Handelskrig!

Krig er en forferdelig ting; mennesker blir drept og lemlestet, bygninger, installasjoner og veier blir ødelagt etc. Men begrepet «krig» brukes også i andre sammenhenger, både om dårlige ting og gode ting: «krigen mot narkotika» er kolossalt ødeleggende, «krig mot fattigdom» fører til at det blir flere fattige, mens priskrig – hvor tilbydere senker priser for å få kundene til å kjøpe av nettopp dem – er et gode.    

Hva med handelskrig? En handelskrig starter når et land innfører toll for å «straffe» et annet land som allerede har innført toll. La oss gi følgende scenario som eksempel: Kina har innført toll på import fra USA. USA ber Kina fjerne tollen, Kina gjør det ikke – og USA svarer med å innføre toll på import fra Kina. Dette er handelskrig, og dette begrepet er brukt en del ganger i det siste etter at USAs president Donald Trump valgte å forlate den riktig nok langt fra rettlinjede veien mot økt frihandel som de fleste land inkludert USA til en viss grad har fulgt de siste årene. 

President Trump har til og med uttalt – selvfølgelig via en tweet – at «trade wars are good and easy to win».   

Fra nrk.no «Trump truer Kina med ny toll på 200 milliarder dollar. USAs president Donald Trump truer Kina med å innføre en ny toll på kinesiske varer til en verdi av rundt 1 600 milliarder kroner. Kina kaller det utpressing.  – Om Kina øker sine toller enda en gang, vil vi møte det med å innføre ytterligere toll på varer til en verdi av 200 milliarder dollar, sier Trump i en pressemelding mandag. Kina svarte raskt med samme mynt da USA fredag varslet 25 prosent toll på kinesiske importvarer til en verdi av 50 milliarder dollar. De lovet at de kinesiske mottiltakene vil avspeile de amerikanske i verdi og omfang. Det har satt sinnene i kok i Washington.» 

Trump, i likhet med en betydelig andel langtidsutdannede økonomer, tror åpenbart at Kina vil bli straffet dersom USA innfører toll på import fra Kina. Men de som i første omgang må betale er amerikanske forbrukere; når det innføres toll på kinesiske varer importert til USA, blir varene dyrere og forbrukerne må betale mer. (Ja, dette vil også føre til mindre salg, og lavere eksport fra Kina, og dette vil være uheldig for produsentene i Kina, men det vil først og fremst være negativt for forbrukere i USA.) 

Trump har altså lagt seg på en mer isolasjonistisk linje, og han har trukket USA fra enkelte forhandlingsrunder om økt frihandel. USA er f.eks. ikke med i forhandlingsrunden som nå foregår mellom EU og Japan. National Review skriver: «So why was the US missing from the table? First, because we abandoned the Trans-Pacific Partnership (TPP), which included Japan and a dozen other countries from around the Pacific Rim, covering over 40 percent of the global economy. The EU-Japan deal sends a message that while the US is pulling back from the global economy, other countries are not afraid to step forward. The agreement removes tariffs from imports and exports such as wines, cheeses, cars, and electronics. As Japan’s markets open, EU companies will save a little more than $1 billion a year. EU manufacturers and farmers will receive a massive tax cut–not to mention better access to the Japanese market than their US counterparts enjoy.» 

Dette innebærer at amerikanske bønder blir mer eller mindre utestengt fra viktige markeder og får redusert sitt salg. Men Trump har en «løsning»: milliarder av dollar i statsstøtte. NYT skriver: «To Ease Pain of Trump’s Trade War: $12 Billion in Aid for Farmers» Trump legger kostnadene på … skattebetalerne. 

De som følger nyhetene har fått med seg at det var visse mulige problemer mht. frihandelen mellom USA og EU. Trump og EUs president Jean-Claude Juncker snakket sammen under Trumps nylige besøk i Europa, og Junker traff spikeren på hodet med et utsagn for å få USA til ikke å innføre toll på import fra EU med trusselen om at dersom USA gjorde dette ville EU kunne gjøre det samme: «`If you want to be stupid,’ he told Mr. Trump, ‘I can be stupid, as well» (sitat hentet fra WSJ.) Det er i hvert fall noen som på et eller annet vis forstår at toll og andre begrensninger  på frihandelen er «stupid». 

Toll betyr at forbrukerne i importlandet må betale mer for det de kjøper av importerte varer. Dette reduserer etterspørselen i befolkningen (men fører til staten får større inntekter, noe som alltid er negativt dersom pengene brukes på andre ting enn de legitime statlige oppgavene (politi, rettsapparat, militært forsvar)). 

Toll innebærer også at den internasjonale arbeidsdelingen blir mindre, noe som reduserer velstanden for alle.   

Men hvis landene A og B handler med hverandre og B innfører toll på import fra A, hva bør da A gjøre? A bør fortsatt ha frihandel! A bør ikke innføre toll! At B har innført toll betyr at Bs regjering tvinger sine egne borgere til å betale mer for noe de kjøper (som er importert fra A). Hvis A som svar vurderer å innføre toll på import fra B, så sier de reellt sett følgende: «Hvis B straffer sine egne borgere ved å gjøre ting dyrere for dem å kjøpe, så skal jammen vi også straffe våre borgere på samme måte!» 

Ja, det er korrekt at dersom en bedrift i et annet land produserer samme type varer som en bedrift i eget land, så vil en toll på disse varene favorisere bedriften i eget land. Men dette er på bekostning av alle andre kunder/forbrukere i importlandet som fratas muligheten til å kjøpe billige importvarer, og på bekostning av den konkurranseutsatte bedriften, som fratas incentiver som gjør at den kan  øke sin produktivitet. Totalt sett vil en toll innebære et tap for hele befolkningen. 

Derfor: frihandel er et gode, og et land bør praktisere frihandel selv om andre land  ikke praktiserer frihandel. USAs og Trumps svar når andre land har toll burde ha vært følgende: «Vi fører ikke handelskrig! Når dere har toll på amerikanske varer som dere importerer, er dette meget uklokt. Det reduserer velstanden for deres egne borgere. Vi, derimot, vil at alle skal kunne produsere og selge til USA, og jo flere som gjør det, jo høyere bli velstanden for alle amerikanere! Så vi importerer, og legger ingen hindringer i veien for amerikanere som vil kjøpe noe som er produsert i andre land». 

Så, er «trade wars … good and easy to win»? Nei, de er alltid skadelige og de har ingen vinnere! 

Vil vil også sterkt anbefale Richard Salsmans artikkel «Protectionism as mutual maschoism», (selv om vi ikke er 100 % enig alt som sies i denne artikkelen), link nedenfor. 

Men kanskje er alt taktikk fra Trumps side. Noen hevder at Trump, for å få gjennomslag, har hevdet det stikk motsatt av det han egentlig mener: «Commerce Secretary Wilbur Ross: Trump’s End-Game Is «Zero Tariffs» With EU» (fra realclearpolitics). Det siste fra Trump er at han går inn for «the four big zeros»: null tollmurer, null hindringer av en andre typer enn toll, null subsidier og null hindringer av markedstilgang. I så fall er dette bra. Men det er vanskelig å vite hvor man har Trump. Dette er en mann som i en av sine offentlige uttaleser begår den bragd forveksle «would» og «wouldn´t»! 

Men kanskje alt er et spill for galleriet? Under den utrolige overskriften «Trump Sounds Normal in Private – It’s All an Act», skriver CNNs kommentator Julian Zelizer følgende: «Trump is playing a part in front of the cameras ― the norm-breaking, in-your face conservative populist…[Yet in private] he is methodical and controlled…He listens, absorbs and responds. He knows what is going on, and he wants a workable plan… Trump is much more strategic about how he conducts his business. Trump has a game plan that will allow him to pursue policy initiatives that matter to him and control and direct the media narrative about his presidency ― all the while working toward re-election in 2020… He is not the only president to be misjudged by his friends and foes… there is a method to his madness and that should be eye-opening for opponents who think there is no way he can possibly make it to the end of his term or get re-elected.» 

Uansett hvor dette ender vil vi gjenta følgende: handelskriger er ille, all frihandel – inkludert ensidig frihandel – er bra!  

 

 

 

 

Protectionism as Mutual Masochism

https://www.nrk.no/urix/trump-truer-kina-med-ny-toll-pa-200-milliarder-dollar-1.14089946

https://www.nationalreview.com/2018/07/eu-japan-trade-deal-america-was-wrong-to-sit-on-sidelines/

https://www.nytimes.com/2018/07/24/us/politics/farmers-aid-trade-war.html

https://www.wsj.com/articles/eus-white-house-trade-talks-went-from-uncertainty-to-lowered-tensions-1532624882

https://www.realclearpolitics.com/video/2018/07/26/commerce_secretary_wilbur_ross_trumps_end-game_is_zero_tariffs.html

https://amp.cnn.com/cnn/2018/07/25/opinions/michael-cohen-donald-trump-tape-strategy-zelizer/index.html

https://www.nrk.no/urix/trump-gjor-helomvending-om-russland-uttalelse_-_-jeg-trodde-det-var-opplagt-1.14130132

Hatefulle ytringer, grensen for ytringsfrihet og statens rolle 

Som kjent pågår det en kampanje mot noe som kalles «hatefulle ytringer». Kampanjen har visse innslag av gode poenger, men for det meste er den en sammenblanding av ting som ikke hører sammen. Vi skal kommentere noen av dem. 

Det er korrekt at det, spesielt i kommentarfelter etter oppslag i nyhetssider på Internett, blir lagt inn stort sett anonyme kommentarer som med en viss rett kan beskrives som «hatefulle». Hatet er rettet mot en rekke forskjellige mål, men blant de mest forekommende er FrP, USA, Trump, islam/muslimer, innvandringspolitikken, innvandrere, politikere, kapitalismen. 

Regjeringen er en av de aktører som står bak denne kampanjen, og på regjeringens nettside finner man følgende: «Regjeringens strategi mot hatefulle ytringer 2016–2020. Politisk erklæring mot hatefulle ytringer. Vi som politikere, offentlige myndigheter og sentrale samfunnsaktører forplikter oss til å bekjempe hatefulle ytringer og intoleranse. Ytringsfriheten er en umistelig verdi. Den står sterkt i Norge. Vi skal ikke spre eller oppfordre til hat. Vi er bekymret for omfanget av hatefulle ytringer på bakgrunn av kjønn, etnisitet, religion eller livssyn, nedsatt funksjonsevne eller seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. Ytringer som sprer hat mot andre mennesker kan ikke tolereres. Noen ytringer er forbudt etter norsk lov og skal straffeforfølges. Men også andre hatefulle ytringer kan ha alvorlige konsekvenser for enkeltpersoner, grupper og hele samfunnet. Offentlige myndigheter og undervisningsinstitusjoner har et særlig ansvar for aktivt å forebygge hatefulle ytringer og sørge for at personer som utsettes for dette får oppfølging.» 

Vi kan ikke se annet enn at regjeringen dels gir et svært skjevt bilde av det som foregår, dels blander sammen ting som ikke hører sammen, og dels er kampanjen basert på en selvmotsigelse. 

La oss se på de eksemplene som regjeringen gir og som skal utløse «hatefulle ytringer»: «kjønn, etnisitet, religion eller livssyn, nedsatt funksjonsevne eller seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk».  

De tingene som nevnes er elementer av individers identitet, men det er en vesentlig forskjell: noen er medfødt og noen er valgt. Kjønn er ikke valgt, og heller ikke er nedsatt funksjonsevne eller seksuell orientering valgt. Religion derimot, er valgt; den enkeltes religion er et sett av verdier og holdninger som den enkelte har valgt å slutte seg til (men kanskje ofte under forhold som innebærer et sterkt konformitetspress fra omgivelsene). 

Å kritisere noen – eller å gi uttrykk for hat mot noen – på grunn av egenskaper ved vedkommende som han eller hun ikke kan gjøre noe med er bare idiotisk (vi fremsetter her muligens en «hatefull ytring», men la gå …). Derimot, å kritisere noen for å ha valgt verdier og holdninger som inngår i en religion, må være fullstendig legitimt.    

Nå har formen på kritikken/ytringen en betydning her. Noen som ytrer seg er kunnskapsrike og kan formulere seg, mens andre har ikke i samme grad ordet i sin makt og de lander iblant på formuleringer som ikke ligger langt unna å være rene personangrep. Innbærer denne kampanjen at kun personer som kan formulere seg på en akademisk måte skal ha ytringsfrihet, mens de som ikke er så gode til å formulere seg ikke skal få lov til å si sin mening? 

Innebærer denne kampanjen at det skal være forbudt å fremme «hatefulle ytringer»? Hvem skal avgjøre om en ytring er hatefull eller ikke?  Regjeringen sier at «vi skal ikke spre eller oppfordre til hat …. Ytringer som sprer hat mot andre mennesker kan ikke tolereres». Betyr dette at regjeringen mener at slike ytringer skal forbys, og at de som fremsetter dem skal straffes? 

Men er det alltid galt å oppfordre til hat? Hva med å hate nazisme og kommunisme, ideologier som ikke bare førte til krig, fattigdom, nød og elendighet for millioner av mennesker i forrige århundre, men som også førte til at om lag 100 millioner mennesker mistet livet? Er det galt å hate disse ideologiene og personer som forsvarer og forfekter disse ideologiene i dag? 

Og hva med andre ideologier/religioner som krever undertrykkelse av annerledes tenkende, som har dødsstraff for blasfemi og frafall, som har dødsstraff for homofili, etc. – er det kritikkverdig å hate slike ideologier? 

Det er enkelte som gir uttrykk for sterk kritikk av politikerne, og muligens kan noe av denne kritikken beskrives som «hat». Men den politikken som føres, og som alle partiene på Stortinget står bak, er til skade for alle. Den tvinger oss til å betale mer og mer i skatter og avgifter, den tvinger oss til å sette oss inn i stadig nye regler for den minste ting man skaj gjøre, den tvinger oss til å fylle ut stadig flere skjemaer, den fører til økonomiske kriser med konkurser og arbeidsløshet, den fører til at flere blir rammet av reell kriminalitet og opplever en mer utrygg hverdag, og den fører til at flere må vente lenge på medisinsk behandling – er det en «hatefull ytring» å bruke kraftige, folkelige uttrykk for å kritisere politikere som er ansvarlige for dette? 

Videre, regjeringen blander sammen to ulike roller i sin kampanje: den blander sammen den rollen staten har, og den rollen en redaksjon har. Staten skal gi lover som organiserer hele samfunnet, mens en redaksjon skal gi regler for den publikasjonen den utgir. En redaksjon kan publisere hva den måtte ønske; dersom den bare vil publisere visse typer innlegg og meninger, og vil hindre andre i å slippe til, så har den all rett til det. Politikere derimot bør kun uttale seg om statens rolle og oppgaver, og la redaksjonene være frie helt uten statlig innblanding.

Statens rolle er altså helt annerledes enn en redaksjons rolle: den skal sikre alle borgeres frihet. Den skal sikre ALLE borgeres  frihet – den skal da også sikre friheten til de som har upopulære meninger. Den skal sikre friheten også til de som måtte formulere seg hatefullt mot andre og deres meninger. 

Med andre ord: hatefulle ytringer er innenfor ytringsfriheten – og regjeringen sier eksplisitt at «Ytringsfriheten er en umistelig verdi». 

Ytringsfriheten omfatter og gir rett til alle typer meningsytringer. (Det eneste som ikke er tiltatt å ytre er forretningshemmeligheter, militære hemmeligheter, opplysninger om private forhold ved enkeltpersoner, etc.). 

Det som ikke omfattes av ytringsfriheten er reelle trusler. Trusler som åpenbart ikke er alvorlig ment er innenfor ytringsfriheten, mens reelle trusler skal være straffbare. Slike bør anmeldes, og retten må eventuelt dømme den som har fremsatt dem. 

Hva er det da som skal forbys? Det som skal forbys er ikke noen type ytringer, det eneste som skal forbys (i tillegg til reelle trusler) er initiering av tvang, dvs. overfall, å gi noen juling, tyveri, ran,  innbrudd, svindel, voldtekt, drap, etc. 

For å oppsummere: regjeringens erklæring mot hatefulle ytringer er et sammensurium av uklar rolleforståelse, plassering av essensielt sett helt forskjellige eksempler i samme kategori, en misforståelser av hva ytringsfriheten er, og et helt uklart mål for kampanjen. 

Dvs. det er akkurat det man kan vente seg fra dagens norske politikere. 

 

 

 

 

https://www.regjeringen.no/contentassets/72293ca5195642249029bf6905ff08be/hatefulleytringer_uu.pdf

 

 

Trump – Nord-Korea 0 – 1

For noen uker siden ble president Trump hyllet, selv i MSM, fordi han hadde sikret fred, eller praktisk talt sikre fred, mellom Sør-Korea og Nord-Korea. Nord-Korea hadde også gitt opp sine atomvåpen-planer, ble det gitt inntrykk av. Vi, derimot, var ut i fra erfaringer fra tidligere forhandlinger mellom Nord-Korea og amerikanske presidenter, sterkt i tvil om det var oppnådd virkelige resultater (se vår kommentar 19. juni, link nedenfor). 

Men hva er status nå? Utenriksminister Mike Pompeo har enda en gang besøkt Nord-Korea, og fått …. ingenting (hvis vi da ser bort fra fornærmelser som at USA er «gangsterish».

Og ellers? Vi siterer fra Washington Post: «Diplomats say the North Koreans have canceled follow-up meetings, demanded more money, and failed to maintain basic communications, even as the once-isolated regime’s engagements with China and South Korea flourish … Meanwhile, a missile-engine testing facility that Trump said would be destroyed remains intact, and US intelligence officials say Pyongyang is working to conceal key aspects of its nuclear program.» 

Kort sagt: president Trumps offensiv på Korea-halvøya har ikke oppnådd noe som helst!

Vi er ikke overrasket. Tvert imot, det var akkurat noe slikt vi hadde forventet.   

 

https://www.washingtonpost.com/world/national-security/in-private-trump-vents-his-frustration-over-lack-of-progress-on-north-korea/2018/07/21/f6adef88-da7d-403e-9ec8-47d7876fa1de_story.html?noredirect=on&utm_term=.73dbda15cf02

 

Trump som utenrikspolitiker 

 

Ny bok sier det som må sies om konflikten i Midt-Østen  

«Konflikten i Midt-Østen» er en av vår tids aller største saker, og det har den vært siden ca 1980. Man bruker ordet «konflikt», men det er egentlig en krig, krigen mellom Israel på den ene siden og en rekke naboland og ikke-statlige grupper som Hamas, Hezbollah, PLO, på den andre.

Få andre temaer har vært gjenstand for så mye omtale i avisene, i nyhets- og kommentarsendinger på radio og TV, og få andre saker har vært gjenstand for så mange debatter og resolusjonsvedtak i FN. Hva er det så dette handler om? I 1948 ble det opprettet en jødisk stat i et område som heter Palestina, et område som tidligere hadde ligget under det Osmanske rike og som fra tidlig på 1900-tallet lå under Storbrittania. Jøder hadde holdt til i dette området tidligere, men det var svært lenge siden: jøder ble fordrevet derfra av romerne i det annet århundre, og var siden spredt over hele verden. Hele tiden drømte jøder flest om å komme tilbake til Israel – ved festlige anledninger uttrykte de ønsket «Neste år i Jerusalem!». Under fremveksten av nasjonalismen i Europa på 1800-tallet oppstod sionist-bevegelsen, en bevegelse som hadde som mål å etablere en jødisk stat i Palestina.

Jøder begynte da å reise tilbake til og etablere seg i området; de kjøpte land fra tidligere eiere, eller de etablerte seg på områder som var ueid. Etter det som skjedde under annen verdenskrig var det mange jøder som oppga håpet om å kunne leve i fred i ikke-jødiske stater, og mange reiste til dette området. 

Det er mye man kunne si om det som skjedde fra ca 1917 (året for Balfourerklæringen) og frem til 1948 (da staten Israel ble etablert), men vi utelater dette her. Vi spoler frem til det som skjedde da Israel ble opprettet: det nyetablerte landet ble angrepet av styrker fra alle land omkring. Det nye landet forsvarte seg godt, og etter hver ble det inngått fredsavtaler mellom Israel og noen av disse landene (Egypt, Jordan). 

Men krigen forsetter mellom Israel og andre grupper. Ledere i land som Iran, som har vært en islamsk republikk siden 1979, omtaler Israel som en kreftsvulst som må skjæres bort. Iran støtter en rekke grupper som stadig angriper Israel – med raketter, og ved å sende terrorister på selvmordsoppdrag inn i landet hvor de angriper tilfeldige israelere med alt fra kniver og slagvåpen til bomber. 

Hva er det så dette handler om? Det er flere ting: Da krigen begynte i 1948 flyktet et stor antall mennesker (arabere) fra området hvor krigshandlingene pågikk, og disse er fortsatt flyktinger, 70 år etter. Også disses barn, barnebarn og oldebarn beskrives som flyktninger. De bor i områder som i vanlige nyhetsmedier omtales som flyktningeleire, men disse leirene består ikke av midlertidige telt hvor matlagingsmulighetene er begrenset til å koke på en en primus, de bor i den type boliger og boligblokker som er vanlige i dette området. Enkelte krever at alle disse, både de opprinnelig 700 000 som flyktet i 1948 og alle deres etterkommere, i dag i alt ca 5 000 000 mennesker, skal få retten til å vende tilbake til de eiendommer som deres oldeforeldre forlot eller ble fratatt for 70 år siden. Videre hevdes det at dette er en krig om land – er det slik at landet tilhører jødene eller tilhører det arabere/palestinere? Bør det opprettes en palestinsk stat slik at også de araberne som bodde i Palestina i 1948 også får en egen stat? Og hvordan bør landene i Vesten forholde seg til de ulike sider – bør de som nå bistår i forhandlinger og gir store gaver i form av penger og våpen til begge sider, eller bør de følge en annen linje? (Det har pågått fredsforhandlinger mellom partene i flere tiår; i 1994 mottok PLOs Yassir Arafat og Israels Yitzhak Rabin og Shimon Peres Nobels fredspris for sin innsats under forhandlingene, men det er fortsatt langt fra fred i området. 

Elan Journos nye bok What Justice Demands: America and the Israeli-Palestinian Conflict (Post Hill Press 2018) går grundig igjennom alle problemstillingene som hører denne striden til. Boken er fylt med dokumentasjon på alle viktige ting som er skjedd, og han kommer med et råd om hvordan Vesten og USA bør forholde seg til konflikten. Han kritiserer også sterkt den politikken som er blitt ført overfor partene. 

Boken er som sagt meget innholdsrik, og den inneholder materiale som man sjelden ser når dette tema omtales. Vi skal ikke gi et sammendrag av alt leseren vil finne i boken, vi skal kort oppsummere noen av de poengene som man ikke finner andre steder, og som de som kun leser MSM aldri har sett nevnt eller diskutert.  

Journo nevner, som mange skribenter, at striden opprinnelig sto (og fortsatt står) mellom demokratiet Israel og diktaturer som Jordan, Syria, Egypt, Saudi-Arabia, Irak, Iran (etter hvert ble det inngått fredsavtaler med noen av disse, og forholdene i flere av landene har endret seg sterkt siden 1948).

Israel er en sivilisert rettsstat med høy velstand, rettssikkerhet, ytringsfrihet, frie valg. Ingen av landene omkring har dette. I de andre landene kan en bli idømt lange fengselsstraffer for å gjort noe som regimet ikke liker, f.eks. å ha kritisert regimet i et blogginnlegg, eller for å ha lagt ut en dansevideo på youtube. Det er ingen politisk opposisjon i disse landene, det er ingen reelle valg, ingen kritikk av myndighetene er tillatt, osv. Krigen står altså mellom på den ene siden et sivilisert og på mange viktige områder fritt samfunn, og på den andre siden en rekke barbariske diktaturer. Bare ut i fra dette burde det være opplagt at det er Israel som fortjener støtte. 

Men Journo ser det vesentlige poenget her: Hva slags stat skal man ha? Skal man ha en stat som gir borgerne frihet til å leve gode liv, eller skal man ha en stat som undertrykker sine borgere med et eller annet «høyere formål» som begrunnelse? Israel har betydelig frihet og gir borgerne mulighet til å blomstre (som er den klassiske filosofiske betegnelsen på et godt, aktivt og produktivt liv); Israel har høy levestandard og er et av de landene i verden som har mest innovasjon innen teknologi. Landene omkring er enten religiøse diktaturer eller militær diktaturer. Levestandarden er lav for befolkningen, men ikke for den lille eliten som sitter i maktposisjoner, eller for medlemmene i de «kongelige» familiene som lever på oljepenger, inntekter som de får fordi de nasjonaliserte eller eksproprierte, dvs. stjal, vestlige oljeselskapers eiendommer i landet.  

Men så kan man si at poenget ikke er dette, poenget er at flyktingene ikke har en egen stat, og at striden nå ikke er mellom Israel og Egypt, Jordan og Syra, krigen nå står mellom Israel og det palestinske folket, og de grupper som kjemper på vegne av palestinerne: Hamas, Hezbollah, PLO, mfl.    

Det er ikke uvanlig å si at dersom palestinerne får et nytt land med selvstyre så vil dette landet bli et sivilisert land med velstand og frihet. Journo refererer hovedpunktene fra PLO-leder Yassir Arafats tale i FN i 1974: «… The Palestinian movement seeks  a secular, «democratic» state, one that would embody progressive values. This … is the political end for the sake of which all of the romanticized «revolutionary» «armed struggle» was the means» (s. 147).

Arafat, som opprinnelig var agent for kommunistdiktaturet Sovjetunionens KGB, ble PLOs første leder i 1964. PLO utførte alt fra starten et stort antall terroraksjoner: «hostage-takings, hijackings, bombings and mass murder» (s. 146). Journo observerer at Arafats tale i FN til tross for dette ble møtt med «thunderous applause» (s. 147). 

Men hvordan vil en palestinsk stat se ut? Er det mulig å si noe om dette? Må man bare spekulere? Journo: «No need to speculate: there have been four Palestinian quasi-states that furnish ample data.  De fire tilfellene Journo tenker på er områder hvor palestinske frigjøringsgrupper over tid hadde full kontroll: et område i Jordan 1968-70, et område i Libanon 1970-82, PA (the Palestinian Authority) på Vestbredden fra 1994, og Gaza fra 2007. Det er all grunn til å regne med at det som er skjedd i disse områdene, hvor altså palestinske bevegelser har hatt nærmest full kontroll, er en forsmak på hvordan en palestinsk stat vi se ut. Og hva er erfaringene fra disse nesten-statene? Det er tyranniske, korrupte, det er ingen sivilisert rettspraksis, det er ingen ytringsfrihet. Journo oppsummerer om det som skjedde i det området PLO kontrollerte i Jordan: «The Palestinian factions ran their own «police» forces and courts of law. They arrested people and punished them at will. They imposed taxes, erected their own roadblocks, and swaggered through Jordan´s capital city Amman, flounting the regime´s authority. Some guerrillas began extorting «donations» at gunpoint …… [But after a while,] the Jordanian regime ordered its military to liquidate the nascent Palestinian mini-state: «Full warfare ensued: using heavy armor, artillery, and air attacks, the Jordanians inflicted a  shattering defeat.» By the end, three thousand Palestinians had been killed» (s. 148-49). Forholdene i i denne PLO-styrte mini-staten ligner svært på forholdene i de andre områdene kontrollert av PLO eller Hamas. Detaljer er å finne i Journos bok. Journo oppsummerer hva den palestinske bevegelsen egentlig er: «The Palestinian movement is a roving dictatorship in search of territory to dominate» (s. 148). Den som hevder å tro at en palestinsk stat vil bli vesentlig annerledes enn statene som nå ligger omkring Israel, eller vesentlig annerledes enn de fire nesten-statene som er blitt ledet av palestinske grupper, og som tror at en nyopprettet palestinsk stat vil bli noenlunde sivilisert og demokratisk med rettssikkerhet, ytringsfrihet, og med et politisk mangfold, har enten ingen virkelighetskontakt overhode, eller er løgnere. 

Hva så med retten til å vende tilbake? Det er slik at dersom noen i en krig må flykte fra sine eiendommer for å ikke bli bombet eller å komme i skuddlinjen, så bør de ha rett til å vende tilbake til sine eiendommer etter at krigen er avsluttet. Det er er to ting å si til dette. For det første: dette forutsetter at de som vil komme tilbake vil leve lovlydig i det land som nå har kontrollen over det område hvor deres eiendommer nå ligger. Er det rimelig å tro at et lands myndigheter vil slippe inn i sitt land et stort antall personer som har sin lojalitet til et annet lands regime, et regime som landet nettopp har beseiret i en krig? Er det grunn til å tro at arabere som måtte oppgi sine eiendommer vil leve lovlydig i Israel etter en tilbakevending? Vel, dette er et spørsmål som handler om motivasjonen for krigen, og det kommer vi tilbake til.

For det annet må man være klar over at eiendomsforholdene, i det område Israel nå ligger, i visse tilfeller var uklare før 1948. Mange eiendommer ble fra ca 1880 til 1948 kjøpt av jøder og sionister, men mange eiendommer var også i 1948 på en eller annen måte fortsatt disponert av arabere. Mange i denne gruppen disponere områdene midlertidlig, f.eks. som leietagere. Selv om en arabisk familie hadde brukt et område i generasjoner, er det allikevel mulig at familien ikke eide området (hvis vi tar utgangspunkt i det lovverket som gjaldt da). Hvis eieren da selger eiendommen, så mister den arabiske familien et område de har brukt i generasjoner, men som ifølge loven ikke var deres.     Kan man da si at de har en rett til å vende tilbake til en eiendom som var deres? Det er mer om denne type problemstillinger i boken. 

Hovedpoenget er allikevel dette: hva kan man gjøre med dette nå? Dersom en familie måtte forlate en eiendom de hadde brukt i generasjoner, men som ikke var deres og som eieren solgte – kan man da, 70 – 100 år etter kreve å få den tilbake? Nei, det kan man ikke. Man må også huske på at det ikke er tilfeldig at lovverket i alle siviliserte land har bestemmelser om foreldelse: dersom et krav ikke er tatt opp innen et bestemt antall år, så faller kravet. Disse kravene gjaldt eventuelt fra før 1948, og da er de mer enn 70 år gamle. Til dette kan man innvende at krigen førte til at kravet ikke kunne tas opp. Svaret på dette er noe vi nevnte tidligere: dersom noen virkelig hadde blitt fratatt eiendommer, så burde Israel ha latt dem vende tilbake dersom de ønsket å leve som lojale borgere i Israel. Men situasjonen er slik at få av dem vil si at ønsker dette, alt tyder på at mange vil fortsette krigen. Det disse palestinerne vil er både å vende tilbake samtidig som de der de kommer vil ønske å fortsette krigen. Hvorfor? Dette har å gjøre med hva som er motivet for krigen.

Hvis man ønsker å leve i fred og velstand vil man leve i et fritt samfunn med ytringsfrihet og rettssikkerhet. De som ønsker dette vil foretrekke å leve i Israel heller enn i Egypt, Jordan, Syria. Saudi-Arabia, Iran, eller Libanon – eller under Hamas på Gaza.

Men hva hvis målet ikke er å leve i fred og velstand, hva hvis målet er å spre islam? 

Alt tyder på at målet for de ulike pro-palestinske bevegelser ikke er å etablere områder hvor palestinere (og andre) kan skape seg gode liv i fred og frihet, alt tyder på at målet er å spre islam, og å bekjempe de som ikke vil at islamsk lov (sharia, som har dødsstraff for blasfemi, dødsstraff for homofili, dødsstraff for frafall fra islam, sterk kvinneundertrykkelse, etc.) skal være siste ord i alle mellommenneskelige forhold. De sier dette til og med selv, helt eksplisitt. Hamas´ Charter, Hamas´grunnleggende dokument, sier følgende: «The day that enemies usurp part of Moslem land, Jihad becomes the individual duty of every Moslem. In face of the Jews´usurpation of Palestine, it is compulsory that the banner of Jihad be raised» (sitert på s. 162). Da Hamas tok over Gaza etter at Israel trakk seg ut, uttalte de at dette markerte «the end of secularism and heresy on the Gaza strip» (s. 168). Forøvrig er det verd å merke seg at den gruppen som nå kjemper mest intenst mot Israel i hovedsak er finansiert av den islamske republikken Iran. 

Enkelte vil hevde at det er galt at et land etableres etter en krig. Men dette har vært vanlig i historien: et ferskt eksempel er de landene som oppsto da Jugoslavia sprakk på 80-tallet; da kom det en rekke grusomme kriger, og det ble etablert flere nye land. Et annet er USA – det erklærte seg uavhengig av kolonimakten England i 1776, noe som førte til flere år med krig. Landet fikk sin første president i 1789. Vietnam ble samlet til ett land etter en krig. Tyskland, derimot, ble samlet på fredelig vis, og Tsjekkia og Slovakia oppsto på fredelig vis etter en deling av Tsjekkoslovakia. Poenget er at land kan etableres etter kriger, og hvis man ikke er fornøyd  må man ta opp krigen igjen. De som tapte krigen som ble utløst da Israel ble dannet må enten finne seg i resultatet – at Israel eksisterer, eller de må fortsette krigen. Som nevnt har Jordan og Egypt sluttet fred med Israel, mens grupper som Hezbollah og Hamas fortsetter krigen.

Hvordan får man da en slutt på dette? Hvordan kan man få fred? Journo skriver: «History teaches us, as [Islam scholar Daniel] Pipes observes, that you make peace with «enemies that have been defeated»» (s. 232).

Den eneste vei til fred er en militær seier: «…the goal is to reach the day when followers of the Palestinian movement give up on their desire to liquidate Israel, when they feel defeated, when they put down their knives and suicide belts and rocket launchers, when they accommodate themselves to Israel´s continued existence» (s. 232). Veien til fred er en militær seier for Israel som er slik at den palestinske siden mister enhver motivasjon til å kjempe videre –  slik som de tyske nazistene mistet enhver lyst til å fortsett krigen i 1945.

At dette er vanskelig, er klinkende klart. Den palestinske siden er motivert av islam, tilhengerne har ingen ønsker om å leve gode liv i denne verden, det de ønsker er dø i kampen for Allah og for islam. Det Israel og dets allierte da bør – må – gjøre, er å oppfylle dette ønsket. De som har som eneste ønske å dø for Allah i kamp for islam, bør få dette ønsket oppfylt. Dette er da en vinn-vinn-situasjon!  

Man kan si at krigen mellom Israel og andre aktører i området begynte i 1948, og man kan si at krigen ennå ikke er avsluttet, mer enn 70 år etter. Krigen fortsetter til tross for at det har vært svært mange «fredsprosesser», dvs. forhandlinger om fredsavtaler. Ingen av disse har gitt fred. Enhver normalt oppgående og ærlig person burde da forstå at dette ikke er veien til fred. Dessverre ser det ut som om det ikke finnes noen ledere, hverken i Israel eller Vesten, som oppfyller begge disse kravene – krigen fortsetter, og personer blir drept eller får ødelagt sine liv hver eneste dag. De som lider mest er de palestinere som ønsker fred og som ikke har som eneste mål å dø for Allah, og disse våger vel ikke engang si hva de virkelig ønsker. 

Vesten bør støtte Israel fullt og helt, og vi bør hjelpe dem med å få til en militær sier. Vi bør slutte å gi midler til grupper som Hamas og Hezbollah og PLO, og vi bør betrakte dem som det de er og som de selv sier at de er: de er terroristorganisasjoner. Vi bør med andre ord ikke ha noe samarbeid med dem – de må kastes ut av alle organisasjoner hvor Vestlige land også er medlemmer. De må heller ikke få noen økonomisk støtte (selv om de påstår at den kun går til humanitære formål). Dett er eneste vei til fred. Dessverre har denne veien liten oppslutning.  

Folkene i området har levd i krig (med varierende intensitet) i mer enn 70 år. Det er umulig å leve gode liv under slike forhold. Også dette område bør få fred, men fred kan kun komme som resultat av en militær sier til en av sidene. En militær sier til den palestinske siden vil føre til at Israel opphører å eksistere, og at området blir underlagt et sharia-regime. En militær seier til Israel vil føre til at Israel vil fortsette som i dag, uten at borgene blir rammet av terroraksjoner (knivstikking av tilfeldige personer, selvmordsbombere, angrep av små grupper med økser eller skytevåpen, etc.) eller rakettild. 

Hva så med de såkalte flyktningene? La oss ha nevnt enda en gang at de aller fleste som omtales som flyktinger er ikke flyktinger, de har bodd på samme sted så lenge de har levd. Hvis de enorme midlene som Vesten gir som støtte, opphører, må de i større grad slutte å leve på trygd, finansiert av skattebetalere i Vesten, og begynne å leve av produktiv virksomhet. 

Videre, de arabiske landene burde ha sluppet disse menneskene inn i sine land etter 1948. Men det var i hovedsak to grunner til at de ikke gjorde det: for de første ønsket de at flyktningene skulle utgjøre et press mot Israel, og for det annet håpet de at tilstedeværelsen av flyktningene ville føre til at Vesten ville få sympati for den palestisnke siden og vende seg imot Israel. At dette har vært en vellykket strategi fra diktaturene som omringer Israel er opplagt. Ønsket om at disse menneskene skulle få gode liv i fred og frihet var aldri noe som muslimske ledere eller sekulære diktatorer noen gang la den miste vekt på.

For å oppsummere, hva er det denne konflikten handler om? Hovedpoenget er at Palestina en gang var muslimsk, og fundamentalistiske muslimer kan ikke akseptere at området nå ikke er underlagt islam. Dette går tydelig frem av Hamas´Charter, som vi siterte fra tidligere: «The day that enemies usurp part of Moslem land, Jihad becomes the individual duty of every Moslem. In face of the Jews´usurpation of Palestine, it is compulsory that the banner of Jihad be raised».              

Siden det er fundamentalistiske muslimer som har makten i praktisk talt alle muslimske organisasjonen, også de som finnes i land i Vest-Europa og USA, er det dette som blir politikken: Israel må opphøre å eksistere. Det er dette konflikten i Midt-Østen handler om – selv om ledere som presidentene Bush, Obama og Trump, og alle ledende politikere i Vest-Europa, benekter dette. 

Journos bok gir et vell av data som man bør kjenne til dersom man skal kunne ha en velbegrunnet mening om det som skjer. Det som er gjengitt i denne korte omtalen er bare noen få punkter fra boken, og alle disse, og en rekke andre, er grundig omtalt i boken. Boken anbefales på det varmeste, den er uunnværlig for den som vil være orientert om dette viktige tema. 

____________________

Etter at boken kom ut har Journo besvart enkelte spøsrmål om den: http://newideal.aynrand.org/tackling-top-5-objections-to-what-justice-demands/

Boken på amazon.com: https://www.amazon.com/What-Justice-Demands-Israeli-Palestinian-Conflict/dp/168261798X/ref=sr_1_1?ie=UTF8&qid=1531983577&sr=8-1&keywords=elan+journo+what+justice+demands