Hva med IS-barna? 

Under borgerkrigen i Syria/Irak var det en rekke norske statsborgere som frivillig sluttet seg til terroristorganisasjonen Islamsk Stat (IS), en av aktørene som deltok i krigen. IS er nå om ikke knust, så i hvert fall sterkt svekket, og mange av de som kjempet for IS er drept, mens et betydelig antall sitter i ulike fangeleire i området. Blant dise fangene er det altså noen norske statsborgere, både menn og kvinner, og noen av disse har fått barn i den tiden de deltok i eller støttet IS´ operasjoner. Disse barna er da i utgangspunktet norske statsborgere. Det interessante spørsmålet er da hvilke forpliktelser den norske stat har overfor disse menneskene: dels overfor de kvinner og menn som altså vervet seg for å kjempe for IS, og dels overfor deres barn.   

En rekke krefter i Norge – politiske partier, NGOer, politikere, redaksjoner, kjendiser – har krevet at staten skal hente disse hjem, både barna og deres mødre.  

Dagbladet skriver: «Overfor Dagbladet bekrefter Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) at de har sikker informasjon om at rundt 40 barn med norsk tilknytning er født, eller tatt med til det som var et islamsk kalifat i Syria og Irak. – Med norsk tilknytning mener vi barn som enten har en far eller mor med norsk tilknytning, sier seniorrådgiver Martin Bernsen i PST til Dagbladet. Etter at de islamske terroristene proklamerte at de hadde opprettet et kalifat i 2013, reiste i overkant av 100 personer fra Norge til Syria og Nord-Irak for å slutte seg til den ekstreme islamske grupperingen». 

https://www.dagbladet.no/nyheter/40-norske-is-barn-i-syria/70722627

Noen av disse barna har slektninger som vil hente dem hjem: 

«Norsk-svensk IS-kriger etterlot seg sju barn: Bestefaren vil hente barna hjem fra Syria. -De er bare ofre.»

https://www.dagbladet.no/nyheter/bestefaren-vil-hente-barna-hjem-fra-syria/70949573

Regjeringen sier at det er problemer forbundet med slik hjemhenting: 

«– Dette er en voldsomt vanskelig situasjon, sa statsminister Erna Solberg (H) 23. april, samtidig som hun for første gang åpnet for å hente til Norge foreldreløse barn av personer som har vært tilknyttet terrororganisasjonen IS – de såkalte IS-barna. … Hovedutfordringen er todelt: Fastslå barnas identitet og tilknytning til Norge, og fastslå at barna faktisk er foreldreløse. – Vi kan ikke risikere at vi tar ut barn som ikke er norske statsborgere. Vi kan heller ikke risikere situasjoner hvor vi har foreldre som er i live, men at barna tas ut. Det har vi ingen rettigheter til, sa utenriksministeren i Stortinget på onsdag. Norske statsborgere har rett på såkalt konsulær bistand, altså at myndighetene bistår dem dersom de havner i trøbbel i utlandet. Det første hinderet som må passeres for at barn av foreldre som har vært tilknyttet IS, er å fastslå om de har rett på norsk statsborgerskap. Enkelte av kvinnene som har reist for å slutte seg til IS, har oppholdstillatelse i Norge, men skal ikke være norske statsborgere. Det gjør det enda mer krevende å fastslå om barna har rett til norsk statsborgerskap.»

https://www.dagsavisen.no/nyheter/innenriks/derfor-er-det-vanskelig-a-hente-hjem-is-barna-1.1473411

Noen av disse er vedtatt hentet hjem: «En norskpakistansk kvinne som giftet seg med en fremmedkriger og reiste til Syria, er i ferd med å bli hjulpet tilbake til Norge av norske myndigheter. Kvinnen har to barn, en sønn og en datter. Det er hensynet til den syke sønnen som gjør at norske myndigheter nå henter dem hjem. Kvinnen og de to barna ble geleidet over grensen mellom Syria og Irak ved 14.40-tiden norsk tid. [Hun kom til Norge 16/1]». 

https://www.aftenposten.no/verden/i/70Mbp3/norge-gjoer-helomvending-henter-hjem-is-siktet-norsk-kvinne-og-hennes-syke-5-aaring

For en stund siden kom en del kjendiser på banen, og de ville at Norge skulle hente alle IS-barna hjem. Utgangspunktet for deres aksjon var dog noe merkelig: «Gjennom en Facebook-kampanje har nærmere tusen nordmenn samlet inn penger til en flybillett til Ine Eriksen Søreide (H). De mener utenriksministeren må reise til Moria-leiren i Hellas og se forholdene barn lever under – med egne øyne». 

https://www.vg.no/nyheter/utenriks/i/50QreE/vil-kjoepe-flybillett-og-ta-med-utenriksministeren-til-hellas

Utenriksministeren vet nok godt hvordan forholdene i leirene er, så denne innsamlingsaksjonen er nok enten et smart PR-triks funnet på et av PR-byrå som antagelig har laget denne kampanjen pro bono, eller den er ren dårskap (og når man vet hvem som står bak aksjonen er vanskelig å si om det er den ene eller det andre). Men hovedpoenget er at disse kjendisene vil at staten skal hente disse barna hjem.  

Denne situasjonen, som er svært tragisk for de barna det gjelder, reiser en rekke interessante prinsipielle spørsmål, og vi skal kort si noe om dem.  

Blant disse spørsmålene er hvem har ansvaret for barn? Hva er statens oppgave for norske statsborgere i utlandet? Hva med norske statsborgere som slutter seg til en militær enhet som kriger mot Norge eller mot Norges (formelle eller naturlige) allierte? Hva med barn til norske statsborgere som har sluttet seg til en fiendtlig militærmakt? Vi skal som sagt snakke prinsipielt, og vi legger her da ikke størst vekt på hva som er gjeldende norsk lov i dag. 

(Og for å ta et halvseriøst sidesprang: det er i dagens system ofte uklart hva dagens lovverk egentlig sier. Det hevdes at advokater iblant sier følgende til sine klienter: «Si meg hva du har gjort, og så skal jeg finne en lov som sier at det var lovlig!» Med andre ord: i dagens ekstremt omfattende og meget kompliserte lovverk er det ikke alltid klart hva som er lovlig og hva som er ulovlig, det er ikke alltid klart hva loven egentlig sier. Og hvis retten lander på en dom, kan dommen ankes, og det endelige resultatet kan ligge år frem i tid ….)  

Statens eneste legitime oppgave er å beskytte friheten til de som oppholder seg lovlig i landet. Men hva med barn? Hva er statens oppgave overfor barn? 

Hvem har ansvaret for barn? Hvem har ansvar for at et barn får den omsorg og støtte de må ha så lenge de er barn, og hvem har ansvaret for at barna får den opplæring både i alminnelige omgangsformer og i de viktigste skolefag som alle må kjenne til for at de skal kunne fungere som voksne? De som har denne oppgaven er foreldrene, og ingen andre. Ved å velge å sette barn til verden har foreldrene frivillig tatt på seg den oppgaven det er å ta seg av barnet til det kan klare seg selv. Dette er altså ene og alene foreldrenes oppgave, og det er ingen andres oppgave. Staten skal passe på at alle barn i landet får en oppvekst som inneholder disse elementene. Dersom foreldrene ikke er i stand til å utføre denne oppgave på en god måte, kan foreldrene overlate barnet til andre. f.eks. slektninger, som er i stand til på ta på seg denne oppgaven, eller, staten kan gjennom en organisasjon som barnevernet ta barnet fra åpenbart uegnede foreldre og overlate det til andre som er villige til å gi barnet den støtte under oppveksten som det har krav på (disse fungerer da for barnet som fosterforeldre eller adoptivforeldre). 

Det vi sa over gjelder statens rolle i forhold til alle som oppholder seg lovlig i landet. Men hva med statsborgere i utlandet? 

Den norske statens oppgave – dens eneste legitime oppgave – er å beskytte friheten til alle som lovlig oppholder seg på norsk territorium (denne oppgaven omfatter da altså ikke bare norske statsborgere, men også f.eks. besøkende, utenlandske arbeidere, turister).  

Staten kan – kan –- også hjelpe norske statsborgere i utlandet, og dette inkluderer alt fra å bistå norske statsborgere som har mistet sitt pass, til norske statsborgere som blir arrestert mistenkt for forbrytelser i land hvor rettssikkerheten er en helt annen enn den er i den siviliserte del av verden. Men det er ikke slik at staten alltid må hjelpe norske statsborgere som kommer i vanskeligheter i utlandet; hvorvidt den skal hjelpe kommer an på situasjonen. Hvis en norsk statsborger opplagt begår en reell forbrytelse i et land med et sivilsert rettsapparat, eller deltar i en fiendtlig hær, har staten ingen forpliktelser.   

Denne konkrete saken handler om norske statsborgere som har vervet seg for å kjempe for eller på andre måter å støtte terroristorganisasjonen IS, en organisasjon som er i direkte krig med land som Norge er alliert med. 

IS´mål er å legge hele verden under islam, dvs. de ønsker å innføre sharia overalt. Sharia innebærer slike ting som dødsstraff for homofili, dødsstraff for blasfemi, dødsstraff for frafall fra islam. Sharia innebærer at kvinner har en underordnet stilling (i arv får de halvparten av det menn får, deres vitnemål i retten er verd halvparten av en det en manns vitnemål er verd). Islam sier også at Koranen er skrevet av guden selv, og den inneholder en rekke pålegg av typen «Drep de vantro hvor dere enn måtte finne dem», Det er også en del av islam å akseptere at Koranen er skrevet av gud selv (og diktert til profeten Muhammed av erkeengelen Gabriel), og den skal forstås bokstavelig der det er mulig.

De som vervet seg til IS valgte altså å kjempe med vold for å legge størst mulige områder og flest mulig mennesker under et regime som fullt og helt er basert på slike prinsipper. Med andre ord; IS-folkene er tilhengere av et islamistisk tyranni, og de har vervet seg frivillig for med våpen i hånd å forsøke å innføre et slikt tyranni.  

Mange vil altså hente disse IS-kvinnene hjem, og det ser ut til at de i visse tilfeller får gjennomslag: «Norske myndigheter henter ut et antatt sykt barn sammen med barnets mor og guttens søster fra Al-Hol-leiren i Syria. – Det gjøres på humanitært grunnlag fordi vi frykter at det er sykdom hos barnet, sa utenriksminister Ine Eriksen Søreide (H) på en pressekonferanse tirsdag ettermiddag [14/1].»

https://www.nettavisen.no/nyheter/innenriks/soreide–mor-og-barn-hentes-hjem-fra-syria-pa-humanitaert-grunnlag/3423909800.html

(At barnet er sykt har ingen prinsipiell betydning.) 

Staten har ikke noen forpliktelser overfor denne kvinnen og hennes barn. Hun valgte selv å kjempe for IS, og burde selv fått ta konsekvensene av dette valget. Hva med barna? De har ikke gjort noe galt og fortjener ikke å leve i en flyktningeleir. Men barn er foreldrenes ansvar, og dersom foreldrene lever uklokt og foretar ukloke valg, vil barna komme i en lite ønskelig situasjon. Vi kommer nedenfor til det som er den eneste realistiske og gode løsningen for disse barna, men først: mange vil at den norske stat skal hente hjem disse barna, og deres mødre, og det ser ut til at dette synet får betydelig gjennomslag. 

En slik hjemhenting fører, i dagens norske modell, til en rekke problemer: Det er mulig at moren og disse barna vil påføre staten og skattebetalerne store kostnader. De som er for denne type politikk tenker sjelden på hvordan man skal finansiere denne politikken. Et eksempel av mange man kan finne som viser dette: Sosiolog Halvor Fosli deltok på dialogkonferanse om innvandring i Trondheim i april 2019, og han forteller at av de mange foredragsholderne var det «ingen som snakket om bærekraft for norsk økonomi, absorpsjonsevnen i lokalsamfunnene eller tåleevnen til norsk kultur» (s. 232 i Foslis bok Mot nasjonalt sammenbrudd).

Journalister spør praktisk talt aldri om de kostnader en slik politikk vil medføre, og om hvor pengene skal tas fra.Vi har allikevel klart å finne et eksempel, riktignok fra USA, men den som svarer er også betraktet som en stor stjerne blant mange pressefolk og politikere i Norge; Dagbladet beskriver henne som et «stjerneskudd»:  

Alexandria Ocasio-Cortez, nyvalgt medlem av Representantenes hus, ble spurt av en intervjuer som sto henne nær, politisk sett, om hvordan man skulle finansiere de økede offentlige kostnadene som hennes politikk ville innebære. Hun svarte: 

… they say, «How are you gonna pay for it?» as though they haven’t used these same ways to pay for unlimited wars, to pay for trillion-dollar tax cuts and tax cut extensions. They use these mechanisms to pay for these things all the time. They only want to know … it just seems like their pockets are only empty when we’re talking about education and investing in human capital in the United States: education, healthcare, housing, and investing in the middle class. All the sudden, there’s nothing left. All the sudden, the wealthiest nation in the world, we’re just totally scarce. We have complete scarcity when it comes to the things that are most important. And so for me, I think it belies a lack of moral priority and that’s unfortunate. I think that a lot of these folks, especially those perhaps on the Democratic side, they don’t even see it, you know?… I legitimately think that they start kind of buying into conservative talking points. They get dragged into their court all the time. And I think it is because there is this really myopic and also just misunderstanding of politics as this flat, two-dimensional left-right thing.

Video her: 

https://www.dailywire.com/news/watch-ocasio-cortez-asked-how-shell-pay-everything-ben-shapiro

Så, de som er for denne politikken som medfører kraftige utgiftsøkninger har ikke noe svar på hvor pengene skal komme fra. Det ser nesten ut som om de tror at staten er et slags overnaturlig vesen som uten problemer og uten reelle kostnader kan oppfylle alle gode ønsker. 

Men tilbake til realiteter i Norge: det offentlige Norge (stat og kommuner) har en enorm gjeld. Ved utgangen av år 2000 hadde norske kommuner en gjeld på vel 150 milliarder kroner, i 2017 hadde denne gjelden økt til 600 milliarder. Tilsvarende for staten: « … I løpet av ett år har Folketrygden økt sine forpliktelser til alderspensjon med 366 milliarder kroner. Det betyr at staten hver eneste dag får økt sine pensjonsforpliktelser med over én milliard kroner. Dette kommer i tillegg til den kraftige økningen i uføretrygd. Folketrygdens totale forpliktelser til alderspensjon vil ved nyttår [1/1-20] være 9088 milliarder kroner.» (Nettavisen, 8/10-19.) Hva med oljefondet?

En nettside tilhørende Finansdepartementet forteller: «Selv om vi sparer, er ikke fondet på langt nær stort nok til å dekke framtidige alderspensjoner. Verdien av allerede opparbeidede rettigheter til framtidige utbetalinger av alderspensjoner fra folketrygden anslås til nesten 8 000 milliarder kroner ved utgangen av 2017. I tillegg kommer forpliktelser i Statens pensjonskasse, som utgjorde om lag 800 milliarder kroner ved utgangen av 2016, samt statens forpliktelser til uføre- og etterlattepensjoner i folketrygden. Sett under ett er disse pensjonsforpliktelsene langt større enn den samlede kapitalen i Statens pensjonsfond og den øvrige statlige nettoformuen».

https://www.ungokonomi.no/samfunnsokonomi/oljeformue/statens-pensjonsfond/

Dessverre er det slik at den innvandringspolitikken som føres innebærer at disse utgiftene øker raskere enn de ellers ville ha gjort. Denne gjelden kommer til å bli en kolossal byrde for fremtidens skattebetalere. 

Men økonomien er ikke det eneste problemet: dersom disse barna kommer til Norge og får lovlig, permanent opphold, og det senere viser seg at de har slektninger i Syria/Irak, da vil disse slektningene kunne ha rett til å komme til Norge og få permanent opphold her. Da vil disse også komme under de samme regler som gjelder andre her: de får rett til bolig, utdannelse, sosialhjelp, pensjoner og trygder – alt finansiert av staten/skattebetalerne.

Videre, disse mødrene vervet seg for å kjempe for IS – det er da ikke umulig at de fortsatt støtter den ideologien IS kjempet for. Så kanskje det å hente disse menneskene hjem er å importere IS-sympatisører som kan slutte seg til grupper som med vold vil styrke islams innflydelse i Norge.  

Og dessuten kan det hende at disse barnas fedre fortsatt er i live, og da vil vel de også kunne få opphold her når deres barn er her.

Ideen om å hente slike barn hjem har stor oppslutning, og vil antagelig i betydelig grad bli fulgt.  

Et eksempel: «Venstres Raja åpner for å hente alle IS-mødre til Norge. Venstre mener at alle norske barn i flyktningeleire bør få komme tilbake til Norge, også hvis det innebærer at mødrene deres må bli med.» 

https://www.nrk.no/norge/venstres-raja-apner-for-a-hente-alle-is-modre-til-norge-1.14861763

Så, hva er den rette løsningen for IS-mødrene og hva er den rette løsningen for IS-barna?

Mødrene har sluttet seg til en hær som har kjempet mot Norges allierte. De bør da få være der de er, dvs. i leirene i Syria. Dersom de kommer hit for egen regning bør de settes i fangeleir inntil krigen er over, slik som er vanlig praksis med fiendtlige soldater som blir tatt til fange under en krig. (Slike soldater/krigere skal ikke stilles for retten; rettssaker er forbeholdt mistenkte kriminelle, mens fiendtlige krigere har ikke plassert seg i denne kategorien.) Fienden i dette tilfellet er alle de grupper som kjemper mot Vesten og for islam, dvs. alQaida, Taliban, Boko Haram, myndighetene i Iran og Saudi-Arabia, og mange flere. Den norske stat har ingen forpliktelser overfor disse krigerne/soldatene annet enn å sette dem i leir dersom de skulle komme hit.   

Som nevnt sto en rekke kjendiser bak en kampanje som innebar at Norge skulle hente hjem  disse barna, dvs. at skattebetalerne skulle finansiere disse barnas livsopphold, oppvekst, oppdragelse og skolegang. Det som burde skjedd her var at disse kjendisene (og andre som støttet kampanjen) selv burde ha adoptert disse barna, og tatt dem inn i sine familier og forsørget dem selv. Hadde de som sto bak kampanjen vært seriøse mennesker så var det dette de hadde gjort. 

Antagelig er de ikke interessert i en slik løsning. Det ser ut som om det de er mest interessert i er å gi inntrykk av å være gode mennesker, men jobben med å gjennomføre sin altruistiske godhet i praksis er de ikke interessert i: de vil overlate den jobben det er og de byrder det medfører å ta seg av disse barna til andre. Disse menneskene ser ut til å være mest interessert i det som kalles «virtue signaling», dvs. de vil fremstå som gode, men de er ikke interessert i å gjøre det gode: å preke altruisme er enkelt, å være altruist er for mye bry.   Dette er en holdning som ikke fortjener respekt. 

For å oppsummere: staten har ingen forpliktelser overfor IS-kvinnene eller deres barn. De som vervet seg til IS bør settes i fangeleir til krigen er over. De som vil hjelpe IS-barna kan adoptere dem selv.  

De borgerlige plasserer sosialister i viktige stillinger – hvorfor? 

At borgerlige regjeringer ofte utnevner sosialister til viktige stillinger er ikke noe nytt fenomen, men det ser ut til at den sittende blåblå-regjeringen tar sikte på å sette rekord i slike utnevnelser. Redaktør Helge Lurås i Resett omtaler en rekke slike utnevnelser i en fersk artikkel, og han spør om årsaken. 

Lurås gir disse eksemplene: 

*Den tidligere politiske aktivisten Tor Gjermund Eriksen, med fortid i SU, SV og Ap, fikk forlenget sitt åremål som NRK-sjef med seks nye år.  

*SV-politikeren Bård Vegard Solhjell ble utnevnt til ny sjef i Norad

*Tidligere Ap-statsråd Hanne Bjurstrøm ble i 2016 utnevnt til likestillingsombud. 

*Nyutnevnt riksadvokat Jørn Maurud – hans politiske bakgrunn er ikke kjent, men han er samboer med Hanne Bjurstrøm.  

Av en eller annen grunn nevner Lurås ikke Solberg-regjeringens utnevnelse av Rødt-politikeren Aslak Sira Myhre til nasjonalbibliotekar, en utnevnelse som kom i 2014 (Solberg tiltrådte i oktober 2013). Lurås nevner heller ikke at Jens Stoltenberg ble generalsekretær i NATO samme år, en utnevnelse som neppe ville ha skjedd hvis ikke Solberg hadde støttet den. 

Så her har vi en rekke stillinger som enten forvalter store midler eller har viktige påvirkningsmuligheter, hvor en blåbå regjering utnevner blodrøde politikere. Hvorfor?   

Som vi nevnte stilte Lurås dette spørsmålet – hans artikkel hadde tittelen «Erna Solberg utnevner sosialister til viktige posisjoner. Hvorfor?» – men han gir ikke noe svar, og med hans utgangspunkt kan han heller ikke gi noe svar.  

Før vi går videre vil vi dog nevne at en av de som kommenterte Lurås´ artikkel kom med dette forslaget til svar: «Erna og hennes medarbeidere i regjering ønsker tilsvarende retrettstillinger når/hvis de blir kastet ut av regjeringen». Men dette er nok alt for optimistisk; praktisk talt alltid vil sosialistene utnevne andre blodrøde sosialister til viktige stillinger, og de vil som regel gjøre sitt ytterste for å unngå å plassere borgerlige (eks-)politikere i viktige stillinger.

Men hvorfor gjør de borgerlige slike ting? Hvorfor gir de viktige stillinger til folk som mange tror er deres politiske fiender? 

Svaret på dette spørsmålet inneholder flere elementer, og vi skal nevne noen av dem:  

Den politiske forskjellen mellom sosialister/sosialdemokrater på den ene siden og og borgerlige/konservative på den andre siden, er svært liten. For noen tiår siden hadde Høyre slagordet «Vi skal ikke styre mindre, vi skal styre bedre!». Så både sosialister og borgerlige er tilhengere av sterk statlig styring, og de er altså da også motstandere av individuell frihet. Dette kan man også se når borgerlige og sosialister skifter maktposisjoner: folk flest merker liten eller ingen forskjell når en rød (eller rødgrønn) regjering går av og en blå regjering tiltrer – eller vice versa: under begge typer regjeringer blir det høyere skatter og avgifter, flere reguleringer, flere offentlige tilbud, flere byråkrater, større offentlige gjeld.  

Dette gjelder ikke bare i Norge, det gjelder i hele den vestlige verden. Vi må dog nevne at det iblant dukker opp konservative politikere som er noe bedre enn de vanligvis er, og spesielt Reagan, Thatcher  og Goldwater kan nevnes. Men ut i fra deres politikk er det svært vanskelig å se forskjell på politikk og standpunkter tilhørende Merkel, Cameron og Sarkozy – eller Kåre Willoch – og det som de siste tiårs sosialister har stått for.      

Både Høyre og Ap er tilhengere av at staten skal drive viktige ting som skoler, pensjonsordninger, trygder, infrastruktur, kultur, etc. De er tilhengere av høyt skattenivå, av omfattende reguleringer av næringslivet, av begrensninger på frihandelen, mmm. Høyre sier dog at de er tilhengere av lavere skatter, men i praksis er det lite de gjør for å gjennomføre dette når de har mulighet til det.  

At mange oppfatter det som om Ap og Høyre er nær ved å være politiske tvillinger er også rimelig klart, men det er også slik at disse partienes historiske bakgrunn gjør at formelt nært samarbeide. f.eks. at en storkoalisjon bestående av Høyre og Ap kan danne regjering  umulig. Vi kunne gitt utallige konkrete eksempler på dette nære slektskapet, men vi gir kun tre: 

«– Det er på tide at Høyre og Arbeiderpartiet lar historie være historie, og går sammen om en demokratisk regjering. Det skriver tidligere kommunestyrerepresentant for Høyre i Sortland, Arne Seljeseth, i et innlegg  … »

https://www.vol.no/meninger/2017/09/02/–-Det-er-på-tide-at-Høyre-og-Arbeiderpartiet-lar-historie-være-historie-og-går-sammen-om-en-demokratisk-regjering-15238710.ece

Og for å vise at dette ikke er noe nytt tar vi med denne fra 2009: «Ap og Høyre burde regjere sammen. Høyre og Arbeiderpartiet er enige i mange av de viktigste spørsmålene i norsk politikk»

https://e24.no/naeringsliv/i/zLBOgO/ap-og-hoeyre-burde-regjere-sammen

«Høyre søker makt med MDG. I alle fire bydelene der Høyre får makt de neste fire årene har de invitert MDG med på laget. Avstanden mellom Frp og Høyre har økt, mener Høyres Eirik Lae Solberg.» 

https://www.dagsavisen.no/oslo/hoyre-soker-makt-med-mdg-1.1604334

Forskjellene mellom rød og grønn er liten; de har begge samme menneskefiendtlige og frihetsfiendtlige verdiene, men mens de røde i hovedsak henter ytterligere begrunnelser for disse standpunktene fra gale teorier innen sosialøkonomi og psykologi, henter de grønne dem fra gale teorier innen naturfag som biologi, fysikk og kjemi.   

Et annet punkt: sosialister fremstiller borgerlige og konservative som motstandere av vanlige folk, ja, nærmest som onde mennesker som ønsker at vanlige folk skal ha det ille. Borgerlige og konservative forsøker å gjendrive dette dels ved å gå inn for å bevilge omtrent like mye til svake grupper som sosialistene ønsker, men også ved å være ettergivende overfor dem på andre måter. Denne ettergivelsen viser seg på flere områder, og en av dem ser vi her: borgerlige regjeringer utnevner sosialister til viktige stillinger.      

Et tredje punkt er at i sitt hjerte har borgerlige og konservative de samme grunnverdiene som sosialister har. Forskjellen er i hovedsak bare at de konservative mener at sosialistene er for optimistiske og naive: konservative mener at sosialismen er godt ment, men den kan ikke fungere i den virkelige verden, og derfor må man ha et økonomisk system med litt frihet. Men borgerlige og konservative betrakter sosialister som gode på bunnen og som om de har hjertet på riktig sted, og derfor kan de brukes i viktige stillinger.   

Så for å oppsummere: konservative utnevner sosialister fordi de mener at sosialister har en høyverdig moral, fordi de vil vise at de ikke er så slemme som sosialistene beskylder dem for å være, og fordi det ikke er noen vesentlige forskjeller i grunnleggende verdier mellom sosialister og borgerlige.    

Disse utnevnelsene er uforståelige bare for de som tror at det er store ideologiske og politiske forskjeller mellom borgerlige/konservative på den ene side og sosialister på den andre side.

https://resett.no/2020/01/06/erna-solberg-utnevner-sosialister-til-viktige-posisjoner-hvorfor/

USAs avliving av general Suleimani

I 1986 ble et diskotek i Vest-Berlin utsatt for et bombeangrep. Diskoteket var populært blant amerikanske soldater som var stasjonert i Tyskland, og to av dem ble drept i angrepet. Amerikansk etterretning fant raskt ut at den som var den ansvarlige for terrorangrepet var Libyas diktator Muhammar Gadafi. USAs president Ronald Reagan beordret straks et militært svar; en rekke mål i Libya ble bombet. Et av målene var en av Gadafis villaer, og flere av hans nære slektninger ble drept – men Gadafi selv slapp unna. Det var altså president Reagan selv som beordret disse angrepene; han mente at for å bekjempe terror mot USA og Vesten må man slå hardt tilbake mot de som er ansvarlige for terrorangrepene. 

Umiddelbart etter USAs svar ble flere eksperter intervjuet av mainstreammedia, og de var unisone i sine spådommer: dette ville bare føre til enda flere terrorangrep. Men de tok feil. Gadafi tok hintet, han forsto at han selv ville kunne bli rammet av et gjengjeldelsesangrep fra USA, og han stanset alle videre angrep av denne typen. Etter noen tid innså mange av  ekspertene dette; de sa at Reagans angrep var vellykket, og at USAs bombing av utvalgte mål i Libya i 1986 representerte et vendepunkt i kampen mot terror.

Hva man kan lære av dette eksemplet skal vi ikke ha sagt noe om, bortsett fra at de eksperter som brukes av mainstreammedia kanskje ikke fortjener å bli omtalt som eksperter. 

Vi kom til å tenke på dette etter at USA for noen dager siden avlivet den iranske  generalen Qasem Suleimani. Den utløsende faktor var at aktivister noen dager tidligere forsøkte å storme den amerikanske ambassaden i Bagdad, og at disse var støttet av Iran, og den som i mange år har styrt Irans omfattende terrorist-aksjoner var nettopp general Suleimani. 

Etter denne stormingen beordret president Trump at amerikanske styrker skulle sende en rakett mot general Suleimani mens han var på et besøk i Irak. Suleimani ble drept, og en rekke eksperter sto frem i mainstreammedia og hevdet at dette bare ville føre til enda flere terrorangrep mot USA. Mange sto også frem og kritiserte Trump, og hevdet at dette var «en utenomrettslig henrettelse», at «det var i strid med Folkeretten», etc. 

La oss før vi går videre si noe om hvem Suleimani var og hva han holdt på med, dvs. vi skal sitere en gammel artikkel om dette, en artikkel publisert i The New Yorker i 2013:  

https://www.newyorker.com/magazine/2013/09/30/the-shadow-commander

Suleimani took command of the Quds Force fifteen years ago, and in that time he has sought to reshape the Middle East in Iran’s favor, working as a power broker and as a military force: assassinating rivals, arming allies, and, for most of a decade, directing a network of militant groups that killed hundreds of Americans in Iraq. The US Department of the Treasury has sanctioned Suleimani for his role in supporting the Assad regime, and for abetting terrorism. And yet he has remained mostly invisible to the outside world, even as he runs agents and directs operations. ‘Suleimani is the single most powerful operative in the Middle East today,’ John Maguire, a former CIA officer in Iraq, told me, ‘and no one’s ever heard of him.’…

Suleimani has orchestrated attacks in places as far flung as Thailand, New Delhi, Lagos, and Nairobi–at least thirty attempts in the past two years alone. The most notorious was a scheme, in 2011, to hire a Mexican drug cartel to blow up the Saudi Ambassador to the United States as he sat down to eat at a restaurant a few miles from the White House. The cartel member approached by Suleimani’s agent turned out to be an informant for the US Drug Enforcement Administration. (The Quds Force appears to be more effective close to home, and a number of the remote plans have gone awry.) Still, after the plot collapsed, two former American officials told a congressional committee that Suleimani should be assassinated. ‘Suleimani travels a lot,’ one said. ‘He is all over the place. Go get him. Either try to capture him or kill him.

Til tross for dette var hverken president Bush jr eller president Obama villige til å avlive ham. 

Mest avslørende i artikkelen er kanskje dette sitatet fra Suleimani selv: 

«The battlefield is mankind’s lost paradise–the paradise in which morality and human conduct are at their highest. One type of paradise that men imagine is about streams, beautiful maidens, and lush landscape. But there is another kind of paradise–the battlefield.» 

Oppsiktsvekkende? Det burde det ikke være, det er dette som er det egentlige idealet i islam. Man dreper ikke for å oppnå et mål, å drepe fiender av islam er målet! 

Artikkelen forteller også noe om Irans strategi i området: 

The other lesson drawn from the Iran-Iraq War [som pågikk fra 1980 til 1988] was the futility of fighting a head-to-head confrontation…. The Quds Force was an ideal tool. Khomeini had created the prototype for the force in 1979, with the goal of protecting Iran and exporting the Islamic Revolution. The first big opportunity came in Lebanon, where Revolutionary Guard officers were dispatched in 1982 to help organize Shiite militias in the many-sided Lebanese civil war. Those efforts resulted in the creation of Hezbollah, which developed under Iranian guidance. Hezbollah’s military commander, the brilliant and murderous Imad Mughniyeh, helped form what became known as the Special Security Apparatus, a wing of Hezbollah that works closely with the Quds Force. With assistance from Iran, Hezbollah helped orchestrate attacks on the American Embassy and on French and American military barracks….

Since then, the regime has given aid to a variety of militant Islamist groups opposed to America’s allies in the region, such as Saudi Arabia and Bahrain. The help has gone not only to Shiites but also to Sunni groups like Hamas–helping to form an archipelago of alliances that stretches from Baghdad to Beirut. ‘No one in Tehran started out with a master plan to build the Axis of Resistance, but opportunities presented themselves,’ a Western diplomat in Baghdad told me. ‘In each case, Suleimani was smarter, faster, and better resourced than anyone else in the region. By grasping at opportunities as they came, he built the thing, slowly but surely.

Så tilbake til vårt opprinnelige poeng (som altså var avlivingen av Suleimani). Noen hevder at dette vil føre til krig mellom Iran og USA. De som hevder dette burde merke seg at USA og Iran er i krig, en krig som ble utløst da Iran invaderte amerikansk territorium i november 1979.  Pga. svakhet og unnfallenhet i USA (under president Carter) kom det praktisk talt ingen reaksjon fra USA på denne okkupasjonen, en okkupasjon som innebar at 52 amerikanere ble holdt som gisler i innpå halvannet år. Gislene ble sluppet fri rett før USAs nyvalgte president Reagan skulle  innsette i januar 1981. Man kan lure på hvorfor Iran ikke ville fortsette å holde amerikanere som gisler mens Reagan var president.   

Ja, krigen mellom Iran og USA er en lav-intensitets-krig, men fred blir det kun etter en klar militær seier til en av partene, f.eks slik det ble i 1945. (Sammenlign med krigen mellom Israel og diverse arabiske/muslimske grupper; denne krigen har pågått kontinuerlig med varierende intensitet siden 1948, og vil fortsette til en av parten oppnår en militær seier.) 

Hva så med «blowback»? Man kan si at avlivingen av Suleimani var et blowback etter at den amerikanske ambassaden ble stormet, men det mange tenker på er at dette vil føre til enda flere Iran-støttede terrorangrep mot Vesten og USA. Ja, det kan skje.     

Men Iran har allerede brukt år på å planlegge og iverksette angrep på amerikanske soldater og andre amerikanske ressurser. De har også bygget opp sjiamuslimske militser i Irak for å følge den samme modellen som de har brukt i Libanon: å opprette en stat i en stat, som de bruker som en maktbase for å gjøre landet til en de facto-koloni i en iransk imperium. Og sommeren 2019 utført de en  rekke angrep på skipsfarten i Persiabukta og på saudiske oljeanlegg.

Det er all grunn til å tro at Iran vil fortsette å støtte terrorangrep mot Vesten, men det er også klart at tapet av den meget dyktige general Suleimani er et stort «setback» for Iran. 

Før vi avslutter vil vi kort kommentere et par av de punktene som kritikere av avlivingen har reist. 

Var dette en «utenomrettslig henrettelse»? De som hevder dette mener åpenbart at Suleimani skulle ha blitt stilt for retten. Men de som hevder dette blander sammen to fenomener, de blander krig og kriminalitet. Dersom en person er mistenkt for en forbrytelse bør han stilles for retten, og evt. dømmes dersom det fremlagte bevismaterialet viser skyld utover rimelig tvil skal han dømmes. Men disse regelen gjelder ikke i krig. I krig har man rett til å gjøre det som er nødvendig for å påføre fienden skade i stigende grad inntil fienden kapitulerer og enhver lyst fienden måtte ha til å fortsette krigen er brakt til opphør (slik USA og de allierte gjorde overfor Tyskland og Japan i 1945). Å ta ut fiendtlige soldater er klart innenfor det som er rimelig og forsvarlig i en krig, og å ta ut fiendens viktigste hærfører, bare rett og riktig.  

Var dette i strid med Folkeretten? «Folkeretten» er lite annet en et fint navn som settes på det som FN til enhver tid måtte mene. Og FN er sterkt påvirket av land hvor islam står sterkt,  

FN har i dag 193 medlemsland, og av disse er omtrent 130 utviklingsland som nærmest opptrer som én blokk når det gjelder å fremme egne interesser. Mange av disse landene er i Afrika, men gruppen inkluderer også de 57 land som er med i Organisasjonen for islamsk samarbeid (OIC). OIC har vedtatt sin egen menneskerettighetserklæring (Kairo-erklæringen), som kort sagt sier at enhver menneskerettighet er underordnet Allah, dvs. sharia er overordnet alle andre rettigheter. 

Vårt syn: henvisninger til «Folkeretten» er totalt irrelevante, slike henvisninger er som regel forsøk på å gi legitimitet til ellers uholdbare argumenter.  

Det USA gjorde var å avlive en høytstående general i et land de har vært i krig med siden 1979. Det USA kan kritiseres for er at de ikke gjorde dette langt tidligere.

«President Donald Trump ga ordren om å drepe general Soleimani. Både Bush og Obama hadde flere muligheter – men skal ha nektet å gjøre det samme.» 

https://www.vg.no/nyheter/utenriks/i/opma1j/israelsk-avis-bush-og-obama-nektet-aa-angripe-soleimani

Kan dette føre til en ytterligere eskalering av krigen? Ja, men man må merke seg at den ettergivenhet som USA har utvist siden 1979, og spesielt president Obamas politikk som innebar store bidrag til Iran for at de skulle være snille, ikke har vært spesielt effektiv. Et eksempel er store beløp overført til Iran etter at Iran løslot fire amerikanske gisler:     

«On Jan. 17, 2016, the day after four American detainees, including The Washington Post’s Jason Rezaian, were released, a jumbo jet carrying $400 million in euros, Swiss francs and other currencies landed in Tehran. That money purportedly was partial payment of an outstanding claim by Iran for U.S. military equipment that was never delivered. Soon after, $1.3 billion in cash followed.» 

https://www.washingtonpost.com/news/fact-checker/wp/2018/03/01/was-obamas-1-7-billion-cash-deal-with-iran-prohibited-by-u-s-law/

(Det er noe strid om hvorvidt denne historen er akkurat slik som den er fremstilt her, men artikkelen vi siterer virker troverdig.) 

Som sagt, gjengjeldelser fra Iran er lovet, og kan komme. Men disse må da besvares med enda større militær makt fra de som blir rammet, og Vesten bør bruke den militære makt som er nødvendig for å bringe angrepene til opphør.  

Vi nevnte innledningsvis at Libyas diktator Gadafi endret kurs etter angrepet. Gadafi ble med en viss rett av president Reagan beskrevet som «the mad dog of the Middle East» (selv om Libya ikke ligger i Midt-Østen). Gadafi var dog såpass rasjonell at han innså at det var lurest å stanse angrepene. Men faren er at mange i ledelsen i Iran er religiøse fanatikere, og disse er langt mindre rasjonelle enn «mad dog» Gadaffi, så det er mulig at Iran velger en annen kurs enn Libya gjorde i 1986. 

Men det er en stor fordel for Vesten at den beste generalen ikke lenger er med i ledelsen av Irans omfattende terrornetteverk, og at alle i ledelsen vet at de når som helst kan bli truffet av en rakett.    

    

Islam i FN 

https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/wE6aon/norge-har-oversett-at-islamske-land-har-sine-egne-alternative-menneskerettigheter-terje-tvedt

Generell artikkel

https://www.businessinsider.com/iranian-military-commander-soleimani-killed-in-airstrike-report-2020-1?r=US&IR=T

Kommentar: Drapet av Soleimani: Den største internasjonale bragden mot Iran

https://www.nettavisen.no/nyheter/drapet-av–soleimani-den-storste-internasjonale-bragden-mot-iran/3423904668.html

Halvor Foslis bok om masseinnvandringen til Norge 

Sosiolog Halvor Foslis bok har undertittelen Norge i masseinnvandringens tid, og den er en stor og viktig bok. I den finner leseren praktisk talt alle fakta og argumenter som kan og bør tillegges vekt i den pågående debatt om innvandringen og dens konsekvenser (med et par viktige unntak som jeg kommer til). 

Fosli tar opp et enormt antall problemer som i den vanlige debatt tilskrives innvandringen, men han er såpass innsiktsfull og fair at han også 1) konstaterer at den egentlige utfordringen er islam, og 2) han nevner, men kun såvidt, det som er den eneste reelle løsningen på problemene.

Bokens hovedtittel er Mot nasjonalt sammenbrudd, og det er bokens tema: slik Norge (og alle andre vestlige land) er organisert, vil dagens, og de siste tiårs, innvandring føre til et samfunnsmessig sammenbrudd. Fosli sier rett ut at velferdsstaten ikke er bærekraftig med den innvandringspolitikken som er blitt ført de siste tiår, og at denne politikken fortsatt føres. Som sagt, boken er stappfull av fakta og argumenter som viser dette i en overbevisende grad.  

Jeg skal her dog ikke anmelde boken, jeg skal kun kommentere noen meget få av de mange viktige poengene som Fosli diskuterer. 

ISLAM

Fosli forstår selvsagt at det er islam som er det store problemet. Muslimer som kommer til Vesten vil i langt mindre grad enn andre innvandrere integreres i de sekulære samfunn de kommer til; de vil beholde sin religion, en religion som i detalj foreskriver hvordan dens tilhengere skal leve inkludert hvem de skal omgås, hvilke jobber de kan ta, hvilke meninger de skal ha om viktige spørsmål, etc. Men siden det er svært mye som er tillatt i Norge og i Vesten som muslimer finner uakseptabelt, vil dette føre til gnisninger. Fosli siterer en informant som beskriver dette slik: «Det er alltid muslimene som skaper misnøye, frykt, trøbbel, splittelse» (s. 95).

Et annet sitat: «En psykolog i femtiårene sa det slik: «Hvis det er noe som bekymrer meg, er det at muslimer ikke vil være venner med ikke-muslimer»» (s. 338).

Ja, det finnes reformvennlige muslimer, men de vil ikke kunne få betydelig innflydelse. Fosli sier dette om reformvennlige muslimer som åpenbart tror at de kan reformere islam: «Konvertitter [til islam] som Lena Larsen og Linda Noor er både som norske og som kvinner lettvektere, og har selvsagt ingen mulighet til å definere islam globalt. Når de allikevel fronter en humanistisk islam må vi andre skjønne at dette er et lite lokalt revynummer, ikke en oppsetning på hovedscenen» (s. 223).    

Fosli siterer en fiktiv samtale om bakgrunnen for islams styrke: «Jo mer jeg lærer om islam, jo mindre synes jeg om den. Uflaks med den oljen. Hvis ikke hadde de sittet på kamelene sine…» (s. 211). Foslis poeng her er at araberne er rike pga. oljen som ble funnet i områder som i dag utgjør land som Iran, Irak, Saudi-Arabia, Kuwait, etc. Inntektene fra oljen benyttes av regimene i disse landene til å finansiere et overdådig luksusliv for eliten, og for å spre islam over hele verden. Hvis disse landene ikke hadde hatt denne enorme kapitalen ville denne spredningen ikke ha kunnet skje. Fosli nevner dog ikke det viktigste poenget: denne oljen ble funnet og utvunnet av vestlige oljeselskaper, og oljen var derfor disse selskapenes eiendom. Dessverre lot disse selskapene, og regjeringene i de landene som disse selskapene hørte hjemme i, arabiske sjeiker ekspropriere denne oljen. Grunnen til at disse arabiske landene er blitt rike på olje er altså at de stjal den, og at de som ble frastjålet den, fant seg i det. De som lot set bestjele lyttet til bla. Jesus, som som kjent sa følgende: «Vil noen ta skjorten din, la ham få kappen også», og til andre tenkere som forfektet den samme altruistiske etikken. Hadde de vestlige regjeringene beskyttet oljeselskapenes eiendomsrett ville denne kapitalen bli brukt til å heve velstanden i alle land som respekterte eiendomsretten, og ikke, som i dag, til å spre en før-middelaldersk ideologi som vil ødelegge all sivilisasjon og all velstand.   

Fosli konstaterer som et uomtvistelig faktum at islams stilling i Norge er blitt sterkere de siste årene, og det er unødvendig å gjengi eksempler som bekrefter dette; de er overalt. Men jeg vil her benytte anledningen til å fortelle om et eksempel som hører med her, men som jeg aldri har sett omtalt noe sted i den heldigvis stadig voksende litteraturen som omtaler islams økende innflydelse i Norge og i Vesten. I årene omkring 1990 arrangerte en gruppe diskusjonsglade og beleste unge menn hver lørdag formiddag en standsaksjon på Egertorget i Oslo. Gruppen gikk under navnet Hedningesamfunnet, og de så det som sin oppgave å kritisere kristendommen. De delte ut brosjyrer og andre trykksaker med titler som «Kristendummen», de solgte tegneserier som gjorde narr av Jesus, og de diskuterte med alle som hadde lyst. De morsomste diskusjonene foregikk mellom hedningene og de mer bokstavtro kristne; da ble det alltid temperatur i diskusjonene, og hedningene ble lovet at de ville komme til å tilbringe evigheten på et svært varmt sted. Diskusjonene var alltid fredelige og egentlig ganske godmodige, og ingen ble virkelige uvenner. Dette var lite annet enn et hyggelig og berikende innslag i bybildet. Men så begynte det å komme muslimer til Norge, og det ble flere og flere av dem. De godmodige norske hedningene tenkte da, naturlig nok, at de burde utvide sin målgruppe fra bare kristne til også å inkludere muslimer. Så de satte seg inn i Koranen og Hadith, de laget noe materiale med kritikk av islam, og så frem til å diskutere med muslimer lørdagene fremover. (Senere ble det fra dette miljøet utgitt en bok med tittelen Allahs lille brune, en samling groteske sitater fra Koranen og Hadith.) Men dette varte ikke lenge, praktisk talt med en gang etter at de begynte å kritisere islam kom det så mange trusler om vold mot hedningene fra tilhengerne av fredens religion at Hedningsamfunnet måtte gi opp sine forsøk på å diskutere med dem. Dette hyggelige innslaget i bybildet i Oslo ble altså avsluttet pga. trusler om vold fra muslimer. Dette er enda et eksempel på at der islam blir sterkere blir friheten mindre. (En av mine bekjente var involvert i Hedningsesamfunnet, og det var han som fortalte meg om denne utviklingen.)   

Et av kapitlene i Foslis bok heter «Sammenstøtet mellom islam og Europa» og det er ikke overraskende bokens lengste kapittel.  

GENERELT 

Fosli diskuterer så og si alle problemer som gjerne knyttes til dagens innvandring. Noen sitater: «Et rikt land som mer eller mindre går over fra industrisamfunn til kunnskapssamfunn, kan ikke invitere inn hundretusenvis av ordinære eller funksjonelle analfabeter. Det ender med at disse slåss mot de som faller igjennom i kunnskapssamfunnet. Det ender, for å si det stygt, i at alle opptrer som kjøtere. Som krangler om de beina som samfunnet slenger til dem» (s. 245).    

Det er satt i verk en rekke offentlige tiltak for å integrere innvandrerne: «[Erfaringer fra] Malmö viser at 40 år med milliardsatsing på mangfold og inkludering bare har utvidet de sosiale problemene og inkluderingen» (s. 256).   

«Migrasjonen til Europa fra Asia og Afrika fører til et voldsomt press på mottakslandene, på mange nivå: på alle de vanlige lønnsmottakerne …. som er tynget ned av skatter og avgifter, pensjonister som lever under fattigdomsgrensen, [samtidig som mange innvandrere lever godt på offentlige trygder og en betydelig andel av den opprinnelige befolkningen ender opp som ofre for kriminalitet, f.eks.] britiske skolejenter i ressursfattige familier som ender som offer for organisert neddoping og voldtekter. Innvandringen har i sine verste konsekvenser ganske riktig karakter av omvendt kolonisering» (s. 278).

Men også ressurssterke mennesker kommer til Europa: «Det er et brain drain fra fattige, mislykkede land til rike land, satt i system. De som bør lede an i utviklingen av egne land, flyttes [av hjelpeorganisasjoner] til nye liv i Vesten … De virkelig heltene er [ikke de som flytter til Vesten, men] unge menn og kvinner som har råd til å søke lykken i Vesten, men som velger å bli … for å bygge landet» (s. 283).         

Innvandringen til Norge koster enorme beløp. «Perspektivmeldingen legger til grunn at hver flyktning over livsløpet koster minst seks millioner. Siden 2012 har Norge tatt imot 114 000 flyktninger og familiegjenforente og pådratt oss statsfinansielle forpliktelser på rundt tusen milliarder kroner …» (s. 364). Beregninger viser at av statsbudsjettet brukes ca 250 mrd kr hvert år på innvandrere (inkludert flyktninger og asylsøkere); noe som er mer enn 1/6 av statsbudsjettet, som  i år er på ca 1400 mrd kr. Pga. inntektene fra oljevirksomheten (som er en indirekte beskatning av de som bruker oljen, dvs. på de som bruker olje og bensin til transport, til oppvarming, etc.), kan staten bare hente inn disse pengene fra oljeinntektene. Dette gjelder oljelandet Norge; andre land som ikke har olje tar opp lån og blir mer og mer forgjeldet. Men også kommunene får store utgifter pga. innvandringen (det er kommunene som etter statlige pålegg må tilby mange av de goder som staten har bestemt at innvandrerne skal ha tilgang til), og kommunene kan ikke bare hente inn oljepenger; kommunene må ta opp lån. Mange kommuner har da etter hvert fått kolossal gjeld. 

Jon Hustad skrev dette om kommunenes gjeld i Dag og Tid 16/8-19: «Ved utgangen av år 2000 hadde norske kommunar ei skuld på vel 150 milliardar kroner, i 2017 var den same gjelda på 600 milliardar. Kommunane har hatt ein særs stor inntektsvekst etter at staten fekk Oljefondet. [fordi kommunene fikk ytterligere overføringer fra staten ] …. I 2000 hadde kommunane totale inntekter på 224 milliardar. I 2017 var det same talet 531 milliardar. Då skulle ein tru at kommunane valde å gå med store overskot på drifta for slik å spara opp pengar til investeringar i staden for å betale renter. Men nei. I 2000 var den samla kommunale gjelda på 67 prosent av inntektene, i 2017 heile 113 prosent. Norske kommunar har altså skuld som langt overgår inntektene. Korkje eldrebylgja eller fødselstal kan forklara utviklinga. Nordmenn får stadig færre born, og det har vore ein samla nedgang av personar på over 80 år i denne perioden, sidan nordmenn fekk få born i den vanskelege mellomkrigstida. No byrjar derimot talet på eldre å stiga kraftig, sidan den store etterkrigsgenerasjonen vert eldre. Gruppa med nordmenn på over 80 år kjem til å vekse fram til omlag 2050. Kommunane skal gjennom 30 uår, men i staden for å nytta dei særs gode åra frå 2000 av, har dei altså auka både konsumet og gjelda til dels dramatisk. Og det sjølv om demografi er ein nokså eksakt vitskap». Hustad sier at hverken eldrebølgen eller fødselstallene forklarer den økede gjelden. Hva kan da være årsaken? Fosli kommer inn på dette, med utgangspunkt i Oslo.  

«Gjelden til Oslo kommune gikk fra sju milliarder i 2004 … og er beregnet til 67,7 milliarder i 2021. Innvandret befolkningsvekst er den store driveren generelt for kommunal gjeldsvekst» (s. 112). Til sammenligning:  Oslo kommunes budsjett er på ca 77 mrd kr. 

Videre fra Fosli: «Norsk asylpolitikk kan oppfattes som en stående invitasjon til verdens fattige og undertrykte om gratis bolig og livslang økonomisk trygghet, ikke bare for asylsøkeren selv, men også for familien, og på sikt for en større del av slekten gjennom henteekteskap. Det er et tilbud som mange er interessert i» (s. 222). Dette vil naturlig nok koste penger – og disse hentes fra norske skattebetalere.   

Det er ikke bare offentlige aktører som bidrar med ulke tiltak. «Røde Kors har 380 lokale foreninger, 50 000 frivillige, 150 000 medlemmer. Integrering [av innvandrere] er blitt den største aktiviteten i Røde Kors…» (s. 230).  

Men svært få av de som er involvert i å legge forholdene til rette for innvandrerne er opptatt av økonomien og bærekraften i denne innvandringen: Fosli deltok på en dialogkonferanse om innvandring i Trondheim i april 2019, og av de mange foredragsholderne var det «ingen som snakket om bærekraft for norsk økonomi, absorpsjonsevnen i lokalsamfunnene eller tåleevnen til norsk kultur» (s. 232). 

FOSLI ER TILHENGER AV VELFERDSSTATEN

Fosli nevner et alternativ som kan benyttes for å innskjerpe prosessen med innvilgelse av statsborgerskap. «En kreativ idé formulert av Høyremannen Simen Sandelien er at man innvilges statsborgerskap av en slags jury». Denne juryen på ca 20 personer skal intervjue den som søker om statsborgerskap, og «hvis mer enn to av disse tyve etter hemmelig avstemning vurderer [søkeren] som unorsk, blir han ikke innvilget statsborgerskap» (s. 299-300). Fosli synes åpenbart at en slik jury-ordning for innvilgelse av statsborgerskap er en god idé: «Sandelien er blant dem som tenker nytt i Høyre på dette politikkområdet».

Ja, vi kan være enige i at dette er en ny idé. Men er det en god idé? Bare for å ta et par poenger: Hvem skal sitte i en slik jury? Hvem skal velge ut de som skal sitte i en slik jury? Hvilke meninger har disse om de siste tiårs innvandringspolitikk? Er de som blir valgt ut villige til å bruke sin tid på dette? Hvor mye tid skal de bruke på hvert intervju? Hvor mange slike søkere skal de intervjue i hver økt? Som kjent, jury-ordingen ble fjernet fra det norske rettsapparatet, hvor den virkelig hører hjemme, fra 2018. Og dessuten: Vil man kunne bli valgt – eller vil man bli valgt? – til å sitte i en slik jury hvis man er medlem av FrP eller av Demokratene eller har gitt pengebidrag til Resett? Dessuten, et slikt apparat vil kreve både store kostnader og et stort byråkrati. Vårt syn er at forslaget er meget uklokt. At et slik forslag kommer fra Høyre er bare som man kunne forvente.     

Hvordan bør da statsborgerskap oppnås? Vi er tilhengere av noe som ligner den amerikanske modellen, som innebærer at søkeren først må bestå en prøve – på norsk – i norsk samfunnsliv og historie, og så må gjennomføre en edsavleggelse hvor han sier at han vil følge Norges lover. Alvorlige lovbrudd vil da innebære at statsborgerskapet blir trukket tilbake. 

Fosli er tilhenger av velferdsstaten, og mener at den kan være bærekraftig: «En omfordelende velferds- og nasjonalstat er nødt til å være ekskluderende om den skal overleve» (s. 306). Vårt syn, som vi har har redegjort for en rekke ganger, er at en velferdsstat ikke kan overleve, uansett. Kort oppsummert: Velferdstaten innebærer at man skal betale litt skatt til det offentlige, og så skal man til gjengjeld få mer eller mindre gratis alt som er viktig: skole, helsetilbud, infrastruktur, kultur, pensjoner og trygder, etc. Videre, gjennom et progressivt skattesystem skal det skje en utjamning. Men det som vil måtte skje i dette systemet er at skattene vil øke, statsgjelden vil øke, byråkratiet vil øke, kvaliteten på de offentlige tilbud vil synke, kriminaliteten vil øke, driftige follk flykter til land eller bransjer med lavere skatter og mindre byråkrati, etc. Dette må ende med sammenbrudd – også hvis innvandringen er liten. 

Stor innvandring av personer som nærmest er helt uproduktive, og som derved lever på trygder og pensjoner finansiert av skattebetalerne, vil bare fremskynde sammenbruddet; dvs. det vil ikke forårsake sammenbruddet.  

ETIKKEN

Fosli nevner en rekke eksempler som viser at et betydelig antall innvandrere som er blitt assimilert og i betydelig grad har tatt til seg den norsk kulturen, ofte med betydelig fare for dem selv. Men det finnes også andre som ikke vil assimileres, og som ser ned på det norske og hyller sin opprinnelige ideologi. Fosli ser ut til å være overrasket over at den norske eliten nærmest forakter de som velger å ta til seg norske verdier, men hyller de som ikke vil assimileres. Eliten ser ned på den assimilerte somalieren Shurika Hansen som skriver i Resett, men beundrer den fortsatt hijabrukende somalieren Sumaya Jirde Ali. Ali har til og med blitt tildelt flere priser, bla. «Årets Bodøværing», «Zola-prisen», «Årets Stemme», og Den norske Forfatterforenings Ytringsfrihetspris for 2018. Hun er altså en hijabbrukende muslim, og har aldri vist spesielt mye respekt for personer som har andre meninger enn de hun selv har. (Hun er også blitt utsatt for omfattende hetsing, noe vi selvsagt tar sterk avstand fra, men hun har jo selv også hetset meningsmotstandere, f.eks. Sylvi Listhaug.)  Shurika Hansen har så vidt vi vet aldri blitt tildelt noen priser.   

Fosli: «Der Shurika Hansen knytter seg til ordinær, vestlig politisk diskurs, basert på universelle verdier og økonomisk interessekamp slik den utspiller seg i en nasjonal, norsk kontekst, knytter Sumaya seg tett til identitetspolitikk, der hennes kjønn, religion, etnisitet blir det mest definerende for hvordan hun skal oppfattes, hvorfor hun og andre som ser ut som henne, diskrimineres, og hvorfor hun skal respekteres. Mørk hudfarge er i seg selv noe bra, det er en moralsk egenskap.» (s. 316). 

Et annet eksempel i samme gate er det som skjedde med den pakistansk-norske artisten Deepika, som brøt med sitt islamistiske opphav og skapte kunstneriske uttrykk som ikke var i samsvar med kravene i sharia. Hun fikk da liten støtte i Norge og måtte rømme til England pga. trusler mot henne fra familien og andre i Norge. Også hun ble altså sviktet av den norske eliten. Hun «forlot Oslo og Norge etter grove voldstrusler fra det norsk-pakistanske miljøet. Samfunnet klarte ikke å beskytte en ung jente med muslimsk bakgrunn som gjennom selvstendige, personlige valg viste at hun hørte til i landet» (s. 282). Men eliten ignorerer slike ting og sier allikevel at Norge er verdens beste land. Deepika fikk heller ikke noen priser i Norge så vidt vi vet.

Fosli kommer ikke inn på årsaken til at eliten tar avstand fra det norske (egentlig er det i hovedsak Vestens ideer som menes når det snakkes om Norges verdier) og støtter de mer primitive krefter blant innvandrerne, dvs. eliten støtter heller de mer bokstavtro muslimer enn de mer sekulære muslimer. Grunnen er at de grunnleggende ideer som dominerer hos eliten i Norge (og i alle andre land Vesten) er i strid med de ideer som ligger til grunn for Vesten sivilisasjon. De ideer som dominerer hos eliten ligger faktisk nært opptil de ideer som islam bygger på. Kort oppsummert:  Vesten bygger på individualisme, rasjonalitet, rasjonell egoisme, respekt for eiendomsretten, individuell frihet, sekularitet, skille kirke/religion//stat, markedsøkonomi, frihandel, rettsstat – dvs. rasjonelle ideer. Det som skapte Vesten og den velstand som der etter hvert ble mer og mer utbredt var først en bred oppslutning om disse ideene, og deretter en implikasjon av disse ideene i organiseringen av samfunnene. De ideer som dominerer hos eliten i dag er de stikk motsatte av disse rasjonelle ideene; eliten er tilhenger av kollektivisme, selvoppofrelse, statlig styring, en statskontrollert økonomi, etc. (Disse ideene kommer fra Platon, Rousseau, Kant, Hegel og Marx, og enkelte andre mindre figurer som Auguste Comte og Saint-Simon). Eliten er da naturlig nok sterkt venstreorientert, og sosialismen og islam er to alen av samme stykke. Det er derfor eliten forakter folk som Shurika Hansen og hyller folk som Sumaya Jirde Ali.     

Hvem utgjør i dag denne eliten? Fosli har en liste på side 357: «NRK-folk, skuespillere, redaktører, kommentatorer og journalister i de store avisene, NGO-ansatte, forfattere og forlagsfolk». Hvorfor han ikke også tar med politikerne i de store partiene, akademikere, byråkrater og lærere på denne versting-listen er noe overraskende.    

Fosli siterer, og ser ut til å dele, en svært overraskende påstand som finner man i en note på side 422. Her siteres en mainstream-økonom (Knut Røed), som i det Fosli gjengir sier noe som er opplagt feil. «Ingenting i økonomisk teori eller empiri tilsier at høyere innbyggertall i seg selv øker det generelle velstandsnivået …. Arbeidsinnvandringen øker produksjonen, men samtidig øker også etterspørselen [dvs. forbruket]». Det som påstås her er som sagt opplagt feil. Det er feil fordi en økning av arbeidsstyrken også øker spesialiseringen/arbeidsdelingen, og når spesialiseringen øker så øker også produktiviteten og derved øker produksjonen ….. Nå kan vi ikke kun ut i fra dette si at Røed tar feil her. Jeg har lett etter originalkilden uten å finne den (død lenke), så det er mulig at Røeds kontekst er slik at det han sier er riktig, men slik det er gjengitt av Fosli er det faktisk helt feil: i en noenlunde fri økonomi vil en økning av befolkningen øke produksjonen mer enn befolkningsøkningen. For å tydeliggjøre dette med et talleksempel: dersom befolkningen øker med 50 % kan produksjonen pga. styrket spesialisering øke med 70 %. 

Og for å ta med et annet nærliggende poeng her: enkelte hevder at Vest-Europa trenger arbeids-innvandring pga. en aldrende befolkning. Dette poenget er feil fordi de yngre arbeiderne som kommer til Europa blir jo også eldre etter hvert ….. Problemet med en aldrende befolkning skyldes helt andre ting, f.eks. at de statlige pensjonssystemene i disse landene er laget slik at de ikke er bærekraftige og ikke kan endres i takt med utvikling i befolkning og levealder (se f.eks. de nylige omfattende protestene i Frankrike etter forsiktige forslag om å heve landets svært lave pensjonsalder), at færre får barn fordi de ser at fremtiden ikke er spesielt lys, og kanskje også fordi enkelte feminister har pushet en kvinnerolle som innbærer en nedvurdering av morsrollen.  

DET SOM GIR AVKLARING

Fosli sier korrekt om det som knuste nasjonalsosialismen og fascismen i Europa i 1945: at «Den fascistiske ideologien trengte et ødeleggende militært og moralsk nederlag, slik at enhver [videre kamp og erobringslyst fra nasjonalsosialister og fascister] ble meningsløs». (s. 152). 

Fosli trekker dog ikke den opplagte konklusjon av dette: for å stanse islamismens videre innflydelse må islamismens fyrtårn – først og fremst regimene i Iran og Saudi-Arabia, men også grupper som Boko Haram, Taliban, alQaida, Hezbolla, IS, mfl. – påføres ødeleggende militære og moralske nederlag. Den innflydelse islamismen har i Vesten vil opphøre når at disse fyrtårnene slukkes for alltid, og dette kan kun skje ved at disse blir påført et fullstendig knusende militært nederlag. Alle ser problemene som et stort innslag av islam i Vesten fører til, så hvorfor gjør vi, dvs. hvorfor gjør Vestens ledere, ingenting? De gjør ingenting dels fordi de ikke vil innse at islam er årsaken til problemene, dels fordi de i stor grad deler de grunnverdier som islam står for, og dels fordi de ikke  har den moralske styrke som må til for å eliminere regimene i Iran og Saudi-Arabia. (At Vesten fortsatt har den militære og økonomiske styrke til å knuse disse regimene er opplagt.)       

Fosli kommer inn på et teoretisk poeng som er svært viktig. Fosli sier korrekt at kirken hele tiden har sagt at den altruistiske etikken som Jesus forfekter i Bergpreken ikke er en oppskrift som kan benyttes i praktisk politikk. (Det som det siktes til er det Jesus sier i Bergpreken: «Sett dere ikke imot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til. Vil noen saksøke deg og ta skjorten din, la ham få kappen også. Tvinger noen deg til å følge med en mil, så gå to med ham.»)

Men hvordan henger dette sammen med vårt syn, et syn som sier at det nettopp er denne etikken som ligger til grunn både for sosialismen og for sosialismens noe mildere variant, velferdsstaten? Her er Foslis formulering: «At oppofrende personlig etikk, radikal kristen etikk, omtrent umulig i alle sine ekstreme krav selv på individnivå, ikke kan legges til grunn for sosialetikken eller politiske valg, har vært velkjent teologi i lang tid». «[Når kristne har stått i fremste linje for en liberal innvandringspolitikk] forsøker de å realisere himmelen her på jord, en fristelse som ansvarlige teologer og kirker alltid har advart mot» (s. 287). 

To ting til dette: Fosli sier at «ansvarlige teologer og kirker» alltid har ment at den kristne etikken ikke kan praktiseres, noe som er verd å merke seg. Men det andre poenget er viktigst. Hvordan kan en etikk som praktisk talt alle forstår ikke kan praktiseres, og som sterke krefter advarer mot, få så sterk innvirkning på politikken? 

De fleste kjenner til oppfordringen «gjør som jeg sier, ikke som jeg gjør!». Poenget er at det et lettere å være altruist i ord enn i handling; dvs. det et lett å oppfordre til altruistiske handlinger selv om det er vanskelig eller nær umulig å utføre altruistiske handlinger, i hvert fall på en noenlunde konsekvent måte over tid. Få er altruister i sine egne daglige liv, selv om de holder altruismen som et ideal. (La meg også ha nevnt at en slik holdning direkte oppfordrer til umoralsk oppførsel fordi  det å holde høyt et moralsk ideal som er umulig å følge, egentlig er en direkte oppfordring til umoral). Men i en gruppe eller i et demokrati, hvor ordet, dvs. det man sier eller det man stemmer for i valg, ligger til grunn for det som skal bli gjort, vil altså det som blir vedtatt politikk være langt mer altruistisk enn noen praktiserer i sine egne liv (hvis altså altruismen som ideal står sterkt i kulturen). 

For å rekapitulere dette viktige punktet: sosialismen og velferdstaten har stor oppslutning og er blitt innført i en rekke samfunn fordi den etikken de byger på, altruismen, har stor oppslutning i disse landene. Enhver vet at altruisme i eget liv vil føre til fattigdom og det som enda verre er, men når han skal avgi stemme ved valg ser han ikke like klart de negative konsekvensene av en altruistisk politikk, og derfor stemmer han for en altruistisk politikk: alle sier jo at altruismen er et etisk ideal og alle vil jo – i hvert fall i ord – være moralske mennesker. 

Det burde være tydelig at problemene som tillegges innvandringen skyldes velferdsstaten (et system hvor man har rett til å bli forsørget på skattebetalernes bekostning). Men som sagt, Fosli nevner noen steder de som er den reelle løsningen. Første gang på side 120: «Men det er klart, dersom man ønsker en liberalistisk stat med redusert [statlig] velferd og større sosiale forskjeller kan migrasjonen øke.» Jeg har skutt inn ordet «statlig», det var ikke med hos Fosli. Men han burde ha tatt det med; Fosli vet at i et liberalistisk system vil det finnes private, frivillig finansierte  velferdsordninger.       

Andre gang på side 127: «Et mulig alternativ er en tilbakevending til nattvekterstaten, altså en avvikling av kollektiv, offentlig velferd, og at alle må passe på seg selv og sin familie  – og sin klan». Igjen, i et slikt system finnes det privat veldedighet. 

Tredje gang på side 339: «Stor innvandring til en liberalistisk nattvekterstat trenger ikke være et problem, men tvert imot en fordel».   

 Det ser altså ut som om Fosli ser hva som er den reelle løsningen på det mange beskriver som problemer forbundet med innvandring, men av en eller annen grunn går han ikke dit. Løsningen er å ha et fritt samfunn, dvs. et samfunn hvor staten kun beskytter borgernes frihet og ikke gjør noe annet. I et slikt samfunn er det ingen statlige støtteordninger man kan utnytte, og det er ingen statlige  reguleringer man må følge; det som gjelder er eiendomsretten. I et slikt samfunn er det opp til den enkelte bedrift å ansette hvem den vil – om de ansatte da vil bruke hjiab eller må i be i retning Mekka fem ganger om dagen er da noe som staten ikke blander seg opp i. Det viktige element her er frihet, individuell frihet, som er retten for ethvert individ til å disponere seg og sitt (sin kropp, sin eiendom og sin inntekt) slik det ønsker. Dette innbærer at staten ikke praktiserer den ettergivenhet overfor kriminelle slik dagens stat gjør, dagens kriminalpolitikk er forøvrig en implikasjon av den samme etikken som ligger til grunn for sosialismen og for velferdsstaten: altruismen. 

De problemene Fosli beskriver skyldes velferdsstaten, og ettergivenhet overfor kriminalitet. I et fritt samfunn, hvor staten kun beskytter borgernes frihet og ikke deler ut hverken støtteordninger eller løyver eller konsesjoner, og straffer strengt de som begår reell kriminalitet, vil de problemene som Fosli beskriver ikke lenger finnes. Men et fritt system bygger på andre grunnideer enn de som dominerer i dag. I dag dominerer det syn at kollektivisme, selvoppofrelse, statlig styring, en statskontrollert økonomi, er moralske goder – og resultatet av disse ideene ser vi omkring oss. Det som må til for at vi skal komme på rett kurs er at dagens dominerende ideer byttes ut med individualisme, rasjonalitet, rasjonell egoisme, respekt for eiendomsretten, individuell frihet, sekularitet, skille kirke/religion//stat, markedsøkonomi, frihandel, rettsstat. Ja, det er langt dit, men  dette er den eneste vei som ikke fører til det som er tittelen på Foslis bok: et nasjonalt sammenbrudd.   

 

https://www.haugenbok.no/Mot-nasjonalt-sammenbrudd/I9788275192262