Under borgerkrigen i Syria/Irak var det en rekke norske statsborgere som frivillig sluttet seg til terroristorganisasjonen Islamsk Stat (IS), en av aktørene som deltok i krigen. IS er nå om ikke knust, så i hvert fall sterkt svekket, og mange av de som kjempet for IS er drept, mens et betydelig antall sitter i ulike fangeleire i området. Blant dise fangene er det altså noen norske statsborgere, både menn og kvinner, og noen av disse har fått barn i den tiden de deltok i eller støttet IS´ operasjoner. Disse barna er da i utgangspunktet norske statsborgere. Det interessante spørsmålet er da hvilke forpliktelser den norske stat har overfor disse menneskene: dels overfor de kvinner og menn som altså vervet seg for å kjempe for IS, og dels overfor deres barn.
En rekke krefter i Norge – politiske partier, NGOer, politikere, redaksjoner, kjendiser – har krevet at staten skal hente disse hjem, både barna og deres mødre.
Dagbladet skriver: «Overfor Dagbladet bekrefter Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) at de har sikker informasjon om at rundt 40 barn med norsk tilknytning er født, eller tatt med til det som var et islamsk kalifat i Syria og Irak. – Med norsk tilknytning mener vi barn som enten har en far eller mor med norsk tilknytning, sier seniorrådgiver Martin Bernsen i PST til Dagbladet. Etter at de islamske terroristene proklamerte at de hadde opprettet et kalifat i 2013, reiste i overkant av 100 personer fra Norge til Syria og Nord-Irak for å slutte seg til den ekstreme islamske grupperingen».
https://www.dagbladet.no/nyheter/40-norske-is-barn-i-syria/70722627
Noen av disse barna har slektninger som vil hente dem hjem:
«Norsk-svensk IS-kriger etterlot seg sju barn: Bestefaren vil hente barna hjem fra Syria. -De er bare ofre.»
https://www.dagbladet.no/nyheter/bestefaren-vil-hente-barna-hjem-fra-syria/70949573
Regjeringen sier at det er problemer forbundet med slik hjemhenting:
«– Dette er en voldsomt vanskelig situasjon, sa statsminister Erna Solberg (H) 23. april, samtidig som hun for første gang åpnet for å hente til Norge foreldreløse barn av personer som har vært tilknyttet terrororganisasjonen IS – de såkalte IS-barna. … Hovedutfordringen er todelt: Fastslå barnas identitet og tilknytning til Norge, og fastslå at barna faktisk er foreldreløse. – Vi kan ikke risikere at vi tar ut barn som ikke er norske statsborgere. Vi kan heller ikke risikere situasjoner hvor vi har foreldre som er i live, men at barna tas ut. Det har vi ingen rettigheter til, sa utenriksministeren i Stortinget på onsdag. Norske statsborgere har rett på såkalt konsulær bistand, altså at myndighetene bistår dem dersom de havner i trøbbel i utlandet. Det første hinderet som må passeres for at barn av foreldre som har vært tilknyttet IS, er å fastslå om de har rett på norsk statsborgerskap. Enkelte av kvinnene som har reist for å slutte seg til IS, har oppholdstillatelse i Norge, men skal ikke være norske statsborgere. Det gjør det enda mer krevende å fastslå om barna har rett til norsk statsborgerskap.»
https://www.dagsavisen.no/nyheter/innenriks/derfor-er-det-vanskelig-a-hente-hjem-is-barna-1.1473411
Noen av disse er vedtatt hentet hjem: «En norskpakistansk kvinne som giftet seg med en fremmedkriger og reiste til Syria, er i ferd med å bli hjulpet tilbake til Norge av norske myndigheter. Kvinnen har to barn, en sønn og en datter. Det er hensynet til den syke sønnen som gjør at norske myndigheter nå henter dem hjem. Kvinnen og de to barna ble geleidet over grensen mellom Syria og Irak ved 14.40-tiden norsk tid. [Hun kom til Norge 16/1]».
For en stund siden kom en del kjendiser på banen, og de ville at Norge skulle hente alle IS-barna hjem. Utgangspunktet for deres aksjon var dog noe merkelig: «Gjennom en Facebook-kampanje har nærmere tusen nordmenn samlet inn penger til en flybillett til Ine Eriksen Søreide (H). De mener utenriksministeren må reise til Moria-leiren i Hellas og se forholdene barn lever under – med egne øyne».
Utenriksministeren vet nok godt hvordan forholdene i leirene er, så denne innsamlingsaksjonen er nok enten et smart PR-triks funnet på et av PR-byrå som antagelig har laget denne kampanjen pro bono, eller den er ren dårskap (og når man vet hvem som står bak aksjonen er vanskelig å si om det er den ene eller det andre). Men hovedpoenget er at disse kjendisene vil at staten skal hente disse barna hjem.
Denne situasjonen, som er svært tragisk for de barna det gjelder, reiser en rekke interessante prinsipielle spørsmål, og vi skal kort si noe om dem.
Blant disse spørsmålene er hvem har ansvaret for barn? Hva er statens oppgave for norske statsborgere i utlandet? Hva med norske statsborgere som slutter seg til en militær enhet som kriger mot Norge eller mot Norges (formelle eller naturlige) allierte? Hva med barn til norske statsborgere som har sluttet seg til en fiendtlig militærmakt? Vi skal som sagt snakke prinsipielt, og vi legger her da ikke størst vekt på hva som er gjeldende norsk lov i dag.
(Og for å ta et halvseriøst sidesprang: det er i dagens system ofte uklart hva dagens lovverk egentlig sier. Det hevdes at advokater iblant sier følgende til sine klienter: «Si meg hva du har gjort, og så skal jeg finne en lov som sier at det var lovlig!» Med andre ord: i dagens ekstremt omfattende og meget kompliserte lovverk er det ikke alltid klart hva som er lovlig og hva som er ulovlig, det er ikke alltid klart hva loven egentlig sier. Og hvis retten lander på en dom, kan dommen ankes, og det endelige resultatet kan ligge år frem i tid ….)
Statens eneste legitime oppgave er å beskytte friheten til de som oppholder seg lovlig i landet. Men hva med barn? Hva er statens oppgave overfor barn?
Hvem har ansvaret for barn? Hvem har ansvar for at et barn får den omsorg og støtte de må ha så lenge de er barn, og hvem har ansvaret for at barna får den opplæring både i alminnelige omgangsformer og i de viktigste skolefag som alle må kjenne til for at de skal kunne fungere som voksne? De som har denne oppgaven er foreldrene, og ingen andre. Ved å velge å sette barn til verden har foreldrene frivillig tatt på seg den oppgaven det er å ta seg av barnet til det kan klare seg selv. Dette er altså ene og alene foreldrenes oppgave, og det er ingen andres oppgave. Staten skal passe på at alle barn i landet får en oppvekst som inneholder disse elementene. Dersom foreldrene ikke er i stand til å utføre denne oppgave på en god måte, kan foreldrene overlate barnet til andre. f.eks. slektninger, som er i stand til på ta på seg denne oppgaven, eller, staten kan gjennom en organisasjon som barnevernet ta barnet fra åpenbart uegnede foreldre og overlate det til andre som er villige til å gi barnet den støtte under oppveksten som det har krav på (disse fungerer da for barnet som fosterforeldre eller adoptivforeldre).
Det vi sa over gjelder statens rolle i forhold til alle som oppholder seg lovlig i landet. Men hva med statsborgere i utlandet?
Den norske statens oppgave – dens eneste legitime oppgave – er å beskytte friheten til alle som lovlig oppholder seg på norsk territorium (denne oppgaven omfatter da altså ikke bare norske statsborgere, men også f.eks. besøkende, utenlandske arbeidere, turister).
Staten kan – kan –- også hjelpe norske statsborgere i utlandet, og dette inkluderer alt fra å bistå norske statsborgere som har mistet sitt pass, til norske statsborgere som blir arrestert mistenkt for forbrytelser i land hvor rettssikkerheten er en helt annen enn den er i den siviliserte del av verden. Men det er ikke slik at staten alltid må hjelpe norske statsborgere som kommer i vanskeligheter i utlandet; hvorvidt den skal hjelpe kommer an på situasjonen. Hvis en norsk statsborger opplagt begår en reell forbrytelse i et land med et sivilsert rettsapparat, eller deltar i en fiendtlig hær, har staten ingen forpliktelser.
Denne konkrete saken handler om norske statsborgere som har vervet seg for å kjempe for eller på andre måter å støtte terroristorganisasjonen IS, en organisasjon som er i direkte krig med land som Norge er alliert med.
IS´mål er å legge hele verden under islam, dvs. de ønsker å innføre sharia overalt. Sharia innebærer slike ting som dødsstraff for homofili, dødsstraff for blasfemi, dødsstraff for frafall fra islam. Sharia innebærer at kvinner har en underordnet stilling (i arv får de halvparten av det menn får, deres vitnemål i retten er verd halvparten av en det en manns vitnemål er verd). Islam sier også at Koranen er skrevet av guden selv, og den inneholder en rekke pålegg av typen «Drep de vantro hvor dere enn måtte finne dem», Det er også en del av islam å akseptere at Koranen er skrevet av gud selv (og diktert til profeten Muhammed av erkeengelen Gabriel), og den skal forstås bokstavelig der det er mulig.
De som vervet seg til IS valgte altså å kjempe med vold for å legge størst mulige områder og flest mulig mennesker under et regime som fullt og helt er basert på slike prinsipper. Med andre ord; IS-folkene er tilhengere av et islamistisk tyranni, og de har vervet seg frivillig for med våpen i hånd å forsøke å innføre et slikt tyranni.
Mange vil altså hente disse IS-kvinnene hjem, og det ser ut til at de i visse tilfeller får gjennomslag: «Norske myndigheter henter ut et antatt sykt barn sammen med barnets mor og guttens søster fra Al-Hol-leiren i Syria. – Det gjøres på humanitært grunnlag fordi vi frykter at det er sykdom hos barnet, sa utenriksminister Ine Eriksen Søreide (H) på en pressekonferanse tirsdag ettermiddag [14/1].»
(At barnet er sykt har ingen prinsipiell betydning.)
Staten har ikke noen forpliktelser overfor denne kvinnen og hennes barn. Hun valgte selv å kjempe for IS, og burde selv fått ta konsekvensene av dette valget. Hva med barna? De har ikke gjort noe galt og fortjener ikke å leve i en flyktningeleir. Men barn er foreldrenes ansvar, og dersom foreldrene lever uklokt og foretar ukloke valg, vil barna komme i en lite ønskelig situasjon. Vi kommer nedenfor til det som er den eneste realistiske og gode løsningen for disse barna, men først: mange vil at den norske stat skal hente hjem disse barna, og deres mødre, og det ser ut til at dette synet får betydelig gjennomslag.
En slik hjemhenting fører, i dagens norske modell, til en rekke problemer: Det er mulig at moren og disse barna vil påføre staten og skattebetalerne store kostnader. De som er for denne type politikk tenker sjelden på hvordan man skal finansiere denne politikken. Et eksempel av mange man kan finne som viser dette: Sosiolog Halvor Fosli deltok på dialogkonferanse om innvandring i Trondheim i april 2019, og han forteller at av de mange foredragsholderne var det «ingen som snakket om bærekraft for norsk økonomi, absorpsjonsevnen i lokalsamfunnene eller tåleevnen til norsk kultur» (s. 232 i Foslis bok Mot nasjonalt sammenbrudd).
Journalister spør praktisk talt aldri om de kostnader en slik politikk vil medføre, og om hvor pengene skal tas fra.Vi har allikevel klart å finne et eksempel, riktignok fra USA, men den som svarer er også betraktet som en stor stjerne blant mange pressefolk og politikere i Norge; Dagbladet beskriver henne som et «stjerneskudd»:
Alexandria Ocasio-Cortez, nyvalgt medlem av Representantenes hus, ble spurt av en intervjuer som sto henne nær, politisk sett, om hvordan man skulle finansiere de økede offentlige kostnadene som hennes politikk ville innebære. Hun svarte:
… they say, «How are you gonna pay for it?» as though they haven’t used these same ways to pay for unlimited wars, to pay for trillion-dollar tax cuts and tax cut extensions. They use these mechanisms to pay for these things all the time. They only want to know … it just seems like their pockets are only empty when we’re talking about education and investing in human capital in the United States: education, healthcare, housing, and investing in the middle class. All the sudden, there’s nothing left. All the sudden, the wealthiest nation in the world, we’re just totally scarce. We have complete scarcity when it comes to the things that are most important. And so for me, I think it belies a lack of moral priority and that’s unfortunate. I think that a lot of these folks, especially those perhaps on the Democratic side, they don’t even see it, you know?… I legitimately think that they start kind of buying into conservative talking points. They get dragged into their court all the time. And I think it is because there is this really myopic and also just misunderstanding of politics as this flat, two-dimensional left-right thing.
Video her:
https://www.dailywire.com/news/watch-ocasio-cortez-asked-how-shell-pay-everything-ben-shapiro
Så, de som er for denne politikken som medfører kraftige utgiftsøkninger har ikke noe svar på hvor pengene skal komme fra. Det ser nesten ut som om de tror at staten er et slags overnaturlig vesen som uten problemer og uten reelle kostnader kan oppfylle alle gode ønsker.
Men tilbake til realiteter i Norge: det offentlige Norge (stat og kommuner) har en enorm gjeld. Ved utgangen av år 2000 hadde norske kommuner en gjeld på vel 150 milliarder kroner, i 2017 hadde denne gjelden økt til 600 milliarder. Tilsvarende for staten: « … I løpet av ett år har Folketrygden økt sine forpliktelser til alderspensjon med 366 milliarder kroner. Det betyr at staten hver eneste dag får økt sine pensjonsforpliktelser med over én milliard kroner. Dette kommer i tillegg til den kraftige økningen i uføretrygd. Folketrygdens totale forpliktelser til alderspensjon vil ved nyttår [1/1-20] være 9088 milliarder kroner.» (Nettavisen, 8/10-19.) Hva med oljefondet?
En nettside tilhørende Finansdepartementet forteller: «Selv om vi sparer, er ikke fondet på langt nær stort nok til å dekke framtidige alderspensjoner. Verdien av allerede opparbeidede rettigheter til framtidige utbetalinger av alderspensjoner fra folketrygden anslås til nesten 8 000 milliarder kroner ved utgangen av 2017. I tillegg kommer forpliktelser i Statens pensjonskasse, som utgjorde om lag 800 milliarder kroner ved utgangen av 2016, samt statens forpliktelser til uføre- og etterlattepensjoner i folketrygden. Sett under ett er disse pensjonsforpliktelsene langt større enn den samlede kapitalen i Statens pensjonsfond og den øvrige statlige nettoformuen».
https://www.ungokonomi.no/samfunnsokonomi/oljeformue/statens-pensjonsfond/
Dessverre er det slik at den innvandringspolitikken som føres innebærer at disse utgiftene øker raskere enn de ellers ville ha gjort. Denne gjelden kommer til å bli en kolossal byrde for fremtidens skattebetalere.
Men økonomien er ikke det eneste problemet: dersom disse barna kommer til Norge og får lovlig, permanent opphold, og det senere viser seg at de har slektninger i Syria/Irak, da vil disse slektningene kunne ha rett til å komme til Norge og få permanent opphold her. Da vil disse også komme under de samme regler som gjelder andre her: de får rett til bolig, utdannelse, sosialhjelp, pensjoner og trygder – alt finansiert av staten/skattebetalerne.
Videre, disse mødrene vervet seg for å kjempe for IS – det er da ikke umulig at de fortsatt støtter den ideologien IS kjempet for. Så kanskje det å hente disse menneskene hjem er å importere IS-sympatisører som kan slutte seg til grupper som med vold vil styrke islams innflydelse i Norge.
Og dessuten kan det hende at disse barnas fedre fortsatt er i live, og da vil vel de også kunne få opphold her når deres barn er her.
Ideen om å hente slike barn hjem har stor oppslutning, og vil antagelig i betydelig grad bli fulgt.
Et eksempel: «Venstres Raja åpner for å hente alle IS-mødre til Norge. Venstre mener at alle norske barn i flyktningeleire bør få komme tilbake til Norge, også hvis det innebærer at mødrene deres må bli med.»
https://www.nrk.no/norge/venstres-raja-apner-for-a-hente-alle-is-modre-til-norge-1.14861763
Så, hva er den rette løsningen for IS-mødrene og hva er den rette løsningen for IS-barna?
Mødrene har sluttet seg til en hær som har kjempet mot Norges allierte. De bør da få være der de er, dvs. i leirene i Syria. Dersom de kommer hit for egen regning bør de settes i fangeleir inntil krigen er over, slik som er vanlig praksis med fiendtlige soldater som blir tatt til fange under en krig. (Slike soldater/krigere skal ikke stilles for retten; rettssaker er forbeholdt mistenkte kriminelle, mens fiendtlige krigere har ikke plassert seg i denne kategorien.) Fienden i dette tilfellet er alle de grupper som kjemper mot Vesten og for islam, dvs. alQaida, Taliban, Boko Haram, myndighetene i Iran og Saudi-Arabia, og mange flere. Den norske stat har ingen forpliktelser overfor disse krigerne/soldatene annet enn å sette dem i leir dersom de skulle komme hit.
Som nevnt sto en rekke kjendiser bak en kampanje som innebar at Norge skulle hente hjem disse barna, dvs. at skattebetalerne skulle finansiere disse barnas livsopphold, oppvekst, oppdragelse og skolegang. Det som burde skjedd her var at disse kjendisene (og andre som støttet kampanjen) selv burde ha adoptert disse barna, og tatt dem inn i sine familier og forsørget dem selv. Hadde de som sto bak kampanjen vært seriøse mennesker så var det dette de hadde gjort.
Antagelig er de ikke interessert i en slik løsning. Det ser ut som om det de er mest interessert i er å gi inntrykk av å være gode mennesker, men jobben med å gjennomføre sin altruistiske godhet i praksis er de ikke interessert i: de vil overlate den jobben det er og de byrder det medfører å ta seg av disse barna til andre. Disse menneskene ser ut til å være mest interessert i det som kalles «virtue signaling», dvs. de vil fremstå som gode, men de er ikke interessert i å gjøre det gode: å preke altruisme er enkelt, å være altruist er for mye bry. Dette er en holdning som ikke fortjener respekt.
For å oppsummere: staten har ingen forpliktelser overfor IS-kvinnene eller deres barn. De som vervet seg til IS bør settes i fangeleir til krigen er over. De som vil hjelpe IS-barna kan adoptere dem selv.