Egil Bakke

Nylig kunne vi lese i avisen at Egil Bakke var gått bort i en alder av 94 år. Bakke var en av de ytterst få liberalister som hadde en viktig stilling innenfor mainstream, og som også slapp til i mainstreammedia et stort antall artikler og innlegg. 

Nedenfor gjengir det vi skriver om han i vår artikkel om liberalismen historie i Norge. Men før vi går dit vil vi nevne at han stilte opp for oss for en del år siden. 

På nittitallet arrangerte stiftelsen Individualistisk Forum (INDFO), hvor jeg var med i styret, essaykonkurranser hvor gymnasiaster ble invitert til å skrive et essay basert på Ayn Rands kortroman Høysang. Vi ville gjerne ha en kjent person med i juryen, vi spurte Bakke, og han sa Ja til å stille opp.

Bakke (f. 1927) har i mer enn tyve år vært en utrettelig talsmann for mer markedsøkonomi, mer konkurranse og mer frihandel. Han skrev utallige artikler, og noen bøker, om frihetens velsignelser. Han var i mange år (1984-1995) leder for Prisdirektoratet/Konkurransetilsynet. Nå er det i strid med liberalismen å ha et konkurransetilsyn, men i en gjennomregulert økonomi som den norske er det i hvert fall et gode at lederen i et Konkurransetilsyn både er tilhenger av konkurranse og forstår at det er i hovedsak statlige inngrep som hindrer konkurranse.

I forordet til artikkelsamlingen Fritt rettferdig samfunn (1985) sier han at han «alltid prøver å forsvare helheten og fellesskapet mot sektorenes særinteresser». Bakke forsvarer altså ikke individet mot tvang og overgrep, Bakke støtter det han mener er best for helheten – han er altså utilitarianer, på samme måte som en rekke andre liberalistiske økonomer, for eksempel Mises. I samme bok sier Bakke også at «Den inntekt som skapes i samfunnet bør være rimelig jevnt fordelt» (Bakke 1985, s. 79). Han sier altså ikke at individet bør ha rett til å beholde fruktene av sitt arbeid. På den annen side sier han i boken Hvor mye politikk tåler Norge? (1995) også at 

«det viktigste ved markedsmekanismen [er] ikke at den fører til effektivitet, men at den er en samfunnsform som moralsk er mer høyverdig en noe annet kjent og anvendelig system» (s. 10).

Denne boken inneholder et kapittel med tittelen «Markedets moralske egenskaper», og her sier han at «… det er galt [å påstå] at markeds-mekanismen forutsetter egoisme». På den annen side sier han også om et system basert på altruisme at «en slik politikk er ikke gjennomførbar» (Bakke 1995, s. 107). Nå er det slik at ethvert politisk syn nødvendigvis må bygge på mer fundamentale holdninger, og en bred oppslutning om rasjonell egoisme i et samfunn er en nødvendig forutsetning for å oppnå et system basert på respekt for individers rettigheter, dvs. et samfunn med markedsøkonomi. Nå skriver ikke Bakke «rasjonell egoisme», men bokens litteraturliste inneholder Ayn Rands The Virtue of Selfishness, så han vet hva han angriper. Når han sier at «det er helt galt å påstå at markeds-mekanismen forutsetter egoisme» (Bakke 1995, s. 105), så er dette en avstandtagen til Ayn Rand.

Bakkes hovedbudskap er at markedet klarer seg best selv, og at politikeres inngrep, selv om de er godt ment, praktisk talt alltid gjør vondt verre: «Det foreligger et hav av eksempler på at velmenende statlige sosiale tiltak har bidratt til å skape større problemer og ikke til å løse dem vi har vært opptatt av» (Bakke 1985, s. 68). Bakke sier også at 

«… det typiske for disse tjenester [som staten produserer] er at de gis bort uten at de som mottar dem må betale noe. Men pr. definisjon og i praksis vil efterspørselen efter varer og tjenester som deles ut gratis, være uendelig. Med gratis tjenester har politikerne skapt seg en situasjon som gjør at efterspørselen efter det de produserer er ubegrenset. De har skapt en situasjon som for alltid vil være karakterisert av køer og misnøye. De kan ikke produsere seg ut av denne situasjonen» (Bakke 1985, s. 51-52)

Videre:

«Men for det første kan man reise spørsmål om de varer og tjenester det er tale om, virkelig bør gis bort. Både teori og erfaring viser klart at de varer og tjenester som gis bort til null-pris, blir overforbrukt. Det vil oppstå køer på grunn av varemangel, og for å bli kvitt køene vil det oppstå press for å produsere mer. Men køene vil allikevel ikke forsvinne, på grunn av null-prisingen. De samfunnsmessige styringsproblemer denne situasjonen skaper, er formidable. I betydelig grad kan dette problemet løses ved å individualisere fellesforbruket, ved å la hver enkelt forbruker betale etter hvor mye vedkommende forbruker. Det er ikke mulig på alle områder, men hvorfor ikke når det gjelder for eksempel forbruket av videregående undervisning, av kunst og kultur, av underholdning og velferdstiltak o.l.» (Bakke 1985, s. 56)

Hvis vi ser bort fra politi, rettsvesen og forsvar, så tar Bakke feil når han sier at dette – å la hver forbruker betale for sitt eget forbruk – ikke er mulig på alle områder, men ellers er det Bakke sier intet annet enn sosialøkonomisk ABC. Det er meget tragisk at alle land over hele verden hittil har vært styrt av personer og ideologier som later som om disse helt elementære økonomiske lovene ikke finnes. Bakke kommer også med følgende vittige observasjon: 

«I visse sammenhenger er det politiske systems tro på folks evne til å tenke og til selv å ta avgjørelser uten grense. Vi forventes å skjære igjennom all politisk svada og treffe riktige valg om hvilket parti vi skal stemme på. Kvinnen skal selv ha det siste ord når det gjelder abort. Ekteskap inngås efter markedsmetoden og mye annet. Men de små ting kan ikke overlates til den enkelte. Om vi skal drikke juleøl eller melk, røyke sigaretter eller stå på rullebrett, så har vi ikke forstand nok selv. Det må andre bestemme for oss» (Bakke 1985, s. 64).

Det som er Bakkes prosjekt er å gjøre elementære økonomiske årsakslover kjent for allmennheten. Men det er dessverre intet som tyder på at han har hatt noen som helst suksess i dette. Dessverre er Bakke også tilhenger av velferdsstaten: 

«Det er mange gode grunner for at vi i fellesskap skal hjelpe de svake, de uheldige. En moderne velferdsstat trenger et [statlig, skattefinansiert] sosialt sikkerhetsnett» (Bakke 1985, s. 77).

En ekte liberalist vil til dette si at dersom staten begynner å innføre tiltak for å hjelpe de svake, så gir man fanden lillefingeren, og staten vil da etter hvert påta seg flere og flere oppgaver. Dette fører til at det blir flere og flere lover, større og større byråkrati, stadig økende skatter, og de som klarer seg dårligst i dette systemet er de som virkelig er svake. Et statlig sosialt sikkerhetsnett vil på sikt nødvendigvis gjøre forholdene verre for de virkelig svake. Bakke sier dog helt korrekt at 

«Demokrati og frihet er to forskjellige ting. Demokrati er et regelsett for hvordan samfunnets beslutninger skal treffes. Frihet betyr fravær av tvang» (Bakke 1995, s. 148).

Han foreløpig siste bok, Hvor mye politikk tåler Norge?, inneholder et noe eksentrisk forslag til en konstitusjonell reform. Han foreslår et skarpt skille mellom utøvende og lovgivende myndigheter, fordi dagens system, ifølge Bakke, innebærer at «flertallet i nasjonalforsamlingen vil … medvirke til å effektivisere styringsmulighetene til den regjering som er utgått av dette flertallet. Det vil lage lover som ikke representerer et vern for borgerne mot maktmisbruk, men som er konstruert for å ekspandere den utøvende myndighets styringsrett og for å effektivisere styringen» (Bakke 1995, s. 152).

Han mener altså at dagens parlamentarisme er skadelig og må erstattes med prinsipper som er mer i samsvar med Montesquieus maktfordelingsprinsipp. Etableringen av en lovgivende forsamling bør ifølge Bakkes forslag skje ved at hvert år velger de som dette år er 45 år gamle de som skal representere denne aldersgruppe i forsamlingen de kommende 15 år. Kandidater oppnevnes/utpekes av stipulerte forslagsstillere.

Den bevilgende myndighet og den utøvende myndighet velges ved ulike valg. Den bevilgende myndighet samles for maksimalt to måneder for hver bevilgningstermin. Både den bevilgende og den utøvende myndighet velges på grunnlag av enmannsvalgkretser. Det innføres pliktig referendum (folkeavstemning) ved alle forslag om nye lover og regler som innebærer vesentlige forandringer i den enkeltes rett og plikt overfor fellesskapet (Bakke 1995, s. 169).

Dette forslaget bygger i stor grad på et tilsvarende forslag fra Hayek. Men feilen som begås er troen på at man kan få til en omfattende forandring av samfunnet ved å endre de konstitusjonelle spilleregler. Dette er helt feil. Grunnen til at vi er inne i et system med politikere som lover og lover og som bevilger og bevilger, er at folk flest mener at dette er moralsk riktig. At faget sosialøkonomi – og all erfaring – viser at en slik organisering ikke kan oppnå det som er dens mål, reduserer allikevel ikke dette systemets oppslutning. Grunnen er at det ikke er innsikt i sosialøkonomi som styrer de store masser, det som styrer de store masser er deres moralske overbevisning, og når denne overbevisningen sier at begrensninger i individets frihet til beste for fellesskapet er moralsk riktig, vil folk flest kun støtte feilaktige «løsninger» på problemene. Bakkes prosjekt om å undervise folk i økonomi vil derfor ha liten effekt, hvis det ikke samtidig undervises i frihetens moralske grunnlag.

Dessuten forutsetter Bakkes forslag at dagens politikere vil gi fra seg retten til å gi lover, men dette er fullstendig urealistisk. Det som må til er å få aksept for individers rettigheter, og dette forutsetter igjen en aksept av det moralske grunnsyn at hvert individ har full rett til å leve sitt liv slik det selv ønsker (så lenge det ikke krenker andres rettigheter) og ikke har noen plikt til å tjene eller underkaste seg andre. Først når denne moralske grunnholdningen begynner å få en bred oppslutning i befolkningen, først da vil partiene etter hvert begynne å fremme forslag som er i samsvar med dette. Og først da vil vi få den lovmessige basis for et fritt samfunn.

Jeg tror nok at det er umulig å gå bort fra dagens system med alminnelige valg, og det er heller ikke nødvendig eller ønskelig. Men en forandring som bør gjennomføres så tidlig som mulig er at hver stemme skal telle like mye: i dag teller stemmene fra folk i byene langt mindre ved valg enn stemmer fra folk i distriktene.

Som enkelte andre liberalister tror Bakke også på folke-avstemninger. Dette til tross for at det er intet som skulle tyde på at et flertall har rett eller er klokt. Øket bruk av folkeavstemninger vil etter mitt syn føre til at det vedtaes større offentlige utgifter og lavere inntekter/skatter – det er kort sagt en oppskrift på katastrofe. Et system med partier i en nasjonalforsamling vil også oppføre seg uansvarlig, men vil være mindre uansvarlige enn den politikken som vil bli resultatet av folkeavstemninger.

Bakke snakker om den enkeltes plikter overfor fellesskapet. En konsekvent liberalist vil si at den enkelte ikke har noen forpliktelser overfor andre mennesker, annet enn å la dem være i fred, dvs. respektere andre individers rettigheter. Begynner man å godta at den enkelte har plikter overfor fellesskapet, er det ingen ende på all de byrder som vil bli lagt på den enkelte til «helhetens beste».

.

.

.

Bakke, Egil: Hvor mye politikk tåler Norge?, Høyskoleforlaget 1995

Bakke, Egil: Markedsmekanisme og samfunnsstyring, Gyldendal, 1980

Bakke, Egil: Fritt rettferdig samfunn, Basis forlag, 1985.

.

.

Om Egil Bakke i Store norske leksikon:

https://snl.no/Egil_Bakke

Hele artikkelen om liberalismens historie i Norge er tilgjengelig i min bok Frihet, likhet, brorskap: kapitalismen i teori og praksis.

https://www.haugenbok.no/pensum-og-fagboker/samfunnsvitenskap/frihet-likhet-brorskap/9788291106083



SAS-konflikten – et fugleperspektiv

Et firma har tre oppgaver: 1) Det skal tjene penger for eierne. 2) Det skal selge et godt produkt til kundene. 3) Det skal være en god arbeidsplass for dyktige ansatte. 

SAS har sviktet på alle tre punktene.  

Et firma trenger penger for å starte opp, og det trenger i blant innskudd av ny kapital for å utvide eller for å drive videre (eller for å ha en buffer i kortvarige perioder med liten omsetning). Det som motiverer folk med betydelig kapital til å investere i et firma er at de kan tjene penger på sin investering. Derfor er det viktig at et firma tjener penger for eierne. Hvis eierne ikke får noe utbytte av sin investering vil de ikke investere i firmaet, og firmaet vil da etterhvert gå til grunne. Et firma som ikke har mulighet til å få innskutt ny kapital på denne måten vil som regel har store vansker med å overleve. 

Det som gir et firma inntekter er salg av et produkt – en vare eller en tjeneste – til kunder. Pris og kvalitet henger som regel intimt sammen, og kundene må få et godt produkt i forhold til prisen de betaler. Kundene må også stole på firmaet i den forstand at dersom det skulle oppstå problemer med produktet må firmaet ordne opp, enten ved erstatninger eller garantiordninger eller lignende slik at kunden blir fornøyd. Et firma som har misfornøyde kunder vil ikke kunne overleve. 

Lønns- og arbeidsforhold er svært viktig for de ansatte, men dette henger sammen med kvaliteten på det produkt firmaet produserer, og akkumulert kapital i selskapet og i samfunnet omkring. Er det mye kapital i et firma og i samfunnet omkring, vil firmaet kunne være svært produktivt og lønningene kan være høye og arbeidsforholdene kan være gode. Et firma som ikke har gode og pålitelige og dyktige ansatte som legger betydelig vekt på tilfredsstille kundene, vil ikke kunne overleve. 

For et firma er det slik at disse tingene – utbytte for eierne, kvalitet på produkt, lønns og arbeidsforhold for de ansatte – ikke er noe man bare kan bestemme uten videre, disse tingene er resultat av en rekke forhold både innenfor og utenfor firmaet.

(Vi snakker her om private firmaer som ikke er utsatt for betydelige reguleringer fra det offentlige. Statlige reguleringer fører til at ting blir annerledes. Det mest ekstreme eksemplet er firmaer som er statlige og som ikke opererer i et marked hvor det er konkurranse og fri etablering for konkurrenter. Slike firmaer kan få investeringer fra staten, og da er det ikke noe stort behov for å firmaet skal tjene penger for investorene. Siden firmaet ikke er utsatt for konkurranse kan det hende at kvaliteten på det produktet som firmaet tilbyr kundene er lav. Til gjengjeld kan det være slik at de ansatte i et slikt firma kan ha svært gode lønns- og arbeidsforhold. Men som regel er det slik at denne type firmaer er svært lite produktive i forhold til den kapital firmaet trenger for å drive. På den annen side kan det finnes statlige firmaer som monopoliserer en bransje (eller innfører reguleringer som favoriserer statens eget firma), og da kan det være muligheter for staten å tjene store penger – men dette er bare en indirekte måte å beskatte disse bedriftenes kunder på; eksempler på dette er Statoil og Vinmonopolet. I SAS´ første år var det i all hovedsak slik at det var kun SAS som hadde lov til å fly på en rekke ruter i Norden; man kan si at SAS lå ganske nær opp til å være et statlig monopol, dog med tre stater som eiere. Flybillettene var ganske dyre, men de reisende hadde ikke noe alternativt flyselskap å reise med; andre flyselskap hadde ikke konsesjon. Under høyrebølgen ble også flymarkedet noe det regulert, flere flyselskaper slapp til og flybillettene blir langt billigere.)

Men tilbake til dagens situasjon. SAS-pilotene er i streik, en streik som nå har vart i mer enn to uker og som har ført til at titusener av reisende har fått kansellert sine flyvninger hver dag, og til at SAS har tapt om lag 150 millioner kr hver eneste dag streiken har pågått. Til sammen er mer enn 2000 avganger innstilt bare i Norge. Vi har sett tall som tyder på at cirka 30 000 reisende rammes hver dag, og hvis dette tallet er riktig så er antallet som er rammet av streiken nå i nærheten av en halv million. 

Bakgrunnen for streiken er omtrent som følger: Etter at koronaviruset slapp ut i befolkningen for mer enn to år siden fant myndighetene det nødvendig å nærmest innføre en total karantene – «lockdown», nedstengning – for hele befolkningen. (Koronaviruset er svært smittsomt, men det er svært lite farlig for unge, friske mennesker, og bestemmelsen om lockdown var, som vi har skrevet mange ganger tidligere, en hysterisk overreaksjon. Men det var dette alle måtte rette seg etter.)

Et resultat av denne nedstengningen var at folk var ute langt sjeldnere enn tidligere. Det var færre restaurantbesøk, det var færre konferanser, det var færre reiser. En rekke store flyselskap måtte sette så og si alle sine fly på bakken – myndighetene hadde i praksis forbudt så og all reising. Dette gjaldt også SAS. 

Etterhvert kom også myndighetene til at nedstengningen var en kolossal overreaksjon, og tiltakene ble gradvis fjernet utover i 2022. 

Folk fikk lyst til å reise igjen, og bestilte ferier med flyreiser frem mot sommeren 2022.  

Siden det ikke var mye reising under lockdown-perioden, var mange av SAS´piloter på en eller anne måte permittert. 

Etter at tiltakene ble fjernet ble pilotene ansatt i SAS igjen – men mange av dem ble ansatt på dårligere betingelser enn de hadde før nedstengningen. (Mange av disse ble ikke ansatt direkte i SAS, de ble ansatt i nyopprettede datterselskaper.) 

Under nedstengningen var det ikke mulig å reise på de mange korte forretningsreisene som utgjorde en betydelig del av SAS´ marked. Mange av de møtene som tidligere ble avholdt ansikt til ansikt ble under nedstengningsperioden gjennomført via Zoom. Det var all grunn til å tro at denne praksisen, det vil si å ikke gjennomføre et møte med fysisk tilstedeværelse,men å gjøre det via Internett, ville fortsette etter at nedstengningen ble opphevet. Antallet reiser ville derfor antagelig synke drastisk etter at nedstengningen ble opphevet. SAS´ ledelse kom derfor til at når nedstengningen ble opphevet ville inntjeningen bli dårligere. Ledelsen mente derfor til at de ikke kunne gjenansette så mange av pilotene på de samme svært gode betingelsene som de tidligere hadde. 

Det er dette som er utgangspunkt for streiken. Pilotene streiker mot ledelsens krav om at at de (eller mange av dem), når de kommer tilbake til jobb, får dårligere lønns- og arbeidsforhold enn de hadde tidligere. 

Dette sier rett ut: De streikende sier at de vil ha de tidligere gjeldende tariffavtalene også for de som er ansatt i datterselskapene, og de krever at man skal videreføre «den nordiske modellen». Men denne «nordiske modellen» innebærer at lønnsnivået skal være høyere enn markedsnivået. 

Dagsavisen skriver følgende: «For pilotene handler SAS-streiken lite om kroner og øre, og veldig mye om den nordiske arbeidslivsmodellen og viktige prinsipper … – Det gjelder spørsmålet om SAS kan organisere sin virksomhet i disse datterselskapene som har andre tariffavtaler og bestemmelser enn det hovedselskapet har. Det oppfatter pilotene som at man prøver å organisere seg bort fra de rettighetene og forpliktelsene som ligger i de eksisterende tariffavtalene. SAS vil da si at dette er helt nødvendig, at alle de andre flyselskapene gjør dette, og at skal de overleve som selskap, blir de nødt til å gjøre den type grep.» (link nedenfor).

De streikende. og mange som sympatiserer med dem, krever altså at – for å sette det på spissen  – alle ansatte skal tilbake til de samme gode betingelsene som de hadde før nedstengningsperioden. Ledelsens syn er at med det endrede reisemønster som er kommet etter nedstengningen vil dette lønnsnivået ikke være bærekraftig for SAS. 

Det virker faktisk som om enkelte av de som sympatiserer med de streikende er klar over dette – og hva sier de til dette? 

«Lederene i Norsk flygerforbund ønsker at den danske og svenske staten kommer på banen» (Sitat fra Dagsrevyen 16. juli). Som kjent ble SAS opprettet som et statlig selskap eid av den norske, den svenske og den danske staten. Overraskende nok vedtok Solberg-regjeringen for en del år siden å selge den norske andelen i SAS slik at den norske stat nå ikke er eier i SAS. Men enkelte ønsker altså at statlige penger skal inn i SAS for å avslutte streiken og reddet flyselskapet.  Men det dette betyr reelt sett er følgende: SAS-pilotene sier «Vi vil gjerne fly passasjerer fra A til B, og vi vil at de skal betale for sin reise. Men på grunn av konkurranse fra andre flyselskap så kan de reise med andre flyselskaper og fly til en lavere pris enn det de må betale for å finansiere en reise med oss i SAS. Derfor vil vi at staten skal tvinge skattebetalerne til å være med på å betale en andel av de reisendes billetter slik at vi i SAS kan få høyere lønn enn de som gjør samme jobben i andre selskaper får».

Dersom SAS-pilotene ønsker at staten skal bidra ved å skyte ny kapital inn i SAS, ønsker de reellt sett at skattebetalerne skal være med på å betale de reisendes billetter: Vi kan ikke si annet enn at vi synes at dette er en grotesk holdning. 

Som nevnt innledningsvis er en av hovedoppgavene et firma her å tjene penger for eierne. SAS svikter på dette punktet; det er svært lenge siden SAS har tjent penger for eierne. 

En annen oppgave er at de ansatte skal ha gode lønns og arbeidsforhold. Vårt sterke inntrykk er at ledelsen ikke har spilt med helt åpne kort i og med at de åpenbart har gitt pilotene inntrykk av at de skulle komme tilbake etter nedstengningen på omtrent de samme betingelsene som de hadde før nedstengningen. Ledelsen burde ikke har sagt dette så tydelig og klart. (Vi skyter inn her at vi tar det forbehold at vi kun kjenner disse sakene fra avislesing, og at det kan ha skjedd ting bak kulissene som vi ikke kjenner til, og at ledelsens løfter har vært formulert på en måte som gjør at de formelt sett har sitt på det tørre.) 

De ansatte streiker, og har blokkert reiseplanene til innpå 500 000 mennesker rett før en svært etterlengtet sommerferie. Dette er et kolossalt hensynsløst maktmisbruk, og grunnen til at pilotene gjør det er altså at de vil ha bedre betingelser enn de fortjener ut i fra hva de reisende selv er villige til å betale for en reise. 

Kort oppsummering: SAS tjener ikke penger fra. SAS har sviktet et kolossalt antall kunder. Pilotene krever lønns- og arbeidsforhold som er bedre enn de fortjener og som er bedre enn konkurrentene har. Ledelsen har kjørt en politikk som har ført oss inn i denne forferdelige konflikten. 

Med den oppførselen som pilotene nå har vist overfor kundene, er tilliten til SAS svært liten. Det er all grunn til å tro at SAS vil miste mange kunder i tiden fremover. Da er det svært vanskelig å se at private investorer vil skyte penger inn i firmaet. På den annen side er folk som kommer til svært kort så når dette er over så kanskje folk fortsetter å reise med SAS i samme grad som de gjorde før Nedstengningen. 

Vårt syn er dog som følger: SAS har sviktet på absolutt alle punkter.  SAS fortjener å gå konkurs. 

Hvis SAS går konkurs vil flyene bli kjøpt opp av andre flyselskaper, og de ansatte vil bli ansatt i andre selskaper – hvis da disse selskapene er villige til å ansette folk som tar så lite hensyn til sine kunder som disse SAS-pilotene åpenbart gjør. 

Da er det mulig at de vil få dårligere lønns- og arbeidsforhold enn de ville hatt i SAS etter det siste forslaget fra ledelsen. De har jo sagt at de ikke egentlig jobbe for lønns- og arbeidsforhold, de jobber for den nordiske modellen. Men den nordiske modellen er ikke bærekraftig; den er basert på statstøtte eller statlig beskyttelse mot konkurranse fra andre aktører.  

Som en epilog tar vi med noen poenger fra en annen skribent som har kommet til omtrent  samme konklusjon. Elin Ørjasæter skriver i Nettavisen: «Jeg håper inderlig aksjonærene taper hver krone de har investert i tidenes dårligste ledelse.»  

Men Ørjasæter fokuserer på at det er ledelsen som har sviktet i og med at de vil gå bort fra den nordiske modellen. Ørjasæter ser ikke ut til å dele vårt poeng om at den nordiske modellen ikke er bærekraftig, og at ledelsens ønske er å komme over på en modell som er bærekraftig i det internasjonale marked som flybransjen er. Vårt poeng er altså at den nordiske modellen bare er bærekraftig dersom staten hindrer konkurransen, det vil si dersom staten tvinger de reisende til å betale dyrere billetter enn de egentlig må gjøre hvis de kunne fritt velge mellom forskjellige flyselskaper.  

.

.

.

.

https://www.dagsavisen.no/nyheter/2022/07/04/denne-konflikten-er-vanskelig-a-lose/

https://www.nettavisen.no/norsk-debatt/la-sas-ga-konkurs/o/5-95-564087