Nylig kunne vi lese i avisen at Egil Bakke var gått bort i en alder av 94 år. Bakke var en av de ytterst få liberalister som hadde en viktig stilling innenfor mainstream, og som også slapp til i mainstreammedia et stort antall artikler og innlegg.
Nedenfor gjengir det vi skriver om han i vår artikkel om liberalismen historie i Norge. Men før vi går dit vil vi nevne at han stilte opp for oss for en del år siden.
På nittitallet arrangerte stiftelsen Individualistisk Forum (INDFO), hvor jeg var med i styret, essaykonkurranser hvor gymnasiaster ble invitert til å skrive et essay basert på Ayn Rands kortroman Høysang. Vi ville gjerne ha en kjent person med i juryen, vi spurte Bakke, og han sa Ja til å stille opp.
Bakke (f. 1927) har i mer enn tyve år vært en utrettelig talsmann for mer markedsøkonomi, mer konkurranse og mer frihandel. Han skrev utallige artikler, og noen bøker, om frihetens velsignelser. Han var i mange år (1984-1995) leder for Prisdirektoratet/Konkurransetilsynet. Nå er det i strid med liberalismen å ha et konkurransetilsyn, men i en gjennomregulert økonomi som den norske er det i hvert fall et gode at lederen i et Konkurransetilsyn både er tilhenger av konkurranse og forstår at det er i hovedsak statlige inngrep som hindrer konkurranse.
I forordet til artikkelsamlingen Fritt rettferdig samfunn (1985) sier han at han «alltid prøver å forsvare helheten og fellesskapet mot sektorenes særinteresser». Bakke forsvarer altså ikke individet mot tvang og overgrep, Bakke støtter det han mener er best for helheten – han er altså utilitarianer, på samme måte som en rekke andre liberalistiske økonomer, for eksempel Mises. I samme bok sier Bakke også at «Den inntekt som skapes i samfunnet bør være rimelig jevnt fordelt» (Bakke 1985, s. 79). Han sier altså ikke at individet bør ha rett til å beholde fruktene av sitt arbeid. På den annen side sier han i boken Hvor mye politikk tåler Norge? (1995) også at
«det viktigste ved markedsmekanismen [er] ikke at den fører til effektivitet, men at den er en samfunnsform som moralsk er mer høyverdig en noe annet kjent og anvendelig system» (s. 10).
Denne boken inneholder et kapittel med tittelen «Markedets moralske egenskaper», og her sier han at «… det er galt [å påstå] at markeds-mekanismen forutsetter egoisme». På den annen side sier han også om et system basert på altruisme at «en slik politikk er ikke gjennomførbar» (Bakke 1995, s. 107). Nå er det slik at ethvert politisk syn nødvendigvis må bygge på mer fundamentale holdninger, og en bred oppslutning om rasjonell egoisme i et samfunn er en nødvendig forutsetning for å oppnå et system basert på respekt for individers rettigheter, dvs. et samfunn med markedsøkonomi. Nå skriver ikke Bakke «rasjonell egoisme», men bokens litteraturliste inneholder Ayn Rands The Virtue of Selfishness, så han vet hva han angriper. Når han sier at «det er helt galt å påstå at markeds-mekanismen forutsetter egoisme» (Bakke 1995, s. 105), så er dette en avstandtagen til Ayn Rand.
Bakkes hovedbudskap er at markedet klarer seg best selv, og at politikeres inngrep, selv om de er godt ment, praktisk talt alltid gjør vondt verre: «Det foreligger et hav av eksempler på at velmenende statlige sosiale tiltak har bidratt til å skape større problemer og ikke til å løse dem vi har vært opptatt av» (Bakke 1985, s. 68). Bakke sier også at
«… det typiske for disse tjenester [som staten produserer] er at de gis bort uten at de som mottar dem må betale noe. Men pr. definisjon og i praksis vil efterspørselen efter varer og tjenester som deles ut gratis, være uendelig. Med gratis tjenester har politikerne skapt seg en situasjon som gjør at efterspørselen efter det de produserer er ubegrenset. De har skapt en situasjon som for alltid vil være karakterisert av køer og misnøye. De kan ikke produsere seg ut av denne situasjonen» (Bakke 1985, s. 51-52)
Videre:
«Men for det første kan man reise spørsmål om de varer og tjenester det er tale om, virkelig bør gis bort. Både teori og erfaring viser klart at de varer og tjenester som gis bort til null-pris, blir overforbrukt. Det vil oppstå køer på grunn av varemangel, og for å bli kvitt køene vil det oppstå press for å produsere mer. Men køene vil allikevel ikke forsvinne, på grunn av null-prisingen. De samfunnsmessige styringsproblemer denne situasjonen skaper, er formidable. I betydelig grad kan dette problemet løses ved å individualisere fellesforbruket, ved å la hver enkelt forbruker betale etter hvor mye vedkommende forbruker. Det er ikke mulig på alle områder, men hvorfor ikke når det gjelder for eksempel forbruket av videregående undervisning, av kunst og kultur, av underholdning og velferdstiltak o.l.» (Bakke 1985, s. 56)
Hvis vi ser bort fra politi, rettsvesen og forsvar, så tar Bakke feil når han sier at dette – å la hver forbruker betale for sitt eget forbruk – ikke er mulig på alle områder, men ellers er det Bakke sier intet annet enn sosialøkonomisk ABC. Det er meget tragisk at alle land over hele verden hittil har vært styrt av personer og ideologier som later som om disse helt elementære økonomiske lovene ikke finnes. Bakke kommer også med følgende vittige observasjon:
«I visse sammenhenger er det politiske systems tro på folks evne til å tenke og til selv å ta avgjørelser uten grense. Vi forventes å skjære igjennom all politisk svada og treffe riktige valg om hvilket parti vi skal stemme på. Kvinnen skal selv ha det siste ord når det gjelder abort. Ekteskap inngås efter markedsmetoden og mye annet. Men de små ting kan ikke overlates til den enkelte. Om vi skal drikke juleøl eller melk, røyke sigaretter eller stå på rullebrett, så har vi ikke forstand nok selv. Det må andre bestemme for oss» (Bakke 1985, s. 64).
Det som er Bakkes prosjekt er å gjøre elementære økonomiske årsakslover kjent for allmennheten. Men det er dessverre intet som tyder på at han har hatt noen som helst suksess i dette. Dessverre er Bakke også tilhenger av velferdsstaten:
«Det er mange gode grunner for at vi i fellesskap skal hjelpe de svake, de uheldige. En moderne velferdsstat trenger et [statlig, skattefinansiert] sosialt sikkerhetsnett» (Bakke 1985, s. 77).
En ekte liberalist vil til dette si at dersom staten begynner å innføre tiltak for å hjelpe de svake, så gir man fanden lillefingeren, og staten vil da etter hvert påta seg flere og flere oppgaver. Dette fører til at det blir flere og flere lover, større og større byråkrati, stadig økende skatter, og de som klarer seg dårligst i dette systemet er de som virkelig er svake. Et statlig sosialt sikkerhetsnett vil på sikt nødvendigvis gjøre forholdene verre for de virkelig svake. Bakke sier dog helt korrekt at
«Demokrati og frihet er to forskjellige ting. Demokrati er et regelsett for hvordan samfunnets beslutninger skal treffes. Frihet betyr fravær av tvang» (Bakke 1995, s. 148).
Han foreløpig siste bok, Hvor mye politikk tåler Norge?, inneholder et noe eksentrisk forslag til en konstitusjonell reform. Han foreslår et skarpt skille mellom utøvende og lovgivende myndigheter, fordi dagens system, ifølge Bakke, innebærer at «flertallet i nasjonalforsamlingen vil … medvirke til å effektivisere styringsmulighetene til den regjering som er utgått av dette flertallet. Det vil lage lover som ikke representerer et vern for borgerne mot maktmisbruk, men som er konstruert for å ekspandere den utøvende myndighets styringsrett og for å effektivisere styringen» (Bakke 1995, s. 152).
Han mener altså at dagens parlamentarisme er skadelig og må erstattes med prinsipper som er mer i samsvar med Montesquieus maktfordelingsprinsipp. Etableringen av en lovgivende forsamling bør ifølge Bakkes forslag skje ved at hvert år velger de som dette år er 45 år gamle de som skal representere denne aldersgruppe i forsamlingen de kommende 15 år. Kandidater oppnevnes/utpekes av stipulerte forslagsstillere.
Den bevilgende myndighet og den utøvende myndighet velges ved ulike valg. Den bevilgende myndighet samles for maksimalt to måneder for hver bevilgningstermin. Både den bevilgende og den utøvende myndighet velges på grunnlag av enmannsvalgkretser. Det innføres pliktig referendum (folkeavstemning) ved alle forslag om nye lover og regler som innebærer vesentlige forandringer i den enkeltes rett og plikt overfor fellesskapet (Bakke 1995, s. 169).
Dette forslaget bygger i stor grad på et tilsvarende forslag fra Hayek. Men feilen som begås er troen på at man kan få til en omfattende forandring av samfunnet ved å endre de konstitusjonelle spilleregler. Dette er helt feil. Grunnen til at vi er inne i et system med politikere som lover og lover og som bevilger og bevilger, er at folk flest mener at dette er moralsk riktig. At faget sosialøkonomi – og all erfaring – viser at en slik organisering ikke kan oppnå det som er dens mål, reduserer allikevel ikke dette systemets oppslutning. Grunnen er at det ikke er innsikt i sosialøkonomi som styrer de store masser, det som styrer de store masser er deres moralske overbevisning, og når denne overbevisningen sier at begrensninger i individets frihet til beste for fellesskapet er moralsk riktig, vil folk flest kun støtte feilaktige «løsninger» på problemene. Bakkes prosjekt om å undervise folk i økonomi vil derfor ha liten effekt, hvis det ikke samtidig undervises i frihetens moralske grunnlag.
Dessuten forutsetter Bakkes forslag at dagens politikere vil gi fra seg retten til å gi lover, men dette er fullstendig urealistisk. Det som må til er å få aksept for individers rettigheter, og dette forutsetter igjen en aksept av det moralske grunnsyn at hvert individ har full rett til å leve sitt liv slik det selv ønsker (så lenge det ikke krenker andres rettigheter) og ikke har noen plikt til å tjene eller underkaste seg andre. Først når denne moralske grunnholdningen begynner å få en bred oppslutning i befolkningen, først da vil partiene etter hvert begynne å fremme forslag som er i samsvar med dette. Og først da vil vi få den lovmessige basis for et fritt samfunn.
Jeg tror nok at det er umulig å gå bort fra dagens system med alminnelige valg, og det er heller ikke nødvendig eller ønskelig. Men en forandring som bør gjennomføres så tidlig som mulig er at hver stemme skal telle like mye: i dag teller stemmene fra folk i byene langt mindre ved valg enn stemmer fra folk i distriktene.
Som enkelte andre liberalister tror Bakke også på folke-avstemninger. Dette til tross for at det er intet som skulle tyde på at et flertall har rett eller er klokt. Øket bruk av folkeavstemninger vil etter mitt syn føre til at det vedtaes større offentlige utgifter og lavere inntekter/skatter – det er kort sagt en oppskrift på katastrofe. Et system med partier i en nasjonalforsamling vil også oppføre seg uansvarlig, men vil være mindre uansvarlige enn den politikken som vil bli resultatet av folkeavstemninger.
Bakke snakker om den enkeltes plikter overfor fellesskapet. En konsekvent liberalist vil si at den enkelte ikke har noen forpliktelser overfor andre mennesker, annet enn å la dem være i fred, dvs. respektere andre individers rettigheter. Begynner man å godta at den enkelte har plikter overfor fellesskapet, er det ingen ende på all de byrder som vil bli lagt på den enkelte til «helhetens beste».
.
.
.
Bakke, Egil: Hvor mye politikk tåler Norge?, Høyskoleforlaget 1995
Bakke, Egil: Markedsmekanisme og samfunnsstyring, Gyldendal, 1980
Bakke, Egil: Fritt rettferdig samfunn, Basis forlag, 1985.
.
.
Om Egil Bakke i Store norske leksikon:
Hele artikkelen om liberalismens historie i Norge er tilgjengelig i min bok Frihet, likhet, brorskap: kapitalismen i teori og praksis.
https://www.haugenbok.no/pensum-og-fagboker/samfunnsvitenskap/frihet-likhet-brorskap/9788291106083