Skatteflyktningen Røkke

Som kjent har finansmannen Kjell Inge Røkke bestemt seg for å flytte fra Norge til Sveits. Men han er ikke den eneste. I Nettavisen kunne vi forleden lese følgende overskrift: «Skatteflukt og hjerneflukt fra rødgrønne skatteskjerpelser», og artikkelens ingress inneholdt blant annet følgende: «50 nordmenn med over 500 milliarder kroner i formue har forlatt Norge. Blant dem landets fremste investorer i en serie ulike bransjer» (link nedenfor).

Men vi holder oss primært til Røkke og siterer først noe om bakgrunnen fra en kommentar om saken: 

«… det er ikke merkelig  … at Røkke nå flytter fra landet. Betingelsene for å bo her for dem som skaper noe, blir nemlig stadig dårligere. … det er ingen tvil om at han også kommer til å spare skatt på dette. Røkke betalte 175 millioner kroner i skatt for inntekståret 2020, der formuesskatten ganske sikkert utgjorde mesteparten. … 175 millioner kroner er mye penger, og det er klart at det har betydning. Det er penger som heller kan investeres i driften og dermed skape arbeidsplasser og vekst. …Ute på venstresiden blir åpenbart flyttingen  sett på som en flukt  – og ikke minst – som et moralsk svik. … Både SV-politiker Knag Fylkesnes, og Rødt-leder Moxnes, er i harnisk over at «de rike» kan rømme fra skatteregningen. ..[Hadja Tajik:] «– Kjell Inge Røkke er Norges rikeste mann, og annonserer nå at han er ferdig som bidragsyter til det norske fellesskapet. Et fellesskap og et samfunn som har bidratt med sitt til Røkkes karriere og formue», uttaler hun. Tonen er altså at formuen er noe det norske samfunnet har gitt til Røkke som en gave. Underforstått så er det penger som noen andre hadde og skulle ha hatt. At verdier er noe som faktisk må skapes, ikke noe som bare tas eller fordeles, synes hverken Fylkesnes, Moxnes eller Tajik å forstå». (Sissner i nettavisen).   

Også statsminister Jonas Gahr Støre har uttalt seg om saken; han sier at det er «ugreit» at Røkke flytter fra Norge (inyheter). 

LO-leder Peggy Hessen Følsvik har også noe å si om dette: «– Kjell Inge Røkke har utmerket seg som en viktig industribygger, som har vært opptatt av arbeidsplasser og fellesskap. Desto mer skuffende er det da at Røkke på sine gamle dager ser det som sin viktigste oppgave å fylle frakkeforet med mest mulig penger og rømme landet. Det sier Peggy Hessen Følsvik til DN tirsdag. Mandag sprakk nyheten om at en av Norges aller rikeste, Kjell Inge Røkke, flytter til Sveits. Nå mener Følsvik Aker-eieren har valgt å rive ned ettermælet sitt som industribygger. – Det som har gjort ham rik vender han nå ryggen. Heldigvis får ikke Røkke tatt med seg hverken fisken, oljen eller alle de flinke arbeidsfolka, som har sørget for rikdommen han nå ikke vil dele, sier hun» (dn.no)

På den ene siden sier de venstreorienterte at de rike kapitalistene utbytter arbeidsfolk og rett og slett snylter på dem – på den annen side liker de ikke at de flykter. Vi ser ikke helt konsistensen her, men kanskje det er fordi den ikke finnes. 

Som kjent var de sosialistiske landene i Øst-Europa under sovjettiden organisert slik at det i praksis ikke bare var forbudt å flytte fra landet, det var også nærmest umulig å reise på en tur til et annet land. Det var altså ikke slik at hvem som helst kunne få tillatelse av myndighetene i Sovjetunion til å reise til utlandet; man måtte ha vist over lang tid at man var lojal mot regimet for å få lov til å ta en tur til utlandet. Når det mot slutten av 50-tallet ble enkelt å flykte fra det sosialistiske Øst-Tyskland til det langt friere og mer kapitalistiske Vest-Tyskland gjennom Berlin, ble det satt opp en mur for å hindre folk i å flykte fra stor ufrihet til betydelig frihet.  

Da sosialismen var på sterk fremmarsj i England fra cirka 1945 til cirka 1979 var det svært mange ressurssterke mennesker som dro fra England til det friere USA, et fenomenet som ble kjent som et «brain drain» – folk med gode hjerner kunne få langt bedre arbeidsbetingelser inkludert høyere lønn i det friere USA. 

For å oppsummere dette viktig poenget: folk med kreativitet, entreprenørånd og skaperglede flytter/flykter fra land med mindre frihet og drar til land med større frihet. 

Men hvordan er reaksjonene på dette fenomenet? Hva er det prinsipielle vi kan lese ut av det vi sitert ovenfor? 

Sosialistene er inkonsekvente: De vil gjerne bli kvitt utbytterne, men de liker ikke at de drar. De konservative vil ha endrede skatteregler slik at rike folk i større grad unnlater å forlate land. (Se for eksempel artikkelen av Kristin Clemet og lederartikkelen Lofotposten lenke til nedenfor. )

Hva er det som antakelig kommer til å skje? Før vi svarer på dette spørsmålet vil vi si at skattesystemet er utarbeidet av politikere, byråkrater og jurister i Finansdepartementet, og en rekke andre aktører, gjennom la oss si de siste 50-60-70 år. De har hele tiden forsøkt å få til et godt system, et system som sikrer inntekter for fellesskapet samtidig som det lar arbeidsomme folk få beholde nok av det de tjener til at de ikke mister motet og flykter til utlandet eller til mindre beskattede bransjer eller i verste fall over til den svarte økonomien. 

Men allikevel skjer det altså ting som innebærer at driftige, dyktige, aktive folk rømmer fra landet. En artikkel på NRK.no listet opp syv rike personer som har flyttet fra Norge de siste årene – det er altså flere enn Røkke og Bjørn Dæhlie. Artikkelen i Nettavisen, som vi siterte fra ovenfor, lister opp 50 rike personer som har flyktet fra landet. 

Noen vil altså nå endre skattesystemet – enda en gang! – for å få slike folk til å bli. Men man har flikket og mekket på skattsystemet omtrent hvert år i mange tiår – og resultatet er allikevel at ressurssterke folk rømmer. Kan det være slik at det er umulig å få til et system som oppfyller de kravene vi kort skissert over? Kan det være slik at systemet alltid vil bli oppfattet som urettferdig eller som har grove skjevheter som gjør at det blir negative konsekvenser uansett hvordan man holder på? Selv ikke det årelange gode forholdet mellom Røkke og Arbeiderpartiet har ført til at Arbeiderpartiet har gått inn for endringer som fører til at Røkke finner det formålstjenlig å bli i landet – den utløsende årsaken til flyttingen er endrede skatteregler som gjør at Røkke må betale svært mye mer i skatt. Vi skal kommentere dette ved å henvise til et meget innsiktsfull sitat som kom fra en toppolitiker for en god del år siden: 

Statssekretær i Finansdepartementet, Svein Harald Øygaard sa følgende i Aftenposten 7/4-1991: «Man vet egentlig svært lite om virkningene av skattesystemet. Faktum er at skatteomlegningene de siste tiårene gjennomgående har hatt helt andre virkninger enn planlagt». (Ja, det er et gammelt sitat, men vi måtte så langt tilbake for å finne et innsiktsfullt sitat fra en toppolitiker.)

Poenget her er at endringer i skattesystemet så og si alltid vil gjøre ting verre. Endringer foreslås av politikere, bearbeides av byråkrater og økonomer ansatt i departementene, og så vedtas de av politikerne på Stortinget. Ingen av disse har noen spesielt stor innsikt i hvordan en økonomi fungerer, og endringer i rammebetingelsene – som endringer i skattesystemet er – vil alltid ha negative konsekvenser som ingen hadde forutsett på forhånd. Og mange av de som rammes hardt av slike endringer vil da som vi antydet over velge å flytte vekk fra dette systemet. Det betyr at landet/økonomien går glipp av ressurssterke personer som er kreative, har skaperevne og pågangsmot, og sørger for produksjon som øker levestandarden for alle i landet. 

Det beste ville vært om Norge var slik at ressurssterke kreative folk flyttet hit – men da måtte Norge være et skatteparadis. Og det er det vi går inn for. Dette er et svært radikalt grep, men det er radikale endringer som må til for å stoppe den negative utviklingen som Norge er i.   

Hvor vil da dette ende opp? En typisk formulering av de venstreorientertes standpunkt i denne saken fant vi på en kronikk i NRK nylig: «Ikke la de rikeste stikke av fra skatteregningene sine» (link nedenfor).

Den logiske konsekvens av dette er jo å gjøre som Øst-Tyskland gjorde: Sett opp en mur som hindre folk i å flykte fra ufrihet til frihet. 

En blandingsøkonomi som den som finnes ikke bare i Norge, men i alle velferdsstater over hele verden, er ikke stabil; den vil enten bevege seg i mer frihetlig retning, det vil si i mer kapitalistisk retning, eller dem vil bevege seg i retning av mindre frihet, det vil si i sosialistisk retning. Men de ideer som dominerer i befolkningen i dag fører dessverre til at utviklingen vil gå i mer sosialistisk retning. At de venstreorienterte nå vil hindre folk i å flytte fra landet er jo bare logisk konsekvens av den utviklingen vi ser. Nå var det helt spesielle geografiske forhold som gjorde at det var mulig å sette opp en mur gjennom Berlin for å hindre folk i å flykte fra det sosialistiske Øst-Tyskland. Det er ikke mulig å sette opp en mur for å hindre nordmenn i å flytte til områder som er mere velvillig overfor kreative mennesker. Men staten kan innføre reguleringer slik at det blir vanskelig å ta med sine penger ut. Det som da vil skje er at de som kan skape drive verdiskapning vil gjøre det i mindre grad, eller, som vi antydet over, de vil flykte over i den svarte økonomien. 

Men det er jo slik det alltid går: Jo mer sosialisme, jo mindre frihet og jo lavere velstand. 

For kort å oppsummere det vi er for: Redusér alle skatte- og avgiftssatser, og flytt oppgaver over fra det offentlige til private aktører (dette gjelder alle oppgaver unntatt de legitime offentlige oppgavene som er politi, rettsapparat, militærvesen), og gjør Norge om til et skatteparadis. Jo lenger man går i den retningen vi er for, jo høyere vil velstanden bli. En slik kursomlegging kommer neppe til å skje, dessverre, tvert imot, og da blir fremtiden ikke spesielt lys – og det er som alltid de som har dårligst råd som kommer til å lide mest av den stadig mer sosialistiske politikken som kommer. De ordningene som nå er offentlige også anbefalt krigen i dag nyter godt av (helsetilbud, skole, bibliotek, pensjoner, etc.) bør gradvis overføres til private tilbydere, dog slik at alt som er mulig gjøres for at de som har opparbeidede rettigheter ikke mister den. 

Et land blir ikke rikt, og befolkningen blir heller ikke rik, av å beskatte de produktive. Et land, og en befolkning, bli stadig rikere ved å la de produktive få frihet til å produsere og til å handle! Man kan ikke leve godt over tid ved å stjele eller ved å snylte, man kan kun leve godt over tid ved å produsere, og kun i et system med full frihet er det mulig å skape verdier og velstand over tid. .

.

.

.

Sissner i Nettavisen 

https://www.nettavisen.no/norsk-debatt/vanlige-folk-taper-nar-rokke-flytter/o/5-95-646998?utm_medium=Social&utm_source=Facebook&fbclid=IwAR3oPrhNFjlfGVn23gJSsbDNG69KD32tuJOvx2umCK7vEZXx51YEBtvU540#Echobox=1663002680

https://www.dn.no/politikk/lo-leder-peggy-hessen-folsvik-mener-kjell-inge-rokke-fyller-frakkeforet-med-penger-og-rommer-landet/2-1-1297617?utm_source=facebook.com&utm_medium=organic_social&utm_campaign=editorial&fbclid=IwAR3Cji6SMWi390I3qBRrpXwt2PHA8mjsmjB3d7JnLurlpGYo9davrwP1RFQ

https://www.lofotposten.no/ikke-rokke-som-er-problemet-det-er-politikken/o/5-29-849838

«At Røkke flytter til Sveits overrasker ikke Kristin Clemet …»

https://frifagbevegelse.no/dagsavisen/at-rokke-flytter-til-sveits-overrasker-verken-kristin-clemet-eller-milliardaren-hilde-6.158.900743.0ade31f72d

https://www.nettavisen.no/norsk-debatt/skatteflukt-og-hjerneflukt-fra-rodgronne-skatteskjerpelser/o/5-95-651764

https://www.nrk.no/ytring/tett-skattehullet-1.16103469


Prisstigning!!!

Mer enn 30 %!! Dette var resultatet TV2 fant etter at de foretok en uformell undersøkelse av hvor mye prisene på et lite knippe utvalgte varer hadde steget i løpet av det siste året. Nyhetsredaksjonen hadde funnet en bunke gamle kvitteringer fra innkjøp foretatt for et år siden, og kjøpte nå et lite utvalg av de samme varene som ble kjøpt året før. Ved en sammenligning av prisene fant de at de hadde gått opp fra cirka 450 kr til cirka 600 kr. 

En økning på mer enn 30 % på ett år er en kolossal økning. 

Men hvorfor har prisene gått så mye opp – og hva kan man gjøre for å hindre en slik prisstigning? 

Det er i hovedsak to grunner til at prisene går opp. Den ene er at tilbudet blir mindre i forhold til etterspørselen. Den andre er at pengeverdien reduseres. Vi skal kort se på begge disse elementene. 

Hvis for eksempel produksjon av kaffe reduseres med f.eks. 50 % kan man trygt regne med at prisen på kaffe vil gå opp. Prisen vil dannes på et nivå som fører til at tilbud og etterspørsel balanserer; dvs. at det blir solgt like mye som blir tilbudt/produsert. Man kan dog ikke si at prisen vil bli det dobbelte av det den var tidligere, dette fordi når prisen blir høyere vil også noen kaffedrikkere drikke mindre kaffe; noen vil drikke for eksempel te istedenfor kaffe. 

Prisen på en vare kan altså gå opp dersom tilbudet av varen blir mindre. 

La oss anta at staten ser på denne prisøkningen som et problem og prøver å hindre prisøkningen ved å for eksempel innføre en makspris. Da vil det bli forbudt å selge kaffe til en pris høyere enn denne maksprisen. Det som skjer da er at butikkhyllene vil bli tomme og en del av kaffen vil havne på det svarte markedet hvor prisen vil være høyere både enn den regulerte prisen og markedsprisen. (Prisen på det svarte markedet vil som regel bli høyere enn markedsprisen, dette fordi å operere innenfor det svarte markedet er kriminelt og dermed forbundet med risiko. Aktørene vil kompensere for denne risikoen ved å ta en høyere pris.) 

Statlig priskontroll vil føre til at en betydelig andel av de regulerte varene havner på svartebørsen.  

Men det er også en annen måte man kan merke prisstigning på, og det er hvis verdien av pengene man bruker blir mindre. Den beste måten å måle en endring av en pengeverdi på er å sammenligne verdien av pengene med verdien av gull. (Gull har over lang tid vist seg å være en meget pålitelig indikator for det generelle prisnivået.) På en link nedenfor finner man en graf/tabell over prisen for gull i norske kroner (NOK). Vi gjengir noen gullpriser i en liten tabell nedenfor. Man bør huske på at i all hovedsak kan man regne verdien av gull som stabil, og når gullprisen varierer er det egentlig verdien av pengene som varierer: når gullprisen går opp går pengeverdien ned, og vice versa. 

Måned/år: pris per gram gull i NOK.

09/2017: 325 

10/2019: 430

06/2021: 460

04/2022: 570

08/2022: 550

Hvis vi sammenligner prisen i juni i fjor – 460 – med prisen nå – 550 – ser vi at gullprisen har økt med 20 %, men dette er omtrent det samme som å si at kroneverdien er redusert med cirka 20 %. 

Hva bør gjøres for å sikre stabile priser? La oss før vi kommenterer dette si at priser bør være stabile. Stabile priser gir forutsigbarhet i økonomien, det gir forutsigbarhet til alle som skal foreta innkjøp, som skal planlegge, som skal investere, som skal spare. Hvis pengene synker i verdi innebærer dette at sparing blir demotivert, at langsiktige investeringer blir demotivert, at akkumulering av kapital blir demotivert – noe som fører til redusert velstandsvekst over tid. 

Nå er det upresist å snakke om stabile priser; priser vil variere på grunn av markedssituasjonen. Det man egentlig bør mene når man snakker om stabile priser er en stabil pengeverdi. Og en stabil pengeverdi betyr en fast gullpris. 

Det er altså to årsaker til at folk flest merker prisstigning: det ene er at tilbudet av varer bli mindre, og det andre er at verdien av pengene blir mindre. Vi skyter inn her at det er kun den siste årsaken til prisstigning som er inflasjon. Hvis for eksempel kaffeproduksjonen blir halvert og det fører til prisstigning på kaffe så er dette ikke et resultat av inflasjon; inflasjon er kun et begrep som beskriver en reduksjon av pengeverdien i forhold til gull. 

Men la oss nå si at det finnes en vare som er en forutsetning for produksjon, transport, lagring, osv. av alle andre varer, og at tilbudet/produksjonen av denne varen blir kraftig redusert. Da vil prisen på så og si alle varer gå opp. Det er dette vi opplever nå. Prisen på energi (olje, bensin, gass, strøm) er gått kraftig opp, og dette fører til at prisen på alle varer går opp. 

Prisstigningen vi opplever i dag har altså to komponenter: den ene er at pengene er blitt redusert i verdi, og den andre er at produksjonen av en vare som er forutsetning for all annen produksjon er blitt redusert og derfor er blitt dyrere. 

Hva kan gjøres? 

Disse to komponentene for prisstigningen har hver sin løsning. Myndighetene eller sentralbanken kan sørge for at pengene har stabil verdi ved å låse dem til en gullstandard. Dette betyr at sentralbanken varierer pengemengden slik at gullprisen holder seg stabil. Så lenge sentralbanken er under politisk kontroll vil dette i praksis være umulig, og den eneste måten å ordne dette på er å ha et fritt, uregulert bankvesen hvor statens eneste oppgave er å la rettsapparatet ta opp saker dersom kontrakter blir brutt. Har man et fritt bankvesen vil det dukke opp banker som utsteder penger forankret i gull, og da vil enhver fornuftig aktør i markedet kun benytte slike penger. Under et slikt system vil inflasjonen ikke være mulig i og med at enhver når han måtte ønske kan veksle sine pengesedler inn i gull i den banken som har utstedt pengene. 

Når det gjelder priser på varer og tjenester er det kun én ting som kan sikre at de i hovedsak holder seg stabile eller går ned, og vi kommer til den litt nedenfor. (Det kan som nevnt over allikevel inntreffe ting som gjør at prisen går opp; for eksempel kan en kornhøst slå feil slik at produksjonen blir vesentlig mindre enn normalt, og da vil prisen på kornet gå opp. Tilsvarende, hvis et skip med en last av en bestemt vare forliser og tilbudet av denne varen da blir mindre på det stedet hvor skipet skulle gå i land, vil prisen på denne varen kunne gå opp på dette stedet.)

Enkelte hevder at dagligvarer er dyre i Norge og at dette kommer av at det er liten konkurranse på dagligvaremarkedet i Norge. Dette er igjen et resultat av at det kun finnes noen få aktører som har en stor del av markedet: Norgesgruppen, Rema1000 og Coop har visstnok tilsammen ca 90 % av markedet. Men for noen år siden forsøkte tyske Lidl å komme inn på det norske markedet, men de ble sterkt motarbeidet av den politiske venstresiden; de hevdet at Lidl ikke kom til å følge norske tariffavtaler for sine ansatte, enkelte kommunestyremedlemmer forsøkte å trenere søknader om etablering av Lidl-butikker i siner kommuner, osv. Denne prosessen bekreftet jo bare at norske reguleringer svekker konkurransen. I tillegg til dette er det ikke en enkel sak å importere dagligvarer fra utlandet for salg direkte til forbruker i Norge. Krav om tariffavtale, krav om at kommuner skal godkjenne etablering av butikker, restriksjoner på import er offentlige reguleringer av næringslivet, og dermed hindringer for fri konkurranse – som altså fører til høyere priser. 

For et par dager siden kom vi over denne overskriften: «Forbrukerrådet mistenker at dagligvarebransjen utnytter råvarekrisen – dagligvare-ekspert mener mistanken er berettiget.» (nettavisen). Nå skal ikke vi kommentere akkurat denne konkrete saken, men selvfølgelig skjer slike ting – i et regulert marked hvor staten hindrer konkurranse er slike ting uunngåelige! Som vi sa ovenfor: det eneste som kan hindre slike ting er fri konkurranse. 

Fri konkurranse innebærer også at det ikke skal finnes statlige hindringer for etablering av nye konkurrerende virksomheter. Hvis entreprenører for eksempel må kjempe seg igjennom en jungel av reguleringer for å etablere og drive en ny virksomhet vil dette føre til at noen ikke orker å fullføre prosessen, og dette vil dette redusere konkurransen. Det norske markedet er gjennomregulert på alle bauger og kanter, noe som fører til at det er vanskelig å etablere og drive nye bedrifter. Reguleringsjungelen fører også til at det er vanskelig å drive små virksomheter – når det er mye byråkrati og mange regler å forholde seg til gir dette enorme fordeler til større aktører,  og mindre aktører vil ha større problemer med å overleve. 

Det som kan sikre stabile eller synkende priser er kun en eneste ting: fri konkurranse! Fri konkurranse er det man har når staten ikke legge noen hindringer i veien for produksjon og handel – og dette inkluderer fravær av alle lover og reguleringer inkludert slike ting som statlige pålegg om tariffavtaler inkludert regler for både lønnsforhold og arbeidsbetingelser

Hvis vi går tilbake til dagens situasjon og de høye prisene som er resultat av redusert energitilførsel, kommer dette kun av en ting: de aller fleste statene i Europa har i svært betydelig grad redusert sine lands energiproduksjon. 

De fleste land i Europa har lagt ned stort antall kjernekraftverk (tilsammen innpå 90 slike kraftverk er lagt ned de siste tiårene), og også en rekke kraftverk drevet med kull er lagt ned. Meningen var at energien som kom fra disse nedlagte kraftverkene skulle erstattes med energi fra nyetablerte sol- og vindkraftverk. Slike såkalte fornybare kraftverk er dog svært lite effektive – og dette er noe alle burde visst. Men når både befolkning og politikere er svært kunnskapsløse også på dette området, har vi nå havnet i en meget vanskelig situasjon. 

Som backup for denne sol- og vind produksjonen som altså ikke fant sted i noen særlig grad har man benyttet gass fra Russland. Men på grunn av krigen Ukraina har lederne i Europa bestemt seg for å boikotte russisk gass og derfor er tilbudet av energi i Europa blitt langt langt mindre enn etterspørselen, og derfor har prisene gått kraftig opp. Et annet aspekt her er at Russland ikke vil selge denne gassen til Europa på grunn av av sanksjonene som landene i Europa innført mot Russland. (På den annen side så trenger Russland inntektene fra dette gassalget, og de kan ikke selge gassen til noen andre enn til land i Vest-Europa – det er jo til Europa rørledningene går.) Og det er ikke bare prisen på energi som er gått opp, prisen på alle varer er gått opp. Varer må produseres, transporteres, oppbevares, kjøles, muligens fryses, og alt dette krever energi. Dersom energien blir dyrere vil dette føre til at alle varer blir dyrere. 

Kort oppsummert:  Den eneste måten å sørge for stabile priser på er å ha stabile penger fra sentralbanken og fri konkurranse i markedet. Dette vil ikke bare gi stabile priser det vil føre til at priser for en god del varer vil bli lavere over tid, noe som skyldes at all produksjon blir mer effektiv når mengden akkumulert kapital vokser.  

Nå har vi det motsatte: sentralbanken reduserer pengeverdien, staten har lagt hindringer i veien for effektiv energiproduksjon. Da går alle priser opp. 

Som alltid er det statlige reguleringer av en økonomi som burde vært fri som er årsak til de problemene man opplever. 

Dessverre er det ingen aktører som slipper til i mainstream som sier disse tingene. Derfor kommer den gale politikken til å fortsette og fortsette, og alle nye tiltak som blir innført kommer bare til å gjøre situasjonen enda verre. 
.

.

.

.

Graf for gullpris i NOK: 

https://www.nettavisen.no/okonomi/skeptisk-til-okte-matpriser-det-er-lett-a-maskere-det-i-okte-ravarepriser/s/5-95-638531

Liz Truss

Fra tirsdag 6. september er Liz Truss Storbritannias nye statsminister. Hennes forgjenger, Boris Johnson, hadde satt nærmest verdensrekord i klønete oppførsel, og hans politikk førte Storbritannia inn i en tilstand som er preget av kriser på en rekke områder. 

Nå er ordet krise et ord som ofte brukes i pressen; pressefolk vil gjerne vinkle saker slik at de får oppmerksomhet. Å si at det er krise på et eller flere områder er da noe man ofte ser journalister gjøre. Alle vet dette, og da tilføyes det iblant at «ja, vi har sagt «krise» mange ganger før, men nå er det alvor». 

Men er det alvor for Storbritannia denne gangen? Energiprisene for folk flest har gått kraftig opp, priser på matvarer har gått kraftig opp, mange opplever sterkt økede boligkostnader, titusener av bedrifter er gått konkurs de siste par årene, kriminaliteten har økt kraftig – tilfeldige barn og gamle er blitt drept, gjenger av ungdommer slåss med macheter i gater i storbyene. Videre, det offentlige helsevesenet ligger på sykesengen – eller for døden?, det er streiker som lammer et stort antall virksomheter og deres kunder, det er omfattende illegal innvandring over kanalen fra Frankrike, det britiske pundet er blitt kraftig svakere de siste månedene.

Er Liz Truss en person som kan ordne opp i dette? La oss først si at hun har uttalt seg positivt om Margareth Thatcher, og det lover godt; Thatcher fikk virkelig korrigert Storbritannias kurs, en kurs som var gått mer og mer til venstre fra 1945 til 1979, og som hadde ført til at Storbritannia mot slutten av 70-tallet med stor rett kunne beskrives som nesten et fattig land. Men Thatcher hadde en enorm prinsippfasthet som gjorde at hun kunne stå imot alle angrep (helt til hun gjorde noen betydelige bommerter mot slutten av sin statsministertid) – det er ikke uten grunn at hun ble kalt «the Iron Lady». Hun la ikke kursen så veldig langt i liberalistisk retning – hun var ikke liberalist, hun var konservativ, men selv de små skrittene hun tok førte til at Stor Britannia raskt ble mye bedre og mer velstående. 

Men hva med Liz Truss? Hvor prinsippfast er hun? Da hun var ung var hun republikaner; det er hun ikke lenger. Hun var medlem av Liberaldemokratene, nå er hun konservativ. For ikke lenge siden var hun en aktiv motstander av at Storbritannia skulle melde seg ut av EU, nå støtter hun Brexit. Hun har skiftet syn på utbygging av områder som var vernet av naturvernhensyn. Hun har skiftet syn på hvorvidt Storbritannia skulle direkte engasjere seg i krigen i Ukraina. Hun har skiftet syn på hvorvidt Storbritannia skulle sende våpen til Taiwan. Hun har skiftet syn på et spørsmål om lønnsnedgang fra enkelte offentlige ansatte. 

I talen hun holdt rett etter at hun overtok som statsminister la hun vekt på tre hovedpoeng: Hun ville redusere skattenivået, hun ville gjøre noe med energi kostnadene – og enkelte ganger tidligere har hun snakket om at man må gjøre noe med energiproduksjonen; hun snakker altså ikke bare om støtteordninger for de som får høye strømregninger. (Vi skyter inn her at de siste tiårene har Storbritannia lagt ned nesten 30 kjernekraftverk. Mange av disse er antakelig forsøkt erstattet av sol- og vindkraftverk, men som alle vet eller burde vite: sol- og vindkraft kan ikke produsere mengder av energi i Europa.) Hun vil også gjøre noe for å forbedre det offentlig helsevesenet. Men du sa også i talen i går at det var Russlands invasjon av Ukraina som var årsaken til energiproblemene i Europa og Storbritannia, men dette er kun en svært liten del av sannheten. 

Det er svært bra at hun snakker om å gjøre noe med energiproduksjon, og vi håper at hun vil gjenåpne flest mulig atomkraftverk (at gamle utslitte kjernekraftverk legges ned er selvfølgelig normal praksis, men disse må da erstattes av nye kjernekraftverk). Hun har også sagt at hun vil gå inn for å tillate fracking, og hun vil intensivere leting etter olje og gass i Nordsjøen. Dette er svært bra. 

Hun ser problemene med som høye skatter påfører landet, folket, økonomien, borgerne – men snakket ikke om nedskjæringer i det offentlige apparatet, dvs. hun snakker ikke om deregulering og privatisering. Hun snakket om helsevesenet som ikke overraskende er en svært dårlig forfatning, men hun snakket heller ikke her om å ta skritt for å privatisere. Dette lover ikke bra.

Vi kan dessverre derfor ikke se noen stor grunn til å være optimist mht. utviklingen i Storbritannia. 

Men som vi har sagt i flere tiår: en velferdsstat er ikke bærekraftig. Det vi dessverre ser omkring oss nå, i alle land i Vest-Europa og i USA, er tydelige, dramatiske, bokstavelig talt livsfarlig symptomer åå en velferdsstat sammenbrudd. 

Men det er ingen politikere eller kommentator i mainstream som ser dette. Det er heller ingenting som tyder på at Storbritannias nye statsminister ser dette.

.

.

.

.


https://www.exchangerates.org.uk/GBP-USD-exchange-rate-history.html

Et helt annet syn på hvor Ola og Kari hører hjemme

Så og si alle politiske kommentatorer gir på alle saksområder uttrykk for synspunkter som er stikk motsatt av de vi har. Dette gjelder ikke bare spørsmål som hører hjemme i praktisk politikk, det gjelder også problemstillinger som hører hjemme på et mer fundamentalt nivå, og dette gjelder ikke bare ideer, men også på den direkte organiseringen av samfunnet. Nylig kom vi over et helt ferskt eksempel på en slik problemstilling, en problemstilling som vi ikke så ofte har kommentert tidligere. Før vi kommer med vårt opposisjonelle syn skal vi kort fremstille det som de fleste innen mainstream egentlig står for.  

«-Folk flest tjener på de høye strømprisene!» Det er Jens Ulltveit-Moe som sier dette. (Ulltveit-Moe tjente store penger før han begynte å satse på grønne prosjekter; da gikk det ikke så godt, se link til artikkel fra Nettavisen nedenfor. Det ser dog ut som om Ulstein-Moe allikevel ideologisk sett tilhører den grønne siden, altså venstresiden.) Her er det nøyaktige sitatet: «Folk flest «tjener» på høye strømpriser … overskuddet [går] inn i vår felles kasse … [Ulltveit-Moe] mener «folk flest» tjener på strømeksporten fordi det er de [altså folket] som eier selskapene som tjener på dette – og at overskuddet går inn i den felles kassen og bidrar til å bygge samfunnet» (nettavisen, link nedenfor).

Ulltveit-Moe sier at det er folket som eier strømselskapene, og det er for så vidt riktig i og med at de aller fleste kraftselskap i Norge er eid av kommuner. 

Det han sier er at fordi vi betaler ekstra mye for strømmen, og mesteparten av det vi betaler da blir inntekter til stat og kommune (avgiftene går i all hovedsak til staten, mens siden det er kommuner som eier strømselskapene så går mye av inntektene til kommunene), så er dette en fordel for oss fordi stat og kommune bruker jo pengene til befolkningens beste. 

Det Ulltveit-Moe sier er at det er bra for den enkelte at stat og kommuner tar en enda større andel av vedkommendes inntekt. Hvor stor andel av den enkeltes inntekt stat og kommune tar i dag er vanskelig å beregne, men for de fleste med vanlige inntekter og et vanlig forbruksmønster ligger andelen på om lag 60 % til 70 % hvis man inkluderer alle skatter og avgifter. 

La oss kort gå litt dypere inn på dette. Personer som drikker mye alkohol, røyker, og kjører mye bil betaler mer i skatter og avgifter enn de som har lavt forbruk på disse områdene. Man kan også si at de som benytter seg av eksklusive kulturtilbud som bibliotek, teater, opera, klassiske konserter, gallerier, museer, etc., får forholdsvis mye tilbake av de skattepengene de tvinges til å betale inn til det offentlige. Videre kan man også ta med slike ting som at de som har god helse belaster helsevesenet i liten grad og får lite ut, mens de som har dårlig helse får kanskje mer ut av det de har betalt inn i skatter og avgifter. På den annen side vil de som har god helse leve lenger, og de får derfor mer ut i pensjon enn de som har dårlig helse og som lever noe kortere. Likeledes, de som har barn i skolen få mer ut enn de som ikke har barn. De som tar lang utdannelse får mer ut, i hvert fall økonomisk, enn de som ikke tar lang utdannelse. Osv. Å ha en klar og tydelig oversikt over dette er umulig, men det er slik en regulert økonomi i stadig større grad blir: den blir mer og mer kaotisk og uoversiktlig. 

Men det Ulltveit-Moe og hans svært mange meningsfeller egentlig sier er at det er politikerne – de som sitter og styrer i stat og kommune – som er best i stand til å disponere den enkeltes inntekt. 

De fleste husker fra historieundervisningen at i overgangen mellom føydalsamfunnet og kapitalismen var det til å begynne med ofte elementer fra den gamle adelen som satt i ledende stillinger i fabrikker og andre virksomheter. Mot slutten av føydalismen og i overgangen til kapitalismen tjente disse store penger ved å holde arbeiderne nede. Disse tidligere adelsfolkene betraktet arbeiderne fortsatt som leilendinger, og var imot at de skulle få en lønn i samsvar med sin produktive innsats. Dette standpunktet ble iblant begrunnet med at de ansatte ikke klarte å bruke alle de pengene de egentlig tjente på en fornuftig måte, de vill bare drikke bort mesteparten av pengene sine, så de burde ikke få mer enn det de måtte ha for å sørge for at de selv og kone og barn overlevde. Adelen mente at det var rett og riktig at de som utgjorde en eksklusiv elite skulle tjene rått på å holde de tidligere leilendingene nede, og la dem leve under betingelser som nærmest lignet slavekontrakter. (Denne fremstillingen er satt noe på spissen.)

Heldigvis førte markedsmekanismen til at bedriftseiere måtte konkurrere om arbeidskraften og etterhvert klarte også fagforeninger å presse lønninger og arbeidsbetingelser opp til markedsnivået, dette selv om mange av de som eide fabrikker var imot dette. Etterhvert som kapitalismen ble mer og mer dominerende steg lønningene, og i et helt fritt marked vil lønninger og arbeidsbetingelser være på markedsnivå. 

(Markedsnivå og markedspris betegner de priser og betingelser inkludert lønninger som man ender opp med når alle forhold mellom produsent, forbruker, arbeider, eier, etc. skjer frivillig uten tvangsinnblanding fra noen, heller ikke fra staten. Dette inkluderer full respekt for eiendomsretten.)

Det at alle forhold skal skje frivillig var noe som var stikk i strid med det prinsipp om at adelen skulle styre og nærmest ha diktatorisk makt over sine leilendinger. 

Men hva er det som skjer i dag? Enkelte sterke krefter, krefter som er dessverre nærmest er enerådende, ser ut til å ville bringe samfunnet tilbake til denne modellen hvor folk flest var nærmest leilendinger og hvor en adel hadde nærmest diktatorisk makt over folk flest.  

Alle som er i maktapparatet og som vil ha mere makt til staten – og dette gjelder ikke bare statens egne organer, det gjelder også et kolossalt antall grupper, organisasjoner og NGOer som i hovedsak er finansiert av staten – ser da ut til å ønske seg tilbake til det gamle systemet hvor de selv er en adel som har svært mye makt, og hvor folk flest nærmest behandles som leilendinger som skal få lov til å beholde så mye av sin inntekt som de trenger for så vidt å overleve. Disse i maktapparatet mener jo da at stadig større andel av det folk tjener skal overføres til det offentlige – ikke bare gjennom skatter, men også gjennom avgifter på alt mulig, og nå også i form av en økt strømpris hvor merinntekten i all hovedsak går direkte til de kommunene som eier kraftverkene og til staten i form av de økte inntektene fra avgiftene. 

Men det er jo slik alle frihetsfiendtlige ideologier er – enten det er sosialisme eller kommunisme eller fascisme. Disse ideologiene, og de som har sluttet seg til dem, har ingen respekt for det enkelte individs rett til å bestemme over sitt liv og dets rett til å foreta de fredelige valg som det finner er riktige for å skape et så godt liv som mulig for vedkommende selv og hans/hennes nærmeste. 

Disse folkene, som nå altså reellt sett er en ny adel, mener selvfølgelig at det de gjør er det som er best for fellesskapet, men det som etter vårt syn er best for Ola og Kari er at Ola og Kari selv får bestemme over seg og sitt, ikke at tusenvis av byråkrater og politikere bestemmer hvor mye strøm de skal få lov til å bruke, hvor mye de skal få lov til å reise med fly, hvor mye de skal betale for å kjøre bil, hvor de skal få lov til å bygge hus og hvor stort hus de kan bygge, hvor mye de skal få lov til å jobbe, hvilke vaksiner de skal ta, hvor varmt de skal få lov til å ha det i leilighetene sine, hvordan de skal drive sin bedrift hvis de driver en bedrift, og så videre. 

Ikke bare bestemmer de over Ola og Kari og sørge for at deres levestandard ikke er så høy som den kunne og burde være, selv lever de ofte et jetsett-liv. Politikere og byråkrater driver ikke produktiv virksomhet, de bare utnytter den produktivitet som finnes hos befolkningen. De skaper ikke verdier, de bare flytter på verdier som er skapt av andre, og de legger hindringer i veien for de som virkelig er mest produktive. Mer konkret: de lader elbilen sin på jobben, de lar virksomheten de er ansatt i betale bompenger, de reiser  gjerne på klimakonferanser med fly, de drar på konferanser over store deler av landet og kanskje også i utlandet, de bor på fine hoteller – og alt dette er finansiert av skattebetalerne. At politikere og byråkrater er blitt en ny adel burde ikke være vanskelig å se.  

Det var en stadig økende oppslutning om ideene om individuell frihet som førte til at føydalismen forsvant og at kapitalismen slo igjennom, og det var kapitalismens inntog som førte til at adelen mistet sin makt. Det var også kapitalismen som førte til et stadig økende velstand for flere og flere. 

Men dessverre står frihetsidéene i dag så svakt at det til og med ser ut som om også Ola og Kari ønsker å tre inn i den samme type leilendingsstatus som noen av deres nære forfedre levde under. Dessverre forstår de ikke at dette vil føre til at velstanden vil synke drastisk – kun frihet, som er retten for individer til å bestemme over seg og sitt – er forenlig med høy og økende velstand. Mangel på frihet fører til synkende velstand. Vi frykter at vi dessverre kommer til å oppleve dette i den nærmeste fremtid, dog uten at så veldig mange heller ikke denne gangen vil forstå denne sammenhengen. 

Ola og Kari bør ha gode liv, de bør ha høy velstand og økende velstand, de bør kunne jobbe for å skape seg så gode liv som er mulig for dem ved egen innsats, men det er altså kun frihet som kan gjøre dette mulig. Frihet betyr her fravær av skatter og avgifter, fravær av reguleringer, fravær av subsidier, fravær av restriksjoner på frihandel, og fravær av statlige støtteordninger. Det ser dessverre ut til at Ola og Kari med stor iver stemmer seg selv inn i en ny leilendingsstatus og gir mer og mer makt over seg til den nye adelen, dvs. til politikere og byråkrater.

Vi mener derimot, i motsetning til så si alle andre, altså at Ola og Kari bør være frie borgere i et fritt samfunn. Dessverre går utviklingen i motsatt retning av den vi ønsker, og et tydelig tegn på dette er den økende fattigdommen som vi nå har sett de først tegn til, og som vi i stadig større grad vil oppleve i tiden som kommer. ..

.

.

.

.

https://www.nettavisen.no/okonomi/na-er-tallene-her-sa-mye-tapte-jens-ulltveit-moe-pa-gronne-investeringer/s/12-95-3423964942

Denne artikkelen er ikke helt fersk så det er mulig at Ulltveit-Moes investeringer har gitt bedre uttelling de siste årene.

https://www.nettavisen.no/nyhetsstudio?p=lc-4374173-6650

https://www.nettavisen.no/nyheter/dette-skriver-avisene-om-politikk-tirsdag-30-august/s/12-95-3424306017