Norwegian og Iran 

«Et fly i rødt, hvitt og blått står strandet i Iran. Der har det stått siden 14. desember fordi iranerne nekter eierne å fly inn reservedeler på grunn av USAs sanksjoner.»

Dette forteller en artikkel i Dagsavisen, og flyselskapet er selvsagt Norwegian. (Hovedtemaet for artikkelen er dog et annet enn det tema vi kort skal diskutere her, og vi kommer muligens tilbake til dette temaet ved en senere anledning). 

Det som har skjedd er at et fly fra Norwegian har fått alvorlige mekaniske problemer og må ha reservedeler for å kunne fly videre. Problemet er at flyet står i Iran, et land som pga. sitt tyranniske regime og sin altive støtte til terror mot Vesten, er under boikott av bla. USA. 

Dette er tragisk for Norwegian, fordi et av deres fly, et fly som er verdt kanskje 400 millioner kr, blir stående ubrukt.  

Men hvem er å klandre her? Er det USA? Er det Iran? Er det Norwegian selv?   

Det er at faktum at det islamistiske regimet i Iran er et av de verste regimer som har eksistert i den senere tid; befolkningen har ingen frihet, det er dødsstraff for handlinger som i siviliserte samfunn ikke vil regnes som forbrytelser (frafall fra islam, blasfemi, såkalte narkotikaforbrytelser), jenter kan giftes bort fra de er ni år gamle, etc. Befolkningen lider under en svært ufri økonomi, og det kom til et kraftig opprør for noen år siden. «Flere opposisjonelle ble den siste uken i 2009 drept i opptøyene som har blusset opp i Iran. Ifølge politiet ble 300 mennesker pågrepet, men disse meldingene er ikke bekreftet fra uavhengig hold» (fra en lengre artikkel i Aftenposten publisert i 2009). Disse opprørerne fikk ingen støtte fra Vesten; USA under ledelse av president Obama hadde åpenbart større sympati med det tyranniske islamistregimet enn med opprørerne.   

Videre, regimet er som antydet en betydelig sponsor for en rekke grupper som utfører terror mot Vesten, og regimet er en ledestjerne og et ideal for islamister over hele verden. Et slikt regime har ingen rett til å eksistere. 

Vi har tidligere sagt at dette regimet må fjernes med de midler som er nødvendige, inkludert militære midler. Dette kommer dessverre ikke til å skje med det første; befolkningen i Vesten er alt for altruistisk, ettergivende og tafatt til å kunne gå inn for noe slikt. Men enkelte land i Vesten har i hvert fall gjennomført en slags boikott av Iran, og det er i hvert fall noe. 

Men private firmaer kan boikotte Iran på eget initiativ, og det er det Norwegian burde ha gjort. Nå har Norwegian altså ikke gjort dette, og nå får det lide konsekvensene.

Vårt syn er altså at Norwegians problemer her skyldes en uklok politikk fra Norwegian selv. 

 

https://www.dagsavisen.no/nyemeninger/ingen-tårer-for-norwegian-1.1276957

https://www.aftenposten.no/verden/i/zgePO/Slik-utviklet-uroen-i-Iran-seg-i-2009

https://www.theobjectivestandard.com/issues/2011-summer/iranian-saudi-regimes/

https://www.theobjectivestandard.com/issues/2011-fall/911-ten-years-later/

Kriminelle skal tvinges til å motta hjelp ….? 

Det er et velkjent faktum at dersom man ferdes i et ukjent landskap med et kart som ikke stemmer med terrenget så vil man gå seg bort og ikke finne veien dit man skal. Tilsvarende, hvis man skal løse et problem må man først forstå problemet før man kan finne løsningen. Dvs. at man må ha en korrekt teori om årsaken til problemet før man kan løse det. Baserer man sine løsningsforsøk på en feil teori om årsaken til problemene, vil løsningsforsøkene kanskje gjøre problemene enda større.    

Vi kom til å tenke på dette velkjente poenget da vi for noen dager siden enda en gang fikk høre om et forsøk på å redusere kriminaliteten, et forsøk som politiet i Oslo forsøker å gjennomføre. 

Vi hørte først om saken i TV2-nyhetene, og vi henviser til den tilhørende artikkelen på TV2s nettside. 

Først konstaterer artikkelen at det er «rekordmange unge kriminelle i Oslo. Det er rekordmange unge gjengangere i hovedstaden», og så beskrives løsningsforslaget slik: «Nå ønsker politimesteren å tvinge de verste ungdomskriminelle til å motta hjelp». 

Vi gir noe mer bakgrunn før vi går videre: « … Oslo får stadig flere mindreårige lovbrytere som anmeldes gjentatte ganger, på tross av fjorårets innsats mot de ungdomskriminelle miljøene. Oslo politidistrikt har nå registrert 182 unge gjengangere i Oslo kommune. Teller man med hele politidistriktet er tallet 197. I 2017 var tallet 151. Unge gjengangere er ungdom mellom 10 og 17 år som har fire eller flere anmeldelser i løpet av et år.» 

Det er altså et betydelig antall unge kriminelle som gjennomfører et stort antall forbrytelser: innbrudd, ran, overfall, etc. Dersom disse gjerningsmennene ikke hadde fått anledning til å begå disse forbrytelsene ville deres ofre blitt spart for de forferdelige opplevelsene det er å bli utsatt for en forbrytelse: å bli overfalt må være en grusom opplevelse som kan prege en og gi en plager for resten av livet, og det å bli utsatt for innbrudd og få sitt hjem delvis ødelagt og bli fratatt kjære eiendeler må være grusomt. Det finnes også verre forbrytelser enn disse – voldtekt, drap, tortur – men det ser ut til at disse unge gjerningsmennene ikke har begått slike ting i stor grad. Men kanskje noen av dem vi gjøre slike ting senere i sin forbryterkarriere dersom de ikke stoppes – det er jo slik at forbrytere begynner i det små, de begynner med mindre alvorlige forbrytelser, og så begår de stadig mer alvorlige forbrytelser etter hvert som de blir mer hardbarket og avstumpet. 

Hva skal man gjøre med unge lovbrytere? Nå er vi ikke absolutt imot at man i enkelte tilfeller skal kunne vise en viss mildhet mot unge førstegangsforbrytere: de kan ha blitt lurt av mer erfarne forbrytere til å gjøre noe galt uten helt selv å forstå hvor galt det de gjør er – selv om alle som er 12-14 år eller eldre må forstå at det er galt å stjele, rane og å overfalle noen.

Men hva skal man da gjøre med ungdommer som er fra ca 14-15 år og som begår tyverier o.l.? Dette avhenger av hvordan man ser på dem. Er de kriminelle forvillede sjeler som trenger hjelp, støtte og omsorg, eller er de onde mennesker som liker å plage andre, som ikke bryr seg om den skade og ulykke de påføre sine ofre, som ikke bryr seg om de som rammes  av deres kriminalitet? 

De siste tiår er det det første synet som har dominert, noe som kommer tydelig til uttrykk i begrepet «kriminalomsorg». Før dette var det dominerende synet at de kriminelle fortjente å straffes, men nå har i lang tid den dominerende oppfatningen vært at det de kriminelle trenger og fortjener er «omsorg». 

Og hva har dette ført til mht. utviklingen av kriminalitet?    

SSBs historiske statistikk viser at antall etterforskede forbrytelser i 1952 var 27 172, mens i  1992 var antallet 234 992, som er innpå en tidobling. Den mildere holdningen, som bla, innebar kortere straffer, har altså ikke ført til redusert kriminalitet. Den som var den mest markante talsmannen for denne overgangen, som vi for enkelhets skyld kan kalle en overgang fra en streng til en mild kriminalpolitikk, var Inger Louise Valle (Ap), som var justisminister i perioden 1973-79. Men hun var ikke alene, og overgangen skjedde ikke over natten, overgangen fra mild til streng kriminalpolitikk, overgangen fra straff til omsorg, skjedde gradvis over en lengre periode. Denne omleggingen hadde også full tverrpolitisk oppslutning. Poenget her er dog at dette, som vi ser av statistikken, ikke førte til at det ble færre kriminelle eller færre forbrytelser. (Ja, det kan være andre medvirkende grunner til at kriminaliteten økte i denne perioden, f.eks. befolkningsvekst, men Norges befolkning ble ikke tidoblet fra 1956 til 1992.) den historiske statistikken vi siterte over slutter i 1992, men økningen kriminaliteten har bare fortsatt. For 2014 var antallet etterforskede forbrytelser kommet opp i hele 349 325.  

Men dette er etterforskede lovbrudd, ikke antall forbrytelser. Det er antagelig store mørketall her: mange forbrytelser blir ikke anmeldt – mange ofre ser ikke noen vits i å anmelde; politet gjør jo ikke noe med saken deres allikevel. Muligens er det også et betydelig antall forbrytelser som ikke blir etterforsket. Og dersom en person blir anmeldt for 50 innbrudd – teller dette da som én forbrytelse eller 50?   

Poenget er altså at endringen i synet på og behandlingen av de kriminelle ikke har ført til noe reduksjon i kriminalitet – og da kan man spørre seg om endringen har vært nyttig eller ikke. 

Og hva er det man betrakter som nyttig her? Hva er formålet med straff? Vi vil bare kort si til dette at det primære formålet med straff er å yte rettferdighet. Sekundært er formålet å være individ- og allmennpreventivt. 

Som sagt, å bli utsatt for noe kriminelt er forferdelig, og kriminalitet må reduseres til så nær null som overhode mulig. Lever du i et samfunn med nærmest null kriminalitet betyr at du aldri vil risikere å bli overfalt når du er en tur ute på byen, at du aldri vil komme hjem og finne at huset ditt er blitt utsatt for innbrudd, at du aldri kommer ut en morgen og ser at bilen din er oppbrent, at din butikk aldri vil bli utsatt for tyverier, at ingen stjeler identiteten din eller forsøker å presse deg for penger på Internett ved å true med å offentliggjøre personlige bilder, e.l. 

Hvordan er det mulig? Politiet har de ressurser som trengs for å få til dette, men dessverre brukes svært mye av dette på såkalt narkotikakriminalitet. Dersom narkotika legaliseres vil en enorm kapasitet i politi, domstoler og fengsler bli frigjort til å bekjempe reell kriminalitet (som altså er tyveri, innbrudd, ran, overfall, voldtekt, svindel, utpressing, hærverk, drap, etc.).  

Ofte hører vi i nyhetssendinger at «gjerningsmannen er en gammel kjenning av politiet» eller politiet etter et ran undersøker mistenkte «som tilhører et kjent ransmiljø». Men dette bety at personer som har begått en rekke kriminelle handlinger er på frifot og fortsatt kan være mistenkte i alvorlige saker – det ser altså ut som om den omsorgen og behandlingen de fikk mens de var innsatt ikke har hjulpet i neveverdig grad. 

Nå er det også kommet en nytt fenomen, eller et fenomen som pressen tidligere ikke har brydd seg med skrive om: politifolk trues av løslatte kriminelle når de ikke er på jobb. Document forteller dette om en sak som er hentet fra Danmark, men det er ingen grunn til å tro at tilsvarende ting ikke skjer her: Det fortelles at bander «nå oppsøker politifolk på fritiden for å skremme dem. En politimann satt i t-banen sammen med kjæresten da en mann kommer inn og setter seg rett ovenfor dem og nistirrer på ham. Han følger etter dem ut av vognen, dytter borti politimannen og sier: -Vi vet hvor du bor».     

Vårt syn er at kriminelle i all hovedsak er onde mennesker som liker å plage andre og som ikke bryr seg om, eller endog gleder seg, over den skade de påfører sine ofre. (Nå kan kriminelle handlinger klassifiseres etter grader av alvorlighet, og begrepet «ond» passer ikke på alle forbrytere: en som nasker er ikke like ond som en torturist og drapsmann. På engelsk finner man begreper som klart viser den nyansering som man kan ha behov for her: en person kan være «bad» eller «mean» eller «wicked», eller «evil».)  Ja, de burde fra de var barn blitt lært opp til å bli anstendige mennesker som ikke begår forbrytelser, men i enkelte tilfeller vil denne oppdragelsen ikke være god nok, eller barnet vil allikevel kunne vokse opp til å bli en dårlig person. Slik oppdragelse burde skje i familien, men er i de siste årene i stor grad overlatt til barnehagene, og barnehagene er ikke i stand til å utføre denne viktige og ressurskrevende oppgave like godt som en god familie kan. I så fall, dersom han (de fleste kriminelle er menn) velger å bli kriminell, er det ikke annet å gjøre enn å sette vedkommende i fengsel slik at han ikke kan begå innbrudd og ran og denslags mens han eller hun sitter i fengsel. Og dersom fengselsstraffen er lang vil vedkommende ikke utføre kriminelle handlinger i en lang periode. Det er en god ting, selv om den er nokså usynlig – man kan liksom ikke beregne antall forbrytelser som ikke er skjedd.   

Dette synet har som grunnleggende forutsetning at statens oppgave er å beskytte borgernes frihet og eiendom. Dagens syn på staten er annerledes. Dagens syn er at staten skal fungere som en slags reserveforeldre, og at den for å kunne gjøre dette skal kunne krenke borgernes frihet og eiendom i den grad og det omfang den måtte ønske (ingen av de store partiene ønsker å begrense statens makt; tvert imot utvides denne makten for hver dag som går). At dette ikke fungerer særlig godt er noe enhver som åpner øynene kan se, og ikke bare i kriminalstatistikken.

Hvis vi går tilbake til det som var oppslaget på TV2 så handlet dette om at politet vil redusere kriminaliteten hos et betydelig antall gjengangere ved å tilby dem hjelp. Disse kriminelle motsetter seg å motta slik hjelp, og da er politiets forslag at de skal tvinges til å motta hjelp. Dette er så vanvittig tullete at man ikke vet om man skal le eller gråte. De som går inn for dette er så forstokkede i sin manglende virkelighetskontakt at man kan lure på om de er riktig vel bevart. 

Vi mener altså at kriminelle skal straffes, og at de skal straffes strengt, dvs. idømmes lange fengselsstraffer. De som dømmes for la oss si tredje gang skal idømmes så lang straff at han når han slipper ut ikke lenger har energi til å bedrive kriminalitet. 

La oss før vi avslutter svare på følgende spørsmål: Er det ikke umenneskelig å sette forbrytere i fengsel? Nei, det som er umenneskelig er å la kriminelle gå løse slik at de kan fortsette å terrorisere og plage fredelige folk. 

La oss også ha sagt at det syn at kriminelle ikke er onde som fortjener straff, men er forvillede sjeler som trenger hjelp bunner i et feilaktig menneskesyn og en etikk som oppfordrer til selvoppofrelse som det moralske ideal. Denne etikkens fremste talsmann er Jesus, som som kjent sa følgende: «Sett dere ikke til motverge mot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til. Vil noen saksøke deg og ta skjorten din, så la ham få kappen også. Om noen tvinger deg til å følge med én mil, så gå to med ham». Denne etikken legger også lang større vekt på tilgivelse heller en rettferdighet: tilgivelse innebærer at man ikke skal bry seg nevneverdig om onde handlinger som man er blitt utsatt for. (Rettferdighet betyr at man skal behandle personer slik de gjør seg fortjent til ved egne valg.) Denne dominerende etikken heter altruisme, og dette er en etikk som sier at det som er moralsk høyverdig er å gi avkall på egne verdier til fordel for andre. 

Det som Jesus sier har vi alle hørt gjentatte ganger på skolen, i kirken og alle andre steder hvor etikk diskuteres, og alle setter dette opp som et ideal. Men en av de mest skadelige tingene dette idealet fører til i praksis er en voksende kriminalitet.

Vi avslutter med følgende helt ferske nyhetsoppslag (fra TV2 søndag 10/2): Antall angrep med kniv i Oslo har økt sterkt de siste årene: «Ifølge rapporten «Anmeldt kriminalitet i Oslo politidistrikt, 2018» ble det anmeldt 179 knivtrussel-saker i 2013. I 2018 hadde tallet steget til 240. Det er en økning på 34,1 prosent.» Og hvordan skal politet få en slutt på dette? «– Hvis man blir tatt mer enn én gang i løpet av seks måneder, vurderer politiet pågripelse og varetektsfengsling. En normal påstand i retten vil være 45 dager ubetinget fengsel». Dette er ikke så mye strengere enn en forsiktig dask på lanken og en skjennepreken! Det er ikke det minste rart at kriminaliteten øker! 

 

 

 

 

 

 

https://www.tv2.no/nyheter/10394850/

https://www.ssb.no/a/histstat/tabeller/8-8-4t.txt

https://www.document.no/2019/02/08/kniven-i-hjertet/

https://www.tv2.no/nyheter/10404457/

Penger: reelt problem, feil løsning

«Etterlyser ny lov om kontanter. Mange er flinke til å klippe, men de tar pengene rett i lommen, sier Cutters om konkurrentene sine i frisørbransjen. De ønsker kontantene ut av salongene.»

Det er på e24 vi leser dette, og artikkelen fortsetter: «– I frisørbransjen representerer kontanter først og fremst et problem ved at mange tar betalt svart, sier Kristian Solheim, daglig leder i Cutters.Kjeden som i 2015 for alvor utfordret norske frisørsalonger har aldri tatt imot kontanter i sine butikker, kun via kort og mobilbetaling.

Han mener at det yngler av svart betaling blant konkurrentene sine, og sier at dette er et større problem, enn at folk ikke lenger kan betale med fysiske penger. – Mange er flinke til å klippe, men tar pengene rett i lommen, sier Solheim. Han forklarer at Cutters ikke vil at myndigheter skal pålegge bransjen å gjøre som dem, men at det ikke finnes tvil om at det vil redusert den svarte omsetningen. … 

I Norge sier sentralbankloven § 14, at «Bankens sedler og mynter er tvungent betalingsmiddel i Norge.» Også finansavtaleloven § 38, der det står at «En forbruker har alltid rett til å foreta oppgjør med tvungne betalingsmidler hos betalingsmottageren». Justisminister Tor Mikkel Wara (Frp) uttalte tidligere i januar at de vil se på loven, og vil se på hvor langt retten til betaling med kontanter skal strekkes. … 

Direktør Anne Mari Halsan i NFVB, som representerer tusenvis av norske frisører, sier de ikke har noen forkjærlighet for kontanter, selv om de ikke vil slutte å tilby kontanter. -Vi må forholde oss til  den lovgivningen som finnes. Vi har i teorien ikke noe imot å slippe kontanter, men vi har en del eldre kunder i vår bransje som gjør det vanskelig rent demografisk å kutte kontanter helt enda, sier Halsan. Hun sier for øvrig at Cutters har helt rett i at det svarte markedet i stor grad er kontantbasert» (link nedenfor).

Dette er selvsagt et reellt problem: lovlydige virksomheter konkurrerer med andre som driver ulovlig ved at de – for så si det kort og kontant – driver svart, dvs. at de helt eller delvis lar være å følge gjeldende lovverk på områder som f.eks. arbeidsforhold, arbeidstid, overtidsbetaling, feriepenger, mm., samt at de helt eller delvis unnlater å betale skatter og avgifter, og å sende inn nødvendige papirer til ulike offentlige myndigheter.  

Ved at disse reglene ikke følges blir arbeidet langt enklere for disse tilbyderne, og det blir billigere for kunden. Men dette er også svært urettferdig overfor de som driver i fullt samsvar med gjeldende regelverk. Som sagt, dette er et stort problem – men hva er løsningen? 

Cutters har en løsning, en løsning som sikkert har stor oppslutning hos de som driver i samsvar med gjeldende lovverk, og som vi vil tro har full oppslutning hos politikerne fra de store partiene: forby bruk av kontanter!

Et slikt forbud innebærer at all betaling må skje med kort, noe som igjen betyr at staten vil kunne kontrollere alle transaksjoner man utfører enten man er forbruker, kunde eller produsent! Staten vil da ha full kontroll med alt som skjer i næringslivet, og alt må skje i samsvar med et stadig mer tettvoksende villnis av lover, regler, forskrifter og rundskriv. Og dersom en virksomhet ikke følger dette vil den antagelig bli stengt, og de tidligere produktive ansatte vil umiddelbart bli skjøvet ut i arbeidsløshet og må forsørge seg ikke ved eget arbeid, men ved å leve på andres produktive virksomhet med penger som blir formidlet til dem via Nav. Det ser ut til at det er slike løsninger politikerne gjerne foretrekker. 

Dersom kontanter forbys vil alle tilbydere, alle som produserer noe og tilbyr det for salg, måtte være detaljgodkjent av staten.   

Den opprinnelig sosialismen innebar at staten skulle eie alle produksjonsmidler – men alle forsøk på dette, i en rekke land de siste 100 årene, har ført til en ubrutt rekke av katastrofer med utbredt sult og nød og fattigdom og undertrykkelse (det aller ferskeste eksempel er Venezuela). Grunne var at det ikke lenger var noen belønning i penger for å produsere noe og selge det til kunder som ville ha det som ble produsert. Og dersom produksjon ikke belønnes vil produksjonen opphøre, og når det ikke er noen produksjon er det heller ikke noe å forbruke. Det er derfor all sosialisme fører til fattigdom, sult og nød. Men det som skjer nå er noe mer subtilt: nå er det ikke lenger slik at staten formelt skal eie alle produktive virksomheter, nå er det tilstrekkelig at staten kontrollerer dem! 

Og alle de store partiene er for enda mer kontroll: man ser at mengden lover og regler som regulerer næringslivet vokser med uforminsket fart uansett hvem som sitter ved makten – om de er rødgrønne eller blåblå spiller ingen rolle, reguleringsiveren og skattekåthen er like stor uansett om man er blå eller rød eller grønn eller gul!  

Det er ingen lenger (i de store partiene) som holder opp næringsfrihet som et ideal, tvert imot. Nå innrømmer til og med fremtredende folk i Høyre det som observante observatører har vært klar over i flere tiår: «Økt skatt og økte egenandeler er uunngåelig» (det er lederen i Unge Høyre som siteres på dette).  

Som sagt: det er svært urettferdig at noen betaler sin skatt og at noen lurer seg unna. Men det som er løsningen på dette problemet er å forenkle regelverket og å sette ned skatter og avgifter for de som følger reglene. Målet må være helt å fjerne alle statlige inngrep og alle reguleringer slik at det eneste som gjelder er full eiendomsrett og full kontraktsfrihet: dette vil føre til rettferdige konkurransevilkår for alle aktører, og dette er også det eneste som vil føre til full rettferdighet og like konkurransevilkår for alle, enten de er produsenter eller forbrukere eller sparere eller investorer. 

Denne løsningen er den eneste reelle løsninger; alle andre løsningsforsøk vil bare føre til enda større problemer. 

For kort å summere begrunnelsen for dettet, en begrunnelse vi har skrevet utførlig om andre steder (f.eks. i DLFs program linket til nedenfor): velferdsstaten, et system som innebærer at vi skal betale en stor del av det vi tjener til staten for til gjengjeld å få en rekke tilbud som enten er gratis eller sterkt subsidiert (innen skole, helse, infrastruktur, pensjoner, trygder, kultur, mm.) er ikke bærekraftig. Dette systemet må nødvendigvis føre til voksende skatter og avgifter, til at det blir flere lover og regler, til at næringslivet belastes med flere reguleringer, at det blir flere byråkrater (og byråkratene er totalt uproduktive: de bedriver ikke noen verdiskapning, de bare flytter på verdier andre har produsert), at man får voksende budsjettunderskudd og voksende statsgjeld – noe som først og fremst merkes ved at de produktive får mindre og mindre igjen for den innsats de yter, og dette fører igjen til et «brain drain», dvs.- at de mest produktive flykter til friere land eller til mindre regulerte bransjer. Dette vil også føre til at respekten for lov og rett synker, og til at det blir mer kriminalitet. Forøvrig er det akkurat denne utviklingen man kan se i absolutt alle velferdsstater i dag.       

Men tilbake til det opprinnelige temaet: å forby kontanter er feil vei å gå, å forby kontanter er å fortsette å gjøre problemene enda større. Det man må gjøre er å kreve dereguleringer og lavere skatter og mindre offentlig innblanding. Men ingen store aktører går inn for dette, og da tyder alt på at vi vil fortsette på veien til elendigheten.. 

Er det noe man som privatperson kan gjøler? Ja, det er to ting: man kan si ifra ved alle passende anledninger som byr seg, og så kan man så ofte man har anledning bruke kontanter når man kjøper noe – som det heter: «Cash i king!»  

 

 

 

 

 

https://e24.no/naeringsliv/etterlyser-ny-lov-om-kontanter-mange-er-flinke-til-aa-klippe-men-tar-pengene-rett-i-lommen/24550390

https://www.document.no/2019/02/05/unge-hoyre-leder-okt-skatt-og-okte-egenandeler-er-uunngaelig/

http://stemdlf.no/stortingsprogram/

Er ytringsfriheten gått tapt?  

Ytringsfrihet er et tegn på sivilisasjon; primitive samfunn har ikke ytringsfrihet. Alle maktmennesker og alle diktatorer er imot ytringsfrihet. 

Og hva er ytringsfrihet? Ytringsfrihet er retten til å gi uttrykk for de meninger man måtte ønske. Ytringsfrihet omfatter dog ingen rett til å fremsette reelle trusler, til å røpe militære hemmeligheter, til å røpe forretningshemmeligheter, til å avsløre andre menneskers private forhold, eller til å rope «Brann!» i et fullsatt forsamlingslokale dersom det ikke brenner. Ytringsfriheten beskytter retten til å si sine meninger uansett hvordan de er, uansett hvor krenkende andre måtte oppfatte dem.  

Men det kan se ut som om det er gråsoner her – hva med den type latterliggjøring av kjendiser og andre som komikere bedriver? Slikt er selvsagt innenfor ytringsfriheten. Og hva med å fremstille grupper av mennesker som f.eks. udugelige e.l. Politikere og byråkrater fremstilles ofte, ikke uten en viss rett, som udugelige, og dette er også innenfor ytringsfrihetens grenser. 

Men hva med andre grupper – innebærer ytringsfriheten noen rett til å fremstille dem på en sårende, krenkende eller negativ måte? 

Vårt svar er et helt kart Ja.   

Vi har skrevet om ytringsfriheten mange ganger tidligere (og vi lenker til noen av våre artikler om dette nedenfor), men vi kom igjen til å tenke på dette ufravikelige prinsippet etter et oppslag på nrk.no om en som nylig ble dømt for noe han hadde sagt om samer. Artikkelen på nrk.no inneholder bla. følgende oppsummering om det som den nå domfelte mannen skrev på facebook: 

«– [Han gir] uttrykk for at det er helt greit å kjøre på rein som befinner seg i veibanen, og at han selv forsøker å kjøre på rein. Han går langt i å insinuere at samene med vilje jager reinsdyrene ut på veiene for å få tilkjent erstatning, og for derved å «tappe Norge for skattekroner».

I forlengelsen av dette gir tiltalte uttrykk for at det er øvrige nordmenns – det vil si andre enn samers – skattekroner som brukes til å betale erstatning. 

– Videre antydes det at samene ikke vet hva skattepenger er. Det er nærliggende å tolke utsagnene slik at tiltalte gir sin tilslutning til å kjøre på reinsdyr, og at samene ikke bidrar økonomisk til fellesskapet, men snarere snylter på dette.

Dommen slår også fast at mannen omtaler den samiske folkedrakten som «de latterlige klovnedraktan».»

Hva skal man karakteriser dette som? Det ord som ligger oss nærmest for å beskrive dette er «fyllerør».

Vi kan ikke se at noen samer burde føle seg kreket av dette; dette ser ut til kun å være infantilt vås. 

Vi har sett på samer som tøffe folk som jobber hardt under vanskelige forhold og som tåler både det ene og det andre av det som naturen byr på av vær og vind og kulde – og vi er overrasket over at noen av dem skulle føle seg krenket av litt fyllerør. De samene burde ha gjort var bare å le av slikt tøys.  

Men dessverre er vi nå inne i en utvikling som i flere generasjoner har hatt som sin fundamentale forutsetning at staten skal ta vare på oss, på samme måte som foreldre tar seg av barn. Men dette må nødvendigvis føre til at voksne blir mer og mer barnslige og infantile, at de tåler mindre og mindre, og at det føler seg grovt krenket av noe som er bare er rør – voksne folk ville bare ha avfeid slikt vås.   

Er det som ble sagt innenfor ytringsfriheten grenser? Ja, selvsagt er det det. Dette burde vært tillatt. Men nå er dette da altså ikke tillatt; mannen som skrev dette ble dømt for å fremsatt «hatefulle ytringer»: «En mann i 50-årene fra Meløy i Nordland er dømt for hatefulle ytringer mot samer. Straffen er 18 dagers betinget fengsel og 15.000 kroner i bot. – Grov nedvurdering av samer, slår Salten tingrett fast» (nrk).

Ja, hvis man tar det fremsatte røret på alvor er dette en grov nedvurdering av samer, men det burde allikevel være tillatt. Den som skrev dette røret ble altså idømt 18 dagers fengsel (dommen er så vidt vi ser ikke rettskraftig).  

Ytringsfriheten burde også omfatte hatefulle ytringer. Uansett hvem de rettes mot – om de rettes mot kristne eller sikher eller buddhister eller åsatroende eller pinsevenner eller muslimer eller hinduer eller nordmenn eller innvandrere eller samer – så burde alle meningsytringer være tillatt. 

Som sagt over: de eneste som i denne sammenhengen burde være forbudt er reelle trusler.  

Det som har skjedd er at vi har tapt ytringsfriheten. Det vi frykter kommer til å skje er at den vil bli ytterligere innskrenket i de kommende år.  

Nylig avholdt den anti-islamske foreningen SIAN en markering hvor noen av talerne gikk over streken i sin beskrivelse av muslimer (og da mener jeg «over streken» mht. hva som er passende, hva som er korrekt, hva som er sant, og ikke mht. hva som burde være forbudt ), og som nå er blitt tiltalt å ha fremsatt «hatkriminalitet» (kilde Resett, link nedenfor). Skribenten på Resett, Bjørn Nistad, omtaler i artikkelen flere eksempler på at ytringsfrihet innskrenkes, og innleder sin artikkel med å si at «Norge er på vei til å bli en totalitær politistat». 

Det er vanskelig å være uenig i dette. 

Det som er mest tragisk er at ingen av de store partiene (de som er på Stortinget) forsvarer ytringsfriheten, ikke engang FrP, som som kjent har justisminsteren.   

Det er allikevel feil å skylde på politikerne, politikerne mener i det store og hele det samme som folk flest mener, og gjør det folk flest vil at de skal gjøre. Så det at vi nå har mistet ytringsfriheten har bred oppslutning i folket.  

Vi avslutter med å gjengi et par kjente sitater: 

«Jeg er uenig i hvert ord du sier, men vil til min dødsdag forsvare din rett til å si det» (tillagt Voltaire).

«Frihet betyr retten til å si det andre ikke vil høre» (George Orwell).

 

 

 

 

 

 

 

 

 

https://www.nrk.no/nordland/domt-for-hatefulle-ytringer-mot-samer_-_-en-seier-for-alle-samer-i-norge-1.14410857

https://www.nrk.no/nordland/mann-tiltalt-for-hets-mot-samer_-_-denne-saken-er-unik-1.14392469

https://resett.no/2019/02/03/pa-vei-mot-politistaten-det-er-alvor-na/

Noen av våre tidligere artikler om ytringsfrihet

https://www.gullstandard.no/2019/01/07/noen-betraktninger-om-ytringsfrihetens-stilling-i-dag/

https://www.gullstandard.no/2018/07/25/hatefulle-ytringer-grensen-for-ytringsfrihet-og-statens-rolle/

http://www.stemdlf.no/node/4170/

http://www.stemdlf.no/node/3318/