Kryptovalutaer

I 2017 så vi en enorm interesse for såkalte kryptovalutaer, og spesielt den største av dem, Bitcoin. Prisen på Bitcoin økte fra ca. $1000 til $13 000, en 13-dobling. Pressen skrev nesten daglig om kryptovaluta-fenomenet etter sommeren 2017.

Før vi ser nærmere på dette fenomenet, la oss se litt på bakgrunnen.

Bank og finans er, og har lenge vært, én av de mest regulerte bransjene som finnes; én av de bransjene med minst frihet. For å konkretisere dette, la oss se på et lite utvalg:

  • For å starte og drive en bank må man ha konsesjon fra staten. Her følger det en omfattende prosess med mange krav for å få lov å starte bank.
  • Det finnes regler for hvilke kontrakter en bank kan inngå med sine kunder: Boliglånsforskriften sier at man maksimalt kan låne fem ganger sin egen bruttoinntekt. Man kan ikke låne mer enn 85% av verdien på primærboligen man skal kjøpe, og ikke mer enn 60% av sekundærboligen hvis den ligger i Oslo.
  • Sentralbanken setter renten og har et inflasjonsmål på 2,5%. Norske kroner er tvungent betalingsmiddel. Andre banker kan ikke utsetede sin egen valuta, og gullklausuler i kontrakter er ikke tillatt.
  • Banker har kapitalkrav og bufferkrav. Dette må jevnlig rapporteres til myndighetene.
  • Det er pålagte kunnskapstester for privatpersoner som ønsker å handle finansielle instrumenter.
  • Staten redder visse banker som går dårlig ved bruk av skattebetalernes penger.
  • Samfunnet er organisert slik at alle er nødt til å betale en viss del av det de tjener til myndighetene. Dette gjør at alle transaksjoner må rapporteres møysommelig og alle eiendeler regelmessig må rapporteres til myndighetene.

Disse reguleringene gjelder i Norge. I alle andre land finnes tilsvarende reguleringer. Alle som følger med kjenner godt til dette og vet at denne listen lett kan utvides med mange flere eksempler.

Bank og finans er en svært viktig bransje som bidrar med en enorm verdiskapning. Bank og finans har en lang historie og mye kunnskap ligger til grunn for å gjøre verdiskapningen i denne bransjen mulig.

Det er fremdeles mye potensiale i denne bransjen, og da spesielt relevant for denne artikkelen er utnyttelse av IT.

Det er derfor synd at denne bransjen også er én av de mest regulerte. Dynamiske og nytenkende personer skyr regulerte bransjer. Årsaken til dette bør være lett å se: Utprøving av og eksperimentering med nye ideer er en skjør prosess som paralyseres av slike ting som årelange søknadsprosesser, million-kapitalkrav og mange årsverk med pålagt rapportering. Dynamiske og nytenkende personer vil i møte med slike ting søke mindre regulerte bransjer hvor det er lettere med utprøving av og eksperimentering med nye ideer.

En av de minst regulerte bransjene med mest frihet er internett-teknologier. Denne bransjen er også godt kjent for å tiltrekke seg dynamiske og nytenkende personer og er sentral i det voksende gründer- og start-up-miljøet.

Det er også denne bransjen som er opphavet til kryptovalutaer.

Etter at internett ble allemannseie på 90-tallet begynte flere i IT-bransjen å snakke om å bruke internett til å opprette en global, digital, online, anonym valuta. Gjennom 90-, 00- og 10-tallet kom flere brikker på plass. I oktober 2008 kom den siste nødvendige brikken på plass. Dette var løsningen på det såkalte «double-spending»-problemet. Dette ble publisert anonymt under navnet «Satoshi Nakamoto», og den totale løsningen fikk navnet Bitcoin. Programvaren for Bitcoin som implementerer en fungerende global, digital, online, anonym valuta ble lansert like etter, våren 2009. Denne ble også publisert anonymt under samme navn.

Kort fortalt er Bitcoin en bank som holder styr på hvor mye penger en konto har og hvilke overføringer mellom kontoer som forekommer. Beløpet på kontoene er denominert i valutaen Bitcoin. Hver Bitcoin kan deles i 100 millioner satoshi, på samme måte som hver krone deles i 100 øre. Bitcoin-banken eksisterer som én bank over alle datamaskinene som kjører Bitcoin-programvaren. Alle som kjører Bitcoin-programvaren holder liv i banken og sørger for at den fungerer riktig. Denne banken er dermed en uregulert, global bank, uten noen konsesjon, som eksisterer på tvers av landegrenser uten noen spesifikk organisasjon. Den har ingen rapporteringskrav og overholder ingen reguleringskrav overfor noen myndighet. Kryptovalutaer utnytter reguleringssmutthull: Regulatorene var ikke klar over denne muligheten da dagens lovverk ble laget, og derfor har kryptovalutaer fått vokse.

Bitcoin er en kryptovaluta. Årsaken til at det kalles kryptovaluta er fordi den tekniske implementasjonen i stor grad bruker resultater fra fagfeltet kryptografi.

Etter at Bitcoin ble lansert har tusenvis av konkurrerende kryptovalutaer blitt lansert, hvor det er forsøkt mange og varierte nyvinninger og forbedringer. Noen prominente eksempler er Ethereum, Litecoin og Ripple. Slik konkurranse og nyvinning er vanlig i mindre regulerte bransjer, men er i dag mindre kjent for folk i bank- og finansbransjen.

Kryptovalutaer tiltrekker store mengder dynamiske og nytenkende personer. Som en sluse som åpnet seg har den viktige og produktive bank- og finansbransjen plutselig fått et fritt utløp for nytenkning og utvikling uten hindre som årelange søknadsprosesser, million-kapitalkrav og mange årsverk med pålagt rapportering.

Et godt eksempel på dette er Russisk-Kanadieren Vitalik Buterin som i en alder av bare 19 år gjorde store forbedringer på Bitcoin i sin egen teknologi: Ethereum. Hans nyvinning har gitt han, i en alder av bare 24 år, en formue på mange hundre millioner kroner. At en tenåring kan produsere verdier av denne størrelsesordenen sier litt om potensialet som ligger i bank- og finansbransjen.

Vitalik Buterin engasjerte seg tidlig i Bitcoin. Han foreslo sine forbedringer til organisasjonen som videreutvikler Bitcoin-programvaren, men hans forslag ble avvist. Han startet dermed en konkurrerende kryptovaluta som i dag er den nest største etter Bitcoin. Slike prosesser er helt vanlig i frie markeder.

Hvor gode er dagens kryptovalutaer som penger? Hvor god er kryptovaluta-teknologien som bank-teknologi?

State-of-the-art innen bank og valuta er banker som selv bestemmer hvilken valuta de ønsker å bruke (inkludert å kunne lage sin egen) og som bruker fraksjonsreserve og gullstandard, og hvor de får lov å drive likt på tvers av landegrenser. State-of-the-art er i dag forbudt i alle land.

Hadde bankbransjen fått drive i henhold til state-of-the-art ville man hatt stabile penger man kunne stole på over tid. Internasjonale transaksjoner ville i hovedsak vært begrenset av lysets hastighet. Dette ville gi en internasjonal transaksjonstid på sekunder. Transaksjonskostnaden ville vært svært lav. Kanskje nede i ører hvis ikke mindre. Transaksjonsmengden ville være minst tusenvis av transaksjoner per sekund. Kunnskapen for å lage dette er utbredt blant fagfolk og å lage dette utgjør en liten teknisk utfordring for de mange som kjenner til hvordan dette gjøres. Men, det er dessverre forbudt i alle land.

Hadde state-of-the-art innen bank og finans vært lov, ville selvsagt også kryptovalutaer vært lov. Men kryptovalutaer i dagens tilstand er ikke en forbedring på state-of-the-art.

  • Valutaene er ikke stabile i verdi. Bitcoin svingte mellom $800 og $20 000 i 2017. Tilsvarende svingninger så vi for de andre prominente kryptovalutaene. Dette gjør at Bitcoins er uegnet for sparing og som valuta i kontrakter. Årsaken til svingningene er i hovedsak at mengden valuta stort sett er lik og at valutaen ikke er forankret (for eksempel med gullstandard).
  • Transaksjoner tar ofte lang tid: Rundt ti minutter kreves for en Bitcoin transaksjon, og ofte tar det lenger tid. Dette er lenge hvis man skal betale i butikken eller fullføre et kjøp på internett. (For en interkontinental transaksjon er ikke dette så tregt.)
  • Transaksjoner er dyre: En Bitcoin-transaksjon var i 2017 oppe i over $30.
  • Transaksjonsmengden er lav. Bitcoin støtter 3-4 transaksjoner per sekund. Ethereum støtter ca 20.

Til tross for dette er kryptovalutaer allikevel noe bedre enn det som per i dag er tillatt innen ordinær bank og finans:

  • I noen land er det begrensninger på internasjonale overføringer. Det vestlige landet Sør-Korea har begrensninger på salg av den statlig pålagte valutaen Won.
  • Mellom noen land er transaksjonstiden på flere dager. Spesielt i afrikanske land, men også mellom vestlige land kan transaksjonstiden komme opp i flere dager.
  • Innovasjon og utvikling har betydelig færre begrensninger gjennom reguleringer og krav.

Kryptovalutaer kan muligens utvikles til en forbedring på dagens state-of-the-art. Mulige økninger i transaksjonsmengden og transaksjonshastigheten er på vei. Dette vil også gi en lavere transaksjonskostnad. Det at kryptovaluta-bankene må kjøre på titusenvis av oftest ukjente maskiner verden over kan vise seg veldig begrensende.

En stor utfordring for kryptovalutaer er reguleringer og innskrenkning av frihet til å ha noe med dem å gjøre. Det er vanskelig, og kanskje til og med upopulært, å forby dem helt, men man kan regulere dem så kraftig at de mister fordelene i forhold til dagens tillatte teknologier. Dette er kanskje også det mest sannsynlige utfallet.

Kryptovalutaer har til en viss grad vært med på å gjenopplive debatten om et fritt bankvesen og det er bra. Alle som liker kryptovalutaer og fordelene og entusiasmen det bringer bør støtte opp om et fritt bankvesen.

(Skrevet av Martin F. Johansen)

Referanser

https://www.finanstilsynet.no/forbrukerinformasjon/bank-og-finans/

https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1985-05-24-28/KAPITTEL_3#§14

https://www.finanstilsynet.no/tema/kapitaldekning/minstekrav-til-kapital-og-bufferkrav/

https://www.esma.europa.eu/policy-rules/mifid-ii-and-mifir

https://www.nordnet.no/kundeservice/start/ovrig/regelverk.html

https://insights.stackoverflow.com/survey/2016#work-companies

https://bitcoin.org/bitcoin.pdf

https://www.tanum.no/_saysiansk-okonomi-eller-en-introduksjon-til-politisk-okonomi-basert-pa-teoriene-til-jean-baptiste-say-vegard-martinsen-9788230015728

http://fortune.com/40-under-40/vitalik-buterin-10/

https://gizmodo.com/how-rich-are-the-founders-of-ripple-and-ethereum-1821786549

Skolemassakre i USA 

Enda en gang har det vært en skolemassakre i USA: for en ukes tid siden skjøt en elev mot sine medelever og drepte 17 av dem på en skole i Florida. Slike hendelser, som det har vært alt for mange av, er forferdelig tragiske, Et betydelig antall unge mennesker blir brutalt drept mens de er i en situasjon hvor de burde vært og følt seg helt trygge; de ble drept mens de er på skolen.

Og dette rammer ikke bare de som blir drept, det rammer deres foreldre og søsken, deres slektinger og deres venner, det rammer alle som er på skolen og gjør at alle skoleelever føler seg utrygge. Dette er som sagt forferdelig, man mangler ord som dekker det grusomme som er skjedd.

La oss før vi går videre si at etter vårt syn er det gjerningsmannen og ingen andre som er ansvarlig for det som skjedde.  Han fortjener streng straff og vi vil ikke ha noe imot om han blir dødsdømt og henrettet. Som sagt, gjerningsmannen bærer det hele og fulle ansvar.

Men når det er sagt vil vi nevne en del fakta som kan forklare at slike ting skjer så ofte, og at slike skoleskytinger antagelig ikke ville ha forekommet så ofte hvis enkelte omstendigheter hadde vært annerledes.

For det første: de som begår slike ting er gjerne litt annerledes enn elever flest. De er einstøinger, de er litt rare, de er litt annerledes – mht, interesser, klesdrakt, omgangskrets, etc. og slike ungdommer blir ofte mobbet av sine medelever. (Nå er det slik at svært mange blir ertet og mobbet, mange takler dette uten problemer, men de som ikke klarer å takle dette på en god måte lar det gå inn på seg, blir såret, blir kanskje enda mer annerledes, og trekker seg enda mer tilbake fra den vanlige sosiale omgang som finnes og bør finns blant ungdommer i denne aldersgruppen (15-20 år). Unge mennesker er ofte svært hensynsløse i slike situasjoner, de forstår ikke hvor ille mobbeofferet har det, og forstår ikke at noen av de som mobbes kan bli så forbannet på alt og alle at det klikker for dem og de tar en grusom hevn – de tar hevn ved å skaffe seg våpen og skyte vilt omkring seg blant de som har mobbet dem. Med andre ord: dersom de som mobber ikke hadde gjort dette ville antall skoleskytinger blitt redusert.

Rob Myers gir i en artikkel råd om hvordan man kan håndtere problemer med einstøingene (vi linker til den nedenfor): ««Notice those around you who seem isolated, and engage them». If every one of us did this we’d have a culture that was deeply committed to ensuring no one was left lonely. And make no mistake, as I’ve written before, loneliness is what causes these shooters to lash out. People with solid connections to other people don’t indiscriminately fire guns at strangers. I know what you’re thinking. That’s never going to work because no one is going to make the effort to connect with the strange kid sitting by himself at lunch each day. No one is going to reach out to the gawky, awkward guy at work and ask him about his weekend». You’re probably right and that’s an absolute shame.»

For det annet er det slik at gutter er noe vanskeligere å oppdra enn jenter; i sin oppvekst trenger de  en mann/far som kan sørge for at de ikke blir for uregjerlige. Dersom gutten vokser opp hos en alenemor uten en mann/far kontinuerlig til stede kan han blir vanskeligere å håndtere, og sannsynligheten for at han blir vanskelig å ha med å gjøre og endog blir kriminell er større. (Det er selvsagt svært få av disse som blir kriminelle, men en kriminell kan påføres andre mennesker stor skade.)

For det tredje: disiplinen i den amerikanske skolen er svak. En filosof som kjenner amerikansk barneoppdragelse og undervisning godt, Leonard Peikoff, oppsummer tilstanden som har utviklet seg de ca. siste 50 årene slik:  «[There came] a new view of the role of parents, who learned that it was no longer their responsibility to buid their childs character or to discipline him. They must cease to regard themselves as overseers or even protectors of thir offspring, instead … [they should] let them thrust themselves – when they feel that they want to – into the real-life world. The new watchword, at home as at school, was the childs «self-expression», with «self» denoting a repository of interests, desires, and impulses. Since a child matures by a process of internally directed self-development following its own individual timetable, it was held what the child needs most is freedom, not as a privilege, but as his birthright. According to A.S.Neill, the founder of Summerhill, one of the leading Progressive institutions of the twentieth century, the child needs freedom not merely at home, but also at school – even the freedom to ignore schoolwork. Education, Neill says, requires the complete freedom to play, «to experience the full range of feelings, free from the judgement and intervention of an adult». «Learning» said Aristotle – and educators through the centuries after him «is no amusment, but accompanied with pain».» Men slik er det ifølge Peikoff ikke lenger i den amerikanske skolen. (sitert fra side 138 i The Dim Hypothesis).

For det fjerde: Myndighetene (politiet) reagerer ikke når det skal og bør. I forkant av skyteepisodene har de fremtidige gjerningsmennene som regel lagt ut på nett bilder og videoer hvor de har posert med våpen og hvor de har direkte eller indirekte sagt at de skal hevne seg. Ofte er politiet blitt advart om slike ting, men de har ikke reagert. Her er VG om den siste saken:

«Det var 5. januar i år at kvinnen ringte tipstelefonen til FBI. En utskrift av samtalen, som blant andre CNN og New York Times har fått tak i, gir et innblikk i hvordan kvinnen forsøkte å varsle om 19 år gamle Nikolas Cruz, som hun tilsynelatende har en eller annen relasjon til. I den 13 minutter lange samtalen fortalte hun FBI-operatøren om en ung mann med et arsenal av kniver og skytevåpen. Hun nevnte også at han fremsto som ustabil etter at moren døde i november i fjor. – Han er kastet ut av flere skoler fordi han kunne finne på å løfte en stol og bare kaste den på noen, en lærer eller en student, fordi han ikke likte måten de snakket til ham på. Jeg bare tenker på, du vet, at han skal gå inn på en skole og bare starte å skyte …». (VG 24/2-18, link nedenfor)

Nå kan man si at politet mottar en rekke varsler, og at de fleste ikke fører til noe, og det er lett å være etterpåklok, men dersom politet ikke hadde måttet ta seg av et stort antall saker som ikke er reell kriminalitet (f.eks. alt som har med  narkotika å gjøre), hadde de hatt mer tid til å ta seg av reelle trusler.

For det femte: Så til det spørsmålet som opptar de fleste i hvert fall hvis man skal feste lit til MSM – noe man aldri bør gjøre. Hva med et forbud mot skytevåpen, hva med å innføre våpenfrie soner. I USA er det umulig å innføre forbud, og våpenfrie soner er en idiotisk ide.

Retten til å inneha våpen er fastlagt i den amerikanske grunnloven (i det andre tillegget), og det å endre dette er i praksis umulig. Denne retten har så stor oppslutning blant folket at en politiker som vil fjerne dette rett og slett ikke vil bli valgt dersom han stiller. Det er også så mange våpen i omløp i USA – det er langt flere våpen i omløp enn det er mennesker i USA, dvs. det er langt mer enn 300 millioner våpen i omløp. Å beslaglegge/inndra et så stort antall våpen er helt umulig. Men det man kunne gjøre, og dette er noe vi støtter, er å innføre et forbud mot privat eie av krigsvåpen (maskingeværer, etc.). Etter vårt syn har personer med rent rullebland og ingen tilfeller av mentale problemer all rett til å eie skytevåpen til sport, jakt og selvforsvar.

(Et betydelig antall av de som har utført skolemassakre har vist tydelige tegn på mentale problemer, og det finnes i enkelte delstater regler som gjør at myndighetene da kan inndra våpnene de eier, men apparatet som er ansvarlig for slikt har ofte sviktet totalt.)

For det sjette: Som nevnt er ideen om våpenfrie soner meget lite gjennomtenkt. Slike soner betyr bare at de som er lovlydige ikke vil ha våpen og at en person som kommer inn på et slik område med intensjon om å skyte vilt på de som er der vil da ikke møte motstand, alle som er der er da fritt vilt.

Noen har kommet med ideen at noen av lærerne bør ha rask tilgang til våpen. Dette er en god ide. Dersom en skyting starter tar det gjerne inntil ti minutter før politet kan komme. På denne perioden kan flere tiltalls ungdommer ha blitt drept. Dersom spesialtrente lærere kan skaffe et våpen på et minutt kan han stanse en gjerningmann mye raskere enn politet kan.

Et stort antall skyteepisoder er stanset før antallet drepte er blitt stort fordi noen av de som var i nærheten hadde våpen på seg og brukte det. Vi gjengir to eksempler av mange fra en artikkel på frontpagemag (link nedenfor): «- Mayan Palace Theater, San Antonio, Texas, this week: Jesus Manuel Garcia shoots at a movie theater, a police car and bystanders from the nearby China Garden restaurant; as he enters the movie theater, guns blazing, an armed off-duty cop shoots Garcia four times, stopping the attack. Total dead: Zero. — Winnemucca, Nev., 2008: Ernesto Villagomez opens fire in a crowded restaurant; concealed carry permit-holder shoots him dead. Total dead: Two …»

La oss avslutte med enkelt relevante fakta som man ikke finner i MSM: Antallet skyteepisoder som MSM oppgir er sterkt overdrevet. Washington Post forteller at «No, there haven’t been 18 school shootings in 2018. That number is flat wrong.». Videre, kriminaliteten i USA har ikke gått opp:  «Several mass shootings in recent months have brought renewed attention to the issue of gun violence in America, and President Obama has again called for Congress to change the nation’s gun laws. But the increased spotlight on guns does not reflect the overall gun violence trend in the country. Although most Americans think the number of gun crimes has risen, the U.S. gun homicide rate has actually stabilized somewhat in recent years, according to a Pew Research Center analysis of death certificate data collected by the Centers for Disease Control and Prevention. Between 1993 and 2000, the gun homicide rate dropped by nearly half, from 7.0 homicides to 3.8 homicides per 100,000 people. Since then, the gun homicide rate has remained relatively flat. From 2009 to 2014, the most recent year data are available, the number of gun homicides has hovered around 11,000 and 12,000 per year.» (Pew Research 21/10-15).

Og til slutt: «Those who study mass shootings say they are not becoming more common. «There is no pattern, there is no increase», says criminologist James Allen Fox of Boston’s Northeastern University, who has been studying the subject since the 1980s, spurred by a rash of mass shootings in post offices…. Grant Duwe, a criminologist with the Minnesota Department of Corrections who has written a history of mass murders in America, said that while mass shootings rose between the 1960s and the 1990s, they actually dropped in the 2000s. And mass killings actually reached their peak in 1929, according to his data. He estimates that there were 32 in the 1980s, 42 in the 1990s and 26 in the first decade of the century. Chances of being killed in a mass shooting, he says, are probably no greater than being struck by lightning». (Rob Tracinski 18/12-2012).

Noen avsluttende ord: slike skyteepisoder er dypt tragiske, og i tillegg til at de fører til at mange unge mennesker blir drept, får mange andre som er involvert på en eller annen måte sine liv ødelagt. Antall skyteepisoder er allikevel svært sjeldne, og det finnes realistiske måter å redusere antallet på.

 

 

https://mystudentapt.com/2015/10/06/theres-a-way-to-stop-mass-shootings-and-you-wont-like-it/

https://www.vg.no/nyheter/utenriks/i/G1jVoQ/varslet-fbi-om-florida-skytter-han-kommer-til-aa-eksplodere

https://www.vg.no/nyheter/utenriks/i/OngnbE/17-drept-i-skoleskyting-i-florida-lurte-elevene-ut-med-brannalarmen

https://www.washingtonpost.com/local/no-there-havent-been-18-school-shooting-in-2018-that-number-is-flat-wrong/2018/02/15/65b6cf72-1264-11e8-8ea1-c1d91fcec3fe_story.html?utm_term=.3870cbdee4a5

https://www.frontpagemag.com/fpm/170227/we-know-how-stop-school-shootings-ann-coulter

https://www.reuters.com/article/us-florida-shooting/fbi-admits-failure-to-act-on-florida-school-gunman-drawing-anger-idUSKCN1G00T7

https://www.wsj.com/articles/SB10001424052702304066504576345553135009870

http://www.pewresearch.org/fact-tank/2015/10/21/gun-homicides-steady-after-decline-in-90s-suicide-rate-edges-up/

http://tracinskiletter.com/2012/12/18/oughta-be-a-law/

Fenomenet Jordan Peterson 

En av de aller største overraskelsene det siste året er den popularitet som Jordan Peterson har oppnådd. Og hvem skulle tro bare for noen måneder siden at den nye akademiske superkjendisen er en kristen konservativ psykologiprofessor fra Canada?

Men det er en forklaring. Han behersker de nye mediene (de kalles nye selv om youtube vært her i omtrent 15 år), en rekke av hans foredrag, forelesninger og intervjuer er tilgjengelige på youtube, og man ser at han er vittig, oppdatert, karismatisk, og ikke minst, på sitt fagområde gir han uttrykk for standpunkter som er velbegrunnede og med basis i omfattende forskning spesielt innen områder som kjønnsroller. Han har også en viss innsikt i hvordan en markedsøkonomi fungerer, og han er som sagt konservativ, noe som betyr at han ikke slutter opp om standpunkter som ser ut til å dominere akademia fullstendig.

Han angriper venstresiden «head on», og sier sannheter som venstresiden med god grunn forsøker å skjule. På youtube finner man videoer med titler som «Delusions of Leftist Political Activism», «Dr. Jordan Peterson DISMANTLES leftism, feminism» og «Leftist Mumbo Jumbo». Verd å se.

Et av de temaer hvor han er mest lyttet til og hvor han har standpunkter som ser ut til å være sjeldne i akademia, er kjønnsroller. Det som ser ut til å være det dominerende syn i på dette området er at  det ikke er noen medfødt sammenheng mellom det som på englesk heter «sex» og «gender», dvs mellom medfødt biologisk kjønn og «kjønnsrolle». Man kan lett få inntrykk av at det dominerende syn er at «gender» kun er et produkt av kultur, og at medfødte egenskaper ikke spiller noen betydelig rolle. At det er forskjeller mellom menn og kvinner mht arbeidsoppgaver (menn har de viktige jobbene), inntekt (menn tjener mer),  og innflydelse (de fleste direktørstillinger innehas av menn), skyldes da, ifølge det som ser ut til å være det dominerende syn, kun diskriminering og ikke virkelighetsbaserte, reelle  forskjeller.

Peterson er sterkt uenig i dette, og har i flere foredrag påpekt at det er en sterk forskningsmessig basis for å hevde at det er forskjeller mellom menn og kvinner, og at disse er medfødt. (Her er det snakk om egenskaper som dominerer over store grupper av mennesker, det betyr ikke at for enkelte individer så er disse egenskapene noe mindre fremtredende enn hos andre.)

Petersen er derfor imot en statlig pålagt innføring av det som kalles «gender-neutral pronouns». (Dette er for oss kanskje best kjent fra Sverige, hvor enkelte ikke omtaler barn med pronomen som «han» og «hon», men som «hen»; dette for ikke å presse et barn inn i en kjønnsrolle det senere ikke vil være komfortabel med. De som bruker «hen» vil at barnet selv etter hvert selv skal velge om det vil være gutt eller jente.)

Peterson har nektet å føye seg etter et eventuelt statlig pålegg om å bruke slike pronomener, og har sammelignet de aktivistene som kjemper for en slik lovgiving, en lovgiving som altså vil pålegge alle å bruke slike kjønnsnøytrale pronomener og formodentlig gjøre det straffbart å ikke bruke slike pronomener, med kommunistdiktatoren Moas rødegardister. (Vi skyter dog inn at loven kun skal gjelde for offentlige institusjoner og de som opptrer på venge av dem. Professorer ved offentlige universiteter må da adlyde den i arbeidstiden. Det er dette Peterson ikke er villig til å gjøre.)

Dette har ført til omfattende protester, og ikke alle har vært kun verbale: «… Dr Peterson has had his office door glued shut and received complaints from students calling his comments «unacceptable, emotionally disturbing and painful»».

Vi skyter inn at Peterson har sagt at dersom en person han omgås (f.eks. en av hans studenter) ønsker å bli tiltalt som «hun» selv om vedkommende ser ut som en gutt/mann, vil han etterkomme dette; det Peterson protesterer mot er statlige pålegg om bruk av slike pronomener overfor alle. Slik vi forstår dette, og oversatt til svenske tilstander, blir det som følger: Peterson vil bruke «hen» om personer som ønsker det, eller «hun» om en person som ser ut som en mann som ønsker å være kvinne, men han vil ikke etterkomme et statlig pålegg om å bruke «hen» om alle.

Vi er enige med Peterson på dette punktet.

Han har også en mengde gode råd til unge mennesker, spesielt menn, om hvordan de bør leve sine liv.  Vi anbefaler hans videoer, og vi lenker til noen av dem nedenfor.

Men det er et noen problemer med ham. For det første: Peterson er religiøs, dvs. tror at det finnes guder – eller en gud, den guden de kristne tror finnes. Han mener at etiske normer ikke kan begrunnes rasjonelt; en av hans videoer har følgende sammendrag: «Dr. Jordan Peterson explains in this short 6 minute video the problem of why atheism leads to moral relativism».  Underforstått, han slutter opp om maksimen som er kjent fra Dostojevski: «Uten gud er alt tillatt».

Siden det ikke finnes noen som helst rasjonelle beviser eller begrunnelser for guders eksistens, betyr dette at Peterson mener at etikk må begrunnes irrasjonelt. Og irrasjonelle begrunnelser er ikke begrunnelser i det hele tatt, de er kun innfall og ønsketenkning. At ulike religiøse grupper tror på forskjellige guder og ikke blir enige via en rasjonell diskusjon er noe man ser i det utbredte fenomen religionkriger.

Å si at etiske prinsipper ikke kan begrunnes rasjonelt, men må begrunnet med hva en gud har sagt, er å si at den epistemologiske metode som benyttes i alle andre fag – å observere fakta og systematisere dem etter essensielle likheter, danne de riktige begrepene, og så benytte resonnementer som er i samsvar med logikkens lover – ikke kan brukes innen etikk. Og for å si det rett ut; dette er et standpunkt som man ikke kan ta alvorlig: et slikt argument (om at etikk må begrunnes med guder) må skyldes svært dårlig tenkning – ikke nødvendigvis at tenkeevnen er dårlig, men at man ikke har sett behovet for å tenke igjennom denne type problemstillinger på en rasjonell måte.

Å tro på guder, å betrakte fantasi og oppspinn – som alle religioner er  – som fakta, burde være umulig for en intellektuell, og det er umulig for en ærlig intellektuell.

For det annet: Peterson er tilhenger av den sveitsiske psykiateren Carl Jung, som mener at det finnes en «kollektiv ubevissthet» som vi alle tar del i gjennom en slags kollektiv bevissthet.

Fra SNLs artikkel om Jung: «Under omfattende studier av mytologi i 1909 begynte Jung å se likheter mellom mytene han leste om og innholdet i monologene til de schizofrene pasientene han behandlet sammen med Eugen Bleuler. Da kom han på ideen at i tillegg til en privat ubevissthet fantes det en kollektiv ubevissthet, som besto av instinkter og arketyper. Instinktene kommer av en biologisk selvoppholdelsesdrift, mens arketypene former hvordan vi forstår verden.»

Dette er også en forestilling som mangler en rasjonell begrunnelse.

For det tredje: Peterson forstår ikke vanlig videnskapelig metode. I en tweet sa han følgende; «Proof itself, of any sort, is impossible, without an axiom (as Gödel proved). Thus faith in God is a prerequisite for all proof.» (Vi er med på viktige videnskapsteoretiske poenger sjelden kan formuleres spesielt presise i en tweet,  men denne synes å være tydelig nok.)

Det Peterson sier er ikke bare feil, det er latterlig, og viser dessverre en total mangel på innsikt i og kunnskap om vanlig videnskapelig metode. Et bevis kan være deduktivt, og da må det bygge på induserte premisser (ikke nødvendigvis på aksiomer; at beviser bygger på aksiomer skjer i hovedsak bare i matematikken). Et bevis kan også være induktivt, og da må det bygge på observasjoner som igjen er grunnlag for dannelsen av korrekte begreper og proposisjoner. (Det er dog en utbredt forestilling at «bevis» kun kan brukes i deduktive sammenhenger, men dette skyldes at fortsatt innflydelsesrike filosofer som Hume og Popper mener at induksjon er umulig. Men alle forskerer bruker induksjon, og vil betrakte det de kommer frem til som bevist så fremt induksjonen er riktig gjennomført.)

Det er også feil å si at Gödel beviste at «bevis er umulig uten aksiomer» (selv om dette var en utbredt holdning blant en del matematikkere på Gödels tid. Gary McGaths bok Model and Reality, linket til nedenfor, inneholder en langt mer rasjonell forståelse av Gödels teorem enn den Peterson gir uttrykk for.)

Så Peterson er god på enkelte punkter, og på et overfladisk vis. Der er er det mye å hente hos ham. Men mer fundamentalt er hans synspunkter på de mer grunnleggende områdene helt uten virkelighetsforankring.

Siden han når mange ved å innta etter vårt syn i hovedsak riktige standpunkter på enkelte viktige områder, vil han dessverre kunne lede mange inn på en gal vei, en vei som egentlig er preget av irrasjonalitet og manglende virkelighetforankring.

 

The Problem with Atheism  https://escapingatheism.com/2017/05/11/problem-atheism-jordan-peterson/

http://archive.is/khKVm

http://www.bbc.com/news/world-us-canada-37875695

https://www.dagbladet.no/kultur/jordan-peterson-er-ypperlig-for-unge-sokende-menn/69524579

http://www.independent.co.uk/news/world/americas/canadian-professor-criticised-gender-neutral-pronouns-a7402901.html

https://snl.no/Carl_Gustav_Jung

Gary McGath: Model and Reality http://www.mcgath.com/mr/modelandreality.html

https://snl.no/Kurt_Gödel

Fenomenet «ulovlig lønn» illustrerer et kolossalt samfunnsproblem 

«– Sju av ti utenlandske sjåfører får ulovlig lav lønn» er overskriften på en fersk NTB-melding, publisert en rekke steder (link nedenfor til publiseringen på den konservative nettsiden document.no).

Artikkelen gir noen flere detaljer, men hovedpoenger er at enkelte sjåfører får lavere lønn enn den som er lovpålagt i Norge. Dette gjelder dog ikke kun sjåfører, det samme kan også skje i andre yrker.

Dette illustrerer et kolossalt samfunnsproblem.

Lønn er noe man får når man utfører en jobb. Når man produsere noe som andre er villige til å betale for, får man en lønn.  Hva man få i lønn er da avhengig av hva andre er villige til å betale for det man gjør. Det man får betalt er da altså avhengig av den jobben man utfører, lønnen er avhengig av hvor produktiv og nyttig man er for andre.

Når man har lover som sier f.eks. at det ikke er tillatt å betale en lønn som er lavere enn la oss si kr 150 pr time, betyr dette at de som kun er i stand til å utføre en jobb som er verd mindre enn kr 150 per time enten ikke får jobb, eller at de får en lønn som er i strid med loven – dette fordi ingen er villige til å betale la oss si kr 200 for en jobb som er verd kr 150. Lønnen er også avhengig av slike ting som mengden akkumulert kapital i et samfunn: i et samfunn hvor kapitalakkumulasjonen er stor vil lønningene være høyere.

(Vi sa at ingen er villige til å betale kr 200 for en jobb som er verd kr 150, men det er unntak fra dette, f.eks. dersom staten tvinger en til å gjøre det, og kaster en i fengsel dersom man betaler «for lite». Men dette betyr at mellomlegget på kr 50 må tas fra en arbeidstager som da får 50 kr mindre enn han er verd og ellers ville ha fått, noe som er opplagt urettferdig.)

Sagt på en annen måte: de som mener at det bør finnes lover som bestemmer hva lønningene skal være har enten bestemt at de som er verd mindre enn den lovpålagte lønnen ikke skal få lov til å jobbe, eller at de må jobbe ulovlig, eller at noen ska fratas en del av sin velfortjente lønn.

Det er dette som er problemet: det er altså svært mange som mener at lønnnivå kan bestemmes av lover og bestemmelser gitt av staten!

Lønnsnivå er avhengig av den enkeltes produksjon, og graden av akkumulert kapital i et samfunn. Dersom land A har en større akkumulert kapital enn land B, vil en person i land A ha høyere lønn enn en person i land B selv om de to utfører akkurat samme jobb. Dette burde være elementær sosialøkonomi.

At det finnes bestemmelser om «lovlig lønn» betyr altså at et stort antall innflydelsesrike mennesker i samfunnet – politikere, akademikere, byråkrater, økonomer, fagforeningsfolk – ikke har noen som helst innsikt i hvordan en økonomi fungerer, dvs. de har ingen forståelse for hvordan et samfunn bør koordinere sin produksjon, sine investeringer, sitt forbruk, sin sparing, sin kapitalakkumulering  – og sitt lønnsnivå.

Dersom man skal finne rett vei í et vanskelig terreng bør man ha et godt kart, dvs. hvis man skal løse et komplisert problem bør man ha en riktig teori, man bør ha en riktig forståelse av det som foregår, man bør han en forståelse av sammenhengen mellom de ulike ting som skjer (mht produksjon, forbruk, etc.).

Det at bestemmelser om «ulovlig lønn» i det hele tatt finnes, betyr at personer som har sterk og avgjørende innflydelse på hvordan samfunn organiseres, inkludert hvilke lover som bør finnes, ikke har noe som helst innsikt i hvordan man organiserer et samfunn slik at det kan bli velstående,  harmonisk og fredelig, det er en svært ille.

Det som skjer nå er at de som bestemmer lager regler, bestemmelse og lover som gjør at samfunnet utvikler seg slik at stadig flere blir fattigere og fattigere – i dette konkrete tilfellet ved at de som er så lite produktive at de ikke kan få «lovlig lønn» i det hele tatt ikke kommer in på arbeidsmarkedet.

Dette er dypt tragisk!

– Sju av ti utenlandske sjåfører får ulovlig lav lønn

De konservative, høyresiden og venstresiden – i politikken og i pressen

Det var enkelte som hadde forhåpninger om en kursomlegging da vi fikk en konservativ regjering etter valget i 2013. Regjeringen, som besto av Høyre og FrP (og som som nylig er supplert med Venstre), ble endog kalt «blåblå» for å understreke at nå skulle en annen kurs følges, nå var det ikke lenger de rødgrønne som regjerte!

Men de ble raskt skuffet, kursen fortsatte i det store og hele på samme vis: statens utgifter økte i omtrent samme tempo som under den forrige regjeringen (statens utgifter er det som staten bruker, og det er en grei indikasjon på skatte- og avgiftsnivået), en rekke offentlige tilltak ble styrket og det kom ingen merkbare dereguleringer og privatiseringer. Selv om regjeringspartiene hadde lovet avbyråkratisering og skattelettelser. skjedde ingen ting av dette i merkbar grad.

Det finnes mengdevis av eksempler som kan bekrefte dette. Vi gjengir to sitater fra Aftenposten: «Avgiftene har økt med rundt 6,6 milliarder kroner under Frp-leder Siv Jensens tid som finansminister» (14/2-18).

«Det var i fjor totalt 1018 flere ansatte i direktoratene og departementene enn det var i 2013. Det utgjør en vekst på 4,9 prosent, som er større enn befolkningsveksten i samme periode. Samtidig har det vært en nedgang i antall sysselsatte i privat sektor. Nær en tredjedel av alle yrkesaktive i Norge jobber nå i offentlig sektor. Regjeringen påpeker at veksten i antall statlige ansatte skyldes en satsing på helse, politi, utdanning og samferdsel. Men tallene viser at andelen sentrale byråkrater vokser raskere enn de som jobber «på gulvet» under direktoratene: I de såkalte «ytre etatene», som blant annet utgjør politiet, Nav og Statens vegvesen, er veksten på 2,75 prosent» (3/5-17).

Vanligvis opererer man i politikken med en høyre-til-venstre-skala, og man kan da lure på om hvor denne konservative regjeringen hører hjemme på denne skalaen – er det på høyresiden eller er det på venstresiden?

FrP var opprinnelig et parti som ville ha «sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige  inngrep», et standpunkt som alle vil si klart hører til på høyresiden. Men partiet ville også ha begrensninger på innvandringen, et standpunkt som hører til på venstresiden. Partiets utvikling  viser tydelig at det er den venstreorienterte del av partiet som har fått gjennomslag i partiets politikk og profil; hele FrPs program hører nå til på venstresiden (med enkelte bagatellmessig unntak)

Men før vi går videre, la oss klart definere begrepene «høyresiden» og «venstresiden»?

Høyresiden står i kontrast til venstresiden, og venstresiden består av partier og grupper som vil øke statens makt over den enkelte: de vil ha høyere skatter og avgifter, de vil ha flere reguleringer, de vil nasjonalisere og ekspropriere, de vil svekke eiendomsrettens betydning, og de vil utvide mengden av «gratis»-tilbud og støtteordninger fra det offentlige på stadig flere områder. Høyresiden derimot vil styrke det enkelte individs råderett over seg og sitt, den vil redusere skatter og avgifter, den vil privatisere og deregulere, den vil overføre offentlige eiendommer til privat eierskap, den vil overlate tilbud som er offentlige til det frie marked (den har som mål at staten kun skal ta seg av de legitime statlige oppgavene politi, rettsapparat og det militære). Høyresiden står for individuell frihet, venstresiden står for  statlig styring, regulering  og kontroll!

(Nå vil enkelte hevde at man kan definere «høyresiden» annerledes; noen vil si at høyresiden består av ideologier og bevegelser som legger vekt på nasjonen, på tradisjoner, på den religionen som dominerer i landet. Men en slik definisjon er basert på ikke-essensielle egenskaper ved det som skal defineres, og da vil den kunne omfatte helt ulike bevegelser i forskjellige kulturer. Definisjoner basert på ikke-essensielle egenskaper er ugyldige.)

At Rødt, SV og Ap står på venstresiden er ut i fra dette helt opplagt. Men de blåblå har ikke fulgt det som kreves av partier på høyresiden, så man må da enkelt kunne konkludere at FrP og Høyre befinner seg på venstresiden av den politiske skala. (Hvilke partier befinner seg da på høyresiden i Norge idag? Vi hadde DLF, som ble lagt ned ved årsskiftet, og vi har Liberalistene.)

Man la oss se på et på andre saker som er ganske avslørende. Nylig gikk nesten alle partier på Stortinget inn for å utvide verneplikten (dette var fra 2015; det var visst bare KrF som var imot). Altså, både Høyre og FrP støttet en typisk standpunkt som hører til på venstresiden – høyresiden er imot tvungen verneplikt. Og mht. innvandring så vil den sittende regjering forsøke å begrense den. Dette er også et standpunkt som hører hjemme på venstresiden, høyresiden er for individuell frihet, og dette innebærer fri innvandring.

(La oss også ha sagt at dagens innvandring i stor grad består av å gi opphold til flyktninger, asylsøkere, gi tillatelse til familiegjenforening, etc.).

Nå kan man si at fri innvandring ikke er forenlig med en velferdsstat – en ordning som innebærer at man har rett til å bli forsørger og utdannet på skattebetalernes bekostning dersom man har lovlig opphold i landet og ikke vil eller kan forsørge seg selv. Høyresiden er da imot velferdsstaten da den ikke er forenlig med individuell frihet og derfor ikke er bærekraftig – men de blåblå er sterke tilhengere av velferdsstaten. De vil forsøke å redusere innvandringen for å redusere de problemer som blir tydeligere og tydeligere i velferdsstaten.

(At de som står enda lenger til venstre enn det blåblå, både vil ha velferdsstat og en relativt stor innvandring av den typen mange land i Vest-Europa har mottatt de siste årene, viser bare enda en gang at de ikke har en spesielt velutviklet virkelighetskontakt.)

Så valget mellom blåblå og rødgrønne er et valg mellom to ganske identiske grupper som begge står på venstresiden, men vi finner det mer riktig å omtale Høyre og FrP som konservative og ikke som høyreorienterte.

Man lå oss gå litt videre: MSM (Aftenposten, Dagsavisen, VG, Dagbladet Dagsrevyen/NRK, TV2,  Klassekampen, Ny Tid, etc.) tilhører klart venstresiden. De er heller ikke primært nyhetsorganer, de er propagandaredskaper for et nokså sterkt venstreorientert samfunnssyn. Med aktuelle saker som utgangspunkt publiserer de artikler som har som formål ikke å informere, men å propagandere. Alternative stemmer slipper sjelden eller aldri til i disse organene. Tragisk nok overlever denne pressen i hovedsak på enorme beløp den mottar i statsstøtte, eller som resultat av beskyttelse mot konkurranse.

Men takket være et fortsatt fritt Internett er det kommet noen alternative stemmer som er mer åpne for alternative standpunkter. Vi tenker på kommentarsider som rights.no., document.no og resett.no.

Vi finner det ikke helt korrekt å omtale dem som aviser (eller nettaviser), men det at vi beskriver dem slik betyr ikke at vi på noen måte å nedvurdere dem; vi er takknemlige for at de finnes fordi de bringer informasjon og synspunkter som man ikke finner i MSM.

Men vårt poeng er følgende: står de på høyresiden? Rights.no er nettsiden til Human Rights Service, hvor Hege Storhaug er primus motor. Storhaug er en av de få feminister som tar feminisme på alvor. Hun er opptatt av den enorme kvinneundertrykkelse som finnes  i islamske miljøer. Dette er en viktig sak, og vi har stor respekt for hennes innsats på dette feltet (selv om hun som alle andre iblant trår litt feil). Storhaug tilhører venstresiden, bla. har hun eksplisitt sagt at hun anser velferdsstaten som en god samfunnsmodell (se f.eks. hennes bok Men størst av alt er friheten). Vårt inntrykk er at HRS vil begrense innvandringen, forby hijab, etc. Dette er standpunkter som hører til på venstresiden. Mao. rights.no hører til på venstresiden.

Document.no fremmer også berettiget kritikk av islam, men er også imot innvandring fra land hvor islam står sterkt. Ellers er det tydelig at document.no støtter opp om velferdsstaten, og er eksplisitt kritisk til all liberalisme. Mao. document.no tilhører venstresiden.

Det som er forskjellen på disse og MSM er i hovedsak at de inneholder omfattende kritikk av islam. Men å kritisere islam, og å være skeptisk til islam er bare sunn fornuft, det er ingen grunn til å stemple noen som høyreorienterte bare fordi de er kritiske til en religion som oppfordrer sine tilhengere til å «drepe de vantro hvor de enn måtte finne dem», som forfekter utbredt kvinneundertrykkelse, som har dødsstraff for homofili, blasfemi og for frafall fra islam. At mange på venstresiden later som om disse faktaene ikke eksister, og beskylder de som setter fokus på dem for å være rasister, bekrefter bare enda en gang venstresidens nærmest totale virkelighetsfornektelse.

Hva så med Resett? Vi har sett en større bredde i de synspunkter som publiseres der enn noe annet sted, og det er bra. De har også publisert nyheter som MSM har ønsket å holde skjult, og det er også bra. Men er det høyreorientert? Det er ikke så lett å svare på dette. Resett publiserer ofte gode kommentarer fra en rekke skribenter med ulike synspunkter, og igjen, det er noe vi setter pris på.

Men har de publisert noen som er høyreorienterte? Vi kommer litt tilbake til dette, men la oss først si at det ser ut som om Resett er kritisk til og vil begrense innvandringen. Dette er som vi har nevnt et standpunkt som hører til på venstresiden. Vi har heller ikke sett noe som tydelig viser at Resett er skeptisk til velferdsstaten. Men det er kanskje slik at det ikke passer redaksjonen å gi uttrykk for standpunkter på slike saker.

Det finnes dog en kilde som kan gi en indikasjon på hvor Resett befinner seg på den politiske skala. Resett har publiser en del video-intervjuer. De er forbilledlig laget, i motsetning til de vi ser på TV2 og på NRK; her er det en rolig intervjuer som stiller saklige spørsmål og som lar intervjuobjektene snakke ut. Det er slik det skal gjøres. Men hvem er blitt intervjuet?

Vi kan nevne akademikeren Bjørn Nistad, som er Putins fremste forsvarer i Norge, gammelkommunisten Pål Steigan (planlagt), den venstreorienterte islam-kritikeren Walidf al Kubaisi, Dagbladets John O. Egeland (og noen flere). Men Resett har ikke benyttet noen intervjuobjekter som er å finne på høyresiden.

Vi nevner en ting til fra Resett. Typisk for Resetts vinkling er er en artikkel med tittelen «Det statlige overforbruket må ned». En høyreorientert skribent hadde skrevet «Det statlige forbruket må ned» – det må ned til kun å finansiere de legitime statlige oppgave som er politi, rettsapparat og det militære.

(Vi vil også skyte inn at Resett nylig har publisert en artikkel om et tema som ligger nær denne artikkelens tema: «Vi har utviklet to venstresider, og kvittet oss med høyresiden». Vi leste denne artikkelen dog først etter at denne artikkelen her på Gullstandard ble skrevet.)

For å oppsummere: Partier som Høyre og FrP hører ikke til på høyresiden; de hører til på venstresiden. Alternative nyhetskilder på nett hører heller ikke til på høyresiden, men de innser at velferdsstat og stor innvandring ikke er forenlige, og de velger da ikke det høyreorientertere standpunktet å bygge ned velferdsstaten, de velger det frihetsfiendtlige standpunktet: de vil begrense innvandringen.

https://www.aftenposten.no/norge/i/6n3roW/6_6-milliarder-i-okte-avgifter-med-Frp-i-regjering

https://www.aftenposten.no/norge/politikk/i/0R960/I-opposisjon-varslet-Frp-krig-mot-byrakratiet-Na-har-staten-over-1000-flere-byrakrater

https://resett.no/2018/02/14/vi-har-utviklet-to-venstresider-og-kvittet-oss-med-hoyresiden/

https://resett.no/2018/02/15/det-statlige-overforbruket-ma-ned/

 

Appendiks: Hva mener vi som liberalister bør gjøres med det problem som terrorisme utført av islamister er?

Vi siterer fra en artikkel vi tidligere har publisert på DLFs nettside ( http://stemdlf.no/node/5771 ):

 

… Politikere er de som er valgt til å lede staten, dvs. de skal benytte dette apparatet – politiet, etterretningen og det militære – for å sikre borgernes frihet og trygghet. Dette skal de gjøre ved å uskadeliggjøre de som krenker friheten.I dette tilfelle – vi snakker om terror utført av militante muslimer – er det stater som Iran og Saudi-Arabia, det er organisasjoner som IS/ISIL (og en rekke andre som har samme misjon som IS: alQaida, BokoHaram, Hamas, Hizbolla, PLO, mmm.) Alle disse er direkte støttespillere til terrorangrep, de yter støtte på en eller flere områder: militært, økonomisk, organisatorisk, ideologisk.

Det som skjer er at disse gruppene fører krig mot Vesten, en krig som ikke føres på den måten som var vanlig inntil for noen tiår siden (hvor krigen begynte med en krigserklæring og/eller en invasjon av uniformerte soldater og/eller blokader til havs og bombing fra fly, etc.), det som skjer nå er at større eller mindre grupper som befinner seg i Vesten angriper tilfeldige sivile i de store byene med våpen (kniver, økser, geværer) eller med sivile transportmidler (fly, biler).

De som reellt sett skjer er at Vesten er under angrep. Og Vestens ledere later som om dette ikke er en del av en krig, og at vi bare skal ignorere angrepene og ikke yte den type motstand som er nødvendig for å få slutt på angrepene.

Hva bør da Vestens ledere gjøre? Når det forekommer angrep på politet (og sykebiler, brannbiler, etc.) må politiet bruke de midler som er nødvendige for å stanse angrepene, og dette inkluderer bruk av skarpe skudd. Personer som dømmes for vold må ilegges lange fengselsstraffer (om London-terroristen: London Terror Suspect Had Long History of Violence).

Mht. terror må alle miljøer hvor planlegging av terror kan forekomme, overvåkes. Videre må grupper som står bak terrorangrep (ISIS, mfl.) nedkjempes militært. De regimer som på en rekke ulike vis – ideologisk, økonomisk, militært – støtter terror mot Vesten, f.eks. Iran og Saudi-Arabia, må også fjernes. De vestlige land burde hatt en militær-allianse som hadde som oppgave å forsvare Vesten og som kunne tatt på seg et slikt oppdrag. Dessverre har ikke de vestlige land noen slik militær-allianse i dag (NATO er en vits). Grunnen til at den politikk vi nettopp har skissert ikke gjennomføres er at Vesten ikke har den moralske styrke som man må ha for å forsvare seg – og å forsvare seg betyr å eliminere de som angriper (slik Vesten gjorde overfor regimene i Tyskland og Japan i WW2). En klar politimessig/militær seier over islamistiske krefter av den typen vi nettopp nevnte er den eneste vei til å eliminere problemene med terror utført av islamister.

Men vil dette føre til at antall angrep utført av uorganiserte enkeltterrorister (som bare tar en bil eller en øks og angriper tilfeldige sivile) opphører?

Vårt svar på dette er Ja. Slike angrep vil ikke opphøre umiddelbart, men antallet vil synke og til slutt vil problemet nærmest opphøre. Hvorfor? Grunnen til at enkeltterrorister nå tar til våpen er at de vil alliere seg med «the winning side»: Vesten er under angrep, Vesten svarer ikke, Vesten går fra skanse til skanse,Vesten nedkjempes, Vesten taper – islamistene er nå «the winning side». Men dersom islamistiske regimer og grupper elimineres ved at de nedkjempes militært, vil islamistene være «the losing side» – og det er ikke attraktivt å slutte seg til den siden som taper. En historisk parallell: det var nok endel nazister igjen i Tyskland sommeren 1945, men de var ikke høye i hatten og de hadde nok problemer med å rekruttere nye folk. Hvorfor? Fordi de hadde tapt den krigen de hadde satt i gang, og de hadde tapt den så klinkende klart at det var ingen tvil om at de hadde tapt. Skal man eliminere trusselen fra islamister må islamistiske grupperinger bringes i samme situasjon som nazismen var sommeren 1945: den var knust, nazismen var død, og det er det den bør være. Vesten bør sørge for at islamismen kommer i en tilsvarende tilstand, og dette kan kun skje ved at alle islamistiske regimer og grupper påføres et knusende militært nederlag. …

Kjønnsroller – er det forskjell på menn og kvinner …? 

Spørsmålet i tittelen har et svar, men pga. forfallet i videnskapen de siste tiårene er det enkelte som er blitt i tvil: også relativt elementær videnskap skal nå være i samsvar med venstreorientert politisk agenda, og derfor blir enkelte opplagte sannheter fornektet.

Dette forfallet er kommet så langt at forskere som finner resultater som ikke stemmer med denne agendaen, ofte blir frosset ut fra sine «fagmiljøer». Tydeligst er dette i den såkalte klimaforskningen, hvor forskere som finner resultater som bekrefter eller støtter opp om det syn at det er solaktivitet som er hovedårsaken til klimaendringer på jorden, blir omtalt som «klimafornektere», blir sammenlignet med holocaustfornektere, og har probemer med å få stillinger og bevilgninger.

Også innen forskning på kjønnsroller er det en tilsvarende tendens. En av de siste som er rammet av dette er Erica Komisar. I boken Being There: Why Prioritizing Motherhood in the First Three Years Matters hevder hun at det er svært viktig for nyfødte at de har nær kontakt med moren i de første år etter fødselen.

I en artikkel i Wall Street Journal gir James Taranto en oversikt over det som Komisar er kommet frem til:

The premise of Ms. Komisar’s book – backed by research in psychology, neuroscience and epigenetics – is that «mothers are biologically necessary for babies», and not only for the obvious reasons of pregnancy and birth. «Babies are much more neurologically fragile than we’ve ever understood», Ms. Komisar says. She cites the view of one neuroscientist, Nim Tottenham of Columbia University, «that babies are born without a central nervous system» and «mothers are the central nervous system to babies», especially for the first nine months after birth.

What does that mean? «Every time a mother comforts a baby in distress, she’s actually regulating that baby’s emotions from the outside in. After three years, the baby internalizes that ability to regulate their emotions, but not until then». For that reason, mothers «need to be there as much as possible, both physically and emotionally, for children in the first 1,000 days».

The regulatory mechanism is oxytocin, a neurotransmitter popularly known as the «love hormone»’ Oxytocin, Ms. Komisar explains, «is a buffer against stress». Mothers produce it when they give birth, breastfeed or otherwise nurture their children. «The more oxytocin the mother produces, the more she produces it in the baby» by communicating via eye contact, touch and gentle talk. The baby’s brain in turn develops oxytocin receptors, which allow for self-regulation at a later age.

Women produce more oxytocin than men do, which answers the obvious question of why fathers aren’t as well-suited as mothers for this sort of «sensitive, empathetic nurturing». People «want to feel that men and women are fungible», observes Ms. Komisar–but they aren’t, at least not when it comes to parental roles».

Vi er ikke noen ekspert på dette området, men vi vil si at det som gjengis fra om Komisars tese i det korte sitatet gjengitt over virker meget plausibelt.

Vi vil nevne at Komisar hadde problemer med å få boken utgitt, at boken har fått liten omtale i MSM, og at enkelte feminister er meget lite tilfredse med henne.

Vi har ikke mer å si enn at vi synes det er en god ting at denne type kunnskap blir tilgjengelig for et større publikum, og vi vil anbefale boken (vi vil dog gjøre oppmerksom på at vi ikke har lest den; anbefalingen kommer dermed med et forbehold).

Vi er klar over at dette er langt i fra å besvare spørsmålet  i denne korte artikkelens tittel, men vi vil si at Komisars bok ser ut til å være et viktig bidrag i det som er svaret på spørsmålet.

____________________________________

https://www.wsj.com/articles/the-politicization-of-motherhood-1509144044

http://www.komisar.com/beingthere.html

Choosing to be here: a post in which I explain why I quit reading Erica Komisar’s book, Being There

http://www1.cbn.com/cbnnews/us/2017/november/stone-walled-by-the-liberal-media-for-this-message-mothers-are-important

Penger og politikk

At rike folk bruker penger på å støtte kandidater ved valg er ingen nyhet, men Nettavisen slår  allikevel opp med krigstyper at «Koch-brødrene vil bruke tre milliarder kroner på mellomvalget i USA».

Grunnen til at avisen slår opp dette er antagelig at Koch-brødrene har svært mye penger, og at de støtter liberalistiske og konservative kandidater (noe de forøvrig har gjort i en årrekke).

At mangemilliardæren George Soros støtter venstreorienterte kandidater med tilsvarende beløp, og også har gjort det i en årrekke, er for MSM en ikke-nyhet, det er en sak som sjelden slås opp – men når noen støtter konservative kandidater slås det stort opp.

Og som man ser av Nettavisen artikkel anses dette – pengestøtten – som kritikkverdig: I en mellomtittel fortelles det at dette er «Mørke penger», siden det ikke alltid går klart frem hvem som har bidratt med pengestøtten til kandidatene det reklameres for (dette poenget har artikkelen fra et intervju med en av Ted Cruz´ tidligere valgkampmedarbeidere).

Vi skal kort kommentere denne typen pengebruk: Er det suspekt/tvilsomt/udemokratisk at noen bruker penger på å støtte politikere (dvs. bidrar til å finansiere annonser, TV-reklamer, møter, reiser, etc.), og hvorfor skjer dette – hvorfor er ikke noen personer villige til å bruke enorme beløp på å støtte visse kandidater.

For det første: slik støtte gis for å påvirke valg, men er det noe udemokratisk i  dette? Nei, det er det ikke. Slik støtte påvirker ikke valg direkte, det påvirke kun valg indirekte ved at kandidaten som mottar støtte kan bli mer kjent blant velgerne. Støtte gir altså kandidater en mulighet til å bli hørt av flere, til at flere velgere kan vurdere det kandidaten har å si og ta dette med i sine vurderinger når de skal avgi sin stemme. Dette type bidrag er da helt legitimt, helt demokratisk og ikke kritikkverdig på noe vis.

(Å bruke penger for å påvirke enkeltes stemmegiving direkte – å si til et antall velgere at «du får 1000 kr dersom du stemmer på kandidat X eller for sak Y», er i strid med loven, og er ikke den type valgkampstøtte vi snakker om her. Slik støtte kan gis til vanlige velgere, og til valgte politikere som sitter i nasjonalforsamlinger eller lignende fora, og er i så fall ren korrupsjon.)

Men hvorfor gir rike folk slik støtte til politikeres kandidatur? Det kan være to grunner til det: for det første kan bidragsyterne ha en politisk oppfatning som de ønsker å støtte, og i så fall er dette akkurat det samme som når mange vanlige mennesker bidrar med når de gi et (som regel ikke så veldig stort) beløp til et kandidat eller et parti. Samme type støtte skjer når noen jobber gratis for partiet. Dette er helt vanlig og bør ikke være forbeholdt kun personer som ikke er spesielt velstående. (Det finnes enkelte steder begrensinger på hvor mye man kan gi til politiske kandidater/saker, men en slik begrensning er feil; man bør selvsagt kunne bruke sine penger slik man selv ønsker.)

For det annet kan det være slik at noen bidrar til kandidater/partier fordi de vil ha noe igjen etter at kandidaten/partiet er kommet i en maktposisjon etter valget. Slik systemet er i alle land i Vesten så er det det offentlige som finansierer praktisk talt alt av utgifter innen helsevesen, skole/utdanning, infrastruktur, pensjoner og trygder (for bare å nevne noen få av de største utgiftspostene). Samlet utgjør dette enorme beløp. Med andre ord: politikere styrer investeringer og innkjøp for kolossale beløp (pengene som politikerne bruker til dette er tatt inn i tvangspålagte skatter og avgifter). Det er også slik at det offentlige regulerer all næringsvirksomhet, og noen kan da tjene enorme beløp på endringer i et gjeldende regelverk som påfører de ulemper; eller de kan ønske innført nye reguleringer som gir dem fordeler, f.eks. reguleringer som begrenser den konkurranse de blir utsatt for i inneværende system.

At noen som eier bedrifter eller virksomheter da kan tjene på å være på godt fot med en valgt  politiker, er opplagt.  En som før et valg har gitt enorme beløp til kandidat X´s valgkamp kan da, og ikke uten en viss rett, forvente at når X er valgt vil han støtte politiske vedtak som gir fordeler til de som bidro til hans valgseier. Dette er ikke noe annet enn ren korrupsjon. Men dette er uunngåelig i et system hvor det offentlige står for slike ting som infrastruktur, helsevesen, pensjoner og trygder, skole og utdanning, mm., og i tillegg regulerer all næringsvirksomhet,

Dagens system, et system som finnes i alle vestlig land, er altså sin natur slik at det dyrker frem korrupsjon (og bare for å ha nevnt det, dette systemet heter «velferdsstat»). Med andre ord: velferdsstaten dyrker frem korrupsjon.

Hva er da alternativet? Alternativet er et system hvor det offentlige ikke driver disse tilbudene (trygder og pensjoner, helsevesen, skole og utdanning, infrastruktur, etc., og heller ikke driver vanlige bedrifter) og hvor næringslivet ikke er regulert av det offentlige. Alternativet er et system hvor staten holder seg til sin ene legitime rolle, som er å beskytte borgenes frihet, og hvor alle andre tilbud er private – alternativet er et system hvor eiendomsretten gjelder fullt ut (og hvor det da ikke finnes reguleringer). I et slik system vil ikke politikerne ha noen roller som gjør at noen vil tjene på å gi store bidrag til deres valgkamper – det politikerne skal gjøre i dette systemet er kun å administrere det lille statapparatet som finnes, og om nødvendig vedta lover som presiserer hvordan eiendomsretten skal gjelde på nye områder. De valgte politikere skal da administrere, ikke regjere. (I USA var den opprinnelige intensjonen å ha et system som lå ganske nært opp til dette, og man kan legge merke til at der heter det ikke regjering, det heter administrasjon: I Norge heter det f.eks. Gerhardsen-regjeringen, men i USA heter det Johnson-administrasjonen.)

Dette systemet, et system som sikrer den enkeltes fulle individuelle frihet, heter kapitalisme, eller laissez-faire-kapitalisme.

____________________________________

This Is Why We Should Fear George Soros, Not The Koch Brothers

https://www.nettavisen.no/nyheter/utenriks/koch-brdrene-vil-bruke-tre-milliarder-kroner-pa-mellomvalget-i-usa/3423410819.html