Noen dypere poenger rundt påstandene om klima

Følgende historie er velkjent i dag: Vitenskapen har brakt oss kunnskap om verden, om fysikk, kjemi, matematikk, medisin og humanistiske fag. Dette har over mange år ført til en stor velstandsøkning, mange nyttige og morsomme duppeditter, internett og datamaskiner, og medisiner som gjør at vi lever lenger og friskere liv. Forskning er et felt som stadig bringer menneskeheten fremover, og hvor man finner ut mer og mer. Fra rundt 1960-tallet begynte forskere å forstå mer av klima, og de oppdaget at mennesket hadde en stor inflytelse på klima. Forskerne samarbeidet godt, benyttet solide og gode vitenskapelige metoder. Mange prisbelønte forskere var med. Forskerene presenterte sine oppdagelser på konferanser og i tidsskrifter som var grundig fagfellevurdert. Spesielt FN ga forskerene en god arena for internasjonalt samarbeid, slik som alltid var ideen med FN. Der samlet de seg i FNs klimapanel og varslet om store utfordringer med global oppvarming av planeten grunnet bl.a. utslipp av CO2. De ble møtt av noe kritikk, men denne kunne enkelt avvises med at de fleste seriøse forskere var enige. Hvis man ikke er enig så må årsaken rett og slett være at man fornekter vitenskap. Dette er seriøse vitenskapsfolk fra verden rundt som har undersøkt dette grundig og som har vært svært nøye med å bruke gode vitenskapelige metoder. De har også vunnet mange priser. Løsningen på klimaproblemene er å inngå avtaler om stor statlig makt over bedrifter og menneskers liv for å stoppe problemene. De som motstrider seg dette er onde mennesker som ikke bryr seg om konsekvensene klimakrisen vil få for alle på jorden.

Denne historien høres kanskje rett frem ut, men hvis man har tatt utdannelse på et universitet, vært i akademia, lest en bok om vitenskapsmetode eller sett populærvitenskap på TV, så bør man ha lagt merke til en del ideer og holdninger som ikke samsvarer godt med denne historien. La oss nå se litt nøyere på hvilke ideer som dominerer og florerer innen moderne vitenskap og akademia, og som er ansett som seriøst.

Tre svært innflytelsesrike filosofer er Platon, Immanuel Kant (1724–1804) og David Hume (1711–76). Disse er pensum i filosofi og vitenskapsmetode verden over. Deres syn er ansett som det aller mest seriøse og grunnleggende. La oss se på hver av dem.

Platon er en så betydningsfull filosof at noen sier at all filosofi etter Platon er fotnoter til Platon. Platon mente at folk er delt inn i to kategorier. De som ser virkeligheten slik den er, og de som ser en forvrengt versjon av den. Platons hulelignelse illustrerer dette synspunktet. Folk flest er som fanger i en hule og ser kun skygger av den virkelige verden som utspiller seg utenfor. Filosofene er ikke fanger i hulen og kan se verden slik den egentlig er. Platon mente derfor at verden skulle styres av filosof-konger som forsto verden, og ikke av alminnelige folk som kun så en forvrengt versjon av den.

Dette synet ble tatt enda lenger av den mest innflytelsesrike filosofen på vår tid, Kant. Kant mener at sansene ikke gir oss tilgang til virkeligheten i det hele tatt. Så kunnskap kan ikke være basert på observasjon. Kant er ansett som en svært viktig filosof, han er ansett som meget seriøs – en rollemodell for hvordan seriøse filosofer jobber. Hans syn på at sansene ikke gir oss kunnskap om verden er svært utbredt, bredt akseptert og regelmessig undervist på universiteter verden over. Alikevel så sier den vanlige historien at vitenskapsfolk studerer virkeligheten med en god og solid vitenskapelig metode og har funnet ut hva som er sant. Men hvordan er det mulig å samtidig mene dette og at sansene ikke gir oss tilgang til virkeligheten slik den egentlig er?

En annen svært innflytelsesrik filosof er Hume. Hans svar på induksjonsproblemet er pensum i vitenskapsmetode verden over. Hume mente at det ikke var mulig å forutsi fremtiden basert på et endelig antall observasjoner. Å utlede noe generelt fra et endelig antall tilfeller kalles induksjon. Hume sin konklusjon, som er nært universelt akseptert blant forskere, er at induksjon ikke er mulig. Et vanlig eksempel som blir brukt er sorte svaner. Uansett hvor mange hvite svaner du har sett, hvordan kan du konkludere at alle svaner er hvite? Før trodde man nemelig det, og det viste seg at det finnes sorte svaner. Altså påståes det at induksjon er ugyldig. Alikevel så sier den vanlige historien at vitenskapsfolk studerer virkeligheten med en god og solid vitenskapelig metode og har funnet ut hva som er sant. Men hvordan er det mulig å samtidig mene dette og at det ikke er mulig å vite hvordan fremtiden skal være basert på et endelig antall tidligere observasjoner?

Tre svært innflytelsesrike vitenskapsfilosofer er Popper, Kuhn og Feyerabend. Disse er pensum i vitenskapsmetode verden over og danner ofte en stor del av et kurs om vitenskapelig metode. La oss se på disse.

Popper mente at det ikke var mulig å bevise at noe er sant, bare å motbevise det. Han mente videre at en teori som det ikke var mulig å motbevise ikke kunne bli ansett som vitenskapelig, da det en vitenskapsman gjør er å prøve å motbevise teorier. Dette er et nært universelt akseptert syn, og gjentaes i alt fra universiteter til populærvitenskap. Poppers kriterium kalles falsifiserbarhet. Alikevel så sier den vanlige historien at vitenskapsfolk studerer virkeligheten med en god og solid vitenskapelig metode og har funnet ut hva som er sant. Men hvordan er det mulig å samtidig mene dette og at det ikke er mulig å bevise at noe er sant, bare at det ikke er sant?

La oss nå se på Kuhn. Kuhn mente at vitenskapen går i sykluser. Vitenskapsfolk blir enige om en del ting; det danner seg konsensus om noen ideer. Disse ideene kalles et paradigme. Noen andre vitenskapsfolk utfordrer så disse ideene. Hvis de lykkes med å slå igjennom med nye ideer, skifter paradigme til noe nytt. Kuhn mente at de nye ideene kunne godt motsi de gamle, og at de ikke behøvde å være en forbedring. De var kun annerledes. De første ideene var sanne først og så var de andre ideene sanne etterpå. Alikevel så sier den vanlige historien at vitenskapsfolk studerer virkeligheten med en god og solid vitenskapelig metode og har funnet ut hva som er sant. Men hvordan er det mulig å samtidig mene dette og at sannhet kun er hva som er konsensus på et gitt tidspunkt og at det kan bli usant på et senere tidspunkt?

Nå til Feyerabend. Feyerabend mente at det ikke fantes noen vitenskapelig metode i det hele tatt (i boken «Against Method») og at fornuft ikke virker,  ikke bør brukes i vitenskapen og fører til trøbbel (i boken «Farewell to Reason»). Alikevel så sier den vanlige historien at vitenskapsfolk studerer virkeligheten med en god og solid vitenskapelig metode og har funnet ut hva som er sant. Men hvordan er det mulig å samtidig mene dette og at det ikke finnes en vitenskapelig metode, at fornuften ikke virker, ikke bør brukes og at den fører til trøbbel?

I den grad noen mener at det kan være en vitenskapelig metode, så er de metodene som presenteres den hypotetisk-deduktive metode og aksiom-deduksjons metoden. 

Den hypotetisk-deduktive metoden er inspirert av Popper. Her skal man komme med en påstand, så skal man dedusere konsekvenser og så sjekke om dette stemmer. Hvis det ikke stemmer, så har man avvist påstanden, og hvis det stemmer så må man sjekke flere tilfeller for å se om det ikke stemmer alikevel. Man kan aldri si om noe er sant. Alikevel så sier den vanlige historien at vitenskapsfolk studerer virkeligheten med en god og solid vitenskapelig metode og har funnet ut hva som er sant. Men hvordan er det mulig å samtidig mene dette og at man kun kan motbevise en påstand og aldri bevise at den er sann?

I aksiom-deduksjon metoden så finner man først på påstander som føles selvfølgelige eller som bare er tilfeldige. Så deduserer man svært mye fra disse. Denne metoden har nær universell oppslutning blant matematikkere og er ansett som svært seriøs, og en modell for hvordan vitenskap skal utføres. Alikevel så sier den vanlige historien at vitenskapsfolk studerer virkeligheten med en god og solid vitenskapelig metode og har funnet ut hva som er sant. Men hvordan er det mulig å samtidig mene dette og at det er en solid metode å kun deduserer fra påstander man føler er selvfølgelige eller som er tilfeldig?

Vitenskaper er i dag delt inn i to kategorier: Rene og anvendte. Rene vitenskaper er ikke basert på virkeligheten via sansene og kommer frem til sannhet. Anvendte vitenskaper er annenrangs og anvender resultatene fra de rene vitenskapene. At disse anvennelsene tilsynelatende noen ganger virker er ansett som et mysterium. At det noen ganger ikke virker er som forventet. Alikevel så sier den vanlige historien at vitenskapsfolk studerer virkeligheten med en god og solid vitenskapelig metode og har funnet ut hva som er sant. Men hvordan er det mulig å samtidig mene dette og at det er et mysterium at anvendelse av rene vitenskaper tilsynelatende noen ganger virker?

Moral er vitenskapen om hva man bør og ikke bør gjøre. I dag er det nær universell enighet med Hume om at man ikke kan utlede hva man bør gjøre fra hva som er. Dette kalles er-bør problemet og svaret som gis er at man ikke kan utlede hva man bør gjøre fra hva som er. Alikevel så sier den vanlige historien at vitenskapsfolk studerer virkeligheten og har funnet ut hva man bør gjøre. Men hvordan er det mulig å samtidig mene dette og at det ikke er mulig å utlede «bør» fra «er»?

At noe er sant betyr at en påstand er i tråd med virkeligheten, og virkeligheten er tilgjengelig via sansene våre. De forståelsene av sannhet som er nær universelt aksepterte er enten at sannhet er konsistens med andre aksepterte ideer eller at sannhet er konsensus. Alikevel så sier den vanlige historien at vitenskapsfolk studerer virkeligheten med en god og solid vitenskapelig metode og har funnet ut hva som er sant. Men hvordan er det mulig å samtidig mene dette og at sannhet er kun er konsistens med andre ideer eller konsensus?

Gitt at vitenskapsfolk i dag mener at sansene ikke er gyldige (noe de er), at induksjon ikke er gyldig (noe det er), at sannhet ikke har noe med virkeligheten å gjøre (noe det har), at man ikke kan vite at noe er sant (noe man kan), at man ikke kan utlede et «bør» fra et «er» (noe man kan), at det ikke er noen vitenskapelig metode (noe det er), at fornuften ikke virker (noe den gjør), at, hvis det er en vitenskapelig metode, så er den basert på tilfeldige påstander (noe den ikke er), at rene vitenskaper finner sannhet ved må være uten observasjon (noe de ikke gjør), så er dette svært gode grunner til å ønske å ettergå påstandene deres nøyere og å ha en debatt om hva som blir påstått.

En korrekt betegnelse på de aksepterte filosofiske og vitenskapsfilosofiske ideene hos vitenskapsfolk er skeptisisme. Dette bør ikke være overraskende gitt det som er presentert over. Når skeptisister plutselig er helt sikre og helt enige, så er det ikke rart man lurer litt. Det er meget ironisk at de som setter spøsmålstegn ved skeptisistenes plutselige skråsikkerhet selv blir kalt skeptikkere.

Vitenskapsfolk bør heller omfavne induksjon, fornuft, logikk og sansenes gyldighet. Da vil de også omfavne en debatt om sannhet – hvordan virkeligheten faktisk er – istedenfor de desperate, patetiske forsøkene på å stilne debatten med hersketeknikker, noe som er mer forventet væremåte for skråsikre skeptisister.

Kryptovalutaer

I 2017 så vi en enorm interesse for såkalte kryptovalutaer, og spesielt den største av dem, Bitcoin. Prisen på Bitcoin økte fra ca. $1000 til $13 000, en 13-dobling. Pressen skrev nesten daglig om kryptovaluta-fenomenet etter sommeren 2017.

Før vi ser nærmere på dette fenomenet, la oss se litt på bakgrunnen.

Bank og finans er, og har lenge vært, én av de mest regulerte bransjene som finnes; én av de bransjene med minst frihet. For å konkretisere dette, la oss se på et lite utvalg:

  • For å starte og drive en bank må man ha konsesjon fra staten. Her følger det en omfattende prosess med mange krav for å få lov å starte bank.
  • Det finnes regler for hvilke kontrakter en bank kan inngå med sine kunder: Boliglånsforskriften sier at man maksimalt kan låne fem ganger sin egen bruttoinntekt. Man kan ikke låne mer enn 85% av verdien på primærboligen man skal kjøpe, og ikke mer enn 60% av sekundærboligen hvis den ligger i Oslo.
  • Sentralbanken setter renten og har et inflasjonsmål på 2,5%. Norske kroner er tvungent betalingsmiddel. Andre banker kan ikke utsetede sin egen valuta, og gullklausuler i kontrakter er ikke tillatt.
  • Banker har kapitalkrav og bufferkrav. Dette må jevnlig rapporteres til myndighetene.
  • Det er pålagte kunnskapstester for privatpersoner som ønsker å handle finansielle instrumenter.
  • Staten redder visse banker som går dårlig ved bruk av skattebetalernes penger.
  • Samfunnet er organisert slik at alle er nødt til å betale en viss del av det de tjener til myndighetene. Dette gjør at alle transaksjoner må rapporteres møysommelig og alle eiendeler regelmessig må rapporteres til myndighetene.

Disse reguleringene gjelder i Norge. I alle andre land finnes tilsvarende reguleringer. Alle som følger med kjenner godt til dette og vet at denne listen lett kan utvides med mange flere eksempler.

Bank og finans er en svært viktig bransje som bidrar med en enorm verdiskapning. Bank og finans har en lang historie og mye kunnskap ligger til grunn for å gjøre verdiskapningen i denne bransjen mulig.

Det er fremdeles mye potensiale i denne bransjen, og da spesielt relevant for denne artikkelen er utnyttelse av IT.

Det er derfor synd at denne bransjen også er én av de mest regulerte. Dynamiske og nytenkende personer skyr regulerte bransjer. Årsaken til dette bør være lett å se: Utprøving av og eksperimentering med nye ideer er en skjør prosess som paralyseres av slike ting som årelange søknadsprosesser, million-kapitalkrav og mange årsverk med pålagt rapportering. Dynamiske og nytenkende personer vil i møte med slike ting søke mindre regulerte bransjer hvor det er lettere med utprøving av og eksperimentering med nye ideer.

En av de minst regulerte bransjene med mest frihet er internett-teknologier. Denne bransjen er også godt kjent for å tiltrekke seg dynamiske og nytenkende personer og er sentral i det voksende gründer- og start-up-miljøet.

Det er også denne bransjen som er opphavet til kryptovalutaer.

Etter at internett ble allemannseie på 90-tallet begynte flere i IT-bransjen å snakke om å bruke internett til å opprette en global, digital, online, anonym valuta. Gjennom 90-, 00- og 10-tallet kom flere brikker på plass. I oktober 2008 kom den siste nødvendige brikken på plass. Dette var løsningen på det såkalte «double-spending»-problemet. Dette ble publisert anonymt under navnet «Satoshi Nakamoto», og den totale løsningen fikk navnet Bitcoin. Programvaren for Bitcoin som implementerer en fungerende global, digital, online, anonym valuta ble lansert like etter, våren 2009. Denne ble også publisert anonymt under samme navn.

Kort fortalt er Bitcoin en bank som holder styr på hvor mye penger en konto har og hvilke overføringer mellom kontoer som forekommer. Beløpet på kontoene er denominert i valutaen Bitcoin. Hver Bitcoin kan deles i 100 millioner satoshi, på samme måte som hver krone deles i 100 øre. Bitcoin-banken eksisterer som én bank over alle datamaskinene som kjører Bitcoin-programvaren. Alle som kjører Bitcoin-programvaren holder liv i banken og sørger for at den fungerer riktig. Denne banken er dermed en uregulert, global bank, uten noen konsesjon, som eksisterer på tvers av landegrenser uten noen spesifikk organisasjon. Den har ingen rapporteringskrav og overholder ingen reguleringskrav overfor noen myndighet. Kryptovalutaer utnytter reguleringssmutthull: Regulatorene var ikke klar over denne muligheten da dagens lovverk ble laget, og derfor har kryptovalutaer fått vokse.

Bitcoin er en kryptovaluta. Årsaken til at det kalles kryptovaluta er fordi den tekniske implementasjonen i stor grad bruker resultater fra fagfeltet kryptografi.

Etter at Bitcoin ble lansert har tusenvis av konkurrerende kryptovalutaer blitt lansert, hvor det er forsøkt mange og varierte nyvinninger og forbedringer. Noen prominente eksempler er Ethereum, Litecoin og Ripple. Slik konkurranse og nyvinning er vanlig i mindre regulerte bransjer, men er i dag mindre kjent for folk i bank- og finansbransjen.

Kryptovalutaer tiltrekker store mengder dynamiske og nytenkende personer. Som en sluse som åpnet seg har den viktige og produktive bank- og finansbransjen plutselig fått et fritt utløp for nytenkning og utvikling uten hindre som årelange søknadsprosesser, million-kapitalkrav og mange årsverk med pålagt rapportering.

Et godt eksempel på dette er Russisk-Kanadieren Vitalik Buterin som i en alder av bare 19 år gjorde store forbedringer på Bitcoin i sin egen teknologi: Ethereum. Hans nyvinning har gitt han, i en alder av bare 24 år, en formue på mange hundre millioner kroner. At en tenåring kan produsere verdier av denne størrelsesordenen sier litt om potensialet som ligger i bank- og finansbransjen.

Vitalik Buterin engasjerte seg tidlig i Bitcoin. Han foreslo sine forbedringer til organisasjonen som videreutvikler Bitcoin-programvaren, men hans forslag ble avvist. Han startet dermed en konkurrerende kryptovaluta som i dag er den nest største etter Bitcoin. Slike prosesser er helt vanlig i frie markeder.

Hvor gode er dagens kryptovalutaer som penger? Hvor god er kryptovaluta-teknologien som bank-teknologi?

State-of-the-art innen bank og valuta er banker som selv bestemmer hvilken valuta de ønsker å bruke (inkludert å kunne lage sin egen) og som bruker fraksjonsreserve og gullstandard, og hvor de får lov å drive likt på tvers av landegrenser. State-of-the-art er i dag forbudt i alle land.

Hadde bankbransjen fått drive i henhold til state-of-the-art ville man hatt stabile penger man kunne stole på over tid. Internasjonale transaksjoner ville i hovedsak vært begrenset av lysets hastighet. Dette ville gi en internasjonal transaksjonstid på sekunder. Transaksjonskostnaden ville vært svært lav. Kanskje nede i ører hvis ikke mindre. Transaksjonsmengden ville være minst tusenvis av transaksjoner per sekund. Kunnskapen for å lage dette er utbredt blant fagfolk og å lage dette utgjør en liten teknisk utfordring for de mange som kjenner til hvordan dette gjøres. Men, det er dessverre forbudt i alle land.

Hadde state-of-the-art innen bank og finans vært lov, ville selvsagt også kryptovalutaer vært lov. Men kryptovalutaer i dagens tilstand er ikke en forbedring på state-of-the-art.

  • Valutaene er ikke stabile i verdi. Bitcoin svingte mellom $800 og $20 000 i 2017. Tilsvarende svingninger så vi for de andre prominente kryptovalutaene. Dette gjør at Bitcoins er uegnet for sparing og som valuta i kontrakter. Årsaken til svingningene er i hovedsak at mengden valuta stort sett er lik og at valutaen ikke er forankret (for eksempel med gullstandard).
  • Transaksjoner tar ofte lang tid: Rundt ti minutter kreves for en Bitcoin transaksjon, og ofte tar det lenger tid. Dette er lenge hvis man skal betale i butikken eller fullføre et kjøp på internett. (For en interkontinental transaksjon er ikke dette så tregt.)
  • Transaksjoner er dyre: En Bitcoin-transaksjon var i 2017 oppe i over $30.
  • Transaksjonsmengden er lav. Bitcoin støtter 3-4 transaksjoner per sekund. Ethereum støtter ca 20.

Til tross for dette er kryptovalutaer allikevel noe bedre enn det som per i dag er tillatt innen ordinær bank og finans:

  • I noen land er det begrensninger på internasjonale overføringer. Det vestlige landet Sør-Korea har begrensninger på salg av den statlig pålagte valutaen Won.
  • Mellom noen land er transaksjonstiden på flere dager. Spesielt i afrikanske land, men også mellom vestlige land kan transaksjonstiden komme opp i flere dager.
  • Innovasjon og utvikling har betydelig færre begrensninger gjennom reguleringer og krav.

Kryptovalutaer kan muligens utvikles til en forbedring på dagens state-of-the-art. Mulige økninger i transaksjonsmengden og transaksjonshastigheten er på vei. Dette vil også gi en lavere transaksjonskostnad. Det at kryptovaluta-bankene må kjøre på titusenvis av oftest ukjente maskiner verden over kan vise seg veldig begrensende.

En stor utfordring for kryptovalutaer er reguleringer og innskrenkning av frihet til å ha noe med dem å gjøre. Det er vanskelig, og kanskje til og med upopulært, å forby dem helt, men man kan regulere dem så kraftig at de mister fordelene i forhold til dagens tillatte teknologier. Dette er kanskje også det mest sannsynlige utfallet.

Kryptovalutaer har til en viss grad vært med på å gjenopplive debatten om et fritt bankvesen og det er bra. Alle som liker kryptovalutaer og fordelene og entusiasmen det bringer bør støtte opp om et fritt bankvesen.

(Skrevet av Martin F. Johansen)

Referanser

https://www.finanstilsynet.no/forbrukerinformasjon/bank-og-finans/

https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1985-05-24-28/KAPITTEL_3#§14

https://www.finanstilsynet.no/tema/kapitaldekning/minstekrav-til-kapital-og-bufferkrav/

https://www.esma.europa.eu/policy-rules/mifid-ii-and-mifir

https://www.nordnet.no/kundeservice/start/ovrig/regelverk.html

https://insights.stackoverflow.com/survey/2016#work-companies

https://bitcoin.org/bitcoin.pdf

https://www.tanum.no/_saysiansk-okonomi-eller-en-introduksjon-til-politisk-okonomi-basert-pa-teoriene-til-jean-baptiste-say-vegard-martinsen-9788230015728

http://fortune.com/40-under-40/vitalik-buterin-10/

https://gizmodo.com/how-rich-are-the-founders-of-ripple-and-ethereum-1821786549