«Sorteringssamfunnet»

I inneværende uke skal Stortinget debattere og evt. vedta en liberalisering av Bioteknologiloven. Dagbladet oppsummerer: «Sammen har Sosialistisk Venstreparti, Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet flertall på Stortinget, og de vil nå liberalisere bioteknologiloven på en rekke punkter – mot regjeringens vilje.» 

Noen av de sakene som skal opp beskrives som vanskelige: «SV har vært under hardt press fra Frp og Ap, med sprikende synspunkter internt, om endringer bioteknologiloven. De tre partiene kan sikre flertall sammen, men SV har tidligere ikke gått like langt som de andre. De har dermed stått på vippen i en rekke saker. Nå har partiet landet i de vanskelige sakene. De går inn for blant annet altruistisk eggdonasjon, tidlig ultralyd, og assistert befruktning for enslige.» 

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/LAEE71/sv-sikrer-flertall-for-eggdonasjon-og-assistert-befruktning-for-enslige

Regjeringspartiet KrF er imot disse endringene, og vi siterer fra KrFs nettside:

KrF mener bioteknologiloven først og fremst må ivareta barns rett til å kjenne sitt opphav. Barns beste og menneskets egenverdi må settes først. Det kan ikke være slik at fordi bioteknologien er tilgjengelig, bør vi bruke den til alle formål. KrF mener etikken skal styre teknikken, og ikke motsatt.

-Dette er jo etisk vanskelige spørsmål som fortjener en langt bedre behandling enn dette. Det disse tre partiene nå prøver på er å kaste seg rundt for å få viljen sin, heller enn å faktisk lytte. Jeg har nesten ikke sett noe lignende i min tid på Stortinget, og at de velger å gjøre dette på denne måten i en så krevende sak synes jeg er urovekkende, sier [KrFs Stortingsrepresentant Geir Jørgen] Bekkevold. …

Bekkevold er veldig bekymret for om de endringene de tre partiene nå går inn for kan lede mot et sorteringssamfunn.

-Jeg vil ikke at dette skal bli startskuddet for et sorteringssamfunn hvor staten tilrettelegger for at vi kan drive omfattende leting etter potensielle sykdommer og diagnoser hos det ufødte liv. Jeg er redd dette kan føre til et samfunn som prøver å sile ut mennesker etter egenskaper, sier han.

– Dette er en skremmende utvikling. I Danmark ser vi at det knapt blir født barn med Downs syndrom etter at det ble innført en omfattende screening av kvinner. I Norge hører vi til stadighet om familier som blir møtt med at det nærmest forventes at de tar abort når de har fått beskjed om at barnet kan ha en kromosomfeil. Jeg må understreke kan, fordi feilmarginene er så store at det og er relativt stor mulighet for at disse kromosomfeilene ikke stemmer, sier han. Bekkevold understreker at han ønsker et samfunn som har plass til alle mennesker. -Jeg vil ha et samfunn som har plass til alle, helt uavhengig av egenskaper. Alle mennesker bør være like velkomne, og jeg synes noen av disse tendensene vi ser er veldig trist.

Arbeiderpartiet og FrP har tidligere varslet at de radikalt vil endre hvordan vi bruker bioteknologi i Norge. Nå har også SV varslet at de vil være med på store endringer av loven, gjennom blant annet å tillate eggdonasjon, assistert befruktning for enslige og mer omfattende sykdomstesting av ufødt liv. Bekkevold reagerer sterkt:

-Skal staten virkelig tilrettelegge for at stadig flere barn blir til uten å ha tilgang til sitt biologiske opphav? Vi vet lite om hvilke konsekvenser dette kan ha for barna. For mange barn vil dette kunne være helt uproblematisk, men som for adoptivbarn, så kan man ikke se bort ifra at det kan være vanskelig for barn ikke å vite eller ha tilgang til sitt biologisk opphav, sier han.»

https://krf.no/nyheter/nyheter-fra-krf/bioteknologibehandling-gar-pa-demokratiet-los/

KrF er det partiet som sterkest og mest prinsipielt har gått imot de endringene i Bioteknologiloven som er foreslått, og som åpenbart ligger an til å få et flertall fra Fr,. SV og Ap, og vi siterer igjen oppsummeringen fra KrFs nettside: KrF er imot at «eggdonasjon, assistert befruktning for enslige og mer omfattende sykdomstesting av ufødt liv» skal bli tillatt. Begrunnelsen er at KrF er imot at stadig flere barn skal komme til verden uten at de kjenner sin biologiske far, og at de ikke ønsker det de kaller et «sorteringssamfunn», noe som fror KrF betyr et samfunn hvor det fødes langt færre barn med f.eks. Downs syndrom (Bekkevold henviser til skrekkeksempelet Danmark, hvor det «knapt blir født barn med Downs syndrom etter at det ble innført en omfattende screening av [gravide] kvinner»).

Det er to hovedpoenger her. Poenget om at barn kan ha godt av å kjenne sitt «biologisk opphav» er godt, men spørsmålet er om dette skal trumfe retten for en kvinne til å bli kunstig befruktet på betingelser hun selv bestemmer. 

Vårt inntrykk er at de fleste kvinner ønsker å få barn, men at noen av disse ikke kan få barn på naturlig vis. Noen av disse ønsker da å få kunstig befruktning, og dette på en måte som kan innebære at barnet ikke kan få vite hvem den biologiske faren er. En kvinne som ønsker å gå igjennom denne prosessen må ha et sterkt ønske om å få barn, og vi kan ikke se at det finnes gode nok grunner til å nekte henne dette. Vi synes at KrFs standpunkt her er godt og velbegrunnet, men vi synes allikevel ikke at det er sterkt nok til at det innebærer at man kan nekte en kvinne å få utført en kunstig befruktning på de betingelser hun selv ønsker. 

Men når det gjelder KrFs ønske om å forby fosterdiagnostikk, synes vi ikke at KrF syn er godt. I dag har vi pga. utviklingen innen medisinsk teknologi muligheter til å skaffe viktig informasjon om et foster, informasjon som kan fortelle mye om egenskaper det kommende barnet vil ha. I praksis blir denne informasjonen brukt slik at noen gravide kvinner velger å ikke bære barnet frem fordi det barnet de vil få er slik at det f.eks. vil kreve spesielt mye omsorg og pleie. At kvinnen da har rett til å få et slikt foster abortert synes vi er en god ting. 

Det er kvinnen selv som (samme med den blivende faren) har ansvar for barnet, og dersom kvinnen får informasjon og fatter en beslutning om at det barnet de venter vil kreve langt mer omsorg og pleie enn de er i stand til å håndtere, så har de etter vårt syn all rett til å avslutte dette svangerskapet. 

KrF vil altså nekte kvinne denne muligheten. KrF vi altså bruke statlig tvang for å hindre en gravid kvinne i å fatte et valg som vil gjøre hennes liv bedre enn det ellers vil bli. KrF vil altså bruke statlig tvang for å gjøre slike kvinners livs langt dårligere enn de eller ville ha blitt. Dette er det KrF anser som moralsk høyverdig. Det er ikke overraskende at KrF har dette standpunktet, KrFs etiske basis er kristendommen, og den står for en etikk som forfekter selvoppofrelse/altruisme, og en slik etikk er ikke en oppskrift på et lykkelig liv, tvert imot er dette en oppskrift på forsakelse og lidelse. Men de kristne betrakter dette som er moralsk gode.  

Vår etisk syn er stikk motsatte.  Vi står for rasjonell egoisme, en etikk som sier at man bør gjøre sitt beste for å leve et godt, lykkelig liv. 

Rasjonell egoisme innebærer at hvert enkelt individ har all rett til å leve sitt liv slik det ønsker så lenge det ikke initierer tvang mot andre mennesker. Denne etikken innebærer den enkeltes rett til å bestemme over sin egen kropp, og da inkluderer denne etikken kvinners rett til selvbestemt abort. Å nekte en kvinne retten til selvbestemt abort er reellt sett å tvinge en gravid kvinne til å bære frem og føde og ta seg et barn hun ikke ønsker. Dette kan ødelegge en kvinnes liv – men er altså ifølge den moralen KrF står for høyverdig. Ifølge den etikken vi står for er dette helt forkastelig. 

Forskjellen mellom vår etikk og den etikk KrF står for kan oppsummeres i denne formuleringen fra artikkelen sitert over: «Det kan ikke være slik at fordi bioteknologien er tilgjengelig, bør vi bruke den til alle formål». Vårt syn ar at det som er tilgjenglig, og som virkelig kan gjøre enkeltmenneskers liv bedre, bør brukes. 

Man kan også si litt om det begrep KrF bruker: «sorteringssamfunn». Det bruken av dette begrepet tyder på er at deres utgangspunkt er samfunnet som helhet, og ikke de individer som samfunnet består av. De vil ha et bestemt type samfunn, og vil tvinge hvert enkelt medlem av dette samfunnet til å leve langt dårligere liv for at deres mål for samfunnet som helhet skal oppfylles. KrFs utgangspunkt her er kollektivisme; det syn at gruppen er det primære og at hvert enkelt medlem i gruppen bare må underordne seg det gruppen (via dens ledere) bestemmer. 

I motsetning til KrF har vi et individualistisk utgangspunkt: individualismen innebærer at individene er det primære, og at hvert individ har rett til å leve slik det ønsker så lenge det ikke krenker andre individers tilsvarende rett, dvs. så lenge de ikke initierer tvang mot andre.    

Vi regner med at den kommende avstemning i Stortinget fører til at bioteknologiloven liberaliseres, alt tyder på det. FrP, Ap og SV er for. KrF er vel det eneste partiet som er imot. Høyre og Venstre vil nok stemme imot liberaliseringen fordi de sitter i regjering med KrF og har inngått en hestehandel for å holde regjeringen samlet. 

En artikkel i Aftenposten forteller at «SV ber liberale Høyre- og Venstre-representanter stemme etter egen samvittighet om eggdonasjon, assistert befruktning for enslige og tidlig ultralyd … Men det er lite opprør å spore i Høyre og Venstre. Venstres parlamentariske leder, Terje Breivik, skriver i en SMS til Aftenposten: «Me røystar i samsvar med regjeringserklæringen». Høyres parlamentariske leder Trond Helleland har ikke besvart Aftenpostens henvendelse.» 

https://www.aftenposten.no/norge/politikk/i/VbmeeV/ber-venstre-og-hoeyre-trosse-egen-regjering-i-slaget-om-ny-bioteknologilov?

Det er altså viktigere for Høyre og Venstre å sitte i regjering enn å hindre at kvinner blir tvunget til å bære frem barn de ikke ønsker. Ingen overraskelse der. Men som sagt, alt tyder på at dette forslaget går igjennom, og bra er det.  

Er man noen gang virkelig forberedt på alt som kan skje?

«Støre: – Vi var dårlig forberedt da krisen traff. Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre mener svak beredskap tvang regjeringen til å innføre mer inngripende krisetiltak….» 

https://www.dagsavisen.no/nyheter/innenriks/store-vi-var-darlig-forberedt-da-krisen-traff-1.1707335

Kritikk av at man ikke var godt nok forberedt kan dukke opp i en rekke sammenhenger. Her er et typisk eksempel som ikke har med Corona-saken å gjøre: «BP: – Vi var ikke forberedt på ulykken. Den britiske oljegiganten BP innrømmer at de ikke hadde beredskap mot en oljelekkasje på dypt vann…».

https://e24.no/karriere-og-ledelse/i/1npj7e/bp-vi-var-ikke-forberedt-paa-ulykken

Det finnes et utall slike relativt små eksempler, og vi gjengir ikke flere: flere eksempler av denne typen er enkle å finne. Men vi kommer til noen større eksempler nedenfor. 

Ting som kan skje i fremtiden deles gjerne inn i fire kategorier: kjente kjente, kjente ukjente, ukjente kjente, og ukjente ukjente. Inndelingen i disse kategoriene forekommer i visse fagmiljøer, og opphavet til inndelingen er omtalt i denne artikkelen på Wikipedia:  

https://en.wikipedia.org/wiki/There_are_known_knowns

1) kjente kjente 

Dette er kjente ting som man vet kommer til å skje. f.eks. at dersom man kjøper noe så må man betale for det. 

2) kjente ukjente 

Dette er kjente ting som vi vet kan skje, men som man ikke vet vil skje akkurat når de skjer. Eksempler er at en flyavgang man skulle reise med blir innstillt, eller at firmaet man har kjøpt noe fra går konkurs og man ikke får det man har betalt for. Slik ting er ille, men man må være forberedt på at slike ting kan skje en gang i blant. Man må bare innstille seg på at disse tingene kan skje, og legge planer (eller backup-planer) deretter.  

3) ukjente kjente 

Navnet på denne kategorien er kanskje litt overdrevet – egentlig er de tingene som hører hjemme her ikke «ukjente», men det kan se ut som om de er ukjente. De ting som hører hjemme her er ting som man vet kan skje, men som man ikke vil vedkjenne seg. Disse tingene kan også gå under navnet «ubehagelige sannheter» som mange forsøker å fornekte ved å late som om de ikke finnes, dvs. man handler seg som om disse sannhetene ikke eksisterer. Eksempler er at man blir overvektig dersom man spiser for mye (men mange som spiser for mye er klar over dette og bryr seg ikke), at dersom skattenivået øker vil produksjonen og dermed velstanden gå ned, etc.

4) ukjente ukjente 

Denne kategorien består av ting som skjer og som kommer som en fullstendig overraskelse når de skjer. Et eksempel er det som skjedde 11. september 2001: at terrorister kunne kapre  passasjerfly var velkjent fra tidligere, men at de skulle bruke flyene som missiler mot bygninger hvor mange mennesker oppholdt seg, det hadde aldri skjedd tidligere og kom som en overraskelse på så og si alle. (Ja, i litteraturen kunne man før 2001 finne eksempler på slike hendelser, men forfattere lager gjerne ekstreme hendelser og setter dem på spissen. Allikevel kan slike hendelser som er beskrevet i romaner komme som en fullstendig overraskelse hvis de inntreffer i virkeligheten.)  

Dette var de fire kategoriene. Hvordan passer så beredskapen foran Corona-epidemien inn i disse kategoriene? Vi nevnte innledningsvis at det er rettet kritikk mot regjeringen pga. manglende beredskap ifbm Corona-epidemien. (I denne diskusjonen tar vi utgangspunkt i at Corona-epidemien er omtrent så farlig som noen av de første vurderingene tydet på, noe den raskt viste seg å ikke være.) 

Men slike eksempler på manglende beredskap er det mange av, både mht. Corona-epidemien og andre ting. Mht. Corona var det visstnok bare ett land i verden som hadde god beredskap, og det var Sør-Korea. Årsaken til dette var at Sør-Korea hadde opplevet en lignende epidemi for noen år siden; da denne kom var landets helsevesen uforberedt, men de tok lærdom av dette og hadde beredskapen klar neste gang det kom en lignende epidemi. Så de var klare da Coronaen slo til. 

Men la oss kort se på noen andre tilfeller av manglende beredskap ifbm. svært viktige hendelser. 

9. april ble Norge invadert av Tyskland. Norge var helt uforberedt på dette, til tross for at det i Europa hadde pågått en krig i et halvt år, en krig hvor Tyskland hadde invadert flere andre land. Norges militære forsvar var i en svært dårlig forfatning og var ikke rede til å møte en invasjonn; Arbeiderpartiet, som hadde regjeringsmakt i årene før krigen, hadde gjennom mesteparten av 30-tallet på alle vis nedvurdert Forsvaret, som de betraktet som «borgerskapets undertrykkelsesapparat». Bla. hadde Ap-regjeringen latt være å bevilge midler som kunne har gjort Forsvaret stridsdyktig. Ap-regjeringen vendte bort fra denne kursen mot slutten av 30-tallet og øket bevilgningen til Forsvaret, men det hjalp lite; den militære motstand som tyskerne møtte da de invaderte Norge var ubetydelig. Norge kapitulere etter bare et par måneder. Forsvarets beredskap 9. april var svært mangelfull.

22. juli 2011 utførte Breivik et grusomt terrorangrep i Oslo sentrum og på Utøya. Først sprengte han en stor bombe i regjeringskvartalet, og deretter dro han til Utøya hvor han drepte om lag 70 unge AUFere på sommerleir. Politiet var fullstendig uforberedt på dette. Det er ikke nødvendig å gå i detaljer her, men det er velkjent at politiets varslingsrutiner  ikke fungerte godt, at politiet ikke hadde noe helikopter tilgjengelig, at de første politifolkene som ble sendt til Utøya dro til feil sted, at politet hadde en instruks som i praksis innebar at de først ikke kunne dra ut til Utøya der skytingen stadig pågikk fordi det kunne innebære fare for politifolkene, etc. Politiets beredskap 22. juli var svært mangelfull.   

Sveriges statsminister Olof  Palme ble skutt på åpen gate natten til 28. februar 1986. Statsrådene ble, etter at drapet ble kjent, innkalt til regjeringsbygget, men de hadde ikke fått noen politi-eskorte for reisen dit; de ankom som om de var vanlige trafikanter. De burde ha fått politivakt med en gang; attentatet mot Palme kunne jo være et ledd i et aksjon som hadde som mål å ramme flere statsråder. Det svenske politiets beredskap var svært mangelfull. 

Men slik er det over hele verden: USAs beredskap etter at president Kennedy ble skutt i november 1963 var svært mangelfull, og det samme gjaldt etter det som skjedde 11. september 2001. Frankrike var også helt uforberedt da Tyskland invaderte i 1939, USA var uforberedt da Japan angrep Pearl Harbor i 1941, Kuwait var helt uforberedt da Irak invaderte i 1990, Sør-Korea var helt uforberedt da Nord-Korea invaderte i 1950, etc.    

Så det at enkelte organer og institusjoner har en mangelfull beredskap når det inntreffer noe uventet ser ut til å være ganske vanlig.   

Spørsmålet er: hvilken av de fire nevnte kategoriene hører slike hendelser til? 

Vi kan antagelig i utgangspunktet si at de ikke hører hjemme i kategori 1, og heller ikke i kategori 4. Alle disse hendelsene var, da de inntraff, uventede og er derfor ikke i kategori 1. De var heller ikke totalt uventede: invasjoner, attentater og terrorangrep hadde skjedd tidligere og er derfor kjente hendelser som man må kunne forvente skulle kunne skje igjen. De er derfor altså ikke i kategori 4. 

Allikevel kom de alle overraskende da de skjedde. Spørsmålet blir da: er slike ting noe man kunne forvente at ville skje en eller annen gang, og at de derved kan plasseres i kategori 2, eller har de ansvarlige reellt sett aktivt forsøkt å ignorere at slike ting kunne skje og derved latt være å forberede seg, og da hører de hjemme i kategori 3.

Hvis disse hendelsene er i kategori 2 har de ansvarlige forsømt seg pga. inkompetanse, hvis de er i kategori 3 har de ansvarlige forsømt seg ved aktivt å fornekte relevante fakta. 

Alle eksemplene vi har gitt (unntatt ett) handler om noe som skjer i det offentlige, dvs. i statens regi. Politiet og Forsvaret er per def statlige organisasjoner. Helsevesenet er i alle land i dag enten eiet og drevet av staten, eller det er i meget stor grad regulert og finansiert av staten selv om det formelt er privat (som í USA). 

Private selskaper kan selvsagt også være uforberedt på ting som kan skje, men private selskaper er avhengige av fornøyde kunder, og kunder vil ikke akseptere at et firma gjør ting som er skadelige; gjør det det vil det miste goodwill og derved også kunder. Et privat firma vil derfor strekke seg langt for å unngå å gjøre ting som kundene oppfatter som negativt eller skadelig. Er et privat firma ansvarlig for en ulykke som skader mange vil det gjøre mye for å rette opp skaden og for å unngå at noe lignende skal skje igjen. Enhver ulykke gir lærdom som de ansvarlige kan bruke for å redusere sannsynligheten for ulykker i fremtiden. Et privat firma i konkurranse med andre firmaer vil også legge stor vekt på å produsere/selge gode og trygge varer, og for best mulig å sikre dette vil det sørge for å ha gode ansatte på alle nivåer (i den grad dette er tillatt av staten: staten kan jo gi lover som pålegger firmaer å operere på et lavere nivå enn det optimale, f.eks. ved å hindre et firma i å si opp ansatte som ikke fungerer godt, eller ved å pålegge det å ha uegnede personer i sitt styre, eller ved å pålegge det å selge sine varer til en annen pris enn det som firmaet selv finner er riktig, eller ved å pålegge firmaet å betale store beløp til det offentlige for at det skal kunne fortsette sin virksomhet). 

Men i det offentlige er det annerledes. Inntektene kommer ikke fra personer som frivillig velger å betale, inntektene kommer fra skatter og avgifter som borgerne er tvangsmessig pålagt å betale enten de vil eller ikke. Derfor et incentivene til å tilby «kundene» gode varer/tjenester ikke så fremtredende for statlige virksomheter som de er i virksomheter hvor gode tilbud er en forutsetning for at inntektene skal komme. Videre er det i offentlige virksomheter liten eller ingen konkurranse på noe felt, noe som resulterer i alt fra mindre gode produkter til at mindre gode folk plasseres i viktige stillinger.

Sagt med andre ord: ofte er det slik at det militære forsvaret er dårlig forberedt på ting som kan skje, og ofte er det slik at politiet er dårlig forberedt på ting som kan skje, og dette finnes det konkrete erfaringer på fra en rekke land. (På den annen side er det lett å være etterpåklok her …)

Vi vil også nevne at private virksomheter har som mål å tilfredstille sine kunder, og at de hele tiden vil tilpasse seg dette målet dersom det ikke er i strid med gjeldende lover og regler. På et vis kan man si at det samme gjelder offentlige virksomheter, men offentlige virksomheter har også en rekke andre kriterier som legger føringer på deres virksomhet og som reduserer effektiviteten (ingen sammenheng mellom pris til kunde/bruker og kostnad ved produksjon, utjamning, likestilling, anti-diskriminering, mangfold, etc.).    

Men følgende poeng er viktig: et privat firma kan etter å ha vist uansvarlighet miste sine kunder nærmest over natten, mens partiene som styrer politikken kan etter å ha vist uansvarlighet miste sine velgere ved neste valg, som kanskje ligger fire år frem i tid.  

Dessuten er det vanskeligere for offentlige virksomheter å endre kurs dersom det skulle bli nødvendig, offentlige virksomhet driver etter detaljerte regler gitt i lover og forskrifter og rundskriv, og skal kursen legges om må disse endres, og å endre disse er en prosess som kan ta lang tid og som involverer mange aktører (de som vet hva begrepet «høringsrunde» betyr kjenner til dette).    

Dette kan oppsummeres til følgende: det er langt større sannsynlighet for at offentlige virksomheter er dårligere forberedt på ting som kan skje enn private virksomheter, og det er vanskeligere for offentlig virksomheter å legge om kursen dersom det skulle bli nødvendig.  

Så, kritikk om at deler av staten har en mangelfull beredskap ser ut til å være noe vi må leve med. Det er allikevel slik at man lærer av tidligere hendelser; antagelig vil det etter Corona-epidemien bli bygget opp en beredskap som gjør at helsevesenet er forberedt neste gang det kommer en lignende epidemi. Men skulle det dukke opp noe som er vesentlig annerledes og som det er en statlig etats oppgave å håndtere (slik staten i dag er organisert), vil det antagelig igjen vise seg at beredskapen er mangelfull.   

Er det noen løsning på dette? Hvis vi først ser på helse: hver enkelt bør sørge for at han selv har så god helse som mulig (dette gjelder dersom man anser dette som verdifullt; vi sier ikke at helse er viktigst, det som er viktigst er trivsel, men de fleste vil si at god helse er en forutsetning for trivsel). Dette gjelder også for de man står nær og bryr seg om, først og fremst egne barn.

For å ha en god helse, som inkluderer å ha et godt immunforsvar, bør man innta mye frukt, grønnsaker og kornprodukter, man bør ikke røyke, man bør ikke bruke mye rusmidler, man bør holde kroppen i form med fysisk aktivitet, man bør ikke å være overvektig, man bør unngå stress, men bør få nok søvn, men bør innta nødvendige tilskudd som f.eks. D-vitamin om vinteren hvis man får lite sollys, Omega3 dersom man ikke spiser fisk, etc. Man bør også ha god hygiene.

De aller fleste vil allikevel på en aller annen måte en eller annen gang trenge behandling i helsevesenet, og det bør være så effektivt og godt og kostnadseffektivt som mulig. Derfor bør det være privat helt uten offentlige reguleringer, og det bør være finansiert ved egenbetaling ved mindre prosedyrer, og via godt tilpassede forsikringer når det er behov for mer omfattende behandlinger. 

Vi sier ikke at dersom helsevesenet er slik organisert vil det alltid være forberedt på alt som kan komme, vi sier at dersom det er organisert slik vil det mer effektivt enn dagens system kunne tilpasse seg det som måtte dukke opp av helsemessige utfordringer og trusler.   

En mer detaljert beskrivelse av hvordan et helt privat helsevesen kan organiseres er å finne i denne artikkelen: «Moral Health Care vs. «Universal Health Care»».  

På andre områder (som f.eks. ulykker) bør det være et system som innebærer at eiendomsretten gjelder og at noen er ansvarlig for det som skjedde, noe man vil ha i ethvert privat selskap.

Mht. områder som ligger under politiet og rettsapparatet bør man arbeide for at lovverket kun bør inneholde lover som forbyr reell kriminalitet (dvs. innbrudd, ran, tyveri, svindel, overfall, drap, voldtekt, etc., dvs. ting som er initiering av tvang overfor andre), og at de som begår slik kriminalitet bør idømmes lange fengselsstraffer. Gjennomføres dette vil mesteparten av dagens lover forsvinne, politet vil få kapasitet til å ta seg av all kriminalitet som skjer, og kriminaliteten vil bli praktisk talt null.   

Inntil dette skjer vil det som i dag være omfattende reell kriminalitet, og den enkelte bør derfor sørge for å være i stand til å forsvare seg og beskytte sitt med alle de midler som loven tillater: lås huset, sett bilen i en garasje, installer alarm, vær i stand til å forsvare deg dersom du blir utsatt for overfall eller ran, etc. Men i dag er det slik at politi og rettsapparat i alt for stor grad lar kriminelle gå løse slik at de kan fortsette å terrorisere vanlige folk med overfall, innbrudd, tyverier og hærverk. Det er slik fordi folk flest vil at det skal være slik, ja vi har en mild og ettergivende kriminalpolitikk fordi folk flest synes synd på de kriminelle  og mener at tilgivelse er en høyverdig dyd.     

Mht. Forsvarets beredskap bør man gjøre kjent hva som er reelle trusler og hva en eliminering av disse truslene innebærer. Et konkret eksempel fra historien: Winston Churchill var en av de svært få som advarte mot Hitler og nasjonalsosialismen på 30-tallet: hadde han fått stor oppslutning tidligere kunne mye blitt annerledes fra 1939. I dag ser det ut til at kampen mot militant islam kun skjer i det skjulte, og at innsatsen derfor er langt mer laber enn den burde være. 

Man bør også, dersom man har interesser som går i denne retningen, arbeide for å få samfunnet til å komme over på en slik kurs, gi uttrykk for hva som er reelle trusler, og at  politiet og forsvaret har de ressurser, både økonomiske og moralske, som er nødvendige for å møte disse truslene og nedkjempe dem. 

Som sagt, i dag er politi, rettsapparat og det militære ikke i stand eller ikke villig til å håndtere de reelle farer og trusler som finnes.  

Feilen som begås her er i kategori 3, folk flest lar være å tenke på de konsekvenser som nødvendigvis følger dersom frihetsfiendtlige aktører (kriminelle, militante muslimer) ikke blir slått ned med den styrke og kraft som er nødvendig for å sørge for at disse kreftene ikke vil komme til å ødelegge den frihet og velstand som så og si alle egentlig ønsker. 

Det dette koker ned til er at vi er utsatt for en rekke trusler og farer, og at de møtes på en lite egnet måte fordi det begås omfattede tankefeil, feil som i skjemaet over passer i kategoriene 2 og 3.  

Men dette er lite annet enn at man ikke i tilstrekkelig grad tar hensyn til alle relevante fakta når man vurderer det som kan skje og når man legger planer for hva man bør gjøre for å møte farer og trusler på en effektiv måte. Å ta hensyn til alle relevant fakta, og å ikke betrakte fantasi og oppspinn som om der er fakta, er å være rasjonell. 

Ja, det er mange grupper som er eksplisitt ikke-rasjonelle. Her er noen få av mange eksempler man kunne ha gitt på dette: de religiøse (de betrakter fantasi og oppspinn som fakta: mange av de forestilinger som religioner forfekter er ikke fakta fordi de er ikke basert på observasjon og utledet i samsvar med logikkens lover). Flere eksempler: de som mener at det ikke finnes naturgitte kjønn, de som tror at utjamning ikke vil ødelegge velstand, de som tror at fattigdom er årsak til kriminalitet og krig, de som tror at islam er fredens religion, de som tror at dialog kan løse dagens store voldelige konflikter, de som tror at FN er eneste håp om fred i verden, de som tror at vi står foran en klimakatastrofe og at «the science is settled», etc.

Til slutt: for best mulig å møte de farer og trusler som måtte oppstå bør man i så stor grad som mulig identifisere reelle farer når de måtte oppstå, man bør ha så fleksible institusjoner som mulig, og man bør ha så stor velstand som mulig. Dette er en implikasjon av full individuell og økonomisk frihet, og dette er igjen en implikasjon av rasjonalitet: dvs. disse tingene kan kun oppnås i en kultur hvor rasjonalitet står sterkt. Står rasjonaliteten svakt vil virkelighetskontaken bli mangelfull, og da er det som om man ferdes i et vanskelig terreng uten kart: da kan det lett gå rett vest eller nord og ned.  

Men å tro at man alltid kan være godt forberedt på enhver krise som måtte oppstå er intet annet enn ren ønsketenkning.

Agenda 2030

I de siste årene er det blitt vanlig at ledende politikere bærer på jakkeslaget en pins med sitt lands flagg. Så vidt vi husker begynte dette i USA etter 11. september 2001; etter  terrorangrepet som skjedde den dagen begynte amerikanske politikere, og en rekke andre personer som opptrådte foran et publikum, å bruke en pins med det amerikanske flagget, dette for å vise støtte til USA. Bruken av en slik flagg-pins spredte seg så til en rekke andre land, og så sent som i går 10/5 så vi en svensk statsråd bruke en pins med det svenske flagget på TV (i programmet Agenda på SVT2). Men av en eller annen grunn har en slik pins-bruk ikke kommet til Norge: vi kan ikke huske å ha sett norske politikere med en pins med et norsk flagg på jakkeslaget. Men nå har noe skjedd. I de siste ukene har vi altfor mange ganger sett ledende norske politikere på TV, og disse har båret en pins ikke med det norske flagget, men en pins som viser en slags krans med ulikefarvede segmenter. De innvidde vet at dette er logoen til noe som kalles «Agenda 2030», et FN-program som skal fremme det som påstås å være en «bærekraftig utvikling». Politikerne bærer åpenbart dette merket for å vise sin støtte til Agenda 2030. Noen har protestert mot dette og mener at politikerne heller burde bruke en pins med det norske flagget; og etter at debatten om Agenda2030-pinsen tok av har enkelte FrP-politikere begynt å bruke en pins med norske flagget. 

Men først: Hva er Agenda 2030? I sitatet som umiddelbart følger sier regjeringen at den støtter dette programmet, og deretter gjengir vi hovedpunktene i programmet med våre kommentarer.  

2030-agendaen med bærekraftsmålene utgjør den politiske overbygningen for regjeringens arbeid nasjonalt og internasjonalt. I 2015 ble 2030-agendaen med de 17 bærekraftsmålene vedtatt av alle FNs medlemsland. Bærekraftsmålene ser miljø, økonomi og sosial utvikling i sammenheng. Et sentralt prinsipp i 2030-agendaen er at ingen skal utelates. De mest sårbare og marginaliserte menneskene og gruppene i verden skal inkluderes i utviklingen. Bærekraftsmålene krever felles innsats fra myndigheter, sivilsamfunn, privat sektor og akademia i alle land. 

https://www.regjeringen.no/no/tema/utenrikssaker/utviklingssamarbeid/bkm_agenda2030/id2510974/

Med formuleringer som «ingen skal utelates» og at alle skal «inkluderes i utviklingen» ser man hva dette egentlig er: dette er grunnlaget for innføringen av en verdensomspennende velferdsstat. 

En velferdsstat er et system som innebærer at alle borgere skal ha rett til å  få en rekke tilbud mer eller mindre gratis fra det offentlige: utdannelse, helsehjelp, pensjoner og trygder, bolig, mm., og at dette skal finansieres med skatter og avgifter, eller evt. overføringer fra andre land. Videre skal all produktiv virksomhet reguleres av det offentlige. 

Dette systemet er innført i en rekke land, de første skritt ble i enkelte land tatt allerede fra slutten av 1800-tallet, men andre land var noe senere ute. Etter noen tid har dette systemet i alle land resultert i perioder med økonomiske kriser, inflasjon, arbeidsløshet, og slike ting som synkende kvalitet i skolen (elevene oppnår dårligere resultater), køer i helsevesenet, et stadig mer omfattende og detaljert lovverk som gir regler på flere og flere områder (noe som fører til mer kriminalitet fordi det svekker respekten for lov og rett), pensjonssystemer som er konkurs, og en enorm og voksende statsgjeld. Systemet fører også nødvendigvis til et voksende byråkrati; byråkratiet er det apparat som utreder, planlegger, styrer og administrerer de tilbud som det offentlige står for. Byråkratiet er helt uproduktivt; det skaper ikke verdier, det fordeler verdier som er skapt av de produktive. Byråkratiet er et apparat som på en meget kostbar og ineffektiv måte utfører den oppgaven som markedsmekanismen utfører langt mer effektivt og billigere i en fri, uregulert økonomi. 

I en velferdsstat er en slik negativ utvikling uunngåelig, og den vil ikke skje i en fri økonomi; i en regulert økonomi vil kommunikasjonen mellom produsenter og forbrukere, som i et fritt marked skjer via den meget effektive markedsmekanismen, skjer via offentlige reguleringer, og dette er nødvendigvis en svært treg styringsmekanisme. Kvaliteten på tilbudene fra det offentlige vil synke fordi i statlige virksomheter vil innovasjon og nytenkning ikke ha det frie spillerom som finnes i en fri økonomi, og i en økonomi med store offentlige sektorer (f.eks. innen skole, helse, forskning, kultur, pensjoner og trygder) vil de positive effektene av konkurranse og effektivisering ikke kunne komme til uttrykk i like stor grad som under frihet.  

I et slikt system må den offentlige gjelden nødvendigvis øke fordi politikerene må love mer og mer for å bli valgt, dvs. de må love flere eller bedre offentlige tilbud: «stem på oss så skal vi bruke mer penger på skole, på pensjoner, på eldreomsorg, på helsevesenet, på kultur, på miljø, etc.». Dette finansieres av økede skatter, men når dette ikke strekker til tas det opp lån, og denne gjelden må betales av fremtidens skattebetalere.  

Enhver burde kunne forstå at et slikt system ikke kan fungere i det lange løp – men det ser ikke ut til at de enorme og voksende problemer som alle velferdsstater har skremmer politikerne; nå vil de altså også innføre denne modellen internasjonalt, åpenbart under ledelse av FN. 

La oss se på de 17 konkrete punktene som inngår i Agenda 2030. Noen mål er selvsagt gode.  

Mål 1: Utrydde alle former for fattigdom i hele verden. 

Mål 2: Utrydde sult, oppnå matsikkerhet og bedre ernæring, og fremme bærekraftig landbruk

Mål 3: Sikre god helse og fremme livskvalitet for alle, uansett alder  

Mål 4: Sikre inkluderende, rettferdig og god utdanning og fremme muligheter for livslang læring for alle 

Mål 6: Sikre bærekraftig vannforvaltning og tilgang til vann og gode sanitærforhold for alle

Mål 7: Sikre tilgang til pålitelig, bærekraftig og moderne energi til en overkommelig pris

Mål 8: Fremme varig, inkluderende og bærekraftig økonomisk vekst, full sysselsetting og anstendig arbeid for alle

Mål 9: Bygge robust infrastruktur, fremme inkluderende og bærekraftig industrialisering og bidra til innovasjon

Disse målene er gode, men er alle uttrykk for og implikasjoner av ett grunnleggende forhold: bedre velstand. Alle disse målene vil oppnås dersom samfunnet opplever en utvikling i retning av bedre velstand. Men det er kun én vei til større velstand, og det er økning av produktiviteten i samfunnet. Dette er igjen et resultat av akkumulering av kapital, og dette forutsetter igjen respekt for eiendomsretten. Og dette igjen forutsetter at det i samfunnet anses som moralsk høyverdig å skape et godt liv for seg og sine ved produktivt arbeid. Med andre ord: voksende velstand (stabilt over tid) kan kun skje i et samfunn med en fri økonomi, dvs. kun i et samfunn hvor det ikke er noen statlig innblanding i økonomien, og hvor det er full frihandel både i landet og med andre land. Og for å gjenta det ekstremt viktige hovedpoenget: akkumulering av kapital (stabilt over tid) skjer kun dersom det er respekt for eiendomsretten, og dette igjen forutsetter at det anses som moralsk høyverdig å skape et godt liv for seg og sine ved produktivt arbeid. I dag er det ikke slik i noe land: i land med en stor offentlig sektor, med en mengde offentlige «gratis»tilbud, med reguleringer og overføringer og høy skatt, er det liten respekt for eiendomsretten. (Vi kommer tilbake til dette poenget nedenfor.)      

Etter alt å dømme har FN en annen oppskrift enn respekt for eiendomsretten for å oppnå disse målene; FNs oppskrift går nok ut på å oppnå dette gjennom høye skatter og avgifter, og en rekke gratistilbud fra det offentlige. Men en slik ordning betyr reellt sett at man tar penger fra de som jobber produktivt og gir til de som ikke jobber produktivt eller til de som ikke jobber. Siden velstand er et resultat av produksjon vil dette over tid svekke motivasjonen til å jobbe produktivt, og denne politikken vil ødelegge velstanden for alle.        

Vi skrev at «dette igjen forutsetter at det anses som moralsk høyverdig å skape et godt liv for seg og sine ved produktivt arbeid». Man kan spørre om det er noen som er eksplisitt uenige i dette. Ja, det er noen som ikke anser det som moralsk høyverdig å skape et godt liv ved produktivt arbeid, f.eks. de som sogner til miljøbevegelsen, de som er tilhengere av likhet/egelitarianisme, og mange religiøse grupper. Det er også mange som deler dette synet fordi de misliker andres suksess. Disse gruppene står svært sterkt i dag, og de preger sterkt politikken i alle land i Vesten. 

Mål 5: Oppnå likestilling og styrke jenters og kvinners stilling. 

Dette er et godt mål, men er umulig å oppfylle så lenge islam står sterkt, og så lenge de dominerende kreftene i et samfunn (partier, presse, akademia, intellektuelle) ikke våger å utfordre islam. I Vesten i dag er det så ille at de få som våger å utfordre islam av presumptivt seriøse aktører blir beskyldt for å være rasister og/eller det som enda verre er.    

Mål 10: Redusere ulikhet i og mellom land

I en fri økonomi vil alle over tid få bedre velstand. Som nevnt er det akkumulert kapital som gir velstand, og de som tidligst fikk en fri økonomi (som altså innebærer respekt for eiendomsretten) vil være mer velstående enn andre land som fikk en fri økonomi med på et senere tidspunkt. 

Dersom FN vil oppnå redusert ulikhet med overføringer og reguleringer vil de nok oppnå likhet, men det som vil skje er at velstanden reduseres både i det land som kapitalen fjernes fra og i de land som kapitalen overføres til. Grunnen til at dette vil skje er at i de land som midlene overføres fra vil det bli mindre lønnsomt å jobbe pga. økende skatter og avgifter og stadig flere reguleringer, og folk vil jobbe mindre. I de land som midlene overføres til vil det bli lettere å få penger uten å jobbe (via ulike støtteordninger), og motivasjonen for å jobbe produktivt vil bli mindre. Jo lenger slike overføringer pågår jo raskere vil alle land bli fattigere. 

Mål 11: Gjøre byer og bosettinger inkluderende, trygge, motstandsdyktige og bærekraftige

Et viktig element for å oppnå dette er å sørge for at de som begår reell kriminalitet lange fengselsstraffer, men det er i dag svært få som i dag støtter en slik politikk. Det er intet som tyder på FN slutter opp om vårt syn her.   

Mål 12: Sikre bærekraftige forbruks- og produksjonsmønstre

Sikres ved en fri økonomi med full respekt for eiendomsretten. Full respekt for eiendomsretten innebærer at politikere ikke kan tilgodese sine foretrukne pressgrupper, slik de kan og gjør i alle regulerte økonomier. 

Mål 13: Handle umiddelbart for å stoppe klimaendringene og bekjempe konsekvensene av dem

Klimaendringer er et naturlig fenomen, og der de måtte ha negative konsekvenser vil disse minimaliseres ved individuell frihet, dvs. ved at individer frivillig, dvs. uten statlige hindringer, kan tilpasse seg de endringer som måtte skje. 

Mål 14: Bevare og bruke hav og marine ressurser på en måte som fremmer bærekraftig utvikling

Dersom dette betyr at hav og marine ressurser ikke skal være gjenstand for privat utforsking og entreprenørvirksomhet, vil produktiviteten på disse områdene bli svært lav, og enorme ressurser vil ikke bli liggende uutnyttet. Dersom de blir utnyttet vil de være til gode for mennesker over hele verden, forutsatt respekt for eiendomsretten og frihandel.  

Mål 15: Beskytte, gjenopprette og fremme bærekraftig bruk av økosystemer, sikre bærekraftig skogforvaltning, bekjempe ørkenspredning, stanse og reversere landforringelse samt stanse tap av artsmangfold

Kun privat eiendomsrett kan sikre dette. 

Mål 16: Fremme fredelige og inkluderende samfunn med sikte på bærekraftig utvikling, sørge for tilgang til rettsvern for alle og bygge velfungerende, ansvarlige og inkluderende institusjoner på alle nivåer

Kun privat eiendomsrett kan sikre dette. 

Mål 17: Styrke gjennomføringsmidlene og fornye globale partnerskap for bærekraftig utvikling


Kun privat eiendomsrett kan sikre dette.

Agenda2030 ser ut til å handle om å innføre for hele verden et system som ikke fungerer i noe land, et system som ikke kan fungere dersom målet er å skape samfunn preget av fred, harmoni og velstand. Agenda2030 er intet annet enn en oppskrift på en katastrofe. 

Men hvorfor går da så mange inn for den? Dette skjer fordi målene som inngår i Agenda 2030 er opplagte implikasjoner av grunnleggende verdier som dominerer i alle land over hele verden (de dominerer dog ikke like sterkt i alle land). Disse verdiene er kollektivisme, altruisme, egalitarianisme, utjamning, at man ikke skal han ansvar for seg selv men skal ha ansvar for alle andre, og det syn at statlig styring er et gode. At disse verdiene dominerer innebærer at de motsatte verdiene – individualisme, rasjonell egoisme, ansvar for egne valg, frihet, kapitalisme, markedsøkonomi og frihandel – ansees er umoralske. 

Agenda 2030 har vært lite diskutert i norsk presse; det ser ut som om alle som slipper til i mediene støtter opp om det dette programmet går inn for. Et typisk innlegg som støtter opp om Agenda2030 ble publisert i Aftenposten 10/5, og vi siterer fra dette innlegget: 

Som et av verdens beste land å bo i har Norge et spesielt ansvar overfor den fremtidige generasjonen. FN-pinsen, med bærekraftsmålene avbildet på seg, symboliserer handling og samarbeid for en bedre verden. Tusen hjertelig takk, kjære folkevalgte i Norge, for at dere tar dette seriøst. … Man kan selvfølgelig nærmere diskutere og være uenig om hvordan man skal jobbe for å nå bærekraftsmålene, men symbolikken bak pinsen gjør meg optimistisk for fremtiden.

https://www.aftenposten.no/meninger/sid/i/mR2pGg/symbolpolitikken-gjoer-meg-haapefull-stefan-lynes-plessas

Som det også kommer frem i innlegget vi nettopp siterte fra har pins-bruken fått stor oppmerksomhet de siste dagene.  

Dette er fra et typisk eksempel på et oppslag om pins-bruken: «FN-pins setter sinnene i kok: – Hva er galt med det norske flagget? … Det ble steile fronter etter redaktør Vebjørn Selbekk i avisen Dagen gikk ut mot at stadige flere statsråder dukker opp med FN-pins på jakkeslaget midt i koronakrisen. – Jeg skjønner ikke hvorfor norsk elite på død og liv skal bære FN-pinsen på jakkeslaget. Hva er galt med det norske flagget, skrev Selbekk … Umiddelbart kom det kontant svar fra samferdselsminister Knut Arild Hareide (KrF): 

– Selbekk vet utmerket godt at nålen symboliserer FNs bærekraftsmål, som er hele verdens arbeidsplan for å bekjempe fattigdom, utrydde forskjeller og bremse klimaendringene. Slike populistiske utsagn Selbekk kommer med – gjør ikke annet enn å skape mistenkeliggjøring og avsporing! … ». 

https://www.nettavisen.no/okonomi/fn-pins-setter-sinnene-i-kok–hva-er-galt-med-det-norske-flagget/3423963217.html

Enda et eksempel: «Jeg ville gått med FN-pins og det norske flagget samtidig … Å jobbe for sin egen nasjon, samtidig som de jobber for solidaritet med de fattigste i verden. For vi vinner alle hvis fattigdommen blir mindre. Det er jo også det «å hjelpe i nærområdet» innebærer»».

Enda et eksempel, dette fra Nettavisens redaktør Gunnar Stavrum. Stavrum er en av de noe mer edruelige kommentatorene i norsk presse, men denne gangen går han helt bananas: 

«Norge først-gjengen bør ta skrittet helt ut og sette Kim Il Sung på jakkeslaget sitt. Nord-Koreas avdøde hersker Kim Il Sung er det klare ideologiske forbildet for dem som vil stenge grensene og sette Norge først. «- Nå bør regjeringen og politikere kaste FN-pinsen og få seg et norsk flagg. I disse dager må en ha fullt fokus på Norges ve og vel», heter det i et innlegg som er delt på Facebook-siden til Fremskrittspartiets Jon E. Helgheim. Og oppfordringen er tatt til følge. I Stortinget i går kappes Frp-representantene i å vandre rundt med norske flagg. Nå er det nasjonalisme som gjelder, og åpenbart et grensevern som skal berge oss fra økonomisk pest og helsemessig pandemi….».  

https://www.nettavisen.no/okonomi/norge-forst-gjengen-bor-ta-skrittet-helt-ut-og-sette-kim-il-sung-pa-jakkeslaget-sitt/3423964195.html

Det er altså i al hovedsak pinsen, og forslaget om å bruke det norske flagget heller enn Agands2030-pinsen, som vekker harme og debatt, ikke det som Agenda2030 står for; det Agenda2030 står for er alle enig i. dvs. alle unntatt oss. Dette bare bekrefter vårt poeng om at de ideene som ligger til grunn for Agenda2030 er så utbredte og allment akseptert at ingen (av de som slipper til i det store mediene) erklærer seg uenige i dem. 

Navnet «Agenda2030» innebærer at målene i stor grad skal være gjennomført innen år 2030, dvs. i løpet av ti år fra nå. La oss se på et par av artiklene fra originalprogrammet: 

45. We acknowledge also the essential role of national parliaments through their enactment of legislation and adoption of budgets and their role in ensuring accountability for the effective implementation of our commitments. Governments and public institutions will also work closely on implementation with regional and local authorities, sub-regional institutions, international institutions, academia, philanthropic organisations, volunteer groups and others.

47. Our Governments have the primary responsibility for follow-up and review, at the national, regional and global levels, in relation to the progress made in implementing the Goals and targets over the coming fifteen years. To support accountability to our citizens, we will provide for systematic follow-up and review at the various levels, as set out in this Agenda and the Addis Ababa Action Agenda. The High Level Political Forum under the auspices of the General Assembly and the Economic and Social Council will have the central role in overseeing follow-up and review at the global level.

https://sustainabledevelopment.un.org/post2015/transformingourworld

Disse punktene i programmet sier at de enkelte lands styrende organer skal vedta lover som innebærer at ønskelisten i Agenda2030 blir gjennomført innen 2030. Som sagt, vi har ikke sett noen opposisjon til det som programmet går inn for i mainstreammiljøer, så det blir nok ingen problemer med å få Stortinget til å vedta alle de lover som innebærer at programmet gjennomføres. (Vi vil tro at det samme i det store og hele vil gjelde i alle andre land.)  

Det organ som står bak er altså FN. FN er et internasjonalt organ som ble dannet etter annen verdenskrig for å løse konflikter mellom land for slik å hindre kriger i å bryte ut. På dette området har FN vært svært lite vellykket. FN tok også etter hvert på seg en rekke andre oppgaver (gjennom underliggende organer som UNICEF, WHO, FAO, UNDP) og har på disse områdene også vært svært lite effektivt. Det aller mest kritikkverdige er at i FN betraktes alle land som likeverdige, dvs. at siviliserte demokratier og barbariske diktaturer er likeverdige, noe som som bla. har ført til absurditeter som at barbariske diktaturer leder organer som arbeider for å styrke menneskerettigheter. Det er også velkjent at FN er et oppblåst og gjennomkorrupt byråkrati. Allikevel er det dette organet som skal lede all verdens regjeringer i et arbeid for å gjøre hele verden om til en velferdsstat. Som man sier med typisk engelsk understatement når man står overfor en fullstendig absurd plan: «What could possibly go wrong?»

I Norge handler den eneste diskusjonen relatert til dette om bruken av en pins som innebærer støtte til programmet, det er ingen diskusjon om selve programmet, der er det full oppslutning. 

Men som sagt: vi slutter ikke opp om dette programmet tvert imot, vi innser at det er meget skadelig. Vi er derfor sterkt imot! Velferdsstaten vil nok føre til mer likhet, men dette er en likhet i stadig større fattigdom. Vi vil det annerledes, vil vil ha samfunn preget av fred, harmoni og velstand, og hvor hver enkelt skal kunne skape sin fremtid ved egen innsats og ved produktivt arbeid, og dette kan kun skje fullt ut under full individuell frihet. Vi er heller ikke bare imot Agenda2030, vi er for utmelding av FN! Vi er for full individuell frihet. Vi vil at hvert individ skal ha full rett til å bestemme over seg og sitt,  dvs. hver enkelt skal ha full rett til å bestemme over sin kropp, sin eiendom og sin inntekt! En implikasjon av dette er en fri økonomi med full frihandel. Kun på en slik basis vil det være mulig å skape gode samfunn preget av fred, harmoni og velstand.    

«Kuren var vellykket, men pasienten døde»

Myndighetene har såvidt begynt å lette på noen av de tiltakene som ble innført fra 12. mars for å begrense spredningen av Corona-viruset: fra denne uken vil det bli mulig å ta en øl på en pub i Oslo, billettkontrollene er begynt igjen på buss og trikk, man kan få klippet håret, man kan gå på kino – og allerede rett etter påske ble det igjen mulig å overnatte på hytta. Mindre arrangementer; konserter og teaterforestillinger med færre enn 50 deltagere, tillates. Men mange av de andre tiltakene fortsetter: mange får ikke gå på jobb, det er i hovedsak ikke mulig å reise til utlandet eller å overnatte på hotell. Som følge av tiltakene har et stort antall mennesker blitt arbeidsløse, og mange bedrifter har gått konkurs. Et vell av midlertidige støtteordninger som vil koste skattebetalerne enorme beløp i de neste årene er innført, og regelverket og byråkratiet i forbindelse med disse er enormt. Et stort antall mennesker er påført en mengde ulike problemer, bla. er en rekke vanlige behandlinger hos lege og på sykehus utsatt. Alt dette innebærer en betydelig reduksjon i levestandard for svært mange mennesker. 

Vi skal se på noen av de tallene som forteller om det som lå til grunn for disse tiltakene.  

Hver dag publiserer Dagbladet (og flere andre aviser) tall som viser hvor mange som er rammet av Corona. Søndag morgen så vi disse tallene for Norge: Påvist smittet 7800, antall døde 211, antall innlagt på sykehus 80. Antall døde per døgn var høyest 8. april, da 13 personer døde; antall innlagte var høyest 2. april da 324 personer var innlagt. Antall innlagt har altså sunket fra 324 til 80 på noe under fire uker. Gjennomsnitt for antall døde per dag av Corona for perioden 17. mars til 3. mai er 4.4. Til sammenligning: normalt dødstall i Norge før Corona var ca 110 per dag.

For å sette dette i kontekst må man se på hvor mange som er smittet av Corona i Norge. Å finne tall for dette er vanskelig: da må man teste alle, noe som ikke er gjort. Men noen er testet. Hvor mange? I Dagbladets artikkel «Norge i verdenstoppen for coronatesting…» kan man finne aktuelle tall. Per 30. april var det i Norge testet ca 31,84 personer per 1000 innbyggere. Dette innebærer at ca 170 000 personer er testet. 

https://www.dagbladet.no/nyheter/norge-i-verdenstoppen-for-coronatesting/72264234

Siden 7800 er smittet, betyr dette at andelen som er smittet av de som er testet er 7800 av 170 000, dvs. ca 4,5 %. (Vi regner med at alle som er registret som smittet er testet.) For å finne tall for hele befolkningen må man ekstrapolere, men da må man huske på at de 170 000 som er testet ikke er et tilfeldig utvalg av befolkningen, og da kan man ikke bare si at 4,5 % av befolkningen er smittet. Det man kan si er følgende: antall som er smittet er antagelig noe høyere enn 7800, antall som ikke er smittet er antagelig noe lavere enn 5,360 mill (som er Norges befolkning 5,368 mill fratrukket 7800). Det vi kan si er at andelen som er smittet er vesentlig lavere enn 4,5 %. Vi nevner dog at 7800 av 5,368 mill er 0,15 %, dvs. at kjente tall sier at 0,15 % smittet. 

Er dette tall som kunne  rettferdiggjøre en nedstengning av store deler av økonomien? Nei, det er de ikke. 

Nå kan man si at tiltakene er årsaken til at andelen smittede og døde er så lav. Og historien er slik at man ikke med sikkerhet kan si hva som hadde skjedd dersom de som bestemte hadde valgt en annen kurs enn den de virkelig valgte. Med andre ord: det er mulig at disse tallene ville ha vært vesentlig høyere dersom tiltakene ikke hadde blitt innført. På den annen side kan man si at nedstengningen og isoleringen av en stor del av befolkningen vil føre til at utviklingen av antistoffer mot Corona i befolkningen vil ta lengre tid enn dersom nedstengningen ikke hadde skjedd, og at over tid vil derfor flere vil bli syke.    

Man kan allikevel gå dypere inn på dette. Hvem er det som rammes/blir smittet? Hvem dør? Før vi går dit vil vi nevne at mainstreammedia, ved som regel å opplyse om antall uten å si hvem som rammes, gir inntrykk av at alle har omtrent samme sannsynlighet for å bli smittet og dø – uansett alder og helsetilstand. 

Et ferskt eksempel på denne type feilfremstilling fant man nylig i en overskrift i Aftenposten: «Over 1200 er døde. Likevel fortsetter festen i Stockholm». 

https://www.aftenposten.no/verden/i/QobGPP/over-1200-er-doede-likevel-fortsetter-festen-i-stockholm?

Her er en spissformulert gjendrivelse av denne overskriften: «Unge mennesker fester, gamle mennesker dør». Tar man hensyn til slike fakta er det her ingen nyhet, men som kjent, en god journalist lar som regel ikke fakta komme i veien for en god overskrift.  

Men: hvem dør? Her er et par overskrifter: 

«87 prosent av de corona-døde i Italia er over 70 år – 80 prosent er menn».

https://www.abcnyheter.no/nyheter/verden/2020/03/16/195657703/87-prosent-av-de-corona-dode-i-italia-er-over-70-ar-80-prosent-er-menn

«Det er totalt 202 dødsfall varslet til Folkehelseinstituttet … Gjennomsnittsalderen for de døde er 83 år …» 

https://www.dagsavisen.no/nyheter/innenriks/oversikt-disse-er-dode-etter-koronasmitte-i-norge-1.1691241

Før vi går videre: Vi sier ikke at unge ikke rammes; noen unge (under 55) er blitt rammet og har gått igjennom er tøff sykdomsperiode, men de alle fleste i denne kategorien er blitt friske. Dog, noen har dødd selv om de virket helt friske før de ble smittet. Men: de som dør av Corona er i all hovedsak folk i høy alder og folk som har underliggende sykdommer. 

Å da rette tiltak inn mot hele befolkningen er da helt feil. Som vi har sagt tidligere: alle tiltak burde ha vært rettet inn mot utsatte grupper. Tiltak som var rettet inn mot hele befolkningen burde ikke ha vært innført.  

Man hva med de svært høye tallene i f.eks. UK, USA og Italia og Sverige? Og hva med verden? For verden som helhet er gjennomsnittstallet for antall døde av Corona per dag ca 5 000 (i perioden fra 16. mars til 2. mai). Antall døde per dag under normale forhold er ca 140 000. De som dør av Corona utgjør da ca 3,6 % av alle som dør –  men antagelig er det slik at en betydelig andel av de som dør av Corona ellers ville ha dødd av andre ting. Reell overdødelighet av Corona er da antagelig om lag ca 3 %. 

Vi tar også med følgende, fra amerikanske helsemyndigheter om hvordan dødsfall skal rapporters: «As of April 14, 2020, CDC case counts and death counts include both confirmed and probable cases and deaths.»  

https://www.worldometers.info/coronavirus/us-data/

Altså: i antall dødsfall som skal tilskrives Corona tas ikke bare med dødsfall som er forårsaket av Corona, det tas også med dødsfall som kun sannsynligvis er forårsaket av Corona. 

Denne vinklingen bekreftes av formuleringen som benyttes av enkelte norske nyhetsmedier; det snakkes om «Corona-relaterte dødsfall», noe som vel må bety noe sånt som «dødsfall blant Corona-smittede», og altså ikke «dødsfall som er forårsaket av Corona-viruset».  

Vi vil også nevne at i enkelte miljøer i helsevesenet (men selvsagt ikke i Norge!) kan man høre følgende vits: «Ingen dør av hjerteinfarkt lenger». Dvs. de som dør av hjerteinfarkt i disse dager kan bli registrert som om de dør av Corona. Det som ligger til grunn her tyder muligens på at dødeligheten av Corana er enda lavere enn de offisielle tallene tilsier.

Men tilbake til verstingene Italia, Sverige, USA og UK. Hvorfor har disse landene svært høy dødelighet?  

Italia: høye dødstall i Italia (og spesielt i Nord-Italia) skyldes høy gjennomsnittsalder i befolkningen, en vanlig praksis blant leger som innebar et stort overforbruk av antibiotika (som gjorde at de ikke reagerte positivt på bruk av antibiotika etter at de var smittet av Corona), og at mange kinesere som jobber i Nord-Italia spredte viruset der etter at de kom tilbake etter å ha feiret nyttår hjemme i Kina.    

Om USA kom vi over følgende: «… two new studies, both out of New York University, show that young and middle-aged COVID-19 sufferers with high body-mass indexes (BMIs) are “twice as likely as their non-obese peers to be admitted to the hospital for acute care instead of being sent home from the ER.” They’re also nearly twice as likely to end up in the ICU. … One of the studies suggests that Americans’ generous waistlines might help explain why COVID-19 illness and mortality statistics are “higher in the U.S. than in South Korea, China and Italy.” Meanwhile, the other NYU study concluded that the three “most potent predictor[s] of hospitalization for COVID-19” were (1) being over 75, (2) being between 65 and 75, and (3) exhibiting “severe obesity.” Persons in this last category, it turns out, are “more than six times more likely to be hospitalized” than thinner individuals. “Even a history of heart failure,” wrote Healy, “was less likely to land a COVID-19 patient in the hospital” than a major problem with paunchiness.» 

https://www.frontpagemag.com/fpm/2020/04/pandemics-biggest-victims-bruce-bawer/

Kort sagt: USAs mange overvektige kan være en viktig medvirkende årsak til at USA har flere døde av Corona enn andre land. 

Sverige innførte ingen tiltak (bortsett fra noen forsiktige oppfordringer om bedre hygiene og om å holde avstand). De stengte ikke ned økonomien, men de skjermet heller ikke utsatte grupper, noe som innebar at smitten fikk spre seg på pleiehjem. Dette siste var en grov feilvurdering av helsemyndighetene, og den førte til at mange gamle døde noe tidligere enn de ellers ville ha gjort. 

Og hva med UK? Vi siterer fra en artikkel på BBCs nettside: 

«The death figures being reported daily are hospital cases where a person dies with the coronavirus infection in their body – because it is a notifiable disease cases have to be reported. But what the figures do not tell us is to what extent the virus is causing the death.

It could be the major cause, a contributory factor or simply present when they are dying of something else. … For example, an 18-year-old in Coventry tested positive for coronavirus the day before he died and was reported as its youngest victim at the time. But the hospital subsequently released a statement saying his death had been due to a separate «significant» health condition and not connected to the virus. … 

The Office for National Statistics has tried to shed light on this. It looked at nearly 4,000 deaths in England and Wales during March. There were two main findings. Firstly, the virus was the cause of the majority of deaths, not other factors. But secondly, nine in 10 did have pre-existing illnesses, such as heart disease and respiratory problems that put them at heightened risk of death anyway. … Every year, about 600,000 people in the UK die. And the frail and elderly are most at risk, just as they are if they have coronavirus. Nearly 10% of people aged over 80 will die in the next year, Prof Sir David Spiegelhalter at the University of Cambridge points out, and the risk of them dying if infected with coronavirus is almost exactly the same. That does not mean there will be no extra deaths – but, Sir David says, there will be «a substantial overlap». «Many people who die of Covid [the disease caused by coronavirus] would have died anyway within a short period,» he says.»

https://www.bbc.com/news/health-51979654

Når man tar slike fakta med i betraktning burde man se at det ikke var noen god grunn til den nedstengning av økonomien som har skjedd i så og si alle vestlige land (unntatt Sverige). 

Nedstengningen har videre ført til enorme økonomiske problemer, problemer som vil ha langt større skadevirkninger enn viruset (slik det ser ut per i dag). 

Dette siste har vi skrevet om tidligere og vi gjentar ikke dette her, vi vil her bare anbefale en artikkel og et intervju:  

Artikkelen er denne: «Jon Hustad: – Langt flere vil dø av tiltakene enn av korona» 

https://www.nettavisen.no/okonomi/jon-hustad–langt-flere-vil-do-av-tiltakene-enn-av-korona/3423941774.html

Intervjuet er dette med tidligere høyesterettsdommer i England, Lord Sumption.  

Intervjueren oppsummerer Sumptions karakteristikker av det som har skjedd: «a hysterical slide into a police state, a shameful police force intruding with scant regard for common sense and tradition, an irrational overreaction driven by fear».      

Slik det ser ut per i dag: Corona-viruset er ikke en fare for folk flest, og det er lite som tyder på at det noen gang var en alvorlig fare for folk flest. Tiltakene som ble innført vil ha enorme negative konsekvenser over lang tid. Det er nok noe overdrevet å si, slik som vi gjør i overskriften, at pasienten døde, men denne unødvendig kuren har ført til at svært mange mennesker vil ha mye dårligere helse og ha langt lavere levestandard i årene som kommer enn de ellers ville ha hatt. 

Ellers vil vi bare henvise til det vi tidligere har skrevet om Corona her på Gullstandard, men vi avslutter med et poeng som tar utgangspunkt i noe vi skrev ved en å tidligere anledning: «Ikke alle kriser er forårsaket av politikerne, men de tiltak de innfører for å bekjempe krisen gjør alltid krisen langt verre enn den ellers ville ha blitt». 

Hvorfor er det slik? Det er slik fordi de modeller og verdier og ideer politikerne bygger på – og som er de samme som de som dominerer i befolkningen – ikke gir en riktig oppskrift på hvordan man kan skape gode samfunn med riktige institusjoner og modeller for hvordan man bør møte de problemer som måtte dukke opp. Men dette tema har vi skrevet om mange ganger tidligere og vi tar ikke dette opp her.