Er man noen gang virkelig forberedt på alt som kan skje?

«Støre: – Vi var dårlig forberedt da krisen traff. Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre mener svak beredskap tvang regjeringen til å innføre mer inngripende krisetiltak….» 

https://www.dagsavisen.no/nyheter/innenriks/store-vi-var-darlig-forberedt-da-krisen-traff-1.1707335

Kritikk av at man ikke var godt nok forberedt kan dukke opp i en rekke sammenhenger. Her er et typisk eksempel som ikke har med Corona-saken å gjøre: «BP: – Vi var ikke forberedt på ulykken. Den britiske oljegiganten BP innrømmer at de ikke hadde beredskap mot en oljelekkasje på dypt vann…».

https://e24.no/karriere-og-ledelse/i/1npj7e/bp-vi-var-ikke-forberedt-paa-ulykken

Det finnes et utall slike relativt små eksempler, og vi gjengir ikke flere: flere eksempler av denne typen er enkle å finne. Men vi kommer til noen større eksempler nedenfor. 

Ting som kan skje i fremtiden deles gjerne inn i fire kategorier: kjente kjente, kjente ukjente, ukjente kjente, og ukjente ukjente. Inndelingen i disse kategoriene forekommer i visse fagmiljøer, og opphavet til inndelingen er omtalt i denne artikkelen på Wikipedia:  

https://en.wikipedia.org/wiki/There_are_known_knowns

1) kjente kjente 

Dette er kjente ting som man vet kommer til å skje. f.eks. at dersom man kjøper noe så må man betale for det. 

2) kjente ukjente 

Dette er kjente ting som vi vet kan skje, men som man ikke vet vil skje akkurat når de skjer. Eksempler er at en flyavgang man skulle reise med blir innstillt, eller at firmaet man har kjøpt noe fra går konkurs og man ikke får det man har betalt for. Slik ting er ille, men man må være forberedt på at slike ting kan skje en gang i blant. Man må bare innstille seg på at disse tingene kan skje, og legge planer (eller backup-planer) deretter.  

3) ukjente kjente 

Navnet på denne kategorien er kanskje litt overdrevet – egentlig er de tingene som hører hjemme her ikke «ukjente», men det kan se ut som om de er ukjente. De ting som hører hjemme her er ting som man vet kan skje, men som man ikke vil vedkjenne seg. Disse tingene kan også gå under navnet «ubehagelige sannheter» som mange forsøker å fornekte ved å late som om de ikke finnes, dvs. man handler seg som om disse sannhetene ikke eksisterer. Eksempler er at man blir overvektig dersom man spiser for mye (men mange som spiser for mye er klar over dette og bryr seg ikke), at dersom skattenivået øker vil produksjonen og dermed velstanden gå ned, etc.

4) ukjente ukjente 

Denne kategorien består av ting som skjer og som kommer som en fullstendig overraskelse når de skjer. Et eksempel er det som skjedde 11. september 2001: at terrorister kunne kapre  passasjerfly var velkjent fra tidligere, men at de skulle bruke flyene som missiler mot bygninger hvor mange mennesker oppholdt seg, det hadde aldri skjedd tidligere og kom som en overraskelse på så og si alle. (Ja, i litteraturen kunne man før 2001 finne eksempler på slike hendelser, men forfattere lager gjerne ekstreme hendelser og setter dem på spissen. Allikevel kan slike hendelser som er beskrevet i romaner komme som en fullstendig overraskelse hvis de inntreffer i virkeligheten.)  

Dette var de fire kategoriene. Hvordan passer så beredskapen foran Corona-epidemien inn i disse kategoriene? Vi nevnte innledningsvis at det er rettet kritikk mot regjeringen pga. manglende beredskap ifbm Corona-epidemien. (I denne diskusjonen tar vi utgangspunkt i at Corona-epidemien er omtrent så farlig som noen av de første vurderingene tydet på, noe den raskt viste seg å ikke være.) 

Men slike eksempler på manglende beredskap er det mange av, både mht. Corona-epidemien og andre ting. Mht. Corona var det visstnok bare ett land i verden som hadde god beredskap, og det var Sør-Korea. Årsaken til dette var at Sør-Korea hadde opplevet en lignende epidemi for noen år siden; da denne kom var landets helsevesen uforberedt, men de tok lærdom av dette og hadde beredskapen klar neste gang det kom en lignende epidemi. Så de var klare da Coronaen slo til. 

Men la oss kort se på noen andre tilfeller av manglende beredskap ifbm. svært viktige hendelser. 

9. april ble Norge invadert av Tyskland. Norge var helt uforberedt på dette, til tross for at det i Europa hadde pågått en krig i et halvt år, en krig hvor Tyskland hadde invadert flere andre land. Norges militære forsvar var i en svært dårlig forfatning og var ikke rede til å møte en invasjonn; Arbeiderpartiet, som hadde regjeringsmakt i årene før krigen, hadde gjennom mesteparten av 30-tallet på alle vis nedvurdert Forsvaret, som de betraktet som «borgerskapets undertrykkelsesapparat». Bla. hadde Ap-regjeringen latt være å bevilge midler som kunne har gjort Forsvaret stridsdyktig. Ap-regjeringen vendte bort fra denne kursen mot slutten av 30-tallet og øket bevilgningen til Forsvaret, men det hjalp lite; den militære motstand som tyskerne møtte da de invaderte Norge var ubetydelig. Norge kapitulere etter bare et par måneder. Forsvarets beredskap 9. april var svært mangelfull.

22. juli 2011 utførte Breivik et grusomt terrorangrep i Oslo sentrum og på Utøya. Først sprengte han en stor bombe i regjeringskvartalet, og deretter dro han til Utøya hvor han drepte om lag 70 unge AUFere på sommerleir. Politiet var fullstendig uforberedt på dette. Det er ikke nødvendig å gå i detaljer her, men det er velkjent at politiets varslingsrutiner  ikke fungerte godt, at politiet ikke hadde noe helikopter tilgjengelig, at de første politifolkene som ble sendt til Utøya dro til feil sted, at politet hadde en instruks som i praksis innebar at de først ikke kunne dra ut til Utøya der skytingen stadig pågikk fordi det kunne innebære fare for politifolkene, etc. Politiets beredskap 22. juli var svært mangelfull.   

Sveriges statsminister Olof  Palme ble skutt på åpen gate natten til 28. februar 1986. Statsrådene ble, etter at drapet ble kjent, innkalt til regjeringsbygget, men de hadde ikke fått noen politi-eskorte for reisen dit; de ankom som om de var vanlige trafikanter. De burde ha fått politivakt med en gang; attentatet mot Palme kunne jo være et ledd i et aksjon som hadde som mål å ramme flere statsråder. Det svenske politiets beredskap var svært mangelfull. 

Men slik er det over hele verden: USAs beredskap etter at president Kennedy ble skutt i november 1963 var svært mangelfull, og det samme gjaldt etter det som skjedde 11. september 2001. Frankrike var også helt uforberedt da Tyskland invaderte i 1939, USA var uforberedt da Japan angrep Pearl Harbor i 1941, Kuwait var helt uforberedt da Irak invaderte i 1990, Sør-Korea var helt uforberedt da Nord-Korea invaderte i 1950, etc.    

Så det at enkelte organer og institusjoner har en mangelfull beredskap når det inntreffer noe uventet ser ut til å være ganske vanlig.   

Spørsmålet er: hvilken av de fire nevnte kategoriene hører slike hendelser til? 

Vi kan antagelig i utgangspunktet si at de ikke hører hjemme i kategori 1, og heller ikke i kategori 4. Alle disse hendelsene var, da de inntraff, uventede og er derfor ikke i kategori 1. De var heller ikke totalt uventede: invasjoner, attentater og terrorangrep hadde skjedd tidligere og er derfor kjente hendelser som man må kunne forvente skulle kunne skje igjen. De er derfor altså ikke i kategori 4. 

Allikevel kom de alle overraskende da de skjedde. Spørsmålet blir da: er slike ting noe man kunne forvente at ville skje en eller annen gang, og at de derved kan plasseres i kategori 2, eller har de ansvarlige reellt sett aktivt forsøkt å ignorere at slike ting kunne skje og derved latt være å forberede seg, og da hører de hjemme i kategori 3.

Hvis disse hendelsene er i kategori 2 har de ansvarlige forsømt seg pga. inkompetanse, hvis de er i kategori 3 har de ansvarlige forsømt seg ved aktivt å fornekte relevante fakta. 

Alle eksemplene vi har gitt (unntatt ett) handler om noe som skjer i det offentlige, dvs. i statens regi. Politiet og Forsvaret er per def statlige organisasjoner. Helsevesenet er i alle land i dag enten eiet og drevet av staten, eller det er i meget stor grad regulert og finansiert av staten selv om det formelt er privat (som í USA). 

Private selskaper kan selvsagt også være uforberedt på ting som kan skje, men private selskaper er avhengige av fornøyde kunder, og kunder vil ikke akseptere at et firma gjør ting som er skadelige; gjør det det vil det miste goodwill og derved også kunder. Et privat firma vil derfor strekke seg langt for å unngå å gjøre ting som kundene oppfatter som negativt eller skadelig. Er et privat firma ansvarlig for en ulykke som skader mange vil det gjøre mye for å rette opp skaden og for å unngå at noe lignende skal skje igjen. Enhver ulykke gir lærdom som de ansvarlige kan bruke for å redusere sannsynligheten for ulykker i fremtiden. Et privat firma i konkurranse med andre firmaer vil også legge stor vekt på å produsere/selge gode og trygge varer, og for best mulig å sikre dette vil det sørge for å ha gode ansatte på alle nivåer (i den grad dette er tillatt av staten: staten kan jo gi lover som pålegger firmaer å operere på et lavere nivå enn det optimale, f.eks. ved å hindre et firma i å si opp ansatte som ikke fungerer godt, eller ved å pålegge det å ha uegnede personer i sitt styre, eller ved å pålegge det å selge sine varer til en annen pris enn det som firmaet selv finner er riktig, eller ved å pålegge firmaet å betale store beløp til det offentlige for at det skal kunne fortsette sin virksomhet). 

Men i det offentlige er det annerledes. Inntektene kommer ikke fra personer som frivillig velger å betale, inntektene kommer fra skatter og avgifter som borgerne er tvangsmessig pålagt å betale enten de vil eller ikke. Derfor et incentivene til å tilby «kundene» gode varer/tjenester ikke så fremtredende for statlige virksomheter som de er i virksomheter hvor gode tilbud er en forutsetning for at inntektene skal komme. Videre er det i offentlige virksomheter liten eller ingen konkurranse på noe felt, noe som resulterer i alt fra mindre gode produkter til at mindre gode folk plasseres i viktige stillinger.

Sagt med andre ord: ofte er det slik at det militære forsvaret er dårlig forberedt på ting som kan skje, og ofte er det slik at politiet er dårlig forberedt på ting som kan skje, og dette finnes det konkrete erfaringer på fra en rekke land. (På den annen side er det lett å være etterpåklok her …)

Vi vil også nevne at private virksomheter har som mål å tilfredstille sine kunder, og at de hele tiden vil tilpasse seg dette målet dersom det ikke er i strid med gjeldende lover og regler. På et vis kan man si at det samme gjelder offentlige virksomheter, men offentlige virksomheter har også en rekke andre kriterier som legger føringer på deres virksomhet og som reduserer effektiviteten (ingen sammenheng mellom pris til kunde/bruker og kostnad ved produksjon, utjamning, likestilling, anti-diskriminering, mangfold, etc.).    

Men følgende poeng er viktig: et privat firma kan etter å ha vist uansvarlighet miste sine kunder nærmest over natten, mens partiene som styrer politikken kan etter å ha vist uansvarlighet miste sine velgere ved neste valg, som kanskje ligger fire år frem i tid.  

Dessuten er det vanskeligere for offentlige virksomheter å endre kurs dersom det skulle bli nødvendig, offentlige virksomhet driver etter detaljerte regler gitt i lover og forskrifter og rundskriv, og skal kursen legges om må disse endres, og å endre disse er en prosess som kan ta lang tid og som involverer mange aktører (de som vet hva begrepet «høringsrunde» betyr kjenner til dette).    

Dette kan oppsummeres til følgende: det er langt større sannsynlighet for at offentlige virksomheter er dårligere forberedt på ting som kan skje enn private virksomheter, og det er vanskeligere for offentlig virksomheter å legge om kursen dersom det skulle bli nødvendig.  

Så, kritikk om at deler av staten har en mangelfull beredskap ser ut til å være noe vi må leve med. Det er allikevel slik at man lærer av tidligere hendelser; antagelig vil det etter Corona-epidemien bli bygget opp en beredskap som gjør at helsevesenet er forberedt neste gang det kommer en lignende epidemi. Men skulle det dukke opp noe som er vesentlig annerledes og som det er en statlig etats oppgave å håndtere (slik staten i dag er organisert), vil det antagelig igjen vise seg at beredskapen er mangelfull.   

Er det noen løsning på dette? Hvis vi først ser på helse: hver enkelt bør sørge for at han selv har så god helse som mulig (dette gjelder dersom man anser dette som verdifullt; vi sier ikke at helse er viktigst, det som er viktigst er trivsel, men de fleste vil si at god helse er en forutsetning for trivsel). Dette gjelder også for de man står nær og bryr seg om, først og fremst egne barn.

For å ha en god helse, som inkluderer å ha et godt immunforsvar, bør man innta mye frukt, grønnsaker og kornprodukter, man bør ikke røyke, man bør ikke bruke mye rusmidler, man bør holde kroppen i form med fysisk aktivitet, man bør ikke å være overvektig, man bør unngå stress, men bør få nok søvn, men bør innta nødvendige tilskudd som f.eks. D-vitamin om vinteren hvis man får lite sollys, Omega3 dersom man ikke spiser fisk, etc. Man bør også ha god hygiene.

De aller fleste vil allikevel på en aller annen måte en eller annen gang trenge behandling i helsevesenet, og det bør være så effektivt og godt og kostnadseffektivt som mulig. Derfor bør det være privat helt uten offentlige reguleringer, og det bør være finansiert ved egenbetaling ved mindre prosedyrer, og via godt tilpassede forsikringer når det er behov for mer omfattende behandlinger. 

Vi sier ikke at dersom helsevesenet er slik organisert vil det alltid være forberedt på alt som kan komme, vi sier at dersom det er organisert slik vil det mer effektivt enn dagens system kunne tilpasse seg det som måtte dukke opp av helsemessige utfordringer og trusler.   

En mer detaljert beskrivelse av hvordan et helt privat helsevesen kan organiseres er å finne i denne artikkelen: «Moral Health Care vs. «Universal Health Care»».  

På andre områder (som f.eks. ulykker) bør det være et system som innebærer at eiendomsretten gjelder og at noen er ansvarlig for det som skjedde, noe man vil ha i ethvert privat selskap.

Mht. områder som ligger under politiet og rettsapparatet bør man arbeide for at lovverket kun bør inneholde lover som forbyr reell kriminalitet (dvs. innbrudd, ran, tyveri, svindel, overfall, drap, voldtekt, etc., dvs. ting som er initiering av tvang overfor andre), og at de som begår slik kriminalitet bør idømmes lange fengselsstraffer. Gjennomføres dette vil mesteparten av dagens lover forsvinne, politet vil få kapasitet til å ta seg av all kriminalitet som skjer, og kriminaliteten vil bli praktisk talt null.   

Inntil dette skjer vil det som i dag være omfattende reell kriminalitet, og den enkelte bør derfor sørge for å være i stand til å forsvare seg og beskytte sitt med alle de midler som loven tillater: lås huset, sett bilen i en garasje, installer alarm, vær i stand til å forsvare deg dersom du blir utsatt for overfall eller ran, etc. Men i dag er det slik at politi og rettsapparat i alt for stor grad lar kriminelle gå løse slik at de kan fortsette å terrorisere vanlige folk med overfall, innbrudd, tyverier og hærverk. Det er slik fordi folk flest vil at det skal være slik, ja vi har en mild og ettergivende kriminalpolitikk fordi folk flest synes synd på de kriminelle  og mener at tilgivelse er en høyverdig dyd.     

Mht. Forsvarets beredskap bør man gjøre kjent hva som er reelle trusler og hva en eliminering av disse truslene innebærer. Et konkret eksempel fra historien: Winston Churchill var en av de svært få som advarte mot Hitler og nasjonalsosialismen på 30-tallet: hadde han fått stor oppslutning tidligere kunne mye blitt annerledes fra 1939. I dag ser det ut til at kampen mot militant islam kun skjer i det skjulte, og at innsatsen derfor er langt mer laber enn den burde være. 

Man bør også, dersom man har interesser som går i denne retningen, arbeide for å få samfunnet til å komme over på en slik kurs, gi uttrykk for hva som er reelle trusler, og at  politiet og forsvaret har de ressurser, både økonomiske og moralske, som er nødvendige for å møte disse truslene og nedkjempe dem. 

Som sagt, i dag er politi, rettsapparat og det militære ikke i stand eller ikke villig til å håndtere de reelle farer og trusler som finnes.  

Feilen som begås her er i kategori 3, folk flest lar være å tenke på de konsekvenser som nødvendigvis følger dersom frihetsfiendtlige aktører (kriminelle, militante muslimer) ikke blir slått ned med den styrke og kraft som er nødvendig for å sørge for at disse kreftene ikke vil komme til å ødelegge den frihet og velstand som så og si alle egentlig ønsker. 

Det dette koker ned til er at vi er utsatt for en rekke trusler og farer, og at de møtes på en lite egnet måte fordi det begås omfattede tankefeil, feil som i skjemaet over passer i kategoriene 2 og 3.  

Men dette er lite annet enn at man ikke i tilstrekkelig grad tar hensyn til alle relevante fakta når man vurderer det som kan skje og når man legger planer for hva man bør gjøre for å møte farer og trusler på en effektiv måte. Å ta hensyn til alle relevant fakta, og å ikke betrakte fantasi og oppspinn som om der er fakta, er å være rasjonell. 

Ja, det er mange grupper som er eksplisitt ikke-rasjonelle. Her er noen få av mange eksempler man kunne ha gitt på dette: de religiøse (de betrakter fantasi og oppspinn som fakta: mange av de forestilinger som religioner forfekter er ikke fakta fordi de er ikke basert på observasjon og utledet i samsvar med logikkens lover). Flere eksempler: de som mener at det ikke finnes naturgitte kjønn, de som tror at utjamning ikke vil ødelegge velstand, de som tror at fattigdom er årsak til kriminalitet og krig, de som tror at islam er fredens religion, de som tror at dialog kan løse dagens store voldelige konflikter, de som tror at FN er eneste håp om fred i verden, de som tror at vi står foran en klimakatastrofe og at «the science is settled», etc.

Til slutt: for best mulig å møte de farer og trusler som måtte oppstå bør man i så stor grad som mulig identifisere reelle farer når de måtte oppstå, man bør ha så fleksible institusjoner som mulig, og man bør ha så stor velstand som mulig. Dette er en implikasjon av full individuell og økonomisk frihet, og dette er igjen en implikasjon av rasjonalitet: dvs. disse tingene kan kun oppnås i en kultur hvor rasjonalitet står sterkt. Står rasjonaliteten svakt vil virkelighetskontaken bli mangelfull, og da er det som om man ferdes i et vanskelig terreng uten kart: da kan det lett gå rett vest eller nord og ned.  

Men å tro at man alltid kan være godt forberedt på enhver krise som måtte oppstå er intet annet enn ren ønsketenkning.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *