Måned: april 2023

Det er gått noen måneder nå siden Corona-tiltakene opphørte, men vi får stadig beskjed om at det kan komme nye bølger og at det kan komme nye tiltak. Vi får også vite noe som er overraskende for de fleste innen mainstream, nemlig at tiltakene over tid for noen hadde til dels svært  skadelige effekter. 

Her er et nyhetsoppslag fra 9. mars i år: «FHI: Ny koronabølge kan være på vei. Funn av koronavirus i avløpsvann og flere innleggelser kan være tidlige tegn på en ny bølge med covid-19, ifølge Folkehelseinstituttet» (lenke nedenfor). 

Og her er et oppslag fra 23. november i fjor: « …Samtidig er vi på  vei  inn i en  ny koronabølge…» (tb, lenke nedenfor). Per i dag er det dog ingenting som tyder på at disse spådommene har slått til eller er i ferd med å slå til. 

Men til noe annet: Aftenposten skrev 22. april følgende om risikofaktorer for langtidseffekter, såkalt «long covid»:  «– Studien vår viser faktisk at med dagens definisjon på long covid kan man få symptomer uten å ha hatt infeksjon med koronaviruset, sier professor og forskningsleder Vegard Bruun Bratholm Wyller, som har ledet studien … viktige risikofaktorer for long covid var: de som følte seg sosialt isolert, hadde større risiko for å få plager [og] de som var lite fysisk aktive hadde større risiko for å få plager. – Ensomhet var betydningsfullt. Det kom frem både i samtaler og da de fylte ut skjemaer, sier Vegard Bruun Bratholm Wyller» (Lenke nedenfor). Ensomhet og mangel på fysisk aktivitet var betydelige risikofaktorer – men tiltakene innebar pålagt ensomhet, og alle typer trening sammen med andre var forbudt: treningssenteret ble stengt, idretts-arrangementer ble forbudt

Også Dagbladet skrev om de skadelig effektene av tiltakene: «Nedstengning kan ha gitt long-covid. – Usannsynlig at nedstengningen ikke påvirket ungdom, sier professor. En ny, norsk studie viser at like mange ungdom som hadde hatt covid-19, som dem uten coronainfeksjon, hadde long covid-symptomer…. Symptomer på long covid er vanlig også i normalbefolkningen, understreker ekspertene Dagbladet har snakket med. … Like mange i kontrollgruppa, altså de som ikke hadde hatt covid-19, som dem som hadde hatt covid-19, sleit med vedvarende plager, ifølge en norsk studie» (lenke nedenfor). Altså: Det var altså omtrent like mange som «slet med vedvarende plager» blant de som ikke hadde hatt Corona som de som hadde hatt Corona. 

Det ser allikevel ut som om interessen for Corona er blitt svært nær null både i befolkningen og i pressen, det er ikke lenger snakk om antall innleggelser, antall syke, eller antall døde, noe som var førstesidestoff i mange måneder etter mars 2020. Det virker som om alle involverte har fått nok av det som skjedde fra da tiltakene ble innført 12. mars 2020 og i de to årene som fulgte. Og bra er det: Vår oppfatning har hele tiden vært at bortsett fra for enkelte utsatte grupper var effekten Corona på normalt friske mennesker omtrent som en vanlig influensa-epidemi, og at tiltakene folk flest ble pålagt var intet annet enn en hysterisk overreaksjon.   

Tiltakene i Norge var dog ikke blant de strengeste, men de var langt strengere enn de som ble innført i Sverige. Tiltakene innebar anbefaling av bruk av munnbind når man skulle ferdes ute blant folk; skoler, teatre kinoer, fritidsklubber, restauranter, frisørsalonger, butikker fikk forbud mot å holde åpent; mange bedrifter måtte stenge, mange ansatte ble permittert; mange unge fikk ikke den sosiale omgang som er så nødvendig for dem i tenåringsperioden; staten innførte omfattende støtteordninger som kostet enorme beløp. Følgene av disse tiltakene ble på lang sikt svært alvorlige for mange, men dette er ikke fokus for denne kommentaren. Vi skal se på det mest ekstreme eksemplet på ideologien som lå bak tiltakene.

Det var ett land i Vesten hvor tiltakene var langt strengere enn i alle andre vestlige land, og det landet var New Zealand. («Vesten» er ikke et geografisk område, Vesten er de land og områder hvor Vestens verdier – individualisme, individuell frihet, markedsøkonomi, begrenset stat, etc., – står, eller kanskje det er mer korrekt å si sto, sterkt.) Det landet som hadde strengest tiltak utenfor Vesten var Kina, men Kina er totalitært diktatur hvor myndighetene kan dirigere befolkningen akkurat som de måtte ønske, og der ble personer plassert i husarrest i flere måneder ved mistanke om Corona.

Hva skjedde da i det demokratiske og vestlig orienterte New Zealand?  

Allerede 15. mars 2020 ble reisende pålagt 14 dagers karantene, og statsministeren skrøt av at landet hadde «the widest ranging and toughest border restrictions of any country in the world». Noen dager senere ble grensene fullstendig stengt for alle, både tilreisende og statsborgere – og dette var før en eneste person i New Zealand hadde dødd av corona!  Landet innførte omfattende restriksjoner på reiser innad i landet, og disse restriksjonene var på plass i mer enn to år: ingen vanlige borgere kunne reise hverken inn i eller ut av landet. 

Enkelte byer og regioner ble fullstendig nedstengt etter kun ett tilfelle av Corona. Det ble også innført en ordning som ga politiet mulighet til å «enter, without a warrant, any land, building, craft, vehicle, place, or thing if they have reasonable grounds to believe that a person is failing to comply with any aspect» av reglene for nedstengningen. 

Året etter vedtok myndighetene «the COVID-19 Response (Vaccinations) Legislation Act 2021»,  som åpnet for mulighetene for tvangsvaksinering. Sent i 2021 ble det bestemt at offentlige ansatte som nektet å la seg vaksinere kunne miste jobben: «no jab, no job». 

Personer og institusjoner og helsearbeidere med avvikende meninger om Corona-situasjonen ble stemplet nærmest som løgnere; statsministeren uttalte følgende: «We will continue to be your single source of truth. . . . Unless you hear it from us, it is not the truth».

Denne statsministeren hadde en svært stor innflytelse på politikken som ble ført. Hvem var hun? Hva var hennes politiske bakgrunn? Hun heter Jacinda Ardern (født 1980), og hun har vært aktiv politiker fra da hun var 17: Da ble hun president i International Union of Socialist Youth (IUSY), gikk hun inn for «progressive answers to the [2008] financial crisis», inkludert «redistribution between the north and the south and . . . between the poor and the rich». Mens hun hadde denne president-posten brukte hun regelmessig det sovjetisk-kommunistiske uttrykket «kamerat» i sine taler. 

Det ser ut til at hun ønsket å ha et svært godt forhold til Kina; hun støtter Kinas ønske om å overta Taiwan, og hun støttet Kinas tiltak for å eliminere friheten som fantes i Hongkong. 

Andre politikere på verdensscenen har beskrevet henne i positive ordelag: USAs visepresident Kamala Harris har hevdet at hun er «a forward-looking global leader who has inspired millions around the world», Londons borgermester Sadiq Khan hevdet at han uttalte seg på vegne av alle Londons borgere når han sa at «I want to extend my gratitude to Prime Minister for her exceptional leadership and unwavering commitment to creating a better world. Your tenure as PM has been an inspiration to us all. We wish you all the best in your next chapter». (Disse to sitatene fra Twitter, lenker nedenfor). Den siste kommentaren kom etter at Ardren gikk av som statsminister i New Zealand i januar i år. 

Men ikke nok med dette; Guardian-journalisten Jess Philips påstod at Ardern «presented the world with the kind of leadership that uniquely [leaned] on her emotional intelligence. . . . She leaves a legacy she can be proud of». Det skulle vel være unødvendig å skyte inn at The Guardian er en sterkt venstreorientert avis. Canadas statsminister Justin Trudeau takket henne for hennes «empathic, compassionate, strong, and steady leadership over these past several years», og Australias statsminister Albanese sa at Ardern «has shown the world how to lead with intellect and strength. . . . She has demonstrated that empathy and insight are powerful leadership qualities» (lenke nedenfor).   

Så det ser ut som om de som fortsatt må kalles den politiske elite setter Ardern høyt, men allikevel var det mange som jublet da hun gikk av som statsminister i januar i år. 

De strenge Coronatiltakene gikk i all hovedsak ut på ytterligere innskrenkninger av individuell frihet, inkludert tiltak som lå nær opp til husarrest, forbud mot å møte andre mennesker i store grupper, og et sterkt press om å la seg injisere med en hurtigutviklet eksperimentell vaksine, og å stemple de som hadde avvikende meninger som useriøse. 

Alt dette er opplagte utslag av en sterkt venstreorientert ideologi – venstresiden ønsker alltid å innskrenke individuell frihet og å øke statlig makt. Den eneste medisin som virker mot dette er at ideer om individuell frihet står sterkt i kulturen. Dessverre står disse idéene svakt også i Vesten i dag, og det er derfor det går så galt på så mange områder. Dette har vi skrevet om mange ganger tidligere her på Gullstandard så vi gjentar ikke dette nå, men vi tar med følgende konklusjon: Det eneste som kan hindre at vi igjen blir utsatt for den type tiltak som Corona-viruset førte til, er at ideen om individuell frihet står sterkt i befolkningen. Disse idéene kan også hindre alle de andre problemene vi har i samfunnet i dag: inflasjon og dyrtid, kriser, arbeidsløshet, synkende levestandard, økende kriminalitet. Dessverre er det ingen betydelige aktører som står for disse idéene i Vesten i dag.

Og så lenge politikere som Ardern har makt og blir hyllet av andre makthavere, er det lite håp.  

.

.

.

.

https://www.aftenposten.no/norge/i/LlmeP9/norsk-studie-gir-overraskende-svar-om-long-covid

https://www.dagensmedisin.no/folkehelseinstituttet-infeksjoner-koronavirus/fhi-ny-koronabolge-kan-vaere-pa-vei/554204

https://www.tb.no/bekymret-for-vinterens-koronabolge-vaksine-stopper-ikke-langcovid/s/5-76-1931839

https://www.dagbladet.no/nyheter/nedstengning-kan-ha-gitt-long-covid/79065437

https://www.stuff.co.nz/pou-tiaki/123424061/new-zealand-challenged-by-mori-academics-to-decolonise-its-legal-training

Prime Minister Ardern is a forward-looking, global leader who has inspired millions around the world. Thank you, Madam Prime Minister, for your leadership and for strengthening the ties between the U.S. and New Zealand. pic.twitter.com/Y70gaIsDdk

— Vice President Kamala Harris (@VP) January 19, 2023

https://www.theguardian.com/commentisfree/2023/jan/20/women-guilt-abuse-disapproval-jacinda-ardern

https://www.theguardian.com/world/2023/jan/19/jacinda-ardern-resigns-as-prime-minister-of-new-zealand

I dette klippet fra den ofte upålitelige Tucker Carlson finner man videoklipp hvor Ardern beordrer sine undersåtter mht. hvordan de skal oppføre seg under lockdown-perioden. 

Russlands utenriksminister Sergej Lavrov uttaler at Russland er Vestens nåværende mål og at Kina er Vestens neste mål: «– De legger ikke engang skjul på at når Russland blir «beseiret», som de kaller det, vil Kina være det neste målet, sier utenriksministeren. – Det samme gjelder ethvert annet land som tør å handle selvstendig og ikke lar seg diktere av USA eller andre vestlige land, sier Lavrov videre» (link nedenfor).

På overflaten kan det se ut som om de vestlige land under ledelse av USA ønsker å erobre de land det er snakk om, altså Russland og Kina og land som tør å handle selvstendig. Men hva handler egentlig dette om? Hva er den fundamentale årsak til det som skjer? 

Det inntrykket man kan få etter å ha lest mainstreampressens fremstilling er at Vesten vil bruke militærmakt for å erobre først land i nærheten av Russland/Kina, og deretter invadere, okkupere og så erstatte regjeringene i disse landene. (Beklageligvis har enkelte ledende politikere i Vesten uttalt seg slik at det kan se ut som om dette er målet, men dette er allikevel en feilaktig vurdering av det som skjer.)

Det man må ta med i betraktning før man vurderer den type uttalelser som Lavrov kom med er at både Russland og Kina er diktaturer hvor befolkningen har svært liten frihet, og ikke nok med det, i de siste årene har friheten blitt mindre i disse to landene. 

Begge land er også aggressive utad. Russland har så lenge landet har eksistert under ulike regimer – som tsar-rike, som kommunist-diktatur, og som et stadig mer autoritært tyranni under Putin fra tidlig på 2000 tallet – invaderte, okkupert, tyrannisert og undertrykt både egen befolkning og befolkningene i sine naboland. (Russland var ikke aggressivt i den noenlunde demokratiske perioden fra cirka 1990 til tidlig på 2000-tallet; dette kom av at landet da var nærmest bankerott etter 70 år med kommunist-styre.)  

Noe tilsvarende kan man også si om kommunist-Kina: Kommunistene vant en borgerkrig på 40- tallet. og den tapende parten flyktet til øya Formosa/Taiwan utenfor Kina; Kina invaderte og okkuperte Tibet på 50-tallet; Kina støttet det kommunistiske Nord-Koreas angrep på Sør-Korea tidlig på 50-tallet; Kina støttet det kommunistiske Nord-Vietnams angrep på Sør-Vietnam på 60-tallet, Kina overtok Hongkong fra Storbritannia i 1997, men brøt raskt avtalen om å opprettholde den friheten som fantes der; friheten er blitt kraftig innskrenket i Hongkong og opposisjonelle er satt i fengsel. Nå rasler Kina med sablene overfor Taiwan og har som mål å innlemme Taiwan i kommunist-Kina og altså innføre kommunismen der og dermed eliminere den betydelige frihet som borgerne der nyter godt av.  

De to landene det er snakk om er altså aggressive diktaturer som har planer om å utvide sine maktområder, og som i lang tid har brukt militærmakt for å få gjennomført disse planene. De har også har drevet propagandakriger i en rekke miljøer i Vesten helt siden annen verdenskrig; Russland drev den såkalte Fredsbevegelsen som hadde avgreninger i en rekke land i Vest- Europa, og den arbeidet for ensidig nedrustning på vestlig side til tross for den betydelige opprustning som skjedde i Russland og dets lydriker; Russland var også i stor grad ansvarlig for Anti-atomvåpen-bevegelsen i Vest-Europa på 70-tallet. Kina benytter enorme ressurser for å påvirke opinionsdannere og akademikere i Vesten.

Hvis vi skal oppsummere i en setning hva disse planene går ut på blir det slik: Makthaverne vil innskrenke frihet, de vil ikke tillate frihet, de vil bekjempe frihet – de vil beholde sin totalitære makt over sine befolkninger.  

I denne sammenhengen kan man si at Vesten representerer frihet: individuell frihet var i betydelig grad Vestens kjerne-idé fra renessansen og opplysningstiden, og det var denne som førte til den tidlige kapitalisme og derved til den betydelige velstand som Vesten etterhvert fikk. Dessverre står ideen om individuell frihet svakt i Vesten i dag, men den er allikevel større der enn den er utenfor Vesten.

Når lederne i Moskva og Beijing sier at Vestens mål er Russland og Kina, mener de at Vestens idé om individuell frihet er noe de absolutt ikke vil ha inn i sine land; kommer friheten til disse landene vil makthaverne miste sin makt. Man kan legge merke til at Lavrov sier at land skal ha rett til å handle selvstendig; og med «land» mener han naturligvis at regimene i disse landene skal har rett til å bestemme over borgerne i landet. Det som er det riktige synet – «riktig» henspiller her på hva som er i samsvar med menneskets natur og som vil gi velstående og harmoniske samfunn –  er at individer bør ha rett til å handle selvstendig i frihet, og det er dette regimene i Moskva og Beijing for enhver pris vil hindre. Å snakke om land her, som Lavrov gjør, er et utslag av kollektivisme. Den riktige holdningen er altså individualisme, som innebærer at det er individer som skal rett til å bestemme over seg og sitt. 

Dette er det essensielle ved den konflikten som nå dessverre er blitt en varm krig i Ukraina. Konflikten er blitt en varm krig fordi dagens Vesten er ettergivende og svakt, dette igjen fordi ideen om individuell frihet står svakt. Ideene om individuell frihet sto faktisk sterkere på 50-tallet og det var da Vesten klarte å slå tilbake Nord-Koreas angrep på Sør-Korea; ideene sto svakere på 60-tallet da Vesten ikke klarte å slå tilbake Nord-Vietnams angrep på Sør-Vietnam.   

Altså: Vesten representere individuell frihet, makthavere i diktaturer ønsker ikke denne friheten inn i sine land og derfor prøver de å hindre friheten i å spre seg ved å bruke militærmakt i grenseområdene. 

Når Lavrov sier at Vestens mål er å eliminere regimene i Russland og Kina, mener han egentlig (vi forutsetter her at han har en dyp fundamental forståelse av hva han snakker om) at frihetsideer er på vei inn i de to store diktaturene Russland og Kina. 

Dette er en konflikt som har preget historien i tusenvis av år: de som vil skalte og valte med andre mennesker versus de som vil at individer skal frihet til å styre seg og sitt. Det vi ser nå er bare det siste utslag av denne konflikten. 

Det eneste som kan gi samfunn preget av fred, frihet og velstand er at ideene om individuell frihet står sterkt og at samfunn organiseres slik at disse ideene fullt ut respekteres. Disse ideene står svært svakt i Vesten i dag, men i de dominerende miljøer utenfor Vesten er de totalt ikke-eksisterende. 
.

.

.

.

Russland advarer kineserne: – Kina er Vestens neste mål

Er den lave kvaliteten på dagens politikere årsak til problemene? Vi kom nylig over følgende uttalelse fra en person som virker intelligent og oppegående: 

«I’m telling you, the West is run by idiots. Absolute idiots. I have never seen so many political idiots and insane people in political power in my lifetime. It is astounding to watch. … They are starting world war three. They are dangerous to society. They ought to be institutionalised. They ought to be put in mental homes, and let them have their parliaments inside a mental institution. .. Give them pretend toys, like they are running Twitter and things, just make them believe that they are running things. They could deplatform everybody, they could sit inside the mental institutions and go crazy»  (link nedenfor).  

(Vi vet ingenting om denne personen og vi vet ikke hva han har sagt i andre sammenhenger. Vi forholder oss kun til innholdet i sitatet vi har gjengitt ovenfor. Vi presiserer at vi ikke deler andre synspunkter denne personen eventuelt har gitt uttrykk for; grunnen til at vi siterer ham er at han på en svært god måte formulerer en type kritikk som man finner i flere miljøer. Vårt poeng er ikke at vi er enige i denne kritikken, tvert imot er vårt poeng å argumentere for at denne kritikken på et fundamentalt nivå er feil, selv om den fokuserer på et viktig poeng.)

Vi går altså ikke god for det denne personen sier, men han retter pekefingeren mot et kolossalt problem: Kvaliteten på de politikere som styrer i de store og viktige land i Vesten, og i Norge, er lav. Det er svært lite som tyder på at de på viktige områder foretar riktige beslutninger, det vil si beslutninger som øker Vestens velstand, styrker Vestens trygghet, og øker borgernes frihet. Tvert imot gjør de på punkt etter punkt ting som reduserer velstanden, reduserer tryggheten, og innskrenker friheten for borgerne i Vesten. 

Før vi kommer med vår vurdering gjengir vi noen meget ukloke uttalelser som dagens ledende politikere har fremsatt (noen av disse sitatene har vi gjengitt tidligere her på Gullstandard). 

Tysklands utenriksminister har uttalt at Tyskland nå, etter Russlands invasjon av Ukraina, er i krig med Russland. USAs president Joe Biden har uttalt at vi (Vesten, NATO) må arbeide for et regimeskifte i Russland.

Visepresident Kamala Harris hevdet (februar 2023) at «– Russlands angrep er en forbrytelse mot menneskeheten. Russlands angrepskrig i Ukraina utgjør en forbrytelse mot menneskeheten …». (Harris´ konstatering er riktig, men det er svært uklokt av en politisk leder å si noe slikt mens krigen pågår.)

Estlands statsminister Kaja Kallas uttalte nylig på en sikkerhetskonferanse i München, hvor temaet var «Visions for the Europan Security Architechture», at Vesten burde invadere og okkupere Russland.

Men ukloke uttalelser har ikke bare kommet om krigen i Ukraina og forholdet til Russland.

 Canadas statsminister Justin Trudaeu har flere ganger gitt uttrykk for stor beundring både av Cubas tyranniske kommunistiske diktator Fidel Castro, og av dagens regime i Kina. Trudaeu er ikke alene om sin beundring for Kina, også WEFs leder Klaus Schwab gitt uttrykk for slik beundring. 

Boris Johnson viste i en årekke, også mens han var statsminister, en oppførsel som gjør det vanskelig å ta avstand fra de som kalte ham en klovn. Etter at han gikk av som statsminister var det mange som håpet at han nå hadde trukket seg tilbake til bygda han vokste opp i, Lønneberget. 

Angela Merkel har, til tross for at hun hadde utdannelse innen realfag, gått god for klimahysteriet, og hun kan med all rett omtales som den som satte fart i det fullstendig meningsløse og enormt kostbare og svært ødeleggende grønne skifte. Hun var også på svært god fot med Russlands diktator Vladimir Putin også etter at det ble klart og tydelig for enhver observatør med virkelighetskontakt at han var i ferd med å bygge opp et tyrannisk og aggressivt diktatur. Det virker som om Merkel og andre vestlige ledere først ble klar over hvor farlig Vladimir Putin var 24. februar 2022, dette til tross for at mange aktører, f.eks. sjakkverdensmester Garry Kasparov, som hadde svært god kjennskap til utviklingen i Russland, advarte mot Putins aggressive planer. Kasparov skrev til og med en bok om dette: Winter is coming (2014). Vi tillater oss å skyte inn at vi advarte mot Putin allerede for 15 år siden. Men alle som advarte mot Putin befant seg utenfor de politiske maktsentra, og de ble ikke lyttet til eller tatt på alvor. 

USAs president Joe Biden er senil og åpenbart ikke i stand til å formulere hverken en setning eller å fullføre en tanke. Hans visepresident Kamala Harris er under gjennomsnittlig intelligent. 

USAs tidligere president Donald Trump er karismatisk, til tider en god orator, god på markedsføring, men han er en ekkel person med en primitiv, anti-ideologisk politikk. Skal man plassere ham et sted må man vel si at han er en slags proteksjonistisk nasjonalkonservativ, og det inngår i grunnholdningen til det å være konservativ at man er prinsippløs, så vi tror dette er den beste karakteristikken av hans ideologi – eller mangel på sådan. 

Liz Truss var ideologisk sett ikke av de verste i det konservative partiet i Storbritannia, men hun hadde overhodet ikke det format som måtte til for å være statsminister, og hun måtte da gå av etter bare noen få uker i nummer 10 Downing Street. Hennes etterfølger Rishi Sunak er en lettvekter, og langt mer venstreorientert enn Truss. 

Tilsvarende ting kan også sies om politiske ledere i andre land, for eksempel både om de i Frankrike og i Italia. 

Vi skal ikke si så mye om norske politikere, men de er i samme kategori. Vi siterer fra noen kommentarer fra Nettavisen: «Floskelmaskinen Vedum er snart regjeringens svakeste kort. Trygve Slagsvold Vedum og Senterpartiet faller som en stein på meningsmålingene. Om du hørte Politisk kvarter på NRK i dag, så skjønner du hvorfor.»

«Sissner: Finansministeren forstår lite, eller så lyver han. Unge mennesker som vil lykkes flytter nå til Sveits. Og de tar ikke bare med seg pengene sine. Denne hjerneflukten er svært skadelig for Norge.»

«– Det var jo ikke det dere sa den gang, sa Fredrik Solvang da han satte finansministeren på plass i kveldens sending. Statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) og finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp) tok i fjor høst flere skattegrep for å øke statens inntekter i 2023. Regjeringen innførte en grunnrenteskatt på havbruk og vindkraft, økte grunnrenteskatten på vind- og vannkraft og innførte en ekstraordinær avgift på vannkraft grunnet de svært høye strømprisene.»

Vi avslutter denne korte Norges-visitten med å bare konstatere at statsminister Jonas Gahr Støre var en av de ivrigste forkjemperne for å hindre Vebjørn Selbekk i å benytte sin ytringsfrihet da han vil publiserte Muhammed-tegningene for noen år siden, og han er velkjent som en konfliktsky tåkefyrste. 

Folks misnøye med regjeringens politikk kan man tydelig se på meningsmålingene; Arbeiderpartiet ligger nå godt under 20 %. Den regjeringen som satt før Støre ble statsminister var ledet av Høyre, og den var ved siste stortingsvalg så upopulær at den ble kastet til fordel for Arbeiderpartiet. Nå ligger derimot Høyre svært godt an på meningsmålingene. Oppslutningen skifter mellom de to store partiene, selv om folket åpenbart er svært misfornøyd med det partiet som til enhver tid sitter i regjering. 

Vi må også skyte inn at alle vestlige land har ført en feil innvandringspolitikk, feil kriminalpolitikk, en feil klimapolitikk, en feil politikk med hensyn til skolen (de aller fleste barn og unge går på offentlig skoler som i alle land i Vesten viser stadig svakere resultater med hensyn til elevenes kunnskapsnivå og tenkeevne), feil helsepolitikk (tenk lockdowns, hjemmekontor, stengte skoler og restauranter og fritidsklubber og kinoer, vaksinepress, oppsigelser, mobbing av dissentere og fritenkere, mm.),  pensjonssystemene er konkurs (unntatt i noen svært få land som i all hovedsak lever av å selge naturressurser som tilfeldigvis befant seg på disse landenes territorialgrunn). Med feil politikk mener vi en politikk som fører til de tingene vi nevnte innledningsvis: Lavere velstand, mindre trygghet, mindre individuell frihet. 

Vi nevner også at den politikken som føres, enten det er av en konservativ koalisjon eller av en sosialdemokratisk/sosialistisk koalisjon, er ført med stor oppslutning i befolkningen i alle land i Vesten, noe som betyr at befolkningen er inndoltrinert til eller hjernevasket til – vi kan ikke si opplært til – å tro at de verdiene som den politikkensom føres bygger på, er korrekte. Disse verdiene er kollektivisme og altruisme, verdier som innebærer at man har plikt til å gi avkall på verdier som fremmer eget liv til fordel for andre, og at individer må styres av kollektivet – det er derfor vi har et høyt skatte- og avgiftsnivå, stadig mer omfattende og tyngende reguleringer av all næringsvirksomhet, et stadig voksende men ineffektivt offentlig tilbud på en rekke områder, og som en følge av dette en tilstand hvor stadig flere blir ansatt i det offentlige i stadig mindre produktive stillinger. 

Men tilbake til det som var vårt opprinnelige poeng: det er på et vis et godt grunnlag for å ha de meningene og betraktninger som kom til uttrykk i det sitatet vi gjenga innledningsvis. 

Ja, politikerne gjennomfører svært skadelige beslutninger, og de er åpenbart ikke av topp kvalitet. Men hvorfor? Vi er absolutt ikke med på forklaringen at disse folkene er «insane» eller «idiots». 

Politikken er en arena hvor svært mange unge mennesker engasjerer seg. Unge mennesker er ofte idealister, og de vil gjerne prøve å rette opp mange av de skjevhetene som finnes i samfunnet. Dette er en svært god ting. Men det som er tragisk er at de verdiene så si alle unge har i dag er verdier som ikke fører til fred, frihet og velstand – tvert imot! Klimahysteriet vil bare ha negative konsekvenser og føre til økende fattigdom, ettergivenheten overfor terrorister, tyranner og kriminelle vil bare føre til økt ute utrygghet og økende fattigdom. Den stadig voksende staten, hvor en stadig voksende andel er engasjert i stillinger som er så og si helt uproduktive, vil også føre til økt fattigdom for folk flest. 

Mange av disse som har engasjert seg i politikken vil forlate politikken når de kommer over den første ungdom, men det er noen som blir i politikken, og det er disse som etterhvert havner i de høyeste vervene/stillingene (det er lett å legge merke til hvor mange tidligere politikere som havner i stillinger og posisjoner som heller burde besettes med dyktige folk). 

Politikken er altså et område hvor alle typer mennesker kommer inn på et lavt nivå, men så finner de ut at det politiske spillet er helt umulig for virkelig gode anstendige mennesker å lykkes i. Å komme til topps i politikken starter med at man begynner på lavt nivå, jobber seg opp, og kommer til topps, og de som kommer til topps må inngå så mye hestehandler og forlate så mange prinsipper for å kunne klatre videre at det er den typen nå vi har på toppen som nødvendigvis må komme på toppen. Fredrik von Hayek forklarte dette poenget i et kapittel tittel i sin bok The Road to Serfdom: «Why the worst get on top». 

For kort å forklare dette: I et system hvor staten, som ledes av politikere, skal dirigere og styre og blande seg opp i absolutt alt, vil det være mange aktører/pressgrupper som har interesse av at beslutninger fattes i deres favør. Det vil derfor være utallige sterke aktører som vil ønske å påvirke den politiske prosessen. Disse vil da finansiere svært mange og svært sterke lobbygrupper som forsøker å påvirke politikere. Dyktige lobbygrupper spiller på de verdiene og idéene som de som er kommet inn i politikken har dannet tidlig i livet: kollektivisme og altruisme, og implikasjoner av disse: tvangsstyring, stadig mindre frihet, en stadig større stat, voksende skatte- og avgiftsnivå.   

Det finnes utallige eksempler på dette, men hvis vi bare tar et eksempel her: Hvis folk flest og politikere er lurt til å tro at vi står overfor en klimakrise fordi vi bruker bensin, gass og olje for å drive våre fabrikker og våre biler og våre butikker og våre arbeidsplasser, vil dyktige lobbyister pushe politikerne i retning av å satse på for eksempel vindkraft og å opprette vindmølleparker og å overbevise dem om at dette er nødvendig for å redde kloden. Politikerne kan da bli utsatt for så stort press at motkrefter ikke kommer til orde, og vi vil  ende opp med en sterk begrensning av virkelig effektiv energiproduksjon, og bli sittende igjen med en energiproduksjon fra vindmøller som fungerer svært dårlig, og en energiforsyning som blir enormt kostbar fordi det er lite vind og fordi vindmølleparker ikke kan opprettes og drives uten enorme subsidier. 

Slike prosesser skjer på alle områder hvor staten er innblandet i, og så lenge staten er en velferdsstat er den innblandet i alle arenaer; i en velferdsstat er jo staten innblandet i skolen, helsevesenet, pensjonsordningene, infrastrukturen., forskningen, i energiproduksjon, og så videre og så videre. Alle disse områdene er da en meget fruktbar jord for alle mulige lobbyister. 

Så, den type politikere som ble beskrevet innledningsvis er den type politikere som må komme til topps i et system med en økonomi hvor det er mye statlig innblanding. 

Men hvorfor er det slik at folk flest støtter en politikk som innebærer at staten skal blande seg opp i alt? Det er fordi de fra tidlig i livet har lært at den eneste gode måten å organisere samfunn på er at man har, som det heter, «samfunnsmessig styring og kontroll», det vil si at den enkelte ikke skal ha frihet til å produsere og handle i full frivillighet med andre, Nei, det må statlig styring og kontroll til for at et samfunn skal kunne fungere godt. 

Når denne styringen og kontrollen fører til problemer, er ikke alternativet å fjerne kontroller og styringselementer og å overlate mere til den enkeltes frihet og den enkeltes valg, Nei, det som da skjer er at det innføres enda flere reguleringer.  

Derfor vil politikerne få mer og mer makt, det vil bli flere og flere byråkrater, et stadig mer komplisert og ugjennomtrengelig lovverk, og alt dette koster mer og mer penger, noe som fører til at velstanden for folk flest ikke vokser og i verste fall går ned. 

Velferdsstaten ble for alvor bygget opp i Vesten etter annen verdenskrig. Den førte til stadig voksende problem utover 70-tallet, det kom en kursendring som ble kalt høyrebølgen, og den førte til en kolossal velstandsvekst over store deler av verden (og til at kommunist-regimene i Øst-Europa falt). Men fra år 2000 kom reguleringsiveren tilbake, og dette har ført til de problemene vi har nå: dyrtid, inflasjon, voksende fattigdom eller i hvert fall synkende velstand i første omgang. Tapte kriger i Vietnam, Irak og Afghanistan har ført til at diktaturer som Kina og Russland er blitt mer aggressive og har bokstavelig talt gått til krig: Russland invaderte Ukraina, og Kina rasler med sablene overfor Taiwan. 

Det kan altså se ut som om problemene skyldes at politikerne er av svært dårlig kvalitet, men årsaken til problemene ligger ikke der. Årsaken ligger i at folk flest tror at samfunn må organiseres slik at staten i meget stor grad styrer økonomien. 

Det som kan få oss over på rett kurs er at man får et system med en fri økonomi, det vil si et uregulert næringsliv og frihandel mellom land. I tillegg til dette må man ha et så sterkt militært forsvar at ingen våger å angripe oss, det vil si at landene i Vesten (og våre allierte) har et meget sterkt forsvar – som det het i antikkens Rom: «Vil du ha fred, forbered deg på krig!»

Dessverre er politikken som er ført siden år 2000 stikk i strid med dette, og vi kommer nå i de nærmeste årene til å merke de grusomme konsekvensene av den politikken. 

Ja, politikerene fremstår som lite kompetente, men dette er ikke den fundamentale årsaken til de problemene som kommer. 

Vi oppsummerer det vi har sagt ovenfor med følgende poeng: Velferdsstaten kan ikke gi gode samfunn; det er komplett umulig. Velferdsstaten må føre til de problemer vi ser overalt i Vesten nå – det skulle være unødvendig å liste opp de problemer vi nå ser i Sverige, i Frankrike, i Tyskland, i Storbritannia, i USA, men det er slik utviklingen må bli i en velferdsstat. Ja, det er ille nå, men det vil være enda verre om tre til fem til ti år. Problemet er ikke politikerene, problemet er systemet. Systemet er slik at det er den type politiker vi har som kommer til topps og inn i maktposisjonene. De som ikke forstår dette er en del av problemet, de er ikke en del av løsningen.

.

.

.

.

.

https://www.nettavisen.no/norsk-debatt/floskelmaskinen-vedum-er-snart-regjeringens-svakeste-kort/o/5-95-416538

https://www.nettavisen.no/norsk-debatt/finansministeren-forstar-lite-eller-sa-lyver-han/o/5-95-953289

https://www.nettavisen.no/okonomi/stilt-til-veggs-pa-nrk-kan-du-innromme-at-du-er-for-noe-du-egentlig-var-i-mot/s/5-95-1004328