Abort og demokrati 

Konservative og religiøse krefter har i det siste fått større gjennomslag for sine ønsker om å innskrenke kvinners rett til å få utført selvbestemt abort. I Norge gikk de andre regjeringspartiene med på en innskrenkning i muligheten til selvbestemt abort for å få KrF med i regjeringen, men i USA tas det større skritt. Abort har vært lovlig siden 70-tallet, men nå er flere delstater i ferd med å gjøre abort nærmest forbudt. 

VG skriver i dag, med fokus på de store demonstrasjonene mot innskrenkningene: «Rundt 400 demonstranter møtte opp i Alabamas hovedstad Montgomery for å demonstrere mot den strenge abortloven som guvernør Kay Ivey nylig har signert. I tillegg ble det protestert i Birmingham, Anniston og Huntsville, … loven er landets mest restriktive abortlov, og iverksettes etter planen om seks måneder. Det er imidlertid ventet at det vil bli massive runder i rettsvesenet før dette eventuelt kan skje. Alabamas omstridte abortlov har skapt sterke reaksjoner verden rundt. …– Forbud mot abort stopper ikke aborter. Det stopper trygge aborter, sa leder for organisasjonen Planned Parenthood Staci Fox til de fremmøtte …».   

Vi er tilhengere av full individuell frihet, og siden frihet er retten for individer til å bestemme over seg og sitt, dvs. frihet er retten for individer til å bestemme over sin kropp, sin eiendom og sin inntekt, inkluderer dette kvinners rett til å bestemme over sin kropp. Frihet inkluderer da kvinners rett til selvbestemt abort.    

Men de fleste som nå demonstrerer mot innskrenkinger i abortlovene er neppe tilhengere av frihet, de er antagelig tilhengere av demokrati. Og demokrati er flertallets rett til å bestemme. Demokrati er flertallets rett til å bestemme .. absolutt alt. Har man demokrati kan et flertall blande seg opp i hva som helst. Demokrati innebærer flertallets rett til å bestemme butikkers åpningstider, ansattes arbeidstider, hvor bedrifter kan etablere seg, hva det skal være lov til å selge og kjøpe og til hvilke priser, hva man kan ta med seg til og fra utlandet, osv. Selvsagt kan et flertall også bestemme at den enkelte skal avtjene militærtjeneste, og at enhver skal betale en vesentlig del av sin inntekt og sin formue til staten. Og, som vi ser i dag, et flertall kan bestemme hvorvidt kvinner skal ha retten til å bestemme over sin egen kropp. 

Skal man være konsistent må man godta opplagte implikasjoner av det man er for, og derfor er det bare rimelig at den som er for demokrati, dvs. den som er for at et flertall skal kunne bestemme alt, også er for de opplagte implikasjonene av demokrati som vi har listet opp ovenfor. 

(Ja, enkelte vil hevde at i et demokrati er det grenser for hva et flertall skal kunne iverksette overfor  den enkelte, men disse grensene settes og vedtas av … flertallet.)  

For å presisere hovedpoenget: den som er for demokrati burde også være for forbud mot abort dersom flertallet går inn for dette. (Dette er ikke til hinder for at den som er tilhenger av selvbestemt abort kan arbeide for at abort skal bli tillatt f.eks. etter neste valg, men så lenge et flertall er for at abort skal være forbudt burde enhver demokratitilhenger lojalt slutte opp om det som et slikt forbud innebærer.)  

Demokrati er et system som innebærer at dersom tre grupper/partier som hver har 17 % oppslutning, og som da altså er langt unna å ha flertall alene for sine hjertesaker i befolkningen, slår seg sammen i en koalisjon og lover å støtte hverandres hjertesaker i nasjonalforsamlingen, kan disse gruppene stemme igjennom hverandres hjertesaker, og da kan viktige saker som kun har liten oppslutning (17 %) bli vedtatt og legge grunnlaget for landets lover, lover som alle må følge og som kan innebære fengselsstraff dersom de brytes. Det er slik allianser i demokratiet fungerer, og de som er for demokrati må synes at dette er akseptabelt og legitimt. 

Vi som er tilhengere av individuell frihet synes ikke slikt er akseptabelt og legitimt. Vi er for frihet, vi mener at den enkelte har rett til å bestemme over seg og sitt uansett hva et flertall måtte mene. Vi mener at ingen har rett til å initiere tvang mot den enkelte, uansett hvor mange som ønsker å initiere slik tvang … hvorvidt det er et mindretall eller et flertall spiller ingen rolle, initiering av tvang er umoralsk uansett hvilket motiv som ligger bak tvangen og uansett hvor mange som står bak.

Det dette munner ut i er følgende: de som nå kjemper for å beholde kvinners rett til selvbestemt abort, en kamp vi støtter fullt ut, burde i andre sammenhenger heller være tilhengere av individuell frihet enn å være tilhengere av demokrati.     

Men kanskje er de tilhengere av demokrati fordi de gjerne vil bruke tvang overfor andre mennesker på andre områder, kanskje er det slik at de er for individuell frihet kun på dette området. I så fall er de ikke spesielt konsistente, og da er det standpunktet de gir uttrykk for ikke beundringsverdig,

Vi er tilhengere av full individuell frihet, vi mener at ethvert voksent menneske skal har full rett til å bestemme over seg og sitt så lenge han eller hun ikke initierer tvang mot andre mennesker, og vi godtar alt som følger av dette.  

Vi håper at dagens kamp ender med at kvinner får beholde retten til selvbestemt abort, men denne saken ville det ha vært lettere å få gjennomslag for dersom de som nå er imot de kommende innskrenkninger i retten til abort hadde vært konsekvente og gått inn for økende individuell frihet på alle områder.  

   

 

 

 

https://www.vg.no/nyheter/utenriks/i/Xg4O3b/demonstrerte-mot-aa-gjoere-abort-ulovlig-min-kropp-mitt-valg?utm_source=vgfront&utm_content=row-9

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/A2aWqr/slik-endres-abortloven-krf-og-erna-tapte-abort-slaget

https://www.dagbladet.no/nyheter/raser-mot-ny-abortlov-i-alabama/71084320

God grunn til å feire grunnlovens egentlige innhold  

Det er god grunn til å feire 17. mai, Norges grunnlovsdag. De fleste som feirer denne dagen feirer nasjonal selvgodhet, men denne dagens virkelige innhold – en markering av de frihetsideer som ble nedfelt i Norges grunnlov 17. mai 1814 – er det god grunn til å feire. 

Da grunnloven ble vedtatt, var den en av de mest progressive og opplyste i verden. Etter gjennombruddet for frihetlige ideer i USAs uavhengighetserklæring i 1776, var Norges grunnlov en av de første som la stor vekt på det vi i dag kaller individers rettigheter. I det store og hele er altså grunnloven, slik den ble vedtatt, i samsvar med en politikk som er et uttrykk for prinsipper om individuell frihet. Den er da, slik den opprinnelig var, i strid med hovedtrekkene i den politiske utvikling som har skjedd siden 1814.

Grunnloven inneholdt riktignok noen punkter som frihetstilhengere er uenige i (Norge skal være kongedømme, det skal være begrensninger på innvandring, staten har rett til å pålegge borgerne verneplikt, staten har rett til å innføre tvungen beskatning), men et stort antall punkter er i fullt samsvar med et politisk system med respekt for individers rettigheter:

Grunnloven sier at ingen skal dømmes uten etter lov og dom, at det skal være likhet for loven, at det er forbud mot tortur, at det skal være ytringsfrihet. Grunnloven legger også opp til at adelen skal avskaffes. Disse punktene er det alminnelig enighet om i dag, men følgende punkter blir stadig brutt: opprinnelig inneholdt grunnloven en bestemmelse om at staten kun skal ha rett til å beskatte i det omfang som er nødvendig for å finansiere statens egne utgifter (dvs. til administrasjon) – grunnloven ga ikke tillatelse til beskatning til formål som velferd, overføringer, næringsstøtte, u-hjelp, etc.

Et tydelig tegn på endingen i den politikk som er ført de siste 200 år er følgende vesentlige endring i grunnlovens paragraf 101. Opprinnelig lød den slik: «Nye og bestandige Indskrænkninger i Næringsfriheten bør ikke tilstedes Nogen for Fremtiden». Det er klart at Stortinget etter 1814, og spesielt etter 1945, har vedtatt et stort antall lover som begrenser næringsfriheten. I 2014 ble denne paragrafen endret, og nå lyder den slik: «Enhver har rett til å danne, slutte seg til og melde seg ut av foreninger, herunder fagforeninger og politiske partier. Alle kan møtes i fredelige forsamlinger og demonstrasjoner. Regjeringen har ikke rett til å bruke militær makt mot innbyggerne uten etter lov, med mindre en forsamling forstyrrer den offentlige ro og ikke øyeblikkelig oppløses etter at de lovbestemmelser som angår opprør, tre ganger høyt og tydelig er opplest for forsamlingen av den sivile øvrighet.»

Nå står det ingen ting i grunnloven om næringsfrihet. 

Det er all grunn til å feire den grunnloven som ble vedtatt 17. mai 1814. Dessverre er det lite igjen av de frihetsideer som da sto i høysetet, både i grunnloven og i det norske samfunnet. 

 

 

 

 

https://lovdata.no/dokument/LTI/forskrift/2014-05-09-613

https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1814-05-17#KAPITTEL_5

Opprør! Men mot hva …? 

Det er opprør enkelte steder i Europa. De varierer i form og i styrke, men de har alle den samme grunnleggende årsak. I Norge har vi i inneværende valgår  et opprør mot de stadig økende bompengene, og et parti (som kaller seg «Folkeaksjonen Nei til mer bompenger») som har kamp mot bompenger som eneste sak har fått stor oppslutning på enkelte meningsmålinger. Nettavisen 10/4: «Bompengepartiet tredje størst i Bergen. Partiet, som ble dannet i protest mot bompengene, har vokst fra 0,6 til 16,9 prosent syv måneder etter de første gang ble registrert på en meningsmåling i byen».

I Frankrike har en protestbevegelse som omtales som «De Gule Vester» stått bak omfattende protestaksjoner i en rekke byer hver lørdag de siste månedene. Abcnyheter forteller: «For 24. helg på rad demonstrerte gule vester-aktivister i Frankrike. Mens det gikk rolig for seg i Paris, brukte politiet tåregass mot demonstranter i Strasbourg». Wikipedia forteller om bevegelsens opprinnelse: «Bevegelsen begynte som en underskriftskampanje  … som en protestaksjon mot dyrere drivstoff og høyere levekostnader i landet».     

I Sverge har nå en aksjon mot stigende bensinpriser ifølge Samnytt raskt blitt den største gruppen på facebook: «Det nystartade medborgarinitiativet Bensinupproret 2.0 har rönt stor uppmärksamhet de senaste dagarna. Medlemsantalet i organisationens Facebook-grupp är nu uppe i 320 000 och är därmed Sveriges största» (kilde: samnytt).   

Hva er bakgrunnen for disse protestbevegelsene som alle protesterer mot økende avgifter på bilbruk?

At disse avgiftene er blitt lagt på bilbruk kommer av at det er relativt enkelt for politikerne å legge avgifter på bil (som avgifter på bensin og bompenger egentlig er), av at bilen er betraktet som den store synderen mht. å forårsake global oppvarming (som egentlig er en er fullstendig oppdiktet trussel helt uten forankring i fakta), av at bilen er mest populær hos og mest brukt av menn (som er den eneste gruppen som i dagens kulturelle klima ikke av noen betraktes som svak), og av at bilen er et symbol på individuell frihet.  

Så, bilen er et enkelt avgiftsobjekt – eller en god melkeku – for politikerne.    

Men hvorfor må avgiftene økes? Grunnen er at det offentlige trenger mer penger. Hvorfor? Fordi utgiftene øker. Hvorfor? Fordi det offentlige har tatt på seg oppgaver som koster penger, og disse oppgavene blir stadig mer omfattende og da vil de koste mer penger. 

Men hvorfor har det offentlige tatt på seg slike oppgaver? Det er fordi velgerne har ønsket det.    

Dersom vi man leser igjennom politiske partiers programmer vil man se at de går inn for en rekke offentlige gratistilbud; de vil opprettholde eksisterende og innføre nye gratistilbud. Vi siterer fra ett slikt partiprogram. Partiet går inn for «gratis heldagsskole i stedet for hjemmelekser og dyr SFO …  å redusere foreldrebetalingen og på sikt gjøre [barnehage]tilbudet gratis. Vi vil starte opptrappingen ved å innføre gratis halvdagsplass for alle … Innføre gratis og sunn skolemat … At det skal være gratis for elevene å gjennomføre videregående opplæring … Sikre gratis, offentlig eide og drevne universiteter, høgskoler og fagskoler». 

Men ingen ting er gratis, alt man benytter seg av må betales på en eller annen måte. Og de gratistilbudene vi får fra det offentlige er betalt  – via skatter og avgifter. Så årsaken til at avgiftene øker er at mengden gratistilbud fra det offentlige øker, både fordi det blir flere tilbud og fordi eksisterende tilbud skal benyttes av flere mennesker. 

Sagt på en annen måte: det vi skal betale mer i avgifter på bil og bompasseringer er med på å betale de tilbudene vi får fra det offentlige – la oss ha presisert at de skatter og avgifter som tas inn på bil ikke er øremerket tiltak som angår vei og trafikk, de går inn i fellespotten som det offentlige disponerer. (Nedenfor har vi postet en link til en facebookvideo hvor Arnt Rune Flekstad, leder i Liberalistene, går igjennom de norsk avgiftene som har med bil å gjøre.) la oss også ha sagt at det samme skjer i alle velferdsstater, og det er derfor det er tilsvarende opprør i land som Sverige og Frankrike.  

Det er heller ikke slik at det bare er bilavgiftene som økes, andre avgifter økes også, men det er bilavgiftene (som inkluderer bensinavgifter, bompenger, mm.) er mest synlige.  

Så, de avgiftene vi betaler på bil og bilbruk går inn i den store potten som finansierer alle de tilbud som det offentlige gir (ikke alle offentlige tilbud er gratis, noen er bare subsidiert). 

Derfor er det å protestere mot avgiftsøkningene, men å være tilhenger av gratistilbudene, fullstendig inkonsekvent. Men vi har en mistanke om at de fleste som protesterer mot økede bompenger og mot økende bensinavgifter allikevel er tilhengere av de mange gratistilbud fra det offentlige. Og derfor er disse protestene og aksjonen meningsløse – det er som å bestille et herlig måltid, spise det som blir servert, og så protestere indignert når regningen kommer. 

(Enkelte vil hevde at dagens system kan fungere dersom politikerne sparer, kutter sløsing og effektiviserer byråkratiet, men dette noe politikere har lovet i alle år foran alle valg –  selvsagt helt uten resultat. Å tro at slike spareplaner er mulige er bare uendelig naivt.)   

Det system man burde ha er at man betaler for det man bruker, og ikke noe annet. Dvs. et system som er slik at det ikke skal være en fellespott som alle betaler skatter og avgifter inn i, en pott som så skal disponeres og fordeles av politikerne.   

Da vil det mange betrakter som «politikernes sløsing med skattebetalernes penger» opphøre, og hver enkelt kan disponere sine egne penger slik han vil, og selvsagt kan han sløse så mye han vil med sine egne penger. Hver enkelt kan da bruke penger på det han synes er viktig, og la være å bruke penger på det han anser som unyttige formål. For en beskrivelse av hvordan et slikt system vil se ut henviser vi til DLFs program, linket til nedenfor. 

Man la oss gjenta hovedpoenget: de som protesterer mot økende bensinavgifter og mot økede bompengesatser, mens de samtidig er tilhengere av velferdsstaten, oppfører som om de nyter måltidet de har bestilt, men protesterer når regningen kommer. 

Det pågående opprøret er da en protest mot konsekvensene av noe de som protesterer er tilhengere av! 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

https://www.nettavisen.no/nyheter/bompengepartiet-tredje-storst-i-bergen/3423663950.html

https://www.abcnyheter.no/nyheter/verden/2019/04/27/195573446/gule-vester-demonstrerte-i-frankrike-igjen

Bensinupproret nu Sveriges största Facebookgrupp

https://www.sv.no/wp-content/uploads/2013/12/170816_Arbeidsprogram-2017-2021.pdf

https://www.facebook.com/watch/?v=2194009717502614

http://stemdlf.no/stortingsprogram/

Personangrep i den politiske debatt

Personangrep har alltid forekommet i politikken, men i det siste har mengden slike angrep intensivert i omfang og styrke, og den som er oppmerksom vil se et mønster som er ganske avslørende.  

Vi begynner med det siste tilfellet som har fått en del oppmerksomhet, og vi vil deretter ta for oss et lite utvalg av personkarakteristikker som er blitt brukt de siste månedene. 

Det aller siste er at FrPs leder Siv Jensen i en tale på partiets landsmøte brukte uttrykket «jævla sosialister». Det er vel ikke helt passende at en partileder og statsråd bruker et slikt uttrykk, men hun ble raskt utsatt for omfattende kritikk og ba nærmest umiddelbart om unnskyldning. 

For noen måneder siden ble en politisk aktiv innvandrerkvinne, som kanskje er mest kjent for å ha brukt uttrykket «Føkk Sylvi Listhaug» under en takketale hun holdt da hun ble kåret til «Årets stemme» (en uttalelse hun ba om unnskyldning for), omtalt som «korrupt kakerlakk» av en pensjonist i et kommentarfelt. Pensjonisten ble dømt til 24 dagers betinget fengsel og 10 000 kroner i bot. En frisør nektet å klippet en hijabbrukende kvinne i sin frisørsalong, og ble som følge av dette av en komikergruppe omtalt som «nazi-frisør». Frisøren gikk til sak mot komikerne, men fikk ikke medhold av retten – «nazifrisør» er da et begrep som fritt kan brukes uten rettslige konsekvenser, mens altså «kakerlakk» medførte fengselstraff.     

Men mesteparten av personangrepene de siste månedene er rettet mot nettstedet Resett og de som skriver kommentarer der. 

Resett kom på banen for mindre enn to år siden, den publiserer mer kommentarer enn nyheter, men nettstedet bringer nyhetssaker og kommentarer som mainstreammedia (MSM) på en eller annen måte fortier eller skjuler. Vi vil si at man ikke kan være velorientert dersom man ikke også leser Resett i tillegg til MSM, og vi har derfor ønsket Resett velkommen i Norges medialandskap. Resett deler ikke mainstreams holdning til islam, til innvandring og til påstandene om menneskeskapte klimaendringer, og publiserer en rekke saklige innlegg på disse områdene. I det store og hele kan man si at Resetts profil er folkelig konservativ.  

Men Resetts artikler har iblant hatt en profil som ikke helt har fulgt parlamentarisk språkbruk, for å si det slik, og nettstedet har også valgt å publisere alle leserkommentarer som blir lagt inn under de artikler og kommentarer som de publiserer. Som kjent har praktisk talt alle aktører i MSM valgt på en eller annen måte å stenge sine kommentarfelt – redaksjonen i MSM liker ikke det som som regel kom til uttrykk dersom folket fikk ytre seg fritt – og Resett er derfor det eneste forum hvor alle meninger slipper til. Noen av de innsendere som da publiseres på Resett har holdninger som ikke er langt unna å være rasistiske, men Resett har i ytringsfrihetens navn valgt å publisere alle slike innlegg såfremt de ikke bryter norsk lov. 

Resetts profil er altså slik at de publiserer artikler som er kritiske til temaer som MSM reellt sett mener ikke skal kritiseres. Derfor er Resett i det siste blitt utsatt for en flom av det man må klassifisere som personangrep: de som leser Resett er av aktører som MSM liker omtalt som kloakkrotter og rasister, Resett er beskrevet som en naziblogg og et kloakksystem, Resett er beskrevet som et organ som spyr ut rasistvås, de som har investert i Resett er omtalt som redde, gamle hvite menn. Resett er også beskrevet som en kampanjeblogg, og ikke en avis. Aktivister på venstresiden har tatt kontakt med noen av de som annonserte på Resett og nærmest truet dem til å trekke annonsene, og Google som annonseformidler har stengt alle annonser som tidligere ble publisert på Resett. Vi vet ikke om noen medieaktør som er blitt utsatt for noe som ligner dette.

Nå kommer vi til det overordnede poenget: enkelte aktører på den konservative siden har kommet med upassende personangrep, og når de etter dette er møtt med kritikk har de enten bedt om unnskyldning, eller blitt straffet med bøter og/eller fengsel. Men når de venstreorienterte kommer med personangrep skal man lete lenge etter unnskyldninger og beklagelser, og noen domfellelser finner man ikke. 

Nei, det er ikke prominente aktører på venstresiden som fremmer slike personangrep – de som har brukt uttrykk av den typen vi siterte over er folk som Sveinung Rotevatn og Jon Wessel-Aas og Kårstein Løvaas og Lene Westgaard-Halle og Harald Klungtveit, og det er ingen som vet hvem disse menneskene er. 

Men det som er alvorlig er at ingen fremtredende aktører på venstresiden har sagt med styrke og autoritet det som tillegges Voltaire: «Jeg er sterkt uenig med det du mener, men jeg vil inntil døden forsvare din rett til å si det». (Den eneste noenlunde prominente aktør som etter det vi har sett har stått opp for Resett er Drammens vara-ordfører Yousuf Gilani (V), som på Twitter forsvarer Resett: «Ja til ytringsfrihet! Resett utgjør en forskjell som bør få enda mer handlingsrom i den offentlige debatten…»). 

Det denne språkbruken og den fraværende avstandtagen fra lederskikkelser egentlig viser er dens mangel på saklige argumenter og mangel på folkeskikk, og den viser også hvordan de venstreorienterte egentlig er og hvordan de betrakter de som har andre meninger enn dem selv.

Nei, få på venstresiden går eksplisitt imot ytringsfriheten, men når de er tilhengere av forbud mot «hatefulle ytringer» og forbud mot verbale krenkelser av ulike gruppe eller ideologier er de reellt sett mostandere av ytringsfriheten. Dessuten benytter de alle mulige tricks for å stoppe Resett, som altså er er en mye lest nettside som presenterer nyheter og meninger som de fleste etablerte miljøer helst vil legge lokk på. 

Man er ikke velorientert om norsk poltikk dersom man ikke leser Resett, men Resett er åpenbart en torn i øyet på venstresidene toppfolk, men ingen har eksplisitt  sagt dette bortsett fra tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland (Ap), som for noen måneder siden luftet sin fortvilelse i Dagsavisen: «Vi er i ferd med å miste kontroll over hva folk blir fortalt».

Ja, venstresiden vil ha kontroll. De vil ha kontroll med alt! Og det er derfor de hater Resett. Resett bringer informasjon som ikke passer inn i det løgnaktige bilde som  venstresiden forsøker å dytte på befolkningen. De enkeltpersoner som åpent kritiserer Resett slik vi har beskrevet over er nærmest verdiløs kanonføde, mens ledende aktører på venstresiden holder kjeft (borsett fra Gro Harlem Brundtland). Men det som avslører dem er at INGEN viktige aktører på venstresiden har forsvart Resett.    

Vi må også si at Resetts politiske profil ligger langt fra vår. Grunnen til at vi forsvarer Resett er ikke at vi er i nærheten av Resetts politiske profil, vi er tilhengere av full individuell frihet, mens Resett er konservative tilhengere av velferdsstaten. Resett har også gjort et stort antall tabber og feilvurderinger – ett eksempel er redaktør Lurås´ oppfording om å ikke lese MSM.     

Men Resett utfyller mediebildet, og bringer nyheter og vurderinger som bør bli kjent. Det er også verdifullt at Resett har et helt åpent kommentarfelt, selv om enkelte av de meningene som kommer til uttrykk der er meninger vi ikke vil ta i med en ildtang. 

Men det er slik det blir når man har ytringsfrihet; også meninger man er helt uenig med må kunne komme frem i lyset. Og for å gjenta hovedpoenget: det viser venstresidens ønske om total kontroll og undertrykkelse av meninger de ikke liker at ingen prominente lederfigurer på venstresiden har kommet til forsvar for Resett – ikke for Resetts meninger, men for deres rett til å delta i debatten utan å bli utsatt for personangrep og boikottaksjoner.      

    

   

https://www.dagsavisen.no/innenriks/sumaya-ble-kalt-korrupt-kakkerlakk-retten-domte-71-aring-for-sjikane-1.1284559

https://resett.no/2018/02/27/rossaviks-hysteriske-horde/

https://resett.no/2019/04/21/advokat-jon-wessel-aas-kaller-resett-lesere-kloakkrotter/

https://resett.no/2018/02/25/resett-klaget-inn-for-pfu-for-muslimhets/

https://filternyheter.no/resett-er-ikke-media-men-en-hevngjerrig-blogg-sier-hoyre-politiker-om-nettstedet/

https://www.gullstandard.no/2018/12/17/gro-slipper-katta-ut-av-sekken-sosialdemokrater-er-totalitaere/

https://www.dagsavisen.no/fremtiden/lokalt/yousuf-gilani-forsvarer-resett-1.1471605

Nye radikale ideer i økonomisk politikk … ?

Man kan bli meget overrasket,  ja, endog sjokkert, når man leser hva mainstream-økonomer mener om viktige politiske spørsmål. Et eksempel på en slik sjokkerende artikkel så vi i Evening Standard tirsdag 30. april. Under overskriften «Right must find radical solutions or be swamped by Left´s “fringe“ ideas» gjengir Wall Street-journalisten Juliet Samuel enkelte aktuelle synspunkter på ferske stridsspørsmål. (Artikkelen er å finne i faksimile nedenfor,) 

Vi skal kort ta for oss tre av poengene i artikkelen. Samuel skriver at bakgrunnen for venstresidens forslag er at «The general idea is that modern beliefs about the need for fiscal constraints on spending are an obsolete hangover from the era of the gold standard. Governments now face the challenge of underinvestment, and the need to plunge trillions into new “green“ infrastructure, but have failed to realize they have an infinite ability to finance spending, job guarantees and tax cuts by simply printing money. Worries about hyperinflation are massively overblown, it´s argued, and unnecessarily holding back this fiscal bonanza». Samuel forteller videre at det bør innføres en internasjonal fordelingsskatt mellom land, hvor «all the major economies would … agree to be taxed if they build up too great a deficit or surplus in order to keep a lid on imbalances. Rather than fixing exchange rates to the dollar (and ultimately to gold), however, the «new Bretton Woods» would let currencies float but tax large capital movements to try to dampen market forces».    

De tre poengene går frem av det vi siterte: 1) det er intet behov for «fiscal constraint», dvs. det er intet behov for at det offentlige skal være forsiktige eller tilbakeholdne med sin pengebruk, man kan jo bare trykke penger!, 2) det er «underinvestment, dvs. det er for lite investeringer, og 3) alle store økonomier (dvs. land eller sammenslutninger som EU) vil bli enige om å bli beskattet dersom de har for store statlige overskudd eller underskudd.

At man bare kan trykke penger for å finansiere statlige utgifter er en myte som burde vært begravet for lenge siden. Troen på at man kan gjøre dette kommer av en fundamental og kolossal misforståelse: den kommer av en ide om at verdiene ligger i pengene, at det er penger som er verdifulle. Men slik er det egentlig ikke. Verdiene ligger i det som pengene kan kjøpe. Og de verdier som pengene kan kjøpe – mat og klær og hus, biler og sykler, helsetjenester og ferieturer, underholdning og kunstopplevelser, gadgets og fine viner, og milliarder andre nyttige eller gode ting    må produseres, og det er denne produksjonen som skaper det som er verdifullt. Man bruker penger til å kjøpe slike ting, men er det ingen slike ting å kjøpe er pengene intet verd. 

Skal man fremme velstand i et land må man gjøre det enkelt å produsere. Som tidenes viktigste økonom, Jean-Baptiste Say, sa det: «produce. produce, produce – that is the whole thing». 

Skal man sikre produksjon må de som produserer belønnes. Den eneste stabile måten å belønne dem på er å sikre at de får beholde og disponere og selge det de produserer, og dette gjøres ved at staten beskytter de produktive ved å drive legitime statlige oppgaver som politi, rettsapparat og det militære. Men all beskatning utover det som må til for å drive de legitime oppgavene går til offentlige «gratis»tilbud, og dett er intet annet enn at produkter blir tatt fra de som har produsert dem og gitt til personer som ikke produserer. Dette vil demotivere de produktive. Derfor vil all beskatning og alle offentlige tilbud utover de legitime offentlige oppgavene føre til at produksjonen svekkes og dermed til at velstanden blir mindre. Derfor: jo høyre skattenivået er, jo lavere er velstandsnivået.

Penger er en vare som fungerer som et allment godtatt byttemiddel, og også penger er gjenstand for økonomiens lover: blir det mer av dem blir de mindre verd (dette er noe forenklet beskrevet). Hvis pengeutstederne (som i dag er statlige sentralbanker) bare trykker opp mer penger, slik artikkelen forteller bør gjøres, blir pengene mindre verd, og dette er en prosess som heter inflasjon. 

Historien er full av eksempler på at politikere ikke har forstått hva penger er,  og har trykt opp penger for å finansiere offentlige tilbud (og offentlige tilbud er intet annet enn politikernes valgløfter). En av de som trodde at man kan fremme velstand ved å trykke opp penger var  Venezuelas finansminister Luis Salas, og resultatet ble slik: «After years of financial strife, hyperinflation has reached a devastating level, with the IMF estimating that inflation will reach 10 million percent in 2019» (kilde: europenews). 

Litt bakgrunn om Salas: «Venezuela’s new economy czar Luis Salas is tasked with controlling what is believed to be the world’s highest rate of inflation, but comes to the job with an unusual perspective: that inflation does not really exist. President Nicolas Maduro on Wednesday tapped the 39-year-old sociologist as vice president for the economy amid soaring consumer prices and chronic product shortages, signaling a move toward orthodox socialism in the OPEC nation struggling under low oil prices. Essays written by Salas describe scarcity and spiraling prices as the result of exploitation by businesses rather than government policy, offering an academic underpinning to the “economic war” explanation that Maduro uses to describe the current malaise of recession, runaway prices and widespread product shortages….» (kilde: reuters). 

Inflasjon fører bla. til at all økonomisk planlegging blir umulig, til at oppsparte midler mister sin verdi, til vekst i den svarte økonomen, til voksende kriminalitet, osv. 

Det en pengeutsteder burde gjøre var å sørge for at pengene har stabil verdi, noe som kun er mulig dersom pengene er forankret i en gullstandard (langt mer om dette er å finne i min bok Saysiansk økonomi). 

Ja, man kan si at det er for lite investeringer («underinvestment») i Vesten i dag. Hvorfor? La oss først si at investeringer er svært nyttige, investeringer innbærer at akkumulert kapital settes inn i produktiv virksomhet. Dette betyr at den enkelte arbeidstager blir mer produktiv, han produserer mer, og dette er veien – den eneste veien – til økende velstand. I de siste årene har den økonomiske vekst i Vesten vært mindre enn den var for noen tiår siden, og mye av dette kan skyldes at det investeres mindre enn før. 

Men at det er for lite investeringer kan skyldes at de som investerer må følge kompliserte og stadig mer kompliserte regelverk gitt av staten, og at den eventuelle fortjeneste som måtte komme noen år frem i tid blir hardt beskattet av myndighetene. Veien – den eneste veien – til mer investeringer er skattelettelser og deregulering.     

Til det tredje punktet  om at alle store økonomier vil bli enige om å bli beskattet er det bare å si at det er politikerne som bestemmer skattenivået, og det er også politikerne som bestemmer størrelsen på statlige overskudd eller underskudd. Det er altså politikerne som skal bli enige om internasjonale skatter og overføringer – antagelig skal da de land som har overskudd beskattes for å dekke underskudd i andre land.

Man må dog ikke glemme at det alltid er produktive menn og kvinner som betaler all skatt, og dette gjør de ved å jobbe en del av sin arbeidstid uten å få lønn. Er skatten 50 %  jobber de halvparten av tiden uten å få lønn, halvparten av det de produserer blir da konfiskert av staten. (Men man må heller ikke glemme det faktum at politikerne har makt fordi folk flest slutter opp om hovedtrekkene i den politikken de står for).

Ved en slik skatt som antydet i artikkelen vil de produktive bli tvunget til å finansiere eller subsidiere de uproduktive ikke bare i eget land, men i en rekke andre land. Dette vil legge en enda større byrde på de produktive, de vil bli enda mindre motivert til å være produktive, produksjonen vil bli ytterligere redusert, og da vil velstanden synke.

 Så de ideene som skisseres vil i første omgang føre til at velstanden reduseres ytterligere, og deretter til økende fattigdom. Antagelig vil pengetrykking føre til at folk har mye penger, men det vil ikke være så mye å få kjøpt for disse pengene siden produksjonen bremses av skatter og reguleringer.   

Det som skisseres i artikkelen er en muligens noe mildere variant av den politikken som er ført i oljerike Venezuela, en politikk basert på høye skatter, enorme reguleringer, store overføringer og en rekke «gratis»tilbud til befolkningen; en politikk som har resultert i tomme butikker, plyndring, mangel på alt, kolossal inflasjon, demonstrasjoner i gatene, skyting mot demonstranter, plyndring, osv. (kilde: frontpagemag) og til og med sult: «Venezuelans reported losing on average 11 kilograms in body weight last year and almost 90 percent now live in poverty, according to a new university study on the impact of a devastating economic crisis and food shortages» (kilde: reuters). 

Artikkelens tittel sier at høyresiden må finne radikale løsninger for å bekjempe venstresidens ekstreme ideer, Ja, det er riktig, og de ideene høyresiden må stå for er skattelettelser, dvs. å redusere den byrden på de produktive som alle skatter og avgifter egentlig er; deregulering, som er å gjøre alle produktive aktiviteter enklere; privatisering, som er å la den enkelte i større grad bestemme over hvilke tilbud han vil benytte seg av; og stabile penger, som er en nødvendig forutsetning for sparing, investering, planlegging og kapitalakkumulasjon. Men dette er ideer som Jean-Baptiste Say ga uttrykk for for ca 200 år siden.  

         

 

 

https://www.reuters.com/article/us-venezuela-economy-idUSKBN0UL27820160107

https://www.euronews.com/2019/02/15/venezuela-all-my-life-s-savings-were-destroyed-by-hyperinflation-thecube

https://www.frontpagemag.com/fpm/263272/socialist-les-miserables-venezuela-daniel-greenfield

https://www.reuters.com/article/us-venezuela-food/venezuelans-report-big-weight-losses-in-2017-as-hunger-hits-idUSKCN1G52HA

http://jeanbaptistesay.no