Den fundamentale årsaken til det som skjer i USA

For et par uker siden skrev vi om det som skjer i USA, og vi skisserte årsaken til at det går så galt. Til vår store glede og overraskelse publiserte Nettavisen for noen dager siden en lang artikkel om samme tema, en artikkel som i store trekk sier det samme som vi sa, men som dekker de siste tiårenes utvikling på de relevante områder i større detalj enn vi gjorde. Artikkelen har den treffende tittelen «– USA begår kollektivt selvmord», men det er ikke bare tittelen som er en innertier, artikkelen er så god og grundig som en mainstream-artikkel kan være. Men vi vil også ha sagt at den ikke går så grunnleggende og fundamentalt til verks som vår artikkel gjorde. 

Vi anbefaler artikkelen på det varmeste (link nedenfor) , og det vi skal gjøre her er først å gjengi noen få sitater fra artikkelen, og deretter vil vi skissere hvorfor det er blitt slik det er blitt – og hvorfor det er blitt slik det er blitt er ikke dekket hverken i vår tidligere artikkel eller i Nettavisens artikkel. 

Det det handler om er ideer som er kommet inn i kulturen fra universitetene. Her er noen sitater fra artikkelen: «Hvis denne revolusjonen lykkes, så kan vi se på det som at USA begår kollektivt selvmord, sier Dr. James Lindsay til Nettavisen» [Lindsay er en ekspert Nettavisen har intervjuet].

«Individualismen og frihetstanken som skapte USA er byttet ut med noe som kalles «kritisk teori» … i korte trekk handler kritisk teori om å se systemene bak [det som skjer i dagliglivet], og legge ansvaret over på et system eller en kultur [og altså ikke på de individene som begår handlingene]». 

Ett eksempel på dette: «Hvis det er flere svarte enn hvite i fengsel er det automatisk kulturen eller systemets feil. Dermed må det skyldes rasisme. Dette skiller seg kraftig fra tradisjonell teori, som handler om å finne årsakene og deretter finne løsningene.» 

«I hans [Lindseys] studie etter røttene og utviklingen mener han det hele startet på Frankfurt School of Critical Theory. – Målet er å frigjøre folk fra alle former for systematisk undertrykkelse. Dem som definerer det ender alltid opp med en slags nymarxisme. Men denne gangen handler det ikke om klasse og økonomi, men kultur, forklarer Lindsay.» 

«Teorien har vært under utvikling i flere tiår. Og har blitt langt spissere og enklere å sette til verks det siste tiåret. Dette har en sammenheng med at det har blitt en prioritet i skolesystemet, forklarer Lindsay.» 

«– Sannhet har ingen betydning for denne bevegelsen, fordi de har tatt til seg det postmoderne tankegodset. Michael Foucault (kongen av postmodernisme red. anm.) mente at sannhet ikke er noen absolutt verdi. Verden er global, og medvirkning til et eller annet undertrykkende system i verden er definert ut fra rase, kjønn, seksualitet og så videre, sier Lindsay.» 

« … sentrale verdier som objektivitet og individualisme [er] bare et eksempel på … rasisme [fordi disse ideene står sterkt i Vestens kultur, og siden de som oppdaget og utviklet disse verdiene var hvite så må de være uttrykk for deres «hvithet» ….]». 

https://www.nettavisen.no/okonomi/-usa-begar-kollektivt-selvmord/3423992398.html

Det er implisitt i artikkelen at disse postmoderne ideene er blitt standard vare ved universitetene de siste tiårene, og at brorparten av de som er «utdannet» ved universitetene de siste årene er blitt flasket opp på disse ideene. Når disse studentene deretter kommer ut i viktige stillinger i akademia, i tenketankene, i byråkratiet, i media, i politikken, vil deres meninger, beslutninger og handlinger være basert på og begrunnet i disse ideene.  

Det artikkelen – som er skrevet av Espen Teigen – sier er at ideer som rasjonalitet og individualisme, og oppslutning om individuell frihet og markedsøkonomi, er nærmest fullstendig fraværende fra det akademiske liv, og at venstreorienterte ideer som kollektivisme og altruisme er enerådende. 

At rasjonalitet står svakt ser man direkte av artikkelen, hvor man finner dette sitatet (som vi også gjenga over): Postmodernismen sier at «sannhet ikke er noen absolutt verdi». 

At kollektivisme dominerer ser man av at det som betraktes som viktig ved en person er ikke vedkommendes egenskaper eller karakter, det som er viktig er hvilken gruppe vedkommende tilhører: om vedkommende er kvinne eller mann eller noe annet, om vedkommendes hudfarve er svart eller hvit eller noe annet, om vedkommendes legning er homofili eller heterofili eller noe annet, etc. At altruismen dominerer ser man av det faktum at ethvert individ forventes å bare underordne seg det som kollektivet (ved dets egentlig selvutnevnte ledere) måtte bestemme. At markedsøkonomien står svakt ser man av det faktum at alle disse aktørene krever støtteordninger til alle mulige «svake» grupper, og at de krever stadig større beskatning av alle store firmaer, og at de krever stadig flere reguleringer av næringslivet. Og frihandel er det ingen som støtter i dag, selv ikke blant dagens konservative.

Det som skjer ved universitetene vil noen år senere prege kulturen; de ideer som kommer inn i kulturen kommer inn via de som i sine unge år studerte ved universitetene. Og det er dette syn som styrer politikken: «politikk er nedstrøms fra kultur», eller: «det er ideer, fundamentale filosofiske ideer, som styrer kulturen og derved historien, og disse ideene kommer fra universitetene».    

Men hvorfor ble det som det ble? Hvorfor var det i USA, og ikke i Europa, at denne utviklingen vi ser resultatene av i dag, skjedde, hvorfor er det USA som har gått så kolossalt av sporet? Artikkelen i Nettavisen hevder at dette startet med Frankfurter-skolens ankomst i USA omkring 1940. Men det startet tidligere enn det; det startet om lag 75 år tidligere.  

USA hadde en sterk økonomisk vekst på 1800-tallet, og spesielt etter borgerkrigen (som varte til 1865). Den økende velstanden førte til at det fantes penger til annet enn mat og klær og hus, og et av de områdene som fikk stadig mere penger var utdannelsessystemet; både statlige og private penger (ofte gjennom arv) havnet i universitetssystemet. De få universitetene som fantes ble større, og det ble opprettet nye universiteter. Det ble derfor opprettet flere stillinger ved universitetene, og disse stillingene måtte besettes. Det hadde allerede da vært populært blant de rike å sende (noen av) sine sønner til Europa slik at de kunne studere der, og universitetene i Tyskland var spesielt populære som studiesteder. 

«Perhaps as many as 10,000 Americans went to Germany to study in the nineteenth century …  When these scholars returned to America and took up positions in the new research universities financed with America’s new industrial wealth (e.g., the University of Chicago, Cornell University, Johns Hopkins, Stanford University), they became part of a revolutionary change in the way some Americans thought about their society and political life». (Kilde: Philosophy in the United States, lenke nedenfor.)

Og i Tyskland var tidligere filosofer som Kant (1724-1804) og Hegel (1779-1831) i vinden, og når de amerikanske studentene var ferdig utdannet reiste de tilbake til USA sterkt infisert av Kants og Hegels ideer, og disse ideene sto for – som det het i sitatet vi gjenga over – en «revolutionary change in the way some Americans thought about their society and political life». Denne forandringen innebar at ideene til rasjonelle frihetstilhengere som Locke og Jefferson, som var dominerende da USA ble dannet, ble byttet ut med ideene til irrasjonelle frihetsmotstandere som Kant og Hegel. (Nederst gir vi en link til en lengre artikkel som forklarer hvilke effekter Kants ideer har.)   

De amerikanske universitetene ble altså fylt opp av akademikere som var kantianere og hegelianere. Etter noen år viste det seg at alt intellektuelt liv i USA i avgjørende grad ble  dominert av personer som var sterkt influert av tysk filosofi. I Europa skjedde dette i mindre grad; der var kantianismen og hegelianismen bare den siste motebølgen, og andre retninger fantes fortsatt, men i USA ble universitetene i denne vekstperioden altså fylt opp med svært mange hegelianere og kantianere – og det var få som representerte andre tankeretninger. (Også i Europa ble de kantianske ideene etter hvert mer dominerende.)

Man ser dette tydelig på de mest kjente amerikanske filosofene som kom på scenen i denne tiden: Charles Peirce (1839-1914), John Dewey (1859-1952) og William James (1842-1910) – disse var alle sterkt influert av Hegel (litt mer om disse kan man finne her: https://filosofi.no/pragmatismen/ )

Den politiske implikasjon av dette ser man i progrqessivismen, og blant ledende politikere som sluttet seg til denne retningen finner man Teddy Roosevelt, William Taft, Woodrow Wilson, Herbert Hoover og Franklin Roosevelt, som alle var presidenter i perioden 1901-1944. I denne perioden var det kun presidentene Harding og Coolidge, presidenter i perioden 1921-1929,  som ikke var progressive. (På 20-tallet, da de ikke-progressive satt ved makten, hadde USA en enorm økonomisk vekst, og krisen fra 1929 var forårsaket av begynnende reguleringer forårsaket av progressive ideer.)

Hva var kjennetegnet ved denne progressivismen? Den innebar en innskrenkning av individuell frihet, stadig mer statlig styring av økonomien, samt offentlige tilbud på flere og flere områder. Progressivismens implikasjoner ser man naturlig nok i den politikken som ble ført av de progressive, og i ting de sa. Teddy Roosevelt mente at ulikheter i velstand var like ille for USA som borgerkrigen, og han mente at individer ikke burde få tjene penger dersom det ikke var til fordel for samfunnet: «We should permit it [money] to be gained only so long as the gaining represents benefit to the community» (fra hans tale om «The New Nationalism», 1910). Slike synspunkter ligger ikke langt fra Marx (1818-1883), og Marx´ ideer var bare en vri på Hegel. 

De progressive ideene lå langt fra ideene som var nedfelt i den amerikanske konstitusjonen, men Teddy Roosevelt sa følgende: «To hell with the constitution when the people want coal». Woodrow Wilson var president ved Columbia-universitet før han ble president i USA, og også han var sterkt påvirket av Hegel: «Men as communities are supreme over men as individuals», mente han. Dette ligger nært opp til Hegels maksime om at «frihet er retten til å adlyde staten».   

Franklin Roosevelt oppsummerte sitt syn på folket og på lederens oppgave slik: «If we are to go forward, we must move as a trained and loyal army willing to sacrifice for the good of a common discipline. We are, I know, ready and willing to submit our lives and property to such discipline, because it makes possible a leadership which aims at a larger good. I assume unhesitatingly the leadership of this great army…. ». Progressivismens fundamentale syn på politikk og samfunn kan ikke formuleres tydeligere enn det Roosevelt gjør her. 

Så, progrqessivismen sto sterkt i den politiske elite. Grunnen til at det gjorde det var at den var blitt preket fra professorene ved universitetene i flere tiår.  

Men så skjedde det noe som gjorde ting enda verre. På 30-tallet ble jødene jaget ut av Tyskland, og mange av dem havnet i USA. Blant disse var det mange akademikere som hadde tatt Kants og Hegels ideer videre; postmodernismen er en naturlig videreføring av Kant og Hegel. I Tyskland utgjorde disse det som ble kalt Frankfurter-skolen, en skole som Wikipedia beskriver slik:   

«Frankfurterskolen vokste frem rundt Institut für Sozialforschung i Frankfurt am Main. Instituttet ble grunnlagt i 1924 av marxisten Felix Weil, men det er etter etableringen av tidsskriftet Zeitschrift für Sozialforschung i 1932, under ledelse av Max Horkheimer, at man begynte å snakke om en egen «skole». De viktigste personene, den indre kjerne, besto … av Horkheimer, Adorno, Pollock, Marcuse, Löwenthal og (til 1939) også Fromm. Horkheimer, Adorno og Marcuse bidro særlig til utbredelsen av instituttets teoretiske ståsted. Den kritiske teori som var sentral for Frankfurterskolen tar utgangspunkt i den unge Marx’ tanker og dennes hegelianske røtter, særlig slik disse ble lest av Georg Lukács.  … Da Hitler kom til makten i 1933 måtte alle med tilknytning til Frankfurterskolen forlate landet av politiske grunner. De dro via Paris og Genève til New York der instituttet gjenoppsto med tilknytning til Columbia University som International Institute of Social Research. I 1940 ble instituttet splittet opp da Horkheimer, Adorno og Pollock flyttet til California.» 

At disse folkene ble tatt godt imot i USA burde ikke overraske noen; USA har sitt opphav  i folk som flyktet fra tyrannier i Europa. At en gruppe akademikere flyktet fra nasjonalsosialismens tyrrani var da bare «business as usual», og at de kantianere og hegelianere som satt i alle viktige stillinger ved universitetene i USA tok imot sine våpenbrødre fra Europa var bare som man kunne forvente. (Fundamantalt sett var også nasjonalsosialismen forårsaket av Kants og Hegels ideer; noe som er dokumentert i Peikoffs  bok lenket til nedenfor.) Man må også huske dette viktige punktet: de som ansetter folk ansetter folk som i det store og hele har de samme synspunkter som de de selv har. Så hvis det er mange kantianere og hegelianere ved et universitet vil de nyansatte ved dette universitetet i hovedsak være …. nei, ikke aristotelikere eller Objektivister, de vil også være hegelianere og kantianere. (Blant de som som flyktet til USA fra Europa var det også noen akademikere med klassisk liberale synspunkter, men disse fikk ingen viktige stilinger ved de amerikanske universitetene.)    

Disse intellektuelle, og deres etter hver mange elever, fikk da en enorm innflydelse på det som foregikk ved universitetene i USA, og etter noen tiår ble ideene fra disse sterkt dominerende i alt akademisk liv i USA, og derved også i hele kulturen i USA.

Det er derfor det er gått så galt i USA. Stabile, fredelige, harmoniske og velstående samfunn er kun mulig dersom de bygger på grunnleggende ideer som rasjonalitet, individualisme, rasjonell egoisme, dvs. gode samfunn forutsetter at disse ideene dominerer i befolkningen. Dersom de motsatte ideer – irrasjonalitet, kollektivisme, altruisme – dominerer, vil samfunnet ende opp i forfall, økende fattigdom, strid mellom grupper, uro, bråk, kriminalitet. Og det er akkurat dette vi ser i USA i dag.    

Helt til slutt: Nettavisens artikkel hevder at USA begår kollektivt selvmord. Den etikken som de nevnte tenkerne (Kant, Hegel, Marx, Foucault) står for er altså altruisme, en etikk som sier at det som er moralsk høyverdig er å gi avkall på egne verdier til fordel for andre. Den som mest grundig og fundamentalt har analysert altruismen er Ayn Rand, og hun oppsummerer sin analyse slik, med sin vanlige teft for klinkende klare spissformuleringer: «Altruism holds death as its ultimate goal and standard of value». Sagt på en annen måte: et samfunn hvor altruismen dominerer kan ikke overleve – det vil dø. På individ-nivå: jo mer konsekvent man følger altruismen, jo større skade påfører man seg selv og sitt eget liv.     

Vi tar også med at de i USA som de siste tiår politisk sett har vært motstandere av de venstreorienterte ofte har vært konservative kristne, og den kristne etikken er også ren altruisme: «Sett dere ikke imot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til. Vil noen saksøke deg og ta skjorten din, la ham få kappen også. Tvinger noen deg til å følge med en mil, så gå to med ham … elsk dine fiender … .» 

Det som skjer i USA er da akkurat som man kan forvente ut i fra de ideene som dominerer i amerikansk kultur. Dersom altruismen og dens nært beslektede ideer kollektivisme og irrasjonalitet/følelsesdyrking, står sterkt i et samfunn, vil dette samfunnet dø som følge av disse ideene; det vil ikke bli ødelagt av krefter utenfra, det vil ble ødelagt av krefter innenfra –  det vil altså begå selvmord.  

****   

Den som har lest denne artikkelen, og de to vi har nevnt over, Nettavisens «– USA begår kollektivt selvmord» og Gullstandards «Hva er det som skjer i USA?», vil ha fått et lite innblikk i hva som egentlig skjer i USA, og hvorfor det skjer der. 

Det som står i disse artiklene er allikevel bare en meget kort oppsummering av de store linjer i det som skjedde, men dette temaet fortjener en stor bok. Inntil en slik bok foreligger vil vi kun henvise til de tre artiklene og det materiale som er å finne på linkene nedenfor.  

$$$$$$$$$$$$$$$$$ 

Peikoff: The Cause of Hitler’s Germany 

https://nces.ed.gov/pubs93/93442.pdf

https://education.stateuniversity.com/pages/2044/Higher-Education-in-United-States.html

Immanuel Kants innflydelse: 

Philosophy in the United States:

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *