God jul og godt nytt år!

I tider som disse er man utsatt for så mye påvirkning fra ulike hold at man lett kan komme til å glemme julens virkelige budskap.

Julen er en tid for å fokusere enda mer enn vanlig på feiring, på å være sammen med familie og venner, på å gi hverandre gaver, på velvilje overfor andre mennesker.

Julen kommer på slutten av året, og man tar seg en velfortjent ferie for å hvile ut og samle krefter til et nytt år. Man tilbringer tid sammen med familie, man reiser og besøker slektninger man ikke har sett på en stund, man snakker sammen og utveksler minner om viktige og uviktige ting som har skjedd i slekten og i vennekretsen det året som er gått, og man deltar i forseggjorte måltider med spesielt utvalgte retter. Og man drikker gode drikker av mange slag.

Man pynter sine hjem, og barn i alle aldre gleder seg over vakre juletrær og andre dekorasjoner – alt fra nisser til pepperkakehus.

Det som barn liker best er antagelig at man gir hverandre gaver – de fleste har vel på en eller annen måte satt opp en ønskeliste og får kanskje noen gaver man har ønsket seg.

Det vesentlige ved julen at det er en tid for ferie og samvær med slekt og venner, og for å dele sitt overskudd med dem. Julen kommer bare en gang i året, så man bør gjøre mest mulig ut av den.

Vi ønsker derfor alle en god jul og et godt nytt år.

Kanskje president Trumps mest ukloke beslutning hittil: å trekke USA ut av Syria 

For noen dager siden havnet president Trump igjen i avisenes overskrifter: hans høyt respekterte forsvarsminister James Mattis gikk av. Grunnen var at presidenten vil trekke alle amerikanske soldater ut av Syria, og Trumps begrunnelse var at formålet med å delta i borgerkrigen i Syria – å knuse IS  – var oppfylt. Mattis gikk av fordi han var uenig i denne vurderingen. Aftenposten oppsummerer: «Trump tok avgjørelsen om å trekke USA ut av Syria etter å ha snakket med Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan. Mattis dro til Det hvite hus for å forsøke å overtale presidenten til å skifte mening torsdag, ifølge The New York Times. Da han ikke nådde gjennom til Trump, leverte Mattis inn sin oppsigelse».

Men hva er det egentlig som ligger bak? Man kan si at IS praktisk talt er knust, men det er ikke tilstrekkelig å knuse en slik fiende, en fiende som er sterkt ideologisk motivert. Det er svært viktig å sørge for at fienden ikke vokser opp igjen etter at den seirende hæren trekker seg tilbake. 

Mange vil huske at etter annen verdenskrig var Tyskland og Japan okkupert i mange år etter et de var nedkjempet. Dette var for å sikre at de ideologier som var årsaken til at disse to landene satte i igang aggressive angrepskriger på slutten av 1930-tallet, ikke blomstret opp igjen. Dersom de allierte med USA i spissen hadde trukket seg ut av Tyskland og Japan etter at krigen var avsluttet sommeren 1945, er det mye som tyder på at nazismen hadde blomstret opp igjen i Tyskland, og at den statsbærende ideologien som krevde en total selvoppofrende keiserdyrking av alle japanere, hadde blomstret opp igjen i Japan. (Ideologien i Japan var en blanding av shintoisme og kokutai, og Wikipedia beskriver «kokutai» slik: «The nationalistic essence of kokutai is thought of as the uniqueness of the Japanese polity as issuing from a leader of divine origin».)

Men det finnes ferskere eksempler enn dette på at det riktige er å holde en knust fiende okkupert og at det er uklokt å trekke soldatene ut for tidlig: etter at USA hadde vunnet krigen i Irak i 2008 trakk president Obama de amerikanske styrkene ut fra Irak, og det var i det maktvakuum som da oppstod at IS blomstret opp. Dette  ville neppe ha skjedd dersom USA hadde hatt et tilstrekkelig antall soldater der for å forhindre at noe slikt kunne skje. Da ville verden ha blitt spart for det enorme antall terrorangrep som IS har utført, og som har fortsatt frem til idag og som antagelig vil fortsette inn i fremtiden. Det ville også spart mange liv i områder hvor IS fører en mer tradisjonell krig.  

Trumps rådgivere, inkludert forsvarsminister Mattis, var sterkt imot at USA skulle trekke soldatene ut. Hvorfor gjør han da det? Trump sier altså at IS er knust. Han formulerte det slik på Twitter: «After historic victories against ISIS [=IS], it’s time to bring our great young people home!», men hans rådgivere vet at dette ikke er tilstrekkelig for å sikre en sier over tid, og de har sagt det til ham. Men han har ikke lyttet.    

Dagen før han besluttet å trekke styrkene ut hadde Trump som nevnt i Aftenposten en samtale med Tayyip Erdogan. Under samtalen må Erdogan på en eller annen måte ha overbevist Trump om at USA bør trekke seg ut. Hvordan? Det vet vi ikke, og det er vel ingen andre enn Trump som kan svare på dette. 

Som kjent har Trump alltid hatt en fascinasjon for «sterke menn», for politiske ledere som nærmest er diktatorer. Erdogan er en slik. I hele sin presidenttid har Trump aldri på noe vis kritisert Erdogan. Erdogan besøkte også Det Hvite Hus tidlig i 2017, bare noen måneder etter at Trump ble president, og de så også ut til å være gode venner da de møttes på G-20-møtet i Buenos Aires for tre uker siden  

Men Erdogan er ikke bare en diktator, han er islamist, han ønsker å gjenopprette det osmanske rike og å gjøre Europa islamsk. (Dagbladet: «Erdogan truer med å oversvømme Europa av flyktninger», en høytstående tyrkisk tjenestemann sa at «…. it is just a matter of time before Europe is taken over by Muslims».)  

Erdogan er heller ingen venn av kurderne, en vestlig orientert folkegruppe som holder til øst i Tyrkia og i deler av Irak og Syria (de ønsker å få en egen stat, men i så fall må Tyrkia avstå områder, og det vil de ikke). Kurderne har alltid vært positive til USA, men Trumps løfte om å trekke USA ut av Syria innebærer at USA sterkt reduserer støtten til kurderne. Uten støtte fra USA vil de ha liten sjanse til å stå imot Tyrkia, som ønsker å eliminere denne folkegruppens egen kultur og ønske om selvstendighet.     

Men hvis man skal spekulere finner man kanskje årsaken til at Trump trekker styrken ut her:  «Turkish forces want to push their troops into Syria. The U.S.-backed Syrian Kurds want to keep the Turkish forces out. And the U.S. has struggled for months to keep both players happy. A confrontation between the U.S and Turkey, officially NATO allies, would create a geopolitical crisis at the heart of the world’s most powerful military alliance. However, it’s often said that U.S. forces play another role as well: preventing a clash between the Kurds and Turkey. A withdrawal of U.S. forces from Syria would potentially cede control to Turkey, resolving tensions between the two NATO allies. However, the drawdown would also abandon the Kurds, who provide the backbone of the defeat-ISIS ground campaign. While ISIS is definitely routed from their physical caliphate, the group has the potential to re-group, and re-emerge.» (sitert fra Military Times, link nedenfor).

Trump burde ha valgt å sørge for at IS ikke kunne oppstå igjen, støtte kurderne og kaste Tyrkia ut av NATO. 

Trumps beslutning er meget uklok, og en kommentator beskrev den slik: «This is the worst foreign policy act of Trump’s presidency» – og det sier ganske mye.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

https://www.aftenposten.no/verden/i/MgeXWK/Forsvarsminister-Jim-Mattis-slutter-i-protest-etter-at-Trump-trekker-USA-ut-av-Syria

https://www.militarytimes.com/news/your-army/2018/12/19/heres-what-may-be-driving-a-us-troop-withdrawal-from-syria/

https://en.wikipedia.org/wiki/Kokutai

https://www.tothepointnews.com/2018/12/half-full-report-122118/

https://www.dagbladet.no/nyheter/erdogan-truer-med-a-oversvomme-europa-av-flyktninger/65374716

https://onenewsnow.com/culture/2018/03/23/turkish-leaders-islam-taking-over-europe

Å forby islam – umoralsk, umulig og kontraproduktivt  

La oss aller først si at det er ille at et slikt tema i det hele tatt diskuteres; det er et vanvittig forslag som viser et betydelig kulturelt forfall. Men til temaet: Forbud mot islam – hva betyr dette? Ingen av de vi har sett som nevner dette – å forby islam – har sagt noe vesentlig om hva et slikt forbud skal gå ut på. Så la oss presisere hva et slikt eventuelt forbud kan innebære: 

  • Alle muslimer skal arresteres og settes i fengsel/leir (eller utvises hvis de er statsborgere i et annet land)
  • Alle som konverterer til islam skal også arresteres 
  • Ingen muslimer som vil besøke landet skal få visum/innreisetillatelse 
  • Alle moskeer skal stenges
  • Misjonering for islam skal forbys 
  • Koranen og all annen litteratur om islam (inkludert magasiner, tidsskrifter, videoer, etc.) skal fjernes fra bokhandler og biblioteker (og muligens kun være tilgjengelige for forskere)   
  • Alt materiale om islam som finnes på TV/radio/Internett skal bli utilgjengelig i landet. 

Det er mulig at et forbud mot islam vil inneholde flere elementer enn dette, men allerede etter å ha sett disse få punktene burde enhver forstå at et slikt forbud er umulig både å innføre og håndheve.  

Det er ikke mulig å forby et sett med ideer, enten det er rasisme, nazisme, fascisme, sosialisme, kristendom eller islam. Et forbud vil også presse tilhengerne under jorden, og det vil skape sympati for tilhengere av den forbudte ideologien. De som tilhører ideologien vil også føle seg viktige: «Vi er så viktige og farlige for makthaverne at de må undertrykke oss!» 

Det er også umoralsk å forby ideer. Enhver bør ha rett til å danne seg sine egne meninger om hvordan verden er, hvordan mennesker er og hvordan man bør leve best mulig; enhver bør kunne velge mellom alle de idéretninger som finnes (og evt. lage en ny idéretning selv!), og enhver bør kunne leve slik vedkommende selv finner riktig. Det eneste som bør være forbudt er initiering av tvang overfor andre mennesker. Hvis man oppfyller dette prinsippet bør man ha all rett til å leve akkurat slik man ønsker; man bør ha all rett til å leve i fred uforstyrret av myndigheter, politikere og kriminelle. Lever man under slike forhold er man fri. Man skal ha rett til å leve akkurat slik man ønsker, dette selv om andre måtte finnes ens levesett skadelig (for vedkommende selv) eller umoralsk eller primitivt. Statens oppgave er å sikre dette, dvs. statens eneste legitime oppgave er å sikre friheten til alle som oppholder seg i landet.

Men tilbake til forslaget om et eventuelt forbud mot islam. Dagbladet påstår i sin leder 13/12 at «Hege Storhaug angriper trosfriheten[, at hun er] positiv til å forby islam». Dagbladets troverdighet og etterrettelighet generelt sett er ikke spesielt høy, men vi siterer allikevel videre fra lederen: «I en artikkel på organisasjonens hjemmesider [HRS, hvor Storhaug er frontfigur] skriver hun begeistret om at Tsjekkias parlament snart kan komme til å forby islam. … Allerede i februar 2016 sa hun til Aftenposten at det norske demokratiet ville gå til grunne uten drastiske tiltak. Storhaug ville redigere Koranen, stenge enkelte moskeer og vokte grensene med gjerder og soldater. Siden har hun foretatt reiser i bl.a. Polen og hyllet den nye nasjonalismen og nedbyggingen av rettsstaten. Nå har hun tatt skrittet helt ut og er positiv til å forby islam» (lederen er å finne på en link nedenfor).

Ut i fra intervjuet med Storhaug i Aftenposten ser det ut som om hun virkelig har gått inn for å redigere Koranen, men det er som vi antydet ovenfor en ekstremt lite klok idé. Koranen, og alle andre bøker, er i vår tid lett tilgjengelig overalt i Vesten, og en redigert versjon av Koranen er ikke engang en dårlig vits – er det noen som kan tro at en redigert versjon av Koranen vil ha den samme  autoritet som den uredigerte versjonen av Koranen har for muslimer i dag? 

Ifølge Aftenposten sa Storhaug følgende: «Storhaug mener de såkalte sverdversene i Koranen må strykes … [og] bare den redigerte versjonen skal kunne brukes i norske moskeer…». Dette er som vi sa over et fullstendig meningsløst forslag.  

Vi vil nevne her at enkelte har misforstått utsagn av følgende type, utsagn som er kommet i forbindelse med forslag fra enkelte aktører på venstresiden om å forby såkalte «hatefulle ytringer»: «Dersom tekster som inneholder hatefulle ytringer skal forbys, bør Koranen være den første bok som forbys – Koranen inneholder et enormt antall hatefulle ytringer rettet mot ikke-muslimer» Kreftene på venstresiden, krefter som aldri legger vekt på å omtale eller gjengi de med annerledes eller avvikende meninger på en fair og redelig måte, har da vridd slike utsagn til å fremstå som krav om forbud mot Koranen. 

Man kan dog forstå ønsker om å svekke islams innflydelse. Islam er en barbarisk, primitiv ideologi som oppsto i et ørkensamfunn for ca 1300 år siden, den gir seg ut for å være skapt av en gud og er et totalt livssyn som omfatter alt, inkludert hvordan samfunn bør organiseres, dvs. den inkluderer politikk. Islam er altså også en politisk ideologi, og den inneholder elementer som langt fra er siviliserte: den krever dødsstraff for blasfemi, dødsstraff for frafall fra islam, dødsstraff for homofil  praksis, den sier at kvinner er mindre verd enn menn (deres vitnemål teller mindre enn menns i retten, de skal arve halvparten av hva menn arver, etc.).Videre inneholder Koranen, som skal være skrevet av guden selv, en rekke pålegg av typen «Drep de vantro hvor dere enn måtte finne dem», etc. Det er også en del av islam å akseptere at Koranen er skrevet av gud selv (og diktert til Muhammed av erkeengelen Gabriel), og den skal forstås bokstavelig der det er mulig.  

Vesten er de siste år blitt rammet av en rekke terrorangrep utført av militante muslimer; det foreløpig siste angrepet skjedde kun for noen få dager siden, på et julemarked i Strasbourg i Frankrike, hvor fem mennesker ble drept og tolv alvorlig såret. Islamsk Stat har tatt på seg ansvaret for aksjonen. (For to dager siden ble to unge skandinaviske kvinner drept mens de var på fjellvandring i Marokko. VG skriver følgende om fire menn som er mistenkt for drapene: «Ifølge VGs kilde med innsikt i den marokkanske etterforskningen, skal alle de fire mennene ha sverget troskap til terrororganisasjonen IS. Marokkansk påtalemyndighet sier at dobbeltdrapet var en terrorhandling.» VG unnlater å nevne at IS er Islamsk Stat.) 

At mange da vil svekke eller helst eliminere islams innflydelse er da bare helt forståelig. Men et forbud er absolutt ikke veien å gå. (Forøvrig er ønske om forbud de siste tiår blitt en typisk reaksjon på visse typer problemer: dersom narkotika eller prostitusjon eller gambling eller bruk av skytevåpen får et visst omfang, og en slik utvikling er virkelig problematisk, så svarer de som er preget av dagens dominerende grunnideer med et krav om forbud. Slike forbud har alltid hatt som resultat at problemene er blitt enda større enn de opprinnelig var.)    

Islam må møtes med sanne ideer, dvs. ideer som forfekter individualisme, rasjonalitet, individuell frihet, rasjonell egoisme, sekularitet, rettsstat, frihandel – dette er ideer som gir en oppskrift på hvordan man kan organisere samfunn som gjør det mulig å leve gode liv i denne verden (som er den eneste som eksisterer, det finnes ikke noe liv etter døden, det finnes ikke noen verden vi kommer til etter at vi dør). Dessverre er venstresiden ikke villige til å være med på å bekjempe islam, venstresiden er ikke en ideologi som har som mål å hjelpe de svake, slik enkelte fortsatt tror,  venstresidens ideologi er en ideologi som legitimerer makt til en elite ved å bruke hjelp til de svake som påskudd. At venstresiden da allierer seg med islam er helt naturlig, og at dette skjer ser vi overalt; alle venstresidens organer driver en kontinuerlig propaganda om hvor høyverdig islam er – noe enhver lett kan konstatere ved å ta en kikk på Aftenposten eller NRK, for bare å nevne to av de største aktørene i Norge. Et sted pågår en nærmet kontinuerlig krig mellom islamske grupper og Vesten, og mht. denne krigen støtter alle venstreorienterte aktører den islamske siden og fordømmer det vestlig orienterte landet som forsvarer seg: Israel. 

De samme kilder – Aftenposten, NRK, og alle andre store presseorganer – gjør også det de kan for å svekke koblingen mellom islam og terror ved å enten ignorere eller kun i forbifarten nevne slike ting om at «terroristen ropte Allu Akbar» mens han skjøt; å hevde at ingen forstår årsaken til at den fredelige, unge og tilsynelatende velintegrerte muslimske mannen plutselig ble terrorist; at terroristen må ha hatt psykiske problemer; å snakke om «radikalisering» uten å nevne hva slags ideologi terroristene er blitt radikaliserte tilhengere av, etc.  

Som nevnt må ideer møtes med ideer, men fysiske angrep – inkludert planlegging av terrorangrep – må møtes med så stor styrke fra politi eller det militære at lysten til å utføre flere angrep, opphører.   

Islam får stadig større innflydelse i Vesten: ytringsfriheten er blitt redusert, selvsensuren er så omfattende at forfattere og tegnere ikke lenger våger å behandle islam på samme måte som de behandler alle andre idé-retninger. (For et par år siden ble 16 mennesker drept av militante muslimer i forbindelse med et terrorangrep på redaksjonen i det franske satire-magasinet Charlie Hedbo – fordi de hadde latterliggjort Muhammed i karikaturtegninger o.l.). Mengden plagsomme sikkerhetskontroller når man skal reise med fly eller gå inn i en offentlig bygning blir mer og mer omfattende, men de må være for å hindre terrorister å bruke kjøretøyer eller skytevåpen eller kniver for å drepe tilfeldige mennesker som holder på med sine vanlige gjøremål. Allikevel forekommer slike terrorangrep nesten ukentlig. I flere storbyer i Vest-Europa er det kommet såkalte «no-go-soner», områder hvor politiet ikke våger å gå inn, og som i praksis i betydelig grad kontrolleres av militante muslimer i samsvar med sharia. Myndighetene lar dette skje uten å gjøre noe. .

Så hva gjør man da for å redusere islams innflydelse i Vesten? Dette har vi gitt oppskriften på tidligere, og vi gjør det gjerne igjen, spesielt siden ingen andre har samme oppskrift som vi har, og siden ingen andre oppskrifter vil være i stand til å løse problemet. Men før vi kommer dit vil vi si noen få ord om det eneste forslag til å løse problemet som omtales i MSM, og det er å begrense innvandringen fra muslimske land, et forslag som er lite annet enn et slag i luften. Det er mange grunner til at et slik forslag er av liten verdi, og her er noen: en slik begrensning vil være urettferdig overfor de mange muslimer som er fredelige; mange kommer hit som flyktninger eller som resultat av avtaler om familiegjenforening og disse vil ikke rammes av et forbud; dersom noen absolutt vil inn i et land i Vesten for å begå terrorhandlinger vil det være meget vanskelig å stanse dem selv med en innvandringsstopp, og en rekke terrorangrep utføres av personer som har vokst opp i Frankrike eller i Tyskland eller i England eller i Sverige. Den viktigste grunnen er dog at dette forslaget ikke angriper problemet ved roten. 

Så å begrense innvandring er et slag i luften? Hvordan kan man da redusere og etter hvert eliminere terrorangrepene? Vi gjengir noe vi har publisert her tidligere om dette: 

 Det som reellt sett skjer er at Vesten er under angrep. Vestens ledere later som om dette ikke er en del av en krig, og mener at vi bare skal ignorere angrepene og ikke yte den type motstand som er nødvendig for å få slutt på angrepene. Hva bør da Vestens ledere gjøre? Når det forekommer angrep på politiet (og sykebiler, brannbiler, etc.) må de la politiet få bruke de midler som er nødvendige for å stanse angrepene, og dette inkluderer bruk av skarpe skudd. Personer som dømmes for vold må ilegges lange fengselsstraffer.

Mht. terror må alle miljøer hvor planlegging av terror kan forekomme, overvåkes. Videre må grupper som står bak terrorangrep (IS, alQaida, Boko Haram, Hamas, Hezbolla, mfl.) nedkjempes militært. De regimer som på en rekke ulike vis – ideologisk, økonomisk, militært – støtter terror mot Vesten, f.eks. Iran og Saudi-Arabia, må også fjernes. De vestlige land burde hatt en militær-allianse som hadde som oppgave å forsvare Vesten og som kunne tatt på seg et slikt oppdrag. Dessverre har ikke de vestlige land noen slik militær-allianse i dag (NATO er en vits – det sier endel at NATOs nåværende generalsekretær er en tidligere NATO-motstander). Grunnen til at den politikk vi nettopp har skissert ikke gjennomføres er at Vesten ikke har den moralske styrke som man må ha for å forsvare seg – og å forsvare seg betyr å eliminere de som angriper (slik Vesten gjorde overfor regimene i Tyskland og Japan i WW2). En klar politimessig/militær seier over islamistiske krefter av den typen vi nettopp nevnte er den eneste vei til å eliminere problemene med terror utført av islamister.

Men vil dette føre til at antall angrep utført av uorganiserte enkeltterrorister (som bare tar en bil eller en øks og angriper tilfeldige sivile) opphører?

Vårt svar på dette er Ja. Slike angrep vil neppe opphøre umiddelbart, men antallet vil synke og til slutt vil problemet nærmest opphøre. Hvorfor? Hovedgrunnen er at de som blir terrorister støtter en bokstavtro versjon av islam, men et annet element er at de vil alliere seg med «the winning side»: Vesten er under angrep, Vesten svarer ikke, Vesten går fra skanse til skanse, Vesten nedkjempes, Vesten taper – islamistene er «the winning side». Men dersom islamistiske regimer og grupper elimineres ved at de nedkjempes militært, vil islamistene være «the losing side» – og det er ikke attraktivt å slutte seg til den siden som taper. En historisk parallell: det var nok endel nazister igjen i Tyskland sommeren 1945, men de var ikke høye i hatten og de hadde nok problemer med å rekruttere nye folk. Hvorfor? Fordi de hadde tapt den krigen de hadde satt i gang, og de hadde tapt den så grundig og klinkende klart at det var ingen tvil om at de hadde tapt. Skal man eliminere trusselen fra islamister må islamistiske grupperinger bringes i samme situasjon som nazistiske grupper var sommeren 1945: de var knust, nazismen var død, og det er det den bør være. Vesten bør sørge for at islamismen kommer i en tilsvarende tilstand, og dette kan kun skje ved at islamistiske regimer og grupper påføres et knusende militært nederlag.

Men våre politikere vil ikke gå denne veien, de vil bare at vi skal finne oss i de angrep som kommer, og at vi ikke skal gjøre noe som helst for å bringe dem til opphør. De tiltak de foreslår – dialog, u-hjelp, kommunale fritidsklubber, etc., har ingen effekt, snarere tvert imot. Noen politikere sier også kun at «vi må fortsette som før, vi må ikke la oss skremme», men dette er å la terrorister operere fritt. Nå er det allikevel sikkert slik at etterretningstjenestene i en rekke land klarer å stanse et stort antall planlagte angrep, det er uakseptabelt at angrep fortsatt forekommer så ofte som de gjør.     

Hvis dagens politikk fortsetter vil vi bare oppleve at antall angrep øker og øker og øker, og at vi alle i stadig større grad vil leve under sharia – det er dette som er islamistenes mål.

Vi tar med et par avsluttende poenger: det er egentlig feil å bare klandre politikerne for det som skjer. Politikerne gjør det folk flest vil at de skal gjøre – det er sant som det heter at «et folk får de politikerne det fortjener». Med andre ord: folk flest støtter den ettergivende holdningen politikerene har fordi de selv har akkurat de samme holdningene.

Dessverre er det lite i kulturen som tyder på at det med det først vil komme en endring fra dagens ettergivende holdning og over til en holdning hvor Vesten slår tilbake mot de barbarer som angriper oss og som vil tvinge oss inn under deres barbariske ideologi. 

 

 

 

 

 

https://www.dagbladet.no/kultur/hege-storhaug-angriper-trosfriheten/70559366

https://www.aftenposten.no/norge/i/qAVg/Hege-Storhaug-mener-ekstrem-islam-truer-Norge-Her-er-hennes-forslag-for-a-stoppe-det

https://www.nrk.no/nyheter/is_-_-vi-stod-bak-strasbourg-terror-1.14340550

https://www.vg.no/nyheter/utenriks/i/ka9Xr6/de-fant-maren-og-louisa-drept-det-var-forferdelig?utm_content=row-1&utm_source=vgfront

Klimakrisen 

La oss aller først konstatere at det finnes ingen klimakrise. Klimaet varierer naturlig, og har gjort det i titusener av år. De endringer som har skjedd de siste ca 150 år er klart innenfor de naturlige variasjoner – klima er en stor ting, og variasjonene må sees over et langt tidsperspektiv. Grunnen til at jeg nevner 150 år er at det var for ca 150 år siden man begynt å måle en slags gjennomsnitlig temperatur for jorden, og siden da har denne temperaturen steget noe. En graf som viser denne utviklingen, og som altså viser en stigning i temperatur, publiseres regelmessig av useriøse   journalister for å vise at vi nå er inne i en periode med en dramatisk global oppvarming,. Men hvis man ser på en tilsvarende graf som viser utviklingen over en lang tidsperiode, ser man at utviklingen de siste 150 år er klart innenfor de normale svingninger.) 

Her er en ofte publisert graf (her hentet fra Wikipedia) som viser jordens gjennomsnittstemperatur fra 1880.    

Nedenfor er en graf (også fra Wikipedia) som viser temperaturen (egentlig svingninger i temperaturen) over en noe lengre periode.  

 

(Man finner en rekke andre grafer dersom man googler «graph climate temperature 10 000 years» og ber om bilder.) 

Vi vil også nevne alle slike målinger og beregninger har stor usikkerhet, og også at det er sterk tvil om det i det hele tatt er mulig å finne en gjennomsnittstemperatur for jorden.  

Er det slik at forskere flest slutter opp om påstandene om at vi står foran et katastrofal klimakrise dersom det ikke gjøres noe? Vi vil nok tro at noen forskere mener dette, men samtidig vil vi bli svært overrasket dersom det er flere enn en liten andel som mener dette. Vi vil tro at de fleste forskere  mener at menneskelig utslipp av klimagasser (i hovedsak CO2) har en viss påvirkning på klimaet, men at det ikke er noen fare på ferde. Og så er der nok noen klimaforskere som til en viss grad lar seg påvirke av politikernes bevilgningsiver dersom det roper at «det står en katastrofe for døren dersom vi ikke få forsket mer, og da må vi ha mere penger». Men altså: forskere flest tror etter vårt syn ikke på påstandene om noen kommende klimakrise. Hva så med med regelmessig gjentatte påstanden om at  at 97 % av alle forskere tror på klimakrisen? Denne påstanden er usann. Den er oppklart i artikkelen  «The Myth of the Climate Change ‘97%» fra Wall Street Journal, og vi siterer kun følgende:         

« … the assertion that 97% of scientists believe that climate change is a man-made, urgent problem, is a fiction. The so-called consensus comes from a handful of surveys and abstract-counting exercises that have been contradicted by more reliable research.One frequently cited source for the consensus is a 2004 opinion essay published in Science magazine by Naomi Oreskes, a science historian now at Harvard. She claimed to have examined abstracts of 928 articles published in scientific journals between 1993 and 2003, and found that 75% supported the view that human activities are responsible for most of the observed warming over the previous 50 years while none directly dissented. Ms. Oreskes’s definition of consensus covered «man-made» but left out «dangerous»―and scores of articles by prominent scientists such as Richard Lindzen, John Christy, Sherwood Idso and Patrick Michaels, who question the consensus, were excluded. The methodology is also flawed. A study published earlier this year in Nature noted that abstracts of academic papers often contain claims that aren’t substantiated in the papers ….» 

Les hele artikkelen her: 

https://www.wsj.com/articles/joseph-bast-and-roy-spencer-the-myth-of-the-climate-change-97-1401145980

Hva så med de politikere som sier at vi står foran en menneskeskapt klimakrise? Vi må dele dem inn i tre grupper: enten har de svært liten innsikt i den faglige bakgrunn for påstandene og forstår derved ikke at de er feilaktige; eller så innser de at påstandene er feil, men våger ikke stå for det som er sant av frykt for å miste posisjoner og oppslutning; eller så støtter de opp om påstandene fordi de vet at politiske tiltak basert på dem vil gi dem selv makt og vil gi staten økede inntekter som de kan benytte for å finansiere flere valgløfter. Vi kan ikke så at det finnes andre kategorier enn disse tre. (Dette gjelder forøvrig ikke bare politikere, det gjelder også aktivistene i de utallige i hovedsak statsfinansierte NGOene som hevder å være opptatt av miljøspørsmål.)   

Og vi minner om at dersom staten/politikerene skal «gjøre noe» med klimakrisen, innebærer dette at de vil få en enorm makt til å bestemme over alt som har med bruk av energi å gjøre, og siden så og si all aktivitet innebærer bruk av energi, betyr dette at staten vil kontrollere absolutt alt som skjer. Og det er lite eller ingenting som viser at statens håndtering av skolen, helsevesenet og pensjonene – for bare å nevne tre eksempler – har vært særlig heldig, så man må frykte det verste dersom de skal få hånd om enda mer av det som skjer i hele økonomien.       

Vi skal ikke si mye mer om dette, men vi vil henvise til et videoklipp og tre populære artikler som mer grundig tar for seg ulike aspekter ved denne problemstillingen. Vi vil anbefale alle å se den 6-minutters videoen, og å lese igjennom disse artiklene. 

Videoklippet viser Jordan Peterson som svarer på et spørsmål om klimasituasjonen (han går ikke inn på om påstandene om den påståtte menneskeskapte globale oppvarmingen er reell). 

https://www.youtube.com/watch?v=pBbvehbomrY

Først en lang artikkel av filosofen Andrew Bernstein, som grundig går igjennom problemstillingen. 

https://www.andrewbernstein.net/2018/10/the-truth-about-climate-change/

I den følgende  artikkelen tar biologen Morten Jødal kort for seg den aktuelle situasjon mht. klimapolitikken i forbindelse med klimamøtet i Katowice. Vi gjengir et kort utdrag (fra et tilsvar sendt til og refusert av Aftenposten):  

«I Aftenposten den 10. desember hevdet statsminister Erna Solberg at vi befinner oss i en klimakrise. Været skal bli mer ekstremt, og true hele kloden. Det er kolossale overdrivelser: Ingen parametere peker i en slik retning. Spådommene om en miljøkatastrofe har vi hørt i mange tiår, og har alltid vist seg å være gale. Vi har blitt fortalt at flere og flere vil sulte, mangle rent vann, forurensning skal drepe store deler av befolkningen, viktige ressurser skal ta slutt, og nød og fattigdom bre seg. Klimatrusselen hevdes å gi oss flere stormer og uvær, mer nedbør, mer tørke, millioner av klimaflyktninger, mer malaria og andre vektorbårne sykdommer, sviktende matvareproduksjon, druknende koralløyer og kystbyer, og ødeleggelser av økosystemer. IPCC har hevdet at regnskoger vil ende opp som ørkener. Ingen av påstandene stemmer. Først og fremst blir kloden grønnere, fordi det er mer av plantematen CO2. Dette skrev Nature.com allerede i april 2016 i artikkelen «Greening of the Earth, and it‘s drivers.» Det blir mer vegetasjon, og dermed mer dyreliv. På én generasjon har vi fått et helt nytt grønt kontinent (18 millioner km2), av størrelse dobbelt så stort som USA. Det er kolossalt godt nytt for kloden. Matvareproduksjonen øker …. »

Les hele artikkelen på document.no 

https://www.document.no/2018/12/15/en-klimahysterisk-statminister-med-en-ukritisk-presse-pa-laget/

Siste artikkel vi henviser til er skrevet av sivilingeniør Geir Hasnes og tar for seg politikeres holdninger til klimaproblematikken. Her er et kort utdrag: 

«Hva i all verden tenkte Erna Solberg på da hun aksepterte manus til Aftenpostens «kronikk» 9. desember, med med tittelen «Varmere, våtere og villere»? Hva tenkte Aftenpostens redaktører på? Har de absolutt ingen kritisk sans? Sjelden har jeg sett en mer suggererende tittel. Her kunne man sikkert utbrodere i beste NRK-stil, for hvem er vel bedre enn NRKs yngre journalister til å fortelle grove og upassende vitser. Underlig at ikke de har sett denne allerede! Vi ser frem til Nytt på Nytt og hva de nå heter alle standup-programmene. Vel, vel, hvor suggererende nå overskriften er, så er den løgnaktig både i intensjon og for innholdet. «Klimakrisen» er like reell som en katastrofefilm fra Hollywood. Al Gore er vår tids vekkelsespredikant, rik på dommedagsprofetier, uten skamvett med tanke på alle profetiene hans som er gått ut på dato. Vi mistenker Erna Solberg for å bli den neste nordmann som får godt betalt toppjobb i FN, EU eller lignende, der hun fronter dette avsindige tøyset. Når Solberg sier: «Nå vet vi mer enn nok til at verden må handle», som det står i kronikken, så er det sant: Nå vet vi mer enn nok om at hele klimakrisa er uten vitenskapelig forankring, at observasjonene ikke sier at det blir varmere, våtere og villere, og at FNs klimapanel er politisk styrt, og derfor må vi handle og fjerne alle politikere som skor seg på å snakke varmt til hverandre om klimatiltak….»

Les hele artikkelen på resett.no 

https://resett.no/2018/12/16/erna-solberg-er-varmere-vatere-og-villere-enn-noensinne/

Kort sagt: Det finnes ingen klimakrise. Men uholdbare påstander om en raskt kommende menneskeskapt klimakrise, en krise som har vært rett rundt hjørnet mer enn 20 år, brukes av et stort antall aktører for å få mere forskningsmidler, for å få makt, for å få inntekter til politikeres valgløfter, for å få større inntekter til velferdsstatens raskt voksende utgifter, for å få større overføringer fra rike land til fattige land, etc.

Det hele er en gigantisk svindel. Hvis sivilisasjonen overlever skal vår tids historie skrives, og få av dagens politikere vil der bli omtalt på en ærefull måte. 

Helt til slutt: velstand er et kolossalt stort gode, og velstand krever bruk av energi. De beste, reneste og sikreste former for energi er atomkraft og olje/bensin. Til og med kull er bedre enn de såkalte fornybare energikilder som sol- og vindkraft; de såkalte fornybare energikilder er lite effektive og   er svært upålitelige pga. vær og vind. Vannkraft er for så vidt bra, men er kun tilgjengelig noen få steder, og krever store naturinngrep (enorme demninger, lange rørledninger). Vi vil anbefale Alex Epsteins ypperlige bok The Moral Case for Fossil Fuels, som gir en grundig innføring i hele denne problemstillingen (denne boken kom i 2014, men en ny og oppdatert utgave forberedes). 

          

https://www.amazon.co.uk/Moral-Case-Fossil-Fuels/dp/1591847443/ref=sr_1_1?ie=UTF8&qid=1545116829&sr=8-1&keywords=alex+epstein

Gro slipper katta ut av sekken: sosialdemokrater er totalitære

«Vi er i ferd med å miste kontroll over hva folk blir fortalt». Det er tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland som sier dette, ifølge Dagsavisens forside sist lørdag 15/12. Dette er hentet fra et større intervju (som er å finne på en link nedenfor).

I intervjuet kan men lese at hun mener at staten, dvs. politikerne, er i ferd med å miste kontroll over det utvalg av fakta som befolkningen har tilgang til. Selvsagt er det useriøse kilder hun forsøker å rette oppmerksomheten mot, og det at mange er dårlig informert fordi de ikke leser grundige artikler i de store avisene:

Sitat fra intervjuet: «Når jeg ser tilbake på egen oppvekst ser jeg en offentlig debatt som foregikk i et felles sentrum av samfunnet. Store og viktige stortingsdebatter ble dekket på radioen. Nyheter som var viktige ble rapportert om i avisa, og da ble det reelle innholdet i det politikerne sa gjengitt. Og så leste og hørte folk det samme. Det var en felles arena. Selv om Dagbladet og Aftenposten kunne ha litt ulik vinkling, var de faktiske nyhetene de samme. Folk hadde selvsagt ulike meninger og holdninger, men faktagrunnlaget de bygget det på var langt mer helhetlig enn i dag. Dette varte lenge, også da TV kom, og videre da TV2 kom i tillegg til NRK. Også da jeg var politiker visste vi omtrent hvilken innsikt som spredte seg i de tusen hjem. Argumentene til begge sider av politikken kom frem. Nå er det annerledes. Mange verken ser TV eller hører på radio. De bruker bare mobiltelefonen sin og får korte inntrykk fra ulike kilder, ofte ganske tilfeldig. Da blir mye av vår felles kunnskap og erkjennelse undergravet og redusert. Og det blir også større forvirring om hva man skal mene og tro. Det tror jeg bidrar til at folk lar være å stemme. Folk melder seg ut.»

Men hvorfor svikter så mange de store, etablerte nyhetskildene?

La oss gå litt dypere før vi svarer på dette.

Venstresiden er tilhenger av styring, som ikke er annet enn pålegg til borgerne om at de skal gjøre bestemte ting som staten har bestemt (betale skatter og avgifter i samsvar med et ekstremt komplisert regelverk, fylle ut og sende inn skjemaer, i mange tilfeller ikke produsere uten konsesjon, ikke produsere i feil kvanta, ikke produsere på feil sted, ikke bygge uten tillatelse, ikke rive uten tillatelse, ikke bruke visse råvarer, bruke visse råvarer, ikke ansette til feil lønn, ansette personer i samsvar med regler gitt av det offentlige/fagforeninger, ikke ta med visse varer over grensen i større kvanta enn regelverk tilsier, etc.) De som ikke adlyder blir bøtelagt eller i verste fall fengslet. Men styringen er til felles beste, påstås det, og derfor vil de fleste gjøre som staten sier.

For å overbevise folket om at styringen er til felles beste, må folket fortelles at det som staten har bestemt virkelig er til gode for alle. For å sikre at folk mener dette har staten sørget for at alle blir oppdratt i den rette tro, dvs. at skolen, avisene og andre medier forteller at staten vet best, at staten gjør det riktige, og at statens politikk er vellykket, og at alternative modeller vil gi dårligere resultater.

Derfor er skolen statlig, med statlig bestemte læreplaner og statlig utdannede og godkjente lærere; derfor er universitetene og forskningsinstitusjonene statlige eller statlig finansiert, derfor er radio- og TV-kanalene statlige (eller statlig godkjente), derfor er en betydelig del av pressen statlig finansiert, og derfor er SSB statlig.

Vi skyter her inn en gammel vits om SSB: «Regjeringen erklærte at dens politikk hadde vært vellykket, og ga SSB i oppdrag å finne statistikker som bekreftet dette».

Nå er det ikke slik at disse områdene (skolen, forskningen, pressen) er statlige monopoler uten private luftehull, men staten er meget sterkt dominerende på alle disse områdene.

Derfor ble det slik, som Gro Harlem Brundtland, sa det, at folk «…leste og hørte … det samme. Det var en felles arena. Selv om Dagbladet og Aftenposten kunne ha litt ulik vinkling, var de faktiske nyhetene de samme».

I dag er det annerledes. Via et fortsatt stort sett uregulert Internett kommer det frem i dagen nyheter, fakta og vurderinger som ikke er i samsvar med det som formidles av de store aktørene vi nevnte over. Dette skaper en reell opposisjon, og dette er farlig for maktpolitikerne. Dette er hovedgrunnen til at mange politikere i en rekke stater nå ønsker å fjerne friheten fra Internett. (Internett er sterkt regulert utenfor Vesten, men i Vesten er det nå kontakt mellom enkelte myndigheter og aktører som facebook og google med det formål å fjerne uønsket innhold.)

Men hvorfor har alternative stemmer på Internett fått så stor oppslutning? Det er i hovedsak én grunn: Grunnen er at de store aktører ikke har formidlet fakta. De ha i det store og hele ikke formidlet viktige og relevante fakta i det omfang de burde, de har i stedet fungert som et propagandaapparat for en venstreorientert ideologi, dvs. for den ideologi som sikrer statlig makt over det meste som skjer.

Med andre ord: Det som har kommet fra de store aktørene har ikke stemt overens med virkeligheten, mange har merket dette, de har mistet tilliten til de store aktørene, og mange har funnet alternative kilder. De store aktørene har ødelagt sin troverdighet, og mister nå publikum. (Vi sier ikke at MSMs pålitelighet var større i den tid Brundtland ønsker seg tilbake til, men da fantes det ikke noe alternativ).

Ja, det er mye useriøst og upålitelig på Internett, men der kan man også finne sannheter om aktuelle og viktige hendelser som de store aktørene har gitt feil bilde av. For den som ønsker praktiske eksempler gir vi fire ferske eksempler: det bilde som de store aktørene gir av finanskrisen er feil; det bilde de store aktører gir av innvandring og flyktningproblematikken er feil; det bilde de store aktører gir av klimaproblematikken er feil; og det bilde de store aktører gir av islam er feil.

På disse fire viktige områdene ønsker de store aktørene å gi et bilde som ikke stemmer overens med virkeligheten. Folk har oppdaget dette, og tyr til alternative kilder på nett. Og maktpolitikere, som vil fortsette en politikk de burde forstå er skadelig, blir urolige fordi folk skaffer seg informasjon som politikerne/staten ikke har godkjent, og som sår tvil om deres budskap.

Hvilken vei vil det gå? Vil politikerne klare å regulere Internett for å bringe opposisjonelle stemmer til taushet, eller vil de alternative krefter bli så sterke at politikken blir lagt om? Eller vil det bli uro og kaos (slik De Gule Vestenes aksjoner er et eksempel på)?

Ikke vet vi, men det viktigste er å ha størst mulig individuell frihet, og minst mulig og helst ingen statlig innblanding og kontroll i borgernes fredelige aktiviteter. Dersom staten kun hadde gjort det den skal, dvs. dersom den kun hadde beskyttet borgernes frihet i stedet for som i dag å diktere det meste, hadde vi unngått de problemer som den venstreorienterte politikken alltid skaper. Men sosialdemokratene, de vil regulere enda mer, de vil ha stadig mer kontroll over all informasjonsaktivitet som foregår.

 

 

 

 

https://agendamagasin.no/intervjuer/brundtland/

https://www.dr.dk/nyheder/politik/kampen-mod-fake-news-i-sverige-er-der-hotline-til-facebook

Venstresidens retorikk – illustrert med et representativt eksempel

Alexandria Ocasio-Cortez, nyvalgt medlem av Representantenes hus, har lenge vært kjent som en av de mest ekstreme venstreorienterte politikere i USA. Wikipedia beskriver hennes politiske synspunkter slik: «Ocasio-Cortez is a self-described democratic socialist. She is a member of the Democratic Socialists of America. She supports progressive policies such as Medicare for All, a job guarantee, tuition-free public college, ending the privatization of prisons, and enacting gun-control policies … Ocasio-Cortez is a self-described hardliner on environmental issues, calling climate change the «single biggest national security threat» facing the United States…».

I et ferskt intervju ble hun spurt av en intervjuer som sto henne nær, politisk sett, om hvordan man skulle finansiere de økede offentlige kostnadene som hennes politikk (beskrevet i sitatet fra wikipedia over) ville innebære. Intervjuet er å finne på linken fra Daily Wire nedenfor, men her er en utskrift fra hennes svar (og la oss ha sagt at hun har gitt lignende svar på samme type spørsmål tidligere, så dette er ikke en one-off). La oss også si at intervjueren, som altså deler samme politiske ståsted som Ocasio-Cortez, ikke fulgte opp hennes svar med mer pågående spørsmål.

Her er Ocasio-Cortez´svar:

I think it’s that same exact thing. It’s that we … they say, «How are you gonna pay for it?» as though they haven’t used these same ways to pay for unlimited wars, to pay for trillion-dollar tax cuts and tax cut extensions. They use these mechanisms to pay for these things all the time. They only want to know … it just seems like their pockets are only empty when we’re talking about education and investing in human capital in the United States: education, healthcare, housing, and investing in the middle class. All the sudden, there’s nothing left. All the sudden, the wealthiest nation in the world, we’re just totally scarce. We have complete scarcity when it comes to the things that are most important. And so for me, I think it belies a lack of moral priority and that’s unfortunate. I think that a lot of these folks, especially those perhaps on the Democratic side, they don’t even see it, you know?… I legitimately think that they start kind of buying into conservative talking points. They get dragged into their court all the time. And I think it is because there is this really myopic and also just misunderstanding of politics as this flat, two-dimensional left-right thing.

De fleste vil nok være i stand til å se at dette ikke er et svar i det hele tatt, det er bare irrelevant utenomsnakk. Men til tross for at en fremtredende politikere gang på gang gir svar av denne typen blir slike politikere valgt til viktige posisjoner.

La oss også ha sagt at faktum er at to tredjedeler av USAs budsjett («federal spending») går til Social Security, Medicare og Medicaid, dvs. til pensjoner, og til helsetilbud til eldre og til folk som ikke har private helseforsikringer som dekker deres utgifter til sykehusbehandling, og at kun 16 % går til det militære.

Alle som har sett politiske debatter og utspørringer av politikere vet at den type svar som Octavio-Cortez her gir ikke er sjeldne, de forekommer svært ofte. Men da er spørsmålet: hvordan kan folk som sier den slags ting bli valgt til presumptivt viktige verv? Hvordan kan de få den tillit som gjør at de kan bli valgt inn i en nasjonalforsamling? Og hvorfor følger ikke utspørrere og motdebattanter opp med fakta og utfordrende spørsmål? (Det mest nærliggende eksempel fra Norge på denne type tannløse journalistikk er NRKs programleder Ole Torp. En rekke av hans utspørringer, for å kalle dem det, er å finne på nrk.no. Han fungerer kun som et mikrofonstativ for sin gjester, som uimotsagt får si hva de måtte ønske av hel- og halv-løgner uten på noen måte å bli utfordret. Det ferskeste eksempel er Torps intervju med Al Gore om ikke-problemet «klimakrisen», og dette intervjuet er å finne på link nedenfor).

Men hvordan er dette mulig? Hvordan kan personer la være å svare på spørsmål og si åpenbart vanvittige og løgnaktige ting og allikevel få spalteplass i avisene og bli intervjuet på TV, hvordan kan de bli valgt til viktige verv når det de sier bare er sludder?

Vi skal kort gi noen av de elementene som inngår i et svar på dette viktige spørsmålet. Denne type intervjuer, som er rettet mot et alminnelig publikum, er ikke sted for opplysning og faktainformasjon, de er til for å gi publikum et generelt inntrykk av hvordan personen er – er han eller hun sympatisk eller ikke, er han eller hun på rett side eller ikke? En betydelig del av publikum er ikke i stand til å få med seg det som sies, de fleste av seerne skaffer seg kun et grovkornet hovedinntrykk (som altså ikke er basert på en nøye vurdering av det som sies), og ellers er en stor del av publikum ofte mer opptatt av slike ting som farven på intervjuobjektets slips.

Det som skjer er at tilskuerne til en debatt i hovedsak kun merker at noen av debattantene har meninger som er i samsvar med de de selv har eller ikke – og så stemmer ved valg de i samsvar med dette. Mht. intervjuer så gjelder samme prinsipp: dersom intervjueren i det store og hele har de samme synspunkter som intervjuobjektet, så stiller han ingen kritiske spørsmål; dersom intervjuobjektet har andre synspunkter enn intervjueren så stilles bare kritiske og til og med ekle spørsmål (et eksempel er Skavlans behandling av SDs Jimmie Åkesson).

Det som er viktig er altså ikke hva som sies, det som er viktig er hvorvidt det stemmer overens med de holdinger, ja, fordommer, som publikum har. Hvis det en politiker sier i store trekk stemmer overens med dominerende holdninger, får han eller hun si hva de vil uten å få kritiske spørsmål fra journalisten, og det spiller egentlig liten rolle hva de sier; hvis det ikke stemmer overens blir intervjuobjektet neddynget med kritiske og i verste fall ekle spørsmål.

Det dette handler om er da grunnholdninger som dominerer i kulturen. Hvis disse er venstreorienterte, vil en venstreorientert
politiker sjelden eller aldri få kritiske spørsmål, og han eller hun kan si hva de vil uten å bli utfordret – selv om de bare kommer med tullprat hvis de blir stilt et viktig spørsmål. Sagt på en annen måte; dersom venstreorienterte verdier dominerer i kulturen vil de fleste medier – aviser, radio, TV – fungere som lite annet enn talerør for venstreorienterte aktører, og de som har et noe avvikende syn vil enten ikke bli invitert, eller bli behandlet på en ekkel og nedlatende måte slik at de ikke får noen mulighet til å gi et sympatisk inntrykk til publikum.

(Jeg nevnte her kun gammelmedia. Heldigvis er det mulig med de enorme muligheter som Internett har gitt oss å komme til ordet med andre synspunkter enn de som slipper til i MSM, men i tradisjonell politikk er det i hovedsak det som skjer i gammelmedia som har klart størst innflydelse, og mye av det som skjer i samfunnet bestemmes av resultater av valg til nasjonalforsamlinger, etc.).

Med andre ord: media (dvs. gammelmedia) fungerer som en del av det apparat som både er et resultat av og er årsak til dominansen av de meninger som preger samfunnet.

Så, den type intervjuer som intervjuet med Ocasio-Cortez er et eksempel på, er svært vanlig – selv om hun er enda mer kunnskapsløs enn de flest andre (og det hjelper ikke på hennes manglende innsikt og forståelse av økonomiske årsakssammenhenger at hun av utdannelse er økonom).

Hva må da til? Hvordan kan vi få bedre intervjuer, bedre intervjuere og bedre intervjuobjekter?
Det som må skje er at kulturen må endres, verdiene i kulturen må endres fra dagens dominerende ideer som kollektivisme, altruisme, mistro til individuell frihet og tro på nytten av statlig tvang og statlig styring, og over til rasjonelle ideer som individualisme, rasjonell egoisme, individuell frihet og markedsøkonomi/kapitalisme.

Ja, det er langt dit, men så lange dagens grunnleggende ideer dominerer, vil politikere som Alexandra Ocasio-Cortez alltid bli hørt og valgt inn, uansett hvor lite saklig innhold det er i det de sier.

Vi sa innledningsvis at dette intervjuet var representativt for venstresidens retorikk. Kan dette være korrekt? Ocasio-Cortez´virkelighetskontakt er jo ganske nær null, og de færreste venstreorienterte politikere er så bortreist som hun er. Vel ja, på et vis, men venstresidens ideologi er ren ønsketenking og baserer seg i stor grad på ren virkelighetsfornektslse. Og selv om ikke alle på venstresiden er på samme nivå som Ocasio-Cortez, så er det ingen der som har en virkelighetskontakt som er i nærheten av 100 %.

https://en.wikipedia.org/wiki/Alexandria_Ocasio-Cortez#Political_positions

https://www.dailywire.com/news/34207/watch-ocasio-cortez-asked-how-shell-pay-everything-ben-shapiro

https://www.nationalpriorities.org/budget-basics/federal-budget-101/spending/

Ole Torp koseprater med Al Gore

https://tv.nrk.no/serie/torp/2018/NNFA52121218/avspiller

Skavlan er ufin mot Jimmie Åkesson

https://www.youtube.com/watch?v=Kn8CRDvasPo

President G. H. W. Bush

President George Herbert Walker Bush, som var president i USAA fra 1989 til 1993, døde for noe dager siden 94 år gammel, og som man kunne forvente var pressen, også norsk presse, fulle av lovord om ham og hans presidentperiode. Selv om det var enkelte positive ting ved ham – bla. var det under ham at Sovjet og de fleste andre kommunistregimene i Øst-Europa kollapset, er det en del negative ting som er viktigst i hans ettermæle. Vi skal nevne tre av dem.

Bush var Reagans visepresident fra 1981-1989. Reagan var en nokså ideologisk politiker, og han var i sin retorikk en sterk tilhenger av øket individuell frihet. Han gikk inn for en politikk basert på skattelettelser, deregulering og privatisering, noe som ga en sterk økonomisk vekst. Denne type politikk ble ført over store deler av verden, dette var den såkalte høyrebølgen, og den løftet millioner av mennesker ut av fattigdom. (Kilde: Johan Norbergs Progress.)

(Høyrebølgen var et resultat av at idealer som individuell frihet og markedsøkonomi ble styrket blant innflydelsesrike mennesker i politikken, i media, i byråkratiet og i akademia. En av de viktigste kildene til dette var Ayn Rand. Hennes bestselgende roman Atlas Shrugged kom ut i 1957, og i årene etter holdt hun en rekke foredrag på universiteter i USA. Hun skrev også en rekke essays, samlet i bøker med titler som Capitalism: The Unknown Ideal og The Virtue of Selfishness, hvor hun forfektet full individuell frihet og en uregulert markedsøkonomi. Dette påvirket mange av de som leste og hørte henne, og når disse kom i viktige stillinger en ti års tid senere, kunne de argumentere for en omlegging av politikken i frihetlig og markedsøkonomisk retning. Effekten av dette kom noen år senere, og høyrebølgen begynte som kjent for alvor ca 1982, ca 20 år etter at Rand var mest aktiv som foredragsholder på amerikanske universiteter. En rekke viktige personer erklærte seg til en viss grad enige med Ayn Rand; en av dem var Reagan selv, som i et brev i 1966 skrev «Am an admirer of Ayn Rand». En annen medvirkende årsak til høyrebølgen var kommuniststatenes forfall på alle områder.)

Men tilbake til Bush. Han var ikke ideologisk – han snakket nedsettende om «the vision thing», og han beskrev Reagans økonomiske politikk, en politikk som gikk ut på at skattelettelser og deregulering ville gi økonomisk vekst og heve velstanden, som «hokus-pokus-politikk» (uttrykket Bush brukte var «voodoo-economics»). Men Bush ga denne beskrivelsen før han ble valgt som Reagans visepresidentkandidat, mens han var visepresident var han lojal mot Reagan. Bush var altså ikke ideologisk, han var mer pragmatisk, dvs. han var kortsiktig og prinsippløs. Bush stilte som presidentkandidat for republikanerne ved valget i 1988, og det kom spørsmål om han ville fortsette Reagans politikk, og han sa at han skulle føre Reagans politikk videre: han svarte til og med slik på et spørsmål om han ville gå inn for skatteøkninger: «read my lips: no new taxes». Men etter at han ble valgt økte han allikevel skattene. Dette ble ikke godt mottatt av velgerne, og han ble en av de få amerikanske presidenter som ble kastet etter kun én periode (etter annen verdenskrig var det bare Bush sr. og Carter som ble kastet i valg, alle de andre valgte presidentene som stilte ble gjenvalgt: Truman, Eisenhower, Nixon, Reagan, Clinton, Bush jr., Obama).

I 1979 hadde fundamentalistiske islamister tatt makten i Iran (etter at president Carter hadde trukket all støtte til den Vestorienterte, men udugelige og tyranniske sjahen), og i 1989 utstedte dette tyranniske regimet en dødsdom, en fatwa, mot den britiske forfatter Salman Rushdie fordi hans roman Sataniske Vers var blasfemisk overfor islam.

Dessverre var det en rekke fremtredende politikere og intellektuelle i Vesten som ikke reagerte slik de burde; de burde ha forsvart ytringsfrihet og egentlig erklært krig mot Iran dersom dommen ikke ble trukket tilbake – dommen var rettet mot en borger i et annet land!

En av de som handlet svakt her var president Bush. Selvsagt fordømte han fatwaen, men så vidt jeg husker var han ikke villig til å møte Rushdie ansikt til ansikt for å vise solidaritet med ham. (Jeg klarte ikke å finne noe på nett som kunne bekrefte at jeg husker riktig her.) Den svakhet Bush viste her må ha styrket de krefter som var i ferd med å angripe Vesten, og vi så jo at angrepene fra militante muslimer, støttet opp av regimene i Iran, Irak og Saudi-Arabia, kom sterkere og oftere i årene etter.

Bush var også svak i Golfkrigen. Den ble i utløst av at Saddam Husseins Irak i 1990 invaderte Kuwait, som var alliert med USA. USA og andre mobiliserte for å kaste Irak ut av Kuwait, og denne krigen var til og med godkjent av FN. Vestlige styrker under ledelse av USA hadde ingen problemer med å kaste Saddams soldater ut av Kuwait, men så gjorde USA den tabben som så mange har gjort: dersom en krig ikke avsluttes med en klar militær seier, vil krigen fortsette på ulike vis, enten ved en ulmende geriljakrig som bare varer og varer og aldri tar slutt (som f.eks. krigen mellom Israel og ulike arabiske/islamske grupper), eller ved at en ny relativt stor krig kommer om lag 20 år senere – det var dette siste som skjedde i Europa etter første verdenskrig: den fikk en uklar slutt i 1918, og en ny krig blusset opp i 1939. Gulf-krigen burde ha endt med at Irak ble nedkjempet militært. Dette skjedde ikke, og en ny krig blusset opp ca 20 år senere, da USA og en rekke andre land invaderte Irak i 2002 fordi Irak i stor stil og med høy sigarføring hadde ignorert påleggene i våpenhvileavtalen som ble inngått etter Gulfkrigen. Grunnen til at USA reagerte var at etter angrepene på USA 11. september 2001 fryktet USA at Irak, som i lang tid hadde støttet terrorangrep mot Vesten, kunne forsyne terrorgrupper med masseødeleggelsesvåpen som kunne benyttes i angrep mot mål i Vesten.

Nå kan det ha vært enorme problemer forbundet med å invadere Irak og avsette Saddam i 1992, men siden dette ikke skjedde ble Vesten utsatt for en rekke angrep, og det grusomste av disse var angrepet på USA 11. september 2001.

(At kriger bør ende med en klar militær seier for at man skal få fred er temaet i John Lewis´ ypperlige bok Nothing Less than Victory.)

Etter vårt syn kan man altså ikke si at Bush´«legacy» var spesielt positivt. Han bremset høyrebølgen, og han gjorde det lettere for islamistiske krefter å angripe Vesten. Men slik går det når man er en typisk konservativ pragmatiker, dvs. når man er prinsippløs og kortsiktig.

Reagan var på mange områder en noe bedre konservativ enn Bush, men også han gjorde betydelige feil. Et av dem var at han var så oppsatt på å bekjempe kommunismen – noe som i seg selv er meget prisverdig – at han i betydelig omfang med penger og våpen støttet de som kjempet mot Sovjet i Afghanistan etter Sovjets invasjon i desember i 1979. Sovjet ønsket å innsette et kommunistisk regime. De som kjempet imot Sovjet ble kalt Mujahedin, og de klarte å beseire Sovjet, Sovjet trakk seg etter hver ut. Mujahedin fikk blod på tann, og begynte å gå etter større bytter enn Sovjet. Mujahedin utviklet seg og ble etter hver kjent under navn som Taliban og alQaida. Og det som har skjedd de siste tyve årene kjenner vi jo godt til. Bush gjorde ikke det han burde ha gjort for å stoppe dette før det kom i gang for alvor.

https://www.vg.no/nyheter/utenriks/i/zLKoBq/usas-41-president-george-hw-bush-er-doed

https://www.amazon.co.uk/Progress-Reasons-Look-Forward-Future/dp/1780749503/ref=sr_1_1?ie=UTF8&qid=1472897660&sr=8-1&keywords=johan+norberg+progress

http://movies2.nytimes.com/books/99/04/18/specials/rushdie-bush.html

https://ari.aynrand.org/issues/foreign-policy/more/Religious-Terrorism-vs-Free-Speech

https://www.amazon.co.uk/Nothing-Less-Victory-David-Lewis/dp/0691162026/ref=sr_1_1?s=books&ie=UTF8&qid=1544427159&sr=1-1&keywords=nothing+less+than+victory

https://www.theatlantic.com/magazine/archive/2005/03/in-hindsight-the-war-on-terror-began-with-salman-rushdie/303854/

https://en.wikipedia.org/wiki/Soviet–Afghan_War

https://www.amazon.co.uk/Reagan-Letters-Kiron-K-Skinner/dp/0743219678/ref=sr_1_1?ie=UTF8&qid=1544427138&sr=8-1&keywords=reagan+letters

En skadelig implikasjon av #MeToo-bevegelsen: mer kvotering!

Vi vil anbefale alle å se Heather MacDonalds foredrag «The Danger of the #MeToo-movement». Kort fortalt er hennes poeng at denne bevegelsen vil føre til at kvoteringsordninger vil bli innført på langt flere områder og dette har skadelige resultater. (#MeToo-bevegelsens opprinnelige formål er selvsagt meget nyttig og prisverdig, og dette har vi kommentert tidligere her på gullstandard, men MacDonalds poeng er å advare mot en skadelig implikasjon, noe som er helt legitimt.)

For å gi en meget kort oppsummering av MacDonalds poeng: Mer kvotering i stadig flere bransjer vil bety at f.eks. bedriftsstyrer vil søke å oppnå omtrent samme fordeling av menn, kvinner, farvede, homofile, etc. som i samfunnet som helhet, at forlag vil utgi bøker med forfattere fordelt mellom menn, kvinner, farvede, homofile, etc. omtrent som i samfunnet som helhet, at forskningsinstitusjoner og universiteter vil søke å ansette forskere og forelesere slik at fordelingen av menn, kvinner, farvede, homofile, etc. blir omtrent som i samfunnet som helhet, at nyhetsredaksjoner vil ansette journalister slik at fordelingen av menn, kvinner, farvede, homofile, etc. blir omtrent som i samfunnet som helhet, osv., at skribentene av publiserte leserbrev i en avis må være skrevet av menn, kvinner, farvede, homofile, etc. i en fordeling som er omtrent den samme som i samfunnet som helhet, etc.

Dette betyr at når en ny person skal ansettes så blir det utlyst en stilling, det kommer inn søknader – og så må de som skal foreta ansettelsen se på fordelingen av de som allerede er ansatte i de nevnte grupper, og så kommer de f.eks. til følgende: «vi har litt få homofile – da må vi ansette den beste søkeren blant de søkerne som er homofile».

Dette betyr at de søkerne som er bedre kvalifisert enn den beste homofile søkeren ikke vil få jobben selv om de altså er best kvalifisert. MacDonald kommer til det opplagte poeng er at kvaliteten på det som denne virksomheten produser da vil synke, og at dette vi svekke USAs (hun snakker om forhold i USA) produktive evne og konkurransene, og derved gi lavere velstand og levestandard i USA. Det er også skadelig for mange individer; de vil komme til at dersom de tilhører «feil» gruppe så blir det vanskeligere for dem å få en god jobb uansett hvor dyktige, iherdige og ambisiøse de er.

Dette har hun selvsagt helt rett i.

Den dypere årsak til at slikt kan skje er kollektivisme, det syn at gruppen er det primære, og at de individer som gruppen består av er mindre viktige. Under en ordning med kvotering blir individet og dets kvaliteter tillagt mindre vekt, mens det som får størst vekt er hvilken gruppe vedkommende tilfeldigvis tilhører.

Når man under et slikt system skal skrive søknad må man da antagelig oppgi hvilke grupper man tilhører; man må vel oppgi hvorvidt man er mann/kvinne, hvit/farvet, heterofil/homofil/bifil, etc.

Vårt syn er at private bedrifter bør ha rett til å ansette hvem de vil, etter de kriterier de selv måtte ønske. Om de vil ansette bare homofile eller bare kvinner eller bare menn skal de ha all rett til dette. Men det som vil lønne seg for enhver virksomhet er å ansette den som er mest egnet for stillingen ut i fra det som er stillingens oppgave. Å ansette en som er mindre kvalifisert fordi vedkommende scorer høyere enn andre søker på et irrelevant kriterium – som kjønn, hudfarve, legning, er i de aller aller fleste tilfeller bare skadelig for virksomheten.

Vi vil igjen anbefale alle å se igjennom MacDonads foredrag, men vil avslutte med en selvopplevd episode. For mange år siden var jeg i forbindelse med jobben jeg da hadde på et møte i Undervisningsdepartementet hvor tema var etableringen, lanseringen og markedsføringen av Abel-prisen.

Abel-prisen er oppkalt etter Niels Henrik Abel (1802-1828), Norges fremste og viktigste matematiker, og en av de aller største matematikere i historien. Prisen har hvert år siden 2003 blitt utdelt for «fremragende matematisk arbeid». Abel-prisen er blitt en av de aller viktigste prisene innen matematikken; å få Abel-prisen er like prestisjefylt som å bli tildelt Fieldsmedaljen.

Men tilbake til det møtet jeg var på. Det var omkring år 2000, det var ca 25 personer til stede, og tema var Abel-prisen. Av de som var til stede var det ca fem kvinner, og to av dem representerer en slags feministisk organisasjon. En av dem tok ordet og sa omtrent følgende: «Det er ikke bra at prisen skal hete Abel-prisen.» Den som ledet møte, en kvinne som var en av Norges fremste matematikk-didaktikere, så ut som et levende spørsmålstegn og spurte «Hvorfor det?». Svaret var slik: «Han er jo mann!» Denne feministen mente åpenbart at dersom en viktig pris innen matematikken blir oppkalt etter en viktig mannlig matematiker, vil dette ikke motivere jenter til å studere matematikk siden de fleste matematikere er menn. De mente muligens at det ville ha vært bedre om prisen ble oppkalt etter en kvinne selv om det ikke finnes noen norske kvinnelige matematikere med den posisjon som Abel har. Til tross for denne innvendingen ble prisen hetende Abel-prisen.

I sitt foredrag kommer Heather MacDonald inn på hvor viktig eller uviktig det er for en fremtidig forsker at en instruktør er av samme kjønn som sine studenter – og vi vil igjen anbefale alle å se foredraget som er å finne på linken nedenfor.

https://www.youtube.com/watch?v=zS_RtvrsoIs

http://www.abelprisen.no

https://www.mathunion.org/imu-awards/fields-medal

Om å betale skatt

«Jeg betaler gladelig julebordskatt. Jeg betaler gjerne skatt for at sykepleiere og andre statsansatte skal ha det hyggelig på julebord» skriver en blogger nylig, og vi har stor sympati for det som er intensjonen i utsagnet. Men det er jo ikke slik det foregår.

Bloggerens poeng er at mange som er ansatt i det offentlige gjør en viktig og god jobb, og fortjener en påskjønnelse, f.eks. i form av et julebord som jobben arrangerer, og som er uten egenandel. (Bakgrunnen for bloggposten er at enkelte virksomheter krever en egenandel av de ansatte som skulle delta på julebordet.)

Bloggeren, Trine Larsen, skriver videre: «Sånn jeg ser det er julebordet en gave fra arbeidsgiver til de ansatte. Det er en takk for god innsats i årets som gikk. Siden julebordet er et jobbarrangement er det ikke uvanlig at det forventes at du stiller, selv om det foregår utenfor vanlig arbeidstid. Derfor syns jeg det er på sin plass at arbeidsgiver betaler julebordet. Og for ansatte i stat, fylkeskommune og kommune er det du og jeg som er arbeidsgiver. Det er ikke snakk om å skeie ut med en 7-retters med vinpakke. Da har du misforstått hva jula handler om. Det er gått feil vei om vi forventer oss at julebordet handler om å fråtse i mat og alkohol. Julebordet trenger faktisk ikke å være sløsende. Det er ikke forbruk jula handler om, men det å samles og vise at vi setter pris på hverandre, dele gode historier fra året som har gått, og skape samhold og gode minner. Dette kan du fint klare å få til uten de kjempestore utskeielsene. Det må ikke være en 5 eller 7 retters middag, det må ikke være alt for mye alkohol, det må ikke være en veldig dyr restaurant.»

Vi er helt enige med Larsen i dette.

Men som vi antydet innledningsvis; det er ikke slik det foregår, det er ikke slik at man kan spesifisere hva ens skattepenger skal gå til. Det er ikke slik at man kan spesifisere at man betaler litt ekstra i skatt for at sykepleiere og andre statsansatte skal ha et hyggelig julebord. Men kanskje det på en måte burde være slik?

Som alle burde vite; hver av oss betaler ca 50- 70 % av inntekten vår i skatt til det offentlige. Det vi betaler består av et utall komponenter: inntektsskatt, formuesskatt, eiendomsskatt, pluss en rekke gebyrer samt et utall avgifter på det meste vi kjøper som moms, veiavgift, elavgift, sukkeravgift, mmm. – og hvor mye vi betaler avhenger av inntekt og forbruksmønster. Men det er ikke vi som bestemmer hvordan disse pengene brukes, det bestemmes av politikerne, og disse velger vi hvert fjerde år.

Det er politikerne som da bestemmer hvordan pengene skal brukes, og det er da disse politikerne som reellt sett har bestemt at, som Trine Larsen formulerer det, «offentlig sektor ikke skal «sløse» med skattebetalernes penger» og det er derfor at enkelte offentlige virksomheter er smålige og krever egenandel av de ansatte for å finansiere julebordet. («Smålig» er kanskje et feil ord å bruke her, det er snakk om viktige virksomheter med trange budsjetter, og at de heller vil bruke penger på å gi tjenester til sine brukere enn på å finansiere en fest for sine ansatte, og dette er en meget forståelig holdning.)

Det offentlige driver i tillegg til sine legitime oppgaver (som er politi, rettsapparat og det militære) en rekke andre viktige oppgaver: skole, helsevesen, infrastruktur, pensjon- og trygdesystemer. I tillegg finansierer det offentlige det meste som skjer innen kultur og forskning, og det driver u-hjelp og fredsmegling i en rekke land over hele verden. Mye av dette er nyttig, noe er fullstendig bortkastet, og det aller meste av det det offentlige gjør er ineffektivt drevet. Et par poenger her: alt i alt bruker norske politikere ca 1 300 mrd kr i år («utenom petroleum», som det heter i dokumentene), disse pengene disponeres i hovedsak av langtidsutdannede byråkrater – og antallet byråkrater øker jevnt og trutt uansett om regjeringen er rød eller blå: «Før valget i fjor var Høyre bekymret over at det statlige byråkratiet este ut. Til tross for det blir det ansatt flere og flere byråkrater, selv statsministeren har økt staben» forteller NRK i 2014. Byråkratene er fullstendig uproduktive; det de gjør er ikke å produsere verdier, det de gjør er å omfordele verdier andre har skapt. (Byråkratiet er det apparat som gjør den jobben som markedsmekanismen gjør automatisk i et fritt, uregulert marked; i et fritt, uregulert marked er det intet behov for noe byråkrati og de som i en regulert økonomi er ansatt i byråkratiet kan i et fritt marked ha produktive, verdiskapende jobber. Jeg har skrever mer utførlig om dette i min bok Saysiansk økonomi.)

Norge driver uhjelp og nødhjelp for 34 mrd kr (2017), I alt har mer enn 160 land mottatt u-hjelp fra Norge, og en rapport på forskning.no forteller at «- Norsk bistand har ingen effekt. Aldri før har Norge gitt så mye i bistand. Men bistandsmilliardene fører ikke til mer fred og bedre menneskerettigheter i landene som mottar pengene.»

Vårt poeng her er at det ikke er slik at alt som det offentlige tar inn i skatter og avgifter går til nyttige ting, mye blir brukt på helt unyttige ting og til skadelige ting; og vi gir et par eksempler på det siste: U-hjelp er alltid skadelig (nødhjelp kan dog være nyttig), og byråkratiet bremser velstandsutviklingen og øker derved fattigdommen.

Larsen er inne på sløsing av offentlige midler, og hun tar fatt i en økonomisk sett liten, men av mange grunner prinsipielt sett viktig post. Hun skriver: « … Frps stortingsgruppe har hygget seg for et beløp som er 57 ganger så høyt per person som maksbeløpet til fest og moro for statsansatte. Ifjor brukte Frp 26.900 skattekroner per person på fest og moro, mens Høyres stortingsgruppe brukte nest mest penger til velferdstiltak med 13.551 kroner. Deretter følger KrF, Venstre og Ap med et hyggebudsjett like over og like under 4.000 kroner. SV har brukt 2.300 kroner og Senterpartiet 1.800 kroner per ansatt/stortingsrepresentant. Jeg [Trine Larsen] syns også politikerne fortjener å hygge seg i blant, men jeg vet ikke om Siv Jensen har det 15 ganger hyggeligere enn Trygve Slagsvold Vedum, selv om Frp bruker 15 ganger mer på festen.»

{Siden Larsen rimelig nok bruker FrP som et lett bytte her tar vi også en avstikker innom FrP. At FrP bruker langt mer av penger de har fått fra staten til fest og moro for sine viktigste tillitsmenn, er merkelig. FrP har jo ifølge sitt opprinnelige navn gått inn for «sterk reduksjon av skatter, avgifter og offentlige inngrep», noe som også innebærer at de vil spare på offentlige utgifter. At de da bruker mer enn dobbelt så mye på fest enn sin regjeringspartner Høyre, er bare merkelig. Dette tyder på en svært dårlig vurderingsevne hos de som ar ansvarlige for partiets disposisjoner. Men en rekke saker i FrP gjennom mange år viser at det er noe alvorlig galt med dette partiet, Vi tanker da ikke på at den praktiske politikken de følger er langt i fra selv de små innslag av liberalistisk retorikk som partiets tillitsmann har hentet frem i festtaler og ved tilsvarende anledninger, vi tenker også på et stort antall sex-skandaler av ulike slag, vi tenker på lederens meget ukloke leie av en råflott hytte til en svært lav pris fra en rik kjendis, vi tenker på den fremtredende stortingsrepresentanten som over lang tid leverte falske reiseregninger, og vi tenker på en tidligere nestleder og statsråd som i en rekke sammenhenger har opptrådt meget uklokt både i forhold til svært ufrie land som Russland og Kina og spesielt det tyranniske islamist-diktaturet Iran – ja, det er nesten slik at man kan begynne å tro at vedkommendes mest kritiske kritikere har hatt rett i sine karakteristikker av denne mannen. Partiet lever på at det har målbåret en motstand mot innvandring, men heller ikke der har de levert slik som mange av partiets velgere har håpet: selv med FrP i regjering er det ingen vesentlig endring i innvandringspolitikken, og nå kommer muligens KrF med i regjering, og da blir det, sett fra FrPs kjernevelgeres ståsted enda verre. Vi nevner også at i mange år lovet FrP at «kommer FrP inn i regjering åker Mulla Krekar ut av Norge». Krekar er fortsatt i Norge, fem år etter at FrP kom i regjering.

Det er noen ytterligere poenger i denne kommentaren fra Resetts Lily Bandehy: «Siv Jensen har nå sittet i regjering siden 2013. Mange føler at hun overser sine velgere for å beholde sin stilling som finansminister. Nå er hun sint, på grunn av to flasker vin. [Det er snakk om å innskrenke tax-free-kvoten for å få KrF med i regjering.] En svært viktig sak, mener Jensen. To flasker vin er en katastrofe? Er virkelig to flasker vin en større katastrofe enn å samarbeide med KrF i 5 år, til tross for en rekke hatefulle bemerkninger fra KrFs side? Er to flasker vin viktigere enn brutte løfter om redusert boligskatt, lavere bensinpris, kutt i bompenger, flere sykehjem, bedre eldreomsorg og ikke minst en innstramning i innvandringspolitikken? Siv Jensen har svelget større og flere kameler enn Kristin Halvorsen under sin tid i Ap-regjering. FrP har oppnådd småting som et blekt forbud mot burka i klasserommet, men fikk ikke gjennomslag for et forbud i det offentlige rom.» (sitat slutt fra Bandehy.)

Et parti som over en lang periode igjen og igjen rammes av slike skandaler og manglende gjennomslag selv om det nå har sittet i regjering i mer enn fem år, må ha store problemer mht. prinsipper, kultur og ikke minst ledelse. Det set ut til at partiet er selvødeleggende for alle som er involvert i det; alle som er involvert i partiet fremstår som nærmest totalt useriøse.

Grunnen til at vi tok denne lange omveien innom FrP er altså at FrP er det eneste av de store partiene som i sin retorikk har gått inn for noe av det som er realiteten i innholdet i tittelen på Trine Larsens blogginnlegg, men at FrP i sin politikk har sviktet dette idealet 100 %.}

Men tilbake til hovedtemaet: Vi betaler altså 50-70% av det vi tjener til det offentlige, og det er politikerne som bestemmer hvordan disse pengene brukes. Men Trine Larsen antyder at hver enkelt selv bør kunne bestemme hvordan pengene burde brukes.

Hvordan ville et slikt system se ut? Hvis staten kun holdt seg til sin legitime oppgave, som altså er å beskytte borgernes frihet, og borgerne kun betalte staten for dette, ville dette utgjøre en skattesats på ca 5 %. Da kunne hver enkelt brukt de resterende 95 % av det som i dag går til det offentlige akkurat slik de selv måtte ønske. Da ville hver enkelt ha investert i en pensjonsforsikring, skaffet seg en sykeforsikring, betalt for skole til sine barn og betalt for kulturtilbud og infrastruktur i den grad man benyttet dem. Praktisk talt alle ville da skaffet seg så gode tilbud som mulig, og gode tilbud består også av at de som gir tilbudene, de ansatte, er tilfredse med sin jobbsituasjon – og dette innebære at de har lønns- og arbeidsforhold de er fornøyd med, og dette innbærer at de får påskjønnelser i form av f.eks. julebord ….

Og dersom man ville betale for de andre tingene det offentlige i dag finansierer – u-hjelp, distriktsutbygging, finansiering av noen av de utallige NGOer som finnes, subsidiering av visse tilbud, mmm. – så kunne hver enkelt gjøre dette i den grad han eller hun selv måtte ønske med egne penger.

Det syn vi gir uttrykk for her bygger på det utgangspunkt at vi mener at ethvert menneske bør ha frihet og har rett til frihet. Frihet er retten for individer til å bestemme over seg og sitt: sin kropp, sin eiendom og sin inntekt. Vi er for frihet, og godtar de implikasjoner som dette medfører. Om frihet innbærer – for å kun gi to eksempler – at enkelte distrikter blir tynt befolkede eller at vi ikke får noen opera, så godtar vi dette: vi er imot at staten med tvang skal ta penger fra folk for å finansiere bosetting i grisgrendte strøk og at den skal med tvang ta penger fra folk for å finansiere en elites musikkpreferanser.

Det som ligger i tittelen på Trine Larsens kommentar er at hver enkelt skal bestemme over seg og sitt, og dette er en holdning som ligger svært langt fra den politikken som føres i dag. Ingen av de store partiene er tilhenger av dette; det eneste partiet som går inn for en slik politikk er Liberalistene. Dette er et lite parti, noe som dessverre bekrefter at holdninger om individuell frihet har liten oppslutning i befolkningen. Dette innebærer at det som Larsen gir uttrykk for i tittelen på sin kommentar ikke vil bli gjennomført på lang tid ennå. Dessverre.

Inntil individuell frihet er gjennomført vil vi nok fortsette å leve i et system hvor det offentlige tar brorparten av det vi tjener, bruker en del på nyttige ting, og sløser bort en kolossal andel. Og mange offentlig ansatte må nok fortsatt ha julebord med egenandel. (Og for å avslutte med følgende sanne historie: en bekjent av meg som var statlig ansatt fortalte at et år ble julebordet på hans arbeidsplass arrangert i kantinen fra kl 1700, og de ansatte spiste julematen med plastbestikk fra papptallerkener. Men til gjengjeld var det ingen egenandel.)

https://www.nettavisen.no/meninger/trinelarsen/jeg-betaler-gladelig-julebordskatt/3423563436.html

https://www.statsbudsjettet.no/Statsbudsjettet-2018/Satsinger/?pid=83811

https://forskning.no/bistand/2012/02/norsk-bistand-har-ingen-effekt

https://www.dagbladet.no/kultur/de-siste-55-arene-har-norge-gitt-mer-enn-20-tusen-kroner-i-minuttet-i-bistand-til-naermere-160-land/66162040

https://www.nrk.no/norge/ville-ha-faerre-byrakrater_-ansetter-flere-1.12017107

https://resett.no/2018/12/03/to-flasker-vin-det-eneste-som-betyr-noe-for-frp/

http://jeanbaptistesay.no