President G. H. W. Bush

President George Herbert Walker Bush, som var president i USAA fra 1989 til 1993, døde for noe dager siden 94 år gammel, og som man kunne forvente var pressen, også norsk presse, fulle av lovord om ham og hans presidentperiode. Selv om det var enkelte positive ting ved ham – bla. var det under ham at Sovjet og de fleste andre kommunistregimene i Øst-Europa kollapset, er det en del negative ting som er viktigst i hans ettermæle. Vi skal nevne tre av dem.

Bush var Reagans visepresident fra 1981-1989. Reagan var en nokså ideologisk politiker, og han var i sin retorikk en sterk tilhenger av øket individuell frihet. Han gikk inn for en politikk basert på skattelettelser, deregulering og privatisering, noe som ga en sterk økonomisk vekst. Denne type politikk ble ført over store deler av verden, dette var den såkalte høyrebølgen, og den løftet millioner av mennesker ut av fattigdom. (Kilde: Johan Norbergs Progress.)

(Høyrebølgen var et resultat av at idealer som individuell frihet og markedsøkonomi ble styrket blant innflydelsesrike mennesker i politikken, i media, i byråkratiet og i akademia. En av de viktigste kildene til dette var Ayn Rand. Hennes bestselgende roman Atlas Shrugged kom ut i 1957, og i årene etter holdt hun en rekke foredrag på universiteter i USA. Hun skrev også en rekke essays, samlet i bøker med titler som Capitalism: The Unknown Ideal og The Virtue of Selfishness, hvor hun forfektet full individuell frihet og en uregulert markedsøkonomi. Dette påvirket mange av de som leste og hørte henne, og når disse kom i viktige stillinger en ti års tid senere, kunne de argumentere for en omlegging av politikken i frihetlig og markedsøkonomisk retning. Effekten av dette kom noen år senere, og høyrebølgen begynte som kjent for alvor ca 1982, ca 20 år etter at Rand var mest aktiv som foredragsholder på amerikanske universiteter. En rekke viktige personer erklærte seg til en viss grad enige med Ayn Rand; en av dem var Reagan selv, som i et brev i 1966 skrev «Am an admirer of Ayn Rand». En annen medvirkende årsak til høyrebølgen var kommuniststatenes forfall på alle områder.)

Men tilbake til Bush. Han var ikke ideologisk – han snakket nedsettende om «the vision thing», og han beskrev Reagans økonomiske politikk, en politikk som gikk ut på at skattelettelser og deregulering ville gi økonomisk vekst og heve velstanden, som «hokus-pokus-politikk» (uttrykket Bush brukte var «voodoo-economics»). Men Bush ga denne beskrivelsen før han ble valgt som Reagans visepresidentkandidat, mens han var visepresident var han lojal mot Reagan. Bush var altså ikke ideologisk, han var mer pragmatisk, dvs. han var kortsiktig og prinsippløs. Bush stilte som presidentkandidat for republikanerne ved valget i 1988, og det kom spørsmål om han ville fortsette Reagans politikk, og han sa at han skulle føre Reagans politikk videre: han svarte til og med slik på et spørsmål om han ville gå inn for skatteøkninger: «read my lips: no new taxes». Men etter at han ble valgt økte han allikevel skattene. Dette ble ikke godt mottatt av velgerne, og han ble en av de få amerikanske presidenter som ble kastet etter kun én periode (etter annen verdenskrig var det bare Bush sr. og Carter som ble kastet i valg, alle de andre valgte presidentene som stilte ble gjenvalgt: Truman, Eisenhower, Nixon, Reagan, Clinton, Bush jr., Obama).

I 1979 hadde fundamentalistiske islamister tatt makten i Iran (etter at president Carter hadde trukket all støtte til den Vestorienterte, men udugelige og tyranniske sjahen), og i 1989 utstedte dette tyranniske regimet en dødsdom, en fatwa, mot den britiske forfatter Salman Rushdie fordi hans roman Sataniske Vers var blasfemisk overfor islam.

Dessverre var det en rekke fremtredende politikere og intellektuelle i Vesten som ikke reagerte slik de burde; de burde ha forsvart ytringsfrihet og egentlig erklært krig mot Iran dersom dommen ikke ble trukket tilbake – dommen var rettet mot en borger i et annet land!

En av de som handlet svakt her var president Bush. Selvsagt fordømte han fatwaen, men så vidt jeg husker var han ikke villig til å møte Rushdie ansikt til ansikt for å vise solidaritet med ham. (Jeg klarte ikke å finne noe på nett som kunne bekrefte at jeg husker riktig her.) Den svakhet Bush viste her må ha styrket de krefter som var i ferd med å angripe Vesten, og vi så jo at angrepene fra militante muslimer, støttet opp av regimene i Iran, Irak og Saudi-Arabia, kom sterkere og oftere i årene etter.

Bush var også svak i Golfkrigen. Den ble i utløst av at Saddam Husseins Irak i 1990 invaderte Kuwait, som var alliert med USA. USA og andre mobiliserte for å kaste Irak ut av Kuwait, og denne krigen var til og med godkjent av FN. Vestlige styrker under ledelse av USA hadde ingen problemer med å kaste Saddams soldater ut av Kuwait, men så gjorde USA den tabben som så mange har gjort: dersom en krig ikke avsluttes med en klar militær seier, vil krigen fortsette på ulike vis, enten ved en ulmende geriljakrig som bare varer og varer og aldri tar slutt (som f.eks. krigen mellom Israel og ulike arabiske/islamske grupper), eller ved at en ny relativt stor krig kommer om lag 20 år senere – det var dette siste som skjedde i Europa etter første verdenskrig: den fikk en uklar slutt i 1918, og en ny krig blusset opp i 1939. Gulf-krigen burde ha endt med at Irak ble nedkjempet militært. Dette skjedde ikke, og en ny krig blusset opp ca 20 år senere, da USA og en rekke andre land invaderte Irak i 2002 fordi Irak i stor stil og med høy sigarføring hadde ignorert påleggene i våpenhvileavtalen som ble inngått etter Gulfkrigen. Grunnen til at USA reagerte var at etter angrepene på USA 11. september 2001 fryktet USA at Irak, som i lang tid hadde støttet terrorangrep mot Vesten, kunne forsyne terrorgrupper med masseødeleggelsesvåpen som kunne benyttes i angrep mot mål i Vesten.

Nå kan det ha vært enorme problemer forbundet med å invadere Irak og avsette Saddam i 1992, men siden dette ikke skjedde ble Vesten utsatt for en rekke angrep, og det grusomste av disse var angrepet på USA 11. september 2001.

(At kriger bør ende med en klar militær seier for at man skal få fred er temaet i John Lewis´ ypperlige bok Nothing Less than Victory.)

Etter vårt syn kan man altså ikke si at Bush´«legacy» var spesielt positivt. Han bremset høyrebølgen, og han gjorde det lettere for islamistiske krefter å angripe Vesten. Men slik går det når man er en typisk konservativ pragmatiker, dvs. når man er prinsippløs og kortsiktig.

Reagan var på mange områder en noe bedre konservativ enn Bush, men også han gjorde betydelige feil. Et av dem var at han var så oppsatt på å bekjempe kommunismen – noe som i seg selv er meget prisverdig – at han i betydelig omfang med penger og våpen støttet de som kjempet mot Sovjet i Afghanistan etter Sovjets invasjon i desember i 1979. Sovjet ønsket å innsette et kommunistisk regime. De som kjempet imot Sovjet ble kalt Mujahedin, og de klarte å beseire Sovjet, Sovjet trakk seg etter hver ut. Mujahedin fikk blod på tann, og begynte å gå etter større bytter enn Sovjet. Mujahedin utviklet seg og ble etter hver kjent under navn som Taliban og alQaida. Og det som har skjedd de siste tyve årene kjenner vi jo godt til. Bush gjorde ikke det han burde ha gjort for å stoppe dette før det kom i gang for alvor.

https://www.vg.no/nyheter/utenriks/i/zLKoBq/usas-41-president-george-hw-bush-er-doed

https://www.amazon.co.uk/Progress-Reasons-Look-Forward-Future/dp/1780749503/ref=sr_1_1?ie=UTF8&qid=1472897660&sr=8-1&keywords=johan+norberg+progress

http://movies2.nytimes.com/books/99/04/18/specials/rushdie-bush.html

https://ari.aynrand.org/issues/foreign-policy/more/Religious-Terrorism-vs-Free-Speech

https://www.amazon.co.uk/Nothing-Less-Victory-David-Lewis/dp/0691162026/ref=sr_1_1?s=books&ie=UTF8&qid=1544427159&sr=1-1&keywords=nothing+less+than+victory

https://www.theatlantic.com/magazine/archive/2005/03/in-hindsight-the-war-on-terror-began-with-salman-rushdie/303854/

https://en.wikipedia.org/wiki/Soviet–Afghan_War

https://www.amazon.co.uk/Reagan-Letters-Kiron-K-Skinner/dp/0743219678/ref=sr_1_1?ie=UTF8&qid=1544427138&sr=8-1&keywords=reagan+letters

En skadelig implikasjon av #MeToo-bevegelsen: mer kvotering!

Vi vil anbefale alle å se Heather MacDonalds foredrag «The Danger of the #MeToo-movement». Kort fortalt er hennes poeng at denne bevegelsen vil føre til at kvoteringsordninger vil bli innført på langt flere områder og dette har skadelige resultater. (#MeToo-bevegelsens opprinnelige formål er selvsagt meget nyttig og prisverdig, og dette har vi kommentert tidligere her på gullstandard, men MacDonalds poeng er å advare mot en skadelig implikasjon, noe som er helt legitimt.)

For å gi en meget kort oppsummering av MacDonalds poeng: Mer kvotering i stadig flere bransjer vil bety at f.eks. bedriftsstyrer vil søke å oppnå omtrent samme fordeling av menn, kvinner, farvede, homofile, etc. som i samfunnet som helhet, at forlag vil utgi bøker med forfattere fordelt mellom menn, kvinner, farvede, homofile, etc. omtrent som i samfunnet som helhet, at forskningsinstitusjoner og universiteter vil søke å ansette forskere og forelesere slik at fordelingen av menn, kvinner, farvede, homofile, etc. blir omtrent som i samfunnet som helhet, at nyhetsredaksjoner vil ansette journalister slik at fordelingen av menn, kvinner, farvede, homofile, etc. blir omtrent som i samfunnet som helhet, osv., at skribentene av publiserte leserbrev i en avis må være skrevet av menn, kvinner, farvede, homofile, etc. i en fordeling som er omtrent den samme som i samfunnet som helhet, etc.

Dette betyr at når en ny person skal ansettes så blir det utlyst en stilling, det kommer inn søknader – og så må de som skal foreta ansettelsen se på fordelingen av de som allerede er ansatte i de nevnte grupper, og så kommer de f.eks. til følgende: «vi har litt få homofile – da må vi ansette den beste søkeren blant de søkerne som er homofile».

Dette betyr at de søkerne som er bedre kvalifisert enn den beste homofile søkeren ikke vil få jobben selv om de altså er best kvalifisert. MacDonald kommer til det opplagte poeng er at kvaliteten på det som denne virksomheten produser da vil synke, og at dette vi svekke USAs (hun snakker om forhold i USA) produktive evne og konkurransene, og derved gi lavere velstand og levestandard i USA. Det er også skadelig for mange individer; de vil komme til at dersom de tilhører «feil» gruppe så blir det vanskeligere for dem å få en god jobb uansett hvor dyktige, iherdige og ambisiøse de er.

Dette har hun selvsagt helt rett i.

Den dypere årsak til at slikt kan skje er kollektivisme, det syn at gruppen er det primære, og at de individer som gruppen består av er mindre viktige. Under en ordning med kvotering blir individet og dets kvaliteter tillagt mindre vekt, mens det som får størst vekt er hvilken gruppe vedkommende tilfeldigvis tilhører.

Når man under et slikt system skal skrive søknad må man da antagelig oppgi hvilke grupper man tilhører; man må vel oppgi hvorvidt man er mann/kvinne, hvit/farvet, heterofil/homofil/bifil, etc.

Vårt syn er at private bedrifter bør ha rett til å ansette hvem de vil, etter de kriterier de selv måtte ønske. Om de vil ansette bare homofile eller bare kvinner eller bare menn skal de ha all rett til dette. Men det som vil lønne seg for enhver virksomhet er å ansette den som er mest egnet for stillingen ut i fra det som er stillingens oppgave. Å ansette en som er mindre kvalifisert fordi vedkommende scorer høyere enn andre søker på et irrelevant kriterium – som kjønn, hudfarve, legning, er i de aller aller fleste tilfeller bare skadelig for virksomheten.

Vi vil igjen anbefale alle å se igjennom MacDonads foredrag, men vil avslutte med en selvopplevd episode. For mange år siden var jeg i forbindelse med jobben jeg da hadde på et møte i Undervisningsdepartementet hvor tema var etableringen, lanseringen og markedsføringen av Abel-prisen.

Abel-prisen er oppkalt etter Niels Henrik Abel (1802-1828), Norges fremste og viktigste matematiker, og en av de aller største matematikere i historien. Prisen har hvert år siden 2003 blitt utdelt for «fremragende matematisk arbeid». Abel-prisen er blitt en av de aller viktigste prisene innen matematikken; å få Abel-prisen er like prestisjefylt som å bli tildelt Fieldsmedaljen.

Men tilbake til det møtet jeg var på. Det var omkring år 2000, det var ca 25 personer til stede, og tema var Abel-prisen. Av de som var til stede var det ca fem kvinner, og to av dem representerer en slags feministisk organisasjon. En av dem tok ordet og sa omtrent følgende: «Det er ikke bra at prisen skal hete Abel-prisen.» Den som ledet møte, en kvinne som var en av Norges fremste matematikk-didaktikere, så ut som et levende spørsmålstegn og spurte «Hvorfor det?». Svaret var slik: «Han er jo mann!» Denne feministen mente åpenbart at dersom en viktig pris innen matematikken blir oppkalt etter en viktig mannlig matematiker, vil dette ikke motivere jenter til å studere matematikk siden de fleste matematikere er menn. De mente muligens at det ville ha vært bedre om prisen ble oppkalt etter en kvinne selv om det ikke finnes noen norske kvinnelige matematikere med den posisjon som Abel har. Til tross for denne innvendingen ble prisen hetende Abel-prisen.

I sitt foredrag kommer Heather MacDonald inn på hvor viktig eller uviktig det er for en fremtidig forsker at en instruktør er av samme kjønn som sine studenter – og vi vil igjen anbefale alle å se foredraget som er å finne på linken nedenfor.

https://www.youtube.com/watch?v=zS_RtvrsoIs

http://www.abelprisen.no

https://www.mathunion.org/imu-awards/fields-medal

Om å betale skatt

«Jeg betaler gladelig julebordskatt. Jeg betaler gjerne skatt for at sykepleiere og andre statsansatte skal ha det hyggelig på julebord» skriver en blogger nylig, og vi har stor sympati for det som er intensjonen i utsagnet. Men det er jo ikke slik det foregår.

Bloggerens poeng er at mange som er ansatt i det offentlige gjør en viktig og god jobb, og fortjener en påskjønnelse, f.eks. i form av et julebord som jobben arrangerer, og som er uten egenandel. (Bakgrunnen for bloggposten er at enkelte virksomheter krever en egenandel av de ansatte som skulle delta på julebordet.)

Bloggeren, Trine Larsen, skriver videre: «Sånn jeg ser det er julebordet en gave fra arbeidsgiver til de ansatte. Det er en takk for god innsats i årets som gikk. Siden julebordet er et jobbarrangement er det ikke uvanlig at det forventes at du stiller, selv om det foregår utenfor vanlig arbeidstid. Derfor syns jeg det er på sin plass at arbeidsgiver betaler julebordet. Og for ansatte i stat, fylkeskommune og kommune er det du og jeg som er arbeidsgiver. Det er ikke snakk om å skeie ut med en 7-retters med vinpakke. Da har du misforstått hva jula handler om. Det er gått feil vei om vi forventer oss at julebordet handler om å fråtse i mat og alkohol. Julebordet trenger faktisk ikke å være sløsende. Det er ikke forbruk jula handler om, men det å samles og vise at vi setter pris på hverandre, dele gode historier fra året som har gått, og skape samhold og gode minner. Dette kan du fint klare å få til uten de kjempestore utskeielsene. Det må ikke være en 5 eller 7 retters middag, det må ikke være alt for mye alkohol, det må ikke være en veldig dyr restaurant.»

Vi er helt enige med Larsen i dette.

Men som vi antydet innledningsvis; det er ikke slik det foregår, det er ikke slik at man kan spesifisere hva ens skattepenger skal gå til. Det er ikke slik at man kan spesifisere at man betaler litt ekstra i skatt for at sykepleiere og andre statsansatte skal ha et hyggelig julebord. Men kanskje det på en måte burde være slik?

Som alle burde vite; hver av oss betaler ca 50- 70 % av inntekten vår i skatt til det offentlige. Det vi betaler består av et utall komponenter: inntektsskatt, formuesskatt, eiendomsskatt, pluss en rekke gebyrer samt et utall avgifter på det meste vi kjøper som moms, veiavgift, elavgift, sukkeravgift, mmm. – og hvor mye vi betaler avhenger av inntekt og forbruksmønster. Men det er ikke vi som bestemmer hvordan disse pengene brukes, det bestemmes av politikerne, og disse velger vi hvert fjerde år.

Det er politikerne som da bestemmer hvordan pengene skal brukes, og det er da disse politikerne som reellt sett har bestemt at, som Trine Larsen formulerer det, «offentlig sektor ikke skal «sløse» med skattebetalernes penger» og det er derfor at enkelte offentlige virksomheter er smålige og krever egenandel av de ansatte for å finansiere julebordet. («Smålig» er kanskje et feil ord å bruke her, det er snakk om viktige virksomheter med trange budsjetter, og at de heller vil bruke penger på å gi tjenester til sine brukere enn på å finansiere en fest for sine ansatte, og dette er en meget forståelig holdning.)

Det offentlige driver i tillegg til sine legitime oppgaver (som er politi, rettsapparat og det militære) en rekke andre viktige oppgaver: skole, helsevesen, infrastruktur, pensjon- og trygdesystemer. I tillegg finansierer det offentlige det meste som skjer innen kultur og forskning, og det driver u-hjelp og fredsmegling i en rekke land over hele verden. Mye av dette er nyttig, noe er fullstendig bortkastet, og det aller meste av det det offentlige gjør er ineffektivt drevet. Et par poenger her: alt i alt bruker norske politikere ca 1 300 mrd kr i år («utenom petroleum», som det heter i dokumentene), disse pengene disponeres i hovedsak av langtidsutdannede byråkrater – og antallet byråkrater øker jevnt og trutt uansett om regjeringen er rød eller blå: «Før valget i fjor var Høyre bekymret over at det statlige byråkratiet este ut. Til tross for det blir det ansatt flere og flere byråkrater, selv statsministeren har økt staben» forteller NRK i 2014. Byråkratene er fullstendig uproduktive; det de gjør er ikke å produsere verdier, det de gjør er å omfordele verdier andre har skapt. (Byråkratiet er det apparat som gjør den jobben som markedsmekanismen gjør automatisk i et fritt, uregulert marked; i et fritt, uregulert marked er det intet behov for noe byråkrati og de som i en regulert økonomi er ansatt i byråkratiet kan i et fritt marked ha produktive, verdiskapende jobber. Jeg har skrever mer utførlig om dette i min bok Saysiansk økonomi.)

Norge driver uhjelp og nødhjelp for 34 mrd kr (2017), I alt har mer enn 160 land mottatt u-hjelp fra Norge, og en rapport på forskning.no forteller at «- Norsk bistand har ingen effekt. Aldri før har Norge gitt så mye i bistand. Men bistandsmilliardene fører ikke til mer fred og bedre menneskerettigheter i landene som mottar pengene.»

Vårt poeng her er at det ikke er slik at alt som det offentlige tar inn i skatter og avgifter går til nyttige ting, mye blir brukt på helt unyttige ting og til skadelige ting; og vi gir et par eksempler på det siste: U-hjelp er alltid skadelig (nødhjelp kan dog være nyttig), og byråkratiet bremser velstandsutviklingen og øker derved fattigdommen.

Larsen er inne på sløsing av offentlige midler, og hun tar fatt i en økonomisk sett liten, men av mange grunner prinsipielt sett viktig post. Hun skriver: « … Frps stortingsgruppe har hygget seg for et beløp som er 57 ganger så høyt per person som maksbeløpet til fest og moro for statsansatte. Ifjor brukte Frp 26.900 skattekroner per person på fest og moro, mens Høyres stortingsgruppe brukte nest mest penger til velferdstiltak med 13.551 kroner. Deretter følger KrF, Venstre og Ap med et hyggebudsjett like over og like under 4.000 kroner. SV har brukt 2.300 kroner og Senterpartiet 1.800 kroner per ansatt/stortingsrepresentant. Jeg [Trine Larsen] syns også politikerne fortjener å hygge seg i blant, men jeg vet ikke om Siv Jensen har det 15 ganger hyggeligere enn Trygve Slagsvold Vedum, selv om Frp bruker 15 ganger mer på festen.»

{Siden Larsen rimelig nok bruker FrP som et lett bytte her tar vi også en avstikker innom FrP. At FrP bruker langt mer av penger de har fått fra staten til fest og moro for sine viktigste tillitsmenn, er merkelig. FrP har jo ifølge sitt opprinnelige navn gått inn for «sterk reduksjon av skatter, avgifter og offentlige inngrep», noe som også innebærer at de vil spare på offentlige utgifter. At de da bruker mer enn dobbelt så mye på fest enn sin regjeringspartner Høyre, er bare merkelig. Dette tyder på en svært dårlig vurderingsevne hos de som ar ansvarlige for partiets disposisjoner. Men en rekke saker i FrP gjennom mange år viser at det er noe alvorlig galt med dette partiet, Vi tanker da ikke på at den praktiske politikken de følger er langt i fra selv de små innslag av liberalistisk retorikk som partiets tillitsmann har hentet frem i festtaler og ved tilsvarende anledninger, vi tenker også på et stort antall sex-skandaler av ulike slag, vi tenker på lederens meget ukloke leie av en råflott hytte til en svært lav pris fra en rik kjendis, vi tenker på den fremtredende stortingsrepresentanten som over lang tid leverte falske reiseregninger, og vi tenker på en tidligere nestleder og statsråd som i en rekke sammenhenger har opptrådt meget uklokt både i forhold til svært ufrie land som Russland og Kina og spesielt det tyranniske islamist-diktaturet Iran – ja, det er nesten slik at man kan begynne å tro at vedkommendes mest kritiske kritikere har hatt rett i sine karakteristikker av denne mannen. Partiet lever på at det har målbåret en motstand mot innvandring, men heller ikke der har de levert slik som mange av partiets velgere har håpet: selv med FrP i regjering er det ingen vesentlig endring i innvandringspolitikken, og nå kommer muligens KrF med i regjering, og da blir det, sett fra FrPs kjernevelgeres ståsted enda verre. Vi nevner også at i mange år lovet FrP at «kommer FrP inn i regjering åker Mulla Krekar ut av Norge». Krekar er fortsatt i Norge, fem år etter at FrP kom i regjering.

Det er noen ytterligere poenger i denne kommentaren fra Resetts Lily Bandehy: «Siv Jensen har nå sittet i regjering siden 2013. Mange føler at hun overser sine velgere for å beholde sin stilling som finansminister. Nå er hun sint, på grunn av to flasker vin. [Det er snakk om å innskrenke tax-free-kvoten for å få KrF med i regjering.] En svært viktig sak, mener Jensen. To flasker vin er en katastrofe? Er virkelig to flasker vin en større katastrofe enn å samarbeide med KrF i 5 år, til tross for en rekke hatefulle bemerkninger fra KrFs side? Er to flasker vin viktigere enn brutte løfter om redusert boligskatt, lavere bensinpris, kutt i bompenger, flere sykehjem, bedre eldreomsorg og ikke minst en innstramning i innvandringspolitikken? Siv Jensen har svelget større og flere kameler enn Kristin Halvorsen under sin tid i Ap-regjering. FrP har oppnådd småting som et blekt forbud mot burka i klasserommet, men fikk ikke gjennomslag for et forbud i det offentlige rom.» (sitat slutt fra Bandehy.)

Et parti som over en lang periode igjen og igjen rammes av slike skandaler og manglende gjennomslag selv om det nå har sittet i regjering i mer enn fem år, må ha store problemer mht. prinsipper, kultur og ikke minst ledelse. Det set ut til at partiet er selvødeleggende for alle som er involvert i det; alle som er involvert i partiet fremstår som nærmest totalt useriøse.

Grunnen til at vi tok denne lange omveien innom FrP er altså at FrP er det eneste av de store partiene som i sin retorikk har gått inn for noe av det som er realiteten i innholdet i tittelen på Trine Larsens blogginnlegg, men at FrP i sin politikk har sviktet dette idealet 100 %.}

Men tilbake til hovedtemaet: Vi betaler altså 50-70% av det vi tjener til det offentlige, og det er politikerne som bestemmer hvordan disse pengene brukes. Men Trine Larsen antyder at hver enkelt selv bør kunne bestemme hvordan pengene burde brukes.

Hvordan ville et slikt system se ut? Hvis staten kun holdt seg til sin legitime oppgave, som altså er å beskytte borgernes frihet, og borgerne kun betalte staten for dette, ville dette utgjøre en skattesats på ca 5 %. Da kunne hver enkelt brukt de resterende 95 % av det som i dag går til det offentlige akkurat slik de selv måtte ønske. Da ville hver enkelt ha investert i en pensjonsforsikring, skaffet seg en sykeforsikring, betalt for skole til sine barn og betalt for kulturtilbud og infrastruktur i den grad man benyttet dem. Praktisk talt alle ville da skaffet seg så gode tilbud som mulig, og gode tilbud består også av at de som gir tilbudene, de ansatte, er tilfredse med sin jobbsituasjon – og dette innebære at de har lønns- og arbeidsforhold de er fornøyd med, og dette innbærer at de får påskjønnelser i form av f.eks. julebord ….

Og dersom man ville betale for de andre tingene det offentlige i dag finansierer – u-hjelp, distriktsutbygging, finansiering av noen av de utallige NGOer som finnes, subsidiering av visse tilbud, mmm. – så kunne hver enkelt gjøre dette i den grad han eller hun selv måtte ønske med egne penger.

Det syn vi gir uttrykk for her bygger på det utgangspunkt at vi mener at ethvert menneske bør ha frihet og har rett til frihet. Frihet er retten for individer til å bestemme over seg og sitt: sin kropp, sin eiendom og sin inntekt. Vi er for frihet, og godtar de implikasjoner som dette medfører. Om frihet innbærer – for å kun gi to eksempler – at enkelte distrikter blir tynt befolkede eller at vi ikke får noen opera, så godtar vi dette: vi er imot at staten med tvang skal ta penger fra folk for å finansiere bosetting i grisgrendte strøk og at den skal med tvang ta penger fra folk for å finansiere en elites musikkpreferanser.

Det som ligger i tittelen på Trine Larsens kommentar er at hver enkelt skal bestemme over seg og sitt, og dette er en holdning som ligger svært langt fra den politikken som føres i dag. Ingen av de store partiene er tilhenger av dette; det eneste partiet som går inn for en slik politikk er Liberalistene. Dette er et lite parti, noe som dessverre bekrefter at holdninger om individuell frihet har liten oppslutning i befolkningen. Dette innebærer at det som Larsen gir uttrykk for i tittelen på sin kommentar ikke vil bli gjennomført på lang tid ennå. Dessverre.

Inntil individuell frihet er gjennomført vil vi nok fortsette å leve i et system hvor det offentlige tar brorparten av det vi tjener, bruker en del på nyttige ting, og sløser bort en kolossal andel. Og mange offentlig ansatte må nok fortsatt ha julebord med egenandel. (Og for å avslutte med følgende sanne historie: en bekjent av meg som var statlig ansatt fortalte at et år ble julebordet på hans arbeidsplass arrangert i kantinen fra kl 1700, og de ansatte spiste julematen med plastbestikk fra papptallerkener. Men til gjengjeld var det ingen egenandel.)

https://www.nettavisen.no/meninger/trinelarsen/jeg-betaler-gladelig-julebordskatt/3423563436.html

https://www.statsbudsjettet.no/Statsbudsjettet-2018/Satsinger/?pid=83811

https://forskning.no/bistand/2012/02/norsk-bistand-har-ingen-effekt

https://www.dagbladet.no/kultur/de-siste-55-arene-har-norge-gitt-mer-enn-20-tusen-kroner-i-minuttet-i-bistand-til-naermere-160-land/66162040

https://www.nrk.no/norge/ville-ha-faerre-byrakrater_-ansetter-flere-1.12017107

https://resett.no/2018/12/03/to-flasker-vin-det-eneste-som-betyr-noe-for-frp/

http://jeanbaptistesay.no