I dagens podcast snakker Magnus og Vegard om penger, gull, gullstandard og Bitcoin.
Måned: september 2023
Volden i Sverige
«To personer døde etter at det ble skutt mot en pub i Sandviken nord for Stockholm torsdag [21/9] kveld. En av de døde skal ha vært en blind mann i 70-årene, og at den andre personen var en mann i 20-årene.» Dette, som er hentet fra den svenske avisen Expressen, er bare den siste i en rekke tilsvarende hendelser som har funnet sted i stadig større omfang i Sverige de siste årene. Her er noen få eksempler av de svært mange voldsepisodene som har funnet sted de siste dagene:
«Ny natt med vold i Sverige – ikke vært så farlig siden 1945. Svensk politi etterforsker flere grove voldshendelser søndag kveld og natt til mandag. Faren for drap på uskyldige øker, mener en svensk polititopp. Sent søndag kveld ble en villa Nyköping rammet av en eksplosjon. Ingen er meldt skadet, men saken etterforskes som drapsforsøk. … Nyköping ligger rundt ti mil sørvest for Stockholm. Det har vært en rekke gjengrelaterte voldshendelser, i flere svenske byer, den siste tiden. Polititoppen Jale Poljarevius, som er etterretningssjef i politiet i Midt-Sverige, er bekymret. I et intervju med SVT søndag sier han at unge som ikke har våpenerfaring, brukes til bestillingsdrap. Han mener det øker faren for drap på uskyldige, og sier at situasjonen i Sverige ikke har vært så farlig siden 1945. Ifølge Poljarevius blir det stadig vanligere at lederskikkelser utnytter unge ved å få dem til å gjøre forbrytelser og ta straffen. I flere enn 30 saker er den mistenkte gjerningspersonen 14 år eller yngre, ifølge SVT…» (nrk, link nedenfor).
Aftenposten skriver om samme problemstilling: «Voldsspiralen i Sverige er uten sidestykke…. Skyting og eksplosjoner har lenge vært et problem i Sverige. Men det som har skjedd den siste uken, skiller seg ut, selv i Sverige. …» (link nedenfor).
Nettavisen: «Ekspert med dyster beskjed om volden i Sverige: – De blir enda verre å håndtere. Mener at samfunnet bør frykte voldsdømte barn som løslates om tre-fire år» (link nedenfor).
Aftenposten stiller følgende betimelige spørsmål: «…hvem står bak?», og svarer følgende: «En rekke kriminelle nettverk rivaliserer om narkotikamarkedet i Sverige. Det siste året har det vært mye oppmerksomhet rundt to av dem: Foxtrot og Dalen-nettverket. Flere av hendelsene den siste uken skal imidlertid skyldes en intern konflikt innad i Foxtrot-nettverket, melder svenske medier. … Ifølge svenske medier skyldes den nye voldsbølgen splittelse i Foxtrot. … Mens gjenglederne sitter trygt i utlandet, brukes unggutter som løpegutter for å utføre bestillingsdrap og ender også opp som offer i en hevnspiral, ifølge politiet. Disse blir yngre og yngre. Den siste måneden er én 13-åring og to 14-åringer blitt funnet drept i skogholt.I tillegg er et nytt trekk ved gjengkrigen at de angriper familiemedlemmer. Politiet har sagt at de ikke har kapasitet til å passe på alle som er i familie med gjengkriminelle.»
Tidligere i sommer så vi følgende i en svensk avis: «Omkring 30 000 personer ingår i kriminella gäng i Sverige, enligt justitieminister Gunnar Strömmer (M). – Det är en hisnande siffra, säger han på en pressträff. Nu vill regeringen att fler ska dömas.» (link nedenfor).
Den som ønsker det kan enkelt finne langt flere avisoppslag som gir det samme bildet, men vi siterer ikke flere her.
Sverigedemokratenes partileder Jimmy Åkesson, som leder et parti som nærmest ene og alene har basert seg på kritikk av innvandringspolitikken, har ikke uventet påstått at at «Volden er 100 prosent innvandringens feil». Dette er en konklusjon som vi mener er 100 prosent feil feil. Selv om en betydelig del av denne kriminaliteten er utført av innvandrere, betyr det ikke at det som skjer er innvandringens feil.
Vi skyter inn her at det er ganske vanlig å skylde på politikerene når utviklingen går i negativ retning. Men politikerne er valgt. Velgerne støtter opp om hovedtrekkene i politikken til de partiene de stemmer på. Det eneste partiet som har vært kritisk innvandringspolitikken er Sverigedemokratene, og ved siste riksdagsvalget, i 2022 fikk dette partiet cirka 20 % av stemmene. Dette betyr at de andre partiene, de som støtter den innvandringspolitikken som er ført har fått cirka 80 % av stemmene. Med andre ord: 80 % av svenskene har støttet den innvandringspolitikken som er blitt ført. Som det heter: et folk får de politikere det fortjener.
Hva er det da som er årsaken til den utviklingen vi har sett? La oss her før vi besvarer dette si at Norge følger Sverige: det som skjer i Sverige skjer ofte i Norge noen år etter at det har skjedd i Sverige. Dette er satt noe på spissen, men det er en ikke ubetydelig sannsynlighet for at den store økningen i kriminalitet og uro som vi har sett i Sverige de siste tiårene også vil komme til Norge. For bare å ta ett konkret eksempel på dette: For noen uker siden ble Bergen sentrum rammet av omfattende opptøyer i forbindelse med en festival arrangert for eritreere. VG skrev: «Tungt utrustet politi gikk til aksjon etter over seks timer med opptøyer og voldelige sammenstøt i Kong Oscars gate sentralt i Bergen. Politiet hadde skjold, hjelmer, gassmasker og tåregass. Over byen fløy et helikopter. I 16-tiden sa politiet at de hadde kontroll på situasjonen. Så eskalerte det igjen: I 18-tiden var det fortsatt rundt 200 demonstranter i sentrum.» (Dette skjedde tidlig i september, link nedenfor).
En måned tidligere kunne vi lese følgende på TV2.no om noe lignende i Sverige: «Opptøyer på festival: «Totalt kaos». Fire personer har alvorlige skader etter voldsomme opptøyer på en eritreisk festival i Järva i Sverige. … Demonstranter har rasert deler av festivalområdet. Ifølge Expressen er kjepper og teltstenger brukt som våpen, og det er også meldt om steinkasting mot politiet…. Like etter klokken 19 torsdag kveld melder politiet at minst 52 personer er skadet, hvorav sju er sendt til sykehus. Fire personer regnes som alvorlig skadet. Politiet melder at et hundretalls personer er pågrepet» (link nedenfor).
Så, hva er årsaken til at slike ting skjer?
Sverige er en velferdsstat. Dette betyr at staten gir befolkningen en rekke tilbud: skole, barnehage, infrastruktur, forskning, kultur, pensjoner, trygder, og så videre. Den som ikke er villig til eller i stand til å forsørge seg selv, får lønn (i form av trygd) fra det offentlige. Har man barn er det ikke nødvendig å tenke på å finansiere deres skolegang, dette tilbudet kommer «gratis» fra det offentlige. Skaffer man seg barn uten å kunne forsørge dem får man også betaling fra det offentlige. For å finansiere alt dette tas en stor del av det man tjener av det offentlige, noe som skjer i form av skatter og avgifter. All næringsvirksomhet belastes med store skatter og avgifter, og er utsatt for en mengde reguleringer.
Det er dette bety er at man blir tatt vare på fra vuggen til graven, men det betyr også at man heller ikke har noen betydelig frihet til å styre sitt eget liv slik man selv vil.
Dette er en måte å organisere samfunnet på som innebærer at man egentlig ikke har ansvar for sitt eget liv, for sitt eget livsopphold. Dette er et system som fjerner den enkeltes ansvar for egne handlinger. Den enkelte betraktes som et resultat av eller offer for omstendighetene, og hvis han ikke klarer seg selv har han rett til å få all hjelp og støtte, og også krav på medfølelse og omsorg, fra det offentlige.
Det viktigste begrepet som er brukt i avsnittene umiddelbart ovenfor er «ansvar»: I en velferdsstat er det slik at den enkelte i svært liten grad holdes ansvarlig for egne handlinger. Den som gjør det bra blir «straffet» i form av at store deler av resultatene av hans produktive virksomhet blir beslaglagt av det offentlige, og den som gjør det dårlig blir tatt vare på av staten.
Incentivene i et slikt system er at de straffer de som gjør det godt, og belønner de som ikke gjør det godt. Sagt på en litt annen måte: incentivene er slik at de straffer de gode og belønner de dårlige. Dette betyr at dårlige egenskaper dyrkes frem.
Man kan si at når et system ble innført i en befolkning hvor de kulturelle verdiene er gode, begynner uheldige avvik fra det vanlige mønsteret i det små. Den svenske økonomen Gunnar Myrdal, som ble tildelt Nobelprisen i økonomi i 1974, oppsummerte i 1978 denne utviklingen slik: «Den svenska hederligheten har varit en stolthet för mig och min generation. Nu har jag en förnimmelse av att vi genom dåiga lagar håler pått bli ett folk av fifflare. Av alla ofullkomligheter i vå inkomstbeskattning är för mig den allra allvarligaste att den direkt inbjuder till skatteflykt och skattefusk.»
Etterhvert som tiden går vil slik snusk bli mer og mer omfattende: husk at i velferdsstaten er det slik at man i liten grad har ansvar for eget liv og egne handlinger, og at det er samfunnet som har skylden dersom man gjør noe feil.
Det at man i et slikt system ikke har ansvar for egne handlinger og eget liv, gjelder også kriminelle. Den enkelte kriminelle blir ikke betraktet som den som har ansvar for de kriminelle handlinger han har utført. Klisjeen er at den kriminelle er kriminell fordi han har hatt et vanskelig liv, fordi han har hatt en vond barndom – ikke fordi han selv har valgt å bli et menneske som ødelegger for andre i lite eller stort omfang. (Formuleringen om «en vond barndom» er satt ekstremt på spissen, men den dekker det viktige poenget.)
Å ikke betrakte kriminelle som ansvarlige for sine handlinger innebærer at de ikke skal straffes, de skal helst tilgis, det vil si helst ikke straffes i det hele tatt, og hvis de skal straffes blir de plassert i et system som på svensk heter «kriminalvården» (på norsk bruker vi et ord med akkurat samme betydning: kriminalomsorgen.) Enda en klisje satt på spissen: Det er altså samfunnets feil at noen blir kriminell, og de skal derfor ikke ha straff, de skal ha omsorg – de har jo blitt kriminelle fordi det i sitt tidligere liv har fått for lite omsorg.
En norsk kommentator omtaler et prosjekt som svensk politi står bak på denne måten: «»Sluta skjuta», heter politiets dialogprosjekt overfor grovt kriminelle i voldsepidemiske Malmø. Tanken er at å invitere de tyngste kriminelle på gratis pizza og en samtale, skal få dem over på «svensk side», altså få dem på bedre tanker. De som inviteres er dem man anser som hjernene bak den groveste volden og kriminaliteten i den sørsvenske byen» (kommentatoren er Hege Storhaug, link nedenfor.)
For noen år siden ble mange svenske jenter utsatt for tafsing av ufine menn, og svaret på dette var en kampanje som fikk navnet «Sluta tafsa». Blant de velmenende krefter som sto bak denne kampanjen var advokatbyrået Elisabeth Fritz, og for virkelig å slå et slag for at jenter skulle få gå i fred solgte de et armbånd: «Årets viktigaste accessoar: Sluta tafsa-armbandet!. Advokatbyrån Elisabeth Fritz arbetar för att stärka brottsoffers rättigheter, samt förändra attityder och värderingar i samhället. Många av de brottsoffer vi företräder har utsatts för sexuellt våld, och majoriteten av dessa är tjejer och kvinnor. Sexuellt våld bidrar till ett ojämställt samhälle, där främst kvinnor och barn begränsar sina liv på grund av rädsla för att bli utsatta. Som en del i vårt arbete för ett förändra detta har advokat Elisabeth Massi Fritz tagit fram ett armband med texten ”Sluta tafsa”» (link nedenfor.)
Altså: voldelige kriminelle skal lokkes bort fra den kriminelle løpebane med pizza og oppfordringer om «sluta skjuta», og menn som tafser skal begynne oppføre seg anstendig når jenter bærer armbånd med teksten «sluta tafsa». Man skulle kanskje tro at dette var en parodi, men dette er alvorlig mente tiltak fra høyeste hold innen svensk politi.
De fleste land i Vesten var, hvis vi går en hundre års tid tilbake, rike land, og de var på vei til å bli enda rikere. Det finnes kun én vei til rikdom, og den er slik: produktivt arbeid, respekt for andre inkludert respekt for deres eiendom, en levende og utbredt entreprenørånd, og stor grad av frihandel (både i og mellom land). De land som har en kultur hvor disse verdiene er utbredt og respektert og settes høyt, de blir rike, og de land som ikke har en kultur hvor disse verdiene settes høyt, de blir eller forblir fattige.
Grunnen til at land i Vesten ble rike var at de kulturelle elementene som gjør land rike sto sterkt i samfunnet. Disse verdiene fantes i stor grad i alle land i Vesten, men de var kanskje mest utbredt i Skandinavia. Norge og Sverige og Danmark hadde altså kulturer hvor disse verdiene sto sterkt, og disse landene ble blant de rikeste i verden. Størstedelen av befolkningen i disse landene var arbeidsomme, ærlige, anstendige, gode, produktive mennesker. Det var relativt liten kriminalitet og praktisk talt ingen korrupsjon. Det var slik disse landene var, og i betydelig grad forsatt er.
Alle disse landene innførte velferdsstater, og i hovedsak ble de første store skritt i denne retningen tatt etter annen verdenskrig, og velferdstaten innebærer, som vi har nevnt over, at den enkeltes ansvar for eget liv blir redusert. Siden kulturen var så god, og holdt seg god i flere tiår, førte dette på kort sikt ikke til store eller raskt voksende problemer.
Men så kommer noe som ligner en nærmest åpen innvandringspolitikk, hvor personer fra andre kulturer kommer inn i dette systemet. Mange av disse innvandrerne hadde ikke de verdiene som gjorde Sverige rikt og velstående. De kulturene som mange innvandrere kom fra legger mindre vekt på produktivt arbeid, mindre vekt på ærlighet, mindre vekt på respekt for andres liv og eiendom. De opprinnelige skandinavene hadde stor grad av lojalitet til sitt eget land, men for mange innvandrere var det andre grupper de hadde sin lojalitet til, for eksempel egen familie eller egen klan. Og: mange av disse merker seg at kriminelle i svært liten grad blir straffet i det landet de kom til.
Det er ikke nødvendig å være veldig oppegående for å forstå hvilken utvikling som vil komme av dette, men vi sier det allikevel: kriminaliteten vil øke og øke og øke. Utviklingen vil skje på akkurat den måten som man nå ser i Sverige. (Den samme type utvikling ser vi absolutt alle velferdsstater, men den arter seg litt forskjellig fra land til land; land med liten innvandring har helt andre typer problemer.)
Dersom politikken i Sverige hadde vært en annen, dersom han ikke hadde hatt en velferdsstat men dersom de hadde hatt et system med en begrenset stat som kun beskyttet borgernes frihet og som ikke fjernet en stadig større grad av ansvar den enkelte hadde for sitt eget liv, ville utviklingen blitt annerledes. Da ville man hatt en kultur som la stor vekt på den enkeltes ansvar for seg og sitt, noe som inkluderer en streng kriminalpolitikk, en politikk hvor kriminelle og forbrytere fikk lange fengselsstraffer. De aller fleste innvandrere som kom til en slikt kultur vil ikke tatt med seg kriminalitet inn i det velstående land de kom til, og de som gjorde det ville rakst havnet i fengsel hvor de måtte sone lange fengselstraffer.
For å presisere dette viktig poenget: selv om innvandrere står for en stor del av kriminaliteten, betyr ikke dette at det er innvandringen som er skyld i det som skjer. Det som skjer er forårsaket av en holdning i mottakerlandet, Sverige, en holdning som innebærer at kriminelle i liten grad skal holdes ansvarlige for sine handlinger, og at de, hvis de skal dømmes, skal idømmes milde fengselsstraffer. Hvis innvandringen ikke hadde skjedd ville utvikling gått i akkurat samme retning, men den ville skjedd over et betydelig lengre tidsrom.
Vi tar med en ting til her: narkotikapolitikken. Det virker som det er svært mange som ønsker å bruke narkotika, åpenbart fordi de synes at det er et stort gode. Det er villig til å bruke mye penger for å skaffe seg narkotika. Da blir det mye penger å tjene på å selge narkotika og da vil selgere dukke opp selv om narkotika er forbudt. Siden narkotika er ulovlig havner omsetningen av narkotika i kriminelle miljøer. Det er derfor man de problemene vi beskrev over: en del av den kriminaliteten som skjer i Sverige er konkurranse mellom ulike narkobander. Hadde narkotika vært lovlig ville akkurat denne type kriminalitet ikke eksistert.
For å oppsummere: Den enorme kriminaliteten i Sverige er forårsaket av en svensk kultur som innebærer at den enkelte ikke skal ha ansvar for seg og sitt, og, som en del av dette, en ettergivende holdning overfor kriminalitet. Dette er verdier som er svært sentrale for den organiseringen av samfunnet som Sverige har: velferdsstat. Dette grunnsynet innebærer at man tror at man kan bekjempe alvorlig kriminalitet ved å by kriminelle på pizza eller ved å få jenter til å bære armbånd med teksten «Sluta tafsa». Dett er – og vi klarer dessverre ikke å finne en svensk eller norsk oversettelse av de treffende amerikanske uttrykket – «totally clueless».
Sett på en annen måte: disse problemene skyldes velferdsstaten, og de ville ha kommet selv om innvandringen ikke hadde vært der.
De første årene Sverige hadde en velferdsstat ble den betraktet ble den over hele verden betraktet som en kolossal suksess, Sverige ble omtalt som velferdsstatens utstillingsvindu.
Men velferdsstaten inneholder incentiver som er ødeleggende for, ja, absolutt alt over tid, så man kan trygt si at Sverige fortsatt er velferdsstatens utstillingsvindu. –
–
–
–
–
Vi har skrevet om denne utviklingen i Sverige en rekke ganger tidligere og vi lenker nedenfor til et par artikler:
«Sverige: en failed state?» 28/1-2018
«Sveriges sammenbrudd», 30/12-2019
$$$
https://www.nrk.no/norge/ny-natt-med-vold-i-sverige-_-ikke-vaert-sa-farlig-siden-1945-1.16561188
https://www.expressen.se/nyheter/regeringens-plan-for-att-stoppa-gangen/
https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/jlAOWw/opptoeyer-i-bergen-sentrum
https://www.tv2.no/nyheter/opptoyer-pa-festival-totalt-kaos/15935119/
Hege Storhaug:
Ny podcast: valgresultatet, og snusk i politikken
I denne episoden snakker Magnus og Vegard om valgresultatet 2023, og om snusk, korrupsjon og innsidehandel i politikken.
Valg
I dag er det valg! Tusenvis av håpefulle partimedlemmer ser spent frem til nattens opptelling hvor de får vite om de kommer inn i kommunestyret (eller i bydelsutvalget eller i fylkestinget).
I tillegg til kandidatene har også mange tusen partimedlemmer deltatt i en valgkamp som har pågått i en måneds tid. De har snakket med folk, delt ut løpesedler, delt ut ulike effekter, og gjort alt annet som hører valgkamper til. Kanskje det viktigste poeng å nevne er det at alle som deltar virkelig ønsker å gjøre samfunnet bedre, og de lover at dersom folket stemmer på dem og de får flertall så vil det virkelig bli bedre på alle viktige områder: miljø, skole, eldreomsorg, infrastruktur, og så videre.
De aller fleste partiene hører til én av to fløyer: enten hører de til den rødgrønne sosialistsiden, eller de hører til på den blå borgerlige/konservative siden. Flertallet går til en av fløyene, og som regel er det slik at etter en eller to perioder så er folk lei av den fløyen som har makten at de velger inn den andre fløyen. I Oslo er det de rødgrønne som har styrt, og alt tyder på at de blå vil overta etter valget.
Lokalvalg sees ofte på som en popularitetskonkurranse for regjeringen, selv om den altså ikke er på valg (egentlig er det Stortinget som er på valg, og det er Stortinget som velger regjeringen, men allikevel er det slik at lokalvalg sees på som en popularitetsvurdering av den sittende regjering).
Fra 2005 til 2013 hadde vi en Arbeiderpartidominert regjering, i 2013 var folk lei av denne og stemte inn en Høyredominert regjering, i 2021 var folk lei av denne og stemte inn en Arbeiderpartidominert regjering. Stoltenberg ble avløst av Solberg som ble avløst av Støre. Nå er Støre svært upopulær, og mye tyder på at Arbeiderpartiets lave popularitet vil føre til at de borgerlige/konservative vil gjøre det godt i dagens lokalvalget.
Men vi vil peke på noen urovekkende tendenser. I VG for et par dager siden leste vi følgende overskrift: «Rekordmange blanke stemmer i skolevalget: − Dette er krise
Nesten en av ti stemmer ved i årets skolevalg var blanke. Det er en økning på 40 prosent fra forrige valg» (link nedenfor).
Altså cirka 10 % av de som stemte ved skolevalgene stemte blankt, og den som sier at dette er krise er en talsperson for MDG. Å betrakte dette som en krise er kanskje noe overdrevet, men det er et utrykk for en urovekkende tendens, og den tendensen er som følger: Det er et økende antall som ikke bryr seg om den politikken som føres.
Hvorfor bryr de seg ikke om den politikken som føres? Kanskje fordi de har forstått at det spiller ingen rolle hvilket fløy som styrer. De merker ikke forskjell på om det er de borgerlige eller sosialistene som styrer. Det er ikke slik at de merker forskjell når Solberg overtar fra Stoltenberg, og de merker ikke forskjell fra når Støre overtar fra Solberg. Men de merker er at utviklingen går i negativ retning uansett hvem som styrer.
Vi kunne nevnt mange eksempler på at utviklingen går til det verre, men vi skal kunne holde oss til to slike eksempler.
Det område som samtlige partier sier at de skal gjøre vesentlig bedre hvis de kommer til makten er eldreomsorgen. Ved hvert eneste valg, ved lokalvalg, ved stortingsvalg, står alle partier frem og sier at de skal sørge for en bedre eldreomsorg.
Men hva skjer i praksis? Nærmest månedlig fortelle Dagsrevyen eller TV2-nyhetene om tilfeller hvor gamle, hjelpeløse mennesker er blitt svært dårlig behandlet av systemet. Hvis man googler «Krise i eldreomsorgen» får man mer enn 35000 treff, og første side inneholder følgende overskrifter som alle er fra i år:
«En varslet krise», «Eldreomsorg i krise – folkebladet.no», «Krise for pårørende – krise for samfunnet?», «Dramatisk krise for eldreomsorgen, men kommunen bruker …», «Eldreomsorg: Krever handling etter TV 2-sak: – Det er krise», «En varslet krise i eldreomsorgen krever handling nå». «Ingrid (94) får ikke sykehjemsplass i Oslo», «Uten at noe gjøres, styrer vi mot ei varslet krise i …», «Er det krise i eldreomsorgen? Roar Kristensen har et tankevekkende innlegg i Varingen, der han konkluderer med at det er varig krise og kommende katastrofe i …».
Dette er altså resultatet i den sektor som alle partier sier at de skal gjøre stadig bedre. (Vi sier ikke at alle som er innen den offentlige eldreomsorgen har et dårlig tilbud, vi refererer kun til oppslag i avisene som sier at det er mange som ikke får et så godt tilbud som de burde få.)
Vi tar også med noen punkter fra en annen sektor: skolen. En overskrift i Aftenposten fra i sommer sier følgende: «Vold i skolen er blitt et alvorlig samfunnsproblem». Utdanningsnytt skriver: «26 prosent av grunnskolelærerne oppgir at de har vært utsatt for vold eller trusler på arbeidsplassen. Dette er fire ganger høyere enn for yrkesaktive ellers i samfunnet.» (linker nedenfor).
Og hvordan går det med kvaliteten på undervisningen og resultatene for elevene? «Elever gjør det dårligere i matte og naturfag – mindre selvtillit og dårligere læringsmiljø kan ligge bak» (link nedenfor).
Vi kunne gitt mange flere eksempler, og det finnes helt sikkert også eksempler som viser at det på mange områder står bra til både i skolen og i eldreomsorgen.
Men vårt poeng er at på disse viktige områdene, områder hvor alle partier sier at vi skal satse, er det en sterkt negativ utvikling, eller en langt mindre positiv utvikling enn det burde være, og alt tyder på at dersom nåværende kurs fortsetter vil problemene bli stadig større i tiden fremover. Mange velgere ser ut til å bare gi blaffen, og det er lett å forstå hvorfor i og med at utviklingen stadig går i negativ retning uansett hvem som styrer.
Vår oppfatning er at så lenge samfunnet på disse områdene er organisert slik som det er nå, det vil si med en statlig eller kommunalt drevet/finansiert skole, og med en statlig eller kommunalt drevet/finansiert eldreomsorg, vil problemene ikke kunne løses uansett hvor motiverte politikerne er til å gjøre disse områdene bedre og uansett hvor mye penger de bevilger. I en offentlig drevet modell er det ikke mulig å få disse tilbudene til å bli gode, og til å bli bedre, over tid.
Det som kommer til å skje er antagelig at det vil bli bevilget mere penger til disse områdene, og det vil kanskje løse noen problemer på kort sikt, det vil kanskje føre til at tilbudet på enkelte områder blir bedre, men større bevilgninger vil også føre til at disse feltene i enda større grad enn i dag vil bli overadministrert.
Vi kan ikke se annet enn at disse områdene – skolen, eldreomsorgen – kun kan bli vesentlig bedre dersom den enkelte betaler for sine barns skolegang, og for sin egne eller sine eldre slektningers tilbud (sykehjem, etc.), direkte (evt. gjennom forsikringer) til private tilbydere uten at pengene går gjennom det offentlige (stat eller kommune). Dersom den enkelte selv kunne beholde sine penger (og ikke bli tvunget til å betale mer enn halvparten av dem i skatter og avgifter slik som i dag), kunne han selv velge om han ville bruke pengene på klimatiltak eller u-hjelp eller distriktsutbygging eller kunst han aldri er interessert i å utsette seg for (tilbud som nå så si ene og alene finansieres av det offentlige), eller på ting vedkommende selv mener er nyttige for ham selv og hans nærmeste.
Alle de store partiene, de som sitter på Stortinget, ønsker å fortsette tilbudene på disse områdene i samme spor som er blitt ført de siste tiårene, og dette sporet kan ikke føre til at det blir vesentlig forbedringer i tilbudene. Det er all grunn til å tro at de store partiene vil få makten også etter dagens valg – men kommuner som har vært styrt av de røde vil etter valgte i mange tilfeller styres av de blå og vice versa – og det er derfor all grunn til å frykte at utviklingen vil fortsette i en langt mindre positiv retning enn den burde.
Men det er ikke bare de syv åtte store partiene som stiller til valg, også et par dusin småpartier stiller til valg. Vi har kommentert programmene til et halvt dusin av disse i podcaster her på Gullstandard, og de aller fleste er slik at de setter opp ønskelister som består i at de vil bruke mer penger på sine hjertesaker, og praktisk talt alle har eldreomsorg og skole som hjertesaker. Men for å gjenta dette poenget: når offentlige tilbud er mindre tilfredsstillende, vil det som regel aldri bli vesentlig bedre over tid bare dersom man bruker mer penger på det.
Det eneste partiet som har en noe annen vinkling på disse problemene er Liberalistene. De ønsker at det offentliges rolle på disse områdene skal gradvis reduseres, og at den enkeltes egne valg uavhengig av offentlige pålegg, tilbud, og føringer, skal styrkes. Man kan trygt si at Liberalistene er det eneste opposisjonspartiet.
Men dessverre må vi nok regne med at folket velger å fortsette å la de store partiene stå for styringen. Folk flest tror på de løftene som de store partiene gir selv om de burde vite fra erfaring fra samtlige valg de siste tiårene at de ikke vil bli holdt. De store partiene, de som gjennom tiår etter tiår har vist at de ikke klarer å løse de store problemene, men tvert imot bare gjør dem større og større – ikke bare når det gjelder skole og eldreomsorg, men også på en rekke andre områder (kriminalitet, energiforsyning, infrastruktur, pensjoner og trygder, pengeverdi, og så videre), vil høyst sannsynlig få fornyet tillit. Enda en gang. Men kanskje den store andelen blanke stemmer i skolevalgene er et tegn på at de i hvert fall de unge forstår at de store partiene ikke er å stole på
Blir det et godt valg? Nei, det blir nok ikke
.
.
.
.
.
https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/dw2EdB/rekordmange-blanke-stemmer-i-skolevalget-dette-er-krise
Podcast: valg
I en ny podcast snakker Magnus og Vegard om valg, om stemmegivning, om den pågående valgkampen, og også et par av stortingspartiene blir kommentert.
Transeproblematikken
At enkelte personer opplever sin situasjon slik at de ikke finner seg til rette i den kroppen de er født med, er et opplagt faktum. Noen personer som er født som gutt/mann føler seg ikke som en mann og sier at han føler seg som kvinne, og vice versa. (For enkelhets skyld holder vi oss til menn som hevder at de ikke føler seg som en mann og som sier at de føler seg som kvinner, dette selv om det motsatte – at en kvinne sier at hun føler seg som mann – også forekommer. Det forekommer også at noen sier at de ikke føler seg som noen av de to eksisterende kjønnene.) Dette fenomenet kalles kjønnsdysfori, og er i Norsk medisinsk leksikon omtalt slik:
«Kjønnsdysfori er manglende samsvar mellom registrert kjønn ved fødsel og kjønnsidentitet. Dysfori betyr ubehag. I denne sammenhengen viser det til et bredt spekter av ulike former for subjektivt ubehag og misnøye knyttet til hele eller deler av kroppen, eller de sosiale og kulturelle forventningene knyttet til fødselskjønn. Siden 2013 er kjønnsdysfori en diagnose i Den amerikanske psykiaterforeningens klassifikasjonssystem for psykiske vansker …».
Dette er et reelt problem som kan være til stor plage for de det gjelder, og disse må i utgangspunktet møtes med respekt og forståelse. Dette gjelder også de som tar skritt for å gjennomgå en prosess som omtales som «å endre kjønn».
Det vi skal se på her er ikke de medisinske eller psykologiske sidene ved denne problemstillingen, det vi skal se på er det som i vid forstand er politiske implikasjoner av visse holdninger til denne problematikken. Det vi skal komme inn på er slike problemstillinger som hvilket kjønn en transperson har, bør han eller hun få stille i sportsgrener forbeholdt det andre kjønnet enn vedkommende ble født til, skal en transperson kunne benytte toaletter forbeholdt det annet kjønn, skal en transperson innlegges på kvinneavdelingen på et sykehus, skal en transperson kunne kvoteres, skal et barn/en umyndig person som opplever kjønnsdysfori få såkalt kjønnskorrigerende behandling, hva med juridisk kjønn, etc.
Kjønn
De første livsformer oppstod for noen milliarder år siden, og de formerte seg ved at disse encellede mikroorganismer delte seg: en celle ble til to, disse to ble til fire, osv. Etterhvert skjedde det en mutasjon som innebar at avkom kunne bli sterkere og mer overlevelsesdyktig hvis gener fra to entiteter ble blandet. For å gjøre en lang historie svært kort: et nytt individ ble dannet ved at arvestoffet fra to «foreldre» ble blandet i det nye individet. Arvestoffene finnes i celler som kalles gameter, og når to slike celler smelter sammen kan de vokse og bli et nytt individ. Det finnes kun to slike gameter, eggcelle og sædcelle, og de produseres av hvert sitt kjønn: den som produserer eggceller er en hunn, og den som produserer sædceller er en hann; eggcellen er relativt stor og sitter mer eller mindre fast hos hunnen, sædcellen er relativt liten og kan bevege seg fra hannen til hunnen. Dette er for øvrig den biologiske definisjonen på mann og kvinne: Den som har en kropp som produserer eggceller er en kvinne, og den som har en kropp som produserer sædceller er en mann.
SNL: «Hannkjønnet produserer mindre og bevegelige kjønnsceller (sædceller). Det biologiske grunnfenomenet med to kjønn har som viktigste oppgave å sørge for at ethvert nytt individ forsynes med en ny kombinasjon av arveanlegg. Derved opprettholdes en stor variasjon mellom individene». Således finnes det kun to kjønn.
Noen hevder også at man kan identifisere seg som det kjønnet man ønsker, og at det finnes svært mange kjønn: vi har sett påstander om at det skal finnes mer enn 60 kjønn. Vi vil dog stå på det biologiske faktum at det kun finnes to kjønn.
Opplevd kjønn
Det er vanlig å si i dag at det forventes at en person som er født med et bestemt kjønn skal inn i en bestemt kjønnsrolle. (Disse forventningene er dog langt lavere i dag enn de var for bare noen få år siden.) At enkelte individer ikke vil finne seg til rette i den rollen som de fleste med vedkommendes kjønn havner i, er bare som man kan forvente, og dette burde ikke være problematisk. At en som er født som mann heller vil inn i den rollen som de fleste kvinner har burde altså ikke være problematisk for vedkommendes omgivelser; et slikt valg burde i utgangspunktet bli møtt med full respekt. Det kan også hende at vedkommende ikke ønsker å gå inn i noen av de typiske kjønnsrollene som finnes, og også dette burde være helt uproblematisk.
Enkelte av de som ikke føler seg til rette i den kjønnsrollene mange vil si de er født til, hevder at de føler seg som om de tilhører det annet kjønn. En (person som er født som en) mann kan da si at han ikke føler seg som mann, han føler seg som kvinne, og vice versa. Men kan dette være riktig?
Følelser er svært viktige, og man kan oppleve svært mange forskjellige følelser, og de finnes over et svært bredt spektrum. Man kan for eksempel føle glede i noen situasjoner, og sorg i andre. Man kan oppleve glede og sorg fordi man kan oppleve at de er forskjellige, og man kan kontrastere den ene følelsen med den andre. Dette gjelder generelt; skal man sette navn på noe må man kontrastere det med noe annet. Dette gjelder vått/tørt, naturgitt/ kunstig, menneske/dyr, osv – man vet kun hva det ene er først når man har erfart det andre. I tilfeller hvor man ikke kan erfare kontraster kan man ikke si at det finnes alternativer.
Men hvis en person er født som mann, hvordan kan han da si at han føler seg som en kvinne? Han vet ikke hvordan det er å føle seg som kvinne; han vet heller ikke hvordan det er å føle seg som mann fordi han har ikke noe kontrastere disse følelsene med. Han vet bare hvordan han opplever seg selv som seg selv, han opplever seg selv som han er, han kan ikke kontrastere denne opplevelsen med noen annen opplevelse – den eneste erfaringen han kan ha på dette området er den erfaringen han har som seg selv.
La oss kort utdype dette noe videre. To voksne personer – Ola og Kari – kan bare oppleve seg selv, de kan ikke oppleve hvordan det er å være mann og hvordan det er å være kvinne. Ola kan bare oppleve seg selv fordi han har ikke noen som helst erfaring fra noen annen person enn seg selv, han kan ikke oppleve hvordan Kari har det. Tilsvarende for Kari, hun kan ikke oppleve hvordan Ola har det. Men begge kan føle seg utilfreds med den situasjonen de er i, inkludert med den kroppen de har. Vi vil dog tro at det mest sannsynlige er at personer som ikke føler seg hjemme i den kroppen de har og føler seg som tilhørende et annet kjønn, egentlig ikke er tilfreds med den rollen som de forventes å spille utifra det kjønn de har. Dette betyr dog ikke at det finnes flere enn to kjønn.
En slik opplevelse, en følelse som altså går ut på at en person ikke føler seg vel i den rollen som folk flest forventer at han eller hun skal følge, bør møtes med respekt. Dersom en voksen person på et slikt grunnlag ønsker å foreta inngrep (operasjoner, hormonbehandling) bør han ha all rett til dette, og hvis han ønsker å fremstå som et annet kjønn enn det han er født til bør han ha all rett til dette.
Men dette betyr ikke at en mann som gjennomgår en slik transformasjon blir en kvinne.
Andre kjønn
Enkelte hevder at det finnes mer enn to kjønn. Biologisk sett finnes det imidlertid som vi har nevnt kun to kjønn, men de som hevder at det finnes flere kjønn mener gjerne at noen vil leve på en annen måte enn den som de vanlige kjønnsrollene for mann og kvinne forutsetter. En liste på tidsskriftet Illustrert vitenskaps nettside lister opp hele 65 kjønn (link nedenfor).
Etter mitt syn er dette feil vei å gå. Selv om man vil leve på en annen måte enn den måten som de tradisjonelle kjønnsrollene innebærer, hvis man for eksempel vil plukke noen bestanddeler fra mannsrollen og noen fra kvinnerollen og kanskje også legg til noen elementer man selv har funnet på, kan ikke dette bety at det dermed oppstår et nytt kjønn.
Enhver bør absolutt kunne leve slik vedkommende selv ønsker, inkludert å selv bestemme sitt utseende, sin fremtoning, sin seksuelle orientering (og dette gjelder sikkert også andre ting som jeg ikke har fantasi nok til å komme på), men dette betyr ikke at den kombinasjonen man setter sammen innebærer at det oppstår et nytt kjønn.
Pronomenbruk
Enkelte menn som har gjennomgått såkalt kjønns-korrigerende behandling og som fremstår som kvinne, ønsker eller krever at andre skal omtale dem som «hun», ikke som «han».
Et slikt ønske bør respekteres. Vårt syn her innebærer dog ikke at en slik bestemmelse bør lovfestes, lovverket bør ikke si noe som helst om dette.
Det som først gjorde den canadiske psykiateren Jordan Peterson verdensberømt var at han nektet å følge et lovpålegg om slik pronomenbruk. Han var ansatt ved et statlig universitet, og det statlige lovverket krevde at ved statlige institusjoner skulle alle ansatte benytte det pronomen som personen det gjaldt ønsket. Peterson var villig til å benytte det pronomen som vedkommende ønsket, men han var imot at det skulle være en lov som påla de ansatte dette. Dersom universitetet hadde vært privat ville denne problemstillingen aldri ha oppstått. Da kunne universitetet selv bestemt hva som skulle gjelde på et slikt område, og de kunne ansette eller la være å ansette de som ikke fulgte det universitetet hadde bestemt. Her er det en stor forskjell på hva en statlig institusjon kan gjøre, og hva en privat institusjon kan gjøre. (Forskjellen består i at det staten bestemmer gjelder alle, det en privat aktør bestemmer gjelder kun de som frivillig velger å ha med institusjonen å gjøre. Som kjent er det dessverre slik i dag at svært mye av vårt forhold til staten er basert på ikke-frivillighet, det vil si tvang.)
Juridisk kjønn
En person er født som enten gutt eller jente, som mann eller kvinne. Det finnes dog sjeldne unntak fra dette, om lag 1 av 5000 er født med en uklar kjønnsidentitet, mens alle andre er enten det ene eller det andre, og det er kun dem vi tenker på her. Det at 1 av 5000 er født med en uklar kjønnsidentitet betyr ikke at medfødt kjønn er uklart for de 4999 andre.
Som vi har nevnt over forekommer det tilfeller hvor en person ønsker å fremstå som et annet kjønn enn det vedkommende er født til, og vi har ikke noe problem med eller innvendinger mot dette. Men det at en mann ønsker å fremstå som kvinne, betyr ikke at han blir en kvinne. En implikasjon av denne problemstillingen er det som kalles «juridisk kjønn». Vi siterer fra SNL:
«Juridisk kjønn er det kjønnet en person er registrert med i folkeregisteret, se Lov om endring av juridisk kjønn av 17. juni 2016 nr. 46 § 1. En persons kjønnsidentitet er et personlig forhold som er beskyttet av retten til privatliv etter Den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 8 ifølge Den europeiske menneskerettighetsdomstol. En persons kjønnsidentitet vil også regnes som et personlig forhold som skal beskyttes etter Grunnlovens § 102 som også slår fast at enhver har rett til respekt for sitt privatliv. Juridisk kjønn og må ses i sammenheng med folkeregisterloven (lov om folkeregistrering, 9. desember 2016 nr. 88), hvor det blant annet følger at fødselsnummeret skal endres når kjønn endres. For å endre juridisk kjønn må man oppleve å tilhøre det andre kjønnet enn det man er registrert med i folkeregisteret. Endringen av kjønn baseres på personens egen opplevelse av kjønnsidentitet, og det er ikke noe krav om en medisinsk vurdering eller medisinsk behandling. Det kan velges mellom mann og kvinne. Det er mulig å endre juridisk kjønn flere ganger, da det ikke er noen begrensninger i antall ganger en person kan endre juridisk kjønn. Lov om endring av juridisk kjønn gir den enkelte mulighet til å bestemme hvilket juridisk kjønn som skal fremgå av folkeregisteret og personnummeret, og baseres på personens egen opplevelse av kjønnsidentitet.»
Kjønn er et biologisk faktum gitt ved fødselen, og det er ikke mulig å endre kjønn. Allikevel, dersom en mann ønsker å fremstå som kvinne, bør han ha all rett til å gjøre dette i all sosial omgang. (Han bør dog informere potensielle sexpartnere om dette før et forhold utvikler seg til intim omgang.)
Slik vi ser det er det ikke riktig at han blir registrert som kvinne i folkeregisteret eller at han står oppført som kvinne i sitt pass. En god løsning på denne utfordringen kan være at passet ikke bare oppgir en persons kjønn, men også det kjønn personen ønsker å fremstå som. Det kan derfor være to rubrikker i passet, en for kjønn, og en for det kjønn passinnehaveren ønsker å fremstå som.
Det skal således etter vårt syn ikke være noen rett til å endre kjønn – det er bokstavelig talt umulig, og derfor heller ikke noen rett til å endre personnummer.
Kjønnskorrigerende behandling
Kjønns-korrigerende behandling innebærer at en person som er født som mann ønsker å fremstå som kvinne, og derfor ønsker å få utført visse operative inngrep på kroppen, og å ta visse hormoner, slik at kroppen fremstår som en kvinnes kropp, dvs. uten skjeggvekst og med en kvinnes kjønnsorganer, former, bryster, etc. Slike operasjoner skal visstnok i mange tilfeller være rimelig vellykkede, men det er også et betydelig antall som senere angrer på at de gjennomgikk en slik operasjon.
Men allikevel: Kjønns-korrigerende behandling er ikke mulig. En mann som har foretatt slik behandling blir ikke en kvinne, han forblir en mann, men han vil ha en kropp som er helt annerledes enn den han ble født til å ha. Hvis han blir tilfreds med dette, er det selvsagt allikevel all grunn til å respektere denne personens valg.
Voksne personer bør ha all rett til å foreta de endringer i sin kropp som vedkommende selv ønsker. Men det hevdes at også barn kan oppleve såkalt kjønnsdysfori, men vi vil være sterkt imot at barn/umyndige blir utsatt for såkalt kjønns-korrigerende operasjoner. Tenåringer er som regel forvirret om det meste, og det bør ikke være tillatt å foreta inngrep på en tenårings kropp, inngrep som vil ha enorme konsekvenser for vedkommende resten av livet.
(Som nevnt over er cirka 1 av 5000 født med en uklar kjønnsidentitet, og kjønns-korrigerende behandling kan være riktig for slike personer.)
Kvotering
Muligheten til å endre kjønn har fått enkelte absurde implikasjoner. Som kjent er enkelte områder i samfunnet omfattet av kvoteringsordninger mht. kjønn, det vil si at medlemmer av et underrepresentert kjønn skal få forrang ved opptak til studieplasser eller ansettelser i visse stillinger.
Dette har ført til at enkelte har endret juridisk kjønn for å komme inn under en kvoteringsordning: enkelte menn har skiftet juridisk kjønn til kvinne for å få ekstra studiepoeng slik at de kan komme inn på ettertraktede studieplasser. Antagelig vil de skifte kjønn tilbake til sitt medfødte kjønn etter at utdannelsen er fullført, som nevnt over er det i lovverket ingen begrensninger for antall ganger man kan skifte kjønn.
Vårt syn er at en privat institusjon kan gjøre akkurat som de måtte ønske på dette og på en rekke andre områder, og vårt syn om kjønn gjelder hva statens politikk bør være. Staten bør kun akseptere det kjønn en person er født med, mens en undervisningsinstitusjon eller et firma kan gjøre slik eierne finner er riktig mht. ansettelser og kvotering.
At enkelte menn skifter kjønn til kvinne for å få en ettertraktet studieplass, viser bare hvor absurd hele denne problemstillingen er.
Toaletter, fengsler
Kvinner er svakere enn menn og bør på visse områder kunne velge å være helt isolert fra menn. Dette gjelder slike områder som toaletter og fengsler. Dametoaletter og kvinnefengsler bør kun forbeholdes kvinner, dvs. personer som er født som kvinner. Hvis en mann som hevder han er en kvinne får adgang til disse områdene, kan skruppelløse menn «skifte kjønn» og benytte disse områdene til å krenke kvinner.
Det finnes eksempler på at en dømt voldtektsforbryter har identifisert seg som kvinne, og derved fått anledning til å sone i et kvinnefengsel hvor han så har fortsatt å forsøke å voldta kvinner.
En person som er født som mann bør ikke få adgang til dametoaletter, og han bør ikke få sone i kvinnefengsler selv om han påstår at han er kvinne. Fengsler bør være statlige, og det er ikke noe i veien for at det opprettes egne avdelinger for menn som fremstår som kvinner. Men de bør ikke slippes inn på fengselsavdelinger som er forbeholdt kvinner.
Igjen, et privat firma kan ha akkurat den praksis de vil på dette området: Et privat firma kan ha et felles toalett for alle, eller de kan ha herretoalett og dametoalett hvor transmenn har adgang til dametoalettet, eller de kan ha tre typer toaletter: et for kvinner, et for herrer, og et for transer.
Sport
Menn er større og sterkere enn kvinner, og derfor bør sport hvor fysisk styrke har betydning for resultatene ha egne klasser for kvinner. (Det finnes aktiviteter som regnes som sport, men hvor kjønn ikke spiller noen rolle, for eksempel sjakk og bridge, og der kan kvinner og menn fritt konkurrere i samme klasse. Vårt syn er dog at sjakk og bridge ikke er sportsgrener, men denne diskusjonen tar vi ikke her.)
Hvis en mann erklærer seg som kvinne og stiller i kvinneklassen i en sport er dette svært urettferdig overfor de kvinnene som stiller i samme konkurranse.
Den mest kjente eksempler på dette er den amerikanske svømmeren Lia Thomas. Thomas ble født som mann, han var en aktiv konkurransesvømmer, men han oppnådde ikke gode resultater. Når han var 23 år gammel erklærte han seg som kvinne, fikk stilte i kvinneklasser og vant en rekke mesterskap foran kvinnelige svømmere.
Thomas hevder at han virkelig føler seg som kvinne, og han har gjennomgått hormonbehandling som innebærer at kroppen ble mer feminin enn den han hadde før han begynte behandlingen. Han ble godkjent som kvinnelig svømmer av de rette instanser innen de som administrerer svømmekonkurranser i USA.
De som administrerer sportsgrener er private selskaper, og de har all rett til selv å bestemme hvilken politikk de skal føre på dette området. Hvis de ønsker at transmenn skal få stille i kvinneklassen, har de altså all rett til å gjøre dette, men vi kan ikke si annet enn at vi synes dette er svært urettferdig overfor de som virkelig er født som kvinner og som ønsker å konkurrere.
I enkelte sportsgrener har de som administrerer konkurranser valgt å ikke godta transer som deltagere i kvinneklassen, og det er en politikk vi støtter.
Sykehus
Enkelte avdelinger på sykehus er naturlig nok forbeholdt kvinner. I det siste har enkelte transmenn blitt innlagt på slike avdelinger, og noen kvinner har da følt ubehag ved at de har det de oppfatter som en mann i en seng rett ved siden av seg. Naturlig nok har de protestert overfor sykehusledelsen. Vi har kommet over et oppslag fra The Times som illustrerer hvordan det statlige helsevesenet i Storbritannia reagerer på slike klager.
«Patients who raise concerns about trans women being put on female only hospital wards are comparable with racists and may have to be «removed», NHS guidelines suggests. The policy in NHS Ayrshire & Arran, called Supporting Trans Service Users, puts forward a scenario where a woman patient «explains she didn’t expect to be sharing the ward with a man and points to the bed opposite»». Overskriften på denne artikkelen er «Objections to trans patients on women’s hospital wards «like racism»».
Retningslinjer fra NHS foreslår altså at politikken bør være at en kvinne som protesterer mot at en transmann blir lagt i en seng ved siden av henne på kvinneavdelingen på sykehuset bør fjernes, og at det å protestere mot at en transmann legges inn på en kvinneavdeling på et sykehus er like kritikkverdig som rasisme. Den som bør fjernes er altså kvinnen som protesterer, og ikke transmannen. Sitatet ovenfor er fra The Times 11. desember 2022 (og vi har en skjermdump).
Private sykehus kan ha akkurat den praksis de vil på dette området, og det vi vil synes er naturlig er at transmenn ikke legges inn på kvinneavdelingen, men hvis nødvendig kan det opprettes en egen avdeling for transer.
Eksemplet fra Storbritannia handler om hva det statlige helsevesenet gjør, og det er slik vi ser det helt grotesk at det å protestere mot innleggelse transmenn på kvinneavdelinger er sammenlignbart med rasisme.
Absurde implikasjoner
Det syn at en mann som identifiserer seg som kvinne egentlig ikke er en kvinne, eller at det finnes kun to kjønn, står dessverre svakt i innflytelsesrike miljøer i dag. I viktige miljøer kan man bli utstøtt, og ikke bare det, man kan også risikere å bli politianmeldt, dersom man hevder at det kun finnes to kjønn.
«Nylig ble kvinnesaksaktivisten Christina Ellingsen politianmeldt for å ytre at menn verken kan bli kvinner, jenter, lesbiske eller mødre, og at det verken finnes papirarbeid, kirurgiske inngrep eller tankemønstre som kan gjøre at hankjønn blir hunkjønn. Hun har vært inne til avhør, og påtalemyndigheten skal vurdere om de skal opprette tiltale» (Nettavisen, lenke nedenfor).
Nylig ble en deltager i et mesterskap i sportsgrenen «Stein saks papir» diskvalifisert fordi han hevdet at det kun finnes to kjønn: « … Sebastian … og Henrik … ble kastet ut av «stein, saks, papir»-mesterskap. Aktivist Rio Vik er stolt over å ha sagt ifra. «– Det er personer med disse meningene som dreper transpersoner» (subjekt, link nedenfor). Aktivisten Rio Vik står sterkt på det standpunkt at det finnes svært mange kjønn, og at de som hevder at det kun finnes to kjønn er medansvarlig for drap på transpersoner. Det absurde i dette synet er opplagt, og det skulle også være unødvendig å påpeke den logiske feilslutningen i Viks resonnement.
«Anne Kalvig har … sagt opp sin stilling som professor i religionsvitenskap ved Universitetet i Stavanger. Hun oppgir oppgir mobbing og trakassering over tid som årsaken til at hun sier opp … mobbingen skjer fra blant annet rektor Klaus Mohn. … Mohn skal blant annet ha skrevet at det ikke er plass til «slike som henne» i akademia. Kalvig har engasjert seg i debatten om «kvinne» og «kjønnsidentitet». Hun mener personer som er født som menn (biologisk) ikke kan kalles seg kvinner. .. Kalvig er nestleder WDI Norge (Women’s Declaration International) som jobber mot at transkvinner kan regnes som kvinner. De mener det er et viktig feministisk punkt» (inyheter).
Et sjekkested for lesbiske kvinner i London måtte stenge fordi transer – dvs. menn som påstår at de er kvinner – ble nektet adgang.
Heller ikke verdensberømmelse sikrer en person mot slike absurde reaksjoner. «The two most notable targets are J.K. Rowling and Richard Dawkins, both cultural influencers who have now been taken to the woodshed for their opposition to the woke insistence that there are more than two genders. The exceptionally popular author of the Harry Potter series, J.K. Rowling … continues to be savaged by the … woke media … She has violated the woke religious code by her opposition to the transgender agenda. … Preeminent scientist Richard Dawkins … is also now being savaged because he referenced the transgender notion of more than two genders as a “distortion of reality” and declared that scientifically, “sex really is binary”; “there are two sexes and that’s all there is to it.”» (frontpagemag, link nedenfor).
Hvordan er det mulig?
Hvordan kan disse tingene skje? Hvordan kan disse absurde standpunktene bli godtatt av så mange?
For det første: virkeligheten eksisterer av uavhengig av noens bevissthet, og den viktigste dyd er å akseptere den og innrette seg etter den. Det er en rekke fakta som bare er og som vi ikke kan gjøre noe med, og det bør man akseptere. Å akseptere virkeligheten som den er, og å rette seg etter fakta og logiske resonnementer basert på fakta, er en dyd som kalles rasjonalitet. Alternativet til denne holdningen er å ignorere virkeligheten, eller å late som om virkeligheten er annerledes enn den egentlig er. De som ikke er villig til å akseptere virkeligheten forsøker da å presse sin ønsketenkning ned over virkeligheten, det de vil er å la sin egne ønsketenkning trumfe virkeligheten.
Denne irrasjonell holdningen er utgangpunkt for de som tror at man selv kan bestemme hvilket kjønn man har. (Dette går altså ikke på at man ikke ønsker å gå inn i en bestemt kjønnsrolle, det handler om å ikke aksepterer at man er født med et bestemt kjønn.)
Overbevisningen om at det finnes flere kjønn enn to, og at man kan endre kjønn, er et resultat av å ikke akseptere fakta, det er et resultat av å tro at man kan presse sin egen ønsketenkning ned over virkeligheten. Det er et resultat av å tro at følelser er viktigere enn virkelighetsbasert tenkning og aksept av fakta. Det er et resultat av fravær av rasjonalitet. Det er ren irrasjonalitet.
For det andre: Hvordan kan så mange godta dette? Hvordan kan kvinner akseptere at menn deltar i sportklasser som burde være og tidligere var forbeholdt dem, hvordan kan kvinner godta at menn soner i kvinnefengsler, hvordan kan kvinner godta at menn benytter dametoaletter, hvordan kan kvinner godta at menn sier at de er kvinner og derved kan snike seg foran dem i når det gjelder inntak på ettertraktede studier? Det er ikke bare svært mange kvinner som godtar dette, i dagens kultur er det også slik at svært mange menn godtar dette.
Dette skjer fordi praktisk talt alle slutter opp om den etiske dyd som heter altruisme. Altruisme er et etisk prinsipp som sier at det som er moralsk høyverdig er å gi avkall på verdier som fremmer eget liv til fordel for andre.
Disse kvinnene gir avkall på områder som var forbeholdt dem fordi de har lært at det som er moralsk er gi avkall på det som virkelig er godt for dem.
For det tredje: Hvorfor godtar så mange menn dette? (Det er som regel menn som bestemmer at transpersoner/menn kan få sone i kvinnefengsler, kan få delta i sportsklasser tidligere forbeholdt kvinner, etc.)
En viktig egenskap ved maskulinitet er en villighet og evne til å til å beskytte og forsvare kvinner. I dette tilfellet innebærer dette å beskytte kvinner mot menn som forsøker å trenge seg inn på områder som burde vært forbeholdt kvinner og kvinner alene. Men dessverre lever vi i en kultur hvor maskulinitet står svakt. Mange menn vet ikke hva maskulinitet består i – de blir altfor liten grad fortalt hva virkelig maskulinitet innebærer – og det vi ser nå på disse områdene er resultat av dette.
Kort oppsummering
Det som skjer – at menn kan komme inn på arenaer som burde vært forbeholdt for kvinner – er svært urettferdig, og ofte farlig, for kvinner. Dette kan skje fordi vi lever i en kultur som er preget av irrasjonalitet og altruisme, og at dyden maskulinitet står svakt.
For å leve godt må man praktisere dyder som rasjonalitet og rasjonell egoisme. Menn bør praktisere maskulinitet (en dyd vi nylig har diskutert i en artikkel her på Gullstandard).
Hvis man ikke praktiserer disse dydene, men gjør det motsatte, er det umulig å få et godt liv. Og hvis disse dydene ikke dominerer i kulturen, vil det gradvis bli verre for alle. Det er en slik utvikling vi er inne i nå.
.
.
.
.
.
https://www.nettavisen.no/norsk-debatt/straffbart-a-beskrive-virkeligheten/o/5-95-516368
https://sml.snl.no/kjønnsdysfori
https://illvit.no/mennesket/hvor-mange-kjonn-finnes-det
Podcast: Liberalistene
Magnus og Vegard har laget en ny podcast hvor de diskuterer programmene til partiet Liberalistene.