Faller Vestens verdier?  

Vi i Vesten lever i en turbulent tid. Mange vil si at vi har hatt det godt lenge, men enhver som kan noe økonomi innser at vi lever på lånte penger og lånt tid. Det pågår nå et folkelig opprør mot makteliten i flere land i Vest-Europa: voldelige demonstrasjoner i form av grupper som «Gule Vester», politikere og partier som er utenfor det gode selskap får betydelig oppslutning (SD i Sverige, Lega Nord i Italia, Geert Wilders i Nederland, og hvis vi tar med USA: Trump), Brexit, vanlige nyhetsformidlere som aviser og radio/TV har vist seg svært upålitelige, og alternativer av blandet kvalitet har dukket opp, makteliten bagatelliserer eller ignorerer faren fra islam og lager et stort problem ut av ikke-problemet «menneskeskapte klimaendringer». Videre blir den individuelle friheten i Europa ytterligere innskrenket på alle bauger og kanter via et utall reguleringer, både nasjonale og overnasjonale (fra EU). Ytringsfriheten innskrenkes, og store private aktører setter heller ikke mangfold for meninger spesielt høyt. En andel av innvandrere til Vest-Europa og USA har vist seg å være langt mer kriminelle enn andre innvandrere og den opprinnelige befolkningen, og rettsapparatet har ikke vært i stand til å håndtere denne kriminaliteten. Dette skyldes dels manglende kapasitet både hos politi, hos domstolene og i fengslene. Mange forbrytere blir derfor ikke tatt, mange av de som blir tatt blir ikke dømt, og blir de dømt er straffene som regel svært korte, soningsforholdene er ofte ganske behagelige og virker ikke avskrekkende. En annen viktig grunn til at rettsapparatet er overbelastet er at  en rekke forhold som burde vært lovlige er gjort ulovlige gjennom et økende antall ulover, og derfor må rettsapparatet bruke ressurser på dem. (Lover beskytter den enkeltes frihet, ulover krenker den  enkeltes frihet. Det burde ikke finnes noen ulover da de er ødeleggende for frihet og velstand.) Det er ikke slik en rettsstat fungerer. 

Vi kunne og burde ha harmoniske og fredelige samfunn med voksende velstand og synkende kriminalitet, men dessverre har vi det motsatte, vi lever i samfunn som forfaller på svært mange områder (men ikke alle: innen teknologi gjøres det fortsatt fremskritt, og dette gjør hverdagen bedre for de aller fleste: det er enkelt og billig å reise, underholdningsteknologi i form av høyt utviklede  TVer, smarttelefoner, dataspill, mm. blir tilgjengelige for flere, avansert teknologi i helsetilbudet gjør at en rekke typer behandlinger kommer flere til gode, etc.).

Men hva er grunnlaget? Hva er fundamentet? Det er ideer som styrer, det er fundamentale filosofiske ideer som legger en basis for alt – både for mennesker og for kulturer. Rasjonelle ideer gir et grunnlag for riktige valg, valg som fører til gode resultater: de personer som følger rasjonelle ideer har større sannsynlighet for å få gode, produktive og lykkelige liv enn de som følger irrasjonelle ideer, og kulturer hvor rasjonelle ideer dominerer vil bli preget av fred, harmoni og velstand, mens kulturer preget av irrasjonelle ideer preges av fattigdom, strid og uro. (Men det er ikke slik at rasjonalitet automatisk gir lykke; selv om et individ følger rasjonelle ideer er det ikke sikkert at det får et godt liv, det kan rammes av hendelser som ligger utenfor den sfære som bestemmes av egne valg: selv om man velger rasjonelt kan man bli rammet av ulykker, kriminalitet, sykdom og andre forhold som kan prege livet på en negativ måte.)

Hva er så disse rasjonelle verdiene? La oss først definere rasjonell: å være rasjonell er å være virkelighetsorientert og logisk. Den som er rasjonell tar utgangspunkt i fakta, dvs. han tar utgangspunkt i det som kan observeres, og når han utleder fra dette følger han logikkens lover. (Vi sier ikke at alle fakta kan observeres, vi sier at rasjonalitet innebærer at det som observeres er startpunktet for alle typer resonnementer. Vi nevner også at omtalen her er svært kort; det vi kort berører her er et av de store temaene innen filosofi.)    

Blant rasjonelle ideer og verdier finner vi følgende: individualisme, rasjonalitet, rasjonell egoisme, individuell frihet, begrenset stat, markedsøkonomi, frihandel, rettsstat, ytringsfrihet. Disse ideene kalles også Vestens verdier, dette fordi de i en periode sto meget stekt i Vesten, det var disse ideene som førte til renessansen, opplysningstiden og den tidlige kapitalisme, og det var disse ideene som gjorde at Vesten ble sivilisert og velstående.   

De fleste vil innse at disse ideene ikke står sterkt i Vesten i dag; det er ingen betydelige aktører som forsvarer alle disse, selv om enkelte av dem får en viss verbal støtte. Få opponerer mot rettsstat og ytringsfrihet, selv om den reelle støtten egentlig er veldig liten.  

La oss kort se på rasjonalitet først: rasjonalitet innebærer som sagt at man baserer seg på fakta og logiske resonnementer, dvs. at når man skal vurdere noe tar man utgangspunkt i fakta, alle relevante fakta, og vurderer dem i samsvar med det som logikkens lover pålegger. Her sviktes det grovt i dag. Hvis vi holder oss til det man kan lese i pressen og som derved dominerer kulturen, ser man at fakta ignoreres mht. til islam, fakta ignoreres mht. påstandene om klimakrise, religioner preger i betydelig grad kulturen selv om de ikke er annet en et sett med ideer og normer som har som forutsetning at fantasi og oppspinn er gitt status som fakta. Fakta ignoreres av de som beskylder de som kritiserer dagens innvandringspolitikk, eller kritiserer islam, når de innvandrings- eller islamkritiske blir beskyldt for å være rasister (eller lide av sykdommen «islamofobi»!) Fakta ignoreres også på viktige områder som kriminalitet og innvandring. Og sosialismen har også betydelig oppslutning selv om den uten unntak har ført til fattigdom, nød og elendighet overalt hvor den er blitt innført. I mer enn hundre år har sosialismen skapt fattigdom, elendighet og undertrykkelse, og alle store aktører – pressen, skolen, kultureliten – lyver om dette; f.eks. er det ingen store aktører som kobler den pågående krisen i Venezuela til den sosialistiske politikken som ble ført der under først Chavez og deretter under hans arving Maduro.    

Men også på de andre områdene står de rasjonelle ideer svakt.  I stedet for individualisme er det kollektivisme som dominerer. Individualisme innebærer at det enkelte individ er den primære sosiale enhet og at samfunn skal organiseres i samsvar med dette. Grunnen til at individualisme er et riktig utgangspunkt er at det er individer som tenker og handler, og kun individualisme innebærer at tenkeevnen av den enkelte kan brukes til det som er dens formål: å veilede handling for den som tenker. I dag er de kollektivismen som dominerer; de fleste mener at en eller annen gruppe er det primære – og gruppen kan være nasjonen (nordmenn, europeere) eller en eller annen etnisk eller religiøs gruppe. Under kollektivismen kreves det at den enkelte innordner seg det gruppens talsmenn mener er riktig. Kollektivismen innebære at noen må bestemme over gruppen, og maktmennesker synes dette er en god ide, Også individer som foretrekker å ledes fremfor å tenke selv synes kollektivisme er en fin ide!    

Rasjonell egoisme innebærer at det som er moralsk er at den enkelte gjør sitt beste for å skape seg et godt liv ved produktiv arbeid og frivillig handel med andre. Enhver har da rett til å gjøre alt han mener er riktig såfremt han ikke initierer tvang mot andre mennesker. Men dette syn har ingen oppslutning i dag, den etikk som dominerer heter altruisme. Altruismen sier at det som er moralsk er å gi avkall på  egne verdier til fordel for andre. Det er denne etikken som er totalt dominerende i dag: alle forventer og godtar å betale stadig mer i skatter og avgifter til det offentlige, alle forventes å følge stadig flere reguleringer som staten pålegger oss, alle forventes å bidra til de som måtte trenge noe – alle land i Vesten tar inn og henter inn store menger personer fra andre deler av verden, og de kommer inn i et situasjon hvor de har rett til å bli forsørget av de som opprinnelig bor i landet  (vi skyter inn her at vi ikke har noe imot at de kommer, det vi er imot er at de skal ha rett til å bli forsørget på skattebetalernes bekostning). Altruisme viser seg også i holdningen til kriminelle, de blir idømt milde straffer selv om de har stjålet, overfalt, begått hærverk eller drept – budskapet er at det er synd på de kriminelle, og selv om de gang på gang har begått grusomme forbrytelser vil de alltid få en sjanse til. Resultatet er at vanlige folk som blir ofre for forbrytelser får en sterkt redusert livskvalitet, mens forbryteren gjør grusomme ting om igjen og om igjen. Altruismen sier at slik skal det være! Og legg merke til følgende meget illustrerende ord: det heter «kriminalomsorg», ikke «straff». Dette sier at det den kriminelle fortjener er ikke straff, det han fortjener er omsorg. Lite illustrerer altruismen bedre enn dette.       

Staten bør være regelgiver (dvs. den bør vedta lover) og dommer, og kun ha denne begrensede rollen; staten skal ikke være aktør i økonomien. Men i de siste tiår (i hovedsak etter 1945, men dette begynte for mer enn 100 år siden) har staten tatt på seg flere og flere oppgaver. Staten driver (i Vesten) infrastruktur, skoler, helsevesen, forskning, pensjons- og trygdeordninger, mmm. I tillegg blir det som ikke direkte drives av staten utsatte for en stadig mer omfattende mengde reguleringer. Ideen om en begrenset stat og et fritt, dvs. uregulert, næringsliv, finnes ikke hos noen store aktører i dag.    

Med andre ord: markedsøkonomien finnes ikke, den blir mer og mer regulert for hver dag. All internasjonal handel er gjennomregulert av et villniss av avtaler som er umulig både å forstå fullt ut og å komme seg ut av (ett ferskt eksempel er Brexit, hvor forskjellen på den fremforhandlede avtalen om UKs utmelding av EU og et fortsatt medlemskap er mikroskopisk). 

Og ytringsfriheten blir stadig innskrenket. Islamistiske terrorister drepte for noen år siden alle i redaksjonen på satiremagasinet Charlie Hedbo, og både før men spesielt etter dette terrorangrepet er det kommet en omfattende selvsensur. Det er også kommet forbud mot en rekke typer ytringer. Og også private aktører som facebook, google og amazon fjerner videoer og nettsider og varer fra sine utvalg for ikke å støte visse grupper (og det er praktisk talt kun muslimer, eller personer som taler på vegne av muslimer, som tar opp slike ting og krever innskrenkninger av ytringsfriheten).

Så de rasjonelle ideer står svakt. Men velstand forutsetter rasjonelle ideer, velstand forutsetter produksjon og produksjon forutsetter stabile rammebetingelser. Og stabile rammebetingelser forutsetter prinsippfasthet og langsiktighet, og langsiktighet forutsetter rasjonalitet. 

Men blant store aktører er det altså ingen forståelse for disse ideene, det er ingen som forklarer dem, det er ingen som forsvarer dem. Da vil deres posisjon svekkes, og da vil resultatet av dem – samfunn preget av fred harmoni og velstand – også bli borte. 

Med andre ord; utsiktene fremover er ikke lyse. Ja, det er et folkelig opprør, men det er et lite opprør – og opprøret retter seg ikke mot de gale dominerende ideene, opprøret retter seg kun mot enkelte utslag av dagens politikk uten at opprørerne stiller spørsmålstegn ved grunnlaget for dagens politikk.  

Disse opprørene går bare til angrep på visse implikasjoner av dagens dominerende irrasjonelle ideer, de går ikke til angrep på de fundamentale ideene som er årsak til problemene. Og derfor er dette opprøret kun et slag i luften. 

«Gule vester» og Brexit og Trump og SD og Resett og Lega Nord er bare tegn på at mange er misfornøyde, men det er ingen ting som tyder på at disse opprørske kreftene har noe som helst innsikt i hva problemet ter og hva som må gjøres for at Vesten skal komme på rett kurs. (Resett publiserer dog ting som MSM forsøker å legge lokk over, og det er bra.) Ingen av disse står for noe av det som virkelig må til for at Vesten skal komme på rett kurs. Disse aktørene er da praktisk talt like ille som alle andre som tilhører mainstream. Disse kreftene er ikke noe alternativ!  

Faller Vestens ideer faller Vesten, og da forsvinner også både frihet, velstand og samfunnene vil ikke lenger være fredelige.

 

En grusom følge av asylpolitikken 

Her skal vi bare kort ta opp ett aspekt av asylpolitikken, et aspekt som vi ikke har sett noen omfattende diskusjon av noe annet sted, og som har forferdelige konsekvenser.

En rekke land i verden er rammet av krig, fattigdom og uro. At mange ønsker å flykte fra slike land er forståelig. Dersom det er slik uro i land A, og borgere fra dette lander flykter til det fredelige nabolandet B, er de flyktninger. Frivillige organisasjoner som f.eks. Røde Kors bør da stille opp og hjelpe disse flyktningene med mat, midlertidige boliger, etc., slik at de kan leve trygt mens krigen pågår, og returnere til sitt opprinnelige land når krigen er over (slik f.eks. nordmenn gjorde i Sverige under annen verdenskrig). Men dersom de som er kommet til land B reiser videre til land C fordi det der er enda bedre forhold enn i land B, er disse ikke lenger flyktninger, de er migranter, og det er feil å omtale dem som flyktinger i land C, selv om dette er vanlig i dag. 

Et betydelig antall slike migranter er kommet til alle land i Vest-Europa i de siste årene, og dersom de skal få lovlig opphold må de søke asyl i det landet de kom til; dette fordi det er nærmest forbudt for dem å komme som vanlige immigranter. (Det er også andre måter å få lovlig opphold på, som f.eks. familiegjenforening, å bli gitt opphold på humanitært grunnlag, etc., men vi ser her kun på den norske asylordningen slik den iblant fungerer i dag.)

Dersom en asylsøker skal få opphold må han oppfylle visse krav som myndighetene har satt, og ofte går disse på at det er krig og uro i landet han opprinnelig kom fra og at det er farlig for ham å vende tilbake (i terminologien i eksemplet over kom han fra land A, og Norge er land C). 

Vi skyter inn at dagens asylordning er helt annerledes enn den var da den opprinnelig ble innført; da fikk man asyl f.eks. i Norge dersom man kunne bli forfulgt i Norge av agenter fra asylsøkerens hjemland. Et kjent eksempel er Leon Trotski, som flyktet fra kommunistregimet i Sovjetunionen og fikk asyl i Norge i 1935 –  fordi han var forfulgt av sovjetiske agenter utenfor også Sovjet; asyl innebar da en beskyttelse fra myndighetene i det land man fikk asyl i. (Trotski ble allikevel drept av kommunistiske agenter i Mexico i 1940; han måtte forlate Norge etter press fra Sovjet.) Forskjellen er at i dag får man asyl i Norge ikke fordi man er utsatt for fare i Norge, men fordi man kan være utsatt for fare i sitt opprinnelsesland.    

Mange slike søknader om asyl blir innvilget, og da altså fordi myndighetene etter å ha undersøkt saken har kommet til at det er farlig for søkeren å bli sendt tilbake til sitt opprinnelsesland. Men noen får avslag og må reise tilbake. (At mange av de som har fått avslag blir værende her ulovlig i mange år allikevel, er et moment som vi lar ligge i denne omgang).

Vårt poeng er at en person som får avslag og må reise tilbake kommer i en forferdelig situasjon. Han hadde håpet å få opphold i Norge, noe som innebærer at han av velferdsstaten er sikret å bli tatt vare på på skattebetalerne regning; han får mat og klær og hus og utdannelse og kanskje til og med jobb – og alt dette eller nesten alt av dette er finansiert ved at borgerne tvinges til å betale skatt! 

Men hvis han altså ikke får innvilget sin asylsøknad må ha reise tilbake til et land kanskje sterkt preget av krig, fattigdom og uro. Alternativene er altså å bli forsørget og tatt godt vare på på andres bekostning i verdens beste og vakreste land, eller å bli sendt tilbake til uro og fattigdom og kanskje det som enda verre er. 

Som antydet blir noen av asylsøknadene avslått, og den reelle hovedgrunnen er at det kan koste svært mye penger å ha asylsøkerne her. Grunnen til at staten noen ganger avslår asylsøknader er altså at de vil redusere eller ikke øke de offentlige utgiftene alt for mye.         

Tilbake til asylsøkerne som får Nei. Noen av dem blir forståelig nok svært fortvilet, og noen av dem har i en slik situasjon begått drastiske kriminelle handlinger: de føler at de er i en situasjon hvor de ikke har noe å tape. Vi kommer på fem eksempler fra de siste år hvor asylsøkere eller andre i tilsvarende situasjoner har begått grusomme drap. 

«[Bussjåfør drept av passasjer i februar 2003.] Det kunne endt med katastrofe. Bussen kunne med letthet kjørt utfor stupet like ved. Men til tross for knivstikket, klarte sjåføren å stanse bussen, … sjåførene er svært opprørt over det som skjedde og vil hedre sin drepte kollega med å bære sørgebind. …  Drapsmannen var asylsøker fra Etiopia. Dømt til tvungent psykisk helsevern» (NRK).   

«Tre drept etter busskapring i Sogn og Fjordane … Bevæpnet med kniv gikk passasjeren til angrep på medpassasjerene på Valdresekspressen. … Gjerningsmannen er 30 år gammel, og asylsøker fra Sør-Sudan.» (VG 4/11-13)

«Kjent skyldig i flykapring og drap. Den tiltalte i Kato Air-saken … er kjent skyldig i flykapring og drapsforsøk. Lagretten brukte mindre enn tre kvarter på å komme fram til kjennelsen torsdag formiddag. Den 34 år gamle asylsøkeren fra Algerie angrep de to pilotene med øks mens de satt i cockpiten. Flyet var under innflyvning til Bodø. (NRK 23/6-05)

«3. august 2004:. En norsk-somalier går amok på trikk 17 utenfor Bislett stadion i Oslo.

 … [En 23 år gammel mann] blir drept. Fem andre blir forsøkt drept med en såkalt Rambo-kniv.

Gjerningsmannen stikker av fra stedet i en bil, men blir tatt dagen etter. Han får diagnosen paranoid schizofreni, og blir dømt til tvunget psykisk helsevern.» (TV2).

«En 20 år gammel pakistaner knivstakk [NN 14/7-18] … til døde. [Mannen] ble drept mens han var på jobb på Coop Byggmax i Vadsø 14. juli i fjor. En 20 år gammel mann er dømt til overføring til tvungent psykisk helsevern etter knivdrapet  … i Vadsø i sommer. Dommen falt i Øst-Finnmark tingrett mandag, melder NRK. Dommen er i tråd med aktors påstand. Den dømte, en 20 år gammel pakistaner med midlertidig opphold i Norge, var psykotisk da drapet ble begått» (document).

Gjerningsmennene er fra Etiopia, Somalia, Pakistan, Algerie og Sør-Sudan, og så vidt vi har sett var ingen av dem innvilget permanent opphold i Norge. Vi har ikke sett at disse hendelsene er blitt fremstilt som terrorangrep selv om de ligner svært på terrorangrep utført av militante muslimer i andre land i Vesten, vi vet ikke om gjerningsmennene er muslimer, vi vet ikke om de ropte «Allah akbar» mens de begikk sine drap, og vi vet ikke om de på noe vis var tilknyttet eller hadde sympati for noe nettverk som f.eks. IS. (Om det hadde vært opplysninger som tydet på noe slikt er det ikke urimelig å tro at mainstreammedia hadde latt være å fortelle om det: heller ikke i slike saker er mainstreammedia å stole på.) Men vårt hovedpoeng er følgende: disse mennene kan ha hatt så stor frykt for hva et avslag på sin søknad ville innebære at de heller ville tilbringe noe tid i norsk fengsel eller i norsk psykisk helsevern enn å reise tilbake til et land preget av uro og fattigdom.  

Vårt syn er at dagens asylinstitutt, som er et aspekt av velferdsstaten (velferdsstaten innebærer at alle som er her lovlig og permanent har rett til å bli forsørget på det offentliges/skattebetalernes regning), er en grunnleggende årsak til disse drapene – og vi sier dette samtidig som vi fullt ut holder gjerningsmennene selv ansvarlige for drapene. 

Vi foretrekker en organisering av samfunnet som innebærer fri innvandring, og som et integrert aspekt av dette skal det ikke være noen støtteordninger til innvandrere, og vi er for strenge straffer for reell kriminalitet. (Hva vårt syn er på å bekjempe terror har vi omtalt tidligere, og en link til en artikkel som inneholder noe om dette er å finne nedenfor.)

Dersom samfunnet er organisert slik vi ønsker vil de som kommer hit måtte da jobbe for å forsørge seg og sine, det er ingen statlige støtteordninger å leve på. Å leve god på andres bekostning vil da ikke lenger være noe alternativ. Videre vil vi ha strenge straffer for reell kriminalitet, og et opphold i fengsel vil da ikke på noe vis kunne sammenlignes med et spa-opphold, en sammenligning enkelte har trukket om dagens norske fengsler.  

De drapene vi har omtalt var svært tragiske og grusomme, men det er også ille at så få ser den sammenhengen vi her påpeker. Det er svært få, både i de store mediene og i de såkalte alternative mediene på Internett, som har en dyp forståelse av hva som skjer og hvorfor, og som er villige til å fortelle sannheter som er ubehagelig for alle politiske krefter som har en viss oppslutning – alle disse foretrekker å tie. 

 

 

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/pzb8G/tre-drept-etter-busskapring-i-sogn-og-fjordane

https://www.nrk.no/nordland/kjent-skyldig-i-flykapring-og-drapsforsok-1.97298

https://www.tv2.no/a/9843379/

Tvungent psykisk helsevern for 20 år gammel pakistaner som knivstakk Håvard Pedersen til døde

https://www.nrk.no/ho/sjaforene-hedrer-drept-kollega-1.33091

http://www.sakkyndig.com/psykologi/artvit/boland2006.pdf

https://www.nettavisen.no/nyheter/fengsel-far-internasjonal-oppmerksomhet/2899152.html

Hvordan bekjempe terror

Å forby islam – umoralsk, umulig og kontraproduktivt  

Noen betraktninger om ytringsfrihetens stilling i dag …. 

Ytringsfrihet er et tegn på sivilisasjon: et sivilisert samfunn har ytringsfrihet. Punktum. Vesten har i de siste par hundre år lagt stor vekt på ytringsfriheten, og den var til og med eksplisitt inkludert i slike viktige dokumenter som i den amerikanske konstitusjon (i det første tillegget) og i den norske grunnloven: «Ytringsfrihet bør finne sted».  

Men i dag er ytringsfriheten under press på en rekke forskjellige områder og fra en rekke forskjellige aktører, noe som er meget urovekkende. Og når vi ser hvordan diskusjonen om ytringsfrihet føres så virker det som om få av de som deltar i diskusjonen vet hva den egentlig sier og innebærer. 

Ytringsfrihet innebærer at hver enkelt skal ha rett til å gi uttrykk for de meninger han har – uansett  hvor upopulære eller opposisjonelle eller krenkende de er overfor andre. 

Det er altså meninger som ytringsfriheten beskytter. Ytringsfrihet innebærer ingen rett til å rope «Brann!!» i et fullsatt forsamlingslokale hvis det ikke brenner  – et forbud mot noe slikt er ikke en innskrenkning av ytringsfriheten. Forbud mot å røpe militære hemmeligheter eller forretningshemmeligheter eller opplysninger om vanlige personers privatliv er heller ikke en krenkelse av ytringsfriheten. Reelle trusler er heller ikke beskyttet av ytringsfriheten. (Vi har tidligere diskutert dette mer utførlig i flere nyhetskommentarer på DLFs nettside, og linker til noen av disse kommentarene er å finne nedenfor.)    

Ytringsfriheten omfatter retten til å gi uttrykk for de meninger man måtte ha – uten at hverken staten eller kriminelle forsøker å hindre den enkelte i å si det man mener. Og alle meninger er tillatt, inkludert å si at jorden er flat, at Holocaust ikke skjedde, at sosialismen fører til samfunn preget av harmoni og velstand, at 911 var en «inside job», at månelandingen var fake, at islam er en fredens religion, at islam gir oppskrift på og legitimerer terror, at innvandring er skadelig, at homofili er umoralsk, at markedskreftenes frie spill fører til økonomiske kriser, at det er medfødte forskjeller mellom menn og kvinner, etc. Uansett om slike meninger er basert på feil eller misforståelser eller løgner så har man rett til å si slike ting, dette selv om mennesker med svakt selvbilde skulle føle seg krenket av noen av dem.  

Alt dette og mye mer er lov å mene og å si i et samfunn med ytringsfrihet. Alt dette er det lov å si og mene utan at staten skal legge hindringer i veien for det, og uten at de som sier det blir trakassert av kriminelle. I et samfunn med ytringsfrihet skal staten ikke legge hindringer i veien for de som sier kontroversielle ting, og dersom privatpersoner med trusler og vold forsøker å hindre noen å si slike ting så skal staten sørge for at dette ikke skjer, og straffe de som med tvang ellet reelle trusler forøker å hindre visse ytringer. Staten skal altså beskytte de som ytrer kontroversielle meninger – dersom den ikke vil eller er i stand til dette kan man ikke si at man har ytringsfrihet. 

Som sagt, ytringsfriheten blir stadig svekket. For det første finnes det statlige forbud mot å gi uttrykk for visse meninger, f.eks er det i en rekke land forbudt å «fornekte Holocaust». Videre er det i en rekke land forbudt å gi uttrykk for rasistiske og diskriminerende holdninger. Vi mener at slike holdninger er feil og umoralske, men siden vi er for ytringsfrihet er vi imot at de skal være noe forbud mot å ytre dem. 

Det er kun staten som kan opprettholde et forbud mot ytringsfrihet, det er kun staten som kan bedrive sensur. Et enkelt presseorgan (avis, tidsskrift,TV-stasjon, forlag, nettside, diskusjonsforum, etc.) er ikke på noe vis forpliktet til å publisere alle meninger som finnes, og det er ikke sensur dersom det velger å ikke publisere visse meninger. Et presseorgan har et redaksjonelt ansvar og en redaksjonell linje, og publiserer det som eierne ønsker. Det er i fullt samsvar med ytringsfrihet og eiendomsrett at et organ publiserer det dets eiere måtte ønske. Så når Aftenposten og andre mainstream-aviser ikke publiserer artikler som forteller sannheter om f.eks. klima og islam, sannheter som Aftenpostens redaksjon/eiere ikke ønsker å spre, så har Aftenposten & co all rett til dette; det er ikke sensur. At det er uklokt og ødeleggende for en aktør som vil ha et seriøst image, er en annen sak.   

Men det er kritikkverdig at aviser ikke gjør sitt beste for å være et forum for et vidt spektrum av meninger om aktuelle saker. I dag fungerer store deler av pressen ikke som en informasjonskanal, men som en propagandakanal for den type meninger som dominerer på venstresiden, og hvor alternative  synspunkter i beste fall en gang i blant slipper til for å gi inntrykk av at avisen er åpen for alle synspunkter, noe disse avisene egentlig ikke er.     

Grunnen til dette er at de på venstresiden har liten respekt for ytringsfriheten (og på tilsvarende vis har de liten respekt for de andre implikasjonene av individuell frihet, dvs. for den enkeltes rett til å bestemme over seg og sitt uten statlig initiert tvang). 

At sterke aktører i dag har liten vilje til å støtte opp om ytringsfrihet ser vi stadig eksempler på. Noen eksempler: Dagbladet forteller at «Strømmegiganten Netflix har fjernet saudiaraberes tilgang til en episode av en satirisk programserie etter at myndighetene i landet klaget.» Her krever myndighetene sensur, og Netflix adlyder. Etter vårt syn burde da Netflix ha stengt sitt tilbud i Saudi-Arabia heller enn å godta sensur. Poenget her er ikke at Saudi-Arabia har sensur, poenget er at et stor aktør som Netflix spiller med. Hadde ledelsen i Netflix satt ytringsfriheten høyt ville de ikke godtatt dette. 

Et annet eksempel: Google hjelper kinesiske myndigheter med å bedrive sensur: I juli 2018  «[Google’s search engine chief Ben] Gomes was addressing a team of Google employees who were working on a secretive project to develop a censored search engine for China, which would blacklist phrases like “human rights,” “student protest,” and “Nobel Prize.” Gomes, who joined Google in 1999 and is one of the key engineers behind the company’s search engine, said he hoped the censored Chinese version of the platform could be launched within six and nine months, but it could be sooner» (sitert fra The Intercept). Poenget her er ikke at Kina har sensur, poenget at et stor aktør som Google spiller med. Hadde ledelsen i Google satt ytringsfriheten høyt ville de ikke godtatt dette.         

Politi co forteller om en sak som sier at Twitter er like ille som Netflix og Google: «A 24-year-old comedian from Cologne posted a satirical message on Twitter early on New Year’s Day, mocking the German far right’s fear that the hundreds of thousands of immigrants that have entered the country in recent years would endanger Germany’s culture. Instead of entertaining her more than 14,000 Twitter followers, Passmann’s tweet was blocked within nine hours by the American social media giant, telling users in Germany that Passmann’s message had run afoul of local law».  

Men facebook vil også være med i dette dårlige selskapet. The Atlantic forteller: «… many … Facebook and Twitter users have seen their posts flagged or removed because of the new regulation without quite knowing why, and where free-speech advocates worry about the effect on expression. Even Germany’s new Foreign Minister Heiko Maas, who led the push for the NetzDG during his time as justice minister, ran afoul of the new law when one of his old tweets, in which he called an immigration opponent an “idiot,” resurfaced». 

Innskrenkinger i ytringsfrihet skjer altså også i Vesten – med rettsapparatets velsignelse: «En kvinne fra Østerrike som fikk bot for å ha kalt profeten Muhammed for pedofil, fikk ikke medhold i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD). Domstolen konkluderte torsdag med at boten ikke krenket kvinnens ytringsfrihet. Kvinnen holdt i 2008 og 2009 seminarer om islam for det høyrepopulistiske Frihetspartiet. Her omtalte hun en av profeten Muhammeds mindreårige koner. En domstol i Østerrike dømte kvinnen til en bot på 480 euro pluss saksomkostninger for å ha kommet med nedsettende uttalelser om religiøs lære. Denne dommen har EMD akseptert, bl.a. under henvisning til at kvinnens uttalelser var et fornærmende angrep på Islams profet som kunne nøre opp under fordommer og true den religiøse freden» (sitert fra Dagbladet). Altså: EMD godtar og opprettholder innskrenkinger i ytringsfriheten som Østerrike har innført. Det rettsapparatet skulle ha gjort var å beskytte ytringsfriheten og sørget for at de som virkelig «truet den religiøse freden» ikke ble i stand til å gjøre dette.   

Denne utviklingen ser dessverre ut til å fortsette. De fleste land, også Norge, har underskrevet FNs migrasjonspakt, og et av dens mål (17) lyder slik: «[Staten skal arbeide for å] eliminere alle former for diskriminering og fremme en kunnskapsbasert offentlig samtale for å forme oppfatninger av migrasjon … 

[Staten skal] … fremme uavhengig, saklig og god journalistikk i mediene, også internettbasert informasjon, herunder ved å bevisstgjøre og lære opp medieansatte i migrasjonsrelaterte spørsmål og begreper, investere i standarder for etisk journalistikk og reklame, og stoppe overføring av offentlig finansiering eller materiell støtte til mediekanaler som systematisk fremmer intoleranse, fremmedfrykt, rasisme og andre former for diskriminering av migranter, med full respekt for pressefriheten» 

Dette er intet annet enn at staten skal dirigere pressen, dvs. staten skal dirigere hvilke opplysninger som befolkningen skal få. 

Enhver som har den minste forståelse av hva ytringsfrihet er vil ha et fullt skille mellom presse og stat – staten skal beskytte pressens frihet uansett hva den måtte skrive og publisere, men den skal ikke på noe vis dirigere eller påvirke innholdet. Den skal heller ikke, som i dag i Norge, finansiere store deler av pressen. Man kan kanskje si at de aviser som i stor grad er finansiert av staten ikke er en del av pressen, men er en del del av et statlig propagandaapparatet. De som jobber i Klassekampen, Vårt Land og Dagsavisen, som er de avisene som mottar mest statsstøtte (hhv. 43 mill kr, 37 mill kr, 32 mill kr i 2018) jobber ikke med journalistikk, de jobber da med statspropaganda. (Pussig nok er det disse tre organene som oftest publiserer usaklige angrep på Ayn Rand, som ikke bare er den fremste forsvarer av full individuell frihet, inkludert full pressefrihet, men som også er den sterkeste motstander av statlig innblanding i forskning, undervisning, kultur og presse.)

Også i Norge har sterke aktører gitt uttrykk for synspunkter som er i strid med ytringsfriheten. Tre eksempler:   

Tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland sa nylig at «Vi er i ferd med å miste kontroll over hva folk blir fortalt». Hun gir her klart uttrykk for et ønske om at staten/politikerne bør kontrollere informasjonsflyten i samfunnet. (Det passer vel her å ta med at for noen år siden, i 2007, uttalte hun om klimaendringene at «Debatten er over. Det er umoralsk å bestride den vitenskapelige kunnskapen om at klimaendringene er menneskeskapte».)  

Tidligere justisminister Anne Holt uttalte for noe måneder siden om nettstedet Resett at «Nå må noen gjøre noe med Resett». Nettstedet Resett har hatt som mål å bringe nyheter, vurderinger og kommentarer som mainstreammedia ignorerer. Den tidligere justisminsteren liker ikke dette. Nå kan man si at den tonen som er finne på en del av Resetts artikler ikke er helt god, men det er et godt stykke fra å kritisere akkurat dette til å be noen om å gjøre noe – vi kan ikke si om Holt ønsker statlig sensur eller boikott eller kriminell sabotasje (hacking), men ingen av disse tilnærmingene er fremmed for de venstreorienterte.   

Nåværende ansatt i VG, Ken Andre Ottesen er på samme lag som disse: «Det er tidlig med nyttårsforsett, men jeg skal tyvstarte: I 2019 skal jeg trappe opp den skriftlige og verbale kampen mot alle som forsøker å undergrave den tradisjonelle pressen og demokratiet. Husk dette: 1. Resett, HRS og Document er ikke noe alternativ til VG, NRK, TV2, Dagbladet, Aftenposten og landets lokalaviser.»

En stor og seriøs avis bør dekke alt som er viktig, og tillate en betydelig bredde av synspunkter i sine spalter. Men selv om den gjør sitt beste for å oppfylle dette, vil det alltid være ting som en stor avis ikke klarer å dekke. Så at det da dukker opp små aktører som dekker disse hullene er da en god ting, og enhver som er seriøst opptatt av å informere befolkningen bør betrakte dette som en god ting. I Norge har MSM i stor grad svikte denne rollen, og det er derfor alternative aktører som Resett, HRS og Document har dukket opp og fått mange lesere. 

Det Ottesen burde ha gjort var å ønske disse velkommen, og på en seriøs og saklig måte argumentert imot de meninger som uttrykkes der. Men han sier at disse «undergraver» MSM – noe som ikke ville ha vært mulig dersom reportasjene i MSM hadde vært saklige og faktabasert. Det kan se ut som om Ottesen primært er opptatt av at det forvridde nyhetsbilde som MSM presenterer ikke skal utsettes for korrigerende stemmer som har alternative vinklinger. Men Ottesen har rett i at disse tre ikke er et alternativ til MSM – men det forsøker de vel heller ikke å være, det de forsøker på er å være et viktig supplement.  

La oss til slutt si noen få ord om den nystartede og litt merkelige konstruksjonen  Ytringsfrihetsforbundet. På forbundets nettside leser man bla. følgende: «Ytringsfrihetsforbundet (YFO) er registrert som et livssynssamfunn i Brønnøysundregistret. Formålet er å gi medlemmene en felles ramme og følelse av tilhørighet rundt det å tenke og snakke fritt. YFO vil søke å rekruttere nye medlemmer til forbundet, og vil opptre støttende overfor ikke-medlemmer som verdsetter fri tanke og tale. YFO vil også søke offentlige midler på like linje med andre livssynssamfunn». Dett er noe underlig.   

Videre fra nettsiden: «Vårt livssyn er bygget på realisme og sunn fornuft» og «Ytringsfrihetsforbundets medlemmer bekjenner seg til et realistisk syn på menneskets sosiale natur. Vi har visse medfødte egenskaper som påvirker hva vi som samfunn bør gjøre både moralsk og politisk. Det finnes grenser for hvor mye og raskt et samfunn bør endre seg, ikke minst fordi mennesket har disse medfødte egenskaper. Litt forsiktighet i hvordan sosiale eksperimenter utføres er fornuftig i et etisk og politisk perspektiv. Og felles identitet tar lang tid å bygge opp dersom man skal lage fellesskap av annet enn biologisk slekt. Nasjonale fellesskap har utviklet seg i en overordnet vestlig, europeisk kontekst som er påvirket fra ulike geografiske og kulturelle retninger de siste 10.000 år» 

Dette er slike ting som politikere lirer av seg og som høres fint ut, men som egentlig sier ganske lite (bortsett fra at det som sies her skisserer en konservativ politisk agenda). Å si at noe bygger på «realisme og sunn fornuft» er praktisk talt innholdsløst, og så vidt vi har kunnet se inneholder ikke YFOs nettside noen forklaring på hva den mener med ytringsfrihet. 

Vi har dog funnet følgende formål, som er prisverdig: «Selve innsnevringen av ytringsfriheten har blitt et eksistensielt spørsmål for mange. Mennesker tør ikke uttrykke seg av fare for å miste jobb og inntekt, eller forfremmelser og anseelse. Et begrep for dette er politisk korrekthet.YFO skal kjempe mot totalitære tendenser, politisk korrekthet og andre angrep på de reelle liberale verdiene som ble bygget opp i Europas historie. Vi skal være et samlingspunkt og en organisatorisk og identitetsskapende faktor for de mange mennesker som ikke er komfortabel med den sannhetsundertrykkende tendens i media og blant myndigheter.» 

De som står bak YFO er Resetts redaktør Helge Lurås og enkelte andre i Resett.  

Mitt inntrykk er at Lurås her benytter det samme tricks som de venstreorienterte benyttet i tidligere tider: de opprettet organisasjoner med en tilsynelatende almen og generell agenda, og så brukte de den plattformen og det miljø som oppsto til å fremme sine egne politiske synspunkter. De to mest klassiske eksemplene på dette var Aksjon KystNorge (opprettet i 1973) og AKMED, ArbeiderKomiteen Mot EEC og Dyrtid, som skulle arbeide mot norsk medlemskap i EEC (opprettet 1970). 

Dette er selvsagt et lur måte å arbeide for å spre sitt budskap på, men vi tror ikke at dette livssynsforbundet vil bli en viktig aktør i kampen for ytringsfrihet.      

Som sagt, ytringsfriheten svekkes. En rekke store og tunge private aktører, inkludert store deler av mainstream-pressen, arbeider iherdig for å svekke den. Flere stater har allerede innført begrensninger på ytringsfriheten og flere ser ut til å komme med det første. Forståelsen for hva den egentlig består i er liten. Det er ingen store aktører som forsvarer ytringsfriheten på en god måte. Dette er ganske ille. 

  

 

https://www.dagbladet.no/nyheter/netflix-dropper-satire-etter-saudiarabisk-klage/70615118

https://theintercept.com/2018/10/09/google-china-censored-search-engine/

https://www.dagbladet.no/kultur/dagbladet-mener-en-farlig-dom-om-blasfemi/70374335

https://www.politico.eu/article/germany-hate-speech-netzdg-facebook-youtube-google-twitter-free-speech/

https://forskning.no/forskningsetikk-klima/2008/04/nar-det-blir-umoralsk-tvile

https://www.theatlantic.com/international/archive/2018/05/germany-facebook-afd/560435/

http://www.stemdlf.no/node/5628/

http://www.stemdlf.no/node/4170/

https://www.hegnar.no/Nyheter/Naeringsliv/2018/11/158-aviser-faar-313-millioner-i-pressestoette

https://www.facebook.com/ken.ottesen/posts/10156769975826203

Hva statsminsterens ønske om flere barn egentlig sier

I sin nyttårstale sa statsminister Erna Solberg at vi måtte få flere barn. Hun ordla seg slik: «Familien er det viktigste og næreste fellesskapet vi har. I tidligere tider sørget familien for omsorgen når man ble eldre. Nå blir kommunen og helsetjenesten stadig viktigere. Solidariteten mellom generasjonene er likevel den samme. Samfunnet vårt går rundt fordi voksne tar omsorg for barna. Og arbeidsføre sørger for de eldre. De neste tiårene får vi problemer med denne modellen. Vi nordmenn får stadig færre barn. For å opprettholde folketallet, må hver av oss få litt over to barn i gjennomsnitt. I dag er tallet bare 1,6 [SSB oppgir 1,62]. Da blir det relativt sett færre unge som skal bære en stadig tyngre velferdsstat på sine skuldre. Norge trenger flere barn!» [Etter poenget om at familien sørget for omsorgen av de eldre i tidligere tider kunne Solberg ha tilføyd noe slikt: «Alle de store partiene har de siste tiår ført en politikk som har svekket familien og som har ført til at denne velfungerende ordningen nærmest har opphørt», men vi lar dette punktet ligge.]

Hun sa dog at hun ikke skulle komme med noen pålegg, så det blir antagelig ikke innført noen plikt til å få barn, i hvert fall ikke med det første.

Man kan stille spørsmål om det er noen grense for hva dagens politikere skal blande seg opp i – å få barn er noe svært personlig som burde og skulle være utenfor politikken, å få barn bør ene og alene være resultat av et sterkt ønske fra foreldrenes side. Men faktum er at norske kvinner får for få barn til å opprettholde befolkningsnivået: for at dette skal opprettholdes må hver kvinne i snitt få 2,1 barn. Som vi ser i sitatet over er dette snittet nå på bare 1,62. 

Dersom befolkningen i et samfunn synker så er dette et tydelig tegn på at noe er galt, alvorlig galt. I dag ser vi dette klarest i Russland, som i de siste tiår har hatt en vesentlig befolkningsreduksjon. Dette kommer av stor dødsrate og reduksjon i antall fødsler. Antallet fødsler har dog de siste årene gått noe opp. En av de viktigste årsakene til dette forfallet er at Russland er en nasjon med stor kriminalitet og stor korrupsjon, og både som en årsak til og følge av dette, utbredt alkoholisme (Wikipedia: «A 2009 study blamed alcohol for more than half the deaths (52%) among Russians aged 15 to 54 in the ’90s. For the same demographic, this compares to 4% of deaths for the rest of the world»). Dette har egentlig lite å gjøre med de endringer som kom etter kommunismens sammenbrudd omkring 1990; sivilisasjon og velstand forutsetter at rasjonelle ideer dominerer i en befolkning, men i den russiske kulturen har slike ideer alltid stått svakt. (Med rasjonelle ideer mener vi individualisme, rasjonalitet, sekularitet, rasjonell egoisme, frihandel, rettsstat, ytringsfrihet, dvs. de ideer som stadig ble sterkere i Vesten omkring 1600-1700, og som førte til renessansen, opplysningstiden, den industrielle revolusjon og den tidlige kapitalisme. Disse ideene står dessverre svakt i Vesten i dag.) Poenget er at et ustabilt samfunn, et samfunn hvor folk er usikre på fremtiden, vil ha forfall på alle områder, også mht. befolkningsutvikling og fødselstall. I gjennomsnitt får russiske kvinner 1,62 barn – et gjennomsnitt som er det samme som i Norge.     

Statsministerens tale førte til en omfattende debatt, og de vanlige argumenter ble trukket frem: staten må i større grad støtte de som får barn, staten må hjelpe til slik at kvinnelige studenter kan få barn mens de fortsatt studerer (de er kanskje for gamle til å få barn når de er ferdig utdannet), flere kvinner må få faste jobber og ikke midlertidige stillinger fordi det er vanskeligere å få lån til bolig når man kun er midlertidig ansatt, og boligene må bli billigere – skal man etablere familie med barn må man ha en skikkelig bolig!      

Vi skal kort kommentere disse poengene, men vårt hovedpunkt er ikke blant de vi nevnte umiddelbart ovenfor. Alle støtteordninger innebærer at staten tar penger fra noen og gir til andre, støtteordninger består i at staten tar penger fra personer som jobber og gir til personer som ikke jobber (eller, den tar fra de som er mest produktive og gir til de som er mindre produktive). Dette er å straffe de som skaper verdier og belønne de som ikke (eller i mindre grad) skaper verdier. Dette er på sikt skadelig for alle, fordi det betyr at de som er mest produktive i stigende grad oppgir sin produktive virksomhet og flytter til andre land eller til bransjer som er mindre beskattet/regulert – en fenomen kjent som «brain drain». 

Et annet viktig punkt er at dagens utdannelsessystem er feil innrettet i forhold til hva markedet trenger (det frie marked er summen av alle individers frivillige tilbud og etterspørsel). Det blir i dag utdannet alt for mange akademikere, og det er for få som tar utdannelse i produktive yrker (vi sier dog ikke at alle akademikere er uproduktive). Det statlige skolevesenet er styrt av politikere, og er derved rigid og lite fleksibelt og tilpasningsdyktig, tilpasningen til endrede behov i markedet foregår svært tregt. Alt for mange tar også for lange utdannelser; en ung kvinne som ble intervjuet på TV2s morgensending torsdag 3/1 om dette sa at for å få en god jobb må «man jo ha en master[grad]». Dessverre blir stadig flere ansatt i det offentlige som fullstendig uproduktive byråkrater, og for slike stillinger kreves det som regel det som vanligvis beskrives som «høyere utdanning». Hadde samfunnet vært organisert annerledes kunne disse ressurssterke menneskene vært ansatt i produktiv virksomhet og bidratt til verdiskapning og velstandsøkning heller enn å være en byrde som de er i dag. (Vi vil skyte inn at mange av de som i dag beskrives som «høyt utdannet» ikke kan sies å være høyt utdannet, det er mer treffende å beskrive dem som «langtidsutdannet».)   

Det er også betydelig frafall i den videregående skolen, spesielt innen yrkesfag: Bufdir oppgir at «Frafallet fra yrkesfaglige utdanninger er betydelig større enn i studiespesialisering. Det vil si at 42% av elevene fra yrkesfaglig utdanning faller fra mot 14% av elevene ved studiespesialisering» (sitert fra Wikipedia).   

At det er vanskelig å få fast stilling er nok korrekt, men dette skyldes regler gitt av staten som er ment å gi fordeler til de som er fast ansatt, fordeler som midlertidig ansatte ikke får. Men slike regler innebærer ofte en byrde for arbeidsgiver, og det er derfor arbeidsgivere ofte kvier seg for å ansette folk i faste stillinger. Dette gjelder spesielt unge kvinner, som dersom de blir gravide vil bli omfattet av ordninger som er fordel for dem, men som er en byrde for arbeidsgiverne. Med andre ord: de stats-pålagte fordelene for fast ansatte fører til at arbeidsgivere er forsiktige med å ansette folk fast; det fører til at så mange må gå i midlertidige stillinger i mange år. Og at boliger er dyre kommer av statlige reguleringer av utallige slag: at fra krav om at toaletter i nye private boliger må være tilpasset rullestolbrukere via meningsløse miljøkrav til restriksjoner på områder hvor boliger kan bygges. Mange av de problemer som gjør at kvinner får færre barn skyldes offentlige reguleringer. 

Men ikke bare. For noe tiår siden var det ofte slik at far jobbet og mor var hjemme med parets to barn og laget mat, stelte hus og oppdro barna. Mannens inntekt forsørget hele familien. Nå er vi langt mer produktive enn vi var for 50 år siden – men nå jobber som regel både mor og far utenfor hjemmet, og barn er i banehave mye av tiden. Den disponible inntekten skulle da være mye større enn den var for 50 år siden, men allikevel sier mange at de må vente med å få barn fordi de ikke har råd. Kanskje kommer dette av at mange i dag har for høye krav til levestandard? Dersom man tar seg råd til å dra til Liverpool bare for å se en fotballkamp, drar til London for å shoppe og se et show, drar til Dubai for en helg og til Thailand for å feire bryllup, så har man høy levestandard og kan neppe med stor troverdighet si at man ikke har råd til å ha barn . Man må bare prioritere annerledes. Men mange vil leve uten barn fordi de ikke vil ta på seg det ansvar det er å ha barn, og noen har en jobb som innebærer at de ikke vil bruke krefter på å ta seg av sine barn – og alt det er greit nok. (To eksempler: en verdenskjent filmregissør hadde syv barn og tok seg aldri av dem da de var små fordi hans arbeid krevet alle hans krefter; en verdenskjent kvinnelig forfatter ønsket å konsentrere seg om sitt forfatterskap og valgte å ikke få barn – vårt syn er at forfatteren opptrådte moralsk, mens regissøren opptrådte svært umoralsk.)   

Uansett bør det å få barn være opp til hver enkelt. Hvordan man vil leve sitt liv bør være den enkeltes egne valg. Hva er da grunnen til at politikere blander seg opp i dette? Man finner svaret på dette i det statsministeren sa: «De neste tiårene får vi problemer med denne modellen.»

Solberg sier at dersom folk får så få barn som i dag, så er ikke den modellen vi har – velferdsstaten – bærekraftig. Vi har altså en modell som forutsetter at folk i sine private liv tar visse, bestemte valg – ellers vil modellen ikke fungere. Modellen er altså bygget på visse forutsetninger som ikke er mulig å bestemme. Og da er konklusjonen åpenbar: modellen er feil. Dvs. hvis målet er å skape fredelige, harmoniske og velstående samfunn er dagenes modell – velferdsstaten – uforenlig med dette.

Det man bør ha er en modell som fungerer slik at den hele tiden koordinerer alle individers fredelige valg med alle andres fredelig valg – på alle områder som har med produksjon, forbruk, sparing og investering å gjøre. Dette omfatter alt som har med utdannelse, arbeid/ansettelser, sykehus og pleiehjem og pensjonssparing og pensjonsalder å gjøre. Dersom man har et fullt ut privat system uten noen form for reguleringer (men hvor eiendomsretten gjelder og kontrakter blir overholdt) vil alt gradvis tilpasse seg de valg den enkelte gjør.  

Et slikt system vil være stabilt og fredelig og ha en jevn velstandsøkning, og derved: befolkningen vil i stor grad ha det syn at man vil få en bedre fremtid. Dette er etter vårt syn det viktigste element som avgjør om befolkningen vil vokse eller ikke, om folk får mange barn eller ikke. 

Blir det allikevel få barn vil dette føre til at pensjonsalderen vil kunne øke (pensjonsalder er i et slikt system ikke et statlig pålegg; den er gitt i kontrakter mellom den enkelte aktør og/eller hans fagforening og en bank/et investeringsselskap, og er formulert slik at enkelte betingelser kan endres dersom visse omstendigheter endrer seg. Man kan selvsagt også ha en kontrakt med en fast pensjonsalder, men en slik kontrakt vil i så fall være dyrere – i et fritt system kan den enkelte velge slike ting selv.  

I dagens system er alt rigid og byråkratisk: dagens pensjonsalder ble satt da levetiden var kortere enn i dag, og da det var flere yngre som kunne forsørge dem som ikke lenger jobber. Dette har endret seg kolossalt siden da, og nå øker andelen gamle som ikke jobber og andelen unge i arbeid synker. («i 1970 var det to personer over 67 år per ti yrkesaktive, mens i 2060 vil det være fire personer over 67 per ti yrkesaktive», kilde: Perspektivmeldingen 2013.) Det er umulig å endre på slike ting som pensjonsalder via politiske kanaler i stor grad fordi fagforeninger ikke vil oppgi oppnådde fordeler og politikere vil ikke støte fra seg sine foretrukne pressgrupper, selv om de ikke er bærekraftige, økonomisk sett. 

Det er også en grunn til at antall fødsler synker (i tillegg til de grunner vi nevnte over): frykt for en urolig fremtid. Enkelte grupper har i noen tiår hevdet at vi står foran en miljøkatastrofe en rekke forskjellig elementer: ressursene tar slutt, vi kommer til å bli forgiftet av forurensing, vi vil rammes av en befolkningseksplosjon (ja, det kom ut bøker med titler som Standing Room Only og The Population Explosion), at vi vil bli rammet av en ny istid, og at vil vil rammes av en katastrofal global oppvarming, mm. Alle disse påstandene er feil, og de har ingen basis i seriøs videnskap. Allikevel er dette dommedagsbudskapet preket av så mange store aktører, inkludert skolen og deler av akademia, at man må regne med at enkelte har kjøpt dette budskapet. Dette kan ha påvirket noen til å velge å ikke sette barn inn i den verden som fremtiden vil bringe, og kan være en medvirkende faktor i den lave andelen fødsler.  Andre ting som påvirker folks vilje til å få barn kan være økonomiske kriser som alltid kommer som følge av relativt raske endringer av rammebetingelser som staten pålegger aktøerene i økonomien å følge, frykten for terrorangrep og kriminalitet som statlig ettergivenhet resulterer i, etc.          

Hva med innvandring for å løse problemet med lav befolkningsvekst ? Mainsteam-aktører både i pressen og i politikken har i flere år sagt at vi må ha innvandring til Vest-Europa fordi vi trenger arbeidskraft. dvs. vi trenger mer arbeidskraft enn vi selv har/klarer å produsere: den opprinnelige befolkningen i Vest-Europa blir for gammel og vi må ha tilførsel av yngre mennesker for å få det hele til å gå rundt. Men de som benytter dette argumentet ser bort fra at de som kommer også blir eldre og ute av stand til å jobbe og blir boende her  … Og da må man ha en ny tilførsel av yngre arbeidstagere. Og når disse igjen blir gamle …. 

De som benytter dette argumentet innrømmer egentlig at den modellen de er for, velferdsstaten, ikke er bærekraftig; de sier reellt sett at den kun kan fungere dersom dersom den stadig må få et påfyll av nye arbeidstagere. Men enhver forstår at dette er umulig i det lange løp.  

Helt til slutt: om du skal få barn eller ikke er noe du helt og fullt bør velge selv ut i fra hvordan du vil leve ditt liv. Å ha barn innebærer en god del strev, det innebærer et kolossalt ansvar, og det krever en stor innsats over mange år – men det gir også enorme gleder. Om du skal få barn eller ikke må avgjøres av deg selv, og du bør ta valget ut i fra en helhetsvurdering av hva du vil og hva du ønsker å gjøre med ditt liv. Du lever ditt liv, og du bør leve det slik du finner det best for deg. Hvis du skal få barn bør det være ut i fra et ønske om at det å få barn vil være et gode for deg, det skal ikke være slik at du skaffer deg barn fordi det vil være med på å redde det konkursbo som velferdsstaten er. 

 

 

 

 

 

https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/statsministerens-nyttarstale-2019/id2623249/

https://en.wikipedia.org/wiki/Demographics_of_Russia#Demographic_crisis_and_recovery_prospects

https://www.ssb.no/befolkning/artikler-og-publikasjoner/rekordlav-fruktbarhet

https://no.wikipedia.org/wiki/Frafall_i_videregående_opplæring