Hva er det med FrP? 

VGs Hans Petter Sjøli stiller dette spørsmålet i en artikkel i VG i går, og det er god grunn til å stille dette spørsmålet. Som han sier: «Det vil være helt feil å påstå at det ikke skjer mye rart i mange norske partier for tiden. Men Frp er likevel i en egen rarhetsliga», og han tenker på de mange rare saker som dukker opp der: «For hver Ulf Leirstein-skandale, dukker det opp en Mazyar Keshvari, og før var ikke Per Sandberg ute av politikken av ymse årsaker, før Helge André Njåstad plutselig opplyste allmennheten om at han trakk seg fra alle partiverv – «frivillig» og av «hensyn til familien». Bakgrunnen er «sleske sexskandaler, … diplomatiske ømfintligheter, …  reiseregningssvindel og  … slumsete omgang med sensitivt #metoo-materiale …».     

Sjøli er såvidt inne på svaret når han skriver følgende: «Frp er en arena for en type kultur som har vært på vikende front i flere tiår. En særdeles liberal kultur, vil noen si, mens andre kanskje vil bruke noe mindre positivt ladde ord. «Harry», kanskje, men i dagens anti-elitære klima er jo det uttrykket i ferd med å bli en hedersbetegnelse. Frp-ere flest er nok ikke så mye mer umoralske enn andre, men de er kanskje noe mer, tja, ufiltrerte. Som på bygda i hine hårde dager, går Frp-erne rett på sak og bryr seg ikke så altfor hardt mye om de uskrevne reglene for sosial omgang som gjelder for oss andre.»

(Før vi går videre vil jeg si at jeg var medlem i FrP i perioden 1988-1991, jeg var vararepresentant til Stortinget i 1989-93, og jeg arbeidet for FrPs Stortingsgruppe i perioden 1989-1991.) 

Det er fire grunner til at FrP er annerledes enn de andre partiene, og det er her man finner svar på Sjøslis spørsmål: 1) FrP er det eneste opposisjonspartiet, 2) FrP er det eneste folkelige partiet, 3) FrP er et uideologisk parti, og 4) FrP er, bortsett fra små partier som Rødt og MDG, det yngste partiet (vi snakker her om partier som er representert på Stortinget).  

Alle partiene på  Stortinget fra Høyre til SV og Rødt er enige om det meste: forskjellene mellom dem er bare mindre nyanser. Men FrP har andre synspunkter på det meste hvor de andre stort sett er helt enige: klima, innvandring, islam, privatisering, skattelettelser, deregulering, utenrikspolitikk, u-hjelp, etc. Forskjellen mellom FrP og de andre partiene var så markant at Høyres tidligere leder Kåre Willoch ikke engang ville klassifisere FrP som et borgerlig parti. 

Ja, FrP er med i regjering og har gitt avkall på alle egne  standpunkter for å sitte i regjering, og dette kommer av at partiet er fullstendig uideologisk. FrP var et klart ideologisk parti på slutten av 80-tallet, i hvert fall hvis man tillegger partiet de standpunkter, holdninger og prinsipper som kom til uttrykk i partiets program og det som partiets fremtredende tillitsmenn sa i intervjuer og i avisinnlegg: partiet var da et klart liberalistisk parti. I perioden 1985-89 hadde FrP to mann på Stortinget, ved valget i 1989 fikk de inn 22 representanter. Dette var høyrebølgens tiår, og FrP red  den som ingen andre. Partiets formann, Carl I. Hagen, var superdyktig, men han var fullstendig prinsippløs. Hagen hadde som FrPs fremste mål at partiet skulle bli stort, og han trodde at han kunne oppnå dette ved å bryte koblingen mellom partiet og liberalismen, og dette bruddet skjedde i perioden 1989-1994 (det formelle bruddet skjedde på landsmøtet på Bolkesjø i 1994). Etter dette var FrP bare en skygge av seg selv, partiet ble mer opptatt av å jakte på velgere enn å fronte riktige standpunkter, men partiet fortsatte å vokse selv om det også iblant fikk nedturer på meningsmålinger og i valg. 

Poenget her er at dette skiftet fra et ideologisk liberalistisk parti til et uideologisk parti som var åpent for alle som ikke passet inn i de andre partiene, førte til at personer med en rekke ulike standpunkter kom inn i partiet. Partiet gikk fra å gi uttrykk for liberalistiske standpunkter til å bli en slags målbærer for meninger som hadde en viss oppslutning i folket, nærmest uansett hvor disse meningene befant seg på det politisk spektrum. Dette førte til at partiet tiltrakk seg personer med en rekke forskjellige standpunkter, dette var personer som ville være med i politikken, men som ikke kunne finne seg til rette i noen av de andre partiene – det som bandt disse personene sammen i FrP var ikke standpunkter og ideologi, det som bandt dem sammen var at de ville være i opposisjon til de etablerte partiene og til mainstream generelt.        

Men partiet ble også til en viss grad oppfattet som å være tilhengere av frihet, men uten noen ideologi er det uklart hva «frihet» betyr. Mange av de som kom inn i partiet må ha hatt oppfatninger av «frihet» som var helt annerledes enn en liberalistisk oppfatning tilsier. Den liberalistiske forståelse av «frihet» er at det er retten til å disponere over seg og sitt, dvs. retten til å bestemme over det man selv eier, mens en uideologisk forståelse er at «frihet» er retten til å gjøre hva man måtte ønske, hva som måtte falle en inn uten noen form for moralske eller juridiske bindinger.   

At FrP har så annerledes standpunkter enn de andre partiene har medført at en ikke ubetydelig andel av befolkningen føler at FrP er deres parti – eller i hvert fall at de ikke har villet alliere seg med noen av de andre partiene: Høyre er partiet for de fine og for næringslivsfolk, Sp er for bønder, KrF er for kristne, Ap er for offentlig ansatte og fagforeningspamper, Venstre er for lærere og for folk som ikke klarer å bestemme seg, SV og Rødt er for folk som fortsatt, etter 100 år med katastrofer og fiaskoer, tror at sosialismen kan skape gode samfunn, og MDG er for folk som tror at bilen er et luksusleketøy og at klimaproblemene er reelle og at Norge, som utgjør mindre enn 1 % av verdensøkonomien, kan gjøre noe med det ikke-eksisterende problemet global oppvarming. Ingen vanlige folk vil føle seg godt hjemme i noen av disse partiene.   

Men FrP er annerledes. FrP har slagordet «For folk flest», og det stemmer i betydelig grad. At FrP har denne profilen betyr at partiet har tiltrukket seg flere vanlig folk enn de andre partene, og derfor er det et større mangfold både blant medlemmer og tillitsvalgte enn de andre partiene har. Dette innebærer igjen at det er et større mangfold blant synderne i FrP enn det er i de andre partiene.      

Hvis man har sett på TV programmer som «Norsk Rednecks» eller «Ullared» (som riktignok fremstiller svensker, men det er grunn til å tro at de som fremstilles der også er representative for mange nordmenn) er det lett å komme til den konklusjon at disse folkene ligger nærmere FrP enn noe annet parti. 

FrP er et ungt parti, det ble dannet som ALP tidlig på 70-tallet, og siden det er svært uideologisk har det ingen enhetlig kultur og historie; noe som gjør at de som kommer inn i partiet ikke har en tradisjon de kan slutte seg til og få veiledning av. Grunnen til at enda yngre partier som Rødt og MDG ikke har denne type problemer er at de er sterkt ideolgiske. Problemene som har vært i de store partiene – og nesten samtlige har hatt problemer som kan plasseres i #MeToo-kategorien (Giske i Ap, Skei Grande i Venstre, Tonning Riise i Høyre, Byrkjeflot i Rødt; også MDG og KrF hat hatt slike saker.)          

Sjøli nevner enkelte ting ved FrPs historie, men han kunne nevnt flere: Kun FrPere har vært på Stortinget talerstol i alkoholpåvirket tilstand, kun i FrPs vil forsamlingen brøle ut i latter når det under kongens skål under landsmøtemiddagen oppfordres til å skåle for Kong Haakon VII, kun FrP kan sende til en viktig debatt en kjent rallykjører som ender opp med å true med å slå til en motdebattant (rallykjøreren var dog medlem av FrP), kun i FrP kan et lokallag legge sitt landsmøte til Strømstad i Sverige for at delegatene skal kunne harryhandle på turen, kun i FrP kan en fremtredende folkevalgt bli tatt for å forsøke å smugle noen flasker svensk øl inn i Norge, kun i FrP vil lederen gi uttrykk for skuffelse over at han ikke ble valgt til Stortingspresident, kun i FrP kan en tidligere statsråd ha et godt forhold til skrekkregimet i Iran, osv. osv.       

For å oppsummere: FrP er et folkelig, uideologisk og prinsippløst opposisjonsparti som tiltrekker seg folk som hverken har ideologi, prinsipper eller tradisjon for hvordan man oppfører seg. Det er da ikke overraskende at partiet har tiltrukket seg den type folk som Sjølie nevner, folk som ikke ser  normale grenser for rett og galt, og som ikke forstår at alt galt man gjør høyst sannsynlig blir avslørt og at en slik avsløring vil være skadelig både for en selv og for partiet.   

 

 

 

 

 

    

https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/Eo1JWo/hva-er-det-med-frp

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *