Er demokratiet bærekraftig? 

«Nei» er åpenbart det svar som professor Erik Oddvar Eriksen gir på dette spørsmålet i en kronikk i Aftenposten nylig (link nedenfor). Et av hans poenger er at «Planeten brenner, men velgerne strømmer til demagogene», dvs. han sier at vi er utsatt for en ødeleggende global oppvarming, men at velgerne ignorerer denne kolossale trusselen og stemmer på ikke-seriøse politikere som ignorer denne faren. 

Eriksens syn på velgerne er ikke spesielt positivt: «I et moderne demokrati må beslutninger være intelligente om de skal få oppslutning. Bare ekspertene kan sikre dette … [Å styre godt] krever kunnskap om årsakssammenhenger, om hva som virker. Det er en kunnskap en ikke får ved å spørre «mannen i gata» … Folket kan ta feil … Velgere vil ha mer eldreomsorg, bedre skoler, færre bomstasjoner, mindre forurensning, lavere skatt, nye veier, mer til bistand. … Dagens credo er at en må lytte til folket. De som har skoen på, vet jo hvor den trykker. Men at folket kan ta feil, det har historien til fulle vist. Det er derfor vi har rettsvern og et krav om at politiske beslutninger skal bygge på kunnskap». 

Det er mye for en kommentator å ta fatt i her, og vi skal bare se på noen få av punktene. Det er lett å forstå hva Eriksen mener, men et par steder formulerer han seg antagelig feil: han sier faktisk at «beslutninger må være intelligente om de skal få oppslutning». Det ser ut som om denne formuleringen er stikk i strid med kronikkens poeng om at svært mange av det Eriksen mener er ukloke beslutninger har stor oppslutning (noen eksempler: Norges 2xNei til medlemskap i EU, britenes valg om å forlate EU, at politikere flest ikke gjør noe med klimatrusselen). Det Eriksen antagelig mener er at politiske forslag bør være godt begrunnet, og at slike godt begrunnede forslag bør bli vedtatt fordi de har bred oppslutning. (Eller kanskje han mener at gode forslag bør være godt begrunnet og fremført til velgerne på en så overbevisende måte at de får oppslutning. Ja, «dream on».)

«Velgerne strømmer ofte til demagogene» forteller Eriksen, uten å si hvem han mener. Antagelig mener han Trump, Brexit-tilhengere, FrP, det norske partiet Demokratene, og muligens nettaviser som Resett og Document. Men dette er i stor grad kun vanlige konservative aktører, og de burde være helt ukontroversielle. Disse aktørene utviser kanskje ikke den dannelse og formuleringsevne som i tidligere tider var de konservatives mest beundringsverdige egenskap, men de har i dag en ikke ubetydelig folkelig forankring, og burde behandles med respekt (og bare for å ha presisert det: disse aktørene står langt unna mitt politiske ståsted).  

«Vi har rettsvern» påstår Eriksen, men det er noe uklart hva han mener. Har vi et reellt rettsvern mot de feil og endog overgrep som statlige aktører for ofte begår mot borgerne – staten driver som kjent skolene, barnevernet, helsevesenet, pensjonsordningene, infrastrukturen, mmm., og det er lett å komme i klammeri med noen av disse på en måte som krever et oppgjør i rettssalen. Alle burde vite at å saksøke en av disse statlige aktørene er å kjempe i en bratt oppoverbakke. Å da påstå at vi har et rettsvern er nok en noe for optimistisk beskrivelse av de faktiske forhold.   

«Vi har et krav om at politiske beslutninger skal bygge på kunnskap» – man kan lure på hvor Eriksen har dette fra? Politiske beslutninger bygger på oppslutning, og man kan nok si at enkelte beslutninger tatt av staten/politikerne bygger på en grundig analyse av grunnleggende forhold, men alt for ofte gjør politikerne det som skaffer dem stemmer ved neste valg selv om det på lang sikt er skadelig. Den vanlige måten å formulere dette på er å si at «velgerne vil ha flere offentlige (gratis)-tilbud og lavere skatter». Eriksen formulerer dette poenget slik: «Velgere vil ha mer eldreomsorg, bedre skoler, færre bomstasjoner, mindre forurensning, lavere skatt, nye veier, mer til bistand.»

Dette er riktig, velgerne vil ha lavere skatter og avgifter og mer av de tingene som skattene og avgiftene finansierer. (Noen vil nå kanskje påstå at dette er feil; velgerne stemmer jo også på partier som går inn for høy skatt. Men ingen partier går inn for så høye skatter som er nødvendige for å finansiere de valgløftene de kommer med. Differensen mellom de offentlige utgiftene som da kommer og inntektene fra skatter og avgifter dekkes da med låneopptak, og alle burde vite at alle vestlige land har en enorm gjeld, gjerne i størrelsesorden 80 – 140 % av BNP. Det hevdes iblant at Norge ikke har noen slik gjeld, men dette er feil: dersom man tar med de statlige pensjonsforpliktelsene er også den norske statlige gjelden svært stor.)  

Eriksen legger stor vekt på det poenget at «kloden brenner», dvs. at vi er utsatt for en menneskeskapt global oppvarming som fører til katastrofale resultater dersom vi ikke vedtar og følger politiske tiltak om en sterk reduksjon i bruk av fossilt brensel (som innebærer mindre reising og transport med bil og fly, mindre oppvarming av hus og arbeidsplasser, mindre produksjon av alle typer varer, mm.). Men Eriksen baserer seg her på en løgn: klimavariasjoner styres i all hovedsak av solen, klimavariasjoner er et naturlig fenomen, og de endringer i klimaet som har skjedd siden ca 1880 (da målingene begynte) eller fra ca 1970 (da vi for alvor begynte å sende store mengder CO2 ut i atmosfæren) er klart innenfor de naturlige variasjoner. Jeg går ikke dypere inn på dette; litteraturen om dette er meget omfattende og lett tilgjengelig, selv om de fleste mainstrammiljøer (inkludert pressen) later som om den ikke eksisterer. 

Men til det vesentlige ved Eriksens kronikk: han sier at demokrati er uforenlig med et godt samfunn, «mannen i gata» stemmer ikke på de som kan styre godt, han stemmer (i for stor grad, for ofte) på demagoger.   

Eriksen sier at demokrati innbærer «gatas parlament, det [er] de ukyndiges styre», og han har mye rett i dette. Alternativet han setter opp er et ekspertvelde: «Bare ekspertene kan sikre … intelligente beslutninger». 

Det Eriksen åpenbart ønsker er et diktatur, et diktatur hvor makten (over alt og alle?) tildeles utvalgte personer, dvs. makten skal tildeles folk som han selv og hans kollegaer. 

Det er vanskelig å ta dette på alvor, men det er altså fremsatt av en professor i et organ som enkelte fortsatt betrakter som en seriøs avis. Eriksen befinner seg dog i en tradisjon som har meget prominente aner: Platon, som var den første store filosof, mente at samfunnslivet måtte detaljstyres av staten og at staten måtte ledes av de klokeste og de med lengst utdannelse. Platons modell er et totalitært diktatur, det er intet rom for individuell frihet. Det Eriksen skisserer er Platons modell. 

Men det samfunnssystem som finnes i alle land i Vesten ligger allerede nå ikke så langt unna  Platons modell. Denne modellen, velferdsstaten, innebærer at alle skal betale mesteparten av de de tjener til staten, og så skal alle til gjengjeld få en rekke gratistilbud av den samme staten. Næringslivet , og den enkeltes forbruk, er i stor grad detaljstyrt gjennom en rekke ulike ordninger (konsesjoner, avgifter, forbud, kvoter). Staten styres av valgte politikere, som for å bli valgt lover mer og mer ….  Denne modellen innebærer altså sterk statlig styring av det meste som skjer i samfunnet, og alle vet at det er store problemer i all land som er basert på denne modellen. Eriksen ser dog ut til å mene at det lille element av folkelig innflydelse som fortsatt finnes i denne modellen er alt for stort.   

At velferdstaten ikke er bærekraftig er noe alle burde forstå, og den som leser Eriksens kronikk nøye vil forstå dette, for det er det han egentlig sier. Hans hovedpoeng er at velferdsstaten ikke kan styres gjennom demokratiske valg – fordi folk vil ha, for å si det kort, flere statlige tilbud og lavere skatter. Eriksens løsning er å avvikle demokratiet og inbføre et ekspertvelde.    

Men dt finnes et godt alternativ til Eriksens (og Platons) totalitære diktatur, og det er en modell som innebærer full individuell frihet, dvs. en modell som sier at staten kun skal beskytte borgernes frihet (ved å drive politi, rettsapparat og det militære), at staten ikke skal dele ut goder til folket, og at enhver kan jobbe, skape, handle og investere slik han selv ønsker i et samfunn hvor alle mellommenneskelige forhold er frivillige. Ved egen innsats og eget arbeid kan da enhver oppnå et godt liv for seg og sine. Denne modellen, som i ikke uvesentlig grad er i samsvar med det som Aristoteles skisserte i sin kritikk av Platons syn, er blitt utførlig diskutert og utforsket av filosofer, økonomer og tenkere som står i den aristoteliske tradisjon, blant dem John Locke, Adam Smith, Thomas Jefferson, Auberon Herbert, Ayn Rand, mfl. 

Eriksen nevner en rekke problemer (og vi ignorerer klima-problemet, som ikke er reellt), men disse finnes kun i velferdsstaten. De finnes ikke i et fritt samfunn. I et fritt samfunn, hvor staten effektivt beskytter borgernes frihet, vil hverken innvandring eller handelskrig eller elitestyre være noe problem: det er fri innvandring, og ingen statlige støtteordninger, det er frihandel, og også ensidig frihandel er bra, det er ingen statlig styring, hvert individ styrer over seg og sitt. Den som vil ha en bedre eldreomsorg for sine gamle eller en bedre skole for sine barn kan bruke så mye han måtte ønske av egne penger på slike formål – i et fritt samfunn er slike oppgaver ikke overlatt til politikere som før valg lover gull og grønne skoger og som etter valget er dyktige til å forklare at løftene ikke kunne bli holdt. 

Et stort antall anerkjente økonomer har begrunnet det jeg skisserer her i et kolossalt omfang, blant dem Milton Friedman, Friedrich von Hayek, og Ludvig von Mises (selv om disse ikke helt er 100 % på min linje). Den økonomen som i størst grad støtter full individuell frihet og en fullstendig fri markedsøkonomi er Jean-Baptiste Say.    

«Både samfunnsvitere og journalister har problemer når den politiske høyre/venstre-aksen ikke duger som forklaringsskjema», sier Eriksen, og grunnen til at han har rett her er at den vanlige inndelingen i høyre/venstre er feil. Slik dette skillet vanligvis defineres plasseres FrP, Høyre, samt nasjonalister, på høyresiden, mens sosialdemokrater og sosialister plasseres på venstresiden. Men alle vet at forskjellen mellom disse to fløyene mht. praktisk politikk er nærmest null. Skal man definere skillet høyre/venstre korrekt må man fokusere på det essensielle skillet i politikken, og  dette skillet går på om man vil ha stor eller liten grad av individuell frihet, dvs. om man vil ha en stat som blander seg opp i det meste eller om man vil ha en stat som kun beskytter borgernes frihet. 

Høyresiden består da av de som vil ha større individuell frihet og mindre statlig innblanding (lavere skatter og avgifter, mindre reguleringer, færre statlige tilbud), og venstresiden består av de som vil ha mindre individuell frihet og mer statlig innblanding (høyere skatter, flere reguleringer, flere statlige tilbud). Da ser man klart at alle de store partiene hører til på venstresiden; forskjellen mellom dem er kun mindre nyanser.    

Eriksens hovedpoeng er altså at dagens credo «lytt til folket!» er feil fordi folket kan ta feil. Han har rett her. Men løsningen er ikke som Eriksen ønsker, løsningen er ikke å overlate makten til eksperter som skal styre oss i samsvar ekspertenes innsikt. Enhver oppgående person vet at ekspertene er uenige seg imellom. Dessuten vil ufrie samfunn alltid forfalle, velstand og sivilisasjon forutsetter at den enkelte kan velge hva han vil jobbe med, hvor han vil jobbe, hvor og hvor ofte han kan reise, at han kan ta ansvar for seg og sitt og sine, at han belønnes når han gjør noe godt og må lide konsekvensene når han gjør noe dårlig. Jo mindre frihet det er i et samfunn, jo mindre vil disse gode incentivene finnes. Dessuten, man bør vise den enkelte såpass respekt at man ikke betrakter ham nærmest som en slave, som er det Eriksens opplegg innebærer. «Folket kan ta feil, det har historien til fulle vist» sier Eriksen, og han har rett i det. Men han burde ikke ha ignorert det poeng at også ekspertene kan ta feil.      

Enkelte som er oppgitt over tilstanden og politikernes manglende evne til å løse problemene sier at «jeg synes at filosofene skal styre». Jeg har iblant møtt slike personer, og når jeg da stilte dem spørsmålet «mener du platonske filosofer eller aristoteliske filosofer?», fikk jeg aldri noe svar. Eriksen syn er åpenbart nær Platons, men det er kun en kurs som ligger nær det aristoteliske syn, et syn som innebærer individuell frihet, som kan skape samfunn preget av fred, harmoni og velstand. 

Helt til slutt: Eriksen er imot demokrati, demokrati er, slik han ser det, «gatas parlament». Eriksen vil ha ekspertstyre. Demokrati innebærer at alle mulige beslutninger skal kunne tas av flertallet, og dette er et velkjent problem (klassiske eksempler på demokratiets problemer er at Sokrates ble dømt til døden etter en demokratisk prosess, Hitler kom til makten etter demokratiske valg). Alexander Hamiltons syn på demokrati var slik: «It has been observed that a pure democracy if it were practicable would be the most perfect government. Experience has proved that no position is more false than this. The ancient democracies in which the people themselves deliberated never possessed one good feature of government. Their very character was tyranny; their figure deformity.» 

Men det gode alternativet til demokrati er ikke Eriksens og Platons ekspertvelde, alternativet er full individuell frihet. (Under frihet kan ikke et flertall krenke individes rettigheter slik det kan i et demokrati.) Det var noe nær dette – individuell frihet – de amerikanske grunnlovsfedrene la opp til da de laget en republikk med maktfordeling og «checks and balances». Men det som i siste instans avgjør utviklingen er de grunnleggende ideer som dominerer i befolkningen: hvis befolkningen i det store og hele ønsker frihet blir samfunnet fritt, dersom befolkningen ikke vil ha frihet og istedet vil ha statlig styring og gratisgoder fra staten, vil friheten forsvinne. Det var dette som var bakgrunnen for Benjamin Franklins «A republic, if you can keep it»: man kan bare beholde et fritt samfunn (organisert  som en republikk) dersom folket over tid ønsker å beholde friheten. 

(USA er da ikke ifølge sin opprinnelige konstitusjon ikke et demokrati, USA er en republikk. Dette innebærer at det er  – eller opprinnelig var – sterke begrensinger på hva staten kunne blande seg opp i. Man kan også legge merke til at den amerikanske presidenten ikke leder en regjering, han leder en administrasjon, dvs. opprinnelig skulle presidenten ikke regjere, han skulle kun administrere et svært lite statlig apparat. Men siden frihelige ideer har stått svakt i USA siden starten på 1900-tallet har staten siden da tatt på seg flere og flere oppgaver og innført en rekke støtteordninger, dvs. USA har utviklet seg til å bli et demokrati med en velferdsstat. Og, ja, den amerikanske statsgjelden er enorm!)

I dag ser det ut til at frihetlige ideer står svært svakt, og derfor vil friheten bli ytterligere redusert i tiden fremover. Og land hvor friheten forsvinner vil bli fattigere og fattigere og fattigere rett og slett fordi velstand er produksjon, og produksjon forutsetter at de som produserer det andre er villige til å kjøpe/bytte til seg blir belønnet, og kun under frihet vil dette kunne skje.  

 

 

 

 

Eriksens kronikk er å finne her: 

https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/opBRwa/Politisk-uoversiktlighet-Distriktsoppror-og-klimaoppror-Planeten-brenner_-men-velgerne-strommer-til-demagogene–Erik-Oddvar-Eriksen

Resett har publisert en kommentar til Eriksens artikkel som har en helt annen vinkling enn den vi har:  

https://resett.no/2019/09/14/universitetene-brenner-men-professorene-loper-etter-pengene/

Trump, Bolton og Taliban 

Det er mye man kunne skrevet om de tre aktørene i overskriften, men vi skal konsentrere oss om det siste som er skjedd mellom disse tre. (For de som ikke vet så godt hvem John Bolton er så var han en av president Trumps rådgivere, og han var kjent som en hauk. Da Trump tok han inn for 18 måneder siden hadde document.no en kommentar med denne overskriften: «Trump tar inn John R. Bolton – signal om tøffere utenrikspolitikk»).

Men nylig gikk Bolton av: utad sier presidenten at han ikke lenger hadde bruk for ham. Om han gikk av frivillig eller fikk sparken er noe som man neppe vil få full klarhet i. I forbindelse med Boltons oppsigelse brakte Resett en kommentar med denne overskriften: «John Bolton er en krigshisser – det er ikke Trump» – de så åpenbart avsettelsen av Bolton som en god ting. 

Oppsigelsen skjedde omtrent samtidig med at Trump avtalte forhandlinger med Taliban. Disse forhandlingene skulle foregå på selveste Camp David, et sted som vanligvis er forbeholdt helt spesielle gjester. Her er Twitter-meldinger sendt 7/9 hvor Trump annonserte dette: 

«Unbeknownst to almost everyone, the major Taliban leaders and, separately, the President of Afghanistan, were going to secretly meet with me at Camp David on Sunday [Sept. 8]. They were coming to the United States tonight.» 

Men så skjedde det noe som førte til at Trump avlyste møtet. Trump annonserte dette slik, også på Twitter: 

«Unfortunately, in order to build false leverage [before the negotiations on Camp David], they [Taliban] admitted to an attack in Kabul that killed one of our great great soldiers, and 11 other people. I immediately cancelled the meeting and called off peace negotiations. What kind of people would kill so many in order to seemingly strengthen their bargaining position? They didn’t, they only made it worse! If they cannot agree to a ceasefire during these very important peace talks, and would even kill 12 innocent people, then they probably don’t have the power to negotiate a meaningful agreement anyway. How many more decades are they willing to fight?»

Trump spør: «What kind of people would kill so many in order to seemingly strengthen their bargaining position?» 

Det virker som om Trump ikke helt forstår at Taliban er en terrorist-organisasjon, og at han ikke forstår hvordan slike organisasjoner opererer.     

Kanskje Bolton gikk av fordi han ikke ville være med på Trumps forhandlinger med terroristene i Taliban? 

Men dette opplegget – Trumps ønske om forhandlinger med de verste skurker som finnes – bekrefter  bare enda en gang hvor bortreist han er.

Det virker som om Trump tror at alle problemer kan løses hvis han selv setter seg til forhandlingsbordet, han tror at han alltid kan inngå en «deal» hvor hans side kommer godt ut; han står jo som forfatter av en bok som heter The Art of the Deal. Men hvordan går det med tidligere avtaler han har inngått som president? Den viktigste er kanskje avtalen med tyrannen i Nord-Korea, Kim Jong Un, om at Nord-Korea ikke skulle fortsette å utvikle atomvåpen. Men dette programmet fortsetter, og det virker som om Nord-Korea ikke respektere avtalen de hadde inngått med USA/Trump!! CNN skriver 11/9: «North Korea says it test-fired a ‘super large multiple rocket launcher’ on Tuesday. North Korean leader Kim Jong Un oversaw the test-firing of a «super-large multiple rocket launcher» Tuesday, North Korea’s official Korean Central News Agency reported Wednesday. Two rounds of test-firing took place and Kim gave «field guidance» during the test-firing, the news agency reported». Ja, noen blir kanskje overrasket over dette.        

Bolton er omtalt som en krigshisser. Men kanskje han ville ha forsvart seg mot en slik beskyldning på omtrent følgende måte: «Jeg oppfordrer ikke til krig, jeg bare konstaterer at vi er i krig, dvs. vi er under angrep fra militant islam og vi må forsvare oss slik at vi nedkjemper de som angriper oss og slik at de fullstendig gir opp enhver tanke på å fortsette å angripe oss. Den viktigste aktøren av de som står bak disse angrepene er Iran, som på mange forskjellige vis (økonomisk,  strategisk, militært og ikke minst ideologisk) er sterkt innblandet i angrep mot Vesten. Selv på Wikipedia finnes det en lang liste over slike angrep» (Bolton ville neppe henvise til Wikipedia, men har nok tilgang til kilder vi ikke har):

https://en.wikipedia.org/wiki/Iran_and_state-sponsored_terrorism

Amerikansk UD har bla. følgende om dette: 

https://www.state.gov/countering-irans-global-terrorism/

Trump har ikke lenger Bolton på laget. Og Trumps vilje til å forhandle med hvem som helst hvor som helst, også de som enhver burde forstå ikke har noen intensjon om å holde de avtaler de har inngått, lover ikke godt. Vi lever i spennende, dvs. farlige, tider. 

 

 

 

 

https://www.frontpagemag.com/fpm/2019/09/john-bolton-out-national-security-adviser-joseph-klein/

https://www.document.no/2018/03/22/hr-mcmaster-gar-erstattes-av-john-r-bolton/

https://resett.no/2019/09/11/john-bolton-er-en-krigshisser-det-er-ikke-trump/

https://twitter.com/realDonaldTrump/status/1170469618177236992

https://edition.cnn.com/2019/09/10/asia/north-korea-projectiles-launch/index.html

Valgresultatet

Valgresultatet etter lokalvalget ble omtrent som forventet: Høyre, Ap og FrP gikk mer eller mindre kraftig tilbake, Sp gikk frem, mens vinnerne ble Bompengepartiet, MDG og Rødt. Dette overrasket ikke noen, men det som kanskje overrasket noen er det som har skjedd etter valget. 

La oss sitere fra noen nyhetsoppslag:«I Stavanger går Folkeaksjonen Nei til mer bompenger (FNB) inn i et samarbeid med blant andre Arbeiderpartiet og Miljøpartiet De Grønne.» 

https://www.nrk.no/rogaland/fnb-velgere-raser-over-mdg-samarbeid-1.14698539

MDGs frontfigur Lan Marie Berg Nguyen sier at hun «elsker bomringen», og hennes parti skal nå samarbeide med et parti som ble opprettet for  å fjerne bomringer. Hm. NRK sier at FNBs velgere ikke liker dette: samarbeidet «får [FNBs] velgere .. til å se rødt».

Men det er ikke bare FNB som vil samarbeide med MDG, Document forteller at «Under valgnatten foreslo Helga Pedersen at Ap bør gå i allianse med MDG før stortingsvalget». Valgets store taper vil altså samarbeide med valgets vinner.  

https://www.document.no/2019/09/11/det-gjelder-2021/

Kanskje enda mer overraskende er følgende fra enkelte prominente Høyre-folk: « … flere i Høyre er klare for å skrote FrP». Videre fra Resett, som «tidligere har omtalt hvordan flere i Høyre før valget tok til orde for MDG-samarbeid. Da var Høyres gruppeleder Eirik Lae Solberg avvisende. Nå har imidlertid pipen fått en annen lyd. – Det finnes et alternativt flertall i Oslo bystyre, det er Høyre, sentrum og Miljøpartiet. Men jeg konstaterer at Miljøpartiet har valgt venstresiden. Det synes jeg er veldig synd, for det hadde vært mulig å etablere et sentrumsorientert alternativ i Oslo, hvor fløypartiene ikke fikk innflytelse, har Lae Solberg sagt til NRK. Også [stortingsrepresentant] Heidi Nordby Lunde ønsker et samarbeid med Lan Marie Berg Nguyen. – Jeg skjønner at det er vanskelig for MDG å bryte ut av et eksisterende forhold med Ap. Samtidig så har maktforholdet internt i konstellasjonen endret seg – Rødt og SV har styrket seg. Jeg oppfatter MDG som mye mindre radikale enn Rødt og SV. Da ville jeg ha sett i vår retning, hvis de vil ha en mer moderat styring, har Nordby Lunde sagt til DN.no. Michael Tetzchner, kjent som en urokråke internt i Høyres Stortingsgruppe, tar også til orde for et slikt samarbeid».

https://resett.no/2019/09/11/det-virker-apenbart-at-flere-i-hoyre-er-klare-for-a-skrote-frp/

I Oslo ønsker SV å ta Rødt inn i byrådet: «SV og Rødt ble valgvinnere i Oslo. Nå vil vil SV ha med seg Rødt inn i byråd». 

https://www.aftenposten.no/norge/politikk/i/opBLmm/SV—Rodt-bor-ga-inn-i-byradet-og-ta-ansvar

Dette er kanskje ikke så overraskende, SV og Rødt er i nær slekt med hverandre. 

Så, la oss kort oppsummere dette: SV vil samarbeide med Rødt, og enkelte i Høyre, Ap og FNB vil  samarbeide med MDG. La oss også minne om at før valget var Høyre i regjeringssamarbeid med FrP, Venstre og KrF, mens Ap er i byrådsamarbeid med SV og MDG. 

Hvis man ser på nåværende og foreslåtte samarbeidsprosjekter så har man følgende konstellasjon: FrP samarbeider med Høyre, KrF, Venstre; Høyre vil samarbeide med MDG, som allerede er i samarbeid med SV og Ap; og SV vil samarbeide med Rødt! 

Det ser da ut som om alle de riksdekkende partiene ønsker direkte eller indirekte å inngå formelle  samarbeid med alle de andre riksdekkende partiene! (Sp er eneste parti som ikke er med her, men det kommer antagelig av at de ikke var eller er store noe sted hvor det var eller er naturlig å etablere et formelt samarbeid.) Det dette sier er at forskjellene mellom disse partiene egentlig er meget små.  

Det var langt flere partier enn disse som stilte til valg. Det eneste som fikk betydelig suksess var Demokratene, som i Kristiansand kom inn i bystyret med ti representanter (til sammenligning: Høyre og Ap fikk 13, FrP fikk 4). Men dette skyldes lokale forhold; de store partiene har vedtatt å bruke store beløp på et kunstprosjekt som mange i byen er imot. Demokratene var sterkt imot denne pengebruken, og fikk uttelling ved valget. Ellers ligger Demokratene nær FrP, men legger større vekt på innvandringsmotstand.     

Det eneste opposisjonspartiet, det eneste partiet som ønsker en helt annen samfunnsorganisering  enn disse store partiene, er Liberalistene, og de gikk frem med ca 14 % i forhold til valget i 2017 (de fikk 5599 stemmer i 2017, 6398 i 2019; tallene er dog ikke helt sammenlignbare: tallet for 2017 er for Stortingsvalg, tallet for 2019 er for Fylkestingsvalg). 

Hva kan man lese ut av dette? La oss fokusere på tre ting: MDG og Bompengepartiet gikk frem fordi de er én-sak-partier som fokuserer altså på én sak som mange velgere er opptatt av. Bompengepartiet er mot bomringer/bompenger, og mange som må kjøre mye bil (til jobb, for å kjøre barn til barnehave eller til fritidsaktiviteter, eller for å besøke familie eller venner) har i det siste fått store ekstrautgifter pga. en rekke bomstasjoner som er satt opp en rekke steder, bomstasjoner som alle partier på Stortinget har stemt for. (Også FrP, som tidligere hevdet at de var imot bompenger, stemte for en rekke bompengeprosjekter; dette er en av grunnene til at de gjorde det så dårlig i valget). At mange av de som føler de nye bomstasjonene som en betydelig ekstrautgift og med all rett føler seg sviktet av FrP, stemmer på et nytt parti med dette som hovedsak, er bare naturlig.   

MDG har fått sin store oppslutning pga. en omfattende løgnpropaganda om at vi står foran en klimakrise, og at «kloden koker». Denne løgnen er de siste tiårene omigjen og og omigjen fremsatt både i skolen og i alle store presseorganer (NRK, TV2, Aftenposten, Dagbladet, VG, Dagsavisen, mfl.). At et parti som da har dette som hovedsak får stor og økende oppslutning er bare som man kan forvente. Ikke overraskende fikk MDG størst fremgang i byene, spesielt i Oslo (MDG fikk 6,8 % i landet,  15,3 % i Oslo), og dette kommer antagelig av at der bor det flere med en lang og unyttig utdannelse og med liten virkelighetskontakt).        

MDG vil avvikle all norsk oljeindustri, noe som vil føre til en kraftig reduksjon av velstanden i Norge.(MDGs begrunnelse for dette er at det skal være nødvendig for å sende et signal til store land om at dette er nødvendig for å redde kloden fra en klimakatastrofe, men dette er et standpunkt som ikke  har noen begrunnelse som er forankret i fakta eller i vanlig videnskaplig metode. Allikevel vil praktisk talt alle andre partier samarbeide med dette partiet – noe som sier en god del om partienes saklighetsnivå.    

Som sagt, Liberalistene er det eneste reelle opposisjonspartiet. At alle de andre partiene utgjør en bred koalisjon går frem av det vi skrev over: alle disse partiene er for et system med høye skatter og store avgifter, og et stort offentlig tilbud innen alle viktige områder (skole, helsevesen, eldreomsorg, infrastruktur, og mange flere). Det ser ut til at så og si alle velgere i det store og hele er fornøyd med tingenes tilstand på disse områdene. Og da er det vanskelig for et opposisjonsparti som ønsker en helt annen samfunnsorganisering å få oppslutning.

Alle partiene unntatt Liberalistene er tilhengere av velferdsstaten, og da er det helt som man kan forvente at alle disse partiene ønsker å samarbeide om å styre den. Men denne modellen. Velferdsstaten – er en modell som ikke er bærekraftig, velferdsstaten vil nødvendigvis over tid  føre til synkende velstand. Grunnen er, kort fortalt, at velferdstaten innebærer at staten tar penger fra de som jobber produktiv og gir til de som jobber mindre produktivt (eller som ikke jobber produktivt i det hele tatt). Det burde ikke være overraskende at dette fører til at de mest produktive velger å være mindre produktive; den belønningen de jobber blir jo i betydelig grad tatt fra dem og gitt til andre som er mindre produktive. Dette er et faktum som burde være velkjent, men som svært få kjenner til. En opposisjonsbevegelse burde arbeide for å gjøre dette faktum, og alt det bygger på og alt det fører til, kjent, og først når dette begynner å bli kjent vil den kunne få betydelig oppslutning. 

Alt i alt, valgresultatet var stort sett som forventet, det kommer ingen kursomlegging til en mer bærekraftig modell, og problemene som allerede finnes vil da forsette å øke i årene fremover.  

Valg!

Om en uke er det valg, og det kommer til å føre til store endringer i mange kommunestyrer over hele landet. Dersom meningsmålingene er å stole på, og det er de til en viss grad, vil noen partier gå kraftig opp, andre vil gå kraftig ned, og nye partier vil bli representert for første gang. Vi skal se litt på bakgrunnen, og på noen av de tingene som kan skje. 

Først de etablerte partiene: alt tyder på at Ap vil gå kraftig tilbake. Meningsmålingene antyder en nedgang på ca ti prosentpoeng. Årsaken til dette er i hovedsak at Ap er (eller i mange år har vært) det klart største partiet og når folk er misfornøyd med tingenes tilstand vil et slikt parti tape oppslutning uansett om det sitter i maktposisjon eller ikke. Lokalvalg er i betydelig grad en slags popularitetsmåling for regjeringen selv om regjeringen/nasjonalforsamling ikke er på valg. Ap sitter som kjent ikke i regjering, men det sitter som største parti i noen store byer og er med i byråd og har ordføreren (Oslo, Trondheim). Dessuten er det i dag mange som betrakter Ap som en utvannet versjon av andre partier som ligger nær dem i det politiske landskap – Rødt, MDG, og SV – hvorfor stemme på en utvannet versjon når man kan stemme på de som sier det samme, men snakker i store overskrifter og uten nyanser?      

Dessuten er Ap ledet av Jonas Gahr Støre, en langtidsutdannet rikmannssønn som er kjent for å fare med både tåkeprat og usannheter. Vi kommenterte ham for noen år siden(link rett nedenfor), og i tiden etter at denne kommentaren ble skrevet har han bare bekreftet at han er den han er. Med ham i ledelsen vil Ap aldri gjøre et godt valg. 

http://www.stemdlf.no/node/5781/

I de siste dager er det dukket opp enda en sak som bekrefter hva slags figur Støre er. Dagbladet brukte overskriften «Lever opp til karikaturen» om Støre i denne saken, og skriver bla.: «For Støre og Arbeiderpartiet er disse avsløringene nå blitt en slags tradisjon. Når det stunder mot valg, kommer nye negative saker om Støres pengeplasseringer. Noen oppfatter derfor dette som et regissert spill. Det er en lite effektiv forsvarslinje, for det er ikke til å komme bort fra at avsløringene har hatt politisk relevans. Det er særlig to av sakene som har skapt problemer, fordi de har bidratt til å ta luven av Arbeiderpartiets politikk. Før valget i 2017 avslørte denne avisa at Støre hadde penger plassert i et byggeprosjekt i Oslo, hvor arbeiderne jobbet uten tariffavtaler og med «løsarbeiderkontrakter». Et ryddig arbeidsliv var en av Ap’s hovedsaker foran valget i 2017, men fikk en emmen smak etter vår sak. Gårsdagens avsløring i NRK tilhører samme kategori. Et av fondene hvor DNB har plassert Støres formue i, har investert i private velferdstilbydere. Når profitt i velferden er en av de mest potente sakene i valgkampen, og Arbeiderpartiet har strammet inn politikken sin på området, mister Støre troverdighet i debatten.» 

Saken har ført til at enkelte lokale Ap-lag avlyser besøk av partiformannen i valgkampen («Andøy Arbeiderparti vil ikke ha besøk av Støre», https://resett.no/2019/08/29/andoy-arbeiderparti-vil-ikke-ha-besok-av-store/ ).

Nå er denne saken i seg selv ikke noen stor sak, men den viser igjen at Støre er en kløne, og at det må være noe alvorlig galt med Ap når dette er mannen de velger som sin leder. Alt tyder på at Ap vil gjøre et svært dårlig valg, og det er fortjent. 

Blant de partiene som antagelig vil gjøre det godt, spesielt i byene,  finner vi Rødt og MDG. Dette kommer antaglig av at hele det etablerte apparatet – skolen, kulturlivet, pressen, akademia, byråkratiet – i flere tiår har fungert som et venstreorientert propagandaapparat som har hevdet at sosialismen er løsningen på alle samfunnsmessige problemer, at statlig styring er et udiskutabelt gode, at «privat» og «profitt» er skjellsord, og at vi står foran en global klimakrise som bare kan løses ved at Norge innfører kolossale avgifter på bilkjøring og all annen bruk av fossilt brensel. MDG kan muligens gjøre et sensasjonelt godt valg i noen store byer. I en fersk måling for Oslo er de nesten like store som Ap, de får 18, 6 % mot Aps 19,6 %. At MDG gjør det så godt er ikke overraskende. Når man har en kunnskapsløs velgermasse som i en årrekke er blitt utsatt for en kontinuerlig hjernevask om at vi står foran en klimakatastrofe, og at verden kun kan reddes ved at Oslo-folk ikke får mulighet til å kjøre bil inn i sentrum uten at det koster skjorta, er det bare å forvente at MDG går kraftig frem. 

Det er fare for at disse to partiene sammen vil kunne få opp imot ca 25 % (ca 10 % for Rødt og ca 15 % for MDG, ifølge enkelte meningsmålinger). Disse to partiene har et enda tydeligere budskap enn sin nabo SV, som kan få opp imot 10 %. Den politikken disse står for er svært ødeleggende for alt som er godt, og man kan bare konstatere at vi nærmer oss et rødt farenivå. 

NB det er kun i byene at disse partiene vil kunne gjøre det så godt. Utenfor byene har folk noe større virkelighetskontakt og en smule mer sunn fornuft – der er det flere som ikke er hjernevasket av en lang «utdannelse», og det er en større andel som ikke jobber i byråkratiet. Dette er en  medvirkende årsak til at de sterkt venstreorienterte partiene står svakere utenfor de store byene.  

Utenfor byene står partier som Venstre, KrF og Senterpartiet noe sterkere. Venstres leder Trine Skei Grande ville ha blitt kastet for lenge siden dersom hun hadde vært leder for en hvilken som helst annen virksomhet enn partiet Venstre – hennes mange skandaler gjør henne ubrukelig som leder (blant de mange skandalene kan vi nevne hennes ufine oppførsel under et bryllup i Trøndelag, hennes omtale av en lokallagsformann som «psykopat», hennes beskrivelse av en annen tillitsvalgt som «han homoen», og hennes utskjelling av en partifelle under en telefonsamtale med et medlem av et annet parti, en samtale som flere kunne overhøre mens den pågikk). At en slik leder blir gjenvalgt på landsmøtet uten motkandidat med trampeklapp, slik det skjedde på Venstres landsmøte, tyder på at partiet er, vel, noe for seg selv. Men ihvertfall kan man finne et visst glimt av sunn fornuft: «Kun 16 prosent av velgerne mener Skei Grande gjør en god jobb».

https://www.dagsavisen.no/innenriks/maling-kun-16-prosent-av-velgerne-mener-skei-grande-gjor-en-god-jobb-1.1573950

Senterpartiet, som klarer å fremstå som et norsk parti uten nasjonalistiske overtoner, ser også ut til å gjøre det godt. Partiets egentlige credo er «mer til bøndene!», og dette ser ut til å gå hjem hos mange velgere. Partier vil nok gå merkbart frem i dette valget. 

Så til de to konservative partiene FrP og Høyre: Høyre er et så profilløst, ja, er nærmest et helt upolitisk parti, og med så profilløse politikere at det nesten ikke påvirker eller påvirkes av noe som helst. Statsminister Solberg ser for mange ut til å være noenlunde kompetent, og mange av hennes statsråder ser også for mange ut som om de er kompetente, og de klarer til en viss grad å håndtere all kritikk som kommer uten at partiets oppslutning svekkes vesentlig. Allikevel har partiet sakte, men sikkert, mistet oppslutning de siste årene: Høyre fikk i valget 2011 ca 28 % av stemmene på landsbasis, i 2015 fikk de ca 23 % mens nå ligger de an til ca 20 %. 

Høyre har tidligere stått sterkt i byene og spesielt i Oslo, men nå er Høyre i fritt fall. I Oslo fikk Høyre i 2011 35,7 %, i 2015 fikk de 31,9 %, og på en fersk meningsmåling fikk de 27,5 %. Dette har nok de samme årsaker som at de røde og de grønne går frem, og som vi kort nevnte over. 

FrP ser ut til å gjøre et historisk dårlig valg. At partiet har hatt mange skandaler er nok en medvirkende årsak, men hovedårsaken er ikke å finne der (vi har tidligere kommentar dette her: https://www.gullstandard.no/2019/01/31/hva-er-det-med-frp/ ). FrP er et protestparti, og dets velgere vi ha løsninger nå! Og med FrP i regjering burde de kunne forvente noe. Men de har ikke fått noen ting; ikke noe av det FrPs velgere trodde de skulle få har de fått.

Ja, etter seks år i regjering ser det ut til at Mulla Krekar endelig blir sendt ut fra Norge. Men ingen andre ting har skjedd slik som mange FrPere ønsket seg. Det er ikke blitt en kraftig nedgang i innvandringen, det er ikke blitt færre byråkrater (tvert imot er det blitt flere), skattene og avgiftene er ikke gått ned slik FrPerne hadde håpet. Ok, NRK-lisensen er fjernet, men til FrP-velgernes store overraskelse er den erstattet av en skatt som vil ramme langt hardere enn NRK-avgiften.

Men den store saken som FrP har sviket på er bompengene. FrP markedsførte seg som anti-bompenge-partiet. Men på Stortinget stemte de for alle nye bompengeprosjekter. På dette punktet sviktet FrP så grovt at det ble dannet et nytt parti som i utgangspunktet hadde ett mål: Nei til mer bompenger! (La oss skyte inn at inntektene fra bomstasjonene i hovedsak ikke er øremerket til vei- og trafikktiltak, de går inn i kommunekassene som en generell inntekt!) 

Dette nye bompengepartiet fikk raskt så stor oppslutning i enkelte byer at det på meningsmålinger var største parti (i Bergen i mai), men nå rett før valget har det en oppslutning på 18 % i Bergen, I Oslo har det en oppslutning på 7 %. Til sammenligning: I Oslo har FrP en oppslutning på 2,8 %.  FrPs kollaps er fullstendig selvpåført og derfor fullstendig fortjent!    

https://www.dagsavisen.no/oslo/solid-rodgront-overtak-pa-ny-maling-1.1570897

Før vi sier noe mer om det nye Bompengepartiet vil vi bare nevne at vi ikke her har kommentert den vanlige politikken: alle store partier lover som kjent bedre skole, bedre helsevesen, bedre eldreomsorg, bedre kollektivtrafikk, osv. – noe de gjør foran hvert valg. Det er åpenbart for alle, både for velgere og politikere, men muligens ikke for journalister som har politikk som spesialområde, at dette er fullstendig verdiløst valgflesk; ingen tar disse løftene på alvor; velgerne vet dette og bryr seg lite om hva partiene sier på disse områdene. Løftene kommer ikke til å bli holdt, og i det store og hele kommer tilstanden på disse områdene til å bli stadig verre for hvert år som går. Hvorfor? Fordi velferdsstaten, som innebærer at alle tilbudene på disse områdene skal være offentlige og skal finansieres med skatter og avgifter, er et system hvor incentivene er slik at de bidrar til å svekke alle gode egenskaper. Mer fundamentalt: velferdsstaten er slik at den tar fra de produktive og gir til de mindre produktive. Siden produksjon er velstand, vil velferdsstaten føre til at velstanden over tid blir lavere. (Dette har vi tidligere skrevet utførlig om bla. her: http://stemdlf.no/stortingsprogram/ .)      

Hva er det da som avgjør hva folk stemmer på? Over de siste tiår tid ser vi at det politiske tyngdepunkt har flyttet seg sterk til venstre, og derfor har partier som Rødt og MDG gått frem, mens Høyre og FrP har gått tilbake. Dette kommer av at venstreorienterte ideer er blitt mer dominerende i kulturen. Videre kan det komme stemningsbølger, og her har vi i Norge nå to slike bølger som vil påvirke en betydelig del av velgermassen: den ene er klimasaken, som gir MDG mange stemmer, og den andre saken er bompengeprotesteme, som vil svekke FrP og føre til at  Bompengepartiet vil kunne komme inn i et par bystyrer.    

Bompengepartiet er ikke det første en-saks-partiet som har forsøkt å få oppslutning fra velgerne om sin ene sak: to andre eksempler er Pensjonistpartiet og Kystpartiet, Slike partier tar fatt i en sak, og bygger sin oppslutning på den. De blir sjelden valgt inn, og som regel blir det internt bråk uansett om partiet kommer inn noe sted eller ikke. Grunnen til dette er at de som er med i partiet ofte er enige om den ene saken partiet er bygget på, men er uenige om alt annet. (Ja, disse partiene lager et program, men dette er som regel så profilløst at alle sosialdemokrater kan være enige i det – og sosialdemokrater er det mange av, f.eks. er alle partiene på Stortinget sosialdemokratiske.) Hvis vi ser på Kystpartiet så ble dette dannet av Steinar Bastesen i 1999. Etter hvert fikk partiet et ikke ubetydelig antall medlemmer, og Bastesen, som satt på Stortinget for partiet, ble etter kort tid ekskludert fra partiet – grunnleggeren ble ekskludert fra det partiet han dannet! Kystpartiet har ikke vært representert på Stortinget etter 2005. Noe av det samme har skjedd med Bompengepartiet, eller «Folkeaksjonen Nei til mer bompenger», som partiet formelt heter. Det er brudd mellom partiet sentralt og partiets lokallag i Oslo. Folkeaksjonen ble dannet tidlig i 2019 etter en kraftig økning i bompengene bilistene i Bergen måtte betale, og etter hver vokste dette til et parti som skulle stille til valg i flere av de store byene.             

Partiet ønsker å avskaffe bompenger som finansieringsmetode. Det mener at infrastruktur er et felles samfunnsgode, og at det derfor skal finansieres over skatteseddelen og altså ikke ved brukerbetaling. Dette er stikk i strid med hvordan det burde være. Brukerbetaling kobler bruk og kostnad, og er da en effektiv og rettferdig finansieringsmåte. Det som er den rette veien å gå er ikke å avskaffe bompenger, det som er rettferdig er å redusere/fjerne de enorme avgiftene som ligger på kjøp av og bruk av bil. Det er urettferdig at bilistene skal betale både avgifter og bompenger, men det man må gå inn for er å redusere avgiftene, ikke å fjerne bompengene.

Som antydet, vi har liten respekt for Bompengepartiet: dets kjernesak er feilslått, og det kommer bare til å bli internt bråk (eller enda mer internt bråk) i dette partiet. Den aller siste utvikling går frem av denne overskriften fra Dagbladet i dag 2/9: «Bompengepartiet saksøker bompengepartiet». 

https://www.dagbladet.no/nyheter/bompengepartiet-saksoker-bompengepartiet/71548061

Det er slik det må gå i partier som hverken har ideologi eller historie. Men det ser ut som om det vil komme inn i bystyrene i både Oslo og Bergen.  

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/xPbp3X/sjokkmaaling-mdg-er-nesten-like-store-som-ap-i-oslo?utm_source=vgfront&utm_content=row-2

Så til det eneste lyspunktet i partifloraen: Liberalistene. Liberalistene er det eneste partiet som skiller seg ut fra den triste og grå masse som alle de andre partiene utgjør. Liberalistene vil ha skatte- og avgiftslettelser, det vil ha deregulering og privatisering: dette partiet mener at det skal være du selv som skal styre ditt liv, og ikke politikere og byråkrater. Partiet er det eneste som har forstått at velferdsstaten er et umoralsk og upraktisk system, og at den ikke er bærekraftig. Partiet går inn for det eneste alternaivet som kan gi stabile samfunn preget av fred, harmoni og velstand: full individuell frihet.         

Liberalistene har gjennomført en svært god valgkamp med mange gode folk og store ressurser i forhold til størrelsen, og det er muligheter for at det kan bli representert i et og annet kommunestyre etter valget. På enkelte lokale meningsmålinger har det vært nær en oppslutning på ca 2 %. En stor meningsmåling gir partiet en oppslutning på landsbasis på 0,4 %, en oppslutning som skulle tilsi et samlet stemmetall på ca 10 000 (vi regner med ca 4 millioner stemmeberettigede og en valgdeltagelse på ca 60 %; dette var tallene ved forrige kommunevalg, men slike beregninger har dog en meget stor feilmargin). Dessverre er det enkelte som tror at de vil kaste bort sin stemme dersom de stemmer på et lite parti: sannheten at det er de som stemmer på Høyre eller FrP som kaster bort sin stemme; om man styres av en regjering eller byråd som ledes av FrP og Høyre eller av Ap/MDG/SV spiller liten eller ingen rolle. Dette får man tydelig bekrefter på nasjonalt plan dersom man ser utviklingen fra 2005 til i dag: de første åtte årene etter 2005 var Jens Stoltenberg statsminister, de siste seks har Erna Solberg vært statsminister, og utviklingen på alle viktige områder har fortsatt på akkurat samme måte uten at man kunne merke noen endring da Solberg avløste Stoltenberg.  

Valget er mandag 9. september. Det eneste som er spennende er hvor mange stemmer Liberalistene får.