«Nei» er åpenbart det svar som professor Erik Oddvar Eriksen gir på dette spørsmålet i en kronikk i Aftenposten nylig (link nedenfor). Et av hans poenger er at «Planeten brenner, men velgerne strømmer til demagogene», dvs. han sier at vi er utsatt for en ødeleggende global oppvarming, men at velgerne ignorerer denne kolossale trusselen og stemmer på ikke-seriøse politikere som ignorer denne faren.
Eriksens syn på velgerne er ikke spesielt positivt: «I et moderne demokrati må beslutninger være intelligente om de skal få oppslutning. Bare ekspertene kan sikre dette … [Å styre godt] krever kunnskap om årsakssammenhenger, om hva som virker. Det er en kunnskap en ikke får ved å spørre «mannen i gata» … Folket kan ta feil … Velgere vil ha mer eldreomsorg, bedre skoler, færre bomstasjoner, mindre forurensning, lavere skatt, nye veier, mer til bistand. … Dagens credo er at en må lytte til folket. De som har skoen på, vet jo hvor den trykker. Men at folket kan ta feil, det har historien til fulle vist. Det er derfor vi har rettsvern og et krav om at politiske beslutninger skal bygge på kunnskap».
Det er mye for en kommentator å ta fatt i her, og vi skal bare se på noen få av punktene. Det er lett å forstå hva Eriksen mener, men et par steder formulerer han seg antagelig feil: han sier faktisk at «beslutninger må være intelligente om de skal få oppslutning». Det ser ut som om denne formuleringen er stikk i strid med kronikkens poeng om at svært mange av det Eriksen mener er ukloke beslutninger har stor oppslutning (noen eksempler: Norges 2xNei til medlemskap i EU, britenes valg om å forlate EU, at politikere flest ikke gjør noe med klimatrusselen). Det Eriksen antagelig mener er at politiske forslag bør være godt begrunnet, og at slike godt begrunnede forslag bør bli vedtatt fordi de har bred oppslutning. (Eller kanskje han mener at gode forslag bør være godt begrunnet og fremført til velgerne på en så overbevisende måte at de får oppslutning. Ja, «dream on».)
«Velgerne strømmer ofte til demagogene» forteller Eriksen, uten å si hvem han mener. Antagelig mener han Trump, Brexit-tilhengere, FrP, det norske partiet Demokratene, og muligens nettaviser som Resett og Document. Men dette er i stor grad kun vanlige konservative aktører, og de burde være helt ukontroversielle. Disse aktørene utviser kanskje ikke den dannelse og formuleringsevne som i tidligere tider var de konservatives mest beundringsverdige egenskap, men de har i dag en ikke ubetydelig folkelig forankring, og burde behandles med respekt (og bare for å ha presisert det: disse aktørene står langt unna mitt politiske ståsted).
«Vi har rettsvern» påstår Eriksen, men det er noe uklart hva han mener. Har vi et reellt rettsvern mot de feil og endog overgrep som statlige aktører for ofte begår mot borgerne – staten driver som kjent skolene, barnevernet, helsevesenet, pensjonsordningene, infrastrukturen, mmm., og det er lett å komme i klammeri med noen av disse på en måte som krever et oppgjør i rettssalen. Alle burde vite at å saksøke en av disse statlige aktørene er å kjempe i en bratt oppoverbakke. Å da påstå at vi har et rettsvern er nok en noe for optimistisk beskrivelse av de faktiske forhold.
«Vi har et krav om at politiske beslutninger skal bygge på kunnskap» – man kan lure på hvor Eriksen har dette fra? Politiske beslutninger bygger på oppslutning, og man kan nok si at enkelte beslutninger tatt av staten/politikerne bygger på en grundig analyse av grunnleggende forhold, men alt for ofte gjør politikerne det som skaffer dem stemmer ved neste valg selv om det på lang sikt er skadelig. Den vanlige måten å formulere dette på er å si at «velgerne vil ha flere offentlige (gratis)-tilbud og lavere skatter». Eriksen formulerer dette poenget slik: «Velgere vil ha mer eldreomsorg, bedre skoler, færre bomstasjoner, mindre forurensning, lavere skatt, nye veier, mer til bistand.»
Dette er riktig, velgerne vil ha lavere skatter og avgifter og mer av de tingene som skattene og avgiftene finansierer. (Noen vil nå kanskje påstå at dette er feil; velgerne stemmer jo også på partier som går inn for høy skatt. Men ingen partier går inn for så høye skatter som er nødvendige for å finansiere de valgløftene de kommer med. Differensen mellom de offentlige utgiftene som da kommer og inntektene fra skatter og avgifter dekkes da med låneopptak, og alle burde vite at alle vestlige land har en enorm gjeld, gjerne i størrelsesorden 80 – 140 % av BNP. Det hevdes iblant at Norge ikke har noen slik gjeld, men dette er feil: dersom man tar med de statlige pensjonsforpliktelsene er også den norske statlige gjelden svært stor.)
Eriksen legger stor vekt på det poenget at «kloden brenner», dvs. at vi er utsatt for en menneskeskapt global oppvarming som fører til katastrofale resultater dersom vi ikke vedtar og følger politiske tiltak om en sterk reduksjon i bruk av fossilt brensel (som innebærer mindre reising og transport med bil og fly, mindre oppvarming av hus og arbeidsplasser, mindre produksjon av alle typer varer, mm.). Men Eriksen baserer seg her på en løgn: klimavariasjoner styres i all hovedsak av solen, klimavariasjoner er et naturlig fenomen, og de endringer i klimaet som har skjedd siden ca 1880 (da målingene begynte) eller fra ca 1970 (da vi for alvor begynte å sende store mengder CO2 ut i atmosfæren) er klart innenfor de naturlige variasjoner. Jeg går ikke dypere inn på dette; litteraturen om dette er meget omfattende og lett tilgjengelig, selv om de fleste mainstrammiljøer (inkludert pressen) later som om den ikke eksisterer.
Men til det vesentlige ved Eriksens kronikk: han sier at demokrati er uforenlig med et godt samfunn, «mannen i gata» stemmer ikke på de som kan styre godt, han stemmer (i for stor grad, for ofte) på demagoger.
Eriksen sier at demokrati innbærer «gatas parlament, det [er] de ukyndiges styre», og han har mye rett i dette. Alternativet han setter opp er et ekspertvelde: «Bare ekspertene kan sikre … intelligente beslutninger».
Det Eriksen åpenbart ønsker er et diktatur, et diktatur hvor makten (over alt og alle?) tildeles utvalgte personer, dvs. makten skal tildeles folk som han selv og hans kollegaer.
Det er vanskelig å ta dette på alvor, men det er altså fremsatt av en professor i et organ som enkelte fortsatt betrakter som en seriøs avis. Eriksen befinner seg dog i en tradisjon som har meget prominente aner: Platon, som var den første store filosof, mente at samfunnslivet måtte detaljstyres av staten og at staten måtte ledes av de klokeste og de med lengst utdannelse. Platons modell er et totalitært diktatur, det er intet rom for individuell frihet. Det Eriksen skisserer er Platons modell.
Men det samfunnssystem som finnes i alle land i Vesten ligger allerede nå ikke så langt unna Platons modell. Denne modellen, velferdsstaten, innebærer at alle skal betale mesteparten av de de tjener til staten, og så skal alle til gjengjeld få en rekke gratistilbud av den samme staten. Næringslivet , og den enkeltes forbruk, er i stor grad detaljstyrt gjennom en rekke ulike ordninger (konsesjoner, avgifter, forbud, kvoter). Staten styres av valgte politikere, som for å bli valgt lover mer og mer …. Denne modellen innebærer altså sterk statlig styring av det meste som skjer i samfunnet, og alle vet at det er store problemer i all land som er basert på denne modellen. Eriksen ser dog ut til å mene at det lille element av folkelig innflydelse som fortsatt finnes i denne modellen er alt for stort.
At velferdstaten ikke er bærekraftig er noe alle burde forstå, og den som leser Eriksens kronikk nøye vil forstå dette, for det er det han egentlig sier. Hans hovedpoeng er at velferdsstaten ikke kan styres gjennom demokratiske valg – fordi folk vil ha, for å si det kort, flere statlige tilbud og lavere skatter. Eriksens løsning er å avvikle demokratiet og inbføre et ekspertvelde.
Men dt finnes et godt alternativ til Eriksens (og Platons) totalitære diktatur, og det er en modell som innebærer full individuell frihet, dvs. en modell som sier at staten kun skal beskytte borgernes frihet (ved å drive politi, rettsapparat og det militære), at staten ikke skal dele ut goder til folket, og at enhver kan jobbe, skape, handle og investere slik han selv ønsker i et samfunn hvor alle mellommenneskelige forhold er frivillige. Ved egen innsats og eget arbeid kan da enhver oppnå et godt liv for seg og sine. Denne modellen, som i ikke uvesentlig grad er i samsvar med det som Aristoteles skisserte i sin kritikk av Platons syn, er blitt utførlig diskutert og utforsket av filosofer, økonomer og tenkere som står i den aristoteliske tradisjon, blant dem John Locke, Adam Smith, Thomas Jefferson, Auberon Herbert, Ayn Rand, mfl.
Eriksen nevner en rekke problemer (og vi ignorerer klima-problemet, som ikke er reellt), men disse finnes kun i velferdsstaten. De finnes ikke i et fritt samfunn. I et fritt samfunn, hvor staten effektivt beskytter borgernes frihet, vil hverken innvandring eller handelskrig eller elitestyre være noe problem: det er fri innvandring, og ingen statlige støtteordninger, det er frihandel, og også ensidig frihandel er bra, det er ingen statlig styring, hvert individ styrer over seg og sitt. Den som vil ha en bedre eldreomsorg for sine gamle eller en bedre skole for sine barn kan bruke så mye han måtte ønske av egne penger på slike formål – i et fritt samfunn er slike oppgaver ikke overlatt til politikere som før valg lover gull og grønne skoger og som etter valget er dyktige til å forklare at løftene ikke kunne bli holdt.
Et stort antall anerkjente økonomer har begrunnet det jeg skisserer her i et kolossalt omfang, blant dem Milton Friedman, Friedrich von Hayek, og Ludvig von Mises (selv om disse ikke helt er 100 % på min linje). Den økonomen som i størst grad støtter full individuell frihet og en fullstendig fri markedsøkonomi er Jean-Baptiste Say.
«Både samfunnsvitere og journalister har problemer når den politiske høyre/venstre-aksen ikke duger som forklaringsskjema», sier Eriksen, og grunnen til at han har rett her er at den vanlige inndelingen i høyre/venstre er feil. Slik dette skillet vanligvis defineres plasseres FrP, Høyre, samt nasjonalister, på høyresiden, mens sosialdemokrater og sosialister plasseres på venstresiden. Men alle vet at forskjellen mellom disse to fløyene mht. praktisk politikk er nærmest null. Skal man definere skillet høyre/venstre korrekt må man fokusere på det essensielle skillet i politikken, og dette skillet går på om man vil ha stor eller liten grad av individuell frihet, dvs. om man vil ha en stat som blander seg opp i det meste eller om man vil ha en stat som kun beskytter borgernes frihet.
Høyresiden består da av de som vil ha større individuell frihet og mindre statlig innblanding (lavere skatter og avgifter, mindre reguleringer, færre statlige tilbud), og venstresiden består av de som vil ha mindre individuell frihet og mer statlig innblanding (høyere skatter, flere reguleringer, flere statlige tilbud). Da ser man klart at alle de store partiene hører til på venstresiden; forskjellen mellom dem er kun mindre nyanser.
Eriksens hovedpoeng er altså at dagens credo «lytt til folket!» er feil fordi folket kan ta feil. Han har rett her. Men løsningen er ikke som Eriksen ønsker, løsningen er ikke å overlate makten til eksperter som skal styre oss i samsvar ekspertenes innsikt. Enhver oppgående person vet at ekspertene er uenige seg imellom. Dessuten vil ufrie samfunn alltid forfalle, velstand og sivilisasjon forutsetter at den enkelte kan velge hva han vil jobbe med, hvor han vil jobbe, hvor og hvor ofte han kan reise, at han kan ta ansvar for seg og sitt og sine, at han belønnes når han gjør noe godt og må lide konsekvensene når han gjør noe dårlig. Jo mindre frihet det er i et samfunn, jo mindre vil disse gode incentivene finnes. Dessuten, man bør vise den enkelte såpass respekt at man ikke betrakter ham nærmest som en slave, som er det Eriksens opplegg innebærer. «Folket kan ta feil, det har historien til fulle vist» sier Eriksen, og han har rett i det. Men han burde ikke ha ignorert det poeng at også ekspertene kan ta feil.
Enkelte som er oppgitt over tilstanden og politikernes manglende evne til å løse problemene sier at «jeg synes at filosofene skal styre». Jeg har iblant møtt slike personer, og når jeg da stilte dem spørsmålet «mener du platonske filosofer eller aristoteliske filosofer?», fikk jeg aldri noe svar. Eriksen syn er åpenbart nær Platons, men det er kun en kurs som ligger nær det aristoteliske syn, et syn som innebærer individuell frihet, som kan skape samfunn preget av fred, harmoni og velstand.
Helt til slutt: Eriksen er imot demokrati, demokrati er, slik han ser det, «gatas parlament». Eriksen vil ha ekspertstyre. Demokrati innebærer at alle mulige beslutninger skal kunne tas av flertallet, og dette er et velkjent problem (klassiske eksempler på demokratiets problemer er at Sokrates ble dømt til døden etter en demokratisk prosess, Hitler kom til makten etter demokratiske valg). Alexander Hamiltons syn på demokrati var slik: «It has been observed that a pure democracy if it were practicable would be the most perfect government. Experience has proved that no position is more false than this. The ancient democracies in which the people themselves deliberated never possessed one good feature of government. Their very character was tyranny; their figure deformity.»
Men det gode alternativet til demokrati er ikke Eriksens og Platons ekspertvelde, alternativet er full individuell frihet. (Under frihet kan ikke et flertall krenke individes rettigheter slik det kan i et demokrati.) Det var noe nær dette – individuell frihet – de amerikanske grunnlovsfedrene la opp til da de laget en republikk med maktfordeling og «checks and balances». Men det som i siste instans avgjør utviklingen er de grunnleggende ideer som dominerer i befolkningen: hvis befolkningen i det store og hele ønsker frihet blir samfunnet fritt, dersom befolkningen ikke vil ha frihet og istedet vil ha statlig styring og gratisgoder fra staten, vil friheten forsvinne. Det var dette som var bakgrunnen for Benjamin Franklins «A republic, if you can keep it»: man kan bare beholde et fritt samfunn (organisert som en republikk) dersom folket over tid ønsker å beholde friheten.
(USA er da ikke ifølge sin opprinnelige konstitusjon ikke et demokrati, USA er en republikk. Dette innebærer at det er – eller opprinnelig var – sterke begrensinger på hva staten kunne blande seg opp i. Man kan også legge merke til at den amerikanske presidenten ikke leder en regjering, han leder en administrasjon, dvs. opprinnelig skulle presidenten ikke regjere, han skulle kun administrere et svært lite statlig apparat. Men siden frihelige ideer har stått svakt i USA siden starten på 1900-tallet har staten siden da tatt på seg flere og flere oppgaver og innført en rekke støtteordninger, dvs. USA har utviklet seg til å bli et demokrati med en velferdsstat. Og, ja, den amerikanske statsgjelden er enorm!)
I dag ser det ut til at frihetlige ideer står svært svakt, og derfor vil friheten bli ytterligere redusert i tiden fremover. Og land hvor friheten forsvinner vil bli fattigere og fattigere og fattigere rett og slett fordi velstand er produksjon, og produksjon forutsetter at de som produserer det andre er villige til å kjøpe/bytte til seg blir belønnet, og kun under frihet vil dette kunne skje.
Eriksens kronikk er å finne her:
Resett har publisert en kommentar til Eriksens artikkel som har en helt annen vinkling enn den vi har:
https://resett.no/2019/09/14/universitetene-brenner-men-professorene-loper-etter-pengene/
Takk, Vegard. Alltid inspirerende å lese dine betraktninger og analyser.
Apropos: i kveld har vi hatt hyggelig besøk av typiske «sosialistdemokratiske» nordmenn hos oss. Jeg lar diskusjonene vi i kveld hadde ligge, men jeg minnes ofte ved å møte slike type mennesker deres rake motsetning, min far (som forøvrig døde alt for tidlig). Han var alltid, en av de få, som på 70-tallet meget ofte stilte spørsmål. Jeg forstod ikke alltid alt den gangen, men i ettertid har jeg alltid vært stolt av han. Han var en som turte å stille spørsmål på foreldremøter; han var alltid svært skeptisk til «styre og stell»; ikke minst til «Gerhardsen-ideologisering» og senere en samfunnsutvikling som definitivt handlet om sosialisme og altruisme. Han var en «praktisk individualist» i sitt hode og hjerte.
Mitt poeng med å nevne dette er: dersom langt flere i samfunnet hadde vært tøffinger ala min far så hadde vi definitivt hatt et samfunn i dag, som i langt sterkere grad ville vært preget av grunnleggende verdier som både du og jeg kunne stilt opp om. I stedet preges hele Eurabia bl.a. av konformitet og dekadense.
Takk for dette, og jeg kan bare slutte meg til det som sies.