Sjakk: sport, kunst eller videnskap? 

I dag, fredag 9. november, tas det første trekket i VM-matchen i sjakk: en norsk nasjonalhelt, en ung, sjarmerende og slagferdig Magnus Carlsen skal spille mot den fremste av den enda yngre garde av sjakkspillere, amerikaneren Fabiano Caruana.  

Magnus Carlsens to første VM-matcher illustrerte et generasjonsskifte i toppsjakken: 40-åringen Vishy Anand ble detronisert av den purunge Magnus. I disse matchene var det få som trodde at Anand ville bli sittende på eller klare å gjenerobre sjakktronen. Også i den forrige matchen, hvor Carlsen spilte mot den unge russeren Sergej Karjakin, var Carlsen klar favoritt, men til tross for dette var vår helt den første som tapte et parti i denne matchen. At Carlsen skulle beholde VM-tittelen var ikke klart før etter fire hurtig-partier etter at de ordinære partiene var ferdigspilt. Men selv om det var Karjakin som hadde kvalifisert seg til VM-matchen, var han aldri blant de aller alle beste spillerne i verden, og Carlsen var storfavoritt før matchen begynte. Slik er det ikke i årets match.  

Caruana er nummer to på verdensrankingen, bare noen få poeng bak Carlsen. Man kan også si at Caruana har hatt bedre resultater i turneringer de siste par årene, men på den annen side har Carlsen vunnet seks av de syv siste partiene han har spilt mot Caruana (hvis vi ser bort fra partier som har endt remis). En annen ting som gjør Carlsen til favoritt er at han har vært igjennom tre VM-matcher, mens Caruana ikke har noen slik erfaring.   

Resultatet av den kommende matchen er ikke opplagt. Millioner av spente sjakkinteresserte vil følge med, trekk for trekk; matchen vil sendes direkte på internett og på NRK og VGTV. Hvor mange som vil følge matchen er uklart, men sannsynligvis vil en betydelig andel av verdens mellom 600 millioner og 1 milliard sjakkspillere følge med. 

Hva er det som gjør sjakk så fascinerende? Kanskje man vil få et svar ved å se det i sammenheng med dette ofte stilte spørsmålet: er sjakk kunst, er det en sport eller er det en videnskap? Og hvis det ikke er noen av disse, hva er det da? 

At svært mange er fascinert av sjakk er opplagt, og Atle Grønn gir i sine bøker Sjakken eller livet (2016) og årets Sjakkgeniene (av Grønn og Lahlum) et vell av eksempler på at mennesker med svært ulik bakgrunn kan fascineres av sjakken og det bror- og søsterskap – og iblant fiendskap – som finnes i sjakkmiljøet. 

Sjakken har elementer fra både sport (sjakk handler om å beseire en motstander), fra kunst (sjakkpartier og -kombinasjoner kan være vakre) fra videnskap (de ulike faser av spillet analyseres strengt logisk i stor detalj i bindsterke verk) og til og med fra spill (som f.eks. ludo består sjakk i å flytte trebrikker på et rutete brett i samsvar med eksakte regler og å beseire en motstander). Men for å finne ut hva det virkelig er må vi se på essensen i disse begrepene, og se om sjakk passer inn. 

Er sjakk sport? I typiske sportsgrener som fotball, løping og hopping er hovedvekten utøvernes fysiske styrke, hurtighet og mulighet til å kunne prestere en kraftanstrengelse over tid. Andre sportsgrener som golf, dart og skyting handler om fysisk presisjon. Ingen av disse elementene finnes i sjakken i nevneverdig grad. Den eneste fysiske anstrengelse i sjakken består i å flytte brikker som sjelden veier mer enn 50 gram. Ja, en sjakkspiller må være konsentrert i de opptil seks, kanskje syv timene partiet varer, men dette er en helt annen type kraftanstrengelse enn å gå Wasa-loppet, løpe Maraton eller sykle Birkebeineren.

Er sjakk kunst? I verker som Mona Lisa, Peer Gynt, Eroica-symfonien har opphavsmannen forsøkt å si noe om menneskets liv, menneskets skjebne – og dette er kunstens vesen. Kunstverker skal underholde, dette er det første krav. Men verker som kun underholder er fattige, mens store kunstverker har så mye mer å gi enn bare underholdningsverdien. (Kunstverker som ikke er underholdende er mislykkede.) Kunstneren skaper et verk for å formidle noe, for å si noe han mener er viktig om verden og om mennesket til de som skal oppleve verket (de som leser romanen, de som ser filmen, etc.). Sjakk har ikke noen slik oppgave. Ja, kunstverker kan (men må ikke) være vakre, og kombinasjoner i sjakkpartier kan være vakre, men det er feil på dette grunnlag å si at sjakk er kunst; det er så mye som kan være vakkert, f.eks. et landskap eller et klesplagg, uten at dette gjør disse til kunstverker. 

Er sjakk da videnskap? Fysikk er den mest typiske videnskap, og den handler om å studere og forstå visse naturprosesser, og å benytte det man finner ut for at mennesket bedre skal kunne forstå og utnytte verden. Dette gjelder også andre naturfag, mens fag som historie studerer det som har skjedd for å forstå hvorfor verden i dag er som den er. Sjakk er ikke slik, sjakk handler ikke om å forstå noe som skjer eller har skjedd i virkeligheten.  

Er da sjakk et spill? Ja, men så og si alle andre spill har et element av flaks; noe som gjelder yatzy, poker, bridge, backgammon, etc. I sjakk spiller flaks ingen rolle – i selve spillet. Man kan ha flaks f.eks. ved at motspilleren gjør en tabbe, er i dårlig form, eller velger en åpningsvariant man nettopp har studert og derved kjenner godt, men stillingen i partiet ligger åpent på brettet og er fullt tilgjengelig for begge spillere. Det er ingen terningkast eller skjulte kort som kan påvirke utviklingen av spillet/partiet.

Hva er det da? I sjakk må man analysere stillingen, man må legge planer for å nå et bestemt mål (å sette motstanderens konge matt), man må avsløre motstanderens planer, man må passe seg for ikke å gjøre tabber, og man må være utholdende og sterkt konsentrert. Man må huske på at man bare får én sjanse; gjør man et trekk så er det gjort, og man kan ikke gjøre det om igjen. Man må tenke, analysere, vurdere, ta beslutninger, gjøre valg og akseptere de konsekvenser som valget medfører. Og når det blir som mest spennende og komplisert må man ha nervene under full kontroll. 

Sjakk er da en aktivitet som innebærer rasjonell analyse og valg som ikke kan gjøres om igjen, det innebærer å ta konsekvenser av valg, det krever utholdenhet, det kan være vakkert, det kan gi seier eller nederlag.

Men dette minner da om livet selv? Sjakk er et bilde på livet. Sjakk er et stilisert liv: et sjakkspill består av 32 brikker som flyttes på bestemte måter på 64 felter – selv om dette kan høres enkelt ut er mulighetene i praksis uendelig mange og komplikasjonene blir raskt kolossale. Dette er akkurat som livet, bare at der er valgmulighetene og alternativene uendelig mange flere, og konsekvensene av dårlige valg er enda mer alvorlige enn det å tape et sjakkparti. Et feiltrekk kan ødelegge et parti, et feiltrinn kan ødelegge et liv. Men dersom man satser sterkt og legger inn de ressurser man klarer å mobilisere, vil begge deler – både livet og sjakken – bli fantastisk spennende og utbytterike.

Kan man ikke da på grunnlag av dette si at sjakk er kunst? Ikke slik jeg ser det. Den som skaper et kunstverk – et stykke musikk, en roman, et dikt, en film, en dans, en bygning, et maleri – ønsker med verket å si noe om mennesket og dets forhold til virkeligheten; det er dette som er kunstens oppgave. Den som opplever verket får forhåpentligvis et utbytte av det, et utbytte som gjør at han eller hun får større innsikt i hva det innebærer å være menneske (ulike verker oppfyller dette kravet i svært ulik grad, selvsagt). Men de som skaper et sjakkparti har ingen slik ambisjoner, og de som spiller partiet eller spiller det igjennom etter at det er spilt, har intet slikt utbytte av partiet. Partiet kan være spennende og vakkert, men gir ingen større innsikt i hvordan det er å være menneske. 

Så derfor: sjakk er spill. Sjakk er et fantastisk spill! Alle kan lære det på en halvtime, men å beherske det fullt og helt, det er umulig. Det er umulig fordi det er så kolossalt mange ting man må ha full kontroll over under et parti for å kunne si at det var 100 % vellykket. Men den som behersker dette spillet best i disse dager, det vil bli avgjort i den matchen som begynner i London i dag!

 

 

 

The Battle of London

 

 

Det norske avgiftssystemet 

Den foreløbig siste av de mange viralgående videoene fra Liberalistenes partileder Arnt Rune Flekstad handler om de avgiftene som norske bilister betaler for å gi staten inntekter slik at den kan finansiere og styre alt som har med bilbruk å gjøre: bygging og vedlikehold av veier, trafikksikringstiltak, informasjon om alt fra trafikkregler til informasjon om trafikkflyt i nåtid, etc. Samlet betaler bilistene om lag 120 mrd kr (tall for 2017), mens det benyttes langt mindre enn dette på de samlede trafikktiltak som skal gjøre det mulig å kjære trygt med bil i Norge. Men vårt poeng er ikke dette eventuell avviket mellom penger inn og ut, vi skal komme med noen betraktninger om systemet. 

Dagens system er et villniss av avgifter av ulike slag. Flekstad ramser opp følgende avgifter som alle har med kjøring og vedlikehold av bil og vei å gjøre: engangsavgift, årsavgift/trafikkforsikringsavsgift, omregistreringsavgift, vektårsavgift, veibruksavgift for autodiesel, veibruksavgift for bensin, veibruksavgift for naturgass, CO2-avgift autodiesel, CO2-avgift på bensin, moms på autodiesel, moms på bensin, moms på anleggsdiesel, moms på kjøp av kjøretøy, moms på verkstedtjenester. I tillegg kommer inntekter fra et stadig voksende antall bomringer. 

Er dette en effektiv måte å finansiere veisystemet og det som hører til? Vi kan tenke oss at et bedre system ville ha vært følgende: når du kjøper en bil betaler du for bilen, dvs. du betaler det den koster (vi skal presisere dette nedenfor). Du betaler det den koster, og du betaler da ikke som i dag en kolossal avgift til staten i tillegg til det bilen koster.       

Et konkret eksempel: «En Audi A6 2,0 TDI-190 hk veier 1.725 kg og har et CO2-utslipp på 109 g/km. Den vil få en vektavgift på 100.549 kroner i 2018, mot 110.398 kroner i dag. CO2-avgiften går derimot opp fra 31.827 kroner til 37.813 kroner i 2018. Samlet avgift på denne bilen går dermed ned med 3.800 fra neste år (fra 146.126 til 142.326 kroner).» (Hentet fra bilnorge.) Avgiften på denne bilen er altså noe over 140 000 kr. 

Tilsvarende for alle andre elementer: et bedre system ville være om du når du kjøper bensin (eller et annet drivstoff) betaler det det koster, at når du har bilen på verksted betaler det det koster, at du når du kjører på veien betaler det det koster til den som eier/driver veien (betaling for veibruk kan f.eks. skje med bomsystem eller med et abonnementssystem). 

Poenget er er at i et slik system vi kort har skisserer vil man når man kjøper/benytter noe betaler man det det koster, mens i dagens system betaler man litt her og litt der slik at det blir en stor sum som staten disponerer. (Vi er klar over at det er noe upassende å bruke ordet «litt» om det bilistene betaler i avgifter, men «litt her og litt der» er et standarduttrykk på norsk.) 

Vi sa at man bør på hvert punkt man kjøper/benytter noe betale det det koster der og da, og ikke som nå betaler en god del ekstra i tillegg til det det koster, samtidig som man ikke betaler mens man bruker andre ting. Med dette mener vi at prisene bør være markedspriser, dvs. priser som ikke er regulert av staten og heller ikke avgiftsbelagt av staten (og da heller ikke subsidiert av staten). Markedspriser oppstår når alle de involverte (kjøper og selger) frivillige blir enige om en pris under forhandlinger om et kjøp (og et kjøp er et bytte av produkt mot penger). 

Et slikt system vil være enklere, det vil være oversiktlig, og det vil ikke koste en formue i administrasjon, kontroll og innkreving slik dagens system gjør. Dagens system for finansiering av bil- og veitiltak er ekstremt ineffektivt, sløsete, og urettferdig. Et system med markedspriser vil også informere all brukere om ressursforbruk ved ulike alternativer; markedprisen gjenspeiler hvor mye ressurser som er gått med til produksjon av noe. Dersom prisene ikke er markedspriser (er de avgiftsbelagt er de for høye, er de subsidiert er det for lave) vil informasjonsflyten mellom produsenter og forbrukere bli forkludret, og ulike typer skjevheter vil oppstå (alt fra bilkøer til at de må kjøre på tider som ikke passer godt og at bilistene ikke kan benytte den type bil de helst vil benytte og som passer best for dem).  

Men slik er praktisk tal alle offentlige finansieringsordninger i dag. De består av en jungel av avgifter, subsidier, (indirekte eller direkte) støtteordninger, etc. Et skrekkeksempel er systemet for støtteordninger i landbruket. Dette systemet er ekstremt komplisert, og blir enda mer komplisert for hver dag som går. Allerede for mange tiår siden hørte jeg følgende bemerkning: «Det er kun to som forstår hvordan systemet med landbrukssubsidier egentlig funger; den ene er Vårherre og den andre er ekspedisjonssjefen i landbruksdepartementet. Men siste nytt er at nå har Vårherre gitt opp!» 

Slik er finansieringen av det offentlige i dag, og ikke bare  på områder som bilavgifter og landbrukssubsidier. Tenk på finansiering av av kommuner (kommuner får penger fra staten etter visse kriterier, og en fersk sak viste at kommune satte visse diagnoser på enkelte av beboerne i kommunen for å få mer penger fra staten), av skoler (skoler som gjør det dårlig pga. problemer får mer penger), og tenk på finansieringen pressen: enkelte aviser får penger fra staten, kanskje fordi de reelt sett fungerer som et slags statlig propagandaapparat – og slik kunne vi fortsette med utallige  eksempler.     

Dagens regelverk er så komplisert og uforståelig på område etter område etter område at vi vil våge den påstand at det er nærmest umulig å følge fullt ut; det er så komplisert at det er nærmest umulig å gjøre alt rett – for alle involverte må jo rapportere om pengeflyten. Dette kan igjen føre til rettssaker som igjen vil kreve enorme ressurser, fra revisorer, fra regnskapsfolk, fra advokater, fra dommere etc.    alt dette innebærer enorme utgifter som kunne helt vært unngått dersom man hadde hatt et system som kun består i at man betaler for det man bruker. Under et slikt system vil alt det som går med til innføring, vedlikehold, administrasjon og kontroll av dagens ordning bli frigjort til produktivt/verdiskapende arbeid. 

Vi har aldri sett at noen av de store partiene (de som er på Stortinget) har gått inn for fundamentale endringer i skatte-, avgifts- og finansieringssystemet. Dette må bety at disse partiene synes dagens ordning stort sett er grei, og at de ikke ønsker å foreta vesentlige endringer. 

Det betyr at alle de store partiene,  og de personer som er noenlunde oppgående og som støtter disse partiene, også støtter et slikt vanvittig system.  

Hvis politikk innebærer å støtte og arbeide innenfor et av disse partene sier vi Nei takk; disse partiene er alle tilhengere av vanvittige, ineffektive, kompliserte og sløsete systemer på områder etter område eller område.    

Politikk handler om hvordan samfunn skal organiseres, og alle de store partene støtter da altså en organisering som innebærer ineffektive, sløsete, ressurskrevende og kompliserte ordninger for å finansiere viktige oppgaver, og de har ingen planer om forbedringer. Vi kan da ikke på noe vis støtte de store partiene. 

Den eneste partiet som sier ifra og forsøker å gjøre noe med dette vanvittige systemet er Liberalistene, og vi håper de blir store og sterke og således kan rydde opp i det kaos som de andre partiene og deres sosialdemokratiske ideologi (alle partiene på Stortinget er sosialdemokratiske*) har skapt.     

 

 

*SNL gir følgende selvmotsigende definisjon av «sosialdemokrati»: «Sosialdemokrati er i vår tid en ideologi som vektlegger betydningen av individuell frihet og anser en relativt høy grad av politisk eller demokratisk kontroll med markedsøkonomien som nødvendig for å bygge ut den enkeltes frihet til å bestemme over eget liv. Med utgangspunkt i hensynet til individets frihet – og en likest mulig fordeling av slik frihet – går sosialdemokrater derfor inn for at staten skal jevne ut sosiale og økonomiske forskjeller og innføre et blandingsøkonomis system, blant annet med utbygging av offentlige velferdsordninger, i det som gjerne blir omtalt som en velferdsstat.»

Den som har skrevet denne definisjonen sår åpenbart ikke skal man ha statlig «kontroll med markedsøkonomien» må man krenke den enkelte borgers er individuelle frihet. Det er dog mulig å lete frem en korrekt definisjon av dette begrepet gjemt inne i SNLs definisjon, og den er slik: «Sosialdemokrati er en ideologi  som anser en relativt høy grad av politisk eller demokratisk kontroll med markedsøkonomien som ønskelig og nødvendig. Sosialdemokratiet går derfor inn for at staten skal jevne ut sosiale og økonomiske forskjeller og innføre et blandingsøkonomisk system, blant annet med utbygging av offentlige velferdsordninger, i det som gjerne blir omtalt som en velferdsstat.». At både Høyre og FrP, og alle andre parter på Stortinget støtter dette, er opplagt.   

  

 

 

 

 

      

https://www.facebook.com/liberalistene/videos/2194009717502614/

http://www.bilnorge.no/artikkel.php?aid=48771

https://www.tv2.no/a/5497572/

https://snl.no/sosialdemokrati

KrF i regjering og en mulig endring av abortloven 

Det ser ut til at KrF har landet på den konservative siden. Formann Knut Arild Hareides forsøk på å få KrF til å gå i regjering med sosialistene fikk ikke flertall  i KrFs organer. Men KrF vil i regjering, koste hva det koste vil, og Høyre vil ha KrF med i regjering, koste hva det koste vil. For å få KrF med i regjering ser det ut til at Høyre er/har vært villig til å innskrenke kvinners rett til selvbestemt abort. 

Dagbladet skriver om Høyres innspill til endringer i abortloven, endringer som ligger på bordet fordi de ønsker å komme KrF i møte: «Høyres abortskisse: – Rammer de svakeste. Eksperter mener Høyres abortskisse vil tvinge kvinner til å gjennomføre svangerskap de ikke ønsker, og kaller det «en alvorlig innskrenking av kvinners abortrettigheter». – Det er et skritt tilbake, mener jusprofessor.» (Det det primært er snakk om er å innskrenke retten til abort dersom det under svangerskapet påvises at barnet med stor sannsynlighet vil bli født med f.eks. Downs syndrom.)  

Grunnen til at KrF nå vil innskrenke kvinner rett til selv å bestemme om de skal avbryte et svangerskap eller ikke er en følge av dere motstand mot noe de kaller «sorteringssamfunnet», og partiet omtaler dette slik på sin nettside: 

«JAKTEN PÅ DET PERFEKTE menneskeliv er ikke over. Vi er i ferd med å skape et sorteringssamfunn der samfunnets menneskelige mangfold gradvis viskes ut. Med «sortering» mener vi at mennesker blir fratatt sin rett til liv, frihet og personlig sikkerhet fordi de har bestemte egenskaper. For eksempel kan moderne medisinsk teknologi føre til at det så å si ikke vil bli født mennesker med Downs syndrom i fremtiden. Muligheten til å lage sine egne «designerbabyer» er like rundt hjørnet. Stadig flere tar til orde for å åpne for aktiv dødshjelp i Norge – og en legalisering vil ha stor betydning for hvordan vårt samfunn ser på menneskelivets verdi. KRISTEN-DEMOKRATER bygger sin politikk på det kristne menneskesynet. Dette tar utgangspunkt i at alle mennesker er skapt i Guds bilde, med en iboende, ukrenkelig verdighet og umistelige menneskerettigheter. Vi kan ikke kompromisse på menneskets absolutte verdi. ET LIV HAR UENDELIG VERDI. Kristelig Folkepartis viktigste prioritering er å sikre retten til liv, likeverd og livshjelp. Medisinsk teknologi må alltid stå i livets tjeneste og ikke brukes til å sortere menneskeliv. Sykdom og smerte må møtes med aktiv livshjelp og styrket omsorg ved livets slutt. Sortering og diskriminering må erstattes av inkludering og likestilling». 

Den første grove resonneringsfeilen som begås her er at det ikke skilles mellom foster og menneske. Denne forskjellen er essensiell og fundamental, og burde være opplagt for enhver. Det er mennesker som har rett til liv, ikke fostre. Dette poenget er svært viktig, men vi skal her legge hovedvekten på et annet poeng. 

KrF legger hovedvekten på «samfunnet», de vil ikke ha et «sorterings-samfunn». Men samfunn består av mennesker som regelmessig omgås hverandre (og som i betydelig grad har felles verdier, vaner, holdninger, historie og institiusjoner). Det er altså menneskene som er den primære bestanddel. Det er dette som er utgangspunkt for individualismen, som vi slutter oss til. Kollektivismen, derimot, betrakter gruppen som det primære, og ser på enkeltmennesker primært som en bestanddeler av gruppen. Kollektivismen innebærer da at den enkelte må underordne seg det som gruppen (via dens valgte representanter) måtte bestemme. Individualismen innebærer at den enkelte har rett til å bestemme over seg og sitt, kollektivismen innebærer at gruppen har rett til å bestemme over den enkelte. 

Å bli mor er såvidt jeg kan forstå det en stor og fantastisk opplevelse som vil gi mye glede til barnets foreldre og øvrige familie i årene etter at barnet er komme til verden. Men det å ta seg av et barn et en kolossal jobb som krever mye tid, innsats, omtanke og mye mer, gjennom mange år. Denne jobben er det primært foreldrene som skal stå for. Det er ikke sikkert at det alltid passer for en kvinne å bli mor; det avhenger av en rekke omstendigheter som f.eks. ekteskapelig status, jobb og inntekt, boligsituasjon, sosial situasjon, progresjon i en eventuell utdannelse, etc. Det er ikke slik at det alltid passer godt inn i kvinnens planlagte eller ønskede livsløp å bli mor akkurat der og da.       

Dersom en kvinne er blitt gravid og ikke ønsker å bli mor, bør hun som i dag ha full rett til å kunne få utført en abort. Men KrF vil innskrenke denne retten.  

Det KrF foretrekker er at dersom en kvinne blir gravid, ønsker å få utført en abort fordi det ikke passer med hennes planlagte livsløp å bli mor der og da, vil KrF nekte henne dette. Det KrF vil er altså å tvinge den gravide til å ta seg av et barn hun ikke ønsker, et barn hun ikke ønsker fordi det ikke passer med hennes livssituasjon og hennes fremtidsplaner. 

KrF vil altså tvinge den enkelte kvinne (som de vil nekte abort) til å foreta en total omlegging av sitt liv, og til å bruke mesteparten av sin tid de neste ca 15 årene på å ta seg av et barn hun i utgangspunktet ikke ville ha. Og grunnen til at de vil tvinge kvinnen inn i denne forferdelige situasjonen er motstand mot noe de kaller «sorteringssamfunnet». Dette er et klart eksempel på at KrF vil ofte det enkelt menneske på kollektivets alter. De setter klart og tydelig det de oppfatter som «fellesnytten»  – å unngå et sorteringssamfunn – foran hensynet til det enkelte menneske og dette menneskets liv og dets muligheter til å velge sitt livsløp.

Det virker som om KrF ikke bryr seg om den ulykke, eller kanskje i verte fall, den lidelse, de da tvinger disse kvinnene igjennom. Mye tyder dog på at kristne ikke synes ulykke og lidelse er så ille.  Mor Theresa, som er en helgen i den katolske kirke, har visstnok uttalt følgende: «There is something beautiful in seeing the poor accept their lot, to suffer it like Christ’s passion, the world gains much from their suffering» og «Pain and suffering have come into your life, but remember pain, sorrow, suffering are but the kiss of Jesus – a sign that you have come so close to Him that He can kiss you». 

Vi har et annet syn på dette enn de kristne har. Vi vil at den enkelte skal kunne leve et lykkelig og godt liv, og en viktig bestanddel i dette er den enkeltes mulighet til å foreta egne valg i alle situasjoner hvor valg er mulige. Dette inkluderer en kvinnes rett til selv å bestemme om hun skal bli mor eller ikke.    

Det ser heldigvis ut til at denne endringen av abortloven ikke vil bli gjennomført; FrP og Venstre sier visstnok Nei: «Kjell Ingolf Ropstad hevder KrF kan få endret abortloven hvis partiet går inn i Solberg-regjeringen. Venstre og Frp avviser dette kategorisk» (Aftenposten). Men med svært god grunn er vi i tvil om prinsippfastheten i disse partiene; Venstres eneste prinsipp er at de ikke skal ha noen prinsipper, og FrP selger sine prinsipper for noen statsrådstaburetter. Og Høyre, som la frem skissen som innebar en innskrenkning av abortloven, ser ut til å ha en ambisjon om å nærme seg Venstre i systematisk prinsippløshet (et poeng vi kommenterte for om lag ti år siden på stemDLF.no, link nedenfor).  

Vi håper virkelig at retten til selvbestemt abort ikke blir innskrenket. Dessverre lever vi i en tid hvor den individuelle friheten stadig blir ytterligere innskrenket, og vi frykter at det kommer flere slag om denne viktige rettigheten i kommende år.   

 

 

 

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/21zakl/hoeyres-abortskisse-rammer-de-svakeste

https://www.krf.no/politikk/politisk-program/likeverdssamfunnet/

https://www.independent.co.uk/voices/as-mother-teresa-is-canonised-the-debate-remains-about-how-saintly-she-really-was-a6779346.html

https://quotecatalog.com/communicator/mother-teresa/

https://www.aftenposten.no/norge/politikk/i/L07zQV/-Knuser-KrFs-hap-om-endringer-i-abortloven?fbclid=IwAR2ytaZgh7b2xwdoFf1rnszIf6teVU99A0j7fABmHdaGPe9sFUDb22IQL5E

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/ddeKaA/hoeie-vil-ha-faerre-aborter?utm_content=row-2&utm_source=vgfront

http://www.stemdlf.no/node/4349/

«Venstresiden» og «høyresiden» – korrekt definert

Den store saken i norsk politikk de siste ukene har vært KrFs mulige sideskifte – fra den borgerlige/konservative/blå siden og over til den røde venstresiden. Vi hare sett utallige artikler i avisene som har redegjort for omstendighetene omkring KrFs veivalg: lederen Knut Arild Hareide ønsker at KrF skal samarbeide med Ap og SV i regjering, selv om partiet tidligere klart har vært  solid forankret på borgerlig side. 

VG brakte nylig følgende overskrift: «Sjokkmåling for høyresiden: KrF-velgere vil ha Støre-regjering». En kommentator på Resett skriver følgende: «Høyresiden i KrF må kjempe og finne en lederkandidat, ellers vinner Hareide».

Det virker som om en vanlige forståelse av disse begrepene («venstresiden» og «høyresiden») innebærer at venstresiden utgjøres av partier som Ap, SV, MDG, Rødt, mens partier som FrP, Høyre og KrF utgjør høyresiden. Sp skiftet for noen år siden over til venstresiden, mens Venstre er det også i denne saken umulig å vite hvor man har.   

Hvis man skal vite hva man snakker om må de begreper man bruker være korrekt definert: Som Ayn Rand sa det: «A definition is a statement that identifies the nature of the units subsumed under a concept. … The purpose of a definition is to distinguish a concept from all other concepts and thus to keep its units differentiated from all other existents. … A definition must identify the nature of the units, i.e., the essential characteristics without which the units would not be the kind of existents they are. … Definitions are the guardians of rationality, the first line of defense against the chaos of mental disintegration». 

Med andre ord: Skal man vite hva man snakker om må man bruke riktige begreper, og for å kunne bruke riktige begreper må de være definert på en korrekt måte; dvs. de må være definert slik at de identifiserer de essensielle egenskaper ved det som defineres, (Å definere «mennesket» som «et to-bent dyr» eller som «et dyr som har tommel» eller «et dyr som har språk» er feil fordi de ikke bare gjelder mennesker eller ikke identifiserer essensielle egenskaper; den korrekte definisjonen av «menneske» er den som Aristoteles ga: «et rasjonelt dyr».)  Det vi skal gjøre her er å gi korrekte definisjoner av begrepene «venstresiden» og «høyresiden».    

La oss først se på en vanlig (Wikipedias) definisjon eller beskrivelse av «venstresiden»: «Venstresiden er en fløy i politikken der de tilhørende partiene eller personer har visse politiske fellestrekk. Fellestrekket mellom ideologier på venstresiden er et mål om høyere grad av sosial likhet og egalitarisme mellom innbyggerne i et samfunn … Felles for venstresiden er kampen for klasseutjevning, rettferdig fordeling nasjonalt og internasjonalt og at dette skal skje ved å ha en aktiv og sterk stat som forvalter mange velferdstjenester og tar aktivt del i næringslivet.» 

Dette er en rimelig grei og dekkende forklaring selv om den som en definisjon er for lang og inneholder elementer som ikke nødvendigvis må være med og som derfor bør utelates. Vi foreslår derfor følgende definisjon, som vi vil si er i samsvar med essensen i Wikipedias definisjon: «venstresiden består av de aktører (partier, organisasjoner, personer) som vil øke statens* makt, dvs. som vil ha høyere skatter og avgifter, ha flere statlige reguleringer, og flere statlige støtteordninger og tilbud som gis mer eller mindre gratis** til befolkningen».

Vi vil tro at ingen vil ha innsigelser mot denne definisjonen; vi kan ikke se annet enn at den dekker politikken til de aktører som tradisjonelt blir plassert på venstresiden.   

Som nevnt inkluderer Wikipedias definisjon flere elementer enn de som vi har tatt med i vår definisjon («sosial  likhet og egalitarisme… kampen for klasseutjevning, rettferdig fordeling nasjonalt og internasjonalt»), men disse elementene er såpass kompliserte både mht. hva de betyr og hvordan de skal gjennomføres at de ikke hører hjemme i en definisjon av «venstresiden». Hva betyr egentlig «sosial likhet»? Hvordan skal «kampen for klasseutjevning» skje – med vold og tvang eller på en frivillig/fredelig måte – og hva er en «klasse»? Hva er betyr «rettferdig» i uttrykket «rettferdig fordeling» – og hva er det som skal fordeles? (Tradisjonelt betyr «rettferdighet» å behandle individer slik de gjør seg fortjent til ved egne, valgte handlinger, men betydningen her er åpenbart en helt annen.) Disse momentene kan tas med i et partiprogram, hvor det også er plass til å forklare hva som menes med disse uttrykkene, men i en definisjon av en fløy som omfatter flere politiske partier med ulike strategier og mål, hører de ikke hjemme.   

De elementene som er med i vår definisjon identifiserer grunnlaget for det som Wikipedia benytter for å beskrive venstresiden: det som omtales som klasseutjevning og rettferdig fordeling skjer via gratis offentlige tilbud, velferdstjenester og progressive skatter; og ønsket om en aktiv og sterk stat som tar aktivt del i næringslivet skjer i hovedsak via reguleringer, men også ved statlig eierskap. Så vår definisjon dekker det som Wikipedia tar med, men vår definisjon er mer fundamental.   

Vi vil tro at den definisjon vi gir er ukontroversiell. I hvert fall inntil vi gir en tilsvarende definisjon av «høyresiden». 

Høyresiden skal være venstresidens motpol. Den skal da ha motsatte standpunkter enn de som venstresiden har. Venstresiden vil øke statens aktivitetsområde – og da skulle dens alternativ gå inn for å redusere statens aktivitetsområde.   

Vi vil derfor definere «høyresiden» slik: «høyresiden består av de aktører (partier, organisasjoner, personer) som vil redusere statens makt, dvs. som vil ha lavere skatter og avgifter, ha færre statlige reguleringer, og færre statlige støtteordninger og tilbud». 

Før vi går videre vil vi nevne de ekstreme på begge sider. De ekstreme på venstresiden, dvs. de som ligger lengst til venstre, vil at staten skal drive praktisk 100 % av alle oppgaver – slik som var målet i de kommunistiske diktaturene (det tydeligste eksempel var Sovjetunionen) som en rekke partier på venstresiden hyllet. Men et parti kan befinne seg på venstresiden selv om det ikke ønsker at staten skal bli så omfattende. Tilsvarende, på høyresiden vi de mest ekstreme gå inn for at staten kun skal ta seg av de legitime statlige oppgavene, det vil at staten kun skal beskytte borgernes frihet (ved å drive politi, rettsapparat og militært forsvar), og intet annet. Men partier som er mindre ekstreme enn dette vil også kunne bli plassert på høyresiden.   

Disse begrepene er da definert ut i fra den situasjon som eksisterer. Hvis vi benytter statens andel av BNP som et mål på statens størrelse og aktivitetsområde, og antar at denne andelen utgjør 50 %, vil partier som ønsker at den skal være 60 % eller 80 % eller 100 % plasseres på venstresiden, og partier som ønsker at den skal være 30 % eller 10 % plasseres på på høyresiden. Men dersom staten har en andel av BNP på 80 %, vil et parti som ønsker at andelen skal være 60 %, plasseres på høyresiden.

La oss se på den definisjon av høyresiden som Wikipedia gir: «Høyresiden er en vid samlebetegnelse for politiske partier, ideologier og sympatier som anser sosial lagdeling eller sosial ulikhet som uunngåelig, normalt eller ønskelig. Høyresiden er typisk opptatt av individuell frihet og konservatisme, bevaringen av tradisjonelle institusjoner og verdier.»

Bortsett fra på ett punkt er dette galt. Høyresiden legger stor vekt på individuell frihet, men forståelsen av dette svært viktige prinsippet er i beste fall svak, og stort sett ikke-eksisterende blant mainstream-aktører. (For ordens skyld tar vi med den korrekte definisjonen av «individuell frihet» her, en definisjon som ikke er å finne i noe manistream-oppslagsverk: «Individuell frihet er retten for individer til å bestemme over seg og sitt, dvs. over sin kropp, sin eiendom og sin inntekt».)

Å si som Wikipedia at høyresiden anser sosial lagdeling eller sosial ulikhet som uunngåelig, normalt eller ønskelig, er helt feil. Dette er ting som venstresiden er imot, men derfor å si at høyresiden er for, blir galt. Sannheten er at høyresiden ikke er opptatt av dette i det hele tatt! Høyresiden er ikke tilhengere av sosial lagdeling eller sosial ulikhet, sannheten er at høyresiden er for (større) individuell frihet! Og er man tilhenger av individuell frihet godtar med det som blir resultatet av individers frie valg: hvis noen velger å jobbe mye og å tjene penger så blir de rike, hvis noen velger å jobbe mindre og å prioritere fritid, blir de mindre rike: og høyresiden vil i motsetning til venstresiden si at dette ikke er noe problem i det hele tatt!   

Det er riktig at høyresiden tradisjonelt er blitt koblet opp mot konservatisme, men vi er ikke helt med på at dette er korrekt. Begrepet «konservativ» er i pressen brukt i stort omfang i en rekke sammenhenger, bla. blir det benyttet for å beskrive presteregimet i Iran, og det ble benyttet om de gammelkommunister i Sovjetunionen som var motstandere av de reformer som ble gjennomført under Gorbatsjov (og som endte med kommunistregimets fall). En som er konservativ er da bare en som ønsker at utviklingen skal gå sakte fordi raske omveltninger skaper store problemer. Begrepet «konservativ» sier da ikke noe som hvilken vei utviklingen skal gå. Når både gammelkommunister og tilhengere av islamistisk diktatur med en viss rett kan beskrives som konservative, blir det feil å uten videre å plassere denne holdningen på en politisk fløy: konservative vil at viktige endringer i samfunnet skal skje sakte – retningen utviklingen skal gå i er for dem av mindre interesse, og det er retningen som bestemmer fløytilhørighet. 

I Norge i dag blir partier som FrP og Høyre plassert på høyresiden. Men går disse inn for en politikk som vil redusere statens makt, vil de ha lavere skatter og avgifter, færre statlige reguleringer, og færre statlige støtteordninger og tilbud? Hvis man skal basere seg på disse partienes retorikk så kan de på enkelte områder plasseres på høyresiden. Man det er ikke ord som gjelder, det som gjelder er handling.     

For å gjøre den enkelt kan man benytte statens utgifter som et mål på statens omfang. Da Stoltenberg II-regjeringen bestående av Ap og SV tiltrådte i 2005, var statsbudsjettets utgifter på ca 600 mrd kr, da regjeringen gikk av var utgiftene på 1200 mrd kr; selv om man korrigerer for inflasjon, befolkningsøkning og vekst i BNP så er dette en meget sterk økning i statens omfang. Stoltenberg II-regjeringen gikk av i 2013, og ble erstattet av en blåblå regjering bestående av Høyre og FrP (senere ble regjeringen utvidet med Venstre).

Hvordan er det gått med den statlige pengebruken under statsminister Solbergs blåblå-regjering – har den fortsatt å øke eller er den blitt redusert? Nedenfor er en tabell som viser årstall og statsbudsjettets utgifter for noen av de siste årene i milliarder kr: 

  

2007:    712
2010:    907
2015: 1161,2
2016: 1216,6
2017: 1275,6
2018: 1300,2 

At pengebruken øker under den venstreorientertere rødgrønne regjeringen er i fullt samsvar med vår definisjon av venstresiden. Men dersom utgiftsveksten bare fortsatte i omtrent samme tempo under en blåblå regjering så sier dette kun at denne regjeringen fører en politikk som ikke er høyreorientert, den fører en politikk som er venstreorientert. Hadde denne regjeringen ført en høyreorientert politikk ville statens utgifter ha blitt redusert. Vi kunne også tatt med at den blåblå-regjeringen har intensivert en rekke typer reguleringer på en rekke områder, og derved innskrenket ytterligere den individuelle frihet som høyresiden legger avgjørende vekt på. Men i rettferdighetens navn må vi også nevne at enkelte reguleringer er blitt opphevet (og den har gjort noe mer enn å fjerne forbudene mot lakrispiper og Segway).   

Med andre ord: FrP og Høyre befinner seg på venstresiden. Nå er det helt vanlig i alle mainstreamfora å si at disse partiene befinner seg på høyresiden. Men en slik plassering i det politiske landskap er ikke holdbar.  

Vi skal se litt nærmere på dette. Vi antar som et utgangspunkt at de venstreorienterte vil føre en politikk som bringer samfunnet nærmere sosialismen, hvor staten dirigerer praktisk talt all aktivitet unntatt den som er rent personlig. De venstreorienterte gjør dette ikke ved å nasjonalisere/eksproprierte alle bedrifter/produksjonsmidler, slik de gikk inn for for noen tiår siden; nå vil de bevege samfunnet i samme retning ved å utstede stadig mer omfattende reguleringer av all næringsvirksomhet: det finnes reguleringer i ulike former om hva som skal produseres, hvem som skal kunne ansettes, hvilke lønninger som skal gis (dette kan skje ved at enkelte fagforeninger får særfordeler av staten), krav som produkter må oppfylle for at det skal kunne bli solgt, osv. På enkelte områder må man ha konsesjon av staten for i det hele tatt å kunne starte opp (sykehus, TV-stasjoner), og hvis man prøver å starte opp noe på visse områder kan byråkratiet legger store hindringer i veien for det man har planlagt, selv om det formelt sett ikke er forbudt. Staten kan legge krav på alt fra kjønnssammensetningen i visse typer bedrifters styrer (Høyre var en ivrig tilhenger av dette), og den kan detaljregulere utslipp av såkalte klimagasser. Når de venstreorienterte ønsker å føre en politikk som innebærer mer av alt dette, har opposisjonen stort sett kun gått inn for en mildere, mer forsiktig og saktere utvikling i den samme retningen.      

Hvis man definerer venstresiden som de som vil bevege samfunnet nærmere sosialismen, blir det helt feil å definere høyresiden som de som i praksis bare ønsker at denne utviklingen skal foregå i et noe saktere tempo. Men det er slik partier som Høyre og FrP fungerer i dag. Med den definisjon vi har gitt blir det feil å plassere partier som Høyre og FrP på høyresiden, men det blir riktig å kalle dem konservative.  

Vårt syn er at venstresiden har ett overordnet mål: å øke statens makt på flere og flere områder. Men det er også blitt hevdet at venstresiden er opptatt av de svake og vil hjelpe dem, og at den er for  ytringsfrihet, kvinners rettigheter, homofiles rettigheter. Men det siste tiår har klart vist at venstresiden har alliert seg med islam, og ikke motarbeider islams økende innflydelse i Vesten. Som kjent har kvinner en mindreverdig stilling i islam, homofil praksis er forbudt i islam og blasfemi er forbudt i islam. Praktisk talt alle betydelige aktører på venstresiden har valgt å reellt sett støtte de holdninger islam har på disse områdene, heller enn å bekjempe islam og å forsvare likestilling, homofiles rettigheter og ytringsfrihet. Men dersom man innser at venstresiden har ett overordnet  ønske: å samle mer makt hos staten, så er venstresidens standpunkter mht. islam en opplagt implikasjon av venstresidens grunnpremiss: individuell frihet for den enkelte betyr svært lite, å øke statens makt for å bestemme over og dirigere individer, betyr alt.                

Men kan man ikke si at venstresiden ønsker å heve levestandarden til de svake og de fattige? Venstresidens propaganda har i perioder lagt vekk på dette, men dersom man vet noe om det sist hundreårs historie vet man at det som reduserer og avskaffer fattigdom er kapitalisme/markedsøkonomi, dvs. respekt for eiendomsretten og et uregulert, fritt marked, og man vet at de regimer som har lagt kursen sterkt til venstre med omfattende statlig regulering av næringslivet, har endt som økonomiske katastrofer (det forhåpentligvis siste eksempel er Venezuela, hvor politikken til venstresidens helt Hugo Chavez har ført til at det tidligere rimelig velstående landet er blitt lutfattig, og millioner av mennesker flykter til nabolandene fordi det er praktisk talt ingen ting å få kjøpt i Venezuela). Å påstå at venstresiden er opptatt av å redusere fattigdom er en ren løgn.

Vi vil si at venstresidens ideologi har ett formål: å gi reellt sett tomme løfter til naive mennesker for at velgerne skal gi makt til en elite. Resultatet av venstresidens politikk er alltid økt fattigdom, og dette skjer fordi statlige reguleringer demper produksjonen, og produksjon er en forutsetning for velstand.   

Men hva med høyresiden? Slik vi har definert den er det i Norge bare ett parti som befinner seg på høyresiden, og det er Liberalistene. Sier dette at vår definisjon er for snever? Bør man av den grunn benytte en annen definisjon, en som gjør høyresiden noe større? F.eks. har Resetts redaktør Helge Lurås i en overskrift gitt følgende beskrivelse: «Uenigheten mellom venstre- og høyresiden dreier seg om islam…». Artikkelen blir ikke merkbart bedre enn tittelen når Lurås sier at «Heretter vil jeg for enkelthets skyld kalle den siden som da ikke er høyresiden for venstresiden, selv om venstre og høyre i dag i liten grad har med økonomiske klasser å gjøre. Det har kanskje mer med hvor selvstendig og autonom man er. De mer kollektivistisk orienterte er (fortsatt) på venstresiden, mens individualistene samler seg på høyresiden.»

Kanskje han med dette mener at det eneste som skiller partiene (de som er på Stortinget eller er favorisert av NRK) er holdningen til islam og til innvandring, og at det da er rimelig å lage et skille med utgangspunkt i dette: de som er positive til islam og innvandring er på venstresiden, og at de som er kritisk til islam og innvandring er på høyresiden. 

Dette er i hvert fall et syn på høyresiden som er utbredt. Det klareste eksempel på dette er omtalen av det svenske partiet Sverigedemokratene: dette partiet er kritisk til islam og til innvandring, men er ellers et tvers igjennom vaskeekte sosialdemokratisk parti. Partiet blir praktisk talt alltid beskrevet som høyreorientert, men det eneste punkt hvor det skiller seg ut fra de andre svenske partiene i Riksdagen er at det som nevnt er kritisk til innvandring og islam. 

Men å lage et skille kun på dette punktet er å si at alle andre spørsmål – skal staten drive (eller finansiere) praktisk talt alt av skoler, sykehus, pensjonsordninger, trygdeordninger, infrastruktur, og regulere alt annet – ikke er et spørsmål som det kan være politisk uenighet om. Å si at skille mellom høyre og venstre kun går på islam/innvandring er å si at venstresiden har fått gjennomslag på alle andre områder, og at det på disse områdene ikke lenger finnes noen opposisjon/noe alternativ.

Det er mulig at enkelte vil mener dette, men etter vårt syn er det feil. Dette er å fornekte at det finnes et politisk alternativ til det venstresiden mener.  

La oss også ta med at høyresiden, slik vi har definert den, er positiv til innvandring, og støtter full religionsfrihet. Høyresiden vil da ikke godta noen innskrenkninger i individuell frihet, og da heller ikke de ønsker om innskrenkninger som kommer fra enkelte muslimer; høyresiden er ikke bare for full bevegelsesfrihet, men er også for likestilling mellom menn og kvinner, for full likestilling for homofile, og for full ytringsfrihet (inkludert retten til å bedrive blasfemi).      

Vi har definert høyresiden og venstresiden ut i fra om de vil redusere eller øke statens  makt, dvs. ut i fra om de vil øke eller redusere individers frihet: høyresiden vil øke den, venstresiden vil redusere den. Men man kan gå dypere inn i dette materialet; det som ligger til grunn for disse ulike synspunktene er et syn på forholdet mellom det enkelte menneske og de mennesker det omgås med; skal utgangspunktet være individet eller skal de være gruppen – er det individualisme eller kollektivisme som er det riktige utgangspunkt?  Her vil vi bare kort si at siden det er individer som tenker og handler, er det individualisme som er det korrekte utgangspunkt. Kollektivisme innebærer alltid at det enkelte individ ved tvang må underordne seg mennesker som primært et ute etter makt, og regimer basert på kollektivistiske ideer har alltid ført til undertrykkelse, nød og fattigdom. Alle kollektivistiske ideologier: nasjonalisme, fascisme, sosialisme, nasjonalsosialisme/nazisme,  etc., befinner seg da klart på venstresiden.  

 Partier som Høyre og FrP, og nettaviser som Resett og Document, bør da aldri beskrives som eller omtales som høyreorienterte eller som tilhørende høyresiden, men det er korrekt å omtale dem som konservative. Aktører som Alliansen og Ekte Nyheter er nasjonalister. Ingen av disse befinner seg på høyresiden, de er alle på venstresiden. I Norge er det kun en aktør av en viss størrelse på høyresiden, og det er partiet Liberalistene!    

Helt til slutt: Knut Arild Hareides ønske om et sideskifte for KrF, fra å støtte en regjering med FrP og Høyre til å støtte en regjering med SV og Ap, er ikke et skifte fra høyresiden til venstresiden, det er kun en mikroskopisk kursjustering som ikke innebærer noen merkbar endring av politikken som vil bli ført. 

 

 

 

*Når vi skriver «staten» inkludere vi i dette også andre fellesskap som man er tvunget til å være med i så som kommuner og fylkeskommuner.   

**Med «gratis tilbud» mener vi tilbud som ikke betales av brukeren når han benytter dem, men er betalt av borgerne gjennom alle typer skatter og avgifter. 

 

 

 

https://www.regjeringen.no/contentassets/0e41c00a921245f282ba5781c1ad812f/faktaark_statens_inntekter_utgifter.pdf

https://www.regjeringen.no/contentassets/62bcdd722d344cd0ac6b5361471f825c/faktaark_inntekter_utgifter.pdf

https://www.regjeringen.no/contentassets/1cde615891ca463783b967ab25b20417/faktaark3.pdf

https://www.regjeringen.no/contentassets/a015e188755840779587947912d57429/faktaark2015_inntekter.pdf

https://www.statsbudsjettet.no/Statsbudsjettet-2010/Satsinger/?pid=38787#hopp

https://www.regjeringen.no/no/tema/okonomi-og-budsjett/statsbudsjettet/tidligere-statsbudsjetter/id450436/

https://www.statsbudsjettet.no/Upload/Statsbudsjett_2007/dokumenter/pdf/gulbok.pdf

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/On9vrw/sjokkmaaling-for-hoeyresiden-krf-velgere-vil-ha-stoere-regjering

https://resett.no/2018/10/24/hoyresiden-i-krf-ma-kjempe-og-finne-en-lederkandidat-ellers-vinner-hareide/

https://resett.no/2017/10/05/uenigheten-mellom-venstre-og-hoyresiden-dreier-seg-om-islam-sa-hvem-har-rett/

http://aynrandlexicon.com/lexicon/definitions.html

https://no.wikipedia.org/wiki/Venstresiden

Drapet på «journalisten» Jamal Khashoggi  

Det synes åpenbart at Jamal Khashoggi, som var Saudi-Arabisk stasborger, men som i den siste tiden har levd i eksil fordi han var i sterk opposisjon til regimet i Saudi-Arabia, ble drept på en grusom måte av saudiarabiske agenter mens han var på et rutinebesøk på det Saudi-Arabiske konsulatet i Istanbul. Noe som er spesielt ved denne saken er at det visstnok finnes lydopptak av det som skjedde, fremskaffet enten ved en overføring fra Khashoggis Apple-klokke (?!), eller ved avlytting av konsulatet utført av tyrkiske myndigheter. 

At opposisjonelle er blitt drept på grusomme måter av tyranniske og barbariske regimer har skjedd til alle tider, og det er kun i Vesten i de siste par hundre år at opposisjonelle stemmer har kunnet si hva de ville uten frykt for represalier fra myndighetene.  (I dag blir kritiske journalister drept i Russland, de mister jobben i enkelte andre land, og i noen land blir de satt i husarrest). 

Den som reellt sett leder Saudi-Arabia i dag er kronprins Mohammed Bin Salman – populært omtalt som BSM – og han har gitt inntrykk av han er reformvennlig og vil gjøre Saudi-Arabia mer sivilisert – eller mindre barbarisk. Saudi-Arabia er et primitivt diktatur som sammen med Iran må regnes som blant de minst frie landene og tyranniske landene i verden. Ingen vet hvem som beordret drapet på Khashoggi; det er umulig å si at BSM beordret drapet, men det må være beordret av noen som mente at BSM ville godta dette – og dermed er BSM reellt sett ansvarlig for drapet.      

Det er en skam at USA er alliert med Saudi-Arabia,  Saudi-Arabia er et tyranni hvor kritiske stemmer blir beordret drept av landets politiske ledelse. Drapet skjedde altså på et Saudi-Arabisk konsulat iTyrkia, og det ble utført av agenter fra Saudi-Arabia. Når et regime handler slik bør det boikottes av alle siviliserte land. Det ser også ut til at det reformvennlige image BSM har forsøkt å etablere, er en bløff.  

På den annen side: Kan det som skjedde være et forsøk fra Saudi-Arabia på å svekke det Iran-sympatiske Muslimske Brorskap, som Khashoggi reellt sett representerte, og at dette var en aksjon som var en del av den interne arabisk/islamske borgerkrigen mellom sunni og shia, her representert ved hhv. Saudi-Arabia og Iran? Vårt inntrykk er at sunni er noe mindre ille enn shia, men uansett kan et slikt drap på en opposisjonell stemme ikke forsvares. (Dette drapet ble altså utført av Saudi-Arabiske agenter på en Saudi-Arabisk statsborger på Saudi-Arabisk territorium – men vi har aldri hatt sansen for forestillingen om at siviliserte land aldri har noen rett til å blande seg inn i andre lands såkalte indre anliggender.) En grunn til at Tyrkias ledelse gjør et stort nummer ut av dette kan være at Tyrkia er langt mer positivt innstilt til Iran, og er imot Saudi-Arabias (tilsynelatende?) nyorientering.      

Khashoggi blir i mainstream-pressen over hele verden etter drapet omtalt som journalist. Men var han det? Hva vil det si å være journalist? En journalist er en person som formidler aktuelle og viktige hendelser (og deres bakgrunn og kontekst) til publikum gjennom aviser og reportasjer i TV og på radio. Journalister bør være objektive, dvs. de bør så godt de kan i sine artikler/reportasjer ta med det som er viktig og utelate det som ikke er viktig, og de bør ikke la personlige preferanser og sympatier påvirke utvelgelsen og vinklingen av det materiale de formidler.  

Kan man da si at Khashoggi var journalist? Han skrev i hvert fall for enkelte aviser, men han arbeidet også muligens som agent for Saudi-Arabias etterretningstjeneste, selv om han senere  åpenbart havnet i opposisjon til myndighetene i Saudi-Arabia. Han ble også en slags venn av Osama bin Laden, og han var en periode medlem av Det Muslimske Brorskap, som støtter innføring av sharia. Khashoggi ville dog at sharia skulle innføres på på fredelig vis – det var i hvert fall dette han sa. (Disse opplysningene er hentet fra wikipedia.) Han skrev for amerikanske Washington Post, men dette var i hovedsak artikler som fremmet Muslimsk Brorskaps agenda.  

Så kan man omtale Khashoggi som journalist? Ikke slik vi ser det. Han var en propagandist og aktivist som støttet den mest barbariske versjon av islam.  

Dette burde da være noe som journaliser i Vesten burde skrive om. Men vi har sett lite til dette, det virker som om mange i den yrkesgruppens som går under betegnelsen journalist i Vesten forsøker å dekke over dette faktum, et faktum som kanskje ikke passer med disse «journalistenes» politiske syn. 

Men da er de heller ikke virkelige journalister, de er propagandister og aktivister. Det finnes en lang rekke eksempler på at norske medier – og da inkluderer vi de store avisene og flaggskipet NRK/Dagsrevyen –  gang på gang lyver om viktige saker (vi gir noen få lenker nedenfor). 

Mao. «journalister» i Norge lyver om at den islamistiske aktivisten Khashoggi var journalist. Men man kan jo ikke vente seg noe annet når en betydelig del av de som går under yrkesbetegnelsen «journalist» ikke opptrer som journalist i samsvar med definisjon av hva en journalist er, men i stedet bruker «journalist»-merkelappen for å drive venstreorientert/islamvennlig propaganda. 

 

 

 

https://www.vg.no/nyheter/utenriks/i/ddeMzo/full-forvirring-om-khashoggi-funn

https://www.vg.no/nyheter/utenriks/i/9m1oPE/erdogan-alt-tyder-paa-at-drapet-var-planlagt

https://www.vg.no/nyheter/utenriks/i/WLM8G2/saudi-arabias-kronprins-moette-khashoggis-familie?utm_content=row-18&utm_source=vgfront

USA knytter Khashoggi-drapet til saudiarabiske myndigheter

https://www.frontpagemag.com/fpm/271682/khashoggimania-and-our-islamist-colluding-media-daniel-greenfield

https://en.wikipedia.org/wiki/Jamal_Khashoggi

 

Løgner fra NRK – et lite utvalg

NRK som folkemanipulator

http://www.klimarealistene.com/2018/10/15/folkeopplysningen-nrk-som-folkemanipulator/

NRK Østlandssendingen  … tatt med buksene nede

NRK Østlands­sendingens flaue retrett etter å ha blitt tatt med buksene nede

NRK beklager romfolk-reportasje

https://www.nrk.no/norge/nrk-beklager-romfolk-reportasje-1.10882640

Dagsrevyens groteske journalistikk: «Dagsrevyen brukte åtte minutter på en lørdag til en rørende reportasje. Som de visste var usann, og der de bevisst fortiet en voldtekt av en elleve år gammel jente.»

https://www.dagbladet.no/kultur/dagsrevyens-groteske-journalistikk/63996155

Stor ståhei for ingenting: KrFs glideflukt til venstre 

De siste dagers store sak i norsk politikk (ved siden av den meget overraskende opplysning at enkelte medarbeidere i Ap har oppført seg illojalt i ryktespredningen/avsløringen om Giske-saken – hvem skule tro at folk høyt opp i et stort parti kunne oppføre seg slik???) er at KrFs leder Knut Arild Hareide ønsker å flytte KrF til venstre.  

Enkelte politikere har brukt ordet Judas for å beskrive Hareide, og enkelte andre politikere er blitt sjokkert – SJOKKERT – over en slik stygg ordbruk. Men Hareide forsvarer sitt sidebytte med at venstresidens politikk vil gi et «varmere samfunn», som om statlige tvangstiltak og å stå på offentlige  ventelister for å slippe inn på statlige eller kommunale tilbud er bedre enn frivillige ordninger, er et syn som dett er vanskelig å gi en saklig begrunnelse for.  

Men en glideflukt til venstre er ikke noe nytt, det er faktisk ikke bare dagens utvikling, det er de siste tiårs normale utvikling. Hvis vi går noen tiår tilbake besto den erklærte venstreside av Ap, SF, NKP og AKP. Etter navneendringer og sammenslåinger ble disse til Ap, SV, og Rødt – hvis vi tar med de partiene som sitter på Stortinget eller blir favorisert av NRK.  

På borgerlig side fant vi Høyre og Venstre, samt KrF og Senterpartiet. Venstre har hele tiden levd opp til sitt uoffisielle slagord om å være partiet som ikke kan bestemme seg, så for å øke sin oppslutning ved et valg for noen å siden bestemte de seg for å skifte side; annonsekampanjen som informerte velgerne om dette besto av et bryllupsbilde med partilederne Odd Einar Dørum (V) og Gro Harlem Brundtland (Ap). Men dette sideskiftet var ingen suksess, så Venstre vendte raskt tilbake til den borgerlige siden. 

Etter dette har Sp skiftet side, og har vært i tett samarbeid med Ap og SV på høyt nivå, inkludert regjeringsnivå (Sp var med i Stoltenbergs andre regjering, som satt i to perioder fra 2005).  

Sideskiftet fra Sp møtte først noe motstand blant medlemmene, mens de som satt i partiapparatet, og som da kunne komme nær regjeringstaburettene, var langt mer positivt innstilt til sideskiftet. 

At personer i verv er mer positive til å gå til venstre burde være rimelig opplagt: staten deler ut penger til alle mulig gode formål, og mange vil være med å dele ut penger for å gi inntrykk av at de er gode mennesker. Og venstresidens formål er å bruke staten til å ta inn mest  mulig penger fra de produktive, og så dele dem ut til alle som er svake, som har klart å få seg selv definert som svake, og til sine favoriserte pressgrupper. 

Jo, mer penger man vil dele ut fra statens tilsynelatende uuttømmelige kasse, jo bedre er man som menneske, er omkvedet, og hvem vil ikke være med på dette? I hvert fall de fleste politikere vil være med på dette, og derfor vil ALLe partier (de som er på Stortinget eller favoriseres av NRK) stadig dele ut mer og mer penger.

Vårt poeng er altså ikke at bare Venstre, Sp og KrF har beveget seg til venstre, vårt poeng er at alle partiene beveger seg til venstre – og det må de gjøre i i et system som går ut på at staten skal bidra til alle viktige og gode saker. 

I dag har vi en konservativ/borgerlig regjering, og i den sitter både Høyre og FrP. FrP var ikke med i oversikten vi ga over de borgerlige partier ovenfor, men dette partiet var en alternativ stemme i noen få år før 1991 (så dette er lenge siden). Da skulle partiet gå inn for «sterk nedsettelse av skatter,  avgifter og offentlige inngrep». Etter 1991 har de beholdt noe av den samme retorikken, men etter at de kom inn i regjering i 2013, har de ikke i noen som helst merkbar grad ført en politikk i samsvar med dette – selv om partiets leder er finansminister. 

Man kan til en viss grad måle hvor venstreorientert en regjerings politikk er ved å se på størrelsen på statsbudsjettet. Da Stoltenberg ble statsminister i 2005 var statsbudsjettets utgifter på ca 600 mrd kr, da han gikk av hadde de vokst til ca 1200 mrd kr. Dette er en strek økning på kun åtte år (og det er en strek økning også hvis man korrigerer mht. slike ting som befolkningsøkning, inflasjon, andel av BNP). 

Etter at vi fikk den blåblå regjeringen i 2013, har økingen i statsbudsjettets utgifter fortsatt å vokse i omtrent samme tempo. Dette betyr at politikken blir stadig mer venstreorientert. Hadde den vært høyreorientert ville statens utgifter ha gått ned. 

Det som skjer er at alle partiene, inkludert Høyre og FrP, hele tiden fører en politikk som ligger mer og mer til venstre. 

Men hva betyr da Hareides ønske om sidebytte? Det betyr at han vil at KrF skal støtte en regjering utgått fra Ap og SV.  

Da er et spørsmål som stiller seg: vil Ap og SV (som vel blir de viktigste aktørene i den regjering som KrF da vil støtte) gi noe til KrFs hjertesaker: vil de gi mer penger til kirken? Vil de gi mer penger til u-hjelp? Vil de slippe inn flere innvandrere og forsørge dem på skattebetalernes regning? Vil de gjøre det vanskeligere for homofile å være prester eller å inngå ekteskap eller å adoptere?  Vil de innskrenke Vinmonopolets åpningstider, eller innskrenke mulighetene til å få kjøpt øl og sprit? 

Vi vil tro at Ap og Sv vil være mer enn villige til å gi KrF noe her bare for å komme i regjering slik at de kan fortsette å gjøre det vanskeligere å være produktiv og å drive reell verdiskapning, og å gjøre det enklere å leve uten å jobbe produktivt. 

KrF har dog et stort problem. Partiet blir mindre, velgernes gjennomsnittsalder øker, og før eller senere vil det bli så lite at det ikke vil være representert i noe folkevalgt organ. Men det er en stund dit, og inntil da vil nok Ap og SV kunne glede seg over den mulighet som det å få KrF med å laget kan gi.   

Men vil et slik sideskifte fra KrF, og med et påfølgende regjeringsskifte, ha mye å si for den produktive nordmann? Nei, for ham har det de siste tiårene stort sett gått jevnt verre (eller mindre godt enn det kunne og burde) uansett hvem som har sittet i regjering. 

Så et sideskifte fra KrF vil ikke bety noe som helst for den produktive nordmann. Men for den stadig økende flokk av uproduktive  – og da tenker vi på byråkrater, ansatte i statsfinansierte NGOer, mange såkalte kulturarbeidere og kunstnere, bistandsarbeidere, etc. – vil det på kort sikt være en bitte liten fordel med et KrF som skifter side.  

 

 

 

 

https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/0EdK9g/krf-hareide-svarer-sin-egen-nestleder-for-meg-er-dette-et-verdivalg

https://www.document.no/2018/10/17/rogaland-trosser-hareide-solid-blatt-flertall/

https://www.document.no/2018/10/17/tillit-er-det-viktigste-i-politikk/

https://resett.no/2018/10/18/heier-pa-hareide-ett-problem-mindre-pa-borgerlig-side/

https://resett.no/2018/10/15/den-varme-hareide-leverer-en-drittpakke-om-frp-velgerne/

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/J18OAP/ny-bok-tajiks-medarbeider-varslet-om-giske

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/wE2rxA/ny-bok-jonas-gahr-stoere-feilsendte-e-post-om-daarlig-samarbeid-i-partiledelsen?utm_content=row-16&utm_source=vgfront

Om å rette baker for smed: nordmenn vs. innvandrere 

Nylig la SSB frem tall som viser at sysselsettingen blant innvandrere fra Asia og Afrika er mye lavere enn tidligere antatt. Document.no brukte denne overskriften da de publiserte dette: «Færre enn halvparten av innvandrerne i full jobb». 

Blant 40-åringer som kommer fra Asia og Afrika er kun 45 prosent sysselsatt 30 timer eller mer i uken, mot 72 prosent i befolkningen for øvrig. Selv om staten siden 2007 har brukt innpå 110 milliarder kroner på integreringstiltak, har sysselsettingen blant innvandrere fra Asia og Afrika gått ned fra 2007 til 2017. En stadig større andel av skattekronene og pensjonssparingen i oljefondet går til innvandrere som åpenbart er stadig vanskeligere å integrere. (Disse opplysningene er hentet fra document.no). 

Etter at disse opplysningene ble publisert bla. på Resett i tillegg til document.no, er det kommet en rekke kommentarer som kritiserer innvandrerne fordi de jobber så lite. Vi vil ikke si at denne kritikken er helt uberettiget, men den siden som etter vårt syn virkelig fortjener kritikk gå praktisk talt helt fri. 

I Norge er det slik at dersom man har lovlig, permanent opphold, så er det en lav terskel for å kunne bli forsørget på skattebetalernes bekostning. Man kan altså leve på ulike trygdeordninger selv om man reellt sett er arbeidsfør. 

Vi vil si at anstendige mennesker lever av eget arbeid (unntatt dersom man er for ung/gammel/syk til å jobbe), men i Norge er det altså slik at man kan leve godt uten å jobbe.

Men det viktige spørsmålet er dette: hvem har gjort det mulig for arbeidsføre mennesker å leve slik? Hvem har gjort det mulig for et stort antall åpenbart arbeidsføre mennesker å leve slik, altså uten å jobbe, hvem har gjort det mulig for et stort antall unge mennesker  å leve på andres arbeid? 

Jo, det er den norske befolkning som har gjort dette mulig: så og si alle nordmenn har støttet innføringen av ordninger som gjør dette mulig.

Alle de store partiene (de som er på Stortinget) støtter denne ordningen, og derved har alle som de siste tiårene har stemt på disse partiene, støttet den muligheten. 

De som har gjort det mulig for et stort antall innvandrere å leve uten å jobbe, dvs, de som har gjort det mulig for dem å leve på skattebetalernes bekostning, er nordmenn flest.

Så det er altså å rette den hardeste kritikken mot innvandrerne her; grunnen til at dette store problemet i det hele tatt eksisterer er den svært ukloke politikken som nordmenn flest støtter.   

Dette er et stort problem, dels fordi det legger store kostnader på de som jobber produktivt, og som derved finansierer disse menneskenes livsutgifter, men også fordi disse menneskene ikke jobber.

Å jobbe, å drive verdiskapning, er en svært viktig del av et menneskes liv. På jobben får man utnytte sine evner, man får utløp for sin kreativitet, man kan få gjennomført sine ambisjoner, man får nettverk, man lærer å forholde seg til andre mennesker på en riktig måte, man lærer verdien av ting, etc. 

Det er mulig å få til endel av dette selv om man ikke er ansatt noe sted, men det er svært mye vanskeligere. Vi frykter at mange av de som lever på trygd, men som er arbeidsføre, går glipp av en rekke svært viktige aspekter av et godt liv. Vi kan ikke helt slutte oss til ordtaket som sier et «lediggang er roten til alt ondt», men det inneholder en kjerne av sannhet. De som er utenfor arbeidslivet går glipp av svært nye viktig fordi den norske befolkningen i en totalt misforstått og innsiktsløs velvilje har sørget for å innføre et system som innebærer at et stort antall mennesker kan leve rimelig godt uten å jobbe. 

I tillegg til dette er de slik at de som jobber ikke bidrar til produksjonen, og befolkningen i landet går da glipp av den produksjon som disse menneskene kunne ha bidratt med. 

Vårt syn er altså at dette problemet i liten grad skyldes innvandrerne, det skyldes nærmest utelukkende den politikken som den norske befolkningen har ønsket og støtte ved valg gjennom  flere tiår. 

Vårt syn er at det ikke bør finnes noen statlige støtteordninger overhode. Ja, det finnes noen mennesker som ikke kan ta vare på seg selv og som derfor trenger hjelp og støtte fra andre, men etter vårt syn bør alle slike ordninger vøre frivillige, dvs. de skal ikke være finansiert ved bruk av statens tvangsmakt, de skal finansieres med frivillige bidrag fra borgerne. 

Hadde man hatt denne ordningen ville staten bokstavelig talt ikke brukt noen penger på slike ordninger, praktisk talt alle innvandrere ville ha vært i produktivt arbeid, og de generøse nordmenn som ønsket å bidra med pengehjelp kunne bidra  med sin egen penger så mye de ønsket.

For kort å oppsummere: problemet på dette området skyldes norsk politikk, og ikke innvandrerne.  

 

 

 

 

 

https://www.document.no/2018/10/15/nye-sjokkerende-tall-faerre-enn-halvparten-av-innvandrerne-fra-afrika-og-asia-i-full-jobb/

https://www.nettavisen.no/na24/nye-innvandrertall-under-halvparten-er-i-full-jobb/3423547224.html

Venstresiden ødelegger alt den tar i – nå også #MeToo-bevegelsen  

Fra historien vet vi at det ofte har dukket opp bevegelser som har hatt som formål å protestere mot eller forsøkt å rette opp urettferdigheter. Blant mange eksempler kan man nevne fagforeninger, grupper som har krevet avskaffelse av slaveri, grupper som har protestert mot skadelig forurensning, mot kvinneundertrykkelse, etc.  

Men altfor ofte har aktivister fra venstresiden infiltrert eller gjort seg til frontfigurer i slike bevegelser og tatt makten i dem, med det resultat at bevegelsen har, for å si det rett ut, skadet eller ødelagt det som var bevegelsens opprinnelige formål, som altså var å protestere mot noe som virkelig var skadelig eller urettferdig. Venstresidens formål har vært å benytte disse bevegelsene for å øke sin politiske makt og innflydelse. Venstresidens formål har aldri vært å virkelig hjelpe de svake og de undertrykte eller å kjempe for et rent miljø, venstresidens formål har vært å samle makt hos en politisk elite med kamp for de undertrykte/svake eller kamp for et rent miljø som påskudd – og deres politiske mål, i den grad de har klart å gjennomføre dem i stor grad, har aldri ført til samfunn preget av fred, harmoni og velstand, men det stikk motsatte, der hvor venstresiden har fått stort gjennomslag er det blitt undertrykkelse, fattigdom, sult, og i verste fall massemord.  

Men vårt tema her er den siste bevegelsen som venstresiden har ødelagt, eller er i ferd med å ødelegge: #MeToo-bevegelsen.

Denne bevegelsen, som kom på banen for omtrent ett år siden, består av kvinner som avslører at de er blitt utsatt for alt fra uønsket oppmerksomhet til tafsing, trakassering, blotting, og i verste fall voldtekt, fra menn med makt. Disse kvinnene har sagt at de tidligere ikke var i stand til å fortelle om det de var blitt utsatt for, men for ett år siden sto en skuespillerinne (Alyssa Milano) frem og fortalte at hun var blitt utsatt for grove ting av en viktig filmprodusent, Harvey Weinstein. Etter at Milano sto frem har et meget stort antall kvinner kommet med lignende historier, og en rekke menn, menn som etter alt å dømme var progressive, positivt innstilt til feministbevegelsen, støttet venstreorienterte kandidater ved valg, etc. En rekke toppfolk i amerikansk film- og TV-industri har mistet jobben (eller mistet oppdrag) etter at de ble avslørt i denne kampanjen; i tillegg til Weinstein kan vi nevne Matt Lauer, Kevin Spacey, Les Moonves – og det er mange flere. 

Vi tviler ikke på at mange kvinner er blitt utsatt for slikt, vi kan forstå at de har nølt med å komme med sine historier, og vi er svært fornøyd med at disse overgriperne nå er avslørt. Slike historier finnes ikke bare i USA; i Sverige er en mann tilknyttet Svenska Akademin (som deler ut Nobelprisene) nettopp dømt for voldtekt, og i Norge blir en kjent kulturpersonlighet etterforsket for en rekke voldtekter (Nettavisen i dag: «Kulturtopp i Oslo etterforsket for 13 voldtekter» – men vi vil tilføye at selv om det finnes beskyldninger og anmeldelser så betyr ikke dette at den mistenkte er skyldig).  

#MeToo-bevegelsen er en viktig og nyttig bevegelse. Det er forferdelig at kvinner blitt utsatt for denne type krenkelser, og det er bra at overgriperne blir anmeldt, dømt og straffet – etter en rettferdig rettssak.

Men så skjedde det uunngåelige: elementer fra den politiske venstreside begynte å benytte denne bevegelsen i politisk øyemed. Dette kom klart frem etter at president Trump hadde nominert en konservativ kandidat, Brett Kavanaugh, som ny dommer i høyesterett.

Under høringer i Kongressen, som er normal prosedyre, forsøkte demokratene ved senator Dianne Feinstein, som leder demokratene i denne høringen, å stanse denne utnevnelsen – de vil ikke ha en ny konservativ dommer i høyesterett. For å oppnå dette hentet de frem en kvinne som hadde deltatt på en fest hvor Kavanaugh også var til stede, en fest som ble arrangert da de begge gikk på high-school for 35 år siden. Denne kvinnen, Christine Ford, som har en doktorgrad i psykologi, men som har deltatt aktivt i ulike protestaksjoner mot Trump, påstod at hun nærmest var blitt voldtatt av Kavanaugh for 35 år siden – og dette påstod hun i et vitnemål som var preget av manglende detaljer, inkonsistenser,  dårlig hukommelse og direkte usannheter (vi kommenterte dette her på gullstandard for noen dager siden, link nedenfor). 

Dette vitnemålet ga intet grunnlag for å hevde at Kavanaugh hadde gjort det han ble beskyldt for, og det var intet grunnlag for å hindre Kavanaughs utnevnelse. Han ble da også godkjent som høyesterettsdommer sist lørdag, 6/10.  

Men under denne siste del av godkjenningsprosedyren viste enkelt aktivister venstresidens  sanne ansikt, og det var ikke noe vakkert skue: endel kvinner hadde klart å komme seg inn på tilhørerbenkene og de avbrøt høringene og begynte å skrike ukvemsord til de konservative representantene; det endte med at de måtte fjernes av vakter. Konservative politikere ble også trakassert mens de gikk ute på gaten eller mens de inntok en måltid på en restaurant, og deres boliger ble oppsøkt av demonstranter som hamret på døren. Grupper av demonstrerende kvinner holdt opp plakater med tekster som innebar at kvinner alltid er troverdige, aldri lyver og at det var opplagt at Kavanaugh var en voldtektsmann (bilder på link nedenfor). 

For å vise at det intellektuelle nivå på feminister i Norge var på samme saklighetsnivå som det som kom til uttrykk i USA twitret Dagbladets Marie Simonsen følgende etter at Kavanugh ble godkjent: «USA er styrt av hvite gamle menn som hater kvinner. I dag ble det slått fast». Dette er selvfølgelig det rene idioti. 

Det alt dette innebærer er at en viktig bevegelse som #MeToo er blitt sterkt koblet opp mot noe som enhver med sine fulle fem i behold er klar over er latterlig og uten noen som helst virkelighetskontakt. 

Det som har skjedd er at den viktige bevegelsen #MeToo har fått et ansikt utad som innebærer at: 

*dens talsmenn er hysteriske kvinner som hojer og skriker og avbryter møter og må kastes ut     

*de påstår at alle kvinner som forteller historier om overgrep snakker sant, og aldri har et bakenforliggende motiv 

*de mener at beskyldninger alene skal være tilstrekkelig til å erklære en mann skyldig

*de har ingen respekt for «due prosess», dvs. for  at et rettsapparatet skal følge fastlagte og kjente rutiner som skal sikre at uskyldige ikke skal bli dømt 

*de mener at det er akseptabelt å trakassere politiske motstandere mens de spaserer på gaten eller inntar et måltid i en restaurant

Ja, det er antagelig kun en liten andel kvinner som oppfører seg slik, men de er mange nok, og de fått så stor dekning i pressen, at man lett kan få det inntrykk av at de er representative. 

Resultatet er dog at svært mange bare vil tendere til å avvise hele #MeToo-bevegelsen, noe som vil være tragisk. Det som dessverre da antagelig vil skje er at virkelige ofre ikke vil få den respons de bør få – fordi så mange aktivister med klampen i bånn har kjørt frem kvinner som ikke har vært ofre, bare for å oppnå et politisk mål de ikke klarer å oppnå med vanlige demokratiske prosedyrer. 

Venstresiden har i dette tilfellet brukt #MeToo-bevegelsen for å hindre en politisk utnevnelse som ellers gikk helt i samsvar med gjeldende lover og regler; men det eneste de oppnådde var å fremstille #MeToo-bevegelsen som useriøs. Noe som er tragisk, fordi dette er en viktig bevegelse.        

 

 

 

  

https://www.youtube.com/watch?v=cFL6k5yOAFM

https://www.nettavisen.no/nyheter/innenriks/kulturtopp-i-oslo-etterforsket-for-13-voldtekter/3423545972.html

https://www.frontpagemag.com/fpm/271584/resisting-fraud-progressive-narrative-bruce-thornton

https://www.frontpagemag.com/fpm/271558/christine-ford-singular-fraud-christopher-degroot

https://www.dailycaller.com/2018/09/28/lindsey-graham-doxxed-new-number/

https://www.elle.com/uk/life-and-culture/culture/g23607511/brett-kavanaugh-protest-photos/?slide=3

https://twitter.com/mariesimonsen

https://www.gullstandard.no/2018/09/30/et-interessant-aspekt-ved-kavanaugh-saken/

Tvilsom utvikling mht. copyright på Internett 

Eiendomsrett er en forutsetning for sivilisasjon og velstand: eiendomsrett sikrer at den som har produsert noe får beholde/disponere det han har produsert; uten eiendomsrett er han ikke sikret dette, og da blir det liten eller ingen produksjon. Siden produksjon er en forutsetning for velstand, er eiendomsrett det uunnværlige grunnlaget for velstand.

Men eiendomsrett er ikke så enkelt å få til i praksis. Selv om vi tar utgangspunkt i Johns Lockes prinsipp om at man etablerer eiendomsrett til et landområdet ved å blande sitt arbeid med det, dukker det opp spørsmål som må besvares og fastslås i et lovverk: Noen få eksempler: hvor stort område utenfor det bearbeidede område blir en del av eiendommen? Hvor høyt opp i luften går eiendomsretten? Hvor dypt ned i jorden strekker eiendommen seg? Hvor lang tid fortsetter eiendomsretten å gjelde etter at den blir lagt brakk og står ubrukt av eieren? 

Til tross for slike problemstillinger er eiendomsrett til fast eiendom langt enklere å avgjøre enn  eiendomsrett til ikke-fysiske objekter – vi tenker da på intellektuell eiendomsrett, dvs. copyright og patenter. I utgangspunktet vil vi si at den som har skapt verket, et intellektuelt produkt, f.eks. et kunstverk, en oppfinnelse, et dataprogram, etablerer en eiendomsrett som varer opphavsmannens levetid pluss et antall år (vi mener at levetid + 20 år er et passende tidsrom, men det som gjelder i dag er visstnok levetid + 70 år). 

Men også her er det problemer: hvor mye kan et nytt verk ligne på et tidligere verk uten at det er en krenkelse av copyright, hvor mye skal man kunne sitere fra et tidligere publisert verk uten at det er krenkelse av copyright, hvor går grensen for å kunne oppnå patentbeskyttelse (hvor original må oppfinnelsen være), etc. Her er der i gjeldende lovverk regler som har avklart disse problemstillingene i meget stor grad. Vi skal ikke gå inn på dette her, men vi skal se på og kort kommentere noen av de utfordringer som er dukket opp med Internett. 

Som kjent, på Internett er det enkelt å kopiere og endog plagiere noe som andre har skrevet/filmet/komponert, etc. Det er også enkelt å publisere verker i strid med ønsker og avtaler hos de som har rett til å publisere/distribuere verket.

Det er opplagt at det er behov for nye regler for dette. Og nye regler er i anmarsj. EU vedtok nylig et direktiv om copyright; dette skal bekreftes i januar neste år, og så skal medlemslandene gjennomføre dette direktivet i samsvar med hvordan det blir forstått/tolket i de enkelte land.    

Før vi kommenterer et par av punktene vil vi presisere at det dette burde handle om er presisering av eiendomsrett på et nytt område (man kan vel egentlig ikke i 2018 si at Internett er nytt, men poenget er at det er nytt i forhold til gjeldende lovverk når det gjelder copyright, som i det store og ble ble laget før Internett dukket opp, og som derved ikke uten videre er egnet til å håndtere de nye problemstillinger som Internett fører med seg.)  

En meget velkjent problemstilling er piratkopiering av musikk og film: la oss si at et studio har laget en film og betalt skuespillere, regissør, forfatter, etc. Studioet legger ut filmen på nett på en side hvor brukere kan se den mot betaling, slik at studioet kan få dekket sine utgifter og også tjent penger. Så er det noen som kopierer filmen og legger den ut på et nettsted hvor brukere kan se den uten å betale, og studioet får da ingen inntekt. (Samme problemstilling gjelder også musikk og tekst.)    

Hvordan skal myndighetene håndtere dette? Ett tiltak har vært å stenge nettsteder hvor brukere har lagt ut slikt materiale – selv om de som eier nettstedet ikke har gjort noe ulovlig; eierne har sagt at de har ment at brukerne kun skulle legge ut eget materiale som ikke var begrenset av andres copyright. Det er forståelig dommer om å stenge denne type nettsteder er kontroversielle.

Men vi er sterkt i tvil om EUs direktiv er rette veien å gå (eksemplene nedenfor er hentet fra en artikkel av Bobby Casey, en artikkel som er linket til nedenfor).

Artikkel 11 i direktivet foreslår en lenke-avgift: dersom en stor aktør (Facebook, Google) publiserer en artikkel og inkluderer en lenke til en artikkel i The Times, så skal Facebook og Google måtte betale The Times for å gjøre dette.  

Artikkel 13 sier at nettsteder som publiserer filmer (la oss si at de i utgangspunktet er opprettet for å publisere private, ukommersielle filmsnutter) må legge inn filtere si skal sikre at kommersielle filmer (f.eks. spillefilmer laget for å tjene penger) ikke blir publisert der. Et slikt filter kan muligens lages slik at det automatisk med betydelig treffsikkerhet sletter eller sperrer denne type filmer, men lar ikke-kommersielle filmer bli publisert. Et slikt filter vil antagelig være kostbart å utvikle og å drive. Artikkelen formulere dette slik: «The legislation requires that platforms proactively work with rightsholders to stop users uploading copyrighted content.»  

Men som Bobby Casey sier: dette vil muligens være enkelt for en stor aktør som youtube å iverksette, men vil være vanskeligere for mindre aktører og for nye aktører som vil ta opp konkurransen med de allerede etablerte, store aktørene. En slik bestemmelse vil da redusere konkurransen og gjøre det enkelt for gamle firmaer å overleve uten å bedrive den type innovasjon som et fritt marked fører med seg. 

Casey siterer The Electronic Frontier Foundation, som skriver: «Under Article 13 of the proposal, sites that allow users to post text, sounds, code, still or moving images, or other copyrighted works for public consumption will have to filter all their users’ submissions against a database of copyrighted works. Sites will have to pay to license the technology to match submissions to the database, and to identify near matches as well as exact ones. Sites will be required to have a process to allow rightsholders to update this list with more copyrighted works.»

Vi gjentar noen av de innvendingene som Casey nevner i sin artikkel: 

«This entire legislation, while meant to protect the intellectual property of news outlets and artists, is poised to fail, and fail miserably at that. For example, there’s no failsafe for false claims of copyright. Instead, sites would have to pull down content and resolve the claim. Those who make false claims are not prosecuted for slander. What’s even worse is, this promotes over filtration which could mean that those who WANT their works to freely circulate might get blocked. You can petition, but if the site refuses, you end up in court. What becomes of people publishing selfies with a logo in the picture? What if you’re selling your used stuff online, and there happens to be a book or album cover to what you’re selling? How would you go about mentioning what it is, or showing what its condition is? There are Instagram models who are compensated for wearing brand name items and hashtagging them, by the brand itself. What happens when those get swept up in the filter?» 

Vi gjentar vårt hovedpoeng: formålet med en ny lovgiving skal være å beskytte eiendomsrett/copyright på en ny arena.  Det virker som om de som har laget EUs direktiv ikke har hatt dette prinsippet som ledestjerne, det virker som om de kun har sett på noen riktignok problematiske enkeltsaker, og så har de laget regler for disse sakene uten å legge vekt på effekten av disse reglene i virkelighetens verden. 

En lenkeavgift vil være umulig å gjennomføre. Få vil publisere lenker til nettsider dersom de må betale for det. Ja, noen av de som skal motta denne avgiften kan frasi seg den, men dette betyr at de som vurderer å publisere en lenke i forkant må sjekke om den nettsiden de skal lenke til står på listen over de som har frasagt seg denne avgiften. 

Vårt syn er at å lenke bare er en form for sitering, og sitering er og bør være tillatt (men som sagt, det bør finnes grenser for hvor mye som man fritt skal kunne sitere, og noen aktører har dette, f.eks. kan et nettmagasin opplyse at man fritt kan sitere inntil 600 ord fra artikler som er publisert i dette magasinet). 

Et filter for å skille ut materiale som er beskyttet av copyright ser for oss ut til både å være umulig å få til på en god måte (man la oss tilføye at smarte datafolk tidligere har løst problemer som vi tidligere trodde var umulige å løse, så man skal aldri si aldri), og til å beskytte gamle aktører mot konkurranse fra nye oppkomlinger.

La oss oppsummere slik: de må lages nye håndterbare regler for copyright på Internett, og disse må lages slik at de beskytter eiendomsretten. Men allikevel må den tillate normal, begrenset sitering. Regler som skal hindre copyrightbrudd må ikke være slik at de begrenser konkurransen mellom legitime aktører på nettet. Det ser ut til at EUs direktiv ikke vil ha de positive effektene vi ønsker på dette feltet; direktivet vil redusere friheten og derved skape store problemer og redusere de store fordeler vi pr idag har ved å ha tilgang til et fortsatt i stor grad fritt Internett.    

 

 

https://globalwealthprotection.com/trojan-horse-censorship-disguised-as-copyright-directive-in-eu/

Et interessant aspekt ved Kavanaugh-saken 

Kavanaugh-saken reiser et stort antall meget interessante punkter, men vi skal kun kommentere noe få av dem 

Men først litt bakgrunn: Brett Kavanaugh er nominert av president Trump til å bli ny høyesterettsdommer. Høyesterett er i USA et svært viktig politisk organ; den avgjør om nye  lover er i samsvar med grunnloven; dersom Høyesterett finner at en vedtatt lov er i strid med grunnloven blir den ikke gjeldende. Praksis er blitt slik at det på enkelt punkter er rom for tolkninger av grunnloven, og derfor er det viktig for en president at han nominerer dommere som har samme politiske utgangspunkt som han selv: venstreorienterte (dette er det norske ordet for den politiske holdningen som i USA omtales som «liberal») presidenter nominerer venstreorienterte dommere, konservative presidenter nominerer konservative dommere. Slik har det alltid vært, og dette er noe alle har akseptert. 

Presidenten får sjelden mulighet til å nominere en ny dommer; antall dommere er fast og kan ikke endres; dommerne sitter på livstid (eller til de selv velger å gå av). Etter at en kandidat er nominert av presidenten skal han godkjennes av Kongressen. Slike godkjennelser skjer etter en utspørring/høring i Kongressen, og det har i tidligere tider som regel vært nærmest en formalitet. Men ikke denne gangen. Nå skal en venstreorientert dommer gå av, og president Trump har mulighet til å nominere en konservativ dommer som erstatning, og den han har nominert er Brett Kavanaugh. 

Som sagt er Kavanaugh konservativ, og blir han godkjent av Kongressen vil det bli konservativt flertall i Høyesterett for første gang på mange tiår. Og den saken som dette er viktigst for er kvinners rett til selvbestemt abort; med Kavanaugh som høyesterettsdommer vil det muligens komme innskrenkninger i kvinners rett til abort. 

(Vi skyter inn her at vi støtter kvinners rett til selvbestemt abort, men vi tror også at det i praksis vil være umulig å fjerne denne retten som altså nå finnes i USA, selv med et konservativt flertall i Høyesterett. Dette har å gjøre med at delstatene i stor grad selv kan bestemme lovverket som skal gjelde i deres egne stater.)

Det demokratiske partiet, som de siste årene er blitt stadig mer venstreorientert, ønsker ikke å godkjenne Kavanaugh og har brukt alle muligheter for å hindre at han blir godkjent. De har også brukt svært ufine metoder, og det viktigste poenget vi skal kommentere dukker opp i forbindelse med dette.

Under normale forhold ville Kavanaugh blitt godkjent uten problemer, men rett før avstemningen  skulle avholdes trakk den demokratiske senator Feinstein frem et brev hun hadde mottatt et par uker tidligere fra en kvinne som gikk på samme high-school som Kavanaugh, og i dette brevet forteller hun at Kavanaugh hadde forsøkt å voldta henne på en fest for ca 35 år siden, altså mens de var ca 15-17 år gamle. 

Kvinnen, Christine Blasey Ford, som senere tok doktorgrad og arbeider som klinisk psykolog, fikk store traumer etter overfallet, og har ikke fortalt åpent om dette overfallet før nå, 35 år etter. 

Ford ble utspurt under en høring i Kongressen, og virket troverdig, selv om det var en rekke inkonsistenser og uklarheter i det hun fortalte, og det var mye hun ikke husket. Kavanaugh benekter at han gjorde dette, og sa a han heller ikke var på denne festen hvor Ford hevder hun ble overfalt.

(Vi vil tro at det som er mest sannsynlig er at hun korrekt beskriver det som skjedde, men at hun ikke husker riktig mht. hvem som overfalt henne. Vi vil også nevne følgende poenger, som er viktige, men som ikke er hovedpoenget i vår kommentar: Ford hevdet at hun pga. overfallet hadde fått flyskrekk og ikke reiser med fly, og at dette var grunnen til at hennes opptreden i Kongressen ble utsatt en uke, men hun har fløyet en rekke ganger på ferier; hun forklarte dette med at «det er annerledes når man skal på ferie». Kavanaugh førte dagbok mens han gikk på high-school, og den viser at han ikke var på stedet denne festen ble arrangert. Videre, ingen vitner kan bekrefte det Ford påstår, det finnes (muligens upålitelige) vitner som sier at det ikke var Kavanaugh som overfalt Ford (NewYorkPost: «Two men tell Senate that they, not Kavanaugh, assaulted Ford»). En rekke personer som kjente Kavanaugh på denne tiden sier med full sikkerhet at han ikke gjorde dette. Man kan også diskutere hvorvidt det er riktig å ta opp en sak som, hvis den er reell, burde ha blitt politianmeldt for 35 år siden, men som ikke ble anmeldt. Det politiske spillet er også viktig: grunnen til at demokratene trakk frem denne saken var at de ville bruke alle midler for å hindre at Kavanaugh blir dommer, og dette inkluderer altså å beskylde ham for å ha forsøkt å begå en alvorlig forbrytelse for 35 år siden, en forbrytelse som altså ikke ble anmeldt til politiet og som ingen har snakket om på 35 år (Ford tok visstnok hendelsen opp i noen terapitimer før Kavanaugh ble nominert). Vi er enige med senator Lindsey Graham som sa om denne kampanjen at den var «the most unethical sham [I have seen] since I became involved in politics … » (link til dette på youtube nedenfor).       

Men det som er vårt hovedpoeng er visse argumenter som er brukt i debatten om dette. Dagbladets frontfigur Marie Simonsen skriver om denne sakens utvikling at «#Metoo er glemt i Washington» (hun har et argument som er lenger, men like usubstansielt som denne oppsummeringen, i en ekstremt ekkel artikkel linket til nedenfor).  

I TV2s nyhetssending fredag 28/9 så vi at det republikanske komitemedlemmet Jeff Flake ble stilt følgende spørsmål fra en noe agitert kvinne i publikum utenfor høringsrommet: «Hva er det du driver med? Jeg ble utsatt for overgrep, men ingen trodde meg. Jeg sa det ikke til noen, og nå forteller du [alle] kvinner at de ikke betyr noe og at de bør holde tett» (TV2s oversettelse) Vi så også klipp fra en protestmarsj hvor kvinner bar plakater med teksten «I believe Christine» (se link til NewYorkTimes nedenfor).Vi tar også med at på et videoklipp så vi en av utspørrerne i komiteen, en demokratisk senator, si til Ford «du snakker sant». La oss her for å spare plass omtale de som har denne holdingen som «feministene». 

Poenget her er at enkelte uten videre tror på kvinnen – uten at de har satt seg inn i fakta i denne konkrete saken.  

Dette handler ikke om at metoo ikke har hatt effekt eller at menn kan gjøre hva de vil uten å bli oppdaget, dette handler om hvorvidt Kavanaugh virkelig gjorde det som Ford beskylder ham for!  

Dette er et svært viktig poeng: dette handler om hvorvidt Kavanaugh gjorde det som han er beskyldt for. De sitatene vi gjenga over innebærer at akkurat dette poenget er uviktig, eller helt irrelevant, for feministene. 

Feministene mener åpenbart at Kavanaugh gjorde det han er beskyldt for, og at Ford snakker sant – ene og alene fordi #MeeToo-bevegelsen viser at mange menn i maktposisjoner har oppført seg slik som Kavanaugh er beskyldt for, og at mange kvinner enten ikke har våget å snakke om det eller ikke er blitt trodd når de har snakket om det. 

Legg merke til at Marie Simonsen skrev at «#Metoo er glemt i Washington». Hvorfor er #MeeToo-kampanjen – som helt korrekt forteller at mange menn har oppført seg slik – relevant for en undersøkelse om hvorvidt Kavanaugh har oppført seg slik? 

Feministene sier – og dette er det viktig poenget – at Kavanaugh gjorde det han gjorde uansett om det finnes bevis eller ikke; beskyldninger fra en kvinne er tilstrekkelig; eller fortjener å bli straffet fordi han er mann og mange menn har gjort det som Kavanaugh beskyldes for. 

Men dette er fullstendig irrelevant; dette er å si at NN er skyldig fordi mange som ligner NN virkelig har begått samme type forbrytelser som NN er beskyldt for.    

Det dette viser er følgende to ting: det viser en fullstendig irrasjonell epistemologi, og det viser en fullstendig kollektivisme.  

Epistemologien er irrasjonell fordi feministene ikke bryr seg om fakta i denne aktuelle saken, og de viser en kollektivisme fordi siden mange menn har begått slike handlinger så må denne mannen som er anklaget straffes – hvorvidt han han gjort det han beskyldes for er irrelevant; dette handler  om å straffe en mann fordi mange menn er forbrytere. (Strengt tatt er det nå ikke snakk om straffe Kavanaugh, det det er snakk om er å ikke godkjenne ham som høyesterettsdommer.)     

Slik vi ser dette er Kavanaugh beskyldt for noe han høyst sannsynlig ikke har gjort, beskyldningene er fullstendig uten bevis, beskyldningene er svært krenkende, og demokratene har brukt dette  i politisk øyemed. Vi slutter oss til det som vi siterte fra senator Graham over: dette er det mest skitne spill vi har sett i en politisk prosess noen gang  – dette er til og med langt verre enn den heksejakten  som den konservative Clarence Thomas ble utsatt for da han ble nominert som høyesterettsdommer i 1991.   

Vi vil også nevne at feministene – et ord som vi her altså kun bruker om de som nærmest uten videre tror at kvinner alltid snakker sant og husker korrekt om slike ting og at alle menn er skyldige i slike ting og fortjener å få en smekk selv om de ikke er det – fullstendig mangler medfølelse for de som blir ofre dersom beskyldningene viser seg å ikke være sanne. For de som vil se dette med egne øyne kan vi anbefale Marie Simonsens artikkel som et typisk eksempel. Vi vil ikke gjengi noe fra den her, den er alt for ekkel, men la oss bare ha sagt at Simonsens artikkel passer godt inn med en typisk Dagblad-tradisjon hvor en mann, som viste seg å være uskyldig, ble omtalt som et svin (overskriften var «Hvem er svinet her?», link nedenfor).   

Hvordan burde denne saken blitt håndtert? For det først burde Ford ha anmeldt saken da dette skjedde. Det gjorde hun ikke. 

For det annet burde hun ikke henvendt seg til ledende demokrat da Kavanaughs nominasjon kom opp – dette var noe som skjedde for 35 år siden da den påståtte gjerningsmannen var 17 år, og det er da i alle sammenhenger foreldet. Fords politiske syn er slik at hun har støttet den demokratiske siden, riktignok i beskjeden grad, men det er all grunn til å tro at hennes motivasjon var politisk.  Men dette er ikke den riktige måten å bedrive politikk på, dette er intet annet enn skitne personangrep. 

For det tredje burde de som mottok brevet ha ignorert det. Men det demokratiske lederskap har nå sunket så lavt at de skyr ingen midler og ikke har et fnugg av anstendighet mht. å bedrive skittkasting mot hvem som helst for å oppnå et politisk mål.       

Helt til slutt: det kulturelle forfallet i USA er enormt i og med at en Kongress-høring om godkjennelse av en ny dommer til Høyesterett dreier som om hva som skjedde blant high-school-elever på en fest for 35 år siden, og hvor den ene involverte har et sterkt politisk motiv og en svært  dårlig hukommelse, og den andre med bekreftelse fra et antall vitner sier at han ikke var tilstede og ikke kan ha gjort det han er beskyldt for. 

 

 

 

 

 

https://nypost.com/2018/09/27/two-men-tell-senate-that-they-not-kavanaugh-assaulted-ford/amp/?__twitter_impression=true

https://resett.no/2018/09/28/to-menn-hevder-det-var-de-og-ikke-brett-kavanaugh-som-forgrep-seg-pa-christine-ford-i-1982/

https://tv.nrk.no/serie/dagsrevyen/NNFA19092818/28-09-2018#t=15m35s

https://www.youtube.com/watch?v=zKSRUK-l7dM

https://www.frontpagemag.com/fpm/271455/kavanaugh-strikes-back-daniel-greenfield

https://www.dagbladet.no/kultur/brett-kavanaugh-griner-seg-hele-veien-til-hoyesterett/70264770

https://www.nytimes.com/2018/09/24/us/stop-kavanaugh-walkout-sexual-assault.html

https://www.dagbladet.no/nyheter/hvem-er-svinet-her/66367818

https://www.youtube.com/watch?v=qNmndP6rEDA&t=38s