Skatteflyktningen Røkke

Som kjent har finansmannen Kjell Inge Røkke bestemt seg for å flytte fra Norge til Sveits. Men han er ikke den eneste. I Nettavisen kunne vi forleden lese følgende overskrift: «Skatteflukt og hjerneflukt fra rødgrønne skatteskjerpelser», og artikkelens ingress inneholdt blant annet følgende: «50 nordmenn med over 500 milliarder kroner i formue har forlatt Norge. Blant dem landets fremste investorer i en serie ulike bransjer» (link nedenfor).

Men vi holder oss primært til Røkke og siterer først noe om bakgrunnen fra en kommentar om saken: 

«… det er ikke merkelig  … at Røkke nå flytter fra landet. Betingelsene for å bo her for dem som skaper noe, blir nemlig stadig dårligere. … det er ingen tvil om at han også kommer til å spare skatt på dette. Røkke betalte 175 millioner kroner i skatt for inntekståret 2020, der formuesskatten ganske sikkert utgjorde mesteparten. … 175 millioner kroner er mye penger, og det er klart at det har betydning. Det er penger som heller kan investeres i driften og dermed skape arbeidsplasser og vekst. …Ute på venstresiden blir åpenbart flyttingen  sett på som en flukt  – og ikke minst – som et moralsk svik. … Både SV-politiker Knag Fylkesnes, og Rødt-leder Moxnes, er i harnisk over at «de rike» kan rømme fra skatteregningen. ..[Hadja Tajik:] «– Kjell Inge Røkke er Norges rikeste mann, og annonserer nå at han er ferdig som bidragsyter til det norske fellesskapet. Et fellesskap og et samfunn som har bidratt med sitt til Røkkes karriere og formue», uttaler hun. Tonen er altså at formuen er noe det norske samfunnet har gitt til Røkke som en gave. Underforstått så er det penger som noen andre hadde og skulle ha hatt. At verdier er noe som faktisk må skapes, ikke noe som bare tas eller fordeles, synes hverken Fylkesnes, Moxnes eller Tajik å forstå». (Sissner i nettavisen).   

Også statsminister Jonas Gahr Støre har uttalt seg om saken; han sier at det er «ugreit» at Røkke flytter fra Norge (inyheter). 

LO-leder Peggy Hessen Følsvik har også noe å si om dette: «– Kjell Inge Røkke har utmerket seg som en viktig industribygger, som har vært opptatt av arbeidsplasser og fellesskap. Desto mer skuffende er det da at Røkke på sine gamle dager ser det som sin viktigste oppgave å fylle frakkeforet med mest mulig penger og rømme landet. Det sier Peggy Hessen Følsvik til DN tirsdag. Mandag sprakk nyheten om at en av Norges aller rikeste, Kjell Inge Røkke, flytter til Sveits. Nå mener Følsvik Aker-eieren har valgt å rive ned ettermælet sitt som industribygger. – Det som har gjort ham rik vender han nå ryggen. Heldigvis får ikke Røkke tatt med seg hverken fisken, oljen eller alle de flinke arbeidsfolka, som har sørget for rikdommen han nå ikke vil dele, sier hun» (dn.no)

På den ene siden sier de venstreorienterte at de rike kapitalistene utbytter arbeidsfolk og rett og slett snylter på dem – på den annen side liker de ikke at de flykter. Vi ser ikke helt konsistensen her, men kanskje det er fordi den ikke finnes. 

Som kjent var de sosialistiske landene i Øst-Europa under sovjettiden organisert slik at det i praksis ikke bare var forbudt å flytte fra landet, det var også nærmest umulig å reise på en tur til et annet land. Det var altså ikke slik at hvem som helst kunne få tillatelse av myndighetene i Sovjetunion til å reise til utlandet; man måtte ha vist over lang tid at man var lojal mot regimet for å få lov til å ta en tur til utlandet. Når det mot slutten av 50-tallet ble enkelt å flykte fra det sosialistiske Øst-Tyskland til det langt friere og mer kapitalistiske Vest-Tyskland gjennom Berlin, ble det satt opp en mur for å hindre folk i å flykte fra stor ufrihet til betydelig frihet.  

Da sosialismen var på sterk fremmarsj i England fra cirka 1945 til cirka 1979 var det svært mange ressurssterke mennesker som dro fra England til det friere USA, et fenomenet som ble kjent som et «brain drain» – folk med gode hjerner kunne få langt bedre arbeidsbetingelser inkludert høyere lønn i det friere USA. 

For å oppsummere dette viktig poenget: folk med kreativitet, entreprenørånd og skaperglede flytter/flykter fra land med mindre frihet og drar til land med større frihet. 

Men hvordan er reaksjonene på dette fenomenet? Hva er det prinsipielle vi kan lese ut av det vi sitert ovenfor? 

Sosialistene er inkonsekvente: De vil gjerne bli kvitt utbytterne, men de liker ikke at de drar. De konservative vil ha endrede skatteregler slik at rike folk i større grad unnlater å forlate land. (Se for eksempel artikkelen av Kristin Clemet og lederartikkelen Lofotposten lenke til nedenfor. )

Hva er det som antakelig kommer til å skje? Før vi svarer på dette spørsmålet vil vi si at skattesystemet er utarbeidet av politikere, byråkrater og jurister i Finansdepartementet, og en rekke andre aktører, gjennom la oss si de siste 50-60-70 år. De har hele tiden forsøkt å få til et godt system, et system som sikrer inntekter for fellesskapet samtidig som det lar arbeidsomme folk få beholde nok av det de tjener til at de ikke mister motet og flykter til utlandet eller til mindre beskattede bransjer eller i verste fall over til den svarte økonomien. 

Men allikevel skjer det altså ting som innebærer at driftige, dyktige, aktive folk rømmer fra landet. En artikkel på NRK.no listet opp syv rike personer som har flyttet fra Norge de siste årene – det er altså flere enn Røkke og Bjørn Dæhlie. Artikkelen i Nettavisen, som vi siterte fra ovenfor, lister opp 50 rike personer som har flyktet fra landet. 

Noen vil altså nå endre skattesystemet – enda en gang! – for å få slike folk til å bli. Men man har flikket og mekket på skattsystemet omtrent hvert år i mange tiår – og resultatet er allikevel at ressurssterke folk rømmer. Kan det være slik at det er umulig å få til et system som oppfyller de kravene vi kort skissert over? Kan det være slik at systemet alltid vil bli oppfattet som urettferdig eller som har grove skjevheter som gjør at det blir negative konsekvenser uansett hvordan man holder på? Selv ikke det årelange gode forholdet mellom Røkke og Arbeiderpartiet har ført til at Arbeiderpartiet har gått inn for endringer som fører til at Røkke finner det formålstjenlig å bli i landet – den utløsende årsaken til flyttingen er endrede skatteregler som gjør at Røkke må betale svært mye mer i skatt. Vi skal kommentere dette ved å henvise til et meget innsiktsfull sitat som kom fra en toppolitiker for en god del år siden: 

Statssekretær i Finansdepartementet, Svein Harald Øygaard sa følgende i Aftenposten 7/4-1991: «Man vet egentlig svært lite om virkningene av skattesystemet. Faktum er at skatteomlegningene de siste tiårene gjennomgående har hatt helt andre virkninger enn planlagt». (Ja, det er et gammelt sitat, men vi måtte så langt tilbake for å finne et innsiktsfullt sitat fra en toppolitiker.)

Poenget her er at endringer i skattesystemet så og si alltid vil gjøre ting verre. Endringer foreslås av politikere, bearbeides av byråkrater og økonomer ansatt i departementene, og så vedtas de av politikerne på Stortinget. Ingen av disse har noen spesielt stor innsikt i hvordan en økonomi fungerer, og endringer i rammebetingelsene – som endringer i skattesystemet er – vil alltid ha negative konsekvenser som ingen hadde forutsett på forhånd. Og mange av de som rammes hardt av slike endringer vil da som vi antydet over velge å flytte vekk fra dette systemet. Det betyr at landet/økonomien går glipp av ressurssterke personer som er kreative, har skaperevne og pågangsmot, og sørger for produksjon som øker levestandarden for alle i landet. 

Det beste ville vært om Norge var slik at ressurssterke kreative folk flyttet hit – men da måtte Norge være et skatteparadis. Og det er det vi går inn for. Dette er et svært radikalt grep, men det er radikale endringer som må til for å stoppe den negative utviklingen som Norge er i.   

Hvor vil da dette ende opp? En typisk formulering av de venstreorientertes standpunkt i denne saken fant vi på en kronikk i NRK nylig: «Ikke la de rikeste stikke av fra skatteregningene sine» (link nedenfor).

Den logiske konsekvens av dette er jo å gjøre som Øst-Tyskland gjorde: Sett opp en mur som hindre folk i å flykte fra ufrihet til frihet. 

En blandingsøkonomi som den som finnes ikke bare i Norge, men i alle velferdsstater over hele verden, er ikke stabil; den vil enten bevege seg i mer frihetlig retning, det vil si i mer kapitalistisk retning, eller dem vil bevege seg i retning av mindre frihet, det vil si i sosialistisk retning. Men de ideer som dominerer i befolkningen i dag fører dessverre til at utviklingen vil gå i mer sosialistisk retning. At de venstreorienterte nå vil hindre folk i å flytte fra landet er jo bare logisk konsekvens av den utviklingen vi ser. Nå var det helt spesielle geografiske forhold som gjorde at det var mulig å sette opp en mur gjennom Berlin for å hindre folk i å flykte fra det sosialistiske Øst-Tyskland. Det er ikke mulig å sette opp en mur for å hindre nordmenn i å flytte til områder som er mere velvillig overfor kreative mennesker. Men staten kan innføre reguleringer slik at det blir vanskelig å ta med sine penger ut. Det som da vil skje er at de som kan skape drive verdiskapning vil gjøre det i mindre grad, eller, som vi antydet over, de vil flykte over i den svarte økonomien. 

Men det er jo slik det alltid går: Jo mer sosialisme, jo mindre frihet og jo lavere velstand. 

For kort å oppsummere det vi er for: Redusér alle skatte- og avgiftssatser, og flytt oppgaver over fra det offentlige til private aktører (dette gjelder alle oppgaver unntatt de legitime offentlige oppgavene som er politi, rettsapparat, militærvesen), og gjør Norge om til et skatteparadis. Jo lenger man går i den retningen vi er for, jo høyere vil velstanden bli. En slik kursomlegging kommer neppe til å skje, dessverre, tvert imot, og da blir fremtiden ikke spesielt lys – og det er som alltid de som har dårligst råd som kommer til å lide mest av den stadig mer sosialistiske politikken som kommer. De ordningene som nå er offentlige også anbefalt krigen i dag nyter godt av (helsetilbud, skole, bibliotek, pensjoner, etc.) bør gradvis overføres til private tilbydere, dog slik at alt som er mulig gjøres for at de som har opparbeidede rettigheter ikke mister den. 

Et land blir ikke rikt, og befolkningen blir heller ikke rik, av å beskatte de produktive. Et land, og en befolkning, bli stadig rikere ved å la de produktive få frihet til å produsere og til å handle! Man kan ikke leve godt over tid ved å stjele eller ved å snylte, man kan kun leve godt over tid ved å produsere, og kun i et system med full frihet er det mulig å skape verdier og velstand over tid. .

.

.

.

Sissner i Nettavisen 

https://www.nettavisen.no/norsk-debatt/vanlige-folk-taper-nar-rokke-flytter/o/5-95-646998?utm_medium=Social&utm_source=Facebook&fbclid=IwAR3oPrhNFjlfGVn23gJSsbDNG69KD32tuJOvx2umCK7vEZXx51YEBtvU540#Echobox=1663002680

https://www.dn.no/politikk/lo-leder-peggy-hessen-folsvik-mener-kjell-inge-rokke-fyller-frakkeforet-med-penger-og-rommer-landet/2-1-1297617?utm_source=facebook.com&utm_medium=organic_social&utm_campaign=editorial&fbclid=IwAR3Cji6SMWi390I3qBRrpXwt2PHA8mjsmjB3d7JnLurlpGYo9davrwP1RFQ

https://www.lofotposten.no/ikke-rokke-som-er-problemet-det-er-politikken/o/5-29-849838

«At Røkke flytter til Sveits overrasker ikke Kristin Clemet …»

https://frifagbevegelse.no/dagsavisen/at-rokke-flytter-til-sveits-overrasker-verken-kristin-clemet-eller-milliardaren-hilde-6.158.900743.0ade31f72d

https://www.nettavisen.no/norsk-debatt/skatteflukt-og-hjerneflukt-fra-rodgronne-skatteskjerpelser/o/5-95-651764

https://www.nrk.no/ytring/tett-skattehullet-1.16103469


Prisstigning!!!

Mer enn 30 %!! Dette var resultatet TV2 fant etter at de foretok en uformell undersøkelse av hvor mye prisene på et lite knippe utvalgte varer hadde steget i løpet av det siste året. Nyhetsredaksjonen hadde funnet en bunke gamle kvitteringer fra innkjøp foretatt for et år siden, og kjøpte nå et lite utvalg av de samme varene som ble kjøpt året før. Ved en sammenligning av prisene fant de at de hadde gått opp fra cirka 450 kr til cirka 600 kr. 

En økning på mer enn 30 % på ett år er en kolossal økning. 

Men hvorfor har prisene gått så mye opp – og hva kan man gjøre for å hindre en slik prisstigning? 

Det er i hovedsak to grunner til at prisene går opp. Den ene er at tilbudet blir mindre i forhold til etterspørselen. Den andre er at pengeverdien reduseres. Vi skal kort se på begge disse elementene. 

Hvis for eksempel produksjon av kaffe reduseres med f.eks. 50 % kan man trygt regne med at prisen på kaffe vil gå opp. Prisen vil dannes på et nivå som fører til at tilbud og etterspørsel balanserer; dvs. at det blir solgt like mye som blir tilbudt/produsert. Man kan dog ikke si at prisen vil bli det dobbelte av det den var tidligere, dette fordi når prisen blir høyere vil også noen kaffedrikkere drikke mindre kaffe; noen vil drikke for eksempel te istedenfor kaffe. 

Prisen på en vare kan altså gå opp dersom tilbudet av varen blir mindre. 

La oss anta at staten ser på denne prisøkningen som et problem og prøver å hindre prisøkningen ved å for eksempel innføre en makspris. Da vil det bli forbudt å selge kaffe til en pris høyere enn denne maksprisen. Det som skjer da er at butikkhyllene vil bli tomme og en del av kaffen vil havne på det svarte markedet hvor prisen vil være høyere både enn den regulerte prisen og markedsprisen. (Prisen på det svarte markedet vil som regel bli høyere enn markedsprisen, dette fordi å operere innenfor det svarte markedet er kriminelt og dermed forbundet med risiko. Aktørene vil kompensere for denne risikoen ved å ta en høyere pris.) 

Statlig priskontroll vil føre til at en betydelig andel av de regulerte varene havner på svartebørsen.  

Men det er også en annen måte man kan merke prisstigning på, og det er hvis verdien av pengene man bruker blir mindre. Den beste måten å måle en endring av en pengeverdi på er å sammenligne verdien av pengene med verdien av gull. (Gull har over lang tid vist seg å være en meget pålitelig indikator for det generelle prisnivået.) På en link nedenfor finner man en graf/tabell over prisen for gull i norske kroner (NOK). Vi gjengir noen gullpriser i en liten tabell nedenfor. Man bør huske på at i all hovedsak kan man regne verdien av gull som stabil, og når gullprisen varierer er det egentlig verdien av pengene som varierer: når gullprisen går opp går pengeverdien ned, og vice versa. 

Måned/år: pris per gram gull i NOK.

09/2017: 325 

10/2019: 430

06/2021: 460

04/2022: 570

08/2022: 550

Hvis vi sammenligner prisen i juni i fjor – 460 – med prisen nå – 550 – ser vi at gullprisen har økt med 20 %, men dette er omtrent det samme som å si at kroneverdien er redusert med cirka 20 %. 

Hva bør gjøres for å sikre stabile priser? La oss før vi kommenterer dette si at priser bør være stabile. Stabile priser gir forutsigbarhet i økonomien, det gir forutsigbarhet til alle som skal foreta innkjøp, som skal planlegge, som skal investere, som skal spare. Hvis pengene synker i verdi innebærer dette at sparing blir demotivert, at langsiktige investeringer blir demotivert, at akkumulering av kapital blir demotivert – noe som fører til redusert velstandsvekst over tid. 

Nå er det upresist å snakke om stabile priser; priser vil variere på grunn av markedssituasjonen. Det man egentlig bør mene når man snakker om stabile priser er en stabil pengeverdi. Og en stabil pengeverdi betyr en fast gullpris. 

Det er altså to årsaker til at folk flest merker prisstigning: det ene er at tilbudet av varer bli mindre, og det andre er at verdien av pengene blir mindre. Vi skyter inn her at det er kun den siste årsaken til prisstigning som er inflasjon. Hvis for eksempel kaffeproduksjonen blir halvert og det fører til prisstigning på kaffe så er dette ikke et resultat av inflasjon; inflasjon er kun et begrep som beskriver en reduksjon av pengeverdien i forhold til gull. 

Men la oss nå si at det finnes en vare som er en forutsetning for produksjon, transport, lagring, osv. av alle andre varer, og at tilbudet/produksjonen av denne varen blir kraftig redusert. Da vil prisen på så og si alle varer gå opp. Det er dette vi opplever nå. Prisen på energi (olje, bensin, gass, strøm) er gått kraftig opp, og dette fører til at prisen på alle varer går opp. 

Prisstigningen vi opplever i dag har altså to komponenter: den ene er at pengene er blitt redusert i verdi, og den andre er at produksjonen av en vare som er forutsetning for all annen produksjon er blitt redusert og derfor er blitt dyrere. 

Hva kan gjøres? 

Disse to komponentene for prisstigningen har hver sin løsning. Myndighetene eller sentralbanken kan sørge for at pengene har stabil verdi ved å låse dem til en gullstandard. Dette betyr at sentralbanken varierer pengemengden slik at gullprisen holder seg stabil. Så lenge sentralbanken er under politisk kontroll vil dette i praksis være umulig, og den eneste måten å ordne dette på er å ha et fritt, uregulert bankvesen hvor statens eneste oppgave er å la rettsapparatet ta opp saker dersom kontrakter blir brutt. Har man et fritt bankvesen vil det dukke opp banker som utsteder penger forankret i gull, og da vil enhver fornuftig aktør i markedet kun benytte slike penger. Under et slikt system vil inflasjonen ikke være mulig i og med at enhver når han måtte ønske kan veksle sine pengesedler inn i gull i den banken som har utstedt pengene. 

Når det gjelder priser på varer og tjenester er det kun én ting som kan sikre at de i hovedsak holder seg stabile eller går ned, og vi kommer til den litt nedenfor. (Det kan som nevnt over allikevel inntreffe ting som gjør at prisen går opp; for eksempel kan en kornhøst slå feil slik at produksjonen blir vesentlig mindre enn normalt, og da vil prisen på kornet gå opp. Tilsvarende, hvis et skip med en last av en bestemt vare forliser og tilbudet av denne varen da blir mindre på det stedet hvor skipet skulle gå i land, vil prisen på denne varen kunne gå opp på dette stedet.)

Enkelte hevder at dagligvarer er dyre i Norge og at dette kommer av at det er liten konkurranse på dagligvaremarkedet i Norge. Dette er igjen et resultat av at det kun finnes noen få aktører som har en stor del av markedet: Norgesgruppen, Rema1000 og Coop har visstnok tilsammen ca 90 % av markedet. Men for noen år siden forsøkte tyske Lidl å komme inn på det norske markedet, men de ble sterkt motarbeidet av den politiske venstresiden; de hevdet at Lidl ikke kom til å følge norske tariffavtaler for sine ansatte, enkelte kommunestyremedlemmer forsøkte å trenere søknader om etablering av Lidl-butikker i siner kommuner, osv. Denne prosessen bekreftet jo bare at norske reguleringer svekker konkurransen. I tillegg til dette er det ikke en enkel sak å importere dagligvarer fra utlandet for salg direkte til forbruker i Norge. Krav om tariffavtale, krav om at kommuner skal godkjenne etablering av butikker, restriksjoner på import er offentlige reguleringer av næringslivet, og dermed hindringer for fri konkurranse – som altså fører til høyere priser. 

For et par dager siden kom vi over denne overskriften: «Forbrukerrådet mistenker at dagligvarebransjen utnytter råvarekrisen – dagligvare-ekspert mener mistanken er berettiget.» (nettavisen). Nå skal ikke vi kommentere akkurat denne konkrete saken, men selvfølgelig skjer slike ting – i et regulert marked hvor staten hindrer konkurranse er slike ting uunngåelige! Som vi sa ovenfor: det eneste som kan hindre slike ting er fri konkurranse. 

Fri konkurranse innebærer også at det ikke skal finnes statlige hindringer for etablering av nye konkurrerende virksomheter. Hvis entreprenører for eksempel må kjempe seg igjennom en jungel av reguleringer for å etablere og drive en ny virksomhet vil dette føre til at noen ikke orker å fullføre prosessen, og dette vil dette redusere konkurransen. Det norske markedet er gjennomregulert på alle bauger og kanter, noe som fører til at det er vanskelig å etablere og drive nye bedrifter. Reguleringsjungelen fører også til at det er vanskelig å drive små virksomheter – når det er mye byråkrati og mange regler å forholde seg til gir dette enorme fordeler til større aktører,  og mindre aktører vil ha større problemer med å overleve. 

Det som kan sikre stabile eller synkende priser er kun en eneste ting: fri konkurranse! Fri konkurranse er det man har når staten ikke legge noen hindringer i veien for produksjon og handel – og dette inkluderer fravær av alle lover og reguleringer inkludert slike ting som statlige pålegg om tariffavtaler inkludert regler for både lønnsforhold og arbeidsbetingelser

Hvis vi går tilbake til dagens situasjon og de høye prisene som er resultat av redusert energitilførsel, kommer dette kun av en ting: de aller fleste statene i Europa har i svært betydelig grad redusert sine lands energiproduksjon. 

De fleste land i Europa har lagt ned stort antall kjernekraftverk (tilsammen innpå 90 slike kraftverk er lagt ned de siste tiårene), og også en rekke kraftverk drevet med kull er lagt ned. Meningen var at energien som kom fra disse nedlagte kraftverkene skulle erstattes med energi fra nyetablerte sol- og vindkraftverk. Slike såkalte fornybare kraftverk er dog svært lite effektive – og dette er noe alle burde visst. Men når både befolkning og politikere er svært kunnskapsløse også på dette området, har vi nå havnet i en meget vanskelig situasjon. 

Som backup for denne sol- og vind produksjonen som altså ikke fant sted i noen særlig grad har man benyttet gass fra Russland. Men på grunn av krigen Ukraina har lederne i Europa bestemt seg for å boikotte russisk gass og derfor er tilbudet av energi i Europa blitt langt langt mindre enn etterspørselen, og derfor har prisene gått kraftig opp. Et annet aspekt her er at Russland ikke vil selge denne gassen til Europa på grunn av av sanksjonene som landene i Europa innført mot Russland. (På den annen side så trenger Russland inntektene fra dette gassalget, og de kan ikke selge gassen til noen andre enn til land i Vest-Europa – det er jo til Europa rørledningene går.) Og det er ikke bare prisen på energi som er gått opp, prisen på alle varer er gått opp. Varer må produseres, transporteres, oppbevares, kjøles, muligens fryses, og alt dette krever energi. Dersom energien blir dyrere vil dette føre til at alle varer blir dyrere. 

Kort oppsummert:  Den eneste måten å sørge for stabile priser på er å ha stabile penger fra sentralbanken og fri konkurranse i markedet. Dette vil ikke bare gi stabile priser det vil føre til at priser for en god del varer vil bli lavere overtid, noe som skyldes at all produksjon blir mer effektiv når mengden akkumulert kapital vokser.  

Nå har vi det motsatte: sentralbanken reduserer pengeverdien, staten har lagt hindringer i veien for effektiv energiproduksjon. Da går alle priser opp. 

Som alltid er det statlige reguleringer av en økonomi som burde vært fri som er årsak til de problemene man opplever. 

Dessverre er det ingen aktører som slipper til i mainstream som sier disse tingene. Derfor kommer den gale politikken til å fortsette og fortsette, og alle nye tiltak som blir innført kommer bare til å gjøre situasjonen enda verre. 
.

.

.

.

Graf for gullpris i NOK: 

https://www.nettavisen.no/okonomi/skeptisk-til-okte-matpriser-det-er-lett-a-maskere-det-i-okte-ravarepriser/s/5-95-638531

Liz Truss

Fra tirsdag 6. september er Liz Truss Storbritannias nye statsminister. Hennes forgjenger, Boris Johnson, hadde satt nærmest verdensrekord i klønete oppførsel, og hans politikk førte Storbritannia inn i en tilstand som er preget av kriser på en rekke områder. 

Nå er ordet krise et ord som ofte brukes i pressen; pressefolk vil gjerne vinkle saker slik at de får oppmerksomhet. Å si at det er krise på et eller flere områder er da noe man ofte ser journalister gjøre. Alle vet dette, og da tilføyes det iblant at «ja, vi har sagt «krise» mange ganger før, men nå er det alvor». 

Men er det alvor for Storbritannia denne gangen? Energiprisene for folk flest har gått kraftig opp, priser på matvarer har gått kraftig opp, mange opplever sterkt økede boligkostnader, titusener av bedrifter er gått konkurs de siste par årene, kriminaliteten har økt kraftig – tilfeldige barn og gamle er blitt drept, gjenger av ungdommer slåss med macheter i gater i storbyene. Videre, det offentlige helsevesenet ligger på sykesengen – eller for døden?, det er streiker som lammer et stort antall virksomheter og deres kunder, det er omfattende illegal innvandring over kanalen fra Frankrike, det britiske pundet er blitt kraftig svakere de siste månedene.

Er Liz Truss en person som kan ordne opp i dette? La oss først si at hun har uttalt seg positivt om Margareth Thatcher, og det lover godt; Thatcher fikk virkelig korrigert Storbritannias kurs, en kurs som var gått mer og mer til venstre fra 1945 til 1979, og som hadde ført til at Storbritannia mot slutten av 70-tallet med stor rett kunne beskrives som nesten et fattig land. Men Thatcher hadde en enorm prinsippfasthet som gjorde at hun kunne stå imot alle angrep (helt til hun gjorde noen betydelige bommerter mot slutten av sin statsministertid) – det er ikke uten grunn at hun ble kalt «the Iron Lady». Hun la ikke kursen så veldig langt i liberalistisk retning – hun var ikke liberalist, hun var konservativ, men selv de små skrittene hun tok førte til at Stor Britannia raskt ble mye bedre og mer velstående. 

Men hva med Liz Truss? Hvor prinsippfast er hun? Da hun var ung var hun republikaner; det er hun ikke lenger. Hun var medlem av Liberaldemokratene, nå er hun konservativ. For ikke lenge siden var hun en aktiv motstander av at Storbritannia skulle melde seg ut av EU, nå støtter hun Brexit. Hun har skiftet syn på utbygging av områder som var vernet av naturvernhensyn. Hun har skiftet syn på hvorvidt Storbritannia skulle direkte engasjere seg i krigen i Ukraina. Hun har skiftet syn på hvorvidt Storbritannia skulle sende våpen til Taiwan. Hun har skiftet syn på et spørsmål om lønnsnedgang fra enkelte offentlige ansatte. 

I talen hun holdt rett etter at hun overtok som statsminister la hun vekt på tre hovedpoeng: Hun ville redusere skattenivået, hun ville gjøre noe med energi kostnadene – og enkelte ganger tidligere har hun snakket om at man må gjøre noe med energiproduksjonen; hun snakker altså ikke bare om støtteordninger for de som får høye strømregninger. (Vi skyter inn her at de siste tiårene har Storbritannia lagt ned nesten 30 kjernekraftverk. Mange av disse er antakelig forsøkt erstattet av sol- og vindkraftverk, men som alle vet eller burde vite: sol- og vindkraft kan ikke produsere mengder av energi i Europa.) Hun vil også gjøre noe for å forbedre det offentlig helsevesenet. Men du sa også i talen i går at det var Russlands invasjon av Ukraina som var årsaken til energiproblemene i Europa og Storbritannia, men dette er kun en svært liten del av sannheten. 

Det er svært bra at hun snakker om å gjøre noe med energiproduksjon, og vi håper at hun vil gjenåpne flest mulig atomkraftverk (at gamle utslitte kjernekraftverk legges ned er selvfølgelig normal praksis, men disse må da erstattes av nye kjernekraftverk). Hun har også sagt at hun vil gå inn for å tillate fracking, og hun vil intensivere leting etter olje og gass i Nordsjøen. Dette er svært bra. 

Hun ser problemene med som høye skatter påfører landet, folket, økonomien, borgerne – men snakket ikke om nedskjæringer i det offentlige apparatet, dvs. hun snakker ikke om deregulering og privatisering. Hun snakket om helsevesenet som ikke overraskende er en svært dårlig forfatning, men hun snakket heller ikke her om å ta skritt for å privatisere. Dette lover ikke bra.

Vi kan dessverre derfor ikke se noen stor grunn til å være optimist mht. utviklingen i Storbritannia. 

Men som vi har sagt i flere tiår: en velferdsstat er ikke bærekraftig. Det vi dessverre ser omkring oss nå, i alle land i Vest-Europa og i USA, er tydelige, dramatiske, bokstavelig talt livsfarlig symptomer åå en velferdsstat sammenbrudd. 

Men det er ingen politikere eller kommentator i mainstream som ser dette. Det er heller ingenting som tyder på at Storbritannias nye statsminister ser dette.

.

.

.

.


https://www.exchangerates.org.uk/GBP-USD-exchange-rate-history.html

Et helt annet syn på hvor Ola og Kari hører hjemme

Så og si alle politiske kommentatorer gir på alle saksområder uttrykk for synspunkter som er stikk motsatt av de vi har. Dette gjelder ikke bare spørsmål som hører hjemme i praktisk politikk, det gjelder også problemstillinger som hører hjemme på et mer fundamentalt nivå, og dette gjelder ikke bare ideer, men også på den direkte organiseringen av samfunnet. Nylig kom vi over et helt ferskt eksempel på en slik problemstilling, en problemstilling som vi ikke så ofte har kommentert tidligere. Før vi kommer med vårt opposisjonelle syn skal vi kort fremstille det som de fleste innen mainstream egentlig står for.  

«-Folk flest tjener på de høye strømprisene!» Det er Jens Ulltveit-Moe som sier dette. (Ulltveit-Moe tjente store penger før han begynte å satse på grønne prosjekter; da gikk det ikke så godt, se link til artikkel fra Nettavisen nedenfor. Det ser dog ut som om Ulstein-Moe allikevel ideologisk sett tilhører den grønne siden, altså venstresiden.) Her er det nøyaktige sitatet: «Folk flest «tjener» på høye strømpriser … overskuddet [går] inn i vår felles kasse … [Ulltveit-Moe] mener «folk flest» tjener på strømeksporten fordi det er de [altså folket] som eier selskapene som tjener på dette – og at overskuddet går inn i den felles kassen og bidrar til å bygge samfunnet» (nettavisen, link nedenfor).

Ulltveit-Moe sier at det er folket som eier strømselskapene, og det er for så vidt riktig i og med at de aller fleste kraftselskap i Norge er eid av kommuner. 

Det han sier er at fordi vi betaler ekstra mye for strømmen, og mesteparten av det vi betaler da blir inntekter til stat og kommune (avgiftene går i all hovedsak til staten, mens siden det er kommuner som eier strømselskapene så går mye av inntektene til kommunene), så er dette en fordel for oss fordi stat og kommune bruker jo pengene til befolkningens beste. 

Det Ulltveit-Moe sier er at det er bra for den enkelte at stat og kommuner tar en enda større andel av vedkommendes inntekt. Hvor stor andel av den enkeltes inntekt stat og kommune tar i dag er vanskelig å beregne, men for de fleste med vanlige inntekter og et vanlig forbruksmønster ligger andelen på om lag 60 % til 70 % hvis man inkluderer alle skatter og avgifter. 

La oss kort gå litt dypere inn på dette. Personer som drikker mye alkohol, røyker, og kjører mye bil betaler mer i skatter og avgifter enn de som har lavt forbruk på disse områdene. Man kan også si at de som benytter seg av eksklusive kulturtilbud som bibliotek, teater, opera, klassiske konserter, gallerier, museer, etc., får forholdsvis mye tilbake av de skattepengene de tvinges til å betale inn til det offentlige. Videre kan man også ta med slike ting som at de som har god helse belaster helsevesenet i liten grad og får lite ut, mens de som har dårlig helse får kanskje mer ut av det de har betalt inn i skatter og avgifter. På den annen side vil de som har god helse leve lenger, og de får derfor mer ut i pensjon enn de som har dårlig helse og som lever noe kortere. Likeledes, de som har barn i skolen få mer ut enn de som ikke har barn. De som tar lang utdannelse får mer ut, i hvert fall økonomisk, enn de som ikke tar lang utdannelse. Osv. Å ha en klar og tydelig oversikt over dette er umulig, men det er slik en regulert økonomi i stadig større grad blir: den blir mer og mer kaotisk og uoversiktlig. 

Men det Ulltveit-Moe og hans svært mange meningsfeller egentlig sier er at det er politikerne – de som sitter og styrer i stat og kommune – som er best i stand til å disponere den enkeltes inntekt. 

De fleste husker fra historieundervisningen at i overgangen mellom føydalsamfunnet og kapitalismen var det til å begynne med ofte elementer fra den gamle adelen som satt i ledende stillinger i fabrikker og andre virksomheter. Mot slutten av føydalismen og i overgangen til kapitalismen tjente disse store penger ved å holde arbeiderne nede. Disse tidligere adelsfolkene betraktet arbeiderne fortsatt som leilendinger, og var imot at de skulle få en lønn i samsvar med sin produktive innsats. Dette standpunktet ble iblant begrunnet med at de ansatte ikke klarte å bruke alle de pengene de egentlig tjente på en fornuftig måte, de vill bare drikke bort mesteparten av pengene sine, så de burde ikke få mer enn det de måtte ha for å sørge for at de selv og kone og barn overlevde. Adelen mente at det var rett og riktig at de som utgjorde en eksklusiv elite skulle tjene rått på å holde de tidligere leilendingene nede, og la dem leve under betingelser som nærmest lignet slavekontrakter. (Denne fremstillingen er satt noe på spissen.)

Heldigvis førte markedsmekanismen til at bedriftseiere måtte konkurrere om arbeidskraften og etterhvert klarte også fagforeninger å presse lønninger og arbeidsbetingelser opp til markedsnivået, dette selv om mange av de som eide fabrikker var imot dette. Etterhvert som kapitalismen ble mer og mer dominerende steg lønningene, og i et helt fritt marked vil lønninger og arbeidsbetingelser være på markedsnivå. 

(Markedsnivå og markedspris betegner de priser og betingelser inkludert lønninger som man ender opp med når alle forhold mellom produsent, forbruker, arbeider, eier, etc. skjer frivillig uten tvangsinnblanding fra noen, heller ikke fra staten. Dette inkluderer full respekt for eiendomsretten.)

Det at alle forhold skal skje frivillig var noe som var stikk i strid med det prinsipp om at adelen skulle styre og nærmest ha diktatorisk makt over sine leilendinger. 

Men hva er det som skjer i dag? Enkelte sterke krefter, krefter som er dessverre nærmest er enerådende, ser ut til å ville bringe samfunnet tilbake til denne modellen hvor folk flest var nærmest leilendinger og hvor en adel hadde nærmest diktatorisk makt over folk flest.  

Alle som er i maktapparatet og som vil ha mere makt til staten – og dette gjelder ikke bare statens egne organer, det gjelder også et kolossalt antall grupper, organisasjoner og NGOer som i hovedsak er finansiert av staten – ser da ut til å ønske seg tilbake til det gamle systemet hvor de selv er en adel som har svært mye makt, og hvor folk flest nærmest behandles som leilendinger som skal få lov til å beholde så mye av sin inntekt som de trenger for så vidt å overleve. Disse i maktapparatet mener jo da at stadig større andel av det folk tjener skal overføres til det offentlige – ikke bare gjennom skatter, men også gjennom avgifter på alt mulig, og nå også i form av en økt strømpris hvor merinntekten i all hovedsak går direkte til de kommunene som eier kraftverkene og til staten i form av de økte inntektene fra avgiftene. 

Men det er jo slik alle frihetsfiendtlige ideologier er – enten det er sosialisme eller kommunisme eller fascisme. Disse ideologiene, og de som har sluttet seg til dem, har ingen respekt for det enkelte individs rett til å bestemme over sitt liv og dets rett til å foreta de fredelige valg som det finner er riktige for å skape et så godt liv som mulig for vedkommende selv og hans/hennes nærmeste. 

Disse folkene, som nå altså reellt sett er en ny adel, mener selvfølgelig at det de gjør er det som er best for fellesskapet, men det som etter vårt syn er best for Ola og Kari er at Ola og Kari selv får bestemme over seg og sitt, ikke at tusenvis av byråkrater og politikere bestemmer hvor mye strøm de skal få lov til å bruke, hvor mye de skal få lov til å reise med fly, hvor mye de skal betale for å kjøre bil, hvor de skal få lov til å bygge hus og hvor stort hus de kan bygge, hvor mye de skal få lov til å jobbe, hvilke vaksiner de skal ta, hvor varmt de skal få lov til å ha det i leilighetene sine, hvordan de skal drive sin bedrift hvis de driver en bedrift, og så videre. 

Ikke bare bestemmer de over Ola og Kari og sørge for at deres levestandard ikke er så høy som den kunne og burde være, selv lever de ofte et jetsett-liv. Politikere og byråkrater driver ikke produktiv virksomhet, de bare utnytter den produktivitet som finnes hos befolkningen. De skaper ikke verdier, de bare flytter på verdier som er skapt av andre, og de legger hindringer i veien for de som virkelig er mest produktive. Mer konkret: de lader elbilen sin på jobben, de lar virksomheten de er ansatt i betale bompenger, de reiser  gjerne på klimakonferanser med fly, de drar på konferanser over store deler av landet og kanskje også i utlandet, de bor på fine hoteller – og alt dette er finansiert av skattebetalerne. At politikere og byråkrater er blitt en ny adel burde ikke være vanskelig å se.  

Det var en stadig økende oppslutning om ideene om individuell frihet som førte til at føydalismen forsvant og at kapitalismen slo igjennom, og det var kapitalismens inntog som førte til at adelen mistet sin makt. Det var også kapitalismen som førte til et stadig økende velstand for flere og flere. 

Men dessverre står frihetsidéene i dag så svakt at det til og med ser ut som om også Ola og Kari ønsker å tre inn i den samme type leilendingsstatus som noen av deres nære forfedre levde under. Dessverre forstår de ikke at dette vil føre til at velstanden vil synke drastisk – kun frihet, som er retten for individer til å bestemme over seg og sitt – er forenlig med høy og økende velstand. Mangel på frihet fører til synkende velstand. Vi frykter at vi dessverre kommer til å oppleve dette i den nærmeste fremtid, dog uten at så veldig mange heller ikke denne gangen vil forstå denne sammenhengen. 

Ola og Kari bør ha gode liv, de bør ha høy velstand og økende velstand, de bør kunne jobbe for å skape seg så gode liv som er mulig for dem ved egen innsats, men det er altså kun frihet som kan gjøre dette mulig. Frihet betyr her fravær av skatter og avgifter, fravær av reguleringer, fravær av subsidier, fravær av restriksjoner på frihandel, og fravær av statlige støtteordninger. Det ser dessverre ut til at Ola og Kari med stor iver stemmer seg selv inn i en ny leilendingsstatus og gir mer og mer makt over seg til den nye adelen, dvs. til politikere og byråkrater.

Vi mener derimot, i motsetning til så si alle andre, altså at Ola og Kari bør være frie borgere i et fritt samfunn. Dessverre går utviklingen i motsatt retning av den vi ønsker, og et tydelig tegn på dette er den økende fattigdommen som vi nå har sett de først tegn til, og som vi i stadig større grad vil oppleve i tiden som kommer. ..

.

.

.

.

https://www.nettavisen.no/okonomi/na-er-tallene-her-sa-mye-tapte-jens-ulltveit-moe-pa-gronne-investeringer/s/12-95-3423964942

Denne artikkelen er ikke helt fersk så det er mulig at Ulltveit-Moes investeringer har gitt bedre uttelling de siste årene.

https://www.nettavisen.no/nyhetsstudio?p=lc-4374173-6650

https://www.nettavisen.no/nyheter/dette-skriver-avisene-om-politikk-tirsdag-30-august/s/12-95-3424306017


Nye toner

Foran hvert valg lover alle partier om ikke gull og grønne skoger så i hvert fall at folk flest skal få det bedre: De lover bedre eldreomsorg, bedre skole, bedre infrastruktur, renere miljø og høyere levestandard for folk flest. Da klarer de sjelden å gjennomføre det de lover, men det er et uomtvistelig faktum at hvis man sammenligner med for 30-40-50 år siden så har levestandarden i så og si alle land i Vesten gått kraftig opp. 

Dette er lett å konstatere hvis man for eksempel ser gamle filmer – da ser man hvordan folk bodde, hvordan deres hjem var utstyrt (kjøleskap, komfyr, mikrobølgeovner, etc.), hva slags biler de hadde,  hvilke gadgets de hadde – man ser tydelig at kvaliteten på alle slike ting er langt høyere nå enn den var da; sammenlign gjerne en bil eller en TV eller en mobiltelefon i dag med det tilsvarende produkt som var tilgjengelig for 40 år siden. (På områder som ikke er avgiftsbelagt ser man også at prisene er vesentlig lavere nå enn den var da.)

Man kan også se på ting som folk har gjort de siste årene som ikke var mulig for 40-50 år siden: De drar til London på helge-shopping, de drar til Liverpool for å se en fotballkamp, de drar til Wien for å gå på konsert, de drar på ferie til Bali, unge drar til Ibiza for å feste, folk litt opp i åra tilbringer vinteren i Spania, mange har hus i Italia eller Frankrike, unge mennesker tar et år fri for å reise. Nå er det selvsagt mange i dag som ikke har råd til slike ting, men poenget er at det er langt flere som har råd til slike ting nå enn for 40 år siden. Dette er et tegn på velstand, og at velstanden har økt. Dette er en veldig bra ting: velstand er et stort gode.

Nå sier jeg ikke at denne utviklingen er skjedd på grunn av politiske tiltak, årsaken er langt nærmere den motsatte: denne utviklingen er skjedd til tross for den politikken som er blitt ført de siste årene. Denne utviklingen har skjedd på grunn av at det fortsatt finnes en viss grad av frihet i Vesten; frihet innebærer respekt for eiendomsretten, og dette har gitt akkumulering av kapital, og akkumulering av kapital har gjort det mulig å produsere mer avanserte varer og tjenester, og dette øker velstanden. 

For bare å ta et konkret eksempel: datateknologi, som inkluderer slike ting som Internett, mobiltelefoner, kommunikasjonssatellitter, GPS, mm., har gjort store deler av næringslivet langt mer effektivt og produktivt enn det var før disse tingene kom. 

Dessverre er det et element som er i ferd med å ødelegge dette: Det er det grønne skiftet, og alt som er forbundet med det. 

Man kunne gitt svært mange eksempler her, men vi fokuserer på energiproduksjon og på den enorme mengder restriksjoner som er kommet på alt som har med transport å gjøre. Det er blitt langt dyrere å bruke bil, dels på grunn av avgifter på bensin, dels på grunn av bompenger, dels på grunn av sterkt økede kostnader for parkering i byene, og dels på grunn av et ønske om at biler bør drives med strøm. Også det å reise med fly er blitt langt dyrere enn det kunne ha vært dersom helt meningsløse miljøavgifter ikke var blitt innført. 

Som alle vet er energien blitt svært dyr i det siste; dette kommer av at mange land i Vest-Europa har kraftig redusert sin energiproduksjon. I de siste årene er det lagt ned nesten 90 kjernekraftverk i Europa (se liste på Wikipedia linket til nedenfor). En rekke partier, og store deler av velgermassen, har ønsket å erstatte denne tidligere produksjonen (kull, olje, gass, atomkraft) med sol- og vindkraft, men enhver med en smule teknisk innsikt vet at dette er umulig. Dessverre har hverken velgerne eller politikerne innsikt, hverken på dette eller på andre områder, så denne politikken er ført med stor entusiasme i så og si alle land i Vesten. (Man benyttet en periode importert gass fra Russland som en slags backup, men etter Russlands invasjon av Ukraina er denne forsyningen nå blitt problematisk.)

Energi er en forutsetning for alt – produksjon, transport, oppvarming, kjøling – og dersom energiforsyningen blir redusert blir alt dyrere. 

Nå virker det som om enkelte politikere og kommentatorer begynner å innse at den politikken som er blitt ført vil føre til en kraftig reduksjon i velstand, og enkelte mainstreamaktører har nå begynt for en gang skyld å konstatere opplagte fakta. Vi gjengir et lite utvalg sitater: 

«Energikrise i Storbritannia: – En stor nasjonal krise. Strømprisene skyter i været i Storbritannia, og støttepakke til over 1000 milliarder har blitt foreslått – men politikerne er skeptiske» (børsen dagbladet).

Om strømprisen til forbruker i Tyskland i VG tidlig i august: «Selskapets anslag tar utgangspunkt i en husstand med to personer med et gjennomsnittlig gassforbruk på 10.000 kilowattimer i året. Den vil få en regning på rundt 2.000 euro, opp fra 960 euro for et år siden, ifølge mandagens uttalelse.» (1000 euro er ca 10 000 kr).

«Nordmenn raser. Det er trøbbel på alle kanter. Det hjelper ikke at krisene kommer utenfra. [Det er]… sinne og fortvilelse over rekordhøye priser på strøm, mat og drivstoff. … Krig i Ukraina og en Vladimir Putin som straffer Europa med å holde igjen russisk gass. Tyskland … har bygget ned sine atomkraftverk – og gjort seg avhengig av Russland. Etterdønninger etter pandemien, med verdensomspennende problemer med både frakt og produksjon av varer. Og stigende inflasjon – over hele vår del av verden. …folk rammes hardt … nå, … Det blir krevende – lenge. Mange får høye regninger …» (VG).

Poenget i denne artikkelen er dog ikke de økede strømpriser. Poenget er at politikere og ledende kommentatorer nå begynner å fortelle oss at det er vanskelige tider fremover. Og da er det alvor!

Statsminister Jonas Gahr Støre sier i VG for noen uker siden at «strømkrisen: Kan vare i flere år … [han] har ingen illusjoner om [bedringer til] høsten. Samtidig advarer han om at strømkrisen ikke vil være over med det første….» (link nedenfor).

Sjefen for DNB i Norge, Kjerstin Bråten, sa følgende under et møte på WEF for kort tid siden: «We need to accept that there will be some pain in the process …. [There will] be shortages of energy, … thet pain is actually worth it, because if we don’t there is no …. welfare there is no economy, we have been a little bit careful about talking about the pain in the short term het is likely to come … » (link nedenfor).

På et spørsmål om forsyningsproblemene i den amerikanske økonomien var holdningen blant president Bidens stab at folk «må senke sine forventninger» (link nedenfor). 

Så, politikerne og andre ledere sier nå at det er vanskelige tider fremover. 

Men de er ikke så eksplisitte når det gjelder den fundamentale årsaken. Den fundamentale årsaken er at politikken er blitt lagt til venstre, det vil si i retning av mer statlig styring, flere statlige inngrep, flere statlige reguleringer, flere statlige avgifter. 

Statlig styring av økonomien innebærer intet annet enn statlige hindringer og restriksjoner for individer og private virksomheter som ønsker å skape velstand. 

Vi er imot alle statlige tiltak som har som formål å hindre verdiskapning; vi mener at velstand er en god ting og at den bør være best mulig for flest mulig. Den eneste måten å oppnå dette på er at individer i full frivillighet med andre å arbeide for å skape velstand for seg og sine. Statlige inngrep har som sagt kun et formål og det er å legge hindringer i veien for individer som ønsker å skape velstand. 

Vi mener altså at velstand er en god ting. Vi ønsker at individer skal leve gode liv, og velstand er et viktig aspekt av dette. 

Vi vil derfor fjerne alle reguleringer på energiproduksjon og energiforsyning og på bruk av energi. Det eneste som skal gjelde er respekt for eiendomsretten, noe som innebærer at eiendomsrett skal etableres ved at man benytter et område til produktivt arbeid, og deretter kan man produsere og handle akkurat slik man vil såfremt alt skjer frivillig og med respekt for andres tilsvarende eiendomsrett. Staten skal ikke ha noen rett til å hindre noen i å begynne å arbeide på et område ingen eier fra før for feks. å utvinne energi på dette området. Dette skal også gjelde områder på havbunnen. 

Vi er mot statlige hindringer for etablering av atomkraft, vi er i mot avgifter på bensin, vi er imot avgifter på biler, vi er imot avgifter på flyreiser, osv. 

Dessverre ønsker både folket og politikerne en annen kurs – og dessverre må vi alle lide under det som nå kommer som følge av denne kursen. 

Tittelen på denne artikkelen var «Nye toner» – og det har som sagt kommet nye toner fra politikerne den siste tiden. Men vi sier det samme som vi alltid har sagt: Kun frihet kan gi velstand, og jo mer friheten innskrenkes, jo mindre bli velstanden.   
.

.

.

.

https://borsen.dagbladet.no/nyheter/en-stor-nasjonal-krise/76981619

https://no.wikipedia.org/wiki/Atomkraftverk

https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/k64Xxj/stoere-har-vaaknet

https://www.vg.no/nyheter/utenriks/i/0GMjJA/advarer-mot-dobling-av-tyske-gassregninger

Kjerstin Bråten

https://www.foxnews.com/media/white-house-media-tells-americans-not-to-complain-but-lower-expectations-like-soviet-union-the-five

Feil fokus om Kina vs Taiwan

Nancy Pelosis nylige besøk på Taiwan har virkelig provosert myndighetene i Beijing. Pelosi, som er «speaker» i Representantenes hus i den amerikanske kongressen, har lenge vært en støttespiller for Taiwan, og at en så viktig politiker besøker Taiwan er noe som Kina ikke kan la passere ubemerket. (En rekke politikere har tidligere besøkt Taiwan, men ingen av dem har vært så fremtredende som Pelosi.)

Her er et sitat fra en nyhetskilde (steigan.no) som omtaler følgene av den såkalte provokasjonen:  

«Taiwans nasjonale forsvarsdepartement (MND)  sa lørdag 6. august 2022  at flere kinesiske militærfly og fartøyer hadde operert i nærheten av Taiwan om morgenen i det det antas å være en simulering av et angrep på Taiwans hovedøy. I en kort pressemelding sa MND at flere kinesiske militærfly og fartøy utførte aktiviteter nær Taiwan lørdag morgen, hvor noen av dem krysset medianlinja i Taiwanstredet – en uoffisiell buffersone som normalt unngås av både taiwanske og kinesiske militærfly og fartøyer. MND la til at det kinesiske militæret sannsynligvis  «simulerte et angrep på Taiwans hovedøy».» 

Bakgrunn

Bakgrunnen for konflikten mellom Kina og Taiwan er det som skjedde under slutten av borgerkrigen i Kina i 1949. Selve borgerkrigen endte med seier for kommunistene og de har siden hatt makten i Kina, eller i det er så mange kaller fastlands-Kina eller kommunist-Kina. De som kjempet mot kommunistene, ofte kalt nasjonalistene, rømte fra fastlands-Kina og søkte tilflukt på øya Formosa/Taiwan utenfor Kinas fastland. Der opprettet de en egen stat som etterhvert ble et relativt fritt land med betydelig individuell frihet og derav følgende høy velstand. 

Men det er ganske få nasjoner som har anerkjent Taiwan som egen stat – kun 23. Ikke en gang USA har anerkjent Taiwan som egen stat. Taiwan representerte Kina i FN helt fra FNs opprettelse og til USAs president Nixon åpnet verden for Kina tidlig på 70-tallet – da ble Taiwans sparket ut og Kinas plass overlatt til kommunistregimet i Beijing. 

Taiwan er altså et selvstendig land som få andre land har anerkjent, og kommunistregimet i fastlands-Kina har alltid ment at Taiwan er en del av Kina. Helt siden kommunistene overtok makten i Kina har de ønsket å innlemme Taiwan i Kina, det vil si de vil å legge det relativt frie styresett som nå er på Taiwan under sitt eget kommunistdiktatur (på omtrent samme måte som kommunist-Kina gjorde med Hongkong som de overtok fra Storbritannia i 1997). 

De som bor på Taiwan, og som altså nyter godt av betydelig individuell frihet, markedsøkonomi og en høy levestandard, ønsker ikke dette; de vil fortsette å nyte den friheten som vil bli avskaffet dersom kommunistene overtar øya. 

Som nevnt har myndighetene i Beijing hele tiden snakket om å overta Taiwan, men de har ikke hatt styrke til å gjøre det. Før nå. 

Som følge av den liberaliseringen av Kinas økonomi som skjedde under høyrebølgen på 80- og 90 tallet, steg velstanden i Kina, og dette førte også til at de ble i stand til å oppruste militæret, det vil si å gjøre sine militære styrker mer slagkraftige.

Med andre ord: alt tyder på at Kina nå er i besittelse av den militære styrke som er nødvendig for å erobre Taiwan. Pelosis besøk førte til at Kina satte igang omfattende militære «øvelser» i området rundt Taiwan; en aktivitet som med et noe gammelmodig ord kalles «sabelrasling». (Riktignok har Kinas økonomi blitt noe svekket i det siste, dels på grunn av økte reguleringer den siste tiden, dels på grunn av kolossale ytterligere frihetsinnskrenkninger med koronaviruset som begrunnelse. Akkurat dette poenget lar vi i denne omgang ligge.)

Noen støtter Kina

Det skjer faktisk en betydelig diskusjon om hvem som har rett i denne konflikten. En som har formulert dette poenget på en måte som gjør det mulig å gjengi det med et kort sitat er musikeren Roger Waters. I et intervju publisert på YouTube (link nedenfor) sier han følgende på et spørsmål som henviser til at kinesiske militære styrker omringer Taiwan: 

«China is not encircling Taiwan. Taiwan is part of China.»  

Det som er implikasjonen her er at fastlands-Kina har all rett til å innlemme Taiwan under regimet i det kommunistiske Kina fordi Taiwan historisk sett har vært en del av Kina. 

Som nevnt innledningsvis har kinesiske marinefartøy nærmest blokkert Taiwan. Hva vil resultatet bli av dette dersom blokaden varer? Artikkelen vi siterte fra Steigan.no sier noe mer om dette:

«En luft- og sjøblokade ville ramme Taiwan hardt. Omtrent 40 % av elektrisiteten er generert av naturgass som alt  må importeres  . En annen stor del er produsert med kull som Taiwan også importerer. Det samme gjelder petroleumsprodukter. Før Pelosi landet i Taipei var gassreservene på øya nok i bare  11 dager  . Kull og olje er lettere å lagre, men ville fortsatt gå tom før en blokade kunne oppheves. Så er det  mat  : I 2018 var Taiwans selvforsyningsgrad for mat bare 35 %. I tillegg er den faktiske produksjonen av jordbruksland i Taiwan rundt 520 000 hektar, som er langt fra målet på 740 000 til 810 000 hektar som er foreskrevet av innenriksdepartementet. Som øynasjon er matforsyningen avhengig av internasjonal handel og anses som farlig. En total blokade av Taiwan vil sannsynligvis bringe øya på kne i løpet av noen uker eller måneder. Tid som kan brukes til å beseire dets luftvåpen, luftforsvar og missiler og forhindre angrep fra Taiwan på Kinas fastland. Kina trenger ikke å invadere øya. Landet kan bare vente til det blir invitert inn. Telefonanrop fra Pentagons ledelse til Kina  blir nå ikke besvart.» 

Tonen i denne artikkelen viser klart at sympatien ikke ligger på Taiwans side, sympatien er med kommunistregimet i Beijing. Denne artikkelen er ikke en ensom svale her, og vi kommer nedenfor tilbake til hvorfor de aller fleste innen mainstream har sin sympati i denne retningen.  

Hvilke kriterier bør man basere sin støtte på? 

Noen støtter åpenbart Kina fordi, som de sier, Taiwan er en del av Kina. Men er dette egentlig relevant? Er dette et kriterium man kan basere sin støtte til en part i en konflikt eller krig på? 

Man må huske at hvis man går tilbake i historien så vil man se at alle landområder er omstridt. Et landområde kan i en periode ligge under et regime eller et folk, og så i en annen periode under et annet regime eller et annet folk, og så i en ny periode under et tredje regime eller et tredje folk. 

Dette gjelder også Norge – men det er neppe mange nordmenn, og ikke engang regjeringen Støre,  som vil krever at Sverige skal tilbakeføre Jemtland og Herjedalen til Norge, men regimer andre steder i verden kan se annerledes på slike forhold. 

La oss kort nevne det kanskje mest omstridte landområde i verden – Midtøsten. Et omstridt område der ligger nå under Israel. Tidligere lå dette området under britene, før det lå det under det osmanske riket, før det lå det arabere, før det lå der under Bysants, før det lå det under romerne, før det lå det under jødene, før det lå det under filisterne, før det lå det under egypterne, osv. 

Poenget her er at man ikke kan si i dag at fordi et område lå under et folk eller et rike/regime i en bestemt periode tidligere i historien så har denne folkegruppens medlemmer i dag krav på dette området. Konkret angående Taiwan vs. Kina: Selv om Taiwan i en endog lang periode lå under Kina, så betyr ikke dette at Kina har krav på dette området i dag.

Hvilket kriterium er det man da skal gå etter? Hvilken gruppe er det som har rett til å etablere et land med egen regjering og statsadministrasjon på et område? Hva er det som skal avgjøre hvilken side man skal velge å støtte i en slik konflikt eller krig? Det utgangspunktet man bør ha er at man vet (eller burde vite) at individer har rett til frihet. Individer har rett til å bestemme over seg og sitt. Kun et styresett basert på dette prinsippet kan skape stabile samfunn preget av fred, harmoni og velstand, samfunn som har en begrenset stat, rettsstat, frihandel, markedsøkonomi. 

I en konflikt mellom land er det derfor det eneste riktige å støtte den siden/det landet som i størst grad respekterer individers frihet. 

I dette tilfellet er det klinkende klart at den siden som har størst individuell frihet er Taiwan. Det er derfor riktig å støtte Taiwan uansett hva historien har vært og hvor lenge Taiwan har vært en del av Kina. I dag er Taiwan – som offisielt går under navnet Republikken Kina – et  selvstendig land med stor grad av individuell frihet og markedsøkonomi, og som har høy velstand for befolkningen. Dette i skarp kontrast til fastlands-Kina eller kommunist-Kina, som er et tyrannisk diktatur. 

Å hevde at Kina har rett fordi Taiwan har vært en del av Kina er å legge vekt på et helt irrelevant kriterium. Å støtte at Kina skal overta Taiwan er å si at fordi Taiwan tidligere var en del av det kinesiske riket så skal innbyggerne i Taiwan underlegges et kommunistisk diktatur. Dette er et resonnement som er både menneskefiendtlig og meningsløst. 

Hvis man leser mainstreampressen vil man oppdage at det er få skribenter eller kommentatorer som i denne konflikten har tatt stilling til fordel for Taiwan. Det er to hovedgrunner til dette. Den ene er at mange legger vekt på historien når de skal vurdere hvem som skal rett til å styre et land. Den andre grunnen er at svært mange som befinner seg i mainstream egentlig har stor sympati for kommunismen, misliker individuell frihet, markedsøkonomi og velstand, og derfor støtter kommunistregimet i Beijing.  

Vi avslutter med det poenget at grunnen til at tyranniske regimer (det i Russland under Putin, det i Kina under Xi Jinping) går til aggressiv krig eller rasler med sablene for å utvide sine interessesfærer eller sine områder, er fordi Vesten gjennom mange tiår har vist seg svakt. Vesten har tapt et stort antall kriger de siste årene, og vi ser nå det som skjer når man er svak, militært sett: man blir angrepet av tyranner og barbarer. 

Vesten har relativt sett en god økonomi, og stor militær slagkraft. Men for å bruke denne militære slagkraften må man ha en moralsk styrke som sier at den egne siden har rett og at den angripende siden har feil, moralsk sett. Vesten har sviktet her i en rekke kriger etter 1945: Korea, Vietnam, Irak, Syria, Afghanistan. 

Nå ser det ut til at Vesten slutter opp om Ukraina, og vi får håpe dette holder, dvs. at krigen ender  med nederlag for det tyranniske regimet i Moskva. Men hvis Vesten hadde vært sterkt og ikke hadde tapt så mange ganger tidligere, hadde dette angrepet ikke kommet, og da hadde heller ikke Kina raslet med sablene overfor Taiwan. 

(Et lite poeng i parentes helt til slutt: Vesten står nå samlet i sin støtte til Ukraina, men hvor lenge vil for eksempel Tyskland holde ut den kommende vinteren uten russisk gass? Eller kanskje man kan håpe på at den globale oppvarmingen fører til at vinteren ikke blir så kald.) 

.

.

.

https://no.wikipedia.org/wiki/Republikken_Kina_(Taiwan)


«Sterke reaksjoner» på drapsforsøket …. ?

Sist fredag ble forfatteren Salman Rushdie knivstukket på scenen under en litteraturfestival i New York. Heldigvis ser det ut til at han overlever, men han har fått betydelige skader. Drapsforsøket ble utført av en ung mann ved navn Hadi Matar, og amerikansk politi 

pplyser at han har sympatier med Iran og den islamske revolusjonsgarden. 

Som kjent ble Rushdie utsatt for en fatwa for mer enn 30 år siden. Hans roman Sataniske vers var blasfemisk overfor islam, og Irans leder utstedte en dødsdom over Rushdie: Den som klarte å drepe Rushdie skulle få en belønning på et visst antall millioner dollar. 

I noen år etter dødsdommen levde Rushdie i skjul, men etterhvert begynte han å vise seg mer åpent på ulike arrangementer. Nå, 30 år etter, var det antagelig mange som regnet med at dødsdommen var gått i glemmeboka. Men det er noen som har lang hukommelse. 

Fatwaen, som kom i 1989, var egentlig en krigserklæring. Rushdie er britisk statsborger, og en dødsdom mot en borger i et annet land er reelt sett en krigserklæring mot dette landet. Dødsdommen innebar reelt sett at Iran erklærte krig mot Storbritannia. 

Storbritannia burde svart på følgende måte overfor Iran da dødsdommen kom: «Trekk dødsdommen tilbake innen 24 timer og betal Rushdie en erstatning på 10 millioner £. Dersom dette ikke skjer er Storbritannia i krig med Iran. Selv om Iran trekker dødsdommen tilbake vil vi allikevel holde Iran ansvarlig dersom Rushdie blir angrepet.» 

Dersom Irans ledelse ikke hadde trukket dødsdommen tilbake etter 24 timer, burde britiske militære styrker gått til angrep på Irak, for eksempel ved i første omgang å eliminere et halvt dusin militære anlegg. Dersom dette ikke var tilstrekkelig til at Iran kapitulerte og trakk tilbake dødsdommen, burde krigen eskalere og fortsatt til Iran klart hadde tapt krigen. 

Noe slikt skjedde selvfølgelig ikke og denne mangelen på reaksjon har bare ført til at islamistiske terrorister har opplevd at angrep på Vesten ikke fører til noen motreaksjon overhodet. Dette er reelt sett lite annet enn en oppfordring til islamistiske terrorister om å fortsette sin terror – noe de har gjort i stort omfang de siste tiårene. 

Det er nok allikevel ikke helt riktig å si at det ikke kom noen reaksjoner i 1989 etter dødsdommen, men disse reaksjonene var bare prat og ingen handling. 

Men det kom handlinger fra de som støttet dødsdommen: Det var omfattende demonstrasjoner til støtte for dommen i flere storbyer i Europa, en oversetter ble drept, Rushdies norske forlegger ble forsøkt drept, og noen bokhandler som førte boken ble rammet av brannbomber. 

Men nå for noen dager siden ble altså Rushdie forsøkt drept. Og hva var reaksjonene fra vestens ledere? 

«Boris Johnson forferdet over angrepet på Rushdie. – Jeg er forferdet over at sir Salman Rushdie ble knivstukket mens han utøvde en rett vi aldri må slutte å forsvare, sier Storbritannias statsminister. – Akkurat nå går mine tanker til hans kjære. Vi håper alle at han er OK,  tvitrer  Boris Johnson fredag kveld» (VG).

Støre: «– Dette er rystende nyheter. Mine tanker er hos Rushdie og hans nærmeste, og jeg håper at det går bra med ham, skriver statsministeren i en epost til NT» (abc).

«Biden fordømmer angrep på Salman Rushdie. USAs president Joe Biden fordømmer det «ondskapsfulle angrepet» på forfatter Salman Rushdie i New York fredag. I en uttalelse lørdag hyller Biden Rushdie for «å nekte å la seg bli skremt og truet til taushet». Presidenten sier at han og kona Jill «sammen med alle amerikanere og folk over hele verden ber for hans helse og bedring».» (NRK). 

Som man kan se reaksjonene på drapsforsøket på Rushdie er bare prat. 

Og som kronen på verket presterer NRK å karakterisere disse reaksjonene som «sterke». NRK hadde overskriften: «– Sterke reaksjoner», og ingressen var slik: «Sterke reaksjoner på angrepet mot Salman Rushdie i går. Støre sier det er en påminnelse om hva ytringsfriheten kan koste.» 

Disse reaksjonene er ikke sterke. Disse reaksjonene er null verdt. Disse reaksjonene er bare prat og er lite annet enn en oppfordring til islamistiske terrorister om å fortsette sin angrep. Det ville vært i nærheten av sannheten dersom NRK hadde brukt overskriften: «Politiske ledere over hele verden fremsetter bare svada og fjas som reaksjon på drapsforsøket på Rushdie». 

Det er også noen som krever at «nå må vi kjempe sterkere for ytringsfriheten». Javel bra, men hva består dette i? Reell kamp for ytringsfriheten betyr at man uskadeliggjør de som ikke aksepterer den, og at man motarbeider den ideologi som begrunner disse angrepene på fredelige personer som gir uttrykk for sine meninger. Dersom man kun sier at man skal forsvare ytringsfriheten uten å si hva en slik kamp består i, er uttrykk som «vi må slå ring om Rushdie» og «nå må vi forsvare ytringsfriheten» like lite verdt som de årlige ønsker om god jul og godt nyttår! 

Også i Iran var det reaksjoner på drapsforsøket. Vi siterer fra TV2.no: «Iranske medier hyller angrepet på Salman Rushdie. Angrepet på forfatteren Salman Rushdie hylles av flere iranske aviser med tilknytning til regimet i landet. – La oss kysse hendene til den som kuttet halsen på Guds fiende med en kniv, skriver den ultra-konservative avisa Kayhan. Sjefen for publikasjonen er utnevnt av Irans øverste leder, ayatolla Ali Khamenei. Den statlige avisa Iran skriver at «djevelens hals» er blitt kuttet. De fleste andre iranske medier har lagt seg på en lignende linje, ifølge nyhetsbyrået AFP.» (link nedenfor)

Hva ville da ha vært en sterk reaksjon på drapsforsøket? 

Utgangspunktet for dette angrepet er dødsdommen fra Iran. En riktig reaksjon – og vi vil karakterisere det som en passende reaksjon og ikke en gang en sterk reaksjon – ville være å gjøre det som vi antydet over: Å gå til krig mot Iran. 

Dessverre har verken Vestens politiske ledere eller Vestens befolkning den moralske styrke som må til for å gjennomføre et sterkt forsvar mot disse barbariske angrepene. 

Det er da all grunn til å tro at det vil komme flere og flere islamistiske terrorangrep mot mål i Vesten i årene som kommer. Slik må det gå med de som ikke vil forsvare seg når barbarer angriper. 
.

.

.

https://direkte.vg.no/nyhetsdognet/news/boris-johnson-forferdet-over-angrepet-paa-rushdie.VyWJHwrOo

https://www.abcnyheter.no/nyheter/norge/2022/08/12/195864352/store-om-rushdie-angrepet-rystende-nyheter

https://www.nrk.no/nyheter/biden-fordommer-angrep-pa-salman-rushdie-1.16067071

https://www.tv2.no/a/15011723/

Feil fokus på svært viktig problemstilling

Når problemer oppstår er det gjerne mange forskjellige løsningsforslag som kommer på bordet, men det er ofte slik at en eller noen få løsninger er gode og mange løsninger er dårlige. De dårlige løsningene som kommer på bordet blir foreslått fordi de bygger på premisser som er utbredt, men som ikke alltid gir et riktig bilde av problemstillingen. 

Vi skal nevne to aktuelle eksempler på dette. Det første er ikke så mye omtalt, men det andre har vært svært mye omtalt i flere måneder nå. 

Det første eksemplet ble nevnt i Dagsrevyen 8. august. Det handlet om at svært mange forsøker å skaffe seg en utleiebolig i Oslo. Etterspørselen er i utgangspunktet langt større enn tilbudet, noe som under normale forhold vil føre til at prisen går opp slik at det blir en balanse mellom tilbud og etterspørsel. 

Problemet er selvsagt at det er for få utleieboliger, og løsningen er da at det fremskaffes flere slike boliger – noe som skjer ved økt utbygging. Nå er dette noe som ikke kan ordnes på kort tid; å bygge mange nye boliger tar noen år. Det som burde ha vært reaksjonen på problemet er at politikere byråkrater, kommentatorer, publikum og alle andre krevde at «nå må hindringer for produksjon av boliger fjernes, nå må det bli lettere å bygge nye boliger, nå må reguleringer fjernes slik at entreprenører kan sette igang og bygge hus til flere folk!»

Men det var ikke dette som skjedde. Reportasjen i Dagsrevyen gikk kun på en ting: å ta urimelig høy leie er forbudt, og nå måtte man kontrollere at de som da fikk bolig ikke betalte mer enn det som var rimelig.  Dagsrevyens journalist oppsummerte problemstillingen slik: «Nå krever Forbrukerrådet at politikerne griper inn og regulerer dette markedet».

Det andre eksemplet handler selvfølgelig om strømmarkedet. Vi har skrevet om dette mange ganger tidligere, men la oss gjenta hovedpoenget: En rekke land i Vest-Europa har lagt ned sin egen effektive energiproduksjon og satset på svært upålitelige energikilder (vindkraft, solkraft), energi kilder som ikke ville blitt etablert hvis det ikke hadde vært for enorme statlige subsidier. Når disse ikke har gitt mye energi har disse landene satset på import av gass fra Russland. Nå er det problemer med levering av gass fra Russland, tilbudet på energimarkedet i disse landene er da lite og prisen har gått kraftig opp. Strømmarkedet i Sør-Norge er koblet opp mot markedet i disse landene i Europa, noe som har ført til at prisene i Sør-Norge er tilpasset prisene i de landene i Vest- Europa som altså har lagt ned store deler av sin egen energiproduksjon. 

NB: Nedleggelsen av effektiv energiproduksjon er et resultat av politiske vedtak; i praksis har det vært forbudt å drive atomkraftverk og kullkraftverk i Vest-Europa (fremstillingen her er satt noe på spissen). Som vi nevnte er etableringen av spesielt vindkraft kraftig subsidiert av statlige tilskudd, midler som er tatt inn ved tvang fra befolkningen. Koblingen mellom kraftmarked i Sør-Norge og Vest-Europa er også et resultat av politiske vedtak i Norge. 

Problemet er altså at produksjonen av kraft er om ikke stoppet, så kraftig redusert som en konsekvens av politiske vedtak. 

Løsningen på problemet er da selvfølgelig å fjerne det som reelt sett er et forbud mot effektiv energiproduksjon

(Vi skyter her inn en kommentar om et utspill fra en mann som burde vite bedre. Entreprenøren Øyvind Spetalen sier følgende om om strømkrisen: «- Kapitalismen fungerer ikke. Investor og superkapitalist Øystein Stray Spetalen er klar på hva som er galt med dagens strømmarked. Det er fritt.» (link nedenfor).

Spetalen sier altså at et marked hvor staten har lagt ned innpå 90 kjernekraftverk de siste tiårene (dette gjelder en rekke rekke land i Vest-Europa, spesielt Tyskland), hvor staten har lagt ned en rekke kullkraftverk, hvor staten har tvunget frem investeringer i svært lite effektive kraftverk som drives av vind og sol, hvor den norske staten har vedtatt at det sør-norske strømmarkedet skal kobles til markedet i Vest-Europa – Spetalen sier at dette markedet ikke fungerer fordi det er fritt! Som Spetalen burde vite, et fritt marked er et marked uten statlige reguleringer, det vil si et marked hvor kun eiendomsretten gjelder, og hvor det er full frihandel mellom private aktører. Det er en svært manglende forståelse for hva som virkelig skjer hos de som påstår at dagens strømmarked er fritt.)

Men tilbake til hovedpoenget om strømmarkedet. Alle kommentatorer, politikere, publikum, osv. lander kun på ett tiltak løsning for å løse strømkrisen: statlige støtteordninger, flere reguleringer. Det kom en støtteordninger på plass da strømprisen gikk kraftig opp for et halvt års tid siden, og det siste er at denne ordningen er styrket fra og med kommende september (lavere innslagspunkt, høyere støtteandel). 

Det er ingen som har snakket om at hindringene for kraftproduksjon må fjernes. Ja, det har vært snakk om at man må sikre større fyllingsgrad i vannmagasinene og en del slike ting, men problemet er at vi har en kraftproduksjonbasert som er basert på vær, det vil si på regn, og hvis regnet da uteblir uteblir også strømmen.

Vi bør ha en kraftproduksjon som er uavhengig av været, dvs. man bør gå inn for atomkraft. Atomkraft gir ren, sikker, og trygg energi. Men vi har ikke hørt noen i mainstream som har snakket om dette poenget. 

Holdningen i mainstream dette bygger på en fundamental feilaktig forståelse av problemet. Alle aktører som kommer til orde mainstream har et helt feil fokus på ekstremt viktig problemstilling. Alle i mainstream snakker kun om støtteordninger og reguleringer, men det som må til er å fjerne hindringer for produksjon. 

Tidenes fremste økonom, Jean-Baptiste Say sa det slik i en treffsikker spissformulering.  «Produsér, produsér, produserér – og da vil alle andre problemer løse seg.» Hvis man fjerner hindringene for produksjon av strøm – og av boliger – vil problemene i de to eksemplene vi nevnte over forsvinne. 

Det er noe alvorlig galt med forståelsen av hvordan en økonomi fungerer når man fokuserer på reguleringer og støtteordninger, og ikke på produksjon. Dessverre ser det ut til at alle aktører deler dette fullstendig feilaktige fokus på økonomiske utfordringer – og da er det ikke overraskende at det går så galt som du gjør.  
.

Det som skjer er at myndighetene legger begrensninger på produksjonen, og når prisene da går opp så forsøker de å holde prisene nede. Dette er som å legge lokk på en trykkoker – og da kan det ikke går bra.

.

.

https://borsen.dagbladet.no/nyheter/kapitalismen-fungerer-ikke/76850301

https://tv.nrk.no/serie/dagsrevyen/202208/NNFA19080822/avspiller

Generasjon Z vil overta – hvordan vil det gå?

En kommentarartikkel i VG søndag 31. juli påstår at «Zoomers [er] generasjonen som kan redde Amerika» (link nedenfor). 

Zoomers? Generasjon Z? Mange generasjoner får et kjælenavn; vi kjenner uttrykk som «dessertgenerasjonen», «generasjon X», «baby boomers», «milennials», «generasjon Alfa», «den tapte generasjon», «den tause generasjon». Den generasjonen som nå er eller er i ferd med å bli voksne, og som da om få år kommer til å overta maktposisjonene, kalles «generasjon Z» eller «zoomers», består av folk født i perioden ca 1995 – 2015. 

Artikkelen i VG nevner en rekke fakta som preger denne generasjonen, og som ingen andre generasjoner siden annen verdenskrig har opplevd (artikkelen er spesielt fokusert på det som skjer i USA). Det virker som om forfatteren av artikkelen, journalist Kari Aarstad Aase, mener at generasjon Z på grunn av dette representerer helt andre verdier enn generasjonene før dem, og at de verdiene og holdningene som Zoomers står «kan redde Amerika». 

Men allerede i utgangspunktet er det noe som ikke stemmer. Vi siterer:  

«De er den mest sammensatte gruppen i amerikansk historie når det kommer til etnisitet, kjønn og seksualitet, og ingen unge før dem har vært bedre utdannet – eller mer traumatisert. De har vokst opp i et land som har vært involvert i krig og konflikter siden de ble født. De var små barn da to fly traff World Trade Center i New York i 2001. Siden [2001] har USA gjort seg bemerket i konflikter i blant annet Syria, Afghanistan, Irak og Yemen. Klimakrisen har alltid vært en del av deres hverdag, det samme har økonomisk opprør og nedtur, skoleskytinger, opiod-epidemi, pandemi, og stadig mer synlig intoleranse, hvit nasjonalisme og hat. Istedenfor å trekke seg tilbake i angst og sinne, bruker mange zoomers denne kollektive erfaringen til å slå tilbake så det merkes.»  

Det er en rekke og noe overraskende påstander i artikkelen og i denne artikkelen skal vi se nærmere på noen av dem. 

Utdannelse

Påstanden om at denne generasjonen er spesielt godt utdannet er noe overraskende; det er alminnelig kjent at det offentlige amerikanske skolesystemet, hvor de fleste amerikanske ungdommer får sin skolegang, er svært dårlig – og har vært slik lenge. Den klassiske boken fra 1955 – Why Johnny can´t read – beskrev hvordan en stor andel av de amerikanske skoleelevene gikk ut av skolen uten å kunne lese, og problemet er fortsatt stort i dag. En bok med tittelen Why Johnny Still Can’t Read or Write or Understand Math And What We Can Do About It er klar for publisering – link til bokens nettside nedenfor, hvor forfatteren, Andrew Bernstein, påstår følgende «The current school system churns out millions of illiterates and mental zombies …». 

Grunnen til at mange amerikanere etter å ha gjenomført sin skolegang i praksis er analfabeter kommer av at de ble undervist i lesing etter en metode som heter «look-say», og ikke det som heter «phonics» som brukes i resten av verden. I hovedsak består «look-say» av at man skal lese hele ord uten først å lære de enkelte bokstaver og de lyder de står for (som «phonics» går ut på).  «Look-say» er en metode som er inspirert av det som kalles progressiv pedagogikk, og den er helt feilaktig siden den ignorerer et helt nødvendig læringshierarki.  (Dette er ikke stedet for å gå nærmere inn på denne problemstillingen, men det er mulig å finne mer på nettet dersom man søker.)  

Om dagens situasjon siterer vi bare følgende fra en artikkel i Education Week: Etter overskriften ««Why Other Countries Keep Outperforming Us in Education (and How to Catch Up)» kan man lese følgende:  

«Thirty countries now  outperform the United States in mathematics  at the high school level. Many are ahead in science, too. According to the Organization for Economic Cooperation and Development, the millennials in our workforce  tied for last  on tests of mathematics and problem solving among the millennials in the workforces of all the industrial countries tested. We now have the worst-educated workforce in the industrialized world. Because our workers are among the most highly paid in the world, that makes a lot of Americans uncompetitive in the global economy. And uncompetitive against increasingly smart machines. It is a formula for a grim future.» (link nedenfor). 

(Her snakker man om millennials og ikke om generasjon Z, men det er ingen grunn til å tro at det amerikanske skolesystemet er blitt bedre de siste 10-15 årene.) 

Man kan også trekke inn et poeng til her. Svært mange amerikanske studenter eller eks- studenter har problemer med å tilbakebetale sine studielån, og det er blitt en kampsak for mange venstreorienterte politikere å flytte betalingen av studielån fra de studentene som tok opp disse lånene og over på skattebetalerne. At så mange studenter ikke klarer å tilbakebetale sine studielån tyder på at de har tatt utdannelser som ikke har gitt dem en god inntekt etter at utdannelsen var ferdig. Dette tyder også på at utdannelsen ikke har vært spesielt nyttig og verdifull, noe som forteller at disse studentene har valgt å utdanne seg i fag som ikke er spesielt produktive. 

Man kan kanskje si at mange i generasjon Z (og milennials) er langtidsutdannede, men at de er godt utdannet, slik artikkelforfatteren påstår, er nok mer enn tvilsomt. 

Islam

Skribenten omtaler det grusomme terrorangrepet på USA 11. september 2001, hvor mer enn 3000 tilfeldige sivile ble drept, slik: «da to fly traff World Trade Center i New York i 2001». Hun bruker en formulering som ville vært riktig å bruke dersom dette hadde vært en flyulykke.

Hvorfor skriver hun ikke følgende: «Da islamistiske terrorister angrep fire mål i USA ved å kapre fly og brukte dem som bomber/prosjektiler for å ramme flest mulig sivile og flest mulig høyt profilerte mål i USA»? 

Det er ganske vanlig for skribenter i dag å dekke over eller unnskylde islamistiske terrorister – ved å  erklære terroristene som mentalt utilregnelige og å hevde at deres ideologi – islam – ikke har noe med terrorangrepene å gjøre. Det har vært en lang rekke slike angrep utført av islamister mot USA og andre land i Vesten de siste 20 årene: New York, Boston, Orlando, Fort Hood og Bali, London, Paris, Nice, Madrid, Frankfurt, Stockholm, Oslo, Kongsberg. Svært mange mainstreamskribenter forsøker å bortforklare eller dekke over det som virkelig lå bak disse angrepene. Og det gjør også hun som da har skrevet artikkelen i VG. 

Kanskje forsøker hun å formulere seg i samsvar med de holdninger som dominerer hos generasjon Z. 

Kriger

Artikkel nevner at USA har vært involvert i en rekke kriger. Ja, etter angrep (på USA selv eller på USAs allierte, som for eksempel Yemen) har USA svart med kriger, men disse har vært dårlig begrunnet overfor allmenheten, dårlig planlagt, og dårlig gjennomført på alle plan, og de har da naturlig nok ikke endt med seier. Det er svært ødeleggende for en nasjon å engasjere seg i kriger som man så taper. (USA har også engasjert seg i kriger som ikke direkte involverte landet selv, for eksempel i Libya og på Balkan. Spesielt engasjementet i Libyas borgerkrig var meget uklokt.)  

Abort og demokrati

Artikkelen i VG sier at «De traumatiske erfaringene har brakt generasjon Z til politisk aktivisme og til valgurnene. Høyesteretts avgjørelse om abort, skoleskytinger og politivold mot svarte, er store saker som har gjort at unge har gått fra lav valgdeltagelse, til å bli en vesentlig velgergruppe. Nå knyttes det stor spenning til hvordan de kan påvirke mellomvalget i november.»

Høyesteretts avgjørelse om abort handler om et vedtak i Høyesterett om at dommen i Roe vs Wade (en kjennelse fra 70-tallet som innebar at kvinners rett til selvbestemt abort skulle være tillatt i alle delstater) ikke var i samsvar med konstitusjonen, og derfor ikke var gyldig. Høyesteretts kjennelse innebærer derfor at det er opp til den enkelte delstat å bestemme hvorvidt kvinner skal ha rett til selvbestemt abort eller ikke i angjeldende delstat. 

Dette innebærer at hvorvidt en delstat skal tillate abort eller ikke skal avgjøres av den demokratisk valgte ledelsen i delstaten. Vanligvis går jo de på venstresiden inn for å økt demokrati, men det ser altså ut til at de ikke vil ha økt demokrati på dette punktet. Det virker som om også skribenten er for økt demokrati: «– Ingen tidligere generasjoner har stemt i så stort antall som zoomers … Også i Norge har de unge økt sin valgdeltagelse betydelig, særlig ved lokalvalg.» 

Dette er ikke uvanlig for folk på venstresiden. De vil ha mer demokrati i saker hvor de selv tror de har flertall, men det går imot mer demokrati der hvor de selv har mindretall. 

Siden dette er et viktig spørsmål tillater jeg meg å skyte inn mitt eget personlige syn her: mitt syn er at kvinner skal ha rett til abort gjennom hele svangerskapet, og at det er feil at staten eller et flertall i befolkningen skal kunne hindre en gravid kvinne i å ta en beslutning om at hun ønsker å gjennomføre svangerskapsavbrudd. Dette er en opplagt implikasjon av mitt syn om at individer har rett til frihet uansett hva et flertallet måtte foretrekke.  

Klima 

«Inspirert av zoomer Greta Thunberg har norske generasjon Z deltatt i klimademonstrasjoner og skolestreiker. Politikerne har jattet med, lovet dem å lytte og latt dem tro det førte til handlinger som monner. Mens de voksne politikerene snakker om klima, er nordmenns forbruk nå nest høyest i Europa, vi tar fortsatt opp olje og gass, og utslippene er for høye. Norges mest kjente zoomer er tronarving og prinsesse Ingrid Alexandra, som har gitt klart uttrykk for sitt miljøengasjement. Det er mulig å skjønne at zoomers er lei av pjatt.»

Det finnes ingen klimakrise – men dette er et faktum det kan være vanskelig å erkjenne hvis man kun leser mainstreampressen. Klimaet varierer naturlig og har gjort det i tusenvis av år; klima en stor ting så man kan ikke bare se på det som har skjedd de siste ukene eller månedene eller årene.

Ser man klimaet over et langt tidsrom ser man at de endringer som har vært de siste 150 og 100 år ikke er utenfor de naturlige svingninger. 

Klimaet varierer naturlig, Menneskelige bidrag har svært lite å si for hvordan temperaturen varierer, og det er ingenting vi kan gjøre for å bremse en eventuell oppvarming. Ja, noen land i Vesten forsøker å gi inntrykk av at de gjør noe med slike ting som CO2-avgifter og reduksjon av bruk av fossilt brensel, mens store land som Kina og India og Brasil og Russland og mange mindre land gir blaffen i alt sammen (selv om de gjerne mottar penger fra Vesten for å gi inntrykk av at de reduserer sine karbonfotavtrykk). 

Klimatiltak i vestlige land har ingen påvirkning på klimaet, men har mye å si for velstanden – noe spesielt tyskere og engelskmenn vil merke kommende vinter når det blir svært dyrt å fyre når kulden kommer. Grunnen til dette er at en rekke europeiske land har lagt ned sin effektive energiproduksjon for å satse på svært lite effektive energiformer som vindkraft og solkraft. 

Black Lives Matter (BLM)

Artikkelen forteller at Zoomers «har støttet Black Lives Matter». I utgangspunktet så det ut som om BLM var en bevegelse som retter fokus mot overgrep mot svarte, spesielt svarte som blir rammet av ubegrunnet politivold og drap. BLM utviklet seg dog raskt til å bli en voldelig venstreorientert gruppe som hadde samme mål som de mest ekstreme på venstresiden. 

Wikipedia: «I senere år har bevegelsen utvidet sin  aktivisme  til også å omfatte andre  venstreideologiske  kampsaker, så som protester mot daværende president  Donald Trumps  strenge innvandringspolitikk i 2016.  BLM-aktivistene er også forkjempere for at svarte amerikanere skal få gratis skolegang, ha en generell  grunninntekt  og kunne få ettergitt  studiegjeld.» Videre: «I  2016  ble flere politifolk i  Dallas  angrepet og skutt, og tonen mot bevegelsen ble langt mer negativ enn tidligere. Cirka 39  % av  tweets  som brukte  hashtaggen#BlackLivesMatter, uttrykte motstand og  kritikk  mot bevegelsen. Mange som står i  opposisjon  til Black Lives Matter forbinder gruppen med vold og annen  kriminalitet, og mange har beskrevet gruppen som en  terrorist-organisasjon.»

BLM var en drivende kraft i de mange aksjonene som rammet en rekke store byer i USA sommeren 2020 (utgangspunktet for disse demonstrasjonene var en berettiget harme etter at George Floyd døde etter overdreven voldsbruk av en politimann). Disse aksjonene utviklet seg raskt til å bli noe helt annet enn uttrykk for rettferdig harme, de resulterte i omfattende vandalisme, hærverk og plyndring, og resulterte i omfattende ødeleggelser. 

Daily Mail skriver: «Widespread vandalism and looting during BLM protests will cost the insurance $2 BILLION after violence erupted in 140 cities in the wake of George Floyd’s death. 

  • Unrest in wake of George Floyd’s death resulted in record insurance payouts  
  • A total of between $1-2 billion in claims have been filed due to property damage  
  • Riots, arson, and looting took place in Minneapolis and spread to 140 cities  
  • Six people died in the rioting and National Guard was called up in 21 states» (link nedenfor). 

Man kan i all hovedsak si at BLM støttet dette hærverket. BLM er da altså ikke en organisasjon som arbeider for å bedre tilstanden til de svarte i det amerikanske samfunnet, BLM er en venstreorientert  organisasjon som har plyndring og hærverk og vandalisme som viktigste kampmetode. 

Til tross for dette er det mange som støttet og fortsatt støtter BLM, også i den amerikanske eliten (innen akademia, innen rettsapparatet, innen pressen og selvfølgelig i Hollywood), og få av de som var ansvarlige i disse protestene ble arrestert eller stilt for retten. 

Politivold

Mange har inntrykk av at det amerikanske politiet i betydelig grad begår overgrep mot svarte amerikanske borgere. Det vises til at mange svarte blir skutt og drept av politiet og til at svarte er svært overrepresentert i amerikanske fengsler. Men sannheten er langt mer komplisert enn som så, og hvis man ser nøye på den så blir bildet et helt annet. 

Dessverre er det slik at svarte er svært overrepresentert blant kriminelle. Det er mange årsaker til dette og vi vil kort nevne noen få. En av dem er at, som vi var inne på tidligere, det offentlige skolesystemet er svært dårlig, og at dette selvfølgelig går mest ut over de som har minst ressurser fra før. Mange svarte er derfor svært dårlig utdannet og det gjør dem ikke spesielt attraktive på arbeidsmarkedet. Det finnes en rekke offentlige støtteordninger, og støtteordninger har en tendens til å passivisere mottakerne. Narkotika er forbudt, men i mange miljøer ettertraktet og etterspurt, noe som gjør prisen høy. Det kan føre til at mange som har vanskeligheter med å komme inn på det vanlige arbeidsmarkedet tror at det er lett å tjene store penger på å smugle og selge narkotika. Dette er i all hovedsak årsaken til at svarte er overrepresentert blant de kriminelle, og når svarte er overrepresentert blant kriminelle er det rimelig å erkjenne at svarte er overrepresentert blant de personene som politiet kommer i kontakt med.  

Men tilbake til det poenget som var nevnt i VGs artikkel: Bedriver politiet nærmest terror mot svarte amerikanske borgere? 

Vi sitter fra en artikkel i Washington post: «Black Americans are killed at a much higher rate than White Americans. Although half of the people shot and killed by police are White,  Black Americans are shot at a disproportionate rate. They account for less than 13 percent of the U.S. population, but are killed by police at more than twice the rate of White Americans. Hispanic Americans are also killed by police at a disproportionate rate.» 

Men en mer nyansert forklaring på bakgrunnen for dette er å finne en lang artikkel publisert av Manhattan Institute (link nedenfor). Vi gjengir her et par korte sitater fra denne lange artikkelen (og noen flere sitater i et appendiks).

«Approximately a quarter of those killed [by the police] are black. This is roughly double the black share of the overall population, but it is in line with—and sometimes below—many other “bench-marks” that one might use for comparison, such as the racial breakdowns of arrests, murders, and violent-crime offenders as reported by victims in surveys … Blacks are an even higher percentage of  unarmed  civilians shot and killed by police (34%), which is a potential sign of bias. However, not all shootings of unarmed civilians are unjustified, and it is difficult to objectively classify these cases in a more granular fashion. And contrary to the popular perceptions outlined above, confirmed fatal police shootings of unarmed African-Americans number about 22 per year. Clearly, the most extreme narratives, in which police kill nonthreatening, unarmed black men with high frequency, are false [uthevet her].» 

Som nevnt, artikkelen er å finne på en link nedenfor, og i et et appendiks gjengir vi flere sitater fra denne artikkelen. 

Skoleskytinger 

Det er korrekt at en rekke offentlige skoler i USA er blitt rammet av skoleskytinger. Som regel er det vanlige elever av den litt mere stille og tilbaketrukne typen, gjerne mobbeofre, som har skaffet seg svært farlige våpen og som har drept et stort antall av sine medelever, og noen lærere. I et tilfelle i 2007 ble 33 personer drept, i et tilfelle i 2012 ble det drept 27. Mest kjent er kanskje det som skjedde i Columbine i 1999, hvor 15 personer ble drept. 

Hva kan være årsaken til dette? Det er for lettvint å si at det er enkel tilgang på våpen som er årsaken, selv om det etter mitt syn er for enkelt å skaffe seg visse typer våpen i noen delstater i USA. Professor Bradley Thompson har skrevet en lang artikkel i tre deler om den fundamentale årsaken til skoleskytingene. Vi lenker til den nedenfor og anbefaler alle å lese den, men vi vil her bare kort gjengi hans hovedpoeng. 

Thompson mener at pedagogikken som dominerer i de offentlige skolene i USA er slik at de nærmest ødelegger elevenes tenkeevne og verdisystem. Dette kan føre til at noen av dem bokstavelig talt blir livsfarlige.

Om disse som skyter sine medelever sier Thompson at « … not one of these boys fit the image of a typical schoolyard thug—not one of them was a “tough,” a “punk,” or a “gangbanger.”They didn’t have criminal records. It’s also interesting to note that none of these school massacres has occurred in a big city. The phenomenon seems to be almost entirely limited to rural white America and the suburbs.» 

«My interest in this subject was initially inspired by my experiences as a college professor. Every year I meet hundreds of recently graduated high school students, and I am most often struck by four things: first, that students are poorly educated; second, that they hated their high school experience; third, that they are unwilling to make moral judgments; and finally, that they have inflated opinions of their level of knowledge and they are not open to criticism. The result is an often-explosive mixture of ignorance, resentment, nihilism, and narcissism [uthevet her].Thus, the crisis of our schools is a philosophical issue, and to understand that crisis we must know what Progressive education is and the ways in which it has affected America’s children.» (fra del 1 av Thompsons artikkel)

«Positive reinforcement for deeds well done has been transformed by the education establishment into indiscriminate praise so that children will “feel good” about themselves regardless of whether their ideas or actions are praiseworthy or not. … An extraordinary example of this mindset is found in Lauren Murphy Payne’s popular,  Just Because I am: A Child’s Book of Affirmation, and her teacher guidebook to self-esteem raising. The guidebook advises teachers to make every child believe unconditionally that “she or he is truly a wonder.” Payne encourages children to focus on their feelings, urges, needs, and instincts and to follow whatever “feels ‘right’ and ‘wrong,’ ‘good’ and ‘bad.’” [uthevet her]. In other words, they are encouraged to live in and celebrate the sub-rational world of their impulses. Feelings are given primacy over facts, and emotions become the child’s tool of cognition and his criterion of judgment…

The practitioners of this bogus self-esteem permit, indeed, encourage children to evade the reality of what is true and right, to evade the reality of judging and being judged, and to evade the reality of governing their own actions accordingly. By retarding the moral and psychological development of children, by keeping them in an infantile state of suspended moral animation, today’s educators imprison our children in a kind of psychic fantasyland» (fra del 2 av Thompsons artikkel). 

«In his private journals, Eric Harris [one of the Columbine killers] embraced its [Progressive education´s] deepest philosophical premises. From John Dewey and the constructivists he learned and then proposed that “there is no such thing as an actual ‘real world’”; that “anything and everything that happens in our world is just that, a Happening. Anything else is relative to the observor”; that “theres no such thing as True Good or True Evil, its all relative to the observor”; that “spelling is stupid unless I say. I say spell how it sounds, it’s the fuckin easiest way”; that “people that only know stupid facts that aren’t important should be shot.”

Eric Harris did not get these ideas from video games or the NRA. He learned them at school. All of it is straight out of the Progressives’ playbook. From these premises, Harris worked up a juvenile syllogism that defined his philosophy of life: Premise one: moral absolutes are an illusion. Premise two: moral “truth” is situational. Conclusion: I can kill whomever I want. He enunciated this credo on his web page: “My belief is that if I say something, it goes. I am the law. . . . Feel no remorse, no sense of shame. . . . What I don’t like I Waste.”

In his journal, Harris, cloaking himself in a kind of adolescent Nietzcheanism, wrote “ich bin Gott” (“I am God”), and in his suicide note he left us with these chilling last words: “Your children who have ridiculed me, who have chosen not to accept me, who have treated me like I am not worth their time, are dead. THEY ARE F***ING DEAD.”»» (fra del 3 av Thompsons artikkel).  

Som sagt innledningsvis i dette det kapitlet: Pedagogikken som benyttes i de offentlige skolen i USA, den såkalt progressive pedagogikken, er inspirert av filosofer hvor John Dewey er den mest kjente, er en viktig årsak til at enkelte av de som bli ødelagt av skolesystemet tyr til våpen for å hevne seg. 

Er generasjon Z da løsningen? 

Artikkelen i VG som var utgangspunkt for denne kommentaren hevdet at ting vil bli bedre når generasjon Z overtar. Jeg tror nok ikke det. 

De problemene som USA har skyldes de verdier og holdninger og tenkemetoder som har dominert i den amerikanske eliten i mange tiår (jeg linker nedenfor til en artikkel jeg skrev om dette for en tid siden).

Når generasjon Z kommer inn i maktposisjon er det mitt syn at disse problemene som USA har vil bli enda større. 

Når dette skjer vil de problemene USA har i dag bare virke som en forsmak på det som kommer om fem, ti og femten år. 

Generasjon Z vil føre oss fra vondt til enda mye verre. Alle ser problemene, men få ser løsningen. Generasjon Z vil pøse på med flere av de tiltakene som er årsak til de problemene man allerede nå har. 

VGs kommentator sier at generasjon Z kan løse problemene i USA. Mitt syn er motsatt. Generasjon Z vil føre USA enda lenger mot avgrunnen. 

.

.

https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/g65ar5/zoomers-generasjonen-som-kan-redde-amerika?fbclid=IwAR1dk3QqTGTiI2hykWLPwHwXd-2fa48eIt9xt6jP-OYnBpWksqVLvnCwVRw

https://www.dailymail.co.uk/news/article-8740609/Rioting-140-cities-George-Floyds-death-cost-insurance-industry-2-BILLION.html

https://www.washingtonpost.com/graphics/investigations/police-shootings-database/

https://www.manhattan-institute.org/verbruggen-fatal-police-shootings

Why Johnny Still Can’t Read or Write or Understand Math And What We Can Do About It

Thompson: Our Killing Schools 

https://cbradleythompson.substack.com/p/our-killing-schools-part-1?s=w

https://cbradleythompson.substack.com/p/progressive-education-and-our-killing

https://cbradleythompson.substack.com/p/nihilism-and-our-killing-schools

Min artikkel om utviklingen i USA: 

Appendiks:

… Approximately a quarter of those killed are black. This is roughly double the black share of the overall population, but it is in line with—and sometimes below—many other “bench-marks” that one might use for comparison, such as the racial breakdowns of arrests, murders, and violent-crime offenders as reported by victims in surveys

Blacks are an even higher percentage of unarmed civilians shot and killed by police (34%), which is a potential sign of bias. However, not all shootings of unarmed civilians are unjustified, and it is difficult to objectively classify these cases in a more granular fashion. And contrary to the popular perceptions outlined above, confirmed fatal police shootings of unarmed African-Americans number about 22 per year.

Clearly, the most extreme narratives, in which police kill nonthreatening, unarmed black men with high frequency, are false.

It is undisputed that black Americans are “overrepresented” among those shot to death by police, accounting for a little over 25% of those killed, despite being only about 13% of the general population. [29] But racial bias by police is only one potential explanation. That is, the general population might not be the appropriate benchmark against which to compare those shot by police.

Police are deployed to neighborhoods partly on the basis of crime rates; they are also expected to respond to civilian reports of crime, get involved when they see illegal behavior, and serve arrest warrants. Meanwhile, police are generally allowed—and, indeed, trained—to shoot suspects when they reasonably believe that it’s necessary to end a threat to life or limb [30]—for example, when a suspect attacks the officer or someone else with a lethal weapon. Thus, racial gaps in police contact and rates of serious violent crime are commonly posited as alternative explanations for elevated rates of police-shooting deaths for African-Americans.

 its pilot study of improvements to the Arrest-Related Deaths program, BJS found that about half of arrest-related homicides by law enforcement had begun with a request for police assistance regarding some type of suspicious or criminal activity. 

Another study, using data from 2015–17, found: “Using population, police-citizen interactions, or total arrests as a benchmark, we observe that black citizens appear more likely than white citizens to be fatally shot by police officers”; but using “violent crime arrests or weapons offense arrests, we observe that black citizens appear less likely to be fatally shot by police officers.” 

Nationwide, the black share of those killed by police is not implausibly high, once one takes into account these other statistics. That is important, as it contradicts the common belief that police racism is shockingly rampant and lethal—in which case, one would expect the black police-killing rate to outstrip any plausible benchmark. 

First, there were 403 confirmed fatal police shootings of unarmed civilians in the six years from 2015 through 2020, for an average of about 67 per year, going by the Washington Post database and excluding the 331 cases where the database contains no information on the suspect’s weapon or says that it’s “undetermined” as to whether a weapon was present. This is not a trivial number, and it does not include non-shooting deaths. [56] But for context, recall that about 1,000 police shootings occur every year. There are also tens of millions of police-civilian interactions, [57] 10 million arrests (more than a million of them for assaults), and about 16,000 murders [58] annually.

But they also warned that “unarmed” does not imply “not dangerous,” noting that “the majority of those ultimately killed by police were themselves engaging in behavior that was criminal (which brought the police to the scene), and posing direct threats to law enforcement or other civilians (which most often precipitated the use of force).” 

In her own review of 38 unarmed killings of African-Americans in 2015, Heather Mac Donald (a colleague at the Manhattan Institute) [62] pointed out that some suspects had tried to grab officers’ guns or been killed in accidental discharges triggered by their own attacks on officers. [63] In two cases, unarmed people were struck by shots intended for armed targets, one of those victims being an uninvolved bystander, the other being a passenger in a car whose driver had shot at the police.

Another study, by Sean Nicholson-Crotty, Jill Nicholson-Crotty, and Sergio Fernandez, found that more black civilians might be killed by departments with more black officers, at least until the black share in the department reaches about 35% or 40%, after which the relationship may change directions. 

 The Nicholson-Crotty paper further challenges the notion that we should expect black officers to be less biased toward black suspects to begin with, unless there is a “critical mass” of black officers in the department: “Some of the literature on policing actually suggests that black police officers may be more likely to discriminate against black citizens because of increased pressure to adopt an organizational role that prescribes such behavior.”

Those expecting these data to prove the existence of extreme, flagrant racial bias are bound to be disappointed because that is not what the numbers show. The popular narrative of homicidally racist cops everywhere is false.

.

.

De høye strømprisene

Enkelte hevder at politikerne (de som sitter i makt posisjoner) virkelig ønsker at strømprisen skal være høy. Et av mange eksempler på dette er følgende overskrift som man kan finne over en kommentar i Nettavisen: «Høye strømpriser er en politisk bestemt ekstraskatt som plyndrer vanlige folk» (link nedenfor).

Mitt syn er noe annerledes.

Formuleringene som brukes kan innebære at den politiske ledelse ønsker at strømprisen skal være høy. Slik er det ikke. Det som har skjedd er at politikerne har ønsket visse politiske endringer, og politikerne har ikke forstått hva implikasjonene av disse endringene ville bli. Utgangspunktet for problemene er Det grønne skiftet.

Politikerne tror virkelig at vi står foran en klimakrise og at denne må forhindres med politiske tiltak. Disse politiske tiltak går ut på at energiproduksjon med olje og kull må avvikles og at vi i stedet må benytte solkraft og vindkraft. (Atomkraft er også en energiform som er non grata fordi politikere helt feilaktig tror at atomkraft er farlig.) Politikerne har derfor lagt ned et stort antall kjernekraftverk (dette gjelder Vest-Europa unntatt Frankrike, ikke Norge), og de har vedtatt å redusere kraftproduksjonen fra kullkraftverk og gasskraftverk, og å sette igang en storstilt utbygging av i hovedsak vindkraft, men også noe solkraft. Men i et område som Europa vil hverken vindkraft eller solkraft kunne fungere på en god måte: De produserer svært lite energi. 

For å kompensere for den manglende energiproduksjonen – som altså er kommet etter at et stort antall atomkraftverk og kullkraftverk er lagt ned og at vindkraft-anlegg produserer svært lite energi – baserte Europa og spesielt Tyskland seg på at de kunne kjøpe gass fra Russland. Men etter at Russland invaderte Ukraina og Vesten samlet seg mot Russland, ble det problemer med å få kjøpt gass fra Russland i samme omfang som tidligere.

Det som har skjedd er altså at Vest-Europa i stor grad har lagt ned sin egen kraftproduksjon. Dette fører selvfølgelig til at prisene på energi går opp hvis etterspørselen forblir på omtrent samme nivå. Nå hadde også Sør-Norge etter politiske vedtak koblet sitt energimarked til Europas energimarked, og når prisene i Europa går opp vil da også prisene i Sør-Norge gå opp. Kraftproduksjon i Norge er gjennomregulert og eid av det offentlige – de aller fleste kraftverkene eies av kommuner, og strømmen føres omkring i landet av noe som heter Statnett. Staten har inngått avtaler med land i Europa om at strømmarkedet i Norge skal kobles sammen med strømmarkedet Europa, og dette er avtaler man ikke kan si opp fra en dag til den neste. Det er dette som er grunnen til at strømprisene i Sør-Norge vinteren 21/22 har vært så høye. Det har ikke vært noe ønske fra politikerne om at prisene skal være høye; prisene er høye som resultat av den ukloke beslutningen om å gjennomføre Det grønne skiftet i Vest-Europa, og å koble strømmarkedet i Sør-Norge til det europeiske strøm/energi- markedet.

.

.

.

https://www.nettavisen.no/norsk-debatt/hoye-strompriser-er-en-politisk-bestemt-ekstraskatt-som-plyndrer-vanlige-folk/o/5-95-365666?fbclid=IwAR2v7t0z3fvUg1mtavgPYfBXYL9hH2H9IH_kSSehQZ3MFUkfeyp27ou6UFM