President G. H. W. Bush

President George Herbert Walker Bush, som var president i USAA fra 1989 til 1993, døde for noe dager siden 94 år gammel, og som man kunne forvente var pressen, også norsk presse, fulle av lovord om ham og hans presidentperiode. Selv om det var enkelte positive ting ved ham – bla. var det under ham at Sovjet og de fleste andre kommunistregimene i Øst-Europa kollapset, er det en del negative ting som er viktigst i hans ettermæle. Vi skal nevne tre av dem.

Bush var Reagans visepresident fra 1981-1989. Reagan var en nokså ideologisk politiker, og han var i sin retorikk en sterk tilhenger av øket individuell frihet. Han gikk inn for en politikk basert på skattelettelser, deregulering og privatisering, noe som ga en sterk økonomisk vekst. Denne type politikk ble ført over store deler av verden, dette var den såkalte høyrebølgen, og den løftet millioner av mennesker ut av fattigdom. (Kilde: Johan Norbergs Progress.)

(Høyrebølgen var et resultat av at idealer som individuell frihet og markedsøkonomi ble styrket blant innflydelsesrike mennesker i politikken, i media, i byråkratiet og i akademia. En av de viktigste kildene til dette var Ayn Rand. Hennes bestselgende roman Atlas Shrugged kom ut i 1957, og i årene etter holdt hun en rekke foredrag på universiteter i USA. Hun skrev også en rekke essays, samlet i bøker med titler som Capitalism: The Unknown Ideal og The Virtue of Selfishness, hvor hun forfektet full individuell frihet og en uregulert markedsøkonomi. Dette påvirket mange av de som leste og hørte henne, og når disse kom i viktige stillinger en ti års tid senere, kunne de argumentere for en omlegging av politikken i frihetlig og markedsøkonomisk retning. Effekten av dette kom noen år senere, og høyrebølgen begynte som kjent for alvor ca 1982, ca 20 år etter at Rand var mest aktiv som foredragsholder på amerikanske universiteter. En rekke viktige personer erklærte seg til en viss grad enige med Ayn Rand; en av dem var Reagan selv, som i et brev i 1966 skrev «Am an admirer of Ayn Rand». En annen medvirkende årsak til høyrebølgen var kommuniststatenes forfall på alle områder.)

Men tilbake til Bush. Han var ikke ideologisk – han snakket nedsettende om «the vision thing», og han beskrev Reagans økonomiske politikk, en politikk som gikk ut på at skattelettelser og deregulering ville gi økonomisk vekst og heve velstanden, som «hokus-pokus-politikk» (uttrykket Bush brukte var «voodoo-economics»). Men Bush ga denne beskrivelsen før han ble valgt som Reagans visepresidentkandidat, mens han var visepresident var han lojal mot Reagan. Bush var altså ikke ideologisk, han var mer pragmatisk, dvs. han var kortsiktig og prinsippløs. Bush stilte som presidentkandidat for republikanerne ved valget i 1988, og det kom spørsmål om han ville fortsette Reagans politikk, og han sa at han skulle føre Reagans politikk videre: han svarte til og med slik på et spørsmål om han ville gå inn for skatteøkninger: «read my lips: no new taxes». Men etter at han ble valgt økte han allikevel skattene. Dette ble ikke godt mottatt av velgerne, og han ble en av de få amerikanske presidenter som ble kastet etter kun én periode (etter annen verdenskrig var det bare Bush sr. og Carter som ble kastet i valg, alle de andre valgte presidentene som stilte ble gjenvalgt: Truman, Eisenhower, Nixon, Reagan, Clinton, Bush jr., Obama).

I 1979 hadde fundamentalistiske islamister tatt makten i Iran (etter at president Carter hadde trukket all støtte til den Vestorienterte, men udugelige og tyranniske sjahen), og i 1989 utstedte dette tyranniske regimet en dødsdom, en fatwa, mot den britiske forfatter Salman Rushdie fordi hans roman Sataniske Vers var blasfemisk overfor islam.

Dessverre var det en rekke fremtredende politikere og intellektuelle i Vesten som ikke reagerte slik de burde; de burde ha forsvart ytringsfrihet og egentlig erklært krig mot Iran dersom dommen ikke ble trukket tilbake – dommen var rettet mot en borger i et annet land!

En av de som handlet svakt her var president Bush. Selvsagt fordømte han fatwaen, men så vidt jeg husker var han ikke villig til å møte Rushdie ansikt til ansikt for å vise solidaritet med ham. (Jeg klarte ikke å finne noe på nett som kunne bekrefte at jeg husker riktig her.) Den svakhet Bush viste her må ha styrket de krefter som var i ferd med å angripe Vesten, og vi så jo at angrepene fra militante muslimer, støttet opp av regimene i Iran, Irak og Saudi-Arabia, kom sterkere og oftere i årene etter.

Bush var også svak i Golfkrigen. Den ble i utløst av at Saddam Husseins Irak i 1990 invaderte Kuwait, som var alliert med USA. USA og andre mobiliserte for å kaste Irak ut av Kuwait, og denne krigen var til og med godkjent av FN. Vestlige styrker under ledelse av USA hadde ingen problemer med å kaste Saddams soldater ut av Kuwait, men så gjorde USA den tabben som så mange har gjort: dersom en krig ikke avsluttes med en klar militær seier, vil krigen fortsette på ulike vis, enten ved en ulmende geriljakrig som bare varer og varer og aldri tar slutt (som f.eks. krigen mellom Israel og ulike arabiske/islamske grupper), eller ved at en ny relativt stor krig kommer om lag 20 år senere – det var dette siste som skjedde i Europa etter første verdenskrig: den fikk en uklar slutt i 1918, og en ny krig blusset opp i 1939. Gulf-krigen burde ha endt med at Irak ble nedkjempet militært. Dette skjedde ikke, og en ny krig blusset opp ca 20 år senere, da USA og en rekke andre land invaderte Irak i 2002 fordi Irak i stor stil og med høy sigarføring hadde ignorert påleggene i våpenhvileavtalen som ble inngått etter Gulfkrigen. Grunnen til at USA reagerte var at etter angrepene på USA 11. september 2001 fryktet USA at Irak, som i lang tid hadde støttet terrorangrep mot Vesten, kunne forsyne terrorgrupper med masseødeleggelsesvåpen som kunne benyttes i angrep mot mål i Vesten.

Nå kan det ha vært enorme problemer forbundet med å invadere Irak og avsette Saddam i 1992, men siden dette ikke skjedde ble Vesten utsatt for en rekke angrep, og det grusomste av disse var angrepet på USA 11. september 2001.

(At kriger bør ende med en klar militær seier for at man skal få fred er temaet i John Lewis´ ypperlige bok Nothing Less than Victory.)

Etter vårt syn kan man altså ikke si at Bush´«legacy» var spesielt positivt. Han bremset høyrebølgen, og han gjorde det lettere for islamistiske krefter å angripe Vesten. Men slik går det når man er en typisk konservativ pragmatiker, dvs. når man er prinsippløs og kortsiktig.

Reagan var på mange områder en noe bedre konservativ enn Bush, men også han gjorde betydelige feil. Et av dem var at han var så oppsatt på å bekjempe kommunismen – noe som i seg selv er meget prisverdig – at han i betydelig omfang med penger og våpen støttet de som kjempet mot Sovjet i Afghanistan etter Sovjets invasjon i desember i 1979. Sovjet ønsket å innsette et kommunistisk regime. De som kjempet imot Sovjet ble kalt Mujahedin, og de klarte å beseire Sovjet, Sovjet trakk seg etter hver ut. Mujahedin fikk blod på tann, og begynte å gå etter større bytter enn Sovjet. Mujahedin utviklet seg og ble etter hver kjent under navn som Taliban og alQaida. Og det som har skjedd de siste tyve årene kjenner vi jo godt til. Bush gjorde ikke det han burde ha gjort for å stoppe dette før det kom i gang for alvor.

https://www.vg.no/nyheter/utenriks/i/zLKoBq/usas-41-president-george-hw-bush-er-doed

https://www.amazon.co.uk/Progress-Reasons-Look-Forward-Future/dp/1780749503/ref=sr_1_1?ie=UTF8&qid=1472897660&sr=8-1&keywords=johan+norberg+progress

http://movies2.nytimes.com/books/99/04/18/specials/rushdie-bush.html

https://ari.aynrand.org/issues/foreign-policy/more/Religious-Terrorism-vs-Free-Speech

https://www.amazon.co.uk/Nothing-Less-Victory-David-Lewis/dp/0691162026/ref=sr_1_1?s=books&ie=UTF8&qid=1544427159&sr=1-1&keywords=nothing+less+than+victory

https://www.theatlantic.com/magazine/archive/2005/03/in-hindsight-the-war-on-terror-began-with-salman-rushdie/303854/

https://en.wikipedia.org/wiki/Soviet–Afghan_War

https://www.amazon.co.uk/Reagan-Letters-Kiron-K-Skinner/dp/0743219678/ref=sr_1_1?ie=UTF8&qid=1544427138&sr=8-1&keywords=reagan+letters

En skadelig implikasjon av #MeToo-bevegelsen: mer kvotering!

Vi vil anbefale alle å se Heather MacDonalds foredrag «The Danger of the #MeToo-movement». Kort fortalt er hennes poeng at denne bevegelsen vil føre til at kvoteringsordninger vil bli innført på langt flere områder og dette har skadelige resultater. (#MeToo-bevegelsens opprinnelige formål er selvsagt meget nyttig og prisverdig, og dette har vi kommentert tidligere her på gullstandard, men MacDonalds poeng er å advare mot en skadelig implikasjon, noe som er helt legitimt.)

For å gi en meget kort oppsummering av MacDonalds poeng: Mer kvotering i stadig flere bransjer vil bety at f.eks. bedriftsstyrer vil søke å oppnå omtrent samme fordeling av menn, kvinner, farvede, homofile, etc. som i samfunnet som helhet, at forlag vil utgi bøker med forfattere fordelt mellom menn, kvinner, farvede, homofile, etc. omtrent som i samfunnet som helhet, at forskningsinstitusjoner og universiteter vil søke å ansette forskere og forelesere slik at fordelingen av menn, kvinner, farvede, homofile, etc. blir omtrent som i samfunnet som helhet, at nyhetsredaksjoner vil ansette journalister slik at fordelingen av menn, kvinner, farvede, homofile, etc. blir omtrent som i samfunnet som helhet, osv., at skribentene av publiserte leserbrev i en avis må være skrevet av menn, kvinner, farvede, homofile, etc. i en fordeling som er omtrent den samme som i samfunnet som helhet, etc.

Dette betyr at når en ny person skal ansettes så blir det utlyst en stilling, det kommer inn søknader – og så må de som skal foreta ansettelsen se på fordelingen av de som allerede er ansatte i de nevnte grupper, og så kommer de f.eks. til følgende: «vi har litt få homofile – da må vi ansette den beste søkeren blant de søkerne som er homofile».

Dette betyr at de søkerne som er bedre kvalifisert enn den beste homofile søkeren ikke vil få jobben selv om de altså er best kvalifisert. MacDonald kommer til det opplagte poeng er at kvaliteten på det som denne virksomheten produser da vil synke, og at dette vi svekke USAs (hun snakker om forhold i USA) produktive evne og konkurransene, og derved gi lavere velstand og levestandard i USA. Det er også skadelig for mange individer; de vil komme til at dersom de tilhører «feil» gruppe så blir det vanskeligere for dem å få en god jobb uansett hvor dyktige, iherdige og ambisiøse de er.

Dette har hun selvsagt helt rett i.

Den dypere årsak til at slikt kan skje er kollektivisme, det syn at gruppen er det primære, og at de individer som gruppen består av er mindre viktige. Under en ordning med kvotering blir individet og dets kvaliteter tillagt mindre vekt, mens det som får størst vekt er hvilken gruppe vedkommende tilfeldigvis tilhører.

Når man under et slikt system skal skrive søknad må man da antagelig oppgi hvilke grupper man tilhører; man må vel oppgi hvorvidt man er mann/kvinne, hvit/farvet, heterofil/homofil/bifil, etc.

Vårt syn er at private bedrifter bør ha rett til å ansette hvem de vil, etter de kriterier de selv måtte ønske. Om de vil ansette bare homofile eller bare kvinner eller bare menn skal de ha all rett til dette. Men det som vil lønne seg for enhver virksomhet er å ansette den som er mest egnet for stillingen ut i fra det som er stillingens oppgave. Å ansette en som er mindre kvalifisert fordi vedkommende scorer høyere enn andre søker på et irrelevant kriterium – som kjønn, hudfarve, legning, er i de aller aller fleste tilfeller bare skadelig for virksomheten.

Vi vil igjen anbefale alle å se igjennom MacDonads foredrag, men vil avslutte med en selvopplevd episode. For mange år siden var jeg i forbindelse med jobben jeg da hadde på et møte i Undervisningsdepartementet hvor tema var etableringen, lanseringen og markedsføringen av Abel-prisen.

Abel-prisen er oppkalt etter Niels Henrik Abel (1802-1828), Norges fremste og viktigste matematiker, og en av de aller største matematikere i historien. Prisen har hvert år siden 2003 blitt utdelt for «fremragende matematisk arbeid». Abel-prisen er blitt en av de aller viktigste prisene innen matematikken; å få Abel-prisen er like prestisjefylt som å bli tildelt Fieldsmedaljen.

Men tilbake til det møtet jeg var på. Det var omkring år 2000, det var ca 25 personer til stede, og tema var Abel-prisen. Av de som var til stede var det ca fem kvinner, og to av dem representerer en slags feministisk organisasjon. En av dem tok ordet og sa omtrent følgende: «Det er ikke bra at prisen skal hete Abel-prisen.» Den som ledet møte, en kvinne som var en av Norges fremste matematikk-didaktikere, så ut som et levende spørsmålstegn og spurte «Hvorfor det?». Svaret var slik: «Han er jo mann!» Denne feministen mente åpenbart at dersom en viktig pris innen matematikken blir oppkalt etter en viktig mannlig matematiker, vil dette ikke motivere jenter til å studere matematikk siden de fleste matematikere er menn. De mente muligens at det ville ha vært bedre om prisen ble oppkalt etter en kvinne selv om det ikke finnes noen norske kvinnelige matematikere med den posisjon som Abel har. Til tross for denne innvendingen ble prisen hetende Abel-prisen.

I sitt foredrag kommer Heather MacDonald inn på hvor viktig eller uviktig det er for en fremtidig forsker at en instruktør er av samme kjønn som sine studenter – og vi vil igjen anbefale alle å se foredraget som er å finne på linken nedenfor.

https://www.youtube.com/watch?v=zS_RtvrsoIs

http://www.abelprisen.no

https://www.mathunion.org/imu-awards/fields-medal

Om å betale skatt

«Jeg betaler gladelig julebordskatt. Jeg betaler gjerne skatt for at sykepleiere og andre statsansatte skal ha det hyggelig på julebord» skriver en blogger nylig, og vi har stor sympati for det som er intensjonen i utsagnet. Men det er jo ikke slik det foregår.

Bloggerens poeng er at mange som er ansatt i det offentlige gjør en viktig og god jobb, og fortjener en påskjønnelse, f.eks. i form av et julebord som jobben arrangerer, og som er uten egenandel. (Bakgrunnen for bloggposten er at enkelte virksomheter krever en egenandel av de ansatte som skulle delta på julebordet.)

Bloggeren, Trine Larsen, skriver videre: «Sånn jeg ser det er julebordet en gave fra arbeidsgiver til de ansatte. Det er en takk for god innsats i årets som gikk. Siden julebordet er et jobbarrangement er det ikke uvanlig at det forventes at du stiller, selv om det foregår utenfor vanlig arbeidstid. Derfor syns jeg det er på sin plass at arbeidsgiver betaler julebordet. Og for ansatte i stat, fylkeskommune og kommune er det du og jeg som er arbeidsgiver. Det er ikke snakk om å skeie ut med en 7-retters med vinpakke. Da har du misforstått hva jula handler om. Det er gått feil vei om vi forventer oss at julebordet handler om å fråtse i mat og alkohol. Julebordet trenger faktisk ikke å være sløsende. Det er ikke forbruk jula handler om, men det å samles og vise at vi setter pris på hverandre, dele gode historier fra året som har gått, og skape samhold og gode minner. Dette kan du fint klare å få til uten de kjempestore utskeielsene. Det må ikke være en 5 eller 7 retters middag, det må ikke være alt for mye alkohol, det må ikke være en veldig dyr restaurant.»

Vi er helt enige med Larsen i dette.

Men som vi antydet innledningsvis; det er ikke slik det foregår, det er ikke slik at man kan spesifisere hva ens skattepenger skal gå til. Det er ikke slik at man kan spesifisere at man betaler litt ekstra i skatt for at sykepleiere og andre statsansatte skal ha et hyggelig julebord. Men kanskje det på en måte burde være slik?

Som alle burde vite; hver av oss betaler ca 50- 70 % av inntekten vår i skatt til det offentlige. Det vi betaler består av et utall komponenter: inntektsskatt, formuesskatt, eiendomsskatt, pluss en rekke gebyrer samt et utall avgifter på det meste vi kjøper som moms, veiavgift, elavgift, sukkeravgift, mmm. – og hvor mye vi betaler avhenger av inntekt og forbruksmønster. Men det er ikke vi som bestemmer hvordan disse pengene brukes, det bestemmes av politikerne, og disse velger vi hvert fjerde år.

Det er politikerne som da bestemmer hvordan pengene skal brukes, og det er da disse politikerne som reellt sett har bestemt at, som Trine Larsen formulerer det, «offentlig sektor ikke skal «sløse» med skattebetalernes penger» og det er derfor at enkelte offentlige virksomheter er smålige og krever egenandel av de ansatte for å finansiere julebordet. («Smålig» er kanskje et feil ord å bruke her, det er snakk om viktige virksomheter med trange budsjetter, og at de heller vil bruke penger på å gi tjenester til sine brukere enn på å finansiere en fest for sine ansatte, og dette er en meget forståelig holdning.)

Det offentlige driver i tillegg til sine legitime oppgaver (som er politi, rettsapparat og det militære) en rekke andre viktige oppgaver: skole, helsevesen, infrastruktur, pensjon- og trygdesystemer. I tillegg finansierer det offentlige det meste som skjer innen kultur og forskning, og det driver u-hjelp og fredsmegling i en rekke land over hele verden. Mye av dette er nyttig, noe er fullstendig bortkastet, og det aller meste av det det offentlige gjør er ineffektivt drevet. Et par poenger her: alt i alt bruker norske politikere ca 1 300 mrd kr i år («utenom petroleum», som det heter i dokumentene), disse pengene disponeres i hovedsak av langtidsutdannede byråkrater – og antallet byråkrater øker jevnt og trutt uansett om regjeringen er rød eller blå: «Før valget i fjor var Høyre bekymret over at det statlige byråkratiet este ut. Til tross for det blir det ansatt flere og flere byråkrater, selv statsministeren har økt staben» forteller NRK i 2014. Byråkratene er fullstendig uproduktive; det de gjør er ikke å produsere verdier, det de gjør er å omfordele verdier andre har skapt. (Byråkratiet er det apparat som gjør den jobben som markedsmekanismen gjør automatisk i et fritt, uregulert marked; i et fritt, uregulert marked er det intet behov for noe byråkrati og de som i en regulert økonomi er ansatt i byråkratiet kan i et fritt marked ha produktive, verdiskapende jobber. Jeg har skrever mer utførlig om dette i min bok Saysiansk økonomi.)

Norge driver uhjelp og nødhjelp for 34 mrd kr (2017), I alt har mer enn 160 land mottatt u-hjelp fra Norge, og en rapport på forskning.no forteller at «- Norsk bistand har ingen effekt. Aldri før har Norge gitt så mye i bistand. Men bistandsmilliardene fører ikke til mer fred og bedre menneskerettigheter i landene som mottar pengene.»

Vårt poeng her er at det ikke er slik at alt som det offentlige tar inn i skatter og avgifter går til nyttige ting, mye blir brukt på helt unyttige ting og til skadelige ting; og vi gir et par eksempler på det siste: U-hjelp er alltid skadelig (nødhjelp kan dog være nyttig), og byråkratiet bremser velstandsutviklingen og øker derved fattigdommen.

Larsen er inne på sløsing av offentlige midler, og hun tar fatt i en økonomisk sett liten, men av mange grunner prinsipielt sett viktig post. Hun skriver: « … Frps stortingsgruppe har hygget seg for et beløp som er 57 ganger så høyt per person som maksbeløpet til fest og moro for statsansatte. Ifjor brukte Frp 26.900 skattekroner per person på fest og moro, mens Høyres stortingsgruppe brukte nest mest penger til velferdstiltak med 13.551 kroner. Deretter følger KrF, Venstre og Ap med et hyggebudsjett like over og like under 4.000 kroner. SV har brukt 2.300 kroner og Senterpartiet 1.800 kroner per ansatt/stortingsrepresentant. Jeg [Trine Larsen] syns også politikerne fortjener å hygge seg i blant, men jeg vet ikke om Siv Jensen har det 15 ganger hyggeligere enn Trygve Slagsvold Vedum, selv om Frp bruker 15 ganger mer på festen.»

{Siden Larsen rimelig nok bruker FrP som et lett bytte her tar vi også en avstikker innom FrP. At FrP bruker langt mer av penger de har fått fra staten til fest og moro for sine viktigste tillitsmenn, er merkelig. FrP har jo ifølge sitt opprinnelige navn gått inn for «sterk reduksjon av skatter, avgifter og offentlige inngrep», noe som også innebærer at de vil spare på offentlige utgifter. At de da bruker mer enn dobbelt så mye på fest enn sin regjeringspartner Høyre, er bare merkelig. Dette tyder på en svært dårlig vurderingsevne hos de som ar ansvarlige for partiets disposisjoner. Men en rekke saker i FrP gjennom mange år viser at det er noe alvorlig galt med dette partiet, Vi tanker da ikke på at den praktiske politikken de følger er langt i fra selv de små innslag av liberalistisk retorikk som partiets tillitsmann har hentet frem i festtaler og ved tilsvarende anledninger, vi tenker også på et stort antall sex-skandaler av ulike slag, vi tenker på lederens meget ukloke leie av en råflott hytte til en svært lav pris fra en rik kjendis, vi tenker på den fremtredende stortingsrepresentanten som over lang tid leverte falske reiseregninger, og vi tenker på en tidligere nestleder og statsråd som i en rekke sammenhenger har opptrådt meget uklokt både i forhold til svært ufrie land som Russland og Kina og spesielt det tyranniske islamist-diktaturet Iran – ja, det er nesten slik at man kan begynne å tro at vedkommendes mest kritiske kritikere har hatt rett i sine karakteristikker av denne mannen. Partiet lever på at det har målbåret en motstand mot innvandring, men heller ikke der har de levert slik som mange av partiets velgere har håpet: selv med FrP i regjering er det ingen vesentlig endring i innvandringspolitikken, og nå kommer muligens KrF med i regjering, og da blir det, sett fra FrPs kjernevelgeres ståsted enda verre. Vi nevner også at i mange år lovet FrP at «kommer FrP inn i regjering åker Mulla Krekar ut av Norge». Krekar er fortsatt i Norge, fem år etter at FrP kom i regjering.

Det er noen ytterligere poenger i denne kommentaren fra Resetts Lily Bandehy: «Siv Jensen har nå sittet i regjering siden 2013. Mange føler at hun overser sine velgere for å beholde sin stilling som finansminister. Nå er hun sint, på grunn av to flasker vin. [Det er snakk om å innskrenke tax-free-kvoten for å få KrF med i regjering.] En svært viktig sak, mener Jensen. To flasker vin er en katastrofe? Er virkelig to flasker vin en større katastrofe enn å samarbeide med KrF i 5 år, til tross for en rekke hatefulle bemerkninger fra KrFs side? Er to flasker vin viktigere enn brutte løfter om redusert boligskatt, lavere bensinpris, kutt i bompenger, flere sykehjem, bedre eldreomsorg og ikke minst en innstramning i innvandringspolitikken? Siv Jensen har svelget større og flere kameler enn Kristin Halvorsen under sin tid i Ap-regjering. FrP har oppnådd småting som et blekt forbud mot burka i klasserommet, men fikk ikke gjennomslag for et forbud i det offentlige rom.» (sitat slutt fra Bandehy.)

Et parti som over en lang periode igjen og igjen rammes av slike skandaler og manglende gjennomslag selv om det nå har sittet i regjering i mer enn fem år, må ha store problemer mht. prinsipper, kultur og ikke minst ledelse. Det set ut til at partiet er selvødeleggende for alle som er involvert i det; alle som er involvert i partiet fremstår som nærmest totalt useriøse.

Grunnen til at vi tok denne lange omveien innom FrP er altså at FrP er det eneste av de store partiene som i sin retorikk har gått inn for noe av det som er realiteten i innholdet i tittelen på Trine Larsens blogginnlegg, men at FrP i sin politikk har sviktet dette idealet 100 %.}

Men tilbake til hovedtemaet: Vi betaler altså 50-70% av det vi tjener til det offentlige, og det er politikerne som bestemmer hvordan disse pengene brukes. Men Trine Larsen antyder at hver enkelt selv bør kunne bestemme hvordan pengene burde brukes.

Hvordan ville et slikt system se ut? Hvis staten kun holdt seg til sin legitime oppgave, som altså er å beskytte borgernes frihet, og borgerne kun betalte staten for dette, ville dette utgjøre en skattesats på ca 5 %. Da kunne hver enkelt brukt de resterende 95 % av det som i dag går til det offentlige akkurat slik de selv måtte ønske. Da ville hver enkelt ha investert i en pensjonsforsikring, skaffet seg en sykeforsikring, betalt for skole til sine barn og betalt for kulturtilbud og infrastruktur i den grad man benyttet dem. Praktisk talt alle ville da skaffet seg så gode tilbud som mulig, og gode tilbud består også av at de som gir tilbudene, de ansatte, er tilfredse med sin jobbsituasjon – og dette innebære at de har lønns- og arbeidsforhold de er fornøyd med, og dette innbærer at de får påskjønnelser i form av f.eks. julebord ….

Og dersom man ville betale for de andre tingene det offentlige i dag finansierer – u-hjelp, distriktsutbygging, finansiering av noen av de utallige NGOer som finnes, subsidiering av visse tilbud, mmm. – så kunne hver enkelt gjøre dette i den grad han eller hun selv måtte ønske med egne penger.

Det syn vi gir uttrykk for her bygger på det utgangspunkt at vi mener at ethvert menneske bør ha frihet og har rett til frihet. Frihet er retten for individer til å bestemme over seg og sitt: sin kropp, sin eiendom og sin inntekt. Vi er for frihet, og godtar de implikasjoner som dette medfører. Om frihet innbærer – for å kun gi to eksempler – at enkelte distrikter blir tynt befolkede eller at vi ikke får noen opera, så godtar vi dette: vi er imot at staten med tvang skal ta penger fra folk for å finansiere bosetting i grisgrendte strøk og at den skal med tvang ta penger fra folk for å finansiere en elites musikkpreferanser.

Det som ligger i tittelen på Trine Larsens kommentar er at hver enkelt skal bestemme over seg og sitt, og dette er en holdning som ligger svært langt fra den politikken som føres i dag. Ingen av de store partiene er tilhenger av dette; det eneste partiet som går inn for en slik politikk er Liberalistene. Dette er et lite parti, noe som dessverre bekrefter at holdninger om individuell frihet har liten oppslutning i befolkningen. Dette innebærer at det som Larsen gir uttrykk for i tittelen på sin kommentar ikke vil bli gjennomført på lang tid ennå. Dessverre.

Inntil individuell frihet er gjennomført vil vi nok fortsette å leve i et system hvor det offentlige tar brorparten av det vi tjener, bruker en del på nyttige ting, og sløser bort en kolossal andel. Og mange offentlig ansatte må nok fortsatt ha julebord med egenandel. (Og for å avslutte med følgende sanne historie: en bekjent av meg som var statlig ansatt fortalte at et år ble julebordet på hans arbeidsplass arrangert i kantinen fra kl 1700, og de ansatte spiste julematen med plastbestikk fra papptallerkener. Men til gjengjeld var det ingen egenandel.)

https://www.nettavisen.no/meninger/trinelarsen/jeg-betaler-gladelig-julebordskatt/3423563436.html

https://www.statsbudsjettet.no/Statsbudsjettet-2018/Satsinger/?pid=83811

https://forskning.no/bistand/2012/02/norsk-bistand-har-ingen-effekt

https://www.dagbladet.no/kultur/de-siste-55-arene-har-norge-gitt-mer-enn-20-tusen-kroner-i-minuttet-i-bistand-til-naermere-160-land/66162040

https://www.nrk.no/norge/ville-ha-faerre-byrakrater_-ansetter-flere-1.12017107

https://resett.no/2018/12/03/to-flasker-vin-det-eneste-som-betyr-noe-for-frp/

http://jeanbaptistesay.no

Intervju med anti-feministen Janice Fiamengo

Tilstanden ved universitetene i Amerika (USA og Canada) er blitt ganske ille. Irrasjonelle ideer har i lang tid stått sterkere ved universitetene der enn de har gjort i Europa, og dette har ført til at man i USA og Canada kan se at fag med sterke irrasjonelle innslag som «gender studies», «race studies», «indigenous environmental studies and sciences», «climate science», etc. har fått en stor plass blant de fag som universitetene tilbyr.

Nå sier vi ikke at slike fag nødvendigvis må være irrasjonelle, vi sier at pensum i slike fag i praksis i betydelig grad inneholder irrasjonelle elementer, dvs. at elementer fremstilt som sannheter i disse fagene er begrunnet ikke i samsvar med den tradisjonelle videnskapelige metode som består av observasjon, korrekt begrepsdannelse og analyse i samsvar med logikkens lover, men hvor elementer påstås å være sanne ene og alene pga. deres opphav.

Hvis vi tar et konkret og nærmest dagsferskt eksempel på dette kan vi henvise til Kavanaugh-høringen i Kongressen i USA, hvor en rekke presumptivt seriøse aktører hevdet at beskyldningene mot Kavanaugh var sanne ikke fordi de stemte med fakta og kunne bekreftes av vitner, men fordi, som det ble påstått, «kvinner lyver ikke om slikt», eller fordi så mange menn har gjort tilsvarende ting som Kavanaugh ble beskyldt for så fortjente de å straffes uansett, og om Kavanaugh virkelig var uskyldig så var det så mange andre skyldige menn som hadde gått fri så da spilte det i det store og hele ingen rolle om Kavanaugh ble straffet. I denne saken ble rasjonelle prinsipper som at alle skal betraktes som uskyldige inntil deres skyld er beviste hinsides enhver rimelig tvil og dersom det er tvil om skyldsspørsmålet skal den tiltale frifinnes, ignorert av store deler av pressen og av feministiske grupper som mente at Kavanaugh måtte være skyldig bare ut i fra ubekreftede beskyldninger fra en kvinne. (Vi må presisere at Kavanaugh-høringen ikke var en rettssak, men en utspørring for å finne ut om Kavanaugh var kvalifisert til å bli Høyesterettsdommer.)

En som våger å snakke klart og tydelig om problemene i akademia i Amerika er Janice Fiamengo, som er professor ved Universitet i Ottawa. I et intervju med Dave Rubin, et intervju som vi linker til nedenfor, forteller hun om hvordan menge i akademia bruker fag som feminisme og «indigenous science» ikke for å styrke innsikt og forståelse om virkeligheten, men bruker dem i en venstreorientert politisk agenda. Hun sakker også om kjønnsroller og hvor politisk vinklet dagens akademia er på dette området. Vi vil anbefale alle å se igjennom dette intervjuet.

Vi vil også anbefale alle å se hennes kommentar om en fysikkprofessor som mistet jobben fordi hans meninger og holdninger ikke var forenlige med mainstreams feministiske holdninger.

Intervju https://www.youtube.com/watch?v=upBP2UYyRZU

Kommentar https://www.youtube.com/watch?v=sOCIke7zLMo

Opptøyene i Paris

Paris er en vakker by. Flotte bygninger, brede avenyer, fine parker og grønne områder. Der kan man oppleve kirker som Sacre Coeur og Notre Dame, gater som Champs Elysee, museer som Louvre, områder som Montmartre – og mye mye mer. I tillegg har man en rik kulturell tradisjon med en rekke viktige og kjente intellektuelle fra en rekke områder: Berlioz, Debussy, Racine, Corneille, Voltaire, Victor Hugo, Jean-Baptiste Say, Galois, Fournier, Pasteur.

Det er tydelig at Frankrike har hatt en rikt og frodig intellektuell fortid. Men Frankrikes historie har også sine mørke sider: En tenker som Rousseau støttet ikke frihet og velstand, og revolusjonen i 1789, en revolusjon som i utgangspunktet var velbegrunnet, endte i et rent terrorvelde, og førte til militærdiktaturet under Napoleon.

Frankrike som kolonimakt har, i motsetning til England, lite å være stolt over, og behandlingen av de som opprinnelig holdt til i koloniene i f.eks. Nordafrika var ofte svært grusom.

De siste tiårs franske intellektuelle har ikke bidratt til å skape harmoniske samfunn preget av frihet, harmoni og velstand, marxismen har stått sterk blant de langtidsutdannede i Frankrike: Sartre, Derrida, Lyotard, Foucault, Lacan er bare noen få av av de mange som har stått for ideer som er stikk i strid med de rasjonelle ideer som er en nødvendig basis for et fritt og sivilisert samfunn. (Mange av de nevnte tenkere plasseres under betegnelsen «postmodernister»: «modernismen» er de rasjonelle ideer som la grunnlaget for renessansen, opplysningstiden og den tidlige kapitalisme og derved frihet og velstand, mens postmodernismen sier at fornuft og frihet ikke er noe bedre enn ufrihet og irrasjonalitet, og at forskjellen på frihet og diktatur er mer semantisk enn reell.)

Frankrike har derfor utviklet seg noe annerledes enn de andre landene i Vesten, ikke bare er de franske lettere å lokke ut i gatene for å demonstrere – studentopptøyene i 1968 var mer intense og mer voldelige i Paris enn i noen annen by i Vesten, men fransk politikk har vært mer venstreorientert enn i de andre landene i Vesten; dette har ført til slike ting som at pensjonsalderen for statsansatte er lavere enn i de fleste andre land, at byråkratiet er større, og at arbeidsløsheten er større; den er som regel dobbelt så stor som i landene omkring. Statsgjelden er kolossal; ifølge Wikipedia er den nå på 90 % av BNP – men den er ikke mye verre enn for andre land i Vesten: Italia 126 %, UK 89 %, USA 74 %, Spania 84 %). En slik tilstand er ikke bærekraftig; det som må til for å få landet og økonomien på rett kurs er dereguleringer, skattelettelser og privatiseringer.

Enkelte politikere har lover å rydde opp i disse problemene, men har veket tilbake pga. stor motstand i form av protester i gatene. Bla. lovet den konservative Sarkozy (president 2007-2012) å rydde opp, men han ga opp pga. for stor motstand. Hans etterfølger Hollande, som ble president etter Sarkozy, lovte reellt sett å ikke rydde opp – han måtte love noe slikt for å bli valgt – men da fakta ble tydelige for ham måtte han også forsøke å rydde opp. Han klart det ikke og gikk av i 2017. Det er hans etterfølger Macron som nå er president.

Også han forsøker å gjøre noe. Vi siterer fra Nettavisen, som etter overskriften «Sammenstøt mellom bensindemonstranter og politi i Paris» skriver:

«Omkring 81.000 demonstranter i gule vester har deltatt i aksjoner mot økte franske drivstoffavgifter. I Paris var det sammenstøt mellom demonstranter og politi.

Det er det franske innenriksdepartementet som lørdag opplyser om antallet deltakere. Det utgjør omtrent en tredel av deltakelsen i forrige uke. Til sammen 8.000 demonstranter deltok i ulike protester i Paris lørdag. En lastebil ble satt i brann på Champs-Élysées.

Ifølge en journalist fra AFP forsøkte demonstrantene å bryte gjennom en politisperring, og politiet brukte derfor tåregass og vannkanoner for å spre dem. Ifølge innenriksdepartementet har 35 personer blitt pågrepet totalt, 18 av dem i Paris. Åtte personer er skadd, blant dem to politifolk. Forrige lørdag ble 106 personer skadd. Regjeringen foreslår å øke avgiften på bensin og diesel med henholdsvis 1 cent (8 øre) og 4 cent (32 øre). Forslaget har utløst protester som siden forrige uke har utløst demonstrasjoner uro flere steder i Frankrike. Noen steder har demonstranter satt opp barrikader på motorveier og ved tankanlegg».

Det som skjer er at folk i stor grad protesterte mot de økede skattene som velferdsstaten nødvendigvis må medføre. Velferdsstaten innebærer at borgerne skal ha rett til å få en rekke ting fra det offentlige (helsetilbud, skole, pensjoner, trygder, infrastruktur, mmm.), men siden de ikke betaler når disse tingene mottas, men oppfattes som å være «gratis», blir det nødvendigvis et overforbruk. Det vil også kreve et voksende byråkrati for å administrere det hele.For å bli valgt må politikere lover mer og mer, men siden tilbudene må finansieres må disse to tingene skje: skattene må øke, og gjelden må øke – tilbudene kan kun finansieres med økede skatter og avgifter og med opptak av gjeld. Borgerne må betale skatter og avgifter nå, mens gjelden og renten på denne kan utsettes til noe inn i fremtiden, men også disse må betales. (Det er også en annen måte man i perioder kan finansiere dette på: inflasjon, men vi sier ikke noe om dette her.)

Det dagens protester går ut på er at franske borgere protesterer mot finansieringen av en politikk de selv har stemt for. Folk protesterer mot de nødvendige konsekvenser av en politikk de alle har vært for. Og så vidt vi kan se er det ingen kommentatorer i MSM som påpeker denne sammenhengen.

Det som skjer at sentrale områder i en av verdens flotteste byer nå er preget av slåssing med politi, bensinbomber, brennende biler, steinkasting, barrikader, etc. Og ingen kommentatorer ser sammenhengen om at det som skjer er en nødvendig og uunngåelig utvikling i velferdsstaten. Men kanskje vi tar i litt for hardt her når vi sier at ingen kommentatorer ser sammenhengen, det er nok mulig at enkelte kommentatorer SER sammenhengen, det som er et faktum er at ingen, så vidt vi har sett, har skrevet om det. Og det er like tragisk som det som nå skjer i Paris og at tilsvarende ting kommer til å skje i flere storbyer i Vesten i årene som kommer.

Hva kan man gjøre for å unngå dette? Det kan kun unngås ved å legge politikken kraftig om i liberalistisk retning – men dette forutsetter at de verdiene som liberalismen bygger på: individualisme, rasjonalitet, rasjonell egoisme som moralsk ideal, frihandel, markedsøkonomi, kapitalisme, står sterkt i befolkningen. Og det er dessverre langt igjen dit. Men inntil da må vi forvente at det som nå skjer i Paris vil komme til å skje i andre metropoler i Vesten …. .

https://areomagazine.com/2017/03/27/how-french-intellectuals-ruined-the-west-postmodernism-and-its-impact-explained/

https://en.wikipedia.org/wiki/Government_debt

https://www.nettavisen.no/nyheter/utenriks/sammenstt-mellom-bensindemonstranter-og-politi-i-paris/3423562344.html

George Kastrioti Skanderbeg

Under en spasertur i London nylig kom jeg tilfeldigvis til å vandre forbi denne bysten som viser George Kastrioti Skanderbeg. Det som vekket min interesse var følgende tekst på sokkelen: «Invincible Albanian National Hero. Defender of Western Civilization».

Bysten må være satt opp for en god del år tilbake siden det vel er lenge siden man uten videre kunne beskrive noen på denne måten i det offentlige rom.

Kastrioti levde fra 1405 til 1468, og han var en åpenbart suksessfull kriger i kampen mot det osmanske riket, som i en lang periode spredte islam over stadig større områder. Det osmanske rike varte helt til tidlig i det tyvende århundre; det falt sammen i forbindelse med første verdenskrig.

Men tilbake til Kastrioti, som fikk tilnavnet Skanderbeg, tatt fra Aleksander den store («Iskander» er en variant av Aleksander), og  «beg» betyr «stor».

Her er et utdrag av omtalen om ham på Wikipedia:

Georg Kastriota Skanderbeg (født 6. mai 1405 i Kruja, død 17. januar 1468 i Lezhe) var leder for det albanske forsvaret mot Det osmanske riket.

Etter å ha blitt holdt som gissel og senere utdannet som offiser for Det osmanske rike, flyktet han fra osmanene, dannet i 1444 Lezhaligaenhvor han var militær øverstkommanderende og ble gitt suzerenitetover de andre fyrstedømmeneog innledet mer enn to tiår med militær motstand mot osmanene. Hans militære dyktighet var til stor hinder for osmansk ekspansjon og ble i den kristne verden sett på som et eksempel på kristen motstand mot osmanene. Han anses som en nasjonalhelt i Albania.

Etter å ha vært i osmansk tjeneste i 20 år,  …. erklærte Skanderbeg at han forlot islam og konverterte til den katolske tro, og innledet en 25 år lang strid mot Det osmanske rike. Denne ble innledet på et møte i Lezha den 2. mars 1444 hvor han tok initiativet til Lezhaligaen, og Skanderbeg ble militær øverstkommanderende og ble gitt suzerenitet. Lezhaligaen var en konføderasjon mellom de albanske fyrstedømmene, og denne er senere blitt ansett som å være den første albanske statsdannelse.

…. Den eneveldige hærskaren i Det osmanske riket brukte den veldigste våpenmakt for å slå ned det albanske opprøret. Den 14. mai 1450 kom den store osmanske hæren til den albanske hovedstaden Kruja. Etter en lang beleiring uten å lykkes å innta citadellet ble den slagne osmanske hæren tvunget til å trekke seg tilbake. …

Skanderbeg vant sitt blodigste slag i slaget ved Albulenaden 2. september 1457. På osmansk side døde mellom 15 000-30 000 mann og 15 000 ble fanget, deriblant nevøen Hamza som hadde desertert til det osmanske hoffet etter at han ikke lenger hadde noen mulighet til å arve posisjonen etter sin onkel. Hamza ble holdt i fangenskap, men ble løslatt og døde av forgiftning. Seieren ved Albulena markerte et høydepunkt i den albanske motstanden og førte til at osmanene måtte bruke langt sterke midler i sine ekspansjonsforsøk. Den albanske motstanden forsinket den osmanske invasjonen av Vest-Europa og ga de italienske fyrstene tid til å forberede forsvaret. …. (Sitat slutt fra Wikipedia.)

Vi håper at bysten får stå i fred og at den kampen Skanderbeg førte, som var og er den del av en langvarig krig, vil ende med at det er Vestens sivilisasjon som seirer og overlever. 

 

 

https://no.wikipedia.org/wiki/Skanderbeg

 

 

 

 

Begår Vesten selvmord? 

Mange er urolige pga. den utvikling som finner sted i Vesten, en utvikling som har pågått noen tiår. I et foredrag sa nylig den franske forfatteren Michel Houllenbeq at «Det ble laget en BBC-dokumentar om meg av en som ville kalle den Suicide of the West. Jeg tror BBC fant tittelen for voldsom, for de endte med å forandre den, men det syntes jeg var synd. Jeg mener at «Vestens selvmord» er en bra oppsummering av bøkene mine. Likevel overrasket jeg meg selv da jeg var uenig i tittelen på Éric Zemmours nest siste bok, Le Suicide français. For i Frankrikes nyere historie er det noe som ikke har med selvmord å gjøre, men snarere med mord. Og den skyldige i dette mordet er ikke vanskelig å oppdage: Det er Den europeiske union. Og de medskyldige i Frankrike er tallrike» (hentet fra document.no, link nedenfor).    

Kommentatoren Douglas Murray ga sin siste bok tittelen Europas underlige død, men legger tydelig opp til at årsaken til denne mulige døden ligger i Europa selv. (Vi har tidligere kommentert et foredrag Murray holdt i Oslo, link nedenfor.) 

Hva er problemene, hva er årsaken, og hva er løsningen? Det er dette vi kort skal kommentere i denne artikkelen.   

Europa, primært Vest-Europa, er preget av et stort antall problemer. Blant de største er at alle landene har en enorm statsgjeld (også Norge har en enorm gjeld dersom man ikke utelater statens pensjonsforpliktelser), gjelden er gjerne fra 60 – 80 % av BNP for mange land til ca 150 % av BNP for enkelte land.  Wikipedia sier at gjelden er 180 % for Hellas, 66 % for Tyskland,  97 % for Spania. (En tabell over en rekke lands gjeld er å finne på linken nedenfor.) Gjelden øker dels fordi politikerne har innført varige ordninger som over tid blir langt dyrere enn de hadde tenkt seg da ordningene ble innført, og fordi velgerne stadig krever flere og bedre «gratis»-tilbud fra det offentlige, tilbud som politikerne må love å gi for å få stemmer ved valg. Disse tilbudene finansieres ved skatter, avgifter og låneopptak, og siden lånefinansiering er mindre synlig i dag enn økede skatter og avgifter, er dette et middel som det er lett for politikerne å ty til. Renten er av staten bestemt til å være svært lav, noe som gjør sparing nærmest til et tapsprosjekt – men som gjør det noen mindre problematisk for regjeringene å betale renter på statsgjelden. Den økonomiske veksten er lav. Byråkratiet er voksende, med stadig flere uproduktive mennesker ansatt i meningsløse stillinger i det offentlige eller i ansettelsesforhold som er finansiert av det offentlige. f.eks i EU, FN, etc., og i et stadig økende antall NGOer. Skattebyrden er også økende, og tilbud innen den offentlige skolen og i det offentlige helsevesen er langt fra så gode som de burde være, og er på enkelte områder i forfall. Pensjonssystemene er konkurs, men vil fungere i noen år til pga. De store låneopptakene. Vi vil også nevne at enorme ressurser brukes på å løse et fullstendig ikke-eksisterende problem: den såkalte klimakrisen.      

Kriminaliteten, og spesielt grov kriminalitet, er sterkt økende, og rammer stadig flere vanlige mennesker. (For å si det litt enkelt: for ikke lenge siden var det slik at gangstere og kriminelle drepte hverandre, men nå er det i større grad slik at tilfeldige vanlige mennesker blir rammet av til dels grov kriminalitet). Vesten blir også stadig utsatt for terrorangrep, og det er praktisk talt alltid militante muslimer som står bak, og de har islam som begrunnelse for terroren.   

Det er også i de siste årene kommet en rekke muslimske innvandrere til Europa, og mange av disse er ikke villige til å respektere den betydelige grad av frihet som fantes i Europa; de vil f.eks. ikke godta ytringsfrihet – som inkluderer retten til å bedrive blasfemi.  

Et annet poeng er at andelen av de innvandrere som er kommet til Vest-Europa og som er i jobb er langt lavere enn andelen i den opprinnelige befolkningen, men dette varier sterkt etter hva som er innvandrernes opprinnelsesland. Uansett har alle som befinner seg lovlig i velferdsstatene i Vest-Europa med permanent opphold rett til å bli huset, forsørget og utdannet på skattebetalerne bekostning.  

En annen utvikling som har skjedd er forfallet i den politiske debatt; det som har skjedd er at venstresiden i stadig større grad viser sitt sanne ansikt, og i stadig mindre grad er villig til å føre saklige diskusjoner med de som han andre meninger enn de selv: det er ikke lang fra sannheten å si at de beskylder de som har et annet grunnleggende syn enn det de har for å være fascister og rasister – selv om det de går in for kun er å begrense innvandringen. Man har stadig sett at amerikanske presidenter som Bush og Trump blitt sammenlignet med Hitler, noe som bare er helt vanvittige beskyldninger. Venstresiden gjør sin stemme hørt i overveldende grad ikke bare i politikken, men også på arenaer som pressen, akademia og kulturlivet er det så og si bare venstreorienterte stemmer som slipper til. Og kvaliteten på det som de venstreorienterte sier, blir mindre og mindre saklig og består i stadig større grad av grove personangrep.  

Som et klinkende klart eksempel på denne utviklingen tar vi med følgende fra en artikkel hentet fra venstresidens flaggskip, den britiske avisen The Guardian, som i en årrekke ufortjent har vært ansett som en seriøs avis. Artikkelens tema er at så mange hvite amerikanske kvinner stemmer på det republikanske partiet:  

«What is wrong with white women? Why do half of them so consistently vote for Republicans, even as the Republican party morphs into a monstrously ugly organization that is increasingly indistinguishable from a hate group? The most likely answer seems to be that white women vote for Republicans for the same reason that white men do: because they are racist. Trump, with his raucous rallies and his bloviating, combative style, has offered his supporters an opportunity to savor the pleasures of being cruel. It is likely that the white women who voted for him in 2016, and who will vote for him again in 2020, find this racist sadism gratifying. It is fun for them. But there is something else at play, something more complicated, in white women’s relationship to white patriarchy. White women’s identity places them in a curious position at the intersection of two vectors of privilege and oppression: they are granted structural power by their race, but excluded from it by their sex. In a political system where racism and sexism are both so deeply ingrained, white women must choose to be loyal to either the more powerful aspect of their identity, their race, or to the less powerful, their sex.» (Dette tullballet er i 2018 altså av aktører på venstresiden ansett som seriøs politisk analyse. De som vil få bekreftet at dette virkelig ble publisert i The Guardian kan besøke linken nedenfor.) 

Men det er flere problemer i Europa: Det er også en utbredt ettergivenhet overfor reell kriminalitet; grove forbrytelser medfører ofte milde straffer  (etter drap sitter man i mange land i Europa i fengsel i kun 6 – 12 år), mens slike ting som skatteunndragelse medfører lange straffer. Svært strengt straffes mye av det som har med salg av narkotika å gjøre, mens dette er noe som ikke burde vært ulovlig i det hele tatt. 

Tilstanden i Vesten er altså ganske ille. Det er vanskelig å trekke ut det område som er verst, men vi vil tro at det som Murray, Houllenbeq, samt redaksjonene i Resett og Document (for å her holde oss til eksempler fra Norge) vil legge størst vekt på er forholdet til islam. Som nevnt er det kommet en rekke muslimer til Europa, og de preger samfunnene i betydelig grad. Ikke bare at vi ser kvinner med hijab og burka i de store byene, det finne områder hvor enkelte muslimer i betydelig grad praktiserer sharia overfor alle som oppholder seg der og hvor politet ikke våger å gå inn (såkalte no-go-soner), myndighetene er villige til å innskrenke ytringsfriheten for at muslimer ikke skal krenkes av det som tidligere var lovlige og ukontroversielle ytringer. I Norge ble redaktør Vebjørn Selbekk presset av statsminister Stoltenberg og utenriksminister Støre til å be om unnskylding for å ha publisert noen karikaturtegninger som muslimer mente var krenkende. For tre år siden ble 12 ansatte i det franske satiremagasinet Charlie Hedbo drept av muslimske terrorister fordi de hadde publisert krenkende materiale. Etter slike hendelser kommet det færre ytringer av denne typen. 

Et annet illevarslende trekk er samarbeidet mellom politiske myndigheter/regjeringer og aktører som facebook og google med et formål om å begrense opposisjonelle stemmers mulighet til å nå et publikum; dette tiltaket omtales som et ønske om å begrense det som kalles «hatefulle ytringer». Men alle meningsytringer bør være tillatt; den eneste type ytringer som ikke skal være tillatt er kun reelle trusler, det å røpe hemmeligheter man har kontraktsforpliktet seg til å holde, og militære hemmeligheter. Det eneste som ideelt sett skal være forbudt er initiering av tvang overfor andre mennesker.    

Vi kunne nevnt en rekke eksempler av denne type, men nevner kun en til: det ser ut til at regjeringen i England ikke vil ta inn i landet en kristen kvinne som er beskyldt for blasfemi i Pakistan. Regjeringens begrunnelse er visstnok at de ikke vil oppildne muslimer som allerede er i England. En annonsert støttedemonstrasjon i Norge for denne kvinnen er blitt avlyst. Vi siterer fra document.no: «Etter at Pakistans høyesterett nylig frifant Asia Bibi for anklagen om blasfemi, har en rekke politikere i Vesten tatt til orde for at den stakkars kvinnen, som i ni år hadde vært dødsdømt for en bagatell – nei: for ingenting – skal få asyl i deres respektive land. Oppgaven kompliseres av at Bibi er blitt ilagt utreiseforbud fra Pakistan. Hennes liv er åpenbart i fare. Frifinnelsen ansporet også frihetselskende krefter i Norge som Ex-Muslims of Norway (EX-MN) og Sekulær Allianse til å arrangere en demonstrasjon til støtte for Asia Bibi i Oslo den 17. november». Men demonstrasjonen ble avlyst pga. trusler. 

Det som skjer er at Vesten er ettergivende overfor islam pga. trusler og vold fra enkelte muslimer. Denen ettergivenheten preger politkken i de fleste land i Vest-Europa. Hvem er det som er ettergivende? I første rekke står politikerne; det er de som bestemme hvilke lover som skal gjelde, de er de som bestemmer hvordan politiet skal priorietre sine oppgaver, og det er de som bestemmer hvilke midler politet skal benytte. Men man må ikke se bort fra det viktige faktum at poltikerne er valgt av folket, og at de ikke kan føre en politikk som i betydelig grad avviker fra det folk flest ønsker. 

Vi tar et ferskt eksempel: For noen uker siden var det valg i Sverige. Alle partiene (de som har mulighet til å komme inn i Riksdagen) er stort sett enige om alt – unntatt ett parti: Sverigedemokratene (SD) har et annet syn enn de andre på to spørsmål: innvandring og islam. SD ville ha en betydelig endring av politikken på disse to områdene, de andre vil fortsette samme kurs som er blitt ført de siste tiårene. Valgresultatet ble at SD fikk ca 20 %, de andre fikk ca 80 %. Med andre ord: ca 80 % av svenskene støtter den politikk som er blitt ført på disse områdene de siste tiårene, og vil at den i hovedtrekk skal fortsette. Det er altså ikke slik at politkerne fører en annen politikk enn det folk flest vil ha. Å gi politkerne alene skylden for utviklingen er derfor feil, folk flest har like stor skyld som politkerne for den utvikling som har skjedd og fortsatt skjer.

Vi kan til en viss grad være enige i at Vesten er i ferd med å begå selvmord. Men hva er den fundamentale årsak? 

Vårt syn er at det er fundamentale filosofiske ideer som bestemmer et samfunns og en kulturs (og et individs) utvikling: dersom visse ideer dominerer går det  én vei, dersom andre ideer dominerer går det en annen vei. Grunnen til at Vesten fikk renessanse og opplysningstid var at rasjonelle ideer kom til å dominere kulturen fra slutten av middelalderen. Disse ideene – rasjonalitet, individualisme, sekularitet, troen på at det var moralsk å skaffe seg et godt liv i denne verden (egoisme) – førte til kapitalismen og ga en kolossal velstandsøkning. Men i vår tid er disse ideene på vikende front, og det er mer irrasjonelle ideer som  har begynt å bli stadig mer dominerende. Den etikken som disse ideene innebærer finner man oppsummert i Bergprekenen, hvor Jesus gir uttrykk for et etisk ideal som er ukontroversielt i alle mainstream-miljøer i Vesten i dag: 

«Men jeg sier dere: Sett dere ikke til motverge mot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til. Vil noen saksøke deg og ta skjorten din, så la ham få kappen også. Om noen tvinger deg til å følge med én mil, så gå to med ham. Gi til den som ber deg, og vend ikke ryggen til den som vil låne av deg. Dere har hørt det er sagt: «Du skal elske din neste og hate din fiende». Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem som mishandler dere og forfølger dere.» 

Dette etiske idealet heter altruisme (selv om denne betegnelsen ikke fantes på Jesu tid), og dette idealet er som sagt et ukontroversielt etisk ideal i dag.

Poenget er ikke at folk flest følger dette helt og fullt, poenget er at de forsøker å følge det til en viss grad. Og i samsvar med ordtaket «actions speak louder than words» er det slik at folk i ord er mer velvillige overfor dette idealet enn de er i handling – og dette betyr at de i valg gir sin stemme til en mer altruistisk politikk enn de er villige til å følge i sine egne liv. 

Det er altså slik at folk flest støtter en politikk som i betydelig grad er altruistisk, selv om de i sine handlinger i sine egne liv er mindre altruistiske enn den politikken de støtter. 

Den altruisme som dominerer, og Jesus formulerer så elegant i sitatet gjengitt over, er altså et udiskutabelt etisk ideal i Vesten i dag. Og vi vil si at det er fordi dette idealet dominerer at Vesten er i forfall.  

For å lave et godt liv må man betrakte dette livet som verdifullt, som høyverdig, og man må skape verdier som gjør livet bedre. Man må også kjempe imot de som forsøker å ødelegge for en selv. Men dette er altså det stikk motsatte av det Jesus anbefaler. Jesus sier dette ikke bare i sitatet gjengitt over, men en rekke andre steder: «Det er vanskeligere for en rik mann å komme til himmelen enn for en kamel å gå igjennom et nåløye», «selg alt du eier og gi til de fattige», etc.      

Altruismen kan ikke gi gode liv og opprettholde velstand, altruismen er en etikk som er direkte ødeleggende. Jo mer man forsøker å følge den, jo verre går det. Grunnen til at det går så dårlig for Vesten er at politikken i stor grad følger altruisme som etisk ideal. 

Den eneste filosof som har vært inne på dette er Ayn Rand. Hun skriver: 

«What is the moral code of altruism? The basic principle of altruism is that man has no right to exist for his own sake, that service to others is the only justification of his existence, and that self-sacrifice is his highest moral duty, virtue and value. Do not confuse altruism with kindness, good will or respect for the rights of others. These are not primaries, but consequences, which, in fact, altruism makes impossible. The irreducible primary of altruism, the basic absolute, is self-sacrifice―which means; self-immolation, self-abnegation, self-denial, self-destruction―which means: the self as a standard of evil, the selfless as a standard of the good …. The social system based on and consonant with the altruist morality―with the code of self-sacrifice―is socialism, in all or any of its variants: fascism, Nazism, communism [and the welfare state]. All of them treat man as a sacrificial animal to be immolated for the benefit of the group, the tribe, the society, the state. Soviet Russia is the ultimate result, the final product, the full, consistent embodiment of the altruist morality in practice; it represents the only way that that morality can ever be practiced. …  Altruism holds death as its ultimate goal and standard of value.» 

Rand sier at jo mer man følger altruismen, jo mer ødelegger man for seg selv. Og derved, jo mer utbredt altruismen er i en kultur, jo raskere vil kulturen forfalle og gå til grunne. 

Man kan da altså si at Vesten er i ferd med å begå selvmord, og årsaken er at den etikken som dominerer innebærer selvoppofrelse og da nødvendigvis må føre til forfall og til slutt til død. Hvis Vesten dør er det altruismen som er dødsårsaken.   

Hva er da løsningen? Hva er det som kan redde Vesten? Det som kan redde Vesten er at de ideer som kom til å dominere i renessansen og opplysningstiden – rasjonalitet, individualisme, individuell frihet, rasjonell egoisme, kapitalisme, sekularitet – igjen blir dominerende verdier i kulturen. Den eneste filosof som har forfektet dette i full dybde og bredde er altså Ayn Rand. 

Det eneste som kan redde Vesten, det eneste som kan hindre Vesten i å begå selvmord er at de ødeleggende ideer som dominerer – idealer som kollektivisme, irrasjonalitet, ufrihet, statlig styring,   selvoppofrelse/altruisme – blir erstattet av de rasjonelle ideer vi nevnte over. Det er ingen annen løsning.   

Hva betyr dette i praktisk politikk? Det betyr at ingen skal ha rett til å bli forsørget på skattebetalernes bekostning, dvs ingen velferdsstat. Det innebærer et totalt skille mellom stat og økonomi, dvs. ingen statlige reguleringer av økonomien – det innebærer laissez-faire-kapitalisme.  Det innebærer ingen ettergivenhet overfor kriminalitet,  dvs. strenge straffer for reell kriminalitet. Det innebærer ingen toleranse for sharia-elementer hverken i samfunn eller i lovverk, og det innebærer at politet må rydde opp i no-go-sonene med de midler som er nødvendige. Regimene i Iran og Saudi-Arabia, regimer som økonomisk, militære og ikke minst ideologisk støtter terrorangrep på Vesten, må elimineres. 

Kort sagt må den individuell frihet styrkes, og vi må forsvare oss med de midler som er nødvendige for å eliminere de trusler som finnes. Dette er dog ikke mulig uten at rasjonell egoisme er blitt den dominerende etikken i kulturen? Dessverre ser det ut til at det er et stykke igjen før vi kommer dit og imens er altså Vesten i ferd med å begå selvmord …. 

 

 

 

 

   

https://www.document.no/2018/11/10/for-farlig-a-stotte-asia-bibi-i-oslo/

https://www.document.no/2018/11/10/tale-ved-overrekkelse-av-spengler-prisen-i-brussel-den-19-oktober-2018/

https://resett.no/2018/11/13/innvandrere-grovt-overrepresenterte-blant-gjengvoldtektsmenn-i-tyskland/

https://en.wikipedia.org/wiki/List_of_countries_by_public_debt

http://aynrandlexicon.com/lexicon/altruism.html

https://www.theguardian.com/commentisfree/2018/nov/09/white-women-vote-republican-why

https://www.gullstandard.no/2018/09/01/douglas-murray/

Sjakk: sport, kunst eller videnskap? 

I dag, fredag 9. november, tas det første trekket i VM-matchen i sjakk: en norsk nasjonalhelt, en ung, sjarmerende og slagferdig Magnus Carlsen skal spille mot den fremste av den enda yngre garde av sjakkspillere, amerikaneren Fabiano Caruana.  

Magnus Carlsens to første VM-matcher illustrerte et generasjonsskifte i toppsjakken: 40-åringen Vishy Anand ble detronisert av den purunge Magnus. I disse matchene var det få som trodde at Anand ville bli sittende på eller klare å gjenerobre sjakktronen. Også i den forrige matchen, hvor Carlsen spilte mot den unge russeren Sergej Karjakin, var Carlsen klar favoritt, men til tross for dette var vår helt den første som tapte et parti i denne matchen. At Carlsen skulle beholde VM-tittelen var ikke klart før etter fire hurtig-partier etter at de ordinære partiene var ferdigspilt. Men selv om det var Karjakin som hadde kvalifisert seg til VM-matchen, var han aldri blant de aller alle beste spillerne i verden, og Carlsen var storfavoritt før matchen begynte. Slik er det ikke i årets match.  

Caruana er nummer to på verdensrankingen, bare noen få poeng bak Carlsen. Man kan også si at Caruana har hatt bedre resultater i turneringer de siste par årene, men på den annen side har Carlsen vunnet seks av de syv siste partiene han har spilt mot Caruana (hvis vi ser bort fra partier som har endt remis). En annen ting som gjør Carlsen til favoritt er at han har vært igjennom tre VM-matcher, mens Caruana ikke har noen slik erfaring.   

Resultatet av den kommende matchen er ikke opplagt. Millioner av spente sjakkinteresserte vil følge med, trekk for trekk; matchen vil sendes direkte på internett og på NRK og VGTV. Hvor mange som vil følge matchen er uklart, men sannsynligvis vil en betydelig andel av verdens mellom 600 millioner og 1 milliard sjakkspillere følge med. 

Hva er det som gjør sjakk så fascinerende? Kanskje man vil få et svar ved å se det i sammenheng med dette ofte stilte spørsmålet: er sjakk kunst, er det en sport eller er det en videnskap? Og hvis det ikke er noen av disse, hva er det da? 

At svært mange er fascinert av sjakk er opplagt, og Atle Grønn gir i sine bøker Sjakken eller livet (2016) og årets Sjakkgeniene (av Grønn og Lahlum) et vell av eksempler på at mennesker med svært ulik bakgrunn kan fascineres av sjakken og det bror- og søsterskap – og iblant fiendskap – som finnes i sjakkmiljøet. 

Sjakken har elementer fra både sport (sjakk handler om å beseire en motstander), fra kunst (sjakkpartier og -kombinasjoner kan være vakre) fra videnskap (de ulike faser av spillet analyseres strengt logisk i stor detalj i bindsterke verk) og til og med fra spill (som f.eks. ludo består sjakk i å flytte trebrikker på et rutete brett i samsvar med eksakte regler og å beseire en motstander). Men for å finne ut hva det virkelig er må vi se på essensen i disse begrepene, og se om sjakk passer inn. 

Er sjakk sport? I typiske sportsgrener som fotball, løping og hopping er hovedvekten utøvernes fysiske styrke, hurtighet og mulighet til å kunne prestere en kraftanstrengelse over tid. Andre sportsgrener som golf, dart og skyting handler om fysisk presisjon. Ingen av disse elementene finnes i sjakken i nevneverdig grad. Den eneste fysiske anstrengelse i sjakken består i å flytte brikker som sjelden veier mer enn 50 gram. Ja, en sjakkspiller må være konsentrert i de opptil seks, kanskje syv timene partiet varer, men dette er en helt annen type kraftanstrengelse enn å gå Wasa-loppet, løpe Maraton eller sykle Birkebeineren.

Er sjakk kunst? I verker som Mona Lisa, Peer Gynt, Eroica-symfonien har opphavsmannen forsøkt å si noe om menneskets liv, menneskets skjebne – og dette er kunstens vesen. Kunstverker skal underholde, dette er det første krav. Men verker som kun underholder er fattige, mens store kunstverker har så mye mer å gi enn bare underholdningsverdien. (Kunstverker som ikke er underholdende er mislykkede.) Kunstneren skaper et verk for å formidle noe, for å si noe han mener er viktig om verden og om mennesket til de som skal oppleve verket (de som leser romanen, de som ser filmen, etc.). Sjakk har ikke noen slik oppgave. Ja, kunstverker kan (men må ikke) være vakre, og kombinasjoner i sjakkpartier kan være vakre, men det er feil på dette grunnlag å si at sjakk er kunst; det er så mye som kan være vakkert, f.eks. et landskap eller et klesplagg, uten at dette gjør disse til kunstverker. 

Er sjakk da videnskap? Fysikk er den mest typiske videnskap, og den handler om å studere og forstå visse naturprosesser, og å benytte det man finner ut for at mennesket bedre skal kunne forstå og utnytte verden. Dette gjelder også andre naturfag, mens fag som historie studerer det som har skjedd for å forstå hvorfor verden i dag er som den er. Sjakk er ikke slik, sjakk handler ikke om å forstå noe som skjer eller har skjedd i virkeligheten.  

Er da sjakk et spill? Ja, men så og si alle andre spill har et element av flaks; noe som gjelder yatzy, poker, bridge, backgammon, etc. I sjakk spiller flaks ingen rolle – i selve spillet. Man kan ha flaks f.eks. ved at motspilleren gjør en tabbe, er i dårlig form, eller velger en åpningsvariant man nettopp har studert og derved kjenner godt, men stillingen i partiet ligger åpent på brettet og er fullt tilgjengelig for begge spillere. Det er ingen terningkast eller skjulte kort som kan påvirke utviklingen av spillet/partiet.

Hva er det da? I sjakk må man analysere stillingen, man må legge planer for å nå et bestemt mål (å sette motstanderens konge matt), man må avsløre motstanderens planer, man må passe seg for ikke å gjøre tabber, og man må være utholdende og sterkt konsentrert. Man må huske på at man bare får én sjanse; gjør man et trekk så er det gjort, og man kan ikke gjøre det om igjen. Man må tenke, analysere, vurdere, ta beslutninger, gjøre valg og akseptere de konsekvenser som valget medfører. Og når det blir som mest spennende og komplisert må man ha nervene under full kontroll. 

Sjakk er da en aktivitet som innebærer rasjonell analyse og valg som ikke kan gjøres om igjen, det innebærer å ta konsekvenser av valg, det krever utholdenhet, det kan være vakkert, det kan gi seier eller nederlag.

Men dette minner da om livet selv? Sjakk er et bilde på livet. Sjakk er et stilisert liv: et sjakkspill består av 32 brikker som flyttes på bestemte måter på 64 felter – selv om dette kan høres enkelt ut er mulighetene i praksis uendelig mange og komplikasjonene blir raskt kolossale. Dette er akkurat som livet, bare at der er valgmulighetene og alternativene uendelig mange flere, og konsekvensene av dårlige valg er enda mer alvorlige enn det å tape et sjakkparti. Et feiltrekk kan ødelegge et parti, et feiltrinn kan ødelegge et liv. Men dersom man satser sterkt og legger inn de ressurser man klarer å mobilisere, vil begge deler – både livet og sjakken – bli fantastisk spennende og utbytterike.

Kan man ikke da på grunnlag av dette si at sjakk er kunst? Ikke slik jeg ser det. Den som skaper et kunstverk – et stykke musikk, en roman, et dikt, en film, en dans, en bygning, et maleri – ønsker med verket å si noe om mennesket og dets forhold til virkeligheten; det er dette som er kunstens oppgave. Den som opplever verket får forhåpentligvis et utbytte av det, et utbytte som gjør at han eller hun får større innsikt i hva det innebærer å være menneske (ulike verker oppfyller dette kravet i svært ulik grad, selvsagt). Men de som skaper et sjakkparti har ingen slik ambisjoner, og de som spiller partiet eller spiller det igjennom etter at det er spilt, har intet slikt utbytte av partiet. Partiet kan være spennende og vakkert, men gir ingen større innsikt i hvordan det er å være menneske. 

Så derfor: sjakk er spill. Sjakk er et fantastisk spill! Alle kan lære det på en halvtime, men å beherske det fullt og helt, det er umulig. Det er umulig fordi det er så kolossalt mange ting man må ha full kontroll over under et parti for å kunne si at det var 100 % vellykket. Men den som behersker dette spillet best i disse dager, det vil bli avgjort i den matchen som begynner i London i dag!

 

 

 

The Battle of London

 

 

Det norske avgiftssystemet 

Den foreløbig siste av de mange viralgående videoene fra Liberalistenes partileder Arnt Rune Flekstad handler om de avgiftene som norske bilister betaler for å gi staten inntekter slik at den kan finansiere og styre alt som har med bilbruk å gjøre: bygging og vedlikehold av veier, trafikksikringstiltak, informasjon om alt fra trafikkregler til informasjon om trafikkflyt i nåtid, etc. Samlet betaler bilistene om lag 120 mrd kr (tall for 2017), mens det benyttes langt mindre enn dette på de samlede trafikktiltak som skal gjøre det mulig å kjære trygt med bil i Norge. Men vårt poeng er ikke dette eventuell avviket mellom penger inn og ut, vi skal komme med noen betraktninger om systemet. 

Dagens system er et villniss av avgifter av ulike slag. Flekstad ramser opp følgende avgifter som alle har med kjøring og vedlikehold av bil og vei å gjøre: engangsavgift, årsavgift/trafikkforsikringsavsgift, omregistreringsavgift, vektårsavgift, veibruksavgift for autodiesel, veibruksavgift for bensin, veibruksavgift for naturgass, CO2-avgift autodiesel, CO2-avgift på bensin, moms på autodiesel, moms på bensin, moms på anleggsdiesel, moms på kjøp av kjøretøy, moms på verkstedtjenester. I tillegg kommer inntekter fra et stadig voksende antall bomringer. 

Er dette en effektiv måte å finansiere veisystemet og det som hører til? Vi kan tenke oss at et bedre system ville ha vært følgende: når du kjøper en bil betaler du for bilen, dvs. du betaler det den koster (vi skal presisere dette nedenfor). Du betaler det den koster, og du betaler da ikke som i dag en kolossal avgift til staten i tillegg til det bilen koster.       

Et konkret eksempel: «En Audi A6 2,0 TDI-190 hk veier 1.725 kg og har et CO2-utslipp på 109 g/km. Den vil få en vektavgift på 100.549 kroner i 2018, mot 110.398 kroner i dag. CO2-avgiften går derimot opp fra 31.827 kroner til 37.813 kroner i 2018. Samlet avgift på denne bilen går dermed ned med 3.800 fra neste år (fra 146.126 til 142.326 kroner).» (Hentet fra bilnorge.) Avgiften på denne bilen er altså noe over 140 000 kr. 

Tilsvarende for alle andre elementer: et bedre system ville være om du når du kjøper bensin (eller et annet drivstoff) betaler det det koster, at når du har bilen på verksted betaler det det koster, at du når du kjører på veien betaler det det koster til den som eier/driver veien (betaling for veibruk kan f.eks. skje med bomsystem eller med et abonnementssystem). 

Poenget er er at i et slik system vi kort har skisserer vil man når man kjøper/benytter noe betaler man det det koster, mens i dagens system betaler man litt her og litt der slik at det blir en stor sum som staten disponerer. (Vi er klar over at det er noe upassende å bruke ordet «litt» om det bilistene betaler i avgifter, men «litt her og litt der» er et standarduttrykk på norsk.) 

Vi sa at man bør på hvert punkt man kjøper/benytter noe betale det det koster der og da, og ikke som nå betaler en god del ekstra i tillegg til det det koster, samtidig som man ikke betaler mens man bruker andre ting. Med dette mener vi at prisene bør være markedspriser, dvs. priser som ikke er regulert av staten og heller ikke avgiftsbelagt av staten (og da heller ikke subsidiert av staten). Markedspriser oppstår når alle de involverte (kjøper og selger) frivillige blir enige om en pris under forhandlinger om et kjøp (og et kjøp er et bytte av produkt mot penger). 

Et slikt system vil være enklere, det vil være oversiktlig, og det vil ikke koste en formue i administrasjon, kontroll og innkreving slik dagens system gjør. Dagens system for finansiering av bil- og veitiltak er ekstremt ineffektivt, sløsete, og urettferdig. Et system med markedspriser vil også informere all brukere om ressursforbruk ved ulike alternativer; markedprisen gjenspeiler hvor mye ressurser som er gått med til produksjon av noe. Dersom prisene ikke er markedspriser (er de avgiftsbelagt er de for høye, er de subsidiert er det for lave) vil informasjonsflyten mellom produsenter og forbrukere bli forkludret, og ulike typer skjevheter vil oppstå (alt fra bilkøer til at de må kjøre på tider som ikke passer godt og at bilistene ikke kan benytte den type bil de helst vil benytte og som passer best for dem).  

Men slik er praktisk tal alle offentlige finansieringsordninger i dag. De består av en jungel av avgifter, subsidier, (indirekte eller direkte) støtteordninger, etc. Et skrekkeksempel er systemet for støtteordninger i landbruket. Dette systemet er ekstremt komplisert, og blir enda mer komplisert for hver dag som går. Allerede for mange tiår siden hørte jeg følgende bemerkning: «Det er kun to som forstår hvordan systemet med landbrukssubsidier egentlig funger; den ene er Vårherre og den andre er ekspedisjonssjefen i landbruksdepartementet. Men siste nytt er at nå har Vårherre gitt opp!» 

Slik er finansieringen av det offentlige i dag, og ikke bare  på områder som bilavgifter og landbrukssubsidier. Tenk på finansiering av av kommuner (kommuner får penger fra staten etter visse kriterier, og en fersk sak viste at kommune satte visse diagnoser på enkelte av beboerne i kommunen for å få mer penger fra staten), av skoler (skoler som gjør det dårlig pga. problemer får mer penger), og tenk på finansieringen pressen: enkelte aviser får penger fra staten, kanskje fordi de reelt sett fungerer som et slags statlig propagandaapparat – og slik kunne vi fortsette med utallige  eksempler.     

Dagens regelverk er så komplisert og uforståelig på område etter område etter område at vi vil våge den påstand at det er nærmest umulig å følge fullt ut; det er så komplisert at det er nærmest umulig å gjøre alt rett – for alle involverte må jo rapportere om pengeflyten. Dette kan igjen føre til rettssaker som igjen vil kreve enorme ressurser, fra revisorer, fra regnskapsfolk, fra advokater, fra dommere etc.    alt dette innebærer enorme utgifter som kunne helt vært unngått dersom man hadde hatt et system som kun består i at man betaler for det man bruker. Under et slikt system vil alt det som går med til innføring, vedlikehold, administrasjon og kontroll av dagens ordning bli frigjort til produktivt/verdiskapende arbeid. 

Vi har aldri sett at noen av de store partiene (de som er på Stortinget) har gått inn for fundamentale endringer i skatte-, avgifts- og finansieringssystemet. Dette må bety at disse partiene synes dagens ordning stort sett er grei, og at de ikke ønsker å foreta vesentlige endringer. 

Det betyr at alle de store partiene,  og de personer som er noenlunde oppgående og som støtter disse partiene, også støtter et slikt vanvittig system.  

Hvis politikk innebærer å støtte og arbeide innenfor et av disse partene sier vi Nei takk; disse partiene er alle tilhengere av vanvittige, ineffektive, kompliserte og sløsete systemer på områder etter område eller område.    

Politikk handler om hvordan samfunn skal organiseres, og alle de store partene støtter da altså en organisering som innebærer ineffektive, sløsete, ressurskrevende og kompliserte ordninger for å finansiere viktige oppgaver, og de har ingen planer om forbedringer. Vi kan da ikke på noe vis støtte de store partiene. 

Den eneste partiet som sier ifra og forsøker å gjøre noe med dette vanvittige systemet er Liberalistene, og vi håper de blir store og sterke og således kan rydde opp i det kaos som de andre partiene og deres sosialdemokratiske ideologi (alle partiene på Stortinget er sosialdemokratiske*) har skapt.     

 

 

*SNL gir følgende selvmotsigende definisjon av «sosialdemokrati»: «Sosialdemokrati er i vår tid en ideologi som vektlegger betydningen av individuell frihet og anser en relativt høy grad av politisk eller demokratisk kontroll med markedsøkonomien som nødvendig for å bygge ut den enkeltes frihet til å bestemme over eget liv. Med utgangspunkt i hensynet til individets frihet – og en likest mulig fordeling av slik frihet – går sosialdemokrater derfor inn for at staten skal jevne ut sosiale og økonomiske forskjeller og innføre et blandingsøkonomis system, blant annet med utbygging av offentlige velferdsordninger, i det som gjerne blir omtalt som en velferdsstat.»

Den som har skrevet denne definisjonen sår åpenbart ikke skal man ha statlig «kontroll med markedsøkonomien» må man krenke den enkelte borgers er individuelle frihet. Det er dog mulig å lete frem en korrekt definisjon av dette begrepet gjemt inne i SNLs definisjon, og den er slik: «Sosialdemokrati er en ideologi  som anser en relativt høy grad av politisk eller demokratisk kontroll med markedsøkonomien som ønskelig og nødvendig. Sosialdemokratiet går derfor inn for at staten skal jevne ut sosiale og økonomiske forskjeller og innføre et blandingsøkonomisk system, blant annet med utbygging av offentlige velferdsordninger, i det som gjerne blir omtalt som en velferdsstat.». At både Høyre og FrP, og alle andre parter på Stortinget støtter dette, er opplagt.   

  

 

 

 

 

      

https://www.facebook.com/liberalistene/videos/2194009717502614/

http://www.bilnorge.no/artikkel.php?aid=48771

https://www.tv2.no/a/5497572/

https://snl.no/sosialdemokrati

KrF i regjering og en mulig endring av abortloven 

Det ser ut til at KrF har landet på den konservative siden. Formann Knut Arild Hareides forsøk på å få KrF til å gå i regjering med sosialistene fikk ikke flertall  i KrFs organer. Men KrF vil i regjering, koste hva det koste vil, og Høyre vil ha KrF med i regjering, koste hva det koste vil. For å få KrF med i regjering ser det ut til at Høyre er/har vært villig til å innskrenke kvinners rett til selvbestemt abort. 

Dagbladet skriver om Høyres innspill til endringer i abortloven, endringer som ligger på bordet fordi de ønsker å komme KrF i møte: «Høyres abortskisse: – Rammer de svakeste. Eksperter mener Høyres abortskisse vil tvinge kvinner til å gjennomføre svangerskap de ikke ønsker, og kaller det «en alvorlig innskrenking av kvinners abortrettigheter». – Det er et skritt tilbake, mener jusprofessor.» (Det det primært er snakk om er å innskrenke retten til abort dersom det under svangerskapet påvises at barnet med stor sannsynlighet vil bli født med f.eks. Downs syndrom.)  

Grunnen til at KrF nå vil innskrenke kvinner rett til selv å bestemme om de skal avbryte et svangerskap eller ikke er en følge av dere motstand mot noe de kaller «sorteringssamfunnet», og partiet omtaler dette slik på sin nettside: 

«JAKTEN PÅ DET PERFEKTE menneskeliv er ikke over. Vi er i ferd med å skape et sorteringssamfunn der samfunnets menneskelige mangfold gradvis viskes ut. Med «sortering» mener vi at mennesker blir fratatt sin rett til liv, frihet og personlig sikkerhet fordi de har bestemte egenskaper. For eksempel kan moderne medisinsk teknologi føre til at det så å si ikke vil bli født mennesker med Downs syndrom i fremtiden. Muligheten til å lage sine egne «designerbabyer» er like rundt hjørnet. Stadig flere tar til orde for å åpne for aktiv dødshjelp i Norge – og en legalisering vil ha stor betydning for hvordan vårt samfunn ser på menneskelivets verdi. KRISTEN-DEMOKRATER bygger sin politikk på det kristne menneskesynet. Dette tar utgangspunkt i at alle mennesker er skapt i Guds bilde, med en iboende, ukrenkelig verdighet og umistelige menneskerettigheter. Vi kan ikke kompromisse på menneskets absolutte verdi. ET LIV HAR UENDELIG VERDI. Kristelig Folkepartis viktigste prioritering er å sikre retten til liv, likeverd og livshjelp. Medisinsk teknologi må alltid stå i livets tjeneste og ikke brukes til å sortere menneskeliv. Sykdom og smerte må møtes med aktiv livshjelp og styrket omsorg ved livets slutt. Sortering og diskriminering må erstattes av inkludering og likestilling». 

Den første grove resonneringsfeilen som begås her er at det ikke skilles mellom foster og menneske. Denne forskjellen er essensiell og fundamental, og burde være opplagt for enhver. Det er mennesker som har rett til liv, ikke fostre. Dette poenget er svært viktig, men vi skal her legge hovedvekten på et annet poeng. 

KrF legger hovedvekten på «samfunnet», de vil ikke ha et «sorterings-samfunn». Men samfunn består av mennesker som regelmessig omgås hverandre (og som i betydelig grad har felles verdier, vaner, holdninger, historie og institiusjoner). Det er altså menneskene som er den primære bestanddel. Det er dette som er utgangspunkt for individualismen, som vi slutter oss til. Kollektivismen, derimot, betrakter gruppen som det primære, og ser på enkeltmennesker primært som en bestanddeler av gruppen. Kollektivismen innebærer da at den enkelte må underordne seg det som gruppen (via dens valgte representanter) måtte bestemme. Individualismen innebærer at den enkelte har rett til å bestemme over seg og sitt, kollektivismen innebærer at gruppen har rett til å bestemme over den enkelte. 

Å bli mor er såvidt jeg kan forstå det en stor og fantastisk opplevelse som vil gi mye glede til barnets foreldre og øvrige familie i årene etter at barnet er komme til verden. Men det å ta seg av et barn et en kolossal jobb som krever mye tid, innsats, omtanke og mye mer, gjennom mange år. Denne jobben er det primært foreldrene som skal stå for. Det er ikke sikkert at det alltid passer for en kvinne å bli mor; det avhenger av en rekke omstendigheter som f.eks. ekteskapelig status, jobb og inntekt, boligsituasjon, sosial situasjon, progresjon i en eventuell utdannelse, etc. Det er ikke slik at det alltid passer godt inn i kvinnens planlagte eller ønskede livsløp å bli mor akkurat der og da.       

Dersom en kvinne er blitt gravid og ikke ønsker å bli mor, bør hun som i dag ha full rett til å kunne få utført en abort. Men KrF vil innskrenke denne retten.  

Det KrF foretrekker er at dersom en kvinne blir gravid, ønsker å få utført en abort fordi det ikke passer med hennes planlagte livsløp å bli mor der og da, vil KrF nekte henne dette. Det KrF vil er altså å tvinge den gravide til å ta seg av et barn hun ikke ønsker, et barn hun ikke ønsker fordi det ikke passer med hennes livssituasjon og hennes fremtidsplaner. 

KrF vil altså tvinge den enkelte kvinne (som de vil nekte abort) til å foreta en total omlegging av sitt liv, og til å bruke mesteparten av sin tid de neste ca 15 årene på å ta seg av et barn hun i utgangspunktet ikke ville ha. Og grunnen til at de vil tvinge kvinnen inn i denne forferdelige situasjonen er motstand mot noe de kaller «sorteringssamfunnet». Dette er et klart eksempel på at KrF vil ofte det enkelt menneske på kollektivets alter. De setter klart og tydelig det de oppfatter som «fellesnytten»  – å unngå et sorteringssamfunn – foran hensynet til det enkelte menneske og dette menneskets liv og dets muligheter til å velge sitt livsløp.

Det virker som om KrF ikke bryr seg om den ulykke, eller kanskje i verte fall, den lidelse, de da tvinger disse kvinnene igjennom. Mye tyder dog på at kristne ikke synes ulykke og lidelse er så ille.  Mor Theresa, som er en helgen i den katolske kirke, har visstnok uttalt følgende: «There is something beautiful in seeing the poor accept their lot, to suffer it like Christ’s passion, the world gains much from their suffering» og «Pain and suffering have come into your life, but remember pain, sorrow, suffering are but the kiss of Jesus – a sign that you have come so close to Him that He can kiss you». 

Vi har et annet syn på dette enn de kristne har. Vi vil at den enkelte skal kunne leve et lykkelig og godt liv, og en viktig bestanddel i dette er den enkeltes mulighet til å foreta egne valg i alle situasjoner hvor valg er mulige. Dette inkluderer en kvinnes rett til selv å bestemme om hun skal bli mor eller ikke.    

Det ser heldigvis ut til at denne endringen av abortloven ikke vil bli gjennomført; FrP og Venstre sier visstnok Nei: «Kjell Ingolf Ropstad hevder KrF kan få endret abortloven hvis partiet går inn i Solberg-regjeringen. Venstre og Frp avviser dette kategorisk» (Aftenposten). Men med svært god grunn er vi i tvil om prinsippfastheten i disse partiene; Venstres eneste prinsipp er at de ikke skal ha noen prinsipper, og FrP selger sine prinsipper for noen statsrådstaburetter. Og Høyre, som la frem skissen som innebar en innskrenkning av abortloven, ser ut til å ha en ambisjon om å nærme seg Venstre i systematisk prinsippløshet (et poeng vi kommenterte for om lag ti år siden på stemDLF.no, link nedenfor).  

Vi håper virkelig at retten til selvbestemt abort ikke blir innskrenket. Dessverre lever vi i en tid hvor den individuelle friheten stadig blir ytterligere innskrenket, og vi frykter at det kommer flere slag om denne viktige rettigheten i kommende år.   

 

 

 

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/21zakl/hoeyres-abortskisse-rammer-de-svakeste

https://www.krf.no/politikk/politisk-program/likeverdssamfunnet/

https://www.independent.co.uk/voices/as-mother-teresa-is-canonised-the-debate-remains-about-how-saintly-she-really-was-a6779346.html

https://quotecatalog.com/communicator/mother-teresa/

https://www.aftenposten.no/norge/politikk/i/L07zQV/-Knuser-KrFs-hap-om-endringer-i-abortloven?fbclid=IwAR2ytaZgh7b2xwdoFf1rnszIf6teVU99A0j7fABmHdaGPe9sFUDb22IQL5E

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/ddeKaA/hoeie-vil-ha-faerre-aborter?utm_content=row-2&utm_source=vgfront

http://www.stemdlf.no/node/4349/