God sommer!

I de neste ukene vil det sannsynligvis ikke kommet nye kommentarer her på Gullstandard. Sommeren står for døren og vi håper at alle får en fin sommer – til tross for problemer som høye strømpriser, høye bensinpriser, et økende prisnivå på alle mulige varer og tjenester, mulige fremtidige innskrenkelser av abortrettigheter, og i tillegg til dette kommer streiker i flybransjen. Vi har til og med i år fått, for første gang i Europa på nesten 80 år, fått til åpen storskala krig. Alt dette gjør tilværelsen vanskeligere for alle. 

Grunnen til at disse problemene rammer oss i stadig større omfang at politikerne og folk flest i lang tid har handlet stikk i strid med de råd som vi her i Gullstandard gjennom mange år har gitt. 

Vi håper allikevel at dere får en fin sommer. 

Farligere enn de ser ut ved første blikk

I den siste tiden har vi flere steder i Vesten opplevd aksjoner av en type vi sjelden tidligere har sett. Aksjonene går ut på at små grupper hindrer normal virksomhet ved rett og slett å plassere seg i veien. Vi gjengir noen utdrag fra avisartikler som omtaler noen av disse aksjonene. 

«For tredje dag på rad er det meldt om aksjonister som sperrer veibanen i Trondheim. – Skal du kjøre i morgenrushet i dag, se opp for aksjonister som vil forsøke å sperre veibanen, skriver politiet i Trondheim på Twitter. De har mottatt meldinger om Elgesterbru i Trondheim er sperret onsdag morgen. – Det er forventet at de vil sperre E6 andre steder i Trondheim og, skriver politiet videre. Like før klokka 8 meldte politiet at Elgesterbrua er ryddet for aksjonister som vil bli innbrakt til arresten. I forkant skal aksjonistene ha meldt at de kom til å sperre veier i Trondheim i dag også …» (Dagbladet, link nedenfor).

Fra en annen avis om samme sak: «Lange køer på E6 i Trondheim. Fire aksjonister sperrer E6 ved Nardo i Trondheim, melder politiet på Twitter. Dette medfører lange køer. Politiet er på stedet for å fjerne dem.»

«Spørretimen i Stortinget avbrutt: Demonstranter limte seg fast. Demonstranter fra Extinction Rebellion Ung … hadde limt seg fast på Stortinget[s publikumsgalleri] … Stortingsrepresentant Mona Fagerås for Sosialistisk Venstreparti talte da demonstrantene startet aksjonen med å snakke i munnen på henne … Klokken 11.19 startet spørretimen igjen etter over en times pause. De fire demonstrantene ble fjernet fra rekkverket i  publikumsgalleriet på Stortinget ved hjelp av løsemidler» (nrk). 

«I skrivende stund har 129 aktivister fra Extinction Rebellion blitt arrestert. Denne uken har hundrevis av de totalt 2000 medlemmene blokkert veikryss og broer i Oslo. De har satt seg ned i resepsjoner på blant annet Olje- og energidepartementet og bokstavelig talt limt seg fast i vinduer på Regjeringskvartalet….» (e24). 

Men slike ting skjer ikke bare i Norge. Her er et eksempel fra England: «.. Extinction Rebellion activists climbed on to trains at Stratford, Canning Town and Shadwell in Thursday’s rush hour. Eight protesters have been arrested, British Transport Police (BTP) said. The Jubilee Line and Docklands Light Railway were temporarily suspended. Extinction Rebellion later said it would «take stock» of the reaction to the latest action for future protests» (bbc).

Men noen få av de som blir rammet tar også igjen: «In footage shared on social media, a passenger waiting for a train is seen climbing on the carriage to get to one of the protesters. The activist is grabbed by the knees and dragged down, falling to the platform where he appears to then be kicked and hit by angry commuters on the platform. Others can be heard shouting and swearing at the protesters. One shouts: «I have to get to work too – I have to feed my kids.»» (bbc). 

Også i Italia har slike ting forekommet: En video på YouTube linker til nedenfor har følgende tittel: «Italian motorists show the world how to deal withe climate protestors»; Tittelen antyder at italienere har et temperament som er mer velegnet til å håndtere slike aksjonister.  

Vi kan også ta med denne som er en litt annen aksjonsform: «Søndag sto flere i kø inne i kunstmuseet Louvre for å ta et bilde sammen med det verdenskjente maleriet laget av Leonardo da Vinci: Mona Lisa. Plutselig hopper en mann, utkledd som en gammel dame, frem og kaster en kake på maleriet skriver CNN.» 

TV2 skrev opprinnelig at «årsaken til hendelsen er fortsatt ukjent», men det skulle ikke være vanskelig å gjette hva årsaken er. Årsaken kom da også frem kort tid etter at hærverket hadde skjedd: «I en påstått protesthandling mot artister som ikke tar nok hensyn til «planeten», ble en 36 år gammel mann arrestert ……» (TV2). 

Og når den politiske vinklingen på aksjonen var som den var blir man ikke overrasket når man leser følgende: mannen ble «plassert i psykiatrisk behandling…». (techbriefly). 

[Vi skyter inn her et poeng som vi har kommentert i flere artikler tidligere her på Gullstandard: Når terrorister utfører aksjoner som støtter opp om de grunnleggende ideologiske holdningene hos makteliten blir gjerningspersonene ikke karakterisert som terrorister, de blir karakterisert som «psykisk syke». Terrorister som utfører handlinger som er i strid med maktelitens ideologiske grunnlag blir aldri karakterisert som «psykisk syke». Eksempler på slike norske terrorister er Breivik, Bråthen og Manshaus: kun en av dem ble diagnostisert som psykisk syk, og det var han som begrunnet sin terrorisme med islam.]

Enkelte vil nå kanskje hevde at dette er ikke noe nytt, at vi har sett samme type aksjoner i Norge tidligere, for eksempel aksjonen mot utbygging av Altavassdraget, Mardølaaksjonen, og de siste måneders protester mot utplassering av vindmøller/turbiner i flott natur.  

Men det er en essensiell forskjell på disse typene aksjoner: disse aksjonene er/var rettet mot konkrete prosjekter, mens de reaksjonene vi har omtalt ovenfor er generelle politiske protester rettet mot praktisk talt all menneskelig aktivitet – som kjent er det slik at så og si all menneskelig aktivitet krever energi, og de eneste effektive energikilder vi har er olje, gass, og kull, samt atomkraft, altså typer energi som disse demonstrantene tror ødelegger planeten på grunn av global oppvarming. 

Aksjonistene vi snakker om hevder at vi står foran en katastrofal global oppvarming, og talsmenn som slipper til i mainstreammedia har varslet om dette siden slutten av åttitallet. Men alle vet at de spådommene som har kommet de siste 30 årene om økt gjennomsnittstemperatur, at havene skal stige, at det blir flere stormer, etc., har slått totalt feil. Bare dette burde få disse aksjonistene til å tenke seg om og så lande på et mer velbegrunnet standpunkt. 

Videre kan man si at klimaet varierer naturlig, og at de endringene vi har sett de siste 150 år  ikke er utenfor de normale variasjonene hvis man ser på klimaet over lange tidsperioder. (Det finnes brukbare måledata for de siste 150 år; skal man gå lenger tilbake må man bruke andre metoder enn direkte målinger; da må man foretar beregninger ut i fra slike ting som årringer på trær, iskjerner, etc.)

Kort sagt: det finnes ingen rasjonell begrunnelse for de påstandene som de aksjonistene vi snakker om ovenfor, benytter som legitimering av sine aksjoner. 

Men det er ikke bare det at disse aksjonistene baserer seg på ting som ikke har en saklig begrunnelse, det de representerer er langt verre enn som så. Her er en liste med noen av hovedpunktene: 

  • De har ingen respekt for fakta
  • De har ingen respekt for andres meninger
  • De har ingen respekt for andres eiendom
  • De har ingen respekt for demokratiske prosesser
  • De har ingen respekt for andre menneskers forsøk på å leve sine vanlige, produktive liv – de forsøker å hindre vanlige folk i å komme på jobb! 
  • De kjenner ikke til, eller vil ikke rette seg etter, fakta som er kommet frem ved bruk av elementær vitenskapelig metode
  • De kjenner ikke til historien, hverken den lange eller den korte. (Den korte sier at alle påstander om katastrofale virkninger av klimaforandringer har vært feil; den lange sier at klima til alle tider har variert, og at det har i tidligere tider vært opptil 4-5-6 grader kaldere eller varmere enn det er nå) 

En av aktivistene uttaler følgende i e24: «– Det holder ikke å peke på forskning, holde appeller i FN, skrive kronikker eller skolestreike, sier NN … Det har han prøvd før….». Det NN sier her er at når andre ikke vil lytte til hans argumenter og adlyde det han sier så har han rett til å bruke vold og tvang og hærverk for å få gjennomført det han ønsker. 

Vi kan da føye til følgende punkt i listen ovenfor: 

  • konklusjoner», så har de rett til å bruke vold og tvang for å få gjennomført det de mener er riktig. 

En annen ting som også er ille er at mainstream ser ut til å tolerere disse aksjonistene. Det står overfor i noen av sitatene vi har gjengitt at aksjonistene blir fjernet og at de blir bøtelagt, men det er ingen allmenn fordømmelse av det disse folkene holder på med. 

Dette kommer ene og alene av at folk flest har holdninger som egentlig fundamentalt sett er i sympati med det disse aksjonistene representerer. 

Disse aksjonistene er folk som er svært intense i det de tror på. Dette er ikke noe annet enn en sterk religiøs fanatisme som er helt blind for alt annet enn aksjonistenes egen trange og saklig sett totalt ubegrunnet oppfatning av hva som er rett og galt. 

Dette er den type folk som i tidligere tider ville ha jobbet i inkvisisjonen, og som for noen tiår siden frivillig ville vervet seg for å jobbe i Stasi («Stasi var det hemmelige politiet i  Øst-Tyskland (DDR); undertrykkelses- og overvåkningsorganet til kommunistpartiet … Stasi  … ble brukt til å overvåke og avskrekke opposisjonelle og regimekritikere …» (SNL)). 

Det at hele mainstream ser ut til å ha de samme meninger som disse aksjonistene og at ingen reagerer overfor dem, forteller oss kun en ting: Det kommer til å bli flere og flere slike aksjoner fremover, og de kommer til å få mer og mer alvorlige konsekvenser. Derfor kan vi si rett ut hva konsekvensene av dette vil bli: Det kommer til å bli lavere velstand for folk flest. Kort sagt: denne typer aksjoner fører til økende fattigdom, dette fordi den effekten de har er å redusere produksjonen, og velstand er produksjon. 

Vi ser jo begynnelsen på dette allerede nå: De økende priser på alle mulige varer, og ikke bare strøm og bensin, men også på alle ting som krever strøm og bensin i sin produksjon – og det er jo så og si alt – kommer av den politikken som er ført for å gjennomføre det grønne skiftet. 

Inkvisisjonens folk (nå setter jeg dette noe på spissen) hadde som mål å hjelpe ikke-rettroende personers sjeler å komme til himmelen etter døden ved å torturere vedkommendes kropp – men det finnes intet liv etter døden. Stasis folk ville hjelpe til med å få i stand det kommunistiske samfunn hvor alle levde godt – men dette var et ideal som kommunismen overhodet ikke kunne få i stand. Og disse aksjonistene har som mål å forhindre en klimakrise – men det finnes ingen klimakrise. Men det som vil komme som et resultat av den politikken som disse aksjonistene representerer er økende fattigdom.  

Grunnen til at slike grupper og slike aksjoner blir møtt med forståelse og toleranse og milde reaksjoner, er at ideer som rasjonalitet, og oppslutning om individuell frihet, og det syn at velstand er et moralsk gode, står svært svakt i kulturen. Rasjonalitet og frihet er en forutsetning for velstand; for at velstand skal være mulig må ideer som rasjonalitet og frihet stå sterkt i kulturen. 

(Eksemplene vi har brukt er alle hentet fra den såkalte klimakampen, men tilsvarende aksjoner brukes også på andre områder. Fra USA, som på alle områder ligger foran i løypa, kan vi hente følgende eksempler hvor sabotasje og voldelige aksjoner er blitt brukt: Utnevnelsen av Høyesterettsdommere inkludert trakassering av mulige kandidater, angrep på abortklinikker og også angrep på de som vil innskrenke kvinners rett til selvbestemt abort, trakassering av politiske motstandere (oppfordret til av medlemmer av Representantenes hus), de omfattende ødeleggelsene etter at George Floyd ble drept av en politimann under en arrestasjon, demonstrasjonene i forbindelse med overføringen av makten fra den sittende presidenten/administrasjonen til den nye presidenten, og angrep på politiske motstandere i valgkampen 2020; et skjermbilde som illustrerer dette siste er gjengitt nedenfor.)

Kort oppsummering av hovedpoenget: Små ekstreme grupper kan bare gjennomføre slike aksjoner dersom basisen for disse gruppene har bred sympati i den tause majoritet. Den tause majoritet er lunken, men det er aldri de lunkne som driver samfunn fremover. Det er de intense, de engasjerte, de ivrige, de dedikerte som driver samfunn fremover  – eller som i dette tilfellet: mot avgrunnen.  
.

.

.

.

https://www.bbc.com/news/uk-england-london-50079716

https://www.dagbladet.no/studio/nyhetsstudio/5?post=97168

https://e24.no/det-groenne-skiftet/i/Xqov4n/extinction-rebellion-129-aktivister-arrestert-21-millioner-i-boeter

https://www.tv2.no/a/14829490/

Alex Epstein: «Olje: en forutsetning for velstand!»

Folk flest i Vesten har det bra. De har en høy levestandard. De bor i hus som er oppvarmet når det er kaldt, og som kan kjøles når det er varmt. De kjører bil eller buss eller tog til jobben, de har eller leier en bil de kan bruke på fritidsreiser, og de kan ta flyturer til Syden når de har ferie. De har tilgang til butikker hvor de kan kjøpe alle mulige varer, varer som ofte er produsert andre steder langt unna og som er fraktet til butikken med bil og båt og tog og fly. De har tilgang til rimelig gode helsetjenester. De kan gå på restaurant og spise fin mat, eller de kan lage mat hjemme i et kjøkken som har kjøleskap og fryser og komfyr og mikrobølgeovn. Blir de syke kan de komme på sykehus som har det ypperste innen moderne medisinsk teknologi. 

Men de fleste utenfor Vesten har det ikke slik. De bor ofte i dårlige hus som ikke kan varmes opp når det er kaldt. Når de skal koke mat bruker de ofte åpen ild. De har ikke bil, de kan ikke reise langt, de har ikke tilgang på slike ting som sykehus med tipp topp utstyr. De har ofte kun tilgang til kortreist og stusselig mat. De kan bli rammet av uvær som har omfattende negative konsekvenser: flom eller tørke kan føre til sultkatastrofer. 

Heldigvis er antallet som er fattige blitt kraftig redusert de siste tiårene (denne reduksjonen i fattigdom skyldtes 80- og 90-tallets høyrebølge, som førte til en liberalisering av økonomien hvor en rekke hindringer for produktivt arbeid ble fjernet over store deler av verden; denne liberaliseringen førte til at det for svært mange flere ble langt mer lønnsomt å jobbe produktivt, produktiviteten og produksjonen økte, og økt produksjonen er velstandsøkning.)

Grunnen til at folk flest i Vesten har det så bra er at de kan bruke energi; energi som kommer fra fossilt brensel (olje (som inkluderer bensin, diesel), gass, kull), og til en viss grad atomkraft. Grunnen til at de som befinner seg utenfor Vesten har det så fattigslig er at de ikke har mulighet til å bruke store mengder bruker energi. Velstand forutsetter energibruk, og den eneste effektive energien man kan bruke er den som kommer fra fossilt brensel (som jeg heretter vil omtale kun som olje). Det eneste viktige supplement til olje er atomkraft. Såkalt fornybar energi fra solkraft og vindkraft kan ikke fungere; de kan ikke gi stabil og billig energi. (Bortsett fra på noen få spesielt egnede steder er kraftverk basert på produksjon av energi fra sol og vind totalt ubrukelige, og de kan kun bli «lønnsomme» dersom myndighetene legger høye avgifter på olje, bensin og diesel, og nærmest forbyr kull og atomkraft.) 

Dette er hovedpoenget i Alex Epsteins nye bok Fossil Future. Bokens undertittel forklarer dette: Why Global Human Flourishing Requires More Oil, Coal, and Natural Gas–Not Less. Han sier at de som lever i Vesten lever i en «empowered world», og at de som lever utenfor Vesten lever i en «unempowered world» (vi kommer tilbake til disse uttrykkene nedenfor).

Men hva med alle de påståtte negative konsekvensene av bruken av olje, som alle mainstream-medier skrive side opp og side ned om hver eneste dag, noe den har gjort de siste tiårene? Epstein har i denne boken ikke lagt seg på det er syn at CO2 ikke bidrar vesentlig til global oppvarming og til enkelte konsekvenser som man kan omtale som negative. Det som er hans poeng er at disse negative konsekvensene er svært små og at de er håndterbare. Hans poeng er at de negative konsekvensene av bruk av olje er langt mindre enn de negative konsekvensene som vil ramme verden dersom man slutter å bruke olje og går over til såkalt fornybar energi. 

Ikke en nyutgave 

I 2014 publiserte Alex Epstein boken The Moral Case for Fossil Fuels, og til tross for at den hadde et stikk motsatt syn enn det som dominerer i kulturen på det som oppfattes som det mest alvorlige miljøspørsmål, ble den raskt en bestselger som fikk en viss innflytelse på kulturen. 

Kort oppsummert inneholder denne boken følgende hovedpoenger: Miljøbevegelsen har i flere tiår hevdet at bruk av fossilt brensel – olje, gass, kull (som vi altså heretter kun omtaler som olje) – vil ødelegge jorden slik at den blir nærmest ubeboelig, dette fordi forbrenning av olje fører til en global oppvarming som igjen fører til at det blir høyere havnivå, høyere gjennomsnittstemperatur, mer uvær, flere skogbranner, etc. 

Men miljøbevegelsen spådommer har aldri slått til; til tross for de dystre spådommene har utviklingen de siste tiårene vist at folk flest har fått det bedre: levealderen øker, forurensning går ned, fattigdommen blir mindre, flere har rent vann, færre dør av klimarelaterte forhold (færre fryser ihjel, færre dør under hetebølger) og så videre. Dette har altså skjedd til tross for at bruken av olje har gått opp. 

Epstein sier at hvis denne utviklingen skal fortsette, hvis velstanden skal fortsette å øke, hvis flere skal få mulighet til å leve bedre liv, er det en forutsetning at man bruker energi for å få til dette. Og den eneste form for energi som kan gi en pålitelig energiforsyning over tid er bruk av fossilt brensel (og atomkraft). 

Denne boken kom som sagt ut i 2014, og den fikk altså en viss innflytelse, men ble også møtt med en del kritikk. Relativt kort tid etter at denne boken kom ut fikk vi høre at det skulle kommet en ny utgave av denne boken, en utgave som var oppdatert slik at også håndterte den kritikken som kom mot den første boken. 

Denne nye boken er nå nettopp kommet ut, den har altså tittelen Fossil Future, og den er noe langt mer enn en ny og oppdatert utgave av The Moral Case.

I denne nye boken legger Epstein stor vekt på de utallige positive sidene som bruk av fossilt brensel fører med seg. Han hevder at mye av det negative som er sagt om fossilt brensel er intet annet enn myter. Her er noen eksempler: Myte: Fossilt brensel er skittent. Sannhet: De miljømessige fordelene ved å bruke fossilt brensel oppveier langt alle risikoer og farer. Fossilt brensel tar ikke et naturlig rent miljø og gjør det skittent; de tar et naturlig skittent miljø og gjør det rent. De tar ikke et naturlig trygt klima og gjør det farlig; de tar et naturlig farlig klima og gjør det stadig tryggere. Myte: Fossilt brensel er ikke bærekraftig, så vi bør strebe etter å bruke fornybar sol og vind. Sannheten er at energi fra sol og vind er ustabil, og trenger derfor en pålitelig energikilde som backup fra en pålitelig energikilde – olje. Myte: Det er snart ikke mere olje igjen. Sannhet: Det er enorme mengder fossilt brensel igjen, og vi har god tid til å finne noe som kan fungere enda mer effektivt. Myte: Fossilt brensel skader utviklingsland. Sannhet: Det lave velstandsnivå man nå finner i utviklingsland kan kun forbedres ved bruk av energi, og det eneste pålitelige energikilden er olje. 

Hvis Vesten slutter å bruke fossilt brennstoff vil velstanden bli langt mindre. Hvis områdene utenfor Vesten hindres i å bruke fossilt brennstoff vil de forbli i fattigdom.

«Flourishing»

Kun fossilt brensel (og atomkraft) kan gi billig, stabil, pålitelig og ren energi til verdens syv-åtte milliarder mennesker. Siden det å leve gode liv er moralsk riktig, hevder Epstein at bruken av fossilt brensel er moralsk høyverdig, og for å fokusere på at det er moralsk høyverdige i dette benytter han det klassiske begrepet som på engelsk heter «flourishing». Den norske oversettelsen av dette begrepet, som er i langt mindre bruk enn det engelske ordet, er «blomstring». Som man så over så inngår dette ordet også i bokens undertittel. 

MiriamWebster definerer «flourishing» som en tilstand hvor man er «very active and successful». I Wikipedia finner man denne beskrivelsen, en beskrivelse som dessverre i samsvar med tidsånden er vinklet i retning psykologi; den klassiske anvendelsen er dog innen etikk. «Flourishing is «when people experience positive emotions, positive psychological functioning and positive social functioning, most of the time,» living «within an optimal range of human functioning.» It is a descriptor and measure of positive mental health and overall life well-being, and includes multiple components and concepts, such as cultivating strengths, subjective well-being, «goodness, generativity, growth, and resilience.» Flourishing is the opposite of both pathology and languishing, which are described as living a life that feels hollow and empty.»

Kort sagt: å blomstre er å leve et godt liv. Epsteins poeng er at å leve gode liv forutsetter bruk av energi på en rekke områder, og den eneste pålitelige energikilden er olje. 

Man trenger denne energien for å ha gode, rene, komfortable, boliger; man trenger energien for å ha riktig temperatur der hvor man oppholder seg (oppvarming om vinteren, nedkjøling om sommeren); man trenger energien til transport av alle mulige varer; man trenger energien til transport når man reiser; man trenger energien i fabrikker som bygger alt man bruker; man trenger energien i alle typer sykehusbehandling – og mye mer. 

Som sagt benytter Epstein begrepet «flourishing», et klassisk begrep innen etikken, men Epstein har også laget nye begreper og nye formuleringer, og disse er sterkt med på å klargjøre hans prosjekt og hans budskap. Blant disse begrepene og formuleringene finner man «anti-human-standard»; «designated experts»; «knowledge systems»; «anti-impact framework»; «delicate nuturer premise»; «climate mastery». Han sier at det som er farlig ikke er «climate change», det som er farlig er «climate danger»; han sier at energi er «machine food»; i en rekke sammenhenger bør man om menneskers inngrep i naturen ikke bruke ord som «saving» eller «protecting», man bør bruke «improving». Han har også skapt begrepet «abuse-use-fallacy». I dette rammeverket – at menneskers mulighet til «flourishing» er et moralsk gode – og med den terminologien han har innført, klarer Epstein slik jeg ser det å gi en overbevisende begrunnelse for hvorfor vi ikke bør bruke mindre olje og mer såkalt fornybar energi, men tvert imot vi bør bruke mer olje og ikke bruke sol og vind unntatt i helt bestemt områder som er spesielt egnet for denne typen energiproduksjon (og områder som det er egnet for slik produksjon er det svært få av, og det er praktisk talt ingen slike i Vesten). 

I boken dokumenterer Epstein dette på en overveldende måte, og i det følgende skal vi gjengi noen få sitater fra boken som illustrerer dette. 

Fakta

«Climate-related disaster deaths have plummeted by 98 percent over the last century, as CO2 levels have risen from 280 ppm (parts per million) to 420 ppm (parts per million) and temperatures have risen by 1 ° C.»

«In reality, alternatives such as solar and wind have been fiercely trying to compete with fossil fuels for over fifty years, and yet fossil fuels still provide 80 percent of the world’s energy—four times as much as every alternative combined … ».

«On a human flourishing standard, we want to avoid not “climate change” but “climate danger”—and we want to increase “climate livability” by adapting to and mastering climate, not simply refrain from impacting climate.»

«On the following page are measurements from the EPA of six major air pollutants. As fossil fuel use goes up, they [the pollutants] go down. What happened? Ingenious human beings figured out ways to produce more fossil fuel with less pollution—that is, to reduce the side-effects of fossil fuels through environmental mastery.»

«The essential value of energy and machines to human flourishing is that they amplify and expand our naturally meager productive ability—our ability to produce the material values we need to survive and flourish, from food to clothing to shelter to medical care to education.»

«And yet, factually, this planet has been afflicted by far less human suffering than ever—including far less suffering from climate danger—and we have experienced not “towering economic losses” but unprecedented economic gains.»

Vi nevner også at Epstein hevder at antallet som dør pga. stormer og uvær har gått ned cirka 55 % etter et høydepunkt på 1970 tallet. Dette kommer av at vi i større grad kan beskytte oss mot det naturlige klimaets farer ved metoder som forutsetter bruk av olje. 

Olje er en ekstremt effektiv energibærer: «Compare the energy density of oil with the energy density of batteries. For example, the current leader in energy density, the Tesla Model 3 battery, is fifty-three times less energy dense than gasoline by mass. (In practice it is approximately eighteen times less dense, because the battery’s electric motor can convert about three times as much of that energy into usable energy as the engine in a gasoline-powered car can.) Extreme energy density is a major reason why oil is the champion of transportation fuel—most dominantly for the largest and most powerful mobile machines, such as cargo ships and airplanes.”

Alle bruker olje, og olje bruken er på vei opp: «Fossil fuels are the world’s energy of choice 80 percent of the time—that’s four times more than all alternatives combined. Solar and wind, by contrast, provide just 3 percent of the world’s energy —and that 3 percent is almost exclusively for electricity, which is less than 20 percent of the world’s energy use. Solar and wind technologies make almost no contribution to crucial areas of energy use such as heavy-duty transportation and many forms of “industrial process heat”—generating very high levels of heat for such processes as making plastics and making cement. Fossil fuel use is not shrinking; it is growing. CO2 emissions have grown by 60 percent since the first major United Nations climate conference in 1992. In every five-year period since then, fossil fuel use has increased more than the use of any other form of energy…».

Informasjons-apparatat

I ethvert samfunn finnes det et informasjonsapparat bestående av skoler, universiteter og høyskoler, forskningsinstitusjoner, presse, og dette apparatets oppgave er å informere publikum om viktige fakta og viktige ting som skjer. Epstein kaller dette for et «knowledge system». Dette apparatet har de siste tiårene konsekvent fortalt publikum at vi står overfor en menneskeskapt global oppvarming som vil ha katastrofale resultater dersom vi ikke sterkt redusere vår bruk av olje. 

Men Epstein lister opp en rekke spådommer som dette apparatet har kommet med og som har vist seg å være feil. Videre, dette apparatet feilinformerer systematisk publikum ved å ignorere de positive sidene ved bruk av olje. 

«I submit that our knowledge system is making this very error—opposing something on the basis of its side-effects without considering its massive benefits—when it comes to fossil fuels.»

«Fossil fuels are a uniquely cost-effective source of energy. Cost-effective energy is essential to human flourishing. Billions of people are suffering and dying for lack of cost-effective energy.»

«But as we have seen over and over, the mainstream knowledge system, especially its disseminators and evaluators, is fundamentally distorted by the anti-impact framework, which causes it to consistently ignore fossil fuels’ fundamental benefits to human flourishing and to catastrophize fossil fuels’ thus far masterable side-effects. Its catastrophizing includes, as we saw in chapter 2 and chapter 4, wildly and negatively distorting the various environmental side-effects of fossil fuels—including by elevating the minority of specialists with the most extreme negative views to the status of designated experts. And in the previous chapter we saw pervasive climate mastery denial that makes all catastrophe predictions we hear from our knowledge system suspect.»

«It is an intellectual crime that our knowledge system renders us clueless about how amazingly opportunity-filled today’s world is and how fundamentally that depends on humanity’s fossil-fueled productive ability. This intellectual crime is so widespread that when we hear proposals to rapidly eliminate fossil fuels (and nuclear and hydro) almost no one even thinks about what that will mean for their opportunity to pursue fulfillment—or their ability to be nourished—or their ability to be safe.»

Epstein bruker uttrykket «designated experts» om personer som av informasjons-apparatet betraktes som eksperter, men som ikke er det. 

«Observing our leading designated experts call for the rapid elimination of fossil fuels while ignoring or denying the unique, massive, and desperately needed benefits of fossil fuel energy has convinced me that our knowledge system’s “expert” moral case for eliminating fossil fuels is indeed engaging in a terribly irrational method of evaluation: calling for the elimination of something while ignoring its massive, life-or-death benefits.»

«Take the bestselling book The Madhouse Effect by climate scientist and designated expert Michael Mann. The book is supposed to be a synthesis of the best expert knowledge about fossil fuels and climate. One of the major topics of the book is the future of food. Mann explains how fossil fuels’ side-effect of rising CO2 levels will, in his view, do harm to food production. This is certainly a valid area to explore (one also needs to explore any potential benefits of rising CO2 levels, including increased CO2 fertilization). But, incredibly, Mann makes no mention of the essential benefit of fossil fuel use to the availability of food—that the availability of food we have today is totally reliant upon low-cost, on-demand, versatile, global-scale fossil fuel energy to power modern agricultural machines with oil and to create modern fertilizers with natural gas. I have found this kind of ignoring of fossil fuels’ benefits over and over when I read designated experts’ arguments for rapidly eliminating fossil fuel use. I certainly found it in Al Gore’s film, An Inconvenient Truth, likely the single most influential piece of content on fossil fuels, which says literally nothing about the life-or-death benefits of fossil fuels. But I have also found it in the work of the world’s leading designated expert on what to do about fossil fuels, the UN IPCC as represented by its spokespeople; the IPCC’s public statements and even its detailed reports ascribe zero or minuscule benefit to fossil fuels.»

Ikke redde klimaet, men beherske det!

«But the history of climate safety shows that fossil-fueled machine labor makes us far safer from climate—a phenomenon I call “climate mastery.” (Adaptation, the term often used, does not do justice to the power of this phenomenon or its dependence on cost-effective energy.) And, as we’ll see, fossil-fueled machine labor makes possible other types of environmental mastery, such as transforming naturally dirty water into unnaturally clean water.»

Moralsk grunnlag

Hvorfor gir informasjonsapparatet og de påståtte ekspertene uttrykk fordi meningene de har? Hva er det som ligger bak? 

«In other words, eliminating human impact, not advancing human flourishing, is the primary moral goal driving our knowledge system in the realm of energy—and, as we will see, in many other areas.»

«When designated experts talk about present and future catastrophe, they are often evaluating increases in human flourishing as morally catastrophic.»

Det som er den dominerende holdning i mainstream-miljøer er at det å leve gode liv for mennesker, det er umoralsk. 

«We now understand why our knowledge system consistently supports the elimination of cost-effective energy while ignoring its massive benefits, and why we go along with it. Our knowledge system is operating on the anti-human goal of eliminating human impact, which leads it to regard the inherently high-impact phenomenon of cost-effective energy as immoral and in need of elimination—and which causes it to regard cost-effective energy’s massive benefits to human flourishing as irrelevant at best and immoral at worst.»

Epstein sier at informasjonsapparatet og de påståtte ekspertene har et verdisyn som innebærer at de mener at for mennesker å leve gode live er umoralsk. Dette kommer tydelig frem hos en rekke av de påståtte ekspertene. Bill McKibben sier eksplisitt at «Human happiness … is not as important as a wild and healthy planet… Some of us can only hope for the right virus to come along». Det McKibben sier er at det er bedre at mange dør enn at vi forandrer eller gjør inngrep i/på planeten. Dette er bokstavelig talt en menneskefiendtlig verdigstandard. 

Det finnes flere uttalelser som er i samme gate som dette. 

Epsteins syn er dog slik: «Let’s be clear: “natural” life, life in an unempowered environment, is not conducive to fulfillment—including a good relationship with the rest of nature. As we’ve seen, an environment without massive amounts of time-freeing machine labor is an environment where most of one’s time is spent acquiring the most basic necessities in their crudest form. Such an environment, for the average individual, means a life of frequent tragedy, with infants dying, children dying, teenagers dying, adults dying in their thirties and forties, as the normal way of life. It means being in mostly the same place, unable to see most of the wonders of the world.»

Uten olje ingen velstand

«Recall that only about 1.5 billion people live in what I call the empowered world, which means they use at least one third of the electricity of the average American. Over three billion people live in what I call the unempowered world, where the average person uses less electricity than the average American refrigerator. And almost three billion people are in between in what I call the barely-empowered world. That means that six billion unempowered or barely-empowered people live in a world where, compared to what those of us in the empowered world often take for granted, it is far more difficult to nourish themselves, it is far more difficult to protect themselves from nature, and they have far less opportunity to achieve fulfillment. Thus, billions of people’s lives depend on massively expanding the availability of ultra-cost-effective energy.»

Epsteins konklusjon er som følger: Uten olje ingen velstand. Klimaet varierer hele tiden og vi må tilpasse oss, noe som innebærer at vi må beherske det, og viktigst her er å kunne oppholde oss i oppvarmede hus, bruker vanningsanlegg, bygge demninger, etc. For å gjøre det på en effektiv måte må vi ha energi. Den mest effektive, billige og rene energien er den vi får fra olje og fra atomkraft. Bruk av slik energi har visse bieffekter, men de er håndterbare, Og Epstein har satt følgende ord på det å kunne håndtere bieffektene. Vi må altså ha «climate mastery». 

Stigende havnivå og tørke kan kontrolleres med demninger og vanningsanlegg – men for å bygge slike trengs det en energi. Dette er aspekter ved Epstein kaller «climate mastery». Her er et annet eksempel: Mange trekker frem de mange skogbrannene som nyhetsredaksjonene har lagt stor vekt på å rapportere om de siste årene, de sier at det er flere skogbranner på grunn av av høyere gjennomsnittstemperatur. Men skogbranner er et naturlig fenomen (lynnedslag), og inntil for få år siden kunne man redusere antall skogbranner ved å rydde i skogen, det vil si fjerne buskas mellom trærne. Men etter krav fra miljøbevegelsen har man de siste årene gjort mindre av detteDe mener at det er best at skogen er uberørt av menneskelig inngrep….. Med mye buskas mellom trærne vil skogbranner som altså oppstår naturlig, lettere spre seg …. 

Kunnskapsapparatet er ikke bare upålitelig, det er løgnaktig. 

Kunnskapsapparatet og alle etablerte miljøer bygger på en menneskefiendtlig standard en standard som sier at gode liv for mennesker er en umoralsk ting. Epsteins syn er motsatt. Han mener det er moralsk riktig at mennesket leve gode liv, og han beskriver alstå gode liv som å leve et liv som er preget av blomstring eller «flourishing». 

Bare en kort kommentar til slutt: Epstein har valgt å ikke legge vekt på at bruk av olje, dvs. utslipp av CO2 i atmosfæren har lite å si for klima; dette gjør han for ikke å fremstå som en såkalt klimafornektere. 

Helt i begynnelsen av boken sier han følgende: «I am not going to make the case for more fossil fuel use by making some “climate change denier” argument that fossil fuels’ CO2 emissions aren’t impacting climate; I totally acknowledge that they have contributed to the 1 ° C warming we’ve experienced over the last one-hundred-plus years, and they will contribute to further warming going forward. But I will argue that the negative climate impacts of fossil fuels will be far, far outweighed by the unique benefits of fossil fuels.» 

At menneskelig aktivitet påvirker klima er noe alle er enige om; det finnes til og med en undersøkelse som sier at 97 % av alle klimaforskere mener at menneskelig aktivitet – utslipp av CO2 – påvirker klimaet. Men alle seriøse klimaforskere sier at denne påvirkningen er svært liten; den blekner i forhold til andre påvirkninger som for eksempel solaktiviteten. Epstein velger å ikke legge vekt på dette poenget i denne boken, og det er fullstendig akseptabelt. (Undersøkelsen om de 97 % er gang på gang gjengitt på en løgnaktig måte av mljøbevegelsen; den gjengis som om 97 % av alle klimaforskere mener at vi står foran en katastrofal global oppvarming og at det må treffes omfattende politisk tiltak for å redusere utslippene av CO2. Dette er altså helt feil. Vi linker til en egen artikkel om dette nedenfor.)

Epstein sier at hans rammeverk er at han anser det at mennesker kan leve gode liv, dvs. at de kan «flourish», er et moralsk gode. Som nevnt over er dette uttrykket velkjent innen klassisk filosofi. Epsteins utdannelse er innen filosofi, men han nevner ingen filosofer som har betraktet det å leve gode liv som moralsk høyverdig. Som vi alle vet; praktisk talt alle etiske tenkere, i perioden etter de som blomstret i antikkens Hellas (Sokrates, Platon, Aristoteles), har hevdet at det som er moralsk høyverdige er selvoppofrelse. I antikkens Hellas var blomstring ansett som et så opplagt etisk høyverdig prinsipp at det ikke var noe som helst behov for å hverken argumentere for det eller mot det. I dag er det dessverre annerledes. Det etiske prinsipp som alle tar for gitt som det eneste moralsk høyverdig er selvoppofrelse/altruisme. Dette er hovedgrunnen til at miljøbevegelsen menneskefiendtlige prinsipper og politikk har fått så stort gjennomslag i kulturen. At en etikk som forfekter selvoppofrelse har negative konsekvenser for menneskers liv burde være svært enkelt å forstå. 

Ovenfor har jeg gjengitt noen poenger fra boken, men det er mange mange flere å hente. Boken bør absolutt leses av alle som er interessert i temaet. Den bør leses av alle som er interessert i politikk, og alle som er et ønske om å forhindre miljøbevegelsen omfattende ødeleggelser av manneskelig velstand.

.

.

.

.

.

Artikkelen om de 97 %

https://www.forbes.com/sites/alexepstein/2015/01/06/97-of-climate-scientists-agree-is-100-wrong/?sh=457f81533f9f

Fred, frihet og velstand

I mange storbyer i Vesten er det nå så og si daglig demonstrasjoner til støtte for Ukraina. Grupper av mennesker fra noen dusin til noen tusen samler seg, vifter med ukrainske flagg og roper slagord av typen «Fred nå!» og «Stopp Putin!». 

Dette er positive markeringer, men vil de ha noen effekt? Vil slike ting føre til at krigen stoppes? Nei. Men hvordan skal man da oppnå fred og frihet? 

I hovedsak foregår kriger på to måter: Enten ved en regulær storskala militær invasjon utenfra (dvs. at et lands militære styrker går inn i et annet land og ved at mål i det landet som blir invadert også blir angrepet med raketter og bomber), eller ved en slags femtekolonne-virksomhet hvor en frihetsfiendtlig aktør undergraver en stats legitime regime innenfra ved gradvis å underminere statens legitime maktutøvelse og ved å få gradvis økende aksept for den ideologien som femtekolonnen og dens oppdragsgiver/inspirasjonskilde representerer og kjemper for. En krig som føres på denne måten krever en stor ideologisk styrke, betydelige menneskelige ressurser, men lite våpen. 

Vanlig krig

«Vanlig krig» er den type krig vi oftest har sett i historien, og som mange trodde vi ikke igjen ville oppleve i Europa. Russlands invasjon av Ukraina har dessverre vist at denne overbevisningen var feil. Forrige gang Europa opplevde denne type krig var under annen verdenskrig hvor det nasjonalsosialistiske Tyskland invaderte en rekke andre land: Tsjekkoslovakia, Polen, Frankrike, Danmark, Norge, Russland.

Etter at disse landene ble tatt på senga ved å være nærmest helt uforberedt på denne krigen lovet de  seg selv etter at krigen var avsluttet: «Aldri mer 9. april». (Det var slik dette ønsket kom til uttrykk i Norge; Norge ble invadert 9. april 1940.) Uttrykket «Aldri mer 9. april» betyr at man skal skaffe seg et så sterkt militært forsvar at man aldri vil bli angrepet eller okkupert igjen. 

Et av landene som seiret i andre verdenskrig, Sovjetunionen, la etter 1945 under seg så og si alle landene i Øst-Europa og gjorde dem til sine lydriker. Landene i Vest-Europa så på dette som en trussel fra det kommunistiske Sovjetunionen, og dannet sammen med USA en sterk militær allianse – NATO –  som skulle sørge for at disse landene hadde så sterkt forsvar og hadde så sterke allierte at disse landene ikke ville bli rammet av Sovjetunionens ekspansjon.  

Etter som årene gikk og etter at kommunismen i Sovjetunion brøt sammen rundt 1990, var det mange som trodde at vi aldri ville se slik vanlig krigføring i Europa igjen, og regimene i Vesten lot sine militære styrker forfalle. En annen viktig ting som skjedde var at den moralske styrken i landene i Vesten, en styrke som er en nødvendig forutsetning for å forsvare friheten og kapitalismen på militært vis, ble svakere og svakere. Dette skjedde fordi de idéene som dominerer i befolkningene i landene i Vesten ble mer og mer venstreorienterte; oppslutningen om både individuell frihet og markedsøkonomi/kapitalisme ble stadig svekket. 

Et annet viktig element som har skjedde etter annen verdenskrig var at Vesten tapte – eller ikke vant – en rekke kriger: Korea, Vietnam, Gulf-krigene, Afghanistan. Vesten ved Storbritannia vant dog den meget korte Falklandskrigen (som pågikk noen få uker på forsommeren 1982), men dette var mens Margaret Thatcher var statsminister i Storbritannia, og hun var en leder av et helt annet format enn de som ellers har vært ledere i alle land i Vesten etter annen verdenskrig. Den eneste andre lederen som var i hennes kategori var Ronald Reagan. På den annen side kan man si at Vesten vant den kalde krigen: Det kommunistiske Sovjetunionen gikk i oppløsning. Denne kalde krigen endte under Ronald Reagan, selv om Sovjetunionens endelig sammenbrudd kom under Reagans etterfølger George Bush sr. Typisk nok ble Nobels fredspris tildelt Sovjetunion siste leder Michael Gorbatsjov; begrunnelsen var antagelig at han fortjente en pris fordi han ikke satte i gang en krig for å forsvare Sovjet-diktaturet før det gikk i oppløsning. Reagan fikk ingen pris. 

Men de fundamentale idéene som dominerte i Russland er fortsatt omtrent de samme i dag under Putin som de var under kommunisttiden, og som de var under tsar-tiden før 1917. Og derfor blir hovedlinjene i politikken de samme: Russlands dyptliggende karakter har ikke endret seg på vesentlig vis på mange hundre år selv om ulike typer regimer har avløst hverandre. Kort sagt: Russland har alltid vært et diktatur, og befolkningen har sett opp til og ønsket seg sterke menn som ledere – enten det var tsaren eller Lenin eller Stalin eller Putin.  

Vesten ble i vår tid oppfattet å være så svakt at når Russland begynte å få krefter igjen etter Sovjetunionens sammenbrudd, begynte Vladimir Putin, som altså reelt sett er Russlands diktator selv om han er demokratisk valgt med stor oppslutning i befolkningen, å gjennomføre sine ønsker om å utvide det området han kontrollerer; regimet i Russland begynte derfor å tilrane seg områder i sitt nabolag. Dette har skjedd bit for bit det siste tiåret uten at Vesten har reagert. Det siste forsøket på å utvide Russlands område er forsøket på okkupasjon av Ukraina. 

For å oppsummere poenget i denne seksjonen: For å hindre at man blir angrepet må man ha et sterkt militært forsvar, et forsvar som er så sterkt at ingen vil våge å angripe. En forutsetning for dette er at man – befolkningen – har den moralske styrke som sier at man har rett til å forsvare seg – sitt land, sin ideologi, sin frihet – militært med de midlene som er nødvendig for å slå tilbake ethvert angrep. En forutsetning for dette igjen er at befolkningen har en sterk overbevisning om at det system de har og det samfunn de har er verdt å forsvare med sterk militær makt.  

Det er alltid diktaturer eller svært ufrie nasjoner som går til angrep på denne måten, altså ved en uprovosert invasjon. Det er flere grunner til dette, men la oss her bare nevne to: En diktator tror han kan motvirke opposisjon i eget land ved å samle befolkningen mot den ytre fiende: Derfor tror han at en krig vil styrke hans sak og stilling i hjemlandet. (I 1982 var Argentina et diktatur under general Galtieri og for å styrke sin stilling innad i landet besluttet han å sende militære styrker for å okkupere Falklandsøyene, som Argentina i mange år hadde ment egentlig var argentinsk og ikke britisk. Han regnet dog ikke med at det var en sterk person som var statsminister i Storbritannia.)

Et annet poeng er at diktaturer er ufrie, og frihet er en forutsetning for velstand. Diktatoren kan gi befolkningen inntrykk av at landets lave velstand skyldes mangel på ressurser, og man kan ta et annet land for å få kontroll over ressursene i dette landet. Et fritt land derimot kan skaffe alle typer ressurser de trenger ved å kjøpe dem, men en slik tenkemåte er helt fremmed for diktatorer og andre frihetsmotstandere. 

Kort sagt: det å stå på en plass i en storby og viftet med plakater som sier «Sopp Putin» eller «Fred i Ukraina» har ingen effekt. Det som har effekt og som virkelig skaper fred, er at man har et militært forsvar som er så sterkt at ingen våger å angripe. 

Femtekolonne-krig

Det finnes også en annen måte å føre krig på, og her skisserer vi et tenkt scenario. Denne andre måten å føre krig på består i at en makt – det kan være en stat som ønsker å overta et annet land for å benyttes dets ressurser eller dets geografi (f.eks. nyttige havner), men det kan også være en ideologi som ønsker å overta et land slik at ideologien bestemmer politikken i landet – forsøker å svekke de legitime makthavere i landet. Angrepet består altså ikke i en militær invasjon, det består av ulike mindre aksjoner som har som mål å svekke de legitime myndigheter i landet. Dette kan skje ved at den fremmede angripende makten plasserer en femtekolonne i landet. (Denne femtekolonnen kan også bestå av de av landets egne borgere som slutter opp om den ideologien som den fremmede makten representerer.)

En slik femtekolonne har en stor verktøykasse som den kan benytte for å fremme sitt mål. Den kan arbeide for å endre landets lovverk, den kan arbeide for å redusere respekten for statens legitime maktapparat (politiet, det militære, rettsapparatet) slik at de ikke gjør den jobben de er ment å gjøre, Den kan også arbeide for å redusere oppslutningen om de fundamentale idéene som statens makt og organisering forutsetter og bygger på ved ordinær idéspredning.    

Det finnes en rekke eksempler som viser at det fungerer slik i dag: I en rekke land i Vesten finnes det områder hvor politiet ikke våger å gå inn; områdene er overtatt av et slags privat rettsapparatet som håndhever sin egen justis uavhengig av hva politiet egentlig skulle gjort og hva landets lover sier. Slike enklaver, hvor landets opprinnelige ideologi altså ikke lenger er rådende, men er erstattet av den fremmede ideologien, kan f.eks kalles «No-go-zones» – og de som ikke kan gå dit er politiet dersom det skulle ønske å opprettholde landets opprinnelige ideologi og justis. (Iblant kan det bli slik at heller ikke hverken ambulanser eller brannbiler kan kjøre inn i disse områdene uten å risikere å bli utsatt for visse typer angrep, som for eksempel steinkasting.) 

En annen måte å gjøre føre denne krigen på er å foreta det som her kan beskrives som mindre angrep på materielle verdier, for eksempel ved å sette fyr på privatbiler. 

Det kan forekomme tilfeller hvor politiet ikke våger å gripe inn overfor slike voldelige femtekolonister/demonstranter, og man kan også se tilfeller hvor politiet kan bli jaget av slike voldelige demonstranter. Disse voldelige demonstrantene kan i mainstreammedia da gjerne bli omtalt som «aktivister»; det kan hande at ingen i mainstream setter riktig navn på dem: de er terrorister. Dette kan ha som årsak at de som skriver i mainstreammedia egentlig sympatiserer med den ideologien som disse voldelige demonstrantene representerer.  

Dersom en fredelig demonstrasjon. utført av aktører som benytter seg av sin rett til frihet, blir angrepet av voldelige motdemonstranter som ikke respekterer andes frihet, kan det bli slik at mainstream-aktører ikke kritiserer de voldelige demonstrantene, i stedet kritiserer de de fredelige demonstrantene fordi de gir uttrykk for provoserende meninger. Disse fredelige demonstrantene kan da bli nektet å foreta sine fredelige markeringer. Skylden for volden kan altså bli lagt ikke på de som utøver vold, den kan bli lagt på de som benytter det som burde være deres frihet til å si sin mening om en aktuell sak. 

Det militære ser i mange vestlige land idag ofte ut som om det primært blitt en arena for likestilling og kjønnspolitikk heller enn å være en effektiv organisasjon som med våpenmakt skal slå tilbake ethvert angrep koste hva det koste vil. Å plassere personer i viktige militære stillinger på grunn av irrelevante kriterier som for eksempel kjønn kan føre både til at den militære slagkraft blir mindre og til at det kan forkomme alvorlige ulykker i fredstid, for eksempel ved at kostbare skip forliser fordi kommandoen er overlatt til personer ikke på grunn av dyktighet, men på grunn av irrelevante kriterier. 

Et annet redskap denne gruppen kan bruke er at den kan forsøke å endre lovverket slik at forskjellige typer motstand mot denne invaderende ideologien og dens aktivister blir forbudt. 

Noe man kan måle en slik invaderende ideologis suksess på er at dens organisasjoner får muligheten til å motta enorme beløp i statsstøtte fra staten i det landet den forsøker å overta, men dette kan kun skje dersom befolkningens grunnleggende ideer – og det er alltid disse idéene som kommer til uttrykk i den politikken som føres – i betydelig grad er i overensstemmelse med de idéene som dominerer i femtekolonnen. 

I dag 

Til tross for den utvikling som har skjedd i Vesten de siste par tiårene, har Vesten fortsatt en kolossal økonomisk og militær styrke. Man må huske på at utviklingen sjelden går rettlinjet, den går som regel i bølger. Russlands invasjon av Ukraina ser ut til å ha samlet en del sterke krefter om å ruste opp det militære forsvaret. Dette er en klar holdningsendring i forhold til bare for noen få måneder siden, og dette ser også ut til å gjelde alle land i Vesten. 

Det kapitalistiske Vesten bygger på rasjonelle ideer: individualisme, rasjonalitet, rasjonell egoisme, individuell frihet, markedsøkonomi, skille kirke stat, rettsstat, frihandel, fritt næringsliv, begrenset stat – verdier som nødvendigvis fører til økt velstand. Dersom disse verdiene svekkes i befolkningen vil man få en annen politikk en politikk som vil føre til at velstanden reduseres. 

Alle diktaturer er imot disse verdiene og vil forsøke å ødelegge dem; å innføre og å opprettholde et diktatur er kun mulig dersom disse verdiene står svakt i kulturen. 

Hvis det skulle komme en fremmed ideologi som føre krig på den måten vi har antydet i det andre delkapitler over vil den arbeidet for å svekke alle disse verdiene. 

Det dette forteller oss er at måten å opprettholde fred og velstand på – den eneste måten man kan opprettholde fred og velstand på – er å arbeide for å øke oppslutningen om de verdiene vi nevnte over. Men på svært kort sikt er løsningen som følger: Det militære må bli så sterkt at ingen vil våge å angripe, og politiet må få muligheten til å arrestere alle som bruker vold og setter frem reelle trusler mot fredelige personer. Dette innebærer ikke bare at politiet må få økonomiske ressurser, det betyr også at de må kunne basere sin aktivitet på et lovverk som innebærer at alle kriminelle, inkludert voldsmenn, skal settes i fengsel.  

Bortsett fra den opprusting av det militære som skjer akkurat nå på grunn av Russlands invasjon av Ukraina, ser det ut til at utviklingen på alle punkter går i stikk motsatt retning av den som kan føre til at vi får stabile, harmoniske samfunn med fred, frihet og velstand. 

De konservative

De konservative er i vinden for tiden: «Gigantisk opptur for Erna Solberg», leser vi i Nettavisen, og videre: «Høyre fosser fram og er nå det klart største partiet i Nettavisens maimåling fra Sentio. Partiet får en oppslutning på 28,8 prosent, som er fram 1,1 prosentpoeng fra april. Resultatet er også 8,4 prosentpoeng høyere enn fjorårets stortingsvalgresultat …».

Nå kan dette være resultat av de naturlige svingningene; velgerne bli misfornøyd med den sittende regjering når den får problemer – noe den nåværende regjeringen har i og med høye priser på strøm og bensin, og ellers en generell prisstigning på alt fra reiser til mat og restaurantbesøk – og gir uttrykk for støtte til det de oppfatter som alternativet. Alternativene er enten en sosialistisk/sosialdemokratisk fløy – Ap, SV, Rødt, MDG, Sp – eller en borgerlig/konservativ fløy – Høyre, FrP, KrF. (Hvilken side Venstre på er umulig å avgjøre, det skifter praktisk talt fra dag til dag.) Regjeringsmakten har skiftet mellom de to fløyene i mange tiår. (I de 20 årene fra 1945 til 1965 var det ingen slike skifter mellom fløyene; det var kun Ap som hadde regjeringsmakt, hvis vi da ser bort fra den korte perioden med en koalisjonsregjering etter frigjøringen i 1945, og de få ukene hvor Høyres John Lyng styrte i 1963 etter at Ap-regjeringen tapte et mistillitsforslag på grunn av forsømmelser ifbm. statlig gruvedrift på Svalbard).

Det ser ut til at folk flest er misfornøyd med den regjeringen vi har, noe det er god grunn til. Men er det konservative et alternativ? Vil en konservativ politikk føre til økt frihet og dermed til økt stabilitet og velstand for folk flest? 

Vi skal i det følgende kort se på hva som skjedde da Høyre sist satt i regjering og Erna Solberg var statsminister, dvs. perioden 2013-2021  

Økonomien 

Her er noe vi kunne lese i avisene i 2018: «Norsk industri kommer på jumboplass i ny rapport. En ny rapport fra A.T. Kearney sammenligner forholdet mellom produktivitet og kostnader i norsk næringsliv med andre land. Norsk industri kommer på sisteplass i undersøkelsen. … Innenfor fastlandsindustri, hvor Norge kommer dårligst ut, er gapet opp til Danmark på første plass på hele 46 prosent.» (Det hele bildet er dog noe mer nyansert enn det vi gjengir her, og det kan man lese på lenken fra dn, som er å finne nedenfor.)


«Mørk trend for norsk økonomi: – Helt unikt i fredstid. Nye tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser en dyster utvikling for nordmenns lommebøker siden 2015. Ifølge SSB er realinntektsnivået, altså inntekten din tatt høyde for prisutviklingen, lavere nå enn det var i 2015. «Husholdningenes realinntekt lå fremdeles 8000 kroner lavere enn nivået i 2015», skriver SSB i en beregning publisert i slutten av desember [2019]…. I 2013 da Erna Solberg ble statsminister var andelen av økonomien som var offentlige utgifter 55 prosent. Ifølge SSBs siste tall er det 59,1 prosent.» (Nettavisen,  januar 2020, lenke nedenfor). For å gjenta dette viktig poenget: Den offentlige andelen av økonomien økte med nesten 5 prosentpoeng under den konservative regjeringen. 


«I opposisjon varslet Frp [som satt sammen med Høyre i regjering] «krig mot byråkratiet». Nå har staten over 1000 flere byråkrater. Fellesskapet må nå bruke rundt en halv milliard kroner mer i året på å lønne Frp- og Høyre-regjeringens byråkratvekst. [Finansministeren hevdet dog at veksten i byråkratiet var redusert i forhold til det som skjedde under den forrige regjeringen]» (aftenposten, link nedenfor). 

Hva så med statens utgifter, som er et greit mål på omfanget av statens engasjement i økonomien? 

Tabellen nedenfor viser statsbudsjettet utgifter i milliarder kroner. 

2010  908

2011  960 

2012 1006

2013 1065

2014 1114

2015 1199

2016 1246

2017 1301 

2018 1325 

2019  1377

2020 1443

2021 1515

2022 1576

Økningen har stort sett vært jevn uansett hvilken fløy som har sittet i regjering eller hatt flertall på Stortinget, og det er ikke lett å se at i en åtte års periode hadde vi en konservativ regjering dersom man baserer seg på en oppfatning om at en konservativ regjering vil redusere statens makt og omfang innenfor økonomien. 

Man kan ikke konkludere annet enn at den konservative regjeringen bare fortsatte den utviklingen som hadde skjedd under den tidligere rødgrønne regjeringen, det vil si at det ikke var noen som helst reduksjon i offentlige oppgaver eller i skatte- og avgiftsnivået. (Nå kan man i tabellen korrigere for slike ting som befolkningsvekst og redusert pengeverdi, men dette vil ikke gjøre merkbare utslag.) Det er ingenting som tyder på at det var en reduksjon i veksten i de offentlige utgifter. 

Stillinger 

Regjeringen kan sterkt påvirke hvem som blir ansatt i viktige stillinger i det offentlige apparatet. Her er en kort liste med noen eksempler på personer som ble utnevnt da Høyre satt i regjering

Den tidligere politiske aktivisten Tor Gjermund Eriksen, med fortid i SU, SV og Ap, fikk forlenget sitt åremål som NRK-sjef med seks nye år.

SV-politikeren Bård Vegard Solhjell ble utnevnt til ny sjef i Norad.

Tidligere Ap-statsråd Hanne Bjurstrøm ble i 2016 utnevnt til likestillingsombud.

Ny riksadvokat ble Jørn Maurud – hans politiske bakgrunn er ikke kjent, men han er samboer med Hanne Bjurstrøm.

Tidligere Rødt-politiker Aslak Sira Myhre ble i 2014 utnevnt til nasjonalbibliotekar (Solberg tiltrådte i oktober 2013). 

Tidligere Ap-politiker og NATO motstander Jens Stoltenberg ble generalsekretær i NATO i 2014, en utnevnelse som neppe ville ha skjedd hvis ikke Solberg hadde gått god for den.

Det virker som om de konservative utnevner sosialister til alle typer prominente stillinger. 

Storkoalisjonen

Enkelte har hevdet at siden Høyre og Arbeiderpartiet stemmer sammen i så og si alle viktige saker bør disse to partiene slås sammen. 

«– Det er på tide at Høyre og Arbeiderpartiet lar historie være historie, og går sammen om en demokratisk regjering. Det skriver tidligere kommunestyrerepresentant for Høyre i Sortland, Arne Seljeseth, i et innlegg… »

Og for å vise at dette ikke er noe nytt tar vi med denne fra 2009: «Ap og Høyre burde regjere sammen. Høyre og Arbeiderpartiet er enige i mange av de viktigste spørsmålene i norsk politikk»

«Høyre søker makt med MDG. I alle fire bydelene der Høyre får makt de neste fire årene har de invitert MDG med på laget. Avstanden mellom Frp og Høyre har økt, mener Høyres Eirik Lae Solberg.»

Disse partiene kommer selvsagt aldri til å slås sammen, men vi tar det med for å illustrere at disse to partiene ligger svært nær hverandre i politisk spørsmål – det er ingen fundamental forskjell mellom dem, hverken i ideologi eller i praktisk politikk. Det er altså svært liten forskjell mellom de konservative og sosialdemokratene. Hvis det skulle finnes noen forskjell mellom dem er det kun i retorikken.  

Overvåkning

Det er kanskje ikke så mange som husker striden om DLD – Datalagringsdirektivet. Det var kun to partier som stemte for, og vi lar foreløpig leseren gjette hvilke to partier det var. 

DLD gikk ut på at staten skulle pålegge operatører (innen mobiltelefoni, e-post, etc.) å lagre brukernes metadata i en viss periode. Høyre var en svært ivrig forkjemper for innføring av dette i Norge. Alle partier på Stortinget stemte 4. april 2014 imot innføringen av dette – unntatt Høyre og Arbeiderpartiet, som altså stemte for. Etter at det ble vedtatt i Norge fant EU-domstolen fire dager senere at direktivet ville innebære en for stor krenkelse av personvernet, og det hele ble stoppet.

Men Høyre fortsetter i samme spor.Vi siterer følgende fra er noe lengre artikkel i Aftenposten: Høyre vil «gi PST adgang til å innhente og lagre åpent tilgjengelig informasjon – og utrede verdien av stordatainnhenting». Høyre vil også «be regjeringen iverksette et systematisk og langsiktig nasjonalt arbeid mot falske nyheter og desinformasjon. Høyre ønsker et prosjekt over minst fem år. Det bør ifølge Høyre inkludere et større, tverrfaglig prosjekt i regi av Media City Bergen.»

Dette er et innledende skritt mot et statlig Sannhetsministerium. Aftenpostens artikkel inneholder også kritikk av forslaget: «Datatilsynet er betenkt over å åpne for at PST  kan lagre, systematisere og analysere store mengder åpent tilgjengelig informasjon til etterretningsformål. Tilsynet poengterer at PST da vil bli en tjeneste som «driver etterretning mot norske borgere». Forslaget medfører at bl.a. åpne diskusjoner i sosiale medier, kommentarfelt, blogger og annet vil kunne lagres og overvåkes med algoritmer og søkemotorer. Ifølge Datatilsynet vil det være en parallell «i den virkelige verden» om PST f. eks fikk en oversikt over alle som deltok på politiske møter, og hva de sa.Forslaget om kriminalisering av påvirkningsvirksomhet iverksatt av fremmede stater møter motbør bl.a. i Advokatforeningen. Den mener forslaget kunne føre til «mulige krenkelser av organisasjons- og ytringsfriheten»». 

Grønn politikk 

Høyre ser ut til å gå inn for en like grønn politikk som ekstremistene i MDG. De konservative er for å bruke kolossale beløp på klimatiltak, de støtter utbygging av vindfarmer, mm. Alle disse tiltakene er egentlig helt ubegrunnet, de har ingen effekt, og alle pengene som er brukt – det er snakk om flere titalls milliarder kroner – er fullstendig bortkastet. Kostnaden må dekkes av de som jobber produktivt i nyttige næringer, det vil si folk flest som er i jobb. 

Rettsstat

Høyre var for innføring av omvendt bevisbyrde i visse typer diskrimineringssaker, og de var for innskrenking av ytringsfriheten når det gjaldt såkalt rasistiske uttalelser. 

Høyre støttet et pålegg om kjønnskvotering i styrene i visse typer private firmaer. 

Høyre stemte for å utvide verneplikten til også å omfatte kvinner (alle partier på Stortinget unntatt KrF stemte for dette).

Høyres forhold til den primitive islamkritiske organisasjonen SIAN ser ut til å legge mer vekt på popularitet i enkelte grupper heller enn å beskytte ytringsfriheten: «Statsminister Erna Solberg (H) frykter at det sterke vernet om ytringsfriheten i Norge skal bli feiloppfattet som likegyldighet overfor Sians holdninger» (aftenposten). Men Solberg legger ikke stor vekt på å ta avstand fra de som benytter grov vold for å vise sin uenighet overfor SIANs islamkritikk og provoserende markeringer. 

For noen år siden var det i Oslo sentrum kraftige demonstrasjoner med innslag av vold mot en gruppe som holdt en fredelig markering til støtte for Israel. Oslos daværende byrådsleder Erling Lae (H) uttalte den gangen at: «… de som arrangerer demonstrasjoner har også ansvar for at det forløper fredelig, og at de ikke tiltrekker seg fiendtlige motdemonstranter…» (kilde aftenposten). Lae sier reellt sett at de som har upopulære standpunkter ikke bør demonstrere – blir det vold er det de som provoserer som skal stoppes, ikke de som utøver volden. 

Sterke frihetsinnskrenkninger

Med corona-epidemien som påskudd innførte Solberg-regjeringen i mars 2020 svært omfattende innskrenkninger i nordmenns personlig frihet: I en periode kunne ikke folk dra på hytta på fjellet, de kunne ikke reise til utlandet, de kunne ikke gå på restaurant, de kunne ikke samles i annet enn svært små grupper, osv. Skoler og undervisningsinstitusjon ble stengt, og en rekke normale aktiviteter ble det også forbudt å gjennomføre. Dette hadde omfattende og svært negative konsekvenser for næringslivet og ikke minst for mange av de enkeltpersonene som ble rammet. 

Å bruke et tiltak som karantene under en epidemi er i visse tilfeller akseptabelt, men det som da skjer er at det er de syke som settes i karantene for at de ikke skal smitte andre. Det var ikke dette som skjedde denne gangen; nå ble alle satt i karantene enten de var friske eller syke. Det er helt unikt at man under en epidemi setter friske personer i karantene. (Men det skal tilføyes her at en rekke andre land hadde tilsvarende tiltak, og mange av dem hadde langt strengere tiltak enn Norge. På den annen side hadde Sverige langt mildere tiltak enn de vi hadde.) 

Fremtredende Høyre-folk støtter også Agenda2030, et prosjekt som har som mål å gjøre hele verden om til en velferdsstat under styring av FN. (Vi har skrevet utførlig om dette prosjektet tidligere og lenker til vår artikkel nedenfor.) Man kan markere støtte til denne frihetsinnskrenkende politikken,  som altså har omfattende overnasjonal styring som mål, ved å plassere en pin på jakkeslaget der hvor mange de siste årene har plassert sin egen nasjons flagg: «De siste månedene har flere fremstående nordmenn hatt på seg en nål som symboliserer FNs bærekraftsmål. Blant disse er kronprins Haakon, statsminister Erna Solberg (H), helseminister Bent Høie (H), kommunalminister Nikolai Astrup (H) …». (faktisk.no). I Norge var det en debatt som tydet på at det nærmest var mistenkelig å benytte det norske flagget på jakkeslaget (link til en artikkel om dette nedenfor). 

Helt til slutt

Fra VG 20/5: «Solberg får internasjonalt verv: −  Jeg er stolt. Høyre-leder Erna Solberg blir styremedlem i amerikanske Global Citizen og skal spille på lag med blant andre Billie Eilish, Ed Sheeran, Demi Lovato, Elton John, Lorde og Måneskin. – Jeg sier ja til dette vervet fordi Global Citizen kanskje er den organisasjonen i verden som har størst potensial til å mobilisere folk, spesielt unge rundt omkring i verden, for å bekjempe fattigdom og nå  FNs bærekraftsmål, sier Solberg til VG».  

Ord blir fattige. Vi lar denne nyhetssaken tale for seg selv. 

Alternativet

De konservative har ingen løsning på de store problemer vi har og de enda større problemene vi kommer til å møte i årene fremover. Tvert imot. De konservative er en betydelig del av problemet! Det er ingen stor forskjell på den typisk konservative og en vanlig SVer – bortsett fra at de konservative muligens har et penere sprog, er penere i tøyet, har en mer dannet fremtreden, benytter   en falskere retorikk og innehar en større dobbeltmoral. Det kritiske som er sagt her gjelder også om konservative partier i andre land land som norske forståsegpåere ofte synes det er naturlig at vi sammenligner oss med: Frankrike, Tyskland, Storbritannia, USA. 

De konservative er intet alternativ og de har ingen løsning. Det er hverken for individuell frihet eller næringsfrihet, de er for enda mer statlig styring og kontroll, de er for flere statlige tilbud, de er for er det saklig sett ubegrunnede grønne skiftet – kort sagt: de er mot individers rett til å bestemme over seg og sitt, de er mot individuell frihet.  

Det eneste alternativ som kan bringe oss på en riktig kurs, en kurs som er bærekraftig og som gir samfunn preget av fred harmoni og velstand er liberalistiske organisasjoner eller partier eller bevegelser som klart og tydelig hevder at individer har rett til frihet, at individer har rett til å bestemme over seg og sitt, at statens oppgaver kun skal være å beskytte denne friheten, og derfor at  alt staten utfører som ligger utenfor de legitime oppgavene, må privatiseres – det vil si at skole, infrastruktur, pensjonsordninger, helsevesen, etc. må overføres fra statlige (eller kommunale eller fylkeskommunale) aktører til private aktører. Dette innebærer at respekt for eiendomsretten må gjeninnføres, det vil si at økonomien må dereguleres ved at alle frivillige handlinger mellom voksne mennesker blir tillatt  – inkludert produksjon av varer og tjenester, og at alt kjøp og salg av alle typer forbruksvarer kan skje helt uten statlig dirigering og kontroll.  

Dette kommer neppe til å skje med det første, og dessverre kommer vi derfor til å gå tunge og vanskelige og dyre tider i møte de neste årene. Det vi har sett den siste tiden er bare begynnelsen. .

.

.

.

https://www.vol.no/meninger/2017/09/02/–-Det-er-på-tide-at-Høyre-og-Arbeiderpartiet-lar-historie-være-historie-og-går-sammen-om-en-demokratisk-regjering-15238710.ece

https://e24.no/naeringsliv/i/zLBOgO/ap-og-hoeyre-burde-regjere-sammen

https://www.dagsavisen.no/oslo/hoyre-soker-makt-med-mdg-1.1604334

https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/prop-1-s-2009-2010/id580173/?ch=1

https://www.nettavisen.no/norsk-politikk/meningsmaling/hoyre/gigantisk-opptur-for-erna-solberg/s/5-95-494598

https://www.dn.no/makrookonomi/produktivitet/statistisk-sentralbyra/produktivitetsvekst/norsk-industri-kommer-pa-jumboplass-i-ny-rapport/2-1-478227

https://www.nettavisen.no/okonomi/mork-trend-for-norsk-okonomi-helt-unikt-i-fredstid/s/12-95-3423908050

https://www.aftenposten.no/norge/politikk/i/0R960/i-opposisjon-varslet-frp-krig-mot-byraakratiet-naa-har-staten-over-1000-flere-byraakrater

https://www.faktisk.no/artikler/0g47g/motstanden-mot-fn-nalen-startet-i-ytterliggaende-miljoer
https://www.faktisk.no/artikler/0g47g/motstanden-mot-fn-nalen-startet-i-ytterliggaende-miljoer

https://www.nettavisen.no/nyheter/erna-solberg-om-sian-jeg-tar-sterkt-avstand-fra-alt-det-de-star-for/s/12-95-3424012664

https://www.aftenposten.no/oslo/i/G1mdm/jeg-aksepterer-ikke-at-oslo-blir-en-slagmark

https://www.aftenposten.no/norge/politikk/i/mrjQX4/hoeyre-ber-regjeringen-innfoere-flere-tiltak-mot-spionasje

Tidligere artikler på gullstandard.no


God grunn til å feire grunnlovens egentlige innhold

Det er god grunn til å feire 17. mai, Norges grunnlovsdag. De fleste som feirer denne dagen feirer nasjonal selvgodhet, men denne dagens virkelige innhold – en markering av de frihetsideer som ble nedfelt i Norges grunnlov 17. mai 1814 – er det god grunn til å feire. 

Da grunnloven ble vedtatt, var den en av de mest progressive og opplyste i verden. Etter gjennombruddet for frihetlige ideer i USAs uavhengighetserklæring i 1776, var Norges grunnlov en av de første som la stor vekt på det vi i dag kaller individers rettigheter. I det store og hele er altså grunnloven, slik den ble vedtatt, i samsvar med en politikk som er et uttrykk for prinsipper om individuell frihet. Den er da, slik den opprinnelig var, i strid med hovedtrekkene i den politiske utvikling som har skjedd siden 1814.

Grunnloven inneholdt riktignok noen punkter som frihetstilhengere er uenige i (Norge skal være kongedømme, det skal være begrensninger på innvandring, staten har rett til å pålegge borgerne verneplikt, staten har rett til å innføre tvungen beskatning), men et stort antall punkter er i fullt samsvar med et politisk system med respekt for individers rettigheter:

Grunnloven sier at ingen skal dømmes uten etter lov og dom, at det skal være likhet for loven, at det er forbud mot tortur, at det skal være ytringsfrihet. Grunnloven legger også opp til at adelen skal avskaffes. Disse punktene er det alminnelig enighet om i dag, men enkelte punkter blir stadig brutt i dag: opprinnelig inneholdt grunnloven en bestemmelse om at staten kun skal ha rett til å beskatte befolkningen i det omfang som er nødvendig for å finansiere statens egne utgifter (dvs. til administrasjon) – grunnloven ga ikke tillatelse til beskatning til formål som velferd, overføringer, næringsstøtte, u-hjelp, etc.

Et tydelig tegn på endingen i den politikk som er ført de siste 200 år er følgende vesentlige endring i grunnlovens paragraf 101. Opprinnelig lød den slik: «Nye og bestandige Indskrænkninger i Næringsfriheten bør ikke tilstedes Nogen for Fremtiden». Det er klart at Stortinget etter 1814, og spesielt etter 1945, har vedtatt et stort antall lover som begrenser næringsfriheten. I 2014 ble denne paragrafen endret, og nå lyder den slik: «Enhver har rett til å danne, slutte seg til og melde seg ut av foreninger, herunder fagforeninger og politiske partier. Alle kan møtes i fredelige forsamlinger og demonstrasjoner. Regjeringen har ikke rett til å bruke militær makt mot innbyggerne uten etter lov, med mindre en forsamling forstyrrer den offentlige ro og ikke øyeblikkelig oppløses etter at de lovbestemmelser som angår opprør, tre ganger høyt og tydelig er opplest for forsamlingen av den sivile øvrighet.»

Nå står det ingen ting i grunnloven om næringsfrihet.

Det er all grunn til å feire den grunnloven som ble vedtatt 17. mai 1814. Dessverre er det lite igjen av de frihetsideer som da sto i høysetet, både i grunnloven og i det norske samfunnet. 
.

Sannhetsministeriet kommer – men hvorfor?

I flere land er det nå kommet planer som kan ende med at det opprettes noe som reelt sett er et statlig Sannhetsministerium. Ordet Sannhetsministerium er hentet fra George Orwells dystopi 1984 som i Wikipedia er omtalt slik: 

«[Bokens] handling er lagt til et [fremtidig] Storbritannia … som sammen med Amerika, Oseania og deler av Afrika utgjør staten  Oceania. Mesteparten av handlingen foregår i et mørkt og dystert bysamfunn,  London, hvor «Storebror» alltid ser deg og Tankepolitiet til en hver tid overvåker innbyggerne. Ideologien i samfunnet kalles  Ingsoc  (engelsk sosialisme). Det styrende sjikt (som personifiseres i den ikke-eksisterende Storebror) er Partiet. Partiets mål er å oppnå kontroll over innbyggernes bevissthet og følelser, over fortid og fremtid. …. Partiet har alltid kontroll over all informasjon i samfunnet. … Staten er delt inn i følgende ministerier; Sannhetsministeriet, som driver med propaganda og omskrivning av virkeligheten … ».

Dagens samfunn er ennå ikke bli slik som det som beskrives i 1984, men det er tydelig at vi er på vei…. 

Men hvorfor må det finnes et statlig Sannhetsministerium, hvorfor må det finnes et statlig organ som kontrollerer den informasjonen som folket får?

Vi har ikke tidligere hatt noe slikt, og i tidligere tider, hvis vi går noen tiår tilbake, var det heller ikke noe behov fra statens side for et slikt organ. Det vi kort skal se på her er hvorfor det nå er kommet et slikt behov. 

(Vi nevner i all korthet at den gangen kirke og stat var ett, kunne kirken fungerer som et slags sannhetsministerium (alt intellektuelt liv var den gang organisert i kirken), og ønsket om å skille kirke og stat var egentlig et ønske om et skille mellom politisk makt og intellektuelt liv; det var altså et ønske om at alt intellektuelt liv skulle være fritt og uavhengig av eksterne maktorganer (paven/kongen/staten). Det vi har gitt her er dog kun en ekstremt kort fremstilling av det som virkelig skjedde.)

Statens utallige oppgaver i dag

Men først: Statens legitime oppgave er å beskytte borgernes frihet – og kun det. Dette skjer ved at staten driver politi, rettsapparatet og militærvesen (samt den administrasjon som er nødvendig for å få disse organene til å fungere, inkludert register over de som har statsborgerskap og dermed stemmerett, etc.) 

Men staten er blitt større og større, og spesielt etter annen verdenskrig har staten tatt på seg enormt mange oppgaver i tillegg til de legitime oppgavene vi nevnte over: staten driver i dag ikke bare infrastruktur, skoler, og helsevesen, men også underholdning, kultur, forskning, og den står for utallige støtteordninger til alle mulige grupper over hele verden, faktisk.  (Vi kan bare nevne at det er mer enn 100 land som får u-hjelp fra Norge.)

For å kunne gjøre dette må staten ha støtte i befolkningen – og det har den. Den politikken som staten fører i dag har støtte fra praktisk talt 100 % av befolkningen. Alle er for at staten skal ta inn enorme beløp i skatter og avgifter og bruke dem på alle mulige gode tiltak, og alle er for omfattende statlig regulering av næringslivet. (Vi sier «alle» selv om det antagelig noen få tusen personer som ikke deler dette synet; men andelen av disse er kun noen få promiller.) 

Negative konsekvenser

Men statlig innblanding i økonomien og folks liv vil alltid ha negative konsekvenser. Det kan dog være vanskelig for den enkelte å se hva som er årsaken til de negative konsekvensene, og ofte blir derfor skylden for de negative konsekvensene lagt på feil sted. 

For å ta et ferskt eksempel som illustrerer dette: Enkelte legge skylden for de høye strømprisene på det frie marked. Sannheten er at det norske strømmarkedet er gjennomregulert av det offentlige.  Strømmen fraktes på noe som heter Statnett, strømprodusentene eies av kommuner, mesteparten av strømprisen er avgifter til staten, og det er reellt sett et statlig forbud mot effektiv privat strømproduksjon. Staten bestemte også at strømmarkedet i det sørlige Norge skulle kobles sammen med strømmarkedet i Tyskland og England, og siden disse har avviklet store deler av sin egen  effektive strømproduksjon, noe som er en viktig del av det grønne skiftet, er det mangel på strøm, og da blir strømprisen der høy. Da kan norske leverandører – kraftverk som eies av kommuner – selges inn strøm til den høye prisen som finnes i Tyskland og England, og siden statlige vedtak altså innebærer at det sør-norske markedet er koblet opp mot markedet i disse landene blir strømprisen da  høy også i Sør-Norge. Det er altså statlig innblanding i strømmarkedet som har skylden for de høye prisene, men allikevel er det mange som legger skylden på det frie marked. 

Siden annen verdenskrig har altså staten tatt på seg flere og flere oppgaver, oppgaver som går nærmere og nærmere inn på ikke bare den enkeltes eiendom og lommebok, men også hans kropp og sjel. Statlig innblanding i økonomien påvirker den enkelte eiendom og lommebok, mens helsevesenet og skoleverket/kulturlivet/forskningen påvirker hans meninger, hans oppfaringer og hans verdier. 

Alle har et nærmere forhold til sin kropp og sin sjel enn til sin eiendom og sin lommebok, så når statlig innblanding rammer kropp og sjel er det sannsynlig at flere vil reagere på de negative konsekvensene, og jo flere som reagerer, jo større er sannsynligheten for at reaksjonene blir rettet mot det som er den virkelige årsaken til problemene. 

Dette så vi tydelig under den såkalte pandemien, spredningen av coronaviruset, som førte til omfattende tiltak fra de offentlige, tiltak som innebar nedstengning av store deler av samfunnet, reiseforbud, isolasjon, noe nær påbud om tvangsvaksinering, og for første gang i historien ble friske mennesker satt i karantene – det som har vært vanlig har vært at syke mennesker ble satt i karantene, men denne gangen ble også friske mennesker reelt sett satt i karantene. 

Formuleringene brukt over er satt noe på spissen. Det var ingen tvangsvaksinering i Norge, men enkelte andre land innførte dette (ordningen varte dog ikke svært lenge). Reiseforbudet innebar at i en periode var det forbudt å reise på hytta i påsken, og kun de som hadde blitt vaksinert og kunne fremvise vaksinepass kunne reise fritt til utlandet. 

Mange mislikte de sterke restriksjonene på individuell frihet som disse tiltakene innebar, og mange var imot. De som var imot begrunnet dette ved å henvise til medisinsk ekspertise som hevdet – for å si det kort – at coronaviruset ikke var så farlig som myndighetene påstod, og at vaksinene kunne ha farlige bivirkninger både på kort og lang sikt. 

For at oppslutning om tiltakene skulle være så stor at de var mulige å gjennomføre måtte informasjon om at viruset ikke var så farlig og at vaksinene ikke var helt trygge, diskrediteres. Informasjon som slapp til på enkelte kanaler utenfor mainstream innebar at coronaviruset hadde lekket fra et laboratorium i Kina; at det var svært smittsomt og at kinesiske myndigheter visste om dette, men at de allikevel tillot kinesere som muligens var blitt smittet å reise til hele verden (spesielt ble Nord-Italia rammet da mange kinesere reiste dit fra Kina tidlig i 2020). Disse kildene sa også at kinesiske myndigheter visste hvor smittsomt viruset var, men forsøkte til å begynne med å dekke over dette faktum. Disse opplysningene ble av mainstream stemplet som useriøse, som  konspirasjonsteorier. Når vaksinene kom var det også noen som hevdet at de var mer farligere enn viruset, spesielt for unge, friske mennesker, og at de for de fleste var nokså unødvendig å ta. Disse opplysninger ble også av en rekke aktører i mainstream stemplet som livsfarlige konspirasjonsteorier, som desinformasjon, som falske nyheter. (En av vaksinene ble også raskt stoppet etter at den ble tatt i bruk fordi flere personer hadde dødd helt uventet etter å ha tatt vaksinen.) Nå i ettertid har det vist seg at disse teoriene, som i all hovedsak altså ble stemplet som konspirasjonsteorier og som usanne, viste seg å være korrekte. Motstand mot myndighetenes håndtering av coronaepidemien førte til opptøyer og demonstrasjoner i en rekke land, også i Norge. 

Når staten går ut over sine legitime oppgaver må den bygge på visse teorier: Staten støtter forskning, og forskning bygger på visse teorier om hvordan virkeligheten fungerer. Statens støtter skoler og universiteter, og da må staten gå god for de teoriene som elever og studenter blir opplært i. Staten støtter helsevesenet, og da må staten støtte de medisinske teorier som behandlingen i dette apparatet bygger på. Staten blander seg inn i økonomien, og da må den gå god for visse økonomiske teorier. Osv. 

Men på alle disse områdene finnes det, som eksemplet med corona viser, andre teorier; teorier som kanskje har betydelig oppslutning og som har helt andre implikasjoner enn de som dominerer i de apparatene staten støtter og/eller driver. Og når disse teoriene som har statlig godkjenning innebærer tiltak som er svært nærgående overfor enkeltindivider, kan det føre til motstand og endog opptøyer fra de som mener at andre teorier enn de staten bygger på, er korrekte. 

Corona-håndteringen er ikke det eneste eksempel på at myndighetene fører en politikk basert på feil grunnlag, eller at staten bygger sine tiltak på videnskapelig teorier som det er god grunn til å tvile på. Statlige tiltak basert på disse teoriene vil derfor kunne møte stor motstand. Vi kan nevne noen andre eksempler hvor statlig politikk bygger på feil teori: Klimapolitikken, innvandringspolitikken, politikken overfor islam og islamistiske regimer, politikken overfor etablerte og fremvoksende diktatoriske stater (Russland og Kina).  

På alle disse områdene er statens politikk bygget på feil oppfatning av virkeligheten, det vil si at politikken og statens personell bygger på feilaktige vitenskapelige teorier. At staten da finner det nødvendig å bekjempe de som står for alternative teorier er bare noe man da kan forvente. 

For å bøte på dette ser noen av de personene som finnes sentralt i statsapparatet at de må kontrollere den informasjonen som befolkningen får – ikke ved forbud mot visse meninger, men ved at en autoritet stempler visse meninger og standpunkter og fakta som usanne («falske nyheter») eller som useriøse («konspirasjonsteorier»). 

Før vi går videre siterer vi tidligere statsminister mm. Gro Harlem Brundtland, som for noen år siden beklaget seg over at «- Vi er i ferd med å miste kontroll over hva folk blir fortalt». Det var mye enklere i tidligere tider: Da var alle store aktører enige om det meste – det var kun det statlige NRK som drev radio og TV (det var forbudt for private aktører å operere på dette området), og alle de store avisene var enige om det aller meste, og det var ingen reell opposisjon – og det fantes ikke noe Internett hvor avvikende meninger kunne nå et betydelig publikum. Men på Internett slipper alle til, på nettet kan også aktører og personer med opposisjonelle meninger si hva de mener. 

Situasjonen nå er at avvikende meninger begynner å få stå stor oppslutning at de blir et problem for makthaverne, det vil si for staten og de store statsfinansierte apparatene, og for enkelte store private aktører. Det som er felles for alle disse er at de er tilhengere av en sterk stat og av en stor og omfattende statlig styring av, ja, alt. Derfor må noe gjøres. (På dette feltet går det ikke noe viktig skille mellom privat og offentlig, det viktige skillet går mellom de som er tilhengere av statlig styring og kontroll, og de som er tilhengere av individuell frihet. Også private firmaer kan være motstandere av individuell frihet; dersom private kan påvirke politikerne slik at reguleringene går i deres favør vil mange sterke private støtte statlige reguleringer.)

De første skritt

I Norge har to representanter fra Høyre fremmet et representantforslag som innebærer statlig bekjempelse av desinformasjon og falske nyheter. En oppsummering av forslaget lyder slik: 

«Stortinget ber regjeringen utrede hvordan offentlige myndigheter bedre kan samhandle på tvers av samfunnssektorer for å kontre falske nyheter og desinformasjon som spres eller forsterkes av fremmede trusselaktører. Det er behov for en gjennomgang av de ulike etatenes mandater, organisering og ressurser med sikte på å oppnå bedre samhandling og koordinering og dermed mer effektiv og rettidig respons.Stortinget ber regjeringen iverksette et systematisk og langsiktig nasjonalt arbeid mot falske nyheter og desinformasjon. Prosjektet bør gå over minst fem år, med oppstart i 2022. Prosjektet bør inkludere et større, tverrfaglig prosjekt i regi av Media City Bergen. Prosjektet skal direkte kunne bidra til å øke kunnskap og kompetanse om falske nyheter og desinformasjon og samtidig legge til rette for å utvikle nye løsninger og ny teknologi som kan benyttes i kampen mot falske nyheter og desinformasjon.» 

Men dette skjer ikke bare i Norge. I USA er det kommet et forslag om det skal opprettes noe som heter «  Disinformation Governance Board». Europa ligger ikke langt etter: «EU krever at IT-gigantene gjør mer for å hindre spredning av «fake news»». 

Det er all grunn til å regne med at dette kommer, det vil si at det kommer statlige organer som godkjenner hvilke nyheter som er sanne og hvilke som er usanne. De nyheter som vil bli stemplet som usanne eller som desinformasjon er de som består av opplysninger og fakta som taler imot de oppfatninger og holdninger som statens politikk bygger på. 

Som sagt, når staten skal gjøre mer enn å bare beskytte borgernes frihet må den bygger på visse teorier. Men det vil alltid være delte meninger om slike teorier. Etterhvert som statlige inngrep blir mer og mer nærgående overfor den enkelte vil det bli protester, og et statlig Sannhetsministerium vil ha som oppgave å forsøke å gjendrive de teoriene og oppfatningene som er grunnlaget for opposisjonen, og så tvil om de fakta og teorier som opposisjonelle krefter bygger på. 

Opprettelsen av et Sannhetsministeriet er bare en logisk implikasjoner av at staten skal gjøre mer enn å beskytte borgernes frihet. 

Sannhetsministeriet

Selv om Faktisk.no er en svært uviktig aktør så er den et slags første lite famlende skritt i retning av et statlig sannhetsministerium. Det Faktisk.no gjør i mange av sine saker er i all hovedsak å fokusere på noe som i beste/verste fall er ubetydelige unøyaktigheter i artikler skrevet av konservative, mens de nærmest totalt ignorerer store løgner som kommer fra venstreorienterte skribenter. Faktisk.no er i all hovedsak finansiert av de store mediene og staten (indirekte gjennom NRK). Den aktør som oftest har blitt utsatt for faktisk.nos snurrepiperier er Rights.no (et par linker er å finne nedenfor).

Når Sannhetsministeriet opprettes vil det være enkelt å fylle de da nyopprettede stillingene fra de som nå er ansatt i faktisk.no; de har jo kvalifisert seg ved gjentatte ganger å vise sin lojalitet overfor statsmakten og de ideer som støtter opp om den, og å kritisere alle som utfordrer den.

Helt avslutningsvis vil vi bare si at selvfølgelig finnes det mye usannheter og falske nyheter og desinformasjon på Internett, men måten å bekjempe det på er å være seriøs og pålitelig og objektiv. Et organ – en avis, en TV stasjon – som rapporterer objektivt om det som skjer i nyhetsbildet, som ikke bedrive propaganda for en eller annen politisk side, som er etterrettelig, som korrigerer feil som tidligere er begått, vil få tillit og dermed oppslutning og respekt – og betydelige seer-/lesertall. En aktør som stadig blir avslørt for å ha utelatt viktige ting eller sagt ting som er usanne vil miste respekt og dermed også lesere. At mange nyhetorganer innen mainstream reellt sett gjennom mange år har bedrevet løgnpropaganda er opplagt og velkjent, og har ført til at journalister er blant de yrkesgrupper som har lavest tillit av alle. Dette er en av grunnene til at mange søker til alternative nyhetskilder for å få informasjon om det som virkelig skjer; det man i mange tilfeller har fått i mainstreamorganer er lite annet enn ren propaganda. Dette skulle ikke være overraskende når man vet følgende om journalistene: «Over 40 prosent stemmer Rødt, SV eller MDG»

Mainstream har altså i stor grad drevet venstreorientert løgnpropaganda. («Venstreorienterte» er de som ønsker mere statlig makt og statlig kontroll over alt som skjer i samfunnet. Alle partier på Stortinget er da venstreorienterte – forslaget vi  siterte over om å ta de første skritt mot opprettelsen av et slags Sannhetsminsterium ble fremmet av to Høyre-representanter.)

Siden pressen i så stor grad har drevet propaganda er det ikke overraskende at den har mistet all troverdighet. Når opposisjonelle stemmer forsøker å komme til orde blir de av de samme venstreorienterte aktørene stemplet som om de bedriver desinformasjon og fremmer falske nyheter. Det er ingen grunn til å bli overrasket over denne utviklingen. Men venstreorienterte holdninger har så og si full oppslutning i samfunnet, og derfor vil Politikken som føres ha den som basis, og derfor vil utviklingen vi har sett de siste tiårene fortsette i noen år fremover med voksende fattigdom, nød, elendighet og uro som resultat. At det også vil komme et slags Sannhetsministeriet er bare noe vi kan forvente. 

Et slikt organ er altså noe som staten betrakter som nødvendig for å forsøke å sikre oppslutning om den politikken som den fører. Sannhetsministeriet vil ha som oppgave å forsøke å begrunne at politikken som føres ikke er årsak til de negative tingene som skjer. Et aspekt av dette er at det vil diskreditere opposisjonelle aktører og disse aktørers forklaring på årsaken til den negative utviklingen som kommer.  

Hvis staten hadde holdt seg kun til sine legitime oppgaver, dvs. hvis man hadde hatt et fritt samfunn, ville ikke staten hatt behov for noe Sannhetsministerium.

.

.

https://www.mediebedriftene.no/mediepolitikk/ytringsfrihet/ny-rapport-lav-tillit-til-medier-og-journalister/

https://www.digi.no/artikler/eu-krever-at-it-gigantene-gjor-mer-for-a-hindre-spredning-av-fake-news/510454

https://www.stortinget.no/nn/Saker-og-publikasjonar/publikasjonar/Representantframlegg/2021-2022/dok8-202122-146s/?all=true&fbclid=IwAR0UFGG8TMWED_cnthkmeCjIScdbUXRkPjSpsKQbws6MVUYcnxAjLOwXHfY


Å rette baker for smed

For noen tiår siden hendte det i en by i et land et stykke herfra at det var svært mange voldtekter. Myndighetene reagerte på dette ved å innføre portforbud – for kvinner. Landets ledende kvinnelige politiker svarte da at det ville vært bedre å innføre portforbud for menn. 

Tiltaket som ble foreslått gikk altså ut på å legge begrensninger på ofrene, ikke på potensielle gjerningsmenn. Vi synes ikke portforbud er en grei løsning på et slikt problem, men av de to alternativene her er det opplagt at portforbud for kvinner fordi de blir utsatt for voldtekt, ikke veien å gå. 

Vi kom til å tenke på dette da vi hørte en nyhetssending på radio i morges. Vi siterer fra nrk.no: «Ordfører vil forby koranbrenning. Sandefjord-ordfører Bjørn Ole Gleditsch mener ytringsfriheten har gått for langt når koranbrenning er lov. Det ble bråk da Sian avsluttet appellen på torvet i Sandefjord lørdag med å brenne Koranen og politiet brukte tåregass mot motdemonstranter.» 

Her har man altså en fredelig, men ufin hendelse (å sette fyr på en koran) som utløser noe som reellt sett er en lav-skala krig fra personer som med viten og vilje bryter norsk lov og rett. Og det ordføreren da gjør det er å foreslå at den fredelige handlingen skal forbys! Saken på NRK nevner ingen tiltak mot voldsutøverne, så det ser ut som om ordføreren ikke har tenkt på noen tiltak rettet mot dem.  

Dette er stikk motsatt av hva man burde gjøre. Det man burde gjøre var å satse alle nødvendige krefter på å hindre personer – vi skriver «personer» fordi de som har utøvet vold i forbindelse med Sians koranbrenning er ikke bare unge menn, blant dem finner man også relativt voksne damer og barn ned til 10-årsalderen – i å utøve vold.  

De som utøver vold i dette tilfellet har ett ønske, og det er å begrense ytringsfriheten. De vil legge begrensninger på ytringsfriheten slik at det som er regler innen islam også skal gjelde for alle andre. 

Holdningen som ordføreren, og mange andre gir uttrykk for, er akkurat den samme som Neville Chamberlain utviste overfor Hitler på 30-tallet: Chamberlain trodde at dersom Hitler fikk Sudetenland så vil det bli fred i Europa i vår tid. Men det ble krig fordi når Hitler fikk noe så ville han ha mer – det er slik frihetsmotstandere er. 

Slik er det også med disse personene  – mainstreammedia kaller dem demonstranter, men egentlig er de krigere – som går til angrep mot de som protesterer mot og er kritiske til islam. 

Dersom islams regler for blasfemi begynner å bli innført i Norge vil det ende med at det som har vært vanlig som religionskritikk, rettet mot kristendommen i hundrevis av år, kommer til å inneholde unntak for islam. 

Det var noen som i tidligere tider snakket om «snikislamisering», men det som foregår er ingen snikislamisering. Dersom det kommer et forbud mot det som innen islam betraktes som blasfemi inn i norsk lovverk, er dette en helt åpen islamisering. 

Men dette forslaget faller også inn i et større bilde: det er helt vanlig politikk i Vesten i dag å legge større vekt på å ta hensyn til de kriminelle enn å ta hensyn til de kriminelles ofre. Dette er å rette baker for smed, og det er grovt urettferdig. 

Frihet –  inkludert ytringsfrihet – er et umistelig gode, og må forsvares med de midler som er nødvendig. De som demonstrerer mot islamkritikere har all rett til å demonstrere på en fredelig måte, de har all rett til å gi uttrykk for sin mening, men når de begynner å bruke vold som å kaste stein, sette fyr på biler, og så videre, må de stoppes med alle midler som er nødvendig for å stoppe dem. Friheten er ikke gratis og iblant må man bruke vold for å forsvare den mot de som prøver å innskrenke den. Frihet er forutsetning for sivilisasjon og velstand. De som bruker vold her er motstandere av begge deler, og så og si alle aktører innen mainstream – politikere, journalister, akademikere – spiller på disse voldsutøvernes lag. 
.

.

.

.

https://www.nrk.no/vestfoldogtelemark/ordforer-vil-forby-koranbrenning-1.15942432

Kriminaliteten i Sverige når stadig større høyder

I påsken ble en håndfull svenske byer rammet av omfattende opptøyer. Et stort antall politimenn er blitt skadet, et betydelig antall biler er stukket i brann, og det har vært omfattende materielle ødeleggelser. 

Vi siterer kort fra Nettavisens oppsummering i dag: «De siste dagene har det vært voldelige opptøyer flere steder i Sverige. …Ulike utsatte nabolag i Malmö, Örebro, Rinkeby i Stockholm, Norrköping og Linköping har vært herjet av voldelige hendelser som ildspåsettelser av skoler, bosspann, biler, busser og andre bygninger. Politiet har blitt møtt av steinkastende ungdommer og unge voksne og når brannmannskaper har måttet rykke inn på oppdrag med politieskorte. Det skjedde natt til mandag i bydelen Rosengård da den lokale skolen ble påtent. Dagen etter opptøyene … er sporene tydelige. Nettavisen så 14 totalt utbrente biler og mange andre ødeleggelser. På en pressekonferanse mandag formiddag uttalte politiet at det de siste dagene har vært utøvet en vold de ikke har sett tidligere….».

Den utløsende årsaken til disse opptøyene er den dansk-svenske politikeren Magnus Paludans Koranbrenningsturné. Paludan ønsker å demonstrere at mange muslimer vil bruke omfattende vold for å stanse den ytringsfrihet som de fleste i Vesten tar for gitt. Paludan bekjentgjør at han et sted vil tenne på et eksemplar av Koranen, noe han har fått tillatelse av politiet til å gjøre siden dette ligger innenfor de rettigheter som ytringsfriheten beskytter, og regner med at muslimer vil protestere. Det har de gjort, men det er ikke bare muslimer som har deltatt i de omfattende opptøyene; blant deltagerne finner man også vanlige kriminelle og venstreorienterte grupper som sympatiserer med isalm og som ønsker å innskrenke ytringsfriheten for å beskytte muslimers følsomhet – som kjent er det å skade et eksemplar av Koranen innen islam betraktet som blasfemi, og islam har dødsstraff for blasfemi. Mange muslimer føler seg altså personlig dypt krenket når noen skader et eksemplar av deres hellige bok, og føler seg berettiget til å påføre andres eiendom omfattende skader for å virkelig å slå fast hvor krenket de er. 

I forbindelse med opptøyene er et stort antall voldsutøverne arrestert, men som samnytt.se forteller: «… Gripna för koranupploppen redan släppta». Kilden for dette er en politimann: «Polisen Viktor Adolphson, som twittrar under kontot YB Södermalm, meddelade på Twitter att de personer som frihetsberövats under Korankravallerna redan är släppta. Den vänsterliberale före detta domaren Krister Thelin tror på ett ”mycket magert resultat” när det gäller fällande domar. Uppgifter som Thelin twittrade ut gör gällande att cirka 20 personer frihetsberövats av polis, misstänkta för våldsamt upplopp….». Det som sies her er altså at en dommer regner med å få vil bli dømt etter disse omfattende voldelige opptøyene. Ingen overraskelse her, altså.

I nyhetssendinger på TV kan man se representanter for svensk politi fortelle om tiltak de vil sette i verk for å forhindre at slike ting gjentar seg; et av dem er å satse på ungdomsklubber i området, antakelig for at disse unge voksne kan få et tilbud slik at de i stedet for å kaste stein på politiet og sette biler i brann kan sitte i en kjeller og drikke saft og spille kurong. 

Vi tror ikke dette er riktig fremgangsmåte for å stoppe disse opptøyene, og vi skal skissere vår oppskrift her. 

La oss bare innledningsvis si at slike opptøyer er helt uakseptable og må stoppes for enhver pris. Det er helt uakseptabelt at politiet rømmer når de går inn i konfrontasjon med slike vandaler. Så hva må til? 

For det første må ytringsfriheten forsvares. Det skal ikke kommet noen innskrenkninger på fredelige personer som gir uttrykk for sine meninger enten ved å si dem gjennom en høyttaler eller ved å holde opp plakater eller ved å brenne en bok (så fremt brannvernforskrifter er overholdt). Dersom de som ytrer seg blir utsatt for trusler må politiet beskytte vedkommende i den grad det er nødvendig for at ytringen skal finne sted. Fredelig motdemonstrasjoner er selvfølgelig også tillatt, men de må ikke ødelegge det opprinnelige evenement. 

Dersom noen forsøker å hindre et møte eller en ytring med vold må politiet stoppe dette med de midler som er nødvendig. Dette inkluderer å bruke skarpe skudd mot de voldelige demonstrantene. 

Men bakenfor de voldelige demonstrasjonene ligger en del forhold som også må korrigeres. Mange av de som demonstrerer er kanskje arbeidsløse og lever på trygd, og som det med en viss rett heter: «Lediggang er roten til alt ondt». 

Noen av disse problemene kunne kanskje forhindres dersom de som demonstrerer hadde vært i arbeid. For å lettere få disse folkene inn i arbeidslivet må arbeidsmarkedet dereguleres (som innebærer at lønninger og arbeidsbetingelser må være helt og fullt opp til de som er direkte involvert, regler for ansettelse og oppsigelser må også være helt uten statlig tvangsinnblanding), og muligheten til å leve på trygd og ikke jobbe ved å nave (som det heter på norsk) må først gjøres vanskelig og etter hvert umulig. (Dette gjelder de som er arbeidsføre, noe det ser ut som om de aller fleste av disse demonstrantene er.)

Noen av disse folkene er kanskje involvert i narkotikabransjen – problemene her vil bli kraftig redusert dersom narkotika legaliseres. 

Noen av disse demonstrantene er åpenbart langtidskriminelle; de er medlemmer i noen av de mange kriminelle gjengene som herjer i Sverige. Det er en skam at disse går løse, de burde vært i fengsel. For å få til dette må lovverket endres slik at straffen for reell kriminalitet blir svært streng, det vil si at disse kriminelle dømmes til lange opphold i fengsel når det er blitt arrestert og dømt. 

Men som man vet: Blant folk flest, og spesielt blant de langtidsutdannede, dominerer holdninger som er stikk i strid med de vi har skissert ovenfor: Narkotika er forbudt, de som ikke finner seg helt til rette i arbeidslivet må kunne leve godt på trygd, kriminelle er sett på som folk det er synd på og de skal i liten grad holdes ansvarlig for sine handlinger, straffer skal være milde, og det er stor sympati med islam, en ideologi som ligger nær å være sosialismens tvillingbror, og så og si alle er jo sosialister. De verdiene som ligger til grunn her er altså de samme som ligger til grunn for velferdsstaten. Sagt på en annen måte: de opptøyer vi ser i Sverige, og som vi har sett tilsvarende eksempler på i andre land i Europa, er uunngåelig i en tilårskommen velferdsstat. Opptøyene, og de milde reaksjonene på dem, er bare en opplagt implikasjon av de verdier og prinsipper som ligger til grunn for velferdsstaten.

For å bekjempe denne utviklingen, for å hindre at slike opptøyer skal skje i fremtiden, må de verdiene som ligger til grunn for velferdsstaten skiftes ut: idealer som kollektivisme, altruisme, og politikerstyring må byttes ut med individualisme, rasjonell egoisme, individuell frihet, en fri økonomi. Med dette mener vi at man kan først komme på en rett kurs dersom de nevnte verdiene i stadig større grad blir dominerende i befolkningen. Kun på et slikt idé-messig grunnlag kan vi forsvare oss med nødvendig kraft og styrke mot de kriminelle som nå i stor grad har fritt spillerom – noe de har på grunn av de ideer som dominerer i dagens kultur. Dette er den eneste veien frem mot et samfunn hvor man vil slippe den type opptøyer som Sverige nå ser. 

De som «demonstrerer» har ingen respekt for andre menneskers liv, de har ingen respekt for andre menneskers eiendom, og det å ha slik respekt er en forutsetning for et sivilisert, fredelig og velstående samfunn. Men de verdiene som dominerer i dag, ikke bare i Sverige, men i alle vestlige land – kollektivisme, alturisme, politikerstyring – innebærer heller ingen respekt for andre menneskers liv eiendom. Det er derfor opptøyene skjer, og det er derfor reaksjonene på dem er så milde og ettergivende.

Dessverre tror vi ikke at noen slik utskifting av grunnleggende ideer vil skje i overskuelig fremtid, og derfor kan man nokså trygt at den type opptøyer vi har sett i Sverige gjennom mange mange år – opptøyene i påsken var ikke første gang dette skjedde, men disse siste opptøyene var langt mer omfattende enn det vi har sett tidligere – denne type opptøyer «are soon coming to a neighborhood near you».  

.

.

.


https://www.nettavisen.no/nyheter/beboere-i-sverige-etter-voldelige-opptoyer-det-er-sjokkerende-a-se-dette-det-er-en-katastrofe/s/12-95-3424266819

https://samnytt.se/polis-gripna-for-paskupploppen-redan-slappta/

Er Putin Macbeth?

De store forfattere skriver tidløse stykker om problemstillinger som alltid er aktuelle. Han som med stor rett regnes som tidenes aller største skjønnlitterær forfatter, William Shakespeare, beskriver i sitt stykke Macbeth, en person som ønsker makt for enhver pris. Han vil bli konge og påskyndet av sin hustru dreper han alle som kommer i hans vei.  

Den korte omtalen nedenfor av stykket er basert på det som står på Wikipedia. 

En tapper skotsk general ved navn Macbeth får en spådom … om at han en dag vil bli Skottlands konge. Preget av egne ambisjoner og manet til handling av sin hustru, myrder Macbeth først kong Duncan, og deretter fører handlingens logikk til at han må begå flere og flere mord for å beskytte seg selv og sine ambisjoner. Han blir snart en tyrannisk hersker og etter hvert følger krig, blodbad og død. Stykket dramatiserer de skadelige fysiske og psykologiske effektene av de politiske ambisjonene til de som søkte makt for sin egen del.

Mot slutten av stykket tenker Macbeth omtrent som følger: «Nå har jeg drept så mange og jeg har så mye blod på mine hender at det er intet poeng i å snu. Jeg har tapt uansett og har ikke noe å tape på å bare fortsette å drepe til jeg selv dør». 

Det som står i avsnittet over er noe fritt oversatt fra Shakespeares originale tekst, som er slik: 

«I am in blood Stepped in so far, that, should I wade no more,  Returning were as tedious as go o’er».

Det som er poenget her er hvorvidt Putin i dag er i samme situasjon. Han har helt åpenbart tapt krigen totalt sett, og han kommer til å blir plassert øverst – sammen med Hitler – på listen over de verste tyranner i moderne tid.  

Hvis han gjør som Macbeth antyder som en mulighet i sitatet så kommer han bare til å eskalere krigen. Dette kan bety å utvide angrepene til land utenfor Ukraina med det påskudd at siden disse landene har hjulpet Ukraina med våpen, materiell, endog «rådgivere» (i andre lands militære uniformer), så kan Putin hevde at disse landene deltar i krigen på Ukrainas side og derfor er legitime mål for russiske angrep. 

Dette kan bety at land som Storbritannia og USA og deres allierte av russerne vil bli betraktet som legitime mål for russiske angrep. Dette betyr at Russland kan betrakte hele NATO som en fiende de har rett til å angripe. 

Vi har flere ganger gjengitt denne historien om den store hærfører Napoleon (som for øvrig invaderte Russland for 200 år siden uten å lykkes): Han ble en gang spurt om hvordan man skulle komme seg ut av en håpløs militær situasjon. Han svarte da at man må sørge for at man ikke kommer inn i en håpløs militær situasjon. 

Vi er nå ganske nær denne håpløse militære situasjonen, og den er vi i som følge av vestlige politiske lederes ettergivenhet overfor Putins stadig mer aggressive og undertrykkende regime både overfor Russlands egen befolkning og ande land de siste 15 år. 

At denne ettergivende holdningen fortsatt lever ser vi dessverre stadig eksempler på. Et av de ferske eksemplene er en artikkel på Resett nylig, «Skuespilleren som ofret sitt land for en hovedrolle», hvor forfatteren, Håkon Lutdal, reelt sett sier at Russland bør få Ukraina; da får vi fred.    

Denne holdningen er den samme som Chamberlain m.fl. utviste overfor Hitler på slutten av 30-tallet: La Hitler få Sudetenland så får vi fred i vår tid. Men slik er det ikke. Tyranner bør stoppes så tidlig som mulig, og jo lenger man venter med å stoppe dem, jo verre blir krigen som da kommer. 

Denne krigen må vinnes av Ukraina så fort som mulig. Den må ende med at Putin mister makten og at Russlands folk innser at deres ønske om å bygge opp igjen Russland til en stormakt med kontroll over sine naboland, aldri vil lykkes. 

Vi avslutter i dag med et par nokså fritt oversatte sitater av Churchill, som var den perfekte leder mot Hitlers Tyskland i annen verdenskrig. 

«Hvis de vil ha krig med oss så skal vi gi dem krig inntil de har fått nok.»

«Den som er ettergivende overfor tyranner håper og tror at når tyrannen har tatt alle andre så vil tyrannen skåne ham selv. Men slik er det aldri: tyrannen tar alle inntil han blir stoppet». 

Macbeth kjempet kun med stikkvåpen – kniver og sverd. Putin har store mengder atomvåpen, og dessuten kjemiske våpen og biologiske våpen. Situasjonen er farlig fordi det er langt fra usannsynlig at  Putin og Macbeth har samme mentalitet. 
.

.

.

.

.

https://no.wikipedia.org/wiki/Macbeth_(skuespill)

Originalversjonen av Churchill-sitatene er som følger: 

«…but now we are at war, and we are going to make war and persevere in making war until the other side have had enough of it» (fra en tale holdt etter at krigen brøt ut i 1939).

«Each one hopes that if he feeds the crocodile enough, the crocodile will eat him last. All of them hope that the storm will pass before their turn comes to be devoured. But I fear greatly that the storm will not pass. It will rage and it will roar ever more loudly, ever more widely» (fra en tale holdt 20. januar 1940).