Hva vil det si å være høyreorientert, og er NRK høyreorientert?

Det har vært et meget utbredt syn at arbeidere, ansatte, de som jobber på gølvet, de hører politisk sett hjemme på venstresiden/sosialist-siden av den politiske akse. Dette kan man f.eks. også se i at partier som bekjenner seg til venstresiden forsøker å alliere seg med arbeidsfolk ved å ta navn som Arbeiderpartiet eller Arbeidenes Kommunistparti. 

Tilsvarende, folk som vanligvis ikke klassifiseres som arbeidere – funksjonærer, bedriftsledere, bedriftseiere, folk med formuer – regnes som tilhørende den andre politiske siden; den konservative eller borgerlige siden. Dette ser man også i utbredt språkbruk: regjeringskoalisjoner med deltagelse fra Høyre og partier som FrP og KrF  beskrives som borgerlige eller konservative. Ofte plasseres dagens borgerlige/konservative på høyresiden, men etter vårt syn er dette en feil klassifisering. Vi har diskutert dette svært utførlig i en artikkel som er linket til nedenfor, og sier ikke mer om dette her; det vi skal se på her er to andre poenger.  

«Pengemakta og venstresiden hånd i hånd» var nylig en overskrift på document.no, og  det så ut som om skribenten var overrasket over denne alliansen – det vanlige syn er jo at venstresiden står imot den såkalte «pengemakta»; venstresidens oppgave, slik den ser det selv, er jo å «temme pengemakta», venstresidens oppgave er jo ifølge tradisjonelle oppfatninger å bruke statlig tvang og kontroll for å redusere det de oppfatter som pengemaktens innflydelse. At disse to allierer seg kommer da for mange som en overraskelse.    

Som antydet over tas det ofte for gitt at folk i høye stillinger, ledere i næringslivet, etc. står imot venstresiden. Iblant kan man faktisk se at noen tillegger enkelte aktører et politisk syn bare ut i fra hvilken stilling eller posisjon de har.    

Dette så vi tydelig i en debattartikkel i Dagbladet, skrevet av Magnus E. Marsdal, leder for den venstreorienterte Manifest Tankesmie, hvor Marsdal forsøkte å begrunne at NRK ikke er venstreorientert, slik de fleste erkjenner, men tvert imot er høyreorientert! Artikkelens ingress var som følger: «Mens Civita kaller NRK «venstredreid», får høyreblokkens politikere delta i sendingene 50 prosent oftere enn de rødgrønne». 

(Manifest setter da likhetstegn mellom det å være borgerlig/konservativ og det å være høyreorientert. Dette er en terminologi som som antydet over er feil, og i fortsettelsen benytter vi «konservativ» eller «borgerlig» der hvor den konservative/borgerlige fløyen blir beskrevet som «høyreorientert».)

Marsdal hevder at representanter fra den borgerlige siden langt oftere deltar i NRKs sendinger enn representanter fra venstresiden: «Den kraftige ubalansen  kunne kanskje bortforklares med at regjeringspartier er mer i mediene. Men når vi også teller med såkalte eksperter og kommentatorer, samt store aktører som LO og NHO, blir den borgerlige overvekten i NRK bare enda tyngre.» 

Det ser ut som om Marsdal her sier at «såkalte eksperter og kommentatorer, samt store aktører som LO og NHO» tilhører den borgerlige siden. 

Marsdal: «Vi finner samme type kritikk som [den borgerlige] siden retter mot NRK, i Danmark og Tyskland. I britiske The Guardian kommenterer Owen Jones [som er en kjent venstreorientert forfatter og journalist] hvordan haukene på høyresiden konsekvent kritiserer BBC for å være et sosialistreir, selv om sannheten er at BBC er fullpakket med [konservative] folk – særlig i de mektige posisjonene.» 

Marsdal sier altså at BBC ikke er venstreorientert fordi «de mektige posisjonene i BBC er fullpakket med [konservative] folk».   

Marsdal: «Det er ikke røde  partikaniner fra A-pressa som okkuperer kommentatorstolene i NRKs nyhets- og debattflater. Der sitter helst representanter for Schibsted-avisene VG og Aftenposten, gjerne flankert av Dagens Næringsliv.» 

Så, det at kommentatorer i NRK er «representanter for Schibsted-avisene VG og Aftenposten, …[og] Dagens Næringsliv» skulle, slik Marsdal ser, automatisk sikre at deres standpunkter hører til på den borgerlige siden. 

Videre: «Disse sentrum/høyre-medienes stemmer får ustanselig fortelle NRKs publikum hva som er ekspertnøytralt å tenke om norsk politikk. Slik de kommersielle bankenes økonomer forteller oss, bankens kunder, hva som er ekspertnøytralt å mene om norsk økonomi. NHO leverer ekspertkommentarer om hva Brexit egentlig handler om.»

Så det at kommentatorer er ansatt i bankvesenet eller i NHO er ifølge Marsdal åpenbart en tilstrekkelig begrunnelse for å hevde at de tilhører den borgerlige/konservative siden.

For ikke å gjengi Marsdal på en skjev måte kan vi ikke unnlate å ta med denne åpenbart sarkastiske setningen fra hans innlegg: «Civita og Minerva gir nøytrale kommentarer om valget i USA». Ja, folk fra Civita og Minerva er iblant invitert til NRK for å kommentere valg i USA, men de aller fleste som sogner til partiet Høyre (inkludert de i Minerva og Civita) støttet jo ikke de konservative kandidatene ved presidentvalgene i USA hverken i 2016 og i 2020, de støttet de venstreorienterte kandidatene.  

Tilbake til artikkelen på document.no. Vi tar med litt mer fra artikkelen enn det vi siterte over: «Pengemakta og venstresiden hånd i hånd. Joe Bidens kandidatur er et merkelig fenomen: [den er basert på] en allianse  mellom Big Tech, Big Pharma, Wall Street og Demokratene. Venstresiden, som alltid har klaget over pengenes makt, er plutselig i seng med oligark-kapitalister». 

Skribenten er overrasket over at «pengemakta» og partiet Demokratene er blitt allierte.  Demokratene er som kjent blitt sterkt venstreorientert. (Dvs., det er i all hovedsak ledelsen, i motsetning til medlemmer og velgere, som er blitt mer venstreorienterte; denne type utvikling kan man forøvrig se i de aller fleste partier).  

Med «pengemakta» menes antagelig den makt som ledere i store selskaper har. Men ledelsen i disse selskapene består av mennesker, og disse har meninger og verdier akkurat som alle andre, og i sitt virke som ledere i store selskaper kommer disse meningene og verdiene til uttrykk i de handlingene og de foretar og beslutningene de fatter  – akkurat som hos alle andre mennesker. Det er altså ikke slik at de som er ledere i store selskaper får bestemte meninger bare fordi de er ledere i store selskaper. De som er ledere i store selskaper vil ofte ha lang utdannelse, og de vil da som regel ha de meningene og de verdiene som de har fått innpodet under sin lange utdannelse. At hele undervisningssystemet i mange tiår har propagandert for venstreorienterte ideer er opplagt og velkjent og udiskutabelt – og at bedriftsledere da er blitt like venstreorienterte som alle andre er et faktum som ikke burde komme overraskede på noen.     

Og siden lederne i mange store selskaper er venstreorienterte er det altså ikke overraskende at de – og selskapene de leder – allierer seg med venstreorienterte partier. 

(Det kan også være slik at lederne tar disse venstreorienterte standpunktene for å holde seg inne med de politiske lederne; i en økonomi med omfattende reguleringer må næringslivsfolk holde seg inne med de politikere og byråkrater som regulerer, dette for å hindre at politiske vedtak i alt for stor grad ødelegger deres bedrifter og virksomheter. Vi tror dog at dette kun i liten grad er årsaken til at så mange ledere for store firmaer i dag både gir uttrykk for venstreorienterte holdninger, og fatter beslutninger i samsvar med venstreorienterte prinsipper.) 

Men hvor kommer iden om at folk som sogner til «pengemakta» burde ha konservative/borgerlige meninger fra? De kommer fra en forestilling om at det er økonomiske forhold som bestemmer den enkeltes tenkning, og dermed den enkeltes verdier. Og hvem er det som i dag tydeligst oppfattes som talsmann for dette synet? Vi siterer fra Wikipedia: 

«For Marx, consciousness is a reflection of the political economy. A person’s thoughts tend to be shaped by his or her political and economic circumstances. He famously wrote, «It is not the consciousness of men that determines their being, but, on the contrary, their social being that determines their consciousness

[Robert Sullivan, Visiting Assistant Professor of English, Brown University, comments:]»Perhaps Marx’s greatest contribution to modern thought … is his comprehensive investigation into the role of Ideology, or how social being determines consciousness, which results in certain (for the most part unconscious) belief and value systems depending on the particular economic infrastructure pertaining at the time. From a Marxian point of view all cultural artifacts–religious systems, philosophical positions, ethical values–are, naturally enough, products of consciousness and as such are subject to these ideological pressures.» (link til Wikipedia nedenfor, alle uthevelser her).

Så, det syn at folk som er en del av «pengemakta» automatisk hører til på den borgerlige/konservative siden er et uttrykk for en marxistisk grunnholdning. At denne grunnholdningen er feil vil vi ikke si mye om her, vi bare konstaterer at siden mennesket har fri vilje så er det marxistiske synet feil; de verdier den enkelte har er valgt av vedkommende selv; de er ikke et automatisk resultat av vedkommendes sosiale eller økonomiske omstendigheter. (Ja, mange er konforme, noe som som regel skyldes mangel på mental ambisjon og nysgjerrighet, men vi vil ikke gå ikke på dette her.) 

En kort oppsummering: Mardal begrunner at NRK ikke er venstreorientert ved å henvise til at mange av kommentatorene er ansatt i banker, i NHO, i store firmaer, o.l.. Han går ikke inn på hvilke meninger de gir uttrykk for: siden de er ansatte i store bedrifter er de altså ifølge Marsdal automatisk konservative/borgerlige. Man kan legge merke til at Marsdal i sin artikkel overhode ikke nevner noen standpunkter som skulle høre til på høyresiden: slik han ser det er det tilstrekkelig å henvise til hvor de som opptrer på NRK er ansatt eller hvilke partier de er medlem av – dvs. det er tilstrekkelig å henvise til deres «social being», fordi «social being determines consciousness».  

Premisset som Marsdal benytte er marxistisk, og det er faktisk den samme marxistiske grunnidé som ligger til grunn for den overraskelse som skribenten på document.no gir uttrykk for. 

Dette bare bekrefter hvor dominerende venstreorienterte ideer er i kulturen i dag – selv folk i det nasjonalkonservative document.no tar marxistiske premisser for gitt..  

NRK høyreorientert

Vi vil også si noe om påstanden om at NRK er høyrevridd. Først vil vi bare konstatere at NRK står i en spesiell stilling fordi den er en statlig kanal (i dag ikke lenger et statseid monopol, i dag er den kun i all hovedsak finansiert av staten). Etter vårt syn burde staten ikke drive eller støtte noen radiokanaler eller TV-kanaler eller aviser. Vi mener altså at NRK bør nedlegges, at alle statlige hindringer for etablering av og drift av radio- og TV-kanaler må fjernes, og at all pressestøtte til alle presseorganer må fjernes. De innsparte midler bør brukes til å lette skattetrykket på befolkningen. En privat kanal (TV, radio, avis) kan selvsagt ha den vinkling på sine saker som dens eiere ønsker, og om de er venstreorienterte kan de som ikke vil støtte utbredelsen av slike synspunkter bare la være å betale for dem. Men NRK er vi alle tvunget til å betale for via skatteseddelen, så den står i en særstilling.  

Men nå til påstanden om at NRK er høyrevridd. Å påstå at NRK ikke er venstrevridd er absurd. Vi skal ikke begrunne dette i stor detalj, vi skal i første omgang bare gjøre dette klart ved å stille noe spørsmål: Hvor ofte blir MIFF (Med Israel for Fred) inviteret til debatter om «konflikten i Midt-Østen»? Hvor ofte blir Klimarealistene invitert til debatter om klima og påstandene om menneskeskapt global oppvarming? Hvor ofte ble Trump-sympatisører invitert til debatter om presidentvalget i USA på like for med folk som var åpenbare tilhenger av Hillary Clinton eller Joe Biden? (NB: Ved å si dette sier vi ikke at vi er Trump-sympatisører; vi sier at vi er tilhengere av objektiv journalistikk.) Hvor ofte blir SIAN invitert til debatter om islam? Hvor ofte er redaktører for borgerlige/konservative presseorganer som Resett og document invitert til debatter i NRK, slik andre redaktører fra en rekke ulike presseorganer blir? 

NRKs nærmest totale utestengning av standpunkter som ikke deles av sosialister på disse områdene viser tydelig at NRK er venstreorientert. Ja, Lars Thorsen og Helge Lurås og Hans Rustad og Hege Storhaug og Morten Jødal har vært på NRK, men langt fra så ofte som den allmenne oppslutningen om deres standpunkter skulle tyde på. For flere eksempler henviser vi til artikler vi tidligere har skrevet og som vi linker til nedenfor. Et enormt antall artikler i pressen vil gi det samme bildet som det vi skisserer her. De aktørene vi nevnte over tilhører den nasjonalkonservative siden og er dagens eneste opposisjon med noen tyngde. De standpunkter de nasjonalkonservative står for er sterkt mislikt av de venstreorienterte, og det er derfor de så og si aldri invitert til NRK som kommentatorer eller debattanter. (Det blir dog ikke helt korrekt å plassere klimarealister blant de nasjonalkonservative; klimarealister forsøker bare å korrigere den utbredte Lysenko-videnskap som finnes innen etablert klimaforskning: Lysenko-videnskap er definert som politisk frembrakt pseudovitenskap, og i dette tilfellet støtter denne pseudovidenskapen opp om venstresidens politiske mål om overføring av mer makt til staten.)

Det er ikke slik at NRK er høyrevridd; høyreorienterte stemmer slipper aldri til i NRK. Nedenfor gjengir vi et lite knippe standpunkter som ville ha blitt lagt frem dersom høyreorienterte aktører hadde sluppet til på NRK med synspunkter om aktuelle saker: 

Hva med Nav, som som kjent har enorme problemer? De høyreorienterte ville ha sagt at en bedre løsning enn å videreføre et statlig Nav er å privatisere og deregulere alle deler av Nav og gjøre dem om til private og uregulerte forsikringsselskaper hvor kunder selv med egne penger betaler for den type forsikringer de ønsker uten at pengene går veien om staten.     

Hva med kriminaliteten, et område hvor det som kjent er enorme problemer? De høyreorienterte ville ha sagt at en bedre løsning enn å fortsette dagens kurs er å dekriminalisere alle forbrytelser uten offer, en kurs som inkluderer å legalisere narkotika, smugling, svart arbeid, mm., og å innføre strenge straffer for reell kriminalitet.   

Hva med innvandring, et område hvor det som kjent er enorme problemer?  De høyreorienterte ville ha sagt at en bedre løsning enn dagens er å ha fri innvandring, og å avvikle alle statlige støtteordninger. 

Hva med islam, et område hvor det som kjent er enorme utfordringer? De høyreorienterte ville ha sagt at de fleste muslimer er fredelige, men at noen muslimer er voldelige og begrunner volden med henvisninger til islam. De høyreorienterte vil også si at de som med autoritet innen islamske miljøer oppfordrer til krig og terror mot Vesten må settes i fengsel, samtidig som det må arbeides for å knuse voldelige islamistiske grupper (Boko Haram, alQaida, Hamas, mmfl.), og å benytte alle midler for å fjerne islamistiske regimer (f.eks. i Iran og i Saudi-Arabia).  

Hva med skolen, et område hvor det som kjent er enorme utfordringer (mobbing, frafall, vold, synkende kvalitet)? De høyreorienterte ville ha sagt at en bedre løsning enn å videreføre dagens kurs er å avvikle all offentlig innblanding i skolen og å la den styre seg selv, f.eks. ved at hver enkelt skole i første omgang styres av et råd valgt av foreldrene til elevene ved skolen, og at de går over til å bli finansiert av direkte betaling fra foreldrene og at pengene ikke går den svært fordyrende omveien om staten. 

Dette er noe av det man ville høre dersom høyreorienterte aktører hadde kommet til orde på NRK. Når hørte man sist noe slik på NRK? Det ferskeste eksempel av et visst omfang jeg kan huske var Milton Friedmans TV-serie Free to Choose, som i nedklippet versjon ble vist på NRK omkring 1980.  

Standpunkter i alle kategori av den type som kort er skissert over er aldri å høre i programmer på NRK; det man får fra NRK er kun diskusjoner om bittesmå detaljer som alle ligger helt innenfor de venstreorienterte modellene. Det er en opplagt sannhet at NRK er venstrevridd.   

Nå kan man si at de høyreorienterte standpunktene vi gjenga over har så liten oppslutning at NRK godt kan la være å invitere de som har slike standpunkter, og det er et greit argument. Men det er mange som deler de standpunktene som vi plasserte under kategorien nasjonalkonservative, og aktører som forfekter dise synspunktene blir heller ikke invitert til NRK (i samsvar med den oppslutningen de har). Vi kan ikke se noen annen forklaring enn at NRK er sterkt venstreorientert, og at de som har standpunkter som ikke er i samsvar med et venstreorientert syn på alle viktige punkter, de blir nærmest totalt utestengt fra NRK.  

Svarene på spørsmålet i overskriften er da at å være høyreorientert er å gå inn for større individuelle frihet, at NRK er sterkt venstreorientert, og at grunnen til at mange tror at de som sitter i ledende stillinger eller har mye penger er høyreorienterte kommer av at de bygger på feilaktige marxistiske premisser.  
.

.

.

.

.

.

https://en.wikipedia.org/wiki/Political_consciousness

https://www.dagbladet.no/meninger/nrk-kompasset-er-kaputt/72864907

Lysenko-videnskap

https://www.an.no/debatt/vitenskap/klima/politisk-frembrakt-pseudovitenskap/o/5-4-923323

Om skjevheten i NRK

Førte høyrebølgen til at de fattige ble fattigere?

Det har vært vanlig for skribenter i mainstrammedia å hevde at i de siste tiårene er de fattige blitt fattigere, spesielt i USA, og at dette skyldes den høyredreiningen som skjedde i politikken under 80-tallets høyrebølge. 

Høyrebølgen innebar visstnok en kraftig omlegging av politikken i en mer frimarkedsvennlig retning, og besto av skattelettelser, løfter om reduksjoner i offentlige budsjetter/utgifter, privatiseringer, dereguleringer og større frihandel. Denne politikken begynte mot slutten av 70-tallet, og fortsatte inn på 90-tallet. 

En av grunnene til at politikere med en slik høyreorientert agenda fikk oppslutning var den krisen som tidligere tiårs politikk resulterte i på 70-tallet. Alle land i Vesten hadde ført en venstreorientert politikk, en politikk som hadde full oppslutning fra alle store partier, og som gikk ut på at det skulle være «samfunnsmessig styring og kontroll» på et voksende antall områder. Nærmest hele økonomien, og viktige oppgaver som skole, forskning, helsevesen, radio- og TV-sendinger, trygde- og pensjonssystemer, infrastruktur, utstedelse av penger, mm., skulle drives eller reguleres av staten.  

Krisen på 70-tallet

70-tallets krise besto av sterk inflasjon, stor arbeidsløshet, økende byråkrati, og en omfattende stagnasjon, en tilstand som den kenyesianske teorien denne politikken bygget på hevdet ikke var mulig. USAs president Jimmy Carter (president 1977-81) beskrev den begredelige tilstanden man var kommet i i en tale som er blitt kjent som  «the malaise speech». En kommentator skriver i presens om denne talen: «President Jimmy Carter is scheduled to address the nation [on Independence Day, 1979]. But when he cancels last minute and disappears from the public eye, rumors spread of a health problem or, even worse, that he’s left the country. After 10 days, he reemerges with a speech — to address the energy crisis, unemployment, inflation and something else a bit more nebulous: » … The threat is nearly invisible in ordinary ways. It is a crisis of confidence. It is a crisis that strikes at the very heart and soul and spirit of our national will. We can see this crisis in the growing doubt about the meaning of our own lives and in the loss of a unity of purpose for our nation»».   

Carter hevdet altså at krisen var forårsaket av mangel på «confidence», ikke av en venstreorientert økonomisk politikk.  

Alternativet til den venstreorienterte kursen som var fulgt siden annen verdenskrig, dvs. i mer enn 30 år, var å legge om politikken i en mer markedsvennlig retning, og også Carter slo inn på denne kursen. Men velgerne ville ha nye politikere! Carter ble ikke gjenvalgt.   

Høyrebølgen

Blant hovedpunktene i høyrebølgen var sammenbruddet i kommunistdiktaturene i Øst-Europa, en omlegging til et noe større innslag av markedsøkonomi i Kina, en økning av verdensomspennende frihandel (ofte kalt globalisering), tildelingene av Nobelprisen i økonomi til frimarkedstilhengere som Milton Friedman og Friedrich von Hayek (hhv. 1976 og 1974), valget av Ronald Reagan til president i USA i 1980, og valget av Margareth Thatcher som statsminister i Storbritannia i 1979. 

Men nå hevdes det at denne omleggingen til mer markedsøkonomi og frihandel førte til at de fattige ble fattigere. Vi konsentrerer oss i fortsettelsen kun om USA, om det som skjedde i resten av verden henviser vi til Johan Norbergs artikkel og dokumentarfilm om økt globalisering linket til nedenfor. 

Et typisk eksempel på påstanden om at de fattige er blitt fattigere finner vi i en kronikk i Aftenposten nylig. (Kronikkens tema er et annet*, og vi tar ikke opp dette her, påstanden om at de fattigere er blitt fattigere bare nevnes i forbifarten som et opplagt og ukontroversielt faktum.)   

«Nesten femti år med nyliberal nedbygging av offentlige ordninger og juridisk rammeverk har preget USA. I de første tiårene etter annen verdenskrig fremsto landet som en relativt progressiv nasjon, preget av bred politisk oppslutning om stedvise reformer med henblikk på skape større sosial rettferdighet. Det samme samfunnet er i dag avløst av et hyperindividualistisk risikosamfunn der «the winner takes it all». Om du er fattig eller farget, befinner du deg ganske enkelt ikke i … et samfunn med enorme muligheter. Du befinner deg ofte under betingelser som med europeiske øyne, kan være vanskelige å fatte….». Kronikken er skrevet av professor i filosofi Espen Hammer, og han nevner at han skriver på en bok om dette temaet. Link nedenfor.  

Han påstår altså at det har vært i USA de siste 50 år en nedbygging av offentlige ordninger og juridisk rammeverk, at USA nå er et hyperindividualistisk risikosamfunn der «the winner takes it all», og at om man er fattig eller farget, befinner man seg ganske enkelt ikke i et samfunn med enorme muligheter.    

Hammers poenger

La oss se på disse poengene etter tur. 

Hammer påstår at det har vært en nedbygging av offentlige ordninger. (Det er uklart om han mener at færre får støtte, eller at det er færre ordninger; kanskje han gjør dette klart i boken han skriver om temaet.)   

Antall som mottar statlig hjelp har dog gått opp (i perioden frem til 2016; det er liten grunn til å tro at det er kommet store endringer etter 2016; Hammer snakker om «femti år med nedbygging», så det er liten grunn til å tro at all nedbygging han snakker om kom etter 2016.) Høyrebølgen var kraftig i perioden ca 1980-1995, og etter dette kom en ny venstrebølge, hvor styring igjen ble populært. Hvis vi holder oss til USA så var dette under  ledere som Bill Clinton, George Bush jr (som gikk til valg med slagordet «compassionate conservatism»), og Barack Obama.  

Demokratene Clinton og Obama var opplagt venstreorienterte, så vi tar med ett eksempel som viser at også republikaneren Bush sto for en venstreorientert politikk. I 2002 satte myndighetene et mål om at den andelen av befolkningen som eide sine egen boliger skulle økes fra 65 % til 70 %. Dette var reellt sett et pålegg til bankene om å innvilge flere søknader om lån til bolig, også fra søkere som bankene vurderte som lite kredittverdige. Bush uttalte at han ville bruke «the mighty muscle of the federal government» for å sørge for at flere kunne eie sine egne boliger, og dette skjedde ved at staten garanterte for slike lite  kredittverdige lånesøkere.  

Men hvordan har støtteordningene utviklet seg i de siste tiårene? Er de skåret ned slik Hammer påstår? «According to the most recent data from the U.S. Census Bureau, 152.9 million out of 308.9 million total Americans received some form of government entitlement benefit in the third quarter of 2012. That is 49.5% of the population, and given underestimation and existing growth rates, we may be at the 50% mark already. For comparison, in the third quarter of 1983, only 29.6% of Americans received government entitlement benefits such as  Social Security,  Medicare/Medicaid, Supplemental Nutrition Assistance Program (SNAP), Federal Supplemental Security Income (SSI), and various means-tested entitlements.» (Kilde: Moneytips)

Altså: i 2012 var det ca 50 % av befolkingen som mottok en form for statstøtte, i 1983 var det kun 30 % som mottok slik støtte. Dette tyder ikke på at det har foregått en nedbygging av statlige støtteordninger slik Hammer påstår. 

Blir det færre ordninger? Det er riktig at reformen fra 1996 (the Personal Responsibility and Work Opportunity Reconciliation Act»), førte til at flere kom inn i arbeid og bort fra ordninger med sosialhjelp, etc. men: 

«The dire predictions of welfare reform’s critics have not come to pass. Poverty rates actually declined in the years immediately following the passage of welfare reform, as did poverty for important subcategories such as African‐​Americans and children. Since 2000, poverty rates have crept back up, and spiked during the recession, but still remain in line with pre‐​reform levels. There is some evidence that those in deep poverty, that is those at half of the federal poverty level or below, may not have fared as well, but it depends which measure is used. Overall, welfare reform does not appear to have thrown large numbers of Americans into poverty. But if welfare reform was not the disaster that its critics feared, neither was it the unalloyed triumph that its supporters claimed. … Despite reform, welfare spending has continued to climb. After all, welfare reform reformed a  program, not a  system.» (Kilde Cato) 

Så, reformen i 1996 har ikke førte til at det ble flere fattige  

«The federal government funds more than 100 separate anti‐​poverty programs, more than 70 of which provide benefits to individuals. Welfare reform may have reduced the growth in AFDC/TANF benefits, but that merely shifted spending to other programs, from Medicaid, to food stamps to housing and so on. Today [2016], federal and state governments spend nearly $1 trillion on antipoverty programs. Yet, even if poverty rates haven’t spiked as critics feared, neither have we lifted many people out of poverty. That’s a  great deal of money for pretty mediocre results.» » (Kilde Cato) 

Det var altså 100  «separate federal anti‐​poverty programs» (i 2016) – da er det kanskje en god ide å redusere antallet noe. Man kan lese Hammer slik at han mener at det er få eller ingen slike programmer igjen, men siden det fortsatt er mer enn 100 programmer igjen så er det lite som tyder på at det har skjedd en betydelig nedbygging. 

Disse programmene en er finansiert ikke bare av skatter og avgifter, men også av låneopptak, dvs, gjeld. Under presidentene Bush jr, Obama og Trump har USAs gjeld vokst nærmest eksplosivt, men økende statsgjeld er ikke resultat av en høyreorientert politikk, tvert imot.

Det er ikke godt å si hva Hammer mener med «juridisk rammeverk» (som han mener er nedbygget), men antallet lover blir stadig flere:  «No one knows how many laws there are in the United States.   Apparently, no one can count that high. They’ve been accumulating, of course, for more than 200 years.   When federal laws were first codified in 1927, they fit into  a single volume.   By the 1980s, there were 50 volumes of  more than 23,000 pages. And today?   Online sources say that no one knows.   The  Internal Revenue Code  alone, first codified in 1874, contains more than 3.4 million words and, if printed 60 lines to the page, is more than 7,500 pages long.   There are about  20,000 laws  just governing the use and ownership of guns. New laws mean new crimes.   From the start of 2000 through 2007, Congress had created  at least 452 new crimes, so that at that time the total number of Federal crimes exceeded 4,450.» (Kilde Kowal) 

Dette er tall fra 2013; det er ingen grunn til å tro at antall lover er blitt redusert de siste syv årene. 

Og mht. deregulering av finans og bank: «[in] the US federal institutions in Washington, DC, … we find 12,113 individuals working full time to regulate the financial markets» (Johan Norberg i 2008). At mer enn 12 000 personer jobber ned regulering av finans og bank i 2008 tyder ikke på at det har vært noen omfattende deregulering, slik en høyrebølge ville ha medført. 

Tenker Hammer på lover som er ment å beskytte arbeidstagere (mot uverdige arbeidsforhold, mot dårlige lønninger, mot lange arbeidsdager, etc.) så er slike lover skadelige for arbeidstagerne. Det slike lover gjør er å stenge arbeidsvillige folk ute fra arbeidsmarkedet. Ja, de som jobber bør ha gode lønninger og gode arbeidsforhold, men det er kun en eneste måte å oppnå dette på: økt velstand. Økt velstand er igjen et resultat av akkumulert kapital, og dette er igjen et resultat av en fri økonomi hvor eiendomsretten respekteres. Dersom staten bestemmer arbeidsforhold, lønninger, etc. så er dette skadelig for alle på sikt. (Mer om dette er å finne enhver god innføringsbok i sosialøkonomi.) Hvis det har vært en omfattende deregulering her så har dette vært et gode for arbeidstagerne.   

Hammer påstår at man i USA nå har et hyperindividualistisk risikosamfunn der «the winner takes it all». Det er vanskelig å se at dette kan være korrekt. Hele det offentlige skoleappaaratet, hele akademia, hele underholdningsindustrien, mesteparten av pressen, hele apparatet av NGOer, hele Big Tech, er alle sterkt venstreorienterte og har vært slik i noen tiår. En påstand om at en slik tilstand kan vare ved i et samfunn hvor hyperindividualistiske ideer dominerer er bare merkelig.

Venstreorientert kurs 

Denne sterkt dominerende venstreorienteringen er også tydelig å se i utviklingen blant studenter de siste årene. En rekke andre fenomener tyder også på en sterk venstrekurs: kravene om innskrenkinger av ytringsfrihet som innebærer at konservative talere ikke får adgang til å holde foredrag på universitetsområde, kjent som «deplatforming»; krav om «safe spaces» hvor utsagn som kan oppfattes som krenkende ev noen ikke er tillatt; krav om «trigger warnings» når noen er i ferd med å si noe som noen kan oppfatte som krenkende overfor en eller annen minoritet; bred støtte til voldelige sosialistorganisasjoner som Antifa og BLM; angrep på og krav om å redusere bevilgningene til politiet; krav om at personer som støtter et tradisjonelt syn på kjønnsroller må få sparken ikke bare fra universiteter men også fra private selskaper; påstander om at det er er diskriminerende dersom en baker har lov til å nekte å bake en kake til et bryllup mellom homofile. Vi kan også ta med følgende: «…college students plan to vote in 2020—and they heavily prefer Biden over Trump» (kilde cnbc), noe som tyder på at de i langt større grad sogner til sosialistsiden heller enn til den nasjonalistiske/konservative siden som dagens republikanske parti står for. Det er altså vanskelig å finne belegg for Hammers påstand om at USA er blitt et hyperindividualistisk samfunn. Og at USA i dag er slik at the «winner takes it all» – å beskrive et samfunn med enormt omfattende kvoteringsordninger, ordninger hvor egentlig irrelevante kriterier som kjønn, legning, rase, etc. spiller en viktig rolle i en rekke sammenhenger (ansettelser, forfremmelser, mm.), står ikke til troende. Det er vanskelig å se at Hammer har rett. Det skal bli interessant å se hvordan han forsøker å begrunner dette i sin kommende bok om dette.    

Det er ikke godt å være fattig, men de fleste som regnes som fattige i USA har en leilighet, en bil, air-conditioning, etc. Og de sulter ikke. Mange av dem har også tilgang til vaskemaskin, oppvaskmaskin, kabel TV, internett, kjøleskap, etc., og disse produktene blitt billigere de siste årene (målt i gjennomsnittlige arbeidstimer), samtidig som kvaliteten er gått kraftig opp. (Blant ting som er blitt til dels mye dyrere for alle er helsetjenester høyere utdanning, men dette kommer av at disse bransjene er sterkt regulert av det offentlige. (Data om dette er å finne i Brook/Watkins Equal is Unfair). Ja, de har ofte vanskelig for å komme  jobb, og det er ofte rammet av kriminalitet, og de er oftere kriminelle. Det som enklest ville ha ført til kraftige forbedringer her er deregulering av arbeidslivet (mer fleksible ansettelsesforhold, mer fleksible lønninger) slik at det ble lettere å ansette folk og å kvitte seg med nyansatte dersom de viser seg uegnet for den jobben de fikk. Viktig er også legalisering av narkotika, som vil føre til at den reelle kriminaliteten som forbudet fører med seg, vil forsvinne. Innføring av strenge straffer for reell kriminalitet er også viktig, samt en gradvis nedbygging av alle offentlige støtteordninger, ordninger som er slik at arbeidsføre folk i for stor grad velger å leve på trygd heller enn å jobbe, noe som låser dem inn i fattigdomsfellen: det er jobber, ikke trygder, som er den eneste veien ut av fattigdom. 

Hammer impliserer at det var bedre før: «I de første tiårene etter annen verdenskrig fremsto landet som en relativt progressiv nasjon, preget av bred politisk oppslutning om stedvise reformer med henblikk på skape større sosial rettferdighet». 

Hammer ser ut til å mene at president Johnsons «War on Poverty», som ble iverksatt midt på 60-tallet, var en god ting. Sannheten er den motsatte. Den førte til at staten i stadig større grad begynte å betale folk for å være fattige, og det som skjedde da var at andelen fattig da sluttet å synke, slik den hadde gjort inntil denne krigen mot fattigdommen startet. (Mer om dette er å finne i Charles Murrays innflydelsesrike klassiker Losing Ground.)

Idealet «sosial rettferdighet» er kun skadelig. Dette idealet forutsetter utjamning, og består i at staten tar penger fra de som jobber produktivt og gir til de som jobber mindre produktivt. En slik politikk demotiverer all innsats, og fører til økonomisk forfall med voksende fattigdom som resultat.  

Hammer sier at i de første tiårene etter annen verdenskrig fremsto landet som en relativt progressiv nasjon. Ja, det var en tid hvor det var langt færre å reguleringer og støtteordninger, og lavere skatter og avgifter; det var altså en periode hvor økonomien var langt friere enn den er nå, og da var det naturlig nok en jevn velstandsøkning. Dette var altså en periode hvor de reformer Hammer ønsker flere av, ennå ikke var innført i betydelig grad, og det var derfor tidene var bedre.  

Kort oppsummert: Hammer påpeker reelle problemer, men løsningen (for å oppnå større velstand og reduksjon av fattigdom) er ikke flere reguleringer og overføringer, slik Hammer ser ut til å ønske, løsningen er mer individuell frihet, mer markedsøkonomi, større respekt for eiendomsretten.   

Ble de fattige fattigere?

Tilbake til spørsmålet i tittelen: er de fattige blitt fattigere de siste årene? Nei, de er også blitt mer velstående, men de er ikke blitt så velstående som de burde. Den økonomiske fremgangen har ikke vært så stor som den burde og kunne være. Grunnen til dette er at økonomien er blitt mer regulert og mer rigid, og derfor er det blitt vanskeligere å bli rikere for de som ikke er rike. Regjeringer har brukt enorme beløp på slik ting som «bailouts» av store firmaer (etter finanskrisen), klimatiltak, etc., og disse pengene er fullstendig bortkastet – og de som betaler dette er folk flest. Tapet av disse pengene har gitt folk flest en langt lavere velstandsøkning enn de ellers ville ha fått. Alle stater har vokst i omfang (dette gjelder i alle land), noe som krever flere statlige ansatte, flere byråkrater, og større skatteinntekter (eller økt gjeld, som er fremtidige skatter). Og skatteinntektene kommer altså i stor grad fra vanlige folk. 

En høyredreining innebærer at staten minker i omfang, og dette har opplagt ikke skjedd. Ja, det var noe høyreorientert retorikk i høyrebølgen men den virkelige høyredreiningen var svært liten. Men de små skritt til høyre på noen områder ført til en sterk vekstperiode som varte til litt etter år 2000. Venstreorientert politikk kom igjen i førersetet med Clinton og Bush og deres etterfølgere, og det første tydelige tegn på effekten av dette var finanskrisen i 2008.     

Med Biden som president vil venstredreiningen forsette i enda større grad, og tingene vil bli verre og verre i årene fremover, Og det er de minst rike som vil lide mest under dette – slik det alltid skjer  der hvor venstreorienterte ideer får prege politikken.   

.

.

.

.

.

.

.

*Hammers kronikk var et svar på en kronikk hvor Terje Tvedt hevdet at det var helt usannsynlig at det vil komme til en borgerkrig i USA. Hammers kronikk argumenterer mot Tvedt og mener at USA «ikke kan friskmeldes», dvs. at borgerkrig er mulig. I akkurat dette spørsmålet heller vi til å være enig med Hammer. 
.

.

.

.

.

.

Hammers kronikk

https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/PRR7Ez/nei-usa-kan-ikke-friskmeldes

Carters «malaise speech»

https://www.npr.org/templates/story/story.php?storyId=106508243&t=1605599401602r

Moneytips

https://www.moneytips.com/dependency-on-government-growing

Kowal

http://www.kowal.com/?q=How-Many-Federal-Laws-Are-There%3F

Johan Norberg

https://thehill.com/opinion/finance/408546-globalizations-greatest-triumph-the-death-of-extreme-poverty

Norberg om bankreguleringer 

https://www.cato.org/publications/commentary/regulators-cannot-avert-next-crisis

cnbc

https://www.cnbc.com/2020/08/24/71percent-of-college-students-plan-to-voteand-they-prefer-biden-over-trump.html

taxfoudation

Losing Ground

Equal Is Unfair: America’s Misguided Fight Against Income Inequality

https://www.amazon.com/Equal-Is-Unfair-audiobook/dp/B01D24B4SW/ref=sr_1_1?crid=1PUIGU73FBX9Z&dchild=1&keywords=equal+is+unfair&qid=1605859771&sprefix=equal+is+%2Caps%2C440&sr=8-1

Litt om mulig misbruk av teknologi

En ting som hendte under det nylige valget i USA fikk meg til å tenke igjennom noe jeg har lurt litt på i noen år. (Det handler ikke om valgresultatet, men om noe som skjedde etter at stemmene var avgitt; det handler om opptellingen.) Vi siterer noen kilder: « … software glitch tallied thousands of Republican votes as Democrat» (Fox), og om samme sak et annet sted: «Software “Glitch” in Voting machine takes 6,000 Trump votes in one county. Used in 30 states» (joannenova). Og denne: «Dataprogrammet Dominion slettet tre millioner stemmer og la til en halv million [for en annen kandidat]» (document). NB Vårt poeng her er ikke at disse påstandene er sanne, poenget er at de kan være sanne.  

Så vidt jeg forstår dreier dette seg om at velgere har stemt ved å benytte en dataterminal, og så er stemmene blitt registrert og talt opp elektronisk. En såkalt datafeil («software glitch») har så ført til at disse stemmene er blitt talt opp feil og muligens gitt til en annen kandidat enn den de var ment for. 

Dette er meget alvorlig. Vi kommer med en vurdering av det generelle som ligger bak her etter at vi har gitt noen flere eksempler på noe vi ser som et betydelig problem.

Billetter 

Billetter til buss (og trikk og T-bane) i Oslo er i dag slik at de legges elektronisk på et kort når man kjøper dem, og så valideres billetten når den reisende går ombord. Da gjelder billetten i en viss periode alt etter hvilke soner den reisende har betalt for. Men problemet er at den reisende ikke kan se på billetten i hvilke soner den gjelder og når den utløper. Ja, man kan laste ned en app på sin smarttelefon og kjøpe billetter der, og der kan man se disse dataene for billetten, men en mobiltelefon kan henge seg opp og batteriet kan gå tomt, og da er billetten utilgjengelig. Under en billettkontroll kan man da ikke hente opp sin billett, og man havner i en ubehagelig situasjon som kan ende med at man blir ilagt et gebyr. (Det har skjedd minst en gang at en toppolitiker med gyldig billett ikke har klart å hente den opp på sin mobil under en billettkontroll, med pinlige avisoppslag og mistanke som sniking som resultat. En av de som er blitt rammet av dette er selvsagt den ofte klønete Jonas Gahr Støre.) Men for den som bruker den type billetter vi nevnte innledningsvis har altså den reisende en billett han ikke kan se hvorvidt er gyldig eller ikke. 

Bøker

Mange kjøper i dag elektroniske bøker. Mens de leses har man dem på sitt lesebrett (f.eks. Kindle), men etter at de er lest blir de etter en tid automatisk fjernet fra lesebrettet og lagret i skyen. Ønsker man å lese boken om igjen kan den enkelt igjen lastes ned til lesebrettet. 

Men dette kan by på problemer. Jeg har en bok som jeg kjøpte på Kindle da den kom ut. Et par måneder etter utgivelsen kjøpte jeg den også i en papir-utgave – men da viste det seg at et kapittel i boken manglet. Papir-utgaven var dog merket «2. utgave». Det som hadde skjedd var at forfatteren hadde ombestemt seg mht. til dette kapittelet; han ønsket ikke lenger at dette kapitlet skulle være med i boken. De som da kjøpte en elektronisk utgave av boken fikk også boken ned på sitt lesebrett uten dette kapitlet. Det som antagelig vil skje hvis jeg ikke jevnlig åpner denne boken på mitt lesebrett er at boken vil forsvinne fra mitt lesebrett og bli lagret i skyen. Skulle jeg da laste den ned igjen derfra vil jeg antagelig få en utgave hvor dette kapitlet mangler. 

Nå kan man diskutere hva som er det rette standpunktet til denne problemstillingen – det var jo forfatteren selv som ønsket boken redigert, men la oss se på følgende sak: I høst kom romanen Jeg hadde en oppvekst nesten som min egen av Per Marius Weidner-Olsen på Oktober forlag (forøvrig: forlagets navn er ment som en hyllest til kommunistenes statskupp i Russland i oktober 1917). Pga. forhold som ikke hadde med boken å gjøre bestemte forlaget seg for å trekke boken tilbake, og den er nå ikke lenger å få kjøpt i vanlige bokhandler. Men hva hvis man hadde kjøpt den elektronisk? Ville den da ha blitt borte fra lesebrettet? Eller forsvunnet fra skyen? Ikke godt å si. (Forfatteren har forøvrig bestemt seg for å gi boken ut på nytt på eget forlag, et forlag han vil kalle November forlag. Forøvrig; det kommunistiske kuppet i 1917 skjedde i oktober etter den julianske kalenderen som Russland fulgte på denne tiden, men dersom man bruker den gregorianske kalenderen skjedde kuppet i november.)  Eller hva hvis myndighetene bestemmer seg for at visse bøker skal forbys – da kan de fjernes fra skyen og vil da også etter hvert forsvinne fra lesebrettene til alle som har lastet dem ned. Og kanskje kan de uten videre fjernes fra lesebrettene over natten. (Ja, fysiske bøker kan også beslaglegges og f.eks. brennes, men jeg vil tro at det er enklere for det lesende publikum å lure unna noen fysiske eksemplarer av an bok enn å lure unna bøker som ligger på datamaskiner/lesebrett som myndighetene kan ta kontroll over.)   

Penger

Det siste eksemplet vi skal se på er penger. I tidligere tider var penger gull (eller andre edle metaller), og i prinsippet kunne alle enkelt kontrollere at pengene/myntene var ekte, dvs. at de hadde det gullinnhold som pengestykket anga. Senere ble pengene/myntene oppbevart i en bank, og man fikk kvitteringer for de pengene man hadde plassert der. Disse kvitteringene utviklet seg til å bli pengesedler, som man brukte i stedet for mynter fordi de var enklere å håndtere og hadde lavere vekt. Man fikk pengesedler i lønningsposen, og man betalte med pengesedler når man kjøpte noe i butikken.     

Men etter hvert ble det å bruker sedler ansett som like tungvint som å bruke mynter, og man begynte å bruke kort: lønn og trygd kom rett inn på ens bankkonto, og skulle man kjøpe noe betalte man ved å legge sitt bankkort på en terminal i butikken; betalingen ble da direkte overført fra kundens konto til butikkens konto. Allikevel er disse pengene sedler som kan ta ut i en minibank, 

Etter hvert kan dette – et pengesystem med mynter og sedler –  erstattes av rent elektroniske penger (f.eks. Bitcoin, eller et statlig godkjent alternativ), og disse vil da ikke ha noen fysisk forankring slik sedler og mynter kan og bør ha, disse pengene er da bare tall i et datanettverk. Men dette fungerer da kun som penger dersom datanettverket og datamaskinene fungere slik de skal. Den som kontrollerer nettverket kan da kontrollere alle pengene ….   

Gullmynter er fysiske objekter som man kan ha i sin pengepung eller i en safe eller i en pålitelig bank, og ingen kan manipulere dem. Og falske mynter kan lett avsløres med en enkel skålvekt. 

Teknologi på ville veier?

Det som har skjedd er at en teknologisk utvikling har gjort det mulig å avgi stemme ved valg ved å trykke på en skjerm slik at stemmen registreres i en datamaskin og kun er synlig for de som behersker datamaskinens språk og ikke for den som har avgitt stemme eller for vanlige kontrollører, at billetter lagres på et kort slik at den ikke er synlig for den reisende men kun for en kontrollør med et bestemt apparat som leser disse billettene, at elektroniske bøker kan redigeres eller trekkes tilbake bak kjøperens rygg av forfatter og/eller forlag – og av myndighetene – etter at de er kjøpt, og at penger vil kunne bli bare noen tall på en datamaskin. Og alle disse tingene kan bli utilgjengelige dersom datamaskinen(e) man benytter, eller et datanettverk, skulle slutte å fungere.    

La meg også nevne at jeg nylig leste ferdig en elektronisk bok kjøpt fra Amazon. Umiddelbart etter at jeg hadde lest den ferdig mottok jeg en mail fra Amazon med forslag om hva jeg kunne lese etter at jeg var ferdig med en boken jeg nettopp hadde avsluttet Så, de følger med på hva man leser. Nå kan man også finne ut hva man leser dersom man kjøper en bok i en bokhandel og betaler med kort, men dersom man betaler med kontanter kan slike kjøp ikke spores.  

Denne utviklingen er farlig. Den fører til at den enkelte mister kontroll over seg og sitt, og at utenforstående få tilgang til informasjon som burde være privat. Dette innebærer at myndighetene lett kan kontrollere den enkelte: Hva stemmer han på? Hva leser han? Hvor bruker han sine penger, og på hva? Hvor reiser han? 

To eksempler: Å ha mye kontanter idag er uten videre mistenkelig. Penger man har i kontanter er penger som muligens ikke har gått igjennom de vanlige kontrollerte kanalene, og på folkemunne er kontanter til en viss grad i dag blitt synonymt med «svarte penger», dvs. penger som er tjent uten noen form for statlig innblanding eller kontroll. Det har hendt at personer er blitt dømt bare for å ha hatt mye kontanter: «I en noe uvanlig dom i Oslo tingrett, er et par dømt for heleri av millioner av kroner, uten at politiet har bevist hvilke kriminelle handlinger pengene kommer fra» (Nettavisen). Jeg kan ikke at det er noe grunnlag for å dømme noen på et slikt grunnlag. 

En annen sak. En mann hadde betalt en prostituert med Vipps: «Sex-kjøpere avslørt etter Vipps. (Sarpsborg Arbeiderblad). Som kjent, å betale for den type kontakt som denne type damer tilbyr er forbudt og straffbart.

Men til vårt syn: private – både personer og firmaer – bør kunne gjøre hva de vil i fri konkurranse med andre aktører. Et transportselskap bør kunne bruke den type billetter de vil. Et forlag kan utgi og redigere de bøker de vil enten de er på papir eller på lesebrett. En bank kan utstede de penger de vil (gull, papir, elektronisk) – og det bør ikke være lover som tvinger noen til å måtte «velge» bestemte løsninger. Vi er f.eks. imot alle lover som gir en sentralbank enerett på å utstede penger, og som tvinger alle til å bruke disse pengene (som et «tvungent betalingsmiddel, eller «legal tender»). 

Men mht. det å avgi stemme ved et valg: her bør i prinsippet alle, inkludert vanlige borgere, kunne kontrollere antall stemmer og hvem de er avgitt til, og stemmesedler bør derfor være fysiske. Dvs. de bør være på papir.

Vi er derfor imot elektroniske valg, valg bør skje ved at man møte opp på valgdagen, eller før (og avgir såkalt forhåndsstemme), legger en  stemmeseddel i en urne etter at det er kontrollert at velgeren virkelig har stemmerett. Etter at valgdagen er over må sedlene telles opp under forhold som er slik at et variert utvalg av parter har mulighet til å kontrollere at alt har gått riktig for seg. Deretter må stemmesedlene oppbevares slik at de kan kontrolleres inntil man har et gyldig og godkjent valgresultat.   

Vi har gitt tre typer eksempler på viktige ting som er sårbare dersom de kun finnes på data, men man kan lett finne mange flere (legejournaler, CVer, rulleblad, kontrakter, lover, patenter, etc.). 

Det er dog et viktig skille mellom ting som er rent frivillige, og det som ligger under statens legitime oppgaver, og for å oppsummere det som er vårt syn på de viktige tingene vi har kommentert over: man bør kun benytte penger som er forankret i gull (i dag er dette i stor grad forbudt, men man kan håpe på mer siviliserte tider), man bør ha papirversjoner av viktige og kontroversielle bøker og dokumenter, og valg til statlige organer må skje med fysiske, enkelt kontrollerbare stemmesedler.   
.

.

.

.

.

.

.

Her er to korte dokumentarfilmer som viser hvordan elektronisk stemmegivning foregår: 

https://www.foxnews.com/politics/michigan-gop-chairwoman-says-software-glitch-tallied-thousands-of-republican-votes-as-democrat

https://joannenova.com.au/2020/11/software-glitch-in-voting-machine-takes-6000-trump-votes-in-one-county-used-in-30-states/

Per Marius Weidner-Olsen med eget forlag 

https://boldbooks.no/per-marius-weidner-olsen-relanserer-jeg-hadde-en-oppvekst-nesten-som-min-egen-pa-eget-forlag/

Nettavisen: 

https://www.nettavisen.no/nyheter/her-fant-politiet-hauger-med-penger-og-luksusklaer/3424038285.html?fbclid=IwAR1PLsd_K55R-2E8NzDGESQlnU1PCZSfjK10seqasiYFfYS25ICEmU1Dd7I

(Takk til Magnus Hermansson som gjorde med oppmerksom på denne saken) 

Betalte med Vipps 

https://www.sa.no/sex-kjopere-avslort-etter-vipps-blemme/s/5-46-966651?session=b55d65c9-d016-4e6e-8880-9a912934d1bb

Siste kommentar om president Trump?

Slik det ser ut nå ligger Joe Biden an til å ha vunnet presidentvalget, men det kan ta tid før den endelige avgjørelsen kommer pga. de mange rettssakene som muligens ligger i løypa fremover. Vi vil helt sikkert få anledning til å kommentere president Biden (eller president Harris) i årene fremover, men her vil vi si noen få ord om valget, og om noen av de største feilene ved president Trump, feil som vi ikke har dekket i noen særlig grad i de mange tidligere negative kommentarene vi har skrevet om ham – han har så mange feil at man hver gang man kritiserer ham må foreta et sterkt begrenset utvalg. 

Først: valget. Oppslutningen var den største på mer enn 100 år. Dette betyr at befolkningen har mobilisert, og at amerikanerne anså dette valget som viktig. Både tilhengere og mostandere av Trump har mobilisert, og dette sier også at befolkningen er splittet, at det er motsetninger mellom de som sogner til den konservative/nasjonalistiske siden og de som sogner til den sosialistiske siden. Dette lover ikke bra på sikt. Dette kommer til å føre til konkret strid i årene fremover,  dvs. at striden kan bli voldelig. 

De som er mer konservative er gjerne de som ikke bor i de store byene, de bor i det som de venstreorienterte foraktelig omtaler som «flyover country», det er bønder, industriarbeidere og folk med i hovedsak noe kortere skolegang. De som er mer venstreorienterte er de som bor langs vestkysten og langs østkysten, det er disse som har lang utdannelse og som tilbringer sine dager i akademia, i pressen, i media, i underholdningsindustrien, etc. En splittelse mellom disse gruppene vil være farlig på sikt. Splittelsen går mellom langtidsutdannede, som er foret opp med venstreorienterte ideer, og vanlige folk, folk som ikke er influert av folk som Kant og Hegel og Frankfurterskolen og Marcuse og Piketty, men som har langt større virkelighetskontakt enn de langtidsutdannede. 

Men tilbake til Trump: han fikk flere stemmer enn noen republikaner har fått før ham. Dette forteller at han til tross for sine mange feil har betydelig oppslutning og at de som stemmer på ham ikke setter pris på de venstreorienterte som står bak Biden. 

Trump fikk også rekordmange stemmer fra minoriteter: «Trump Massively Exceeded Expectations With Minority Voters….» (dailywire). 

Ja. Biden fikk enda flere stemmer, ca 4 millioner flere, og det viser at det også er mange som ikke bare støtter Biden, men at det er mange som bare ville bli kvitt Trump. Og at man vil bli kvitt Trump er lett å forstå. I vår forrige kommentar 2/11 nevnte vi noen gode argumenter mot Trump: har er svak overfor diktatorer, han er ikke en gentleman, han kommer med ufine personangrep, han har ikke et intimt og nært forhold til sannheten, mm. Men det er mye mer ved ham som er helt feil, og selv om vi har omtalt noen av disse tingene i tidligere artikler her på Gullstandard, vil vi her kort gjenta noen av disse poengene: 

Han sviktet mht Corona-viruset 

Trump sa først at dette viruset ikke var farlig, at det snart ville forsvinne og at få ville dø av det. Antall smittede i USA pr idag er mer enn 10 000 000, og ca 250 000 er døde. Ja, det er mye mer man kan si om dette; mye av ansvaret ligger på delstatsmyndighetene, statistikkene er kanskje ikke å stole på (dør man av Corona eller med Corona?, er de fleste av de som dør i en slik helsetilstand at de ville ha dødd om kort tid uansett, etc.). På den annen side var han raskt ute med å stanse flyvinger fra Kina, et tiltak som raskt ble sterkt kritisert av ledende demokrater som rasistisk. 

Land som Sør-Korea og Taiwan hadde en respons som raskt begrenset spredning og antall døde, og burde vært en modell for andre. (Se link nedenfor.) 

Han økte statsgjelden 

I valgkampen i 2016 kritisere Trump den enorme økningen av statsgjelden som skjedde under president Obama. Da Trump tok over var den $19 trillioner (amerikansk tellemåte). Nå er den $27 trillioner (amerikansk tellemåte).

Før han ble president kritiserte han altså den voksende statsgjelden under Obama, men når han selv kom til makten økte han den. Vi nevner også at det samme skjedde med Obama: før han ble president kritiserte Obama den voksende statsgjelden som skjedde under hans forgjenger George Bush, men da Obama ble president økte også han statsgjelden. Dette – økende statsgjeld – er en utvikling som må skje i enhver velferdsstat, og økt statsgjeld er intet annet fremtidige skatter og avgifter, inflasjon og nedskjæringer.    

Han erklærte handelskrig 

Trump gikk imot økt frihandel, «handelskriger er lette å vinne» sa han, og bekreftet dermed at hans innsikt i korrekt sosialøkonomi er lik null.  

Noen firmaer tjente på kort sikt på Trumps «beskyttende» tollbarrierer, mens andre tapte. New York Times: «U.S. Manufacturing Slumps as Trade War Damage Lingers». (Link til New York Times nedenfor.)

Et annet eksempel: «In 2017, President Donald Trump and the Wisconsin GOP struck a deal with Foxconn that promised to turn Southeastern Wisconsin into a tech manufacturing powerhouse. In exchange for billions in tax subsidies, Foxconn was supposed to build an enormous LCD factory in the tiny village of Mount Pleasant, creating 13,000 jobs. Three years later, the factory — and the jobs — don’t exist, and they probably never will…» (The Verge).

Han forsvarte ikke ytringsfriheten – tvert imot 

Trumps kritikk av mainstreammedias vinkling av en rekke nyhetssaker var ofte ganske treffende, men det som ikke er akseptabelt er hans trusler om å trekke tilbake tillatelser og løyver dersom de ikke la om den linjen de førte: «Trump suggests challenging TV network licenses over ‘fake news’» (reuters).

Trump på Twitter: «We have made tremendous progress with the China Virus, but the Fake News refuses to talk about it this close to the Election. COVID, COVID, COVID is being used by them, in total coordination, in order to change our great early election numbers. Should be an election law violation!» (Uthevet her). 

«The True Danger of the Trump Campaign’s Defamation Lawsuits. The president will likely lose his cases against  The New York Times,  The Washington Post, and CNN. But he may inflict extraordinary damage nevertheless.» (The Atlantic).

Han fremstår ikke som en seriøs aktør 

En president bør fremstå som en seriøs, myndig, voksen person som er hevet over vanlig kjekling og krangling. Men Trump var her nesten så ille som det er mulig å bli (selv om mange av hans kritikere var enda verre i sin omtale av ham). Han oppførte seg ikke sjelden som om hans rette miljø ville være Jerry Springers TV-show (link nedenfor).

Litt av hvert 

Det republikanske partiet var ansett som tilhenger av et fritt marked og fri handel. Trump har gått imot dette, han er mot frihandel og for reguleringer (selv om han også har deregulert noe). Trump har også vist seg som en motstander av Big Business. Du tror ikke på det? Ett eksempel: «Tucker Carlson: Elizabeth Warren’s «Economic Patriotism» Plan «Sounds Like Donald Trump At His Best»» (realclearpolitics). 

Det republikanske partiet var ansett som en hauk i utenrikspolitikken. Trump derimot har inngått avtaler med Taliban. Det ser ut som om det viktigste for Trump er å «make a deal», nesten uansett hva denne «dealen» innebærer og med hvem; for Trump er også terrorister og tyranner greie avtalepartnere.  

Det republikanske partiet skulle oppheve Obamacare, men selv etter at republikanerne fikk mulighet til å gjøre dette har de ikke opphevet Obamacare. (Obamacare fører til at alle får et helsetilbud, men det blir dyrere for de som betaler og det blir mer byråkratisk for alle, og på lang sikt vil det skade hele helsevesenet.)  

Det republikanske partiet har i mange år lagt stor vekt på det de kalte «family values», dvs. en familie-etikk som ligger nær opp til kristendommen. Trumps livsførsel har åpenbar ligget langt borte fra denne etikken. Kan et parti som står for «family values» ha en person som Trump som frontfigur? 

Lyspunktet

Lyspunktet er dog dette: det ser ut som om republikanerne får flertall i Senatet (selv om det gjenstår et suppleringsvalg i Georgia). Republikanerne gikk også frem i antall medlemmer i Representantenes hus. Kanskje er man kommet nærmere en «gridlock»? En slik situasjon – gridlock – er det beste man kan få: gridlock har man når presidenten og flertallet i kongressen kommer fra ulike partier. 

Det var dette man hadde i mesteparten av den perioden Bil Clinton var president. Det henvises ofte til at økonomien gikk bra under Clinton, et argument som brukes for å si at de venstreorienterte kan styre økonomien godt. Ja, på et vis gikk det bra mens Clinton var president, men mange av hans reguleringsforslag ble blokkert av det republikanske flertallet i Kongressen – derfor ble det få endringer, det ble stabilitet og næringslivet kunne innovere og produsere i fred med liten innblanding fra politikere og byråkrater. Dette ga økonomisk vekst, en vekst som altså ikke kom pga. Clinton, den kom til tross for Clinton. 

(Noe mer om dette: Clinton ble innsatt i 1993 og satt til 2001. Republikanerne ved Newt Gingrich gikk i 1994 til valg på noe de kalte «Contract with America”, et dokument som i hovedsak besto av gode konservative standpunkter. Ved kongressvalget i 1994 fikk republikanerne 54 flere representanter og 9 flere senatorer, noe som ga dem flertall i begge hus. Dette ga gridlock!)   

Så, med en demokratisk president Biden og en republikansk kongress blir det forhåpentligvis gridlock, og det er det beste valgresultat man kan få. 

Vi håper også at dette kan flytte det republikanske partiet nærmere en frihandels- og frimarkedslinje 

Man bør også huske på at med Biden som president vil alle aktører i pressen, i akademia, i underholdningsindustrien, i Big Tech, i skolen reellt sett fungere som pressetalsmenn for Biden. Udugelighet, feil og korrupsjon vil bli dekket over, og det som måtte være positivt vil bli sterkt overdrevet. Kritikk og opposisjon vil man bare kunne finne på nettsteder som man ikke snakker om i dannet selskap. 

(Vi vil ikke som noe om påstandene om valgfusk, og at valget ble «stjålet», annet enn å konstatere at det ikke er uvanlig at slike påstander blir fremmet etter et valg. Om fusk: president Trump har hatt innpå fire år på seg til å få på plass et system som gjorde valgfusk umulig, noe han åpenbart ikke gjorde. Om at valget ble stjålet: Se George Goodings artikkel linket til nedenfor.)

.

.

.

.

.

.

Daily Wire 

https://www.dailywire.com/news/walsh-trump-massively-exceeded-expectations-with-minority-voters-heres-how-he-did-it%20

Corona i Sør-Korea

https://www.theatlantic.com/ideas/archive/2020/05/whats-south-koreas-secret/611215/

Corona i Taiwan 

U.S. Manufacturing Slumps as Trade War Damage Lingers

The Verge 

https://www.theverge.com/21507966/foxconn-empty-factories-wisconsin-jobs-loophole-trump

Jerry Springer 

Reuters

Twitter

The Atlantic

https://www.theatlantic.com/ideas/archive/2020/03/true-danger-trump-campaigns-libel-lawsuits/607753/

Contract with America

https://en.wikipedia.org/wiki/Contract_with_America

Real Clear Politics

https://www.realclearpolitics.com/video/2019/06/06/tucker_carlson_elizabeth_warrens_economic_patriotism_plan_sounds_like_donald_trump_at_his_best.html

George Gooding

https://www.nettavisen.no/nyheter/trump-hermer-etter-demokratene-med-ubeviste-pastander-om-valgjuks/3424042790.html

Hvem skal man stemme mot – Trump eller Biden?

Om et par dager er det presidentvalg i USA, og sjelden har kandidatene vært så frastøtende som disse to, Trump og Biden. (Ja, det finnes en rekke andre kandidater, men det er en av disse som vil bli valgt.) Så det viktige spørsmålet er: hvem av disse to er verst? Hvem skal man stemme imot?   

Aviser over hele verden har de siste årene brukt utallige spaltekilometer på dette valget, og før vi kommer med vår vurdering skal vi kun gjengi et meget lite utvalg av noen av de fakta og de argumentene som har vært fremmet for og imot kandidatene. Spørsmålet er, som vi antydet i overskriften: hvem bør man stemme imot – det er ingen man med god samvittighet kan stemme for.  

Biden 

Demokratenes Joe Biden, visepresident under Obama, er 78 år, og sterkt svekket. Politisk sett står han noenlunde i midten, han har en korrupt forhistorie, er kjent for å tafse på meget unge damer (linker til videoer nedenfor), en oppførsel som ville ha ødelagt alle karrieremuligheter for enhver konservativ politiker. Biden er langt fra å være det som omtales som «presidential material», men grunnen til demokratene allikevel nominerte ham var at de andre kandidatene som deltok i nominasjonsprosessen var enda verre. Selv om Biden står nokså nært sentrum, politisk sett, har hans parti beveget seg svært langt til venstre de siste årene, og dette kommer til sterkt å prege den politikk som hans administrasjon vil føre hvis han blir valgt. 

Hvis han blir valgt (og holder sine løfter) vil han blant annet bruke 2000 mrd dollar på å bekjempe klimaendringer de neste fire år, og dette vil være penger som er fullstendig bortkastet; det er ingen ting vi kan gjøre for å påvirke de helt naturlige klimaendringene. Han vil fase ut fossil energi, dvs. han vil fase ut den eneste energiformen som gir en pålitelig og stabil energiforsyning over tid (bortsett fra atomkraft). Han vil også muligens forby fracking; hans mange uttalelser om dette motstridene, og han vil doble minimumslønnen, noe som vil kaste millioner av arbeidstagere ut i arbeidsledighet. Han vil også øke skattene og øke offentlige tilbud, noe som også vil være skadelig for økonomien, dvs. for velstanden. Han har ikke villet si hva han mener om «court packing» – «court packing» består i å øke antall dommere i høyesterett slik at presidenten og kongressen kan få flertall der for de grunnlovsstridige lover de ønsker å innføre. Dette er i strid med intensjonen i USAs grunnleggende dokumenter, og det er i strid med maktfordelingsprinsippet. Vi vil tro at Biden er såpass klok at han ikke vil gå inn for dette, men vi tror også at han som president vil være for svak til å kunne hindre at dette blir gjennomført dersom partiet ønsker dette; hans sterkt venstreorienterte partifeller har ingen respekt for hverken konstitusjonen eller maktfordelingsprinsippet – og heller ikke for valgresultater.  

Biden vil også gi statsborgerskap til ulovlige innvandrere, som det er anslagsvis 11 millioner av i USA. Dette er å belønne ulovlige handlinger. Også her viser de venstreorienterte manglende respekt for gjeldende lover. 

Etter flere tilfeller hvor politifolk har kommet til å drepe svarte arrestanter eller mistenkte brøt det tidligere i år ut store demonstasjoner i mange storbyer i USA (byer som i hovedsak var styrt av det demokratisk partiet, og det er lokalmyndighetene politiet sorterer under), og noen av disse demonstrasjonene utviklet seg til sabotasje, vandalisme og plyndring. Det så lenge ut som om ledende demokratiske politikere støttet dette, men Biden kom etter hvert med en forsiktig avstandtagen. Mange ledende demokrater mente at politiet var problemet, og støttet kampanjer som skulle «defund the police». Slike tiltak førte enkelte steder til en kraftig reduksjon av politiinnsatsen og til at kriminaliteten eksploderte – med store ødeleggelser og mange drepte som resultat.    

Demokratene har også allerede planlagt å få vedtatt en lov som gjør det enkelt å skifte ut en sittende president, en lov som åpenbart har som formål å bytte president Biden ut med hans visepresident Kamala Harris, dette fordi Harris politisk sett er langt mer i tråd med den sterkt venstreorienterte kurs som det demokratiske partiet nå har, men som Biden ikke følger. Biden er så mentalt svekket at dette vil være enkelt å få til.  

At Harris er sterkt venstreorientert er velkjent: «In 2019, GovTrack, a non-partisan organization that tracks bills in Congress, ranked Harris as the «most liberal compared to All Senators»» (Kilde: CNN, lenke nedenfor.) Vi vil også nevne at den korrekte oversettelse av det amerikanske «liberal» er «venstreorientert». (Enkelte norske skribenter oversetter det amerikanske «liberal» til det norske «liberal», noe som bare viser enten deres inkompetanse eller deres løgnaktighet; de vil ikke plassere skylden for den meningsløse politikken som amerikanske «liberals» fører der hvor den hører hjemme: den hører hjemme på venstresiden.) 

Det er også kommet troverdige beskyldninger om omfattende korrupsjon i Bidens nære familie, og mye tyder på at Biden selv på en eller annen måte er involvert. Mainstreampressen ignorerer dette omfattende materialet. 

Kort oppsummert: Demokratene har nominert den eneste kandidaten som har en mulighet til å slå Trump, og har planer om enten å styre ham langt til venstre, eller å skifte ham ut kort tid etter han er valgt og å erstatte ham med en som vil føre en sterkt venstreorientert linje, en linje langt til venstre for den som Biden selv ville ha fulgt dersom han hadde vært ved sine fulle fem. Med demokratene i Det Hvite Hus vil de føre en politikk som vil bringe USA stadig nærmere den foreløpig siste sosialistiske suksessen: Venezuela. 

Trump

Den andre kandidaten er på mange områder enda verre – men han har også noen gode sider. 

Donald Trump var i eiendomsbransjen, og han var TV-stjerne, før han ble politisk kandidat. Han var opprinnelig demokrat, men støttet de republikanske kandidatene ved valgene i 2008 og 2012 (McCain og Romney), og siden de tapte bestemte han seg for selv å stille i 2016. 

Trump er ingen intellektuell politiker, han er populist på sin hals. Trump er fullstendig prinsippløs og uideologisk, han har ingen faste standpunkter og kan når som helst snu 180 grader på ethvert spørsmål. Han er en folkelig konservativ, han er imot frihandel, men han har gjennomført noen skattelettelser og dereguleringer. Han har også sterkt begrenset innføringen av nye reguleringer, noe som har ført til at næringslivsfolk ikke har måttet bruke mye tid på å sette seg inn i nye bestemmelser som legger restriksjoner på deres virksomhet. Dette har økt produktiviteten. Trumps økonomiske politikk ga derfor økonomien en betydelig økonomisk vekst, og slik vekst er det samme som velstandsøkning. Denne veksten varte frem til tiltakene som ble satt i verk når Corona-epidemien slo til, og disse tiltakene påførte økonomien/velstanden store skader. 

Trump er ingen gentleman mht. å omtale andre aktører på den politiske arena, og eksempler på hans som regel ufine men ofte treffende karakteristikker er å finne i mainstreampressen, så vi gjengir her kun et lite utvalg: «Sleepy Joe» (om Biden), «Low-energy Bush» (om den ikke spesielt energiske Jeb Bush), «Crooked Hillary» om Hillary Clinton, «Fat Pig» (om Rosie O’Donnell). Senator Elizabeth Warren, som løy om at hun hadde indiansk avstamning for å bli kvotert inn i stillinger, fikk navnet «Pochahontas» (som konnoterer «bortskjemt indianerjente), Nancy Pelosi var «High Tax, High Crime Nancy» og Kim Jong Un, som truet med å angripe USA med raketter, var «Rocket Man». 

Trump har også sagt en rekke ganger at hele mainstreampressen bedriver «fake news» i et kolossalt omfang for å sverte ham og andre konservative,  og det er vanskelig å hevde at han tar feil i dette. 

En av de mange ting man kan kritisere Trump for er hans positive omtale av og forhold til diktatorer. Her er noen eksempler: «Trump … described [Nort Korea´s dicator] Kim as a «character» … “And he’s a real personality and he’s very smart. He’s sharp as you can be, and he’s a real leader, and he’s pretty mercurial. I don’t say that necessarily in a bad way, but he’s a pretty mercurial guy.» [Trump] said that, despite the breakdown of the talks, his chemistry with Kim remained strong. «Again, the relationship is very good. He likes me. I like him. Some people say, ‘Oh, you shouldn’t like him.’ I said, ‘Why shouldn’t I like him?'». “I like him. We get along great. We’ll see what happens.” Trump has made no secret of his admiration for strongman leaders since taking office, most notoriously  Russian President Vladimir Putin, but also  Turkey’s Recep Tayyip Erdogan, and Philippines’  Rodrigo Duterte.»  (Kilde: Businessinsider, link nedenfor) 

Trump kan også spøke på måter som ikke er helt passende: «[Kim Jong Un] speaks and his people sit up at attention. I want my people to do the same». (Kilde: CNBC).

Til gjengjeld er Trump blitt utsatt for en hetsing og trakassering som aldri er blitt noen annen politiker til del. Her er det bokstavlig talt tusenvis av eksempler å hente, og de er langt verre enn ting som Trump har sagt – på den annen side bør man med all rett kunne forvente en høyere standard fra presidenten enn fra andre. Vi gjengir bare noen få av disse angrepene på Trump.  

Kort tid etter at Trump var innsatt poserte komikeren Katy Griffin for et bilde hvor hun holdt noe som skulle være en modell av Trumps avhuggede hode. Griffin kom etter hvert med en lite troverdig unnskyldning. 

I 2017 brukte VG en forside på et bilde hvor Trump var påført en Hitler-bart. Så vidt vi har sett har VGs redaktør ikke bedt om unnskylding, tvert imot har han forsvart det som riktig å trekke en parallell mellom Hitler og Trump, noe som bare er enda et eksempel som bekrefter at VG ikke har noen ambisjoner om å fremstå som en seriøs avis.  

Etter Trumps State-of-the-Union-tale til Kongressen i 2020 tok Nancy Pelosi sitt eksemplar av Trumps manus og rev  det demonstrativt i stykker. I seg selv er dette uskyldig, men når Pelosi, som sitter rett bak presidenten og er demokratens fremste representant i Kongressen (hun er «Speaker»), gjør dette har det en sterk symbolsk betydning: hun viser ingen respekt for hverken Trump eller for  presidentembedet.    

Høsten 2020 ble Trump smittet av Corona, og svært mange kommentatorer sende en hilsen som direkte sa «Jeg håper at han dør». (Twitter stengte kontoer til de som sendte slike meldinger.)  Til manges overraskelse ser det ut til at Trump kom igjennom dette på kort tid og ble helt frisk   

I tillegg kommer de vanlige påstandene, påstander som alle politikere over et visst nivå utsettes for,  om at Trump er rasist, idiot, inkompetent, etc. Nå har det som regel vært slik at denne type påstander har kommet fra folk i periferien av de politiske miljøer, men denne gangen er de kommet fra sentrale aktører; de er kommet fra kjente politikere og journalister og akademikere. Under den andre presidentkandidatdebatten beskrev Biden Trump til og med som en klovn. Hvorfor? Vi kommer til dette om litt. 

Før vi kommer dit må vi også nevne at også det formelle poliske miljøet har trakassert Trump: beskyldinger om «Russia collusion» og «Ukraine collusion», og Trump ble til og med stilt for riksrett! Men de som etterforsket kom ingen vei, det var ingen ting å finne som kunne gi et saklig grunnlag for disse angrepene. 

I praktisk politikk har Trump gjort mye av det han har lovet: han trakk USA ut av Paris-avtalen om klima, han har utnevnt klimarealister til organer som EPA, og han vil tillate fracking. Han flyttet USAs ambassade i Israel til Jerusalem og derved akseptert Jerusalem som Israels hovedstad, han intensiverte angrepene mot IS og mange hevder at IS etter dette er kraftig svekket, han har åpnet for at en rekke arabiske land er blitt mer vennlig innstilt til Israel (Aftenposten omtalte  29/10 dette som «Donald Trumps store seier»), han har også gjort det vanskeligere for Iran å skaffe seg atomvåpen. Videre, han har avslørt mainstreampressen som et sosialistisk løgnpropagandaapparat, han har utnevnt konservative dommere til høyesterett (noe som på flere området er et gode, men som dessverre på sikt kan føre til innskrenkinger i kvinners rett til selvbestemt abort). Men med muren mot Mexico er han ikke kommet så langt som han lovet.   

Han har også forsøkt å gjøre noe med kriminaliteten, han har tatt oppgjør med det vanstyret som demokratiske politikere har stått for i en årrekke i flere store byer (Baltimore, Seattle, Chicago, Detroit, mfl. – i alle disse byene er det enorme problemer med forfall og kriminalitet og fraflytting og høye skatter og store underskudd pga. den sosialistiske politikken som demokratene har ført). Han har også forsøkt å gjøre noe med ulovlig innvandring. Det er svært mye mer vi kunne ha sagt … . 

Det er to viktige spørsmål som står igjen. 

Hvorfor så sterkt motstand fra mainstream? 

Som nevnt over er Trump blitt møtt mer enorm ikke bare motstand, men også med ren hetsing, trakassering, latterliggjøring, rettsforfølgelse og rene trusler fra alle etablerte miljøer. 

Nå er Trump ingen forfinet og klok gentleman; med sin oppførsel og sine uttalelser stiller han seg lagelig til for hugg. Og som vi tidligere har sagt, han har ikke alltid et nært og intimt forhold til sannheten; her er han kanskje noe verre enn andre politikere. Men angrepene på ham er allikevel utenfor all proporsjon.

Før vi går videre minner vi om at Barack Obama og Hillary Clinton ikke var særlig forfinet i sine beskrivelser av Trumps velgere: de omtalte dem som mennesker som «get bitter, they cling to guns or religion or antipathy to people who aren’t like them or anti-immigrant sentiment or anti-trade sentiment as a way to explain their frustrations», og «deplorables» som hadde synspunkter som var «racist, sexist, homophobic, xenophobic, Islamaphobic». 

Spørsmålet er: hvordan ville kritikken – for å kalle den det – mot Trump ha vært dersom han hadde vært en forfinet gentleman som ikke hadde utsatt noen for slike angrep og personkarakteristikker som vi gjenga et lite utvalg av ovenfor? Ville kritikken da vært annerledes, ville han ikke bli sammenlignet med Hiter, ville ingen komikere posert med (en modell av) hans avkappede hode, ville ingen ønske ham død når han fikk Corona?    

Jeg tror ikke det. Hvis Trump hadde være en gentleman, og stått for den samme politikken formulert på en dannet måte; hvis han hadde sagt at det ikke fines noen klimakrise, hvis han hadde sagt at mainstreampressen fungerer som et organ for sosialistisk løgnpropaganda, hvis han hadde sagt at WHO i stor grad styres av Kina, etc., så ville kritikken mot ham, og måten den var formulert på, ha vært omtrent den samme som den er i dag. Med andre ord, kritikken komme ikke fordi i Trump er vulgær, kritikken kommer fordi han er den eneste politiker som ikke har vært ettergivende overfor sosialistens kjernesaker. Alle andre konservative politikere de siste 30 år har nærmest bedt om unnskyldning for at de ikke er åpne og tydelig sosialister, og de har i sin politikk bøyd seg for og rettet seg etter alle sosialistenes krav, kanskje i noe redusert omfang. Dette gjelder Bush sr, Bush jr, McCain, Romney, Cameron, Johnson, Merkel, Sarkozy, Solberg og Jensen. Trump har ikke gjort dette. Han har stått imot på en rekke punkter, og ikke veket en millimeter overfor mange av sosialistenes krav.  

Grunnen til hetsingen av Trump og den enorme kritikken og motstanden er at han ikke er ettergivende overfor sosialismen. Sosialistene er sjokkert – sjokkert! – over at noen ikke er ettergivende overfor dem! Det er derfor de er så intenst imot Trump. Ja, de kan skjule sin motstand ved å henvise til alt det rare Trump sier og gi inntrykk av at det er derfor de er imot ham, man kjernen er allikevel denne: Trump danser ikke etter sosialistens pipe, og sosialister tåler ikke slikt!  

(Vi er klar over at vi er litt for positive til Trump standhaftighet her. Han har ikke vært 100 % standhaftig, men han har vært langt langt mer standhaftig enn noen annen konservativ politiker de siste 30 år, og det er derfor hele mainstream hater ham.)        

Hva blir minst ille? 

Republikanerne burde føre en liberalistisk politikk (en politikk som innebærer reduksjon av offentlige utgifter koblet med skattelettelser, dereguleringer, privatiseringer, frihandel), noe som f.eks. Reagan til en viss grad gjorde (og som Goldwater ville ha gjort hadde han blitt valgt i 1964). Trump er ikke på denne linjen, tvert imot har de offentlige utgifter økt enormt under Trump. Det har også statsgjelden gjort, og dette er svært farlig på sikt – gjelden må øke når skattlettelser ikke følges av kutt i offentlige utgifter. 

Dersom Trump vinner vil dette føre til at det republikanske partiet vil bevege seg i den retning som Trump har fulgt, dvs. det vil ikke bevege seg i en liberalistisk retning, det vil bevege seg i en nasjonalistisk og proteksjonistisk retning. Dette vil være svært ille. 

Dersom Trump taper vil partiet muligens innse at Trumps kurs er feil og det vil forhåpentligvis legge over til en linje som ligger nærmere den som Reagan fulgte. 

Så, på lang sikt vil det muligens være bedre dersom Trump taper. 

Men hvis Biden vinner vil også statsapparatet tas over av sterkt venstreorienterte krefter. Disse sterkt venstreorienterte kreftene, ja de er rene sosialister, og som kjent behersker de alle viktige arenaer i USA: de behersker akademia, de behersker pressen, de behersker underholdningsindustrien, de behersker den offentlige skolen (som de aller fleste elevene går i), de behersker byråkratiet, de behersker miljøorganisasjonene, de behersker alle internasjonale organer  som FN og WHO, og de behersker Big Tech (Facebook, Twitter, Google, m.fl.). Alle disse aktørene arbeider for en ytterligere venstredreining av alle felter i samfunnet, dvs. de vil bringe USA enda nærmere Venezuela.  Hvis Biden vinner vil altså også statsapparatet tas over av sterkt venstreorienterte krefter.   

Jeg er ikke noen fan av Trump (noe jeg tidligere har gitt uttrykk for en rekke ganger her på Gullstandard), men jeg tror alt i alt det blir mindre ille, i hvert fall på kort sikt, hvis Trump vinner. Derfor ville jeg, hvis jeg måtte velge mellom disse to kandidatene, ha stemt ikke for Trump, jeg ville ha stemt mot Biden. Og jeg tror også at Trump blir gjenvalgt. 

.

.

.

.

Biden tafser: 

Biden svekket 

Bidens døvetolk gir opp

Kamala Harris folkemøte 

Tulsi Gabbard om Harris 

$$$$$

https://edition.cnn.com/2020/08/17/politics/kamala-harris-most-liberal-senator-fact-check/index.html

https://www.businessinsider.com/trump-praises-kim-jong-un-vietnam-summit-2019-3?r=US&IR=T

https://www.cnbc.com/2018/06/15/trump-wants-people-to-listen-to-him-like-north-koreans-do-to-kim-jong-un.html

Griffin: 

https://ew.com/news/2017/05/30/kathy-griffin-trump-head-photo-tyler-shields/

VG

https://kampanje.com/medier/2017/08/vg-setter-hitler-bart-pa-trump/

«Håper Trump dør»

Som katten rundt den varme grøten … om terrorisme

Det føles sterkt upassende å bruke dette ordtaket i overskriften. Det høres noe lettvint og humoristisk ut, og passer da ikke å benytte om et tragisk og grusomt tema. Denne kommentaren handler om reaksjonene på drapet på den franske læreren Samuel Paty. I en undervisningstime om ytringsfrihet hadde han vist frem de kjente Muhammed-karikaturene, noe som noen dager senere førte til at han ble drept på åpen gate på en grusom måte. Drapet, som var en ren henrettelse, ble utført av en islamist (som forøvrig kort tid etter ble skutt under en konfrontasjon med politiet). Som kjent er blasfemi, som det å publisere slike tegninger er, forbudt innen islam, og straffen er døden. (Også frafall fra islam, og homofili, skal innen islam straffes med døden.) 

Reaksjoner fra politikere, etc.  

Dette er ikke første gang en borger i Vesten som har satt seg ut over det som islam krever, er blitt drept; vi kan nevne filmskaperen Theo van Gogh og politikeren Pim Fortyn. Andre er blitt forsøkt henrettet, f.eks. forleggeren William Nygaard, og kunstnerne Kurt Westergaard og Lars Vilks.   

Alle disse praktiserer intellektuelle yrker, de har benyttet det som burde være deres soleklare rett til ytringsfrihet for å gi uttrykk for sine meninger, og er av militante muslimer blitt møtt med drap eller blitt utsatt for drapsforsøk (selv om dette vel ikke er endelig avklart ifbm. drapsforsøket på Nygaard). Men det vi skal konsentrere oss om her er hvordan politikere i Vesten reagerer på terrorangrep utført av militante muslimer.

Statsminister Solberg reagerte slik på Twitter: «Alvorlige og grusomme nyheter om terrorhandlingen i #Frankrike. Vi må stå sammen mot angrep på tankefrihet og opplysning. Mine tanker går til offerets nærmeste, kolleger og elever».

Statsminister Solberg oppfordrer oss til «å stå sammen» – hva i alle dager betyr det? Hvordan kan dette hindre fremtidige angrep? Er hun tre år gammel? Hun nevner heller ikke ideologien som motiverte denne terroristen. Hun brukte det noe uvanlige ordet «tankefrihet» – hun burde ha brukt «ytringsfrihet», et kjent ord som til og med er å finne i den norske grunnloven. I ettertid har Solberg riktignok forsøkt å bortforklare bruken av ordet «tankefrihet» og sagt at hun støtter ytringsfrihet, men dette er i strid med hennes støtte til et forbud mot ytringer som enkelte favoriserte grupper kan oppfatte som krenkende, såkalte «hat-ytringer». Solberg så heller ikke ut til å være en ivrig tilhenger av SIANs rett til ytringsfrihet da de ble utsatt for angrep under sine markeringer for noen uker siden. Det ser ut til at det Solberg sier til og med er mindre verd enn de årlige ønskene om god jul og godt nytt år. Det Solberg sier er fullstendig intetsigende, men på den annen side ser det ut til at slikt intetsigende fjas går rett hjem hos velgerne.     

En SV-politiker twitret følgende etter det grusomme drapet: «Å bruke ytringsfrihet for å trykke karikaturer av Muhammed er på nivå med å bruke ytringsfrihet for å mobbe. Å så bli sur når mobbeofferet tar igjen. Nei, jeg støtter ikke terror på noen som helst måte, men det er et latterlig forsvar av ytringsfriheten å dele karikaturene» (kilde på link nedenfor).  

Så, denne SV-politikeren mener at det å vise frem en tegning er mobbing, og når en som føler seg krenket av tegningen dekapiterer den som viste frem tegningen så var dette «et mobbeoffer som tok igjen». Dette er bare vanvittig. Politikeren ba senere om unnskyldning og slettet så sin twitter-konto. 

Her en tilsvarende vurdering fra et amerikansk kongressmedlem i forbindelse med et annet terrorangrep: «CAIR was founded after 9/11, because they recognized that some people did something and that all of us were starting to lose access to our civil liberties.»

Dette – «some people did something» – var altså formuleringen det muslimske kongressmedlem Ilhan Omar brukte da hun beskrev terrorangrepene utført av militante islamister på USA 11. september 2001. Så når muslimske terrorister i islams navn kaprer fire fly, styrter dem inn i tre bygninger og dreper ca 3000 tilfeldige mennesker og forårsaker enorme materielle ødeleggelser, så beskriver hun dette som at «some people did something». (Det var også feil det hun sa om at CAIR; The Council on American-Islamic  Relations ble dannet i 1994.) 

Det som i en årrekke var USAs ledende avis, New York Times, kom med følgende uttalelse i forbindelse med en års-markering av angrepene i 2001: «18 years have passed since airplanes took aim and brought down the World Trade Center. Today families will once again gather and grieve at the site where more than 2000 people died».

«Airplanes took aim» ?????? Som om disse flyene ikke ble styrt av personer som med fullt overlegg  og viten og vilje styrtet dem inn i prestisjefylte bygninger for å drepe flest mulig mennesker og å forårsake mest mulig skade og å påføre USA et kolossalt prestisjenederlag – alt dette helt eksplisitt utført i islam navn.     

I november 2019 ble flere mennesker angrepet av en militant muslim på London Bridge, og minst to ble drept. Londons borgermester, Sadiq Khan, skrev i en artikkel i The Guardian (link nedenfor) at «The London Bridge attack brought sorrow, bravery – and grave questions». Han nevner ikke islam, men fokuserer på at «This incident is yet another warning that we must do far more to root out the poison of extremism. We simply must act to strengthen our communities and insulate ourselves against this perverse ideology, and take the fight to those disgusting individuals who seek to recruit and radicalise vulnerable people for terrorist causes…». Han sier ikke hvilken «perverse ideology» som ligger bak slike angrep. Han sier også at politiet må tilføres større ressurser, og at «Judges need to have the right tools to play their part in keeping us safe; prison and probation services need to be properly resourced to rehabilitate offenders; the Ministry of Justice needs to be able properly to supervise potentially dangerous people after their release. These issues all need addressing urgently», Ja jo. Det siste er på et vis delvis riktig, men hvorfor skal slike terrorister løslates? Khan, som er muslim, nevner dog ikke islam, som er årsak til terroren.  

Hva ligger bak? 

Hva er det som ligger bak denne type uttalelser, uttalelser som enten fjerner koblingen mellom islam og terror, eller som sier at terroren er legitim.  

Sosialismen, som er dagens så og si enerådende politiske ideologi, og islam, disse to ideologiene er åndelige tvillinger. I det store og hele går de inn for det samme; forskjellen er bare at islam er formulert på en uttrykksmåte som var preget av den mentalitet, teknologi og kunnskapskontekst som man hadde i et ørkensamfunn i Arabia ca år 700, mens sosialismen er formulert på en uttrykksmåte som var preget av den mentalitet, teknologi og kunnskapskontekst som man hadde i Vest-Europa på slutten av 1800-tallet.  

Ja, sosialismen er dagens enerådende politiske ideologi, noe man lett kan se av det faktum at alle politiske partier (dvs. de partier som er representert i nasjonalforsamlinger) i Vesten, også konservative partier, er sterke tilhengere av velferdsstaten, og velferdsstaten er – i hvert fall i sin tidlige fase – en slags mild form for sosialisme. (Etter hvert som velferdsstaten utvikler seg over tid vil den gradvis nærme seg ren sosialisme.) Den harde varianten av sosialismen ble innført i et stort antall land, først i Russland i 1917, sist i Venezuela ca år 2000, og skapte fattigdom, nød og kaos og undertrykkelse i alle land den ble innført. Grunnen til at alle store aktører slutter opp om sosialismen er at den er den politiske manifestasjon av kollektivisme, selvoppofrelse/altruisme som etisk ideal, det syn at statlig styring av samfunnet er et gode, og det syn at individuell frihet er ødeleggende. Det er her, på disse grunnleggende verdiene, ingen forskjell på islam og sosialismen.     

Et annet essensielt element i oppslutningen om sosialismen og de grunnideer den bygger på er irrasjonalitet. Rasjonalitet innebærer at man i sine vurderinger skal ta hensyn til alle relevante fakta, irrasjonalitet innebærer da at man ignorerer relevante fakta, og/eller at man betrakter fantasi og oppspinn som fakta. At de religiøse er irrasjonelle er da opplagt, og at også fremtredende politiske aktører, som vi har sitert over, ignorerer viktige og relevante fakta, går tydelig frem av de sitatene vi gjenga over.  

Dagens dominerende etikk er altruismen, en etikk som som kjent oppfordrer oss til å elske våre fiender, til å vende det andre kinnet til, til å gjengjelde ondt med godt, om å tilgi de som angriper oss, om å ikke samle oss skatter på jorden, til å mene at det å være rik ikke er bra, at man bør gi det man eier til de fattige, osv.   

Dette er intet annet enn oppskrift på en katastrofe; følger man en slik oppskrift går det til helvete. Og det som skjer i Vesten nå mht. angrep fra militante muslimer, og som har skjedd i betydelig omfang i de siste 20 år, vil komme til å skje stadig oftere i tiden fremover. Dvs. antallet slike angrep vil fortsette å øke dersom vi ikke tar skjeen i en annen hånd, dvs. dersom de grunnideer som dominerer i dag byttes ut med rasjonelle ideer. En rasjonell grunnholdning innebærer at man ikke på noe område ignorerer fakta (slik de som vi siterte over gjør), men tar hensyn til alle relevante fakta og i handling tar konsekvensen av dem. Den innebærer at man har rett til å skape gode liv for seg og sine ved produktivt arbeid og frivillig handel med andre, og at man har et samfunnssystem som innebærer at man har rett til å forsvare seg mot de som med trusler, tvang eller vold forsøker å hindre all fredelig verdiskapning og handel. Etikken som innebærer dette er rasjonell egoisme. 

Hva må gjøres? 

Men hva innebærer dette rent konkret overfor det angrepet Vesten nå er utsatt for fra militante muslimer? Hvordan skal Vesten sørge for at slike angrep reduseres i antall og så bringes til opphør i så stor grad som mulig. Dette har vi beskrevet tidligere, og vi siterer fra ting vi tidligere har skrevet. 

«I Europa i dag er det anslagsvis mer enn 30 millioner muslimer. De har dels kommet til Europa for å få del i den velstand som er mulig i land som ikke er dominert av noen religion, og vi ønsker alle som er kommet til Vesten for å arbeide, velkommen. Men noen av disse muslimene er islamister (islamister er muslimer som ønsker å spre islam, og å angripe islams motstandere, med vold og terror). Islamister har i de siste 25 år utført et meget stort antall terrorangrep mot Vesten, og Vesten må derfor forsvare seg mot dette. Derfor bør alle miljøer hvor det kan finnes islamister, overvåkes. Islamisme må betraktes som en kriminell konspirasjon, og mistenkte islamister kan derfor stilles for retten» (fra DLFs program).

Fra en tidligere kommentar her på Gullstandard, publisert etter et terrorangrep utført av en «ensom ulv» i Oslo: «… det er kun én måte få brakt slike angrep til opphør: de grupper som står bak slike angrep [over store deler av verden] – IS, alQaida. AlShabab, BokoHaram, Hamas, etc., må nedkjempes militært, og de regimer som støtter terror – primært de i Iran og Saudi-Arabia – må også uskadeliggjøres med de midler som er nødvendige. Når disse aktørene er knust militært eller uskadeliggjort på annen måte, vil antall ensomme ulver av den type som begikk drapsforsøket i Oslo i går fredag 18/1-19 bli færre og færre. Grunnen til dette er at når disse gruppene er nedkjempet vil det være åpenbart at denne ideologien ikke er på vei mot seier, det vil være åpenbart at den er en ideologi for tapere. Da vil antallet som vil vise at de tilhører denne ideologien også bli mindre. Rekrutteringen til denne ideologien vil da også svikte. I tillegg [til nedkjempelse av disse gruppene] må alle miljøer hvor det kan dukke opp slike terrorister overvåkes, og PST og tilsvarende organer må stanse alle planer om terroraksjoner som de oppdager (noe de antagelig også gjør i dag i stort omfang). Men man må også være obs på at ensomme ulver utstyrt med en kniv eller øks eller bil kan være umulige å stoppe i forkant. For det annet må vi igjen konstatere at eliten i etablerte miljøer nærmest konsekvent nekter å se sammenhengen mellom terror og islam. Som nevnt ble det ikke lagt vekt på at gjerningsmannen var muslim i reportasjen i TV2, og mannens forsvarer ser heller ikke sammenhengen; han sier eksplisitt at mannen må være psykisk syk.

Man må være svært tungnem eller en aktiv løgner for ikke å se denne sammenhengen: terroristene følger oppfordringer i Koranen, de sier selv at de handler på vegne av islam – men eliten i Vesten sier at angrepene skyldes fattigdom eller psykisk sykdom hos gjerningsmannen. Elitens fornektelse av opplagte fakta er det som er mest farlig og illevarslende i denne situasjonen. Denne virkelighetsfornektelsen er ikke annet enn livsfarlig, bokstavelig talt – og det har Maren og Louisa [som ble drept av islamister under en telttur i Marokko i 2018] og mange andre fått merke, men pga. denne virkelighetsfornektelsen blir de fort glemt, og nye ofre kommer til hver dag» (link nedenfor). 

Å ikke innse hva som ligger bak de angrepene som stadig forekommer i en rekke byer i Vesten er som å gå som katten rundt den varme grøten, et ordtak som betyr at man ser et problem, men at man av en eller annen grunn velger å ikke ta tak i det. 

.

.

.

.

.

.

.


https://nypost.com/2019/09/11/new-york-times-deletes-tweet-saying-airplanes-took-aim-at-towers-on-9-11/

https://www.washingtonpost.com/politics/2019/04/11/some-people-did-something-rep-omars-remarks-context/

https://www.theguardian.com/commentisfree/2019/nov/30/the-london-bridge-attack-brought-out-the-best-in-us

Skattelettelser er ikke veien å gå

Når konservative politikere og partier stiller til valg legger de som regel vekt på at de vil arbeide for lavere skatter og avgifter – eller i det minste i å ikke øke de skatte- og avgiftssatsene som allerede eksisterer. Høyre sier i sitt inneværende program (for perioden 2017-2021) at de vil «ha moderate lettelser i det samlede skatte- og avgiftsnivået». (I tidligere tider var Høyre langt mer pågående i sine ønsker om lavere skatt, men partiet har flyttet seg gradvis lenger og lenger til venstre på den politiske skalaen og har dermed forlatt sine tidligere prinsipper og idealer.) FrP sier i sitt tilsvarende program at «Skattene skal videre ned. Vi vil fjerne eiendomsskatten. Folk flest skal få lavere skatt», at de vil «la innbyggerne beholde mer av sine egne skattepenger», at «hovedmålet er sterk nedsettelse av skatter, av gifter og offentlige inngrep», og at de «ønsker å premiere innsats og arbeidsvilje. Lavere skatter og avgifter er, sammen med et mer fleksibelt arbeidsliv, de beste virkemidlene for å få et effektivt og velfungerende arbeidsmarked». Men i praksis blir slike skattelettelser sjelden gjennomført, de blir som regel utsatt eller glemt – men løftene om skattelettelser dukker som regel opp igjen når neste valgkamp begynner.  

Også i andre land har skattelettelser en høy stjerne blant konservative. Her et ferskt eksempel fra Storbrittania: «A Conservative majority Government will cut taxes for millions of working people on low and middle incomes, the Prime Minister has announced.» Men senere kunne man lese denne overskriften: «[Conservative Prime Minister] Boris Johnson set to drop promised tax cut» (linker nedenfor).

Også i USA: «Trump Gave Americans a Massive Tax Cut» og «Trump keeps pushing for a payroll tax cut.». Og mange konservative hyller president Reagan, som har ord på seg for å ha innført kraftige skattelettelser: «The Reagan tax cut was huge. The top tax rate was 70 percent. He cut it to 50 percent….». Men senere kom det økninger også under Reagan: «With Reagan’s signature, Congress undid a good chunk of the 1981 tax cut. It raised taxes a lot in ’82, ’83, ’84 and ’87.» 

I fortsettelsen tar vi det for gitt at konservative sier at de vil ha lavere skatter og avgifter, og dermed større individuell frihet; skattelettelser betyr at det i større grad vil være den som tjener pengene som disponerer dem, og at de i mindre grad disponeres av politikere og byråkrater. Men i praksis vil de konservative som regel svikte sine løfter etter at valget er over. Over ga vi eksempler på dette under Ronald Reagan i USA og Boris Johnson i UK.

Skattelettelser betyr at du som lønnstaker får beholde mer av det du tjener, og at avgiftene på det du kjøper er lavere og at det du bruker penger på dermed blir billigere. Dette betyr at staten tar mindre fra deg begrunnet i din forme og i annet du eier.  

Men staten bruker mye penger (de samme gjelder også lokale myndigheter som kommuner,  men for enkelthet skyld snakker vi bare om staten her), og staten dekker sine kostnader med sine inntekter, og disse kommer fra skatter og avgifter. Så, en reduksjon i skatter og avgifter må da føre til en reduksjon i statens inntekter og dermed i dens utgifter. Det er jo slik at dersom inntektene går ned må også utgiftene gå ned. Vel, egentlig ikke, i hvert fall ikke på kort sikt.  

Statlige lån er fremtidig skatt

Alle kjenner til det som kommer inn her: lån. Alle kan bruke mer enn deres inntekter gir rom for ved å ta opp lån. Hvis du tjener en million kan du lett bruke to millioner dersom du får lånt en million.  

Så, det som har skjedd i alle land i Vesten er at regjeringene har tatt opp store lån fordi de gjerne vil bruke mer penger enn inntektene gir rom for. Og det er ikke bare den norske staten som reellt sett har tatt opp lån, også kommunene har tatt opp store lån.  

Den lesverdige kommentatoren Jon Hustad skriver i Dag og Tid i august 2019 at «Ved utgangen av år 2000 hadde norske kommunar ei skuld på vel 150 milliardar kroner, i 2017 var den same gjelda på 600 milliardar» (link nedenfor). 

For å gi et konkret eksempel på en bestemt kommunes gjeld siterer vi fra noe som E24 skriver om Oslo kommune: «Gjeldsgraden i Oslo kommune er ventet å stige fra 54 prosent i 2019 til 91 prosent i 2023, ifølge kommunens ferske økonomiplan. Årsaken til den økte gjeldsbyrden i hovedstaden er blant annet at kommunen skal investere i hevet standard i eksisterende bygg, ny hovedbrannstasjon, ny storbylegevakt og nye omsorgsboliger og boliger for vanskeligstilte. Oslo kommunes samlede låneopptak øker med 46,2 milliarder kroner i økonomiplanperioden fra 2020 til 2023, og samtidig skal kommunen betale samlede avdrag på om lag 13,4 milliarder kroner. Dette medfører en netto gjeldsøkning i løpet av økonomiplanperioden på i underkant av 32,8 milliarder, skriver Oslo kommune. Den korrigerte lånegjelden i Oslo skal stige fra 34,4 milliarder kroner i 2019 til 63,8 milliarder kroner i 2023, ifølge økonomiplanen» (link nedenfor). Altså: pr 2023 skal Oslo kommune ha en gjeld på innpå 64 mrd kr. For å sette dette beløpet i kontekst: Oslos budsjett for 2020 har samlede utgifter på 77 mrd kr. 

Hustad skriver samme sted som vi siterte fra over at «Den norske staten har knapt gjeld, men [den har] ein finansformue på over 11 billionar kroner». Dette gjelder dog kun dersom man ser bort fra pensjonsforpliktelsene, som er langt større en disse 11 billionene. Vi siterer fra Nettavisen, som ble svært overrasket da de høsten 2019 oppdaget dette lenge velkjente faktum: «Nederst i en tabell på side 50 i Nasjonalbudsjettet, slapp regjeringen mandag en liten bombe: I løpet av ett år har Folketrygden økt sine forpliktelser til alderspensjon med 366 milliarder kroner. Det betyr at staten hver eneste dag får økt sine pensjonsforpliktelser med over én milliard kroner. Dette kommer i tillegg til den kraftige økningen i uføretrygd.» (Disse tallene stammer fra før myndighetene bestemte seg for å bruke enorme beløp for å forsøke å begrense de kolossale skadevirkingene som følger av de utallige corona-tiltakene de hadde innført.) 

Nå nærmer vi oss det reelle problemet: det er offentlige utgifter som er problemet. Hvis vi begynner med USA under Reagan: det som skatteinntektene skal finansiere – offentlige utgifter – ble ikke redusert under Reagan, og de manglende inntektene fra skatten ble kompensert med låneopptak. Derfor fortsatte USAs gjeld å øke kraftig under Reagan – og den har også fortsatt å øke etter Reagan, altså også under Bush jr., Obama og Trump.  (Se graf på link nedenfor.) Alle disse politikerne advarte allikevel sterkt mot den store og voksende gjelden før de kom i posisjon …. 

Så, i alle land i Vesten er det slik at myndighetene bruker mer penger enn de får inn i skatter og avgifter, og alle disse landene har da økende gjeld.  

Man må huske at all gjeld må betales. Gjeld tatt opp av stat og kommuner må betales av skattebetalerne. Derfor, dersom det kommer skattelettelser (noe det forøvrig sjelden gjør)., vil det komme mer gjeld, og denne må betales av de samme skattebetalerne som fikk disse skattelettelsene – dersom offentlige utgifter ikke reduseres.

Skatt er skadelig  

La oss før vi går videre skyte inn at skatt er skadelig, dette fordi skatt demotiverer produktivt arbeid. Jo høyre skattenivået er, jo mindre blir produksjonen og produktiviteten. Med andre ord: skatt dreper velstand – jo høyere skatt jo lavere velstand. Grunnen er at lønn – nettolønn – motiverer til arbeid, og jo lavere nettolønnen er, jo mindre blir motivasjonen til å jobbe. Siden skatt i velferdstaten i betydelig grad går ut på å finansiere offentlige gratistilbud til befolkningen, er også dette noe som demotiverer arbeid; hvorfor jobbe for å tjene penger når staten tar mye av lønnen man tjener, og når man kan få en rekke viktige ting gratis fra det offentlige? Det finnes en rekke eksempler fra historien som bekrefter dette: man kan si at sosialistiske land har svært høy skatt, og alle slike land blir fattigere og fattigere inntil de bryter sammen. Alle sosialistiske land har fulgt denne utviklingen.  

Kurven nedenfor, kjent som Skousen-kurven (oppkalt etter økonomen Mark Skousen), illustrerer dette. Vi bemerker dog at denne kurven kun omfatter den lovlige økonomien; økende skattenivå driver stadig flere aktører over i den ulovlige svarte økonomien.  

Så lavere skatter er bra, det stimulerer til produktivt arbeid, men dersom de offentlige inntektene som da går bort erstattes av låneopptak, vil skattene gå opp igjen på et senere tidspunkt, dette for at myndighetene skal kunne betale tilbake lånene.  

Det er derfor feil å fokusere på skattelettelser for de som vil at den enkelte i større grad skal kunne bestemme over seg og sitt. Det man må fokusere på er offentlige utgifter! Dersom den enkelte i større grad skal kunne bestemme over seg og sitt, dersom man vil ha voksende velstand, må man altså fokusere på følgende punkt: offentlige utgifter må ned! 

Siste gang offentlige utgifter gikk kraftig ned i Vesten var etter annen verdenskrig; da krigen sluttet stoppet alle krigsutgiftene, og da gikk offentlige utgifter naturlig nok ned. Men etter dette har offentlige utgifter økt og økt og økt. Samtidig har skatter og avgifter økt, og det har også låneopptakene. Dette har alltid skjedd, selv om enkelte konservative ledere i korte perioder har fått til svake brudd i denne jevnt voksende kurven over offentlige utgifter. 

Dersom man ser på statsbudsjettenes utgiftssider i alle vestlige land, vil de de siste tiår vise en mer eller mindre jevn stigning. Vi kunne gitt en rekke eksempler, men gir bare tall for Norge de siste tyve årene.  

2000  476 mrd kr 

2005  655 mrd kr 

2008  848 mrd kr

2018 1325 mrd kr  

2019 1337 mrd kr 

2020 1443 mrd kr 

2021 1515 mrd kr 

Grafen nedenfor, hentet fra Wikipedia, viser utgiftene i budsjettforslagene i perioden frem til 2010:  

(Selv om man korrigerer disse tallene for slike ting som inflasjon og befolkningsvekst ser man at det er en sterk økning. Vi tar dog følgende forbehold: det er flere ulike måter å beregne disse tallene på. Vårt poeng er kun å vise utviklingen i utgiftene.) 

Ingen forskjell mellom borgerlige og sosialister 

Som man ser: utgiftene har økt. Det er heller ingen merkbar forskjell mellom sosialdemokratiske regjeringer og konservative regjeringer – utgiftene øker jevnt og trutt uansett hvem som sitter i regjering. Det er til og med slik at da den konservative Solberg-regjeringen overtok etter den sosialdemokratiske Stoltenberg-regjeringen etter valget i 2013 besluttet Solberg-regjeringen å øke utgiftene for kommende år i forholdt til hva Stoltenberg-regjeringens budsjettforslag hadde lagt opp til. Så, med FrP og Høyre i regjering fortsatte de statlige utgiftene å øke. 

Man kan også si at den reelle skattebyrden ikke er det staten tar inn i skatter og avgifter, det reelle skattenivået er det som staten bruker, dvs. det er statens samlede utgifter som er det reelle skattenivået. Og disse bare øker og øker og øker ….  

Vi kan oppsummere dette slik: konservative partier legger ofte betydelig vekt på skattelettelser når de stiller til valg. Når disse partiene kommer i posisjon klarer de sjelden å gjennomføre de skattelettelsene de har lovet. Dersom de klarer dette vil de etter kort til øke skattene igjen, og hvis de klarer å gjennomføre skattelettelser vil de kompensere for bortfallet av inntekter til staten ved å ta opp lån. Men lån gir gjeld, og statlig gjeld er lite annet enn utsatte skatter. 

Det som må til for å komme over på en bærekraftig kurs er da først en reduksjon i offentlige utgifter, dvs. at oppgaver som i dag er statlige, men som ikke ligger under området for legitime statlige oppgaver (politi, rettsapparat, det militære) overføres til private.  

Kort sagt: Det som må til i første omgang er ikke skattelettelser, det som må til er avvikling av offentlige oppgaver (oppgavene overføres til private og enhver betaler for de tilbud han selv benytter seg av), og derved en reduksjon av statlige utgifter, og det er først når dette skjer at skattelettelser bør komme inn i bildet. Kort oppsummert; det man må ivre for er ikke primært skattelettelser, det som er viktig er en reduksjon av offentlige oppgaver (vi snakker om en reduksjon av alle oppgaver som i dag er offentlige, men som ligger utenfor det som er det offentliges legitime oppgaver). Det er først da skattelettelser blir noe annet enn skatteutsettelser.  

.

.

.

.

.

Graf som viser USAs gjeld:  

https://fred.stlouisfed.org/series/FYONET

https://www.conservatives.com/news/boris-johnson-i-will-cut-taxes-for-working-people

https://www.thetimes.co.uk/article/boris-johnson-set-to-drop-promised-tax-cut-jndq7nfmt

https://time.com/5570679/trump-tax-cuts/

https://edition.cnn.com/2020/08/09/politics/payroll-tax-cut-explainer/index.html

https://www.npr.org/2017/12/08/569345901/how-reagans-tax-cuts-fared?t=1602742519950

https://www.dagogtid.no/samfunn/kommunal-lanekarusell-6.23.12017.3103a688eb

https://www.nettavisen.no/okonomi/slar-alarm-om-oljefondet-oljeinntektene-vil-ikke-vaere-store-nok/3423857943.html

Oslos gjeld

https://e24.no/norsk-oekonomi/i/9vn79W/oslo-kommune-venter-kraftig-oekning-i-gjelden

https://no.wikipedia.org/wiki/Statsbudsjettet

KENT ANDERSEN OM KLIMAHYSTERIET: «J´ACCUSE!!!!»

«J`accuse» – «jeg anklager» – er som kjent tittelen på et åpent brev skrevet av forfatteren Emile Zola i 1898 etter at den franske offiseren Alfred Dreyfus hadde blitt uskyldig dømt for høyforræderi (spionasje til fordel for Tyskland) i 1894. Zolas engasjement fikk betydelig støtte, saken ble tatt opp igjen og endte nå med frifinnelse i 1906 etter at Zola og de mange som støttet ham fikk gjennomslag for sine korrekte påstander om at dommen mot Dreyfus var et justismord. 

«J´Accuse» er etter dette blitt et stående uttrykk for de som anklager etablerte myndigheter for urett, korrupsjon og maktmisbruk. Og det er dette Kent Andersen gjør i sin nye bok Klima Anitklimaks, Andersens bok er et rungende «J`Accuse» mot norske myndigheter, norske politikere, norske partier, norske aviser, norske journalister, norske akademikere, norske frivillige organisasjoner –  som alle, ifølge Andersen, er aktivt og entusiastisk med på noe som må kalles et kolossalt justismord. Andersen er kjent som revolverjournalist hos nettavisen Document.no.

JUSTISMORD

Hvilket justismord? Temaet for Andersens bok er klimapolitikken, en politikk han mener er fullstendig uten saklig begrunnelse, og som samtidig påfører norske skattebetalere en utgift på ca 40 mrd kr per år, penger som er fullstendig bortkastet. I tillegg ødelegger denne politikken norsk natur ifbm. utplasseringen av sterkt miljøødeleggende og totalt unødvendige vindmøller/vindturbiner, turbiner som visstnok skal produsere miljøvennlig energi. En rekke andre tiltak med klima som begrunnelse legger også store begrensninger på norsk økonomi, noe som gjør hver enkelt nordmann fattigere. Det er dog ikke riktig å begrense Andersens anklage til bare norske aktører; alle aktører av samme type som de vi nevnte i alle land i Vest-Europa, og de fleste i USA, rammes like hardt av Andersens anklager.   

Anderssens hovedpoeng i boken er dog ikke å legge frem videnskapelige argumenter for den sannhet at klimavariasjoner er helt naturlig: klimaet har alltid variert. I all hovedsak er det solen som styrer klimaet, menneskers påvirkning (i hovedsak ved utslipp av CO2 ved forbrenning av fossile brennstoffer som olje, gass og kull) er minimal. Vi står heller ifølge Andersen ikke foran, og vi er heller ikke midt oppe i, en klimakrise. Ja, etter at målingene tok til for ca 150 år siden har jordens gjennomsnittstemperatur steget ca 0,8 grader, men dette er klart innenfor de naturlige svingningene, og hvis det er blitt mer CO2 i atmosfæren så er det et gode, CO2 er planteføde så jo mer CO2 det er i atmosfæren jo mer frodig blir planeten. Det er også slik at selv om utslippene av CO2 fortsetter i nærmest uforminsket takt, slik de har gjort siden den industrielle revolusjon, så har det de siste ca 20 årene ikke vært noen oppvarming. 

Andersen formulerer bokens poeng slik på side 21: «Dette er ikke en bok om klimaet … Det er en bok om menneskelig adferd, om flokkmentalitet, gruppepress, massehysteri, religiøsitet og politisk manipulasjon. … Klimasaken er et selvbedrag, et blindspor, og er ikke basert på ekte videnskap» (s. 45). Bokens hovedtema er altså hvordan denne ikke-saken har fått så stor oppslutning.  

IKKE OM KLIMA

Forfatteren tar altså det videnskapelige belegget for det som vi omtalte ovenfor for gitt. Og i en bok som dette er det OK; alle som er interessert kan lett finne videnskapelig begrunnelser som viser at Andersen har rett. Man finner dog ikke en slik videnskapelig begrunnelse i mainstreammedia, der finner man løgner, usannheter, og fortielser som begrunnelse for det som med all rett kan kalles et klimahysteri, et hysteri som altså alle aktører i mainstream støtter opp om. Det Andersen tar for seg er hvorfor alle aktører i mainstream lyver – eller i det minste fortier sannheten – om dette temaet.   

Men før vi kommer dit: man har ofte sett påstander i pressen om at «97 % av alle forskere mener at vi står foran en katastrofal global oppvarming, og at dersom vi ikke gjennomfører drastiske tiltak nå  vil kloden snart koke over». De drastiske tiltakene går da ut på å redusere mengden privat bilkjøring og antall flyreiser, og å erstatte vanlig kraftproduksjon (kull, olje) med fornybar energi, i praksis sol-energi og vind-energi, mm.   

Mht. påstanden om de 97 % henviser Andersen (s. 67) til en artikkel  av Alex Epstein, «’97% Of Climate Scientists Agree’ Is 100% Wrong», opprinnelig publisert i Forbes. Andersen oppgir ikke slike linker, han sier at enhver kan finne slike ting ved å google. Dette er etter vårt syn Ok i en bok som dette. Vi, derimot, gir en link til Epsteins viktige artikkel nedenfor. 

Som nevnt, Andersens hovedpoeng er hvorfor alle i mainstream så kompakt støtter det syn at kloden vil koke dersom vi fortsetter å bruke vanlige energikilder (kull, olje, gass) og hvorfor de like kompakt støtter slike ting som utplassering av vindmøller i norsk natur når vi – Norge – har nok energi fra vannkraft. Andersen har bakgrunn fra reklamebransjen, og sier at det som er skjedd er en massemanipulasjon, og han, som fagmann på området reklame, er mektig imponert av denne kampanjen. 

MAKTPOSISJONER

Boken er stappfull av interessante fakta og vurderinger, fakta og vurderinger som mainstream-organer som regel utelater. Boken er skrevet i en polemisk form med en forsterket utestemme, og det er ikke upassende i en bok som dette. Men slik jeg ser det er det allikevel enkelte punkter hvor forfatteren kunne ha vurdert litt annerledes. Vi skal i det følgende komme inn på noen av disse punktene, først noen hvor Andersen dekker poenget godt, og så noen hvor han med hell kunne ha tatt med litt mer enn han gjør. Til slutt nevner vi et par punkter hvor han etter vårt syn ikke helt treffer blinken. Men vi vil også si at i det store og hele så stiller vi oss bak det budskap boken målbærer, og vi håper den får stor innflydelse. Dessverre er det all grunn til å frukte at bøker som dette vil ha liten innflydelse, til det er motstanden for stor: de kreftene Andersen angriper er så godt etablert i alle maktsentre at skal svært mye til å få endret på dette. For å få endret politikken, som vel er Andersens mål, må man lære opp en ny generasjon, man må gi den nye generasjonen riktige ideer både om global oppvarming og om en rekke andre ting (f.eks. hvordan en økonomi fungerer). Så må man vente på at de som er i denne generasjonen er blitt så voksne at de kan ta over viktige maktposisjoner. Hvis dette kommer til å skje vil de som i dag står for og støtter opp om dagens klimahysteriet bli betraktet på samme måte som de som dømte Dreyfus for 125 år siden: det vil med all rett bli betraktet som korrupte og kriminelle, eller som ikke spesielt oppgående medløpere. 

Vi velger i fortsettelsen å beskrive de som hevder at klimaet i all hovedsak styres av solen og at menneskelig aktivitet har liten påvirkning, som klimarealister. De som hevder at menneskelig aktivitet har en betydelig innflydelse på klimaet, og at drastiske politiske tiltak må til (olje, kull og gass må erstattes av fornybar energi som vind og sol) for å forhindre en katastrofe som de siste 30 år har vært rett rundt hjørnet, kan man omtale som klimahysterikere. Andelen klimahysterikere blant fagfolk er liten, mens blant politikere, journalister og aktivister må så og si alle plasseres i denne gruppen. 

Vil vil også si at klimahysterikerne består av to grupper: de som er svindlere, og de som er blitt lurt og som ikke er i stand til å forstå at de er blitt lurt. Noen er med på dette bedraget fordi de derved får jobber (de vil miste jobben i sin forskningsinstitusjon eller i sin avis dersom de forteller sannheten), og penger (f.eks. forskningsmidler) og prestisje (deltagelse i offentlige utvalg og råd, invitasjon til TV-debatter). Etter vårt syn er disse like klanderverdige som de som bevisst svindler publikum og politikere.      

SPÅDOMMER SOM FEILET

Andersen påpeker det faktum at klimahysterikerne de siste 30 år (ja, dette kom for alvor i gang på slutten av 1980-tallet) gang på gang har kommet med spådommer – om vintre uten snø, om isfrie poler, om gradvis sterkt økende gjennomsnittstemperatur – som alle har vist seg å ikke slå til. 

Her er noen av disse spådommene (ikke alle fra boken): Arktis skulle vært isfritt innen 2014; Maldivene og en rekke tropeøyer skulle ligge under vann pga. havstigning som følge av global oppvarming; isbjørnene ble truet av utryddelse fordi de er avhengige av is og hvis isen forsvinner blir de borte, men antall isbjørner er nå ca 30 000, som er fire til fem ganger så mange som det var på 50-tallet. Det skulle bli mer ekstremvær, men FNs klimapanel innrømmet i 2018 at det ikke er mer eller verre stormer og orkaner enn tidligere; høye fjell som Himalaya skulle bli isfrie, noe som ikke skjedde, osv., osv. Ingen av disse spådommene har altså slått til. Og for å ta med et sitat fra Al Gore i 2006: «Jeg tror menneskeheten bare har 10 år igjen til å redde planeten fra å bli en total stekepanne»  (s. 111). Al Gores såkalte dokumentarfilm An Inconvenient Truth (2006), som heller burde fått navnet A Convenient Lie, inneholder også en rekke spådommer som raskt viste seg å være feil.  

MILJØVENNLIG ENERGI? 

Vi vil rette oppmerksomheten mot noen viktige poenger i boken, poenger som sjelden eller aldri nevnes i mainstreammedia, men som fortjener oppmerksomhet. 

Vindmøller: i det siste er det plassert ut et enormt antall vindmøller i norsk natur. Lokalbefolkninger protesterer mot dette, men i de fleste tilfeller er det for sent; vedtakene om å etablere slike vindparker ble tatt for mange år siden. Formålet er å produsere energi, i hovedsak for et felles europeisk marked. Andre land har uklokt nok vedtatt å gå bort fra kull, og da er vind det eneste alternativet (atomkraft har i mange år vært energia non grata, og slik vil det nok dessverre være i fremtiden). Selv de mest tungnemme forstår at solkraft ikke er veldig effektiv, og derfor er vindkraft det eneste alternativ som er på listen over akseptable kraftkilder. Til tross for at de produserer lite energi, er upålitelige, er stygge, lager plagsom støy og dreper millioner av fugler, bygges de ut over en lav sko i en rekke land i Vesten, og også til havs. Dette skjer etter politiske vedtak og er kun mulig med enorme statlige subsidier: i et fritt marked ville ingen satse på vindkraft så her er det enorme subsidier som smører de ellers nærmest helt ubevegelige vindkrafthjulene. De produsere noe energi, men en energiforsyning må være kontinuerlig, og siden vindmøllene stopper når vinden ikke blåser, må det være et backupsystem, og det må drives av olje og kull – ingen alternativer til dette finnes (bortsett fra atomkraft, men den er som nevnt tabu). På grunnlag av tekniske vurderinger, som er å finne i boken, er det slik at selv med mange og store vindmølleparker må man ha i bakhånd en energiforsyning som kan drive kontinuerlig på omtrent samme nivå som i dag. Og ja, dette systemet må drives av olje eller kull, og dette er store anlegg som man ikke bare kan skru på hver gang vinden stilner. (Kraftverker drevet av gass er dog relativt enkle å skru av og på på kort varsel.) Andersen vil ikke bli overrasket dersom det viser seg at det er snusk og korrupsjon og kameraderi som ligger bak denne store utbyggingen, og ikke visste vi at en av de ledende i et av firmaene som driver med vindkraft i Norge er bror av vår tidligere mangeårige finansminister og FrP-leder Siv Jensen. Uansett, de som står bak vindmøllene tjener enorme beløp, beløp som kommer til dem fra skattebetalerne pga. kolossale subsidier og støtteordninger. 

Andresen sier at formålet med alle de vindmøllene som utplasseres i Norge er å forsyne Tyskland med strøm etter at de i betydelig grad har ødelagt sin egen energiforsyning i et forsøk på en overgang fra klimaskadelig energi til såkalt miljøvennlig energi. Vindkraft er upålitelig og dyr, og ja, strømprisen i Tyskland er blitt enormt høy, og det har den visstnok også blitt her; formålet med nettleien er – satt på spissen – å subsidiere det grønne skiftet i Tyskland. Men som Andersen  sier på side 209: «»Det grønne skiftet» er basert på teknologisk analfabetisme. De som har vedtatt dette, forstår ikke hva de snakker om». [Uthevelsen er Andersens.] 

KUN I VEST-EUROPA

Andersen sier at det bare er Vest-Europa som fører denne selvmordspolitikken. USA gikk i stor grad ut etter ar Trump ble valgt, og mht. de andre landene ….. land som Brasil, India og Kina gir blaffen i om deres CO2-utslipp øker, og dessuten får de lov (av internasjonale organer) til å slippe ut mye CO2 er siden de er U-land, det er kun avanserte I-land som må begrense sine utslipp. En rekke land får også overført penger fra landene i Vest-Europa ved å love å være snille og å redusere sine CO2-utslipp, eller I-landene kjøper kvoter fra U-landene. Ledere i disse landene tar imot disse pengene, men kommer ikke til å gjøre et døyt av det de lovet for å redusere CO2-utslipp; som Andersen sier er disse politikerne «street smart», de er ikke slike godtroende og virkelighetsfjerne fjols som så og si alle politikere politikerne i Vest-Europa er. (Andersen bruker dog ikke order «fjols», han bruke ord som naiv og virkelighetfjern og omtaler politiske ledere i Vesten som bimboer.)   

Det er en rekke gode poenger i boken, og som nevnt over: vi stiller oss bak hovedpoenget i boken, men i fortsettelsen vil vi påpeke noen ting hvor vi hadde vurdert annerledes. 

IKKE I BOKEN 

Boken nevner ikke Margareth Thatcher. Hun var den første statsleder som tok opp det påståtte  problemet «menneskeskapt global oppvarming». I en tale til The World Climate Conference i Geneve 1990 sammenlignet hun trusselen fra global oppvarming med farene som kunne oppstå i etterkant av Iraks da nylige invasjon av Kuwait (en invasjon som utløste de to Golf-krigene). Noen hevdet at det lå noe annet bak, de hevdet at ledere i Vesten ville gjøre seg mindre avhengig av olje fra Midt-Østen for å svekke disse landenes økonomiske og derved deres ideologiske innflydelse (dvs. disse landenes støtte til spredning av islam). Derfor hevdet de at olje er miljøfarlig (fordi bruken av den fører til global oppvarming), og dette skulle samtidig føre til en intensivering av forskningen på alternative energikilder. Mitt syn er at Thatcher var en viktig pådriver for det massehysteriet som fulgte. Vil vil dog nevne at Thatcher senere kom på bedre tanker. I sine memoarer (Statecraft, 2003) gikk hun tilbake på de synspunkter hun hadde gitt uttrykk for i denne talen.  

ER AL GORE ANSVARLIG? 

Andersen mener at Gore er den enkeltperson som er mest ansvarlig for at klimahysteriet er blitt så sterkt. Vi vil nok si at Andersen nok noe overdriver Gores rolle, men vi går ikke nærmere inn på dette her enn å si at klimahysteriet begynte noe før 1990, mens Gore ikke ble en hovedaktør på dette område før inn på 2000-tallet.  

Mange husker vel en spådom fra den bestselgende dommedagsprofeten dr Paul Ehrlichs bok The Population Bomb (1971), hvor hovedtemaet var den visstnok forestående befolkningseksplosjonen (som overraskende nok var en spådom som ikke gikk i oppfyllelse): «At the moment we cannot predict what the overall climatic results will be of our using the atmosphere as a garbage dump. We do know that very small changes in either direction in the average temperature of the Earth could be very serious. With a few degrees of cooling, a new ice age might be upon us, with rapid and drastic effects on the agricultural productivity of the temperate regions. With a few degrees of heating, the polar ice caps would melt, perhaps raising ocean levels 250 feet. Gondola to the Empire State Building, anyone?» Ehrlich spådde altså at havene ville stige flere titalls meter. Ehrlich fikk en god del oppmerksomhet lenge før Gore trådte inn på arenaen. (Link til Ehrlichs bok nedenfor. Sitatet er fra side 39.)    

Andersen legger altså hovedskylden for massehysteriet på Al Gore: «Klimasaken er ikke startet eller drevet av videnskapen. Den er startet og drevet av Al Gore», (s. 98.) Gore var Bill Clintons visepresident i perioden 1993-2001, stilte som George W Bush´s motkandidat ved presidentvalget i 2000, og tapte. I hele sitt voksne liv har han kjempet mot global oppvarming, helt fra han var student under oseanografen Roger Revelle (1909-1991). Revelle mente at vi sto foran et problem mht. menneskeskapt global oppvarming, men han mente også at Gore overdrev farene, og advarte mot overdrivelsene. Andersen skriver at uten Al Gore ville det ikke ha vært noen klimakampanje. Jeg vil nok si at dette er feil, men at Gore, som tidligere visepresident, Nobelprisvinner, Oscarvinner, jetsetter og mangemillionær, har hatt stor betydning er det umulig å være uenig i.  

Hvorfor støtter så mange opp om klimahysteriet? Andersen sier at det som ligger bak er en mesterlig reklamekampanje; som reklamemann høres han nesten stolt ut når han beskriver hvor mye folk som på en utspekulert måte praktiserer hans fag kan oppnå.

MER FUNDAMENTALT

Men jeg vil nok si at at det ligge noe mer og dypere bak. Kort oppsummert: de som er unge voksne i dag har i alle fora de har vært utsatt for – barnehave, skole, TV,  presse, universitet, underholdning – blitt fortalt at vi står foran dette enorme problemet: kloden koker pga. vår egentlig unødvendige bruk av olje og gass. Det er noe som heter førsteinntrykket sitter, og når altså så og si alle har fått et førsteinntrykk som sier at kloden koker, så fører dette til at de aller fleste sitter igjen med den faste overbevisningen at kloden koker. På slike mennesker vil fakta og logiske argumenter som sier at sannheten er en annen, ikke han noen som helst effekt. 

Når dette kobles sammen med det faktum at alle slutter opp om en moralteori som sier at selvoppofrelse er det eneste rette, så er veien kort til å godta høyere strømretninger, redusert  bilbruk, flyskam, kjøttskam, og at man helst bør å sykle til jobben også i byer som ikke er like flate som Købehavn og Amsterdam. Andersen berører dette poenget såvidt der hvor han sammenligner oppslutningen om klimahysteriet med en religiøs bevegelse, men han burde etter mitt syn gjort mer ut av dette ekstremt viktige poenget.    

INKOMPETENTE POLITIKERE?

Andersen klager over at politikerne er så kolossalt inkompetente: de kan ikke realfag; de kan ikke engang bruke en lommekalkulator, og derfor sier han at «den eneste reformen Norge egentlig trenger er en kompetansereform hos politikerne … [politikerne] kan ingen ting om teknologi. De er inkompetente og løper sitt eget ærend…» (s. 281); et sted (s. 312) bruker han ordet «bimbokrati» om den politiske ledelse i Norge. 

Ja jo, men skal man kreve «kunnskap om teknologi» av politikerne? De skal jo bygge sine beslutninger på det fagfolkene i departementer og forskningsinstitusjoner forteller dem. Problemet her er at fagfolkene feilinformerer politikerne. Og hvorfor skjer dette? Fagfolkene vet hvilke råd politikerne vil ha, og siden fagfolkene er avhengige av bevilgninger fra de samme politikerne er det da lett for fagfolk å gi de råd de vet at politikerne vil høre, dvs. råd som sier at politikere er viktige at de må få mer makt. Samtidig kan da forskerne si at det trengs mer forskning fordi en stor fare står rett foran døren, og krisen kommer meget snart hvis ikke politkerne viser at de tar de viktige beslutningene nå! Andersen formulerer dette slik: «Problemet er at altfor, mange får økonomisk støtte for å bekrefte klimadogmene» (s. 50). Vi vil si at dette må bli resultatet når staten begynner å gi støtte til forskning, dvs. ved å i det hele tatt å finansiere universiteter og forskningsinstitusjoner. Andersen nevner ikke dette poenget.          

Andersen sier at reklame = manipulasjon og lureri: «som reklamemann har jeg sikkert vært med på lure andre» (s. 56). Jeg kan ikke si meg helt enig i dette. Reklame er kommunikasjon mellom de som produserer og de som forbruker, og omhandler ikke bare biler og tyggegummi og hårpleieprodukter, de omfatter også politikken. Politisk reklame inneholder et budskap fra politikere/partier til velgerne. Ja, reklamen overdriver som regel produktets egenskaper og kvaliteter. Men dette er noe alle vet og alle tar seg ad notam. Det var f.eks. ingen som tok bokstavelig påstanden i en gammel reklame om at «Ni av ti filmstjerner vasker seg med Lux». Allikevel, etter at Farris kjørte en reklamekampanje som sa at «verdens fineste maskineri [menneskekroppen] går best  på naturlig mineralvann», steg visstnok salget av Farris til enorme høyder. Jeg vil allikevel ikke kalle dette manipulasjon, alle forstår at dette er overdrivelser. Reklame kan utløse betydelige endringer i folks adferd, men neppe på svært fundamentale områder. Reklame appellerer til noe som allerede finnes hos mottagerne; den kan ikke endre folks adferd på en grunnleggende måte. Uansett hvor fristende en reklame får en gressklipper til å virke vil få som bor i blokk og ikke har en have kjøpe en slik; uansett hvor fristende en duggfrisk øl ser ut på reklameplakat vil ingen avholdsfolk kjøpe den til seg selv; reklame for Troika kan få sjokoladeelskere til å skifte over til denne sjokoladen eller til å prøve den, men den kan neppe få folk som ikke liker sjokolade til å begynne å spise Troika. Osv.  

GRUNNLEGGENDE VERDIER

Så, mitt syn om hvorfor troen på menneskeskapt global oppvarming er så utbredt skiller seg noe fra Andersens. Mitt syn er at det er et resultat av grunnleggere holdninger innen etikk som så og si alle deler, og at alle er blitt foret med dette synet om menneskeskapt global oppvarming siden de var bitte små. Når Andersen sier at overbevisning om at det finnes en menneskeskapt global oppvarming skyldes en reklamekampanje så kan det være en semantisk uenighet, men jeg tror uenigheten ligger dypere enn det.  

Til slutt, etter å på nesten hver eneste side å ha klaget over hvor udugelig og inkompetente politikerne er finner leseren dette på side 164: «Strømproduksjon [er] en betydelig maktfaktor, og bør derfor være under statlig kontroll…» (s. 164), og på side 293 kommer han med dette ønsket/kravet: «Staten skal eie og ha ansvar for at kraftnettet fungerer og vedlikeholdes i Norge». 

Så, Andersen, som altså mener at politikerne er kolossalt inkompetente, mener at en så viktig ting som strømproduksjon allikevel skal være under disse dumme politikernes kontroll. Hm. 

Andersen mener at problemet med politikerne er at de er inkompetente, barnløse, ikke har livserfaring eller erfaring fra en vanlig produktiv, jobb, lar seg kjøpe/friste av kjendisstatus og makt. 

Mange deler dette synet, og tror at problemene løses dersom vi får dyktig politikere. Vi deler ikke dette synet. 

Vårt syn er at den utviklingen som har vært – en stadig større stat som tar på seg mer og mer, stadig høyere skatter og avgifter, stadig flere reguleringer, voksende offentlig gjeld, etc. – er et nødvendig resultat av den utviklingen som må skje i en velferdsstat. (Vi har i stor detalj gitt uttrykk for vårt syn på hvorfor dette skjer andre steder, og gjør ikke det her). Så, forskjellen på vårt syn og Andersens syn er at hans løsning er at dagens elendige politikere må skiftes ut med gode politikere, og at det skjer noe deregulering (han vil f.eks. fortsatt ha statlig «prisgaranti på strøm» (s. 307)) og at det kommer noen skatte- og avgiftslettelser. Vi, derimot, mener derimot at dersom det er noe styring av økonomien vil dette nødvendigvis over tid føre til mer styring og til større skatter og flere reguleringer, og da vil utviklingen nødvendigvis bli som den er blitt i Vesten. 

Andersen vil ha en bedre styrt velferdsstat, vi vil ha full individuell frihet, dvs. kapitalisme.  

KONKLUSJON 

«Klimasaken er selvbedrag, et blindspor, og er ikke basert på ekte videnskap. Den er basert på gruppepress, masseagitasjon, moralistisk konsensus og normal menneskelig dumskap, og den utnytter ren bestillingsforskning for å legitimere seg selv, ikke ulikt hvordan de religiøse kreasjonistene gjør. De ekstremt kostbare «klimatiltakene» blir solgt som fremgang, men henger ikke på greip, hverken logisk, matematisk, økonomisk eller faktuelt, og mangler fullstendig suksessempiri» (s. 46). «Klimakrisen er hjernespinn» (s. 126). «Klimakrisen er en politisk ideologi med klare religiøse trekk» (s. 161).  Sant nok. 

Vil Andersen ha like stort hell med sitt «J`Accuse» som Zola hadde? Neppe. Den motstanden Andersen har er enormt mye større enn den Zola hadde. Dessverre..

.

.

.

.

.

Epsteins artikkel 

https://www.forbes.com/sites/alexepstein/2015/01/06/97-of-climate-scientists-agree-is-100-wrong/?fbclid=IwAR0SGcdq00fUwOBzsM2DN0os1Cgu1v6-HNO3bfM8ZQJeCEcgiXqMeKsT21E#7736b19f3f9f

Feil i An Inconvenient Truth 

Paul Ehrlich: The Population Bomb, Ballentine 1971 

http://pinguet.free.fr/ehrlich68.pdf

Kent Andersens bok 

https://www.bokkilden.no/vindkraft/klima-antiklimaks-kent-andersen/produkt.do?produktId=24319559

 

POLITIET

Politiet er i hardt vær for tiden. Vi skal gi en vurdering av årsakene til dette, og som vanlig vil vi her gi en vinkling som ikke er å finne andre steder. Vi skal kommentere det som er skjedd med politiet – eller det som politiet er blitt utsatt for – de siste månedene, og vi skal komme inn på det som er den virkelige årsaken til det som har skjedd. Det som skjer er alvorligst i USA, men i det store og hele skjer det samme i alle land i Vesten. Vi kan ikke hente alle typer eksempler fra alle land, men henter dem i hovedsak fra Skandinavia, USA, Storbrittania og Australia. 

Angrep på politiet

Vi kjenner alle til den nylige hendelsen i Los Angeles hvor to politimenn blir skutt på kloss hold mens de sitter i sin tjenestebil. (Hendelsen finnes på video, link til BBC nedenfor.) De to alvorlig skadede politimennene blir sendt til sykehus og utenfor samles det raskt en folkemengde som roper til de alvorlig skadede politimennene «Vi håper dere for helvete dør, jævler!» (noe fritt oversatt til norsk). Hele aksjonen ser ut til å være godt planlagt.  

I utgangspunktet høres dette utrolig ut, men det er sant. Og dette er ikke den eneste saken hvor slike ting skjer. I de siste par år har et stort antall politifolk i USA blitt drept på denne måten, dvs. ikke i skuddveksling med kriminelle, men ved at en gjerningsmann bare har skutt politifolk mens de var på jobb under fredelige omstendigheter.   

En rekke bystyrer i USA har også redusert budsjettene for politiet i byen, etter oppfordringer om å «defund the police» – med en begrunnelse som går ut på at en betydelig del av politiets innsats går ut på å trakassere svarte, og at en redusert politiinnsats vil føre til redusert kriminalitet. 

Den sterkt venstreorienterte politikeren Alexandria Ocasio-Cortez ble spurt om hvordan USA vill se ut med et «defunded police», og på Twitter svarte hun at det ville se ut som forstad: «It looks like a suburb. Affluent white communities already live in a world where the choose to fund youth, health, housing etc more than they fund police … When a teenager or preteen does something harmful in a suburb (I say teen bc this is often where lifelong carceral cycles begin for Black and Brown communities), White communities bend over backwards to find alternatives to incarceration for their loved ones to ‘protect their future,’ like community service or rehab or restorative measures. Why don’t we treat Black and Brown people the same way?»  (Et skjermbilde av denne tweeten er å finne på en link til marieclaire nedenfor.)

«Ingen røk uten ild» heter det, og det finnes mange tilfeller hvor politifolk har vært altfor hardhendte overfor svarte mistenkte, og at mange svarte er blitt drept av politifolk ifbm. Arrestasjoner er sant. Det som utløste denne siste og fortsatt pågående bølgen av protester mot politiet, inkludert dødelige angrep på politifolk, var drapet på George Floyd under en arrestasjon utført av polititjenestemannen Derek Chauvin.     

Det finnes også tilfeller hvor politiet i USA urettmessig er blitt beskyldt for å ha brukt mer vold/ildkraft enn nødvendig mot svarte (to eksempler på dette er tilfellene Rodney King og Breanna Taylor, men i begge disse tilfellene var politiets maktbruk legitim), og også slike saker har ført til store opptøyer, selv om politiet altså handlet i samsvar med gjeldende regler.

Det hele bildet 

Men skal man finne ut hva som skjer kan man ikke basere seg på enkelthendelser, man må se på det store bildet. Og da er spørsmålet: er det slik at amerikanske politifolk mer eller mindre systematisk trakasserer svarte? Er det slik at politifolk i betydelig omfang er rasister?  Og svaret på dette er Nei. Heather MacDonald forsker på politiets virksomhet, og hun skriver følgende: «There Is No Epidemic of Fatal Police Shootings Against Unarmed Black Americans» (link nedenfor til Manhattan Institute), og at påstandene om systematisk rasisme fra politiets side er en myte. Overskift i WSJ: «The Myth of Systemic Police Racism» (link til WSJ nedenfor). Den som vil lese med om dette kan google Heather MacDonald og «police racism».  

Vi godtar det som er MacDonalds konklusjon: det er rom for forbedringer i politet, men det ligger ingen systematisk rasisme bak politiets virksomhet. Ja, antall svarte er overrepresenterter i antall arrestasjoner hvis man sammenligner med befolkningen som helhet, men de er ikke overrepresentert dersom man ser på fordelingen blant kriminelle; det er et sørgelig faktum at svarte er overrepresentert blant kriminelle i USA. (Dette er i stor grad et resultat av den politikken som er blitt ført overfor svarte i hovedsak siden midt på 60-tallet, da venstreorienterte politikere kraftig intensiverte støtteordninger og offentlige gratistilbud til fattige. Siden svarte da var overrepresentert blant fattige ble de også overrepresentert blant de kriminelle. Grunnen er at slike tiltak passiverer mottagerne, og at de for ofte har det resultat at mottagerne drives over i kriminalitet. Når dette kobles med et forbud mot narkotika, som får mange til å tro at handel med narko innbærer lettjente penger, og milde straffer for kriminelle, er dette en oppskrift på en katastrofe, en oppskrift som USA har fulgt i mer en 50 år. En annen årsak til at svarte er overrepresentert blant de kriminelle er at de er i stor grad blitt fortalt av hele den kulturelle eliten (presse, akademia, etc.) at deres problemer stort sett skyldes fordommer og rasisme blant hvite, og noen er da ute etter hevn mot hvite.  

Men det er ikke bare i USA at politet har problemer. I de siste årene har man sett en rekke avisoverskrifter av følgende type: «I en rekke storbyer i Vest-Europa finnes det no-go-soner hvor politet ikke våger seg inn», «Politet blir jaget av mobb» (den finnes en rekke videoer på youtube som viser slike hendelser, se link nedenfor), «Ungdommer har ikke lenger respekt for politiet». «Svensk politi trenger politibeskyttelse … » (denne siste påstanden er så absurd og utrolig at vi synes vi må ta med dokumentasjonen, link nedenfor).  

Men det er flere typer fakta som er relevante for det vi skal frem til. Før vi henter disse vil vi ha sagt at vi går ut i fra at de fleste politifolk er dyktige og gjør en tilfredstillende jobb, Og selvsagt, politi er absolutt nødvendig for å holde kriminaliteten i sjakk. Ovenfor nevnte vi tilfeller hvor venstreorienterte bystyrer i USA gikk inn for å «defund the police», dvs. å redusere bevilgningene og dermed aktiviteten til politiet i vesentlig grad, og resultatet ble det stikk motsatte av hva de venstreorienterte hadde ventet seg: det skjedde en sterk økning i kriminaliteten. Her er to av mange overskrifter som forteller dette:  «Police Wrestle With Surge in Crime in U.S. Cities Amid Defunding Efforts. A violent summer hits some major U.S. cities as police face budget cuts due to the pandemic and efforts to combat police brutality» (WSJ). «Buffalo Considering Defunding Police,  Its Murder Rate is Up 71%» (frontpagemag).

Men det er mer, og vi minner om at dette handler om årsakene til at politet er utsatt for kritikk, angrep og direkte sabotasje, og til og med drap. 

Politiets image 

I en rekke store kriminalsaker de siste årene har det vist seg at politiets innsats har vært totalt inkompetent. Sakene vi tenker på er drapene på president Kennedy og Lee Harvey Oswald i november 1963, drapet på statsminister Palme i februar 1986, terrorangrepet i Oslo 22. juli 2011. Ja, disse sakene er spredt mellom forskjellige land, og det er stor avstand mellom dem i tid, men dette er saker som det hele tiden snakkes om i mediene, og disse mediene forteller da om igjen og om igjen hvor utrolig inkompetent politiets innsats var i disse sakene. 

Videre, de siste par år er det dukket om en sjanger TV-serier som er blitt svært populær: «true crime». Denne sjangeren har eksistert i litteraturen i mange år, men er nå også blitt populær TV-underholdning. Disse seriene handler som regel om uoppklarte saker, og seeren håper vel at de journalistene som lager seriene har klart å finne nye spor som gjør at gjerningsmannen kan bli tatt, en gjerningsmann som politiet ikke har klart å finne. 

Også i Norge er det laget slike serier: om Orderud-saken, om Birgitte Tengs-saken, om Marianne-saken, om Wiborg-saken, om Iranzo-saken, om Nesset-saken, om Scandinavian Star-saken. For tiden er det visstnok også i arbeid en serie om Baneheia-saken. Kanskje kommer det også en serie om Bjugn-saken, en sak hvor syv personer, inkludert bygdas lensmann, ble arrestert av politiet på basis av fullstendig absurde anklager. Ingen ble dømt i denne saken. 

Disse seriene har så og si aldri ført til at sakene er blitt oppklart. Ett unntak fra dette er en av de utallige seriene fra USA, «I´ll Be Gone in the Dark». De som sto bak denne serien, eller rettere, de som sto bak boken den var bygget på, klarte virkelig å finne en draps- og voldtektsmann som over flere tiår hadde drept minst 13 personer og gjennomført mer enn 50 voldtekter. Politiet hadde jaktet på denne mannen i flere tiår uten suksess, og det viste seg da han ble avslørt at han var en – spolier alert – politimann.

Det klareste og sterkeste budskap seeren mottar fra disse TV-seriene er at politet har vært utrolig inkompetent. (I hvert fall virker det slik i ettertid, men vi minner om at det er lett å være etterpåklok). I flere av de norske seriene får man vite at det som var politiets modus operandi var å finne en sannsynlig gjeringsmann, og så presse ham til å tilstå gjenom utspekulerte og trakasserende forhørsteknikker. Bevismateriale som ikke støttet opp om at denne mistenkte var skyldig ble ignorert, bagatellisert eller lagt bort. Grunnen var et ønske om å få avsluttet saken og triumferende kunne fortelle pressen at «Saken er løst! Den arresterte har tilstått!» 

I ettertid er det kommet for en dag at i disse sakene finnes det en rekke falske tilståelser. Ja, politet innrømmer i dag at det var slik da – at mistenkte ble presset til å tilstå – men at det ikke lenger skjer i dag. Vi håper dette er korrekt, men vårt poeng her er det budskap dagens seere mottar fra disse saknene. 

Vi minner også om Liland-saken og Fritz Moen-saken, saker hvor politiet etter betydelig etterforskning mente at disse to var drapsmenn og fikk dem dømt, mens de egentlig var uskyldige. Og vi minner om de mange sakene med påstander om politi-vold, dvs. påstander om at politifolk nærmest for moro skyld banket opp fredelige men muligens irriterende arrestanter. Spesielt var det en sak i Bergen på 70-tallet hvor påstander om politi-vold florerte i stort omfang. Nå er det mye som tyder på at hele denne saken var et falsum, men det må jo ha vært en grunn til at påstandene kunne fremsto som plausible.      

Kunstens oppgave 

I tillegg til dette har vi en rekke krimserier på TV, serier hvor det flommet over av korrupte politifolk. Helten er som regel ikke korrupt, men han har kollegaer som er korrupte. Ja, de fleste politifolk er selvsagt ærlige og dyktige, men hvis det finns noen som er … , ja, vi sier det rett ut: når det finnes noen som reellt sett er kriminelle i politiuniform, så er dette ødeleggende for hele politi-etaten.      

Det er slik at folk flest ikke lærer ved å lese seriøs og grundig faglitteratur, de lærer heller ikke spesielt mye på skolen (bortsett fra å kunne lese og skrive og regne; det de lærer om f.eks. historie, samfunnsfag og miljø er stort sett galt), og det er umulig for en vanlig leser å lære noe fra å lese en eller noen få aviser; skal man lære noe fra avisene må man lese et stort antall aviser som er hentet fra alle sider av et bredt ideologisk spektrum. Men allikevel: folk flest lærer. Hvor kommer da denne lærdommen fra? Den kommer i all hovedsak fra kunsten, nærmere bestemt fra litteraturen. I tidligere tider lærte folk av Homer og Chaucer og Cervantes og Shakespeare og Dickens og Ibsen og Beecher Stowe og Orwell og mange andre (ja, slike forfattere var folkelesning i tidligere tider), men i dag må man regne film og TV-serier som den mest utbredte og tilgjengelige formen for litteratur. Så, det folk kan og forstår (eller tror de kan og forstår) om hvordan verden er og hvordan den fungerer har de i all hovedsak lært fra film og TV-seier. Og som nevnt, krimserier flommer over av korrupte og udugelige politifolk.      

Hvorfor er det slik at kunsten i dag gir et så negativt bilde av politiet? Det er fordi den skapes av personer som har et negativt syn på politiets oppgave, og politiets oppgave er fundamentalt sett å beskytte enkeltindividers liv og eiendom. 

Politiet i dag  

Vi kan også henvise til noen ferske saker som viser hvordan dagens politi utfører sin oppgaver:  

VG: «Her aksjonerer politiet mot ballongselgere. Oslo-politiet brukte deler av nasjonaldagen til å trampe i stykker ulovlig solgte heliumballonger.» [Politikerne, i sin visdom, hadde forbudt bruk av helium i ballonger.]

Dagbladet: [Den svenske skuespilleren Adam Pålsson har fått traumer etter han ble overfalt av væpnet politi i fjor, og forteller:] -Før ga jeg meg bare helt og tenkte at andre mennesker har kontroll over sikkerheten og så videre, det tar jeg ansvar for selv i dag. Når jeg ser en politibil har det alltid vært en sikkerhetsfaktor for meg, men nå får jeg puls når jeg ser en politibil. Jeg beklager å si det, men jeg følger jeg ikke kan stole på dem, sier Pålsson i intervjuet, gjengitt av  Aftonbladet.»

Og vi har en rekke eksempler av denne typen: Etter overskriften «Et inkompetent politi preget av systemisk anti-rasisme og fordommer mot nordmenn» skriver document.no om en sak som begynte at med at «… en innvandrerfamilie bråkte mye i en blokkleilighet. … Det generelle bildet var en total mangel på respekt for husordensreglene i borettslaget: bråk, søppel i trappen, hærverk og utrivelig oppførsel. Først og fremst var bråket på nattestid det mest plagsomme. …Han som eide leiligheten, framleiet privat. Det var en stor leilighet på over hundre kvadratmeter». Naboene klaget, og det endte med at de som klaget nærmest ble trakassert av politet og beskyldt for rasisme og hatprat. (Hele saken er å finne på link nedenfor.) 

Her er ett av mange ferske eksempler på at politiet med vold går løs på personer som demonstrerer mot de strenge tiltakene som ble innført ifbm. Corona-viruset: «Australia’s Violent Enforcement of Lockdowns Sparks Memories of the Eureka Rebellion … ….footage reveals a little of the current scene, with Aussies protesting against draconian lockdowns, and police in riot gear arresting them in large numbers» (link FEE). Dette eksemplet er fra Australia. Ovenfor henviste vi til tilfeller hvor politiet rømte fra bøller, her ser vi at politet opptrer som bøller overfor fredelige demonstranter. Dette eksempelet er altså fra Australia, men det finnes tilsvarende eksempler fra Storbritannia, Sverige, Norge, Tyskland. 

En løgner lyver ikke hver gang han sier noe, en tyv stjeler ikke alt han kommer lover – slike folk lyver og stjeler en gang i blant. Men de er allikevel tyver og løgnere, og de kan ikke stoles på. Men hvis noen få politifolk er kriminelle (f.eks. ved å presse frem falske tilståelser, ved å banke opp arrestanter, ved å legge vekk bevis som ikke passer inn i en foretrukken teori om hvem som er gjerningsmann) så er dette ødeleggende for politet som helhet – disse få enkletpersonenes kriminelle handinger ødelegger for hele politietaten. Dette skaper mistro og motstand mot politet.    

Udugelighet 

Før vi kommer til avslutningen vil vi kort si noe om udugeligheten som opplagt finnes også i politiet – men ikke bare der. Udugelighet finnes overalt, men den blir mer utbredt jo større den offentlige sektoren i samfunnet er. Grunnen er at incentivene i en regulert økonomi i mindre grad går ut på tilfredsstille kunder og brukere; i en regulert økonomi går incentivene i større grad ut på tilfredstille de som regulerer og de som bevilger penger, dvs. staten og politikerne. Med andre ord: jo større det offentliges andel av økonomien er, jo mer udugelighet blir det i alle bransjer og sektorer i samfunnet, også i den private sektor (som altså ikke er fri, den er regulert av staten). Dette gjelder også politiet: jo større offentlig sektor er, jo mer udugeliget blir det også der. Men politet er en spesielt viktig etat fordi politifolk har rett til å bruke tvang og vold, og derfor er det viktig at udugeligheten der blir så liten som overhode mulig, og dette kan kun oppnås i størst mulig grad ved at offentlig sektor er så liten som mulig, dvs. at den kun tar seg av de legitime offentlige oppgavene (politi, rettsapparat, det militære). 

Så, politiet har ofte vist seg udugelig, politifolk er (for) ofte korrupte, de presser frem falske tilståelser, de bruker mye krefter på bagateller heller enn å prioritere viktige saker, og de flykter når de virkelig trengs og overlater områder til hardbarkede kriminelle (i no-go-sonene).

Og alt dette skjer mens mange politi-kollegaer på en aller annen måte aksepterer det, og mens politiets ledelse – politidirektør, justisminister, regjering – godtar det!  

Dette er uholdbart! Politiet – slik det burde fungere – har en ekstremt viktig jobb, og den er å beskytte alle som oppholder seg i landet mot kriminalitet. 

Men det som har skjedd er at det er blitt en etat som prioriterer uviktige ting, som lar de virkelig kriminelle alt for ofte være i fred, som iblant flykter hals over hode fra kriminelle de burde ha uskedliggjort, som i enkelte saker planter bevis eller presser frem tilståelser de vet er falske bare for å gi inntrykk av at de har oppklart en viktig sak.

La oss ta med ett poeng til: politimannen som drepte George Floyd, Derek Chauvin, hadde i årene før mottatt innpå 20 klager på sin oppførsel som politimann. Han var allikevel fortsatt i jobben, han var beskyttet av sin fagforening. Det samme gjelder for en rekke andre bøllete politifolk: de blir i jobben fordi fagforeningene beskytter dem. 

Ja, politifolk har en farlig og vanskelig jobb, og de må ofte ta viktige og farlige beslutninger på et øyeblikks varsel, beslutninger som kan føre til at personer de er i nærkontakt med kan bli skadet eller drept. Politifolk bør ha et handlingsrom for de beslutninger de tar og de handlinger de utfører uten å risikere å miste jobben. Men å holde småkriminelle George Floyd i et dødelig grep i innpå ti minutter mens han ligger nede på bakken, det er fullstendig uakseptabelt!  

På bakgrunn av alt dette burde det være lett å forstå at kritikk mot og angrep på politiet skjer. 

Vi støtter selvsagt ikke angrep på politiet. Men politi-etaten må rydde opp. Alt snusk må vekk. Alle politifolk som oppdager snusk hos sine kolleger må melde fra, og etaten selv må ha ordninger som sørger for at slike politifolk bli fjernet. Fagforeninger må ikke beskytte tjenestemenn som reellt sett er kriminelle. Videre burde det være slik at politiet kun beskjeftiget seg med reell kriminalitet, og ikke alt mulig annet som de blir beordret til i dag – reell kriminalitet er initiering av tvang overfor andre, dvs. tyveri, svindel, drap, voldtekt, overfall, innbrudd, hærverk, etc. Men for å komme dit kreves en radikal endring av den politikken som føres, og dette ligger selvsagt utenfor politiets område; politiet må rette seg etter det som folket i valg bestemmer, og som regjeringen som utøvende maktorgan beordrer.     
.

.

.

.

.

https://www.dagbladet.no/kultur/stoler-ikke-pa-politiet/72870566

https://fee.org/articles/australias-violent-enforcement-of-lockdowns-sparks-memories-of-the-eureka-rebellion/amp?__twitter_impression=true

https://www.bbc.com/news/world-us-canada-54137838

https://www.marieclaire.com/politics/a32849383/alexandria-ocasio-cortez-defund-the-police/

https://www.manhattan-institute.org/police-black-killings-homicide-rates-race-injustice

Politiet jages 

«Svensk politi trenger politibeskyttelse»

https://www.wsj.com/articles/the-myth-of-systemic-police-racism-11591119883

https://www.frontpagemag.com/point/2020/08/buffalo-considering-defunding-police-its-murder-daniel-greenfield/

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/WwOdg/her-aksjonerer-politiet-mot-ballongselgere

Islam og ytringsfrihet

«Muslimer bør være tilhengere av ytringsfrihet» hevder Fatima Almanea og Mohammad Usman Rana i en kronikk i Aftenposten 10. september. Vi skal diskutere noen av de poengene de tar opp, men først vil vi si at det er en svært god ting at muslimer støtter ytringsfrihet; ytringsfrihet er et svært viktig element i siviliserte samfunn; uten ytringsfrihet vil ingen andre friheter kunne overleve. Og et samfunn uten frihet vil etterhvert forfalle.   

De to viktigste tingene i kronikken vi skal se på er metoden forfatterne bruker for å argumentere for sitt syn, og hvorvidt deres konklusjon, basert på de premisser de bruker, er holdbar. Vi skal også gi en skisse av hvordan et holdbart argument for ytringsfrihet ser ut.  

MUSLIMER MÅ FØLGE MUHAMMED

Muslimer betrakter Muhammed som et perfekt menneske, som et ideal alle muslimer må etterstrebe å emulere, dvs. de bør i alle situasjoner handle slik Muhammed handlet. Det viktigste innhold i islam utenom Koranen er Hadith, som SNL beskriver slik: Hadith er er «normerende overleveringer om profeten Muhammad. Den klassiske definisjonen er: Fortellinger om profeten, hva han sa, gjorde eller stilltiende samtykket til. Disse fortellingene blir sett som profetens sunna (tradisjon), og fremheves som eksempel for de troende på hva som er riktig og god levemåte for muslimer. I tillegg til Koranen blir hadith-samlingene betraktet som en kilde for rettsvitenskapen (fiqh). Den vekt som legges på hadith har sammenheng med profeten Muhammads autoritet og med lovens sentrale rolle i islam». 

Kronikken henviser til hendelser i Muhammeds liv, og vi gjengir to sitater, sitater som skal begrunne at Muhammed var tilhenger av ytringsfrihet – og dette er for kronikkforfatterne et avgjørende argument for at muslimer også skal være tilhengere av ytringsfrihet: «Under tiden sin i byen Taif ble profeten Muhammad møtt med massiv utskjelling og vold fra folkemasser, hvilket medførte at han ble tvunget til å forlate Taif. Det er rapportert at profeten blødde så mye at hans føtter var dynket i blod. Da han fikk tilbud om å hevne seg mot menneskene som utøvde denne verbale og fysiske volden mot ham, avslo han imidlertid tilbudet og svarte istedenfor med å be en bønn for dem. Han svarte på sjikane med barmhjertighet».

Et annet sitat: «Profeten ble ikke sjelden utsatt for harselerende dikt i sin samtid. Men hvordan håndterte han dette? På en humoristisk og avvæpnende måte. Eksempelvis ble han av sine motstandere og polyteister i lyrikken kalt «Mudhammam» istedenfor «Muhammad». «Muhammad» betyr «den lovprisede», mens forvrengningen «Mudhammam» kan oversettes med «den klanderverdige».  … På vittig, vennlig og elegant vis avfeide profeten Muhammad karikering av ham i datidens poesi.»

Kronikkforfatterne argumenter for at man skal tåle kritikk uten å svare med vold eller krav om sensur, og som begrunnelse henviser de altså til tilfeller hvor Muhammed tålte kritikk og reagerte med «barmhjertighet» eller ved å avfeie det på «vittig, vennlig og elegant vis».  

RASJONELL BEGRUNNELSE

Er dette en rasjonell måte å argumentere på? Nei, det er det ikke. Skal man argumentere rasjonelt må man basere seg på fakta og logikk, og man må ha en faktabasert standard for hva som moralsk sett er riktig eller godt. Menneskets liv er en rasjonell standard for etiske goder; det som er etisk godt er det som virkelig gjør menneskers liv bedre. Skal man følge en slik metode for å begrunne ytringsfrihet må man si at gode liv forutsetter rasjonell tenkning: skal man skape et godt liv for seg og sine må man kunne skape verdier som opprettholder og forbedrer livet. For å kunne få i stand dette må man kjenne til virkeligheten man befinner seg i, og handle i samsvar med de lover som styrer den. «Nature, to be commanded, must be obeyed», som Francis Bacon sa det. Skal man kunne adlyde naturen/virkeligheten må man kjenne den, og den eneste måte å kjenne den på er ved observasjon, egen eller andres, og logisk analyse.

Tenkning forutsetter altså undersøkelse av fakta, logiske resonnementer, men også kommunikasjon med andre for å høre deres erfaringer og vurderinger – andre kan ha kommet frem til ting som er nyttige og som en selv ikke har sett, og som kan være nyttige å inkludere i et resonnement. Slik kommunikasjon skjer altså ved at de involverte ytrer seg til hverandre. Begrensninger av slik kommunikasjon er da intet annet enn restriksjoner på den enkeltes mulighet til rasjonell tenkning. Restriksjoner på ytringsfrihet er da intet annet enn restriksjoner på tenkning, og siden rasjonell tenkning er en forutsetning for gode liv, er begrensinger på ytringsfrihet begrensning på gode liv. Ytringsfrihet er derfor en bærebjelke for en sivilisasjon som verdsetter frihet, fred, harmoni og velstand.    

Nå kan man si at ytringsfriheten slik den er definert her kun beskytter korrekt tenkning og kommunikasjon av korrekte ideer. Hvis man skal ha et skille som innebærer at korrekte ideer beskyttes, mens ideer som er feil ikke skal beskyttes, må man ha en autoritet som med vold og tvang skal kunne forby kommunikasjon av ideer som denne autoriteten vurderer som feil. Enhver burde kunne se de farer som ligger i en slik ordning; det finnes utallige eksempler på at nye ideer, ideer som gamle autoriteter betrakter som feil, allikevel har vist seg å være korrekte. Dersom man hadde hatt en slik ordning ville nye, korrekte og verdifulle ideer kunne bli forbudt fordi gamle autoriteter mente at de var feil. 

Det er da slik at begrunnelser for individuell frihet (ytringsfrihet inngår som en del av individuell frihet) tar utgangspunkt i at det som skal beskyttes er riktige og gode handlinger, men frihetsprinsippet ender opp med å tillate alle typer handlinger unntatt de som initierer tvang overfor andre. Grunnen til dette er at det er opp til hver enkelt å avgjøre hva som er sant og riktig og viktig for denne personen i den situasjonen han er i, og at tvang for å gjennomføre «riktige» handlinger ofte ikke vil være til gode for den personen det gjelder: hver enkelt må selv finne ut hva som er rett og riktig ved egen tenkning. 

Som sagt: en rasjonell begrunnelser for ytringsfrihet er basert på en standard som fundamentalt sett sier at det som er moralsk riktig er det som virkelig gjør menneskers liv bedre. Å basere en begrunnelse på hva en historisk person gjorde er ikke noen rasjonell begrunnelse – den har da f.eks. ingen overbevisende kraft for personer ikke ikke betrakter denne historiske personen som et ideal, og det man bør har er argumenter som er gyldige overfor alle mennesker. Det kan også ofte være uklart hva en historisk person virkelig gjorde, og han han kan ha handlet forskjellig i ulike epoker av sitt liv.     

Men tilbake til argumentet i kronikken: der var begrunnelsen for ytringsfrihet at Muhammed i flere tilfeller møtte kritikk og hån med vennlighet og barmhjertighet. Men var det alltid slik? Er dette bildet av Muhammed korrekt? 

MUHAMMED FRA OPPOSISJON TIL POSISJON

I begynnelsen av sin karriere som profet hadde Muhammed få tilhengere, hans religion var en av mange religioner og trosretninger i det området han opererte, og han og hans tilhengere ble – som alle andre profeter – utsatt for hån, kritikk og ulike typer angrep fra de som ikke delte hans synspunkter eller trodde på det han fortalte om visjoner og åpenbaringer han hadde mottatt fra Gud via engelen Gabriel. Og som Almanea og Rana hevder i kronikken: Muhammed svarte da på slike angrep med mildhet og tilgivelse. Men dette var altså i den perioden da Muhammeds religion og bevegelse sto svakt, det var mens muslimer var i mindretall. Etter hvert ble Muhammads bevegelse større, og islam ble den dominerende religionen. Og hva skjedde da? Hvordan oppførte Muhammed seg da overfor kritikere og fiender?   

En rekke sitater Hadith er av samme type som de som kronikkforfatterne viser til og som oppfordrer til toleranse og barmhjertighet, men disse er i all hovedsak fra den perioden da Muhammed ledet en liten flokk og ikke hadde noen makt. Senere fikk Muhammed stor makt etter at han forlot Mekka og erobret Medina; han hadde ingen makt i Mekka, men ble etter mye krig og vold den sterke mann i Medina. Sitater fra ra Hadith som omhandler hans tid med makt her har gjerne et helt annet innhold enn i de som kronikkforfatterne gjengir. 

Det finnes altså eksempler på at Muhammed ikke alltid mente at krenkelser av ham skulle gjengjeldes med vennlighet. I en Hadith gjengitt i sin helhet nedenfor fortelles at en jødisk slave ble drept av sin eier fordi hun gjentatte ganger i ord krenket profeten; når Muhammad fikk vite om dette erklærte han at drapsmannen ikke skulle straffes for drapet.    

Fra Halvor Tjønns biografi om Muhammed henter vi dette: «Aabdullah ibn Khatal, en annen av dem Muhammed erklærte skulle drepes …. dro til Mekka hvor han frafalt troen. «Han laget spottende vers om Muhammed og lot dem fremføre av to løsaktige sangerinner … sangene ble fremført for folk i Mekka …». Den dagen da Muhammed trengte inn i Mekka og kunngjorde dødsdommen over Ibn Khatal,  ….. trakk Abu Barza ham fram og drepte ham … Av de to sangerinnene ble bare én henrettet, den andre ble spart…. Sara var erklært fredløs fordi også hun hadde sunget spottende sanger om Muhammed. En gang i Medina hadde hun bedt Muhammed om tilgivelse, men så hadde hun på et senere tidspunkt sunget de samme sangene om igjen i Mekka. De hun nå etter at Mekka var erobret [av Muhammed] igjen falt i hans hender, lot han henne henrette ….» (s. 313).

Wikipedia skriver at en rekke vers fra Hadith forteller at rett etter at Muhammed hadde erobret Mekka beordret han henrettelse av et stort antall fiender. En av dem var Ka’b ibn al-Ashraf, som fortjente å dø fordi han hadde fornærmet Muhammed:  «It has been narrated on the authority of Jabir that the Messenger of Allah [Muhammed] said: Who will kill Ka’b b. Ashraf? He has maligned Allah, the Exalted, and His Messenger. Muhammad b. Maslama said: Messenger of Allah, do you wish that I should kill him? He said: Yes. He said: Permit me to talk (to him in the way I deem fit). He said: Talk (as you like).» (— Sahih Muslim, 19:4436). Her fortelles altså at en som hadde snakket stygt om («maligned») Allah og Muhammed måtte drepes.  

Dette følgende ekstreme eksemplet kan også nevnes for å vise hva slags menneske Muhammed egentlig var, og hvordan muslimer forholder seg til alt han gjorde: Under Muhammeds tid var det en rekke slag mellom muslimer og jødiske stammer. I noen tilfeller lot Muhammed de overlevende slippe fri etter at de hadde tapt slaget, men med Quarish-stammen skjedde følgende: Etter at jødene hadde vært beleiret i 24 dager overga de seg, og ba om å få lov til å forlate byen og å få lov til å ta med seg kun noen få personlige eiendeler. Først sa Muhammed ja til dette, men så ombestemte han seg. Han bestemte at isteden skulle alle menn drepes, og kvinner og barn skulle fordeles som konkubiner og slaver for soldatene. (Å være konkubine innebærer at kvinnen skal være tilgjengelig for stadige voldtekter.) Pengene ble også fordelt – Muhammed selv tok en femtedel av byttet. Mennene, innpå 1000 fullstendig forsvarsløse personer, ble drept ved at de fikk strupen skåret over med sverd. Muhammed selv valgte seg en ung kvinne som konkubine, men først viste han henne de massakrerte likene av hennes slektninger. Muslimer blir iblant bedt om synspunkter på dette, og her er et eksempel på et svar: «Når det forlanges at muslimer tar avstand fra profeten Muhammed, slik det har blitt krevd i sammenheng med profetens henrettelse av jøder i Medina, blir det vanskelig. For tar jeg avstand fra profeten er jeg ikke lenger muslim (uthevet her). Forlanger man noe slikt vil alle grupperinger i islam – fra de mest ekstreme til de mest liberale – samles mot den ytre fienden…». Den som uttalte dette var Basim Gholzan, tidligere redaktør for nettsiden islam.no og tidligere imam. (Kilde: «Fri tanke» nr 4/2003.)  

Dessuten, byen Taif, som nevnes i kronikken, var forøvrig en av siste byene som ble erobret av Muhammed, og han nektet å godta byens kapitulasjon før statuen av byens gud, Al-Llat, var blitt ble ødelagt. Også fra dette eksemplet kan man få det inntrykk at Muhammed ikke var spesielt tolerant overfor livssyn som avvek fra hans eget.    

Det ser ikke ut som om det bilde kronikkforfatterne gir av Muhammeds holdning til de som kritiserer ham er helt dekkende. Man bør skille mellom Muhammeds handlinger før han fikk makt, og de handlinger han utførte etter at han fikk makt. Dersom man kun siterer fra Hadith vers som viser hvordan han handlet var før han fikk makt, får man ikke et riktig bilde. Det virker som om kronikkforfatterne plukker ut de vers som viser at Muhammed var tilgivende overfor kritikere, og ignorerer vers som viser at han ofte var nådeløs mot kritikere da han hadde makt til å stanse dem.  

DOBBELTMORAL I VESTEN 

Vi vil også føye til at kronikkforfatterne har et godt poeng når de påpeker dobbeltmoralen en rekke vestlige land utviser mht. ytringsfrihet. De skriver: «I Frankrike, der sekularisme i praksis defineres som ateisme, ble en klesreklame forbudt av fransk rett i 2005 da katolikker oppfattet den som støtende – mens myndighetene i italienske Milano forbød den på eget initiativ. I flere europeiske land er det – oftest med rette – forbudt å benekte holocaust og promotere nazistisk ideologi.»  

Vårt syn er at ytringsfriheten bør være total. Ytringsfriheten omfatter retten til å gi uttrykk for sine meninger uansett hvor radikale eller absurde de måtte være; den omfatter dog ikke retten til å avsløre slike ting som militære hemmeligheter eller retten til å fremsette reelle trusler. Vi deler altså ikke kronikkforfatternes syn om at såkalt «fornektelse av holocaust» bør forbys; også slike meninger beskyttes av ytringsfriheten. 

Men kronikkforfatternes hovedpoeng, at Muhammed var tolerant overfor kritiske ytringer, ser for oss ut til ikke å være hele sannheten. Da han fikk makt ser det ut til at han var en sterk motstander av ytringsfrihet – som forøvrig er en politikk som føres i alle land der islam står sterkt. 

Det kan se ut som om mange muslimer støtter det syn på ytringsfrihet som kronikkforfatterne gir uttrykk for, men når de sier at Muhammed virkelig var tolerant overfor kritikk, så ser det ikke slik ut. Vi kan ikke si annet enn at alt tyder på at ytringsfrihet og islam er uforenlige.  

.

.

.

.

.

.

Kronikken:

https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/0Kjw7A/hvordan-boer-norske-muslimer-reagere-mot-hets-og-provokasjoner

https://quranx.com/Hadith/AbuDawud/USC-MSA/Book-38/Hadith-4348/

https://en.wikipedia.org/wiki/Islam_and_blasphemy

https://en.wikipedia.org/wiki/Rajm

Halvor Tjønn: Muhammed – slik samtiden så ham, Dreyer 2011

.

.

.

.

.

.

Sunan Abu Dawud  /  Book 38  /  Hadith 4348 Narrated Abdullah Ibn Abbas:

A blind man had a slave-mother who used to abuse the Prophet (ﷺ) and disparage him. He forbade her but she did not stop. He rebuked her but she did not give up her habit. One night she began to slander the Prophet (ﷺ) and abuse him. So he took a dagger, placed it on her belly, pressed it, and killed her. A child who came between her legs was smeared with the blood that was there. When the morning came, the Prophet (ﷺ) was informed about it. He assembled the people and said: I adjure by Allah the man who has done this action and I adjure him by my right to him that he should stand up. Jumping over the necks of the people and trembling the man stood up. He sat before the Prophet (ﷺ) and said: Messenger of Allah! I am her master; she used to abuse you and disparage you. I forbade her, but she did not stop, and I rebuked her, but she did not abandon her habit. I have two sons like pearls from her, and she was my companion. Last night she began to abuse and disparage you. So I took a dagger, put it on her belly and pressed it till I killed her. Thereupon the Prophet (ﷺ) said: Oh be witness, no retaliation is payable for her blood.