Terrorangrepet på Kongsberg

Onsdag kveld i forrige uke skjedde det noe på Kongsberg som rett etter at det skjedde ble beskrevet som et terrorangrep. 

En middelaldrende nordmann ved navn Bråthen (37 år gammel, født i Norge, norsk far, dansk statsborger) med en historie som omfattet voldsepisoder, truende oppførsel, og det som beskrives som psykisk sykdom, og som flere ganger hadde blitt rapportert til politiet som en potensiell voldsmann, vandret rundt i et lite område i Kongsberg sentrum bevæpnet med pil og bue, og, som man senere fant ut, med et «stikkvåpen». Han skjøt mot noen personer inne på en butikk; etter dette ble politiet varslet, han ble konfrontert av en politipatrulje, klarte allikevel å stikke av fra politet, brøt seg inn i flere leiligheter og drepte i alt fem personer med et stikkvåpen. Han ble arrestert ca en halv time etter hendelsen på butikken. 

For en tid tilbake hadde mannen lagt ut en video på youtube hvor han sa følgende: «Jeg er en budbringer. Jeg kommer med en advarsel. Er det virkelig det dere vil? Og til alle som vil gjøre opp for seg selv, så er tiden inne. Bær vitne til at jeg er muslim» (Dette utdraget av videoen ble vist på Dagsrevyen dagen etter angrepet, link nedenfor )

Det er flere spørsmål som melder seg: Var dette terror? Var mannen virkelig muslim? Eller var det gal manns verk? Bør han straffes eller sendes til en behandlingsinstitusjon? 

Terror

Terrorhandlinger er ideologisk begrunnede voldshandlinger utført av privatpersoner rettet mot mer eller mindre tilfeldige mål. Dersom de samme handlinger utføres av en som opererer på vegne av en stat så er disse handlingene ikke terrorhandlinger; da er de krigshandlinger. Dersom det ikke finnes noen ideologisk motiv må handlingen beskrives som «gal manns verk». 

Det er da rimelig klart at de handlinger som Breivik og Manshaus utførte er terrorhandlinger; deres ideologiske begrunnelse var motstand mot islam. 

Et eksempel på «gal manns verk» har man i en hendelse i Las Vegas i 2017: Stephen Paddock åpnet vinduet i sitt hotellrom og begynte å skyte mot folk nedenfor: 58 døde og innpå 1000 sårede var resultatet. Ingen har funnet noe spor av noe ideologisk motiv – dette var da ikke terrorisme, det var gal manns verk.

I Norge har vi vært utsatt for en rekke terrorhandlinger utført av muslimer, men de er ikke blitt kategorisert som slike fordi gjerningsmennene er erklært som psykotiske. Vi ga en rekke eksempler på slike angrep i et artikkel her på Gullstandard («Terror og psykiatri») for noen måneder siden (link nedenfor). 

Muslim?

Tilbake til det som skjedde på Kongsberg: Først ble mannen av mainstreampressen omtalt som «konvertitt» – uten at det ble sagt hva han hadde konvertert til. Ganske rakst ble det dog i alle medier opplyst at han hadde konvertert til islam. Men det kom også raskt artikler som fortalte at mannen ikke var så veldig ivrig i sin nye tro; han var sjelden i moskeen – det ble altså raskt sådd tvil om mannen virkelig var muslim. 

Men hva er kravet for å konvertere og å bli regnet som muslim? Oppskriften kan man lese på finnislam.no: «Å bli muslim er en enkel og grei prosess som ikke krever noen forutsetninger. Man kan konvertere for seg selv, eller i andres nærvær. Den som ønsker å bli muslim og er overbevist om at islam er Guds sanne religion, bør ikke nøle med å uttale shahadah (trosbekjennelsen). Shahadah er den første og viktigste av de fem søylene i islam. Man omfavner islam ved å forstå og uttale trosbekjennelsen med oppriktig tro og overbevisning. På arabisk sier man: «Asjhado alla-ilaha illAllah, wa ash-hado anna Muhammedar-rasool Allah». På norsk betyr det: «Jeg bevitner at det finnes ingen guddom (verdig tilbedelse) unntatt Allah, og jeg bevitner at Muhammed er Allahs Sendebud.»

Andre religioner krever som regel mye mer enn dette. Hvis man f.eks. skal konvertere til jødedommen må man gå igjennom en prosess: «Konverteringsprosessen varierer innenfor de ulike retningene innen jødedommen, men felles for dem alle er at man må lære om jødisk tro, praksis og historie, og det kan ofte ta et par år.  Man får dermed tid til å prøve ut om dette er noe man virkelig vil, ved for eksempel å holde et kosher kjøkken, og følge alle reglene for Shabbat. Det kan tenkes at man finner ut midt i prosessen at dette ikke er noe man vil, eller man føler at dette virkelig er noe man vil tilhøre. Hvis man så bestemmer seg for å konvertere, og rabbineren man har studert med er enig, må man bade i et rituelt bad som heter mikve, og hvis en mann ikke er omskåret må han omskjæres» (kilde jødedommen.no).

Siden det er så enkelt å bli muslim, og det er få eller ingen krav som kan bekreftes av andre, er det ingen grunn til å tvile på at han virkelig var muslim – han sa det jo også selv i opptaket som Dagsrevyen viste. 

Advarselen

Men hva med handlingene da – er disse i samsvar med å være muslim? Svaret på det er åpenbart Ja, selv om ikke alle som kaller seg muslimer er enige i dette. Vi vil ha sagt det enda en gang: det fleste muslimer er gode, anstendige mennesker som hverken utøver eller støtter terror. Men at Koranen, som muslimer mener er skrevet av Gud/Allah selv, inneholder skriftsteder som direkte oppfordrer til terror mot de vantro, er et opplagt og velkjent faktum. At en betydelig andel muslimer støtter og utfører terror, er også opplagt. 

Men hva med Bråthen? Var dette terror eller var det gal manns verk? Det er velkjent, i hvert fall for de som vet mer om dette tema enn det som mainstream skriver om, at enkelte av de grupper som kriger på vegne av islam, må gi sine fiender/ofre en advarsel før de angriper – formålet med en slik advarsel er at de skal få mulighet til å vende om, de skal få muligheten til å bli muslimer, og derved slippe å bli angrepet; muslimer skal jo ikke krige mot andre muslimer. (At det allikevel skjer at muslimer kriger mot andre muslimer, noe som har skjedd siden Muhammed døde, kommer av at de de har ulike syn på hva det vil si å være muslim.) 

Siden dette ekstremt viktige poenget sjelden omtales i mainstream gir jeg her en kilde på dette. Historikeren Carl August Henning skriver: 

«islamske rettslærde … gikk inn for å kodifisere den islamske rettslæren og etablere og definere klarere islamske regler i krig. Det ble diskutert alt fra hvem som kunne drepes og i hvilken grad fiendens eiendom kunne ødelegges til i hvilken grad man skulle advare dem før man angrep» (uthevet her, link nedenfor). 

Så, enkelte muslimske terrorister mener at man skal advare sine ofre før angrepet. Hvis vi nå igjen ser på det Bråthen sa i opptaket vist på Dagsrevyen – «Jeg er en budbringer. Jeg kommer med en advarsel. Er det virkelig det dere vil? Og til alle som vil gjøre opp for seg selv, så er tiden inne. Bær vitne til at jeg er muslim» – så står dette tydelig frem som en slik advarsel. 

Bråthen sier til og med rett ut at han gir en advarsel. Han ber folk gjøre opp for seg – og siden han også sier at han er muslime så ber han reellt sett folk om å konvertere til islam. 

Hvordan?

Politet har ikke opplyst hvordan de fem ble drept, annet enn å si at de ble drept med stikkvåpen. Myndighetene er ofte tilbakeholdne med opplysninger av denne typen; vi husker f.eks. de grusomme og tragiske drapene på de to unge kvinnene (en norsk, en dansk) som var på fottur i fjellene i Marokko: det ble opplyst at de var blitt drept etter å ha blitt utsatt for et angrep som førte til at de fikk «skader på halsen». Det som virkelig skjedde var at de ble dekapitert. Ja, enkelte muslimer mener at det er riktig å drepe vantro ved å dekapitere dem. Myndighetene inkludert store deøer av pressen forsøke å holde det skjult hvordan disse to kvinnene var blitt drept.

Så, vi vet ikke hvordan de fem i Kongsberg ble drept annet enn at de ble drept med et stikkvåpen, Men de helsearbeidere som kom i nærheten av ofrene sa at de aldri hadde sett noe så grusomt. Man kan undre seg på hva som virkelig skjedde. 

Hvis vi oppsummerer: Bråthen var muslim, han kom med en advarsel (videoen er dog fra 2017), han drepte tilfeldige mennesker med et stikkvåpen – og dette er standard modus operandi for enkelte muslimske terrorister. 

Men det som mainstream (pressen, politiet, psykiatrien) hevder er at Bråthen er syk: «Kongsberg-drapene: Styrket teori om at bakgrunnen er sykdom. Politiet sier den sterkeste hypotesen om drapssiktede Espen Andersen Bråthens motiv, er at bakgrunnen var sykdom.» (Dagsavisen) 

Sykdom gir straffefrihet?

Hvordan kan sykdom føre til at noen dreper tilfeldige mennesker? Vårt syn er at en eventuell sykdom ikke skal tas med i betraktning når en person skal stilles for retten og evt. dømmes. 

Den mistenkte/tiltale skal dømmes dersom retten finnet ham skyldig. Dersom den dømte er syk må han få behandling mens han soner straffen. Vi er ikke med på at en gjerningsmann skal kunne slippe straff dersom han er syk. 

Vi vil ikke at en rettssak skal foregå slik: 

Aktor: Vi vil vil bevise at den tiltalte har brutt lov slik og slik. 

Forsvarer: Vi bestrider ikke dette, men min klient var syk da han utførte lovbruddet, og det var derfor han begikk ugjerningen. Vi har psykiatere som kan bekrefte at min klient er syk. 

Dommer: Javel. Da ender saken. Tiltalte skal innlegges på en psykiatrisk institusjon, og han skal være der inntil psykiaterne der mener han er frisk. Da skal han slippes fri. 

Vi minner om det som skjedde ifbm. saken mot Breivik: «Det foreligger to motstridende rapporter om Breiviks mentale helse. Den første ble forfattet av rettspsykiaterne Synne Sørheim og Torgeir Husby, overlevert Oslo tingrett den 29. november 2011, og godkjent av Den rettsmedisinske kommisjon (DRK) 20. desember 2011.Rapporten hevdet at Breivik led av paranoid schizofreni og var strafferettslig utilregnelig. Den andre rapporten ble skrevet av psykiater Agnar Aspaas og overlege Terje Tørrissen og levert Oslo tingrett 10. april 2012. Den ga diagnosene dyssosial personlighetsforstyrrelse og narsissistisk personlighetsforstyrrelse, som tilsa strafferettslig tilregnelighet.Den andre rapporten ble ikke godkjent av DRK.» (wikipedia).

Retten bygget på den rapporten som sa at Breivik ikke var psykotisk, og han ble dømt til straff, ikke henvist til behandling. Heller ikke Manshaus ble erklært psykotisk. Det ser ut som om anti-muslimske terrorister per def ikke er psykotiske – de handler klart og kompetent ut i fra sin anti-muslimske ideologi. Men muslimske terrorister, derimot, de er alltid psykotiske (se mer om dette i vår artikkel «Terror og psykiatri»). Mht. Bråthen ble det først antydet at motivet var terrorisme, men etter hvert ble dette endret til at «motivet for drapene var sykdom» 

Hvorfor?

Grunnen til at makthaverne (i pressen, i akademia, i rettsapparat, i politiet, i byråkratiet ) alltid gjør det slik er at de vil svekke koblingen mellom islam og terror; og dette skjer igjen fordi de som er i maktapparat alle er sosialister/sosialdemokrater, og islam og sosialisme et ideologiske tvillinger – de forsøker å fremstille islam (og sosialismen) som snille ideologer og å dekke over hvor menneskefiendtlige disse ideologiene egentlig er. 

(Som sosialist/sosialdemokrat her regner jeg alle som vil ha mere/større/sterkere stat: de vil ha høyere skatter og avgifter, de vil ha mer styring av alt privat, de vil ha flere tilbud fra det offentlige. Det er tydelig at også den nylig avgåtte borgerlige regjeringen gikk i denne retningen. En ikke-sosialist vil ha sterkt reduserte skatter og avgifter, han vil ha færre reguleringer, han vil ha færre offentlige tilbud, han vil ha privatiseringer – hvor finner man et stort parti eller en avis eller en rikssynser som går inn for dette? Jeg vet ikke om noen. Minner dog om at det som teller er handling, ikke prat, så hvis noen vil nevne FrP så kan man se på hva som skjedde da de var i regjering.) 

Vi avslutter om Bråthen-saken med en kort kommentar om at politiets opptreden i denne saken ser ut til å være enda en politiskandale. Vi tenker da både på det som skjedde i halvtimen etter den første kontakten mellom politiet og Bråthen – hadde han blitt stoppet med en gang ville de fem drepte fortsatt ha vært i live. Man politiet klarte ikke dette. Kanskje fordi de politifolkene som først kom i kontakt med ham var kvinner og derfor ikke hadde den styrke og myndighet som skulle til for å stoppe en målbevisst terrorist som (slik det ser ut) var en stor og nokså tung mann. 

Vi tenker også på at Bråthen i flere år hadde oppført seg rart og truende overfor andre i lokalmiljøet, og at han i 2020 ble ilagt et besøksforbud mot sine foreldre etter at han hadde truet med å drepe faren. Bråthen er også dømt for tyveri, og for kjøp/bruk av narko. En venn advarte politiet i 2017 om at Bråthen kunne være livsfarlig. Men politet gjorde ingen ting. 

Til dette kan man si at politet får mange slike henvendelser, og at de ikke har kapasitet til å ta seg av alle. Dette er et godt poeng, men en god innvending til dette er følgende: Hvorfor legger politikerne så mange oppgaver på politiet? Hvorfor skal voldsmenn nyte godt av så ressurskrevende tilbud? 

Vårt syn et at de som er fredlige og ordentlige skal beskyttes, og at voldsmenn skal stenges inne slik at de ikke utgjør noe fare for publikum. 

Politikerne, som vedtar lover og bestemmelser og budsjetter, vil åpenbart ha det annerledes. Men vi skal heller ikke skylde på politikerne. De gjør jo bare det folk flest vil at de skal gjøre. Så årsaken til at slike ting skjer er at folk flest slutter opp om verdier og holdninger som innebærer at man skal være snille og ettergivende overfor kriminelle, og overfor (muslimske) terrorister. Men da burde det være lett å forstå at da får man mer kriminalitet og mer terrorisme. 

Siste ord om Bråthen i denne omgang: han burde ha blitt tatt hånd om rett etter at han la ut sin advarsel, og oppbevart på en måte som gjorde at han ikke var noen fare for publikum.
.

.

Addendum 25. oktober:

«.. Han hadde ikke vist noen spesiell interesse for religion, og kunne lite om islam. Jeg [en venn av Bråthen] har oppfattet det som et av mange tilfeldige innfall fra hans side. Det kunne like gjerne vært kristendom eller buddhisme eller noe annet. Han dro til et muslimsk land for å lære, men kom hjem igjen etter kort tid. Nei, jeg tror ikke det som har skjedd i Kongsberg nå har noe å gjøre med terror eller ekstrem religionsutøvelse.»

Det over er hente fra en artikkel på document.no

Addendum 26. oktober:

«Med over 30 års erfaring, og med beredskap og terror som spesialfelt, var [journalist Kjetil] Stormark uvanlig godt rustet til å takle situasjonen i Kongsberg. Tidlig forstod han hvorfor politiet i første omgang etterforsket hendelsen som mulig terror.

Deler av metodene som gjerningsmannen brukte, var som hentet ut av dreieboka til IS om hvordan man vil angripe myke mål med lav kostnad, påpeker Stormark. Men i likhet med både politiet og andre har han i økende grad inntrykk av at gjerningsmannen er alvorlig psykisk syk. …»

https://journalisten.no/frilans-kjetil-stormark-kongsberg/terror-ekspert-og-journalist-kjetil-stormark-rykket-ut-i-hjembyen-kongsberg–til-a-begynne-med-var-jeg-bare-pappa/483668

.

https://tv.nrk.no/serie/dagsrevyen/202110/NNFA19101421/avspiller

https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/45150/August-Jordhy-Master.pdf?sequence=1

https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/45150/August-Jordhy-Master.pdf?sequence=1

https://www.dagsavisen.no/nyheter/innenriks/2021/10/15/kongsberg-drapene-teorien-om-at-bakgrunnen-er-sykdom-er-styrket/

«Terror og psykiatri»

Facebook versus demokratiet

Facebook er i hardt vær for tiden. Eller er dette bare «business as usual»? Vi siterer først noen overskrifter som vi fant etter et kort søk på Aftenposten: 

«Å si nei til Facebook er å si ja til fremtiden», «FT: EU åpner monopolsak mot Facebook», «Er vi for avhengige av Facebook?  … mange … roper varsko nå», og «Forskerne var kritiske til Facebook. Nå er de kastet ut av plattformen».

Men vi begynner med å sitere fra lederen i Aftenposten 8. oktober: 

«Facebook gir milliarder av mennesker muligheten til å kommunisere gratis og effektivt. Det har svært mange positive sider. Samtidig har selskapet lenge vært klar over at plattformene de eier er skadelig for barn og unge Likevel har de nølt med å gjøre noe med det. I stedet har ledelsen i selskapet prioritert vekst og profitt. 

Dette har kommet frem i en serie artikler i avisen The Wall Street Journal i høst. Avsløringene er basert på informasjon fra varsleren Frances Haugen. Hun ble ansatt i Facebook for å hindre at nettsiden ble brukt til å påvirke valg …  Haugen studerte blant annet hvordan falske nyheter spredte seg på nettsiden. Men da hun anbefalte endringer, opplevde hun at ledelsen ikke var interessert i tiltak som kunne hemme økonomisk vekst.

De mest alvorlige anklagene fra Haugen handler om barn og unge. Facebook eier foto- og videoappen Instagram, som er svært populær blant tenåringer. 40 prosent av brukerne er under 22 år, ifølge WSJ. Mye av innholdet baserer seg på influensere som får betalt for å vise frem produkter. I Facebooks egne analyser kommer det frem at spiseforstyrrelser, depresjon og angst kan knyttes direkte til bruken av Instagram. Likevel har de ikke tatt nødvendige grep for å redusere problemet. Facebook har heller ikke vært åpen om funnene sine. I stedet har de lagt lokk på kunnskap om at produktene deres er skadelige og bagatellisert farene utad. … 

Denne uken vitnet Frances Haugen i Kongressen i Washington DC. Men det hun har brakt frem i lyset, angår ikke bare i USA. Alarmen bør gå også her i Norge og i andre land. Dersom ikke Facebook tar større ansvar er det opp til de folkevalgte å stille tøffere krav til selskapet». Lederen har tittelen «Facebook må presses til å ta ansvar» (sitat slutt fra Aftenpostens leder, en leder vi ikke har klart å finne på nett).

Inne i samme avis fant vi dog en artikkel med følgende tittel: «De politiske partiene må velge mellom Facebook og demokrati». I den leser vi blant annet følgende i forbindelse med det poeng at Facebooks eiere ikke tillater publisert alle mulige meninger, standpunkter og argumenter: 

«En rekke forskere mener at vi rent demokratisk er i en farlig utvikling. Demokratiet kan faktisk begrense eller avslutte seg selv, har professor Kimmo Grönlund ved Åbo Akademi university uttalt. Dette som en kommentar til at dagens demokrati har store problemer med polarisering og ekkokamre. Befolkningen kommuniserer i større grad kun med sine likesinnede og danner grupper som blir mer ekstreme. … Dette er en utvikling som vi også ser i lokalpolitikken. Vi folkevalgte blir ofte kritisert av grupper med helt motsatt syn. Grupper som er overbeviste om at kun deres «ekkokammer» snakker for «det rette synet» og befolkningen. Det er i en slik utvikling at alle som er glad i demokratiet, må finne mulige løsninger. Folkevalgte, politiske partier, medier og samfunnssfæren ellers må ta tak i disse demokratiske problemstillingene. … Derfor bør alle norske partier nå samlet komme frem til et felles initiativ, hvor man velger bort Facebook, Instagram og andre sosiale medier og heller bruker annonsekronene på redaktørstyrte og demokratibyggende medier. Fordi vi velger demokrati, ikke Facebook!» 

Her er det en rekke punkter man kunne tatt opp, men vi skal fokusere kun på de viktigste. 

Facebook er en privat plattform og eierne kan velge å publisere det de vil – og de kan la være å publisere det de ikke vil ha på sin plattform. Det de vil publisere er ting som de mener er nyttige og riktige, og de vil ikke publisere ting som de mener er skadelige. De har all rett til å foreta slike vurderinger og og benytte dem som basis for sine valg. Den samme rett har alle redaktører i alle aviser, radiokanaler, TV-stasjoner, osv. Og dette er en rett de absolutt bør ha; denne retten er ikke noe annet enn en respekt for eiendomsrett. 

Så dersom eierne av Facebook har bestemt at de ikke vil publisere artikler som er kritiske til den mest utbredte syn blant politikere og journalister om klimaendringer, om vaksiner, om innvandring, eller om islam – så har de all rett til dette. Om de har algoritmer som innebærer at de som søker på disse tingene får problemer med å finne dem, så har de også all rett til dette. Men en slik praksis vil føre til at brukerne mistet tillit til plattformen, og da mister den kunder og da mister den inntekter. 

De som vil publisere slike ting på en plattform som har likhetstrekk med Facebook, men som tillater en større bredde av meninger. vurderinger og fakta, kan benytte Gab eller MeWe. Tilsvarende, de som ikke er fornøyd med de begrensningene som YouTube legger på brukerne, de kan benytte Rumble eller Odyssey. 

Men tilbake til Facebook: Som innvending til det vi nettopp sa kan man si at Facebook er i en særstilling fordi den er så stor; antagelig er antall brukere i nærheten av tre milliarder. Men hvis mange av disse tre milliardene blir misfornøyd så vil de selvfølgelig slutte å bruke Facebook. Når det gjelder kritikken om at Facebook er for stor kom vi til å tenke på saken mot IBM. 

Det amerikanske justisdepartementet begynte en anti-trust sak mot IBM i januar 1969 og hevdet at IBM forsøkte å monopolisere markedet for «general-purpose digital computers.». Saken varte i 13 år og ble avsluttet i januar 1982. Da hadde markedet endret seg såpass at IBM var langt fra å være i nærheten av å ha noe slags monopol på general-purpose digital computers – tiden gikk, markedet endret seg. og utgangspunktet for saken viste seg å ikke la være relevant i det hele tatt. 

Poenget er at ting endrer seg – noe som er stort i en periode kan være lite og ubetydelig noen få år senere. Ja, Facebook er stort nå, men hvis folk ikke bli fornøyd og hvis det kommer ny teknologi så kan det om noen få år være slik at Facebook er noe som bare noen få nostalgikere bruker. Ikke vet vi. Men det vi vet er at statlige reguleringer aldri fører noe godt med seg. Vi overhørte en setning som vi ikke helt forstår hva betyr, men som lød omtrent som følger: «Kidsa og fjortisene bruker ikke face men insta». Det var noen uker siden vi hørte dette så dette er kanskje foreldet nå. 

En av klagene som er blitt rettet mot Facebook er at det er lett å spre falske nyheter. Noen krever derfor at en slags statlig myndighet må gripe inn. Dette fikke meg til å tenke på noe av det som fantes i den staten som beskrives i George Orwells 1984. Denne staten hadde noe som het Sannhetsministeriet, og vi siterer en beskrivelse av dette fra Wikipedia: «Staten er delt inn i følgende ministerier; Sannhetsministeriet, som driver med propaganda og omskrivning av virkeligheten ….».

At vi skal få en statlig godkjent Sannhet, vel, det er slikt som diktaturer driver med. Og det er ikke store forskjellen mellom demokrati og diktatur; alternativet til begge disse organisasjonsformene er frihet, et system hvor individer har rett til å bestemme over seg og sitt, hvor alle mellommenneskelig forhold er frivillige, og hvor statens eneste oppgave er å beskytte borgernes frihet.   

Men tilbake til pressen, staten og Facebook: Det er opplagt at det ikke er tilstrekkelig for å holde seg godt orientert at man baserer seg bare på en eller noen få kilder. Man må følge med på hva mainstreammedia sier, og man må følge med på hva viktige opposisjonelle aktører på nyhets- og historiefeltet sier. For Norge betyr dette at man ikke bare må lese Dagbladet, Aftenposten, VG, Dagsavisen og følge med på Dagsrevyen og TV2-nyhetene – men man må også lese Resett, document.no, steigan.no, rights,no, Gullstandard, etc.

Dersom man følger virkelig godt med på alle disse kildene er man rimelig velorientert om det som skjer. 

Men det er ikke dette de som kritiseres Facebook gir uttrykk for. Det ser ut som det de vil er at vi skal finne en slags statsautorisert eller statlig institusjon som bekrefter og som går god for at «dette er riktig nyheter, dette en riktig historieforståelse, og at visse ting som måtte dukke opp i diverse medier er feil eller «fake news»». 

Det at så mange aktører gir uttrykk for et slikt syn, det er bare skremmende. Vi har dog allerede en slags antydning om noe slikt allerede; det finnes visstnok noe som heter faktisk.no, og som gir seg ut for å kontrollere at noe som gir seg ut for å være nyheter i spesielt opposisjonelle nyhetsorganer er korrekt eller ikke. Men det er skjedd flere ganger at det som står på faktisk.no er fremstilt på en skjev måte. For virkelig å få korrigert det man leser ett sted må man faktisk lese flere forskjellige andre nyhetskilder – slik vi alltid har anbefalt. Vi vil heller ha en rekke aktører som faceboook og gab og Aftenposten  som hver forteller sin vri på sannheten, enn en stat som gir en autorisert versjon som vi bare må akseptere, og hvor alternative nyhetskilder i større eller mindre grad blir stoppet på ulike måter (for eksempel ved at de nektes finansiering på vanlige måter). 

Det siste punktet vi vil ta opp er påstanden om at det som publiseres spesielt på Instagram er skadelig for barn unge. 

Vi stikker førts innom et litt kuriøst historisk faktum: Etter 1945 begynte Aps sosialiseringspolitikk for alvor. Denne politikken handlet ikke bare om sosialisering av økonomien/næringslivet, det ble også diskutert forslag om å forby ukepressen, som da inneholdt blader som Filmjournalen, KriminalJournalen og Cocktail. (Hvor er ukepressen i dag? Er en skygge av det den var for noen tiår siden; det folk gjør i dag heller enn å sitte å bla i et ukeblad er å surfe på nettet.) En stor artikkel i det litterære tidsskriftet Vinduet i 1949 inneholdt forslag om at det for ukepressen skulle innføres konsesjonsplikt, importkontroll og økt beskatning. I Forfatterforeningen forslo Arnulf Øverland at det skulle innføres en avgift på de uønskede ukeblader og magasiner for å finansiere et fond til støtte for respektable, men trengende, forfattere. Forslaget vakte gjenklang i foreningen. Etter noen år trakk de allikevel forslaget. Et annet stort problem var tegneseriene, og i 1954 avga Statens Folkeopplysningsråd innstilling i tegneseriesaka, og Det rådgivende utvalg for tegneserier ble opprettet i 1955, men det gjorde heldigvis svært liten skade. 

Så det er en tradisjon for at enkelte i den eldre finkulturelle garde vil forby ting som de tror er skadelige for ungdommen. 

Mer konkret til påstanden om spiseforstyrrelser o.l.  Vi skal ikke mange årene tilbake for å huske at tilsvarende påstander ble rettet mot ukeblader og reklameplakater. Enkelte feministgrupper kjørte for noen år siden en kampanje mot det de kalte kroppspress ved blant annet å sabotere plakater som reklamerte for badedrakter og undertøy for damer. 

Så påstanden om at Instagram spesielt er farlig for unge er bare en ny vri på at tegneserier og ukeblader og reklameplakater o.l. er skadelige. Vi sier ikke at spiseforstyrrelser og den type problemer er ufarlige, men de som får slike plager må møtes med andre tiltak enn restriksjoner på Instagram og Facebook. Ansvaret for å korrigere slike tendenser hos unge mennesker ligger først og fremst hos familien. 

Ja, Facebook er i hardt vær, men om noen få år er antagelig Facebook en skygge av det det er i dag. Dersom man får statlige reguleringer vil det antakelig føre til dels at konkurransen mot Facebook blir vanskeligere, og at det verdensbilde som vi får via Facebook blir på en måte statlig godkjent –  da vil avstanden mellom vanlig nyhetsformidling og George Orwells Sannhetsministerium være enda mindre enn den er i dag. Og det er en skremmende utvikling. 

Og helt til slutt: Aftenpostens lederskribent skrev følgende: «Dersom ikke Facebook tar større ansvar er det opp til de folkevalgte å stille tøffere krav til selskapet». Siden Aftenposten fortsatt er regnet som Norges mest seriøs avis tar vi med følgende: Hvordan ville lederskribenten reagert hvis noen hadde sagt følgende: «Dersom ikke Aftenposten tar større ansvar og publiserer en større bredde av meninger og vurderinger, må de folkevalgte stille tøffere krav til eierne»? 

Men det er riktig at det er en kamp mellom Facebook og andre private aktører, og demokratiet. Demokrati betyr at flertallet styrer – og dette betyr igjen at mindretallet mister rettigheter. Det eneste som kan sikre mindretallets rettigheter er respekt for eiendomsretten, og at et flertall ikke kan gripe inn å krenke og begrenset eiendomsretten, og dette må også gjelde de som driver aviser, TV-stasjoner, radiostasjoner  – og plattformer på Internett. 
.

.

.

.

.

https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/28mavG/de-politiske-partiene-maa-velge-mellom-facebook-og-demokrati

https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/0Goy6G/aa-si-nei-til-facebook-er-aa-si-ja-til-fremtiden

https://e24.no/internasjonal-oekonomi/i/0K5boo/ft-eu-aapner-monopolsak-mot-facebook?referer=https%3A%2F%2Fwww.aftenposten.no

https://www.aftenposten.no/kultur/i/oW7bpj/er-vi-for-avhengige-av-facebook-hun-er-en-av-mange-som-roper-varsko-n

https://www.aftenposten.no/kultur/i/8B3L7d/forskerne-var-kritiske-til-facebook-naa-er-de-kastet-ut-av-plattformen

330 000 ofre

Svært mange ble sjokkert etter den rapporten som ble offentliggjort for et par dager siden og som konstaterte at minst 330 000 barn og unge er blitt misbrukt av prester og andre tillitspersoner i den katolske kirke i de siste tiår. 330 000 unge mennesker har fått sine liv, eller i hvert fall perioder av sine liv, ødelagt på en grusom måte. 

Dette er så sjokkerende og grusomt og trist at man mangler ord for å beskrive det, og for å beskrive sin reaksjon på det. Her er det unge mennesker, i mange tilfeller barn som er blitt misbrukt av personer de hadde tillit til, og som deres forelder hadde tillit til, og som var aktive personer i en organisasjon som har som hovedoppgave å fremme en bestemt moral; moral, som alle burde, vite handler om riktig levesett, det handler om riktig måte å leve på. 

Allikevel har altså et kolossalt antall personer misbrukt barn og unge de har hatt kontakt med, som de skulle veilede og lære opp i en etter deres syn riktig og god moralteori.  

Og tallet på 330 000 er kun et minimumstall; antall tilfeller kan være langt høyere. Og dette tallet gjelder bare i Frankrike, rapporten gjelder kun Frankrike. Vi siterer fra VG: 

«Ny rapport: 330.000 barn misbrukt i den katolske kirken i Frankrike. Den rystende granskningsrapporten, som slår fast at hundretusener av barn har blitt misbrukt i den katolske kirken, ble lagt frem tirsdag formiddag.

I rapporten kommer det frem at 216 000 barn under 18 år ble seksuelt misbrukt av prester eller religiøse i den katolske kirken i landet siden 1950-tallet.

Rapporten anslår at det totale antallet ofre kan være 330.000 når man regner med alle som har vært involvert i kirkens arbeid.

Den nedslående konklusjonen kommer etter at en uavhengig granskingskommisjon leverte tirsdag sin rapport om overgrep i den katolske kirken i Frankrike.

Kommisjonen har blitt ledet av den franske toppbyråkraten Jean-Marc Sauvé.  

– Disse tallene er overveldende og kan på ingen måte bli stående uten å få følger, sier Sauvé under fremleggelsen av rapporten.

Kommisjonen anslår at omkring 3000 overgripere har jobbet i kirken, to tredeler av dem som prester, ifølge kommisjonslederen.

Den uavhengige granskingskommisjonen ble nedsatt i 2018 av biskopenes forening CEF, som en respons på utallige skandaler som har rystet den katolske kirken både nasjonalt og internasjonalt.» 

Men for de som har fulgt med i pressen de siste årene kommer egentlig ikke dette som en overraskelse. Det er flere tiår siden de første avsløringer av overgrep foretatt av prester og andre ansatte i den katolske kirke kom for dagen. Det som er mest sjokkerende ved denne avsløringen er at tallet på ofre er så kolossalt stort. 

Det har også tidligere kommet opplysninger om at enkelte i høye posisjoner innen den katolske kirke har forsøkt å legge lokk på slike avsløringer når de har kommet frem. Det er også svært spesielt når det gjelder tillitspersoner i en organisasjon som har som hovedformål å preke en moralteori. Det finnes en rekke presseoppslag som viser at den katolske kirke har forsøkt å dekke over slike avsløringer tidlige. Vi gjengir bare ett eksempel. 

«Catholic Archdiocese of Vancouver covered up systemic abuse, silenced survivors for decades, lawsuit claims …  The Archdiocese of Vancouver has admitted  clergymen  at the institution were involved in sexual abuse.» (kilde cbc).

Men hvorfor skjer dette? Hvorfor er det så ofte slike saker knyttet til den katolske kirke? Kan dette har noe å gjøre med den moralen denne institusjonen preker? 

Kirken preker den kristne moralen, Dette er en moral som hevder at vi er alle syndere, den hevder endog at vi er født syndere gjennom arvesynden (Adams synd går i arv og gjør oss alle til syndere) og at vi ikke kan fri oss fra denne synden uansett hva vi gjør og uansett hvor gode vi er, den hevder at det som er viktig er å ofre seg for andre og at man må be om å gi tilgivelse når man har gjort noe galt. Gud, som kirken påstår er opphavet til moralteorien, elsker alle, og den han elsker høyest er den angrende synder. Med andre ord: om du synder spiller ingen rolle fordi Gud tilgir deg. 

Er dette en god oppskrift for å ikke begå syndige handlinger? La oss før vi svarer låne øre til et par av de mest troverdige autoritetene innen kristendommen. 

Kristendommen ble skapt av Paulus. (Jesus var bare en av mange predikanter som virket i Israel på denne tiden, men det var Paulus som begynte å fremstille Jesus som en gud eller som guds sønn). Paulus var en ivrig brevskriver, og hans brev er de eldste skrifter i det nye testamentet; de er eldre enn evangeliene, og hans skrev til en rekke menigheter om sitt syn på hva denne nye religionen og morallæren gikk ut på. Et av hans viktigste brev er brevet til romerne, og i dette brevet, kap 7 vers19-24, leser man følgende: «Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg. Men gjør jeg det jeg ikke vil, er det ikke jeg som gjør det, men synden som bor i meg. Jeg finner altså at denne loven gjelder: Jeg vil gjøre det gode, men kan ikke annet enn å gjøre det onde [uthevet her]. Mitt indre menneske sier med glede ja til Guds lov, men jeg merker en annen lov i lemmene. Den kjemper mot loven i mitt sinn og tar meg til fange under syndens lov, som er i lemmene. Jeg ulykkelige menneske! Hvem skal fri meg fra denne dødens kropp?» 

Så Paulus, en av de aller viktigste autoritetene innen kristendommen, sier at han selv ikke gjør det gode, men kan ikke annet enn å gjøre det onde. 

La oss også å lytte til en annen autoritet innen kristendommen, Augustin. I hans Bekjennelser kan man blant annet lese følgende bønn til gud: «Gjør meg syndfri, men ikke ennå». Sagt på en annen måte: Augustin liker syndige handlinger, han vil fortsette å gjøre syndige handlinger – i hvert fall en stund til. Han vil også være syndfri, men vil utsette å endre sitt levesettet til et syndfritt liv fordi han liker synd. 

Så, her har man en morallære som sier at alle er syndere, uansett hva de gjør og hvordan de lever, den sier at den høyeste dyd er å ofre seg – og en overgriper krever jo at hans offer skal ofre seg, at man må forvente at andre ofrer seg, og dersom man gjør noe galt så blir man tilgitt fordi Gud elsker ham.

Hva er det i denne moralen som hindrer personer i begå synd? Hva er det i denne moralen som oppfordrer folk til å oppføre seg som gode mennesker? Hva er det i denne moralen som hindrer prester i begå overgrep mot barn? 

Ingenting. Tvert imot! Dette er en moral som oppfordrer til synd! Dette er en moral som oppfordrer til grusomme handlinger – Gud elsker en jo uansett hva man har gjort og man blir jo tilgitt uansett.  

Vi vil bli overrasket hvis noen andre kommentatorer trekker frem de poengene vi har nevnt over; vi vil tro at de poengene vi har nevnt er unike for vårt filosofiske utgangspunkt. Vi vil tro at de fleste mainstream-kommentatorer deler det filosofiske grunnsynet som kirken har. Vårt filosofiske utgangspunkt er stikk motsatt det som kirken og mainstream i dag har. Vårt grunnsyn innebærer rettferdighet, ikke tilgivelse; det innebærer rasjonalitet, ikke tro; det tar avstand fra all selvoppofrelse og forfekter rasjonell egoisme; det tar avstand fra all initiering av tvang, det innebærer at alle mellommenneskelige forhold skal være frivillige; det innebærer respekt for andre menneskers integritet både fysisk og mentalt. 

Det er poeng mainstream-kommentatorer vil trekke frem vil vi tro er den katolske kirkes pålegg om sølibat. Kravet om sølibat er opprinnelig begrunnet i at prester og andre tillitspersoner i kirken skal være så opptatt av sin menighet og ikke måtte dele sin oppmerksomhet mellom ektefellen og menigheten. Mange kommentator vil nok si at spesielt menn har drifter som må tilfredsstilles, og hvis man ikke kan få gjort det med sin ektefelle så er andre personer, spesielt barn i ens nærhet, kunne bli utsatt for overgrep. Vi skal ikke si at dette ikke har noen betydning, men vi vil tro at det vi har skrevet over er langt viktigere enn dette pålegget om sølibat. 

Vi avslutter med å si at den som blir overrasket over denne type overgrep i den katolske kirke vil ha betydelig utbytte av å bruke noe tid på å sette seg inn i hva denne kirkens moralteori egentlig tillater mennesker å gjøre i virkelighetens verden.  Det den gjør er å alminneliggjøre, tillate og tilgi ren ondskap.
.

.

.

.

.

.

https://www.vg.no/nyheter/utenriks/i/8QE8wQ/ny-rapport-330000-barn-misbrukt-i-den-katolske-kirken-i-frankrike

https://www.cbc.ca/news/canada/british-columbia/sexual-abuse-vancouver-archdiocese-class-action-lawsuit-2020-1.5702312

En feil ved demokratiet?

Norge er et demokrati, og som resultat av de verdier og holdninger som dominerer i befolkningen har vi nå en velferdsstat. Hvis vi skal dømme etter det siste valgresultatet støtter mer enn 99 % av de som avgir stemme den styreform og den organisering Norge har. 

Velferdsstaten innebærer at befolkningen kan benytte/utsettes for en rekke offentlige støtteordninger, en rekke offentlige «gratis»-tilbud, omfattende reguleringer av all privat aktivitet enten det er kommersielt, veldedig  eller kulturelt. Finansieringen av alt dette skjer ved et høyt skatte- og avgiftsnivå, og ved låneopptak. 

Dette har ført til at praktisk talt alle organisasjoner, alle partier, og alle presseorganer må ha statlig støtte for å kunne fungere på en normal måte. 

Alle store partier mottar omfattende statsstøtte, NRK drives for cirka 6 milliarder statlige kroner per år, aviser som Klassekampen og Dagsavisen mottar hhv. om lag 40 mill kr og 28 mill kr pr år (kilde kampanje). 

Systemet vi har i Norge er en velferdsstat, men det er en velferdsstat som hele tiden beveger seg nærmere og nærmere sosialismen. Alle store partier, alle store presseorganer, og de aller fleste organisasjoner, støtter denne utviklingen, og man kan med full rett si at utviklingen drives av sosialister. (Vi kan bare minne om at på det nye Stortinget sitter det åtte representanter fra kommunistpartiet Rødt, 13 representanter fra Sosialistisk Venstreparti, og at vi nå er i ferd med å skifte fra en borgerlig til en sosialistisk regjering.)  

Dette innebærer selvfølgelig at aviser som målbærer opposisjonelle synspunkter og som ikke mottar statsstøtte, ikke får operere under rettferdig konkurranse; delvis opposisjonelle nettaviser som document.no og Resett mottar ikke statsstøtte (men Resett har sagt at de vil søke statsstøtte i nær fremtid). 

Det som skjer her er at presseorganer som gir uttrykk for standpunkter som staten liker blir favorisert, og at presseorganer som i betydelig omfang publiserer standpunkter som staten ikke liker, de må spre sitt budskap i oppoverbakke. 

Den del av pressen som mottar statsstøtte kan da betraktes som statens propagandaapparat, og den opposisjonelle del av pressen blir indirekte motarbeidet av staten. Som nevnt finnes det opposisjonelle presseorganer som ser ut til å drive på en lønnsom måte, men hvis vi tar dette poenget noe videre er det slik at de mest radikale opposisjonelle presseorganer må drives på basis av dugnad og selvpublisering, og det er da begrenset hvor store de kan bli og hvor mange de kan nå. Grunnen til dette er altså at demokratiet reellt sett er styreform hvor flertallet presser sitt syn ned over hodet på det opposisjonelle mindretallet, og at dette mindretallet da får vanskeligere arbeidsforhold. 

At dette gjelder pressen er velkjent og ukontroversielt. Men dette gjelder også på en rekke andre områder i det samfunn vi har, og som altså er demokratisk. 

Vi stikker innom et annet punkt før vi går videre med vårt hovedpoeng. De som støtter dagens ordning snakker gjerne om mangfold – men de vil ikke ha mangfold av meninger og standpunkter og verdier. Det de vil ha er et mangfold av personer blant regimetro sosialister. Så, mangfold betyr at man skal ha sosialister som er gamle, unge, menn, kvinner, homofile, transer, feminister, personer med lys hud, personer med mørk hud, personer med bakgrunn fra forskjellige områder i verden, etc. Det er denne type mangfold sosialistene vil ha. De vil ikke ha mangfold med hensyn til meninger og standpunkter; de er altså ikke spesielt ivrige etter å ha et mangfold som omfatter kristne, konservative, borgerlige, islam-kritikere, liberalister. (Det er dog korrekt at enkelte kristne aviser – Vårt Land, Dagen – mottar betydelig statsstøtte.)

I det siste så har det vært en del nyhetssaker som tydelig har illustrert at staten med sine støtteordninger favoriserer visse meninger og reellt sett forsøker å begrense innflytelsen til opposisjonelle meninger. 

I Aftenposten for et par dager siden (2/10) så vi følgende overskrift: «Kan miste statsstøtte for sitt verdigrunnlag». Ingressen begynner slik: «Kan en formulering om ekteskapet mellom mann og kvinne velte den kristne høyskolen NLA Høgskolen?» 

Det som skjer er at en kristen høyskole har en verdimessig linje som innebærer at de har et syn som sier ekteskap kun er mellom mann og kvinne. Dette er i strid med det dominerende syn i dag, et syn som innebærer at ekteskap kan være mellom hvem som helst – mellom to menn, mellom to kvinner, mellom personer med selvdefinert kjønnsidentitet (i tillegg til å være mellom mann og kvinne).  

Denne høyskolen har altså et syn på hva ekteskap skal være som er forankret i verdens største religion, en religion som har eksistert i et par tusen år. Fordi dette synet ikke passer med venstresidens ideologi så skal denne skolen ikke lenger få statsstøtte – noe som ifølge Aftenposten «kan velte» denne høyskolen. 

Det er altså mulig at denne høyskolen ikke kan overleve hvis den mister statsstøtten, Det betyr at en høyskole som baserer seg på et ideologisk grunnlag som har eksistert i et par tusen år ikke kan overleve fordi den ikke passer med venstresidens ideologi, en ideologi som står svært sterkt i dag. Det ser ikke ut til at de venstreorienterte vil ha mangfold på dette punktet.

Et annet eksempel er synet på homofili, og mer spesielt det som visstnok kalles «homoterapi». Noen kristne mener at homofil aktivitet er synd, og at de som ønsker å bedrive slikt helst bør kureres. For å hjelpe de som ifølge disse kristne lider av denne synden finnes det i visse miljøer visstnok noe som heter homoterapi. 

Venstresiden mener at homofili er like normalt som heterofili og at det er helt galt å forsøke å kurere en homofil legning. Derfor vil de forby homoterapi. (Aftenposten: «Regjeringen vil forby homoterapi.  Et lovforslag fra regjeringen om å forby konverteringsterapi for skeive, såkalt homoterapi, kommer trolig i løpet av sommeren». Kilde er Aftenposten, og det var altså den borgerlige Solberg-regjeringen som ønsket dette forbudet.)

Her er det en holdning som venstresiden ikke liker, og de vil forby den. (Vi har som korrekte er plassert de borgerlige på venstresiden.) Det ser ikke ut til at de venstreorienterte vil ha mangfold på dette punktet.

Vi skyter inn at vårt syn er at konverteringsterapi må være tillatt så lenge det skjer frivillig overfor/mellom voksne mennesker.

Vi kan ta med tredje eksempel. Det finnes en rekke organisasjoner i Norge som arbeider med forhold knyttet til innvandring og islam. Det finnes dog kun én islamkritisk organisasjon med en viss seriøs profil: Human Rights Service. 

I noen år har HRS mottatt et lite beløp i statsstøtte etter initiativ fra FrP. Men når den nye regjeringen skal overta vil statsstøtten til HRS blitt tatt bort. De utallige andre organisasjonene som har et positivt syn på islam og innvandring, og som arbeider for økt aksept for både innvandring og islam, vil antakelig få en kraftig økning i sin statsstøtte i de kommende årene, mens den kritiske og opposisjonelle HRS vil miste den lille statsstøtten den har. Det ser ikke ut til at de venstreorienterte vil ha mangfold på dette punktet.

Det som skjer er tydelig: Dagens system er en velferdsstat som blir mer og mer sosialistisk. Flere og flere grupper og organisasjoner som gir uttrykk for opposisjonelle meninger får vanskeligere arbeidsforhold, mens de som fungerer som deler av et propagandaapparat for staten får bedre arbeidsforhold. 

Enkelte vil kanskje si at dette er en feil ved demokratiet. Men er det det? Hva er det demokrati?  Demokrati er flertallsstyre. Demokrati betyr at flertallet bestemmer. Demokrati betyr at flertallet presser sin vilje og sine meninger ned over hodet på mindretallet. (Ja, det skal være grenser for hva flertallet kan gjøre overfor mindretallet, men det er jo flertallet  som bestemmer hvor denne grensen skal gå ….)

Det er jo dette som skjer her. Organisasjoner med avvikende meninger får vanskeligere arbeidsforhold. I velferdsstaten og under sosialismen får staten mer og mer makt, men staten vil alltid handle i samsvar med det folk flest mener er riktig. Folk flest liker ikke de standpunkter som konservative kristne har, og de liker ikke de standpunkter som islamkritikere har – og derfor vil staten gi aktører som har disse meningene vanskeligere arbeidsforhold. 

Det som skjer på disse områdene er altså ikke et uttrykk for en feil ved demokratiet eller for demokratiets bakside, det er bare slik demokratiet er. Flertallet får mer og mer makt, og bruker denne til å svekke mindretallets muligheter til å påvirke og å bli hørt.

Det at vi her har brukt konservative kristne og islamkritikere som eksempler betyr ikke at vi sympatiserer med dem. Vi bruker dem som eksempler på at demokrati og velferdsstat fører til at opposisjonelle stemmer i stadig større grad får vanskelige arbeidsforhold og større problemer med å komme til ordet. 

Det vi vil ha er et system hvor staten ikke støtter noen aviser, organisasjoner, partier. Dette henger sammen med et svært lavt skattenivå (vårt mål er at statens finansiering skal skje frivillig). Da vil alle borgerne kunne beholde så stor del av sin inntekt at de selv kan støtte de grupperinger de vil støtte i betydelig omfang. (På grunn av dagens svært høye skatte- og avgiftsnivå er dette vanskeligere enn det ville ha vært i vårt system.)

I dagens system er vi dog imot at staten skal begrunne støtte med ideologi. Vi er imot at staten skal gi støtte til aktører som støtter et bestemt syn, og ikke gi støtte til aktører som har et opposisjonelt syn. Vi støtter dog kutt i alle offentlige støtteordninger, og som en tommelfingerregel kan man si at vårt syn er at staten bør kutte 10 % i all støtte hvert år i 10 år – vi er altså for at man skal bruke ostehøvel og ikke øks. Vi er også sterkt imot at statsstøtte skal gis til nye aktører, det vil si til aktører som i dag ikke mottar støtte. 

Vi skyter inn at den utviklingen vi har gitt noen få eksempler på i Norge skjer over hele Vesten. Vi henter et eksempel fra USA fra document.no. Der leste vi nylig følgende: 

«Over hele Vesten foregår en integrasjon mellom stat/myndigheter og liberale medier. De ønsker å stive opp mediene og kompensere for fallende leser/seertall. Demokratene [her snakkes det om de amerikanske partiet Demokratene] har smuglet et tillegg inn i superpakken som sier at mediene skal få halvparten av journalistenes lønninger dekket av skattepenger». 

Vi må bemerke at document.no her gjentar sin løgnaktige oversettelse av det amerikanske ordet «liberal». Som vi har sagt flere ganger tidligere er den korrekte oversettelsen til norsk av det amerikanske «liberal» «venstreorientert». Hvorfor lyver de her? De lyver fordi de selv er venstreorienterte og vil legge skylden for den negative utviklingen som skjer på andre. 

Det document egentlig sier er da følgende: «Over hele Vesten foregår en integrasjon mellom stat/myndigheter og venstreorienterte medier. De ønsker å stive opp mediene og kompensere for fallende leser/seertall. Demokratene har smuglet et tillegg inn i superpakken som sier at mediene skal få halvparten av journalistenes lønninger dekket av skattepenger». Oppsummert så sier dette sitatet at myndighetene bruker skattepenger for å støtte et venstreorientert propagandaapparat. Ingen overraskelse der. 

Før vi avslutter tar vi med en korrekt definisjon av «venstreorientert»: En som er venstreorientert ønsker større statlig makt; han vil ha flere reguleringer, han vil ha høyere skatter og avgifter, han vil ha flere offentlige tilbud, han vil ha stadig flere begrensninger på individuell frihet. 

Igjen: det som skjer er et uttrykk for noe som må skje i demokratiet, gitt de holdninger som dominerer i dag. Vi, derimot, vi er for individuell frihet. Dette betyr at vårt syn er at hvert individ skal ha rett til å bestemme over seg og sitt, det vil si over sin kropp, sin eiendom og sin inntekt – og dette skal gjelde uansett hva flertallet måtte mene. Statens eneste oppgave er da å beskytte borgernes frihet, og den skal ikke regulere hverken næringsliv eller privatliv, og den skal heller ikke gi støtte til skoler eller aviser eller organisasjoner eller bedrifter. 

Det er kun dette som er frihet, og frihet er noe helt annet enn demokrati. 
.

.

.

.

.

https://kampanje.com/medier/2020/05/kraftig-okning-i-pressestotten-de-storste-ligger-an-til-a-fa-over-200-millioner/

https://www.aftenposten.no/norge/politikk/i/yRLgMJ/regjeringen-vil-forby-homoterapi

Spiller politikk i det hele tatt noen rolle …?

Det har nettopp vært valg og som ventet ble resultatet at den sittende koalisjonen tapte og må overlate regjeringsmakten til opposisjonen. Vi har hatt to perioder med en regjering ledet av Høyre med Erna Solberg som statsminister, og nå skal Arbeiderpartiets Jonas Gahr Støre overta statsministerposten og lede en regjering som muligens vil bestå av Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet.  

Men folk flest ser ut til å ta dette med stor ro. Mange har hørt uttrykk som «Ja, nå er det på tide at noen andre få prøve seg», eller at «nå har den ene blokken sittet så lenge at nå er det på tide med en forandring». Det ser ut som om folk flest ikke stemmer etter ideologi og politisk syn, men etter et ønske om å få forandring – akkurat som man blir lei av de samme programmene på TV og slår over til en annen kanal (og det programmet som da dukker opp viser seg ofte å være akkurat like uinteressant som det programmet man valgte bort). Noen ganger stemmer de borgerlige og andre ganger stemmer de på de rødgrønne ….   

Ved stortingsvalget ble det avgitt cirka 3 millioner stemmer, og innpå 2,9 millioner av disse gikk til de ni partiene som nå er på Stortinget. Noen av disse ni partiene er nokså sterkt ideologisk forankret – KrF, MDG, R –  men de andre er nokså wishywashy og pragmatiske. For øvrig er det er ikke store forskjellen mellom ideologiene som disse tre partiene representerer: sosialismen er kun sekularisert kristendom, og de grønne forfekter et syn som ligger svært nær opp til kristendommens dyrking av fattigdom, forsakelse og selvoppofrelse. For øvrig er ingen av de andre partiene på Stortinget sterke motstandere av de verdiene som disse tre ideologiske partiene står for. Heller ikke dagens FrP står langt unna disse verdiene: 

lederen bruker et smykke med et kors i halsgropen, FrP støtter ødeleggende og saklig sett ubegrunnede klimatiltak, og dets mulige uenighet når det gjelder utjamning og likhet er ikke lett å få øye på. 

Av de partiene som ikke kom inn på Stortinget ble Demokratene det største; de fikk om lag 34 000 stemmer. Demokratene er et vanlig sosialdemokratisk parti bortsett fra at det er i sterk opposisjon når det gjelder miljø og klima, innvandring og islam. 

Det eneste opposisjonspartiet man kan si er ideologisk forankret, Liberalistene, gjorde et svært dårlig valg. Til tross for stor aktivitet i valgkampen fikk partiet langt færre stemmer enn det fikk ved valget for fire år siden (5599 i 2017, 4520 i 2021). 

Vi vil også nevne at enkelte valg gir noe eksentriske utslag. For et par år siden kom Folkeaksjonen Nei til Bompenger inn i noen bystyrer rundt omkring, for noen tiår siden kom Kystpartiet inn på Stortinget (og forsvant raskt ut igjen), og nå kom en gruppe som heter Pasientfokus inn fra Finnmark. Men slike fenomener er lite annet enn bakgrunnsstøy og spiller ingen rolle i det store bildet. 

Som nevnt innledningsvis det ser ut til at folk ikke bryr seg; forandringer fra borgerlig til sosialistisk side spiller mindre rolle. Folk flest kan leve med en av dem i regjeringskontorene, og de kan leve like godt med den andre.  

Før vi går videre skal vi se på noen politiske slagord som ble brukt foran siste valg. Vårt poenget er at de stort sett er fullstendig intetsigende. (Det er mulig at vi har funnet på noen av disse slagordene selv; leseren kan selv forsøke å finne ut hvilke det er. Det er også mulig at vi ikke alltid har klart å koble slagordene opp mot riktig parti.)

FrP: «Ja til mer sunn fornuft på Stortinget»

Høyre: «Vi tror på Norge»

Høyre: «Vi bygger Norge for fremtiden»

Høyre: «Vi skal få fart på Norge igjen!»

(En smule overraskende at Høyre benytter et slikt slagord etter at de har sittet i regjering i åtte år.)

Sp: «Nær folk i hele Norge»

SV: «For de mange – ikke for de få»

Ap: «Nå er det vanlige folks tur»

Ap: «Alle skal med enten de vil eller ikke»

SV: «Vi vil ha sterkere fellesskap»

Sp: «Trygg by» 

Alle disse slagordene ligger nært opp til å være kun intetsigende fjas, noe a la et ønske om «god jul og godt nyttår» – men siden de brukes på kostbare reklameplakater og i dyre avisannonser så går nok slike slagord rett hjem hos en betydelig andel av velgerne. 

De siste politiske slagord med et reellt politisk innhold vi kan komme på er vel DLFs «Partiet for individuell frihet». og AKPs ønske om «væpna revolusjon» (eller kanskje dette ikke var et formelt slagord for partiet). Men disse slagordene innebar i hvert fall klare politiske programmer som sa noe bestemt om partiet som sto bak. 

Vi kan oppsummere det vi hittil har skrevet med å si at de store partiene, de som er på Stortinget stort sett er enige det meste og det blir sannsynligvis liten forskjell om man får en sosialistisk (rødgrønn) regjering eller om man får en borgerlig/konservativ (blå blå) regjering. 

Og det er en god del sannhet i det. Undersøkelser har vist at de som regnes som de store motpolene i norsk politikk, Arbeiderpartiet og Høyre, i det store og hele stemmer sammen i så og si alle saker. Dessuten må en regjering i de fleste saker legge sin kurs nær midten for å kunne styre effektivt og godt. (Vi sier dog ikke med dette at regjeringen virkelig styrer effektivt og godt ….)

Den politikken som føres har stor innvirkning på en rekke viktige saker. Dette gjelder næringslivet, det gjelder pensjonsordninger, det gjelder skolen, det gjelder kriminalitet, det gjelder miljø, det gjelder frihandel, det gjelder økonomisk politikk, mm. I det følgende skal vi bare kommentere ett av disse områdene, et område som er svært viktig og hvor alle kommer til å merke negative konsekvensen i månedene og årene som kommer.

Energi er svært viktig. Energi driver våre fabrikker, den driver våre kjøretøy – biler, busser og lastebiler, den driver maskiner, den varmer opp hus, den driver våre sykehus, og så videre. 

Det er viktig at energitilførselen er stabil, sikker og billig. Vi bruker energi hele tiden til så si alt vi gjør – ikke bare når det gjelder viktige ting på jobben eller mer viktige reiser. Nei, vil bruker den når vi surfer på Internett, når vi ser på TV, når vi snakker i mobilen, når vi drar på jobben, når vi slår på varmen, når vi koker oss en kopp kaffe… 

Energi er ikke luksus, energi er nødvendig for daglig forbruk av de mest ordinære ting. 

Hvordan står det da til med energiforsyningen? (Vi tar her i det store og hele utgangspunkt i dagens samfunnsorganisering med omfattende statlige reguleringer og hvor kraftverk i de aller fleste tilfeller eies av en eller annen kommune.) 

I Norge har vi i mange år hatt mulighet til å bruke vannkraft, dette fordi vi har vann høyt oppe i fjellet, vann som renner ned i fosser. Da kan man legge et kraftverk i fossen og få energien ut i en form som gjør den anvendelig for oss. Dette har nordmenn før oss gjort i stor grad, og vi har tatt tilgang til mye sikker og relativt billig energi. Men denne energien er avhengig av været; blir det tørt og lite regn blir det også lite vann i magasinene, og da blir det lite energi. Da har det vært nødvendig for leverandørene/kraftverkene å sette opp prisen. Ekstrainntektene ville da i et markedsøkonomisk system blitt brukt til å øke energiproduksjon – men vi har altså ikke hatt et slikt system. 

Norge har også olje, som er en kolossalt fin energikilde. Men sterke aktører mener uten saklig begrunnelse at bruk av olje er ødeleggende for klima og har forsøkt å redusere vårt forbruk av olje. Det mest nærliggende eksempel på dette er forsøkene på å erstatte bilparken, som opprinnelig besto av bensindrevne biler, med elektrisk drevne biler. Noen har også snakket om at man skal «elektrifisere sokkelen» (dvs. at offshore-plattformer skal bruke strøm som energikilde heller enn gass; strømmen kommer da via kabler fra land eller fra vindturbiner til havs).

I det siste har alle etablerte miljøer ønsket at vi skal benytte såkalt «fornybar energi», det vil si energi fra vind og sol. (Norge er koblet opp mot kraftmarkedet i Europa og det er i hovedsak store land i Europa, land som ikke har vannkraft, som forsøker å benytte vind og sol. En rekke såkalte vindmølleparker er allikevel etablert rundt omkring i Norge.)  

Altså, vi skal benytte energi fra regn (norsk vannkraft), fra sol eller fra vind. Alle disse energikildene er avhengig av været. Lite regn, lite sol, lite vind betyr lite energi. Og lite energi betyr dyr energi, dvs. høye strømpriser. 

Så alle de store partiene, og dette gjelder ikke bare i Norge, det gjelder hele Vesten, satser på en energiforsyning som er avhengig av vær. Og hvis værgudene ikke er samarbeidsvillige blir strømmen dyr, veldig dyr. Det er dette som ser ut til å ville skje den kommende vinteren. Vi siterer fra en artikkel i e24: 

«… strømprisen galopperer … Strømprisene er skyhøye, og forventes å stige ytterligere utover vinteren.

Det ligger blant annet an til ekstreme strømpriser denne høsten og vinteren, og de kommer til å være varig høyere fremover på grunn av det grønne skiftet,

Når bilparken elektrifiseres ytterligere, og flere andre energikilder går fra fossilt til strøm, vil økt etterspørsel etter strøm trolig bidra til høyere priser.

Meyer [Morten Andreas Meyer, generalsekretær i Huseiernes Landsforbund] anbefaler derfor boligeiere å gå gjennom hvordan de bruker energi for å se hvor man kan spare de nå dyre kilowattimene.

  • Mitt umiddelbare råd er å tenke gjennom hvilke rom som må varmes opp, og om du kan stenge av noen for å redusere strømforbruket. Oppvarming utgjør en stor andel av energiregningen, så hvis du kan senke temperaturen fra 22 til 20 grader, så er det et vesentlig bidrag for å forbruket ned

…. strømprisen kan fordoble seg … ».

Så på grunn av av politiske føringer, føringer som alle de store partiene støtter, (og som  nevnt: det samme gjelder i hele Vesten) kan vi i den kommende vinteren få en strømpris som er dobbelt så høy som den som vi har nå. 

Vi tar også med følgende fra England: «Gas and electric bills for 15 MILLION households will soar by a record £139 from October …» (dailymail). 

Årsaken til dette er at man satser på såkalt fornybar energi (regn, vind, sol), samtidig som man reduserer bidraget fra pålitelig energi som olje og samtidig som atomkraft er energia non grata, dette samtidig som man begynner å bruke elektrisitet på områder hvor man tidligere brukte bensin. 

Denne politikken er meget uklok, men den har støtte fra alle etablerte miljøer og fra de aller fleste velgere. 

Jeg vil igjen fortelle en historie som jeg har nevnt en gang tidligere. Jeg tror det var på Dagsrevyen for noen år siden, det var intervju med en ung familiefar; han hadde hus og små barn og under intervjuet så vi at vaskemaskinen gikk i bakgrunnen (noe den visstnok alltid gjør i barnefamilier). Mannen forklarte at han var absolutt tilhenger av at vi skulle redde klimaet, han var tilhenger av miljøavgifter  – men at dette skulle innebære at han ville få en langt høyere strømregning, det kom som en stor overraskelse på ham. Vel vel.  

Som nevnt over finnes det en sikker og pålitelig og god energiforsyning som er helt uavhengig av vær: Atomkraft. 

Heldigvis er det noen land som nå begynner å ta i bruk atomkraft igjen. Dette er land som ligger utenfor det geografiske (Men innenfor det ideologiske) Vesten. Nedenfor linker vi til artikler om tre land: Sør-Korea Taiwan og Japan, land som har økt sin produksjon av atomkraft. 

«Nuclear power is a major power source in South Korea, providing 29% of the country’s electricity».

«Japan’s new energy plan, approved by the Liberal Democratic Party cabinet in April 2014, calls nuclear power «the country’s most important power source»».

«Nuclear power in  Taiwan  accounts for 5,028 MWe of capacity by means of 3 active plants and 6 reactors, which makes up around 8.1% of its national energy consumption, and 19% of its  electricity generation  as of 2015».

Nei, alle de store partiene, de som er på Stortinget, støtter den politikken som føres i dag, en  politikk som vil gjøre strømmen svært mye dyrere i månedene og årene som kommer. Hvis man skal finne et alternativ til denne politikken så må man finne partier utenfor Stortinget. 

Sagt på en annen måte: hvis du har stemt på et av de partiene som nå sitter på Stortinget så støtter denne politikken. Det grønne skiftet som kommer til å føre til at folk flest får kolossalt økede strømregninger. (Det grønne skiftet har også en lang rekke andre negative konsekvenser som vi ikke går inn på her annet enn å si at de vil føre til en vesentlig velstandsreduksjon for folk flest – og den vil selvfølgelig ikke ha noen som helst innvirkning på klimaet, og heller ikke på hyppigheten av ekstremvær.)

Så, for å komme tilbake til innledningspoenget: Politikk mellom de fløyene som finnes på Stortinget spiller mindre rolle. Forskjellen på politikk mellom de som sitter i alle viktige verv og noen av de som er utenfor, den er enormt stor. Vil man ha et virkelig alternativ, Vil man ha en endring over til et bærekraftig system som kan skape velstand over tid, da kan man ikke stemme på noen av de partiene som sitter på Stortinget. 

Noen ord til slutt:

«Oslo øker gjelden med 32 milliarder samtidig som rentene begynner å øke. Byrådet tapper pensjonsreservefondet for 250 millioner kroner for å dekke kostnader. Nå er det vanlige folks tur til å betale regningen» (kilde Nettavisen).

Artikkelen i e24 snakker om en «trippelsmell». Vi har bare omtalt den ene, de to andre er bensinpris og rente, men begge disse er resultat av den samme type politikk som alle de store partiene fører ….. 

For å gjenta hovedpoenget: Alle partiene som sitter på Stortinget støtter opp om denne politikken. Det er ikke store forskjellen mellom dem. 
.

.

.

.

.

https://www.nettavisen.no/norsk-debatt/oslo-oker-gjelden-med-32-milliarder-samtidig-som-rentene-begynner-a-oke/o/5-95-302189

https://e24.no/privatoekonomi/i/pWnOlR/trippelsmell-kan-ramme-privatoekonomien-summen-gjoer-det-dramatisk?referer=https%3A%2F%2Fwww.aftenposten.no

https://www.dailymail.co.uk/news/article-9867799/Gas-electric-bills-15-MILLION-households-soar-record-139-October.html

https://en.wikipedia.org/wiki/Nuclear_power_in_Japan

https://en.wikipedia.org/wiki/Nuclear_power_in_Taiwan

https://en.wikipedia.org/wiki/Nuclear_power_in_South_Korea

Corona – det er noe som ikke stemmer ….

Vi ville ikke bruke ordet «bløff» i overskriften her, dette fordi det er opplagt at mange av de som blir smittet av Corona blir alvorlig syke, og et ikke ubetydelig antall av de som blir smittet, dør av sykdommen. 

Men allikevel er det visse vurderinger som man sjelden finner i mainstreampressen, og som bør se dagens lys. Noen av dem kommer her.

Vi siterer fra en artikkel i engelske The Guardian: «When the Great Plague struck Marseille in 1720, killing more than half of the city’s population, travellers were ordered to carry a “bill of health” and ships arriving at the Mediterranean port underwent a 40-day  cordon sanitaire  or quarantine. As a gateway for trade, the city authorities struggled to find a delicate balance between halting the spread of the disease and damaging vital commerce. Three hundred years on, President  Emmanuel Macron  is walking an equally tricky tightrope just eight months before he seeks re-election in April 2022. And unlike the ancient Marseillais, Macron has to answer to social media» (link nedenfor).

I denne artikkelen sammenlignes altså pesten som rammet Marseille i 1720, og som drepte mer enn halvparten av befolkningen, med dagens Corona-epidemi. 

Hvilke tall har vi for Corona-epidemien? Vi ser først på Norge. VG publiserer hver dag tall som viser utbredelsen av Corona i Norge, og i dag opplyses at antall smittede er ca 160.000, mens antall døde er 814. 

Dette gir en dødelighet på ca 0,5 % – ikke av befolkningen, men av de som er smittet! For andre land er tallene noe annerledes, men la oss for å sammenligningens skyld se på tilsvarende tall for Frankrike.  Der er antall smittede 6,77 millioner,  antall døde er 114.000. Dette gir en dødelighet på 1,7 %. 

Så dødeligheten er omkring 1 %, og under 2 % – av de som er smittet! Disse tallene gjelder de aller fleste land i Vesten. Allikevel sammenlignes dette med en epidemi som tok livet av 50 % av befolkningen. Det er nesten som man kan si «Hallo?  – hvor er virkelighetskontakten?».  

La oss sette flere av tallene i kontekst. I Norge har cirka 814 personer dødd av (eller med?) Corona, og dette gjelder for en periode på ca halvannet år. Antall døde i Norge under normale forhold i en slik periode er cirka 60.000. 

Hvor mange prosent er 815 av 60.000. Det er cirka 1,3 %. Hvis vi antar at alle som har dødd av Corona kommer i tillegg til de som har dødd av vanlige årsaker, har vi en overdødelighet på cirka 1,3 %. (Antakelig ville mange av de som har dødd av Corona dødd av andre, naturlige grunner dersom vi ikke hadde hatt Corona-epidemien. Egentlig skulle derfor antall dødsfall som tilskrives Corona vært noe lavere.)

Ja selvsagt kan de lave tallene vi har i dag forklares med at vi i dag har langt bedre hygiene, langt bedre helsetilstanden hos folk flest, og et svært godt helsevesen enn man hadde på 1700-tallet, men allikevel: å sammenligne den epidemien vi har nå ved en historisk epidemi som drepte 50 % av befolkningen, det er meningsløst.

La oss se på et tall til. Antall smittede i Norge er cirka 160.000. Norges befolkning er cirka 5 millioner. Sannsynligheten for å bli smittet er da 3,2 %. Denne sannsynligheten er svært liten (men antall smittede øker for hver dag, så om noen uker vil tallet antagelig være høyere enn 3,2 %. Sannsynligheten for å bli smittet er derfor liten. ) 

Vi kan også ta med følgende poeng som vi har hentet fra skribenten George Gooding på Facebook 26/8: 

«Hva om vi slutter å jakte etter korona som om det er Pokemon (Gotta Catch ‘Em All!) og fokuserer testing bare på de som har symptomer? Hva om de reduserer Ct-verdien som brukes til PCR-testene, siden disse nå slår ut positivt på en del prøver som tvilsomt er snakk om smittsom/aktiv virus? Dette vil resultere i vesentlige færre «positive» prøvesvar, konsentrert blant de som faktisk er «smittet» (altså hvor viruset har lykkes med å reprodusere i kroppen deres) og da hos dem det virkelig er verdt å følge opp? Hva om vi slutter med massetesting og konsentrerer oss om de som har symptomer eller de som er særlig i kontakt med sårbare personer/grupper?» 

Så, med en litt mer edruelig fremgangsmåte så ville disse smittetallene vært langt lavere enn de som vi ser i avisene hver eneste dag. 

Vi er med på at dette viruset er svært smittsomt og at det kan være farlig for mange, at det kan være dødelig for personer med underliggende sykdommer og med dårlig helse og dårlig immunforsvar. 

Vi kan også nevne at så vidt vi kan se det er vaksinen nyttig, i hvertfall på kort sikt. Langtidseffektene av vaksinen, og av sykdommen, er det vanskelig å si noe om nå; sykdommen har bare vart ca halvannet år. 

Men tiltakene – lockdowns, forbud mot store arrangementer, begrensninger på reising – som nå i større eller mindre grad har vart kontinuerlige siden midten av mars i fjor, er svært skadelige både for personer, som har fått sin frihet sterkt innskrenket, og for økonomien. De kostnadene som disse tiltakene vil påføre borgerne (i form av redusert tilbud og økede skatter avgifter) i årene fremover, vil bli kolossalt. 

Folk dør også fortsatt av andre ting: Daily Mail skrev nylig følgende: «Is it time to stop obsessing over Covid figures? Statistics reveal virus is NOT the biggest killer – with heart disease, dementia and cancer each claiming four times as many lives in an average week last month» (link nedenfor) – de nevnte sykdommer til sammen krever altså tolv ganger flere liv enn Corona.

Vi gjentar noe vi har sagt tidligere: Grunnen til at alle disse tiltakene er gjennomført, og at folk flest stort sett støtter helhjertet opp om dem, er at holdninger som støtter opp om individuell frihet står svakt i befolkningen, og at så og si alle tror at statlige tvangstiltak er løsningen på alle problemer. 

Man kan dog ikke si at vi er imot alle tiltak. Vi mener dog at de må være målrettede, og at de må treffes/vedtaes/innføres av de som egentlig har rett til å innføre slike tiltak. Vi er for at de som for eksempel styrer institusjoner hvor det er mange syke kan legge begrensninger på antall besøkende. Vi er for at private, enten det er firmaer eller restauranter eller konsert-arrangører, selv kan bestemme om de skal slippe inn kun personer som er vaksinert, det vil si personer som har vaksinepass. Men vi er imot alle statlige tiltak om slike ting. 

For hver enkelt kan vi gi følgende råd: Hvis du ikke vil smitte noen og ikke vil løpe noen risiko for å bli smittet: Isolér deg selv. Hold deg hjemme, gå ikke ut, hold deg unna andre mennesker, ikke gå på butikken eller på konsert eller på restaurant eller på kino. Hvis du er tilhenger av isolasjon og lockdown så bare gjennomfør det; det er ingen som vil hindre deg i dette. Hverken du eller staten har noen rett til å tvinge andre til å isolere seg. 

Ja, staten kan ha en oppgave dersom det dukker opp en sykdom som er svært smittsom og svært farlig. I så fall kan staten beordre slike syke og smittsomme personer til å isolere seg, dvs. hindre at de kan ferdes fritt i samfunnet. Men denne sykdommen er ikke slik. Ja, den er ganske smittsom, men den er ikke svært farlig for folk flest.  

Kun de som er for full individuell frihet sier disse tingene, og vi vet ikke om noen andre som sier dette akkurat slik vi gjør. 

Vi avslutter med å si at Corona-viruset åpenbart er smittsomt, men at det ikke er så farlig for folk flest at det rettferdiggjør de strenge tiltakene vi nå har hatt i varierende grad i halvannet år. Og det er et helt feil fokus å legge vekt på antall smittede, men burde lagt vekt på antall syke. Det er jo opplagt at mange som blir smittet ikke blir alvorlig syke.  

.

.

.

.

https://www.theguardian.com/world/2021/aug/08/macron-tells-critics-vaccine-passport-will-protect-all-our-freedoms

https://www.dailymail.co.uk/health/article-9935663/Is-time-stop-obsessing-Covid-figures-Statistics-reveal-coronavirus-NOT-biggest-killer.html

Tre store feil i Afghanistan

USA/Vesten/NATO gjorde tre enorme feil i sin krig i Afghanistan, feil som kommer til å ha svært ødeleggende konsekvenser for Vesten og for Afghanistans befolkning i lang lang tid fremover. 

For det første. Etter at Taliban, som styrte Afghanistan noen år før 2001, stilte seg solidarisk med Al Qaidas angrep på USA 11. september 2001, invaderte USA Afghanistan med velsignelse fra både NATO og FN. Reelt sett var formålet å drive nasjonsbygging og å innføre demokrati i landet. Dette var en grov feil fra USAs side. (Cirka ett år etter invasjonen av Afghanistan invaderte USA Irak, og der var formålet eksplisitt å drive nasjonsbygging og å innføre demokrati. Også der var dette feil strategi fra USAs side, men der var planen noe mindre uplausiebel, dette fordi Irak er et langt mer styrbart land enn Afghanistan.)

Flere mektige riker har i de siste hundreår forsøkt å gjøre Afghanistan til et nogenlunde sivilisert land – uten å lykkes. Det finnes et ordspråk som sier at «Afghanistan is where empires go to die», det vil si at dersom store. mektige riker forsøker å gjøre Afghanistan til et sivilisert land, eller en koloni, så vil de ikke lykkes – og ikke bare det, imperiet vil ikke overleve forsøket. Dette har å gjøre med hvordan Afghanistan er organisert, politisk sett – eller kanskje man burde si hvordan landet ikke er organisert. Landet består av en rekke forskjellige stammer og grupper som ledes av personer som reellt sett er krigsherrer, og det er ikke slik at man der kan nedkjempe en hær, erklære en seier, okkupere landet og så innføre et sivilisert styresett i løpet av noen tiår. 

Det USA burde ha gjort etter at Taliban stilte seg på Al Qaida side var å iverksette et sterkt, stort, kolossalt militært angrep mot militære og politiske mål i Afghanistan. Alle militære områder, bygninger, treningsleire etc. burde blitt rammet av rakett-ild fra USA (Vi er klar over at måten Afghanistan er organisert på vil gjøre et slikt angrep vanskelig). Også viktige politiske mål som viktige bygninger burde blitt rammet på samme måte i det samme angrepet. I den grad USA etterretning kjente til hvor politiske og militære leder oppholdt seg burde de også blitt rammet i dette angrepet. 

Etter dette angrepet burde USAs politisk ledelse sagt at dersom det kommer flere angrep mot USA eller USAs allierte vil det komme et nytt angrep med langt større styrke. 

Et slikt angrep ville vært i fullt samsvar med det som var Romerrikets militære strategi: «Kriger bør være korte og effektive». 

Det å ikke følge denne strategien var den første store feilen USA og NATO gjorde. 

For det andre: USA og NATO satset på nasjonsbygging i Afghanistan, og de ville innføre demokrati. Demokrati betyr at folket styrer, det betyr at folket skal bestemme – men dersom flertallet i en befolkning støtter for eksempel islam, som er en sterkt frihetsfiendtlig ideologi, da vil folket stemme inn islamister i styre og stell. (Dette så vi tydelig i Gaza for noen år siden; det ble det innført demokrati og valgene ga som resultat at terroristorganisasjonen Hamas fikk den politiske ledelse.)

Men USA brukte store ressurser både menneskelig og økonomisk på å bygge opp sentrale deler av Afghanistan slik at det kom et innslag av sivilisasjon i de sentrale områdene; i de mer landlige områdene, områder som var utilgjengelige for vestlige soldater, hersket krigsherrer som alle i det store og hele ønsker sharia. 

I de områder hvor USA og NATO hadde en viss kontroll ble det større innslag av individuell frihet. Det ble større ytringsfrihet, større næringsfrihet, kvinner kunne gå i arbeidslivet, jenter kunne gå på skolen,  homofile ble ikke drept, og så videre. Mange afghanere så på dette som en positiv utvikling og samarbeidet med de amerikanske soldatene og andre fra Vesten, personer som hadde humanitære oppgaver. Mange afghanere så positivt på denne utviklingen og trodde at dette var fremtiden. Det som skjedde, til en viss grad, var altså at den i hovedsak amerikanske militære tilstedeværelsen sørget for å øke den individuelle friheten for de afghanere som holdt til i de mer urbane områdene. Disse styrkene beskyttet til en viss grad eiendomsrett, frihandel, markedsøkonomi, likestilling, ytringsfrihet, osv. Dette gjorde de ved å redusere antall tilfeller av initiering av tvang som ville ha foregått dersom de amerikanske styrkene ikke hadde vært der. 

Men som antydet, islam sto og står sterkt i landet, og et slikt sivilisert styresett som vi beskrev i avsnittet over kunne ikke opprettholdes dersom islamister igjen fikk makten. Videre, USAs militære styrker ble i altfor liten grad brukt til å eliminere Al Qaida- og Taliban-sympatiserende grupper. 

Som vi har nevnt tidligere, etter annen verdenskrig ble Tyskland og Japan okkupert i en lang periode, dette for å eliminere de krigshissende ideologier som sto svært sterkt i Tyskland og Japan på 30-tallet. Det gikk mange år før styringen av disse landene ble overlatt til landets egne borgere. Hvor lenge skal den vinnende sidens soldater stå i et land for å eliminere den ideologien som førte til at landet gikk til angrep? Vi kan ikke gi noe tall på dette her; men vil vil nevne at amerikanske soldater fortsatt står i både Tyskland og Japan den dag i dag, innpå 80 år etter krigens slutt. 

Så, hvor lenge skulle da allierte soldater stå i Afghanistan for å sørge for at den ideologien som var årsak til angrepene på USA (og som har vært motivasjonen bak en lang rekke terrorangrep på mål i Vesten de siste 20 årene) ikke lenger skulle ha noen politisk innflytelse i Afghanistan?  

Bokstavtro islam står sterkt i Afghanistan, og dersom man skulle drive nasjonsbygging og gjøre landet sivilisert, burde man innsett at dette vil ta lang tid. I USAs militære og politiske ledelse var det åpenbart aldri noen forståelse for dette. Dette var den andre grove feilen. 

Den tredje grove feilen var å tro at Taliban ville overholde avtaler, og at USA satte en dato for tilbaketrekning. Både president Trumps administrasjon og president Bidens administrasjon gjorde denne grove feilen. 

Hva som var innholdet i disse avtalene er det ikke viktig å nevne her (bortsett fra at Trumps avtale med Taliban innebar at 5000 Taliban-fanger, fanger som var tatt av de allierte soldatene i Afghanistan, skulle slippes fri. Vi linker nedenfor til en artikkel fra mars 2020 om Trumps avtale med Taliban, en artikkel som har den meget talende tittelen «Trump’s Afghanistan Deal: Surrender with Reparations. Trump is giving the Taliban everything they want and abandoning the Afghan government».

Det som allikevel er hovedpoenget er at både under Trump og under Biden gikk USA inn for å sette en dato for full tilbaketrekning. Når det er gitt en slik dato så kan fienden, her Taliban, bare sitte og vente på at den datoen kommer og så har de all makt i landet nesten uten motstand. (Ja, president Biden uttalte rett for den afghanske regjeringens kollaps midt i august at den afghanske regjeringshæren besto av 300 000 topptrente og topputstyrte soldater, men han burde ha skjønt at et regime som det som var i Afghanistan ikke var å stole på når det gjaldt denne type opplysninger.) 

Når datoen for tilbaketrekning kom begynte amerikanske og allierte soldater å trekke seg ut, og Taliban kunne da innkassere en seier uten å møte væpnet motstand. Som enhver oppegående person burde ha forventet begynte Taliban å torturere og henrette de som hadde samarbeidet med Vestens militær styrker, og de som hadde arbeidet for å innføre et slags sivilisert styre i Afghanistan. Alle som nå ikke fulgte sharia kunne risikere å bli torturert og drept på grusomme måter. 

En rekke avisoppslag forteller i disse dager om det som skjer, og vi siterer kun ett: «Mens Taliban lover amnesti, går gruppens krigere fra dør til dør på jakt etter motstandere og deres familier, ifølge et FN-dokument. Frykten for hevn øke … – [Det antas] at både enkeltpersoner som har jobbet for Nato og USAs styrker og deres allierte – samt familiemedlemmer av disse – vil bli utsatt for tortur og henrettelser» (link nedenfor). 

USA kom for å innføre sivilisasjon, et stort antall afghanere hjalp til fordi de ville ha Afghanistan som et sivilisert land – men så plutselig forsvant USA og overlot sine lokale allierte til barbariske torturister. 

Taliban og Al Qaida, som mener at de nedkjempet Sovjetunion da de forsøkte å innføre kommunismen i Afghanistan for noen tiår siden (Sovjet invaderte Afghanistan i 1979), har nå nedkjempet USA. Dette er et enormt nederlag for USA og Vesten, og en kolossal seier for militant islam. 

Talibans seier og USAs nederlag er en kolossal motivasjon for islamister over hele verden, de får blod på tann i enda større grad enn de har hatt tidligere, og vi kommer helt sikkert til å bli utsatt for enda flere terrorangrep fra militante muslimer i tiden fremover.

Hvis USA og Vesten skulle gå til krig igjen så kan vi ikke regne med at de får noen av lokalbefolkningen til å være med å støtte dem – de sviktet jo alle sine allierte på bakken i Afghanistan i 2021. 

Det som er min konklusjon er at USAs angrep Afghanistan i 2001 var feil; USA burde ikke ha valgt nasjonsbygging, de burde bare påført Talibans Afghanistan store ødeleggelser og sagt at «dersom det kommer flere angrep fra dere og deres allierte så kommer det mer fra oss». 

Men når USA og Vesten valgte nasjonsbygging så burde denne blitt fullført. Hva betyr fullført her? USA valgte å trekke seg ut etter 20 år, men 20 år er en altfor kort periode for å gjøre Afghanistan sivilisert. Med andre ord: USA burde fortsatt sin tilstedeværelse så lenge det var nødvendig for å hindre at Taliban skulle komme tilbake til makten. 

Men ville dette vært praktisk mulig? Ja. Kostnadene ved å beholde de militære styrker i Afghanistan ville vært svært små i forhold til en god del andre utgifter som USA har. Antall soldater der har ikke vært stort de siste årene, og det er ingen amerikanske soldater som er  blitt drept siden februar i fjor. 

I de siste årene har USA kun hatt cirka 10 000 soldater i Afghanistan og de fleste av dem har vært i støtteposisjoner; de har altså ikke vært soldater i frontlinjen – og dette er langt færre enn USA har i dag for eksempel i Sør-Korea. (På den annen side bør man vel her nevner at Sør-Korea er nokså fredelig – men kanskje det er fredelig på grunn av av de amerikanske soldatene tilstedeværelse; Nord-Korea kommer jo stadig med trusler mot USA.) Det USA har betalt for tilstedeværelsen i Afghanistan er cirka 30 milliarder dollar per år, og en kommentator beskriver størrelsen på dette beløpet slik: «$30 billion a year in Afghanistan sounds like a lot until you realize that it is a rounding error in the multi-trillion-dollar appropriations Congress has routinely approved over the past few years on various causes». 

Det var heller ikke noe folkekrav i USA om at nå må USA trekke seg ut av Afghanistan. Jeg kan ikke si annet enn at planene om å trekke seg tilbake, planer som fantes under Trump og under Biden, er resultat av en kolossal inkompetanse, og de kommer til å være årsak til enorm skade på Vesten i mange mange mange år fremover. 

Allikevel, man må huske at ledende politikere ikke handler i et vakuum. I store trekk gjør de det befolkningen ønsker. Og det har vært et betydelig ønske fra mange på venstresiden at USA skulle trekke seg ut av Afghanistan. Men få av disse hadde forstått at det som nå skjer, etter at Taliban igjen overtar Afghanistan, var noe som måtte skje. Det som har skjedd den siste uken med tortur, drap, lemlestelser, etc. er slik bokstavtro islam krever. Mange i Vesten har kanskje ikke forstått dette; men grunnen til at de ikke har forstått dette er at de ikke har villet lytte til de som har fortalt at dette måtte skje. 

Vi kan sammenligne med det som skjedde i England på 30 tallet, hvor Winston Churchill var praktisk talt den eneste som forstod hvordan Nazi-Tyskland var, og som advarte mot nazismen og Hitler. Få lyttet til ham før Hitler invaderte Polen i 1939. Heldigvis snudde opinionen, Churchill ble statsminister i Storbritannia i mai 1940, og han ledet krigen mot Hitler til seier. 

Vi avslutter med å gjenta et ordtak vi har brukt tidligere et ordtak som er en noe moderert oversettelse av et utsagn Churchill kom med*: «Hvis de vil ha krig mot oss så skal vi gi dem krig inntil de har fått nok». Det er dette vi burde si til alle grupper og regimer som vil spre islam med terror, krig og vold.  

Dessverre finnes det ingen Churchill i Vesten i dag. Alle ledere i dag går inn for ettergivelse overfor militant islam. 

.

.

.

.

*Her er original-sitatet: «…but now we are at war, and we are going to make war and persevere in making war until the other side have had enough of it». Dette er hentet fra en radiotale Churchill holdt rett etter at krigen brøt ut i 1939.
.

.

.

.

https://www.nettavisen.no/nyheter/frykten-for-hevn-fra-taliban-oker-i-afghanistan/s/12-95-3424169517

Afghanistan i dag

Som kjent har Vestens ledere bestemt at de allierte militære styrker skal trekkes ut av Afghanistan. Afghanistan ble invadert i 2001 av en NATO-styrke med USA som sterkeste aktør. Grunnen til invasjonen var at USA ble angrepet av Al Qaida i september 2001, Al Qaida holdt til i Afghanistan og USA krevde at Afghanistans myndigheter – det vil si Taliban – skulle utlevere Al Qaida-folkene som oppholdt seg i landet. Men Taliban stilte seg solidarisk med Al Qaida, og dette utløste da NATOs invasjon. (NATO-traktaten sier at et angrep på ett NATO-land er et angrep på alle, og derfor, siden USA ble angrepet, hadde NATO all rett til å svare på angrepet og invadere Afghanistan. For øvrig ble invasjonen også godkjent av FN.)  

Sovjetunionen hadde forsøkt å innføre kommunismen i Afghanistan (Sovjet invaderte landet i 1979), og hadde brukt svært mye ressurser, både militæret og økonomiske på å forsøke dette. USA under president Reagan motarbeide dette ved å støtte de som kjempet mot kommunistene som hadde makten i Kabul – USA støttet altså motstandsgruppen Mujahedin, som senere ble til Taliban (og Al Qaida). Dette var et kolossalt feilgrep fra USA side. Noe etter Mujahedins seier i Afghanistan gikk Sovjetunionen i oppløsning, og islamistene trodde at de hadde beseiret en verdensmakt, og at deres kamp førte til at den gikk i oppløsning – Sovjet gikk som kjent i oppløsning omkring 1990. Islamistene satte deg seg da fore å ta ned den andre verdensmakten: USA. Islamistene utførte en rekke terrorangrep mot Vesten og primært USA, og det største angrepet var det som skjedde 11. september 2001. Dette førte altså til at USA og en rekke andre land invaderte Afghanistan og forsøktw å erstatte det islamistiske regimet med et mer sivilisert styre. 

Men operasjonen i Afghanistan var ekstremt ressurskrevende; den kostet både soldaters liv og helse, og den kostet kolossal beløp. Oppslutningen om krigen i Vesten var aldri stor, og etter hvert ble den mindre og mindre. Etter hvert kom det planer om at USA skulle trekke seg helt ut av Afghanistan. Både president Trump og nåværende president Biden støttet en slik plan. Og for noen få dager siden begynte altså tilbaketrekningen. 

De områder i Afghanistan som var kontrollert av NATO-styrker (eller amerikanske styrker) var nogenlunde siviliserte og fredelige, men de klarte aldri å få kontroll over hele landet. I de mindre urbane områder var det et betydelig antall Taliban-grupper som hadde makten. De allierte hadde forsøkt å eliminere Taliban, men uten å lykkes; dette fordi de verdier og ideer som Taliban står for har betydelig oppslutning i befolkningen. Den ideologien som Taliban baserer seg på er islam.  

Nå har altså de amerikanske styrkene og deres allierte trukket seg ut, og Taliban har raskt fått kontroll over store deler av landet. Før USA og de alliertes invasjon i 2001 var Afghanistan et islamistisk diktatur hvor sharia i stor grad var rettspraksis, og det ser ut til at når de allierte nå er borte så er det igjen islam og sharia som vil dominere. 

Det er kommet en rekke rapporter i avisene de siste dagene, rapporter som viser hva dette betyr i praksis. Et presseorgan sier følgende: 

«Taliban innfører bestialsk skrekkregime i Afghanistan …: Islamistgruppen Taliban er i ferd med å overta store deler av Afghanistan, og innfører et umenneskelig regime med drap og lemlestelser. Over hele landet utspilles ufattelige grusomheter. I Afghanistan er den islamistiske terrorgruppen Taliban på offensiven etter at vestlige styrker trakk seg ut av landet. Der Taliban nå får kontrollen, gjeninnfører de det samme regimet de praktiserte siste de hadde makten i landet, fra 1996 til 2001. Dette regimet ble i sin tid  beskrevet  som at landet ble satt tilbake til «den mørkeste middelalder», i den verste betydning av begrepet.

Nå tyder svært mye på at landet er på vei tilbake til det samme mørket.

Svenske  Expressen  beretter detaljert med både bilder og film fra den dystre situasjonen som er under oppseiling i landet. Avisen beskriver scener som utspilles i området som nå styres av islamistgruppen, og det er som hentet fra et skrekkabinett:

*Liket av Afghanistans mest älskade komiker släpas runt på marken av en leende taliban.

*Två gråtande kvinnor i burka står på knä när de misshandlas med grova käppar.

*En åldring piskas och stenas, och en man får sin hand avhuggen och stumpen stoppad i kokande olja» (kilde dokument).

En annen avis sier følgende: «A mother’s eyes gouged out and young girls kidnapped as sex slaves: Female Afghan politican SHUKRIA BARAKZAI – who survived a suicide bomber attack – despairs at the West’s betrayal of Afghan women» (kilde dailymail).

Vi har allerede gjengitt altfor mange detaljer om det grusomme som skjer der islamistene nå får makt. Vi skal imidlertid legge vekt på to andre poenger: 

Det første er at det virker som om denne fremrykkingen og det som skjer der hvor Taliban får makten, kommer overraskende på de fleste i Vesten, 

For eksempel skriver Nettavisen følgende: «Talibans framrykking i Afghanistan har sjokkert en hel verden». 

Fra USA: «In a  speech from the White House [August 5th], Biden denied that a Taliban takeover was inevitable, saying: “The likelihood that there’s going to be a Taliban overrunning everything and owning the whole country is highly unlikely.”» (kilde politico). 

Og president Bidens talsperson uttalte 11. august at «‘The Taliban also has to make an assessment about what they want their role to be in the international community,’ White House press secretary Jen Psaki said with a straight face Wednesday…». 

Som om Taliban bryr seg om «sin rolle i det internasjonale samfunn»; Taliban og deres allierte og medsammensvorne har bare ett eneste mål: å gjennomføre islam og å praktisere sharia (dette kan se ut som om det er to mål, men det er bare ett.) 

De som er overrasket over at Taliban rykke frem når de vestlige styrker har trukket seg ut, og som er sjokkert over det Taliban gjør, de er ekstremt naive og kunnskapsløse. 

Enhver som kan lese burde vite at dette ville skje når de vestlige styrkene trakk seg ut. Men som vi nevnte over; støtten i befolkningen i Vesten til forsøkene på å reformere Afghanistan og å gjøre landet til et noenlunde sivilisert demokrati, den støtten er liten. Sivilisasjon og demokrati ligger nær opp til Vestens fundamentale verdier som individualisme, rasjonalitet, rasjonell egoisme, individuell frihet, eiendomsrett, kapitalisme, frihandel, rettsstat, skille mellom religion og stat. I tidligere tider sto disse idéene sterkt i Vesten, og det var de som gjorde Vesten rikt og velstående. I dag står disse idéene dessverre svakt, og Vestens sivilisasjon og rikdom vil da etterhvert forfalle. 

Grunnen til dette er at den politiske ideologien som dominerer i befolkningen i Vesten, og spesielt blant de som er langtidsutdannede, er sosialisme, og denne ideologien er nært beslektet med islam; Vi har sagt tidligere at disse to er ideologiske tvillinger selv om de er født med omtrent 1000 års mellomrom. 

For å si dette poenget enda tydeligere oppslutningen om Vestens verdier (som vi nevnte noen linjer over) er også i Vesten dag i dag dessverre svært liten, noe man også ser på den politiske situasjonen i de fleste land i Vesten (økende skatter og avgifter, klimatiltak, lockdowns, voksende vaksinepress, mm). 

Grunnen til at de allierte nå har trukket seg ut av Afghanistan er at oppslutningen Vestens verdier i Vesten i dag dessverre er liten. 

Men hvorfor er folk overrasket? En av Vestens viktigste verdier er rasjonalitet, det vil si å basere seg på fakta og å følge logikkens lover i sine resonnementer. Men de som da har trodd at Taliban ikke ville gjøre det de nå gjør, de har ikke lagt vekt på denne dyden (altså rasjonalitet), de har basert seg på ønsketenkning, og hvis man ikke baserer seg på fakta og logikk, da går det galt, og det er det er det er i ferd med å gjøre nå.   

Ja, tilstedeværelsen i Afghanistan har kostet enormt mye penger. Men myndighetene i Vesten bruker også enormt mye penger på klimatiltak, og disse pengene er fullstendig bortkastet; det finnes ingen klimakrise. Men penger brukt på å sivilisere Afghanistan handler om å spre og å forsvare Vestens verdier, dvs. å øke den individuelle friheten i dette landet (noe som inkluderer slike ting som å la jenter gå på skolen og å la kvinner kommer ut i arbeidslivet). Pengene som blir brukt på klimatiltak har det motsatte formål, dette handler om å gi økt makt til staten og redusere individuell frihet.  

Det andre poenget vi vil nevne er at det var feil av Vestens ledere å bestemme å trekke styrkene ut av Afghanistan. Vesten burde blitt der. Etter annen verdenskrig var Japan og Tyskland okkuperte i mange år. Dette for å sørge for at disse landene fikk et sivilisert styre, og at de ideologiene som var basis for disse to landenes angrepskriger omkring 1940, skulle bli så sterkt svekket at noen ønsker om krig ikke igjen skulle få stor oppslutning. Tyskland og Japan ble som kjent etter annen verdenskrig i hvertfall i de første årene siviliserte industriland med høy velstand. Dette ville ikke skjedd dersom disse landene ikke var okkupert i flere år etter 1945. 

Det samme burde skjedd med Afghanistan. Landet skulle vært i stedet med en sterk militær makt som sørget for å eliminere den innflytelse som bokstavtro islam har. Dette ville tatt tid og krefter og penger, men det ville være verdt det. 

Det som vil skje nå er at Afghanistan vil bli et islamistisk terrorregime med omfattende undertrykkelse av egen befolkning, og at det vil bli en base for terrorangrep mot Vesten. 

Vesten er i krig med grupper og land som støtter bokstavtro islam. Islamistiske grupper angriper stadig mål i Vesten. Det er ikke bare New York, Madrid, London, Paris, Mumbai, Boston og Bali som er blitt rammet av islamistiske terrorangrep; det har vært et stort antall mindre angrep i tillegg til disse. Dessverre er de rådende holdninger innen mainstream slik at disse mindre angrepene sjelden blir definert som terrorangrep. La oss bare ta ett ferskt eksempel som viser dette:  

«En rwandisk flyktning skal ha tilstått å ha drept en katolsk prest vest i Frankrike. … Den mistenkte hadde fått innkvartering hos misjonsordenen Montfortains og han skal ha kjent presten. Mannen er identisk med rwanderen som i fjor ble pågrepet for å ha tent på katedralen i Nantes øst i landet etter å ha jobbet der som frivillig» (kilde document).  Men som det også står i den samme saken: «Etterforskerne utelukker et terrormotiv.» Det finnes et meget stort antall lignende saker i Vesten; også i Norge er det flere slike. 

Når islamister utfører terrorangrep med få ofre blir hendelsene som regel ikke karakterisert som terrorangrep. Dette har selvfølgelig å gjøre med mainstreams syn på islam å gjøre; det som ligger til grunn her er selvfølgelig det nære slektskap mellom sosialisme og islam. 

Så for å gjenta dette poenget: Vestens militærallianse NATO burde holdt Afghanistan okkupert og innført et sivilisert styre der, og okkupasjonen burde vart så lenge det var nødvendig. Men som vi har sagt så mange ganger tidligere: NATO er en vits – her overlater de et land (som de har vært tilstede i i 20 år) til barbarer, og dette landet vil bli en base for fremtidige terrorangrep mot NATO landet og alle andre land i Vesten.    

For kort oppsummere våre to poenger: Talibans fremferd og suksess er bare slik man kunne vente seg og er ikke overraskende i det hele tatt,  og Vesten burde holdt Afghanistan okkupert inntil bokstavtro islam ikke lenger hadde noen betydelig innflytelse i landet. 
.

.

.

.

.

https://www.dailymail.co.uk/news/article-9891953/A-mothers-eyes-gouged-young-girls-kidnapped-sex-slaves-SHUKRIA-BARAKZAI.html

https://www.nettavisen.no/nyheter/tidligere-toppdiplomat-om-talibans-offensiv-biden-bor-engste-seg-for-det-totale-nederlag/s/12-95-3424166879

https://www.politico.com/news/2021/07/14/bush-bidens-afghanistan-withdrawal-499598

Det store politiske skillet – og oppgjør om hva?

Det essensielle politiske skille mellom liberalister og sosialister (og sosialistenes mange allierte under en rekke forskjellige navn: sosialdemokrater, konservative, sentrumsorienterte, populister) går på synet på tvang (og vold). La oss før vi går videre definere disse essensielle begrepene. Vold er bruk av fysisk makt/kraft for å skade eller drepe en annen person (eller for å sette vedkommende i en passiv tilstand), mens tvang er trusler om bruk av vold for å få personer til å handle annerledes enn de selv ville ha valgt. (Vold er dog ikke alltid sammenfallende med tvang; det finnes frivillig vold for eksempel i kampsporter som boksing.) 

Vold består da av angrep mot en persons kropp med slag, spark, bruk av slagvåpen, kniv, øks, skytevåpen, etc., og har altså som mål å skade personen som blir angrepet. Formålet kan være så mangt, det kan være kriminelt (hvor gjerningsmannen skal rane sitt offer eller fjerne en vaktmann for å kunne gjennomføre et tyveri), eller det kan være på en eller annen måte ideologisk motivert – for eksempel for å svekke politiske motstandere, enten ved å true dem til taushet eller ved å fjerne dem fra den politiske arena (en rekke politiske ledere er gjennom historien blitt drept av politiske grunner). 

Tvang innebærer som nevnt trusler om vold. Den som bruker tvang sier til sitt offer at «hvis du ikke gjør som jeg sier så blir du utsatt for vold». Når det er staten som står for tvangen er det som reellt sett sies følgende: «hvis du ikke følger de regler vi har vedtatt kommer politiet og kaster deg i fengsel, og politifolkene vil bruke vold hvis du ikke adlyder og gjør som de sier».

Siden det å bli utsatt for vold er en forferdelig opplevelse (som vi skal komme litt mer tilbake til nedenfor) vil de fleste bare finne seg i tvangen uten å gjøre motstand. Derfor vil den statlige tvangen ofte være usynlig: alle bare gjør det staten har bestemt uten å mukke.  

Den eneste legitime bruken av vold (utenom kampsporter) er i nødvendig selvforsvar, og for å sette dømte kriminelle i fengsel. Derfor kan man si at tvang er akseptabelt under visse sjeldent forekommende forhold. Det som er uakseptabelt er initiering av tvang, det vil si å begynne å benytte tvang mot en fredelig person. Tvang og vold som svar på initiering av tvang er legitimt kun dersom det utføres i riktig omfang. Her kan man gå inn på poenget om at straff (som som regel består i å tilbringe et visst tidsrom i fengsel) skal være proporsjonalt med forbrytelsens alvorlighetsgrad, men dette ligger utenfor hovedpoenget for denne artikkelen. 

Vold

Vold er fysiske angrep på personer av den typen vi kort skisserte over. Å bli utsatt for vold er en forferdelig opplevelse. Det finnes allikevel grader her. Å få en ørefik under en krangel er noe helt annet enn å bli beskutt av en terrorist. Men all vold er forferdelig for den som blir rammet. 

Å bli utsatt for vold kan medføre alvorlig fysisk skade. Man kan ende opp med å få en blåveis, man kan få en brukket arm eller ben, man kan få et skuddsår, man kan miste et lem, man kan bli handikappet for livet – og selvfølgelig: man kan miste livet. 

De som overlever kan også få psykiske plager, plager som gjør store deler av resten av livet svært vanskelig. Også for slektninger av den som blir rammet kan voldsbruken være en forferdelig opplevelse.

For de som ikke er blitt rammet av vold kan det være vanskelig, ja, umulig, å vite hvordan det føles. Derfor er det vanskelig for utenforstående i ettertid å vurdere oppførselen til de som blir rammet. At de som blir rammet forsøker å redde seg selv på alle mulige måter er da noe man så si alltid må akseptere. Virkeligheten er aldri slik den blir fremstilt i actionfilmer, hvor noen få personer med enkle midler ofte klarer å uskadeliggjøre en eller flere voldsmenn slik at de fleste som gjerningsmannen ønsker å ramme, blir reddet.  Den eneste type kritikk som kan rettes mot noen i ettertid må være mot menn som har skjult seg bak kvinner og barn, og ledere som lot de de ledet i stikken under et angrep. 

De som er blitt rammet av vold fortjener i ettertid å bli møtt med forståelse, medfølelse og respekt, spesielt hvis volden var politisk motivert.  

Terroren på Utøya 

For 10 år siden ble Norge rammet av et av de verste terrorangrepene historien har sett. Med kaldt blod drepte Anders Behring Breivik unge AUFere på sommerleir på Utøya. I løpet av en times tid drepte han med fullt overlegg og kaldt blod om lag 70 unge mennesker. Med effektive skytevåpen skjøt han en etter en de unge menneskene som var samlet på øya: både gutter og jenter, uansett alder, ble meid ned. Dette var en så grusom hendelse at ord blir fattige: man vet ikke hvordan man skal beskrive hverken det som skjedde, eller den reaksjon man har på denne grusomme og avskyelige handlingen.  

Breiviks motiv var motstand mot islam. Hans mål var Arbeiderpartiet, og mer konkret: han ville eliminere en kommende generasjon av Arbeiderpartipolitikere. Breivik ville ramme det partiet som han mente hadde åpnet Norge for innflytelse fra islam. 

Men som det er med så mange slike voldelige aksjoner så ble nok effekten den motsatte av det gjerningsmannen ønsket; denne aksjonen styrket Arbeiderpartiet; det er jo ofte slik at de som blir ofre for vold får allmennhetens medfølelse og sympati.  

Oppgjøret 

I alle år etter det forferdelige som skjedde 22. juli 2011 har mange snakket om at det måtte tas et oppgjør med det som skjedde. Men hva vil et slikt oppgjør bestå i? Her er et lite utvalg representative formuleringer om hva et slik oppgjør bør bestå av, hentet fra de siste ukers debattinnlegg i avisene.  

«Dette er en anledning til å ta et oppgjør med hatet og konspirasjonsteoriene. En anledning til å ta et oppgjør med å se på høyreekstreme som en like stor terrortrussel som jihadister. En anledning til å ta et oppgjør med den stadig større aksepten for rasisme.» (Aftenposten, link nedenfor).

«Oppgjøret med hatet og høyreekstremismen var gjennomgående i taler på tiårsmarkeringen for 22. juli både i regjeringskvartalet og i Oslo domkirke.» (abcnyheter).

«[Raymond] Johansen ville gjøre Fremskrittspartiet ansvarlig. Ikke for drapene og bomben, men for å ha næret de ideene som til slutt endte i handlingene. I det såkalte manifestet til Anders Behring Breivik blir alle partiene – unntatt Frp – framstilt som en del av en marxistisk multikulturell allianse. «Han hatet, men ikke alle like sterkt», skriver Notaker. Han kommer også flere ganger tilbake til Raymond Johansens påpekning av at den ensomme ulven kommer fra en flokk.» (aftenbladet).

Jens Stoltenberg [som var statsminister da terrorangrepet skjedde] om oppgjøret: 

«– Det handler om å bekjempe rasisme, intoleranse, å bekjempe den typen høyreekstremisme som var motivet for terroren 22. juli. – Vi hørte i Dagsnytt atten at både Støre og Solberg vil, med rette, ta avstand fra høyreekstreme holdninger. Hvem er det da som har ansvaret for at oppgjøret tas? spør [Journalist]Atle Bjurstrøm. -Grunnleggende har vi alle ansvar … På skolen, på arbeidsplassen, blant venner. Når vi ser at de fordømmer mennesker på grunn av hudfarge, på grunn av religion. At de bygger fordommer, forteller usannheter, for eksempel at jøder, muslimer eller andre prøver å ta over landet vårt.» (Stoltenberg i Dagsrevyen 22. juli 2021.) 

Vi tar også med følgende fra Geir Lippestad, Breiviks forsvarer, som i motsetning til alle andre som deltok i meget omfangrike debatten mente at oppgjøret kom i og med rettsaken: 

«AUF ønsker et oppgjør med tankegodset bak terrorangrepet 22. juli – Geir Lippestad mener oppgjøret allerede er tatt» (nettavisen).

I sin kronikk i Aftenposten skrev Lippestad følgende: «Vi skal ikke etterlyse en verdikamp med 22. juli som utgangspunkt … Det endelige oppgjøret er allerede tatt i retten» (Aftenposten)

Kanskje fordi Lippestad er jurist, og derfor ser på en rettssak på en litt annen måte enn de fleste ikke-jurister, mener han altså at en dom avslutter en sak av denne typen. Mange vil være uenig i dette. 

Hva mangler? 

Hvis man ser på sitatene vi har gjengitt over (bortsett fra det fra Lippestad), sitater som er representative for hovedpoengene i det store antall artikler som er skrevet om det manglende oppgjøret, ser man at fokus er rettet mot et lite utvalg elementer. Man skal ta et oppgjør med hat, med rasisme, med konspirasjonsteorier, med det som kalles høyreekstremisme. 

Med rasisme menes antakelig kritikk av islam; med høyreekstremisme menes antakelig nasjonalistisk fascisme (som altså var Breiviks ideologi); med grupper som til en viss grad påståes å representere denne ideologien, dvs. FrP; med konspirasjonsteorier sikter man antakelig til overbevisningen enkelte har om at landene i Vest- Europa blir mer og mer influert av og påvirket av islam. 

Men hva er det som mangler her? Det er en ting man absolutt burde tatt et oppgjør med, og det kan vi ikke huske å ha sett i en eneste av de mange artikler vi har lest om det som omtales som det manglende oppgjøret etter 22. juli. Og det er et oppgjør med vold som politisk virkemiddel. Dette er noe ingen snakker om. Man kan lure på hvorfor. 

Hva de vil ta oppgjør med 

De som har kommet til orde i debatten hevder at man må ta et oppgjør med hat. Men er det alltid galt å hate? Det må vel være legitimt og akseptabelt å hate menneskefiendtlige ideologier. Det må vel være legitimt og riktig å hate Breiviks nasjonalistiske fascisme? 

Det finnes også andre menneskefiendtlige ideologier. Islam oppfordrer sine tilhengere til å «drepe de vantro hvor dere enn måtte finne dem», og den sier at guden de slutter opp om «skal kaste skrekk i de vantros hjerter». Den sier også at dens tilhengere ikke skal skaffe seg venner blant de vantro. Videre står den for sterk begrensning av individuell frihet (forbud mot blasfemi, forbud mot homofili, forbud mot frafall fra islam –  alle disse syndene har dødsstraff i islam). Vi vil enda en gang påpeke at ikke alle som kaller seg muslimer støtter opp om alle disse punktene; de fleste muslimer er anstendige, gode mennesker. Men ideologien – altså islam – er en sterkt frihetsfiendtlig og undertrykkende tankeretning. I land den dominerer og er gjennomført i landets politiske system hersker det fattigdom og undertrykkelse i et enormt omfang. Det må vel være lov å hate en slik ideologi? 

Hva med sosialismen, en ideologi som heller ikke gir rom for individuell frihet. Den er også gjennomført i en rekke land de siste 100 årene, og overalt har den ført til død og fordervelse, til fattigdom og undertrykkelse og elendighet i stor skala. Det må vel være lov å hate en slik ideologi. 

Det finnes ingen grupper av noen størrelse eller mer innflytelse som støtter Breiviks ideologi, og bra er det. Men både islam og sosialismen støttes av store, sterke og innflytelsesrike aktører (partier,  aviser, foreninger, kunstnere, akademikere, mm.). Men de som vil ta et oppgjør med 22. juli-terroren og ideologien bak, de vil ikke ta et oppgjør med islam eller med sosialismen,  de vil ta et oppgjør med Breiviks ideologi, en ideologi som ikke har noen betydelig aktører eller grupper på sin side. 

Ja, Breivik var med i FrP i kort periode, men han meldte seg ut fordi partiet sto for langt fra den ideologien han forfektet. Å sette FrP i bås med Breivik er helt meningsløst. 

Ideologi og mennesker

Uansett hva man sier er det noen som vil misforstå. Kritikk av en ideologi kan føre til at noen tolker dette som om ideologiens tilhengere kan trakasseres og utsettes for det som verre er.  Dette er dessverre et unngåelig faktum. Men å tolke dette beklagelige faktum slik at kritikk av ideologien ikke skal tillates, det er feil. For å bekjempe dette bør man i stor grad legge vekt på at personer som har en annen mening enn en selv bør behandles med respekt. Selv om man da kritiserer en menneskefiendtlig ideologi bør allikevel denne ideologiens tilhengere møtes med diskusjon, med argumenter, og aldri med trakassering, hetsing og vold.  

Men det finnes jo ideologier og aktører som både legitimerer og oppfordrer til vold mot meningsmotstandere. Folk på venstresiden har jo ofte kastet egg på ideologiske motstandere når de har holdt foredrag. Venstresidens avis heter jo Klassekampen, og den kampen det alluderes til i tittelen er vel neppe ene og alene en ideologisk kamp. Noen tilhørende miljøet som dannet Klassekampen for noen tiår siden drev jo også med hemmelig våpentrening; noe som skulle forberede dem på og fremskynde den væpna revolusjonen de mente burde komme. 

Og på enkelte ungsosialisters sommerleire var det jo noen som i lystig lag rundt leirbålet sang sanger med tekster som «vi skal gjelde Carl I Hagen med en rusten kniv, vi skal fylle våre badekar med onde Høyres blod». (Jeg gjengir ikke mer av teksten fra denne sangen her; den er vel fortsatt mulig å finne ved hjelp av Google.) 

Dette tyder ikke på at man viser respekt for meningsmotstandere; dette er til og med så forkastelig at det er en humoristisk fremstilling av vold mot politiske meningsmotstandere. 

For å gjenta et hovedpoeng: Det som må bekjempes er ikke hat mot menneskefiendtlige ideologier, det så må bekjempes er ønsker om å bruke trakassering og vold mot politiske meningsmotstandere. 

«Han kom fra en flokk ….» 

Ingen av aktørene på den konservative siden i norsk politikk har noen gang oppfordret til terror eller støttet Breiviks grusomme handlinger. Allikevel blir det hevdet at «han handlet alene, men han kom fra en flokk», det vil si at flokken skal ha en del av skylden for Breiviks grusomme gjerninger – og med flokken menes de som har kritisert islam; disse skal da holdes ansvarlig for Breiviks grusomme gjerninger. I det siste er dette blitt formulert av en rekke fremtredende politiske aktører, bla. av Aps leder Jonas Gahr Støre, med formuleringer som at partier og grupper som Høyre og FrP og nettaviser som dokument.no og Resett og HRS «har et spesielt ansvar for å hindre ekstremisme».  

Tidligere ordfører i Oslo Fabian Stang reagerte på dette ved å si blant annet følgende i et innlegg som han senere trakk tilbake: «Støre sa i realiteten at jeg og andre Høyre-politikere har et ansvar for de drap og lemlestelser terroristen begikk» 

Men som vi nevnte over det er alltid noen som misforstår. Dersom man kritiserer islam vil det alltid være noen som benytter dette som et klarsignal for trakassering og vold mot muslimer. Dette kan ikke bety at man skal legge lokk på all kritikk av islam. 

Men det er et annet område hvor uttrykket «han kom fra et flokk» virkelig har mening. Som nevnt over er det i islam en rekke oppfordringer til vold mot ikke-muslimer. Men når en muslim begår terror og bruker islam som begrunnelse, heter det aldri at «han kom fra en flokk». Når muslimer begår terror i islams navn heter det som regel at gjerningsmannen var psykotisk eller at han utførte «workplace violence» som følge av problemer på jobben eller at han led av utenforskap; det skjer sjelden eller aldri at islam blir trukket frem som årsak til terroren. 

Denne dobbeltmoralen illustrerer kanskje det som er hovedpoenget med beskyldninger mot den konservative siden. Formålet er å få kritikerne av den brede allianse mellom sosialistiske og pro-islamske grupper til å holde kjeft ved å koble dem til Breiviks grusomme handlinger. 

Hva er den egentlige meningen? 

Oppfordringen om å arbeide mot hat, mot rasisme, mot radikalisering, og mot ekstremisme er egentlig fullstendig innholdsløse. Det er mye som fortjener å bli hatet. Det som omtales som rasisme er gjerne velbegrunnet motstand og kritikk av islam. Hva er radikalisering? Er det å ha andre meninger enn den som den sosialdemokratiske konsensus står for? Og ekstremisme; hvis man for eksempel er en ekstrem tilhenger av individuell frihet og fredelig omgang mellom mennesker – er dette kritikkverdig? 

Det oppgjøret man burde ta er et oppgjør med vold som politisk virkemiddel. Men venstresiden kan ikke gå i mot vold fordi den bygger på vold og tvang i all sin politikk. Venstresiden betrakter ikke tvang bare som noe som er greit å bruke, de betraktet tvang (og dermed vold) som helt nødvendig. De forstår at de ikke kan gjennomføre sin politikk ved å bruke frivillighet, de må bruke tvang. Ved frivillighet vil folk flest flykte når sosialistene forsøker å gjennomføre sin politikk i et land. Dette har skjedd i hvert eneste land hvor sosialistene har fått makten: jo mer sosialisme, jo større flyktningestrøm.  

Det som alle innen mainstream omtaler som det oppgjøret man bør ta er egentlig et forsøk på gjøre all kritikk av sosialismen og sosialdemokratiet illegitim ved å koble den opp mot en terrorist som alle har tatt sterk avstand fra. De som snakker om oppgjøret og som ønsker at det skal tas et oppgjør ønsker egentlig å kneble all kritikk av deres egne standpunkter. 

Det er et oppgjør som bør tas – som må tas – og det er et oppgjør som innebærer at man må si så tydelig som overhode mulig at å bruke vold som politisk virkemiddel, det er totalt uakseptabelt. Vold er kun akseptabelt som nødvendig selvforsvar, og kun i den grad som er nødvendig for å stoppe angrep man blir utsatt for. I tillegg bør man tydelig og klart si at alle fredelige meningsmotstandere bør omtales og behandles på en fredelig og respektfull måte. Men det er kun liberalister som går inn for noe slikt. 
.

.

.

.

.

.

https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/5698pO/endelig-faar-vi-et-oppgjoer-etter-22-juli

https://www.abcnyheter.no/nyheter/norge/2021/07/22/195774439/oppgjoret-med-hatet-sto-sentralt-under-tiarsmarkeringen-for-22-juli

https://www.aftenbladet.no/kultur/i/vAw8b5/22-juli-oppgjoeret-som-aldri-kom

https://www.nettavisen.no/nyheter/lippestad-om-22-juli-oppgjor-man-kan-ikke-sette-breivik-stempelet-i-pannen-pa-dem/s/12-95-3424138595

https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/X8KEbg/vi-skal-ikke-etterlyse-en-verdikamp-med-22-juli-som-utgangspunkt

Terror og psykiatri

Dette er en sterkt utvidet versjon av en artikkel som opprinnelig ble publisert i min bok «SISTE ORD».

Det er ikke bare verdensmetropoler som New York, London, Paris og Madrid som er blitt rammet av terrorangrep de siste årene, også Norge og Oslo har vært rammet av til dels grusomme terrorangrep. De fleste norske angrepene har vært små, men et av dem, det som rammet Oslo/Utøya i 2011, var blant de største og mest grusomme terrorangrep verden har sett.

På ettermiddagen fredag 22. juli 2011 gjennomførte Anders Behring Breivik to angrep – først forsøkte han å sprenge regjeringskvartalet i Oslo, og deretter angrep han ungdommer på AUFs sommerleir på Utøya. Sprengningen av regjeringskvartalet lykkedes ikke, selv om åtte personer mistet livet i dette angrepet. På Utøya drepte han kaldt og metodisk cirka 70 ungdommer. Mange ble også skadet for livet. Breiviks mål var å ødelegge en kommende generasjon av arbeiderpartipolitikere, og motivasjonen var Arbeiderpartiets ettergivenhet overfor islam.

Med fullt overlegg drepte Breivik forsvarsløse ungdommer som oppholdt seg på en liten øy de ikke kunne rømme fra. Dette er uttrykk for en kynisme og en råskap som man sjelden ser maken til, og dersom norsk lovgivning hadde åpnet for det ville vi gått inn for dødsstraff for Breivik.

Andre terrorangrep i Norge

Men Breivik er ikke den eneste som har utført terrorangrep i Norge. Hans angrep var det klart største, mens en rekke andre angrep har hatt langt færre ofre. Men det som bestemmer hvorvidt noe er et terrorangrep er ikke antall ofre.

Hva er terror? Terror er angrep med formål å drepe eller skade mennesker (eller å ødelegge store materielle verdier) utført av små grupper mot mer eller mindre tilfeldige mål med hensikten å spre frykt for å oppnå et politisk mål*. Terrorangrep er altså ideologisk motivert. Det store antall angrep vi har sett i Vesten de siste årene er da klart å klassifisere som terrorangrep. Den motiverende ideologien i de aller fleste angrepene er islam. (Breiviks motivasjon var motstand mot islam).

Eksempler på terrorangrep er å styrte fly inn i bygninger, å sprenge en bombe på en togstasjon eller blant publikum på et arrangement, å kjøre en bil på fortauet for å ramme fotgjengere, å veive om seg med en kniv eller en øks for å skade eller drepe personer som tilfeldigvis befinner seg i nærheten, å sette fyr på biler – alt dette er angrep som er ment å ramme tilfeldige sivile, og alle disse er altså terrorangrep (såfremt de er ideologisk motivert).  

18. januar 2019 ble en ung kvinne stukket med en kniv i ryggen mens hun besøkte en Kiwi-butikk i Oslo (hun overlevde). PST klassifiserte dette som et terrorangrep. Gjerningsmannen ble arrestert, og document.no forteller: «Russeren som er terrorsiktet etter knivstikking i en Kiwi-butikk i Oslo, sa i avhør at han ville drepe flest mulig. Forsvareren hans mener han er syk. Russeren (20) kommer fra den islam-dominerte delrepublikken Basjkortostan, vest for Uralfjellene. Han har selv sagt i avhør at han har utført terror. Ola Lunde, som er russerens oppnevnte forsvarer, tror ikke på klientens terror-erklæring. Han mener 20-åringen var strafferettslig utilregnelig da han stakk kvinnen (25) i ryggen. I så fall havner han i helsevesenet og ikke i fengsel. Advokaten har ikke møtt klienten ennå, og heller ikke lest forklaringen hans».

VG skrev dette om denne saken noen dager etter angrepet: «[PST] vil ha rettpsykiatrisk undersøkelse   …   Hva mener PST om siktedes helsesituasjon? Vi har ingen forutsetninger for å vurdere hans helse på et faglig grunnlag, men vi kommer til å be om en prejudisiell observasjon, svarer [politiadvokat] Bakken Staff. Det betyr at sakkyndige skal gjennomføre en rettspsykiatrisk undersøkelse av 20-åringen. …  

Etter fengslingsmøtet opplyser politiadvokat Anne Karoline Bakken Staff i PST at den formelle siktelsen mot 20-åringen er etter straffelovens terrorparagraf 131. PST mener han har begått en terrorhandling med mål om å skape alvorlig frykt i befolkningen … Han har ikke sagt noe om hvorfor han kom hit, bortsett fra at han er muslim og at han er sint på europeere, fordi vi har det så godt. Det går litt på religion, å være en kristen er synd, mener han, sier [mannens forsvarer Ola] Lunde. Forsvareren mener 20-åringen trenger hjelp. – Han er en forvirret ung mann som har disse tankene, og han har behov for behandling. Foreløpig er han der at han sier han vil fortsette med disse aksjonene om han løslates. …» (link nedenfor).

Nedenfor gjengir vi noen kortere omtaler om enkelte andre terrorangrep i Norge.

«[Bussjåfør drept av passasjer i februar 2003.] Det kunne endt med katastrofe. Bussen kunne med letthet kjørt utfor stupet like ved. Men til tross for knivstikket, klarte sjåføren å stanse bussen, … sjåførene er svært opprørt over det som skjedde og vil hedre sin drepte kollega med å bære sørgebind. … Drapsmannen var asylsøker fra Etiopia. Dømt til tvungent psykisk helsevern» (NRK).

«Tre drept etter busskapring i Sogn og Fjordane … Bevæpnet med kniv gikk passasjeren til angrep på medpassasjerene på Valdresekspressen. … Gjerningsmannen er 30 år gammel, og asylsøker fra Sør-Sudan» (VG 4/11-13).

«Kjent skyldig i flykapring og drap. Den tiltalte i Kato Air-saken … er kjent skyldig i flykapring og drapsforsøk. Lagretten brukte mindre enn tre kvarter på å komme fram til kjennelsen torsdag formiddag. Den 34 år gamle asylsøkeren fra Algerie angrep de to pilotene med øks mens de satt i cockpiten. Flyet var under innflyvning til Bodø» (NRK 23/6-05).

«3. august 2004:. En norsk-somalier går amok på trikk 17 utenfor Bislett stadion i Oslo.

  … [En 23 år gammel mann] blir drept. Fem andre blir forsøkt drept med en såkalt Rambo-kniv. Gjerningsmannen stikker av fra stedet i en bil, men blir tatt dagen etter. Han får diagnosen paranoid schizofreni, og blir dømt til tvunget psykisk helsevern» (TV2).

«En 20 år gammel pakistaner knivstakk [NN] … til døde. [Mannen] ble drept mens han var på jobb på Coop Byggmax i Vadsø 14. juli i fjor. En 20 år gammel mann er dømt til overføring til tvungent psykisk helsevern etter knivdrapet… i Vadsø i sommer. Dommen falt i Øst-Finnmark tingrett mandag, melder NRK. Dommen er i tråd med aktors påstand. Den dømte, en 20 år gammel pakistaner med midlertidig opphold i Norge, var psykotisk da drapet ble begått» (document).

Psykiatrien

Som man ser fra sitatene over ser det ut til at psykiatrien blir involvert i de aller fleste av disse sakene.

Før Breivik ble stilt for retten gjennomgikk han en psykiatrisk evaluering. Den konkluderte med at han var gal. Dette uttrykket brukes ikke i psykiatrien og vi gjengir derfor også følgende fra Wikipedia, hvor den formelle diagnosen er å finne: «Rettspsykiaterne Synne Sørheim og Torgeir Husby ble oppnevnt av Oslo tingrett som sakkyndige. Deres rapport på 243 sider ble overlevert retten 29. november 2011. Den gav Breivik diagnosen paranoid schizofreni og hevdet at Breivik var psykotisk på gjernings- og observasjonstidspunktet og dermed strafferettslig utilregnelig…»

Men dette var ikke godt nok for myndighetene, og «Den 8. desember 2011 fremmet to bistandsadvokater krav om en ny psykiatrisk utredning». Hva ble så resultatet av denne evalueringen? Wikipedia forteller:

«Oslo tingrett valgte den 13. januar 2012 å oppnevne psykiaterne Agnar Aspaas og Terje Tørrissen som sakkyndige. … Den nye sakkyndigrapporten på 310 sider ble overlevert til Oslo tingrett den 10. april 2012 … De sakkyndige uttalte at samarbeidet med Breivik hadde vært bra. Rapporten konkluderte med at Breivik ikke led av paranoid schizofreni, og at observanden ikke var «psykotisk, bevisstløs eller psykisk utviklingshemmet i høy grad på tiden for de påklagede handlinger «. Den erklærer at  «observanden har ikke alvorlig psykisk lidelse med betydelig svekket evne til realistisk vurdering av sitt forhold til omverdenen, og han handlet ikke under en sterk bevissthetsforstyrrelse på tiden for de påklagede handlinger. Observanden er ikke lettere psykisk utviklingshemmet «, og at  «observanden var ikke psykotisk på tiden for undersøkelsene «. Den konkluderte med at Breivik er strafferettslig tilregnelig …».

Så, den første evalueringen sa at Breivik var psykotisk og strafferettslig utilregnelig, mens den nye evalueringen sa det motsatte. 

Manshaus 

Philip Manshaus´ attentatforsøk i en moské i Bærum (august 2019) var opplagt en terrorhandling. Heldigvis ble ingen drept i forsøket, og heldigvis ble også Manshaus overmannet av to staute karer som befant seg i moskeen og som fikk stanset ham før han fikk avfyrt noen drepende skudd. Før terrorhandlingen, eller terrorforsøket, hadde Manshaus allikevel dessverre klart å drepe sin adoptivsøster; Manshaus likte ikke at utlendinger kom til Norge, og siden søsteren var fjernadoptert mente han at hun burde drepes. 

Men var Manshaus ved sine fulle fem? Var han psykotisk? Han ble undersøkt av psykiatere, og som en overskrift i Aftenposten sa det: «Rettspsykiaterne finner ikke fnugg av psykotisk tenkning hos Manshaus». Fra artikkelen: «Det er ikke ofte vi finner tre rettspsykiatrisk sakkyndige som er så sikre i sine konklusjoner som i denne saken. Psykologspesialist Anne Lill Ørbeck og psykiaterne Rita Lyngved og Helge Haugerud har hatt 11 samtaler med Philip Manshaus på Ila fengsel. Det er langt flere samtaler enn det som er vanlig ved en rettspsykiatrisk undersøkelse. Sammenholdt med andre opplysninger i saken har de sakkyndige derfor hatt et omfattende materiale å forholde seg til da de skulle konkludere om tiltaltes mentale helse. Konklusjonene er krystallklare. Det finnes ingen tegn til psykose – Philip Manshaus er strafferettslig tilregnelig. Det er ingen åpenbare personlighetsforstyrrelser» (link nedenfor).

Så: Manshaus var ikke rammet av noen psykose (og heller altså ikke Breivik ifølge den andre  undersøkelsen). Kan det være slik at det er bare muslimske terrorister som er psykotiske i gjerningsøyeblikket eller lider av personlighetsforstyrrelser, og at anti-islamske terrorister aldri er psykotiske?  

Hamsun 

Vi tar en avstikker innom en gammel, men viktig sak. Som kjent var den store norske forfatteren Knut Hamsun sympatisk innstilt til nasjonalsosialismen og til Hitler. Under krigen og okkupasjonen var han nokså klart på okkupasjonsmaktens side. Da Hitler døde skrev han endog en kort hyllest: «Jeg er ikke verdig til at tale høirøstet om Adolf Hitler, og til nogen sentimental Rørelse indbyder hans Liv og Gjerning ikke. Han var en Kriger, en Kriger for Menneskeheden og en Forkynder av Evangeliet om Ret for alle Nasjoner. Han var en reformatorisk Skikkelse av høieste Rang…».

Hamsuns politiske sympatier var da åpenbart meget pinlig for norske myndigheter: Landets største dikter var landsforræder. Etter krigen ble han stilt for retten, men rettssaken, og det den egentlig handlet om, var meget komplisert og vi vil ikke gå inn på dette her. (Den som er interessert kan lese Torkild Hansens meget interessant bok om saken.) Men det som er blitt stående er en konklusjon etter rettssaken om at Hamsun led av «varig svekkede sjelsevner». Det som er blitt stående som budskapet fra rettsprosessen mot Hamsun er altså at han sympatiserte med nasjonalsosialistene fordi han ikke helt var ved sine fulle fem.

Det som skjedde her var at ledende personer innen statsapparatet satte noe som så ut som en psykiatrisk diagnose på en person som de ikke våget eller ønsket å dømme for en alvorlig forbrytelse, landssvik. (Vi vil nevne at uttrykket «varig svekkede sjelsevner» ikke er en medisinsk/psykiatrisk diagnose, det er en «rettspsykiatrisk betegnelse»). Med andre ord: Hamsun ble ikke dømt for landssvik; en slik dom ville vært pinlig for Norge. Hans sympati for nasjonalsosialismen ble forklart med at han var noe redusert i sin mentale kapasitet. Myndighetene brukte altså psykiatrien for å unngå å gjøre noe som det ville være politisk vanskelig å gjennomføre. (At Hamsun ikke led av noen redusert mental kapasitet kan man få bekreftet ved å lese hans siste bok, På gjengrodde stier, som kom ut i 1949.)

Terrorangrep i Norge 

Hvis vi ser på de terrorangrepene som er utført av muslimer i Norge de siste årene, ser vi at de aller fleste gjerningsmennene i de sakene vi har sitert om over er blitt klassifisert som psykotiske eller er blitt dømt til psykiatrisk behandling.

Det kan altså se ut som om myndighetene av politiske grunner bruker psykiatriske diagnoser for å unngå at en rettssak kommer opp, for å unngå en uønsket dom, eller for å få et ønsket resultatet av en rettssak. 

Man ville ikke ha noen landssviksak mot Hamsun og han ble erklært å lide av varig svekkede sjelsevner. Man ville ha en vanlig rettssak mot Breivik og når psykiaterne kom til at han var gal så ble det oppnevnt nye psykiatere som kom til en annen og politisk sett mer passende konklusjon. Manshaus ble umiddelbart erklært som ikke psykotisk. Når det gjelder terrorangrep utført av muslimer vil man ikke ta den politiske belastning det er å stille dem for en vanlig rettssak så de blir da også klassifisert som gale. («Gal» er et folkelig uttrykk som ikke hører hjemme hverken i psykiatrien eller i rettsapparatet; der brukes uttrykk som «varig svekkede sjelsevner» eller «paranoid schizofreni» eller «psykose».) 

Altså: Når anti-muslimske terrorister stilles for retten ignoreres eventuelle psykiatriske diagnoser, og all vekt legges på ideologien. Når muslimske terrorister havner i rettsapparatet kan det se ut som om det er det stikk motsatte som skjer: Da forsøker myndighetene å gjemme bort den ideologiske begrunnelsen terroristene selv benytter, og også eventuelle tilståelser, og all vekt legges på en psykiatrisk diagnose. Og som kjent: psykiatriske diagnoser er meget enkle å finne hos hvem som helst hvis man leter og ønsker å finne en slik.   

Er dette en rettsstat verdig? Nei. Dette er politisk manipulasjon av rettsprosesser, de utføres med en politisk agenda, og denne agendaen er å forsøke å ignorere eller å nedvurdere den faren som militant islam er. Ja, ved at terroristene blir erklært som sinnsyke blir den ideologiske begrunnelsen de selv benytter erklært totalt irrelevant og uviktig. Man kan si at de norske myndighetene her gjør en innsats for å redusere eller eliminere den betydningen islam har som begrunnelse for terrorisme, en begrunnelse som terroristene selv som regel sier at de har.

La oss helt til slutt si at vi ikke påstår at dette er en konspirasjon av noe skjult maktapparat. Det er ikke slik at noen personer må snakke sammen og bli enige om hva som skal skje. Det som skjer er bare et uttrykk for de holdninger og meninger og standpunkter og politiske synspunkter som finnes blant de personer som har høye posisjoner i det politiske maktapparat, et maktapparat som inkluderer inkludert rettsapparatet, akademia, pressen, byråkratiet, og psykiatrien. Og det de gjør i disse sakene er altså å forsøke å eliminere islam som en utløsende motivasjon for muslimske terrorister. 

Postscript om Nygaard-saken

«Nå var terroren komme til Norge». Med dette poenget begynner Odd Isungset sin bok om attentatet mot William Nygaard (Hvem skjøt William Nygaard?, Tiden  2010). Som mange husker ble William Nygaard beskutt og sannsynligvis forsøkt drept en morgen han var på vei til jobben høsten 1993. Nygaard var forlegger og hadde utgitt Salman Rushdies bok Sataniske vers på norsk. Forfatteren var i 1989 rammet av en fatwa utsendt av Irans religiøse leder Ayatolla Khomeiny, og den innebar en dødsdom mot forfatteren og alle som hadde med utgivelsen å gjøre. 

Fatwaen er av Isungset gjengitt slik (oversatt til norsk): «Forfatteren av boka Sataniske vers, som er i strid med islam, profeten og Koranen, og alle de som er innblandet i utgivelsen av den, er dømt til døden. Jeg ber alle muslimer om å likvidere dem, uansett hvor de finner dem» (Isungset, s. 419). Det ble også utlovet en stor pengebelønning, selvsagt i amerikanske dollar, til den som drepte Rushdie.

To av de som hadde oversatt boken til andre språk ble utsatt for attentater, og en av dem mistet livet. Forfatteren ble umiddelbart etter at fatwaen kom plassert under konstant vakthold. Flere bokhandler som hadde boken i salg ble også rammet av ulike former for sabotasje; for eksempel ble det kastet brannbomber mot noen av dem (noe som forøvrig også rammet bokhandler i Norge). 

Det som er den anerkjente oppfatningen av attentatet mot Nygaard er at gjerningsmannen opererte på vegne av Iran. Dette er oppfatningen selv om man ikke har hverken navn eller identitet på noen gjerningsmann. Man vet allikevel mye om gjerningsmannen, og mye tyder på at han samarbeidet med iranske myndigheter. Men var dette et terrorangrep? Det ser ut til at de aller fleste mener dette, inkludert Isungset, som skrev den store boken om saken. Denne oppfatningen er dog feil. 

Tittelen på Isungset bok er noe merkelig i og med at han ikke gir noe svar på hvilken person som utførte attentatet mot Nygaard, dette til tross for at politiet foretok en svært grundig etterforskning av saken. Imidlertid hadde politiet en mistenkt i saken, en person som de mente hadde fremskaffet våpenet som ble brukt. Dette var en ung norsk pakistaner som går under navet Ali, og som var en ivrig våpensamler og som eide en rekke sjeldne våpen, noen av dem ulovlige. Erling Folkvord omtaler denne mannen slik i sin bok om korrupsjon og udugelighet i Oslo-politiet (Det var ikke berre Eirik Jensen): 

«Ali, ein uføretrygda 24-åring med pakistanske foreldre vart fire år seinare [dvs. fire år etter drapet] mistenkt for medvirkning i drapsforsøket på Nygaard. Ali kom til Norge i lag med foreldra da han var seks år. Etter fatwaen hadde han i desember 1989 sagt til venner at han gjerne ville spore opp Rushdie. Han sa han kunne bli millionær og få heltestatus i den muslimske verden om å drap forfattaren. Handlingane hans både i månadene før drapsforsøket på William Nygaard i 1993 og i dagene etterpå, styrker mistanken om at han var innblanda» (Folkvord, s. 116).

Vi kan også nevne at denne Ali var en nær venn av stortingsrepresentant Jan Simonsen, FrP,  at han flere ganger hadde besøkt Simonsen på Stortinget og at han ved noen av disse anledningene hadde hatt med seg ulovlige våpen inn på Stortinget. 

Flere politifolk gjorde en grundig jobb med å etterforske denne Ali, og han ble arrestert og skulle stille i forhørsretten for varetektsfengsling. De politifolkene som var innblandet i etterforskingen var overbevist om at Ali var skyldig i medvirkning i og med at han skaffet våpenet som ble brukt mot Nygaard. Men saken kom aldri for retten. Visepolitisjefen i Oslo, kriminalsjef Roger Andersen, gikk bak ryggen på politiadvokaten og etterforskerne, og løslot Ali. Dette var noe Andersen gjorde helt på egenhånd, og løslatelsen av Ali skjedde en lørdag kveld. Dette var i strid med alle gjeldende regler. 

Folkvord skriver: «Da etterforskarane kom på jobb mandag morgen 30. mars 1998, fekk dei klar beskjed om å legge vekk etterforskninga av Nygaard-saka og ta fatt på andre oppgåver. Avdelingssjef Gunnar Larsen formidla orden fra kriminalsjef Andersen. I løpet av helga må leiarar på politihuset har stilt seg bak den lauslatinga kriminalsjefen beordra på laurdagskvelden» (Folkvord, s. 119-20)  

Det er aldri kommet noe svar på hvorfor Andersen beordret denne løslatelsen. Hvis vi skal spekulere så kan vi i kontekst av det vi har skrevet over undre oss over om løslatelsen skjedde for å svekke koblingen mellom attentatet/drapsforsøket og islam. Ali var en muslim som hadde fortalt venner av at han gjerne ville drepe Rushdie. En fellende dom mot Ali ville være en sterk kobling mellom islam og drapsforsøket på Nygaard.  

Men tilbake til sammenhengen mellom Iran og attentatforsøket mot Nygaard. Styret i Iran er organisert noe annerledes enn styret i de fleste andre land. I Iran finnes det to myndigheter; en religiøs/muslimsk og en sekulær. Det er den sekulære delen som utlendinger har kontakt med, det er den som administrerer staten, det er den som driver utenrikspolitikken, det er den som driver ambassadene, det er den som forhandler på vegne av Iran med andre land. Men denne sekulære staten er underlagt den religiøse/muslimske autoriteten, kalt Vokterrådet (på engelske Guardian Council). Fatwaen mot Rushdie ble som sagt bekjentgjort i 1989, og inntil 1998 stilte regjeringen i Iran seg bak dødsdommen. Men i 1998 uttalte president Mohamed Khatami at regjeringen ikke lenger støttet dødsdommen. Når journalister eller politikere spør representanter for den sekulære del av Irans maktapparat om dødsdommen og om attentatene, så sier de som sant er at de ikke har noe hverken med dødsdommen eller attentatene å gjøre. Alt tyder dog på at Vokterrådet fortsatt stiller seg bak dødsdommen. 

Vi kan altså gå ut ifra at det er Irans øverste myndighet som står bak dødsdommen og drapsforsøkene. Men attentatet mot Nygård er da ikke en terrorhandling. Terrorhandlinger utføres av private grupper og er rettet mot tilfeldige sivile med det formål å spre frykt, og hensikten med terrorangrep er å støtte opp om et bestemt ideologisk syn (evt. å bekjempe et bestemt ideologisk syn). Dersom det skjer angrep utført av en stat mot en bestemt person (eller en gruppe bestemte personer) er det ikke en terrorhandling. 

Dersom en stat utføre et attentat mot en statsborger i eget land er det heller ikke terror; det er – hvis det finnes lovhjemmel – bare statsmaktens opprettholdelse av landets eget lovverk. Hvis det ikke finnes lovhjemmel er det bare en forbrytelse, en kriminell handling utført av staten. Men i dette tilfellet rammet dødsdommen borgere i andre land: Nygaard er selvsagt norsk statsborger, Rushdie er britisk statsborger, og også oversetterne var statsborgere i andre land enn Iran.  

Så det som skjedde her var at en statsmyndighet forsøker å drepe bestemte personer, borgere i andre land, på andre lands territorium, og begrunnelsen for drapene (eller drapsforsøkene) er ideologisk/religiøs. 

Dette er da ikke en terrorhandling, det er en krigshandling (forutsatt at gjerningsmannen er en agent for Iran). 

Men tilbake til oppfatningen om at attentatet var et terrorangrep. Nå kan man jo spørre om alle de som har kommentert Rushdie-saken og Nygaard-saken om de med viten og vilje forkludrer begrepsbruken, eller man kan spørre om de ikke vet hva de snakker om. Kanskje vil de unngå å bruke ordet «krigshandling» for ikke å provosere Iran. Eller kanskje vet de ikke hva et terrorangrep egentlig er. Mitt syn per i dag er følgende: Disse politikerne og journalistene og kommentatorene er ikke klar over forskjellen på hva et terrorangrep virkelig er og hva en krigshandling er, og hvis de hadde vært klar over det ville de antagelig ikke våget å henge bjellen på katten; de ville neppe har våget å si at dette er en krigshandling. Det kan virke som om mange innen mainstream oppfører seg som om de tror at dersom man ikke snakker ut om et problem så blir det borte av seg selv. 

Fatwaen eller dødsdommen mot Rushdie, som altså er britisk statsborger, var opplagt en krigshandling. Et land har på et vis en juridisk rett til å henrette egne statsborgere dersom de bryter landets lover og dødsstraff er straffen for et slikt lovbrudd, men det som skjedde her var at Iran dømte til døden for blasfemi en person som var statsborger i et annet land – og forsøkte å gjennomføre denne dommen. Dette er ikke en terrorhandling, dette er en krigshandling.

Vi skyter også inn at fatwaen da reelt sett var en krigserklæring fra Iran. De landene som ble rammet av denne krigserklæringen, først og fremst Storbritannia og deres allierte i NATO, burde ha svart ved å si at «dersom Iran ikke trekker fatwaen tilbake innen 24 timer er vi i krig med Iran». Men dette skjedde selvfølgelig ikke, ingen prominente ledere i Vesten stilte seg bak Rushdie eller var villig til å forsvare ham eller ytringsfriheten.  

Men det som skjer er at myndighetene i de land som rammes av denne type krigshandlinger forsøker å la være å se hva som virkelig skjer og prøver å fremstille det som noe annet enn det det virkelig er. Det er mange som tror at det er enklere å late som om store viktige reelle problemer ikke finnes. Men en slik holdning vil aldri ha gode resultater i det lange løp; jo lenger man venter med å løse et stort problem jo større vil det bli. Og dette problemet kan bli så stort at det ikke kan løses. Vi gjentar hovedpoenget: attentatet mot William Nygaard var ikke en terrorhandling, det var en krigshandling mot Norge utført av Iran.

*Oxford English Dictionary bekrefter denne betydningen av «terrorisme». Under «terrorist» gir OED følgende definisjon: «a person who uses or favours violent and intimidating methods of coercing a government or community». Sitat fra utgave nr 9 av The Concise Oxford Dictionary, 1998. 






Folkvord, Erling: Det var ikkje berre Eirik Jensen. Om polititoppar og ukultur, SolumBokvennen AS 2021

Hansen, Thorkild: Prosessen mot Hamsun, Gyldendal 1996 

Isungset, Odd: Hvem skjøt William Nygaard?, Gyldendal 2010 



Engelsk Wikipedia om Vokterrådet 
https://en.wikipedia.org/wiki/Guardian_Council

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/xRozyG/pst-ingen-holdepunkter-for-at-knivangriper-20-samarbeidet-med-noen

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/5VavVz/knivofferets-bror-stakk-henne-med-to-hender-rundt-kniven?utm_content=row-15&utm_source=vgfront

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/pzb8G/tre-drept-etter-busskapring-i-sogn-og-fjordane

https://www.nrk.no/nordland/kjent-skyldig-i-flykapring-og-drapsforsok-1.97298

https://www.tv2.no/a/9843379/

https://www.nrk.no/ho/sjaforene-hedrer-drept-kollega-1.33091

http://www.sakkyndig.com/psykologi/artvit/boland2006.pdf

https://www.nettavisen.no/nyheter/fengsel-far-internasjonal-oppmerksomhet/2899152.html

Manshaus:

https://www.aftenposten.no/meninger/kommentar/i/WbVEEj/rettspsykiaterne-finner-ikke-fnugg-av-psykotisk-tenkning-hos-manshaus