God grunn til å feire grunnlovens egentlige innhold

Det er god grunn til å feire 17. mai, Norges grunnlovsdag. De fleste som feirer denne dagen feirer nasjonal selvgodhet, men denne dagens virkelige innhold – en markering av de frihetsideer som ble nedfelt i Norges grunnlov 17. mai 1814 – er det god grunn til å feire. 

Da grunnloven ble vedtatt, var den en av de mest progressive og opplyste i verden. Etter gjennombruddet for frihetlige ideer i USAs uavhengighetserklæring i 1776, var Norges grunnlov en av de første som la stor vekt på det vi i dag kaller individers rettigheter. I det store og hele er altså grunnloven, slik den ble vedtatt, i samsvar med en politikk som er et uttrykk for prinsipper om individuell frihet. Den er da, slik den opprinnelig var, i strid med hovedtrekkene i den politiske utvikling som har skjedd siden 1814.

Grunnloven inneholdt riktignok noen punkter som frihetstilhengere er uenige i (Norge skal være kongedømme, det skal være begrensninger på innvandring, staten har rett til å pålegge borgerne verneplikt, staten har rett til å innføre tvungen beskatning), men et stort antall punkter er i fullt samsvar med et politisk system med respekt for individers rettigheter:

Grunnloven sier at ingen skal dømmes uten etter lov og dom, at det skal være likhet for loven, at det er forbud mot tortur, at det skal være ytringsfrihet. Grunnloven legger også opp til at adelen skal avskaffes. Disse punktene er det alminnelig enighet om i dag, men enkelte punkter blir stadig brutt i dag: opprinnelig inneholdt grunnloven en bestemmelse om at staten kun skal ha rett til å beskatte befolkningen i det omfang som er nødvendig for å finansiere statens egne utgifter (dvs. til administrasjon) – grunnloven ga ikke tillatelse til beskatning til formål som velferd, overføringer, næringsstøtte, u-hjelp, etc.

Et tydelig tegn på endingen i den politikk som er ført de siste 200 år er følgende vesentlige endring i grunnlovens paragraf 101. Opprinnelig lød den slik: «Nye og bestandige Indskrænkninger i Næringsfriheten bør ikke tilstedes Nogen for Fremtiden». Det er klart at Stortinget etter 1814, og spesielt etter 1945, har vedtatt et stort antall lover som begrenser næringsfriheten. I 2014 ble denne paragrafen endret, og nå lyder den slik: «Enhver har rett til å danne, slutte seg til og melde seg ut av foreninger, herunder fagforeninger og politiske partier. Alle kan møtes i fredelige forsamlinger og demonstrasjoner. Regjeringen har ikke rett til å bruke militær makt mot innbyggerne uten etter lov, med mindre en forsamling forstyrrer den offentlige ro og ikke øyeblikkelig oppløses etter at de lovbestemmelser som angår opprør, tre ganger høyt og tydelig er opplest for forsamlingen av den sivile øvrighet.»

Nå står det ingen ting i grunnloven om næringsfrihet.

Det er all grunn til å feire den grunnloven som ble vedtatt 17. mai 1814. Dessverre er det lite igjen av de frihetsideer som da sto i høysetet, både i grunnloven og i det norske samfunnet. 
.

Sannhetsministeriet kommer – men hvorfor?

I flere land er det nå kommet planer som kan ende med at det opprettes noe som reelt sett er et statlig Sannhetsministerium. Ordet Sannhetsministerium er hentet fra George Orwells dystopi 1984 som i Wikipedia er omtalt slik: 

«[Bokens] handling er lagt til et [fremtidig] Storbritannia … som sammen med Amerika, Oseania og deler av Afrika utgjør staten  Oceania. Mesteparten av handlingen foregår i et mørkt og dystert bysamfunn,  London, hvor «Storebror» alltid ser deg og Tankepolitiet til en hver tid overvåker innbyggerne. Ideologien i samfunnet kalles  Ingsoc  (engelsk sosialisme). Det styrende sjikt (som personifiseres i den ikke-eksisterende Storebror) er Partiet. Partiets mål er å oppnå kontroll over innbyggernes bevissthet og følelser, over fortid og fremtid. …. Partiet har alltid kontroll over all informasjon i samfunnet. … Staten er delt inn i følgende ministerier; Sannhetsministeriet, som driver med propaganda og omskrivning av virkeligheten … ».

Dagens samfunn er ennå ikke bli slik som det som beskrives i 1984, men det er tydelig at vi er på vei…. 

Men hvorfor må det finnes et statlig Sannhetsministerium, hvorfor må det finnes et statlig organ som kontrollerer den informasjonen som folket får?

Vi har ikke tidligere hatt noe slikt, og i tidligere tider, hvis vi går noen tiår tilbake, var det heller ikke noe behov fra statens side for et slikt organ. Det vi kort skal se på her er hvorfor det nå er kommet et slikt behov. 

(Vi nevner i all korthet at den gangen kirke og stat var ett, kunne kirken fungerer som et slags sannhetsministerium (alt intellektuelt liv var den gang organisert i kirken), og ønsket om å skille kirke og stat var egentlig et ønske om et skille mellom politisk makt og intellektuelt liv; det var altså et ønske om at alt intellektuelt liv skulle være fritt og uavhengig av eksterne maktorganer (paven/kongen/staten). Det vi har gitt her er dog kun en ekstremt kort fremstilling av det som virkelig skjedde.)

Statens utallige oppgaver i dag

Men først: Statens legitime oppgave er å beskytte borgernes frihet – og kun det. Dette skjer ved at staten driver politi, rettsapparatet og militærvesen (samt den administrasjon som er nødvendig for å få disse organene til å fungere, inkludert register over de som har statsborgerskap og dermed stemmerett, etc.) 

Men staten er blitt større og større, og spesielt etter annen verdenskrig har staten tatt på seg enormt mange oppgaver i tillegg til de legitime oppgavene vi nevnte over: staten driver i dag ikke bare infrastruktur, skoler, og helsevesen, men også underholdning, kultur, forskning, og den står for utallige støtteordninger til alle mulige grupper over hele verden, faktisk.  (Vi kan bare nevne at det er mer enn 100 land som får u-hjelp fra Norge.)

For å kunne gjøre dette må staten ha støtte i befolkningen – og det har den. Den politikken som staten fører i dag har støtte fra praktisk talt 100 % av befolkningen. Alle er for at staten skal ta inn enorme beløp i skatter og avgifter og bruke dem på alle mulige gode tiltak, og alle er for omfattende statlig regulering av næringslivet. (Vi sier «alle» selv om det antagelig noen få tusen personer som ikke deler dette synet; men andelen av disse er kun noen få promiller.) 

Negative konsekvenser

Men statlig innblanding i økonomien og folks liv vil alltid ha negative konsekvenser. Det kan dog være vanskelig for den enkelte å se hva som er årsaken til de negative konsekvensene, og ofte blir derfor skylden for de negative konsekvensene lagt på feil sted. 

For å ta et ferskt eksempel som illustrerer dette: Enkelte legge skylden for de høye strømprisene på det frie marked. Sannheten er at det norske strømmarkedet er gjennomregulert av det offentlige.  Strømmen fraktes på noe som heter Statnett, strømprodusentene eies av kommuner, mesteparten av strømprisen er avgifter til staten, og det er reellt sett et statlig forbud mot effektiv privat strømproduksjon. Staten bestemte også at strømmarkedet i det sørlige Norge skulle kobles sammen med strømmarkedet i Tyskland og England, og siden disse har avviklet store deler av sin egen  effektive strømproduksjon, noe som er en viktig del av det grønne skiftet, er det mangel på strøm, og da blir strømprisen der høy. Da kan norske leverandører – kraftverk som eies av kommuner – selges inn strøm til den høye prisen som finnes i Tyskland og England, og siden statlige vedtak altså innebærer at det sør-norske markedet er koblet opp mot markedet i disse landene blir strømprisen da  høy også i Sør-Norge. Det er altså statlig innblanding i strømmarkedet som har skylden for de høye prisene, men allikevel er det mange som legger skylden på det frie marked. 

Siden annen verdenskrig har altså staten tatt på seg flere og flere oppgaver, oppgaver som går nærmere og nærmere inn på ikke bare den enkeltes eiendom og lommebok, men også hans kropp og sjel. Statlig innblanding i økonomien påvirker den enkelte eiendom og lommebok, mens helsevesenet og skoleverket/kulturlivet/forskningen påvirker hans meninger, hans oppfaringer og hans verdier. 

Alle har et nærmere forhold til sin kropp og sin sjel enn til sin eiendom og sin lommebok, så når statlig innblanding rammer kropp og sjel er det sannsynlig at flere vil reagere på de negative konsekvensene, og jo flere som reagerer, jo større er sannsynligheten for at reaksjonene blir rettet mot det som er den virkelige årsaken til problemene. 

Dette så vi tydelig under den såkalte pandemien, spredningen av coronaviruset, som førte til omfattende tiltak fra de offentlige, tiltak som innebar nedstengning av store deler av samfunnet, reiseforbud, isolasjon, noe nær påbud om tvangsvaksinering, og for første gang i historien ble friske mennesker satt i karantene – det som har vært vanlig har vært at syke mennesker ble satt i karantene, men denne gangen ble også friske mennesker reelt sett satt i karantene. 

Formuleringene brukt over er satt noe på spissen. Det var ingen tvangsvaksinering i Norge, men enkelte andre land innførte dette (ordningen varte dog ikke svært lenge). Reiseforbudet innebar at i en periode var det forbudt å reise på hytta i påsken, og kun de som hadde blitt vaksinert og kunne fremvise vaksinepass kunne reise fritt til utlandet. 

Mange mislikte de sterke restriksjonene på individuell frihet som disse tiltakene innebar, og mange var imot. De som var imot begrunnet dette ved å henvise til medisinsk ekspertise som hevdet – for å si det kort – at coronaviruset ikke var så farlig som myndighetene påstod, og at vaksinene kunne ha farlige bivirkninger både på kort og lang sikt. 

For at oppslutning om tiltakene skulle være så stor at de var mulige å gjennomføre måtte informasjon om at viruset ikke var så farlig og at vaksinene ikke var helt trygge, diskrediteres. Informasjon som slapp til på enkelte kanaler utenfor mainstream innebar at coronaviruset hadde lekket fra et laboratorium i Kina; at det var svært smittsomt og at kinesiske myndigheter visste om dette, men at de allikevel tillot kinesere som muligens var blitt smittet å reise til hele verden (spesielt ble Nord-Italia rammet da mange kinesere reiste dit fra Kina tidlig i 2020). Disse kildene sa også at kinesiske myndigheter visste hvor smittsomt viruset var, men forsøkte til å begynne med å dekke over dette faktum. Disse opplysningene ble av mainstream stemplet som useriøse, som  konspirasjonsteorier. Når vaksinene kom var det også noen som hevdet at de var mer farligere enn viruset, spesielt for unge, friske mennesker, og at de for de fleste var nokså unødvendig å ta. Disse opplysninger ble også av en rekke aktører i mainstream stemplet som livsfarlige konspirasjonsteorier, som desinformasjon, som falske nyheter. (En av vaksinene ble også raskt stoppet etter at den ble tatt i bruk fordi flere personer hadde dødd helt uventet etter å ha tatt vaksinen.) Nå i ettertid har det vist seg at disse teoriene, som i all hovedsak altså ble stemplet som konspirasjonsteorier og som usanne, viste seg å være korrekte. Motstand mot myndighetenes håndtering av coronaepidemien førte til opptøyer og demonstrasjoner i en rekke land, også i Norge. 

Når staten går ut over sine legitime oppgaver må den bygge på visse teorier: Staten støtter forskning, og forskning bygger på visse teorier om hvordan virkeligheten fungerer. Statens støtter skoler og universiteter, og da må staten gå god for de teoriene som elever og studenter blir opplært i. Staten støtter helsevesenet, og da må staten støtte de medisinske teorier som behandlingen i dette apparatet bygger på. Staten blander seg inn i økonomien, og da må den gå god for visse økonomiske teorier. Osv. 

Men på alle disse områdene finnes det, som eksemplet med corona viser, andre teorier; teorier som kanskje har betydelig oppslutning og som har helt andre implikasjoner enn de som dominerer i de apparatene staten støtter og/eller driver. Og når disse teoriene som har statlig godkjenning innebærer tiltak som er svært nærgående overfor enkeltindivider, kan det føre til motstand og endog opptøyer fra de som mener at andre teorier enn de staten bygger på, er korrekte. 

Corona-håndteringen er ikke det eneste eksempel på at myndighetene fører en politikk basert på feil grunnlag, eller at staten bygger sine tiltak på videnskapelig teorier som det er god grunn til å tvile på. Statlige tiltak basert på disse teoriene vil derfor kunne møte stor motstand. Vi kan nevne noen andre eksempler hvor statlig politikk bygger på feil teori: Klimapolitikken, innvandringspolitikken, politikken overfor islam og islamistiske regimer, politikken overfor etablerte og fremvoksende diktatoriske stater (Russland og Kina).  

På alle disse områdene er statens politikk bygget på feil oppfatning av virkeligheten, det vil si at politikken og statens personell bygger på feilaktige vitenskapelige teorier. At staten da finner det nødvendig å bekjempe de som står for alternative teorier er bare noe man da kan forvente. 

For å bøte på dette ser noen av de personene som finnes sentralt i statsapparatet at de må kontrollere den informasjonen som befolkningen får – ikke ved forbud mot visse meninger, men ved at en autoritet stempler visse meninger og standpunkter og fakta som usanne («falske nyheter») eller som useriøse («konspirasjonsteorier»). 

Før vi går videre siterer vi tidligere statsminister mm. Gro Harlem Brundtland, som for noen år siden beklaget seg over at «- Vi er i ferd med å miste kontroll over hva folk blir fortalt». Det var mye enklere i tidligere tider: Da var alle store aktører enige om det meste – det var kun det statlige NRK som drev radio og TV (det var forbudt for private aktører å operere på dette området), og alle de store avisene var enige om det aller meste, og det var ingen reell opposisjon – og det fantes ikke noe Internett hvor avvikende meninger kunne nå et betydelig publikum. Men på Internett slipper alle til, på nettet kan også aktører og personer med opposisjonelle meninger si hva de mener. 

Situasjonen nå er at avvikende meninger begynner å få stå stor oppslutning at de blir et problem for makthaverne, det vil si for staten og de store statsfinansierte apparatene, og for enkelte store private aktører. Det som er felles for alle disse er at de er tilhengere av en sterk stat og av en stor og omfattende statlig styring av, ja, alt. Derfor må noe gjøres. (På dette feltet går det ikke noe viktig skille mellom privat og offentlig, det viktige skillet går mellom de som er tilhengere av statlig styring og kontroll, og de som er tilhengere av individuell frihet. Også private firmaer kan være motstandere av individuell frihet; dersom private kan påvirke politikerne slik at reguleringene går i deres favør vil mange sterke private støtte statlige reguleringer.)

De første skritt

I Norge har to representanter fra Høyre fremmet et representantforslag som innebærer statlig bekjempelse av desinformasjon og falske nyheter. En oppsummering av forslaget lyder slik: 

«Stortinget ber regjeringen utrede hvordan offentlige myndigheter bedre kan samhandle på tvers av samfunnssektorer for å kontre falske nyheter og desinformasjon som spres eller forsterkes av fremmede trusselaktører. Det er behov for en gjennomgang av de ulike etatenes mandater, organisering og ressurser med sikte på å oppnå bedre samhandling og koordinering og dermed mer effektiv og rettidig respons.Stortinget ber regjeringen iverksette et systematisk og langsiktig nasjonalt arbeid mot falske nyheter og desinformasjon. Prosjektet bør gå over minst fem år, med oppstart i 2022. Prosjektet bør inkludere et større, tverrfaglig prosjekt i regi av Media City Bergen. Prosjektet skal direkte kunne bidra til å øke kunnskap og kompetanse om falske nyheter og desinformasjon og samtidig legge til rette for å utvikle nye løsninger og ny teknologi som kan benyttes i kampen mot falske nyheter og desinformasjon.» 

Men dette skjer ikke bare i Norge. I USA er det kommet et forslag om det skal opprettes noe som heter «  Disinformation Governance Board». Europa ligger ikke langt etter: «EU krever at IT-gigantene gjør mer for å hindre spredning av «fake news»». 

Det er all grunn til å regne med at dette kommer, det vil si at det kommer statlige organer som godkjenner hvilke nyheter som er sanne og hvilke som er usanne. De nyheter som vil bli stemplet som usanne eller som desinformasjon er de som består av opplysninger og fakta som taler imot de oppfatninger og holdninger som statens politikk bygger på. 

Som sagt, når staten skal gjøre mer enn å bare beskytte borgernes frihet må den bygger på visse teorier. Men det vil alltid være delte meninger om slike teorier. Etterhvert som statlige inngrep blir mer og mer nærgående overfor den enkelte vil det bli protester, og et statlig Sannhetsministerium vil ha som oppgave å forsøke å gjendrive de teoriene og oppfatningene som er grunnlaget for opposisjonen, og så tvil om de fakta og teorier som opposisjonelle krefter bygger på. 

Opprettelsen av et Sannhetsministeriet er bare en logisk implikasjoner av at staten skal gjøre mer enn å beskytte borgernes frihet. 

Sannhetsministeriet

Selv om Faktisk.no er en svært uviktig aktør så er den et slags første lite famlende skritt i retning av et statlig sannhetsministerium. Det Faktisk.no gjør i mange av sine saker er i all hovedsak å fokusere på noe som i beste/verste fall er ubetydelige unøyaktigheter i artikler skrevet av konservative, mens de nærmest totalt ignorerer store løgner som kommer fra venstreorienterte skribenter. Faktisk.no er i all hovedsak finansiert av de store mediene og staten (indirekte gjennom NRK). Den aktør som oftest har blitt utsatt for faktisk.nos snurrepiperier er Rights.no (et par linker er å finne nedenfor).

Når Sannhetsministeriet opprettes vil det være enkelt å fylle de da nyopprettede stillingene fra de som nå er ansatt i faktisk.no; de har jo kvalifisert seg ved gjentatte ganger å vise sin lojalitet overfor statsmakten og de ideer som støtter opp om den, og å kritisere alle som utfordrer den.

Helt avslutningsvis vil vi bare si at selvfølgelig finnes det mye usannheter og falske nyheter og desinformasjon på Internett, men måten å bekjempe det på er å være seriøs og pålitelig og objektiv. Et organ – en avis, en TV stasjon – som rapporterer objektivt om det som skjer i nyhetsbildet, som ikke bedrive propaganda for en eller annen politisk side, som er etterrettelig, som korrigerer feil som tidligere er begått, vil få tillit og dermed oppslutning og respekt – og betydelige seer-/lesertall. En aktør som stadig blir avslørt for å ha utelatt viktige ting eller sagt ting som er usanne vil miste respekt og dermed også lesere. At mange nyhetorganer innen mainstream reellt sett gjennom mange år har bedrevet løgnpropaganda er opplagt og velkjent, og har ført til at journalister er blant de yrkesgrupper som har lavest tillit av alle. Dette er en av grunnene til at mange søker til alternative nyhetskilder for å få informasjon om det som virkelig skjer; det man i mange tilfeller har fått i mainstreamorganer er lite annet enn ren propaganda. Dette skulle ikke være overraskende når man vet følgende om journalistene: «Over 40 prosent stemmer Rødt, SV eller MDG»

Mainstream har altså i stor grad drevet venstreorientert løgnpropaganda. («Venstreorienterte» er de som ønsker mere statlig makt og statlig kontroll over alt som skjer i samfunnet. Alle partier på Stortinget er da venstreorienterte – forslaget vi  siterte over om å ta de første skritt mot opprettelsen av et slags Sannhetsminsterium ble fremmet av to Høyre-representanter.)

Siden pressen i så stor grad har drevet propaganda er det ikke overraskende at den har mistet all troverdighet. Når opposisjonelle stemmer forsøker å komme til orde blir de av de samme venstreorienterte aktørene stemplet som om de bedriver desinformasjon og fremmer falske nyheter. Det er ingen grunn til å bli overrasket over denne utviklingen. Men venstreorienterte holdninger har så og si full oppslutning i samfunnet, og derfor vil Politikken som føres ha den som basis, og derfor vil utviklingen vi har sett de siste tiårene fortsette i noen år fremover med voksende fattigdom, nød, elendighet og uro som resultat. At det også vil komme et slags Sannhetsministeriet er bare noe vi kan forvente. 

Et slikt organ er altså noe som staten betrakter som nødvendig for å forsøke å sikre oppslutning om den politikken som den fører. Sannhetsministeriet vil ha som oppgave å forsøke å begrunne at politikken som føres ikke er årsak til de negative tingene som skjer. Et aspekt av dette er at det vil diskreditere opposisjonelle aktører og disse aktørers forklaring på årsaken til den negative utviklingen som kommer.  

Hvis staten hadde holdt seg kun til sine legitime oppgaver, dvs. hvis man hadde hatt et fritt samfunn, ville ikke staten hatt behov for noe Sannhetsministerium.

.

.

https://www.mediebedriftene.no/mediepolitikk/ytringsfrihet/ny-rapport-lav-tillit-til-medier-og-journalister/

https://www.digi.no/artikler/eu-krever-at-it-gigantene-gjor-mer-for-a-hindre-spredning-av-fake-news/510454

https://www.stortinget.no/nn/Saker-og-publikasjonar/publikasjonar/Representantframlegg/2021-2022/dok8-202122-146s/?all=true&fbclid=IwAR0UFGG8TMWED_cnthkmeCjIScdbUXRkPjSpsKQbws6MVUYcnxAjLOwXHfY


Å rette baker for smed

For noen tiår siden hendte det i en by i et land et stykke herfra at det var svært mange voldtekter. Myndighetene reagerte på dette ved å innføre portforbud – for kvinner. Landets ledende kvinnelige politiker svarte da at det ville vært bedre å innføre portforbud for menn. 

Tiltaket som ble foreslått gikk altså ut på å legge begrensninger på ofrene, ikke på potensielle gjerningsmenn. Vi synes ikke portforbud er en grei løsning på et slikt problem, men av de to alternativene her er det opplagt at portforbud for kvinner fordi de blir utsatt for voldtekt, ikke veien å gå. 

Vi kom til å tenke på dette da vi hørte en nyhetssending på radio i morges. Vi siterer fra nrk.no: «Ordfører vil forby koranbrenning. Sandefjord-ordfører Bjørn Ole Gleditsch mener ytringsfriheten har gått for langt når koranbrenning er lov. Det ble bråk da Sian avsluttet appellen på torvet i Sandefjord lørdag med å brenne Koranen og politiet brukte tåregass mot motdemonstranter.» 

Her har man altså en fredelig, men ufin hendelse (å sette fyr på en koran) som utløser noe som reellt sett er en lav-skala krig fra personer som med viten og vilje bryter norsk lov og rett. Og det ordføreren da gjør det er å foreslå at den fredelige handlingen skal forbys! Saken på NRK nevner ingen tiltak mot voldsutøverne, så det ser ut som om ordføreren ikke har tenkt på noen tiltak rettet mot dem.  

Dette er stikk motsatt av hva man burde gjøre. Det man burde gjøre var å satse alle nødvendige krefter på å hindre personer – vi skriver «personer» fordi de som har utøvet vold i forbindelse med Sians koranbrenning er ikke bare unge menn, blant dem finner man også relativt voksne damer og barn ned til 10-årsalderen – i å utøve vold.  

De som utøver vold i dette tilfellet har ett ønske, og det er å begrense ytringsfriheten. De vil legge begrensninger på ytringsfriheten slik at det som er regler innen islam også skal gjelde for alle andre. 

Holdningen som ordføreren, og mange andre gir uttrykk for, er akkurat den samme som Neville Chamberlain utviste overfor Hitler på 30-tallet: Chamberlain trodde at dersom Hitler fikk Sudetenland så vil det bli fred i Europa i vår tid. Men det ble krig fordi når Hitler fikk noe så ville han ha mer – det er slik frihetsmotstandere er. 

Slik er det også med disse personene  – mainstreammedia kaller dem demonstranter, men egentlig er de krigere – som går til angrep mot de som protesterer mot og er kritiske til islam. 

Dersom islams regler for blasfemi begynner å bli innført i Norge vil det ende med at det som har vært vanlig som religionskritikk, rettet mot kristendommen i hundrevis av år, kommer til å inneholde unntak for islam. 

Det var noen som i tidligere tider snakket om «snikislamisering», men det som foregår er ingen snikislamisering. Dersom det kommer et forbud mot det som innen islam betraktes som blasfemi inn i norsk lovverk, er dette en helt åpen islamisering. 

Men dette forslaget faller også inn i et større bilde: det er helt vanlig politikk i Vesten i dag å legge større vekt på å ta hensyn til de kriminelle enn å ta hensyn til de kriminelles ofre. Dette er å rette baker for smed, og det er grovt urettferdig. 

Frihet –  inkludert ytringsfrihet – er et umistelig gode, og må forsvares med de midler som er nødvendig. De som demonstrerer mot islamkritikere har all rett til å demonstrere på en fredelig måte, de har all rett til å gi uttrykk for sin mening, men når de begynner å bruke vold som å kaste stein, sette fyr på biler, og så videre, må de stoppes med alle midler som er nødvendig for å stoppe dem. Friheten er ikke gratis og iblant må man bruke vold for å forsvare den mot de som prøver å innskrenke den. Frihet er forutsetning for sivilisasjon og velstand. De som bruker vold her er motstandere av begge deler, og så og si alle aktører innen mainstream – politikere, journalister, akademikere – spiller på disse voldsutøvernes lag. 
.

.

.

.

https://www.nrk.no/vestfoldogtelemark/ordforer-vil-forby-koranbrenning-1.15942432

Kriminaliteten i Sverige når stadig større høyder

I påsken ble en håndfull svenske byer rammet av omfattende opptøyer. Et stort antall politimenn er blitt skadet, et betydelig antall biler er stukket i brann, og det har vært omfattende materielle ødeleggelser. 

Vi siterer kort fra Nettavisens oppsummering i dag: «De siste dagene har det vært voldelige opptøyer flere steder i Sverige. …Ulike utsatte nabolag i Malmö, Örebro, Rinkeby i Stockholm, Norrköping og Linköping har vært herjet av voldelige hendelser som ildspåsettelser av skoler, bosspann, biler, busser og andre bygninger. Politiet har blitt møtt av steinkastende ungdommer og unge voksne og når brannmannskaper har måttet rykke inn på oppdrag med politieskorte. Det skjedde natt til mandag i bydelen Rosengård da den lokale skolen ble påtent. Dagen etter opptøyene … er sporene tydelige. Nettavisen så 14 totalt utbrente biler og mange andre ødeleggelser. På en pressekonferanse mandag formiddag uttalte politiet at det de siste dagene har vært utøvet en vold de ikke har sett tidligere….».

Den utløsende årsaken til disse opptøyene er den dansk-svenske politikeren Magnus Paludans Koranbrenningsturné. Paludan ønsker å demonstrere at mange muslimer vil bruke omfattende vold for å stanse den ytringsfrihet som de fleste i Vesten tar for gitt. Paludan bekjentgjør at han et sted vil tenne på et eksemplar av Koranen, noe han har fått tillatelse av politiet til å gjøre siden dette ligger innenfor de rettigheter som ytringsfriheten beskytter, og regner med at muslimer vil protestere. Det har de gjort, men det er ikke bare muslimer som har deltatt i de omfattende opptøyene; blant deltagerne finner man også vanlige kriminelle og venstreorienterte grupper som sympatiserer med isalm og som ønsker å innskrenke ytringsfriheten for å beskytte muslimers følsomhet – som kjent er det å skade et eksemplar av Koranen innen islam betraktet som blasfemi, og islam har dødsstraff for blasfemi. Mange muslimer føler seg altså personlig dypt krenket når noen skader et eksemplar av deres hellige bok, og føler seg berettiget til å påføre andres eiendom omfattende skader for å virkelig å slå fast hvor krenket de er. 

I forbindelse med opptøyene er et stort antall voldsutøverne arrestert, men som samnytt.se forteller: «… Gripna för koranupploppen redan släppta». Kilden for dette er en politimann: «Polisen Viktor Adolphson, som twittrar under kontot YB Södermalm, meddelade på Twitter att de personer som frihetsberövats under Korankravallerna redan är släppta. Den vänsterliberale före detta domaren Krister Thelin tror på ett ”mycket magert resultat” när det gäller fällande domar. Uppgifter som Thelin twittrade ut gör gällande att cirka 20 personer frihetsberövats av polis, misstänkta för våldsamt upplopp….». Det som sies her er altså at en dommer regner med å få vil bli dømt etter disse omfattende voldelige opptøyene. Ingen overraskelse her, altså.

I nyhetssendinger på TV kan man se representanter for svensk politi fortelle om tiltak de vil sette i verk for å forhindre at slike ting gjentar seg; et av dem er å satse på ungdomsklubber i området, antakelig for at disse unge voksne kan få et tilbud slik at de i stedet for å kaste stein på politiet og sette biler i brann kan sitte i en kjeller og drikke saft og spille kurong. 

Vi tror ikke dette er riktig fremgangsmåte for å stoppe disse opptøyene, og vi skal skissere vår oppskrift her. 

La oss bare innledningsvis si at slike opptøyer er helt uakseptable og må stoppes for enhver pris. Det er helt uakseptabelt at politiet rømmer når de går inn i konfrontasjon med slike vandaler. Så hva må til? 

For det første må ytringsfriheten forsvares. Det skal ikke kommet noen innskrenkninger på fredelige personer som gir uttrykk for sine meninger enten ved å si dem gjennom en høyttaler eller ved å holde opp plakater eller ved å brenne en bok (så fremt brannvernforskrifter er overholdt). Dersom de som ytrer seg blir utsatt for trusler må politiet beskytte vedkommende i den grad det er nødvendig for at ytringen skal finne sted. Fredelig motdemonstrasjoner er selvfølgelig også tillatt, men de må ikke ødelegge det opprinnelige evenement. 

Dersom noen forsøker å hindre et møte eller en ytring med vold må politiet stoppe dette med de midler som er nødvendig. Dette inkluderer å bruke skarpe skudd mot de voldelige demonstrantene. 

Men bakenfor de voldelige demonstrasjonene ligger en del forhold som også må korrigeres. Mange av de som demonstrerer er kanskje arbeidsløse og lever på trygd, og som det med en viss rett heter: «Lediggang er roten til alt ondt». 

Noen av disse problemene kunne kanskje forhindres dersom de som demonstrerer hadde vært i arbeid. For å lettere få disse folkene inn i arbeidslivet må arbeidsmarkedet dereguleres (som innebærer at lønninger og arbeidsbetingelser må være helt og fullt opp til de som er direkte involvert, regler for ansettelse og oppsigelser må også være helt uten statlig tvangsinnblanding), og muligheten til å leve på trygd og ikke jobbe ved å nave (som det heter på norsk) må først gjøres vanskelig og etter hvert umulig. (Dette gjelder de som er arbeidsføre, noe det ser ut som om de aller fleste av disse demonstrantene er.)

Noen av disse folkene er kanskje involvert i narkotikabransjen – problemene her vil bli kraftig redusert dersom narkotika legaliseres. 

Noen av disse demonstrantene er åpenbart langtidskriminelle; de er medlemmer i noen av de mange kriminelle gjengene som herjer i Sverige. Det er en skam at disse går løse, de burde vært i fengsel. For å få til dette må lovverket endres slik at straffen for reell kriminalitet blir svært streng, det vil si at disse kriminelle dømmes til lange opphold i fengsel når det er blitt arrestert og dømt. 

Men som man vet: Blant folk flest, og spesielt blant de langtidsutdannede, dominerer holdninger som er stikk i strid med de vi har skissert ovenfor: Narkotika er forbudt, de som ikke finner seg helt til rette i arbeidslivet må kunne leve godt på trygd, kriminelle er sett på som folk det er synd på og de skal i liten grad holdes ansvarlig for sine handlinger, straffer skal være milde, og det er stor sympati med islam, en ideologi som ligger nær å være sosialismens tvillingbror, og så og si alle er jo sosialister. De verdiene som ligger til grunn her er altså de samme som ligger til grunn for velferdsstaten. Sagt på en annen måte: de opptøyer vi ser i Sverige, og som vi har sett tilsvarende eksempler på i andre land i Europa, er uunngåelig i en tilårskommen velferdsstat. Opptøyene, og de milde reaksjonene på dem, er bare en opplagt implikasjon av de verdier og prinsipper som ligger til grunn for velferdsstaten.

For å bekjempe denne utviklingen, for å hindre at slike opptøyer skal skje i fremtiden, må de verdiene som ligger til grunn for velferdsstaten skiftes ut: idealer som kollektivisme, altruisme, og politikerstyring må byttes ut med individualisme, rasjonell egoisme, individuell frihet, en fri økonomi. Med dette mener vi at man kan først komme på en rett kurs dersom de nevnte verdiene i stadig større grad blir dominerende i befolkningen. Kun på et slikt idé-messig grunnlag kan vi forsvare oss med nødvendig kraft og styrke mot de kriminelle som nå i stor grad har fritt spillerom – noe de har på grunn av de ideer som dominerer i dagens kultur. Dette er den eneste veien frem mot et samfunn hvor man vil slippe den type opptøyer som Sverige nå ser. 

De som «demonstrerer» har ingen respekt for andre menneskers liv, de har ingen respekt for andre menneskers eiendom, og det å ha slik respekt er en forutsetning for et sivilisert, fredelig og velstående samfunn. Men de verdiene som dominerer i dag, ikke bare i Sverige, men i alle vestlige land – kollektivisme, alturisme, politikerstyring – innebærer heller ingen respekt for andre menneskers liv eiendom. Det er derfor opptøyene skjer, og det er derfor reaksjonene på dem er så milde og ettergivende.

Dessverre tror vi ikke at noen slik utskifting av grunnleggende ideer vil skje i overskuelig fremtid, og derfor kan man nokså trygt at den type opptøyer vi har sett i Sverige gjennom mange mange år – opptøyene i påsken var ikke første gang dette skjedde, men disse siste opptøyene var langt mer omfattende enn det vi har sett tidligere – denne type opptøyer «are soon coming to a neighborhood near you».  

.

.

.


https://www.nettavisen.no/nyheter/beboere-i-sverige-etter-voldelige-opptoyer-det-er-sjokkerende-a-se-dette-det-er-en-katastrofe/s/12-95-3424266819

https://samnytt.se/polis-gripna-for-paskupploppen-redan-slappta/

Er Putin Macbeth?

De store forfattere skriver tidløse stykker om problemstillinger som alltid er aktuelle. Han som med stor rett regnes som tidenes aller største skjønnlitterær forfatter, William Shakespeare, beskriver i sitt stykke Macbeth, en person som ønsker makt for enhver pris. Han vil bli konge og påskyndet av sin hustru dreper han alle som kommer i hans vei.  

Den korte omtalen nedenfor av stykket er basert på det som står på Wikipedia. 

En tapper skotsk general ved navn Macbeth får en spådom … om at han en dag vil bli Skottlands konge. Preget av egne ambisjoner og manet til handling av sin hustru, myrder Macbeth først kong Duncan, og deretter fører handlingens logikk til at han må begå flere og flere mord for å beskytte seg selv og sine ambisjoner. Han blir snart en tyrannisk hersker og etter hvert følger krig, blodbad og død. Stykket dramatiserer de skadelige fysiske og psykologiske effektene av de politiske ambisjonene til de som søkte makt for sin egen del.

Mot slutten av stykket tenker Macbeth omtrent som følger: «Nå har jeg drept så mange og jeg har så mye blod på mine hender at det er intet poeng i å snu. Jeg har tapt uansett og har ikke noe å tape på å bare fortsette å drepe til jeg selv dør». 

Det som står i avsnittet over er noe fritt oversatt fra Shakespeares originale tekst, som er slik: 

«I am in blood Stepped in so far, that, should I wade no more,  Returning were as tedious as go o’er».

Det som er poenget her er hvorvidt Putin i dag er i samme situasjon. Han har helt åpenbart tapt krigen totalt sett, og han kommer til å blir plassert øverst – sammen med Hitler – på listen over de verste tyranner i moderne tid.  

Hvis han gjør som Macbeth antyder som en mulighet i sitatet så kommer han bare til å eskalere krigen. Dette kan bety å utvide angrepene til land utenfor Ukraina med det påskudd at siden disse landene har hjulpet Ukraina med våpen, materiell, endog «rådgivere» (i andre lands militære uniformer), så kan Putin hevde at disse landene deltar i krigen på Ukrainas side og derfor er legitime mål for russiske angrep. 

Dette kan bety at land som Storbritannia og USA og deres allierte av russerne vil bli betraktet som legitime mål for russiske angrep. Dette betyr at Russland kan betrakte hele NATO som en fiende de har rett til å angripe. 

Vi har flere ganger gjengitt denne historien om den store hærfører Napoleon (som for øvrig invaderte Russland for 200 år siden uten å lykkes): Han ble en gang spurt om hvordan man skulle komme seg ut av en håpløs militær situasjon. Han svarte da at man må sørge for at man ikke kommer inn i en håpløs militær situasjon. 

Vi er nå ganske nær denne håpløse militære situasjonen, og den er vi i som følge av vestlige politiske lederes ettergivenhet overfor Putins stadig mer aggressive og undertrykkende regime både overfor Russlands egen befolkning og ande land de siste 15 år. 

At denne ettergivende holdningen fortsatt lever ser vi dessverre stadig eksempler på. Et av de ferske eksemplene er en artikkel på Resett nylig, «Skuespilleren som ofret sitt land for en hovedrolle», hvor forfatteren, Håkon Lutdal, reelt sett sier at Russland bør få Ukraina; da får vi fred.    

Denne holdningen er den samme som Chamberlain m.fl. utviste overfor Hitler på slutten av 30-tallet: La Hitler få Sudetenland så får vi fred i vår tid. Men slik er det ikke. Tyranner bør stoppes så tidlig som mulig, og jo lenger man venter med å stoppe dem, jo verre blir krigen som da kommer. 

Denne krigen må vinnes av Ukraina så fort som mulig. Den må ende med at Putin mister makten og at Russlands folk innser at deres ønske om å bygge opp igjen Russland til en stormakt med kontroll over sine naboland, aldri vil lykkes. 

Vi avslutter i dag med et par nokså fritt oversatte sitater av Churchill, som var den perfekte leder mot Hitlers Tyskland i annen verdenskrig. 

«Hvis de vil ha krig med oss så skal vi gi dem krig inntil de har fått nok.»

«Den som er ettergivende overfor tyranner håper og tror at når tyrannen har tatt alle andre så vil tyrannen skåne ham selv. Men slik er det aldri: tyrannen tar alle inntil han blir stoppet». 

Macbeth kjempet kun med stikkvåpen – kniver og sverd. Putin har store mengder atomvåpen, og dessuten kjemiske våpen og biologiske våpen. Situasjonen er farlig fordi det er langt fra usannsynlig at  Putin og Macbeth har samme mentalitet. 
.

.

.

.

.

https://no.wikipedia.org/wiki/Macbeth_(skuespill)

Originalversjonen av Churchill-sitatene er som følger: 

«…but now we are at war, and we are going to make war and persevere in making war until the other side have had enough of it» (fra en tale holdt etter at krigen brøt ut i 1939).

«Each one hopes that if he feeds the crocodile enough, the crocodile will eat him last. All of them hope that the storm will pass before their turn comes to be devoured. But I fear greatly that the storm will not pass. It will rage and it will roar ever more loudly, ever more widely» (fra en tale holdt 20. januar 1940).

Miljøbevegelsen som religion – likheter og ulikheter

Over hele verden kan man i de store byene finne fantastiske kirkebygg. Jeg har ikke besøkt så mange av dem, men jeg har besøkt Saint Pauls-katedralen i London, Peterskirken i Roma, Vasilij-katedralen i Moskva, og Notre Dame i Paris. Å gå inn i en slik bygning er en stor opplevelse; ikke bare er bygningene fantastiske, de er også fylt med store kunstverk: mosaikker, malerier, skulpturer, byster, alle disse er som regel basert på motiver fra Bibelen. 

Alt dette har krevd kolossalt mye arbeid å skape, arbeid som er utført av dyktige håndverkere, kunstnere, arkitekter, og bak det hele må det ha vært entreprenører som har organisert alt som hadde med oppføringen av bygget å gjøre. Nå er det ikke slik at alle disse bygningene slik de står i dag er oppført fra grunnen i ett prosjekt, de er blitt bygget i faser over bokstavelig talt hundrevis av år, så svært mange personer må ha vært involvert på alle nivåer i løpet av slike lange byggeperioder.

Blant kjente kunstnere som står bak disse enorme kunstverkene – både bygningene og de malerier og skulpturer som man kan finne i dem er kunstverk som hører hjemme blant de aller flotteste som er skapt i historien – finner man folk som Michelangelo, Rafael, Bernini (Peterskirken) og Christopher Wren (Saint Pauls). 

Man kan ikke bli slått av annet enn en dyp ærefrykt når man besøker disse fantastiske bygningene og betrakter de verkene som er å finne i dem. 

(Vi tillater oss å skyte inn i en liten parentes at den største kirken i Oslo, Oslo domkirke, på alle vis er svært liten og stusselig i forhold til de store kirkene i verdensbyene. En norsk skjønnlitterær forfatter som skriver svært gode reisebeskrivelser har et sted skrevet at «domkirken i Oslo er så liten og beskjeden i forhold til kirken i de store verdensbyene at den sannsynligvis er den eneste av disse kirkene som Vårherre er fornøyd med». Godt sagt.) 

Hvorfor ble disse kirkene satt opp? Først og fremst hadde de som formål å vise Gud at de som står bak kirken tror på Gud; de som står bak har satset enorme ressurser på å blidgjøre Gud slik at han ikke sender dem til helvetet når deres liv på jorden er over. En annen grunn er at de flotte kirkebyggene skal imponere både troende og ikke-troende: en ideologi som kan mobilisere så mye ressurser at dens tilhengere kan skape slike fantastisk vakre og imponerende monumenter, må ha noe for seg. Et annet element i en begrunnelse for at disse bygningene er skapt er at de kan symbolisere et maktsentrum for de personene som sitter sentralt i det maktapparatet som ideologien legitimerer her på jorden. 

Uansett har oppføringen av og utsmykningen av disse bygningene mobilisert enorme mengder kreative ressurser hos arbeidere, entreprenører, og kunstnere i en rekke ulike disipliner.

Fundamentalt sett er kirkenes oppgave å blidgjøre Gud slik at de troende, de som på ulike vis har støttet kirkebyggene både ved å bidra med ressurser til at de er blitt bygget og ved å bruke dem til gudstjenester etter at jeg har oppført, kan øke sannsynligheten for at de ikke kommer til helvetet etter at de er døde, men får passere igjennom Perleporten slik at de får et liv i himmelriket til evig tid. 

Men siden det ikke finnes noen gud og siden det ikke finnes noe liv etter døden kan man si at alle ressurser som er brukt på å skape disse flotte kirkebyggene er fullstendig bortkastet. Her har et stort antall mennesker brukt kolossalt mye arbeid for å skape noe som er totalt unyttig – alle ressursene som er gått med til å lage disse kirkene er blitt brukt på noe som er totalt uten nytte i det virkelige liv. Men så si hele befolkningen, og hele maktapparatet i de landene man finner disse kirkene, har støttet denne ideologien og denne ressursbruken. 

Det vi sa i avsnittet over er nok noe overdrevet; vi sitter jo igjen med flotte kunstverker – kirkebyggene, maleriene, skulpturene – og et kunstverk kan være stort og gi utbytte selv om ide-innholdet i kunstverket er forfeilet. Men om sagt: hovedbegrunnelsen for at disse verkene ble skapt er ren fantasi og oppspinn. Man kan derfor trygt si at i all hovedsak var all den ressursbruken fullstendig unyttig – alt som ble brukt på dette var fullstendig bortkastet dersom vi baserer vurderingen kun på hovedbegrunnelsen for at kunstverket ble skapt. 

Vi kom til å tenke på dette da vi for en tid siden så en parallell mellom det som da skjedde når disse kirkene ble oppført og utsmykket – altså at enorme ressurser ble brukt på noe som var totalt unyttig – når vi så hvor mye som i vår tid blir brukt på klimatiltak.

Vi skal ikke gi noen fullstendig oversikt over hvor mye klimatiltakene koster, men det er enorme beløp, og vi gjengir bare noen få overskrifter (linker er å finne nederst). Før vi går videre vil vi bare poengtere at miljøbevegelsen betrakter klimavariasjoner/global oppvarming som det aller største problemet, og vi fokuserer derfor på dette poenget. (Å ha tiltak som virkelig gir oss et renere miljø kan være nyttig; det vi fokuserer på her er at tiltak som skal påvirke klimaet/forhindre en global oppvarming er totalt unyttig.)

«For 2018 utgjorde utgifter til klimatiltak drøye 3 milliarder kroner og 9 prosent av de totale offentlige utgiftene til miljøvern. 57 prosent av dette er klimatiltak i utlandet, noe som tilsvarer 1,8 milliarder kroner. Totalt overførte Norge 2,1 milliarder kroner til miljøvern i utlandet i 2018. Det meste av dette gikk altså til klimatiltak, som for eksempel bevaring av regnskog i Brasil» (ssb). 

«»Norge må redusere sine klimautslipp med 430 [sic] prosent innen 2030 og bidra med 65 milliarder kroner årlig til klimatiltak i andre land» … det er konklusjonen i en rapport lagt fram av Naturvernforbundet, Regnskogsfondet, Kirkens Nødhjelp og Forum for utvikling og miljø» (abc). 

«Kilder: tysk klimapakke vil koste minst 50 milliarder euro» (aftenposten).  

«Tyskland sliter økonomisk, men vil pøse ut 200 milliarder euro til «klimatiltak»…Regjeringen i Tyskland vil bruke 200 milliarder euro på klimaendringene frem til 2026» (document).

Slike ting skjer altså ikke bare i Norge, det skjer også i en rekke andre land, men det blir helt feil å si at det skjer over hele verden. Det er bare de velstående landene i Vesten som gjennomfører slike tiltak: store land som Kina, India, Brasil, og Russland gir stort sett blaffen i dette klimatullet, dette selv om de snakker vestlige ledere etter munnen mens de tar til etterretning at de vestlige land med slike tiltak reduserer sin egen produksjon og sin egen konkurranseevne. Blant de land som satser mest på slike tiltak utenom de skandinaviske landene finner man Tyskland, Storbritannia og USA. 

Hvor mye brukes? Det er ekstremt vanskelig å beregne dette og man kan finne mange forskjellige tall ved å bruke Google. Men her er noen tall: 

«As a global society, we must increase spending to at least $4.13 trillion every year by 20301 to fund an energy transition sufficient to keep the planet below a temperature rise of 1.5 degrees Celsius, according to a 2021 report by environmental think tank Climate Policy Initiative. That’s a lot. Especially compared to current spending. The annual global climate investment averaged a meager $632 billion per year over 2019 and 2020—15 percent of the $4.13 trillion target» (meansandmatters). 

Og folk flest støtter dette: «6 av 10 ønsker sterkere klimatiltak [enn de som politikerne går inn for]… » (vårt land).

Vi kunne gitt langt flere eksempler men vi stoppe her. Poenget er at penger er arbeid, det vil si at når noen bruker penger på noe så betyr det at noen har arbeidet for å skape de verdiene som de pengene som brukes byttes i/kjøper.  

(Vi skyter inn en parentes hvor vi forsøker å forklare dette litt nærmere: Hvis du kjøper noe for 100 kr du har tjent selv så betyr det at du har jobbet og produsert noe for 100 kr, og så bytter du da det du har produsert for det du kjøper for de 100 kr – pengene er bare et byttemiddel. Hvis staten da bruker 10 milliarder kr på klimatiltak betyr det at folk har utført produktivt arbeid for 10 milliarder, de har produsert verdier for 10 milliarder, og verdien av denne arbeidsinnsatsen tar da staten fra de som har produsert og bruker disse pengene på tiltak som skal redde klimaet/forhindre global oppvarming.) 

Denne pengebruken er like lite nyttig og like lite velstandsskapende som den arbeidsinnsatsen som er brukt til å lage de kirkene vi kort omtalte over. Sett på en annen måte: Dersom formålet med kirkene var er å blidgjøre Gud slik at de som jobbet for å lage dem og som brukte dem skulle komme til himmelen, var pengebruken helt bortkastet. Likeledes er pengebruken som går til klimatiltak også helt bortkastet. Pengene/arbeidsinnsatsen som er gått med til å bygge kirkene er begrunnet i en ideologi – kristendommen – som er fullstendig irrasjonell, dvs. den er ikke begrunnet i fakta og logikk. Likeledes, pengebruken som er har gått med til klimatiltak er heller ikke begrunnet i fakta og logikk – her har man altså en enorm pengebruk som er basert på fullstendig irrasjonelle prinsipper. 

At det ikke finnes vitenskapelig holdbare begrunnelser for påstandene om at menneskelig aktivitet/ utslipp av CO2 ved brenning av fossilt brennstoff (olje, bensin, diesel, gass) fører til en katastrofal global oppvarming, er velkjent for den som kan lete frem relevant materiale, og vi vil ikke gå inn på dette her. 

Vi skal allikevel trekke noen paralleller mellom religion og begrunnelsen for klimatiltak. (Vi vil i all hovedsak basere oss på kristendommen som eksempel på religion, men jeg vil også skyte inn at det finnes religioner som ikke dyrker guder; buddhismen er et eksempel.) 

Både religioner og miljøbevegelsen forfekter selvoppofrelse: religioner sier «gi det du eier til de fattige»; miljøbevegelsen sier at vi må forberede oss på en lavere levestandard for å redde kloden.

Politikere som i all hovedsak støtter miljøbevegelsen på dette punktet sier omtrent følgende når folk klager over det som reelt sett er synkende velstand som kan gi seg utslag i begynnende matmangel: «Don’t rant about short-staffed stores and supply chain woes…. you should lower your expectations … » (uttalt av president Bidens pressetalsmann i oktober i fjor; den kommende matmangelen kan også ha til dels andre årsaker enn klimatiltak, men poenget her er at man må ta for gitt at man må senke sine forventninger som følge av den politikken som føres). 

Begge ideologier fornekter fornuft og vil ikke eller kan ikke føre diskusjoner basert på rasjonelle prinsipper: Dette er velkjent når det gjelder religion, men miljøbevegelsen vil ikke stille opp til diskusjoner med personer som ikke godtar det som de påstår er konsensus blant vitenskapsmenn (at praktisk talt alle forskere mener at vi står foran en klimakatastrofe) – en påstand som altså ikke er korrekt. De store avisene og TV-selskapene nekter også å slippe til personer som ikke deler den påståtte konsensus. De som ikke deler dette påståtte konsensus blir omtalt som klimafornektere, men det er vanlig at irrasjonelle bevegelser setter krenkende og fornærmende betegnelser på personer som ikke deler deres egen trosoppfatning. 

Miljøbevegelsen hevder også at «the science [about man made global warming] is setteld», en påstand som både er feil i sitt innhold, og som er i strid med all elementær vitenskapelig metode. 

Det er også blitt hevdet at det er umoralsk å tvile på påstandene om at menneskeskapt global oppvarming har satt menneskeheten i en svært alvorlig og problematisk situasjon. En av de som har sagt slike ting er en som i en periode hadde en betydelig autoritet: Gro Harlem Brundtland. Hun er er utdannet som lege, har vært statsminister i Norge, har vært leder i WHO, og ble omtalt som «verdens miljøvernminister». (Det hun uttalte var følgende: «It is irresponsible, it is reckless and it is deeply immoral to even question the seriousness of the situation». Hun uttalte dette i 2007, og den krisen hun snakket om og som er blitt varslet kontinuerlig siden cirka 1990 ser vi fremdeles ingen tegn til.) 

Miljøbevegelsens stadige varsler om at nå har vi bare ti år igjen på å redde kloden, en påstand som altså er fremmet kontinuerlig siden cirka 1990, er en parallell til religionenes dommedagsprofetier. Enkelte innen miljøbevegelsen påstår også at situasjonen er så alvorlig at «kloden koker». På nittitallet hevdet enkelte innen miljøbevegelsen at før år 2000 ville polene være isfrie og havene ville ha steget 70 meter. Påstander om at vi nå bare har ti år igjen på å legge om for å redde verden, blir stadig fremmet den dag i dag. 

Begge ideologier, både religion og miljøbevegelsen, godtar rent hysteri: Tungetale er velkjent i visse religiøse miljøer, og «klimabrøl» er en stadig mer populær og utbredt ytringsform – for å kalle det det. 

Tilhengere av begge ideologier bedriver hærverk mot motstandere og mot vantro. Muslimer ødela Buddha-statuene i Afghanistan, i kristendommens tidlige fase ødela enkelte kristne biblioteker som inneholdt bøker som ikke var i samsvar med den ideologien de trodde på, og i dag ser vi representanter fra miljøbevegelsen blokkerer flyplasser, olje-terminaler, veier. Her er et ferskt eksempel fra England: «Fuel shortage grips Britain: One in three petrol stations in the South are CLOSED after eco mob cause ten days of chaos at oil terminals – as 80 activists target three more sites today» (Daily Mail). 

Det er disse gruppene gjør er å ødelegge viktige verdier eller å stoppe viktig verdiproduksjon – dette er basert på deres egen irrasjonelle overbevisning, og inneholder overhodet ikke på noe forsøk på å overbevise andre med rasjonelle argumenter om at de selv har rett. Men det er jo dette som er kjennetegnet på irrasjonelle bevegelser. Videre, de som står bak disse aksjonene har ingen respekt for andre mennesker, for deres liv, for deres eiendom, og de har heller ingen respekt for demokratiske prosedyrer. 

Nå har ennå ikke miljøbevegelsen stått for omfattende voldelig terror – Ted Kaczynski («the Unabomber») er foreløpig en enslig svale – men vi vil ikke bli overrasket når det kommer mer av denne typen vold og hærverk fra aktører innen miljøbevegelsen. Kristne i USA har angrepet abortklinikker og drept leger som har utført abort, og fra tidligere tider kjenner vi jo fenomenet religionskrig, men miljøbevegelsen er ennå ikke der. Enkelte aktører innen miljøbevegelsen har dog brukt droner og laser for å prøve å stoppe flytrafikk. Slike handlinger er bokstavelig talt livsfarlige.

Det vil være lett å gjøre listen med paralleller enda lengre, men vi tar bare med ett til: Ledernes dobbeltmoral: Paven krever at de vestlige land skal ta imot flere migranter, Men antall migranter som Vatikanstaten slipper inn er null. Miljøbevegelsen ledere oppfordrer folk til å reise mindre med fly og ber også politikerne om å gjøre flyturer dyrere ved hjelp av for eksempel klimaavgifter. Selv farter i verden rundt med fly, gjerne i privatfly, på skattebetalernes regning. 

Nå kan man si at det bare er de mest ekstreme som utfører disse tingene vi har nevnt over, men vi ser så si aldri at de store moderate gruppene innenfor disse bevegelsene protesterer mot de ekstreme – og da er de i praksis like medskyldige som utøverne/aktivistene/terroristene. 

Allerede i 2007 sluttet vi (på DLFs nettside) oss til forfatteren Michael Crichton konstatering om miljøbevegelsens ideologi er en religion: 

«Today, one of the most powerful religions in the Western World is environmentalism. Environmentalism seems to be the religion of choice for urban atheists. Why do I say it’s a religion? Well, just look at the beliefs. If you look carefully, you see that environmentalism is in fact a perfect 21st century remapping of traditional Judeo-Christian beliefs and myths. There’s an initial Eden, a paradise, a state of grace and unity with nature, there’s a fall from grace into a state of pollution as a result of eating from the tree of knowledge, and as a result of our actions there is a judgment day coming for us all. We are all energy sinners, doomed to die, unless we seek salvation, which is now called sustainability. Sustainability is salvation in the church of the environment. Just as organic food is its communion, that pesticide-free wafer that the right people with the right beliefs, imbibe …..»

Fra religion fikk vi i hvert fall vakre kirker og flotte kunstverker. Hva kommer vi til å få igjen etter miljøbevegelsen? Vi kan i hvert fall være overbevist om at vindmølleparkene ikke kommer til å bli revet. De vil slutte å bli drevet fordi de er ekstremt ineffektive (her i Europa; de kan være effektive på steder hvor det er mye vind), men det vil ikke finnes penger til å fjerne dem fra de tidligere store og flotte naturområdene som ble ødelagt da de ble satt opp. Vi kommer altså til evig tid fremover til å se grusomt stygge og forfalte vindmøller over store deler av det som ellers ville vært flotte naturområder. 

Som sagt kristendommen etterlot seg flotte kirker og flotte kunstverk, miljøbevegelsen vil etterlate seg skrot og søppel i enorme mengder. 

Hvis den enorme arbeidsinnsatsen og ressursbruken som er brukt på de tiltak som miljøbevegelsen går inn for hadde blitt brukt på virkelig verdiskapning ville velstanden vært langt høyere enn den er i dag. Men irrasjonelle bevegelser går ikke inn for velstand, eller for å øke velstand, de går ut på å ødelegge velstand, og der er miljøbevegelsen svært effektiv. 

Men disse irrasjonelle bevegelsene har som vi har nevnt ovenfor stor oppslutning – noe som men bare kan forvente i tider hvor rasjonaliteten står svakt. 
.

.

.

.

https://www.vl.no/nyheter/2021/08/27/6-av-10-onsker-sterkere-klimatiltak-politikerne-er-i-utakt-med-folk/

https://www.dailymail.co.uk/news/article-10704779/Petrol-stations-fuel-shortage-Just-Stop-Oil-Extinction-Rebellion-protest-block-oil-depots.html

https://www.aei.org/carpe-diem/michael-chrichton-in-2003-environmentalism-is-a-religion/

http://www.stemdlf.no/node/4362/

https://www.ssb.no/natur-og-miljo/artikler-og-publikasjoner/det-offentlige-brukte-37-milliarder-pa-miljovern-i-fjor

https://www.abcnyheter.no/nyheter/politikk/2018/11/21/195476864/nordmenn-har-storst-ansvar-i-verden-for-a-kutte-klimautslippene

https://www.aftenposten.no/verden/i/P9mEXR/kilder-tysk-klimapakke-vil-koste-minst-50-milliarder-euro

Krigens grusomme ansikt

De siste dagene har vi alle sett bilder og videoer fra de grusomme overgrepene som har skjedd i den ukrainske byen Butsja i den perioden russiske styrker hadde kontroll over byen. Et meget stort antall sivile er nærmest henrettet, og alt tyder på at det er russiske soldater som står bak. Vi skal ikke gå i detaljer om det som skjedde; disse er lett tilgjengelig i aviser og på Internett. 

Russiske myndigheter hevder naturlig nok at russiske styrker ikke har begått disse overgrepene, de hevder at dette er løgnpropaganda iscenesatt av Russlands fiender. Mye tyder på at dette er en åpenbar løgn. Men det er ikke bare russiske styrker som har begått overgrep mot sivile ukrainere; ukrainske soldater ser også ut til å ha begått overgrep mot tilfangetatte russiske soldater.

Det er man absolutt må være oppmerksom på er at slike overgrep begås av begge sider i enhver krig. Det er slik krig er. En ikke ubetydelig andel av de soldater som er i fronten vil begå overgrep mot sivile på fiendeland og mot tilfangetatte fiendtlige soldater. Dette skjer som sagt i enhver krig, og er dessverre en unngåelig del av krigens natur. (Dette gjelder så lenge kollektivistiske ideer dominerer i kulturen og derved også blant de militære styrker: når kollektivistiske ideer dominerer er respekten for individer liten.)

Under annen verdenskrig begikk tyske soldater overgrep mot sivile, og mot fiendtlige soldater, men i sluttfasen av krigen, og etter krigens avslutning, begikk allierte soldater overgrep mot tyske soldater og mot tyske sivile. Slikt forekom også i Norge: både tyskere i Norge, og nordmenn som på ulike vis hadde samarbeidet med tyskerne ble til dels grusomt behandlet etter frigjøringen, og dette gjaldt ikke bare de såkalte tyskertøsene. 

Dette er grusomme handlinger, og de som begår slike overgrep må arresteres og stilles for retten så raskt som overhodet mulig. Dessverre er det nok slik at enkelte offiserer med litt høyere grad iblant ser gjennom fingrene overfor slike overgrep. 

Vårt poeng ved å ta opp dette er følgende: Det er ikke slike ting – overgrep mot fiendtlige soldater og mot sivile på fiendeland – som bør avgjøre hvilken side man bør velge å støtte i en pågående (eller tidligere) krig. Man kan støtte Ukraina selv om ukrainske soldater har begått overgrep mot russiske soldater og krigsfanger. Man kan støtte den allierte siden i annen verdenskrig selv om allierte soldater begikk overgrep mot tyske soldater og tyske sivile i 1945. Og man kan støtte USAs side i Vietnamkrigen selv om amerikanske soldater begikk overgrep mot vietnamesiske sivile. 

Det er i hovedsak to grunnleggende årsaker til krig. Den ene er et ønske om å få kontroll over ulike typer ressurser, den andre er ideologisk, men iblant er årsaken til en krig en blanding av disse to. 

Annen verdenskrig i Europa startet med et tysk ønske om at de ville utvide sine territorier for å få «Lebensraum», og for å få tilgang til isfrie havner langs norskekysten. Tyskerne ønsket også å beskytte Europa mot de ideer som spesielt England og USA sto for (alt for kort oppsummert: England og USA sto for industri og velstand, Tyskland sto for landbruk og nøysomhet), og de hadde også et ønske om å fjerne alle jøder fra Europa. Etterhvert ble krigen mellom de vestlige allierte og Tyskland en krig mellom kapitalisme og nasjonalsosialisme. For Sovjetunionens side ble dette en krig som innebar at Sovjetunionen ville skaffe seg en buffersone mellom Russland og Vest-Europa, dette for å gjøre det vanskeligere for fremtidige invasjoner av Russland, og en viktig grunn var også et ønske om å spre kommunismen. Dette var hovedgrunnen til at de innsatte lojale kommunister som ledere i de land de okkuperte etter 1945. (Vi føyer i en parentes til et lite punkt om Russlands ønske om en buffersone: Russland er blitt invadert en rekke ganger, og det kan se ut som om et ønske om en buffersone mot aggressive stater er et legitimt ønske. Men å tro at dagens stater i Vest-Europa er aggressive og i overskuelig fremtid kan finne på å invadere Russland, er en forestilling som ikke hører hjemme i virkelighetens verden.) I Asia gikk annen verdenskrig dels på et ønske fra Japans side om å sivilisere de primitive kineserne, og dels på et ønske om å sikre tilgang til viktige råvarer som fantes i Kina og som Japan trengte – i Asia regner man at annen verdenskrig startet i 1937 med Japans invasjon av Kina. (Japan begikk omfattende grusomheter mot kineserne; den som orker det kan lese om noe av det som skjedde under «The rape of Nanking», «Nankingmassakren»). Japan gikk også til angrep på USA i 1941 for å hindre at USA skulle blande seg inn i krigen i Asia. Dette angrepet på Pearl Harbor hadde stikk motsatt effekt. Etterhvert ble annen verdenskrig i Asia en krig mellom kapitalismen og Japans keiserdyrkende ideologi. 

Etter annen verdenskrig ble både Tyskland og Japan i stor grad kapitalistiske med stor grad av individuell frihet, og begge landene fikk en enorm velstandsøkning. Grunnen til at dette var mulig var at begge disse landene i praksis ble okkupert og styrt av USA i en lang periode etter 1945 – de allierte lederne ønsket ikke å innføre demokrati i Tyskland og Japan, de ønsket å gjøre om Tyskland og Japan til velfungerende noenlunde frie land etter vestlig modell. Øst-Tyskland ble det også styrt av kommunistdiktaturet Sovjet og forholdene i Øst-Tyskland var forferdelig frem til kommunismen gikk i oppløsning rundt 1990. 

Borgerkrigen i USA var essensielt sett motivert av et ønske om å få avsluttet slaveriet i sydstatene; Koreakrigen var en strid mellom en prokommunistisk side og en prokapitalistisk side; krigen endte uavgjort og Sør-Korea ble i stor grad kapitalistisk mens Nord-Korea fortsatt har et kommunistisk diktatur. Vietnamkrigen var også en krig mellom en kommunistisk side og en prokapitalistisk side; den pro-kapitalistiske siden tapte og hele landet ble et grusomt kommunist diktatur. Opiumskrigene mellom England og Kina (egentlig to kriger:1839–1842 og 1856–1860) blir vanligvis fremstilt som et ønske fra England om å bytte opium på Kinas befolkning, noe kinesiske myndigheter ikke ønsket og forsøkt å hindre, men egentlig var dette en krig som gikk på et ønske om frihandel fra England side og en motstand mot frihandel fra Kinas side. 

Krigen mellom Israel og ulike arabiske islamistiske aktører har pågått med varierende styrke siden 1948; dette er en krig hvor man på den ene siden har et land med en vestlig sosialdemokratisk velferdsstat, mens man på den andre siden har militant islam som motiverende ideologisk faktor; Israels fiender ønsker å gjøre det området hvor Israel ligger om til et shariadiktatur. 

Den andre Gulf-krigen (som var en fortsettelse av den første Gulf-krigen etter en våpenhvile som hadde vart i om lag ti år, og hvor Irak ikke oppfylte betingelsene i våpenhvileavtalen) ble satt igang etter terrorangrepene mot USA 11. september 2001. President Bush hadde som mål å løse problemet med terror fra islamistiske krefter ved å innføre demokrati Irak. Dette var i stor grad en feilslått strategi fra Bushs side. Denne krigen endte med katastrofe (blant annet med fremveksten av Terrorist gruppen IS, og svært urolige forhold for befolkningen i området, ikke bare i Irak men også i Syria) da president Obama trakk alle amerikanske styrker ut rett etter at han var blitt innsatt som president. (Vi skyter inn at den første Gulf-krigen ble utløst ved at Irak invaderte Kuwait, som var alliert med USA.)

Krigen i Afghanistan, den som begynte med USAs invasjon 2001 etter at landets Taliban-regime stilte seg solidarisk med Al Qaida som hadde angrepet USA i september 2001, var også et forsøk på å innføre demokrati i Afghanistan. USA engasjement endte med et katastrofalt og pinlig tilbaketog i 2021. Avslutningen av denne krigen viste at USA og Vesten er svak og upålitelig. Det var helt feil av USA å forsøke å innføre demokrati i Afghanistan og Irak; de skulle fulgt den samme oppskriften som var så vellykket overfor Tyskland og Japan i 1945.

For å gjenta dette hovedpoenget: Dersom en krig står mellom to ideologisk motiverte sider bør man støtte den siden som i størst grad forsvarer eller støtter opp om individuell frihet. Når det gjelder ønsket om å kontrollere ressurser så er det mye enklere å kjøpe dem hellet enn å gå til krig og å okkupere et område for å sikre tilgang til jern eller stål eller sjeldne metaller eller gass eller olje – så fremt det landet hvor disse ressursene ligger er villig til å selge. Men hvis dette landet ikke er villig til å selge kommer det av at landet har et frihetsfiendtlig regime, og da blir jo konflikten allikevel ideologisk. 

Krigen i Ukraina er motivert av to grunner: Dels en nasjonalistisk grunn i den forstand at Putins Sovjet – unnskyld Russland – vil øke buffersonene rundt eget land for å gjøre det vanskeligere for en fiende å invadere Russland fra Vest-Europa, og dels en ideologisk grunn: Ukraina har på en rekke områder betydelig større grad av individuell frihet og mangfold enn det Putin krets og en stor del av Russland befolkning mener er riktig for Russland: Putin frykter at den større friheten som finnes i Ukraina vil spre seg inn i Russland. 

Det er mye å kritisere Ukraina for (det er ikke full pressefrihet, det er ikke full politisk frihet, det er omfattende korrupsjon), men som vi har sagt før: Ingenting av det som er galt med Ukraina kan på noe vis rettferdiggjøre at Russland kan sende raketter mot boligblokker, skoler, og teaterbygninger: Det er kun legitimt å angripe sivile mål aller siste fase av en krig dersom dette er eneste måte å få avslutte krigen på. Regimet i det landet som da holder ut etter at krigen reelt sett er tapt og at det er åpenbart for enhver at dette blir et nederlag kan da lett avslutte krigen ved å kapitulere fullt og helt – slik regimene i Tyskland og Japan gjorde i 1945. 

Til slutt et overordnet poeng: Krig er forferdelig og grusomt og ødeleggende for så og si alle. Man bør gjøre sitt absolutt beste for å unngå krig. Det man bør gjøre for å unngå krig er å sørge for at man har et så sterkt og effektivt militært forsvar at det avskrekker enhver potensiell fiende – det er kun slik man kan sørge for at det ikke blir krig. 

Helt til slutt: Den svakhet som Vesten militært sett har vist de siste tiårene er en sterkt medvirkende årsak til at den krigen vi nå dessverre ser i Ukraina ble satt i gang. (At Ukraina formelt ikke er med i NATO eller er alliert med de vestlige land spiller ingen rolle her.) Det er kun ved å være sterk militært sett at man kan unngå de grusomheter som en krig nødvendigvis medfører. Men det å ha militær styrke krever også en moralsk styrke, en moralsk overbevisning om at den samfunnsorden man har er riktig og god og er verd å forsvare. Også her har du sviktet for Vesten de siste tiårene, og det er dette som er den fundamentale årsaken til de vanskelige tider vi nå går inn i.

.

.

.

.

TV2 om massakren i Butsja

https://www.tv2.no/a/14696500/

https://www.vg.no/nyheter/utenriks/i/nWjObd/slik-skal-de-bevise-at-russland-staar-bak-drapene

https://no.wikipedia.org/wiki/Nanjingmassakren


Hul hyllest

I de siste uker har Ukrainas president Vladimir Zelensky holdt taler til flere lands nasjonalforsamlinger; blant andre i USA, Danmark og Norge. Etter alle talene har han fått en entusiastisk stående applaus fra delegatene. Zelensky er også blitt hyllet av ledende politikere i en rekke andre land: Storbritannia, Frankrike, Tyskland, mfl. 

Alt tyder på at Zelensky fortjener denne hyllesten. Alt tyder på at Zelensky etter at Russlands invasjon begynte, har oppført seg helt riktig, det vil si han har handlet slik en leder i et angrepet land bør oppføre seg. I krigens tidlig fase fikk han et tilbud fra USA om at de kunne hente ham ut – og jeg vil tro at svært mange ledere som var i samme situasjon vil ha akseptert en slik utvei. Men Zelensky reagerte annerledes: «Dere tilbyr meg en drosje, men det jeg trenger er kuler og krutt!!» var hans svar (noe fritt oversatt). Zelensky valgte altså å kjempe, han valgte å bli i landet som en samlende kraft i ledelsen av motstandskampen for å slå tilbake Russlands invasjon. Mye tyder dog på at han nå sitter nokså godt sikret i en bunker et eller annet sted i Ukraina fra hvilken han stadig gjennom TV-taler oppfordrer sine militære styrker og sin befolkning til å kjempe imot å stå imot det russiske angrepet. 

Det han ba om var altså militær hjelp i form av blant annet våpen. Det er noe problematisk for landene i Vesten og NATO å gjøre noe direkte i og med at Ukraina ikke er med i NATO, men en rekke land inkludert Norge og Sverige har visstnok bestemt seg for å sende våpen til Ukraina. Dette kan imidlertid føre til at Russland vil betrakte de landene som sende våpen som deltager i krigen, og da kan dette åpne for angrep fra Russland på disse landene, inkluderer Norge og Sverige. 

Men vårt hovedpoeng i dag er et annet. Vi tenker på de politikerne som nå hyller Zelensky. 

Vladimir Putin ble den sentrale maktfigur i Russland for omkring 20 år siden. Siden da har han gradvis innskrenket friheten i landet, han og hans venner – som ofte er Putins tidligere kolleger fra hans tid i KGB – har fått stadig mer makt; de har sikret seg store formuer ved ren svindel mot befolkningen, de har som nevnt innskrenket ytringsfriheten, og landet har forsøkt å gjenopprette det som i tidligere tider var Russlands og Sovjets storhetstid ved å øke det territorium som Putins regime i Moskva kontroller. Opposisjonelle politikere og journalister er blitt drept. 

Russland har gått inn i, dvs. sendt militære styrker inn i, Georgia, Russland har annektert Krim, og Russland har drevet en krig mer eller mindre i det skjulte i østlige provinser i Ukraina – alt dette er forsøk på å utvide Russlands kontrollsfære. 

Flere aktører har advart om at Putin og hans regime vil fortsette med dette i hvertfall inntil de har kontroll over et område som er omtrent tilsvarende det som kommunistdiktatur Sovjetunionen kontrollerte mellom annen verdenskrigs avslutning og til slutten av åttitallet. 

For å oppsummere dette: Putin har gradvis utviklet seg til å bli en diktator, og han har gradvis nærmest okkupert områder som ligger rett utenfor Russlands grenser. Dette er et udiskutabelt faktum. 

Men hvordan har Vestens politikere forholdt seg til dette? Hvordan reagerte Vestens politikere på dette mens det skjedde? I det store og hele kan man si at så si alle Vestens politikere bare ignorerte denne utviklingen. De har oppført seg som om denne utviklingen ikke har skjedd. Det er det i dag har gjort er å se bort fra essensielle fakta. Til tross for utviklingen har alle ledende politikere i Vesten betraktet Putin som en på alle vis legitim president. 

På grunn av av denne svakheten og ettergivenheten er Russland blitt motivert til å fortsette den diktatoriske og aggressive utviklingen som har skjedd i Russland under Putin. 

På grunn av av denne svakheten og ettergivenheten har Russland følt seg sterk nok til å kunne fortsette sin aggressive imperialistiske politikk overfor sine naboer. 

Med andre ord: De politikerne som nå hyller Zelensky er akkurat de samme politikere som er skyld i at Russland har følt seg sterk nok til å kunne iverksette et kolossalt militært fullskalaangrep mot Ukraina. 

Det er godt mulig at de politikerne som nå hyller Zelensky helst ville ha sett at Ukraina bare hadde kapitulert på krigens første eller andre dag; det er godt mulig at de helst ville ha sett at Zelensky hadde tatt den transporten som USA tilbød ham. 

Da kunne disse politikerne fortsatt å ignorere at Russland hadde utviklet seg til et barbarisk diktatur, og man kunne fortsatt å kjøpe gass fra Russland (noe Vesten ser ut til å måtte gjøre på grunn av det idiotiske grønne skiftet som i praksis betyr at effektiv produksjon av strøm i de vestlige land skal avvikles). 

Det de da hadde gjort var å kjøre samme linje overfor Putin som den som Storbritannias statsminister Chamberlain kjørte overfor Hitler rett før annen verdenskrig brøt ut: Chamberlain kjørte en linje som innebar at Tyskland fikk Sudetenland uten at Vesten reagerte med krig på Hitlers aggresjon; til gjengjeld fikk Chamberlain en avtale med Hitler som innebar at det ikke skulle bli krig, det vil si det skulle ble «fred i vår tid». 

(Münchenavtalen ble inngått 30/9-1938 mellom Frankrike, Italia, Storbritannia og Tyskland, representert ved statslederne Édouard Daladier, Benito Mussolini, Neville Chamberlain og Hitler. Avtalen innebar at de sudett-yske områdene i Tsjekkoslovakia skulle avståes til Tyskland. Det er dog Chamberlain som i størst grad har fått sitt navn knyttet til denne avtalen.) 

Forholdet mellom Russland og USA hadde blitt dårligere utover 2000 tallet, mens George Bush jr var president, men president Obamas administrasjon med Hillary Clinton som utenriksminister ønsket å gjøre forholdet godt igjen. Obama ville gjenstarte forholdet til Russland på en trivelig måte, og under et møte mellom utenriksministerne Clinton og Lavrov 6/3-2009 hadde Clinton med seg en boks med en stor rød knapp som man skulle trykke på; dette skulle da symbolisere «restart», en fase med en ny og vennlig politikk fra USA overfor Russland. (Bilder fra seremonien er å finne på link nedenfor.) Denne mykheten fra USAs side var intet annet enn et signal til Putin om at han bare kunne fortsette sin undertrykkende og aggressive politikk både på bortebane og hjemmebane. 

De som nå hyller Zelensky er altså de samme som gjorde det mulig for Putin å plassere Zelensky og Ukrainas borgere i den katastrofale situasjonen de er i nå. De som nå hyller Zelensky er det samme som gang på gang har vært ettergivende overfor Putin gangstervelde og hans aggressive utenrikspolitikk. Den som nå endelig står opp mot Putin er en tidligere skuespiller og han er ikke politiker – det virker som om hvis man skal få en politiker med cojones må man hente inn en utenfra, en som ikke er karriere-politiker.

Utifra det vi har sett etter at krigen begynte virker det som om Zelensky er en helt av historiske dimensjoner, noe man ikke kan si om de som nå har skiftet fra å være ettergivende overfor Putin og som nå gir Zelensky stående applaus når han taler. 

Det er ofte slik at folk flest er feige og ettergivende, men så manner de seg opp når det dukker opp en leder som klart og modig står for de riktige standpunktene. Her er det politikerne i Vesten som representerer folk flest, og Zelensky som er den som står for de riktige og modige standpunktene. 

Vi vil presisere at det foregående er basert på det lille vi vet om Zelensky etter å ha lest avisene de siste ukene. Vi vil si kjenner ikke godt til hans politikk, og at vi ikke vet om han har skjeletter i skapet. Men det skal være mange og store skjeletter hvis de skal kunne ødelegge den heltestatus som Zelensky nå helt fortjent har fått. 

Enkelte ganger blir en person plassert i en situasjon hvor han eller hun kan gjøre det rette eller gale og hvor et valg har enorme konsekvenser. Det ser ut til at Zelensky fra en ikke spesielt imponerende posisjon har havnet i en situasjon hvor han har en avgjørende rolle for verdenshistoriens utvikling, og hittil tyder alt på at han har valgt det rette. 

Men reaksjonen fra Vestens politikere kunne vært verre; de har i hvert fall hatt såpass mot at de har fulgt en tidligere skuespiller og komiker som har hatt mot til å stå opp mot Putin, noe de selv altså aldri våget. 

(For å vise at vi her ikke bedriver etterpåklokskap i vurderingen av utviklingen i Russland under Putin linker vi nedenfor til en artikkel med tittelen «Tsar Putin», en artikkel vi publiserte i 2007.) 

$$$$$

En av de som i mange år har advart mot utviklingen i Russland under Putin er Gary Kasparov. Han er tidligere verdensmester i sjakk, og var i en periode en ledende opposisjonspolitiker i Russland. Hans politiske ståsted er klassisk liberalisme. Kasparov var kandidat for et parti ved presidentvalget i Russland i 2007 for partiet The Other Russia. 

Vi siterer fra Wikipedia: «Kasparov was among the 34 first signatories and a key organizer of the online anti-Putin campaign «Putin must go», started on 10 March 2010. The campaign was begun by a coalition of opposition to Putin who regard his rule as lacking any rule of law. Within the text is a call to Russian law enforcement to ignore Putin’s orders. By June 2011, there were 90,000 signatures. While the identity of the petition author remained anonymous, there was wide speculation that it was indeed Kasparov ….. On 30 September 2007, Kasparov entered the Russian presidential race, receiving 379 of 498 votes at a congress held in Moscow by The Other Russia. In October 2007, Kasparov announced his intention of standing for the Russian presidency as the candidate of the «Other Russia» coalition and vowed to fight for a «democratic and just Russia»». 

Fordi han ikke kunne leve trygt i Russland – under demonstrasjoner ble han overfalt en rekke ganger både av motdemonstranter og av politi – søkte han tilflukt i USA. Han ga sin vurdering av situasjonen i Russland under Putin i boken Winter is Coming: Why Vladimir Putin and the Enemies of the Free World Must be Stopped.

Wikipedia omtaler denne boken slik: «In October 2015, Kasparov published a book titled Winter Is Coming: Why Vladimir Putin and the Enemies of the Free World Must Be Stopped. In the book, Kasparov likens Putin to Adolf Hitler, and explains the need for the West to oppose Putin sooner, rather than appeasing him and postponing the eventual confrontation. According to his publisher, «Kasparov wants this book out fast, in a way that has potential to influence the discussion during the primary season.» In 2018, he said that «anything is better than Putin because that eliminates the probability of a nuclear war. Putin is insane.»»

(Vi skyter inn her at vi ikke kan stå inne for uttrykket «insane» som en beskrivelse av Putin. Slik vi ser det er Putin en aggressiv bølle som har som mål å gjenreise Russland som en stormakt. Men som diktatorer flest er han ikke godt informert om fakta som kunne tale imot de standpunktene han har; som alle diktator er han omringet av Ja-menn. Under diktaturer har man heller ikke en fri presse hvor avvikende og opposisjonelle meninger kan få komme til orde.) 

For noen få dager siden skrev Kasparov en artikkel som ble publisert i New York Daily News. Han har også publisert den på Facebook, så vi tillater oss å gjengi hele artikkelen her. 

A month of Putin’s war: Ukrainians deserve not just to survive, but to win

Almost exactly eight years ago, my op-ed on Putin was titled «Stop This Man.» Putin was not stopped and, as I’ve often said of dictators, they do not stop until they are stopped. We are now one month into his all-out war on Ukraine, an invasion and bombardment of a sovereign European nation of 44 million people.

Now that’s probably closer to 40 million, as millions of refugees, mostly women and children, try to escape the destruction of their homes and lives. Many thousands have not been so lucky, although it will be a long time before the bodies can be recovered and counted in places like the southeastern city of Mariupol, which Russia has besieged and battered into rubble. One month ago, it was a city the size of Honolulu or Manchester.

The smoking ruins and fleeing civilians are reminiscent of Putin’s other wars in Syria and Chechnya. Murdering thousands of innocents and bombing schools and hospitals with modern weapons is not «indiscriminate,» by the way. It’s an intentional strategy designed to demoralize and terrify the target population into capitulating.

Putin’s initial goal was to take Kyiv quickly, behead its leadership — perhaps literally — and install a puppet regime as he did in occupied Eastern Ukraine in 2014. Based on initial responses, it seems that the U.S. and other powers were equally confident that this would happen in a matter of days. Instead of preparing Ukraine for the invasion with weapons and sanctions, they prepared for negotiations and a quick return to their comfort zone of useless diplomacy.

Perhaps they were listening to the «experts» who wrote before the war started that no amount of weaponry would help Ukraine fend off Russia’s invasion. Putin’s instincts about Western spinelessness were once again accurate. Following his old formula, previously employed in Eastern Ukraine as well as in the Republic of Georgia and Syria, he would use force to gain territory and concessions and the West would rush to accommodate him with diplomacy.

The only problem? Someone forgot to tell the Ukrainians. As the Russian joke going around puts it, «We are now one month into the two-day operation to capture Kyiv.» President Volodymyr Zelensky refused to flee, reportedly responding to American offers to evacuate him with, «I don’t need a ride, I need ammunition.» A former actor and comedian, Zelensky’s resume included Ukraine’s «Dancing with the Stars» and a TV show about accidentally becoming president. Since the war began, Zelensky’s Churchillian leadership has inspired the world via remote video addresses to parliaments, his countrymen, and even directly addressing the Kremlin and the Russian people — who of course aren’t allowed to see them thanks to Putin’s near-total media blackout.

Europe and the U.S. were also pushed to act by global public opinion, which mobilized very quickly in support of Ukraine. The media documented the unfolding horror in real time, with no doubt who the villain was. The exception being Tucker Carlson and some of his Fox News colleagues, who are so adept at parroting Kremlin propaganda that they should be paid in crackers.

The next surprise came on the battlefield. The Ukrainian military has fought well and hard, with the passion of a people defending their country. Meanwhile, Russia’s forces have proven inept and uncoordinated, rotted through with corruption. Russian soldiers’ morale is as low as the morals of their leader. Casualty numbers are likely in the tens of thousands, slowing Russia’s advance and making it harder for Putin to cover up the catastrophe back home. Dead Russian soldiers are left on the battlefield, unclaimed and unidentified.

Despite its surprising resilience, Ukraine is still badly overmatched. Putin has been building up his war machine for a decade, investing the hundreds of billions in profits from the Russian oil and gas the free world lined up to buy despite his crimes. (And many are still buying it, by the way.) Unable to defeat the Ukrainian military, Putin has continued with his usual modus operandi of turning on easier targets: civilians and infrastructure. Long-range missiles, over 1200 so far, heavy artillery, and aerial bombardment are directed against cities unable to bring in supplies or be evacuated. The short-range anti-tank and anti-aircraft weapons the West has supplied, categorized as «defensive weapons,» are of little use against such attacks.

These are also war crimes, beyond the military invasion itself. I hope Western leaders keep this in mind as they begin to look for offramps and de-escalation options. Stopping the violence is the priority, yes, but if it is done by rewarding a war criminal with territorial conquest and reducing sanctions, it will only be a pause in Putin’s war.

Wars, plural, is more accurate. As I wrote in 2014, when Putin first invaded Ukraine, it is only the front line of his larger war against democracy and the liberal world order. Ukrainians are dying for the values of liberty and democracy the U.S. and other NATO nations profess to treasure. We must not let their sacrifice be in vain.

Sanctions will slowly eat away at Putin’s ability to fund his war and at Russians’ support of it, but thousands more Ukrainians will die without more immediate protection. Lack of food and electricity is affecting more major populations centers by the day, a situation that will grow worse regardless of the short-term military balance.

The Biden administration has been late and is still behind Europe in sanctioning Russia and aiding Ukraine despite having excellent advance intelligence about Putin’s invasion. The West was ready to help Ukraine fight a guerrilla war against occupiers, as if it were Afghanistan fighting off the Soviet Union in the 1980s. Much more is needed, including jets, drones and other weapons that can counter Putin’s vicious and cowardly long-range attacks.

A new mindset is required as much as new weaponry. Ukrainians deserve not just to survive, but to win. It would repeat the mistakes of 2014 to allow Russia to continue to occupy an inch of Ukrainian territory, to let Putin claim victory and transition back holding fake negotiations in nice hotels while he rearms and reloads to prepare for his next assault.

Putin has said repeatedly that Ukraine is not a legitimate state. Does the West agree with this assessment, that it’s nothing more than a buffer between Putin’s dictatorship and free and prosperous Europe? If not, why are they conceding Ukraine’s sovereignty? Ukrainian land, skies, and sea do not belong to Putin. He is an invader. Zelensky is pleading with NATO and its member nations for more direct assistance, including a no-fly zone over the country. They have refused because such a step could lead to the direct engagement of Russian forces—as if NATO was created to issue memos instead of fight to defend democracy.

It is constantly repeated that there is NATO obligation to defend Ukraine, a non-member. But neither is there a prohibition against the coalition or individual nations taking action to stop a genocide on NATO’s doorstep.

As for escalation, Putin will do that anyway and it’s more likely the more confident he is the West will not intervene. Dictators like Putin don’t require provocation to escalate. This new war came after years of Western collaboration and negotiation with Putin, not deterrence and strength. We must finally learn that lesson. As Zelensky said in his video address on Thursday, «freedom must be armed.»

Putin is capable of anything, but he and his commanders are not suicidal. He blusters about nuclear weapons because he knows the effect it has. We must be resolute and do everything possible for Ukraine to achieve victory. If you’re so afraid of what a dictator will do if he loses that you’re helping him win, you should reevaluate your strategy and your character.

This war will not truly end as long as Putin is in power. He must be isolated completely, with no way back. There can be no place for Russia in the Iran deal or anywhere else. His commanders, cronies, and ordinary Russians must be forced to choose between normal life and life as a pariah under Putin.

Putin has survived this long because he keeps raising the stakes and his opponents keep offering him lifelines. It’s time to pull up the rope. It’s time to live up to the ideals Ukrainians are dying for. By doing so we will not only help save Ukraine, but save ourselves.
.

.

.

.

.

https://www.aftenposten.no/norge/politikk/i/7dG9Q9/historisk-tale-fra-zelenskyj-imponerte-stortinget-det-var-sterkt-aa

https://www.aftenposten.no/verden/i/OrByXk/ukrainas-president-volodymyr-zelenskyjs-tale-til-eu-parlamentet

https://www.vg.no/nyheter/utenriks/i/PozQKJ/retorikkekspert-om-zelenskyjs-tale-til-kongressen-verden-kommer-til-aa-takke-ham

https://www.vg.no/nyheter/utenriks/i/PoAMVb/zelenskyjs-tale-til-danmark-innstendig-boenn-til-allierte-land

«Tsar Putin» 

http://stemdlf.no/node/3135/

Hillary Clintons røde knapp 

https://www.google.com/search?rls=en&sxsrf=APq-WBsmzaQPVn5zSeyn-ENK4LkxOUbXKQ:1648966404411&source=univ&tbm=isch&q=hillary+red+button+russia&client=safari&fir=MEz6KAwtNT3ydM%252CdLGTBf730KnI6M%252C_%253BP0oyg0A5HGBQkM%252CxlxBiLIQwaP1ZM%252C_%253B2gx5fiQ9YyXlaM%252CPS21KiQq7BBBPM%252C_%253BqaJTzSzEgctWYM%252Cr1CUDUaG7hmSwM%252C_%253B962svScvMjZPCM%252Cx9NBMSpOCcakaM%252C_%253BRX82XQrUSTMxxM%252CeV3rvXFMRsykYM%252C_&usg=AI4_-kQSlQrltu7Fimy8Z3K5f0_h31jwew&sa=X&ved=2ahUKEwiL85_Gnvf2AhXeR_EDHSMbAr4QjJkEegQIEhAC&biw=1793&bih=1237&dpr=2#imgrc=962svScvMjZPCM

https://en.wikipedia.org/wiki/Garry_Kasparov#Political_views

Vanskelige tider – og litt om årsaken

Vi lever i vanskelige tider. En rekke ting gjør at forholdene blir verre for de aller fleste. Vi har nettopp vært gjennom et par år med corona-tiltak, tiltak – permitteringer, konkurser, hjemmekontor, lockdowns, vaksine-press, vaksinepass, restriksjoner på reiser – som har kostet mye både for folk med vanlig jobber og for barn og unge som i perioder er blitt stengt ute fra sine skoler og fritidsklubber. Å over lang tid bli stengt ute fra sitt vanlige liv, enten det er fra kontoret eller fra skolen, kan for noen ha alvorlige konsekvenser for deres mentale helse. 

De fleste land i Vesten går nå gjennom en slags energikrise, en krise vi i Norge merker gjennom ekstremt høye strømpriser. Mange får nå strømregninger som er tre til fire ganger større enn den strømregningen de fikk på tilsvarende tidspunkt for et år siden. «Huseierne fortviler over nytt strømsjokk: – De prisene vi ser nå er galskap. Både mandag og tirsdag blir det satt nye rekorder for strømprisen i Sør-Norge» (e24). «Strømsjokk: – En økonomisk katastrofe for hytteeierne. De rekordhøye strømprisene gjør at hytteeiere i Sør-Norge med hytte på fjellet kan få opptil tredoblede strømregninger i vinter» (e24). 

Men det er ikke bare strømprisen som er høy: «Rekordpris for diesel og bensin. På Circle K i Petroleumsveien på Forus var dieselprisen 24,34 kroner per liter og bensin kostet 24,23 kroner.» (e24). For bare noen få måneder siden var prisen godt under 20 kr per liter. 

Nå skal også renten gå opp: «Boligeiere må som ventet forberede seg på dyrere lån framover. Norges Bank skrur opp styringsrenta og varsler sju nye rentehevinger innen utgangen av 2023» (smp). 

Nettavisen har snakket med en låntager: «De varslede renteøkningene og økte strømutgiftene kan få dramatiske konsekvenser for privatøkonomien. Nettavisen har snakket med to som frykter fremtiden. – For å si det på godt vestlandsspråk: Jeg fatter f… ikke hva de holder på med, det er rett og slett galskap, idioti! Det knekker både gamle og unge, og det er jo ikke alle som har Equinor-lønninger eller en statsrådlønn. Jeg ble nervøs da jeg hørte sentralbanksjefen torsdag. Det sier 50-årige Jostein … til Nettavisen om de varslede renteøkningene.»

Og når energiprisene går opp går prisen på alt annet opp; ting som fraktes til butikkene blir dyrere, alle lokaler som må varmes opp vil få økende oppvarmingskostnader, og det er forbrukerne – kundene, folk flest – som må betale for alle disse økningene. 

I tillegg til dette ble det krig i Ukraina. For en måned siden invaderte Russland Ukraina og krigen pågår fortsatt med høy styrke. Dette var en fullskala militær invasjon hvor russerne ikke bare angriper militære og strategiske mål, de angriper også sivile mål: skoler, sykehus, teatre, boligblokker. Dette er først og fremst forferdelig for de som bor i Ukraina, men det har også negative virkninger for resten av Europa og verden: Ukraina produserer store deler av den hveten som importeres til Vest-Europa, og Russland produserer store deler av den energien i form av gass som forbrukes i Vest-Europa. Disse forsyningene kan man ikke uten videre regner med å få fremover i samme grad som man fikk i de foregående årene. Dette kan føre til både at energiprisene – ikke bare på strøm, men også på olje og bensin – blir høyere, og også at matvareprisene blir høyere. Det kan også bli problemer med matforsyningen, dvs. det kan bli matmangel. 

Hvorfor, del 1 

Hvorfor blir vi rammet av alt dette? Vi har altså i de siste årene og vil i årene fremover måtte leve med nedstengning, høye strømpriser, høye bensinpriser, høye renter, høye matvarepriser, økede renter. 

Disse problemene er resultater av den politikken som er ført i alle vestlige land. Vi legger dog ikke bare skylden på politikerne her; politikerne fører den politikken som størstedelen av folket ønsker. Det er ikke slik at politikerne fører en politikk over hodet på folk, en politikk som er i strid med det folket egentlig ønsker. Politikerne representerer partier, partiene har lagt frem sine standpunkter i sine programmer foran hvert valg, og folket har stemt på dem. Nå er vi med på at folk ikke har stemt for disse konkrete tingene som vi har nevnt over, men disse konkrete tingene er mer eller mindre opplagte implikasjoner av den politikken som partiene helt åpent har sagt at de står for og som de vil føre når de kommer i maktposisjon. 

Høye energipriser på både strøm og bensin olje er resultat av det grønne skiftet som alle partiene på Stortinget og alle de store partiene i alle andre vestlige land med viten og vilje og med stor entusiasme og iver har støttet. Et element av denne politikken er at en rekke land i Vesten har lagt ned effektiv energiproduksjon, det vil si kullkraftverk og atomkraftverk, og heller satset på svært ineffektive energiproduksjonsmetoder som vindkraft og solkraft. Når disse to produksjonsmetodene har gitt lite energi har man i stedet satset på import av gass og olje fra Russland. At Russland under Putin har utviklet seg til å bli et aggressivt og ekspanderende diktatur er noe det finnes en rekke fakta som bekrefter, men både folk flest og den politiske elite har bare forsøkt å late som om disse faktaene ikke eksisterer. 

At Russland nå invadert Ukraina kom av at Vesten militært sett har vært svakt. En svært lite imponerende innsats fra vestlige militære styrker i Midtøsten-området og i Afghanistan de siste årene har overbevist russerne om at Vesten ikke er i stand til å forsvare hverken seg selv eller sine venner. 

At renten kommer til å gå opp er ikke uventet; de siste årene har sentralbankene i så og si alle vestlige land satt renten til så si lik null. Men en slik politikk er umulig å føre over lang tid, så at renten da en eller annen gang må opp er bare som man kan forvente. Renten settes dog av sentralbanken, og sentralbanken er en statlig institusjon som bruker rentenivå for å styre og manipulere økonomien. 

Alle de elementene vi nevnte ovenfor er resultat av en villet politikk, en politikk som har hatt stor oppslutning i befolkningen i alle land i Vesten og fra så si hele den politiske ledelse i alle nasjonalforsamlinger i alle land i Vest-Europa samt USA. 

Hvorfor, del 2

Vi har nevnt at hele den politiske eliten står bak den politikken som er ført og som har resultert i de vanskelige tider vi er oppe i, og som vil bli verre i årene fremover. 

Men hvordan skal vi begrunne dette? Hvordan skal vi begrunne at hele den politiske elite har standpunkter som fører til det vi har beskrevet over. 

Vi kan ikke gjøre dette ved å granske hver eneste politisk leder i Vesten, men vi skal hente frem et representativt eksempel. Vi skal se på hva en ikke kontroversiell, nokså sentrumsorientert politiker har gitt uttrykk for av politiske meninger og hva han har utført av politiske handlinger. Poenget er at denne personen er representativ i den forstand at meningene hans vil ha stor oppslutning blant ledende politikere i alle land i Vesten, inkludert i tunge land som Tyskland, Frankrike, Storbritannia, USA, og Norge. De tingene vi nevner nedenfor er heller ikke brukt av mainstreamaktører som kritikk mot vedkommende politiker

Politikeren vil tenke på er Canadas statsminister Justin Trudeau. Han er representant for det liberale partiet, et parti som vel kan sammenlignes med de europeiske sosialdemokratiske partiene. (I realpolitikken er det to politiske fløyer, det er sosialdemokrater og konservative. I alle land skifter regjeringsmakten mellom disse to fløyene som egentlig ikke står så langt fra hverandre. I noen land, f.eks. Norge, består disse fløyene av flere partier, mens i Storbritannia og USA består hver fløy ev ett parti. Dersom man definere begrepene «høyresiden» og «venstresiden» korrekt, vil man innse at både sosialdemokrater og konservative hører hjemme på venstresiden. Nedenfor linker vi til en lengre artikkel som begrunner dette. )

Først et par gamle klipp om Trudeaus ideologiske orientering. Her er en uttalelse han kom med etter at Cubas kommunistiske diktator Fidel Castro døde: 

«It is with deep sorrow that I learned today of the death of Cuba’s longest-serving President. Fidel Castro was a larger than life leader who served his people for almost half a century. A legendary revolutionary and orator, Mr. Castro made significant improvements to the education and healthcare of his island nation. While a controversial figure, both Mr. Castro’s supporters and detractors recognized his tremendous dedication and love for the Cuban people who had a deep and lasting affection for ‘el Comandante.’ I know my father [som var statsminister i Canada i perioden 1968-1984 med et kort avbgrekk i 1979] was very proud to call him a friend and I had the opportunity to meet Fidel when my father passed away. It was also a real honor to meet his three sons and his brother, President Raul Castro, during my recent visit to Cuba.On behalf of all Canadians, Sophie and I offer our deepest condolences to the family, friends, and many, many supporters of Mr. Castro. We join the people of Cuba today in mourning the loss of this remarkable leader.»

Et annet eksempel: I 2013 uttalte han en beundring for kommunistregime i Kina: [China´s] «dictatorship is allowing them to turn their economy around on a dime» in order to «go greenest fastest.» (video på rumble). 

Trudeau er åpenbart ikke en tilhenger av individuell frihet og markedsøkonomi og frihandel, han er en som med stor kraft ønsker å styre og regulere og tvinge folk til å marsjere i takt. Dette så vi tydelig på hans reaksjoner overfor de lastebilsjåførene som protesterte mot vaksinetvang og coronatiltak i Canada for noen uker siden. Han innførte da tvangstiltak med begrunnelse i unntakslover, og han fikk til og med stengt bankkontoene til personer som hadde gitt økonomiske bidrag til lastebilsjåførenes aksjon. 

Men Trudeau er altså representativ for de politikere som er våre herrer og mestre i dag. 

Grunnen til at vi kan vite dette er at Trudeau sammen med de aller fleste andre ledende politikere i Vesten er deltagere på noe vi må kalle et opplæringstilbud i regi av noe som heter World Economic Forum. World Economic Forum har laget en reklamefilm hvor de presenterer sitt budskap og sin visjon, en film som er å finne på YouTube, og som vi lenker til nedenfor. Et av deres kjernepunkter er et ønske om at folk flest ikke skal eie noe som helst – ikke en bil, ikke en leilighet, ikke en hytte… 

Men privat eiendomsrett er en forutsetning for frihet, og frihet er en forutsetning for velstand. 

Men tilbake til World Economic Forum. World Economic Forum går inn for statlig styring av absolutt alt. Organisasjonen fungerer som en skole hvor så si alle fremtredende politikere og ledere i Vesten bli lært opp til å tro at statlig styring er løsningen på alle problemer. 

En rekke nordmenn i fremtredende posisjon har gått i lære hos WEF, Blant dem er kronprinsparet, Erna Solberg, Gro Harlem Brundtland, Espen Barth Eide, Jonas Gahr Støre, Hadia Tajik, Erik Solheim, Erik Reinert, Gunhild Stordalen, mange flere (kilde DocTV på rumble)

I tillegg har man overskrifter som disse «NHO innleder havsamarbeid med Aker og World Economic Forum» (NHO). 

Blant internasjonale ledende politikere som også er sterkt influert av WEF finner vi selvfølgelig Angela Merkel, Boris Johnson, Joe Biden og Justin Trudeau. 

Det vil rammes av er en overveldende dominans av venstreorienterte politiske ideer, noe som fører til at så og si alle land i Vesten fører en sterkt venstreorientert politikk; også de konservative partiene fører en sterk venstreorientert politikk. Og for å ha presiserte det: En venstreorientert politikk innebærer mer statlig styring, flere offentlige tilbud, flere tvangstiltak, flere reguleringer (noe vi tydelig så under Erna Solbergs konservative regjering da den satte i verk corona-tiltakene i mars 2020), høyere skatter og avgifter, svekkelse av det militære forsvar (forsvaret skal nå heller være en arena for likestilling og ulke typer kvotering fremfor å være godt nok rustet til å militært bekjempe fiender). Selvfølgelig støtter alle også de såkalte grønne skiftet. 

De problemene vi opplever og som vi skisserte innledningsvis er nettopp uttrykk for disse holdningene. Vi ser også at ideologien er klar: den representative Justin Trudeau beundrer kommunistdiktaturer som Kina og Cuba, og alle hans kolleger i ledende posisjoner i politiske stillinger i Vesten utsette borgerne for mere tvang og innskrenker deres frihet. 

Men, som det burde være kjent fra flere eksempler i historien: når politikken går til venstre blir friheten og velstanden mindre. 

Folket har stemt for venstreorienterte ideer i flere tiår. Det finnes ingen virkelig høyreorienterte aktører som slipper til i media – med «virkelig høyreorientert» mener jeg aktører som går inn for større individuell frihet, mindre statlig tvang og mindre statlig styring; de venstreorienterte ideene råder grunnen alene og det er derfor vi får en venstreorientert politikk. Men folket har stemt for dette, og siden vi lever i et demokrati så er det det de har stemt for som vi alle må lide for. 

Hadde vi basert politikken på fakta, på bedre verdier, på bedre prinsipper, ville vi ikke hatt noe grønt skifte, vi ville ikke ha erstattet atomkraft, kullkraft og gasskraft med vindmøller og solcellepaneler, vi ville ikke hatt en sentralbank som manipulerte renten opp og ned, vi ville ikke ha ignorert fakta om Russlands utvikling under Putin, vi ville ikke basert store deler av vår (Vestens) energiforsyning på et aggressivt bandittregime som Russland er blitt under Putin, og vi ville hatt et sterkt militært forsvar. Men folket ville det annerledes; folket ville basere seg på ønskettenkning og faktafornektelse.
.

.

.

.

https://www.smp.no/naeringsliv/i/eEom19/norges-bank-setter-opp-styringsrenta-med-0-25-prosentpoeng-til-0-75-prosent

https://e24.no/privatoekonomi/i/ALqG7M/stroemsjokk-en-oekonomisk-katastrofe-for-hytteeierne

https://www.nettavisen.no/okonomi/norges-bank-har-varslet-syv-renteokninger-jeg-er-livredd/s/12-95-3424260160

https://e24.no/olje-og-energi/i/8Q7E81/huseierne-fortviler-over-nytt-stroemsjokk-de-prisene-vi-ser-naa-er-galskap

https://e24.no/olje-og-energi/i/bGBV7A/rekordpris-for-diesel-og-bensin

https://rumble.com/vv0lsv-flashback-canadas-trudeau-says-he-most-admires-chinas-dictatorship.html

https://www.youtube.com/shorts/aztvWxRKqDQ

https://www.nho.no/tema/energi-miljo-og-klima/artikler/havsamarbeid-med-aker-og-wef/

https://rumble.com/vxl9c3-doc-tv-live-world-economic-forums-grep-om-nasjonene-ogs-norge.html

Hva med Russland?

Vi begynner med en vits noe som kanskje er upassende, men allikevel: «Alle trodde at Russland hadde den nest beste hæren i verden. Nå har det vist seg at Russland bare har den nest beste hæren i Ukraina». 

Det denne vitsen forteller er at Putins invasjon av Ukraina ikke går så godt som han og hans rådgivere åpenbart hadde trodd i forkant. Alt tyder på at Putin hadde trodd at dette ville bli en blitzkrieg som ville være over på noen få dager. Nå viser det seg at Ukraina gjør sterk motstand, og at også hele verden har innført sanksjoner mot Russland, sanksjoner som virkelig svir for Putin og ikke bare hans venner og allierte, men for hele Russlands befolkning. Denne invasjonen fører til at Russland i mange hundre år fremover av hele verden kommer til å bli betraktet som nesten på samme bestialske nivå som Nazi-Tyskland. 

Når en krig pågår vil begge sider drive propagandakrig, og spre halvveis sann og halvveis falsk informasjon for å styrke sin side og svekke motpartens side. Det er derfor vanskelig å vite hva som egentlig skjer selv for den som følger godt med i media. Vi har forsøkt å snappe opp noen viktige nyheter som vi ikke har sett så ofte nevnt i mainstream media, og vi gjengir noe en en viktig utvikling nedenfor. Vi gjengir dem her fordi vi betrakter dem som nokså plausible, men vi kan ikke være sikre på at alt vi gjengir er virkelig sant. Som nettopp sagt, vi gjengir dette fordi det virker plausibelt hvis man tar hele det store bildet i betraktning, men ta det med en klype salt. 

Vi har tidligere nevnt at Kina er en nokså god samarbeidspartner for Putins Russland. Men Kina har fortsatt diplomatisk forbindelse med Ukraina, og Kinas ambassadør i Ukraina flyttet nylig sitt kontor og sin stab fra Kiev til Lvov, som muligens ligger litt lenger fra frontlinjen og derfor antagelig er noe mindre utsatt for angrep. Der hadde han et møte med borgermesteren og forsikret at Kina var en venn av det ukrainske folk og aldri ville aktivt støtte noe angrep på Ukraina (kilde Newsweek, link nedenfor). Ambassadøren hadde også forsikret at Russland ikke vil bruke atomvåpen. Dette er noe som lederen i det kinesiske kommunistpartiet har gjort klinkende klart overfor Putin. Sabelrasling fra Putin overfor Biden og EU har vært greit, men bruk av slike våpen er utelukket. 

Det er ikke bare Russlands svake militær innsats, men også Ukrainas sterke motstand mot de russiske styrkene, og EUs og USAs tiltak overfor Russland, som har overrasket kinesiske myndigheter. Kinas leder Xi Jinping har eksplisitt godtatt at Uzbekistan støtter Ukraina i denne krigen (kilde eurasianet, link nedenfor). 

Det er dette antagelig summerer seg opp til er at Kina nå ikke lenger betrakter Putin som en nyttig mann å ha i Moskva. 

Putin og hans folk har gjort en grov feilvurdering ved å gå inn i Ukraina, og russere kommer både i Ukraina og i store deler av resten av verden til å bli hatet i hundrevis av år fremover. Denne skaden er for Russland kolossal, men kan mildnes jo tidligere Putin blir avsatt på en eller annen måte. 

Spørsmålet er om noen som er nær nok til Putin vil ha krefter, både fysisk og moralsk, til å fjerne ham. Jo lenger det går før dette skjer, jo verre blir det for alt og alle som har med Russland å gjøre. 

Enkelte hevder at det egentlig ikke er Russland, men Ukraina selv, og Vesten og NATO, som har skylden for at det er brutt ut krig i Ukraina. De hevder at Ukraina er svært korrupt og at det er nazistiske elementer i den politiske ledelse Ukraina, og om NATOs skyld hevder de at siden NATO har fått innpass på et område som tidligere var i Sovjetunionen interessesfære (en rekke Østeuropeiske land som tidligere lå under Sovjet er nå medlemmer av NATO, og det skal visstnok finnes en slags ikke-formell avtale som ble inngått etter Sovjetunionens oppløsning som sier at Ukraina ikke skal bli med i NATO) så har NATO provosert Russland til krig – Russland har gått til krig for å hindre at NATO vil være involvert i territorier som ligger rett ved Russlands grenser, noe Russland altså finner uakseptabelt. Enkelte konservative kommentator – for eksempel både Tucker Carlson og Candace Owens – ser ut til å være noe positive til en slik fremstilling av bakgrunnen for krigen.

Til dette kan man si følgende: Ukraina er friere enn Russland. Putin er en diktator; Ukraina har ingen diktator. Russland har invadert Ukraina. Ukraina har ikke invadert noen andre land. Russland har med stor militær styrke angrepet sivile mål, noe som er helt uakseptabelt i en krigs innledende fase, og slike angrep kan hverken bekjempe den påståtte nazismen i Ukrainas politiske ledelse eller motvirke korrupsjonen i landet. Som vi har nevnt før ønsket Putin å gjenopprette Sovjetunionen, og å innlemme Ukraina i Russlands interessesfære er et skritt i denne retningen. Russland er en trussel mot alle sine naboland i Europa; Ukraina er ingen slik trussel. Putin har vært imot at Ukraina skulle bli medlem i NATO, men NATO er en forsvarsallianse: Putin har derfor vært imot at Ukraina skal bli i bedre stand til å forsvare seg mot et (russisk?) angrep. 

Å legge skylden på NATO og Vesten for disse krigshandlingene som Russland under Putin står for, er helt meningsløst. 

Som vi har nevnt før: Krigen er forferdelig, skylden for krigen ligger helt og fullt på Putins Russland, og vi håper den blir så kort som mulig og at Putin blir avsatt så raskt som mulig. 
.

.

.

.

https://www.msn.com/en-us/news/world/china-praises-ukraine-resistance-pledges-economic-support/ar-AAV9h2l

https://eurasianet.org/uzbekistan-calls-for-an-end-to-aggression-in-ukraine