Wara-saken 

Det var mange som fikk sjokk torsdag 14. mars kl 1600: PST opplyste på en pressekonferanse at de tidligere på dagen hadde arrestert justisministerens samboer! Dette var ille nok uansett hva grunnen kunne være, men det som var grunnen gjorde det enda verre. Justisministerens hjem hadde de siste månedene vært utsatt for ulike typer av hærverk:  tagging av ordet «rasist» på husvegg, tagging på bil, brann i en søppeldunk. Dette toppet seg fredag 8. mars: da var justisministerens bil stukket i brann. Grunnen til at justisministerens samboer var arrestert var at PST mistenkte at det var hun som sto bak det siste av disse angrepene! Hun var altså mistenkt for selv å ha tent fyr på bilen. Den arresterte er altså samboer til politiets øverste sjef, og mistanken var bygget på en teori om at hun selv sto bak hærverk rettet mot henne selv og hennes familie, altså inkludert justisministeren.    

Jeg har aldri hørt om noen sak som er i nærheten av å ligne denne. Men saken har da også en noe spesiell bakgrunn. Så la oss se på denne før vi går videre. 

Dette begynte med at teaterselskapet Black Box Theatre satte opp en forestilling kalt «Ways of Seeing», og i denne ble det vist filmopptak av huset til Wara-familien. Stykket hevdet at Wara og en rekke andre norske toppolitikere og andre prominente personer tilhører et rasistisk nettverk – hele 20 personer er visstnok navngitt i stykket.   

På hjemmesiden til teateret er forestillingen ifølge et leserbrev i Vesterålen Online omtalt slik: «Pia Maria Roll/Hanan Benammar/Sara Baban/Marius von der Fehr har kartlagt nettverkene som har interesse av å gjøre Norge til et mer rasistisk samfunn. Hvem er de og hva oppnår de med det?» (Leserbrevet inneholder en link til teaterets nettside, men vi fant ikke sitatet der; muligens er det fjernet i etterkant.) 

Med andre ord: teaterforestillingen hevdet at Wara tilhører et nettverk «som har interesse av å gjøre Norge til et mer rasistisk samfunn».

Dette er selvfølgelig en helt vanvittig påstand; den når ikke engang opp til å være idiotisk. Men like selvfølgelig er det at den er innenfor de rammer ytringsfriheten setter.

I etterkant av dette kom det første tilfellene av hærverk på Waras hus. Waras samboer, Laila Bertheussen, mente angrepne kunne ha sammenheng med det som ble vist i teaterforestillingen, og anmeldte angrepene til politiet. Samtidig med at det kom flere tilfeller av hærverk som beskrevet over, kom politiet ingen vei; de fant ikke ut noe om hvem som hadde utført hærverket. Selv om politet hadde satt opp overvåkingskameraer, var det intet på opptakene fra disse som kunne peke på hvem som sto bak hærverket. 

Etter at dette startet skrev Waras samboer en kronikk og fortalte at hun mente at filmingen av deres hjem var en krenkelse av privatlivets fred, og at hun mente at teaterforestillingen var den grunnleggende årsaken til hærverket på hennes hjem. Hun dukket også opp på en av forstillingene og filmet noe av den, og hun skrev også enkelte kritiske innlegg på facebook., Mange mene at tonen i disse innleggene ikke var helt passende for en statsrådfrue.  

Bertheussens kronikk, som har titten «De kaller det kunst, jeg kaller det en grov invasjon av mitt privatliv», inneholdt blant annet dette: 

 «4. april får landet en ny justisminister. 5. april filmer fremmede mennesker vårt hjem uten tillatelse. Et hjem jeg befinner meg i nesten hele døgnet, hver dag, hver uke, tidvis med sterke smerter. Jeg føler meg trygg i eget hus. Gardinene åpne og lyset på. Jeg ante ingenting om hva som skjedde på utsiden, rett utenfor mitt eget trygge hjem. Der står de, på privat grunn, og filmer i skjul mens jeg er hjemme. De filmer stuevinduet og soveromsvinduet, og der inne er jeg. Jeg som aldri har oppsøkt offentlighetens lys. Jeg som alltid har satt pris på min anonymitet. Det er inntrengere og jeg er uten mulighet til å forsvare meg. Hadde jeg visst at de var der ute hadde jeg selvsagt fått dem fjernet.»

De som filmet har utvist en oppførsel som er svært respektløs, men som burde være lovlig (dersom vi ser bort fra punktet om at de som filmet tok seg inn på privat grunn uten eiers tillatelse).      

Saken utløste stor debatt, og mange på venstresiden mente at det som vises i stykket er innenfor det som ytringsfriheten beskytter. Vi er enige med dem i dette. Men de på venstresiden har ikke alltid holdt ytringsfrihetens fane høyt, for å si det slik.  

For noen år siden (i oktober 2014) holdt svenske Lars Vilks (som er blitt truet på livet gjentatte ganger etter at han tegnet Muhammed, noe som islam forbyr), et foredrag på Deichmanske bibliotek i Oslo. Temaet var den svenske kunstneren Dan Park, som har skapt en rekke meget provoserende verker. Hans varemerke er å utfordre venstresidens fordommer og forestillinger, og han er blitt fengslet en rekke ganger for å ha utfordret meninger og holdninger som venstresiden betrakter som hellige (det han er dømt for kalles i Sverige «hets mot folkgrupp»). Park er også blitt utsatt for flere fysiske overfall. Da Vilks skulle holde sitt foredrag møtte det opp en rekke demonstranter som mente at Deichmanske bibliotek ikke skulle legitimere de holdninger som Vilks og Park sto for; de mente at dersom Deichmann leide ut et lokale så legitimerte de dermed de meninger som kom til uttrykk. Blant demonstrantene var representanter for og medlemmer av Antirasistisk senter,  AUF, MDG, Ungdom mot rasisme, Radikal Portal, mfl. For disse var visst ikke ytringsfriheten så veldig viktig. 

Så det virker som om venstresidens forsvar for ytringsfriheten ikke er spesielt prinsipielt forankret. 

Som sagt ble Bertheussen arrestert torsdag 14.mars. Begrunnelsen var at hun selv skal ha tent på bilen. Hun skal visstnok ha gjort dette for å vise at angrepene mot hennes hjem var alvorlige, og at politet derfor burde intensivert sitt arbeid for å finne de som hadde stått bak de første tilfellene av hærverk    

Begrunnelsen for arrestasjonen var at hun hadde overtrådt straffelovens § 225 bokstav b) «for å ha foretatt noe som vekker mistanke om at en straffbar handling er begått, uten at den er det».   

Mange trodde da at Bertheussen vill tilstå, og forventet at de som følte med henne ville si at hun begikk denne kriminelle handlingen fordi hun hadde fått et sammenbrudd etter det presset hun var blitt utsatt for etter det som skjedde i teaterforestillingen og hærverket på boligen. Noen omtalte henne også som et offer i denne saken. Vi vil 

her skyte inn at vi tar sterk avstand fra den meget utbredte holdningen om at de kriminelle er ofre. De kriminelle går bevisst inn for å skade andre, og det er de som er utsatt for de kriminelle som er ofre, ikke de som utfører de kriminelle handlingene. Hvis Bertheussen er skyldig er hun ikke et offer, hun er en kriminell. Ja, hun er blitt utsatt for et stort og ubehagelig press av denne forestillingen, men denne type press er noe man må tåle nå man er en prominent person eller er i familie med en prominent person. Slik er det bare. Vil man være anonym så må man velge en vei som innebærer anonymitet. Sagt på en annen måte: dersom Wara ville at familien skulle beholde sin anonymitet burde han ikke tatt jobben som justisminister. Antagelig tenkte han igjennom denne problemstillingen før han sa Ja til å ta jobben, men han forestilte seg nok ikke hvor dypt enkelte venstreorienterte er villige til å synke for å spre sin på alle vis menneskefiendtlige ideologi.               

Men tilbake til saken: hun tilsto ikke, hun nektet for å ha stått bak hærverket. Hennes forsvarer, John Christian Elden, mente også at grunnlaget for arrestasjonen og siktelsen var tynn.  

Dagbladet gjenga for noen dager siden det som var politiets bevismateriale mot Bertheussen, og vi siterer: 

«Bevisene. Dagbladet får bekreftet at det var tre bevis vurdert av PST, og deretter vurdert av en uavhengig dommer, som førte til pågripelse av Laila Anita Bertheussen og en ransakelse av samboerparets felles bolig. Bevis 1. Inngangsdøra til parets bolig skal flere ganger ha vært i bevegelse. Sikkerhetsfirmaet Stanley har på vegne av politiet i Oslo montert bevegelsessensorer på døra. Bevis 2. Overvåkningskameraer plassert både på og ved parets eiendom, samt utenfor eiendommen viser ingen ting i det aktuelle tidsrommet. Noe PST mener utelukker en annen gjerningsperson. Bevis 3. Et av overvåkningskameraene som sikkerhetsselskapet Stanley har montert på eiendommen til Wara/Bertheussen har vært ute av funksjon. Det er foreløpig ikke kjent hvorfor overvåkningskameraet ikke virket. Dette undersøkes nå videre av eksperter».

Vi er langt fra å være eksperter på politietterforskning, men vi synes at dette bevismaterialet er svært tynt. Vi kan ikke forstå at dette kan være grunnlag for å arrestere noen. Hvis dette er alt politet har kan vi ikke forstå at Bertheussen kan dømmes, og vi kan heller ikke se at det er velbegrunnet at Bertheussen står bak disse tilfellene av hærverk. (Å ha en privat, personlig mening om hvem som har gjort dette har et noe lavere krav til begrunnelse/bevis enn det som er nødvendig for å dømme noen i en rettssak.)

Stortingsrepresentant fra FrP, Christian Tybring-Gjedde, som også var navngitt som en av rasistene i teaterforestillingen, har tatt til order for at teateret burde miste sin offentlige støtte (teateret får 12 mill kr i støtte fra Oslo kommune i 2019).  Dette viser også en fullstendig prinsippløs holdning fra FrP-eren – å kutte støtte til et bestemt teater er lite annet enn politisk sensur. Det man burde gjøre var å kutte all offentlig støtte til alle teatre og alle andre kulturutrykk; kun da kan man få et fritt og uavhengig kulturliv. (La oss også ha sagt at all  offentlig støtte til alle oppgaver som ikke hører inn under  de legitime offentlige oppgaver bør kuttes.)  

Men tilbake til hovedpoenget: vi har ingen anelse om hvem som kan ha stått bak hærverket mot Waras bolig, og vi synes at bevismaterialet mot hans samboer er tynt. Hvis det ikke blir noen velbegrunnet dom mot Bertheussen i denne saken er dette da en enorm politiskandale.  

For å oppsummere: Prominente aktører på venstresiden har enda en gang bekreftet sin forakt og respektløshet overfor enkeltmennesker, og deres vrangforestillinger om at en rekke prominente personer i Norge arbeider for å fremme rasisme i Norge er ikke engang idiotisk, og viser enda en gang hvor liten virkelighetskontakt deres ideer og verdier har.

Uansett hvordan dette ender er det en tragedie for Tor Mikkel Wara og hans barn, og også for samboeren, dersom hun er uskyldig. Er hun uskyldig er dette en kolossal politiskandale. 

    

https://www.vol.no/meninger/2019/03/18/«Når-rasist-stempling-forkles-som-kunst»-18683125.ece

 

https://www.blackbox.no/artikkel/refleksjoner-rundt-etterdonningene-av-ways-of-seeing/

https://www.dagsavisen.no/kultur/islamkritisk-pa-deichmanske-1.291836

https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/zLKB1r/de-kaller-det-kunst-jeg-kaller-det-en-grov-invasjon-av-mitt-privatliv

https://www.vg.no/nyheter/i/zLKo55/samboeren-til-tor-mikkel-wara-ut-mot-teaterforestilling-de-er-inntrengere?utm_content=row-7&utm_source=vgfront

https://resett.no/2019/03/19/sv-er-fra-nordland-kritiserer-black-box-rasist-stempling-forkledd-som-kunst/

Avslørende om venstresidens totalitære og diktatoriske sjel 

Alle aktører som vanligvis blir plassert langt til venstre på den politiske skala har hatt perioder hvor de har hyllet eller støttet diktatoriske eller tyranniske regimer. Arbeiderpartiet hadde på 1920-tallet en periode hvor det var alliert med kommunistregimet i Sovjetunionen, mens i praktisk talt hele sin levetid var NKP knyttet til det samme regime. AKP var enda mer ekstremt; det var tilsvarende knyttet til kommunistregimet i Kina, og hyllet ikke bare Kinas tyrann Mao, men også andre diktatorer og massemordere som Castro, Enhver Hoxa og Pol Pot, mens AKPs arvtager Rødt støttet Chavez i Venezuela. (Dette siste eksempelet er helt ferskt. Chavez satt ved makten fra 1999 til sin død i 2013, og gjorde lite annet enn å innskrenke alle friheter i Venezuela. Som følge av dette er landet i dag lutfattig. Under hele denne perioden støttet Rødt helhjertet Chavez´ stadig mer undertrykkende regime.) 

Tidligere er dette området – norsk venstresides omfavnelse av diktatorer, massemordere og tyranner – lite omtalt av historikere; de eneste verker vi kjenner til som har tatt opp dette i noen bredde er Bård Larsen i boken Idealistene (utgitt av Civita i 2011), og den helt nyutkomne Revolusjonens barn: politiske utopiers makt i Norge: Venstresiden mellom demokrati og diktatur 1911-2018, som denne artikkelen er en omtale av. (Man kan dog si at ferske verker som Kaj Skagens Norge vårt Norge (2018) og Terje Tvedts Det Internasjonale Gjennombruddet (2017) berører disse temaene.) Sverige var også her tidligere ute enn Norge. Parlamentarikeren Per Ahlmark ga allerede i 1994 ut boken Vänstern och tyranniet, hvor Ahlmark avslører hvordan den svenske venstresiden nærmest konsekvent har tatt side for tyranniske regimer og mot individuell frihet. Mange har ventet på en tilsvarende bok om den norske venstresiden, og i stor grad oppfyller Revolusjonens barn dette ønsket.     

Hvorfor er ikke dette kommet før nå? Hvorfor er det så få som har ønsket å avsløre venstresidens historie? At partiene selv ikke har hatt noe sterkt ønske om å eksponere sin ikke bare pinlige, men nesten kriminelle fortid, er i stor grad er helt forståelig. At historikere og andre akademikere for det meste har latt dette eksplosive temaet ligge er også forståelig; de aller fleste av dem hører til på venstresiden.  

Men nå begynner det å løsne, og av de nevnte verker er nok Revolusjonens barn den mest ambisiøse. Den er skrevet av fire faghistorikere som hver tar for seg sitt avgrensede tema: Torgrim Titlestad tar for seg venstresidens historie i første halvdel av det tyvende århundre, og Frode Fanebust tar for seg perioden fra annen verdenskrig og frem til 2018. Disse to delene er nokså grundige og omfattende, og dekker godt det som skjedde på venstresiden både i dens forhold til andre land (USA, Sovjetunionen, Kina, Albania, Kambodsja), og det som skjedde av maktspill internt på venstresiden. Vi nevner kort noen temaer: Aps tilknytning til Sovjet og senere brudd med Moskva, NKPs lojalitet til Moskva, som gikk så langt at partiet nærmest 100 % ble drevet fra Moskva både ideologisk og økonomisk; avskallingen i Ap som førte til dannelsen av SF; SFs ungdomsorganisasjon SUF som ble til SUF (ml) og som utviklet seg til AKP(ml); AKPs lojalitet til Kina og Mao og holdningen til til Pol Pots massemord i Kambodsja (ga de støtte til massemordet eller bare fornektet de det som skjedde?); samarbeidet mellom EU-motstandere som førte til først samarbeidet mellom SF, deler av AP og NKP i Sosialistisk Valgforbund som senere ble til Sosialistisk Venstreparti; samarbeidet mellom AKP-folk og enkelte andre i Rød Valgallianse som utviklet seg til partiet Rødt, osv. 

Det er ikke mye her som kommer overraskende på en som har vært en ivrig avisleser de siste 50 år, men det er fint at dette materialet nå er samlet i en lett tilgjengelig bok.  

Før vi går videre vil vi bare anbefale boken til alle som er interessert i norsk politisk historie, og i det som egentlig er venstresidens ideologi og hva venstresiden egentlig står for. Det venstresiden egentlig står for er noe helt annet enn det glansbilde som mange forbinder med de ord som venstresiden utallige talsmenn bruker: samhold, fellesskap, solidaritet, fellesnytten foran egennytten.       

De delene som er skrevet av Fanebust og Titlestad er grundige og gode, og trekker linjen helt frem til vår tid. Vi kommer inn på noen temaer fra disse noe lenger ned. Det er også to andre historikere som er involvert i boken; Stephane Courtois og Antonio Elorza. Kapitlene disse to har skrevet er tynne. Courtois´ kapittel skal ta for seg venstresidens historiske bakgrunn; hans kapittel heter da også «Bakteppe». På 19 sider tar han for seg den russiske revolusjon som egentlig var to revolusjoner, én i februar og én i oktober. Den som skjedde i oktober var egentlig et kupp hvor kommunister avsatte det demokratisk valgte regimet. AKP-miljøets forlag, Oktober, er navngitt etter dette kuppet. Videre, Courtois tar for seg den franske revolusjon, og temaet «sosialismen oppstår». Pussig nok nevner Courtois  ikke Rousseaus innflydelse på den franske revolusjon og den terroren som fulgte.  

Rousseaus ideer dominerte fransk intellektuelt liv fra ca 1760. Hans grunnsyn var at følelser sto over fornuft og logikk, og i politikken mente han at mennesket opprinnelig eksisterte i en tilstand av fredelig likestilling, og at lykken forsvant pga. innføringen av eiendomsrett, sivilisasjon og bruken av redskaper og maskiner. I motsetning til John Lockes vekt på individers rettigheter la Rousseau vekt på kollektivets betydning. Sammen danner alle mennesker i et samfunn ifølge Rousseau en nærmest organisk enhet, og politikken skal føres på basis av en generell vilje, en almenvilje, som uttrykker det felles gode. Men hva som er det felles gode er ikke det fellesskapet ønsker, det er en elite som skal bestemme ut i fra det eliten mener at alle egentlig burde foretrekke.

Revolusjonshelter som Robespierre og Saint-Just betraktet seg som å være prinsipielle egalitære republikanere, og deres fremste inspirator var Rousseau. Ifølge Robespierre ble manglene i enkeltpersoner rettet opp ved å opprettholde det felles gode som han konseptualiserte som folks kollektive vilje; en ide som var avledet av Rousseaus forestilling om almenviljen.

Rousseaus forslag til den troskapsed som han ønsket at staten Korsika skulle kreve av sine innbyggere illustrerer dette: «Jeg gir meg selv, min kropp, min vilje og alle mine krefter til den korsikanske nasjon, og gir den full disposisjonsrett over meg og alle som avhenger av meg». At dette raskt førte til et terrorvelde burde ikke være overraskende i det hele tatt. Som kontrast, Lockes individualistiske frihetsteori om individers ukrenkelige rettigheter som var grunnlaget for dannelsen av USA, førte til at USA raskt ble det mest frie og velstående land i historien. Som sagt, det er overraskende at Courtois´ ikke en gang nevner Rousseau: han fikk jo stor betydning ikke bare for den franske revolusjon, man også for venstresidens ideologi.   

Den andre utlendingen som er medforfatter av boken, Antonio Elorza, har skrevet et etterord  på ca ti sider. Et av hans hovedpoenger ser ut til å være å etablere en forskjell mellom diktaturer som er totalitære og diktaturer som er totalistiske – tittelen på dette etterordet er da også «Totalitarisme og totalisme». Forskjellen ser ut til å være at under totalitarismen må man ikke opponere mot diktaturet, mens under totalisme må man være en ivrig tilhenger av regimet og vise dette ved å delta på møter og parader, lytte til diktatorens timelange taler, etc. For meg ser det ut som om totalisme er et diktaturs første fase, en fase som varer så lenge de som innførte diktaturet tror at det vil resultere i gull og grønne skoger som de lovet at det ville gjøre. Etter hvert innser alle at dette ikke vil skje, alle blir mer resignerte, gir mer elle mindre blaffen i alt, og nøyer seg med å kreve at det ikke skal være noen åpen opposisjon. I sitt kapittel inkluderer dog Elorza islam som et eksempel på totalitarisme, noe som er positivt. 

Vi går nå over til å kommentere noen av de viktige prinsipielle punktene i boken.   

Som nevnt var Arbeiderpartiet tidlig på 1900-tallet et kommunistparti, og Titlestad gjengir følgende vedtak fra 1921: «Arbeiderpartiet skal utvikle et rent kommunistparti, som ikke bare i sine programerklæringer, men i hele sitt arbeid skal følge den kommunistiske taktikk og la alle sine aksjoner befruktes av denne» (s. 66) Og hva innebar en slik taktikk? I Russland Sovjet skjedde følgende: «Bolsjevikpartiet, som hevdet å representere arbeideres og bønders interesser, begynte … fra 1918 å skyte og deporteres titusener av bønder som motsatte seg at deres avlinger ble frarøvet dem av statsmakten» (s. 35). 

Etter hvert la Ap bort den kommunistiske kursen, men den ble tatt over av andre partier som fortsatte på den kursen Ap var på omkring 1920; Ap brøt organisatorisk med Moskva i 1923 (s. 76). LO fortsatte sitt nære samarbeid med kommunistregimet i Moskva, og fikk store økonomiske bidrag til ut på 30-tallet.  

Andre partier hadde et godt forhold til kommunistregimene. Fremtredende AKP-folk var stolte av å ha besøkt Mao og Pol Pot, og toppfolk i SV besøkte Øst-Tyskland på 80-tallet. Boken tar også for seg temaer som sjølproletariseringa AKP satte i verk, utfrysing av de som ikke marsjerte i takt, overtagelse og kupping av ellers tverrpolitiske grupper, mmm.   

Et av de mest interessante fenomenene som er omtalt i boken, et stort tema som egentlig fortjener en egen bok, er arbeiderbevegelsens forsøk på å bygge opp et parallellsamfunn i Norge. Arbeiderfolkene ønsket ifølge sine ledere ikke menge seg med borgerskapet, og dannet sine egen foreninger og lag på en rekke områder: de hadde egne idrettsforeninger, egne sangforeninger, egne teatergrupper, en egen butikkjede, egne avholdsforeninger, og til og med et eget sjakkforbund (som var en underavdeling av Arbeidernes Idrettsforbund). De venstreorienterte ville heller ikke feire 17. mai: 17. mai ble fremstilt som «de fete grossereres beruselsesdag, [hvor] overklassens barn hengir seg til løyer, [og] de voksne til drikk og utsvevelser» (det var Aps fremste mann tidlig på 1900-tallet, Martin Tranmæl, som slik beskrev feiringen av nasjonaldagen (s. 135). Boken siterer en historiker: «Ord som «nasjonal» og «fedreland» var ikke gangbar mynt annet enn som angrepspunkter mot det borgerlige samfunn» (s. 136).  Venstresiden var heller ikke så begeistret for det militære, som de så på som borgerskapets undertrykkelsesapparat.

Alt dette var sterkt  medvirkende årsaker til at nasjonalfølelsen sto svakt blant de som sognet til arbeiderbevegelsen, og til at det militære forsvar var i så dårlig forfatning da tyskerne angrep i 1940. Det var krigen og okkupasjonen som igjen vekket nasjonalfølelsen, og forsøket på å danne et eget parallellsamfunn opphørte i de første tiår etter 1945.  

Det er mye mer man kunne referere fra Titlestads interessante fremstilling av perioden frem til 1940, men vi hopper nå over til etterkrigstiden. Fanebust gjør grundig rede for det meste som skjedde på venstresiden, og han legger ikke skjul på noe. Han legger stor vekt på Einar Gerhardsens dyktighet som praktisk politiker, og også Håkon Lies ansvar for å lede Ap trygt inn i USAs favn som medlem av NATO.     

Han forteller om studentopprør, Vietnamkrigens betydning for de venstreradikale, og om venstresidens tomhet etter Sovjets sammenbrudd og Kinas svik; lederne i Kina forkastet Mao og å innførte en langt friere økonomi, en nyorientering som raskt ga en betydelig velstandsvekst i Kina).

De venstreorienterte gikk da over til en tilsynelatende ny politikk. De skulle ikke lenger kjempe for statlig overtagelse av næringslivet, nå skulle de bare regulere mer, utjamne mer, og innføre flere offentlig gratistilbud. Det kom inn to nye ideologier/bevegelser: islam og miljøbevegelsen. Store deler av de som tidligere var doktrinære sosialister kastet seg på miljøbevegelsen og brukte dennes ide – vår frihet er i ferd med å ødelegge jorden og kun statlige reguleringer og inngrep kan redde oss – som påskudd for ytterligere statlige reguleringer og innskrenkelse av frihet, som er det samme som venstresiden alltid har gått inn for.        

Videre, i samsvar med forstillingen om at «min fiendes fiende er min venn» ble venstresiden alliert med islam. Venstresiden hevdet at de var imot imperialisme og kolonialisme, og siden islam kjempet imot vestlig innflydelse i områder hvor islam  tidligere sto sterkt, så det ut som om islam og venstresiden hadde samme fiende: individualisme, individuell frihet, den enkeltes rett til å leve sitt liv slik han eller hun selv ønsker. 

Selv om venstresiden hevdet at den sto for kvinners rettigheter, homofiles rettigheter, og ytringsfrihet, og islam var sterkt imot dette (islam mener at kvinner er underordet, og at homofile handlinger og blasfemi skal straffes med døden), så omfavnet venstresiden islam som om de var nære slektninger som ikke hadde sett hverandre på mer enn 1000 år. Hva venstresiden da egenetlig mener burde med dette være klinkende klart. 

 Sosialismen og islam viste seg å være nærmest identiske tvillinger selv om de kom til verden på ulike tidspunkter. Islam ble født i en irrasjonell tid og ble en religion, sosialismen ble født inn i en tid hvor rasjonaliteten sto noe sterkere og ble da markedsført som en rasjonell teori («videnskapelig sosialisme»). Men begge ideologiene har som mål å gi tvangsmakt til noen få og å undertrykke folk flest. Begge ideologiene tiltrekker seg maktmennesker og resulterer i fattigdom, undertrykkelse, nød og elendighet overalt hvor de blir innført.

Fanebust er svært god på forholdet mellom venstresiden og islam, men legger alt for liten vekt på venstresidens forhold til miljøbevegelsen.   

Selv om jeg uforbeholdent vil anbefale boken, er det enkelte punkter jeg er kritisk til, og hvor boken kunne gått dypere inn i problemstillingene. 

Boken setter opp som alternativer demokrati vs. diktatur. Men det er ikke noen fundamental forskjell på disse to: i et diktatur er det et lite mindretall som bestemmer, mens i et demokrati er det flertallet som bestemmer. For den som blir bestemt over og som hindres i å gjøre det han vil (av fredelige handlinger), spiller det mindre rolle om de som hindrer ham har et flertall bak seg eller ikke. Ja, man kan si at i et demokrati er det frie valg og ytringsfrihet, men som alle vet: det er så liten forskjell mellom de partiene som blir valgt til å lede at få merker forskjellen om man få en ny regjering, og mht. ytringsfrihet så blir denne stadig begrenset med og mer i Vestens demokratier. Demokrati og diktatur er da ikke essensielt sett forskjellige; de er to alen av samme stykke. Alternativet er full individuell frihet, hvor hver enkelt har rett til å utføre alle handlinger som ikke innebærer initiering av tvang mot andre. Frihet er retten for den enkelte til å bestemme over sin kropp, sin eiendom og sin inntekt.     

Alternativene demokrati vs. frihet bygger på de mer grunnleggende alternativene kollektivisme vs. individualisme. Kollektivisme sier at gruppen er det primære og at hver enkelt må rette seg etter det gruppen, dvs. dens ledere – politikerne – måtte bestemme. Individualismen sier at individet er den primære enhet, og at ethvert individ skal ha rett til å handle slik de selv finner riktig så lenge det ikke initierer tvang mot andre. Etter mitt syn er individualisme det riktige grunnsyn fordi det er individer som tenker og handler (jeg har diskutert denne problemstillingen utførlig i et kapittel i min bok Krig, fred, religion og politikk). Kun individualisme fører til frihet, men kollektivisme fører til tvang og diktatur (og demokrati er bare en sminket variant av diktatur).  Sagt på en anne måte: kommunisme, sosialisme, nasjonalsosialisme (nazisme) og fascisme er alle venstreorienterte ideologier.          

Et viktig element i de venstreorienterte visjon er å skape «det nye mennesket». «Arbeidet for å skape det nye mennesket  … er en sentral del av kampen for å skape det sosialistiske samfunnet» (s. 83).    

Det er lite som viser venstresidens ønsketenkning og manglende virkelighetskontakt så klart og tydelig som akkurat dette ønsket. Det man bør gjøre er å finne ut hvordan mennesket er,  og så skape en etikk og en politisk teori som gjør at mennesket kan skape seg et godt liv og organisere samfunn slik at dette blir mulig. Dvs. man ser på virkeligheten først, og lager så teori, filosofi, etikk, og politikk ut i fra dette. Men det venstresiden gjør er å fantasere frem en etikk og en politikk, og så skal de lage et nytt menneske som passer til denne fantasimodellen. At dette fører til massemord på de som ikke kunne eller ville tilpasse seg de venstreorientertes fantasifoster burde ikke overraske noen; venstresiden har ingen respekt for de enkelte menneske og dets ønsker om selv å skape seg et godt liv ved produktiv innsats og fredelig sameksistens; det venstresiden tenker er på denne måten: «tilpass deg vår modell eller så dreper vi deg!» De mer moderate på venstresiden går dog ikke så langt; de setter bare avvikerne i fengsel (noe som skjer i Norge i dag). 

Hva er da venstresiden, og hva er høyresiden? Jeg har skrevet utførlig om dette et annen sted (link nedenfor), og vil her bare gi en kort skisse med utgangspunkt i det som sies i denne boken. Venstresiden består ifølge forfatterne av partier som Rødt, NKP, SV og Ap (og deres tidligere versjoner), samt aviser som Klassekampen, og de som sogner til disse miljøene. Boken gir ingen formell definisjon av begrepene «høyresiden» og «venstresiden», men man leser følgende på side 7-8: «Heller enn å snakke om bevegelser på den ytre høyre- og venstresiden som totale motsetninger, er det på høy tid å erkjenne at kommunisme og fascisme er ideologiske søskenbarn i en familie om også huser islamismen. Disse ideologiene forenes i sin totale forakt for individet … ». 

Ja, kommunisme og fascisme og nasjonalsosialisme og islamisme er alle totalitære bevegelser som ikke har noen respekt for det enkelte individ. Men da burde forfatterne ha sett at motsetningen til de nevnte bevegelsene da må være en tankeretning som innebærer full respekt for det enkelte individ. 

Den korrekte måte å definere venstresiden og høyresiden blir da slik: venstresiden består av de aktører (partier, organisasjoner, personer) som vil øke statens* makt, dvs. som vil ha høyere skatter og avgifter, ha flere statlige reguleringer, og flere statlige støtteordninger og tilbud som gis mer eller mindre gratis** til befolkningen. Høyresiden består av de aktører (partier, organisasjoner, personer) som vil redusere statens makt, dvs. som vil ha lavere skatter og avgifter, ha færre statlige reguleringer, og færre statlige støtteordninger og tilbud.

(*Når vi skriver «staten» inkluderer vi i dette også andre fellesskap som man er tvunget til å være med i så som kommuner og fylkeskommuner. **Med «gratis tilbud» mener vi tilbud som ikke betales av brukeren når han benytter dem, men er betalt av borgerne gjennom alle typer skatter og avgifter.)

Det virker som om bokens forfattere plasserer partier som Høyre og FrP på høyresiden. Men kan en slik oppfatning være korrekt? Vi har nå hatt en regjering med disse to partiene som de tyngste aktører siden valget i 2013, og hva har skjedd? Her er noen av de tingene som regjeringen har innført (eller vil innføre): den har utvidet verneplikten, den har redusert kvinners rett til selvbestemt abort, den har innskrenket ytringsfriheten, den har økt skatter og avgifter, den har intensivert reguleringene av næringslivet og forbudt nye tjenester som Uber, den vil innskrenke retten til aktiv dødshjelp, og den fjerner muligheten for tollfri import (grensen for tollfri import var i mange år 200 kr, så ble den økt til 350 kr, og nå skal denne grensen fjernes helt). Dette er ikke en høyreorientert  politikk. Dette er ikke en politikk som gjør den enkeltes frihet større.     

La oss før vi avslutter nevne en pussig trykkfeil. Nå skal man normalt ikke legge vekt på trykkfeil i en slik bok; man er klar over at korrekturlesing er en avansert kunst og at små forlag (boken er utgitt på Omnibus) ikke har like store ressurser som f.eks. Gyldendal kan sette inn på dette området. I denne boken er det en og annen trykkfeil, men det er en trykkfeil som burde ha blitt oppdaget; den opplyser at terrorangrepet mot USA i september 2001 skjedde 9. september (s. 249). Ja, datoen for dette angrepet omtales som 911– men dette er 11. september. 

Helt til slutt. Til tross for de innvendinger vi har anbefaler vi boken på det varmeste. Boken har samlet en rekke opplysninger og en rekke gode vurderinger som bør være og nå endelig er er lett tilgjengelige for alle. At vi synes at forfatterne burde ha gått dypere på enkelte grunnleggende problemstillinger endrer ikke på dette. 

Da boken ble lansert arrangerte document.no et møte hvor de to norske forfatterne snakket om bokens temaer, og vi vil også anbefale alle å se videoopptaket av dette møtet (link nedenfor).   

 

 

 

 

 

 

https://www.bokkilden.no/historie/revolusjonens-barn-frode-fanebust/produkt.do?produktId=19563278

https://www.bokkilden.no/politikk-og-regjering/krig-fred-religion-og-politikk-vegard-martinsen/produkt.do?produktId=11190169

https://www.gullstandard.no/2018/11/01/venstresiden-og-hoyresiden-korrekt-definert/

https://www.document.no/2019/03/08/video-av-motet-7-mars-den-norske-venstresidens-totalitaere-aspekter/

Hemmeligheten bak Alexandria Ocasio-Cortez´suksess

Alexandria Ocasio-Cortez er nyvalgt medlem av Representantenes hus i USA, og allerede før hun ble valgt inn var hun blitt en svært populær politiker. I dag har man en ganske sikker måte å måle dette på: antall følgere man har på Twitter. Her er hun den politiker i USA som har flest følgere (nest etter president Trump, selvfølgelig). 

Ocasio-Cortez er sterkt venstreorientert, og omtaler seg som «selverklært demokratisk sosialist». Hun arbeidet for gammelsosialisten Bernie Sanders´ kampanje foran nominasjon til presidentvalget i 2016.   

Dagbladet omtaler henne slik: «Alexandria Ocasio-Cortez har tatt amerikansk politikk med storm …», beskriver henne som «Demokratenes nye stjerneskudd», og forteller at hun «på kort tid har blitt umåtelig populær». Videre: «… i november ble hun en av frontfigurene da en bølge av kvinner og minoriteter veltet inn i Representantenes hus med Demokratenes seier i mellomvalget». Det Dagbladet skriver er representativt for hvordan mainstreampressen omtaler henne. Så hun er virkelig populær. I hvert fall hvis man skal tro Dagbladet og andre magasiner og blader som tilhører mainstream. 

Men hun har ingen innsikt i og forståelse for noe som helst. Et par eksempler. Nylig lanserte hun «the Green New Deal», åpenbart inspirert av Roosevelts New Deal, en pakke omfattende reguleringer av økonomien som førte USA inn i en av de største økonomiske krisene historien har sett (Norge ble også rammet av krise, og her ble dette tiåret kalt «de harde 30-åra»). 

Dagbladet skriver om hennes miljøplan: «nylig sjokkerte hun med å foreslå en radikal klimapakke som har fått navnet «Green New Deal», en plan for å bremse global oppvarming …». 

Dagbladet forteller selvsagt svært lite om hva denne pakken består av, men her er noen av elementene (sitert fra John Perazzos artikkel i frontpagemag): 

«It aims to make the U.S. 100 percent reliant on renewable energy sources (wind, water, solar) by 2035. …».

«It will require the investment of trillions of dollars and the creation of millions of high-wage jobs. [USA] must again invest in the development, manufacturing, deployment, and distribution of energy but this time green energy. …». 

«… the energy plan would require wealthy people «to start paying their fair share in taxes». …  Cortez suggested that tax rates of «60 or 70 percent» on top earners would be fair and appropriate».

Cortez siteres på følgende: «It’s going to require a lot of rapid change that we don’t even conceive as possible right now. What is the problem with trying to push our technological capacities to the furthest extent possible?»

«The Green New Deal would eliminate all fossil fuels from the U.S. electric grid by 2030, thereby forcing Americans to use much more expensive and much less reliable energy sources such as wind (which costs twice as much as power derived from coal and oil) and solar (which costs three times as much). The plan would also mandate trillions of dollars in spending on a government-approved «upgrade» of all homes and businesses in the United States ― to make them more «energy efficient».

Er poeng som ikke nevnes i artikkelen vi har sitert er at planen går inn for å erstatte fly med tog: «Air travel stops becoming necessary» (dette, og en rekke andre poenger, er hentet fra atr.org, link nedenfor).

Før vi går videre vil vi igjen konstatere at det ikke finnes noe klimaproblem; klimaet varierer naturlig, menneskets påvirkning er svært liten, og alle seriøse forskere vet dette. Politikere derimot bruker påstandene om en kommende klimakatastrofe for å tilrane seg enda mer makt. (Se f.eks intervjuene med Lars Bern linket til nedenfor.)  Den politikken Ocasio-Cortez står for er fullstendig vanvittig; dersom den gjennomføres vil USA bli som dagens Venezuela, som pga. den sosialistiske politikken som er ført der de siste årene under Chavez og Maduro, en politikk som Ocasio-Cortez støtter, har gått fra å være et rikt land til å bli lutfattig. 

Alexandria Ocasio-Cortez har et kunnskapsnivå som er omtrent som det en syvåring har, men hun kompenserer elegant for dette ved rett og slett å unnlate å svare på vanskelige spørsmål når denne type spørsmål en sjelden gang i blant dukker opp fra en journalist.

Her er et eksempel. I et intervju ble hun spurt om hvordan man skulle finansiere alle de dyre programmene hun forslår. 

«I think it’s that same exact thing. It’s that we … they say, «How are you gonna pay for it?» as though they haven’t used these same ways to pay for unlimited wars, to pay for trillion-dollar tax cuts and tax cut extensions. They use these mechanisms to pay for these things all the time. They only want to know … it just seems like their pockets are only empty when we’re talking about education and investing in human capital in the United States: education, healthcare, housing, and investing in the middle class. All the sudden, there’s nothing left. All the sudden, the wealthiest nation in the world, we’re just totally scarce. We have complete scarcity when it comes to the things that are most important. And so for me, I think it belies a lack of moral priority and that’s unfortunate. I think that a lot of these folks, especially those perhaps on the Democratic side, they don’t even see it, you know?… I legitimately think that they start kind of buying into conservative talking points. They get dragged into their court all the time. And I think it is because there is this really myopic and also just misunderstanding of politics as this flat, two-dimensional left-right thing.»

Ja, dette var hennes svar, og den som vil bekrefte at dette er korrekt gjengitt kan selv sjekke videoen fra dailywire nedenfor. Journalisten unnlot å følge opp dette ikke-svaret. Hun har også besvart samme spørsmål fra andre intervjuere på akkurat samme måte. 

Så hvorfor er hun da så populær? 

Det at hun er så populær viser at fakta og logikk ikke betyr mye i politikken. Det som har alt å si er karisma, sjarm, talegaver, selvtillit, og at man gir et inntrykk av at man vet hva man snakker om. Har man dette er man sikret suksess i politikken – forutsatt at en ekstremt viktig forutsetning er til stede: man må i praktisk politikk representere de grunnleggende filosofiske verdier som allerede finnes i befolkningen.   

Sagt på en litt annen måte: den som vil inn i politikken og bli valgt og bli kjendis, og som har karisma, sjarm, talegaver og selvtillit, er sikret suksess bare dersom hans eller hennes politikk er en manifestering av grunnleggende ideer som folk flest (eller en stor gruppe) allerede har sluttet opp om.  

Det er derfor Cortez er så populær. Hun ser godt ut. Hun er karismatisk og har store talegaver, og det hun sier er uttrykk for ting som mange i befolkningen allerede mener og slutter opp om: vi har problemer og derfor må vi ha flere reguleringer og staten må styre mer, de rike må betale mer slik at vi får hjulpet de svake og de fattige, vi står foran en klimakrise og løsningen er flere reguleringer, høyere skatter og subsidiering av fornybar energi, osv.

For å gjenta: Cortez er populær fordi hun bare sier det som svært mange allerede mener. Dette er hemmeligheten som sikrer suksess i politikken (vi gjentar også at dette er veien til suksess dersom formålet med engasjementet i politikken er å bli valgt inn i styre og stell).  

Dette betyr at dersom en person engasjerer seg i politikken og forsøker å bli valgt, dersom  han har sjarm og karisma, og har saklige argumenter og alle fakta og all logikk på sin side, vil ha ikke bli valgt uansett hvor mange debatter han vinner dersom hans standpunkter og verdier ikke allerede som finnes i betydelig grad i befolkingen. 

Skal en politiker bli valgt må de verdiene han gir uttrykk for allerede ha en sterk stilling i befolkningen når han stiller til valg. Dersom disse verdiene ikke har en slik sterk stilling vil han ikke bli valgt. 

Tre historiske eksempler: Dersom Adolf Hitler hadde stilt til valg i USA før 1800 ville han ikke fått noen oppslutning i det hele tatt: de verdiene har sto for hadde ingen oppslutning  i amerikansk kultur i denne tidsperioden. Hadde Thomas Jefferson stilt til valg i Tyskland på 1930-tallet ville han ikke fått noen oppslutning i det hele tatt: de verdiene har sto for hadde ingen oppslutning i tysk kultur i denne tidsperioden. Men Hitler i Tyskland på 30-tallet fikk stor oppslutning, og Jefferson i USA før 1800 fikk stor oppslutning. Tredje eksempel: Carl I. Hagen gjorde FrP til et stort parti mot slutten av 80- tallet; ved valget i 1989 gikk partiet frem fra 2 til 22 representanter. Dette var høyrebølgens tiår, liberalistiske ideer fikk økende oppslutning, og Carl I. Hagen var en mester i ri på denne bølgen. Hagen hadde da karisma, sjarm, talegaver, og selvtillit. (Dessverre var han fullstendig prinsippløs så han kastet bort suksessen med en gang og FrP som liberalistisk parti ble ødelagt. Partiet er nå et vanlig  sosialdemokratisk parti som til og med er kommet inn i regjering – belønningen det fikk for å kaste sine prinsipper er stor oppslutning og plasser rundt Kongens bord.)  

Nå kan man arbeide politisk uten å sikte på å bli valgt, og det finnes i hvert fall en norsk suksesshistorie som viser dette: AKP(ml). Partiet blei danna i 1972, og ble lagt ned i 2007. Partiet var et konsekvent kommunistparti, det hyllet diktatorer og massemordere som Stalin, Mao og Pol Pot, det arbeidet for å gjøre Norge om til et stalinistisk diktatur, det var for væpna revolusjon. 

Partiet besto av studenter, noen av dem nokså intelligente, men disse var helt uten virkelighetskontakt og fornektet opplagte og velkjente fakta innen alle fagområder, spesielt innen filosofi, historie og sosialøkonomi. Partiet stilte til valg, men kom aldri inn på Stortinget – men det var heller aldri deres mål. Partiets mål var å indoktrinere flest mulig mennesker i den kommunistiske ideologien, og her var deres suksess kolossal. Et meget stort antall mennesker lot seg indoktrinere, og mange av disse sitter nå, noen tiår etter partiets storhetstid, i viktige stillinger i akademia,  i forlagene, i pressen, i byråkratiet, i NGOer. Fra alle disse maktposisjonene har de en kolossal innflydelse i Norge i dag.

APKs suksess i sin indoktrineringsvirksomhet ser vi altså tydelig omkring oss i dag. AKP er i stor grad videreført i partiet Rødt, og dette partiet har på de siste meningsmålinger en stor oppslutning. En måling publisert 5. mars i år forteller at Rødt har en oppslutning på riksbasis på 7,2 %, (pollofpolls), og en annen måling viser at Rødt har en oppslutning på nesten 12 % i Oslo: «Rødt er en rakett … Rødt fikk en oppslutning på 11,8 prosent» (Dagbladet). 

Bakgrunnen for denne suksessen – eller egentlig tragedien – er at de som tilhørte miljøet omkring AKP ikke bare jobbet politisk, de satset også på en rekke andre arenaer for å spre sin marxistiske propaganda: de startet forlaget Oktober, plateselskapet Mai, teatergruppen Tramteatret, avisen Klassekampen. Også barn var med i målgruppen for denne indoktrineringen: Pelle Parafins Bøljeband var en regelmessig gjest i barneprogrammer på NRK omkring 1980. Flere av disse lever forsatt i beste velgående, men  propagandavinklingen er noe mindre åpenbar nå enn den var i startfasen.   

Så AKP og miljøet omkring gjorde det riktige for å oppnå makt og innflydelse: det fikk ingen oppslutning fra velgerne mens det var et parti, men folk som sognet til partiets arbeidet på sikt med å indoktrinere de lettlurte og virkelighetsfjerne med sin totalitære ideologi, og noen tiår etter er de på Stortinget og ser i dag frem til et kjempevalg i 2019. (Vi skyter inn at det er relativt enkelt å spre den kommunistiske ideologien; den er bare en sekulær variant av kristendommen, en ideologi som har stått sterkt i innpå 2000 år.) 

Vi oppsummerer: veien til suksess i politikken er følgende: på kort sikt vil en karismatisk person få oppslutning dersom han eller hun målbærer holdninger som allerede står sterkt i befolkningen. Fakta og logikk spiller ingen rolle. Det er dette som er årsaken til Ocasio-Cortez´suksess – og det samme prinsipp er også årsaken til Rødts suksess i dag. 

Dersom det man står for (dvs. de fundamentale ideene som ligger til grunn for det man mener i praktisk politikk) har liten oppslutning vil man ikke bli valgt. Det man bør gjøre da er å berede grunnen, dvs. man må arbeide for å spre de ideer som må feste seg i betydelig omfang  i befolkningen slik at man kan få oppslutning noen tiår frem i tid (slik AKP gjorde). 

  

 

 

 

 

https://www.dagbladet.no/nyheter/stjerneskuddets-uttalelse-skapte-raseri—respektlos/70856592

https://www.frontpagemag.com/fpm/272773/exactly-what-green-new-deal-john-perazzo

https://www.atr.org/green-new-deal-air-travel-stops-becoming-necessary

https://www.dailywire.com/news/34207/watch-ocasio-cortez-asked-how-shell-pay-everything-ben-shapiro

http://www.pollofpolls.no/?cmd=Kommentarer&do=vis&kommentarid=2555

http://www.pollofpolls.no/?cmd=Kommentarer&do=vis&kommentarid=2550

https://www.dagbladet.no/kultur/rodt-er-en-rakett-og-bjornar-moxnes-en-dyktig-politisk-pyroteknikker/69978177

Intervjuer med Lars Bern 

https://www.youtube.com/watch?time_continue=2&v=DRFO5njpMSE

https://www.youtube.com/watch?v=HmTGjIBrWqc

Bløffmakeren Donald Trump

Trump fremstilte seg som mesteren i The Art of the Deal – som altså er tittelen på en av de bøker han står som forfatter av. Dette var en beskrivelse som fint kan høre hjemme på en reklameplakat for et TV-show, men som vi har sett i de to årene Trump hat vært president, den gir det ikke et bilde av virkeligheten. Hadde den gjort det ville vi sett en rekke avtaler som viste at Trump var mannen som virkelig kunne gjøre «America great again». Men det finnes ingen slike avtaler. 

President Trumps reforhandling av den nordamerikanske frihandelsavtalen (ved virkelig frihandel er det ikke noe behov for noen avtale, men dette punktet lar vi ligge) besto kun av overfladiske endringer og å gi avtalen et nytt navn, dvs. det Trump har fått i stand er kun en rebranding. Mexico har ikke på noe vis gått med på å finansiere muren som skal bygges langs hele grensen mellom Mexico og USA, og Trump har heller ikke fått i stand en avtale med Kongressen om å bevilge pengene. I stedet har han erklært en «emergency situation», noe som muligens er formelt lovlig, men som ikke er i samsvar med intensjonen i de lover som gir presidenten slike fullmakter: situasjonen på grensen har vært slik som den nå er med noe varierende intensitet i mange år, og da er den pr. def. ingen «emergency».   

De penger Trump eventuelt klarer å skaffe for å bygge en slik mur (deler av den er allerede på plass) er da ikke skaffet fra Mexico, slik han lovet under valgkampen, pengene vil bli tatt fra amerikanske skattebetalere. 

I forhold til Kina er det ingen reelle endringer. Prosessen ser ut til å ha endt med en retur til forholdene slik de var før Trump ble president – og mht. det viktige punktet om at Kina skal begynne å respektere den type lover som gjelder for patenter og copyright som gjelder i siviliserte land, er det ingen ting som tyder på at dette er noe som vil skje i overskuelig fremtid; alt tyder på at Kina i det store og hele vil fortsette samme politikk som tidligere, dvs. å ikke respektere vestlige aktørers copyright/patenter. 

Hva så med Nord-Korea? Nord-Korea er at av de aller verste land på jorden: det er et kommunistdiktatur hvor et stort antall mennesker er satt i fangeleir under grusomme forhold bare får å ha blitt mistenkte for å være opposisjonelle eller bare for å ha utvist en avvikende oppførsel, og hvor lederen, Kim Jong-Un, har fått henrettet et stort antall mennesker på grusomme måter, blant dem sin onkel og sin halvbror. Denne barbariske tyrannen omtaler Trump som sin venn, og gir ham respekt ved å behandle ham som en likemann. Her er noe fra et referat om hvordan Trump beskrev denne vennen etter et av møtene med ham: «He [Trump] had known plenty of people who had grown up wealthy and whose families were powerful … Many of them emerged messed up … Kim wasn’t one of them» (kilde: CNN). 

Men hva skjer da med presset om å få Nord-Korea til å avstå fra å videreutvikle atomvåpen? 

Etter ett år og to personlige toppmøter oppnådde Trump … ingenting. Den koreanske diktatoren derimot, fikk akkurat det han trengte; han lurte Trump trill rundt – i hvert fall hvis vi skal skal tro en kommentator i Washington Post: «Trump got played by Kim Jong Un ― again. … Make no mistake, the collapse of this week’s U.S.-North Korea summit in Hanoi is a win for Kim Jong Un. Trump and his officials are already spinning this as a draw, stating that North Korea has promised to continue its testing moratorium, claiming unspecified progress was made inside the talks and promising the negotiations will continue. But by securing an extension of the process while giving up nothing on denuclearization, Kim can continue improving his country’s nuclear and missile capabilities, benefit from an ever-eroding sanctions regime and enjoy his elevated status as a newly respected member of the international community.»

Men hva med at økonomien i USA ser ut til å gå så godt? Det er betydelig økonomisk vekst, arbeidsløsheten er lav, og disse tallene er langt bedre enn de var under Trumps forgjenger.

Trump har fått til noen skattelettelser og noen dereguleringer, og på dette området er det slik at selv små endringer raskt fører til betydelig positive effekter på økonomien. Men Trump har i hovedsak innført disse ordningene på en måte som gjør at det vil bli svært enkelt å endre dem dersom det kommer en president som mener at skatteøkninger er en god ting. Trump ville – dersom han virkelig hadde vært en mester i the art of the deal – innført slike bedringer ved å gjøre dem permanente, og slik at en senere president ikke kunne legge kursen helt om ved bare å skrive under et papir. 

USA har en ordning med «executive orders», hvor presidenten har fullmakt til alene å bestemme enkelte viktige ting. I sin periode har Trump brukt denne muligheten omtrent dobbelt så ofte som sin forgjenger Obama. Mens Obama var president var Trump selvfølgelig sterkt kritisk til president Obamas omfattende bruk av slike «executive orders» – grunnen var at de kun var ment for relativt enkle ting som ikke krevde behandling i Kongressen, men nå brukes de som en måte som innebærer at Kongressen omgås. Det hører med til historien at den som oftest brukte slike «executive orders» var han som for alvor regulerte USAs økonomi nesten i hjel (noe som førte til krisen i «de harde 30-åra») og gjorde USA om til en velferdsstat stikk i strid med intensjonen i USAs grunnleggende prinsipper og dokumenter: Franklin D. Roosevelt. 

La oss også ta med vår tids viktigste utenrikspolitiske spørsmål: kampen mot militant islam, som en rekke grupper forsøker å spre med militær makt: IS, AlQaida, Taliban, Boko Haram, Hezbolla, Hamas, mfl. Bak disse står Iran og Saudi-Arabia – og Saudi-Arabia er alliert med USA! President Obama trakk amerikanske styrker ut av Irak fra 2008, noe som førte til en kraftig oppblomstring av militant islams slagkraft i Irak og områder omkring. Trump trappet opp igjen den militære innsatsen mot IS, og man har fått det inntrykk at IS nærmest er nedkjempet. Men man må ikke ta seieren på forskudd. På Document.no leste vi nylig følgende: «Amerikansk militærtopp advarer mot å tro at IS er knust».    

Så vi avslutter med å låne en formulering fra Robert Tracinski: Donald Trump er ikke en stor president, han spiller en på TV.       

 PS: I august 2015 skrev vi en kommentar om Trump hvor vi beskrev han som mann som er «all hat and no cattle». Vi står fortsatt for denne vurderingen. Men som så mange andre tok vi feil når vi sa at vi ikke trodde han ville bli valgt.  http://www.stemdlf.no/node/5724/ 

 

 

 

https://en.wikipedia.org/wiki/List_of_officials_purged_and_executed_by_Kim_Jong-un

https://en.wikipedia.org/wiki/Assassination_of_Kim_Jong-nam

https://edition.cnn.com/2019/02/26/politics/donald-trump-kim-jong-un-friendship-chemistry/index.html

https://www.washingtonpost.com/opinions/global-opinions/trump-got-played-by-kim-jong-un–again/2019/02/28/784a3228-3b8f-11e9-a2cd-307b06d0257b_story.html?utm_term=.fd0647c58868

https://www.washingtonpost.com/politics/trump-and-kim-downplay-expectations-as-key-summit-talks-begin/2019/02/28/d77d752c-3ac5-11e9-aaae-69364b2ed137_story.html?utm_term=.7aaadbb4de16

https://edition.cnn.com/2017/10/13/politics/donald-trump-executive-orders/index.html

https://www.al.com/news/2018/07/how_many_executive_orders_has.html

https://www.document.no/2019/03/07/amerikansk-militaertopp-advarer-mot-a-tro-at-is-er-knust/

Venstre i et nøtteskall 

La oss først si at vi med tittelen ikke mener at Venstre nå er blitt så lite at det får plass i et nøtteskall; det vi mener med tittelen er at vi meget kort skal skissere essensen av det som partiet Venstre virkelig er og de problemer det nå står oppe i. Og på det viktige spørsmålet om Venstre nå er blitt så lite at det vil forsvinne er svaret et klinkende klart Nei! Selv om Venstre nå har en oppslutning på meningsmålingene på omkring 2 %, så er vi sikre på at Venstre vil reise seg igjen til gamle høyder og kanskje komme opp på 4 eller i beste fall for dem 5 %! Hvorfor? Det kommer vi til etter hvert. 

Men hva er Venstres problem i dag? Vi gjengir det sammendrag som TV2s reporter Aslak Eriksrud ga i nyhetssendingen i går: «Lederen i Unge Venstre mener at velgerne ikke skjønner noen ting av hva Venstre står for, og dette er det partilederen som har ansvaret for, og de lanserer Sveinung Rotevatn som ny leder. Guri Mellby lanseres av andre som lederkandidat [selv om sittende leder Trine Skei Grand er valgt for å sitte frem til landsmøtet i 2020]. Distriktspolitikere er frustrert over manglende distriktsprofil, bypolitikere mener at Venstre ikke har noen urban profil, og dette er krevende. En Stortingsgruppe som opplever at partiledelsen nærmest forsvant etter at partiet gikk inn i regjering. Så det er mye frustrasjon i Venstre og når dette krydres med katastrofalt dårlige meningsmålinger på ett-  og to-tallet, som er dårlig selv til Venstre å være, så sier dette noe om hvor presset Trine Skei Grande er.» 

Det er i hovedsak to grunner til at Venstre nå har disse enorme problemene, og ifølge eksperter ligger an til å gjøre sitt dårligste kommunevalg noensinne. Til akkurat dette vil vi si at det er et halvt år igjen til valget, og at det er alt for tidlig å spå noe fornuftig om valgresultatet allerede nå. 

Men det er som sagt to hovedproblemer, og de henger intimt samen; det ene er en følge av det andre, eller: håndteringen av det ene er en følge av det andre. 

Det ene er lederens oppførsel, både i rollen som leder og som privatperson. Som leder har hun omtalt en lokallagsformann som «psykopat», en annen tillitsvalgt har hun omtalt som «han homoen», og en gang skjelte hun ut en partifelle under en telefonsamtale med et medlem av et annet parti – og dette skjedde mens flere kunne høre den pågående telefonsamtalen. I tillegg til dette kommer en hendelse under bryllupet til partiets nesteleder, hvor hun oppførte seg på en helt upassende måte. Bare denne siste hendelsen ville ha ført til at enhver annen leder i enhver annen organisasjon eller virksomhet hadde måttet forlate sin stilling. (Denne hendelsen var kjent blant norske journalister i flere år, men ingen skrev om den før Resett publiserte saken for litt over ett år siden. Dette bekrefter enda en gang at mange journalister ikke primært er opptatt av å informere, de er mer opptatt av å fremme en politisk agenda: de vil skade noen og fremme og/eller beskytte andre – noe som egentlig gjør at de ikke fortjener betegnelsen «journalist», men vi lar dette poenget ligge i denne omgang).

Denne siste saken ble kjent før Venstres landsmøte i fjor, men lederen, Trine Skei Grande , hadde visstnok instruert delegatene på landsmøtet om ikke å snakke om denne saken, hverken med hverandre eller til pressen, og landsmøtet endte med at Grande ble gjenvalg som leder, med trampeklapp og uten motkandidat. Noe slikt kunne bare skje i Venstre.

Men hvorfor er Venstre slik? For å forstå Venstre må man huske at Venstre i hovedsak alltid har vært slik som det er nå (bortsett fra at partiet nå har en leder som på alle vis er svært uegnet).  

I mange år ble Venstre regnet som et borgerlig parti, og det var med i flere borgerlige regjeringer. Man så skiftet det side. Før valget kjørte partiet en annonsekampanje med et (fiktivt) brudebilde med APs leder Gro Harlem Brundtland som brud og Venstres leder Odd Einar Dørum som brudgom: poenget var å vise at Venstre etter valget var villige til å gå i regjering med Arbeiderpartiet. Resultatet ble slik beskrevet av Dagbladet: «1985 poserte Dørum på valgplakater som nygift med Gro Harlem Brundtland. For første gang ramlet Norges eldste parti ut av Stortinget. I åtte år befant  Venstre seg i skyggenes dal.» 

Men Venstre kom tilbake, som det alltid gjør – etter at de hadde vendt tilbake til den borgerlige siden. 

Og dette er både Venstres problem og Venstres raison d’être: partiet er et sentrumsparti  med velgere som ikke riktig vet hvor de hører hjemme, de vet ikke om de hører til på samme side som Ap og SV, eller på samme side som Høyre og KrF. Litt mer presist, det er nok slik at velgerne i hovedsak foretrekker at partiet allierer seg med de borgelige heller enn med Ap og SV, men det er bare såvidt!     

Dette faktum har vært velkjent siden i hvert fall 50-tallet, hvor radiokomikeren Even  Brattbakken kunne si slike ting som at «Kona og jeg er begge med i Venstre så politisk sett står vi langt fra hverandre». Brattbakken ble spilt av Halfdan Hegtun, som var en kjent Venstremann. 

Det finnes flere vitser av samme type: «uansett hva du mener om politikk er du velkommen i Venstre» og «uansett hvilket politisk syn du har vil du finne varme meningsfeller og sterke  meningsmotstandere i Venstre». Typisk er også følgende: «Venstre er partiet for folk som ikke klarer å bestemme seg!». I 1972 sprakk Venstre på EU-saken: Venstre som parti hadde vedtatt å være imot norsk medlemskap, mens noen i Venstre var for. De som var for norsk medlemskap gikk ut av Venstre og dannet Folkepartiet Nye Venstre. På den første meningsmålingen etter splittelsen fikk Venstre og FNV 3,1 % hver. Før splittelsen hadde Venstre hatt 6,2 %. Onde, men nokså korrekte, tunger, sier at Venstre er splittet omtrent på midten i enhver sak. Men jeg vil skyte inn at Venstre i mange år var det eneste av Stortingspartiene som helt konsekvent var 100 % tilhengere av ytringsfriheten (ved at Venstre som eneste parti hele tiden var mot forbud mot blasfemi).        

Det som kort er skissert ovenfor er blitt sagt siden ca 1950, og det samme sies i dag. Vi gjentar noe vi siterte fra TV2s reporter ovenfor: «velgerne skjønner ikke noen ting av hva Venstre står for» – og det er altså fordi partiet mener absolutt alt og samtidig også det nærmest stikk motsatte. Partiet fremstår da som et parti som har lite annet å si enn «god jul og godt nytt år». 

Partiet er prinsippløst, det består av folk med forskjellige meninger, og hvor det lander i en bestemt sak er avhengig av hvordan fordelingen av delegatene på landsmøtet tilfeldigvis er blitt    

La meg fortelle en historie som vi ikke har skrevet om tidligere. Den skjedde under en valgkamp i Oslo, og følgende samtale utspant seg mellom en DLF-er og en fra Unge Venstre. (DLF var da blitt et 100 % konsekvent, prinsippfast, liberalistisk parti): 

DLF-er: Venstre  er et prinsippløst parti, det mener ikke noe bestemt, det er på begge sider i enhver sak. 

UV-er: Nei, vi er prinsippfaste!

DLF-er: Nei, jeg har lest Venstres prinsipprogram, og det er fullt av selvmotsigelser.         

UV-er: Når var det du leste programmet? 

DLF-er: Det var for ca tre år siden.

UV-er: Da forstår jeg. Det var det gamle prinsipprogrammet. Vi har et helt nytt prinsipprogram nå. 

DLF-eren måtte bare le, og UV-eren gikk bort med halen mellom beina (jeg overhørte selv samtalen.) 

Dette bildet av Venstre bekreftes også av en artikkel i Dagbladet i går, hvor en kommentator skriver følgende, riktignok kun om en bestemt sak: 

«Venstres fullstendige kollaps er så trist at jeg forventer gravøl og galgenhumor under helgas landsmøte. … Fredag 8. mars, selveste kvinnedagen, blir også dagen når likestillingsminister Grande skal forklare tillitsvalgte fra det liberale partiet hvorfor hun gikk med på den første innstrammingen av abortloven siden den ble innført. Abortstriden tar riktignok Venstre helt fantastisk på kornet: De er for og imot på samme tid. I dette tilfellet for og imot regjeringens politikk, som Venstre til daglig er ansvarlig for.» 

Kommentatoren skriver altså: «striden tar … Venstre helt fantastisk på kornet De er for og imot på samme tid». Og dette er Venstre i et nøtteskall. 

(Vi har ikke kommentert så mye av Venstres politikk i dag, men det har vi gjort mange ganger tidligere på DLFs nettside. Vi linker til noen av disse kommentarene nedenfor.) 

Innledningsvis nevnte vi at de to sakene henger sammen: oppslutningen om lederen på fjorårets landsmøte og mangelen på en klar politisk linje. Disse to tingene henger sammen fordi når man ikke har en politikk man må være lojal overfor, må man være lojal overfor lederen – så lenge det er mulig (dette gjelder altså de tillitsvalgte, og i langt mindre grad den alminnelige velger). Det var mulig i fjor, men burde ikke være mulig etter de mange nye avsløringen som er kommet.  

Så, blir dette landsmøtet, som Dagbladets kommentator tror, et gravøl? Er Venstres tid som et parti med representater på Stortinget forbi?  

Nei. 

Det som er det konkrete problemet nå er lederen. Dersom hun går av vil partiet reise seg igjen til gamle høyder, og komme opp på 4, kanskje hele 5 %!  Og vil det ikke ha problemer med å kommer inn på Stortinget!

Hvorfor? Fordi det alltid i det norske politiske systemet vil være behov for et parti som er på begge sider i enhver sak. Fordi det alltid er folk som ikke klarer å bestemme seg for om de hører sammen med Ap og SV eller sammen med KrF og Høyre. 

Og det er disse folkene Venstre representerer og er talsmann for!   

  

 

 

 

 

https://www.dagbladet.no/kultur/jeg-pakker-den-svarte-dressen-dette-blir-mer-begravelse-enn-landsmote/70834182

https://www.dagbladet.no/nyheter/sannheten-om-brudebildet/70307818

http://www.stemdlf.no/node/5362/

http://www.stemdlf.no/node/5188/

http://www.stemdlf.no/node/4349/

http://www.stemdlf.no/node/5775/

Store oljereserver oppdaget – men vil de komme til nytte? 

Den velstanden vi har i Vesten i dag er fantastisk. Tenk på hva du har og hva du kan gjøre uten noen som helst problemer. De fleste har bil eller kan på andre måter enkelt transportere seg og sitt dit de vil. Man kan dra på ferie til Syd-Europa eller til USA eller til Dubai. Man kan reise til Australia på en dag, en reise som for noen hundre år siden tok mange uker. Man har tilgang til et helsevesen som kurerer de fleste sykdommer, og man har tilgang til mat og klær og hus som er langt bedre enn hvordan  tilsvarende tilbud var for 100 og 500 år siden. Omgivelsene er rene, og det er praktisk talt ingen forurensning i luft og vann. Og tenk på alle gadgets og all underholdning man enkelt har tilgang til hele tiden. Man må dog merke seg at alt dette trenger energi for å kunne fungere. Vi kunne ramset opp mye mer, men vi vil bare konstatere at det velstandsnivå og den levestandard vi har i Vesten nå er den beste som noen gang har eksistert. 

Vil det fortsette fremover? Kanskje, kanskje ikke. 

Grunnen til at vi har det så godt nå er å finne i fundamentale filosofiske ideer: velstand er resultat av produksjon, og produksjon kommer dels av at man forstår virkeligheten og hvordan den er innrettet og fungerer, og av at entreprenører med utgangspunkt i en slik forståelse har hatt mulighet til å produsere, skape og selge i stor målestokk. Etikken er også et viktig element her: velstand er kun mulig i et samfunn dersom det betraktes som moralsk høyverdig å skape seg et godt liv ved produktivt arbeid. Som kontrast: dersom det som betraktes som moralsk høyverdig er å ofre seg for en gud eller for sine fiender eller for naturen/økosystemet og dersom fattigdom er ansett som høyverdig, er det umulig å oppnå velstand.   

Fundamentet for produksjon er i utgangspunktet å finne i realfag eller ingeniørfag; det handler om å finne ressurser i naturen, behandle dem, omforme dem, sette dem sammen på et nærmest uendelig antall måter, og tilby dem for salg, dvs. å tilby å bytte dem for noe som andre har produsert. For å kunne benytte denne metoden og sette dens resultater ut i livet må man ha et samfunn som er organisert slik at de kreative hverken stoppes av staten eller av kriminelle, dvs. man må ha har stor grad av individuell frihet; man må med andre ord ha et kapitalistisk system. (Disse verdiene står dessverre svakere nå enn de gjorde for et par hundre år siden, og derfor ser vi nå tegn til forfall på alle områder.) 

Alt dette ble gjort mulig ved anvendelse av metoder som innebar korrekt begrepsdannelse, induksjon, deduksjon, testing av teorier og hypoteser – kort sagt av en rasjonell metode. Denne metoden er i stor grad kartlagt, og er den vanlige videnskapelige metode for alle som tar utgangspunkt i at det eksisterer en objektiv virkelighet og hvor alt som eksisterer er noe bestemt, og at vi må rette oss etter denne virkeligheten i alt vi gjør.  

Den videnskap hvor man studerer koordineringen av produksjon, handel, sparing, penger, investering og forbruk – sosialøkonomi – er i motsetning til realfagene i en svært dårlig forfatning, og dette skyldes at grunnlaget for og metodene i dette faget i beste fall er uklare og ofte helt gale. I stor grad pga. dette (gale resultater innen både etikk og sosialøkonomi) har alle samfunn i Vesten valgt å organisere seg som velferdsstater, og dette er tragisk fordi denne modellen er ikke bare ikke bærekraftig, den er ødeleggende. (For kort å si hva faget sosialøkonomi er og hva det ikke er: det er betraktet som et fag som skal hjelpe myndighetene å styre økonomien, dvs. å regulere all aktivitet innen produksjon, investering, sparing, forbruk, etc., men det burde være velkjent ut ifra oppnådde resultater at styringen ikke gir gode resultater, noe som kommer av at faget ikke er godt forankret i virkeligheten. En riktig forståelse av faget innbærer at dets oppgave å skape forståelse for hvordan koordineringen av produksjon, investering, sparing, forbruk skjer; dette er det deskriptive aspektet av faget; det normative aspektet består i at det er et supplement til etikk.)

Det er denne samfunnsmodellen – velferdsstaten – og de premisser den bygger på, som er årsak til at landene i Vesten har perioder med kriser, arbeidsløshet og inflasjon, og at alle disse landene har en enorm statsgjeld, som for de fleste lands vedkommende ligger i intervallet  80 – 150 % av BNP. Videre, en betydelig andel av befolkningen i alle disse landene lever på trygd og er uproduktive, mange får ikke jobb eller jobber svart, og andelen eldre øker uten at pensjonssystemene kan tilpasses denne endringen. Hadde sosialøkonomien vært basert på korrekte metoder ville landene hatt høyere velstand enn de har i dag, problemer av den typen vi har nevnt ville ikke ha dukket opp, og samfunnsmodellen den ville ha vært basert på ville ha vært bærekraftig. Denne bærekraftige modellen forutsetter full individuell frihet, og heter altså kapitalisme. Etter mitt syn er den riktige metode innen sosialøkonomi den som ble skissert og benyttet av Jean-Baptiste Say, og jeg vil anbefale hans verker. Jeg har selv skrevet en innføringsbok i sosialøkonomi basert på Say, og info om den er å finne på en link nedenfor.)   

Grunnen til at jeg kort har skissert dette er at det er kommet en ny oppfinnelse som kan har store implikasjoner – hvis den holder det den lover og hvis den blir tatt i bruk. Og la oss også ha nevnt at denne oppfinnelsen så vidt vi har sett ikke er omtalt i norske media.  

Oppfinnelsen er et apparat som plassert i en satellitt kan oppdage potensielle lagre av olje etc. under jorden, og den har oppdaget enorme forekomster som hittil har vært ukjente.     

Hvis vi går tilbake til perioden fra ca 1920. til ca 2000, så sa eksperter hele tiden at jorden kun har olje igjen til å forsyne oss med energi i ca ti år til. Dette har selvsagt viset seg gang på gang å vær feil, men spådommene har allikevel stort sett kun gått på at man har olje i ca. ti år til. 

Men denne nye oppfinnelsen, og den siste generasjon av den, har funne at det er nok olje til å holde i svært lang tid fremover! 

Apparatet er et Hewlett-Packard «quantum gravimeter», og det ble først plassert i bane rundt jorden i 2008. Nå er en tredje generasjons-variant av dette apparatet satt i bane, og det har muligheten for å kartlegge med en oppløsning som er 1000 ganger bedre enn den første modellen. Grunnen til at dette gravimeteret har oppdager forekomster av potensielt fossilt brensel er at «coal, oil and natural gas in particular are highly differentiated gravitationally from the general mantle» og derfor er de «so easily spotted with this new imaging technology». Så vidt vi forstår er de forekomstene som vil vare i 500 år forekomster som finnes bare i USA!    

Dette er et resultat at ingeniørkunst på sitt aller beste, og har enorme konsekvenser, også politisk. 

Kilden sier da at det som USA hittil har utnyttet av olje på eget område er kun en liten del av det som potensielt finnes der, og at USA ikke lenger må basere seg på olje fra andre deler av verden (USA i dag er i stor grad selvforsynt med olje): «The USA was not just lifting-the-kilt on North American fossil fuels. We came to understand the global distribution of them. We came to know who had what, just what fossil fuel reserves existed in the Middle East, Russia, China, as well as with Friendlies, such as Europe, Australia, Canada, and Mexico». 

Men dette innebærer mer bruk av olje i fremtiden, og dagens kolossalt sterke og fullstendig irrasjonelle miljøbevegelse, som har kamp mot en helt fiktiv klimakrise som sin fremste slagmark, vil kjempe med nebb og klør mot bruk av (enda mer) olje. 

Så om denne olje vil kunne komme verden til gode gjenstår å se. 

Kilden vi benytter oss av hevder at opplysninger om disse resultatene vi har omtalt ikke er å finne på Google, med en klar antydning om at Google har stengt disse resultatene ute av politiske grunner: «Papers dealing specifically with gravimetric identification of fossil fuels were Google-disappeared», og dette fordi «huge fossil fuel reserves runs counter to the AGW (man-made global warming) meme». 

Dette resultatet er funnet ved hjelp av avansert ingeniørkunst, dvs. ved hjelp av rasjonelle metoder, men dersom oppdagelsene skal kunne komme oss til gode, må de utnyttes, og dette kan kun skje dersom man har stor grad av individuell frihet, og dersom kulturen ikke er dominert av primitiv overtro og andre irrasjonelle, frihetsfiendtlige ideer (og troen på en klimakrise som er skapt av vår bruk av fossilt brensel er en slik ekstremt irrasjonell forestilling). 

Vil disse oljereservene kunne bli utnyttet og tatt i bruk vil de kunne øke velstanden, men om de dominerende ideer og verdier tillter det, det er en annen sak. I Norge skjer jo bla. følgende: «Ap i Bergen sier nei til oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja». 

 

 

 

 

 

    

Kilde: «How Perception of Fossil Fuel Futures Have Evolved» av Ronald Voisin,

https://wattsupwiththat.com/2019/02/28/how-perception-of-fossil-fuel-futures-have-evolved/

http://www.jeanbaptistesay.no

https://www.aftenposten.no/norge/i/wElVd5/Ap-i-Bergen-sier-nei-til-oljeboring-i-Lofoten_-Vesteralen-og-Senja

Militærkupp i Sverige???

Nei, vi kjenner ikke til noen planer om at et slikt kupp er forestående, men en artikkel fra danske Ritzaus gjengitt på document.no fikk oss til å stille spørsmålet. 

Vi siterer fra documet.no: «Sverige har foretaget arrestationer af til sammen ti mennesker i forsvaret. Det hele begyndte for halvandet år siden og der er foretaget anholdelser helt op til for nylig. I alt ti mennesker er pågrebet. Vi taler om mennesker, der i det mindste for nogens vedkommende er højt placeret. Terror er ikke temaet, heller ikke spionage. Så er det nok et patriotisk forbund, der frygter at Sverige kan falde fra hinanden. En lignende celle er rullet op blandt eliteenheder i det tyske forsvar. Baggrunden var at man ville forberede sig på at overtage ansvaret i en situation, hvor fædrelandet var i fare. I Merkels Tyskland er den slags ikke acceptabelt. Opløsningen er kommet endnu længere i Sverige. Det er ikke mærkeligt at officerer drøfter, hvad man gør i en krisesituation.»

Hvis de arresterte har snakket om å «ta over for å holde orden i tilfelle sammenbrudd» så er det ikke første gang noe slikt skjer. En rekke ganger har befolkningen i et land stemt for en venstreorientert politikk, denne venstreorienterte politikken fører alltid til stigende fattigdom og uro, det nærmer seg kaos, samfunnet er kommet nær et sammenbrudd, og det militære (eller en «sterk mann») har tatt makten for å holde orden.    

Det ferskeste eksemplet, som er så ferskt at det fortsatt pågår, er Venezuela. Chavez´og etterfølgeren Maduros økonomiske politikk, sterkt støttet av venstreorienterte partier over hele verden, også i Norge, har ført til en så omfattende økonomisk krise at store deler av befolkningen lever nær sultegrensen, at lite er å få kjøpt i butikkene, at det er opptøyer i gatene, og en opposisjonspolitiker har utnevnt seg selv til president – så nå har Venezuela to personer som begge betrakter seg som landets president. (Hvorfor venstreorientert  politikk fører til kaos kommer vi kort til å beskrive nedenfor.) Dette vil antagelig ende med et væpnet konflikt med mange døde og hvor den ene siden vinner og får/tar makten.  

Et annet eksempel er Chile. Den sterkt venstreorienterte Salavdor Allende ble valgt til president i 1970. Hans politikk gikk ut på å innføre alle typer statlige inngrep og reguleringer, priskontroll, etableringskontroll, etc., og dette førte til streiker, gå sakte-aksjoner, problemer med å fremskaffe alle typer varer til befolkningen, osv. Dette endte med at «The Chamber of Deputies» (Underhuset i Chiles nasjonalforsamling) 22. august 1973 vedtok å anmode det miltære om å fjerne Allende med de midler som var nødvendige. Stemmetallene var 81 for, 47 mot. En kilde (Atlassociety) forteller at begrunnelsen inneholdt «a list of twenty legal and constitutional violations of President Allende’s government (including illegal detentions and torture), and it agreed to give information of this «grave breakdown of the legal and constitutional order of the Republic» to the Armed Forces, among other authorities, and to tell them that «by virtue of their function, of their oath to remain faithful to the Constitution and the law, it is up to them to put immediate end to all the situations referred to above, which infringe the Constitution and the law. This demand of the elected legislature to the armed forces was, in fact, a call to forcibly remove the president, who had initiated the use of violence with the purpose of imposing a communist dictatorship. The Armed Forces, led by the person who was then the commander-in-chief of the army and acting pursuant to the agreement of the House of Deputies, removed Allende and took power eighteen days later, on September 11, 1973, vowing to restore democratic rule once circumstances permitted. It was as though Hitler, another democratically elected leader, had been removed by the Reichstag before becoming a dictator. As The Economist said in an editorial only two days later: «The temporary death of democracy in Chile will be regrettable, but the blame lies clearly with Dr. Allende and those of his followers who persistently overrode the Constitution»».

Et annet eksempel er Tyskland. Det demokratiske styre i Tyskland etter første verdenskrig var ikke i stand til å løse de problemer som oppsto, og befolkningen hadde store problemer og levde under sterk fattigdom og uro. Inflasjonen var i perioder kolossalt høy: «1923 nådde inflasjonen 3.25 × 10^6 prosent per måned (prisene dobles annenhver dag)» (Wikipedia). Den «sterke mann» som lover å ordne opp, kom til makten på demokratisk vis i 1933, førte en sterkt venstreorientert politikk, og fikk stadig større støtte fra befolkningen. Dette endte dog med en enorm krig som la Tyskland i ruiner, bokstavelig talt. 

Man kan også på en slik liste ta med land som Egypt og Algerie. I 1992 fikk islamister stor oppslutning i valg i Algerie, og det militære kuppet for å hindre islamistene i å få makten og å innføre sharia. Noe lignende skjedde i Egypt i 2013 da den folkevalgte islamisten Mohammed Mursi ble avsatt ved et militærkupp og ny president (fra 2014) ble general Abdel Fattah al-Sisi. (Disse eksemplene er ikke fra Vesten, men tas med her fordi islam er en venstreorientert politisk ideologi.)

Så det er en viss presedens for at dersom den demokratiske orden fører til kaos, vil noen i det militære kunne gripe inn for som det heter å «gjenopprette ro og orden». (En variant av dette er at en «sterk mann» blir valg slik som i Tyskland i 1933, men omstendighetene der var meget spesielle.) 

Å få en periode med militærdiktatur er ille. Under et slik regime står den personlige friheten svakt, og svært ille ble det i Chile, hvor et betydelig antall opposisjonelle ble satt i fengsel og torturert, og mange av dem bare forsvant (sannsynligvis etter å ha blitt drept). Chiles diktator Pinochet gikk dog av frivillig av i 1990, når han mente at landet igjen var rede for et demokratisk styre.

Det som i hovedsak skjer er at økonomisk kaos fører til at noen tar over makten med kupp og vold og innfører diktatur. (Kan noe slikt skje i Sverige? Vi skal ikke svare på dette annet enn å nevne at en roman med tittelen It Can´t Happen Here, som først ble utgitt i 1935, nylig ble en bestseller fordi den visstnok på en nokså treffende måte beskrev ting som skulle komme til å inntreffe i 2016!) 

Men viktigst: hvorfor skjer slike ting? Slik kupp skjer når det inntreffer kaos, eller når kaos er nær forstående. Hvorfor inntreffer kaos? Kaos kommer av at myndighetene fører en gal politikk.

Samfunn bør organiseres slik at forbruk, produksjon, investering, sparing koordineres på en slik måte at alle kan få kjøpt det de trenger, slik at alle som kan og vil jobbe har en jobb å gå til, slik at sparepenger og investeringer er trygge, slik at at pengene har stabil verdi, slik at  de som må leve på trygd kan gjøre dette i sikker forvissning om at trygden ikke synker i verdi etter hvert som årene går. Samtidig må kriminalitet være lav, eller helst praktisk  talt null. 

Det er slik det bør være. Men med en venstreorientert  politikk er dette umulig. En venstreorientert politikk vil ødelegge alle forutsetninger som gjør velstående, siviliserte og og harmoniske samfunn mulig. Hvorfor?      

En venstreorientert politikk innebærer stadig flere reguleringer av næringslivet. Dvs. at alle som er produktive må følge flere og flere regler og forskrifter og forordninger pålagt av staten. En venstreorientert politikk innebærer at ingen skal ha fullt ansvar for seg selv, men alle skal ta ansvar for alle andre. En venstreorientert politikk innebærer at alle må rette seg etter det flertallet måtte mene (demokrati). En venstreorientert politikk innebærer stadig høyere skatter og avgifter, noe som innebærer at de som er produktive får stadig mindre belønning for sin innsats – en innsats som alle lever av.   At mange produktive da rømmer til enten bransjer som er mindre regulert og hvor skattetrykket er lavere eller til land hvor reguleringen er mindre trykkende er bare å forvente (et fenomen som er kjent som «brain drain»), og dette gjør produktiviteten lavere. En venstreorientert politikk innebærer at stadig flere kan leve på utbetalinger fra det offentlig uten bedrive produktivt arbeid, enten som trygdede eller som offentlige ansatt i helt uproduktive jobber. (Vi sier selvsagt ikke at alle som jobber i det offentlige er uproduktive; lærere og leger og bibliotekarer og brannmenn og veiarbeidere, mfl. er fullstendig produktive, men en rekke offentlig ansatte gjør lite annet enn å skrive brev til hverandre og å delta på hverandres helt uproduktive seminarer). Et annet aspekt ved en venstreorientert politikk er å gi lave straffer til kriminelle, som gjør at kriminaliteten stiger og gjør livet surt for vanlige mennesker. La oss også ha nevnt at en stat i et slik samfunn er avhengig av et omfattende propagandaapparat som skal fortelle folket at alt går bra, og at problemene er langt mindre enn de virkelig er. Statens omfattende støtteordninger for presse og informasjon går i hovedsak til medier som opprettholder det falske glansbilde som staten vil presentere, og organer av en viss størrelse blir anmodet om å spille på lag og ikke gi opposisjonene en plattform. Det ser ut til at en rekke store aktører synes dette er helt akseptabelt – dette antagelig fordi de ansvarlige deler det venstreorienterte grunnsyn som er basis for den politikken som føres.                 

Et samfunn som følger en venstreorientert politikk vil derfor i stadig større grad nødvendigvis nærme seg kaos.      

Det er tydelig for enhver at velferdsstatene i Vest-Europa nærmer seg en slik tilstand, og Sverige er på mange felter kommet lengst i denne utviklingen. 

At noen i det militære da har snakket sammen om å gjøre noe hvis det blir for ille er ikke overraskende i det hele tatt. 

Vi kan ikke la være å nevne at de som styrer i alle velferdsstater er demokratisk valgt, og at den politikken de fører er i samsvar med de verdier og holdninger befolkningen har. Med andre ord: de aller fleste støtter hovedlinjene i den politikken som føres, men problemet er at de ikke innser at den politikken de er for nødvendigvis må resultere i den tilstand som nå er under utvikling i alle velferdsstater, og som altså er kommet lengst i Sverige. 

Hva er det da som kan skape velstående, harmoniske, fredelige samfunn? Det primære er, som vi nevnte over, å koordinere alles produksjon, forbruk, sparing, etc. Dette kan ikke gjøres ved statlige direktiver, dette kan kun skje på ved markedsmekanismen, dvs. at alle handlinger, inkludert kjøp, salg, investeringer, sparing, etc., skjer frivillig, noe som innebærer at de involverte seg imellom blir enige om betingelser og pris uten noen form for statlig innblanding. Dessuten må de som begår reell kriminalitet straffes strengt, noe som vil føre til at kriminaliteten vil synke til nærmest null. Staten skal kun opprettholde kontrakter og avtaler og beskytte alles frihet. Denne organiseringen innebærer full individuell frihet, og denne samfunnsmodellen heter kapitalisme, eller laissez-faire-kapitalisme. Kapitalisme innebære fullt fravær av imitering av tvang, og er et system hvor alle mellommenneskelige forhold er frivillige. Dette er det eneste moralske og praktiske samfunnssystem.  

Dette systemet er i dag umulig å innføre, og grunnen er at de verdier som frihet bygger på er uforenlige med de ideer og verdier som dominerer i dag. Dagens dominerende ideer og verdier – kollektivisme, irrasjonalitet, altruisme som inkluderer plikten til å være med på å dekke andres ønsker og behov, å betrakte frihet som skadelig – er slik at de må føre til de resultater som vi ser omkring oss i dag, og som vi tydeligst ser i visse områder i Sverige. 

For å komme over på frihet må de dominerende ideer skiftes ut med de motsatte ideer: individualisme, rasjonalitet, rasjonell egoisme som innebærer retten for den enkelte til å bestemme over seg og sitt, og å betrakte frihet som et gode, at alle skal ha fullt ansvar for seg selv og at man ikke har noen plikt til å ansvar for alle andre, at alle har rett til å bestemme over seg og sitt uavhengig av hva et flertall måtte mene. Kun dersom disse ideene blir dominerende i kulturen kan et samfunn komme over på en kurs som vil medføre fred,  harmoni og velstand. 

       

 

 

 

 

https://www.document.no/2019/02/26/foruroligende-nettverk-i-det-svenske-forsvar/

https://atlassociety.org/commentary/commentary-blog/3966-how-chile-was-saved

https://no.wikipedia.org/wiki/Hyperinflasjon

Bedriver youtube, facebook og Google sensur? 

Det som er nevnt i overskriften er blitt en av den siste tidens viktigste temaer. Det er velkjent at disse nettstedene – for å kalle dem det – opprinnelig fungerte slik at hvem som helst kunne legge ut eller publisere hva som helst på dem (eller gjøre det tilgjengelig via dem), uansett innhold, og helt uten kostnad, men i det siste er det blitt klart at disse nettstedene fjerner noe av det innhold som er blitt publisert. Men hva er det som ikke passer? 

Som eksempel på dette gjengir vi et sitat fra en artikkel på document.no: «Oppmerksomme Document-lesere vil ha registrert at to videoer der en fransk journalist og forfatter kommenterer samfunnsutviklingen i sitt hjemland, ikke lenger lar seg spille av i sakene hvor vi har presentert dem [Videoene var opprinnelig lagt ut på youtube.] Bakgrunnen for dette er at verdens største nettsted for deling av videoer [youtube] har slettet hundrevis av videoene på kanalen tilhørende en pseudonym canadisk blogger som i årevis har offentliggjort TV-innslag fra en rekke vestlige medier [på youtube]».

De ansvarlige bak youtube har altså fjernet enkelte videoer som er blitt publisert hos dem. Tilsvarende har andre nettsteder gjort, bla. de vi nevnte innledningsvis: grupper og enkeltpersoner er blitt stengt ute fra facebook, Google har visstnok redigert sine algoritmer slik at visse resultater ikke kommer frem, etc. 

Det ser ut til at det disse nettstedene gjør er å fjerne innhold som de ansvarlige bak nettstedene vurderer som rasistisk eller krenkende (mot grupper som redaksjonen mener skal beskyttes mot slik krenking – og vi snakker her kun om verbale krenkelser). Videre er det også kommet beskyldninger mot Google om at de har vinklet sine søkemotorer slik at konservative nettsteder ikke får så prominente plasseringer blant søkeresultatene som de burde.       

Men er dette sensur? Er det slik at dersom youtube & co sletter ting som er lagt ut som som youtubes ledelse ikke ønsker skal være der, så bedriver de sensur?

La oss i hovedsak bruke youtube som eksempel, og la oss sammenligne en video lagt ut på youtube med et leserbrev sendt til en avis. Alle vil antagelig være enige i at dersom en avis ikke trykker alle leserbrev som sendes til dem, så er det den bedriver ikke sensur: en avis har ikke plass til alt og kan ikke trykke alt. Man kan si at da burde en avis trykke et representativt utvalg av de meninger som kommer til uttrykk gjennom leserbrevene, men også her må redaksjonen foreta et utvalg. Og avisens redaksjon har all rett til å bare publisere det utvalg redaksjonen finner riktig. Så de fleste vil være enig i et en avis ikke bedriver sensur når dens artikler og reportasjer og leserbrev er i samsvar med det redaksjonen ønsker å formidle til sine lesere.  

De som har andre meninger en de som avisen ønsker å publisere kan antagelig få sine meninger publisert i andre aviser, så alle kan komme til orde uansett hva de måtte mene. Nå kan man si at en leserbrevskribent når mange flere dersom han får sitt leserbrev publisert i Aftenposten heller enn i sin lille lokalavis, men dette har å gjøre med årsaken til at Aftenposten er blitt så stor: den publiserer i hovedsak kun det som dens lesere ønsker å lese, og dersom den publiserer mye materiale som leserne ikke ønsker, så vil den miste lesere, og dermed opplag og dermed inntekter. 

Youtube er annerledes på et viktig punkt: der er det ingen plassproblemer. Men allikevel har youtube en eier og en redaksjon, og de har all rett til å publisere det de vil publisere, og til ikke å publisere det de ikke vil publiere. Det er disse eierne som har bygget opp youtube til å bli den kolossale aktøren den er, og de har all rett til å disponere det slik de måtte  ønske.   

At youtube følger en redaksjonell linje er ikke sensur. Sensur er noe som kun staten kan bedrive: hvis staten sier at visse meninger er det forbudt å publisere, og bøtelegger eller fengsler de som gir uttrykk for slike meninger, så er det sensur. (Slike forbudte meninger finnes, bla. er det i de fleste land i EU forbudt å hevde at det som skjedde under Holocaust foregikk på en annen måte enn det som mange politikere mener skjedde.) 

Med andre ord: kun staten kan bedrive sensur. Dersom en privat aktør ikke vil publisere visse typer meninger så står den helt fritt til dette., og det er ikke sensur. 

Nå er det enkelte som sier at youtube & co er blitt så store at man ikke kan la dem holde på slik de ønsker. Enkelte konservative aktører – det er slike som gjerne blir diskriminert av youtube & co – vil at staten skal gripe inn med reguleringer og sørge for at i hvert fall deres videoer blir publisert på youtube. En av de som har tatt dette lengst er konservative Prager University. 

«PragerU files 2nd lawsuit against Google, YouTube for ‘restricting and restraining’ conservative speech. Popular conservative YouTube channel Prager University …. accuses Google of violating state law in multiple ways, namely “unlawfully restraining free speech and expression in violation of Article One, Section 2 of the California constitution;” “discriminating against PragerU (and other users) based on political, religious or other discriminatory animus in violation of the Unruh Civil Rights Act, Section 51 of the California Civil Code;” “engaging in unlawful, misleading, and unfair businesses practices in violation of the Unfair Competition Laws of the California Business and Professions Code,” and finally “violating YouTube’s terms of use, ‘Community Guidelines,’ and other content-neutral filtering policies and procedures.”» (sitat fra Christianpost).

Etter vårt syn er dette helt feilslått. Vi er dog ikke overrasket over dette; konservative er pr def prinsippløse, og at de i dette tilfellet ikke respekterer eiendomsretten, men vil regulere for å oppnå det de tror er fordeler for seg selv, viser bare at de egentlig har en venstreorientert mentalitet. 

Andre typer meninger som er blitt fjernet fra youtube er islamkritiske videoer, videoer som har et pro-Israel-standpunkt ang. krigen mellom Israel på den ene side og Hamas, Hezbolla mfl. på den andre.    

Youtube & co burde vært nøytrale og publisert alle typer meninger  uten å favorisere noen, men de har all rett til å ikke gjøre dette: de som eier disse nettstedene har all rett til å publisere hva de måtte ønske, og å ikke publisere det de ikke vil gjøre tilgjengelig for sine brukere. At de er blitt så store er irrelevant. 

Nå er det vårt syn at det er uklokt av dem å ikke være nøytrale, men det er opp til dem å bestemme dette; i et frihetsregime, som vi er for, har den som eier noe all rett til å disponere det han eier på den måte han måtte øsnke, enten det er uklokt eller ikke. Og de konservative som ønsker reguleringer, skader den siden de gir seg ut for å kjempe på ved å gå inn for reguleringer: alle reguleringer er krenkelser av frihet og øker statens makt. 

La oss også ha sagt at det finnes alternativer. Disse alternativene er ikke like store som youtube & co, men de finnes. De videoene som document linket til og som ble fjernet fra youtube er å finne på https://www.bitchute.com

Videoene som ble fjernet er å finne her: 

https://www.bitchute.com/channel/vladtepesblog/

Så disse videoene er ikke sensurert, det er bare slik at youtube ikke ønsker å formidle dem. Sensur blir det først hvis staten forbyr publisering av dem. Det er etter vårt syn meget uklokt av youtube & co å ha den vinklingen de har, men de har all rett til å ha den. 

  

 

 

  

  

https://www.document.no/2019/02/24/hva-som-kan-sies-2/

https://www.christianpost.com/news/prageru-files-2nd-lawsuit-against-google-youtube-for-restricting-and-restraining-conservative-speech.html

https://www.frontpagemag.com/fpm/262077/youtube-suspends-account-palestinian-media-ari-lieberman

Oppfølging om returnerende IS-krigere  

Onsdag publiserte vi en kommentar om hva som bør skje med de tilbakvendte IS-krigerne, og vi hevdet at dagens poltikk overfor disse returnerende krigerne er preget av altruisme. Etter at vi publisert vår artikkel leste vi Bruce Bawers kommentar om samme problematikk, og vi vil sitere noe fra den for å illustrere vår påstand. 

«Both the 2014 Guardian story and last Friday’s Euronews report were rather puzzling, because you would never imagine, after reading them, that ISIS terrorists have actually been returning for years to some of these countries without ever being prosecuted. Generally speaking, indeed, these countries’ approaches to the return of ISIS members appear to have been feeble, confused, and highly uneven, sometimes varying significantly from one part of a country to another. There have been claims that it’s all but impossible to prosecute these people successfully – partly because European courts eschew jurisdiction over atrocities committed in far-off places and partly because hard evidence is hard to come by. But in many cases the reluctance to prosecute also seems to be rooted in the twisted temptation, on the part of at least some European authorities, to regard these evil beheaders (or would-be beheaders) as victims.»

Returnerende IS-krigerne blir altså betraktet som ofre. 

«…everybody in Britain now knows the name of 19-year-old Shamima Begum, who left Britain in 2015 to join ISIS. Begum, who this weekend gave birth to her third child at a refugee camp in Syria, has said that she wants to go back to the U.K. and live at her parents’ home in London. Even though she’s refused to express the slightest remorse for her treason, people across Britain have fretted over her fate. For example, Richard Barrett, a former head of MI6, Britain’s counterpart to the CIA, has said that Britain should let her come home «if we are to stand by our values.» Shadow Home Secretary Diane Abbott concurs, saying she opposes «making people stateless.» On Sunday, a woman with a working-class British accent phoned into the two-hour Nigel Farage Show – on which Begum’s fate was Topic A – and insisted passionately that “we have a duty to look after that girl!»»

Så noen mener at «vi ha en plikt til å ta oss av» en kvinne som sluttet seg til terroristorganisasjonen IS og som åpent støtter den barbariske krigføring IS står for.

(Vi skyter her inn følgende som vi fant på rights.no: « … Shamima Begum (19) er fratatt britisk statsborgerskap.  … den unge kvinnen som reiste til Syria 15 år gammel, sitter nå i en flyktningleir kontrollert av kurdere og vil tilbake til London. … Begum har uten blygsel tilkjennegitt sin fulle støtte de siste dagene til henrettelser og alt IS har utført av grusomheter. Dette har blitt rapportert av medier nær sagt verden over. Så skjer dette: NRK Kveldsnytt rapporterer kvelden i går, 19 . februar, at hun er fratatt statsborgerskapet. Ikke ett ord nevnes om hennes ekstremistiske holdinger. Ikke ett! … Ikke ett eneste ord om at denne unge kvinnen og moren støtter avkappinger av hoder på «vantro». At hun ikke angrer livsvalget sitt. Ikke ett ord om at hun fremdeles støtter tanken om IS og et kalifat.» Sitat slutt fra rights.no. Link til hele innlegget nedenfor.  At NRKs nyhetsredaksjon igjen viser hvor løgnaktige de er mht. å skjule hva islamistiske terrorister egentlig mener og gjør, er ikke sjokkerende eller noen overraskende for oss; det er akkurat det vi forventer fra NRK. NRK er jo intet annet enn venstreorientert propagandakanal.)   

«…. «over sixty former ISIS fighters have returned to Canada, with more on the way», and that, instead of being imprisoned or prosecuted, they were being given “thorough rehabilitation.” Some leaders might worry about the risk that such terrorists pose to law-abiding citizens, but the Trudeau administration, unsurprisingly, is more concerned about the safety of the terrorists, whose «identities and locations» are being systematically concealed in order «to protect them».

IS-krigere i Canada blir bosatt under statlig beskyttelse ….. . Det burde ha blitt satt i en statlig leir for krigsfanger. 

«At least a few Dutch citizens who have fought for ISIS have reportedly been flown back home free of charge by the government and given places to live. In February 2017, De Volkskrant ran a rosy report claiming that returnees, then numbering about fifty, seemed to pose «no violent threat at all»; on the contrary, many of them, poor things, were themselves «traumatized.» (Reality check: by the time that piece appeared in De Volkskrant, returnees had already been involved in major terrorist attacks in Brussels and Paris.) «Last month,» reported the Economist in December 2017, «a court in the Netherlands convicted a 22-year-old Dutch woman» who had moved with her Palestinian husband to ISIS territory «of helping to plan terrorism. It then set her free.» Indeed, though there are ISIS trials in the Netherlands, the percentages don’t look good: as of February of last year, according to one source, only seven of 50 ISIS returnees had been tried and convicted of criminal charges, while eight were being prosecuted. The other day, the Netherlands’ Minister of Justice and Security, Ferdinand Grapperhaus, affirmed that his country is, at present, actively involved in repatriating female ISIS members who hold Dutch passports. He didn’t say anything about arresting them.»

«And Sweden? In that country, it’s up to individual municipalities to decide what to do about returning ISIS members. In 2015, Expressen reported that one such municipality, Örebro, was giving them jobs and offering them «help by a psychologist» to «process the traumatic experiences they’ve undergone.» In 2016, the Sun reported that the city of Lund was offering them «free housing, a driver’s license and a range of tax benefits.» (This policy was formulated in accordance with a criminologist’s warning that «terrorist fighters will face difficulties unless they are supported»; a Lund official, Anna Sjöstrand, explained: «We cannot say because you made a wrong choice, you have no right to come back and live in our society.»)» 

Terroristene blir ikke straffet eller satt i leir, de blir gitt hjelp fra psykolog slik at de kan prosessere de traumatiske opplevelsene de har vært igjennom. Og selvsagt får de leilighet, trygd, mm. 

Danmark er ikke mye bedre enn Sverige: «In 2014, the Guardian reported at length on «the so-called Aarhus model,» named after Denmark’s second-largest city, the premise of which was summed up as follows by a psychology professor at Aarhus University: «Look: these are young people struggling with pretty much the same issues as any others – getting a grip on their lives, making sense of things, finding a meaningful place in society. We have to say: provided you have done nothing criminal, we will help you to find a way back».»

Alle unge har utfordringer og problemer, og om noen velger å slutte seg til en barbarisk terroristorganisasjon så er dette er et av mange valg som alle er like legitime, og de som velger dette bør få hjelp og støtte.

Tyskland: «… the Berlin government believed that over 960 people had left Germany to fight for ISIS, and that about a third had already returned home. In that country, too, the goal is «deradicalization.» Although state, not federal, officials are responsible for carrying out that process, the federal government provides «support for families of those who left Germany to fight for Islamic State» and, since last year, has funded programs «to educate and deradicalize returning foreign fighters.»»

De tilbakevendte terroristene blir ikke satt i leir eller i fengsel, de blir plassert i programmer som skal deradikalisere dem samtidig som familiene får statlig hjelp og støtte. (Det er flere eksempler i Bawers artikkel, som er å finne på en link nedenfor.) 

Det er vanskelig å finne tydeligere eksempler på anvendelsen av det Jesus oppfordret oss til: «elsk dine fiender … sett dere ikke imot den som vil gjøre ondt imot dere … om noen tar skoene dine gi ham kappen også ….». Det som er idealet bak denne politikken er ren altruisme. 

La oss til slutt ha sagt at Bawer er en av de bedre kommentatorene i den konservative pressen, men selv ikke han nevner det som bør skje med IS-krigerne: de bør settes i en leir for krigsfanger inntil krigen er over; hans syn er at de bør stilles for retten. Så vi er ganske alene om vårt syn om at de bør settes i leir. 

 

 

 

 

https://www.frontpagemag.com/fpm/272907/dealing-europes-isis-returnees-bruce-bawer

https://www.rights.no/2019/02/sjokkerende-nrk-utelater-helt-at-is-kvinne-stotter-ekstremisme-som-halshugginger/

Hva bør skje med tilbakevendte IS-krigere? 

Et betydelig antall personer med norsk statsborgerskap, de fleste av dem med familiebakgrunn fra land i Midt-Østen, har deltatt for Islamsk Stat i kriger som i hovedsak pågår i Syria og Irak. (Islamsk Stat opererer primært i disse landene, men har som mål å innføre islam over hele verden: Foreignpolicy.com skriver: « …  Islamic State Declared War on the World. The group is more than a terrorist organization ― it’s a leading state sponsor of terrorism, and it’s expanding its reach to targets across the globe.») 

Vi skyter inn at dette selvsagt ikke bare gjelder norske statsborgere; alle vestlige land er i samme situasjon som Norge, muslimer fra alle land i Vesten har vervet seg for å kjempe for IS. Spørsmålet er hva som skal skje med disse krigerne etter at de vil avslutte sin krigsdeltagelse, eller etter at de har gått lei og ikke lenger ønsker å delta i krigene som pågår.   

Justisminister Tor Mikkel Wara ønsker å straffeforfølge disse krigerne: «– Alle norske borgere har rett til å reise tilbake til Norge, men de må regne med å bli straffeforfulgt. Dette er personer som aktivt har tatt et valg som står i skarp kontrast til vårt demokratiske fundament basert på frihet og respekt. De har støttet et voldsforherligende prosjekt som har tatt liv av annerledestenkende på de mest bestialske måter» (sitert fra Resett).

En kommentator, daglig leder i organisasjonen U-Turn, Atle Mesøy, sier det er riktig av Norge  å la disse såkalte fremmedkrigere returnere: «- Hvis ikke landene tar ansvar for fremmedkrigerne sine, mister de kontroll på dem, og da kan det hende at terrororganisasjoner blusser opp igjen, sier Mesøy i U-Turn, som er en ideell organisasjon som jobber med utenforskap, kriminalitet og voldelig ekstremisme» (sitert fra Resett). 

Nå kan ordet «straffeforfølge» være noe upresist i denne sammenhengen, men her er vårt syn på hva som bør skje med disse krigerne. 

For det første må man være helt klar på at «krig» og «kriminalitet» er to helt forskjellige kategorier. Mistenkte kriminelle skal stilles for retten, og evt. dømmes dersom retten finner at det fremlagte bevismaterialet holder til domfellelse. Men dette gjelder ikke fiendtlige krigere og soldater. I en krig tar man fiendtlige krigere og soldater til fange, og setter dem i en fangeleir til krigen er avsluttet. Disse personene har ingen krav på rettssak så lenge krigen pågår.    

La oss kort også skissere forskjellen mellom krig og kriminalitet (et tema jeg har diskutert utførlig i et kapittel i min bok Frihet, likhet, brorskap): En typisk kriminell handling – innbrudd, ran, overfall, voldtekt – består i at en person, eller en liten gruppe personer, skaffer seg penger/verdigjenstander eller andre goder på en rettighetskrenkende måte, dvs, ved å initierte tvang mot noen. Hvis noen kvitter seg med en annen person ved å ta livet av vedkommende, så er dette en kriminell handling. Krig er fundamentalt annerledes, krig er en i stor skala ideologisk begrunnet væpnet konflikt mellom to befolkninger, og hvor de med våpen stridende parter på begge sider handler på vegne av og med støtte fra befolkningen, og hvor de stridende støttes – direkte eller indirekte – av regjeringen i det landet hvor de oppholder seg eller opererer fra. IS regner seg som en stat – navnet er jo Islamsk Stat – og i den pågående krigen kjemper IS mot myndighetene i Syria og Irak (selv om man kan se opplysninger som tyder på at noen tror at krigen er i ferd med å gå inn i en sluttfase: «Iraq formally declares end to fight against Islamic State. Extremist group [is] driven from all Iraqi territory, says prime minister, but surviving militants could launch guerrilla war», sitert fra The Guardian).  

Poenget er at IS-krigerne er fiendtlige soldater og krigere, at de tilhører en front som eksplisitt har erklært krig mot Vesten, at denne fronten bekjenner seg til en ideologi som har som mål å spre denne ideologien til hele verden, og at representanter for denne ideologien har forsøkt å spre ideologien til hele verden helt siden ideologien ble skapt for ca 1300 år siden. Sagt på en annen måte: Disse IS-krigerne, som er norske statsborgere, har reellt sett deltatt i en krig mot Norge.  

En av IS´forløpere, alQaida, erklærte eksplisitt krig mot USA i 1996: «On August 23, 1996, Osama bin Laden signed and issued the «Declaration of Jihad Against the Americans Occupying the Land of the Two Holy Mosques,» meaning Saudi Arabia. It was the first of two explicit declarations of war against the United States. The declaration summed up bin Laden’s belief, categorical and uncompromising, that «there is nothing more imperative, after faith, than to repel the aggressor who corrupts religion and life, unconditionally, as far as possible.» In that line was the seed of bin Laden’s stance that even the killing of innocent civilians was justified in defense of the faith» (sitert fra thought.co.). Denne krigserklæringen er en eksplisitt erklæring av krig mot alle land i Vesten, ikke bare USA, men også USAs allierte gjennom NATO, fra alle grupper som bekjenner seg til islam og som vil spre islam med krig (en strategi som selvsagt ikke har støtte fra alle muslimer).       

La oss også si noen ord om forskjellen mellom «kriger» og «soldat»: soldater er ikledd uniform, de bærer ikke skjulte våpen, de angriper ikke sivile. Personer som deltar i en krig og som ikke oppfyller disse kravene betegnes som krigere. Det er opplagt at IS´hær består av krigere og ikke soldater. (Se linken til ihl-databases, Det er mye mer å si om dette, og en interessant diskusjon er å finne på en link til foreignpolicy nedenfor.)  

Det eneste riktige da er å betrakte de avhoppede IS-erne som fiendtlige krigere eller soldater, og å sette dem i leir i de land de returnerer til og la dem sitte der inntil krigen er avsluttet, dvs inntil IS og deres utallige allierte – alQaida, Taliban, Boko Haram, Hamas, Hizbolla, mfl. – har lidt et fullstendig militært nederlag. 

Først da bør man undersøke om de som da sitter i leir skal slippes fri eller straffes. (Hvis de har vært vanlige soldater skal de slippes fri, men dersom de har deltatt i massakre, tortur. e.l.  må de dømmes for dette.) 

Med andre ord: å stille de tilbakevendte IS-krigere for retten er å forveksle krig med kriminalitet, noe som er helt urettferdig, og som også vil føre til en kolossal belastning for rettsapparatet. Man kan spørre om det er riktig å la slike krigere sitte i leir kanskje i mange år, men dette er en del av den risikoen man løper når man deltar i en krig – deltar man i en krig kan man bli alvorlig såret, man kan bli drept eller man kan bli tatt til fange og bli sittende i leir til krigen er over. Hvis de som kommer tilbake til Norge (eller til andre land) ikke ønsket dette kunne de latt være å verve seg for IS. Leser man fremstillingene i mainstremmedia får man lett et inntrykk av at å delta i en krig for en islamistisk terroristorganisasjon er som å dra på en noen ukers spennende ferie, og når man er gått lei kan man bare uten videre og uten noen konsekvenser komme tilbake og nyte et gode liv i velferdsstaten. 

Hvorfor skjer dette? Hvorfor er vi så ettergivende overfor krigere som kjemper mot oss og våre allierte? Det som styrer dette er den etikk som dominerer i Vesten i dag, og vi har sitert denne etikkens fremste talsmann, Jesus, mange ganger før: «Sett dere ikke til motverge mot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til. Vil noen saksøke deg og ta skjorten din, så la ham få kappen også. Om noen tvinger deg til å følge med én mil, så gå to med ham». Denne etikken legger også langt større vekt på tilgivelse heller en rettferdighet: tilgivelse innebærer at man ikke skal bry seg nevneverdig om onde handlinger som man er blitt utsatt for. (Rettferdighet betyr at man skal behandle personer slik de gjør seg fortjent til ved egne valg.) Denne dominerende etikken heter altruisme, og dette er en etikk som sier at det som er moralsk høyverdig er å gi avkall på egne verdier til fordel for andre.

Poenget her er ikke at alle følger dette 100%. poenget er at praktisk talt alle mener at dette er et ideal, og at man bør følge det i hvert fall til en viss grad. Men dette er lite annet enn en tydelig oppskrift på egen død og fordervelse.  

For å oppsummere: de tilbakevendende IS-krigerne bør settes i leir som krigsfanger inntil krigen mot IS og deres allierte er avsluttet. Vil dette skje? Neppe. Det som vil skje er at noen av disse tilbakevendte krigerne vil fortsette krigen ved å utsette fredelige borgere i Norge for ulike typer angrep med f.eks. kniver, økser eller kjøretøyer.   

 

 

https://resett.no/2019/02/19/wara-vil-straffeforfolge-norske-is-krigere/

https://foreignpolicy.com/2015/11/16/how-the-islamic-state-declared-war-on-the-world-actual-state/

https://www.theguardian.com/world/2017/dec/09/iraq-formally-declares-end-to-fight-against-islamic-state

https://www.thoughtco.com/bin-laden-declare-war-on-us-2353589

https://en.wikipedia.org/wiki/Islamic_State_of_Iraq_and_the_Levant

https://ihl-databases.icrc.org/customary-ihl/eng/docs/v1_rul_rule4

https://foreignpolicy.com/2016/09/15/whats-a-soldier-whats-a-warrior-well-do-you-want-to-live-in-a-state-or-in-a-tribe/