Presidentvalget i november

USA skal velge president i november, og alternativene er Donald Trump og – en fra det demokratiske partiet som ennå ikke er nominert (kandidater fra andre partier vil ikke ha noen mulighet til å bli valgt). Vi skal i dag kort kommentere hva som vil bli det sannsynlige resultatet alt etter hvem som blir sittende i Det Hvite Hus i neste periode – enten det blir Trump eller Sanders eller Buttigieg; de to siste er de som hittil ligger best an i demokratenes nominasjonsprosess, en prosess som hittil ikke er kommet spesielt langt. 

 Trump ligger pr idag godt an til å bli gjenvalgt: økonomien ser ut til å gå bra, Trump har en stil som gjør ham populær blant store grupper av velgere, han har i betydelig grad klart å fremstille seg som om han rydder opp blant korrupte politikere og byråkrater i Washington (et av hans slagord i valgkampen var «drain the swamp!»). De meget omfattende angrepene mot ham (f.eks. at han var kjøpt og betalt av russerne, og mange andre typer angrep med påstander om at han er rasist, fascist, etc.) viste seg å ikke holde vann eller å ha noen effekt. Riksrettsprosessen, som hadde et meget tynt grunnlag, endte med frifinnelse. Alle disse angrepene fikk for mange det resultat at de bare bekreftet at det var Trumps motstandere som var korrupte – akkurat slik han hadde påstått. 

Det finnes gode konservative og det finnes dårlige konservative. Blant de gode finner vi Barry Goldwater, Margareth Thatcher og Ronald Reagan – og jeg kan ikke komme på flere enn disse tre hvis vi holder oss til internasjonalt kjente politikere. De gode konservative går inn for lave skatter, en begrenset stat, dereguleringer og privatiseringer. De er tilhengere av frihandel, og de vil ikke øke statlig gjeld. (Selv gode konservative kan svikte på noen av disse punktene; det er kun konsekvente liberalister som er gode på alle disse punktene.) 

Donald Trump er svært langt fra å kunne plasseres i nærheten av disse gode konservative. I motsetning til de gode konservative er Trump strekt anti-intellektuell, og videre, hans flipp-flopping,  prinsippløshet og forakt for sammenhengende resonnementer og ideologisk konsistens er allerede legendarisk, og bekrefter med all tydelighet at han ikke er noen god konservativ.   

Han har foretatt noen dereguleringer og gjennomført noen skattelettelser, som er bra, men han har ikke gått inn for økt frihandel, snarere tvert imot, USAs kolossale gjeld fortsetter å øke i samme tempo som under hans forgjengere. 

Folk har allikevel fått det bedre under Trump:  «More in U.S. Say They Are Better Off Than in Past Elections». 

https://news.gallup.com/poll/285593/say-better-off-past-elections.aspx

Men en velstand bygget på låneopptak er ikke en stabil basis for en bedre fremtid.   

Som person er Trump noe annerledes enn alle andre tidligere presidenter, og han oppfører  seg på en måte som er helt upassende for en president, ja for en hvilken som helst anstendig person. Det finnes svært mange eksempler på dette, men vi tar bare med ett, som i en avis ble omtalt slik: «»I could stand in the middle of Fifth Avenue and shoot somebody and wouldn’t lose any voters, OK? It’s, like, incredible,» Trump said during an event in Iowa. When he made the remark, he mimicked firing a gun with his fingers».

https://www.newsweek.com/nypd-says-theyd-arrest-trump-if-he-shot-someone-1467588

Men Trump er sjarmerende og slagferdig; mange synes han er morsom i sin omtale av andre politikere: han satte navnet «Pochahontas» på senator Elizabeth Warren fordi hun gjennom sin karriere i akademia løy om at hun var delvis indianer for å nyte godt av kvoteringsordningene; den ikke spesielt energiske guvernør Jeb Bush omtalte han som «low energy Bush», Nord-Koreas diktator ble omtalt som «Rocket man» etter at han truet med å angripe USA med atomraketter, Mike Bloomberg er «Mini Mike» fordi han er et hode kortere enn Trump, osv.    

At Trump har foretatt et meget stort antall utskiftinger i sin administrasjon er ikke nødvendigvis et tegn på dårlig lederskap, det kan være det motsatte. Hans påstand om at hans administrasjon fungerer som «a well oiled machine» er dog noe tvilsom, og hans beskrivelse av seg selv som «a very stable genius» er enda mer tvilsom. Hans enorme aktivitet på Twitter har den fordel at han kan tale direkte til velgerne i korte og visstnok poengterte meldinge uten at fiendtlig innstilte journalister kan vrenge på det han sier, men innholdet er ofte slik at det ifølge tradisjonell målestokk ikke er verdig en president. Men allikevel. Trump er ganske populær: «Trump Job Approval at Personal Best 49%». 

https://news.gallup.com/poll/284156/trump-job-approval-personal-best.aspx

Et viktig element som bør nevnes er at Trump er den eneste politikeren vi vet om som direkte har gått løs på på venstresidens kjernesaker, han har tatt tyren ved hornene og ikke vært ettergivende slik alle andre konservative politikere i betydelig grad har vært. Dette er også hovedgrunnen til at folk i pressen, i byråkratiet og i akademia hater ham så intenst som de gjør; det er derfor de fremstiller ham som en rasistisk og fascistisk tulling.  

Men det viktigste er den politiske linjen. Dersom Trump blir gjenvalgt vil det for republikanerne være en bekreftelse på at Trumps kurs er den som partiet bør fortsette i, dvs. etter en Trump-seier vil republikanerne bli mer nasjonalistiske, mindre frimarkedsvennlige, de vil legge enda mindre vekt på ideologi og prinsippfasthet. Etter vårt syn er dette ikke en oppskrift på langsiktig suksess, dette er en oppskrift på fiasko. Dersom Trump taper vil det være et signal om at republikanerne bør legge om kursen i motsatt retning, dvs. til en kurs som er mer ideologisk, mer frihandelsvennlig, etc.  

Men ønsker vi at Trump skal tape i november? Hva vil skje da? Og hvem vil da vinne?  

I det demokratiske partiet er det nå en liten håndfull kandidater som skiller seg ut og som har kommet best ut i de nominasjonsvalgene som hittil er blitt avholdt. De som ligger best an er gammelsosialisten Bernie Sanders og nykomlingen Pete Buttigieg. Tidligere favoritter som Obamas visepresident Joe Biden og senator Elizabeth Warren ser ut til å sakke akterut.  

Vi skal ikke gå så mye inn på deres politikk her: det har vi gjort i en tidligere kommentar her på Gullstandard: 

Demokratenes reality-show

Et viktig element for å bli valgt er at kandidaten er likandes,  er sjarmerende, er en hyggelig person, er en som folk vil kunne gå på en pub og ta en øl med. Politikere som ikke har denne egenskapen blir sjelden valgt.    

Blant de som hadde denne egenskapen i stort monn finner vi Ronald Reagan, Bill Clinton, Barack Obama, og Donald Trump. George Bush jr hadde også til en viss grad denne egenskapen. Blant de som ikke har denne egenskapen finner vi Al Gore, Mitt Romney, Hillary Clinton, Joe Biden, Elizabeth Warren. (Det kan hende at politikere kommer til makten selv om de ikke har denne egenskapen, men da blir de valgt fordi de er åpenbart dyktige og sterke og skiller seg klart ut fra alternativene. Margareth Thatcher var blant disse.) 

Grunnen til at vi nevner dette er at den som nå ligger fremst blant demokratene er en som totalt mangler denne sjarmen. Bernie Sanders er totalt usjarmerende; han er bare en gretten gammel gubbe på 78 som skjeller og smeller mot storkapitalen, og som vil at staten skal gi alle alt de virkelig trenger gratis. Sanders er altså sterkt venstreorientert, og siden det demokratiske partiet har fått mange sterkt venstreorienterte medlemmer ligger han nå best an av de som forsøker å bli nominert. Sanders lå også best an til å bli nominert i forrige runde (nominasjonen i 2016), men da grep ledelsen i partiet inn og snøt Sanders for nominasjonen; de mente at han ikke kunne vinne presidentvalget og ga nominasjonen til en som de trodde var en sikker vinner, Hillary Clinton.  

Sanders er som sagt en gammelsosialist; og dette bekreftes i måten han har tenkt å styre på. Han vil bruke «executive fiats» fordi «we cannot accept delays from Congress», og via slike «executive fiats» vil han bla. «ban … the exportation of crude oil to combat climate change». 

https://www.nationalreview.com/news/sanders-prepares-to-sign-dozens-of-executive-orders-upon-taking-office-we-cannot-accept-delays-from-congress/

Han vil altså gjennomføre en sterkt venstreorientert politikk med totalitære midler, stikk i strid med den maktfordeling og de «checks and balances» som den amerikanske grunnloven la opp til. At sosialistiske politikere ikke vil bry seg om slike ting er ikke overraskende i det hele tatt. Det er heller ikke overraskende at norsk mainstreampresse holder slike ting skjult. Men denne politikken vil være umulig å gjennomføre gitt det amerikanske politiske systemet. Så en president Sanders vil ikke få gjennomført noe som helst av det han har lovet. Han vil være en total fiasko, han vil leve opp til sine initialer. Amerikanske presidenter blir ofte omtalt med sine initialer: FDR, JFK, LBJ, DT, så at Sanders vil bli omtalt som BS er bare som fortjent! Men Sanders kommer ikke til å bli president, men hvis han gjør det kommer han i meget stor grad til å bekrefte ordtaket om løven og skinnfellen – og venstreorienterte ideer vil bli påført enda et nederlag.  

En valgseier til Sanders vil diskreditere både Trumps linje blant republikanerne og Sanders´ linje blant demokratene. Kanskje det beste vi kan håpe på er at Sanders vinner valget i november. 

En annen kandidat som har gjort det godt i primærvalgene så langt er tidligere borgermester Pete Buttigieg. Han kan norsk (han lærte seg norsk ikke for å lese Ibsen p originalspråket, men for å lese Erlend Loe), og han er klar favoritt hos NRK. Han er ca 40 år yngre enn de andre ledende kandidatene, og står politisk sett nærmere sentrum enn de andre. Tidligere visepresident Joe Biden står også noe nærmere sentrum enn de andre, men vi tror han er ute av dansen etter svært dårlige resultater i de primærvalgene som hittil er holdt. Han er også noe forvirret, og har ved en rekke anledninger oppført seg upassende. Han har heller ikke fått noen støtte fra den fortsatt populære Obama, som han altså var visepresident for.   

Kan Buttigieg bli valgt? Neppe. Han har ingen storpolitisk erfaring; han har kun vært borgermester i en by med 100 000 innbyggere. Nå er det slik at amerikanere som regel velger outsidere til presidenter, de vil ofte ha en som ikke er en del av det etablerte politiske miljøet i Washington. Den vanligste bakgrunnen er å ha vært guvernør i en delstat; Carter, Reagan, Clinton, Bush jr., var alle guvernører før de ble president. Det er sjelden at senatorer blir valgt: de to eneste eksemplene fra de siste 60 år er Kennedy og Obama.   

(Johnson, Nixon og Bush sr. var alle visepresidenter for populære presidenter før de ble valgt.) Og for å ha nevnt det: Sanders er senator.   

Men mest problematisk for Buttigieg er antagelig at han er åpent homofil og at han er gift med en mann. Det er etter vårt syn ikke noe galt i dette, men vi har vanskelig for å tro at en mann med en slik familiesituasjon kan slå igjennom hos de store kristne velgergruppene i USA. Vi tror altså at Buttigieg ikke er valgbar.   

Vi har sagt litt om fire kandidater: Biden, Sanders, Buttigieg og Warren. Men i det siste er det kommet til at par nye kandidater: Mangemilliardæren Mike Bloomberg, som visstnok har en formue på 60 milliarder dollar, og som kan kjøpe så mange annonser og valgmedarbeidere han vil, mener at ingen av de andre kandidatene er valgbare, og vil selv prøve å bli valgt. Han har vært borgermester i New York (da valgt som republikaner), og er kanskje mest kjent for å ha fått kriminaliteten kraftig ned, og for å ha forbudt salg av brus i store begre.     

«New York crime did drop when 2020 hopeful Michael Bloomberg was mayor …» 

https://www.politifact.com/factchecks/2019/dec/02/michael-bloomberg/new-york-crime-did-drop-when-2020-hopeful-michael-/

«New York City plans to enact a far-reaching ban on the sale of large sodas and other sugary drinks at restaurants, movie theaters and street carts, in the most ambitious effort yet by the Bloomberg administration to combat rising obesity.» (30. mai 2012)

Allikevel ser Bloomberg ut til å være en mer sentrumsorientert kandidat enn de andre som forsøker å bli Trumps utfordrer i november.  

Også overraskelsepersonen i nominasjonsvalget i New Hampshire, senator Amy Klochubar, som kom på fjerde plass foran både Biden og Warren, er mer sentrumsorientert enn de andre kandidatene. Man det er for tidlig å si mye om hennes sjanser fremover. Hvis Bloomberg og Kochubar er med i racet om noen uker skal vi si mer om dem.   

For å summere opp: det demokratiske partiets kandidater er helt håpløse, få velgere møter frem i nominasjonsvalgene, disse valgene blir inkompetent gjennomført, og det dette viser er at det demokratiske partiet er dødt. Dvs. de fremste kandidatene er gamle (Sanders og Biden er nesten 80 år, Warren er 70). Buttigieg er bare 38, men han er ikke valgbar. 

Hovedgrunnen til denne håpløse situasjonen er at partiet er tatt over av sterkt venstreorienterte aktivister, og de sterkt venstreorienterte står ikke for noe annet enn hat mot de rike, krav om enda høyere skatter, og krav om at flere skal få gratistilbud fra det offentlige (gratis helsetjenester til alle, inkludert ulovlige innvandrere; ettergivelse av studentgjeld, mm.), utjamning, krav om enda mer omfattende reguleringer av all produksjon for å redde klimaet, større ettergivenhet overfor kriminelle, etc.

Også den meget frittalende James Carville, tidligere strateg for det demokratiske partiet, mener at partiet er blitt alt for venstreorientert: «James Carville, a former top adviser to President Clinton, laid out a scathing critique of his party, arguing that it drifted way too far to the left and was on the way to failure as a result of pushing extreme policy ideas.»We just had an election in 2018. We did great. We talked about everything we needed to talk about and we won,» he said in a Vox interview published on Friday. «And now it’s like we’re losing our damn minds. Someone’s got to step their game up here.» Carville added that he considered himself a «liberal» rather than a centrist — but Democrats went too far even for him. «They’ve tacked off the damn radar screen,» he said when asked if the party moved too far left.» 

https://www.foxnews.com/media/carville-dems-losing-damn-minds?fbclid=IwAR3b-wI5-csS-rKpr45Z4lyl2HLWsEfY6YYDVfa4IJQTRvN0OiM7H8Ni3dY

Et slik parti vil ikke kunne få stor og bred oppslutning – men det kan allikevel vinne valg fordi alternativene ikke er så mye bedre, og fordi mange velgere er så fed up av politikk at de lar være å stemme. Vi nevner også i forbifarten at en ikke ubetydelig andel venstreorienterte er sikre på at de selv har rett og at motstanderne er svært uanstendige mennesker.  Obama beskrev som kjent mange velgere som hørte til på den andre politiske fløyen som at «they get bitter, they cling to guns or religion or antipathy to people who aren’t like them or anti-immigrant sentiment or anti-trade sentiment as a way to explain their frustrations», og Hillary Clinton beskrev dem som «deplorables» og at de hadde synspunkter som var «racist, sexist, homophobic, xenophobic, Islamaphobic». Denne holdningen innebærer at mange av dem ikke har respekt for vanlige demokratiske spilleregler, og kan føre til at de setter igang løgnkampanjer for å hindre politisk motstandere i å komme til makten (kampanjen for å hindre at Brett Kavanaugh ble utnevnt til dommer i Høyesterett er bare ett av mange eksempler.) 

At enkelte av dem da ikke vil nøle med å jukse ved selve valget burde ikke komme som en overraskelse. Som kjent er det slik at i enkelte valgdistrikter er listene over de som har stemmerett ikke helt a jour, for å si det slik, og da kan man få enkelte til å stemme under andre navn enn deres eget. Demokratene er imot lover som krever at velgere skal vise legitimasjon, «voter ID», når de stemmer, og de begrunner dette med at det kan være kostbart både i tid og penger å skaffe seg f.eks. et førerkort, og at dette ikke burde hindre noen som virkelig har stemmerett i å stemme. Men det er vanskelig å dokumentere hvorvidt dette fører til omfattende juks ved valgene.    

Som alltid vil presidentvalget i USA være spennende, men de gangene demokratene har stilt med sterkt venstreorienterte kandidater – McGovern i 1972, Mondale 1984 – har de gått på store tap. Antagelig vil det samme skje denne gangen hvis ikke noe uforutsett skjer. Men uforutsette ting kan skje når som helst.   

 

Årsaken til at Magnus Carlsen ikke ble årets navn 

Magnus Carlsen er tidligere blitt hedret med utmerkelsen Årets navn på Idrettsgallaen (i 2014), men foran siste Idrettsgalla ble han ikke engang nominert, dette til tross for at han i perioden fra november 2018 til desember 2019 vant hele tre VM-titler, og ellers hadde en svært suksessfull sesong i 2019. Man kan trygt si at i 2019 var han Norges mest suksessfulle utøver – men allikevel ble han ikke nominert som Årets navn. Hvorfor? 

Kriteriene for å bli valgt til Årets navn er slik: «Vinneren av Årets navn er den utøveren/laget som stemmes frem av folket selv, basert på nominering fra hovedjuryen. Juryen kan ved nominering til Årets navn praktisere en videre tolkning av det tradisjonelle idrettsbegrepet.» 

https://www.idrettsgalla.no/nominerte/priskategorier/årets-navn/

Som kjent har statsselskapet Norsk Tipping monopol på pengespill i Norge. Norsk Tipping driver et stort antall ulike spill, alt fra Lotto og fotballtipping til drifting av verdens mest kjedelige spilleautomater, automater som er plassert i de mest utrivelige hjørnene i landets Narvesenkiosker. Nr en oversikt over de spillene som Norsk Tipping driver kan man finne her: https://www.norsk-tipping.no

Spill om penger som ikke foregår i Norsk Tippings regi er strengt forbudt (dette gjelder forhåpentligvis ikke når vennegjenger spiller om småbeløp). Det er i hovedsak to formål med dette monopolet: dels skal betydelige andeler av inntektene gå til idretten gjennom Idrettsforbundet, og dels skal spillere hindres i å spille bort for mye penger; det er visstnok en maksgrense som de som spiller i Norsk Tippings regi kan spille for per måned – overskrider man denne grensen blir spillerens konto sperret. Staten har her tatt den rollen som foreldre har overfor barn, noe som de fleste i dag vel synes er som det bør være! 

Før vi går videre nevner vi at det foregår svært mye spill om penger på Internett i regi av utenlandske selskaper, og at dette foreløpig ligger helt utenfor Statens kontroll.  

En del av statens inntekter fra spillingen fordeles gjennom Idrettsforbundet til alle sportsgrener som er organisert gjennom Idrettsforbundet, men ingen av disse midlene går til sjakken, dette fordi Sjakkforbundet ikke kan være medlem i Idrettsforbundet. Grunnen til at sjakken ikke er med i Idrettsforbundet er at Idrettsforbundet har spesielle regler for barneidrett, mens i sjakken kan barn konkurrere på like fot som voksne: En sjakkspiller på 10 år kan være like god som en spiller som er 20 år eller 50 år, og derfor konkurrerer de på like fot. Men i alle de idretter som er organisert i Idrettsforbundet er det slik at en utøver på 20 år er langt bedre enn en på 10 år, og de kan derfor ikke konkurrere sammen. Skal sjakken komme med i Idrettsforbundet må den følge regler for klasseinndelinger som passer godt på alle idrettsgrener, men som ikke passer for sjakken i det hele tatt. Derfor er Sjakkforbundet ikke med i Idrettsforbundet.  

Magnus Carlsen vil gjerne at også sjakken skal tilgodeses med sponsormidler, og siden dette er umulig gjennom Idrettsforbundet, har han valgt å samarbeide med spillfirmaet Unibet om en avtale som innebærer at Unibet sponser Carlsen mot at Unibet donerer betydelige midler til norsk sjakk. Unibets mål er å løse opp Norsk Tippings monopol på pengespill i Norge, de vil altså inn på det norske markedet. Sponsingen av Carlsen skal gjøre dette lettere.  

Dagbladets Espen O. Sæther oppsummerer argumentene mot å nominere Carlsen til Årets navn: «For rent politisk er Magnus Carlsen i løpet av nettopp 2019 blitt persona non grata; totalt uønsket, når den norske idrettsbevegelsen … samles foran et rekordstort TV-publikum for å feire seg selv. Selvsagt ikke som person, men i kraft av de holdningene han dette året har fremmet i forhold til det norske frivillige barne -og ungdomsarbeidet. AKKURAT det burde altså noen av de sentrale idrettslederne vært modige nok til å forklare ham. I oppstusset rundt nominasjonen før jul gikk toppidrettssjef Tore Øvrebø rundt grøten. Det var det lett å gjøre med en ærespris som blir delt ut på grunnlag av «en videre tolkning av det tradisjonelle idrettsbegrepet». Men egentlig for lett for fagsjefen for norsk toppidrett.

For her skulle Øvrebø og de andre idrettslederne ha stått opp for de beste verdiene i denne folkebevegelsen. For fellesskapet, rausheten og det lokale engasjementet som Magnus selv gjorde narr av sist sommer da han forsøkte å kuppe Norges Sjakkforbund ved å kjøpe stemmer nok på sjakktinget til å selge denne sporten til et privat utenlandsk gamblingselskap.»

https://www.dagbladet.no/sport/uonsket-pa-tv-showet/71978507

I siste del av det vi siterer henviser Dagblad-skribenten til at Carlsens «forsøkte å kuppe Norges Sjakkforbund ved å kjøpe stemmer nok på sjakktinget til å selge denne sporten til et privat utenlandsk gamblingselskap». 

Bakgrunnen for dette var at Sjakkforbundets kongress 2019 skulle stemme over et forslag for ledelsen om å inngå samarbeide med det private spillfirmaet Kindred for å oppheve Norsk Tippings spillmonopol mot at sjakken skulle få betydelige midler til å drive barne- og ungdomsarbeid. Carlsen støttet dette forslaget, og satset betydelige ressurser for å få flertall for det på Sjakkforbudets kongress sommeren 2019.   

Vi vil først bemerke at det er noe spesielt å kalle dette for et kupp når Carlsens formål var å få flertall for et forslag som kom fra ledelsen i forbundet, når det skjedde helt åpent, og når det skjedde i fullt samsvar med gjeldende vedtekter! Riktignok opprettet Carlsen en ny klubb og betalte kontingenten til medlemmene for at denne nye klubben skulle bli representert på forbundets kongress og derved få stemme ved avstemningen, men som sagt, alt var åpent og i samsvar med vedtektene. Å beskrive det Carlsen forsøkte som å selge sjakken til et privat utenlandsk gamblingselskap er noe merkelig: det avtalen med Kindred gikk ut på var at sjakkforbundet skulle få midler til å drive ungdomsarbeid mot at Sjakkforbundet skulle arbeide for å løse opp Norsk Tippings spillmonopol. Sæthers poeng om at Carlsen med sitt utspill gjorde narr av «fellesskapet, rausheten og det lokale engasjement» i bevegelsen er bare typisk for Dagbladet og fortjener ingen kommentar. Forøvrig fikk forslaget om samarbeid med Kindred ikke flertall på Sjakkforbundets kongress i 2019.   

Men tilbake til hovedsaken: Carlsen ble ikke Årets navn, og det på grunn av noe som Dagbladet formulerte slik: «[Carlsen ble ikke tildelt denne utmerkelsen pga.] de holdningene han dette året har fremmet i forhold til det norske frivillige barne -og ungdomsarbeidet». 

Og hvilke holdinger er det? Jo, han vil løse opp Norsk Tippings spillmonopol! Det motstanden mot Carlsen som Årets navn koker ned til er at han ikke deler det sosialdemokratiske konsensus som i denne saken sier at spill om penger (utenfor Internett) kun skal foregå i statlig regi og under statlig kontroll. (Og for å ta med noe som mange mener er et viktig  punkt: Også private spillselskaper kan ha begrensninger på hvor mye man kan spille for per måned.) 

Det er altså åpenbart slik at dersom man ikke deler det sosialdemokratiske konsensus så fortjener man ingen ærespriser. Uansett hvor god man er. Magnus Carlsen er historiens beste sjakkspiller, han har vært verdens beste spiller i ti år, han har vunnet ti verdensmesterskap, og han hadde sin beste sesong noensinne i første del av 2019! Men siden han ikke deler det sosialdemokratiske konsensus mht. spillpolitikk så fortjener han altså ingen ærespris! Skal du bli satt pris på i Norge må du være sosialdemokrat; hvis du har synspunkter som faller utenfor det som sosialdemokratiet godtar, da er du ikke et godt menneske og da skal du ikke settes pris på i norsk organisasjonsliv uansett hvor store bragder du har utført. Slik er det, og  slik har det vært lenge! Tragisk!    

Høye lederlønninger? 

Med jevne mellomrom dukker det i pressen opp artikler som hevder at enkelte ledere tjener for mye. Denne gangen er det Nettavisen, som med utgangspunkt i et utspill fra Olav Thon, kaster seg på karusellen. Vi siterer fra artikkelen som ligger her:

https://www.nettavisen.no/okonomi/olav-thon-ut-mot-lederlonnsfest/3423910645.html 

«Olav Thon reagerer på lederlønnsfesten i norsk næringsliv. – Jeg har jo uttalt meg om lederlønninger og har jo fått enkelte debattinnlegg mot mine tanker, men jeg mener at ingen ledere er verdt så høye lønninger som det viser seg at enkelte i næringslivet får, sier Olav Thon (96) …  Lønnen til norske toppledere har økt kraftig de siste tiårene, og mye mer enn den gjennomsnittlige årslønnen. Equinor-sjef Eldar Sætre tjente for eksempel 13,5 millioner kroner i 2018, mens de 30 beste topplederne i Norge tjente i snitt 14 millioner kroner året før. … Lønnsfesten er også stor i bransjer der snittlønnen ellers er lav. Sjefen for Norges største dagligvarekonsern, Norgesgruppen, har allerede fått like mye lønn i 2020 som en gjennomsnittlig butikkansatt får på ett år». Det er ikke bare lønninger som trekkes frem, ofte snakkes det også om fallskjermer eller sluttpakker, dvs. store utbetalinger som en sjef får dersom han må gå av.  

Såvidt vi kan se er det sjelden at disse disse artiklene inneholder noe mer enn synsing; man får vite hva journalister og enkelte siterte synes om at noen får stor lønn; det er sjelden eller aldri at man kommer over en virkelig begrunnelse for hvorfor enkelte ledere får eller fortjener svært høye lønninger – eller hvorfor de ikke fortjener høy lønn. 

En leder har et kolossalt ansvar, og det er en viktig og krevende jobb å lede en stor bedrift, å virkelig lede en stor bedrift er ikke en 9-til-4-jobb. Det er utallige områder lederen må ha god kjennskap til, og han må ofte ta både raske og riktige avgjørelser på en rekke forskjellige områder. Tar han gal beslutning kan bedriften tape store penger, eller den må si opp ansatte eller i verste fall legge ned. Det er svært mye verdt for en bedrift, dens eiere og dens ansatte å unngå slike ting. 

Som man kan forvente er det ikke svært mange som kan utføre en slik jobb; det er få av dem, og når etterspørselen er høy der hvor tilbudet er lavt blir prisen høy. Hvis vi ser på en relativt enkel jobb som ikke krever spesielt store kunnskaper og som mange kan utføre, blir prisen/lønnen lav. Dette er utgangspunktet for at noen lønninger er høye og noen er lave. 

Et annet poeng er at dersom en ansatt med lav lønn gjør en tabbe som fører til at han mister jobben vil han som regel ikke ha spesielt store vanskeligheter med å finne seg en ny jobb. Man dersom en leder gjør en alvorlig feil – og jobben han har innebærer at han ofte må ta raske avgjørelser som har store konsekvenser – vil han i verste fall kunne bil hengt ut i pressen som den som var årsaken til at bedriften gikk overende. Det kan da bli svært vanskelig for ham å finne en ny jobb. Har han hatt en høy lønn som sikrer at han kan klare seg i noen år uten jobb, vil han kunne fungere som en bedre leder mens han er leder. 

Vi må også huske at det er en bedrifts styre som (på vegne av eierne) ansetter en leder og som bestemmer hans lønn (og evt. fallskjerm). Det er ingen andre som har noe med hva lønnen er; alle typer lønninger (og andre ting som har med ansettelsen å gjøre) bør avtales mellom de som ansetter og den som ansettes. Det bør være helt og fullt opp til de som er direkte involvert (den ansatte og de som ansetter) om de vil gjøre publikum kjent med hva lønnen er. 

Desom du ikke liker lønnspolitikken i et firma, hvis du f.eks. synes at de fleste ansatte har for lav lønn og at lederne har for høy lønn, er det enkelte ting du kan gjøre: du kan kjøpe deg inn som deleier i bedriften (kjøpe aksjer), og så forsøke å påvirke bedriftens lønnspolitikk på møter i bedriftens organer. Dersom du ikke får medhold kan du selge deg ut av bedriften. Også som kunde er det noe du kan gjøre. Dersom du kjøper varer fra et firma som du synes ha for høye lederlønninger så kan du slutte å kjøpe bedriftens varer og gå over til en konkurrent som du synes har en bedre lønnspolitikk. Dette er muligheter du vil ha i et fritt, uregulert marked.

Men i dag har vi en regulert økonomi, en økonomi hvor alle aktører drukner i stadig flere reguleringer og bestemmelser som de er pålagt å følge, bestemmelser som kan innebære at firmaet er beskyttet mot konkurranse. Det kan også forekomme at utvalgte firmaer mottar store beløp fra staten gjennom ulike støtteordninger, eller at det finnes noe som må beskrives som rene statsselskaper, dvs. selskaper som får mesteparten av sine inntekter direkte fra staten. NRK er et godt eksempel på dette, NRK får hvert år ca 6 mrd kr i statstilskudd. Hva med lederlønningen i NRK? Nrk.no opplyser at «Fire av åtte i NRKs absolutte toppledelse tjente godt over statsminister Erna Solberg (H) i 2017. Kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen tjente aller mest med en skattbar inntekt i 2017 på mer enn 3.1 millioner kroner. Det er dobbelt så mye som statsministeren og to og en halv ganger mer enn kulturministeren som «eier» NRK.»

https://www.nrk.no/norge/dette-tjener-toppledelsen-i-nrk-1.14282643

Det som kan gjøres med høye lederlønninger i bedrifter som på ulike vis er støttet eller beskyttet  av staten er å privatisere disse bedriftene helt og fullt og frikoble dem fra alle de fordeler og ulemper som staten har gitt dem, og da er vi på den modellen vi skisserte over. Siden vi brukte NRK som et eksempel tar vi også med følgende: NRK er annerledes enn alle andre statsbeskyttede firmaer. NRK gir inntrykk av å være en ytterst profesjonell mediebedrift, men alle vet at det er mye å kritisere den for, f.eks. er den sterkt overbemannet (noe som lett blir tilstanden i firmaer som får sine inntekter fra staten og ikke ved å selge sitt produkt til sine kunder i konkurranse med andre tilbydere). Viktigst er dog følgende: NRK er en mediebedrift som på mange områder er lite annet enn et propagandaapparat for en venstreorientert politisk ideologi. Man kan trygt si at NRK i Norge i dag har samme funksjon som kommunistpartiorganet Pravda hadde i gamle Sovjetunionen; det er et propagandaapparat for makthaverne. Og for å gjøre det enda mer kritikkverdig er det slik at de som utsettes for denne propagandamaskinen blir tvunget til å finansiere den over skatteseddelen. Da burde det være enkelt å forstå at lederen for statens propagandaapparat her høyere lønn enn statsministeren. (Og bare for å ha sagt det: når NRK har denne rollen i dag går vi ikke inn for en privatisering av NRK, vi mener at NRK må nedlegges.)  

Vi avslutter med et ferskt eksempel fra USA: Boeings CEO, Dennis Muilenburg, fikk nylig sparken etter at to av selskapets 737 MAX styrtet. Når det ble kjent at Muilenburg endte opp med en sluttpakke på 62 millioner dollar, kom det ikke uventet en god del kritikk.  

«Dennis Muilenburg, the recently-ousted CEO of Boeing, is leaving with a $62 million payout …This substantial award comes despite being fired for poor handling of the fatal crashes, aftermath, and continued suspension from service of the 737 Max. Also on Friday other workers lost their jobs because of the 737 Max: 2,800 employees of Boeing supplier Spirit AeroSystems.» 

Men han mistet også noe: «On his departure, Boeing stripped him of his bonus, any severance pay, and other incentives worth nearly $15 million. However, that still left him with a parting package of $62 million made up of Boeing stock, pension payments, and other deferred contributions.» 

https://www.businessinsider.com/boeing-muilenburg-payout-same-time-thousands-layoffs-2020-1?r=US&IR=T

Det kan se ut som om Dennis Muilenburg (og andre ledere på dette nivået) ble betalt for å feile. Men dette er det stikk motsatte av sannheten, som vi nevnte blir de godt betalt for å ta risko, for å ta sjanser, for å prøve nye ting. Og som det heter: «den som intet våger intet vinner» – ledere blir som nevnt betalt for å ta slike sjanser, og dette inkludere muligheten for feile og derved å måtte miste jobben dersom det går galt.

Å lede et firma av denne størrelsen er en enormt stor og viktig og krevede jobb, og rett person kan utgjøre et hav av forskjell. Den rette person kan lede firmaet til store produksjonsøkninger og skape enorm profitt, mens feil person kan føre til at firmaet mister evnen til å produsere, og kanskje til at tusenvis av mennesker mister jobben. Eksempler: Steve Jobs hadde en enorm positiv virkning på Apple da han kom tilbake til selskapet  i 1997, mens Ken Lay ødela Enron (som gikk konkurs i 2001). Problemet er at det kan være problematisk for et styre å finne ut om den lederen de er i ferd med å ansette er en Jobs eller en Lay – og dersom de finner ut at det er en Lay de har ansatt må de kunne kvitte seg med ham på kort varsel. Da må han ha en avtale som gjør at han kan gå på dagen, og en slik avtale må ha elementer som gjør at lederen er villig til å gå. En slik bestanddel kan være en generøs sluttpakke. 

Vi må nevne at Muilenburg ikke på noe vis var (med)ansvarlig for at de to Boeing-flyene styrtet. 737 MAX-programmet ble startet og fullført under hans forgjengere; han var sannsynligvis kun en syndebukk. En kommentator oppsummerer: «He was becoming seen as [uthevet her] not only a public relations obstacle but a regulatory barrier». 

https://www.latimes.com/business/story/2019-12-23/boeing-737-max-dennis-muilenburg

Slik er det når man er på toppen: skjer det noe galt kan det hende at sjefen må gå selv om han ikke har gjort noe galt. Har Muilenburg noe å klage på? Vel, han endte opp med en formue, men han får neppe noen viktig jobb igjen med det første. Og poenget er: dersom han hadde blitt tilbudt en slik jobb uten sluttpakke ville han antagelig ikke tatt denne jobben. Sagt på en annen måte: uten slike sluttpakker ville en god del dyktige folk ikke tatt jobber som innbærer risiko, og den totale produktiviteten ville ha vært lavere enn den er.      

Vi oppsummerer: Alle reguleringer som gir fordeler (eller ulemper) til enkelte bedrifter bør fjernes slik at alle bedrifter konkurrere på lik linje, og det er eierne som har all rett til å bestemme hvor mye de vil betale de som er ansatt i bedriften; det er ingen andre som har noe med dette å gjøre. Og hvis du som kunde eller ansatt eller deleier ikke er fornøyd med den lønnspolitikken firmaet fører kan du la være å ha noe med firmaet å gjøre. 

Presidentenes synderegister

Vi snakker selvfølgelig om amerikanske presidenter, og det vi kort skal se på her er alvorlige feil de begikk mens de satt i Det Hvite Hus, feil som fikk alvorlige følger ikke bare for USA, men for verden. Feilene er ikke tabber, de er begått etter at presidenten og hans rådgivere hadde tenkt grundig igjennom problemstillingene. Disse feilene er solid forankret i og bygget på verdier som er stikk motsatt av de verdier USA ble grunnlagt på. Disse feilene har derfor i stor grad skadet USA og Vesten. Vårt syn er at dersom disse feilene ikke hadde blitt begått hadde USA og verden i dag vært et langt bedre sted, et sted hvor mange av de problemer vi nå har, og vil få i enda større grad i fremtiden, ikke ville ha eksistert.    

(Vi tilføyer at det vi gir her ikke er en komplett liste, og at vi har lagt hovedvekten på hendelser og beslutninger som som regel ikke er blitt tillagt stor vekt av mainstream-skribenter som f.eks. Lahlum og Moen i deres bøker om amerikanske presidenter.)    

Vi legger hovedvekten på det som skjedde i det tyvende århundre, og vil gå helt frem til i dag. Vi vil dog minne om at en stat alltid fører en politikk hvor hovedtrekkene har bred oppslutning i befolkningen, og at skylden for det som vedtas ikke ligger på presidenten//regjeringen/administrasjonen alene.  

Før vi går videre minner vi om at USA er verdenshistoriens sterkeste makt; den har en kolossal styrke innen videnskap, kultur og økonomi, og også mht. militær makt. Under annen verdenskrig knuste USA (sammen med noen allierte, men USA var klart den sterkeste makt i denne alliansen) de tyranniske regimene i Tyskland og Japan, og holdt disse landene okkupert i flere år, noe som var nødvendig for å utradere de ideologiene som de krigshissige regimene i disse landene var bygget på. Etter at okkupasjonene var over fikk begge disse landene konstitusjoner og regimer som i ikke ubetydelig grad bygget på Vestens verder, og begge ble store industrimakter med stigende velstand for befolkningene. 

USA ble eksplisitt bygget på ideen om full individuell frihet, men dessverre satt slaveriet så fast i 1776 at det ikke var mulig å avvikle det umiddelbart; det forsvant først etter ca 100 år og en borgerkrig. Denne borgerkrigen, som endte i 1865, tok ca 750 000 liv, og slaveriet ble da opphevet. (Selvsagt ble svarte i stor grad utsatt for alvorlig diskriminering i lang tid etter dette, men den ble gradvis redusert, og ble kraftig redusert etter store demonstasjoner på 60-tallet). Perioden mellom 1865 og ca 1913 var den frieste i USAs historie, og det finnes utallige beskrivelser av det som skjedde i denne perioden. Vi henter en fra Bill Bryson: «Between 1850 og 1900 every measure of wealth, productivity and well being skyrocketed in America. The country´s population in the period tripled, but its wealth increased by a factor of thirteen. … The number of millionaires, fewer than twenty in 1850. rose to forty thousand by the century´s end» (Bill Bryson: At Home, s. 313. I denne boken er det også mye mer å finne om denne enorme velstandsveksten.) 

Velstandsveksten førte til at det ble flere og større universiteter, og langt flere som tok en høyere utdannelse. Det ble da opprettet mange nye stillinger ved de nye og de gamle universitetene, og i betydelig grad hentet man da inn folk som hadde universitetsutdannelse. Siden det i forkant var små muligheter til å få slik utdannelse i USA hadde de skaffet seg den i Europa, i hovedsak i Tyskland. Det som var høyeste mote i universitetene der på slutten av 1800-tallet var ideene til Kant og Hegel (og implisitt ideer fra deres inspirator Rousseau). USAs universitetsutdannede elite ble da opplært av folk som var infisert av de kollektivistiske og frihetsfiendtlige ideene fra disse tenkerne.              

Tidlig i USA sto frihetsideene, ideer som stammet fra i hovedsak John Locke og grunnlovsfedre som Thomas Jefferson, høyt, og politikken og undervisningen ved universitetene var i stor grad basert på disse ideene. Men så kom det altså en forandring  mot slutten av 1800-tallet – eliten hadde fått andre ideer, såkalt «progressive» ideer fra Europa og spesielt Tyskland .   

Teddy Roosevelt (president fra 1901 til 1909) var en av disse progressive. I en tale i 1910 sa han at individers rettigheter (dvs. de som sikrer individuell frihet, og som uavhengighetserklæringen bygget på) må settes til side hvis formålet er å fremme fellesnytten. Han mente også at problemene som ulikhet i velstand fører med seg er sammenlignbare med de problemer som borgerkrigen førte med seg. 

Fra Wikipedia om talen hvor han sa dette: «Roosevelt made the case for what he called «the New Nationalism» … The central issue he argued was government protection of human welfare and property rights, but he also argued that human welfare was more important than property rights.He insisted that only a powerful federal government could regulate the economy and guarantee justice, and that a President can succeed in making his economic agenda successful only if he makes the protection of human welfare his highest priority. Roosevelt believed that the concentration in industry was a natural part of the economy. He wanted executive agencies (not the courts) to regulate business. … In terms of policy, Roosevelt’s platform included a broad range of social and political reforms advocated by progressives.» Vi skyter inn at alle reguleringer av økonomien er krenkelser av eiendomsretten. 

https://en.wikipedia.org/wiki/New_Nationalism_(Theodore_Roosevelt)

Hele talen: https://teachingamericanhistory.org/library/document/new-nationalism-speech/

Woodrow Wilson (1913-21) var en typisk akademiker; han var tidligere professor og president for Johns Hopkins University. Han var også progressiv, og sa slike ting som at «Freedom to-day is something more than being left alone». Han fikk USA med i første verdenskrig, men sa at USA ikke hadde noen «selfish ends to serve» ved å gå inn i krigen. Innpå 5 000 000 amerikanere tjenestegjorde i denne krigen; av disse mistet ca 115 000 livet og 320 000 ble såret.  

Etter krigen ønsket Wilson at konflikter skulle mellom land løses uten krig, og han var en ivrig forkjemper for opprettelsen av Folkeforbundet (USA ble dog ikke med). Et av prinsippene Wilson la stor vekt på var at ingen land hadde noen rett til å blande seg inn i et annet lands «indre anliggender» – så hvis et land innførte et kommunistisk eller islamistisk eller nazistisk diktatur så var dette noe som ikke angikk andre land, og de hadde ingen rett til å gjøre noe med det. Dette prinsippet fikk stor oppslutning, og førte bla. til at man respektere Hitlers og Stalins diktatuarer, og senere til at diktaturer og demokratier er likeverdige medlemmer av Folkeforbundets arvtager FN.       

Vi avslutter med å gjengi følgende fra artikkelen om Wilson på Wikipedia: «Det var under Wilson at raseskille ble innført i Washington, D.C»; Wilsons parti var det parti som sto sterkest i de områder som før borgerkrigen hadde slaveri.    

Wilson ble etterfulgt av Warren G. Harding (1921-23). Hans fremste og viktigste positive egenskap var at han hadde den type utseende som en president bør ha. Han var udugelig og korrupt, og som Wikipedia sier: «Harding is often rated as one of the worst presidents in historical rankings 

Hardings visepresident var Calvin Coolidge (1923-29), og han overtok da Harding uventet døde i 1923. Coolidges motto var «America´s business is business». Han var sterk tilhenger av fritt næringsliv, og lot alt klare seg selv; han gjorde nærmest ingen ting som president, og fikk tilnavnet «Silent Cal» fordi han sa og gjorde så lite. At politikere ikke gjør noe, dvs. at de ikke innfører nye lover og reguleringer, er en god ting, siden det er blitt slik at praktisk talt 100 % av alle nye lover er skadelige for velstand og vekst. Denne laizzes-faire-politikken innebar stabile rammebetingelser, og USA opplevde en enorm velstandsvekst: «the roaring twenties». Dessverre var alkohol forbudt (fra 1920-33), noe som førte til at kriminelle syndikater kunne vokse frem (mafiaen).

Coolidge ble gjenvalgt i 1924, men stilte ikke i 1928. Den som stilte da var Colidgens partifelle Herbert Hoover (1929-33), som fikk stor medvind pga. Coolidges suksess og popularitet. Hoover var imidlertid i motsetning til Coolidge progressiv, og aviste laizzes-faire i favør av en «progressive middle way» mellom frihet og styring. Hans politikk gikk inn for en rekke støtteordninger og reguleringer, og statlig kontroll av flytrafikk og radiosendinger begynte under ham. I visse tilfeller støttet han tvungen organisering av arbeidere i fagforeninger: «We are passing from a period of extremely indvidualistic action into a period of associational activities». Etter at krisen inntraff i 1929 gikk han inn for en rekke offentlige programmer – offentlige byggeprosjekter, subsidier for visse varer, etc. – som var ment å hjelpe, men alle slike inngrep er slik at de hindrer de tilpasninger som ville ha skjedd automatisk i et fritt marked. Hoover ble naturlig nok ikke gjenvalgt i 1932, men hans etterfølger Franklin D. Roosevelt fortsatte den samme politikken, og krisen varte derfor helt til andre verdenskrig begynte.  

Forklaringen på hvorfor krisen inntraff er å finne en rekke steder, og den består av mange elementer og vi har skrevet om det mange ganger tidligere. Denne gangen henter vi bare ett kort poeng fra mainstreamforfatteren Bill Bryson: Han hevder at The Fed (The Federal Reserve, USAs Sentralbank, som formelt er uavhengig av politikerne) i 1927 tvang igjennom en rentenedsettelse, til tross for store protester fra en rekke bankfolk. «The cut in interest rates had an explosive effect.  – `the spark that lit the forest fire`, in the words of economist Liaquat Ahmed.  … Over the next year, stocks would more than double … and the volume of … loans to investors would rise by more than $ 1 billion …. » (Bryson: One Summer, s. 289).  Dette kom til en brå slutt i oktober 1929.

The Fed ble etablert i 1913, og skulle regulere bankene, pengeverdi og rentenivå. Etter hvert fikk de også monopol på å utstede penger. I et fritt marked finnes det ikke noen slik institusjon, der har man «free banking», noe som vil resultere i at penger forankres i en gullstandard, at pengeverdien er stabil, og at rentene fastsettes av markedet, og altså ikke som under The Fed av politikere og byråkrater. Etableringen av The Fed var den første skritt som ble tatt for å innskrenke den næringsfrihet som inntil da i stor grad hadde preget USA og gjort USA svært velstående. 

Den økonomiske krisen som startet i 1929 er velkjent: arbeidsløsheten steg til 25 %, gjennomsnittsinntekten sank med 33 %, produksjonen falt med 50 %, aksjemarkedet sank med 90 %, og 11 000 banker gikk konkurs – alt dette var en følge av at lover og regler hindret de tilpasninger som ville ha skjedd i et fritt marked.   

Franklin D. Roosevelt (1933-1945) tok et avgjørende skritt for å gjøre USA om til en velferdsstat med sin «New Deal». Han arvet krisen som kom i 1929, men hans politikk førte til at den varte gjennom hele 30-tallet: «De harde tredveåra». Han innførte et forbud for private å eie monetært gull (barrer og mynter; å eie smykker o.l. var fortsatt tillatt); alt slikt privat gull ble ekspropriert til underpris.  

Roosevelt ga uttrykk for sitt progressive syn i sin tiltredelsestale i 1933: «If we are to go forward, we must move as a trained and loyal army willing to sacrifice for the good of a common discipline. We are, I know, ready and willing to submit our lives and property to such discipline, because it makes possible a leadership which aims at a larger good. I assume unhesitatingly the leadership of this great army. … I shall ask the Congress for the one remaining instrument to meet the crisis ― broad executive power to wage a war against the emergency, as great as the power that would be given to me if we were in fact invaded by a foreign foe.» Det var altså ikke bare i Tyskland og Sovjet at kollektivistiske ideer sto sterkt.

På tredvetallet fikk nasjonalsosialismen større og større utbredelse i Europa under ledelse av Hitlers Tyskland. Hitler ville fjerne alle jøder fra Europa, og et stort antall jøder flyktet mens de hadde livet i behold. Blant disse var det et stort antall sterkt venstreorienterte akademikere og intellektuelle – blant dem var folk som Horkheimer, Fromm, Adorno, Marcuse, Einstein, Bertolt Brecht – og mange av disse ble ansatt ved universiteter i USA, hvor de raskt fikk en svært stor innflydelse på USAs intellektuelle liv. (En som hadde en annen grunninnstilling enn disse venstreorienterte var økonomen Ludwig von Mises; han flyktet fra okkupasjonen av Østerrike via Sveits til USA, men fikk aldri noen akademisk stilling i USA). 

Etter annen verdenskrig spredte kommunismen seg raskt flere steder i verden. Landene i Øst-Europa ble nærmest okkupert av Sovjet, og USA lovet Vest-Europa beskyttelse gjennom opprettelsen av NATO. Det kommunistiske Nord-Korea invaderte Sør-Korea i 1950, og etter tre år med hard krig hadde USA og FN slått angrepet tilbake. Sør-Korea er i dag et blomstrende land, mens Nord-Korea fortsatt er et ekstremt fattig og svært ufritt kommunistdiktatur. Da det kommunistiske Nord-Vietnam invaderte Sør-Vietnam valgte  USA å hjelpe Sør-Vietnam: ideen var at det er bedre å bekjempe kommunismen langt borte enn å vente på at den kommer til USA. Dette begynte forsiktig under president Kennedy (1961-63), men eskalerte kraftig under hans etterfølger Lyndon B. Johnson (1963-69). Denne krigen var imidlertid umulig å vinne, spesielt fordi den kommunistiske siden mobiliserte en femtekolonne som med voksende intensitet utover 60-tallet iverksatte store demonstrasjoner i storbyer i USA og Europa mot USAs innblanding i krigen. Motstanden ble så stor at Johnson valgte å ikke stille til gjenvalg i 1968. Om lag 3 000 000 amerikanere tjenestegjorde i Vietnam, og på det meste var det 500 000 der samtidig. Ca 58 000 av disse mistet livet. Krigen påførte også Vietnam store skader, og kanskje så mange som en million vietnamesere mistet livet. Krigen sluttet med kommunistisk seier i 1975, og hele landet ble et diktatur med stor undertrykkelse, stor fattigdom og et rekordstort antall flyktninger som forsøkte å komme seg vekk. Etter noen tiår gikk dog landet bort fra den harde kommunismen, og er i dag et langt bedre land enn det var i årene etter at krigen sluttet.        

Johnson fullførte oppbygningen av velferdsstaten med sin plan for «The Great Society» og sin «War on Poverty»; en politikk hvor statlige støtteordningene var ment å løse fattigdomsproblemet. Men disse ordningene førte bare til at problemene økte; incentivene i slike ordninger er slik at de skaper eller forsterker de problemene de er ment å løse.    

Richard M. Nixon (1969-74) foretok den endelige frikoblingen mellom gull og dollar, noe som åpent for den inflasjon som fulgte i årene etter dette. Han sa også at «Nå er vi alle Keynesianere». Nixon åpnet forholdet mellom USA og kommunistdiktaturet i Kina og tyrannen Mao Zedong, noe som førte til at Kinas diktatur på en rekke områder og av en rekke nasjoner ble akseptert som et legitimt regime. 

Det var også Nixon som startet «The War on Drugs», en «krig» som førte til at alle problemer forbundet med narkotika ble enda større, og at også utenforstående begynte å bli rammet av den reelle kriminalitet som forbudet førte med seg.    

Gerald Ford (1974-77) overtok som president etter at Nixon gikk av pga. Watergate-skandalen. Det er ikke så mye å si om ham, annet enn at han trodde at man kunne bekjempe den voksende inflasjonen med oppfordringen «Whip Inflation Now!», og det ble laget buttons med dette slagordet. Wikipedia: «Whip Inflation Now (WIN) was a 1974 attempt to spur a grassroots movement to combat inflation in the US, by encouraging personal savings and disciplined spending habits in combination with public measures, urged by U.S. President Gerald Ford.» 

Under Jimmy Carter (1977-81) fortsatte alt å bli verre og verre: inflasjonen steg, arbeidsløsheten ble større, et fenomen som ifølge Keynesiansk teori ikke skulle kunne eksistere, og som fikk navnet stagflasjon. Carter laget i valgkampen 1976 en «misery index» som besto av summen av disse to (prosentene for inflasjon og arbeidsløshet) og fikk muligens styrket oppslutning pga. løfter om å løse disse problemene. Men under Carter ble disse problemene bare enda større.     

Carter er spesielt kjent for en tale han holdt juli 1979 hvor han beskrev hvor elendig det sto til, og den ble nylig omtalt slik: «Forty years ago … Jimmy Carter gave one of the worst speeches in American presidential history. Reading it again, I am surprised to see that the notorious “malaise” speech is even worse than I remember.» 

https://www.washingtonexaminer.com/opinion/columnists/forty-years-ago-jimmy-carters-malignant-malaise-speech

Talen: https://www.youtube.com/watch?v=kakFDUeoJKM

Denne begredelige tilstanden i amerikansk (og verdens) økonomi oppsto altså rett etter at den siste koblingen mellom gull og dollar ble opphevet.

Under Carter avviklet USA sin støtte til sjahens regime i Iran. Sjahen var vest-orientert, men hans regime var allikevel et tyranni hvor ingen form for opposisjon var tillatt. Alternativet var dog enda verre: sjahen ble avsatt i en revolusjon og Iran ble en islamistisk republikk, og etter hvert et senter for støtte til islamistisk terror over mesteparten av verden. Kort tid etter revolusjon ble USAs ambassade i Teheran invadert og okkupert av iranske «studenter», og 52 av de ansatte ble tatt som gisler. Carter gjorde ingen ting for å slå tilbake det som reellt sett var en invasjon av amerikansk territorium. (Han sendte riktignok en styrke spesialsoldater som skulle hente ut gislene, men aksjonen ble rammet av en ulykke på turen til ambassaden, og oppdraget ble avblåst). Hadde Carter svart på denne invasjonen av ambassaden på en riktig måte (dvs. med et tilstrekkelig sterkt militært svar), er det meget  sannsynlig at perioden fra 1979 ikke ville ha vært preget av et stort antall islamistisk terrorangrep utført av islamister. Carter forsøkte å bli gjenvalgt i 1980, men led et enormt nederlag. Carter var USAs desidert verste president – før Obama. Vi nevner også at det var Carter som begynte å trekke religion inn i amerikansk politikk; før ham var det i USA et vanntett skott mellom religion og politikk.     

Ronald Reagan (1981-89) hadde rykte på seg for å være en hardere leder enn sveklingen Carter, og gislene i Teheran ble sluppet fri den dagen Reagan tiltrådte som president. Reagan var en god konservativ, og han fortsatte med en ikke ubetydelig styrke de dereguleringer og skattelettelser som ble begynt under Carter (han gjennomførte dog dette i langt mindre grad enn han lovet i valgkampen), og de startet en oppgangstid som kun med mindre avbrudd varte til 2008. Hans hovedagenda var allikevel kampen mot kommunismen, og hans opprustningspolitikk og støtte til opposisjonelle i Sovjet fremskyndet sterkt Sovjets sammenbrudd. Hans plan for å vinne den kalde krigen mot den kommunistiske blokken  – «We win, they loose» – viste seg å være den rette. 

Men i sin kamp mot kommunismen støttet Reagan de som kjempet mot Sovjets invasjon av Afghanistan (Mujahedin), og disse folkene var ikke på lag med USA, tvert imot, de var islamister. De gruppene som der på 80-tallet fikk støtte (penger, våpen, opplæring) fra USA utviklet seg senere til å bli Taliban og al-Qaida. På denne tiden var Vestens kjennskap til islam svært dårlig, men folk i Reagans administrasjon burde ha visst hva de gjorde da de ga støtte til Mujahedin. Folkene i Mujahedin trodde at de hadde nedkjempet en anti-islamsk supermakt (det kommunistiske Sovjet); de fikk blod på tann og bestemte seg for å nedkjempe den gjenværende supermakten: USA.    

Forholdet mellom Iran og USA var dårlig etter ambassadeokkupasjonen, og samtidig var Iran i krig med Irak (fra 1980 til 1988), og i denne perioden var det derfor et nokså nært samarbeid mellom USA og Irak, som var ledet av diktatoren Saddam Hussein. 

I oktober 1983 ble en militærbase i Beirut rammet av to kraftige bilbomber, og blant de drepte var 241 amerikanske soldater og 58 franske soldater. Det svaret Reagan ga på dette terrorangrepet, som var utført av islamister, var å trekke de amerikanske styrkene ut av Libanon: det kom intet reellt militær svar. Også dette styrket islamistene syn om at de lett kunne overvinne USA.    

Den på alle vis relativt anonyme George Bush sr ble valgt til president i 1988 fordi han var visepresident for den meget populære Reagan, men han ble ikke gjenvalgt i 1992. Den nye mann i Det Hvite Hus ble den ekstremt karismatiske, men fullstendig prinsippløse levemannen Bill Clinton.  

Mens Bush sr var president invaderte Irak Kuwait, som var alliert med USA. USA samlet i allianse med FN en enorm militær styrke og kastet raskt Saddams tropper ut av Irak. Men de gikk ikke inn i Irak og avsatte Saddam, slik de burde ha gjort: Saddams diktatur fikk fortsette. Det ble inngått en våpenhvile, en våpenhvile som bla. innebar at Saddam skulle dokumentere at han hadde destruert sine masseødeleggelsesvåpen (MØV). Alle burde ha forstått at Saddam aldri hadde tenkt å følge denne avtalen, og han oppfylte praktisk talt ingen av kravene i den, og derfor truet FN utover 90-tallet gjentatte ganger med å ta opp igjen krigen. Saddam visste at ingen vestlige ledere ville starte en ny krig, og han ga blaffen i truslene fra FN. Saddam la også planer om å drepe USAs tidligere president George Bush sr, og dette var en av grunnen til at USAs kongress i 1998 vedtok en lov som sa at USA skulle forsøke å gjennomføre et regime-skifte i Irak («The Iraq Liberation Act»).       

I det store og hele fortsatte Clinton den politikk som var ført siden 1980. Han forsøkte dog å få til en slags statlig overtagelse av helsevesenet, men lykkedes ikke (noen år senere klarte president Obama å gjennomføre dette). Han gjennomførte noen innstramninger i enkelte statlige støtteordninger, med det resultat at flere kom inn i arbeidslivet. Han uttalte også en gang at «the era of big government is over». Her tok han dessverre grundig feil. 

I 1993 ble World Trade Center i New York utsatt for et omfattende terrorangrep utført av muslimske terrorister. Målet var å få et av tårnene til å tippe over (en kraftig bombe ble utløst i garasjen under et av tårnene), men aksjonen var mislykket selv om seks mennesker ble drept og flere enn 1000 skadet. Clintons administrasjon forholdt seg til dette som om det var en helt vanlig kriminalsak. 

Etter Clinton ble lettvekteren George Bush jr valgt til president (2001-09), og han sto for noe som ble kalt «compassionate conservatism», dvs. en sterkt venstreorientert konservatisme. Han oppsummerer et utslag av denne tankeretningen her: «It means we use the mighty muscle of the federal government in combination with state and local governments to encourage owning your own home. That’s what that means. And it means — it means that each of us, each of us, have a responsibility in the great country to put something greater than ourselves — to promote something greater than ourselves.» Det er stor avstand mellom dette og uavhengighetserklæringens prinsipp om individers rett til «life, liberty and the pursuit of happiness».   

Bush var på vakt da islamistiske terrorister angrep flere mål i USA 11. september 2001. Terroristene var organisert i nettverket al-Qaida, og hadde hovedbase i Afghanistan. USA krevde al-Qaida-lederen Osama bin Laden og hans folk utlevert. Taliban, som hadde makten i Afghanistan, nektet å utlevere terroristene, og med FNs og NATOs støtte gikk USA til krig i oktober 2001. Etter kort tid var Taliban nedkjempet, og det ble innsatt et mer sivilisert regime i landet. Men å drive nasjonsbygging i et land som Afghanistan er nærmest umulig, og fortsatt pr idag er det utenlandske styrker i Afghanistan og det pågår fortsatt kamper mellom disse og ulike muslimske og nasjonalistiske grupper. Regjeringen i Kabul har liten kontroll over landet. 

Bush bestemte seg også for å invadere Irak: dels fordi Saddam ikke hadde fulgt våpenhvileavtalen etter at USA og FN hadde kastet Irak ut av Kuwait (Saddam skulle dokumentere at han hadde destruert sine MØV, noe han aldri gjorde), dels fordi USA noen  år tidligere hadde vedtatt en lov som innebar at USA skulle arbeide for regimeskifte i Irak, dels fordi Saddam var en grusom tyrann, dels fordi Saddams regime støttet terroristgrupper som angrep USAs allierte Israel, og, viktigst: frykten for at Irak skulle la terroristgrupper få MØV som de kunne bruke i angrep mot Vesten. Alle (FN, flere vestlige lands etterretningstjenester, avhoppere fra Saddams regime) mente at Irak fortsatt var i besittelse av MØV (som de hadde brukt i krigen mot Iran), men etter at første fase i krigen var avsluttet med en enkel seier til USA og de ca 30 land som var alliert med USA i denne krigen, fant man ingen slike våpen. Det er opplagt at han hadde hatt slike våpen, men hvor ble de av? Muligens ble de flyttet til Syria og overlatt til sympatiserende grupper der før USAs angrep, men mest sannsynlig er at de bare forfalt og ble ubrukelige; Saddam lot antagelig være å dokumentere overfor FN at våpnene ikke fantes lenger fordi han ikke ville miste ansikt).      

Bush jr brukte om lag ett år på å forsøke å få FN med på en invasjon av Irak, men til ingen nytte. Sterke land som Kina, Tyskland, Russland og Frankrike ville ikke støtte USA pga. utenforliggende politiske motsetninger, og USA gikk til krig sammen med ca 30 andre land, blant dem UK, Japan, Australia, Danmark (noe norsk presse beskrev som «USAs alenegang»). Det er meget kritikkverdig at en amerikansk president føler at han nærmest må be FNs om tillatelse for å gå til krig på USAs vegne.               

Som nevnt, første fase av krigen mellom USA og Irak var over på noen få uker, med en total seier til USA. Men som man husker fra seirene over Tyskland og Japan: disse landene ble lagt under en sterk okkupasjon i flere år, dette for å knuse de menneskefiendtlige ideologiene som var grunnlaget for tyranniene i disse landene. Men Bush trodde at alle vil ha frihet, at alle vil ha fred, så hans mål var å innføre demokrati i Irak; det var der ingen forsøk på å innføre en konstitusjon og et styresett som virkelig ga betydelig frihet, slik det skjedde i Tyskland og Japan. Okkupasjonen ble svak, og da vokste det opp en rekke grupper som ville at Irak skulle bli et islamistisk diktatur, eller i hvert fall ikke skulle innføre et regime etter vestlig modell. Krigen blusset opp igjen, og USA sendte flere soldater og klarte på et vis å holde disse gruppene i sjakk. Men når Obama overtok etter Bush i 2009, trakk han ut de amerikanske soldatene og krigen blusset kraftig opp igjen – og den pågår fortsatt pr idag  med varierende intensitet. Det vakuum som oppsto etter at de amerikanske soldatene forsvant førte til oppblomstring av blant annet terroristgruppen Islamsk Stat. Irak i dag er meget langt i fra å være et stabilt land.

Vi nevner kort også årsaken til finanskrisen 2008. Den ble skapt av The Fed ved dens leder Ben Bernanke. Økonomen Richard Salsman forklarer: «How did Bernanke create this horrible morass? First, in 2006-2007 he deliberately inverted the Treasury yield curve [se fotnote om dette], even while knowing it would cause a recession and credit-financial crisis. Second, he imposed on the reeling economy a $1.7 trillion flood of «quantitative easing» (QE), euphemistic for the hazardous policy of money-printing. His first policy caused economic stagnation, his second policy caused monetary inflation, and combined, his policies have generated «stagflation» — the corrosive mix last seen in the 1970s. It’s the direct opposite of the supply-side polices (pro-growth, sound-money) that made the 1980s and 1990s so prosperous.

https://www.forbes.com/sites/richardsalsman/2011/07/17/how-bernankes-fed-triggered-the-great-recession/#1f4de3e761d9

Barack Obama ble valgt i 2008 og satt til 2017. Han var egentlig sterkt venstreorientert, men klarte til en viss grad å fremstå som en sentrumspolitiker. Hans kanskje viktigste sak var å innføre et system med billige helsetjenester til alle, noe som ble kalt Obamacare. Dette var egentlig et forsøk på en statlig overtagelse av hele helseforsikringsindustrien. Til en viss grad klarte han dette – Republikanernes motstand mot «reformen» ble svakere og svakere, og til slutt stemte de for reformen. Resultatet ble, som man kunne forvente, at de fleste fikk dyrere og dårligere helseforsikringer. (USAs helseforsikringssystem er slik organisert og administrert at helseforsikringer som regel følger en ansettelse, og har man en jobb så har man en god helseforsikring. Utenom dette er de meget kostbare for forsikringstageren, og det som må til for å gjøre det godt til en overkommelig pris er en fullstendig deregulering, men dette er ikke stedet for å gå inn på dette.)        

Obama var ofte svært ettergivende overfor islamistiske grupper og regimer. En gang uttalte han at «The future must not belong to those who slander the prophet of Islam». Nå kan man diskutere hva dette egentlig betyr, men at Obama har en «soft spot» for islam er opplagt. 

I 2009 brøt det ut store demonstrasjoner i Teheran mot regimet i Iran, men demonstrantene  fikk ingen støtte fra Obama. Obama inngikk også en avtale med Iran om at de ikke skulle utvikle atomvåpen, en avtale som ingen kan tro at de vil holde. Til gjengjeld sørget Obama for at Iran fikk overført enorme midler i kontanter. Og Ja, også under Obama sponset Iran terrorangrep over store deler av verden uten at det fikk noen konsekvenser for regimet.        

11. september 2012 ble den amerikanske ambassaden i Benghazi, Libya, angrepet av muslimske terrorister. En av de som ble drept var ambassadøren. Obamas administrasjon hevdet at angrepet var en hevn mot USA fordi en helt ukjent amatørfilmskaper hadde laget en film om Muhammed og publisert den på youtube. Å avbilde Muhammed er forbudt i islam. Filmskaperen ble arrestert, Obama ga inntrykk av at han ikke så poenget med datoen, og Obama satte åpenbart heller ikke ytringsfriheten spesielt høyt.

Obamas USA fremsto som svakt og ettergivende, noe som bla. førte til at Putins Russland kunne ture frem; i  2014 annekterte Russland Krim, og samme år intensiverte Russland sin innblanding i Ukraina. Også Georgia opplevde mer russisk innblanding fra 2008. Den tidligere KGB-agenten Putin var ikke spesielt fornøyd med at det kommunistiske Sovjet gikk i oppløsning og ble delt opp i en rekke mindre stater.      

Obama hadde også liten respekt for folk flest, og for de som var uenige med hans politiske syn; en gang uttalte han seg svært lite pent om de som støttet hans motstander i valget i 2008: The Guardian skrev om dette: «Referring to working-class voters in old industrial towns decimated by job losses, the presidential hopeful said: «They get bitter, they cling to guns or religion or antipathy to people who aren’t like them or anti-immigrant sentiment or anti-trade sentiment as a way to explain their frustrations».» 

https://www.theguardian.com/world/2008/apr/14/barackobama.uselections2008

Han hadde også et grunnleggende kollektivistisk syn: « … if you’ve been successful, you didn’t get there on your own. You didn’t get there on your own. … If you were successful, somebody along the line gave you some help. There was a great teacher somewhere in your life. Somebody helped to create this unbelievable American system that we have that allowed you to thrive. Somebody invested in roads and bridges–if you’ve got a business, you didn’t build that [uthevet her]. Somebody else made that happen. The Internet didn’t get invented on its own. Government research created the Internet so that all the companies could make money off the Internet. The point is, is that when we succeed, we succeed because of our individual initiative, but also because we do things together. There are some things, just like fighting fires, we don’t do on our own. I mean, imagine if everybody had their own fire service. That would be a hard way to organize fighting fires» (fra en tale holdt 13/7-2012). 

(Dette sitatet kan dog tolkes noe mer velvillig overfor Obama enn enkelte gjorde i valgkampen.) 

Obama var også sterkt medansvarlig for NATOs bombing av Libya i 2011. Libyas diktator Gadaffi var ingen snill gutt, men under ham var landet noenlunde stabilt. En rekke vestlige ledere bestemte seg for å ville støtte innføringen av demokrati i landet, og når en opprørsgruppe så ut til å bli påført et kraftig nederlag av Gadaffis styrker, blandet NATO seg inn og bombet Gadaffis styrker. Borgerkrigen endte med nederlag for Gadaffis styrker, Gadaffi selv ble lynsjet, og landet har siden da vært et anarki med store lidelser for de fleste i landet. (Også norske styrker deltok i bombingen av Libya.)  

Men det verste som skjedde under Obama har vi allerede nevnt: han trakk de amerikanske soldatene ut av Irak. Det oppsto et vakuum som førte til oppblomstring av blant annet terroristgruppen Islamsk Stat. 

Til alles overraskelse vant Donald Trump presidentvalget i 2016. Han hadde ingen politisk erfaring, men det ser allikevel ut som om han klarer det politiske spillet godt. Han representerer en prinsippløs, populistisk konservatisme: elitene (i media, i akademia, i byråkratiet) hater ham intenst, og dette er gjensidig. Eliten brukte og bruker alle midler for å stoppe ham; nå har de også satt i gang en riksrettsprosess for å få ham avsatt, og grunnlaget for denne er så spinkelt som det kan få blitt. Trump har hele tiden gått til frontalangrep på alle venstresidens kjepphester, og han er blitt svært populær hos vanlige folk. Politikken han fører er akkurat som man kan forvente av denne type konservative: noen skattelettelser og dereguleringer, utvalgte bedrifter tilgodeses med store subsidier,  men det innføres begrensninger på frihandel og innvandring. Videre er det ingen reduksjon av velferdsstaten, og låneopptakene fortsetter i samme store tempo som tidligere. Flere indikatorer (økonomisk vekst, arbeidsledighet, etc.) sier at økonomien går godt under Trump.  

Hedligvis har Trump mht. Iran snudd 180 grader fra den kurs USA hadde under Obama: Trump har uttrykt støtte til de som demonstrerte mot det islamistiske diktaturet, og med et rakettangep avlivet han Irans terrorgeneral Suleimani. Trump intensiverte også innsatsen mot IS i krigen i Irak/Syria, men han sendte også signaler som tydet på at han ville avvikle USAs støtte til kurderne, som hadde vært en viktig alliert under krigen mot IS. (Hva som egentlig skjedde her er noe uklart.) Trumps tilbakeholdne linje i denne pågående konflikten/krigen har åpnet for at Russland kan engasjere seg mer aktivt.    

Dessverre ser det ut til at Trump har sans for diktatorer og «sterke menn»: han har som sine forgjengere et godt forhold til Saudi-Arabia, hvilket er helt forkastelig; han har snakket positivt om Russlands Putin, om Tyrkias Erdogan og om Nord Koreas Kim Jong-un. Trump har inngått en avtale med Nord-Korea om at de ikke skal utvikle atomvåpen, men det er ikke å forvente at Nord-Korea vil holde en slik avtale. Bare det å inngå en avtale med et slik gangster-regime er forkastelig. 

Det ser ut til at Trump er langt mer prinsippløs enn sine forgjengere, noe som på et vis er en imponerende bragd, men den er ikke spesielt beundringsverdig – det aller siste pr 26/1 er at han plutselig er blitt motstander av kvinners rett til selvbestemt abort.    

Hvordan står det til i dag? På viktige universiteter opplever man følgende: konservative talere nektes å holde taler («de-platforming»), det kommer krav om «safe spaces» og «trigger warnings» når venstresidens kjepphester utfordres, alle som ikke adlyder venstresidens agenda beskyldes for å være rasister. Videre, det finnes visstnok langt flere kjønnsidentiteter enn mann og kvinne, og en professor kan miste jobben dersom han benytter feil pronomen om en student (dvs. hvis han omtaler en kvinne som føler seg som mann som «hun» eller «henne» kan han miste jobben). «Diversitet» er det nye faneordet; men det er aldri snakk om diversitet mht. ideer, det er kun snakk om diversitet mht. egentlig irrelevante kriterier som kjønn, hudfarve, legning, etc. Hvis noe viktig har sin opprinnelse fra «dead white males» så er det dermed ofte automatisk diskvalifisert fra å være relevant. Det forekommer skoleskytinger hvor som oftest én gjerningsmann med en kjent trøblete fortid dreper et stort antall medelever, og det er en utbredt ettergivenhet for reell kriminalitet. Mange storbyer har et stort antall hjemløse som fyller parker og friområder med teltleirer og avfall. Hvor utbredte disse problemene egentlig er er det vanskelig å si, men at de er store og voksende, det er opplagt.     

Den etablerte pressen er svært lite pålitelig; det set ut som om mange journalister ikke er opptatt av å rapportere objektivt om det som skjer, men fungerer som pressetalsmenn for en venstreorientert agenda. Klimahysteriet når nye høyder nesten hver eneste dag, og alle offentlige budsjetter øker og øker, og det gjør da også den offentlige gjelden. Det er utbredt ettergivenhet for islam, det er motstand mot Israel, sosialismen står sterkt blant unge, og gammelsosialisten Bernie Sanders er den mest populære politikeren blant unge.     

Alt dette skyldes manglende virkelighetskontakt,og dette skyldes igjen at tenkere og filosofer som Hegel og William James og John Dewey og Marcuse og Horkheimer og mange flere har fått dominere universitetene i mange tiår uten at motforestillinger har fått komme til orde i betydelig grad. Og bak Hegel & co finner vi Rousseau og Kant.      

Det som skjer er at friheten stadig innskrenkes, noe som er i samsvar med det Hegel og Rousseau sto for: Rousseau menet at folket skal styres etter «almenviljen», som er det folket egentlig vil, og Hegel mente at frihet er retten til å adlyde staten. Mye tyder på at USA er på vei dit. 

I det store og hele er det en trend her. Med tre avbrekk går den nærmest rettlinjet fra Teddy Roosevelt og frem til idag. Presidentene handler ikke i et vakuum, de gjør i det store og hele det folket vil at de skal gjøre – så presidentene er ikke de eneste skyldige, problemet er den kulturelle trenden og de verdier som dominerer i kulturen. Avbrekkene fra denne trenden er Coolidge, Reagan og Trump. Den første av disse var meget god, den andre var god på noen områder, mens den siste er dårlig på de fleste områder. Mitt syn er at den negative trenden kommer til å fortsette med den presidenten som etterfølge Trump, uansett hvilket parti han eller hun representerer.      

I dag ser vi begynnende tegn til kaos, og det kommer etter mitt syn til å bli et voksende problem i årene fremover. Det eneste som etter mitt syn, dagnes kulturelle landskap tatt i betraktning, kan snu dette er at en religion kommer til makten, dette fordi de ideer som lå til grunn for uavhengighetserklæringen og som grunnlovsfedrene sto for, og som preget USAs kultur og politikk i årene fra ca 1865 til 1900, ikke er å finne i mainstreamkulturen i dag. En utvikling hvor religion vi stå sterkere er også ille. 

Det som burde finnes var en ide om at hvert menneske kan bli et godt menneske ved å ta rette, fornuftsbaserte valg, at man har rett til å jobbe produktivt for å skape et godt liv for seg og sine uten tvangsmessig innblanding fra andre, og at man må basere seg på fakta og logikk og ikke på  virkelighetsfjern ønsketenkning slik alle religioner og alle former for sosialisme er bygget på. Men i mainstream er det ingen oppslutning om et slikt livssyn, hverken i eller utenfor USA.

Pga. sin styrke på alle viktige områder er det USA som styrer verden. Dit USA går følger Vesten etter, der hvor USA sier stopp til kreftene utenfor Vesten vil disse kreftene stoppe opp. Men USA har i mange tiår ledet i feil retning og sagt stopp på gale steder og tidspunkter. Vi kan ikke se noe som tyder på at denne trenden vil snu. 

Det er derfor liten grunn til optimisme mht. den utviklingen som vil komme i årene fremover. 

 

 

 

 

$$$$$$$$$$$$$$

Fotnote om invertert yield-kurve: «Yield curve becomes inverted when short-term rates exceed long-term rates. … An inverted yield curve occurs when long-term yields fall below short-term yields. … Under unusual circumstances, investors will settle for lower yields associated with low-risk long term debt if they think the economy will enter a recession in the near future. … Economist Campbell Harvey’s 1986 dissertation showed that an inverted yield curve accurately forecasts U.S. recessions. An inverted curve has indicated a worsening economic situation in the future 7 times since 1970».

https://en.m.wikipedia.org/wiki/Yield_curve#Inverted_yield_curve

 

$$$$$$$$$$$$$$

Hans Olav Lahlum: Presidentene fra George Washington til Barack Obama

https://www.bokkilden.no/amerikansk-historie/presidentene-hans-olav-lahlum/produkt.do?produktId=13222943

Ole O. Moen: USAs presidenter fra George Washington til Donald J. Trump

https://www.bokkilden.no/amerikansk-historie/usas-presidenter-ole-o-moen/produkt.do?produktId=14403590

Bill Bryson: At Home 

https://www.amazon.co.uk/At-Home-History-Private-Bryson/dp/178416187X/ref=sr_1_1?keywords=bryson+at+home&qid=1579935017&sr=8-1

Bill Bryson: One Summer: America 1927 

https://www.amazon.co.uk/One-Summer-America-1927-Bryson/dp/0552772569/ref=sr_1_1?crid=9RQQT0402TJS&keywords=bill+bryson+one+summer+america+1927&qid=1579935077&sprefix=bill+bryson+one+summer+%2Cdigital-text%2C175&sr=8-1

Hva med IS-barna? 

Under borgerkrigen i Syria/Irak var det en rekke norske statsborgere som frivillig sluttet seg til terroristorganisasjonen Islamsk Stat (IS), en av aktørene som deltok i krigen. IS er nå om ikke knust, så i hvert fall sterkt svekket, og mange av de som kjempet for IS er drept, mens et betydelig antall sitter i ulike fangeleire i området. Blant dise fangene er det altså noen norske statsborgere, både menn og kvinner, og noen av disse har fått barn i den tiden de deltok i eller støttet IS´ operasjoner. Disse barna er da i utgangspunktet norske statsborgere. Det interessante spørsmålet er da hvilke forpliktelser den norske stat har overfor disse menneskene: dels overfor de kvinner og menn som altså vervet seg for å kjempe for IS, og dels overfor deres barn.   

En rekke krefter i Norge – politiske partier, NGOer, politikere, redaksjoner, kjendiser – har krevet at staten skal hente disse hjem, både barna og deres mødre.  

Dagbladet skriver: «Overfor Dagbladet bekrefter Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) at de har sikker informasjon om at rundt 40 barn med norsk tilknytning er født, eller tatt med til det som var et islamsk kalifat i Syria og Irak. – Med norsk tilknytning mener vi barn som enten har en far eller mor med norsk tilknytning, sier seniorrådgiver Martin Bernsen i PST til Dagbladet. Etter at de islamske terroristene proklamerte at de hadde opprettet et kalifat i 2013, reiste i overkant av 100 personer fra Norge til Syria og Nord-Irak for å slutte seg til den ekstreme islamske grupperingen». 

https://www.dagbladet.no/nyheter/40-norske-is-barn-i-syria/70722627

Noen av disse barna har slektninger som vil hente dem hjem: 

«Norsk-svensk IS-kriger etterlot seg sju barn: Bestefaren vil hente barna hjem fra Syria. -De er bare ofre.»

https://www.dagbladet.no/nyheter/bestefaren-vil-hente-barna-hjem-fra-syria/70949573

Regjeringen sier at det er problemer forbundet med slik hjemhenting: 

«– Dette er en voldsomt vanskelig situasjon, sa statsminister Erna Solberg (H) 23. april, samtidig som hun for første gang åpnet for å hente til Norge foreldreløse barn av personer som har vært tilknyttet terrororganisasjonen IS – de såkalte IS-barna. … Hovedutfordringen er todelt: Fastslå barnas identitet og tilknytning til Norge, og fastslå at barna faktisk er foreldreløse. – Vi kan ikke risikere at vi tar ut barn som ikke er norske statsborgere. Vi kan heller ikke risikere situasjoner hvor vi har foreldre som er i live, men at barna tas ut. Det har vi ingen rettigheter til, sa utenriksministeren i Stortinget på onsdag. Norske statsborgere har rett på såkalt konsulær bistand, altså at myndighetene bistår dem dersom de havner i trøbbel i utlandet. Det første hinderet som må passeres for at barn av foreldre som har vært tilknyttet IS, er å fastslå om de har rett på norsk statsborgerskap. Enkelte av kvinnene som har reist for å slutte seg til IS, har oppholdstillatelse i Norge, men skal ikke være norske statsborgere. Det gjør det enda mer krevende å fastslå om barna har rett til norsk statsborgerskap.»

https://www.dagsavisen.no/nyheter/innenriks/derfor-er-det-vanskelig-a-hente-hjem-is-barna-1.1473411

Noen av disse er vedtatt hentet hjem: «En norskpakistansk kvinne som giftet seg med en fremmedkriger og reiste til Syria, er i ferd med å bli hjulpet tilbake til Norge av norske myndigheter. Kvinnen har to barn, en sønn og en datter. Det er hensynet til den syke sønnen som gjør at norske myndigheter nå henter dem hjem. Kvinnen og de to barna ble geleidet over grensen mellom Syria og Irak ved 14.40-tiden norsk tid. [Hun kom til Norge 16/1]». 

https://www.aftenposten.no/verden/i/70Mbp3/norge-gjoer-helomvending-henter-hjem-is-siktet-norsk-kvinne-og-hennes-syke-5-aaring

For en stund siden kom en del kjendiser på banen, og de ville at Norge skulle hente alle IS-barna hjem. Utgangspunktet for deres aksjon var dog noe merkelig: «Gjennom en Facebook-kampanje har nærmere tusen nordmenn samlet inn penger til en flybillett til Ine Eriksen Søreide (H). De mener utenriksministeren må reise til Moria-leiren i Hellas og se forholdene barn lever under – med egne øyne». 

https://www.vg.no/nyheter/utenriks/i/50QreE/vil-kjoepe-flybillett-og-ta-med-utenriksministeren-til-hellas

Utenriksministeren vet nok godt hvordan forholdene i leirene er, så denne innsamlingsaksjonen er nok enten et smart PR-triks funnet på et av PR-byrå som antagelig har laget denne kampanjen pro bono, eller den er ren dårskap (og når man vet hvem som står bak aksjonen er vanskelig å si om det er den ene eller det andre). Men hovedpoenget er at disse kjendisene vil at staten skal hente disse barna hjem.  

Denne situasjonen, som er svært tragisk for de barna det gjelder, reiser en rekke interessante prinsipielle spørsmål, og vi skal kort si noe om dem.  

Blant disse spørsmålene er hvem har ansvaret for barn? Hva er statens oppgave for norske statsborgere i utlandet? Hva med norske statsborgere som slutter seg til en militær enhet som kriger mot Norge eller mot Norges (formelle eller naturlige) allierte? Hva med barn til norske statsborgere som har sluttet seg til en fiendtlig militærmakt? Vi skal som sagt snakke prinsipielt, og vi legger her da ikke størst vekt på hva som er gjeldende norsk lov i dag. 

(Og for å ta et halvseriøst sidesprang: det er i dagens system ofte uklart hva dagens lovverk egentlig sier. Det hevdes at advokater iblant sier følgende til sine klienter: «Si meg hva du har gjort, og så skal jeg finne en lov som sier at det var lovlig!» Med andre ord: i dagens ekstremt omfattende og meget kompliserte lovverk er det ikke alltid klart hva som er lovlig og hva som er ulovlig, det er ikke alltid klart hva loven egentlig sier. Og hvis retten lander på en dom, kan dommen ankes, og det endelige resultatet kan ligge år frem i tid ….)  

Statens eneste legitime oppgave er å beskytte friheten til de som oppholder seg lovlig i landet. Men hva med barn? Hva er statens oppgave overfor barn? 

Hvem har ansvaret for barn? Hvem har ansvar for at et barn får den omsorg og støtte de må ha så lenge de er barn, og hvem har ansvaret for at barna får den opplæring både i alminnelige omgangsformer og i de viktigste skolefag som alle må kjenne til for at de skal kunne fungere som voksne? De som har denne oppgaven er foreldrene, og ingen andre. Ved å velge å sette barn til verden har foreldrene frivillig tatt på seg den oppgaven det er å ta seg av barnet til det kan klare seg selv. Dette er altså ene og alene foreldrenes oppgave, og det er ingen andres oppgave. Staten skal passe på at alle barn i landet får en oppvekst som inneholder disse elementene. Dersom foreldrene ikke er i stand til å utføre denne oppgave på en god måte, kan foreldrene overlate barnet til andre. f.eks. slektninger, som er i stand til på ta på seg denne oppgaven, eller, staten kan gjennom en organisasjon som barnevernet ta barnet fra åpenbart uegnede foreldre og overlate det til andre som er villige til å gi barnet den støtte under oppveksten som det har krav på (disse fungerer da for barnet som fosterforeldre eller adoptivforeldre). 

Det vi sa over gjelder statens rolle i forhold til alle som oppholder seg lovlig i landet. Men hva med statsborgere i utlandet? 

Den norske statens oppgave – dens eneste legitime oppgave – er å beskytte friheten til alle som lovlig oppholder seg på norsk territorium (denne oppgaven omfatter da altså ikke bare norske statsborgere, men også f.eks. besøkende, utenlandske arbeidere, turister).  

Staten kan – kan –- også hjelpe norske statsborgere i utlandet, og dette inkluderer alt fra å bistå norske statsborgere som har mistet sitt pass, til norske statsborgere som blir arrestert mistenkt for forbrytelser i land hvor rettssikkerheten er en helt annen enn den er i den siviliserte del av verden. Men det er ikke slik at staten alltid må hjelpe norske statsborgere som kommer i vanskeligheter i utlandet; hvorvidt den skal hjelpe kommer an på situasjonen. Hvis en norsk statsborger opplagt begår en reell forbrytelse i et land med et sivilsert rettsapparat, eller deltar i en fiendtlig hær, har staten ingen forpliktelser.   

Denne konkrete saken handler om norske statsborgere som har vervet seg for å kjempe for eller på andre måter å støtte terroristorganisasjonen IS, en organisasjon som er i direkte krig med land som Norge er alliert med. 

IS´mål er å legge hele verden under islam, dvs. de ønsker å innføre sharia overalt. Sharia innebærer slike ting som dødsstraff for homofili, dødsstraff for blasfemi, dødsstraff for frafall fra islam. Sharia innebærer at kvinner har en underordnet stilling (i arv får de halvparten av det menn får, deres vitnemål i retten er verd halvparten av en det en manns vitnemål er verd). Islam sier også at Koranen er skrevet av guden selv, og den inneholder en rekke pålegg av typen «Drep de vantro hvor dere enn måtte finne dem», Det er også en del av islam å akseptere at Koranen er skrevet av gud selv (og diktert til profeten Muhammed av erkeengelen Gabriel), og den skal forstås bokstavelig der det er mulig.

De som vervet seg til IS valgte altså å kjempe med vold for å legge størst mulige områder og flest mulig mennesker under et regime som fullt og helt er basert på slike prinsipper. Med andre ord; IS-folkene er tilhengere av et islamistisk tyranni, og de har vervet seg frivillig for med våpen i hånd å forsøke å innføre et slikt tyranni.  

Mange vil altså hente disse IS-kvinnene hjem, og det ser ut til at de i visse tilfeller får gjennomslag: «Norske myndigheter henter ut et antatt sykt barn sammen med barnets mor og guttens søster fra Al-Hol-leiren i Syria. – Det gjøres på humanitært grunnlag fordi vi frykter at det er sykdom hos barnet, sa utenriksminister Ine Eriksen Søreide (H) på en pressekonferanse tirsdag ettermiddag [14/1].»

https://www.nettavisen.no/nyheter/innenriks/soreide–mor-og-barn-hentes-hjem-fra-syria-pa-humanitaert-grunnlag/3423909800.html

(At barnet er sykt har ingen prinsipiell betydning.) 

Staten har ikke noen forpliktelser overfor denne kvinnen og hennes barn. Hun valgte selv å kjempe for IS, og burde selv fått ta konsekvensene av dette valget. Hva med barna? De har ikke gjort noe galt og fortjener ikke å leve i en flyktningeleir. Men barn er foreldrenes ansvar, og dersom foreldrene lever uklokt og foretar ukloke valg, vil barna komme i en lite ønskelig situasjon. Vi kommer nedenfor til det som er den eneste realistiske og gode løsningen for disse barna, men først: mange vil at den norske stat skal hente hjem disse barna, og deres mødre, og det ser ut til at dette synet får betydelig gjennomslag. 

En slik hjemhenting fører, i dagens norske modell, til en rekke problemer: Det er mulig at moren og disse barna vil påføre staten og skattebetalerne store kostnader. De som er for denne type politikk tenker sjelden på hvordan man skal finansiere denne politikken. Et eksempel av mange man kan finne som viser dette: Sosiolog Halvor Fosli deltok på dialogkonferanse om innvandring i Trondheim i april 2019, og han forteller at av de mange foredragsholderne var det «ingen som snakket om bærekraft for norsk økonomi, absorpsjonsevnen i lokalsamfunnene eller tåleevnen til norsk kultur» (s. 232 i Foslis bok Mot nasjonalt sammenbrudd).

Journalister spør praktisk talt aldri om de kostnader en slik politikk vil medføre, og om hvor pengene skal tas fra.Vi har allikevel klart å finne et eksempel, riktignok fra USA, men den som svarer er også betraktet som en stor stjerne blant mange pressefolk og politikere i Norge; Dagbladet beskriver henne som et «stjerneskudd»:  

Alexandria Ocasio-Cortez, nyvalgt medlem av Representantenes hus, ble spurt av en intervjuer som sto henne nær, politisk sett, om hvordan man skulle finansiere de økede offentlige kostnadene som hennes politikk ville innebære. Hun svarte: 

… they say, «How are you gonna pay for it?» as though they haven’t used these same ways to pay for unlimited wars, to pay for trillion-dollar tax cuts and tax cut extensions. They use these mechanisms to pay for these things all the time. They only want to know … it just seems like their pockets are only empty when we’re talking about education and investing in human capital in the United States: education, healthcare, housing, and investing in the middle class. All the sudden, there’s nothing left. All the sudden, the wealthiest nation in the world, we’re just totally scarce. We have complete scarcity when it comes to the things that are most important. And so for me, I think it belies a lack of moral priority and that’s unfortunate. I think that a lot of these folks, especially those perhaps on the Democratic side, they don’t even see it, you know?… I legitimately think that they start kind of buying into conservative talking points. They get dragged into their court all the time. And I think it is because there is this really myopic and also just misunderstanding of politics as this flat, two-dimensional left-right thing.

Video her: 

https://www.dailywire.com/news/watch-ocasio-cortez-asked-how-shell-pay-everything-ben-shapiro

Så, de som er for denne politikken som medfører kraftige utgiftsøkninger har ikke noe svar på hvor pengene skal komme fra. Det ser nesten ut som om de tror at staten er et slags overnaturlig vesen som uten problemer og uten reelle kostnader kan oppfylle alle gode ønsker. 

Men tilbake til realiteter i Norge: det offentlige Norge (stat og kommuner) har en enorm gjeld. Ved utgangen av år 2000 hadde norske kommuner en gjeld på vel 150 milliarder kroner, i 2017 hadde denne gjelden økt til 600 milliarder. Tilsvarende for staten: « … I løpet av ett år har Folketrygden økt sine forpliktelser til alderspensjon med 366 milliarder kroner. Det betyr at staten hver eneste dag får økt sine pensjonsforpliktelser med over én milliard kroner. Dette kommer i tillegg til den kraftige økningen i uføretrygd. Folketrygdens totale forpliktelser til alderspensjon vil ved nyttår [1/1-20] være 9088 milliarder kroner.» (Nettavisen, 8/10-19.) Hva med oljefondet?

En nettside tilhørende Finansdepartementet forteller: «Selv om vi sparer, er ikke fondet på langt nær stort nok til å dekke framtidige alderspensjoner. Verdien av allerede opparbeidede rettigheter til framtidige utbetalinger av alderspensjoner fra folketrygden anslås til nesten 8 000 milliarder kroner ved utgangen av 2017. I tillegg kommer forpliktelser i Statens pensjonskasse, som utgjorde om lag 800 milliarder kroner ved utgangen av 2016, samt statens forpliktelser til uføre- og etterlattepensjoner i folketrygden. Sett under ett er disse pensjonsforpliktelsene langt større enn den samlede kapitalen i Statens pensjonsfond og den øvrige statlige nettoformuen».

https://www.ungokonomi.no/samfunnsokonomi/oljeformue/statens-pensjonsfond/

Dessverre er det slik at den innvandringspolitikken som føres innebærer at disse utgiftene øker raskere enn de ellers ville ha gjort. Denne gjelden kommer til å bli en kolossal byrde for fremtidens skattebetalere. 

Men økonomien er ikke det eneste problemet: dersom disse barna kommer til Norge og får lovlig, permanent opphold, og det senere viser seg at de har slektninger i Syria/Irak, da vil disse slektningene kunne ha rett til å komme til Norge og få permanent opphold her. Da vil disse også komme under de samme regler som gjelder andre her: de får rett til bolig, utdannelse, sosialhjelp, pensjoner og trygder – alt finansiert av staten/skattebetalerne.

Videre, disse mødrene vervet seg for å kjempe for IS – det er da ikke umulig at de fortsatt støtter den ideologien IS kjempet for. Så kanskje det å hente disse menneskene hjem er å importere IS-sympatisører som kan slutte seg til grupper som med vold vil styrke islams innflydelse i Norge.  

Og dessuten kan det hende at disse barnas fedre fortsatt er i live, og da vil vel de også kunne få opphold her når deres barn er her.

Ideen om å hente slike barn hjem har stor oppslutning, og vil antagelig i betydelig grad bli fulgt.  

Et eksempel: «Venstres Raja åpner for å hente alle IS-mødre til Norge. Venstre mener at alle norske barn i flyktningeleire bør få komme tilbake til Norge, også hvis det innebærer at mødrene deres må bli med.» 

https://www.nrk.no/norge/venstres-raja-apner-for-a-hente-alle-is-modre-til-norge-1.14861763

Så, hva er den rette løsningen for IS-mødrene og hva er den rette løsningen for IS-barna?

Mødrene har sluttet seg til en hær som har kjempet mot Norges allierte. De bør da få være der de er, dvs. i leirene i Syria. Dersom de kommer hit for egen regning bør de settes i fangeleir inntil krigen er over, slik som er vanlig praksis med fiendtlige soldater som blir tatt til fange under en krig. (Slike soldater/krigere skal ikke stilles for retten; rettssaker er forbeholdt mistenkte kriminelle, mens fiendtlige krigere har ikke plassert seg i denne kategorien.) Fienden i dette tilfellet er alle de grupper som kjemper mot Vesten og for islam, dvs. alQaida, Taliban, Boko Haram, myndighetene i Iran og Saudi-Arabia, og mange flere. Den norske stat har ingen forpliktelser overfor disse krigerne/soldatene annet enn å sette dem i leir dersom de skulle komme hit.   

Som nevnt sto en rekke kjendiser bak en kampanje som innebar at Norge skulle hente hjem  disse barna, dvs. at skattebetalerne skulle finansiere disse barnas livsopphold, oppvekst, oppdragelse og skolegang. Det som burde skjedd her var at disse kjendisene (og andre som støttet kampanjen) selv burde ha adoptert disse barna, og tatt dem inn i sine familier og forsørget dem selv. Hadde de som sto bak kampanjen vært seriøse mennesker så var det dette de hadde gjort. 

Antagelig er de ikke interessert i en slik løsning. Det ser ut som om det de er mest interessert i er å gi inntrykk av å være gode mennesker, men jobben med å gjennomføre sin altruistiske godhet i praksis er de ikke interessert i: de vil overlate den jobben det er og de byrder det medfører å ta seg av disse barna til andre. Disse menneskene ser ut til å være mest interessert i det som kalles «virtue signaling», dvs. de vil fremstå som gode, men de er ikke interessert i å gjøre det gode: å preke altruisme er enkelt, å være altruist er for mye bry.   Dette er en holdning som ikke fortjener respekt. 

For å oppsummere: staten har ingen forpliktelser overfor IS-kvinnene eller deres barn. De som vervet seg til IS bør settes i fangeleir til krigen er over. De som vil hjelpe IS-barna kan adoptere dem selv.  

De borgerlige plasserer sosialister i viktige stillinger – hvorfor? 

At borgerlige regjeringer ofte utnevner sosialister til viktige stillinger er ikke noe nytt fenomen, men det ser ut til at den sittende blåblå-regjeringen tar sikte på å sette rekord i slike utnevnelser. Redaktør Helge Lurås i Resett omtaler en rekke slike utnevnelser i en fersk artikkel, og han spør om årsaken. 

Lurås gir disse eksemplene: 

*Den tidligere politiske aktivisten Tor Gjermund Eriksen, med fortid i SU, SV og Ap, fikk forlenget sitt åremål som NRK-sjef med seks nye år.  

*SV-politikeren Bård Vegard Solhjell ble utnevnt til ny sjef i Norad

*Tidligere Ap-statsråd Hanne Bjurstrøm ble i 2016 utnevnt til likestillingsombud. 

*Nyutnevnt riksadvokat Jørn Maurud – hans politiske bakgrunn er ikke kjent, men han er samboer med Hanne Bjurstrøm.  

Av en eller annen grunn nevner Lurås ikke Solberg-regjeringens utnevnelse av Rødt-politikeren Aslak Sira Myhre til nasjonalbibliotekar, en utnevnelse som kom i 2014 (Solberg tiltrådte i oktober 2013). Lurås nevner heller ikke at Jens Stoltenberg ble generalsekretær i NATO samme år, en utnevnelse som neppe ville ha skjedd hvis ikke Solberg hadde støttet den. 

Så her har vi en rekke stillinger som enten forvalter store midler eller har viktige påvirkningsmuligheter, hvor en blåbå regjering utnevner blodrøde politikere. Hvorfor?   

Som vi nevnte stilte Lurås dette spørsmålet – hans artikkel hadde tittelen «Erna Solberg utnevner sosialister til viktige posisjoner. Hvorfor?» – men han gir ikke noe svar, og med hans utgangspunkt kan han heller ikke gi noe svar.  

Før vi går videre vil vi dog nevne at en av de som kommenterte Lurås´ artikkel kom med dette forslaget til svar: «Erna og hennes medarbeidere i regjering ønsker tilsvarende retrettstillinger når/hvis de blir kastet ut av regjeringen». Men dette er nok alt for optimistisk; praktisk talt alltid vil sosialistene utnevne andre blodrøde sosialister til viktige stillinger, og de vil som regel gjøre sitt ytterste for å unngå å plassere borgerlige (eks-)politikere i viktige stillinger.

Men hvorfor gjør de borgerlige slike ting? Hvorfor gir de viktige stillinger til folk som mange tror er deres politiske fiender? 

Svaret på dette spørsmålet inneholder flere elementer, og vi skal nevne noen av dem:  

Den politiske forskjellen mellom sosialister/sosialdemokrater på den ene siden og og borgerlige/konservative på den andre siden, er svært liten. For noen tiår siden hadde Høyre slagordet «Vi skal ikke styre mindre, vi skal styre bedre!». Så både sosialister og borgerlige er tilhengere av sterk statlig styring, og de er altså da også motstandere av individuell frihet. Dette kan man også se når borgerlige og sosialister skifter maktposisjoner: folk flest merker liten eller ingen forskjell når en rød (eller rødgrønn) regjering går av og en blå regjering tiltrer – eller vice versa: under begge typer regjeringer blir det høyere skatter og avgifter, flere reguleringer, flere offentlige tilbud, flere byråkrater, større offentlige gjeld.  

Dette gjelder ikke bare i Norge, det gjelder i hele den vestlige verden. Vi må dog nevne at det iblant dukker opp konservative politikere som er noe bedre enn de vanligvis er, og spesielt Reagan, Thatcher  og Goldwater kan nevnes. Men ut i fra deres politikk er det svært vanskelig å se forskjell på politikk og standpunkter tilhørende Merkel, Cameron og Sarkozy – eller Kåre Willoch – og det som de siste tiårs sosialister har stått for.      

Både Høyre og Ap er tilhengere av at staten skal drive viktige ting som skoler, pensjonsordninger, trygder, infrastruktur, kultur, etc. De er tilhengere av høyt skattenivå, av omfattende reguleringer av næringslivet, av begrensninger på frihandelen, mmm. Høyre sier dog at de er tilhengere av lavere skatter, men i praksis er det lite de gjør for å gjennomføre dette når de har mulighet til det.  

At mange oppfatter det som om Ap og Høyre er nær ved å være politiske tvillinger er også rimelig klart, men det er også slik at disse partienes historiske bakgrunn gjør at formelt nært samarbeide. f.eks. at en storkoalisjon bestående av Høyre og Ap kan danne regjering  umulig. Vi kunne gitt utallige konkrete eksempler på dette nære slektskapet, men vi gir kun tre: 

«– Det er på tide at Høyre og Arbeiderpartiet lar historie være historie, og går sammen om en demokratisk regjering. Det skriver tidligere kommunestyrerepresentant for Høyre i Sortland, Arne Seljeseth, i et innlegg  … »

https://www.vol.no/meninger/2017/09/02/–-Det-er-på-tide-at-Høyre-og-Arbeiderpartiet-lar-historie-være-historie-og-går-sammen-om-en-demokratisk-regjering-15238710.ece

Og for å vise at dette ikke er noe nytt tar vi med denne fra 2009: «Ap og Høyre burde regjere sammen. Høyre og Arbeiderpartiet er enige i mange av de viktigste spørsmålene i norsk politikk»

https://e24.no/naeringsliv/i/zLBOgO/ap-og-hoeyre-burde-regjere-sammen

«Høyre søker makt med MDG. I alle fire bydelene der Høyre får makt de neste fire årene har de invitert MDG med på laget. Avstanden mellom Frp og Høyre har økt, mener Høyres Eirik Lae Solberg.» 

https://www.dagsavisen.no/oslo/hoyre-soker-makt-med-mdg-1.1604334

Forskjellene mellom rød og grønn er liten; de har begge samme menneskefiendtlige og frihetsfiendtlige verdiene, men mens de røde i hovedsak henter ytterligere begrunnelser for disse standpunktene fra gale teorier innen sosialøkonomi og psykologi, henter de grønne dem fra gale teorier innen naturfag som biologi, fysikk og kjemi.   

Et annet punkt: sosialister fremstiller borgerlige og konservative som motstandere av vanlige folk, ja, nærmest som onde mennesker som ønsker at vanlige folk skal ha det ille. Borgerlige og konservative forsøker å gjendrive dette dels ved å gå inn for å bevilge omtrent like mye til svake grupper som sosialistene ønsker, men også ved å være ettergivende overfor dem på andre måter. Denne ettergivelsen viser seg på flere områder, og en av dem ser vi her: borgerlige regjeringer utnevner sosialister til viktige stillinger.      

Et tredje punkt er at i sitt hjerte har borgerlige og konservative de samme grunnverdiene som sosialister har. Forskjellen er i hovedsak bare at de konservative mener at sosialistene er for optimistiske og naive: konservative mener at sosialismen er godt ment, men den kan ikke fungere i den virkelige verden, og derfor må man ha et økonomisk system med litt frihet. Men borgerlige og konservative betrakter sosialister som gode på bunnen og som om de har hjertet på riktig sted, og derfor kan de brukes i viktige stillinger.   

Så for å oppsummere: konservative utnevner sosialister fordi de mener at sosialister har en høyverdig moral, fordi de vil vise at de ikke er så slemme som sosialistene beskylder dem for å være, og fordi det ikke er noen vesentlige forskjeller i grunnleggende verdier mellom sosialister og borgerlige.    

Disse utnevnelsene er uforståelige bare for de som tror at det er store ideologiske og politiske forskjeller mellom borgerlige/konservative på den ene side og sosialister på den andre side.

https://resett.no/2020/01/06/erna-solberg-utnevner-sosialister-til-viktige-posisjoner-hvorfor/

USAs avliving av general Suleimani

I 1986 ble et diskotek i Vest-Berlin utsatt for et bombeangrep. Diskoteket var populært blant amerikanske soldater som var stasjonert i Tyskland, og to av dem ble drept i angrepet. Amerikansk etterretning fant raskt ut at den som var den ansvarlige for terrorangrepet var Libyas diktator Muhammar Gadafi. USAs president Ronald Reagan beordret straks et militært svar; en rekke mål i Libya ble bombet. Et av målene var en av Gadafis villaer, og flere av hans nære slektninger ble drept – men Gadafi selv slapp unna. Det var altså president Reagan selv som beordret disse angrepene; han mente at for å bekjempe terror mot USA og Vesten må man slå hardt tilbake mot de som er ansvarlige for terrorangrepene. 

Umiddelbart etter USAs svar ble flere eksperter intervjuet av mainstreammedia, og de var unisone i sine spådommer: dette ville bare føre til enda flere terrorangrep. Men de tok feil. Gadafi tok hintet, han forsto at han selv ville kunne bli rammet av et gjengjeldelsesangrep fra USA, og han stanset alle videre angrep av denne typen. Etter noen tid innså mange av  ekspertene dette; de sa at Reagans angrep var vellykket, og at USAs bombing av utvalgte mål i Libya i 1986 representerte et vendepunkt i kampen mot terror.

Hva man kan lære av dette eksemplet skal vi ikke ha sagt noe om, bortsett fra at de eksperter som brukes av mainstreammedia kanskje ikke fortjener å bli omtalt som eksperter. 

Vi kom til å tenke på dette etter at USA for noen dager siden avlivet den iranske  generalen Qasem Suleimani. Den utløsende faktor var at aktivister noen dager tidligere forsøkte å storme den amerikanske ambassaden i Bagdad, og at disse var støttet av Iran, og den som i mange år har styrt Irans omfattende terrorist-aksjoner var nettopp general Suleimani. 

Etter denne stormingen beordret president Trump at amerikanske styrker skulle sende en rakett mot general Suleimani mens han var på et besøk i Irak. Suleimani ble drept, og en rekke eksperter sto frem i mainstreammedia og hevdet at dette bare ville føre til enda flere terrorangrep mot USA. Mange sto også frem og kritiserte Trump, og hevdet at dette var «en utenomrettslig henrettelse», at «det var i strid med Folkeretten», etc. 

La oss før vi går videre si noe om hvem Suleimani var og hva han holdt på med, dvs. vi skal sitere en gammel artikkel om dette, en artikkel publisert i The New Yorker i 2013:  

https://www.newyorker.com/magazine/2013/09/30/the-shadow-commander

Suleimani took command of the Quds Force fifteen years ago, and in that time he has sought to reshape the Middle East in Iran’s favor, working as a power broker and as a military force: assassinating rivals, arming allies, and, for most of a decade, directing a network of militant groups that killed hundreds of Americans in Iraq. The US Department of the Treasury has sanctioned Suleimani for his role in supporting the Assad regime, and for abetting terrorism. And yet he has remained mostly invisible to the outside world, even as he runs agents and directs operations. ‘Suleimani is the single most powerful operative in the Middle East today,’ John Maguire, a former CIA officer in Iraq, told me, ‘and no one’s ever heard of him.’…

Suleimani has orchestrated attacks in places as far flung as Thailand, New Delhi, Lagos, and Nairobi–at least thirty attempts in the past two years alone. The most notorious was a scheme, in 2011, to hire a Mexican drug cartel to blow up the Saudi Ambassador to the United States as he sat down to eat at a restaurant a few miles from the White House. The cartel member approached by Suleimani’s agent turned out to be an informant for the US Drug Enforcement Administration. (The Quds Force appears to be more effective close to home, and a number of the remote plans have gone awry.) Still, after the plot collapsed, two former American officials told a congressional committee that Suleimani should be assassinated. ‘Suleimani travels a lot,’ one said. ‘He is all over the place. Go get him. Either try to capture him or kill him.

Til tross for dette var hverken president Bush jr eller president Obama villige til å avlive ham. 

Mest avslørende i artikkelen er kanskje dette sitatet fra Suleimani selv: 

«The battlefield is mankind’s lost paradise–the paradise in which morality and human conduct are at their highest. One type of paradise that men imagine is about streams, beautiful maidens, and lush landscape. But there is another kind of paradise–the battlefield.» 

Oppsiktsvekkende? Det burde det ikke være, det er dette som er det egentlige idealet i islam. Man dreper ikke for å oppnå et mål, å drepe fiender av islam er målet! 

Artikkelen forteller også noe om Irans strategi i området: 

The other lesson drawn from the Iran-Iraq War [som pågikk fra 1980 til 1988] was the futility of fighting a head-to-head confrontation…. The Quds Force was an ideal tool. Khomeini had created the prototype for the force in 1979, with the goal of protecting Iran and exporting the Islamic Revolution. The first big opportunity came in Lebanon, where Revolutionary Guard officers were dispatched in 1982 to help organize Shiite militias in the many-sided Lebanese civil war. Those efforts resulted in the creation of Hezbollah, which developed under Iranian guidance. Hezbollah’s military commander, the brilliant and murderous Imad Mughniyeh, helped form what became known as the Special Security Apparatus, a wing of Hezbollah that works closely with the Quds Force. With assistance from Iran, Hezbollah helped orchestrate attacks on the American Embassy and on French and American military barracks….

Since then, the regime has given aid to a variety of militant Islamist groups opposed to America’s allies in the region, such as Saudi Arabia and Bahrain. The help has gone not only to Shiites but also to Sunni groups like Hamas–helping to form an archipelago of alliances that stretches from Baghdad to Beirut. ‘No one in Tehran started out with a master plan to build the Axis of Resistance, but opportunities presented themselves,’ a Western diplomat in Baghdad told me. ‘In each case, Suleimani was smarter, faster, and better resourced than anyone else in the region. By grasping at opportunities as they came, he built the thing, slowly but surely.

Så tilbake til vårt opprinnelige poeng (som altså var avlivingen av Suleimani). Noen hevder at dette vil føre til krig mellom Iran og USA. De som hevder dette burde merke seg at USA og Iran er i krig, en krig som ble utløst da Iran invaderte amerikansk territorium i november 1979.  Pga. svakhet og unnfallenhet i USA (under president Carter) kom det praktisk talt ingen reaksjon fra USA på denne okkupasjonen, en okkupasjon som innebar at 52 amerikanere ble holdt som gisler i innpå halvannet år. Gislene ble sluppet fri rett før USAs nyvalgte president Reagan skulle  innsette i januar 1981. Man kan lure på hvorfor Iran ikke ville fortsette å holde amerikanere som gisler mens Reagan var president.   

Ja, krigen mellom Iran og USA er en lav-intensitets-krig, men fred blir det kun etter en klar militær seier til en av partene, f.eks slik det ble i 1945. (Sammenlign med krigen mellom Israel og diverse arabiske/muslimske grupper; denne krigen har pågått kontinuerlig med varierende intensitet siden 1948, og vil fortsette til en av parten oppnår en militær seier.) 

Hva så med «blowback»? Man kan si at avlivingen av Suleimani var et blowback etter at den amerikanske ambassaden ble stormet, men det mange tenker på er at dette vil føre til enda flere Iran-støttede terrorangrep mot Vesten og USA. Ja, det kan skje.     

Men Iran har allerede brukt år på å planlegge og iverksette angrep på amerikanske soldater og andre amerikanske ressurser. De har også bygget opp sjiamuslimske militser i Irak for å følge den samme modellen som de har brukt i Libanon: å opprette en stat i en stat, som de bruker som en maktbase for å gjøre landet til en de facto-koloni i en iransk imperium. Og sommeren 2019 utført de en  rekke angrep på skipsfarten i Persiabukta og på saudiske oljeanlegg.

Det er all grunn til å tro at Iran vil fortsette å støtte terrorangrep mot Vesten, men det er også klart at tapet av den meget dyktige general Suleimani er et stort «setback» for Iran. 

Før vi avslutter vil vi kort kommentere et par av de punktene som kritikere av avlivingen har reist. 

Var dette en «utenomrettslig henrettelse»? De som hevder dette mener åpenbart at Suleimani skulle ha blitt stilt for retten. Men de som hevder dette blander sammen to fenomener, de blander krig og kriminalitet. Dersom en person er mistenkt for en forbrytelse bør han stilles for retten, og evt. dømmes dersom det fremlagte bevismaterialet viser skyld utover rimelig tvil skal han dømmes. Men disse regelen gjelder ikke i krig. I krig har man rett til å gjøre det som er nødvendig for å påføre fienden skade i stigende grad inntil fienden kapitulerer og enhver lyst fienden måtte ha til å fortsette krigen er brakt til opphør (slik USA og de allierte gjorde overfor Tyskland og Japan i 1945). Å ta ut fiendtlige soldater er klart innenfor det som er rimelig og forsvarlig i en krig, og å ta ut fiendens viktigste hærfører, bare rett og riktig.  

Var dette i strid med Folkeretten? «Folkeretten» er lite annet en et fint navn som settes på det som FN til enhver tid måtte mene. Og FN er sterkt påvirket av land hvor islam står sterkt,  

FN har i dag 193 medlemsland, og av disse er omtrent 130 utviklingsland som nærmest opptrer som én blokk når det gjelder å fremme egne interesser. Mange av disse landene er i Afrika, men gruppen inkluderer også de 57 land som er med i Organisasjonen for islamsk samarbeid (OIC). OIC har vedtatt sin egen menneskerettighetserklæring (Kairo-erklæringen), som kort sagt sier at enhver menneskerettighet er underordnet Allah, dvs. sharia er overordnet alle andre rettigheter. 

Vårt syn: henvisninger til «Folkeretten» er totalt irrelevante, slike henvisninger er som regel forsøk på å gi legitimitet til ellers uholdbare argumenter.  

Det USA gjorde var å avlive en høytstående general i et land de har vært i krig med siden 1979. Det USA kan kritiseres for er at de ikke gjorde dette langt tidligere.

«President Donald Trump ga ordren om å drepe general Soleimani. Både Bush og Obama hadde flere muligheter – men skal ha nektet å gjøre det samme.» 

https://www.vg.no/nyheter/utenriks/i/opma1j/israelsk-avis-bush-og-obama-nektet-aa-angripe-soleimani

Kan dette føre til en ytterligere eskalering av krigen? Ja, men man må merke seg at den ettergivenhet som USA har utvist siden 1979, og spesielt president Obamas politikk som innebar store bidrag til Iran for at de skulle være snille, ikke har vært spesielt effektiv. Et eksempel er store beløp overført til Iran etter at Iran løslot fire amerikanske gisler:     

«On Jan. 17, 2016, the day after four American detainees, including The Washington Post’s Jason Rezaian, were released, a jumbo jet carrying $400 million in euros, Swiss francs and other currencies landed in Tehran. That money purportedly was partial payment of an outstanding claim by Iran for U.S. military equipment that was never delivered. Soon after, $1.3 billion in cash followed.» 

https://www.washingtonpost.com/news/fact-checker/wp/2018/03/01/was-obamas-1-7-billion-cash-deal-with-iran-prohibited-by-u-s-law/

(Det er noe strid om hvorvidt denne historen er akkurat slik som den er fremstilt her, men artikkelen vi siterer virker troverdig.) 

Som sagt, gjengjeldelser fra Iran er lovet, og kan komme. Men disse må da besvares med enda større militær makt fra de som blir rammet, og Vesten bør bruke den militære makt som er nødvendig for å bringe angrepene til opphør.  

Vi nevnte innledningsvis at Libyas diktator Gadafi endret kurs etter angrepet. Gadafi ble med en viss rett av president Reagan beskrevet som «the mad dog of the Middle East» (selv om Libya ikke ligger i Midt-Østen). Gadafi var dog såpass rasjonell at han innså at det var lurest å stanse angrepene. Men faren er at mange i ledelsen i Iran er religiøse fanatikere, og disse er langt mindre rasjonelle enn «mad dog» Gadaffi, så det er mulig at Iran velger en annen kurs enn Libya gjorde i 1986. 

Men det er en stor fordel for Vesten at den beste generalen ikke lenger er med i ledelsen av Irans omfattende terrornetteverk, og at alle i ledelsen vet at de når som helst kan bli truffet av en rakett.    

    

Islam i FN 

https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/wE6aon/norge-har-oversett-at-islamske-land-har-sine-egne-alternative-menneskerettigheter-terje-tvedt

Generell artikkel

https://www.businessinsider.com/iranian-military-commander-soleimani-killed-in-airstrike-report-2020-1?r=US&IR=T

Kommentar: Drapet av Soleimani: Den største internasjonale bragden mot Iran

https://www.nettavisen.no/nyheter/drapet-av–soleimani-den-storste-internasjonale-bragden-mot-iran/3423904668.html

Halvor Foslis bok om masseinnvandringen til Norge 

Sosiolog Halvor Foslis bok har undertittelen Norge i masseinnvandringens tid, og den er en stor og viktig bok. I den finner leseren praktisk talt alle fakta og argumenter som kan og bør tillegges vekt i den pågående debatt om innvandringen og dens konsekvenser (med et par viktige unntak som jeg kommer til). 

Fosli tar opp et enormt antall problemer som i den vanlige debatt tilskrives innvandringen, men han er såpass innsiktsfull og fair at han også 1) konstaterer at den egentlige utfordringen er islam, og 2) han nevner, men kun såvidt, det som er den eneste reelle løsningen på problemene.

Bokens hovedtittel er Mot nasjonalt sammenbrudd, og det er bokens tema: slik Norge (og alle andre vestlige land) er organisert, vil dagens, og de siste tiårs, innvandring føre til et samfunnsmessig sammenbrudd. Fosli sier rett ut at velferdsstaten ikke er bærekraftig med den innvandringspolitikken som er blitt ført de siste tiår, og at denne politikken fortsatt føres. Som sagt, boken er stappfull av fakta og argumenter som viser dette i en overbevisende grad.  

Jeg skal her dog ikke anmelde boken, jeg skal kun kommentere noen meget få av de mange viktige poengene som Fosli diskuterer. 

ISLAM

Fosli forstår selvsagt at det er islam som er det store problemet. Muslimer som kommer til Vesten vil i langt mindre grad enn andre innvandrere integreres i de sekulære samfunn de kommer til; de vil beholde sin religion, en religion som i detalj foreskriver hvordan dens tilhengere skal leve inkludert hvem de skal omgås, hvilke jobber de kan ta, hvilke meninger de skal ha om viktige spørsmål, etc. Men siden det er svært mye som er tillatt i Norge og i Vesten som muslimer finner uakseptabelt, vil dette føre til gnisninger. Fosli siterer en informant som beskriver dette slik: «Det er alltid muslimene som skaper misnøye, frykt, trøbbel, splittelse» (s. 95).

Et annet sitat: «En psykolog i femtiårene sa det slik: «Hvis det er noe som bekymrer meg, er det at muslimer ikke vil være venner med ikke-muslimer»» (s. 338).

Ja, det finnes reformvennlige muslimer, men de vil ikke kunne få betydelig innflydelse. Fosli sier dette om reformvennlige muslimer som åpenbart tror at de kan reformere islam: «Konvertitter [til islam] som Lena Larsen og Linda Noor er både som norske og som kvinner lettvektere, og har selvsagt ingen mulighet til å definere islam globalt. Når de allikevel fronter en humanistisk islam må vi andre skjønne at dette er et lite lokalt revynummer, ikke en oppsetning på hovedscenen» (s. 223).    

Fosli siterer en fiktiv samtale om bakgrunnen for islams styrke: «Jo mer jeg lærer om islam, jo mindre synes jeg om den. Uflaks med den oljen. Hvis ikke hadde de sittet på kamelene sine…» (s. 211). Foslis poeng her er at araberne er rike pga. oljen som ble funnet i områder som i dag utgjør land som Iran, Irak, Saudi-Arabia, Kuwait, etc. Inntektene fra oljen benyttes av regimene i disse landene til å finansiere et overdådig luksusliv for eliten, og for å spre islam over hele verden. Hvis disse landene ikke hadde hatt denne enorme kapitalen ville denne spredningen ikke ha kunnet skje. Fosli nevner dog ikke det viktigste poenget: denne oljen ble funnet og utvunnet av vestlige oljeselskaper, og oljen var derfor disse selskapenes eiendom. Dessverre lot disse selskapene, og regjeringene i de landene som disse selskapene hørte hjemme i, arabiske sjeiker ekspropriere denne oljen. Grunnen til at disse arabiske landene er blitt rike på olje er altså at de stjal den, og at de som ble frastjålet den, fant seg i det. De som lot set bestjele lyttet til bla. Jesus, som som kjent sa følgende: «Vil noen ta skjorten din, la ham få kappen også», og til andre tenkere som forfektet den samme altruistiske etikken. Hadde de vestlige regjeringene beskyttet oljeselskapenes eiendomsrett ville denne kapitalen bli brukt til å heve velstanden i alle land som respekterte eiendomsretten, og ikke, som i dag, til å spre en før-middelaldersk ideologi som vil ødelegge all sivilisasjon og all velstand.   

Fosli konstaterer som et uomtvistelig faktum at islams stilling i Norge er blitt sterkere de siste årene, og det er unødvendig å gjengi eksempler som bekrefter dette; de er overalt. Men jeg vil her benytte anledningen til å fortelle om et eksempel som hører med her, men som jeg aldri har sett omtalt noe sted i den heldigvis stadig voksende litteraturen som omtaler islams økende innflydelse i Norge og i Vesten. I årene omkring 1990 arrangerte en gruppe diskusjonsglade og beleste unge menn hver lørdag formiddag en standsaksjon på Egertorget i Oslo. Gruppen gikk under navnet Hedningesamfunnet, og de så det som sin oppgave å kritisere kristendommen. De delte ut brosjyrer og andre trykksaker med titler som «Kristendummen», de solgte tegneserier som gjorde narr av Jesus, og de diskuterte med alle som hadde lyst. De morsomste diskusjonene foregikk mellom hedningene og de mer bokstavtro kristne; da ble det alltid temperatur i diskusjonene, og hedningene ble lovet at de ville komme til å tilbringe evigheten på et svært varmt sted. Diskusjonene var alltid fredelige og egentlig ganske godmodige, og ingen ble virkelige uvenner. Dette var lite annet enn et hyggelig og berikende innslag i bybildet. Men så begynte det å komme muslimer til Norge, og det ble flere og flere av dem. De godmodige norske hedningene tenkte da, naturlig nok, at de burde utvide sin målgruppe fra bare kristne til også å inkludere muslimer. Så de satte seg inn i Koranen og Hadith, de laget noe materiale med kritikk av islam, og så frem til å diskutere med muslimer lørdagene fremover. (Senere ble det fra dette miljøet utgitt en bok med tittelen Allahs lille brune, en samling groteske sitater fra Koranen og Hadith.) Men dette varte ikke lenge, praktisk talt med en gang etter at de begynte å kritisere islam kom det så mange trusler om vold mot hedningene fra tilhengerne av fredens religion at Hedningsamfunnet måtte gi opp sine forsøk på å diskutere med dem. Dette hyggelige innslaget i bybildet i Oslo ble altså avsluttet pga. trusler om vold fra muslimer. Dette er enda et eksempel på at der islam blir sterkere blir friheten mindre. (En av mine bekjente var involvert i Hedningsesamfunnet, og det var han som fortalte meg om denne utviklingen.)   

Et av kapitlene i Foslis bok heter «Sammenstøtet mellom islam og Europa» og det er ikke overraskende bokens lengste kapittel.  

GENERELT 

Fosli diskuterer så og si alle problemer som gjerne knyttes til dagens innvandring. Noen sitater: «Et rikt land som mer eller mindre går over fra industrisamfunn til kunnskapssamfunn, kan ikke invitere inn hundretusenvis av ordinære eller funksjonelle analfabeter. Det ender med at disse slåss mot de som faller igjennom i kunnskapssamfunnet. Det ender, for å si det stygt, i at alle opptrer som kjøtere. Som krangler om de beina som samfunnet slenger til dem» (s. 245).    

Det er satt i verk en rekke offentlige tiltak for å integrere innvandrerne: «[Erfaringer fra] Malmö viser at 40 år med milliardsatsing på mangfold og inkludering bare har utvidet de sosiale problemene og inkluderingen» (s. 256).   

«Migrasjonen til Europa fra Asia og Afrika fører til et voldsomt press på mottakslandene, på mange nivå: på alle de vanlige lønnsmottakerne …. som er tynget ned av skatter og avgifter, pensjonister som lever under fattigdomsgrensen, [samtidig som mange innvandrere lever godt på offentlige trygder og en betydelig andel av den opprinnelige befolkningen ender opp som ofre for kriminalitet, f.eks.] britiske skolejenter i ressursfattige familier som ender som offer for organisert neddoping og voldtekter. Innvandringen har i sine verste konsekvenser ganske riktig karakter av omvendt kolonisering» (s. 278).

Men også ressurssterke mennesker kommer til Europa: «Det er et brain drain fra fattige, mislykkede land til rike land, satt i system. De som bør lede an i utviklingen av egne land, flyttes [av hjelpeorganisasjoner] til nye liv i Vesten … De virkelig heltene er [ikke de som flytter til Vesten, men] unge menn og kvinner som har råd til å søke lykken i Vesten, men som velger å bli … for å bygge landet» (s. 283).         

Innvandringen til Norge koster enorme beløp. «Perspektivmeldingen legger til grunn at hver flyktning over livsløpet koster minst seks millioner. Siden 2012 har Norge tatt imot 114 000 flyktninger og familiegjenforente og pådratt oss statsfinansielle forpliktelser på rundt tusen milliarder kroner …» (s. 364). Beregninger viser at av statsbudsjettet brukes ca 250 mrd kr hvert år på innvandrere (inkludert flyktninger og asylsøkere); noe som er mer enn 1/6 av statsbudsjettet, som  i år er på ca 1400 mrd kr. Pga. inntektene fra oljevirksomheten (som er en indirekte beskatning av de som bruker oljen, dvs. på de som bruker olje og bensin til transport, til oppvarming, etc.), kan staten bare hente inn disse pengene fra oljeinntektene. Dette gjelder oljelandet Norge; andre land som ikke har olje tar opp lån og blir mer og mer forgjeldet. Men også kommunene får store utgifter pga. innvandringen (det er kommunene som etter statlige pålegg må tilby mange av de goder som staten har bestemt at innvandrerne skal ha tilgang til), og kommunene kan ikke bare hente inn oljepenger; kommunene må ta opp lån. Mange kommuner har da etter hvert fått kolossal gjeld. 

Jon Hustad skrev dette om kommunenes gjeld i Dag og Tid 16/8-19: «Ved utgangen av år 2000 hadde norske kommunar ei skuld på vel 150 milliardar kroner, i 2017 var den same gjelda på 600 milliardar. Kommunane har hatt ein særs stor inntektsvekst etter at staten fekk Oljefondet. [fordi kommunene fikk ytterligere overføringer fra staten ] …. I 2000 hadde kommunane totale inntekter på 224 milliardar. I 2017 var det same talet 531 milliardar. Då skulle ein tru at kommunane valde å gå med store overskot på drifta for slik å spara opp pengar til investeringar i staden for å betale renter. Men nei. I 2000 var den samla kommunale gjelda på 67 prosent av inntektene, i 2017 heile 113 prosent. Norske kommunar har altså skuld som langt overgår inntektene. Korkje eldrebylgja eller fødselstal kan forklara utviklinga. Nordmenn får stadig færre born, og det har vore ein samla nedgang av personar på over 80 år i denne perioden, sidan nordmenn fekk få born i den vanskelege mellomkrigstida. No byrjar derimot talet på eldre å stiga kraftig, sidan den store etterkrigsgenerasjonen vert eldre. Gruppa med nordmenn på over 80 år kjem til å vekse fram til omlag 2050. Kommunane skal gjennom 30 uår, men i staden for å nytta dei særs gode åra frå 2000 av, har dei altså auka både konsumet og gjelda til dels dramatisk. Og det sjølv om demografi er ein nokså eksakt vitskap». Hustad sier at hverken eldrebølgen eller fødselstallene forklarer den økede gjelden. Hva kan da være årsaken? Fosli kommer inn på dette, med utgangspunkt i Oslo.  

«Gjelden til Oslo kommune gikk fra sju milliarder i 2004 … og er beregnet til 67,7 milliarder i 2021. Innvandret befolkningsvekst er den store driveren generelt for kommunal gjeldsvekst» (s. 112). Til sammenligning:  Oslo kommunes budsjett er på ca 77 mrd kr. 

Videre fra Fosli: «Norsk asylpolitikk kan oppfattes som en stående invitasjon til verdens fattige og undertrykte om gratis bolig og livslang økonomisk trygghet, ikke bare for asylsøkeren selv, men også for familien, og på sikt for en større del av slekten gjennom henteekteskap. Det er et tilbud som mange er interessert i» (s. 222). Dette vil naturlig nok koste penger – og disse hentes fra norske skattebetalere.   

Det er ikke bare offentlige aktører som bidrar med ulke tiltak. «Røde Kors har 380 lokale foreninger, 50 000 frivillige, 150 000 medlemmer. Integrering [av innvandrere] er blitt den største aktiviteten i Røde Kors…» (s. 230).  

Men svært få av de som er involvert i å legge forholdene til rette for innvandrerne er opptatt av økonomien og bærekraften i denne innvandringen: Fosli deltok på en dialogkonferanse om innvandring i Trondheim i april 2019, og av de mange foredragsholderne var det «ingen som snakket om bærekraft for norsk økonomi, absorpsjonsevnen i lokalsamfunnene eller tåleevnen til norsk kultur» (s. 232). 

FOSLI ER TILHENGER AV VELFERDSSTATEN

Fosli nevner et alternativ som kan benyttes for å innskjerpe prosessen med innvilgelse av statsborgerskap. «En kreativ idé formulert av Høyremannen Simen Sandelien er at man innvilges statsborgerskap av en slags jury». Denne juryen på ca 20 personer skal intervjue den som søker om statsborgerskap, og «hvis mer enn to av disse tyve etter hemmelig avstemning vurderer [søkeren] som unorsk, blir han ikke innvilget statsborgerskap» (s. 299-300). Fosli synes åpenbart at en slik jury-ordning for innvilgelse av statsborgerskap er en god idé: «Sandelien er blant dem som tenker nytt i Høyre på dette politikkområdet».

Ja, vi kan være enige i at dette er en ny idé. Men er det en god idé? Bare for å ta et par poenger: Hvem skal sitte i en slik jury? Hvem skal velge ut de som skal sitte i en slik jury? Hvilke meninger har disse om de siste tiårs innvandringspolitikk? Er de som blir valgt ut villige til å bruke sin tid på dette? Hvor mye tid skal de bruke på hvert intervju? Hvor mange slike søkere skal de intervjue i hver økt? Som kjent, jury-ordingen ble fjernet fra det norske rettsapparatet, hvor den virkelig hører hjemme, fra 2018. Og dessuten: Vil man kunne bli valgt – eller vil man bli valgt? – til å sitte i en slik jury hvis man er medlem av FrP eller av Demokratene eller har gitt pengebidrag til Resett? Dessuten, et slikt apparat vil kreve både store kostnader og et stort byråkrati. Vårt syn er at forslaget er meget uklokt. At et slik forslag kommer fra Høyre er bare som man kunne forvente.     

Hvordan bør da statsborgerskap oppnås? Vi er tilhengere av noe som ligner den amerikanske modellen, som innebærer at søkeren først må bestå en prøve – på norsk – i norsk samfunnsliv og historie, og så må gjennomføre en edsavleggelse hvor han sier at han vil følge Norges lover. Alvorlige lovbrudd vil da innebære at statsborgerskapet blir trukket tilbake. 

Fosli er tilhenger av velferdsstaten, og mener at den kan være bærekraftig: «En omfordelende velferds- og nasjonalstat er nødt til å være ekskluderende om den skal overleve» (s. 306). Vårt syn, som vi har har redegjort for en rekke ganger, er at en velferdsstat ikke kan overleve, uansett. Kort oppsummert: Velferdstaten innebærer at man skal betale litt skatt til det offentlige, og så skal man til gjengjeld få mer eller mindre gratis alt som er viktig: skole, helsetilbud, infrastruktur, kultur, pensjoner og trygder, etc. Videre, gjennom et progressivt skattesystem skal det skje en utjamning. Men det som vil måtte skje i dette systemet er at skattene vil øke, statsgjelden vil øke, byråkratiet vil øke, kvaliteten på de offentlige tilbud vil synke, kriminaliteten vil øke, driftige follk flykter til land eller bransjer med lavere skatter og mindre byråkrati, etc. Dette må ende med sammenbrudd – også hvis innvandringen er liten. 

Stor innvandring av personer som nærmest er helt uproduktive, og som derved lever på trygder og pensjoner finansiert av skattebetalerne, vil bare fremskynde sammenbruddet; dvs. det vil ikke forårsake sammenbruddet.  

ETIKKEN

Fosli nevner en rekke eksempler som viser at et betydelig antall innvandrere som er blitt assimilert og i betydelig grad har tatt til seg den norsk kulturen, ofte med betydelig fare for dem selv. Men det finnes også andre som ikke vil assimileres, og som ser ned på det norske og hyller sin opprinnelige ideologi. Fosli ser ut til å være overrasket over at den norske eliten nærmest forakter de som velger å ta til seg norske verdier, men hyller de som ikke vil assimileres. Eliten ser ned på den assimilerte somalieren Shurika Hansen som skriver i Resett, men beundrer den fortsatt hijabrukende somalieren Sumaya Jirde Ali. Ali har til og med blitt tildelt flere priser, bla. «Årets Bodøværing», «Zola-prisen», «Årets Stemme», og Den norske Forfatterforenings Ytringsfrihetspris for 2018. Hun er altså en hijabbrukende muslim, og har aldri vist spesielt mye respekt for personer som har andre meninger enn de hun selv har. (Hun er også blitt utsatt for omfattende hetsing, noe vi selvsagt tar sterk avstand fra, men hun har jo selv også hetset meningsmotstandere, f.eks. Sylvi Listhaug.)  Shurika Hansen har så vidt vi vet aldri blitt tildelt noen priser.   

Fosli: «Der Shurika Hansen knytter seg til ordinær, vestlig politisk diskurs, basert på universelle verdier og økonomisk interessekamp slik den utspiller seg i en nasjonal, norsk kontekst, knytter Sumaya seg tett til identitetspolitikk, der hennes kjønn, religion, etnisitet blir det mest definerende for hvordan hun skal oppfattes, hvorfor hun og andre som ser ut som henne, diskrimineres, og hvorfor hun skal respekteres. Mørk hudfarge er i seg selv noe bra, det er en moralsk egenskap.» (s. 316). 

Et annet eksempel i samme gate er det som skjedde med den pakistansk-norske artisten Deepika, som brøt med sitt islamistiske opphav og skapte kunstneriske uttrykk som ikke var i samsvar med kravene i sharia. Hun fikk da liten støtte i Norge og måtte rømme til England pga. trusler mot henne fra familien og andre i Norge. Også hun ble altså sviktet av den norske eliten. Hun «forlot Oslo og Norge etter grove voldstrusler fra det norsk-pakistanske miljøet. Samfunnet klarte ikke å beskytte en ung jente med muslimsk bakgrunn som gjennom selvstendige, personlige valg viste at hun hørte til i landet» (s. 282). Men eliten ignorerer slike ting og sier allikevel at Norge er verdens beste land. Deepika fikk heller ikke noen priser i Norge så vidt vi vet.

Fosli kommer ikke inn på årsaken til at eliten tar avstand fra det norske (egentlig er det i hovedsak Vestens ideer som menes når det snakkes om Norges verdier) og støtter de mer primitive krefter blant innvandrerne, dvs. eliten støtter heller de mer bokstavtro muslimer enn de mer sekulære muslimer. Grunnen er at de grunnleggende ideer som dominerer hos eliten i Norge (og i alle andre land Vesten) er i strid med de ideer som ligger til grunn for Vesten sivilisasjon. De ideer som dominerer hos eliten ligger faktisk nært opptil de ideer som islam bygger på. Kort oppsummert:  Vesten bygger på individualisme, rasjonalitet, rasjonell egoisme, respekt for eiendomsretten, individuell frihet, sekularitet, skille kirke/religion//stat, markedsøkonomi, frihandel, rettsstat – dvs. rasjonelle ideer. Det som skapte Vesten og den velstand som der etter hvert ble mer og mer utbredt var først en bred oppslutning om disse ideene, og deretter en implikasjon av disse ideene i organiseringen av samfunnene. De ideer som dominerer hos eliten i dag er de stikk motsatte av disse rasjonelle ideene; eliten er tilhenger av kollektivisme, selvoppofrelse, statlig styring, en statskontrollert økonomi, etc. (Disse ideene kommer fra Platon, Rousseau, Kant, Hegel og Marx, og enkelte andre mindre figurer som Auguste Comte og Saint-Simon). Eliten er da naturlig nok sterkt venstreorientert, og sosialismen og islam er to alen av samme stykke. Det er derfor eliten forakter folk som Shurika Hansen og hyller folk som Sumaya Jirde Ali.     

Hvem utgjør i dag denne eliten? Fosli har en liste på side 357: «NRK-folk, skuespillere, redaktører, kommentatorer og journalister i de store avisene, NGO-ansatte, forfattere og forlagsfolk». Hvorfor han ikke også tar med politikerne i de store partiene, akademikere, byråkrater og lærere på denne versting-listen er noe overraskende.    

Fosli siterer, og ser ut til å dele, en svært overraskende påstand som finner man i en note på side 422. Her siteres en mainstream-økonom (Knut Røed), som i det Fosli gjengir sier noe som er opplagt feil. «Ingenting i økonomisk teori eller empiri tilsier at høyere innbyggertall i seg selv øker det generelle velstandsnivået …. Arbeidsinnvandringen øker produksjonen, men samtidig øker også etterspørselen [dvs. forbruket]». Det som påstås her er som sagt opplagt feil. Det er feil fordi en økning av arbeidsstyrken også øker spesialiseringen/arbeidsdelingen, og når spesialiseringen øker så øker også produktiviteten og derved øker produksjonen ….. Nå kan vi ikke kun ut i fra dette si at Røed tar feil her. Jeg har lett etter originalkilden uten å finne den (død lenke), så det er mulig at Røeds kontekst er slik at det han sier er riktig, men slik det er gjengitt av Fosli er det faktisk helt feil: i en noenlunde fri økonomi vil en økning av befolkningen øke produksjonen mer enn befolkningsøkningen. For å tydeliggjøre dette med et talleksempel: dersom befolkningen øker med 50 % kan produksjonen pga. styrket spesialisering øke med 70 %. 

Og for å ta med et annet nærliggende poeng her: enkelte hevder at Vest-Europa trenger arbeids-innvandring pga. en aldrende befolkning. Dette poenget er feil fordi de yngre arbeiderne som kommer til Europa blir jo også eldre etter hvert ….. Problemet med en aldrende befolkning skyldes helt andre ting, f.eks. at de statlige pensjonssystemene i disse landene er laget slik at de ikke er bærekraftige og ikke kan endres i takt med utvikling i befolkning og levealder (se f.eks. de nylige omfattende protestene i Frankrike etter forsiktige forslag om å heve landets svært lave pensjonsalder), at færre får barn fordi de ser at fremtiden ikke er spesielt lys, og kanskje også fordi enkelte feminister har pushet en kvinnerolle som innbærer en nedvurdering av morsrollen.  

DET SOM GIR AVKLARING

Fosli sier korrekt om det som knuste nasjonalsosialismen og fascismen i Europa i 1945: at «Den fascistiske ideologien trengte et ødeleggende militært og moralsk nederlag, slik at enhver [videre kamp og erobringslyst fra nasjonalsosialister og fascister] ble meningsløs». (s. 152). 

Fosli trekker dog ikke den opplagte konklusjon av dette: for å stanse islamismens videre innflydelse må islamismens fyrtårn – først og fremst regimene i Iran og Saudi-Arabia, men også grupper som Boko Haram, Taliban, alQaida, Hezbolla, IS, mfl. – påføres ødeleggende militære og moralske nederlag. Den innflydelse islamismen har i Vesten vil opphøre når at disse fyrtårnene slukkes for alltid, og dette kan kun skje ved at disse blir påført et fullstendig knusende militært nederlag. Alle ser problemene som et stort innslag av islam i Vesten fører til, så hvorfor gjør vi, dvs. hvorfor gjør Vestens ledere, ingenting? De gjør ingenting dels fordi de ikke vil innse at islam er årsaken til problemene, dels fordi de i stor grad deler de grunnverdier som islam står for, og dels fordi de ikke  har den moralske styrke som må til for å eliminere regimene i Iran og Saudi-Arabia. (At Vesten fortsatt har den militære og økonomiske styrke til å knuse disse regimene er opplagt.)       

Fosli kommer inn på et teoretisk poeng som er svært viktig. Fosli sier korrekt at kirken hele tiden har sagt at den altruistiske etikken som Jesus forfekter i Bergpreken ikke er en oppskrift som kan benyttes i praktisk politikk. (Det som det siktes til er det Jesus sier i Bergpreken: «Sett dere ikke imot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til. Vil noen saksøke deg og ta skjorten din, la ham få kappen også. Tvinger noen deg til å følge med en mil, så gå to med ham.»)

Men hvordan henger dette sammen med vårt syn, et syn som sier at det nettopp er denne etikken som ligger til grunn både for sosialismen og for sosialismens noe mildere variant, velferdsstaten? Her er Foslis formulering: «At oppofrende personlig etikk, radikal kristen etikk, omtrent umulig i alle sine ekstreme krav selv på individnivå, ikke kan legges til grunn for sosialetikken eller politiske valg, har vært velkjent teologi i lang tid». «[Når kristne har stått i fremste linje for en liberal innvandringspolitikk] forsøker de å realisere himmelen her på jord, en fristelse som ansvarlige teologer og kirker alltid har advart mot» (s. 287). 

To ting til dette: Fosli sier at «ansvarlige teologer og kirker» alltid har ment at den kristne etikken ikke kan praktiseres, noe som er verd å merke seg. Men det andre poenget er viktigst. Hvordan kan en etikk som praktisk talt alle forstår ikke kan praktiseres, og som sterke krefter advarer mot, få så sterk innvirkning på politikken? 

De fleste kjenner til oppfordringen «gjør som jeg sier, ikke som jeg gjør!». Poenget er at det et lettere å være altruist i ord enn i handling; dvs. det et lett å oppfordre til altruistiske handlinger selv om det er vanskelig eller nær umulig å utføre altruistiske handlinger, i hvert fall på en noenlunde konsekvent måte over tid. Få er altruister i sine egne daglige liv, selv om de holder altruismen som et ideal. (La meg også ha nevnt at en slik holdning direkte oppfordrer til umoralsk oppførsel fordi  det å holde høyt et moralsk ideal som er umulig å følge, egentlig er en direkte oppfordring til umoral). Men i en gruppe eller i et demokrati, hvor ordet, dvs. det man sier eller det man stemmer for i valg, ligger til grunn for det som skal bli gjort, vil altså det som blir vedtatt politikk være langt mer altruistisk enn noen praktiserer i sine egne liv (hvis altså altruismen som ideal står sterkt i kulturen). 

For å rekapitulere dette viktige punktet: sosialismen og velferdstaten har stor oppslutning og er blitt innført i en rekke samfunn fordi den etikken de byger på, altruismen, har stor oppslutning i disse landene. Enhver vet at altruisme i eget liv vil føre til fattigdom og det som enda verre er, men når han skal avgi stemme ved valg ser han ikke like klart de negative konsekvensene av en altruistisk politikk, og derfor stemmer han for en altruistisk politikk: alle sier jo at altruismen er et etisk ideal og alle vil jo – i hvert fall i ord – være moralske mennesker. 

Det burde være tydelig at problemene som tillegges innvandringen skyldes velferdsstaten (et system hvor man har rett til å bli forsørget på skattebetalernes bekostning). Men som sagt, Fosli nevner noen steder de som er den reelle løsningen. Første gang på side 120: «Men det er klart, dersom man ønsker en liberalistisk stat med redusert [statlig] velferd og større sosiale forskjeller kan migrasjonen øke.» Jeg har skutt inn ordet «statlig», det var ikke med hos Fosli. Men han burde ha tatt det med; Fosli vet at i et liberalistisk system vil det finnes private, frivillig finansierte  velferdsordninger.       

Andre gang på side 127: «Et mulig alternativ er en tilbakevending til nattvekterstaten, altså en avvikling av kollektiv, offentlig velferd, og at alle må passe på seg selv og sin familie  – og sin klan». Igjen, i et slikt system finnes det privat veldedighet. 

Tredje gang på side 339: «Stor innvandring til en liberalistisk nattvekterstat trenger ikke være et problem, men tvert imot en fordel».   

 Det ser altså ut som om Fosli ser hva som er den reelle løsningen på det mange beskriver som problemer forbundet med innvandring, men av en eller annen grunn går han ikke dit. Løsningen er å ha et fritt samfunn, dvs. et samfunn hvor staten kun beskytter borgernes frihet og ikke gjør noe annet. I et slikt samfunn er det ingen statlige støtteordninger man kan utnytte, og det er ingen statlige  reguleringer man må følge; det som gjelder er eiendomsretten. I et slikt samfunn er det opp til den enkelte bedrift å ansette hvem den vil – om de ansatte da vil bruke hjiab eller må i be i retning Mekka fem ganger om dagen er da noe som staten ikke blander seg opp i. Det viktige element her er frihet, individuell frihet, som er retten for ethvert individ til å disponere seg og sitt (sin kropp, sin eiendom og sin inntekt) slik det ønsker. Dette innbærer at staten ikke praktiserer den ettergivenhet overfor kriminelle slik dagens stat gjør, dagens kriminalpolitikk er forøvrig en implikasjon av den samme etikken som ligger til grunn for sosialismen og for velferdsstaten: altruismen. 

De problemene Fosli beskriver skyldes velferdsstaten, og ettergivenhet overfor kriminalitet. I et fritt samfunn, hvor staten kun beskytter borgernes frihet og ikke deler ut hverken støtteordninger eller løyver eller konsesjoner, og straffer strengt de som begår reell kriminalitet, vil de problemene som Fosli beskriver ikke lenger finnes. Men et fritt system bygger på andre grunnideer enn de som dominerer i dag. I dag dominerer det syn at kollektivisme, selvoppofrelse, statlig styring, en statskontrollert økonomi, er moralske goder – og resultatet av disse ideene ser vi omkring oss. Det som må til for at vi skal komme på rett kurs er at dagens dominerende ideer byttes ut med individualisme, rasjonalitet, rasjonell egoisme, respekt for eiendomsretten, individuell frihet, sekularitet, skille kirke/religion//stat, markedsøkonomi, frihandel, rettsstat. Ja, det er langt dit, men  dette er den eneste vei som ikke fører til det som er tittelen på Foslis bok: et nasjonalt sammenbrudd.   

 

https://www.haugenbok.no/Mot-nasjonalt-sammenbrudd/I9788275192262

Sveriges sammenbrudd

Sverige har i løpet av et par generasjoner gått fra å være ansett som verdens aller beste land til å bli Vestens verste land, og noen har ikke helt uten rett beskrevet dagens Sverige som noe nær en «failed state». Utviklingen er styrt av politikerne, men som det ganske korrekt heter, et folk får de politikere det fortjener. Politikken som føres i et land er alltid en praktisk implikasjon av de grunnleggende verdier og prinsipper som dominerer i befolkningen og som de fleste slutter opp om, dvs. at de politiske implikasjonene av de ideene som folket slutter opp om er den politikken som er blitt ført. Mao., svenskene er selv skyld i den utviklingen som har skjedd. Sagt enda tydeligere: svenskene selv har ansvaret for at Sverige er gått fra å være ansett som verdens beste land til å bli et land med en kolossal kriminalitet, og med enklaver som er rene anarkier, dvs. hvor ulike ikke-statlige grupper praktiserer sin egen justis (med tilstrekkelig oppslutning fra den lokale befolkningen til at dette er mulig), og at disse gruppene reellt sett har konkurrert ut det svenske politiet mht. håndhevelse av hva som er gjeldende lov og rett i området.    

Vi skal om litt skissere en forklaring på hvorfor det er gått slik, men først vil vi si litt om grunnen til at det ble mulig for Sverige å bli betraktet som verdens beste land, og deretter gjengir vi et lite utvalg sitater om utbredte holdninger blant svensker, og om hvordan tilstanden er. 

Sverige hadde i en lang periode en ganske fri økonomi (lave skatter, få reguleringer, få gratistilbud fra staten) samtidig som rasjonelle verdier sto sterkt i kulturen, og dette førte til en enorm velstandsvekst. 

I perioden 1850-1950 ble inntekten per capita åttedoblet mens befolkningen ble doblet, barnedødeligheten falt fra 15 % til 2 %, forventet levealder økte med ca 30 år, gjennomsnittlig arbeidsuke gikk ned fra 70 timer til 43 timer, industriarbeideres reallønn økte med 567 %. Etter annen verdenskrig ble velferdsstaten innført for alvor, med stigende skattetrykk, flere offentlige tilbud, flere reguleringer av næringslivet, etc. Dette skjøt ytterligere fart utover 70- og 80-tallet, hvor skattetrykket steg til i gjennomsnitt 50 til 75 %, med 88 % som høyeste marginalskatt for ansatte. Det var da det alvorlige skiftet i utviklingen kom: Fra 1950 til 1990 ble det opprettet 1 200 000 nye jobber i offentlig sektor, mens antallet jobber i privat sektor ble redusert med 40 000. I perioden 1975 – 2000 økte antall jobber i Sverige med 2,2 % (til sammenligning: økningen i antall jobber i USA var 57 %). (Kilde: Carl Svanberg: «What about Sweden?», foredrag OCON 2013, ARI eStore). 

En rekke glimrende firmaer gjorde Sverige til en beundret industrimakt: Volvo, Scandia Vabis, IKEA, Ericsson, Electrolux, m.fl., og disse seilte videre på den suksessen som var oppnådd i Sveriges frie periode, også etter at friheten ble mer og mer innskrenket fra ca 1970.    

Sverige ble tidlig i denne perioden ansett som verdens beste land, med en rekke offentlige gratistilbud til alle innen barnehave, skole, helse, og pensjon. Men det så kanskje bedre ut enn det egentlig var – her forteller en innflytter om sine inntrykk:   

«I moved to Sweden with my 3 children predominantly for financial reasons, as my Swedish husband earned more, and my work was quite flexible. At first I loved what I saw – free education, beautiful and abundant nature – even in the cities, well designed communities with plenty of free facilities, many free community activities and a strong commitment to sustainability. However after living here a few years I began to notice that some things are very wrong and Sweden is not the paradise it appears to be at first glance. …. Whilst at first I believed the free schools, childcare and medical services were a great family friendly policy, on closer interaction in the system I realised this is a system of control and incompetence which is not leading to positive outcomes. Firstly, everyone is expected to take their children to daycare and go to work. There is no freedom of choice to look after your children, homeschool or rear your children according to your beliefs and values. Children are informed about endless rights, and have no obligations to behave in a respectful manner. Parents are powerless, teachers are powerless and getting an education in a Swedish school is a debacle … ».

Mer fra denne rapporten her: 

https://www.quora.com/What-are-some-bad-things-about-Sweden

Allkevel, «Sverige [har] høyest andel fattige i Norden».

https://www.document.no/2014/03/16/sverige-hoyest-andel-fattige-i-norden/

Kriminaliteten er blitt enorm. Sverige har i mange år hatt en svært mild kriminalpolitikk, med svært lave straffer for selv alvorlig kriminalitet. En drapsmann slipper ofte ut etter å ha sittet inne i kun seks år, og for ungdom under 18 er man svært uvillige til å bruke fengselsstraff i det hele tatt. 

«Trots det sätts inte ungdomar i fängelse innan de är 18 år» heter det i en informasjonbrosjyre utgitt av en skole i Stockholm:  

https://asogrundskola.stockholm.se/sites/default/files/so_7e_brott-och-straff_texthafte.pdf )

Kriminelle under 18 år blir i stedet for fengselstraff innbudt til samtaler, terapi og pizza med politiet. 

Slike ting er blitt nesten vanlige: «En julfest i en villa i Västerås angreps tidigt på lördagsmorgonen av beväpnade rånare. 20 festdeltagare blev rånade. – Det är vilda västern här i Sverige. Man blir rädd, säger en granne i villaområdet till Expressen. – Jag har aldrig hört talas om något liknande, säger Daniel Wikdahl, presstalesperson på polisen.» 

https://www.expressen.se/nyheter/bevapnade-ranare-tog-sig-in-pa-hemmafest/

«Under de senaste åtta åren har 38 personer skjutits ihjäl inom gängmiljön i Malmö. Men bara sex av ärendena har klarats upp, enligt siffror från polisen – Det är förkastligt, och vi måste bli bättre, säger polisens gängexpert Gunnar Appelgren.» 

https://www.aftonbladet.se/nyheter/a/naljgQ/bara-6-av-38-gangmord-har-klarats-upp-i-malmo

Antall voldtekter, drap, eksplosjoner, tyverier, etc, er i Sverige de siste årene nådd slike høyder at mange deler av Sverige er mindre trygge enn områder i primitive U-land, og det fortelles at det i enkelte store byer finnes områder hvor hverken politi, brannmenn, leger, eller annet utrykningspersonell våger gå inn i. Også i enkelte skoler er det mye vold, både mellom elever og fra elever overfor lærere. Et resultat:   

«Stadig flere svenske politifolk sier opp, dobbelt så mange sammenlignet med for fem år siden. I svensk presse skrives det om «poliskrisen» og ressurssituasjonen er prekær, ifølge politifolk selv.» 

https://www.aftenposten.no/verden/i/dV19q/svensk-politi-er-i-krise-antallet-problemomraader-oeker-mens-antallet-politifolk-gaar-ned

«Amnesty International: Sweden has the highest incidence of reported rapes in Europe but the lowest conviction rate, and worsening levels of violence against women, despite its good reputation for gender equality. A study commissioned by the European Union found that Sweden has the highest incidence of reported rapes in Europe. And an Amnesty International report on rape in the Nordic Countries was highly critical of Sweden for an abysmally low conviction rate for rape cases.»

https://www.greennet.org.uk/network/news/sweden-has-worst-rape-conviction-record-europe

«When three explosions took place in one night across different parts of Stockholm last month, it came as a shock to residents. There had been blasts in other city suburbs, but never on their doorstep. Swedish police are dealing with unprecedented levels of attacks, targeting city centre locations too. The bomb squad was called to deal with 97 explosions in the first nine months of this year.»

https://www.bbc.com/news/world-europe-50339977

«En mann ble torsdag kveld skutt i Uppsala. Senere samme kveld fikk politiet melding om skyting i Kristianstad i Skåne. -Vi fikk flere telefoner om at det var avfyrt skudd i Eriksberg. Vi dro dit med flere patruljer og fant en mann med skuddskader. Han ble kjørt til sykehus med ambulanse, sier pressetalsperson Tobias Ahlén i politiet i Uppsala»..

https://resett.no/2019/12/19/siste-minst-en-drept-i-angrep-mot-sikkerhetstjenesten-i-moskva/

Hvis man leter i alternativpressen finner man et stort antall oppslag som disse: «Asylsøkende voldtektsmann på frifot i Sverige tross utvisning og fengselsdom», «Mann drept under ran på restaurant i Sverige», «Regjeringen i Sverige anklages for å skjule innvandrerkriminalitet», «Sverige: Skole tvinger barna til å spise vegetarmat, barna nekter», «Stort jihadistmiljø i Sverige, men tabu å forske på det», «Politiet: Sverige er et «smörgåsbord» for kriminelle», «Invandrare får gratis körkortsutbildning på arabiska – äldreboenden läggs ned», «Love Pins introduced at Swedish ER [Emergency Room, dvs. legevakt] to combat violence against hospital employees». Etc. 

Men vi tar også med en link til denne artikkelen, som setter kriminaliteten i Sverige i en større og muligens mer nøktern kontekst:  

https://en.wikipedia.org/wiki/Crime_in_Sweden

Mye av denne kriminaliteten begås av innvandrere, og mange har gtt innvandringen skylden for utviklingen. Sverige er det land i Europa som har tatt imot flest innvandrere: Pr idag er om lag 30 % av befolkningen i Sverige av utenlandsk opprinnelse, og «Sverige har klart flest innvandrere, særlig flyktninger, både i absolutte tall og i forhold til folketallet». 

https://www.ssb.no/befolkning/artikler-og-publikasjoner/innvandrere-i-norge-sverige-og-danmark

Vi kommer tilbake til dette poenget.  

Svenske politikere er ofte ikke spesielt positive til Sverige og svenske verdier. Her er et sitat fra Mona Sahlin (som bla. har vært leder for Socialdemokraterna, Sveriges største parti): «Jag har ofta fått den frågan men jag kan inte komma på vad svensk kultur är. Jag tror att det är lite det som gör många svenskar så avundsjuka på invandrargrupper. Ni har en kultur, en identitet, en historia, någonting som binder ihop er. Och vad har vi? Vi har midsommarafton och sådana ’töntiga’ saker.»

https://www.svd.se/hur-svensk-kultur-reducerades-till-gnall

Tilsvarende har den konservative Frederik Reinfeldt, som var statsminister i perioden 2006-14, reellt sett sagt at Sverige i større grad tilhører innvandrerne enn det tilhører innfødte svensker: «Är det här ett land som ägs av dem som har bott här i tre eller fyra generationer eller är Sverige vad människor som kommer hit mitt i livet gör det till att vara och utvecklar det till? För mig är det självklart att det ska vara det senare och att det är ett starkare och bättre samhälle om det får vara öppet. – Vad är Sverige för land? Ägs det här landet av dem som bott här i fyra generationer eller de som hittat på någon gräns?» Se video her: 

https://www.youtube.com/watch?v=yTtht2r-L34

Vi kunne ha funnet langt flere sitater som ytterligere bekrefter det som vi har belagt ovenfor, men dette er ikke poenget i denne kommentaren, vårt poeng er hvorfor det er blitt slik, og det kommer vi til om litt. 

Den politikken som er blitt ført har hatt bred støtte i befolkningen. Det eneste store partiet som har et annet syn på noen få spørsmål er Sverigedemokratene; de er kritiske til innvandringen og til islam, men mener ellers akkurat det samme som alle de andre store partiene. De fikk ca 20 % oppslutning i sist valg. Dvs. at ca 80 % av befolkningen støtter den politiske kurs som er blitt ført de siste tiårene, inkludert disse partienes syn på innvandring og på islam.    

Sverige er et av de landene hvor påstanden om en kommende krise pga. menneskeskapt global oppvarming har størst oppslutning. Denne feilaktige oppfatningen har så stor oppslutning at svenskene har skapt begrepet «flyskam» – man bør skamme seg for å fly fordi man da slipper ut mye CO2, en gass som påstås å føre til kriseaktige tilstander over hele verden pga. oppvarmingen som den påstås å bidra til. Men svenskene driver ikke bare prat: de har de siste månedene har de redusert sine flyturer i betydelig grad:  

«For tredje måned på rad raser antallet som flyr innenlands i Sverige. Tall … viser at innenriks flytrafikk i september [2019] var ned med 5 prosent, sammenlignet mot samme periode i fjor. … Bare i august var innenriks flytrafikk i Sverige ned hele 10 prosent, mot samme periode i fjor. Også i juli, som er årets viktigste flymåned, falt flytrafikken med 11 prosent sammenliknet med juli 2018. Flyeksperten Elnæs setter det uvanlige store fallet i sammenheng med svenskenes utbredte flyskam, altså skam eller uvilje mot å fly på utslippene som flyreiser medfører. [Årsaken er dog neppe flyskam alene:] svensk økonomi er litt på hell. I tillegg så har flypassasjeravgiften slått inn og gjort flybillettene dyrere …» 

https://www.nettavisen.no/okonomi/sjokktall-for-svensk-flytrafikk—dette-er-veldig-uvanlig/3423857662.html

Men dette er i samsvar med et annet politisk prinsipp i Sverige: «Klimatmålen ska styra alla politiska beslut. Nu presenteras regeringens klimatpolitiska handlingsplan. Den innehåller 132 åtgärder och innebär att klimatfrågan ska genomsyra alla politikområden. – Med klimathandlingsplanen säger vi att all politik är klimatpolitik, säger Isabella Lövin (MP) till Expressen.»

https://www.expressen.se/nyheter/klimat/regeringens-plan-alla-ministrar-ar-klimatministrar/

Skolen mangler lærere: «De kommande fem åren måste skolor och förskolor rekrytera 77 000 heltidstjänster – drygt lika många som det totala antalet lärare i den kommunala grundskolan idag. – Det är inte möjligt, och det är en insikt som man måste ta till sig, säger Fredrik Svensson på UKÄ.»

https://skolvarlden.se/artiklar/nya-siffror-lararbristen-okar-alltmer

«Kjønnsdebatten raser i Sverige, hvor såkalt kjønnsløs oppdragelse er blitt mer og mer populær. Å bruke hen som pronomen for barna sine er ikke lenger uvanlig i Sverige, men noen tar det et hakk lenger. Barnefaren Linus sier til svensk TV4 at han ikke forteller folk hvilket kjønn barna har, melder svensk TV4,  ifølge TV2.no. Barna får heller ikke kalle ham pappa, men må si foreldre til ham.»

https://www.dagbladet.no/tema/forteller-ikke-barna-hvilket-kjonn-de-har/63339357

«Kirkemøtet i Svenska kyrkan har vedtatt å innføre en ny kirkehåndbok  … Flere av tekstene i den nye boken fører til at man innfører et kjønnsnøytralt gudsbegrep. Nådehilsenen i gudstjenestens innledning skal utvides med de to alternativene der «Faderen« endres til det mer kjønnsnøytrale Gud. … ».

https://www.dagen.no/Nyheter/2017-11-23/Svenskene-innfører-kjønnsnøytral-Gud-549422.html

Vi kunne ha gitt flere eksempler, men vi stopper her og går inn på årsaken til at alt dette har skjedd – nettopp i Sverige. (Alle andre velferdsstater i Nordvest-Europa har akkurat de samme problemene, inkludert Norge, Danmark, UK, Tyskland, Frankrike – for å nevne noen, men problemene i Sverige er tydeligere og forekommer i større omfang enn i de andre landene.) 

Så spørsmålet er: hvorfor er Sverige blitt så ille? Hvorfor ligger Sverige først i løypa som leder til velferdsstatens sammenbrudd? (Man kan si at land som Hellas og andre land i Syd-Europa også ligger dårlig an, men den historiske og kulturelle bakgrunn i det området er annerledes, og årsaker og virkninger er derfor noe annerledes enn i Sverige. En annen grunn til at vi er mer opptatt av Sverige er at vårt naboland ofte viser oss hvordan vi her i Norge vil ha det om noen år …. For mange år siden fantes det her i Norge et ordtak som lød slik: «Ingen reformer innføres i Norge før de har vist seg å være en fiasko i Sverige».)   

Men: hvorfor Sverige? Vårt syn er at det er fundamentale filosofiske ideer som bestemmer historiens gang. Ideer blir forfektet av en filosof (eller flere), de kommer så inn i kulturen via universitetene, via skolen, via pressen, via kulturlivet generelt, og blir så de meningene som alle har og som de altså har hentet fra skolen og avisene og bøkene de leste. (Det finnes enkelte individer som finner sin egen vei og som har egne meninger som avviker fra de som er vanlig, men de aller fleste er konforme og deler de oppfatninger som folk flest har. Denne prosessen hvor ideene går fra filosofen og ut i kulturen kan ta svært lang tid; den kan ta ett hundre år eller to hundre år – eller mer.  

Den som er mest innflydelsesrik her er den franske filosofen Jean Jacques Rousseau (1712-1778). Jeg siterer det jeg skrev om hans innflydelse i min bok Frihet, likhet, brorskap:   

«Rousseau hevdet i En avhandling om kunst og videnskap (1749) at fornuft, videnskap, teknologi og frihet hadde hatt en negativ innflydelse på menneskets moral. Videnskap, litteratur og kunst er ifølge Rousseau moralens største fiende: de skaper kunstige behov og gjør mennesket til en forbruker. Rousseau hevdet at mennesket bør leve som det opprinnelig levet, som en edel villmann. Uttrykket «tilbake til naturen» kommer fra denne holdningen. Sivilisasjonen – Vestens rasjonelle sivilisasjon – har ifølge Rousseau ødelagt mennesket og er menneskets største fiende. Det første skritt vekk fra den gode naturtilstand kom ifølge Rousseau med innføringen av eiendomsretten. «Den første som gjerdet inne et område og sa «dette er mitt», og fant at andre var dumme nok til å tro på ham, var den som grunnla [den ifølge Rousseau ødeleggende] sivilisasjonen». Rousseau var tilhenger av en totalitær styreform: all makt bør samles i hendene til én person, Lovgiveren. Hvert individ er først og fremst en del av Staten, og Staten har rett til å uskadeliggjøre enhver som ikke innpasser seg. Rousseau støttet sensur av upassende meninger, og han ønsket at Staten skal kontrollere hele det økonomiske og sosiale liv. Staten skal også bekjempe luksus og bykultur. Rousseaus forslag til den troskapsed som han ønsket at staten Korsika skulle kreve av sine innbyggere illustrerer dette: «Jeg gir meg selv, min kropp, min vilje og alle mine krefter til den koriskanske nasjon, og gir den full disposisjonsrett over meg og alle som avhenger av meg». Rousseau mente at kapitalismen – individuell frihet – er umoralsk fordi den belønner overfladiske egenskaper som kreativitet, utholdenhet og arbeidsomhet, og fordi den fører til sosiale forskjeller. Det viktige er ifølge Rousseau intensjon, ikke handlinger eller handlingers konsekvenser. Rousseau hevdet også at rettigheter ikke er gitt ut ifra menneskets natur, rettigheter gis til folket ved politiske vedtak etter de styrendes forgodtbefinnende. Som man kan se av Rousseaus ideer er det ikke overraskende at de førte til terror og diktatur. Det skulle være lett å konstatere at Rousseau ikke var noen renessansetenker, tvert imot. Han var den første betydelige tenker som forfektet ideer som innebar et brudd med renessansen og opplysningstiden. Senere tenkere fulgte tradisjonen fra Rousseau, de viktigste var Kant, Hegel og Marx, som alle var sterkt influert av Rousseaus ideer. …» (s. 374-375). Som det går frem av dette kan man med stor rett si at Rousseau er opphavsmann både til den moderne sosialismen og til miljøbevegelsen, og man kan lett se at den svenske modellen (etter den nokså frie perioden frem til etter annen verdenskrig) i stor grad er en implikasjon av Rousseaus ideer.

Vi må også ta med at sosialismen er lite annet enn en sekularisert kristendom, og den har tatt opp i seg en rekke sentrale kristne verdier: gi til de som ber deg om noe, rikdom og velstand er ikke et høyverdig moralsk gode («det er vanskelig for en rik mann å komme inn i himmelen», «samle eder ikke skatter på jorden»), tilgivelse er moralsk høyverdig, betal din skatt med glede eller i hvert fall uten å protestere («gi Gud det Guds er og Caesar det Caesars er»), adlyd autoritetene («den Gud har gitt et embede har han også gitt forstand»). Etc.              

Den franske revolusjon (1789), inspirert av Rousseaus ideer, endte i terror og militærdiktatur (under Napoleon), mens den amerikanske revolusjon (1776), inspirert av i stor grad individualistiske  og rasjonelle tenkere som engelskmannen John Locke og amerikaneren Thomas Jefferson, førte til stor grad av individuell frihet, kapitalisme og velstandsøkning. 

Rousseaus ideer fikk etter hvert stor innflydelse i hele Vesten (via Kant, Hegel og Marx), men det er en spesiell grunn til at de fikk svært stor innflydelse i Sverige. 

I 1818 ble Karl Johan konge av Sverige, og han var tidligere fransk general, under Napoleon. Når han ble konge av Sverige ble han og hans entourage et viktig samlingspunkt for den svenske eliten, og den fikk dermed en sterk innsprøytning av fransk kultur og franske verdier (inkludert slike ting som at franske omgangsformer ble innført, franske ord ble tatt opp i det svenske språket, etc.) og som antydet: den viktigste premissleverandør her var Rousseau. Ved at svenskene valgte en franskmann til konge, ble svensk kultur i stadig større grad infisert av verdier som i en sterk form ble formulert av Rousseau.     

Andre land i Nordvest-Europa ble ikke i samme grad infisert av Rousseaus ideer; man kan til og med si at ikke en gang Frankrike var like infisert av Rousseau som Sverige var det etter 1945. Hvorfor ble Sverige mer infisert av Rousseau enn selv hans hjemland Frankrike (alle land i Vesten ble som nevnt infisert av Rousseau, men Sverige ble det i enda større grad enn de andre). Hvorfor? 

En betydelig årsak til dette var at Sverige var nøytralt under annen verdenskrig. Alle andre land i Nordvest-Europa var da alliert med  USA og UK, noe som betydde at elitene i disse landene i Nordvest-Europa hadde et nært samarbeid med elitene i UK og USA. Det var ikke bare toppfolk innen militærapparatet i disse landene som samarbeidet under krigen, også akademikere og politikere og intellektuelle og forfattere og forskere og pressefolk og studenter fra landene i Nordvest-Europa hadde et nært samarbeide med sine motparter i USA og UK. Disse ble da influert av personer fra USA og UK (disse landene hadde størst innflydelse fordi de var sterkest og sørget for den militære seier som kom i 1945). Eliten i USA og UK var mer påvirket av individualistiske og frihetlige og pro-kapitalistiske ideer enn de fra Nordvest-Europa, og disse ideene stammet fra  tenkere som engelskmannen John Locke og amerikaneren Thomas Jefferson. Det var disse folkene som, etter å ha mottatt impulser fra USA og UK på sine respektive arenaer, preget kulturen i sine egne land etter krigen, og dette medførte at landene i Nordvest-Europa fikk en motgift mot Rousseaus ideer. Dette svekket Roussaeus innflydelse og forsinket disse ideenes ytterligere gjennomslag. Siden den franske motstandsbevegelsen, og deler av det franske militæret, kjempet sammen med USA og UK, ble også deler av den franske eliten påvirket av eliten i USA og UK, og dette svekket noe Rousseaus innflydelse i Frankrike. Men Sverige var nøytralt under annen verdenskrig, og ble ikke utsatt for denne påvirkningen! Dette er, slik vi ser det, en svært viktig grunn til at Sverige i dag er så ille ute.   

La oss avslutte med følgende poeng som slik vi ser det støtter opp om det vi sier over. Tyskland før og under annen verdenskrig var det mest sosialistiske land i Europa (utenom Russland/Sovjet). Sosialismen stammer i stor grad som nevnt fra franskmannen Rousseau. Hvordan var da forholdet mellom Tyskland og Frankrike under annen verdenskrig? Halvparten av Frankrike var okkupert av Tyskland, mens den andre halvdelen ble styrt av en fransk regjering, Vichy-regjeringen, som hadde et nært og vennlig samarbeid med nasjonalsosialistene i Tyskland. Vi lar SNL fortelle: 

«Vichy-regjeringen var den franske regjeringen fra 1940 til 1944, under andre verdenskrig. Vichy-regjeringen styrte den delen av Frankrike som ikke var okkupert av Tyskland. Fordi hovedstaden Paris var okkupert, holdt regjeringen til i Vichy. I mai 1940 begynte tyskerne angrepet på Frankrike, og 22. juni ble Frankrike nødt til å undertegne en avtale om våpenhvile. Etter våpenhvilen la nasjonalforsamlingen ned den tredje republikk og gav marskalk Philippe Pétain all makt til å danne en ny regjering og nye institusjoner i Vichy. Vichy-regjeringen ble anerkjent internasjonalt som det legitime styret i Frankrike. Det hadde kontroll over den uokkuperte sørlige delen av Frankrike (frie sonen) og det franske koloniale imperiet. Vichy-regjeringen er kjent for sitt tette politiske, økonomiske og ideologiske samarbeidet med Tyskland. Det ledet en sterk nasjonalistisk «nasjonal revolusjon» basert på slagordene «arbeid, familie, fedreland». [Uthevet her] Samarbeidet med Tyskland gjaldt også for bekjempelse av motstanden mot tysk okkupasjon og deportasjonen av jøder til konsentrasjonsleirer. … I ettertid er Vichy-regjeringen husket som høydepunktet for den franske kollaborasjonen med Tyskland under andre verdenskrig. Den har også etterlatt flere politiske tiltak som fortsatt eksisterer i dagens Frankrike, som ID-kortet og minstelønn.»

Om innvandring: noen sier at problemene i Sverige skyldes innvandringen, og at de problemene som finnes ville ha vært unngått dersom innvandringen hadde vært minimal. Slik vi ser det er dette feil. Problemene skyldes ettergivenhet overfor kriminalitet, som innebærer svært milde straffer for kriminelle, og velferdsstaten, som innebærer at alle som har lovlig permanent opphold har rett til å bli forsørget på skattebetalernes regning. Det er dette som er årsaken til problemene. Men man bør legge merke til at premissene for sosialismen, og dens noe mildere variant velferdsstaten, er akkurat de samme premissene som ligger til grunn for ettergivenhet overfor kriminalitet, og at alle har plikt til å være med på å forsørge de som ikke kan eller ikke vil jobbe for å forsørge seg selv. Så den innvandringspolitikk som alle velferdsstater fører er kun en implikasjon av de ideer og idealer som ligger til grunn for velferdsstaten (blant disse finner vi kollektivisme, altruisme/selvoppofrelse, tilgivelse som ideal, etc.)        

Objektivistfilosofen John Ridpath kom en gang med følgende oppsummering av ideers viktighet: «Bad ideas kill». 

De menneskefiendtlige ideene som stammer fra Rousseau er som vi tydelig ser i ferd med å ødelegge den sivilisasjonen som fantes i Sverige. Og de andre landene i Vesten ligger ikke langt etter i løypa.   

 

 

Videoer

«Welcome to Sweden»

https://www.youtube.com/watch?v=3KSJY0c8QWw&feature=emb_logo

«Svenskdansk krim»

https://www.youtube.com/watch?v=B-92fMR_I20

«Våren på STV»

https://youtu.be/WW-1GiVWABo

«Emil»

https://www.youtube.com/watch?v=GuLsm7AKjbQ

God jul og godt nytt år!

tider som disse er man utsatt for så mye påvirkning fra ulike hold at man lett kan komme til å glemme julens virkelige budskap.

Julen er en tid for å fokusere enda mer enn vanlig på feiring, på å være sammen med familie og venner, på å gi hverandre gaver, på velvilje overfor andre mennesker.

Julen kommer på slutten av året, og man tar seg en velfortjent ferie for å hvile ut og samle krefter til et nytt år. Man tilbringer tid sammen med familie, man reiser og besøker slektninger man ikke har sett på en stund, man snakker sammen og utveksler minner om viktige og uviktige ting som har skjedd i slekten og i vennekretsen det året som er gått, og man deltar i forseggjorte måltider med spesielt utvalgte retter. Og man drikker gode drikker av mange slag.

Man pynter sine hjem, og barn i alle aldre gleder seg over vakre juletrær og andre dekorasjoner – alt fra nisser til pepperkakehus.

Det som barn liker best er antagelig at man gir hverandre gaver – de fleste har vel på en eller annen måte satt opp en ønskeliste og får kanskje noen gaver man har ønsket seg.

Det vesentlige ved julen at det er en tid for ferie og samvær med slekt og venner, og for å dele sitt overskudd med dem. Julen kommer bare en gang i året, så man bør gjøre mest mulig ut av den.

Vi ønsker derfor alle en god jul og et godt nytt år.