Venstresiden og demokratiske prosesser – og presidentvalget i USA

De som befinner seg på den politiske venstresiden er motstandere av den enkeltes rett til å bestemme over seg og sitt. Som motstandere av individuell frihet – og individuell frihet er definert som det enkelte individs rett til å bestemme over sin kropp, sin eiendom og sin inntekt – har de da ingen respekt for den enkeltes rett til å styre sitt eget liv. 

Venstresiden er som kjent tilhenger av at alle må sette «fellesnytten foran egennytten», og hver enkelt skal da gi avkall på egne verdier til fordel for fellesskapet. Bare for å gi noen få eksempler som bekrefter dette ut i fra definisjonen vi ga over: de på venstresiden mener at de enkelte skal gi mesteparten av sin inntekt til det offentlige i form av skatter og avgifter; de mener at eiendommer skal disponeres i samsvar med offentlige reguleringsplaner, og at de også kan eksproprieres; og de mener at personlige ting som den enkeltes rett til abort og bruk av medisiner ikke kan være opp til den enkelte å avgjøre, men må skje i samsvar med lover og regler gitt av staten. 

Det essensielle poenget her er at de på venstresiden ikke har noen respekt for den enkeltes rett til å styre sitt liv, til å gjøre sine livsvalg ut i fra egne verdier og egne prioriteringer; den enkelte skal underordne seg det som staten bestemmer. Selvsagt sier de også at staten skal styres av politikere som er demokratisk valgt; de mener at flertallet har rett til å bestemmer over alt og alle.  

Men vi gjentar dette viktige poenget: de på venstresiden har ingen respekt for den enkeltes rett til å bestemme over seg og sitt.   

Hva vil da skje hvis velgerne da i et valg velger f.eks. en president som på noen viktige punkter utfordrer det som alle på venstresiden står for? Siden de på venstresiden ikke har noen respekt for hva den enkelte mener og måtte finne på å velge angående sitt eget liv, hvorfor skulle de da ha noen respekt for det som de enkelte samlet gir uttrykk for i et valg? 

Dersom de venstreorienterte i et valg blir utfordret av en person som de hater på alle vis, og dersom denne personen ligger an til å få svært mange stemmer, kanskje endog et flertall – kan det ikke da hende at noen av de som er involvert i å kontrollere opptellingen etter et valg blir fristet til å legge tommelen på vekten og på ulike vis sørge for at opptellingen vinkles slik at deres egen kandidat ser ut til å ha fått flere stemmer enn den kandidaten de så sterkt misliker? 

Vi tenker selvsagt på det som skjedde i USA under og etter valget 3. november i fjor. (Før vi fortsetter vil vi si at vi ikke setter president Trump høyt, og at det vi skriver ikke er til forsvar for ham, det vi sier er et forsvar for at valg skal skje på en legitim måte.) 

Valg av president skjer i en langvarig prosess: statene velger valgmenn (dette skjedde 3. november), valget av disse sertifiseres så i delstatene; valgmennene samles og stemmer, og disse stemmene telles opp av Senatets president (visepresident Mike Pence) 6. januar. Dette skal skje i samsvar med et omfattende regelverk, og det er i alle ledd i denne prosessen muligheter for å utfordre resultatet ved å legge oppdagede uregelmessigheter frem for rettsapparatet.   

I dette valget har det vært svært mange uregelmessigheter, og president Trump og andre republikanere har i en rekke tilfeller utfordret valgresultatet og tatt dette opp i samsvar med gjeldende regler og overlevert saker til rettsapparatet. 

Vi skal ikke si mye om uregelmessighetene her, men vi skal gjengi noen av dem og henvise til de artiklene vi lenker til nederst. (Det er en rekke svært useriøse kilder på dette å finne på nettet; vi mener dog at de kildene vi henviser er svært seriøse). 

Dette er fra Patrick Basham i The Spectator: 

«We are told that Biden won more votes nationally than any presidential candidate in history. But he won a record low of 17 percent of counties; he only won 524 counties, as opposed to the 873 counties Obama won in 2008. Yet, Biden somehow outdid Obama in total votes.

Victorious presidential candidates, especially challengers, usually have down-ballot coattails; Biden did not. The Republicans held the Senate and enjoyed a ‘red wave’ in the House, where they gained a large number of seats while winning all 27 toss-up contests. Trump’s party did not lose a single state legislature and actually made gains at the state level.

1. Late on election night, with Trump comfortably ahead, many swing states stopped counting ballots. In most cases, observers were removed from the counting facilities. Counting generally continued without the observers

2. Statistically abnormal vote counts were the new normal when counting resumed. They were unusually large in size (hundreds of thousands) and had an unusually high (90 percent and above) Biden-to-Trump ratio

3. Late arriving ballots were counted. In Pennsylvania, 23,000 absentee ballots have impossible postal return dates and another 86,000 have such extraordinary return dates they raise serious questions

4. The failure to match signatures on mail-in ballots. The destruction of mail-in ballot envelopes, which must contain signatures…» (link nedenfor).

Her er noe fra John Perazzo på Frontpage Magazine:  

«During the months leading up to this year’s presidential race, the Biden campaign assembled a team of some 600 lawyers and more than 10,000 volunteers to “[go] into every single state” in order to “call out local rules that don’t adequately ensure access to vote.”

Beginning more than a year ago, Democrats filed nearly 300 lawsuits in dozens of states – most notably all of the key battleground states – in an effort to change election laws and regulations in ways that would benefit Democrat candidates. For example, they sought to: (a) extend the statutory deadlines by which mail-in ballots could be submitted, postmarked, or received by election authorities; (b) permit people to vote earlier than ever before, in some cases as many as 50 days prior to Election Day; (c) eliminate signature, signature-verification, and witness requirements for mail-in ballots; (d) void state laws that disallowed ballot harvesting by third parties; (e) terminate photo-ID requirements for in-person voting; (f) introduce provisions that would allow for the “curing” of mail-in ballots that contained errors or omissions; and (g) require state election officials to send unsolicited mail-in ballots to every person listed as a registered voter, even though such lists have long been notoriously inaccurate.

Though the Democrats did not get everything that they wanted, they got most of it» (link nedenfor) 

Dette, sammen med det som sies i artikler vi linker til, gir en sterk sterk mistanke om at det har foregått uregelmessigheter i enkelte delstater. 

Dr Jack Wheeler sier på tothepointnews.com følgende: 

«… the electoral votes of Arizona (11), Georgia (16), Michigan (16), Pennsylvania (20), and Wisconsin (10) were not appointed by their respective legislatures as the 12th  Amendment of the Constitution requires, but by their governors alone in direct violation of the Constitution. As such they are constitutionally illegal and prohibited from being in the electoral count» (link nedenfor). 

(Det er dog uenighet blant jurister om Senatets president har rett til å avvise valgmannsstemmer pga. uregelmessigheter ved gjennomføringene av valget. Vi linker til noen artikler om dette nedenfor.)  

Den som skal telle disse valgmennenes stemmer er Mike Pence, og dersom valgmennene fra disse statene ikke skal telles med vil ingen av kandidatene få de 270 stemmer som kreves for å bli valgt til president. Da vil valget av president bli overlatt til Kongressen hvor presidenten velges ved at hver delstat har én stemme (og representantene for delstaten avgjør i et flertallsvalg hvem staten skal stemme på).  Det finnes også andre muligheter tilgjengelig, muligheter som er helt innenfor gjeldende regelverk.

Vi siterer ikke mer, men henviser til artiklene lenket til nedenfor, spesielt de meget utførlige artiklene fra imfcinc og The Navarro Report.  

Nei, dette er ikke bevis for valgfusk. Som kjent har Trump og ande republikanere tatt opp et stort antall uregelmessigheter i rettsapparatet, praktisk talt alle saker er blitt avvist, og praktisk alle journalister har derved sagt at Trump har utfordret valgresultatet uten bevis, eller at han ikke vil godta valgresultatet. Noen har til og med sagt at Trump forsøker seg på et kupp. 

Man må dog huske på at starten på en kriminalsak som regel ikke består av bevis. Kriminalsaker begynner med en mistanke. Den som er krenket (på kriminelt vis) bringer så saken inn for rettsapparatet, og så begynner en profesjonell etterforsking – dersom politiet/domstolen finner at mistanken er så sterk at man kan begynne å lete etter bevis. 

Men det som i hovedsak har skjedd i de sakene som er tatt opp er at rettsapparatet har valgt å ikke ta opp sakene, og dette har de gjort ikke pga. sakenes «merit»,  de har gjort det pga. sakenes «standing». 

Ett meget konkret eksempel: Da myndighetene i Texas brakte uregelmessigheter ved valget i Pennsylvania inn for Høyesterett, avviste Høyesterett saken med å si at Pennsylvania ikke har noe med hva som skjedde under valget i en annen delstat. 

(Når en sak blir avvist pga. «merit» betyr det at sakens innhold er slik at det sannsynligvis ikke er foregått noe kriminelt, når en sak blir avvist pga. «standing» blir den avvist av formelle grunner, f.eks. ved at den som tar opp saken ikke har noen legitim grunn til å være involvert i saken. Wikipedia: «In law,  standing  or  locus standi  is the term for the ability of a party to demonstrate to the  court  sufficient connection to and harm from the law or action challenged to support that party’s participation in the case», «Merits, in  law, are the inherent rights and wrongs of a  legal case,»)   

Hoveddelen av kjennelsen fra USAs høyesterett lyder slik: «The State of Texas’s motion for leave to file a bill of complaint is denied for lack of standing under Article III of the Constitution. Texas has not demonstrated a judicially cognizable interest in the manner in which another State conducts its elections …  » [uthevet her]. 

Som kjent, rettsinstanser har avvist praktisk talt alle søksmål fra de som mener at det har foregått tvilsomme ting ved dette valget. Og på internett kan man finne en rekke nettsteder som inneholder lange artikler som «debunker» alle påstander om omfattende valgfusk. Dette er svært alvorlige saker, og de burde ha blitt gjenstand for en korrekt politietterforskinger, og ikke overlatt til mer eller mindre selvutnevnte debunkere med god tid og tilgang til internett.  Og de som sier at Trump forsøker å gjennomføre et kupp, eller at det ikke finnes sterk mistanke/bevis for valgjuks, eller bare er en dårlig taper, eller er udemokratisk, eller bare forsøker å delegitimere Biden, de har ikke sannheten på sin side (vi kunne sagt dette med langt sterkere uttrykk enn vi har brukt her, men vi holder oss til parlamentarisk språkbruk).

Men det er dette rettsapparatet vi – eller USA – har,  og vi må rette oss etter det som rettsapparatet kommer frem til. Dersom alle rettsprosesser ender med at Trump tapte valget, så er det dette som er det legitime resultatet, juridisk sett. Antagelig vil historikere om noen år skrive tydelig og klart om hva som egentlig skjedde. 

Til slutt: Man må huske på at venstresidens ideer dominerer sterkt alle miljøer hvor det finnes langtidsutdannede mennesker, og dette inkluderer rettsapparatet, og en stor andel av disse misliker president Trump og alt han står for. At noen av dem – noen som som f.eks. er i tellekorps, blant valgobservatører, eller i rettsapparatet – kan ønske å stikke kjepper i hjulene for hans gjenvalg ved å gå utenom gjeldende regler, er da bare som man kan forvente. Som vi sa innledningsvis; de venstreorienterte har ingen respekt for den enkeltes rett til å styre sitt eget liv, og det er derfor ingen grunn til å tro at de har respekt for det som et stort antall enkeltindivider gir uttrykk for i et valg.     

Uansett hvordan dette ender, kanskje med gatekamper mellom Trump-motstandere og Trump-tilhengere, så viser dette tydelig at USA er på vei til å bli en bananrepublikk. Grunnen til denne tragiske utviklingen har vi redegjort for i to artikler vi linker til nedenfor. .

.

.

.

.

.

.

.

https://www.frontpagemag.com/fpm/2020/12/yes-it-was-stolen-election-john-perazzo/

https://spectator.us/reasons-why-the-2020-presidential-election-is-deeply-puzzling/amp/

https://comp.imfcinc.com/reports/2020.12.27–Divided-States-of-America-The-Lawless-vs-The-Lawful-(TCA)-C.pdf

The Navarro Report https://bannonswarroom.com/wp-content/uploads/2020/12/The-Immaculate-Deception-12.15.20-1.pdf

Om Senatets president har rett til å avvise valgmannsstemmer. 

Constitutional law professor Edward B. Foley forklarer (“Preparing for  a Disputed Presidential Election,” Loyola University Chicago Law Journal 2018):

«…the peculiar passive-voice phrasing of this crucial sentence [«the votes shall be counted»] opens up the possibility of interpreting it to provide that the  “President of the Senate” has the exclusive constitutional authority to determine which “certificates” to “open” and thus which electoral votes “to be counted.”  

This interpretation can derive support from the observation that the President of the Senate is the only officer, or instrumentality, of government given  an active role  in the process of opening the certificates and counting the electoral votes from the states. The Senate and House of Representatives, on this view, have  an observational role only.  

The opening and counting are conducted in their “presence”—for the sake of transparency—but these two legislative bodies do not actually take any actions of their own in this opening and counting process. How could they?  

Under the Constitution, the Senate and the House of Representatives only act separately, as entirely distinct legislative chambers. They have no constitutional way to act together as one amalgamated corpus. Thus,  they can only watch as the President of the Senate opens the certificates of electoral votes from the states and announces the count  of the electoral votes contained therein.  

This interpretation of the Twelfth Amendment is bolstered, moreover, by the further observation that the responsibility to definitively decide which electoral votes from each state are entitled to be counted must be lodged ultimately in some singular authority of the federal government.  

If one body could decide the question one way, while another body could reach the opposite conclusion, then there inevitably is a stalemate unless and until a single authority is identified with the power to settle the matter once and for all. Given the language of the Twelfth Amendment, whatever its ambiguity and potential policy objections,  there is no other possible single authority to identify for this purpose besides the President of the Senate.» 

https://lawecommons.luc.edu/cgi/viewcontent.cgi?article=2719&context=luclj

Law professor John Harris (in “Nobody for President”) har et lignende syn:

«The Twelfth Amendment provides that in the presence of the two houses, [the President of the Senate] shall open all the certificates from the electors. But as history shows, there can be more than one purported certificate from a state. Indeed, multiple purported certificates may be the most common cause of dispute.  The certificates that the President of the Senate is to open, however, are those of the electors, not those of non-electors. Hence, in order to know which certificates to open, the President of the Senate must know which of competing slates of electors were validly appointed.

…A natural reading [of the Twelfth Amendment] thus indicates that in one especially important context,  the dispute is to be resolved by a single individual.  Neither House nor Senate is given any authority over the President of the Senate when it comes to opening the certificates, and  Congress by statute may not control the exercise of this constitutionally granted authority any more than it may tell the President who to pardon.”

https://heinonline.org/HOL/LandingPage?handle=hein.journals/jlp16&div=23&id=&page=

.

.

.

.

.

Hvordan venstresidens ideer har kommet til å dominere så sterkt i USA har vi skrevet om tidligere her på gullstandard. Linker nedenfor.  

Godt nytt år?

Ved hvert årsskifte ønsker man sine venner og kjente et godt nytt år, og dette er et ønske som virkelig betyr at man ønsker at ens kjente skal ha fremgang, at det kommende året skal bli et godt år, og kanskje bedre enn det forrige. 

Men i år ligger det noe spesielt i et slik ønske: året 2020 var det verste det fleste som lever i dag har opplevd. Det var mye negativt som skjedde som resultat av én ting, ting som hadde svært ødeleggende konsekvenser for mange, og det er håp om at på akkurat dette punktet vil 2021 bli et langt bedre år.  

Vi tenker selvfølgelig på Corona-tiltakene, som har medført enorme skader – både psykisk og økonomisk – for svært mange mennesker. Siden det er nå er kommet en vaksine (som kanskje virker og som forhåpentligvis ikke har store bivirkninger) er det all grunn til å regne med at tiltakene vil bli opphevet i løpet av de første månedene av 2021. Selv politikere, akademikere og journalister burde forstå at å stenge ned store deler av økonomien, slik det ble gjort fra ca midt i mars 2020 i alle vestlige land (nedstengningen hadde dog noe ulik profil i ulike land, og Sverige var minst villig til å stenge ned), har hatt enormt skadelige effekter for folk flest: folk mister jobben, bedrifter går konkurs, produksjonen blir redusert, folk blir fortvilet av mangel på kjente rutiner, mindre sosial omgang, reduserte reisemuligheter, etc. 

Men sannheten er at dette viruset er svært smittsomt, men som sjelden er farlig for andre enn personer med underliggende sykdommer, personer som er overvektige og personer i høy alder. Utenfor disse gruppene er dette viruset nærmest ufarlig, spesielt for for de som har e tgodt immunforsvar, praktiserer god hygiene og unngår nærkontakt med ukjente. Tiltakene – bortsett fra oppfordringer om hygiene, etc. – har dog i hovedsak rammet unge, arbeidsføre mennesker som ikke er spesielt utsatt for sykdommen som et angrep fra dette viruset kan medføre.  

Journaliststanden har i denne saken enda en gang bekreftet sin enorme udugelighet ved praktisk talt aldri å sette de daglig oppdaterte Corona-tallene i kontekst: Hver dag kan man lese i avisene hvor mange som har dødd ifbm. Corona, men det presiseres ikke om de har dødd av Corona eller med Corona, og det oppgis ikke hvor mange som vanligvis dør i samme periode av andre årsaker .

FHI er noe mer presise, de sier at tallene er relatert til Corona. Ett eksempel: «Diagrammet viser covid-19 assosierte dødsfall varslet til Folkehelseinstituttet, etter kjønn og aldersgrupper. Det er ikke alltid mulig å skille om pasienten har dødd av eller med covid-19» (Kilde FHI, uthevelser her).   

Bare for å ta en enkelt sammenligning: «I snitt regner man med at rundt 900 personer dør av influensa årlig» (Kilde Ringerikets Blad). I perioden fra midten av mars til nå har ca 440 personer dødd av eller med Corona i Norge. 

Her er noen (gamle) tall fra FHI: «I perioden mars til mai 2020 ble det registrert totalt 10.217 dødsfall i Norge. Dette tilsvarer 190 dødsfall per 100.000 innbyggere, som er på samme nivå som i 2019, da det var 192 dødsfall per 100.000 innbyggere. – Det er ikke noe som tyder på at det har vært en overdødelighet i befolkningen de første månedene av covid-19-epidemien i Norge, sier overlege Marianne Sørlie Strøm i Dødsårsaksregisteret i Folkehelseinstituttet» (Kilde FHI).  Hvert år dør ca 40 000 mennesker i Norge, hittil har ca 440 dødd av eller med Corona.   

Litt nyere (november) tall fra VG: «Kun to påviste influensatilfeller i år – takket være tiltak

Hvis smitten synker, kan coronapandemien ende langt mildere enn en vanlig influensasesong i antall døde og innleggelser. Men det er på grunn av tiltakene.»

Så vi tror altså at Corona-tiltakene vil bli kraftig redusert relativt tidlig i 2021, men at det å ta vaksinen kan bli nærmet obligatorisk: Ingen vil bli tvunget til å ta vaksinen, men presset i alle store virksomheter kan innebære at de som ikke tar vaksinen kan nektes jobb, kan nektes å reise med fly, kan nektes å delta på konferanser, kan nektes å gå på konsert, etc. -. dvs. man må vise en vaksinasjonsattest for å kunne kjøpe billett eller kunne delta. Dette vil kunne utvikle seg til et samfunn hvor en mengde regulære arenaer blir stengt for alle avvikere.    

Corona-tiltakene har vært enormt kostbare, og regningen vil komme. Vi vil alle merke den i form av høyere skatter og avgifter, kutt i en rekke tilbud som i dag er offentlige, og en generell prisstigning.  

Men det er mer å grue seg til: 2021 er et valgår! Folk fra en rekke partier vil stå frem og love gull og grønne skoger, samtidig som de alle vil føre en enda mer ødeleggende politikk etter at de er blitt valgt. Hvem som vinner valget spiller mindre rolle; om vi får en borgerlig regjering med Høyre i spissen eller en rødgrønn regjering med Ap i spissen spiller mindre rolle, de begge vil i det store og hele føre akkurat den samme politikken, en politikk som innebærer en styrking av velferdsstaten med flere offentlige tilbud, flere reguleringer, høyere skattetrykk, og med enda mer byråkrati og flere offentlige ansatte, mange av dem i helt i uproduktive stillinger.   

En ting å legge merke til i mainstream-politikken er at det er kommet et nytt parti, at en fremtredende politiker har skiftet parti og fått en viktig posisjon, og at det er kommet ønsker om et nytt parti fra aktører av en viss størrelse. 

Grorud-gutten Jan Bøhler, mangeårig Stortingsrepresentant for Ap, ble vraket i nominasjonsprosessen, muligens fordi han har rettet søkelyset mot den store kriminaliteten som finnes i visse områder hvor det er mange innvandrere. Han gikk da over til Senterpartiet, hvor han umiddelbart ble nominert som nr 1 på Sps liste i Oslo. Dette ga Sp stor oppmerksomhet i mediene, og siden lederen, Trygve Slagsvold Vedum, fremsto som en trivelig kar på TV, førte dette til at Sp føk oppover på meiningsmålingene med rakettfart; en stund var endog Sp landets største parti! Ja, det er ofte ikke mer som skal til – å ha en trivelig kar på TV – for å sikre suksess når alle partiene stort sett fører akkurat den samme politikken.     

Bøhler er dog ikke den eneste fremstående politikere som har skiftet parti, det har også Geir Lippestad gjort. AP-mannen Lippestad var en ikke spesielt vellykket byråd for næring i Oslo (fra 2015 til 2017), men var åpenbart misfornøyd med det meste og tok i sommer initiativ til å danne partiet Sentrum med sikte på å stille for dette partiet ved valget i 2021. Partiet vil være blokkuavhengig, men ønsker et regjeringsskifte etter valget i 2021. Partiets program vil legge hovedvekten på FNs bærekraftsmål og menneskerettighetserklæringen. Slik det ser ut ut i fra det som representanter for partiet har uttalt i pressen virker det som om Sentrum i enda større grad enn de andre partiene baserer sine standpunkter på ønsketenkning helt uten den smule virkelighetkontakt som partier som sitter i folkevalgte verv til en viss grad må ha. Vi tror nok ikke Sentrum blir noe suksess.  

Allikevel viser meningmålinger at unge velgere i stadig større grad strømmer til venstreorienterte og grønne partier, noe som ikke er overraskede siden alle unge er foret med venstreorientert  propaganda gjennom barnehave og skole siden da ble i stand til å ta imot propaganda. Dette vil gi fremgang for partier som MDG, SV og Rødt, og jo mer makt og innflydelse disse partene får, jo verre vil det gå. Problemene som slike partier fører kan oppsummeres i ett uttrykk: økende fattigdom. Disse partienes politikk vil føre til økende fattigdom fordi det den eneste måte å unngå fattigdom på er er produksjon. og jo lenger til venstre politikken legges, jo mindre vil incentiver for produksjon være.  

FrP har dog vært et parti for det som man kanskje med en litt for pen språkbruk kan kalle opprørere og dissidenter, men under Siv Jensens ledelse er partiet ifølge mange blitt for striglet, for sosialdemokratisk. Flere personer har forlatt partiet, enten ved vanlig utmelding eller ved eksklusjon. I det siste år er det kommet en vind som har blåst i nasjonalkonservativ og isolasjonistisk retning (som man fikk se utslag av i Brexit og i valget av Trump), og som i Norge er representert ved nettavisene Resett og Document. Skribenter i disse nettavisene var opprinnelig nokså positive til FrP, men vil nå ha et nytt nasjonalkonservativ parti – dette til tross for at det finnes flere slike partier allerede: Demokratene, Partiet De Kristne,  Pensjonistpartiet, Senterpartiet, Industri- og Næringspartiet, Selvstendighetspartiet, Nye Borgerlige.   

Men det dette sier er at man tror at problemet er at det er noe galt med dagens politikere, og at man kan få løsningen på de problemer som tårner seg opp ved å skifte ut dagens politikere med bedre politikere (som man altså skal skal få inn i maktposisjoner ved hjelp av et nytt parti). Men problemet er ikke politikerne, problemet er at den modellen man har, og som så og si alle slutter opp om – velferdsstaten – ikke  er en bærekraftig modell. Men det er ingen partier eller skribenter med noen betydelig leserkrets som ser at det er her problemet ligger, og da vil kursen bare fortsette mot stupet med stadig større fart. 

Ellers vil 2021 innebære at klimahysteriet igjen komme på avisens forsider; den nye rasismen som går under navnet anti-rasisme vil vokse seg sterkere; en rekke kulturelle uttrykk (bøker, filmer, TV-serier) vil vinkle sine fremstillinger i tråd med antirasistens krav, og eldre uttrykk som inneholder påstått rasisme vil bli undertrykt; det vil bli enda vanskeligere å betale med kontanter heller enn å bruke kort; mainstreamaktører kommer til å fortsette å hevde at kjønn er en sosial konstruksjon og gjøre det lettere for unge mennesker å få tatt uopprettelige medisinske inngrep som har som formål å endre deres biologisk kjønn; små butikker og serveringssteder i bysentre vil få problemer, kjeder som ligger i kjøpesentre utenfor byene vil klare seg bedre; subsidiene til grønne tiltak, tiltak som bare er skadelige, vil øke.  Pressen kommer til å forsette å fungere som et venstreorientert propagandaapparat, og som et eksempel gjengir vi noe britiske Daily Mail rapporterte om BBCs sending nyttårsaften: «Viewers slam BBC for ‘forcing politics’ into New Year’s Eve light display that featured ‘woke’ NHS tributes, BLM fist salutes, the colours of the EU flag and a climate change lecture by David Attenborough – while NO ONE sang Auld Lang Syne».

Før vi avslutter tar vi med et viktig poeng om Big Tech (firmaer med merkenavn som Amazon, Apple, Google, Facebook, Microsoft, Youtube og Twitter): de diskriminere bevisst mot konservative stemmer. Konservative får sine innlegg slettet eller plassert langt ned i listen over søkeresultater, de får sine videoer blokkert eller slettet, eller de får sine ytringer korrigert eller merket som usaklige. Dette har stor betydning for informasjonsflyten i samfunnet, men siden alle store aktører i samfunnet (de aller fleste innen akademia, byråkrati, presse) slutter opp om de holdningene som denne diskrimineringen er en implikasjon av, er det lite som tyder på at denne vinklingen av informasjonsflyten vil bli mindre i årene som kommer. 

Vi stikker innom et par viktige hendelser i utlandet før vi konkluderer.  

I Storbritannia fikk man endelig til en Brexit-avtale, men dens implikasjoner vil nok komme som en skuffelse på alle som trodde at en orientering i en mer nasjonalistisk retning vil løse noen problemer. Mht. handel med varer over landegrensen blir det omtrent som før Brexit, tilbud av tjenester fra land utenfor UK blir sterkt regulert, og personer/arbeidstagere fra land i EU kan ikke som tidligere uten videre jobbe i UK. Brexit var ikke et utslag av fri-markeds-tenkning: to av de viktigste elementet i Brexit-bevegelsen var at det skulle bevilges enda mere statlige penger til det statlige helsevesenet, og at den frie bevegelsen av mennesker/arbeidstagere over landegrensene skulle begrenses. Men UK slipper i hvert fall i først omgang unna EUs utvikling mot europeisk superstat.  

Dessverre har statsminister Boris Johnsson blitt sterkt påvirket av sin livspartners miljøengasjement (for å kalle det det), han vil nå få UK over på vindkraft for å redde klimaet, en omlegging som vil gi langt dyrere strøm og langt mer usikker strømforsyning, samtidig som klimaet selvfølgelig som alltid vil være helt upåvirket av alt vi gjør, uansett hvor kostbare tiltak som settes inn.    

I USA har en korrupt venstreorientert elite (i akademia, i byråkratiet, i pressen, i rettsapparatet), sammen med en mengde kanonføde (BLM, Antifa, unge akademikere) brukt lovlige og ulovlige midler, inkludert trusler om omfattende vold og hærverk, for å sørge for at deres kabal med nikkedukken Joe Biden som frontfigur skal ta tilbake den formelle makten over statsapparatet som de til sitt store sjokk mistet til outsideren Donald Trump i 2016. USA nærmer seg å bli en bananrepublikk, noe som  kommer til å bli stadig tydeligere å tiden fremover, og med alvorlige tegn allerede i 2021. Dersom Biden blir valgt til president 6. januar (som er datoen da presidenten i Senatet, vise-president Mike Pence, skal telle opp de gyldige valgmannstemmene), vil USAs forfall gå enda raskere i året som kommer. 

Så vi ønsker fortsatt alle et godt nytt år, men om vi tror de blir et godt år? Vel, nei ….   
.

.

.

.

.

.

https://www.fhi.no/sv/smittsomme-sykdommer/corona/dags–og-ukerapporter/dags–og-ukerapporter-om-koronavirus/

https://www.ringblad.no/ingen-overdodelighet-i-norge-i-ar/s/5-45-1032731

https://www.fhi.no/nyheter/2020/lavere-dodelighet-i-norge-for-noen-sykdommer-under-pandemien/

https://www.vg.no/nyheter/i/jBvMLw/kun-to-paaviste-influensatilfeller-i-aar-takket-vaere-tiltak

God jul og godt nytt år!

I tider som disse er man utsatt for så mye påvirkning fra ulike hold at man lett kan komme til å glemme julens virkelige budskap.

Julen er en tid for å fokusere enda mer enn vanlig på feiring, på å være sammen med familie og venner, på å gi hverandre gaver, på velvilje overfor andre mennesker.

Julen kommer på slutten av året, og man tar seg en velfortjent ferie for å hvile ut og samle krefter til et nytt år. Man tilbringer tid sammen med familie, man reiser og besøker slektninger man ikke har sett på en stund, man snakker sammen og utveksler minner om viktige og uviktige ting som har skjedd i slekten og i vennekretsen det året som er gått, og man deltar i forseggjorte måltider med spesielt utvalgte retter. Og man drikker gode drikker av mange slag.

Man pynter sine hjem, og barn i alle aldre gleder seg over vakre juletrær og andre dekorasjoner – alt fra nisser til pepperkakehus.

Det som barn liker best er antagelig at man gir hverandre gaver – de fleste har vel på en eller annen måte satt opp en ønskeliste og får kanskje noen gaver man har ønsket seg.

Det vesentlige ved julen at det er en tid for ferie og samvær med slekt og venner, og for å dele sitt overskudd med dem. Julen kommer bare en gang i året, så man bør gjøre mest mulig ut av den. I år, hvor myndighetene i betydelig grad siden midten av mars har gjort mye for å hindre folk flest i å gjøre mye av det som gjør livet godt å leve med en begrunnelse som ikke helt holder vann, er dette spesielt viktig. Vi håper inderlig at de restriksjonene som mange av oss har måttet leve under i år blir fjernet tidlig neste år, og at 2021 virkelig blir et langt bedre år enn 2020.

Vi ønsker alle en god jul og et godt nytt år.

Politikerne og pressen

En av pressens mange oppgaver er å fungere som en vaktbikkje overfor makthaverne: den skal passe på at de som har makt ikke misbruker den ved å avsløre maktmisbruk der slikt måtte forekomme. Pressen skal stille vanskelige spørsmål til de som sitter med makt slik at eventuelle overgrep og forekomster av maktmisbruk blir avslørt og kjent for publikum – man bruker til og med uttrykket «den fjerde statsmakt» om pressen for å understreke dens viktige rolle. 

Wikipedia forklarer: «Den fjerde statsmakt er en betegnelse som brukes i Norge og Danmark om pressen og andre massemedier, særlig om dens rolle som kritiker og overvåker. De andre statsmaktene er den utøvende (i Norge: Kongen (ved regjeringen)), den lovgivende (i Norge: Stortinget) og den dømmende (domstolene).»

Tradisjonelt var idealet at den politiske makt skulle fordeles mellom utøvende, lovgivende og dømmende makt; pressens viktige rolle var å passe på at disse tre aktørene gjorde det de skulle og derved å føre kontroll med de andre maktutøverne. I dag er dessverre de opprinnelige tre statlige maktutøvere i betydelig grad samlet under én paraply, og nå, hvor pressen i stor grad er finansiert av staten, har også mye av pressen reellt sett søkt ly under denne paraplyen og skiftet rolle fra å være en aktør som avslører maktmisbruk til å bli en som beskytter statlig maktmisbruk. Det virker også som om mange politikere og mange journalister synes dette er slik det bør være.     

Vårt syn er at alle politikere burde være tilhengere av en helt fri og uavhengig presse, av pressens mulighet til å stille problematiske spørsmål, og av pressens graving i saker som kan være pinlige for politikerne; det er jo dette som holder det viktige og mektige statsapparatet om ikke på rett kurs, så i hvert fall på en kurs som er i samsvar med gjeldende lovverk, og dette kan motvirke maktmisbruk. 

I det siste har det kommet en rekke eksempler på at pressen ikke oppfyller denne rollen, noe som vi har kommentert en rekke ganger tidligere: store deler av mainstreampressen fungerer som et mikrofonstativ eller propagandaapparat for staten. Men i det siste har vi også sett noe annet; vi har sett at ledende politikere gir uttrykk for standpunkter som ligger svært nær å ønske direkte sensur av den delen av pressen som ikke fungerer som et propagandaapparat for staten.

Nei, disse politikerne har selvfølgelig ikke sagt rett ut at pressen skal sensureres, men de har gitt uttrykk for at de vil at kritiske spørsmål ikke skal stilles, og at de foretrekker at kritiske presseorganer bare vil forsvinne. 

Man kan også legge merke til en navneendring som skjedde for noen år siden: den statsråd som hadde ansvar for det statlige undervisningsapparatet hadde tittelen undervisningsminister – undervisningsministeren var sjef over undervisningsapparatet. Greit nok. Men nå er denne tittelen skiftet ut, nå heter det kunnskapsminister. Den statsråden som er sjef over undervisningsapparatet er nå minister ikke for undervisning, han er minister for kunnskap, og det å være sjef over kunnskap er noe annet enn å være sjef over et skolesystem. Vi har ikke sett noen andre som har kommentert dette poenget. 

Vi gjengir noen få eksempler som belyser politikeres holdning til en fri og uavhengig presse. Tidligere landsmoder Gro Harlem Brundtland uttalte for noen få år siden at «Vi er i ferd med å miste kontroll over hva folk blir fortalt».

Hun mener åpenbart at staten skal kontrollere det som befolkningen får kjennskap til, og at fakta som ledende politikere vil holde skjult, skal holdes tilbake. Eller kan hun mene noe annet? Hun sier ikke at politikerne «ikke lenget vet hva folk blir fortalt» eller at politikerne «ikke lenger har oversikt over hva folk blir fortalt», hun sier at politikerne ikke lenger har kontroll – og å ha kontroll over noe innebærer å ha avgjørende innflydelse eller makt over noe. Ja, «kontroll» kan også bety å bare ha oversikt over noe, og hvis man tolker Brundtland slik så er det hun sa mindre illevarslende, men hvorfor sa hun da ikke at «vi har ikke lenger den fulle oversikt over hva folk blir fortalt»? – og hvorfor skal politikerne ha oversikt over det folk blir fortalt?       

Nokså nært opptil Brundtlands hjertesukk ligger Annet Holts oppfordring om at «nå må noen gjøre noe med [den nasjonalkonservative nettavisen] Resett!». Her ser vi altså en tidligere justisminister som oppfordrer noen om å «gjøre noe» med Resett. Tenker hun da på sabotasje eller hærverk eller leserboikott eller er det hun sier en oppfording til annonseboikott – ikke vet vi. Uansett er dette utspillet langt verre enn å bare være helt upassende. 

Nåværende helseminister Bent Høie gikk nærmest til angrep på NRKs journalist Fredrik Solvang da han stilte ministeren et kritisk spørsel om Corona-tiltakene, noe statsråden åpenbart oppfattet som fullstendig uakseptabelt. Her er Nettavisens gjengivelse av ordvekslingen:  

«[Solvang:] -De sier at det er svakt vitenskapelig grunnlag [for et pålegg om å bruke maske for å hindre spredning av Corona-smitte]. Jeg snakket med dem i dag…

Høie svarer: – Fredrik, du kan ikke skape usikkerhet om dette. Dette er alvorlige spørsmål. Folkehelseinstituttet står bak alle munnbindreglene i Oslo. Punktum, sier Høie.

– Men de sier at det er svakt vitenskapelig grunnlag, gjentar Solvang.

– Du må ikke skape inntrykk av at de reglene ikke er anbefalt av Folkehelseinstituttet, sier Høie.

-Du må ikke late som at forskere i hele verden er enige om munnbind, skyter Solvang inn, før Høie avbryter og gjentar: -Det er utrolig viktig at du ikke skaper inntrykk av at Folkehelseinstituttet ikke anbefaler disse tiltakene i Oslo» (hentet fra Nettavisen, link nedenfor).

Det siste eksemplet vi skal gjengi er fra nåværende klimaminister Sveinung Rotevatn, en viktigper som er så selvhøytidelig og pompøs at han til og med får Harald Stanghelle til å fremstå som ydmyk. Rotevatn reagerer på en tweet som sier at «Resett kanskje kan forsvinne» med å si at «Ja, det er lov å håpe». Her har vi altså en statsråd som ønsker at et kritisk presseorgan skal forsvinne.  

Man har følgende tommelfingerregel: den politiker som vil at journalister ikke skal stille kritiske spørsmål eller at kritiske aviser/publikasjoner skal bli borte, han har noe å skjule, han har ikke rent mel i posen. 

Det går fra disse få eksemplene tydelig frem at viktige politikere ikke ønsker å ha en fri og granskende presse. Og det er lett å forstå dem, de vet at de ikke har rent mel i posen, de vet at de har noe å skjule.   

Det som ligger mer fundamentalt til grunn her er at statlig styring, som alle disse politikerne er sterke tilhengere av, ikke kan foregå i fullt dagslys. Har man statlig styring så skjer det nødvendigvis mange ting i styringsapparatene som ikke tåler dagslys. Noen slike ting kommer av og til frem for en dag og kalles da enten korrupsjon (hvis det er ulovlig) eller hestehandel (hvis det er lovlig). Noen ganger dukker der opp en sak som har elementer av begge disse aspektene, og vi gjengir et ferskt eksempel: I byråd Lan Marie Bergs etat i Oslo kommune har det forekommet mer enn 15 000 brudd på arbeidsmiljøloven, lovbrudd som byråden formelt er ansvarlig for. Men noen partier vil allikevel ikke stemme for et mistillitsforslag mot Berg. 

Noen vil kanskje si at lovbruddene i Oslo kommune er bagatellmessige og at det er loven det er noe i veien med og at det derfor ikke bør komme noen konsekvenser, men dersom en tiltalt privatperson skulle bruke dette som et forsvar i en rettssak ville ha neppe komme noen vei. Og hvis det er noe i veien med loven må man endre den, man kan ikke ture frem som om loven ikke finnes; det er slike ting som reduserer respekten for lov og rett. Uansett er vi takknemlig for at de journalistene som har kjørt denne saken ikke har brydd seg om den holdning som kommer til uttrykk i politikersitatene vi gjenga ovenfor.  

La oss før vi avslutter bare si at det fortsatt forekommer at mainstreampressen i enkelte tilfeller gjør den jobben de bør gjøre. Tre eksempler: Dagbladets avsløring av svindelen som kommunistiske Tjen Folket/SOS Rasisme bedrev var klassisk journalistikk av beste merke, avsløringene av den utbredte kokkelimonken i SV&Aps styring av Oslo-skolen var journalistikk slik den bør være, og Aftenpostens avsløring av NHOs ønsker og kommunikasjonen mellom NHO og regjeringen ifbm. Corona-tiltakene fortjente absolutt å komme for en dag. Linker til disse sakene er å finne nedenfor.

Hvis jeg hadde vært politiker ville jeg  ha ønsker at velgerne – og alle andre – var best mulige informert om aktuelle saker. Men som Mark Twain så treffende sa det; «If you don´t read the newspapers you are un-informed, if you read the newspapers, you are mis-informed».      

Siden man vet at mainstreampressen nærmest systematisk feilinformerer sine lesere om en rekke ulike saker – noen eksempler er klima, islam, innvandring, kriminalitet, Israel, Kina, USA – så er den eneste måten å holde seg velorientert på å lese en rekke forskjellige nyhetskilder. Derfor vil vi anbefale alle å lese et utvalg mainstreamorganer, og i tillegg supplere dette med nettaviser som resett.no, rights.no, steigan.no, document.no, breitbart.com, newsmax.com, etc. Men ikke stol fullt ut på noen av dem: gjør ditt beste for å være faktaorientert, og tenk selv!   

De politikere som ønsker at noen av aktørene utenfor mainstream skal bli borte, eller som  oppfordrer folk til ikke å lese dem, har åpenbart noe å skjule. Og slike politikere har ingen troverdighet.     

.

.

.

.

.

.


https://www.dagbladet.no/nyheter/flere-domt-til-fengsel-i-sos-rasisme-saken/64045238

https://www.dagbladet.no/nyheter/oppgjor-med-lonnsfesten—horribelt/73011404

https://www.aftenposten.no/norge/i/eKGgml/sms-er-hoeyt-politisk-spill-og-faglige-raad-som-ble-vraket-slik-aapnet

https://www.nettavisen.no/okonomi/fredrik-solvang-fyrer-los-mot-bent-hoie-da-har-han-all-makt-da/s/12-95-3424038482

https://www.dagsavisen.no/oslo/rodt-redder-berg-fra-mistillit-1.1810214#cxrecs_s

President Biden (?) og studielån

Et USA med Joe Biden som president vil bli rammet av et kolossalt antall nye «reformer» som vil ha stor betydning for mange amerikanere. Vi skal her kun kort se på en av disse reformene, men den er til gjengjeld meget representativ for det som vil komme under den nye presidenten. Dette er en sak som den stadig sterkere venstrefløyen i det Demokratiske partiet har kjempet for i mange år: gjeldsslette for studenter.   

I mange år har det vært comme il faut blant store grupper av amerikanere at flest mulig skulle studere på college (eller universitet). Dette koster penger, og mange studenter har tatt opp store lån for å finansiere slike studier. Nå har ikke arbeidsmarkedets behovet for college-utdannede vært så stort som mange følte da de begynte på en college-utdannelse, og en stor andel av de som sitter igjen med en akademisk grad og stor gjeld har derfor ikke fått den høytlønnede jobben de trodde de skulle få da de begynte sin utdannelse. 

Mange tidligere studenter har derfor fått problemer med å betale tilbake sine studielån, og de stadig flere venstreorienterte har som alltid noe de tror er en løsning også på dette problemet: større statlig pengebruk. En av de mange som har støttet en reform på dette området er Demokratens meget innflydelsesrike nye stjerne, kongressmedlem Alexandria Ocasio-Cortez, og på hennes nettside finner man følgende: 

«Representative Ocasio-Cortez supports the Student Debt Cancellation Act of 2019, which would forgive outstanding federal and private student loans of all previous and current students in our education system. By doing so, Representative Ocasio-Cortez and her colleagues plan to liberate generations of Americans trapped in student loan debt and holding back from participating in the greater US economy.» 

Nå kan det hende at detaljene for hvordan denne reformen skal gjennomføres under president Biden blir litt annerledes enn at all studiegjeld umiddelbart på en bestemt dato  settes til null (eller at all slik gjeld over et bestemt beløp settes til null), men hvordan dette vil skje spiller ingen rolle for vårt hovedpoeng. 

Hva betyr egentlig gjeldsslette? 

All gjeld må betales av noen. Spørmålet er av hvem. Hvis du låner 1000 kr av en bekjent og du ikke betaler ham tilbake, da er det egentlig din bekjente som betaler for det du kjøpte for de 1000 kronene. 

Hvis du låner 100 000 kr av en bank og ikke betaler tilbake er det bankens andre innskytere og dens eiere som må dekke de 10 000 (f.eks. i form av høyere renter/gebyrer for de andre låntagerne i banken, eller i form av lavere innskuddsrente).     

Hvis du låner 1000 000 kr av Statens Lånekasse for Utdanning (som denne statlige banken het før i tiden) og ikke betaler tilbake, er det skatteyterne som betaler de 1000 000 kr. 

Så, hvis denne reformen blir gjennomført i USA blir det skattebetalerne som må dekke de studielånene som studentene selv ikke betaler tilbake. 

Hvor store beløp snakker vi om her? Hvis det kun ettergis 50 000 dollar per student vil beløpet bli ganske stort. New York Times forteller: 

«In sheer magnitude, canceling $50,000 in student debt would rank among the largest transfer programs in US history. At a cost slightly above $1 trillion, it would equal the total amount spent on cash welfare since 1980. And its largest effect would be to improve the finances of college-educated workers». 

Så, dette utgjør ca 1 trillion dollar (amerikansk tellemåte), et beløp som reellt sett blir overført fra skattebetalerne til folk med college-utdannelse. Dette er da, som NYT sa det, blant de aller største enkeltoverføringene i USAs historie, og utgjør omtrent like mye som samlet er blitt brukt på ulike former for kontantstøtte/sosialhjelp de siste 40 år. 

Så, denne reformen vil føre til at USAs gjeld, og skattetrykket på de produktive i USA, vil øke enda mer. USAs gjeld er allerede enorm, og raskt økende: 27 403 000 000 000 dollar (se kontinuerlig oppdatering på USdebtclock på link nedenfor).   

Straff/belønning 

De som har allerede betalt sin studiegjeld vil nok føle seg lurt dersom en slik ordning blir innført rett etter at de har nedbetalt sin gjeld i samsvar med avtalen de inngikk da de tok opp lånet, mens de som har fått utsettelser, eller bare har latt være å betale, vil føle seg som vinnere. Dette belønner de som ikke har orden i sine saker, og straffer de som har orden og har betalt for seg. Men slik er det under alle statlige støtteordninger: de som har orden og gjør opp for seg straffes og de som enten ikke har orden eller bare sluntrer unna, de belønnes. (Det er derfor alle land som nærmer seg sosialismen med raske skritt beveger seg mot fattigdom, nød og elendighet: slik må det gå når gode egenskaper straffes og dårlige egenskaper belønnes.)    

NYT: «In isolation, the Biden plan would help debtors in a time of crisis. But it would also instantly create a world of student debt winners and losers, divided by an arbitrary date. Or, the precedent of debt cancellation would create an expectation for future jubilees. … ».

Ny velgermasse 

Venstreorienterte partier har som regel hevdet at deres mål er å hjelpe arbeidsfolk, men med løfter om gjeldsslette vil Demokratene i USA nå sikre seg (en stor andel av) en ny gruppe: folk med lengre utdannelse. Og dem er det mange av, så dette kan være med på å sikre Demokratene en voksende velgermasse i årene fremover. Dette kan være bra for Demokratene (målet i antall medlemmer og i antall velgere), men det vil være dårlig for USA.     

Hva vil skje med collegene? 

Dersom prisen på noe går ned vil (under normale forhold) etterspørselen gå opp. Slik gjeldslette, sammen med subsidierte (eller «gratis») studielån, vil øke etterspørselen etter studielån, og derfor føre til at antallet som tar en college-utdannelse vil øke. 

Dette er ille på mange måter siden en betydelig andel av de som tar slik høyere utdannelse vil havne i jobber som er totalt uproduktive. Uproduktive jobber er i hovedsak jobber som ikke produserer nyttige verdier, og i all hovedsak er slike jobber ikke finansierte ved at det som produseres i dem selges til frivillige kjøpere; disse jobbene er så og si alltid finansiert over statsbudsjettet, noe som betyr at folk flest blir tunget til å betale for tjenester de egentlig ikke vil ha.

Men under denne reformen vil colleger som tilbyr slike ofte verdiløse kurs/grader/utdannelser blomstre: «The parts of the higher education system that produce the most debt–private, graduate and professional schools–have greatly increased tuition in recent decades. Some online master’s degree programs–a lucrative and fast-growing sector that returns 50 percent profit margins to universities and their corporate partners–charge $50,000 or more in annual tuition. How much will they charge if they can effectively promise that the first $10,000 or more will be free?» 

Siden studentene har fått tilskudd fra staten for å studere – stipendier, lån som på en eller annen måte er subsidiert – innebærer dette at deres pengemessige etterspørsel er blitt større, og da går prisene opp, dvs. selgerne (som i dette tilfellet er collegene) kan øke betalingen de krever fra studentene.    

Dette er da bare en av mange «reformer» som under president Biden vil føre til enda mer fattigdom, kaos og bråk i USA. 
.

.

.

.

.

https://ocasio-cortez.house.gov/issues/education

https://www.nytimes.com/2020/11/18/upshot/student-debt-forgiveness-biden.html

https://www.usdebtclock.org

Hva vil det si å være høyreorientert, og er NRK høyreorientert?

Det har vært et meget utbredt syn at arbeidere, ansatte, de som jobber på gølvet, de hører politisk sett hjemme på venstresiden/sosialist-siden av den politiske akse. Dette kan man f.eks. også se i at partier som bekjenner seg til venstresiden forsøker å alliere seg med arbeidsfolk ved å ta navn som Arbeiderpartiet eller Arbeidenes Kommunistparti. 

Tilsvarende, folk som vanligvis ikke klassifiseres som arbeidere – funksjonærer, bedriftsledere, bedriftseiere, folk med formuer – regnes som tilhørende den andre politiske siden; den konservative eller borgerlige siden. Dette ser man også i utbredt språkbruk: regjeringskoalisjoner med deltagelse fra Høyre og partier som FrP og KrF  beskrives som borgerlige eller konservative. Ofte plasseres dagens borgerlige/konservative på høyresiden, men etter vårt syn er dette en feil klassifisering. Vi har diskutert dette svært utførlig i en artikkel som er linket til nedenfor, og sier ikke mer om dette her; det vi skal se på her er to andre poenger.  

«Pengemakta og venstresiden hånd i hånd» var nylig en overskrift på document.no, og  det så ut som om skribenten var overrasket over denne alliansen – det vanlige syn er jo at venstresiden står imot den såkalte «pengemakta»; venstresidens oppgave, slik den ser det selv, er jo å «temme pengemakta», venstresidens oppgave er jo ifølge tradisjonelle oppfatninger å bruke statlig tvang og kontroll for å redusere det de oppfatter som pengemaktens innflydelse. At disse to allierer seg kommer da for mange som en overraskelse.    

Som antydet over tas det ofte for gitt at folk i høye stillinger, ledere i næringslivet, etc. står imot venstresiden. Iblant kan man faktisk se at noen tillegger enkelte aktører et politisk syn bare ut i fra hvilken stilling eller posisjon de har.    

Dette så vi tydelig i en debattartikkel i Dagbladet, skrevet av Magnus E. Marsdal, leder for den venstreorienterte Manifest Tankesmie, hvor Marsdal forsøkte å begrunne at NRK ikke er venstreorientert, slik de fleste erkjenner, men tvert imot er høyreorientert! Artikkelens ingress var som følger: «Mens Civita kaller NRK «venstredreid», får høyreblokkens politikere delta i sendingene 50 prosent oftere enn de rødgrønne». 

(Manifest setter da likhetstegn mellom det å være borgerlig/konservativ og det å være høyreorientert. Dette er en terminologi som som antydet over er feil, og i fortsettelsen benytter vi «konservativ» eller «borgerlig» der hvor den konservative/borgerlige fløyen blir beskrevet som «høyreorientert».)

Marsdal hevder at representanter fra den borgerlige siden langt oftere deltar i NRKs sendinger enn representanter fra venstresiden: «Den kraftige ubalansen  kunne kanskje bortforklares med at regjeringspartier er mer i mediene. Men når vi også teller med såkalte eksperter og kommentatorer, samt store aktører som LO og NHO, blir den borgerlige overvekten i NRK bare enda tyngre.» 

Det ser ut som om Marsdal her sier at «såkalte eksperter og kommentatorer, samt store aktører som LO og NHO» tilhører den borgerlige siden. 

Marsdal: «Vi finner samme type kritikk som [den borgerlige] siden retter mot NRK, i Danmark og Tyskland. I britiske The Guardian kommenterer Owen Jones [som er en kjent venstreorientert forfatter og journalist] hvordan haukene på høyresiden konsekvent kritiserer BBC for å være et sosialistreir, selv om sannheten er at BBC er fullpakket med [konservative] folk – særlig i de mektige posisjonene.» 

Marsdal sier altså at BBC ikke er venstreorientert fordi «de mektige posisjonene i BBC er fullpakket med [konservative] folk».   

Marsdal: «Det er ikke røde  partikaniner fra A-pressa som okkuperer kommentatorstolene i NRKs nyhets- og debattflater. Der sitter helst representanter for Schibsted-avisene VG og Aftenposten, gjerne flankert av Dagens Næringsliv.» 

Så, det at kommentatorer i NRK er «representanter for Schibsted-avisene VG og Aftenposten, …[og] Dagens Næringsliv» skulle, slik Marsdal ser, automatisk sikre at deres standpunkter hører til på den borgerlige siden. 

Videre: «Disse sentrum/høyre-medienes stemmer får ustanselig fortelle NRKs publikum hva som er ekspertnøytralt å tenke om norsk politikk. Slik de kommersielle bankenes økonomer forteller oss, bankens kunder, hva som er ekspertnøytralt å mene om norsk økonomi. NHO leverer ekspertkommentarer om hva Brexit egentlig handler om.»

Så det at kommentatorer er ansatt i bankvesenet eller i NHO er ifølge Marsdal åpenbart en tilstrekkelig begrunnelse for å hevde at de tilhører den borgerlige/konservative siden.

For ikke å gjengi Marsdal på en skjev måte kan vi ikke unnlate å ta med denne åpenbart sarkastiske setningen fra hans innlegg: «Civita og Minerva gir nøytrale kommentarer om valget i USA». Ja, folk fra Civita og Minerva er iblant invitert til NRK for å kommentere valg i USA, men de aller fleste som sogner til partiet Høyre (inkludert de i Minerva og Civita) støttet jo ikke de konservative kandidatene ved presidentvalgene i USA hverken i 2016 og i 2020, de støttet de venstreorienterte kandidatene.  

Tilbake til artikkelen på document.no. Vi tar med litt mer fra artikkelen enn det vi siterte over: «Pengemakta og venstresiden hånd i hånd. Joe Bidens kandidatur er et merkelig fenomen: [den er basert på] en allianse  mellom Big Tech, Big Pharma, Wall Street og Demokratene. Venstresiden, som alltid har klaget over pengenes makt, er plutselig i seng med oligark-kapitalister». 

Skribenten er overrasket over at «pengemakta» og partiet Demokratene er blitt allierte.  Demokratene er som kjent blitt sterkt venstreorientert. (Dvs., det er i all hovedsak ledelsen, i motsetning til medlemmer og velgere, som er blitt mer venstreorienterte; denne type utvikling kan man forøvrig se i de aller fleste partier).  

Med «pengemakta» menes antagelig den makt som ledere i store selskaper har. Men ledelsen i disse selskapene består av mennesker, og disse har meninger og verdier akkurat som alle andre, og i sitt virke som ledere i store selskaper kommer disse meningene og verdiene til uttrykk i de handlingene og de foretar og beslutningene de fatter  – akkurat som hos alle andre mennesker. Det er altså ikke slik at de som er ledere i store selskaper får bestemte meninger bare fordi de er ledere i store selskaper. De som er ledere i store selskaper vil ofte ha lang utdannelse, og de vil da som regel ha de meningene og de verdiene som de har fått innpodet under sin lange utdannelse. At hele undervisningssystemet i mange tiår har propagandert for venstreorienterte ideer er opplagt og velkjent og udiskutabelt – og at bedriftsledere da er blitt like venstreorienterte som alle andre er et faktum som ikke burde komme overraskede på noen.     

Og siden lederne i mange store selskaper er venstreorienterte er det altså ikke overraskende at de – og selskapene de leder – allierer seg med venstreorienterte partier. 

(Det kan også være slik at lederne tar disse venstreorienterte standpunktene for å holde seg inne med de politiske lederne; i en økonomi med omfattende reguleringer må næringslivsfolk holde seg inne med de politikere og byråkrater som regulerer, dette for å hindre at politiske vedtak i alt for stor grad ødelegger deres bedrifter og virksomheter. Vi tror dog at dette kun i liten grad er årsaken til at så mange ledere for store firmaer i dag både gir uttrykk for venstreorienterte holdninger, og fatter beslutninger i samsvar med venstreorienterte prinsipper.) 

Men hvor kommer iden om at folk som sogner til «pengemakta» burde ha konservative/borgerlige meninger fra? De kommer fra en forestilling om at det er økonomiske forhold som bestemmer den enkeltes tenkning, og dermed den enkeltes verdier. Og hvem er det som i dag tydeligst oppfattes som talsmann for dette synet? Vi siterer fra Wikipedia: 

«For Marx, consciousness is a reflection of the political economy. A person’s thoughts tend to be shaped by his or her political and economic circumstances. He famously wrote, «It is not the consciousness of men that determines their being, but, on the contrary, their social being that determines their consciousness

[Robert Sullivan, Visiting Assistant Professor of English, Brown University, comments:]»Perhaps Marx’s greatest contribution to modern thought … is his comprehensive investigation into the role of Ideology, or how social being determines consciousness, which results in certain (for the most part unconscious) belief and value systems depending on the particular economic infrastructure pertaining at the time. From a Marxian point of view all cultural artifacts–religious systems, philosophical positions, ethical values–are, naturally enough, products of consciousness and as such are subject to these ideological pressures.» (link til Wikipedia nedenfor, alle uthevelser her).

Så, det syn at folk som er en del av «pengemakta» automatisk hører til på den borgerlige/konservative siden er et uttrykk for en marxistisk grunnholdning. At denne grunnholdningen er feil vil vi ikke si mye om her, vi bare konstaterer at siden mennesket har fri vilje så er det marxistiske synet feil; de verdier den enkelte har er valgt av vedkommende selv; de er ikke et automatisk resultat av vedkommendes sosiale eller økonomiske omstendigheter. (Ja, mange er konforme, noe som som regel skyldes mangel på mental ambisjon og nysgjerrighet, men vi vil ikke gå ikke på dette her.) 

En kort oppsummering: Mardal begrunner at NRK ikke er venstreorientert ved å henvise til at mange av kommentatorene er ansatt i banker, i NHO, i store firmaer, o.l.. Han går ikke inn på hvilke meninger de gir uttrykk for: siden de er ansatte i store bedrifter er de altså ifølge Marsdal automatisk konservative/borgerlige. Man kan legge merke til at Marsdal i sin artikkel overhode ikke nevner noen standpunkter som skulle høre til på høyresiden: slik han ser det er det tilstrekkelig å henvise til hvor de som opptrer på NRK er ansatt eller hvilke partier de er medlem av – dvs. det er tilstrekkelig å henvise til deres «social being», fordi «social being determines consciousness».  

Premisset som Marsdal benytte er marxistisk, og det er faktisk den samme marxistiske grunnidé som ligger til grunn for den overraskelse som skribenten på document.no gir uttrykk for. 

Dette bare bekrefter hvor dominerende venstreorienterte ideer er i kulturen i dag – selv folk i det nasjonalkonservative document.no tar marxistiske premisser for gitt..  

NRK høyreorientert

Vi vil også si noe om påstanden om at NRK er høyrevridd. Først vil vi bare konstatere at NRK står i en spesiell stilling fordi den er en statlig kanal (i dag ikke lenger et statseid monopol, i dag er den kun i all hovedsak finansiert av staten). Etter vårt syn burde staten ikke drive eller støtte noen radiokanaler eller TV-kanaler eller aviser. Vi mener altså at NRK bør nedlegges, at alle statlige hindringer for etablering av og drift av radio- og TV-kanaler må fjernes, og at all pressestøtte til alle presseorganer må fjernes. De innsparte midler bør brukes til å lette skattetrykket på befolkningen. En privat kanal (TV, radio, avis) kan selvsagt ha den vinkling på sine saker som dens eiere ønsker, og om de er venstreorienterte kan de som ikke vil støtte utbredelsen av slike synspunkter bare la være å betale for dem. Men NRK er vi alle tvunget til å betale for via skatteseddelen, så den står i en særstilling.  

Men nå til påstanden om at NRK er høyrevridd. Å påstå at NRK ikke er venstrevridd er absurd. Vi skal ikke begrunne dette i stor detalj, vi skal i første omgang bare gjøre dette klart ved å stille noe spørsmål: Hvor ofte blir MIFF (Med Israel for Fred) inviteret til debatter om «konflikten i Midt-Østen»? Hvor ofte blir Klimarealistene invitert til debatter om klima og påstandene om menneskeskapt global oppvarming? Hvor ofte ble Trump-sympatisører invitert til debatter om presidentvalget i USA på like for med folk som var åpenbare tilhenger av Hillary Clinton eller Joe Biden? (NB: Ved å si dette sier vi ikke at vi er Trump-sympatisører; vi sier at vi er tilhengere av objektiv journalistikk.) Hvor ofte blir SIAN invitert til debatter om islam? Hvor ofte er redaktører for borgerlige/konservative presseorganer som Resett og document invitert til debatter i NRK, slik andre redaktører fra en rekke ulike presseorganer blir? 

NRKs nærmest totale utestengning av standpunkter som ikke deles av sosialister på disse områdene viser tydelig at NRK er venstreorientert. Ja, Lars Thorsen og Helge Lurås og Hans Rustad og Hege Storhaug og Morten Jødal har vært på NRK, men langt fra så ofte som den allmenne oppslutningen om deres standpunkter skulle tyde på. For flere eksempler henviser vi til artikler vi tidligere har skrevet og som vi linker til nedenfor. Et enormt antall artikler i pressen vil gi det samme bildet som det vi skisserer her. De aktørene vi nevnte over tilhører den nasjonalkonservative siden og er dagens eneste opposisjon med noen tyngde. De standpunkter de nasjonalkonservative står for er sterkt mislikt av de venstreorienterte, og det er derfor de så og si aldri blir invitert til NRK som kommentatorer eller debattanter. (Det blir dog ikke helt korrekt å plassere klimarealister blant de nasjonalkonservative; klimarealister forsøker bare å korrigere den utbredte Lysenko-videnskap som finnes innen etablert klimaforskning: Lysenko-videnskap er definert som politisk frembrakt pseudovitenskap, og i dette tilfellet støtter denne pseudovidenskapen opp om venstresidens politiske mål om overføring av mer makt til staten.)

Det er ikke slik at NRK er høyrevridd; høyreorienterte stemmer slipper aldri til i NRK. Nedenfor gjengir vi et lite knippe standpunkter som ville ha blitt lagt frem dersom høyreorienterte aktører hadde sluppet til på NRK med synspunkter om aktuelle saker: 

Hva med Nav, som som kjent har enorme problemer? De høyreorienterte ville ha sagt at en bedre løsning enn å videreføre et statlig Nav er å privatisere og deregulere alle deler av Nav og gjøre dem om til private og uregulerte forsikringsselskaper hvor kunder selv med egne penger betaler for den type forsikringer de ønsker uten at pengene går veien om staten.     

Hva med kriminaliteten, et område hvor det som kjent er enorme problemer? De høyreorienterte ville ha sagt at en bedre løsning enn å fortsette dagens kurs er å dekriminalisere alle forbrytelser uten offer, en kurs som inkluderer å legalisere narkotika, smugling, svart arbeid, mm., og å innføre strenge straffer for reell kriminalitet.   

Hva med innvandring, et område hvor det som kjent er enorme problemer?  De høyreorienterte ville ha sagt at en bedre løsning enn dagens er å ha fri innvandring, og å avvikle alle statlige støtteordninger. 

Hva med islam, et område hvor det som kjent er enorme utfordringer? De høyreorienterte ville ha sagt at de fleste muslimer er fredelige, men at noen muslimer er voldelige og begrunner volden med henvisninger til islam. De høyreorienterte vil også si at de som med autoritet innen islamske miljøer oppfordrer til krig og terror mot Vesten må settes i fengsel, samtidig som det må arbeides for å knuse voldelige islamistiske grupper (Boko Haram, alQaida, Hamas, mmfl.), og å benytte alle midler for å fjerne islamistiske regimer (f.eks. i Iran og i Saudi-Arabia).  

Hva med skolen, et område hvor det som kjent er enorme utfordringer (mobbing, frafall, vold, synkende kvalitet)? De høyreorienterte ville ha sagt at en bedre løsning enn å videreføre dagens kurs er å avvikle all offentlig innblanding i skolen og å la den styre seg selv, f.eks. ved at hver enkelt skole i første omgang styres av et råd valgt av foreldrene til elevene ved skolen, og at de går over til å bli finansiert av direkte betaling fra foreldrene og at pengene ikke går den svært fordyrende omveien om staten. 

Dette er noe av det man ville høre dersom høyreorienterte aktører hadde kommet til orde på NRK. Når hørte man sist noe slik på NRK? Det ferskeste eksempel av et visst omfang jeg kan huske var Milton Friedmans TV-serie Free to Choose, som i nedklippet versjon ble vist på NRK omkring 1980.  

Standpunkter i alle kategori av den type som kort er skissert over er aldri å høre i programmer på NRK; det man får fra NRK er kun diskusjoner om bittesmå detaljer som alle ligger helt innenfor de venstreorienterte modellene. Det er en opplagt sannhet at NRK er venstrevridd.   

Nå kan man si at de høyreorienterte standpunktene vi gjenga over har så liten oppslutning at NRK godt kan la være å invitere de som har slike standpunkter, og det er et greit argument. Men det er mange som deler de standpunktene som vi plasserte under kategorien nasjonalkonservative, og aktører som forfekter dise synspunktene blir heller ikke invitert til NRK (i samsvar med den oppslutningen de har). Vi kan ikke se noen annen forklaring enn at NRK er sterkt venstreorientert, og at de som har standpunkter som ikke er i samsvar med et venstreorientert syn på alle viktige punkter, de blir nærmest totalt utestengt fra NRK.  

Svarene på spørsmålet i overskriften er da at å være høyreorientert er å gå inn for større individuell frihet, at NRK er sterkt venstreorientert, og at grunnen til at mange tror at de som sitter i ledende stillinger eller har mye penger er høyreorienterte kommer av at de bygger på feilaktige marxistiske premisser.  
.

.

.

.

.

.

https://en.wikipedia.org/wiki/Political_consciousness

https://www.dagbladet.no/meninger/nrk-kompasset-er-kaputt/72864907

Lysenko-videnskap

https://www.an.no/debatt/vitenskap/klima/politisk-frembrakt-pseudovitenskap/o/5-4-923323

Om skjevheten i NRK

Førte høyrebølgen til at de fattige ble fattigere?

Det har vært vanlig for skribenter i mainstrammedia å hevde at i de siste tiårene er de fattige blitt fattigere, spesielt i USA, og at dette skyldes den høyredreiningen som skjedde i politikken under 80-tallets høyrebølge. 

Høyrebølgen innebar visstnok en kraftig omlegging av politikken i en mer frimarkedsvennlig retning, og besto av skattelettelser, løfter om reduksjoner i offentlige budsjetter/utgifter, privatiseringer, dereguleringer og større frihandel. Denne politikken begynte mot slutten av 70-tallet, og fortsatte inn på 90-tallet. 

En av grunnene til at politikere med en slik høyreorientert agenda fikk oppslutning var den krisen som tidligere tiårs politikk resulterte i på 70-tallet. Alle land i Vesten hadde ført en venstreorientert politikk, en politikk som hadde full oppslutning fra alle store partier, og som gikk ut på at det skulle være «samfunnsmessig styring og kontroll» på et voksende antall områder. Nærmest hele økonomien, og viktige oppgaver som skole, forskning, helsevesen, radio- og TV-sendinger, trygde- og pensjonssystemer, infrastruktur, utstedelse av penger, mm., skulle drives eller reguleres av staten.  

Krisen på 70-tallet

70-tallets krise besto av sterk inflasjon, stor arbeidsløshet, økende byråkrati, og en omfattende stagnasjon, en tilstand som den kenyesianske teorien denne politikken bygget på hevdet ikke var mulig. USAs president Jimmy Carter (president 1977-81) beskrev den begredelige tilstanden man var kommet i i en tale som er blitt kjent som  «the malaise speech». En kommentator skriver i presens om denne talen: «President Jimmy Carter is scheduled to address the nation [on Independence Day, 1979]. But when he cancels last minute and disappears from the public eye, rumors spread of a health problem or, even worse, that he’s left the country. After 10 days, he reemerges with a speech — to address the energy crisis, unemployment, inflation and something else a bit more nebulous: » … The threat is nearly invisible in ordinary ways. It is a crisis of confidence. It is a crisis that strikes at the very heart and soul and spirit of our national will. We can see this crisis in the growing doubt about the meaning of our own lives and in the loss of a unity of purpose for our nation»».   

Carter hevdet altså at krisen var forårsaket av mangel på «confidence», ikke av en venstreorientert økonomisk politikk.  

Alternativet til den venstreorienterte kursen som var fulgt siden annen verdenskrig, dvs. i mer enn 30 år, var å legge om politikken i en mer markedsvennlig retning, og også Carter slo inn på denne kursen. Men velgerne ville ha nye politikere! Carter ble ikke gjenvalgt.   

Høyrebølgen

Blant hovedpunktene i høyrebølgen var sammenbruddet i kommunistdiktaturene i Øst-Europa, en omlegging til et noe større innslag av markedsøkonomi i Kina, en økning av verdensomspennende frihandel (ofte kalt globalisering), tildelingene av Nobelprisen i økonomi til frimarkedstilhengere som Milton Friedman og Friedrich von Hayek (hhv. 1976 og 1974), valget av Ronald Reagan til president i USA i 1980, og valget av Margareth Thatcher som statsminister i Storbritannia i 1979. 

Men nå hevdes det at denne omleggingen til mer markedsøkonomi og frihandel førte til at de fattige ble fattigere. Vi konsentrerer oss i fortsettelsen kun om USA, om det som skjedde i resten av verden henviser vi til Johan Norbergs artikkel og dokumentarfilm om økt globalisering linket til nedenfor. Vi siterer allikevel dette fra Norbergs artikkel: Men nå hevdes det at denne omleggingen til mer markedsøkonomi og frihandel førte til at de fattige ble fattigere. Vi konsentrerer oss i fortsettelsen kun om USA, om det som skjedde i resten av verden henviser vi til Johan Norbergs artikkel og dokumentarfilm om økt globalisering linket til nedenfor. Vi siterer kun følgende fra Norberg: «The World Bank has just [October 2018] released its latest numbers, and according to them, the proportion of the world population in extreme poverty, i.e. who consume less than $1.90 a day, adjusted for local prices, declined from 36 percent in 1990 to 10 percent in 2015. Even though world population increased by more than two  billion people, the number of extremely poor was reduced by almost 1.2 billion. It means that in the now much-despised era of globalization, almost 130,000 people rose out of poverty every day. Every one of those 130,000 represents another individual who get closer to a decent life with basic education, access to health care and opportunities in life. This is the greatest achievement in human history.»

Et typisk eksempel på påstanden om at de fattige er blitt fattigere finner vi i en kronikk i Aftenposten nylig. (Kronikkens tema er et annet*, og vi tar ikke opp dette her, påstanden om at de fattigere er blitt fattigere bare nevnes i forbifarten som et opplagt og ukontroversielt faktum.)   

«Nesten femti år med nyliberal nedbygging av offentlige ordninger og juridisk rammeverk har preget USA. I de første tiårene etter annen verdenskrig fremsto landet som en relativt progressiv nasjon, preget av bred politisk oppslutning om stedvise reformer med henblikk på skape større sosial rettferdighet. Det samme samfunnet er i dag avløst av et hyperindividualistisk risikosamfunn der «the winner takes it all». Om du er fattig eller farget, befinner du deg ganske enkelt ikke i … et samfunn med enorme muligheter. Du befinner deg ofte under betingelser som med europeiske øyne, kan være vanskelige å fatte….». Kronikken er skrevet av professor i filosofi Espen Hammer, og han nevner at han skriver på en bok om dette temaet. Link nedenfor.  

Han påstår altså at det har vært i USA de siste 50 år en nedbygging av offentlige ordninger og juridisk rammeverk, at USA nå er et hyperindividualistisk risikosamfunn der «the winner takes it all», og at om man er fattig eller farget, befinner man seg ganske enkelt ikke i et samfunn med enorme muligheter.    

Hammers poenger

La oss se på disse poengene etter tur. 

Hammer påstår at det har vært en nedbygging av offentlige ordninger. (Det er uklart om han mener at færre får støtte, eller at det er færre ordninger; kanskje han gjør dette klart i boken han skriver om temaet.)   

Antall som mottar statlig hjelp har dog gått opp (i perioden frem til 2016; det er liten grunn til å tro at det er kommet store endringer etter 2016; Hammer snakker om «femti år med nedbygging», så det er liten grunn til å tro at all nedbygging han snakker om kom etter 2016.) Høyrebølgen var kraftig i perioden ca 1980-1995, og etter dette kom en ny venstrebølge, hvor styring igjen ble populært. Hvis vi holder oss til USA så var dette under  ledere som Bill Clinton, George Bush jr (som gikk til valg med slagordet «compassionate conservatism»), og Barack Obama.  

Demokratene Clinton og Obama var opplagt venstreorienterte, så vi tar med ett eksempel som viser at også republikaneren Bush sto for en venstreorientert politikk. I 2002 satte myndighetene et mål om at den andelen av befolkningen som eide sine egen boliger skulle økes fra 65 % til 70 %. Dette var reellt sett et pålegg til bankene om å innvilge flere søknader om lån til bolig, også fra søkere som bankene vurderte som lite kredittverdige. Bush uttalte at han ville bruke «the mighty muscle of the federal government» for å sørge for at flere kunne eie sine egne boliger, og dette skjedde ved at staten garanterte for slike lite  kredittverdige lånesøkere.  

Men hvordan har støtteordningene utviklet seg i de siste tiårene? Er de skåret ned slik Hammer påstår? «According to the most recent data from the U.S. Census Bureau, 152.9 million out of 308.9 million total Americans received some form of government entitlement benefit in the third quarter of 2012. That is 49.5% of the population, and given underestimation and existing growth rates, we may be at the 50% mark already. For comparison, in the third quarter of 1983, only 29.6% of Americans received government entitlement benefits such as  Social Security,  Medicare/Medicaid, Supplemental Nutrition Assistance Program (SNAP), Federal Supplemental Security Income (SSI), and various means-tested entitlements.» (Kilde: Moneytips)

Altså: i 2012 var det ca 50 % av befolkingen som mottok en form for statstøtte, i 1983 var det kun 30 % som mottok slik støtte. Dette tyder ikke på at det har foregått en nedbygging av statlige støtteordninger slik Hammer påstår. 

Blir det færre ordninger? Det er riktig at reformen fra 1996 (the Personal Responsibility and Work Opportunity Reconciliation Act»), førte til at flere kom inn i arbeid og bort fra ordninger med sosialhjelp, etc. men: 

«The dire predictions of welfare reform’s critics have not come to pass. Poverty rates actually declined in the years immediately following the passage of welfare reform, as did poverty for important subcategories such as African‐​Americans and children. Since 2000, poverty rates have crept back up, and spiked during the recession, but still remain in line with pre‐​reform levels. There is some evidence that those in deep poverty, that is those at half of the federal poverty level or below, may not have fared as well, but it depends which measure is used. Overall, welfare reform does not appear to have thrown large numbers of Americans into poverty. But if welfare reform was not the disaster that its critics feared, neither was it the unalloyed triumph that its supporters claimed. … Despite reform, welfare spending has continued to climb. After all, welfare reform reformed a  program, not a  system.» (Kilde Cato) 

Så, reformen i 1996 har ikke førte til at det ble flere fattige  

«The federal government funds more than 100 separate anti‐​poverty programs, more than 70 of which provide benefits to individuals. Welfare reform may have reduced the growth in AFDC/TANF benefits, but that merely shifted spending to other programs, from Medicaid, to food stamps to housing and so on. Today [2016], federal and state governments spend nearly $1 trillion on antipoverty programs. Yet, even if poverty rates haven’t spiked as critics feared, neither have we lifted many people out of poverty. That’s a  great deal of money for pretty mediocre results.» » (Kilde Cato) 

Det var altså 100  «separate federal anti‐​poverty programs» (i 2016) – da er det kanskje en god ide å redusere antallet noe. Man kan lese Hammer slik at han mener at det er få eller ingen slike programmer igjen, men siden det fortsatt er mer enn 100 programmer igjen så er det lite som tyder på at det har skjedd en betydelig nedbygging. 

Disse programmene en er finansiert ikke bare av skatter og avgifter, men også av låneopptak, dvs, gjeld. Under presidentene Bush jr, Obama og Trump har USAs gjeld vokst nærmest eksplosivt, men økende statsgjeld er ikke resultat av en høyreorientert politikk, tvert imot.

Det er ikke godt å si hva Hammer mener med «juridisk rammeverk» (som han mener er nedbygget), men antallet lover blir stadig flere:  «No one knows how many laws there are in the United States.   Apparently, no one can count that high. They’ve been accumulating, of course, for more than 200 years.   When federal laws were first codified in 1927, they fit into  a single volume.   By the 1980s, there were 50 volumes of  more than 23,000 pages. And today?   Online sources say that no one knows.   The  Internal Revenue Code  alone, first codified in 1874, contains more than 3.4 million words and, if printed 60 lines to the page, is more than 7,500 pages long.   There are about  20,000 laws  just governing the use and ownership of guns. New laws mean new crimes.   From the start of 2000 through 2007, Congress had created  at least 452 new crimes, so that at that time the total number of Federal crimes exceeded 4,450.» (Kilde Kowal) 

Dette er tall fra 2013; det er ingen grunn til å tro at antall lover er blitt redusert de siste syv årene. 

Og mht. deregulering av finans og bank: «[in] the US federal institutions in Washington, DC, … we find 12,113 individuals working full time to regulate the financial markets» (Johan Norberg i 2008). At mer enn 12 000 personer jobber ned regulering av finans og bank i 2008 tyder ikke på at det har vært noen omfattende deregulering, slik en høyrebølge ville ha medført. 

Tenker Hammer på lover som er ment å beskytte arbeidstagere (mot uverdige arbeidsforhold, mot dårlige lønninger, mot lange arbeidsdager, etc.) så er slike lover skadelige for arbeidstagerne. Det slike lover gjør er å stenge arbeidsvillige folk ute fra arbeidsmarkedet. Ja, de som jobber bør ha gode lønninger og gode arbeidsforhold, men det er kun en eneste måte å oppnå dette på: økt velstand. Økt velstand er igjen et resultat av akkumulert kapital, og dette er igjen et resultat av en fri økonomi hvor eiendomsretten respekteres. Dersom staten bestemmer arbeidsforhold, lønninger, etc. så er dette skadelig for alle på sikt. (Mer om dette er å finne enhver god innføringsbok i sosialøkonomi.) Hvis det har vært en omfattende deregulering her så har dette vært et gode for arbeidstagerne.   

Hammer påstår at man i USA nå har et hyperindividualistisk risikosamfunn der «the winner takes it all». Det er vanskelig å se at dette kan være korrekt. Hele det offentlige skoleappaaratet, hele akademia, hele underholdningsindustrien, mesteparten av pressen, hele apparatet av NGOer, hele Big Tech, er alle sterkt venstreorienterte og har vært slik i noen tiår. En påstand om at en slik tilstand kan vare ved i et samfunn hvor hyperindividualistiske ideer dominerer er bare merkelig.

Venstreorientert kurs 

Denne sterkt dominerende venstreorienteringen er også tydelig å se i utviklingen blant studenter de siste årene. En rekke andre fenomener tyder også på en sterk venstrekurs: kravene om innskrenkinger av ytringsfrihet som innebærer at konservative talere ikke får adgang til å holde foredrag på universitetsområde, kjent som «deplatforming»; krav om «safe spaces» hvor utsagn som kan oppfattes som krenkende av noen ikke er tillatt; krav om «trigger warnings» når noen er i ferd med å si noe som noen kan oppfatte som krenkende overfor en eller annen minoritet; bred støtte til voldelige sosialistorganisasjoner som Antifa og BLM; angrep på og krav om å redusere bevilgningene til politiet; krav om at personer som støtter et tradisjonelt syn på kjønnsroller må få sparken ikke bare fra universiteter men også fra private selskaper; påstander om at det er er diskriminerende dersom en baker har lov til å nekte å bake en kake til et bryllup mellom homofile. Vi kan også ta med følgende: «…college students plan to vote in 2020—and they heavily prefer Biden over Trump» (kilde cnbc), noe som tyder på at de i langt større grad sogner til sosialistsiden heller enn til den nasjonalistiske/konservative siden som dagens republikanske parti står for. Det er altså vanskelig å finne belegg for Hammers påstand om at USA er blitt et hyperindividualistisk samfunn. Og at USA i dag er slik at the «winner takes it all» – å beskrive et samfunn med enormt omfattende kvoteringsordninger, ordninger hvor egentlig irrelevante kriterier som kjønn, legning, rase, etc. spiller en viktig rolle i en rekke sammenhenger (ansettelser, forfremmelser, mm.), står ikke til troende. Det er vanskelig å se at Hammer har rett. Det skal bli interessant å se hvordan han forsøker å begrunner dette i sin kommende bok om dette.    

Det er ikke godt å være fattig, men de fleste som regnes som fattige i USA har en leilighet, en bil, air-conditioning, etc. Og de sulter ikke. Mange av dem har også tilgang til vaskemaskin, oppvaskmaskin, kabel TV, internett, kjøleskap, etc., og disse produktene blitt billigere de siste årene (målt i gjennomsnittlige arbeidstimer), samtidig som kvaliteten er gått kraftig opp. (Blant ting som er blitt til dels mye dyrere for alle er helsetjenester og høyere utdanning, men dette kommer av at disse bransjene er sterkt regulert av det offentlige. (Data om dette er å finne i Brook/Watkins Equal is Unfair). Ja, de har ofte vanskelig for å komme  jobb, og det er ofte rammet av kriminalitet, og de er oftere kriminelle. Det som enklest ville ha ført til kraftige forbedringer her er deregulering av arbeidslivet (mer fleksible ansettelsesforhold, mer fleksible lønninger) slik at det ble lettere å ansette folk og å kvitte seg med nyansatte dersom de viser seg uegnet for den jobben de fikk. Viktig er også legalisering av narkotika, som vil føre til at den reelle kriminaliteten som forbudet fører med seg, vil forsvinne. Innføring av strenge straffer for reell kriminalitet er også viktig, samt en gradvis nedbygging av alle offentlige støtteordninger, ordninger som er slik at arbeidsføre folk i for stor grad velger å leve på trygd heller enn å jobbe, noe som låser dem inn i fattigdomsfellen: det er jobber, ikke trygder, som er den eneste veien ut av fattigdom. 

Hammer impliserer at det var bedre før: «I de første tiårene etter annen verdenskrig fremsto landet som en relativt progressiv nasjon, preget av bred politisk oppslutning om stedvise reformer med henblikk på skape større sosial rettferdighet». 

Hammer ser ut til å mene at president Johnsons «War on Poverty», som ble iverksatt midt på 60-tallet, var en god ting. Sannheten er den motsatte. Den førte til at staten i stadig større grad begynte å betale folk for å være fattige, og det som skjedde da var at andelen fattig da sluttet å synke, slik den hadde gjort inntil denne krigen mot fattigdommen startet. (Mer om dette er å finne i Charles Murrays innflydelsesrike klassiker Losing Ground.)

Idealet «sosial rettferdighet» er kun skadelig. Dette idealet forutsetter utjamning, og består i at staten tar penger fra de som jobber produktivt og gir til de som jobber mindre produktivt. En slik politikk demotiverer all innsats, og fører til økonomisk forfall med voksende fattigdom som resultat.  

Hammer sier at i de første tiårene etter annen verdenskrig fremsto landet som en relativt progressiv nasjon. Ja, det var en tid hvor det var langt færre å reguleringer og støtteordninger, og lavere skatter og avgifter; det var altså en periode hvor økonomien var langt friere enn den er nå, og da var det naturlig nok en jevn velstandsøkning. Dette var altså en periode hvor de reformer Hammer ønsker flere av, ennå ikke var innført i betydelig grad, og det var derfor tidene var bedre.  

Kort oppsummert: Hammer påpeker reelle problemer, men løsningen (for å oppnå større velstand og reduksjon av fattigdom) er ikke flere reguleringer og overføringer, slik Hammer ser ut til å ønske, løsningen er mer individuell frihet, mer markedsøkonomi, større respekt for eiendomsretten.   

Ble de fattige fattigere?

Tilbake til spørsmålet i tittelen: er de fattige blitt fattigere de siste årene? Nei, de er også blitt mer velstående, men de er ikke blitt så velstående som de burde. Den økonomiske fremgangen har ikke vært så stor som den burde og kunne være. Grunnen til dette er at økonomien er blitt mer regulert og mer rigid, og derfor er det blitt vanskeligere å bli rikere for de som ikke er rike. Regjeringer har brukt enorme beløp på slik ting som «bailouts» av store firmaer (etter finanskrisen), klimatiltak, etc., og disse pengene er fullstendig bortkastet – og de som betaler dette er folk flest. Tapet av disse pengene har gitt folk flest en langt lavere velstandsøkning enn de ellers ville ha fått. Alle stater har vokst i omfang (dette gjelder i alle land), noe som krever flere statlige ansatte, flere byråkrater, og større skatteinntekter (eller økt gjeld, som er fremtidige skatter). Og skatteinntektene kommer altså i stor grad fra vanlige folk. 

En høyredreining innebærer at staten minker i omfang, og dette har opplagt ikke skjedd. Ja, det var noe høyreorientert retorikk i høyrebølgen men den virkelige høyredreiningen var svært liten. Men de små skritt til høyre på noen områder ført til en sterk vekstperiode som varte til litt etter år 2000. Venstreorientert politikk kom igjen i førersetet med Clinton og Bush og deres etterfølgere, og det første tydelige tegn på effekten av dette var finanskrisen i 2008.     

Med Biden som president vil venstredreiningen forsette i enda større grad, og tingene vil bli verre og verre i årene fremover, Og det er de minst rike som vil lide mest under dette – slik det alltid skjer  der hvor venstreorienterte ideer får prege politikken.   

.

.

.

.

.

.

.

*Hammers kronikk var et svar på en kronikk hvor Terje Tvedt hevdet at det var helt usannsynlig at det vil komme til en borgerkrig i USA. Hammers kronikk argumenterer mot Tvedt og mener at USA «ikke kan friskmeldes», dvs. at borgerkrig er mulig. I akkurat dette spørsmålet heller vi til å være enig med Hammer. 
.

.

.

.

.

.

Hammers kronikk

https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/PRR7Ez/nei-usa-kan-ikke-friskmeldes

Carters «malaise speech»

https://www.npr.org/templates/story/story.php?storyId=106508243&t=1605599401602r

Moneytips

https://www.moneytips.com/dependency-on-government-growing

Kowal

http://www.kowal.com/?q=How-Many-Federal-Laws-Are-There%3F

Johan Norberg

https://thehill.com/opinion/finance/408546-globalizations-greatest-triumph-the-death-of-extreme-poverty

Norberg om bankreguleringer 

https://www.cato.org/publications/commentary/regulators-cannot-avert-next-crisis

cnbc

https://www.cnbc.com/2020/08/24/71percent-of-college-students-plan-to-voteand-they-prefer-biden-over-trump.html

taxfoudation

Losing Ground

Equal Is Unfair: America’s Misguided Fight Against Income Inequality

https://www.amazon.com/Equal-Is-Unfair-audiobook/dp/B01D24B4SW/ref=sr_1_1?crid=1PUIGU73FBX9Z&dchild=1&keywords=equal+is+unfair&qid=1605859771&sprefix=equal+is+%2Caps%2C440&sr=8-1

Litt om mulig misbruk av teknologi

En ting som hendte under det nylige valget i USA fikk meg til å tenke igjennom noe jeg har lurt litt på i noen år. (Det handler ikke om valgresultatet, men om noe som skjedde etter at stemmene var avgitt; det handler om opptellingen.) Vi siterer noen kilder: « … software glitch tallied thousands of Republican votes as Democrat» (Fox), og om samme sak et annet sted: «Software “Glitch” in Voting machine takes 6,000 Trump votes in one county. Used in 30 states» (joannenova). Og denne: «Dataprogrammet Dominion slettet tre millioner stemmer og la til en halv million [for en annen kandidat]» (document). NB Vårt poeng her er ikke at disse påstandene er sanne, poenget er at de kan være sanne.  

Så vidt jeg forstår dreier dette seg om at velgere har stemt ved å benytte en dataterminal, og så er stemmene blitt registrert og talt opp elektronisk. En såkalt datafeil («software glitch») har så ført til at disse stemmene er blitt talt opp feil og muligens gitt til en annen kandidat enn den de var ment for. 

Dette er meget alvorlig. Vi kommer med en vurdering av det generelle som ligger bak her etter at vi har gitt noen flere eksempler på noe vi ser som et betydelig problem.

Billetter 

Billetter til buss (og trikk og T-bane) i Oslo er i dag slik at de legges elektronisk på et kort når man kjøper dem, og så valideres billetten når den reisende går ombord. Da gjelder billetten i en viss periode alt etter hvilke soner den reisende har betalt for. Men problemet er at den reisende ikke kan se på billetten i hvilke soner den gjelder og når den utløper. Ja, man kan laste ned en app på sin smarttelefon og kjøpe billetter der, og der kan man se disse dataene for billetten, men en mobiltelefon kan henge seg opp og batteriet kan gå tomt, og da er billetten utilgjengelig. Under en billettkontroll kan man da ikke hente opp sin billett, og man havner i en ubehagelig situasjon som kan ende med at man blir ilagt et gebyr. (Det har skjedd minst en gang at en toppolitiker med gyldig billett ikke har klart å hente den opp på sin mobil under en billettkontroll, med pinlige avisoppslag og mistanke som sniking som resultat. En av de som er blitt rammet av dette er selvsagt den ofte klønete Jonas Gahr Støre.) Men for den som bruker den type billetter vi nevnte innledningsvis har altså den reisende en billett han ikke kan se hvorvidt er gyldig eller ikke. 

Bøker

Mange kjøper i dag elektroniske bøker. Mens de leses har man dem på sitt lesebrett (f.eks. Kindle), men etter at de er lest blir de etter en tid automatisk fjernet fra lesebrettet og lagret i skyen. Ønsker man å lese boken om igjen kan den enkelt igjen lastes ned til lesebrettet. 

Men dette kan by på problemer. Jeg har en bok som jeg kjøpte på Kindle da den kom ut. Et par måneder etter utgivelsen kjøpte jeg den også i en papir-utgave – men da viste det seg at et kapittel i boken manglet. Papir-utgaven var dog merket «2. utgave». Det som hadde skjedd var at forfatteren hadde ombestemt seg mht. til dette kapittelet; han ønsket ikke lenger at dette kapitlet skulle være med i boken. De som da kjøpte en elektronisk utgave av boken fikk også boken ned på sitt lesebrett uten dette kapitlet. Det som antagelig vil skje hvis jeg ikke jevnlig åpner denne boken på mitt lesebrett er at boken vil forsvinne fra mitt lesebrett og bli lagret i skyen. Skulle jeg da laste den ned igjen derfra vil jeg antagelig få en utgave hvor dette kapitlet mangler. 

Nå kan man diskutere hva som er det rette standpunktet til denne problemstillingen – det var jo forfatteren selv som ønsket boken redigert, men la oss se på følgende sak: I høst kom romanen Jeg hadde en oppvekst nesten som min egen av Per Marius Weidner-Olsen på Oktober forlag (forøvrig: forlagets navn er ment som en hyllest til kommunistenes statskupp i Russland i oktober 1917). Pga. forhold som ikke hadde med boken å gjøre bestemte forlaget seg for å trekke boken tilbake, og den er nå ikke lenger å få kjøpt i vanlige bokhandler. Men hva hvis man hadde kjøpt den elektronisk? Ville den da ha blitt borte fra lesebrettet? Eller forsvunnet fra skyen? Ikke godt å si. (Forfatteren har forøvrig bestemt seg for å gi boken ut på nytt på eget forlag, et forlag han vil kalle November forlag. Forøvrig; det kommunistiske kuppet i 1917 skjedde i oktober etter den julianske kalenderen som Russland fulgte på denne tiden, men dersom man bruker den gregorianske kalenderen skjedde kuppet i november.)  Eller hva hvis myndighetene bestemmer seg for at visse bøker skal forbys – da kan de fjernes fra skyen og vil da også etter hvert forsvinne fra lesebrettene til alle som har lastet dem ned. Og kanskje kan de uten videre fjernes fra lesebrettene over natten. (Ja, fysiske bøker kan også beslaglegges og f.eks. brennes, men jeg vil tro at det er enklere for det lesende publikum å lure unna noen fysiske eksemplarer av an bok enn å lure unna bøker som ligger på datamaskiner/lesebrett som myndighetene kan ta kontroll over.)   

Penger

Det siste eksemplet vi skal se på er penger. I tidligere tider var penger gull (eller andre edle metaller), og i prinsippet kunne alle enkelt kontrollere at pengene/myntene var ekte, dvs. at de hadde det gullinnhold som pengestykket anga. Senere ble pengene/myntene oppbevart i en bank, og man fikk kvitteringer for de pengene man hadde plassert der. Disse kvitteringene utviklet seg til å bli pengesedler, som man brukte i stedet for mynter fordi de var enklere å håndtere og hadde lavere vekt. Man fikk pengesedler i lønningsposen, og man betalte med pengesedler når man kjøpte noe i butikken.     

Men etter hvert ble det å bruker sedler ansett som like tungvint som å bruke mynter, og man begynte å bruke kort: lønn og trygd kom rett inn på ens bankkonto, og skulle man kjøpe noe betalte man ved å legge sitt bankkort på en terminal i butikken; betalingen ble da direkte overført fra kundens konto til butikkens konto. Allikevel er disse pengene sedler som kan ta ut i en minibank, 

Etter hvert kan dette – et pengesystem med mynter og sedler –  erstattes av rent elektroniske penger (f.eks. Bitcoin, eller et statlig godkjent alternativ), og disse vil da ikke ha noen fysisk forankring slik sedler og mynter kan og bør ha, disse pengene er da bare tall i et datanettverk. Men dette fungerer da kun som penger dersom datanettverket og datamaskinene fungere slik de skal. Den som kontrollerer nettverket kan da kontrollere alle pengene ….   

Gullmynter er fysiske objekter som man kan ha i sin pengepung eller i en safe eller i en pålitelig bank, og ingen kan manipulere dem. Og falske mynter kan lett avsløres med en enkel skålvekt. 

Teknologi på ville veier?

Det som har skjedd er at en teknologisk utvikling har gjort det mulig å avgi stemme ved valg ved å trykke på en skjerm slik at stemmen registreres i en datamaskin og kun er synlig for de som behersker datamaskinens språk og ikke for den som har avgitt stemme eller for vanlige kontrollører, at billetter lagres på et kort slik at den ikke er synlig for den reisende men kun for en kontrollør med et bestemt apparat som leser disse billettene, at elektroniske bøker kan redigeres eller trekkes tilbake bak kjøperens rygg av forfatter og/eller forlag – og av myndighetene – etter at de er kjøpt, og at penger vil kunne bli bare noen tall på en datamaskin. Og alle disse tingene kan bli utilgjengelige dersom datamaskinen(e) man benytter, eller et datanettverk, skulle slutte å fungere.    

La meg også nevne at jeg nylig leste ferdig en elektronisk bok kjøpt fra Amazon. Umiddelbart etter at jeg hadde lest den ferdig mottok jeg en mail fra Amazon med forslag om hva jeg kunne lese etter at jeg var ferdig med en boken jeg nettopp hadde avsluttet Så, de følger med på hva man leser. Nå kan man også finne ut hva man leser dersom man kjøper en bok i en bokhandel og betaler med kort, men dersom man betaler med kontanter kan slike kjøp ikke spores.  

Denne utviklingen er farlig. Den fører til at den enkelte mister kontroll over seg og sitt, og at utenforstående få tilgang til informasjon som burde være privat. Dette innebærer at myndighetene lett kan kontrollere den enkelte: Hva stemmer han på? Hva leser han? Hvor bruker han sine penger, og på hva? Hvor reiser han? 

To eksempler: Å ha mye kontanter idag er uten videre mistenkelig. Penger man har i kontanter er penger som muligens ikke har gått igjennom de vanlige kontrollerte kanalene, og på folkemunne er kontanter til en viss grad i dag blitt synonymt med «svarte penger», dvs. penger som er tjent uten noen form for statlig innblanding eller kontroll. Det har hendt at personer er blitt dømt bare for å ha hatt mye kontanter: «I en noe uvanlig dom i Oslo tingrett, er et par dømt for heleri av millioner av kroner, uten at politiet har bevist hvilke kriminelle handlinger pengene kommer fra» (Nettavisen). Jeg kan ikke at det er noe grunnlag for å dømme noen på et slikt grunnlag. 

En annen sak. En mann hadde betalt en prostituert med Vipps: «Sex-kjøpere avslørt etter Vipps. (Sarpsborg Arbeiderblad). Som kjent, å betale for den type kontakt som denne type damer tilbyr er forbudt og straffbart.

Men til vårt syn: private – både personer og firmaer – bør kunne gjøre hva de vil i fri konkurranse med andre aktører. Et transportselskap bør kunne bruke den type billetter de vil. Et forlag kan utgi og redigere de bøker de vil enten de er på papir eller på lesebrett. En bank kan utstede de penger de vil (gull, papir, elektronisk) – og det bør ikke være lover som tvinger noen til å måtte «velge» bestemte løsninger. Vi er f.eks. imot alle lover som gir en sentralbank enerett på å utstede penger, og som tvinger alle til å bruke disse pengene (som et «tvungent betalingsmiddel, eller «legal tender»). 

Men mht. det å avgi stemme ved et valg: her bør i prinsippet alle, inkludert vanlige borgere, kunne kontrollere antall stemmer og hvem de er avgitt til, og stemmesedler bør derfor være fysiske. Dvs. de bør være på papir.

Vi er derfor imot elektroniske valg, valg bør skje ved at man møte opp på valgdagen, eller før (og avgir såkalt forhåndsstemme), legger en  stemmeseddel i en urne etter at det er kontrollert at velgeren virkelig har stemmerett. Etter at valgdagen er over må sedlene telles opp under forhold som er slik at et variert utvalg av parter har mulighet til å kontrollere at alt har gått riktig for seg. Deretter må stemmesedlene oppbevares slik at de kan kontrolleres inntil man har et gyldig og godkjent valgresultat.   

Vi har gitt tre typer eksempler på viktige ting som er sårbare dersom de kun finnes på data, men man kan lett finne mange flere (legejournaler, CVer, rulleblad, kontrakter, lover, patenter, etc.). 

Det er dog et viktig skille mellom ting som er rent frivillige, og det som ligger under statens legitime oppgaver, og for å oppsummere det som er vårt syn på de viktige tingene vi har kommentert over: man bør kun benytte penger som er forankret i gull (i dag er dette i stor grad forbudt, men man kan håpe på mer siviliserte tider), man bør ha papirversjoner av viktige og kontroversielle bøker og dokumenter, og valg til statlige organer må skje med fysiske, enkelt kontrollerbare stemmesedler.   
.

.

.

.

.

.

.

Her er to korte dokumentarfilmer som viser hvordan elektronisk stemmegivning foregår: 

https://www.foxnews.com/politics/michigan-gop-chairwoman-says-software-glitch-tallied-thousands-of-republican-votes-as-democrat

https://joannenova.com.au/2020/11/software-glitch-in-voting-machine-takes-6000-trump-votes-in-one-county-used-in-30-states/

Per Marius Weidner-Olsen med eget forlag 

https://boldbooks.no/per-marius-weidner-olsen-relanserer-jeg-hadde-en-oppvekst-nesten-som-min-egen-pa-eget-forlag/

Nettavisen: 

https://www.nettavisen.no/nyheter/her-fant-politiet-hauger-med-penger-og-luksusklaer/3424038285.html?fbclid=IwAR1PLsd_K55R-2E8NzDGESQlnU1PCZSfjK10seqasiYFfYS25ICEmU1Dd7I

(Takk til Magnus Hermansson som gjorde med oppmerksom på denne saken) 

Betalte med Vipps 

https://www.sa.no/sex-kjopere-avslort-etter-vipps-blemme/s/5-46-966651?session=b55d65c9-d016-4e6e-8880-9a912934d1bb

Siste kommentar om president Trump?

Slik det ser ut nå ligger Joe Biden an til å ha vunnet presidentvalget, men det kan ta tid før den endelige avgjørelsen kommer pga. de mange rettssakene som muligens ligger i løypa fremover. Vi vil helt sikkert få anledning til å kommentere president Biden (eller president Harris) i årene fremover, men her vil vi si noen få ord om valget, og om noen av de største feilene ved president Trump, feil som vi ikke har dekket i noen særlig grad i de mange tidligere negative kommentarene vi har skrevet om ham – han har så mange feil at man hver gang man kritiserer ham må foreta et sterkt begrenset utvalg. 

Først: valget. Oppslutningen var den største på mer enn 100 år. Dette betyr at befolkningen har mobilisert, og at amerikanerne anså dette valget som viktig. Både tilhengere og mostandere av Trump har mobilisert, og dette sier også at befolkningen er splittet, at det er motsetninger mellom de som sogner til den konservative/nasjonalistiske siden og de som sogner til den sosialistiske siden. Dette lover ikke bra på sikt. Dette kommer til å føre til konkret strid i årene fremover,  dvs. at striden kan bli voldelig. 

De som er mer konservative er gjerne de som ikke bor i de store byene, de bor i det som de venstreorienterte foraktelig omtaler som «flyover country», det er bønder, industriarbeidere og folk med i hovedsak noe kortere skolegang. De som er mer venstreorienterte er de som bor langs vestkysten og langs østkysten, det er disse som har lang utdannelse og som tilbringer sine dager i akademia, i pressen, i media, i underholdningsindustrien, etc. En splittelse mellom disse gruppene vil være farlig på sikt. Splittelsen går mellom langtidsutdannede, som er foret opp med venstreorienterte ideer, og vanlige folk, folk som ikke er influert av folk som Kant og Hegel og Frankfurterskolen og Marcuse og Piketty, men som har langt større virkelighetskontakt enn de langtidsutdannede. 

Men tilbake til Trump: han fikk flere stemmer enn noen republikaner har fått før ham. Dette forteller at han til tross for sine mange feil har betydelig oppslutning og at de som stemmer på ham ikke setter pris på de venstreorienterte som står bak Biden. 

Trump fikk også rekordmange stemmer fra minoriteter: «Trump Massively Exceeded Expectations With Minority Voters….» (dailywire). 

Ja. Biden fikk enda flere stemmer, ca 4 millioner flere, og det viser at det også er mange som ikke bare støtter Biden, men at det er mange som bare ville bli kvitt Trump. Og at man vil bli kvitt Trump er lett å forstå. I vår forrige kommentar 2/11 nevnte vi noen gode argumenter mot Trump: har er svak overfor diktatorer, han er ikke en gentleman, han kommer med ufine personangrep, han har ikke et intimt og nært forhold til sannheten, mm. Men det er mye mer ved ham som er helt feil, og selv om vi har omtalt noen av disse tingene i tidligere artikler her på Gullstandard, vil vi her kort gjenta noen av disse poengene: 

Han sviktet mht Corona-viruset 

Trump sa først at dette viruset ikke var farlig, at det snart ville forsvinne og at få ville dø av det. Antall smittede i USA pr idag er mer enn 10 000 000, og ca 250 000 er døde. Ja, det er mye mer man kan si om dette; mye av ansvaret ligger på delstatsmyndighetene, statistikkene er kanskje ikke å stole på (dør man av Corona eller med Corona?, er de fleste av de som dør i en slik helsetilstand at de ville ha dødd om kort tid uansett, etc.). På den annen side var han raskt ute med å stanse flyvinger fra Kina, et tiltak som raskt ble sterkt kritisert av ledende demokrater som rasistisk. 

Land som Sør-Korea og Taiwan hadde en respons som raskt begrenset spredning og antall døde, og burde vært en modell for andre. (Se link nedenfor.) 

Han økte statsgjelden 

I valgkampen i 2016 kritisere Trump den enorme økningen av statsgjelden som skjedde under president Obama. Da Trump tok over var den $19 trillioner (amerikansk tellemåte). Nå er den $27 trillioner (amerikansk tellemåte).

Før han ble president kritiserte han altså den voksende statsgjelden under Obama, men når han selv kom til makten økte han den. Vi nevner også at det samme skjedde med Obama: før han ble president kritiserte Obama den voksende statsgjelden som skjedde under hans forgjenger George Bush, men da Obama ble president økte også han statsgjelden. Dette – økende statsgjeld – er en utvikling som må skje i enhver velferdsstat, og økt statsgjeld er intet annet fremtidige skatter og avgifter, inflasjon og nedskjæringer.    

Han erklærte handelskrig 

Trump gikk imot økt frihandel, «handelskriger er lette å vinne» sa han, og bekreftet dermed at hans innsikt i korrekt sosialøkonomi er lik null.  

Noen firmaer tjente på kort sikt på Trumps «beskyttende» tollbarrierer, mens andre tapte. New York Times: «U.S. Manufacturing Slumps as Trade War Damage Lingers». (Link til New York Times nedenfor.)

Et annet eksempel: «In 2017, President Donald Trump and the Wisconsin GOP struck a deal with Foxconn that promised to turn Southeastern Wisconsin into a tech manufacturing powerhouse. In exchange for billions in tax subsidies, Foxconn was supposed to build an enormous LCD factory in the tiny village of Mount Pleasant, creating 13,000 jobs. Three years later, the factory — and the jobs — don’t exist, and they probably never will…» (The Verge).

Han forsvarte ikke ytringsfriheten – tvert imot 

Trumps kritikk av mainstreammedias vinkling av en rekke nyhetssaker var ofte ganske treffende, men det som ikke er akseptabelt er hans trusler om å trekke tilbake tillatelser og løyver dersom de ikke la om den linjen de førte: «Trump suggests challenging TV network licenses over ‘fake news’» (reuters).

Trump på Twitter: «We have made tremendous progress with the China Virus, but the Fake News refuses to talk about it this close to the Election. COVID, COVID, COVID is being used by them, in total coordination, in order to change our great early election numbers. Should be an election law violation!» (Uthevet her). 

«The True Danger of the Trump Campaign’s Defamation Lawsuits. The president will likely lose his cases against  The New York Times,  The Washington Post, and CNN. But he may inflict extraordinary damage nevertheless.» (The Atlantic).

Han angrep på mainstreampressens omfattende løgnaktighet førte dog til at tilliten til de store nyhetsorganene – CNN, New York Times, m.fl. – sank ytterligere.

Han fremstår ikke som en seriøs aktør 

En president bør fremstå som en seriøs, myndig, voksen person som er hevet over vanlig kjekling og krangling. Men Trump var her nesten så ille som det er mulig å bli (selv om mange av hans kritikere var enda verre i sin omtale av ham). Han oppførte seg ikke sjelden som om hans rette miljø ville være Jerry Springers TV-show (link nedenfor).

Litt av hvert 

Det republikanske partiet var ansett som tilhenger av et fritt marked og fri handel. Trump har gått imot dette, han er mot frihandel og for reguleringer (selv om han også har deregulert noe). Trump har også vist seg som en motstander av Big Business. Du tror ikke på det? Ett eksempel: «Tucker Carlson: Elizabeth Warren’s «Economic Patriotism» Plan «Sounds Like Donald Trump At His Best»» (realclearpolitics). 

Det republikanske partiet var ansett som en hauk i utenrikspolitikken. Trump derimot har inngått avtaler med Taliban. Det ser ut som om det viktigste for Trump er å «make a deal», nesten uansett hva denne «dealen» innebærer og med hvem; for Trump er også terrorister og tyranner greie avtalepartnere.  

Det republikanske partiet skulle oppheve Obamacare, men selv etter at republikanerne fikk mulighet til å gjøre dette har de ikke opphevet Obamacare. (Obamacare fører til at alle får et helsetilbud, men det blir dyrere for de som betaler og det blir mer byråkratisk for alle, og på lang sikt vil det skade hele helsevesenet.)  

Det republikanske partiet har i mange år lagt stor vekt på det de kalte «family values», dvs. en familie-etikk som ligger nær opp til kristendommen. Trumps livsførsel har åpenbar ligget langt borte fra denne etikken. Kan et parti som står for «family values» ha en person som Trump som frontfigur? 

Lyspunktet

Lyspunktet er dog dette: det ser ut som om republikanerne får flertall i Senatet (selv om det gjenstår et suppleringsvalg i Georgia). Republikanerne gikk også frem i antall medlemmer i Representantenes hus. Kanskje er man kommet nærmere en «gridlock»? En slik situasjon – gridlock – er det beste man kan få: gridlock har man når presidenten og flertallet i kongressen kommer fra ulike partier. 

Det var dette man hadde i mesteparten av den perioden Bil Clinton var president. Det henvises ofte til at økonomien gikk bra under Clinton, et argument som brukes for å si at de venstreorienterte kan styre økonomien godt. Ja, på et vis gikk det bra mens Clinton var president, men mange av hans reguleringsforslag ble blokkert av det republikanske flertallet i Kongressen – derfor ble det få endringer, det ble stabilitet og næringslivet kunne innovere og produsere i fred med liten innblanding fra politikere og byråkrater. Dette ga økonomisk vekst, en vekst som altså ikke kom pga. Clinton, den kom til tross for Clinton. 

(Noe mer om dette: Clinton ble innsatt i 1993 og satt til 2001. Republikanerne ved Newt Gingrich gikk i 1994 til valg på noe de kalte «Contract with America”, et dokument som i hovedsak besto av gode konservative standpunkter. Ved kongressvalget i 1994 fikk republikanerne 54 flere representanter og 9 flere senatorer, noe som ga dem flertall i begge hus. Dette ga gridlock!)   

Så, med en demokratisk president Biden og en republikansk kongress blir det forhåpentligvis gridlock, og det er det beste valgresultat man kan få. 

Vi håper også at dette kan flytte det republikanske partiet nærmere en frihandels- og frimarkedslinje 

Man bør også huske på at med Biden som president vil alle aktører i pressen, i akademia, i underholdningsindustrien, i Big Tech, i skolen reellt sett fungere som pressetalsmenn for Biden. Udugelighet, feil og korrupsjon vil bli dekket over, og det som måtte være positivt vil bli sterkt overdrevet. Kritikk og opposisjon vil man bare kunne finne på nettsteder som man ikke snakker om i dannet selskap. 

(Vi vil ikke si noe om påstandene om valgfusk, og at valget ble «stjålet», annet enn å konstatere at det ikke er uvanlig at slike påstander blir fremmet etter et valg. Om fusk: president Trump har hatt innpå fire år på seg til å få på plass et system som gjorde valgfusk umulig, noe han åpenbart ikke gjorde. Om at valget ble stjålet: Se George Goodings artikkel linket til nedenfor.)

.

.

.

.

.

.

Daily Wire 

https://www.dailywire.com/news/walsh-trump-massively-exceeded-expectations-with-minority-voters-heres-how-he-did-it%20

Corona i Sør-Korea

https://www.theatlantic.com/ideas/archive/2020/05/whats-south-koreas-secret/611215/

Corona i Taiwan 

U.S. Manufacturing Slumps as Trade War Damage Lingers

The Verge 

https://www.theverge.com/21507966/foxconn-empty-factories-wisconsin-jobs-loophole-trump

Jerry Springer 

Reuters

Twitter

The Atlantic

https://www.theatlantic.com/ideas/archive/2020/03/true-danger-trump-campaigns-libel-lawsuits/607753/

Contract with America

https://en.wikipedia.org/wiki/Contract_with_America

Real Clear Politics

https://www.realclearpolitics.com/video/2019/06/06/tucker_carlson_elizabeth_warrens_economic_patriotism_plan_sounds_like_donald_trump_at_his_best.html

George Gooding

https://www.nettavisen.no/nyheter/trump-hermer-etter-demokratene-med-ubeviste-pastander-om-valgjuks/3424042790.html

Hvem skal man stemme mot – Trump eller Biden?

Om et par dager er det presidentvalg i USA, og sjelden har kandidatene vært så frastøtende som disse to, Trump og Biden. (Ja, det finnes en rekke andre kandidater, men det er en av disse som vil bli valgt.) Så det viktige spørsmålet er: hvem av disse to er verst? Hvem skal man stemme imot?   

Aviser over hele verden har de siste årene brukt utallige spaltekilometer på dette valget, og før vi kommer med vår vurdering skal vi kun gjengi et meget lite utvalg av noen av de fakta og de argumentene som har vært fremmet for og imot kandidatene. Spørsmålet er, som vi antydet i overskriften: hvem bør man stemme imot – det er ingen man med god samvittighet kan stemme for.  

Biden 

Demokratenes Joe Biden, visepresident under Obama, er 78 år, og sterkt svekket. Politisk sett står han noenlunde i midten, han har en korrupt forhistorie, er kjent for å tafse på meget unge damer (linker til videoer nedenfor), en oppførsel som ville ha ødelagt alle karrieremuligheter for enhver konservativ politiker. Biden er langt fra å være det som omtales som «presidential material», men grunnen til demokratene allikevel nominerte ham var at de andre kandidatene som deltok i nominasjonsprosessen var enda verre. Selv om Biden står nokså nært sentrum, politisk sett, har hans parti beveget seg svært langt til venstre de siste årene, og dette kommer til sterkt å prege den politikk som hans administrasjon vil føre hvis han blir valgt. 

Hvis han blir valgt (og holder sine løfter) vil han blant annet bruke 2000 mrd dollar på å bekjempe klimaendringer de neste fire år, og dette vil være penger som er fullstendig bortkastet; det er ingen ting vi kan gjøre for å påvirke de helt naturlige klimaendringene. Han vil fase ut fossil energi, dvs. han vil fase ut den eneste energiformen som gir en pålitelig og stabil energiforsyning over tid (bortsett fra atomkraft). Han vil også muligens forby fracking; hans mange uttalelser om dette motstridene, og han vil doble minimumslønnen, noe som vil kaste millioner av arbeidstagere ut i arbeidsledighet. Han vil også øke skattene og øke offentlige tilbud, noe som også vil være skadelig for økonomien, dvs. for velstanden. Han har ikke villet si hva han mener om «court packing» – «court packing» består i å øke antall dommere i høyesterett slik at presidenten og kongressen kan få flertall der for de grunnlovsstridige lover de ønsker å innføre. Dette er i strid med intensjonen i USAs grunnleggende dokumenter, og det er i strid med maktfordelingsprinsippet. Vi vil tro at Biden er såpass klok at han ikke vil gå inn for dette, men vi tror også at han som president vil være for svak til å kunne hindre at dette blir gjennomført dersom partiet ønsker dette; hans sterkt venstreorienterte partifeller har ingen respekt for hverken konstitusjonen eller maktfordelingsprinsippet – og heller ikke for valgresultater.  

Biden vil også gi statsborgerskap til ulovlige innvandrere, som det er anslagsvis 11 millioner av i USA. Dette er å belønne ulovlige handlinger. Også her viser de venstreorienterte manglende respekt for gjeldende lover. 

Etter flere tilfeller hvor politifolk har kommet til å drepe svarte arrestanter eller mistenkte brøt det tidligere i år ut store demonstasjoner i mange storbyer i USA (byer som i hovedsak var styrt av det demokratisk partiet, og det er lokalmyndighetene politiet sorterer under), og noen av disse demonstrasjonene utviklet seg til sabotasje, vandalisme og plyndring. Det så lenge ut som om ledende demokratiske politikere støttet dette, men Biden kom etter hvert med en forsiktig avstandtagen. Mange ledende demokrater mente at politiet var problemet, og støttet kampanjer som skulle «defund the police». Slike tiltak førte enkelte steder til en kraftig reduksjon av politiinnsatsen og til at kriminaliteten eksploderte – med store ødeleggelser og mange drepte som resultat.    

Demokratene har også allerede planlagt å få vedtatt en lov som gjør det enkelt å skifte ut en sittende president, en lov som åpenbart har som formål å bytte president Biden ut med hans visepresident Kamala Harris, dette fordi Harris politisk sett er langt mer i tråd med den sterkt venstreorienterte kurs som det demokratiske partiet nå har, men som Biden ikke følger. Biden er så mentalt svekket at dette vil være enkelt å få til.  

At Harris er sterkt venstreorientert er velkjent: «In 2019, GovTrack, a non-partisan organization that tracks bills in Congress, ranked Harris as the «most liberal compared to All Senators»» (Kilde: CNN, lenke nedenfor.) Vi vil også nevne at den korrekte oversettelse av det amerikanske «liberal» er «venstreorientert». (Enkelte norske skribenter oversetter det amerikanske «liberal» til det norske «liberal», noe som bare viser enten deres inkompetanse eller deres løgnaktighet; de vil ikke plassere skylden for den meningsløse politikken som amerikanske «liberals» fører der hvor den hører hjemme: den hører hjemme på venstresiden.) 

Det er også kommet troverdige beskyldninger om omfattende korrupsjon i Bidens nære familie, og mye tyder på at Biden selv på en eller annen måte er involvert. Mainstreampressen ignorerer dette omfattende materialet. 

Kort oppsummert: Demokratene har nominert den eneste kandidaten som har en mulighet til å slå Trump, og har planer om enten å styre ham langt til venstre, eller å skifte ham ut kort tid etter han er valgt og å erstatte ham med en som vil føre en sterkt venstreorientert linje, en linje langt til venstre for den som Biden selv ville ha fulgt dersom han hadde vært ved sine fulle fem. Med demokratene i Det Hvite Hus vil de føre en politikk som vil bringe USA stadig nærmere den foreløpig siste sosialistiske suksessen: Venezuela. 

Trump

Den andre kandidaten er på mange områder enda verre – men han har også noen gode sider. 

Donald Trump var i eiendomsbransjen, og han var TV-stjerne, før han ble politisk kandidat. Han var opprinnelig demokrat, men støttet de republikanske kandidatene ved valgene i 2008 og 2012 (McCain og Romney), og siden de tapte bestemte han seg for selv å stille i 2016. 

Trump er ingen intellektuell politiker, han er populist på sin hals. Trump er fullstendig prinsippløs og uideologisk, han har ingen faste standpunkter og kan når som helst snu 180 grader på ethvert spørsmål. Han er en folkelig konservativ, han er imot frihandel, men han har gjennomført noen skattelettelser og dereguleringer. Han har også sterkt begrenset innføringen av nye reguleringer, noe som har ført til at næringslivsfolk ikke har måttet bruke mye tid på å sette seg inn i nye bestemmelser som legger restriksjoner på deres virksomhet. Dette har økt produktiviteten. Trumps økonomiske politikk ga derfor økonomien en betydelig økonomisk vekst, og slik vekst er det samme som velstandsøkning. Denne veksten varte frem til tiltakene som ble satt i verk når Corona-epidemien slo til, og disse tiltakene påførte økonomien/velstanden store skader. 

Trump er ingen gentleman mht. å omtale andre aktører på den politiske arena, og eksempler på hans som regel ufine men ofte treffende karakteristikker er å finne i mainstreampressen, så vi gjengir her kun et lite utvalg: «Sleepy Joe» (om Biden), «Low-energy Bush» (om den ikke spesielt energiske Jeb Bush), «Crooked Hillary» om Hillary Clinton, «Fat Pig» (om Rosie O’Donnell). Senator Elizabeth Warren, som løy om at hun hadde indiansk avstamning for å bli kvotert inn i stillinger, fikk navnet «Pochahontas» (som konnoterer «bortskjemt indianerjente), Nancy Pelosi var «High Tax, High Crime Nancy» og Kim Jong Un, som truet med å angripe USA med raketter, var «Rocket Man». 

Trump har også sagt en rekke ganger at hele mainstreampressen bedriver «fake news» i et kolossalt omfang for å sverte ham og andre konservative,  og det er vanskelig å hevde at han tar feil i dette. 

En av de mange ting man kan kritisere Trump for er hans positive omtale av og forhold til diktatorer. Her er noen eksempler: «Trump … described [Nort Korea´s dicator] Kim as a «character» … “And he’s a real personality and he’s very smart. He’s sharp as you can be, and he’s a real leader, and he’s pretty mercurial. I don’t say that necessarily in a bad way, but he’s a pretty mercurial guy.» [Trump] said that, despite the breakdown of the talks, his chemistry with Kim remained strong. «Again, the relationship is very good. He likes me. I like him. Some people say, ‘Oh, you shouldn’t like him.’ I said, ‘Why shouldn’t I like him?'». “I like him. We get along great. We’ll see what happens.” Trump has made no secret of his admiration for strongman leaders since taking office, most notoriously  Russian President Vladimir Putin, but also  Turkey’s Recep Tayyip Erdogan, and Philippines’  Rodrigo Duterte.»  (Kilde: Businessinsider, link nedenfor) 

Trump kan også spøke på måter som ikke er helt passende: «[Kim Jong Un] speaks and his people sit up at attention. I want my people to do the same». (Kilde: CNBC).

Til gjengjeld er Trump blitt utsatt for en hetsing og trakassering som aldri er blitt noen annen politiker til del. Her er det bokstavlig talt tusenvis av eksempler å hente, og de er langt verre enn ting som Trump har sagt – på den annen side bør man med all rett kunne forvente en høyere standard fra presidenten enn fra andre. Vi gjengir bare noen få av disse angrepene på Trump.  

Kort tid etter at Trump var innsatt poserte komikeren Katy Griffin for et bilde hvor hun holdt noe som skulle være en modell av Trumps avhuggede hode. Griffin kom etter hvert med en lite troverdig unnskyldning. 

I 2017 brukte VG en forside på et bilde hvor Trump var påført en Hitler-bart. Så vidt vi har sett har VGs redaktør ikke bedt om unnskylding, tvert imot har han forsvart det som riktig å trekke en parallell mellom Hitler og Trump, noe som bare er enda et eksempel som bekrefter at VG ikke har noen ambisjoner om å fremstå som en seriøs avis.  

Etter Trumps State-of-the-Union-tale til Kongressen i 2020 tok Nancy Pelosi sitt eksemplar av Trumps manus og rev  det demonstrativt i stykker. I seg selv er dette uskyldig, men når Pelosi, som sitter rett bak presidenten og er demokratens fremste representant i Kongressen (hun er «Speaker»), gjør dette har det en sterk symbolsk betydning: hun viser ingen respekt for hverken Trump eller for  presidentembedet.    

Høsten 2020 ble Trump smittet av Corona, og svært mange kommentatorer sende en hilsen som direkte sa «Jeg håper at han dør». (Twitter stengte kontoer til de som sendte slike meldinger.)  Til manges overraskelse ser det ut til at Trump kom igjennom dette på kort tid og ble helt frisk   

I tillegg kommer de vanlige påstandene, påstander som alle politikere over et visst nivå utsettes for,  om at Trump er rasist, idiot, inkompetent, etc. Nå har det som regel vært slik at denne type påstander har kommet fra folk i periferien av de politiske miljøer, men denne gangen er de kommet fra sentrale aktører; de er kommet fra kjente politikere og journalister og akademikere. Under den andre presidentkandidatdebatten beskrev Biden Trump til og med som en klovn. Hvorfor? Vi kommer til dette om litt. 

Før vi kommer dit må vi også nevne at også det formelle poliske miljøet har trakassert Trump: beskyldinger om «Russia collusion» og «Ukraine collusion», og Trump ble til og med stilt for riksrett! Men de som etterforsket kom ingen vei, det var ingen ting å finne som kunne gi et saklig grunnlag for disse angrepene. 

I praktisk politikk har Trump gjort mye av det han har lovet: han trakk USA ut av Paris-avtalen om klima, han har utnevnt klimarealister til organer som EPA, og han vil tillate fracking. Han flyttet USAs ambassade i Israel til Jerusalem og derved akseptert Jerusalem som Israels hovedstad, han intensiverte angrepene mot IS og mange hevder at IS etter dette er kraftig svekket, han har åpnet for at en rekke arabiske land er blitt mer vennlig innstilt til Israel (Aftenposten omtalte  29/10 dette som «Donald Trumps store seier»), han har også gjort det vanskeligere for Iran å skaffe seg atomvåpen. Videre, han har avslørt mainstreampressen som et sosialistisk løgnpropagandaapparat, han har utnevnt konservative dommere til høyesterett (noe som på flere området er et gode, men som dessverre på sikt kan føre til innskrenkinger i kvinners rett til selvbestemt abort). Men med muren mot Mexico er han ikke kommet så langt som han lovet.   

Han har også forsøkt å gjøre noe med kriminaliteten, han har tatt oppgjør med det vanstyret som demokratiske politikere har stått for i en årrekke i flere store byer (Baltimore, Seattle, Chicago, Detroit, mfl. – i alle disse byene er det enorme problemer med forfall og kriminalitet og fraflytting og høye skatter og store underskudd pga. den sosialistiske politikken som demokratene har ført). Han har også forsøkt å gjøre noe med ulovlig innvandring. Det er svært mye mer vi kunne ha sagt … . 

Det er to viktige spørsmål som står igjen. 

Hvorfor så sterkt motstand fra mainstream? 

Som nevnt over er Trump blitt møtt mer enorm ikke bare motstand, men også med ren hetsing, trakassering, latterliggjøring, rettsforfølgelse og rene trusler fra alle etablerte miljøer. 

Nå er Trump ingen forfinet og klok gentleman; med sin oppførsel og sine uttalelser stiller han seg lagelig til for hugg. Og som vi tidligere har sagt, han har ikke alltid et nært og intimt forhold til sannheten; her er han kanskje noe verre enn andre politikere. Men angrepene på ham er allikevel utenfor all proporsjon.

Før vi går videre minner vi om at Barack Obama og Hillary Clinton ikke var særlig forfinet i sine beskrivelser av Trumps velgere: de omtalte dem som mennesker som «get bitter, they cling to guns or religion or antipathy to people who aren’t like them or anti-immigrant sentiment or anti-trade sentiment as a way to explain their frustrations», og «deplorables» som hadde synspunkter som var «racist, sexist, homophobic, xenophobic, Islamaphobic». 

Spørsmålet er: hvordan ville kritikken – for å kalle den det – mot Trump ha vært dersom han hadde vært en forfinet gentleman som ikke hadde utsatt noen for slike angrep og personkarakteristikker som vi gjenga et lite utvalg av ovenfor? Ville kritikken da vært annerledes, ville han ikke bli sammenlignet med Hiter, ville ingen komikere posert med (en modell av) hans avkappede hode, ville ingen ønske ham død når han fikk Corona?    

Jeg tror ikke det. Hvis Trump hadde være en gentleman, og stått for den samme politikken formulert på en dannet måte; hvis han hadde sagt at det ikke fines noen klimakrise, hvis han hadde sagt at mainstreampressen fungerer som et organ for sosialistisk løgnpropaganda, hvis han hadde sagt at WHO i stor grad styres av Kina, etc., så ville kritikken mot ham, og måten den var formulert på, ha vært omtrent den samme som den er i dag. Med andre ord, kritikken komme ikke fordi i Trump er vulgær, kritikken kommer fordi han er den eneste politiker som ikke har vært ettergivende overfor sosialistens kjernesaker. Alle andre konservative politikere de siste 30 år har nærmest bedt om unnskyldning for at de ikke er åpne og tydelig sosialister, og de har i sin politikk bøyd seg for og rettet seg etter alle sosialistenes krav, kanskje i noe redusert omfang. Dette gjelder Bush sr, Bush jr, McCain, Romney, Cameron, Johnson, Merkel, Sarkozy, Solberg og Jensen. Trump har ikke gjort dette. Han har stått imot på en rekke punkter, og ikke veket en millimeter overfor mange av sosialistenes krav.  

Grunnen til hetsingen av Trump og den enorme kritikken og motstanden er at han ikke er ettergivende overfor sosialismen. Sosialistene er sjokkert – sjokkert! – over at noen ikke er ettergivende overfor dem! Det er derfor de er så intenst imot Trump. Ja, de kan skjule sin motstand ved å henvise til alt det rare Trump sier og gi inntrykk av at det er derfor de er imot ham, man kjernen er allikevel denne: Trump danser ikke etter sosialistens pipe, og sosialister tåler ikke slikt!  

(Vi er klar over at vi er litt for positive til Trump standhaftighet her. Han har ikke vært 100 % standhaftig, men han har vært langt langt mer standhaftig enn noen annen konservativ politiker de siste 30 år, og det er derfor hele mainstream hater ham.)        

Hva blir minst ille? 

Republikanerne burde føre en liberalistisk politikk (en politikk som innebærer reduksjon av offentlige utgifter koblet med skattelettelser, dereguleringer, privatiseringer, frihandel), noe som f.eks. Reagan til en viss grad gjorde (og som Goldwater ville ha gjort hadde han blitt valgt i 1964). Trump er ikke på denne linjen, tvert imot har de offentlige utgifter økt enormt under Trump. Det har også statsgjelden gjort, og dette er svært farlig på sikt – gjelden må øke når skattlettelser ikke følges av kutt i offentlige utgifter. 

Dersom Trump vinner vil dette føre til at det republikanske partiet vil bevege seg i den retning som Trump har fulgt, dvs. det vil ikke bevege seg i en liberalistisk retning, det vil bevege seg i en nasjonalistisk og proteksjonistisk retning. Dette vil være svært ille. 

Dersom Trump taper vil partiet muligens innse at Trumps kurs er feil og det vil forhåpentligvis legge over til en linje som ligger nærmere den som Reagan fulgte. 

Så, på lang sikt vil det muligens være bedre dersom Trump taper. 

Men hvis Biden vinner vil også statsapparatet tas over av sterkt venstreorienterte krefter. Disse sterkt venstreorienterte kreftene, ja de er rene sosialister, og som kjent behersker de alle viktige arenaer i USA: de behersker akademia, de behersker pressen, de behersker underholdningsindustrien, de behersker den offentlige skolen (som de aller fleste elevene går i), de behersker byråkratiet, de behersker miljøorganisasjonene, de behersker alle internasjonale organer  som FN og WHO, og de behersker Big Tech (Facebook, Twitter, Google, m.fl.). Alle disse aktørene arbeider for en ytterligere venstredreining av alle felter i samfunnet, dvs. de vil bringe USA enda nærmere Venezuela.  Hvis Biden vinner vil altså også statsapparatet tas over av sterkt venstreorienterte krefter.   

Jeg er ikke noen fan av Trump (noe jeg tidligere har gitt uttrykk for en rekke ganger her på Gullstandard), men jeg tror alt i alt det blir mindre ille, i hvert fall på kort sikt, hvis Trump vinner. Derfor ville jeg, hvis jeg måtte velge mellom disse to kandidatene, ha stemt ikke for Trump, jeg ville ha stemt mot Biden. Og jeg tror også at Trump blir gjenvalgt. 

.

.

.

.

Biden tafser: 

Biden svekket 

Bidens døvetolk gir opp

Kamala Harris folkemøte 

Tulsi Gabbard om Harris 

$$$$$

https://edition.cnn.com/2020/08/17/politics/kamala-harris-most-liberal-senator-fact-check/index.html

https://www.businessinsider.com/trump-praises-kim-jong-un-vietnam-summit-2019-3?r=US&IR=T

https://www.cnbc.com/2018/06/15/trump-wants-people-to-listen-to-him-like-north-koreans-do-to-kim-jong-un.html

Griffin: 

https://ew.com/news/2017/05/30/kathy-griffin-trump-head-photo-tyler-shields/

VG

https://kampanje.com/medier/2017/08/vg-setter-hitler-bart-pa-trump/

«Håper Trump dør»