I denne podcasten diskuterer Magnus og Vegard sykelønn, privatisering, skattelettelser og samarbeid med diktaturer.
Er USA blitt bakvendtland?
La oss med en gang si at svaret på spørsmålet i overskriften er Nei. Grunnen til at vi allikevel stiller spørsmålet er at det har skjedd enkelte merkelige ting i amerikansk politikk de siste ukene. Ja, merkelige ting har skjedd i amerikansk politikk helt siden starten, men det som har skjedd nå er, ifølge enkelte, allikevel i en klasse for seg. På en måte er det kanskje viktig å beskrive dem som relativt små ting, men, hvis de blir gjennomført, vil de har store positive konsekvenser for USAs befolkning.
For ikke mange tiår siden var det slik at Demokratene var tilhengere av statlig styring og kontroll, og mindre individuell frihet, mens Republikanerne i større grad var tilhengere av markedsøkonomi og frihandel.
Nå er det enkelte tegn som tyder på at det kanskje er blitt litt annerledes.
Prøv å gjette hvem som sa dette: «If we want to make it easier for young people to buy a home, we need to build more units and clear away some of the outdated laws and regulations that have made it harder to build homes for working people in this country.»
Frimarkedstilhengere har sagt dette i alle år, men den som har sagt det nå er en politiker som absolutt ikke er en frimarkedstilhenger: Barack Obama. (Vel, ekte frihetmarkedstilhengere har ikke sagt at de vil fjerne «outdated … regulations», ekte frimarkedstilhengere vil fjerne ALLE reguleringer, men vi lar dette poenget ligge.)
Tidligere har Obama ikke gjort seg til talsmann for å redusere offentlig makt, men nå sier han dette klart og tydelig, i hvertfall på et bestemt (og ganske snevert) område.
En som følger opp Obamas poeng er kongressmedlem Robert Garcia – som også er Demokrat; han har planer om å lansere et program som har fått navnet YIMBY; programmet skal gjøre det lettere å bygge nye boliger ved å fjerne reguleringer. YIMB, er en forkortelse for Yes, In My Backyard, et slagord som han har lansert for å erstatte de mer kjente NIMBY: Not In My Backyard.
En kommentator skriver på Politico: «Garcia, the former mayor of Long Beach, has championed legislation that would make it easier to build housing in urban areas by reducing minimum parking requirements. He said Congress needs to get more ambitious with proposals to speed up housing production, including by offering more financial incentives for states and local governments that welcome new construction» (link nedenfor).
Garcia forteller at «There’s a real movement happening around a pro-housing agenda … It’s a huge way of bringing in all types of new voters, younger people as well.» Han mener altså at dette vil bringe nye velgere til det Demokratiske partiet.
Blant de Demokratiske politikere som støtter dette initiativet finner man senator Brian Schatz, New York, og Kongressmedlemmmene Maxwell Frost og Alexandria Ocasio-Cortez. Ja, tro det eller ei, den sterkt venstreorienterte AOC ser ut til å støtte dereguleringer. Eller kanskje de bare vil erstatte gamle og trege reguleringer med nye og moderne og effektive reguleringer – men i såfall vil det ikke bli noen forbedring overhodet, ja, da vil du kanskje bli enda verre enn det er nå.
Hvordan stiller Republikanerne seg til dette? Republikaneren Tucker Carlson, som dog ikke er politiker, han er journalist, ser ut til å være motstander av forsøkene på å gjøre det lettere å bygge tomannsboliger og firemannsboliger i områder som tidligere var forbeholdt eneboliger. Han har omtalt denne liberaliseringen som et forsøk på å «avskaffe forstedene» – «abolish the suburbs» (link nedenfor). Å gjøre områder som tidligere har vært regulert kun til eneboliger mer åpne for andre type boliger, er altså i følge Tucker Carlson å forsøke å avskaffe forstedene.
Demokratenes visepresidentkandidat, Tim Walz, forsøker å fremstile seg seg som en vanlig amerikansk pappa, tidligere soldat, fotballtrener og lærer. Denne fokuseringen på vanlig familie ser nå ut til å være et viktig markedsføringspoeng for Demokratene i dem pågående valgkampen. Men tidligere var det i stor grad Republikanerne som fokuserte på viktigheten av familien og såkalte «family values».
Kamala Harris ser ut til å legge vekt på optimisme og fremtidstro: «Amerika er stort og godt og viktig, og fremover skal vi bygge bedre tider». Donald Trump legger vekt på at Amerika er ødelagt og at bare han kan «Make America Great Again». Det ser ut til at det er Demokraten Kamala Harris som har tatt opp tråden fra Republikaneren Ronald Reagans optimisme og fremtidstro.
Så, Demokratene satser på å fjerne reguleringer, de har fokus på familien, de har fremtidsoptimisme – elementer som i tidligere tider var viktige deler av Republikanernes politikk.
Vi har tidligere også sett antydning til dette nye fokuset for Republikanerne; ledende politikere og sympatisører har snakket om å forby TikTok og å forby førerløse biler. Hvorfor kan noen ønske å forby førerløse biler? Det er fordi hvis biler ikke trenger sjåfører vil det føre til at mange nåværende sjåfører mister jobben: tidligere var det sosialister og fagforeninger som kjempet mot innføring av maskiner fordi de tok jobber fra arbeidere; nå er det de konservative som står for en slik politikk.
Men hva er da de viktige elementene i dagens politikk for det Republikanske partiet?
Det ser ut til at det viktigste for dem er å legge restriksjoner på innvandring, og å innføre toll på import. Dette var ikke blant de saker som var viktig for Republikanerne bare for kort tid siden (men selvsagt, Republikanerne har aldri vært konsekvente frihandelstilhengere).
Videre det ser ut til at Republikanerne vil sterkt innskrenke kvinners rett til selvbestemt abort, men Donald Trump har flere ganger snudd 180 ° på dette punktet så hva slags politikk han vil gå inn for som president er det umulig å si. Allikevel, velgerbasen for Republikanerne ser ut til å være sterkt imot kvinners rett til å bestemme over egen kropp, og Trumps siste kursomlegging kan føre til at han mister en del velgere i det kommende presidentvalget. Men det er lenge igjen til valget, det er hele to måneder, og Trump, slik vi kjenner ham, kan rekke å snu 180 ° flere ganger i løpet av denne perioden.
Men Demokratene er fortsatt sterkt venstreorienterte og vil ha statlig styring og kontroll av det meste, de vil beskatte og regulere, og redusere næringsfrihet og individuell frihet.
Vi gjengir kun et av utallige sitater som bekrefter dette. Demokratenes visepresidentkandidat Tim Walz uttalte følgende i sin tale på konventet: «That’s how we’ll build a country where workers come first, health care and housing are human rights, and the government stays the hell out of your bedroom.»
Men hvis man har rett til helsetjenester og bolig, betyr dette at andres rettigheter må krenkes for at staten skal sørge for at alle kan få slike goder. Så det Walz sier her er selvmotsigende, men det er jo slik praktisk av alle politikere snakker hele tiden. Men at han vil at «the government stays the hell out of your bedroom», er en god ting, det han sier betyr at han vil likestille homofile og heterofile forhold.
Nå har Demokratene ført en såpass velregissert valgkamp at de har klart å få det til å se ut som om de har lagt woke-hysteriet, som har dominert partiet de siste årene, bak seg. Dersom de får stor makt etter valget i november er det allikevel sannsynlig at de vil dytte denne svært skadelige politikken ned over hodene på USAs befolkning, noe som vil ha katastrofale følger.
Det klokeste Demokratene har gjort er antakelig å ikke la Kamala Harris stille opp i intervjuer. Hun har riktignok stilt i ett intervju, men der våget hun ikke å stille alene, hun hadde hun selskap av sin støttekontakt Tim Walz. Intervjuet ble utført av en meget vennligsinnet journalist, og det ble heller ikke sendt direkte; den versjonen som havnet på skjermen var sterkt redigert i forhold til råopptaket. Den rappkjefta Donald Trump derimot har ingen problemer å stille opp til intervju, han har stilt i om lag 40 intervjuet i samme periode som Harris har stilt i sitt ene intervju. (Akkurat dette avsnittet har ingenting med hovedpoenget i denne artikkelen å gjøre.)
Men er USA blitt bakvendtland? Som vi antydet innledningsvis er svaret på spørsmålet Nei. Det er ikke slik at Demokratene og Republikanerne har byttet plass på det politiske spektrum.
Det som har skjedd er bare at partienes utviklingen i retning av mindre ideologisk forankring og en sterkt økende prinsippløshet bare er kommet til uttrykk i enda tydeligere grad. De pro-frihetlige tiltakene som Demokratene snakker om nå i valgkampen kommer høyst sannsynlig til ikke å bli gjennomført i det hele tatt; Demokratene som sitter i valgte posisjoner er for sterkt forankret i pro-styrings-ideologier til å ville gå med på å redusere sin egen makt og overlate de beslutningene de nå fatter til de aktørene som er involvert i handlingene på markedet.
Blant de slagord som er blitt brukt i denne valgkampen finner vi MAGA, YIMBY; og «We won´t go back» – men det alle burde slutte opp om er MYOB: Mind Your Own Business.
Men inntil dette skjer – inntil oppslutningen om individuell frihet, næringsfrihet, og frihandel – blir så sterk at den virkelig fører til at statens engasjement og omfang blir redusert, vil den politiske situasjonen bare blir mer og mer og mer kaotisk: Begge de store partiene støtter ytterligere restriksjoner på individuell frihet. Og problemene for amerikanere flest – dårligere råd, svakere utdannelsesnivå, mer kriminalitet, mer korrupsjon, mindre ytringsfrihet, synkende velstand – vil bare bli større og større og større.
.
.
.
Podcast: ytringsfrihet
I dagens podcast snakker Magnus og Vegard om ytringsfrihet
Statlig press på private aktører
Mens befolkninger over store deler av Vesten ble herjet av corona-tiltak for om lag tre-fire år siden (tiltakene startet i mars ´20, og pågikk med varierende intensitet i halvannet til to år), gikk det sterke rykter om at private aktører ble presset til å ikke formidle visse typer informasjon om viruset: Hvor kom det fra, hvordan oppstod det, hvor skadelig var det egentlig, hvor riktige var de sterkt frihetsberøvende tiltakene som ble innført, hvor viktig var det å vaksinere seg?
Blant eksperter var det delte meninger om tiltakene – forbud mot å avholde arrangementer med mange deltagere, noe som innebar at kinoer ble stengt, teatre ble stengt, restauranter ble stengt, skoler ble stengt, butikker ble stenget (dog ikke matvarebutikker og apotek; og de statlige spritutsalgene ble også holdt åpne). Videre var det et sterkt press om at Man måtte holde avstand når man ferdes ute blant folk («husk meteren!»), alle skulle bruke munnbind når de var i andres nærhet, og det var også et sterkt press om at alle skulle la seg vaksinere og ta boostere opptil flere ganger.
Nå er det blitt rimelig klart at coronaviruset var langt mindre farlig enn man fikk inntrykk av gjennom det hysteriet som myndighetene satte i gang, og at tiltakene hadde betydelig skadelige effekter på de som ble rammet; blant de viktigste negative effektene var det at ungdommer i en sårbar alder ikke fikk den sosiale omgang som er viktig for at de skal utvikle seg til gode, harmoniske, voksne mennesker. At store deler av næringslivet i praksis ble stengt ned innebar et enormt produksjonstap, noe som ikke var annet enn en betydelig reduksjon i velstand.
Det land i Vesten som i minst grad innførte slike tiltak var Sverige, og Sverige kom seg langt bedre gjennom corona-epidemien enn de fleste andre land. (Nå gjorde svenske helsemyndigheter en stor tabbe som nesten ingen andre gjorde; i den første fasen beskyttet de ikke personer i utsatt alder; blant gamle på sykehjem hadde Sverige derfor høyere dødelighet enn de fleste andre vestlige land.)
Som sagt innledningsvis, det var enkelte seriøse stemmer som hevdet at corona for folk flest ikke var mye mer farlig enn vanlig influensa. Det som i praksis da skjedde var at myndighetene sørget for at disse aktørene ikke fikk komme til orde gjennom de vanlige kanaler, de som nådde størstedelen av befolkningen. Man kan allikevel si at inntil nå er det ikke blitt 100 % formelt bekreftet at dette statlige presset virkelig skjedde – det var en ting som alle forstod skjedde, men de formelle bevisene fantes ikke.
Før nå. For noen få dager kom en slik bekreftelse. En av de viktigste plattformer som begrenset informasjon var Facebook, og lederen for Facebook, Mark Zuckerberg, publiserte for noen få dager siden et brev hvor han bekreftet at Facebook ble utsatt for et sterkt statlig press. The Guardian skriver:
«”In 2021, senior officials from the Biden administration, including the White House, repeatedly pressured our teams for months to censor certain Covid-19 content, including humour and satire, and expressed a lot of frustration with our teams when we didn’t agree,” he said in a letter to Jim Jordan, the head of the US House of Representatives judiciary committee. “I believe the government pressure was wrong.”
During the pandemic, Facebook added misinformation alerts to users when they commented on or liked posts that were judged to contain false information about Covid.
The company also deleted posts criticising Covid vaccines, and suggestions the virus was developed in a Chinese laboratory.
In the 2020 US presidential election campaign, Biden accused social media platforms such as Facebook of “killing people” by allowing disinformation about coronavirus vaccines to be posted on its platform.» (link nedenfor).
Kort sagt: President Biden, det vil si hans administrasjon, presset Facebook til ikke å publisere opplysninger som de mente var feil, opplysninger som kunne svekke tilliten til de politiske tiltak som myndighetene innførte for å begrense skadevirkningene av koronaviruset.
Ingen oppegående mennesker er overrasket over dette. Tvert imot, dette er akkurat som man kunne og burde forvente seg. Hvorfor?
Et samfunn har en rekke viktige arenaer. Man har en presse, man har akademia, man har et skolesystem, man har et pensjonssystem, man har et helsevesen, man har en infrastruktur, man har et landbruk, man har en industri, man har et bankvesen, man har et religionsvesen (en organisasjon som blant annet driver/finansierer kirker og moskeer), etc.
Hvis man hadde et fritt samfunn ville alle disse arenaene bestått av og blitt finansiert av flere forskjellige private aktører, aktører som skapte verdier, produserte, handlet, investerte, innoverte. Statens oppgave ville da kun bestått i å være regelgiver, dvs. statens eneste rolle skulle være å utarbeide, formulere og vedta de reglene/lovene som virksomhetene på disse områdene skulle følge. Disse reglene/lovene skulle ikke være ennet enn presiseringer av eiendomsrett og kontraktsfrihet. Hvis det skulle oppstå konflikter mellom noen av disse aktørene, konflikter som de selv ikke kunne løse ved frivillige forhandlinger, skulle statens rettsapparat avgjøre hva som er rett og riktig i en til slutt bindene dom.
Men dersom disse areaene er styrt av staten (slik de altså er i dag), enten ved at det gis regler for hvordan virksomhetene skal operere (utover det å presisere eiendomsretten), eller ved at de er støttet direkte med økonomiske midler eller med føringer som begrenser konkurransen, vil staten måtte bygge på visse prinsipper, og disse prinsippene vil være annerledes enn kun beskyttelse av eiendomsretten.
Hvis staten skal regulere pressen, må den basere seg på visse prinsipper for hvilke nyhetsorganer som skal få støtte, og dette må bety at noen får støtte og at andre ikke får støtte. Staten må da ha visse prinsipper for hvilke kriterier den baserer seg på når den deler ut støtte. Hvis staten skal støtte forskning, må den legge føringer på hvilke type forskning som den skal støtte, og hvis politikken staten fører bygger på visse bestemte forskningsresultater, er det mer enn rimelig å forvente at forskere som får resultater som støtter opp om politikken heller få statsstøtte enn de forskere som finner resultater som konstaterer at politikken er skadelig.
Hvis staten regulerer industrien og gir økonomisk støtte til visse type bedrifter, betyr det at visse typer produkter får støtte, og at andre produkter ikke får støtte – noe som i praksis betyr at visse bedrifter og bransjer blir direkte motarbeidet av myndighetene. For å ta et eksempel fra USA, et eksempel vi frykter ikke er hypotetisk: En bank som har kunder som produserer varer som myndighetene ikke liker (f.eks. våpen, tobakk), kan få mer eller mindre diskré hint fra myndighetene om at dersom de behandler disse kundene like velvillig som de behandler sine andre kunder, vil banken kanskje kan få problemer med å få positive svar fra myndighetene på søknader om alt fra utvidelser av sin virksomhet til oppførelsen av nye lokaler.
Alle vestlige land har et helsevesen, og det er reelt sett staten som driver dette helsevesenet. I USA er aktørene i helsevesenet for det meste private (legekontorer, sykehus, forsikringsordninger), men de er utsatt for et kolossalt omfattende regelverk gitt av det offentlige, og de er i betydelig grad også finansiert av det offentlige. I de fleste andre land i Vesten drives helsevesenet direkte av det offentlige.
Hvis det skulle komme en stor utfordring med hensyn til befolkningens helse, er det bare rimelig at helsevesenets aktører informerer sine kunder om hva som skjer og om hvilke tiltak som skal/bør treffes. Men hvis helsevesenet er statlig, er det kun én aktør som driver/finansierer dette helsevesenet, og da er det bare ett budskap som alle brukerne dette helsevesenet mottar.
Hvis det hadde vært flere forskjellige aktører på dette området, ville det vært muligheter for mangfold med hensyn til den informasjonen som kom frem til brukerne.
Det som skjedde akkurat i det tilfellet som vi tok opp innledningsvis var at de viktige aktørene i det statlige monopol innen helse alle vestlige land har, var at den eneste oppfatningen som ble akseptert var at coronaviruset var svært farlig for alle, at absolutt alle burde ta en vaksine, og at vanlig sosial omgang for alle mennesker i en lang periode måtte sterkt reduseres.
De som hadde andre synspunkter slapp ikke til i vanlige medier, og som sagt, vanlige medier ble presset til å ikke formidle annen type informasjon enn den som helsemyndighetene hadde bestemt var den eneste riktige. De personer som hadde en status som gjorde at de allikevel nådde et betydelig publikum med alternative synspunkter, ble som regel latterliggjort av relativt tunge aktører innen mainstream.
Det som er det viktige poenget her er følgende: så lenge staten bestemmer, så lenge staten er den eneste aktøren på et viktig område – eller så lenge staten er den klart viktigste av de som finansierer aktiviteten på et bestemt område – må det nødvendigvis være slik at informasjonen som kommer ut i befolkningen på dette område blir ensrettet, og at staten eksplisitt hindrer alternative synspunkter i å komme frem.
Dette gjelder altså ikke bare om corona-situasjonen, det gjelder på alle områder. Derfor er det all grunn til å regne med at den informasjonen som befolkningen får om områder som for eksempel religion, klimaforskning, u-hjelp, innvandring, helse, etc. i betydelig grad er vinklet for å støtte opp om den politikken som myndighetene fører på disse områdene.
Med andre ord: det som Facebook ble utsatt for, er bare et klart og tydelig eksempel på det som i ikke ubetydelig grad skjer på svært mange andre områder, og som må skje så lenge staten enten driver eller finansierer disse viktige områdene.
Den type innblanding som Facebook opplyste om er en kolossal krenkelse av individuell frihet, og den eneste måte å få slutt på denne type sensur på er å ha et fullstendig skille mellom stat og økonomi. Et fullstendig skille mellom stat og økonomi innebærer at staten ikke på noe vis skal regulere noen virksomheter eller aktiviteter, og at staten heller ikke skal finansiere noen aktiviteter eller virksomheter.
(Vi presiserer at den eneste aktør som kan bedrive sensur er staten. Private aktører som Facebook bedriver ikke sensur. Facebook har, som alle andre private aktører, rett til å publisere hva de vil og å utestenge det de ønsker å utestenge. Dette er det som korrekt nok heter redaktøransvar, og det er noe helt annet enn sensur. Dette er bare en implikasjon av den private eiendomsretten. Men hvis staten presser Facebook ikke å publiserer visse meninger, er det staten som bedriver sensur, ikke Facebook.)
Staten har kun én legitim oppgave, og den er å beskytte borgernes frihet. Dette skal skje ved at staten driver politi, rettsvesen og det militære. (Det må også være apparat som sørger for at disse oppgavene blir finansiert og administrert, og det må være en viss administrasjon for å arrangere valg, sørge for statsborgerskap, etc.)
Hvis staten går ut over disse oppgavene, vil den nødvendigvis krenke individuell frihet, og den vil da være årsak til at borgerne får mindre frihet og færre alternativer å velge mellom. Friheten blir da mindre, og siden frihet er en forutsetning for velstand, vil også velstanden bli mindre.
Biden-adminstrasjonens press på Facebook innebar at viktig informasjon ble hindret i å komme ut til borgerne. (Det som skjedde i USA hadde ringvirkninger over hele verden.) Dette var informasjon som kunne fått ført til at svært mange mennesker ville valgt å handle annerledes i sitt møte med coronaviruset. Da coronatiltakene herjet skrev vi her på Gullstandard en rekke kommentarer hvor vi blant annet klart og tydelig sa at det er helt usannsynlig at dette viruset er farlig for unge, friske mennesker, og vi var mot alle tiltak som innebar innskrenking av frihet for unge, friske mennesker. Vi mente også at vaksinen var helt unødvendig for denne gruppen. Vi presiserte at vi ikke hadde noen som helst medisinsk ekspertise, og at alle burde undersøke så godt de kunne for å finne ut hva som var riktig for hver enkelt å gjøre. Det som skjedde førte til at det ble mye vanskeligere å skaffe den type informasjon som bokstavelig talt kunne ha reddet mange liv.
Men som sagt over, når staten blir en viktig aktør på en rekke forskjellige områder, fører dette til at den kunnskapen befolkningen får tilgang til blir mindre enn den ellers ville ha vært, og dette er svært skadelig.
Dessverre går trenden nå i en fortsatt negativ retning, i alle vestlige land er det slik at statens omfang og makt bare øker og øker, og dette vil føre til at de negative trendene vi har sett utvikle seg de siste årene bare vil forsterkes i årene fremover. Men dette skjer med befolkningens fulle støtte, og det eneste som kunne ha hindret dette, det eneste som kunne ha ført til at kursen gikk i en bedre retning, var at ideer og verdier som støttet individualisme og individuell frihet sto sterkt i befolkningen. Dessverre er det i dag ingen store aktører som støtter frihet og markedsøkonomi.
.
.
.
Podcast: monarkiet
I dagens podcast snakker Magnus og Vegard om monarkiet.
Demokratenes vellykkede maskeradeball
Demokratene arrangerte sitt konvent/landsmøte i Chicago i forrige uke, og partiets strateger hadde klart å skape en forestilling som innebar at partiet fremstod som nokså seriøst, sentrumsorientert og ja, rett ut sagt, normalt. Det var en bragd!
Her var det intet snakk om å redusere bevilgningene til politiet, det var ingen støtte til Black Lives Matter, det var lite snakk om klimaendringer, det var ingen støtte til ekstreme «woke»-tiltak, det var ingen støtte til Hamas. Det var altså ingen støtte til de saker som en stor andel av partiets ledende representanter hadde engasjert seg i de siste årene.
Presidentkandidat Kamala Harris fremstod som en svært dyktig og populær kandidat selv om om hun bare for noen måneder siden hadde vært ansett som svært lite dyktig og som USA minst populære og ubetydelige visepresident noensinne.
Dette er egentlig ikke overraskende. I et års tid hadde Demokratene gruet seg til å gå inn i valgkampen med en senil presidentkandidat, og når han ble presset til å trekke seg for å bli erstattet av en ung, vakker og dynamisk kvinne, førte dette ført til en entusiasme hos Demokratene man sjelden eller aldri har sett maken til. Denne entusiasmen hos Demokratene er til og med større enn den som ble Republikanerne til del da John McCain valgte Sarah Palin som sin visepresidentkandidat i 2008.
En rekke kjente personer holdt taler på landsmøtet – Bill Clinton, Hillary Clinton, Barack Obama, Michelle Obama, Oprah Winfrey, Bernie Sanders, Alexandra Ocasio-Cortez – og de fleste av dem (altså talene) ble svært godt fremført. Også sittende president Joe Biden, som ble presset ut som partiets kandidat etter at det var blitt helt umulig å benekte at han var dement, fikk lov til å holde en tale, men strategene hadde vært smarte nok til å gi ham det minste prestisjefulle tidspunktet: etter prime time på konventets aller første dag. Denne talens form og innhold var typisk for hvordan president Biden har fremstått de siste årene.
Naturlig nok snakket ingen av partiets ledende figurer om hva de har oppnådd de siste årene. Partiet har hatt presidenten i 12 av de sist 16 årene, men absolutt alle problemer som USA har nå skyldes ifølge dem Donald Trump, som satt som president fra 2017 til 2021. Eller kanskje mer korrekt, det vil bli enorme problemer fremover hvis Donald Trump blir valgt i november.
Michelle Obama snakket om hvordan hennes mor og hennes familie hadde mislikt rike folk, dette selv om hun selv har en formue på flere titalls millioner dollar. Bernie Sanders snakket om hvor forferdelige milliardær er, men den taleren som fulgte rett etter ham var selv milliardær. Sanders selv er blitt millionær etter mange år i politikken, så det å være millionær er vel akseptabelt for ham.
Alexandra Ocasio-Cortez gjorde en ganske god figur; hun sa blant annet at Donald Trump ville solgt Amerika for en dollar hvis bare han selv og hans rike venner kunne bli enda rikere ved å gjøre noe slikt. Sannsynligvis tror hun selv på dette sprøytet, og denslags går rett hjem hos velgerne. Ocasio-Cortez er en mulig presidentkandidat noen år frem i tid. (Nedenfor linker vi til en artikkel vi skrev om henne i 2019.)
Barack Obama snakket blant annet om hvor ille det var at Donald Trump brukte ufine karakteristikker om andre politikere, både Demokrater og Republikanere (Crooked Joe, Little Marco, Low Energy Bush), men satte dette ikke i sammenheng med at Donald Trump, etter at han erklærte sitt kandidatur, er blitt beskyldt for å være rasist, fascist, nazist, potensiell diktator, og at Republikanerne egentlig ønsker å innføre slaveri for afroamerikanere: Biden: «They will put you all back in chains». (Dette var dog ikke rettet mot Trump, det var rettet mot Mitt Romney, link nedenfor). Men Joe Biden hevdet at Trump var USAs første rasistiske president. Vi kan også ta med at Barack Obama uttalte følgende om sin motkandidats «running mate» i 2008, Sarah Palin: «If you put lipstick on a pig, it is still a pig». Og selv om pressen har glemt slike uttalelser er det noen som husker at Barack Obama og Hillary Clinton beskrev Trumps velgerbase som «deplorables» og som «racist, sexist, homophobic, xenophobic, Islamaphobic».
Ja, ja.
Se gjerne også Jon Stewarts kommentar til konventet, linket til nedenfor.
Kamala Harris´ tale var som sagt svært god i form, men det var naturlig nok lite innhold. Hun brukte mesteparten av tiden på å advare mot Donald Trump (noe det for øvrig er svært god grunn til å gjøre). Harris snakket ikke om forholdet til Kina, hun snakket ikke om fracking eller andre elementer av energipolitikken, hun snakker ikke om Russland og Ukraina, hun snakket ikke om at president Biden trakk alle militære styrker ut av Afghanistan og overlot befolkningen til barbarene i Taliban, hun nevnte ikke noe om at det er under hennes periode, unnskyld under president Biden periode, hadde vært en stor prisstigning som hadde ført til at svært mange amerikanere fikk dårlig råd.
Hun snakket om å redusere inflasjonen, men ingenting av det hun sa tyder på at hun har den minste forståelse av hvordan man skal gjøre dette. Hun antydet at prisstigning/inflasjon skyldes at de store firmaene er grådige, og at måten å hindre prisstigning på er å innføre priskontroll. For å løse problemet med at det er vanskelig å kjøpe ny bolig vil hun innføre et tilskudd som innebar at unge som skal sette bo for første gang skal få et tilskudd på 25.000 $. Hun vil også sterkt øke skattebyrden for firmaer; men skatt på firmaer vil føre til at produktene de selger til kundene vil bli dyrere, og til at det blir vanskeligere for firmaene å legge opp kapital, noe som gjør det vanskeligere å investere i fremtidige prosjekter, og dette vil redusere velstanden for alle.
Den type tiltak som Harris foreslår tyder på en total mangel på innsikt i hvordan en økonomi fungerer – man det ser faktisk ut som om det å spille på slike ting er en forutsetning for å bli valgt til viktige politiske verv. Vi skyter også inn at Donald Trumps innsikter mht. korrekt sosialøkonomi er omtrent like dårlige som Kamala Harris`.
Men Kamala Harris har nydt godt av en entusiastisk presse, og da snakker vi om mainstreampressen, som ser ut til å fungere som en del av Demokratenes valgkampapparat. Hun har sjelden eller aldri fått kritiske spørsmål fra journalister, og hun har ikke stilt opp i pressekonferanser eller debatter. Når hun har svart på spørsmål som er kommet sånn i forbifarten, virker hun ofte like lite talefør som president Biden har fremstått de siste årene.
Vi får se hvordan det går hvis det blir en debatt mellom henne og Donald Trump, men foreløpig ser det ut til at hver av dem beskylder den andre for ikke å våge å stille opp til en debatt.
Amerikanerne ser ut til å måtte velge mellom Donald Trump og Kamala Harris, og sjelden har uttrykket «å måtte velge mellom pest og kolera» vært mer treffende enn det er nå.
Tross alt, Demokratene fremsto som et normalt og nokså sentrumsorientert parti, så man kan si at Demokratenes strateger hadde gjort en svært god jobb. Alle Demokratenes ledende politikere er sterkt venstreorienterte; Harris var en ut fra hennes stemmegivning i Senatet før hun ble visepresident å dømme en av de mest venstreorienterte senatorene noensinne, og visepresidentkandidat Waltz har også gitt uttrykk for sterkt venstreorienterte synspunkter (Walz har også en soft spot for Kina). Den økonomiske politikken som ble lagt frem på landsmøtet var altså sterkt venstreorienterter, men det må vel en økonomisk politikk være i dag for at den skal få oppslutning blant velgerne; også Republikaner har en sterkt venstreorientert økonomisk politikk. Men Demokratenes strateger hadde altså åpenbart klart å maskere partiets egentlige profil slik at den ikke sto klart frem for velgerne.
USA er verdens viktigste og rikeste land, det som skjer der har en kolossal innflytelse på det som skjer i resten av verden, og når man da har to så elendige alternativer har vi vanskelig for å finne på noe annet å si enn «Gud hjelpe oss!»
.
.
.
.
Jon Stewart Roasts Democrats for DNC Hypocrisy…
«Trump will sell this country for a dollar»
https://www.youtube.com/shorts/psWAgEsAxyY
Alexandra Ocasio-Cortez som mulig presidentkandidat:
Gullstandards kommentar om Alexandra Ocasio-Cortez
«Put you all back in chains»
https://www.youtube.com/watch?v=5gII8D-lzbA
Podcast: OL
I denne podcasten snakker sportsfanatikerne Magnus og Vegard om diverse problemstillinger knyttet til det nylig avsluttede OL i Paris.
Visepresident (?) Tim Walz
Som sin visepresidentkandidat valgte Kamala Harris Minnesotas guvernør Tim Walz. De fleste kommentatorer holdt en knapp på at hun ville velge Josh Shapiro, og valget av Walz kom som en stor overraskelse på de fleste. Men Shapiro er jøde og ikke en sterk motstander av Israel, og en mulig grunn til at han ikke ble valgt var at Harris ikke ville å skremme anti-jødiske velgere fra å stemme på Demokratene.
I motsetning til de fleste andre politikere på toppnivå er Walz ikke jurist. Han har en relativt bred erfaringsbakgrunn, han har vært lærer og han har vært fotballtrener. Når Harris valgte ham var han guvernør i Minnesota, og før det var han medlem av Kongressen. De aller fleste har oppfattet han som en trivelig kar.
Han har også tjenestegjort i det militære, men det ser ut som om han har fremstilt sine meritter der noe mer ærefullt enn det er grunnlag for. Vårt inntrykk er dog at dersom politikere lyver om viktige ting så spiller det ingen rolle for velgerne; dersom de derimot lyver om mindre viktige ting (utroskap, bostedadresse, unøyaktigheter i regnskaper, etc.) så kan det ha store konsekvenser.
Walz er smart, men på en litt annen måte enn Republikanernes visepresidentkandidat JD Vance; Vances form er mer akademisk, Walz´ form er mer folkelig. Det skal bli meget underholdende å se disse to i en duell.
Som politiker er nok Walz svært venstreorientert. Den kanskje mest venstreorienterte guvernøren i USA er Californias Gavin Newsom som har ført en politikk som har vært en katastrofe for California, og Walz, som enkelte hevder er Newsoms politiske, men mer folkelige, tvilling, kan vise til et tilsvarende rulleblad for Minnesota. Walz har i stor grad støttet woke-hysteriet; han har motarbeidet fossilt brensel (olje, bensin, diesel); han har gått inn for store offentlige utgifter, men det offentlige tilbudet har ikke vært spesielt godt; og under hans lederskap har kriminaliteten vært stor.
Walz viste seg å være svært tolerant overfor de svært ødeleggende opptøyene som fulgte i kjølvannet av drapet på George Floyd i 2020. Han burde ha innkalt Nasjonalgarden for å stanse opptøyene umiddelbart etter at de begynte, men han somlet og det gikk flere dager før situasjonen roet seg og ødeleggelsene opphørte.
Men det er mer. En kommentator skrive følgende om utviklingen i Minnesota etter at Walz ble gjenvalgt i 2022: Walz har «established Minnesota as a mecca for abortion and a home for “trans refuge.” Minnesota “prohibits enforcing of out-of-state subpoenas, arrest warrants and extradition requests” and “bars complying with court orders elsewhere to remove children from their parents’ custody for getting gender affirming care.”» (frontpagemag, link nedenfor).
Vi presiserer det siste punktet: Walz´ syn er at barn skal ha rett til å få utført såkalt kjønnkorrigerende operasjoner også i tilfeller hvor bare én av foreldrene samtykker i dette.
Newsweek skriver om dette at Walz «has a legislative history of supporting the rights of transgender minors and gender-affirming care, …
In April 2023, Walz, who has been the state’s governor since 2019, signed a Minnesota law aimed at protecting the rights of the LGBTQ+ community to access and receive gender-affirming health care—which can include a range of medical procedures and care such as surgery and puberty blockers—without intervention of out-of-state laws. …
The law says court orders «for the removal of a child issued in another state solely because the child’s parent or guardian assisted the child in receiving gender-affirming care in this state must not be enforced in this state,» with many referring to this as a «Trans Refuge» law. It prohibits the extradition of out-of-state individuals for receiving legal case in Minnesota.
It also states if a child has been abandoned or their safety is at risk, or they are unable to obtain gender-affirming care, the «court of this state has temporary emergency jurisdiction.» …
In addition, Walz banned conversion therapy for children and vulnerable adults.» (link nedenfor)
(Vi skyter dog inn at vi støtter Walz´ syn når det gjelder kvinners rett til selvbestemt abort.)
Walz er imot ytringsfrihet; han sier at man ikke har noen rett til å spre misinformasjon: «… There is no guranatee to free speech on misinformation or hate speech and especially around our democracy …» . (link til rumble nedenfor).
Et svært viktig poeng er at Walz er Kina-venn. Etter at han var ferdig med college tok han en lærerjobb i Kina, og senere startet han et firma som arrangerte studieopphold i Kina for amerikanske studenter: Educational Travel Adventures, Inc. Firmaet var virksomt i om lag 20 år. Etter at Walz giftet seg dro han og fruen på bryllupsreise til Kina, og frem til 2003 tilbrakte paret hver sommer i Kina; han har uttalt at han aldri har blitt så godt behandlet noe sted som han ble behandlet i der. Walz hadde også jevnlige møter med tjenestemenn i Kina også etter at han ble valgt inn i Kongressen i 2007. De som sørget for at han ble så godt behandlet var selvfølgelig de kinesiske myndigheter; kommunistisdiktaturer har for vane å finne unge politiske talenter, gjøre stas på dem og dyrke dem i håp om at de en gang senere i livet får en viktig stilling.
Walz uttalte i 2016 at «I’ve lived in China, and as I’ve said, I’ve been there about 30 times … I don’t fall into the category that China necessarily needs to be an adversarial relationship. I totally disagree.»
Walz er altså sterkt venstreorientert, og har et godt forhold til kommunistdiktaturet Kina. Hvordan dette vil slå ut under visepresident Walz dersom Kina gjør alvor av sin sabelrasling overfor Taiwan kan man bare lure på.
Politisk sett virker Walz som et langt mer tvilsomt kort enn republikanernes visepresidentkandidat. Begge er ille, men på litt forskjellige måter: Vance er svært religiøs og er en sterk tilhenger av statlig styring, Walz er svært sympatisk innstilt overfor et kommunistdiktatur og er en sterk tilhenger av statlig styring.
Kandidatene er Trump, Vance, Harris, Walz. To av dem er ikke spesielt smarte, to av dem er nokså intelligente, men på forskjellige måter, og begge de to som er nokså smarte er sterkt imot individuell frihet; Vance på et religiøst grunnlag og Walz på et sosialistisk grunnlag.
Her er det absolutt ingen kandidater vi på noe som helst vis kan støtte.
.
.
.
.
https://www.newsweek.com/tim-walz-policy-transgender-minors-explained-1937598
Podcast: aktuelle politiske saker
I denne podcasten snakker Magnus og Vegard om noen aktuelle politiske saker fra USA, Storbritannia og Norge.
Podcast: Midtlivskrisen …
I denne podcasten diskuterer Magnus og Vegard midtlivskrisen og velferdsstaten.