Hva bør skje med Putin?

Det er grusomt å se bilder av byer i Ukraina tatt før og tatt etter Russlands angrep/invasjon. Her har man et land som ser ut til å være velstående og sivilisert og fredelig, og så kommer et russisk fullskala militært angrep, et angrep som også rammer et stort antall sivile mål, angrep som bokstavelig talt legger store deler av store byer i grus. Dette er grusomt å se (link nedenfor). Noe man ikke ser like tydelig, men som er enda verre, er selvfølgelig det store antall mennesker som er blitt drept og skadet. De store flyktningestrømmene kan man se; millioner av mennesker forsøker å komme seg unna angrepene. Dette er også helt forferdelig. 

Russlands angrep på Ukraina har ingen plausibel forklaring i det hele tatt. Ukraina har aldri vært en trussel mot Russland, og selv hvis Ukraina skulle bli medlem av NATO og EU ville det heller ikke være noen trussel mot Russland. 

Ukraina har et ønske om å bli med i NATO, som er en ren forsvarsallianse. Putin sier han fryktet at dersom NATO vokser og kommer så nær Russlands grenser vil dette utgjøre en trussel for Russland. Men Russlands angrep bare bekrefter at det ville vært en positiv ting for Ukraina å være med i NATO. Det beste Putin kunne gjort for å hindre at Ukraina bli med i NATO var ikke angripe Ukraina, og å forsikre alle naboland om at Russland vil respektere disse landene suverenitet og disse landets grenser. Putin har de siste årene gjort det stikk motsatte. 

Ukraina er selvfølgelig ikke et fullstendig fredelig og sivilisert lykkeland. Ja, det har vært noe korrupsjon i Ukraina, men korrupsjonen der er langt langt mindre enn den er i Russland. Putin har gjort Russland om til et aggressivt, ekspanderende diktatur – Putin har da sluttet seg til klubben av historiens verste diktatorer, en klubb som har medlemmer som Lenin, Stalin, Mao, Hitler og Pol Pot.

En diktator opererer dog ikke alene. For at en diktator skal kunne sitte ved makten og utøve makten over tid må han ha betydelig oppslutning i befolkningen. Når han mister oppslutningen blir han kastet, noe man for eksempel tydelig kunne skje i Romania i 1989 da Ceausescu plutselig mistet makten og ble avsatt og henrettet etter en militær standrett på lavt nivå. (De som dømte Ceausescu var underoffiserer, og Ceausescu ble dømt og henrettet etter en militær rettssak som bare varte noen minutter.) 

Putin var populær i Russland, og han hadde stor oppslutning. Han ble valgt til president en rekke ganger og har reelt sett sittet ved makten i mer enn 20 år. Selv om han ledet et undertrykkende regime, et regime som innskrenket ytringsfriheten, satte opposisjonelle i fengsel, drepte og på andre måter uskadeliggjorde plagsomme journalister, beriket seg selv og sine venner i en enormt omfang gjennom rent korrupsjon, hadde han stor oppslutning ikke bare i Russland, men også i visse kretser utenfor Russland. 

Vi nevner bare ett typisk eksempel på denne beundringen: Bjørn Nistads biografi om Putin med tittelen Russlands redningsmann: en politisk biografi om Vladimir Putin (2016). Nistad er akademiker, har en doktorgrad i russisk historie, og er – eller var? – fast skribent på document.no. Omtalen av boken på en nettbokhandel inneholder blant annet følgende: 

«Biografien tegner et bilde av Russlands president, Vladimir Putin, som politisk leder. Den forklarer hvordan Putin er blitt den lederskikkelsen han er i dag, hvilke verdier han har og hvorfor det store flertall av den russiske befolkning støtter ham. Boken tar ikke bare for seg hva Putin har gjort som president og statsminister, men analyserer også hans taler, uttalelser og tv-opptredener, for derved å avdekke hvilket syn Putin har på Russlands utfordringer og hvordan han vil løse disse utfordringene. Gjenopprettelsen av den russiske staten, det økonomiske oppsvinget, bedringen av befolkningens levestandard og den mer selvhevdende utenrikspolitikken Putin har stått for er kontrastert med det politiske og økonomiske kaoset og de utenrikspolitiske ydmykelsene det postkommunistiske Russland opplevde på 1990-tallet…». 

Noen vil kanskje si at «Ja, la Putin få Ukraina så får vi fred i vår tid». Men det var akkurat dette Vestens ledere sa etter at Hitler gikk inn i Tsjekkoslovakia i 1938. (SNL: «Münchenavtalen ble inngått mellom Frankrike, Italia, Storbritannia og Tyskland, representert ved statslederne Édouard Daladier, Benito Mussolini, Neville Chamberlain og Adolf Hitler. Avtalen slo fast en avståelse av de sudettyskeområdene i Tsjekkoslovakia til Tyskland … i 1938»). Men Hitler var ikke fornøyd med bare Tsjekkoslovakia, han ville ha mer. Det er all grunn til å tro ut i fra Putin personlighet og historie at han vil utvide Russlands territorium enda mer etter å ha innlemmet Ukraina i Russland. Som kjent har Putin annektert Krim, han har gått inn i Georgia, og han har før invasjonen kriget i de østlige delene av Ukraina.

Men hovedpoenget for denne kommentaren er hva som bør skje med Putin nå. (Vi har tidligere gitt uttrykk for et håp om at han vil bli avsatt av sine egne som den beste løsningen på kort sikt. )Enkelte har hevdet at man bør finne en utvei en mulighet for Putin til å redde ansikt slik at han kan avslutte krigen raskest mulig. Vi sitter et par overskrifter:

«Norsk general: – Kan være strategisk klokt å skape en bakdør for Putin».

«To end Russia-Ukraine tensions, Vladimir Putin needs a way to save face».

«- Vesten må finne en løsning som gjør at Putin kan redde ansikt. Frps Christian Tybring-Gjedde støtter ikke den samlede norske fordømmelsen av Russland … Den ofte frittalende og omstridte Frp-politikeren sier til Klassekampen at han mener Vesten nå må hjelpe Putin å redde ansikt.» (Denne artikkelen fra Dagbladet er gammel (fra 2014), men vårt poeng er holdningene som kommer til uttrykk. )

Det som bør skje med Putin er følgende (dersom han ikke blir avsatt av sterke russiske aktører som ved en slik ansettelse avslutter krigen): Russland og Putin bør påføres et knusende militært nederlag. Dette kan bli vanskelig siden Ukraina ikke er med i NATO, men dersom Russland utvider krigen til NATO-området bør NATO svare med den militære styrke som er nødvendig for å vinne krigen. 

Dersom man gir Putin mulighet til å avslutte krigen og å redde ansikt vil dette bør bare føre til at han og hans fremtidige likemenn – aggressive diktatorer andre steder i verden – vil få et signal som sier at de kan angripe og ikke måtte lide så veldig store negative konsekvenser for sine aggressive handlinger uansett hvordan det går. 

En krig – vi snakker her om forsvarskriger, kriger som føres mot en som har angrepet oss – bør føres slik at man først angriper militære mål, deretter strategiske mål, deretter politiske mål, og til slutt sivile mål,og dette bør forsatte inntil motparten overgir seg. Krigen bør fortsette inntil det kommer en betingelsesløs kapitulasjon. Det var slik Vesten gjennomførte annen verdenskrig overfor Tyskland og Japan, og dette var den riktige måten å gjøre det på; denne krigen knuste nasjonalsosialismen i Tyskland og den keiserdyrkende nasjonalismen i Japan. Begge disse landene ble sterke nasjoner i årene etter krigen. 

Hvis Putin ikke begår selvmord eller blir drept av sine egne bør han etter at krigen er avsluttet tas til fange av militære styrker, forhøres og henrettes. Han bør ikke bli utsatt for en rettssak – rettssaker etter kriger mot høytstående militære og politiske ledere blander sammen de to helt ulike fenomenene krig og kriminalitet, noe som er en grov feil. En rettssak skal også avgjøre om den tiltalte er skyldig, men i dette tilfellet er det ingen tvil om at Putin er skyldig. 

Så og si alltid er det slik at det eneste som kan skape fred er et knusende militært nederlag for den aggressive parten. Denne krigen er startet av Putin og hans menn, men det vil ikke vært mulig å starte en slik krig uten at Putin hadde bred støtte i befolkningen. Russland bør påføres et så stort militært nederlag at de kapitulerer og jo før dette skjer, jo mindre blir skadene for sivilbefolkningen i Russland. 

Men vårt største håp er som sagt at Putin blir avsatt av sine egne og at de som overtar avslutter krigen. 

Og vi vil bare gjenta at vi synes at det som skjer nå i Ukraina er grusomt, det er hjerteskjærende. Dette skjer fordi Putin ønsker å utvide Russland. Som nevnt over det han anfører som begrunnelse – at Ukraina er naziinfisert, at russere trakasseres i Ukraina, og at Ukrainas vestorientering kan true Russland militært, har ingen plausibilitet. Hvis det er noe Putin og makthaverne i Russland frykter så er det et fritt Ukraina, de frykter at den noe større friheten som finnes der skal spre seg inn i Russland. 

Vi har nedenfor linket til en artikkel fra Den norske Helsingforskomite som gir noe mer informasjon om tilstanden i Ukraina, og anbefaler den. 

Ceausescu 

Den norske Helsingforskomités artikkel er å finne her: 

https://www.nettavisen.no/nyheter/norsk-general-kan-vare-strategisk-klokt-a-skape-en-bakdor-for-putin/s/12-95-3424254257

https://www.dagbladet.no/nyheter/vesten-ma-finne-en-losning-som-gjor-at-putin-kan-redde-ansikt/61461451

https://www.nbcnews.com/think/opinion/end-russia-ukraine-tensions-vladimir-putin-needs-way-save-face-ncna1288112

https://www.haugenbok.no/russlands-redningsmann/nistad-bjorn-d/9788279903093

Her er bilder av byer i Ukraina før og etter krigen: https://www.google.com/search?client=safari&hl=no&sxsrf=APq-WBsqEp3C-b4mYGrUguXtEmTfFlynbg:1647155264981&q=photos+ukraine+before+and+after+war&tbm=isch&chips=q:photos+ukraine+before+and+after+war,online_chips:kharkiv+ukraine:G8P1mWTD6lw%3D&usg=AI4_-kQ-0scGa2pUZgeylhzFOjzpJ3DO3A&sa=X&ved=2ahUKEwjw3dXDw8L2AhUEQ_EDHZI5Aa0QgIoDKAF6BAgWEAw&biw=1756&bih=1237&dpr=2

En ny verden?

«Russland har innledet en krig i en skala vi ikke har sett i Europa siden andre verdenskrig, sier Natos generalsekretær Jens Stoltenberg. Fredag møttes Nato-landenes utenriksministre i Brussel for å diskutere utviklingen i Ukraina, en drøy uke etter at russiske styrker invaderte landet. – Vi står sammen med det ukrainske folk og landets demokratisk valgte regjering, og vi ber president Putin om å stanse denne krigen, trekke alle sine styrker ut av Ukraina og i god tro slutte opp om diplomati, sa Stoltenberg da han åpnet møtet.» (e24). 

Vi slutter oss til det som er sagt i avsnittet over. At Putin reelt sett er en diktator og at Russland reelt sett er et diktatur selv om Putin har stor oppslutning i befolkningen, er noe vi har sagt i lang tid. At Putin har ønsket å underlegge seg en rekke land som tidligere lå under Sovjetunion er et velkjent faktum. Tidligere har disse forsøkene på å utvide Russlands sfære skjedd på en nogenlunde subtil måte, noe vi har beskrevet i tidligere kommentarer her på Gullstandard og på DLFs nettside. Men denne gangen skjedde det annerledes: Putin iverksatte en fullskala militær invasjon av Ukraina. 

Dessverre har så og si alle politiske ledere i Vesten, i fullt samsvar med ønskene og verdiene til de befolkningene som har valgt dem lede sine land, mer eller mindre bevisst ønsket å se bort fra da fakta som viser hva slags leder Putin var og er på hva slags regime Russland er blitt (utbredt korrupsjon, undertrykkelse av opposisjonelle, endog drap på plagsomme journalister og opposisjonelle). Denne unnvikelsen har ført til at Vestens militære styrker er svake, og at Vestens energipolitikk (det grønne skiftet) har resultert i at flere land i Vest-Europa er blitt avhengig av russisk energi (primært gass). 

Men krigen som Putin satt i gang for par uker siden har muligens ført til en ny orientering i de fleste land i Vesten – og ikke bare i Vesten. 

FNs generalforsamling vedtok med overveldende flertall å fordømme Putin angrepskrig mot Ukraina. 141 land stemte for, 35 avsto og bare 4 land stemte med Russland: Disse var Hviterussland, Nord-Korea, Syria og Eritrea. Blant de landene som avsto fant vi Kina, Cuba, Nicaragua, og Bolivia, land som ofte er blitt regnet Russlands allierte, men som denne gangen ikke ville være med på å fornekte helt åpenbare fakta. 

Også på det kulturelle områder er det mange som nå reagerer mot Russland: Kulturarrangementer i Vesten som involverer russiske kunstnere avlyses, viktige sjakkturneringer som skulle foregått i Russland er flyttet til andre steder, den internasjonale olympiske komité har nå endelig bestemt seg for å utestenge russiske idrettsfolk som er blitt tatt i doping, etc

Som vi har nevnt tidligere er Russlands økonomi i en svært dårlig forfatning; for eksempel er Russlands BNP kun 75 % av Texas´ BNP. Rubelen står nå på 80 % av en amerikansk penny og er i fritt fall. 70 % av Russlands oljeeksport er frosset (zerohedge), JP Morgen regner med at russisk økonomi i løpet av kort tid vil krympe med cirka 35 % (breitbart). 

Russland har om lag 630 milliarder $ i utenlandske reserver, men det er lite sannsynlig at Putin kan benytte seg av dem med det første (zerohedge). 

Eksperter forutser at russisk olje- og gassproduksjon har nådd toppen og at produksjonen vil krympe i årene fremover. Dessuten har nå alle de store oljeselskapene – BP, Shell, Mobil, Exxon, mfl. – flere trukket seg ut av Russland. De store russiske oljeselskapene – Lukeoil. Gazprom, Rosneft, m.fl. – har mistet store andeler på markedet på Londonbørsen. 

Tyskland har bestemt seg for å redusere sitt forbruk av gass fra Russland og leter etter andre leverandører, blant dem Israel. Det er også mulig at Tyskland vil åpne sine gamle kullkraftverk og sine gamle atomkraftverk. Det virker som om det grønne skiftet er satt på vent, noe som er en veldig god ting. 

Putin aggressive krig mot Ukraina har altså samlet Europa på flere måter. Det skulle ikke være problemer med å akseptere ukrainsk medlemskap i både NATO og EU, selv om det vil være en politisk taktisk feil å ta dem inn nå over natten slik enkelte høres ut til å mene i dag. Det ser også ut til at både Sverige og Finland ønsker å gå inn i NATO (noe vi har nevnt tidligere). 

Også Biden-fløyen i amerikansk politikk ser ut til å være kraftig svekket. Noe av det første Biden gjorde etter at han ble president var å avvikle USAs selvforsyning av energi, noe som var oppnådd under president Trump. En styrking av energiproduksjon i USA ville også ført til at Europa kunne være mindre avhengig av energi fra Russland, men Biden satte altså en stopper for dette. Biden har også sagt Nei til Keystone-rørledningen (som skulle føre gass fra Canada til Texas), og den rørledningen som skulle føre gass fra Israel til Europa via Hellas (thenationalnews).

Så det virker som om Putin angrep på Ukraina har svekket Russland, har svekket Putin, Har svekket tilhenger av de grønne skiftet, og styrket den mer velstandapositive fløyen i Vesten, noe som kan gi oss både mer energi/sikrere energiforsyning, og et sterkere militært forsvar. . 

Krigen i Ukraina er forferdelig for Ukraina og de mange sivile som blir skadet, drept eller som mister mye av det de eier. Hvordan krigen vil utvikle seg er vanskelig å si. Putin kan bli avsatt internt i Russland, eller han kan ha så stor oppslutning at krigen vil fortsette i lang tid. Men per i dag ser det ut til at kreftene utenfor Russland står i stor grad samlet mot Putins regime, Noe som altså er uttrykk for en kraftig nyorientering fra Vestens side. 

Hadde Putin ført krigen på en mer subtil måte – for eksempel slik han kjørte den i Georgia og i de østlige provinsene i Ukraina før dette fullskala-angrepet som kom for et par uker siden – ville denne samlingen av positive krefter utenfor Russland neppe har funnet sted. 

Men vil dette virkelig føre til en fundamental endring i Vesten? Neppe. For å få Vesten over på en bærekraftig kurs må de fundamentale ideer som dominerer i vesten endres. Dagens utbredte kollektivisme, motstand mot individuell frihet, den store entusiasme for politisk strying, selvoppofrelse som etisk ideal må byttes ut med individualisme, rasjonalitet, individuell frihet, og rasjonell egoisme som etisk ideal. Og dit er det dessverre fortsatt en lang vei selv om det blir mer og mer opplagt at de verdier som dominerer i dag både har ført til russisk aggresjon og til et grønt skifte som er svært ødeleggende for alle vanlige mennesker. Så en ny og bedre verden Vil nok fortsatt vente på seg en god stund til. Det vi kan håpe på på svært kort sikt er at krigen i Ukraina snart vil være over. Og det som kan få den til å ende raskest mulig er at Vesten viser en kolossal militær og moralsk styrke uten direkte å blande seg inn i krigen. 
.

.

.

.

https://e24.no/internasjonal-oekonomi/i/7dM1dw/siste-nytt-om-krigen-i-ukraina?pinnedEntry=938

https://www.zerohedge.com/crypto/70-russian-crude-trade-frozen-surgut-again-fails-sell-any-urals-big-tenders

https://www.breitbart.com/economy/2022/03/03/j-p-morgan-says-russian-economy-will-shrink-35-in-second-quarter/

https://www.zerohedge.com/markets/us-bans-transactions-russian-central-bank-freezing-nearly-half-russias-630bn-reserves

https://www.thenationalnews.com/weekend/2022/02/11/why-biden-turned-off-support-for-mediterranean-gas-pipeline-from-israel/

Krigen i Ukraina

Krigen i Ukraina er over. De russiske styrkene, som startet invasjonen 24. februar, møtte hardere motstand enn de fleste forventet, men etter noen få dagers fullskala krig må man kunne si at Russland vant krigen. Putin har satt inn nytt regime i landet, et regime som er lojalt mot Russland; Putin har åpenbart ikke ønsket at Ukraina skal bli en del av Russland. Ennå. 

Det vi skisserte i avsnittet over er ett mulig scenario. Et annet scenario er som følger: Putins invasjon av Ukraina førte til så mye protester over hele verden, og også i Russland, og så mye sanksjoner fra de vestlige land: utestengelse fra idretts-arrangementer, utestengelse fra handel, frysing av russeres eiendommer i utlandet, vanskeligheter med å benytte internasjonale banktjenester og så videre, at protestene mot Putin i Russland ble så sterke at sterke krefter i Russland sørget for at Putin ble avsatt. Krigen ble avsluttet og Ukraina ble igjen et selvstendig land, dog et land som ble påført enorme ødeleggelser under krigen.

Enkelte overfladiske kommentator har hevdet at dette var en helt meningsløs krig fra Russlands side. Tvert imot: krigen var helt logisk sett fra Putins ståsted. Mange har i de siste dager referert til Putin uttalelse om at Sovjetunionens sammenbrudd var en av de store katastrofer i verdenshistorien, og hans ønske om å gjenopprette Sovjets eller Russlands maktposisjon, en maktposisjon som forsvant nærmest over natten da Sovjetunionens kommunistiske regime brøt sammen for omtrent 30 år siden. Et annet viktig element for Putin er hans frykt for den friheten som fantes i Ukraina. Denne friheten var ikke stor, men den var større enn den er i Russland, og den var langt større enn det Putin regimet kunne akseptere. Det han fryktet var at denne friheten kunne spre seg inn i Russland og ødelegge hans visjon for Russland som en gjenreist stormakt under hans og hans medsammensvornes regime. Det er også slik at Ukraina i en periode var en del av Sovjetunionen, og Putin vil ha denne altså tidligere delen av Sovjetunion tilbake.

Både Russland og Ukraina er nokså korrupte land, men jo mer frihet det er i et land jo enklere er det å bekjempe korrupsjon. Også på grunn av dette har Putin, som leder et gjennomkorrupt diktatorisk regime, god grunn til å frykte den noe større friheten som tross alt finnes i Ukraina. 

Som en slags ytterligere begrunnelse for ønske om å få kontroll over Ukraina har Putin hevdet at dagens ledere i Ukraina er nazister. Men dette er den beskyldningen de venstreorienterte slenger ut mot alle som har et annet politisk syn enn de selv har og som ikke vil marsjere i takt, så dette er ikke noe å legge noen spesiell vekt på. 

De fleste av de noenlunde realistiske kommentatorene har trodd at Putin ville gå frem på en helt annen måte enn denne fullskala russiske invasjonen viste. De hadde trodd at Putin ville henvise til at russere ble trakassert og dårlig behandlet i områder i Ukraina, og at Russland da vil sende inn mindre grupper med soldater for liksom å hjelpe de utsatte russerne, og at han på denne måten da ville få gradvis større kontroll over landet. Men det gjorde han ikke, det han gjorde var å kjøre en fullskala invasjon, han satte i gang en type krig som vi ikke har sett i Europa siden 1939 da Tyskland gikk inn i Polen. Mange trodde at denne type krig med åpen invasjon med et stort antall soldater, stridsvogner, flyangrep, bombing, etc., aldri mer ville skje i Europa. Daily Mail brukte følgende overskrift lørdag 26/2 over et fotografi av ukrainske soldater i forsvarsstilling på en hovedvei midt i Kiev: «Sight you never thought you’d see in a modern European capital». Men dessverre; Vesten har ikke ført en politikk som har redusert eller eliminert farene for alvorlig krig. 

Noen har også hevdet at Putin må ha blitt gal siden han har satt igang en slik invasjon. «We are not dealing with a sane person’: Former Russian oil tycoon Mikhail Khodorkovsky who was imprisoned for a decade by Putin says Russia’s president has ‘gone mad’ after he ordered the invasion of Ukraine» (kilde Daily Mail, link nedenfor).

«Gal» er i slike sammenhenger et meget vidt begrep. Det som sannsynligvis har skjedd er at Putin har undervurdert den ukrainske motstanden, og han har undervurdert effekten av de internasjonale tiltakene mot Russland. Antakelig er han omringet av ja-mennesker slik diktator ofte er, og han har derfor i liten grad møtt motforestillinger når han har diskutert sine planer med sine rådgivere og sine generaler. Antakelig har også corona-tiltak forsterket Putin isolasjon. Dette viser også viktigheten av at man har alternative synspunkter tilgjengelig, at man har en åpen presset, at man har åpne diskusjoner mellom deltagere med forskjellige synspunkter på radio TV og i avisene slik at en bredde av synspunkter kan komme frem. Slik har man ikke i diktaturer; selv om Putin formelt er valgt til sine verv som president eller statsminister i flere mannsaldre, virker det sånn, er han reelt sett en diktator. Putin er dog valgt en rekke ganger, og han har betydelig støtte i befolkningen. 

Vi tillater oss å sitere noe vi skrev om Putin og Russland for ti år siden: «Den russiske kulturen er sterkt irrasjonell, kollektivistisk og nasjonalistisk, og det å da tro at frihet – reell, individuell frihet – vil kunne slå rot der med det første, er alt for optimistisk. Det russiske folk har i lang tid støttet diktaturer; tsarens diktatur, så det kommunistiske diktatur, og nå stemmer de reelt sett for å innsette Putin som tsar. Det meste vi kan håpe på i denne omgang er at dette ikke vil ramme andre enn dem selv.»

Og her er noe vi skrev i 2006, da er det også var en viss uro mellom Russland og Ukraina: «…. Ukraina bør bli med i NATO fortest mulig. Jo sterkere Ukraina og dets allierte vil være, jo mindre er sannsynligheten for krig. Uansett regner vi med at det blir en del sabelrasling i de kommende dager, men vi håper intenst at en krig unngås. Men da må Vesten klart støtte Ukraina.»

Noen har hevdet at det selvfølgelig er Vesten og USA som er skyld i krigen. De har hevdet at NATOs ekspansjon nærmere og nærmere Russland etter kommunismens fall i 1990 har ført til at Russland reelt sett har fryktet en invasjon fra Vesten. 

Men grunnen til at disse landene har ønsket å gå med NATO er et ønske om å alliert hjelp dersom Russland skulle angripe dem – disse landet var jo okkupert av Russland/Sovjet i en lang periode etter annen verdenskrig, og de fikk først selvstendighet etter Sovjets sammenbrudd omkring 1990. Putin har altså fryktet at NATO skulle trekkes inn dersom han angrep et av Russlands naboland. Putin vet selvsagt at NATO og Vesten aldri ville angripe Russland. Ja, Russland er blitt angrepet tidligere – av Napoleon i 1812 og av Hitler i 1941. Det er ingen saklig begrunnelse for å tro at noen tilsvarende invasjon av Russland skulle komme igjen.

Vi bør også huske på at i de siste 10-15 årene har Russland ekspandert: Putins regime gikk inn i Georgia i 2008, de annekterte Krim i 2014, og de har også tidligere stått bak militære aksjoner i noen av Ukrainas østlige provinser. 

Det er også et par andre viktige grunner til at Putin har våget å gjøre dette nå. For det første er spesielt Vest-Europa avhengig av Russland. I størst grad gjelder dette Tyskland, som har ført en idiotisk energipolitikk: det grønne skiftet. Pålitelige energikilder som kjernekraft og atomkraft er lagt ned og i stedet har man satset på vindkraft og solenergi, energiformer som er svært lite egnet i Europa og man er da blitt avhengig av å kjøpe gass – og den som har levert gassen, det er Russland. 

Europas avhengighet av russisk energi har gjort at reaksjoner mot Putins tyranniske fremferd både i og utenfor Russland de siste 10-15 årene er blitt møtt med relativt svake reaksjoner fra Vesten. 

Dette ser vi også i de tiltakene som er i ferd med å bli innført nå: Russland skal utsettes for en rekke forskjellige tiltak, men de innebærer ikke at Vest-Europa skal slutte å kjøpe energi fra Russland. Dette er noe som ville rammet Russlands økonomi sterkt, men uten russisk energi vil mange vesteuropeere fryse. 

Med i dette bildet er at USAs president Joe Biden heller ikke vil øke energiproduksjonen i USA for å kunne bidra til energiforsyningen både til USA og Europa, for eksempel er han fortsatt innstilt på å ikke fortsette utbygging av Keystone-rørledningen. 

Men når vi nå nærmer oss slutten: Det viktigste poenget er kanskje følgende; Militært sett er Vesten ekstremt svakt. Det som tydeligst viste Vestens svakhet er det totale nederlaget for tyrannene i Taliban i Afghanistan for om lag ett år siden. Etter å ha forsøkt å gjøre Afghanistan til et sivilisert land i to tiår, ga da Vesten med USA i spissen opp, og bare trakk alle soldatene hjem. Taper man en stor og viktig krig viser man at man er svak. 

Også hvis vi ser på de andre krigene som Vesten har vært involvert i etter annen verdenskrig så er det vel bare én krig som har endt med en klar seier til Vesten: Falklandskrigen i 1982. Av de andre krigene kan nevnes Korea-krigen som endte uavgjort, Vietnamkrigen som endte med tap, Bay of Pigs-aksjonen som endte med nederlag, Gulfkrig 1 som endte med uavgjort, Gulfkrig 2 som ble ført så inkompetent at det som burde ha vært en seier førte til uavgjort. President Obamas uttrekning av de amerikanske styrkene etter at han ble innsatt som president i 2009 førte til et maktvakuum som igjen gjorde oppblomstringen av IS mulig. Krigen i Midtøsten – mellom Israel og en rekke arabiske/islamske aktører (Hamas, Hezbolla, PLO, Svart september, m.fl ) – har pågått med varierende styrke nærmest kontinuerlig siden 1948 uten at det er noen seier og dermed fred i sikte. Vi kan også nevne NATOs katastrofale innblanding både i Libya og Jugoslavia: begge disse krigene hadde fra NATOs side en slags fornuftig begrunnelse (å hindre massakre av sivile), men de ble så ekstremt inkompetent gjennomført at resultatet ble sterkt negativt både for NATO og for de landene som ble rammet. Vi skyter inn det poeng at det praktisk talt alltid kun er en klar militær seier som gir stabil fred. Første verdenskrig ga ingen klar militær seier, og det kom en ny krig 20 år etter; denne nye krigens påskudd – eller et av dem – var å rette opp det Tyskland opplevde som det urettferdige resultatet fra første verdenskrig. Andre verdenskrig ga en klar militær seier, og det har vært fred i Vest-Europa etter 1945. De kriger som har vært i Europa har foregått i Øst-Europa i det området som Sovjet okkuperte etter 1945; små trefninger i Ungarn i 1956, i Tsjekkoslovakia i 1968, i Polen i 1982, da disse landene forsøkte å løsrive seg fra sovjetisk overherredømme, og selvfølgelig krigen i Jugoslavia etter Titos bortgang (Tito var en sterk mann som klarte å holde Jugoslavia samlet, men når han var borte ble landet etter korte, men grusomme kriger, oppdelt i et halvt dusin mindre land med sterkt ulike kulturer). 

En av hovedgrunnene til at Russland angriper Ukraina nå er at Vesten altså er ekstremt svakt, militært sett. Svært mye ressurser som egentlig burde vært brukt for å bygge opp et sterkt militært forsvar er for å forsvare lands frihet er av Vestens politikere, med stor støtte fra befolkningene i Vesten, blitt brukt på fjas og tull og tøys. 

Ledende offiserer og forsvarspolitikere i USA sier at klimaendringer er en av de største truslene mot USA sikkerhet, og at forsvares oppgave er å tilpasse seg slik at de kan bekjempe klimaendringer. De har også lagt vekt på at forsvaret skal være kjønnsnøytralt. Det norske forsvaret har ansatt åtte personer som skal arbeide med likestillingsspørsmål. Nettavisen brukte følgende overskrift: «Forsvaret ruster opp kompetansen på kjønn og inkludering: Ansetter en hær av kjønnsrådgivere», og skrev blant annet: «Neste år ansetter Forsvaret åtte såkalte «gender-rådgivere». Gender-perspektivet i Forsvaret handler blant annet om hvordan ulike kjønn passer, og kan anvendes, til ulike situasjoner og operasjoner. Disse skal bidra til at Forsvaret blir mer mangfoldig, sier major og talsperson for Forsvaret, Endre Nedberg, på spørsmål fra Nettavisen.» 

Etter vårt syn burde forsvaret satse alle krefter kun på å bli mest mulig slagkraftige. 

Vi avslutte med å gjengi en oppsummering av situasjonen hentet fra den finske venstreorienterte kommentatoren Janne M. Korhonen på Twitter:

«What we see happening in #Ukraine right now is, to put it bluntly, Russian (or more precisely, the Kremlin’s) imperialism. If no other evidence convinces you, I beseech you to read a translation of Putin’s speech yesterday. This has very little if anything to do with NATO, and almost everything to do with Putin’s desire to reinstate the Russian Empire. He has consistently maintained in public that it was a «mistake» to «allow» the former Soviet republics to become independent. What Putin seems to fear the most, rightly so, is that democratic revolution reaches Moscow. Thus, democracy itself is a threat to him. Only after Putin’s blatant 2008 and 2014 breaches of post-World War II convention of not redrawing the map of Europe with a sword did NATO even step up military deployments. Still, the deployments were mostly cosmetic. Democratic, successful countries bordering European Russia are a menace to him personally. They show the Russians an alternative, and can serve as sanctuaries for dissidents that Putin would like to invite for a tea by the window. But in reality, the fact is that NATO has not «enlarged» itself: the fact is that democratic countries close to Russia have wanted to join NATO. I hope you ask yourself: why?” 

Vår konklusjon: Vi frykter at Ukraina er tapt, at Ukraina vil komme inn under russisk hegemoni. Det Vesten bør gjøre er å sette i gang en kolossal militær opprustning slik at Russland ikke går til angrep på flere land. Krefter i både Sverige og Finland har nå ønsket medlemskap i NATO og vi bør støtte dem i dette. Men også viktig er det at Vesten styrker sine egentlige verdier: woke-hysteriet må vekk, de fullstendig meningsløse og enormt kostbare tiltakene for å bekjempe klimaendringer må avskaffes, og ellers bør økonomien som helhet dereguleres, og man bør igangsette en prosess som innebærer at alle offentlige tiltak unntatt politi, rettsapparat og militært forsvar privatiseres. 

Kommer dette til å skje med det første? Neppe. 

Så dette betyr at Vesten kommer til å fortsette i samme løype som de har gjort de siste tiårene og da går vi en meget dyster fremtid i møte. 

.

.

.

.

.

..

https://e24.no/internasjonal-oekonomi/i/ja15Lz/russlands-invasjon-av-ukraina-kort-forklart

https://www.dailymail.co.uk/news/article-10553811/Former-Russian-tycoon-Mikhail-Khodorkovsky-says-Vladimir-Putin-gone-mad.html

https://www.nettavisen.no/nyheter/forsvaret-ruster-opp-kompetansen-pa-kjonn-og-inkludering-ansetter-en-har-av-kjonnsradgivere/s/12-95-3424183985?fbclid=IwAR23SGguJF7_q26X1XQg4epfxy2l4BrTw30B7_RQYMCfXpEZOVTcMy8eiG4

Vi tillater oss å henvise til noen tidligere artikler vi har skrevet om Russland og Ukraina. 

 2012-03-07

http://www.stemdlf.no/node/5126/

 2014-12-08

http://www.stemdlf.no/node/5689/

2006-01-02

http://www.stemdlf.no/node/4167/

Feil fokus, og ikke bare om strømkrisen

Som kjent har strømprisene i Sør-Norge de siste månedene vært svært mye høyere enn de vanligvis har vært. Dette kommer av, som vi har fortalt tidligere, at strømforsyningen i Sør-Norge er koblet opp mot strømnettet i Vest-Europa, og at landene i Vest-Europa (vi snakker her i hovedsak om Tyskland og Storbritannia) i stor grad har avviklet mye av sin kraftproduksjon: en rekke kullkraftverk er lagt ned, og de siste tiårene er innpå 90 kjernekraftverk lagt ned. Som erstatning for den kraftforsyning man tidigere har fått fra disse kraftverkene har man gått over til solkraft og vindkraft. Denne omleggingen har fått navnet «det grønne skiftet». Men solkraft og vindkraft fungerer svært dårlig i Europa fordi det er for lite sol og vind til å drive slike kraftverk på en effektiv måte. 

Når det da i en periode blir kaldt og folk må bruke strøm for å varme opp husene sine, går etterspørselen opp, og når tilbudet er sterkt reduserte på grunn av av det grønne skiftet, et skifte som har som begrunnelse å redde klimaet og/eller å hindre en global oppvarming, en begrunnelse som ikke har noe som helst med virkelighetens verden å gjøre, går prisene i taket. 

Men praktisk talt hele debatten om dette problemet i Norge handler om to ting: Det ene er et krav om at politikerne må gripe inn og sørge for at det blir statlig styring over strømmarkedet, mens det andre handler om hvilke støtteordninger som må til for å løse de enorme problemer som både privatpersoner og bedrifter får på grunn av de høye strømprisene. 

Til det første – ønsket om politisk kontroll – kan man bare konstatere følgende: Strømmarkedet er under total politisk kontroll (bortsett fra i det siste leddet). I Norge er det slik at strømmen føres frem på noe som heter Statnett (og man kan lett gjette av navnet hvem som eier det), så og si alle kraftverkene eies av kommuner, og det er staten som har bestemt at vi ikke skal bruke effektiv energi produksjon – vannkraft, kullkraft, atomkraft –  og heller gå over til en svært ineffektiv energiproduksjon i form av vindmøller. Det er også slik at en svært stor del av det forbrukerne betaler for strømmen er ulike former for avgifter til staten. Det er også slik at Norge for tiden eksporterer mye kraft til Vest-Europa, og denne koblingen av det norske strømmarkedet til markedet i Vest-Europa er politisk bestemt. 

Så, å ønske politisk kontroll av strømmarkedet er å ønske seg noe man allerede har. Det er alltid slik at statlig styring og kontroll på sikt har svært negative effekter. Dessverre opererer folk flest med utgangspunkt i ren ønsketenkning – de tror i dette tilfellet at statlig styring og kontroll kan løse alle problemer. I virkelighetens verden er det dog slik at svært mange av de problemene vi står overfor, ikke bare på dette området, er resultater av nettopp statlig styring og kontroll. 

Men det andre poenget er enda viktigere. Det har vært utallige artikler i avisene og debatter på TV om hva som skal gjøres med de høye strømprisene. Og det eneste som har vært diskutert er ulike type støtteordninger fra staten; først kom ordinger for privatpersoner, men etterhvert kom også ordninger på plass for bedrifter. Man kan si at det som har vært diskutert er i hovedsak kun fordelingen av kostnadene. Dagens ordning er slik at privatpersoner får dekket 80 % (til å begynne med var denne andelen 50 %) av den del av strømregningen man får når prisen overskrider en viss pris per kilowattime. 

Forskjellige aktører som slipper til i pressen krever også andre ting. For eksempel har til og med FrP gått inn for at det skal være en makspris på strøm, et forslag som ikke uventet støttes av venstreorienterte, blant dem skribenten Magnus Marsdal. Nettavisen gjengir Marsdal slik: «Frp har rett: Innfør makspris på strøm». 

Vi vil her bare kort nevne at dette er et fullstendig meningsløst forslag; makspris vil innebære at strømselskapene kan komme i den situasjonen at de ikke får inntekter til å dekke sine utgifter, og da vil de kunne gå over ende og da vil kanskje strømmen blir borte – det er ikke strømselskapene som bestemmer prisen; prisen bestemmes av hvor mye strøm som kraftprodusentene, kraftverkene, forsyner markedet med, og alt etter hvor stor etterspørselen er. 

VG gjengir et annet forslag, et som kommer fra Oslos byrådsleder Raymond Johansen:: «– Det er nok ikke så mange som vet, men Oslo kommune er gjennom vårt 100 prosent eierskap i Hafslund Eco, Norges nest største kraftprodusent, bare Statkraft er større. Det skal vi utnytte ved å gi kundene lavere pris, sier Johansen til VG. Vi [VG] møtte ham og byråd for næring og eierskap i byrådet, Victoria Marie Evensen, i solen utenfor Oslo rådhus torsdag ettermiddag. De planlegger å kutte inntektene de henter ut av kraftselskapet sitt, for å tilby kundene attraktive fastprisavtaler».

Vi kunne sitert flere andre avisoppslag som sier omtrent det samme: at det må innføres ulike typer støtteordninger til forbrukere og bedrifter. Som sagt over, vårt poeng er et annet: Det er så og si ingen som snakker om det som er det reelle problemet. Og det reelle problemet er at produksjonen av strøm er sterkt redusert på grunn av statlige tiltak. 

Det sentrale i en økonomi er produksjon. Dette er ekstremt viktig poeng som ser ut til å være totalt ukjent blant kommentatorer, politikere, journalister og økonomer flest. Vi overdriver kanskje en smule når vi sier at det er totalt ukjent, men det som er opplagt ut i fra det vi har sett i avisene i det siste er at dette er et poeng som ingen legger betydelig vekt på. 

Det som er årsaken til problemene at det er for lite strøm; det som er årsaken til den høye strømprisen er at produksjonen er redusert. Det finnes kun en eneste løsning på dette problemet: produksjonen må økes. 

For å ordne med strømproblemene og de høye strømprisene må produksjonen av strøm øke. Ja, dette er ikke noe som kan ordnes i løpet av noen uker. Men det som må skje er at i første omgang er at de kraftverkene som er nedlagt må rustes opp (hvis det er nødvendig) og settes inn i produksjonen igjen. 

Ja, disse kraftverkene ble erstattet av sol- og vindkraft, men når det er lite sol og lite vind så kommer det ikke noen vesentlig produksjon fra disse, og det er som nevnt dette som er problemet. 

Dette handler fundamentalt sett om hva som er fokus for en økonomisk teori. I denne sammenhengen vil vi legge vekt på at det i hovedsak er to forskjellige grunnsyn her. Det ene er dominert av teoriene til Karl Marx, og den teorien legger hovedvekten på fordeling (av det som allerede er produsert), og all diskusjon om ulike former for støtteordninger til strømkunder er en implikasjon av denne teorien.  

Men det som burde være hovedfokus for en økonomisk teori er viktigheten av produksjon. Den økonomen som i størst grad satte produksjon i fokus, var franskmannen Jean-Baptiste Say. Det at få eller ingen snakker om at løsningen på dette problemet er produksjon illustrerer dessverre at Says teorier står svært svakt i dagens kultur. 

Det sies at de siste Say uttalte før han døde var følgende: «Produsér, produsér, produsér: det løser alle problemer». Det burde være rimelig enkelt å forstå at hvis produksjonen av strøm økte kraftig så ville vi aldri ha opplevd noen strømkrise, og prisene ville ha vært lave. 

Meget kort oppsummert: Vi har høye strømpriser fordi politiske myndigheter har innskrenket kraftproduksjonen på grunn av av et ønske om å hindre det helt fiktive problemet global oppvarming. (For å løse det ikke-reelle problemet global oppvarming har politikerne, med bred støtte i folket, gått inn for å avslutte produksjonen av energi fra kull, olje og gass, og i stedet gått inn for å produsere energi ved hjelp av sol- og vindkraft, og man har ønsket å bruke strøm på stadig flere områder: elektrifisering av sokkelen, at elektriske biler skal overta for bensin- og dieseldrevne biler, at oppvarming av boliger ikke lenger skal skje med ved og kull, osv.). Man har også bygget på en forestilling om at atomkraft er farlig for miljøet, en forestilling som er helt feil.    

Og helt til slutt: Ja, de problemene vi har skyldes at svært få forstår at det er produksjon som er det fundamentale i en økonomi, og at økt produksjon gir økt velstand på alle områder. Økt produksjon og økt velstand vil også føre til at de virkelige miljøproblemene blir mindre – og påstandene om menneskeskapt global oppvarming er lite annet enn rent oppspinn fra ende til annen. .

.

.

.

https://www.nettavisen.no/norsk-debatt/frp-har-rett-innfor-makspris-pa-strom/o/5-95-371817

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/280vKy/eier-norges-nest-stoerste-kraftselskap-ap-raymond-lover-innbyggerne-lavere-stroempris


Er trucker-aksjonen virkelig en «Freedom Convoy»?

Det har vært mye snakk om de kanadiske lastebilsjåførene og deres aksjon mot coronatiltakene de siste ukene. Lastebilsjåførene er blitt omtalt som frihetstilhengere – aksjonen skal være en støtte til mer frihet. Men er det slik?  

Sjåførene protesterer mot de meget frihetskrenkende coronatiltakene: de protesterer mot vaksinepass, de protesterer mot tvungen vaksinering, de protesterer mot lockdown. Alle disse tiltakene er frihetskrenkende, og fortjener å bli møtt med stor motstand. 

VG omtaler aksjonen slik: «Traileropprøret startet som en reaksjon på en ny lov som krever koronavaksinering for å krysse grensen mellom Canada og USA. Demonstrasjonene har siden utviklet seg til en bredere protest mot koronarestriksjoner generelt. I Canada må man fremvise et gyldig vaksinekort for å slippe inn på de fleste steder innendørs, som restauranter, treningssentre og barer, skriver VG.» (sitert fra Resett).

Ikke uventet har venstreorienterte politikere forsøkt å svartmale disse demonstrantene ved å lyve om hva de står for. Her er en Twitter-melding fra statsminister Justin Trudeau fra 2. februar: 

«Today in the House, Members of Parliament unanimously condemned the antisemitism, Islamophobia, anti-Black racism, homophobia, and transphobia that we’ve seen on display in Ottawa over the past number of days. Together, let’s keep working to make Canada more inclusive».  

Trudeau forsøker altså å stemple de som protesterer mot frihetsinnskrenkende coronatiltak som islamofobe, rasister, homofobe, osv. Disse påstandene er rene løgner, men denne tilnærmingen er typisk for hvordan aktører på venstresiden – politikere, journalister, yrkesdemonstranter, mange velgere – opererer overfor de som er uenige med dem. 

En artikkel i Daily Mail gir et annet inntrykk av hvordan disse lastebilsjåførene er: «EXCLUSIVE: Freedom Convoy truckers say Trudeau and North America’s liberal [den korrekte norske oversettelsen av det amerikanske ordet «liberal» er «venstreorientert»] media are falsely demonizing them as ultra-right-wing crazies. And after spending a week in their midst, the Mail’s reporter can only conclude that these peaceful, good-natured protestors are 100% correct about that …».

Daily Mail sier altså at demonstrantene er fredelige og velmenende, og at påstandene om at de er gale («crazies») er en løgn. 

Det er da all grunn til å gå ut i fra at disse lastebilsjåførene i all hovedsak er vanlige, anstendige mennesker, og at formålet med deres protester er godt og riktig. Men kan man si at de fremstår som eller oppfører seg som frihetstilhengere?

Hva er det disse lastebilsjåførenes aksjon består i? De blokkerer grenseoverganger, de blokkerer gater og veier, de blokkerer boområder, de tuter med horn til alle døgnets tider. Dette fører til at folk ikke kommer på jobb, til at varer blir ikke levert til butikkene, støyen fører til at folk blir forstyrret i sine egne hjem. Og dette er en aksjon som ikke bare har vart noen timer, den har nå pågått i mer enn to uker. Denne aksjonen begynte i Ottawa i Canada, men ser nå ut til å spre seg til en rekke andre land i Vesten.  

Her er en Twitter-melding statsministeren sendte ut 8. februar: «Canadians have the right to protest, to disagree with their government, and to make their voices heard. We’ll always protect that right. But let’s be clear: They don’t have the right to blockade our economy, or our democracy, or our fellow citizens’ daily lives. It has to stop.» 

Her har statsminister Trudeau helt rett. For vår egen del vil vi tilføye at de som oppfører seg slik som disse lastebilsjåførerene gjør, de er ikke frihetstilhengere. 

Frihet innebærer retten for individer til å bestemme over seg og sitt, og det inkluderer retten til å være uforstyrret i sitt eget hjem, til uforstyrret å kunne dra på jobben, til å kunne sende sine barn på skolen, til å handle i butikken. Å blokkere gater og veier og å lage støy på en måte som innebærer at slike helt normale og nødvendige aktiviteter blir vanskelig eller umulig, det er ikke i samsvar med noen som helst frihetsideologi. Å forstyrre disse borgernes mulighet til å gå på jobben, handle i butikken, osv. er å krenke deres rettigheter når de over lang tid har brukt gater og veier til vanlig ferdsel. Når folk over lang tid gått på butikken for å handle er det en krenkelse av disses frihet å hindre dem i å gjøre dette.  

Nå hevder disse lastebilsjåførene at de har rett til å protestere. Ja, det er mulig at de ifølge loven har rett til å gjøre disse tingene, men selv om dette er lov betyr det ikke at det er i samsvar med prinsipper som forsvarer individuell frihet – det er jo ikke noe ukjent fenomen at lover i dag krenker frihet.  

En frihetstilhenger vil aldri på eget initiativ krenke andres frihet selv om loven tillater dette,  En frihetstilhenger vil respektere eiendomsretten, selv om loven gir ham adgang til å krenke den. (Vi ser her bort fra tilfeller hvor staten på borgernes vegne gjennom handlinger krenker friheten; frihetstilhengere har da all rett til å benytte seg av frihetskrenkende ordningene som blir innført under slike forhold; f.eks. å nyte godt av offentlige goder som er finansiert av skatter og avgifter.) Det vi snakker om her er konkrete situasjoner hvor den enkelte har et valg: skal han her og nå krenke eiendomsretten eller skal han ikke krenke eiendomsretten – og da må han velge. En frihetstilhenger vil da velge å ikke krenke eiendomsretten

Disse lastebilsjåførene velger derimot å krenke eiendomsretten. Man kan derfor ikke betrakte denne aksjonen som en slags «freedom convoi». De som som regel omtaler lastebilsjåførenes aksjon som en «freedom convoy» er da som regel ikke frihetstilhengere, de er som regel nasjonalkonservative. Blant de aktørene som støtter lastebilsjåførenes aksjon i Norge finner vi de nasjonalkonservative i document.no: «Det sprer seg en reaksjon fra land til land. Trolig vil det komme en frihetskonvoi i USA». 

Som sagt, vi har stor sympati for lastebilsjåførene ønsker om å fjerne frihetskrenkende tiltak, men vi kan ikke støtte den metoden de benytter. 

Disse aksjonene som er kommet i stand først i Canada og så i en rekke andre steder i verden; etter initiativ fra lastebilsjåfører protesterer flere og flere mot tiltak som det er all grunn til å kreve avviklet. Situasjonen nå, spesielt i Ottawa, hvor disse aksjonene begynte, er blitt uutholdelig for borgerne. 

Det er en regjerings fremste oppgave å beskytte borgernes frihet. Ja, alle regjeringer i all land i dag svikter på dette punktet. Men regjeringen har også en annen oppgave og det er å sørge for at samfunnet fungerer, at hver enkelt kan gå på jobben og skaffe seg de tingene han trenger. Dersom det oppstår kaoslignende tilstander, slik det er nå åpenbart har gjort i Ottawa, har regjeringen sviktet grovt. Det første en regjering må gjøre er å hindre at slike situasjoner oppstår. Med hensyn til Ottawa er det nå for sent. Hva bør regjeringen gjøre da? Den bør etterkomme lastebilsjåførenes krav og fjerne de tvangsmessige coronatiltakene. Men dette kommer ikke til å skje med det første. De som sitter regjeringen i Canada, og i alle andre land, er styringskåte personer, og nå har det også gått prestisje i å ikke vike tilbake på de standpunktene de har tatt og de ordningene de har innført. 

Som liberalister vet: Litt innskrenkinger av frihet fører til problemer, disse problemene fører gjerne til enda flere innskrenkninger av frihet og til slutt ender det med en uholdbar situasjon. (Dette er en utvikling som kan ta mange tiår når det gjelder samfunnet som helhet, men i enkelte mindre område kan det gå svært raskt.) Som vi nevnte over: det rette å gjøre for regjeringen er å øke friheten, det vil si å fjerne de tvangsmessig coronatiltakene. Dette kommer også til å skje, spørsmålet er hvor mye ødeleggelser som kommer til å skje før dette blir gjort. 

For kort å oppsummere: Lastebilsjåførenes krav er legitime, måten de markerer dette på er frihetskrenkende. Vi støtter kravene, men vi kan ikke støtte aksjonen. Regjeringen har på alle vis handlet feil også i dette spørsmål. Alle tvangsmessige corona tiltak bør avvikles så fort som mulig – noe som heldigvis er i ferd med å skje i mange land. 
.

.

.

.

.

.

https://www.dailymail.co.uk/news/article-10486483/Canadian-truckers-say-hate-crime-charges-bogus-attempts-make-abandon-protest.html

Noen betraktninger om Vestens forhold til Kina

Kina ble kommunistisk etter en borgerkrig på slutten av 40-tallet. USA, som var den sterkeste aktøren i krigen mot nasjonalsosialismen under annen verdenskrig, og som etter annen verdenskrig bekjempet kommunismens utbredelse både i Europa gjennom opprettelsen av NATO, og i Korea og Vietnam, holdt seg helt utenfor denne borgerkrigen. 

Grunnen til dette var at kommunistsympatiserende rådgivere i det amerikanske utenriksdepartementet fortalte sine overordne politikere at kommunistene kom til å vinne denne borgerkrigen; derfor var det intet poeng i å støtte de nasjonalistiske antikommunistene under Chiang Kai Check. Borgerkrigen endte da med at nasjonalistene søkte tilflukt på en øy utenfor fastlands-Kina, Formosa/Taiwan. Kommunist-Kina har aldri akseptert at Taiwan er et eget land; den dag i dag ønsker lederne i Beijing å få Taiwan lagt under kommunistisk kontroll. Det er per i dag tegn som tyder på at Kommunist-Kina planlegger å overta Taiwan med militær makt. 

(Vi skyter inn her et lite poeng om de mange kommunistsympatiserende rådgiverne i det amerikanske utenriksdepartementet: Den som kjempet hardest mot denne kommunistiske påvirkningen i amerikansk utenrikspolitikk var senator Joseph McCarthy, og vi vet jo hvordan historien har behandlet ham: den som jaktet på forrædere er selv blitt fremstilt som forræder. Heldigvis er også mainstream-historikere nå er i ferd med å finne ut hva som egentlig skjedde: at McCarthy i det store og hele hadde rett.)  

Etter borgerkrigen ble Kina et diktatur under ledelse av kommunistpartiets formann Mao. Som vanlig under kommunismen ble et kolossalt stort antall mennesker drept under diverse utrenskninger og sultkatastrofer som kommunistregimet sto for. Men under høyrebølgen på 80- og 90-tallet ble økonomien i Kina til en viss grad liberalisert, og velstanden steg for store deler av befolkningen. Mange trodde at Kina nå var i ferd med å få et sivilisert regime med en viss grad av individuell frihet. Dessverre viste det seg at denne optimismen ikke slo til. Etter en kort periode med betydelig økning av frihet, spesielt på det økonomiske området, er Kina nå i ferd med ikke bare å stramme til overfor egen befolkning, de strammer også inn den friheten som var å finne i Hongkong etter at de fikk denne kronkolonien tilbake fra britene i 1997; inntil 1997 var Hongkong et område med svært stor frihet og dermed med svært stor velstand. Men viktig for oss i Vesten er at det kinesiske regimet forsøker også å begrense friheten i resten av verden. 

Vi nevnte så vidt høyrebølgen på 80- og 90-tallet, men før dette ble Vesten sterkt påvirket av en ekstrem venstreorientert bevegelse, en bevegelse som skapte mye uro f.eks. i form av streiker og demonstrasjoner, en bevegelse som fikk mange virkelighetsfjerne unge mennesker som medlemmer og sympatisører. Kommunistene var på denne tiden delt i to fløyer; de som underordnet seg Russland/Sovjetunion her i landet var i Norges kommunistiske parti (som nå nærmest er forsvunnet), de som underordnet seg Kina og diktatoren Mao Zedong var i AKP – som nå er blitt til Rødt.

De som sognet til AKP var altså sterkt influert av kommunismen i Kina og spesielt av Mao; på 70-tallet hadde de alltid for hånden et eksemplar av en liten bok kalt Maos lille røde, en samling sitater fra det som ble kalt «Mao Tse Tungs tenkning». Denne bevegelsen hadde så stor innflytelse at til og med den utgave av Arne Næss´ Filosofihistorie, som var obligatorisk lesning for de som skulle ta examen philosophicum på denne tiden, inneholdt et stort kapittel om Mao Zedong [som er en skrivemåte som kom inn etter 70-tallet, før dette var skrivemåten Mao Tse Tung].)

I Norge ble denne bevegelsen først organisert i SUF, senere SUF(ml), senere altså i AKP (ml), og i avisen Klassekampen. Manifestasjonen av denne bevegelsen i dag er partiet Rødt (som i dag har åtte representanter på Stortinget og som ifølge de siste meningsmålinger er landets fjerde største parti). Folkene som var med i AKP (ml) snakket om væpna revvolusjon, de hadde hemmelige sommerleirer hvor deltagerne ikke blir registrert med sine egne navn, og de drev også med våpentrening. De hadde visstnok også utarbeidet lister over hvem av sine motstandere de skulle eliminere når de kom til makten. Det skal sies at dagens Rødt, bla. i sin retorikk, er nokså forskjellig fra AKP i sine glansdager. 

Men denne bevegelsen fantes ikke bare i Norge, det fantes også i alle andre land i Vesten, men så vidt vi vet per i dag så er det bare i Norge at et opprinnelig maoistisk parti har en så stor innflytelse og så mange plasser i landets nasjonalforsamling. Men folk med en fortid i AKP sitter ikke bare i politiske maktposisjoner, de finnes i akademia, de finnes i forlagene, de finnes i avisene, de finnes i NGOer, og så videre.  

Poenget her er at svært mange i sine formative år fikk en positiv oppfatning av Kina og den kinesiske kommunismen. Dette skjedde ikke bare i Norge, det skjedde i alle land i Vesten. 

Mange av de som var involvert i AKP på 70-tallet og lignende bevegelser har selvfølgelig på et vis tatt avstand fra den idiotien de støttet da – men det er som regel noe som henger igjen fra det man var opptatt av da man var ung. Mange har derfor et svært positivt syn på Kina til tross for den undertrykkende og frihetsfiendtlige politikken som Kinas kommunistparti fører i dag.  

Kina og Norge 

I 2010 ble Nobels fredspris tildelt den kinesiske opposisjonelle Liu Xiaobo. De kinesiske lederne likte ikke dette og forholdet til til Norge frøs til is – noe som også hadde negative økonomiske konsekvenser for Norge; Kina er et stort marked for norsk eksport. 

En avtale i 2016 mellom Norge og Kina førte til at forholdet ble godt igjen, det ble omtrent som det var før den skandaløse Nobelprisutdelingen. Hva inneholdt denne avtalen? Aftenposten beskriver denne avtalen slik:

«– Avtalen med Kina er ydmykende for Norge. Norge har måttet betale en veldig høy pris for å normalisere forholdet til Kina, mener norsk Oxford-professor. William Nygaard er enig: – Jeg blir veldig trist, sier han. Isfronten mellom Norge og Kina ble formelt smeltet mandag da utenriksminister Børge Brende kunne fortelle fra Beijing at landene var blitt enige om å normalisere forholdet. En betent floke i norsk utenrikspolitikk var dermed løst – seks år etter at Kinas myndigheter ble rasende på Norge fordi den kinesiske menneskerettighetsforkjemperen Liu Xiaobo ble tildelt Nobels fredspris. Men avtalen har kostet Norge dyrt, mener flere eksperter Aftenposten har snakket med. – Det er rett og slett ydmykende, sier  Stein Ringen, professor i statsvitenskap ved Oxford-universitetet og forfatter av en  kritikerrost, fersk bok om kinesisk politikk.

– Menneskerettighetene er ikke nevnt med ett ord. Han utdyper:

  • Vi ser her hvordan Norge har måttet bøye seg i veldig stor grad ved å akseptere Kinas krav. Gevinsten er relativt symbolsk, fordi vi vet at det har gått forholdsvis bra, økonomisk sett, i forholdet mellom Norge og Kina. Ringen mener at en klar kostnad ved normaliseringen er at Norge ikke lenger presser Kina på spørsmål om menneskerettighetsbrudd.

– Bare se på hva som skjedde da Dalai Lama besøkte Norge i 2014. Tenk at han, en fredsprisvinner, skulle måtte tåle en personlig fornærmelse fordi Norge ønsker å bøye av for Kina. Norge har vært alt for overbærende i denne prosessen, sier han. …

Oxford-professor Stein Ringen mener også at teksten inneholder noe svært uvanlig, nemlig en norsk anerkjennelse av Kinas krav om suverenitet – altså eksklusiv råderett – i Sørkinahavet.

I teksten heter det at Norge anerkjenner Kinas «territorielle integritet» og «kjerneinteresser». Begge disse uttrykkene er helt tydelige referanser til Sør-Kinahavet, noe norske myndigheter nok er fullstendig klar over. Nå har Norge alstå formelt akseptert Kinas krav om disse områdene, sier han. 

Sør-Kinahavet er et område på 3,4 millioner kvadratkilometer mellom Filippinene, Vietnam og Kina. Kina har gjort krav på hele området, og de siste årene har landet bygget ut atoller og små skjær for å bygge ut militærbaser. Voldgiftsdomstolen i Haag slo i sommer fast at Kina ikke har noe historisk krav over områdene i Sørkinahavet. Kinesiske myndigheter har gjort det klart at de ikke aksepterer denne avgjørelsen. Utenriksdepartementet har ikke besvart Aftenpostens henvendelse om hvorvidt mandagens erklæring er en anerkjennelse av Kinas krav i Sør-Kinahavet.» (sitat slutt fra Aftenposten).

Vi bare nevner at denne avtalen, en avtale som innebærer at Norge altså underlegger seg Kina på en rekke viktige områder, ble inngått av en regjering hvor Høyre var det sterkeste partiet, og hvor også FrP var med. 

Disse to partiene satt også i regjering da fredsprisvinneren Dalai Lama besøkte Norge i 2014. Regjeringen våget ikke å møte Dalai Lama – av frykt for å irritere kommunistregimet i Beijing. Dagbladet skriver:

«Regjeringen har bestemt seg for ikke å møte Dalai Lama når han kommer til Norge 7. mai [2014]… Kina har flere ganger advart norske myndigheter mot å ta imot den tidligere fredsprisvinneren når han kommer til Oslo. Ungdomspartiene til Høyre og Frp kritiserer sin egen regjering, og mener avgjørelsen er et alvorlig feilgrep, ifølge NRK. Dagbladet har tidlig skrevet at opposisjonslederne Trine Skei Grande (V), Knut Arild Hareide (KrF) og Audun Lysbakken mener at noen fra regjeringen bør møte lederen under hans norgesbesøk. Flere, deriblant stortingspresident Olemic Thommessen og utenriksminister Børge Brende (H), har imidlertid vært imot et slikt møte, for å forbedre Norges forhold til Kina. – Jeg synes ikke dette er en god grunn, og tror et Kina mer respekterer et land som står opp for noe enn den strategien de har valgt, men han (Brende, journ.anm) sa i hvert fall hvorfor, sa Venstre-leder Trine Skei Grande til Dagbladet». 

Ikke bare Norge 

Men det er ikke bare i Norge at både regjeringer, byråkrati, organisasjoner, ulik virksomheter og bedrifter i en betydelig grad danser etter kommunist-Kinas pipe. Nedenfor gjengir vi noen få sitater som illustrerer dette (vi har ikke tatt med linkene til alle sitatene, de skulle allikevel være lette å finne ved hjelp av søkemotoren DuckDuckGo; her vil Google sannsynligvis ikke være like enkel å bruke av, dette fordi Googles ledelse er på god fot med kommunisttyrannene i Kina.)

Avisen Epoch Times, som drives av opposisjonelle kinesere i utlandet, mistet adgangen til den amerikanske kongressens presselosje: «Epoch Times congressional press credentials revoked while Chinese state-run media remains. The Epoch Times press credentials have been revoked by Congress, but Chinese state-run media still possesses their press credentials despite its associations with propaganda.» 

«FBI-sjef Christopher Wray sier han ble sjokkert da han ved tiltredelsen ble konfrontert med hvor enorm Kinas spionasje og hackingoperasjoner mot USA er. FBI åpner en ny sak hver 12 time og det er nå over 2.000 av dem. Kinas hackere har stjålet mer enn alle andre land til sammen, sa Wray. Det er som DDR kombinert med Silicon Valley.»

«China committed genocide against Uyghurs, independent tribunal rules».

«China, the WHO and the power grab that fuelled a pandemic. In early 2020, the world missed its chance to stop Covid-19. Insight exposes how Beijing’s ten-year takeover of the global health watchdog sowed the seeds of disaster.» [Mer om corona nedenfor.]

«Mass surveillance in China  is the network of monitoring systems used by the  Chinese government  to monitor  Chinese citizens. It is primarily conducted through the government, although non-publicized corporate surveillance in connection with the Chinese government has been speculated to occur. China monitors its citizens through  Internet, camera as well as through other digital technologies.[2][3]  It has become increasingly widespread under  General Secretary  of the  Chinese Communist Party  (CCP)  Xi Jinping’s administration.»»

«Crossing the Red Line: Behind China’s Takeover of Hong Kong. One year ago, the city’s freedoms were curtailed with breathtaking speed. But the clampdown was years in the making, and many signals were missed.»

«I mere end et årti har Kina i det skjulte opkøbt europæiske virksomheder inden for strategiske sektorer, navnlig inden for teknologi og energi. Kina bruger tilsyneladende disse europæiske aktiver i bestræbelserne på at opfylde det kinesiske kommunistpartis (CCP) ambitioner om at blive en global magt, blive teknologisk uafhængig af Vesten og i sidste ende erstatte USA som verdens økonomiske, politiske og militære  supermagt

«Peter Schweizer avslører at 23 senatorer og kongressrepresentanter har gått i Kinas tjeneste etter at de sluttet i politikken. Det er en lukrativ geskjeft, selv om det går på bekostning av landets sikkerhet, forsvar og arbeidsplasser. Det forklarer også hvorfor Trumps tariffer møtte så sterk motstand. Systemet er kjøpt og betalt av fienden, som ikke lenger er noen fiende, men neste top dog». (document)

«Kina ser en åpning i å bestikke amerikanske familier og selskaper gjennom avtaler de ikke klarer å si nei til. Biden-familien har gått foran og vist en skruppelløs grådighet som har innkassert dem 31 millioner dollar. Det fremgår av Peter Schweizers nye bok: Caught Redhanded. How American Elites Get Rich Helping China Win. Hvis Vesten fortsatt hadde vært Vesten ville disse avsløringene toppet nyhetssendingene og Biden og hans stab ville vært tvunget til å svare på spørsmål. I stedet blir de tiet ihjel og dette er beviset på at Schweizer har rett. Det er Kina som bestemmer og amerikansk elite har funnet ut at «if you can’t beat Them, join Them». De har grunnleggende ofret sitt eget land og egne innbyggere. Derfor kan de behandle dem som undersåtter gjennom å slippe millioner av illegale inn over grensen i sør, i forvissning om at de vil hjelpe Demokratene til å beholde makten» (document).

«Google Is Now Censoring American Journalists On Behalf Of Communist China» (thefederalist).

«[US Speaker of the House Nancy] Pelosi Protects China from Criticism … She Tells Athletes wanting to protest against China to Be Quiet».

Og i forbindelse med de nettopp åpnede Olympiske leker: «JOURNALIST DYTTET VEKK AV KINESISK SIKKERHETSPOLITI: −  UHELDIG. (VG) En nederlandsk TV-reporter ble tvunget av skjermen på direkten av kinesisk sikkerhetspoliti under gårsdagens åpningsseremoni i Beijing.»

Corona 

Vi kan også ta med følgende om spredningen av coronaviruset. Det ser ut til at det som er kjent nå bekrefter at viruset slapp ut fra et laboratorium i Wuhan, og altså ikke kom fra våtmarkedene i samme by. Viruset viste seg å være meget smittsomt, men kinesiske myndigheter forsøkte å dekke over hvor farlig det var. De varslet ikke helsemyndighetene hverken i WHO eller i andre land. Det ble heller ikke lagt noen begrensninger på smittede kineseres mulighet til å reise til andre land i verden. (Mange kinesere var hjemme på juleferie på den tiden viruset kom ut, og når de reiste tilbake til sine jobber i Europa tok de coronaviruset med seg. Det landet som først ble hardt rammet av dette var Italia (det er svært mange kinesere som jobber i tekstilindustrien i Nord-Italia.) Vi tror dog ikke at  kommunistiregimet i Kina slapp løs og spredte viruset med vilje. Det må nevnes her at helsemyndighetene på Taiwan raskt ble obs på dette viruset, hvor smittsomt og farlig det var, og forsøkte å varsle WHO. Men siden Kina sterkt dominerer WHO, og Taiwan, på grunn av sitt forhold til Kina, ikke får lov til å være med i WHO, ble advarslene fra Taiwan nærmest fullstendig ignorert. Verdens reaksjon for å bekjempe spredningen av viruset ble derfor kraftig forsinket.  

Vi skyter inn her at så og si alle vestlige land er med i WHO, og at også Bill Gates har en sterk posisjon der, og alle godtar det som nærmest må beskrives som en boikott av Taiwan. 

«Thousands of lives lost due to China’s Covid cover-up» (timesofindia).

«China’s Covid cover-up? The theory that coronavirus escaped from a Wuhan lab is now  considered credible. If true, it has grave implications for the world.» (newstatesman)

Akademia

Kinesiske myndigheter satser også mye for å påvirke akademikere i Vesten. 

«In December last year Oxford University students were offered £15,000 in prize money if they could solve challenges relating to the surveillance and tracking of devices and their users.‘Huawei welcomes a selection of top-of-the-class students to their 2021 University Challenge’, the invitations read. The company added that the technology would be used for ‘business intelligence’ and ‘security services’. The invitation to the ‘hackathon’, as Huawei described it, was aimed at data science students, and was relayed by Oxford’s careers service just a few weeks before Christmas. When one student questioned whether it was appropriate for the careers service to be passing this on when Huawei’s technology was implicated in the repression of the Uyghurs in Xinjiang, she received a perfunctory reply. ‘We offer an impartial service,’ it said, and it was up to students whether they wanted to engage or not. It referred her to the terms and conditions of the service. It is hard to say what was the most shocking part of the incident. The audacity of a company with close links to the Chinese Communist Party, which is barred from Britain’s 5G telecoms networks on security grounds? Or the apparent indifference of Oxford University? But it is just one example of the brazen way in which entities linked to the CCP are able to trawl for information and technology in Britain, with few questions asked.» (kilde The Spectator) 


Nettet

Vi kan også ta med følgende om Xi Jinpings besøk hos Interneteliten i Seattle i september 2015: «In the afternoon, about 20 minutes before Mr. Xi was scheduled to arrive, his Internet czar, Lu Wei, entered the room where risers had been set up for the executives. Mr. Lu checked where Mr. Xi would stand, looked around the room, and left. Suddenly, the chief executives of America’s top 10 technology companies – market value about $2.5 trillion – accompanied by the heads of more than a dozen Chinese tech companies, arrived. They lined up in three rows.   These executives are not accustomed to being beckoned – they turn down invitations to business summits, the World Economic Forum and more. But Mr. Xi beckoned, and they came.   The allure of being in Mr. Xi’s orbit was clearly too tantalizing for the executives to miss. After they arrived, the executives cooled their heels for more than 10 minutes, waiting for Mr. Xi to finish his tour of Microsoft. It was hard to imagine these execs waiting idly for 10 minutes anywhere else. Mr. Xi eventually entered, smiled and shook hands with the first row, starting with  Mark Zuckerberg, the founder of Facebook, which is banned in China. For the photo, Mr. Xi planted himself next to Virginia M. Rometty, the head of IBM. A podium was rolled out, and Mr. Xi spoke for about six minutes, then left.  That photo op turned out to be the most sensational moment of the trip, a 10-minute session that illustrated the raw power of the Chinese leader and the huge market he controls. Afterward, even Timothy D. Cook, Apple’s chief executive, said he was impressed. “Did you feel the room shake?” he said, with a smile.» (kilde New York Times). 

Altså, disse venstreorienterte datamilliardærene opplevde det «som om rommet ristet» da de møtte sin mektige herre og mester. 

For noen tiår siden var eliten i USA villig til å gå til krig for å bekjempe nasjonalsosialismen og kommunismen. Men i dag ser det ut som om eliten i Vesten nærmest er på Kinas parti. Og da vil Kinas forsøk på å øke sin makt og innflytelse i Vesten møte liten motstand.

Kina 

Kina er altså et aggressivt undertrykkende kommunist diktatur som på en rekke områder arbeider for å øke sin innflytelse utenfor eget lands grenser. Allikevel aksepterer sterke aktører utenfor Kina at dette skjer. Hvorfor?

Dette skjer fordi ideer om individualisme, individuell frihet og markedsøkonomi står svakt i Vesten i dag. De motsatte ideer: Kollektivisme, statlig styring, tvang, motstand mot individuell frihet og markedsøkonomi, står svært sterkt; frihetsideene står så svakt at det ikke finnes en eneste talsmann som kommer til orde i mainstream som står for disse ideene. 

Ideer styrer historien; de ideer som dominerer i en kultur, i et samfunn, bestemmer hvordan dette samfunnet vil utvikle seg. Det er altså ideer som styrer historiens utvikling. Når frihetsfiendtlige ideer står sterkt, forsvinner friheten – og det er dette vi opplever nå. De ideer som kommunist-Kina bygger på står så sterkt i alle intellektuelle miljøer i Vestet at det er praktisk talt ingen motstand mot Kinas økende innflytelse på så si alle områder. Og ikke bare er det ingen motstand det er stor oppslutning om diss ideene. Dette vil bety at friheten vil forsvinne og dermed vil også velstanden forsvinne. Utsiktene fremover er altså ikke spesielt lyse. 

Men dette gjelder for kulturen som helhet. For individer i Vesten er det fortsatt mulig å skape seg gode liv. Landene i Vesten har stor velstand, stor trygghet, det er mange muligheter for verdiskapning og livsutfoldelse. Du har bare et liv. Gjør det beste du kan ut av det. Og hvor mye vekt du skal legge på det som skjer omkring deg og som du ikke kan gjøre noe med, det er helt og fullt opp til deg selv. Men etter vårt syn burde man ikke legge noen vekt på ting man ikke er årsak til, og som man ikke kan gjøre noe med. 
.

.

.

.

.

https://www.spectator.co.uk/article/how-china-spies-on-the-west

http://timesofindia.indiatimes.com/articleshow/84974649.cms?utm_source=contentofinterest&utm_medium=text&utm_campaign=cppst

https://thefederalist.com/2021/11/19/google-is-now-censoring-american-journalists-on-behalf-of-communist-china/

https://www.aftenposten.no/verden/i/8MM9r/avtalen-med-kina-er-ydmykende-for-norge

https://www.dagbladet.no/nyheter/regjeringen-sier-nei-til-dalai-lama/61596558

https://www.nytimes.com/interactive/projects/cp/reporters-notebook/xi-jinping-visit/president-xi-of-china-arrives-in-seattle

Demokratiets bakside …?

Ferske oppslag i avisene forteller at enkelte organisasjoner vil miste statsstøtten. Det gjelder den islamkritiske organisasjonen Human Rights Service og trossamfunnet Jehovas vitner. Dette er ikke noe nytt, hvis vi gå litt tilbake i tid finner vi flere tilsvarende eksempler. 

Human Rights Service mister statsstøtten: « … Høyres justispolitiske talsperson Peter Frølich opplyste til NTB at regjeringen har besluttet å fjerne statsstøtten til HRS i statsbudsjettet for neste år.» (Dette ble foreslått av den regjeringen som gikk av i fjor høst.) Frølich: «Det er naturlig å avskaffe støtten nå, sier Frølich, som mener HRS ikke lenger tilfredsstiller grunnleggende krav, men opptrer mer som en meningsbærer enn en kunnskapsformidler.– Innimellom tar de opp relevante problemstillinger, men det er det mange som gjør uten millionstøtte fra staten, sier han» (Aftenposten).


Trossamfunnet Jehovas vitner nektes statsstøtte for 2021 på grunn av sin eksklusjonspraksis, har Statsforvalteren i Oslo og Viken besluttet. Årsaken til at startstøtten nektes har å gjøre med regler for utmelding, og disse skal visstnok være i strid med trossamfunnloven. Men i så fall burde dette ført til rettslig forfølgelse av trossamfunnet, ikke til tilbakeholdelse av statsstøtte. Etter vårt syn burde det dog ikke vært noen lov om trossamfunn i det hele tatt, det som burde vært var full kontraktsfrihet mellom voksne mennesker.

«Tre av fire trossamfunn kan miste statsstøtten ved regjeringsskifte.» [Dette ble sagt før valget i høst.]

Vi kan også ta med et punkt som foreløpig kun er spekulasjon: «Tror kristne skoler mister statsstøtten. Økonomiprofessor Ola Grytten tror den politiske motviljen mot kristne skoler kommer til å vokse. …» 

Et annet eksempel: «Skien kommune har gitt avslag på en søknad fra Ungdom i Oppdrag om refusjon av 124.000 kroner med begrunnelse i organisasjonens syn på homofili» (idag). 

Dette er ikke noe nytt

Men dette er altså ikke noe nytt. Her er en ca 15 år gammel sak fra Aftenposten: «Frelsesarmeens Ungdom blir fratatt statsstøtten på grunn av sitt syn på homofile. Er du homofil og lever samboerskap kan du ikke bli soldat i Frelsesarmeen. Når du ikke kan bli soldat, kan du heller ikke bli nestleder eller hovedleder i ungdomsorganisasjonen. Det er bakgrunnen for at de nå mister det statlige tilskuddet.» Etter nokså betydelige protester ble dette endret og organisasjonen fikk allikevel beholde statsstøtten. 

En FrP-politiker (Jon Helgheim) har kommentert kuttet i statsstøtten til HRS, og vi gjengir noe fra et av hans innlegg: «Det første de rødgrønne har klart å enes om etter valgseieren, er å fjerne statsstøtten til en meningsmotstander. Det er et uhyggelig tegn i tiden … Human Rights Service har i årevis vært en organisasjon som jobber med innvandring og integrering ledet an av to engasjerte kvinner som har kommet med hardtslående saker. De løfter ofte temaer som norsk offentlighet og presse anser som tabu og leverer meninger, avsløringer, rapporter og analyser rundt innvandring og integrering. Selv om mange ikke liker stilen deres, har de mye av ansvaret for å ha drevet frem samtaler i offentligheten om viktige saker som kjønnslemlestelse, tvangsekteskap og sosial kontroll. Temaer som har blitt forsøkt skjøvet under teppet og møtt med fine ord og festtaler fremfor fakta og substans. Det er et paradoks at den innvandringsliberale venstresiden som i alle sammenhenger ønsker mer mangfold, ikke ønsker mer meningsmangfold, men mindre» (m24).

En rekke organisasjoner av ulike slag mottar statsstøtte. Det gjelder ikke bare religiøse organisasjoner – en rekke ulike livssynssamfunn inkludert Den norske kirke får en støtte på tilsammen cirka 5,5 mrd kr. – eller organisasjonen av samme type som HRS og andre som jobber med det som kalles innvandringsfeltet. De politiske partiene mottar samlet ca 500 mill kr. Avisen Klassekampen, som ikke har fjernet seg så veldig langt fra sin tidligere inkarnasjon som et organ for stalinistiske løgnpropaganda, mottar for eksempel cirka 40 millioner kr. i statsstøtte. NRK, som mange med stor rett vil hevde er et statlig propagandaapparat, mottar ca 6 mrd kr. Men nettaviser som har en nasjonalist-konservativ vinkling på sine reportasjer og dermed er opposisjonelle på enkelte viktige punkter (klima, innvandring, islam), som for eksempel Resett og document.no, mottar ingen statsstøtte. (Resett har visstnok søkt om å få statsstøtte.)

Som man kan se så er det et stort antall forskjellige typer organisasjoner som mottar enorme beløp i statsstøtte. Men nå har altså et religiøst trossamfunn mistet støtten, den islamkritiske organisasjonen HRS har også mistet støtten, og aviser med opposisjonelle meninger på enkelte punkter mottar ikke støtte. 

Penger innom staten

Vi er i en situasjon hvor de aller fleste blir tvunget til å betale en svært stor andel av sin inntekt til staten. Til gjengjeld skal staten da finansiere en rekke av de tingene vi trenger og/eller har behov for, og som vi ville ha betalt for med våre egne penger hvis vi hadde fått beholde det vi tjente: infrastruktur, skoler, helsetilbud, og den slags ting. Pengene som vi blir tvunget til å betale skatt går også til å finansiere ting som politikerne mener at vi bør ha, men som vi kanskje ikke ville kjøpt for våre egne penger hvis vi kunne velge selv: kulturtilbud, fritidstilbud, tilbud innen religion og livssyn. (Man kan også ta med her at myndighetene bruker en betydelig avdel av det vi betaler i skatter og avgifter på ting som skal gjøre at vi skal fremstå som best i verden: penger til fredsmekling på Sri Lanka, i Jugoslavia, i Afghanistan, i Midtøsten; U-hjelp til mer enn 100 land i verden, og så videre. Makthavernes primære motiv er nok allikevel et ønske om å gjøre godt for de som er så uheldig at de ikke bor i Norge. Den positive effekten av disse tiltakene er av eliten betraktet som mindre viktig, det som teller er intensjonen, og i praksis er effekten av denne pengebruken stort sett svært negativ.) 

Men nå ser det ut til at statsstøtten brukes for å hjelpe frem visse meninger, og å gjøre det vanskeligere for opposisjonelle meninger å nå frem til publikum. 

Det finnes ikke noe forbud mot å fremme opposisjonelle meninger, men når hele idéspredningsfeltet er dominert av aktører som nyter godt av statlige penger og som dermed kan nå ut til mange flere, og hvor opposisjonelle får liten eller ingen støtte eller mister den statsstøtte de har hatt, så er dette et tydelig tegn på at staten reellt sett driver propaganda for et bestemt politisk og/eller religiøst syn, og hindrer opposisjonelle stemmer i å nå frem. 

Mange vil jo hevde at demokrati er mangfold; demokrati, sies det, innebærer åpne valg hvor all kan delta, ytringsfrihet, etc. Men ut i fra det vi har sagt over er det tydelig at mangfoldet og ytringsfriheten kun er stor innenfor visse trange grenser: er man innenfor får man penger og hjelp til å bli hørt og sett, er man utenfor får man ikke penger og det blir svært vanskelig å bli hørt. 

Er dette demokrati? 

Men er dette i samsvar med demokratiets idé? Det man må vite er at demokrati er et system hvor flertallet bestemmer. Ja, mindretallet skal i et demokrati ha rettigheter, men hvilke rettigheter mindretallet skal ha, det bestemmes av flertallet. Det som skjer her er at flertallet – ja, flertallet i befolkningen støtter de reglene som ligger til grunn for at visse grupper holdes utenfor støtteordningene – bestemmer hvilke meninger som er akseptable og hvilke som er uakseptable. De som forfekter akseptable meninger er innenfor og får støtte. De som er utenfor får ikke støtte. 

Er dette demokrati da? Ja, det er det – demokrati betyr som sagt at flertallet bestemmer. 

Demokrati fører da til at opposisjonelle får vanskeligere og vanskeligere arbeidsforhold, og i stadig mindre grad kommer til orde. 

Vårt syn på kutt

Som nevnt over vil HRS og Jehovas vitner oppleve kutt i sine tilskudd fra staten. Vi er absolutt for kutt i statlig utgifter (dog ikke i de utgiftene som går til de legitime statlige oppgavene som er politi, rettsapparatet og militærvesen), men vi er imot den type kutt som vi har beskrevet ovenfor; vi er imot kutt i dagens ordninger som er basert på et ideologisk grunnlag. 

Det som skjer over er at man kutter med øks, det vil si noen utgiftsposter fjernes helt. Vi er for å bruke ostehøvel, det vil si å kutte litt hos alle. (Hvis man vil ha en tommelfingerregel kan man si at man kan kutte 10 % på alle poster hvert år i 10 år. Grupper som eksplisitt arbeider for å redusere individuell frihet vil kunne oppleve at kutt som rammer dem vil skje raskere enn dette.)

Det man sparer på å kutte støtten til Human Rights Service og Jehovas vitner og andre ideologiske grupper bør spares ved at tilsvarende beløp, eller helst mye mer, kuttes med en fast prosent på alle utgiftsposter. 

Det som nå skjer – at opposisjonelle ideologiske grupper mister sin støtte – er ikke en bakside av demokratiet, det er ikke en feil ved demokratiet: det er slik demokratiet er. Vi er ikke tilhengere av demokrati, vi er tilhengere av individuell frihet (individuell frihet er retten for individer til å bestemme over seg og sitt: sin kropp, sin eiendom og sin inntekt). 

Vi er da for en ordning hvor denne type organisasjoner finansieres av støtte fra medlemmer og sympatisører gjennom frivillige bidrag: Partier og andre ideologiske organisasjoner finansieres av medlemskontingent og gaver, aviser finansieres ved salg og annonseinntekter og gjerne bidrag. Disse aktørene skal heller ikke begrenses av statlige reguleringer, og heller ikke av skatter og avgifter. 

Under en slik ordning vil alle disse aktørene få en størrelse og en innflytelse som gjenspeiler den oppslutning de virkelig har, og ingen blir favorisert eller hindret av statlige tvangstiltak. 

Kun en slik ordning som er i overensstemmelse med frihet og mangfold. 

En kort oppsummering: Demokrati er ikke frihet. Demokrati innebærer at flertallet bestemmer, og et flertall kan godt finne på å stadig innskrenke friheten og å begrense hvem som vil bli i stand til å nå et stort publikum. Det er slik utvikling vi er inne i nå. Dette er ikke demokratiets bakside; det er slik demokratiet er.

.

.

.

.

.

https://podcasts.apple.com/no/podcast/tror-kristne-skoler-mister-statsstøtten/id1449192745?i=1000466752648

https://www.abcnyheter.no/nyheter/norge/2021/09/09/195785996/tre-av-fire-trossamfunn-kan-miste-statsstotten-ved-regjeringsskifte

https://m24.no/debatt-frp-hrs/slaget-om-hrs-betyr-sa-mye-mer/391331

https://www.medietilsynet.no/nyheter/aktuelt/medietilsynet-har-fordelt-arets-produksjonstilskott-til-avisene-klassekampen-far-mest-stotte-storst-auke-for-dagen-og-medier24/

https://www.nrk.no/norge/mister-statsstotte-etter-homonekt-1.6347569

https://idag.no/uio-mister-offentlig-stotte-pa-grunn-av-teologi/19.34537

Norge har gitt bistand til 116 land: 

https://www.nettavisen.no/nyheter/norge-har-gitt-bistand-til-116-land-hvordan-har-de-havnet-pa-den-listen/s/12-95-3423926287

Strømprisen og det frie marked …..

De aller fleste, inkludert vi her på Gullstandard, har kommentert de ekstremt høye strømprisene vi har for tiden. Blant typiske kommentar finner man denne: «Frie markedskreftene herjer med vinterlandet» (skrevet av den tidligere Dagblad-skribenten Andreas Hompland i Dag og Tid 21. januar), og «Ja til politisk kontroll over krafta» (tekst på plakater båret under de store demonstrasjonen mot høye strømpriser mange steder i landet og vist på Dagsrevyen 20. januar). 

Det som sies er at strømmen er utenfor politisk kontroll og at det er frie markedskrefter som er årsaken til de høye strømprisene. Begge disse påstandene er feil. 

Vi siterer fra et par tidligere innlegg vi har skrevet her på Gullstandard: 

«Det norske strømmarkedet er koblet opp mot strømmarkedet i Europa. En rekke land i Europa har stengt ned mye av sin produksjonskapasitet når det gjelder strøm: Blant annet er om lag 90 kjernekraftverk i Europa blitt stengt ned de siste tiårene. Dette betyr at produksjonen av strøm i Europa er gått kraftig ned. Når vi nå har en kald vinter betyr det at etterspørselen etter strøm til oppvarming har gått opp – dette er et uttrykk for den økonomiske loven  … [som sier at] når etterspørselen går opp og tilbudet ned går prisen opp. Årsaken til de høye strømprisene er altså at produksjonskapasiteten er redusert. Hvorfor er den gått ned? Den er gått ned på grunn av av det grønne skiftet; politikere i en rekke land i Vest-Europa har ønsket å innføre en form for energiproduksjon som de tror er miljøvennlig. Som følge av denne   feiloppfatningen er en rekke kraftverk som drives av kull, gass, olje eller kjernekraft lagt ned, og nye kraftverk som drives av sol og vind er etablert. Produksjon av energi fra sol og vind forutsetter til manges overraskelse at solen skinner og at vinden blåser. Det er altså mangel på sol og vind de siste ukene som har resultert i at strømproduksjonen de siste ukene har vært for liten til å tilfredsstille etterspørselen i denne kalde vinteren. …»

«Men man har ikke et fritt marked når strømmen går på et nett som heter Statnett (man kan jo gjette hvem eieren av dette nettet er), når så og si alle kraftselskapene drives av kommuner (såkalte kraftkommuner), når staten i praksis har forbudt atomkraft og gir store subsidier til vindmølleparker, og hvor mesteparten av strømregningen består av avgifter til staten. Hadde det vært et fritt marked ville det ikke vært noen subsidier til egentlig ulønnsom kraftproduksjon, det ville ikke vært noe forbud mot atomkraft, det ville ikke vært noen avgifter. En stor del av det forbrukeren betaler for strømmen går altså til staten. Prisen har et tillegg på 25 % i merverdiavgift. I tillegg kommer elavgiften på 16,69 øre per kilowattime. Totalt beregner staten å ta inn mer enn 11 milliarder kroner på el-avgiften i 2021. Statens andel av en forbrukers strømregning ligger da på omkring 30 %.»

Det er altså opplagt slik at det er en enormt omfattende statlig kontroll av krafta, det er jo nettopp slik politisk kontroll vi dessverre har. «Politisk kontroll» betyr at det er personer med politisk makt,  altså personer som ikke har spesielt mye innsikt i energiproduksjon i politikken og i i byråkratiet som bestemmer det som skal skje etter ønske fra velgere, pressgrupper og lobbyister som vil gjerne ha en større post på statsbudsjettets utallige støtteordninger til seg og sitt. I et fritt marked derimot vil viktige beslutninger legges i hendene på fagfolk som kan det de holder på med. 

Det er heller ikke slik at det er frie markedskrefter som «herjer med vinterlandet»; hadde de frie markedskreftene fått råde ville det ikke vært noen statlige føringer på energiproduksjon, hverken forbud mot visse typer kraftproduksjon eller føringer og subsidier som støtter opp egentlig svært lite effektive former for kraftproduksjon. 

Det er altså en rekke offentlige føringer på produksjonen i tillegg til store avgifter på prisen til kunden. Men det er én ting som ikke er direkte underlagt statlige pålegg og det er den endelige prisen til kunden. Det er denne forbrukeren merker; det er den som gir utslag i de enorme strømregningene de fleste i dag får.

Hvis vi forutsetter at de som står bak de formuleringene vi siterte innledningsvis vet hva de snakker om så er det slik at de som står bak mener at dersom ikke absolutt  alle elementer i et marked er dirigert av staten, dersom det altså finnes så mye som ett eneste element som ikke er direkte underlagt politisk dirigering, så «har man ingen politisk kontroll» og «det er de frie markedskrefter som herjer».

De som står bak ønsker åpenbart mer politisk kontroll, og de vil temme de frie markedskreftene, noe som her må bety at staten også skal sette prisen på strømmen til forbruker. De vil med andre ord at staten skal dirigere alt som har med produksjon og forbruk av strøm å gjøre. Man kan si at det er i dag egentlig ønsker er full statlig kontroll av alle aspekter ved energiforsyningen til et samfunn. Det ser da ut til at det er de ønsker er full kommunisme. 

Men hva fører kommunismen til? Hva vil et fullstendig statlig dirigert marked – inkludert energimarkedet – føre til? Vi har jo dessverre sett en rekke eksempler på hva kommunismen i praksis fører til: fattigdom, nød, elendighet, undertrykkelse. Dette har vi skrevet om mange ganger tidligere så vi gjentar ikke dette her. 

Hvis staten skal dirigere alt som har med energiforsyningen å gjøre, alt fra hvem som skal få produsere energi, hvilke typer energi som skal produseres, og hva prisen til forbruker skal være, så vil det etter kort tid føre til at energiforsyningen bryter sammen. I en fri markedsøkonomi uten politisk kontroll vil tilbudet øke når prisen går opp; dette fordi høyere priser vil føre til større investeringer i bransjen. Ja, strømmarkedet og energiforsyning er spesielt fordi det krever store og dyre anlegg som det vil ta lang tid å etablere; men det som har skjedd i det siste er at man har gått motsatt vei. Som vi antydet over har en rekke land i Vest-Europa lagt ned eller er i ferd med å redusere effektiv energiproduksjon (kull, gass, olje, atomkraft)  og satset på ineffektiv energiproduksjon (sol og vind) etter politiske vedtak. Slik er det ikke et fritt marked. 

Det som må skje for å få prisen ned er at det grønne skiftet avvikles og at man legger politikken om til en kurs som har velstand som mål; dette da i motsetning til den asketiske livsførsel som det grønne skiftet forutsetter og innebærer. (Vi vil her føye til at det grønne skiftet har stor oppslutning i befolkningen, og egentlig er det jo også her slik at slik at et folk også på dette punktet får de politikere og den politikk det fortjener.) 

Vi avslutter med følgende punkt: Produksjonen av strøm er langt mindre enn den burde ha vært,  og da må også forbruket ned. En måte å få til dette på er å sette prisen opp. Dette blir dyrt for forbrukerne, noe som altså skyldes den reduserte produksjonen. Hvis forbrukerne skal få billig strøm er løsningen ikke priskontroll, ikke subsidier, ikke støtteordninger  – løsningen er å øke produksjonen. Løsningen er altså fjerne de statlige føringene og hindringene og forbudene som innebærer at effektiv energiproduksjon ved bruk av kull, olje, gass, og kjernekraft blir lagt ned eller redusert, og at alle statlige støtteordninger til solenergi og vindenergi avvikles. 

$$$$$$

Som kjent er det kommet en støtteordning rettet mot strømkundene. Men som med alle offentlige tiltak så er de ofte helt annerledes og som regel svært mye dårligere og mer kompliserte enn man forventet seg da ordningen kom. Her forsøker NRKs journalist Fredrik Solvang å forklare hvordan denne ordningen virker, og her må man virkelig følge med i svingene: 












.
.

.

Her er noen tidligere artikler vi har skrevet om strømsituasjonen, én av dem om strømsjokket i 2010 da prisen kom opp i hele 14 kr pr kWh! 

http://www.stemdlf.no/node/4642/

http://www.stemdlf.no/node/3518/

Inflasjonen

Ifølge offisielle tall er inflasjonen nå ca 5 % i Norge, mens i USA er den ca 7 % – det vil si det som oppgis som økning i konsumprisindeksen (CPI) er nå cirka 5 % – 7 %: «Annual inflation hit 7% in December, the highest increase since 1982, the Labor Department said Wednesday» (dailymail).

Dette er de høyeste tallene på cirka 40 år. De som er litt opp i åra husker antakeligvis 70-tallet hvor inflasjonen var oppimot 10 %, og hvor rentenivået en periode lå på cirka 15 %; det som har vært praktisk politikk i mange år er at sentralbanken setter rentenivået noe høyere enn prisstigningen. Men etter reformene som kom i forbindelse med høyrebølgen på 80-tallet har inflasjonen/prisstigningen siden da stort sett vært ganske lav. 

Inflasjon er egentlig definert som reduksjon i pengenes kjøpekraft, og et mye brukt men ikke spesielt godt mål på dette er konsumprisinndeksen. Den beste indikasjon på hvor stor inflasjonen egentlig er er gullprisen. Nedenfor er å finne et diagram som viser gullprisen siden ca 1900, og den viser at gullprisen i perioder stort sett var stabil frem til tidlig på 70-tallet, men at den deretter har variert sterkt. Det som er best for økonomien – og da hva som er best for produsenter, investorer og forbrukere – er at pengeverdien er stabil, det vil si at gullprisen er stabil. (Det en pengeutsteder bør gjøre er å sørge for at prisen på gull i de pengene han har utstedt er stabil, og dette gjør han ved å variere mengden lån han innvilger alt etter hva gullprisen er.) 

Diagrammet nederst viser hvordan det står til i dag, og det går tydelig frem at det ikke står så bra til. 

Vi frykter at vi går inn i en tid med sterk inflasjon, det vil si en kraftig reduksjon av pengenes kjøpekraft, og dette er svært skadelig for økonomien, og når vi sier «skadelig for økonomien» mener vi altså at det er skadelig for folk flest, og dette viser seg ved at folk får dårligere råd, lavere levestandard; det blir vanskeligere å finansiere det man trenger for å leve godt.

Men det vi skal rette en smule oppmerksomhet mot er at det er ting som tyder på at den reelle inflasjonen er langt høyere enn det som går frem av offentlige statistikker. Offentlige statistikker er alltid korrekte – man må være veldig oppmerksom på hva de virkelig sier.  

Vi tar et par ferske eksempler. På VGs forside søndag 16/1 står det at antall innlagte coronapasienter er 228. Da vil man kanskje tro at disse 228 innlagt på grunn av corona-relaterte sykdommer. Men hvis man går til FHIs side ser man at det står følgende: «Sykehusene rapporterer daglig om antall pasienter med påvist covid-19 på sykehus». De 228 er da ikke nødvendigvis innlagt fordi de er blitt syke av corona, de er innlagt og har corona. Det kan da være slik at mange av de som ser tallet som er oppgitt tror at de sier noe annet enn det vi egentlig sier. Et annet eksempel: En rekke ganger de siste årene har vi sett en påstand i avisene som går på at «dette året er det varmeste som noen gang er målt», noe avisene forteller for å gi inntrykk av at vi nå står foran en global oppvarming som mangler sidestykke. Det disse avisariklene sjelden sier i denne sammenhengen er at målingene av jordens gjennomsnittstemperatur bare pågått i cirka 150 år – og da kan man få et helt feil inntrykk av hva denne opplysningen egentlig innebærer. Klima er en stor ting og jordens gjennomsnittstemperatur må vurderes over en periode på mange tusen år for å gi mening; en statistikk som bare baserer seg på en periode på noe over 100 år, er egentlig meningsløs. Og hvis de som lager statistikkene vil gi inntrykk av at prisstigningen er mindre enn den egentlig er så kan de som lager statistikkene bare flytte basisåret noen år frem i tid, og da blir bildet noe mindre ille enn det ellers ville ha vært. 

Svært mange offentlige statistikker er av denne typen og man må være veldig oppmerksom på slike ting for å vurdere hva de egentlig sier. 

En nettside som hevder å fortelle om hvordan det egentlig står til mht. inflasjon kaller seg shadowstats (link nedenfor). Den hevder at måten man beregner CPI på i USA er endret slik at tallene virker lavere enn de ville ha gjort hvis man brukte samme metode som man gjorde omkring 1990 eller omkring 1980. 

«The CPI chart on the home page reflects our estimate of inflation for today as if it were calculated the same way it was in 1990. The CPI on the Alternate Data Series tab here reflects the CPI as if it were calculated using the methodologies in place in 1980. In general terms, methodological shifts in government reporting have depressed reported inflation, moving the concept of the CPI away from being a measure of the cost of living needed to maintain a constant standard of living.» 

Offisielle tall sier at CPI i USA i det siste har økt med cirka 7 %, Men shadowstats sier at CPI har økt med ca 11 % hvis man bruker de samme metodene som i 1990, og med hele 15 % hvis man bruker de samme metodene som i 1980.  

Vårt poeng her er ikke å si at tallene fra shadowstats er korrekte; vårt poeng er å henlede oppmerksomheten på at hvis man er veldig interessert i hva offisielle statistikker sier så bør man undersøke hva de egentlig sier og hvilke forutsetninger som ligger til grunn for de beregningene som blir rapportert. Offisielle statistikker lages pr def av staten, og de som styrer staten kan iblant har ønsker om å fremstille resultatene av sin politikk slik at den fremstår bedre enn en objektiv framstilling ville ha sørget for. Vårt syn er at de som lager statistikkene sjelden eller aldri sier noe som ikke er sant, men at de kan justere forutsetningene slik at bildet blir et annerledes enn det ellers ville ha vært. 

I de siste årene har myndighetene i alle vestlige land brukt kolossale beløp på slike ting som corona-vaksiner, og også de enormt skadelige effektene av corona-tiltakene – lockdown, arbeidsløshet, permisjoner, støtteordninger til de som ikke får lov til å jobbe, økt belastning på helsevesenet – har påført myndighetene enorme kostnader. For å finansiere dette har myndighetene på forskjellige måter tatt opp lån, og eventuelt bare trykt opp penger. Dette betyr at pengene blir mindre verdt, og dette viser seg for alle som bruker penger på den måten at alt man kjøper blir dyrere. 

Som nevnt offisielle tall for Norge sier at inflasjonen her nå er cirka 5 %. Vi frykter at den blir langt høyere i tiden fremover, og som vi også nevnte ovenfor: dette er veldig skadelig for folk flest. 

.

.

.

.

.

.

.

http://www.shadowstats.com/alternate_data/inflation-charts

https://www.norges-bank.no/globalassets/upload/publikasjoner/penger_og_kreditt/2000-04/holter.pdf

https://www.dailymail.co.uk/news/article-10394417/Inflation-rises-prices-jump-7-year-highest-level-40-years.html

https://finance.yahoo.com/news/gold-cheaper-now-1980-075503888.html?guccounter=1&guce_referrer=aHR0cHM6Ly93d3cuZ29vZ2xlLmNvbS8&guce_referrer_sig=AQAAAN54TXlTLJqFdrZ2JgOkszGqH-_71OlveStrdxeLkVzpgNIxxyL_8hHwxU7D0bO7lXHvG78AMbWOj5jgmhXTV8VerKnWU8ZnbsSnMM4zpxttVqG8i03rYXZAZc7Qc0fmXjrLYeUvTpkPGzziZ8ARKvrmFog1mazXnoqN9yrcaW9y

Lysbakken klandrer markedsøkonomien – hvor er feilen?

SVs leder Audun Lysbakken uttalte ifølge Nettavisen for noen dager siden at «–  Markedskreftene skal ikke få herje med folk flere vintre». Det han med dette sier er at det er kreftenes frie spill, at det er det frie marked, at det er fravær av statlig styring og kontroll,  som er skyld i at strømprisen nå er langt langt høyere enn den vanligvis har vært i Norge. 

Det han foreslår på kort sikt er mer generøse støtteordninger fra staten, og på lang sikt mer statlig kontroll: «Bedre kompensasjon kan bare være første steg. Nå vil vi utfordre regjeringen om å ta kontroll over kraftmarkedet, så slike skyhøye priser ikke rammer folk i Norge igjen. Vi ønsker forhandlinger om energiloven og måten strømmen styres på.»

Markedspris

En av de mest kjente lovene i sosialøkonomien er loven om tilbud og etterspørsel. I all hovedsak sier den at prisen som dannes i et fritt marked er slik at den balanserer tilbud og etterspørsel, det vil si at dersom tilbudet går ned og etterspørselen går opp vil prisen gå opp (og vice versa: dersom tilbudet går opp og etterspørselen ned, går prisen ned). Denne sammenhengen er et uttrykk for markedskreftene; markedskreftene er et uttrykk for summen av alle individers frivillige tilbud og etterspørsel i et marked. 

Sammenhengen her har den meget gode implikasjon at når prisen går opp vil flere aktører gå inn i markedet for å produsere mer (de høye prisene sier at det er penger å tjene), og da vil flere av de som etterspør kunne få tilfredsstilt sine behov. Videre vil en høy pris kunne begrense etterspørselen, noe som kan være nødvendig i og med at tilbudet ikke er der. Ved fri prisdannelse vil det hverken være overproduksjon eller ventelister. Mye mer om dette er å finne i enhver god lærebok i sosialøkonomi. 

Markedskreftene forutsetter frivillighet; hvis for eksempel staten eksproprierer alle eiendommer i et område for 100 kr pr kvm., betyr det ikke at markedsprisen for disse eiendommene er 100 kr. pr kvm. Hvis staten forbyr enkelte produsenter eller tilbydere å komme inn i markedet vil også prisen bli høyere enn den ville ha vært hvis det hadde vært fri inngang i markedet for villige produsenter. Den prisen som de få gjenværende tilbyderne i markedet da kan ta er da heller ikke en markedspris, det er en pris som er høyere enn markedsprisen, og den er høyere fordi staten hindrer konkurranse fra andre tilbydere.  

Hvis vi illustrerer dette med et konkret eksempel: la oss si at staten gir firma ACME lov til å selge widgets, og ingen andre firmaer får lov til å selge produkter som kan konkurrere med widgets. Hvis firmaet da setter prisen til 100 kr pr widget og salget går bra, vil antakelig Lysbakken & co si at dette er en markedspris. Men dette er selvsagt ingen markedspris, dette er den prisen et monopol kan sette når staten forbyr all konkurranse. Hvis staten ikke hadde forbudt konkurranse ville andre firmaer kunne produsere varer som kunne konkurrere med widget, og la oss si at prisen under fri konkurranse ville ha vært 15 kr. Det er dette som ville ha vært markedsprisen. Lysbakken & co ser ikke forskjell på prisen som dannes under fri konkurranse og prisen som monpolister tar i et marked hvor staten beskytter dem mot konkurranse. Det er kun prisen som dannes under fri konkurranse som er markedspris. Det at staten gir monopol til noen aktører betyr at markedskreftene settes ut av spill.

Vi har tidligere her på Gullstandard skrevet om hvorfor strømprisen er så høy nå, og vi skal ikke gjenta mye av det som vi skrev den gangen. Det som er vårt fokus denne gangen er noe annet. Hvorfor tar Lysbakken så grundig feil når han legger skylden for den høye strømprisen på markedskreftene? 

Det norske strømmarkedet er koblet opp mot strømmarkedet i Europa. En rekke land i Europa har stengt ned mye av sin produksjonskapasitet når det gjelder strøm: Blant annet er om lag 90 kjernekraftverk i Europa blitt stengt ned de siste tiårene. Dette betyr at produksjonen av strøm i Europa er gått kraftig ned. Når vi nå har en kald vinter betyr det at etterspørselen etter strøm til oppvarming har gått opp – dette er et uttrykk for den økonomiske loven vi oppsummerte over: når etterspørselen går opp og tilbudet ned går prisen opp. 

Årsaken til de høye strømprisene er altså at produksjonskapasiteten er redusert. Hvorfor er den gått ned? Den er gått ned på grunn av av det grønne skiftet; politikere i en rekke land i Vest-Europa har ønsket å innføre en form for energiproduksjon som de tror er miljøvennlig. Som følge av denne  feiloppfatningen er en rekke kraftverk som drives av kull, gass, olje eller kjernekraft lagt ned, og nye kraftverk som drives av sol og vind er etablert. Produksjon av energi fra sol og vind forutsetter til manges overraskelse at solen skinner og at vinden blåser. Det er altså mangel på sol og vind de siste ukene som har resultert i at strømproduksjonen de siste ukene har vært for liten til å tilfredsstille etterspørselen i denne  kalde vinteren. 

Det er da de grønne skiftet som er årsaken til problemene – og det grønne skiftet er noe som politikerne har bestemt, ikke noe som er kommet i stand på grunn av av markedskreftene. Det er ikke slik at det har vært etterspørsel blant kundene etter grønn energi. Ja, det er riktig at folk flest er stemt for partiet som støtter det grønne skiftet, men allikevel:  statlig makt er ikke en del av et fritt marked, statlig makt  det er et ytre, tvangsmessig press på aktørene i et  marked som ville ha vært fritt dersom statlige regulering ikke hadde tvunget aktørene i markedet til å handle og investere på svært uproduktiv måter.  

I dette tilfellet betyr det grønne skiftet at staten reelt sett har forbudt (eller over tid vil avvikle) energiproduksjon av atom-,  olje- kull-. og gass-, og har pålagt aktører blant annet gjennom subsidier og gunstige konsesjonsordninger å opprette installasjoner som er ment å produsere tilstrekkelig energi fra sol og vind.  

Hvorfor

Det kan være flere grunner til at Lysbakken legger skylden for de opplagte implikasjonene av det grønne skiftet på det frie marked. Vi skal bare se på tre av dem. 

Lysbakken og hans mange meningsfeller ønsker en løsning på dagens problemer som innebærer mer generøse støtteordninger. Dette kan være et uttrykk for det gamle sosialistiske slagordet «yt etter evne, få etter behov», et slagord som i denne sammenhengen i praksis betyr at den enkelte skal jobbe, staten skal ta (mye av) lønna, og så skal den enkelte få tilbake via ulike former og støtteordninger det staten oppfatter som rimelig at vedkommende trenger. Det er jo velkjent at de på venstresiden vil ha stadig høyere skatter og stadig flere støtteordninger – og dette er et uttrykk for slagordet vi nevnte over. 

En annen mulig løsning er at Lysbakken & co vet at det er det grønne skiftet som er årsaken til problemene, men som de gode propagandistene de er legger de selvfølgelig skylden for sin egen fiasko på sine politiske motstandere: Når reguleringer skaper problemer – noe de alltid gjør – legger de skylden for problemene på det frie marked: det systemet som ikke har reguleringer. (Det er ingen reguleringer i et fritt marked; i et fritt marked gjelder  eiendomsretten  uinnskrenket.)

Men vi tror egentlig at hovedårsaken er en annen. La oss først her oppsummere hovedpoenget: Statlige reguleringer har sterkt begrenset tilbudet og prisen har da gått opp. Lysbakken & co sier at dette er et uttrykk for markedskreftene – Lysbakken & co ville ha ønsket at prisen hadde forblitt på sitt tidligere lave nivå selv om politiske tiltak de har gått inn for har ført til at produksjonen/tilbudet er kraftig redusert. 

Kan det være en forklaring at Lysbakken & co ikke forstår at det begrensede tilbudet nødvendigvis må føre til høyere priser? Kan det være slik at Lysbakken & co virkelig mener at de som politikere skal kunne begrense tilbudet, men at prisene skal fortsette å holde seg på et lavt nivå, det prisnivå man hadde når tilbudet var stort, dvs. det tilbudet som fantes før produksjonskapasiteten ble sterkt begrenset som følge av politiske vedtak?

Dersom man spør Lysbakken  & co om prisen vil gå opp dersom tilbudet går ned, vil de selvfølgelig svare at det forstår de. Men dette betyr ikke at de forstå denne sammenhengen til bunns. Dette betyr ikke at de grundig har integrert en riktig forståelse sammen med det de ellers vet om økonomiske årsakssammenhenger og om hvordan et samfunn fungerer. .  

Vi ser jo stadig eksempler på politikk som baserer seg på at de på venstresiden ikke forstår denne sammenhengen. De vil for eksempel ha høyere skatt for de rike – noe som vil føre til at de rike jobber mindre; belønningen de får for å jobbe blir lavere. Dette er en implikasjon av prinsippet om at dersom prisen går ned vil også tilbudet gå ned. Mange på venstresiden vil ha flere støtteordninger og flere offentlige gratis tilbud. Dette fører til at flere kan klare seg uten å jobbe. Ordningen vil derfor føre flere over fra arbeidslivet til en tilværelse basert på trygd. Mange på venstresiden går inn for slike ting som husleieregulering, noe som kan føre til at boliger blir dårligere vedlikeholdt og at færre boliger blir bygget. 

Det er jo også flere på venstresiden som vil ha makspris på kostnader ved å bruke barnehaver – her har politikerne på den ene siden satt store krav på det som må til for å drive en barnehave (slike ting som areal ute og inne, krav til oppholdsrom og toaletter, krav til utdannelse for de som jobber der); kravene koster penger å gjennomføre, og som de som driver barnehagene må ta igjen dette fra sine brukere. Slike krav gjør at Barnehave satsene blir høye. Noen vil da at staten skal gripe inn og sette en makspris som gjør at barnehaven ikke vil lønne seg dersom inntektene kun kommer fra brukerbetaling, og da må det komme statlige tilskudd.

Vårt syn er at hovedgrunnen til at Lysbakken og Co legger skylden på markedskreftene er at de ikke i tilstrekkelig grad innser at redusert tilbud nødvendigvis må føre til høyere priser. 

Lysbakken & co forstår derfor ikke grundig nok implikasjonene av den viktigste loven i sosialøkonomien: loven om tilbud og etterspørsel. 

Men mange vil nok si at denne loven er så opplagt at enhver må forstå den, til og med folk som Lysbakken & co, og at den forklaringen vi gir må være feil. Vi vil allikevel fastholde den forklaringen vi nettopp har gitt.   

100 år med fiaskoer 

La oss bare se på et eksempel som klart og tydelig illustrerer de venstreorientertes evne til ikke å forstå og vurdere opplagte fakta. Sosialismen fikk sitt første gjennomslag etter statskuppet i Russland i høsten 1917. Sosialistene har alltid lovet folk gull og grønne skoger, men i Russland, som skiftet navn til Sovjetunionen, ble det etter noen år med borgerkrig nød, undertrykkelse, død, ufrihet, fattigdom, terror. Mange sosialister fornektet dette i mange tiår før selv folkene i NKP måtte innrømme at Sovjetunionen var et terrorstyre. Men sosialister har fortsatt å hylle sosialister og sosialisters maktovertakelse i en rekke land de siste 100 årene: Sosialismen lover gull og grønne skoger, den fører i praksis alltid til fattigdom, nød, elendighet og undertrykkelse –  men allikevel støtte sosialister hver gang de neste sosialistene som vil overta makten i sitt land. Det siste eksempelet er Chavez og Venezuela, Jeg vil ikke her gjenta de mange eksemplene som finnes på elendigheten og undertrykkelsen i Venezuela etter at sosialistene komme til makten. Sosialistenes maktovertakelse i Venezuela ble for øvrig hyllet både av SV og Rødt her i landet – men når fattigdommen og elendigheten er åpenbar for alle, så åpenbart at selv ikke sosialister kan fornekte den,  sier de selvfølgelig at Venezuela er kapitalistisk. 

Vi kan også gjenta et av ferskeste eksempel på de venstreorienterte manglende virkelighetsforståelse: Inflasjon. De tror at inflasjon kommer av kapitalistenes grådighet: Inflasjon kommer av at kapitalister setter opp prisene,  noe de gjør for å tjene mer penger. De forstår ikke at dersom staten/sentralbanken bare trykker opp mere penger så fører det til at hver enkelt pengeenhet blir mindre verdt. Det er dette som er inflasjon. Inflasjonen i Venezuela ble enormt stor etter Chavez´og hans etterfølger Maduros politikk («inflation Rate in Venezuela decreased to 1197.50 percent in November from 1575.30 percent in October of 2021); sentralbanken i landet trykte opp enorme beløp for å dele ut penger til folket, og når pengene da ble mindre verdt legger de skylden  på … markedskreftene.  

Så det er opplagt at sosialister forstår svært lite av årsaken til det som foregår i en økonomi ; vi er fristet til å benytte det svenske uttrykket «obildbar» om dem. 

Vi vet at enkelte tror at sosialister ønsker den død og fordervelse som sosialismen alltid fører med seg, men vi tror ikke dette er en riktig forklaring; vårt syn er at sosialister virkelig tror at deres politikk vil føre til bedre og mer harmoniske samfunn. At 100 års erfaring viser det motsatte bare bekrefter, slik vi ser det, bare at disse menneskene ikke helt forstår implikasjonene av den politikken de er for. 

De venstreorienterte har vært for å stenge ned pålitelig og solid energiproduksjon for i stedet å satse på grønn energi. Det burde være enkelt å forstå at energi produsert av sol og vind i Europa på vinterstid ikke kommer til å fungere godt – men de venstreorienterte har ikke forstått dette. 

Årsaken

For å gjenta vårt hovedpoeng: Lysbakken & co tror virkelig at det er markedskreftene som har ført til høye strømpriser; de har trodd at selv om produksjonen av energi er blitt redusert så skulle prisen ha holdt seg på omtrent samme nivå som den var da produksjonen var større enn den er i dag. De forsøker ikke å lures oss, og de lyver ikke. De tror virkelig at statlig styring er svaret på alle problemer og at statlig styring ikke fører til problemer, de tror virkelig at det frie marked/kapitalismen er årsak til alle problemer, og finnes det et problem så er det kapitalismen/det frie marked som er årsaken. Dette tror de fortsatt selv etter at deres styringsmodell har resultert i 100 år med fiaskoer. Dette tror de til tross for at frie markeder alltid fører til økt velstand for flere og flere. Men enda mer fundamentalt om de venstreorienterte mangel på faktaforståelse: årsaken til deres manglende forståelse ligger i de grunnleggende verdiene som de baserer sine meninger på (men i denne omgang vil vi ikke gå dypere inn på akkurat dette poenget).

.

.

.

.

.

https://www.nettavisen.no/nyheter/markedskreftene-skal-ikke-fa-herje-med-folk-flere-vintre/s/12-95-3424229146

Inflasjon i Venezuela

https://tradingeconomics.com/venezuela/inflation-cpi

Venezuela er kapitalistisk

https://www.sum.uio.no/english/research/blog/la-bullatina-blog/venezuelas-kapitalisme-for-det-21.-arhundre.html