I denne podcasten snakker Magnus og Vegard om lave fødselstall.
Fattigdom og kriminalitet
Det var muligens flere enn jeg som ble gledelig overrasket over følgende overskrift på Aftenpostens forside for et par dager siden: «Kanskje er det ikke fattigdom som gjør ungdom kriminelle». Gleden var dog kortvarig, allerede på side 3, hvor artikkelen det ble henvist til på forsiden var gjengitt, kunne man lese følgende: «Det er lettere å snakke om trangboddhet enn om moral». Allikevel, det som er den virkelige årsaken til kriminalitet ble forsiktig berørt mot slutten av artikkelen (som er linket til nedenfor).
Men først noen data fra artikkelen: «Ungdomskriminaliteten øker – mye. I 2023 økte den med 28 % sammenlignet med 2022. Blant de kriminelle under 18 år er det særlig andelen under 15 år det blir flere av. I Oslo er det særlig ille. Vold blant 10 til 14-åringer har nesten doblet seg i det siste året. Hva kommer det av?»
Politidirektør Benedicte Bjørnland er blitt spurt om årsaken, og avisen gjengir hennes svar slik: «Vi har ikke noe godt svar. Men vi stiller oss jo spørsmål om levekårsutfordringer, bakenforliggende årsaker knyttet til skolefrafall, rusproblemer, dårlig økonomi hos foreldre og trangboddhet, Årsakene kan være flere sier politidirektøren.»
Artikkelen henviser også til en forsker ved Oxford-universitetet som mener at koblingen mellom fattigdom, trangboddhet og kriminalitet «i beste fall er ytterst svak».
Andre forskningsresultater Aftenposten henviser til sier at «sosioøkonomiske aspekter kun kan forklare omtrent 2 % av kriminalitet. De aller, aller fleste som vokser opp i ressurssvake hjem blir ikke kriminelle».
Det henvises så til en undersøkelse fra USA som viste at den minoritet som hadde den høyeste andel fattige (asiater) hadde svært lite kriminalitet: «gruppen med flest fattige er den gruppen som har færrest antall registrerte lovbrudd».
Artikkelen avslutter slik: «Likevel er respekt for regler – eller personlig moral – en elefant i rommet når man snakker om ungdomskriminalitet.» Altså: fattigdom er ikke årsak til kriminalitet, årsaken ligger i en «personlig moral».
La oss før vi går videre fortelle litt om hva slags kriminalitet det er snakk om. Vi siterer fra en rapport utgitt av Røde Kors (link nedenfor):
«Det finnes noen variasjoner når det gjelder hvilke typer lovbrudd som er de mest vanlige i de ulike aldersgruppene. I den yngste aldersgruppen, 5–14 år, er de fleste registrerte siktelsene knyttet til eiendomstyveri, mens vold og mishandling er den nest største kategorien. I aldersgruppen 15– 17 år er rusmiddellovbrudd, vold og mishandling og eiendomstyveri de hyppigst registrerte siktelsene. I den eldste aldersgruppen, 18–24 år, er det rusmiddellovbrudd, trafikkovertredelser og ordens- og integritetskrenkelse som er de hyppigste siktelsene. Data fra 2020 viser at 14-åringer i lengre tid har vært de med flest siktede i kategorien for skade-verk og tyveri, spesielt de mindre grove typene som tyveri fra butikk. Siden 2018 har 14-åringer vært høyest representert i lovbruddsgruppen vold og mishandling, og i samme periode har 14- og 15-åringer vekselvis vært høyest representert i antall siktede for seksuallovbrudd. I 2020 er 14-åringer de som har det høyeste antall per-soner som er siktet for seksuallovbrudd. SSB begrunner dette med at det er færre lovbrytere blant eldre ungdommer og unge voksne, og at det har vært et økende antall 14-åringer som er tatt for kroppskrenkelser, trusler, ran og annen hensynsløs atferd.»
(At det er aldersgrense for bruk av rusmidler er slik det bør være, og vi tar ikke dette poenget med i den videre omtalen av kriminalitet.)
Typen kriminalitet er altså tyveri fra butikker, vold og mishandling (dette siste omtales i Røde Kors- rapporten omtaler som integritetskrenkelse).
Vårt syn er at det er moral (eller fravær av en korrekt moral) som er årsak til kriminalitet, og Aftenposten sier helt korrekt at dette er noe ingen snakker om – ikke engang Aftenpostens egen artikkel om dette problemet tar det opp! Det finnes visstnok et ord som heter «berøringsangst», og det ordet passer vel her.
Det artikkelforfatteren forsiktig antyder er at kriminalitet, som altså består av slike ting som tyveri, ran, overfall, og det som verre er, kommer av at gjerningsmannen ikke respekterer andre menneskers eiendomsrett, at han ikke respekterer andre menneskers fysiske integritet, dvs. at han ikke har noen moralske betenkeligheter med å stjele eller utøve vold mot andre personer. Vi gjentar dette poenget: kriminalitet kommer av gjerningspersonens mangel på respekt for andre personers eiendom og fysiske integritet! Kriminalitet kommer ikke av fattigdom eller utenforskap eller trangboddhet, kriminalitet er forårsaket av gjerningspersonenes mangel på respekt for andre mennesker, kriminalitet kommer av mangel på respekt for andre.
Artikkelforfatteren har åpenbart det syn at et viktig element i en god moral er å respektere andre mennesker og deres eiendomsrett.
Dette er også vårt syn. Vi tar med et element her som artikkelforfatteren ikke nevner, og det er rettferdighet. Rettferdighet er ikke det samme som likhet, slik mange ser ut til å tro i dag, rettferdighet består i å behandle individer slik de gjør seg fortjent til ved sine egne, valgte handlinger. Rettferdighet overfor kriminelle innebærer da å idømme dem strenge straffer (dog slik at de alltid er proporsjonale, det vil si at jo alvorligere en kriminell handling er jo strengere straff blir gjerningspersonen idømt).
Disse dydene – respekt for eiendomsrett, respekt for personers personlige integritet, rettferdighet – står ikke sterkt i dag, snarere tvert imot. Så vidt vi kan se er det ingen utbredt moralteori som som inneholder disse dydene.
Ovenfor brukte jeg uttrykket «god moral», og vårt syn er at en god moral inneholder prinsipper og verdier som er slik at dersom man følger dem får man et bedre liv. En dårlig moral inneholder prinsipper og verdier som er slik at dersom man følger det får man et dårligere liv. En god moral handler derfor om å oppnå og beskytte verdier som fremmer menneskers liv, mens en dårlig moral inneholder verdier og prinsipper som krenker og ødelegger personers liv.
En god moral vil derfor inneholde prinsipper som beskytter eiendomsretten, mens en dårlig moral inneholder prinsipper som ikke respekterer eiendomsretten. En god moral vil inneholde prinsipper som innebærer at de som krenker eiendomsretten og de som krenker andre mennesker skal straffes – dette er rettferdighet, mens en dårlig moral inneholde prinsipper som sier at de som begår slike krenkelser i betydelig grad ikke skal straffes, de skal tilgis.
Som alle vet, eiendomsretten har liten moralsk beskyttelse i dag. Et eksempel som bekrefter dette er staten: staten burde være et moralsk ideal, staten burde praktisere og håndheve riktige dyder, dvs. dyder som fremmer gode liv. Men respekterer staten eiendomsretten? Nei, det gjør den ikke; skatter og avgifter og reguleringer av næringslivet er krenkelser av eiendomsretten. Praktiserer staten rettferdighet? Nei, mye av det staten gjør er såkalte overføringer, og de går ut på å ta fra de produktive og de vellykkede og gi til de mindre produktive og mindre vellykkede. Dette er å straffe gode egenskaper og å belønne dårlig egenskaper – og dette er ikke rettferdighet, tvert imot. Samme holdning viser staten overfor kriminelle, lovverket innebærer at de som utøver reell kriminalitet blir møtt med svært milde straffer, og ofte ikke blir straffet i det hele tatt.
Den politikken staten fører er basert på hva folk flest mener er riktig, og den moral staten praktiserer går i stor grad ut på å følge den kristne etikken, en etikk som går ut på å elske sine fiender, å ikke motsette seg den som stjeler fra en, å ikke samle seg skatter på jorden, å gi alt man eier til de fattige, å tilgi de som krenker en, å ikke drive produktivt arbeid («se blomstene på marken, de arbeider ikke, men de er like vakre som kong Salomo i all sin prakt»). Den kristne etikken krever ikke respekt for andre mennesker, for andre menneskers eiendom, tvert imot, den kristne etikken setter i liten grad hindringer for krenkelse av andre mennesker. (Ja, kristendommen inneholder også formuleringer av typen «I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød», og «du skal ikke stjele», «du skal ikke drepe», men når disse budene kobles opp til dyder som tilgivelse og idealer som fattigdom, får de liten autoritet.)
Vi sier selvsagt ikke at staten – eller noe andre – praktiserer denne etikken helt og fullt, det er umulig, men at denne etikken i stor grad dominerer i samfunnet og praktiseres av staten er opplagt.
I tillegg viser det seg at måten staten er organisert på i stor grad fremmer korrupsjon og snusk; vi har ikke tall på hvor mange fremtredende politikere og partitopper som de siste få år har måttet trekke seg på grunn av slike ting – og dette er i Norge, et land som betraktes som et av verdens aller minste korrupte land. Det er også slik at svært mange borgere på lovlig eller ulovlig vis tilpasser seg støtteordninger for å få mer ut av det som så pent heter «samfunnskaken».
Den moral som dominerer i samfunnet og som staten praktiserer, er slik at den må føre til de resultatene som artikkelen i Aftenposten refererer: Økende kriminalitet.
For å få slutt på kriminaliteten må altså den dominerende moralen, den som vi kort refererte over og som man finner tydeligst forklart i kristendommen/Bergprekenen, fjernes fra samfunnet og fra politikken, og så må den erstattes av en moral som beskytter det enkelte individs frihet og eiendom.
Vi trekker dette et skritt videre: den etikken som dominerer i dag er ikke bare årsak til voksende kriminalitet, og voksende mobbing (Aftenposten: «Mobbingen øker – skolens tiltak hjelper ofte ikke»), vold i skolen (Dagsavisen: «Det er nok ikke volden og truslene som er blitt mer alvorlige, men antallet hendelser har blitt mange flere. Og dette er svært bekymringsfullt – for enhver hendelse er én for mye. I 2023 var det 652 «svært alvorlige» hendelser i Osloskolen»), den er også årsak til ettergivenhet overfor terrorister og den er årsak til ettergivenhet overfor tyranner. Denne etikken fører altså til at alle blir mer utsatt ikke bare for kriminalitet, men for terrorisme og krig. Dette må nødvendigvis bli resultatet av en etikk som sier «Sett dere ikke til motverge mot den som gjør ondt mot dere».
Alle er klar over disse problemene – voksende kriminalitet, mer mobbing, mer korrupsjon og snusk, mer terrorisme; tyranner som de i Iran og Hamas og Russland angriper i stadig større omfang – men etter omfattende og grundige vurderinger har absolutt ingen av det som alle eksperter og fagfolk har kommet med av forslag og tiltak hatt noen positiv effekt – problemene blir bare større og større. Årsaken til dette er som Aftenposten forsiktig antyder, men som vi sier klart og tydelig: Årsaken til kriminalitet er en moral som ikke innebærer respekt for andre mennesker. For å få slutt på kriminaliteten må man derfor ha en ny moral, en moral som innebærer respekt for andre mennesker.
Den som analyserte denne problemstillingen best var Ayn Rand, og hun formulerte slik sin omtale av de som har forsøt å finne tiltak som kan bedre forholdene: «you have questioned everyting except you moral code!»
Det her svaret ligger, og som Aftenpostens artikkel kun meget forsiktig antydet: problemene skyldes mangel på god moral, problemene er forårsaket av en moral som legitimerer og godtar krenkelser, en moral som har nærmest universell oppslutning. Løsningen ligger i en god moral, en moral som beskytter det enkelte individ og som straffer de som med vold og tvang krenker individers kropp, liv og eiendom. Først når en slik moral har erstattet dagens selvoppofrende/altruistiske moral vil problemene omtalt over bli redusert til praktisk talt null. Inntil dette skjer vil disse problemene bare øke og øke. (Vår siste formulering beskriver en langsiktig tendens, på kort sikt går det mest i bølger.)
Helt til slutt: kriminalitet er ikke forårsaket av fattigdom, kriminalitet er forårsaket av en dårlig moral. Men det er også slik at fattigdom er forårsaket av en dårlig moral. En moral som sier at fattigdom er et ideal, slik den kristne etikken gjør, dyrker frem moral, men en annen moral, en som verdsetter produktivt arbeid og verdiskaping, vil føre til at det blir mindre fattigdom og mer velstand.
.
.
.
https://www.aftenposten.no/meninger/kommentar/i/XbKQxm/de-aller-fleste-fattige-bryter-ikke-loven
https://www.aftenposten.no/norge/i/15mgAW/mobbingen-oeker-skolens-tiltak-hjelper-ofte-ikke
Legalisering av alkohol, narkotika, medisiner og doping
I dagens podkast snakker Magnus og Vegard om legalisering av alkohol, narkotika, medisiner og doping.
Podkasten er nå ikke bare tilgjengelig på YouTube, men også på Spotify:
Tucker Carlson som vår tids William Duranty
Det er kanskje ikke så mange som vet hvem William Duranty (1884-1957) var, så derfor: Han var journalist i New York Times, og på 30-tallet skrev han en rekke artikler om tilstanden i kommunistdiktaturet Sovjetunionen; disse artiklene førte til at han fikk Pulitzerprisen. Innholdet i disse artiklene viste seg å sammenfalle nærmest 100 % med det som var det sovjetiske regimets propaganda på denne tiden; de inneholdt svært lite om undertrykkelsen og fattigdommen som preget Sovjetunionen etter at NEP-perioden var avsluttet. (NEP-perioden var en kortvarig (1921-28) periode med stor grad av markedsøkonomi, dette for å få produksjonen opp; rett etter revolusjonen ble næringslivet kollektivisert, og produksjonen falt da kolossalt. Sovjets diktator Lenin innså at noe måtte gjøres, og han hadde såpass innsikt at han forstod at en fri økonomi ville føre til velstandsvekst. NEP-politikken brakte velstand, men ble forlatt fordi den stred mot de kommunistiske idealer. NEP er en forkortelse for «ny økonomisk politikk».)
Men tilbake til Duranty og USA på 30-tallet: Sosialismen sto svært sterkt blant intellektuelle i USA på denne tiden, og 30-tallet er med all rett kalt «the red decade». En betydelig andel av de intellektuelle anså innføringen av kommunismen i Sovjetunionen som et nobelt eksperiment; de var sterke tilhengere av den kommunistiske ideologien. Da det ble tydelig for de fleste at Durantys reportasjer var lite annet enn ren løgnpropaganda for kommunistregimet i Moskva, var det enkelte som krevde at han skulle bli fratatt Pulitzerprisen, men dette skjedde ikke.
Som kjent førte kollektiviseringspolitikken overfor bøndene i Sovjetunionen til at produksjonen av landbruksvarer gikk kraftig ned, noe som resulterte i en enorm sultkatastrofe. Den berørte cirka 40 millioner mennesker, og om lag 6 – 7 millioner mennesker døde; de fleste av disse holdt til i Ukraina (som fra 1922 til 1991 var en del av Sovjetunionen). Slik omtalte Duranty sultkatastrofen: «Any report of a famine in Russia is today an exaggeration or malignant propaganda». Duranty benektet dog ikke at det var matmangel og at mange døde på grunn av dette. Det er sannsynlig at Durantys positive reportasjer om tilstanden i Sovjetunionen var en medvirkende årsak til at president Roosevelt anerkjente Sovjetunionen i 1933.
Dette bringer oss over til Tucker Carlson og hans nylige intervju med Vladimir Putin. Tucker Carlson var i lang tid den mest populære politiske kommentatoren i USA, noe som ble mulig takket være hans ideologiske orientering, nasjonalkonservativismen, en ideologi som er nasjonalistisk, mot frihandel, mot innvandring, for reguleringer av næringslivet, og for en stor stat som skal ta seg av en rekke oppgaver. Carlson mistet sin jobb i Fox News, og er nå å finne på den kanalen som før het Twitter og som for tiden heter X. Det kan være vanskelig å si hva som var den egentlige grunnen til at han mistet jobben i Fox, men en betydelig årsak var antagelig at han der overfor seerne gjentok Donald Trumps påstander om omfattende fusk ved presidentvalget i 2020 som om han trodde at de var korrekte, selv om han privat innrømmet at han ikke trodde på disse påstandene. Han fortalte altså seerne noe han selv mente ikke var sant.
I utgangspunktet vil vi si at det ikke er noe galt i å intervjue Vladimir Putin. Putins regime har siden tidlig på 2000-tallet med større eller mindre åpenhet invadert en rekke av Russlands naboland, og i februar 2022 gikk Russland til en fullskala militær invasjon av Ukraina. Putin mener som kjent at oppløsningen av Sovjetunionen var en stor katastrofe, og han har som mål å forsøke å gjenopprette Russland som en stormakt, noe som inkluderer å legge under Russland områder som løsrev seg etter kommunismens sammenbrudd fra omkring 1990. Observante kommentatorer innså at dette var Putins mål allerede noen få år etter år 2000, men de fleste kommentatorer og politikere i Vesten så ikke disse faresignalene.
Under Putins regime er en rekke opposisjonspolitikere og en rekke journalister, og et stort antall forretningsmenn som har forsøkt å konkurrere med Putins interesserer, blitt tatt av dage på ulike måter: forgiftning, eksplosjoner, fall ut av vindu, flyulykker, plutselig sykdom. Kort tid etter at Tucker Carlson hadde forlatt Moskva, ble opposisjonspolitikeren Aleksej Navalny, som satt i fangeleir i Sibir, drept.
Det kunne være god grunn til å stille Putin spørsmål om disse tingene. Men Tucker Carlson gjorde ikke det. Han stilte ingen vanskelige spørsmål til Putin. Han spurte riktignok om hvorfor Russland invaderte Ukraina, men det han fikk som svar var en halv times lang historieforelesning som gikk ut på at Ukrainas landområde egentlig tilhører Russland og at ukrainere egentlig er russere.
Carlson kom ikke med oppfølgingsspørsmål til denne historiefremstillingen, som i beste fall må karakteriseres som svært skjev og som går utenom de viktige punktene.
Det viktige punktet er individuell frihet versus ikke-frihet; frihet inkluderer slike ting som næringsfrihet, ytringsfrihet, bevegelsesfrihet og politisk frihet. Slik Putin, og svært mange vanlige russere, betrakter Russland, er disse verdiene helt uforenlige med russiske verdier, men befolkningen i Ukraina har ønsket at disse verdiene i større grad skal prege Ukrainas kultur og politikk. Sagt på en annen måte: Ukraina ønsker å orientere seg i mer frihetlig retning, de ønsker å orientere seg vestover.
Når Putin derfor sier at Vesten har invadert Ukraina og at Russland må forsvare seg mot Vesten, og at det pågår en krig mellom Vesten og Russland på slagmarken i Ukraina, så er dette på en måte riktig, men det som er viktig er de fundamentale verdiene, ikke hvorvidt en befolkning som et kollektiv historisk sett hører til her eller der, som en del av den russiske befolkningen eller som en del av Vestens befolkning.
Putin hevder også som kjent at regimet i Ukraina er infisert av nynazister, noe som er en helt vanvittig påstand. På disse områdene kunne Tucker Carlson stilt en rekke interessante spørsmål, men det gjorde han ikke. Hvorvidt Carlson var feig og unnfallende, eller om han bare var kunnskapsløs, er det ikke noe poeng å spekulere i. Det man kan si er at det var lite som tydet på at det var stor forskjell i ideologisk orientering mellom Putin og Tucker Carlson.
Men enda verre enn Carlsons intervju var det som skjedde rett etterpå. Carlson gikk på rundtur i Moskva – og alt dette ble behørig filmet og gjort tilgjengelig på nett – og skrøt av hvor fantastisk flott arkitekturen var; han sa til og med at Moskva var vakrere enn noen by i USA. Han må være den eneste i verden som mener dette; Moskva er en ekstremt stygg by. (Jeg besøkte selv Moskva i 1978, og så hvor grusomt og stygt og fattigslig det var da. Forhåpentligvis er det noe bedre nå.) Carlson skrøt av undergrunnsstasjonene i sentrum av Moskva, og det er det mange som har gjort; de ser fantastisk flotte ut. Der finnes det heller ikke noe søppel som flyter omkring, det er ingen uteliggere, og det er ingen tagging; dette antagelig fordi de som vil forsøple eller tagge eller sove der er blitt sendt til Sibir eller et tilsvarende sted.
Tucker Carlson besøkte også en dagligvarebutikk, og han var svært overrasket hvor mye, og hvor mye gode varer, han kunne få kjøpt for 100 $. Det han glemte å nevne var at dette var en fin butikk midt i Moskvas rikeste strøk, og at 100 $ der er liten en formue. Hvis han skulle undersøke hvordan det sto til med tilbudet av forbruksvarer for den vanlige russer, burde han reist til en liten by et godt stykke utenfor sentrale Moskva, det kunne han også fått vite at mer enn en femtedel av boligene i Russland ikke har innlagt vann.
Få dager etter at Tucker Carlson hadde reist fra Moskva ble som nevnt opposisjonspolitikeren Navalny drept i en fangeleir, og under et intervju ble Carlson ble spurt om dette, og da svarte han noe sånt som at «Vel, USA dreper også folk».
Det virker som Carlson ikke forstår forskjellen på å drepe opposisjonspolitikere og journalister, og å ta livet av fiendtlige krigere og fiendtlige soldater. Så vidt vi vet er ingen opposisjonspolitikere eller kritiske journalister blitt drept av USAs myndigheter. Donald Trump sørget for at den iranske generalen Sulejmani ble drept ved et droneangrep for noen år siden og, og også under president Obama var det omfattende droneangrep mot terroristledere. Ja, noen av disse angrepene medførte at sivile er blitt rammet, men det er allikevel en essensiell forskjell på denne type angrep og på å drepe folk med radioaktiv forgiftning i England (Litvinenko), eller å sørge for at regimekritikere og uvennlige forretningsfolk faller ut av et vindu, noe som skjer ofte i Putins Russland.
Også Putin kommentert intervjuet etter at det var sendt, og han sa at han var overrasket over at Tucker Carlson ikke stilte vanskelige spørsmål. Putin: «… I honestly thought he would be aggressive and ask so-called sharp questions. And I wasn’t just ready for that, I wanted it, because it would have given me the opportunity to respond sharply in kind…. But he chose a different tactic» (newrepublic).
Putin forsøkte også å latterliggjøre Carlson ved kort å nevne at han (Carlson) hadde forsøkt å verve seg til CIA, men at CIA ikke ville ha ham. Putin selv, derimot, har en fortid som KGB-agent.
Vladimir Putin er det mange beskriver som en sterk mann, han er nasjonalist, og det ser ut til at de konservative i USA beundrer dette. Ikke bare ga Carlson tydelig uttrykk for dette under og etter intervjuet, men også den amerikanske nasjonalkonservatismens ledende figur, Donald Trump, har en rekke ganger uttalt seg positivt om Putin.
På 30-tallet logret USAs sosialistdominerte elite for det kommunistiske regimet i Moskva, og nå ser det ut til at eliten innen den nokså sterke nasjonalkonservative bevegelsen i USA også logrer for det fascistiske regimet i Moskva. Dette er egentlig ikke så overraskende, sosialister og konservative står egentlig ikke så langt fra hverandre, ideologisk sett, begge disse ideologiene er motstandere av individuell frihet og markedsøkonomi.
Det var visst en eller annen kjent person (Marx) som sa omtrent følgende: «Når historien gjentar seg, er det første gang som tragedie, andre gang som farse». Det ser ut til at dette passer på USAs utvikling fra å ha et betydelig antall kommunistsympatisører i sin elite på 1920- og 30-tallet, til å ha noe man med stor rett må kalle fascist-sympatisører 100 år senere. Men det å måtte plassere folk som Tucker Carlson og Donald Trump i USAs elite viser hvor elendig det står til i USA: «farse» ser ut til å være en korrekt betegnelse. .
.
.
Yaron Brook kommenterer Tucker Carlsons intervju
Eksempler på arkitekturen i Moskva
Podcast: Sverige – Fra folkehjem til gangstervold
I denne podcasten samtaler Magnus og Vegard om Sveriges utvikling fra å bli betraktet som verdens beste land til å bli et land hvor flere områder er blant de steder i verden med høyest forekomst av kriminalitet.
«Grotesk og egosentrisk» om helse, innovasjon og ambisjon
Noen ord i overskriften er satt i anførselstegn, dette fordi det er et sitat, et sitat hentet fra forsiden av Dagsavisen 7. februar, hvor den er brukt som lokkemat for et intervju med professor Thomas Hylland Eriksen.
Professor Hylland Eriksen er en av Norges aller mest brukte rikssynsere, dette til tross for at han som regel viser svært liten innsikt i og forståelse for de problemstillinger han uttaler seg om. Nedenfor linker vi til et innlegg publisert i Dagsavisen (bak betalingsmur), og her vil vi kommentere noen av de poengene han kommer med i dette intervjuet. (Vi vil dog nevne at en del av det han sier virker relativt fornuftig og ukontroversielt, og vi kommenterer ikke disse punktene.)
Intervjuet, som strekker seg over tre hele avissider, inkludert et stort fotografi av Hylland Eriksen, tar utgangspunkt i noe som avisen omtaler som jakten på evig liv. Det er dog ikke snakk om evig liv i religiøs forstand, det handler ikke om at vi skal bli/være udødelige i en annen tilstand etter at vi har avsluttet vårt jordiske liv, det det handler om er forskning som har som mål å forlenge livet; vårt inntrykk er ikke at Hylland Eriksen snakker om evig liv, bokstavelig talt.
Artikkelens ingress lyder som følger: «Det [forskning som har som mål å finne metoder som kan gjøre livet lenger] minner meg om styrtrike mennesker som vil til Mars, og som bygger kostbare overlevelsesrom med tanke på kommende katastrofer. Jeg synes det er grotesk og egosentrisk, sier Thomas Hylland Eriksen.»
Det er tre poenger her: overlevelsesrom, å reise til Mars, og egosentrisme. Overlevelsesrom har vi liten sans for, selv om slike muligens kan føre til at noen få mennesker vil kunne unngå en katastrofe som for eksempel krig, pandemi eller jordskjelv, men hvis en slik katastrofe skulle inntreffe er det lite å overleve til etterpå. Det man bør ha er fredelige, harmoniske, velstående samfunn, slik at man har muligheter for å utfolde seg, og slik at det er mange mennesker man kan omgås og handle med. Etter en katastrofe hvor mange dør og det meste blir ødelagt, vil det være ganske stusslig å leve, selv om man overleverer sammen med noen viktige eiendler og noen utvalgte venner og familiemedlemmer. Så, slik vi ser det, overlevelserom er ikke noe å satse på.
Men i motsetning til Hylland Eriksen synes vi at det å reise til Mars er en god ide. Hvorfor skulle det ikke være det? Antagelig var det noen som sa omtrent følgende til Columbus omkring 1490: «hva i alle dager skal du over havet etter? Hva er vitsen med å finne sjøveien til India? Hvorfor kan du ikke like godt bli her i Genova slik som din far og din bestefar? Tror du at du er mere verdt enn dine klassekamerater og dine venner? Tror du virkelig at du kan overtale så mange rike mennesker til å finansiere denne reisen at du kan gjennomføre dette? Tror du at du er en stor mann som skal gjøre store bragder og bli en viktig person i verdenshistorien? Nei, gutt, det du snakker om er galmannsverk, og du kommer til å bli glemt som alle andre, men hvis du blir husket så blir det som en gal person som kastet bort masse penger og mannskaper og skip på en håpløs oppgave».
Man kan ikke si sikkert at ordene virkelig falt slik, men det har alltid vært slik at de som har funnet og gått nye veier, de som har åpnet stengte dører som de fleste ikke trodde en gang var der, de er ofte blitt møtt med latterliggjøring og hån og motstand fra den kompakte majoritet.
Oppdagelsesreiser, både til sjøs og på alle andre områder (til polene, til høye fjell, til de store havdyp, gjennom ørkener og urskoger, ut i verdensrommet, og figurativt, inn i menneskets kropp, inn i menneskets sinn) er gode ting og kan bringe ny og viktig kunnskap til menneskeheten, kunnskap som kan gjøre menneskers liv bedre.
Hylland Eriksen ser ut til å være en ivrig talsmann for en anti-ambisiøs mentalitet, han tar stolt på seg oppgaven som talsmann for den kompakte majoritet som er fornøyd med det som er og som bekjemper de som har en positiv visjon for en bedre fremtid. Vi derimot, vi er absolutt for at vi mennesker skal forsøke å finne nye veier, oppdage nye ting, reise til nye steder, og hvis noen klarer å reise så mye kapital som er nødvendig for å reise til en annen planet så sier vi «Stå på og lykke til!!».
Og hva er galt med å være egosentrisk? Hver enkelt av oss har kun ett liv, og det er absolutt ikke noe galt i – snarere tvert imot – å gjøre sitt beste for leve dette livet så godt man overhodet kan. Man må dog merke seg at et godt liv innebærer å ha et godt forhold til sine nærmeste, det vil si til sine nærmeste slektninger og til sine kolleger og sine venner – hvis de da ikke gjør seg fortjent til noe annet; vanskelig personer, enten de er slektninger eller venner eller kolleger, bør man ikke ha noe å gjøre med. Det er også svært viktig at man er produktiv, man bør altså arbeide, skape verdier, slik at man kan leve et godt liv (et godt liv innebærer forbruk, og det som forbrukes må først produseres), og vårt syn er at ord som «egoisme» og «egosentrisme» betegner gode ting, ting som virkelig gjør livet bedre for den enkelte. Det er kun maktmennesker, personer som har som mål å styre og dirigere andre mennesker, som er imot dette. Maktmennesker har vi intet til overs for.
Journalisten spør om hvorfor dette med overlevelsesrom er grotesk, og Hylland Eriksen svarer: «En ting er at dette er en løsning for de veldig priviligerte. Om det skulle bli muligheter til å forlenge livet drastisk skal ingen komme og fortelle meg at fattige folk i Bangladesh vil få det samme tilbudet som mangemillionærer i New York.»
Hylland Eriksen mener altså at et tilbud er grotesk fordi det ikke med en gang kommer til alle, både fattig og rik, han mener det er kritikkverdig at de rike får tilbudet først.
Men slik er det jo med alt. Nye ting kommer, til å begynne med er de dyre, bare de rike får kjøpt dem fordi det er bare de som har nok penger, produsentene får inntekter og kan øke produksjonen (hvis da ikke staten legger hindringer i veien for produksjon), ting blir billigere og flere får råd til dem. Det finnes et enormt antall eksempler som bekrefter dette; vi kan bare nevne TV, eller som det het for 60 år siden, fjernsynsapparat. Omkring 1960 var det her i Norge bare et lite fåtall husstander som hadde TV. Nå, mer enn 60 år senere har praktisk talt alle husstander TV, og mange har flere TVer. Det er også blitt langt billigere enn de var da. Hva med mobiltelefoner? For 25 år siden var det praktisk talt ingen som hadde mobiltelefoner, men nå har jo praktisk talt alle mobiltelefon. Akkurat den samme utviklingen har vi sett når det gjelder automobiler, datamaskiner, vaskemaskiner, kjøleskap, mmm.
Å bruke som innvending mot et nytt tilbud at det bare kommer til de rike og ikke til de fattige, er bare så grenseløst uintelligent og virkelighetsfjernt at man nesten må være professor for å mene noe slikt.
Et stykke ut i artikkelen leser vi følgende: «Han tror den evige jakten på Ungdomskilden handler om det moderne menneskets klokketro på teknologisk kontroll.»
Det dette handler om er å leve bedre, å leve med færre plager, å sjeldnere bli rammet av sykdom, og å leve lenger. Vi kan overhodet ikke se at det er noe negativt i dette; slik vi ser det er dette bare positivt.
At man får stadig større kontroll med flere og flere ting er et stort gode. Ved å bruke teknologi ikke bare til å behandle sykdommer, men også til slike ting som å kunne leve bedre som resultat av god hygiene og bedre kosthold, har gjort livet til de som bor i Vesten langt bedre enn det er for de som bor utenfor Vesten, og langt bedre enn det var i Vesten for noen århundrer tilbake. Hylland Eriksen sier riktignok ting i intervjuet som slutter opp om dette, men han ser ut til å mene at selv om vi har oppnådd gode ting til nå, så er det ikke nødvendig å fortsette å forsøke å oppnå ytterligere forbedringer på disse områdene. Vi, derimot, har det stikk motsatte synet av det Hylland Eriksen har; vi sier at man bør fortsette med å forske på alt mulig som kan gjøre livene bedre, sunnere, og lengre.
«Hva vil det si å være menneske? Er det å være en individualist som skal proppe seg med piller, trene og drive med biohacking for å forlenge livet? Eller handler om å overgi seg til noe større, akseptere at du ikke kan bestemme over alt selv? undrer han. Fra et evolusjonsperspektiv er ikke spørsmålet hvorfor vi ikke kan leve evig, men hvorfor vi fortsetter å leve flere tiår etter at vi ikke lenger forplanter oss.»
Ved å bruke uttrykk som å «proppe seg med piller», forsøker Hylland Eriksen å latterliggjøre det å gjøre sitt beste for å leve et sundt og godt og langt liv, og det skulle være unødvendig å kommentere dette poenget ytterligere.
Hylland Eriksens forestilling om å overgi seg til noe større, mener vi er helt feil. Mennesker eksisterer som individer, det er individer som tenker og handler, og individer bør ha frihet til å tenke og handle slik de ønsker og slik de finner er best for vedkommendes eget liv, dog slik at man ikke initierer tvang mot andre mennesker.
Nei, vi kan ikke bestemme alt selv, men det er en logisk feilslutning å trekke fra dette den konklusjon at vi egentlig ikke bør bestemme noe selv.
Virkeligheten er gitt, og vi har visse forutsetninger som er gitt fra fødselen, og hver enkelt bør gjøre det best mulige ut av de forutsetninger vedkommende har. Alle kan rammes av sykdom eller ulykke, men ved å leve på riktig måte kan man sterkt redusere sannsynligheten for å bli rammet av slike ting.
Hylland Eriksen spør om hvorfor vi fortsetter å leve etter at vi ikke lenger forplanter oss, men hva så? Hvert individ lever, det har mulighet til å gjøre nyttige, gode og gledelige ting, og hvorfor i alle dager skal man slutte med det før det er helt nødvendig? Vi er absolutt for at man bør gjøre sitt beste for oss leve så lenge som man ønsker. Fra et evolusjonsperspektiv kan man godt stille det spørsmålet Hylland Eriksen stiller, men svaret er at de aller aller fleste individer ønsker å leve så lenge som mulig og så godt som mulig, det vil si uten å være plaget av slike ting som sykdom, ulykker, kriminalitet, krig. Ved å velge å leve i samsvar med riktige ideer og riktige verdier og riktige prinsipper kan man redusere muligheten for å komme ut for de tingene vi nettopp nevnte, men noen av dem må dominere i samfunnet man lever i for at de skal ha noen effekt. (For eksempel, dersom et samfunn domineres av en holdning som innebærer ettergivenhet overfor kriminalitet vil dette føre til mer kriminalitet, og dermed til økt sannsynlighet for å bli rammet av svindel, innbrudd, overfall, ran, voldtekt, drap. Hvis man lever i stater som viser ettergivenhet overfor tyranner og frihetsfiendtlige ideologier, vil dette øke sannsynligheten for at man blir utsatt for et militært angrep eller for terrorisme).
«Hva som skjer når vi dør er et mysterium.»
Det som skjer når man dør er at livet opphører, og da er alt slutt. Rasjonelt sett finnes det ikke noe liv etter døden, med andre ord er det som skjer når vi dør ikke et mysterium.
«Kanskje [innebærer] døden…. At du gir avkall på om din individualitet, ditt ego.»
Døden innebærer at man gir avkall på alt, selv om det kanskje feil å si «gir avkall på» – døden kommer enten man vil eller ikke, den er et faktum, og fakta bør man bare innrette seg etter.
«En fullassortert religion gir trøst. Ikke minst gjør det mulig for deg å forsone deg med din egen og andres dødelighet.»
Religioner er lite annet enn eventyr, og det er bare lettlurte personer som virkelig tror at en religion gir trøst. Dog, det nettverk man får ved å assosiere seg med og å omgås likesinnede, er for de fleste en svært positiv verdi i deres liv, og religiøse samfunn gir ofte slike nettverk. Dette har allikevel ingenting med religionens holdning til døden, og et mulig liv etter døden, å gjøre.
Hylland Eriksen kommer også inn på kryonikk; å fryse ned kroppen når man dør slik at den kan gjenopplives når videnskapen en gang i fremtiden har funnet en kur for det man døde av slik at man kan fortsette livet mer eller mindre der hvor man slapp. Enkelte som har planlagt å la seg fryse ned på denne måten sier at formålet er å treffe sine tipptipptippoldebarn, eller å se ut hvordan verden er blitt om 300 år.
Til dette med kryonikk vil jeg si at kroppen er en svært komplisert maskin (selv om kanskje «maskin» ikke er det rette ordet å bruke her), og at bevisstheten, som utfører/inneholder ting som sansing, observasjon, vurderinger, dannelse av verdier og prinsipper, erfaringer og minner, er resultat av et kolossalt antall kompliserte kjemiske og fysiske prosesser i kroppen og spesielt i hjernen. Svært små skader på hjernen kan føre til kolossale endringer ikke bare i helsetilstand, men også i personlighet – det finnes utallige eksempler på at personer etter en skade på hjernen har mistet hukommelsen, mistet deler av hukommelsen, eller forandret personlighet. Når man dør begynner alle elementer i kroppen å ødelegges umiddelbart, og det å tro at man kan fryses ned rett etter at man er død, at man kan oppbevares i nedfryst tilstand i kanskje noen hundre år, og så gjenopplives slik at man har omtrent den samme personligheten som før man døde når man gjenopplives, er en så lite plausibel forestilling at vi ikke kan si annet enn at de som tror på dette antagelig har den samme type mentalitet som de som tror på et liv etter døden (slik dette fremstilles i fundamentalistisk kristendom eller islam), eller reinkarnasjon (slik den forstås i hinduismen og buddhismen).
Allikevel, slik nedfrysing kan antagelig gi en slags trøst for denne type mentalitet. Hylland Eriksen er positiv til den type trøst en religion kan gi, men det ser ut som han er sterkt negativ til den trøsten man kan få ved å tro på kryonikk.
Jeg vil dog si at det ikke er totalt urimelig å tro at man kan gjenopplive en kropp som har dødd og som er blitt oppbevart i dypfryst tilstand i en lang periode, men å tro at et menneske, etter at det har vært gjennom en slik prosess, har en bevissthet som inneholder noe av det som var i bevisstheten til den som personen som ble fryst ned, er fullstendig umulig; det er like umulig som å akspetere at Jesus virkelig vekket Lazarus opp fra de døde.
Hylland Eriksen sier at «alle [religioner] har til felles at vi har svar på hva som skjer når du dør».
Dette er feil. Det alle religioner serverer når dette spørsmålet dukker opp er ikke et svar, det er en bløff.
Lenger ut intervjuet leser vi følgende: «Thomas Hylland Eriksen har liten tro på at du vil oppnå evig liv ved å jogge og spise gulrøtter hver morgen.»
Igjen bruker Hylland Eriksen en formulering som innebærer at han ønsker latterliggjøre forsøkene på å leve bedre og sunnere og lenger. Som nevnt over tror vi ikke at Hylland Eriksen bokstavelig talt mener evig liv, selv om han i intervjuet tillegges denne formuleringen, det det er det er snakk om er å leve lenger og og leve slik at man blir mindre plaget av sykdom.
La oss si litt om å leve lenger før vi kommenterer poenget om evig liv. Hvis vi går noen hundre år tilbake var levealderen mye kortere enn den er i dag, mange barn døde tidlig, og voksne levde sjelden til de var mer enn cirka 40 til 50 år. I dag er forventet levealder i Vesten omkring 80 – 85 år, og barnedødeligheten er svært nær null. Så å si alle betrakter dette som en god ting; det er tragisk å miste sine kjære, spesielt å miste sine barn, og man bør leve så lenge at man kan bli kjent med og til en viss grad ta seg av barn og barnebarn – og gjerne enda lenger.
Hvorfor skulle det være galt å forsøke å øke levealderen til 100, 120, eller kanskje 150? Det er mye nyttig og gledelig man kan gjøre i livet, og jo lenger man lever, jo mer kan man gjøre av slike ting. Man kan ha et givende arbeid, man kan være kreativ, man kan være entreprenør, man kan reise, man kan spise god mat, man kan oppsøke interessante steder, man kan dyrke hobbyer, man kan drive idrett, man kan nyte kunst, man kan spille sjakk eller bridge eller golf eller man kan spille dataspill, man kan omgås venner og kjente, og så videre. Alt dette er nyttig og gledelig for dem som opplever disse tingene, og jeg kan ikke se at det overhodet finnes noe argument for at man ikke skal forsøke å forlenge den tiden man kan gjøre slike ting.
Så, jeg er absolutt for at man skal forsøke å leve lenger. Men er det noe ønske om å leve evig? Jeg tror ikke det. Etterhvert som man blir eldre har man sett det meste, opplevd ganske mye, og ønsker om å oppleve nye ting blir unngåelig mindre.
Barn ser med spenning og forventning frem til det meste, dette fordi for dem er alt nytt; de har ikke store mengder erfaringer å se tilbake på. Men ettersom man blir eldre vil mye av det man kommer ut for, selv om det er mennesker man ikke har møtt før eller steder man ikke har besøkt eller bøker man ikke har lest, ligne på ting man tidligere har hatt kontakt med. Vi vil derfor tro at livslysten blir noe redusert etterhvert som man blir eldre, dette poenget er velkjent og er nedfelt i uttrykk som å bli «mett av dage».
Sagt på en annen måte, hvis man lever veldig lenge blir man lei av det meste, man har sett alt før, det kommer svært sjelden eller aldri nye ting og man blir lei. Dessuten, slike ting som den biologiske basis for alt, kroppens funksjonsevne inkludert slike ting som syn, hørsel og hukommelse, bli svakere. Ja, man kan sikkert forbedre dette til en viss grad, men jeg vil allikevel tro at aldringsprosessen kun kan svekkes og utsettes, jeg blir vil bli svært overrasket hvis det viser seg at man kan stoppe aldringsprosessen.
Men allikevel, selv om man klarer å stoppe aldringsprosessen og at man derved kan leve evig mens man er fysisk på toppen, noe man er når man er rundt 40-45 år gammel, tror jeg allikevel at man blir lei hvis man har levd et par hundre år.
Så, mitt syn er at ingen egentlig vil ha evig liv, men de fleste vil ha et noe lenger liv enn det som er vanlig i dag. Hvis man klarer å forsinke aldringsprosessen slik at man lever til man blir 120 eller 150, tror jeg at de aller fleste vil se på dette som en god ting.
Hylland Eriksen selv er fan av tanken om å bli kompostert når han dør. «Da kunne jeg kanskje gi næring til noen eiketrær eller dyr. Det vil jeg oppleves som veldig meningsfullt, for da er du en del av noe som er større enn deg selv nemlig den globale økologien.»
Til dette vil vi bare si at absolutt alt som lever tar opp næring, det vil si spiser mat i en eller annen form, men også at alt som lever er mat i en eller annen form. Det er bare slik det er, og slik er det enten vi vil eller ikke. Man kan god si at vi er en del av et kretsløp, og det er slik det er, og det må vi bare akseptere. Vi kan allikevel ikke se at dette har noen betydning for det livet man lever.
Vi er svært lite imponert over de innsikter som Dagsavisen formidler fra professor Hylland Eriksen i dette intervjuet. Det samme vil vi si om alt vi har sett av det professor Hylland Eriksen har gitt uttrykk for i et stort antall bøker og over enda flere spaltemeter i pressen i flere tiår.
Det Hylland Eriksen gir uttrykk for er egentlig en motstand mot ambisjon, både med hensyn til å leve eget liv bedre og lenger, og med hensyn til teknologi. Han driver endog med latterliggjøring av de som har ambisjoner på dette feltet; han bruker formuleringer som «proppe seg med piller», «drikke rare smoothies». Han latterliggjør også de som har ambisjoner om å reise til steder ingen har vært før.
Det Hylland Eriksen gjør her er intet annet enn å opptre som talsmann for Janteloven, hvis hovedpoeng er at man ikke skal tro at man er bedre enn andre. Janteloven er kritisk til alle som har ambisjoner om å gjøre noe annerledes enn det de som er rundt dem synes er tilfredsstillende. Man kan kanskje lure på om jeg tar i for sterkt her, men Hylland Eriksen sier dette eksplisitt: «Det … som er litt usjarmerende er troen på at du selv er så viktig». Det Hylland Eriksen da er talsmann for er altså intet annet enn stagnasjon – og stagnasjon er ikke en stabil tilstand, stagnasjon fører alltid til forfall: alternativene er kun vekst eller forfall.
$ $ $
Nedenfor gjengir vi et leserbrev vi fikk publisert i Dagbladet for en god del år siden, et leserbrev som inneholdt en kritikk av noe Hylland Eriksen skrev i en kronikk i Dagbladet. Deretter linker vi til en artikkel skrevet av en av de ytterst få norske kommentatorer vi har respekt for, Geir Levi Nilsen, men vi har en forsiktig innvending mot en av formuleringene han har brukt.
$ $ $
Publisert i Dagbladet 3. juli 2001:
Rimi-professor Hylland Eriksen slår til igjen! Den masseproduserende professor Thomas Hylland Eriksen har i Dagbladets kronikk «Rimi-samfunnet» 30. juni 2001 tydelig demonstrert hva han baserer sine meninger på. Med påstander som at vi nå har «markedsliberalismens totale dominans» og at personer med en fortid i organisasjoner som «Kapitalistisk Ungdom» nå «har inntatt både mediene og partiene», kan man tydelig se at det er fantasi, ikke fakta, som er basis for hans ytringer.
I dag går 70-80 % av all verdiskapning igjennom det offentlige, staten har nå solgt seg ned til 80 % eierandel i Statoil, staten dominerer bankvesenet, omtrent 100 % av sykehus og skoler er offentlig drevet, det offentlige er den dominerende aktør innen kringkasting, skattenivået øker – se for eksempel momsreformen, som ikke bare øker satsen til 24 %, men også utvider grunnlaget. Dette er fakta. Hvis Hylland Eriksen hadde hatt rett i at markedstenkningen hadde seiret, ville alle de nevnte prosentene vært null!
Og hvor finnes aviskommentatorer som fullt ut støtter markedet? Det et ingen – den eneste som er i nærheten er den utmerkede Egil Bakke. Journalister er ifølge undersøkelser så og si alle som en sterkt venstreorienterte, og de som nå sitter overalt i redaksjoner og organisasjoner og bedriftsstyrer, er tidligere AKPere. Hva med partier? Alle, unntatt ett, ønsker å øke statens, dvs. politikernes og byråkratiets, makt, kun Det Liberale Folkepartiet ønsker å redusere statens makt.
Det er selvsagt riktig at den allmenne retorikk nå er mer positiv til det frie marked, men en professor burde kunne forstå at retorikk er noe annet enn fakta. Det er også feilaktig når Hylland Eriksen beskriver Ayn Rand som en som primært er opptatt av «den tøylesløse konkurransens saliggjørende virkninger». Det hun sier er at mennesket må være rasjonelt og langsiktig, og avstå fra å initiere tvang mot andre mennesker. Årsaken til den utbredte korttenkthet som Hylland Eriksen beskriver, ligger i mangelen på rasjonalitet, men det er et for stort tema å ta opp her. Men Ayn Rands bøker anbefales. Hylland Eriksen har selvsagt rett i at masseproduksjon ofte fører til redusert kvalitet, men han burde kanskje begynne med seg selv?
$ $ $
Avslutningsvis anbefaler vi som nevnt artikkelen Geir Levi Nilsens artikkel «THOMAS HYLLAND ERIKSEN – NORGES STØRSTE BLØFF».
Vi vil bemerke at vi tar et forbehold om en av formuleringene formuleringene Levi Nilsen bruker om Hylland Eriksen. Han sier at Hylland Eriksen er «akademias svar på en døgnåpen bensinstasjon. alt er lettvint og du kan fylle på når som helst.». Vi synes at dette er urettferdig, en døgnåpen bensinstasjon er et stort gode for dens forhåpentligvis mange kunder; man vi har svært vanskelig for å tro at Hylland Eriksens voluminøse forfatterskap virkelig er et gode for hans lesere.
.
.
.
.
https://no.wikipedia.org/wiki/Janteloven
Hvem er Johan Galtung?
Johan Galtung døde i dag, 93 år gammel, og i den anledning publiserer vi om igjen en artikkel vi skrev om ham for noen år siden (opprinnelig publisert 30. april 2012).
Johan Galtung er i nyhetene igjen. Han er den typiske venstreintellektuelle: arrogant, nedlatende, skråsikker, tilsynelatende kunnskapsrik, med store talegaver, men fullstendig blottet for virkelighetskontakt. Han er da også professor i «fredsforskning». Utviklingen for slike personer – på samme måte som hele venstresiden – går fra det tilsynelatende troverdige til å bli mer og mer absurd, og så vil det ende i den rene komedie – eller tragedie.
Første gang jeg så ham på TV var noe før 1980. Han snakket om USA og Sovjetunionen, og han mente at disse landene – republikken USA og kommunistdiktaturet Sovjetunionen – ville bli mer og mer lik hverandre; han poengterte dette til og med ved å benytte betegnelsene US og SU. Ti år senere var USA sterkere enn noen gang før, mens Sovjet var i ferd med å bryte sammen (og var forsvunnet i løpet av noen få år).
I 1988 spanderte Morgenbladet en hel side på å gjengi noen av hans utsagn og profetier for å kontrollerte dem opp mot det som virkelig hadde skjedd. Hans treffprosent var omtrent null; dette gjelder de spådommer som Morgenbladet tok med. Det kan hende at han traff bedre på andre spådommer som avisen ikke tok med, men de som Morgenbladet tok med viser tydelig Galtungs kolossale mangel på virkelighetskontakt.
Her er et lite utvalg av de spådommer og vurderinger som Morgenbladet ramset opp 2. Januar 1988:
Spådom fremsatt i 1977: I 1987 vil to tredjedeler av Norges befolkning ha behov for psykiatrisk hjelp
1968: I 1980-årene vil alle nordmenn bo i byer»
1967: Ved årtusenskiftet vil lønnsinntektene ligge på på ca 100 000 kr
1967: Hippie-revolusjonen er noe av det sunneste som skjer i vår tid …
1968: I år 2000 vil vi ha like mange universiteter som vi i dag har gymnas
1968: I år 2000 vil det ikke lenger finnes bønder og småbrukere i Norge
1986: Om opphevelsen av apartheid i Syd-Afrika: To millioner svarte vil storme Johannesburg med atomkrig som konsekvens
1969: Storkonfliktens tid er over, kriger mellom nasjoner vil det i fremtiden bli få av
1979: Den mest sannsynlige storkrig vil oppstå mellom Sovjet og Kina
1968: I 1980 vil det ikke lenger være vanlig å gifte seg. Gruppe-ekteskap vil derimot forekomme ofte.
Men også andre aviser har skrevet om Galtungs absurditeter. Da Nobels Fredspris i 2010 ble tildelt den kinesiske opposisjonelle Liu Xiaobo tok Galtung avstand fra tildelingen, i følge Bernt Hagtvedt i Dagbladet med samme type argumentasjon som nazistene brukte da de protesterte mot fredsprisen til Carl von Ossietsky i 1935:
«Det er her de ubehagelige paralleller [mellom Galtung og nazistene] melder seg. I dag treffer Nordahl Griegs svar fra 1935 Johan Galtung. Påtakelig narsissistisk starter Galtung sin kommentar med å si at han vil «skryte litt av seg sjæl»» (Klassekampen 23. oktober). Og [Galtung] fortsetter: «Jeg er ofte i Kina og har møter med mennesker jeg kjenner i sentralkomitéen». Galtung «har forståelse for Kinas reaksjon mot fredsprisen til Liu». Kineserne «føler seg trampet på» (det samme gjaldt også som kjent Adolf Hitler). «Det kan være at Liu er blitt tatt for hardt. Jeg vet ikke hva kineserne har på ham …”».
Hvorfor er Galtung i nyhetene nå? Ja han har ifølge Dagbladet «lånt sin autoritet til klassisk antisemittisk propaganda».
Vi siterer fra Jon Færseths kronikk: «I et NRK-intervju onsdag gjentok fredsprofessor Johan Galtung påstanden om at det er «mye interessant» i det antijødiske skriftet Sions Vises Protokoller. Dette foreløpig kulminasjonen på en utvikling som har pågått siden i høst der Galtung mer og mer åpenlyst har leflet med antisemittiske forestillinger.
I et foredrag i september anbefalte Galtung bøkene til Erik Rudstrøm, som blant annet bygger på Sions Vises Protokoller, som en sentral kilde for å forstå frimurernes rolle i det norske samfunnet. Han har siden fortsatt å forsvare Rudstrøm, og har sist i et tilsvar til en artikkel i tidsskriftet Humanist anbefalt folk å selv lese protokollene og sammenlikne innholdet med verdenssituasjonen av i dag. I tilsvaret refererte han også til en tekst av den amerikanske nynazisten William Pierce. …
Fredsforskeren knytter seg dermed opp til en skremmende tradisjon. Sions vises protokoller utkom første gang i Russland i 1903, og er et produkt av den reaksjonære, antisemittiske ideologien som var framherskende blant mange tsarvennlige russere rundt forrige århundreskifte. Dokumentet hevder å være referat fra et hemmelige møte av jødiske ledere. Det hevdes at jødene har skapt den moderne kapitalismen og liberalismen, og i tillegg leder an i den internasjonale arbeiderbevegelsen. Videre påstås det at de styrer presse og frimurerlosjer, og har framprovosert alle kriger, revolusjoner og økonomiske kriser med det mål å oppnå et «jødisk verdensherredømme».
Mens det er hevet over tvil at protokollene er et falsum har de hatt en fatal virkningshistorie. Før første verdenskrig ble de brukt mot ethvert liberaliserings- og demokratiseringstiltak i Russland, blant annet av den høyreekstreme organisasjonen «De svarte hundre». Etter bolsjevikrevolusjonen ble teksten – sammen med annen antisemittisk konspirasjonslitteratur – spredt i masseomfang blant de kontrarevolusjonære «hvite» styrkene, blant annet for å piske fram pogromer. I Ukraina kan så mange som 150 000 jøder ha mistet livet i voldelige overgrep iscenesatt av de hvite styrkene, ukrainske nasjonalister og opprørske bønder. …”»(sitat slutt).
Det er bare logisk at en med Galtungs utgangspunkt ender opp med slike absurde standpunkter; dette er jo venstresidens utvikling; fra en såkalt «vitenskapelig sosialisme» til vår tids i sin ytterste konsekvens helt absurde venstreside som stort sett driver personangrep, både verbale og fysiske, som støtter tyranner som Castro og Chavez, som har en kriminell massemorder som Che Guevara som helt, og som støtter konspirasjonsteorier som hevder at skylden for alt som er galt – inkludert terrorangrep utført av militante muslimer! – ligger hos Vesten.
At Galtung da ender opp som en som reelt sett forfekter antisemittiske ideer burde ikke overraske noen som kjenner venstresidens egentlige credo.
Epilog: Galtung liker ikke det bråket som nå er oppstått i Norge så han har nærmest søkt landflyktighet. Hvor har han reist? Alle burde innse ha svaret er, men la oss allikevel nevne det: «Dette er en av grunnene til at jeg forlot Norge [sier Galtung] …på telefon fra Washington». Selvfølgelig søker han tilflukt i USA.
.
.
.
.
https://www.dagbladet.no/kultur/brannstifteren-galtung/63320217
https://www.dagbladet.no/kultur/johan-galtungs-moralske-striptease/64332587
https://groups.google.com/g/no.samfunn.politikk.diverse/c/vjbWmxGhdgo
Podcast: altruisme
I denne nye podcasten snakker Magnus og Vegard om altruisme.
Plikttjeneste for samfunnet?
«Sentrale krefter i Arbeiderpartiet vil gjeninnføre verneplikt og samfunnstjeneste for alle norske ungdommer. De får støtte fra flere partier og kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun». Dette forslaget stammer fra Stavanger Arbeiderparti, og ifølge NRK har det stor støtte i resten av partiet (link nedenfor).
Vi er prinsipielt mot verneplikt, men vil ikke her kommentere forslaget om å styrke verneplikten, og her er det vel dessverre nødvendig å presisere at vi mener den militære verneplikten. Hvert ungdomskull består i dag av cirka 60.000 personer, men allikevel er det bare cirka 10.000 av dem som utfører militær verneplikt. Vi er som sagt mot verneplikt, men før vi går videre vil vi presisere at vi også ønsker et svært sterkt forsvar, noe som da må gjennomføres med frivillige mannskaper, mannskaper som tilbys lønn og andre ordninger som gjør at man kan få et så sterkt forsvar og en så stor hær som er nødvendig. Vi skyter også inn at statens viktigste oppgave – og det burde også være statens eneste oppgave – er å beskytte borgernes frihet, og dette innebærer at man har et effektiv politi, et effektivt rettsapparat og et sterkt militært forsvar. Dette har vi gitt uttrykk for så lenge vi har vært involvert i politikken, men det som er vårt tema her er en bestemt del av forslaget fra Stavanger Arbeiderparti, den delen som ikke handler om militær verneplikt.
NRK oppsummerer forslaget slik: Forslagsstillerne «vil innføre et pliktår med samfunnsplikt, som alternativ til militærtjeneste, rettet prinsipielt mot helse- og sosialsektor, oppvekstfeltet og humanitære/frivillige organisasjoner.»
Det er noe underlige formuleringen om at man skal tvinges til å arbeide i/for frivillige organisasjoner lar vi ligge (plikt er i denne sammenhengen tvang), det vi skal fokusere vår kommentar på er poenget om at ungdom skal avtjene et pliktår som innebærer at de skal jobbe i helsesektoren.
Helsesektoren består av sykehus, sykehjem, pleiehjem, legekontorer, etc., og det er velkjent at det er store problemer på dette området. Det snakkes stadig om at det er for liten kapasitet, at behovet for tjenester langt overstiger tilbudet, og ordet «krise» blir stadig nevnt. Aftenposten har et eget nettsted med tittelen «Krisen i helsevesenet», og den oppdateres nærmest daglig.
Aftenposten har også de siste måneder brukt overskrifter som «Fastlegekrisen verre enn antatt», og «Tusener klager på fastlegeordningen. Landets pasientombud har aldri fått så mange klager på fastlegeordningen som i fjor. Mange pasienter har rett og slett ikke en lege å gå til» (linker nedenfor).
Fra Dagens Medisin henter vi følgende: «Fastlegekrisen – mer enn én krise. Fastlegekrisen er ikke bare én krise, men en rekke kriser som truer med å gi kollaps på flere viktige områder i helsevesenet. Er det mulig å løse flere kriser på en gang?».
(Nylig har vi sett oppslag som tyder på at fastlegekrisen nå er noe mindre enn den var for noen måneder siden, men selv om noe går i bølger over kortere tidsrom kan det allikevel være langsiktige tendenser.)
Som kjent er praktisk talt alt innen det norske helsevesenet finansiert og drevet av det offentlige (stat, kommune eller fylkeskommune, og for enkelhets skyld sier vi i fortsettelsen kun staten). Ikke bare drives praktisk talt 100 % av alle sykehus, pleiehjem, etc. av staten, det er staten som ansetter, det er staten som setter krav til utdannelse for de som skal arbeide der, det er staten som bestemmer lønns- og arbeidsforhold (dette dog i samarbeid med fagforeningene), det er staten som driver utdannelsesinstitusjonene, det er staten som finansierer studentene (i form av slike ting som gratis eller subsidierte stipendier og studielån).
Enkelte vil da si at det er krise til tross for at staten styrer, men vi vil hevde at de som har innsikt vil si at det er krise fordi staten styrer.
Innsikt? Vi tenker da på innsikt i hvordan en økonomi fungerer. Essensiell sett er det i en økonomi to parter: de som produserer og de som forbruker. (Hvis vi skal gi en formell definisjon på faget økonomi, eller sosialøkonomi: det er det fag i hvilket man studerer koordineringen av produksjon handel og forbruk av verdier i et samfunn med arbeidsdeling.)
Den viktige utfordringen er da – hvis vi ser dette fra fugleperspektiv – å finne ut hvordan man skal koordinere produksjon og forbruk slik at de som forbruker får det de trenger eller vil ha i tilstrekkelig mengde og av god kvalitet.
Det er på dette punktet at de aller fleste i dag tror at hvis man skal få stor nok produksjon til å tilfredsstille alles – eller de flestes – behov, må staten drive mye, finansiere det meste og dirigere alt. Men det er jo slik vi har det i dag, og til tross for at staten dirigerer alt er det krise.
Når staten dirigerer skjer dette med tvang. Helsevesenet i dag er finansiert ved tvang, det vil si via skatter og avgifter (ja, det er egenandeler for visse typer behandling, men de utgjør bare en liten del av helsevesenets inntekter). Som vi var inne på over er det også tvang når det gjelder statlige bestemmelser om hvem som skal kunne gi tilbud innen helsesektoren, og hva dette tilbudet skal bestå av.
Til tross for omtrent 100 % statlig styring av alt som har med helsevesenet å gjøre er det altså fortsatt store problemer, og nå vil altså viktige krefter i det som i mange år var landets største parti, som er landets viktigste parti, og det partiet som nå sitter som sterkest parti i regjeringen, at ungdommer skal tvinges til å jobbe et år for en symbolsk lønn i dette systemet.
For det første er dette ille for de som blir tvunget til å ta en slik jobb, de mister et år i den forstand at de i dette året ikke selv kan bestemme hva de vil gjøre – for eksempel kan de ikke bestemme om de vil ta en jobb de ønsker seg, eller om de vil ta en utdannelse som de mener vil være nyttig for dem i deres senere karriere, eller om de vil reise og utforske fremmede kulturer og andre kontinenter – eller om de vil gjøre noe annet. Et pliktår for staten innebærer at de selv ikke kan gjøre noe av dette.
For det annet er det ille for de som da skal nyte godt av det arbeidet disse skal utføre. Muligens vil de bli satt til å utføre enkle tjenester på sykehus og sykehjem, men det er vanskelig å tro at disse jobbene vil kunne bli utført på en spesielt god måte. Dessuten, å være syk eller pleietrengende, og så bli utsatt for en pleieassistent som egentlig helst vil være et annet sted med en annen oppgave, kan ikke være en veldig hyggelig oppgave for den som mottar det som burde være pleie og omsorg.
Men dessverre er holdningen blant folk flest allikevel slik at de tror at statlig tvang er løsningen på alle problemer, og derfor vil de store partiene støtte en politikk som innebærer stadig mer tvang på flere og flere områder.
Samfunnssystemer med stor grad av statlig tvang, for eksempel sosialismen og og velferdsstaten, er ikke stabile, de fører til forfall, det vil si lavere levestandard for stadig flere av de som lever i disse samfunnene. Dette begynner vi å se i alle velferdsstater, det vil si i alle land i Vesten. Dog, Norge er litt spesielt stilt på grunn av de store oljeinntektene, og den reduserte levestandarden er ikke ennå blitt påtrengende for folk flest, slik den altså er i ferd med å bli i alle andre vestlige velferdsstater.
Vårt syn er at også helsevesenet bør være fullstendig uregulert, det vil si helt uten statlige føringer og statlig innblanding og statlige krav og restriksjoner. Et slikt fritt system vil være fleksibelt, variert, mangfoldig, innovativt og ubyråkratisk. Et slikt system vil føre til at tilbudet blir stadig blir bedre for alle. Da vil krav til utdannelse, kompetanse, lønn, arbeidsforhold etc., bli tilpasset via markedsmekanismen slik at man får det man betaler for. Trenger man en behandling som medfører store kostnader vil man ha forsikringsordninger som dekker dette. Og siden velstanden i et slikt system vil øke, vil også tilbud på alle områder, inkludert helsevesenet, blir bedre og bedre etter hvert som tiden går.
Det som fører til større velstand er altså økt individuell frihet, noe som innebærer en reduksjon av mengden oppgaver staten påtar seg. Å tvinge ungdom ut i et pliktår for at de skal jobbe i et helsevesen som stadig får større og større problemer, er absolutt feil vei å gå. Et bedre helsevesen kan kun oppnås ved å fjerne offentlige reguleringer og restriksjoner på innovasjon, kreativitet og nyskapning. Men denne veien er dessverre ingen store partier som ønsker å gå.
.
.
.
https://www.aftenposten.no/norge/politikk/i/q1p17m/tv-2-fastlegekrisen-verre-enn-antatt
https://www.aftenposten.no/emne/krisen-i-helsevesenet
https://www.dagensmedisin.no/debatt-og-kronikk/fastlegekrisen-mer-enn-en-krise/253010
Podcast: egoisme
I denne podcasten snakker Magnus og Vegard om det etiske prinsippet egoisme.