Tilstanden i Russland: Noen viktige punkter

Russland gikk 24. februar til et storstilet angrep på Ukraina. Dette var et annerledes angrep enn de angrep som Russland har utløst på noen av sine naboland de siste 20 årene (relativt små angrep i Georgia, annektering av Krim, etc.)

Men hvordan står det ellers til i dette verdens største land, et land som er blitt styrt av Vladimir Putin i 20 år. Vi nevner noen punkter.

Mer enn et dusin oligarker har mistet livet på noe spesielle måter, ofte ved at de har falt ut av et vindu.

Journalister som stilles kritiske spørsmål blir ofte funnet drept. 

Forretningsfolk som konkurrerer med ledelsens favoritter blir ofte beskyldt for diverse kriminelle ting og satt i fengsel. 

Landet har mye alkoholisme, befolkningen går ned, det er enorm korrupsjon.  

Mannen som har styrt landet som en diktator i 20 år, Vladimir Putin, er sannsynligvis verdens rikeste mann (se link). 

Og hva har hittil skjedd i krigen mot Ukraina? 

55 000 soldater er drept i krigen

Den russiske hæren benytter utstyr som er 50 til 100 år gammelt

Om lag et dusin generaler er blitt drept ved fronten

Mer enn 260 000 personer, flest menn som risikerte å bli sendt i krigen, har rømt fra Russland etter at krigen begynte; de ønsker ikke å bli sendt til fronten som kanonføde i en krig de vet er urettferdig og som de vet at de vil tape. 

Hæren kjøper høyteknologisk utstyr fra land som er på the cutting edge når det gjelder utvikling av ny teknologi: Iran og Nord-Korea.

Rekrutteringsagenter verver nye soldater i fengslene; hardbarkede kriminelle får mulighet til å kjempe i krigen: hvis de dør får de en begravelse, hvis de overlever får de friheten etter at krigen er ferdig

Cirka 300 000 borgere – dog kun menn – er mobilisert for å kjempe i krigen, og noen av dem drikker seg fulle og banker opp sine offiserer (Det er publisert en rekke videoopptak som viser dette); mange av dem innser at de kommer til å bli ren kanonføde, 

Hæren sender bomber og raketter mot  sivile mål i innledningsfasen av en krig. Å angripe sivile mål er kun moralsk forsvarlig i sluttfasen av en forsvarskrig mot en angriper som må nedkjempes og bringes til kapitulasjon. Å angripe sivile mål i innledningsfasen i en krig slik Russland har gjort i denne krigen, er totalt forkastelig. 

Putin har erklært at deler av et annet land er en del av Russland. Når dette landets militære styrker forsvarer disse områdene kan Russlands ledelse betrakte dette som et angrep på Russland, og truer med å bruke atomvåpen for å forsvare fedrelandet. 

Dette landet er da altså blitt styrt av Vladimir Putin i 20 år. Han har hatt stor støtte fra folket, og man kan derfor si at folket selv har en stor del av skylden for det som den russiske befolkning nå blir utsatt for. 

Putin er en gangster, og de russiske folk har med åpne øyne stemt for å få en gangster inn som en diktator i landet. 

Så kan man si at folket er feilinformert fordi pressen langt fra er fri. Men det har vært mulighet å få informasjon fra ikke-russiske kilder. Størstedelen av den russiske befolkning har allikevel valgt å tro på den propagandaen som kommer fra statsstyrte eller statskontrollerte medier. 

Veien til fred og velstand går kun via en rasjonell kultur og individuell frihet. Det russiske folk med Vladimir Putin i spissen har sagt Nei til dette og isteden valgt å kjøre en sterkt irrasjonell linje som innebærer at Russland skal være verdens frelser, og at Russland har rett til å bruke militærmakt for å tvinge naboland inn under russisk overherredømme for å frelse dem fra det forfallet som Vesten representerer. 

Men en slik politikk kan det ikke gå bra. Spørsmålet  er bare hvor ille det går. I verste fall kan det gå svært ille. 

Putin er ikke Russlands redningsmann (dette var tittelen på Russland-eksperten Bjørn Nistad biografi om Putin som kom for noen år siden, lenke nedenfor), tvert imot er han den som den russiske befolkningen har valgt til å føre dem ned i fortapelsen. 

Hvis det går svært ille så er skylden for dette først og fremst hos Putin og de russere som har støttet han, sekundært ligger den hos den ettergivende politikken som alle Vestens ledere – med full støtte fra befolkningen i landene i Vesten – har ført de siste 20 år. (Vi har diskutert dette i noen større detalj i tidligere innlegg her på gullstandard og går ikke inn på dette denne gangen annet enn å si at denne ettergivenheten består i at man har sett gjennom fingrene med Putins diktatur, at man har godtatt Putin innblanding i og okkupasjon av naboland, og at Vesten har tapt en rekke kriger mot diktaturer flere steder i verden.)

Avslutningsvis til at vi oss å sitere noe vi skrev i mars 2007, etter at Putin hadde vunnet et valg: «Det russiske folk har i lang tid støttet diktaturer; tsarens diktatur, så det kommunistiske diktatur, og nå stemmer de reelt sett for å innsette Putin som tsar. Det meste vi kan håpe på i denne omgang er at dette ikke vil ramme andre enn dem selv.» (lenke nedenfor).

Putin-regimet er et aggressivt gangstervelde, og den eneste måte å forholde seg til et slikt regime på er å nedkjempe det militært. Man skal ikke forhandle med et slikt regime – Neville Chamberlain forhandlet med Hitler i den tro at han skulle oppnå «fred i vår tid», men det han fikk var en verdenskrig. Vi må ikke gjøre samme tabbe nå: ingen forhandlinger så lenge Putin sitter som president i Russland!

.

..

.

.

Putin som verdens rikeste mann: «Musk: I do think that Putin is significantly richer than me”».

https://www.news18.com/news/tech/worlds-richest-man-elon-musk-thinks-vladimir-putin-is-significantly-richer-than-him-4918382.html

http://stemdlf.no/node/3135/

https://www.bokkilden.no/biografier-historie-politikk-og-militaeret/russlands-redningsmann-bjoern-d-nistad/produkt.do?produktId=12407160


Lærerstreiken

Det er i hovedsak to måter å fastsette pris på på en vare eller en tjeneste på: 1) Noen kan bare bestemme nærmest i vilden sky hva er prisen skal være, eller 2) man kan la de involverte – kjøper og selger – frivillig bli enige om pris. I det første tilfellet kan prisen bli hva som helst, i det andre tilfellet vil den bli slik at tilbud og etterspørsel balanserer.  

I det første tilfellet kan prisen bli for lav og alle varer blir da utsolgt umiddelbart, eller den kan bli for høy og varen blir da ikke solgt – men det som er vanligst  er at prisen blir noe som er i mellom disse to ekstreme alternativene.  

Et eksempel på det første tilfellet ser man i ettertraktede konsertbilletter som iblant blir utsolgt på bare et par minutter; det andre tilfellet kan vi se når ettertraktede samleobjekter som for eksempel sjeldne malerier blir lagt ut for salg til en altfor høy pris slik at de ikke blir solgt. 

Men dette kan også gjelde vanlige varer, for eksempel tjenester innen helsevesenet, hvor for lav pris fører til køer og ventelister. Et eksempel på for høy pris kan man se på nybygde leiligheter fører til at leilighetene ikke blir solgt og blir stående tomme. Når prisen er for høy og varen ikke blir solgt fører dette oftest ganske raskt til at prisen ble satt ned, men der prisene for lav er det sjelden man gjør noe; det betraktes som et gode at ting har lav pris, og de som bestemmer ser bort fra det faktum at det å måtte stå i venteliste også er en kostnad for de som skal kjøpe varen. Som man forstår forekommer for lave priser kun i regulerte økonomier eller i bransjer hvor det offentlige har en stor andel, og vi skal kort se på to ferske eksempler: flytrafikken og skolevesenet. 

Lærerne streiket fordi de lå an til å få et dårlig lønnsoppgjør, fordi cirka 20 % av de som underviser ikke er lærerutdannet, fordi rekrutteringen er dårlig, og fordi lærere med lang utdannelse har lavere lønn enn andre med tilsvarende utdannelse. 

Slagord som «nå må det satses på skolen» og «utdanning må lønne seg», og det poeng at en god skole har gode lærere og at gode lærere er viktig for elevenes trivsel og ikke minst for deres utdannelse, ser ikke ut til å ha hatt noen effekt på de bevilgende myndigheter – som er de som reelt sett bestemmer hva lønnen skal være.  

Argumentene de streikende lærerne har henvist til ser ut til å være gode, men til tross for tre måneders streik ligger lærerne an til å få samme lønnsøkning som andre, noe som visstnok betyr at de i enda større grad henger etter andre lønnsutviklingen. Streiken førte dog ikke til det resultat lærerne ønsket seg, men mange elever har da vært uten undervisning i innpå tre år (for å sette det noe på spissen) – mange gikk glipp av undervisning under corona-tiltakene, og nå forløp de første ukene av inneværende skoleår uten at elevene fik undervisning. 

Det kan virke naturlig å sammenligne denne streiken med streiken blant SAS ansatte i sommer. Den førte til enorme problemer for svært mange reisende og endte med at de som streiket ikke fikk vesentlig bedre lønnsbetingelser enn de hadde før streiken. 

Med andre ord: elever og reisende ble utsatt for store problemer av det vi vil si er hensynsløse piloter og lærere uten at de som streiket oppnådde noe av det de ønsket å oppnå. 

Det er da noe alvorlig galt i måten lønns- og arbeidsbetingelser fastsettes på. Som nevnt  innledningsvis er det to måter slike ting kan bestemmes på: noen bestemmer prisen/lønnen, eller det frie markedet bestemmer prisen/lønnen. 

De pilotene som streiket i SAS måtte gi seg i og med at de i utgangspunktet forsøke å få til et høyere lønnsnivå enn det som var vanlig for deres kolleger som fløy for utenlandske flyselskap; flybransjen er internasjonal og norske piloter konkurrerer med utenlandske piloter. De norske pilotene kan derfor ikke ha et høyere lønnsnivå enn det som er vanlig for piloter ansatt i utenlandske selskaper. (Ja, det var faktisk slik at noen av de streikende pilotene ønsket at staten skulle bevilge penger til SAS for at de skulle få høyere lønn enn sine utenlandske konkurrenter. Enhver burde forstå at et slikt forslag er absurd.) 

Vi har altså hatt to streiker som ikke har gitt de streikende de ønskede resultater, og som har ført til enorme problemer for de som er rammet av streikene.

Å løse denne type problemer – for lav lønn – med streik av den typen vi har sett er da helt åpenbart  en feil tilnærmingsmåte. Før vi går videre vil vi si at vi ikke er prinsipielt imot streik; streik kan være nyttig hvis det oppstår ekstreme situasjoner på arbeidsplassen, men streik for å forbedre ellers normale lønns- og arbeidsforhold er en helt feil måte å nærme seg problemet på. 

Pilotene i SAS er nå en del av et internasjonal marked, og det er umulig å få hevet lønnen høyere enn markedsprisen. (Vi skyter inn at markedsprisen er den prisen som blir resultatet dersom alle aktører frivillig blir enige om hva prisen ved et kjøp skal være.) Da SAS nærmest hadde monopol på store deler av flytrafikken i Norge (på innenlandsruter var det visstnok bare flyselskapene Widerøe og Bråthen SAFE som fikk lov til å konkurrere med SAS på enkelte ruter), hadde ikke kundene noe valg og da kunne lønningene i SAS være høyere enn markedsnivået rett og slett fordi kundene ikke fritt kunne velge andre flyselskap. Og da var jo prisen på flybilletter langt høyere enn den er i dag. Men når markedet er fritt blir lønningene på markedsnivå – og de pilotene som synes at denne lønnen er for lav må da finne seg noe annet å gjøre hvis de skal ha høyere lønn. 

For å oppsummere situasjonen med hensyn til SAS: Lønningene er gått ned fordi flytrafikken er blitt langt mer markedsbasert enn den var da SAS-pilotene hadde kunstig høy lønn, noe de hadde fordi staten beskyttet dem mot konkurranse. 

Men med hensyn til lærerne er det annerledes. I all hovedsak kan man betrakte den norske skolen som et offentlig monopol, et monopol som det i tillegg er gratis å benytte. Alle lærerne er ansatt av det offentlige, og alle lærere har omtrent de samme lønnsbetingelser – dog justert for utdannelse og ansiennitet.  

Lærerne streiker fra sommer til streiken ble avsluttet med tvungen lønnsnemnd for noen få dager siden. Det er cirka 100.000 lærere i Norge, og av disse var det cirka 8.000 som var i streik. Cirka 70.000 elever ble på en eller annen måte rammet av streiken. 

Lærerne streiket for vesentlig høyere lønn, men det fikk de ikke. 

Hvis lærerne streiket for høyere lønn til alle lærere ville et lønnsoppgjør som ga kraftig utslag i den enkelte lærers inntekt være en enorm kostnad for det offentlige. Det er svært vanskelig å se at et slikt lønnsoppgjør da kan være mulig. 

Streiker kan gi de streikende de ønskede resultater eller noe i nærheten av ønskede resultater dersom de streikende er få og kan stenge en hel bedrift eller en hel bransje og dette samtidig vil ha sterkt negative konsekvenser for mange mennesker. At de streikende er få betyr at en vesentlig lønnsøkning ikke vil bli så veldig dyr, og streiken må dessuten ha en umiddelbar negativ effekt for mange menneskers produktive arbeid. Hvis f.eks. en liten gruppe kunne hindre veldig mange i å komme på jobb så ville de relativt enkelt kunne heve sine egne lønninger etter en streik. Hvis for eksempel flyvelederne hadde streiket og hadde lammet all flytrafikk ville de hatt betydelige muligheter for å få gjennomslag for sine krav.

De to streikene vi snakker om hadde ikke denne effekten. De som skulle reise med SAS kunne reise med andre flyselskap, og om noen elever gikk uten lærere noen uker eller måneder – vel, det var ingen involverte aktører med stor makt som brydde seg noe særlig om dette; kunnskapsministeren uttalte til og med etter streiken at det ville være rimelig enkelt for skolene å ta igjen den undervisning som elevene hadde gått glipp av i den tiden streiken varte. 

Ingen av de to streikene vi har omtalt førte til de ønskede resultater, men dette var av helt forskjellige årsaker. Pilotene fikk ikke høyere lønn fordi det er en del av internasjonal marked, og må ha et lønnsnivå som er på omtrent samme nivå som det som er hos andre aktører. Men med læreren er det helt annerledes. 

Det er noen som tror at «sammen er vi sterke». Dette er korrekt i noen sammenhenger, men ikke i alle. Det er cirka 100.000 lærere i Norge. De er ansatt i det offentlige. (Et svært lite antall lærere er ansatt i private skoler, og vi ser bort fra dem.) Dersom disse skulle få en vesentlig lønnsøkning ville dette innebære enorme utgifter for det offentlige siden det altså er så mange av dem. Å tro at en streik da skulle kunne gi lærerne en kraftig lønnsøkning er bare naivt. 

En lærerstreik vil ikke ramme noen som de bevilgende myndigheter virkelig betrakter som viktige aktører. De bevilgende myndigheter anser altså ikke elevene som viktige aktører. De bevilgende myndigheter lar altså både lærere og elever reellt sett gå for lut og kaldt vann. 

Hva bør lønnsnivået for lærere være? Det er umulig å si. Man kan ikke bare synse om slikt. Ja, det er viktig at man har gode lærere og at elevene får en god utdannelse men hvordan dette skal omsettes i lønn til lærerne er bokstavelig talt umulig for enkeltpersoner å si. At lærernes lønn er for lav i dag er dog opplagt: det er dårlig rekruttering, mange av de som er ansatt som lærere har ikke riktig utdannelse, osv., og dette er tydelige tegn på at lønningene er for lave. Men streik er åpenbart feil metode for å få høyere lønn for lærerne. 

Lønn avhenger av en rekke faktorer, og den eneste effektive og rettferdig måte av det slik på er å la de som er involvert frivillig bli enige om hva lønnen skal være. De som er involvert her er elevenes foreldre, lærerne, og de som eier og/eller administrerer skolen. Den beste måten å få et effektivt skolesystem på er å ha mange små private aktører, mange private skoler, og at de som benytter skolen også er de som betaler skolen: de som benytter skolen er elevene og med de som betaler mener vi deres foreldre eller foresatte. 

I et slikt tilfelle ville foreldre kunne følge med på skolens kvalitet og plassere sine barn på en skole enn de mener er god for deres barn. Hvis de blir misfornøyd kan de kreve mer av skolen eller flytte sine barn til en bedre skole. Dette vil også da påvirke det de ville betale for sine barns skoleplass. Etter hvert vil lønnsnivå bli slik at det balanserer ønsket om kvalitet med hvor mye foreldrene er villig til å investere i sine barns utdannelse. 

Med et slikt system av mindre skoler som konkurrerte med hverandre, et system som er helt uten noen form for offentlig innblanding, vil man få et rettferdig lønnssystem. I dag har vi et system hvor det offentlige bestemmer det meste over elevenes hverdag, og deres foresatte påvirkningsmulighet er svært liten. Vi har med andre ord et statlig styrt skolesystem hvor elevenes – det vil si deres foreldres påvirkningsmulighet – er ekstremt liten. Resultatet ser vi:  Lærerne tjener mindre enn andre offentlige ansatte med tilsvarende utdannelse, cirka 20 % av de som underviser er ikke lærerutdannet, og rekrutteringen er dårlig. Vi kan også nevne slike ting som at det er dessverre omfattende vold i skolen. Dagsavisen: «Vold og trusler i Osloskolen: Eksplosiv økning i rapporterte hendelser siden 2016. Spytting, kloring, biting, spark, slag og trusler: Det er hva ansatte i Osloskolen stadig oftere sier at de opplever på jobb. Fra 2016 til 2019 økte tallet på rapporterte volds- og trusselhendelser fra 1.940 til 4.840.»

Det er slik det går i sektorer hvor det offentlige er en stor aktør. De som har trodd at en offentlig skole er den beste muligheten for å få en god skole og for å få et godt undervisningstilbud og et godt arbeidsmiljø, vel, de er ikke særlig godt orientert om hvordan en økonomi fungerer. 

Vi har altså et stort offentlig tilbud uten konkurranse (de svært få private skoler som finnes utgjør ingen reell konkurranse til det offentlige skolesystemet) – hvordan kan man tro at et slikt system kan fungere godt over tid?

Vårt standpunkt med hensyn til hvordan skolesystemet bør forbedres er å finne i DLFs stortingsprogram, og vi gjengir noe av det her: 

I dag går de aller fleste elever i den offentlige skolen, og problemene i denne er velkjente: alt fra dårlig standard på skolebygninger via en forgubbet og til dels dårlig utdannet lærerstand til en katastrofal mangel på kvalifiserte realfagslærere til at norske elever scorer svakt på internasjonale undersøkelser av elevenes kunnskaper — og alt dette til tross for at Norge er blant de land i verden som bruker mest penger per elev på skolen. Dette viser klart at prosjektet med en offentlig enhetsskole er mislykket.

DLF mener altså at dagens offentlige skole bør privatiseres. Denne privatiseringen kan foregå på følgende måte: I første omgang bør hver enkelt skole fullt og helt styres av et råd valgt av lærere ved skolen og foreldrene som har sine barn som elever ved skolen. Dette rådet kan da selv bestemme skolens pensum, undervisningsopplegg, regler for opptak, faglige og pedagogiske krav til lærere, osv. Vi har full tillit til at lærere og foreldre kan styre skolen svært godt, og vi mener at skolen vil bli langt bedre dersom de som er direkte involvert i skolen — lærerne og foreldrene — ikke blir underlagt de politiske myndigheter og byråkratene i Kunnskapsdepartementet.

Til å begynne med skal skolene finansieres av midler overført fra det offentlige, og disse midlene kan dette rådet disponere slik det måtte ønske. Etter hvert må dog skolen finansieres av direktebetaling fra foreldrene — dette vil foreldrene ha råd til i og med at skattene senkes i samme grad som overføringene fra det offentlige gradvis opphører. (Universiteter og høyskoler kan privatiseres på samme måte, men disse må nok i betydelig grad også finansieres med gaver, fond, testamentariske gaver, etc.)

Det er dessverre ingenting som tyder på at kursen vil legges om i den retningen som DLF gikk inn for og som vi nå går inn for, og derfor tyder absolutt alt på at den negative utviklingen på alle områder i skolen bare vil fortsette i årene fremover. Og hvis du er tilhenger av en offentlig skole så støtter du reellt sett denne sterkt negative utviklingen. 
.

.

.

.

https://www.dagsavisen.no/nyheter/2021/11/03/vold-og-trusler-i-osloskolen-eksplosiv-okning-i-rapporterte-forhold-siden-2016/

Skatteflyktningen Røkke

Som kjent har finansmannen Kjell Inge Røkke bestemt seg for å flytte fra Norge til Sveits. Men han er ikke den eneste. I Nettavisen kunne vi forleden lese følgende overskrift: «Skatteflukt og hjerneflukt fra rødgrønne skatteskjerpelser», og artikkelens ingress inneholdt blant annet følgende: «50 nordmenn med over 500 milliarder kroner i formue har forlatt Norge. Blant dem landets fremste investorer i en serie ulike bransjer» (link nedenfor).

Men vi holder oss primært til Røkke og siterer først noe om bakgrunnen fra en kommentar om saken: 

«… det er ikke merkelig  … at Røkke nå flytter fra landet. Betingelsene for å bo her for dem som skaper noe, blir nemlig stadig dårligere. … det er ingen tvil om at han også kommer til å spare skatt på dette. Røkke betalte 175 millioner kroner i skatt for inntekståret 2020, der formuesskatten ganske sikkert utgjorde mesteparten. … 175 millioner kroner er mye penger, og det er klart at det har betydning. Det er penger som heller kan investeres i driften og dermed skape arbeidsplasser og vekst. …Ute på venstresiden blir åpenbart flyttingen  sett på som en flukt  – og ikke minst – som et moralsk svik. … Både SV-politiker Knag Fylkesnes, og Rødt-leder Moxnes, er i harnisk over at «de rike» kan rømme fra skatteregningen. ..[Hadja Tajik:] «– Kjell Inge Røkke er Norges rikeste mann, og annonserer nå at han er ferdig som bidragsyter til det norske fellesskapet. Et fellesskap og et samfunn som har bidratt med sitt til Røkkes karriere og formue», uttaler hun. Tonen er altså at formuen er noe det norske samfunnet har gitt til Røkke som en gave. Underforstått så er det penger som noen andre hadde og skulle ha hatt. At verdier er noe som faktisk må skapes, ikke noe som bare tas eller fordeles, synes hverken Fylkesnes, Moxnes eller Tajik å forstå». (Sissner i nettavisen).   

Også statsminister Jonas Gahr Støre har uttalt seg om saken; han sier at det er «ugreit» at Røkke flytter fra Norge (inyheter). 

LO-leder Peggy Hessen Følsvik har også noe å si om dette: «– Kjell Inge Røkke har utmerket seg som en viktig industribygger, som har vært opptatt av arbeidsplasser og fellesskap. Desto mer skuffende er det da at Røkke på sine gamle dager ser det som sin viktigste oppgave å fylle frakkeforet med mest mulig penger og rømme landet. Det sier Peggy Hessen Følsvik til DN tirsdag. Mandag sprakk nyheten om at en av Norges aller rikeste, Kjell Inge Røkke, flytter til Sveits. Nå mener Følsvik Aker-eieren har valgt å rive ned ettermælet sitt som industribygger. – Det som har gjort ham rik vender han nå ryggen. Heldigvis får ikke Røkke tatt med seg hverken fisken, oljen eller alle de flinke arbeidsfolka, som har sørget for rikdommen han nå ikke vil dele, sier hun» (dn.no)

På den ene siden sier de venstreorienterte at de rike kapitalistene utbytter arbeidsfolk og rett og slett snylter på dem – på den annen side liker de ikke at de flykter. Vi ser ikke helt konsistensen her, men kanskje det er fordi den ikke finnes. 

Som kjent var de sosialistiske landene i Øst-Europa under sovjettiden organisert slik at det i praksis ikke bare var forbudt å flytte fra landet, det var også nærmest umulig å reise på en tur til et annet land. Det var altså ikke slik at hvem som helst kunne få tillatelse av myndighetene i Sovjetunion til å reise til utlandet; man måtte ha vist over lang tid at man var lojal mot regimet for å få lov til å ta en tur til utlandet. Når det mot slutten av 50-tallet ble enkelt å flykte fra det sosialistiske Øst-Tyskland til det langt friere og mer kapitalistiske Vest-Tyskland gjennom Berlin, ble det satt opp en mur for å hindre folk i å flykte fra stor ufrihet til betydelig frihet.  

Da sosialismen var på sterk fremmarsj i England fra cirka 1945 til cirka 1979 var det svært mange ressurssterke mennesker som dro fra England til det friere USA, et fenomenet som ble kjent som et «brain drain» – folk med gode hjerner kunne få langt bedre arbeidsbetingelser inkludert høyere lønn i det friere USA. 

For å oppsummere dette viktig poenget: folk med kreativitet, entreprenørånd og skaperglede flytter/flykter fra land med mindre frihet og drar til land med større frihet. 

Men hvordan er reaksjonene på dette fenomenet? Hva er det prinsipielle vi kan lese ut av det vi sitert ovenfor? 

Sosialistene er inkonsekvente: De vil gjerne bli kvitt utbytterne, men de liker ikke at de drar. De konservative vil ha endrede skatteregler slik at rike folk i større grad unnlater å forlate land. (Se for eksempel artikkelen av Kristin Clemet og lederartikkelen Lofotposten lenke til nedenfor. )

Hva er det som antakelig kommer til å skje? Før vi svarer på dette spørsmålet vil vi si at skattesystemet er utarbeidet av politikere, byråkrater og jurister i Finansdepartementet, og en rekke andre aktører, gjennom la oss si de siste 50-60-70 år. De har hele tiden forsøkt å få til et godt system, et system som sikrer inntekter for fellesskapet samtidig som det lar arbeidsomme folk få beholde nok av det de tjener til at de ikke mister motet og flykter til utlandet eller til mindre beskattede bransjer eller i verste fall over til den svarte økonomien. 

Men allikevel skjer det altså ting som innebærer at driftige, dyktige, aktive folk rømmer fra landet. En artikkel på NRK.no listet opp syv rike personer som har flyttet fra Norge de siste årene – det er altså flere enn Røkke og Bjørn Dæhlie. Artikkelen i Nettavisen, som vi siterte fra ovenfor, lister opp 50 rike personer som har flyktet fra landet. 

Noen vil altså nå endre skattesystemet – enda en gang! – for å få slike folk til å bli. Men man har flikket og mekket på skattsystemet omtrent hvert år i mange tiår – og resultatet er allikevel at ressurssterke folk rømmer. Kan det være slik at det er umulig å få til et system som oppfyller de kravene vi kort skissert over? Kan det være slik at systemet alltid vil bli oppfattet som urettferdig eller som har grove skjevheter som gjør at det blir negative konsekvenser uansett hvordan man holder på? Selv ikke det årelange gode forholdet mellom Røkke og Arbeiderpartiet har ført til at Arbeiderpartiet har gått inn for endringer som fører til at Røkke finner det formålstjenlig å bli i landet – den utløsende årsaken til flyttingen er endrede skatteregler som gjør at Røkke må betale svært mye mer i skatt. Vi skal kommentere dette ved å henvise til et meget innsiktsfull sitat som kom fra en toppolitiker for en god del år siden: 

Statssekretær i Finansdepartementet, Svein Harald Øygaard sa følgende i Aftenposten 7/4-1991: «Man vet egentlig svært lite om virkningene av skattesystemet. Faktum er at skatteomlegningene de siste tiårene gjennomgående har hatt helt andre virkninger enn planlagt». (Ja, det er et gammelt sitat, men vi måtte så langt tilbake for å finne et innsiktsfullt sitat fra en toppolitiker.)

Poenget her er at endringer i skattesystemet så og si alltid vil gjøre ting verre. Endringer foreslås av politikere, bearbeides av byråkrater og økonomer ansatt i departementene, og så vedtas de av politikerne på Stortinget. Ingen av disse har noen spesielt stor innsikt i hvordan en økonomi fungerer, og endringer i rammebetingelsene – som endringer i skattesystemet er – vil alltid ha negative konsekvenser som ingen hadde forutsett på forhånd. Og mange av de som rammes hardt av slike endringer vil da som vi antydet over velge å flytte vekk fra dette systemet. Det betyr at landet/økonomien går glipp av ressurssterke personer som er kreative, har skaperevne og pågangsmot, og sørger for produksjon som øker levestandarden for alle i landet. 

Det beste ville vært om Norge var slik at ressurssterke kreative folk flyttet hit – men da måtte Norge være et skatteparadis. Og det er det vi går inn for. Dette er et svært radikalt grep, men det er radikale endringer som må til for å stoppe den negative utviklingen som Norge er i.   

Hvor vil da dette ende opp? En typisk formulering av de venstreorientertes standpunkt i denne saken fant vi på en kronikk i NRK nylig: «Ikke la de rikeste stikke av fra skatteregningene sine» (link nedenfor).

Den logiske konsekvens av dette er jo å gjøre som Øst-Tyskland gjorde: Sett opp en mur som hindre folk i å flykte fra ufrihet til frihet. 

En blandingsøkonomi som den som finnes ikke bare i Norge, men i alle velferdsstater over hele verden, er ikke stabil; den vil enten bevege seg i mer frihetlig retning, det vil si i mer kapitalistisk retning, eller dem vil bevege seg i retning av mindre frihet, det vil si i sosialistisk retning. Men de ideer som dominerer i befolkningen i dag fører dessverre til at utviklingen vil gå i mer sosialistisk retning. At de venstreorienterte nå vil hindre folk i å flytte fra landet er jo bare logisk konsekvens av den utviklingen vi ser. Nå var det helt spesielle geografiske forhold som gjorde at det var mulig å sette opp en mur gjennom Berlin for å hindre folk i å flykte fra det sosialistiske Øst-Tyskland. Det er ikke mulig å sette opp en mur for å hindre nordmenn i å flytte til områder som er mere velvillig overfor kreative mennesker. Men staten kan innføre reguleringer slik at det blir vanskelig å ta med sine penger ut. Det som da vil skje er at de som kan skape drive verdiskapning vil gjøre det i mindre grad, eller, som vi antydet over, de vil flykte over i den svarte økonomien. 

Men det er jo slik det alltid går: Jo mer sosialisme, jo mindre frihet og jo lavere velstand. 

For kort å oppsummere det vi er for: Redusér alle skatte- og avgiftssatser, og flytt oppgaver over fra det offentlige til private aktører (dette gjelder alle oppgaver unntatt de legitime offentlige oppgavene som er politi, rettsapparat, militærvesen), og gjør Norge om til et skatteparadis. Jo lenger man går i den retningen vi er for, jo høyere vil velstanden bli. En slik kursomlegging kommer neppe til å skje, dessverre, tvert imot, og da blir fremtiden ikke spesielt lys – og det er som alltid de som har dårligst råd som kommer til å lide mest av den stadig mer sosialistiske politikken som kommer. De ordningene som nå er offentlige også anbefalt krigen i dag nyter godt av (helsetilbud, skole, bibliotek, pensjoner, etc.) bør gradvis overføres til private tilbydere, dog slik at alt som er mulig gjøres for at de som har opparbeidede rettigheter ikke mister den. 

Et land blir ikke rikt, og befolkningen blir heller ikke rik, av å beskatte de produktive. Et land, og en befolkning, bli stadig rikere ved å la de produktive få frihet til å produsere og til å handle! Man kan ikke leve godt over tid ved å stjele eller ved å snylte, man kan kun leve godt over tid ved å produsere, og kun i et system med full frihet er det mulig å skape verdier og velstand over tid. .

.

.

.

Sissner i Nettavisen 

https://www.nettavisen.no/norsk-debatt/vanlige-folk-taper-nar-rokke-flytter/o/5-95-646998?utm_medium=Social&utm_source=Facebook&fbclid=IwAR3oPrhNFjlfGVn23gJSsbDNG69KD32tuJOvx2umCK7vEZXx51YEBtvU540#Echobox=1663002680

https://www.dn.no/politikk/lo-leder-peggy-hessen-folsvik-mener-kjell-inge-rokke-fyller-frakkeforet-med-penger-og-rommer-landet/2-1-1297617?utm_source=facebook.com&utm_medium=organic_social&utm_campaign=editorial&fbclid=IwAR3Cji6SMWi390I3qBRrpXwt2PHA8mjsmjB3d7JnLurlpGYo9davrwP1RFQ

https://www.lofotposten.no/ikke-rokke-som-er-problemet-det-er-politikken/o/5-29-849838

«At Røkke flytter til Sveits overrasker ikke Kristin Clemet …»

https://frifagbevegelse.no/dagsavisen/at-rokke-flytter-til-sveits-overrasker-verken-kristin-clemet-eller-milliardaren-hilde-6.158.900743.0ade31f72d

https://www.nettavisen.no/norsk-debatt/skatteflukt-og-hjerneflukt-fra-rodgronne-skatteskjerpelser/o/5-95-651764

https://www.nrk.no/ytring/tett-skattehullet-1.16103469


Prisstigning!!!

Mer enn 30 %!! Dette var resultatet TV2 fant etter at de foretok en uformell undersøkelse av hvor mye prisene på et lite knippe utvalgte varer hadde steget i løpet av det siste året. Nyhetsredaksjonen hadde funnet en bunke gamle kvitteringer fra innkjøp foretatt for et år siden, og kjøpte nå et lite utvalg av de samme varene som ble kjøpt året før. Ved en sammenligning av prisene fant de at de hadde gått opp fra cirka 450 kr til cirka 600 kr. 

En økning på mer enn 30 % på ett år er en kolossal økning. 

Men hvorfor har prisene gått så mye opp – og hva kan man gjøre for å hindre en slik prisstigning? 

Det er i hovedsak to grunner til at prisene går opp. Den ene er at tilbudet blir mindre i forhold til etterspørselen. Den andre er at pengeverdien reduseres. Vi skal kort se på begge disse elementene. 

Hvis for eksempel produksjon av kaffe reduseres med f.eks. 50 % kan man trygt regne med at prisen på kaffe vil gå opp. Prisen vil dannes på et nivå som fører til at tilbud og etterspørsel balanserer; dvs. at det blir solgt like mye som blir tilbudt/produsert. Man kan dog ikke si at prisen vil bli det dobbelte av det den var tidligere, dette fordi når prisen blir høyere vil også noen kaffedrikkere drikke mindre kaffe; noen vil drikke for eksempel te istedenfor kaffe. 

Prisen på en vare kan altså gå opp dersom tilbudet av varen blir mindre. 

La oss anta at staten ser på denne prisøkningen som et problem og prøver å hindre prisøkningen ved å for eksempel innføre en makspris. Da vil det bli forbudt å selge kaffe til en pris høyere enn denne maksprisen. Det som skjer da er at butikkhyllene vil bli tomme og en del av kaffen vil havne på det svarte markedet hvor prisen vil være høyere både enn den regulerte prisen og markedsprisen. (Prisen på det svarte markedet vil som regel bli høyere enn markedsprisen, dette fordi å operere innenfor det svarte markedet er kriminelt og dermed forbundet med risiko. Aktørene vil kompensere for denne risikoen ved å ta en høyere pris.) 

Statlig priskontroll vil føre til at en betydelig andel av de regulerte varene havner på svartebørsen.  

Men det er også en annen måte man kan merke prisstigning på, og det er hvis verdien av pengene man bruker blir mindre. Den beste måten å måle en endring av en pengeverdi på er å sammenligne verdien av pengene med verdien av gull. (Gull har over lang tid vist seg å være en meget pålitelig indikator for det generelle prisnivået.) På en link nedenfor finner man en graf/tabell over prisen for gull i norske kroner (NOK). Vi gjengir noen gullpriser i en liten tabell nedenfor. Man bør huske på at i all hovedsak kan man regne verdien av gull som stabil, og når gullprisen varierer er det egentlig verdien av pengene som varierer: når gullprisen går opp går pengeverdien ned, og vice versa. 

Måned/år: pris per gram gull i NOK.

09/2017: 325 

10/2019: 430

06/2021: 460

04/2022: 570

08/2022: 550

Hvis vi sammenligner prisen i juni i fjor – 460 – med prisen nå – 550 – ser vi at gullprisen har økt med 20 %, men dette er omtrent det samme som å si at kroneverdien er redusert med cirka 20 %. 

Hva bør gjøres for å sikre stabile priser? La oss før vi kommenterer dette si at priser bør være stabile. Stabile priser gir forutsigbarhet i økonomien, det gir forutsigbarhet til alle som skal foreta innkjøp, som skal planlegge, som skal investere, som skal spare. Hvis pengene synker i verdi innebærer dette at sparing blir demotivert, at langsiktige investeringer blir demotivert, at akkumulering av kapital blir demotivert – noe som fører til redusert velstandsvekst over tid. 

Nå er det upresist å snakke om stabile priser; priser vil variere på grunn av markedssituasjonen. Det man egentlig bør mene når man snakker om stabile priser er en stabil pengeverdi. Og en stabil pengeverdi betyr en fast gullpris. 

Det er altså to årsaker til at folk flest merker prisstigning: det ene er at tilbudet av varer bli mindre, og det andre er at verdien av pengene blir mindre. Vi skyter inn her at det er kun den siste årsaken til prisstigning som er inflasjon. Hvis for eksempel kaffeproduksjonen blir halvert og det fører til prisstigning på kaffe så er dette ikke et resultat av inflasjon; inflasjon er kun et begrep som beskriver en reduksjon av pengeverdien i forhold til gull. 

Men la oss nå si at det finnes en vare som er en forutsetning for produksjon, transport, lagring, osv. av alle andre varer, og at tilbudet/produksjonen av denne varen blir kraftig redusert. Da vil prisen på så og si alle varer gå opp. Det er dette vi opplever nå. Prisen på energi (olje, bensin, gass, strøm) er gått kraftig opp, og dette fører til at prisen på alle varer går opp. 

Prisstigningen vi opplever i dag har altså to komponenter: den ene er at pengene er blitt redusert i verdi, og den andre er at produksjonen av en vare som er forutsetning for all annen produksjon er blitt redusert og derfor er blitt dyrere. 

Hva kan gjøres? 

Disse to komponentene for prisstigningen har hver sin løsning. Myndighetene eller sentralbanken kan sørge for at pengene har stabil verdi ved å låse dem til en gullstandard. Dette betyr at sentralbanken varierer pengemengden slik at gullprisen holder seg stabil. Så lenge sentralbanken er under politisk kontroll vil dette i praksis være umulig, og den eneste måten å ordne dette på er å ha et fritt, uregulert bankvesen hvor statens eneste oppgave er å la rettsapparatet ta opp saker dersom kontrakter blir brutt. Har man et fritt bankvesen vil det dukke opp banker som utsteder penger forankret i gull, og da vil enhver fornuftig aktør i markedet kun benytte slike penger. Under et slikt system vil inflasjonen ikke være mulig i og med at enhver når han måtte ønske kan veksle sine pengesedler inn i gull i den banken som har utstedt pengene. 

Når det gjelder priser på varer og tjenester er det kun én ting som kan sikre at de i hovedsak holder seg stabile eller går ned, og vi kommer til den litt nedenfor. (Det kan som nevnt over allikevel inntreffe ting som gjør at prisen går opp; for eksempel kan en kornhøst slå feil slik at produksjonen blir vesentlig mindre enn normalt, og da vil prisen på kornet gå opp. Tilsvarende, hvis et skip med en last av en bestemt vare forliser og tilbudet av denne varen da blir mindre på det stedet hvor skipet skulle gå i land, vil prisen på denne varen kunne gå opp på dette stedet.)

Enkelte hevder at dagligvarer er dyre i Norge og at dette kommer av at det er liten konkurranse på dagligvaremarkedet i Norge. Dette er igjen et resultat av at det kun finnes noen få aktører som har en stor del av markedet: Norgesgruppen, Rema1000 og Coop har visstnok tilsammen ca 90 % av markedet. Men for noen år siden forsøkte tyske Lidl å komme inn på det norske markedet, men de ble sterkt motarbeidet av den politiske venstresiden; de hevdet at Lidl ikke kom til å følge norske tariffavtaler for sine ansatte, enkelte kommunestyremedlemmer forsøkte å trenere søknader om etablering av Lidl-butikker i siner kommuner, osv. Denne prosessen bekreftet jo bare at norske reguleringer svekker konkurransen. I tillegg til dette er det ikke en enkel sak å importere dagligvarer fra utlandet for salg direkte til forbruker i Norge. Krav om tariffavtale, krav om at kommuner skal godkjenne etablering av butikker, restriksjoner på import er offentlige reguleringer av næringslivet, og dermed hindringer for fri konkurranse – som altså fører til høyere priser. 

For et par dager siden kom vi over denne overskriften: «Forbrukerrådet mistenker at dagligvarebransjen utnytter råvarekrisen – dagligvare-ekspert mener mistanken er berettiget.» (nettavisen). Nå skal ikke vi kommentere akkurat denne konkrete saken, men selvfølgelig skjer slike ting – i et regulert marked hvor staten hindrer konkurranse er slike ting uunngåelige! Som vi sa ovenfor: det eneste som kan hindre slike ting er fri konkurranse. 

Fri konkurranse innebærer også at det ikke skal finnes statlige hindringer for etablering av nye konkurrerende virksomheter. Hvis entreprenører for eksempel må kjempe seg igjennom en jungel av reguleringer for å etablere og drive en ny virksomhet vil dette føre til at noen ikke orker å fullføre prosessen, og dette vil dette redusere konkurransen. Det norske markedet er gjennomregulert på alle bauger og kanter, noe som fører til at det er vanskelig å etablere og drive nye bedrifter. Reguleringsjungelen fører også til at det er vanskelig å drive små virksomheter – når det er mye byråkrati og mange regler å forholde seg til gir dette enorme fordeler til større aktører,  og mindre aktører vil ha større problemer med å overleve. 

Det som kan sikre stabile eller synkende priser er kun en eneste ting: fri konkurranse! Fri konkurranse er det man har når staten ikke legge noen hindringer i veien for produksjon og handel – og dette inkluderer fravær av alle lover og reguleringer inkludert slike ting som statlige pålegg om tariffavtaler inkludert regler for både lønnsforhold og arbeidsbetingelser

Hvis vi går tilbake til dagens situasjon og de høye prisene som er resultat av redusert energitilførsel, kommer dette kun av en ting: de aller fleste statene i Europa har i svært betydelig grad redusert sine lands energiproduksjon. 

De fleste land i Europa har lagt ned stort antall kjernekraftverk (tilsammen innpå 90 slike kraftverk er lagt ned de siste tiårene), og også en rekke kraftverk drevet med kull er lagt ned. Meningen var at energien som kom fra disse nedlagte kraftverkene skulle erstattes med energi fra nyetablerte sol- og vindkraftverk. Slike såkalte fornybare kraftverk er dog svært lite effektive – og dette er noe alle burde visst. Men når både befolkning og politikere er svært kunnskapsløse også på dette området, har vi nå havnet i en meget vanskelig situasjon. 

Som backup for denne sol- og vind produksjonen som altså ikke fant sted i noen særlig grad har man benyttet gass fra Russland. Men på grunn av krigen Ukraina har lederne i Europa bestemt seg for å boikotte russisk gass og derfor er tilbudet av energi i Europa blitt langt langt mindre enn etterspørselen, og derfor har prisene gått kraftig opp. Et annet aspekt her er at Russland ikke vil selge denne gassen til Europa på grunn av av sanksjonene som landene i Europa innført mot Russland. (På den annen side så trenger Russland inntektene fra dette gassalget, og de kan ikke selge gassen til noen andre enn til land i Vest-Europa – det er jo til Europa rørledningene går.) Og det er ikke bare prisen på energi som er gått opp, prisen på alle varer er gått opp. Varer må produseres, transporteres, oppbevares, kjøles, muligens fryses, og alt dette krever energi. Dersom energien blir dyrere vil dette føre til at alle varer blir dyrere. 

Kort oppsummert:  Den eneste måten å sørge for stabile priser på er å ha stabile penger fra sentralbanken og fri konkurranse i markedet. Dette vil ikke bare gi stabile priser det vil føre til at priser for en god del varer vil bli lavere over tid, noe som skyldes at all produksjon blir mer effektiv når mengden akkumulert kapital vokser.  

Nå har vi det motsatte: sentralbanken reduserer pengeverdien, staten har lagt hindringer i veien for effektiv energiproduksjon. Da går alle priser opp. 

Som alltid er det statlige reguleringer av en økonomi som burde vært fri som er årsak til de problemene man opplever. 

Dessverre er det ingen aktører som slipper til i mainstream som sier disse tingene. Derfor kommer den gale politikken til å fortsette og fortsette, og alle nye tiltak som blir innført kommer bare til å gjøre situasjonen enda verre. 
.

.

.

.

Graf for gullpris i NOK: 

https://www.nettavisen.no/okonomi/skeptisk-til-okte-matpriser-det-er-lett-a-maskere-det-i-okte-ravarepriser/s/5-95-638531

Liz Truss

Fra tirsdag 6. september er Liz Truss Storbritannias nye statsminister. Hennes forgjenger, Boris Johnson, hadde satt nærmest verdensrekord i klønete oppførsel, og hans politikk førte Storbritannia inn i en tilstand som er preget av kriser på en rekke områder. 

Nå er ordet krise et ord som ofte brukes i pressen; pressefolk vil gjerne vinkle saker slik at de får oppmerksomhet. Å si at det er krise på et eller flere områder er da noe man ofte ser journalister gjøre. Alle vet dette, og da tilføyes det iblant at «ja, vi har sagt «krise» mange ganger før, men nå er det alvor». 

Men er det alvor for Storbritannia denne gangen? Energiprisene for folk flest har gått kraftig opp, priser på matvarer har gått kraftig opp, mange opplever sterkt økede boligkostnader, titusener av bedrifter er gått konkurs de siste par årene, kriminaliteten har økt kraftig – tilfeldige barn og gamle er blitt drept, gjenger av ungdommer slåss med macheter i gater i storbyene. Videre, det offentlige helsevesenet ligger på sykesengen – eller for døden?, det er streiker som lammer et stort antall virksomheter og deres kunder, det er omfattende illegal innvandring over kanalen fra Frankrike, det britiske pundet er blitt kraftig svakere de siste månedene.

Er Liz Truss en person som kan ordne opp i dette? La oss først si at hun har uttalt seg positivt om Margareth Thatcher, og det lover godt; Thatcher fikk virkelig korrigert Storbritannias kurs, en kurs som var gått mer og mer til venstre fra 1945 til 1979, og som hadde ført til at Storbritannia mot slutten av 70-tallet med stor rett kunne beskrives som nesten et fattig land. Men Thatcher hadde en enorm prinsippfasthet som gjorde at hun kunne stå imot alle angrep (helt til hun gjorde noen betydelige bommerter mot slutten av sin statsministertid) – det er ikke uten grunn at hun ble kalt «the Iron Lady». Hun la ikke kursen så veldig langt i liberalistisk retning – hun var ikke liberalist, hun var konservativ, men selv de små skrittene hun tok førte til at Stor Britannia raskt ble mye bedre og mer velstående. 

Men hva med Liz Truss? Hvor prinsippfast er hun? Da hun var ung var hun republikaner; det er hun ikke lenger. Hun var medlem av Liberaldemokratene, nå er hun konservativ. For ikke lenge siden var hun en aktiv motstander av at Storbritannia skulle melde seg ut av EU, nå støtter hun Brexit. Hun har skiftet syn på utbygging av områder som var vernet av naturvernhensyn. Hun har skiftet syn på hvorvidt Storbritannia skulle direkte engasjere seg i krigen i Ukraina. Hun har skiftet syn på hvorvidt Storbritannia skulle sende våpen til Taiwan. Hun har skiftet syn på et spørsmål om lønnsnedgang fra enkelte offentlige ansatte. 

I talen hun holdt rett etter at hun overtok som statsminister la hun vekt på tre hovedpoeng: Hun ville redusere skattenivået, hun ville gjøre noe med energi kostnadene – og enkelte ganger tidligere har hun snakket om at man må gjøre noe med energiproduksjonen; hun snakker altså ikke bare om støtteordninger for de som får høye strømregninger. (Vi skyter inn her at de siste tiårene har Storbritannia lagt ned nesten 30 kjernekraftverk. Mange av disse er antakelig forsøkt erstattet av sol- og vindkraftverk, men som alle vet eller burde vite: sol- og vindkraft kan ikke produsere mengder av energi i Europa.) Hun vil også gjøre noe for å forbedre det offentlig helsevesenet. Men du sa også i talen i går at det var Russlands invasjon av Ukraina som var årsaken til energiproblemene i Europa og Storbritannia, men dette er kun en svært liten del av sannheten. 

Det er svært bra at hun snakker om å gjøre noe med energiproduksjon, og vi håper at hun vil gjenåpne flest mulig atomkraftverk (at gamle utslitte kjernekraftverk legges ned er selvfølgelig normal praksis, men disse må da erstattes av nye kjernekraftverk). Hun har også sagt at hun vil gå inn for å tillate fracking, og hun vil intensivere leting etter olje og gass i Nordsjøen. Dette er svært bra. 

Hun ser problemene med som høye skatter påfører landet, folket, økonomien, borgerne – men snakket ikke om nedskjæringer i det offentlige apparatet, dvs. hun snakker ikke om deregulering og privatisering. Hun snakket om helsevesenet som ikke overraskende er en svært dårlig forfatning, men hun snakket heller ikke her om å ta skritt for å privatisere. Dette lover ikke bra.

Vi kan dessverre derfor ikke se noen stor grunn til å være optimist mht. utviklingen i Storbritannia. 

Men som vi har sagt i flere tiår: en velferdsstat er ikke bærekraftig. Det vi dessverre ser omkring oss nå, i alle land i Vest-Europa og i USA, er tydelige, dramatiske, bokstavelig talt livsfarlig symptomer åå en velferdsstat sammenbrudd. 

Men det er ingen politikere eller kommentator i mainstream som ser dette. Det er heller ingenting som tyder på at Storbritannias nye statsminister ser dette.

.

.

.

.


https://www.exchangerates.org.uk/GBP-USD-exchange-rate-history.html

Et helt annet syn på hvor Ola og Kari hører hjemme

Så og si alle politiske kommentatorer gir på alle saksområder uttrykk for synspunkter som er stikk motsatt av de vi har. Dette gjelder ikke bare spørsmål som hører hjemme i praktisk politikk, det gjelder også problemstillinger som hører hjemme på et mer fundamentalt nivå, og dette gjelder ikke bare ideer, men også på den direkte organiseringen av samfunnet. Nylig kom vi over et helt ferskt eksempel på en slik problemstilling, en problemstilling som vi ikke så ofte har kommentert tidligere. Før vi kommer med vårt opposisjonelle syn skal vi kort fremstille det som de fleste innen mainstream egentlig står for.  

«-Folk flest tjener på de høye strømprisene!» Det er Jens Ulltveit-Moe som sier dette. (Ulltveit-Moe tjente store penger før han begynte å satse på grønne prosjekter; da gikk det ikke så godt, se link til artikkel fra Nettavisen nedenfor. Det ser dog ut som om Ulstein-Moe allikevel ideologisk sett tilhører den grønne siden, altså venstresiden.) Her er det nøyaktige sitatet: «Folk flest «tjener» på høye strømpriser … overskuddet [går] inn i vår felles kasse … [Ulltveit-Moe] mener «folk flest» tjener på strømeksporten fordi det er de [altså folket] som eier selskapene som tjener på dette – og at overskuddet går inn i den felles kassen og bidrar til å bygge samfunnet» (nettavisen, link nedenfor).

Ulltveit-Moe sier at det er folket som eier strømselskapene, og det er for så vidt riktig i og med at de aller fleste kraftselskap i Norge er eid av kommuner. 

Det han sier er at fordi vi betaler ekstra mye for strømmen, og mesteparten av det vi betaler da blir inntekter til stat og kommune (avgiftene går i all hovedsak til staten, mens siden det er kommuner som eier strømselskapene så går mye av inntektene til kommunene), så er dette en fordel for oss fordi stat og kommune bruker jo pengene til befolkningens beste. 

Det Ulltveit-Moe sier er at det er bra for den enkelte at stat og kommuner tar en enda større andel av vedkommendes inntekt. Hvor stor andel av den enkeltes inntekt stat og kommune tar i dag er vanskelig å beregne, men for de fleste med vanlige inntekter og et vanlig forbruksmønster ligger andelen på om lag 60 % til 70 % hvis man inkluderer alle skatter og avgifter. 

La oss kort gå litt dypere inn på dette. Personer som drikker mye alkohol, røyker, og kjører mye bil betaler mer i skatter og avgifter enn de som har lavt forbruk på disse områdene. Man kan også si at de som benytter seg av eksklusive kulturtilbud som bibliotek, teater, opera, klassiske konserter, gallerier, museer, etc., får forholdsvis mye tilbake av de skattepengene de tvinges til å betale inn til det offentlige. Videre kan man også ta med slike ting som at de som har god helse belaster helsevesenet i liten grad og får lite ut, mens de som har dårlig helse får kanskje mer ut av det de har betalt inn i skatter og avgifter. På den annen side vil de som har god helse leve lenger, og de får derfor mer ut i pensjon enn de som har dårlig helse og som lever noe kortere. Likeledes, de som har barn i skolen få mer ut enn de som ikke har barn. De som tar lang utdannelse får mer ut, i hvert fall økonomisk, enn de som ikke tar lang utdannelse. Osv. Å ha en klar og tydelig oversikt over dette er umulig, men det er slik en regulert økonomi i stadig større grad blir: den blir mer og mer kaotisk og uoversiktlig. 

Men det Ulltveit-Moe og hans svært mange meningsfeller egentlig sier er at det er politikerne – de som sitter og styrer i stat og kommune – som er best i stand til å disponere den enkeltes inntekt. 

De fleste husker fra historieundervisningen at i overgangen mellom føydalsamfunnet og kapitalismen var det til å begynne med ofte elementer fra den gamle adelen som satt i ledende stillinger i fabrikker og andre virksomheter. Mot slutten av føydalismen og i overgangen til kapitalismen tjente disse store penger ved å holde arbeiderne nede. Disse tidligere adelsfolkene betraktet arbeiderne fortsatt som leilendinger, og var imot at de skulle få en lønn i samsvar med sin produktive innsats. Dette standpunktet ble iblant begrunnet med at de ansatte ikke klarte å bruke alle de pengene de egentlig tjente på en fornuftig måte, de vill bare drikke bort mesteparten av pengene sine, så de burde ikke få mer enn det de måtte ha for å sørge for at de selv og kone og barn overlevde. Adelen mente at det var rett og riktig at de som utgjorde en eksklusiv elite skulle tjene rått på å holde de tidligere leilendingene nede, og la dem leve under betingelser som nærmest lignet slavekontrakter. (Denne fremstillingen er satt noe på spissen.)

Heldigvis førte markedsmekanismen til at bedriftseiere måtte konkurrere om arbeidskraften og etterhvert klarte også fagforeninger å presse lønninger og arbeidsbetingelser opp til markedsnivået, dette selv om mange av de som eide fabrikker var imot dette. Etterhvert som kapitalismen ble mer og mer dominerende steg lønningene, og i et helt fritt marked vil lønninger og arbeidsbetingelser være på markedsnivå. 

(Markedsnivå og markedspris betegner de priser og betingelser inkludert lønninger som man ender opp med når alle forhold mellom produsent, forbruker, arbeider, eier, etc. skjer frivillig uten tvangsinnblanding fra noen, heller ikke fra staten. Dette inkluderer full respekt for eiendomsretten.)

Det at alle forhold skal skje frivillig var noe som var stikk i strid med det prinsipp om at adelen skulle styre og nærmest ha diktatorisk makt over sine leilendinger. 

Men hva er det som skjer i dag? Enkelte sterke krefter, krefter som er dessverre nærmest er enerådende, ser ut til å ville bringe samfunnet tilbake til denne modellen hvor folk flest var nærmest leilendinger og hvor en adel hadde nærmest diktatorisk makt over folk flest.  

Alle som er i maktapparatet og som vil ha mere makt til staten – og dette gjelder ikke bare statens egne organer, det gjelder også et kolossalt antall grupper, organisasjoner og NGOer som i hovedsak er finansiert av staten – ser da ut til å ønske seg tilbake til det gamle systemet hvor de selv er en adel som har svært mye makt, og hvor folk flest nærmest behandles som leilendinger som skal få lov til å beholde så mye av sin inntekt som de trenger for så vidt å overleve. Disse i maktapparatet mener jo da at stadig større andel av det folk tjener skal overføres til det offentlige – ikke bare gjennom skatter, men også gjennom avgifter på alt mulig, og nå også i form av en økt strømpris hvor merinntekten i all hovedsak går direkte til de kommunene som eier kraftverkene og til staten i form av de økte inntektene fra avgiftene. 

Men det er jo slik alle frihetsfiendtlige ideologier er – enten det er sosialisme eller kommunisme eller fascisme. Disse ideologiene, og de som har sluttet seg til dem, har ingen respekt for det enkelte individs rett til å bestemme over sitt liv og dets rett til å foreta de fredelige valg som det finner er riktige for å skape et så godt liv som mulig for vedkommende selv og hans/hennes nærmeste. 

Disse folkene, som nå altså reellt sett er en ny adel, mener selvfølgelig at det de gjør er det som er best for fellesskapet, men det som etter vårt syn er best for Ola og Kari er at Ola og Kari selv får bestemme over seg og sitt, ikke at tusenvis av byråkrater og politikere bestemmer hvor mye strøm de skal få lov til å bruke, hvor mye de skal få lov til å reise med fly, hvor mye de skal betale for å kjøre bil, hvor de skal få lov til å bygge hus og hvor stort hus de kan bygge, hvor mye de skal få lov til å jobbe, hvilke vaksiner de skal ta, hvor varmt de skal få lov til å ha det i leilighetene sine, hvordan de skal drive sin bedrift hvis de driver en bedrift, og så videre. 

Ikke bare bestemmer de over Ola og Kari og sørge for at deres levestandard ikke er så høy som den kunne og burde være, selv lever de ofte et jetsett-liv. Politikere og byråkrater driver ikke produktiv virksomhet, de bare utnytter den produktivitet som finnes hos befolkningen. De skaper ikke verdier, de bare flytter på verdier som er skapt av andre, og de legger hindringer i veien for de som virkelig er mest produktive. Mer konkret: de lader elbilen sin på jobben, de lar virksomheten de er ansatt i betale bompenger, de reiser  gjerne på klimakonferanser med fly, de drar på konferanser over store deler av landet og kanskje også i utlandet, de bor på fine hoteller – og alt dette er finansiert av skattebetalerne. At politikere og byråkrater er blitt en ny adel burde ikke være vanskelig å se.  

Det var en stadig økende oppslutning om ideene om individuell frihet som førte til at føydalismen forsvant og at kapitalismen slo igjennom, og det var kapitalismens inntog som førte til at adelen mistet sin makt. Det var også kapitalismen som førte til et stadig økende velstand for flere og flere. 

Men dessverre står frihetsidéene i dag så svakt at det til og med ser ut som om også Ola og Kari ønsker å tre inn i den samme type leilendingsstatus som noen av deres nære forfedre levde under. Dessverre forstår de ikke at dette vil føre til at velstanden vil synke drastisk – kun frihet, som er retten for individer til å bestemme over seg og sitt – er forenlig med høy og økende velstand. Mangel på frihet fører til synkende velstand. Vi frykter at vi dessverre kommer til å oppleve dette i den nærmeste fremtid, dog uten at så veldig mange heller ikke denne gangen vil forstå denne sammenhengen. 

Ola og Kari bør ha gode liv, de bør ha høy velstand og økende velstand, de bør kunne jobbe for å skape seg så gode liv som er mulig for dem ved egen innsats, men det er altså kun frihet som kan gjøre dette mulig. Frihet betyr her fravær av skatter og avgifter, fravær av reguleringer, fravær av subsidier, fravær av restriksjoner på frihandel, og fravær av statlige støtteordninger. Det ser dessverre ut til at Ola og Kari med stor iver stemmer seg selv inn i en ny leilendingsstatus og gir mer og mer makt over seg til den nye adelen, dvs. til politikere og byråkrater.

Vi mener derimot, i motsetning til så si alle andre, altså at Ola og Kari bør være frie borgere i et fritt samfunn. Dessverre går utviklingen i motsatt retning av den vi ønsker, og et tydelig tegn på dette er den økende fattigdommen som vi nå har sett de først tegn til, og som vi i stadig større grad vil oppleve i tiden som kommer. ..

.

.

.

.

https://www.nettavisen.no/okonomi/na-er-tallene-her-sa-mye-tapte-jens-ulltveit-moe-pa-gronne-investeringer/s/12-95-3423964942

Denne artikkelen er ikke helt fersk så det er mulig at Ulltveit-Moes investeringer har gitt bedre uttelling de siste årene.

https://www.nettavisen.no/nyhetsstudio?p=lc-4374173-6650

https://www.nettavisen.no/nyheter/dette-skriver-avisene-om-politikk-tirsdag-30-august/s/12-95-3424306017


Nye toner

Foran hvert valg lover alle partier om ikke gull og grønne skoger så i hvert fall at folk flest skal få det bedre: De lover bedre eldreomsorg, bedre skole, bedre infrastruktur, renere miljø og høyere levestandard for folk flest. Da klarer de sjelden å gjennomføre det de lover, men det er et uomtvistelig faktum at hvis man sammenligner med for 30-40-50 år siden så har levestandarden i så og si alle land i Vesten gått kraftig opp. 

Dette er lett å konstatere hvis man for eksempel ser gamle filmer – da ser man hvordan folk bodde, hvordan deres hjem var utstyrt (kjøleskap, komfyr, mikrobølgeovner, etc.), hva slags biler de hadde,  hvilke gadgets de hadde – man ser tydelig at kvaliteten på alle slike ting er langt høyere nå enn den var da; sammenlign gjerne en bil eller en TV eller en mobiltelefon i dag med det tilsvarende produkt som var tilgjengelig for 40 år siden. (På områder som ikke er avgiftsbelagt ser man også at prisene er vesentlig lavere nå enn den var da.)

Man kan også se på ting som folk har gjort de siste årene som ikke var mulig for 40-50 år siden: De drar til London på helge-shopping, de drar til Liverpool for å se en fotballkamp, de drar til Wien for å gå på konsert, de drar på ferie til Bali, unge drar til Ibiza for å feste, folk litt opp i åra tilbringer vinteren i Spania, mange har hus i Italia eller Frankrike, unge mennesker tar et år fri for å reise. Nå er det selvsagt mange i dag som ikke har råd til slike ting, men poenget er at det er langt flere som har råd til slike ting nå enn for 40 år siden. Dette er et tegn på velstand, og at velstanden har økt. Dette er en veldig bra ting: velstand er et stort gode.

Nå sier jeg ikke at denne utviklingen er skjedd på grunn av politiske tiltak, årsaken er langt nærmere den motsatte: denne utviklingen er skjedd til tross for den politikken som er blitt ført de siste årene. Denne utviklingen har skjedd på grunn av at det fortsatt finnes en viss grad av frihet i Vesten; frihet innebærer respekt for eiendomsretten, og dette har gitt akkumulering av kapital, og akkumulering av kapital har gjort det mulig å produsere mer avanserte varer og tjenester, og dette øker velstanden. 

For bare å ta et konkret eksempel: datateknologi, som inkluderer slike ting som Internett, mobiltelefoner, kommunikasjonssatellitter, GPS, mm., har gjort store deler av næringslivet langt mer effektivt og produktivt enn det var før disse tingene kom. 

Dessverre er det et element som er i ferd med å ødelegge dette: Det er det grønne skiftet, og alt som er forbundet med det. 

Man kunne gitt svært mange eksempler her, men vi fokuserer på energiproduksjon og på den enorme mengder restriksjoner som er kommet på alt som har med transport å gjøre. Det er blitt langt dyrere å bruke bil, dels på grunn av avgifter på bensin, dels på grunn av bompenger, dels på grunn av sterkt økede kostnader for parkering i byene, og dels på grunn av et ønske om at biler bør drives med strøm. Også det å reise med fly er blitt langt dyrere enn det kunne ha vært dersom helt meningsløse miljøavgifter ikke var blitt innført. 

Som alle vet er energien blitt svært dyr i det siste; dette kommer av at mange land i Vest-Europa har kraftig redusert sin energiproduksjon. I de siste årene er det lagt ned nesten 90 kjernekraftverk i Europa (se liste på Wikipedia linket til nedenfor). En rekke partier, og store deler av velgermassen, har ønsket å erstatte denne tidligere produksjonen (kull, olje, gass, atomkraft) med sol- og vindkraft, men enhver med en smule teknisk innsikt vet at dette er umulig. Dessverre har hverken velgerne eller politikerne innsikt, hverken på dette eller på andre områder, så denne politikken er ført med stor entusiasme i så og si alle land i Vesten. (Man benyttet en periode importert gass fra Russland som en slags backup, men etter Russlands invasjon av Ukraina er denne forsyningen nå blitt problematisk.)

Energi er en forutsetning for alt – produksjon, transport, oppvarming, kjøling – og dersom energiforsyningen blir redusert blir alt dyrere. 

Nå virker det som om enkelte politikere og kommentatorer begynner å innse at den politikken som er blitt ført vil føre til en kraftig reduksjon i velstand, og enkelte mainstreamaktører har nå begynt for en gang skyld å konstatere opplagte fakta. Vi gjengir et lite utvalg sitater: 

«Energikrise i Storbritannia: – En stor nasjonal krise. Strømprisene skyter i været i Storbritannia, og støttepakke til over 1000 milliarder har blitt foreslått – men politikerne er skeptiske» (børsen dagbladet).

Om strømprisen til forbruker i Tyskland i VG tidlig i august: «Selskapets anslag tar utgangspunkt i en husstand med to personer med et gjennomsnittlig gassforbruk på 10.000 kilowattimer i året. Den vil få en regning på rundt 2.000 euro, opp fra 960 euro for et år siden, ifølge mandagens uttalelse.» (1000 euro er ca 10 000 kr).

«Nordmenn raser. Det er trøbbel på alle kanter. Det hjelper ikke at krisene kommer utenfra. [Det er]… sinne og fortvilelse over rekordhøye priser på strøm, mat og drivstoff. … Krig i Ukraina og en Vladimir Putin som straffer Europa med å holde igjen russisk gass. Tyskland … har bygget ned sine atomkraftverk – og gjort seg avhengig av Russland. Etterdønninger etter pandemien, med verdensomspennende problemer med både frakt og produksjon av varer. Og stigende inflasjon – over hele vår del av verden. …folk rammes hardt … nå, … Det blir krevende – lenge. Mange får høye regninger …» (VG).

Poenget i denne artikkelen er dog ikke de økede strømpriser. Poenget er at politikere og ledende kommentatorer nå begynner å fortelle oss at det er vanskelige tider fremover. Og da er det alvor!

Statsminister Jonas Gahr Støre sier i VG for noen uker siden at «strømkrisen: Kan vare i flere år … [han] har ingen illusjoner om [bedringer til] høsten. Samtidig advarer han om at strømkrisen ikke vil være over med det første….» (link nedenfor).

Sjefen for DNB i Norge, Kjerstin Bråten, sa følgende under et møte på WEF for kort tid siden: «We need to accept that there will be some pain in the process …. [There will] be shortages of energy, … thet pain is actually worth it, because if we don’t there is no …. welfare there is no economy, we have been a little bit careful about talking about the pain in the short term het is likely to come … » (link nedenfor).

På et spørsmål om forsyningsproblemene i den amerikanske økonomien var holdningen blant president Bidens stab at folk «må senke sine forventninger» (link nedenfor). 

Så, politikerne og andre ledere sier nå at det er vanskelige tider fremover. 

Men de er ikke så eksplisitte når det gjelder den fundamentale årsaken. Den fundamentale årsaken er at politikken er blitt lagt til venstre, det vil si i retning av mer statlig styring, flere statlige inngrep, flere statlige reguleringer, flere statlige avgifter. 

Statlig styring av økonomien innebærer intet annet enn statlige hindringer og restriksjoner for individer og private virksomheter som ønsker å skape velstand. 

Vi er imot alle statlige tiltak som har som formål å hindre verdiskapning; vi mener at velstand er en god ting og at den bør være best mulig for flest mulig. Den eneste måten å oppnå dette på er at individer i full frivillighet med andre å arbeide for å skape velstand for seg og sine. Statlige inngrep har som sagt kun et formål og det er å legge hindringer i veien for individer som ønsker å skape velstand. 

Vi mener altså at velstand er en god ting. Vi ønsker at individer skal leve gode liv, og velstand er et viktig aspekt av dette. 

Vi vil derfor fjerne alle reguleringer på energiproduksjon og energiforsyning og på bruk av energi. Det eneste som skal gjelde er respekt for eiendomsretten, noe som innebærer at eiendomsrett skal etableres ved at man benytter et område til produktivt arbeid, og deretter kan man produsere og handle akkurat slik man vil såfremt alt skjer frivillig og med respekt for andres tilsvarende eiendomsrett. Staten skal ikke ha noen rett til å hindre noen i å begynne å arbeide på et område ingen eier fra før for feks. å utvinne energi på dette området. Dette skal også gjelde områder på havbunnen. 

Vi er mot statlige hindringer for etablering av atomkraft, vi er i mot avgifter på bensin, vi er imot avgifter på biler, vi er imot avgifter på flyreiser, osv. 

Dessverre ønsker både folket og politikerne en annen kurs – og dessverre må vi alle lide under det som nå kommer som følge av denne kursen. 

Tittelen på denne artikkelen var «Nye toner» – og det har som sagt kommet nye toner fra politikerne den siste tiden. Men vi sier det samme som vi alltid har sagt: Kun frihet kan gi velstand, og jo mer friheten innskrenkes, jo mindre bli velstanden.   
.

.

.

.

https://borsen.dagbladet.no/nyheter/en-stor-nasjonal-krise/76981619

https://no.wikipedia.org/wiki/Atomkraftverk

https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/k64Xxj/stoere-har-vaaknet

https://www.vg.no/nyheter/utenriks/i/0GMjJA/advarer-mot-dobling-av-tyske-gassregninger

Kjerstin Bråten

https://www.foxnews.com/media/white-house-media-tells-americans-not-to-complain-but-lower-expectations-like-soviet-union-the-five

Feil fokus om Kina vs Taiwan

Nancy Pelosis nylige besøk på Taiwan har virkelig provosert myndighetene i Beijing. Pelosi, som er «speaker» i Representantenes hus i den amerikanske kongressen, har lenge vært en støttespiller for Taiwan, og at en så viktig politiker besøker Taiwan er noe som Kina ikke kan la passere ubemerket. (En rekke politikere har tidligere besøkt Taiwan, men ingen av dem har vært så fremtredende som Pelosi.)

Her er et sitat fra en nyhetskilde (steigan.no) som omtaler følgene av den såkalte provokasjonen:  

«Taiwans nasjonale forsvarsdepartement (MND)  sa lørdag 6. august 2022  at flere kinesiske militærfly og fartøyer hadde operert i nærheten av Taiwan om morgenen i det det antas å være en simulering av et angrep på Taiwans hovedøy. I en kort pressemelding sa MND at flere kinesiske militærfly og fartøy utførte aktiviteter nær Taiwan lørdag morgen, hvor noen av dem krysset medianlinja i Taiwanstredet – en uoffisiell buffersone som normalt unngås av både taiwanske og kinesiske militærfly og fartøyer. MND la til at det kinesiske militæret sannsynligvis  «simulerte et angrep på Taiwans hovedøy».» 

Bakgrunn

Bakgrunnen for konflikten mellom Kina og Taiwan er det som skjedde under slutten av borgerkrigen i Kina i 1949. Selve borgerkrigen endte med seier for kommunistene og de har siden hatt makten i Kina, eller i det er så mange kaller fastlands-Kina eller kommunist-Kina. De som kjempet mot kommunistene, ofte kalt nasjonalistene, rømte fra fastlands-Kina og søkte tilflukt på øya Formosa/Taiwan utenfor Kinas fastland. Der opprettet de en egen stat som etterhvert ble et relativt fritt land med betydelig individuell frihet og derav følgende høy velstand. 

Men det er ganske få nasjoner som har anerkjent Taiwan som egen stat – kun 23. Ikke en gang USA har anerkjent Taiwan som egen stat. Taiwan representerte Kina i FN helt fra FNs opprettelse og til USAs president Nixon åpnet verden for Kina tidlig på 70-tallet – da ble Taiwans sparket ut og Kinas plass overlatt til kommunistregimet i Beijing. 

Taiwan er altså et selvstendig land som få andre land har anerkjent, og kommunistregimet i fastlands-Kina har alltid ment at Taiwan er en del av Kina. Helt siden kommunistene overtok makten i Kina har de ønsket å innlemme Taiwan i Kina, det vil si de vil å legge det relativt frie styresett som nå er på Taiwan under sitt eget kommunistdiktatur (på omtrent samme måte som kommunist-Kina gjorde med Hongkong som de overtok fra Storbritannia i 1997). 

De som bor på Taiwan, og som altså nyter godt av betydelig individuell frihet, markedsøkonomi og en høy levestandard, ønsker ikke dette; de vil fortsette å nyte den friheten som vil bli avskaffet dersom kommunistene overtar øya. 

Som nevnt har myndighetene i Beijing hele tiden snakket om å overta Taiwan, men de har ikke hatt styrke til å gjøre det. Før nå. 

Som følge av den liberaliseringen av Kinas økonomi som skjedde under høyrebølgen på 80- og 90 tallet, steg velstanden i Kina, og dette førte også til at de ble i stand til å oppruste militæret, det vil si å gjøre sine militære styrker mer slagkraftige.

Med andre ord: alt tyder på at Kina nå er i besittelse av den militære styrke som er nødvendig for å erobre Taiwan. Pelosis besøk førte til at Kina satte igang omfattende militære «øvelser» i området rundt Taiwan; en aktivitet som med et noe gammelmodig ord kalles «sabelrasling». (Riktignok har Kinas økonomi blitt noe svekket i det siste, dels på grunn av økte reguleringer den siste tiden, dels på grunn av kolossale ytterligere frihetsinnskrenkninger med koronaviruset som begrunnelse. Akkurat dette poenget lar vi i denne omgang ligge.)

Noen støtter Kina

Det skjer faktisk en betydelig diskusjon om hvem som har rett i denne konflikten. En som har formulert dette poenget på en måte som gjør det mulig å gjengi det med et kort sitat er musikeren Roger Waters. I et intervju publisert på YouTube (link nedenfor) sier han følgende på et spørsmål som henviser til at kinesiske militære styrker omringer Taiwan: 

«China is not encircling Taiwan. Taiwan is part of China.»  

Det som er implikasjonen her er at fastlands-Kina har all rett til å innlemme Taiwan under regimet i det kommunistiske Kina fordi Taiwan historisk sett har vært en del av Kina. 

Som nevnt innledningsvis har kinesiske marinefartøy nærmest blokkert Taiwan. Hva vil resultatet bli av dette dersom blokaden varer? Artikkelen vi siterte fra Steigan.no sier noe mer om dette:

«En luft- og sjøblokade ville ramme Taiwan hardt. Omtrent 40 % av elektrisiteten er generert av naturgass som alt  må importeres  . En annen stor del er produsert med kull som Taiwan også importerer. Det samme gjelder petroleumsprodukter. Før Pelosi landet i Taipei var gassreservene på øya nok i bare  11 dager  . Kull og olje er lettere å lagre, men ville fortsatt gå tom før en blokade kunne oppheves. Så er det  mat  : I 2018 var Taiwans selvforsyningsgrad for mat bare 35 %. I tillegg er den faktiske produksjonen av jordbruksland i Taiwan rundt 520 000 hektar, som er langt fra målet på 740 000 til 810 000 hektar som er foreskrevet av innenriksdepartementet. Som øynasjon er matforsyningen avhengig av internasjonal handel og anses som farlig. En total blokade av Taiwan vil sannsynligvis bringe øya på kne i løpet av noen uker eller måneder. Tid som kan brukes til å beseire dets luftvåpen, luftforsvar og missiler og forhindre angrep fra Taiwan på Kinas fastland. Kina trenger ikke å invadere øya. Landet kan bare vente til det blir invitert inn. Telefonanrop fra Pentagons ledelse til Kina  blir nå ikke besvart.» 

Tonen i denne artikkelen viser klart at sympatien ikke ligger på Taiwans side, sympatien er med kommunistregimet i Beijing. Denne artikkelen er ikke en ensom svale her, og vi kommer nedenfor tilbake til hvorfor de aller fleste innen mainstream har sin sympati i denne retningen.  

Hvilke kriterier bør man basere sin støtte på? 

Noen støtter åpenbart Kina fordi, som de sier, Taiwan er en del av Kina. Men er dette egentlig relevant? Er dette et kriterium man kan basere sin støtte til en part i en konflikt eller krig på? 

Man må huske at hvis man går tilbake i historien så vil man se at alle landområder er omstridt. Et landområde kan i en periode ligge under et regime eller et folk, og så i en annen periode under et annet regime eller et annet folk, og så i en ny periode under et tredje regime eller et tredje folk. 

Dette gjelder også Norge – men det er neppe mange nordmenn, og ikke engang regjeringen Støre,  som vil krever at Sverige skal tilbakeføre Jemtland og Herjedalen til Norge, men regimer andre steder i verden kan se annerledes på slike forhold. 

La oss kort nevne det kanskje mest omstridte landområde i verden – Midtøsten. Et omstridt område der ligger nå under Israel. Tidligere lå dette området under britene, før det lå det under det osmanske riket, før det lå det arabere, før det lå der under Bysants, før det lå det under romerne, før det lå det under jødene, før det lå det under filisterne, før det lå det under egypterne, osv. 

Poenget her er at man ikke kan si i dag at fordi et område lå under et folk eller et rike/regime i en bestemt periode tidligere i historien så har denne folkegruppens medlemmer i dag krav på dette området. Konkret angående Taiwan vs. Kina: Selv om Taiwan i en endog lang periode lå under Kina, så betyr ikke dette at Kina har krav på dette området i dag.

Hvilket kriterium er det man da skal gå etter? Hvilken gruppe er det som har rett til å etablere et land med egen regjering og statsadministrasjon på et område? Hva er det som skal avgjøre hvilken side man skal velge å støtte i en slik konflikt eller krig? Det utgangspunktet man bør ha er at man vet (eller burde vite) at individer har rett til frihet. Individer har rett til å bestemme over seg og sitt. Kun et styresett basert på dette prinsippet kan skape stabile samfunn preget av fred, harmoni og velstand, samfunn som har en begrenset stat, rettsstat, frihandel, markedsøkonomi. 

I en konflikt mellom land er det derfor det eneste riktige å støtte den siden/det landet som i størst grad respekterer individers frihet. 

I dette tilfellet er det klinkende klart at den siden som har størst individuell frihet er Taiwan. Det er derfor riktig å støtte Taiwan uansett hva historien har vært og hvor lenge Taiwan har vært en del av Kina. I dag er Taiwan – som offisielt går under navnet Republikken Kina – et  selvstendig land med stor grad av individuell frihet og markedsøkonomi, og som har høy velstand for befolkningen. Dette i skarp kontrast til fastlands-Kina eller kommunist-Kina, som er et tyrannisk diktatur. 

Å hevde at Kina har rett fordi Taiwan har vært en del av Kina er å legge vekt på et helt irrelevant kriterium. Å støtte at Kina skal overta Taiwan er å si at fordi Taiwan tidligere var en del av det kinesiske riket så skal innbyggerne i Taiwan underlegges et kommunistisk diktatur. Dette er et resonnement som er både menneskefiendtlig og meningsløst. 

Hvis man leser mainstreampressen vil man oppdage at det er få skribenter eller kommentatorer som i denne konflikten har tatt stilling til fordel for Taiwan. Det er to hovedgrunner til dette. Den ene er at mange legger vekt på historien når de skal vurdere hvem som skal rett til å styre et land. Den andre grunnen er at svært mange som befinner seg i mainstream egentlig har stor sympati for kommunismen, misliker individuell frihet, markedsøkonomi og velstand, og derfor støtter kommunistregimet i Beijing.  

Vi avslutter med det poenget at grunnen til at tyranniske regimer (det i Russland under Putin, det i Kina under Xi Jinping) går til aggressiv krig eller rasler med sablene for å utvide sine interessesfærer eller sine områder, er fordi Vesten gjennom mange tiår har vist seg svakt. Vesten har tapt et stort antall kriger de siste årene, og vi ser nå det som skjer når man er svak, militært sett: man blir angrepet av tyranner og barbarer. 

Vesten har relativt sett en god økonomi, og stor militær slagkraft. Men for å bruke denne militære slagkraften må man ha en moralsk styrke som sier at den egne siden har rett og at den angripende siden har feil, moralsk sett. Vesten har sviktet her i en rekke kriger etter 1945: Korea, Vietnam, Irak, Syria, Afghanistan. 

Nå ser det ut til at Vesten slutter opp om Ukraina, og vi får håpe dette holder, dvs. at krigen ender  med nederlag for det tyranniske regimet i Moskva. Men hvis Vesten hadde vært sterkt og ikke hadde tapt så mange ganger tidligere, hadde dette angrepet ikke kommet, og da hadde heller ikke Kina raslet med sablene overfor Taiwan. 

(Et lite poeng i parentes helt til slutt: Vesten står nå samlet i sin støtte til Ukraina, men hvor lenge vil for eksempel Tyskland holde ut den kommende vinteren uten russisk gass? Eller kanskje man kan håpe på at den globale oppvarmingen fører til at vinteren ikke blir så kald.) 

.

.

.

https://no.wikipedia.org/wiki/Republikken_Kina_(Taiwan)


«Sterke reaksjoner» på drapsforsøket …. ?

Sist fredag ble forfatteren Salman Rushdie knivstukket på scenen under en litteraturfestival i New York. Heldigvis ser det ut til at han overlever, men han har fått betydelige skader. Drapsforsøket ble utført av en ung mann ved navn Hadi Matar, og amerikansk politi 

pplyser at han har sympatier med Iran og den islamske revolusjonsgarden. 

Som kjent ble Rushdie utsatt for en fatwa for mer enn 30 år siden. Hans roman Sataniske vers var blasfemisk overfor islam, og Irans leder utstedte en dødsdom over Rushdie: Den som klarte å drepe Rushdie skulle få en belønning på et visst antall millioner dollar. 

I noen år etter dødsdommen levde Rushdie i skjul, men etterhvert begynte han å vise seg mer åpent på ulike arrangementer. Nå, 30 år etter, var det antagelig mange som regnet med at dødsdommen var gått i glemmeboka. Men det er noen som har lang hukommelse. 

Fatwaen, som kom i 1989, var egentlig en krigserklæring. Rushdie er britisk statsborger, og en dødsdom mot en borger i et annet land er reelt sett en krigserklæring mot dette landet. Dødsdommen innebar reelt sett at Iran erklærte krig mot Storbritannia. 

Storbritannia burde svart på følgende måte overfor Iran da dødsdommen kom: «Trekk dødsdommen tilbake innen 24 timer og betal Rushdie en erstatning på 10 millioner £. Dersom dette ikke skjer er Storbritannia i krig med Iran. Selv om Iran trekker dødsdommen tilbake vil vi allikevel holde Iran ansvarlig dersom Rushdie blir angrepet.» 

Dersom Irans ledelse ikke hadde trukket dødsdommen tilbake etter 24 timer, burde britiske militære styrker gått til angrep på Irak, for eksempel ved i første omgang å eliminere et halvt dusin militære anlegg. Dersom dette ikke var tilstrekkelig til at Iran kapitulerte og trakk tilbake dødsdommen, burde krigen eskalere og fortsatt til Iran klart hadde tapt krigen. 

Noe slikt skjedde selvfølgelig ikke og denne mangelen på reaksjon har bare ført til at islamistiske terrorister har opplevd at angrep på Vesten ikke fører til noen motreaksjon overhodet. Dette er reelt sett lite annet enn en oppfordring til islamistiske terrorister om å fortsette sin terror – noe de har gjort i stort omfang de siste tiårene. 

Det er nok allikevel ikke helt riktig å si at det ikke kom noen reaksjoner i 1989 etter dødsdommen, men disse reaksjonene var bare prat og ingen handling. 

Men det kom handlinger fra de som støttet dødsdommen: Det var omfattende demonstrasjoner til støtte for dommen i flere storbyer i Europa, en oversetter ble drept, Rushdies norske forlegger ble forsøkt drept, og noen bokhandler som førte boken ble rammet av brannbomber. 

Men nå for noen dager siden ble altså Rushdie forsøkt drept. Og hva var reaksjonene fra vestens ledere? 

«Boris Johnson forferdet over angrepet på Rushdie. – Jeg er forferdet over at sir Salman Rushdie ble knivstukket mens han utøvde en rett vi aldri må slutte å forsvare, sier Storbritannias statsminister. – Akkurat nå går mine tanker til hans kjære. Vi håper alle at han er OK,  tvitrer  Boris Johnson fredag kveld» (VG).

Støre: «– Dette er rystende nyheter. Mine tanker er hos Rushdie og hans nærmeste, og jeg håper at det går bra med ham, skriver statsministeren i en epost til NT» (abc).

«Biden fordømmer angrep på Salman Rushdie. USAs president Joe Biden fordømmer det «ondskapsfulle angrepet» på forfatter Salman Rushdie i New York fredag. I en uttalelse lørdag hyller Biden Rushdie for «å nekte å la seg bli skremt og truet til taushet». Presidenten sier at han og kona Jill «sammen med alle amerikanere og folk over hele verden ber for hans helse og bedring».» (NRK). 

Som man kan se reaksjonene på drapsforsøket på Rushdie er bare prat. 

Og som kronen på verket presterer NRK å karakterisere disse reaksjonene som «sterke». NRK hadde overskriften: «– Sterke reaksjoner», og ingressen var slik: «Sterke reaksjoner på angrepet mot Salman Rushdie i går. Støre sier det er en påminnelse om hva ytringsfriheten kan koste.» 

Disse reaksjonene er ikke sterke. Disse reaksjonene er null verdt. Disse reaksjonene er bare prat og er lite annet enn en oppfordring til islamistiske terrorister om å fortsette sin angrep. Det ville vært i nærheten av sannheten dersom NRK hadde brukt overskriften: «Politiske ledere over hele verden fremsetter bare svada og fjas som reaksjon på drapsforsøket på Rushdie». 

Det er også noen som krever at «nå må vi kjempe sterkere for ytringsfriheten». Javel bra, men hva består dette i? Reell kamp for ytringsfriheten betyr at man uskadeliggjør de som ikke aksepterer den, og at man motarbeider den ideologi som begrunner disse angrepene på fredelige personer som gir uttrykk for sine meninger. Dersom man kun sier at man skal forsvare ytringsfriheten uten å si hva en slik kamp består i, er uttrykk som «vi må slå ring om Rushdie» og «nå må vi forsvare ytringsfriheten» like lite verdt som de årlige ønsker om god jul og godt nyttår! 

Også i Iran var det reaksjoner på drapsforsøket. Vi siterer fra TV2.no: «Iranske medier hyller angrepet på Salman Rushdie. Angrepet på forfatteren Salman Rushdie hylles av flere iranske aviser med tilknytning til regimet i landet. – La oss kysse hendene til den som kuttet halsen på Guds fiende med en kniv, skriver den ultra-konservative avisa Kayhan. Sjefen for publikasjonen er utnevnt av Irans øverste leder, ayatolla Ali Khamenei. Den statlige avisa Iran skriver at «djevelens hals» er blitt kuttet. De fleste andre iranske medier har lagt seg på en lignende linje, ifølge nyhetsbyrået AFP.» (link nedenfor)

Hva ville da ha vært en sterk reaksjon på drapsforsøket? 

Utgangspunktet for dette angrepet er dødsdommen fra Iran. En riktig reaksjon – og vi vil karakterisere det som en passende reaksjon og ikke en gang en sterk reaksjon – ville være å gjøre det som vi antydet over: Å gå til krig mot Iran. 

Dessverre har verken Vestens politiske ledere eller Vestens befolkning den moralske styrke som må til for å gjennomføre et sterkt forsvar mot disse barbariske angrepene. 

Det er da all grunn til å tro at det vil komme flere og flere islamistiske terrorangrep mot mål i Vesten i årene som kommer. Slik må det gå med de som ikke vil forsvare seg når barbarer angriper. 
.

.

.

https://direkte.vg.no/nyhetsdognet/news/boris-johnson-forferdet-over-angrepet-paa-rushdie.VyWJHwrOo

https://www.abcnyheter.no/nyheter/norge/2022/08/12/195864352/store-om-rushdie-angrepet-rystende-nyheter

https://www.nrk.no/nyheter/biden-fordommer-angrep-pa-salman-rushdie-1.16067071

https://www.tv2.no/a/15011723/

Feil fokus på svært viktig problemstilling

Når problemer oppstår er det gjerne mange forskjellige løsningsforslag som kommer på bordet, men det er ofte slik at en eller noen få løsninger er gode og mange løsninger er dårlige. De dårlige løsningene som kommer på bordet blir foreslått fordi de bygger på premisser som er utbredt, men som ikke alltid gir et riktig bilde av problemstillingen. 

Vi skal nevne to aktuelle eksempler på dette. Det første er ikke så mye omtalt, men det andre har vært svært mye omtalt i flere måneder nå. 

Det første eksemplet ble nevnt i Dagsrevyen 8. august. Det handlet om at svært mange forsøker å skaffe seg en utleiebolig i Oslo. Etterspørselen er i utgangspunktet langt større enn tilbudet, noe som under normale forhold vil føre til at prisen går opp slik at det blir en balanse mellom tilbud og etterspørsel. 

Problemet er selvsagt at det er for få utleieboliger, og løsningen er da at det fremskaffes flere slike boliger – noe som skjer ved økt utbygging. Nå er dette noe som ikke kan ordnes på kort tid; å bygge mange nye boliger tar noen år. Det som burde ha vært reaksjonen på problemet er at politikere byråkrater, kommentatorer, publikum og alle andre krevde at «nå må hindringer for produksjon av boliger fjernes, nå må det bli lettere å bygge nye boliger, nå må reguleringer fjernes slik at entreprenører kan sette igang og bygge hus til flere folk!»

Men det var ikke dette som skjedde. Reportasjen i Dagsrevyen gikk kun på en ting: å ta urimelig høy leie er forbudt, og nå måtte man kontrollere at de som da fikk bolig ikke betalte mer enn det som var rimelig.  Dagsrevyens journalist oppsummerte problemstillingen slik: «Nå krever Forbrukerrådet at politikerne griper inn og regulerer dette markedet».

Det andre eksemplet handler selvfølgelig om strømmarkedet. Vi har skrevet om dette mange ganger tidligere, men la oss gjenta hovedpoenget: En rekke land i Vest-Europa har lagt ned sin egen effektive energiproduksjon og satset på svært upålitelige energikilder (vindkraft, solkraft), energi kilder som ikke ville blitt etablert hvis det ikke hadde vært for enorme statlige subsidier. Når disse ikke har gitt mye energi har disse landene satset på import av gass fra Russland. Nå er det problemer med levering av gass fra Russland, tilbudet på energimarkedet i disse landene er da lite og prisen har gått kraftig opp. Strømmarkedet i Sør-Norge er koblet opp mot markedet i disse landene i Europa, noe som har ført til at prisene i Sør-Norge er tilpasset prisene i de landene i Vest- Europa som altså har lagt ned store deler av sin egen energiproduksjon. 

NB: Nedleggelsen av effektiv energiproduksjon er et resultat av politiske vedtak; i praksis har det vært forbudt å drive atomkraftverk og kullkraftverk i Vest-Europa (fremstillingen her er satt noe på spissen). Som vi nevnte er etableringen av spesielt vindkraft kraftig subsidiert av statlige tilskudd, midler som er tatt inn ved tvang fra befolkningen. Koblingen mellom kraftmarked i Sør-Norge og Vest-Europa er også et resultat av politiske vedtak i Norge. 

Problemet er altså at produksjonen av kraft er om ikke stoppet, så kraftig redusert som en konsekvens av politiske vedtak. 

Løsningen på problemet er da selvfølgelig å fjerne det som reelt sett er et forbud mot effektiv energiproduksjon

(Vi skyter her inn en kommentar om et utspill fra en mann som burde vite bedre. Entreprenøren Øyvind Spetalen sier følgende om om strømkrisen: «- Kapitalismen fungerer ikke. Investor og superkapitalist Øystein Stray Spetalen er klar på hva som er galt med dagens strømmarked. Det er fritt.» (link nedenfor).

Spetalen sier altså at et marked hvor staten har lagt ned innpå 90 kjernekraftverk de siste tiårene (dette gjelder en rekke rekke land i Vest-Europa, spesielt Tyskland), hvor staten har lagt ned en rekke kullkraftverk, hvor staten har tvunget frem investeringer i svært lite effektive kraftverk som drives av vind og sol, hvor den norske staten har vedtatt at det sør-norske strømmarkedet skal kobles til markedet i Vest-Europa – Spetalen sier at dette markedet ikke fungerer fordi det er fritt! Som Spetalen burde vite, et fritt marked er et marked uten statlige reguleringer, det vil si et marked hvor kun eiendomsretten gjelder, og hvor det er full frihandel mellom private aktører. Det er en svært manglende forståelse for hva som virkelig skjer hos de som påstår at dagens strømmarked er fritt.)

Men tilbake til hovedpoenget om strømmarkedet. Alle kommentatorer, politikere, publikum, osv. lander kun på ett tiltak løsning for å løse strømkrisen: statlige støtteordninger, flere reguleringer. Det kom en støtteordninger på plass da strømprisen gikk kraftig opp for et halvt års tid siden, og det siste er at denne ordningen er styrket fra og med kommende september (lavere innslagspunkt, høyere støtteandel). 

Det er ingen som har snakket om at hindringene for kraftproduksjon må fjernes. Ja, det har vært snakk om at man må sikre større fyllingsgrad i vannmagasinene og en del slike ting, men problemet er at vi har en kraftproduksjonbasert som er basert på vær, det vil si på regn, og hvis regnet da uteblir uteblir også strømmen.

Vi bør ha en kraftproduksjon som er uavhengig av været, dvs. man bør gå inn for atomkraft. Atomkraft gir ren, sikker, og trygg energi. Men vi har ikke hørt noen i mainstream som har snakket om dette poenget. 

Holdningen i mainstream dette bygger på en fundamental feilaktig forståelse av problemet. Alle aktører som kommer til orde mainstream har et helt feil fokus på ekstremt viktig problemstilling. Alle i mainstream snakker kun om støtteordninger og reguleringer, men det som må til er å fjerne hindringer for produksjon. 

Tidenes fremste økonom, Jean-Baptiste Say sa det slik i en treffsikker spissformulering.  «Produsér, produsér, produserér – og da vil alle andre problemer løse seg.» Hvis man fjerner hindringene for produksjon av strøm – og av boliger – vil problemene i de to eksemplene vi nevnte over forsvinne. 

Det er noe alvorlig galt med forståelsen av hvordan en økonomi fungerer når man fokuserer på reguleringer og støtteordninger, og ikke på produksjon. Dessverre ser det ut til at alle aktører deler dette fullstendig feilaktige fokus på økonomiske utfordringer – og da er det ikke overraskende at det går så galt som du gjør.  
.

Det som skjer er at myndighetene legger begrensninger på produksjonen, og når prisene da går opp så forsøker de å holde prisene nede. Dette er som å legge lokk på en trykkoker – og da kan det ikke går bra.

.

.

https://borsen.dagbladet.no/nyheter/kapitalismen-fungerer-ikke/76850301

https://tv.nrk.no/serie/dagsrevyen/202208/NNFA19080822/avspiller