Er fransk økonomi friskmeldt? 

Hvis man skal tro VG er fransk økonomi friskmeldt. I går kunne man på VGs nettside lese overskrift: «Fransk økonomi friskmeldes etter ti år».

Den korte artikkelen forteller følgende: «Frankrikes budsjettunderskudd tilsvarer 2,6 prosent av landets BNP i 2017 og havner under EU-grensen på 3 prosent for første gang på ti år, melder NTB. Det er et bedre resultat enn ventet, og dermed overholder Frankrikes president Emmanuel Macron sitt løfte om å overholde EU-grensen for første gang siden 2007.»

Det som beskrives er et (svært lite) skritt i riktig retning, men å si at fransk økonomi er friskmeldt, er ikke bare en kolossal overdrivelse, det er direkte usant. Hva er problemet fransk økonomi?

La oss se på et par ting som direkte og enkelt kan måles, stasgjeld og arbeidsløshet.

Frankrikes statgjeld er innpå 100 % av BNP, og den har økt med ca 40 prosentpoeng de siste 25 årene. Detter en meget illevarslende utvikling, og dette problemet kan ikke løses såfremt reageringen iverksetter svært omfattende og radikale økonomiske grep. Og det er ingen ting som tyder på at noen med politisk innflydelse i Frankrike vil gjøre dette i overskuelig fremtid.

Et annet problem er det store arbeidsløsheten. Den er litt under 10 %. Dette er også meget ille, dette betyr at et stort antall mennesker ikke har jobb. Dette er uheldig for dem, og det betyr også at en svært viktig ressurs – arbeidskraft – ikke blir benyttet. Resultatet av dette er personlige og økonomiske problemer for de som ikke er i jobb, og en lavere generell velstand fordi et stort potensiale for produksjon og verdiskapning ikke blir benyttet.

Reageringen forsøker å redusere utgiftene og å liberalisere arbeidsmarkedet, noe som vil føre til at økonomien blir bedre og til at flere kommer i jobb, men hvordan er reaksjonen på slike forslag?

Aftenposten skrev nylig om reaksjonen på forsiktige, men reelle forslag for forbedringer: «Om lag 200 000 mennesker demonstrerte i Frankrike torsdag mot president Emmanuel Macrons økonomiske reformer.»

Svært mange tror dessverre at disse nødvendige reformene vil være skadelige for dem, mens sannheten er motsatt, folk flest vil tjene på disse reformene.

La oss også ha nevnt at Macrons forgjengere, Francois Hollande og Nicolas Sarkozy forsøkte lignende reformer, og de ble møtte med akkurat samme type motstand. De klarete heller ikke å gjennomføre reformer som hadde vesentlig effekt

Det er også andre problemer i fransk økonomi, problemer som er vanskeligere å måle. Viktigst her er et kolossalt byråkrati, som innebærer at alle som driver produktiv virksomhet må kjempe seg igjennom en stadig mer tettvokst jungel av statlig gitte lover, forskrifter, rundskriv, løyveordninger, etc. for i det hele tatt kunne drive produksjon. Dette medfører i første omgang en lavere velstandsvekst enn man ellers ville ha hatt, og etter hvert vil det føre til økende fattigdom.

Den utviklingen man har sett i Frankrike vil da dessverre bare fortsette, dvs. problemene vil øke, små og spinkle forsøk på reformer vil bli møtt med massiv og til des voldelig motstand, og dette vil fortsette inntil mer korrekte økonomiske teorier har stor oppslutning blant eliten og dermed blant folk flest. Og dessverre, det ser til til å være svært lenge til at vil kommer i en slik situasjon.

De problemer som Frankrike har er å finne i alle velferdsstater (også i Norge, selv om problemene her er litt annerledes pga. oljeinntektene), og de vil altså bare øke i tiden fremover. Det land som er nærmest stupet er Hellas, men andre land som Spania, Italia, Portugal, Storbrittania, Tyskland, USA  og Sverige vil alle se slike problemer i en fremtid som ikke er så langt unna.

Hva må da til for å friskmelde økonomiene?

Den eneste formen for organisering av økonomien som kan gi stabile samfunn preget av fred, harmoni og velstand over tid er full økonomisk frihet, dvs. laissez-faire-kapitalisme. I et slikt system er det ingen statlige reguleringer av økonomien, det er full økonomisk frihet, og statens eneste oppgave er kun å beskytte borgernes frihet, dvs. staten skal kun drive politi, rettsapparat og det militære og intet annet.

Mer detaljer som dette økonomiske systemet er å bla. å finne i DLFs program, linket til nedenfor. Og et lite tips til slutt: heller ikke når det gjelder økonomi kan man feste noen som helst lit til det som står i mainstream-media.

 

 

http://direkte.vg.no/studio/nyhetsdoegnet#!verbatimId=5ab8acc15152f73c7062c94e

https://www.aftenposten.no/verden/i/L0eypq/Massedemonstrasjoner-i-Frankrike-mot-Macrons-reformer

https://countryeconomy.com/national-debt/france

https://www.google.no/search?client=safari&rls=en&q=frenche+government+debt&ie=UTF-8&oe=UTF-8&gfe_rd=cr&dcr=0&ei=6te5Wub0ItCD3APaq5K4DA

https://tradingeconomics.com/france/unemployment-rate

http://stemdlf.no/stortingsprogram

Listhaug ut, Sandberg inn 

Etter et kolossalt press gikk Sylvi Listhaug i går av som justisminsterer. Og dette var vel det eneste  resultatet man kunne forvente. Listhaug har i enkelte grupper vært svært populær, hun har sagt ting som enkelte hevder er i samsvar med folkemeningen (det er dog litt pussig at en som representerer et parti  med kun om lag 15 % oppslutning sies å representere folket), og hun har uttalt seg på det som mange betrakter som en folkelig måte.

Men hun har etter vårt syn gått for langt (og dette handler ikke om at vi er enige i hennes standpunkter; det er vi ikke). Hun har blant annet sagt at «KrF sleiker imamene opp etter ryggen», noe som i innhold ikke er langt fra sannheten, men som ikke er passende for en statsråd å si.

Men det som fikk begeret til å flyte over var en plakat hun delte på facebook, en plakat som hadde teksten «Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nordmenns sikkerhet».

Det er helt upassende for en statsråd å si noe slikt, dette selv om det er mer enn en kjerne av sannhet i det som sies. Vi nevner bare følgende eksempel: Jonas Gahr Støre, som nå nå er leder i Ap, hadde svært gode forbindelser til ledere i terroristorganisasjonen Hamas; da han ble konfrontert med dette i et intervju på TV løy han om det (se link nedenfor), og kort tid etter var han en av de ivrigste til å presse en redaktør til å be om unnskylding etter at han hadde benyttet seg av sin soleklare rett til ytringsfrihet til å kritisere islam og den terrorisme som islam oppfordrer til.

Grunnen til at denne saken i det hele tatt kom opp var et forslag fra regjeringens side om å forenkle  mulighetene til å frata norsk pass og norsk statsborgerskap fra personer som har deltatt i krigshandlinger for Islamsk Stat og som har dobbelt statsborgerskap. Nå må slike saker kjøres gjennom rettsapparatet, regjeringens forslag innebar at en slik beslutning skal kunne tas av byråkratiet. Formålet var å hindre at man, dersom slike tilfeller skulle dukke opp, ville slippe å gå igjennom den samme type sak som terroristlederen mulla Krekar er utsatt for – nå er det vel ti år siden man først forsøkte å få ham utvist fra Norge, men han er forsatt her, og rettsapparatet holder fortsatt  på med saken.

Flertallet i Stortinget var imot forslaget, og et av de partiene som var imot var Ap. Det var dette som var bakgrunn for teksten Listhaug delte på facebook.

Som kjent ble det fremmet et mistillitsforslag mot Listhaug etter denne plakaten, og man kunne kanskje forvente at statsministeren stilte regjeringen bak Listhaug, dvs. at statsministeren kunne si at mistilliten ikke gjaldt kun Listhaug, men hele regjeringen. Listhaug kom dog Solberg i forkjøpet og gikk av frivillig. At Solberg har nølt med å stille seg bak Listhaug kan komme av at Listhaug en rekke ganger har tøyd strikken, hun har en rekke ganger vist at det som et viktigst for henne ikke er lojalitet til regjeringen.

Listhaug sier at dette handler om ytringsfrihet – hun seier at hun er kritisert pga. hennes sterke og klare ytringer. Da hun gikk av sa hun bla. følgende: ««Jeg har opplevd dette som en ren heksejakt hvor hensikten til Jonas Gahr Støre tydeligvis har vært å kneble ytringsfriheten på et tema som er noe av det viktigste vi må diskutere for Norges fremtid.»

Dette (om ytringsfriheten) er helt feil, og vi har vanskelig for å tro at Listhaug virkelig mener dette. Det dette handler om er hva det er passende for en statsråd å si, hvordan en statsråd bør ordlegge seg, hvordan man kan kritiserer andre partier på Stortinget. Og her har Listhaug trådt over streken en rekke ganger. (Det hun sa om KrF, og som vi siterte over, er bare ett eksempel som viser dette, og dette utsagnet forklarer også at KrF var villig til å stille seg bak et mistillitsforslag mot Listhaug).

Det kan virke som om Listhaug spiller sitt eget spill, det kan virke som om hun forsøker å bli Norges Donald Trump. Dette kan i så fall bringe henne inn i statsministerstolen en gang i fremtiden, men ellers er ikke Trump en rollemodell vi kan anbefale, snarere tvert imot.

Nå er altså Listhaug gått av som justisminsterer. Det nye justisministeren heter Per Sandberg. Vi vil vel tro at få av de som ønsket Listhaug vekk synes dette er en forbedring. En kan kanskje si at å utnevne Sandberg til justisminster er et merkelig valg i denne saken. Han er populær blant Listhaugs venner, og upopulær blant Listhaugs motstandere. Videre, han er tidligere straffedømt, og han har opptrådt beruset på Stortingets talerstol. Men til sitt forsvar kan han trekke Trønder-kortet: Det er nemlig slik at i Trøndelag er kravene til anstendig oppførsel lavere enn i resten av verden. Dersom en trønder har gjort noe kritikkverdig kan hun eller han bare si «Æ e trønder» eller «Æ ha vokst opp i Trøndelag», og da blir alt som er kritikkverdig i ens fortid stort sett glemt/ignorert/tiet ihjel – bare spør Trine Skei Grande.

Det er mye mer man kan si om denne saken – drapstrusler, pressens skjeve dekning, hva Norge og Vesten virkelig bør gjøre i forhold til IS og andre islamistiske terrororganisasjoner – men vi lar disse temaene ligge i denne omgangen. Men mht. skiftet Listhaug-Sandberg kan man kanskje sitere dette ordtaket: «man vet hva man har, men ikke hva man får». Og vi blir ikke overrasket dersom det viser seg at den som vant denne striden var Listhaug, og de som tapte var Støre og Hareide.

 

 

 

https://www.youtube.com/watch?v=gzdA0VWVHHY

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/oR84AV/slik-ble-sylvi-presset-av-erna-og-siv

https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/BJvoMG/listhaug-ut-hareide-inn

https://www.dagbladet.no/nyheter/jurist-anine-kierulf—motbor-er-ikke-knebling/69631818

«Bonusfamilien»

Det er to essensielle aspekter ved et kunstverk: det skal være underholdende, og det skal gi den som opplever det større innsikt i «the human condition»/menneskets lodd/hvordan det er å være menneske. Det skal med andre ord både være velsmakende og næringsrikt. Dette betyr ikke at dersom et verk svikter på et av disse områdene så er det verdiløst; hvis det svikter på et av dem er det da enten ren underholdning eller en lærebok/foredrag/instruksjonsmanual/skolefjernsyn, e.l. Som jeg leste i en anmeldelse av en meget populær LP for en del år siden: «it wasn´t nutritious, but it sure was tasty». Det er ingen ting  galt med hverken ren underholdning eller lærebøker, men produkter innen disse kategoriene er da ikke kunstverker.

Hvorvidt et verk er stort, kunstnerisk sett, avhenger av hvor godt det oppfyller begge disse aspektene. Mye leste forfattere som William Shakespeare, Fjodor Dostojevskij, Leo Tolstoj, Edmond Rostand, Victor Hugo, Charles Dickens, Jane Austen, Henrik Ibsen, Boris Pasternak, George Orwell, Aleksander Solsjenitsyn, Ayn Rand og Bob Dylan oppfyller klart begge disse kriteriene i stort monn, og det gjør også en rekke kunstnere innen andre kunstarter i tillegg til litteratur: maleri, skulptur, musikk, film, dans, arkitektur. Et verk konkretiserer et syn på verden og menneskets plass i det, det har et budskap, og et verks storhet er uavhengig av hva temaet er, og også om verkets opphavsmann har andre synspunkter, verdier og meninger enn de den som opplever verket har (et eksempel: selv om man er ateist må man innse at Bob Dylans religiøse sanger er stor kunst). Når man nyter et kunstverk blir man da både underholdt, og man får, dersom man åpner seg for det, styrket sin forståelse av og innsikt i mennesket og dets plass i verden. (La oss også her ha sagt at et verk kan være underholdende selv om det tema det tar opp er tragisk eller urovekkende.)

Denne artikkelen er en kommentar om den svenske TV-serien Bonusfamilien, som nå går i sesong 2 på NRK. La oss først forklare navnet, bonusfamilie. Hvis vi går noen tiår tilbake i tid ble barn ofte lest eventyr for av de voksne (dette var lenge før TVen fantes i alle hjem og enda lenger før Internett og dataspillene kom), og i enkelte av disse eventyrene forekom en skikkelse kalt «den onde stemor»: en mann mistet sin hustru; han giftet seg på nytt med en kvinne som hadde barn fra før, men ingen mann, og den nye hustruen måtte da ta seg av barn som ikke var hennes egne. Eventyrene fortalte at stemoren da ikke tok seg av sine nye barn i samme grad som hun tok seg av sine egne barn, at de barna som måtte passes på ikke av sin egen mor, men av sin fars nye hustru,  følte seg tilsidesatt – og hun ble betraktet som «den onde stemor». Vi er dog overbevist om at dette i virkeligheten forekom i liten grad, og at eventyrene var sterkt overdrevne – men det at de fantes forteller at dette må ha vært et reellt problem av et visst omfang. (Og selvsagt, det forekom antagelig like ofte at stefaren ikke tok seg like godt av sin nye hustrus barn som han tok seg av sine egne barn, men det er uttrykket «den onde stemor» som er blitt sittende, «den onde stefar» er langt mindre utbredt.)

Fra forskning.no: «Å komme inn i en etablert familie er langt fra enkelt, og for noen overskrider det enhver form for jobbintervju. Og selv om man kanskje bare vil være snill og god, ender det ikke sjeldent opp med det motsatte. Man ser seg selv i speilet – og ser den onde stemoren».

Poenget er at det er nå i vår tid så mange barn som vokser opp med stefedre og stemødre at det ikke lenger kunne være politisk korrekt å benytte uttrykk som «den onde stemor», og man fant derfor på et nytt ord: barn som man må ta seg av fordi de er ens partners biologiske barn skal nå ansees som en fordel, et pluss, en bonus: de kalles nå bonusbarn! Og eventyr og fortellinger om «den onde stemoren» bare forsvant.

Hvis vi går noen tiår tilbake regner vi med at slike ting – at ens hustru døde og at man giftet seg på nytt – forekom relativt sjelden. Men i dag er utviklingen blitt slik at det er langt vanligere at man skifter partner og at begge har barn fra før. Begge parter i et parforhold lever da i en familie hvor begge har stebarn: det kan f.eks. være en mann og en kvinne som har ett barn samme, og så har hver av dem ett eller to barn fra tidligere forhold med andre partnere. Eksempel: Lisa og Patrik har et barn sammen, men begge har barn fra tidligere forhold: Lisa har Eddie og Bianca med sin tidligere mann Martin (og kanskje er Lisa egentlig ikke sikker på hvem som er Biancas far), og Patrik har sønnen William med sin tidligere hustru Katja.

Siden barn nå som regel skal tilbringe like mye tid hos far som hos mor etter et samlivsbrudd, må den nye familien koordinere alt det en familie skal gjøre med et stort antall aktører (for å bruke dette meget upersonlige ordet om personer som er så nært hverandre i slekt som det er mulig å komme: mellom foreldre og barn). Foreldrene må forholde seg til sine barns – og sin bonusbarns – vekst og utvikling, noe som begynner med en gang de blir født og som gradvis blir mer og mer utfordrende og krevende for både barn og foreldre inntil de i slutten av tenårene forlater hjemmet. Foreldrene må forholde seg til sine barns venner og de komplikasjoner vennskapsforhold mellom barn nødvendigvis medfører (barn er i vekst og prøver ut ting de ikke forstår rekkevidden av), de må forholde seg til sykdommer som barn uunngåelig rammes av, problemer i barnehaven, problemer på skolen, koordinering av fritidsaktiviteter, barnas første forsøk på å skaffe seg kjæreste, valg av utdannelse. Når barnet oppdager at de har fri vilje og kan bestemme selv over sine valg går de gjerne gjennom en trassalder, og velger å gjøre det motsatte av det foreldrene ønsker at de skal gjøre. Når denne trassalderen starter, og hvor lenge den varer, varierer sterkt; den starter ofte når barnet er to år og varer ett år eller to, men den kan vare i ti til femten år eller lenger.

Kort sagt: å oppdra barn er en kolossal jobb, en jobb som krever mye energi, tid, tålmodighet og styrke, og som iblant strekker ens krefter til bristepunktet og noen ganger lenger enn det. Å forvente at man tar seg av sine bonusbarn i like stor grad som man tar seg av sine egne  biologiske barn er kanskje da noe optimistisk, og dette gjelder selv om man gjør sitt beste for å ta seg av sine bonusbarn med like stor omsorg og kjærlighet som man tar seg av sine egne.

TV-serien Bonusfamilien, og vi bør ha sagt før vi går videre at dette er en komiserie, tar opp alle de problemer som kan tenkes å dukke opp i en bonusfamilie. Det eksempel vi ga over (om Lisa og Patrik) er tatt fra serien, og seriens første episode begynner med at de to etter å ha vært sammen kun noen måneder har store utfordringer i forholdet og har en time for ekteskapsrådgivning (ekteskapsrådgiverne er også et par, og også de har betydelige også samlivsproblemer, viser det seg), og Lisa foreslår at hele den utvidede bonusfamilien – alle ekser og barn og deres nye partnere og de av deres foreldre som bor i nærheten – skal feire jul sammen. Patrik svarer da: «Mener du at vi skal starte tredje verdenskrig hjemme hos oss?»

Så det er tydelig store utfordringer i forholdet. Personene som er involvert er sterkt forskjellige, noe som åpenbart fører til gnisninger: Patriks ti år gamle sønn med Katja, William, er et skolelys, mens Lisas sønn med Martin, den svært lettantennelige og hissige Eddie, har lærevansker og finner seg ikke helt til rette på skolen. Forskjellen mellom dem kommer klart til uttrykk i det de ønsker seg til jul: Eddie ønsker seg dataspillet «Kill Nazi Zombies 4», William ønsker seg seg reisesjakk. Disse to skal da annenhver uke bo sammen som brødre. Katja forsøker å finne en ny kjæreste, men å finne en som hennes sønn William liker viser seg å være vanskelig. Også Lisas eks Martin forsøker å finne seg en ny kjæreste, men han er en klodrian, og gode råd fra hans velmenende, men firkantede kollega Sebastian – naturlig nok kalt «Subtila Sebbe» – er til liten hjelp. 16-årige Bianca begynner å få interesse for gutter, og gutta viser sterk interesse for henne, noe som gir mor, far og stefar visse utfordringer.

Det som er mest problematisk er at barna må forholde seg til å bo en uke hos den ene av foreldrene, en uke hos den andre, at de må forholde seg til sin foreldrenes nye partnere – å finne en ny som passer for begge viser seg vanskelig, akkurat som man kan forvente.

Dette er som sagt en komiserie for TV, og forfatterne pøser da på med et vell av eksempler på komplikasjoner som kan oppstå i en slik storfamilie: Eddie viser seg å ha nøtteallergi, og det har Lisa glemt å fortelle Patrik – eller kanskje Patrik har glemt at Lisa har fortalt det, noe som i et selskap gir Eddie en reaksjon som Patrik ikke vet hva er og som fører til at Eddie nesten dør i ambulansen på vei til sykehuset. Lisas lite fleksible lesbiske søster er en busybody som blander seg opp i en masse ting hun ikke har noe med å gjøre og skaper bare problemer. Eddie og William går på samme skole hvor Patrik (som altså er Williams far og Eddies stefar) er lærer, og noen av foreldrene i den klassen Eddie går vil ha ham ut av klassen fordi han lager bråk i timene, noe som Patrik forsøker å forhindre med tvilsomme metoder. Filip, skolens sosiallærer og venn og kollega av Patrik, en typisk fjompenisse av en lektor, er skitt lei av alt som har med skole og undervisning og elever å gjøre, men på bunnen er han selvsagt snill og meget glad i barn.

Barna tar del i en rekke fritidsaktiviteter etter skoletid, og de må kjøres til og hentes fra disse aktivitetene, og de må også kjøres til barnehave og skole, og siden foreldrene er i jobb kan det alltid dukke opp noe som gjør at den som skal hente blir forhindret. Da må en annen trå til, og dette kan alltid skape kompilasjoner med glemsomhet, forsinkelser, motorstopp, tom tank på bilen, utladet mobil, etc.

Etter bruddet med Lisa måtte Martin flytte hjem til sin mor Birgitta og hennes nye samboer Gugga – etter å ha vært gift i 40 år kom hun ut av skapet som lesbisk. Patriks eks, Katja, forsøker også å finne en ny partner. Hennes sønn liker en av beilerne, Henrik, men Katja synes han er kjedelig, så det blir ikke noe mellom dem. William er som antydet en lesehest, og foreldrene forsøker å få ham til å bli interessert i en eller annen type fysisk aktivitet, og de melder ham på et karatekurs. Karateinstruktøren Branco viser seg å være rett mann for Katja, Branco er en tuff kille med sjarm i bøtter og spann, og damene faller som fluer. Katja er dog skeptisk til å være en av de utallige damene i Brancos harem, og etter en kveld når det har dukket opp komplikasjoner med en av Brancos ekser og hans datter og Katja alene må ta seg av datteren og hennes mor, er det nok – Katja  bestemmer seg for å avslutte forholdet til Branco. Når hun går til karateklubben for å si ifra til Branco at det er over, sier han «OK. Men det er mange her som har fått lus så du må sjekke om William også har fått lus». Men det er ikke William som har fått lus …

På en måte er seriens innholdet tragisk. Det må være en stor belastning for barn å vokse opp under slike forhold. Barn trenger trygge og stabile rammer, de trenger voksne i sin nærhet, voksne som de  kan stole på, voksne som alltid er der og som alltid har tid til dem, voksne som de kan stille spørsmål til og som de vet vil ta seg tid til å gi et skikkelig svar. For et barn å måtte forholde seg til et mylder av voksne omkring seg, og å ikke ha kontinuerlig tilgang til egen far og egen mor, må i enkelte tilfeller by på store problemer; at foreldrene går fra hverandre er noe av det som barn frykter mest.

(Dette poenget er meget forsiktig formulert på utdanningsforskning.no: «Små barn er avhengige av en eller noen få trygge relasjoner for å komme i gang med sin emosjonelle utvikling. Den tidlige og nødvendige relasjonsutviklingen mellom barnet og omsorgspersonene danner grobunnen for den kognitive utviklingen hos barnet og grunnlaget for senere relasjoner. Positive barndomsopplevelser er derfor viktige forutsetninger for å skape empatiske, ansvarlige og kreative voksne. Pianta (1999) skriver at relasjoner er viktige gjennom hele livsløpet, og at relasjoner har innvirkning både på læring, trygghet og utvikling i barnets tidlige år. Det er flere ting som tyder på at foreldrenes skilsmisse kan ha negativ innvirkning på barns tilknytningsfølelse.»)

Serien setter fokus på de problemer som voksnes stadige partnerskifter fører til for både dem selv og spesielt deres barn. Å dyrke frem en stabil og kjærlig og harmonisk familie krever som regel en innsats, og mye tyder på at mange i Vesten i dag ikke er villige til å gjøre den jobben som trengs, de vil heller skille seg og finne en ny partner enn å legge ned det arbeid og yte den innsats som trengs for å bevare en god familie.

Det er også slik at det ser ut til at personene i serien i liten grad tenker igjennom sine valg før de gjennomfører dem; det virker som om de handler uten å tenke. De virker derfor helt uforberedt på mange av de komplikasjoner som kan oppstå. Det er også slik at seriens handling er lagt til en moderne velferdsstat, og velferdsstaten er en organisering som systematisk nedvurderer den enkeltes ansvar for egne handlinger.

Nå er det ikke vårt syn at man skal holde ut en parter man vantrives med uansett hvor plagsomt det er, vårt syn er at man bør tenke seg nøye om før man etablerer et forhold og skaffer seg barn. Nå er det også slik at mange barn er såpass robuste at de klarer å håndtere at foreldrene skilles og inngår nye forhold, men noen klarer det ikke på en god nok måte. Vi vil ikke bli overrasket dersom tall skulle vise, etter at antall bonusfamilier stadig øker, at flere barn får problemer på skolen, at de får psykiske problemer, at de i større grad driver med mobbing/blir mobbet siden den institusjon hvor man kan ta opp problemer som dukker opp og hvor man skal få en grundig opplæring i folkeskikk og tusen andre ting skal skje  – familien – ikke fungerer godt, ja, eller i mange tilfeller er i oppløsning.

Etter vår syn er serien briljant laget. Skuespillerne er glimrende, og de er rette for sine roller. De som spiller hovedrollene Patrik og Lisa, deres ekser Katja og Martin, deres barn William, Eddie og Bianca, kollegaene Sebbe og Filip, karatelæreren Branco og alle andre er så gode som de kan bli. Serien er svært godt skrevet og regissert. Vi nevner forfatterne: Felix Herngren, Moa Herngren, Clara Herngren og Calle Marthin, og regissørene: Felix Herngren, Emma Bucht, Martin Persson. Alle andre navn er å finne i wikipedia-artikkelen om serien vi linker til nedenfor

Nå er det slik at serien ikke gir svar, den bare påpeker problemene. Og det er ikke noe galt i det. Alle husker Henrik Ibsens «Jeg spørger kun, mitt kall er ei at svare!». Noen verker er slik at de bare påpeker problemer og lar den som opplever verket selv komme frem til svarene. Andre verker er slik at de også gir kunstnerens svar, men det er ikke noe fasitsvar som sier at den ene vinklingen av et kunstverk er riktig og den andre vinklingen er gal. I vår subjektivistiske tid blir verker hvor kunstneren gir svar nærmest automatisk betraktet som mindreverdige, noe som er en feilslutning. Det er også feil å vurdere et verks kvalitet ut i fra om man er enig med svarene eller ikke, dette er også et uttrykk for ren subjektivisme. Et verks kvalitet avhenger av i hovedsak to ting: er det underholdende, og gir det den som opplever verket større innsikt i menneskelige utfordringer. For denne serien er svaret et klart Ja på begge spørsmål. Men går serien like dypt som f.eks. Tolstojs Anna Karenina, som også handler om problemer i en familie, så er svaret Nei. Den første linje i romanen Anna Karenina er velkjent: «Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelige familie er ulykkelig på sine egen måte». Men selv om serien ikke er like dyp som Anna Karenina eller Dostojevskijs Brødrene Karamazov eller Austens Northanger Abbey, så er den god og verdifull. Hvilke problemstillinger som måtte oppstå i en familie er også avhengig av den historiske kontekst; de problemer som finnes hos familiene Karenin og Karamazov nok noe annerledes enn de som finnes i en bonusfamilie i en velferdsstat.

Som sagt serien er glimrende, den går nå i sesong 2 på NRK. Det skal også lages en sesong 3. Episodene som er vist er antagelig tilgjengelige for steaming eller på DVD.

 

 

https://forskning.no/barn-og-ungdom-kjonn-og-samfunn-samliv-seksualitet-sosiale-relasjoner-sosiologi/2008/02/den-onde

https://sv.wikipedia.org/wiki/Bonusfamiljen

https://www.svt.se/bonusfamiljen/

https://utdanningsforskning.no/artikler/sma-barn-og-samlivsbrudd-symptomer-og-tiltak/

 

Ayn Rand og Jordan Peterson 

Som alle vet er Jordan Peterson, en kristen, konservativ psykologiprofessor fra Canada, blitt  akademias nye rockestjerne, han behersker youtube og hans forelesninger som ligger ute er sett av titusener av mennesker og de vekker til dels stor begeistring, (Vi kommenterte ham her på Gullstandard for noen dager siden.) En av de viktigste grunnene til at han har fått så mye oppmerksomhet er at han retter treffsikker og velformulert kritikk mot de siste manifestasjoner av den venstreorientert ideologien. Vi henter følgende fra The Guardian:

«He certainly doesn’t sit well with the usually left-leaning academic establishment. Apart from anything else, he believes most university humanities courses should be defunded because they have been «corrupted by neo-Marxist postmodernists» – particularly women’s studies and black studies. This has led him to be branded a member of the alt-right – although his support for socialised healthcare, redistribution of wealth towards the poorest and the decriminalisation of drugs suggests this is far from the whole story. He defines himself as a «classic British liberal». But he also says – when challenged for being a reactionary – that «being reactionary is the new radicalism».

Peterson has largely been in the news for his blazing, outspoken opposition to much of the far-left political agenda, which he characterises as totalitarian, intolerant and a growing threat to the primacy of the individual – which is his core value and, he asserts, the foundation of western culture.»

Som sagt, Peterson får stor oppmerksomhet og er blitt utsatt for kritikk i MSM. Mange ser på Peterson som motvekten mot en venstreorientert ideologi som i stadig større grad dominerer mer og mer av alle samfunnets institusjoner: staten, akademia, pressen, endog private selskaper som Google, Facebook og youtube legger hindringer i veien for spreding av materiale som avviker fra det venstreorienterte verdensbildet.

Det finnes en annen talsmanns for opposisjon mot den stadig voksende venstreorienterte ideologien, Ayn Rand, og det kan være interessant å sammenligne disse tos fundamentale holdninger.

Rand er som kjent en bestselgende romanforfatter. Hennes mest kjente romaner The Fountainhead (1943) og Atlas Shrugged (1957) er klassikere som fortsatt selger innpå en halv million eksemplarer hvert år. I disse, og i en rekke essays, la hun frem et filosofisk system, Objektivismen, som etter Rands død i 1982 er fremstilt og diskutert i en rekke bøker, bla. Objectivism: The Philosophy of Ayn Rand av Leonard Peikoff (1991),  Ayn Rand’s Normative Ethics: The Virtuous Egoist (2006) av Tara Smith og  Blackwell´s Companion to Ayn Rand (2016) redigert av Greg Salmieri og Allan Gotthelf.

Rand står for individualisme, rasjonalitet, rasjonell egoisme, full politisk og økonomisk frihet (dvs laissez faire kapitalisme) og ateisme. Hun taler venstresiden, inkludert de konservative  rett  imot på alle punkter – en av hennes artikler heter «Conservatism: An Obituary», og hun er fortsatt en inspirasjon for individualister over hele verden.

Rands tilstedeværelse er nå blitt så stor at hun nærmest daglig blir kritisert i ulike avisartikler i den engelskspråklige verden.

(Gogle tilbyr en tjeneste hvor de daglig sender linker til artikler om et selvvalgt tema, og de som abonnerer på artikler om Rand får nå tilsendt 4-10 linker hver dag, selv om antallet kan variere.)

Men dessverre består artiklene praktisk talt alltid, og uvvisst av hvilke grunn, av ren stråmannsargumantasjon. Her er et ferskt eksempel, fra en link mottatt fra Google 5/3: «…As a normal teenager, I went through a period of self-absorption, searching for meaning. I found it in Barry Goldwater’s Conscience of a Conservative and the writings of Ayn Rand. The philosophy of Conservatism, as they defined it, fit my adolescent needs. The world really was all about me. Selfishness was a virtue. Personal success, even at the expense of others was a worthy goal. I wallowed in this world of the self for more than a year  …» Tittelen på artikkelen er: «My Philosophy: grow up..!» – som om det å vokse opp er en filosofi; en filosofi er et sett med tenkemetoder, verdier og normer  …  (Les gjerne hele denne vurderingen av Rands filosofi på linken nedenfor).

Men det som er dagens tema er forholdet mellom Rand og Peterson. La oss først si at Peterson er fan av Rands romaner; men han mener at hennes romanpersoner er endimensjonale, hun plasserer ikke «the struggle between good an evil in the characters, but between her characters, she does not show the struggle within the characters », og han sier  at Rand ikke er «a great mind».

La oss kort kommentere poenget om litteraturen: Rand viser tydelig «the struggle within a character» i den idealistiske kommunisten Andrei i We the Living (1936) som oppdager at kommunismen i praksis viser seg å være noe helt annet enn han forventet, og i personer som Dagny og Rearden i Atlas Shrugged.

Og i seriøs litteratur er det ikke striden mellom godt og ondt som er interessant – dette finner man i barnelitteratur som som f.eks. hos Tolkien, det som er interessant er striden mellom den gode og den som nesten er god, og denne konflikten finner man f.eks. i forholdet mellom Roark og Wynand i The Fountainhead. Og en utvikling mot større innsikt finner vi hos en rekke av Rands personer, bla. Kira, Roark, Dagny, Rearden, Cheryl.

Enkelte som er blitt flasket opp på annenrangs litteratur vi muligens hevde at disse personene er endimensjonale fordi de ikke har rusproblemer, ikke har hatt en vond barndom, ikke sliter med dårlig selvbilde, eller ikke må ta seg av en slektning som lider av en alvorlig  sykdom, men det Rand vil foretelle har intet behov for slike ingredienser.

Men til hovedpunktet. Hva er den fundamentale forskjellen mellom Rand og Peterson i deres syn på verden og menneskets lodd.

Rand oppsummerte sitt syn slik: «My philosophy, in essence, is the concept of man as a heroic being, with his own happiness as the moral purpose of his life, with productive achievement as his noblest activity, and reason as his only absolute. … By the grace of reality and the nature of life, man―every man―is an end in himself, he exists for his own sake, and the achievement of his own happiness is his highest moral purpose». 

Her er en oppsummering av Petersons syn, en oppsummering som ser rimelig saklig ut selv om den er hentet fra den venstreorienterte The Guardian:

«Life is tragic. You are tiny and flawed and ignorant and weak and everything else is huge, complex and overwhelming. Once, we had Christianity as a bulwark against that terrifying reality. But God died. Since then the defence has either been ideology – most notably Marxism or fascism – or nihilism. These lead, and have led in the 20th century, to catastrophe. … Happiness’ is a pointless goal. Don’t compare yourself with other people, compare yourself with who you were yesterday. No one gets away with anything, ever, so take responsibility for your own life. You conjure your own world, not only metaphorically but also literally and neurologically. These lessons are what the great stories and myths have been telling us since civilisation began.»

Overskriften på artikkelen i The Guardian er slik: «Jordan Peterson: «The pursuit of happiness is a pointless goal»». Dette er ikke en overskrift som avisen har valgt i blinde,. Her er et sitat fra vaskeseddelen til hans siste bok: «Happiness is a pointless goal, he shows us [in the book]. Instead we must search for meaning, not for its own sake, but as a defence against the suffering that is intrinsic to our existence.»

I en dokumentar om Peterson (på youtube, linket til nedenfor) snakker Peterson om «transcendentale sannheter». Hva betyr så «transcendent»? SNL skriver følgende: « Et fenomen sies i filosofien å være transcendent hvis det er en forutsetning for, bakenfor, utenfor, eller hinsides all menneskelig erfaring». Vi synes det  er merkelig at samme ord kan brukes både om noe som er forutsetning for kunnskap, og som hinsides alle kunnskap (eller som SNL sier det, hinsides erfaring). Det som er rimelig å ta som utgangspunkt for både Petersons og den vanlige språkbruken er nok betydningen «hinsides menneskelig erfaring». Det er rimelig å gå ut i fra at Peterson mener dette i og med hans forhold til religion og hans syn på Jung. Peterson sier altså at man må bygge sine oppfatninger og verdier på ting som ikke kan begrunnes på rasjonelt vis, de må bygge på (det vi vil kalle) fantasi og oppspinn.

Rand, på den annen side, hevdet at  man måtte være rasjonell, noe som innebærer «the recognition and acceptance of reason as one’s only source of knowledge, one’s only judge of values and one’s only guide to action. It means one’s total commitment to a state of full, conscious awareness, to the maintenance of a full mental focus in all issues, in all choices, in all of one’s waking hours. It means a commitment to the fullest perception of reality within one’s power and to the constant, active expansion of one’s perception, i.e., of one’s knowledge. It means a commitment to the reality of one’s own existence, i.e., to the principle that all of one’s goals, values and actions take place in reality and, therefore, that one must never place any value or consideration whatsoever above one’s perception of reality. It means a commitment to the principle that all of one’s convictions, values, goals, desires and actions must be based on, derived from, chosen and validated by a process of thought―as precise and scrupulous a process of thought, directed by as ruthlessly strict an application of logic, as one’s fullest capacity permits.»

I samme dokumentar snakker Peterson også om ansvar – men ikke på en tilfredsstillende ig tilstrekkelig tydelig måte. Hvis man mener ansvar for seg og sitt og egne handlinger, er dette i samsvar med Ayn Rands syn. Hvis man derimot mener at man skal ha ansvar for andre mennesker, for deres valg og handlinger, så vil Rand si at man ikke har noe slik ansvar. Hva Peterson mente gikk ikke tydelig frem av dokumentaren. (La oss skyte inn at det ser ut som om venstresiden mener at man ikke har ansvar for seg og siit, men at man har ansvar for alle andre. Vi vil tro at Petersons syn ligger nærmere dette syn enn Rands syn.)

Så forskjellen på Rand og Peterson er rimelig klar.

Petersons kritikk av dagens manifestasjoner av den venstreorienterte ideologien er ofte treffsikre, men den veien han anbefaler oss å gå er ikke en vei å følge dersom man vil gjøre sitt beste for å oppnå et lykkelig liv.

 


https://www.theguardian.com/global/2018/jan/21/jordan-peterson-self-help-author-12-steps-interview

http://www.gdnonline.com/Details/320733/My-philosophy-Grow-up

https://www.youtube.com/watch?v=ofVqp-RMDpE

https://www.youtube.com/watch?v=k9aHYj93xJY

https://www.youtube.com/watch?v=EjqXXengN1s

https://www.youtube.com/watch?v=AwXAB6cICG0

https://snl.no/transcendent