Etter et kolossalt press gikk Sylvi Listhaug i går av som justisminsterer. Og dette var vel det eneste resultatet man kunne forvente. Listhaug har i enkelte grupper vært svært populær, hun har sagt ting som enkelte hevder er i samsvar med folkemeningen (det er dog litt pussig at en som representerer et parti med kun om lag 15 % oppslutning sies å representere folket), og hun har uttalt seg på det som mange betrakter som en folkelig måte.
Men hun har etter vårt syn gått for langt (og dette handler ikke om at vi er enige i hennes standpunkter; det er vi ikke). Hun har blant annet sagt at «KrF sleiker imamene opp etter ryggen», noe som i innhold ikke er langt fra sannheten, men som ikke er passende for en statsråd å si.
Men det som fikk begeret til å flyte over var en plakat hun delte på facebook, en plakat som hadde teksten «Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nordmenns sikkerhet».
Det er helt upassende for en statsråd å si noe slikt, dette selv om det er mer enn en kjerne av sannhet i det som sies. Vi nevner bare følgende eksempel: Jonas Gahr Støre, som nå nå er leder i Ap, hadde svært gode forbindelser til ledere i terroristorganisasjonen Hamas; da han ble konfrontert med dette i et intervju på TV løy han om det (se link nedenfor), og kort tid etter var han en av de ivrigste til å presse en redaktør til å be om unnskylding etter at han hadde benyttet seg av sin soleklare rett til ytringsfrihet til å kritisere islam og den terrorisme som islam oppfordrer til.
Grunnen til at denne saken i det hele tatt kom opp var et forslag fra regjeringens side om å forenkle mulighetene til å frata norsk pass og norsk statsborgerskap fra personer som har deltatt i krigshandlinger for Islamsk Stat og som har dobbelt statsborgerskap. Nå må slike saker kjøres gjennom rettsapparatet, regjeringens forslag innebar at en slik beslutning skal kunne tas av byråkratiet. Formålet var å hindre at man, dersom slike tilfeller skulle dukke opp, ville slippe å gå igjennom den samme type sak som terroristlederen mulla Krekar er utsatt for – nå er det vel ti år siden man først forsøkte å få ham utvist fra Norge, men han er forsatt her, og rettsapparatet holder fortsatt på med saken.
Flertallet i Stortinget var imot forslaget, og et av de partiene som var imot var Ap. Det var dette som var bakgrunn for teksten Listhaug delte på facebook.
Som kjent ble det fremmet et mistillitsforslag mot Listhaug etter denne plakaten, og man kunne kanskje forvente at statsministeren stilte regjeringen bak Listhaug, dvs. at statsministeren kunne si at mistilliten ikke gjaldt kun Listhaug, men hele regjeringen. Listhaug kom dog Solberg i forkjøpet og gikk av frivillig. At Solberg har nølt med å stille seg bak Listhaug kan komme av at Listhaug en rekke ganger har tøyd strikken, hun har en rekke ganger vist at det som et viktigst for henne ikke er lojalitet til regjeringen.
Listhaug sier at dette handler om ytringsfrihet – hun seier at hun er kritisert pga. hennes sterke og klare ytringer. Da hun gikk av sa hun bla. følgende: ««Jeg har opplevd dette som en ren heksejakt hvor hensikten til Jonas Gahr Støre tydeligvis har vært å kneble ytringsfriheten på et tema som er noe av det viktigste vi må diskutere for Norges fremtid.»
Dette (om ytringsfriheten) er helt feil, og vi har vanskelig for å tro at Listhaug virkelig mener dette. Det dette handler om er hva det er passende for en statsråd å si, hvordan en statsråd bør ordlegge seg, hvordan man kan kritiserer andre partier på Stortinget. Og her har Listhaug trådt over streken en rekke ganger. (Det hun sa om KrF, og som vi siterte over, er bare ett eksempel som viser dette, og dette utsagnet forklarer også at KrF var villig til å stille seg bak et mistillitsforslag mot Listhaug).
Det kan virke som om Listhaug spiller sitt eget spill, det kan virke som om hun forsøker å bli Norges Donald Trump. Dette kan i så fall bringe henne inn i statsministerstolen en gang i fremtiden, men ellers er ikke Trump en rollemodell vi kan anbefale, snarere tvert imot.
Nå er altså Listhaug gått av som justisminsterer. Det nye justisministeren heter Per Sandberg. Vi vil vel tro at få av de som ønsket Listhaug vekk synes dette er en forbedring. En kan kanskje si at å utnevne Sandberg til justisminster er et merkelig valg i denne saken. Han er populær blant Listhaugs venner, og upopulær blant Listhaugs motstandere. Videre, han er tidligere straffedømt, og han har opptrådt beruset på Stortingets talerstol. Men til sitt forsvar kan han trekke Trønder-kortet: Det er nemlig slik at i Trøndelag er kravene til anstendig oppførsel lavere enn i resten av verden. Dersom en trønder har gjort noe kritikkverdig kan hun eller han bare si «Æ e trønder» eller «Æ ha vokst opp i Trøndelag», og da blir alt som er kritikkverdig i ens fortid stort sett glemt/ignorert/tiet ihjel – bare spør Trine Skei Grande.
Det er mye mer man kan si om denne saken – drapstrusler, pressens skjeve dekning, hva Norge og Vesten virkelig bør gjøre i forhold til IS og andre islamistiske terrororganisasjoner – men vi lar disse temaene ligge i denne omgangen. Men mht. skiftet Listhaug-Sandberg kan man kanskje sitere dette ordtaket: «man vet hva man har, men ikke hva man får». Og vi blir ikke overrasket dersom det viser seg at den som vant denne striden var Listhaug, og de som tapte var Støre og Hareide.
https://www.youtube.com/watch?v=gzdA0VWVHHY
https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/oR84AV/slik-ble-sylvi-presset-av-erna-og-siv
https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/BJvoMG/listhaug-ut-hareide-inn
https://www.dagbladet.no/nyheter/jurist-anine-kierulf—motbor-er-ikke-knebling/69631818