Det er to essensielle aspekter ved et kunstverk: det skal være underholdende, og det skal gi den som opplever det større innsikt i «the human condition»/menneskets lodd/hvordan det er å være menneske. Det skal med andre ord både være velsmakende og næringsrikt. Dette betyr ikke at dersom et verk svikter på et av disse områdene så er det verdiløst; hvis det svikter på et av dem er det da enten ren underholdning eller en lærebok/foredrag/instruksjonsmanual/skolefjernsyn, e.l. Som jeg leste i en anmeldelse av en meget populær LP for en del år siden: «it wasn´t nutritious, but it sure was tasty». Det er ingen ting galt med hverken ren underholdning eller lærebøker, men produkter innen disse kategoriene er da ikke kunstverker.
Hvorvidt et verk er stort, kunstnerisk sett, avhenger av hvor godt det oppfyller begge disse aspektene. Mye leste forfattere som William Shakespeare, Fjodor Dostojevskij, Leo Tolstoj, Edmond Rostand, Victor Hugo, Charles Dickens, Jane Austen, Henrik Ibsen, Boris Pasternak, George Orwell, Aleksander Solsjenitsyn, Ayn Rand og Bob Dylan oppfyller klart begge disse kriteriene i stort monn, og det gjør også en rekke kunstnere innen andre kunstarter i tillegg til litteratur: maleri, skulptur, musikk, film, dans, arkitektur. Et verk konkretiserer et syn på verden og menneskets plass i det, det har et budskap, og et verks storhet er uavhengig av hva temaet er, og også om verkets opphavsmann har andre synspunkter, verdier og meninger enn de den som opplever verket har (et eksempel: selv om man er ateist må man innse at Bob Dylans religiøse sanger er stor kunst). Når man nyter et kunstverk blir man da både underholdt, og man får, dersom man åpner seg for det, styrket sin forståelse av og innsikt i mennesket og dets plass i verden. (La oss også her ha sagt at et verk kan være underholdende selv om det tema det tar opp er tragisk eller urovekkende.)
Denne artikkelen er en kommentar om den svenske TV-serien Bonusfamilien, som nå går i sesong 2 på NRK. La oss først forklare navnet, bonusfamilie. Hvis vi går noen tiår tilbake i tid ble barn ofte lest eventyr for av de voksne (dette var lenge før TVen fantes i alle hjem og enda lenger før Internett og dataspillene kom), og i enkelte av disse eventyrene forekom en skikkelse kalt «den onde stemor»: en mann mistet sin hustru; han giftet seg på nytt med en kvinne som hadde barn fra før, men ingen mann, og den nye hustruen måtte da ta seg av barn som ikke var hennes egne. Eventyrene fortalte at stemoren da ikke tok seg av sine nye barn i samme grad som hun tok seg av sine egne barn, at de barna som måtte passes på ikke av sin egen mor, men av sin fars nye hustru, følte seg tilsidesatt – og hun ble betraktet som «den onde stemor». Vi er dog overbevist om at dette i virkeligheten forekom i liten grad, og at eventyrene var sterkt overdrevne – men det at de fantes forteller at dette må ha vært et reellt problem av et visst omfang. (Og selvsagt, det forekom antagelig like ofte at stefaren ikke tok seg like godt av sin nye hustrus barn som han tok seg av sine egne barn, men det er uttrykket «den onde stemor» som er blitt sittende, «den onde stefar» er langt mindre utbredt.)
Fra forskning.no: «Å komme inn i en etablert familie er langt fra enkelt, og for noen overskrider det enhver form for jobbintervju. Og selv om man kanskje bare vil være snill og god, ender det ikke sjeldent opp med det motsatte. Man ser seg selv i speilet – og ser den onde stemoren».
Poenget er at det er nå i vår tid så mange barn som vokser opp med stefedre og stemødre at det ikke lenger kunne være politisk korrekt å benytte uttrykk som «den onde stemor», og man fant derfor på et nytt ord: barn som man må ta seg av fordi de er ens partners biologiske barn skal nå ansees som en fordel, et pluss, en bonus: de kalles nå bonusbarn! Og eventyr og fortellinger om «den onde stemoren» bare forsvant.
Hvis vi går noen tiår tilbake regner vi med at slike ting – at ens hustru døde og at man giftet seg på nytt – forekom relativt sjelden. Men i dag er utviklingen blitt slik at det er langt vanligere at man skifter partner og at begge har barn fra før. Begge parter i et parforhold lever da i en familie hvor begge har stebarn: det kan f.eks. være en mann og en kvinne som har ett barn sammen, og så har hver av dem ett eller to barn fra tidligere forhold med andre partnere. Eksempel: Lisa og Patrik har et barn sammen, men begge har barn fra tidligere forhold: Lisa har Eddie og Bianca med sin tidligere mann Martin (og kanskje er Lisa egentlig ikke sikker på hvem som er Biancas far), og Patrik har sønnen William med sin tidligere hustru Katja.
Siden barn nå som regel skal tilbringe like mye tid hos far som hos mor etter et samlivsbrudd, må den nye familien koordinere alt det en familie skal gjøre med et stort antall aktører (for å bruke dette meget upersonlige ordet om personer som er så nært hverandre i slekt som det er mulig å komme: mellom foreldre og barn). Foreldrene må forholde seg til sine barns – og sin bonusbarns – vekst og utvikling, noe som begynner med en gang de blir født og som gradvis blir mer og mer utfordrende og krevende for både barn og foreldre inntil de i slutten av tenårene forlater hjemmet. Foreldrene må forholde seg til sine barns venner og de komplikasjoner vennskapsforhold mellom barn nødvendigvis medfører (barn er i vekst og prøver ut ting de ikke forstår rekkevidden av), de må forholde seg til sykdommer som barn uunngåelig rammes av, problemer i barnehaven, problemer på skolen, koordinering av fritidsaktiviteter, barnas første forsøk på å skaffe seg kjæreste, valg av utdannelse. Når barnet oppdager at det har fri vilje og kan bestemme selv over sine valg går de gjerne gjennom en trassalder, og velger å gjøre det motsatte av det foreldrene ønsker at de skal gjøre. Når denne trassalderen starter, og hvor lenge den varer, varierer sterkt; den starter ofte når barnet er to år og varer ett år eller to, men den kan vare i ti til femten år eller lenger.
Kort sagt: å oppdra barn er en kolossal jobb, en jobb som krever mye energi, tid, tålmodighet og styrke, og som iblant strekker ens krefter til bristepunktet og noen ganger lenger enn det. Å forvente at man tar seg av sine bonusbarn i like stor grad som man tar seg av sine egne biologiske barn er kanskje da noe optimistisk, og dette gjelder selv om man gjør sitt beste for å ta seg av sine bonusbarn med like stor omsorg og kjærlighet som man tar seg av sine egne.
TV-serien Bonusfamilien, og vi bør ha sagt før vi går videre at dette er en komiserie, tar opp alle de problemer som kan tenkes å dukke opp i en bonusfamilie. Det eksempel vi ga over (om Lisa og Patrik) er tatt fra serien, og seriens første episode begynner med at de to etter å ha vært sammen kun noen måneder har store utfordringer i forholdet og har en time for ekteskapsrådgivning (ekteskapsrådgiverne er også et par, og også de har betydelige samlivsproblemer, viser det seg), og Lisa foreslår at hele den utvidede bonusfamilien – alle ekser og barn og deres nye partnere og de av deres foreldre som bor i nærheten – skal feire jul sammen. Patrik svarer da: «Mener du at vi skal starte tredje verdenskrig hjemme hos oss?»
Så det er tydelig store utfordringer i forholdet. Personene som er involvert er sterkt forskjellige, noe som åpenbart fører til gnisninger: Patriks ti år gamle sønn med Katja, William, er et skolelys, mens Lisas sønn med Martin, den svært lettantennelige og hissige Eddie, har lærevansker og finner seg ikke helt til rette på skolen. Forskjellen mellom dem kommer klart til uttrykk i det de ønsker seg til jul: Eddie ønsker seg dataspillet «Kill Nazi Zombies 4», William ønsker seg seg reisesjakk. Disse to skal da annenhver uke bo sammen som brødre. Katja forsøker å finne en ny kjæreste, men å finne en som hennes sønn William liker viser seg å være vanskelig. Også Lisas eks Martin forsøker å finne seg en ny kjæreste, men han er en klodrian, og gode råd fra hans velmenende, men firkantede kollega Sebastian – naturlig nok kalt «Subtila Sebbe» – er til liten hjelp. 16-årige Bianca begynner å få interesse for gutter, og gutta viser sterk interesse for henne, noe som gir mor, far og stefar visse utfordringer.
Det som er mest problematisk er at barna må forholde seg til å bo en uke hos den ene av foreldrene, en uke hos den andre, at de må forholde seg til sin foreldrenes nye partnere – å finne en ny som passer for begge viser seg vanskelig, akkurat som man kan forvente.
Dette er som sagt en komiserie for TV, og forfatterne pøser da på med et vell av eksempler på komplikasjoner som kan oppstå i en slik storfamilie: Eddie viser seg å ha nøtteallergi, og det har Lisa glemt å fortelle Patrik – eller kanskje Patrik har glemt at Lisa har fortalt det, noe som i et selskap gir Eddie en reaksjon som Patrik ikke vet hva er og som fører til at Eddie nesten dør i ambulansen på vei til sykehuset. Lisas lite fleksible lesbiske søster er en busybody som blander seg opp i en masse ting hun ikke har noe med å gjøre og skaper bare problemer. Eddie og William går på samme skole hvor Patrik (som altså er Williams far og Eddies stefar) er lærer, og noen av foreldrene i den klassen Eddie går vil ha ham ut av klassen fordi han lager bråk i timene, noe som Patrik forsøker å forhindre med tvilsomme metoder. Filip, skolens sosiallærer og venn og kollega av Patrik, en typisk fjompenisse av en lektor, er skitt lei av alt som har med skole og undervisning og elever å gjøre, men på bunnen er han selvsagt snill og meget glad i barn.
Barna tar del i en rekke fritidsaktiviteter etter skoletid, og de må kjøres til og hentes fra disse aktivitetene, og de må også kjøres til barnehave og skole, og siden foreldrene er i jobb kan det alltid dukke opp noe som gjør at den som skal hente blir forhindret. Da må en annen trå til, og dette kan alltid skape komplikasjoner med glemsomhet, forsinkelser, motorstopp, tom tank på bilen, utladet mobil, etc.
Etter bruddet med Lisa måtte Martin flytte hjem til sin mor Birgitta og hennes nye samboer Gugga – etter å ha vært gift i 40 år kom hun ut av skapet som lesbisk. Patriks eks, Katja, forsøker også å finne en ny partner. Hennes sønn liker en av beilerne, Henrik, men Katja synes han er kjedelig, så det blir ikke noe mellom dem. William er som antydet en lesehest, og foreldrene forsøker å få ham til å bli interessert i en eller annen type fysisk aktivitet, og de melder ham på et karatekurs. Karateinstruktøren Branco viser seg å være rett mann for Katja, Branco er en tuff kille med sjarm i bøtter og spann, og damene faller som fluer. Katja er dog skeptisk til å være en av de utallige damene i Brancos harem, og etter en kveld når det har dukket opp komplikasjoner med en av Brancos ekser og hans datter og Katja alene må ta seg av datteren og hennes mor, er det nok – Katja bestemmer seg for å avslutte forholdet til Branco. Når hun går til karateklubben for å si ifra til Branco at det er over, sier han «OK. Men det er mange her som har fått lus så du må sjekke om William også har fått lus». Men det er ikke William som har fått lus …
På en måte er seriens innholdet tragisk. Det må være en stor belastning for barn å vokse opp under slike forhold. Barn trenger trygge og stabile rammer, de trenger voksne i sin nærhet, voksne som de kan stole på, voksne som alltid er der og som alltid har tid til dem, voksne som de kan stille spørsmål til og som de vet vil ta seg tid til å gi et skikkelig svar. For et barn å måtte forholde seg til et mylder av voksne omkring seg, og å ikke ha kontinuerlig tilgang til egen far og egen mor, må i enkelte tilfeller by på store problemer; at foreldrene går fra hverandre er noe av det som barn frykter mest.
(Dette poenget er meget forsiktig formulert på utdanningsforskning.no: «Små barn er avhengige av en eller noen få trygge relasjoner for å komme i gang med sin emosjonelle utvikling. Den tidlige og nødvendige relasjonsutviklingen mellom barnet og omsorgspersonene danner grobunnen for den kognitive utviklingen hos barnet og grunnlaget for senere relasjoner. Positive barndomsopplevelser er derfor viktige forutsetninger for å skape empatiske, ansvarlige og kreative voksne. Pianta (1999) skriver at relasjoner er viktige gjennom hele livsløpet, og at relasjoner har innvirkning både på læring, trygghet og utvikling i barnets tidlige år. Det er flere ting som tyder på at foreldrenes skilsmisse kan ha negativ innvirkning på barns tilknytningsfølelse.»)
Serien setter fokus på de problemer som voksnes stadige partnerskifter fører til for både dem selv og spesielt deres barn. Å dyrke frem en stabil og kjærlig og harmonisk familie krever som regel en innsats, og mye tyder på at mange i Vesten i dag ikke er villige til å gjøre den jobben som trengs, de vil heller skille seg og finne en ny partner enn å legge ned det arbeid og yte den innsats som trengs for å bevare en god familie.
Det er også slik at det ser ut til at personene i serien i liten grad tenker igjennom sine valg før de gjennomfører dem; det virker som om de handler uten å tenke. De virker derfor helt uforberedt på mange av de komplikasjoner som kan oppstå. Det er også slik at seriens handling er lagt til en moderne velferdsstat, og velferdsstaten er en organisering som systematisk nedvurderer den enkeltes ansvar for egne handlinger.
Nå er det ikke vårt syn at man skal holde ut en partner man vantrives med uansett hvor plagsomt det er, vårt syn er at man bør tenke seg nøye om før man etablerer et forhold og skaffer seg barn. Nå er det også slik at mange barn er såpass robuste at de klarer å håndtere at foreldrene skilles og inngår nye forhold, men noen klarer det ikke på en god nok måte. Vi vil ikke bli overrasket dersom tall skulle vise, etter at antall bonusfamilier stadig øker, at flere barn får problemer på skolen, at de får psykiske problemer, at de i større grad driver med mobbing/blir mobbet siden den institusjon hvor man kan ta opp problemer som dukker opp og hvor man skal få en grundig opplæring i folkeskikk og tusen andre ting skal skje – familien – ikke fungerer godt, ja, eller i mange tilfeller er i oppløsning.
Etter vår syn er serien briljant laget. Skuespillerne er glimrende, og de er rette for sine roller. De som spiller hovedrollene Patrik og Lisa, deres ekser Katja og Martin, deres barn William, Eddie og Bianca, kollegaene Sebbe og Filip, karatelæreren Branco og alle andre er så gode som de kan bli. Serien er svært godt skrevet og regissert. Vi nevner forfatterne: Felix Herngren, Moa Herngren, Clara Herngren og Calle Marthin, og regissørene: Felix Herngren, Emma Bucht, Martin Persson. Alle andre navn er å finne i wikipedia-artikkelen om serien vi linker til nedenfor
Nå er det slik at serien ikke gir svar, den bare påpeker problemene. Og det er ikke noe galt i det. Alle husker Henrik Ibsens «Jeg spørger kun, mitt kall er ei at svare!». Noen verker er slik at de bare påpeker problemer og lar den som opplever verket selv komme frem til svarene. Andre verker er slik at de også gir kunstnerens svar, men det er ikke noe fasitsvar som sier at den ene vinklingen av et kunstverk er riktig og den andre vinklingen er gal. I vår subjektivistiske tid blir verker hvor kunstneren gir svar nærmest automatisk betraktet som mindreverdige, noe som er en feilslutning. Det er også feil å vurdere et verks kvalitet ut i fra om man er enig med svarene eller ikke, dette er også et uttrykk for ren subjektivisme. Et verks kvalitet avhenger av i hovedsak to ting: er det underholdende, og gir det den som opplever verket større innsikt i menneskelige utfordringer. For denne serien er svaret et klart Ja på begge spørsmål. Men går serien like dypt som f.eks. Tolstojs Anna Karenina, som også handler om problemer i en familie, så er svaret Nei. Den første linje i romanen Anna Karenina er velkjent: «Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelige familie er ulykkelig på sine egen måte». Men selv om serien ikke er like dyp som Anna Karenina eller Dostojevskijs Brødrene Karamazov eller Austens Northanger Abbey, så er den god og verdifull. Hvilke problemstillinger som måtte oppstå i en familie er også avhengig av den historiske kontekst; de problemer som finnes hos familiene Karenin og Karamazov er nok noe annerledes enn de som finnes i en bonusfamilie i en velferdsstat.
Som sagt serien er glimrende, den går nå i sesong 2 på NRK. Det skal også lages en sesong 3. Episodene som er vist er antagelig tilgjengelige for steaming eller på DVD.
https://sv.wikipedia.org/wiki/Bonusfamiljen
https://www.svt.se/bonusfamiljen/
https://utdanningsforskning.no/artikler/sma-barn-og-samlivsbrudd-symptomer-og-tiltak/