Er folket en fare for demokratiet? 

Ja, det er enkelte som påstår at folket er en fare for demokratiet. En av de siste som har hevdet dette er den svenske politikeren Hanna Wagenius, som er utdannet jurist og som har vært leder for det svenske Senterpartiets ungdomsforbund. I en kronikk som har fått den talende overskriften «Skippa folkomröstningar för demokratins skull», skriver hun: «Folkomröstningar är inte alltid bra för demokratin. När de används i komplexa frågor, eller frågor där alla alternativ inte ens existerar ännu, kan de tvärtom skada förtroendet för folkstyret. Låt oss slippa dem framöver.»

Videre fra kronikken: «Det här med folkomröstningar har legat tämligen högt upp i det allmänna medvetandet sedan Storbritannien röstade för att lämna EU i en sådan i slutet av juni 2016 – eftersom utträdet ännu inte är färdigt, så här drygt tre år senare. Brexitomröstningen är ett typexempel på hur en felanvänd folkomröstning kan förstöra – inte bara för ett land eller en union, utan framför allt för demokratin.» 

Men hun er ingen enslig svale: opp igjennom årene er det kommet en rekke innvendinger mot demokratiet, og det vanligste argumentet kan oppsummeres slik: «folk vil ha flere tilbud fra det offentlige, og de vil ha lavere skatter – og dette går ikke».   

Nylig kom en norsk kommentator med en ny vri på argumentet mot folks innflydelse på politikken. Her fra en artikkel som kommenterer utspillet : «… journalist og kommentator Hilde Øvrebekk tar til orde for nye regler for å hindre nyetableringer av typen Folkeaksjonen Nei til mer Bompenger (FNB) og det nye Industripartiet. «Det er ikke nok å ha bare én sak som trumfer alle andre i partiprogrammet. Verden er ikke så enkel at den handler bare om bompenger, oljeindustri eller vindmøller. Partier må være i stand til å se helheten, og å ha en plan for den økonomiske politikken som sørger for at vi klarer oss også i framtiden», skriver hun …. «Det er selvsagt et demokratisk problem hvis vi fratar nordmenn retten til å stifte et nytt parti. Flere partier skaper mangfold. Men vi bør kunne diskutere om det bør stilles strengere krav til partiene som stiller til valg»» (sitert fra en artikkel på Resett). 

Så, noen vil begrense den innflydelse folket har på politikken gjennom folkeavstemninger, og noen vil hindre etablering av nye partier dersom de ikke har et program som er godkjent av, vel, staten – som styres av de etablerte partiene … Det er verd å merke seg at alle slike forslag kommer i demokratiets navn og gir seg ut for å styrke demokratiet. Er ikke dette litt merkelig? Demokrati innebærer jo nettopp at folket skal styre. 

SNL definerer demokrati slik: «Demokrati, også kalt folkestyre, er en styreform der folket, forstått som landets voksne innbyggere, velger representanter som utformer lovene og tar viktige politiske beslutninger. I et demokrati kan innbyggerne også selv delta i utformingen av de politiske vedtakene.» 

Så, i et demokrati er det slik at folket bestemmer, enten indirekte ved at det velger representanter til en nasjonalforsamling som så bestemmer, eller direkte ved at folket bestemmer i en folkeavstemning. (Et problem her er at i dagens demokratier er folkeavstemninger som regel ment kun å være rådgivende og altså ikke bindende, men vi lar dette problemet ligge.) Det er også et viktig element at alle borgere skal kunne kan delta i den politiske prosess ved å stille til valg, f.eks. via et parti.   

Men som de sitatene vi gjenga mer enn antyder: når folkeavstemninger anvendes i komplekse spørsmål som folk flest ikke er i stand til å forstå eller har tid til å sette seg inn i, eller når det dannes partier som er mest opptatt av én sak uten å være i stand til å se helheten og som ikke har en plan for den økonomiske politikken som skal sørge for at vi klarer oss også i framtiden, så er dette visstnok ifølge enkelte skadelig for demokratiet. 

Disse kommentatorene, og mange med dem, har altså reellt sett det syn at folkets innflydelse er en fare for demokratiet. Det de egentlig ønsker er at folkets innflydelse må reduseres – og dette må til for å redde demokratiet. Her er det opplagt noe som skurrer. 

Det er mye man kan si til dette. Disse kommentarene mener åpenbart at partiene – de etablerte partiene – i motsetning til folk flest har innsikt i komplekse spørsmål og er opptatt av helhetsløsninger som, som det heter, skal sørge for at vi skal klare oss godt i fremtiden.

Men de store problemene som finnes i alle vestlige land – en enorm statsgjeld, og store problemer innen områder som helsevesen, eldreomsorg, skole, trygdevesen, arbeidsløshet, kriminalitet, etc. – tyder ikke på at de etablerte partienes har et velbegrunnet helhetssyn; hadde de hatt et velbegrunnet helhetssyn ville disse landene ikke hatt disse problemene. (Ikke alle vestlige land har problemer på de samme områdene, men alle har store problemer på flere av disse områdene). 

Det burde være opplagt at partiene, som har styrt i alle vestlige i mer enn 70 år, ikke har ført en politikk som har sørget for at vi vil klare oss godt. Mitt syn er at det ikke er noen ting som tyder på at partiene, dvs. de etablerte partiene, har gjort en god jobb på disse viktige områdene. 

Så hva er da det egentlige problemet?  

Demokrati – representativt demokrati – innebærer at folket velger de som skal styre. Kandidatene må, for å bli valgt, love mer og mer: «Stem på oss så skal vi gi dere bedre skole/bedre samferdsel/bedre helsevesen/bedre veier/bedre eldreomsorg/mer kultur/billigere kaffe/bedre vær, mmm». Dette er den type valgflesk vi blir tilbudt i hver eneste valgkamp. 

Alt det politikerne og partiene lover koster penger, og staten tar inn penger via skatter og avgifter. Skattene og avgiftene vil derfor måtte øke. Men det som tas inn på denne måten er ikke nok, og det tas derfor opp lån, noe både staten og kommunene gjør. Her er to eksempler fra Norge:

Først om statens gjeld fra Nettavisen ifbm. fremleggelsen av det siste statsbudsjettet: «Nederst i en tabell på side 50 i Nasjonalbudsjettet, slapp regjeringen mandag en liten bombe: I løpet av ett år har Folketrygden økt sine forpliktelser til alderspensjon med 366 milliarder kroner. Det betyr at staten hver eneste dag får økt sine pensjonsforpliktelser med over én milliard kroner. Dette kommer i tillegg til den kraftige økningen i uføretrygd. Folketrygdens totale forpliktelser til alderspensjon vil ved nyttår være 9088 milliarder kroner.» (Nettavisen, 8/10-19.) Til sammenligning: statsbudsjettet for 2020 har utgifter på ca 1415 mrd kr. 

(Disse opplysningene er altså en «bombe» for Nettavisens redaksjon. Dette sier en god del om hvor velorienterte vanlige journalister er.)  

Om Oslo kommunes gjeld, også fra Nettavisen: «Oslos gjeld eksploderer: Dette kan bli farlig. Oslo-byrådet får fortsette i fire nye år og starter nå sin andre periode med å legge frem et ambisiøst budsjett. De neste årene skal det investeres mye både i samferdsel og bygg. Det skal investeres i skoler, sykehjem og kjøp av kommunale boliger for titalls milliarder kroner de neste fire årene. På samferdselsiden starter de store investeringene i Fornebubanen, et prosjekt der kostnadsanslaget er nesten firedoblet siden 2013. Oslo kommunes økonomiplan gir framskrivninger for de fire neste årene, det vil si frem til 2023. I denne perioden vil gjelden øke kraftig. De neste fire årene vil Oslo-gjelden øke med hele 28,5 milliarder kroner, fra litt under 34,4 milliarder ved utgangen av 2019 til godt over 63,8 milliarder ved utgangen av 2023.» (Nettavisen, 26/9-19.)  Til sammenligning: Oslo kommunes budsjett for 2020 har utgifter på 77 mrd kr. 

Denne gjelden vil komme som økede skatter og avgifter i fremtiden, samtidig som at offentlige tilbud vil bli kraftig redusert både i omfang og kvalitet – slik sparing må til for å kunne betjene gjelden. Men folk flest stemmer altså for en slik politikk, og såkalt ansvarlige partier utøver den. 

Men de kommentatorene vi siterte mener at det er et stort problem at folket har for stor innflydelse, og at makten må samles hos etablerte partier som visstnok er i stand til å se helheten. Men de problemene vi nevnte tyder ikke på et de etablerte partiene og deres politikere, dvs. personer som fra tidlig i livet har valgt å bruke sitt yrkesliv på å bli valgt og på å styre oss, er i stand til å gjøre dette på en god måte.    

Så hvis vi oppsummerer: noen vil redusere folkets innflydelse på politikken og øke etablerte partiers makt fordi kun etablerte partier har mulighet til å drive en politikk basert på helhetstenkning og langsiktighet. Men vi har gitt eksempler på at etablerte partier i alle vestlige land IKKE har basert sin politikk på helhetstenkning og langsiktighet, de har basert sin politikk i stor grad på stemmefiske: «vi sier det vi må vi si for å bli valgt, og vi bryr oss ikke om om det vi gjør er ødeleggende på lang sikt» – hvis disse politikerne da i det hele tatt forstår hva de langsiktige konsekvensene av deres politikk er.

Hva er da egentlig problemet? Og hva er løsningen? 

Problemet er at de aller fleste tror at dersom de betaler litt i skatter og avgifter til det offentlige så vil de til gjengjeld få gratis (eller nesten gratis/sterkt subsidiert) fra det offentlige alt de trenger av tilbud innen skole, helse, pensjoner, kultur, infrastruktur, trygder, eldreomsorg, forskning, mmm. Men et slikt system kan ikke fungere i det lange løp. Et slikt system vil nødvendigvis føre til de problemer som alle land i Vesten nå har og som i årene fremover vil bli større, og som vi kort nevnte over: det er problemer innen helsevesen, eldreomsorg, skole, trygdevesen, arbeidsløshet, kriminalitet, mm. (Et system hvor det offentlige tar seg av en rekke oppgaver finansiert ved skatter, avgifter og låneopptak kalles «velferdsstat»). 

Poenget er ikke at folket har for stor innflydelse på politikken, poenget er at en den organiseringen som alle vestlige land har, og som praktisk talt alle er tilhengere, ikke er et bærekraftig system. Problemet er ikke demokratiet, problemet er velferdsstaten. Ja, disse henger sammen, men demokrati er en styringsmetode, mens velferdsstaten er en organisering som er et utslag av fundamentale verdier som dominerer i befolkningen  

Grunnen til at en velferdsstat ikke er bærekraftig er, kort oppsummert, at i den brytes den essensielle koblingen mellom produksjon og forbruk. Denne koblingen brytes ved at staten har ordninger som overfører verdier fra de produktive til de mindre produktive. Dette innebærer at incentivene i velferdsstaten er slik at de straffer gode egenskaper og belønner dårlige egenskaper. Sagt på en annen måte og med en litt annen vektlegging: alle samfunnssystemer belønner visse egenskaper, og i en velferdsstat belønnes de som kan sno seg i den stadige voksende jungelen av reguleringer og støtteordninger. Og la oss presisere en ting til: i en velferdsstat opplæres alle til å tro at de kan skyve en betydelig del av sine kostnader ved å leve over på andre (i og med at staten dekker store deler av kostnadene ved utdannelse, helseforsikring, pensjonsforsikring, kultur, bruk av infrastruktur, eldreomsorg, mmm.) Med andre ord: velferdsstaten belønner de mindre produktive, straffer de produktive, og dyrker frem en generell ansvarsløshet. 

Alternativet til dette systemet (velferdsstaten) er et system hvor hver enkelt tar seg av seg og sine ved å dekke sine egne utgifter med egen inntekt, og hvor staten kun tar seg av sine legitime oppgaver. Statens  legitime oppgave er å beskytte borgernes frihet, og dette gjør den ved å kun drive politi, rettsapparat og det militære. I et slikt system er det ingen tvungen skatt, ingen tvungne avgifter, ingen reguleringer, ingen overføringer, og ingen gratis-tilbud fra det offentlige, og det er heller ingen reguleringer av handel, hverken nasjonalt eller internasjonalt. I et slikt system er det da ingen jungel av statlige støtteordninger man kan sno seg i. Incentivene i dette systemet er at de som belønnes er de som produserer noe som andre er villige til å kjøpe. Dette systemet, et helt fritt og uregulert system hvor eiendomsretten gjelder fullt ut ut, kalles kapitalisme, eller laissez-faire-kapitalisme. I kapitalismen er det da ikke slik at staten deler ut goder til befolkningen, og det er da ingen politikere som må ta opp gjeld på statens vegne for å finansiere sine valgløfter.          

I dette systemet har man full individuell frihet, ethvert individ har rett til å handle akkurat slik det ønsker så lenge det ikke initierer tvang mot andre. Heller ikke staten har rett til å initiere tvang mot den enkelte borger. Dette systemet er da ikke et demokrati siden demokrati innebærer at flertallet kan bestemme alt mulig – og det er dette som er den opprinnelige betydningen av ordet «demokrati»: ubegrenset flertallsstyre. Dette systemet er en konstitusjonell republikk, og en slik har i sin grunnlov sterke begrensninger på hva statens oppgaver skal være. 

De amerikanske grunnlovsfedrene var sterkt kritiske til demokrati, og de etablerte USA som en konstitusjonell republikk, hvor statens makt var sterkt begrenset. (I demokratier ledes staten av en regjering som altså regjerer/styrer, mens i USA ledes statsapparatet av en administrasjon: USA har ikke regjeringer). Ønsket fra grunnlovsfedrene var at USA skulle være og skulle forbli fritt. Men det som bestemmer utviklingen, uansett formaliteter og hva lovens bokstav måtte si, er grunnleggende holdninger blant folk flest. En av grunnlovsfedrene, Benjamin Franklin, advarte mot utviklingen bort fra frihet og over til demokrati ved å si noe sånt som «Vi har nå et fritt samfunn, en republikk, og vi får håpe at vi klarer å beholde det slik». (En historiker oppsummerte dette slik: «…upon exiting the Constitutional Convention Benjamin Franklin was approached by a group of citizens asking what sort of government the delegates had created. His answer was: «A republic, if you can keep it». The brevity of that response should not cause us to under-value its essential meaning: …  republics are not merely founded upon the consent of the people, they are also absolutely dependent upon the active and informed involvement of the people for their continued good health [i.e. continued freedom]…». USA har etter dette beveget seg lang bort fra sine opprinnelige frihetsidealer, og har siden tidlig i det tyvende århundre vært en velferdsstat. Og ja, USAs statsgjeld er i denne perioden blitt enorm.  

Tilbake til hovedsaken: det er store problemer i alle demokratier, og sitatene vi gjenga innledningsvis bekrefter dette. Men de vi siterte  mener at løsningen ligger i å redusere folkets innflydelse på politikken, og de vil gjøre dette for å redde demokratiet. For det første er dette selvmotsigende. I et demokrati har folket innflydelse – å redusere eller innskrenke folkets innflydelse er da anti-demokratisk. Når noen skriver at de vil redusere folkets innflydelse i demokratiets navn vet de enten ikke hva demokrati innebærer, eller de forsøker å lure sine lesere. 

For det annet: Ja, det er kolossale problemer i alle velferdsstater, men disse kommer av at staten har tatt på seg oppgaver som ligger utenfor dens legitime oppgaver, og som fører til at 1) politikere må love mer og mer for å bli valgt, og 2) innbyggerne tror at de bare kan bruke med og mer av offentlige tilbud fordi disse tilbudene er jo (mer eller mindre) gratis – i en velferdsstat er den essensielle koblingen mellom produksjon og forbruk da brutt, og dette er på sikt ødeleggende fordi produksjonen da ikke vil holde tritt med forbruket. (Ja, Says lov, den viktigste lov innen sosialøkonomien, innebærer da at for andre er det motsatt, noen må da ha større produksjon enn forbruk. De som har større produksjon enn forbruk er de som har gitt lån; men en eller annen gang vil de ha tilbake det de har lånt bort ….).

Ja, problemene er der, men de kommer ikke av at folket har for mye å si, de kommer av at man har en samfunnsmodell som innebærer at staten har tatt på seg alle mulige oppgaver, og at alle borgere har rett til å motta en rekke goder fra staten. Modellen heter velferdsstat, og den styres av folket gjennom demokratiske valg.   

Men så lenge folk flest tror at dette er et godt system vil vi ha denne modellen – selv om den ikke er bærekraftig. Dvs. vi vil ha den inntil den bryter sammen, med store negative konsekvenser for alle.

De som kritiserer demokratiet har visse poenger, men problemet er et de aldri nevner: problemene skyldes velferdsstaten.    

Det bærekraftige alternativet til velferdstaten er full individuell frihet, dvs. laissez-faire-kapitalisme, et system hvor eiendomsretten gjelder fullt ut og hvor det ikke er noen reguleringer eller overføringer eller tilbud fra staten (bortsett fra at den beskytter borgernes frihet). Et slikt system er ikke et demokrati, det er en republikk. 

Vi avslutter med følgende: det er ikke slik at folket er en fare for demokratiet. Sannheten er at demokratiet, et system hvor et flertall skal kunne bestemme absolutt alt, er en fare for folket.  

 

 

 

 

 

 

https://resett.no/2019/10/10/svensk-politiker-mener-folkeavstemninger-er-en-trussel-for-demokratiet/

https://resett.no/2019/10/10/avis-kommentator-vil-ha-regler-for-a-hindre-ensakspartier-a-stille-til-valg/

https://www.nettavisen.no/okonomi/slar-alarm-om-oljefondet-oljeinntektene-vil-ikke-vaere-store-nok/3423857943.html

https://www.nettavisen.no/okonomi/oslos-gjeld-eksploderer-dette-kan-bli-farlig/3423851811.html

https://constitutioncenter.org/learn/educational-resources/historical-documents/perspectives-on-the-constitution-a-republic-if-you-can-keep-it

Så, hvem er egentlig denne John Galt? 

Ayn Rands Atlas Shrugged kom ut i 1957 og har vært en bestselger siden da. Hvert år har den solgt innpå 200 000 eksemplarer, hovedsakelig i USA, men den selger også stort i mange andre vestlige land. Det tok noen år før den romanen Rand skrev før Atlas, The Fountainhead (1943), ble en bestselger; den var jo skrevet av en inntil da ukjent forfatter og fikk ingen markedsføring, men ble etter hvert kjent gjennom jungeltelegrafen, og den selger fortsatt om lag en kvart million eksemplarer hvert år. Grunnen til at Atlas ble en salgssuksess fra dag én var at leserne kjente forfatteren fra hennes forrige roman, og visste sånn omtrent hva de ville finne i den nye romanen. Ja, det er likheter mellom disse to romanene, men det er også vesentlige forskjeller mellom dem. 

The Fountainhead foregår i et USA som i store trekk ligner på USA på tredve-tallet. men forholdene i landet på denne tiden berøres i liten grad; dette er fordi romanen er individ-orientert  og ikke samfunns-orientert. Bokens hovedperson er arkitekten Howard Roark, som vil følge sin kunstneriske visjon uansett hva lærere, kritikere, kollegaer, professorer, intellektuelle og mulige kunder foretrekker; Roark vil bygge sin type bygninger, og hvis han ikke får bygge sin type bygninger lar  han heller være å bygge. Som han sier: «I don´t build in order to have clients, I have clients in order to build». 

Denne romanen er som man kan forvente populær blant kunstnere; de har ofte sans for en roman hvor hovedpersonen er en kunstner som står på sitt, som følger sin visjon, og som til slutt får gjennomslag uten å kompromisse så mye som en eneste millimeter. Også kunstnere som ikke har sans for den individualisme, rasjonalitet og egoisme som Roark er en representant for, liker boken. The Fountainhead ender med at Roark får gjennomslag, hans motstandere står så svakt i kulturen at de ikke klarer å bringe ham til taushet.

Men hva vil skje med folk av Roarks type dersom hans motstandere har vunnet og overtatt kulturen, hva vil skje dersom Roarks individualistiske visjon er blitt så upopulær i den kulturelle eliten at det ikke på noe område vil være rom for at personer som Roark kan utfolde seg? Det er dette som er tilstanden i det samfunnet leseren møter i Atlas Shrugged.

Den ytre handling i Atlas Shrugged beskriver da et samfunn som gradvis forfaller; av skatter og avgifter og statlige reguleringer og byråkrati blir de produktive tynget ned – den ytre handlingen beskriver altså den siste fase  i en velferdsstats utvikling. 

Når reguleringesskruen ble ytterligere strammet til under president Obama fra 2009, var det mange som kjente igjen det som var beskrevet i Atlas Shrugged, og salgstallene ble enda større. Her er en kommentar som ble publisert i juni 2010: «… the Obama presidency has been a boon to Rand’s publishers … sales of Atlas Shrugged have tripled since Obama took office. From 2000 through 2008, the 50-year-old 1,088-page tome sold about 166,000 copies a year. Since Obama was sworn in, more than 600,000 copies have been sold. That’s 530,000 more than it sold in its first year of publication, when it was reviewed by more than 100 literary outlets.» 

https://www.outsidethebeltway.com/obama_administration_leads_to_record_sales_of_atlas_shrugged/

Atlas Shrugged taler til mange, det er opplagt at mange har utbytte av den. Men dette er en roman som er så rik og mangfoldig og dyp at man trygt kan si til enhver som har lest den at «Ja, du har fått mye ut av den, men det er langt mer å hente!».

Det er ikke uvanlig at store litterære verker – og forfattere – er gjenstand for en omfattende kommentarlitteratur; mengden bøker og artikler som kommenterer Shakespeare er så kolossal at den fyller store biblioteker. Kommentarlitteraturen om Rand og hennes romaner er ennå ikke så stor, men det er i de siste årene kommet enkelte bøker som på en seriøs og grundig måte kommenterer og forklarer ting som gjør at leseren vil få enda større utbytte av og respekt både for henne og for bøkene hennes.

Blant de viktigste av disse titlene er Robert Mayhews essaysamling Essays on «Atlas Shrugged», og Andrew Bernsteins bøker om hennes romaner utgitt i serien Cliffnotes.   

https://www.amazon.co.uk/Rands-Atlas-Shrugged-Cliffs-Notes/dp/0764585568/ref=sr_1_1?keywords=andrew+bernstein+atlas+shrugged&qid=1570084630&s=gateway&sr=8-1

https://www.amazon.co.uk/Essays-Ayn-Rands-Atlas-Shrugged/dp/0739127802/ref=sr_1_1?keywords=robert+mayhew+atlas+shrugged&qid=1570084737&s=gateway&sr=8-1

Disse to bøkene er glimrende, men Bernsteins bok er primært rettet mot de som har Atlas som pensum i et studium, mens Mayhews bok er rettet mot de som vil ha en grundig og dyp filosofisk, litterær og historisk analyse av romanens innhold og bakgrunn. 

Nå er det kommet en ny kommentarbok, og den er helt annerledes enn disse to. Den er skrevet av Robert Tracinski, og har tittelen So Who Is John Galt, Anyway?: A Reader’s Guide to Ayn Rand’s «Atlas Shrugged».   

https://www.amazon.co.uk/So-Who-John-Galt-Anyway-ebook/dp/B07YCY22W8/ref=sr_1_1?keywords=robert+tracinski&qid=1570084989&s=gateway&sr=8-1

Denne boken har et annet hovedfokus enn de to nevnte bøkene, den er i større grad rettet mot en leser som er opptatt av dagens politikk og samfunnsliv. Og bare for å ha nevnt det, John Galt er altså hovedpersonen i Atlas, og han er Rands talerør.   

De fleste av kapitlene i Tracinski bok ble først publisert som en serie i hans politisk/kulturelle newsletter The Intellectual Activist, men noen av kapitlene er nye og er publisert i denne boken for første gang.     

De første kapitlene – «Capitalism’s Epic,» «To Make Money–Eventually,» and «Did Dominique Francon Win?» – gir en bred oversikt over boken, og imøtegår noen misforståelser og gjendriver noen feiloppfatninger av Atlas.   

Det neste kapitlet har tittelen «Where Is John Galt?»  – og dette er et viktig spørsmål siden han som bokens hovedperson først ser ut til å dukke opp i bokens siste tredjedel. Men med et smart litterært grep – eller egentlig to grep! – sørger Rand for at han er tilstede på nesten hver eneste side også i bokens første to tredjedeler.     

I kapitlene «So Who Is This John Galt Fellow, Anyway?,» «The Atlas Shrugged Movie That’s Been Playing for 60 Years,» and «Who Is James Taggart?» finner man en slags litterær analyse som fokuserer på Rands stil, beskrivelsen av personene i boken, og hvordan intrigen er konstruert.  

«Atlas Is Still Shrugging,» «The Novel That Prevented Itself from Becoming Prophetic,» «An Objectivist LARP,» og «Shrug Trek,» plasserer boken i sin historiske kontekst og viser hvordan hendelser i dagens samfunn kunne vært hentet rett ut fra det Rand beskriver i boken. 

I kapitlet «The Management Secrets of Atlas Shrugged» summerer Tracinski noen av de prinsipper som bedriftslederne/kapitalistene i boken følger, og som alle andre i samme situasjon bør følge. Tracinski diskuterer disse i en viss detalj, men vi bare gjengir disse prinsippene her: 1) Han bør kjenne sin virksomhet/sitt firma fra bunnen av, 2) Han må sørge for at alle han har med å gjøre respekterer ham, 3) Han må alltid ta ansvar, 4) Han må sørge for at de som blir ansatt i firmaet er de beste som er å få, 5) Han må skape en innovativ visjon, 6) Han må sørge for at alle avtaler med leverandører, kunder og ansatte er vinn/vinn, og 7) Undugelige folk må bort fra firmaet. Som sagt, både Rand og Tracinski diskuterer disse prinsippene i detalj.        

Disse kapitlene følges av noen kapitler som inneholder en filosofisk analyse av de ideene som presenteres i boken: filosofi generelt, etikkens grunnlag, kritikken av altruismen, følelsens rolle, forholdet mellom Rands filosofiske ideer og de ideene som var den reelle kjernen i opplysningstiden.     

Man kan si at den viktigste filosofiske ideen som Rand via sitt talerør John Galt forfekter er rasjonalitet. Rasjonalitet innebærer at all ens kunnskap og verdier og vurderinger må være solid forankret i virkeligheten og i samsvar med logikkens lover. Dette innebærer at følelser, intuisjon, tro, etc., ikke er veier til kunnskap. Rasjonalitet innebærer at man i sine vurderinger tar hensyn til alle fakta, dvs. at man ikke ignorerer relevante fakta og ikke later som om fantasi og oppspinn er fakta (slik de religiøse gjør). Galt er altså talsmann for en fullstendig rasjonalitet, men han er ikke den første beundringsverdige litterære person som er slik. Kanskje den mest kjente av eksplisitt rasjonelle personer før Galt er Sherlock Holmes. Tracinski har noen interessante betraktninger om hvorfor Holmes, som ble skapt for ca 150 år siden, er svært populær i dag – noe man kan se ut i fra en rekke forskjellige filmer og TV-serier, og til og med i avleggere som serien om Dr. House. Både Holmes, og nesten alle andre krim-helter, har enkelte eksentriske sider, og Tracinski kommer inn på hvorfor forfatterne har valgt å gjøre det slik. Men vi må også si at Conan Doyle, forfatteren som laget Sherlock Holmes, ikke har den dype innsikt i hva rasjonalitet er, som Rand har.         

Mot slutten av boken kommer de viktige kapitlene «The Power of the Powerless» og «The Special Sense of Existence». I «The Power of the Powerless» beskriver Tracinski Galts tale som en opprørers manifest, og trekker noen overraskende paralleller mellom talen og et virkelig manifest som var sterkt medvirkende til å rive ned den kommunistiske Østblokken. Og i «The Special Sense of Existence» beskrives Rands spesielle «sense-of-life» og hvorfor denne spesielt appellerer til unge mennesker, og hvorfor dette er en god ting både ved ungdom og ved boken. Tracinski trekker her inn viktige nye innsikter innen psykologi.      

Atlas Shrugged er en roman som omfatter nesten alt: den er en spennende action-roman som appellerer til alle lesere, og den fremstiller et nytt filosofisk system som dels bygger på i hovedsak Aristoteles (og i visse elementer på John Locke og Adam Smith), men som også bringer nye svar på viktige klassiske spørsmål. Mange vet at boken inneholder enkelte lange taler hvor bokens hovedpersoner diskuterer klassiske problemstillinger som alle er relevante for ting som skjer i boken, og det er velkjent at enkelte lesere hopper over noen av disse ved første gjennomlesning – og dette er helt OK. Tracinski sier at noen av talene er for lange og at noe av materialet i dem, selv om det er korrekt og viktig, burde ha blitt plassert i en annen sammenheng, f.eks. i en bok som inneholdt utvidede utgaver av talene. (Talene er som kjent samlet i boken For the New Intellectual, som kom i 1961, fire år etter Atlas Shrugged.) Mitt syn er nok at det var best å ha dette materialet i Atlas Shrugged, da nådde det flere – og som nevnt, de som synes de er for tunge kan bare hoppe over dem ved første gangs gjennomlesning.           

En av fordelene ved å lese Tracinski (ikke bare denne boken, men også hans newsletter) er at han er fullstendig oppdatert mht. alt som skjer i kulturen og i politikken. Han er derfor i stand til å trekke paralleller mellom det som Rand beskriver i Atlas Shrugged og det som skjer i USA. 

La meg gi noen eksempler: 

Romanen er skrevet på 50-tallet, og bærer på enkelte måter preg av det – på samme måte som alle andre litterære verker er preget av den tid de ble skrevet i. Tracinski trekker frem enkelte formuleringer som antagelig ville ha blitt skrevet annerledes dersom de hadde blitt til i dag. Ett eksempel: et sted sier Galt «Brother, you asked for it». I dag har «brother» andre konnotasjoner enn dette ordet hadde på 50-tallet, da betydde det noe sånt som «buddy» eller «pal», men i dag er konnotasjonene noe annerledes. Kanskje Rand, dersom hun hadde skrevet i dag, hadde formulert seg slik: «Dude, you, like, totally asked for it». Eller kanskje ikke.      

Tracinski never det poeng at enkelte kritiserer romanen for Rands bruk av enkelte spesielle navn: Dr. Blodgett, Orren Boyle, Cuffy Meigs, Claude Slagenhop – mens de samme kritikere ikke har noen innvendinger mot Milo Minderbinder (fra Catch 22), Humbert Humbert (fra Lolita), Holly Golightly (fra Breakfast at Tiffany´s) eller Buzfuz, Pecksniff, Tappertit, Uriah Heep, M´Choakumchild, Pumblechoock, eller Grewgious (som alle er personer fra Charles Dickens´ univers).  

Noen har kritisert Rand fordi hun et sted introduserer karakterer som kun har en oppgave: å omkomme i en ulykke. Men denne ulykken er fundamentalt sett forårsaket av de etiske og politiske standpunktene som disse personene har. Men kritikerne protesterer ikke når det i favoritter som Game of Thrones eller i Shakespeares verker introduseres karakterer som bare er der for å omkomme etter hovedpersonenes forgodtbefinnende – eller maktbegjær. Men ulykken har en viktig funksjon i romanen: den er der også fordi kun en svært viktig hendelse kan få Dagny til å vende tilbake …

Tracinski skiver følgnede om John Galt, romanens hovedperson:  

«It is this preternatural skill at accepting the facts no matter what that makes his character so outside of the normal and makes him hard for readers to relate to or understand. His serene acceptance of all facts removes a lot of the commonplace motivations or emotional reactions that the reader would expect from an ordinary person. Galt is not prone to anger, jealousy, or even annoyance. That he doesn’t react like an ordinary person is what makes his character interesting. But for readers who are expecting those ordinary, surface-level emotions and motivations, Galt will seem to have abnormal reactions to the events around him or to have no reaction at all. This is why some readers conclude that the character of Galt is empty and unrealistic. But Ayn Rand is asking us to rise to Galt’s level, to see the world from his perspective, and to emulate his virtue of accepting every fact as it comes―which is extraordinarily difficult to do. Note one other distinctive characteristic of Galt. His usual reaction to big events is serenity combined with amusement. Again, this is because he sees so much and sees how events fit together― «his eyes were grasping this moment, then sweeping over its past and its future, [and] a lightning process of calculation was bringing it into his conscious control»―so by the time he reacts, he sees that an event which might seem like an unpleasant surprise was inevitable all along …».    

Og hva hvis Donald Trump hadde vært en karakter i boken? Tracinski siterer en bloggpost med dette uautoriserte tillegget til Atlas Shrugged, hvor Trump deler en scene med Hank Rearden: 

«Trump slouched against the buffet table as Rearden held forth on the merits of his newly invented wonder alloy, Rearden Metal, which was said to combine the tensile strength of a spider’s web with the durability and load-bearing capacity of the purest titanium. Rearden was saying that his metal, with its unheard-of resistance to heat, could revolutionize the smelting of vital industrial ores in foundries of such might as to approach the heart of the sun, when Trump interrupted the conversation. “Rearden Metal? Let me tell you something about metals. Now I happen to be quite an expert in metals, and alloys, and it’s very well known that my opinion counts for a lot in these things. Reporters, cable TV guys, metallurgists, all the polls, they say Trump’s the go-to guy when you want the latest on metals. Trump knows metals, they all tell me. It’s a fact. I’ve been making deals in the metal markets for a long time. And not your average everyday metals, no tin pots at a Trump hotel. I’m talking about high grade metals, the very best of metals, you understand. Gold, platinum, all of your classier metals, that’s what you’ll find at my resorts and casinos. All of the guests at my Trump Atlantis resort, they come up to me after dining on USDA prime angus steaks, those mouth-watering steaks you can only find at world-class restaurants and exclusively through The Sharper Image with my Trump Steaks brand, the very best steaks you can buy, with my beautiful silverware, and they say, ‘Donald, I have never seen such rare and expensive metals as are on display at your five star resorts and casinos. Where do you find such metals?’ And I tell them I know all there is to know about metal. You could say, and people have said it, very influential people say it, they say it all the time: that Donald Trump is America’s foremost expert on metals.” As Rearden cleared his throat to reply, Trump went on. “And it’s because I know people. I make deals. I negotiate the lowest and best prices for the finest quality metals. I do it all the time. Not like Rearden here, who to put it frankly, doesn’t know metals the way I do. Now Hank’s a good friend, Hank and I go back in the metals markets, so I hate to say it, but Hank doesn’t know his metals, doesn’t know his alloys, doesn’t know his chromium from a hole in the ground. Totally ignorant about metals. A very low energy guy, this Hank Rearden.

Came up in life the hard way, dug his way out of an iron mine. And it shows. Hank Rearden would never be admitted to one of my top-rated golf courses, the groundskeeper would take one look at Hank and he’d say, ‘This guy looks like a bum. Probably dug his way out of an iron mine, or a coal smelter, or something.’ And who can blame him? Everybody come round and look at this guy Hank: He’s wearing Rearden Metal cufflinks. Jesus Christ, is that what you wear to a business gathering, among all these titans of industry? No class. And no Rearden Metal, not at any of my hotels and resorts, which are consistently rated five stars, the best in the world. I wouldn’t use a Rearden Metal club at the training hole at a Putt-Putt Goofy Golf in Fargo North Dakota, and I sure as hell wouldn’t allow one at the Trump golf course and country club at Mar-A-Lago, the finest in south Florida, where the waiting list for a guest reservation is six months, the most exclusive golf resort in the United States of America.»

 Tracinskis bok er stappfull av interresante poenger og betraktninger om boken, og dens relevans for dagens kultureelle og politiske situasjon – og jo mer man vet om disse temaene, jo mer får man ut av både Atlas Shrugged og Tracinskis bok. Tracinski kommer også inn på kritikk som er kommet mot Rand fra bestselgende skribenter som Sam Harris og Steven Pinker.     

I en bokens forord har Tracinski skrevet følgende: «Atlas Shrugged is a novel that deserves to be the frequent subject of serious analysis, with writers eager to share new insights about its plot structure, philosophical themes, and literary technique. Since mainstream writers aren’t doing this, and since I have some interesting new observations to offer, I decided to do my part to help give Atlas Shrugged the thoughtful appreciation it deserves». Jeg kan bare slutte med til dette, og anbefaler boken. 

 

Fenomenet Greta Thunberg 

En bekjent har fortalt meg følgende historie (som det er all grunn til å tro er sann): En gang da han  var åtte år gammel leste han i avisen at verden ville gå under annen juledag. Dette ble hevdet av en sekt i Nevada, USA, og sektens medlemmer hadde solgt alt de eide og samlet seg et sted i ørkenen for å unngå å bli rammet av det som ville skje av jordskjelv og flom og opptøyer og vold, og for å være forberedt på Guds gjenkomst. Åtteåringen leste dette noen dager før jul, og hans forventning til julaften fikk et kraftig skudd for baugen. Hans foreldre sa at dette var noe ordentlig tull og ikke var til å stole på. Gutten tenkte at han hadde jo lest dette i avisen, og da måtte det jo være sant.

Julaften kom og første juledag kom – og gutten gruet seg til annendag. Annendag kom og gikk, men verden gikk ikke under. Han lærte leksen: ikke alt som står i avisen er sant, og (han fant etter hvert ut at) det er mange som spår og har spådd dommedag eller verdens undergang uten at det noen gang har inntruffet slik spådommene sa.

Men hvordan kunne/ville denne gutten ha utviklet seg dersom hans foreldre hadde sagt at «Ja, dommedag kommer, og når den ikke inntraff annen juledag så vil den komme litt senere». Muligens ville gutten da leve i en tilstand av konstant frykt for fremtiden, og han ville muligens ikke ha fått en god og lykkelig barndom. Kanskje han ville han ha opplevd at hans barndom ble stjålet?  

Den svenske klimaaktivisten Greta Thunberg sa nylig i en tale i FN at «– Hvordan våger dere? … Jeg skulle ikke vært her, jeg skulle vært på skolen på den andre siden av havet. Men dere kommer til oss unge for håp. Hvordan våger dere? Dere har stjålet min barndom med tomme ord og tatt fra meg mine drømmer».

https://www.msn.com/nb-no/video/underholdning/greta-thunberg-til-verdenslederne-dere-stjal-barndommen-min/vi-AAHJacB

Det hun mener er at verden er i ferd med å bli ødelagt, og at hun derfor lever i konstant frykt for de forferdelig ting som vil skje i nær fremtid. Og årsaken til at det skjer? Verden blir ødelagt pga. en global oppvarming som skyldes at folk bruker fossilt brensel, og grunnen til at de bruker fossilt brensel er et ønske om å tjene penger.     

Thunberg har rett i at noen har stjålet barndommen hennes, men de som stjal den er ikke de som bruker fossilt brensel, for dette skaper ikke noen klimaproblemer, slik hun er blitt fortalt, de som stjal barndommen hennes er de som løy til henne og sa at «dommedag kommer snart og årsaken er at vi bruker bensin og olje og kull. Det må bli en slutt på dette, ellers går verden under!»

Men sannheten er at vi bruker bensin og olje og kull for å drive våre biler og våre båter og våre fly  og våre fabrikker, og derved skaper vi den velstand som vi alle nyter godt av. Uten bruk av fossilt brensel ville vi hatt en ganske elendig tilværelse. De som sogner til miljøbevegelsen ignorerer dette, men det er dette som er det essensielle poenget. Gjør man som miljøbevegelsen ønsker vil all velstand forsvinne, resultatet blir da nødvendigvis fattigdom og fattigdom er ikke en god ting. 

Thunberg fungerer i dag som en talsperson for en miljøbevegelse som har et budskap som er nærmest identisk med tidligere tiders dommedagsprofeter, og på en måte er hun en slik bevegelses perfekte frontfigur. Hun står selvsagt ikke alene, det står folk bak henne som nærmest har dressert henne til den rollen hun nå har. Hennes innsikt i og kunnskap om de problemstillinger som er relatert til klima er nærmest null, noe man tydelig ser når hun snakker uten et manus som hennes taleskrivere har laget for henne. 

Her er et klipp som viser henne med og uten manus:   

https://youtu.be/QfsN1KM1lsQ

På en måte er Thunberg en slik bevegelses perfekte frontfigur. Det kan se ut som om bevegelsens lederskap har tenkt omtrent slik: «Vi vet at vi ikke kan forsvare våre standpunkter med saklige argumenter. La oss derfor skaffe en frontfigur/talsperson som ikke kan angripes! En 16 år gammel jente kan ikke angripes, det ville jo være ufint. Dersom noen allikevel angriper henne vil angriperen være en eldre hvit mann, og da kan vi bare si at alle problemer i verden er skapt av gamle hvite menn! Og da kan vi bare kassere inn seieren». 

Thunbergs fremtreden, skråsikkerhet, arroganse, besserwisser-holdning og generelle måte å være på er ikke så forskjellig fra den som mange andre tenåringer utviser. Enkelte fremtredende tenkere har kommenter denne fasen: «Young people are in a condition like permanent intoxication, because youth is sweet and they are growing» (Aristoteles), «Youth is easily deceived because it is quick to hope» (Aristoteles), og, fra en noe mindre kjent tenker: «Youth is that period when a person knows everything except how to make a living» (Carey Williams). 

Så det som beskrives i denne artikkelen passer godt inn i dette mønsteret: «Den 16 år gamle klimaaktivisten Greta Thunberg sier i et nytt intervju med TV 2 at hun bestemmer over faren, og at det er hun som er den voksne hjemme i Sverige. – Det er jeg som bestemmer. Jeg er veldig streng. Det er han som er barnet hjemme … ». 

https://resett.no/2019/09/27/greta-thunberg-om-faren-jeg-bestemmer-det-er-han-som-er-barnet-hjemme/

Thunberg fremstår ikke som en sympatisk, klok, og reflektert person, men den eller de som i størst grad må klandres for dette er ikke hennes selv, de som må klandres er de som har løyet til henne og som bruker henne som en frontfigur for en sak som saklig sett ikke har noen ben å stå på.  

Og noen har kommentert dette- Her er et eksempel: «Jeg har mere lyst til at melde moren til politiet end at anmelde bogen i avisen. Det er rystende læsning». Sådan siger journalist og anmelder Mikael Jalving til B.T. Han har anmeldt bogen Scener fra hjertet om Greta Thunberg.

https://www.bt.dk/anmeldelser/slagter-greta-thunberg-bog-jeg-har-lyst-til-at-melde-moren-til-politiet?fbclid=IwAR0kWryMmnMa_5NtOvL-83rDX3xq3hfN4-iD7Z4sSfAT355DX12IwuWVuUY

Men for de fleste som som tenåringer går igjennom en slik fase så er den kun en fase, dvs. den går over, og etter tenåringsfasen blir de fleste av dem relativt normale mennesker.  

Vi ser at Thunberg har hatt en vanskelig start, men vi håper at den hun er nå kun er en fase som går igjennom om som hun som de fleste andre tenåringer kommer ut av etter noen år.  Det er tragisk at hun ble løyet til om at dommedag står for døren, men som i den episoden vi nevnte innledningsvis  har alle dommedagsprofetier hittil slått feil. Også miljøbevegelsens mange spådommer om dommedag har slått feil (dvs. den har egentlig ikke spådd dommedag, den har spådd slike ting som at at polene ville smelte, at havene ville stige 70 meter – eller 70 cm – før år 2000, osv. og ingen av disse spådommene har slått til).

For bare å gjengi en eneste dokumentasjon på dette:  «In the years 2007, 2008, and 2009, Al Gore made statements about the possibility of a complete lack of summer sea ice in the Arctic by as early as 2013. While Gore attributed these predictions to scientists, they stemmed from a selective reading of aggressive estimates [uthevet her] regarding future melting. The comments became a popular talking point for human-caused climate change deniers in 2014 and onward when the predictions, which in some cases were overstated, did not pan out.»

Her er kilden, som har en mer omfattende analyse av hva Gore sa:  

https://www.snopes.com/fact-check/ice-caps-melt-gore-2014/

Vi benytter Al Gore, som har en betydelig autoritet fordi han har vært visepresident i USA, er mottager av Nobels fredspris, og er vinner av en Oscar for beste dokumentarfilm, en film som omhandler den påståtte klimakrisen (egentlig var det filmens produsent som fikk Oscaren, men Gore holdt allikevel takketalen). Et annet representativt tegn ved ham er at han nekter å stille til debatt med folk som har et annet syn enn det han selv har. 

https://www.youtube.com/watch?v=hGEijAFJvmQ

Vi vil også nevne dette poenget fra boken Factfulness, hvor forfatteren Hans Rosling forteller  følgende om et møte mellom ham og Al Gore: «»We need to create fear!». That’s what Al Gore said to me at the start of our first conversation about how to teach climate change. It was 2009 and we were backstage at a … conference in Los Angeles. Al Gore asked me to help him and use Gapminder’s bubble graphs to show a worst-case future impact of a continued increase in CO2 emissions». Rosling var enig i at vi står foran et klimaproblem, men: «But I couldn’t agree to what he [Gore] had asked». «I don’t like fear. …. Fear plus urgency make for stupid, drastic decisions with unpredictable side effects. …» (s. 229 i Factfulness; Gores navn er av en eller annen grunn ikke å finne i bokens indeks.)

https://www.amazon.co.uk/Factfulness-Reasons-Wrong-Things-Better/dp/147363749X/ref=sr_1_1?crid=UVWDQAO2N9VT&keywords=factfulness+by+hans+rosling&qid=1569910044&s=gateway&sprefix=factualness%2Caps%2C169&sr=8-1

Men dette er ikke det eneste eksempel på at fremtredende representanter for miljøbevegelsen anser det å skape ubegrunnet frykt som et gode. «Vi må få oppslutning om våre standpunkter» skriver Stephen Schneider, professor i Eksperimental Biology and Global Change ved Stanford University, og «. . . to do this, we need to get some broad-based support, to capture the public’s imagination. That, of course, entails getting loads of media coverage. So we have to offer up scary scenarios, make simplified, dramatic statements, and make little mention of any doubts we may have [uthevet her]. This «double ethical bind» we frequently find ourselves in cannot be solved by any formula. Each of us has to decide what the right balance is between being effective and being honest». (Stephen Schneider, Discover magazine, October 1989). Så, en fremtredende representant for miljøbevegelsen innrømmer her at ærlighet ikke er effektivt.  

Noen avsluttende bemerkninger om den påståtte klimakrisen: Klimaet varierer naturlig, og våre utslipp av CO2 har liten eller ingen effekt på klimaet. Mao. Det foregår ingen menneskeskapt global oppvarming. Det er heller ingen uvanlig havstigning, og det er heller ikke med uvær enn vanlig. Bruk av fossilt brensel har enorme fordeler fordi bruk av bensin og olje er enkle og rene og sikre energikilder, og energi driver all produksjon, og produksjon er velstand. Reduserer vi vår energibruk reduserer vi vår velstand, og velstand er en god ting 

Vi vil avslutte med å si at de som fortjener meget sterk kritikk er de voksne som har løyet til Greta og som har skjøvet henne frem i rampelyset, de voksne som bruker henne som talsperson, de voksne som følger henne, og de voksne som oppfordrer andre til å følge henne og til å lyttet til henne. Alle voksne burde vite bedre enn å misbruke henne på denne måten. Er det noen som stjeler hennes barndom er det disse.   

Helt til slutt vil vi anbefale Alex Epsteins bok The Moral Case for Fossil Fuels, som  tar opp dette temaet i sin fulle bredde (link nedenfor), og artikkelen «The Global Warming Folly», som til tross for en noe merkelig layout dekker en rekke viktige temaer:   

http://www.mitosyfraudes.org/Ingles/Warm.html

The Moral Case for Fossil Fuels: 

https://www.amazon.co.uk/Moral-Case-Fossil-Fuels/dp/1591847443/ref=sr_1_1?keywords=alex+epstein&qid=1569824548&s=gateway&sr=8-1