Så, hvem er egentlig denne John Galt? 

Ayn Rands Atlas Shrugged kom ut i 1957 og har vært en bestselger siden da. Hvert år har den solgt innpå 200 000 eksemplarer, hovedsakelig i USA, men den selger også stort i mange andre vestlige land. Det tok noen år før den romanen Rand skrev før Atlas, The Fountainhead (1943), ble en bestselger; den var jo skrevet av en inntil da ukjent forfatter og fikk ingen markedsføring, men ble etter hvert kjent gjennom jungeltelegrafen, og den selger fortsatt om lag en kvart million eksemplarer hvert år. Grunnen til at Atlas ble en salgssuksess fra dag én var at leserne kjente forfatteren fra hennes forrige roman, og visste sånn omtrent hva de ville finne i den nye romanen. Ja, det er likheter mellom disse to romanene, men det er også vesentlige forskjeller mellom dem. 

The Fountainhead foregår i et USA som i store trekk ligner på USA på tredve-tallet. men forholdene i landet på denne tiden berøres i liten grad; dette er fordi romanen er individ-orientert  og ikke samfunns-orientert. Bokens hovedperson er arkitekten Howard Roark, som vil følge sin kunstneriske visjon uansett hva lærere, kritikere, kollegaer, professorer, intellektuelle og mulige kunder foretrekker; Roark vil bygge sin type bygninger, og hvis han ikke får bygge sin type bygninger lar  han heller være å bygge. Som han sier: «I don´t build in order to have clients, I have clients in order to build». 

Denne romanen er som man kan forvente populær blant kunstnere; de har ofte sans for en roman hvor hovedpersonen er en kunstner som står på sitt, som følger sin visjon, og som til slutt får gjennomslag uten å kompromisse så mye som en eneste millimeter. Også kunstnere som ikke har sans for den individualisme, rasjonalitet og egoisme som Roark er en representant for, liker boken. The Fountainhead ender med at Roark får gjennomslag, hans motstandere står så svakt i kulturen at de ikke klarer å bringe ham til taushet.

Men hva vil skje med folk av Roarks type dersom hans motstandere har vunnet og overtatt kulturen, hva vil skje dersom Roarks individualistiske visjon er blitt så upopulær i den kulturelle eliten at det ikke på noe område vil være rom for at personer som Roark kan utfolde seg? Det er dette som er tilstanden i det samfunnet leseren møter i Atlas Shrugged.

Den ytre handling i Atlas Shrugged beskriver da et samfunn som gradvis forfaller; av skatter og avgifter og statlige reguleringer og byråkrati blir de produktive tynget ned – den ytre handlingen beskriver altså den siste fase  i en velferdsstats utvikling. 

Når reguleringesskruen ble ytterligere strammet til under president Obama fra 2009, var det mange som kjente igjen det som var beskrevet i Atlas Shrugged, og salgstallene ble enda større. Her er en kommentar som ble publisert i juni 2010: «… the Obama presidency has been a boon to Rand’s publishers … sales of Atlas Shrugged have tripled since Obama took office. From 2000 through 2008, the 50-year-old 1,088-page tome sold about 166,000 copies a year. Since Obama was sworn in, more than 600,000 copies have been sold. That’s 530,000 more than it sold in its first year of publication, when it was reviewed by more than 100 literary outlets.» 

https://www.outsidethebeltway.com/obama_administration_leads_to_record_sales_of_atlas_shrugged/

Atlas Shrugged taler til mange, det er opplagt at mange har utbytte av den. Men dette er en roman som er så rik og mangfoldig og dyp at man trygt kan si til enhver som har lest den at «Ja, du har fått mye ut av den, men det er langt mer å hente!».

Det er ikke uvanlig at store litterære verker – og forfattere – er gjenstand for en omfattende kommentarlitteratur; mengden bøker og artikler som kommenterer Shakespeare er så kolossal at den fyller store biblioteker. Kommentarlitteraturen om Rand og hennes romaner er ennå ikke så stor, men det er i de siste årene kommet enkelte bøker som på en seriøs og grundig måte kommenterer og forklarer ting som gjør at leseren vil få enda større utbytte av og respekt både for henne og for bøkene hennes.

Blant de viktigste av disse titlene er Robert Mayhews essaysamling Essays on «Atlas Shrugged», og Andrew Bernsteins bøker om hennes romaner utgitt i serien Cliffnotes.   

https://www.amazon.co.uk/Rands-Atlas-Shrugged-Cliffs-Notes/dp/0764585568/ref=sr_1_1?keywords=andrew+bernstein+atlas+shrugged&qid=1570084630&s=gateway&sr=8-1

https://www.amazon.co.uk/Essays-Ayn-Rands-Atlas-Shrugged/dp/0739127802/ref=sr_1_1?keywords=robert+mayhew+atlas+shrugged&qid=1570084737&s=gateway&sr=8-1

Disse to bøkene er glimrende, men Bernsteins bok er primært rettet mot de som har Atlas som pensum i et studium, mens Mayhews bok er rettet mot de som vil ha en grundig og dyp filosofisk, litterær og historisk analyse av romanens innhold og bakgrunn. 

Nå er det kommet en ny kommentarbok, og den er helt annerledes enn disse to. Den er skrevet av Robert Tracinski, og har tittelen So Who Is John Galt, Anyway?: A Reader’s Guide to Ayn Rand’s «Atlas Shrugged».   

https://www.amazon.co.uk/So-Who-John-Galt-Anyway-ebook/dp/B07YCY22W8/ref=sr_1_1?keywords=robert+tracinski&qid=1570084989&s=gateway&sr=8-1

Denne boken har et annet hovedfokus enn de to nevnte bøkene, den er i større grad rettet mot en leser som er opptatt av dagens politikk og samfunnsliv. Og bare for å ha nevnt det, John Galt er altså hovedpersonen i Atlas, og han er Rands talerør.   

De fleste av kapitlene i Tracinski bok ble først publisert som en serie i hans politisk/kulturelle newsletter The Intellectual Activist, men noen av kapitlene er nye og er publisert i denne boken for første gang.     

De første kapitlene – «Capitalism’s Epic,» «To Make Money–Eventually,» and «Did Dominique Francon Win?» – gir en bred oversikt over boken, og imøtegår noen misforståelser og gjendriver noen feiloppfatninger av Atlas.   

Det neste kapitlet har tittelen «Where Is John Galt?»  – og dette er et viktig spørsmål siden han som bokens hovedperson først ser ut til å dukke opp i bokens siste tredjedel. Men med et smart litterært grep – eller egentlig to grep! – sørger Rand for at han er tilstede på nesten hver eneste side også i bokens første to tredjedeler.     

I kapitlene «So Who Is This John Galt Fellow, Anyway?,» «The Atlas Shrugged Movie That’s Been Playing for 60 Years,» and «Who Is James Taggart?» finner man en slags litterær analyse som fokuserer på Rands stil, beskrivelsen av personene i boken, og hvordan intrigen er konstruert.  

«Atlas Is Still Shrugging,» «The Novel That Prevented Itself from Becoming Prophetic,» «An Objectivist LARP,» og «Shrug Trek,» plasserer boken i sin historiske kontekst og viser hvordan hendelser i dagens samfunn kunne vært hentet rett ut fra det Rand beskriver i boken. 

I kapitlet «The Management Secrets of Atlas Shrugged» summerer Tracinski noen av de prinsipper som bedriftslederne/kapitalistene i boken følger, og som alle andre i samme situasjon bør følge. Tracinski diskuterer disse i en viss detalj, men vi bare gjengir disse prinsippene her: 1) Han bør kjenne sin virksomhet/sitt firma fra bunnen av, 2) Han må sørge for at alle han har med å gjøre respekterer ham, 3) Han må alltid ta ansvar, 4) Han må sørge for at de som blir ansatt i firmaet er de beste som er å få, 5) Han må skape en innovativ visjon, 6) Han må sørge for at alle avtaler med leverandører, kunder og ansatte er vinn/vinn, og 7) Undugelige folk må bort fra firmaet. Som sagt, både Rand og Tracinski diskuterer disse prinsippene i detalj.        

Disse kapitlene følges av noen kapitler som inneholder en filosofisk analyse av de ideene som presenteres i boken: filosofi generelt, etikkens grunnlag, kritikken av altruismen, følelsens rolle, forholdet mellom Rands filosofiske ideer og de ideene som var den reelle kjernen i opplysningstiden.     

Man kan si at den viktigste filosofiske ideen som Rand via sitt talerør John Galt forfekter er rasjonalitet. Rasjonalitet innebærer at all ens kunnskap og verdier og vurderinger må være solid forankret i virkeligheten og i samsvar med logikkens lover. Dette innebærer at følelser, intuisjon, tro, etc., ikke er veier til kunnskap. Rasjonalitet innebærer at man i sine vurderinger tar hensyn til alle fakta, dvs. at man ikke ignorerer relevante fakta og ikke later som om fantasi og oppspinn er fakta (slik de religiøse gjør). Galt er altså talsmann for en fullstendig rasjonalitet, men han er ikke den første beundringsverdige litterære person som er slik. Kanskje den mest kjente av eksplisitt rasjonelle personer før Galt er Sherlock Holmes. Tracinski har noen interessante betraktninger om hvorfor Holmes, som ble skapt for ca 150 år siden, er svært populær i dag – noe man kan se ut i fra en rekke forskjellige filmer og TV-serier, og til og med i avleggere som serien om Dr. House. Både Holmes, og nesten alle andre krim-helter, har enkelte eksentriske sider, og Tracinski kommer inn på hvorfor forfatterne har valgt å gjøre det slik. Men vi må også si at Conan Doyle, forfatteren som laget Sherlock Holmes, ikke har den dype innsikt i hva rasjonalitet er, som Rand har.         

Mot slutten av boken kommer de viktige kapitlene «The Power of the Powerless» og «The Special Sense of Existence». I «The Power of the Powerless» beskriver Tracinski Galts tale som en opprørers manifest, og trekker noen overraskende paralleller mellom talen og et virkelig manifest som var sterkt medvirkende til å rive ned den kommunistiske Østblokken. Og i «The Special Sense of Existence» beskrives Rands spesielle «sense-of-life» og hvorfor denne spesielt appellerer til unge mennesker, og hvorfor dette er en god ting både ved ungdom og ved boken. Tracinski trekker her inn viktige nye innsikter innen psykologi.      

Atlas Shrugged er en roman som omfatter nesten alt: den er en spennende action-roman som appellerer til alle lesere, og den fremstiller et nytt filosofisk system som dels bygger på i hovedsak Aristoteles (og i visse elementer på John Locke og Adam Smith), men som også bringer nye svar på viktige klassiske spørsmål. Mange vet at boken inneholder enkelte lange taler hvor bokens hovedpersoner diskuterer klassiske problemstillinger som alle er relevante for ting som skjer i boken, og det er velkjent at enkelte lesere hopper over noen av disse ved første gjennomlesning – og dette er helt OK. Tracinski sier at noen av talene er for lange og at noe av materialet i dem, selv om det er korrekt og viktig, burde ha blitt plassert i en annen sammenheng, f.eks. i en bok som inneholdt utvidede utgaver av talene. (Talene er som kjent samlet i boken For the New Intellectual, som kom i 1961, fire år etter Atlas Shrugged.) Mitt syn er nok at det var best å ha dette materialet i Atlas Shrugged, da nådde det flere – og som nevnt, de som synes de er for tunge kan bare hoppe over dem ved første gangs gjennomlesning.           

En av fordelene ved å lese Tracinski (ikke bare denne boken, men også hans newsletter) er at han er fullstendig oppdatert mht. alt som skjer i kulturen og i politikken. Han er derfor i stand til å trekke paralleller mellom det som Rand beskriver i Atlas Shrugged og det som skjer i USA. 

La meg gi noen eksempler: 

Romanen er skrevet på 50-tallet, og bærer på enkelte måter preg av det – på samme måte som alle andre litterære verker er preget av den tid de ble skrevet i. Tracinski trekker frem enkelte formuleringer som antagelig ville ha blitt skrevet annerledes dersom de hadde blitt til i dag. Ett eksempel: et sted sier Galt «Brother, you asked for it». I dag har «brother» andre konnotasjoner enn dette ordet hadde på 50-tallet, da betydde det noe sånt som «buddy» eller «pal», men i dag er konnotasjonene noe annerledes. Kanskje Rand, dersom hun hadde skrevet i dag, hadde formulert seg slik: «Dude, you, like, totally asked for it». Eller kanskje ikke.      

Tracinski never det poeng at enkelte kritiserer romanen for Rands bruk av enkelte spesielle navn: Dr. Blodgett, Orren Boyle, Cuffy Meigs, Claude Slagenhop – mens de samme kritikere ikke har noen innvendinger mot Milo Minderbinder (fra Catch 22), Humbert Humbert (fra Lolita), Holly Golightly (fra Breakfast at Tiffany´s) eller Buzfuz, Pecksniff, Tappertit, Uriah Heep, M´Choakumchild, Pumblechoock, eller Grewgious (som alle er personer fra Charles Dickens´ univers).  

Noen har kritisert Rand fordi hun et sted introduserer karakterer som kun har en oppgave: å omkomme i en ulykke. Men denne ulykken er fundamentalt sett forårsaket av de etiske og politiske standpunktene som disse personene har. Men kritikerne protesterer ikke når det i favoritter som Game of Thrones eller i Shakespeares verker introduseres karakterer som bare er der for å omkomme etter hovedpersonenes forgodtbefinnende – eller maktbegjær. Men ulykken har en viktig funksjon i romanen: den er der også fordi kun en svært viktig hendelse kan få Dagny til å vende tilbake …

Tracinski skiver følgnede om John Galt, romanens hovedperson:  

«It is this preternatural skill at accepting the facts no matter what that makes his character so outside of the normal and makes him hard for readers to relate to or understand. His serene acceptance of all facts removes a lot of the commonplace motivations or emotional reactions that the reader would expect from an ordinary person. Galt is not prone to anger, jealousy, or even annoyance. That he doesn’t react like an ordinary person is what makes his character interesting. But for readers who are expecting those ordinary, surface-level emotions and motivations, Galt will seem to have abnormal reactions to the events around him or to have no reaction at all. This is why some readers conclude that the character of Galt is empty and unrealistic. But Ayn Rand is asking us to rise to Galt’s level, to see the world from his perspective, and to emulate his virtue of accepting every fact as it comes―which is extraordinarily difficult to do. Note one other distinctive characteristic of Galt. His usual reaction to big events is serenity combined with amusement. Again, this is because he sees so much and sees how events fit together― «his eyes were grasping this moment, then sweeping over its past and its future, [and] a lightning process of calculation was bringing it into his conscious control»―so by the time he reacts, he sees that an event which might seem like an unpleasant surprise was inevitable all along …».    

Og hva hvis Donald Trump hadde vært en karakter i boken? Tracinski siterer en bloggpost med dette uautoriserte tillegget til Atlas Shrugged, hvor Trump deler en scene med Hank Rearden: 

«Trump slouched against the buffet table as Rearden held forth on the merits of his newly invented wonder alloy, Rearden Metal, which was said to combine the tensile strength of a spider’s web with the durability and load-bearing capacity of the purest titanium. Rearden was saying that his metal, with its unheard-of resistance to heat, could revolutionize the smelting of vital industrial ores in foundries of such might as to approach the heart of the sun, when Trump interrupted the conversation. “Rearden Metal? Let me tell you something about metals. Now I happen to be quite an expert in metals, and alloys, and it’s very well known that my opinion counts for a lot in these things. Reporters, cable TV guys, metallurgists, all the polls, they say Trump’s the go-to guy when you want the latest on metals. Trump knows metals, they all tell me. It’s a fact. I’ve been making deals in the metal markets for a long time. And not your average everyday metals, no tin pots at a Trump hotel. I’m talking about high grade metals, the very best of metals, you understand. Gold, platinum, all of your classier metals, that’s what you’ll find at my resorts and casinos. All of the guests at my Trump Atlantis resort, they come up to me after dining on USDA prime angus steaks, those mouth-watering steaks you can only find at world-class restaurants and exclusively through The Sharper Image with my Trump Steaks brand, the very best steaks you can buy, with my beautiful silverware, and they say, ‘Donald, I have never seen such rare and expensive metals as are on display at your five star resorts and casinos. Where do you find such metals?’ And I tell them I know all there is to know about metal. You could say, and people have said it, very influential people say it, they say it all the time: that Donald Trump is America’s foremost expert on metals.” As Rearden cleared his throat to reply, Trump went on. “And it’s because I know people. I make deals. I negotiate the lowest and best prices for the finest quality metals. I do it all the time. Not like Rearden here, who to put it frankly, doesn’t know metals the way I do. Now Hank’s a good friend, Hank and I go back in the metals markets, so I hate to say it, but Hank doesn’t know his metals, doesn’t know his alloys, doesn’t know his chromium from a hole in the ground. Totally ignorant about metals. A very low energy guy, this Hank Rearden.

Came up in life the hard way, dug his way out of an iron mine. And it shows. Hank Rearden would never be admitted to one of my top-rated golf courses, the groundskeeper would take one look at Hank and he’d say, ‘This guy looks like a bum. Probably dug his way out of an iron mine, or a coal smelter, or something.’ And who can blame him? Everybody come round and look at this guy Hank: He’s wearing Rearden Metal cufflinks. Jesus Christ, is that what you wear to a business gathering, among all these titans of industry? No class. And no Rearden Metal, not at any of my hotels and resorts, which are consistently rated five stars, the best in the world. I wouldn’t use a Rearden Metal club at the training hole at a Putt-Putt Goofy Golf in Fargo North Dakota, and I sure as hell wouldn’t allow one at the Trump golf course and country club at Mar-A-Lago, the finest in south Florida, where the waiting list for a guest reservation is six months, the most exclusive golf resort in the United States of America.»

Tracinskis bok er stappfull av interresante poenger og betraktninger om boken, og dens relevans for dagens kulturelle og politiske situasjon – og jo mer man vet om disse temaene, jo mer får man ut av både Atlas Shrugged og Tracinskis bok. Tracinski kommer også inn på kritikk som er kommet mot Rand fra bestselgende skribenter som Sam Harris og Steven Pinker.     

I en bokens forord har Tracinski skrevet følgende: «Atlas Shrugged is a novel that deserves to be the frequent subject of serious analysis, with writers eager to share new insights about its plot structure, philosophical themes, and literary technique. Since mainstream writers aren’t doing this, and since I have some interesting new observations to offer, I decided to do my part to help give Atlas Shrugged the thoughtful appreciation it deserves». Jeg kan bare slutte med til dette, og anbefaler boken. 

3 kommentarer til «Så, hvem er egentlig denne John Galt? »

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *