Kristin Clemet og markedsøkonomien

Artikkelen nedenfor ble sendt inn som en kommentar til Kristin Clemets kronikk om markedsøkonomien i Aftenposten 18/7. Den ble refusert.  

Civitas Kristin Clemet har mange gode poenger i sin kronikk 18/7 om hvorfor vi ikke bør bytte ut dagens økonomiske system, markedsøkonomien, slik enkelte krever. Hun skriver, helt korrekt, at «en velfungerende markedsøkonomi … er et fellesgode som er gull verdt», at «i en desentralisert markedsøkonomi kan de som vil, lage de produktene og tjenestene som de tror at folk ønsker og trenger, mens forbrukerne kan kjøpe dem. Prisene er signaler som forteller om det bør produseres mer eller mindre», og at økonomisk vekst er et gode som «oppstår  … ved at flere arbeider, og ved at vi som arbeider … gjør arbeidsoppgavene … på en smartere … måte». Men på enkelte punkter treffer hennes vurderinger ikke midt i blinken, for å si det slik.  

Hun sier «…at økonomien er «fri», betyr ikke minst mulig reguleringer – det betyr best mulig reguleringer. Man kan for eksempel ikke score høyt på slike rangeringer hvis man ikke har en rettsstat, privat eiendomsrett … ». 

Her blander Clemet sammen ting som ikke hører sammen. Eiendomsrett og rettsstat er goder, men de er ikke reguleringer. En regulering er en statlig (eller kommunal) pålagt begrensning av en eiers rett til fritt å disponere sin eiendom; En typisk bekreftelse på dette finner man på Oslo kommunes nettside: «Reguleringsbestemmelsene gir konkrete føringer for hva som kan gjøres på en eiendom».    

Clemet snakker om reguleringer som er «best mulig». Men det er jo alltid delte meninger om hva som er god bruk av en eiendom: det kan være forskjell på hva eieren mener er best bruk av eiendommen og hva hva ulike pressgrupper og politikere måtte mene. Når Clemet sier at en fri økonomi har «best mulig reguleringer» så tar hun feil hvis hun snakker om en fri økonomi, men når man som Clemet gjør snakket om en «fri» økonomi så kan man si hva som helst. I en fri økonomi er det full respekt for eiendomsretten, og det er ingen reguleringer. Individuell frihet er kun mulig dersom eiendomsretten respekteres fullt ut. 

Hun skriver at «det er en elementær innsikt at markedet må reguleres for å hindre at noen får varige privilegier eller monopolmakt». Her tar Clemet feil. Privilegier er statlig gitte fordeler, og slike finnes ikke i en fri økonomi. At noen bli rike ved eget arbeid er ikke et privilegium, det er et fortjent gode. At en fri økonomi fører til monopoler er også feil: monopoler finnes bare der hvor statlige reguleringer forbyr konkurranse.   

Clemet: «…markedet må korrigeres der det fører til at det investeres for lite eller for mye». Også private kan foreta ukloke investeringer, men de som da har investert slik taper egne penger. Når staten ved politikere investerer er det skattebetalernes penger de risikerer, og når Clemet her antyder at politikerne foretar klokere investeringer enn private, så er det noe overraskende. Listen over ukloke investeringer staten har foretatt er svært lang, og regningen til skattebetalerne er enorm. 

Hun skriver også at i en «fri» [Clemets anførselstegn] økonomi er det et «effektivt byråkrati». Men byråkratiet er det statlige (eller kommunale) apparat som på en meget ineffektiv og kostbar måte gjør den jobben som markedsmekanismen (tilpasning av tilbud og etterspørsel i samsvar med prismekanismens signaler) utfører i en fri økonomi. I en fri økonomi er det intet byråkrati (selv om det finnes et apparat som administrerer de legitime statlige oppgavene, men en administrasjon er ikke det samme som et byråkrati). I en regulert økonomi må byråkratiet, som er fullstendig uproduktivt (det produserer ikke verdier, det bare flytter på verdier produsert av andre), bare vokse og vokse, noe den sittende regjeringen til sin overraskelse har måttet konstatere.     

Clemet har noen gode poenger, men det hun gjør er å forsøke  si at en regulert økonomi er en fri økonomi, og det er fullstendig feil.  

$$$$$$$$$$$$$$

Clemtes kronikk er å finne her: 

https://www.aftenposten.no/meninger/kommentar/i/e8b1A9/vi-boer-ikke-bytte-ut-det-oekonomiske-systemet-vi-boer-forbedre-det-k

Sitatet som er hentet fra Oslo kommunes nettside er fra dette avsnittet i en artikkel om reguleringsplaner: 

En reguleringsplan er en politisk vedtatt plan over et avgrenset område. Reguleringsplanen fastsetter hvordan området kan brukes og hva som kan bygges der. Planen består av et kart med reguleringsbestemmelser.

Reguleringsbestemmelsene gir konkrete føringer for hva som kan gjøres på en eiendom. De gir informasjon om hvilket formål eiendommen har, for eksempel bolig, friområde eller vei, og hvor høyt og stort du kan bygge. Hvis du planlegger å bygge på en eiendom, må du undersøke hvilken reguleringsplan som gjelder for den eiendommen. 

https://www.oslo.kommune.no/plan-bygg-og-eiendom/planforslag-og-planendring/hva-er-en-reguleringsplan/#gref

Den fundamentale årsaken til det som skjer i USA

For et par uker siden skrev vi om det som skjer i USA, og vi skisserte årsaken til at det går så galt. Til vår store glede og overraskelse publiserte Nettavisen for noen dager siden en lang artikkel om samme tema, en artikkel som i store trekk sier det samme som vi sa, men som dekker de siste tiårenes utvikling på de relevante områder i større detalj enn vi gjorde. Artikkelen har den treffende tittelen «– USA begår kollektivt selvmord», men det er ikke bare tittelen som er en innertier, artikkelen er så god og grundig som en mainstream-artikkel kan være. Men vi vil også ha sagt at den ikke går så grunnleggende og fundamentalt til verks som vår artikkel gjorde. 

Vi anbefaler artikkelen på det varmeste (link nedenfor) , og det vi skal gjøre her er først å gjengi noen få sitater fra artikkelen, og deretter vil vi skissere hvorfor det er blitt slik det er blitt – og hvorfor det er blitt slik det er blitt er ikke dekket hverken i vår tidligere artikkel eller i Nettavisens artikkel. 

Det det handler om er ideer som er kommet inn i kulturen fra universitetene. Her er noen sitater fra artikkelen: «Hvis denne revolusjonen lykkes, så kan vi se på det som at USA begår kollektivt selvmord, sier Dr. James Lindsay til Nettavisen» [Lindsay er en ekspert Nettavisen har intervjuet].

«Individualismen og frihetstanken som skapte USA er byttet ut med noe som kalles «kritisk teori» … i korte trekk handler kritisk teori om å se systemene bak [det som skjer i dagliglivet], og legge ansvaret over på et system eller en kultur [og altså ikke på de individene som begår handlingene]». 

Ett eksempel på dette: «Hvis det er flere svarte enn hvite i fengsel er det automatisk kulturen eller systemets feil. Dermed må det skyldes rasisme. Dette skiller seg kraftig fra tradisjonell teori, som handler om å finne årsakene og deretter finne løsningene.» 

«I hans [Lindseys] studie etter røttene og utviklingen mener han det hele startet på Frankfurt School of Critical Theory. – Målet er å frigjøre folk fra alle former for systematisk undertrykkelse. Dem som definerer det ender alltid opp med en slags nymarxisme. Men denne gangen handler det ikke om klasse og økonomi, men kultur, forklarer Lindsay.» 

«Teorien har vært under utvikling i flere tiår. Og har blitt langt spissere og enklere å sette til verks det siste tiåret. Dette har en sammenheng med at det har blitt en prioritet i skolesystemet, forklarer Lindsay.» 

«– Sannhet har ingen betydning for denne bevegelsen, fordi de har tatt til seg det postmoderne tankegodset. Michael Foucault (kongen av postmodernisme red. anm.) mente at sannhet ikke er noen absolutt verdi. Verden er global, og medvirkning til et eller annet undertrykkende system i verden er definert ut fra rase, kjønn, seksualitet og så videre, sier Lindsay.» 

« … sentrale verdier som objektivitet og individualisme [er] bare et eksempel på … rasisme [fordi disse ideene står sterkt i Vestens kultur, og siden de som oppdaget og utviklet disse verdiene var hvite så må de være uttrykk for deres «hvithet» ….]». 

https://www.nettavisen.no/okonomi/-usa-begar-kollektivt-selvmord/3423992398.html

Det er implisitt i artikkelen at disse postmoderne ideene er blitt standard vare ved universitetene de siste tiårene, og at brorparten av de som er «utdannet» ved universitetene de siste årene er blitt flasket opp på disse ideene. Når disse studentene deretter kommer ut i viktige stillinger i akademia, i tenketankene, i byråkratiet, i media, i politikken, vil deres meninger, beslutninger og handlinger være basert på og begrunnet i disse ideene.  

Det artikkelen – som er skrevet av Espen Teigen – sier er at ideer som rasjonalitet og individualisme, og oppslutning om individuell frihet og markedsøkonomi, er nærmest fullstendig fraværende fra det akademiske liv, og at venstreorienterte ideer som kollektivisme og altruisme er enerådende. 

At rasjonalitet står svakt ser man direkte av artikkelen, hvor man finner dette sitatet (som vi også gjenga over): Postmodernismen sier at «sannhet ikke er noen absolutt verdi». 

At kollektivisme dominerer ser man av at det som betraktes som viktig ved en person er ikke vedkommendes egenskaper eller karakter, det som er viktig er hvilken gruppe vedkommende tilhører: om vedkommende er kvinne eller mann eller noe annet, om vedkommendes hudfarve er svart eller hvit eller noe annet, om vedkommendes legning er homofili eller heterofili eller noe annet, etc. At altruismen dominerer ser man av det faktum at ethvert individ forventes å bare underordne seg det som kollektivet (ved dets egentlig selvutnevnte ledere) måtte bestemme. At markedsøkonomien står svakt ser man av det faktum at alle disse aktørene krever støtteordninger til alle mulige «svake» grupper, og at de krever stadig større beskatning av alle store firmaer, og at de krever stadig flere reguleringer av næringslivet. Og frihandel er det ingen som støtter i dag, selv ikke blant dagens konservative.

Det som skjer ved universitetene vil noen år senere prege kulturen; de ideer som kommer inn i kulturen kommer inn via de som i sine unge år studerte ved universitetene. Og det er dette syn som styrer politikken: «politikk er nedstrøms fra kultur», eller: «det er ideer, fundamentale filosofiske ideer, som styrer kulturen og derved historien, og disse ideene kommer fra universitetene».    

Men hvorfor ble det som det ble? Hvorfor var det i USA, og ikke i Europa, at denne utviklingen vi ser resultatene av i dag, skjedde, hvorfor er det USA som har gått så kolossalt av sporet? Artikkelen i Nettavisen hevder at dette startet med Frankfurter-skolens ankomst i USA omkring 1940. Men det startet tidligere enn det; det startet om lag 75 år tidligere.  

USA hadde en sterk økonomisk vekst på 1800-tallet, og spesielt etter borgerkrigen (som varte til 1865). Den økende velstanden førte til at det fantes penger til annet enn mat og klær og hus, og et av de områdene som fikk stadig mere penger var utdannelsessystemet; både statlige og private penger (ofte gjennom arv) havnet i universitetssystemet. De få universitetene som fantes ble større, og det ble opprettet nye universiteter. Det ble derfor opprettet flere stillinger ved universitetene, og disse stillingene måtte besettes. Det hadde allerede da vært populært blant de rike å sende (noen av) sine sønner til Europa slik at de kunne studere der, og universitetene i Tyskland var spesielt populære som studiesteder. 

«Perhaps as many as 10,000 Americans went to Germany to study in the nineteenth century …  When these scholars returned to America and took up positions in the new research universities financed with America’s new industrial wealth (e.g., the University of Chicago, Cornell University, Johns Hopkins, Stanford University), they became part of a revolutionary change in the way some Americans thought about their society and political life». (Kilde: Philosophy in the United States, lenke nedenfor.)

Og i Tyskland var tidligere filosofer som Kant (1724-1804) og Hegel (1779-1831) i vinden, og når de amerikanske studentene var ferdig utdannet reiste de tilbake til USA sterkt infisert av Kants og Hegels ideer, og disse ideene sto for – som det het i sitatet vi gjenga over – en «revolutionary change in the way some Americans thought about their society and political life». Denne forandringen innebar at ideene til rasjonelle frihetstilhengere som Locke og Jefferson, som var dominerende da USA ble dannet, ble byttet ut med ideene til irrasjonelle frihetsmotstandere som Kant og Hegel. (Nederst gir vi en link til en lengre artikkel som forklarer hvilke effekter Kants ideer har.)   

De amerikanske universitetene ble altså fylt opp av akademikere som var kantianere og hegelianere. Etter noen år viste det seg at alt intellektuelt liv i USA i avgjørende grad ble  dominert av personer som var sterkt influert av tysk filosofi. I Europa skjedde dette i mindre grad; der var kantianismen og hegelianismen bare den siste motebølgen, og andre retninger fantes fortsatt, men i USA ble universitetene i denne vekstperioden altså fylt opp med svært mange hegelianere og kantianere – og det var få som representerte andre tankeretninger. (Også i Europa ble de kantianske ideene etter hvert mer dominerende.)

Man ser dette tydelig på de mest kjente amerikanske filosofene som kom på scenen i denne tiden: Charles Peirce (1839-1914), John Dewey (1859-1952) og William James (1842-1910) – disse var alle sterkt influert av Hegel (litt mer om disse kan man finne her: https://filosofi.no/pragmatismen/ )

Den politiske implikasjon av dette ser man i progrqessivismen, og blant ledende politikere som sluttet seg til denne retningen finner man Teddy Roosevelt, William Taft, Woodrow Wilson, Herbert Hoover og Franklin Roosevelt, som alle var presidenter i perioden 1901-1944. I denne perioden var det kun presidentene Harding og Coolidge, presidenter i perioden 1921-1929,  som ikke var progressive. (På 20-tallet, da de ikke-progressive satt ved makten, hadde USA en enorm økonomisk vekst, og krisen fra 1929 var forårsaket av begynnende reguleringer forårsaket av progressive ideer.)

Hva var kjennetegnet ved denne progressivismen? Den innebar en innskrenkning av individuell frihet, stadig mer statlig styring av økonomien, samt offentlige tilbud på flere og flere områder. Progressivismens implikasjoner ser man naturlig nok i den politikken som ble ført av de progressive, og i ting de sa. Teddy Roosevelt mente at ulikheter i velstand var like ille for USA som borgerkrigen, og han mente at individer ikke burde få tjene penger dersom det ikke var til fordel for samfunnet: «We should permit it [money] to be gained only so long as the gaining represents benefit to the community» (fra hans tale om «The New Nationalism», 1910). Slike synspunkter ligger ikke langt fra Marx (1818-1883), og Marx´ ideer var bare en vri på Hegel. 

De progressive ideene lå langt fra ideene som var nedfelt i den amerikanske konstitusjonen, men Teddy Roosevelt sa følgende: «To hell with the constitution when the people want coal». Woodrow Wilson var president ved Columbia-universitet før han ble president i USA, og også han var sterkt påvirket av Hegel: «Men as communities are supreme over men as individuals», mente han. Dette ligger nært opp til Hegels maksime om at «frihet er retten til å adlyde staten».   

Franklin Roosevelt oppsummerte sitt syn på folket og på lederens oppgave slik: «If we are to go forward, we must move as a trained and loyal army willing to sacrifice for the good of a common discipline. We are, I know, ready and willing to submit our lives and property to such discipline, because it makes possible a leadership which aims at a larger good. I assume unhesitatingly the leadership of this great army…. ». Progressivismens fundamentale syn på politikk og samfunn kan ikke formuleres tydeligere enn det Roosevelt gjør her. 

Så, progrqessivismen sto sterkt i den politiske elite. Grunnen til at det gjorde det var at den var blitt preket fra professorene ved universitetene i flere tiår.  

Men så skjedde det noe som gjorde ting enda verre. På 30-tallet ble jødene jaget ut av Tyskland, og mange av dem havnet i USA. Blant disse var det mange akademikere som hadde tatt Kants og Hegels ideer videre; postmodernismen er en naturlig videreføring av Kant og Hegel. I Tyskland utgjorde disse det som ble kalt Frankfurter-skolen, en skole som Wikipedia beskriver slik:   

«Frankfurterskolen vokste frem rundt Institut für Sozialforschung i Frankfurt am Main. Instituttet ble grunnlagt i 1924 av marxisten Felix Weil, men det er etter etableringen av tidsskriftet Zeitschrift für Sozialforschung i 1932, under ledelse av Max Horkheimer, at man begynte å snakke om en egen «skole». De viktigste personene, den indre kjerne, besto … av Horkheimer, Adorno, Pollock, Marcuse, Löwenthal og (til 1939) også Fromm. Horkheimer, Adorno og Marcuse bidro særlig til utbredelsen av instituttets teoretiske ståsted. Den kritiske teori som var sentral for Frankfurterskolen tar utgangspunkt i den unge Marx’ tanker og dennes hegelianske røtter, særlig slik disse ble lest av Georg Lukács.  … Da Hitler kom til makten i 1933 måtte alle med tilknytning til Frankfurterskolen forlate landet av politiske grunner. De dro via Paris og Genève til New York der instituttet gjenoppsto med tilknytning til Columbia University som International Institute of Social Research. I 1940 ble instituttet splittet opp da Horkheimer, Adorno og Pollock flyttet til California.» 

At disse folkene ble tatt godt imot i USA burde ikke overraske noen; USA har sitt opphav  i folk som flyktet fra tyrannier i Europa. At en gruppe akademikere flyktet fra nasjonalsosialismens tyrrani var da bare «business as usual», og at de kantianere og hegelianere som satt i alle viktige stillinger ved universitetene i USA tok imot sine våpenbrødre fra Europa var bare som man kunne forvente. (Fundamantalt sett var også nasjonalsosialismen forårsaket av Kants og Hegels ideer; noe som er dokumentert i Peikoffs  bok lenket til nedenfor.) Man må også huske dette viktige punktet: de som ansetter folk ansetter folk som i det store og hele har de samme synspunkter som de de selv har. Så hvis det er mange kantianere og hegelianere ved et universitet vil de nyansatte ved dette universitetet i hovedsak være …. nei, ikke aristotelikere eller Objektivister, de vil også være hegelianere og kantianere. (Blant de som som flyktet til USA fra Europa var det også noen akademikere med klassisk liberale synspunkter, men disse fikk ingen viktige stilinger ved de amerikanske universitetene.)    

Disse intellektuelle, og deres etter hver mange elever, fikk da en enorm innflydelse på det som foregikk ved universitetene i USA, og etter noen tiår ble ideene fra disse sterkt dominerende i alt akademisk liv i USA, og derved også i hele kulturen i USA.

Det er derfor det er gått så galt i USA. Stabile, fredelige, harmoniske og velstående samfunn er kun mulig dersom de bygger på grunnleggende ideer som rasjonalitet, individualisme, rasjonell egoisme, dvs. gode samfunn forutsetter at disse ideene dominerer i befolkningen. Dersom de motsatte ideer – irrasjonalitet, kollektivisme, altruisme – dominerer, vil samfunnet ende opp i forfall, økende fattigdom, strid mellom grupper, uro, bråk, kriminalitet. Og det er akkurat dette vi ser i USA i dag.    

Helt til slutt: Nettavisens artikkel hevder at USA begår kollektivt selvmord. Den etikken som de nevnte tenkerne (Kant, Hegel, Marx, Foucault) står for er altså altruisme, en etikk som sier at det som er moralsk høyverdig er å gi avkall på egne verdier til fordel for andre. Den som mest grundig og fundamentalt har analysert altruismen er Ayn Rand, og hun oppsummerer sin analyse slik, med sin vanlige teft for klinkende klare spissformuleringer: «Altruism holds death as its ultimate goal and standard of value». Sagt på en annen måte: et samfunn hvor altruismen dominerer kan ikke overleve – det vil dø. På individ-nivå: jo mer konsekvent man følger altruismen, jo større skade påfører man seg selv og sitt eget liv.     

Vi tar også med at de i USA som de siste tiår politisk sett har vært motstandere av de venstreorienterte ofte har vært konservative kristne, og den kristne etikken er også ren altruisme: «Sett dere ikke imot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til. Vil noen saksøke deg og ta skjorten din, la ham få kappen også. Tvinger noen deg til å følge med en mil, så gå to med ham … elsk dine fiender … .» 

Det som skjer i USA er da akkurat som man kan forvente ut i fra de ideene som dominerer i amerikansk kultur. Dersom altruismen og dens nært beslektede ideer kollektivisme og irrasjonalitet/følelsesdyrking, står sterkt i et samfunn, vil dette samfunnet dø som følge av disse ideene; det vil ikke bli ødelagt av krefter utenfra, det vil ble ødelagt av krefter innenfra –  det vil altså begå selvmord.  

****   

Den som har lest denne artikkelen, og de to vi har nevnt over, Nettavisens «– USA begår kollektivt selvmord» og Gullstandards «Hva er det som skjer i USA?», vil ha fått et lite innblikk i hva som egentlig skjer i USA, og hvorfor det skjer der. 

Det som står i disse artiklene er allikevel bare en meget kort oppsummering av de store linjer i det som skjedde, men dette temaet fortjener en stor bok. Inntil en slik bok foreligger vil vi kun henvise til de tre artiklene og det materiale som er å finne på linkene nedenfor.  

$$$$$$$$$$$$$$$$$ 

Peikoff: The Cause of Hitler’s Germany 

https://nces.ed.gov/pubs93/93442.pdf

https://education.stateuniversity.com/pages/2044/Higher-Education-in-United-States.html

Immanuel Kants innflydelse: 

Philosophy in the United States:

Kan det bli mer absurd?

Fra kilder som er noe utenfor mainstream har vi hentet følgende historie (den inntraff i Sverige, men den kunne ha skjedd i et hvilket som helst land i Vesten): En gruppe venstreorienterte «aksjonister» hadde bestemt seg for å begå hærverk mot en statue av Carl von Linne; grunnen var at de mente at han var rasist. Politiet gjorde så vidt vi vet akkurat som forventet, de gjorde ingen ting. Vandaliseringen av statuen ble allikevel forhindret – en gruppe fra supporterklubben til et fotballag møtte mannsterke opp for å hindre vandalene i  å ødelegge statuen.   

???

Carl von Linne (1707-1778) er en av historiens aller største videnskapsmenn. SNL forteller: 

«Carl von Linné var en svensk lege, zoolog og botaniker, som er mest kjent for å ha arbeidet med systematikk i biologien, … Allerede 23 år gammel overtok han forelesningene ved og forvaltningen av den botaniske hagen i Uppsala for professor Olof Rudbeck d.y., og i 1731 hadde han i hovedsak ferdigstilt plantesystemet sitt, som senere ble svært utbredt og berømt. … Han var professor i medisin ved Universitetet i Uppsala fra 1741 og senere i naturhistorie, og han virket der til sin død. Studenter fra mange land kom til Uppsala fordi Linné var en ypperlig lærer som i stor grad vakte sine elevers interesse for naturen. …Linné har hatt størst betydning som systematiker. Han klargjorde artsbegrepet, ryddet opp i tidligere varieteter og former og gav korte og klare artsbeskrivelser. Latinsk navngivning av arter med binær nomenklatur skriver seg stort sett fra ham. I alt laget han beskrivelser av cirka 10 000 plante- og 6000 dyrearter. Han klargjorde spørsmålet om plantenes kjønn og beskrev et seksualsystem for planteriket. Helt til våre dager har hans kunstige system vært brukt til bestemmelse av planter. Han var en overmåte skarp iakttager og fremholdt egen observasjon som det viktigste verktøyet for en naturforsker.»

I bedre tider ble slike folk hedret med statuer på offentlige steder. Men det er mulig at han i sine skrifter, som mange andre på den tiden, brukte formuleringer som hvis de hadde blitt skrevet i dag, vil bli tolket som rasistiske. 

Rasisme er en ideologi som sier at et individs moralske egenskaper er påvirket av vedkommendes rase, og som regel mener en rasist at mennesker som har en annen hudfarve enn den vedkommende selv har er mindreverdige. Det finnes ingen som helst saklig begrunnelse for en slik ideologi; mennesket har fri vilje, og den moralske karakter et individ har er resultat av vedkommendes egne valg. Å være rasist er derfor å være tilhenger av en ideologi som ikke har noen saklig begrunnelse, en ideologi som nedvurderer andre mennesker basert på moralsk sett irrelevante egenskaper som f.eks. hudfarve. Få ideologier er mer primitive enn dette.   

I tidligere tider brukte man dog ord som rase der hvor man i dag ville ha snakket om kulturelle verdier, og at enkelte kulturer har primitive og menneskefiendtlige verdier er opplagt og velkjent (ett eksempel: en kultur som har verdier som innebærer at f.eks. kvinner ikke skal ha de samme rettigheter som menn, at homofile skal henrettes, og at blasfemi skal straffes med døden, er en primitiv kultur og den fortjener kritikk og motstand. Slik kritikk og motstand er ikke rasisme, det er kun sunn fornuft. Å sette merkelappen rasisme på denne type kritikk, slik mange idag gjør, er totalt meningsløst.)    

Men å kreve at en statue av en stor videnskapsmann som ble født for mer enn 300 år siden skal rives ned, eller fortjener å vandaliseres, fordi han i skrifter som var perifere i forhold til hans innsats brukte formuleringer som i dag med rette ville bli oppfattet som rasistiske, er totalt meningsløst. 

Slike statuer står som regel på offentlige plasser, dvs. de står på eiendommer som i dag er eid av staten eller av en kommune. Da er det staten eller kommunen som disponerer disse plassene – og dersom man har sans for demokrati bør man mene at det som skal skje på disse plassene bør vedtas i samsvar med de demokratiske spillereglene, dvs. av kommunestyrer og nasjonalforsamlinger. De som måtte mene at statuer skal fjernes bør derfor arbeide innenfor de partiene som stiller til valg (eller evt. starte et nytt parti), forsøke å påvirke dem til å gå inn for at statuer skal fjernes eller flyttes til andre steder, og få vedtatt en slik flytting på demokratisk vis. Men disse vandalene har ingen sans for demokrati, de har ingen sans for at folket skal være med å styre og bestemme, de bare tar seg til rette med vold og hærverk uten hensyn til andres meninger.     

Og selvfølgelig, politiet gjorde ingen ting for å forhindre denne situasjonen som kunne ha resultert i omfattende hærverk. Politet gjør i det store og hele det som folk flest vil at det skal gjøre, og det at politet i dag foretar noe merkelige prioriteringer kommer av at det er disse merkelige prioriteringene som har bred støtte i folket, slik de kommer til uttrykk gjennom de politikere og partier som er innvalgt i folkevalgte organer.   

De som trådte til for å redde statuen var altså en gruppe fra supporterklubben til en fotballklubb!

Hva er det overordnede som skjer her? Denne gangen ble statuen ikke vandalisert, men en rekke andre statuer er blitt vandalisert og endog revet i mange land i Vesten, verst i USA. 

Grunnen til at dette skjer, inkludert at politet lar dette skje, er at de etablerte miljøer, de som har makten i samfunnet, støtter opp om de grunnleggende ideene som vandalenes handlinger er uttrykk for. (Hvilke verdier dette er har vi omtalt tidligere her på Gullstandard, sist i en artikkel vi linker til nederst, se avsnittet om kapitalisme vs. sosialisme.) Disse verdiene har hele kultureliten i alle vestlig land propagandert for i mange tiår, og at mange som ikke direkte tilhører eliten derfor i dag støtter opp om dem og handler slik disse verdiene oppfordrer til – inkludert å vandalisere statuer på basis av en helt feilaktig oppfatning av hva rasisme er – burde ikke overraske noen. 

Som sagt, disse folkene som vil vandalisere statuer, de tar seg til rette med vold og hærverk, de har ingen respekt for demokratiske spilleregler, de har ingen respekt for andres meninger, de har ingen forståelse for historisk kontekst; de handler å basis av impuls uten å tenke –  og dette er akkurat den oppførsel man kan forvente av folk som har tilbrakt lang tid i utdannelsessystemet. 

Ett poeng helt til slutt: de som forhindret statuen å bli vandalisert var fotballsupportere; i originalartikkelen ble de omtalt som «huliganer», som er en svensk oversettelse av det engelske «hooligans». Hva er en «hooligan»? Wikipedia: «Hooliganism is disruptive or unlawful behavior such as rioting, bullying and vandalism, usually in connection with crowds at sporting events.» 

Men et kjennetegn på «hooligans» er at de som regel ikke er høyt utdannet; dvs. de er ikke blitt like hjernevasket av venstreorienterte ideer som de langtidsutdannede er. Og at de som beskytter en statue av en stor videnskapsmann er folk som har sluppet unna den indoktrineringen som skoleverket (og resten av kulturen) har utsatt folk flest for, burde ikke komme uventet på noen.     

Anthony Trollope

Anthony Trollope – hvem er det? I dag er det dessverre få som kjenner godt til Anthony Trollope, men enhver oppgående engelskmann for 150 år siden visste godt hvem han var. Han var, sammen med Charles Dickens, William Thackeray, George Eliot, Thomas Hardy og Bronte-søstrene, blant de aller mest leste av Englands romanforfattere på annen halvdel av attenhundretallet. 

Mens de andre også i dag er kjent og mye lest, eller i hvert fall respektert, er Trollope på mange måter glemt. 

I dag er Dickens fortsatt mye lest og også ofte filmatisert – alle har hørt om Oliver Twist og David Copperfield, to av Dickens´ mest kjente personer/romaner, de fleste har hørt om eller sett Thackerays Vanity Fair (som det er laget flere TV-serie av, senest en fra 2018 som ble vist på NRK i 2019), mange kjenner Hardys Tess (filmatisert en rekke ganger). Emily Brontes Wuthering Heights er mye lest og ofte filmatisert, og Eliots Middlemarch er kanskje for tung for mange av dagens lesere, men den er respektert. Besøker man en stor norsk bokhandel som har bøker på engelsk vil man finne bøker av alle disse forfatterne. Men man finner ingen av Trollopes bøker. Han var i sin tid like godt kjent og like beundret som disse andre, men i dag er han nærmest helt glemt. Hvorfor? Grunnen til at vi skriver dette er at svaret på dette spørsmålet er spesielt interessant for oss.

Hovedpersonene i vanlig seriøs litteratur er alt for ofte ekstreme personer eller personer som har en eller annen skavank eller personlighetsforstyrrelse (med dette mener jeg ikke at alle personene eller problemstillingene hos disse forfatterne er slik, det jeg sier er at disse spesielle personene eller problemstillingene forekommer langt oftere hos disse forfatterne enn de gjør i virkeligheten): man finner livsløgnere og bløffmakere (Peer Gynt, Hjalmar Ekdal), grublere (Hamlet, Karamasov), pervoer (Nabokov), personer som dreper som et eksperiment (Raskolnikov) eller fordi de tror de vil tjene på det eller blir lurt til det (Macbeth) eller for moro skyld (American Psycho), og man finner personer som er mentalt tilbakestående (som hos Patrick White og William Faulkner) og man finner fattigfolk (Steinbeck). Man finner eksentrikere (som hos Hamsun), og man finner schizofrene (Dr Jekyll and Mr Hyde), man finner overgrepsofre (Wassmo), og man finner umulige kjærlighetsforhold (Middlemarch, Wuthering Heights, Anne Karenina, Madame Bovary), og man finner personer som hører hjemme i bøker med titler som De besatte eller Idioten (Dostojevski). Ofte finner man svært spesielle personer eller meningsløse hendelser (som hos Kafka, Joyce, Beckett, og disse forfatterne er da naturlig nok de som er mest anerkjent i dagens kulturelle klima). Man kan også finne det som man kan kalle vanlige mennesker i vanskelige situasjoner (som hos Pamuk). Hos noen finner man allikevel virkelige helter, helter som enkelte vil påstå er «larger that life», som f.eks. hos Victor Hugo og Ayn Rand. 

Men Trollope er helt annerledes. Hos Trollope finner man det som man må kalle vanlige mennesker (i de fleste av Trollopes romaner hører hovedpersonene til borgerskapet i Victoriatidens England) med vanlige problemer og utfordringer. Her er det få eller ingen kriminelle, få eller ingen med psykiske problemer, men det er få eller ingen helter som er «larger than life». Men de aller fleste personene er vanlige, ærlige mennesker med integritet, mennesker som gjør så godt de kan med de utfordringene de kommer ut for, og konfliktene som må finnes i enhver roman oppstår hos Trollope fordi personene har ulike verdier og legger vekt på ulike fakta. Men noen av personene er for opptatt av at enkelte ønsker å inngå ekteskap med en person som er under deres stand; spesielt er det enkelte foreldre til barn i gifteferdig alder som er opptatt av dette. I en treffende formuleringer sier Trollope om personene i konflikten i en av romanene at «.. in truth he did not understand them, nor did they understand him» (Small House At Allington, kap 49). Og det er slik det er også i virkeligheten: de aller fleste konflikter kommer av at mennesker har forskjellige verdier og tenker forskjellig, og det er dette som gjør at de ikke forstår hverandre. 

Man kan si at det som skjer hos Trollope er mer realistisk enn det man kan finne hos de aller fleste andre forfattere. Er det da spennende, er det da interessant å lese Trollope? Hva man synes om dette kommer nok an på den smak man har, men det er absolutt noen som synes det er spennende å lese Trollope. Kanskje vil mange av dagens lesere synes at det er for lite action, at det går for sakte, men Trollopes diskusjoner av de vurderinger hans personer gjør er detaljerte, varierte, nyanserte, og bygger på en kolossal innsikt i hvordan mennesker tenker og fungerer. 

Før vi kommer til årsaken til at han er så lite lest, lite kjent og lite respektert i dag gir vi en kort oppsummering av hans biografi. Han levde fra 1815 til 1882; som ung mann var han klønete i de fleste situasjoner (noe man kan lese ut av hans romaner), men han fikk etter hvert en viktig stilling i postvesenet og han gjorde en betydelig innsats for å gjøre postombæringen til en pålitelig tjeneste. Han debuterte som forfatter i 1843, og skrev på sine 39 år som forfatter 47 romaner, og en rekke andre verker. Samlingen av hans kortere skjønnlitterære verker (noveller, etc.) er på 1000 sider, og i tillegg til dette skrev han to biografier (en om Cicero og en om Lord Palmerston, som var statsminister tre ganger i årene 1855-1865), og en rekke reisebeskrivelser. Ingen annen forfatter har vært så produktiv. Året etter at han døde ble en selvbiografi utgitt. Stillingen i postverket, som han hadde til 1866, medførte mye reising med tog og båt, og han skrev mens han satt på toget eller ombord i skipet. I tillegg til dette stilte han i 1868 som kandidat til Parlamentet for Det Liberale Partiet, men han ble ikke valgt inn.    

Hvorfor er han ikke så kjent i dag? Svaret på dette kan man lese ut av noen sitater av og om  Trollope, sitater som viser noen av de verdiene han sto for.  

I flere av hans bøker ser man tydelig at Trollope setter pris på de materielle goder som  gjorde Victoriatidens England til en stor makt, og til et samfunn hvor befolkningen kunne nyte godt av den betydelige velstand som begynte å komme stadig flere til del. En kommentator skriver at «…Trollope … refused throughout his career to utterly condemn wealth» (Elsie Michie i The Cambridge Companion to Trollope). Dette er åpenbart et så sjeldent standpunkt at kommentatoren finner det påkrevet å nevne det eksplisitt: «he refused to condemn wealth».    

Trollope er som forteller til stede i sine romaner, noe om ikke vare uvanlig på denne tiden, og han kommenterer iblant det som skjer fra sitt eget perspektiv. I en av romanene sier han dette: «..the greatest mistake any man ever made is to suppose that the good things of the world are not worth winning» (Barchester Towers, kap 38). Det han sier her er at gode ting i livet er moralsk verdifulle.

I sin selvbiografi sier han at «all material progress has come from man´s desire to do the best he can for himself and those about him, and civilization … has been made possible by such progress» (kap 6). 

Dette er holdninger som ikke passet godt inn i tidens intellektuelle klima, og Trollopes forlegger forsøkte uten å lykkes å få det siste sitatet fjernet fra selvbiografien før utgivelsen, dette til tross for at Trollope tidligere hadde gitt uttrykk det samme i flere av sine romaner.          

Om en driftig handelskvinne som opptrer i en av romanene forteller en kommentator at «[the reader is] made to feel the vitality and appeal of her fast paced life» (sitert i Michie). 

Trollopes egne ord: «Money is the reward of labour .. the source is not only clean, but noble» (The Duke´s Children, kap 6). 

Trollope igjen: «There is no vulgar error so vulgar,―that is to say, common or erroneous, as that by which men have been taught to say that mercenary tendencies are bad. A desire for wealth is the source of all progress. Civilization comes from what men call greed. Let your mercenary tendencies be combined with honesty and they cannot take you astray» (Can You Forgive Her, kap 25).

«…money´s good money as long as it´s honest earned… » (He Knew He Was Right, kap 59)

I en roman som foregår i et reklamebyrå sier han dette: «O Commerce, how wonderful are thy ways, how vast thy power, how invisible thy dominion! Who can restrain thee and forbid thy further progress? Kings are but as infants in thy hands, and emperors, despotic in all else, are bound to obey thee! Thou civilizes, hast civilized, and wilt civilize. Civilization is thy mission, and man’s welfare thine appointed charge. The nation that most warmly fosters thee shall ever be the greatest in the earth; and without thee no nation shall endure for a day. Thou art our Alpha and our Omega, our beginning and our end; the marrow of our bones, the salt of our life, the sap of our branches, the corner-stone of our temple, the rock of our foundation. We are built on thee, and for thee, and with thee. To worship thee should be man’s chiefest care, to know thy hidden ways his chosen study» (The Struggles of Brown, Jones, and Robinson, kap 2).

Men et annet sted sier han dette: «Merchants as such are not the first men among us; though it perhaps be open, barely open, to a merchant to become one of them. Buying and selling is good and necessary; it is very necessary, and may, possibly, be very good; but it cannot be the noblest work of man; and let us hope that it may not in our time be esteemed the noblest work of an Englishman» (Doctor Thorne, kap 1). 

Selv om det som sies i O Commerce-sitate er mer positivt enn det som sies i Merchant-sitatet, så er det som sies i Merchant-sitatet alt for positivt om handel til at datidens elite kunne anse det som et respektabelt synspunkt.    

Fra selvbiografien, hvor han sier dette etter å ha mottatt sin første betydelig honorar som forfatter: «I received my £100, in advance, with profound delight. It was a positive and most welcome increase to my income, and might probably be regarded as a first real step on the road to substantial success. I am well aware that there are many who think that an author in his authorship should not regard money,―nor a painter, or sculptor, or composer in his art. I do not know that this unnatural self-sacrifice is supposed to extend itself further. A barrister, a clergyman, a doctor, an engineer, and even actors and architects, may without disgrace follow the bent of human nature, and endeavor to fill their bellies and clothe their backs, and also those of their wives and children, as comfortably as they can by the exercise of their abilities and their crafts. They may be as rationally realistic, as may the butchers and the bakers; but the artist and the author forget the high glories of their calling if they condescend to make a money return a first object. They who preach this doctrine will be much offended by my theory, and by this book of mine, if my theory and my book come beneath their notice. They require the practice of a so-called virtue which is contrary to nature, and which, in my eyes, would be no virtue if it were practiced. They are like clergymen who preach sermons against the love of money, but who know that the love of money is so distinctive a characteristic of humanity that such sermons are mere platitudes called for by customary but unintelligent piety» (kap 6).

Trollope sier her rett ut at mange vil bli «offended» av hans synspunkter, og at disse støtter en teori som er «contrary to nature». Klokt og innsiktsfullt sagt!   

Slik holdninger førte til at datidens intellektuelle elite betraktet Trollope som vulgær, ja til og med ord som «stupid» ble brukt for å beskrive ham. Det er slike synspunkter som har fort til at han i dag er lite kjent; eliten, da som nå, er mer opptatt av å fremme litteratur som i detalj omtaler fattigdom og elendighet (som hos Dickens) eller hykleri (som hos Thackeray) og som betrakter det å søke etter et bedre liv gjennom å tjene penger ved ærlig, produktivt  arbeid som noe mindreverdig.    

Om arbeid sier han til og med dette: «There is no human bliss equal to twelve hours of work with only six hours in which to do it. (Orley Farm)

Om penger siterer Trollope følgende om hva hans forlegger, Longman, sa til ham: «’It is for you,’ said he [the publisher], ‘to think whether our names on your title-page are not worth more to you than the increased payment.’ This seemed to me to savor of that high-flown doctrine of the contempt of money which I have never admired. I did think much of Messrs. Longman’s name, but I liked it best at the bottom of a cheque.» (An Autobiography).

Sin selvbiografi avslutter Trollope med å fortelle leseren hvor mye han hadde tjent på sine ulike romaner, og enkelte sier at med dette ødela Trollope fullstendig sin status som en seriøs intellektuell. 

Over til noe mer generelt om Trollopes forfatterskap. Vi siterer noen omtaler av enkelte av hans bøker. 

«Linda Tressel was written in 1868 and although a love story, it is a much darker novel, dealing with religious fanaticism and its blighting effects on a simple, cloistered girl.»

«Miss Mackenzie was written in 1865 and looks at the love of a mature couple, John Ball and Miss Mackenzie. There are echoes of earlier novels, with love and fortune won and lost and clergymen acting as the villains. But the story is memorable for its treatment of how a lone woman could maintain her dignity while relying on the hope of marriage.»

«Rachel Ray was written by Anthony Trollope in 1863 and tells the simple story of the eponymous heroine and Luke Rowan. Wrapped around this central tale, Trollope examines in his liberal and wry way, the lot of Victorian women. Mrs Prime, a tough , unlovable widow, faces the problems of modern women, wanting a husband and social standing but not willing to give up her financial independence or her chance to make her mark in the world. Interestingly, Trollope’s treatment of the clergymen in this novel is largely unsympathetic.»

Disse tre omtalene er hentet fra forlagets omtale av bøkene på https://www.blackthornpress.com 

Her fra Trollope Societys omtale av biografien om Cicero: « …. Trollope remains throughout a cool observer, and – as he so often did in his novels – he brings up the eternal moral question of how to shape a course of action through an engaged public life wherein the decisions are not easy, and right and wrong are not immediately apparent.» 

En meget treffende oppsummering av Trollopes grunnleggende menneskesyn er å finne i følgende sitat fra en kommentator: Trollope hadde en «belief in the supreme value of the individual and his right to self determination» (sitert i Oxford Companion. s. 133).

Selv om Trollope har svært gode verdier, et godt menneskesyn og skriver spennende romaner om vanlige mennesker og deres utfordringer, kan jeg nok allikevel ikke si at jeg uten videre sterkt vil anbefale noen å lese Trollope. Men for de som liker å lese romaner, og som ikke krever mye action og som er interessert i detaljerte innsikter i hvordan mennesker tenker og vurderer, er han verd å lese.  

Man kan finne mye info om Trollope på nettsiden til The Trollope Society:   

https://trollopesociety.org

Her er en video hvor en entusiastisk Trollope-leser snakker om noen av bøkene: 

Her er en samling sitater av Trollope 

https://www.brainyquote.com/authors/anthony-trollope-quotes

Oxford University Press har utgtt lekre paperback-utgaver av mange av Trollopes bøker. 

https://global.oup.com/academic/search?q=trollope&cc=no&lang=en

På Trollope Societys nettside kan man finne lenker til ikke spesielt lekre elektroniske utgaver av alle Trollopes bøker

The Cambridge Companion to Anthony Trollope

Oxford Reader’s Companion to Trollope