Demokratenes reality-show

Neste år er det presidentvalg i USA, og en rekke toppolitikere fra det demokratiske partiet kjemper om å bli den som deres parti skal nominere til å utfordre den sittende republikanske presidenten, Donald Trump. Det tydeligste inntrykk av nominasjonskampen får vi i TV-debattene som arrangeres med ujevne mellomrom: på den første var det om lag tyve demokrater som deltok, men i de påfølgende debattene er det blitt færre og færre deltagere, og nå er vel antallet nede i under ti. Den endelige nominasjonen skjer på demokratens landsmøte neste sommer.   

Denne nominasjonsprosessen kan minne om et reality-show på TV: i begynnelsen er det et stort antall deltagere, og så blir de etter hver episode stemt ut av seerne, en etter en: seerne følger med på det deltagerne sier og gjør i hvert program underveis og stemmer ut den som de liker minst. I programmene konkurrerer deltagerne ved å oppfylle visse krav som serieskaperne har satt, ved å utføre visse oppgaver på en best mulig måte, og ved å fremstille seg selv på en best mulig måte og å fremstille de andre deltagerne på en mest mulig usympatisk måte, gjerne ved intensiv baksnakking. Til slutt står det én vinner igjen. 

Det finnes svært mange slike realityshow; bare på norsk TV har vi hatt Robinson, Big Brother, Paradise Hotel, Ex on the Beach, Nissene på låven, Farmen, mfl. (Det finns også en rekke talent-show hvor deltagerne f.eks. skal synge, danse, sjonglere eller trylle for å gjøre inntrykk på publikum og hvor publikum stemmer frem en vinner. Også disse programmene har en rekke likhetstrekk med realityshowene.) Grunnen til at disse programmene kalles realityshow er antagelig at deltagerne ikke følger et manus som er skrevet for dem, de spiller seg selv – eller den versjonen av seg selv de tror vil føre dem til øverste plass på seierspallen. Den som vinner er gjerne den som – i tillegg til å utføre de pålagte oppgavene best – klarer å kombinere det å være passe sympatisk og passe hensynsløs og å fremstille de andre deltagerne som nærmest totalt uegnede til å gå av med seieren.

Som man kan se er det en rekke paralleller mellom et realityshow og nominasjonskampen. Vi skal  se nærmere på bare noen få av de essensielle likhetene eller parallellene mellom dem. 

Helsetjenester for ulovlige immigranter

I USA finnes det et stort antall immigranter som har kommet seg ulovlig inn i landet (disse omtales av venstresiden som «undocumented immigrants»). Praktisk talt alle de demokratiske kandidatene vil at disse skal ha rett til gratis helsetjenester fra det offentlige, den eneste kandidaten som virker noe forbeholden i forhold til dette er tidligere visepresident Joe Biden. 

Kilde: «Democrats running for president have said they would support extending government health care coverage to undocumented immigrants — a big shift, since undocumented immigrants currently have little access to federal programs.»

https://edition.cnn.com/2019/09/11/politics/undocumented-immigrants-health-care-democrats/index.html

https://www.washingtonpost.com/graphics/politics/policy-2020/medicare-for-all/undocumented-immigrant-health-care/

Det offisielle tallet for antall slike udokumenterte immigranter i USA ca 11,5 millioner. 

https://americasvoice.org/why-dont-immigrants-come-here-legally-and-other-frequent-questions-about-immigration-reform/?gclid=EAIaIQobChMIxaKvoMnc5QIVl-N3Ch2Hdg4tEAAYAyAAEgIAmPD_BwE

Vår kommentar: det virker som om de politikerne som støtter et slik forslag ikke har en velbegrunnet plan om hvordan dette skal finansieres, og hvordan forslaget kommer til å virke i praksis. Hvis det blir innført vil det føre til at alle som trenger helsetjenester (unntatt de aller rikeste) vil stå i svært lange køer og vente på behandling, leger og sykepleiere vil sjelden kunne bruke nok tid på hver pasient pga. den voksende arbeidsbyrden. Tjenestene som tilbys vil da bli av dårligere kvalitet, og ansatte i helsevesenet vil flykte over til andre jobber pga. økt byråkrati og skjemavelde og stort arbeidspress. Dessuten vil skatter og avgifter øke sterkt for å finansiere dette. Ja, noen vil i en periode få tilbud de ellers ikke ville ha fått, men denne perioden vil ikke vare lenge. Kort sagt: alle tilbud på dette feltet vil bli dårligere og dårligere for praktisk talt alle. På litt lengre sikt blir dette en katastrofe. (Denne prosessen er allerede godt i gang, men dersom det plutselig kommer til mer enn ti millioner nye klienter/pasienter vil denne trenden forsterkes ytterligere.)    

Slik vil resultatet bli av en politikk som i utgangspunktet gikk ut på at alle skulle få gratis (eller billige/subsidierte) helsetjenester. Har man derimot et fritt, uregulert marked vil utviklingen være slik at flere og flere vil få tilgang til bedre og billigere helsetjenester.   

Opiod-krisen                 

En av kandidatene, senator Kamala Harris, ble under en debatt stilt spørsmål om «opiod-krisen» (et navn som er satt på det fenomen at svært mange i for stort omfang bruker smertestillende midler, kanskje uten egentlig å trenge dem): «Senator Harris, you want to hold the drug manufacturers that fueled the [opioid] crisis accountable. Are you in favor of sending those drug company executives to jail?»

Og hun svarte: «I am. And I will tell you, as a former prosecutor, I do think of this as being a matter of justice and accountability, because they are nothing more than some high-level dope dealers» (Flere av de andre kandidatene deler Harris´syn på dette.) 

Kilde: https://www.vox.com/policy-and-politics/2019/10/15/20916684/democratic-debate-opioid-epidemic-executives-sacklers

Vår kommentar: Senator Harris (og flere av de andre kandidatene) vil altså sende lederne («company executives») i firmaer som har produsert smertestillende midler i fengsel fordi noen bruker for mye av de medisinene de har produsert. Men man bør huske på at disse medisinene er godkjent av staten (FDA) før de kom i salg, de er utskrevet på resept av en lege til en bestemt pasient som legen mener har behov for dem, og pasientene har valgt å bruke dem. Senator Harris vil altså sende lederne i de firmaene som har produsert disse medisinene i fengsel pga. noen pasienters overforbruk. De som skal i fengsel er altså ikke byråkratene i FDA som har godkjent medisinene, ikke apotekerne som har solgt dem, ikke legene som har skrevet ut reseptene; de som skal i fengsel er de som har produserer dem. Det virker som om senator Harris, og de velgere hun forsøker å appellere til, nesten mener at bedriftsledere er skurker uansett hva de har gjort og uansett hva andre har gjort. La oss også ha sagt at det er all grunn til å tro at den totale effekten av disse medisinene er overveldende positiv, selv om enkelte dessverre har valgt å bruke dem på en måte som som i det lange løp ikke er bra for dem.  

Å bo nær jobben 

«Living close to work shouldn’t be a luxury for the rich» var innholdet i en Tweet sendt ut av kandidat og tidligere kongressmedlem for Texas Beto O’Rourke (han har nå trukket seg fra nominasjonskampen). «It’s a right for everyone [to live close to work]». I en vedlagt video kommenterte han dette ytterligere: «Here’s a tough thing to talk about, though we must. Rich people are going to have to allow, or be forced to allow, lower-income people to live near them….We force lower-income, working Americans to drive one, two, three hours in either direction to get to their jobs, very often minimum wage jobs».

Kilde: https://twitter.com/betoorourke/status/1171238016289034240

Vår kommentar: vi er ikke helt sikre på hva dette innebærer – skal staten bestemme hvor folk skal bo? Skal staten subsidiere husleier i «rike» områder»? Skal bedrifter etter statlige pålegg flyttes nærmere der hvor deres ansatte bor? Og hvordan foregår den nåværende tvangen som innebærer at noen blir tvunget til å bosette seg langt fra arbeidsplassen? Uansett vil gjennomføringen av noe slikt kreve en enorm statlig innsats som vil koste mye penger, og det apparat som skal utføre dette vil være svært lett å gjøre korrupt.  

Å måtte hjelpes frem fordi man er med i en gruppe som har vært dårlig behandlet  

I et samfunn hvor altruismen står sterkt vil det å fremstille seg som svak og hjelpetrengende være noe nær et trumfkort. Den som har spilt dette kortet oftest er senator og tidligere professor Elizabeth Warren. I studietiden ble hun kvotert frem fordi hun påstod at hun var av indiansk avstamning. Etter en DNA-test viste det seg at hun hadde mindre indianer-blod i seg enn gjennomsnittsamerikaneren. Det er ikke bare dette hun har løyet om; hun har også hevdet at hun mistet en jobb fordi hun ble gravid – men alt tyder på at heller ikke dette er sant: «Video appears to contradict Warren’s suggestion that school fired her over pregnancy». 

Kilde: https://www.foxnews.com/media/resurfaced-video-warren-fired-pregnant

https://www.youtube.com/watch?v=viBkraDDWho

Vår kommentar: Det ser ikke ut til at disse usannhetene har noen negativ innvirking på Warrens kampanje; hun er pr idag den som er den største favoritten til å bli nominert. 

Studielån

Mange amerikanske med en lang utdannelse bak seg sliter med store studielån. Det ser ut som om en god del av dem gjerne vil slippe denne gjelden. En av de kandidatene som går inn for slik gjeldsslette er gammelsosialisten Bernie Sanders: « … Mr. Sanders proposed legislation to eliminate student debt.» I dette får han støtte fra demokratenes nye stjerne, Alexandria Ocasio-Cortez. New York Times skriver: «The issue [elimination of student debt] is a priority for Ms. Ocasio-Cortez, who has openly talked about her struggle to pay off her student loans. She gave him her full support. “What a beautiful day to liberate ourselves from student debt,” Ms. Ocasio-Cortez said at the time. “It was literally easier for me to become the youngest woman in American history elected to Congress than it is to pay off my student loan debt,” she said. “That should tell you everything about the state of this.”». 

Kilde: https://www.nytimes.com/2019/10/17/nyregion/aoc-sanders-endorsement.html

https://www.nytimes.com/2019/10/17/nyregion/aoc-sanders-endorsement.html

https://www.youtube.com/watch?v=F2HXtoa65f8

Vår kommentar: Et lån må alltid betales tilbake på en eller annen måte. Det som er normalt, og rettferdig, er at den som har tatt opp lånet betaler det tilbake. Men det kandidat Sanders vil er at studielån IKKE skal betales tilbake av de som tok dem opp, han vil at de skal betales av folk som ikke har tatt opp disse lånene, dvs. han vil at skattebetalerne skal betale dem tilbake. Han vil altså at folk flest skal tvinges til å betale gjeld som åpenbart er tatt opp av uansvarlige ungdommer. Dette er reellt sett å belønne uansvarlighet (ved at de som har tatt opp lånene slippe å betale dem tilbake), og å straffe ansvarlighet (ved at vanlige folk som ikke har tatt opp slike lån blir tvunget til å nedbetale andres uansvarlige låneopptak). 

Det burde være enkelt å forstå signaleffekten av en slik ordning.     

Kandidater om hverandre  

Kandidat Tulsi Gabbard omtalte tidligere senator og tidligere utenriksminister Hillary Clinton på en noe oppsiktsvekkende måte (gjengitt nedenfor), men dette var dog etter at Clinton hadde angrepet Gabbard ved å si at «Gabbard was being “groomed” by Russia as a potential third-party candidate», og at hun omtalte Gabbard som «the favorite of the Russians». Her er Gabbards noe oppsiktvekkende svar, formidlet via Twitter: 

«You [Hillary Clinton], the queen of warmongers, embodiment of corruption, and personification of the rot that has sickened the Democratic Party for so long, have finally come out from behind the curtain. From the day I announced my candidacy, there has been a  concerted campaign to destroy my reputation. We wondered who was behind it and why. Now we know ― it was always you, through your proxies and powerful allies in the corporate media and war machine, afraid of the threat I pose. It’s now clear that this primary is between you and me. Don’t cowardly hide behind your proxies. Join the race directly.»

Kilde: https://www.breitbart.com/politics/2019/10/18/tulsi-gabbard-rips-hillary-clinton-queen-of-warmongers/

Vår kommentar: Det er tydeligvis ikke bare presidenten som behersker Twitter. 

Flere saker

Vi kunne ha omtalt mange flere saker: demokratenes holdning til kriminalitet (de vil ha en politikk som er svært ettergivende overfor kriminelle), islam (de er ettergivende for alle typer krav som er begrunnet ut i fra islam), de er motstandere av Israel og støtter de barbariske krefter som angriper Israel, de er reellt sett motstandere av ytringsfrihet og vil helst forby alle verbale uttrykk som noen kan oppfatte som krenkende, de vil tvinge alle til å følge deres normer mht. ulike grupper av minoriteter, f.eks. hvis en organisasjon vil ha skille mellom ulike grupper (menn/kvinner, heterofile/homofile) så skal dette ikke være tillatt – men selvsagt: slike forbud skal ikke omfatte muslimske organisasjoner, disse skal kunne diskriminere akkurat slik Koranen krever. De vil også ha en kraftig økning av skatter og avgifter, de vil ha flere reguleringer og flere offentlige tilbud og støtteordninger. De vil også innføre enda flere begrensninger på bruk av de eneste energikilder som gir ren, pålitelig og billig energi (bensin, olje, gass, atomkraft), og de vil satse på dyre og upålitelige energikilder: vindkraft, solkraft, etc., og dette for å løse et fiktivt problem: global oppvarming. 

Vi vil i tiden fremover muligens kommentere noen av disse sakene.    

Oppsummering

Vi må igjen sammenligne disse kandidatene med realityshowdeltagere. Flere undersøkelser, riktignok utført slik at de ikke oppfyller de strengeste videnskapelig krav, viser at realityshowdeltagerne ikke er spesielt gode i allmennkunnskap.

Her er linker til noen videoer som viser utdrag fra undersøkelsene: 

https://www.rb.no/paradise-hotel/reality-tv/realityserier/10-sporsmal-er-du-smartere-enn-en-paradise-hotel-deltaker/v/5-43-1015235

https://www.youtube.com/watch?v=gLU3QwRCFv4

https://www.youtube.com/watch?v=0R1GZMzsYqo

Her fra et nokså lignende intervju med Alexandria Ocasio-Cortez: 

https://www.dailywire.com/news/watch-ocasio-cortez-asked-how-shell-pay-everything-ben-shapiro

Hvis vi nå går tilbake til de demokratiske kandidatene og hva de mener om de saksområdene vi har omtalt over ser man tydelig at disse kandidatenes innsikt i hva som må til for å skape gode, harmoniske, fredelige, velstående og bærekraftige samfunn er langt under null, dvs. den er omtrent på samme nivå mht. allmennkunnskap som disse realityshowdeltagerne utviser. 

Det er altså slik at en av disse kandidatene kan gå seirende ut av den realityshowserien som demokratenes nominasjonskamp egentlig er, og vedkommende kan bli valgt til president i USA i november neste år. En skremmende tanke.   

Men hvem blir det? Hvem blir det som får æren av å utfordre president Trump ved valget om et år? (Kanskje vil den sittende presidenten da være nåværende visepresident Mike Pence; som kjent pågår det nå en riksrettsprosess som kan innebære at Trump blir avsatt. Denne prosessen er satt i gang av folk som ikke vil erkjenne det faktum at demokratene tapte presidentvalget i 2016.) Som vi har sett i enkelte andre realityshow kan vinneren også bli en som kommer inn fra sidelinjen rett før målstreken, og vi har sett spekulasjoner om at det kan bli Hillary Clinton, eller endog Michelle Obama, som kan bli hentet inn i siste liten fordi ingen av de andre kandidatene kan vinne selve valget i november. Også tidligere borgermester Michael Bloomberg har nå så sent som i forrige uke kastet seg inn i manesjen. Slik det ser ut nå vil vi tro at det blir Elizabeth Warren som blir utfordreren. Men det vil antagelig bli spennende helt frem til det demokratiske partiets landsmøte midt i juli neste år. 

Person og politikk: et eksempel fra Arbeiderpartiet 

Det er alltid interessant å lese gode biografier. En god biografi forteller historien om et menneskes liv og plasserer dette livet i en kontekst som gjør at biografien ikke bare gjengir hovedtrekkene i personens livsløp, men også tar med vedkommendes bakgrunn, historie, omgivelser, det som påvirket personen og personens påvirkning på sine omgivelser. (Biografier skrives kun om viktige personer, og de har alltid en betydelig påvirkning på sine omgivelser.)

Biografier handler da om reelle personers verdier, deres valg, deres konflikter, og om deres håndtering av den type utfordringer som dukker opp i alle menneskers liv.   

Man kan si at gode romaner også handler om slike ting, men alt som skjer i en roman er fullstendig oppdiktet av forfatteren. Forfatteren står derfor helt fritt til å ta med det som måtte illustrere det som han vil si med romanen. I en biografi skal ingen ting være oppdiktet, forfatteren skal så godt det er mulig ut i fra tilgjengelig kildemateriale fremstille det essensielle ved personens livsløp på en fair og redelig og objektiv måte. Romaner og biografier er derfor svært forskjellige, men det er også likhetspunkter: i en roman får man fremstilt forfatterens vurderinger og valg i en oppdiktet verden; i en biografi får man fremstilt en reell persons vurderinger og valg i virkelighetens verden. 

Leser man en god roman kan man nyte hvordan en oppdiktet person løser de problemer og håndterer de utfordringer som forfatteren stiller ham ovenfor; leser man en biografi kan man få innsikt i hvordan en reell person løser de problemer og håndterer de utfordringer som andre reelle mennesker stilte ham overfor. Fra begge typer bøker kan man hente mye lærdom.  

Det finnes et enormt antall gode romaner, og det finnes et kolossalt antall gode biografier, både om historiens mest kjente personer, og om mange mindre kjente personer. Vi vil kort anbefale to av de aller beste biografiene som finnes. Robert Caros fem binds biografi om president Lyndon Johnson er av alle regnet som en av de aller beste biografene som er skrevet, og Arild Stubhaugs biografi om matematikeren Niels Henrik Abel er helt glimrende. 

https://www.amazon.co.uk/Path-Power-Years-Lyndon-Johnson/dp/0712698795/ref=sr_1_4?keywords=robert+caro&qid=1572335508&sr=8-4

https://www.bokkilden.no/biografier-generelle/et-foranskutt-lyn-arild-stubhaug/produkt.do?produktId=142670

Begge disse biografiene er velskrevne og grundige; de forteller om sine respektive hovedpersoners liv, og setter personens liv og valg i en sammenheng som gjør at leseren får større innsikt i alt fra psykologi og historie til familieliv og karriereutfordringer – mmm. Biografien om Johnson forteller også om USAs historie fra midten av 1800-tallet, dog med hovedvekt på alt som det som hadde med politikk og det politiske spillet å gjøre, mens biografien om Abel også gir et bilde av Norge på de tiden Abel levde.   

På bakgrunn av det vi har sagt over skal vi kort kommentere et par punkter om Reiulf Steen, slik de fremkommer i Hans Olav Lahlums nyutgitte og glimrende biografi Reiulf Steen: historien, triumfene og tragediene.   

Mange av de yngre som leser dette vet kanskje ikke hvem Steen var, men han var en av de viktigste personene i Arbeiderpartiet i perioden fra noe før 1970 og til godt ut på 90-tallet. 

Dette er altså ikke en anmeldelse av Lahlums biografi, det er som sagt en kommentar til at par av de punktene som fremkommer i biografien. Disse punktene handler som tittelen på denne kommentaren sier om person og politikk, dvs. om et aspekt ved personen Steen og om hvordan hans parti benyttet ham, og om noen hovedtrekk i den politikken han og partiet sto for i perioden Steen var aktiv.  

Reiulf Steen (1933-2014), var formann i AUF i perioden 1961-63, formann i Arbeiderpartiet fra 1975 til 1981, han var samferdselsminister (1971-72) og handelsminister (1979-81), og norsk ambassadør i Chile (1992-96). Han var formann i Likestillingsrådet fra 1973 til 1976, og han var leder i Helsingforskomiteen gjennom hele 80-tallet. Steen var karismatisk, debattglad, belest, bereist, og han var en meget populær foredragsholder. Han var stort sett svært godt likt og respektert av alle han kom i kontakt med, uansett politisk tilhørighet. 

Etter min vurdering er Lahlums biografi svært god. Den er velskrevet, grundig, den er på alle punkter som omhandler Steen fair og rettferdig; og den tar med alt som bør være med i en slik bok.   

La meg skyte inn at jeg ikke har noen «inside information» som gjør at jeg kan vurdere det som denne boken forteller ut i fra et svært godt kjennskap til Steens liv og Aps historie i denne perioden. Jeg har kun vært politisk interessert siden slutten på 60- tallet, og jeg leste aviser og fulgte debatter på TV fra da. Jeg leste mye av og om Steen, og jeg så ham i debatter på TV. Jeg hadde også et kort og noe spesielt møte med ham mens han var handelsminister; vi hadde en liten prat og han var veldig hyggelig. Det bilde jeg har av ham ut i fra dette – avislesing, TV, et kort møte – stemmer helt overens med det bilde Lahlum gir av Steen i denne boken. Men i boken finner man en god del viktige detaljer som ingen utenforstående kjente til.   

Vi skal som sagt ta for oss to punkter. Steen fikk som man ser over en rekke viktige posisjoner.  Hva slags egenskaper må en person ha for å gjøre seg fortjent til slike posisjoner? Vi vil tro at en slik person må være ærlig, pålitelig, redelig, forutsigbar, lojal. Oppfylte Steen disse kravene?  

Steens privatliv 

Steen var glad i damer, og hadde en rekke forhold. Blant toppene i Ap sirkulerte det lister over hans  mange elskerinner, så dette var godt kjent innad i Ap. Nå er det ikke noe galt i å mange slike forhold, men dersom man bedrar en man er gift med, så er dette svært kritikkverdig. Steen hadde en rekke forhold på si´ mens han var gift med sin første kone, og vi vil si at en som gang på gang bedrar sin ektefelle er ikke et godt og anstendig menneske. En som er gift har ved å inngå ekteskap lovet sin ektefelle troskap, og dersom han eller hun bryter dette løftet ved å ha forhold bak ektefellenes rygg, er personen ikke å stole på. (Dersom ektefellen gir tillatelse stiller saken seg helt annerledes.) Steen brøt dette løftet en rekke ganger.    

Steen var som nevnt en karismatisk, trivelig og intelligent kjendis med makt og posisjon, og mange damer synes åpenbart at det er spennende å være sammen med en slik person. Alt tyder på at de aller fleste damene Steen ønsket og fikk et nærmere bekjentskap med, gjorde dette ytterst frivillig. Men i boken fortelles det om noen episoder hvor Steens tilnærmelser var uønskede. Om en ung stortingsrepresentant som senere ble stortingspresident fortelles følgende: Steen «fremsto som ubehagelig og pågående … han hadde lett for å gi omfavnelser og klemmer i møte med venner og kjente. Hun oppfattet det først ikke som problematisk, men merket [etterhvert] at han ved gjentatte anledninger ble mer pågående. Grensen for trakassering ble aldri krysset, men det var en uønsket og gjentakende fysisk tilnærming som gjorde at hun i 1983-85 bokstavelig talt forsøkte å holde ham på armlengdes avstand. Oppførselen var ikke bare upassende for en komiteleder i Stortinget, den sto også fjernt fra den tidligere likestillingsrådsformannens idealer om hvordan man skulle behandle medmennesker av begge kjønn …» (s. 332-333).

Et annet aspekt ved hans personlige liv var hans til tider kolossale alkoholforbruk. Igjen, nå er det ikke nødvendigvis noe galt i dette – og la oss også ha sagt at Steen iblant hadde ryggsmerter, nerveproblemer, og at han hadde en lidelse (unipolar depresjon) som først ble diagnostisert på 90-tallet. Tidlig i livet mistet han også nære slektninger, noe som neppe er bra for den mentale helse. Alkohol kan være et middel for å døyve smerter som har utgangspunkt i slike problemer. 

Steens store alkoholbruk førte til at han ved en rekke anledninger ikke kunne utføre oppdrag han hadde påtatt seg, og at han noen ganger opptrådte beruset ved anledninger hvor han skulle representere. Ved en anledning var han så beruset ved ankomst til en festmiddag holdt for en prominent utenlandsk gjest at vertinnen (statsminister Gro Harlem Brundtland) i sterke ordelag kritiserte vaktene som hadde sluppet ham inn. Boken forteller om et stort antall slike episoder.  

Vi vil understreke at vårt hovedpoeng ikke er å kritisere Steen for disse tingene (selv om det var kritikkverdig av ham å bli så beruset at han ikke kunne utføre vanlige oppdrag i en jobb han hadde påtatt seg), det som er vårt poeng er at det var sterkt kritikkverdig at ledelsen i Arbeiderpartiet, som svært godt kjente til disse tingene ved Steens livsførsel, allikevel plasserte ham i verv og stillinger som var uforenlig med denne type livsførsel. Ja, Steen var for partiet på mange måter en kolossal ressurs, men det burde ha vært lett for de sentrale i partiet å plassere Steen i en posisjon hvor denne type livsførsel ikke i betydelig grad var skadelig for det land og det parti og de ideer han representerte. 

Slik som dette nå er blitt allment kjent fremstår Steen som en hykler, og partiledelsen som plasserte ham i disse viktige posisjonene, fremstår som feige og unnvikende ved at de plasserte ham i posisjoner som var uforenlige med hans livsførsel og verdier. De burde ha gitt ham oppdrag hvor hans livsførsel ikke skapte den type problemer de virkelig skapte. Ja, de lot være å plassere ham i mer utsatte posisjoner som f.eks. utenriksminister og statsminister, allikevel vil vi si at det var uansvarlig å plassere ham i de posisjoner han fikk: alle kjente til at han alt for ofte drakk så mye at han ble fullstendig utilgjengelig selv når han skulle vært på jobb. 

En annen ting ved Steens livsførsel som var sterkt kritikkverdig var at han fullstendig forsømte sine fire barn; han hadde praktisk talt ingen kontakt med dem, bortsett fra når journalister skulle ta bilder som var ment å illustrerte Steens lykkelige familieliv. Lahlum sier at Steens kommunikasjon med sine barn «sto til stryk minus» (s. 276). På side 469 siteres en av Steens nære venner som sa at Steen «var alltid mye flinkere til å hjelpe andre enn til å hjelpe seg selv og sine nærmeste». Mitt syn er at dersom man har barn må man prioritere dem foran alt annet så lenge de er små (dvs. opp til de er kommet i tenårene, og hvis det er behov, lenger). Den oppførselen som Steen utviste her er etter mitt syn den aller dårligste og mest kritikkverdige egenskapen en lovlydig person kan ha. Dessverre var dette en alt for vanlig oppførsel for menn på denne tiden uansett hva slags karriere de hadde. Som så mange andre menn av denne typen hadde Steen en meget selvoppofrende ektefelle som i lang tid var lojal mot ham uansett hans oppførsel overfor henne og barna. Lahlum skriver: «Hun utslettet nærmest seg selv for å legge til rette for ham …» (s. 129). Også hun fikk etterhvert store alkoholproblemer; alle burde innse at selvoppofrelse ikke er veien til et godt liv.   

 

Politikken 

Steen var aktiv i Ap i en lang periode, og boken gjengir da naturlig nok en rekke standpunkter som Ap har inntatt (eller seriøst vurdert) opp igjennom årene. Vi skal gjengi et lite utvalg eksempler på dette. 

Som fersk politiker tok han «gjentatte ganger til orde for å sosialisere hele bank- og kredittsektoren – inkludert forsikringsselskapene» (s. 47). Han ville også «utvide demokratiet … gjennom å sikre de ansatte innflydelse på viktige avgjørelser i bedriftene» (s. 48).  På Aps landsmøte i 1969 gikk han sterkt inn fort et prinsipprogram som inneholdt en formulering om at de ville ha «et samfunn der demokratiet er en realitet i alle livets forhold [uthevet her]» (s. 134). Ap sier her eksplisitt at flertallet skal bestemme over alle borgeres anliggender; men under et slik regime er det intet rom for individuell utfoldelse eller frihet – dersom denne utfoldelsen inneholder elementer som et flertall ikke aksepterer. Dette er intet annet enn et tyranni. Et slikt regime blir ikke mindre tyrannisk ved at det har et flertall i ryggen.  

Steen innser allikevel at «vår evneløshet blir større og større når det gjelder løsningen av presserende fellesoppgaver» (s. 135), Sant nok, men de løsninger som sosialister og sosialdemokrater vil løse i tvungne fellesskap kan ikke løses på slike arenaer, problemene der vil bare bli større og større – noe som bekreftes av den utvikling vi ser omkring oss hver eneste dag. I et slikt system må politikere love mer og mer for å bli valgt, og velgere vil i stor grad stemme i samsvar med stemningsbølger uten å kjenne til eller være villige til å sette seg inn i fakta. Incentivene i dette systemet vil da ikke være slik at de fremmer innovasjon, produksjon og verdiskapning. (Vi har skrevet mye om dette andre steder og sier ikke mer om dette her.)   

Steen og de andre i ledelsen i Ap gikk in for noe de kalte bankdemokratisering (vedtatt i 1977), som innebar at flertallet av bankenes styrer skulle oppnevnes politisk, samtidig som de ansatte skulle ha 20 % av av styreplassene. Lahlum skriver at den ble «et stort slag i luften da den ble avskaffet etter få år» – den førte ikke til noen endringer i bankenes praksis (s. 236).    

Som samferdselsminister «tenkte han høyt om å innføre en høy aldersgrense for sykling og forbud mot rallycrosskonkurranser» (s. 155). Slike forbud ville aldri blitt innført, men at man i det hele tatt tenker slik er uttrykk for en mentalitet som ikke er beundringsverdig. Lahlum forteller at en gutt på ni år skrev til samferdselsminister Steen og var redd han ikke kunne bruke sin sykkel dersom en aldersgrense ble innført. Han fikk et hyggelig og beroligende svar fra statsråden (s. 156). Det var nok mange som ble urolige når de ble kjent med statsrådens uansvarlige høyttenkning. Men en ting de fikk gjenomført var et forbud mot rullebrett: Fra 1978 til 1989 var Norge det eneste land i verden hvor det var forbudt å selge, kjøpe eller stå på rullebrett. 

Tidlig på 80-taller mente Steen at man måtte vurdere å innføre «statlig konsesjonsordninger for ny datateknologi». Kommentarer til dette er overflødig, men Lahlum sier tørt at «forslaget vakte en viss oppsikt» (s. 286).  

Steen var tidlig på 80-tallet for at det skulle opprettes en ny TV-kanal i tillegg til NRK, men den måtte ikke bli reklamefinansiert: den måtte være «reklamefri og lisensfinansiert» (s. 334) – den måtte altså ifølge Steen være finansiert ved tvang og ikke ved frivillighet.     

Interessant er dette poenget: Steen «hadde sett problemet fra starten av sin formannsperiode. Han tok alt i 1974-75 til orde mot unødvendig byråkrati og for skjemasanering. Etter hvert tok han hardere i. «Det må være helt klart at det ikke er snakk om at Staten skal drive noen økt kontroll og detaljregulering av menneskers gjøre og laden. Tvert imot! Det enkelte menneske må i større grad ha frihet til å forme sitt liv i hverdagen og møte på færre byråkratiske stengsler fra det offentlige» uttalte han i et avisintervju våren 1979» (s. 295). 

Selvmotsigelsen er åpenbar: Steen vil på den ene side at Staten ikke skal drive noen økt kontroll og detaljregulering; på den annen siden vil han forby rullebrett, han vi forby at barn sykler, han vil forby at firmaer tar i bruk data uten konsesjon fra staten, han vil forby private å starte TV-kanaler, han vil forby private å drive bankvirksomhet uten statlig kontroll, etc.  

Angående byråkratiet og skjemaveldet så har dette bare  vokst og vokst og vokst siden da. Men dette er en utvikling som må skje i velferdsstaten. En slik utvikling er svært skadelig fordi byråkratiet krever stadig mer både av menneskelige og økonomiske ressurser. Byråkratiet er et apparat som ikke bare er helt unyttig, det reduserer produksjonen og dermed reduserer det velstanden. (Byråkratiet er til for å utføre den koordineringen av produksjon og forbruk som markedsmekanismen utfører gratis i en fri og uregulert økonomi. Også dette har vi skrevet utførlig om andre steder, og vi gjentar ikke begrunnelsen for dette her.)  

Steen «advarte mot følgene av høyredreiningen av Reagan og Thatcher, og avviste den markedsliberale guruen Milton Friedman som en falsk profet…» (s. 341). På sine eldre dager var Steen med i styret for Attac, en sterkt venstreorientert gruppe som arbeidet for å bekjempe globalisering og frihandel. Attacs syn var at frihandel vil føre til mer fattigdom. Steen var spesielt urolig for konsekvensene av høyrebølgen som rullet over store deler av verden fra ca 1980. Han hadde vært opptatt av slike ideer lenge; allerede omkring 1970 gikk han inn for «et sterkere overnasjonalt fellesskap for å ivareta freden og kontrollere markedskreftene» (s. 162). Steen så ikke at slike overnasjonale fellesskap, dvs organisasjoner, blir et stadig voksende apparat av mer eller mindre avdankede politikere som har et stadig voksende byråkrati under seg, og som derved koster stadig mer penger som tas fra de produktive, og som derved reduserer velstanden. Ett eksempel: EU-parlamentet har 751 delegater, og Kommisjonen har om lag 32 000 ansatte – og alt de gjør er ikke bare uproduktivt, det det gjør er å redusere all verdiskapning, og derfor førte det til redusert velstand. Steen & co vil ikke se at markedskreftene er summen av alle individers frivillige valg mht. kjøp, salg, arbeid, produksjon, investering, sparing, etc., og at alternativet til markedskreftene er statlige direktiver og tvang.    

«Den økonomiske nyliberalismen hadde han vært en markant kritiker av da den kom på 1970- og 1980-tallet» (s. 442). Men hva ble resultatet av denne internasjonale høyrebølgen? Den resulterte i en kolossal velstandsøkning og en kraftig reduksjon i fattigdom. Kommentatoren Johan Norberg beskriver dette: 

«Globalization’s greatest triumph: the death of extreme poverty. It is the greatest story of our time, and it’s one few have heard of. Mankind is defeating extreme poverty.The World Bank has just released its latest numbers, and according to them, the proportion of the world population in extreme poverty, i.e. who consume less than $1.90 a day, adjusted for local prices, declined from 36 percent in 1990 to 10 percent in 2015. Even though world population increased by more than two billion people, the number of extremely poor was reduced by almost 1.2 billion. It means that in the now much-despised era of globalization, almost 130,000 people rose out of poverty every day. Every one of those 130,000 represents another individual who get closer to a decent life with basic education, access to health care and opportunities in life. This is the greatest achievement in human history.»

https://thehill.com/opinion/finance/408546-globalizations-greatest-triumph-the-death-of-extreme-poverty

Steen er blitt beskrevet som en virkelighetsfjern drømmer, eller som Kåre Willoch beskrev ham: som en «naiv idealist» (s. 355). Som alle andre venstreorienterte hadde Steen ingen forståelse av hva som skaper gode samfunn; han bedrev ønsketenkning uten forankring i virkeligheten; han ville styre andre mennesker – selvsagt med deres eget beste som påskudd; og: han ville være snill og hjelpsom mot alle, men forsømte sine egne, noe som forteller at han anså makt og kjendisstatus som viktigere enn å gjøre noe som virkelig monnet der det var behov i hans nærhet. Han lærte ingen ting av de problemer som venstreorienterte ideologier alltid forårsaket når de blir satt ut i live, og han lærte aldri at veien til fred og velstand går gjennom økt individualisme og en friere økonomi. 

Beretningen om Reiulf Steens liv illustrerer og bekrefter dette i stort monn.  

 

$$$$$

 

Her er linker til et par anmeldelser av boken.  

https://www.nrk.no/kultur/bok/anmeldelse_-reiulf-steen.-historien_-triumfen-og-tragediene-av-hans-olav-lahlum-1.14755273

https://www.dagbladet.no/kultur/tragediens-annen-del/71736485