Demokratenes reality-show

Neste år er det presidentvalg i USA, og en rekke toppolitikere fra det demokratiske partiet kjemper om å bli den som deres parti skal nominere til å utfordre den sittende republikanske presidenten, Donald Trump. Det tydeligste inntrykk av nominasjonskampen får vi i TV-debattene som arrangeres med ujevne mellomrom: på den første var det om lag tyve demokrater som deltok, men i de påfølgende debattene er det blitt færre og færre deltagere, og nå er vel antallet nede i under ti. Den endelige nominasjonen skjer på demokratens landsmøte neste sommer.   

Denne nominasjonsprosessen kan minne om et reality-show på TV: i begynnelsen er det et stort antall deltagere, og så blir de etter hver episode stemt ut av seerne, en etter en: seerne følger med på det deltagerne sier og gjør i hvert program underveis og stemmer ut den som de liker minst. I programmene konkurrerer deltagerne ved å oppfylle visse krav som serieskaperne har satt, ved å utføre visse oppgaver på en best mulig måte, og ved å fremstille seg selv på en best mulig måte og å fremstille de andre deltagerne på en mest mulig usympatisk måte, gjerne ved intensiv baksnakking. Til slutt står det én vinner igjen. 

Det finnes svært mange slike realityshow; bare på norsk TV har vi hatt Robinson, Big Brother, Paradise Hotel, Ex on the Beach, Nissene på låven, Farmen, mfl. (Det finns også en rekke talent-show hvor deltagerne f.eks. skal synge, danse, sjonglere eller trylle for å gjøre inntrykk på publikum og hvor publikum stemmer frem en vinner. Også disse programmene har en rekke likhetstrekk med realityshowene.) Grunnen til at disse programmene kalles realityshow er antagelig at deltagerne ikke følger et manus som er skrevet for dem, de spiller seg selv – eller den versjonen av seg selv de tror vil føre dem til øverste plass på seierspallen. Den som vinner er gjerne den som – i tillegg til å utføre de pålagte oppgavene best – klarer å kombinere det å være passe sympatisk og passe hensynsløs og å fremstille de andre deltagerne som nærmest totalt uegnede til å gå av med seieren.

Som man kan se er det en rekke paralleller mellom et realityshow og nominasjonskampen. Vi skal  se nærmere på bare noen få av de essensielle likhetene eller parallellene mellom dem. 

Helsetjenester for ulovlige immigranter

I USA finnes det et stort antall immigranter som har kommet seg ulovlig inn i landet (disse omtales av venstresiden som «undocumented immigrants»). Praktisk talt alle de demokratiske kandidatene vil at disse skal ha rett til gratis helsetjenester fra det offentlige, den eneste kandidaten som virker noe forbeholden i forhold til dette er tidligere visepresident Joe Biden. 

Kilde: «Democrats running for president have said they would support extending government health care coverage to undocumented immigrants — a big shift, since undocumented immigrants currently have little access to federal programs.»

https://edition.cnn.com/2019/09/11/politics/undocumented-immigrants-health-care-democrats/index.html

https://www.washingtonpost.com/graphics/politics/policy-2020/medicare-for-all/undocumented-immigrant-health-care/

Det offisielle tallet for antall slike udokumenterte immigranter i USA ca 11,5 millioner. 

https://americasvoice.org/why-dont-immigrants-come-here-legally-and-other-frequent-questions-about-immigration-reform/?gclid=EAIaIQobChMIxaKvoMnc5QIVl-N3Ch2Hdg4tEAAYAyAAEgIAmPD_BwE

Vår kommentar: det virker som om de politikerne som støtter et slik forslag ikke har en velbegrunnet plan om hvordan dette skal finansieres, og hvordan forslaget kommer til å virke i praksis. Hvis det blir innført vil det føre til at alle som trenger helsetjenester (unntatt de aller rikeste) vil stå i svært lange køer og vente på behandling, leger og sykepleiere vil sjelden kunne bruke nok tid på hver pasient pga. den voksende arbeidsbyrden. Tjenestene som tilbys vil da bli av dårligere kvalitet, og ansatte i helsevesenet vil flykte over til andre jobber pga. økt byråkrati og skjemavelde og stort arbeidspress. Dessuten vil skatter og avgifter øke sterkt for å finansiere dette. Ja, noen vil i en periode få tilbud de ellers ikke ville ha fått, men denne perioden vil ikke vare lenge. Kort sagt: alle tilbud på dette feltet vil bli dårligere og dårligere for praktisk talt alle. På litt lengre sikt blir dette en katastrofe. (Denne prosessen er allerede godt i gang, men dersom det plutselig kommer til mer enn ti millioner nye klienter/pasienter vil denne trenden forsterkes ytterligere.)    

Slik vil resultatet bli av en politikk som i utgangspunktet gikk ut på at alle skulle få gratis (eller billige/subsidierte) helsetjenester. Har man derimot et fritt, uregulert marked vil utviklingen være slik at flere og flere vil få tilgang til bedre og billigere helsetjenester.   

Opiod-krisen                 

En av kandidatene, senator Kamala Harris, ble under en debatt stilt spørsmål om «opiod-krisen» (et navn som er satt på det fenomen at svært mange i for stort omfang bruker smertestillende midler, kanskje uten egentlig å trenge dem): «Senator Harris, you want to hold the drug manufacturers that fueled the [opioid] crisis accountable. Are you in favor of sending those drug company executives to jail?»

Og hun svarte: «I am. And I will tell you, as a former prosecutor, I do think of this as being a matter of justice and accountability, because they are nothing more than some high-level dope dealers» (Flere av de andre kandidatene deler Harris´syn på dette.) 

Kilde: https://www.vox.com/policy-and-politics/2019/10/15/20916684/democratic-debate-opioid-epidemic-executives-sacklers

Vår kommentar: Senator Harris (og flere av de andre kandidatene) vil altså sende lederne («company executives») i firmaer som har produsert smertestillende midler i fengsel fordi noen bruker for mye av de medisinene de har produsert. Men man bør huske på at disse medisinene er godkjent av staten (FDA) før de kom i salg, de er utskrevet på resept av en lege til en bestemt pasient som legen mener har behov for dem, og pasientene har valgt å bruke dem. Senator Harris vil altså sende lederne i de firmaene som har produsert disse medisinene i fengsel pga. noen pasienters overforbruk. De som skal i fengsel er altså ikke byråkratene i FDA som har godkjent medisinene, ikke apotekerne som har solgt dem, ikke legene som har skrevet ut reseptene; de som skal i fengsel er de som har produserer dem. Det virker som om senator Harris, og de velgere hun forsøker å appellere til, nesten mener at bedriftsledere er skurker uansett hva de har gjort og uansett hva andre har gjort. La oss også ha sagt at det er all grunn til å tro at den totale effekten av disse medisinene er overveldende positiv, selv om enkelte dessverre har valgt å bruke dem på en måte som som i det lange løp ikke er bra for dem.  

Å bo nær jobben 

«Living close to work shouldn’t be a luxury for the rich» var innholdet i en Tweet sendt ut av kandidat og tidligere kongressmedlem for Texas Beto O’Rourke (han har nå trukket seg fra nominasjonskampen). «It’s a right for everyone [to live close to work]». I en vedlagt video kommenterte han dette ytterligere: «Here’s a tough thing to talk about, though we must. Rich people are going to have to allow, or be forced to allow, lower-income people to live near them….We force lower-income, working Americans to drive one, two, three hours in either direction to get to their jobs, very often minimum wage jobs».

Kilde: https://twitter.com/betoorourke/status/1171238016289034240

Vår kommentar: vi er ikke helt sikre på hva dette innebærer – skal staten bestemme hvor folk skal bo? Skal staten subsidiere husleier i «rike» områder»? Skal bedrifter etter statlige pålegg flyttes nærmere der hvor deres ansatte bor? Og hvordan foregår den nåværende tvangen som innebærer at noen blir tvunget til å bosette seg langt fra arbeidsplassen? Uansett vil gjennomføringen av noe slikt kreve en enorm statlig innsats som vil koste mye penger, og det apparat som skal utføre dette vil være svært lett å gjøre korrupt.  

Å måtte hjelpes frem fordi man er med i en gruppe som har vært dårlig behandlet  

I et samfunn hvor altruismen står sterkt vil det å fremstille seg som svak og hjelpetrengende være noe nær et trumfkort. Den som har spilt dette kortet oftest er senator og tidligere professor Elizabeth Warren. I studietiden ble hun kvotert frem fordi hun påstod at hun var av indiansk avstamning. Etter en DNA-test viste det seg at hun hadde mindre indianer-blod i seg enn gjennomsnittsamerikaneren. Det er ikke bare dette hun har løyet om; hun har også hevdet at hun mistet en jobb fordi hun ble gravid – men alt tyder på at heller ikke dette er sant: «Video appears to contradict Warren’s suggestion that school fired her over pregnancy». 

Kilde: https://www.foxnews.com/media/resurfaced-video-warren-fired-pregnant

https://www.youtube.com/watch?v=viBkraDDWho

Vår kommentar: Det ser ikke ut til at disse usannhetene har noen negativ innvirking på Warrens kampanje; hun er pr idag den som er den største favoritten til å bli nominert. 

Studielån

Mange amerikanske med en lang utdannelse bak seg sliter med store studielån. Det ser ut som om en god del av dem gjerne vil slippe denne gjelden. En av de kandidatene som går inn for slik gjeldsslette er gammelsosialisten Bernie Sanders: « … Mr. Sanders proposed legislation to eliminate student debt.» I dette får han støtte fra demokratenes nye stjerne, Alexandria Ocasio-Cortez. New York Times skriver: «The issue [elimination of student debt] is a priority for Ms. Ocasio-Cortez, who has openly talked about her struggle to pay off her student loans. She gave him her full support. “What a beautiful day to liberate ourselves from student debt,” Ms. Ocasio-Cortez said at the time. “It was literally easier for me to become the youngest woman in American history elected to Congress than it is to pay off my student loan debt,” she said. “That should tell you everything about the state of this.”». 

Kilde: https://www.nytimes.com/2019/10/17/nyregion/aoc-sanders-endorsement.html

https://www.nytimes.com/2019/10/17/nyregion/aoc-sanders-endorsement.html

https://www.youtube.com/watch?v=F2HXtoa65f8

Vår kommentar: Et lån må alltid betales tilbake på en eller annen måte. Det som er normalt, og rettferdig, er at den som har tatt opp lånet betaler det tilbake. Men det kandidat Sanders vil er at studielån IKKE skal betales tilbake av de som tok dem opp, han vil at de skal betales av folk som ikke har tatt opp disse lånene, dvs. han vil at skattebetalerne skal betale dem tilbake. Han vil altså at folk flest skal tvinges til å betale gjeld som åpenbart er tatt opp av uansvarlige ungdommer. Dette er reellt sett å belønne uansvarlighet (ved at de som har tatt opp lånene slippe å betale dem tilbake), og å straffe ansvarlighet (ved at vanlige folk som ikke har tatt opp slike lån blir tvunget til å nedbetale andres uansvarlige låneopptak). 

Det burde være enkelt å forstå signaleffekten av en slik ordning.     

Kandidater om hverandre  

Kandidat Tulsi Gabbard omtalte tidligere senator og tidligere utenriksminister Hillary Clinton på en noe oppsiktsvekkende måte (gjengitt nedenfor), men dette var dog etter at Clinton hadde angrepet Gabbard ved å si at «Gabbard was being “groomed” by Russia as a potential third-party candidate», og at hun omtalte Gabbard som «the favorite of the Russians». Her er Gabbards noe oppsiktvekkende svar, formidlet via Twitter: 

«You [Hillary Clinton], the queen of warmongers, embodiment of corruption, and personification of the rot that has sickened the Democratic Party for so long, have finally come out from behind the curtain. From the day I announced my candidacy, there has been a  concerted campaign to destroy my reputation. We wondered who was behind it and why. Now we know ― it was always you, through your proxies and powerful allies in the corporate media and war machine, afraid of the threat I pose. It’s now clear that this primary is between you and me. Don’t cowardly hide behind your proxies. Join the race directly.»

Kilde: https://www.breitbart.com/politics/2019/10/18/tulsi-gabbard-rips-hillary-clinton-queen-of-warmongers/

Vår kommentar: Det er tydeligvis ikke bare presidenten som behersker Twitter. 

Flere saker

Vi kunne ha omtalt mange flere saker: demokratenes holdning til kriminalitet (de vil ha en politikk som er svært ettergivende overfor kriminelle), islam (de er ettergivende for alle typer krav som er begrunnet ut i fra islam), de er motstandere av Israel og støtter de barbariske krefter som angriper Israel, de er reellt sett motstandere av ytringsfrihet og vil helst forby alle verbale uttrykk som noen kan oppfatte som krenkende, de vil tvinge alle til å følge deres normer mht. ulike grupper av minoriteter, f.eks. hvis en organisasjon vil ha skille mellom ulike grupper (menn/kvinner, heterofile/homofile) så skal dette ikke være tillatt – men selvsagt: slike forbud skal ikke omfatte muslimske organisasjoner, disse skal kunne diskriminere akkurat slik Koranen krever. De vil også ha en kraftig økning av skatter og avgifter, de vil ha flere reguleringer og flere offentlige tilbud og støtteordninger. De vil også innføre enda flere begrensninger på bruk av de eneste energikilder som gir ren, pålitelig og billig energi (bensin, olje, gass, atomkraft), og de vil satse på dyre og upålitelige energikilder: vindkraft, solkraft, etc., og dette for å løse et fiktivt problem: global oppvarming. 

Vi vil i tiden fremover muligens kommentere noen av disse sakene.    

Oppsummering

Vi må igjen sammenligne disse kandidatene med realityshowdeltagere. Flere undersøkelser, riktignok utført slik at de ikke oppfyller de strengeste videnskapelig krav, viser at realityshowdeltagerne ikke er spesielt gode i allmennkunnskap.

Her er linker til noen videoer som viser utdrag fra undersøkelsene: 

https://www.rb.no/paradise-hotel/reality-tv/realityserier/10-sporsmal-er-du-smartere-enn-en-paradise-hotel-deltaker/v/5-43-1015235

https://www.youtube.com/watch?v=gLU3QwRCFv4

https://www.youtube.com/watch?v=0R1GZMzsYqo

Her fra et nokså lignende intervju med Alexandria Ocasio-Cortez: 

https://www.dailywire.com/news/watch-ocasio-cortez-asked-how-shell-pay-everything-ben-shapiro

Hvis vi nå går tilbake til de demokratiske kandidatene og hva de mener om de saksområdene vi har omtalt over ser man tydelig at disse kandidatenes innsikt i hva som må til for å skape gode, harmoniske, fredelige, velstående og bærekraftige samfunn er langt under null, dvs. den er omtrent på samme nivå mht. allmennkunnskap som disse realityshowdeltagerne utviser. 

Det er altså slik at en av disse kandidatene kan gå seirende ut av den realityshowserien som demokratenes nominasjonskamp egentlig er, og vedkommende kan bli valgt til president i USA i november neste år. En skremmende tanke.   

Men hvem blir det? Hvem blir det som får æren av å utfordre president Trump ved valget om et år? (Kanskje vil den sittende presidenten da være nåværende visepresident Mike Pence; som kjent pågår det nå en riksrettsprosess som kan innebære at Trump blir avsatt. Denne prosessen er satt i gang av folk som ikke vil erkjenne det faktum at demokratene tapte presidentvalget i 2016.) Som vi har sett i enkelte andre realityshow kan vinneren også bli en som kommer inn fra sidelinjen rett før målstreken, og vi har sett spekulasjoner om at det kan bli Hillary Clinton, eller endog Michelle Obama, som kan bli hentet inn i siste liten fordi ingen av de andre kandidatene kan vinne selve valget i november. Også tidligere borgermester Michael Bloomberg har nå så sent som i forrige uke kastet seg inn i manesjen. Slik det ser ut nå vil vi tro at det blir Elizabeth Warren som blir utfordreren. Men det vil antagelig bli spennende helt frem til det demokratiske partiets landsmøte midt i juli neste år. 

Person og politikk: et eksempel fra Arbeiderpartiet 

Det er alltid interessant å lese gode biografier. En god biografi forteller historien om et menneskes liv og plasserer dette livet i en kontekst som gjør at biografien ikke bare gjengir hovedtrekkene i personens livsløp, men også tar med vedkommendes bakgrunn, historie, omgivelser, det som påvirket personen og personens påvirkning på sine omgivelser. (Biografier skrives kun om viktige personer, og de har alltid en betydelig påvirkning på sine omgivelser.)

Biografier handler da om reelle personers verdier, deres valg, deres konflikter, og om deres håndtering av den type utfordringer som dukker opp i alle menneskers liv.   

Man kan si at gode romaner også handler om slike ting, men alt som skjer i en roman er fullstendig oppdiktet av forfatteren. Forfatteren står derfor helt fritt til å ta med det som måtte illustrere det som han vil si med romanen. I en biografi skal ingen ting være oppdiktet, forfatteren skal så godt det er mulig ut i fra tilgjengelig kildemateriale fremstille det essensielle ved personens livsløp på en fair og redelig og objektiv måte. Romaner og biografier er derfor svært forskjellige, men det er også likhetspunkter: i en roman får man fremstilt forfatterens vurderinger og valg i en oppdiktet verden; i en biografi får man fremstilt en reell persons vurderinger og valg i virkelighetens verden. 

Leser man en god roman kan man nyte hvordan en oppdiktet person løser de problemer og håndterer de utfordringer som forfatteren stiller ham ovenfor; leser man en biografi kan man få innsikt i hvordan en reell person løser de problemer og håndterer de utfordringer som andre reelle mennesker stilte ham overfor. Fra begge typer bøker kan man hente mye lærdom.  

Det finnes et enormt antall gode romaner, og det finnes et kolossalt antall gode biografier, både om historiens mest kjente personer, og om mange mindre kjente personer. Vi vil kort anbefale to av de aller beste biografiene som finnes. Robert Caros fem binds biografi om president Lyndon Johnson er av alle regnet som en av de aller beste biografene som er skrevet, og Arild Stubhaugs biografi om matematikeren Niels Henrik Abel er helt glimrende. 

https://www.amazon.co.uk/Path-Power-Years-Lyndon-Johnson/dp/0712698795/ref=sr_1_4?keywords=robert+caro&qid=1572335508&sr=8-4

https://www.bokkilden.no/biografier-generelle/et-foranskutt-lyn-arild-stubhaug/produkt.do?produktId=142670

Begge disse biografiene er velskrevne og grundige; de forteller om sine respektive hovedpersoners liv, og setter personens liv og valg i en sammenheng som gjør at leseren får større innsikt i alt fra psykologi og historie til familieliv og karriereutfordringer – mmm. Biografien om Johnson forteller også om USAs historie fra midten av 1800-tallet, dog med hovedvekt på alt som det som hadde med politikk og det politiske spillet å gjøre, mens biografien om Abel også gir et bilde av Norge på de tiden Abel levde.   

På bakgrunn av det vi har sagt over skal vi kort kommentere et par punkter om Reiulf Steen, slik de fremkommer i Hans Olav Lahlums nyutgitte og glimrende biografi Reiulf Steen: historien, triumfene og tragediene.   

Mange av de yngre som leser dette vet kanskje ikke hvem Steen var, men han var en av de viktigste personene i Arbeiderpartiet i perioden fra noe før 1970 og til godt ut på 90-tallet. 

Dette er altså ikke en anmeldelse av Lahlums biografi, det er som sagt en kommentar til at par av de punktene som fremkommer i biografien. Disse punktene handler som tittelen på denne kommentaren sier om person og politikk, dvs. om et aspekt ved personen Steen og om hvordan hans parti benyttet ham, og om noen hovedtrekk i den politikken han og partiet sto for i perioden Steen var aktiv.  

Reiulf Steen (1933-2014), var formann i AUF i perioden 1961-63, formann i Arbeiderpartiet fra 1975 til 1981, han var samferdselsminister (1971-72) og handelsminister (1979-81), og norsk ambassadør i Chile (1992-96). Han var formann i Likestillingsrådet fra 1973 til 1976, og han var leder i Helsingforskomiteen gjennom hele 80-tallet. Steen var karismatisk, debattglad, belest, bereist, og han var en meget populær foredragsholder. Han var stort sett svært godt likt og respektert av alle han kom i kontakt med, uansett politisk tilhørighet. 

Etter min vurdering er Lahlums biografi svært god. Den er velskrevet, grundig, den er på alle punkter som omhandler Steen fair og rettferdig; og den tar med alt som bør være med i en slik bok.   

La meg skyte inn at jeg ikke har noen «inside information» som gjør at jeg kan vurdere det som denne boken forteller ut i fra et svært godt kjennskap til Steens liv og Aps historie i denne perioden. Jeg har kun vært politisk interessert siden slutten på 60- tallet, og jeg leste aviser og fulgte debatter på TV fra da. Jeg leste mye av og om Steen, og jeg så ham i debatter på TV. Jeg hadde også et kort og noe spesielt møte med ham mens han var handelsminister; vi hadde en liten prat og han var veldig hyggelig. Det bilde jeg har av ham ut i fra dette – avislesing, TV, et kort møte – stemmer helt overens med det bilde Lahlum gir av Steen i denne boken. Men i boken finner man en god del viktige detaljer som ingen utenforstående kjente til.   

Vi skal som sagt ta for oss to punkter. Steen fikk som man ser over en rekke viktige posisjoner.  Hva slags egenskaper må en person ha for å gjøre seg fortjent til slike posisjoner? Vi vil tro at en slik person må være ærlig, pålitelig, redelig, forutsigbar, lojal. Oppfylte Steen disse kravene?  

Steens privatliv 

Steen var glad i damer, og hadde en rekke forhold. Blant toppene i Ap sirkulerte det lister over hans  mange elskerinner, så dette var godt kjent innad i Ap. Nå er det ikke noe galt i å mange slike forhold, men dersom man bedrar en man er gift med, så er dette svært kritikkverdig. Steen hadde en rekke forhold på si´ mens han var gift med sin første kone, og vi vil si at en som gang på gang bedrar sin ektefelle er ikke et godt og anstendig menneske. En som er gift har ved å inngå ekteskap lovet sin ektefelle troskap, og dersom han eller hun bryter dette løftet ved å ha forhold bak ektefellenes rygg, er personen ikke å stole på. (Dersom ektefellen gir tillatelse stiller saken seg helt annerledes.) Steen brøt dette løftet en rekke ganger.    

Steen var som nevnt en karismatisk, trivelig og intelligent kjendis med makt og posisjon, og mange damer synes åpenbart at det er spennende å være sammen med en slik person. Alt tyder på at de aller fleste damene Steen ønsket og fikk et nærmere bekjentskap med, gjorde dette ytterst frivillig. Men i boken fortelles det om noen episoder hvor Steens tilnærmelser var uønskede. Om en ung stortingsrepresentant som senere ble stortingspresident fortelles følgende: Steen «fremsto som ubehagelig og pågående … han hadde lett for å gi omfavnelser og klemmer i møte med venner og kjente. Hun oppfattet det først ikke som problematisk, men merket [etterhvert] at han ved gjentatte anledninger ble mer pågående. Grensen for trakassering ble aldri krysset, men det var en uønsket og gjentakende fysisk tilnærming som gjorde at hun i 1983-85 bokstavelig talt forsøkte å holde ham på armlengdes avstand. Oppførselen var ikke bare upassende for en komiteleder i Stortinget, den sto også fjernt fra den tidligere likestillingsrådsformannens idealer om hvordan man skulle behandle medmennesker av begge kjønn …» (s. 332-333).

Et annet aspekt ved hans personlige liv var hans til tider kolossale alkoholforbruk. Igjen, nå er det ikke nødvendigvis noe galt i dette – og la oss også ha sagt at Steen iblant hadde ryggsmerter, nerveproblemer, og at han hadde en lidelse (unipolar depresjon) som først ble diagnostisert på 90-tallet. Tidlig i livet mistet han også nære slektninger, noe som neppe er bra for den mentale helse. Alkohol kan være et middel for å døyve smerter som har utgangspunkt i slike problemer. 

Steens store alkoholbruk førte til at han ved en rekke anledninger ikke kunne utføre oppdrag han hadde påtatt seg, og at han noen ganger opptrådte beruset ved anledninger hvor han skulle representere. Ved en anledning var han så beruset ved ankomst til en festmiddag holdt for en prominent utenlandsk gjest at vertinnen (statsminister Gro Harlem Brundtland) i sterke ordelag kritiserte vaktene som hadde sluppet ham inn. Boken forteller om et stort antall slike episoder.  

Vi vil understreke at vårt hovedpoeng ikke er å kritisere Steen for disse tingene (selv om det var kritikkverdig av ham å bli så beruset at han ikke kunne utføre vanlige oppdrag i en jobb han hadde påtatt seg), det som er vårt poeng er at det var sterkt kritikkverdig at ledelsen i Arbeiderpartiet, som svært godt kjente til disse tingene ved Steens livsførsel, allikevel plasserte ham i verv og stillinger som var uforenlig med denne type livsførsel. Ja, Steen var for partiet på mange måter en kolossal ressurs, men det burde ha vært lett for de sentrale i partiet å plassere Steen i en posisjon hvor denne type livsførsel ikke i betydelig grad var skadelig for det land og det parti og de ideer han representerte. 

Slik som dette nå er blitt allment kjent fremstår Steen som en hykler, og partiledelsen som plasserte ham i disse viktige posisjonene, fremstår som feige og unnvikende ved at de plasserte ham i posisjoner som var uforenlige med hans livsførsel og verdier. De burde ha gitt ham oppdrag hvor hans livsførsel ikke skapte den type problemer de virkelig skapte. Ja, de lot være å plassere ham i mer utsatte posisjoner som f.eks. utenriksminister og statsminister, allikevel vil vi si at det var uansvarlig å plassere ham i de posisjoner han fikk: alle kjente til at han alt for ofte drakk så mye at han ble fullstendig utilgjengelig selv når han skulle vært på jobb. 

En annen ting ved Steens livsførsel som var sterkt kritikkverdig var at han fullstendig forsømte sine fire barn; han hadde praktisk talt ingen kontakt med dem, bortsett fra når journalister skulle ta bilder som var ment å illustrerte Steens lykkelige familieliv. Lahlum sier at Steens kommunikasjon med sine barn «sto til stryk minus» (s. 276). På side 469 siteres en av Steens nære venner som sa at Steen «var alltid mye flinkere til å hjelpe andre enn til å hjelpe seg selv og sine nærmeste». Mitt syn er at dersom man har barn må man prioritere dem foran alt annet så lenge de er små (dvs. opp til de er kommet i tenårene, og hvis det er behov, lenger). Den oppførselen som Steen utviste her er etter mitt syn den aller dårligste og mest kritikkverdige egenskapen en lovlydig person kan ha. Dessverre var dette en alt for vanlig oppførsel for menn på denne tiden uansett hva slags karriere de hadde. Som så mange andre menn av denne typen hadde Steen en meget selvoppofrende ektefelle som i lang tid var lojal mot ham uansett hans oppførsel overfor henne og barna. Lahlum skriver: «Hun utslettet nærmest seg selv for å legge til rette for ham …» (s. 129). Også hun fikk etterhvert store alkoholproblemer; alle burde innse at selvoppofrelse ikke er veien til et godt liv.   

 

Politikken 

Steen var aktiv i Ap i en lang periode, og boken gjengir da naturlig nok en rekke standpunkter som Ap har inntatt (eller seriøst vurdert) opp igjennom årene. Vi skal gjengi et lite utvalg eksempler på dette. 

Som fersk politiker tok han «gjentatte ganger til orde for å sosialisere hele bank- og kredittsektoren – inkludert forsikringsselskapene» (s. 47). Han ville også «utvide demokratiet … gjennom å sikre de ansatte innflydelse på viktige avgjørelser i bedriftene» (s. 48).  På Aps landsmøte i 1969 gikk han sterkt inn fort et prinsipprogram som inneholdt en formulering om at de ville ha «et samfunn der demokratiet er en realitet i alle livets forhold [uthevet her]» (s. 134). Ap sier her eksplisitt at flertallet skal bestemme over alle borgeres anliggender; men under et slik regime er det intet rom for individuell utfoldelse eller frihet – dersom denne utfoldelsen inneholder elementer som et flertall ikke aksepterer. Dette er intet annet enn et tyranni. Et slikt regime blir ikke mindre tyrannisk ved at det har et flertall i ryggen.  

Steen innser allikevel at «vår evneløshet blir større og større når det gjelder løsningen av presserende fellesoppgaver» (s. 135), Sant nok, men de løsninger som sosialister og sosialdemokrater vil løse i tvungne fellesskap kan ikke løses på slike arenaer, problemene der vil bare bli større og større – noe som bekreftes av den utvikling vi ser omkring oss hver eneste dag. I et slikt system må politikere love mer og mer for å bli valgt, og velgere vil i stor grad stemme i samsvar med stemningsbølger uten å kjenne til eller være villige til å sette seg inn i fakta. Incentivene i dette systemet vil da ikke være slik at de fremmer innovasjon, produksjon og verdiskapning. (Vi har skrevet mye om dette andre steder og sier ikke mer om dette her.)   

Steen og de andre i ledelsen i Ap gikk in for noe de kalte bankdemokratisering (vedtatt i 1977), som innebar at flertallet av bankenes styrer skulle oppnevnes politisk, samtidig som de ansatte skulle ha 20 % av av styreplassene. Lahlum skriver at den ble «et stort slag i luften da den ble avskaffet etter få år» – den førte ikke til noen endringer i bankenes praksis (s. 236).    

Som samferdselsminister «tenkte han høyt om å innføre en høy aldersgrense for sykling og forbud mot rallycrosskonkurranser» (s. 155). Slike forbud ville aldri blitt innført, men at man i det hele tatt tenker slik er uttrykk for en mentalitet som ikke er beundringsverdig. Lahlum forteller at en gutt på ni år skrev til samferdselsminister Steen og var redd han ikke kunne bruke sin sykkel dersom en aldersgrense ble innført. Han fikk et hyggelig og beroligende svar fra statsråden (s. 156). Det var nok mange som ble urolige når de ble kjent med statsrådens uansvarlige høyttenkning. Men en ting de fikk gjenomført var et forbud mot rullebrett: Fra 1978 til 1989 var Norge det eneste land i verden hvor det var forbudt å selge, kjøpe eller stå på rullebrett. 

Tidlig på 80-taller mente Steen at man måtte vurdere å innføre «statlig konsesjonsordninger for ny datateknologi». Kommentarer til dette er overflødig, men Lahlum sier tørt at «forslaget vakte en viss oppsikt» (s. 286).  

Steen var tidlig på 80-tallet for at det skulle opprettes en ny TV-kanal i tillegg til NRK, men den måtte ikke bli reklamefinansiert: den måtte være «reklamefri og lisensfinansiert» (s. 334) – den måtte altså ifølge Steen være finansiert ved tvang og ikke ved frivillighet.     

Interessant er dette poenget: Steen «hadde sett problemet fra starten av sin formannsperiode. Han tok alt i 1974-75 til orde mot unødvendig byråkrati og for skjemasanering. Etter hvert tok han hardere i. «Det må være helt klart at det ikke er snakk om at Staten skal drive noen økt kontroll og detaljregulering av menneskers gjøre og laden. Tvert imot! Det enkelte menneske må i større grad ha frihet til å forme sitt liv i hverdagen og møte på færre byråkratiske stengsler fra det offentlige» uttalte han i et avisintervju våren 1979» (s. 295). 

Selvmotsigelsen er åpenbar: Steen vil på den ene side at Staten ikke skal drive noen økt kontroll og detaljregulering; på den annen siden vil han forby rullebrett, han vi forby at barn sykler, han vil forby at firmaer tar i bruk data uten konsesjon fra staten, han vil forby private å starte TV-kanaler, han vil forby private å drive bankvirksomhet uten statlig kontroll, etc.  

Angående byråkratiet og skjemaveldet så har dette bare  vokst og vokst og vokst siden da. Men dette er en utvikling som må skje i velferdsstaten. En slik utvikling er svært skadelig fordi byråkratiet krever stadig mer både av menneskelige og økonomiske ressurser. Byråkratiet er et apparat som ikke bare er helt unyttig, det reduserer produksjonen og dermed reduserer det velstanden. (Byråkratiet er til for å utføre den koordineringen av produksjon og forbruk som markedsmekanismen utfører gratis i en fri og uregulert økonomi. Også dette har vi skrevet utførlig om andre steder, og vi gjentar ikke begrunnelsen for dette her.)  

Steen «advarte mot følgene av høyredreiningen av Reagan og Thatcher, og avviste den markedsliberale guruen Milton Friedman som en falsk profet…» (s. 341). På sine eldre dager var Steen med i styret for Attac, en sterkt venstreorientert gruppe som arbeidet for å bekjempe globalisering og frihandel. Attacs syn var at frihandel vil føre til mer fattigdom. Steen var spesielt urolig for konsekvensene av høyrebølgen som rullet over store deler av verden fra ca 1980. Han hadde vært opptatt av slike ideer lenge; allerede omkring 1970 gikk han inn for «et sterkere overnasjonalt fellesskap for å ivareta freden og kontrollere markedskreftene» (s. 162). Steen så ikke at slike overnasjonale fellesskap, dvs organisasjoner, blir et stadig voksende apparat av mer eller mindre avdankede politikere som har et stadig voksende byråkrati under seg, og som derved koster stadig mer penger som tas fra de produktive, og som derved reduserer velstanden. Ett eksempel: EU-parlamentet har 751 delegater, og Kommisjonen har om lag 32 000 ansatte – og alt de gjør er ikke bare uproduktivt, det det gjør er å redusere all verdiskapning, og derfor førte det til redusert velstand. Steen & co vil ikke se at markedskreftene er summen av alle individers frivillige valg mht. kjøp, salg, arbeid, produksjon, investering, sparing, etc., og at alternativet til markedskreftene er statlige direktiver og tvang.    

«Den økonomiske nyliberalismen hadde han vært en markant kritiker av da den kom på 1970- og 1980-tallet» (s. 442). Men hva ble resultatet av denne internasjonale høyrebølgen? Den resulterte i en kolossal velstandsøkning og en kraftig reduksjon i fattigdom. Kommentatoren Johan Norberg beskriver dette: 

«Globalization’s greatest triumph: the death of extreme poverty. It is the greatest story of our time, and it’s one few have heard of. Mankind is defeating extreme poverty.The World Bank has just released its latest numbers, and according to them, the proportion of the world population in extreme poverty, i.e. who consume less than $1.90 a day, adjusted for local prices, declined from 36 percent in 1990 to 10 percent in 2015. Even though world population increased by more than two billion people, the number of extremely poor was reduced by almost 1.2 billion. It means that in the now much-despised era of globalization, almost 130,000 people rose out of poverty every day. Every one of those 130,000 represents another individual who get closer to a decent life with basic education, access to health care and opportunities in life. This is the greatest achievement in human history.»

https://thehill.com/opinion/finance/408546-globalizations-greatest-triumph-the-death-of-extreme-poverty

Steen er blitt beskrevet som en virkelighetsfjern drømmer, eller som Kåre Willoch beskrev ham: som en «naiv idealist» (s. 355). Som alle andre venstreorienterte hadde Steen ingen forståelse av hva som skaper gode samfunn; han bedrev ønsketenkning uten forankring i virkeligheten; han ville styre andre mennesker – selvsagt med deres eget beste som påskudd; og: han ville være snill og hjelpsom mot alle, men forsømte sine egne, noe som forteller at han anså makt og kjendisstatus som viktigere enn å gjøre noe som virkelig monnet der det var behov i hans nærhet. Han lærte ingen ting av de problemer som venstreorienterte ideologier alltid forårsaket når de blir satt ut i live, og han lærte aldri at veien til fred og velstand går gjennom økt individualisme og en friere økonomi. 

Beretningen om Reiulf Steens liv illustrerer og bekrefter dette i stort monn.  

 

$$$$$

 

Her er linker til et par anmeldelser av boken.  

https://www.nrk.no/kultur/bok/anmeldelse_-reiulf-steen.-historien_-triumfen-og-tragediene-av-hans-olav-lahlum-1.14755273

https://www.dagbladet.no/kultur/tragediens-annen-del/71736485

Trumps største tabbe 

Ja, listen over Trumps tabber er lang, så det er antagelig ikke opplagt for den som leser dette hva Trumps største tabbe er. Trump er heller ikke en person som sjelden begår tabber, for å si det slik. Trump er ikke bare en anti-intellektuell person, han er, hvis man da i det hele tatt kan sette en merkelapp på ham, en slags nasjonalist-proteksjonist-konservativ som handler på basis av mavefølelsen heller enn å tenke grundig igjennom en problemstilling før han treffer en beslutning. 

Dette innebærer naturlig nok at mye av det han gjør er feil. Det vi skal kommentere i dag er hans største tabbe, dvs. hans hittil største tabbe. Med hans modus operandi er det rimelig opplagt at det lett kan komme flere tabber av mer eller mindre den samme størrelsesorden i tiden fremover, alt tyder på at han vil bli sittende som president i fem år til.  

Han største tabbe til nå er hans klarsignal til Tyrkias sterke mann Recep Erdogan om at Tyrkia kan eskalere sin krig mot kurderne. Kurderne har som kjent i en årrekke være alliert med USA, og har vært til betydelig hjelp for USA i krigen mot visse islamist-grupper.  

Kurderne har ikke noe eget land, men de holder til i  et område som kalles Kurdistan, og som ligger i områder som omfatter arealer i Tyrkia, Syria, Irak og Iran. De vil gjerne opprette et eget land, og bla. av den grunn er forholdet til Tyrkia ikke spesielt harmonisk, for å si det slik.  

USA har altså i en årrekke reellt sett vært alliert med kurderne og har hatt ikke ubetydelige militære styrker i sterkt kurdiske områder. Men USA er også alliert med Tyrkia gjennom NATO! For noen dager siden besluttet Trump å gå videre med sine løfter om å trekke USA ut av krigene i dette området, noe som innebar at de amerikanske styrkene som var stasjonert sammen med kurdere skulle trekkes ut. 

La oss før vi går videre ytterligere poengtere at selv om kurderne har kjempet med USA mot islamistene i IS, så er de ikke mors beste barn, noe som går frem av artikkelen «Don’t Romanticize the Kurds»: 

https://www.frontpagemag.com/fpm/2019/10/dont-romanticize-kurds-andrew-bostom/

Vi vil også nevne at grupper på venstresiden i en årrekke har krevet at USA skulle trekke seg ut av krigene i dette området, men når dette nå virkelig skjedde fikk pipen en annen lyd. Her fra en leder i VG: «Sviket mot kurderne. Kurderne har vært USAs mest pålitelige forbundsfelle i kampen mot den såkalte islamske stat (IS) i Syria. Ingen har gjort mer for å nedkjempe terrorbevegelsen. Ingen har lidd større tap. Og likevel blir de sviktet i et stormaktsspill. Enda en gang.»

https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/nanLon/sviket-mot-kurderne

Også SVer Audun Lysbakken reagerer mot USA: «Lysbakken: Kurderne sviktes av vestlige allierte – Norge må på banen … ». 

https://www.smp.no/ntb/utenriks/2018/03/18/Lysbakken-Kurderne-sviktes-av-vestlige-allierte-–-Norge-må-på-banen-16306512.ece

Her er Lysbakken på Twitter: «En skam at Vesten vender kurderne ryggen. @SVparti krever en kraftig norsk protest mot Nato-landet Tyrkia!» 

https://twitter.com/audunlysbakken/status/975453185774182401

La oss også kort gjengi en oppsummering av de siste års utvikling i Tyrkia under Erdogan: «Tyrkia har gjennom flere tiår drevet en aggressiv assimileringspolitikk mot kurderne i eget land og slår hardt ned mot regimekritikere. Antall fengslede ordførere, opposisjonspolitikere, journalister og akademikere er helt uten sidestykke i NATO … De har gitt spillerom for jihadistiske [dvs. islamistiske] grupper …» (Eirik Eiglad i Aftenposten 18/10-19) 

Men tilbake til hovedsaken: Trumps beslutning, som innebar at 1000 amerikanske styrker/rådgivere i området Rojava (i den delen av Kurdistan som ligger i Syria) ble trukket ut av områder kurderne hadde kontroll over, var som nevnt reellt sett et klarsignal til Tyrkia om at de kunne intensivere sin krig mot kurderne, nå som de ikke lenger var beskyttet av USA. En annen aktør som satte pris på Trumps beslutning var Russland, som i flere år med betydelig suksess har forsøkt å innynde seg hos Tyrkia og som har ønsket å styrke sin stilling i Midt-Østen og i områdene omkring. Når USA trakk seg ut oppsto det et vakuum som Sovjet, unnskyld Russland, kan fylle. 

Her er Trump på Twitter 24/10: «The Oil Fields discussed in my speech on Turkey/Kurds yesterday were held by ISIS until the United States took them over with the help of the Kurds. We will NEVER let a reconstituted ISIS have those fields!» 

https://twitter.com/search?q=Turkey%2FKurds&src=typd

Dette kom altså etter at Trump hadde kunngjort at USA skulle trekke seg ut. Men tidligere har jo Trump hevdet at IS var knust. Nå sier han at de kan oppstå igjen! Da har «knusingen» ikke vært grundig nok.  

Kurderne har holdt 10 000 IS-terrorister som fanger, og Tyrkia er ikke så fiendtlig innstilt til IS som et NATO-land burde være – snarere tvert imot. Erdogan er islamist, så det at han har en viss sympati med IS burde ikke overraske noen. Hvis kurderne får militære problemer, noe de lett kan få når de står uten sin viktigste allierte mot en allianse av Tyrkia og Russland, kan det bli svært vanskelig for kurderne å fortsette å holde disse 10 000 terroristene i fangenskap.    

(Kilde på opplysningen om  de 10 000 fangene: https://edition.cnn.com/2019/10/14/politics/donald-trump-turkey-kurds-isis-prisoners-fact-check/index.html ) 

Først trekker altså Trump ut 1000 amerikanske soldater fra Rojava i syriske Kurdistan, og gir derved Erdogan grønt lys for å invadere kurdiske områder. Men i stedet for å sende troppene hjem, sender Trump dem til Irak/Syria. Så hevder Trump at «våpenhvilen» fungerer når den åpenbart ikke gjør det. Og hva skriver avisene etter dette?   

«The White House is considering options for leaving about 500 U.S. troops in northeast Syria and for sending dozens of battle tanks and other equipment, officials said Thursday, the latest in an array of scenarios following President Trump’s decision this month to remove all troops there.»

https://www.wsj.com/articles/u-s-weighs-leaving-more-troops-sending-battle-tanks-to-syria-11571958019

Det er også en intressant kommentar her: 

https://www.washingtonpost.com/world/national-security/trumps-focus-on-protecting-oil-in-syria-highlights-an-evolving-us-mission/2019/10/24/fbb91f3e-f68d-11e9-829d-87b12c2f85dd_story.html

Antagelig har Trump innsett at det var en feil å signalisere at USA ville trekke støtten til kurderne. Beslutningen om å trekke USAs støtte til kurderne var da en feil som Trump muligens ville ha begått dersom han hadde tenkt seg om før han tvitret. Og soldatene trekkes altså ikke ut allikevel, de sendes til Irak/Syria. Hm.   

Og hvor stiler Tyrkia på andre områder? 

Kanskje  denne veien: «Erdogan says it’s unacceptable that Turkey can’t have nuclear weapons» som sammen med dette er mer enn en smule urovekkende: «Turkey reboots with masterplan for Erdogan one-man rule until 2028»

https://www.reuters.com/article/us-turkey-nuclear-erdogan/erdogan-says-its-unacceptable-that-turkey-cant-have-nuclear-weapons-idUSKCN1VP2QN

https://www.euractiv.com/section/global-europe/news/turkey-reboots-with-masterplan-for-erdogan-one-man-rule-until-2028/

Hva er resultatet av dette? 

Tilliten til USA som alliansepartner er strekt redusert siden USA plutselig trakk støtten til kurderne. 

Det åpner for at islamisten Erdogan kan styrke kampen mot kurderne og hjelpe sine venner i IS.  

Den åpner for at Russland kan styrke sin stilling i området. 

(Mer om dette siet punktet her: 

https://theconversation.com/turkeys-invasion-of-syria-a-stark-warning-of-how-irrelevant-nato-could-become-125451 ) 

Russisk innflydelse vil ikke føre til økt individuell frihet og markedsøkonomi for å si det slik. Tyrkisk innflydelse, under Erdogan, vil ikke føre til økt religionsfrihet og ytringsfrihet, for å si det slik. 

Hva bør man gjøre? Man – Vesten – bør fortsette alliansen med kurderne, nedkjempe IS fullstendig, fjerne Erdogan fra Tyrkia og bygge opp den mer sekulære arven fra Atatürk som Erdogan er kommet langt i å avvikle, evt. å sparke Tyrkia ut fra NATO.  

Og som oppsummering: 

I perioden før annen verdenskrig førte USA en isolasjonistisk politikk, en politikk som var begrunnet ut i fra et håp om at dette ville holde USA utenfor alle kriger. Men da krigen (annen verdenskrig) først kom ble den enormt stor, og rammet USA hardt og direkte i og med angrepet på Pearl Harbor i november 1941. Som en lærdom av dette førte USA etter annen verdenskrig en annen linje, USA fulgte en politikk som innebar engasjement for å stanse kommunismen overalt hvor den bredte seg utover, enten den kom fra Sovjet eller Kina. I tillegg til opprettelsen av NATO var krigene i Korea og Vietnam viktigst, men USA engasjerte seg også i konflikter i land i Afrika og i Sør-Amerika. Denne politikken gikk ut på at USA skulle konfrontere mindre trusler i stor avstand fra eget territorium. På enkelte konkrete områder var politikken ikke vellykket, men hva ble resultatet? Kina fikk etter hvert et betydelig innslag av markedsøkonomi, Sovjet opphørte å eksistere, og hundretalls millioner av mennesker i den såkalte tredje verden ble løftet ut av fattigdom pga. større innslag av økonomisk frihet.

(Det største nederlaget var USAs tap og kommunistens seier i Vietnam midt på 70-tallet, et resultat som innebar at velstandsveksten der kom noen tiår senere enn det ellers ville ha kommet. Velstandsveksten kommer når de kommunistiske idealer om en statsstyrt økonomi blir forlatt, og fra 90-tallet ble kommunismen svekket overalt, unntatt på Cuba og i Nord-Korea, som fortsatt dessverre er svært ufrie og derved også fattige).         

Den nye militære trusselen, etter kommunismens fall, er militant islam, som for alvor begynte sin vekst etter at president Carter på 70-tallet trakk USAs støtte til sjahen av Iran og derved lot landet bli overtatt av krefter som gjorder landet om til en islamistisk republikk. Iran var under sjahen et forferdelig diktatur, og USA burde etter min ringe vurdering gjort langt mer for å gjøre landet sivilisert. Sjahens Iran var ille, men det islamistiske diktaturet som fulgte var og er mye verre, og dette regimet terroriserer ikke bare sin egen befolkning, men hele Vesten den dag i dag gjennom støtte til ulike terroristgrupper. 

Islamistisk terror (som utføres av en rekke grupper, og som støttes på ulike vis av Iran og Saudi-Arabia) er den største fiende i dag, denne fienden bør nedkjempes militært, og Vesten bør være lojal mot sine alliert i denne ekstremt viktige krigen.      

Med denne tabben snudde Trump den politikken som innebar at USA skulle bekjempe fiender og alliere seg med grupper som kjempet mot Vestens fiender. Denne tabben kan ha store negative konsekvenser i lang tid fremover.  

Volden i Oslo

Antall voldsepisoder i Oslo er nå blitt så stort at de er blitt gjenstand for bred omtale i mainstreammedia, som altså ikke lenger kan late som om de ikke forekommer. Her er noen eksempler på omtale av episoder som skjedde sist helg: 

NRK: «Unge grupper angriper fremmede … Etter en helg der gjenger med unge menn har gått til angrep på enkeltpersoner, er byrådslederen i Oslo bekymret …  – Det er ikke uvanlig med en hektisk natt til søndag med bråk og ordensforstyrrelser. Men det vi har lagt merke til er flere personer som går til angrep på en som er alene. Det sier operasjonsleder Tor Grøttum i Oslo politidistrikt søndag morgen. I løpet av natt til søndag rykket politiet ut til flere steder i hovedstaden der grupper med unge menn hadde sparket og slått ned personer som var for seg selv. Ifølge Grøttum er de fleste mistenkte menn i slutten  av  tenårene eller starten av 20-årene … På tre timer natt til lørdag ble politiet tilkalt 15 ganger på grunn av vold, og flere ganger handlet det om større grupper med unge menn som uprovosert gikk til angrep på enkeltpersoner».  

https://www.nrk.no/ostlandssendingen/unge-grupper-angriper-fremmede-1.14749048?fbclid=IwAR2oLuBQyIOr6IxuWJAcZIIulGZ_LBBkQzH89rT_84n8QAigptsg4yQkOsE

Aftenposten: «Eirik Lae Solberg (H) etterlyser grep etter uvanlig mange voldshendelser. Jan Bøhler (Ap) mener blind vold «terroriserer bymiljøet» … Da Oslo-politiet forberedte helgen, var det ingenting som tilsa at den skulle bli utenom det vanlige. Det var ingen store arrangementer det måtte tas hensyn til, og det begynner å bli lenge siden de varme sommerdagene som ifølge politiet øker risikoen for voldshendelser. Men natt til lørdag smalt det. I løpet av natten ble det registrert uvanlig mange tilfeller av uprovosert vold i hovedstaden. Politiet beskrev større grupper av menn som uprovosert gikk til angrep på enkeltpersoner og mindre grupper. Gjerningspersonene skal ha vært menn sent i tenårene med utenlandsk opprinnelse. De fleste hendelsene skjedde i sentrum.».

I Aftenposten leste vi også om et forslag til løsning på problemet, hentet fra Høyres gruppeleder i bystyret, Eirik Lae Solberg, som «varsler at Høyre kommer til å foreslå økt støtte til Natteravnene og til Røde Kors Gatemegling. –Oslo kommune må i større grad støtte opp om den frivillige innsatsen som gjøres. Det handler om å øke tilstedeværelsen av voksne personer i sentrum. Jeg håper det vil bidra positivt. Vi er uansett nødt til å tenke nytt og gjøre nye grep. Det kan gjøre det enklere for politiet å være på riktig sted til riktig tid, mener Solberg.» 

https://www.aftenposten.no/osloby/i/wP52dP/Reagerer-etter-voldshelg–Byradet-har-mistet-kontrollen-over-voldsutviklingen-i-Oslo

VG: «Helgen har vært preget av flere, tilsynelatende uprovoserte, voldshendelser i hovedstaden. En av de fornærmede var onkelen til justisminister Jøran Kallmyr (Frp).» 

Og hva foreslår Kallmyr som tiltak mot dette? VG forteller: «Justisministeren mener man har vært for milde mot ungdommer mellom 16 og 18 år. Nå vil han ha en egen enhet for unge kriminelle. Han viser til at dagens ungdomsenhet er for de med de lengste dommene, har et tungt oppfølgingsløp, og koster fire millioner kroner per plass. – Vi trenger ungdomsplasser med fokus på skolegang, jobbtrening og disiplin, men at vi tar de bort fra sitt miljø, sier Kallmyr. Vi har også 182 gjengangere her i Oslo alene, og da holder det ikke med bare åtte spesialtilpassede plasser for ungdom mellom 16 og 18 år. Derfor vil vi se om vi skal ha en annen type ungdomsfengselstilbud, fordi vi kan ikke la disse ungdommene gjentatte ganger begå vold mot andre. Tallene justisministeren viser til kommer fra den årlige Salto-rapporten som viser utviklingen i barne- og ungdomskriminaliteten i Oslo. I rapporten kommer det frem at de 182 ungdommene som er definert som gjengangere sto bak halvparten av kriminaliteten blant unge under 18 år i Oslo i fjor.»

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/g7KlgL/justisministerens-onkel-overfalt-i-oslo-blir-forbannet-og-redd

Man har altså 182 gjengangere, man har åtte plasser til denne type forbrytere, og de koster fire millioner per plass – antagelig er dette kostnaden per år.  

Et forslag som stadig kommer opp når denne type hendelser skjer er følgende: «Vil ta barnetrygden fra foreldre med barn som begår kriminalitet».

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/qLy0ww/vil-ta-barnetrygden-fra-foreldre-med-barn-som-begaar-kriminalitet

I alle disse sakene sier politiet at «det viktig for oss er å komme raskt til stedet, få raskt kontroll på og pågrepet personer som utøver den type vold. Da får vi tatt dem bort fra gata» – men det som er det viktige spørsmålet er hva som skjer med forbryterne etter dette. 

La oss også før vi kommer inn på dette nevne at en annen type kriminalitet, bilbranner, som i Oslo-området er blitt et betydelig problem. NRK skriver: «Over 100 bilbranner kan være påsatt i Oslo siden 2017. Rundt en tredel av alle bilbrannene i Oslo politidistrikt siden 2017 kan være påsatt. De fleste sakene henlegges ….  I 2017 ble det registrert 153 bilbranner, hvorav 62 kan være påsatt. I 2018 er det registrert 186 bilbranner, av disse kan 53 være påsatt …». 

https://www.nrk.no/ostlandssendingen/over-100-bilbranner-kan-vaere-pasatt-i-oslo-siden-2017-1.14691099

Antallet av disse sannsynlig påsatte bilbrannene som er oppklart av politet er null. 

Forslagene som skal løse disse problemene er altså å gi mer penger til Natteravnene, å ta barnetrygden fra foreldrene, og å etablere flere spesialtilpassede plasser av en type som koster fire  millioner per stk. 

Et mer originalt forslag fremmes i Dagbladet av leder av Oslo politiforening, Kristin Aga: «Det er helt åpenbart at mer tilstedeværende og synlig politi vil kunne bidra til å forebygge uønskede hendelser. Dersom man kjører ungdom som ikke oppfører seg bra hjem eller til barnevernet tidligere på kvelden, så vil man kunne forebygge at de utfører mer alvorlig kriminalitet seinere på kvelden.»  

https://www.dagbladet.no/nyheter/refser-politiet-etter-voldshelg/71729141

Som man kan forvente bekrefter store nyhetsformidlere som NRK og TV2 enda en gang sin useriøsitet og upålitelighet ved å utelate viktig informasjon om disse hendelsene: «De siste dagene har en rekke tilfeldige ofre blitt mishandlet i Oslo. Ifølge politiet har de unge gjerningsmennene innvandrerbakgrunn, noe som holdes «hemmelig» av NRK og TV2.»

https://www.document.no/2019/10/21/nrk-og-tv2-rapporter-om-ungdomsvold-i-oslo-ikke-ett-ord-om-hvem-som-star-bak/

Så, forslagene som er kommet for å få slutt på denne uprovoserte volden, som sist helg rammet innpå 20 tilfeldige personer i Oslo, er: å gi mer penger til Natteravnene, å ta barnetrygden fra foreldrene til voldsmenn som er yngre enn 18 år, eller å la politiet fungere som en slags gratis drosjetjeneste som kjører visse typer ungdommer hjem sent på kvelden.

Vi ser på disse tre forslagene etter tur:

1) Natteravnene. De gjør en god jobb, men er selvsagt ikke egnet til å ta kriminelle eller til å forhindre grov kriminalitet. Vi siterer fra et oppslag på document.no fra april 2018: «To rapporter fra natteravnenes vandringer fra sist fredag og lørdag taler sitt tydelige språk. Innvandrergutten ropte til natteravnene at «dette er vårt område, og dere er Natteravnene og skal tas». Da natteravnene ikke viste tegn til å etterkomme kravet, så fulgte de opp med «vi steiner dem» før steinene haglet mot natteravnene som måtte løpe og gjemme seg.» 

https://www.document.no/2018/04/24/vi-steiner-dem/

2) Å ta barnetrygden fra foreldrene. Vi vil tro at dette i praksis er umulig. En juridisk prosess som har dette som mål vil antagelig ta svært lang tid. Under en slik prosess vil det være så mange muligheter for forsinkelser, anker, etc. at når prosessen er ferdig vil voldsmennene allikevel være over 18 år, og da faller retten til barnetrygd allikevel bort.    

3) Å la politet supplere drosjenæringen: en slik ordning kan føre til at ungdommer sent på natten bestiller gratis transport hjem ved å tilkalle politiet og si «kjør meg hjem ellers så slår jeg ned en tilfeldig person!».

Vi skal kort skissere det som er løsningen på dette meget alvorlige problemet, men før vi kommer dit vil vi kort kommentere noe som Dagbladet fortalte forleden: «Fra 2014 fikk Norge to nye straffereaksjoner mot barn mellom 15 og 18 år – ungdomsstraffen og ungdomsoppfølging. Dette ble innført fordi kravene i barnekonvensjonen er at fengsel mot de under 18 bare skal benyttes når alle andre alternativer er prøvd. Ungdomsstraffen og ungdomsoppfølging er bygget på noen av de samme prinsippene som gjorde salto-samarbeidet mellom kommune og politi i Oslo vellykket: Samarbeid på tvers av etater, hvor NAV, kriminalomsorgen og spesialisthelsetjenesten har blitt trukket inn ved behov. Ungdomsstraffen kan blant annet inneholde krav om skolegang, arbeid, arbeidssøking, behandling hos psykolog, oppfølging fra barnevern eller helsetjenesten og avhold fra rusmidler. Et team skal sørge for at det følges opp i hvert enkelt tilfelle.

https://www.dagbladet.no/kultur/moralsk-panikk-hjelper-ikke/71732226

Det finnes altså en vedtatt ordning som innebærer «krav om skolegang, arbeid, arbeidssøking, behandling hos psykolog, oppfølging fra barnevern eller helsetjenesten og avhold fra rusmidler. Et team skal sørge for at det følges opp i hvert enkelt tilfelle» – men denne ordningen benyttes altså ikke. 

Hvorfor benyttes den ikke? Kanskje fordi den koster alt for mye, både av tid, penger og menneskelige ressurser. Enhver burde forstå at en slik ordning er umulig å gjennomføre i praksis. Denne ordningen er altså vedtatt, men som alle burde vite: politikere er som mange andre i dag mer opptatt av «virtue-signaling» – dvs. å vedta ordninger som viser at de har hjertet på riktig sted heller enn å vedta realistiske ordninger som virker i praksis.   

Det er dog et problem at denne ordningen finnes, og det som er riktig holdning nå er å oppheve den med en eneste gang. 

Før vi fortsetter: hva er årsaken til at slik kriminalitet – vold utført at unge muslimske gutter/menn rettet mot tilfeldige ikke-muslimer? (Gjerningsmennene er i hovedsak barn av muslimske innvandrere: deres foreldre kom hit for 20-30-40 år side, og de er norske statsborgere.) 

Et element her er en mangel på integrasjon. Disse kriminelle har i liten grad ønsket å integrere seg i det norske samfunnet (årsaken til dette kommer vi til nedenfor), og de har søkt seg til kriminelle gjengmiljøer. Selvsagt gjelder dette kun en meget liten andel av muslimske ungdommer; de fleste av dem er lovlydige mennesker som skaffer seg en utdannelse og jobber produktivt.   

Det å være med i disse gjengmiljøene gir penger og prestisje i visse miljøer, og det er meget risikofritt (pga. lave straffer). Men det er også en ideologisk komponent her: Islam hellige bok Koranen inneholder som kjent pålegg til muslimer som innebærer slike ting som «drep de vantro hvor dere enn måtte finne dem» og «skaff dere ikke venner blant de vantro», som hevder at kvinner i mange tilfeller har en mindreverdig posisjon, og som har dødsstraff for homofili, blasfemi, og for frafall fra islam. De som er tilhengere av en slik ideologi har liten respekt for annerledes tenkende, og vil ikke respektere en kultur som har religionsfrihet, ytringsfrihet og full likestilling mellom kvinner og menn og for homofile. At de ikke vil la seg integrere i en slik kultur burde ikke overraske noen. At i tillegg Vestens frie kultur er vellykket og at kultur hvor islam står sterkt er preget av fattigdom, vold og uro er ikke noe som gjør at de blir positivt innstilt til Vestlige verdier – og det som er det fremste symbol på Vestens suksess og velstand er privatbilen.  

Kort oppsummering av dette punktet: den type kriminalitet som vi nå opplever i voksende omfang er i betydelig grad ideologisk begrunnet. 

Så, hva kan man gjøre for å løse dette problemet? Løsningen innebærer at forbrytere må straffes, også unge forbrytere må straffes, og de må idømmes lange fengselsstraffer. 

Hva da med forbrytere i alderen 16 – 18 år? Vårt syn: den kriminelle lavalder bør settes ned til 14 år (slik den var i Norge frem til 1987).        

Personer som begår reell kriminalitet (innbrudd, ran, overfall, svindel, voldtekt, hærverk, drap, etc.) bør idømmes lange fengselsstraffer, og de må sone under kummerlige forhold. Dersom de begår ny kriminalitet når de kommer ut etter soning må de idømmes enda lengre straffer. 

Dersom man gjør dette vil kriminaliteten falle til nesten null i løpet av meget kort tid. Som kjent begås svært mye av kriminaliteten av en liten gruppe gjengangere, men grunnen til at de får mulighet til å begå så mye kriminalitet er at de ikke sitter i fengsel. Er de i fengsel så får de ikke gjort noe galt mot tilfeldige, fredelige mennesker. Slike straffer vil også virke avskrekkende; alle vil da vite at dersom de slår inn på kriminalitet som en karrierevei vil de sitte i fengsel i mange år. 

Documents redaktør Hans Rustad skisserer enkelte konkrete tiltak som kan settes i verk mer eller mindre umiddelbart: «Våre politikere kan når som helst vedta lover som avtvinger respekt: De kan  senke den kriminelle lavalder, bygge ungdomsfengsler, etablere hurtigdomstoler og lover som gir mulighet til hurtigutvisning og fratagelse av statsborgerskap. Det finnes en rekke sanksjoner myndighetene kan sette inn som innvandrere frykter. Men myndighetene har selv fraskrevet seg muligheten. Så lenge de gjør det, vil dette fortsette.»  [Det er litt merkelig at Rustad nevner innvandrere; disse kriminelle er ikke innvandrere selv om deres foreldre var det.]

https://www.document.no/2019/10/20/myndighetenes-valg-la-lovlosheten-bre-seg-eller-gjore-noe/

Hvorfor blir ikke dette gjort? Det blir ikke gjort fordi alle styres av den moralske grunnoppfatning de har, og den mest innflydelsesrike figur i Vesten i dag mht. moral er Jesus. Han oppsummert sm etikk slik: «Sett dere ikke imot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til. Vil noen saksøke deg og ta skjorten din, la ham få kappen også. Tvinger noen deg til å følge med en mil, så gå to med ham.» Videre sier Jesus at tilgivelse er viktigere enn rettferdighet.  

Det Jesus sier er et så utbredt ideal at det preger praktisk talt alles grunnleggende moralske holdninger; også de fleste ateister bygger på dette. Men en slik ideologi er bokstavelig talt ødeleggende for de som praktiserer den – en av de tingene denne moralen innebærer et at kriminelle skal behandles mildt, at de skal tilgis, og at de i stor grad skal få gå løse. 

(Her er forøvrig en fersk artikkel av en som merker denne etikken i praksis, og som er i ferd med å bli fortvilet over det den fører til: https://resett.no/2019/10/23/mitt-menneskesyn-vakler/ )

Denne etikken heter altruisme, og er altså nærmest enerådende som etisk ideal. Sosialisme, sosialdemokrati og velferdsstat er politiske implikasjoner av denne etikken. 

En ting til slutt. Dagbladet henviste til krav i Barnekonvensjonen, som bla, innebærer at etater skal samarbeide på tvers for å hjelpe kriminelle ungdommer, og som inneholder krav om skolegang, arbeid, arbeidssøking, behandling hos psykolog, oppfølging fra barnevern eller helsetjenesten og avhold fra rusmidler. Dette er en slags forbyggende arbeid, og det vil kreve enorme ressurser. De som er for slik ordninger mener åpenbart at staten skal ta penger fra folk, og bruke disse pengene på tiltak som skal lære kriminelle å ikke ta penger (og andre verdier) fra folk ….  

Vår syn: forebyggende arbeid er svært viktig. Men det kan kun skje i familien. Svikter familien her slik at barna blir kriminelle, må disse nå kriminelle behandles som voksne (dersom de er over lavalderen på 14 år) og straffes strengt, dog slik at alle straffer er proporsjonale.   

Hva vil skje fremover? De tiltak vi skisserer vil ikke bli gjennomført, og det er fordi de bygger på en helt annen etikk enn den som dominerer i dag. Dagens dominerende etikk er altruisme, men det som må til er at den dominerende etikken er rasjonell egoisme, en etikk som innebærer at man har all rett til å behandle kriminell på en slik måte at den kriminalitet de utfører bringes til opphør. Å fa aksept for denne etikken ligger nok dessverre langt frem i tid. De tiltak som vil blir gjennomført i tiden fremover vil bygge på altruismen, og de vil derfor ikke ha noen merkbar effekt over tid, og den utvikling vi har sett i det siste (med stadig flere overfall, mer hærverk, flere bilbranner, etc.) vil bare fortsette og fortsette i stadig større omfang.. …. 

 

Lovbrudd i det offentlige 

I pressen har vi i det siste sett en rekke oppslag om lovbrudd i det offentlige. Under overskriften «Over 5000 lovbrudd i Oslo kommune» forteller Nettavisen følgende: «Arbeidsmiljøloven er brutt i alle etatene til byråd Lan Marie Berg (MDG). Det skal være snakk om flere tusen brudd. … Bare i Vann- og avløpsetaten dreier det seg om 5.616 lovbrudd.» 

https://www.nettavisen.no/økonomi/nrkover-5000-lovbrudd-i-oslo-kommune/3423860333.html

ABC-nyheter forteller dette: «Etter avsløringen av 15.000 brudd på arbeidsmiljøloven, må både opposisjon og posisjon vurdere om man har tillit til Oslo-byråd Lan Marie Berg, mener Høyre.» 

https://www.abcnyheter.no/nyheter/politikk/2019/10/11/195617952/opposisjonen-kvesser-knivene-varsellampe-blinker-for-berg

Aftenposten: «Energigjenvinningstaten i Oslo brøt arbeidstidsbestemmelsene 37 ganger i august, ifølge miljøbyråd Lan Marie Berg (MDG)». 

https://www.aftenposten.no/osloby/i/xPy3yl/enda-flere-lovbrudd-i-energigjenvinningsetaten-i-oslo-kommune

Enda et eksempel, nå fra Vestlandet: «- «Saksgang full av lovbrudd. Støtende innholdstomt og i strid med loven». Slik beskriver jussprofessor Jan Fridtjof Bernt Bergen kommunes vedtak i avlastningssaker. Bergen kommune og Fylkesmannen i Hordaland får begge stryk for saksbehandlingen de yter til familier som trenger avlastning. BT har tidligere skrevet om flere familier med utviklingshemmede barn, som får for lite hjelp og sliter med kampen mot kommunen i tillegg.»

https://www.bt.no/nyheter/lokalt/i/O6On1/saksgang-full-av-lovbrudd

Og enda et eksempel: «Ett av tre fosterhjemsbarn fikk ikke lovpålagt oppfølging. Flere bydeler får refs fra fylkesmannen, grunnet manglende oppfølging av barn i fosterhjem. Samtidig avdekker en tilsynsrapport fra Fylkesmannen i Oslo og Akershus flere grove avvik hos barneverntjenesten. Tilsyn gjort i tidsrommet 27. november 2013–26. mai 2014, slår fast at bydelen ikke klarer å sikre at alle lovpålagte oppfølgingsbesøk gjennomføres. 30 prosent av fosterhjemsbarna i bydelen fikk ikke den oppfølgingen de har krav på: «Bydel Frogner har ikke tilstrekkelig systemer som sikrer at oppfølging og kontroll av barnets situasjon i fosterhjem utføres i tråd med lovens krav», konkluderes det.» 

https://www.aftenposten.no/osloby/i/zLwKv/ett-av-tre-fosterhjemsbarn-fikk-ikke-lovpaalagt-oppfoelging

Følgende eksempel er dog ikke et lovbrudd, men er i strid med et sterkt ønske fra f.eks. fagforeningene om reduksjon i antall midlertidige ansatte: «Offentlig sektor har dobbelt så mange midlertidige ansatte som det private». Og det foreslås en løsning: «Nå skal en ny lov gjøre det vanskeligere for staten å ha ansatte gående i midlertidige stillinger i årevis.» 

https://www.dagbladet.no/nyheter/ny-lov-skal-gi-offentlig-ansatte-jobb-innen-tre-ar-henrik-46-har-jobbet-i-15-ar-som-midlertidig-ansatt/67434824

De største tallet finner vi hos Aftenposten: «65.000 registrerte brudd på arbeidsmiljøloven i sykehjemsetaten i Oslo siden 2013». 

https://www.aftenposten.no/osloby/i/P9ww96/65000-registrerte-brudd-pa-arbeidsmiljoloven-i-sykehjemsetaten-i-Oslo-siden-2013

En sak fra NTB/Resett: «6.000 brudd på arbeidsmiljøloven i velferdsetaten i Oslo kommune. Velferdsetaten i Oslo kommune har totalt over 6.000 brudd på arbeidsmiljøloven fra 2016 til september i år, ifølge tall NRK har fått innsyn i. Bruddene kommer på toppen av tidligere omtalte brudd på arbeidsmiljøloven i andre etater i Oslo. Arbeidstilsynet åpnet i høst tilsyn som følge av avsløringene om bruddene. Nå er det dokumentert nesten 100.000 brudd på arbeidsmiljøloven i Oslo kommune de siste årene.»

https://resett.no/2019/10/21/6-000-brudd-pa-arbeidsmiljoloven-i-velferdsetaten-i-oslo-kommune/

Så, stat og kommune (inkludert sykehus etc.) følger altså ikke lover, lover som Stortinget har vedtatt og som alle er forpliktet til å følge. Det virker til og med som om de ansvarlige ikke bryr seg om disse lovene i det hele tatt. Hvorfor? Er det fordi de ansvarlige, de som altså bestemmer å gjennomføre ordninger i strid med gjeldende lover, er kriminelle, er det fordi de gir blaffen, eller er det en annen grunn? 

Men la oss si før vi går videre at alle disse bestemmelse som brytes har ett formål: å gi den ansatte bedre forhold på jobben, evt. å gi brukerne av offentlige tjenester et bedre tilbud. Dette gjelder, som man kan se av eksemplene over, slike ting som arbeidstid for de ansatte, rask saksbehandling og et godt tilbud for brukerne. 

Med andre ord; intensjonen bak de bestemmelsene som brytes, er god. Disse bestemmelsene er vedtatt – endog i lovs form – for å gi de ansatte bedre arbeidsforhold, og for å gi brukerne et bedre tilbud. Men som man kan se; de har ofte ikke dette resultatet. Det som skjer er altså at disse bestemmelsene ikke følges. (Nå sier vi ikke at slike bestemmelser aldri følges, vi sier bare at det ser ut som om de i betydelig grad ikke følges – Aftenposten forteller om hele 65 000 lovbrudd i én enkelt etat på seks år – og dette er noe vi altså kan lese ut av de avisartiklene vi henviste til over.) 

Alle vil at ansatte skal ha gode arbeidsforhold, og at kunder/brukere skal få gode tilbud. Men hvordan oppnår man dette? Det er dette som er det viktige spørsmålet. Det ser ut til at mange mener at man kan få til dette ved at staten vedtar lover som sier at det skal være slik. Men som vi ser av eksemplene over, slike lover blir i betydelig grad ikke fulgt. 

Det burde da ikke være så vanskelig å forstå at dette ikke er veien å gå for å sikre det som er formålet med disse lovene. 

Vi skal kommentere et aspekt ved dette nedenfor, men før vi kommer dit vil vi kort si hva som må til for at intensjonen bak slike lover skal oppfylles, dvs. sikre at ansatte skal få gode arbeidsforhold og at kunder/brukere får gode tilbud. 

Dette kan kun komme i stand som et resultat av økende velstand. Dette – at ansatte har gode arbeidsforhold og at kunder/brukere får gode tilbud – er et aspekt av økende velstand. Og hvordan får man økende velstand? Økende velstand kommer som resultat av akkumulering av kapital, dette fordi jo mer kapital som er akkumulert i et samfunn, jo mer produktive er borgene i dette samfunnet. Denne økede produktiviteten gir da utslag på en rekke områder, bla.i bedre lønninger, i bedre arbeidsforhold og i bedre tilbud/bedre produkter. 

Dette er den eneste vei å gå for å få til at ansatte skal få bedre arbeidsforhold og at kunder/brukere skal få bedre tilbud. 

Å tro at man kan få til dette – at ansatte skal ha gode arbeidsforhold og at kunder/brukere skal få gode tilbud – bare ved å vedta det i en lov, sier at man overhode ikke forstår hva som skaper velstand. 

Grunnen til at slike lover brytes er at man ennå ikke har oppnådd den velstand som kan sørge for at disse lovene kan bli fulgt. (Og grunnen til at slike lover blir fulgt er altså at man har den velstand som kan sikre at lovens pålegg blir fulgt. Et historisk eksempel: i fattigere tider var det nødvendig at barn jobbet. Etter hvert som velstanden steg og de voksne ble mer produktive, klarte de voksne å tjene såpass mye at behovet for at barna skulle jobbe, forsvant. Det var dette som førte til at barnearbeidet ble borte. Lover som forbød barnearbeid hadde ingen ting å si. Dersom lovene som forbød barnearbeid hadde kommet før velstanden ble så høy at familiene kunne unnvære barnas arbeid, ville barnearbeidet ha fortsatt selv om det var i strid med loven.)        

De som er for at det skal finnes slike lover, og som tror at slike lover kan sørge for at ansatte får gode arbeidsforhold og at kunder/brukere får gode tilbud, har ingen forståelse for og innsikt i hva som virkelig sikrer slike ting. Slike lover er utarbeidet av langtidsutdannede jurister og byråkrater, de er vedtatt av politikere, og de er støttet av pressen og akademia, og det er altså da ingen i disse miljøene som virkelig forstår hva som må til for at de skal kunne følges, dvs. hva som må til for å oppnå voksende velstand. 

Det er også skadelig at slike lover finnes, og det er flere grunner til dette. Dels er det skadelig ved at slike lover får folk til å to at man kan oppnå denne type resultater bare ved å vedta en lov som sier at det skal bli slik, noe man altså ikke kan. Det er også skadelig fordi det at det finnes lover som ikke følges, reduserer respekten for lov og rett. Som det heter i Frostatingsloven: «Med lov skal landet bygges, ikke med ulov ødes». Med «lover» her menes lover som beskytter den enkeltes liv, frihet og eiendom, og med «ulover» menes lover som krenker den enkeltes frihet og eiendom. Den type lover det er snakk om her, hvor arbeidsgivere blir pålagt å følge bestemmelser de ikke kan følge, er da ulover. 

Frihet innebærer retten til å skape, produsere og kjøpe/selge, og til å investere uten statlige hindringer og pålegg, og investeringer er resultat av akkumulering av kapital. Akkumulering av kapital kontinuerlig over tid er kun mulig i en fri økonomi, og derfor er det kun i en fri økonomi at det er mulig å ha jevnt stigende velstand. Statlige inngrep, statlige innskrenkninger på individuell frihet, vil redusere kapitalakkumuleringen, og vil derfor bremse velstandsutviklingen. Statlige inngrep er også slik at de skaper skjevheter, og siden mentaliteten i et samfunn som har reguleringer er en overbevisning om at reguleringer må til for å løse problemer, så vil de problemer reguleringer fører til føre til at det innføres enda flere reguleringer. Disse nye reguleringene vil igjen skape enda større problemer …. I en regulert økonomi vil derfor først veksten bli mindre, så vil den stanse opp, og så vil den bli negativ. Dette er en utvikling man har sett fullført i alle sosialistiske land, og man ser de innledende faser av denne utviklingen i dagens velferdsstater.         

Kort oppsummert: et godt samfunn kan ikke vedtas, det må skapes, og det skapes gjennom   produktivt arbeid. Skal produktivt arbeid skje (i stort omfang) i et samfunn må den enkelte ha frihet til å skape, produsere og kjøpe og selge uten hindringer fra hverken kriminelle eller fra staten.  Alle ulover er med på å redusere innsatsviljen og motivasjonen fra de produktive, og det er de produktive som skaper gode samfunn – og i gode samfunn vil lønningene bli høyere,  arbeidsbetingelsene vil bi bedre, og produkter og tilbud vil bli av bedre kvalitet.    

Er folket en fare for demokratiet? 

Ja, det er enkelte som påstår at folket er en fare for demokratiet. En av de siste som har hevdet dette er den svenske politikeren Hanna Wagenius, som er utdannet jurist og som har vært leder for det svenske Senterpartiets ungdomsforbund. I en kronikk som har fått den talende overskriften «Skippa folkomröstningar för demokratins skull», skriver hun: «Folkomröstningar är inte alltid bra för demokratin. När de används i komplexa frågor, eller frågor där alla alternativ inte ens existerar ännu, kan de tvärtom skada förtroendet för folkstyret. Låt oss slippa dem framöver.»

Videre fra kronikken: «Det här med folkomröstningar har legat tämligen högt upp i det allmänna medvetandet sedan Storbritannien röstade för att lämna EU i en sådan i slutet av juni 2016 – eftersom utträdet ännu inte är färdigt, så här drygt tre år senare. Brexitomröstningen är ett typexempel på hur en felanvänd folkomröstning kan förstöra – inte bara för ett land eller en union, utan framför allt för demokratin.» 

Men hun er ingen enslig svale: opp igjennom årene er det kommet en rekke innvendinger mot demokratiet, og det vanligste argumentet kan oppsummeres slik: «folk vil ha flere tilbud fra det offentlige, og de vil ha lavere skatter – og dette går ikke».   

Nylig kom en norsk kommentator med en ny vri på argumentet mot folks innflydelse på politikken. Her fra en artikkel som kommenterer utspillet : «… journalist og kommentator Hilde Øvrebekk tar til orde for nye regler for å hindre nyetableringer av typen Folkeaksjonen Nei til mer Bompenger (FNB) og det nye Industripartiet. «Det er ikke nok å ha bare én sak som trumfer alle andre i partiprogrammet. Verden er ikke så enkel at den handler bare om bompenger, oljeindustri eller vindmøller. Partier må være i stand til å se helheten, og å ha en plan for den økonomiske politikken som sørger for at vi klarer oss også i framtiden», skriver hun …. «Det er selvsagt et demokratisk problem hvis vi fratar nordmenn retten til å stifte et nytt parti. Flere partier skaper mangfold. Men vi bør kunne diskutere om det bør stilles strengere krav til partiene som stiller til valg»» (sitert fra en artikkel på Resett). 

Så, noen vil begrense den innflydelse folket har på politikken gjennom folkeavstemninger, og noen vil hindre etablering av nye partier dersom de ikke har et program som er godkjent av, vel, staten – som styres av de etablerte partiene … Det er verd å merke seg at alle slike forslag kommer i demokratiets navn og gir seg ut for å styrke demokratiet. Er ikke dette litt merkelig? Demokrati innebærer jo nettopp at folket skal styre. 

SNL definerer demokrati slik: «Demokrati, også kalt folkestyre, er en styreform der folket, forstått som landets voksne innbyggere, velger representanter som utformer lovene og tar viktige politiske beslutninger. I et demokrati kan innbyggerne også selv delta i utformingen av de politiske vedtakene.» 

Så, i et demokrati er det slik at folket bestemmer, enten indirekte ved at det velger representanter til en nasjonalforsamling som så bestemmer, eller direkte ved at folket bestemmer i en folkeavstemning. (Et problem her er at i dagens demokratier er folkeavstemninger som regel ment kun å være rådgivende og altså ikke bindende, men vi lar dette problemet ligge.) Det er også et viktig element at alle borgere skal kunne kan delta i den politiske prosess ved å stille til valg, f.eks. via et parti.   

Men som de sitatene vi gjenga mer enn antyder: når folkeavstemninger anvendes i komplekse spørsmål som folk flest ikke er i stand til å forstå eller har tid til å sette seg inn i, eller når det dannes partier som er mest opptatt av én sak uten å være i stand til å se helheten og som ikke har en plan for den økonomiske politikken som skal sørge for at vi klarer oss også i framtiden, så er dette visstnok ifølge enkelte skadelig for demokratiet. 

Disse kommentatorene, og mange med dem, har altså reellt sett det syn at folkets innflydelse er en fare for demokratiet. Det de egentlig ønsker er at folkets innflydelse må reduseres – og dette må til for å redde demokratiet. Her er det opplagt noe som skurrer. 

Det er mye man kan si til dette. Disse kommentarene mener åpenbart at partiene – de etablerte partiene – i motsetning til folk flest har innsikt i komplekse spørsmål og er opptatt av helhetsløsninger som, som det heter, skal sørge for at vi skal klare oss godt i fremtiden.

Men de store problemene som finnes i alle vestlige land – en enorm statsgjeld, og store problemer innen områder som helsevesen, eldreomsorg, skole, trygdevesen, arbeidsløshet, kriminalitet, etc. – tyder ikke på at de etablerte partienes har et velbegrunnet helhetssyn; hadde de hatt et velbegrunnet helhetssyn ville disse landene ikke hatt disse problemene. (Ikke alle vestlige land har problemer på de samme områdene, men alle har store problemer på flere av disse områdene). 

Det burde være opplagt at partiene, som har styrt i alle vestlige i mer enn 70 år, ikke har ført en politikk som har sørget for at vi vil klare oss godt. Mitt syn er at det ikke er noen ting som tyder på at partiene, dvs. de etablerte partiene, har gjort en god jobb på disse viktige områdene. 

Så hva er da det egentlige problemet?  

Demokrati – representativt demokrati – innebærer at folket velger de som skal styre. Kandidatene må, for å bli valgt, love mer og mer: «Stem på oss så skal vi gi dere bedre skole/bedre samferdsel/bedre helsevesen/bedre veier/bedre eldreomsorg/mer kultur/billigere kaffe/bedre vær, mmm». Dette er den type valgflesk vi blir tilbudt i hver eneste valgkamp. 

Alt det politikerne og partiene lover koster penger, og staten tar inn penger via skatter og avgifter. Skattene og avgiftene vil derfor måtte øke. Men det som tas inn på denne måten er ikke nok, og det tas derfor opp lån, noe både staten og kommunene gjør. Her er to eksempler fra Norge:

Først om statens gjeld fra Nettavisen ifbm. fremleggelsen av det siste statsbudsjettet: «Nederst i en tabell på side 50 i Nasjonalbudsjettet, slapp regjeringen mandag en liten bombe: I løpet av ett år har Folketrygden økt sine forpliktelser til alderspensjon med 366 milliarder kroner. Det betyr at staten hver eneste dag får økt sine pensjonsforpliktelser med over én milliard kroner. Dette kommer i tillegg til den kraftige økningen i uføretrygd. Folketrygdens totale forpliktelser til alderspensjon vil ved nyttår være 9088 milliarder kroner.» (Nettavisen, 8/10-19.) Til sammenligning: statsbudsjettet for 2020 har utgifter på ca 1415 mrd kr. 

(Disse opplysningene er altså en «bombe» for Nettavisens redaksjon. Dette sier en god del om hvor velorienterte vanlige journalister er.)  

Om Oslo kommunes gjeld, også fra Nettavisen: «Oslos gjeld eksploderer: Dette kan bli farlig. Oslo-byrådet får fortsette i fire nye år og starter nå sin andre periode med å legge frem et ambisiøst budsjett. De neste årene skal det investeres mye både i samferdsel og bygg. Det skal investeres i skoler, sykehjem og kjøp av kommunale boliger for titalls milliarder kroner de neste fire årene. På samferdselsiden starter de store investeringene i Fornebubanen, et prosjekt der kostnadsanslaget er nesten firedoblet siden 2013. Oslo kommunes økonomiplan gir framskrivninger for de fire neste årene, det vil si frem til 2023. I denne perioden vil gjelden øke kraftig. De neste fire årene vil Oslo-gjelden øke med hele 28,5 milliarder kroner, fra litt under 34,4 milliarder ved utgangen av 2019 til godt over 63,8 milliarder ved utgangen av 2023.» (Nettavisen, 26/9-19.)  Til sammenligning: Oslo kommunes budsjett for 2020 har utgifter på 77 mrd kr. 

Denne gjelden vil komme som økede skatter og avgifter i fremtiden, samtidig som at offentlige tilbud vil bli kraftig redusert både i omfang og kvalitet – slik sparing må til for å kunne betjene gjelden. Men folk flest stemmer altså for en slik politikk, og såkalt ansvarlige partier utøver den. 

Men de kommentatorene vi siterte mener at det er et stort problem at folket har for stor innflydelse, og at makten må samles hos etablerte partier som visstnok er i stand til å se helheten. Men de problemene vi nevnte tyder ikke på et de etablerte partiene og deres politikere, dvs. personer som fra tidlig i livet har valgt å bruke sitt yrkesliv på å bli valgt og på å styre oss, er i stand til å gjøre dette på en god måte.    

Så hvis vi oppsummerer: noen vil redusere folkets innflydelse på politikken og øke etablerte partiers makt fordi kun etablerte partier har mulighet til å drive en politikk basert på helhetstenkning og langsiktighet. Men vi har gitt eksempler på at etablerte partier i alle vestlige land IKKE har basert sin politikk på helhetstenkning og langsiktighet, de har basert sin politikk i stor grad på stemmefiske: «vi sier det vi må vi si for å bli valgt, og vi bryr oss ikke om om det vi gjør er ødeleggende på lang sikt» – hvis disse politikerne da i det hele tatt forstår hva de langsiktige konsekvensene av deres politikk er.

Hva er da egentlig problemet? Og hva er løsningen? 

Problemet er at de aller fleste tror at dersom de betaler litt i skatter og avgifter til det offentlige så vil de til gjengjeld få gratis (eller nesten gratis/sterkt subsidiert) fra det offentlige alt de trenger av tilbud innen skole, helse, pensjoner, kultur, infrastruktur, trygder, eldreomsorg, forskning, mmm. Men et slikt system kan ikke fungere i det lange løp. Et slikt system vil nødvendigvis føre til de problemer som alle land i Vesten nå har og som i årene fremover vil bli større, og som vi kort nevnte over: det er problemer innen helsevesen, eldreomsorg, skole, trygdevesen, arbeidsløshet, kriminalitet, mm. (Et system hvor det offentlige tar seg av en rekke oppgaver finansiert ved skatter, avgifter og låneopptak kalles «velferdsstat»). 

Poenget er ikke at folket har for stor innflydelse på politikken, poenget er at en den organiseringen som alle vestlige land har, og som praktisk talt alle er tilhengere, ikke er et bærekraftig system. Problemet er ikke demokratiet, problemet er velferdsstaten. Ja, disse henger sammen, men demokrati er en styringsmetode, mens velferdsstaten er en organisering som er et utslag av fundamentale verdier som dominerer i befolkningen  

Grunnen til at en velferdsstat ikke er bærekraftig er, kort oppsummert, at i den brytes den essensielle koblingen mellom produksjon og forbruk. Denne koblingen brytes ved at staten har ordninger som overfører verdier fra de produktive til de mindre produktive. Dette innebærer at incentivene i velferdsstaten er slik at de straffer gode egenskaper og belønner dårlige egenskaper. Sagt på en annen måte og med en litt annen vektlegging: alle samfunnssystemer belønner visse egenskaper, og i en velferdsstat belønnes de som kan sno seg i den stadige voksende jungelen av reguleringer og støtteordninger. Og la oss presisere en ting til: i en velferdsstat opplæres alle til å tro at de kan skyve en betydelig del av sine kostnader ved å leve over på andre (i og med at staten dekker store deler av kostnadene ved utdannelse, helseforsikring, pensjonsforsikring, kultur, bruk av infrastruktur, eldreomsorg, mmm.) Med andre ord: velferdsstaten belønner de mindre produktive, straffer de produktive, og dyrker frem en generell ansvarsløshet. 

Alternativet til dette systemet (velferdsstaten) er et system hvor hver enkelt tar seg av seg og sine ved å dekke sine egne utgifter med egen inntekt, og hvor staten kun tar seg av sine legitime oppgaver. Statens  legitime oppgave er å beskytte borgernes frihet, og dette gjør den ved å kun drive politi, rettsapparat og det militære. I et slikt system er det ingen tvungen skatt, ingen tvungne avgifter, ingen reguleringer, ingen overføringer, og ingen gratis-tilbud fra det offentlige, og det er heller ingen reguleringer av handel, hverken nasjonalt eller internasjonalt. I et slikt system er det da ingen jungel av statlige støtteordninger man kan sno seg i. Incentivene i dette systemet er at de som belønnes er de som produserer noe som andre er villige til å kjøpe. Dette systemet, et helt fritt og uregulert system hvor eiendomsretten gjelder fullt ut ut, kalles kapitalisme, eller laissez-faire-kapitalisme. I kapitalismen er det da ikke slik at staten deler ut goder til befolkningen, og det er da ingen politikere som må ta opp gjeld på statens vegne for å finansiere sine valgløfter.          

I dette systemet har man full individuell frihet, ethvert individ har rett til å handle akkurat slik det ønsker så lenge det ikke initierer tvang mot andre. Heller ikke staten har rett til å initiere tvang mot den enkelte borger. Dette systemet er da ikke et demokrati siden demokrati innebærer at flertallet kan bestemme alt mulig – og det er dette som er den opprinnelige betydningen av ordet «demokrati»: ubegrenset flertallsstyre. Dette systemet er en konstitusjonell republikk, og en slik har i sin grunnlov sterke begrensninger på hva statens oppgaver skal være. 

De amerikanske grunnlovsfedrene var sterkt kritiske til demokrati, og de etablerte USA som en konstitusjonell republikk, hvor statens makt var sterkt begrenset. (I demokratier ledes staten av en regjering som altså regjerer/styrer, mens i USA ledes statsapparatet av en administrasjon: USA har ikke regjeringer). Ønsket fra grunnlovsfedrene var at USA skulle være og skulle forbli fritt. Men det som bestemmer utviklingen, uansett formaliteter og hva lovens bokstav måtte si, er grunnleggende holdninger blant folk flest. En av grunnlovsfedrene, Benjamin Franklin, advarte mot utviklingen bort fra frihet og over til demokrati ved å si noe sånt som «Vi har nå et fritt samfunn, en republikk, og vi får håpe at vi klarer å beholde det slik». (En historiker oppsummerte dette slik: «…upon exiting the Constitutional Convention Benjamin Franklin was approached by a group of citizens asking what sort of government the delegates had created. His answer was: «A republic, if you can keep it». The brevity of that response should not cause us to under-value its essential meaning: …  republics are not merely founded upon the consent of the people, they are also absolutely dependent upon the active and informed involvement of the people for their continued good health [i.e. continued freedom]…». USA har etter dette beveget seg lang bort fra sine opprinnelige frihetsidealer, og har siden tidlig i det tyvende århundre vært en velferdsstat. Og ja, USAs statsgjeld er i denne perioden blitt enorm.  

Tilbake til hovedsaken: det er store problemer i alle demokratier, og sitatene vi gjenga innledningsvis bekrefter dette. Men de vi siterte  mener at løsningen ligger i å redusere folkets innflydelse på politikken, og de vil gjøre dette for å redde demokratiet. For det første er dette selvmotsigende. I et demokrati har folket innflydelse – å redusere eller innskrenke folkets innflydelse er da anti-demokratisk. Når noen skriver at de vil redusere folkets innflydelse i demokratiets navn vet de enten ikke hva demokrati innebærer, eller de forsøker å lure sine lesere. 

For det annet: Ja, det er kolossale problemer i alle velferdsstater, men disse kommer av at staten har tatt på seg oppgaver som ligger utenfor dens legitime oppgaver, og som fører til at 1) politikere må love mer og mer for å bli valgt, og 2) innbyggerne tror at de bare kan bruke med og mer av offentlige tilbud fordi disse tilbudene er jo (mer eller mindre) gratis – i en velferdsstat er den essensielle koblingen mellom produksjon og forbruk da brutt, og dette er på sikt ødeleggende fordi produksjonen da ikke vil holde tritt med forbruket. (Ja, Says lov, den viktigste lov innen sosialøkonomien, innebærer da at for andre er det motsatt, noen må da ha større produksjon enn forbruk. De som har større produksjon enn forbruk er de som har gitt lån; men en eller annen gang vil de ha tilbake det de har lånt bort ….).

Ja, problemene er der, men de kommer ikke av at folket har for mye å si, de kommer av at man har en samfunnsmodell som innebærer at staten har tatt på seg alle mulige oppgaver, og at alle borgere har rett til å motta en rekke goder fra staten. Modellen heter velferdsstat, og den styres av folket gjennom demokratiske valg.   

Men så lenge folk flest tror at dette er et godt system vil vi ha denne modellen – selv om den ikke er bærekraftig. Dvs. vi vil ha den inntil den bryter sammen, med store negative konsekvenser for alle.

De som kritiserer demokratiet har visse poenger, men problemet er et de aldri nevner: problemene skyldes velferdsstaten.    

Det bærekraftige alternativet til velferdstaten er full individuell frihet, dvs. laissez-faire-kapitalisme, et system hvor eiendomsretten gjelder fullt ut og hvor det ikke er noen reguleringer eller overføringer eller tilbud fra staten (bortsett fra at den beskytter borgernes frihet). Et slikt system er ikke et demokrati, det er en republikk. 

Vi avslutter med følgende: det er ikke slik at folket er en fare for demokratiet. Sannheten er at demokratiet, et system hvor et flertall skal kunne bestemme absolutt alt, er en fare for folket.  

 

 

 

 

 

 

https://resett.no/2019/10/10/svensk-politiker-mener-folkeavstemninger-er-en-trussel-for-demokratiet/

https://resett.no/2019/10/10/avis-kommentator-vil-ha-regler-for-a-hindre-ensakspartier-a-stille-til-valg/

https://www.nettavisen.no/okonomi/slar-alarm-om-oljefondet-oljeinntektene-vil-ikke-vaere-store-nok/3423857943.html

https://www.nettavisen.no/okonomi/oslos-gjeld-eksploderer-dette-kan-bli-farlig/3423851811.html

https://constitutioncenter.org/learn/educational-resources/historical-documents/perspectives-on-the-constitution-a-republic-if-you-can-keep-it

Så, hvem er egentlig denne John Galt? 

Ayn Rands Atlas Shrugged kom ut i 1957 og har vært en bestselger siden da. Hvert år har den solgt innpå 200 000 eksemplarer, hovedsakelig i USA, men den selger også stort i mange andre vestlige land. Det tok noen år før den romanen Rand skrev før Atlas, The Fountainhead (1943), ble en bestselger; den var jo skrevet av en inntil da ukjent forfatter og fikk ingen markedsføring, men ble etter hvert kjent gjennom jungeltelegrafen, og den selger fortsatt om lag en kvart million eksemplarer hvert år. Grunnen til at Atlas ble en salgssuksess fra dag én var at leserne kjente forfatteren fra hennes forrige roman, og visste sånn omtrent hva de ville finne i den nye romanen. Ja, det er likheter mellom disse to romanene, men det er også vesentlige forskjeller mellom dem. 

The Fountainhead foregår i et USA som i store trekk ligner på USA på tredve-tallet. men forholdene i landet på denne tiden berøres i liten grad; dette er fordi romanen er individ-orientert  og ikke samfunns-orientert. Bokens hovedperson er arkitekten Howard Roark, som vil følge sin kunstneriske visjon uansett hva lærere, kritikere, kollegaer, professorer, intellektuelle og mulige kunder foretrekker; Roark vil bygge sin type bygninger, og hvis han ikke får bygge sin type bygninger lar  han heller være å bygge. Som han sier: «I don´t build in order to have clients, I have clients in order to build». 

Denne romanen er som man kan forvente populær blant kunstnere; de har ofte sans for en roman hvor hovedpersonen er en kunstner som står på sitt, som følger sin visjon, og som til slutt får gjennomslag uten å kompromisse så mye som en eneste millimeter. Også kunstnere som ikke har sans for den individualisme, rasjonalitet og egoisme som Roark er en representant for, liker boken. The Fountainhead ender med at Roark får gjennomslag, hans motstandere står så svakt i kulturen at de ikke klarer å bringe ham til taushet.

Men hva vil skje med folk av Roarks type dersom hans motstandere har vunnet og overtatt kulturen, hva vil skje dersom Roarks individualistiske visjon er blitt så upopulær i den kulturelle eliten at det ikke på noe område vil være rom for at personer som Roark kan utfolde seg? Det er dette som er tilstanden i det samfunnet leseren møter i Atlas Shrugged.

Den ytre handling i Atlas Shrugged beskriver da et samfunn som gradvis forfaller; av skatter og avgifter og statlige reguleringer og byråkrati blir de produktive tynget ned – den ytre handlingen beskriver altså den siste fase  i en velferdsstats utvikling. 

Når reguleringesskruen ble ytterligere strammet til under president Obama fra 2009, var det mange som kjente igjen det som var beskrevet i Atlas Shrugged, og salgstallene ble enda større. Her er en kommentar som ble publisert i juni 2010: «… the Obama presidency has been a boon to Rand’s publishers … sales of Atlas Shrugged have tripled since Obama took office. From 2000 through 2008, the 50-year-old 1,088-page tome sold about 166,000 copies a year. Since Obama was sworn in, more than 600,000 copies have been sold. That’s 530,000 more than it sold in its first year of publication, when it was reviewed by more than 100 literary outlets.» 

https://www.outsidethebeltway.com/obama_administration_leads_to_record_sales_of_atlas_shrugged/

Atlas Shrugged taler til mange, det er opplagt at mange har utbytte av den. Men dette er en roman som er så rik og mangfoldig og dyp at man trygt kan si til enhver som har lest den at «Ja, du har fått mye ut av den, men det er langt mer å hente!».

Det er ikke uvanlig at store litterære verker – og forfattere – er gjenstand for en omfattende kommentarlitteratur; mengden bøker og artikler som kommenterer Shakespeare er så kolossal at den fyller store biblioteker. Kommentarlitteraturen om Rand og hennes romaner er ennå ikke så stor, men det er i de siste årene kommet enkelte bøker som på en seriøs og grundig måte kommenterer og forklarer ting som gjør at leseren vil få enda større utbytte av og respekt både for henne og for bøkene hennes.

Blant de viktigste av disse titlene er Robert Mayhews essaysamling Essays on «Atlas Shrugged», og Andrew Bernsteins bøker om hennes romaner utgitt i serien Cliffnotes.   

https://www.amazon.co.uk/Rands-Atlas-Shrugged-Cliffs-Notes/dp/0764585568/ref=sr_1_1?keywords=andrew+bernstein+atlas+shrugged&qid=1570084630&s=gateway&sr=8-1

https://www.amazon.co.uk/Essays-Ayn-Rands-Atlas-Shrugged/dp/0739127802/ref=sr_1_1?keywords=robert+mayhew+atlas+shrugged&qid=1570084737&s=gateway&sr=8-1

Disse to bøkene er glimrende, men Bernsteins bok er primært rettet mot de som har Atlas som pensum i et studium, mens Mayhews bok er rettet mot de som vil ha en grundig og dyp filosofisk, litterær og historisk analyse av romanens innhold og bakgrunn. 

Nå er det kommet en ny kommentarbok, og den er helt annerledes enn disse to. Den er skrevet av Robert Tracinski, og har tittelen So Who Is John Galt, Anyway?: A Reader’s Guide to Ayn Rand’s «Atlas Shrugged».   

https://www.amazon.co.uk/So-Who-John-Galt-Anyway-ebook/dp/B07YCY22W8/ref=sr_1_1?keywords=robert+tracinski&qid=1570084989&s=gateway&sr=8-1

Denne boken har et annet hovedfokus enn de to nevnte bøkene, den er i større grad rettet mot en leser som er opptatt av dagens politikk og samfunnsliv. Og bare for å ha nevnt det, John Galt er altså hovedpersonen i Atlas, og han er Rands talerør.   

De fleste av kapitlene i Tracinski bok ble først publisert som en serie i hans politisk/kulturelle newsletter The Intellectual Activist, men noen av kapitlene er nye og er publisert i denne boken for første gang.     

De første kapitlene – «Capitalism’s Epic,» «To Make Money–Eventually,» and «Did Dominique Francon Win?» – gir en bred oversikt over boken, og imøtegår noen misforståelser og gjendriver noen feiloppfatninger av Atlas.   

Det neste kapitlet har tittelen «Where Is John Galt?»  – og dette er et viktig spørsmål siden han som bokens hovedperson først ser ut til å dukke opp i bokens siste tredjedel. Men med et smart litterært grep – eller egentlig to grep! – sørger Rand for at han er tilstede på nesten hver eneste side også i bokens første to tredjedeler.     

I kapitlene «So Who Is This John Galt Fellow, Anyway?,» «The Atlas Shrugged Movie That’s Been Playing for 60 Years,» and «Who Is James Taggart?» finner man en slags litterær analyse som fokuserer på Rands stil, beskrivelsen av personene i boken, og hvordan intrigen er konstruert.  

«Atlas Is Still Shrugging,» «The Novel That Prevented Itself from Becoming Prophetic,» «An Objectivist LARP,» og «Shrug Trek,» plasserer boken i sin historiske kontekst og viser hvordan hendelser i dagens samfunn kunne vært hentet rett ut fra det Rand beskriver i boken. 

I kapitlet «The Management Secrets of Atlas Shrugged» summerer Tracinski noen av de prinsipper som bedriftslederne/kapitalistene i boken følger, og som alle andre i samme situasjon bør følge. Tracinski diskuterer disse i en viss detalj, men vi bare gjengir disse prinsippene her: 1) Han bør kjenne sin virksomhet/sitt firma fra bunnen av, 2) Han må sørge for at alle han har med å gjøre respekterer ham, 3) Han må alltid ta ansvar, 4) Han må sørge for at de som blir ansatt i firmaet er de beste som er å få, 5) Han må skape en innovativ visjon, 6) Han må sørge for at alle avtaler med leverandører, kunder og ansatte er vinn/vinn, og 7) Undugelige folk må bort fra firmaet. Som sagt, både Rand og Tracinski diskuterer disse prinsippene i detalj.        

Disse kapitlene følges av noen kapitler som inneholder en filosofisk analyse av de ideene som presenteres i boken: filosofi generelt, etikkens grunnlag, kritikken av altruismen, følelsens rolle, forholdet mellom Rands filosofiske ideer og de ideene som var den reelle kjernen i opplysningstiden.     

Man kan si at den viktigste filosofiske ideen som Rand via sitt talerør John Galt forfekter er rasjonalitet. Rasjonalitet innebærer at all ens kunnskap og verdier og vurderinger må være solid forankret i virkeligheten og i samsvar med logikkens lover. Dette innebærer at følelser, intuisjon, tro, etc., ikke er veier til kunnskap. Rasjonalitet innebærer at man i sine vurderinger tar hensyn til alle fakta, dvs. at man ikke ignorerer relevante fakta og ikke later som om fantasi og oppspinn er fakta (slik de religiøse gjør). Galt er altså talsmann for en fullstendig rasjonalitet, men han er ikke den første beundringsverdige litterære person som er slik. Kanskje den mest kjente av eksplisitt rasjonelle personer før Galt er Sherlock Holmes. Tracinski har noen interessante betraktninger om hvorfor Holmes, som ble skapt for ca 150 år siden, er svært populær i dag – noe man kan se ut i fra en rekke forskjellige filmer og TV-serier, og til og med i avleggere som serien om Dr. House. Både Holmes, og nesten alle andre krim-helter, har enkelte eksentriske sider, og Tracinski kommer inn på hvorfor forfatterne har valgt å gjøre det slik. Men vi må også si at Conan Doyle, forfatteren som laget Sherlock Holmes, ikke har den dype innsikt i hva rasjonalitet er, som Rand har.         

Mot slutten av boken kommer de viktige kapitlene «The Power of the Powerless» og «The Special Sense of Existence». I «The Power of the Powerless» beskriver Tracinski Galts tale som en opprørers manifest, og trekker noen overraskende paralleller mellom talen og et virkelig manifest som var sterkt medvirkende til å rive ned den kommunistiske Østblokken. Og i «The Special Sense of Existence» beskrives Rands spesielle «sense-of-life» og hvorfor denne spesielt appellerer til unge mennesker, og hvorfor dette er en god ting både ved ungdom og ved boken. Tracinski trekker her inn viktige nye innsikter innen psykologi.      

Atlas Shrugged er en roman som omfatter nesten alt: den er en spennende action-roman som appellerer til alle lesere, og den fremstiller et nytt filosofisk system som dels bygger på i hovedsak Aristoteles (og i visse elementer på John Locke og Adam Smith), men som også bringer nye svar på viktige klassiske spørsmål. Mange vet at boken inneholder enkelte lange taler hvor bokens hovedpersoner diskuterer klassiske problemstillinger som alle er relevante for ting som skjer i boken, og det er velkjent at enkelte lesere hopper over noen av disse ved første gjennomlesning – og dette er helt OK. Tracinski sier at noen av talene er for lange og at noe av materialet i dem, selv om det er korrekt og viktig, burde ha blitt plassert i en annen sammenheng, f.eks. i en bok som inneholdt utvidede utgaver av talene. (Talene er som kjent samlet i boken For the New Intellectual, som kom i 1961, fire år etter Atlas Shrugged.) Mitt syn er nok at det var best å ha dette materialet i Atlas Shrugged, da nådde det flere – og som nevnt, de som synes de er for tunge kan bare hoppe over dem ved første gangs gjennomlesning.           

En av fordelene ved å lese Tracinski (ikke bare denne boken, men også hans newsletter) er at han er fullstendig oppdatert mht. alt som skjer i kulturen og i politikken. Han er derfor i stand til å trekke paralleller mellom det som Rand beskriver i Atlas Shrugged og det som skjer i USA. 

La meg gi noen eksempler: 

Romanen er skrevet på 50-tallet, og bærer på enkelte måter preg av det – på samme måte som alle andre litterære verker er preget av den tid de ble skrevet i. Tracinski trekker frem enkelte formuleringer som antagelig ville ha blitt skrevet annerledes dersom de hadde blitt til i dag. Ett eksempel: et sted sier Galt «Brother, you asked for it». I dag har «brother» andre konnotasjoner enn dette ordet hadde på 50-tallet, da betydde det noe sånt som «buddy» eller «pal», men i dag er konnotasjonene noe annerledes. Kanskje Rand, dersom hun hadde skrevet i dag, hadde formulert seg slik: «Dude, you, like, totally asked for it». Eller kanskje ikke.      

Tracinski never det poeng at enkelte kritiserer romanen for Rands bruk av enkelte spesielle navn: Dr. Blodgett, Orren Boyle, Cuffy Meigs, Claude Slagenhop – mens de samme kritikere ikke har noen innvendinger mot Milo Minderbinder (fra Catch 22), Humbert Humbert (fra Lolita), Holly Golightly (fra Breakfast at Tiffany´s) eller Buzfuz, Pecksniff, Tappertit, Uriah Heep, M´Choakumchild, Pumblechoock, eller Grewgious (som alle er personer fra Charles Dickens´ univers).  

Noen har kritisert Rand fordi hun et sted introduserer karakterer som kun har en oppgave: å omkomme i en ulykke. Men denne ulykken er fundamentalt sett forårsaket av de etiske og politiske standpunktene som disse personene har. Men kritikerne protesterer ikke når det i favoritter som Game of Thrones eller i Shakespeares verker introduseres karakterer som bare er der for å omkomme etter hovedpersonenes forgodtbefinnende – eller maktbegjær. Men ulykken har en viktig funksjon i romanen: den er der også fordi kun en svært viktig hendelse kan få Dagny til å vende tilbake …

Tracinski skiver følgnede om John Galt, romanens hovedperson:  

«It is this preternatural skill at accepting the facts no matter what that makes his character so outside of the normal and makes him hard for readers to relate to or understand. His serene acceptance of all facts removes a lot of the commonplace motivations or emotional reactions that the reader would expect from an ordinary person. Galt is not prone to anger, jealousy, or even annoyance. That he doesn’t react like an ordinary person is what makes his character interesting. But for readers who are expecting those ordinary, surface-level emotions and motivations, Galt will seem to have abnormal reactions to the events around him or to have no reaction at all. This is why some readers conclude that the character of Galt is empty and unrealistic. But Ayn Rand is asking us to rise to Galt’s level, to see the world from his perspective, and to emulate his virtue of accepting every fact as it comes―which is extraordinarily difficult to do. Note one other distinctive characteristic of Galt. His usual reaction to big events is serenity combined with amusement. Again, this is because he sees so much and sees how events fit together― «his eyes were grasping this moment, then sweeping over its past and its future, [and] a lightning process of calculation was bringing it into his conscious control»―so by the time he reacts, he sees that an event which might seem like an unpleasant surprise was inevitable all along …».    

Og hva hvis Donald Trump hadde vært en karakter i boken? Tracinski siterer en bloggpost med dette uautoriserte tillegget til Atlas Shrugged, hvor Trump deler en scene med Hank Rearden: 

«Trump slouched against the buffet table as Rearden held forth on the merits of his newly invented wonder alloy, Rearden Metal, which was said to combine the tensile strength of a spider’s web with the durability and load-bearing capacity of the purest titanium. Rearden was saying that his metal, with its unheard-of resistance to heat, could revolutionize the smelting of vital industrial ores in foundries of such might as to approach the heart of the sun, when Trump interrupted the conversation. “Rearden Metal? Let me tell you something about metals. Now I happen to be quite an expert in metals, and alloys, and it’s very well known that my opinion counts for a lot in these things. Reporters, cable TV guys, metallurgists, all the polls, they say Trump’s the go-to guy when you want the latest on metals. Trump knows metals, they all tell me. It’s a fact. I’ve been making deals in the metal markets for a long time. And not your average everyday metals, no tin pots at a Trump hotel. I’m talking about high grade metals, the very best of metals, you understand. Gold, platinum, all of your classier metals, that’s what you’ll find at my resorts and casinos. All of the guests at my Trump Atlantis resort, they come up to me after dining on USDA prime angus steaks, those mouth-watering steaks you can only find at world-class restaurants and exclusively through The Sharper Image with my Trump Steaks brand, the very best steaks you can buy, with my beautiful silverware, and they say, ‘Donald, I have never seen such rare and expensive metals as are on display at your five star resorts and casinos. Where do you find such metals?’ And I tell them I know all there is to know about metal. You could say, and people have said it, very influential people say it, they say it all the time: that Donald Trump is America’s foremost expert on metals.” As Rearden cleared his throat to reply, Trump went on. “And it’s because I know people. I make deals. I negotiate the lowest and best prices for the finest quality metals. I do it all the time. Not like Rearden here, who to put it frankly, doesn’t know metals the way I do. Now Hank’s a good friend, Hank and I go back in the metals markets, so I hate to say it, but Hank doesn’t know his metals, doesn’t know his alloys, doesn’t know his chromium from a hole in the ground. Totally ignorant about metals. A very low energy guy, this Hank Rearden.

Came up in life the hard way, dug his way out of an iron mine. And it shows. Hank Rearden would never be admitted to one of my top-rated golf courses, the groundskeeper would take one look at Hank and he’d say, ‘This guy looks like a bum. Probably dug his way out of an iron mine, or a coal smelter, or something.’ And who can blame him? Everybody come round and look at this guy Hank: He’s wearing Rearden Metal cufflinks. Jesus Christ, is that what you wear to a business gathering, among all these titans of industry? No class. And no Rearden Metal, not at any of my hotels and resorts, which are consistently rated five stars, the best in the world. I wouldn’t use a Rearden Metal club at the training hole at a Putt-Putt Goofy Golf in Fargo North Dakota, and I sure as hell wouldn’t allow one at the Trump golf course and country club at Mar-A-Lago, the finest in south Florida, where the waiting list for a guest reservation is six months, the most exclusive golf resort in the United States of America.»

 Tracinskis bok er stappfull av interresante poenger og betraktninger om boken, og dens relevans for dagens kultureelle og politiske situasjon – og jo mer man vet om disse temaene, jo mer får man ut av både Atlas Shrugged og Tracinskis bok. Tracinski kommer også inn på kritikk som er kommet mot Rand fra bestselgende skribenter som Sam Harris og Steven Pinker.     

I en bokens forord har Tracinski skrevet følgende: «Atlas Shrugged is a novel that deserves to be the frequent subject of serious analysis, with writers eager to share new insights about its plot structure, philosophical themes, and literary technique. Since mainstream writers aren’t doing this, and since I have some interesting new observations to offer, I decided to do my part to help give Atlas Shrugged the thoughtful appreciation it deserves». Jeg kan bare slutte med til dette, og anbefaler boken. 

 

Fenomenet Greta Thunberg 

En bekjent har fortalt meg følgende historie (som det er all grunn til å tro er sann): En gang da han  var åtte år gammel leste han i avisen at verden ville gå under annen juledag. Dette ble hevdet av en sekt i Nevada, USA, og sektens medlemmer hadde solgt alt de eide og samlet seg et sted i ørkenen for å unngå å bli rammet av det som ville skje av jordskjelv og flom og opptøyer og vold, og for å være forberedt på Guds gjenkomst. Åtteåringen leste dette noen dager før jul, og hans forventning til julaften fikk et kraftig skudd for baugen. Hans foreldre sa at dette var noe ordentlig tull og ikke var til å stole på. Gutten tenkte at han hadde jo lest dette i avisen, og da måtte det jo være sant.

Julaften kom og første juledag kom – og gutten gruet seg til annendag. Annendag kom og gikk, men verden gikk ikke under. Han lærte leksen: ikke alt som står i avisen er sant, og (han fant etter hvert ut at) det er mange som spår og har spådd dommedag eller verdens undergang uten at det noen gang har inntruffet slik spådommene sa.

Men hvordan kunne/ville denne gutten ha utviklet seg dersom hans foreldre hadde sagt at «Ja, dommedag kommer, og når den ikke inntraff annen juledag så vil den komme litt senere». Muligens ville gutten da leve i en tilstand av konstant frykt for fremtiden, og han ville muligens ikke ha fått en god og lykkelig barndom. Kanskje han ville han ha opplevd at hans barndom ble stjålet?  

Den svenske klimaaktivisten Greta Thunberg sa nylig i en tale i FN at «– Hvordan våger dere? … Jeg skulle ikke vært her, jeg skulle vært på skolen på den andre siden av havet. Men dere kommer til oss unge for håp. Hvordan våger dere? Dere har stjålet min barndom med tomme ord og tatt fra meg mine drømmer».

https://www.msn.com/nb-no/video/underholdning/greta-thunberg-til-verdenslederne-dere-stjal-barndommen-min/vi-AAHJacB

Det hun mener er at verden er i ferd med å bli ødelagt, og at hun derfor lever i konstant frykt for de forferdelig ting som vil skje i nær fremtid. Og årsaken til at det skjer? Verden blir ødelagt pga. en global oppvarming som skyldes at folk bruker fossilt brensel, og grunnen til at de bruker fossilt brensel er et ønske om å tjene penger.     

Thunberg har rett i at noen har stjålet barndommen hennes, men de som stjal den er ikke de som bruker fossilt brensel, for dette skaper ikke noen klimaproblemer, slik hun er blitt fortalt, de som stjal barndommen hennes er de som løy til henne og sa at «dommedag kommer snart og årsaken er at vi bruker bensin og olje og kull. Det må bli en slutt på dette, ellers går verden under!»

Men sannheten er at vi bruker bensin og olje og kull for å drive våre biler og våre båter og våre fly  og våre fabrikker, og derved skaper vi den velstand som vi alle nyter godt av. Uten bruk av fossilt brensel ville vi hatt en ganske elendig tilværelse. De som sogner til miljøbevegelsen ignorerer dette, men det er dette som er det essensielle poenget. Gjør man som miljøbevegelsen ønsker vil all velstand forsvinne, resultatet blir da nødvendigvis fattigdom og fattigdom er ikke en god ting. 

Thunberg fungerer i dag som en talsperson for en miljøbevegelse som har et budskap som er nærmest identisk med tidligere tiders dommedagsprofeter, og på en måte er hun en slik bevegelses perfekte frontfigur. Hun står selvsagt ikke alene, det står folk bak henne som nærmest har dressert henne til den rollen hun nå har. Hennes innsikt i og kunnskap om de problemstillinger som er relatert til klima er nærmest null, noe man tydelig ser når hun snakker uten et manus som hennes taleskrivere har laget for henne. 

Her er et klipp som viser henne med og uten manus:   

https://youtu.be/QfsN1KM1lsQ

På en måte er Thunberg en slik bevegelses perfekte frontfigur. Det kan se ut som om bevegelsens lederskap har tenkt omtrent slik: «Vi vet at vi ikke kan forsvare våre standpunkter med saklige argumenter. La oss derfor skaffe en frontfigur/talsperson som ikke kan angripes! En 16 år gammel jente kan ikke angripes, det ville jo være ufint. Dersom noen allikevel angriper henne vil angriperen være en eldre hvit mann, og da kan vi bare si at alle problemer i verden er skapt av gamle hvite menn! Og da kan vi bare kassere inn seieren». 

Thunbergs fremtreden, skråsikkerhet, arroganse, besserwisser-holdning og generelle måte å være på er ikke så forskjellig fra den som mange andre tenåringer utviser. Enkelte fremtredende tenkere har kommenter denne fasen: «Young people are in a condition like permanent intoxication, because youth is sweet and they are growing» (Aristoteles), «Youth is easily deceived because it is quick to hope» (Aristoteles), og, fra en noe mindre kjent tenker: «Youth is that period when a person knows everything except how to make a living» (Carey Williams). 

Så det som beskrives i denne artikkelen passer godt inn i dette mønsteret: «Den 16 år gamle klimaaktivisten Greta Thunberg sier i et nytt intervju med TV 2 at hun bestemmer over faren, og at det er hun som er den voksne hjemme i Sverige. – Det er jeg som bestemmer. Jeg er veldig streng. Det er han som er barnet hjemme … ». 

https://resett.no/2019/09/27/greta-thunberg-om-faren-jeg-bestemmer-det-er-han-som-er-barnet-hjemme/

Thunberg fremstår ikke som en sympatisk, klok, og reflektert person, men den eller de som i størst grad må klandres for dette er ikke hennes selv, de som må klandres er de som har løyet til henne og som bruker henne som en frontfigur for en sak som saklig sett ikke har noen ben å stå på.  

Og noen har kommentert dette- Her er et eksempel: «Jeg har mere lyst til at melde moren til politiet end at anmelde bogen i avisen. Det er rystende læsning». Sådan siger journalist og anmelder Mikael Jalving til B.T. Han har anmeldt bogen Scener fra hjertet om Greta Thunberg.

https://www.bt.dk/anmeldelser/slagter-greta-thunberg-bog-jeg-har-lyst-til-at-melde-moren-til-politiet?fbclid=IwAR0kWryMmnMa_5NtOvL-83rDX3xq3hfN4-iD7Z4sSfAT355DX12IwuWVuUY

Men for de fleste som som tenåringer går igjennom en slik fase så er den kun en fase, dvs. den går over, og etter tenåringsfasen blir de fleste av dem relativt normale mennesker.  

Vi ser at Thunberg har hatt en vanskelig start, men vi håper at den hun er nå kun er en fase som går igjennom om som hun som de fleste andre tenåringer kommer ut av etter noen år.  Det er tragisk at hun ble løyet til om at dommedag står for døren, men som i den episoden vi nevnte innledningsvis  har alle dommedagsprofetier hittil slått feil. Også miljøbevegelsens mange spådommer om dommedag har slått feil (dvs. den har egentlig ikke spådd dommedag, den har spådd slike ting som at at polene ville smelte, at havene ville stige 70 meter – eller 70 cm – før år 2000, osv. og ingen av disse spådommene har slått til).

For bare å gjengi en eneste dokumentasjon på dette:  «In the years 2007, 2008, and 2009, Al Gore made statements about the possibility of a complete lack of summer sea ice in the Arctic by as early as 2013. While Gore attributed these predictions to scientists, they stemmed from a selective reading of aggressive estimates [uthevet her] regarding future melting. The comments became a popular talking point for human-caused climate change deniers in 2014 and onward when the predictions, which in some cases were overstated, did not pan out.»

Her er kilden, som har en mer omfattende analyse av hva Gore sa:  

https://www.snopes.com/fact-check/ice-caps-melt-gore-2014/

Vi benytter Al Gore, som har en betydelig autoritet fordi han har vært visepresident i USA, er mottager av Nobels fredspris, og er vinner av en Oscar for beste dokumentarfilm, en film som omhandler den påståtte klimakrisen (egentlig var det filmens produsent som fikk Oscaren, men Gore holdt allikevel takketalen). Et annet representativt tegn ved ham er at han nekter å stille til debatt med folk som har et annet syn enn det han selv har. 

https://www.youtube.com/watch?v=hGEijAFJvmQ

Vi vil også nevne dette poenget fra boken Factfulness, hvor forfatteren Hans Rosling forteller  følgende om et møte mellom ham og Al Gore: «»We need to create fear!». That’s what Al Gore said to me at the start of our first conversation about how to teach climate change. It was 2009 and we were backstage at a … conference in Los Angeles. Al Gore asked me to help him and use Gapminder’s bubble graphs to show a worst-case future impact of a continued increase in CO2 emissions». Rosling var enig i at vi står foran et klimaproblem, men: «But I couldn’t agree to what he [Gore] had asked». «I don’t like fear. …. Fear plus urgency make for stupid, drastic decisions with unpredictable side effects. …» (s. 229 i Factfulness; Gores navn er av en eller annen grunn ikke å finne i bokens indeks.)

https://www.amazon.co.uk/Factfulness-Reasons-Wrong-Things-Better/dp/147363749X/ref=sr_1_1?crid=UVWDQAO2N9VT&keywords=factfulness+by+hans+rosling&qid=1569910044&s=gateway&sprefix=factualness%2Caps%2C169&sr=8-1

Men dette er ikke det eneste eksempel på at fremtredende representanter for miljøbevegelsen anser det å skape ubegrunnet frykt som et gode. «Vi må få oppslutning om våre standpunkter» skriver Stephen Schneider, professor i Eksperimental Biology and Global Change ved Stanford University, og «. . . to do this, we need to get some broad-based support, to capture the public’s imagination. That, of course, entails getting loads of media coverage. So we have to offer up scary scenarios, make simplified, dramatic statements, and make little mention of any doubts we may have [uthevet her]. This «double ethical bind» we frequently find ourselves in cannot be solved by any formula. Each of us has to decide what the right balance is between being effective and being honest». (Stephen Schneider, Discover magazine, October 1989). Så, en fremtredende representant for miljøbevegelsen innrømmer her at ærlighet ikke er effektivt.  

Noen avsluttende bemerkninger om den påståtte klimakrisen: Klimaet varierer naturlig, og våre utslipp av CO2 har liten eller ingen effekt på klimaet. Mao. Det foregår ingen menneskeskapt global oppvarming. Det er heller ingen uvanlig havstigning, og det er heller ikke med uvær enn vanlig. Bruk av fossilt brensel har enorme fordeler fordi bruk av bensin og olje er enkle og rene og sikre energikilder, og energi driver all produksjon, og produksjon er velstand. Reduserer vi vår energibruk reduserer vi vår velstand, og velstand er en god ting 

Vi vil avslutte med å si at de som fortjener meget sterk kritikk er de voksne som har løyet til Greta og som har skjøvet henne frem i rampelyset, de voksne som bruker henne som talsperson, de voksne som følger henne, og de voksne som oppfordrer andre til å følge henne og til å lyttet til henne. Alle voksne burde vite bedre enn å misbruke henne på denne måten. Er det noen som stjeler hennes barndom er det disse.   

Helt til slutt vil vi anbefale Alex Epsteins bok The Moral Case for Fossil Fuels, som  tar opp dette temaet i sin fulle bredde (link nedenfor), og artikkelen «The Global Warming Folly», som til tross for en noe merkelig layout dekker en rekke viktige temaer:   

http://www.mitosyfraudes.org/Ingles/Warm.html

The Moral Case for Fossil Fuels: 

https://www.amazon.co.uk/Moral-Case-Fossil-Fuels/dp/1591847443/ref=sr_1_1?keywords=alex+epstein&qid=1569824548&s=gateway&sr=8-1

Går vi lysere tider i møte? Eller …?  

I motsetning til hva mange tror har utviklingen de siste tiårene gått entydig i positiv retning på en rekke viktig områder! Dette er hovedpoenget i Hans Roslings bok Factfulness. 

Rosling, som døde i 2017, var lege og hadde stor interesse for befolkningsspørsmål, og han holdt en rekke foredrag om befolkningutvikling for politikere og beslutningstagere på internasjonalt nivå. Han fant ut at mange av hans publikummere hadde svært dårlige kunnskaper om hvordan det virkelig sto til mht. viktige utviklingstrender, og dette gjaldt også folk som burde være orientert om hvordan det står til. 

Mange av Roslings foredrag er tilgjengelige på youtube, men siden han forsto at dersom ideer og fakta skal få gjennomslag må de også finnes i bøker, skrev han en bok basert på det som sies i disse foredragene. Den fikk tittelen Factfulnes, en tittel som henspiller på de faktum at standpunkter og meninger bør bygge på fakta. På bokens vaskeseddel er «factfulness» definert slik: «Factfulness is the stress-reducing habit of only carrying opinions for which you have strong supporting facts». En meget prisverdig og nyttig holdning.  

Boken begynner med en test. Leseren får 13 spørsmål og tre svaralternativer på hvert spørsmål. Vi gjengir tre eksempler: 

«In all low-income countries across the world, how many girls finish primary school?» 

Svaralternativer: A: 20 %, B: 40 % C: 60 %. 

«In the last 20 years, the proportion of the world population living in extreme poverty has …» 

Svaralternativer:  A: almost doubled B: remained more or less the same C: almost halved  

«How did the number of deaths per year from natural disasters change over the last hundred years?»

Svaralternativer: A: More than doubled B: Remained about the same C: Decreased to less that half 

Rosling forteller selv personer som burde være velorientert om slike problemstillinger så ut til å ha svært lite kunnskaper om den utviklingen som virkelig hadde skjedd på disse områdene. Svarene på alle spørsmålene er i alle tilfeller det mest positive alternativet, dvs. svaret er C på alle. 

Dette er bokens hovedpoeng: utviklingen i verden som helhet går på en rekke områder i positiv retning: flere barn blir vaksinert, flere har tilgang til strøm, flere går på skole, forventet levealder øker, færre blir drept i ulykker, færre rammes av forurensning, færre blir drept i krig, viktige dyrearter som var truet av utryddelse er ikke lenger truet, osv. Kort sagt: velstanden over stort sett hele verden vokser. Boken dokumenterer dette i overveldende grad.

(Det er en god del mer vi kunne sagt om boken; f.eks. diskuterer Rosling også flere mulige årsaker til at så mange tror at det står verre til enn det virkelig gjør, og dette er et interessant tema. Men det er enkelte viktige ting som burde ha vært med i boken som ikke er med. Denne artikkelen er ikke en omtale av boken, og derfor skriver vi ikke om dette her, vi vil muligens komme tilbake til dette ved en senere anledning. Grunnen til at vi allikevel henter så mye fra denne boken er at den er en helt ukontroversiell kilde for viktige fakta.)  

På de områdene som behandles i boken er det en sterkt positiv utvikling, Men det er også tegn som tyder på at det på en rekke viktige områder går i motsatt retning. Alle land i Vesten er organisert på en måte som ikke er bærekraftig, dvs. de er organisert slik at de på kort sikt for mange ser ut til å fungere bra, men på lang sikt vil denne organiseringen føre til større og større problemer. 

Denne organiseringen heter velferdsstat, og den innebærer at alle skal betale mye av det de tjener til staten i form av skatter og avgifter, og så skal staten til gjengjeld gi alle borgere (mer eller mindre) gratis infrastruktur, skole, helsetilbud, pensjoner, trygder, kultur, mmm. En slik organisering er dog ikke bærekraftig fordi politikerne for å bli valgt må love mer og mer, og derfor vil alle statlige systemer vokse mere og mer, og dette koster penger. Skatter og avgifter må derfor øke, men siden statens utgifter vil vokse mer enn skatteinntektene, vil det ble behov for å ta opp lån. Dette systemet er også slik at det dyrker frem ansvarsløshet på en rekke områder, noe som har en rekke ulike konsekvenser: mange studerer fag som kvalifiserer for jobber som er lite produktive, mange velger å gå på trygd heller enn å jobbe, det blir mer kriminalitet. I et slikt system vil byråkrati og skjemavelde vokse, og mange produktive vil flykte over i mindre regulerte bransjer, til land som er mindre ufrie, eller over i den svarte økonomien. Kort sagt: politikken som føres innebærer voksende problemer. 

Dette viser seg klart og tydelig i at i velferdsstatene finner man klare tegn som viser at denne utviklingen skjer. Alle land i Vesten (i hovedsak landene i Vest-Europa og Nord-Amerika) er organisert som velferdsstater, og dersom man skal begrunne påstanden om at velferdstaten ikke er bærekraftig med empiri fra alle disse landene  blir det en kolossal mengde data man må hente frem, og det ligger utenfor det som er mulig for oss. Vi vil derfor kun konsentrere oss om et lite utvalg representative eksempler.

Det land som er kommet lengst i en slik negativ utvikling er Hellas. Her er noen sitater som illustrerer utviklingen:       

«Økonomien er hver dag dårligere enn i går. Hver måned utvandrer 10.000-15.000 unge kvinner og menn. Vi er i ferd med å miste vår viktigste ressurs. Mange som tidligere tilhørte middelklassen bor nå på gaten … ».

https://www.aftenposten.no/okonomi/i/gP9QbA/Han-stiller-seg-i-spissen-for-kampen-mot-hoyrekreftene

«Som følge av den økonomiske krisen i landet har arbeidsledigheten blant unge vært skyhøy, og det er de som har måttet ta mye av støyten for det som skjedde i Hellas for nesten ti år siden. Den generelle arbeidsledigheten i landet er fremdeles på over 19 prosent, mens ledigheten blant unge grekere er på 40 prosent.

https://www.dagsavisen.no/verden/250-000-unge-har-forlatt-hellas-siden-finanskrisen-1.1550619

«I 2001 gikk Hellas inn i euro-samarbeidet. Tre år senere ble det kjent at landet egentlig aldri oppfylte de økonomiske kravene til medlemskap. I desember 2009 ble det klart at landet også hadde opparbeidet seg et stort budsjettunderskudd og en enorm statsgjeld. Dette førte landet inn i et historisk økonomisk uføre, noe som satte hele euro-samarbeidet på prøve. Landet ble tvunget til å motta store redningslån fra EU, mot at de forpliktet seg til en rekke økonomiske betingelser, som å spare og gjennomføre offentlige reformer. Landets økonomi er i dag i vekst, men det er ventet at det kommer til å ta flere tiår før den blir helt friskmeldt igjen etter kriseårene.»

https://www.fn.no/Land/Hellas

Disse opplysningene er hentet fra mainstreamkilder, og noen av punktene trenger derfor supplerende materiale som man ville funnet hos enhver seriøs nyhetsformidler, men altså ikke i mainstreamkilder. FN skriver at Hellas «aldri oppfylte de økonomiske kravene til medlemskap i euro-samarbeidet …[og] landet hadde opparbeidet seg et stort budsjettunderskudd og en enorm statsgjeld». Det første punktet sier at greske politikere løy om landets økonomiske forhold for å få lån (noe landet ville få dersom det kom inn i euro-samarbeidet), og det andre punktet sier at greske politikere tok opp lån for å kunne gi goder til befolkningen. Politikerne – fra alle store partier gjennom en årrekke – sa reellt sett sagt til velgerne «stem på oss så skal dere få jobber og trygder og bedre skole og bedre helsevesen og bedre pensjoner, etc.». Og folk stemte på disse politikerne! ALLE er i stand til å forstå at et system som er basert på at mange av de viktigste tilbudene i et slikt samfunn (skole, trygder, pensjoner, helsevesen) fremskaffes på denne måten ikke kan være bærekraftig. 

Hellas opplever altså at hver måned utvandrer 10 000-15 000 unge kvinner og menn, at mange som tidligere tilhørte middelklassen bor på gaten, at arbeidsledigheten er på mer enn 19 prosent, mens ledigheten blant unge er på 40 prosent. … (Dette kan ha endret seg noe i de siste årene; som kjent går det meste i bølger. Allikevel kan det være langsiktige trender, og det er slike vi snakker om her.)

Hvorfor blir dette resultatet? Hvorfor medfører en velferdsstat slike problemer? 

I en velferdsstat har staten tatt på seg en rekke oppgaver. Disse oppgavene koster penger, pengene kommer fra skatter,  avgifter og lån. (Lån er bare en utsettelse av skatter og avgifter;  det som politikerne låner i dag må betales av skattebetalerne om noen år.) 

Men: skatter og avgifter demper all økonomisk aktivitet: grunnen til at folk jobber og investerer er at de vil tjene penger. Jo høyere skattene og avgiftene er, jo mindre penger blir det å tjene for de som jobber, og jo mindre man kan tjene ved å jobbe jo mindre vil folk jobbe. Og jo mindre folk jobber, jo mindre blir produksjonen. Siden produksjon er velstand vil høye skatter og avgifter redusere velstanden. Det samme gjelder investeringer: jo mindre det er å tjene på å investere,  jo mindre investeringer vil det bli, og da vil det bli færre nye arbeidsplasser – investeringer er det som skaper arbeidsplasser. Altså: Folk flytter fra Hellas fordi det høye skattenivået gjør at det er vanskelig å finne jobber, og det er vanskelig å finne jobber fordi det er lite investeringer, og det er lite investeringer fordi det er lite lønnsomt å investere.      

Problemene i Hellas kommer av samfunnsorganiseringen og av den gjeld som nødvendigvis følger av denne organiseringen. Alle velferdsstater har stor og voksende gjeld (alle velferdsstater har i dag en gjeld på fra ca 80 % til opptil 140 % av BNP), og derfor vil alle velferdsstater i årene fremover få omtrent de samme problemer som Hellas nå har.

La oss se på en annen type problemer i et annet land. Pga. den ansvarsløshet som velferdsstaten dyrker frem vil kriminaliteten øke. Det land som ligger fremst i løypa her er Sverige. 

Vi siterer fra en artikkel på Resett.no: «Kommuner leier inn egne sikkerhetsvakter som erstatning for et politi som aldri er til stede. I såkalte utsatte områder er voldsmonopolet oppgitt. 60 områder regnes som utsatte, 22 av disse som særlig utsatte. … 566.000 mennesker lever i slike områder. … Selv små steder på landsbygda opplever utrygge tilstander. Mange unge jenter tør ikke gå ut alene, risikoen for å bli voldtatt er for stor. Den enorme veksten i særlig gjengvoldtekter er så og si 100 prosent … I Sverige slås det alarm om sviktende vannforsyning og strømforsyning. Situasjonen i skolene beskrives som «anarki». Helsetjenestene svikter, pensjonister blir uteliggere …  Ingen våger protestere, av frykt for å miste jobben. … Boligmangelen er katastrofal, og svensker må stille seg bakerst i køen. Politiet svikter. Brutale voldtekter av små barn blir i liten grad oppklart. Noen få blir dømt, i den svenske «rettsstaten» anses en ukes samfunnstjeneste passende for å voldta en 12 år gammel jente til blods.» 

https://resett.no/2019/09/21/sverige-fra-folkhem-til-failed-state-pa-to-generasjoner/

På Nettavisen finner man følgende: «Bare noen titalls mil unna nordmenn flest finnes et land der 131 er skutt til døde i gjengkriger de siste syv årene. Det er et skremmende bilde Aftonbladet har satt sammen i en omfattende granskning: 131 er skutt til døde, 520 er skuddskadet. Dette er fasiten for gjengkrigene i Sveriges tre største byer de siste syv årene. Volden er brutal …». 

https://www.nettavisen.no/meninger/gunnarstavrum/sverige-mister-kontroll-over-gjengkriminalitet/3423409117.html

«Voldtekter i Sverige har økt med 1666 prosent siden 1975». (Her bør man ta hensyn til at definisjonen av «voldtekt» er utvidet, noe som kan forklare noe av økningen.)  

https://resett.no/2019/01/19/sjokkstatistikk-voldtekter-i-sverige-har-okt-med-1666-prosent-siden-1975/

Det er også slik at mange av de som utøver reell kriminalitet blir idømt milde straffer, mens mye av politiets ressurser blir brukt på ting som burde være lovlig. Personer som selger narkotika får strenge straffer, mens voldsmenn får milde straffer:     

«Straffet för våldtäkt är minst två års fängelse. Men det är inte ovanligt att unga – myndiga – våldtäktsmän i stället döms till endast tre månaders fängelse …».  

https://www.expressen.se/nyheter/qs/valdtaktsman-far-extra-laga-straff-efter-dom-fran-hogsta-domstolen/

Oppsummert: I Sverige preges det offentlige tilbudet (skoler, universiteter,vannforsyning, boliger, mm.) av forfall og svikt, mange føler seg ikke trygge, kriminaliteten vokser med rekordfart, kriminelle blir idømt milde straffer (dette siste har å gjøre med en holdning som innebærer at den enkelte ikke har fullt ansvar for sine handlinger; som sagt: velferdsstaten dyrker frem ansvarsløshet). 

(Enkelte hevder at det er den store innvandringen til Sverige som er årsak til problemene. Dette er feil. Problemene skyldes dels organiseringen som velferdsstat, en organisering som innebærer at innvandrere (og alle andre med lovlig permanent opphold) har rett til å bli forsørget på skattebetalernes regning, og dels en ettergivenhet overfor kriminalitet (som er et utslag av de samme grunnleggende ideer som begrunner og legitimerer velferdsstaten). Sagt på en annen måte: dersom Sverige ikke hadde vært en velferdsstat ville innvandringen ikke ha ført til disse problemene. Ja, innvandringen har forsterket  disse problemene og ført til at de har kommet raskere, men den er ikke årsaken til problemene.)  

Hva så med Norge? Her har vi ingen slike problemer. I Norge går det bra. Eller? La oss se på noen eksempler fra Norge. 

Nav       

Mange er misfornøyde med den behandlingen de får hos Nav. Man kan i avisene og på nett finne mange utblåsninger av denne typen: 

«TUSEN JÆVLA TAKK NAV! Så fikk jeg litt tid å skrive en formell klage til nav, men hadde jeg vist at det skulle være så vanskelig ville jeg ikke gjort det. Da ville jeg lukket munnen og klaget til de nærmeste rundt meg. Problemet ligger ikke i hvor jeg skal sende klagen, men hvordan jeg skal klare å skrive den på en voksen måte. For innerst inne ønsker jeg å være hundre prosent ærlig og skrive med det sinne jeg faktisk føler over den utrolig urettferdige behandlingen vi har fått. Det du nå vil lese er ikke den klagen jeg blir å sende inn, det er ikke en trussel mot nav og det er utelukket minne følelser jeg sitter inne med.

Til NAV og den avdelingen som har behandlet vår søknad.

Tusen jævla takk for at dere ga meg et knyttneveslag i tryne, for det har jeg jo ikke fått før. Dere vet å sparke dem som ligger nede, dem som ikke har krefter til å forsvare seg, og dere fant jo faen meg det best tenkelige tidspunktet også. Jeg gir meg en god faen i at det var tilfeldig at vi fikk avslaget noen dager før vi skulle på ferie, for jeg følte at det va nøye planlagt. …».

https://steinihavet.blogg.no/1374500493_tusen_jvla_takk_nav.html

«Du gjør meg sjuk, NAV! Jeg er sint, frustrert og dypt deprimert! Takk skal du ha, NAV!  NAV gjør vondt verre!, Regler, ingen empati … ».

https://www.nrk.no/ytring/du-gjor-meg-sjuk_-nav_-1.12476805

«Tettere Nav-oppfølging av familier med lavinntekt ga overraskende resultat. Både forskerne og Nav trodde at tettere og mer helhetlig oppfølging av familier med lavinntekt skulle føre til at flere kom i arbeid og bedret sin økonomiske situasjon. Det skjedde ikke.»

https://www.dagsavisen.no/innenriks/tettere-nav-oppfolging-av-familier-med-lavinntekt-ga-overraskende-resultat-1.1590213

Skolen 

«TIMSS (Trends in International Mathematics and Science Study) måler grunnskoleelevers kunnskaper i matematikk og naturfag. I underkant av 60 land deltok i TIMSS 2015. Av de nordiske landene var det kun Island som ikke deltok. Norske 5.-klassinger er best i Norden i matematikk. På ungdomstrinnet gjør norske elever det middels godt både i matematikk og naturfag. I naturfag presterer norske 5.-klassinger på nivå med land som Sverige og England, men lavere enn Finland og USA. På 9. trinn er norske elever middels gode i matematikk sammenlignet med andre europeiske land. De norske elevene skårer høyere enn Sverige og er på nivå med England og USA. Også i naturfag presterer de norske 9.-klassingene middels godt. Norske elever har få undervisningstimer i naturfag sammenlignet med de fleste andre land. Andelen lærere med faglig fordypning er lav i Norge sammenlignet med andre europeiske og nordiske land. Om lag halvparten av de norske elevene i TIMSS 2015 får undervisning av lærere uten faglig fordypning. TIMSS-undersøkelsen viser at lærernes faglige fordypning er viktig for hvor mye elevene lærer.» 

http://magasinet.udir.no/skole/internasjonale-undersokelser/

«PISA-rapport: Norske elever blir dårligere i matte og naturfag. Tilsvarer nesten et helt skoleår bak Finland. Kunnskapsministeren: – Veldig alvorlig. Leseprestasjonene stabile. Landets 10.-klassinger har blitt dårligere i matematikk og naturfag siden 2009.» (Denne artikkelen er fra 2013 og innholdet er muligens foreldet.)

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/WEAgd/pisa-rapport-norske-elever-blir-daarligere-i-matte-og-naturfag

«Politikerne kan gjøre lite for å forbedre elevenes ferdigheter. Elevene gjør det omtrent like bra som de gjorde det før, tross alle politiske tiltak.»

https://www.dagbladet.no/kultur/politikerne-kan-gjore-lite-for-a-forbedre-elevenes-ferdigheter/65403603

«I debatten om en god skole, får de økende problemene med vold og manglende rettssikkerhet for lærere liten oppmerksomhet. Alt tyder på at det skjer mer vold i skolen enn offentlig statistikk viser. I en reportasje i Dagsavisen i sommer kom det frem at en Oslo-skole bare hadde rapportert inn fire av 20 politianmeldte forhold til kommunen. Mange av disse voldsepisodene gjaldt ansatte, men ingen var rapportert inn til Arbeidstilsynet, noe skolene er pålagt. Slikt er ikke bare lovstridig, det hindrer også debatt og problemløsning».

https://morgenbladet.no/ideer/2017/09/volden-ingen-snakker-om

«I februar i år gikk en tidligere lærer ved Ulsrud videregående skole, Trond Thorstensen, offentlig ut med noen av problemene. Han poengterte at skolene som sliter må tie. Tausheten mente han fulgte som et resultat av rektorenes instruks fra Utdanningsetaten, den såkalte «rektorkontrakten», som forplikter rektorene å bygge et positivt omdømme for skolen sin. I praksis har det endt med at skolene skryter av sine resultater og skjuler problemene, hevdet Thorstensen. Han fortalte om et system med vinner- og taperskoler på videregående nivå i Oslo, og fikk støtte av en annen lærer, Clemens Saers, som fortalte at tiden som lærer på «taperskoler» handlet mye om slåsskamper, utestengelse og gjengvold. Også Odd Erling Olsen, tillitsvalgt i Utdanningsforbundet i Oslo og kontaktperson for de videregående skolene, bekrefter at en rekke problemer i Oslo-skolen ble skjøvet under teppet». 

https://www.rights.no/2017/10/skolevold/

«Sterk vekst i trusler og vold mot lærere i Oslo-skolen. Over 3000 episoder ble rapportert inn i løpet av 2017. Antallet voldsepisoder er høyest blant de yngste elevene».

https://www.aftenposten.no/osloby/i/Mgkgq0/Sterk-vekst-i-trusler-og-vold-mot-larere-i-Oslo-skolen

«Hver 10. elev mobbes av læreren. Minst 34.390 elever føler seg mobbet av læreren. Til tross for mange års fokus på mobbing, blir det gjort lite for å stanse de voksne mobberne i skolen. … Om man tar utgangspunkt i alle elevundersøkelser som er blitt gjennomført årene etter, er det lite som tyder på at problemet er i ferd med å avta».

https://www.nrk.no/norge/hver-10.-mobbes-av-laereren-1.6248231

«Frafall regnes som et av de største problemområdene i norsk skole og får mye oppmerksomhet, både blant politikerne og i media. Selv om vi har sett en svak nedgang de siste årene, har frafallet fra videregående opplæring vært stabilt på cirka 30 prosent de siste 20 årene.

73 prosent av nærmere 64 000 elever som startet videregående i 2010 fullførte i løpet av fem år (2015). Dette gjennomsnittstallet skjuler derimot store forskjeller mellom kjønnene, minoritets- og majoritetsgrupper og mellom de ulike utdanningsprogrammene: 78 prosent av kvinnene fullfører og består, mens det tilsvarende tallet for menn er 67 prosent. Gjennomstrømningen (de som har oppnådd studie- eller yrkeskompetanse) for elever med innvandrerbakgrunn ligger på 60 prosent.

https://www.utdanningsforbundet.no/var-politikk/utdanningsforbundet-mener/artikler/frafall/

Men er trenden i ferd med å snu?  

«Andelen som fullfører innen fem år har ligget stabilt mellom 67 og 71 prosent siden målingene startet for 17 år siden. Men i de siste årene har den begynt å bevege seg i riktig retning, og ny statistikk viser at økningen har fortsatt fra 72,6 prosent i fjor til 73 prosent i år.»

https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/flere-enn-noen-gang-fullforer-videregaende-opplaring/id2555242/

«Etter flere år med nedgang i ungdomskriminaliteten i Oslo-området snudde utviklingen i 2016. Fersk statistikk viser at politiet ikke har klart å stoppe økningen.»

https://www.aftenposten.no/osloby/i/4dzPba/Kraftig-okning-i-ungdomskriminaliteten-i-Oslo

De siste ukers ekstreme klimahysteri, hvor millioner av skoleelever over hele Vesten har streiket og demonstrert for å redde kloden mot en katastrofal menneskeskapt global oppvarming, en påstand det ikke finnes noe som helst videnskapelig grunnlag for, viser klinkende klart at skolen totalt har sviktet sin oppgave som kunnskapsformidler. 

Uførhet 

«Enorm økning i antall unge uføre. Det har vært en svært kraftig økning i antall uføretrygdede mellom 25 og 29 år de siste årene. Siden 2010 er økningen hele 177 prosent. I 2010 var det 4.027 uføretrygdede i denne aldersgruppen. I 2019 har dette antallet økt til 11.158 personer viser tall fra Nav. Økningen på 177 prosent er den desidert største blant alle aldersgrupper. Antallet har økt hvert år siden 2010. Fra 2018 til 2019 har det vært en oppgang på 16,5 prosent. Det tilsvarer 1.578 personer.» 

https://www.dinside.no/okonomi/enorm-okning-i-antall-unge-ufore/71593883?fbclid=IwAR0_G-ha5GzIy31TrGE651tYqNHGBj0SxMHbhJyrNHjfxqlQB4qAEVbLkLg

Byråkratiet

Byråkratiet, et kostbart apparat som består av hardt arbeidende langtidsutdannede offentlig ansatte mennesker, utfører i en regulert økonomi de oppgaver som markedsmekanismen utfører gratis og effektivt i en fri økonomi. (Resultatene av byråkratiske beslutninger er dog ofte annerledes enn de resultater som markedsmekanismen fører til: markedsmekanismen belønner alle i samsvar med deres produktive innsats, byråkratiet belønner etter politiske retningslinjer. Alle snakker negativt  om byråkratiet, og alle lover å effektivisere og redusere det. Men incentivene i en regulert økonomi er slik at det må vokse. Og det gjør det: 

«Regjeringen [bestående av H og FrP] vil effektivisere og FrP ville «krige» mot byråkratiet. Samtidig øker antallet statsansatte videre. Det ble 900 flere statlig ansatte fra 2016 til 2017 under regjeringen som har sagt den vil avbyråkratisere og effektivisere, viser en analyse fra Difi.»

https://www.aftenposten.no/norge/politikk/i/7lGyVV/Regjeringen-vil-effektivisere-og-Frp-ville-krige-mot-byrakratiet-Samtidig-oker-antallet-statsansatte-videre

Arbeidsløshet 

«I en fersk OECD-rapport om norsk ungdom viser tall fra 2016 at 86.000 unge mellom 15 og 29 på landsbasis står helt utenfor arbeid, arbeidstrening og utdanning. 60.000 av disse søker heller ikke arbeid.  Internasjonalt betegnes gruppen som NEETs, «Not in employment, education or training». Rapporten, basert på 2016-tall, viser at ni prosent av norsk ungdom mellom 15 og 29 er såkalte NEETs. I 2008 var tallet syv prosent.»

https://www.nettavisen.no/nyheter/innenriks/86000-ungdommer-finnes-ikke/3423434825.html

Men kanskje trenden snur? 

«Stadig færre står utenfor. Den nye analysen fra NAV tar for seg utenforskap og utviklingen i bruken av ytelser for aldersgruppen 18-66 år i perioden 1992 til og med 2016. Ved utgangen av 2016 var det registrert 658 000 mottakere av livsoppholdsytelser fra NAV, noe som utgjør en andel på 19,7 prosent. Etter at toppunktet ble nådd i 2003, har andelen som mottar livsoppholdsytelser falt med 18 prosent (4,3 prosentpoeng). Tiltak for å bremse veksten i helserelaterte utgifter har hatt stor effekt. Særlig har innføringen av aktivitetskravet på sykepenger i 2004 og innføringen av arbeidsavklaringspenger i 2010 hatt stor innvirkning. … 

 Flere unge får helseytelser. Det er en stor reduksjon i andelen unge (i aldersgruppen 18-29 år) som mottar ytelser fra NAV, fra rundt 20 prosent i 1994 til rundt 12 prosent i dag (- 40 prosent). Det skyldes i hovedsak den kraftige nedgangen i antall personer som mottar dagpenger.

Samtidig har andelen i denne gruppen som mottar helserelaterte ytelser økt, hvor arbeidsavklaringspenger er den største ytelsen. Utviklingen kan ses på som en økt medikalisering, dvs. en dreining fra arbeidsmarkedsytelser (som dagpenger) til mer helserelaterte ytelser (som arbeidsavklaringspenger). -Det er bekymringsfullt at flere unge mottar helserelaterte ytelser. Vårt mål er å øke deltagelsen i arbeidslivet, og særlig få de unge i arbeid, sier Åsholt….».

https://www.nav.no/no/NAV+og+samfunn/Kunnskap/Analyser+fra+NAV/Nyheter/stadig-færre-står-utenfor-samfunnet

Kriminalitet 

Øker kriminaliteten? Eller går den ned? Her er en statistikk over antall forbrytelser etterforsket  av politiet: 

1956  . . .      27 172

1970  . . .      65 080 

1992  . . .     234 992 

https://www.ssb.no/a/histstat/tabeller/8-8-4t.txt

Nyere tall: «Politi og påtalemyndigheten avsluttet etterforskningen av mer enn 319 000 lovbrudd i 2016, som er 3 prosent færre enn året før. Det var en nedgang både i antall uoppklarte og oppklarte lovbrudd, samt antall siktelser og siktede gjerningspersoner. Nedgangen gjaldt særlig personer under 30 år.» 

https://www.ssb.no/sosiale-forhold-og-kriminalitet/artikler-og-publikasjoner/laveste-antall-oppklarte-lovbrudd-siden-90-tallet

Antallet har økte med ca 36 % siden 1992, men viser en svak nedadgående tendens fra 2015 til 2016. Men dette er antall etterforskede forbrytelser, og det er lite sannsynlig at dette gir et fullstendig dekkende bilde av kriminaliteten. 

Men enkelte typer forbrytelser øker klart i omfang: «Antar 20 påsatte bilbranner i Oslo så langt i år. I helgen oppsto det to nye bilbranner i områdene Godlia og Refstad i Oslo. Siden starten av 2018 tror politiet det har vært nærmere 20 påsatte branner i hovedstaden» 

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/0EyE5A/antar-20-paasatte-bilbranner-i-oslo-saa-langt-i-aar

Antall bilbranner har totalt sett økt kraftig, men noen av dem kan skyldes tekniske feil på bilene. 

https://www.nrk.no/sorlandet/derfor-brenner-bilene-1.12180306

Statlig gjeld  

Det sies ofte at alle land i Vesten har stor statlig gjeld – unntatt Norge. Men dette er ikke sant dersom man tar med de statlige pensjonsforpliktelsene. På en nettside drevet av Finansdepartementet finner man følgende («fondet» er oljeformuen): 

«Selv om vi sparer, er ikke fondet på langt nær stort nok til å dekke framtidige alderspensjoner. Verdien av allerede opparbeidede rettigheter til framtidige utbetalinger av alderspensjoner fra folketrygden anslås til nesten 8 000 milliarder kroner ved utgangen av 2017. I tillegg kommer forpliktelser i Statens pensjonskasse, som utgjorde om lag 800 milliarder kroner ved utgangen av 2016, samt statens forpliktelser til uføre- og etterlattepensjoner i folketrygden. Sett under ett er disse pensjonsforpliktelsene langt større enn den samlede kapitalen i Statens pensjonsfond og den øvrige statlige nettoformuen.»

https://www.ungokonomi.no/samfunnsokonomi/oljeformue/statens-pensjonsfond/

#####

Man kan trygt si at problemene øker. Grunnen til at de øker er at samfunnsorganiseringen er slik at den dyrker frem problemer på alle områder. Sagt på en annen måte: incentivene i velferdsstaten for alle aktører – politikere, kriminelle, folk flest, statlig ansatte – er slik at mange på kort sikt tjener på at statlig makt økes, at det etableres flere og mer generøse støtteordninger, etc. Men på sikt er dette ødeleggende fordi den reduserer belønningen for de som produserer velstanden, og den dyrker frem en generell ansvarsløshet. Dette er over tid bokstavelig talt ødeleggende.

Alle land som innførte sosialismen er blitt fattige i løpet av relativt kort tid – og grunnen er at sosialismen innebærer at det etablertes ordninger hvor staten tar fra de som jobber produktivt og gir til de som jobber mindre produktivt eller ikke jobber. Velferdsstaten er bare en noe mindre ekstrem versjon av dette. Men resultatet blir det samme; det er bare det at velferdsstaten bruker noe lenger tid på å fullstendig ødelegge et samfunn.  

Innledningsvis siterte vi det viktige poeng fra boken Factfulness om at ens meninger burde være basert på fakta. I denne artikkelen har vi gjengitt en rekke fakta, fakta som er ukontroversiell og som er lett tilgjengelige fra en rekke ulike kilder. Det eneste vi har gjort er å sette dem sammen slik at de danner et bilde som man aldri får i andre kilder, hverken i mainstream-media eller i de såkalte alternative nettsteder. Dette bildet sier at, selv om den har nærmest universell oppslutning, er velferdsstaten ikke et bærekraftig system. De første resultater av hva den fører til ser vi i Hellas og i Sverige, og det som skjer i disse landene vil etter hvert komme å skje til alle andre velferdsstater. Fremtiden er ikke lys. Og de mange og viktige positive tingene som nevnt i Factfulness skjer i hovedsak i land som ennå ikke er blitt velferdsstater. La oss håpe at de aldri blir det, men at de blir frie samfunn hvor staten kun beskytter borgernes frihet og hvor alle mellommenneskelige handlinger (inkludert alt kjøp og salg) er frivillige  – fordi full individuell frihet er den eneste basis som kan danne grunnlaget for samfunn som har fred, harmoni og stabil og voksende velstand over tid.    

Er demokratiet bærekraftig? 

«Nei» er åpenbart det svar som professor Erik Oddvar Eriksen gir på dette spørsmålet i en kronikk i Aftenposten nylig (link nedenfor). Et av hans poenger er at «Planeten brenner, men velgerne strømmer til demagogene», dvs. han sier at vi er utsatt for en ødeleggende global oppvarming, men at velgerne ignorerer denne kolossale trusselen og stemmer på ikke-seriøse politikere som ignorer denne faren. 

Eriksens syn på velgerne er ikke spesielt positivt: «I et moderne demokrati må beslutninger være intelligente om de skal få oppslutning. Bare ekspertene kan sikre dette … [Å styre godt] krever kunnskap om årsakssammenhenger, om hva som virker. Det er en kunnskap en ikke får ved å spørre «mannen i gata» … Folket kan ta feil … Velgere vil ha mer eldreomsorg, bedre skoler, færre bomstasjoner, mindre forurensning, lavere skatt, nye veier, mer til bistand. … Dagens credo er at en må lytte til folket. De som har skoen på, vet jo hvor den trykker. Men at folket kan ta feil, det har historien til fulle vist. Det er derfor vi har rettsvern og et krav om at politiske beslutninger skal bygge på kunnskap». 

Det er mye for en kommentator å ta fatt i her, og vi skal bare se på noen få av punktene. Det er lett å forstå hva Eriksen mener, men et par steder formulerer han seg antagelig feil: han sier faktisk at «beslutninger må være intelligente om de skal få oppslutning». Det ser ut som om denne formuleringen er stikk i strid med kronikkens poeng om at svært mange av det Eriksen mener er ukloke beslutninger har stor oppslutning (noen eksempler: Norges 2xNei til medlemskap i EU, britenes valg om å forlate EU, at politikere flest ikke gjør noe med klimatrusselen). Det Eriksen antagelig mener er at politiske forslag bør være godt begrunnet, og at slike godt begrunnede forslag bør bli vedtatt fordi de har bred oppslutning. (Eller kanskje han mener at gode forslag bør være godt begrunnet og fremført til velgerne på en så overbevisende måte at de får oppslutning. Ja, «dream on».)

«Velgerne strømmer ofte til demagogene» forteller Eriksen, uten å si hvem han mener. Antagelig mener han Trump, Brexit-tilhengere, FrP, det norske partiet Demokratene, og muligens nettaviser som Resett og Document. Men dette er i stor grad kun vanlige konservative aktører, og de burde være helt ukontroversielle. Disse aktørene utviser kanskje ikke den dannelse og formuleringsevne som i tidligere tider var de konservatives mest beundringsverdige egenskap, men de har i dag en ikke ubetydelig folkelig forankring, og burde behandles med respekt (og bare for å ha presisert det: disse aktørene står langt unna mitt politiske ståsted).  

«Vi har rettsvern» påstår Eriksen, men det er noe uklart hva han mener. Har vi et reellt rettsvern mot de feil og endog overgrep som statlige aktører for ofte begår mot borgerne – staten driver som kjent skolene, barnevernet, helsevesenet, pensjonsordningene, infrastrukturen, mmm., og det er lett å komme i klammeri med noen av disse på en måte som krever et oppgjør i rettssalen. Alle burde vite at å saksøke en av disse statlige aktørene er å kjempe i en bratt oppoverbakke. Å da påstå at vi har et rettsvern er nok en noe for optimistisk beskrivelse av de faktiske forhold.   

«Vi har et krav om at politiske beslutninger skal bygge på kunnskap» – man kan lure på hvor Eriksen har dette fra? Politiske beslutninger bygger på oppslutning, og man kan nok si at enkelte beslutninger tatt av staten/politikerne bygger på en grundig analyse av grunnleggende forhold, men alt for ofte gjør politikerne det som skaffer dem stemmer ved neste valg selv om det på lang sikt er skadelig. Den vanlige måten å formulere dette på er å si at «velgerne vil ha flere offentlige (gratis)-tilbud og lavere skatter». Eriksen formulerer dette poenget slik: «Velgere vil ha mer eldreomsorg, bedre skoler, færre bomstasjoner, mindre forurensning, lavere skatt, nye veier, mer til bistand.»

Dette er riktig, velgerne vil ha lavere skatter og avgifter og mer av de tingene som skattene og avgiftene finansierer. (Noen vil nå kanskje påstå at dette er feil; velgerne stemmer jo også på partier som går inn for høy skatt. Men ingen partier går inn for så høye skatter som er nødvendige for å finansiere de valgløftene de kommer med. Differensen mellom de offentlige utgiftene som da kommer og inntektene fra skatter og avgifter dekkes da med låneopptak, og alle burde vite at alle vestlige land har en enorm gjeld, gjerne i størrelsesorden 80 – 140 % av BNP. Det hevdes iblant at Norge ikke har noen slik gjeld, men dette er feil: dersom man tar med de statlige pensjonsforpliktelsene er også den norske statlige gjelden svært stor.)  

Eriksen legger stor vekt på det poenget at «kloden brenner», dvs. at vi er utsatt for en menneskeskapt global oppvarming som fører til katastrofale resultater dersom vi ikke vedtar og følger politiske tiltak om en sterk reduksjon i bruk av fossilt brensel (som innebærer mindre reising og transport med bil og fly, mindre oppvarming av hus og arbeidsplasser, mindre produksjon av alle typer varer, mm.). Men Eriksen baserer seg her på en løgn: klimavariasjoner styres i all hovedsak av solen, klimavariasjoner er et naturlig fenomen, og de endringer i klimaet som har skjedd siden ca 1880 (da målingene begynte) eller fra ca 1970 (da vi for alvor begynte å sende store mengder CO2 ut i atmosfæren) er klart innenfor de naturlige variasjoner. Jeg går ikke dypere inn på dette; litteraturen om dette er meget omfattende og lett tilgjengelig, selv om de fleste mainstrammiljøer (inkludert pressen) later som om den ikke eksisterer. 

Men til det vesentlige ved Eriksens kronikk: han sier at demokrati er uforenlig med et godt samfunn, «mannen i gata» stemmer ikke på de som kan styre godt, han stemmer (i for stor grad, for ofte) på demagoger.   

Eriksen sier at demokrati innbærer «gatas parlament, det [er] de ukyndiges styre», og han har mye rett i dette. Alternativet han setter opp er et ekspertvelde: «Bare ekspertene kan sikre … intelligente beslutninger». 

Det Eriksen åpenbart ønsker er et diktatur, et diktatur hvor makten (over alt og alle?) tildeles utvalgte personer, dvs. makten skal tildeles folk som han selv og hans kollegaer. 

Det er vanskelig å ta dette på alvor, men det er altså fremsatt av en professor i et organ som enkelte fortsatt betrakter som en seriøs avis. Eriksen befinner seg dog i en tradisjon som har meget prominente aner: Platon, som var den første store filosof, mente at samfunnslivet måtte detaljstyres av staten og at staten måtte ledes av de klokeste og de med lengst utdannelse. Platons modell er et totalitært diktatur, det er intet rom for individuell frihet. Det Eriksen skisserer er Platons modell. 

Men det samfunnssystem som finnes i alle land i Vesten ligger allerede nå ikke så langt unna  Platons modell. Denne modellen, velferdsstaten, innebærer at alle skal betale mesteparten av de de tjener til staten, og så skal alle til gjengjeld få en rekke gratistilbud av den samme staten. Næringslivet , og den enkeltes forbruk, er i stor grad detaljstyrt gjennom en rekke ulike ordninger (konsesjoner, avgifter, forbud, kvoter). Staten styres av valgte politikere, som for å bli valgt lover mer og mer ….  Denne modellen innebærer altså sterk statlig styring av det meste som skjer i samfunnet, og alle vet at det er store problemer i all land som er basert på denne modellen. Eriksen ser dog ut til å mene at det lille element av folkelig innflydelse som fortsatt finnes i denne modellen er alt for stort.   

At velferdstaten ikke er bærekraftig er noe alle burde forstå, og den som leser Eriksens kronikk nøye vil forstå dette, for det er det han egentlig sier. Hans hovedpoeng er at velferdsstaten ikke kan styres gjennom demokratiske valg – fordi folk vil ha, for å si det kort, flere statlige tilbud og lavere skatter. Eriksens løsning er å avvikle demokratiet og inbføre et ekspertvelde.    

Men dt finnes et godt alternativ til Eriksens (og Platons) totalitære diktatur, og det er en modell som innebærer full individuell frihet, dvs. en modell som sier at staten kun skal beskytte borgernes frihet (ved å drive politi, rettsapparat og det militære), at staten ikke skal dele ut goder til folket, og at enhver kan jobbe, skape, handle og investere slik han selv ønsker i et samfunn hvor alle mellommenneskelige forhold er frivillige. Ved egen innsats og eget arbeid kan da enhver oppnå et godt liv for seg og sine. Denne modellen, som i ikke uvesentlig grad er i samsvar med det som Aristoteles skisserte i sin kritikk av Platons syn, er blitt utførlig diskutert og utforsket av filosofer, økonomer og tenkere som står i den aristoteliske tradisjon, blant dem John Locke, Adam Smith, Thomas Jefferson, Auberon Herbert, Ayn Rand, mfl. 

Eriksen nevner en rekke problemer (og vi ignorerer klima-problemet, som ikke er reellt), men disse finnes kun i velferdsstaten. De finnes ikke i et fritt samfunn. I et fritt samfunn, hvor staten effektivt beskytter borgernes frihet, vil hverken innvandring eller handelskrig eller elitestyre være noe problem: det er fri innvandring, og ingen statlige støtteordninger, det er frihandel, og også ensidig frihandel er bra, det er ingen statlig styring, hvert individ styrer over seg og sitt. Den som vil ha en bedre eldreomsorg for sine gamle eller en bedre skole for sine barn kan bruke så mye han måtte ønske av egne penger på slike formål – i et fritt samfunn er slike oppgaver ikke overlatt til politikere som før valg lover gull og grønne skoger og som etter valget er dyktige til å forklare at løftene ikke kunne bli holdt. 

Et stort antall anerkjente økonomer har begrunnet det jeg skisserer her i et kolossalt omfang, blant dem Milton Friedman, Friedrich von Hayek, og Ludvig von Mises (selv om disse ikke helt er 100 % på min linje). Den økonomen som i størst grad støtter full individuell frihet og en fullstendig fri markedsøkonomi er Jean-Baptiste Say.    

«Både samfunnsvitere og journalister har problemer når den politiske høyre/venstre-aksen ikke duger som forklaringsskjema», sier Eriksen, og grunnen til at han har rett her er at den vanlige inndelingen i høyre/venstre er feil. Slik dette skillet vanligvis defineres plasseres FrP, Høyre, samt nasjonalister, på høyresiden, mens sosialdemokrater og sosialister plasseres på venstresiden. Men alle vet at forskjellen mellom disse to fløyene mht. praktisk politikk er nærmest null. Skal man definere skillet høyre/venstre korrekt må man fokusere på det essensielle skillet i politikken, og  dette skillet går på om man vil ha stor eller liten grad av individuell frihet, dvs. om man vil ha en stat som blander seg opp i det meste eller om man vil ha en stat som kun beskytter borgernes frihet. 

Høyresiden består da av de som vil ha større individuell frihet og mindre statlig innblanding (lavere skatter og avgifter, mindre reguleringer, færre statlige tilbud), og venstresiden består av de som vil ha mindre individuell frihet og mer statlig innblanding (høyere skatter, flere reguleringer, flere statlige tilbud). Da ser man klart at alle de store partiene hører til på venstresiden; forskjellen mellom dem er kun mindre nyanser.    

Eriksens hovedpoeng er altså at dagens credo «lytt til folket!» er feil fordi folket kan ta feil. Han har rett her. Men løsningen er ikke som Eriksen ønsker, løsningen er ikke å overlate makten til eksperter som skal styre oss i samsvar ekspertenes innsikt. Enhver oppgående person vet at ekspertene er uenige seg imellom. Dessuten vil ufrie samfunn alltid forfalle, velstand og sivilisasjon forutsetter at den enkelte kan velge hva han vil jobbe med, hvor han vil jobbe, hvor og hvor ofte han kan reise, at han kan ta ansvar for seg og sitt og sine, at han belønnes når han gjør noe godt og må lide konsekvensene når han gjør noe dårlig. Jo mindre frihet det er i et samfunn, jo mindre vil disse gode incentivene finnes. Dessuten, man bør vise den enkelte såpass respekt at man ikke betrakter ham nærmest som en slave, som er det Eriksens opplegg innebærer. «Folket kan ta feil, det har historien til fulle vist» sier Eriksen, og han har rett i det. Men han burde ikke ha ignorert det poeng at også ekspertene kan ta feil.      

Enkelte som er oppgitt over tilstanden og politikernes manglende evne til å løse problemene sier at «jeg synes at filosofene skal styre». Jeg har iblant møtt slike personer, og når jeg da stilte dem spørsmålet «mener du platonske filosofer eller aristoteliske filosofer?», fikk jeg aldri noe svar. Eriksen syn er åpenbart nær Platons, men det er kun en kurs som ligger nær det aristoteliske syn, et syn som innebærer individuell frihet, som kan skape samfunn preget av fred, harmoni og velstand. 

Helt til slutt: Eriksen er imot demokrati, demokrati er, slik han ser det, «gatas parlament». Eriksen vil ha ekspertstyre. Demokrati innebærer at alle mulige beslutninger skal kunne tas av flertallet, og dette er et velkjent problem (klassiske eksempler på demokratiets problemer er at Sokrates ble dømt til døden etter en demokratisk prosess, Hitler kom til makten etter demokratiske valg). Alexander Hamiltons syn på demokrati var slik: «It has been observed that a pure democracy if it were practicable would be the most perfect government. Experience has proved that no position is more false than this. The ancient democracies in which the people themselves deliberated never possessed one good feature of government. Their very character was tyranny; their figure deformity.» 

Men det gode alternativet til demokrati er ikke Eriksens og Platons ekspertvelde, alternativet er full individuell frihet. (Under frihet kan ikke et flertall krenke individes rettigheter slik det kan i et demokrati.) Det var noe nær dette – individuell frihet – de amerikanske grunnlovsfedrene la opp til da de laget en republikk med maktfordeling og «checks and balances». Men det som i siste instans avgjør utviklingen er de grunnleggende ideer som dominerer i befolkningen: hvis befolkningen i det store og hele ønsker frihet blir samfunnet fritt, dersom befolkningen ikke vil ha frihet og istedet vil ha statlig styring og gratisgoder fra staten, vil friheten forsvinne. Det var dette som var bakgrunnen for Benjamin Franklins «A republic, if you can keep it»: man kan bare beholde et fritt samfunn (organisert  som en republikk) dersom folket over tid ønsker å beholde friheten. 

(USA er da ikke ifølge sin opprinnelige konstitusjon ikke et demokrati, USA er en republikk. Dette innebærer at det er  – eller opprinnelig var – sterke begrensinger på hva staten kunne blande seg opp i. Man kan også legge merke til at den amerikanske presidenten ikke leder en regjering, han leder en administrasjon, dvs. opprinnelig skulle presidenten ikke regjere, han skulle kun administrere et svært lite statlig apparat. Men siden frihelige ideer har stått svakt i USA siden starten på 1900-tallet har staten siden da tatt på seg flere og flere oppgaver og innført en rekke støtteordninger, dvs. USA har utviklet seg til å bli et demokrati med en velferdsstat. Og, ja, den amerikanske statsgjelden er enorm!)

I dag ser det ut til at frihetlige ideer står svært svakt, og derfor vil friheten bli ytterligere redusert i tiden fremover. Og land hvor friheten forsvinner vil bli fattigere og fattigere og fattigere rett og slett fordi velstand er produksjon, og produksjon forutsetter at de som produserer det andre er villige til å kjøpe/bytte til seg blir belønnet, og kun under frihet vil dette kunne skje.  

 

 

 

 

Eriksens kronikk er å finne her: 

https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/opBRwa/Politisk-uoversiktlighet-Distriktsoppror-og-klimaoppror-Planeten-brenner_-men-velgerne-strommer-til-demagogene–Erik-Oddvar-Eriksen

Resett har publisert en kommentar til Eriksens artikkel som har en helt annen vinkling enn den vi har:  

https://resett.no/2019/09/14/universitetene-brenner-men-professorene-loper-etter-pengene/