Ble kristendommen skapt av romerske keisere for å svekke opprørere? 

Jeg må tilstå at jeg har en viss sans for konspirasjonsteoretikere. Grunnen er ikke at de har rett i sine påstander, for det har de ikke. Alle de store og velkjente konspirasjonsteoriene er feil: terrorangrepene 11. september 2001 var ikke en «inside job»; det var ikke CIA, FBI, eksil-cubanere og oljemillionærer som sto bak drapet på president Kennedy; verden styres ikke av personer tilknyttet Frimurerne/Illuminati/Rotschildt/Bilderberger; Barack Obama var ikke en løpegutt for The Ford Foundation; det var ikke en konspirasjon av svenske politifolk, svenske offiserer og Syd-Afrikansk etterretning som sto bak drapet på Olof Palme; månelandingen ble ikke filmet av Stanley Kubrick i et studio på jorden – som forøvrig er rund; Elvis er død; Paul lever. 

Grunnen til at jeg likevel har en viss sans for konspirasjonsteoretikere er at disse folkene iblant trekker frem fakta som mainstream-forskere ikke har lagt tilstrekkelig vekt på, eller har ignorert. Det de finner vil sjelden endre noen viktige elementer i den etablerte teorien de forsøker å gjendrive, men det kan supplere den etablerte teorien, det kan belyse den og det kan føre til at visse detaljer endres. Resultatet kan bli at den korrekte teorien da vil inkludere og forklare flere fakta, og at den derved blir mer korrekt. Det er derfor konspirasjonsteoretikere kan gi et positivt bidrag til en dypere og mer korrekt forståelse av viktige hendelser, selv om den teorien de forfekter er feil. 

Det er svært mye man kan si om konspirasjonsteorier genrelt, og om de velkjente konspirasjonsteoriene spesielt, og det skal jeg ikke gjøre her; det har jeg gjort i et kapittel i min bok Krig, fred, religion og politikk, her skal jeg kun si noe om en konspirasjonsteori som var helt ny for meg inntil nylig. Men før vi går videre gir vi en definisjon: en konspirasjonsteori hevder at en bestemt hendelse eller prosess med viktige politiske konsekvenser er planlagt og gjennomført av personer i en etablert elite/maktapparat, og planens virkelige mål er helt annerledes enn det i første omgang kan se ut som.  

Denne for meg nye konspirasjonsteorien fremmes i en fersk bok av James Valliant og Warren Fahy, og den handler om kristendommens opprinnelse. Bakgrunnen er som følger: Omkring år 60-70 hadde romerne problemer med et opprør blant jøder (landet jødene holdt til i var blitt erobret av romerne). Wikipedia skriver: «Den første jødisk-romerske krig (66–73 e.Kr.), tidvis også kalt for Det store opprøret …  var det første av tre store opprør som jødene gjorde mot Romerrikets undertrykkelse og ble utkjempet ved den østlige delen av Middelhavet. Den første jødisk-romerske krig skjedde hovedsakelig innenfor provinsen Judea … Det store opprøret begynte i året 66 og hadde sin opprinnelse i etniske og religiøse spenninger mellom romere og jøder. Krisen eskalerte grunnet protester mot skatter og angrep på romerske borgere. Den romerske guvernøren, Gessius Florus, svarte med å plyndre det jødiske tempelet under påskuddet at pengene var til keiseren. Det utløste et bredere og storstilt opprør, og den romerske militære garnison i Judea ble raskt overkjørt av opprørerne, mens den pro-romerske kong Herodes Agrippa II, sammen med romerske myndighetspersoner, flyktet fra Jerusalem. Da det ble åpenbart at opprøret var kommet ut av kontroll, brakte Cestius Gallus, den romerske legaten i Syria, inn den syriske hæren, basert på Legion XII Fulminata, og forsterket med hjelpetropper, for å slå ned opprøret, gjenopprette orden og romersk kontroll. Til tross for innledende framgang og erobringen av Jaffa, ble den syriske legionen overfalt og beseiret av jødiske opprørere i slaget ved Beth Horon. Rundt 6 000 romere ble drept og legionens aquila gikk tapt.» 

Romerne la ikke store byrder på de som holdt til i de landene de hadde erobret; de måtte betale noe skatt til romerriket, og de måtte respektere romernes guder. Men romernes guder hadde ingen stor rolle i romernes liv. Hovedpoenget var at ved å anerkjenne at de var guder viste man at man var et anstendig, lovlydig menneske. Wikipedia formulerer dette poenget slik: «Romas tradisjonelle religion var vesentlig forskjellig fra hvordan vi i dag forstår religion. …. Det var ingen romersk doktrine eller en hellig bok som kan betraktes som et trossystem. Romerne viste at gudene eksisterte, men de trodde ikke på dem på den måte som dagens religiøse mennesker tror på sin gud eller guder. Heller ikke var antikkens romerske religion særskilt opptatt av personlig frelse eller moral. Isteden var fokuset på framføringen av ritualer som hadde til hensikt å opprettholde et godt forholdet mellom Roma og gudene, således sikre at Roma og dens borgere hadde vekst og framgang». For å gjenta dette viktige poenget: ved å anerkjenne de romerske guder skulle man kun bekrefte at man var et anstendig, lovlydig menneske.  

Men jødenes religion inneholdt pålegg direkte fra guden, og et av de viktigste var dette:  «Du skal ikke ha andre guder enn meg». Romerne hadde ingen problemer med at jødene hadde sin egen gud, men de krevde altså at jødene i tillegg respekterte de romerske guder. Jødene derimot kunne ikke på noe vis akspetere andre guder enn sin egen. Det er slike motsetninger som utløser kriger, da som nå.   

For å dempe opprørstrangen hos disse jødene, som altså ville ha slutt på romernes herredømme og derved unnslippe kravet om å respektere det de betraktet som avguder, laget romerne en ideologi som var tolerant overfor romerne, og som de forsøke å få aksept hos blant jødene. Jødene hadde i lang tid ventet på en Messias, en frigjøringshelt som skulle få slutt på romernes overherredømme og som skulle gjøre jødene til et selvstendig folk. Den Messias jødene ventet på var altså en som de trodde skulle lede en krig for å kaste romerne ut. Romerne laget en ideologi som ga denne Messias en helt annen rolle; i denne ideologien skulle Messias ikke frigjøre Israel fra romersk okkupasjon, denne Messias hadde et budskap som la vekt ikke på politisk frigjøring, den la vekt på en åndelig frigjøring. 

Den Messias romerne skapte var altså en åndelig leder som la liten vekt på jødenes politiske selvstendighet, og som ikke la noen vekt på å bekjempe romernes overherredømme. Den person som romerne ga denne rollen var en predikant som hadde virket i Israel noen tiår tidligere: Jesus. I forbindelse med denne planen fikk han tittelen «Kristus», som er en oversettelse til gresk av «Messias»; evangeliene (og Paulus-brevene) ble skrevet på gresk, ikke på arameisk, det språk Jesus brukte. Grunnen til dette var antagelig at gresk var datidens verdensspråk, på samme måte som engelsk er i dag. «Messias» betyr «den utvalgte» mens «Kristus» (i gresk kultur) betyr «frelserguden».På basis av denne Messias, som altså ble skapt av romerne, vokste det frem en religion som er blitt en av verdenshistoriens mest innflydelsesrike ideologier: kristendommen.  

Det er dette som er tesen i Valliant/Fahys bok, noe som går klart frem av tittelen: Creating Christ: How Roman Emperors Invented Christianity: kristendommen ble til som resultat av en romersk plan som hadde som mål å dempe opprørstrangen hos jødene.

Dette er annerledes enn den vanlige forståelse av kristendommens fremvekst, en forståelse som i hovedtrekk er omtrent som følger: Romeren Saul ble etter noe som muligens var et epileptisk anfall, et anfall han tolket som en åpenbaring fra Gud, overbevist om at Jesus, en av mange predikanter som omkring år 30 virket i det området Israel nå ligger, var Guds sønn og hadde stått opp fra de døde etter at han var blitt henrettet. Før Saul hadde Jesu lære kun noen få tilhengere, men Saul, som etter åpenbaringen skiftet navn til Paulus, ble en meget ivrig talsmann for Jesu budskap. For å spre budskapet besøkte han et stort antall grupper rundt omkring det indre Middelhavet, han snakket til alle som ville lytte, og han skrev et stort antall brev hvor han redegjorde for sin forståelse av Jesu budskap. Gruppene ble etter hvert flere og flere og større og større. Det ble det skrevet ned et antall biografier om Jesu liv og budskap, og etter noen tid ble fire av disse regnet som autoritative. Disse fire «evangeliene» ble, sammen med brevene Paulus skrev, og enkelte andre skrifter, samlet i Det Nye Testamente (NT). Paulus´ brev er de eldste skriftene i NT, de er skrevet før år 67, det år han døde. Evangeliene skal ha blitt skrevet mellom årene 80 og 120.

Det var altså Paulus som stiftet religionen hvor Jesus var sentral: før Paulus hadde Jesu budskap som nevnt kun noen få tilhengere, men Paulus gjorde predikanten Jesus om til Guds sønn, og Paulus var den primære aktør som laget et helhetlig tankesystem som hadde Jesus som en sentral figur. Guden ble fremstilt som å være allmektig og allvitende, og Paulus hevdet at alle mennesker burde forsøke å tilfredsstille ham ved å følge Jesu budskap.  

Det viktige her er hva Jesu budskap gikk ut på, og dette fikk betydelig gjennomslag først etter at Paulus ble hans talsmann. Jesu budskap, i Paulus´og evangelieforfatternes versjon, gikk overordnet sett ut på at man ikke skulle legge vekt på ytre samfunnsmessige og politiske forhold, man skulle kun søke en indre frelse. Man skulle finne seg i politisk undertrykkelse, man skulle rette seg etter de som hadde (politisk) makt over en, man skulle betale sin skatt uten protester, osv. Etisk sett forfektet denne religionen ren altruisme, og de som praktiserte dette på en måte som guden fant tilfredsstillende skulle få evig liv i himmelriket etter døden 

Det viktige poenget er altså følgende: de som fulgte denne ideologien/religionen ville ikke utgjøre noe problem for en okkupasjonsmakt. 

Valliant/Fahys poeng er altså at denne ideologien ble eksplisitt skapt av romerne for å påvirke jødene til å stanse sine opprør og sine kriger for nasjonal selvstendighet og religiøs uavhengighet. Valliant/Fahy sier at Paulus og evangelieforfatterne reellt sett var romerske agenter som hadde som mål å få jødene til å slutte seg til en ideologi som innebar at de skulle akseptere romersk overherredømme. Valliant/Fahy sier altså at kristendommen er et resultat av et romersk forsøk på å få til en ideologisk avvæpning av jødene. Det er ingen tvil om at Paulus, som altså var romer og ikke jøde, hadde nære forbindelser med flere personer som var høyt oppe i makthierarkiet i Rom; dette går klart frem både av Paulus´ egne brev og av Apostlenes gjerninger, en av skriftene i NT.

I det følgende skal vi kort se på to forhold: hvor god er Valliant/Fahys begynnelse for denne teorien, og kan man trekke noen viktige konklusjoner ut av dette.                

Som sagt hadde jødene i lang tid ventet på en Messias som skulle gjøre folket fritt. SNL forteller:  «Etter at Israels rike (Nordriket) gikk til grunne i 722 f.Kr., satte jødene sitt håp til at Gud en gang i fremtiden skulle sende en ny [konge] som skulle gjenreise riket. Messias ble betegnelsen på denne frelserkongen, som skulle knuse fienden og skape en ny nasjonal og religiøs storhetstid … ». Jødene trodde altså at Messias skulle være en hærfører. 

Valliant/Fahy hevder at romernes plan var å få jødene til å tro at Jesus var denne Messias, og at denne Messias altså ikke la vekt på en politisk frigjøring, men på en indre frigjøring. I evangeliene finner man en rekke steder ord tillagt Jesus som innebærer dette; et av de tydeligste er utsagnet om at «mitt rike er ikke av denne verden».

Før vi går videre vil vi nevne at det er helt usannsynlig at Jesus virkelig sa det som han tillegges i NT slik det er formulert der. Det er også enkelte som har hevdet at Jesus ikke har eksistert, men vi mener nok at det er mest sannsynlig at Jesus har eksistert. (Valliant/Fahy tar ikke stilling til dette spørsmålet.) På denne tiden var det mange predikanter som virket i dette området, og at en av dem het Jesus og sa ting som ligner på noe av det som evangelienes Jesus sier virker ikke usannsynlig.  Men man må huske på at evangeliene og de andre skriftene i NT er høyverdige litterære verker, skrevet av en rekke velutdannede skribenter over en lengre tidsperiode, og at de har gått igjennom en rekke redigeringsprosesser og tolkninger før de endte opp i den samlingen som NT i dag er. Et konkret poeng: det er helt usannsynlig at den historiske predikanten Jesus var så velformulert som den Jesus man møter i evangeliene. Litteraturen om endringer i bibeltekstene som skjedde før man endte opp med den versjonen man har i dag er meget omfattende; og vi vil kun henvise til ett verk, The Unauthorized Version: Truth and Fiction in the Bible av Robin Lane Fox.    

Men tilbake til de elementene i evangeliene som er viktige for Valliant/Fahys tese. I boken nevnes en rekke forhold som innebærer at de som følger Jesus ikke vil ha problemer med å akseptere romersk overherredømme. Jesus sier bla. at man skal betale sin skatt uten protester: «Gi Gud det Guds er, gi Caesar det Caesars er». Videre, Jesus er i sterk opposisjon til de tradisjonelle jødiske ledere – fariseerne – både i ord og gjerning argumenterte han mot dem. Han omgikk de som ifølge tradisjonell jødisk religion var urene: skatteinnkrevere, prostituerte, tollere. Et sted sier han om en romer at hans tro var sterkere enn noen jødes – noe som var i strid med tradisjonell jødisk religion siden romeren ikke var omskåret. Jesus tillater også alle typer mat, noe som var i strid med jødedommens strenge regler mht. hva man kunne spise. Som kjent er Jesus også tillagt utsagt som at man skal elske sine fiender, at man skal vende det andre kinnet til, etc. Dette er reellt sett oppfordringer om at man ikke skal motsette seg Roms overherredømme. Også i Paulus-brevene finner man også direkte oppfordringer til fred med Rom. 

Her er et sitat fra et av Paulus´ brev: «Enhver skal være lydig mot de myndigheter han har over seg. For det finnes ingen myndigheter som ikke er fra Gud, og de som finnes, er innsatt av Gud. Den som setter seg opp mot dem, står derfor imot det Gud har bestemt, og de som gjør det, skal få sin dom. For de som styrer, skal ikke skape frykt hos den som gjør det gode, men hos den som gjør det onde. Vil du slippe å frykte myndighetene, så gjør det gode, og du skal få ros. Styresmakten er en Guds tjener, til beste for deg. Men gjør du det onde, har du grunn til å være redd. For styresmakten bærer ikke sverd uten grunn, men er Guds tjener som skal fullbyrde hans straff over den som gjør det onde. Derfor er det nødvendig å være lydig, ikke bare av frykt for straffen, men også for samvittighetens skyld. Betal også skatt av samme grunn. For myndighetene er Guds tjenere og har ansvar for alt slikt. Gi alle det du skylder dem. Betal skatt til den som skal ha skatt, toll til den som skal ha toll, vis respekt for den som skal ha respekt, gi ære til den som skal ha ære.» (Fra Romerbrevet, kap. 13)

Et viktig poeng er også at det ifølge evangeliene er jødene ved deres politisk/religiøse ledere som krevde Jesus henrettet, ikke romerne. Som kjent vasket den romerske konsulen Pontius Pilatus sine hender for å vise at han ikke støttet dødsdommen mot Jesus. Jødenes ledere ville ha Jesus henrettet fordi han gikk imot viktige læresetninger i jødenes religion 

Nå kan man innvende at denne teorien – at kristendommen ble laget av romerne for å dempe opprørstrangen hos jødene – ikke kan være korrekt fordi de kristne ble forfulgt og undertrykt og i stort antall torturert og drept av romerne. Men nyere forskning viser klart at denne oppfatningen – at de kristne ble forfulgt i Rom – er sterkt overdrevet. Det forekom praktisk talt aldri at kristne ble undertrykt, arrestert, kastet til løvene eller torturert og henrettet. «Recent scholarship … has revealed that traditional claims about Christian persecution have been greatly overstated … There is simply no evidence that Christians were driven underground, as commonly depicted in movies and novels – at lest not for any extended periods of time» (s. 14-16).    

Det er en rekke elementer som støtter opp om Valliant/Fahys teori. Som kjent hendte det at enkelte av Roms keisere ble gjort om til guder; mennesker ble altså opphevet til gudestatus. I kristendommen ble mennesket Jesus gjort om til en gud. Etter at keiser Vespasian (keiser fra 69 til 79) ble erklært som gud ble det laget fortellinger om ham som fortalte at han hadde utført mirakler. De mirakler han utførte er i meget stor grad akkurat de samme som de som Jesus ifølge evangeliene visstnok utførte. Den etikken som ligger til grunn for det Jesus sier i evangeliene er i betydelig overensstemmelse med den etikken filosofen Seneca sto for; Senecas ideer var nokså kjente i Rom på denne tiden. Seneca døde i år 65. (I den tidlige kristendommens historie dukket det opp en korrespondanse mellom Paulus og Seneca, men det viste seg at disse brevene var falske.) I hele NT er romerne også konsekvent fremstilt som «the good guys», mens de jøder som ikke fulgte Jesus er fremstilt som «the bad guys».      

Valliant/Fahys poeng er altså at kristendomen ble skapt av romersk etterretning for å få jødene til å oppgi sin motstand mot romersk overherredømme – og det ser ut som om de har et godt poeng. Men deres teori er langt mer omfattende begrunnet enn det som er gjengitt her – bla. påviser de sammenfall i bruk av slagord, bruk av symboler, mm. mellom innflydelsesrike kretser i Rom og de første kristne menighetene, men jeg går ikke inn på dette her. Den som er interessert henvises til boken. I resten av denne kommentaren vil jeg fokusere på tre andre poenger som jeg mener er viktigere.  

Boken handler om kristendommens opprinnelse. Jeg vil tro at forfatterne, som er Objektivister, har en implisitt agenda som går ut på at dersom det blir videnskapelig bevist at kristendommen virkelig ble til på denne måten, vil det svekke oppslutningen om kristendommen. Lignende teorier har hatt en viss oppslutning fra tidligere skribenter, bla. er det enkelte forskere som har hevdet at Jesus aldri har eksistert. Og la meg ha sagt at argumentene for et slikt syn ikke er så svake som man skulle tro dersom man ikke har sett noe av de begrunnelsene som er fremmet av disse skribentene. Tilsvarende finnes det skribenter som hevder at Muhammed aldri har eksistert, og begrunnelsen for dette er langt sterkere enn begrunnelsen for at Jesus aldri har eksistert. (Jeg vil dog ikke gå inn på dette her.) De som forfekter slike teorier mener at det kan sterkt svekke kristendommens/islams oppslutning dersom det blir bevist at disse to figurene – Jesus og Muhammed – aldri har eksistert. Men her tar de grundig feil. Slike bevis vil ikke påvirke disse religionenes oppslutning og utbredelse i det hele tatt. Hvorfor? Fordi religioner er irrasjonelle ideologier som ikke i det hele tatt påvirkes av fakta eller av logiske/rasjonelle argumenter. Mange tror og vil tro på disse religionene uansett hva videnskapen forteller. Undersøkelser om hvorvidt Jesus og Muhammed virkelig har eksistert er interessante, men det man kommer frem til vil ikke ha noen som helst betydning for den oppslutning som disse religionene har. Blir det bevist at hverken Jesus eller Muhammed har eksistert vil de fleste kristne og de fleste muslimer bare ignorere dette, mens de som er noe mer intellektuelt orientert bare vil si at i så fall er Jesus og Muhammed mytiske skikkelser, og at deres budskap ikke på noen måte svekkes av det faktum at de aldri har eksistert.        

Hvorfor har religioner så stor oppslutning? Det er mye man kan si her, men la meg kort si dette: Religioner tilfredsstiller ønsketenkning; de lover suksess uten innsats; med religiøse begrunnelser kan de religiøse se ned på de som yter en innsats for å bedre sine liv; de gir tilhengerne en følelse av at de er bedre enn andre og er spesielt utvalgt; det er ingen krav til et moralsk godt liv – man kan jo bare be om tilgivelse dersom man gjør noe galt; religioner gir makt og posisjon til personer som ønsker å bestemme over andre. Noe sitater som illustrerer noe av dette: «Se blomstene på marken, de er vakrere enn selv kong Salomo i all sin prakt, og de arbeider ikke …. samle eder ikke skatter på jorden …. det er vanskeligere for en rik mann å komme inn i himmelen enn for en kamel å komme igjennom et nåløye … tilgivelse er den største nådegave … mange er kallet men få er utvalgt». 

Så til det som er mitt viktigste poeng: dersom Valliant/Fahy har rett så skapte romerne kristendommen som et middel for å slå ned eller i hvert fall svekke jødenes motstand mot romersk overherredømme. Denne kampanjen, for å kalle den det, begynte med Paulus, men var mest intens mens Vespasian var keiser. (Som nevnt, Paulus døde i år 67, Vespasian var keiser fra 69 til 79.) Kristendommen ble etter hvert en stadig sterkere kraft i Romerriket, Konstantin (keiser fra 306 til 337) konverterte Romerriket til kristendommen, mens Theodosius, som var keiser fra 379, ble kristen når han ble keiser og han gjorde kristendommen til statsreligion.

Men hva skjedde med Romerriket? Som kjent gikk det nedenom og hjem. «I perioden mellom årene 410 og 480 brøt det gamle senteret for europeisk makt og kultur i vest [altså Rom] sammen. Det ble revet ned, ikke av folk som ønsket å se det brenne og etablere sine egne store imperier, men av folk som ønsket å bli en del av det og ta del i dets sosiale, politiske, økonomiske og kulturelle goder.» (sitat fra mennesket.net)   

Det er én essensiell årsak til at Romerriket brøt sammen, og den som først skrev om dette på en måte som fikk betydelig innflydelse var historikeren Edward Gibbon. I sitt klassiske verk The History of the Decline and Fall of the Roman Empire (første bind av dette verket kom ut i 1776), fastslo at den essensielle årsaken til Romrrikets fall var kristendommen.    

De verdier som kristendommen står for fikk stor utbredelse og oppslutning i Romerriket, og når slike verdier – selvoppofrelse, dyrkelse av fattigdom, tilgivelse fremfor rettferdighet, motstand mot velstand og suksess, irrasjonalitet – står sterkt i en kultur er det ikke mulig hverken å forsvare eller å opprettholde et sivilisert, velstående og trygt samfunn. Det som skjedde var at romerne (dersom Valliant/Fahy har rett) dyrket frem en ideologi som var ment å styrke deres eget rike ved å svekke en fiende, men verdiene i denne ideologien var slik at de fikk stor oppslutning og i løpet av en periode på noen hundre år ødela det egne riket som ideologien var ment å beskytte. Dette skjedde fordi de som skapte denne ideologien ikke forsto hvor kraftig slike ideer kunne være i en kultur som den romerske.

Det heter at det eneste man lærer av historien er at ingen lærer av historien. Det finnes et tydelig eksempel på at denne type tabbe er gjentatt i moderne tid  – selv om det vel ikke er helt passende å bruke ordet «tabbe» om en plan som hadde som mål å forsvare et verdensrike og som hadde som resultat at det egne riket brøt sammen og gikk i oppløsning. Den tabben vi tenker på er USAs støtte til muslimer som kjempet imot Sovjet i Afghanistan på 80-tallet. USA var sterkt imot Sovjets spredning av kommunismen, og etter at Sovjet i 1979 invaderte Afghanistan for å styrke landets kommunistiske regime, ga USA omfattende militær og økonomisk støtte til muslimske grupper som kjempet imot Sovjet.       

Wikipedia: «28. april 1978 gjennomførte det marxistiske Afghanistans folkedemokratiske parti et blodig statskupp der de tok over makten i landet, og Den demokratiske republikken Afghanistan ble erklært. Den nye regjeringen gjennomførte jordreformer, innførte forbud mot tvangsekteskap og byttet ut religiøse lover med sekulære og marxistiske. De byttet også ut Afghanistans tradisjonelle flagg med et sovjetinspirert, rødt flagg, og undertrykte aktivt den religiøse ledelsen i landet. Reformene møtte stor motstand fra store deler av befolkningen, som oppfattet det nye regimet som anti-islamsk. En raskt voksende sovjetisk innflytelse, politisk undertrykkelse og sterk motstand mot reformene, førte til et omfattende opprør i landet mot det marxistiske styret ledet av Noor Mohammed Taraki. I 1979 arresterte, utviste og henrettet regjeringen mange mujahedin, såkalte «hellige muslimske krigere». I løpet av 1978 og 1979 henrettet regimet mellom 10 000 og 27 000 mennesker, hovedsakelig i det beryktede Pul-e-Tsjarki fengsel i Kabul. Amerikanske CIA og Pakistans ISI støttet opprørsstyrkene finansielt på grunn av deres motstand mot den kommunistiske regjeringen. USA ønsket også å fremprovosere en sovjetisk intervensjon, da president Jimmy Carters rådgiver Zbiegnew Brzezinski ønsket å gi Sovjetunionen «sin vietnamkrig». Taraki ble drept den 14. oktober 1979, og erstattet med statsminister Hafizullah Amin i en maktkamp. Amin intensiverte reformene og den politiske undertrykkelsen, noe som bidro til sterkere motstand.»

Det som skjedde var at USA støttet en religiøs bevegelse, og formålet var å svekke en fiende, Sovjet. Dette begynte som Wikipedia nevner under president Carter, og fortsatte i større grad under president Reagan. Men denne religiøse bevegelsen er egentlig en langt større fiende av sivilisasjon og velstand og fred og frihet enn Sovjets kommunisme noen gang var. Dette har også vist seg klart i ettertid.   

Den USA-støttede bevegelsen klarte å vinne krigen mot Sovjet i Afghanistan. Den fikk da blod på tann, den fikk økt oppslutning, den fikk økt prestisje, og fører nå en lav-intensiv krig mot USA og Vesten; denne bevegelsens fiende var ikke bare kommunismen, dens fiende er all sekularitet, først og fremst den store satan, USA. 

Dersom man formulerer det litt sterkt kan man si at USA dyrket frem en religiøs bevegelse med det formål å svekke en fiende (Sovjet), og at resultatet ble at denne bevegelsen ble så sterk at den er blitt en fiende som nå fører krig mot USA. (Skal man diskutere dette tema i sin fulle bredde burde man også ta med forholdet mellom USAs og dets alliansepartner Saudi-Arabia, som er et islamistisk fyrtårn.)

Det som har skjedd essensielt sett er at velstående og siviliserte riker som USA og dets forgjenger Rom hadde fiender som de ønsket å svekke. For å svekke fienden la de planer om å dyrke frem religiøse bevegelser. Resultatet ble at de ideologiene de dyrket frem ble så sterke at det ene riket ble ødelagt og at det andre har fått store problemer, problemer som i verste fall kan endre med at USA går samme vei som Rom.

Det som burde være lærdommen her er at irrasjonelle ideologier som dyrker ønsketenkning, selvoppofrelse, motstand mot velstand, etc., kan få stor oppslutning i kulturer hvor rasjonelle ideer står svakt. Å dyrke frem irrasjonelle ideer er å leke med ilden, bokstavelig talt. Det gikk galt for Rom. Det gjenstår å se hva som vil skje med Vesten og USA.       

Avslutningsvis om boken og dens tests. Valliant/Fahy har trukket frem en imponerende mengde fakta som sterkt belyser kristendommens opprinnelse og hvordan den kunne få så stor innflydelse i Romerriket. Bare av den grunn er boken viktig. Men hva med tesen om at, som bokens tittel formulerer det: kristendommen ble skapt av Roms elite for å avvæpne plagsomme opprørere. 

Hvis Valliant/Fahy har rett så var det omtrent noe slikt som skjedde i et kontor i Roms meget sofistikerte etterretningstjeneste omkring år 60: En tjenestemann oppsummerer situasjonen: «Disse jødene er plagsomme. De vil ikke respektere gudene våre, de vil ikke betale skatt, de gjør opprør og når vi har slått ned et opprør går det ikke lange tiden før de igjen er klare til en nytt opprør. Hva skal vi gjøre for å få slutt på dette? Vi har mistet mange gode soldater. Hva skal vi gjøre for å sikre fred og ro og ordnede forhold?». En kreativ tjenestemann kommer med følgende forslag: «Jødene har ikke vunnet ennå, og vi har hittil klart å slå ned alle opprør. Men de venter på en krigerkonge, en som ifølge spådommer i jødenes hellige skrifter skal komme og kaste oss ut og gi jødene deres selvstendighet tilbake. Men la oss prøve følgende: La oss sende ut noen agenter og lage noen skrifter som sier at den jødiske predikanten Jesus, som ble henrettet for 35 år siden, var denne Messias, og hans mål ikke ver en noen politisk frigjøring, hans mål var en indre, åndelig, frigjøring, og han oppfordret alle til å betale sin skatt og adlyde de myndigheter man hadde over seg». 

Jeg synes ikke det virker sannsynlig at noe slikt skjedde. Jeg finner det langt mer sannsynlig at noen hektet seg på Jesu budskap (et budskap som før Sauls omvendelse og før evangeliene ble skrevet  var meget tynt), og laget en ideologi ut av dette. Det som ble det kristne budskap ble egentlig laget av Saul/Paulus, som var romer, og av de velutdannede evangelieforfatterne, som smeltet Paulus ideer sammen med de nyplatonske ideene hos Plotin og Senecas stoiske filosofi. Nei, denne ideologien støttet ikke opprør mot Rom, men etter mitt syn har ikke Valliant/Fahy begrunnet hinsides all rimelig tvil at det var romerne som skapte kristendommen i et forsøk på ødelegge jødene opprørstrang. Men de har trukket frem en enorm mengde bevismateriale som gir et langt tydeligere bilde av kristendommens opprinnelse enn det som tidligere var kjent. Ja, denne ideolgien førte til at jødenes kamp mot Rom ble svekket, men det betyr ikke at den ble laget av Roms ledere for å svekke jødenes kamp mot Rom.                

 

 

 

 

 

 

James S. Valliant, Warren Fahy: Creating Christ: How Roman Emperors Invented Christianity, Crossroad Press 2018

https://www.amazon.co.uk/Creating-Christ-Emperors-Invented-Christianity/dp/1949914615/ref=sr_1_1?keywords=valliant+james&qid=1564989702&s=gateway&sr=8-1

https://vegmar.wordpress.com/2015/06/17/ny-bok-krig-fred-religion-og-politikk/

https://no.wikipedia.org/wiki/Den_første_jødisk-romerske_krig

https://no.wikipedia.org/wiki/Romersk_mytologi

https://www.amazon.co.uk/dp/0141022965?_encoding=UTF8&isInIframe=0&n=266239&ref_=dp_proddesc_0&s=books&showDetailProductDesc=1#product-description_feature_div

https://www.mennesket.net/eldre-historie/antikken/vestromerrikets-kollaps/

https://no.wikipedia.org/wiki/Den_afghansk-sovjetiske_krig

Bilbranner 

Bilbranner forekommer nå så ofte at mainstreammedia ikke lenger kan ignorere dem.  Ett av mange ferske eksempler er å finne her:

https://www.dagbladet.no/studio/nyhetsstudio/5?post=16509

Siden slike forferdelige hendelser nå er blitt så vanlige publiserer vi omigjen en kommentar vi skrev høsten 2011:

En personbil er en fin ting. Den er et stort gode for den som eier den, eieren kan enkelt reise fra dør til dør dit han skal uten å vente på (ofte forsinkede og/eller overfylte) busser og tog, det er enkelt å ta med det man trenger av bagasje, det er enkelt å handle, det er enkelt å bringe barn til barnehaven, det er enkelt å reise på ferie, osv.

(At bensinen er dyr pga de store avgiftene, at myndighetene for noen år siden oppfordret folk til å stase på dieselbiler av hensyn til klimaet og nå snakker om å legge begrensninger på bruk av dieselbiler fordi de forurenser, at veinettet har for dårlig kapasitet, og at de som bruker bil årlig betaler flere titalls milliarder mer til det offentlige i skatter og avgifter enn det som brukes på vei og andre tiltak som kommer bilistene til gode skal vi ikke si noe om. Ja, bilen forurenser, men dette er et problem som stadig blir mindre pga. den teknologiske utvikling.)

Personbilen er altså en fin og nyttig ting. Den representerer individualisme, den representerer velstand, den representerer teknologi, sivilisasjon, vitenskap og frihet, som alle er store verdier.

Men det er enkelte som ikke liker disse verdiene. Disse er da naturlig nok også motstandere av privatbilen. Denne motstanden gir seg en rekke utslag: alt fra det å bære buttons med teksten ”Bilfri by” til å gå inn for å legge restriksjoner på alt som har med bil å gjøre: la parkeringsavgifter være høye, bevisst holde igjen på veiutbygging, ikke bygge tilstrekkelig med parkeringsplasser, osv.

Et trinn i den økende motstanden mot bilen og alt den symboliserer, er det økende antall bilbranner.

Vi siterer en artikkel fra document.no (den er fra februar i år, men antall bilbranner har ikke avtatt siden da): ”Bilbranner begynner å bli vanlig i Oslo

Nok en gang har en bil stått i lys lue i Oslo. Denne gangen i et garasjeanlegg på Vestli. Heldigvis kom ingen til skade under brannen, som også førte til at bilen eksploderte. Det er Akers Avis (www.groruddalen.no ) som melder dette 9.februar.

Det ble svært dramatisk da en personbil sto i full fyr og flamme i et garasjeanlegg i Ragnhild Schibbyes på Vestli. Bilen eksploderte, men ingen personer kom til skade.

Et raskt søk på internett rundt bilbranner og branner i garasjeanlegg, viser at det er mange biler har stått i lys lue det siste året. Var det bilbranner like ofte hvis vi ser noen år tilbake i tid? Og hvorfor brenner bilene? …” (sitat slutt).

Kan det være tekniske feil som gjør at bilene tar fyr? En ekspert vi har snakket med svarte Nei på dette, og det samme sier politiet i en artikkel i Dagbladet: ”– Vi mistenker at alle brannene er påsatt, bar ild er brannårsaken og det er ingen andre naturlige brannårsaker, sier Terje Dahl, politiførstebetjent og leder av branngruppa ved Oslo politidistrikt” (sitat slutt).

Det må være forferdelig å komme ut om morgenen og ha tenkt å kjøre til jobben som vanlig og så oppdage at den bilen man er glad i står der som et utbrent vrak. Ja, man får nok en god del igjen på forsikringen, men dette gjør jo at alles forsikringspremier blir dyrere. Men det er en stor jobb å ordne opp med alt det praktiske som må til før at man er ferdig og man igjen har en brukbar bil.

Vi vet ikke hvem som kan stå bak disse bilbrannene. Vi forstår også at slike saker kan være vanskelige å etterforske. Om en person vandrer gatelangs og slår ut vinduet på en tilfeldig bil han passerer og kaster inn en Molotovcocktail – en slik sak må være nærmest mulig å etterforske.

Men det som er ille er at misnøyen med bilen og det den symboliserer og de verdier den representerer er så sterk og så utbredt at det resulterer i at det settes fyr på kanskje flere biler hver uke bare i Oslo. (En tilsvarende utvikling har man sett i en rekke store byer i utlandet. Både i Frankrike og i Tyskland og i Sverige skjer slike ting i stadig større omfang.)

Som sagt, vi vet ikke hvem som står bak, og vi vil ikke spekulere. Vi vil bare si at dette er en forferdelig utvikling og vi håper at den snart vil ta slutt. Bilen er et stort gode, og når et så stort gode blir utsatt for stadige angrep, og at disse fortsetter og øker i omfang, er dette et tegn på at noe er alvorlig galt i kulturen.

Denne kommentaren ble opprinnelig publisert på stemdlf.no 12/10-2011: http://www.stemdlf.no/node/5007/

 

Velferdsstaten: det umulige ideal

Som samfunnsmodell har velferdsstaten praktisk talt universell oppslutning; f.eks er alle norske partier unntatt ett (Liberalistene) sterke tilhengere av den. Og hvis man ikke tenker godt etter kan det se ut som om velferdsstaten er en god modell: den innebærer at staten skal sikre alle borgere tilgang til det som regnes som nødvendige tjenester som barnehager og skole, helsetilbud, pensjoner og trygder, mm., dvs. at også de som ikke selv kan betale for tjenester på disse områdene skal ha tilgang til dem. I tillegg til denne type tilbud kommer statlige ordninger som sikrer at det finnes alt fra infrastruktur og forskning, parker og uberørt natur, fritids- og kulturtilbud, osv. Staten betaler helt eller delvis for alt dette, men man må ikke glemme at dersom staten betaler for noe så er det egentlig skattebetalerne som tvinges til å betale for det. I tillegg til de statlige tilbudene finnes det i velferdsstaten omfattende reguleringer av alt som skjer i næringslivet; det finnes bestemmelser om lønn og om arbeidstid, enkelte typer bedrifter må ha tillatelse fra staten for å kunne operere, det finnes regler om når butikker kan holde åpent og når de kan selge øl, det finnes bestemmelser om typer utdannelse som kreves i bestemte yrker, mm.

Alt dette betales altså ved at alle borgere betaler en andel av det de tjener i skatter og avgifter til det offentlige. Dette er ordnet slik at de som har mest betaler mer enn de andre, skatten er altså progressiv. Det er også slik at enkelte typer egenbetaling for tilbud som det offentlige leverer er lavere for de med små inntekter.

Man kommer iblant over uttrykk av typen «slå ring om velferdsstaten», noe som er litt pussig siden alle store partier, og alle andre store aktører som aviser, NGOer, intellektuelle, etc., er tilhengere av velferdsstaten, og ingen store aktører er imot den.

En av grunnene til at velferdsstaten har mange tilhengere er at mange tror at den eneste måte å bekjempe fattigdom på er å ha statlige tiltak og reguleringer som har som mål å hjelpe dem. Det er derfor det finnes slike ting som bestemmelser om minstelønn, som innebærer at det er forbudt å betale en lavere lønn enn det som staten har bestemt må til for at man skal få en rimelig materiell levestandard; gratis tilbud fra det offentlige mht. skole, helse, og trygder/pensjoner. Sannheten er at selv om slike tilbud kan ha en god effekt på kort sikt vil de alltid være ødeleggende for alle på lang sikt: incentivene i et slikt system, både for de som er mottakere av ordningene, de som forvalter ordningene (byråkratene), og de som skaper ordningene (politikerne), er slik at de reelt sett straffer de mest produktive og belønner de som er mindre produktive eller de som ikke er produktive i det hele tatt. Et slikt system vil derfor på sikt ødelegge velstanden siden produksjon ikke bare er en uunngåelig forutsetning for velstand, produksjon ER velstand.

Det er denne utviklingen – et forfall i velstand – vi nå ser tydelig tegn på i alle velferdsstater: i land som Hellas, Sverige, Tyskland, og USA er problemene mest tydelige. I disse landene ser man økende skatter, økende statsgjeld, økende kriminalitet, synkende kvalitet på de offentlige tilbud innen helse, skole og pensjoner, synkende kunnskapsnivå hos de som går ut av skoleverket både etter korte og lange «utdannelser», innskrenkninger i ytringsfriheten, og for mange en synkende levestandard. Alt dette er uunngåelige følger av de ordninger som er innført og som altså er integrerte bestanddeler av velferdsstaten. (La oss skyte inn at problemene som finnes i velferdsstatene ikke er de samme i alle land; ulike land har valgt noe ulike løyper, og derfor er ikke alle kommet like langt mot avgrunnen: Sverige er kanskje lengst frem mht. økende kriminalitet, mens Hellas er lengst frem mht. statsgjeld og arbeidsløshet blant unge. La oss også nevne at enkelte påstår at problemene i f.eks. England, Tyskland og Sverige skyldes innvandring. Dette er feil. Vi kommer tilbake til dette punktet nedenfor).

Velferdsstaten, som man kan si er innført for å hjelpe de svake til en bedre levestandard, vil altså over tid redusere levestandarden for alle – og ikke bare det, den vil føre til kolossale problemer som rammer de aller fleste: utbredt fattigdom, stor kriminalitet, endog sult.

Det er et godt formål å ville hjelpe de minst produktive til en bedre levestandard, men den eneste måten å gjøre dette på er å sørge for at velstanden i samfunnet som helhet øker. Dette kan kun skje ved akkumulering av kapital. Slik akkumulering av kapital gjør alle mer produktive, og derfor vil velstanden stige, og over tid vil dette komme alle til gode. Slik kapitalakkumulering er kun mulig i et samfunn hvor det er full respekt for eiendomsretten og full frihandel – dvs. slik velstandsøkning, som vil være kontinuerlig over tid, er kun mulig i et fullstendig kapitalistisk samfunn, dvs. et samfunn hvor statens eneste oppgave er å sikre borgernes frihet, og hvor alt ellers er fritt. Dette betyr at staten skal drive politiet, rettsapparatet og det militære, og at næringslivet er fritt og uregulert. Staten skal da altså ikke drive skoler eller helsetilbud eller pensjons- og trygdesystemer.

Man ser jo også klart av historien at jo friere et land er, jo større er velstanden, og man ser at dersom et land begynner å regulere økonomien og å innføre statlige gratistilbud til befolkningen, da øker fattigdommen. (Det aller siste eksempelet på dette er Venezuela.) Hvorfor er det slik at statlige gratistilbud etter noen tid fører til økt fattigdom? Fordi statlige gratistilbud nødvendigvis innebærer at motivasjonen for å jobbe produktivt blir redusert: slike gratistilbud fungerer reelt slik at staten tar penger fra de produktive og gir til de mindre produktive. De som jobber produktivt får da lavere nettolønn pga. økende skatter og avgifter, og de som ikke jobber så produktivt kan leve helt eller delvis på statlige støtteordninger eller i en statlig jobb med lave krav til produktiv innsats. At produktiviteten da synker burde ikke overraske noen.

Nedenfor er en liten liste over noen av de mange argumentene mot velferdsstaten, dvs. argumenter som viser at velferdsstaten er et uegnet system dersom målet er et samfunn preget av fred, harmoni og velstand:

Velferdsstaten styres av valgte politikere. De som blir valgt er da de som er dyktige til å drive valgkamp. Det er ikke nødvendigvis noen sammenheng mellom det å være dyktig til å drive valgkamp og å drive skoler, sykehus og trygde- og pensjonsordninger.

For å bli valgt må politikere stadig love mer og mer. Disse løftene koster penger, og derfor må statens utgifter i en velferdsstat hele tiden øke. Det er i hovedsak tre måter staten kan skaffe penger for å dekke disse utgiftene: den kan øke skatter og avgifter, den kan ta opp lån, og den kan gjøre det ved å gjøre pengene mindre verd (inflasjon).

I alle velferdsstater har skattenivået økt jevnlig, alle velferdsstater har enorm gjeld, og alle har opplevd kolossal inflasjon.

Eksempler fra Norge: Statsbudsjettets utgifter: 2005: 655 mrd kr, 2008: 848 mrd kr, 2019: 1377 mrd kr.

Alle velferdsstater har stor statsgjeld, dog ikke Norge. Men dersom man ta hensyn til fremtidige pensjonsforpliktelser viser det seg at også Norge har gjeld. Det følgende er fra en side som Finansdepartementet står bak: «Selv om vi sparer, er ikke fondet [oljefondet] på langt nær stort nok til å dekke framtidige alderspensjoner. Verdien av allerede opparbeidede rettigheter til framtidige utbetalinger av alderspensjoner fra folketrygden anslås til nesten 8 000 milliarder kroner ved utgangen av 2017. I tillegg kommer forpliktelser i Statens pensjonskasse, som utgjorde om lag 800 milliarder kroner ved utgangen av 2016, samt statens forpliktelser til uføre- og etterlattepensjoner i folketrygden. Sett under ett er disse pensjonsforpliktelsene langt større enn den samlede kapitalen i Statens pensjonsfond og den øvrige statlige nettoformuen.»

https://www.ungokonomi.no/samfunnsokonomi/oljeformue/statens-pensjonsfond/

Inflasjon: Kronen i 2019 er verd kun 3 % av den verdien den hadde før annen verdenskrig, dvs. en verdireduksjon på 97 %.

Inflasjon er skadelig på en rekke måter: den gjør det mindre attraktivt å spare fordi de oppsparte midlene stadig synker i verdi og derfor har den også det resultat at bankene får mindre midler å låne ut. Inflasjon gjør det også mer fristende å låne siden inflasjonen sørger for at det over tid blir lettere å betale tilbake det man har lånt siden pengene altså synker i verdi. Dette påvirker igjen rentenivået. Kombinasjonen av disse to effektene gjør at låne- og spare-markedet blir skjevt. Inflasjon gjør også at langtidsplanleggingen i økonomien blir vanskeligere siden aktørene ikke kan være sikre på hva pengene er verd om fem eller ti år, noe som fører til at aktiviteten i økonomien blir mer kortsiktig.

(Nå mener mange av de økonomer som slutter opp om de siste tiårs populære økonomiske teorier at staten må finjustere inflasjon og rentenivå for å holde arbeidsløsheten lav, men dette er en forestilling som er bygget på gale økonomiske teorier.)

Prismekanismen (=markedsmekanismen) allokerer ressurser i samsvar med alle de involvertes frivillige valg; prismekanismen er summen av alle de involvertes frivillige valg og preferanser. I en regulert økonomi er denne mekanismen satt ut av spill, og da blir resultatet totalt sett mindre optimalt.

Når prismekanismen settes ut av spill, noe som gjøres med statlige reguleringer, må det innføres en annen ordning for å allokere ressurser. Det organ, om man kan kalle det det, som allokerer ressurser i en regulert økonomi er byråkratiet. Byråkratiet består av intelligente, arbeidsomme, langtidsutdannede mennesker som altså utfører et arbeid som ikke bare er helt uproduktivt, det reduserer produktiviteten. Hadde disse menneskene hatt produktive jobber ville de kunnet bidratt til verdiskapningen og da gjort verdiskapningen større.

At det finnes offentlige organer og instanser som skal ta viktige avgjørelser som kan angå mange menneskers liv på positive og/eller negative måter åpner for korrupsjon, dvs. at tjenestemenn bestikkes av personer som har saker til behandling og som ønsker et bestemt vedtak. Korrupsjon viser seg også i at venner og slektninger av personer med viktige posisjoner i politikken eller i byråkratiet iblant blir ansatt etter prosedyrer som ikke helt er i samsvar med intensjonene bak det omfattende og detaljerte regelverket som selvsagt finnes.

Eksempel: «Ikke bare viser det seg at direktørens forlover og jaktkamerat ble ansatt i foretaket, etter at [byrådsleder Raymond] Johansen selv signerte både innstillingen, jobbtilbudet og kontrakten. «Direktørens stab» fant også plass til direktørens datter, etter tips fra sjefen selv om at hun kunne være en passende kandidat. Ved hele seks anledninger fikk datteren stillinger ingen andre hadde muligheten til å søke på, fordi stillingen aldri ble utlyst. Som om det ikke skulle være nok å innlemme forloveren og datteren i foretaket, ble også datterens samboer, direktørens svigersønn, en del av familien. Ved flere anledninger fikk han engasjementer i foretaket. Det var datteren som tipset HR-direktøren om kjærestens jakt på arbeid.»

https://www.document.no/2018/10/04/ny-skandale-i-oslo-kommune-denne-gang-med-raymonds-bror/

I en regulert økonomi vil det alltid oppstå uventede negative resultater av reguleringene. I en velferdsstat er løsningen på slike problemer alltid å innføre flere nye reguleringer, eller å presisere gjeldende reguleringer. Derfor vil lovverket alltid bli mer omfattende og mer komplisert, det vil utarbeides flere forskrifter og rundskriv som presiserer hva lovverket egentlig sier, og det vil bli stadig flere byråkrater. Dette gjør det stadig mer komplisert å drive næringsvirksomhet, og mindre bedrifter med få ressurser vil få problemer med å overleve.

De produktive liker som regel ikke å forholde seg til unødvendige lover og regler, og de vil derfor søke seg over til bransjer som er mindre regulerte, eller til land som er mindre regulerte. Dette velkjente fenomenet kalles «brain drain»., og er med på å redusere produktiviteten.

Vi skyter inn her at ikke alle lover er unødvendige; de lover som beskytter eiendomsretten og den enkeltes frihet er nødvendige. De lover som krenker frihet er skadelige, og kan med rette betegnes som ulover, og vi slutter oss til følgende fra Frostatingsloven: «med lov skal landet bygges, og ikke med ulov ødes».

I en velferdsstat vil skattesystemet ble mer og mer komplisert, og mange av de som har betydelige inntekter vil derfor drive omfattende skatteplanlegging for å redusere sin skattebyrde. Svært mye ressurser går med til dette, et arbeid som er et stort gode for de som holder på med det (de får jo beholde mer av de pengene de har tjent), men som er fullstendig uproduktivt.

Ellers lovlydige mennesker vil også bli fristet til å begå ulovligheter – for å redusere sin skattebyrde eller for å utnytte statlige støtteordninger som egentlig ikke omfatter dem. Den svenske økonomen Gunnar Myrdal, som ble tildelt Nobelprisen i økonomi i 1974, oppsummerte i 1978 denne utviklingen slik: «Den svenska hederligheten har varit en stolthet för mig och min generation. Nu har jag en förnimmelse av att vi genom dåliga lagar håller på att bli ett folk av fiffare. Av alla ofullkomligheter i vår inkomstbeskattning är för mig den allra allvarligaste att den direkt inbjuder till skatteflykt och skattefusk».

Det blir også stadig mer juks med de stadig mer omfattende støtteordningene. Eksempel: Oslo katolske bispedømme ble dømt for bedrageri i en sak om medlemsjuks. Bispedømmet ble ilagt en foretaksbot på 2 millioner kroner. De anket, men fikk ikke medhold i ønsket om å oppheve Kulturdepartementets vedtak om tilbakebetaling av 40 millioner kroner i statstilskudd.

Høye skatter og omfattende regelverk for alle bedrifter og praktisk talt all produktiv virksomhet gjør at noen vil unnslippe dette ved å jobbe svart. Svart arbeid ansees med rette som et stort problem, men den løsningen som alle tror på – flere kontroller, flere godkjennelsesordninger – vil bare gjøre problemet større. Det som er den reelle løsningen er å redusere skatter og avgifter og å fjerne reguleringer.

Vanligvis sparer man for å ha litt i bakhold dersom man skulle komme i en vanskelig økonomisk situasjon. I velferdsstaten er dette ikke nødvendig; kommer man i en vanskelig økonomisk situasjon får man hjelp fra det offentlige. Dette reduserer sparingen i samfunnet, noe som reduserer den mengde kapital bankene kan låne ut. Dette ressurser kapitalakkumulasjonen, og siden kapitalakkumulasjon er eneste vei til økende velstand reduserer dette velstandsveksten.

Ordninger som statlig subsidierte lån til utdanningssøkende fører til slike ting som at det bli for mange akademikere. Ja, mange vil sette pris på å ha en lang utdannelse, men hvis man ser dette fra et perspektiv som handler om en god utnyttelse av de samlede ressurser i et samfunn, så er dette ikke en optimal ressursutnyttelse. Mange av disse langtidsutdannede vil heller ikke få et produktivt arbeid som er i samsvar med den utdannelsen de har tatt.

I et fritt samfunn blir de belønnet som tilfredsstiller andres ønsker og behov. I en velferdsstat belønnes de som best klarer å sno seg i og utnytte jungelen av statlige reguleringer og støtteordninger.

I en velferdsstat er staten en tung aktør i viktige områder som skole, helse, trygder, og pensjoner. Men staten har også en legitim oppgave som innebærer at den skal være regelgiver/lovgiver og dommer. Dersom man får problemer i forhold til en av disse viktige områdene og må gå rettens vei for å løse dem, vil man ha staten både som motpart og som dommer.

I en velferdsstat har det offentlige tatt på seg en rekke konkrete oppgaver., f.eks. å drive skoler, svømmehaller, museer, sykehus. Disse må jevnlig vedlikeholdes, men det virker som om politikerne ikke er så opptatt av å bevilge penger til slikt vedlikehold, og derfor er det på disse områdene et kolossalt forfall med et stort behov for midler til vedlikehold. Dette etterslepet, som det kalles, er enormt:

«Stort etterslep på vedlikehold ved vann- og avløpsanlegg. Vedlikeholdsetterslepet ved norske vann- og avløpsanlegg beregnes til 390 milliarder kroner.

https://kommunal-rapport.no/2019/06/stort-vedlikeholdsetterslep-ved-norske-vann-og-avlopsanlegg

«Vi liker å sole oss i glansen av titler som «Verdens rikeste land» og «Verdens beste land å bo i», så hvordan har det seg at vi er et av de dårligste landene i Europa når det kommer til vedlikehold av offentlig eiendom?»

https://www.ifi.no/etterslep-til-ettertanke

«– Norske tog trenger 25 nye tog i året så langt vi kan se. Nå haster det å komme i gang med ny stor togkontrakt, sier direktør Øystein Risan i Norske tog, som eier og forvalter tog for utleie til persontogoperatører i Norge. – Det er kritisk. Vi er utsolgt, vi har ikke mer å gå på. Gamle tog betyr lavere pålitelighet. Det vil si mer forsinkelser og innstillinger, sier Risan til NRK. Han sier han trenger 3 milliarder kroner årlig til å investere i nye tog».

https://www.dn.no/samferdsel/oystein-risan/jon-georg-dale/nsb/etterslep-i-vedlikehold-kan-fore-til-togkrise-for-norske-passasjerer/2-1-582670

Hvorfor er politikere ikke spesielt opptatt av å drive vedlikehold av det som det offentlige eier? Kanskje fordi de foretrekker å bevilge penger til nye prosjekter: det er nye prosjekter som gir medieomtale; det er ikke mye omtale å hente på å vedlikeholde skoler og museer og svømmehaller og sykehus.   

Under ordninger med minstelønn, dvs. forbud mot å ansette folk til en lønn som er lavere enn et visst beløp som er bestemt av staten., vil de som har en produktiv innsats som er mindre verd enn dette beløpet, ikke komme inn på arbeidsmarkedet. Det vil da ikke få arbeidstrening, de vil ikke lære seg ferdigheter som gjør at de kan bli mer verd, og de vil ikke kunne avansere til jobber som har høyere lønn – i stedet havner de på trygd fra det offentlige.

Det innføres regler som har som mål å sikre ansettelsen til de som er ansatt (f.eks. i form av beskyttelse mot oppsigelse). Dette er det samme som å gjøre det vanskeligere å ansette folk. Enkelte arbeidsgivere velger da å ansette folk i stillinger som i mindre grad er omfattet av disse reguleringene, f.eks. i deltidsstillinger. Mange synes at det er et problem at så mange arbeidstagere ikke får fulle stillinger, men få forstår årsaken, som altså er den byrden offentlige reguleringer utgjør:      

«– Deltidsstillinger i helsesektoren et stort nasjonalt problem. Kun tre av ti ansatte i pleie- og omsorgssektoren i Norge jobber i full stilling. – Uakseptabelt, mener politiker. – Vi kan ikke ha det sånn i en moderne, fremtidsrettet kommune. Spesielt ikke i en sektor som er så viktig for å løse fremtidens velferdsutfordringer, sier Arbeiderparti-politiker Ida Pinnerød til NRK. I norsk kommunesektor jobber over halvparten av de ansatte deltid, og i pleie- og omsorgssektoren gjelder dette nær 70 prosent.» 

https://www.nrk.no/nordland/vil-bekjempe-uonsket-deltid-1.11786958

I en velferdsstat har alle med fast, lovlig opphold krav på å bli forsørget på skattebetalernes regning dersom de ikke kan/vil forsørge seg selv. Enkelte politikere forstår da at innvandring kan bli et problem, og har innført begrensninger på innvandring, noe som innebærer at det kan bli vanskelig å innvandre til landet. Enkelte vil da forsøke å komme til landet utenom de lovlige kanaler, og disse vil da ha et ulovlig opphold. Disse menneskene faller utenom alle vanlige ordninger: de kan f.eks. ikke jobbe i en vanlig jobb som følger vanlige regler for arbeidstid, oppsigelsebetingelser, tarifflønn, etc. De kan heller ikke gå til politiet dersom de blir utsatt for noe kriminelt; gjør de det vil de risikere å bli deportert.

Det er også slik at de som kommer på lovlig vis må ha tillatelse av myndighetene dersom de skal jobbe, de må ha «arbeidstillatelse». Smak på det ordet – «arbeidstillatelse» –  man må altså ha tillatelse av myndighetene for å jobbe for å tjene til livets opphold. Dette er bare grotesk!

Politikerne vedtar stadig nye lover, eller ulover, og politi og rettsapparat vil da redusere sin innsats overfor reell kriminalitet. Dette er en medvirkende effekt til økt kriminalitet. 

«I Lund i Skåne brennes det nå biler oftere enn annenhver dag. Likevel er ikke en eneste gjerningsmann mistenkt eller pågrepet. Nå konstaterer politiet at man ikke kan stanse denne kriminaliteten …».

https://resett.no/2019/07/27/svensk-politi-kapitulerer-i-kampen-mot-bilbrannene-oppfordrer-allmuen-til-a-spane-for-seg/

I en velferdsstat er det omfattende offentlig støtte til alt intellektuelt liv: det er statlige ordninger som støtter kunstgallerier, teatre, bokutgivelser, aviser, forskning, mm. Politikere bevilger penger til disse områdene, og det er byråkrater som bestemmer hvilke  prosjekter/teatre/aviser/tenketanker/bøker/etc. som skal få støtte. Dette innebærer naturligvis at de kunstnere og forskere og presseorganer som støtter opp om statens ideologi og statens politikk vil få støtte, og at reell opposisjon ikke vil få støtte. Dette innebærer en ensretting av alt intellektuelt liv.

En av de fundamentale grunnprinsipper som ligger som basis for velferdsstaten er ansvarsløshet/ansvarsfraskrivelse. Dvs. alle skal ha medansvar for alle andre (ved å bidra med en viss andel av sin inntekt til fellesskapet), men ingen skal ha ansvar for seg selv (ved å være forpliktet til å ta ansvar for seg og sine valg, f.eks. ved å forsørge seg selv og sin familie). En implikasjon av denne ansvarsløsheten, som velferdsstaten både bygger på og reellt sett oppmuntrer, er at dersom det går galt vil staten ordne opp – det står jo en jungel av støtteordninger klar til å ta seg av og hjelpe den som feiler.

På den annen side viser det seg ofte at når man trenger hjelp så kan det by på problemer. Man finner en rekke oppslag av denne typen: 

«Etter vel ti år som psykisk sjuk med depresjoner og total energitomhet, er jeg i skrivende stund verre stilt enn noensinne. Og det er din skyld, NAV – og det er ikke første gang. Men nå er begeret fullt».

https://www.nrk.no/ytring/du-gjor-meg-sjuk_-nav_-1.12476805

«-Jeg trodde jeg skulle få hjelp, men i stedet blir jeg sakte, men sikkert ødelagt av byråkratene på NAV, sier hun».

https://www.ha-halden.no/nyheter/jeg-odelegges-av-byrakratene-pa-nav/s/1-2906373-6721659

Et element av denne ansvarsløsheten er at kriminalitet ikke blir strengt straffet, og enhver burde forstå at dette igjen fører til økt kriminalitet. 

Som vi nevnte over er det enkelte som hevder at innvandring fører til store problemer. Dette er feil. Det som fører til den type problemer som innvandrings-kritikere legger vekt på er to ting:  1)Ettergivenhet overfor kriminalitet (en liten andel av innvandrere er kriminelle, og disse får i enkelte presseorganer stor oppmerksomhet), og 2)ordninger i velferdsstaten som innebærer at innvandrere som kommer til velferdsstater og får lovlig opphold automatisk får kost og losji og utdannelse, mm. på skattebetalernes regning. Kostnaden ved dette er ikke ubetydelig.

«– Mannlige ikke-innvandrere gir et positivt bidrag til de offentlige budsjettene på i alt 3,5 millioner kroner summert fra 25 år og ut livet. Det tilsvarende tallet for mannlige innvandrere fra landgruppe 3 er minus 6,0 millioner kroner, heter det. Landgruppe 3 omfatter Afrika, Asia, Latin-Amerika og Øst-Europa utenom EU. – Forskjellen på 9,5 millioner kroner motsvares i betydelig grad av at det offentlige har nettoutgifter på til sammen 5,4 millioner kroner fram til 25 år for en gutt som blir født i Norge, heter det videre. – Totalt sett over den delen av livsløpet en er bosatt i Norge, er forskjellen i de samlede offentlige nettoutgiftene mellom mannlige innvandrere og menn født i Norge anslått til 4 millioner kroner.»

https://www.hegnar.no/Nyheter/Politikk/2017/03/Saa-mye-koster-en-innvandrer?fb_comment_id=1744818262198649_1744835618863580

Og et eksempel fra Sverige: «Svenske Uffe … fra Stockholms-øya Lidingö er frustrert. Over telefon fikk han fredag beskjed fra kommunen om at han og hans to sønner må flytte fra den kommunale boligen de leier. Årsaken er at en flyktningfamilie som nylig kom til Sverige skal overta villaen, skriver nettavisen Mitt i Lidingö.»

https://www.nettavisen.no/nyheter/familie-kastes-ut-av-bolig-fordi-flyktninger-ma-ha-huset/3423230252.html

Enkelte har beskrevet velferdsstaten som et spleiselag, dvs. at man betaler noe inn og får noe ut. Men de som kommer som innvandrere får noe ut uten å ha betalt noe inn. Mange oppfatter dette som urettferdig.

Som nevnt har man i velferdsstaten rett til å benytte gratistilbud innen skole og helse (i noen tilfeller må man betale mindre egenandeler), men disse tilbudene er da betalt via skatter og avgifter. Men dersom man ønsker et skoletilbud til sine barn med et annet pedagogisk opplegg enn det som staten har valgt, eller et alternativt tilbud innen helse, må man betale for dette fullt ut selv, noe som betyr at da må man betale dobbelt opp – man må via skatter og avgifte betale for det offentlige tilbudet man ikke benytter, og så må man betale fullt ut av sin nettolønn for det tilbudet man benytter.     

Vi har gitt et lite utvalg eksempler på uheldige/skadelige elementer i velferdsstaten. Disse burde tydelig vise at velferdsstaten ikke er bærekraftig, og dyrker frem egenskaper som på sikt er skadelige. Det finnes en rekke eksempler på dette i dagens velferdsstater, noe alle avislesere blir jevnlig oppdatert på – men det ser ut til at det er vanskelig å trekke en logisk konklusjon fra alle disse eksemplene; til tross for den store daglige dose av eksempler som viser at velferdsstaten ikke fungerer så lever velferdsstaten som et ideal i beste velgående. Men i virkelighetens verden er det tydelig at den ikke kan fungere; den er et ideal som ikke kan gjennomføres, dette fordi den er basert på fantasi og ønsketenkning og ikke på fakta og logikk. 

Man kan da spørre om hvordan det vil ende. Antagelig slik: inflasjonen blir sterkere og alt blir dyrere. Skatter og avgifter øker. Nettolønningene blir mindre. Tilbudene fra det offentlige blir dårligere (lavere kvalitet og lengre ventetid/køer). Det blir vanskeligere å drive produktiv virksomhet. Forfallet i skolen fortsetter. Det blir flere ulykker fordi kvaliteten på alt fra biler og busser og tog og maskiner og apparater til de som utvikler og produserer lager og opererer dem blir dårligere. Det blir mer mobbing og mer kriminalitet, dvs. sannsynligheten for å bli trakassert eller ranet eller overfalt eller utsatt for innbrudd øker. Politet og rettsapparatet er til liten hjelp. Bygninger forfaller. Det blir mer søppel og mer tagging overalt. Enkelte varer er ikke å finne i butikkene. Osv. Dette er uunngåelige resultater av en samfunnsmodell som dessverre har nærmest universell oppslutning.

Verden vil bedras 

Uttrykket «Verden vil bedras» ble ifølge SNL skapt for noen hundre år siden, og sannere ord er sjelden sagt. Det er også all grunn til å tro at dette uttrykket godt kunne ha vært tatt i bruk lenge før det oppstod; lurendreiere og svindlere har vel alltid eksistert, og at de har funnet folk som har vært svært lette å lure er også et tragisk faktum.   

Uttrykket er som regel brukt i det vi kan kalle små sammenhenger, men passer også dessverre svært godt i enkelte store sammenhenger, og vi skal kort se på noen slike store bedrag, bedrag som er så store at de fører til katastrofale konsekvenser for millioner av mennesker. Felles for alle, både for de små og de store bedrag, er at de som lar seg lure enten ignorerer fakta, fakta de burde ha undersøkt før de tok viktige beslutninger; eller at de later som om produkter av oppspinn og fantasi uten forankring i fakta er virkelig eksisterende fakta; eller bare følger strømmen uten å tenke selv. 

Man kan lure på hvorfor så mange lar seg lure, og det er mange elementer som må tas hensyn til dersom man skal forsøke å besvare dette spørsmålet: Noe av det man blir fortalt som barn og som man da tror er sant vil ved nærmere undersøkelser vise seg å være usant, men oppfatninger og meninger som er dannet tidlig i livet kan være vanskelig å endre når man blir voksen og skal/må/bør tenke selv. Man kan også tro på noe som ikke er sant fordi mange andre tror på det samme, og da kan det være vanskelig å stå mer eller mindre alene med meninger som praktisk talt alle andre er sterkt uenige i. Karismatiske personer som søker makt kan være dyktige til å få andre til å følge seg nesten bare i kraft av sin personlighet, og de kan bygge opp store tilhengerskarer basert på meninger som reellt sett er lite annet enn tull og tøys. Til grunn for alle disse variantene ligger muligens også ren ønsketenkning, dvs. at man tror at det finnes enkle og behagelige løsninger på vanskelige utfordringer. Vi skal som sagt gå kort igjennom et lite utvalg bedrag som alle er så utbredt at de har hatt, og også i fremtiden antagelig vil ha, kolossale og negative konsekvenser for millioner av mennesker, konsekvenser som man kunne ha unngått dersom ikke så mange hadde latt seg bedra.   

Det første bedraget vi skal se på er religion. Det finnet svært mange religioner, og de er ganske forskjellige fra hverandre, men de mest utbredte typene har et innhold som er omtrent slik: det finnes en gud som har skapt verden, denne guden har gitt regler for hvordan mennesker bør leve, disse levereglene er kommet til utvalgte mennesker via åpenbaringer og er deretter skrevet ned i en bok. Levereglene innebærer som oftest at man ikke skal la seg friste av de goder livet har å by på, at man i stedet skal ofre seg for enten guden eller for andre mennesker, og de som gjør dette på en måte som guden finner tilfredsstillende vil bli belønnet med et liv i himmelriket etter døden. De som oppfører seg på en måte som guden ikke liker skal straffes ved at de kommer til helvete, et ikke spesielt trivelig sted hvor man vil lide i evig tid. Guden kan altså ifølge religionen gripe inn i historiens gang  for å straffe de som handler i strid med hans vilje, men guden kan også blidgjøres med ofre og/eller gode gjerninger.   

Religioner som krever at man skal tro på en variant av dette har milliarder av tilhengere, og alle disse menneskene gir med viten og vilje avkall på goder i dette livet fordi de altså tror at de får en belønning etter at de er døde. Men noen slik belønning kommer selvsagt ikke, så det disse menneskene gjør er å leve dårligere liv enn de ellers ville ha kunnet gjøre i tro og håp om å få en belønning som de altså burde forstå ikke vil komme. Vi håper at mange av de troende ikke tar religionen så veldig alvorlig og ikke lever så altruistisk som religionen krever, og at de derfor lever på en måte som gjør at de ikke får sin livskvalitet sterkt redusert, men dessverre er det mange som ofrer alt for å få det de tror er et liv i himmelriket. Men den egentlige belønningen de vil få er altså ingenting.

Nå kan man si at religioner har en positiv effekt selv om det ikke finnes noen himmelrike man kommer til etter at man er død; en religion gir den troende noe å tro på, den gir tilhengerne et fast punkt i tilværelsen, og den gir regler man kan leve etter, noe som klart er bedre enn å ikke ha noen normer å følge. Men det som ville ha gjort ens liv enda bedre er å følge prinsipper som er laget med det formål å sikre at man får et godt liv før døden heller enn å følge prinsipper som er laget med det formål at man skal tilfredsstille en gud som ikke eksisterer. La oss også ha sagt at religiøse bøker, bøker hvor religionen er definert, beskrevet og forklart, til en viss grad kan fungere som god skjønnlitteratur og gi leseren en viss innsikt i fundamentale problemstillinger som angår menneskers liv, slik annen god skjønnlitteratur kan.      

Religioner kan ikke begrunnes rasjonelt, dvs. den kan ikke begrunnes ut i fra fakta og logikk, og den som skal tro på det de forteller må forlate fornuften og i stedet basere seg på ikke-rasjonelle og dermed ikke-gyldige veier til kunnskap som ønsketenkning, følelser, tro eller åpenbaringer. Fornuften er en egenskap som alle har (fornuften er definert som evnen til å tenke med basis i observasjon av det som eksisterer og å foreta vurderinger i samsvar med logikkens lover). Andre påståtte veier til kunnskap, som f.eks. åpenbaringer, er som regel forbeholdt noen få utvalgte mennesker (som gjerne omtales som «profeter»), og disse får da en sterk autoritet i den organiserte bevegelsen som dannes på basis av religionen. Disse organisasjonene, og personer i dens maktapparat, kan da få sterk makt over et stort antall mennesker, og enkelte kan nok bli trukket til religionen ikke i hovedsak pga. dens trosinnhold, men pga. den makt, posisjon og prestisje som følger med å inneha verv i denne organisasjonen. 

Religioner har ført til at et kolossalt antall mennesker har levd dårligere liv enn de ellers hadde kunnet gjøre, og de har ført til enorm undertrykkelse og lidelse for svært mange mennesker: mange religioner har forbud mot blasfemi og homofili, forbud mot skilsmisse, pålegg om å ikke la seg friste av jordelivets gleder, mm., og slike forbud kan være skadelige eller i verste fall ødeleggende for mange menneskers liv. At maktapparatet har misbrukt sin makt overfor svake mennesker er også velkjent (se f.eks. sex-skandalene i den katolske kirke). Man vet også at «religionskrig» er et begrep man har kunnet finne anvendelse for så lenge religioner har eksistert, og at mange muslimer tar Koranens oppfordring «drep de vantro hvor dere enn måtte finne dem» på fullt alvor kan man finne bekreftelser på omtrent hver eneste dag.

For å oppsummere dette punktet: dersom du tror på en gud og den religionen han visstnok er overhode for, dersom du følger leveregler som guden eller hans presteskap har gitt slik at det har negative konsekvenser for deg selv, da er du bedratt. Dersom du arbeider for å spre en religion ved å forsøke å skaffe flere tilhengere til en religion, da er du en bedrager.  

Det andre bedraget vi skal se på er sosialismen. Man kan si at sosialismen som politisk bevegelse oppsto noe før 1850; Det Kommunistiske Manifest ble utgitt i 1848. Bevegelsen oppsto som en reaksjon på at, for å si det enkelt, fabrikkeiere var rike og levde i overflod mens arbeiderne var fattige og knapt hadde det de trengte for å overleve. (Også i tidligere tider var det forskjell på fattig og rik, på enkelt sagt adel og leilendinger, men da hadde leilendingene ingen mulighet til å legge grunnlaget for noen protest eller noe opprør. Med kapitalismen ble klassene adel og leilendinger erstattet av grupper som fabrikkeiere og arbeidere, men det er feil å omtale disse som klasser fordi om man var fabrikkeiere eller arbeider var resultat av den enkeltes egne frie valg, mens om man skulle tilhøre adel-klassen eller leilending-klassen var noe man ble født til. Med kapitalismen fulgte en generell velstandsøkning som kom alle til gode, arbeiderne fikk da stadig bedre levestandard, og fikk etter hvert så mye tid og krefter at de kunne begynne å organisere seg slik at de kunne starte en ny bred politisk bevegelse.)     

Bevegelsen skulle arbeide for en samfunnsorganisering hvor det ikke var noen forskjell i velstand – målet var likhet –  og hvor alle hadde det de trengte; slagordet ble at «man skulle arbeide/yte etter evne og forbruke/få etter behov». For å gjennomføre dette fullt ut måtte man ifølge sosialismen ha et klasseløst samfunn, et samfunn som ikke besto av på den ene side private kapitaleiere som var rike og på den annen side arbeidere som ikke eide noe. Dette «klasseløse samfunnet» ble omtalt som et kommunistisk samfunn. På veien mot dette samfunnet måtte man først ha en overgangsfase fra den eksisterende kapitalismen hvor staten på en eller annen måte overtok de privateide bedriftene, hvor lønninger på en eller annen måte ble utjamnet, etc. Denne midlertidige fasen er den sosialistiske fase, og etter en tid under sosialismen vil det vil ikke lenger være noen klassemotsetninger, behovet for en stat vil forsvinne (behovet for staten skyldtes ifølge sosialismen kun klassemotsetninger, og når klassemotsetningene er avskaffet blir behovet for staten borte), og man vil få det klasseløse kommunistiske samfunnet.    

Sosialismen ble en stor bevegelse fra ca 1900, og fikk i det tyvende århundre makten i en rekke land, først i Russland (i oktober 1917) og deretter i en rekke land i Øst-Europa, så i Kina, på Cuba, i Vietnam, og i Venezuela. Sosialistene fikk makten på ulike måter: etter statskupp (som i Russland, som etter kuppet fikk navnet Sovjetunionen), etter okkupasjon (landene i Øst-Europa ble okkupert av Sovjet etter 1945), etter borgerkrig (som i Kina og Vietnam), eller på demokratisk vis (som i Tyskland i 1933 når  nasjonalsosialistene kom til makten), og i Venezuela (i 1999). 

Alle disse landene ble raskt preget av politisk ufrihet, noe som ikke er overraskende da alle opposisjonelle ble betraktet som motstandere av arbeidernes rett til et levelig liv. Opposisjonelle ble i svært mange tilfeller dømt til lange opphold i fangeleire eller ble rett og slett henrettet. Næringsfriheten ble stadig innskrenket (unntatt i den korte NEP-perioden i Sovjet), og resultatet ble at all produksjon ble redusert. De sosialistiske land ble derfor etter hvert preget av stor fattigdom, endog sult. Sosialister i land som ennå ikke var blitt sosialistiske benektet at den elendighet som alltid ble resultatet av sosialismen eksisterte, de beskrev opplysninger om dette som ondsinnede løgner fra sosialismens motstandere, og hyllet de landene som var blitt sosialistiske. Tyranner og diktatorer som Lenin, Stalin, Hitler, Mao, Castro, Ho Chi Min, Chavez, mfl. ble alle hyllet som store helter av sosialister verden over inntil deres forbrytelser ble så åpenbare at selv de mest tungnemme sosialister måtte erkjenne fakta.

Vi går litt nærmere inn på det hittil siste landet som gikk sosialismens vei, Venezuela. Man kan si at landet ble sosialistisk etter at Chavez ble valg til president i 1999. Problemene begynte nærmest umiddelbart: privat næringsliv ble regulert og/eller overtatt av staten, det ble innført statlige ordninger som ga mer eller mindre gratis skole, helsetilbud, pensjoner og trygder til alle landets borgere, og mange ble ansatt i det offentlige med gode lønninger uten at de fikk noe produktivt å gjøre. Dette ble finansiert av landets store oljeinntekter, men når oljeprisen etter noen år sank oppsto problemer fordi inntektene ble redusert; regimet hadde på vanlig sosialistisk vis ingen mulighet til å tilpasse produksjonslivet til endrede omstendigheter. Landet hadde også en periode en finansminister som ikke trodde at inflasjon kunne oppstå selv om man trykte opp kolossale mengder med pengesedler, og når dette skjedde kom landet opp i en inflasjon på flere tusen prosent. Pr i dag er landet rammet av en enorm krise, butikkene er stort sett tomme, folk sulter og spiser sine katter og hunder, gjennomsnittsvekten for en venezuelaner er gått kraftig ned, ca 10 kg.    

«Venezuelans lose average of 19lb in weight due to nationwide food shortages, study suggests. Soaring inflation means basic items in short supply and unaffordable for many»

https://www.independent.co.uk/news/world/americas/venezuela-weight-loss-average-19lb-pounds-food-shortages-economic-crisis-a7595081.html

«The inflation rate hit 130,060% in 2018, according to the new [May 2019] data».

https://edition.cnn.com/2019/05/29/economy/venezuela-inflation-intl/index.html

Norske partier som NKP og AKP (som er opphavet til dagens parti Rødt) fornektet de forbrytelser og den undertrykkelse som foregikk i de sosialistiske land som de altså betraktet nærmest som idealer. NKP var pro-Sovjet og benektet alle grusomheter og all undertrykkelse som foregikk i Sovjet under Lenin og Stalin. AKP var pro-Kina og fornektet forbrytelsene under Mao, og de fornektet også det folkemord som skjedde i Kambodsja under Kinas allierte Pol Pot. Men hverken Rødt eller SV (som oppsto som en slags avlegger av NKP) hadde lært noe av dette og hyllet Chavez da han kom til makten i Venezuela.  

Dette er en uttalelse fra SVs landsstyre i 2004 etter et valgresultat som var positivt for Chavez: «Til MVR – Movimento Quinta Republica (den femte republikkens bevegelse, det viktigste regjeringspartiet i Venezuela) Kjære kamerater, Sosialistisk Venstreparti har med glede lagt merke til Nei-sidens seier i folkeavstemninga i Venezuela. Vi gratulerer med President Chavez og Den Bolivarianske Revolusjonens fortsatte mandat fra det venezuelanske folk! SV har sterke bånd til venstrekrefter i Latin-Amerika, og vi håper å kunne styrke båndene også til Venezuela Med hilsen SV »

Rødt kom med følgende uttalelse i 2009: «Rødt har gratulert Venezuela og president Chavéz med resultatet av folkeavstemningen 15 februar. Ja-flertallet var en seier for videreføringen av den bolivarske revolusjonen i Venezuela og for den anti-imperialistiske kampen både i hele Latin-Amerika og globalt. Resultatet gir det venezuelanske folket rett til å velge den presidenten de ønsker i det neste valget. Det er folket som får det siste ord. Fiendene av den bolivarske revolusjonen ønsket å eliminere den mest sannsynlige lederen for revolusjonen fra valget i 2012. Klassekampen i Venezuela er voldsom og har internasjonale følger. Partiet Rødt vil gjøre vårt beste for å øke solidariteten med den bolivarske revolusjonen blant folk i Norge.»

(Kilde er å finne her: https://www.gullstandard.no/2018/04/03/venezuela-enda-et-eksempel-pa-sosialismens-sanne-ansikt/ ) 

Sosialismen fører til fattigdom, undertrykkelse og ufrihet, og i verste fall til folkemord (noe som skjedde under Lenin, Stalin, Mao og Pol Pot, som altså alle ble hyllet av norske partier). 

For den som trenger en objektiv oppsummering av hva sosialismen er og har ført til kan vi anbefale dette foredraget av Alan Kors: 

https://www.youtube.com/embed/PCrYoYpWuDo?feature=oembed

For å oppsummere dette punktet: dersom du tror at man kan lage et godt og velstående og  harmonisk samfunn basert på sosialistiske prinsipper med en sterk stat som driver det meste og som regulerer all produktiv virksomhet, da er du bedratt. Dersom du arbeider for å spre sosialismen eller dersom du forsøker å skaffe flere tilhengere til denne ideologien, eller dersom du forsøker å få folk til å stemme på slike partier (SV, NKP og Rødt), da er du en bedrager: etter mer enn hundre år med sosialistiske forsøk som alle har endt med nød, fattigdom, undertrykkelse og elendighet, burde du forstå at dette alltid vil bli resultatet.   

Det tredje bedraget er det som miljøbevegelsen står for. Mange som sogner til miljøbevegelsen er genuint opptatt av at vi skal ha rent vann og ren luft og rene omgivelser, og i sitt opphav kan man si at dette var miljøbevegelsens mål. Men den endret seg slik at miljøbevegelsen ble en ren politisk bevegelse som er ute etter politisk makt for enhver pris; det den er ute etter nå er å innskrenke individuell frihet og å overføre makt til staten. Påskuddet er at dette er nødvendig å redde verden fra en miljøkatastrofe. Mange av de som støtter miljøbevegelsen er nok fortsatt opptatt av å hindre reelle miljøproblemer, men lederne i bevegelsen, f.eks. ledere i grønne partier og lederne i et utall miljøorganisasjoner, burde vite nok om fakta til å ta velbegrunnede standpunkter, og de burde da vite at påstandene om at vi står foran en miljøkatastrofe ikke er basert på fakta.  

Miljøbevegelsen har i løpet av de siste 30 årene tatt opp en rekke saker – sur nedbør, forurensning, avfallstoffer i mat og luft og vann, tilsetningsstoffer i matvarer, at vi slipper opp for ressurser, at det blir for mye søppel, befolkningseksplosjon, mm., og ofte varslet kommende katastrofer på basis av slike ting.      

La oss kort si at alle de katastrofevarslene som miljøbevegelsen har fremmet de siste årene har vist seg å være totalt feil. Alt de har stått for har vist seg å være feil. Alt. Vi skal ikke her gjendrive all den feilinformasjon som miljøbevegelsen har forfektet gjennom de siste tiårene, men det finnes mye seriøs litteratur hvor man kan finne slike gjendrivelser. Her vil vi kun anbefale biolog Morten Jødals glimrende bok Miljømytene: står vi framfor verdens undergang? som gjendriver alle saker som miljøbevegelsen har lagt størst vekt på å fremme de siste årene. 

Vi vil dog si noen få ord om den saken som miljøbevegelsen i dag legger størst vekt på: den såkalte klimakrisen. 

Miljøbevegelsen hevder at mennskelig aktivitet (utslipp av CO2 ved forbrenning av fossilt brensel som bensin, olje og gass) fører til en global oppvarming som også fører til mer uvær (mer regn, flere stormer og tornadoer), til at havnivået stiger, mm., og som vil gjøre kloden nærmest ubeboelig.    

Alt dette er feil, og at det er feil er dokumentert av forskere i så stor grad at det eneste en seriøs person kan si er at det finnes ingen merkbar menneskeskapt global oppvarming, og at det ikke finnes noen klimakrise. Det finnes altså ingen temperaturøkning som følge av menneskelig aktivitet, og det forekommer heller ikke mer uvær enn tidligere; isbjørnen er ikke i ferd med å dø ut pga. omfattende issmelting – som det mest annet følger slike ting naturlige svingninger.   

Det finnes som sagt enormt mye dokumentasjon på dette, og vi har skrevet om dette tidligere, bla. her: 

Klimakrisen 

For noen uker siden kom også dette: «Nitti italienske forskere med kraftfullt opprop mot «klimaalarmismen»», og i oppropet sier de blant annet følgende: 

«I de senere tiår er det spredd en feilaktig tese fra FNs klimapanel, om at en oppvarming på ca 0.9 C etter 1850 skal være unormal og skyldes utelukkende menneskeskapte utslipp av fossilt CO2. Menneskeskapte klimaforandringer er EN IKKE-BEVIST HYPOTESE avledet fra komplekse, feilaktige beregningsmodeller. De er programmert med en UOBSERVERT, OVERDREVEN CO2-effekt med UREALISTISKE katastrofeprediksjoner.

… .I stor kontrast til IPCC-hypotesen fremkommer et stadig økende antall vitenskapelige publikasjoner som nettopp viser betydelige naturlige variasjoner som modellene ikke kan reprodusere, bl.a. oscillasjoner i klima hvert ca. 60. år I årene 2000–2019 ble det observert en tilnærmet temperaturutflating avbrutt av sporadiske El Niño-/La Niña-variasjoner, som er værfenomener. Ifølge klimapanelet er effekten av CO2-økning ekstremt usikker med en temperaturøkning på fra 1–5 C ved en CO2-dobling fra 300 til 600 ppm (0.03 til 0,04 prosent). Denne usikkerheten er enorm. De alarmerende spådommer er derfor feilaktige siden de er basert på beregningsmodeller styrt av forskerne og som motbevises av eksperimentelle data. Klimavariasjonene er langt fra forstått. Den påståtte konsensus er uttrykk for en uvitenskapelig oppfatning, og eksisterer heller ikke. [uthevet her] Det er mange spesialister innen de ulike disipliner – klimatologer, meteorologer, geologer, geofysikere, astrofysikere – som gjenfinner betydningsfulle naturlige variasjoner. Tusenvis av vitenskapsfolk har tidligere uttrykt kritikk av IPCC…».

Nitti italienske forskere med kraftfullt opprop mot «klimaalarmismen»

Vi kan også nevne at en rekke norske fagfolk sto bak et opprop mot klimahysteriet for noen uker siden, og det hadde omtrent det samme innhold som det italienske oppropet vi henviste til over.   

Påstand: «Menneskeheten står overfor en trussel uten sidestykke i historien». [Fagfolk svarer:] Nei, det foreligger ingen dokumenterte fysiske, kjemiske eller biologiske bevis eller eksperimenter som underbygger dette. Ei heller klimahistorikk.

Påstand:«Vitenskapen er utvetydig, vi er inne i en sjette masseutryddelse, og vi vil rammes av katastrofer om vi ikke handler raskt og resolutt». [Fagfolk svarer:] Nei. Hva gjelder klimaet, ble det bare i 2018 publisert rundt 500 vitenskapelige artikler som knytter klimaendringene hovedsakelig til naturlige variasjoner. Det er med andre ord faglig uenighet om endringenes opphav. Påstanden om en biologisk masseutryddelse støttes ikke av dem som registrerer utdøing av arter: Verdens Naturvernunion (IUCN)». Mer om dette oppropet er å finne her:

Fagfolk om den påståtte klimatrusselen 

Enhver som har fulgt med i nyhetsbildet de siste årene vet at det er brukt enorme beløp på å bekjempe den påstått menneskeskapte globale oppvarmingen – og alt dette er fullstendig bortkastet. Det er i en rekke land i Vesten innført omfattende subsidieordninger for energiproduksjon og energiforbruk som ikke involverer brenning av fossilt brensel, dvs. for alt fra elektriske biler (som totalt sett forurenser mer enn bensindrevne biler) til energiproduksjon ved bruk av vindmøller, unnskyld, vindturbiner, som alle vet er upålitelige, svært lite effektive, og er en katastrofe for miljøet i de områder de blir satt opp. Alle disse tiltakene er svært skadelige, og enormt kostbare – og har ingen innvirkning mht. til å redusere den påstått menneskeskapte globale oppvarmingen.

Tilbake til hovedpunktet: det finnes ingen menneskeskapt global oppvarming. Klimaet styres i all hovedsak av solen, dvs. klimaendringer skyldes i all hovedsak variasjon i solens utstrålte energi. Menneskers bidrag gjennom utslipp av CO2 er ganske nær null. 

La oss også ha sagt at dersom miljøbevegelsen får det som den vil så innebærer dette at staten vil detaljstyre alt som har med leting etter, utvinning av, produksjon av, transport av og forbruk av energi å gjøre – noe som innebærer at staten vil kontrollere alt og alle, siden å bruke energi er en forutsetning for all menneskelig aktivitet. Miljøbevegelsens mål er å ha en stat som har full kontroll over alt. Et nylig forslag fra en ikke ubetydelig representant for miljøbevegelsen var at ingen skulle ha lov til å reise med fly mer enn tre ganger i året. (Antagelig vil representanter for staten og for  miljøbevegelsen bli unntatt fra et slikt forbud; de må jo fly verden rundt, helst i privatfly virker det som, for å delta på miljøkonferanser.) Det ønsket som ligger bak dette forslaget innebærer statlige kvoter for hvor mye du kan kjøre bil, statlige bestemmelser på hvor stor leilighet du kan ha, statlige regler om hvor ofte du kan kjøpe nye klær – alt som forbrukes er jo produsert ved bruk av energi ….     

Som sagt; det finnes intet saklig grunnlag for å påstå at mennesker har en merkbar innvirkning på klimaet. Hvis du tror at mennesker har en sterk påvirkning på de variasjoner i klima som forekommer, da er du bedratt. Dersom du arbeider for å spre det syn at mennesker har en sterk påvirkning på klimaendringer, og dersom du arbeider for å bruke statlig tvang for å reduserer utslipp av CO2, er du en bedrager. 

Vi skal kort stikke innom et fjerde område: kunst. 

Dersom du følger disse linkene vil du se eksempler på betydelig kunst: 

https://theculturetrip.com/europe/the-netherlands/articles/10-artworks-by-vermeer-you-should-know/

https://www.topofart.com/artists/Dali/art-reproduction/3396/Crucifixion-Corpus-Hypercubus-.php

https://no.wikipedia.org/wiki/Lars_Hertervig#/media/Fil:Lars_Hertervig_-_The_Tarn_-_Google_Art_Project.jpg

http://www.nasjonalmuseet.no/no/samlinger_og_forskning/vare_samlinger/kunst/edvard_munch_i_nasjonalmuseet/Skrik%2C+1893.b7C_wljO0f.ips

Dersom du følger disse linkene vil du se en annen type verker:

https://www.jackson-pollock.org/white-light.jsp

https://www.moma.org/collection/works/78699

https://www.kunstforeninger.no/wp-content/uploads/2018/09/Berge-A.V2-768×576.jpg

https://4.bp.blogspot.com/-1JWK3ix7BJI/WyC6ckO8wcI/AAAAAAAApHk/F4M86qEsJmkBwBEs4-qty6gV-UPIoSJEgCLcBGAs/s1600/20180128_115559.jpg

https://www.hostutstillingen.no/wp-content/uploads/2017/09/VK_5167-HDR-300×200.jpg

https://www.moma.org/interactives/exhibitions/2013/soundings/artists/10/works/

Ting som er i samme kategori som disse siste kan være pene, de kan være dekorative – men de er ikke kunstverker, de er i beste fall dekorasjoner, i verste fall er de bare skrot.  

Dersom du tror at verker i denne siste kategorien er kunst, da er du bedratt. Dersom de har skapt slike verker og utgir dem for å være kunstverker, dersom du har vært med på å kjøpe dem inn som kunstverker, dersom du vært med på å gi kunstnerstipend til de som har skapt slike ting, dersom du er ansatt i det statlige kunstapparatet (i et departement eller i et galleri eller i et museum) og plasserer verker av denne siste typen i samme kategori som virkelige kunstverker, da er du en bedrager.  

Hvordan skal man unngå å bli bedratt? 

Skal man unngå å bli bedratt må man basere sine meninger og oppfatninger og vurderinger på fakta og på en rasjonell, logisk vurdering av fakta. Fakta får man tilgang ved observasjon, men selvsagt må man i meget stor grad basere seg på andres observasjoner, noe som innebærer at man må basere seg på lesning. Og her må man sørge for at man leser et bredt utvalg av presse og litteratur. Vi vil så tydelig vi kan si at mainstreampressen er svært upålitelig – mainstreampressen er så skjev i sin dekning av aktuelle hendelser at den kunne ha fått et eget kapittel i en artikkel som denne. Derfor: ikke les bare mainstreampressen, les også alternative nyhetskilder. 

(Vi har tidligere anbefalt enkelte slike i denne artikkelen:  https://www.gullstandard.no/2019/04/05/trakassering-av-nrk/ ) 

For å oppsummere: for å unngå å bli bedratt: sørg for alltid å sjekke fakta, sørg for å lese et bredt utvalg av kilder, sørg for å ikke la deg lure til å godta fantasi og oppspinn som fakta, og la deg ikke lure av folk som kommer med løfter om at du skal få det godt uten at du selv må sørge for det ved produktivt arbeid, eller av folk som sier at din frihet forårsaker store problemer.

 

Ayn Rand om kunst og arkitektur 

(Dette er et svar til en artikkel om Ayn Rands syn på arkitektur, publisert på sivilisasjonen.no, link nederst.) 

I Bork S. Nerdrums interessante artikkel om Ayn Rands kunst- og arkitektursyn leser man dette i de to siste avsnittene: «Ornamenteringer er ikke meningsløse, ubrukelige detaljer, ….Ornamentering er resultatet av menneskets generøse overflod. Det forsterker kontakten med naturen og opphøyer tilværelsen. … Man kan ikke plassere den barokke skulpturgruppen Laocoön i et hus designet av Howard Roark. En en slik blanding harmonerer rett og slett ikke» – og jeg er helt enig i dette. Nerdrum avslutter med å si at Rands syn var at «ornamenteringer er … meningsløse, ubrukelige detaljer», og at det derfor «oppstår et praktisk problem i hennes estetiske teori» – og i dette er jeg uenig. I det følgende skal jeg begrunne min uenighet, og jeg vil også kommentere noen av de andre punktene som Nerdrum tar opp i sin artikkel. Artikkelen inneholder en rekke interessante punkter, og der hvor Nerdrum er uenig i Rands syn vil jeg forsøke å klargjøre hva hennes syn egentlig er. 

Aller først: Det er et vanlig prinsipp at man ikke kan ta en forfatter til inntekt for det hans eller hennes oppdiktede personer sier eller gjør. Romanpersoner er laget for at forfatteren skal illustrere visse poenger, men de oppfører seg også i samspill med romanens andre personer, og de sier og gjør ting som er farvet av romanens handling og dramatikk. Det er altså ikke slik at Rands synspunkter er i samsvar med alt Roark sier og gjør, og det er heller ikke slik at alt det Roark sier og gjør mht. sine byggeprosjekter er dekkende for Rands syn på kunst eller på arkitektur. Ja, Roark er Rands første «ideal man», men han er et levende menneske av kjøtt og blod, og han er preget av de erfaringer han har gjort og av de vurderinger han har foretatt tidligere i livet – og derfor er hans meninger, hans preferanser, hans smak og hans verdier spesielle for ham. Roarks syn på arkitektur er nok ikke i strid med Rands syn, men innenfor Rands syn på arkitektur er det plass til mer enn det som Roark gir uttrykk for i The Fountainhead. Jeg kommer tilbake til dette punktet nedenfor. 

Nerdrum skriver: «Et av Ayn Rands hovedverk, Kildens utspring (1943), er viet til temaet arkitektur. Helten i historien er Howard Roark, modernisten som underkjenner Parthenons storhet fordi rillene i søylene ikke har annen funksjon enn pynt.» 

Temaet i The Fountainhead (1943), som kom på norsk som Kildens utspring i 1949, er integritet, eller «individualisme versus kollektivisme, ikke i politikken, men i menneskets sjel». Romanens handling foregår dels i et arkitektmiljø og dels i et pressemiljø, og Rand sier i boken en god del om arkitektur som kunst. Man finner i boken meget interessante og originale ideer, og jeg tillater meg å gjengi to korte utdrag. Disse beskriver The Stoddard Temple, et av Roarks oppdrag. Først gir Rand en beskrivelse av et ordinært syn på hvordan et tempel/gudshus bør være etter vanlige normer, og det er Roarks motstander, kritikeren Ellsworth Toohey, som fører pennen:  

«Mr. Hopton Stoddard, the noted philanthropist, had intended to present the City of New York with a Temple of Religion, a non-sectarian cathedral symbolizing the spirit of human faith. What Mr. Roark has built for him might be a warehouse―though it does not seem practical. It might be a brothel―which is more likely, if we consider some of its sculptural ornamentation. It is certainly not a temple. It seems as if a deliberate malice had reversed in this building every conception proper to a religious structure. Instead of being austerely enclosed, this alleged temple is wide open, like a western saloon. Instead of a mood of deferential sorrow, befitting a place where one contemplates eternity and realizes the insignificance of man, this building has a quality of loose, orgiastic elation. Instead of the soaring lines reaching for heaven, demanded by the very nature of a temple, as a symbol of man’s quest for something higher than his little ego, this building is flauntingly horizontal, its belly in the mud, thus declaring its allegiance to the carnal, glorifying the gross pleasures of the flesh above those of the spirit. The statue of a nude female in a place where men come to be uplifted speaks for itself and requires no further comment. A person entering a temple seeks release from himself. He wishes to humble his pride, to confess his unworthiness, to beg forgiveness. He finds fulfillment in a sense of abject humility. Man’s proper posture in a house of God is on his knees. Nobody in his right mind would kneel within Mr. Roark’s temple. The place forbids it. The emotions it suggests are of a different nature: arrogance, audacity, defiance, self-exaltation. It is not a house of God, but the cell of a megalomaniac. It is not a temple, but its perfect antithesis, an insolent mockery of all religion. We would call it pagan but for the fact that the pagans were notoriously good architects. This column is not the supporter of any particular creed, but simple decency demands that we respect the religious convictions of our fellow men. We felt we must explain to the public the nature of this deliberate attack on religion. We cannot condone an outragoeus sacrilige.»

Her er forfatterens beskrivelsen av tempelet: 

«The Temple was to be a small building of gray limestone. Its lines were horizontal, not the lines reaching to heaven, but the lines of the earth. It seemed to spread over the ground like arms outstretched at shoulder-height, palms down, in great, silent acceptance. It did not cling to the soil and it did not crouch under the sky. It seemed to lift the earth, and its few vertical shafts pulled the sky down. It was scaled to human height in such a manner that it did not dwarf man, but stood as a setting that made his figure the only absolute, the gauge of perfection by which all dimensions were to be judged. When a man entered this temple, he would feel space molded around him, for him, as if it had waited for his entrance, to be completed. It was a joyous place, with the joy of exaltation that must be quiet. It was a place where one would come to feel sinless and strong, to find the peace of spirit never granted save by one’s own glory [alle uthevelser gjort her]. There was no ornamentation inside, except the graded projections of the walls, and the vast windows. The place was not sealed under vaults, but thrown open to the earth around it, to the trees, the river, the sun―and to the skyline of the city in the distance, the skyscrapers, the shapes of man’s achievement on earth. At the end of the room, facing the entrance, with the city as background, stood the figure of a naked human body.»

Sammenlign med hvordan katedraler er i virkeligheten; de har ofte enorme dimensjoner, og har  meget stor takhøyde (i bokstavelig, ikke figurativ, forstand), og formålet med dette er å gi de som befinner seg i kirkerommet en følelse av hvor små og ubetydelige de er når de er i nærvær av guddommen.  

https://www.dreamstime.com/interior-cologne-cathedral-germany-s-most-visited-landmark-attracting-average-people-day-which-corresponds-to-seven-image139298474

Nerdrum spør «hvordan man skal gå til verks for å bygge et hus  … som  … gir uttrykk for ens verdier», og jeg vil vel tro at dette er besvart i det som er gjengitt ovenfor.    

Nerdrum: «Det er naturlig å konkludere at et menneske er lykkeligere i en bygning som minner ham om naturen, enn i en bygning som støter ham bort fra den. For å illustrere problemet: Ayn Rands yndlingsarkitekt var Frank Lloyd Wright (virkelighetens Howard Roark). Han sverget til noe han kalte «organisk arkitektur» som var ment å skulle harmonere med menneskeheten og dens omgivelser. Dette er vakre ord, men et raskt øyekast på Wrights bygninger viser at ingenting kunne vært lenger unna sannheten. Bygningene han tegnet er funksjonalistiske, med harde, rette linjer som skjærer gjennom omgivelsene som kvasse knivstikk.» 

Nerdrums artikkel er her illustrert med et fotografi av Fallingwater, Lloyd Wrigts mest kjente bygning. Og et av de viktigste poengene med denne bygningen er at den ser ut som om den vokser ut av eller frem fra omgivelsene; den er så velintegrert med omgivelse som det er mulig å være. Jeg besøkte Fallingwater for et par år siden, og jeg opplevde ikke noe som tydet på at denne bygningen støtte meg bort fra naturen. Jeg har heller ikke hørt andre beskrive Fallingwater på denne måten. 

Nerdrum har dog rett i at mange av Llolyd Wrigts bygninger har «harde, rette linjer som skjærer gjennom omgivelsene som kvasse knivstikk». Men dette gjelder ikke alle, og han uttalte følgende: 

«The good building is not one that hurts the landscape, but one which makes the landscape more beautiful than it was before the building was built». Myke linjer og kurver finner man bla. i hans Guggenheim Museum i New York og i hans SC Johnson Administration Building, for bare å nevne to. 

https://www.thejakartapost.com/life/2019/06/01/new-exhibition-on-basquiats-social-activism-opening-at-ny-guggenheim-museum.html

https://www.flickr.com/photos/thompsonphotography1/7976698391

Jeg tror ikke Nerdrum har rett når han sier at «et menneske er lykkeligere i en bygning som minner ham om naturen», i så fall ville flere boliger minnet om fjellhuler eller vært laget av tømmer. 

Nerdrum skriver: «Howard Roark…, [er] modernisten som underkjenner Parthenons storhet fordi rillene i søylene ikke har annen funksjon enn pynt.» Dette er vel ikke helt rettferdig gjengitt. Roark kritiserer søylene fordi de er kopier i sten av søyler som hadde en nyttig funksjon da man ikke kunne bruke sten på denne måten, men kun kunne bruke tre. Å lage unødvendige sten-kopier av ting som var nyttige da de var laget av tre virker ikke optimalt. Jeg er dog enig i at Roarks kritikk skyter noe over mål, men dette kan jo komme av at Roark var ganske ung da han fremsatte den – man må ta hensyn til at også romanpersoner lever og utvikler seg over tid, og man kan ikke bruke ting fremsatt i ungdommelig overmot som representativt for samme persons modne og gjennomtenkte syn – og i hvert fall ikke uten videre for forfatterens synspunkt!    

Nerdrum skriver: Rands «syn på arkitektur stemmer nemlig lite overens med hennes øvrige estetikk, som verdsetter det klassiske. Rachmaninoff var for Rand den uovertrufne i musikken, i litteraturen sverget hun til Victor Hugo». 

Det er nok ikke helt riktig å klassifisere Rand som klassisist, (Nerdrums formulering er at Rands eststikk «verdsetter det klassiske»), hun omtalte seg selv som «romantisk realist». I The Romantic Manifesto, hennes samling av essays om estetikk, finner man en rekke steder kritikk av klassisismen. I bokens indeks finner man følgende: «Classisism: Romanticism as rebellion against; rules of, as improper criteria of esthetic value; school of, improperly regarded as representative of reason». Dessuten regnes nok ikke Rachmaninov som klassiker i musikkhistorien: blant klassisistene finner man Mozart, Beethoven og Schubert, mens komponister som Brahms, Tschaikovsky, Grieg, Richard Strauss og Rands favoritt Rachmaninoff regnes som romantikere. Victor Hugo er for Rand den aller fremste av de romantiske forfattere; i The Romantic Manifestos indeks er han beskrevet som «a top rank Romantic novelist». Blant andre forfattere som har skrever verker i samme kategori finner man bla. Dostojevskij, Sienkiewicz, Hawthorne, Conrad, Schiller.   

I Kildens Utspring forteller Rand dette: «En bygning skaper sin egen skjønnhet, og dens pryd beror på reglene for dens prinsipp og dens struktur, hadde Cameron sagt.» Nerdrum innvender at «Idéen om at en bygning «skaper sin egen skjønnhet» er subjektiv og mystisk». Jeg ser ikke dette. Camerons forsøker å si at en bygning skal være vakker slik den er konstruert og slik at dens nødvendige elementer og bestanddeler bidrar til dens skjønnhet, han sier at en bygning ikke skal  trenge funksjonelt sett unødvendig krimskrams for å kunne være vakker. Dette har han rett i. Men har sier ikke at pynt aldri er på sin plass. 

«Ayn Rand ville aldri ha sagt om en hellenistisk figur at den «skaper sin egen skjønnhet» eller at et litterært verk ikke er avhengig av et tema», sier Nerdrum. Jeg ser ikke helt hva som er poenget her: en skulptur er en helhet og er vel sjelden påklistret unødvendig krimskrams, mens bygninger ofte ble utsatt for slike forsøk på pynt. Rand skrev at «the four essential attributes of a novel are: Theme-Plot-Characterization-Style» (RM, s. 80), men også at alt som er med i en roman må ha en betydning for bokens tema; elementer i en roman som ikke støtter opp under bokens tema gjør boken dårlig eller mindre god – akkurat som unødvendig krimskrams gjør en bygning dårlig. Ordet «integritet» spiller på at noe henger sammen, at det er et udelelig hele. Et menneske bør ha integritet, og Roark sier at også en bygning har integritet: «A building is alive, like a man. Its integrity is to follow its own truth, its one single theme, and to serve its own single purpose. A man doesn’t borrow pieces of his body. A building doesn’t borrow hunks of its soul. Its maker gives it the soul and every wall, window and stairway to express it». Det samme kan sies om en roman og en skulptur!

Nerdrum trekker mot slutten av sin artikkel frem et par viktige elementer. «Som et moteksempel [mot Roarks forkjærlighet for rette linjer] utviser ikke Kallikrates og Iktinos’ Parthenon én eneste rett linje i konstruksjonen. Det gjør heller ikke planeten vi lever på. I stedet for å bekjempe naturen, slik modernistene gjør, lar klassisistene seg henføre av den og bli dens mester. [Jeg har allerede nevnt at Rand ikke er klassisist, hun er hun er romantisk realist.] Renessansens byutviklere forstod dette. På midten av 1400-tallet gjorde pave Pius II sin fødeby Corsignano om til den fullkomne renessanse-by og tilegnet den navnet Pienza. Det fascinerende med Pienza er at veiene og bygningene er bevisst konstruert med helninger og skjevheter for å gi den virkning at gatene er større enn det de faktisk er. Det moderne mennesket latterliggjør gjerne disse skakke og rare landsbyene. Likevel flokker de seg til dem og føler seg hjemme blant skrå, ujevne former. Dette er fordi naturen ikke er lineær, men sirkulær.» 

At en slik by kan være artig å besøke er nok riktig, men siden den ikke har vokst til en stor by konstruert på de samme prinsipper, og siden ingen storbyer er konstruert slik, er nok dette er sted mange godt kan besøke, men ikke vil bosette seg i. 

 Forøvrig tar Rand i The Fountainhead ikke opp byplanlegging i det hele tatt. Det finnes dog en bok om byplanlegging skrever av en Objektivist: Blight Ideas av David Wilens anbefales på det varmeste for den som er interessert i slikt.   

 Nerdrum: «I et avsnitt i De som beveger verden kjører heltinnen Dagny Taggart sammen med Henry Rearden langs en tom motorvei i Wisconsin. Hun forteller ham at menneskene hun hater mest av alle er de som klager over alle reklameskiltene langs veien som forstyrrer utsikten. Det hun kanskje glemmer er at disse menneskene ikke misliker reklameskilt som sådan, men at de misliker ting som ikke harmonerer med sine omgivelser.» 

 Dette er et godt poeng – hvis Rand ikke hadde lagt vekt på at integrasjon også må gjelde menneskers bygninger og konstruksjoner; i The Fountainhead legger Rand stor vekt på at en bygning må harmonere med sine omgivelser, den må være integrerte i omgivelsene. Dette må også gjelde reklameskilt.  

Nerdrum: «Ornamenteringer er ikke meningsløse, ubrukelige detaljer, slik Ayn Rand hevdet. Ornamentering er resultatet av menneskets generøse overflod. Det forsterker kontakten med naturen og opphøyer tilværelsen.» 

Rand hevdet aldri at ornamentering alltid er «meningsløse, ubrukelige detaljer», hennes poeng var at unødvendig ornamentering ikke kan gjøre en likegyldig konstruksjon vakker. 

Nerdrum: «Man kan være enig eller uenig i Rands arkitektursyn, men det er vanskelig å motsi at det oppstår et praktisk problem i hennes estetiske teori.» 

Jeg vil si at at man kan støte på problemer dersom man tror at hele den Objektivistiske teorien om arkitektur er å finne Roarks personlige preferanser innen arkitektur.    

Nerdrum: «Man kan ikke plassere den barokke skulpturgruppen Laocoön i et hus designet av Howard Roark. En en slik blanding harmonerer rett og slett ikke.» 

Nei, plasserer man Laocoön i noen av de bygningene Roark konstruerte og som er beskrevet i Kildens utspring, vil den nok ikke passe inn. Roark kunne nok designet en bygning hvor denne skulpturen hadde passet perfekt inn, og hvis han ikke kunne eller ønsket dette ville han henvist kunden til en annen arkitekt som fulgte de samme arkitektoniske prinsipper som Roark og som kunne utføre oppdraget på en glimrende måte.   

 

 

Ayn Rands feilslåtte syn på arkitektur

Mister vi ytringsfriheten?

Er vi i ferd med å miste ytringsfriheten – eller har vi allerede mistet den?  Man må stille seg dette spørsmålet etter to ferske dommer i det norske «retts»apparatet, og etter en faretruende utvikling hos enkelte private aktører.

Først de to dommene: 

«Mannen som i lagmannsretten ble dømt for hatefulle ytringer mot samer på nettet, anker ikke til Høyesterett. Den historiske dommen blir dermed stående».

https://www.abcnyheter.no/nyheter/norge/2019/06/11/195585227/historisk-dom-for-samehets-blir-staende

«Gulating lagmannsrett har dømt en 70 år gammel kvinne til 14 dagers ubetinget fengsel for kommentarer på Facebook om forfatter Sumaya Jird Ali». 

https://www.aftenposten.no/norge/i/pLVPlG/Kvinne-70-ma-i-fengsel-etter-a-ha-kalt-samfunnsdebattant-for-kakerlakk

To personer blir altså dømt til strenge straffer for ting de har sagt i en debatt (om man da kan kalle ordvekslinger på nettet for «debatter»). Dette er dog to spesielle tilfeller; disse to er dømt for å ha kommet med svært ufine og fornærmende karakteristikker av en enkeltperson eller en gruppe. 

Vi synes selvsagt at disse karakteristikkene er helt upassende, og mener at de ikke burde ha blitt fremført. Men vi er for ytringsfrihet, og mener at de hører inn under ytringsfriheten. Vi mener mao. at det ikke hører hjemme i en sivilisert rettsstat at man blir straffet for å ha sagt/skrevet slike ting som de to dømte har gjort. 

Her er enda et eksempel på at ytringsfriheten er på vikende front. «Politiet stoppet SIAN-demonstrasjon da Koranen ble kastet i bakken. Stopp islamiseringen av Norge (SIAN) demonstrerte i Drammen lørdag. Da taleren kastet Koranen på bakken, reagerte publikum kraftig. Politiet avbrøt aksjonen.»

https://www.smp.no/ntb/innenriks/2019/06/15/Politiet-stoppet-SIAN-demonstrasjon-da-Koranen-ble-kastet-i-bakken-19267179.ece

Politiet stoppet altså en demonstrasjon som burde være helt lovlig – politiet opptrådt her på vegne av de som vil stoppe meningsytringer og beskyttet ikke de som ytret seg. Politet burde ha beskyttet de som kastet boken i bakken – det er ikke i strid med norsk lov å kaste en bok i bakken, men det er et krav i islam at eksemplarer av Koranen skal behandles på en respektfull på måte. Det politiet gjorde her var ikke å følge norsk lov, det de gjorde var å handle på vegne av mobben og på vegne av krav i islam – og de beskyttet ikke ytringsfriheten.        

Vi definerer ytringsfrihet slik: «Ytringsfrihet er retten til å gi uttrykk for de meningene man måtte ha, uansett hvor upopulære og krenkende de måtte være. Ytringsfrihet inkluderer retten til å være blasfemisk, og retten til å gi uttrykk for oppfatninger som andre måtte anse som vanvittige eller meningsløse eller krenkende». 

Vi slutter oss til følgende fra Voltaire og George Orwell: «Jeg er uenig i hvert ord du sier, men vil til min dødsdag forsvare din rett til å si det», og «Ytringsfrihet betyr retten til å si det andre ikke vil høre».

Ethvert anstendig menneske er tilhenger av full ytringsfrihet. Ytringsfrihet er en av de store fanesakene fra opplysningstiden. Retten til å kunne gi uttrykk for sine meninger uten å bli kastet i fengsel ble for noen hundre år siden en viktig symbolsak for den økende individualismen og den økende friheten. Under et regime som respekterer ytringsfrihet kan man kritisere de dominerende holdningene og meningene i samfunnet, man kan kritisere presten og kirken, og man kan kritisere kongen og hans menn, og man kan kritisere makthaverne  – man kan kort sagt kritisere og latterliggjøre alt og alle uten frykt for å bli straffet og uten frykt for represalier.

I dag er det debatt om ytringsfriheten; ytringsfriheten er under press. Det er to hovedgrunner til dette. For det første vet de aller fleste ikke hva ytringsfriheten består i. Skal f.eks. terrorister og deres støttespillere ha rett til å oppfordre til terror og massedrap? Beskytter ytringsfriheten denne type utsagn? Den andre går på at påstått svake grupper må beskyttes mot hets og fornærmende utsagn.  

La oss presisere hva ytringsfrihet er. Ytringsfrihet innebærer retten til å gi uttrykk for de meninger man måtte ønske. Det er altså meninger man fritt kan ytre – ytringsfrihet er ikke retten til uten videre å formidle faktaopplysninger som f.eks. forretningshemmeligheter, forsvarshemmeligheter eller opplysninger om bestemte personers privatliv. Ytringsfrihet inkluderer ingen rett til å rope «det brenner!» i en fullsatt teatersal, og den omfatter heller ikke retten til å komme med reelle oppfordringer til kriminelle handlinger eller å fremsette reelle trusler. Som sagt, ytringsfriheten omfatter retten til å gi uttrykk for de meningene man måtte ha – uansett hvor ukloke og krenkende de måtte være. 

En av de sakene vi omtalte over handlet om at en same hadde gått rettens vei for å få dømt en person som hadde sagt noe krenkede om samer; samer skal da visstnok være en svak gruppe og dens medlemmer skal da ikke tåle å bli omtalt på ufine måter. For egen del vil vi si at dette er helt på tvers av vår tidligere oppfatning av samer som tøffe folk som tåler en støyt, og som ikke lar seg krenke av idiotisk fyllerør. Vårt poeng her er at alle må tåle å bli omtalt på en nedsettende måte, alle burde ha en mental styrke som gjør at man uten videre avviser tull og tøys som tull og tøys, og ikke flyr til politiet når noen sier noe negative om en selv eller den gruppen man tilhører.       

Dessverre ser vi en utvikling som innebærer en innskrenkning av ytringsfriheten i flere land: i England er en rekke personer nektet innreise fordi de er kjent som islamkritikere: Geert Wilders, Pamela Geller og Robert Spencer har alle blitt stoppet på grensen til England. Myndighetenes begrunnelse gikk på at disse personene ville skape uro i England dersom de deltok på møter der, og dermed er den reelle begrunnelsen at myndighetene ikke vil beskytte disse kjente politikernes og skribentenes rett til ytringsfrihet. 

Også i USA skjer lignende ting, selv om ytringsfriheten der står sterke enn i noe annet land, dette fordi USA har et tillegg til grunnloven som klinkende klart sier at ytringsfrihet «skal finde sted»: «Congress shall make no law respecting an establishment of religion, or prohibiting the free exercise thereof; or abridging the freedom of speech, or of the press; or the right of the people peaceably to assemble, and to petition the government for a redress of grievances»

Allikevel forekommer det tilfeller der staten griper inn mot personer som har gitt uttrykk for upopulære meninger: en person som hadde laget en (svært dårlig) spillefilm om Muhammed (kalt «Innocence of Muslims») og publiserte den på youtube, ble arrestert ene og alene fordi han hadde laget denne filmen – som kjent er det innen islam forbudt å avbilde Muhammed. 

Her fra nrk.no i 2012: «Det hvite hus ba fredag YouTube om å revurdere publiseringen av filmen «Innocence of Muslims». Oppfordringen ble raskt avvist av nettgiganten Google, som eier YouTube. Selskapet opplyser likevel at det har begrenset tilgangen til videoen i land som India, Indonesia, Egypt og Libya. Årsaken skal ikke være amerikansk press, men lokale lover og regler. Den omstridte videoen er blitt erklært ulovlig i landene hvor YouTube har innført restriksjoner. …

https://www.nrk.no/urix/youtube-nekter-a-fjerne-video-1.8323327

Mannen ble arrestert pga. denne filmen, men han kunne ikke dømmes pga. den; USA har ikke lover som gjør dette mulig. Men han ble altså arrestert pga. filmen, og president Obama ba youtube om å «revurdere publiseringen av filmen», en formulering som er Orwelliansk nytale for sensur. 

Før vi går videre vil vi si at at ytringsfrihet er sivilisasjonens siste skanse. I Vestens velferdsstater er det lite frihet igjen: mengden reguleringer vokser med en eksplosiv fart, offentlige utgifter – som er det reelle målet for skatte- og avgiftstrykket – vokser, kvaliteten på det offentlige tilbudet innen skole, helse, pensjoner, kultur, etc., blir av stadig mer tvilsom art, og det enkelte individs handlingsrom blir stadig mer innskrenket. Mange anstendige mennesker er allikevel lojale mot lover og regler, men det er dog en grense for dette – og den går ved ytringsfriheten. Dersom  ytringsfriheten forsvinner vil myndighetene måtte regne med at denne lojaliteten vil blir merkbart redusert.  

Sagt på en annen måte: for at et samfunn skal kunne være noenlunde fredelig må folk flest respektere de lovene som finnes. Dette – at folk flest respekterer lovene – er også en forutsetning for velstand; et samfunn hvor lovbrudd forekommer i betydelig grad kan ikke opprettholde et høyt velstandsnivå, dette fordi velstand forutsetter at produksjon og handel bare kan skje under stabile og forutsigbare rammer, noe som ikke er mulig dersom det ofte forekommer lovbrudd. 

Dette er grunnen til at det er viktig at lovene er riktige; som det heter: «med lov skal landet bygges og ikke med ulov ødes». Etter vårt syn er skillet mellom lover og ulover mellom de lover som formulerer prinsipper som handler om beskyttelse av individuell frihet og de som krenker individuell frihet. Krenkelser av individuell frihet vil over tid føre til at samfunn bryter sammen, kun samfunn med full individuell vil kunne ha stabilitet og velstand over tid. Ytringsfrihet er et av flere uttrykk for individuell frihet, og alle lover som handler om begrensninger  av ytringsfrihet er derfor ulover. 

Et eksplisitt eksempel på dette er straffelovens paragraf 185 om «Hatefulle ytringer». Hvor det bla. heter:  «Med bot eller fengsel inntil 3 år straffes den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring.  … Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse, b) religion eller livssyn, c) homofile orientering, eller d) nedsatte funksjonsevne.»

Ytringer som rammes av denne loven burde alle vært tillatt. De som står bak loven ønsker primært å ramme de som er kritiske til islam og de som er kritiske til innvandring. Dersom slike hatefulle ytringer er rettet mot andre grupper – dersom f.eks. Resetts lesere omtales som «kloakkrotter» eller dersom en frisør som ønsker å markere motstand mot militant islam og derved blir kalt «nazifrisør» – kommer det ingen reaksjon fra politiet eller fra domstolene. 

Videre, lovens formuleringer rammer kun de debattanter (for å kalle dem det) som ikke har en utpreget akademisk debattform. Det er all grunn til å forvente at også personer som har meninger som loven er ment å ramme, men som formulerer  seg noe mer sobert, vil være en sannsynlig fremtidig målgruppe for noe som reelt sett er å hindre opposisjonelle stemmer å komme til uttrykk. 

Vi skal gå et skritt videre: plattformer som youtube, facebook, google og twitter var i sin barndom åpne for alle, dvs. de lot brukere bruke disse publiseringsplattformene uansett hvilke meninger som kom til uttrykk. (Google er primært et søkeverktøy, og kritikken går på at google bruker søkealgoritmer som vinkler resultatene slik at venstreorienterte resultater blir prioritert: søker du på  f.eks. liberalisme vil google kunne gi en venstreorientert kritikk av liberalismen som førsteresultat.) Men i det siste har alle disse forsøkt å stenge ute aktører som gir uttrykk for meninger som mange på venstresiden ikke liker: det som har skjedd er at personer som har brukt disse plattformene til å gi uttrykk for islamkritiske eller nasjonalistiske eller konservative meninger er blitt stengt ute ved at de har fått sine kontoer fjernet. Disse har tidligere brukt kontoer på facebook og google og de andre til å spre sitt budskap, og dersom de blir stengt ute fra disse vil de ikke nå så mange mennesker som de gjorde tidligere. Dette kan for dem føre til langt lavere oppslutning, og til at inntekter blir redusert (inntekter er avhengig av hvor mange lesere som man når). 

Nå har enkelte konservative som er blitt stengt ute fra facebook & co tatt til ordre for at staten må komme inn og regulere de fire store (som altså er facebook, youtube, google og twitter). Men dette er farlig: for det første er disse selskapene private, og staten har da ingen rett til å blande seg opp i hvordan de drives: dersom de vil vinkle sine resultater så har de all rett til dette. Disse firmaene  burde dog forstå at ved å oppføre seg slik så ødelegger de det som burde være det viktige for enhver virksomhet som driver generell publisering og nyhetsformidling: upartiskhet.  

For det annet er det feil å tro at staten vil garantere upartiskhet: som vi har sett er ikke staten idag noen tilhenger eller beskytter av ytringsfriheten. Dersom det kommer statlige reguleringer av firmaer som de fire vi snakker om vil det antagelig føre til to ting: det vil ikke bli lettere å nå et stort publikum med meninger som ikke er i samsvar med de venstreorientertes verdensbilde, og dersom det skulle komme andre aktører som tar opp konkurransen med de fire, vil også disse kunne bli underlagt det nye sensurregime som vil bli innført av de som nå ber om reguleringer av facebook, youtube, google og twitter.

Til slutt vil vi bare bemerke at de siste innskrenkninger i ytringfriheten har skjedd under konservative regjeringer både i Norge, i Tyskland og i England. Så de konservative er ingen alliert i liberalisters kamp for ytringsfriheten. Tvert imot; de konservative er, akkurat som de andre på venstresiden, imot all individuell frihet, inkludert ytringsfriheten.    

                    

Folkerepublikken California 

En venstreorientert politikk innebærer høye skatter og avgifter, reguleringer av næringslivet, og en rekke såkalte gratistilbud til borgerne fra det offentlige (tilbudene må ikke nødvendigvis være gratis, de kan også være sterkt subsidierte): skoler, helsetjenester, trygder, pensjoner, mm. Med i dette bildet hører også en mild kriminalpolitikk, dvs. en kriminalpolitikk som innebærer at en rekke kriminelle handlinger ikke skal straffes, og at de straffer som idømmes skal være milde. Den fundamentale grunnen til at venstresiden ønsker en slik politikk er at den egentlig mener at individer ikke kan holdes fullt ut ansvarlige for sine handlinger: jobber man mye og effektivt og tjener mye penger så er det egentlig ikke vedkommendes egen fortjeneste; begår man kriminalitet er det egentlig ikke gjerningsmannens ansvar, det er samfunnets skyld. Venstresiden vil derfor ha utjamning mht. inntekter, den vil ikke straffe enkeltpersoner for å gjøre ting de egentlig ikke kan noe for, etc. Venstresiden fører også en omfattende såkalt miljøpolitikk: de mener at vanlig menneskelig aktivitet (f.eks. bruk av bil og fly) vil føre til en miljøkatastrofe, og den vil derfor ha restriksjoner på bruk av bil og vil satse på ulike former for kollektivtransport, f.eks. tog, som erstatning for fly. 

En venstreorientert politikk går altså ut på at det offentlige skal dele ut en rekke gratistilbud, og dette skal finansieres ved inntektene som kommer fra skatter og avgifter. Dersom skatteinntektene viser seg å være for små for å dekke utgiftene tar disse politikerne gjerne opp lån for å finansiere de godene som staten skal dele ut. Disse lånene må betales tilbake av fremtidige skattebetalere.         

I USA har delstatene en betydelig grad av indre selvstyre, og enkelte av dem fører en sterkt venstreorientert poltikk, noe som naturlig nok kommer av at velgerne er strekt venstreorienterte. En av disse sterkt venstreorienterte delstatene er California. 

En tydelig illustrasjon på dette finner man i hvor sterkt det Det demokratiske partiet står i California: ved siste valg  til delstatsforsamlingen (november 2018) fikk demokratene ca 67 % av stemmene, mens republikanerne fikk 31 %. Dette resultatet er representativt for det politiske landskap i California (at republikaneren Arnold Schwarzenegger ble valgt til guvernør i perioden 2003-2011 forandrer ikke på dette; han var en superkjendis og var også sterkt venstreorientert).     

I California finner man et stort antall eksempler på hva en venstreorientert politikk medfører i praksis. Vi skal kort nevne noen: 

Inntektsskatten og «sales-tax» er blant de høyeste i hele USA: 

«Top marginal rates range from North Dakota’s 2.9 percent to California’s 13.3 percent.» (kilde taxfoundation). «California has one of the highest sales tax rates in the country, and had the highest for years until a tax reduction in July 2011. Cities and municipalities can charge an additional local sales tax (known as a «District Tax») on top of the California state sales tax, which means California residents can pay as much as 10 % combined state and local sales tax on their purchases. The California sales tax is as high as it is, relative to the other states, as compensation for reduced property taxes in California (which were introduced by Proposition 13 in 1978).» (kilde tax-rates)

http://www.tax-rates.org/california/sales-tax

https://taxfoundation.org/state-individual-income-tax-rates-brackets-2019/

En rekke firmaer forlater California fordi det er totalt sett er enklere å drive i andre delstater:

«What is … serious is the number of California-based companies that have left or signaled their intention to leave the state. Last year marks the first anniversary of the announcement that Carl’s Jr., a California burger icon for more than six decades, was relocating its headquarters to Nashville. It’s a symbol for what’s become a stream of businesses that have quit California. What was once an almost quiet exodus of companies  now looks more like a stampede.

Among the roll call of  businesses abandoning California for more hospitable business environments includes Toyota which has left Torrance and will complete the move of its U.S. headquarters to Dallas in the coming month. Also having left for Dallas is Jacobs Engineering Group, $6.3 billion firm formerly based in Pasadena that has more than 230 offices across the world, employs 60,000 and generates $12 billion in annual revenue.

Nissan North America (left for Nashville a decade before Carl’s Jr. did), Jamba Juice (traded San Francisco for Frisco, Texas), Occidental Petroleum (prefers Houston over Westwood for its headquarters), Numira Biosciences (departed Irvine for Salt Lake City) and Omnitracs, a software firm (waved goodbye to San Diego and said hello to Dallas). Chevron moved 800 jobs from its Bay Area headquarters to Texas, and Waste Connections shifted more than 100 jobs to Texas from Folsom.»

https://chiefexecutive.net/business-exodus-california-troubling-sanctuary-policies/

California har stor gjeld: «California’s state and local debts topped $1.5 trillion as of June 30, 2017». 1,5 trillioner dollar er 1,5 billioner dollar på norsk tellemåte, og i tall: 1 500 000 000 000. Dette utgjør ca 37 500 dollar per innbygger.  

https://www.ocregister.com/2019/01/09/californias-massive-debt-should-caution-against-big-spending/

Et av de mest typiske eksempler på miljøpolitikk er ønsket om å bygge en ny linje for hurtiggående tog fra Bakersfield til Merced. (Dette er to små byer i sentrale California.) Linjen var beregnet til å koste 77 mrd dollar, men nå ser den ut til å koste 98 mrd dollar. 

«Although it has been dubbed a “bullet train to nowhere,” California Gov. Jerry Brown has pushed forward over the years with the state’s high-speed rail project. But now the day of reckoning may come sooner than expected for the state’s most expensive infrastructure project. A business plan released Friday by the California High-Speed Rail Authority shows its projected baseline cost is now $77 billion ― up 20 percent from two years ago ― and it indicated the cost could rise to as high as $98 billion. The opening date for the Los Angeles-to-San Francisco bullet train has also been delayed by at least four years, to 2033. … Political uncertainty and opposition to the project have only increased over time. A decade ago, California voters approved Proposition 1A, authorizing nearly $10 billion in bond money for the construction of the high-speed rail system. Since the 2008 vote, though, the project been plagued by delays and cost overruns, and polls show most California voters want the funds to go for something else other than high-speed rail.» (Kilde cnbc 12/3-2018, link nedenfor).  

Hvor mye er hittil blitt brukt på dette prosjektet? Et overslag vi har sett sier at det hittil er brukt ca 6 mrd dollar (kilde cnbc). 

Vi vil ikke bli overrasket dersom denne linjen aldri kommer til å bli ferdigstilt, og at alt som hittil er bruk på prosjektet er bortkastet. Vi synes også den opprinnelige planen er noe merkelig: Bakersfield, som ligger 160 km nord for Los Angeles, har en befolkning på ca 380 000, Merced har ca 80,000. Delstaten har ca 40 mill innbyggere. Det er ca 265 km mellom de to byene. Fra langs sør til langs nord i delstaten er det ca 1400 km. Politikerne har altså ansett det som klokt å bruke innpå ca 100 mrd dollar på en jernbanelinje som går over en strekning på ca 265 km i en delstat som er ca 1400 km fra nord til sør.  

https://www.cnbc.com/2018/03/12/californias-77-billion-high-speed-rail-project-is-in-trouble.html

https://www.cnbc.com/2019/05/16/trump-administration-pulls-california-high-speed-rail-funding.html

Hvordan går det med skolen? «Education leaders in recent years have lauded achievement gains and progress of California’s K-12 students, but an annual national report card has rated the Golden State below mediocre ― a solid C-minus, 10th from the bottom among the 50 states and Washington, D.C. Nearly across the board in multiple categories graded by the magazine Education Week, California scored below the national average. California earned 69.9 out of 100 points. As a whole, the nation received a C. Massachusetts ranked at the top, followed by New Jersey, Vermont, New Hampshire, Maryland and Connecticut; all earned a B. The state ranked 41st in conditions that help children succeed, 39th in school finance, and 30th in achievement.»

https://www.mercurynews.com/2017/01/05/california-schools-earn-c-in-national-ranking/

Californias politiske ledelse gjør ingen ting for å stoppe illegale innvandrere, snarere tvert imot, og California er den delstaten som har flest illegale innvandrer og flest hjemløse. Delstaten bruker ca 30 mrd dollar på ulke tiltak for illegale innvandrere hver år: «Illegal Immigration Costs California $30.3 Billion A Year―17.7 Percent Of State Budget». 

Guvernøren bekjentgjorde 10/6-19 at alle illegale innvandrere yngre enn 26 år skal få nyte godt av de statlige helsetjenester via Medicare – uten å måtte betale noe selv: «California to Provide Full Health Benefits to Illegal Immigrants under Age 26», et tilbud som må betales av fremtidige skattebetalere.   

https://nationaleconomicseditorial.com/2017/02/21/costs-illegal-immigration-california/

https://news.yahoo.com/california-full-health-benefits-illegal-154717435.html

Det burde ikke overraske noen at dersom en delstat bruker kolossalt med penger på tiltak for hjemløse så vil delstaten virke som en magnet på hjemløse …   

Siden delstaten ikke har noen ordninger som hindrer hjemløse i å etablere seg og slå leir i parker, ved innfartsveier, under broer,  i andre friområder, etc., områder som alle eies av staten, er et kolossalt antall slike områder nå oversvømt av søppel, skrot, avføring, brukte nåler,  etc. Av copyrightgrunner vil vi ikke publisere noen bilder av dette her, men den som vil kan se bilder ved å klikke på denne linken:

https://www.google.no/search?q=homeless+camps+in+california+2019&tbm=isch&source=hp&sa=X&ved=2ahUKEwiXuMr3pvLiAhXE4KYKHfG0Cn0Q7Al6BAgAEA0&biw=1489&bih=881

Som et resultat av dette har det nå dukket opp igjen sykdommer som man med god grunn trodde var utryddet – enkelte Los Angeles-beboere har nå fått tyfus! 

Blant disse hjemløse er det en del kriminelle, og de av disse som blir arrestert får milde straffer:  

«California voters’ decision to reduce penalties for drug and property crimes in 2014 contributed to a jump in car burglaries, shoplifting and other theft, researchers reported. Larcenies increased about 9% by 2016, or about 135 more thefts per 100,000 residents than if tougher penalties had remained, according to results of a study by the nonpartisan Public Policy Institute of California released Tuesday. Proposition 47 lowered criminal sentences for drug possession, theft, shoplifting, identity theft, receiving stolen property, writing bad checks and check forgery from felonies that can carry prison terms to misdemeanors that often bring minimal jail sentences.

Though researchers can link the measure to a rise in theft, they found it did not lead to the state’s increase in violent crime. Violent crime surged by about 13% after Proposition 47 passed, but researchers said the trend started earlier and was mainly linked to unrelated changes in crime reporting by the FBI and the Los Angeles Police Department. The FBI broadened its definition of sexual crimes in 2014, while the LAPD improved its crime reporting after previously underreporting violent crimes. If it weren’t for those changes, researchers found, California’s violent crime rate would have increased 4.7% from 2014 to 2016.»

https://www.latimes.com/local/california/la-me-thefts-rise-california-20180613-story.html

Men California er en stor stat med områder som er svært forskjellige fra hverandre, og i noen av disse områdene er det svært lite kriminalitet: 

«Crime rates vary dramatically by region and category. The lowest rates of both violent and property crime in 2017 were on the South Coast (Imperial, Orange,San Diego, and Ventura Counties), with rates of 288 and 1,894 per 100,000 residents, respectively. The state’s highest rate of violent crime was in the relatively low-income San Joaquin Valley, which had 584 violent incidents per 100,000 residents, while the highest rate of property crime occurred in the San Francisco Bay Area, which had 3,049 property incidents per 100,000 residents. The crime category that varies most widely across regions is robbery: in 2017, the robbery rate in Los Angeles County and the Inland Empire (177 per 100,000 residents) was more than five times higher than the rate in the Sierras …».  

https://www.ppic.org/publication/crime-trends-in-california/

Dersom man ser hele delstaten under ett kan man si følgende:    

«California’s violent crime rate rose in 2017―but it remains historically low. California’s violent crime rate increased by 1.5% in 2017 to 451 per 100,000 residents. There were also upticks in 2012 and from 2015 to 2017, but the statewide rate is still comparable to levels in the late 1960s.» 

https://www.ppic.org/publication/crime-trends-in-california/

Som man kan se er California ille ute, men det er lite som tyder på at politikerne – eller befolkningen – vil legge kursen om med det første: som nevnt fikk demokratene, som er mest ansvarlig for denne politikken, en oppslutning på mer enn 60 % ved det siste valget.  

Resultater av valg har konsekvenser. En venstreorientert politikk vil føre til de tilstander som vi kort har beskrevet overfor mht. California, men man kan se tilsvarende resultater overalt hvor venstreorientert politikk føres. Man kan se det i andre områder i USA – f.eks i i  byer som Chicago, Baltimore, Seattle, Detroit, Flint, som alle ledes av demokrater, og man kan se det i land som Venezuela.   

Noe som er pussig er at ingen journalister og kommentatorer i mainstreammedia ser ut til å forstå hvorfor denne utviklingen skjer, de forstår altså ikke hvordan en politikk som tar belønningen fra de produktive og deler ut goder til de mindre produktive, en politikk som lar være å straffe kriminelle, en politikk som bruker enorme beløp på meningsløse og reellt sett ubegrunnede miljøtiltak. etc., fører til det forfall og kaos man kan se overalt hvor en venstreorientert politikk blir ført.

Dette er relevant for oss. De som stemmer på partier som Rødt, SV og MDG er med på å skyve Norge i samme retning som California har beveget seg i. Hvis man stemmer på Ap, KrF, Venstre, Sp og FrP vil man også være med å på skyve Norge i samme retning, men med litt mindre kraft: alle disse partiene vil øke skattetrykket, de vil ha ha mer statlig utjamning, de vil bruke tvang for å redusere forskjeller, de vil ha ha flere reguleringer av næringslivet, de vil ha ha flere offentlige støtteordninger, og de vil bruke kolossale beløp på meningsløse miljøtiltak. Mao: alle disse partiene vil redusere individuell frihet og individuelt ansvar – men et system basert på disse verdiene har incentiver som reellt sett straffer gode egenskaper og belønner dårlige egenskaper, og det er derfor samfunn bygget på disse verdiene nødvendigvis må forfalle. Det eneste partiet som vi legge om kursen i retning av mer individuelt ansvar og mindre statsstyring er Liberalistene. Vil du være med på å hindre at Norge går i samme retning som California er det minste du kan gjøre å stemme på dem.      

Dessverre er det mye som tyder på at kursen som hittil er ført i Norge (og i alle andre land i Vesten) vil forsette som den har gjort de siste tiårene, og da er endeholdeplassen noe som ligner den tilstand som California befinner seg i i dag. 

  

Rune Slagstad og byråkratiet 

For noen dager siden publiserte Aftenposten en kronikk om helsebyråkratiet. Den var skrevet av mannen som regnes som kanskje Norges aller fremste intellektuelle, Rune Slagstad. At Slagstad har en slik posisjon kan man lett lese ut av SNLs artikkel om ham: 

«Rune Slagstad, norsk samfunnsforsker; magister i sosiologi 1975, dr. philos. 1986. Han var forlagsredaktør i Pax Forlag 1971–78 og medredaktør av Pax Leksikon 1978–81, forsknings-stipendiat i sosiologi 1978–80, forsker ved Historisk institutt, Universitetet i Oslo 1980–83, hovedkonsulent for Universitetsforlaget 1983–85, sjefredaktør sst. 1986–89, professor II i rettsteori ved Universitetet i Oslo 1989–92, professor i statsvitenskap sst. 1992.  … Han har ellers vært redaktør av tidsskriftene Kontrast og Nytt Norsk Tidsskrift, og har hatt tillitsverv i Sosialistisk Venstreparti».

Kronikken er skrevet i en tone som virkelig bekrefter at han fortjener den posisjonen han har i Norges intellektuelle liv. Kronikkens tema er dog ikke helsebyråkratiet generelt, det Slagstad tar for seg er det han kaller «Spillet om Ullevål sykehus» (som er tittelen på kronikken). Vi gjengir noen få korte utdrag:     

««Toppledelsen tar ikke hensyn til faglige råd.» Dette har vært en tilbakevendende begrunnelse fra rekken av fremragende fagpersoner som har forlatt lederstillinger ved landets fremste sykehus. «Jeg har vært leder ved sykehus i ti år og har ikke sett maken til dette», sa for eksempel Haldor Slettebø da han trakk seg som seksjonssjef ved Rikshospitalets nevrokirurgiske klinikk, «en slags sovjetstat – mer gemyttlig, mindre voldelig, men effektivt» … «Mål og retning må eies av de ansatte. Det er slående å se hvordan de sykehusene som lykkes best, er kjennetegnet nettopp av dette, at ledelse og ansatte trekker i samme retning. Det håper jeg kan spre seg», fremholdt Jonas Gahr Støre da han var helseminister. Klokt sagt! Det harmonerer bare ganske dårlig med hans [i ettertid] vedvarende, uforbeholdne støtte til OUS-ledelsen.»

Slagstad beskriver så under mellomtittelen «Økonomisk ønsketenkning» en rekke dyre og mer eller mindre totalt urealistiske planer for sammenslåinger, utvidelser, flytting og nyetableringer på sykehuset: 

«En viktig premiss for 2008-vedtaket var at OUS-fusjonen skulle være selvbærende og … gi en årlig effektiviseringsgevinst på 800-900 millioner kroner. Hatlen [Siri Hatlen, OUS’ første direktør] gjennomskuet den økonomiske ønsketenkningen og beskrev OUS-fusjonen som stadig mer risikopreget. HSØ måtte, fremholdt hun i 2011, bidra med nødvendige økonomiske ressurser (17,5 milliarder kroner). Hvis ikke, ville ikke fusjonen kunne realiseres. …Hatlen talte for døve ører og endte med å si opp. Et par år senere var gevinstrealiseringsmaskinen OUS’ kortsiktige akkumulerte gjeld 3 milliarder kroner. … Det første Hatlens etterfølger, Bjørn Erikstein, gjorde, var å skrote hennes Ullevål-plan. Først ett år senere fortalte han offentligheten hvorfor: Han hadde i fire-fem år båret på en privat drøm om «å legge Ringveien i tunnel ved Rikshospitalet og samle hele OUS på Gaustad»» …  

«I 2016 vedtok HSØ med helseministerens bifall å realisere Eriksteins reviderte Gaustad-drøm: fusjonere Ullevål og Rikshospitalet på Gaustad. Prisen for OUS-prosjektet var nå økt til 50 milliarder kroner.»

«Erikstein har vært så opptatt av å få realisert sin fusjonsdrøm at han ikke på noe tidspunkt har villet utrede et forstyrrende Ullevål-alternativ. Også Holte-rapporten og dens dokumentasjon vil han (og hans formelle oppdragsgiver) helst overse. Derfor har HSØ nå lansert en «belysning», som konkluderer med at Ullevål-alternativet vil bli 13 milliarder dyrere og ta syv år lenger å realisere … Dette ganske egenartede Ullevål-alternativet bygger imidlertid på en helt ny forutsetning, nemlig at hele Rikshospitalet flyttes til Ullevål. Med dette har HSØ, som Holte bemerker, «konstruert et Ullevål-alternativ ingen vil ha, for så å avskrive det som for dyrt»».

«Eneveldige helsebyråkrater» er den siste mellomtittelen i kronikken, og Slagstad avslutter kronikken slik: 

«OUS-prosjektet, Norges største enkeltprosjekt noensinne, er drevet frem av et helsebyråkratisk miljø med liten sans for det åpne, faglig begrunnede ordskifte, kombinert med en bemerkelsesverdig læringsresistens. Det har i realiteten aldri blitt behandlet av Stortinget, som isteden har fungert som et sandpåstrøingsorgan. Da fusjonsplanen passerte Stortinget vinteren 2008, var politikerne – slik Jan Bøhler, den gang Aps fremste helsepolitiske talsperson, har bekreftet – ingenlunde klar over rekkevidden av sin tilslutning. Helsebyråkratene har ikke handlet mot politikernes vilje, for politikerne har ikke hatt noen betydningsfull egenvilje. Politikerne har abdisert, og fagfolkene er blitt marginalisert. Vi har fått en ny, helsebyråkratisk maktelite som unndrar seg demokratisk styring og kontroll.

Vi snakker om «ansiktsløse byråkrater», sa opposisjonspolitikeren [og nåværende helseminister] Høie (Stortinget 14. juni 2011), «når viktige politiske beslutninger om sykehusstruktur og innhold i sykehus fattes av foretak innenfor et system som folk rett og slett ikke kjenner seg igjen i, fordi beslutninger om viktige funksjoner i deres lokalsamfunn ikke lenger fattes av folkevalgte, men av byråkrater og foretaksstyrer». 

Høie ville ta makten fra «de ansiktsløse byråkrater». Men etter at han ble helseminister, er også Høie blitt rammet av «slow-virus»-sykdommen «byråkratitis», som ifølge medisinprofessor Olav Hilmar Iversen arter seg slik: «Når en byråkrat gjør en feil og fortsetter å gjøre den, blir feilen regjeringens nye politikk.» 

Vi har fått en ny, helsebyråkratisk maktelite som unndrar seg demokratisk styring og kontroll. Disse mer eller mindre eneveldige helsebyråkratene finnes etter hvert både her og der. Men størst blant dem er imperiebyggeren på Gaustad.» (Sitat slutt) 

(Kronikken er åpen for kommentarer på Aftenpostens nettside, og en av de kommentarene som redaksjonen har sluppet igjennom lyder slik: «Dette er så treffende at det gjør fysisk vondt å lese». Den som har avgitt denne kommentaren oppgir å være OUS- arbeider.) 

For å gi en meget kort oppsummering: ideen om å ruste opp Ullevål Sykehus er ifølge Slagstad drevet frem av et helsebyråkratisk miljø med liten sans for det åpne, faglig begrunnede ordskifte, et miljø som har en bemerkelsesverdig læringsresistens. Politikerne har nærmest ingen innflydelse og fungerer som sandpåstrøere, politikere skifter mening når de skifter posisjon, politikerne har gitt opp, og fagfolk er blitt marginalisert. Det er oppstått en ny, helsebyråkratisk maktelite som unndrar seg demokratisk styring og kontroll. Og dessuten koster alt dette enorme summer, og planene er iblant – ofte? – resultat av de involverte byråkratenes maktbehov eller ønske om prestisje.

At slike ting skjer og må skje i velferdsstaten burde være velkjent, men det som er vårt hovedpoeng er at det ser ut som om Slagstad er overrasket over dette. En mann med hans posisjon og bakgrunn burde vite at det han beskriver er et opplagt resultat av det som skjer når politikerne blir tildelt mer og mer makt, noen som er et resultat av velferdsstatens indre logikk og dynamikk. Det som skjer er at det er byråkratiet som reellt sett får makt, og dette byråkratiet vil nødvendigvis vokse og vokse og vokse (et ferskt eksempel: både Høyre og FrP lovet å redusere byråkratiet dersom de fikk regjeringsmakt, men etter at de kom i regjering for seks år siden har byråkratiet bare fortsatt å vokse: «I opposisjon varslet Frp «krig mot byråkratiet». Nå har staten over 1000 flere byråkrater. Fellesskapet må nå bruke rundt en halv milliard kroner mer i året på å lønne Frp- og Høyre-regjeringens byråkratvekst» kilde: Aftenposten 3/5-17).

Byråkratiet er det styringsapparat en stat må benytte på de områder hvor den setter markedsmekanismen ut av spill. Dersom man betrakter en økonomi fra et fugleperspektiv vil man se at den må ha en mekanisme som fordeler ressurser. Markedsmekanismen er en slik  fordelingsmekanisme: den fordeler ressurser slik at det er den som produserer ressursene som får disponere dem. Denne mekanismen er effektiv og rettferdig, og krever bare at staten respekterer og beskytter eiendomsretten, kontraktsfriheten og all frivillig handel. Prismekanismen, som er et uttrykk for summen av alle involvertes frivillige valg, preferanser og etterspørsel, vil da sørge for at alle produserte ressurser fordeles på en måte som er den mest effektiv sum av alle de involverts verdivurderinger. (VI skyter inn at vi bruker «rettferdig» i ordets egentlige betydning: «rettferdighet  innebærer at den enkelte får det han gjør seg fortjent til. I dag brukes «rettferdig» ofte synonymt med «lik fordeling», en bruk som er et forsøk på å fremme egalitarianisme under en mer akseptabel merkelapp.)     

Markedsmekanismen forutsetter fri prisdannelse. Men dersom staten vil sette denne mekanismen til side og ha en annen fordeling enn den som markedsmekanismen medfører ved å gjøre en rekke tilbud «gratis», dvs, finansiert via skatter og avgifter, vil man måtte innføre en annen mekanisme, et apparat, som fordeler ressurser på en måte som staten/politikerne, og fundamentalt sett, velgerne, ønsker. Og det er byråkratiet som er dette apparatet. (Grunnen til at mange foretrekker at ressursene fordeles etter politiske valg, og ikke i samsvar med den enkeltes produktive innsats, er at en fordeling etter den enkeltes produktive innsats medfører forskjeller fordi noen er mer produktive enn andre.) 

Dersom man oppretter et byråkrati vil dette nødvendigvis bli større og større. Det vil i stadig større grad få flere og flere oppgaver og flere hensyn å ta, og vil da ikke bli i stand til å gjøre det som var velgernes intensjon da de (velgerne) valgte de politikerne som ga de regler som byråkratiet skal arbeide etter.  Det som nødvendigvis vil skje er at byråkratiet vil vokse, prosessene det er involvert i vil ta lenger og lenger tid, føringer vil i betydelig grad bli influert av enkelte sterke personers personlige preferanser, det vil sinke all fremgang, det vil koste mer og mer, og politikerne vil i stadig større grad fungere kun som et sandpåstrøingsorgan. 

At disse tingene nødvendigvis vil skje er velkjent fra sosialøkonomisk teori; den mest kjente økonomen som har undersøkt dette er James Buchanan, som for dette arbeidet ble tildelt Nobelprisen i økonomi i 1986. (Vi anbefaler ham med sterke forbehold; vi gir altså med dette ikke noen full tilslutning til Buchanans teorier. Vi er uenige med mye av det som er hans idemessige fundament, men vi nevner ham fordi han som mottager av Nobels minnepris i økonomi er en som har fått en vis anerkjennelse i mainstream -kretser, og som fremtredende intellektuelle da burde kjenne til.)          

Men det vi vil poengtere her er at dette fenomenet – hva som nødvendigvis vil skje i et byråkrati – som nevnt ser ut til å komme som et total overraskelse på en av Norges aller fremste intellektuelle, Rune Slagstad. 

Muligens har Slagstad, og de utallige andre langtidsutdannede som deler hans synspunkter og som slipper til i den allmenne debatt, lest noen av de økonomer og filosofer som mener at markedsmekanismen er et bedre, mer effektivt og rettferdig styringssystem enn et byråkrati – men det er lite som tyder på at de har tatt til seg det disse tenkerne sier.

Hadde de gjort det, hadde de tatt til seg det som Buchanan sier om incentiver i byråkratiet (og blant politikere), ville politikken ha vært en helt annen, og da kunne borgene nydt godt av et langt bedre og billigere tilbud, og de ville ha blitt spart de enorme kostnader og den reduksjon i tilbud, både mht omfang og kvalitet, som byråkratiske ordninger alltid fører med seg.    

 

 

 

 

 

     

https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/JopjOJ/Spillet-om-Ulleval-sykehus–Rune-Slagstad

https://snl.no/Rune_Slagstad

https://www.aftenposten.no/norge/politikk/i/0R960/I-opposisjon-varslet-Frp-krig-mot-byrakratiet-Na-har-staten-over-1000-flere-byrakrater

Stemmeretten 

Det er snakk om å utvide stemmeretten. En av de mange som har kommentert dette er Dagbladets grand old man Gudleiv Forr, som skriver: 

«Bilistene vil bruke oljepenger til å fjerne bomstasjoner, mens de yngste politikerne raser over regjeringens oljepengebruk. De unge er redde for at de eldre skal tømme pensjonsfondene slik at det blir lite igjen når de selv blir pensjonister. Samtidig frykter de unge også at dagens styrende generasjoner er i ferd med å ødelegge kloden med sin ressursbruk og med sine utslipp av klimagasser. De tyr til gatene og arrangerer skolestreiker, og ei 16 år gammel svensk jente pryder forsidene av verdens ledende nyhetsmagasiner, holder flammende taler i internasjonale fora om klimafarene, får selveste paven i tale og omtales som en mulig Nobel-prisvinner. Et politisk opprør er i emning blant unge i protest mot eldregenerasjonenes bilegoisme og manglende klimainnsats.

Men hvordan skal de unges generasjon kunne påvirke politikken når de ikke har stemmerett? Mens de etablerte politikere skjelver i buksene foran årets lokalvalg etter bompengeopprøret, ser det ut til at de unge klimaopprørerne bare avspises med noen oppmuntrende knebøyninger fra statsministeren og andre som sitter i storting og styringsverk. Politisk makt gjennom stemmeseddelen kan ungdom så langt ikke få før de blir 18 år.»

Forr fortsetter: «Men slik er opprørere mot begrensninger i stemmeretten blitt møtt helt siden Grunnloven ble vedtatt i 1814. Stemmeretten var opprinnelig knyttet til kjønn, alder, eiendom og yrke ut fra en forestilling om at politisk innflytelse var noe man kunne få bare om man hadde en uavhengig økonomisk posisjon i samfunnet. Men langsomt ble denne forestillingen forkastet, og de siste som fikk stemmerett var de som i sin nød måtte søke økonomisk støtte fra fattigkassa. Det skjedde den 17. juli 1919. I år feirer derfor Stortinget at det er 100 år siden stemmeretten ble ytterligere allmenngjort. … Etter 1919 har stemmerett vært en menneskerett. Stemmerettsreformer har fra da handlet om alder, oppholdstid i landet og statsborgerrett. I dag er ungdomspartiene på venstresida i politikken stort sett enige om at stemmerettsalderen bør settes ned med to år til 16 år. Men hvorfor stanse ved 16? Hvorfor ikke 14, f. eks.? Mange unge er jo engasjerte.» 

Forr sier altså at et gyldig kriterium for å kunne ha stemmerett ved valg er «engasjement».  

Videre fra Forr: «… I 1814 var det ingen som tenkte seg at stemmeretten skulle gjelde kvinner, arbeidere, gårdsgutter og eiendomsløse. Langsomt skjedde det en endring i dette synet. Til slutt var den eneste rest av det opprinnelige kravet om uavhengighet regelen som ble opphevet i 1919. Fattige skulle være like autonome som velstående borgere. Går det så an å tenke seg at stemmeretten rett og slett blir knyttet til fødselen? Med tanke på de store utfordringer de som fødes i dag vil stå overfor i løpet av ganske kort tid, er kanskje ikke det noen urimelig tanke. Ingen har slik interesse i hva slags beslutninger politikere fatter om framtida som dem. Enkelte ganger har jeg også inntrykk av at den politiske forstand er minst like stor blant nyfødte som blant dem som ikke er villig til å betale prisen for å redde kloden.» 

Forr tar altså for gitt at politiske vedtak – meget kostbare sådanne – må til «for å redde kloden».  

Det han nettopp sa om nyfødtes innsikt og kunnskapsnivå – eller manglende sådan – ser da ut til å passe godt på ham selv (i hvert fall på dette punktet). 

Forr: «Men hvordan kan en slik reform innrettes slik at den er både demokratisk og praktikabel? Idealet er at for å delta i valg, bør man ha kvalifiserte meninger om samfunnsstyringen. Men valghandlingen er ikke alltid så rasjonell som vi liker å tro. Og barn vet ofte mer enn voksne.» 

Det er nok riktig at «valghandlingen ikke alltid er rasjonell», men dette er ikke et argument for å utvide stemmerett og de områder som avgjøres ved valg; dette er et argument for å innskrenke de område hvor avstemninger, og de politiske vedtak de fører til, har avgjørende innflydelse. 

Forr: «Problemet er naturligvis at barn ikke er uavhengige. Men kan man ikke tenke seg at barn skal ha rett til å prege sin framtid gjennom en person som samfunnet bemyndiger, f. eks. gjennom sine foreldre fram til en viss alder? Foreldrene kan jo seg imellom bestemme hvem som skal ha denne myndigheten til å ivareta barnets interesser.» 

Forr antyder altså en løsning som innebærer at mødre bør få en vektet stemmerett slik at dersom de f.eks. har har tre barn under 18 år (la oss anta at stemmeretten oppnås det år en person fyller 18) bør moren da få tre stemmer i tillegg til sin egen stemme.   

Enkelte mener altså at dette – en kraftig utvidelse av stemmeretten – kan redusere og kanskje løse de problemer vi står foran: den påståtte klimakrisen,  og reelle problemer som f.eks. stor statlig gjeld (også den norske staten har en kolossal gjeld dersom vi regner med pensjonsforpliktelsene), det kolossale etterslep mht. å holde slike ting som infrastruktur og vannforsyning i brukbar stand (i disse dager snakkes det om at vannforsyningssystemet, som er kommunenes ansvar, har et vedlikeholdsetterslep på ca 200 mrd kr), økende kriminalitet, forfallet i skolen, innvandring, integrering, etc. Det ser dog ut til at de utvidelser av stemmeretten som har skjedd de siste hundre årene ikke har bidratt til å hindre slike problemer i å oppstå, men nå skal altså en ytterligere utvidelse av stemmeretten løse problemene. 

Javel ja.  

La oss gå litt dypere inn på dette. Hva består egentlig stemmeretten i? SNL sier bla. følgende: «Stemmerett som fenomen er knyttet til demokratiske styreformer og demokratiske forestillinger. Tanken er at de som blir berørt av avgjørelser, bør ha rett til å være med på å påvirke disse. De fleste land i verden har allmenn stemmerett. Menneskerettighets-erklæringen av 1948 og Den europeiske menneskerettskonvensjon av 1952 erklærer at stemmeretten er en menneskerettighet. Jo mer demokratisk en styreform er, jo videre vil stemmeretten være. Over tid har det vært en tendens til en stadig utvidelse av stemmeretten i mange land. Før var det vanlig med begrensninger i stemmeretten, blant annet knyttet til formue, etnisk tilhørighet, kjønn og alder. I våre dager er det stort sett bare aldersbegrensningen igjen. I enkelte land har det imidlertid også forekommet innskrenkninger.»

Kjernen her er følgende: «de som blir berørt av avgjørelser, bør ha rett til å være med på å påvirke disse». 

Forutsetningen for demokratiet og stemmeretten er altså at alle blitt påvirket av avgjørelser, og at de som berøres av disse bør har rett til å påvirke dem. 

Men alle påvirkes av et enormt stort antall avgjørelser, fra de minste til de største. Her er et lite knippe eksempler på ting hvor avgjørelser som må tas av noen påvirker den enkelte: ens nabo holder sitt hus og sin hage i fin stand og skaper derved et triveligere nabolag; ens nærbutikk skal legges ned eller et kjøpesenter etableres i nærheten; pensum på en skole er viktig for skolens elever og lærere; skal posten leveres hver dag eller hver uke; skal det være tillatt å starte bedrifter uten tillatelse fra staten selv om disse da vil konkurrere med allerede etablerte bedrifter; skal man kunne ansette folk på de betingelser som de involverte blir enige om eller skal staten skal sette krav som må oppfylles; skal man kunne ta med varer man har kjøpt i utlandet hjem uten å betale toll; skal enkeltpersoner eller firmaer kunne lete etter olje og starte utvinning hvis de finner olje; skal staten kunne beskatte innbyggerne og slik finansiere skoler og pensjoner og trygder og mye annet eller skal den enkelte selv betale for det han eller hun bruker, osv. 

Så det er svært mye som berører den enkelte borger av beslutninger som fattes. Forutsetningen for stemmeretten innebærer da altså at absolutt alle skal kunne være med på å fatte alle typer beslutninger. For å gjenta dette poenget: alle de avgjørelser som ligger til grunn for de eksempler vi nevnte ovenfor skal da kunne bli basert på beslutninger som fattes ved valg/avstemninger blant de som har stemmerett.

Stemmerett innebærer i praksis at velgerne – de som stemmer ved valg – velger en nasjonalforsamling, og så skal denne ta avgjørelser i alle typer saker som angår den enkelte velger.  (Vi er klar over at det i Norge også velges kommunestyrer og fylkesting, og i andre land kan det velges en president uavhengig av valg til nasjonalforsamling.)

Stemmerettens forutsetning innebærer altså at det ikke er noen grense for hva velgerne gjennom en nasjonalforsamling kan involvere seg i.  

Nasjonalforsamlingen består av politikere som altså velges f.eks. hvert fjerde år, og de som blir valgt får stor makt og en betydelig prestisje – og mye mer (god lønn, kjendisstatus, god pensjon, enkel adgang til styreverv og andre maktposisjoner når man ikke blir gjenvalgt, etc.). Politikere vil altså gjerne ha de maktposisjoner som de oppnår ved å bli valgt, og derfor vil en valgkamp være preget av fagre løfter som få egentlig tror vil bli gjennomført («valgflesk»), og av politikere som ikke primært er opptatt av å gjøre en jobb for borgerne men som har som viktigste mål å sikre seg de godene som vervet innebærer. Videre viser det seg at politikerne sjelden gjennomfører det de lovet, og at de lovede resultatene uteblir på de områdene de lovet å satse på, disse løftene dukker da opp i hver eneste valgkamp: løftene om «bedre skole», «bedre kår for pensjonistene», «avbyråkratisering», «bedre helsevesen» etc, blir sjelden innfridd i den grad løftene innebar, og aldri i den grad velgerne fikk inntrykk av i valgkampen. At begreper som «politikerforakt» og «hestehandel» dukker opp burde da ikke overraske noen. Pussig nok blir disse tingene aldri nevnt når det snakkes om å utvide stemmeretten: da snakkes det som om øket makt til politikerne vil løse alle problemer selv om mye av det som hittil er skjedd klart tyder på at politikerne sjelden eller aldri klarer å løse de problemer de lover å løse.    

De som er tilhengere av stemmerett og demokrati mener som antydet at mer demokrati og utvidet stemmerett vill løse alle typer problemer, dette selv om all erfaring også fra de siste tiår klart tilsier det motsatte. Mer demokrati betyr reellt sett mer statlig innblanding på stadig flere områder, men det ser ikke ut til at den økede statlige innblandingen på stadig flere områder løser problemene, tvert imot. Problemene på statlig styrte områder som skole, helsevesen, pensjoner, håndteringen av kriminalitet, for å ha nevnt noen få av de aller viktigste områdene, er bare økende til tross for stadig flere og mer omfattende løfter om forbedringer.  

Men vi skal gå enda litt dypere inn på dette. Dersom man ønsker samfunn preget av fred, harmoni, mangfold, og velstand finnes det oppskrifter man kan følge for å oppnå dette. (Vi skyter inn at mange ikke ønsker denne type samfunn; de som sogner til miljøbevegelsen vil ha fattigdom fordi de mener at velstand er ødeleggende for kloden; religiøse ekstremister, f.eks. islamister, vil ha et totalitært og fullstendig ensrettet religiøst diktatur; mange på venstresiden foretrekker likhet, og vil heller ha likhet og fattigdom enn velstand dersom velstand fører til at noen er rikere enn andre – en type samfunn de med forakt omtaler som et «forskjellssamfunn».)    

Det finnes som sagt oppskrifter som viser hvordan man kan løse den type problemer som enkelte vil løse ved hjelp av mer demokrati og utvidet stemmerett. 

Vi tar litt kraftig i når vi sier at disse oppskriftene vil løse problemene, de oppskriftene vi skal nevne vil kun føre til at sannsynligheten for suksess blir størst mulig, og sannsynligheten for fiasko og katastrofe blir minst mulig. Det er faktisk egne fag hvor slike ting studeres, og disse fagene er etikk og økonomi (sosialøkonomi), som reelt sett er et støttefag for etikk. 

Etikk er det fag hvor man studerer hvordan mennesker bør leve for å få gode liv. Og det råd som etikken gir er at man bør være rasjonell, ærlig, rettferdig, uavhengig, ha integritet, at man bør forsørge seg og sine ved produktivt arbeid, og at man ikke må initiere tvang overfor andre mennesker (dette siste innebærer at man ikke bør støtte en politikk som innebærer initiering av tvang). Dette siste punktet formulerer vi også på en annen måte: alle mellommenneskelige forhold bør være frivillige. Denne etikkens opphav kan man finne i antikkens Hellas, hvor den gikk under navnet eudaimonisme (et gresk ord som kan oversettes som selvrealisering). En av de som da  formulerte den på en grundig og omfattende måte var Aristoteles. En konsistent og fullstendig begrunnet versjon av denne etikken er å finne hos Ayn Rand, som beskrev den som rasjonell egoisme. Hun har omtalt den utførlig blant annet i boken The Virtue of Selfishness. Vårt syn er at det er her man finner oppskriften på et godt og lykkelig liv. (Et lykkelig liv avhenger også av forhold man ikke kan han kontroll over, så man kan ikke være sikret et godt liv uansett hvor gode valg man foretar.)   

Ja, det finnes etiske tenkere som vil gi andre råd enn dette, men slik vi ser det vil de rådene som disse tenkerne gir ikke føre til gode og lykkelige liv for den som forsøker å følge disse rådene. (Den som følger Jesu råd fra Bergprekenen – «Sett dere ikke imot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til. Vil noen saksøke deg og ta skjorten din, la ham få kappen også. Tvinger noen deg til å følge med en mil, så gå to med ham» – vil opplagt ikke få et lykkelig liv. Også om man bare følger en mindre ekstrem versjon av denne altruistiske etikken så vil lykken utebli.)

Det finns også en oppskrift på hvordan man kan få til velstående samfunn. Den finnes i faget sosialøkonomi. Sosialøkonomi er et deskriptivt fag som studerer koordineringen av produksjon, handel og forbruk, og dersom målet er velstand, dvs. dersom man trekker inn et normativt aspekt, sier sosialøkonomien at måten å oppnå dette på er å ha en organisering som innebærer full markedsøkonomi, dvs. full respekt for individers lockeanske rettigheter. I et slikt system er statens eneste oppgave å beskytte disse rettighetene. (Lockeanske rettigheter er oppkalt etter John Locke, og de er nedfelt i den amerikanske uavhengighetserklæringen: «Vi anser følgende sannheter for å være selvinnlysende: Alle mennesker er skapt like, de er  … utstyrt med visse ukrenkelige rettigheter, blant disse er retten til liv, frihet, og retten til å søke etter lykken. For å sikre disse rettighetene er statsmakten opprettet . . . ».)   

Et system hvor disse rettighetene, inkludert eiendomsretten, respekteres fullt, ut heter laissez-faire kapitalisme, og vårt syn er altså at kun denne type organisering kan gi samfunn preget av fred, harmoni og velstand.  Den økonom som klarest formulerte dette var Jean-Baptiste Say, og flere økonomer i dag analyserer dagsaktuelle temaer fra et saysiansk perspektiv, blant dem Richard Salsman og Steven Kates.     

Nei, ikke alle økonomer er enige i at det beste systemet er laissez-faire kapitalisme, men dette kommer dels av at de er uenige i den moralen som kapitalismen bygger på, og dels i at de ikke er enige i at full individuell frihet kan gi gode samfunn. Vi mener da at disse økonomene tar feil, men dette er ikke stedet for å utdype dette, for dette kan man lese f.eks. Salsman. Vi nevner også at vår tids mest innflydelsesrike økonom, John Maynard Keynes, er Says rake motsetning. Den økonomiske politikk som har vært ført i alle land i Vesten de siste 50 år er sterkt influert av Keynes, og vi vil si at det er denne økonomiske politikken som er årsaken til problemer som dukker opp iblant: kriser, inflasjon, arbeidsløshet, mm.  

Rasjonell egoisme bygger på individualisme, og dersom et samfunn organiseres i samsvar med dette grunnsynet får man et samfunn med full individuell frihet, dvs. et samfunn hvor hver enkelt har rett til å bestemme over seg og sitt. Et slikt samfunn er altså et kapitalistisk samfunn.    

Det motsatte etiske synet bygger på kollektivisme, og en av kollektivismens implikasjoner er at ingen har rett til å bestemme over seg og sitt, men alle har rett til å være med på å bestemme over alle andre – og dette er jo essensen ved demokratiet.  

La oss også ha nevnt at vi, med vårt individualistiske utgangspunkt, synes engasjementet for utvidet stemmerett er noe merkelig. Utvidet stemmerett innebærer kun at den enkelte skal få én av innpå fire millioner stemmer (i Norge er antall stemmeberettigede ca 3,8 millioner). Hvorfor er det så viktig å engasjere seg for å få 1/4000 0000 innflydelse på de avgjørelser som tas? Ville det ikke vært bedre å engasjere seg for retten til å bestemme over seg og sitt, dvs. ville det ikke vært bedre å engasjere seg for full individuell frihet? Men kollektivister vil åpenbart heller ha en andel innflydelse på alle beslutninger som tas, en andel som i Norge altså utgjør ca på 1/4000000, enn å ha frihet til å bestemme fullt og helt over seg og sitt. Grunnen til at så mange er engasjert for stemmeretten og utvidelser av denne er åpenbart at de har et kollektivistisk grunnsyn.         

Demokrati og individuell frihet står som regel på motsatte sider. Vi ser for tiden i USA et tydelig eksempel på at demokratiet benyttes for å innskrenke friheten. En rekke delstater har nå innført begrensninger på kvinners rett til selvbestemt abort. Vi står som antydet på frihetens side, vi mener at individer skal ha full rett til å bestemme over seg og sitt, dvs. over sin kropp, sin eiendom og sin inntekt uansett hva et flertall måtte mene. Dette inkluderer kvinners rett til selvbestemt abort. Vi er ikke for utvidelse av demokrati, vi er ikke for utvidelse av stemmeretten, men vi er for utvidelse av den individuelle friheten.    

Før vi avslutter vil vi ta med et par andre poenger: det finnes ingen klimakrise. Kloden koker ikke. Det finns ingen menneskeskapt global oppvarming som fører til vesentlige eller endog merkbare problemer. De klimavariasjoner vi har sett i de siste 50 år er klart innenfor de naturlige variasjoner, og disse er i hovedsak styrt av solen. De som har et annet syn enn dette, de som sier at vi står foran en klimakrise, er enten dårlig informert eller uærlige.   

For det annet er det et opplagt faktum at velgere ofte er et lett bytte for både stemningsbølger og demagoger. Det er også opplagt at unge mennesker er enda mer utsatt for slikt enn voksne. Dette er egentlig et argument for å heve stemmerettsalderen. Nå anser vi ikke dette som en aktuell politisk problemstilling, men det er et svært godt argument for ikke å senke stemmerettsalderen   

For å oppsummere: Det som kan gi den enkelte bedre liv er en etikk som heter rasjonell egoisme, og det som kan gi samfunn preget av fred, harmoni, mangfold og velstand er laissez-faire kapitalisme. Men den oppskriften som Gudleiv Forr og andre av hans kaliber kommer med  – utvidelse av stemmeretten og mer demokrati – ignorerer de lærdommer man kan trekke fra etikk og sosialøkonomi,  og vil bare gjøre vondt verre: mer demokrati og flere fellesløsninger innebærer en stadig voksende ansvarsfraskrivelse, og en stadig mer tyngende skattebyrde og en stadig voksende gjeld som fremtidige skattebetalere må betale, og dette er som alle burde vite et sterkt voksende problem i dag. 

 

 

 

 

 

https://www.dagbladet.no/kultur/mer-makt-til-de-unge/71130210

Staten i dobbeltrolle

I siste episode av den glimrende HBO-serien om ulykken i atomkraftverket i Tsjernobyl fikk vi se et klinkende klart eksempel på noe alle burde frykte: man står for det som er sant og rett og riktig, man møter motstand fra en sterk motpart, og så viser det seg at den som skal avgjøre striden – dommeren – er på lag med motparten.  

(Dette avsnittet inneholder spoilers for den som ikke har sett HBO-serien.) I april 1986 eksploderte en av reaktorene i atomkraftverket i Tsjernobyl, og etter noen tid ble det satt i gang meget omfattende tiltak for å redusere omfanget av katastrofen. Om lag 300 000 mennesker måtte evakueres og kanskje så mange som 90 000 mennesker mistet livet: kun få av dem i selve ulykken, men siden betydelige områder ble utsatt for øket stråling pga. radioaktivt materiale som ble spredt over store områder var det langt flere mennesker enn normalt som fikk kreft. I siste episode av HBO-serien står tre personer for retten mistenkt for å ha vært de som begikk den feilen som var den utløsende årsak til eksplosjonen i kjernekraftverket, og en fysiker som vet alt om hva som skjedde og hvorfor det skjedde står i vitneboksen og skal forklare retten hva som virkelig skjedde. Han ønsker å si at myndighetene i betydelig grad er ansvarlige fordi de – for å si det kort –  på flere områder har valgt billige og usikre løsninger under opplæring av teknikere og i valg av materialer som ble brukt under konstruksjonen av kraftverket. Men å fortelle sannheten i et kommunistdiktatur vil sette regimet i dårlig lys, og det er noe som kan føre til at man kan bli eliminert, dvs. henrettet. Fysikeren velger allikevel å si sannheten. Når han i sitt vitnemål er i ferd med å gå inn på for regimet pinlige sannheter blir han stoppet av dommeren. Men tilstede i retten er viseministeren som fikk i oppdrag å overse redningsarbeidet etter ulykken, og han beordrer dommeren til å la fysikeren fortelle alt han har på hjertet. Dommeren adlyder. Etter at fysikeren har sagt at myndighetene er ansvarlige, blir han arrestert og fortalt at han ikke vil bli straffet, men at hans vitnemål vil bli strøket fra rettsprotokollen og at han etter rettssaken ikke vil få mulighet til å kommunisere med noen. Dommen som felles innebærer reellt sett at myndighetene ikke har gjort noe galt, og at de tre tiltalte blir syndebukker for det som skjedde. I første omgang går kommunistregimet klar av kritikken – men siden det er umulig å holde på hemmeligheter kommer sannheten snart ut. På denne tiden var Mikhail Gorbatsjov president i Sovjetunionen, og nedenfor er en link til talen han holdt kort tid etter ulykken. Etter noen år senere innså han betydningen av det som hadde skjedd: da innså han at ulykken, siden den viste hvor vaklevorent og usolid og sårbart det kommunistiske systemet var, «perhaps was the real cause of the collapse of the Soviet Union». 

Men vårt poeng er ikke atomkraft eller kommunistisk tyranni, vårt poeng er det som i ekstrem grad illustreres av siste episode i HBO-serien: hva som skjer når staten både er aktør/spiller og dommer. 

Atomkraftverket i Tsjernobyl var et statlig prosjekt. Kraftverket var dårlig konstruert og var bemannet av dårlig opplærte teknikere. Det skjer en katastrofal feil, og saken kommer opp i det statlige rettsapparatet. Det statlige rettsapparatet finner at staten er uskyldig og må, for å kunne konkludere slik, undertrykker viktige og relevante fakta.

Burde dette overraske noen? Det burde ikke det. Men dette var det kommunistiske Sovjet-diktaturet i 1986. Hva skjer her i dag? 

I Norge (og man finner mer eller mindre det samme mønster i alle velferdsstater) er staten i et kolossalt omfang involvert i praktisk talt alt som skjer på en rekke viktige arenaer i økonomien. Staten (og vi inkluderer fylker og kommuner her) er nærmest den eneste tilbyder på de følgende områdene: skole på alle nivåer, barnehaver, trygdeordninger, pensjoner, infrastruktur, helsetilbud, forskning, mm. Staten er også en betydelig eier i en rekke vanlige firmaer, som f.eks. NRK, NSB/Vy, Avinor,  Innovasjon Norge, Store Norske Spitsbergen Kullkompani, Staur gård, Statskog, Talent Norge, Norsk Tipping, Kings Bay, mmm.  (En komplett liste over firmaer staten delvis eier er å finne her: https://www.regjeringen.no/no/tema/naringsliv/statlig-eierskap/selskaper—ny/id2604524/?expand=factbox2607476 ) 

Hva skjer hvis man skulle komme ut for en konflikt med et av disse statseide selskapene? Hva skjer hvis man skulle bli nødt til å gå til rettssak mot et av disse selskapene? Kan man da stole på at retten er upartisk? 

Vårt syn er at staten skal gi lovene og håndheve dem. Staten skal være nøytral og upartisk, og den skal dømme etter lovens bokstav i alle saker som måtte komme opp. Det blir derfor feil når staten ikke bare er regel-giver/lov-giver og dommer, men også er aktør – slik den er i Norge og i alle andre velferdsstater. Vi vil derfor ha et system hvor staten kun er lovgiver og domstol, og ikke på noe vis eier eller regulerer individers frivillige handlinger. Et slikt system, det system vi er for, innebærer full individuell frihet, og det heter laissez-faire-kapitalisme. 

La oss avslutningsvis nevne noen eksempler på hvordan det kan gå når man forsøker å anmelde eller saksøke staten:    

Aftenposten: «Pasienterstatning. Det er gått system i å la staten vinne rettssaker. ,,, I 1988 kom den nye erstatningsordning som skulle gi pasientene et bedre vern ved skader. Høyesterett har siden 1988 har avsagt dom i 11 saker etter denne ordning. Pasienten har tapt alle.»

https://www.aftenposten.no/meninger/i/VrMJ/Pasienter-far-ikke-medhold-i-Hoyesterett

VG: «Skatteflådd i retten! Artikkelforfatteren, Erik Stenbeck, er direktør i Skattebetalerforeningen. Til tross for fullt medhold i retten må en av fem skattytere betale egne saksomkostninger i skattesaker. Det viser en rask oppsummering for de to foregående år. Med andre ord: Skatteyter taper selv når han vinner. Det er en uholdbar situasjon og en trussel mot rettssikkerheten.»

https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/zLgQLK/skatteflaadd-i-retten

NRK:  «Vil du gå rettens vei for å få erstatning på grunn av det du mener var forsinket eller feil behandling i helsevesenet, er du nesten garantert å tape.» 

https://www.nrk.no/norge/staten-mobiliserer-i-retten-_-vinner-oftere-mot-pasienter-1.13422070

rett24: «Staten opprettet Skatteklagenemnda for å gi svar på vanskelige skattespørsmål. Men nå er Finansdepartementet så misfornøyd med svaret, at de saksøker nemnda.To og et halvt år er gått siden Regjeringen slo sammen en lang rekke nemnder til den nye Skatteklagenemnda. Hensikten var å styrke skattebetalernes rettssikkerhet.  I forbindelse med etableringen uttalte finansminister Siv Jensen at «det er viktig at klagebehandlingen ikke tar for lang tid, og at klagen blir behandlet av en kompetent og uavhengig nemnd». Det viser seg at nemnda kanskje er i overkant uavhengig for statens smak. Nylig gikk i hvert fall Finansdepartementet for andre gang til domstolene for å få kjent nemndas vedtak ugyldig.»

https://rett24.no/articles/staten-saksoker-skatteklagenemnda

NRK: «Her politianmelder Roger dem som har ansvaret for helsefarlige veier. Ambulansen ville ikke ta med seg mora til Roger …  Legen mente det var uforsvarlig å kjøre på de dårlige veiene. Nå anmeldes de som har ansvaret.»

https://www.nrk.no/troms/her-politianmelder-roger-dem-som-har-ansvaret-for-helsefarlige-veier-1.14541455

Helt til slutt: en meget kjent og dyktig advokat fortalte for mange år siden følgende i forbindelse med en rettssak mellom noen statsansatte og staten: De ansatte mente at de i forbindelse med en omorganisering urettmessig hadde fått redusert sin lønn, og de gikk til sak mot staten men fikk ikke medhold av retten. Advokaten sa i den forbindelse følgende: «Når man saksøker staten arbeider man i motbakke». (Vi sier dog ikke at staten aldri taper når den blir saksøkt, men formuleringen om «motbakke» er nok treffende, og det er ille nok.)

For å gjenta hovedpoenget: rettssikkerheten er redusert når staten ikke bare er lovgiver og dommer, men også aktør.  Kun i et system med fullt skille mellom stat og økonomi, dvs. kun i kapitalismen, unngår man dette.  

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

God omtale av HBO-serien:  

https://www.themoscowtimes.com/2019/05/18/the-heroic-bitter-land-of-chernobyl-a65639

Om ulykken: 

https://oilprice.com/Latest-Energy-News/World-News/Chernobyls-Role-in-the-Fall-of-the-Soviet-Union.html

Gorbatsjov rett etter ulykken: 

https://www.youtube.com/watch?v=0k3wnXBE5S0