Volden i Oslo

Antall voldsepisoder i Oslo er nå blitt så stort at de er blitt gjenstand for bred omtale i mainstreammedia, som altså ikke lenger kan late som om de ikke forekommer. Her er noen eksempler på omtale av episoder som skjedde sist helg: 

NRK: «Unge grupper angriper fremmede … Etter en helg der gjenger med unge menn har gått til angrep på enkeltpersoner, er byrådslederen i Oslo bekymret …  – Det er ikke uvanlig med en hektisk natt til søndag med bråk og ordensforstyrrelser. Men det vi har lagt merke til er flere personer som går til angrep på en som er alene. Det sier operasjonsleder Tor Grøttum i Oslo politidistrikt søndag morgen. I løpet av natt til søndag rykket politiet ut til flere steder i hovedstaden der grupper med unge menn hadde sparket og slått ned personer som var for seg selv. Ifølge Grøttum er de fleste mistenkte menn i slutten  av  tenårene eller starten av 20-årene … På tre timer natt til lørdag ble politiet tilkalt 15 ganger på grunn av vold, og flere ganger handlet det om større grupper med unge menn som uprovosert gikk til angrep på enkeltpersoner».  

https://www.nrk.no/ostlandssendingen/unge-grupper-angriper-fremmede-1.14749048?fbclid=IwAR2oLuBQyIOr6IxuWJAcZIIulGZ_LBBkQzH89rT_84n8QAigptsg4yQkOsE

Aftenposten: «Eirik Lae Solberg (H) etterlyser grep etter uvanlig mange voldshendelser. Jan Bøhler (Ap) mener blind vold «terroriserer bymiljøet» … Da Oslo-politiet forberedte helgen, var det ingenting som tilsa at den skulle bli utenom det vanlige. Det var ingen store arrangementer det måtte tas hensyn til, og det begynner å bli lenge siden de varme sommerdagene som ifølge politiet øker risikoen for voldshendelser. Men natt til lørdag smalt det. I løpet av natten ble det registrert uvanlig mange tilfeller av uprovosert vold i hovedstaden. Politiet beskrev større grupper av menn som uprovosert gikk til angrep på enkeltpersoner og mindre grupper. Gjerningspersonene skal ha vært menn sent i tenårene med utenlandsk opprinnelse. De fleste hendelsene skjedde i sentrum.».

I Aftenposten leste vi også om et forslag til løsning på problemet, hentet fra Høyres gruppeleder i bystyret, Eirik Lae Solberg, som «varsler at Høyre kommer til å foreslå økt støtte til Natteravnene og til Røde Kors Gatemegling. –Oslo kommune må i større grad støtte opp om den frivillige innsatsen som gjøres. Det handler om å øke tilstedeværelsen av voksne personer i sentrum. Jeg håper det vil bidra positivt. Vi er uansett nødt til å tenke nytt og gjøre nye grep. Det kan gjøre det enklere for politiet å være på riktig sted til riktig tid, mener Solberg.» 

https://www.aftenposten.no/osloby/i/wP52dP/Reagerer-etter-voldshelg–Byradet-har-mistet-kontrollen-over-voldsutviklingen-i-Oslo

VG: «Helgen har vært preget av flere, tilsynelatende uprovoserte, voldshendelser i hovedstaden. En av de fornærmede var onkelen til justisminister Jøran Kallmyr (Frp).» 

Og hva foreslår Kallmyr som tiltak mot dette? VG forteller: «Justisministeren mener man har vært for milde mot ungdommer mellom 16 og 18 år. Nå vil han ha en egen enhet for unge kriminelle. Han viser til at dagens ungdomsenhet er for de med de lengste dommene, har et tungt oppfølgingsløp, og koster fire millioner kroner per plass. – Vi trenger ungdomsplasser med fokus på skolegang, jobbtrening og disiplin, men at vi tar de bort fra sitt miljø, sier Kallmyr. Vi har også 182 gjengangere her i Oslo alene, og da holder det ikke med bare åtte spesialtilpassede plasser for ungdom mellom 16 og 18 år. Derfor vil vi se om vi skal ha en annen type ungdomsfengselstilbud, fordi vi kan ikke la disse ungdommene gjentatte ganger begå vold mot andre. Tallene justisministeren viser til kommer fra den årlige Salto-rapporten som viser utviklingen i barne- og ungdomskriminaliteten i Oslo. I rapporten kommer det frem at de 182 ungdommene som er definert som gjengangere sto bak halvparten av kriminaliteten blant unge under 18 år i Oslo i fjor.»

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/g7KlgL/justisministerens-onkel-overfalt-i-oslo-blir-forbannet-og-redd

Man har altså 182 gjengangere, man har åtte plasser til denne type forbrytere, og de koster fire millioner per plass – antagelig er dette kostnaden per år.  

Et forslag som stadig kommer opp når denne type hendelser skjer er følgende: «Vil ta barnetrygden fra foreldre med barn som begår kriminalitet».

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/qLy0ww/vil-ta-barnetrygden-fra-foreldre-med-barn-som-begaar-kriminalitet

I alle disse sakene sier politiet at «det viktig for oss er å komme raskt til stedet, få raskt kontroll på og pågrepet personer som utøver den type vold. Da får vi tatt dem bort fra gata» – men det som er det viktige spørsmålet er hva som skjer med forbryterne etter dette. 

La oss også før vi kommer inn på dette nevne at en annen type kriminalitet, bilbranner, som i Oslo-området er blitt et betydelig problem. NRK skriver: «Over 100 bilbranner kan være påsatt i Oslo siden 2017. Rundt en tredel av alle bilbrannene i Oslo politidistrikt siden 2017 kan være påsatt. De fleste sakene henlegges ….  I 2017 ble det registrert 153 bilbranner, hvorav 62 kan være påsatt. I 2018 er det registrert 186 bilbranner, av disse kan 53 være påsatt …». 

https://www.nrk.no/ostlandssendingen/over-100-bilbranner-kan-vaere-pasatt-i-oslo-siden-2017-1.14691099

Antallet av disse sannsynlig påsatte bilbrannene som er oppklart av politet er null. 

Forslagene som skal løse disse problemene er altså å gi mer penger til Natteravnene, å ta barnetrygden fra foreldrene, og å etablere flere spesialtilpassede plasser av en type som koster fire  millioner per stk. 

Et mer originalt forslag fremmes i Dagbladet av leder av Oslo politiforening, Kristin Aga: «Det er helt åpenbart at mer tilstedeværende og synlig politi vil kunne bidra til å forebygge uønskede hendelser. Dersom man kjører ungdom som ikke oppfører seg bra hjem eller til barnevernet tidligere på kvelden, så vil man kunne forebygge at de utfører mer alvorlig kriminalitet seinere på kvelden.»  

https://www.dagbladet.no/nyheter/refser-politiet-etter-voldshelg/71729141

Som man kan forvente bekrefter store nyhetsformidlere som NRK og TV2 enda en gang sin useriøsitet og upålitelighet ved å utelate viktig informasjon om disse hendelsene: «De siste dagene har en rekke tilfeldige ofre blitt mishandlet i Oslo. Ifølge politiet har de unge gjerningsmennene innvandrerbakgrunn, noe som holdes «hemmelig» av NRK og TV2.»

https://www.document.no/2019/10/21/nrk-og-tv2-rapporter-om-ungdomsvold-i-oslo-ikke-ett-ord-om-hvem-som-star-bak/

Så, forslagene som er kommet for å få slutt på denne uprovoserte volden, som sist helg rammet innpå 20 tilfeldige personer i Oslo, er: å gi mer penger til Natteravnene, å ta barnetrygden fra foreldrene til voldsmenn som er yngre enn 18 år, eller å la politiet fungere som en slags gratis drosjetjeneste som kjører visse typer ungdommer hjem sent på kvelden.

Vi ser på disse tre forslagene etter tur:

1) Natteravnene. De gjør en god jobb, men er selvsagt ikke egnet til å ta kriminelle eller til å forhindre grov kriminalitet. Vi siterer fra et oppslag på document.no fra april 2018: «To rapporter fra natteravnenes vandringer fra sist fredag og lørdag taler sitt tydelige språk. Innvandrergutten ropte til natteravnene at «dette er vårt område, og dere er Natteravnene og skal tas». Da natteravnene ikke viste tegn til å etterkomme kravet, så fulgte de opp med «vi steiner dem» før steinene haglet mot natteravnene som måtte løpe og gjemme seg.» 

https://www.document.no/2018/04/24/vi-steiner-dem/

2) Å ta barnetrygden fra foreldrene. Vi vil tro at dette i praksis er umulig. En juridisk prosess som har dette som mål vil antagelig ta svært lang tid. Under en slik prosess vil det være så mange muligheter for forsinkelser, anker, etc. at når prosessen er ferdig vil voldsmennene allikevel være over 18 år, og da faller retten til barnetrygd allikevel bort.    

3) Å la politet supplere drosjenæringen: en slik ordning kan føre til at ungdommer sent på natten bestiller gratis transport hjem ved å tilkalle politiet og si «kjør meg hjem ellers så slår jeg ned en tilfeldig person!».

Vi skal kort skissere det som er løsningen på dette meget alvorlige problemet, men før vi kommer dit vil vi kort kommentere noe som Dagbladet fortalte forleden: «Fra 2014 fikk Norge to nye straffereaksjoner mot barn mellom 15 og 18 år – ungdomsstraffen og ungdomsoppfølging. Dette ble innført fordi kravene i barnekonvensjonen er at fengsel mot de under 18 bare skal benyttes når alle andre alternativer er prøvd. Ungdomsstraffen og ungdomsoppfølging er bygget på noen av de samme prinsippene som gjorde salto-samarbeidet mellom kommune og politi i Oslo vellykket: Samarbeid på tvers av etater, hvor NAV, kriminalomsorgen og spesialisthelsetjenesten har blitt trukket inn ved behov. Ungdomsstraffen kan blant annet inneholde krav om skolegang, arbeid, arbeidssøking, behandling hos psykolog, oppfølging fra barnevern eller helsetjenesten og avhold fra rusmidler. Et team skal sørge for at det følges opp i hvert enkelt tilfelle.

https://www.dagbladet.no/kultur/moralsk-panikk-hjelper-ikke/71732226

Det finnes altså en vedtatt ordning som innebærer «krav om skolegang, arbeid, arbeidssøking, behandling hos psykolog, oppfølging fra barnevern eller helsetjenesten og avhold fra rusmidler. Et team skal sørge for at det følges opp i hvert enkelt tilfelle» – men denne ordningen benyttes altså ikke. 

Hvorfor benyttes den ikke? Kanskje fordi den koster alt for mye, både av tid, penger og menneskelige ressurser. Enhver burde forstå at en slik ordning er umulig å gjennomføre i praksis. Denne ordningen er altså vedtatt, men som alle burde vite: politikere er som mange andre i dag mer opptatt av «virtue-signaling» – dvs. å vedta ordninger som viser at de har hjertet på riktig sted heller enn å vedta realistiske ordninger som virker i praksis.   

Det er dog et problem at denne ordningen finnes, og det som er riktig holdning nå er å oppheve den med en eneste gang. 

Før vi fortsetter: hva er årsaken til at slik kriminalitet – vold utført at unge muslimske gutter/menn rettet mot tilfeldige ikke-muslimer? (Gjerningsmennene er i hovedsak barn av muslimske innvandrere: deres foreldre kom hit for 20-30-40 år side, og de er norske statsborgere.) 

Et element her er en mangel på integrasjon. Disse kriminelle har i liten grad ønsket å integrere seg i det norske samfunnet (årsaken til dette kommer vi til nedenfor), og de har søkt seg til kriminelle gjengmiljøer. Selvsagt gjelder dette kun en meget liten andel av muslimske ungdommer; de fleste av dem er lovlydige mennesker som skaffer seg en utdannelse og jobber produktivt.   

Det å være med i disse gjengmiljøene gir penger og prestisje i visse miljøer, og det er meget risikofritt (pga. lave straffer). Men det er også en ideologisk komponent her: Islam hellige bok Koranen inneholder som kjent pålegg til muslimer som innebærer slike ting som «drep de vantro hvor dere enn måtte finne dem» og «skaff dere ikke venner blant de vantro», som hevder at kvinner i mange tilfeller har en mindreverdig posisjon, og som har dødsstraff for homofili, blasfemi, og for frafall fra islam. De som er tilhengere av en slik ideologi har liten respekt for annerledes tenkende, og vil ikke respektere en kultur som har religionsfrihet, ytringsfrihet og full likestilling mellom kvinner og menn og for homofile. At de ikke vil la seg integrere i en slik kultur burde ikke overraske noen. At i tillegg Vestens frie kultur er vellykket og at kultur hvor islam står sterkt er preget av fattigdom, vold og uro er ikke noe som gjør at de blir positivt innstilt til Vestlige verdier – og det som er det fremste symbol på Vestens suksess og velstand er privatbilen.  

Kort oppsummering av dette punktet: den type kriminalitet som vi nå opplever i voksende omfang er i betydelig grad ideologisk begrunnet. 

Så, hva kan man gjøre for å løse dette problemet? Løsningen innebærer at forbrytere må straffes, også unge forbrytere må straffes, og de må idømmes lange fengselsstraffer. 

Hva da med forbrytere i alderen 16 – 18 år? Vårt syn: den kriminelle lavalder bør settes ned til 14 år (slik den var i Norge frem til 1987).        

Personer som begår reell kriminalitet (innbrudd, ran, overfall, svindel, voldtekt, hærverk, drap, etc.) bør idømmes lange fengselsstraffer, og de må sone under kummerlige forhold. Dersom de begår ny kriminalitet når de kommer ut etter soning må de idømmes enda lengre straffer. 

Dersom man gjør dette vil kriminaliteten falle til nesten null i løpet av meget kort tid. Som kjent begås svært mye av kriminaliteten av en liten gruppe gjengangere, men grunnen til at de får mulighet til å begå så mye kriminalitet er at de ikke sitter i fengsel. Er de i fengsel så får de ikke gjort noe galt mot tilfeldige, fredelige mennesker. Slike straffer vil også virke avskrekkende; alle vil da vite at dersom de slår inn på kriminalitet som en karrierevei vil de sitte i fengsel i mange år. 

Documents redaktør Hans Rustad skisserer enkelte konkrete tiltak som kan settes i verk mer eller mindre umiddelbart: «Våre politikere kan når som helst vedta lover som avtvinger respekt: De kan  senke den kriminelle lavalder, bygge ungdomsfengsler, etablere hurtigdomstoler og lover som gir mulighet til hurtigutvisning og fratagelse av statsborgerskap. Det finnes en rekke sanksjoner myndighetene kan sette inn som innvandrere frykter. Men myndighetene har selv fraskrevet seg muligheten. Så lenge de gjør det, vil dette fortsette.»  [Det er litt merkelig at Rustad nevner innvandrere; disse kriminelle er ikke innvandrere selv om deres foreldre var det.]

https://www.document.no/2019/10/20/myndighetenes-valg-la-lovlosheten-bre-seg-eller-gjore-noe/

Hvorfor blir ikke dette gjort? Det blir ikke gjort fordi alle styres av den moralske grunnoppfatning de har, og den mest innflydelsesrike figur i Vesten i dag mht. moral er Jesus. Han oppsummert sm etikk slik: «Sett dere ikke imot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til. Vil noen saksøke deg og ta skjorten din, la ham få kappen også. Tvinger noen deg til å følge med en mil, så gå to med ham.» Videre sier Jesus at tilgivelse er viktigere enn rettferdighet.  

Det Jesus sier er et så utbredt ideal at det preger praktisk talt alles grunnleggende moralske holdninger; også de fleste ateister bygger på dette. Men en slik ideologi er bokstavelig talt ødeleggende for de som praktiserer den – en av de tingene denne moralen innebærer et at kriminelle skal behandles mildt, at de skal tilgis, og at de i stor grad skal få gå løse. 

(Her er forøvrig en fersk artikkel av en som merker denne etikken i praksis, og som er i ferd med å bli fortvilet over det den fører til: https://resett.no/2019/10/23/mitt-menneskesyn-vakler/ )

Denne etikken heter altruisme, og er altså nærmest enerådende som etisk ideal. Sosialisme, sosialdemokrati og velferdsstat er politiske implikasjoner av denne etikken. 

En ting til slutt. Dagbladet henviste til krav i Barnekonvensjonen, som bla, innebærer at etater skal samarbeide på tvers for å hjelpe kriminelle ungdommer, og som inneholder krav om skolegang, arbeid, arbeidssøking, behandling hos psykolog, oppfølging fra barnevern eller helsetjenesten og avhold fra rusmidler. Dette er en slags forbyggende arbeid, og det vil kreve enorme ressurser. De som er for slik ordninger mener åpenbart at staten skal ta penger fra folk, og bruke disse pengene på tiltak som skal lære kriminelle å ikke ta penger (og andre verdier) fra folk ….  

Vår syn: forebyggende arbeid er svært viktig. Men det kan kun skje i familien. Svikter familien her slik at barna blir kriminelle, må disse nå kriminelle behandles som voksne (dersom de er over lavalderen på 14 år) og straffes strengt, dog slik at alle straffer er proporsjonale.   

Hva vil skje fremover? De tiltak vi skisserer vil ikke bli gjennomført, og det er fordi de bygger på en helt annen etikk enn den som dominerer i dag. Dagens dominerende etikk er altruisme, men det som må til er at den dominerende etikken er rasjonell egoisme, en etikk som innebærer at man har all rett til å behandle kriminell på en slik måte at den kriminalitet de utfører bringes til opphør. Å fa aksept for denne etikken ligger nok dessverre langt frem i tid. De tiltak som vil blir gjennomført i tiden fremover vil bygge på altruismen, og de vil derfor ikke ha noen merkbar effekt over tid, og den utvikling vi har sett i det siste (med stadig flere overfall, mer hærverk, flere bilbranner, etc.) vil bare fortsette og fortsette i stadig større omfang.. …. 

 

Lovbrudd i det offentlige 

I pressen har vi i det siste sett en rekke oppslag om lovbrudd i det offentlige. Under overskriften «Over 5000 lovbrudd i Oslo kommune» forteller Nettavisen følgende: «Arbeidsmiljøloven er brutt i alle etatene til byråd Lan Marie Berg (MDG). Det skal være snakk om flere tusen brudd. … Bare i Vann- og avløpsetaten dreier det seg om 5.616 lovbrudd.» 

https://www.nettavisen.no/økonomi/nrkover-5000-lovbrudd-i-oslo-kommune/3423860333.html

ABC-nyheter forteller dette: «Etter avsløringen av 15.000 brudd på arbeidsmiljøloven, må både opposisjon og posisjon vurdere om man har tillit til Oslo-byråd Lan Marie Berg, mener Høyre.» 

https://www.abcnyheter.no/nyheter/politikk/2019/10/11/195617952/opposisjonen-kvesser-knivene-varsellampe-blinker-for-berg

Aftenposten: «Energigjenvinningstaten i Oslo brøt arbeidstidsbestemmelsene 37 ganger i august, ifølge miljøbyråd Lan Marie Berg (MDG)». 

https://www.aftenposten.no/osloby/i/xPy3yl/enda-flere-lovbrudd-i-energigjenvinningsetaten-i-oslo-kommune

Enda et eksempel, nå fra Vestlandet: «- «Saksgang full av lovbrudd. Støtende innholdstomt og i strid med loven». Slik beskriver jussprofessor Jan Fridtjof Bernt Bergen kommunes vedtak i avlastningssaker. Bergen kommune og Fylkesmannen i Hordaland får begge stryk for saksbehandlingen de yter til familier som trenger avlastning. BT har tidligere skrevet om flere familier med utviklingshemmede barn, som får for lite hjelp og sliter med kampen mot kommunen i tillegg.»

https://www.bt.no/nyheter/lokalt/i/O6On1/saksgang-full-av-lovbrudd

Og enda et eksempel: «Ett av tre fosterhjemsbarn fikk ikke lovpålagt oppfølging. Flere bydeler får refs fra fylkesmannen, grunnet manglende oppfølging av barn i fosterhjem. Samtidig avdekker en tilsynsrapport fra Fylkesmannen i Oslo og Akershus flere grove avvik hos barneverntjenesten. Tilsyn gjort i tidsrommet 27. november 2013–26. mai 2014, slår fast at bydelen ikke klarer å sikre at alle lovpålagte oppfølgingsbesøk gjennomføres. 30 prosent av fosterhjemsbarna i bydelen fikk ikke den oppfølgingen de har krav på: «Bydel Frogner har ikke tilstrekkelig systemer som sikrer at oppfølging og kontroll av barnets situasjon i fosterhjem utføres i tråd med lovens krav», konkluderes det.» 

https://www.aftenposten.no/osloby/i/zLwKv/ett-av-tre-fosterhjemsbarn-fikk-ikke-lovpaalagt-oppfoelging

Følgende eksempel er dog ikke et lovbrudd, men er i strid med et sterkt ønske fra f.eks. fagforeningene om reduksjon i antall midlertidige ansatte: «Offentlig sektor har dobbelt så mange midlertidige ansatte som det private». Og det foreslås en løsning: «Nå skal en ny lov gjøre det vanskeligere for staten å ha ansatte gående i midlertidige stillinger i årevis.» 

https://www.dagbladet.no/nyheter/ny-lov-skal-gi-offentlig-ansatte-jobb-innen-tre-ar-henrik-46-har-jobbet-i-15-ar-som-midlertidig-ansatt/67434824

De største tallet finner vi hos Aftenposten: «65.000 registrerte brudd på arbeidsmiljøloven i sykehjemsetaten i Oslo siden 2013». 

https://www.aftenposten.no/osloby/i/P9ww96/65000-registrerte-brudd-pa-arbeidsmiljoloven-i-sykehjemsetaten-i-Oslo-siden-2013

En sak fra NTB/Resett: «6.000 brudd på arbeidsmiljøloven i velferdsetaten i Oslo kommune. Velferdsetaten i Oslo kommune har totalt over 6.000 brudd på arbeidsmiljøloven fra 2016 til september i år, ifølge tall NRK har fått innsyn i. Bruddene kommer på toppen av tidligere omtalte brudd på arbeidsmiljøloven i andre etater i Oslo. Arbeidstilsynet åpnet i høst tilsyn som følge av avsløringene om bruddene. Nå er det dokumentert nesten 100.000 brudd på arbeidsmiljøloven i Oslo kommune de siste årene.»

https://resett.no/2019/10/21/6-000-brudd-pa-arbeidsmiljoloven-i-velferdsetaten-i-oslo-kommune/

Så, stat og kommune (inkludert sykehus etc.) følger altså ikke lover, lover som Stortinget har vedtatt og som alle er forpliktet til å følge. Det virker til og med som om de ansvarlige ikke bryr seg om disse lovene i det hele tatt. Hvorfor? Er det fordi de ansvarlige, de som altså bestemmer å gjennomføre ordninger i strid med gjeldende lover, er kriminelle, er det fordi de gir blaffen, eller er det en annen grunn? 

Men la oss si før vi går videre at alle disse bestemmelse som brytes har ett formål: å gi den ansatte bedre forhold på jobben, evt. å gi brukerne av offentlige tjenester et bedre tilbud. Dette gjelder, som man kan se av eksemplene over, slike ting som arbeidstid for de ansatte, rask saksbehandling og et godt tilbud for brukerne. 

Med andre ord; intensjonen bak de bestemmelsene som brytes, er god. Disse bestemmelsene er vedtatt – endog i lovs form – for å gi de ansatte bedre arbeidsforhold, og for å gi brukerne et bedre tilbud. Men som man kan se; de har ofte ikke dette resultatet. Det som skjer er altså at disse bestemmelsene ikke følges. (Nå sier vi ikke at slike bestemmelser aldri følges, vi sier bare at det ser ut som om de i betydelig grad ikke følges – Aftenposten forteller om hele 65 000 lovbrudd i én enkelt etat på seks år – og dette er noe vi altså kan lese ut av de avisartiklene vi henviste til over.) 

Alle vil at ansatte skal ha gode arbeidsforhold, og at kunder/brukere skal få gode tilbud. Men hvordan oppnår man dette? Det er dette som er det viktige spørsmålet. Det ser ut til at mange mener at man kan få til dette ved at staten vedtar lover som sier at det skal være slik. Men som vi ser av eksemplene over, slike lover blir i betydelig grad ikke fulgt. 

Det burde da ikke være så vanskelig å forstå at dette ikke er veien å gå for å sikre det som er formålet med disse lovene. 

Vi skal kommentere et aspekt ved dette nedenfor, men før vi kommer dit vil vi kort si hva som må til for at intensjonen bak slike lover skal oppfylles, dvs. sikre at ansatte skal få gode arbeidsforhold og at kunder/brukere får gode tilbud. 

Dette kan kun komme i stand som et resultat av økende velstand. Dette – at ansatte har gode arbeidsforhold og at kunder/brukere får gode tilbud – er et aspekt av økende velstand. Og hvordan får man økende velstand? Økende velstand kommer som resultat av akkumulering av kapital, dette fordi jo mer kapital som er akkumulert i et samfunn, jo mer produktive er borgene i dette samfunnet. Denne økede produktiviteten gir da utslag på en rekke områder, bla.i bedre lønninger, i bedre arbeidsforhold og i bedre tilbud/bedre produkter. 

Dette er den eneste vei å gå for å få til at ansatte skal få bedre arbeidsforhold og at kunder/brukere skal få bedre tilbud. 

Å tro at man kan få til dette – at ansatte skal ha gode arbeidsforhold og at kunder/brukere skal få gode tilbud – bare ved å vedta det i en lov, sier at man overhode ikke forstår hva som skaper velstand. 

Grunnen til at slike lover brytes er at man ennå ikke har oppnådd den velstand som kan sørge for at disse lovene kan bli fulgt. (Og grunnen til at slike lover blir fulgt er altså at man har den velstand som kan sikre at lovens pålegg blir fulgt. Et historisk eksempel: i fattigere tider var det nødvendig at barn jobbet. Etter hvert som velstanden steg og de voksne ble mer produktive, klarte de voksne å tjene såpass mye at behovet for at barna skulle jobbe, forsvant. Det var dette som førte til at barnearbeidet ble borte. Lover som forbød barnearbeid hadde ingen ting å si. Dersom lovene som forbød barnearbeid hadde kommet før velstanden ble så høy at familiene kunne unnvære barnas arbeid, ville barnearbeidet ha fortsatt selv om det var i strid med loven.)        

De som er for at det skal finnes slike lover, og som tror at slike lover kan sørge for at ansatte får gode arbeidsforhold og at kunder/brukere får gode tilbud, har ingen forståelse for og innsikt i hva som virkelig sikrer slike ting. Slike lover er utarbeidet av langtidsutdannede jurister og byråkrater, de er vedtatt av politikere, og de er støttet av pressen og akademia, og det er altså da ingen i disse miljøene som virkelig forstår hva som må til for at de skal kunne følges, dvs. hva som må til for å oppnå voksende velstand. 

Det er også skadelig at slike lover finnes, og det er flere grunner til dette. Dels er det skadelig ved at slike lover får folk til å to at man kan oppnå denne type resultater bare ved å vedta en lov som sier at det skal bli slik, noe man altså ikke kan. Det er også skadelig fordi det at det finnes lover som ikke følges, reduserer respekten for lov og rett. Som det heter i Frostatingsloven: «Med lov skal landet bygges, ikke med ulov ødes». Med «lover» her menes lover som beskytter den enkeltes liv, frihet og eiendom, og med «ulover» menes lover som krenker den enkeltes frihet og eiendom. Den type lover det er snakk om her, hvor arbeidsgivere blir pålagt å følge bestemmelser de ikke kan følge, er da ulover. 

Frihet innebærer retten til å skape, produsere og kjøpe/selge, og til å investere uten statlige hindringer og pålegg, og investeringer er resultat av akkumulering av kapital. Akkumulering av kapital kontinuerlig over tid er kun mulig i en fri økonomi, og derfor er det kun i en fri økonomi at det er mulig å ha jevnt stigende velstand. Statlige inngrep, statlige innskrenkninger på individuell frihet, vil redusere kapitalakkumuleringen, og vil derfor bremse velstandsutviklingen. Statlige inngrep er også slik at de skaper skjevheter, og siden mentaliteten i et samfunn som har reguleringer er en overbevisning om at reguleringer må til for å løse problemer, så vil de problemer reguleringer fører til føre til at det innføres enda flere reguleringer. Disse nye reguleringene vil igjen skape enda større problemer …. I en regulert økonomi vil derfor først veksten bli mindre, så vil den stanse opp, og så vil den bli negativ. Dette er en utvikling man har sett fullført i alle sosialistiske land, og man ser de innledende faser av denne utviklingen i dagens velferdsstater.         

Kort oppsummert: et godt samfunn kan ikke vedtas, det må skapes, og det skapes gjennom   produktivt arbeid. Skal produktivt arbeid skje (i stort omfang) i et samfunn må den enkelte ha frihet til å skape, produsere og kjøpe og selge uten hindringer fra hverken kriminelle eller fra staten.  Alle ulover er med på å redusere innsatsviljen og motivasjonen fra de produktive, og det er de produktive som skaper gode samfunn – og i gode samfunn vil lønningene bli høyere,  arbeidsbetingelsene vil bi bedre, og produkter og tilbud vil bli av bedre kvalitet.    

Er folket en fare for demokratiet? 

Ja, det er enkelte som påstår at folket er en fare for demokratiet. En av de siste som har hevdet dette er den svenske politikeren Hanna Wagenius, som er utdannet jurist og som har vært leder for det svenske Senterpartiets ungdomsforbund. I en kronikk som har fått den talende overskriften «Skippa folkomröstningar för demokratins skull», skriver hun: «Folkomröstningar är inte alltid bra för demokratin. När de används i komplexa frågor, eller frågor där alla alternativ inte ens existerar ännu, kan de tvärtom skada förtroendet för folkstyret. Låt oss slippa dem framöver.»

Videre fra kronikken: «Det här med folkomröstningar har legat tämligen högt upp i det allmänna medvetandet sedan Storbritannien röstade för att lämna EU i en sådan i slutet av juni 2016 – eftersom utträdet ännu inte är färdigt, så här drygt tre år senare. Brexitomröstningen är ett typexempel på hur en felanvänd folkomröstning kan förstöra – inte bara för ett land eller en union, utan framför allt för demokratin.» 

Men hun er ingen enslig svale: opp igjennom årene er det kommet en rekke innvendinger mot demokratiet, og det vanligste argumentet kan oppsummeres slik: «folk vil ha flere tilbud fra det offentlige, og de vil ha lavere skatter – og dette går ikke».   

Nylig kom en norsk kommentator med en ny vri på argumentet mot folks innflydelse på politikken. Her fra en artikkel som kommenterer utspillet : «… journalist og kommentator Hilde Øvrebekk tar til orde for nye regler for å hindre nyetableringer av typen Folkeaksjonen Nei til mer Bompenger (FNB) og det nye Industripartiet. «Det er ikke nok å ha bare én sak som trumfer alle andre i partiprogrammet. Verden er ikke så enkel at den handler bare om bompenger, oljeindustri eller vindmøller. Partier må være i stand til å se helheten, og å ha en plan for den økonomiske politikken som sørger for at vi klarer oss også i framtiden», skriver hun …. «Det er selvsagt et demokratisk problem hvis vi fratar nordmenn retten til å stifte et nytt parti. Flere partier skaper mangfold. Men vi bør kunne diskutere om det bør stilles strengere krav til partiene som stiller til valg»» (sitert fra en artikkel på Resett). 

Så, noen vil begrense den innflydelse folket har på politikken gjennom folkeavstemninger, og noen vil hindre etablering av nye partier dersom de ikke har et program som er godkjent av, vel, staten – som styres av de etablerte partiene … Det er verd å merke seg at alle slike forslag kommer i demokratiets navn og gir seg ut for å styrke demokratiet. Er ikke dette litt merkelig? Demokrati innebærer jo nettopp at folket skal styre. 

SNL definerer demokrati slik: «Demokrati, også kalt folkestyre, er en styreform der folket, forstått som landets voksne innbyggere, velger representanter som utformer lovene og tar viktige politiske beslutninger. I et demokrati kan innbyggerne også selv delta i utformingen av de politiske vedtakene.» 

Så, i et demokrati er det slik at folket bestemmer, enten indirekte ved at det velger representanter til en nasjonalforsamling som så bestemmer, eller direkte ved at folket bestemmer i en folkeavstemning. (Et problem her er at i dagens demokratier er folkeavstemninger som regel ment kun å være rådgivende og altså ikke bindende, men vi lar dette problemet ligge.) Det er også et viktig element at alle borgere skal kunne kan delta i den politiske prosess ved å stille til valg, f.eks. via et parti.   

Men som de sitatene vi gjenga mer enn antyder: når folkeavstemninger anvendes i komplekse spørsmål som folk flest ikke er i stand til å forstå eller har tid til å sette seg inn i, eller når det dannes partier som er mest opptatt av én sak uten å være i stand til å se helheten og som ikke har en plan for den økonomiske politikken som skal sørge for at vi klarer oss også i framtiden, så er dette visstnok ifølge enkelte skadelig for demokratiet. 

Disse kommentatorene, og mange med dem, har altså reellt sett det syn at folkets innflydelse er en fare for demokratiet. Det de egentlig ønsker er at folkets innflydelse må reduseres – og dette må til for å redde demokratiet. Her er det opplagt noe som skurrer. 

Det er mye man kan si til dette. Disse kommentarene mener åpenbart at partiene – de etablerte partiene – i motsetning til folk flest har innsikt i komplekse spørsmål og er opptatt av helhetsløsninger som, som det heter, skal sørge for at vi skal klare oss godt i fremtiden.

Men de store problemene som finnes i alle vestlige land – en enorm statsgjeld, og store problemer innen områder som helsevesen, eldreomsorg, skole, trygdevesen, arbeidsløshet, kriminalitet, etc. – tyder ikke på at de etablerte partienes har et velbegrunnet helhetssyn; hadde de hatt et velbegrunnet helhetssyn ville disse landene ikke hatt disse problemene. (Ikke alle vestlige land har problemer på de samme områdene, men alle har store problemer på flere av disse områdene). 

Det burde være opplagt at partiene, som har styrt i alle vestlige i mer enn 70 år, ikke har ført en politikk som har sørget for at vi vil klare oss godt. Mitt syn er at det ikke er noen ting som tyder på at partiene, dvs. de etablerte partiene, har gjort en god jobb på disse viktige områdene. 

Så hva er da det egentlige problemet?  

Demokrati – representativt demokrati – innebærer at folket velger de som skal styre. Kandidatene må, for å bli valgt, love mer og mer: «Stem på oss så skal vi gi dere bedre skole/bedre samferdsel/bedre helsevesen/bedre veier/bedre eldreomsorg/mer kultur/billigere kaffe/bedre vær, mmm». Dette er den type valgflesk vi blir tilbudt i hver eneste valgkamp. 

Alt det politikerne og partiene lover koster penger, og staten tar inn penger via skatter og avgifter. Skattene og avgiftene vil derfor måtte øke. Men det som tas inn på denne måten er ikke nok, og det tas derfor opp lån, noe både staten og kommunene gjør. Her er to eksempler fra Norge:

Først om statens gjeld fra Nettavisen ifbm. fremleggelsen av det siste statsbudsjettet: «Nederst i en tabell på side 50 i Nasjonalbudsjettet, slapp regjeringen mandag en liten bombe: I løpet av ett år har Folketrygden økt sine forpliktelser til alderspensjon med 366 milliarder kroner. Det betyr at staten hver eneste dag får økt sine pensjonsforpliktelser med over én milliard kroner. Dette kommer i tillegg til den kraftige økningen i uføretrygd. Folketrygdens totale forpliktelser til alderspensjon vil ved nyttår være 9088 milliarder kroner.» (Nettavisen, 8/10-19.) Til sammenligning: statsbudsjettet for 2020 har utgifter på ca 1415 mrd kr. 

(Disse opplysningene er altså en «bombe» for Nettavisens redaksjon. Dette sier en god del om hvor velorienterte vanlige journalister er.)  

Om Oslo kommunes gjeld, også fra Nettavisen: «Oslos gjeld eksploderer: Dette kan bli farlig. Oslo-byrådet får fortsette i fire nye år og starter nå sin andre periode med å legge frem et ambisiøst budsjett. De neste årene skal det investeres mye både i samferdsel og bygg. Det skal investeres i skoler, sykehjem og kjøp av kommunale boliger for titalls milliarder kroner de neste fire årene. På samferdselsiden starter de store investeringene i Fornebubanen, et prosjekt der kostnadsanslaget er nesten firedoblet siden 2013. Oslo kommunes økonomiplan gir framskrivninger for de fire neste årene, det vil si frem til 2023. I denne perioden vil gjelden øke kraftig. De neste fire årene vil Oslo-gjelden øke med hele 28,5 milliarder kroner, fra litt under 34,4 milliarder ved utgangen av 2019 til godt over 63,8 milliarder ved utgangen av 2023.» (Nettavisen, 26/9-19.)  Til sammenligning: Oslo kommunes budsjett for 2020 har utgifter på 77 mrd kr. 

Denne gjelden vil komme som økede skatter og avgifter i fremtiden, samtidig som at offentlige tilbud vil bli kraftig redusert både i omfang og kvalitet – slik sparing må til for å kunne betjene gjelden. Men folk flest stemmer altså for en slik politikk, og såkalt ansvarlige partier utøver den. 

Men de kommentatorene vi siterte mener at det er et stort problem at folket har for stor innflydelse, og at makten må samles hos etablerte partier som visstnok er i stand til å se helheten. Men de problemene vi nevnte tyder ikke på et de etablerte partiene og deres politikere, dvs. personer som fra tidlig i livet har valgt å bruke sitt yrkesliv på å bli valgt og på å styre oss, er i stand til å gjøre dette på en god måte.    

Så hvis vi oppsummerer: noen vil redusere folkets innflydelse på politikken og øke etablerte partiers makt fordi kun etablerte partier har mulighet til å drive en politikk basert på helhetstenkning og langsiktighet. Men vi har gitt eksempler på at etablerte partier i alle vestlige land IKKE har basert sin politikk på helhetstenkning og langsiktighet, de har basert sin politikk i stor grad på stemmefiske: «vi sier det vi må vi si for å bli valgt, og vi bryr oss ikke om om det vi gjør er ødeleggende på lang sikt» – hvis disse politikerne da i det hele tatt forstår hva de langsiktige konsekvensene av deres politikk er.

Hva er da egentlig problemet? Og hva er løsningen? 

Problemet er at de aller fleste tror at dersom de betaler litt i skatter og avgifter til det offentlige så vil de til gjengjeld få gratis (eller nesten gratis/sterkt subsidiert) fra det offentlige alt de trenger av tilbud innen skole, helse, pensjoner, kultur, infrastruktur, trygder, eldreomsorg, forskning, mmm. Men et slikt system kan ikke fungere i det lange løp. Et slikt system vil nødvendigvis føre til de problemer som alle land i Vesten nå har og som i årene fremover vil bli større, og som vi kort nevnte over: det er problemer innen helsevesen, eldreomsorg, skole, trygdevesen, arbeidsløshet, kriminalitet, mm. (Et system hvor det offentlige tar seg av en rekke oppgaver finansiert ved skatter, avgifter og låneopptak kalles «velferdsstat»). 

Poenget er ikke at folket har for stor innflydelse på politikken, poenget er at en den organiseringen som alle vestlige land har, og som praktisk talt alle er tilhengere, ikke er et bærekraftig system. Problemet er ikke demokratiet, problemet er velferdsstaten. Ja, disse henger sammen, men demokrati er en styringsmetode, mens velferdsstaten er en organisering som er et utslag av fundamentale verdier som dominerer i befolkningen  

Grunnen til at en velferdsstat ikke er bærekraftig er, kort oppsummert, at i den brytes den essensielle koblingen mellom produksjon og forbruk. Denne koblingen brytes ved at staten har ordninger som overfører verdier fra de produktive til de mindre produktive. Dette innebærer at incentivene i velferdsstaten er slik at de straffer gode egenskaper og belønner dårlige egenskaper. Sagt på en annen måte og med en litt annen vektlegging: alle samfunnssystemer belønner visse egenskaper, og i en velferdsstat belønnes de som kan sno seg i den stadige voksende jungelen av reguleringer og støtteordninger. Og la oss presisere en ting til: i en velferdsstat opplæres alle til å tro at de kan skyve en betydelig del av sine kostnader ved å leve over på andre (i og med at staten dekker store deler av kostnadene ved utdannelse, helseforsikring, pensjonsforsikring, kultur, bruk av infrastruktur, eldreomsorg, mmm.) Med andre ord: velferdsstaten belønner de mindre produktive, straffer de produktive, og dyrker frem en generell ansvarsløshet. 

Alternativet til dette systemet (velferdsstaten) er et system hvor hver enkelt tar seg av seg og sine ved å dekke sine egne utgifter med egen inntekt, og hvor staten kun tar seg av sine legitime oppgaver. Statens  legitime oppgave er å beskytte borgernes frihet, og dette gjør den ved å kun drive politi, rettsapparat og det militære. I et slikt system er det ingen tvungen skatt, ingen tvungne avgifter, ingen reguleringer, ingen overføringer, og ingen gratis-tilbud fra det offentlige, og det er heller ingen reguleringer av handel, hverken nasjonalt eller internasjonalt. I et slikt system er det da ingen jungel av statlige støtteordninger man kan sno seg i. Incentivene i dette systemet er at de som belønnes er de som produserer noe som andre er villige til å kjøpe. Dette systemet, et helt fritt og uregulert system hvor eiendomsretten gjelder fullt ut ut, kalles kapitalisme, eller laissez-faire-kapitalisme. I kapitalismen er det da ikke slik at staten deler ut goder til befolkningen, og det er da ingen politikere som må ta opp gjeld på statens vegne for å finansiere sine valgløfter.          

I dette systemet har man full individuell frihet, ethvert individ har rett til å handle akkurat slik det ønsker så lenge det ikke initierer tvang mot andre. Heller ikke staten har rett til å initiere tvang mot den enkelte borger. Dette systemet er da ikke et demokrati siden demokrati innebærer at flertallet kan bestemme alt mulig – og det er dette som er den opprinnelige betydningen av ordet «demokrati»: ubegrenset flertallsstyre. Dette systemet er en konstitusjonell republikk, og en slik har i sin grunnlov sterke begrensninger på hva statens oppgaver skal være. 

De amerikanske grunnlovsfedrene var sterkt kritiske til demokrati, og de etablerte USA som en konstitusjonell republikk, hvor statens makt var sterkt begrenset. (I demokratier ledes staten av en regjering som altså regjerer/styrer, mens i USA ledes statsapparatet av en administrasjon: USA har ikke regjeringer). Ønsket fra grunnlovsfedrene var at USA skulle være og skulle forbli fritt. Men det som bestemmer utviklingen, uansett formaliteter og hva lovens bokstav måtte si, er grunnleggende holdninger blant folk flest. En av grunnlovsfedrene, Benjamin Franklin, advarte mot utviklingen bort fra frihet og over til demokrati ved å si noe sånt som «Vi har nå et fritt samfunn, en republikk, og vi får håpe at vi klarer å beholde det slik». (En historiker oppsummerte dette slik: «…upon exiting the Constitutional Convention Benjamin Franklin was approached by a group of citizens asking what sort of government the delegates had created. His answer was: «A republic, if you can keep it». The brevity of that response should not cause us to under-value its essential meaning: …  republics are not merely founded upon the consent of the people, they are also absolutely dependent upon the active and informed involvement of the people for their continued good health [i.e. continued freedom]…». USA har etter dette beveget seg lang bort fra sine opprinnelige frihetsidealer, og har siden tidlig i det tyvende århundre vært en velferdsstat. Og ja, USAs statsgjeld er i denne perioden blitt enorm.  

Tilbake til hovedsaken: det er store problemer i alle demokratier, og sitatene vi gjenga innledningsvis bekrefter dette. Men de vi siterte  mener at løsningen ligger i å redusere folkets innflydelse på politikken, og de vil gjøre dette for å redde demokratiet. For det første er dette selvmotsigende. I et demokrati har folket innflydelse – å redusere eller innskrenke folkets innflydelse er da anti-demokratisk. Når noen skriver at de vil redusere folkets innflydelse i demokratiets navn vet de enten ikke hva demokrati innebærer, eller de forsøker å lure sine lesere. 

For det annet: Ja, det er kolossale problemer i alle velferdsstater, men disse kommer av at staten har tatt på seg oppgaver som ligger utenfor dens legitime oppgaver, og som fører til at 1) politikere må love mer og mer for å bli valgt, og 2) innbyggerne tror at de bare kan bruke med og mer av offentlige tilbud fordi disse tilbudene er jo (mer eller mindre) gratis – i en velferdsstat er den essensielle koblingen mellom produksjon og forbruk da brutt, og dette er på sikt ødeleggende fordi produksjonen da ikke vil holde tritt med forbruket. (Ja, Says lov, den viktigste lov innen sosialøkonomien, innebærer da at for andre er det motsatt, noen må da ha større produksjon enn forbruk. De som har større produksjon enn forbruk er de som har gitt lån; men en eller annen gang vil de ha tilbake det de har lånt bort ….).

Ja, problemene er der, men de kommer ikke av at folket har for mye å si, de kommer av at man har en samfunnsmodell som innebærer at staten har tatt på seg alle mulige oppgaver, og at alle borgere har rett til å motta en rekke goder fra staten. Modellen heter velferdsstat, og den styres av folket gjennom demokratiske valg.   

Men så lenge folk flest tror at dette er et godt system vil vi ha denne modellen – selv om den ikke er bærekraftig. Dvs. vi vil ha den inntil den bryter sammen, med store negative konsekvenser for alle.

De som kritiserer demokratiet har visse poenger, men problemet er et de aldri nevner: problemene skyldes velferdsstaten.    

Det bærekraftige alternativet til velferdstaten er full individuell frihet, dvs. laissez-faire-kapitalisme, et system hvor eiendomsretten gjelder fullt ut og hvor det ikke er noen reguleringer eller overføringer eller tilbud fra staten (bortsett fra at den beskytter borgernes frihet). Et slikt system er ikke et demokrati, det er en republikk. 

Vi avslutter med følgende: det er ikke slik at folket er en fare for demokratiet. Sannheten er at demokratiet, et system hvor et flertall skal kunne bestemme absolutt alt, er en fare for folket.  

 

 

 

 

 

 

https://resett.no/2019/10/10/svensk-politiker-mener-folkeavstemninger-er-en-trussel-for-demokratiet/

https://resett.no/2019/10/10/avis-kommentator-vil-ha-regler-for-a-hindre-ensakspartier-a-stille-til-valg/

https://www.nettavisen.no/okonomi/slar-alarm-om-oljefondet-oljeinntektene-vil-ikke-vaere-store-nok/3423857943.html

https://www.nettavisen.no/okonomi/oslos-gjeld-eksploderer-dette-kan-bli-farlig/3423851811.html

https://constitutioncenter.org/learn/educational-resources/historical-documents/perspectives-on-the-constitution-a-republic-if-you-can-keep-it

Så, hvem er egentlig denne John Galt? 

Ayn Rands Atlas Shrugged kom ut i 1957 og har vært en bestselger siden da. Hvert år har den solgt innpå 200 000 eksemplarer, hovedsakelig i USA, men den selger også stort i mange andre vestlige land. Det tok noen år før den romanen Rand skrev før Atlas, The Fountainhead (1943), ble en bestselger; den var jo skrevet av en inntil da ukjent forfatter og fikk ingen markedsføring, men ble etter hvert kjent gjennom jungeltelegrafen, og den selger fortsatt om lag en kvart million eksemplarer hvert år. Grunnen til at Atlas ble en salgssuksess fra dag én var at leserne kjente forfatteren fra hennes forrige roman, og visste sånn omtrent hva de ville finne i den nye romanen. Ja, det er likheter mellom disse to romanene, men det er også vesentlige forskjeller mellom dem. 

The Fountainhead foregår i et USA som i store trekk ligner på USA på tredve-tallet. men forholdene i landet på denne tiden berøres i liten grad; dette er fordi romanen er individ-orientert  og ikke samfunns-orientert. Bokens hovedperson er arkitekten Howard Roark, som vil følge sin kunstneriske visjon uansett hva lærere, kritikere, kollegaer, professorer, intellektuelle og mulige kunder foretrekker; Roark vil bygge sin type bygninger, og hvis han ikke får bygge sin type bygninger lar  han heller være å bygge. Som han sier: «I don´t build in order to have clients, I have clients in order to build». 

Denne romanen er som man kan forvente populær blant kunstnere; de har ofte sans for en roman hvor hovedpersonen er en kunstner som står på sitt, som følger sin visjon, og som til slutt får gjennomslag uten å kompromisse så mye som en eneste millimeter. Også kunstnere som ikke har sans for den individualisme, rasjonalitet og egoisme som Roark er en representant for, liker boken. The Fountainhead ender med at Roark får gjennomslag, hans motstandere står så svakt i kulturen at de ikke klarer å bringe ham til taushet.

Men hva vil skje med folk av Roarks type dersom hans motstandere har vunnet og overtatt kulturen, hva vil skje dersom Roarks individualistiske visjon er blitt så upopulær i den kulturelle eliten at det ikke på noe område vil være rom for at personer som Roark kan utfolde seg? Det er dette som er tilstanden i det samfunnet leseren møter i Atlas Shrugged.

Den ytre handling i Atlas Shrugged beskriver da et samfunn som gradvis forfaller; av skatter og avgifter og statlige reguleringer og byråkrati blir de produktive tynget ned – den ytre handlingen beskriver altså den siste fase  i en velferdsstats utvikling. 

Når reguleringesskruen ble ytterligere strammet til under president Obama fra 2009, var det mange som kjente igjen det som var beskrevet i Atlas Shrugged, og salgstallene ble enda større. Her er en kommentar som ble publisert i juni 2010: «… the Obama presidency has been a boon to Rand’s publishers … sales of Atlas Shrugged have tripled since Obama took office. From 2000 through 2008, the 50-year-old 1,088-page tome sold about 166,000 copies a year. Since Obama was sworn in, more than 600,000 copies have been sold. That’s 530,000 more than it sold in its first year of publication, when it was reviewed by more than 100 literary outlets.» 

https://www.outsidethebeltway.com/obama_administration_leads_to_record_sales_of_atlas_shrugged/

Atlas Shrugged taler til mange, det er opplagt at mange har utbytte av den. Men dette er en roman som er så rik og mangfoldig og dyp at man trygt kan si til enhver som har lest den at «Ja, du har fått mye ut av den, men det er langt mer å hente!».

Det er ikke uvanlig at store litterære verker – og forfattere – er gjenstand for en omfattende kommentarlitteratur; mengden bøker og artikler som kommenterer Shakespeare er så kolossal at den fyller store biblioteker. Kommentarlitteraturen om Rand og hennes romaner er ennå ikke så stor, men det er i de siste årene kommet enkelte bøker som på en seriøs og grundig måte kommenterer og forklarer ting som gjør at leseren vil få enda større utbytte av og respekt både for henne og for bøkene hennes.

Blant de viktigste av disse titlene er Robert Mayhews essaysamling Essays on «Atlas Shrugged», og Andrew Bernsteins bøker om hennes romaner utgitt i serien Cliffnotes.   

https://www.amazon.co.uk/Rands-Atlas-Shrugged-Cliffs-Notes/dp/0764585568/ref=sr_1_1?keywords=andrew+bernstein+atlas+shrugged&qid=1570084630&s=gateway&sr=8-1

https://www.amazon.co.uk/Essays-Ayn-Rands-Atlas-Shrugged/dp/0739127802/ref=sr_1_1?keywords=robert+mayhew+atlas+shrugged&qid=1570084737&s=gateway&sr=8-1

Disse to bøkene er glimrende, men Bernsteins bok er primært rettet mot de som har Atlas som pensum i et studium, mens Mayhews bok er rettet mot de som vil ha en grundig og dyp filosofisk, litterær og historisk analyse av romanens innhold og bakgrunn. 

Nå er det kommet en ny kommentarbok, og den er helt annerledes enn disse to. Den er skrevet av Robert Tracinski, og har tittelen So Who Is John Galt, Anyway?: A Reader’s Guide to Ayn Rand’s «Atlas Shrugged».   

https://www.amazon.co.uk/So-Who-John-Galt-Anyway-ebook/dp/B07YCY22W8/ref=sr_1_1?keywords=robert+tracinski&qid=1570084989&s=gateway&sr=8-1

Denne boken har et annet hovedfokus enn de to nevnte bøkene, den er i større grad rettet mot en leser som er opptatt av dagens politikk og samfunnsliv. Og bare for å ha nevnt det, John Galt er altså hovedpersonen i Atlas, og han er Rands talerør.   

De fleste av kapitlene i Tracinski bok ble først publisert som en serie i hans politisk/kulturelle newsletter The Intellectual Activist, men noen av kapitlene er nye og er publisert i denne boken for første gang.     

De første kapitlene – «Capitalism’s Epic,» «To Make Money–Eventually,» and «Did Dominique Francon Win?» – gir en bred oversikt over boken, og imøtegår noen misforståelser og gjendriver noen feiloppfatninger av Atlas.   

Det neste kapitlet har tittelen «Where Is John Galt?»  – og dette er et viktig spørsmål siden han som bokens hovedperson først ser ut til å dukke opp i bokens siste tredjedel. Men med et smart litterært grep – eller egentlig to grep! – sørger Rand for at han er tilstede på nesten hver eneste side også i bokens første to tredjedeler.     

I kapitlene «So Who Is This John Galt Fellow, Anyway?,» «The Atlas Shrugged Movie That’s Been Playing for 60 Years,» and «Who Is James Taggart?» finner man en slags litterær analyse som fokuserer på Rands stil, beskrivelsen av personene i boken, og hvordan intrigen er konstruert.  

«Atlas Is Still Shrugging,» «The Novel That Prevented Itself from Becoming Prophetic,» «An Objectivist LARP,» og «Shrug Trek,» plasserer boken i sin historiske kontekst og viser hvordan hendelser i dagens samfunn kunne vært hentet rett ut fra det Rand beskriver i boken. 

I kapitlet «The Management Secrets of Atlas Shrugged» summerer Tracinski noen av de prinsipper som bedriftslederne/kapitalistene i boken følger, og som alle andre i samme situasjon bør følge. Tracinski diskuterer disse i en viss detalj, men vi bare gjengir disse prinsippene her: 1) Han bør kjenne sin virksomhet/sitt firma fra bunnen av, 2) Han må sørge for at alle han har med å gjøre respekterer ham, 3) Han må alltid ta ansvar, 4) Han må sørge for at de som blir ansatt i firmaet er de beste som er å få, 5) Han må skape en innovativ visjon, 6) Han må sørge for at alle avtaler med leverandører, kunder og ansatte er vinn/vinn, og 7) Undugelige folk må bort fra firmaet. Som sagt, både Rand og Tracinski diskuterer disse prinsippene i detalj.        

Disse kapitlene følges av noen kapitler som inneholder en filosofisk analyse av de ideene som presenteres i boken: filosofi generelt, etikkens grunnlag, kritikken av altruismen, følelsens rolle, forholdet mellom Rands filosofiske ideer og de ideene som var den reelle kjernen i opplysningstiden.     

Man kan si at den viktigste filosofiske ideen som Rand via sitt talerør John Galt forfekter er rasjonalitet. Rasjonalitet innebærer at all ens kunnskap og verdier og vurderinger må være solid forankret i virkeligheten og i samsvar med logikkens lover. Dette innebærer at følelser, intuisjon, tro, etc., ikke er veier til kunnskap. Rasjonalitet innebærer at man i sine vurderinger tar hensyn til alle fakta, dvs. at man ikke ignorerer relevante fakta og ikke later som om fantasi og oppspinn er fakta (slik de religiøse gjør). Galt er altså talsmann for en fullstendig rasjonalitet, men han er ikke den første beundringsverdige litterære person som er slik. Kanskje den mest kjente av eksplisitt rasjonelle personer før Galt er Sherlock Holmes. Tracinski har noen interessante betraktninger om hvorfor Holmes, som ble skapt for ca 150 år siden, er svært populær i dag – noe man kan se ut i fra en rekke forskjellige filmer og TV-serier, og til og med i avleggere som serien om Dr. House. Både Holmes, og nesten alle andre krim-helter, har enkelte eksentriske sider, og Tracinski kommer inn på hvorfor forfatterne har valgt å gjøre det slik. Men vi må også si at Conan Doyle, forfatteren som laget Sherlock Holmes, ikke har den dype innsikt i hva rasjonalitet er, som Rand har.         

Mot slutten av boken kommer de viktige kapitlene «The Power of the Powerless» og «The Special Sense of Existence». I «The Power of the Powerless» beskriver Tracinski Galts tale som en opprørers manifest, og trekker noen overraskende paralleller mellom talen og et virkelig manifest som var sterkt medvirkende til å rive ned den kommunistiske Østblokken. Og i «The Special Sense of Existence» beskrives Rands spesielle «sense-of-life» og hvorfor denne spesielt appellerer til unge mennesker, og hvorfor dette er en god ting både ved ungdom og ved boken. Tracinski trekker her inn viktige nye innsikter innen psykologi.      

Atlas Shrugged er en roman som omfatter nesten alt: den er en spennende action-roman som appellerer til alle lesere, og den fremstiller et nytt filosofisk system som dels bygger på i hovedsak Aristoteles (og i visse elementer på John Locke og Adam Smith), men som også bringer nye svar på viktige klassiske spørsmål. Mange vet at boken inneholder enkelte lange taler hvor bokens hovedpersoner diskuterer klassiske problemstillinger som alle er relevante for ting som skjer i boken, og det er velkjent at enkelte lesere hopper over noen av disse ved første gjennomlesning – og dette er helt OK. Tracinski sier at noen av talene er for lange og at noe av materialet i dem, selv om det er korrekt og viktig, burde ha blitt plassert i en annen sammenheng, f.eks. i en bok som inneholdt utvidede utgaver av talene. (Talene er som kjent samlet i boken For the New Intellectual, som kom i 1961, fire år etter Atlas Shrugged.) Mitt syn er nok at det var best å ha dette materialet i Atlas Shrugged, da nådde det flere – og som nevnt, de som synes de er for tunge kan bare hoppe over dem ved første gangs gjennomlesning.           

En av fordelene ved å lese Tracinski (ikke bare denne boken, men også hans newsletter) er at han er fullstendig oppdatert mht. alt som skjer i kulturen og i politikken. Han er derfor i stand til å trekke paralleller mellom det som Rand beskriver i Atlas Shrugged og det som skjer i USA. 

La meg gi noen eksempler: 

Romanen er skrevet på 50-tallet, og bærer på enkelte måter preg av det – på samme måte som alle andre litterære verker er preget av den tid de ble skrevet i. Tracinski trekker frem enkelte formuleringer som antagelig ville ha blitt skrevet annerledes dersom de hadde blitt til i dag. Ett eksempel: et sted sier Galt «Brother, you asked for it». I dag har «brother» andre konnotasjoner enn dette ordet hadde på 50-tallet, da betydde det noe sånt som «buddy» eller «pal», men i dag er konnotasjonene noe annerledes. Kanskje Rand, dersom hun hadde skrevet i dag, hadde formulert seg slik: «Dude, you, like, totally asked for it». Eller kanskje ikke.      

Tracinski never det poeng at enkelte kritiserer romanen for Rands bruk av enkelte spesielle navn: Dr. Blodgett, Orren Boyle, Cuffy Meigs, Claude Slagenhop – mens de samme kritikere ikke har noen innvendinger mot Milo Minderbinder (fra Catch 22), Humbert Humbert (fra Lolita), Holly Golightly (fra Breakfast at Tiffany´s) eller Buzfuz, Pecksniff, Tappertit, Uriah Heep, M´Choakumchild, Pumblechoock, eller Grewgious (som alle er personer fra Charles Dickens´ univers).  

Noen har kritisert Rand fordi hun et sted introduserer karakterer som kun har en oppgave: å omkomme i en ulykke. Men denne ulykken er fundamentalt sett forårsaket av de etiske og politiske standpunktene som disse personene har. Men kritikerne protesterer ikke når det i favoritter som Game of Thrones eller i Shakespeares verker introduseres karakterer som bare er der for å omkomme etter hovedpersonenes forgodtbefinnende – eller maktbegjær. Men ulykken har en viktig funksjon i romanen: den er der også fordi kun en svært viktig hendelse kan få Dagny til å vende tilbake …

Tracinski skiver følgnede om John Galt, romanens hovedperson:  

«It is this preternatural skill at accepting the facts no matter what that makes his character so outside of the normal and makes him hard for readers to relate to or understand. His serene acceptance of all facts removes a lot of the commonplace motivations or emotional reactions that the reader would expect from an ordinary person. Galt is not prone to anger, jealousy, or even annoyance. That he doesn’t react like an ordinary person is what makes his character interesting. But for readers who are expecting those ordinary, surface-level emotions and motivations, Galt will seem to have abnormal reactions to the events around him or to have no reaction at all. This is why some readers conclude that the character of Galt is empty and unrealistic. But Ayn Rand is asking us to rise to Galt’s level, to see the world from his perspective, and to emulate his virtue of accepting every fact as it comes―which is extraordinarily difficult to do. Note one other distinctive characteristic of Galt. His usual reaction to big events is serenity combined with amusement. Again, this is because he sees so much and sees how events fit together― «his eyes were grasping this moment, then sweeping over its past and its future, [and] a lightning process of calculation was bringing it into his conscious control»―so by the time he reacts, he sees that an event which might seem like an unpleasant surprise was inevitable all along …».    

Og hva hvis Donald Trump hadde vært en karakter i boken? Tracinski siterer en bloggpost med dette uautoriserte tillegget til Atlas Shrugged, hvor Trump deler en scene med Hank Rearden: 

«Trump slouched against the buffet table as Rearden held forth on the merits of his newly invented wonder alloy, Rearden Metal, which was said to combine the tensile strength of a spider’s web with the durability and load-bearing capacity of the purest titanium. Rearden was saying that his metal, with its unheard-of resistance to heat, could revolutionize the smelting of vital industrial ores in foundries of such might as to approach the heart of the sun, when Trump interrupted the conversation. “Rearden Metal? Let me tell you something about metals. Now I happen to be quite an expert in metals, and alloys, and it’s very well known that my opinion counts for a lot in these things. Reporters, cable TV guys, metallurgists, all the polls, they say Trump’s the go-to guy when you want the latest on metals. Trump knows metals, they all tell me. It’s a fact. I’ve been making deals in the metal markets for a long time. And not your average everyday metals, no tin pots at a Trump hotel. I’m talking about high grade metals, the very best of metals, you understand. Gold, platinum, all of your classier metals, that’s what you’ll find at my resorts and casinos. All of the guests at my Trump Atlantis resort, they come up to me after dining on USDA prime angus steaks, those mouth-watering steaks you can only find at world-class restaurants and exclusively through The Sharper Image with my Trump Steaks brand, the very best steaks you can buy, with my beautiful silverware, and they say, ‘Donald, I have never seen such rare and expensive metals as are on display at your five star resorts and casinos. Where do you find such metals?’ And I tell them I know all there is to know about metal. You could say, and people have said it, very influential people say it, they say it all the time: that Donald Trump is America’s foremost expert on metals.” As Rearden cleared his throat to reply, Trump went on. “And it’s because I know people. I make deals. I negotiate the lowest and best prices for the finest quality metals. I do it all the time. Not like Rearden here, who to put it frankly, doesn’t know metals the way I do. Now Hank’s a good friend, Hank and I go back in the metals markets, so I hate to say it, but Hank doesn’t know his metals, doesn’t know his alloys, doesn’t know his chromium from a hole in the ground. Totally ignorant about metals. A very low energy guy, this Hank Rearden.

Came up in life the hard way, dug his way out of an iron mine. And it shows. Hank Rearden would never be admitted to one of my top-rated golf courses, the groundskeeper would take one look at Hank and he’d say, ‘This guy looks like a bum. Probably dug his way out of an iron mine, or a coal smelter, or something.’ And who can blame him? Everybody come round and look at this guy Hank: He’s wearing Rearden Metal cufflinks. Jesus Christ, is that what you wear to a business gathering, among all these titans of industry? No class. And no Rearden Metal, not at any of my hotels and resorts, which are consistently rated five stars, the best in the world. I wouldn’t use a Rearden Metal club at the training hole at a Putt-Putt Goofy Golf in Fargo North Dakota, and I sure as hell wouldn’t allow one at the Trump golf course and country club at Mar-A-Lago, the finest in south Florida, where the waiting list for a guest reservation is six months, the most exclusive golf resort in the United States of America.»

 Tracinskis bok er stappfull av interresante poenger og betraktninger om boken, og dens relevans for dagens kultureelle og politiske situasjon – og jo mer man vet om disse temaene, jo mer får man ut av både Atlas Shrugged og Tracinskis bok. Tracinski kommer også inn på kritikk som er kommet mot Rand fra bestselgende skribenter som Sam Harris og Steven Pinker.     

I en bokens forord har Tracinski skrevet følgende: «Atlas Shrugged is a novel that deserves to be the frequent subject of serious analysis, with writers eager to share new insights about its plot structure, philosophical themes, and literary technique. Since mainstream writers aren’t doing this, and since I have some interesting new observations to offer, I decided to do my part to help give Atlas Shrugged the thoughtful appreciation it deserves». Jeg kan bare slutte med til dette, og anbefaler boken. 

 

Fenomenet Greta Thunberg 

En bekjent har fortalt meg følgende historie (som det er all grunn til å tro er sann): En gang da han  var åtte år gammel leste han i avisen at verden ville gå under annen juledag. Dette ble hevdet av en sekt i Nevada, USA, og sektens medlemmer hadde solgt alt de eide og samlet seg et sted i ørkenen for å unngå å bli rammet av det som ville skje av jordskjelv og flom og opptøyer og vold, og for å være forberedt på Guds gjenkomst. Åtteåringen leste dette noen dager før jul, og hans forventning til julaften fikk et kraftig skudd for baugen. Hans foreldre sa at dette var noe ordentlig tull og ikke var til å stole på. Gutten tenkte at han hadde jo lest dette i avisen, og da måtte det jo være sant.

Julaften kom og første juledag kom – og gutten gruet seg til annendag. Annendag kom og gikk, men verden gikk ikke under. Han lærte leksen: ikke alt som står i avisen er sant, og (han fant etter hvert ut at) det er mange som spår og har spådd dommedag eller verdens undergang uten at det noen gang har inntruffet slik spådommene sa.

Men hvordan kunne/ville denne gutten ha utviklet seg dersom hans foreldre hadde sagt at «Ja, dommedag kommer, og når den ikke inntraff annen juledag så vil den komme litt senere». Muligens ville gutten da leve i en tilstand av konstant frykt for fremtiden, og han ville muligens ikke ha fått en god og lykkelig barndom. Kanskje han ville han ha opplevd at hans barndom ble stjålet?  

Den svenske klimaaktivisten Greta Thunberg sa nylig i en tale i FN at «– Hvordan våger dere? … Jeg skulle ikke vært her, jeg skulle vært på skolen på den andre siden av havet. Men dere kommer til oss unge for håp. Hvordan våger dere? Dere har stjålet min barndom med tomme ord og tatt fra meg mine drømmer».

https://www.msn.com/nb-no/video/underholdning/greta-thunberg-til-verdenslederne-dere-stjal-barndommen-min/vi-AAHJacB

Det hun mener er at verden er i ferd med å bli ødelagt, og at hun derfor lever i konstant frykt for de forferdelig ting som vil skje i nær fremtid. Og årsaken til at det skjer? Verden blir ødelagt pga. en global oppvarming som skyldes at folk bruker fossilt brensel, og grunnen til at de bruker fossilt brensel er et ønske om å tjene penger.     

Thunberg har rett i at noen har stjålet barndommen hennes, men de som stjal den er ikke de som bruker fossilt brensel, for dette skaper ikke noen klimaproblemer, slik hun er blitt fortalt, de som stjal barndommen hennes er de som løy til henne og sa at «dommedag kommer snart og årsaken er at vi bruker bensin og olje og kull. Det må bli en slutt på dette, ellers går verden under!»

Men sannheten er at vi bruker bensin og olje og kull for å drive våre biler og våre båter og våre fly  og våre fabrikker, og derved skaper vi den velstand som vi alle nyter godt av. Uten bruk av fossilt brensel ville vi hatt en ganske elendig tilværelse. De som sogner til miljøbevegelsen ignorerer dette, men det er dette som er det essensielle poenget. Gjør man som miljøbevegelsen ønsker vil all velstand forsvinne, resultatet blir da nødvendigvis fattigdom og fattigdom er ikke en god ting. 

Thunberg fungerer i dag som en talsperson for en miljøbevegelse som har et budskap som er nærmest identisk med tidligere tiders dommedagsprofeter, og på en måte er hun en slik bevegelses perfekte frontfigur. Hun står selvsagt ikke alene, det står folk bak henne som nærmest har dressert henne til den rollen hun nå har. Hennes innsikt i og kunnskap om de problemstillinger som er relatert til klima er nærmest null, noe man tydelig ser når hun snakker uten et manus som hennes taleskrivere har laget for henne. 

Her er et klipp som viser henne med og uten manus:   

https://youtu.be/QfsN1KM1lsQ

På en måte er Thunberg en slik bevegelses perfekte frontfigur. Det kan se ut som om bevegelsens lederskap har tenkt omtrent slik: «Vi vet at vi ikke kan forsvare våre standpunkter med saklige argumenter. La oss derfor skaffe en frontfigur/talsperson som ikke kan angripes! En 16 år gammel jente kan ikke angripes, det ville jo være ufint. Dersom noen allikevel angriper henne vil angriperen være en eldre hvit mann, og da kan vi bare si at alle problemer i verden er skapt av gamle hvite menn! Og da kan vi bare kassere inn seieren». 

Thunbergs fremtreden, skråsikkerhet, arroganse, besserwisser-holdning og generelle måte å være på er ikke så forskjellig fra den som mange andre tenåringer utviser. Enkelte fremtredende tenkere har kommenter denne fasen: «Young people are in a condition like permanent intoxication, because youth is sweet and they are growing» (Aristoteles), «Youth is easily deceived because it is quick to hope» (Aristoteles), og, fra en noe mindre kjent tenker: «Youth is that period when a person knows everything except how to make a living» (Carey Williams). 

Så det som beskrives i denne artikkelen passer godt inn i dette mønsteret: «Den 16 år gamle klimaaktivisten Greta Thunberg sier i et nytt intervju med TV 2 at hun bestemmer over faren, og at det er hun som er den voksne hjemme i Sverige. – Det er jeg som bestemmer. Jeg er veldig streng. Det er han som er barnet hjemme … ». 

https://resett.no/2019/09/27/greta-thunberg-om-faren-jeg-bestemmer-det-er-han-som-er-barnet-hjemme/

Thunberg fremstår ikke som en sympatisk, klok, og reflektert person, men den eller de som i størst grad må klandres for dette er ikke hennes selv, de som må klandres er de som har løyet til henne og som bruker henne som en frontfigur for en sak som saklig sett ikke har noen ben å stå på.  

Og noen har kommentert dette- Her er et eksempel: «Jeg har mere lyst til at melde moren til politiet end at anmelde bogen i avisen. Det er rystende læsning». Sådan siger journalist og anmelder Mikael Jalving til B.T. Han har anmeldt bogen Scener fra hjertet om Greta Thunberg.

https://www.bt.dk/anmeldelser/slagter-greta-thunberg-bog-jeg-har-lyst-til-at-melde-moren-til-politiet?fbclid=IwAR0kWryMmnMa_5NtOvL-83rDX3xq3hfN4-iD7Z4sSfAT355DX12IwuWVuUY

Men for de fleste som som tenåringer går igjennom en slik fase så er den kun en fase, dvs. den går over, og etter tenåringsfasen blir de fleste av dem relativt normale mennesker.  

Vi ser at Thunberg har hatt en vanskelig start, men vi håper at den hun er nå kun er en fase som går igjennom om som hun som de fleste andre tenåringer kommer ut av etter noen år.  Det er tragisk at hun ble løyet til om at dommedag står for døren, men som i den episoden vi nevnte innledningsvis  har alle dommedagsprofetier hittil slått feil. Også miljøbevegelsens mange spådommer om dommedag har slått feil (dvs. den har egentlig ikke spådd dommedag, den har spådd slike ting som at at polene ville smelte, at havene ville stige 70 meter – eller 70 cm – før år 2000, osv. og ingen av disse spådommene har slått til).

For bare å gjengi en eneste dokumentasjon på dette:  «In the years 2007, 2008, and 2009, Al Gore made statements about the possibility of a complete lack of summer sea ice in the Arctic by as early as 2013. While Gore attributed these predictions to scientists, they stemmed from a selective reading of aggressive estimates [uthevet her] regarding future melting. The comments became a popular talking point for human-caused climate change deniers in 2014 and onward when the predictions, which in some cases were overstated, did not pan out.»

Her er kilden, som har en mer omfattende analyse av hva Gore sa:  

https://www.snopes.com/fact-check/ice-caps-melt-gore-2014/

Vi benytter Al Gore, som har en betydelig autoritet fordi han har vært visepresident i USA, er mottager av Nobels fredspris, og er vinner av en Oscar for beste dokumentarfilm, en film som omhandler den påståtte klimakrisen (egentlig var det filmens produsent som fikk Oscaren, men Gore holdt allikevel takketalen). Et annet representativt tegn ved ham er at han nekter å stille til debatt med folk som har et annet syn enn det han selv har. 

https://www.youtube.com/watch?v=hGEijAFJvmQ

Vi vil også nevne dette poenget fra boken Factfulness, hvor forfatteren Hans Rosling forteller  følgende om et møte mellom ham og Al Gore: «»We need to create fear!». That’s what Al Gore said to me at the start of our first conversation about how to teach climate change. It was 2009 and we were backstage at a … conference in Los Angeles. Al Gore asked me to help him and use Gapminder’s bubble graphs to show a worst-case future impact of a continued increase in CO2 emissions». Rosling var enig i at vi står foran et klimaproblem, men: «But I couldn’t agree to what he [Gore] had asked». «I don’t like fear. …. Fear plus urgency make for stupid, drastic decisions with unpredictable side effects. …» (s. 229 i Factfulness; Gores navn er av en eller annen grunn ikke å finne i bokens indeks.)

https://www.amazon.co.uk/Factfulness-Reasons-Wrong-Things-Better/dp/147363749X/ref=sr_1_1?crid=UVWDQAO2N9VT&keywords=factfulness+by+hans+rosling&qid=1569910044&s=gateway&sprefix=factualness%2Caps%2C169&sr=8-1

Men dette er ikke det eneste eksempel på at fremtredende representanter for miljøbevegelsen anser det å skape ubegrunnet frykt som et gode. «Vi må få oppslutning om våre standpunkter» skriver Stephen Schneider, professor i Eksperimental Biology and Global Change ved Stanford University, og «. . . to do this, we need to get some broad-based support, to capture the public’s imagination. That, of course, entails getting loads of media coverage. So we have to offer up scary scenarios, make simplified, dramatic statements, and make little mention of any doubts we may have [uthevet her]. This «double ethical bind» we frequently find ourselves in cannot be solved by any formula. Each of us has to decide what the right balance is between being effective and being honest». (Stephen Schneider, Discover magazine, October 1989). Så, en fremtredende representant for miljøbevegelsen innrømmer her at ærlighet ikke er effektivt.  

Noen avsluttende bemerkninger om den påståtte klimakrisen: Klimaet varierer naturlig, og våre utslipp av CO2 har liten eller ingen effekt på klimaet. Mao. Det foregår ingen menneskeskapt global oppvarming. Det er heller ingen uvanlig havstigning, og det er heller ikke med uvær enn vanlig. Bruk av fossilt brensel har enorme fordeler fordi bruk av bensin og olje er enkle og rene og sikre energikilder, og energi driver all produksjon, og produksjon er velstand. Reduserer vi vår energibruk reduserer vi vår velstand, og velstand er en god ting 

Vi vil avslutte med å si at de som fortjener meget sterk kritikk er de voksne som har løyet til Greta og som har skjøvet henne frem i rampelyset, de voksne som bruker henne som talsperson, de voksne som følger henne, og de voksne som oppfordrer andre til å følge henne og til å lyttet til henne. Alle voksne burde vite bedre enn å misbruke henne på denne måten. Er det noen som stjeler hennes barndom er det disse.   

Helt til slutt vil vi anbefale Alex Epsteins bok The Moral Case for Fossil Fuels, som  tar opp dette temaet i sin fulle bredde (link nedenfor), og artikkelen «The Global Warming Folly», som til tross for en noe merkelig layout dekker en rekke viktige temaer:   

http://www.mitosyfraudes.org/Ingles/Warm.html

The Moral Case for Fossil Fuels: 

https://www.amazon.co.uk/Moral-Case-Fossil-Fuels/dp/1591847443/ref=sr_1_1?keywords=alex+epstein&qid=1569824548&s=gateway&sr=8-1

Går vi lysere tider i møte? Eller …?  

I motsetning til hva mange tror har utviklingen de siste tiårene gått entydig i positiv retning på en rekke viktig områder! Dette er hovedpoenget i Hans Roslings bok Factfulness. 

Rosling, som døde i 2017, var lege og hadde stor interesse for befolkningsspørsmål, og han holdt en rekke foredrag om befolkningutvikling for politikere og beslutningstagere på internasjonalt nivå. Han fant ut at mange av hans publikummere hadde svært dårlige kunnskaper om hvordan det virkelig sto til mht. viktige utviklingstrender, og dette gjaldt også folk som burde være orientert om hvordan det står til. 

Mange av Roslings foredrag er tilgjengelige på youtube, men siden han forsto at dersom ideer og fakta skal få gjennomslag må de også finnes i bøker, skrev han en bok basert på det som sies i disse foredragene. Den fikk tittelen Factfulnes, en tittel som henspiller på de faktum at standpunkter og meninger bør bygge på fakta. På bokens vaskeseddel er «factfulness» definert slik: «Factfulness is the stress-reducing habit of only carrying opinions for which you have strong supporting facts». En meget prisverdig og nyttig holdning.  

Boken begynner med en test. Leseren får 13 spørsmål og tre svaralternativer på hvert spørsmål. Vi gjengir tre eksempler: 

«In all low-income countries across the world, how many girls finish primary school?» 

Svaralternativer: A: 20 %, B: 40 % C: 60 %. 

«In the last 20 years, the proportion of the world population living in extreme poverty has …» 

Svaralternativer:  A: almost doubled B: remained more or less the same C: almost halved  

«How did the number of deaths per year from natural disasters change over the last hundred years?»

Svaralternativer: A: More than doubled B: Remained about the same C: Decreased to less that half 

Rosling forteller selv personer som burde være velorientert om slike problemstillinger så ut til å ha svært lite kunnskaper om den utviklingen som virkelig hadde skjedd på disse områdene. Svarene på alle spørsmålene er i alle tilfeller det mest positive alternativet, dvs. svaret er C på alle. 

Dette er bokens hovedpoeng: utviklingen i verden som helhet går på en rekke områder i positiv retning: flere barn blir vaksinert, flere har tilgang til strøm, flere går på skole, forventet levealder øker, færre blir drept i ulykker, færre rammes av forurensning, færre blir drept i krig, viktige dyrearter som var truet av utryddelse er ikke lenger truet, osv. Kort sagt: velstanden over stort sett hele verden vokser. Boken dokumenterer dette i overveldende grad.

(Det er en god del mer vi kunne sagt om boken; f.eks. diskuterer Rosling også flere mulige årsaker til at så mange tror at det står verre til enn det virkelig gjør, og dette er et interessant tema. Men det er enkelte viktige ting som burde ha vært med i boken som ikke er med. Denne artikkelen er ikke en omtale av boken, og derfor skriver vi ikke om dette her, vi vil muligens komme tilbake til dette ved en senere anledning. Grunnen til at vi allikevel henter så mye fra denne boken er at den er en helt ukontroversiell kilde for viktige fakta.)  

På de områdene som behandles i boken er det en sterkt positiv utvikling, Men det er også tegn som tyder på at det på en rekke viktige områder går i motsatt retning. Alle land i Vesten er organisert på en måte som ikke er bærekraftig, dvs. de er organisert slik at de på kort sikt for mange ser ut til å fungere bra, men på lang sikt vil denne organiseringen føre til større og større problemer. 

Denne organiseringen heter velferdsstat, og den innebærer at alle skal betale mye av det de tjener til staten i form av skatter og avgifter, og så skal staten til gjengjeld gi alle borgere (mer eller mindre) gratis infrastruktur, skole, helsetilbud, pensjoner, trygder, kultur, mmm. En slik organisering er dog ikke bærekraftig fordi politikerne for å bli valgt må love mer og mer, og derfor vil alle statlige systemer vokse mere og mer, og dette koster penger. Skatter og avgifter må derfor øke, men siden statens utgifter vil vokse mer enn skatteinntektene, vil det ble behov for å ta opp lån. Dette systemet er også slik at det dyrker frem ansvarsløshet på en rekke områder, noe som har en rekke ulike konsekvenser: mange studerer fag som kvalifiserer for jobber som er lite produktive, mange velger å gå på trygd heller enn å jobbe, det blir mer kriminalitet. I et slikt system vil byråkrati og skjemavelde vokse, og mange produktive vil flykte over i mindre regulerte bransjer, til land som er mindre ufrie, eller over i den svarte økonomien. Kort sagt: politikken som føres innebærer voksende problemer. 

Dette viser seg klart og tydelig i at i velferdsstatene finner man klare tegn som viser at denne utviklingen skjer. Alle land i Vesten (i hovedsak landene i Vest-Europa og Nord-Amerika) er organisert som velferdsstater, og dersom man skal begrunne påstanden om at velferdstaten ikke er bærekraftig med empiri fra alle disse landene  blir det en kolossal mengde data man må hente frem, og det ligger utenfor det som er mulig for oss. Vi vil derfor kun konsentrere oss om et lite utvalg representative eksempler.

Det land som er kommet lengst i en slik negativ utvikling er Hellas. Her er noen sitater som illustrerer utviklingen:       

«Økonomien er hver dag dårligere enn i går. Hver måned utvandrer 10.000-15.000 unge kvinner og menn. Vi er i ferd med å miste vår viktigste ressurs. Mange som tidligere tilhørte middelklassen bor nå på gaten … ».

https://www.aftenposten.no/okonomi/i/gP9QbA/Han-stiller-seg-i-spissen-for-kampen-mot-hoyrekreftene

«Som følge av den økonomiske krisen i landet har arbeidsledigheten blant unge vært skyhøy, og det er de som har måttet ta mye av støyten for det som skjedde i Hellas for nesten ti år siden. Den generelle arbeidsledigheten i landet er fremdeles på over 19 prosent, mens ledigheten blant unge grekere er på 40 prosent.

https://www.dagsavisen.no/verden/250-000-unge-har-forlatt-hellas-siden-finanskrisen-1.1550619

«I 2001 gikk Hellas inn i euro-samarbeidet. Tre år senere ble det kjent at landet egentlig aldri oppfylte de økonomiske kravene til medlemskap. I desember 2009 ble det klart at landet også hadde opparbeidet seg et stort budsjettunderskudd og en enorm statsgjeld. Dette førte landet inn i et historisk økonomisk uføre, noe som satte hele euro-samarbeidet på prøve. Landet ble tvunget til å motta store redningslån fra EU, mot at de forpliktet seg til en rekke økonomiske betingelser, som å spare og gjennomføre offentlige reformer. Landets økonomi er i dag i vekst, men det er ventet at det kommer til å ta flere tiår før den blir helt friskmeldt igjen etter kriseårene.»

https://www.fn.no/Land/Hellas

Disse opplysningene er hentet fra mainstreamkilder, og noen av punktene trenger derfor supplerende materiale som man ville funnet hos enhver seriøs nyhetsformidler, men altså ikke i mainstreamkilder. FN skriver at Hellas «aldri oppfylte de økonomiske kravene til medlemskap i euro-samarbeidet …[og] landet hadde opparbeidet seg et stort budsjettunderskudd og en enorm statsgjeld». Det første punktet sier at greske politikere løy om landets økonomiske forhold for å få lån (noe landet ville få dersom det kom inn i euro-samarbeidet), og det andre punktet sier at greske politikere tok opp lån for å kunne gi goder til befolkningen. Politikerne – fra alle store partier gjennom en årrekke – sa reellt sett sagt til velgerne «stem på oss så skal dere få jobber og trygder og bedre skole og bedre helsevesen og bedre pensjoner, etc.». Og folk stemte på disse politikerne! ALLE er i stand til å forstå at et system som er basert på at mange av de viktigste tilbudene i et slikt samfunn (skole, trygder, pensjoner, helsevesen) fremskaffes på denne måten ikke kan være bærekraftig. 

Hellas opplever altså at hver måned utvandrer 10 000-15 000 unge kvinner og menn, at mange som tidligere tilhørte middelklassen bor på gaten, at arbeidsledigheten er på mer enn 19 prosent, mens ledigheten blant unge er på 40 prosent. … (Dette kan ha endret seg noe i de siste årene; som kjent går det meste i bølger. Allikevel kan det være langsiktige trender, og det er slike vi snakker om her.)

Hvorfor blir dette resultatet? Hvorfor medfører en velferdsstat slike problemer? 

I en velferdsstat har staten tatt på seg en rekke oppgaver. Disse oppgavene koster penger, pengene kommer fra skatter,  avgifter og lån. (Lån er bare en utsettelse av skatter og avgifter;  det som politikerne låner i dag må betales av skattebetalerne om noen år.) 

Men: skatter og avgifter demper all økonomisk aktivitet: grunnen til at folk jobber og investerer er at de vil tjene penger. Jo høyere skattene og avgiftene er, jo mindre penger blir det å tjene for de som jobber, og jo mindre man kan tjene ved å jobbe jo mindre vil folk jobbe. Og jo mindre folk jobber, jo mindre blir produksjonen. Siden produksjon er velstand vil høye skatter og avgifter redusere velstanden. Det samme gjelder investeringer: jo mindre det er å tjene på å investere,  jo mindre investeringer vil det bli, og da vil det bli færre nye arbeidsplasser – investeringer er det som skaper arbeidsplasser. Altså: Folk flytter fra Hellas fordi det høye skattenivået gjør at det er vanskelig å finne jobber, og det er vanskelig å finne jobber fordi det er lite investeringer, og det er lite investeringer fordi det er lite lønnsomt å investere.      

Problemene i Hellas kommer av samfunnsorganiseringen og av den gjeld som nødvendigvis følger av denne organiseringen. Alle velferdsstater har stor og voksende gjeld (alle velferdsstater har i dag en gjeld på fra ca 80 % til opptil 140 % av BNP), og derfor vil alle velferdsstater i årene fremover få omtrent de samme problemer som Hellas nå har.

La oss se på en annen type problemer i et annet land. Pga. den ansvarsløshet som velferdsstaten dyrker frem vil kriminaliteten øke. Det land som ligger fremst i løypa her er Sverige. 

Vi siterer fra en artikkel på Resett.no: «Kommuner leier inn egne sikkerhetsvakter som erstatning for et politi som aldri er til stede. I såkalte utsatte områder er voldsmonopolet oppgitt. 60 områder regnes som utsatte, 22 av disse som særlig utsatte. … 566.000 mennesker lever i slike områder. … Selv små steder på landsbygda opplever utrygge tilstander. Mange unge jenter tør ikke gå ut alene, risikoen for å bli voldtatt er for stor. Den enorme veksten i særlig gjengvoldtekter er så og si 100 prosent … I Sverige slås det alarm om sviktende vannforsyning og strømforsyning. Situasjonen i skolene beskrives som «anarki». Helsetjenestene svikter, pensjonister blir uteliggere …  Ingen våger protestere, av frykt for å miste jobben. … Boligmangelen er katastrofal, og svensker må stille seg bakerst i køen. Politiet svikter. Brutale voldtekter av små barn blir i liten grad oppklart. Noen få blir dømt, i den svenske «rettsstaten» anses en ukes samfunnstjeneste passende for å voldta en 12 år gammel jente til blods.» 

https://resett.no/2019/09/21/sverige-fra-folkhem-til-failed-state-pa-to-generasjoner/

På Nettavisen finner man følgende: «Bare noen titalls mil unna nordmenn flest finnes et land der 131 er skutt til døde i gjengkriger de siste syv årene. Det er et skremmende bilde Aftonbladet har satt sammen i en omfattende granskning: 131 er skutt til døde, 520 er skuddskadet. Dette er fasiten for gjengkrigene i Sveriges tre største byer de siste syv årene. Volden er brutal …». 

https://www.nettavisen.no/meninger/gunnarstavrum/sverige-mister-kontroll-over-gjengkriminalitet/3423409117.html

«Voldtekter i Sverige har økt med 1666 prosent siden 1975». (Her bør man ta hensyn til at definisjonen av «voldtekt» er utvidet, noe som kan forklare noe av økningen.)  

https://resett.no/2019/01/19/sjokkstatistikk-voldtekter-i-sverige-har-okt-med-1666-prosent-siden-1975/

Det er også slik at mange av de som utøver reell kriminalitet blir idømt milde straffer, mens mye av politiets ressurser blir brukt på ting som burde være lovlig. Personer som selger narkotika får strenge straffer, mens voldsmenn får milde straffer:     

«Straffet för våldtäkt är minst två års fängelse. Men det är inte ovanligt att unga – myndiga – våldtäktsmän i stället döms till endast tre månaders fängelse …».  

https://www.expressen.se/nyheter/qs/valdtaktsman-far-extra-laga-straff-efter-dom-fran-hogsta-domstolen/

Oppsummert: I Sverige preges det offentlige tilbudet (skoler, universiteter,vannforsyning, boliger, mm.) av forfall og svikt, mange føler seg ikke trygge, kriminaliteten vokser med rekordfart, kriminelle blir idømt milde straffer (dette siste har å gjøre med en holdning som innebærer at den enkelte ikke har fullt ansvar for sine handlinger; som sagt: velferdsstaten dyrker frem ansvarsløshet). 

(Enkelte hevder at det er den store innvandringen til Sverige som er årsak til problemene. Dette er feil. Problemene skyldes dels organiseringen som velferdsstat, en organisering som innebærer at innvandrere (og alle andre med lovlig permanent opphold) har rett til å bli forsørget på skattebetalernes regning, og dels en ettergivenhet overfor kriminalitet (som er et utslag av de samme grunnleggende ideer som begrunner og legitimerer velferdsstaten). Sagt på en annen måte: dersom Sverige ikke hadde vært en velferdsstat ville innvandringen ikke ha ført til disse problemene. Ja, innvandringen har forsterket  disse problemene og ført til at de har kommet raskere, men den er ikke årsaken til problemene.)  

Hva så med Norge? Her har vi ingen slike problemer. I Norge går det bra. Eller? La oss se på noen eksempler fra Norge. 

Nav       

Mange er misfornøyde med den behandlingen de får hos Nav. Man kan i avisene og på nett finne mange utblåsninger av denne typen: 

«TUSEN JÆVLA TAKK NAV! Så fikk jeg litt tid å skrive en formell klage til nav, men hadde jeg vist at det skulle være så vanskelig ville jeg ikke gjort det. Da ville jeg lukket munnen og klaget til de nærmeste rundt meg. Problemet ligger ikke i hvor jeg skal sende klagen, men hvordan jeg skal klare å skrive den på en voksen måte. For innerst inne ønsker jeg å være hundre prosent ærlig og skrive med det sinne jeg faktisk føler over den utrolig urettferdige behandlingen vi har fått. Det du nå vil lese er ikke den klagen jeg blir å sende inn, det er ikke en trussel mot nav og det er utelukket minne følelser jeg sitter inne med.

Til NAV og den avdelingen som har behandlet vår søknad.

Tusen jævla takk for at dere ga meg et knyttneveslag i tryne, for det har jeg jo ikke fått før. Dere vet å sparke dem som ligger nede, dem som ikke har krefter til å forsvare seg, og dere fant jo faen meg det best tenkelige tidspunktet også. Jeg gir meg en god faen i at det var tilfeldig at vi fikk avslaget noen dager før vi skulle på ferie, for jeg følte at det va nøye planlagt. …».

https://steinihavet.blogg.no/1374500493_tusen_jvla_takk_nav.html

«Du gjør meg sjuk, NAV! Jeg er sint, frustrert og dypt deprimert! Takk skal du ha, NAV!  NAV gjør vondt verre!, Regler, ingen empati … ».

https://www.nrk.no/ytring/du-gjor-meg-sjuk_-nav_-1.12476805

«Tettere Nav-oppfølging av familier med lavinntekt ga overraskende resultat. Både forskerne og Nav trodde at tettere og mer helhetlig oppfølging av familier med lavinntekt skulle føre til at flere kom i arbeid og bedret sin økonomiske situasjon. Det skjedde ikke.»

https://www.dagsavisen.no/innenriks/tettere-nav-oppfolging-av-familier-med-lavinntekt-ga-overraskende-resultat-1.1590213

Skolen 

«TIMSS (Trends in International Mathematics and Science Study) måler grunnskoleelevers kunnskaper i matematikk og naturfag. I underkant av 60 land deltok i TIMSS 2015. Av de nordiske landene var det kun Island som ikke deltok. Norske 5.-klassinger er best i Norden i matematikk. På ungdomstrinnet gjør norske elever det middels godt både i matematikk og naturfag. I naturfag presterer norske 5.-klassinger på nivå med land som Sverige og England, men lavere enn Finland og USA. På 9. trinn er norske elever middels gode i matematikk sammenlignet med andre europeiske land. De norske elevene skårer høyere enn Sverige og er på nivå med England og USA. Også i naturfag presterer de norske 9.-klassingene middels godt. Norske elever har få undervisningstimer i naturfag sammenlignet med de fleste andre land. Andelen lærere med faglig fordypning er lav i Norge sammenlignet med andre europeiske og nordiske land. Om lag halvparten av de norske elevene i TIMSS 2015 får undervisning av lærere uten faglig fordypning. TIMSS-undersøkelsen viser at lærernes faglige fordypning er viktig for hvor mye elevene lærer.» 

http://magasinet.udir.no/skole/internasjonale-undersokelser/

«PISA-rapport: Norske elever blir dårligere i matte og naturfag. Tilsvarer nesten et helt skoleår bak Finland. Kunnskapsministeren: – Veldig alvorlig. Leseprestasjonene stabile. Landets 10.-klassinger har blitt dårligere i matematikk og naturfag siden 2009.» (Denne artikkelen er fra 2013 og innholdet er muligens foreldet.)

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/WEAgd/pisa-rapport-norske-elever-blir-daarligere-i-matte-og-naturfag

«Politikerne kan gjøre lite for å forbedre elevenes ferdigheter. Elevene gjør det omtrent like bra som de gjorde det før, tross alle politiske tiltak.»

https://www.dagbladet.no/kultur/politikerne-kan-gjore-lite-for-a-forbedre-elevenes-ferdigheter/65403603

«I debatten om en god skole, får de økende problemene med vold og manglende rettssikkerhet for lærere liten oppmerksomhet. Alt tyder på at det skjer mer vold i skolen enn offentlig statistikk viser. I en reportasje i Dagsavisen i sommer kom det frem at en Oslo-skole bare hadde rapportert inn fire av 20 politianmeldte forhold til kommunen. Mange av disse voldsepisodene gjaldt ansatte, men ingen var rapportert inn til Arbeidstilsynet, noe skolene er pålagt. Slikt er ikke bare lovstridig, det hindrer også debatt og problemløsning».

https://morgenbladet.no/ideer/2017/09/volden-ingen-snakker-om

«I februar i år gikk en tidligere lærer ved Ulsrud videregående skole, Trond Thorstensen, offentlig ut med noen av problemene. Han poengterte at skolene som sliter må tie. Tausheten mente han fulgte som et resultat av rektorenes instruks fra Utdanningsetaten, den såkalte «rektorkontrakten», som forplikter rektorene å bygge et positivt omdømme for skolen sin. I praksis har det endt med at skolene skryter av sine resultater og skjuler problemene, hevdet Thorstensen. Han fortalte om et system med vinner- og taperskoler på videregående nivå i Oslo, og fikk støtte av en annen lærer, Clemens Saers, som fortalte at tiden som lærer på «taperskoler» handlet mye om slåsskamper, utestengelse og gjengvold. Også Odd Erling Olsen, tillitsvalgt i Utdanningsforbundet i Oslo og kontaktperson for de videregående skolene, bekrefter at en rekke problemer i Oslo-skolen ble skjøvet under teppet». 

https://www.rights.no/2017/10/skolevold/

«Sterk vekst i trusler og vold mot lærere i Oslo-skolen. Over 3000 episoder ble rapportert inn i løpet av 2017. Antallet voldsepisoder er høyest blant de yngste elevene».

https://www.aftenposten.no/osloby/i/Mgkgq0/Sterk-vekst-i-trusler-og-vold-mot-larere-i-Oslo-skolen

«Hver 10. elev mobbes av læreren. Minst 34.390 elever føler seg mobbet av læreren. Til tross for mange års fokus på mobbing, blir det gjort lite for å stanse de voksne mobberne i skolen. … Om man tar utgangspunkt i alle elevundersøkelser som er blitt gjennomført årene etter, er det lite som tyder på at problemet er i ferd med å avta».

https://www.nrk.no/norge/hver-10.-mobbes-av-laereren-1.6248231

«Frafall regnes som et av de største problemområdene i norsk skole og får mye oppmerksomhet, både blant politikerne og i media. Selv om vi har sett en svak nedgang de siste årene, har frafallet fra videregående opplæring vært stabilt på cirka 30 prosent de siste 20 årene.

73 prosent av nærmere 64 000 elever som startet videregående i 2010 fullførte i løpet av fem år (2015). Dette gjennomsnittstallet skjuler derimot store forskjeller mellom kjønnene, minoritets- og majoritetsgrupper og mellom de ulike utdanningsprogrammene: 78 prosent av kvinnene fullfører og består, mens det tilsvarende tallet for menn er 67 prosent. Gjennomstrømningen (de som har oppnådd studie- eller yrkeskompetanse) for elever med innvandrerbakgrunn ligger på 60 prosent.

https://www.utdanningsforbundet.no/var-politikk/utdanningsforbundet-mener/artikler/frafall/

Men er trenden i ferd med å snu?  

«Andelen som fullfører innen fem år har ligget stabilt mellom 67 og 71 prosent siden målingene startet for 17 år siden. Men i de siste årene har den begynt å bevege seg i riktig retning, og ny statistikk viser at økningen har fortsatt fra 72,6 prosent i fjor til 73 prosent i år.»

https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/flere-enn-noen-gang-fullforer-videregaende-opplaring/id2555242/

«Etter flere år med nedgang i ungdomskriminaliteten i Oslo-området snudde utviklingen i 2016. Fersk statistikk viser at politiet ikke har klart å stoppe økningen.»

https://www.aftenposten.no/osloby/i/4dzPba/Kraftig-okning-i-ungdomskriminaliteten-i-Oslo

De siste ukers ekstreme klimahysteri, hvor millioner av skoleelever over hele Vesten har streiket og demonstrert for å redde kloden mot en katastrofal menneskeskapt global oppvarming, en påstand det ikke finnes noe som helst videnskapelig grunnlag for, viser klinkende klart at skolen totalt har sviktet sin oppgave som kunnskapsformidler. 

Uførhet 

«Enorm økning i antall unge uføre. Det har vært en svært kraftig økning i antall uføretrygdede mellom 25 og 29 år de siste årene. Siden 2010 er økningen hele 177 prosent. I 2010 var det 4.027 uføretrygdede i denne aldersgruppen. I 2019 har dette antallet økt til 11.158 personer viser tall fra Nav. Økningen på 177 prosent er den desidert største blant alle aldersgrupper. Antallet har økt hvert år siden 2010. Fra 2018 til 2019 har det vært en oppgang på 16,5 prosent. Det tilsvarer 1.578 personer.» 

https://www.dinside.no/okonomi/enorm-okning-i-antall-unge-ufore/71593883?fbclid=IwAR0_G-ha5GzIy31TrGE651tYqNHGBj0SxMHbhJyrNHjfxqlQB4qAEVbLkLg

Byråkratiet

Byråkratiet, et kostbart apparat som består av hardt arbeidende langtidsutdannede offentlig ansatte mennesker, utfører i en regulert økonomi de oppgaver som markedsmekanismen utfører gratis og effektivt i en fri økonomi. (Resultatene av byråkratiske beslutninger er dog ofte annerledes enn de resultater som markedsmekanismen fører til: markedsmekanismen belønner alle i samsvar med deres produktive innsats, byråkratiet belønner etter politiske retningslinjer. Alle snakker negativt  om byråkratiet, og alle lover å effektivisere og redusere det. Men incentivene i en regulert økonomi er slik at det må vokse. Og det gjør det: 

«Regjeringen [bestående av H og FrP] vil effektivisere og FrP ville «krige» mot byråkratiet. Samtidig øker antallet statsansatte videre. Det ble 900 flere statlig ansatte fra 2016 til 2017 under regjeringen som har sagt den vil avbyråkratisere og effektivisere, viser en analyse fra Difi.»

https://www.aftenposten.no/norge/politikk/i/7lGyVV/Regjeringen-vil-effektivisere-og-Frp-ville-krige-mot-byrakratiet-Samtidig-oker-antallet-statsansatte-videre

Arbeidsløshet 

«I en fersk OECD-rapport om norsk ungdom viser tall fra 2016 at 86.000 unge mellom 15 og 29 på landsbasis står helt utenfor arbeid, arbeidstrening og utdanning. 60.000 av disse søker heller ikke arbeid.  Internasjonalt betegnes gruppen som NEETs, «Not in employment, education or training». Rapporten, basert på 2016-tall, viser at ni prosent av norsk ungdom mellom 15 og 29 er såkalte NEETs. I 2008 var tallet syv prosent.»

https://www.nettavisen.no/nyheter/innenriks/86000-ungdommer-finnes-ikke/3423434825.html

Men kanskje trenden snur? 

«Stadig færre står utenfor. Den nye analysen fra NAV tar for seg utenforskap og utviklingen i bruken av ytelser for aldersgruppen 18-66 år i perioden 1992 til og med 2016. Ved utgangen av 2016 var det registrert 658 000 mottakere av livsoppholdsytelser fra NAV, noe som utgjør en andel på 19,7 prosent. Etter at toppunktet ble nådd i 2003, har andelen som mottar livsoppholdsytelser falt med 18 prosent (4,3 prosentpoeng). Tiltak for å bremse veksten i helserelaterte utgifter har hatt stor effekt. Særlig har innføringen av aktivitetskravet på sykepenger i 2004 og innføringen av arbeidsavklaringspenger i 2010 hatt stor innvirkning. … 

 Flere unge får helseytelser. Det er en stor reduksjon i andelen unge (i aldersgruppen 18-29 år) som mottar ytelser fra NAV, fra rundt 20 prosent i 1994 til rundt 12 prosent i dag (- 40 prosent). Det skyldes i hovedsak den kraftige nedgangen i antall personer som mottar dagpenger.

Samtidig har andelen i denne gruppen som mottar helserelaterte ytelser økt, hvor arbeidsavklaringspenger er den største ytelsen. Utviklingen kan ses på som en økt medikalisering, dvs. en dreining fra arbeidsmarkedsytelser (som dagpenger) til mer helserelaterte ytelser (som arbeidsavklaringspenger). -Det er bekymringsfullt at flere unge mottar helserelaterte ytelser. Vårt mål er å øke deltagelsen i arbeidslivet, og særlig få de unge i arbeid, sier Åsholt….».

https://www.nav.no/no/NAV+og+samfunn/Kunnskap/Analyser+fra+NAV/Nyheter/stadig-færre-står-utenfor-samfunnet

Kriminalitet 

Øker kriminaliteten? Eller går den ned? Her er en statistikk over antall forbrytelser etterforsket  av politiet: 

1956  . . .      27 172

1970  . . .      65 080 

1992  . . .     234 992 

https://www.ssb.no/a/histstat/tabeller/8-8-4t.txt

Nyere tall: «Politi og påtalemyndigheten avsluttet etterforskningen av mer enn 319 000 lovbrudd i 2016, som er 3 prosent færre enn året før. Det var en nedgang både i antall uoppklarte og oppklarte lovbrudd, samt antall siktelser og siktede gjerningspersoner. Nedgangen gjaldt særlig personer under 30 år.» 

https://www.ssb.no/sosiale-forhold-og-kriminalitet/artikler-og-publikasjoner/laveste-antall-oppklarte-lovbrudd-siden-90-tallet

Antallet har økte med ca 36 % siden 1992, men viser en svak nedadgående tendens fra 2015 til 2016. Men dette er antall etterforskede forbrytelser, og det er lite sannsynlig at dette gir et fullstendig dekkende bilde av kriminaliteten. 

Men enkelte typer forbrytelser øker klart i omfang: «Antar 20 påsatte bilbranner i Oslo så langt i år. I helgen oppsto det to nye bilbranner i områdene Godlia og Refstad i Oslo. Siden starten av 2018 tror politiet det har vært nærmere 20 påsatte branner i hovedstaden» 

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/0EyE5A/antar-20-paasatte-bilbranner-i-oslo-saa-langt-i-aar

Antall bilbranner har totalt sett økt kraftig, men noen av dem kan skyldes tekniske feil på bilene. 

https://www.nrk.no/sorlandet/derfor-brenner-bilene-1.12180306

Statlig gjeld  

Det sies ofte at alle land i Vesten har stor statlig gjeld – unntatt Norge. Men dette er ikke sant dersom man tar med de statlige pensjonsforpliktelsene. På en nettside drevet av Finansdepartementet finner man følgende («fondet» er oljeformuen): 

«Selv om vi sparer, er ikke fondet på langt nær stort nok til å dekke framtidige alderspensjoner. Verdien av allerede opparbeidede rettigheter til framtidige utbetalinger av alderspensjoner fra folketrygden anslås til nesten 8 000 milliarder kroner ved utgangen av 2017. I tillegg kommer forpliktelser i Statens pensjonskasse, som utgjorde om lag 800 milliarder kroner ved utgangen av 2016, samt statens forpliktelser til uføre- og etterlattepensjoner i folketrygden. Sett under ett er disse pensjonsforpliktelsene langt større enn den samlede kapitalen i Statens pensjonsfond og den øvrige statlige nettoformuen.»

https://www.ungokonomi.no/samfunnsokonomi/oljeformue/statens-pensjonsfond/

#####

Man kan trygt si at problemene øker. Grunnen til at de øker er at samfunnsorganiseringen er slik at den dyrker frem problemer på alle områder. Sagt på en annen måte: incentivene i velferdsstaten for alle aktører – politikere, kriminelle, folk flest, statlig ansatte – er slik at mange på kort sikt tjener på at statlig makt økes, at det etableres flere og mer generøse støtteordninger, etc. Men på sikt er dette ødeleggende fordi den reduserer belønningen for de som produserer velstanden, og den dyrker frem en generell ansvarsløshet. Dette er over tid bokstavelig talt ødeleggende.

Alle land som innførte sosialismen er blitt fattige i løpet av relativt kort tid – og grunnen er at sosialismen innebærer at det etablertes ordninger hvor staten tar fra de som jobber produktivt og gir til de som jobber mindre produktivt eller ikke jobber. Velferdsstaten er bare en noe mindre ekstrem versjon av dette. Men resultatet blir det samme; det er bare det at velferdsstaten bruker noe lenger tid på å fullstendig ødelegge et samfunn.  

Innledningsvis siterte vi det viktige poeng fra boken Factfulness om at ens meninger burde være basert på fakta. I denne artikkelen har vi gjengitt en rekke fakta, fakta som er ukontroversiell og som er lett tilgjengelige fra en rekke ulike kilder. Det eneste vi har gjort er å sette dem sammen slik at de danner et bilde som man aldri får i andre kilder, hverken i mainstream-media eller i de såkalte alternative nettsteder. Dette bildet sier at, selv om den har nærmest universell oppslutning, er velferdsstaten ikke et bærekraftig system. De første resultater av hva den fører til ser vi i Hellas og i Sverige, og det som skjer i disse landene vil etter hvert komme å skje til alle andre velferdsstater. Fremtiden er ikke lys. Og de mange og viktige positive tingene som nevnt i Factfulness skjer i hovedsak i land som ennå ikke er blitt velferdsstater. La oss håpe at de aldri blir det, men at de blir frie samfunn hvor staten kun beskytter borgernes frihet og hvor alle mellommenneskelige handlinger (inkludert alt kjøp og salg) er frivillige  – fordi full individuell frihet er den eneste basis som kan danne grunnlaget for samfunn som har fred, harmoni og stabil og voksende velstand over tid.    

Er demokratiet bærekraftig? 

«Nei» er åpenbart det svar som professor Erik Oddvar Eriksen gir på dette spørsmålet i en kronikk i Aftenposten nylig (link nedenfor). Et av hans poenger er at «Planeten brenner, men velgerne strømmer til demagogene», dvs. han sier at vi er utsatt for en ødeleggende global oppvarming, men at velgerne ignorerer denne kolossale trusselen og stemmer på ikke-seriøse politikere som ignorer denne faren. 

Eriksens syn på velgerne er ikke spesielt positivt: «I et moderne demokrati må beslutninger være intelligente om de skal få oppslutning. Bare ekspertene kan sikre dette … [Å styre godt] krever kunnskap om årsakssammenhenger, om hva som virker. Det er en kunnskap en ikke får ved å spørre «mannen i gata» … Folket kan ta feil … Velgere vil ha mer eldreomsorg, bedre skoler, færre bomstasjoner, mindre forurensning, lavere skatt, nye veier, mer til bistand. … Dagens credo er at en må lytte til folket. De som har skoen på, vet jo hvor den trykker. Men at folket kan ta feil, det har historien til fulle vist. Det er derfor vi har rettsvern og et krav om at politiske beslutninger skal bygge på kunnskap». 

Det er mye for en kommentator å ta fatt i her, og vi skal bare se på noen få av punktene. Det er lett å forstå hva Eriksen mener, men et par steder formulerer han seg antagelig feil: han sier faktisk at «beslutninger må være intelligente om de skal få oppslutning». Det ser ut som om denne formuleringen er stikk i strid med kronikkens poeng om at svært mange av det Eriksen mener er ukloke beslutninger har stor oppslutning (noen eksempler: Norges 2xNei til medlemskap i EU, britenes valg om å forlate EU, at politikere flest ikke gjør noe med klimatrusselen). Det Eriksen antagelig mener er at politiske forslag bør være godt begrunnet, og at slike godt begrunnede forslag bør bli vedtatt fordi de har bred oppslutning. (Eller kanskje han mener at gode forslag bør være godt begrunnet og fremført til velgerne på en så overbevisende måte at de får oppslutning. Ja, «dream on».)

«Velgerne strømmer ofte til demagogene» forteller Eriksen, uten å si hvem han mener. Antagelig mener han Trump, Brexit-tilhengere, FrP, det norske partiet Demokratene, og muligens nettaviser som Resett og Document. Men dette er i stor grad kun vanlige konservative aktører, og de burde være helt ukontroversielle. Disse aktørene utviser kanskje ikke den dannelse og formuleringsevne som i tidligere tider var de konservatives mest beundringsverdige egenskap, men de har i dag en ikke ubetydelig folkelig forankring, og burde behandles med respekt (og bare for å ha presisert det: disse aktørene står langt unna mitt politiske ståsted).  

«Vi har rettsvern» påstår Eriksen, men det er noe uklart hva han mener. Har vi et reellt rettsvern mot de feil og endog overgrep som statlige aktører for ofte begår mot borgerne – staten driver som kjent skolene, barnevernet, helsevesenet, pensjonsordningene, infrastrukturen, mmm., og det er lett å komme i klammeri med noen av disse på en måte som krever et oppgjør i rettssalen. Alle burde vite at å saksøke en av disse statlige aktørene er å kjempe i en bratt oppoverbakke. Å da påstå at vi har et rettsvern er nok en noe for optimistisk beskrivelse av de faktiske forhold.   

«Vi har et krav om at politiske beslutninger skal bygge på kunnskap» – man kan lure på hvor Eriksen har dette fra? Politiske beslutninger bygger på oppslutning, og man kan nok si at enkelte beslutninger tatt av staten/politikerne bygger på en grundig analyse av grunnleggende forhold, men alt for ofte gjør politikerne det som skaffer dem stemmer ved neste valg selv om det på lang sikt er skadelig. Den vanlige måten å formulere dette på er å si at «velgerne vil ha flere offentlige (gratis)-tilbud og lavere skatter». Eriksen formulerer dette poenget slik: «Velgere vil ha mer eldreomsorg, bedre skoler, færre bomstasjoner, mindre forurensning, lavere skatt, nye veier, mer til bistand.»

Dette er riktig, velgerne vil ha lavere skatter og avgifter og mer av de tingene som skattene og avgiftene finansierer. (Noen vil nå kanskje påstå at dette er feil; velgerne stemmer jo også på partier som går inn for høy skatt. Men ingen partier går inn for så høye skatter som er nødvendige for å finansiere de valgløftene de kommer med. Differensen mellom de offentlige utgiftene som da kommer og inntektene fra skatter og avgifter dekkes da med låneopptak, og alle burde vite at alle vestlige land har en enorm gjeld, gjerne i størrelsesorden 80 – 140 % av BNP. Det hevdes iblant at Norge ikke har noen slik gjeld, men dette er feil: dersom man tar med de statlige pensjonsforpliktelsene er også den norske statlige gjelden svært stor.)  

Eriksen legger stor vekt på det poenget at «kloden brenner», dvs. at vi er utsatt for en menneskeskapt global oppvarming som fører til katastrofale resultater dersom vi ikke vedtar og følger politiske tiltak om en sterk reduksjon i bruk av fossilt brensel (som innebærer mindre reising og transport med bil og fly, mindre oppvarming av hus og arbeidsplasser, mindre produksjon av alle typer varer, mm.). Men Eriksen baserer seg her på en løgn: klimavariasjoner styres i all hovedsak av solen, klimavariasjoner er et naturlig fenomen, og de endringer i klimaet som har skjedd siden ca 1880 (da målingene begynte) eller fra ca 1970 (da vi for alvor begynte å sende store mengder CO2 ut i atmosfæren) er klart innenfor de naturlige variasjoner. Jeg går ikke dypere inn på dette; litteraturen om dette er meget omfattende og lett tilgjengelig, selv om de fleste mainstrammiljøer (inkludert pressen) later som om den ikke eksisterer. 

Men til det vesentlige ved Eriksens kronikk: han sier at demokrati er uforenlig med et godt samfunn, «mannen i gata» stemmer ikke på de som kan styre godt, han stemmer (i for stor grad, for ofte) på demagoger.   

Eriksen sier at demokrati innbærer «gatas parlament, det [er] de ukyndiges styre», og han har mye rett i dette. Alternativet han setter opp er et ekspertvelde: «Bare ekspertene kan sikre … intelligente beslutninger». 

Det Eriksen åpenbart ønsker er et diktatur, et diktatur hvor makten (over alt og alle?) tildeles utvalgte personer, dvs. makten skal tildeles folk som han selv og hans kollegaer. 

Det er vanskelig å ta dette på alvor, men det er altså fremsatt av en professor i et organ som enkelte fortsatt betrakter som en seriøs avis. Eriksen befinner seg dog i en tradisjon som har meget prominente aner: Platon, som var den første store filosof, mente at samfunnslivet måtte detaljstyres av staten og at staten måtte ledes av de klokeste og de med lengst utdannelse. Platons modell er et totalitært diktatur, det er intet rom for individuell frihet. Det Eriksen skisserer er Platons modell. 

Men det samfunnssystem som finnes i alle land i Vesten ligger allerede nå ikke så langt unna  Platons modell. Denne modellen, velferdsstaten, innebærer at alle skal betale mesteparten av de de tjener til staten, og så skal alle til gjengjeld få en rekke gratistilbud av den samme staten. Næringslivet , og den enkeltes forbruk, er i stor grad detaljstyrt gjennom en rekke ulike ordninger (konsesjoner, avgifter, forbud, kvoter). Staten styres av valgte politikere, som for å bli valgt lover mer og mer ….  Denne modellen innebærer altså sterk statlig styring av det meste som skjer i samfunnet, og alle vet at det er store problemer i all land som er basert på denne modellen. Eriksen ser dog ut til å mene at det lille element av folkelig innflydelse som fortsatt finnes i denne modellen er alt for stort.   

At velferdstaten ikke er bærekraftig er noe alle burde forstå, og den som leser Eriksens kronikk nøye vil forstå dette, for det er det han egentlig sier. Hans hovedpoeng er at velferdsstaten ikke kan styres gjennom demokratiske valg – fordi folk vil ha, for å si det kort, flere statlige tilbud og lavere skatter. Eriksens løsning er å avvikle demokratiet og inbføre et ekspertvelde.    

Men dt finnes et godt alternativ til Eriksens (og Platons) totalitære diktatur, og det er en modell som innebærer full individuell frihet, dvs. en modell som sier at staten kun skal beskytte borgernes frihet (ved å drive politi, rettsapparat og det militære), at staten ikke skal dele ut goder til folket, og at enhver kan jobbe, skape, handle og investere slik han selv ønsker i et samfunn hvor alle mellommenneskelige forhold er frivillige. Ved egen innsats og eget arbeid kan da enhver oppnå et godt liv for seg og sine. Denne modellen, som i ikke uvesentlig grad er i samsvar med det som Aristoteles skisserte i sin kritikk av Platons syn, er blitt utførlig diskutert og utforsket av filosofer, økonomer og tenkere som står i den aristoteliske tradisjon, blant dem John Locke, Adam Smith, Thomas Jefferson, Auberon Herbert, Ayn Rand, mfl. 

Eriksen nevner en rekke problemer (og vi ignorerer klima-problemet, som ikke er reellt), men disse finnes kun i velferdsstaten. De finnes ikke i et fritt samfunn. I et fritt samfunn, hvor staten effektivt beskytter borgernes frihet, vil hverken innvandring eller handelskrig eller elitestyre være noe problem: det er fri innvandring, og ingen statlige støtteordninger, det er frihandel, og også ensidig frihandel er bra, det er ingen statlig styring, hvert individ styrer over seg og sitt. Den som vil ha en bedre eldreomsorg for sine gamle eller en bedre skole for sine barn kan bruke så mye han måtte ønske av egne penger på slike formål – i et fritt samfunn er slike oppgaver ikke overlatt til politikere som før valg lover gull og grønne skoger og som etter valget er dyktige til å forklare at løftene ikke kunne bli holdt. 

Et stort antall anerkjente økonomer har begrunnet det jeg skisserer her i et kolossalt omfang, blant dem Milton Friedman, Friedrich von Hayek, og Ludvig von Mises (selv om disse ikke helt er 100 % på min linje). Den økonomen som i størst grad støtter full individuell frihet og en fullstendig fri markedsøkonomi er Jean-Baptiste Say.    

«Både samfunnsvitere og journalister har problemer når den politiske høyre/venstre-aksen ikke duger som forklaringsskjema», sier Eriksen, og grunnen til at han har rett her er at den vanlige inndelingen i høyre/venstre er feil. Slik dette skillet vanligvis defineres plasseres FrP, Høyre, samt nasjonalister, på høyresiden, mens sosialdemokrater og sosialister plasseres på venstresiden. Men alle vet at forskjellen mellom disse to fløyene mht. praktisk politikk er nærmest null. Skal man definere skillet høyre/venstre korrekt må man fokusere på det essensielle skillet i politikken, og  dette skillet går på om man vil ha stor eller liten grad av individuell frihet, dvs. om man vil ha en stat som blander seg opp i det meste eller om man vil ha en stat som kun beskytter borgernes frihet. 

Høyresiden består da av de som vil ha større individuell frihet og mindre statlig innblanding (lavere skatter og avgifter, mindre reguleringer, færre statlige tilbud), og venstresiden består av de som vil ha mindre individuell frihet og mer statlig innblanding (høyere skatter, flere reguleringer, flere statlige tilbud). Da ser man klart at alle de store partiene hører til på venstresiden; forskjellen mellom dem er kun mindre nyanser.    

Eriksens hovedpoeng er altså at dagens credo «lytt til folket!» er feil fordi folket kan ta feil. Han har rett her. Men løsningen er ikke som Eriksen ønsker, løsningen er ikke å overlate makten til eksperter som skal styre oss i samsvar ekspertenes innsikt. Enhver oppgående person vet at ekspertene er uenige seg imellom. Dessuten vil ufrie samfunn alltid forfalle, velstand og sivilisasjon forutsetter at den enkelte kan velge hva han vil jobbe med, hvor han vil jobbe, hvor og hvor ofte han kan reise, at han kan ta ansvar for seg og sitt og sine, at han belønnes når han gjør noe godt og må lide konsekvensene når han gjør noe dårlig. Jo mindre frihet det er i et samfunn, jo mindre vil disse gode incentivene finnes. Dessuten, man bør vise den enkelte såpass respekt at man ikke betrakter ham nærmest som en slave, som er det Eriksens opplegg innebærer. «Folket kan ta feil, det har historien til fulle vist» sier Eriksen, og han har rett i det. Men han burde ikke ha ignorert det poeng at også ekspertene kan ta feil.      

Enkelte som er oppgitt over tilstanden og politikernes manglende evne til å løse problemene sier at «jeg synes at filosofene skal styre». Jeg har iblant møtt slike personer, og når jeg da stilte dem spørsmålet «mener du platonske filosofer eller aristoteliske filosofer?», fikk jeg aldri noe svar. Eriksen syn er åpenbart nær Platons, men det er kun en kurs som ligger nær det aristoteliske syn, et syn som innebærer individuell frihet, som kan skape samfunn preget av fred, harmoni og velstand. 

Helt til slutt: Eriksen er imot demokrati, demokrati er, slik han ser det, «gatas parlament». Eriksen vil ha ekspertstyre. Demokrati innebærer at alle mulige beslutninger skal kunne tas av flertallet, og dette er et velkjent problem (klassiske eksempler på demokratiets problemer er at Sokrates ble dømt til døden etter en demokratisk prosess, Hitler kom til makten etter demokratiske valg). Alexander Hamiltons syn på demokrati var slik: «It has been observed that a pure democracy if it were practicable would be the most perfect government. Experience has proved that no position is more false than this. The ancient democracies in which the people themselves deliberated never possessed one good feature of government. Their very character was tyranny; their figure deformity.» 

Men det gode alternativet til demokrati er ikke Eriksens og Platons ekspertvelde, alternativet er full individuell frihet. (Under frihet kan ikke et flertall krenke individes rettigheter slik det kan i et demokrati.) Det var noe nær dette – individuell frihet – de amerikanske grunnlovsfedrene la opp til da de laget en republikk med maktfordeling og «checks and balances». Men det som i siste instans avgjør utviklingen er de grunnleggende ideer som dominerer i befolkningen: hvis befolkningen i det store og hele ønsker frihet blir samfunnet fritt, dersom befolkningen ikke vil ha frihet og istedet vil ha statlig styring og gratisgoder fra staten, vil friheten forsvinne. Det var dette som var bakgrunnen for Benjamin Franklins «A republic, if you can keep it»: man kan bare beholde et fritt samfunn (organisert  som en republikk) dersom folket over tid ønsker å beholde friheten. 

(USA er da ikke ifølge sin opprinnelige konstitusjon ikke et demokrati, USA er en republikk. Dette innebærer at det er  – eller opprinnelig var – sterke begrensinger på hva staten kunne blande seg opp i. Man kan også legge merke til at den amerikanske presidenten ikke leder en regjering, han leder en administrasjon, dvs. opprinnelig skulle presidenten ikke regjere, han skulle kun administrere et svært lite statlig apparat. Men siden frihelige ideer har stått svakt i USA siden starten på 1900-tallet har staten siden da tatt på seg flere og flere oppgaver og innført en rekke støtteordninger, dvs. USA har utviklet seg til å bli et demokrati med en velferdsstat. Og, ja, den amerikanske statsgjelden er enorm!)

I dag ser det ut til at frihetlige ideer står svært svakt, og derfor vil friheten bli ytterligere redusert i tiden fremover. Og land hvor friheten forsvinner vil bli fattigere og fattigere og fattigere rett og slett fordi velstand er produksjon, og produksjon forutsetter at de som produserer det andre er villige til å kjøpe/bytte til seg blir belønnet, og kun under frihet vil dette kunne skje.  

 

 

 

 

Eriksens kronikk er å finne her: 

https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/opBRwa/Politisk-uoversiktlighet-Distriktsoppror-og-klimaoppror-Planeten-brenner_-men-velgerne-strommer-til-demagogene–Erik-Oddvar-Eriksen

Resett har publisert en kommentar til Eriksens artikkel som har en helt annen vinkling enn den vi har:  

https://resett.no/2019/09/14/universitetene-brenner-men-professorene-loper-etter-pengene/

Trump, Bolton og Taliban 

Det er mye man kunne skrevet om de tre aktørene i overskriften, men vi skal konsentrere oss om det siste som er skjedd mellom disse tre. (For de som ikke vet så godt hvem John Bolton er så var han en av president Trumps rådgivere, og han var kjent som en hauk. Da Trump tok han inn for 18 måneder siden hadde document.no en kommentar med denne overskriften: «Trump tar inn John R. Bolton – signal om tøffere utenrikspolitikk»).

Men nylig gikk Bolton av: utad sier presidenten at han ikke lenger hadde bruk for ham. Om han gikk av frivillig eller fikk sparken er noe som man neppe vil få full klarhet i. I forbindelse med Boltons oppsigelse brakte Resett en kommentar med denne overskriften: «John Bolton er en krigshisser – det er ikke Trump» – de så åpenbart avsettelsen av Bolton som en god ting. 

Oppsigelsen skjedde omtrent samtidig med at Trump avtalte forhandlinger med Taliban. Disse forhandlingene skulle foregå på selveste Camp David, et sted som vanligvis er forbeholdt helt spesielle gjester. Her er Twitter-meldinger sendt 7/9 hvor Trump annonserte dette: 

«Unbeknownst to almost everyone, the major Taliban leaders and, separately, the President of Afghanistan, were going to secretly meet with me at Camp David on Sunday [Sept. 8]. They were coming to the United States tonight.» 

Men så skjedde det noe som førte til at Trump avlyste møtet. Trump annonserte dette slik, også på Twitter: 

«Unfortunately, in order to build false leverage [before the negotiations on Camp David], they [Taliban] admitted to an attack in Kabul that killed one of our great great soldiers, and 11 other people. I immediately cancelled the meeting and called off peace negotiations. What kind of people would kill so many in order to seemingly strengthen their bargaining position? They didn’t, they only made it worse! If they cannot agree to a ceasefire during these very important peace talks, and would even kill 12 innocent people, then they probably don’t have the power to negotiate a meaningful agreement anyway. How many more decades are they willing to fight?»

Trump spør: «What kind of people would kill so many in order to seemingly strengthen their bargaining position?» 

Det virker som om Trump ikke helt forstår at Taliban er en terrorist-organisasjon, og at han ikke forstår hvordan slike organisasjoner opererer.     

Kanskje Bolton gikk av fordi han ikke ville være med på Trumps forhandlinger med terroristene i Taliban? 

Men dette opplegget – Trumps ønske om forhandlinger med de verste skurker som finnes – bekrefter  bare enda en gang hvor bortreist han er.

Det virker som om Trump tror at alle problemer kan løses hvis han selv setter seg til forhandlingsbordet, han tror at han alltid kan inngå en «deal» hvor hans side kommer godt ut; han står jo som forfatter av en bok som heter The Art of the Deal. Men hvordan går det med tidligere avtaler han har inngått som president? Den viktigste er kanskje avtalen med tyrannen i Nord-Korea, Kim Jong Un, om at Nord-Korea ikke skulle fortsette å utvikle atomvåpen. Men dette programmet fortsetter, og det virker som om Nord-Korea ikke respektere avtalen de hadde inngått med USA/Trump!! CNN skriver 11/9: «North Korea says it test-fired a ‘super large multiple rocket launcher’ on Tuesday. North Korean leader Kim Jong Un oversaw the test-firing of a «super-large multiple rocket launcher» Tuesday, North Korea’s official Korean Central News Agency reported Wednesday. Two rounds of test-firing took place and Kim gave «field guidance» during the test-firing, the news agency reported». Ja, noen blir kanskje overrasket over dette.        

Bolton er omtalt som en krigshisser. Men kanskje han ville ha forsvart seg mot en slik beskyldning på omtrent følgende måte: «Jeg oppfordrer ikke til krig, jeg bare konstaterer at vi er i krig, dvs. vi er under angrep fra militant islam og vi må forsvare oss slik at vi nedkjemper de som angriper oss og slik at de fullstendig gir opp enhver tanke på å fortsette å angripe oss. Den viktigste aktøren av de som står bak disse angrepene er Iran, som på mange forskjellige vis (økonomisk,  strategisk, militært og ikke minst ideologisk) er sterkt innblandet i angrep mot Vesten. Selv på Wikipedia finnes det en lang liste over slike angrep» (Bolton ville neppe henvise til Wikipedia, men har nok tilgang til kilder vi ikke har):

https://en.wikipedia.org/wiki/Iran_and_state-sponsored_terrorism

Amerikansk UD har bla. følgende om dette: 

https://www.state.gov/countering-irans-global-terrorism/

Trump har ikke lenger Bolton på laget. Og Trumps vilje til å forhandle med hvem som helst hvor som helst, også de som enhver burde forstå ikke har noen intensjon om å holde de avtaler de har inngått, lover ikke godt. Vi lever i spennende, dvs. farlige, tider. 

 

 

 

 

https://www.frontpagemag.com/fpm/2019/09/john-bolton-out-national-security-adviser-joseph-klein/

https://www.document.no/2018/03/22/hr-mcmaster-gar-erstattes-av-john-r-bolton/

https://resett.no/2019/09/11/john-bolton-er-en-krigshisser-det-er-ikke-trump/

https://twitter.com/realDonaldTrump/status/1170469618177236992

https://edition.cnn.com/2019/09/10/asia/north-korea-projectiles-launch/index.html

Valgresultatet

Valgresultatet etter lokalvalget ble omtrent som forventet: Høyre, Ap og FrP gikk mer eller mindre kraftig tilbake, Sp gikk frem, mens vinnerne ble Bompengepartiet, MDG og Rødt. Dette overrasket ikke noen, men det som kanskje overrasket noen er det som har skjedd etter valget. 

La oss sitere fra noen nyhetsoppslag:«I Stavanger går Folkeaksjonen Nei til mer bompenger (FNB) inn i et samarbeid med blant andre Arbeiderpartiet og Miljøpartiet De Grønne.» 

https://www.nrk.no/rogaland/fnb-velgere-raser-over-mdg-samarbeid-1.14698539

MDGs frontfigur Lan Marie Berg Nguyen sier at hun «elsker bomringen», og hennes parti skal nå samarbeide med et parti som ble opprettet for  å fjerne bomringer. Hm. NRK sier at FNBs velgere ikke liker dette: samarbeidet «får [FNBs] velgere .. til å se rødt».

Men det er ikke bare FNB som vil samarbeide med MDG, Document forteller at «Under valgnatten foreslo Helga Pedersen at Ap bør gå i allianse med MDG før stortingsvalget». Valgets store taper vil altså samarbeide med valgets vinner.  

https://www.document.no/2019/09/11/det-gjelder-2021/

Kanskje enda mer overraskende er følgende fra enkelte prominente Høyre-folk: « … flere i Høyre er klare for å skrote FrP». Videre fra Resett, som «tidligere har omtalt hvordan flere i Høyre før valget tok til orde for MDG-samarbeid. Da var Høyres gruppeleder Eirik Lae Solberg avvisende. Nå har imidlertid pipen fått en annen lyd. – Det finnes et alternativt flertall i Oslo bystyre, det er Høyre, sentrum og Miljøpartiet. Men jeg konstaterer at Miljøpartiet har valgt venstresiden. Det synes jeg er veldig synd, for det hadde vært mulig å etablere et sentrumsorientert alternativ i Oslo, hvor fløypartiene ikke fikk innflytelse, har Lae Solberg sagt til NRK. Også [stortingsrepresentant] Heidi Nordby Lunde ønsker et samarbeid med Lan Marie Berg Nguyen. – Jeg skjønner at det er vanskelig for MDG å bryte ut av et eksisterende forhold med Ap. Samtidig så har maktforholdet internt i konstellasjonen endret seg – Rødt og SV har styrket seg. Jeg oppfatter MDG som mye mindre radikale enn Rødt og SV. Da ville jeg ha sett i vår retning, hvis de vil ha en mer moderat styring, har Nordby Lunde sagt til DN.no. Michael Tetzchner, kjent som en urokråke internt i Høyres Stortingsgruppe, tar også til orde for et slikt samarbeid».

https://resett.no/2019/09/11/det-virker-apenbart-at-flere-i-hoyre-er-klare-for-a-skrote-frp/

I Oslo ønsker SV å ta Rødt inn i byrådet: «SV og Rødt ble valgvinnere i Oslo. Nå vil vil SV ha med seg Rødt inn i byråd». 

https://www.aftenposten.no/norge/politikk/i/opBLmm/SV—Rodt-bor-ga-inn-i-byradet-og-ta-ansvar

Dette er kanskje ikke så overraskende, SV og Rødt er i nær slekt med hverandre. 

Så, la oss kort oppsummere dette: SV vil samarbeide med Rødt, og enkelte i Høyre, Ap og FNB vil  samarbeide med MDG. La oss også minne om at før valget var Høyre i regjeringssamarbeid med FrP, Venstre og KrF, mens Ap er i byrådsamarbeid med SV og MDG. 

Hvis man ser på nåværende og foreslåtte samarbeidsprosjekter så har man følgende konstellasjon: FrP samarbeider med Høyre, KrF, Venstre; Høyre vil samarbeide med MDG, som allerede er i samarbeid med SV og Ap; og SV vil samarbeide med Rødt! 

Det ser da ut som om alle de riksdekkende partiene ønsker direkte eller indirekte å inngå formelle  samarbeid med alle de andre riksdekkende partiene! (Sp er eneste parti som ikke er med her, men det kommer antagelig av at de ikke var eller er store noe sted hvor det var eller er naturlig å etablere et formelt samarbeid.) Det dette sier er at forskjellene mellom disse partiene egentlig er meget små.  

Det var langt flere partier enn disse som stilte til valg. Det eneste som fikk betydelig suksess var Demokratene, som i Kristiansand kom inn i bystyret med ti representanter (til sammenligning: Høyre og Ap fikk 13, FrP fikk 4). Men dette skyldes lokale forhold; de store partiene har vedtatt å bruke store beløp på et kunstprosjekt som mange i byen er imot. Demokratene var sterkt imot denne pengebruken, og fikk uttelling ved valget. Ellers ligger Demokratene nær FrP, men legger større vekt på innvandringsmotstand.     

Det eneste opposisjonspartiet, det eneste partiet som ønsker en helt annen samfunnsorganisering  enn disse store partiene, er Liberalistene, og de gikk frem med ca 14 % i forhold til valget i 2017 (de fikk 5599 stemmer i 2017, 6398 i 2019; tallene er dog ikke helt sammenlignbare: tallet for 2017 er for Stortingsvalg, tallet for 2019 er for Fylkestingsvalg). 

Hva kan man lese ut av dette? La oss fokusere på tre ting: MDG og Bompengepartiet gikk frem fordi de er én-sak-partier som fokuserer altså på én sak som mange velgere er opptatt av. Bompengepartiet er mot bomringer/bompenger, og mange som må kjøre mye bil (til jobb, for å kjøre barn til barnehave eller til fritidsaktiviteter, eller for å besøke familie eller venner) har i det siste fått store ekstrautgifter pga. en rekke bomstasjoner som er satt opp en rekke steder, bomstasjoner som alle partier på Stortinget har stemt for. (Også FrP, som tidligere hevdet at de var imot bompenger, stemte for en rekke bompengeprosjekter; dette er en av grunnene til at de gjorde det så dårlig i valget). At mange av de som føler de nye bomstasjonene som en betydelig ekstrautgift og med all rett føler seg sviktet av FrP, stemmer på et nytt parti med dette som hovedsak, er bare naturlig.   

MDG har fått sin store oppslutning pga. en omfattende løgnpropaganda om at vi står foran en klimakrise, og at «kloden koker». Denne løgnen er de siste tiårene omigjen og og omigjen fremsatt både i skolen og i alle store presseorganer (NRK, TV2, Aftenposten, Dagbladet, VG, Dagsavisen, mfl.). At et parti som da har dette som hovedsak får stor og økende oppslutning er bare som man kan forvente. Ikke overraskende fikk MDG størst fremgang i byene, spesielt i Oslo (MDG fikk 6,8 % i landet,  15,3 % i Oslo), og dette kommer antagelig av at der bor det flere med en lang og unyttig utdannelse og med liten virkelighetskontakt).        

MDG vil avvikle all norsk oljeindustri, noe som vil føre til en kraftig reduksjon av velstanden i Norge.(MDGs begrunnelse for dette er at det skal være nødvendig for å sende et signal til store land om at dette er nødvendig for å redde kloden fra en klimakatastrofe, men dette er et standpunkt som ikke  har noen begrunnelse som er forankret i fakta eller i vanlig videnskaplig metode. Allikevel vil praktisk talt alle andre partier samarbeide med dette partiet – noe som sier en god del om partienes saklighetsnivå.    

Som sagt, Liberalistene er det eneste reelle opposisjonspartiet. At alle de andre partiene utgjør en bred koalisjon går frem av det vi skrev over: alle disse partiene er for et system med høye skatter og store avgifter, og et stort offentlig tilbud innen alle viktige områder (skole, helsevesen, eldreomsorg, infrastruktur, og mange flere). Det ser ut til at så og si alle velgere i det store og hele er fornøyd med tingenes tilstand på disse områdene. Og da er det vanskelig for et opposisjonsparti som ønsker en helt annen samfunnsorganisering å få oppslutning.

Alle partiene unntatt Liberalistene er tilhengere av velferdsstaten, og da er det helt som man kan forvente at alle disse partiene ønsker å samarbeide om å styre den. Men denne modellen. Velferdsstaten – er en modell som ikke er bærekraftig, velferdsstaten vil nødvendigvis over tid  føre til synkende velstand. Grunnen er, kort fortalt, at velferdstaten innebærer at staten tar penger fra de som jobber produktiv og gir til de som jobber mindre produktivt (eller som ikke jobber produktivt i det hele tatt). Det burde ikke være overraskende at dette fører til at de mest produktive velger å være mindre produktive; den belønningen de jobber blir jo i betydelig grad tatt fra dem og gitt til andre som er mindre produktive. Dette er et faktum som burde være velkjent, men som svært få kjenner til. En opposisjonsbevegelse burde arbeide for å gjøre dette faktum, og alt det bygger på og alt det fører til, kjent, og først når dette begynner å bli kjent vil den kunne få betydelig oppslutning. 

Alt i alt, valgresultatet var stort sett som forventet, det kommer ingen kursomlegging til en mer bærekraftig modell, og problemene som allerede finnes vil da forsette å øke i årene fremover.  

Valg!

Om en uke er det valg, og det kommer til å føre til store endringer i mange kommunestyrer over hele landet. Dersom meningsmålingene er å stole på, og det er de til en viss grad, vil noen partier gå kraftig opp, andre vil gå kraftig ned, og nye partier vil bli representert for første gang. Vi skal se litt på bakgrunnen, og på noen av de tingene som kan skje. 

Først de etablerte partiene: alt tyder på at Ap vil gå kraftig tilbake. Meningsmålingene antyder en nedgang på ca ti prosentpoeng. Årsaken til dette er i hovedsak at Ap er (eller i mange år har vært) det klart største partiet og når folk er misfornøyd med tingenes tilstand vil et slikt parti tape oppslutning uansett om det sitter i maktposisjon eller ikke. Lokalvalg er i betydelig grad en slags popularitetsmåling for regjeringen selv om regjeringen/nasjonalforsamling ikke er på valg. Ap sitter som kjent ikke i regjering, men det sitter som største parti i noen store byer og er med i byråd og har ordføreren (Oslo, Trondheim). Dessuten er det i dag mange som betrakter Ap som en utvannet versjon av andre partier som ligger nær dem i det politiske landskap – Rødt, MDG, og SV – hvorfor stemme på en utvannet versjon når man kan stemme på de som sier det samme, men snakker i store overskrifter og uten nyanser?      

Dessuten er Ap ledet av Jonas Gahr Støre, en langtidsutdannet rikmannssønn som er kjent for å fare med både tåkeprat og usannheter. Vi kommenterte ham for noen år siden(link rett nedenfor), og i tiden etter at denne kommentaren ble skrevet har han bare bekreftet at han er den han er. Med ham i ledelsen vil Ap aldri gjøre et godt valg. 

http://www.stemdlf.no/node/5781/

I de siste dager er det dukket opp enda en sak som bekrefter hva slags figur Støre er. Dagbladet brukte overskriften «Lever opp til karikaturen» om Støre i denne saken, og skriver bla.: «For Støre og Arbeiderpartiet er disse avsløringene nå blitt en slags tradisjon. Når det stunder mot valg, kommer nye negative saker om Støres pengeplasseringer. Noen oppfatter derfor dette som et regissert spill. Det er en lite effektiv forsvarslinje, for det er ikke til å komme bort fra at avsløringene har hatt politisk relevans. Det er særlig to av sakene som har skapt problemer, fordi de har bidratt til å ta luven av Arbeiderpartiets politikk. Før valget i 2017 avslørte denne avisa at Støre hadde penger plassert i et byggeprosjekt i Oslo, hvor arbeiderne jobbet uten tariffavtaler og med «løsarbeiderkontrakter». Et ryddig arbeidsliv var en av Ap’s hovedsaker foran valget i 2017, men fikk en emmen smak etter vår sak. Gårsdagens avsløring i NRK tilhører samme kategori. Et av fondene hvor DNB har plassert Støres formue i, har investert i private velferdstilbydere. Når profitt i velferden er en av de mest potente sakene i valgkampen, og Arbeiderpartiet har strammet inn politikken sin på området, mister Støre troverdighet i debatten.» 

Saken har ført til at enkelte lokale Ap-lag avlyser besøk av partiformannen i valgkampen («Andøy Arbeiderparti vil ikke ha besøk av Støre», https://resett.no/2019/08/29/andoy-arbeiderparti-vil-ikke-ha-besok-av-store/ ).

Nå er denne saken i seg selv ikke noen stor sak, men den viser igjen at Støre er en kløne, og at det må være noe alvorlig galt med Ap når dette er mannen de velger som sin leder. Alt tyder på at Ap vil gjøre et svært dårlig valg, og det er fortjent. 

Blant de partiene som antagelig vil gjøre det godt, spesielt i byene,  finner vi Rødt og MDG. Dette kommer antaglig av at hele det etablerte apparatet – skolen, kulturlivet, pressen, akademia, byråkratiet – i flere tiår har fungert som et venstreorientert propagandaapparat som har hevdet at sosialismen er løsningen på alle samfunnsmessige problemer, at statlig styring er et udiskutabelt gode, at «privat» og «profitt» er skjellsord, og at vi står foran en global klimakrise som bare kan løses ved at Norge innfører kolossale avgifter på bilkjøring og all annen bruk av fossilt brensel. MDG kan muligens gjøre et sensasjonelt godt valg i noen store byer. I en fersk måling for Oslo er de nesten like store som Ap, de får 18, 6 % mot Aps 19,6 %. At MDG gjør det så godt er ikke overraskende. Når man har en kunnskapsløs velgermasse som i en årrekke er blitt utsatt for en kontinuerlig hjernevask om at vi står foran en klimakatastrofe, og at verden kun kan reddes ved at Oslo-folk ikke får mulighet til å kjøre bil inn i sentrum uten at det koster skjorta, er det bare å forvente at MDG går kraftig frem. 

Det er fare for at disse to partiene sammen vil kunne få opp imot ca 25 % (ca 10 % for Rødt og ca 15 % for MDG, ifølge enkelte meningsmålinger). Disse to partiene har et enda tydeligere budskap enn sin nabo SV, som kan få opp imot 10 %. Den politikken disse står for er svært ødeleggende for alt som er godt, og man kan bare konstatere at vi nærmer oss et rødt farenivå. 

NB det er kun i byene at disse partiene vil kunne gjøre det så godt. Utenfor byene har folk noe større virkelighetskontakt og en smule mer sunn fornuft – der er det flere som ikke er hjernevasket av en lang «utdannelse», og det er en større andel som ikke jobber i byråkratiet. Dette er en  medvirkende årsak til at de sterkt venstreorienterte partiene står svakere utenfor de store byene.  

Utenfor byene står partier som Venstre, KrF og Senterpartiet noe sterkere. Venstres leder Trine Skei Grande ville ha blitt kastet for lenge siden dersom hun hadde vært leder for en hvilken som helst annen virksomhet enn partiet Venstre – hennes mange skandaler gjør henne ubrukelig som leder (blant de mange skandalene kan vi nevne hennes ufine oppførsel under et bryllup i Trøndelag, hennes omtale av en lokallagsformann som «psykopat», hennes beskrivelse av en annen tillitsvalgt som «han homoen», og hennes utskjelling av en partifelle under en telefonsamtale med et medlem av et annet parti, en samtale som flere kunne overhøre mens den pågikk). At en slik leder blir gjenvalgt på landsmøtet uten motkandidat med trampeklapp, slik det skjedde på Venstres landsmøte, tyder på at partiet er, vel, noe for seg selv. Men ihvertfall kan man finne et visst glimt av sunn fornuft: «Kun 16 prosent av velgerne mener Skei Grande gjør en god jobb».

https://www.dagsavisen.no/innenriks/maling-kun-16-prosent-av-velgerne-mener-skei-grande-gjor-en-god-jobb-1.1573950

Senterpartiet, som klarer å fremstå som et norsk parti uten nasjonalistiske overtoner, ser også ut til å gjøre det godt. Partiets egentlige credo er «mer til bøndene!», og dette ser ut til å gå hjem hos mange velgere. Partier vil nok gå merkbart frem i dette valget. 

Så til de to konservative partiene FrP og Høyre: Høyre er et så profilløst, ja, er nærmest et helt upolitisk parti, og med så profilløse politikere at det nesten ikke påvirker eller påvirkes av noe som helst. Statsminister Solberg ser for mange ut til å være noenlunde kompetent, og mange av hennes statsråder ser også for mange ut som om de er kompetente, og de klarer til en viss grad å håndtere all kritikk som kommer uten at partiets oppslutning svekkes vesentlig. Allikevel har partiet sakte, men sikkert, mistet oppslutning de siste årene: Høyre fikk i valget 2011 ca 28 % av stemmene på landsbasis, i 2015 fikk de ca 23 % mens nå ligger de an til ca 20 %. 

Høyre har tidligere stått sterkt i byene og spesielt i Oslo, men nå er Høyre i fritt fall. I Oslo fikk Høyre i 2011 35,7 %, i 2015 fikk de 31,9 %, og på en fersk meningsmåling fikk de 27,5 %. Dette har nok de samme årsaker som at de røde og de grønne går frem, og som vi kort nevnte over. 

FrP ser ut til å gjøre et historisk dårlig valg. At partiet har hatt mange skandaler er nok en medvirkende årsak, men hovedårsaken er ikke å finne der (vi har tidligere kommentar dette her: https://www.gullstandard.no/2019/01/31/hva-er-det-med-frp/ ). FrP er et protestparti, og dets velgere vi ha løsninger nå! Og med FrP i regjering burde de kunne forvente noe. Men de har ikke fått noen ting; ikke noe av det FrPs velgere trodde de skulle få har de fått.

Ja, etter seks år i regjering ser det ut til at Mulla Krekar endelig blir sendt ut fra Norge. Men ingen andre ting har skjedd slik som mange FrPere ønsket seg. Det er ikke blitt en kraftig nedgang i innvandringen, det er ikke blitt færre byråkrater (tvert imot er det blitt flere), skattene og avgiftene er ikke gått ned slik FrPerne hadde håpet. Ok, NRK-lisensen er fjernet, men til FrP-velgernes store overraskelse er den erstattet av en skatt som vil ramme langt hardere enn NRK-avgiften.

Men den store saken som FrP har sviket på er bompengene. FrP markedsførte seg som anti-bompenge-partiet. Men på Stortinget stemte de for alle nye bompengeprosjekter. På dette punktet sviktet FrP så grovt at det ble dannet et nytt parti som i utgangspunktet hadde ett mål: Nei til mer bompenger! (La oss skyte inn at inntektene fra bomstasjonene i hovedsak ikke er øremerket til vei- og trafikktiltak, de går inn i kommunekassene som en generell inntekt!) 

Dette nye bompengepartiet fikk raskt så stor oppslutning i enkelte byer at det på meningsmålinger var største parti (i Bergen i mai), men nå rett før valget har det en oppslutning på 18 % i Bergen, I Oslo har det en oppslutning på 7 %. Til sammenligning: I Oslo har FrP en oppslutning på 2,8 %.  FrPs kollaps er fullstendig selvpåført og derfor fullstendig fortjent!    

https://www.dagsavisen.no/oslo/solid-rodgront-overtak-pa-ny-maling-1.1570897

Før vi sier noe mer om det nye Bompengepartiet vil vi bare nevne at vi ikke her har kommentert den vanlige politikken: alle store partier lover som kjent bedre skole, bedre helsevesen, bedre eldreomsorg, bedre kollektivtrafikk, osv. – noe de gjør foran hvert valg. Det er åpenbart for alle, både for velgere og politikere, men muligens ikke for journalister som har politikk som spesialområde, at dette er fullstendig verdiløst valgflesk; ingen tar disse løftene på alvor; velgerne vet dette og bryr seg lite om hva partiene sier på disse områdene. Løftene kommer ikke til å bli holdt, og i det store og hele kommer tilstanden på disse områdene til å bli stadig verre for hvert år som går. Hvorfor? Fordi velferdsstaten, som innebærer at alle tilbudene på disse områdene skal være offentlige og skal finansieres med skatter og avgifter, er et system hvor incentivene er slik at de bidrar til å svekke alle gode egenskaper. Mer fundamentalt: velferdsstaten er slik at den tar fra de produktive og gir til de mindre produktive. Siden produksjon er velstand, vil velferdsstaten føre til at velstanden over tid blir lavere. (Dette har vi tidligere skrevet utførlig om bla. her: http://stemdlf.no/stortingsprogram/ .)      

Hva er det da som avgjør hva folk stemmer på? Over de siste tiår tid ser vi at det politiske tyngdepunkt har flyttet seg sterk til venstre, og derfor har partier som Rødt og MDG gått frem, mens Høyre og FrP har gått tilbake. Dette kommer av at venstreorienterte ideer er blitt mer dominerende i kulturen. Videre kan det komme stemningsbølger, og her har vi i Norge nå to slike bølger som vil påvirke en betydelig del av velgermassen: den ene er klimasaken, som gir MDG mange stemmer, og den andre saken er bompengeprotesteme, som vil svekke FrP og føre til at  Bompengepartiet vil kunne komme inn i et par bystyrer.    

Bompengepartiet er ikke det første en-saks-partiet som har forsøkt å få oppslutning fra velgerne om sin ene sak: to andre eksempler er Pensjonistpartiet og Kystpartiet, Slike partier tar fatt i en sak, og bygger sin oppslutning på den. De blir sjelden valgt inn, og som regel blir det internt bråk uansett om partiet kommer inn noe sted eller ikke. Grunnen til dette er at de som er med i partiet ofte er enige om den ene saken partiet er bygget på, men er uenige om alt annet. (Ja, disse partiene lager et program, men dette er som regel så profilløst at alle sosialdemokrater kan være enige i det – og sosialdemokrater er det mange av, f.eks. er alle partiene på Stortinget sosialdemokratiske.) Hvis vi ser på Kystpartiet så ble dette dannet av Steinar Bastesen i 1999. Etter hvert fikk partiet et ikke ubetydelig antall medlemmer, og Bastesen, som satt på Stortinget for partiet, ble etter kort tid ekskludert fra partiet – grunnleggeren ble ekskludert fra det partiet han dannet! Kystpartiet har ikke vært representert på Stortinget etter 2005. Noe av det samme har skjedd med Bompengepartiet, eller «Folkeaksjonen Nei til mer bompenger», som partiet formelt heter. Det er brudd mellom partiet sentralt og partiets lokallag i Oslo. Folkeaksjonen ble dannet tidlig i 2019 etter en kraftig økning i bompengene bilistene i Bergen måtte betale, og etter hver vokste dette til et parti som skulle stille til valg i flere av de store byene.             

Partiet ønsker å avskaffe bompenger som finansieringsmetode. Det mener at infrastruktur er et felles samfunnsgode, og at det derfor skal finansieres over skatteseddelen og altså ikke ved brukerbetaling. Dette er stikk i strid med hvordan det burde være. Brukerbetaling kobler bruk og kostnad, og er da en effektiv og rettferdig finansieringsmåte. Det som er den rette veien å gå er ikke å avskaffe bompenger, det som er rettferdig er å redusere/fjerne de enorme avgiftene som ligger på kjøp av og bruk av bil. Det er urettferdig at bilistene skal betale både avgifter og bompenger, men det man må gå inn for er å redusere avgiftene, ikke å fjerne bompengene.

Som antydet, vi har liten respekt for Bompengepartiet: dets kjernesak er feilslått, og det kommer bare til å bli internt bråk (eller enda mer internt bråk) i dette partiet. Den aller siste utvikling går frem av denne overskriften fra Dagbladet i dag 2/9: «Bompengepartiet saksøker bompengepartiet». 

https://www.dagbladet.no/nyheter/bompengepartiet-saksoker-bompengepartiet/71548061

Det er slik det må gå i partier som hverken har ideologi eller historie. Men det ser ut som om det vil komme inn i bystyrene i både Oslo og Bergen.  

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/xPbp3X/sjokkmaaling-mdg-er-nesten-like-store-som-ap-i-oslo?utm_source=vgfront&utm_content=row-2

Så til det eneste lyspunktet i partifloraen: Liberalistene. Liberalistene er det eneste partiet som skiller seg ut fra den triste og grå masse som alle de andre partiene utgjør. Liberalistene vil ha skatte- og avgiftslettelser, det vil ha deregulering og privatisering: dette partiet mener at det skal være du selv som skal styre ditt liv, og ikke politikere og byråkrater. Partiet er det eneste som har forstått at velferdsstaten er et umoralsk og upraktisk system, og at den ikke er bærekraftig. Partiet går inn for det eneste alternaivet som kan gi stabile samfunn preget av fred, harmoni og velstand: full individuell frihet.         

Liberalistene har gjennomført en svært god valgkamp med mange gode folk og store ressurser i forhold til størrelsen, og det er muligheter for at det kan bli representert i et og annet kommunestyre etter valget. På enkelte lokale meningsmålinger har det vært nær en oppslutning på ca 2 %. En stor meningsmåling gir partiet en oppslutning på landsbasis på 0,4 %, en oppslutning som skulle tilsi et samlet stemmetall på ca 10 000 (vi regner med ca 4 millioner stemmeberettigede og en valgdeltagelse på ca 60 %; dette var tallene ved forrige kommunevalg, men slike beregninger har dog en meget stor feilmargin). Dessverre er det enkelte som tror at de vil kaste bort sin stemme dersom de stemmer på et lite parti: sannheten at det er de som stemmer på Høyre eller FrP som kaster bort sin stemme; om man styres av en regjering eller byråd som ledes av FrP og Høyre eller av Ap/MDG/SV spiller liten eller ingen rolle. Dette får man tydelig bekrefter på nasjonalt plan dersom man ser utviklingen fra 2005 til i dag: de første åtte årene etter 2005 var Jens Stoltenberg statsminister, de siste seks har Erna Solberg vært statsminister, og utviklingen på alle viktige områder har fortsatt på akkurat samme måte uten at man kunne merke noen endring da Solberg avløste Stoltenberg.  

Valget er mandag 9. september. Det eneste som er spennende er hvor mange stemmer Liberalistene får.