Corona – det er noe som ikke stemmer ….

Vi ville ikke bruke ordet «bløff» i overskriften her, dette fordi det er opplagt at mange av de som blir smittet av Corona blir alvorlig syke, og et ikke ubetydelig antall av de som blir smittet, dør av sykdommen. 

Men allikevel er det visse vurderinger som man sjelden finner i mainstreampressen, og som bør se dagens lys. Noen av dem kommer her.

Vi siterer fra en artikkel i engelske The Guardian: «When the Great Plague struck Marseille in 1720, killing more than half of the city’s population, travellers were ordered to carry a “bill of health” and ships arriving at the Mediterranean port underwent a 40-day  cordon sanitaire  or quarantine. As a gateway for trade, the city authorities struggled to find a delicate balance between halting the spread of the disease and damaging vital commerce. Three hundred years on, President  Emmanuel Macron  is walking an equally tricky tightrope just eight months before he seeks re-election in April 2022. And unlike the ancient Marseillais, Macron has to answer to social media» (link nedenfor).

I denne artikkelen sammenlignes altså pesten som rammet Marseille i 1720, og som drepte mer enn halvparten av befolkningen, med dagens Corona-epidemi. 

Hvilke tall har vi for Corona-epidemien? Vi ser først på Norge. VG publiserer hver dag tall som viser utbredelsen av Corona i Norge, og i dag opplyses at antall smittede er ca 160.000, mens antall døde er 814. 

Dette gir en dødelighet på ca 0,5 % – ikke av befolkningen, men av de som er smittet! For andre land er tallene noe annerledes, men la oss for å sammenligningens skyld se på tilsvarende tall for Frankrike.  Der er antall smittede 6,77 millioner,  antall døde er 114.000. Dette gir en dødelighet på 1,7 %. 

Så dødeligheten er omkring 1 %, og under 2 % – av de som er smittet! Disse tallene gjelder de aller fleste land i Vesten. Allikevel sammenlignes dette med en epidemi som tok livet av 50 % av befolkningen. Det er nesten som man kan si «Hallo?  – hvor er virkelighetskontakten?».  

La oss sette flere av tallene i kontekst. I Norge har cirka 814 personer dødd av (eller med?) Corona, og dette gjelder for en periode på ca halvannet år. Antall døde i Norge under normale forhold i en slik periode er cirka 60.000. 

Hvor mange prosent er 815 av 60.000. Det er cirka 1,3 %. Hvis vi antar at alle som har dødd av Corona kommer i tillegg til de som har dødd av vanlige årsaker, har vi en overdødelighet på cirka 1,3 %. (Antakelig ville mange av de som har dødd av Corona dødd av andre, naturlige grunner dersom vi ikke hadde hatt Corona-epidemien. Egentlig skulle derfor antall dødsfall som tilskrives Corona vært noe lavere.)

Ja selvsagt kan de lave tallene vi har i dag forklares med at vi i dag har langt bedre hygiene, langt bedre helsetilstanden hos folk flest, og et svært godt helsevesen enn man hadde på 1700-tallet, men allikevel: å sammenligne den epidemien vi har nå ved en historisk epidemi som drepte 50 % av befolkningen, det er meningsløst.

La oss se på et tall til. Antall smittede i Norge er cirka 160.000. Norges befolkning er cirka 5 millioner. Sannsynligheten for å bli smittet er da 3,2 %. Denne sannsynligheten er svært liten (men antall smittede øker for hver dag, så om noen uker vil tallet antagelig være høyere enn 3,2 %. Sannsynligheten for å bli smittet er derfor liten. ) 

Vi kan også ta med følgende poeng som vi har hentet fra skribenten George Gooding på Facebook 26/8: 

«Hva om vi slutter å jakte etter korona som om det er Pokemon (Gotta Catch ‘Em All!) og fokuserer testing bare på de som har symptomer? Hva om de reduserer Ct-verdien som brukes til PCR-testene, siden disse nå slår ut positivt på en del prøver som tvilsomt er snakk om smittsom/aktiv virus? Dette vil resultere i vesentlige færre «positive» prøvesvar, konsentrert blant de som faktisk er «smittet» (altså hvor viruset har lykkes med å reprodusere i kroppen deres) og da hos dem det virkelig er verdt å følge opp? Hva om vi slutter med massetesting og konsentrerer oss om de som har symptomer eller de som er særlig i kontakt med sårbare personer/grupper?» 

Så, med en litt mer edruelig fremgangsmåte så ville disse smittetallene vært langt lavere enn de som vi ser i avisene hver eneste dag. 

Vi er med på at dette viruset er svært smittsomt og at det kan være farlig for mange, at det kan være dødelig for personer med underliggende sykdommer og med dårlig helse og dårlig immunforsvar. 

Vi kan også nevne at så vidt vi kan se det er vaksinen nyttig, i hvertfall på kort sikt. Langtidseffektene av vaksinen, og av sykdommen, er det vanskelig å si noe om nå; sykdommen har bare vart ca halvannet år. 

Men tiltakene – lockdowns, forbud mot store arrangementer, begrensninger på reising – som nå i større eller mindre grad har vart kontinuerlige siden midten av mars i fjor, er svært skadelige både for personer, som har fått sin frihet sterkt innskrenket, og for økonomien. De kostnadene som disse tiltakene vil påføre borgerne (i form av redusert tilbud og økede skatter avgifter) i årene fremover, vil bli kolossalt. 

Folk dør også fortsatt av andre ting: Daily Mail skrev nylig følgende: «Is it time to stop obsessing over Covid figures? Statistics reveal virus is NOT the biggest killer – with heart disease, dementia and cancer each claiming four times as many lives in an average week last month» (link nedenfor) – de nevnte sykdommer til sammen krever altså tolv ganger flere liv enn Corona.

Vi gjentar noe vi har sagt tidligere: Grunnen til at alle disse tiltakene er gjennomført, og at folk flest stort sett støtter helhjertet opp om dem, er at holdninger som støtter opp om individuell frihet står svakt i befolkningen, og at så og si alle tror at statlige tvangstiltak er løsningen på alle problemer. 

Man kan dog ikke si at vi er imot alle tiltak. Vi mener dog at de må være målrettede, og at de må treffes/vedtaes/innføres av de som egentlig har rett til å innføre slike tiltak. Vi er for at de som for eksempel styrer institusjoner hvor det er mange syke kan legge begrensninger på antall besøkende. Vi er for at private, enten det er firmaer eller restauranter eller konsert-arrangører, selv kan bestemme om de skal slippe inn kun personer som er vaksinert, det vil si personer som har vaksinepass. Men vi er imot alle statlige tiltak om slike ting. 

For hver enkelt kan vi gi følgende råd: Hvis du ikke vil smitte noen og ikke vil løpe noen risiko for å bli smittet: Isolér deg selv. Hold deg hjemme, gå ikke ut, hold deg unna andre mennesker, ikke gå på butikken eller på konsert eller på restaurant eller på kino. Hvis du er tilhenger av isolasjon og lockdown så bare gjennomfør det; det er ingen som vil hindre deg i dette. Hverken du eller staten har noen rett til å tvinge andre til å isolere seg. 

Ja, staten kan ha en oppgave dersom det dukker opp en sykdom som er svært smittsom og svært farlig. I så fall kan staten beordre slike syke og smittsomme personer til å isolere seg, dvs. hindre at de kan ferdes fritt i samfunnet. Men denne sykdommen er ikke slik. Ja, den er ganske smittsom, men den er ikke svært farlig for folk flest.  

Kun de som er for full individuell frihet sier disse tingene, og vi vet ikke om noen andre som sier dette akkurat slik vi gjør. 

Vi avslutter med å si at Corona-viruset åpenbart er smittsomt, men at det ikke er så farlig for folk flest at det rettferdiggjør de strenge tiltakene vi nå har hatt i varierende grad i halvannet år. Og det er et helt feil fokus å legge vekt på antall smittede, men burde lagt vekt på antall syke. Det er jo opplagt at mange som blir smittet ikke blir alvorlig syke.  

.

.

.

.

https://www.theguardian.com/world/2021/aug/08/macron-tells-critics-vaccine-passport-will-protect-all-our-freedoms

https://www.dailymail.co.uk/health/article-9935663/Is-time-stop-obsessing-Covid-figures-Statistics-reveal-coronavirus-NOT-biggest-killer.html

Tre store feil i Afghanistan

USA/Vesten/NATO gjorde tre enorme feil i sin krig i Afghanistan, feil som kommer til å ha svært ødeleggende konsekvenser for Vesten og for Afghanistans befolkning i lang lang tid fremover. 

For det første. Etter at Taliban, som styrte Afghanistan noen år før 2001, stilte seg solidarisk med Al Qaidas angrep på USA 11. september 2001, invaderte USA Afghanistan med velsignelse fra både NATO og FN. Reelt sett var formålet å drive nasjonsbygging og å innføre demokrati i landet. Dette var en grov feil fra USAs side. (Cirka ett år etter invasjonen av Afghanistan invaderte USA Irak, og der var formålet eksplisitt å drive nasjonsbygging og å innføre demokrati. Også der var dette feil strategi fra USAs side, men der var planen noe mindre uplausiebel, dette fordi Irak er et langt mer styrbart land enn Afghanistan.)

Flere mektige riker har i de siste hundreår forsøkt å gjøre Afghanistan til et nogenlunde sivilisert land – uten å lykkes. Det finnes et ordspråk som sier at «Afghanistan is where empires go to die», det vil si at dersom store. mektige riker forsøker å gjøre Afghanistan til et sivilisert land, eller en koloni, så vil de ikke lykkes – og ikke bare det, imperiet vil ikke overleve forsøket. Dette har å gjøre med hvordan Afghanistan er organisert, politisk sett – eller kanskje man burde si hvordan landet ikke er organisert. Landet består av en rekke forskjellige stammer og grupper som ledes av personer som reellt sett er krigsherrer, og det er ikke slik at man der kan nedkjempe en hær, erklære en seier, okkupere landet og så innføre et sivilisert styresett i løpet av noen tiår. 

Det USA burde ha gjort etter at Taliban stilte seg på Al Qaida side var å iverksette et sterkt, stort, kolossalt militært angrep mot militære og politiske mål i Afghanistan. Alle militære områder, bygninger, treningsleire etc. burde blitt rammet av rakett-ild fra USA (Vi er klar over at måten Afghanistan er organisert på vil gjøre et slikt angrep vanskelig). Også viktige politiske mål som viktige bygninger burde blitt rammet på samme måte i det samme angrepet. I den grad USA etterretning kjente til hvor politiske og militære leder oppholdt seg burde de også blitt rammet i dette angrepet. 

Etter dette angrepet burde USAs politisk ledelse sagt at dersom det kommer flere angrep mot USA eller USAs allierte vil det komme et nytt angrep med langt større styrke. 

Et slikt angrep ville vært i fullt samsvar med det som var Romerrikets militære strategi: «Kriger bør være korte og effektive». 

Det å ikke følge denne strategien var den første store feilen USA og NATO gjorde. 

For det andre: USA og NATO satset på nasjonsbygging i Afghanistan, og de ville innføre demokrati. Demokrati betyr at folket styrer, det betyr at folket skal bestemme – men dersom flertallet i en befolkning støtter for eksempel islam, som er en sterkt frihetsfiendtlig ideologi, da vil folket stemme inn islamister i styre og stell. (Dette så vi tydelig i Gaza for noen år siden; det ble det innført demokrati og valgene ga som resultat at terroristorganisasjonen Hamas fikk den politiske ledelse.)

Men USA brukte store ressurser både menneskelig og økonomisk på å bygge opp sentrale deler av Afghanistan slik at det kom et innslag av sivilisasjon i de sentrale områdene; i de mer landlige områdene, områder som var utilgjengelige for vestlige soldater, hersket krigsherrer som alle i det store og hele ønsker sharia. 

I de områder hvor USA og NATO hadde en viss kontroll ble det større innslag av individuell frihet. Det ble større ytringsfrihet, større næringsfrihet, kvinner kunne gå i arbeidslivet, jenter kunne gå på skolen,  homofile ble ikke drept, og så videre. Mange afghanere så på dette som en positiv utvikling og samarbeidet med de amerikanske soldatene og andre fra Vesten, personer som hadde humanitære oppgaver. Mange afghanere så positivt på denne utviklingen og trodde at dette var fremtiden. Det som skjedde, til en viss grad, var altså at den i hovedsak amerikanske militære tilstedeværelsen sørget for å øke den individuelle friheten for de afghanere som holdt til i de mer urbane områdene. Disse styrkene beskyttet til en viss grad eiendomsrett, frihandel, markedsøkonomi, likestilling, ytringsfrihet, osv. Dette gjorde de ved å redusere antall tilfeller av initiering av tvang som ville ha foregått dersom de amerikanske styrkene ikke hadde vært der. 

Men som antydet, islam sto og står sterkt i landet, og et slikt sivilisert styresett som vi beskrev i avsnittet over kunne ikke opprettholdes dersom islamister igjen fikk makten. Videre, USAs militære styrker ble i altfor liten grad brukt til å eliminere Al Qaida- og Taliban-sympatiserende grupper. 

Som vi har nevnt tidligere, etter annen verdenskrig ble Tyskland og Japan okkupert i en lang periode, dette for å eliminere de krigshissende ideologier som sto svært sterkt i Tyskland og Japan på 30-tallet. Det gikk mange år før styringen av disse landene ble overlatt til landets egne borgere. Hvor lenge skal den vinnende sidens soldater stå i et land for å eliminere den ideologien som førte til at landet gikk til angrep? Vi kan ikke gi noe tall på dette her; men vil vil nevne at amerikanske soldater fortsatt står i både Tyskland og Japan den dag i dag, innpå 80 år etter krigens slutt. 

Så, hvor lenge skulle da allierte soldater stå i Afghanistan for å sørge for at den ideologien som var årsak til angrepene på USA (og som har vært motivasjonen bak en lang rekke terrorangrep på mål i Vesten de siste 20 årene) ikke lenger skulle ha noen politisk innflytelse i Afghanistan?  

Bokstavtro islam står sterkt i Afghanistan, og dersom man skulle drive nasjonsbygging og gjøre landet sivilisert, burde man innsett at dette vil ta lang tid. I USAs militære og politiske ledelse var det åpenbart aldri noen forståelse for dette. Dette var den andre grove feilen. 

Den tredje grove feilen var å tro at Taliban ville overholde avtaler, og at USA satte en dato for tilbaketrekning. Både president Trumps administrasjon og president Bidens administrasjon gjorde denne grove feilen. 

Hva som var innholdet i disse avtalene er det ikke viktig å nevne her (bortsett fra at Trumps avtale med Taliban innebar at 5000 Taliban-fanger, fanger som var tatt av de allierte soldatene i Afghanistan, skulle slippes fri. Vi linker nedenfor til en artikkel fra mars 2020 om Trumps avtale med Taliban, en artikkel som har den meget talende tittelen «Trump’s Afghanistan Deal: Surrender with Reparations. Trump is giving the Taliban everything they want and abandoning the Afghan government».

Det som allikevel er hovedpoenget er at både under Trump og under Biden gikk USA inn for å sette en dato for full tilbaketrekning. Når det er gitt en slik dato så kan fienden, her Taliban, bare sitte og vente på at den datoen kommer og så har de all makt i landet nesten uten motstand. (Ja, president Biden uttalte rett for den afghanske regjeringens kollaps midt i august at den afghanske regjeringshæren besto av 300 000 topptrente og topputstyrte soldater, men han burde ha skjønt at et regime som det som var i Afghanistan ikke var å stole på når det gjaldt denne type opplysninger.) 

Når datoen for tilbaketrekning kom begynte amerikanske og allierte soldater å trekke seg ut, og Taliban kunne da innkassere en seier uten å møte væpnet motstand. Som enhver oppegående person burde ha forventet begynte Taliban å torturere og henrette de som hadde samarbeidet med Vestens militær styrker, og de som hadde arbeidet for å innføre et slags sivilisert styre i Afghanistan. Alle som nå ikke fulgte sharia kunne risikere å bli torturert og drept på grusomme måter. 

En rekke avisoppslag forteller i disse dager om det som skjer, og vi siterer kun ett: «Mens Taliban lover amnesti, går gruppens krigere fra dør til dør på jakt etter motstandere og deres familier, ifølge et FN-dokument. Frykten for hevn øke … – [Det antas] at både enkeltpersoner som har jobbet for Nato og USAs styrker og deres allierte – samt familiemedlemmer av disse – vil bli utsatt for tortur og henrettelser» (link nedenfor). 

USA kom for å innføre sivilisasjon, et stort antall afghanere hjalp til fordi de ville ha Afghanistan som et sivilisert land – men så plutselig forsvant USA og overlot sine lokale allierte til barbariske torturister. 

Taliban og Al Qaida, som mener at de nedkjempet Sovjetunion da de forsøkte å innføre kommunismen i Afghanistan for noen tiår siden (Sovjet invaderte Afghanistan i 1979), har nå nedkjempet USA. Dette er et enormt nederlag for USA og Vesten, og en kolossal seier for militant islam. 

Talibans seier og USAs nederlag er en kolossal motivasjon for islamister over hele verden, de får blod på tann i enda større grad enn de har hatt tidligere, og vi kommer helt sikkert til å bli utsatt for enda flere terrorangrep fra militante muslimer i tiden fremover.

Hvis USA og Vesten skulle gå til krig igjen så kan vi ikke regne med at de får noen av lokalbefolkningen til å være med å støtte dem – de sviktet jo alle sine allierte på bakken i Afghanistan i 2021. 

Det som er min konklusjon er at USAs angrep Afghanistan i 2001 var feil; USA burde ikke ha valgt nasjonsbygging, de burde bare påført Talibans Afghanistan store ødeleggelser og sagt at «dersom det kommer flere angrep fra dere og deres allierte så kommer det mer fra oss». 

Men når USA og Vesten valgte nasjonsbygging så burde denne blitt fullført. Hva betyr fullført her? USA valgte å trekke seg ut etter 20 år, men 20 år er en altfor kort periode for å gjøre Afghanistan sivilisert. Med andre ord: USA burde fortsatt sin tilstedeværelse så lenge det var nødvendig for å hindre at Taliban skulle komme tilbake til makten. 

Men ville dette vært praktisk mulig? Ja. Kostnadene ved å beholde de militære styrker i Afghanistan ville vært svært små i forhold til en god del andre utgifter som USA har. Antall soldater der har ikke vært stort de siste årene, og det er ingen amerikanske soldater som er  blitt drept siden februar i fjor. 

I de siste årene har USA kun hatt cirka 10 000 soldater i Afghanistan og de fleste av dem har vært i støtteposisjoner; de har altså ikke vært soldater i frontlinjen – og dette er langt færre enn USA har i dag for eksempel i Sør-Korea. (På den annen side bør man vel her nevner at Sør-Korea er nokså fredelig – men kanskje det er fredelig på grunn av av de amerikanske soldatene tilstedeværelse; Nord-Korea kommer jo stadig med trusler mot USA.) Det USA har betalt for tilstedeværelsen i Afghanistan er cirka 30 milliarder dollar per år, og en kommentator beskriver størrelsen på dette beløpet slik: «$30 billion a year in Afghanistan sounds like a lot until you realize that it is a rounding error in the multi-trillion-dollar appropriations Congress has routinely approved over the past few years on various causes». 

Det var heller ikke noe folkekrav i USA om at nå må USA trekke seg ut av Afghanistan. Jeg kan ikke si annet enn at planene om å trekke seg tilbake, planer som fantes under Trump og under Biden, er resultat av en kolossal inkompetanse, og de kommer til å være årsak til enorm skade på Vesten i mange mange mange år fremover. 

Allikevel, man må huske at ledende politikere ikke handler i et vakuum. I store trekk gjør de det befolkningen ønsker. Og det har vært et betydelig ønske fra mange på venstresiden at USA skulle trekke seg ut av Afghanistan. Men få av disse hadde forstått at det som nå skjer, etter at Taliban igjen overtar Afghanistan, var noe som måtte skje. Det som har skjedd den siste uken med tortur, drap, lemlestelser, etc. er slik bokstavtro islam krever. Mange i Vesten har kanskje ikke forstått dette; men grunnen til at de ikke har forstått dette er at de ikke har villet lytte til de som har fortalt at dette måtte skje. 

Vi kan sammenligne med det som skjedde i England på 30 tallet, hvor Winston Churchill var praktisk talt den eneste som forstod hvordan Nazi-Tyskland var, og som advarte mot nazismen og Hitler. Få lyttet til ham før Hitler invaderte Polen i 1939. Heldigvis snudde opinionen, Churchill ble statsminister i Storbritannia i mai 1940, og han ledet krigen mot Hitler til seier. 

Vi avslutter med å gjenta et ordtak vi har brukt tidligere et ordtak som er en noe moderert oversettelse av et utsagn Churchill kom med*: «Hvis de vil ha krig mot oss så skal vi gi dem krig inntil de har fått nok». Det er dette vi burde si til alle grupper og regimer som vil spre islam med terror, krig og vold.  

Dessverre finnes det ingen Churchill i Vesten i dag. Alle ledere i dag går inn for ettergivelse overfor militant islam. 

.

.

.

.

*Her er original-sitatet: «…but now we are at war, and we are going to make war and persevere in making war until the other side have had enough of it». Dette er hentet fra en radiotale Churchill holdt rett etter at krigen brøt ut i 1939.
.

.

.

.

https://www.nettavisen.no/nyheter/frykten-for-hevn-fra-taliban-oker-i-afghanistan/s/12-95-3424169517

Afghanistan i dag

Som kjent har Vestens ledere bestemt at de allierte militære styrker skal trekkes ut av Afghanistan. Afghanistan ble invadert i 2001 av en NATO-styrke med USA som sterkeste aktør. Grunnen til invasjonen var at USA ble angrepet av Al Qaida i september 2001, Al Qaida holdt til i Afghanistan og USA krevde at Afghanistans myndigheter – det vil si Taliban – skulle utlevere Al Qaida-folkene som oppholdt seg i landet. Men Taliban stilte seg solidarisk med Al Qaida, og dette utløste da NATOs invasjon. (NATO-traktaten sier at et angrep på ett NATO-land er et angrep på alle, og derfor, siden USA ble angrepet, hadde NATO all rett til å svare på angrepet og invadere Afghanistan. For øvrig ble invasjonen også godkjent av FN.)  

Sovjetunionen hadde forsøkt å innføre kommunismen i Afghanistan (Sovjet invaderte landet i 1979), og hadde brukt svært mye ressurser, både militæret og økonomiske på å forsøke dette. USA under president Reagan motarbeide dette ved å støtte de som kjempet mot kommunistene som hadde makten i Kabul – USA støttet altså motstandsgruppen Mujahedin, som senere ble til Taliban (og Al Qaida). Dette var et kolossalt feilgrep fra USA side. Noe etter Mujahedins seier i Afghanistan gikk Sovjetunionen i oppløsning, og islamistene trodde at de hadde beseiret en verdensmakt, og at deres kamp førte til at den gikk i oppløsning – Sovjet gikk som kjent i oppløsning omkring 1990. Islamistene satte deg seg da fore å ta ned den andre verdensmakten: USA. Islamistene utførte en rekke terrorangrep mot Vesten og primært USA, og det største angrepet var det som skjedde 11. september 2001. Dette førte altså til at USA og en rekke andre land invaderte Afghanistan og forsøktw å erstatte det islamistiske regimet med et mer sivilisert styre. 

Men operasjonen i Afghanistan var ekstremt ressurskrevende; den kostet både soldaters liv og helse, og den kostet kolossal beløp. Oppslutningen om krigen i Vesten var aldri stor, og etter hvert ble den mindre og mindre. Etter hvert kom det planer om at USA skulle trekke seg helt ut av Afghanistan. Både president Trump og nåværende president Biden støttet en slik plan. Og for noen få dager siden begynte altså tilbaketrekningen. 

De områder i Afghanistan som var kontrollert av NATO-styrker (eller amerikanske styrker) var nogenlunde siviliserte og fredelige, men de klarte aldri å få kontroll over hele landet. I de mindre urbane områder var det et betydelig antall Taliban-grupper som hadde makten. De allierte hadde forsøkt å eliminere Taliban, men uten å lykkes; dette fordi de verdier og ideer som Taliban står for har betydelig oppslutning i befolkningen. Den ideologien som Taliban baserer seg på er islam.  

Nå har altså de amerikanske styrkene og deres allierte trukket seg ut, og Taliban har raskt fått kontroll over store deler av landet. Før USA og de alliertes invasjon i 2001 var Afghanistan et islamistisk diktatur hvor sharia i stor grad var rettspraksis, og det ser ut til at når de allierte nå er borte så er det igjen islam og sharia som vil dominere. 

Det er kommet en rekke rapporter i avisene de siste dagene, rapporter som viser hva dette betyr i praksis. Et presseorgan sier følgende: 

«Taliban innfører bestialsk skrekkregime i Afghanistan …: Islamistgruppen Taliban er i ferd med å overta store deler av Afghanistan, og innfører et umenneskelig regime med drap og lemlestelser. Over hele landet utspilles ufattelige grusomheter. I Afghanistan er den islamistiske terrorgruppen Taliban på offensiven etter at vestlige styrker trakk seg ut av landet. Der Taliban nå får kontrollen, gjeninnfører de det samme regimet de praktiserte siste de hadde makten i landet, fra 1996 til 2001. Dette regimet ble i sin tid  beskrevet  som at landet ble satt tilbake til «den mørkeste middelalder», i den verste betydning av begrepet.

Nå tyder svært mye på at landet er på vei tilbake til det samme mørket.

Svenske  Expressen  beretter detaljert med både bilder og film fra den dystre situasjonen som er under oppseiling i landet. Avisen beskriver scener som utspilles i området som nå styres av islamistgruppen, og det er som hentet fra et skrekkabinett:

*Liket av Afghanistans mest älskade komiker släpas runt på marken av en leende taliban.

*Två gråtande kvinnor i burka står på knä när de misshandlas med grova käppar.

*En åldring piskas och stenas, och en man får sin hand avhuggen och stumpen stoppad i kokande olja» (kilde dokument).

En annen avis sier følgende: «A mother’s eyes gouged out and young girls kidnapped as sex slaves: Female Afghan politican SHUKRIA BARAKZAI – who survived a suicide bomber attack – despairs at the West’s betrayal of Afghan women» (kilde dailymail).

Vi har allerede gjengitt altfor mange detaljer om det grusomme som skjer der islamistene nå får makt. Vi skal imidlertid legge vekt på to andre poenger: 

Det første er at det virker som om denne fremrykkingen og det som skjer der hvor Taliban får makten, kommer overraskende på de fleste i Vesten, 

For eksempel skriver Nettavisen følgende: «Talibans framrykking i Afghanistan har sjokkert en hel verden». 

Fra USA: «In a  speech from the White House [August 5th], Biden denied that a Taliban takeover was inevitable, saying: “The likelihood that there’s going to be a Taliban overrunning everything and owning the whole country is highly unlikely.”» (kilde politico). 

Og president Bidens talsperson uttalte 11. august at «‘The Taliban also has to make an assessment about what they want their role to be in the international community,’ White House press secretary Jen Psaki said with a straight face Wednesday…». 

Som om Taliban bryr seg om «sin rolle i det internasjonale samfunn»; Taliban og deres allierte og medsammensvorne har bare ett eneste mål: å gjennomføre islam og å praktisere sharia (dette kan se ut som om det er to mål, men det er bare ett.) 

De som er overrasket over at Taliban rykke frem når de vestlige styrker har trukket seg ut, og som er sjokkert over det Taliban gjør, de er ekstremt naive og kunnskapsløse. 

Enhver som kan lese burde vite at dette ville skje når de vestlige styrkene trakk seg ut. Men som vi nevnte over; støtten i befolkningen i Vesten til forsøkene på å reformere Afghanistan og å gjøre landet til et noenlunde sivilisert demokrati, den støtten er liten. Sivilisasjon og demokrati ligger nær opp til Vestens fundamentale verdier som individualisme, rasjonalitet, rasjonell egoisme, individuell frihet, eiendomsrett, kapitalisme, frihandel, rettsstat, skille mellom religion og stat. I tidligere tider sto disse idéene sterkt i Vesten, og det var de som gjorde Vesten rikt og velstående. I dag står disse idéene dessverre svakt, og Vestens sivilisasjon og rikdom vil da etterhvert forfalle. 

Grunnen til dette er at den politiske ideologien som dominerer i befolkningen i Vesten, og spesielt blant de som er langtidsutdannede, er sosialisme, og denne ideologien er nært beslektet med islam; Vi har sagt tidligere at disse to er ideologiske tvillinger selv om de er født med omtrent 1000 års mellomrom. 

For å si dette poenget enda tydeligere oppslutningen om Vestens verdier (som vi nevnte noen linjer over) er også i Vesten dag i dag dessverre svært liten, noe man også ser på den politiske situasjonen i de fleste land i Vesten (økende skatter og avgifter, klimatiltak, lockdowns, voksende vaksinepress, mm). 

Grunnen til at de allierte nå har trukket seg ut av Afghanistan er at oppslutningen Vestens verdier i Vesten i dag dessverre er liten. 

Men hvorfor er folk overrasket? En av Vestens viktigste verdier er rasjonalitet, det vil si å basere seg på fakta og å følge logikkens lover i sine resonnementer. Men de som da har trodd at Taliban ikke ville gjøre det de nå gjør, de har ikke lagt vekt på denne dyden (altså rasjonalitet), de har basert seg på ønsketenkning, og hvis man ikke baserer seg på fakta og logikk, da går det galt, og det er det er det er i ferd med å gjøre nå.   

Ja, tilstedeværelsen i Afghanistan har kostet enormt mye penger. Men myndighetene i Vesten bruker også enormt mye penger på klimatiltak, og disse pengene er fullstendig bortkastet; det finnes ingen klimakrise. Men penger brukt på å sivilisere Afghanistan handler om å spre og å forsvare Vestens verdier, dvs. å øke den individuelle friheten i dette landet (noe som inkluderer slike ting som å la jenter gå på skolen og å la kvinner kommer ut i arbeidslivet). Pengene som blir brukt på klimatiltak har det motsatte formål, dette handler om å gi økt makt til staten og redusere individuell frihet.  

Det andre poenget vi vil nevne er at det var feil av Vestens ledere å bestemme å trekke styrkene ut av Afghanistan. Vesten burde blitt der. Etter annen verdenskrig var Japan og Tyskland okkuperte i mange år. Dette for å sørge for at disse landene fikk et sivilisert styre, og at de ideologiene som var basis for disse to landenes angrepskriger omkring 1940, skulle bli så sterkt svekket at noen ønsker om krig ikke igjen skulle få stor oppslutning. Tyskland og Japan ble som kjent etter annen verdenskrig i hvertfall i de første årene siviliserte industriland med høy velstand. Dette ville ikke skjedd dersom disse landene ikke var okkupert i flere år etter 1945. 

Det samme burde skjedd med Afghanistan. Landet skulle vært i stedet med en sterk militær makt som sørget for å eliminere den innflytelse som bokstavtro islam har. Dette ville tatt tid og krefter og penger, men det ville være verdt det. 

Det som vil skje nå er at Afghanistan vil bli et islamistisk terrorregime med omfattende undertrykkelse av egen befolkning, og at det vil bli en base for terrorangrep mot Vesten. 

Vesten er i krig med grupper og land som støtter bokstavtro islam. Islamistiske grupper angriper stadig mål i Vesten. Det er ikke bare New York, Madrid, London, Paris, Mumbai, Boston og Bali som er blitt rammet av islamistiske terrorangrep; det har vært et stort antall mindre angrep i tillegg til disse. Dessverre er de rådende holdninger innen mainstream slik at disse mindre angrepene sjelden blir definert som terrorangrep. La oss bare ta ett ferskt eksempel som viser dette:  

«En rwandisk flyktning skal ha tilstått å ha drept en katolsk prest vest i Frankrike. … Den mistenkte hadde fått innkvartering hos misjonsordenen Montfortains og han skal ha kjent presten. Mannen er identisk med rwanderen som i fjor ble pågrepet for å ha tent på katedralen i Nantes øst i landet etter å ha jobbet der som frivillig» (kilde document).  Men som det også står i den samme saken: «Etterforskerne utelukker et terrormotiv.» Det finnes et meget stort antall lignende saker i Vesten; også i Norge er det flere slike. 

Når islamister utfører terrorangrep med få ofre blir hendelsene som regel ikke karakterisert som terrorangrep. Dette har selvfølgelig å gjøre med mainstreams syn på islam å gjøre; det som ligger til grunn her er selvfølgelig det nære slektskap mellom sosialisme og islam. 

Så for å gjenta dette poenget: Vestens militærallianse NATO burde holdt Afghanistan okkupert og innført et sivilisert styre der, og okkupasjonen burde vart så lenge det var nødvendig. Men som vi har sagt så mange ganger tidligere: NATO er en vits – her overlater de et land (som de har vært tilstede i i 20 år) til barbarer, og dette landet vil bli en base for fremtidige terrorangrep mot NATO landet og alle andre land i Vesten.    

For kort oppsummere våre to poenger: Talibans fremferd og suksess er bare slik man kunne vente seg og er ikke overraskende i det hele tatt,  og Vesten burde holdt Afghanistan okkupert inntil bokstavtro islam ikke lenger hadde noen betydelig innflytelse i landet. 
.

.

.

.

.

https://www.dailymail.co.uk/news/article-9891953/A-mothers-eyes-gouged-young-girls-kidnapped-sex-slaves-SHUKRIA-BARAKZAI.html

https://www.nettavisen.no/nyheter/tidligere-toppdiplomat-om-talibans-offensiv-biden-bor-engste-seg-for-det-totale-nederlag/s/12-95-3424166879

https://www.politico.com/news/2021/07/14/bush-bidens-afghanistan-withdrawal-499598

Det store politiske skillet – og oppgjør om hva?

Det essensielle politiske skille mellom liberalister og sosialister (og sosialistenes mange allierte under en rekke forskjellige navn: sosialdemokrater, konservative, sentrumsorienterte, populister) går på synet på tvang (og vold). La oss før vi går videre definere disse essensielle begrepene. Vold er bruk av fysisk makt/kraft for å skade eller drepe en annen person (eller for å sette vedkommende i en passiv tilstand), mens tvang er trusler om bruk av vold for å få personer til å handle annerledes enn de selv ville ha valgt. (Vold er dog ikke alltid sammenfallende med tvang; det finnes frivillig vold for eksempel i kampsporter som boksing.) 

Vold består da av angrep mot en persons kropp med slag, spark, bruk av slagvåpen, kniv, øks, skytevåpen, etc., og har altså som mål å skade personen som blir angrepet. Formålet kan være så mangt, det kan være kriminelt (hvor gjerningsmannen skal rane sitt offer eller fjerne en vaktmann for å kunne gjennomføre et tyveri), eller det kan være på en eller annen måte ideologisk motivert – for eksempel for å svekke politiske motstandere, enten ved å true dem til taushet eller ved å fjerne dem fra den politiske arena (en rekke politiske ledere er gjennom historien blitt drept av politiske grunner). 

Tvang innebærer som nevnt trusler om vold. Den som bruker tvang sier til sitt offer at «hvis du ikke gjør som jeg sier så blir du utsatt for vold». Når det er staten som står for tvangen er det som reellt sett sies følgende: «hvis du ikke følger de regler vi har vedtatt kommer politiet og kaster deg i fengsel, og politifolkene vil bruke vold hvis du ikke adlyder og gjør som de sier».

Siden det å bli utsatt for vold er en forferdelig opplevelse (som vi skal komme litt mer tilbake til nedenfor) vil de fleste bare finne seg i tvangen uten å gjøre motstand. Derfor vil den statlige tvangen ofte være usynlig: alle bare gjør det staten har bestemt uten å mukke.  

Den eneste legitime bruken av vold (utenom kampsporter) er i nødvendig selvforsvar, og for å sette dømte kriminelle i fengsel. Derfor kan man si at tvang er akseptabelt under visse sjeldent forekommende forhold. Det som er uakseptabelt er initiering av tvang, det vil si å begynne å benytte tvang mot en fredelig person. Tvang og vold som svar på initiering av tvang er legitimt kun dersom det utføres i riktig omfang. Her kan man gå inn på poenget om at straff (som som regel består i å tilbringe et visst tidsrom i fengsel) skal være proporsjonalt med forbrytelsens alvorlighetsgrad, men dette ligger utenfor hovedpoenget for denne artikkelen. 

Vold

Vold er fysiske angrep på personer av den typen vi kort skisserte over. Å bli utsatt for vold er en forferdelig opplevelse. Det finnes allikevel grader her. Å få en ørefik under en krangel er noe helt annet enn å bli beskutt av en terrorist. Men all vold er forferdelig for den som blir rammet. 

Å bli utsatt for vold kan medføre alvorlig fysisk skade. Man kan ende opp med å få en blåveis, man kan få en brukket arm eller ben, man kan få et skuddsår, man kan miste et lem, man kan bli handikappet for livet – og selvfølgelig: man kan miste livet. 

De som overlever kan også få psykiske plager, plager som gjør store deler av resten av livet svært vanskelig. Også for slektninger av den som blir rammet kan voldsbruken være en forferdelig opplevelse.

For de som ikke er blitt rammet av vold kan det være vanskelig, ja, umulig, å vite hvordan det føles. Derfor er det vanskelig for utenforstående i ettertid å vurdere oppførselen til de som blir rammet. At de som blir rammet forsøker å redde seg selv på alle mulige måter er da noe man så si alltid må akseptere. Virkeligheten er aldri slik den blir fremstilt i actionfilmer, hvor noen få personer med enkle midler ofte klarer å uskadeliggjøre en eller flere voldsmenn slik at de fleste som gjerningsmannen ønsker å ramme, blir reddet.  Den eneste type kritikk som kan rettes mot noen i ettertid må være mot menn som har skjult seg bak kvinner og barn, og ledere som lot de de ledet i stikken under et angrep. 

De som er blitt rammet av vold fortjener i ettertid å bli møtt med forståelse, medfølelse og respekt, spesielt hvis volden var politisk motivert.  

Terroren på Utøya 

For 10 år siden ble Norge rammet av et av de verste terrorangrepene historien har sett. Med kaldt blod drepte Anders Behring Breivik unge AUFere på sommerleir på Utøya. I løpet av en times tid drepte han med fullt overlegg og kaldt blod om lag 70 unge mennesker. Med effektive skytevåpen skjøt han en etter en de unge menneskene som var samlet på øya: både gutter og jenter, uansett alder, ble meid ned. Dette var en så grusom hendelse at ord blir fattige: man vet ikke hvordan man skal beskrive hverken det som skjedde, eller den reaksjon man har på denne grusomme og avskyelige handlingen.  

Breiviks motiv var motstand mot islam. Hans mål var Arbeiderpartiet, og mer konkret: han ville eliminere en kommende generasjon av Arbeiderpartipolitikere. Breivik ville ramme det partiet som han mente hadde åpnet Norge for innflytelse fra islam. 

Men som det er med så mange slike voldelige aksjoner så ble nok effekten den motsatte av det gjerningsmannen ønsket; denne aksjonen styrket Arbeiderpartiet; det er jo ofte slik at de som blir ofre for vold får allmennhetens medfølelse og sympati.  

Oppgjøret 

I alle år etter det forferdelige som skjedde 22. juli 2011 har mange snakket om at det måtte tas et oppgjør med det som skjedde. Men hva vil et slikt oppgjør bestå i? Her er et lite utvalg representative formuleringer om hva et slik oppgjør bør bestå av, hentet fra de siste ukers debattinnlegg i avisene.  

«Dette er en anledning til å ta et oppgjør med hatet og konspirasjonsteoriene. En anledning til å ta et oppgjør med å se på høyreekstreme som en like stor terrortrussel som jihadister. En anledning til å ta et oppgjør med den stadig større aksepten for rasisme.» (Aftenposten, link nedenfor).

«Oppgjøret med hatet og høyreekstremismen var gjennomgående i taler på tiårsmarkeringen for 22. juli både i regjeringskvartalet og i Oslo domkirke.» (abcnyheter).

«[Raymond] Johansen ville gjøre Fremskrittspartiet ansvarlig. Ikke for drapene og bomben, men for å ha næret de ideene som til slutt endte i handlingene. I det såkalte manifestet til Anders Behring Breivik blir alle partiene – unntatt Frp – framstilt som en del av en marxistisk multikulturell allianse. «Han hatet, men ikke alle like sterkt», skriver Notaker. Han kommer også flere ganger tilbake til Raymond Johansens påpekning av at den ensomme ulven kommer fra en flokk.» (aftenbladet).

Jens Stoltenberg [som var statsminister da terrorangrepet skjedde] om oppgjøret: 

«– Det handler om å bekjempe rasisme, intoleranse, å bekjempe den typen høyreekstremisme som var motivet for terroren 22. juli. – Vi hørte i Dagsnytt atten at både Støre og Solberg vil, med rette, ta avstand fra høyreekstreme holdninger. Hvem er det da som har ansvaret for at oppgjøret tas? spør [Journalist]Atle Bjurstrøm. -Grunnleggende har vi alle ansvar … På skolen, på arbeidsplassen, blant venner. Når vi ser at de fordømmer mennesker på grunn av hudfarge, på grunn av religion. At de bygger fordommer, forteller usannheter, for eksempel at jøder, muslimer eller andre prøver å ta over landet vårt.» (Stoltenberg i Dagsrevyen 22. juli 2021.) 

Vi tar også med følgende fra Geir Lippestad, Breiviks forsvarer, som i motsetning til alle andre som deltok i meget omfangrike debatten mente at oppgjøret kom i og med rettsaken: 

«AUF ønsker et oppgjør med tankegodset bak terrorangrepet 22. juli – Geir Lippestad mener oppgjøret allerede er tatt» (nettavisen).

I sin kronikk i Aftenposten skrev Lippestad følgende: «Vi skal ikke etterlyse en verdikamp med 22. juli som utgangspunkt … Det endelige oppgjøret er allerede tatt i retten» (Aftenposten)

Kanskje fordi Lippestad er jurist, og derfor ser på en rettssak på en litt annen måte enn de fleste ikke-jurister, mener han altså at en dom avslutter en sak av denne typen. Mange vil være uenig i dette. 

Hva mangler? 

Hvis man ser på sitatene vi har gjengitt over (bortsett fra det fra Lippestad), sitater som er representative for hovedpoengene i det store antall artikler som er skrevet om det manglende oppgjøret, ser man at fokus er rettet mot et lite utvalg elementer. Man skal ta et oppgjør med hat, med rasisme, med konspirasjonsteorier, med det som kalles høyreekstremisme. 

Med rasisme menes antakelig kritikk av islam; med høyreekstremisme menes antakelig nasjonalistisk fascisme (som altså var Breiviks ideologi); med grupper som til en viss grad påståes å representere denne ideologien, dvs. FrP; med konspirasjonsteorier sikter man antakelig til overbevisningen enkelte har om at landene i Vest- Europa blir mer og mer influert av og påvirket av islam. 

Men hva er det som mangler her? Det er en ting man absolutt burde tatt et oppgjør med, og det kan vi ikke huske å ha sett i en eneste av de mange artikler vi har lest om det som omtales som det manglende oppgjøret etter 22. juli. Og det er et oppgjør med vold som politisk virkemiddel. Dette er noe ingen snakker om. Man kan lure på hvorfor. 

Hva de vil ta oppgjør med 

De som har kommet til orde i debatten hevder at man må ta et oppgjør med hat. Men er det alltid galt å hate? Det må vel være legitimt og akseptabelt å hate menneskefiendtlige ideologier. Det må vel være legitimt og riktig å hate Breiviks nasjonalistiske fascisme? 

Det finnes også andre menneskefiendtlige ideologier. Islam oppfordrer sine tilhengere til å «drepe de vantro hvor dere enn måtte finne dem», og den sier at guden de slutter opp om «skal kaste skrekk i de vantros hjerter». Den sier også at dens tilhengere ikke skal skaffe seg venner blant de vantro. Videre står den for sterk begrensning av individuell frihet (forbud mot blasfemi, forbud mot homofili, forbud mot frafall fra islam –  alle disse syndene har dødsstraff i islam). Vi vil enda en gang påpeke at ikke alle som kaller seg muslimer støtter opp om alle disse punktene; de fleste muslimer er anstendige, gode mennesker. Men ideologien – altså islam – er en sterkt frihetsfiendtlig og undertrykkende tankeretning. I land den dominerer og er gjennomført i landets politiske system hersker det fattigdom og undertrykkelse i et enormt omfang. Det må vel være lov å hate en slik ideologi? 

Hva med sosialismen, en ideologi som heller ikke gir rom for individuell frihet. Den er også gjennomført i en rekke land de siste 100 årene, og overalt har den ført til død og fordervelse, til fattigdom og undertrykkelse og elendighet i stor skala. Det må vel være lov å hate en slik ideologi. 

Det finnes ingen grupper av noen størrelse eller mer innflytelse som støtter Breiviks ideologi, og bra er det. Men både islam og sosialismen støttes av store, sterke og innflytelsesrike aktører (partier,  aviser, foreninger, kunstnere, akademikere, mm.). Men de som vil ta et oppgjør med 22. juli-terroren og ideologien bak, de vil ikke ta et oppgjør med islam eller med sosialismen,  de vil ta et oppgjør med Breiviks ideologi, en ideologi som ikke har noen betydelig aktører eller grupper på sin side. 

Ja, Breivik var med i FrP i kort periode, men han meldte seg ut fordi partiet sto for langt fra den ideologien han forfektet. Å sette FrP i bås med Breivik er helt meningsløst. 

Ideologi og mennesker

Uansett hva man sier er det noen som vil misforstå. Kritikk av en ideologi kan føre til at noen tolker dette som om ideologiens tilhengere kan trakasseres og utsettes for det som verre er.  Dette er dessverre et unngåelig faktum. Men å tolke dette beklagelige faktum slik at kritikk av ideologien ikke skal tillates, det er feil. For å bekjempe dette bør man i stor grad legge vekt på at personer som har en annen mening enn en selv bør behandles med respekt. Selv om man da kritiserer en menneskefiendtlig ideologi bør allikevel denne ideologiens tilhengere møtes med diskusjon, med argumenter, og aldri med trakassering, hetsing og vold.  

Men det finnes jo ideologier og aktører som både legitimerer og oppfordrer til vold mot meningsmotstandere. Folk på venstresiden har jo ofte kastet egg på ideologiske motstandere når de har holdt foredrag. Venstresidens avis heter jo Klassekampen, og den kampen det alluderes til i tittelen er vel neppe ene og alene en ideologisk kamp. Noen tilhørende miljøet som dannet Klassekampen for noen tiår siden drev jo også med hemmelig våpentrening; noe som skulle forberede dem på og fremskynde den væpna revolusjonen de mente burde komme. 

Og på enkelte ungsosialisters sommerleire var det jo noen som i lystig lag rundt leirbålet sang sanger med tekster som «vi skal gjelde Carl I Hagen med en rusten kniv, vi skal fylle våre badekar med onde Høyres blod». (Jeg gjengir ikke mer av teksten fra denne sangen her; den er vel fortsatt mulig å finne ved hjelp av Google.) 

Dette tyder ikke på at man viser respekt for meningsmotstandere; dette er til og med så forkastelig at det er en humoristisk fremstilling av vold mot politiske meningsmotstandere. 

For å gjenta et hovedpoeng: Det som må bekjempes er ikke hat mot menneskefiendtlige ideologier, det så må bekjempes er ønsker om å bruke trakassering og vold mot politiske meningsmotstandere. 

«Han kom fra en flokk ….» 

Ingen av aktørene på den konservative siden i norsk politikk har noen gang oppfordret til terror eller støttet Breiviks grusomme handlinger. Allikevel blir det hevdet at «han handlet alene, men han kom fra en flokk», det vil si at flokken skal ha en del av skylden for Breiviks grusomme gjerninger – og med flokken menes de som har kritisert islam; disse skal da holdes ansvarlig for Breiviks grusomme gjerninger. I det siste er dette blitt formulert av en rekke fremtredende politiske aktører, bla. av Aps leder Jonas Gahr Støre, med formuleringer som at partier og grupper som Høyre og FrP og nettaviser som dokument.no og Resett og HRS «har et spesielt ansvar for å hindre ekstremisme».  

Tidligere ordfører i Oslo Fabian Stang reagerte på dette ved å si blant annet følgende i et innlegg som han senere trakk tilbake: «Støre sa i realiteten at jeg og andre Høyre-politikere har et ansvar for de drap og lemlestelser terroristen begikk» 

Men som vi nevnte over det er alltid noen som misforstår. Dersom man kritiserer islam vil det alltid være noen som benytter dette som et klarsignal for trakassering og vold mot muslimer. Dette kan ikke bety at man skal legge lokk på all kritikk av islam. 

Men det er et annet område hvor uttrykket «han kom fra et flokk» virkelig har mening. Som nevnt over er det i islam en rekke oppfordringer til vold mot ikke-muslimer. Men når en muslim begår terror og bruker islam som begrunnelse, heter det aldri at «han kom fra en flokk». Når muslimer begår terror i islams navn heter det som regel at gjerningsmannen var psykotisk eller at han utførte «workplace violence» som følge av problemer på jobben eller at han led av utenforskap; det skjer sjelden eller aldri at islam blir trukket frem som årsak til terroren. 

Denne dobbeltmoralen illustrerer kanskje det som er hovedpoenget med beskyldninger mot den konservative siden. Formålet er å få kritikerne av den brede allianse mellom sosialistiske og pro-islamske grupper til å holde kjeft ved å koble dem til Breiviks grusomme handlinger. 

Hva er den egentlige meningen? 

Oppfordringen om å arbeide mot hat, mot rasisme, mot radikalisering, og mot ekstremisme er egentlig fullstendig innholdsløse. Det er mye som fortjener å bli hatet. Det som omtales som rasisme er gjerne velbegrunnet motstand og kritikk av islam. Hva er radikalisering? Er det å ha andre meninger enn den som den sosialdemokratiske konsensus står for? Og ekstremisme; hvis man for eksempel er en ekstrem tilhenger av individuell frihet og fredelig omgang mellom mennesker – er dette kritikkverdig? 

Det oppgjøret man burde ta er et oppgjør med vold som politisk virkemiddel. Men venstresiden kan ikke gå i mot vold fordi den bygger på vold og tvang i all sin politikk. Venstresiden betrakter ikke tvang bare som noe som er greit å bruke, de betraktet tvang (og dermed vold) som helt nødvendig. De forstår at de ikke kan gjennomføre sin politikk ved å bruke frivillighet, de må bruke tvang. Ved frivillighet vil folk flest flykte når sosialistene forsøker å gjennomføre sin politikk i et land. Dette har skjedd i hvert eneste land hvor sosialistene har fått makten: jo mer sosialisme, jo større flyktningestrøm.  

Det som alle innen mainstream omtaler som det oppgjøret man bør ta er egentlig et forsøk på gjøre all kritikk av sosialismen og sosialdemokratiet illegitim ved å koble den opp mot en terrorist som alle har tatt sterk avstand fra. De som snakker om oppgjøret og som ønsker at det skal tas et oppgjør ønsker egentlig å kneble all kritikk av deres egne standpunkter. 

Det er et oppgjør som bør tas – som må tas – og det er et oppgjør som innebærer at man må si så tydelig som overhode mulig at å bruke vold som politisk virkemiddel, det er totalt uakseptabelt. Vold er kun akseptabelt som nødvendig selvforsvar, og kun i den grad som er nødvendig for å stoppe angrep man blir utsatt for. I tillegg bør man tydelig og klart si at alle fredelige meningsmotstandere bør omtales og behandles på en fredelig og respektfull måte. Men det er kun liberalister som går inn for noe slikt. 
.

.

.

.

.

.

https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/5698pO/endelig-faar-vi-et-oppgjoer-etter-22-juli

https://www.abcnyheter.no/nyheter/norge/2021/07/22/195774439/oppgjoret-med-hatet-sto-sentralt-under-tiarsmarkeringen-for-22-juli

https://www.aftenbladet.no/kultur/i/vAw8b5/22-juli-oppgjoeret-som-aldri-kom

https://www.nettavisen.no/nyheter/lippestad-om-22-juli-oppgjor-man-kan-ikke-sette-breivik-stempelet-i-pannen-pa-dem/s/12-95-3424138595

https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/X8KEbg/vi-skal-ikke-etterlyse-en-verdikamp-med-22-juli-som-utgangspunkt

Terror og psykiatri

Dette er en sterkt utvidet versjon av en artikkel som opprinnelig ble publisert i min bok «SISTE ORD».

Det er ikke bare verdensmetropoler som New York, London, Paris og Madrid som er blitt rammet av terrorangrep de siste årene, også Norge og Oslo har vært rammet av til dels grusomme terrorangrep. De fleste norske angrepene har vært små, men et av dem, det som rammet Oslo/Utøya i 2011, var blant de største og mest grusomme terrorangrep verden har sett.

På ettermiddagen fredag 22. juli 2011 gjennomførte Anders Behring Breivik to angrep – først forsøkte han å sprenge regjeringskvartalet i Oslo, og deretter angrep han ungdommer på AUFs sommerleir på Utøya. Sprengningen av regjeringskvartalet lykkedes ikke, selv om åtte personer mistet livet i dette angrepet. På Utøya drepte han kaldt og metodisk cirka 70 ungdommer. Mange ble også skadet for livet. Breiviks mål var å ødelegge en kommende generasjon av arbeiderpartipolitikere, og motivasjonen var Arbeiderpartiets ettergivenhet overfor islam.

Med fullt overlegg drepte Breivik forsvarsløse ungdommer som oppholdt seg på en liten øy de ikke kunne rømme fra. Dette er uttrykk for en kynisme og en råskap som man sjelden ser maken til, og dersom norsk lovgivning hadde åpnet for det ville vi gått inn for dødsstraff for Breivik.

Andre terrorangrep i Norge

Men Breivik er ikke den eneste som har utført terrorangrep i Norge. Hans angrep var det klart største, mens en rekke andre angrep har hatt langt færre ofre. Men det som bestemmer hvorvidt noe er et terrorangrep er ikke antall ofre.

Hva er terror? Terror er angrep med formål å drepe eller skade mennesker (eller å ødelegge store materielle verdier) utført av små grupper mot mer eller mindre tilfeldige mål med hensikten å spre frykt for å oppnå et politisk mål*. Terrorangrep er altså ideologisk motivert. Det store antall angrep vi har sett i Vesten de siste årene er da klart å klassifisere som terrorangrep. Den motiverende ideologien i de aller fleste angrepene er islam. (Breiviks motivasjon var motstand mot islam).

Eksempler på terrorangrep er å styrte fly inn i bygninger, å sprenge en bombe på en togstasjon eller blant publikum på et arrangement, å kjøre en bil på fortauet for å ramme fotgjengere, å veive om seg med en kniv eller en øks for å skade eller drepe personer som tilfeldigvis befinner seg i nærheten, å sette fyr på biler – alt dette er angrep som er ment å ramme tilfeldige sivile, og alle disse er altså terrorangrep (såfremt de er ideologisk motivert).  

18. januar 2019 ble en ung kvinne stukket med en kniv i ryggen mens hun besøkte en Kiwi-butikk i Oslo (hun overlevde). PST klassifiserte dette som et terrorangrep. Gjerningsmannen ble arrestert, og document.no forteller: «Russeren som er terrorsiktet etter knivstikking i en Kiwi-butikk i Oslo, sa i avhør at han ville drepe flest mulig. Forsvareren hans mener han er syk. Russeren (20) kommer fra den islam-dominerte delrepublikken Basjkortostan, vest for Uralfjellene. Han har selv sagt i avhør at han har utført terror. Ola Lunde, som er russerens oppnevnte forsvarer, tror ikke på klientens terror-erklæring. Han mener 20-åringen var strafferettslig utilregnelig da han stakk kvinnen (25) i ryggen. I så fall havner han i helsevesenet og ikke i fengsel. Advokaten har ikke møtt klienten ennå, og heller ikke lest forklaringen hans».

VG skrev dette om denne saken noen dager etter angrepet: «[PST] vil ha rettpsykiatrisk undersøkelse   …   Hva mener PST om siktedes helsesituasjon? Vi har ingen forutsetninger for å vurdere hans helse på et faglig grunnlag, men vi kommer til å be om en prejudisiell observasjon, svarer [politiadvokat] Bakken Staff. Det betyr at sakkyndige skal gjennomføre en rettspsykiatrisk undersøkelse av 20-åringen. …  

Etter fengslingsmøtet opplyser politiadvokat Anne Karoline Bakken Staff i PST at den formelle siktelsen mot 20-åringen er etter straffelovens terrorparagraf 131. PST mener han har begått en terrorhandling med mål om å skape alvorlig frykt i befolkningen … Han har ikke sagt noe om hvorfor han kom hit, bortsett fra at han er muslim og at han er sint på europeere, fordi vi har det så godt. Det går litt på religion, å være en kristen er synd, mener han, sier [mannens forsvarer Ola] Lunde. Forsvareren mener 20-åringen trenger hjelp. – Han er en forvirret ung mann som har disse tankene, og han har behov for behandling. Foreløpig er han der at han sier han vil fortsette med disse aksjonene om han løslates. …» (link nedenfor).

Nedenfor gjengir vi noen kortere omtaler om enkelte andre terrorangrep i Norge.

«[Bussjåfør drept av passasjer i februar 2003.] Det kunne endt med katastrofe. Bussen kunne med letthet kjørt utfor stupet like ved. Men til tross for knivstikket, klarte sjåføren å stanse bussen, … sjåførene er svært opprørt over det som skjedde og vil hedre sin drepte kollega med å bære sørgebind. … Drapsmannen var asylsøker fra Etiopia. Dømt til tvungent psykisk helsevern» (NRK).

«Tre drept etter busskapring i Sogn og Fjordane … Bevæpnet med kniv gikk passasjeren til angrep på medpassasjerene på Valdresekspressen. … Gjerningsmannen er 30 år gammel, og asylsøker fra Sør-Sudan» (VG 4/11-13).

«Kjent skyldig i flykapring og drap. Den tiltalte i Kato Air-saken … er kjent skyldig i flykapring og drapsforsøk. Lagretten brukte mindre enn tre kvarter på å komme fram til kjennelsen torsdag formiddag. Den 34 år gamle asylsøkeren fra Algerie angrep de to pilotene med øks mens de satt i cockpiten. Flyet var under innflyvning til Bodø» (NRK 23/6-05).

«3. august 2004:. En norsk-somalier går amok på trikk 17 utenfor Bislett stadion i Oslo.

  … [En 23 år gammel mann] blir drept. Fem andre blir forsøkt drept med en såkalt Rambo-kniv. Gjerningsmannen stikker av fra stedet i en bil, men blir tatt dagen etter. Han får diagnosen paranoid schizofreni, og blir dømt til tvunget psykisk helsevern» (TV2).

«En 20 år gammel pakistaner knivstakk [NN] … til døde. [Mannen] ble drept mens han var på jobb på Coop Byggmax i Vadsø 14. juli i fjor. En 20 år gammel mann er dømt til overføring til tvungent psykisk helsevern etter knivdrapet… i Vadsø i sommer. Dommen falt i Øst-Finnmark tingrett mandag, melder NRK. Dommen er i tråd med aktors påstand. Den dømte, en 20 år gammel pakistaner med midlertidig opphold i Norge, var psykotisk da drapet ble begått» (document).

Psykiatrien

Som man ser fra sitatene over ser det ut til at psykiatrien blir involvert i de aller fleste av disse sakene.

Før Breivik ble stilt for retten gjennomgikk han en psykiatrisk evaluering. Den konkluderte med at han var gal. Dette uttrykket brukes ikke i psykiatrien og vi gjengir derfor også følgende fra Wikipedia, hvor den formelle diagnosen er å finne: «Rettspsykiaterne Synne Sørheim og Torgeir Husby ble oppnevnt av Oslo tingrett som sakkyndige. Deres rapport på 243 sider ble overlevert retten 29. november 2011. Den gav Breivik diagnosen paranoid schizofreni og hevdet at Breivik var psykotisk på gjernings- og observasjonstidspunktet og dermed strafferettslig utilregnelig…»

Men dette var ikke godt nok for myndighetene, og «Den 8. desember 2011 fremmet to bistandsadvokater krav om en ny psykiatrisk utredning». Hva ble så resultatet av denne evalueringen? Wikipedia forteller:

«Oslo tingrett valgte den 13. januar 2012 å oppnevne psykiaterne Agnar Aspaas og Terje Tørrissen som sakkyndige. … Den nye sakkyndigrapporten på 310 sider ble overlevert til Oslo tingrett den 10. april 2012 … De sakkyndige uttalte at samarbeidet med Breivik hadde vært bra. Rapporten konkluderte med at Breivik ikke led av paranoid schizofreni, og at observanden ikke var «psykotisk, bevisstløs eller psykisk utviklingshemmet i høy grad på tiden for de påklagede handlinger «. Den erklærer at  «observanden har ikke alvorlig psykisk lidelse med betydelig svekket evne til realistisk vurdering av sitt forhold til omverdenen, og han handlet ikke under en sterk bevissthetsforstyrrelse på tiden for de påklagede handlinger. Observanden er ikke lettere psykisk utviklingshemmet «, og at  «observanden var ikke psykotisk på tiden for undersøkelsene «. Den konkluderte med at Breivik er strafferettslig tilregnelig …».

Så, den første evalueringen sa at Breivik var psykotisk og strafferettslig utilregnelig, mens den nye evalueringen sa det motsatte. 

Manshaus 

Philip Manshaus´ attentatforsøk i en moské i Bærum (august 2019) var opplagt en terrorhandling. Heldigvis ble ingen drept i forsøket, og heldigvis ble også Manshaus overmannet av to staute karer som befant seg i moskeen og som fikk stanset ham før han fikk avfyrt noen drepende skudd. Før terrorhandlingen, eller terrorforsøket, hadde Manshaus allikevel dessverre klart å drepe sin adoptivsøster; Manshaus likte ikke at utlendinger kom til Norge, og siden søsteren var fjernadoptert mente han at hun burde drepes. 

Men var Manshaus ved sine fulle fem? Var han psykotisk? Han ble undersøkt av psykiatere, og som en overskrift i Aftenposten sa det: «Rettspsykiaterne finner ikke fnugg av psykotisk tenkning hos Manshaus». Fra artikkelen: «Det er ikke ofte vi finner tre rettspsykiatrisk sakkyndige som er så sikre i sine konklusjoner som i denne saken. Psykologspesialist Anne Lill Ørbeck og psykiaterne Rita Lyngved og Helge Haugerud har hatt 11 samtaler med Philip Manshaus på Ila fengsel. Det er langt flere samtaler enn det som er vanlig ved en rettspsykiatrisk undersøkelse. Sammenholdt med andre opplysninger i saken har de sakkyndige derfor hatt et omfattende materiale å forholde seg til da de skulle konkludere om tiltaltes mentale helse. Konklusjonene er krystallklare. Det finnes ingen tegn til psykose – Philip Manshaus er strafferettslig tilregnelig. Det er ingen åpenbare personlighetsforstyrrelser» (link nedenfor).

Så: Manshaus var ikke rammet av noen psykose (og heller altså ikke Breivik ifølge den andre  undersøkelsen). Kan det være slik at det er bare muslimske terrorister som er psykotiske i gjerningsøyeblikket eller lider av personlighetsforstyrrelser, og at anti-islamske terrorister aldri er psykotiske?  

Hamsun 

Vi tar en avstikker innom en gammel, men viktig sak. Som kjent var den store norske forfatteren Knut Hamsun sympatisk innstilt til nasjonalsosialismen og til Hitler. Under krigen og okkupasjonen var han nokså klart på okkupasjonsmaktens side. Da Hitler døde skrev han endog en kort hyllest: «Jeg er ikke verdig til at tale høirøstet om Adolf Hitler, og til nogen sentimental Rørelse indbyder hans Liv og Gjerning ikke. Han var en Kriger, en Kriger for Menneskeheden og en Forkynder av Evangeliet om Ret for alle Nasjoner. Han var en reformatorisk Skikkelse av høieste Rang…».

Hamsuns politiske sympatier var da åpenbart meget pinlig for norske myndigheter: Landets største dikter var landsforræder. Etter krigen ble han stilt for retten, men rettssaken, og det den egentlig handlet om, var meget komplisert og vi vil ikke gå inn på dette her. (Den som er interessert kan lese Torkild Hansens meget interessant bok om saken.) Men det som er blitt stående er en konklusjon etter rettssaken om at Hamsun led av «varig svekkede sjelsevner». Det som er blitt stående som budskapet fra rettsprosessen mot Hamsun er altså at han sympatiserte med nasjonalsosialistene fordi han ikke helt var ved sine fulle fem.

Det som skjedde her var at ledende personer innen statsapparatet satte noe som så ut som en psykiatrisk diagnose på en person som de ikke våget eller ønsket å dømme for en alvorlig forbrytelse, landssvik. (Vi vil nevne at uttrykket «varig svekkede sjelsevner» ikke er en medisinsk/psykiatrisk diagnose, det er en «rettspsykiatrisk betegnelse»). Med andre ord: Hamsun ble ikke dømt for landssvik; en slik dom ville vært pinlig for Norge. Hans sympati for nasjonalsosialismen ble forklart med at han var noe redusert i sin mentale kapasitet. Myndighetene brukte altså psykiatrien for å unngå å gjøre noe som det ville være politisk vanskelig å gjennomføre. (At Hamsun ikke led av noen redusert mental kapasitet kan man få bekreftet ved å lese hans siste bok, På gjengrodde stier, som kom ut i 1949.)

Terrorangrep i Norge 

Hvis vi ser på de terrorangrepene som er utført av muslimer i Norge de siste årene, ser vi at de aller fleste gjerningsmennene i de sakene vi har sitert om over er blitt klassifisert som psykotiske eller er blitt dømt til psykiatrisk behandling.

Det kan altså se ut som om myndighetene av politiske grunner bruker psykiatriske diagnoser for å unngå at en rettssak kommer opp, for å unngå en uønsket dom, eller for å få et ønsket resultatet av en rettssak. 

Man ville ikke ha noen landssviksak mot Hamsun og han ble erklært å lide av varig svekkede sjelsevner. Man ville ha en vanlig rettssak mot Breivik og når psykiaterne kom til at han var gal så ble det oppnevnt nye psykiatere som kom til en annen og politisk sett mer passende konklusjon. Manshaus ble umiddelbart erklært som ikke psykotisk. Når det gjelder terrorangrep utført av muslimer vil man ikke ta den politiske belastning det er å stille dem for en vanlig rettssak så de blir da også klassifisert som gale. («Gal» er et folkelig uttrykk som ikke hører hjemme hverken i psykiatrien eller i rettsapparatet; der brukes uttrykk som «varig svekkede sjelsevner» eller «paranoid schizofreni» eller «psykose».) 

Altså: Når anti-muslimske terrorister stilles for retten ignoreres eventuelle psykiatriske diagnoser, og all vekt legges på ideologien. Når muslimske terrorister havner i rettsapparatet kan det se ut som om det er det stikk motsatte som skjer: Da forsøker myndighetene å gjemme bort den ideologiske begrunnelsen terroristene selv benytter, og også eventuelle tilståelser, og all vekt legges på en psykiatrisk diagnose. Og som kjent: psykiatriske diagnoser er meget enkle å finne hos hvem som helst hvis man leter og ønsker å finne en slik.   

Er dette en rettsstat verdig? Nei. Dette er politisk manipulasjon av rettsprosesser, de utføres med en politisk agenda, og denne agendaen er å forsøke å ignorere eller å nedvurdere den faren som militant islam er. Ja, ved at terroristene blir erklært som sinnsyke blir den ideologiske begrunnelsen de selv benytter erklært totalt irrelevant og uviktig. Man kan si at de norske myndighetene her gjør en innsats for å redusere eller eliminere den betydningen islam har som begrunnelse for terrorisme, en begrunnelse som terroristene selv som regel sier at de har.

La oss helt til slutt si at vi ikke påstår at dette er en konspirasjon av noe skjult maktapparat. Det er ikke slik at noen personer må snakke sammen og bli enige om hva som skal skje. Det som skjer er bare et uttrykk for de holdninger og meninger og standpunkter og politiske synspunkter som finnes blant de personer som har høye posisjoner i det politiske maktapparat, et maktapparat som inkluderer inkludert rettsapparatet, akademia, pressen, byråkratiet, og psykiatrien. Og det de gjør i disse sakene er altså å forsøke å eliminere islam som en utløsende motivasjon for muslimske terrorister. 

Postscript om Nygaard-saken

«Nå var terroren komme til Norge». Med dette poenget begynner Odd Isungset sin bok om attentatet mot William Nygaard (Hvem skjøt William Nygaard?, Tiden  2010). Som mange husker ble William Nygaard beskutt og sannsynligvis forsøkt drept en morgen han var på vei til jobben høsten 1993. Nygaard var forlegger og hadde utgitt Salman Rushdies bok Sataniske vers på norsk. Forfatteren var i 1989 rammet av en fatwa utsendt av Irans religiøse leder Ayatolla Khomeiny, og den innebar en dødsdom mot forfatteren og alle som hadde med utgivelsen å gjøre. 

Fatwaen er av Isungset gjengitt slik (oversatt til norsk): «Forfatteren av boka Sataniske vers, som er i strid med islam, profeten og Koranen, og alle de som er innblandet i utgivelsen av den, er dømt til døden. Jeg ber alle muslimer om å likvidere dem, uansett hvor de finner dem» (Isungset, s. 419). Det ble også utlovet en stor pengebelønning, selvsagt i amerikanske dollar, til den som drepte Rushdie.

To av de som hadde oversatt boken til andre språk ble utsatt for attentater, og en av dem mistet livet. Forfatteren ble umiddelbart etter at fatwaen kom plassert under konstant vakthold. Flere bokhandler som hadde boken i salg ble også rammet av ulike former for sabotasje; for eksempel ble det kastet brannbomber mot noen av dem (noe som forøvrig også rammet bokhandler i Norge). 

Det som er den anerkjente oppfatningen av attentatet mot Nygaard er at gjerningsmannen opererte på vegne av Iran. Dette er oppfatningen selv om man ikke har hverken navn eller identitet på noen gjerningsmann. Man vet allikevel mye om gjerningsmannen, og mye tyder på at han samarbeidet med iranske myndigheter. Men var dette et terrorangrep? Det ser ut til at de aller fleste mener dette, inkludert Isungset, som skrev den store boken om saken. Denne oppfatningen er dog feil. 

Tittelen på Isungset bok er noe merkelig i og med at han ikke gir noe svar på hvilken person som utførte attentatet mot Nygaard, dette til tross for at politiet foretok en svært grundig etterforskning av saken. Imidlertid hadde politiet en mistenkt i saken, en person som de mente hadde fremskaffet våpenet som ble brukt. Dette var en ung norsk pakistaner som går under navet Ali, og som var en ivrig våpensamler og som eide en rekke sjeldne våpen, noen av dem ulovlige. Erling Folkvord omtaler denne mannen slik i sin bok om korrupsjon og udugelighet i Oslo-politiet (Det var ikke berre Eirik Jensen): 

«Ali, ein uføretrygda 24-åring med pakistanske foreldre vart fire år seinare [dvs. fire år etter drapet] mistenkt for medvirkning i drapsforsøket på Nygaard. Ali kom til Norge i lag med foreldra da han var seks år. Etter fatwaen hadde han i desember 1989 sagt til venner at han gjerne ville spore opp Rushdie. Han sa han kunne bli millionær og få heltestatus i den muslimske verden om å drap forfattaren. Handlingane hans både i månadene før drapsforsøket på William Nygaard i 1993 og i dagene etterpå, styrker mistanken om at han var innblanda» (Folkvord, s. 116).

Vi kan også nevne at denne Ali var en nær venn av stortingsrepresentant Jan Simonsen, FrP,  at han flere ganger hadde besøkt Simonsen på Stortinget og at han ved noen av disse anledningene hadde hatt med seg ulovlige våpen inn på Stortinget. 

Flere politifolk gjorde en grundig jobb med å etterforske denne Ali, og han ble arrestert og skulle stille i forhørsretten for varetektsfengsling. De politifolkene som var innblandet i etterforskingen var overbevist om at Ali var skyldig i medvirkning i og med at han skaffet våpenet som ble brukt mot Nygaard. Men saken kom aldri for retten. Visepolitisjefen i Oslo, kriminalsjef Roger Andersen, gikk bak ryggen på politiadvokaten og etterforskerne, og løslot Ali. Dette var noe Andersen gjorde helt på egenhånd, og løslatelsen av Ali skjedde en lørdag kveld. Dette var i strid med alle gjeldende regler. 

Folkvord skriver: «Da etterforskarane kom på jobb mandag morgen 30. mars 1998, fekk dei klar beskjed om å legge vekk etterforskninga av Nygaard-saka og ta fatt på andre oppgåver. Avdelingssjef Gunnar Larsen formidla orden fra kriminalsjef Andersen. I løpet av helga må leiarar på politihuset har stilt seg bak den lauslatinga kriminalsjefen beordra på laurdagskvelden» (Folkvord, s. 119-20)  

Det er aldri kommet noe svar på hvorfor Andersen beordret denne løslatelsen. Hvis vi skal spekulere så kan vi i kontekst av det vi har skrevet over undre oss over om løslatelsen skjedde for å svekke koblingen mellom attentatet/drapsforsøket og islam. Ali var en muslim som hadde fortalt venner av at han gjerne ville drepe Rushdie. En fellende dom mot Ali ville være en sterk kobling mellom islam og drapsforsøket på Nygaard.  

Men tilbake til sammenhengen mellom Iran og attentatforsøket mot Nygaard. Styret i Iran er organisert noe annerledes enn styret i de fleste andre land. I Iran finnes det to myndigheter; en religiøs/muslimsk og en sekulær. Det er den sekulære delen som utlendinger har kontakt med, det er den som administrerer staten, det er den som driver utenrikspolitikken, det er den som driver ambassadene, det er den som forhandler på vegne av Iran med andre land. Men denne sekulære staten er underlagt den religiøse/muslimske autoriteten, kalt Vokterrådet (på engelske Guardian Council). Fatwaen mot Rushdie ble som sagt bekjentgjort i 1989, og inntil 1998 stilte regjeringen i Iran seg bak dødsdommen. Men i 1998 uttalte president Mohamed Khatami at regjeringen ikke lenger støttet dødsdommen. Når journalister eller politikere spør representanter for den sekulære del av Irans maktapparat om dødsdommen og om attentatene, så sier de som sant er at de ikke har noe hverken med dødsdommen eller attentatene å gjøre. Alt tyder dog på at Vokterrådet fortsatt stiller seg bak dødsdommen. 

Vi kan altså gå ut ifra at det er Irans øverste myndighet som står bak dødsdommen og drapsforsøkene. Men attentatet mot Nygård er da ikke en terrorhandling. Terrorhandlinger utføres av private grupper og er rettet mot tilfeldige sivile med det formål å spre frykt, og hensikten med terrorangrep er å støtte opp om et bestemt ideologisk syn (evt. å bekjempe et bestemt ideologisk syn). Dersom det skjer angrep utført av en stat mot en bestemt person (eller en gruppe bestemte personer) er det ikke en terrorhandling. 

Dersom en stat utføre et attentat mot en statsborger i eget land er det heller ikke terror; det er – hvis det finnes lovhjemmel – bare statsmaktens opprettholdelse av landets eget lovverk. Hvis det ikke finnes lovhjemmel er det bare en forbrytelse, en kriminell handling utført av staten. Men i dette tilfellet rammet dødsdommen borgere i andre land: Nygaard er selvsagt norsk statsborger, Rushdie er britisk statsborger, og også oversetterne var statsborgere i andre land enn Iran.  

Så det som skjedde her var at en statsmyndighet forsøker å drepe bestemte personer, borgere i andre land, på andre lands territorium, og begrunnelsen for drapene (eller drapsforsøkene) er ideologisk/religiøs. 

Dette er da ikke en terrorhandling, det er en krigshandling (forutsatt at gjerningsmannen er en agent for Iran). 

Men tilbake til oppfatningen om at attentatet var et terrorangrep. Nå kan man jo spørre om alle de som har kommentert Rushdie-saken og Nygaard-saken om de med viten og vilje forkludrer begrepsbruken, eller man kan spørre om de ikke vet hva de snakker om. Kanskje vil de unngå å bruke ordet «krigshandling» for ikke å provosere Iran. Eller kanskje vet de ikke hva et terrorangrep egentlig er. Mitt syn per i dag er følgende: Disse politikerne og journalistene og kommentatorene er ikke klar over forskjellen på hva et terrorangrep virkelig er og hva en krigshandling er, og hvis de hadde vært klar over det ville de antagelig ikke våget å henge bjellen på katten; de ville neppe har våget å si at dette er en krigshandling. Det kan virke som om mange innen mainstream oppfører seg som om de tror at dersom man ikke snakker ut om et problem så blir det borte av seg selv. 

Fatwaen eller dødsdommen mot Rushdie, som altså er britisk statsborger, var opplagt en krigshandling. Et land har på et vis en juridisk rett til å henrette egne statsborgere dersom de bryter landets lover og dødsstraff er straffen for et slikt lovbrudd, men det som skjedde her var at Iran dømte til døden for blasfemi en person som var statsborger i et annet land – og forsøkte å gjennomføre denne dommen. Dette er ikke en terrorhandling, dette er en krigshandling.

Vi skyter også inn at fatwaen da reelt sett var en krigserklæring fra Iran. De landene som ble rammet av denne krigserklæringen, først og fremst Storbritannia og deres allierte i NATO, burde ha svart ved å si at «dersom Iran ikke trekker fatwaen tilbake innen 24 timer er vi i krig med Iran». Men dette skjedde selvfølgelig ikke, ingen prominente ledere i Vesten stilte seg bak Rushdie eller var villig til å forsvare ham eller ytringsfriheten.  

Men det som skjer er at myndighetene i de land som rammes av denne type krigshandlinger forsøker å la være å se hva som virkelig skjer og prøver å fremstille det som noe annet enn det det virkelig er. Det er mange som tror at det er enklere å late som om store viktige reelle problemer ikke finnes. Men en slik holdning vil aldri ha gode resultater i det lange løp; jo lenger man venter med å løse et stort problem jo større vil det bli. Og dette problemet kan bli så stort at det ikke kan løses. Vi gjentar hovedpoenget: attentatet mot William Nygaard var ikke en terrorhandling, det var en krigshandling mot Norge utført av Iran.

*Oxford English Dictionary bekrefter denne betydningen av «terrorisme». Under «terrorist» gir OED følgende definisjon: «a person who uses or favours violent and intimidating methods of coercing a government or community». Sitat fra utgave nr 9 av The Concise Oxford Dictionary, 1998. 






Folkvord, Erling: Det var ikkje berre Eirik Jensen. Om polititoppar og ukultur, SolumBokvennen AS 2021

Hansen, Thorkild: Prosessen mot Hamsun, Gyldendal 1996 

Isungset, Odd: Hvem skjøt William Nygaard?, Gyldendal 2010 



Engelsk Wikipedia om Vokterrådet 
https://en.wikipedia.org/wiki/Guardian_Council

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/xRozyG/pst-ingen-holdepunkter-for-at-knivangriper-20-samarbeidet-med-noen

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/5VavVz/knivofferets-bror-stakk-henne-med-to-hender-rundt-kniven?utm_content=row-15&utm_source=vgfront

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/pzb8G/tre-drept-etter-busskapring-i-sogn-og-fjordane

https://www.nrk.no/nordland/kjent-skyldig-i-flykapring-og-drapsforsok-1.97298

https://www.tv2.no/a/9843379/

https://www.nrk.no/ho/sjaforene-hedrer-drept-kollega-1.33091

http://www.sakkyndig.com/psykologi/artvit/boland2006.pdf

https://www.nettavisen.no/nyheter/fengsel-far-internasjonal-oppmerksomhet/2899152.html

Manshaus:

https://www.aftenposten.no/meninger/kommentar/i/WbVEEj/rettspsykiaterne-finner-ikke-fnugg-av-psykotisk-tenkning-hos-manshaus

God sommer!

Vi som skriver artikler her på Gullstandard tar nå en pause. Vi har planlagt en artikkel for publisering omtrent midt i juli, men høyst sannsynlig vil det neppe kommet nye artikler her før mot slutten av sommeren.

Vi ønsker alle våre lesere en svært god sommer. 

Siste utvikling i Baneheia-saken

Som kjent er Viggo Kristiansen nå løslatt etter at han har sonet innpå 21 år for en dom i den såkalte Baneheia-saken. Kristiansen har hele tiden hevdet at han var uskyldig, og hvis han virkelig er uskyldig har han sittet i fengsel i omtrent 20 år for noe han ikke har gjort. Dette er i så fall et grovt justismord! Han ble dømt fordi hans tidligere venn Jan Helge Andersen tilsto at han sammen med Kristiansen hadde drept to små jenter i Baneheia ved Kristiansand i år 2000. Det som er spesielt med denne dommen er at det ikke finnes tekniske bevis mot Kristiansen. I retten ble det lagt avgjørende vekt på at Kristiansen og Andersen var gode venner, at de ofte var sammen, og at det var helt usannsynlig at Andersen kunne ha begått denne grusomme ugjerningen alene. Det fantes overveldende tekniske bevis mot Andersen, men det fantes som sagt ingen tekniske bevis mot Kristiansen. Fremstillingen som ble grunnlaget for dommen innebar at Kristiansen var den sterke lederskikkelsen av de to vennene, og at Andersen var en svakere person som fulgte Kristiansen. Kristiansen har forsøkt å få sin sak gjenopptatt en rekke ganger uten å få gjennomslag, men han har hatt en voksende gruppe av støttespillere som med stadig sterkere argumentasjon har hevdet at det er begått grove feil i saken mot ham. 

NRK 18/2-21: «Viggo Kristiansen fikk ja på sjuende forsøk: Mener DNA-beviset er svekket

41-åringen har hele tiden nektet for å ha noe med barnedrapene i Baneheia å gjøre. Nå får han saken sin gjenopptatt.»

Før vi går videre vil vi si at vi ikke har noen inside information om denne saken og at vi bare har fulgt den gjennom avisene. Allikevel vil vil kommentere et par viktige punkter.

Det har vært flere aktører – advokater og journalister som Arvid Sjødin og Bjørn Olav Jahr – som har ment at Kristiansen er uskyldig dømt, og de har vært svært aktive for å få gjenopptatt saken. De har skrevet bøker, de har skrevet artikler i avisene, de har deltatt i programmer på TV, de har laget en TV-serie om saken, og de har rettet formelle henvendelser til rettsapparatet for å få en ny behandling av saken. Henvendelser om gjenopptagelse er blitt avvist flere ganger, men nå har Gjenopptakelseskommisjonen endelig gått med på å ta saken opp igjen. I påvente av denne gjenopptakelsen ble Kristiansen løslatt etter altså ha sittet inne i innpå 21 år. Vi bør også nevne at mannen som tilsto at han utførte (eller var med på) drapene ble dømt til 19 års fengsel, og han ble sluppet ut av fengsel for et par år siden.  

Familiene til de to jentene som ble drept har reagert sterkt negativt på at saken blir tatt opp igjen. De mener visstnok at dommen mot Kristiansen er riktig og at det er belastende å hele tiden bli minnet om saken. 

Politiet/rettsapparatet

I en tidligere kommentar her på Gullstandard skrev vi blant annet følgende i en artikkel hvor temaet var politiets arbeidsmetoder: I en rekke tidligere saker var det slik «at det som var politiets modus operandi var å finne en sannsynlig gjerningsmann, og så presse ham til å tilstå gjennom utspekulerte og trakasserende forhørsteknikker. Bevismateriale som ikke støttet opp om at denne mistenkte var skyldig ble ignorert, bagatellisert eller lagt bort. Grunnen var et ønske om å få avsluttet saken og triumferende kunne fortelle pressen at «Saken er løst! Den arresterte har tilstått!»».

Vårt inntrykk er at det er noe lignende som har skjedd med Kristiansen i Baneheia-saken – dette selv om politiet i denne saken ikke klarte å få presset frem en tilståelse fra den arresterte (Andersen tilsto, men ikke Kristiansen). 

Så vidt vi kan se er det helt uholdbart å dømme en person for en slik forbrytelse når det overhodet ikke finnes tekniske bevis. (Det finnes som nevnt et omfattende teknisk bevismateriale mot Andersen.) Det eneste beviset som finnes mot Kristiansen er hans tidligere venn Andersens vitnemål. Men et slikt vitnemål kan ha som motiv å legge hovedskylden på en annen for selv å få redusert straff. Ved å si at «det ikke var jeg, det var kameraten min som var den aktive hovedpersonen i forbrytelsen, jeg bare fulgte etter» blir man selv også til en viss grad oppfattet som et offer, og man kan få redusert straff. Og det var jo også dette som skjedde: Andersen ble idømt en kortere straff enn Kristiansen. Han fikk heller ikke forvaringsstraff slik Kristiansen fikk (forvaringsstraff er potensielt livsvarig fengsel).

Det norske rettsvesen og det norske politiet har i en lang rekke tidligere saker utført et svært dårlig arbeid. Vi kan nevne Fritz Moen-saken, Liland-saken, Birgitte Tengs-saken. Mange vil også ta med Torgersen-saken og Orderud-saken på denne altfor lange listen. Noe av det verste som kan skje i et rettsapparat er at uskyldige bli dømt. I alle disse sakene kan det se ut som om politiet med viten og vilje har presset en mistenkt til å fremstå som skyldig, blant annet ved å ikke være objektive mht. det bevismateriale som finnes.

Familien(e)

Det er blitt sagt at familien til de to jentene som ble drept har sterkt satt seg mot Kristiansens krav/ønsker om gjenopptakelse av saken. På en måte er dette forståelig. Saken var for dem en grusom tragedie og de ønsker å legge den bak seg, og med en rettskraftig dom har de ansett seg på en måte ferdig med saken (selv om dette er en sak som de nære involverte og pårørende aldri vil klare å legge bak seg).

Men på den annen side: hvordan kan noen være tjent med eller betrakte det som en god ting at en uskyldig person er dømt? Hvordan kan noen være tilfreds med at en uskyldig person sitter i fengsel i mange år?

Men det er ikke bare de to jentene som har familie, også Kristiansen har en familie. Og de er jo også rammet av det de da mener er en feilaktig dom. Det blir helt feil å bare fokusere på ofrenes familie og ikke på Kristiansens familie.

Det som bestemmer skyld, juridisk sett, i en slik sak er ikke hva familiene eller andre måtte føle om hvem som har begått ugjerningen, det som bestemmer skyld i en slik sak er hva som kan bevises hinsides rimelig tvil i retten. I og med at Gjenopptakelseskommisjonen nå har bestemt at saken skal gjenopptas betyr det at rettsapparatet nå mener at Kristiansens skyld ikke ble bevist hinsides rimelig tvil i de tidligere behandlinger av saken. 

Rettsapparatet

Som nevnt over har Kristiansen og de som har arbeidet for han forsøkt å ta opp igjen saken en rekke ganger. Sitatet fra NRK som vi gjenga over sa at Kristiansen lykkedes på syvende forsøk. Dette betyr at de som har ansvar for gjenopptagelse seks ganger har avslått Kristiansens søknader. Dette kan tolkes som om rettsapparatet har forsøkt å dekke over en enorm rettskandale. I så fall er dette ekstremt kritikkverdig. Et rettsapparat bør være akkurat det det sier at det er: det bør være et RETTSapparat. Hvis det oppdages feil i en tidligere rettssak så bør de rettes opp så raskt som overhodet mulig. Vi gjentar at vi kun kjenner saken fra avislesing, men vi har i lang tid forstått at det ikke fantes tekniske bevis mot Kristiansen da han ble dømt, og da kan vi ikke si annet enn at det ikke er grunnlag for å dømme ham, dette til tross for Andersens vitnemål. Da kan da se ut som om Gjenopptagelseskommisjonen har avslått søknader om gjenopptagelse for å dekke over feil som er begått i rettsapparatet. Dette er forkastelig, og helt uakseptabelt.

Fortid

Det ble visst nok brukt i retten som grunnlag for dom mot Kristiansen at han noen år tidligere hadde oppført seg ufint mot kvinner/jenter, og også begått grove kriminelle handlinger. TV2 omtaler dette slik: 

«Viggo Kristiansen tilsto å ha forgrepet seg seksuelt mot en seks år gammel jente i 1994. Han skal ha begått minst ti overgrep mot jenta. 

– Jeg så på jenta som et seksuelt objekt og at hun var noe jeg måtte prøve, sa Kristiansen i byretten.

Viggo Kristiansen skal også ifølge vitner ha forgrepet seg på en fem år gammel gutt, men dette tilsto han aldri. Viggo Kristiansen ble frifunnet for dette forholdet.

Det kom fram at Viggo Kristiansen hadde lusket rundt i nabolaget og kikket inn igjennom vinduene. Det ble beslaglagt flere grove pornofilmer, samt en krigsfilm som inneholdt voldsscener der ofrene ble drept med kniv mot strupen, akkurat slik jentene i Baneheia ble drept.

I 1998 drev de to tiltalte å terget to små barn. En jogger spurte hva de drev med. «Vi skal bare voldta dem», svarte Viggo Kristiansen.

Kristiansen truet sin onkel med kniv under en episode forut for drapene i Baneheia. Under pågripelsen sa Viggo Kristiansen at han regnet med at det ville skje.

– Jeg sier ikke noe før jeg har snakket med advokat. Er Jan Helge også tatt? spurte Kristiansen.

En kamerat av de to guttene pekte dem ut da politiet hadde rundspørring i området fire dager etter drapene.

På en fest snakket Kristiansen om at han trodde det måtte være to stykker som hadde begått drapene. Han sa det var lettere for to personer for å unngå støy. Da kunne de holde hånden over munnen på dem, skal Kristiansen ha sagt, ifølge vitner. Kristiansen skal også ha sagt at han selv ikke ville hatt problemer med å ta med seg en ti år gammel jente opp i heia.»

Vårt syn er at slike forhold, som Kristiansen altså er skyldig i, er grusomme og viser at Kristiansen hadde en personlighet som gjorde at han ikke fungerte godt i et normalt samfunn. Men slike forhold hørte ikke hjemme i den angjeldende rettssaken. Slike forhold er viktige når det gjelder å finne mistenkte, og kan være et element i etterforskningen for å kartlegge en mistenkts personlighet. Så at Kristiansen ble mistenkt, arrestert og forhørt om denne saken var bare rimelig. Men rettssaken skulle bare tatt for seg eventuelle bevis om hvorvidt Kristiansen hadde vært med på drapene i Baneheia. Hva han hadde gjort noen år tidligere er da totalt irrelevant. 

(Vi skyter inn at også Fritz Moen hadde en fortid med omtrent tilsvarende oppførsel, og dette førte til at politiets mistanke mot ham i en konkret drapssak ble styrket. Den var muligens en medvirkende årsak til at Moen ble dømt selv om det mange år etter rettssaken ble konstatert at han altså var uskyldig.)

Det heter at det tar lang tid å bygge opp et godt rykte, et godt renommé, men at det er gjort i et øyeblikk å ødelegge det. Skal man skaffe seg et godt rykte holder man seg langt unna det som er ulovlig, man holder seg langt unna det som er uanstendig. Gjør man det vil sannsynligheten for at man skulle kunne bli mistenkt for noe kriminelt bli betydelig mindre. Skal man opprettholde et godt rykte må man også holde seg unna alle som er kriminelle. Har man på alle vis et plettfritt rulleblad, har man aldri vist upassende eller uanstendig eller kriminell oppførsel, da er det svært lite sannsynlig at man blir trukket inn som mistenkt i en  kriminalsak. Men det som skjedde i denne saken var at Kristiansen, på grunn av sin fortid og sin omgangskrets, ble dømt for noe det ikke finnes bevis for at han hadde gjort  – og han satt innpå 21 år i fengsel, en fengsling som var resultat av en dom som ikke var holdbar.  

Dersom Kristiansen ikke hadde begått slike ting så ville altså saken mot ham stått langt svakere. Ja, det er helt galt at slike ting blir trukket inn i en rettssak, men det blir allikevel gjort – og det ble gjort i denne saken. Skal man gjøre sitt beste for å unngå å bli rammet av slike ting så må man bare holde sin kurs så langt unna grensen for det uanstendige og det kriminelle som overhodet mulig.

Vi vil også bare nevne at mht. porno vil vi tro at mange gutter i den alderen har vært borti slikt materiale.

Oppsummering

Det ser da ut til at dommen mot Kristiansen ble fattet på feil grunnlag, At rettsapparatet ved Gjenopptagelseskommisjonen har forsøkt å dekke over de feilene som har blitt begått, og at også pressen har latt være å undersøke realitetene i saken, er en skandale – men man kan  dessverre finne mange slike i norsk rettshistorie. Takket være private aktører, aktører som står utenfor det formelle rettsapparatet, og enkelte journalister som ikke marsjerer i takt med de store aktørene i pressen, skal saken nå gjenopptas. 

Det er et tegn på et sivilisert samfunn at man har et rettsapparat som virkelig er et rettsapparat. 

Nå kan man si at den listen vi har gitt over egentlig er ganske kort: Fritz Moen-saken, Liland-saken, Birgitte Tengs-saken, Orderud-saken – og kanskje man også kunne ta med Bjugn-saken og Thomas Quick-saken. (Noe mer om mitt syn på noen av disse sakene kan man finne i min artikkel «Norge – et glansbilde?» i artikkelsamlingen Grunnlov og frihet: turtelduer eller erkefiender? om Norges grunnlov 200 år etter.) Dette er store saker som har fått mye oppmerksomhet, men bak slike store saker kan det skjule seg en rekke mindre saker som ikke får oppmerksomhet, men som er behandlet like urettferdig som disse nevnte sakene er blitt behandlet av politi og rettsapparat. Som sagt, at man har et rettsapparat som virkelig er et rettsapparat er et tegn på at man har et sivilisert samfunn. Et rettsapparat som fungerer slik som det har fungert i disse sakene viser at det glansbilde mange har av Norge ikke er korrekt. 

(Takk til Andreas Aure som har kommet med nyttige innspill til denne artikkelen.)
.

.

.

.

.

.

https://www.tv2.no/a/5666210/

https://www.dagbladet.no/nyheter/endelig-hjemme—etter-21-ar/73846746

https://www.nrk.no/sorlandet/ntb_-viggo-kristiansen-fikk-ja-pa-sjuende-forsok-1.15342935

https://www.haugenbok.no/prosessen-mot-viggo-kristiansen/jahr-bjorn-olav/9788293551942

https://www.dagsavisen.no/nyheter/navn-i-nyhetene/2021/06/01/bjorn-olav-jahr-om-viggo-kristiansen-en-forbausende-normal-fyr/?fbclid=IwAR1mXIfOeNtgx77N1Hh4Z5pWo6OhvwtWse9EzEc1PpC3owVeZN3nh0UIf_o

http://grlfrihet.no

USA på bena igjen?

På en av de mange useriøse nyhetskanalene på TV finnes det nå en dokumentarfilm som har fått tittelen «USA på bena igjen». Dokumentarens budskap er at USA nå, etter at president Trump ble avsatt og Joe Biden nå sitter i Det Hvite Hus, er på rett kjøl igjen, det vil si at nå går alt så meget bedre. La oss gjøre det som norske journalister sjelden gjør: la oss sjekke et bredt utvalg av relevante fakta.

(Vi minner om at det vi bedriver her på Gullstandard ikke er journalistikk, det vi skriver er kommentarer. Det vi skriver er ment som et supplement til det man kan lese i mainstreammedia. Hvis vi skulle skrive en journalistisk artikkel ville vi hatt en større bredde av eksempler enn vi vanligvis tar med; de eksemplene vi som regel tar med er ment å supplere det man finner i mainstream, dvs. de burde ha vært med i artikler i mainstreammedia, men av en eller annen grunn blir de for ofte utelatt. Hvis slike fakta blir tatt med blir de sjelden eller aldri satt i riktig kontekst. Dersom man da ser det vi skriver alene, uten å betrakte det som et supplement til det man kan lese i mainstream, kan det se ut som om vårt utvalg av fakta er skjevt fordelt, men som sagt, det vi skriver er ment som et supplement til det som finnes i mainstream. 

Hvis man sammenligner med kosthold kan man betrakte det vi skriver som et ytterst nødvendig kosttilskudd. Svært mange har et kosthold som er slik at det de får i seg mangler enkelte viktige næringsstoffer. Dette kan på sikt føre til at helsen blir dårlig. Men dersom man inntar et riktig kosttilskudd i tillegg til det daglige brød vil man få de stoffene kroppen trenger og man vil holde seg frisk. Tilsvarende, de som skriver i mainstreammedia utelater som regel viktige fakta. Artiklene som står her på Gullstandard kan man da betrakte som et slags mentalt kosttilskudd; her får man nødvendige fakta og vurderinger som man ikke får i seg dersom man bare leser mainstreammedia.) 

Eksempler 

Vi siterer noen overskifter fra ulike nyhetskilder de siste dagene: 

VG: 12 masseskytinger i USA i helgen: Barn og unge blant de drepte og skadede

Dagbladet: Ny masseskyting i USA. – Hva i helvete foregår i USA?

Resett: Sjokkvideo ryster USA: Kvinne slått til blods og trampet på i ansiktet

Document: BLM-aktivisten Sasha Johnson, som ville  defund  politiet, kom i kryssild mellom to rivaliserende gjenger i London. Hennes støttespillere sa at hun hadde mottatt mange drapstrusler, men politiet kan fastslå at hun var et tilfeldig offer som ble truffet da et gjengmedlem forsøkte å skyte et medlem fra en rivaliserende gjeng.

Frontpagemag: Biden Administration Ramps Up IRS Enforcement [IRS er det amerikanske ligningsvesenet]. While encouraging massive immigration law violations. [Det som fortelles her er at Bidens administrasjon intensiverer innsatsen for å få inn mere skatt fra den produktive delen av befolkningen, mens den samtidig oppfordrer til ulovlig innvandring, noe som bla. innebærer at flere vil få rett til å motta gratisgoder fra den amerikanske staten, goder som er finansiert av skattebetalerne.]

Frontpagemag: Daniel Greenfield Video: California is Leaving. No children, no middle class, and no future. [California er blant de mest venstreorienterte delstatene i USA, noe som betyr at den har høye skatter avgifter, massevis av offentlige reguleringer, en mengde offentlige gratistilbud, og milde straffer for kriminelle. Det som fortelles i sitatet er at stadig flere personer bedrifter og virksomheter flytter fra California til andre delstater, delstater som pr idag fører en politisk kurs som ikke ligger så langt til venstre.]

Resett: Joe Biden gir tillatelse til å heise [terroristorganisasjonen] Black Lives Matter-flagg/banner på amerikanske ambassader [over hele verden].

Frontpagemag: Biden Brings in Islamic Activists to Investigate U.S. Military for ‘Extremism’

Dispatch: Can America Be America When Jews Are Beaten in the Streets?

VG: Opp til 25 personer skal være skutt og to skal være bekreftet døde i en masseskyting ved et konsertlokale i Miami i Florida. 

Seattle Times: 50 people died from homicidal violence in Seattle in 2020, the largest number in a quarter century, police chief says

Kent reporter: King County gun violence keeps soaring in 2021. 69 shooting victims in first three months, 16 of them fatal

Breitbart: Report: Joe Biden Budget Calls for $8.2 Trillion in Spending per Year by 2031 — Twice the Size of Pre-Pandemic Budget

Nypost:  Biden preps $6T budget that would raise spending to highest level since WWII

Epoch Times: Texas Ranchers Live in Fear as Encounters With Illegal Aliens Increase

Breitbart: HuffPo Reporter: January 6 Riot ‘1000 Percent Worse’ than 9/11

Document: Amerikanske spesial soldater skal få opplæring i mangfold, inkludering og kritisk raseteori

Frontpagemag: St. Louis Mayor Guts the Police. Tishaura Jones faithfully fulfills the leftist agenda.

Fromtpagemag: … Immigration Crisis On Southern Border

Zerohedge: Here Comes The Hangover: Soaring Prices Result In Record Crash In Home, Appliance Buying Plans

(Linker til de fleste av disse sitatene finnes nedenfor; vi gjenga ikke alle, det er for mange av dem. Men alle sitatene, og artiklene hvor det som fortelles i sitatene utdypes, skulle være enkle å finne ved hjelp av en søkemotor.)

Hvorfor skjer dette? 

Det finnes to dominerende politiske ideologier: sosialisme og kapitalisme. Disse begrepene beskriver i utgangspunktet samfunnssystemer, men de kan også benyttes om de ideologiene som legitimerer, begrunner og forklarer disse samfunnssystemene. 

Kapitalismen er en ideologi som går inn for at all omgang mellom mennesker skal være frivillig, den muliggjør verdiskapning, frihandel, rettsstat, velstand. For å sikre dette sier kapitalismen at eiendomsretten må gjelde. Statens oppgave skal kun være å beskytte borgernes frihet. 

I motsetning til denne ideologien står sosialismen, og den legger vekt på likhet uavhengig av innsats, og står for det syn at all ulikhet er urettferdig – for sosialister er «rettferdighet» og «likhet» i de fleste sammenhenger synonyme. Dette ser man i uttrykk som «rettferdig fordeling», en formulering som innebærer at det er moralsk riktig å ta fra de som jobber/produserer og gi til de som ikke jobber. Tilhengere av sosialismen vil altså kjempe imot alt de oppfatter som uttrykk for urettferdighet. For dem trumfer dette alt; sosialismen er ikke for velstand, den er ikke for frivillighet – og derfor er denne ideologiens tilhengere villige til å støtte eller utøve tvang og vold og ødeleggelse og hærverk dersom målet er å oppfylle det de oppfatter som likhet/rettferdighet. Det samme gjelder handlinger som har som mål å påføre de ansvarlige for den påståtte urettferdigheten et nederlag. 

Tilhengere av sosialismen betrakter sine motstandere som tilhengere av urettferdighet, som fiender, som personer som ikke fortjener respekt, som personer som ikke fortjener å bli hørt, som personer som ikke fortjener å kunne ha en plattform hvor de kan ytre sine meninger. (Eksempler på dette siste er det mengdevis av i dag, alt fra å bli fjernet fra youtube til å bli nektet å leie lokaler og til å bli utsatt for oppfordringer om annonseboikott.) Som kontrast; det som er urettferdig og som skal ha politiske konsekvenser under kapitalismen er kun initiering av tvang og alt som følger av dette. 

I de siste tiår er sosialismen blitt stadig sterkere. Alle som har tilbrakt lang tid i utdannelsessystemet (barnehager, grunnskole, universiteter, høyskoler) er blitt foret med sosialistisk propaganda, og derfor er nå praktisk talt alle stillinger som krever lang utdannelse besatt av sosialister. Det er derfor alle som slipper til i mainstreamorganer støtter sosialismen; de som gir adgang til mediene slipper til sine meningsfeller og slipper ikke til de som de mener er tilhengere av urettferdighet. Disse preker da et budskap til folk flest om at de er urettferdig behandlet: svarte er urettferdig behandlet av hvite, muslimer er urettferdig behandlet av kristne, homofile er urettferdig behandlet av heterofile, arabere er urettferdig behandlet av jøder, kvinner er urettferdig behandlet av menn, kriminelle er urettferdig behandlet av samfunnet, osv. 

Nå lever vi i en tid hvor rasjonaliteten står svakt, og dette innebærer at for mange i for liten grad tenker igjennom hva de mener, hvorfor de mener det og hvorfor noen kan mene noe annet enn det de selv mener. Rasjonalitet innbærer at man tenker grundig igjennom årsak, virkning, kontekst og hierarki i begrunnelsen for alt man mener og alt man gjør. Rasjonalitet innebærer samtale og diskusjon, mens fravær av rasjonalitet innebærer at man kun kan basere seg på sine følelser, og at man ikke tenker langsiktig: «We want it and we want it now!» er et typisk uttrykk for de som utviser liten grad av rasjonalitet. Mangel på rasjonalitet innebærer også f.eks. at man ikke tenker igjennom hva som skjer med en plyndret butikk – vil de som eier den bygge den opp igjen eller vil de bare legge den med fordi nabolaget ikke er trygt? Det er ikke et gode at butikker blir borte fra ens nabolag, det er jo i butikken man kan kjøpe det man trenger og/eller vil ha. 

De som har plyndret og ødelagt og revet ned statuer har gjort dette fordi de er blitt fortalt at disse tingene – butikker, kafeer, statuer – representerer personer og institusjoner som har behandlet dem urettferdig. Ja, noen er med på ødeleggelsene fordi de synes det er uskyldig moro, men hvorfor synes de at slike ting er moro, og hvorfor er det «uskyldig», dvs. hvorfor er det liten risiko for å bli straffet for noe slikt? Det er fordi en rekke mainstreamaktører mener at det bør være slik, dvs. de mener at det er urettferdig at kriminelle blir idømt strenge straffer. 

Et viktig poeng er også følgende: sosialister betrakter også (det de oppfatter som) rettferdighet, dvs likhet, som langt viktigere enn velstand, og at de derfor ødelegger velstand (og det som gjør velstand mulig) for å markere sitt syn om hva som er rettferdig burde ikke overraske noen. 

Og hvorfor møter disse vandalene liten eller ingen motstand? Hva er dagens dominerende etikk? «Sett dere ikke imot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til. Vil noen saksøke deg og ta skjorten din, la ham få kappen også. Tvinger noen deg til å følge med en mil, så gå to med ham. .. Elsk dine fiender … Den som er syndfri kan kaste den første sten… Det er vanskeligere for en rik mann å komme inn i himmelen enn for en kamel å komme gjennom et nåløye». Når et slik moralsk ideal – altruisme – dominerer i kulturen er det ikke mulig å kjempe imot kriminelle og vandaler. 

Det var mye utsette på Trumps politikk (og det har vi gjort i en rekke artikler her på Gullstandard).  Men å si at USA nå, etter at Trump er gått av og at den kandidaten som de fleste innen mainstream støttet er blitt president, er på bena igjen, å si at nå kommer alt til å gå rimelig bra, det er helt feil. Det som skjer er at venstreorienterte krefter nå har fått så stor makt og så stor støtte og så stor oppslutning at noen av de venstreorienterte praktiserer det som den venstreorienterte ideologien oppfordrer til. De sitatene vi gjenga ovenfor er bare noe få konkrete eksempler fra de siste ukers USA på dette, og de viser at de sterkt venstreorienterte finnes over alt: de finnes blant kriminelle, de finnes blant akademikere, de finnes i statsadministrasjonen, de finnes i politiet, de finnes i det militære, de finnes i etterretningstjenestene, de finnes i pressen, selvsagt, og så videre.  

Hvilket element av venstresidens credo er det disse praktiserer i den type eksempler vi har gjengitt sitater om ovenfor? I Norge heter venstresidens avis Klassekampen – legg merke til ordet «kamp» i tittelen. 1. mai er i mainstreamkilder omtalt som arbeiderklassens internasjonale kampdag (se f.eks. Wikipedias artikkel om 1. mai )  – legg merke til ordet «kamp» i betegnelsen. De sitatene vi en gjenga over fra det som skjer i USA viser bare at mange på venstresiden har tatt opp kampen – bokstavelig talt en voldelig kamp – på flere og flere områder, og de som rammes er venstresidens tradisjonelle motstandere, de som rammes er de produktive, de anstendige, de fredelige, de som i praksis i det store og hele er kapitalisme-tilhengere. Vi kan også bemerke at en av sosialismens ideologiske forløpere direkte oppfordrer til drap på meningsmotstandere (denne forløperen er islam, og i Koranen oppfordres muslimer til å «drepe de vantro hvor dere enn måtte finne dem».)  

Vi sier selvsagt ikke at alle muslimer og alle sosialister er voldelige. Det vi sier er at de to nær beslektede ideologiene disse gruppene bygger på, de oppfordrer til og forsvarer vold mot meningsmotstandere. Imidlertid er det opplagt at noen av de som tilhører disse ideologiene er voldelige, og man ser tydelig at de ikke-voldelige tilhengerne av disse ideologiene sjelden tar avstand fra den volden som deres mer ekstreme meningsfeller utøver. Som regel betrakter disse fredelige tilhengerne av disse ideologiene de voldelige som personer som gir uttrykk for en rettferdig harme, eller som om de reagerer på en grov urettferdighet de er utsatt for. 

Men tilbake til USA: å si som pressen i det store og hele gjør at USA nå er på beina igjen er bare latterlig og viser en total mangel på forståelse på det som egentlig skjer i USA. 

Vi tar dette litt videre. Det ser ut som om mainstreamkildenes holdning til USA nå under Biden ligner på Rødts og SVs holdning til Venezuela da Chavez var president (og før det ble åpenbart for alle og enhver at hans sosialistiske politikk førte Venezuela inn i en katastrofe).  

Vi sitter her fra et par hyllningsartikler fra Rødt og SV til støtte for Chavez´politikk. Dette er en uttalelse fra SVs landsstyre i 2004: «Til MVR – Movimento Quinta Republica (den femte republikkens bevegelse, det viktigste regjeringspartiet i Venezuela). Kjære kamerater, Sosialistisk Venstreparti har med glede lagt merke til Nei-sidens seier i folkeavstemninga i Venezuela. Vi gratulerer med President Chavez og Den Bolivarianske Revolusjonens fortsatte mandat fra det venezuelanske folk! SV har sterke bånd til venstrekrefter i Latin-Amerika, og vi håper å kunne styrke båndene også til Venezuela Med hilsen SV. (Saksbehandler: Astrid Thomassen)»

Også Rødt så naturlig nok med positive øyne på det som skjedde i Venezuela, og her er en uttalelse fra februar 2009: «Rødt har gratulert Venezuela og president Chavéz med resultatet av folkeavstemningen 15 februar. Ja-flertallet var en seier for videreføringen av den bolivarske revolusjonen i Venezuela og for den anti-imperialistiske kampen både i hele Latin-Amerika og globalt. Ja-flertallet var en seier for videreføringen av den bolivarske revolusjonen i Venezuela og for den anti-imperialistiske kampen både i hele Latin-Amerika og globalt. Resultatet gir det venezuelanske folket rett til å velge den presidenten de ønsker i det neste valget. Det er folket som får det siste ord. Fiendene av den bolivarske revolusjonen ønsket å eliminere den mest sannsynlige lederen for revolusjonen fra valget i 2012. Klassekampen i Venezuela er voldsom og har internasjonale følger. Partiet Rødt vil gjøre vårt beste for å øke solidariteten med den bolivarske revolusjonen blant folk i Norge.» 

Som nevnt endte Chavez´  og hans etterfølger Maduros politikk med en total katastrofe for Venezuela – noe en sosialistisk politikk alltid gjør. Så vidt vi kan se har både Rødt og SV fjernet fra sine nettsider de kommentarene vi siterte over.

Vil dette snu? 

Vi har sett enkelte kommentarer gi uttrykk for oppfatninger om at det som nå skjer i USA er så ekstremt og farlig og til dels latterlig at det vil komme en reaksjon, en reaksjon som vil føre til at kursen legges om og at den ikke vil fortsette i den samme ekstreme venstreorienterte retningen som den har i dag. For bare å ta et konkret eksempel: Svært mange har sett at politikken som innebar «defund the police» har ført til så mye økt kriminalitet at en ny bevegelse ønsker å «refund the police», den ønsker altså å gi mer penger til politiet, og den har fått noe gjennomslag enkelte steder.  

Men man må huske på at det er forskjell på lang sikt og kort sikt. Man kan ha bølger med kort bølgelengde (dvs. raske svingninger) på kort sikt, men allikevel kan man ha en trend i en bestemt retning på lang sikt. Mitt syn her er at det vil muligens komme en reaksjon på de mest ekstreme utslagene i de nærmeste månedene og kanskje årene, slik at vi vil få ordninger som «refund the police» (og for å ta med et punkt som ikke er nevnt over: Vi vil tro at den statspålagte likestillingen mellom kvinner og menn som føler seg som kvinner nok også vil bli møtt med betydelig motstand i tiden fremover,  og vil bli noe rullet tilbake.)

Så, på kort sikt vil det muligens komme noen mindre forbedringer på noen av disse områdene nevnt over, men på lang sikt er dessverre trenden svært negativ. De eksemplene vi har gitt over er alle hentet fra USA; USA er fortsatt verdens sterkeste makt, og dit USA går vil resten av Vesten følge etter. Det som skjer i USA nå vil om ikke lenge skje i Europa. Så fremtidsutsiktene er ikke spesielt optimistiske, dessverre, 

Det er ikke grunnlag for å si at USA nå er på bena igjen, tvert imot. USAs ferd mot ødeleggelsen går bare raskere og raskere. 
.

.

.

.

.

Sitatene fra Rødt og SV har vi tidligere kommenter her: https://www.gullstandard.no/2018/04/03/venezuela-enda-et-eksempel-pa-sosialismens-sanne-ansikt/

https://www.dagbladet.no/nyheter/hva-i-helvete-foregar-i-usa/73817867

https://www.vg.no/nyheter/utenriks/i/x3aeJV/12-masseskytinger-i-usa-i-helgen-barn-og-unge-blant-de-drepte-og-skadede

https://www.frontpagemag.com/fpm/2021/05/biden-administration-ramps-irs-enforcement-while-michael-cutler/

https://www.frontpagemag.com/fpm/2021/05/daniel-greenfield-interview-california-leaving-fr/

https://www.frontpagemag.com/fpm/2021/05/biden-brings-islamic-activists-investigate-us-daniel-greenfield/

https://frenchpress.thedispatch.com/p/can-america-be-america-when-jews?token=eyJ1c2VyX2lkIjozNTA0NjIwOSwicG9zdF9pZCI6MzY3NDI5NzQsIl8iOiJzTzBlVSIsImlhdCI6MTYyMTkyMjQ3NiwiZXhwIjoxNjIxOTI2MDc2LCJpc3MiOiJwdWItMjE3NjUiLCJzdWIiOiJwb3N0LXJlYWN0aW9uIn0.sgJZZVO_m8KnLNFpU_dtWE6jrev5i2PfgMv_AVl37Gk

https://www.seattletimes.com/seattle-news/crime/50-people-died-from-homicidal-violence-in-seattle-in-2020-the-largest-number-in-a-quarter-century-police-chief-says/

Superland

Alle kjenner Supermann. Vi henter allikevel en oppsummering av hans viktigste egenskaper fra Wikipedia: Supermann er «en fiktiv  superhelt  i  tegneserier  utgitt av det amerikanske tegneserieforlaget  DC Comics.  Rolleskikkelsen  ble skapt av  Jerry Siegel  og  Joe Shuster  og presentert i tegneserieheftet  Action Comics  nummer 1  i  1938. Supermann er blant de eldste og mest kjente superheltfigurene i moderne vestlig  populærkultur. Det har blitt laget en mengde tegneseriehistorier samt  radioprogrammer,  TV-serier  og  filmer  med Supermann i hovedrollen.»

Supermann er født på en annen planet, men han ser allikevel ut som et menneske og skiller seg utseendemessig ikke på noe vis ut fra mennesker født på jorden, og derfor kan han omgås mennesker uten å skille seg ut – så fremt han da ikke benytter seg av sine superkrefter. Siden han her (dvs. i det tegneserieunivers Siegel og Shuster har skapt) lever under en annen sol enn den han ble født under har han altså fått superkrefter, og vi henter igjen en beskrivelse fra Wikipedia: «Han kan blant annet fly og har røntgensyn. Med sine utrolige evner og styrke, sin utenomjordiske bakgrunn og proamerikanske holdning er han kulturhistorisk i slekt med greske heroskikkelser, jødiske og kristne  frelserskikkelser  og forestillinger om «overmennesket» såvel som med  science fiction-helter og sirkusakrobater …». 

Supermanns kall

I og med at Supermann har disse kreftene mener han at han har en plikt til å bruke dem til gode formål for menneskeheten, og dette innebærer i praksis at han griper inn hver gang han oppdager at det skjer en katastrofe, en ulykke eller noe kriminelt. Hvis et fly er i ferd med å styrte: Supermann er på jobben og redder de om bord (han kan jo fly og har så store krefter at han kan bære flyet trygt ned på bakken). Hvis det skjer et overfall eller et bankran: Supermann griper inn (han kan ikke skades av kuler og krutt og han har en muskelstyrke som gjør at han kan sette enhver forbryter på plass). Hvis et skip er i ferd med å synke: Supermann dukker opp (han har jo kjempekrefter og fungerer under vann uten å puste). Osv. 

Supermann er altså en skikkelse som griper inn hver gang noen blir utsatt for noe som kan skade dem, og hele verden er hans virkeområde: Han holder til i (et altså fiktivt) USA, men kan se problemer uansett hvor i verden de måtte dukke opp. Supermann kan ikke skades av vanlige menneskers handlinger: ikke av skudd fra pistoler og geværer, ikke av bomber, han kan ikke sperres inne, han kan ikke holdes i lenker, osv. Han har dog en svakhet: han tåler ikke å være i nærheten av kryptonitt (et stoff som har sitt opphav på den planeten han opprinnelig kommer fra), men dette aspektet behøver vi ikke gå inn på her. 

Avisene (i Supermanns univers) skriver ofte om Supermanns inngripen i farlige hendelser, og noen av overskriftene lyder slik: «Superman wars on injustices», «Entire town saved by Superman», «Superman smashes munitions ring» (link nedenfor). 

Supermann er en populær eventyrhelt for mange barn og unge: er det et problem så kommer Supermann for å ordne opp! At det skal komme noen som ordner opp i alle problemer er en ønskedrøm for mange. Men det er også dessverre slik umodne mennesker ser på virkelighetens verden; de tror at det også i virkeligheten burde og kunne finnes en slags Supermann som kan komme og ordne opp. Disse menneskene håper på et eller annet mirakel som skal bare dukket opp nærmest fra intet og løse problemene. At Supermann i sitatet fra Wikipedia vi gjenga ovenfor er koblet opp mot frelseskikkelser og helteskikkelser fra menneskers trosverden er en helt korrekt beskrivelse. Men den virkelige verden er ikke slik. 

Superland?

Men hva ville skje hvis noen trodde at man – eller noe? – kunne være en slags Supermann i den virkelige verden? Hva hvis noen trodde at man bare kunne gripe inn hvis det var et problem og løse det uten at det var nødvendig å sette seg inn i hva disse problemene egentlig består i og hva den riktige løsningen egentlig er? Hva vil skje da? 

Hvis man følger med på visse aspekter av nyhetsdekningen de siste årene så ser det ut som om Norge – eller Norges politiske ledelse (som for øvrig bare i store trekk gjør det befolkningen ønsker at den skal gjøre) – har som mål å fungere som en Supermann på den internasjonale arena. 

Nylig (10/5) så vi en overskrift i Aftenposten som lød som følger «Volden eskalerer i Colombia. Krav om at Norge må på banen». Så, her er det et åpenbart stort problem i et land i Sør-Amerika (et land som for øvrig har mer enn 50 millioner innbyggere), og her kommer det et krav om at Supermann, unnskyld Norge, må gjøre noe. 

Men dette er ikke det eneste eksemplet på at det er kommet ønsker om at Norge skal blande seg inn i problemer og konflikter andre steder i verden i den tro at norsk inngripen skal løse problemene. 

Bare for å nevne noen få eksempler på slik norsk inngripen fra de siste årene: Oslo-prosessen hadde som mål å få til en forhandlingsløsning om fred mellom partene i det som kalles «konflikten i Midtøsten», det vil si krigen mellom på den ene siden Israel og på den andre siden islamistiske grupper som ønsker at Israel skal fjernes fra kartet, dvs. at staten Israel skal elimineres/opphøre å eksistere og at området hvor Israel nå ligger skal underlegges et islamistisk sharia-diktatur. For noen år siden var det borgerkrig på Ceylon/Sri Lanka, og Norge sendte den tidigere SV-lederen Erik Solheim for å forhandle frem en fredelig løsning. På nittitallet, etter at Jugoslavias sterke mann Tito, døde, ble det strid mellom de ulike grupper i Jugoslavia. Tito hadde klart å holde disse gruppene samlet, men etter at han døde kom motsetningene mellom de ulike gruppene opp i dagen og landet var i ferd med å gå gå i oppløsning – og  gjett hvilket land som sendte en megler for å prøve å løse konflikten på en fredelig måte? Jo, det var Norge. Tidligere utenriksminister fra Arbeiderpartiet, Thorvald Stoltenberg, som i en lang periode hadde vært norsk ambassadør i landet og som trodde han kjente landet svært godt, ble sendt som fredsmegler for å løse problemene i Jugoslavia på en fredelig måte. For noen år siden var det også problemer i Sør-Sudan og Norge grep inn. Vi kan også nevne at av verdens cirka 200 land har Norge gitt u-hjelp til over halvparten av dem. 

Og bare for å ha nevnt det: Norges økonomi utgjør cirka 0,8 % av verdensøkonomien. Norge har 5 millioner mennesker, og av verdens befolkning på innpå 10 milliarder mennesker utgjør da Norges befolkning cirka 0,05 %. Men Norge er allikevel en humanitær stormakt, i hvertfall i egne øyne, og tror at landet kan gripe inn i problemer i andre land og løse dem med superkrefter.

Hvordan er det da gått med disse norske engasjementene rundt omkring i verden? 

Sør-Sudan

I perioden fra 2005 til 2016 ga Norge  mer enn seks milliarder kroner til prosjekter i Sør-Sudan». Det kom etterhvert frem at de norske u-hjelperne samarbeidet med grupper som viste seg å være upålitelige. SNL oppsummerer situasjonen i dag: «Siden desember 2013 har landet vært rammet av en borgerkrig utløst av en konflikt mellom president Salva Kiir Mayardi og visepresident Riek Machar. I 2017 erklærte FN hungersnød i Sør-Sudan som følge av den pågående borgerkrigen».

Den norske politiker som var mest ansvarlig for Norges innblanding her var Hilde Frafjord Johnson (KrF). Johnson har skrevet tre bøker hvor hun tatt opp sin rolle i Sør-Sudan, og the Economist oppsummerer hennes innsikt slik i en anmeldelse av en av bøkene: «[the book] mostly shows how badly international actors, including Ms Johnson herself, have misjudged their roles in South Sudan». Men Johnson har hele tiden sagt i bøker og avisintervjuer at «jeg handlet rett». Alt tyder allikevel på at Norges «hjelp» førte til at Sør-Sudan ble en «failed state» (kilde Tvedt).  

Sri Lanka

I forbindelse med borgerkrigen på Sri Lanka sendte Norge Erik Solheim for å skape fred. Han hadde jo hatt en fremtredende posisjon i SV så da skulle man jo tro at han kunne løse alle problemer som måtte dukket opp hvor som helst i verden. En avisoverskrift oppsummerer: «Sri Lanka: Norsk fredsmekling slo feil», og artikkelen sier blant annet at «Norges forsøk på å skape fred under borgerkrigen i Sri Lanka endte i et blodbad på tamiler øya aldri tidligere hadde sett maken til!» … «Norge hadde trolig altfor liten kunnskap om hvordan det politiske spillet i [Sri Lankas hovedstad] Colombo alltid hadde foregått…» (kilde bistandsaktuelt). 

Her er noen konklusjoner fra en artikkel i avisen Utrop: «Det er her Solheim og medhjelperne gjør store feil … .Solheim innrømmer en rekke feil.» Vi siterer ikke mer fra denne artikkelen; vi henviser til artiklene som er linket til nedenfor. 

Jugoslavia

Jugoslavia var etter annen verdenskrig et lappeteppe av ulike folkeslag og ulike religioner (både kristendom og islam hadde stor oppslutning), men lederen, Tito, var en sterk mann som klarte å holde de ulike gruppene sammen. Etter at han gikk bort kom motsetningene til overflaten, og de ulike gruppene kunne ikke lenger leve sammen i ett land. 

I tiden etter Titos død i 1980 ble konfliktene mellom de ulike gruppene altså sterkere og sterkere; landets befolkning besto bla. av serbere, kroater, bosniere – ingen andre land i Europa hadde så mange ulike etniske grupper av betydelig størrelse innenfor sine grenser. (Vi skyter inn her for egen del at dersom kollektivisme som fundamental idé dominerer i et samfunn vil politikken som føres ha gruppeidentitet som forankring, og motsetninger mellom gruppene vil da bare bli sterkere og sterkere. Det som må til for at ulike etniske grupper skal leve sammen i fred og harmoni er at landet blir en slags smeltedigel hvor alle betraktes som likeverdige, men dette kan kun skje dersom grunnholdningen som dominerer i landet er individualisme.)

Norge følte at noen måtte gjøre noe, og sendte Thorvald Stoltenberg for å megle (formelt var det FN som sto for dette oppdraget). Stoltenberg hadde som nevnt vært ambassadør i Jugoslavia i mange år og trodde han kjente landet og folket svært godt. Landet besto altså av en rekke ulike folkegrupper, men Stoltenberg uttalte før han gikk i gang med oppdraget at «de er jo alle serbere» (kilde journalisten) – noe som ikke falt i god jord hos de mange ikke-serbere som utgjorde en stor andel av befolkningen i Jugoslavia. Stoltenberg uttalte før han gikk i gang med oppdraget at han høyst sannsynlig ville klare å skape fred i løpet av noen uker. Det klarte han ikke. Motsetningene var så store at det etterhvert utbrøt en borgerkrig, for å kalle det det, og dette var den mest grusomme krigen Europa hadde sett siden annen verdenskrig; flere ulike grupper ble utsatt for massakre utført av andre grupper. Dette skjedde altså i det mange betraktet som et sivilisert og europeisk land, Jugoslavia, som forøvrig hadde arrangert et vellykket OL i 1984. Resultatet ble at det som var Jugoslavia ble splittet i en rekke mindre stater; i dag er det som opprinnelig var Jugoslavia oppdelt i Slovenia, Kroatia, Bosnia og Herzegovina, Makedonia, Serbia, Montenegro og Kosovo.

Midt-Østen
Alle vet hva Oslo-prosessen er. Den begynte som hemmelige forhandlinger – i Oslo!  – mellom Israel og PLO i 1993, og pågikk over en lang periode. (Grunnen til at disse forhandlingene foregikk i Oslo var at norsk arbeiderbevegelsen hadde gode forbindelser både i Israel og til den arabiske siden.) Målet var altså å skape fred i det som blir kalt «konflikten i Midtøsten». Men reelt sett er dette bare det foreløpig siste utslag av en krig som med varierende intensitet har pågått mellom muslimer og ikke-muslimer i ca 1300 år, og det som nå skjer mellom Israel og grupper som Hamas, Hezbolla, m.fl. er bare fronten i den varme delen av denne langvarige krigen mellom islam og Vesten. Men Norge skulle altså ordne opp også her, og det skal ikke mye fantasi til for en som har en smule virkelighetskontakt for å si at prosessen ikke klarte å skape fred. I disse dager er det igjen blitt en svært varm krig (som sagt, intensiteten i denne krigen varierer) mellom Israel og den muslimske/palestinske/arabiske siden. 

Vårt syn er at denne krigen vil fortsette inntil en av sidene vinner en klar militær seier. Etter vårt syn vil en gjeldende fredsavtale, en som bringer krigen til opphør uten en militær seier til en av partene, ikke være mulig, dette fordi den islamske siden ønsker at den andre siden skal opphøre å eksistere; den muslimske siden ønsker å eliminere staten Israel. Det er inngått virkelige fredsavtaler mellom Israel og en rekke av de andre landene som tidligere kriget mot Israel: blant dem viktige stater som Egypt og Jordan. De gruppene som fortsatt kriger mot Israel er små, men de har støtte av den relativt store og betydelige makten Iran. De norske politikere og diplomatene som står bak Oslo-prosessen ignorer fullstendig islams rolle i denne krigen; og det er dette krigen dreier seg om: utbredelse av og forsvar av islam. 

U-hjelp

Om den generelle u-hjelpen sier vi bare følgende: Vi vil ikke helt utelukke at u-hjelp kan være nyttig, men det inntrykk man får etter å ha sett en rekke prosjekter omtalt i pressen de siste tiårene tyder alt på at så og si alle norske u-hjelpsprosjekter, prosjekter som har kostet norske skattebetalere flere titalls milliarder kroner, i det store og hele har vært meget skadelige. Grunnen til dette er at slik hjelp som regel innebærer skadelige incentiver for de personer som bor i de områder som mottar pengene. (Det vi sier her innebærer ikke at nødhjelp er unyttig; nødhjelp gis etter en konkret katastrofe til mennesker i nød, og dette er noe helt annet en generell u-hjelp.) 

Det er nærliggende å si at norske politikere og u-hjelpsarbeidere har reist omkring i verden, og med liten eller ingen forståelse for lokale kulturer og skikker har de nærmest spredt død og fordervelse blant folk som ut i fra sin historie klarte seg rimelig godt før u-hjelperne banket på døren og sa: «Vi kommer fra Norge og vi er her for å hjelpe dere! Hvem vil ha penger?»

For å oppsummere kan vi si at all norsk inngripen har hatt skadelige konsekvenser eller i hvert fall ikke har hatt de positive konsekvensene de som sto bak hjelpen forventet det av tiltakene ble satt i gang. Dette her er åpenbart for en hver avisleser. Men hvorfor fortsetter da alle disse tiltakene?

Moral

Det er grunn til å tro at en betydelig årsak til dette er at det som er i dag anses som kriteriet for å vurdere om en handling er moralsk sett god eller ikke er ikke handlingens konsekvenser, det som er kriteriet er handlingens intensjon. Og siden intensjonen bak norsk innblanding over hele verden er god så vil så si alle i dag betrakte slik norsk inngripen som et høyt moralsk gode, dette altså selv om konsekvensene er skadelige. 

Hvis vi gå litt dypere så kan man se at Supermanns oppgave og norske u-hjelperes oppgave ser ut til å være at fordi noen trenger hjelp må vi hjelpe. Supermanns målgruppe, for å kalle den det, er allikevel folk som virkelig trenger hjelp, mens målgruppen for norske u-hjelpere er noe annerledes. Som regel er u-hjelpernes målgruppe, som vi nevnte over, ofte personer som klarte seg rimelig godt vurdert ut i fra deres egen historie og kultur, men som allikevel etter norske mål og verdier ikke fungerte optimalt – og derfor må norske u-hjelpere trå til med penger hentet inn fra norske skattebetalere. 

Denne holdningen om at man må finne folk som trenger hjelp og at man da har en plikt til å hjelpe er et utslag av altruisme, en etikk som sier at de som er moralsk riktig er å gi avkall på egne verdier til fordel for andre. Grunnen til at u-hjelp har så stor oppslutning i befolkningen, til tross for at de enorme beløpet som er brukt på prosjekter som som regel har vært skadelig for de som er utsatt for dem, er at altruismen som moralske ideal også har stor oppslutning i befolkningen. 

Etter vårt syn bør en  handlings moralske verdi ikke vurderes etter intensjonen som ligger bak handlingen, den bør etter vårt syn vurderes ut i fra dens konsekvenser og hva den eller de som sto bak handlingen kunne og/eller burde ha visst før de satte i gang. Man ser tydelig av eksemplene over at de som står bak norsk innblanding i svært liten grad har brukt krefter på å sette seg inn i hva konsekvensene av deres innblanding ville føre til. Derfor kan vi trygt si at disse handlingene var sterkt umoralske. Intensjonen var kanskje god, men de som sto bak handlet som om de var i drømmeland, som om de var i en eventyrverden, uten å sette seg inn i forholdene der hvor de blandet seg inn.  

Så, fordi intensjon som moralsk ideal fortsatt står svært høyt som moralsk ideal vil nok Norges rolle som Superland fortsette i mange år fremover og gjøre stor skade for de landene og menneskene som blir rammet av den. Supermann er en eventyrfigur og det han gjør hører hjemme i eventyrenes verden. Det virker som om de som står bak Norges rolle som verdens redningsmann også som nevnt hører hjemme i eventyrverden. 

Og hvordan vil resultatet av Norges inngripen i Colombia bli? Vi vil tippe at de ikke vil bli særlig positive når vurderingene kommer om noen år. 

.

.

.

.

.

Avisoverskrifter om Supermann

https://www.dccomics.com/blog/2020/06/18/why-the-daily-star

https://www.bistandsaktuelt.no/arkiv-kommentarer/2016/sri-lanka-megling-slo-feil/

https://www.utrop.no/nyheter/kultur/30711/

https://journalisten.no/stoltenberg-tover-om-krigen-pa-balkan/237160

Tvedt, Terje: Det internasjonale gjennombruddet: fra ettpartistat til flerkulturell stat, Dreyer 2018 

God grunn til å feire grunnlovens egentlige innhold

Det er god grunn til å feire 17. mai, Norges grunnlovsdag. De fleste som feirer denne dagen feirer nasjonal selvgodhet, men denne dagens virkelige innhold – en markering av de frihetsideer som ble nedfelt i Norges grunnlov 17. mai 1814 – er det god grunn til å feire. 

Da grunnloven ble vedtatt, var den en av de mest progressive og opplyste i verden. Etter gjennombruddet for frihetlige ideer i USAs uavhengighetserklæring i 1776, var Norges grunnlov en av de første som la stor vekt på det vi i dag kaller individers rettigheter. I det store og hele er altså grunnloven, slik den ble vedtatt, i samsvar med en politikk som er et uttrykk for prinsipper om individuell frihet. Den er da, slik den opprinnelig var, i strid med hovedtrekkene i den politiske utvikling som har skjedd siden 1814.

Grunnloven inneholdt riktignok noen punkter som frihetstilhengere er uenige i (Norge skal være kongedømme, det skal være begrensninger på innvandring, staten har rett til å pålegge borgerne verneplikt, staten har rett til å innføre tvungen beskatning), men et stort antall punkter er i fullt samsvar med et politisk system med respekt for individers rettigheter:

Grunnloven sier at ingen skal dømmes uten etter lov og dom, at det skal være likhet for loven, at det er forbud mot tortur, at det skal være ytringsfrihet. Grunnloven legger også opp til at adelen skal avskaffes. Disse punktene er det alminnelig enighet om i dag, men enkelte punkter blir stadig brutt i dag: opprinnelig inneholdt grunnloven en bestemmelse om at staten kun skal ha rett til å beskatte befolkningen i det omfang som er nødvendig for å finansiere statens egne utgifter (dvs. til administrasjon) – grunnloven ga ikke tillatelse til beskatning til formål som velferd, overføringer, næringsstøtte, u-hjelp, etc.

Et tydelig tegn på endingen i den politikk som er ført de siste 200 år er følgende vesentlige endring i grunnlovens paragraf 101. Opprinnelig lød den slik: «Nye og bestandige Indskrænkninger i Næringsfriheten bør ikke tilstedes Nogen for Fremtiden». Det er klart at Stortinget etter 1814, og spesielt etter 1945, har vedtatt et stort antall lover som begrenser næringsfriheten. I 2014 ble denne paragrafen endret, og nå lyder den slik: «Enhver har rett til å danne, slutte seg til og melde seg ut av foreninger, herunder fagforeninger og politiske partier. Alle kan møtes i fredelige forsamlinger og demonstrasjoner. Regjeringen har ikke rett til å bruke militær makt mot innbyggerne uten etter lov, med mindre en forsamling forstyrrer den offentlige ro og ikke øyeblikkelig oppløses etter at de lovbestemmelser som angår opprør, tre ganger høyt og tydelig er opplest for forsamlingen av den sivile øvrighet.»

Nå står det ingen ting i grunnloven om næringsfrihet.

Det er all grunn til å feire den grunnloven som ble vedtatt 17. mai 1814. Dessverre er det lite igjen av de frihetsideer som da sto i høysetet, både i grunnloven og i det norske samfunnet. 
.

.

.

.

.

.

https://lovdata.no/dokument/LTI/forskrift/2014-05-09-613

https://www.stortinget.no/no/Stortinget-og-demokratiet/Lover-og-instrukser/Grunnloven-fra-1814/