Venstresiden: fra legitimitet til absurditet

Man kan si at venstresiden oppsto med utgangspunkt i et rimelig krav. Under den tidlige industrialisme/kapitalisme var det tydelig at noen var svært rike og at mange var svært fattige – men slik hadde det vært stort sett i hele menneskehetens historie. Med kapitalismen begynte velstanden å stige, og arbeidere/folk flest begynte å få tid til å tenke igjennom sin situasjon; de fikk for første gang i menneskehetens historie noe som etter hvert ble kalt fritid. Noen kom da til at dette problemet – at mange var fattige – kunne løses ved at noen (staten) kunne ta fra de rike og gi til de fattige. Man kan si at det var slik sosialismen oppstod som en betydelig politisk bevegelse. Ofte settes sosialismens fødsel til utgivelsen av Det kommunistiske manifest i 1848. 

Men det som skjedde deretter var at i de nogenlunde kapitalistiske landene steg velstanden for alle, det vil si at antall og andel fattige ble mindre og mindre. Mens sosialistene, de som ville løse fattigdomsproblemet ved å ta fra de rike og gi til de fattige, ble allikevel flere og flere, og de fikk – eller tok – makten i flere land. Først i Russland i 1917 (etter sosialistenes statskupp i november 1917 var det noen år med borgerkrig før sosialistene fikk den totale makten), så i store deler av Øst-Europa etter 1945 (dette området ble okkupert av Sovjetunionen etter annen verdenskrig, og Sovjetregimet innførte kommunismen i disse landene), og så i Kina etter en borgerkrig mellom kommunister og nasjonalister omkring 1950. Etterhvert ble også land som Cuba og Venezuela sosialistiske. 

Men det som skjedde var jo at sosialismen ikke løste fattigdomsproblemet; i de sosialistiske landene ble jo folk fattigere og fattigere og fattigere. I tillegg var det stor undertrykkelse; opposisjonelle ble kastet i fengsel; det var ingen fri presse; folk fikk sjelden lov til å reise til utlandet; osv. I land som Kina og Sovjetunionen ble det også gjennomført store folkemord i sosialismens navn; antall drepte må telles i flere titalls millioner. Allikevel støttet alle sosialister i Vesten regimene i disse landene.  

Ny kurs

Siden fattigdommen bare økte i de sosialistiske landene la sosialistene i Vesten seg på en annen kurs. Kapitalismen hadde løst det problemet som sosialismen opprinnelig ble skapt for å løse, og derfor måtte sosialistene finne en annen begrunnelse for sin politisk bevegelse. Og dette nye var som følger: Nå skulle de ikke lenger arbeide for å øke velstanden blant de fattige; nå ble målet å arbeide for likhet. Ikke likhet for loven, som var det opprinnelige målet for kravet om likhet (som fremkom under den franske revolusjon), men likhet i materiell velstand: Målet var at alle skulle ha omtrent samme inntekt. Sosialistene gikk inn for en politikk som innebar at de som på det fortsatt noenlunde frie marked hadde høye inntekter skulle få sine inntekter kraftig redusert gjennom slike ting som progressiv beskatning på inntekt og skatt på formue. Et annet aspekt ved dette var at mht. en del tilbud som ble ansett som viktige, for eksempel innen helse, skole, trygd og pensjon, der skulle alle få det samme tilbudet mer eller mindre gratis fra det offentlige. Private tilbud på disse områdene ble motarbeidet.  

For tydelig å illustrere hva kravet om likhet betyr kan vi se på følgende talleksempel: Dersom i en befolkning velstanden er fordelt slik at noen ligger på 100, mange på 150, og noen på 200, vil sosialistene foretrekke at alle lå på 85. Selvsagt vil de si at de vil foretrekke at alle er på 200, men når politikken deres fører til at alle blir liggende først på 85, så 80, så 70, så har de ingen problemer med dette – likhetsidealet er jo oppfylt! Når det viser seg at deres politikk ikke fører til den økte velstanden publikum fikk inntrykk av at de lovet, så legger de skylden de på utenforliggende faktorer som for eksempel at denne reduksjonen i levestandard er nødvendig for å redde miljøet eller klimaet. 

(Boken The Spirit Level: Why Greater Equality Makes Societies Stronger hevder at samfunn med stor grad av likhet er bedre for alle, og at samfunn med stor grad av ulikhet fungerer dårlig, men boken bygger på et svært skjevt datagrunnlag, noe man lett kan konstatere ved å lese en kritikk av denne boken, The Spirit Level Delusion: Fact-checking the Left’s New Theory of Everything. Jeg har behandlet argumentasjonen i disse to bøkene i min bok Saysiansk økonomi.)  

Høyrebølgen

Vi nevner kort at det kom en høyrebølge som varte sånn cirka fra slutten av 70-tallet til cirka år 2000, og den førte til økende velstand og redusert fattigdom for store deler av verdens befolkning. Men dessverre, fra cirka år 2000 har venstreorienterte ideer igjen begynt å prege politikken i så og si alle land i verden, og velstandsøkningen har stoppet opp. (Hvis vi illustrerer dette med et konkret dagsaktuelt eksempel så kan vi si at de høye strømprisene, som gir de aller fleste langt dyrere strømregninger, er et resultat av det grønne skiftet, som de venstreorienterte har kjempet aktivt for for å bekjempe det ikke-eksisterende problemet klimaendringer.)

Dagens venstreside 

Men i de siste ti-årene har venstresidens standpunkter flyttet lenger ut i en retning vi akkurat her ikke skal gjenta navnet på. 

Bare for å ta noen eksempler (Vi sier ikke at alle venstreorienterte slutter opp om alle disse standpunktene, men mange av de venstreorienterte slutter opp om mange av disse standpunktene): 

De mener at kjønn ikke er medfødt. men at en person har det kjønn vedkommende føler at han/hun/hen har. 

De mener at alle hvite er rasister, og at ikke-hvite ikke kan være rasister. 

De mener at personer som kritiserer venstresiden, eller som gir uttrykk for standpunkter som ikke passer inn i venstresiden verdensbilde, ikke skal ha rett til ytringsfrihet, eller at de skal utsettes for scenenekt. De sier som regel at de er for ytringsfrihet, men at den ikke må misbrukes. (Å misbruke ytringsfriheten er å gi solide, saklige argumenter mot venstresidens kjerneverdier.)

De mener at alle problemer kan løses med statlige tiltak, med statlig tvang, og med statlige penger/bevilgninger. 

De mener at staten/sentralbanken bare kan trykke opp penger uten at det har skadelige effekter for økonomien. 

De mener at å ta penger fra de som jobber og gi til de som ikke jobber ikke vil ha noen betydelig negativ effekt på motivasjonen til å jobbe, hverken for de som blir fratatt penger eller for de som mottar penger. 

De mener at det offentlige bare kan ta opp mer og mer lån og øke sin gjeld uten at det har skadelige effekter for økonomien. 

De tror at det meste kan drives med elektrisk energi, de vil avskaffe kullkraft og helst olje og gass, de vil ikke ha atomkraft, og de tror at man i det ofte vindstille og solfattige Europa kan få en sikker pålitelig energiforsyning med vindenergi og solenergi.   

De mener at mennesket forårsaker store miljøødeleggelser i og med at vanlig aktivitet som innebærer energibruk, fører til en global oppvarming som har katastrofale følger. 

De mener at alle konflikter skyldes fattigdom og at de kan løses med dialog og med statlige bidrag som har som formål å redusere fattigdommen. Det faktum at statlige tiltak aldri reduserer fattigdom, later de som de ikke kjenner til.

De sier at staten bruker penger når den gir skattelettelser – selv om det den da egentlig gjør er å la de som har tjent pengene beholde en større andel av det de har tjent. 

De mener at velferdsstater (de i Vest-Europa, USA) er bærekraftige selv med stor innvandring, dvs. at man kan ta inn betydelig antall personer og la dem få tilgang på alle de statlige goder som velferdsstaten gir til borgerne uten at staten får økonomiske problemer. I velferdsstatens barndom het det: «Gjør din plikt, krev din rett» (som åpenbart betyr at man skulle jobbe og betale skatt til staten, og at dette skulle finansiere godene man fikk fra staten). Dagens slagord ser ut til å være noe annerledes: «Krev din rett – du har ingen plikt». 

De hevder at det er mangel på arbeidskraft i velferdsstatene fordi det blir så mange gamle, og at man derfor må importere arbeidskraft fra det som før iblant ble kalt den tredje verden. De som sier dette forstår dog ikke at et system som må importere arbeidskraft utenfra, ikke er bærekraftig. De som støtter denne  begrunnelsen for innvandringspolitikken ser ut til å ikke være klar over at også de arbeidstakere som man da importerer også blir gamle en gang. 

De mener at kriminelle egentlig er syke og må få behandling – det er derfor det nå heter «kriminalomsorg».

De mener at å kritisere religionen/ideologien islam er å være rasist, eller at islamkritikere lider av sykdommen islamofobi. 

Dersom en muslim utføre terrorangrep blir han umiddelbart stemplet som psykisk syk eller psykotisk, men dersom en ikke-muslim utfører et terrorangrep så kommer aldri den diagnosen på bordet (og hvis den ved en inkurie allikevel gjør det så blir den fjernet etter at nye sakkyndige innen psykiatri er utpekt av retten).  

De mener at det er rett og riktig at folk som viser en viss sympati med nasjonalkonservative holdninger (for eksempel ved å la seg intervjue av Resett) kan miste jobben. 

Dersom en journalist som jobber for et organ med nasjonalkonservative sympatier blir angrepet av kriminelle med sympatier for islam på grunn av det han skriver, så mener de at han stort sett får som fortjent, og han får ingen medfølelse eller sympati fra andre journalister. 

De lærer ikke av erfaring: sosialismen har bare ført til fattigdom nød og undertrykkelse i alle land den er blitt innført, men sosialistenes støtte til sosialistisk politikk blir aldri borte. 

Hvorfor?

Det er to spørsmål som reiser seg: Hvordan kan disse sosialistene ha så absurde standpunkter, og hvorfor har sosialismen, til tross for 100 år med null suksesser (dersom målet er bedre velstand for befolkningen), 100 % fiaskoer, og massemord og undertrykkelse (under opprinnelig beundrede ledere som Lenin, Stalin, Mao, Pol Pot, Castro, Chavez, m.fl.) fortsatt stor oppslutning? 

Man kan dele de som er tilhengere av de venstreorienterte politiske synspunkter i tre grupper: 

  1. Den største gruppen, de som er konforme og som bare slutter opp om de synspunkter og standpunkter og argumenter som dominerer i mainstreampressen (alle de standpunktene og holdningene vi gjenga i listen over dominerer i mainstreampressen).
  2. De som har kommet inn i sosialistbevegelsen, eller gir uttrykk for meninger som er i samsvar med det sosialistbevegelsen står for (her tenker vi for eksempel på journalister og akademikere som formelt sett fremstår som uavhengige, men som i det de skriver reelt sett preker venstreorienterte ideer), og som der har fått jobb eller verv eller har eller kan  få makt, som er i stand til å forstå hva som egentlig foregår, og som vil miste jobben/makten dersom de skifter syn – men skifte syn må de gjøre dersom de er ærlige og blir oppmerksomme på fakta og holdbare argumenter. (De som er i disse yrkene og som ikke er i stand til å forstå, de er i gruppe 1)).
  3. De som misliker suksess, de som ikke liker at noen lykkes. Disse er primært ikke opptatt av å hjelpe de som har det vanskelig, de er mer opptatt av å ramme de som er vellykkede. Ja, disse er egentlig nihilister.

Dog, vi håper og tror at de som er i gruppe 3) utgjør en meget liten andel i den hele gruppen vi snakker om.  De aller fleste er i gruppe 1), og noen er i gruppe 2).   

De som har mest innflytelse er de som er i gruppe 2). Man kan egentlig ikke forvente noe av de som er i gruppe 1) – i ethvert samfunn er det per definisjon slik at folk flest er konforme, og det er ikke de som driver utviklingen, de bare følger strømmen.  

Det som bestemmer en bevegelse oppslutning er dens grunnleggende ideer, ikke disse ideenes konkrete implikasjoner. Sosialismen bygger på kollektivisme, altruisme, og det synet at individuell frihet og markedsøkonomi vil føre til fattigdom og kaos. Det finnes ingen saklige argumenter for at sosialistenes grunnleggende synspunktene kan gi mennesker gode liv og skape gode samfunn. Men det krever ganske mye å forstå dette. Derimot, å godta de grunnleggende ideene som sosialismen bygger på, det er ganske enkelt i og med at disse idéene blir preket fra alle autoriteter og alle media kontinuerlig (solidaritet og fellesskap; del godene!; alle skal ha tilgang til gratis skole, helsevesen, pensjon, infrastruktur, osv., osv.), og når resultatene av politikken som skal gi disse tingene stadig negative konsekvensene så kan man bare skylde på kapitalismen, som sosialistene i alle år har sagt er årsaken til alle problemer i verden. Et viktig poeng her er også at ideer som har stikk motsatt innhold enn de som sosialistene står for aldri slipper til i mainstreamfora, og at mange adri har hørt dem. 

Vi nevnte innledningsvis at venstresiden utgangspunkt var nokså legitimt – men det meste av det er venstresiden står for i dag er ganske absurd. Hvordan har denne utviklingen kunne skje?

Det er kommet av at venstresidens standpunkter ikke har noen virkelighetskontakt. Utgangspunktet var et ønske om bedre materielle kår for folk flest, og dette var et legitimt ønske. Men måten å få til dette på er akkumulering av kapital. Jo mer akkumulert kapital det er i et samfunn, jo mer produktive blir de som jobber, og jo høyere blir velstanden for alle. Men dette forutsetter respekt for eiendomsretten. Respekt for eiendomsretten er kun mulig i et system med full individuell frihet, det vil si kapitalisme. Men de tidlige sosialistene innså aldri dette; de ville gjennomføre dette ønsket ved å bruke statlig tvang. Og da uteble resultatene de ønsket seg. Men de grunnverdiene satt så sterkt i de tidligere sosialistene i deres bevegelse at det ikke var mulig å endre dem, Derfor fortsatte sosialistbevegelsen å basere seg på ideen om at statlig tvang er løsningen på alle problemer selv om resultatene alltid ble negative (hvis målet er å bedre forholdene for folk flest). 

Et annet poeng som dukket opp var de ledende personers stadig økende maktbegjær – den som søker makt vil gjerne ha mer makt når anledningen byr seg. Et aktuelt eksempel: dagens klimapolitikk innebærer at politikere kan få makt over alt som har med energi å gjøre: leting, utvinning, transport, og bruk av energi. Maktmennesker vil aldri si nei hvis en slik anledning til å øke sin makt byr seg. Det heter jo at «makt avslører»: den som får makt viser ved sin maktbruk  hva slags menneske han egentlig er. (En mindre innsiktsfull versjon av dette ordtaket sier at «Makt korrumperer», men dette er feil, denne feilaktige versjonen av ordtaket sier jo at den som får makt plutselig blir en helt annen person enn han var før han fikk makt, noe som ikke kan stemme: det korrekte er at «Makt avslører».)

Altså: Hvis man stiller spørsmålet om hvorfor denne utviklingen har skjedd, hvorfor venstresiden har gått fra å basere seg på i utgangspunktet legitime standpunkter til å støtte absurde standpunkter,  så er forklaringen gitt i de grunnleggende premissene: de er basert på ønsketenkning og ikke fakta og logikk, de er basert på en mistro til folk flest og derfor en motstand mot individuell frihet og den enkeltes ansvar for eget liv, den er basert på de ledende personenes maktbegjær. Dette igjen er basert på enda mer grunnleggende ideer som kollektivisme, irrasjonalitet, og en etikk som forfekter selvoppofrelse/altruisme. 

Vi har sett mange i landet vårt sosialismen er blitt gjennomført: denne kursen fører til fattigdom, nød, elendighet, død og fordervelse. 

Så, hva må til for at kursen, den utviklingskurs samfunnet følger, skal endres? Kursen kan endres først når de som er i gruppe to er skiftet ut; det vil si at de som har tilgang til det store publikum (gjennom radio, TV, aviser, akademia, osv.) gir uttrykk for ideer som kan gi grunnlag for frie, harmoniske og fredelig samfunn. De grunnleggende ideer som er basis for dette er individualisme, rasjonalitet, rasjonell egoisme, at enhver har ansvar for seg og sitt, markedsøkonomi, frihandel, kapitalisme. 

Tre avsluttende eksempler

Vi avslutter med tre eksempler fra komikerlegendene i Monty Python. Disse var universelt populære inntil for ikke så lenge siden, men er nå i ferd med å bli utstøtt av det gode selskap fordi de forteller upopulær i sannheter. Vi gjengir bare tre eksempler (de to første er fra medlemmer av Monty Python). 

Det først eksemplet er at John Cleese avlyser et foredrag ved Cambridge University pga. venstresidens krav om innskrenket ytringsfrihet – universitetet har gjennomført scenenekt for kontroversielle foredragsholdere, dvs. at foredragsholdere som gir uttrykk for meninger som ikke stemmer stemmer overens med det venstresiden står for, de slipper ikke til. Med sin avlysning tar John Cleese avstand fra dette.   

Det andre eksemplet er at Terry Gilliams forestilling Into The Woods er blitt avlyst Ved Englands nasjonalteater Old Vic pga. «staff concerns about his views on trans rights…. », det vil si hans synspunkter om rettighetene til menn som sier at de føler seg som kvinner; Gilliam mener åpenbart at en mann som sier han er en kvinne ikke er en kvinne. Å konstatere et opplagt faktum som er i strid med venstresiden ortodoksi kan i dag være nok til at man blir utsatt for scenenekt, bokstavelig talt.  

https://www.dailymail.co.uk/news/article-10154909/Ex-Monty-Python-star-Terry-Gilliam-Old-Vic-musical-cancelled.html

Som sagt over, venstresiden baserer seg på ønsketenkning, og ikke på fakta og logikk. Dette er aller mest åpenbart i det er syn at kjønn er lært eller valgt, og ikke medfødt. De dominerende syn på venstre siden i dag er at kjønn ikke har medfødt, et syn som innebærer at den mann som sier at han tror han er en kvinne, skal betraktes som og behandles som en  kvinne. Det vil si at han skal kunne delta i kvinneidrett, at han skal kunne benytte dametoalettet, at han skal kunne nyte godt av kvoteringsordninger beregnet på kvinner, at han dersom han er kriminell skal kunne sone i et kvinnefengsel. Personer som går imot dette synet, og som konstaterer at menn ikke er kvinner selv om de tror de er kvinner, blir utsatt på venstresidens vrede, og dette har rammet ikke bare Terry Gilliam som nevnt over, men også J. K. Rowling og mange andre.  

Men Monty Python har kommentert akkurat dette fenomenet i en sekvens i filmen Life of Brian, og vi avslutter med å linke til denne: 

Selvmotsigende corona-demonstrasjoner/opptøyer

De siste dagene har vi sett omfattende demonstrasjoner mot coronatiltak i en rekke store byer i Vesten. Vi siterer noen få overskrifter: «Nye koronaopptøyer i Nederland. Folk i flere europeiske byer raser mot nye nedstengninger som følge av smitterekorder. For andre kveld på rad brøt demonstrasjoner mot nedstengingen i Nederland ut i opptøyer lørdag» (nrk). «Corona-opptøyer i Nederland for andre kveld på rad – ordfører kaller opptøyene en «voldsorgie»» (resett). «Vaksinetvang og voldelige demonstrasjoner skaper utrygghet …» (document). 

Videre: «Opptøyer under corona demonstrasjon i Brussel. Demonstranter kastet røykbomber mot politiet, som svarte med vannkanoner og tåregass» (VG). «Violence breaks out at Brussels anti-vaccine protest in Europe’s latest day of rage: Fury over rules banning unjabbed from bars sparks clashes hours after Germany revealed COMPULSORY vaccinations are ‘unavoidable’» (dailymail). «30.000 demonstrerte i Østerrike mot strenge koronatiltak» (document).

Demonstrasjonene skjer på bakgrunn av at smitten øker og at myndighetene derfor innfører flere nye og strengere tiltak: Mer eller mindre tvungen vaksinering,  lockdown/nedstengning, vaksinepass.  

Mange vil ikke ha disse nye tiltakene og det er derfor de demonstrerer. De vil ikke ta vaksine, de vil kunne gå på arrangementer/kino/restaurant uten å måtte vise vaksinepass, og de vil kunne gå på jobb selv om de ikke er vaksinert. Demonstrasjonene er blitt til dels svært voldelige, og det har skjedd store materielle ødeleggelser; blant annet det er en rekke politibiler satt i brann. I noen byer har også politiet avfyrt skarpe skudd. 

Som nevnt, smitten øker igjen til tross for at så mange i land i Vesten er vaksinert. VG har igjen begynt å publisere på sin forside daglige tall for antall smittede, andel vaksinerte, antall innlagt på sykehus, osv. (noe de begynte med da epidemien startet, men sluttet med da tallene gikk kraftig ned i september). 

Antall innlagte på sykehus i Norge var i april cirka 300, men i august hadde antallet sunket til færre enn 20. Søndag 21. november er antall innlagte 222. 

Det er helt klart at smitten sprer seg selv om mange er vaksinert, men det positive er at de som er vaksinert blir syke i langt mindre grad enn uvaksinerte, og at en langt lavere andel av de vaksinerte dør (sammenlignet med de uvaksinerte). 

Som sagt, det er mange som demonstrerer mot corona-tiltakene, dvs. mot de frihetsberøvende tiltakene som myndighetene nå innfører for å begrense smitten mest mulig. Men så vidt jeg kan se  er det slik at folk flest allikevel slutter opp om disse tiltakene; de som demonstrerer, og som er sterkt imot disse tiltakene, er antagelig bare en liten andel av befolkningen. 

For kort å oppsummere min vurdering av akkurat dette poenget: Myndighetene innfører tiltak for å begrense belastningen på helsevesenet og for å redusere antallet som blir (alvorlig) syke, demonstrantene er imot fordi tiltakene strekt begrenser deres frihet. 

Hvordan dette burde vært

Helsevesenet burde vært fullt og helt privat. Sykehus, legekontorer og andre behandlingsinstitusjoner burde vært private, og alle som ønsket det burde hatt en privat helseforsikring som skulle dekke store utgifter i forbindelse med sykdom. 

Det man da betalte for forsikringen ville henge sammen med risiko, dvs. hvis man vil oppførte seg på en måte som økte sannsynligheten for at man ble smittet eller rammet av ulykke eller sykdom, så måtte man betale mer enn de som levde på et forsiktig vis måtte betale. 

For å knytte dette til dagens situasjon: De som vil gå på fest, gå på teater, gå på fotballkamper etc. vil måtte betale en høyere forsikringspremie enn de som holdt seg hjemme i en frivillig lockdown. Tilsvarende, de som ville ta vaksine kunne betale en lavere forsikringspremie enn de som ikke vil ta vaksine. 

Videre, de arrangører (av konserter, sportsarrangementer, med videre) og restauranteiere som bare vil slippe inn personer som er vaksinert ville stå fritt til å gjøre dette, og de arrangører og restauranteiere som vil slippe inn personer som ikke er vaksinert, vil stå fritt til å gjøre dette. Ethvert medlem av publikum kunne da selv velge å ta vaksine eller ikke. og velge å gå inn på arrangementer og restauranter hvor kun vaksinerte slapp inn  – eller hvor alle slapp inn. 

Problemet, løsningen

Det som er problemet her er da at helsevesenet drives av staten, det er bare ett helsevesen, og det finne kun én statlig påtvunget helseforsikringsordning – men til gjengjeld skal alle da få «gratis» behandling når de trenger det. Videre, under dagens ordning: staten (eller kommunen) gir bestemmelser som gjelder alle aktører som gir tilbud hvor mange mennesker samles (de som arrangerer konserter, de som driver restauranter, etc.); det er ikke slik at tilbydere selv kan bestemme om de vil slippe inn alle eller slippe inn de som er vaksinert. (Slike arrangører kan da sett opp et slikt inngangsdøren: «Her slipper alle inn» eller «Her slipper kun vaksinerte inn».) 

Det som ville ha vært løsningen på dette problemet er en fullstendig privatisering og deregulering (som skulle gjelde alle aktører innen helsevesenet og helse forsikringsordninger), og en gjeninnføring av eiendomsretten for alle aktører (slik at det er eieren som kan bestemme over den politikken en restaurant eller konsertarrangør skal følge). 

Selvmotsigelsen

Det som er selvmotsigelsen hos de som demonstrerer ser ut til å være at de ikke vil ha et privatisert og deregulert helsevesen, og at de ikke vil at eiendomsretten skal gjelde for konsertarrangører og restauranter; det ser ut som om de vil at det ikke skal finnes noen restriksjoner eller krav med hensyn til vaksine, nær omgang med andre mennesker, osv.  – og allikevel vil de at de skal få «gratis» helsetjenester fra et statlig helsevesen. Dette henger ikke sammen. 

Nå 

Det som skjer nå er at staten, som eier av helsevesenet og forsikringsordningene, legger krav på sine kunder (som altså er sammenfallende med hele befolkningen) for at helseforsikringen skal gjelde, dvs. for at tilbudet skal være der for de som blir syke. 

Som antydet over ville dette har vært helt i orden dersom dette hadde vært et privat firma i et system hvor det var konkurrerende firmaer, hvor hver enkelt kunde kunne velge en forsikringspakke med tilsvarende pris som passet vedkommendes ønsker, behov og risiko. Men slik er det altså ikke. 

Når man har dagens situasjon med statlig helsevesen og statlig forsikringsordning burde de som drev det sette svært høye krav for å innføre frihetsinnskrenkende tiltak, og slik jeg ser det er det ikke grunnlag i noe vestlig land for de tiltakene som nå er i ferd med å bli innført. 

Men dessverre, fordi politikere og folk flest er sterkt venstreorienterte, og har statlige tvangstiltak som default-løsning på ethvert problem som måtet dukke opp, har de satt kravet for å innføre frihetsinnskrenkende løsninger svært lavt.  

Hvor farlig?

Det er velkjent at dødeligheten av dette viruset, spesielt for de som er vaksinert, er svært lav. Vi har mange ganger tidligere gitt tall for Norge og for enkelte andre land, men i dag har vi flere tall enn det vi har hatt tidligere. Søndag 21. november er antall smittede i Norge 241 441, mens antall døde er 999. Dette gir en dødelighet på cirka 0,4 %. 

Hvis vi runder dette av så kan vi si at dette tilsvarer noe under 500 døde per år. Hvert år i Norge dør  cirka 40 000 personer. Hvis vi tar utgangspunkt i at disse 500 døde i tillegg til de som normalt ville ha dødd, er overdødeligheten pga. corona cirka 1 %. Dette er et svært lavt tall.  

For verden er antall døde 5,2 millioner, mens antall smittede er 257 millioner. Dette er en dødelighet på cirka 2 %. Antagelig er antall smittede langt høyere enn dette rapporterte tallet.

Det er antagelig betydelig mørketall her (disse kan slå begge veier: noen som har dødd av andre grunner er blitt registrert som døde av corona, og noen har dødd av corona uten at det er blitt slik registrert), og spesielt kan tallene fra enkelte mindre frie land være svært upålitelige. 

Det er også en viktig ting som sjelden blir tillagt vekt i mainstreammedia: hvem er det som blir alvorlig syke, og hvem er det som dør. Hvis det er svært gamle mennesker som dør, hvis det er svært overvektige mennesker som dør, hvis det er personer med alvorlig underliggende sykdommer som dør, betyr dette at faren dette viruset utgjør for alminnelige og relativt unge, friske mennesker er svært liten. 

Vi kan også ta med de siste tallene når det gjelder antall innlagte. VG publiserer en seksjon som heter «Nøkkeltall for Norden», og der finner vi følgende tall for innlagte på sykehus (antall pr 100 000 innbyggere): 

Island 7,3, Danmark 6,6, Finland 4,6, Norge 4,1, Sverige 2,7. 

Det er riktig at Sverige gjorde grove feil da epidemien kom, men den linjen de har fulgt etter startfasen ser ut til å ha ført til at de har langt færre innlagte i forhold til befolkningen enn noe annet land i Norden. Men dette er et øyeblikksbilde, og det kan være et noe tynt grunnlag for å trekke en stor og bastant konklusjon på. 

Vi vil avslutningsvis si at det er helt feil å benytte smitte som et kriterium; selv om alle som blir syke og alvorlig syke er smittet først, så er det mange som blir smittet uten å bli alvorlig syke. Det er helt feil av myndighetene å basere tiltak på smittetall. 

Som avslutning vil det si at med det tallgrunnlaget som vi har tilgang til så er det imot alle statlige tiltak. Det ser ut til at vaksinen har god effekt på kort sikt, men hva effekten av den er på lang sikt  er ikke godt å vite.  

Private bør ha rett til å gjøre hva de ønsker både med hensyn til krav om vaksine og vaksinepass men staten bør, som vi sa det over, legger lista svært høyt for å innføre tvangstiltak, og det som skjer nå er ikke et grunnlag for statlige tvangstiltak. 

Med hensyn til de voldelige opptøyene av de store ødeleggelsene vil vi bare si at det er slik noen reagerer når de føler at deres frihet blir krenket i for stor grad. Dette er en helt naturlig reaksjon og det er noe som alle makthavere må være oppmerksom på: går det for langt blir det bråk. Men de som demonstrerer er ikke nærheten av å stå for et konsistent budskap og derfor blir det ingen reelle, merkbare resultater av disse opptøyene annet enn betydelige materielle ødeleggelser. 

En av begrunnelsene for de statlige tiltakene er å redusere belastningen på helsevesenet. Dette er et godt argument for tiltak. Med den langt friere løsningen vi har skissert over er det mulig at noen flere vil bli syke på grunn av av corona, men alle vil få langt større frihet, og frihet er jo også et stort gode. Men hva skal man da gjøre med problemet med at så mange vil bli syke og trenger behandling på et sykehus? Da kan man ty til det som er et av de mest essensielle kjennetegnene ved velferdsstaten: man må sette folk på ventelister. Og hvis folk ikke overlever tiden de står i venteliste, så er dette ikke noe nytt i velferdsstaten. 

Helt til slutt: Det heter at frihet og ansvar hører sammen. Men det betyr også at mangel på ansvar og ufrihet også hører sammen. Det at vi nå har et helsevesen og helseapparat som vi alle er tvungne kunder av, betyr også at de som driver dette helsevesenet ikke i betydelig grad tar hensyn til den enkeltes ansvar for egen helse (ved å la enkeltindivider selv velge å vaksinere seg, velge å ha hjemmekontor, velge å ta bussen, velge å gå på restaurant, velge å gå på kino, velge å gå på fotballkamper, etc.) i dette spørsmålet. Så, også her skjer alt etter oppskriften. 

.

.

.

.

.

.

.

.

https://www.nrk.no/urix/koronademonstrasjoner-i-rotterdam-og-wien-1.15738483

https://www.vg.no/nyheter/utenriks/i/rEVgem/opptoeyer-under-coronademonstrasjon-i-brussel

https://www.dailymail.co.uk/news/article-10226551/Now-Germany-says-set-make-Covid-vaccinations-COMPULSORY-unavoidable-move.html

https://www.vg.no/spesial/corona/norden/


Terrorangrepet på Bislet

Aller først vil vi uttrykke vår dyptfølte takk overfor de politifolkene – eller kanskje vi her kan si politimennene? – som sørget for at gårsdagens terrorangrep på Bislett endte godt. Ikke bare sørget politiet for at terroristen ikke klarte å skade eller drepe noen, politiet sørget også for at terroristen aldri vil kunne utøve terror igjen; hendelsen endte med at politiet drepte terroristen. 

Det var i går morges at en mann løp rundt på Bislet-området med kniv, truet forbipasserende mens han ropte «Allahu Akbar» (som er islamistiske terroristers kamprop). Politiet ble raskt varslet og hadde folk i nærheten som først forsøkt å uskadeliggjøre terroristen uten å bruke skytevåpen, men siden dette ikke var tilstrekkelig endte det med at gjerningsmannen ble skutt og drept etter at han hadde skadet en politimann med kniv. 

Terroristen var opprinnelig fra Tsjetsjenia og han hadde i 2019 utført et lignende knivangrep på tilfeldige forbipasserende. Heldigvis klarte han heller ikke den gangen å drepe noen. Etter denne terroraksjonen i 2019 ble han idømt tvungent psykisk helsevern, men han var i går ute på en kort velferdspermisjon og benyttet denne til nok et terrorangrep.  

Dagbladet skriver om terroristen: «Han skal blant annet ha spilt i en kjent TV-serie, samt to spillefilmer. 33-åringen skal også ha vært elev ved Teaterhøgskolen på et tidspunkt. Mannen er godt kjent av politiet fra tidligere. Han er tidligere dømt til tvungen psykisk helsevern i forbindelse med en liknende alvorlig hendelse som skjedde i 2019, sier leder for Etterretning og etterforskning (FEE), Grete Lien Metlid, på et pressetreff tirsdag kveld. Metlid opplyser også at mannen er involvert i en pågående utlendingssak, med tanke på utvisning. Hun opplyser videre at mannen kommer fra Kasakhstan, ut fra de opplysningene politiet har.» (link nedenfor). (Hverken «Allahu Akbar», «islam» eller «muslim» er nevnt i Dagbladets artikkel.)

Det er klinkende klart at terroristen ropte Allahu Akbar mens aksjonen pågikk. Dette ble dog underslått i de store avisene. VGs første artikkel om saken hadde dette med, men i en oppdatering av artikkelen var dette viktige poenget fjernet. Så vidt vi kunne se var dette ikke nevnt i noen av reportasjene om saken hverken i Dagsrevyen, på TV2 nyhetene eller i Dagbladet og VG. Noen TV- stasjoner viste filmopptak av hendelsen og de hadde da visstnok fjernet ropet «Allahu Akbar» fra opptakets lydspor. Dagbladet hadde til og med en stor overskrift på sin nettforside som sa «-Ikke terror». 

Vi kan gjenta et poeng vi har nevnt tidligere: Etter vårt syn bør eventuelle psykiske problemer ikke telle med når en kriminell skal dømmes. En dom skal baseres på hva han har gjort. Dersom den dømte har helseproblemer, inkludert psykiske problemer, må disse til behandling mens han soner sin straff. Sagt på en annen måte: Om en kriminell lider av psykiske problemer så skal dette ikke fører til at han ikke straffes for de kriminelle handlingen han begår. Det har dessverre hendt en rekke ganger at en voldsmann er blitt erklært psykisk syk, har fått såkalt behandling, og så har han sluppet fri kort tid etter at han begikk de kriminelle handlingene. Vi er altså sterkt imot at det skal være slik.  

Vi kan trekke en parallell mellom dette og enkelte jurister/advokater. Det hender at enkelte jurister/advokater sier til sin klient omtrent som følger: «Si meg hvilken konklusjon du vil ha så skal jeg finne de paragrafene som backer opp ditt syn.» Og vi vet jo at det er slik det ofte fungerer i praksis.

Kanskje det også er slik i psykiatrien? En psykiater kan si til sine oppdragsgivere omtrent følgende: «Skal pasienten erklæres som psykotisk eller skal han erklæres som frisk – si meg hvilken konklusjon du vil ha så skal jeg finne en god begrunnelse for det synet du ønsker». Og vi vet jo at det har skjedd at psykiaterne har kommet til «feil» konklusjon – da utnevnte man bare nye psykiatere og ignorerte de første psykiaternes evaluering av den mistenkte/tiltalte.  

Det er vanlig å si at dette skyldes at hverken juss eller psykiatri er «eksakte videnskaper», men vi vil heller si at dette kommer av at grunnlaget for svært mange fag i dag er en oppfatning om at det egentlig ikke eksisterer noen objektiv, uavhengig virkelighet, og at alt derfor er subjektivt. Dette er en grunnleggende forutsetning som vi ikke deler. Det vil dog føre for langt å gå inn på dette poenget her. 

Hvis vi ser på terrorangrepet som denne mannen utførte i 2019 så var dette åpenbart et terrorangrep utført av en militant muslim. Myndighetene ville åpenbart at gjerningsmannen skulle erklæres som psykisk syk – og altså ikke som muslimsk terrorist – og vedkommende ble idømt psykisk helsevern ikke vanlig fengselsstraff. Grunnen til at myndighetene gjør dette er at de ikke ønsker å koble islam til terror (og grunnen til dette har vi argumentert for i en tidligere artikkel her på Gullstandard, link nedenfor). 

Man kan jo spekulere på hva som hadde blitt resultatet dersom terroristen hadde overlevd gårsdagens terroraksjon, men vi vil tro at han ville ha blitt erklært som psykotisk og måttet fortsette sitt opphold på en institusjon hvor han var underlagt psykisk helsevern – men selvfølgelig med en og annen velferdspermisjon nå og da. 

Etter vårt syn er det en skam at slike farlige folk kan slippe løs og gå ute og bokstavelig talt kan terrorisere og drepe tilfeldig forbipasserende.  

Vi nevnte noe ovenfor om advokater og at de finner paragrafer for å forsvare ethvert standpunkt. Vi antydet at omtrent det samme kan gjelde psykiatere. Og nå kan vi også si at det ser ut som om det samme gjelder journalister, eller i hvert fall folk som er ansatt i de store mediehusene. 

Advokater og psykiatere kan si «Fortell meg hvilket standpunkt du vil ha så skal jeg finne begrunnelsen». Det ser ut som journalister kan si «Si meg hvilket budskap artikkelen skal ha så skal jeg utelate de relevante og viktige fakta som ikke passer inn i budskapet», eller de kan rett og slett utelate fakta som ikke passer inn med deres virkelighetsfjerne ønsketenkning. (Men selvfølgelig kan en «journalist» si at de fakta han utelater egentlig er lite viktige eller irrelevante.) 

Det er en skam at samfunnet nå er blitt slik at disse tingene skjer. Muslimske terrorister blir erklært som syke, journalister utelater viktige fakta, og «fengslede» terrorister slippes ut på permisjon.

Det kan se ut som om Vesten er blitt rammet av flere terrorangrep i de siste ukene; i Norge hadde vi nylig terrorangrepet på Kongsberg. Tilsvarende angrep har nylig skjedd både i England, Tyskland og Frankrike. 

Hva kan dette komme av? Kanskje det kan komme av islamistenes seier i krigen i Afghanistan. Denne seieren har gitt potensielle muslimske terrorister blod på tann og de vil gi sitt bidrag til kampen mot den sekularitet, velstand og individuell frihet som Vesten (opprinnelig) sto for. 

Det er nok bare en forsmak, og det er nesten slik at vi kan si velkommen til fremtiden. 
.

.

.

.

.

https://www.dagbladet.no/nyheter/spilte-i-kjent-tv-serie/74596446

Kriminaliteten i Sverige – en forsmak ….. ?

Kriminaliteten i Sverige når stadig nye høyder. Vi kom nylig over denne overskriften: «Nær 200 bomber i Sverige i år: – Har ikke sett liknende i et industrialisert land. Kriminelle gjenger sprer frykt og usikkerhet etter å ha detonert nesten 200 sprengladninger i Sverige i år» (Aftenposten 28/10, link nedenfor). Men den nyheten er fra november 2019; tallet på «bombningar» per i dag er cirka 500 for de siste tre år. Dette skjer altså i Sverige, vårt naboland, et land som mange nordmenn ser – eller så – opp til. 

Aftenposten brakte også følgende overskrift for et par dager siden «217 er skutt og drept i Sverige siste fem år». Videre: «Dødelig vold med skytevåpen øker hvert år i Sverige.  Så mange har dødd og er involvert i dette at det er vanskelig å stoppe dem, sier forsker» (Aftenposten 26/10).

Når man har liten kriminalitet er det gjerne personer fra lukkede miljøer som blir rammet av de alvorligste forbrytelsene. Vanlige folk kunne da bli utsatt for innbrudd, tyveri, og kanskje ran, men sjelden noe mer enn dette, mens drap, og Sveriges nye nasjonalsport, bombing, var noe som skjedde når gjenger gikk til angrep på hverandre eller hverandres leiligheter og etablissementer. Slik er det ikke lenger; nå rammes vanlige folk av grove forbrytelser (de havner i skuddvekslinger mellom gjenger, naboleiligheten blir bombet, etc.), og stadig oftere av «vanlig» kriminalitet. Kriminaliteten har nå altså spredd seg og infiserer miljøer og områder hvor folk flest ferdes. 

De overskriftene vi har gjengitt over er litt gamle, ja, de er nesten en uke gamle, så her er noen ferske data, date som bare er et par dager gamle (de er fra fredag kveld 5/11), og som angir tid og sted for ulike grove kriminelle hendelser. Som man ser inntreffer de over hele Sverige. 

20:15, Mord/dråp, försök, Stockholm

20:22, Mordförsök, Norrtälje

20:25, Rån, Göteborg

20:32, Rån, Örebro

20:38, Mordförsök, Staffanstorp

22:24, Misshandel, Skellefteå

23:44, Bilbrand, Hedemora

23:56, Bilbrand, Örebro

00.18, Rån, Malmö

01.12, Misshandel, Göteborg

01.22, Bilbrand, Gävle

01.42, Bilbrand, Göteborg

02:07, Misshandel, Stockholm

02:08, Grov misshandel, Falun

02:09, Misshandel, Sollentuna

03:25, Skottlossning, Stockholm

03:54, Bilbrand, Upplands väsby

03:56, Skottlossning, Malmö

Vi har hentet denne listen fra document.no (link nedenfor), og der er hver sak kommentert på noen få linjer. Vi gjengir et par av dem.  

20:25, Rån, Göteborg
En man i 25-årsåldern har blivit rånad på pengar i Angereds Centrum. Han uppger att minst fem personer med masker kommit fram till honom och hotat honom. Oklart om de hade något tillhygge eller vapen. De tvingade till sig hans pengar, cirka 12.000 kronor, och försvann sen från platsen.

01.12, Misshandel, Göteborg
I Grimmered har en kvinna i 60-årsåldern blivit nerslagen precis utanför sitt hem. Det var när hon gick ut för att tömma ut jord från en kruka som en svartklädd man med maskering för ansiktet slog till henne, möjligen med ett slagträ. Hon svimmade av en stund innan hon kunde gå in och ringa polisen. Hon fick en sårskada vid ena ögonbrynet och fick åka med ambulansen till sjukhus för kontroll.

Dette er altså det som skjer i Sverige og vi er fristet til å tilføye følgende slagord som man dessverre må regne med har stor prediktiv kraft: «coming soon to a neighbourhood near you».

Men hvordan har dette kunne skje? Det er ikke lenge siden Sverige var alles idealland, eller alle venstreorientertes idealland – hva kan være årsaken til denne forferdelig utviklingen? 

Utviklingen skyldes den politikken som er ført, det vil si den skyldes den venstreorienterte politikken som er blitt ført. Dette er for øvrig en politikk som alle store partier har sluttet opp – også den nyeste svenske partiet Sverigedemokratene støtter denne politikk. (Alle andre partier i Vesten fører også samme politikk, så den utviklingen vi har sett i Sverige kommer til å skje i hele Vesten.)

I hovedsak er det tre fundamentale årsaker til denne utviklingen:

1) Det er lett å leve i Sverige uten å jobbe, dvs. man kan få trygd og bolig av det offentlige (det vil si finansiert av skattebetalerne) bare ved å få en attest på at man ikke er i stand til å jobbe (og slike attester er ikke vanskelige å skaffe).  

2) Narkotika er forbud 

3) Kriminelle idømmes milde straffer

Disse tre punktene har og har i lang tid hatt full oppslutning av så og si alle svensker, og da må utviklingen bli slik den er blitt. 

Vi skal si litt mer om disse tre punktene. 

Det som burde vært normalt er at man jobber, tjene penger, og kjøpe det man trenger og vil ha for de pengene man tjener ved å jobbe. Da blir det slik at vil man ha (kjøpe) mer må man jobbe mer.  Men dette har noe som mange vil påstå en negativ side: det fører til forskjeller: noen blir rikere enn andre. «Slik kan vi ikke ha det», tenker de venstreorienterte; «vi skal ikke ha noe forskjellsamfunn, forskjeller er jo urettferdig. Vi kan ikke ha et system som fører til at de som jobber godt og effektivt og produktivt tjener mer enn de som jobber lite eller jobber mindre effektivt». 

De venstreorienterte vil ha likhet, de anser forskjeller som urettferdig. Derfor er de tilhengere av en  politikk som går ut på utjamning og likhet, en politikk som i praksis betyr at staten skal ta penger fra de som jobber og gi de som ikke jobber. Dette fører til at flere og flere velger å ikke jobbe og heller gå på trygd på en eller annen måte. Det å gå på trygd uten å jobbe fører til noe som ble kalt for lediggang; og som det heter, noe overdrevet, «lediggang er roten til alt ondt».

Den egentlige roten til alt ondt som er relevant for det vi snakker om her, er egentlig ikke lediggang, det er mangel på respekt for andres eiendom og andres liv – men den fremste aktøren som viser liten respekt for andres eiendom og andres liv i alle vestlige land, og spesielt i Sverige, er staten. 

Staten fungerer i praksis som en moralsk autoritet. Mange ser opp til staten og mener at det  staten gjør er riktig. Og når staten forsyner seg med mesteparten av det folk tjener fører det også til at folk flest mister respekt for eiendomsretten, og terskelen for å begå tyveri og ran blir lavere. 

At forbudet mot narkotika fører til en kolossal oppblomstring av reell kriminalitet er opplagt. Det ser ut til at mange ønsker å bruke narkotika, og siden det er forbudt blir prisen høy. Da blir det store penger å tjene for de som engasjerer seg i handel, smugling og salg av narkotika. Dette blir da et stort marked for kriminelle. Hadde narkotika vært lovlig kunne man kjøpt det på apoteket, og all kriminalitet av den typen vi snakker om her, ville forsvunnet. (Mye av kriminaliteten i Sverige har sitt utgangspunkt i oppgjør mellom gjenger som selger narkotika; enkelte gjenger vil overta andre gjengers markedsandeler; noe som enkelt kan skje ved å eliminere den konkurrerende gjengens ledelse.)

Ja, under en slik politikk med fri narkotika (for voksne) ville det vært mulig at noen hadde ødelagt sine egne liv på grunn av av narkotikabruk, men ingen ville blitt skadet, ødelagt, eller drept på grunn av av den reelle kriminalitet som forbudet nødvendigvis fører med seg. 

Det tredje punktet –  kriminelle idømmes milde straffer – er resultat av en holdning som går ut på at det egentlig er synd på de kriminelle, at det ikke er deres feil at de er kriminelle; det er samfunnets feil at noen blir kriminelle. Dette er en holdning som ble sterkt dominerende i Vesten i årene etter annen verdenskrig, og politikken med milde straffer begynte for alvor på 70-tallet. (Den som var den fremste politiske talsmann for dette synet i Norge var Inger Louise Valle, som var justisminister fra 1973 til 1979. En av de fremste talsmenn innen akademia for denne politikken var Nils Christie. De holdningene han sto for hadde stor oppslutning. Wikipedia skriver «Da Christie nådde pensjonsalder, forble han aktiv som professor emeritus helt til sitt siste leveår, og fortsatte å holde foredrag både i inn- og utland. Han var gjesteprofessor bl.a. i  OxfordBerkeley  og  Jerusalem.I 1996 ble han utnevnt til æresdoktor ved  Københavns universitet, og han ble i den anledning omtalt som «en av verdens førende og best kjente kriminologer.»»)

Vi har kort sett på akademisk og politisk politisk innflytelse på på dette punktet. De to personene vi nevnte er bare to av mange som gikk inn for de samme holdningene, men de er svært representative for holdninger som er utbredt og politikk som er ført. Men hva med kulturen? Det er selvfølgelig mye mer å si om dette, men vi skal bare fokusere på et viktig signal som viste at denne politikken og de holdningene som ligger til grunn for den står sterk blant det vi kan kalle den intellektuelle elite og de som tror at de tilhører den eliten. 

Mange som er litt opp i åra husker den folkekjære svenske komikerduoen Hasse og Tage; de var svært populære i Sverige på 60- og 70-tallet, og de var også populære i Norge. De laget revyer, sketsjer, TV-programmer, og mange spillefilmer. Her fra en norsk nettside hvor man kan se en dokumentarfilm om dem: «Hasse og Tage var verdens beste venner i over 30 år. Komikerduoens filmer, revyer, sanger og bøker påvirket en hel nasjon, og var limet som holdt folket sammen.» 

Wikipedia forteller at de fra 1964 til 1987 laget 16 spillefilmer. Disse filmene var store suksesser i Sverige, og mange av dem var også meget suksessfulle utenlands. Mest kjent er kanskje Äppelkriget, Mannen som slutade röka og Picassos äventyr (hvor norske Rolf Wesenlund hadde en liten rolle.)

Men den filmen vi skal si litt om her, den kom i 1975 og den var en stor suksess både i Norge og Sverige. Dens tittel var Släpp fångarne loss – det är vår!. Her er omtalen av filmen på imdb:

«Small and short Frida lives with her long, tall friend in a house in the countryside. Frida rejects the idea that people who has committed crimes should be locked up. One day their own house is burgled by Harald. He is sentenced to prison. Acting in accordance with her philosophy, Frida decides to use all means possible to make it possible for Harald to escape.»

Her er omtalen av filmen fra norsk Wikipedia 

«Slipp fangene fri – det er vår!  er en  svensk  musikal og filmkomedie fra  1975  regissert og skrevet av  Tage Danielsson  (han har også en birolle). Filmen var et innlegg i 1970-tallets debatt omkring liberalisering av fengselsvesenet. Hovedrollene spilles av  Lena Nyman,  Tage Danielsson  og  Ernst-Hugo Järegård. Store deler av filmen er innspilt på  Långholmens centralfängelse  i  Stockholm. Den hentet sin tittel og noen av rollefigurene fra  Birger Sjöbergs  vise i  Fridas bok. Filmen vant to  Guldbagge-priser (for beste film og for beste kvinnelige skuespiller),  Chaplin-prisen  (Gøsta Ekman) og Svenska Filmkritikerförbundets pris (årets film).»

Det at denne filmen var så populær både blant publikum og kritikere viser at folk flest sluttet opp om de verdier og holdninger som filmen ga uttrykk for – som altså var: «reject the idea that people who has committed crimes should be locked up». 

Og det er ikke mye annerledes i dag. Dette er fra en artikkel vi siterte ovenfor: «Svensk radio … løfte[r] frem gangster rappere». 

Her er en overskrift fra Aftenposten for noen dager siden: «Fem av Sveriges ti mest spilte artister er koblet til kriminalitet» Videre: «Svensk radio får kritikk for å løfte frem gangster rappere. Kulturjournalistikken har feilet mener den svenske kommentatoren Viktor Malm» …  Det har også provosert mange i Sverige at rapartisten Yasin ble  stemt frem som årets artist  mens han satt varetektsfengslet for medvirkning til kidnapping av Einár i fjor. Yasin ble senere dømt til fengsel. Sveriges Radio P3 opphøyer og prisbelønner den nye svenske gangsterrapen i redsel for at det ikke skal virke som om de lever i samtiden, skriver kulturskribenten Anna Björklund i tidsskriftet  Fokus. … 

… [denne] musikken har dukket opp i flere etterforskninger og rettssaker de siste årene. Mange av de populære sangene handler om kriminalitet, våpen og dop. Malm påpeker at enkelte sangtekster har provosert frem handlinger ettersom tekstene handler om trusler, opptrapping av konflikter og fordi de disser hverandre.» (link nedenfor).

Hva er dette egentlig sier? Jo, det sier at kriminalitet er kult. Den svenske eliten har i mange år betraktet kriminalitet som noe kult og kriminelle nærmest som helter eller – eller i hvert fall som nokså uskyldige. 

Vi lar Ayn Rand kommentere dette: «Art … is the barometer of a culture. It reflects the sum of a society’s deepest philosophical values: not its professed notions and slogans, but its actual view of man and of existence.» 

Med andre ord: de verdiene som er inneholdt i den kunsten som er populær viser hvilke verdier som står sterkt i samfunnet. 

Overfor skisserte vi et problem: den enorme kriminaliteten i Sverige, og siden Sverige fortsatt er et foregangsland vil andre land i Vesten, spesielt i Vest-Europa, følge omtrent den samme kursen (noe som skjer fordi de verdiene som dominerer i svensk kultur også er sterkt utbredt ellers i Vesten).

Men det finnes en løsning på dette problemet. Vi vil dog først si at vi burde ha fulgt Napoleons oppfordring om å unngå å komme inn i vanskelige situasjoner. Men nå er vi der og vi må finne løsningen. Og den finnes. 

For det første må de som begår reell kriminalitet idømmes strenge straffer, det vil si lange fengselsstraffer. Dette gjelder også de som tar opp kampen med politifolk på gata. De må settes i fengsel. Lenge. Hvis ikke mister politiet autoritet, og da går kriminaliteten opp. Dette vil både demotiverer potensielle kriminelle, og vil holde virkelig kriminelle borte fra sine fremtidige ofre. Standarden på fengslet må også bli kummerlig; det skal ikke være mulig å betrakte et fengselsopphold som et slags ferieopphold eller et spa-opphold. Fengsel skal være noe man frykter og noe man ikke vil tilbake til hvis man har vært der.  

For det annet må narkotika legaliseres. Da vil et stort marked for kriminelle gjenger bare bli borte. Overgangen til legalisering vil være vanskelig; Den vil bli bekjempet både av de kriminelle, og av naive aktører i politikken og i ulike organisasjoner som tror at narkotikaproblemet, som det kalles, kan løses ved forbud. Det kan det ikke. Forbud mot narkotika fører til langt langt flere problemer enn det løser. 

For det tredje må muligheten til å leve på offentlig støtte uten å jobbe, fjernes. Da må det en kraftig omlegging til. I dag har vi et system for pensjoner og trygd hvor folk som har jobbet har betalt inn (til det statlige trygdesystemet) i den tiden de arbeidet, og disse må ha rett til å få tilbake pensjoner og trygd på en måte som er bærekraftig over tid. Her må det en kraftig endring til: Hele dette systemet må privatiseres. (Her er ikke stedet for å gå inn på inn på hvordan dette skal gjøres i praksis.) Det må bli slutt på en ordning hvor folk som ikke har jobbet og ikke betalt inn i dagens system allikevel skal kunne få nærmest fulle trygde- og pensjonsrettigheter. Det må også bli slutt på at unge mennesker i arbeidsfør alder kan leve på offentlige støtteordninger uten å jobbe. 

For det fjerde: Arbeidsmarkedet må liberaliseres slik at det blir langt enklere enn i dag å få jobb. Dette innebærer blant annet at det må være enkelt å ansette folk og at det også må bli enkelt å si opp folk som ikke passer i den jobben de har fått. Da vil flere kommer inn i arbeidsmarkedet, flere vil kunne leve av å tjene egne penger og arbeidsløsheten vil gå kraftig ned – og det vil bli langt mindre lediggang. 

Dette er en oppskrift som vil få slutt på kriminaliteten i løpet av relativt kort tid. 

Vil den bli gjennomført? Nei. 

Grunnen er at de verdier denne politikken bygger på er stikk i strid med de verdier som dominerer i befolkningen og som er årsaken til den utvikling vi har sett i Sverige de siste årene (og som vi altså kommer til å se i andre land i Vesten i tiden fremover). 

For å forandre politikken man man i forkant forandre verdiene som ligger til grunn for politikken og som dominerer i befolkningen. 

Å arbeide for å forandre disse verdiene er det ingen som gjør (i hvertfall ikke hvis vi kun regner med aktører som har noen innflytelse på kulturen). 

Så derfor gjentar vi bare noe vi har sagt over om det som skjer i Sverige «is soon coming to  a neighbourhood near you». 
.

.

.

.

.

.

https://www.nrk.no/urix/naer-200-bomber-i-sverige-i-ar_-_-har-ikke-sett-liknende-i-et-industrialisert-land-1.14774336

https://viaplay.no/store/hasse-and-tage-en-karlekshistoria-2019

https://www.aftenposten.no/kultur/i/eEOKyl/fem-av-de-ti-mest-spilte-artistene-koblet-til-kriminalitet-einar-drap

Terrorangrepet på Kongsberg

Onsdag kveld i forrige uke skjedde det noe på Kongsberg som rett etter at det skjedde ble beskrevet som et terrorangrep. 

En middelaldrende nordmann ved navn Bråthen (37 år gammel, født i Norge, norsk far, dansk statsborger) med en historie som omfattet voldsepisoder, truende oppførsel, og det som beskrives som psykisk sykdom, og som flere ganger hadde blitt rapportert til politiet som en potensiell voldsmann, vandret rundt i et lite område i Kongsberg sentrum bevæpnet med pil og bue, og, som man senere fant ut, med et «stikkvåpen». Han skjøt mot noen personer inne på en butikk; etter dette ble politiet varslet, han ble konfrontert av en politipatrulje, klarte allikevel å stikke av fra politet, brøt seg inn i flere leiligheter og drepte i alt fem personer med et stikkvåpen. Han ble arrestert ca en halv time etter hendelsen på butikken. 

For en tid tilbake hadde mannen lagt ut en video på youtube hvor han sa følgende: «Jeg er en budbringer. Jeg kommer med en advarsel. Er det virkelig det dere vil? Og til alle som vil gjøre opp for seg selv, så er tiden inne. Bær vitne til at jeg er muslim» (Dette utdraget av videoen ble vist på Dagsrevyen dagen etter angrepet, link nedenfor )

Det er flere spørsmål som melder seg: Var dette terror? Var mannen virkelig muslim? Eller var det gal manns verk? Bør han straffes eller sendes til en behandlingsinstitusjon? 

Terror

Terrorhandlinger er ideologisk begrunnede voldshandlinger utført av privatpersoner rettet mot mer eller mindre tilfeldige mål. Dersom de samme handlinger utføres av en som opererer på vegne av en stat så er disse handlingene ikke terrorhandlinger; da er de krigshandlinger. Dersom det ikke finnes noen ideologisk motiv må handlingen beskrives som «gal manns verk». 

Det er da rimelig klart at de handlinger som Breivik og Manshaus utførte er terrorhandlinger; deres ideologiske begrunnelse var motstand mot islam. 

Et eksempel på «gal manns verk» har man i en hendelse i Las Vegas i 2017: Stephen Paddock åpnet vinduet i sitt hotellrom og begynte å skyte mot folk nedenfor: 58 døde og innpå 1000 sårede var resultatet. Ingen har funnet noe spor av noe ideologisk motiv – dette var da ikke terrorisme, det var gal manns verk.

I Norge har vi vært utsatt for en rekke terrorhandlinger utført av muslimer, men de er ikke blitt kategorisert som slike fordi gjerningsmennene er erklært som psykotiske. Vi ga en rekke eksempler på slike angrep i et artikkel her på Gullstandard («Terror og psykiatri») for noen måneder siden (link nedenfor). 

Muslim?

Tilbake til det som skjedde på Kongsberg: Først ble mannen av mainstreampressen omtalt som «konvertitt» – uten at det ble sagt hva han hadde konvertert til. Ganske rakst ble det dog i alle medier opplyst at han hadde konvertert til islam. Men det kom også raskt artikler som fortalte at mannen ikke var så veldig ivrig i sin nye tro; han var sjelden i moskeen – det ble altså raskt sådd tvil om mannen virkelig var muslim. 

Men hva er kravet for å konvertere og å bli regnet som muslim? Oppskriften kan man lese på finnislam.no: «Å bli muslim er en enkel og grei prosess som ikke krever noen forutsetninger. Man kan konvertere for seg selv, eller i andres nærvær. Den som ønsker å bli muslim og er overbevist om at islam er Guds sanne religion, bør ikke nøle med å uttale shahadah (trosbekjennelsen). Shahadah er den første og viktigste av de fem søylene i islam. Man omfavner islam ved å forstå og uttale trosbekjennelsen med oppriktig tro og overbevisning. På arabisk sier man: «Asjhado alla-ilaha illAllah, wa ash-hado anna Muhammedar-rasool Allah». På norsk betyr det: «Jeg bevitner at det finnes ingen guddom (verdig tilbedelse) unntatt Allah, og jeg bevitner at Muhammed er Allahs Sendebud.»

Andre religioner krever som regel mye mer enn dette. Hvis man f.eks. skal konvertere til jødedommen må man gå igjennom en prosess: «Konverteringsprosessen varierer innenfor de ulike retningene innen jødedommen, men felles for dem alle er at man må lære om jødisk tro, praksis og historie, og det kan ofte ta et par år.  Man får dermed tid til å prøve ut om dette er noe man virkelig vil, ved for eksempel å holde et kosher kjøkken, og følge alle reglene for Shabbat. Det kan tenkes at man finner ut midt i prosessen at dette ikke er noe man vil, eller man føler at dette virkelig er noe man vil tilhøre. Hvis man så bestemmer seg for å konvertere, og rabbineren man har studert med er enig, må man bade i et rituelt bad som heter mikve, og hvis en mann ikke er omskåret må han omskjæres» (kilde jødedommen.no).

Siden det er så enkelt å bli muslim, og det er få eller ingen krav som kan bekreftes av andre, er det ingen grunn til å tvile på at han virkelig var muslim – han sa det jo også selv i opptaket som Dagsrevyen viste. 

Advarselen

Men hva med handlingene da – er disse i samsvar med å være muslim? Svaret på det er åpenbart Ja, selv om ikke alle som kaller seg muslimer er enige i dette. Vi vil ha sagt det enda en gang: det fleste muslimer er gode, anstendige mennesker som hverken utøver eller støtter terror. Men at Koranen, som muslimer mener er skrevet av Gud/Allah selv, inneholder skriftsteder som direkte oppfordrer til terror mot de vantro, er et opplagt og velkjent faktum. At en betydelig andel muslimer støtter og utfører terror, er også opplagt. 

Men hva med Bråthen? Var dette terror eller var det gal manns verk? Det er velkjent, i hvert fall for de som vet mer om dette tema enn det som mainstream skriver om, at enkelte av de grupper som kriger på vegne av islam, må gi sine fiender/ofre en advarsel før de angriper – formålet med en slik advarsel er at de skal få mulighet til å vende om, de skal få muligheten til å bli muslimer, og derved slippe å bli angrepet; muslimer skal jo ikke krige mot andre muslimer. (At det allikevel skjer at muslimer kriger mot andre muslimer, noe som har skjedd siden Muhammed døde, kommer av at de de har ulike syn på hva det vil si å være muslim.) 

Siden dette ekstremt viktige poenget sjelden omtales i mainstream gir jeg her en kilde på dette. Historikeren Carl August Henning skriver: 

«islamske rettslærde … gikk inn for å kodifisere den islamske rettslæren og etablere og definere klarere islamske regler i krig. Det ble diskutert alt fra hvem som kunne drepes og i hvilken grad fiendens eiendom kunne ødelegges til i hvilken grad man skulle advare dem før man angrep» (uthevet her, link nedenfor). 

Så, enkelte muslimske terrorister mener at man skal advare sine ofre før angrepet. Hvis vi nå igjen ser på det Bråthen sa i opptaket vist på Dagsrevyen – «Jeg er en budbringer. Jeg kommer med en advarsel. Er det virkelig det dere vil? Og til alle som vil gjøre opp for seg selv, så er tiden inne. Bær vitne til at jeg er muslim» – så står dette tydelig frem som en slik advarsel. 

Bråthen sier til og med rett ut at han gir en advarsel. Han ber folk gjøre opp for seg – og siden han også sier at han er muslime så ber han reellt sett folk om å konvertere til islam. 

Hvordan?

Politet har ikke opplyst hvordan de fem ble drept, annet enn å si at de ble drept med stikkvåpen. Myndighetene er ofte tilbakeholdne med opplysninger av denne typen; vi husker f.eks. de grusomme og tragiske drapene på de to unge kvinnene (en norsk, en dansk) som var på fottur i fjellene i Marokko: det ble opplyst at de var blitt drept etter å ha blitt utsatt for et angrep som førte til at de fikk «skader på halsen». Det som virkelig skjedde var at de ble dekapitert. Ja, enkelte muslimer mener at det er riktig å drepe vantro ved å dekapitere dem. Myndighetene inkludert store deøer av pressen forsøke å holde det skjult hvordan disse to kvinnene var blitt drept.

Så, vi vet ikke hvordan de fem i Kongsberg ble drept annet enn at de ble drept med et stikkvåpen, Men de helsearbeidere som kom i nærheten av ofrene sa at de aldri hadde sett noe så grusomt. Man kan undre seg på hva som virkelig skjedde. 

Hvis vi oppsummerer: Bråthen var muslim, han kom med en advarsel (videoen er dog fra 2017), han drepte tilfeldige mennesker med et stikkvåpen – og dette er standard modus operandi for enkelte muslimske terrorister. 

Men det som mainstream (pressen, politiet, psykiatrien) hevder er at Bråthen er syk: «Kongsberg-drapene: Styrket teori om at bakgrunnen er sykdom. Politiet sier den sterkeste hypotesen om drapssiktede Espen Andersen Bråthens motiv, er at bakgrunnen var sykdom.» (Dagsavisen) 

Sykdom gir straffefrihet?

Hvordan kan sykdom føre til at noen dreper tilfeldige mennesker? Vårt syn er at en eventuell sykdom ikke skal tas med i betraktning når en person skal stilles for retten og evt. dømmes. 

Den mistenkte/tiltale skal dømmes dersom retten finnet ham skyldig. Dersom den dømte er syk må han få behandling mens han soner straffen. Vi er ikke med på at en gjerningsmann skal kunne slippe straff dersom han er syk. 

Vi vil ikke at en rettssak skal foregå slik: 

Aktor: Vi vil vil bevise at den tiltalte har brutt lov slik og slik. 

Forsvarer: Vi bestrider ikke dette, men min klient var syk da han utførte lovbruddet, og det var derfor han begikk ugjerningen. Vi har psykiatere som kan bekrefte at min klient er syk. 

Dommer: Javel. Da ender saken. Tiltalte skal innlegges på en psykiatrisk institusjon, og han skal være der inntil psykiaterne der mener han er frisk. Da skal han slippes fri. 

Vi minner om det som skjedde ifbm. saken mot Breivik: «Det foreligger to motstridende rapporter om Breiviks mentale helse. Den første ble forfattet av rettspsykiaterne Synne Sørheim og Torgeir Husby, overlevert Oslo tingrett den 29. november 2011, og godkjent av Den rettsmedisinske kommisjon (DRK) 20. desember 2011.Rapporten hevdet at Breivik led av paranoid schizofreni og var strafferettslig utilregnelig. Den andre rapporten ble skrevet av psykiater Agnar Aspaas og overlege Terje Tørrissen og levert Oslo tingrett 10. april 2012. Den ga diagnosene dyssosial personlighetsforstyrrelse og narsissistisk personlighetsforstyrrelse, som tilsa strafferettslig tilregnelighet.Den andre rapporten ble ikke godkjent av DRK.» (wikipedia).

Retten bygget på den rapporten som sa at Breivik ikke var psykotisk, og han ble dømt til straff, ikke henvist til behandling. Heller ikke Manshaus ble erklært psykotisk. Det ser ut som om anti-muslimske terrorister per def ikke er psykotiske – de handler klart og kompetent ut i fra sin anti-muslimske ideologi. Men muslimske terrorister, derimot, de er alltid psykotiske (se mer om dette i vår artikkel «Terror og psykiatri»). Mht. Bråthen ble det først antydet at motivet var terrorisme, men etter hvert ble dette endret til at «motivet for drapene var sykdom» 

Hvorfor?

Grunnen til at makthaverne (i pressen, i akademia, i rettsapparat, i politiet, i byråkratiet ) alltid gjør det slik er at de vil svekke koblingen mellom islam og terror; og dette skjer igjen fordi de som er i maktapparat alle er sosialister/sosialdemokrater, og islam og sosialisme et ideologiske tvillinger – de forsøker å fremstille islam (og sosialismen) som snille ideologer og å dekke over hvor menneskefiendtlige disse ideologiene egentlig er. 

(Som sosialist/sosialdemokrat her regner jeg alle som vil ha mere/større/sterkere stat: de vil ha høyere skatter og avgifter, de vil ha mer styring av alt privat, de vil ha flere tilbud fra det offentlige. Det er tydelig at også den nylig avgåtte borgerlige regjeringen gikk i denne retningen. En ikke-sosialist vil ha sterkt reduserte skatter og avgifter, han vil ha færre reguleringer, han vil ha færre offentlige tilbud, han vil ha privatiseringer – hvor finner man et stort parti eller en avis eller en rikssynser som går inn for dette? Jeg vet ikke om noen. Minner dog om at det som teller er handling, ikke prat, så hvis noen vil nevne FrP så kan man se på hva som skjedde da de var i regjering.) 

Vi avslutter om Bråthen-saken med en kort kommentar om at politiets opptreden i denne saken ser ut til å være enda en politiskandale. Vi tenker da både på det som skjedde i halvtimen etter den første kontakten mellom politiet og Bråthen – hadde han blitt stoppet med en gang ville de fem drepte fortsatt ha vært i live. Man politiet klarte ikke dette. Kanskje fordi de politifolkene som først kom i kontakt med ham var kvinner og derfor ikke hadde den styrke og myndighet som skulle til for å stoppe en målbevisst terrorist som (slik det ser ut) var en stor og nokså tung mann. 

Vi tenker også på at Bråthen i flere år hadde oppført seg rart og truende overfor andre i lokalmiljøet, og at han i 2020 ble ilagt et besøksforbud mot sine foreldre etter at han hadde truet med å drepe faren. Bråthen er også dømt for tyveri, og for kjøp/bruk av narko. En venn advarte politiet i 2017 om at Bråthen kunne være livsfarlig. Men politet gjorde ingen ting. 

Til dette kan man si at politet får mange slike henvendelser, og at de ikke har kapasitet til å ta seg av alle. Dette er et godt poeng, men en god innvending til dette er følgende: Hvorfor legger politikerne så mange oppgaver på politiet? Hvorfor skal voldsmenn nyte godt av så ressurskrevende tilbud? 

Vårt syn et at de som er fredlige og ordentlige skal beskyttes, og at voldsmenn skal stenges inne slik at de ikke utgjør noe fare for publikum. 

Politikerne, som vedtar lover og bestemmelser og budsjetter, vil åpenbart ha det annerledes. Men vi skal heller ikke skylde på politikerne. De gjør jo bare det folk flest vil at de skal gjøre. Så årsaken til at slike ting skjer er at folk flest slutter opp om verdier og holdninger som innebærer at man skal være snille og ettergivende overfor kriminelle, og overfor (muslimske) terrorister. Men da burde det være lett å forstå at da får man mer kriminalitet og mer terrorisme. 

Siste ord om Bråthen i denne omgang: han burde ha blitt tatt hånd om rett etter at han la ut sin advarsel, og oppbevart på en måte som gjorde at han ikke var noen fare for publikum.
.

.

Addendum 25. oktober:

«.. Han hadde ikke vist noen spesiell interesse for religion, og kunne lite om islam. Jeg [en venn av Bråthen] har oppfattet det som et av mange tilfeldige innfall fra hans side. Det kunne like gjerne vært kristendom eller buddhisme eller noe annet. Han dro til et muslimsk land for å lære, men kom hjem igjen etter kort tid. Nei, jeg tror ikke det som har skjedd i Kongsberg nå har noe å gjøre med terror eller ekstrem religionsutøvelse.»

Det over er hente fra en artikkel på document.no

Addendum 26. oktober:

«Med over 30 års erfaring, og med beredskap og terror som spesialfelt, var [journalist Kjetil] Stormark uvanlig godt rustet til å takle situasjonen i Kongsberg. Tidlig forstod han hvorfor politiet i første omgang etterforsket hendelsen som mulig terror.

Deler av metodene som gjerningsmannen brukte, var som hentet ut av dreieboka til IS om hvordan man vil angripe myke mål med lav kostnad, påpeker Stormark. Men i likhet med både politiet og andre har han i økende grad inntrykk av at gjerningsmannen er alvorlig psykisk syk. …»

https://journalisten.no/frilans-kjetil-stormark-kongsberg/terror-ekspert-og-journalist-kjetil-stormark-rykket-ut-i-hjembyen-kongsberg–til-a-begynne-med-var-jeg-bare-pappa/483668

.

https://tv.nrk.no/serie/dagsrevyen/202110/NNFA19101421/avspiller

https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/45150/August-Jordhy-Master.pdf?sequence=1

https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/45150/August-Jordhy-Master.pdf?sequence=1

https://www.dagsavisen.no/nyheter/innenriks/2021/10/15/kongsberg-drapene-teorien-om-at-bakgrunnen-er-sykdom-er-styrket/

«Terror og psykiatri»

Facebook versus demokratiet

Facebook er i hardt vær for tiden. Eller er dette bare «business as usual»? Vi siterer først noen overskrifter som vi fant etter et kort søk på Aftenposten: 

«Å si nei til Facebook er å si ja til fremtiden», «FT: EU åpner monopolsak mot Facebook», «Er vi for avhengige av Facebook?  … mange … roper varsko nå», og «Forskerne var kritiske til Facebook. Nå er de kastet ut av plattformen».

Men vi begynner med å sitere fra lederen i Aftenposten 8. oktober: 

«Facebook gir milliarder av mennesker muligheten til å kommunisere gratis og effektivt. Det har svært mange positive sider. Samtidig har selskapet lenge vært klar over at plattformene de eier er skadelig for barn og unge Likevel har de nølt med å gjøre noe med det. I stedet har ledelsen i selskapet prioritert vekst og profitt. 

Dette har kommet frem i en serie artikler i avisen The Wall Street Journal i høst. Avsløringene er basert på informasjon fra varsleren Frances Haugen. Hun ble ansatt i Facebook for å hindre at nettsiden ble brukt til å påvirke valg …  Haugen studerte blant annet hvordan falske nyheter spredte seg på nettsiden. Men da hun anbefalte endringer, opplevde hun at ledelsen ikke var interessert i tiltak som kunne hemme økonomisk vekst.

De mest alvorlige anklagene fra Haugen handler om barn og unge. Facebook eier foto- og videoappen Instagram, som er svært populær blant tenåringer. 40 prosent av brukerne er under 22 år, ifølge WSJ. Mye av innholdet baserer seg på influensere som får betalt for å vise frem produkter. I Facebooks egne analyser kommer det frem at spiseforstyrrelser, depresjon og angst kan knyttes direkte til bruken av Instagram. Likevel har de ikke tatt nødvendige grep for å redusere problemet. Facebook har heller ikke vært åpen om funnene sine. I stedet har de lagt lokk på kunnskap om at produktene deres er skadelige og bagatellisert farene utad. … 

Denne uken vitnet Frances Haugen i Kongressen i Washington DC. Men det hun har brakt frem i lyset, angår ikke bare i USA. Alarmen bør gå også her i Norge og i andre land. Dersom ikke Facebook tar større ansvar er det opp til de folkevalgte å stille tøffere krav til selskapet». Lederen har tittelen «Facebook må presses til å ta ansvar» (sitat slutt fra Aftenpostens leder, en leder vi ikke har klart å finne på nett).

Inne i samme avis fant vi dog en artikkel med følgende tittel: «De politiske partiene må velge mellom Facebook og demokrati». I den leser vi blant annet følgende i forbindelse med det poeng at Facebooks eiere ikke tillater publisert alle mulige meninger, standpunkter og argumenter: 

«En rekke forskere mener at vi rent demokratisk er i en farlig utvikling. Demokratiet kan faktisk begrense eller avslutte seg selv, har professor Kimmo Grönlund ved Åbo Akademi university uttalt. Dette som en kommentar til at dagens demokrati har store problemer med polarisering og ekkokamre. Befolkningen kommuniserer i større grad kun med sine likesinnede og danner grupper som blir mer ekstreme. … Dette er en utvikling som vi også ser i lokalpolitikken. Vi folkevalgte blir ofte kritisert av grupper med helt motsatt syn. Grupper som er overbeviste om at kun deres «ekkokammer» snakker for «det rette synet» og befolkningen. Det er i en slik utvikling at alle som er glad i demokratiet, må finne mulige løsninger. Folkevalgte, politiske partier, medier og samfunnssfæren ellers må ta tak i disse demokratiske problemstillingene. … Derfor bør alle norske partier nå samlet komme frem til et felles initiativ, hvor man velger bort Facebook, Instagram og andre sosiale medier og heller bruker annonsekronene på redaktørstyrte og demokratibyggende medier. Fordi vi velger demokrati, ikke Facebook!» 

Her er det en rekke punkter man kunne tatt opp, men vi skal fokusere kun på de viktigste. 

Facebook er en privat plattform og eierne kan velge å publisere det de vil – og de kan la være å publisere det de ikke vil ha på sin plattform. Det de vil publisere er ting som de mener er nyttige og riktige, og de vil ikke publisere ting som de mener er skadelige. De har all rett til å foreta slike vurderinger og og benytte dem som basis for sine valg. Den samme rett har alle redaktører i alle aviser, radiokanaler, TV-stasjoner, osv. Og dette er en rett de absolutt bør ha; denne retten er ikke noe annet enn en respekt for eiendomsrett. 

Så dersom eierne av Facebook har bestemt at de ikke vil publisere artikler som er kritiske til den mest utbredte syn blant politikere og journalister om klimaendringer, om vaksiner, om innvandring, eller om islam – så har de all rett til dette. Om de har algoritmer som innebærer at de som søker på disse tingene får problemer med å finne dem, så har de også all rett til dette. Men en slik praksis vil føre til at brukerne mistet tillit til plattformen, og da mister den kunder og da mister den inntekter. 

De som vil publisere slike ting på en plattform som har likhetstrekk med Facebook, men som tillater en større bredde av meninger. vurderinger og fakta, kan benytte Gab eller MeWe. Tilsvarende, de som ikke er fornøyd med de begrensningene som YouTube legger på brukerne, de kan benytte Rumble eller Odyssey. 

Men tilbake til Facebook: Som innvending til det vi nettopp sa kan man si at Facebook er i en særstilling fordi den er så stor; antagelig er antall brukere i nærheten av tre milliarder. Men hvis mange av disse tre milliardene blir misfornøyd så vil de selvfølgelig slutte å bruke Facebook. Når det gjelder kritikken om at Facebook er for stor kom vi til å tenke på saken mot IBM. 

Det amerikanske justisdepartementet begynte en anti-trust sak mot IBM i januar 1969 og hevdet at IBM forsøkte å monopolisere markedet for «general-purpose digital computers.». Saken varte i 13 år og ble avsluttet i januar 1982. Da hadde markedet endret seg såpass at IBM var langt fra å være i nærheten av å ha noe slags monopol på general-purpose digital computers – tiden gikk, markedet endret seg. og utgangspunktet for saken viste seg å ikke la være relevant i det hele tatt. 

Poenget er at ting endrer seg – noe som er stort i en periode kan være lite og ubetydelig noen få år senere. Ja, Facebook er stort nå, men hvis folk ikke bli fornøyd og hvis det kommer ny teknologi så kan det om noen få år være slik at Facebook er noe som bare noen få nostalgikere bruker. Ikke vet vi. Men det vi vet er at statlige reguleringer aldri fører noe godt med seg. Vi overhørte en setning som vi ikke helt forstår hva betyr, men som lød omtrent som følger: «Kidsa og fjortisene bruker ikke face men insta». Det var noen uker siden vi hørte dette så dette er kanskje foreldet nå. 

En av klagene som er blitt rettet mot Facebook er at det er lett å spre falske nyheter. Noen krever derfor at en slags statlig myndighet må gripe inn. Dette fikke meg til å tenke på noe av det som fantes i den staten som beskrives i George Orwells 1984. Denne staten hadde noe som het Sannhetsministeriet, og vi siterer en beskrivelse av dette fra Wikipedia: «Staten er delt inn i følgende ministerier; Sannhetsministeriet, som driver med propaganda og omskrivning av virkeligheten ….».

At vi skal få en statlig godkjent Sannhet, vel, det er slikt som diktaturer driver med. Og det er ikke store forskjellen mellom demokrati og diktatur; alternativet til begge disse organisasjonsformene er frihet, et system hvor individer har rett til å bestemme over seg og sitt, hvor alle mellommenneskelig forhold er frivillige, og hvor statens eneste oppgave er å beskytte borgernes frihet.   

Men tilbake til pressen, staten og Facebook: Det er opplagt at det ikke er tilstrekkelig for å holde seg godt orientert at man baserer seg bare på en eller noen få kilder. Man må følge med på hva mainstreammedia sier, og man må følge med på hva viktige opposisjonelle aktører på nyhets- og historiefeltet sier. For Norge betyr dette at man ikke bare må lese Dagbladet, Aftenposten, VG, Dagsavisen og følge med på Dagsrevyen og TV2-nyhetene – men man må også lese Resett, document.no, steigan.no, rights,no, Gullstandard, etc.

Dersom man følger virkelig godt med på alle disse kildene er man rimelig velorientert om det som skjer. 

Men det er ikke dette de som kritiseres Facebook gir uttrykk for. Det ser ut som det de vil er at vi skal finne en slags statsautorisert eller statlig institusjon som bekrefter og som går god for at «dette er riktig nyheter, dette en riktig historieforståelse, og at visse ting som måtte dukke opp i diverse medier er feil eller «fake news»». 

Det at så mange aktører gir uttrykk for et slikt syn, det er bare skremmende. Vi har dog allerede en slags antydning om noe slikt allerede; det finnes visstnok noe som heter faktisk.no, og som gir seg ut for å kontrollere at noe som gir seg ut for å være nyheter i spesielt opposisjonelle nyhetsorganer er korrekt eller ikke. Men det er skjedd flere ganger at det som står på faktisk.no er fremstilt på en skjev måte. For virkelig å få korrigert det man leser ett sted må man faktisk lese flere forskjellige andre nyhetskilder – slik vi alltid har anbefalt. Vi vil heller ha en rekke aktører som faceboook og gab og Aftenposten  som hver forteller sin vri på sannheten, enn en stat som gir en autorisert versjon som vi bare må akseptere, og hvor alternative nyhetskilder i større eller mindre grad blir stoppet på ulike måter (for eksempel ved at de nektes finansiering på vanlige måter). 

Det siste punktet vi vil ta opp er påstanden om at det som publiseres spesielt på Instagram er skadelig for barn unge. 

Vi stikker førts innom et litt kuriøst historisk faktum: Etter 1945 begynte Aps sosialiseringspolitikk for alvor. Denne politikken handlet ikke bare om sosialisering av økonomien/næringslivet, det ble også diskutert forslag om å forby ukepressen, som da inneholdt blader som Filmjournalen, KriminalJournalen og Cocktail. (Hvor er ukepressen i dag? Er en skygge av det den var for noen tiår siden; det folk gjør i dag heller enn å sitte å bla i et ukeblad er å surfe på nettet.) En stor artikkel i det litterære tidsskriftet Vinduet i 1949 inneholdt forslag om at det for ukepressen skulle innføres konsesjonsplikt, importkontroll og økt beskatning. I Forfatterforeningen forslo Arnulf Øverland at det skulle innføres en avgift på de uønskede ukeblader og magasiner for å finansiere et fond til støtte for respektable, men trengende, forfattere. Forslaget vakte gjenklang i foreningen. Etter noen år trakk de allikevel forslaget. Et annet stort problem var tegneseriene, og i 1954 avga Statens Folkeopplysningsråd innstilling i tegneseriesaka, og Det rådgivende utvalg for tegneserier ble opprettet i 1955, men det gjorde heldigvis svært liten skade. 

Så det er en tradisjon for at enkelte i den eldre finkulturelle garde vil forby ting som de tror er skadelige for ungdommen. 

Mer konkret til påstanden om spiseforstyrrelser o.l.  Vi skal ikke mange årene tilbake for å huske at tilsvarende påstander ble rettet mot ukeblader og reklameplakater. Enkelte feministgrupper kjørte for noen år siden en kampanje mot det de kalte kroppspress ved blant annet å sabotere plakater som reklamerte for badedrakter og undertøy for damer. 

Så påstanden om at Instagram spesielt er farlig for unge er bare en ny vri på at tegneserier og ukeblader og reklameplakater o.l. er skadelige. Vi sier ikke at spiseforstyrrelser og den type problemer er ufarlige, men de som får slike plager må møtes med andre tiltak enn restriksjoner på Instagram og Facebook. Ansvaret for å korrigere slike tendenser hos unge mennesker ligger først og fremst hos familien. 

Ja, Facebook er i hardt vær, men om noen få år er antagelig Facebook en skygge av det det er i dag. Dersom man får statlige reguleringer vil det antakelig føre til dels at konkurransen mot Facebook blir vanskeligere, og at det verdensbilde som vi får via Facebook blir på en måte statlig godkjent –  da vil avstanden mellom vanlig nyhetsformidling og George Orwells Sannhetsministerium være enda mindre enn den er i dag. Og det er en skremmende utvikling. 

Og helt til slutt: Aftenpostens lederskribent skrev følgende: «Dersom ikke Facebook tar større ansvar er det opp til de folkevalgte å stille tøffere krav til selskapet». Siden Aftenposten fortsatt er regnet som Norges mest seriøs avis tar vi med følgende: Hvordan ville lederskribenten reagert hvis noen hadde sagt følgende: «Dersom ikke Aftenposten tar større ansvar og publiserer en større bredde av meninger og vurderinger, må de folkevalgte stille tøffere krav til eierne»? 

Men det er riktig at det er en kamp mellom Facebook og andre private aktører, og demokratiet. Demokrati betyr at flertallet styrer – og dette betyr igjen at mindretallet mister rettigheter. Det eneste som kan sikre mindretallets rettigheter er respekt for eiendomsretten, og at et flertall ikke kan gripe inn å krenke og begrenset eiendomsretten, og dette må også gjelde de som driver aviser, TV-stasjoner, radiostasjoner  – og plattformer på Internett. 
.

.

.

.

.

https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/28mavG/de-politiske-partiene-maa-velge-mellom-facebook-og-demokrati

https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/0Goy6G/aa-si-nei-til-facebook-er-aa-si-ja-til-fremtiden

https://e24.no/internasjonal-oekonomi/i/0K5boo/ft-eu-aapner-monopolsak-mot-facebook?referer=https%3A%2F%2Fwww.aftenposten.no

https://www.aftenposten.no/kultur/i/oW7bpj/er-vi-for-avhengige-av-facebook-hun-er-en-av-mange-som-roper-varsko-n

https://www.aftenposten.no/kultur/i/8B3L7d/forskerne-var-kritiske-til-facebook-naa-er-de-kastet-ut-av-plattformen

330 000 ofre

Svært mange ble sjokkert etter den rapporten som ble offentliggjort for et par dager siden og som konstaterte at minst 330 000 barn og unge er blitt misbrukt av prester og andre tillitspersoner i den katolske kirke i de siste tiår. 330 000 unge mennesker har fått sine liv, eller i hvert fall perioder av sine liv, ødelagt på en grusom måte. 

Dette er så sjokkerende og grusomt og trist at man mangler ord for å beskrive det, og for å beskrive sin reaksjon på det. Her er det unge mennesker, i mange tilfeller barn som er blitt misbrukt av personer de hadde tillit til, og som deres forelder hadde tillit til, og som var aktive personer i en organisasjon som har som hovedoppgave å fremme en bestemt moral; moral, som alle burde, vite handler om riktig levesett, det handler om riktig måte å leve på. 

Allikevel har altså et kolossalt antall personer misbrukt barn og unge de har hatt kontakt med, som de skulle veilede og lære opp i en etter deres syn riktig og god moralteori.  

Og tallet på 330 000 er kun et minimumstall; antall tilfeller kan være langt høyere. Og dette tallet gjelder bare i Frankrike, rapporten gjelder kun Frankrike. Vi siterer fra VG: 

«Ny rapport: 330.000 barn misbrukt i den katolske kirken i Frankrike. Den rystende granskningsrapporten, som slår fast at hundretusener av barn har blitt misbrukt i den katolske kirken, ble lagt frem tirsdag formiddag.

I rapporten kommer det frem at 216 000 barn under 18 år ble seksuelt misbrukt av prester eller religiøse i den katolske kirken i landet siden 1950-tallet.

Rapporten anslår at det totale antallet ofre kan være 330.000 når man regner med alle som har vært involvert i kirkens arbeid.

Den nedslående konklusjonen kommer etter at en uavhengig granskingskommisjon leverte tirsdag sin rapport om overgrep i den katolske kirken i Frankrike.

Kommisjonen har blitt ledet av den franske toppbyråkraten Jean-Marc Sauvé.  

– Disse tallene er overveldende og kan på ingen måte bli stående uten å få følger, sier Sauvé under fremleggelsen av rapporten.

Kommisjonen anslår at omkring 3000 overgripere har jobbet i kirken, to tredeler av dem som prester, ifølge kommisjonslederen.

Den uavhengige granskingskommisjonen ble nedsatt i 2018 av biskopenes forening CEF, som en respons på utallige skandaler som har rystet den katolske kirken både nasjonalt og internasjonalt.» 

Men for de som har fulgt med i pressen de siste årene kommer egentlig ikke dette som en overraskelse. Det er flere tiår siden de første avsløringer av overgrep foretatt av prester og andre ansatte i den katolske kirke kom for dagen. Det som er mest sjokkerende ved denne avsløringen er at tallet på ofre er så kolossalt stort. 

Det har også tidligere kommet opplysninger om at enkelte i høye posisjoner innen den katolske kirke har forsøkt å legge lokk på slike avsløringer når de har kommet frem. Det er også svært spesielt når det gjelder tillitspersoner i en organisasjon som har som hovedformål å preke en moralteori. Det finnes en rekke presseoppslag som viser at den katolske kirke har forsøkt å dekke over slike avsløringer tidlige. Vi gjengir bare ett eksempel. 

«Catholic Archdiocese of Vancouver covered up systemic abuse, silenced survivors for decades, lawsuit claims …  The Archdiocese of Vancouver has admitted  clergymen  at the institution were involved in sexual abuse.» (kilde cbc).

Men hvorfor skjer dette? Hvorfor er det så ofte slike saker knyttet til den katolske kirke? Kan dette har noe å gjøre med den moralen denne institusjonen preker? 

Kirken preker den kristne moralen, Dette er en moral som hevder at vi er alle syndere, den hevder endog at vi er født syndere gjennom arvesynden (Adams synd går i arv og gjør oss alle til syndere) og at vi ikke kan fri oss fra denne synden uansett hva vi gjør og uansett hvor gode vi er, den hevder at det som er viktig er å ofre seg for andre og at man må be om å gi tilgivelse når man har gjort noe galt. Gud, som kirken påstår er opphavet til moralteorien, elsker alle, og den han elsker høyest er den angrende synder. Med andre ord: om du synder spiller ingen rolle fordi Gud tilgir deg. 

Er dette en god oppskrift for å ikke begå syndige handlinger? La oss før vi svarer låne øre til et par av de mest troverdige autoritetene innen kristendommen. 

Kristendommen ble skapt av Paulus. (Jesus var bare en av mange predikanter som virket i Israel på denne tiden, men det var Paulus som begynte å fremstille Jesus som en gud eller som guds sønn). Paulus var en ivrig brevskriver, og hans brev er de eldste skrifter i det nye testamentet; de er eldre enn evangeliene, og hans skrev til en rekke menigheter om sitt syn på hva denne nye religionen og morallæren gikk ut på. Et av hans viktigste brev er brevet til romerne, og i dette brevet, kap 7 vers19-24, leser man følgende: «Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg. Men gjør jeg det jeg ikke vil, er det ikke jeg som gjør det, men synden som bor i meg. Jeg finner altså at denne loven gjelder: Jeg vil gjøre det gode, men kan ikke annet enn å gjøre det onde [uthevet her]. Mitt indre menneske sier med glede ja til Guds lov, men jeg merker en annen lov i lemmene. Den kjemper mot loven i mitt sinn og tar meg til fange under syndens lov, som er i lemmene. Jeg ulykkelige menneske! Hvem skal fri meg fra denne dødens kropp?» 

Så Paulus, en av de aller viktigste autoritetene innen kristendommen, sier at han selv ikke gjør det gode, men kan ikke annet enn å gjøre det onde. 

La oss også å lytte til en annen autoritet innen kristendommen, Augustin. I hans Bekjennelser kan man blant annet lese følgende bønn til gud: «Gjør meg syndfri, men ikke ennå». Sagt på en annen måte: Augustin liker syndige handlinger, han vil fortsette å gjøre syndige handlinger – i hvert fall en stund til. Han vil også være syndfri, men vil utsette å endre sitt levesettet til et syndfritt liv fordi han liker synd. 

Så, her har man en morallære som sier at alle er syndere, uansett hva de gjør og hvordan de lever, den sier at den høyeste dyd er å ofre seg – og en overgriper krever jo at hans offer skal ofre seg, at man må forvente at andre ofrer seg, og dersom man gjør noe galt så blir man tilgitt fordi Gud elsker ham.

Hva er det i denne moralen som hindrer personer i begå synd? Hva er det i denne moralen som oppfordrer folk til å oppføre seg som gode mennesker? Hva er det i denne moralen som hindrer prester i begå overgrep mot barn? 

Ingenting. Tvert imot! Dette er en moral som oppfordrer til synd! Dette er en moral som oppfordrer til grusomme handlinger – Gud elsker en jo uansett hva man har gjort og man blir jo tilgitt uansett.  

Vi vil bli overrasket hvis noen andre kommentatorer trekker frem de poengene vi har nevnt over; vi vil tro at de poengene vi har nevnt er unike for vårt filosofiske utgangspunkt. Vi vil tro at de fleste mainstream-kommentatorer deler det filosofiske grunnsynet som kirken har. Vårt filosofiske utgangspunkt er stikk motsatt det som kirken og mainstream i dag har. Vårt grunnsyn innebærer rettferdighet, ikke tilgivelse; det innebærer rasjonalitet, ikke tro; det tar avstand fra all selvoppofrelse og forfekter rasjonell egoisme; det tar avstand fra all initiering av tvang, det innebærer at alle mellommenneskelige forhold skal være frivillige; det innebærer respekt for andre menneskers integritet både fysisk og mentalt. 

Det er poeng mainstream-kommentatorer vil trekke frem vil vi tro er den katolske kirkes pålegg om sølibat. Kravet om sølibat er opprinnelig begrunnet i at prester og andre tillitspersoner i kirken skal være så opptatt av sin menighet og ikke måtte dele sin oppmerksomhet mellom ektefellen og menigheten. Mange kommentator vil nok si at spesielt menn har drifter som må tilfredsstilles, og hvis man ikke kan få gjort det med sin ektefelle så er andre personer, spesielt barn i ens nærhet, kunne bli utsatt for overgrep. Vi skal ikke si at dette ikke har noen betydning, men vi vil tro at det vi har skrevet over er langt viktigere enn dette pålegget om sølibat. 

Vi avslutter med å si at den som blir overrasket over denne type overgrep i den katolske kirke vil ha betydelig utbytte av å bruke noe tid på å sette seg inn i hva denne kirkens moralteori egentlig tillater mennesker å gjøre i virkelighetens verden.  Det den gjør er å alminneliggjøre, tillate og tilgi ren ondskap.
.

.

.

.

.

.

https://www.vg.no/nyheter/utenriks/i/8QE8wQ/ny-rapport-330000-barn-misbrukt-i-den-katolske-kirken-i-frankrike

https://www.cbc.ca/news/canada/british-columbia/sexual-abuse-vancouver-archdiocese-class-action-lawsuit-2020-1.5702312

En feil ved demokratiet?

Norge er et demokrati, og som resultat av de verdier og holdninger som dominerer i befolkningen har vi nå en velferdsstat. Hvis vi skal dømme etter det siste valgresultatet støtter mer enn 99 % av de som avgir stemme den styreform og den organisering Norge har. 

Velferdsstaten innebærer at befolkningen kan benytte/utsettes for en rekke offentlige støtteordninger, en rekke offentlige «gratis»-tilbud, omfattende reguleringer av all privat aktivitet enten det er kommersielt, veldedig  eller kulturelt. Finansieringen av alt dette skjer ved et høyt skatte- og avgiftsnivå, og ved låneopptak. 

Dette har ført til at praktisk talt alle organisasjoner, alle partier, og alle presseorganer må ha statlig støtte for å kunne fungere på en normal måte. 

Alle store partier mottar omfattende statsstøtte, NRK drives for cirka 6 milliarder statlige kroner per år, aviser som Klassekampen og Dagsavisen mottar hhv. om lag 40 mill kr og 28 mill kr pr år (kilde kampanje). 

Systemet vi har i Norge er en velferdsstat, men det er en velferdsstat som hele tiden beveger seg nærmere og nærmere sosialismen. Alle store partier, alle store presseorganer, og de aller fleste organisasjoner, støtter denne utviklingen, og man kan med full rett si at utviklingen drives av sosialister. (Vi kan bare minne om at på det nye Stortinget sitter det åtte representanter fra kommunistpartiet Rødt, 13 representanter fra Sosialistisk Venstreparti, og at vi nå er i ferd med å skifte fra en borgerlig til en sosialistisk regjering.)  

Dette innebærer selvfølgelig at aviser som målbærer opposisjonelle synspunkter og som ikke mottar statsstøtte, ikke får operere under rettferdig konkurranse; delvis opposisjonelle nettaviser som document.no og Resett mottar ikke statsstøtte (men Resett har sagt at de vil søke statsstøtte i nær fremtid). 

Det som skjer her er at presseorganer som gir uttrykk for standpunkter som staten liker blir favorisert, og at presseorganer som i betydelig omfang publiserer standpunkter som staten ikke liker, de må spre sitt budskap i oppoverbakke. 

Den del av pressen som mottar statsstøtte kan da betraktes som statens propagandaapparat, og den opposisjonelle del av pressen blir indirekte motarbeidet av staten. Som nevnt finnes det opposisjonelle presseorganer som ser ut til å drive på en lønnsom måte, men hvis vi tar dette poenget noe videre er det slik at de mest radikale opposisjonelle presseorganer må drives på basis av dugnad og selvpublisering, og det er da begrenset hvor store de kan bli og hvor mange de kan nå. Grunnen til dette er altså at demokratiet reellt sett er styreform hvor flertallet presser sitt syn ned over hodet på det opposisjonelle mindretallet, og at dette mindretallet da får vanskeligere arbeidsforhold. 

At dette gjelder pressen er velkjent og ukontroversielt. Men dette gjelder også på en rekke andre områder i det samfunn vi har, og som altså er demokratisk. 

Vi stikker innom et annet punkt før vi går videre med vårt hovedpoeng. De som støtter dagens ordning snakker gjerne om mangfold – men de vil ikke ha mangfold av meninger og standpunkter og verdier. Det de vil ha er et mangfold av personer blant regimetro sosialister. Så, mangfold betyr at man skal ha sosialister som er gamle, unge, menn, kvinner, homofile, transer, feminister, personer med lys hud, personer med mørk hud, personer med bakgrunn fra forskjellige områder i verden, etc. Det er denne type mangfold sosialistene vil ha. De vil ikke ha mangfold med hensyn til meninger og standpunkter; de er altså ikke spesielt ivrige etter å ha et mangfold som omfatter kristne, konservative, borgerlige, islam-kritikere, liberalister. (Det er dog korrekt at enkelte kristne aviser – Vårt Land, Dagen – mottar betydelig statsstøtte.)

I det siste så har det vært en del nyhetssaker som tydelig har illustrert at staten med sine støtteordninger favoriserer visse meninger og reellt sett forsøker å begrense innflytelsen til opposisjonelle meninger. 

I Aftenposten for et par dager siden (2/10) så vi følgende overskrift: «Kan miste statsstøtte for sitt verdigrunnlag». Ingressen begynner slik: «Kan en formulering om ekteskapet mellom mann og kvinne velte den kristne høyskolen NLA Høgskolen?» 

Det som skjer er at en kristen høyskole har en verdimessig linje som innebærer at de har et syn som sier ekteskap kun er mellom mann og kvinne. Dette er i strid med det dominerende syn i dag, et syn som innebærer at ekteskap kan være mellom hvem som helst – mellom to menn, mellom to kvinner, mellom personer med selvdefinert kjønnsidentitet (i tillegg til å være mellom mann og kvinne).  

Denne høyskolen har altså et syn på hva ekteskap skal være som er forankret i verdens største religion, en religion som har eksistert i et par tusen år. Fordi dette synet ikke passer med venstresidens ideologi så skal denne skolen ikke lenger få statsstøtte – noe som ifølge Aftenposten «kan velte» denne høyskolen. 

Det er altså mulig at denne høyskolen ikke kan overleve hvis den mister statsstøtten, Det betyr at en høyskole som baserer seg på et ideologisk grunnlag som har eksistert i et par tusen år ikke kan overleve fordi den ikke passer med venstresidens ideologi, en ideologi som står svært sterkt i dag. Det ser ikke ut til at de venstreorienterte vil ha mangfold på dette punktet.

Et annet eksempel er synet på homofili, og mer spesielt det som visstnok kalles «homoterapi». Noen kristne mener at homofil aktivitet er synd, og at de som ønsker å bedrive slikt helst bør kureres. For å hjelpe de som ifølge disse kristne lider av denne synden finnes det i visse miljøer visstnok noe som heter homoterapi. 

Venstresiden mener at homofili er like normalt som heterofili og at det er helt galt å forsøke å kurere en homofil legning. Derfor vil de forby homoterapi. (Aftenposten: «Regjeringen vil forby homoterapi.  Et lovforslag fra regjeringen om å forby konverteringsterapi for skeive, såkalt homoterapi, kommer trolig i løpet av sommeren». Kilde er Aftenposten, og det var altså den borgerlige Solberg-regjeringen som ønsket dette forbudet.)

Her er det en holdning som venstresiden ikke liker, og de vil forby den. (Vi har som korrekte er plassert de borgerlige på venstresiden.) Det ser ikke ut til at de venstreorienterte vil ha mangfold på dette punktet.

Vi skyter inn at vårt syn er at konverteringsterapi må være tillatt så lenge det skjer frivillig overfor/mellom voksne mennesker.

Vi kan ta med tredje eksempel. Det finnes en rekke organisasjoner i Norge som arbeider med forhold knyttet til innvandring og islam. Det finnes dog kun én islamkritisk organisasjon med en viss seriøs profil: Human Rights Service. 

I noen år har HRS mottatt et lite beløp i statsstøtte etter initiativ fra FrP. Men når den nye regjeringen skal overta vil statsstøtten til HRS blitt tatt bort. De utallige andre organisasjonene som har et positivt syn på islam og innvandring, og som arbeider for økt aksept for både innvandring og islam, vil antakelig få en kraftig økning i sin statsstøtte i de kommende årene, mens den kritiske og opposisjonelle HRS vil miste den lille statsstøtten den har. Det ser ikke ut til at de venstreorienterte vil ha mangfold på dette punktet.

Det som skjer er tydelig: Dagens system er en velferdsstat som blir mer og mer sosialistisk. Flere og flere grupper og organisasjoner som gir uttrykk for opposisjonelle meninger får vanskeligere arbeidsforhold, mens de som fungerer som deler av et propagandaapparat for staten får bedre arbeidsforhold. 

Enkelte vil kanskje si at dette er en feil ved demokratiet. Men er det det? Hva er det demokrati?  Demokrati er flertallsstyre. Demokrati betyr at flertallet bestemmer. Demokrati betyr at flertallet presser sin vilje og sine meninger ned over hodet på mindretallet. (Ja, det skal være grenser for hva flertallet kan gjøre overfor mindretallet, men det er jo flertallet  som bestemmer hvor denne grensen skal gå ….)

Det er jo dette som skjer her. Organisasjoner med avvikende meninger får vanskeligere arbeidsforhold. I velferdsstaten og under sosialismen får staten mer og mer makt, men staten vil alltid handle i samsvar med det folk flest mener er riktig. Folk flest liker ikke de standpunkter som konservative kristne har, og de liker ikke de standpunkter som islamkritikere har – og derfor vil staten gi aktører som har disse meningene vanskeligere arbeidsforhold. 

Det som skjer på disse områdene er altså ikke et uttrykk for en feil ved demokratiet eller for demokratiets bakside, det er bare slik demokratiet er. Flertallet får mer og mer makt, og bruker denne til å svekke mindretallets muligheter til å påvirke og å bli hørt.

Det at vi her har brukt konservative kristne og islamkritikere som eksempler betyr ikke at vi sympatiserer med dem. Vi bruker dem som eksempler på at demokrati og velferdsstat fører til at opposisjonelle stemmer i stadig større grad får vanskelige arbeidsforhold og større problemer med å komme til ordet. 

Det vi vil ha er et system hvor staten ikke støtter noen aviser, organisasjoner, partier. Dette henger sammen med et svært lavt skattenivå (vårt mål er at statens finansiering skal skje frivillig). Da vil alle borgerne kunne beholde så stor del av sin inntekt at de selv kan støtte de grupperinger de vil støtte i betydelig omfang. (På grunn av dagens svært høye skatte- og avgiftsnivå er dette vanskeligere enn det ville ha vært i vårt system.)

I dagens system er vi dog imot at staten skal begrunne støtte med ideologi. Vi er imot at staten skal gi støtte til aktører som støtter et bestemt syn, og ikke gi støtte til aktører som har et opposisjonelt syn. Vi støtter dog kutt i alle offentlige støtteordninger, og som en tommelfingerregel kan man si at vårt syn er at staten bør kutte 10 % i all støtte hvert år i 10 år – vi er altså for at man skal bruke ostehøvel og ikke øks. Vi er også sterkt imot at statsstøtte skal gis til nye aktører, det vil si til aktører som i dag ikke mottar støtte. 

Vi skyter inn at den utviklingen vi har gitt noen få eksempler på i Norge skjer over hele Vesten. Vi henter et eksempel fra USA fra document.no. Der leste vi nylig følgende: 

«Over hele Vesten foregår en integrasjon mellom stat/myndigheter og liberale medier. De ønsker å stive opp mediene og kompensere for fallende leser/seertall. Demokratene [her snakkes det om de amerikanske partiet Demokratene] har smuglet et tillegg inn i superpakken som sier at mediene skal få halvparten av journalistenes lønninger dekket av skattepenger». 

Vi må bemerke at document.no her gjentar sin løgnaktige oversettelse av det amerikanske ordet «liberal». Som vi har sagt flere ganger tidligere er den korrekte oversettelsen til norsk av det amerikanske «liberal» «venstreorientert». Hvorfor lyver de her? De lyver fordi de selv er venstreorienterte og vil legge skylden for den negative utviklingen som skjer på andre. 

Det document egentlig sier er da følgende: «Over hele Vesten foregår en integrasjon mellom stat/myndigheter og venstreorienterte medier. De ønsker å stive opp mediene og kompensere for fallende leser/seertall. Demokratene har smuglet et tillegg inn i superpakken som sier at mediene skal få halvparten av journalistenes lønninger dekket av skattepenger». Oppsummert så sier dette sitatet at myndighetene bruker skattepenger for å støtte et venstreorientert propagandaapparat. Ingen overraskelse der. 

Før vi avslutter tar vi med en korrekt definisjon av «venstreorientert»: En som er venstreorientert ønsker større statlig makt; han vil ha flere reguleringer, han vil ha høyere skatter og avgifter, han vil ha flere offentlige tilbud, han vil ha stadig flere begrensninger på individuell frihet. 

Igjen: det som skjer er et uttrykk for noe som må skje i demokratiet, gitt de holdninger som dominerer i dag. Vi, derimot, vi er for individuell frihet. Dette betyr at vårt syn er at hvert individ skal ha rett til å bestemme over seg og sitt, det vil si over sin kropp, sin eiendom og sin inntekt – og dette skal gjelde uansett hva flertallet måtte mene. Statens eneste oppgave er da å beskytte borgernes frihet, og den skal ikke regulere hverken næringsliv eller privatliv, og den skal heller ikke gi støtte til skoler eller aviser eller organisasjoner eller bedrifter. 

Det er kun dette som er frihet, og frihet er noe helt annet enn demokrati. 
.

.

.

.

.

https://kampanje.com/medier/2020/05/kraftig-okning-i-pressestotten-de-storste-ligger-an-til-a-fa-over-200-millioner/

https://www.aftenposten.no/norge/politikk/i/yRLgMJ/regjeringen-vil-forby-homoterapi

Spiller politikk i det hele tatt noen rolle …?

Det har nettopp vært valg og som ventet ble resultatet at den sittende koalisjonen tapte og må overlate regjeringsmakten til opposisjonen. Vi har hatt to perioder med en regjering ledet av Høyre med Erna Solberg som statsminister, og nå skal Arbeiderpartiets Jonas Gahr Støre overta statsministerposten og lede en regjering som muligens vil bestå av Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet.  

Men folk flest ser ut til å ta dette med stor ro. Mange har hørt uttrykk som «Ja, nå er det på tide at noen andre få prøve seg», eller at «nå har den ene blokken sittet så lenge at nå er det på tide med en forandring». Det ser ut som om folk flest ikke stemmer etter ideologi og politisk syn, men etter et ønske om å få forandring – akkurat som man blir lei av de samme programmene på TV og slår over til en annen kanal (og det programmet som da dukker opp viser seg ofte å være akkurat like uinteressant som det programmet man valgte bort). Noen ganger stemmer de borgerlige og andre ganger stemmer de på de rødgrønne ….   

Ved stortingsvalget ble det avgitt cirka 3 millioner stemmer, og innpå 2,9 millioner av disse gikk til de ni partiene som nå er på Stortinget. Noen av disse ni partiene er nokså sterkt ideologisk forankret – KrF, MDG, R –  men de andre er nokså wishywashy og pragmatiske. For øvrig er det er ikke store forskjellen mellom ideologiene som disse tre partiene representerer: sosialismen er kun sekularisert kristendom, og de grønne forfekter et syn som ligger svært nær opp til kristendommens dyrking av fattigdom, forsakelse og selvoppofrelse. For øvrig er ingen av de andre partiene på Stortinget sterke motstandere av de verdiene som disse tre ideologiske partiene står for. Heller ikke dagens FrP står langt unna disse verdiene: 

lederen bruker et smykke med et kors i halsgropen, FrP støtter ødeleggende og saklig sett ubegrunnede klimatiltak, og dets mulige uenighet når det gjelder utjamning og likhet er ikke lett å få øye på. 

Av de partiene som ikke kom inn på Stortinget ble Demokratene det største; de fikk om lag 34 000 stemmer. Demokratene er et vanlig sosialdemokratisk parti bortsett fra at det er i sterk opposisjon når det gjelder miljø og klima, innvandring og islam. 

Det eneste opposisjonspartiet man kan si er ideologisk forankret, Liberalistene, gjorde et svært dårlig valg. Til tross for stor aktivitet i valgkampen fikk partiet langt færre stemmer enn det fikk ved valget for fire år siden (5599 i 2017, 4520 i 2021). 

Vi vil også nevne at enkelte valg gir noe eksentriske utslag. For et par år siden kom Folkeaksjonen Nei til Bompenger inn i noen bystyrer rundt omkring, for noen tiår siden kom Kystpartiet inn på Stortinget (og forsvant raskt ut igjen), og nå kom en gruppe som heter Pasientfokus inn fra Finnmark. Men slike fenomener er lite annet enn bakgrunnsstøy og spiller ingen rolle i det store bildet. 

Som nevnt innledningsvis det ser ut til at folk ikke bryr seg; forandringer fra borgerlig til sosialistisk side spiller mindre rolle. Folk flest kan leve med en av dem i regjeringskontorene, og de kan leve like godt med den andre.  

Før vi går videre skal vi se på noen politiske slagord som ble brukt foran siste valg. Vårt poenget er at de stort sett er fullstendig intetsigende. (Det er mulig at vi har funnet på noen av disse slagordene selv; leseren kan selv forsøke å finne ut hvilke det er. Det er også mulig at vi ikke alltid har klart å koble slagordene opp mot riktig parti.)

FrP: «Ja til mer sunn fornuft på Stortinget»

Høyre: «Vi tror på Norge»

Høyre: «Vi bygger Norge for fremtiden»

Høyre: «Vi skal få fart på Norge igjen!»

(En smule overraskende at Høyre benytter et slikt slagord etter at de har sittet i regjering i åtte år.)

Sp: «Nær folk i hele Norge»

SV: «For de mange – ikke for de få»

Ap: «Nå er det vanlige folks tur»

Ap: «Alle skal med enten de vil eller ikke»

SV: «Vi vil ha sterkere fellesskap»

Sp: «Trygg by» 

Alle disse slagordene ligger nært opp til å være kun intetsigende fjas, noe a la et ønske om «god jul og godt nyttår» – men siden de brukes på kostbare reklameplakater og i dyre avisannonser så går nok slike slagord rett hjem hos en betydelig andel av velgerne. 

De siste politiske slagord med et reellt politisk innhold vi kan komme på er vel DLFs «Partiet for individuell frihet». og AKPs ønske om «væpna revolusjon» (eller kanskje dette ikke var et formelt slagord for partiet). Men disse slagordene innebar i hvert fall klare politiske programmer som sa noe bestemt om partiet som sto bak. 

Vi kan oppsummere det vi hittil har skrevet med å si at de store partiene, de som er på Stortinget stort sett er enige det meste og det blir sannsynligvis liten forskjell om man får en sosialistisk (rødgrønn) regjering eller om man får en borgerlig/konservativ (blå blå) regjering. 

Og det er en god del sannhet i det. Undersøkelser har vist at de som regnes som de store motpolene i norsk politikk, Arbeiderpartiet og Høyre, i det store og hele stemmer sammen i så og si alle saker. Dessuten må en regjering i de fleste saker legge sin kurs nær midten for å kunne styre effektivt og godt. (Vi sier dog ikke med dette at regjeringen virkelig styrer effektivt og godt ….)

Den politikken som føres har stor innvirkning på en rekke viktige saker. Dette gjelder næringslivet, det gjelder pensjonsordninger, det gjelder skolen, det gjelder kriminalitet, det gjelder miljø, det gjelder frihandel, det gjelder økonomisk politikk, mm. I det følgende skal vi bare kommentere ett av disse områdene, et område som er svært viktig og hvor alle kommer til å merke negative konsekvensen i månedene og årene som kommer.

Energi er svært viktig. Energi driver våre fabrikker, den driver våre kjøretøy – biler, busser og lastebiler, den driver maskiner, den varmer opp hus, den driver våre sykehus, og så videre. 

Det er viktig at energitilførselen er stabil, sikker og billig. Vi bruker energi hele tiden til så si alt vi gjør – ikke bare når det gjelder viktige ting på jobben eller mer viktige reiser. Nei, vil bruker den når vi surfer på Internett, når vi ser på TV, når vi snakker i mobilen, når vi drar på jobben, når vi slår på varmen, når vi koker oss en kopp kaffe… 

Energi er ikke luksus, energi er nødvendig for daglig forbruk av de mest ordinære ting. 

Hvordan står det da til med energiforsyningen? (Vi tar her i det store og hele utgangspunkt i dagens samfunnsorganisering med omfattende statlige reguleringer og hvor kraftverk i de aller fleste tilfeller eies av en eller annen kommune.) 

I Norge har vi i mange år hatt mulighet til å bruke vannkraft, dette fordi vi har vann høyt oppe i fjellet, vann som renner ned i fosser. Da kan man legge et kraftverk i fossen og få energien ut i en form som gjør den anvendelig for oss. Dette har nordmenn før oss gjort i stor grad, og vi har tatt tilgang til mye sikker og relativt billig energi. Men denne energien er avhengig av været; blir det tørt og lite regn blir det også lite vann i magasinene, og da blir det lite energi. Da har det vært nødvendig for leverandørene/kraftverkene å sette opp prisen. Ekstrainntektene ville da i et markedsøkonomisk system blitt brukt til å øke energiproduksjon – men vi har altså ikke hatt et slikt system. 

Norge har også olje, som er en kolossalt fin energikilde. Men sterke aktører mener uten saklig begrunnelse at bruk av olje er ødeleggende for klima og har forsøkt å redusere vårt forbruk av olje. Det mest nærliggende eksempel på dette er forsøkene på å erstatte bilparken, som opprinnelig besto av bensindrevne biler, med elektrisk drevne biler. Noen har også snakket om at man skal «elektrifisere sokkelen» (dvs. at offshore-plattformer skal bruke strøm som energikilde heller enn gass; strømmen kommer da via kabler fra land eller fra vindturbiner til havs).

I det siste har alle etablerte miljøer ønsket at vi skal benytte såkalt «fornybar energi», det vil si energi fra vind og sol. (Norge er koblet opp mot kraftmarkedet i Europa og det er i hovedsak store land i Europa, land som ikke har vannkraft, som forsøker å benytte vind og sol. En rekke såkalte vindmølleparker er allikevel etablert rundt omkring i Norge.)  

Altså, vi skal benytte energi fra regn (norsk vannkraft), fra sol eller fra vind. Alle disse energikildene er avhengig av været. Lite regn, lite sol, lite vind betyr lite energi. Og lite energi betyr dyr energi, dvs. høye strømpriser. 

Så alle de store partiene, og dette gjelder ikke bare i Norge, det gjelder hele Vesten, satser på en energiforsyning som er avhengig av vær. Og hvis værgudene ikke er samarbeidsvillige blir strømmen dyr, veldig dyr. Det er dette som ser ut til å ville skje den kommende vinteren. Vi siterer fra en artikkel i e24: 

«… strømprisen galopperer … Strømprisene er skyhøye, og forventes å stige ytterligere utover vinteren.

Det ligger blant annet an til ekstreme strømpriser denne høsten og vinteren, og de kommer til å være varig høyere fremover på grunn av det grønne skiftet,

Når bilparken elektrifiseres ytterligere, og flere andre energikilder går fra fossilt til strøm, vil økt etterspørsel etter strøm trolig bidra til høyere priser.

Meyer [Morten Andreas Meyer, generalsekretær i Huseiernes Landsforbund] anbefaler derfor boligeiere å gå gjennom hvordan de bruker energi for å se hvor man kan spare de nå dyre kilowattimene.

  • Mitt umiddelbare råd er å tenke gjennom hvilke rom som må varmes opp, og om du kan stenge av noen for å redusere strømforbruket. Oppvarming utgjør en stor andel av energiregningen, så hvis du kan senke temperaturen fra 22 til 20 grader, så er det et vesentlig bidrag for å forbruket ned

…. strømprisen kan fordoble seg … ».

Så på grunn av av politiske føringer, føringer som alle de store partiene støtter, (og som  nevnt: det samme gjelder i hele Vesten) kan vi i den kommende vinteren få en strømpris som er dobbelt så høy som den som vi har nå. 

Vi tar også med følgende fra England: «Gas and electric bills for 15 MILLION households will soar by a record £139 from October …» (dailymail). 

Årsaken til dette er at man satser på såkalt fornybar energi (regn, vind, sol), samtidig som man reduserer bidraget fra pålitelig energi som olje og samtidig som atomkraft er energia non grata, dette samtidig som man begynner å bruke elektrisitet på områder hvor man tidligere brukte bensin. 

Denne politikken er meget uklok, men den har støtte fra alle etablerte miljøer og fra de aller fleste velgere. 

Jeg vil igjen fortelle en historie som jeg har nevnt en gang tidligere. Jeg tror det var på Dagsrevyen for noen år siden, det var intervju med en ung familiefar; han hadde hus og små barn og under intervjuet så vi at vaskemaskinen gikk i bakgrunnen (noe den visstnok alltid gjør i barnefamilier). Mannen forklarte at han var absolutt tilhenger av at vi skulle redde klimaet, han var tilhenger av miljøavgifter  – men at dette skulle innebære at han ville få en langt høyere strømregning, det kom som en stor overraskelse på ham. Vel vel.  

Som nevnt over finnes det en sikker og pålitelig og god energiforsyning som er helt uavhengig av vær: Atomkraft. 

Heldigvis er det noen land som nå begynner å ta i bruk atomkraft igjen. Dette er land som ligger utenfor det geografiske (Men innenfor det ideologiske) Vesten. Nedenfor linker vi til artikler om tre land: Sør-Korea Taiwan og Japan, land som har økt sin produksjon av atomkraft. 

«Nuclear power is a major power source in South Korea, providing 29% of the country’s electricity».

«Japan’s new energy plan, approved by the Liberal Democratic Party cabinet in April 2014, calls nuclear power «the country’s most important power source»».

«Nuclear power in  Taiwan  accounts for 5,028 MWe of capacity by means of 3 active plants and 6 reactors, which makes up around 8.1% of its national energy consumption, and 19% of its  electricity generation  as of 2015».

Nei, alle de store partiene, de som er på Stortinget, støtter den politikken som føres i dag, en  politikk som vil gjøre strømmen svært mye dyrere i månedene og årene som kommer. Hvis man skal finne et alternativ til denne politikken så må man finne partier utenfor Stortinget. 

Sagt på en annen måte: hvis du har stemt på et av de partiene som nå sitter på Stortinget så støtter denne politikken. Det grønne skiftet som kommer til å føre til at folk flest får kolossalt økede strømregninger. (Det grønne skiftet har også en lang rekke andre negative konsekvenser som vi ikke går inn på her annet enn å si at de vil føre til en vesentlig velstandsreduksjon for folk flest – og den vil selvfølgelig ikke ha noen som helst innvirkning på klimaet, og heller ikke på hyppigheten av ekstremvær.)

Så, for å komme tilbake til innledningspoenget: Politikk mellom de fløyene som finnes på Stortinget spiller mindre rolle. Forskjellen på politikk mellom de som sitter i alle viktige verv og noen av de som er utenfor, den er enormt stor. Vil man ha et virkelig alternativ, Vil man ha en endring over til et bærekraftig system som kan skape velstand over tid, da kan man ikke stemme på noen av de partiene som sitter på Stortinget. 

Noen ord til slutt:

«Oslo øker gjelden med 32 milliarder samtidig som rentene begynner å øke. Byrådet tapper pensjonsreservefondet for 250 millioner kroner for å dekke kostnader. Nå er det vanlige folks tur til å betale regningen» (kilde Nettavisen).

Artikkelen i e24 snakker om en «trippelsmell». Vi har bare omtalt den ene, de to andre er bensinpris og rente, men begge disse er resultat av den samme type politikk som alle de store partiene fører ….. 

For å gjenta hovedpoenget: Alle partiene som sitter på Stortinget støtter opp om denne politikken. Det er ikke store forskjellen mellom dem. 
.

.

.

.

.

https://www.nettavisen.no/norsk-debatt/oslo-oker-gjelden-med-32-milliarder-samtidig-som-rentene-begynner-a-oke/o/5-95-302189

https://e24.no/privatoekonomi/i/pWnOlR/trippelsmell-kan-ramme-privatoekonomien-summen-gjoer-det-dramatisk?referer=https%3A%2F%2Fwww.aftenposten.no

https://www.dailymail.co.uk/news/article-9867799/Gas-electric-bills-15-MILLION-households-soar-record-139-October.html

https://en.wikipedia.org/wiki/Nuclear_power_in_Japan

https://en.wikipedia.org/wiki/Nuclear_power_in_Taiwan

https://en.wikipedia.org/wiki/Nuclear_power_in_South_Korea

Corona – det er noe som ikke stemmer ….

Vi ville ikke bruke ordet «bløff» i overskriften her, dette fordi det er opplagt at mange av de som blir smittet av Corona blir alvorlig syke, og et ikke ubetydelig antall av de som blir smittet, dør av sykdommen. 

Men allikevel er det visse vurderinger som man sjelden finner i mainstreampressen, og som bør se dagens lys. Noen av dem kommer her.

Vi siterer fra en artikkel i engelske The Guardian: «When the Great Plague struck Marseille in 1720, killing more than half of the city’s population, travellers were ordered to carry a “bill of health” and ships arriving at the Mediterranean port underwent a 40-day  cordon sanitaire  or quarantine. As a gateway for trade, the city authorities struggled to find a delicate balance between halting the spread of the disease and damaging vital commerce. Three hundred years on, President  Emmanuel Macron  is walking an equally tricky tightrope just eight months before he seeks re-election in April 2022. And unlike the ancient Marseillais, Macron has to answer to social media» (link nedenfor).

I denne artikkelen sammenlignes altså pesten som rammet Marseille i 1720, og som drepte mer enn halvparten av befolkningen, med dagens Corona-epidemi. 

Hvilke tall har vi for Corona-epidemien? Vi ser først på Norge. VG publiserer hver dag tall som viser utbredelsen av Corona i Norge, og i dag opplyses at antall smittede er ca 160.000, mens antall døde er 814. 

Dette gir en dødelighet på ca 0,5 % – ikke av befolkningen, men av de som er smittet! For andre land er tallene noe annerledes, men la oss for å sammenligningens skyld se på tilsvarende tall for Frankrike.  Der er antall smittede 6,77 millioner,  antall døde er 114.000. Dette gir en dødelighet på 1,7 %. 

Så dødeligheten er omkring 1 %, og under 2 % – av de som er smittet! Disse tallene gjelder de aller fleste land i Vesten. Allikevel sammenlignes dette med en epidemi som tok livet av 50 % av befolkningen. Det er nesten som man kan si «Hallo?  – hvor er virkelighetskontakten?».  

La oss sette flere av tallene i kontekst. I Norge har cirka 814 personer dødd av (eller med?) Corona, og dette gjelder for en periode på ca halvannet år. Antall døde i Norge under normale forhold i en slik periode er cirka 60.000. 

Hvor mange prosent er 815 av 60.000. Det er cirka 1,3 %. Hvis vi antar at alle som har dødd av Corona kommer i tillegg til de som har dødd av vanlige årsaker, har vi en overdødelighet på cirka 1,3 %. (Antakelig ville mange av de som har dødd av Corona dødd av andre, naturlige grunner dersom vi ikke hadde hatt Corona-epidemien. Egentlig skulle derfor antall dødsfall som tilskrives Corona vært noe lavere.)

Ja selvsagt kan de lave tallene vi har i dag forklares med at vi i dag har langt bedre hygiene, langt bedre helsetilstanden hos folk flest, og et svært godt helsevesen enn man hadde på 1700-tallet, men allikevel: å sammenligne den epidemien vi har nå ved en historisk epidemi som drepte 50 % av befolkningen, det er meningsløst.

La oss se på et tall til. Antall smittede i Norge er cirka 160.000. Norges befolkning er cirka 5 millioner. Sannsynligheten for å bli smittet er da 3,2 %. Denne sannsynligheten er svært liten (men antall smittede øker for hver dag, så om noen uker vil tallet antagelig være høyere enn 3,2 %. Sannsynligheten for å bli smittet er derfor liten. ) 

Vi kan også ta med følgende poeng som vi har hentet fra skribenten George Gooding på Facebook 26/8: 

«Hva om vi slutter å jakte etter korona som om det er Pokemon (Gotta Catch ‘Em All!) og fokuserer testing bare på de som har symptomer? Hva om de reduserer Ct-verdien som brukes til PCR-testene, siden disse nå slår ut positivt på en del prøver som tvilsomt er snakk om smittsom/aktiv virus? Dette vil resultere i vesentlige færre «positive» prøvesvar, konsentrert blant de som faktisk er «smittet» (altså hvor viruset har lykkes med å reprodusere i kroppen deres) og da hos dem det virkelig er verdt å følge opp? Hva om vi slutter med massetesting og konsentrerer oss om de som har symptomer eller de som er særlig i kontakt med sårbare personer/grupper?» 

Så, med en litt mer edruelig fremgangsmåte så ville disse smittetallene vært langt lavere enn de som vi ser i avisene hver eneste dag. 

Vi er med på at dette viruset er svært smittsomt og at det kan være farlig for mange, at det kan være dødelig for personer med underliggende sykdommer og med dårlig helse og dårlig immunforsvar. 

Vi kan også nevne at så vidt vi kan se det er vaksinen nyttig, i hvertfall på kort sikt. Langtidseffektene av vaksinen, og av sykdommen, er det vanskelig å si noe om nå; sykdommen har bare vart ca halvannet år. 

Men tiltakene – lockdowns, forbud mot store arrangementer, begrensninger på reising – som nå i større eller mindre grad har vart kontinuerlige siden midten av mars i fjor, er svært skadelige både for personer, som har fått sin frihet sterkt innskrenket, og for økonomien. De kostnadene som disse tiltakene vil påføre borgerne (i form av redusert tilbud og økede skatter avgifter) i årene fremover, vil bli kolossalt. 

Folk dør også fortsatt av andre ting: Daily Mail skrev nylig følgende: «Is it time to stop obsessing over Covid figures? Statistics reveal virus is NOT the biggest killer – with heart disease, dementia and cancer each claiming four times as many lives in an average week last month» (link nedenfor) – de nevnte sykdommer til sammen krever altså tolv ganger flere liv enn Corona.

Vi gjentar noe vi har sagt tidligere: Grunnen til at alle disse tiltakene er gjennomført, og at folk flest stort sett støtter helhjertet opp om dem, er at holdninger som støtter opp om individuell frihet står svakt i befolkningen, og at så og si alle tror at statlige tvangstiltak er løsningen på alle problemer. 

Man kan dog ikke si at vi er imot alle tiltak. Vi mener dog at de må være målrettede, og at de må treffes/vedtaes/innføres av de som egentlig har rett til å innføre slike tiltak. Vi er for at de som for eksempel styrer institusjoner hvor det er mange syke kan legge begrensninger på antall besøkende. Vi er for at private, enten det er firmaer eller restauranter eller konsert-arrangører, selv kan bestemme om de skal slippe inn kun personer som er vaksinert, det vil si personer som har vaksinepass. Men vi er imot alle statlige tiltak om slike ting. 

For hver enkelt kan vi gi følgende råd: Hvis du ikke vil smitte noen og ikke vil løpe noen risiko for å bli smittet: Isolér deg selv. Hold deg hjemme, gå ikke ut, hold deg unna andre mennesker, ikke gå på butikken eller på konsert eller på restaurant eller på kino. Hvis du er tilhenger av isolasjon og lockdown så bare gjennomfør det; det er ingen som vil hindre deg i dette. Hverken du eller staten har noen rett til å tvinge andre til å isolere seg. 

Ja, staten kan ha en oppgave dersom det dukker opp en sykdom som er svært smittsom og svært farlig. I så fall kan staten beordre slike syke og smittsomme personer til å isolere seg, dvs. hindre at de kan ferdes fritt i samfunnet. Men denne sykdommen er ikke slik. Ja, den er ganske smittsom, men den er ikke svært farlig for folk flest.  

Kun de som er for full individuell frihet sier disse tingene, og vi vet ikke om noen andre som sier dette akkurat slik vi gjør. 

Vi avslutter med å si at Corona-viruset åpenbart er smittsomt, men at det ikke er så farlig for folk flest at det rettferdiggjør de strenge tiltakene vi nå har hatt i varierende grad i halvannet år. Og det er et helt feil fokus å legge vekt på antall smittede, men burde lagt vekt på antall syke. Det er jo opplagt at mange som blir smittet ikke blir alvorlig syke.  

.

.

.

.

https://www.theguardian.com/world/2021/aug/08/macron-tells-critics-vaccine-passport-will-protect-all-our-freedoms

https://www.dailymail.co.uk/health/article-9935663/Is-time-stop-obsessing-Covid-figures-Statistics-reveal-coronavirus-NOT-biggest-killer.html