Noen betraktninger om det kommende valget i UK 

Om noen få dager er det valg i Storbrittania, og et av de viktigste stridstemaene er Brexit. For tre år siden resulterte en folkeavstemning i at UK skulle forlate EU (en utmeldelse som rask fikk navnet Brexit: «Britain Exits»), men å gå ut av EU er lettere sagt enn gjort. EU er et villniss av lover og regler og avtaler og konvensjoner som alle medlemsland må leve opp til, og da disse avtalene ble inngått falt det ingen inn at noen land noen gang ville melde seg ut av EU! Enkle prosedyrer for utmelding finnes da ikke. Det å melde seg ut, slik Storbrittania bestemte seg for, krever en hær av jurister som bokstavelig nå forhandle i årevis for å få dette gjort – dersom det i det hele tatt er mulig. Etter to regjeringsskifter og tre år med forhandlinger som langt fra har endt i et resultat som Brexit-tilhengerne hadde håpet på, er situasjonen fortsatt meget uklar. Brexit møtte stor motstand i alle elite-miljøer, inkludert i de politiske partiene og hos deres parlamentsmedlemmer, og mange har mistenkt disse elitene for å sabotere utmeldingen. EU er en overnasjonal velferdsstat med et enormt budsjett som brukes til overføringer til elitens foretrukne pressgrupper, og til å fø på et stort antall fullstendig uproduktive byråkrater og politikere. Dette er en samfunnsordning alle på venstresiden liker, og de er da naturlig nok sterkt imot Brexit. Den konservative statsministeren Boris Johnson, som er Brexit-tilhenger, utlyste nyvalg bla. i håp om å få til en avklaring i den parlamentariske situasjonen. Valget avholdes torsdag 12. desember.  

The Economist oppsummerer: «Next week voters face their starkest choice yet, between Boris Johnson, whose Tories promise a hard Brexit, and Jeremy Corbyn, whose Labour Party plans to “rewrite the rules of the economy” along radical socialist lines. Mr Johnson runs the most unpopular new government on record; Mr Corbyn is the most unpopular leader of the opposition. On Friday the 13th, unlucky Britons will wake to find one of these horrors in charge. At the last election, two years and a political era ago, we regretted the drift to the extremes. Today’s manifestos go a lot further. In 2017 Labour was on the left of the European mainstream. Today it would seize 10% of large firms’ equity, to be held in funds paying out mostly to the exchequer rather than to the workers who are meant to be the beneficiaries. It would phase in a four-day week, supposedly with no loss of pay. The list of industries to be nationalized seems only to grow. Drug patents could be forcibly licensed. The bill for a rapid increase in spending would fall on the rich and companies, whose tax burden would go from the lowest in the G7 to the highest. It is an attempt to deal with 21st-century problems using policies that failed in the 20th.»  

https://www.economist.com/leaders/2019/12/05/britains-nightmare-before-christmas?cid1=cust/ednew/n/bl/n/2019/12/5n/owned/n/n/nwl/n/n/E/355255/n

Alle prognoser og meningsmålinger tilsier en konservativ seier, og en av grunnene til det kan være at at Labour under ledelse av Jeremy Corbin er blitt ekstremt venstreorientert. Corbyn har også kommet med en rekke utspill som praktisk talt alle kommentatorer anser som så håpløse at Labour ikke kan ha en sjanse til å få regjeringsmakt etter valget – men vi er litt i tvil. I denne kommentaren skal vi se på noen av disse utspillene. 

Corbyn er altså sterkt venstreorientert. Dette har gitt en rekke utslag, bla. at han er sterk motstander av Israel, og han har hatt møter med personer som er med i grupper som har som mål å eliminere staten Israel. Et av disse mange møtene er omtalt i Daily Mail, og vi siterer ingressen: «Corbyn met with group of Hamas extremists in PARLIAMENT who called for attacks on the Royal Navy, boycotted Holocaust Memorial Day and praised suicide bombers – as it emerges he secretly visited terror group in Ramallah…»

https://www.dailymail.co.uk/news/article-6079695/Corbyn-met-group-Hamas-extremists-PARLIAMENT.html

Corbyn er gjentatte ganger beskyldt for å tolerere antisemittisme, dvs. jødehat, i sitt parti, og det er ikke uten grunn. Han har også en rekke ganger også nektet å be om unnskyldning for de mange tilfellene av antisemittisme som er kommet for dagen.     

«Labour has been beset by allegations of anti-Semitism for more than three years, leading to the suspension of a number of high-profile figures such as Ken Livingstone and Chris Williamson, and an unprecedented investigation by the Equality and Human Rights Commission.» 

Men Corbyn vil ikke beklage: «General election 2019: No apology from Jeremy Corbyn over Labour anti-Semitism claims. Jeremy Corbyn has declined to apologize to the UK Jewish community after the chief rabbi criticized how the party deals with anti-Semitism claims. In a BBC interview with Andrew Neil, the Labour leader was asked four times whether he would like to apologize. Mr Corbyn said his government will protect «every community against the abuse they receive». Chief Rabbi Ephraim Mirvis claimed «a new poison – sanctioned from the very top – has taken root» in Labour.»

Men en annen høytstående person i partiet beklaget: «Following the interview, Labour’s Shadow Defence Secretary Nia Griffith said Mr Corbyn should apologize, adding: «We need to apologize to our colleagues in my own party who have been very upset and to the whole of the Jewish community».» 

https://www.bbc.com/news/election-2019-50564965

Vi skyter inn her at essensielt sett stammer antisemittisme fra en mistro (eller hat) mot de rike, og siden jøder har en kultur som i betydelig grad fremmer produktivt arbeid har det ført til at mange jøder er rike. At antisemittisme (og overdreven kritikk av Israel, og en holdning til islam som innebærer reell støtte) florerer i venstreorienterte miljøer er da bare som man kan forvente; den er en opplagt implikasjon av venstresidens grunnleggende holdninger.   

Men vi skal legge størst vekt på Corbyns økonomiske politikk. Labours går inn for betydelige skatteøkninger, og selv om han sier at disse bare vil ramme de rike vil de også ramme mange med vanlige inntekter. Ett eksempel: han vil fjerne noe som heter «marriage tax allowance», en ordning som gir gifte par en skattereduksjon på på £250 per år. Corbyn har sagt at dette er et ubetydelig beløp, og det er lett for ham å si; han har en formue på ca tre millioner pund. Også mange pensjonister og mange som driver mindre firmaer vil få til dels betydelige skatteøkninger dersom Labours plan blir gjennomført.

Corbyn har lovet en gruppe kvinnelige pensjonister en tilleggspensjon, noe som vil føre til en samlet utgift for staten på 58 milliarder pund. Han mener at dette skal dekkes inn ved å hente pengene fra «government reserves». Det ser ut til at Corbyn tror at staten har en enorm pengebinge som man bare kan hente mere penger fra. Men slik er det ikke. Den engelske staten har en kolossal gjeld, en gjeld som øker minutt for minutt. Pr idag er den 2 270 000  000 000 pund.  Utviklingen kan følges her:

http://www.nationaldebtclock.co.uk

Økonomen Frances Coppola skriver i Daily Mail følgende om Corbyns innsikter i økonomi: «I’m staggered by Jeremy Corbyns economic illiteracy». 

https://www.dailymail.co.uk/news/article-7733549/FRANCES-COPPOLA-Ive-no-axe-grind-Im-staggered-Jeremy-Corbyns-economic-illiteracy.html

Corbyn vil også nasjonalisere jernbanen og kraftverkene, men han ser ikke ut til å ha noen ide om hvordan de mange småsparere som har investert i disse, og som derved mottar mindre utbytter fra dem, skal kompenseres. Han vil også opprette noe som skal få navnet British Broadband Corporation, og som ikke er noe annet enn en statlig overtagelse av internettilbudet. En kommentator på The Spectator skriver: 

«If you wanted to completely destroy a modern twenty-first century economy there are various places you could start. You could print money to finance unlimited government spending. You could put up tariff barriers on all your main imports. You could even try raising the minimum wage to £30 an hour, while cutting the working week to three days. In truth, however, if you wanted to do some real long-term damage your best bet would probably be this: Nationalize the broadband network. Unfortunately, that is what the Labour party has just proposed. Labour has made a splash … with a headline grabbing proposal to provide free broadband for everyone by 2030. In effect, BT’s network would be taken into public ownership, and provided to customers for nothing, with the cost paid for by a tax on technology giants such as Google and Amazon….».    

https://blogs.spectator.co.uk/2019/11/a-british-broadband-corporation-is-labours-worst-idea-yet/

Som sagt, alle meningsmålinger signaliserer enkel konservativ seier ved valget 12/12. Men.

Når meningsmåling antyder seier vil de som som sogner til det vinnende partiet bli mindre motivert til å gå til valgurnene for å stemme; de tror at det er jo så mange andre som stemmer på mitt parti at jeg kan holde meg hjemme…. Dette reduserer selvsagt sannsynligheten for seier.

En annen ting er at mange av de unge velgerne er, etter gjennom hele sin tid i skoleverket fra barnehave til universitet nærmest er blitt indoktrinert i venstreorienterte ideer, blitt sterkt venstreorienterte. De vi da like Corbyn og Labours ideer om å nasjonalisere jernbane, kraftverk og Internett. De er også tilhengere av økede skatter på de rike, og forstår ikke at dette fører til at de som er mest produktive (det er som regel disse som er rike) da rømmer til områder med lavere skatter, lavere avgifter og mindre byråkrati, et fenomen kjent som «brain drain». Disse unge forstår like lite som Corbyn & co hva gjeld er – dvs. de forstår ikke at den må betales tilbake av folk flest gjennom økede skatter og avgifter. Disse unge vil derfor ikke ha noe imot at staten gir dem flere gratistilbud som finansieres ved ytterligere gjeldsopptak. Det fleste unge er også mot Brexit, de er helt på linje med det Corbyn mener om Israel.

Alt dette kan tyde på at Labour vil gjøre det langt bedre ved valget enn mange tror. 

     

Stålsett i fengsel? 

Bør tidligere biskop Gunnar Stålsett kastes i fengsel? Vel, han har i hvert fall brutt en lov som visstnok kan gi inntil 45 dagers fengsel. Bakgrunnen er som følger: Stålsett har ansatt en person som ikke har lovlig opphold i landet, og dette er straffbart. Vi vet ikke hvordan den ansatte skulle ha forsørget seg dersom hun ikke hadde hatt inntekten fra vaskejobben hos biskopen – muligens ville hun ha fått penger fra Nav. 

Fra en av VGs omtaler av saken: «Den pensjonerte biskopen Gunnar Stålsett (84) har gitt en asylsøker uten lovlig opphold jobb i 14 år. Lovbruddet han erkjenner kan ifølge utlendingsloven straffes med bøter og fengsel i inntil to år … Den pensjonerte biskopen erkjente forholdet i dette intervjuet. Politiet sier at de ønsker å be om en kortere ubetinget fengselsstraff, noe som innebærer at han risikerer å måtte sone bak murene.

[VG spør]:– Hva er din kommentar til at politiet vil be om en kort men ubetinget fengselsstraff for dette lovbruddet?

[Stålsett svarer]– Vel, kort og kort. Straffen er jo 45 dager. Jeg har jo respekt for at påtalemyndigheten må holde seg til lovens bokstav, men selve saken er jo større enn 45 dager i fengsel for en pensjonert biskop. Dette dreier seg om en situasjon hvor mennesker i nød ikke møter den rettferdigheten de har krav på i et rettssamfunn, sier Stålsett til VG.»

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/qL8epg/staalsetts-ulovlige-vaskehjelp-de-kunne-satt-meg-i-fengsel-for-jeg-er-allerede-i-fengsel

Her er noe fra en annen artikkel i VG: «Biskop emeritus Gunnar Stålsett forteller VG at han fikk et alvorlig dilemma da han innså at kvinnen som jobbet for ham mistet arbeidstillatelsen. Han måtte enten følge norsk lov, eller adlyde Gud. Han valgte det siste.» 

https://www.vg.no/nyheter/i/MRv9dE/staalsett-til-vg-valgte-aa-adlyde-gud-mer-enn-loven

Saken ser da ut til å være at det ville ha vært i orden dersom vedkommende ikke hadde jobbet og blitt forsørget av skattebetalerne, men at det ikke er i orden at hun har jobbet for å forsørge seg selv. Og det ser ut til at denne personen har vært clovlig i Norge i 14 år (!). 

Dette er en sak som berører en rekke viktige prinsipper – innvandring, retten til å leve på statens/skattebetalernes bekostning, håndhevelse av lov og rett, demokrati, regulering av økonomien, forholdet mellom Gud og Stortinget, mm. – men vi skal bare berøre ett av dem: bør vi si at Stålsett bør slippe fengsel fordi han har gjort det som er rett og riktig (han har altså gitt jobb til en som ellers måtte leve på en eller annen form for trygd) eller bør han i fengsel fordi han har brutt loven?

Aller først: det viktige er ikke straffeutmålingen (fengsel eller bot), det viktige er om vi som utenforstående kommentatorer skal si at Stålsett har gjort det riktige og bør gå fri, eller om vi skal si at Stålsett har brutt en lov og derfor bør stilles for retten og dømmes (det er ingen tvil om at Stålsett har brutt loven).   

Vi mener med styrke at den loven Stålsett har brutt er gal, den er av den type lover vi en rekke ganger tidligere har omtalt som ulover (ulover krenker den enkeltes frihet, lover beskytter den enkeltes frihet). Men er dette grunn god nok til at vi bør si at politet bør frafalle siktelsen mot Stålsett? Bør vi mene at politiet bør si noe sånt som dette: «Stålsett, du gjorde en god handling, Stortinget burde ikke ha vedtatt den loven som forbyr denne type handlinger, og derfor vil vi ikke reise tiltale mot deg». 

Det en slik holdning i realiteten innebærer er at man sier at man bare bør følge de lovene man støtter, og at man kan bryte de lovene man er uenige i. Men man må huske at i alt man sier og i alt man gjør så er man et eksempel for andre. Gjør man noe så innbærer dette at man oppfordrer andre til å gjøre noe tilsvarende. Hvis man da f.eks. sier at «Stålsett bør gå fri (dvs. han bør ikke tiltales eller dømmes) fordi han har brutt en lov som ikke burde vært der» så signaliserer man at andre kan si det samme om helt andre saker. For bare å ta et par eksempler: Det finnes fortsatt lover som beskytter eiendomsretten, men det er mange som mener at eiendomsretten er et urettferdig prinsipp, og dersom vi går inn for at Stålsett ikke bør tiltales så signaliserer vi at de som ikke liker eiendomsretten ikke bør respektere den; man bør jo bare respektere de lover man er enige i. Det finnes fortsatt lover som beskytter ytringsfriheten, men det er mange som mener at den beskytter retten til å spre løgner og retten til å fremsette krenkende ytringer mot svake grupper, og dersom vi går inn for at Stålsett ikke bør tiltales så sier vi at de som ikke liker ytringsfriheten ikke bør respektere den, man bør jo bare respektere de lover man er enige i.  

Vårt syn er at man bør respektere alle lover som finnes (dette gjelder i Norge i dag), og dette gjelder også lover som vi er uenige i. Det finnes fortsatt en rekke gode lover som beskytter visse aspekter av den enkeltes frihet, liv og eiendom. Grunnen til at de fleste lovene som finnes krenker individuell frihet kommer av at frihetsidealet står svært svakt i dagens kultur, dvs. de utallige ulovene som finnes i lovverket har en enormt bred oppslutning. Dersom vi går inn for en linje som sier at man bare bør respektere de lover man liker så er det ikke bare ulovene som vil bli brutt i enda større grad, det som vil skje er at de lovene som beskytter liv, frihet og eiendom, vil bli brutt i enda større grad enn dagens ulover tillater. Det er altså vi som er tilhengere av frihet som vil tape mest dersom ideen om at man bare bør følge de lovene man liker får større oppslutning.  

Sagt på en annen måte: sier man at Stålsett bør gå fri sier man også at de som ikke liker eiendomsrett og ytringsfrihet kan stjele og naske og gå til angrep på de som fremmer krenkede ytringer så mye de bare vil.  

Vårt syn er at Stålsett bør dømmes og straffes for å ha brutt loven, men at loven bør endres: det bør være fri innvandring, man bør kunne jobbe helt uten noen innblanding fra staten, og man bør ikke ha noen rett til å motta trygd eller noen annet fra staten (borsett fra beskyttelse mot initiering av tvang). Målet skal være å avvikle alle statlige trygdeordninger, men de som er blitt tvunget til å betale inn til disse ordningene bør få ut i samsvar med det som de har betalt inn.

Med andre ord: dagens lover bør følges, og alle lover som krenker frihet bør fjernes på vanlig demokratisk vis, dvs. via oppslutning i folket. Oppfordring til og likegyldighet overfor lovbrudd vil ende i lovløshet og kaos og anarki, som er noe alle vil tape på.   

SIANs bokbrenning 

For et par uker siden arrangerte den islam-kritiske organisasjonen SIAN en tilstelning som skulle kulminere i at de satte fyr på et eksemplar av Koranen. NRK oppsummerer slik: «Sian (Stopp Islamiseringen av Norge) holdt i ettermiddag en demonstrasjon på Torvet i Kristiansand. I forkant av demonstrasjonen hadde de varslet at de ville sette fyr på Koranen.» 

NRK forteller videre at «Dette [å sette fyr på Koranen] hadde politiet gitt beskjed til Sian om at de ikke ville tillate. – En slik markering er kontroversiell. Det er mye engasjement. Og derfor tillot vi ikke åpen ild. Det vil være en risiko for Sian, motdemonstranter og publikum, sier stabssjef i Agder politidistrikt Morten Sjustøl. Sian-leder Arne Tumyr holdt appell og avsluttet den med å si:

– Politiet nekter oss å brenne Koranen. Vi kaster den derfor i avfallsdunken til Kristiansand kommune. Idet Koranen ble kastet i en søppeldunk tente et annet Sian-medlem fyr på boken. Da brøt motdemonstranter seg forbi sperringene og det oppstod full slåsskamp. Sian-medlemmene ble fraktet vekk i politiets biler.» 

https://www.nrk.no/sorlandet/sian-skapte-kaos-pa-demonstrasjon-1.14784929

Vi tar sterk avstand fra bokbrenning; bokbrenning er noe som med rette forbindes med totalitære krefter som ønsker å hindre borgernes tilgang til fri informasjon og meningsutveksling. Bokbrenning er noe som opp igjennom historien er blitt praktisert av tyranniske regimer, som f.eks. av Hitlers nasjonalsosialistiske regime, og av religiøse diktaturer. 

«Nasjonalsosialistenes bokbrenning var en kampanje iverksatt av myndighetene i det nasjonalsosialistiske Tyskland for å brenne bøker som ikke var i samsvar med nasjonalsosialistisk ideologi. Aksjonen ble gjennomført av SA, partiets «stormtropper», og nasjonalsosialistiske ungdoms- og studentorganisasjoner i rituelle seremonier flere steder i Tyskland 10. mai 1933. Totalt ble det brent om lag 25 000 bøker fra 2 500 forfattere, hovedsakelig jødiske, blant andre Heinrich Mann, Heinrich Heine og Karl Marx. Også den norske nobelprisvinneren Sigrid Undset opplevde å få sine bøker brent.» (Wikipedia)

https://no.wikipedia.org/wiki/Nasjonalsosialistenes_bokbrenning

Noen eksempler fra tidligere i historien: 

«After the First Council of Nicea (325 CE), Roman emperor Constantine the Great issued an edict against nontrinitarian Arians which included a prescription for systematic book-burning …». 

«In 1244, as an outcome of the Disputation of Paris, twenty-four carriage loads of Talmuds and other Jewish religious manuscripts were set on fire by French law officers in the streets of Paris. … ».

«Burning of Aztec and Mayan manuscripts in the 1560s: During the conquest of the Americas and in the aftermath of the encounter between European and indigenous American civilizations, many books written by indigenous peoples were destroyed.  … ».

«The schism between the Church of England and that of the Roman Catholic Church reached a tipping point during the Tudor and Stuart periods of England (1485–1603, 1603–1714), when the citizens loyal to Crown and Country sacked Abbeys and Monasteries across the British countryside, and pillaged their valuable books to burn, degrade, or destroy. … ».

https://en.wikipedia.org/wiki/Book_burning

Disse eksemplene illustrerer at enkelte makthavere ønsker å fjerne visse ideer fra samfunnsdebatten ved å brenne bøkene de er skrevet ned i. Men dette er ikke den eneste grunnen til at noen vil brenne bøker: man kan også brenne en enkelt bok som en symbolsk handling for å ta avstand fra bokens innhold. Dette er etter vårt syn allikevel en forkastelig måte å vise en avstandtagen på. Slik bokbrenning bør allikevel være tillatt, men bare dersom følgende forutsetninger er oppfylt: man brenner et eksemplar man selv eier/har kjøpt, og det er ikke noen brannfare forbundet med brenningen.   

NRK siterer politiet som sier at de ikke ville tillate brenningen pga. «mye engasjement» fra et stort antall oppmøtte personer som har et annet syn på Islam enn SIAN har. Av bilder og video-opptak fra markeringen kan man se at det antall SIAN-folk er svært lite, mens det er hundrevis av motdemonstranter. Etter vårt syn har også motdemonstrantene all rett til å være der og markere sin uenighet med SIANs budskap, men før vi går videre vil vi påpeke én ting: Noen av motdemonstrantene bar plakater med tekster som «Nei til rasisme». Det virker som om disse demonstrantene tror at det å kritisere islam er en form for rasisme. Men islam er en ideologi, og dens tilhengere, muslimer, har valgt å slutte seg til denne ideologien. En rase er en biologisk kategori som man er født inn i (hvis vi da forutsetter at det gir mening å snakke om ulike menneskeraser) og som man tilhører uavhengig av egne valg, men det SIAN kritiserer er altså en ideologi som dens tilhengere har valgt å støtte. Å fremstille islamkritikk som et uttrykk for rasisme er da lite annet enn rent idioti (men slikt er det forøvrig svært mye av på den politiske venstreside).    

Det SIAN burde ha gjort er kanskje noe omtrent som dette: de kunne ha latt bokbrenningen være og i stedet lest høyt fra Koranen. Hvem kan ha noe imot dette? Her kunne både muslimer og islamkritikere funnet en felles arena. Koranen inneholder ganske mye, så man burde nok finne et  utvalg passende sitater, og vi gir nedenfor noen forslag til enkelte sitater som SIAN kunne ha lest opp. (Man bør huske at i de fleste vers i Koranen er det muslimenes Gud som fører ordet.) 

3:151 Vi skal kaste skrekk i de vantros hjerter, fordi de setter ved Guds side noe Han aldri har gitt autoritet. Deres herberge blir Ilden! 

8:12 … I de vantros hjerter vil jeg kaste skrekk! … 

8:39  Kjemp mot dem til det ikke lenger finnes forfølgelse, og all religion tilegnes Gud. [Dette er et pålegg til muslimer om at de skal bekjempe alle ikke-muslimer inntil islam er enerådende.] 

9:5 Når de fredlyste måneder er til ende, så drep avgudsdyrkerne hvor dere finner dem, pågrip dem, beleir dem, legg bakhold for dem overalt! …  

9:29 Bekjemp dem som ikke tror på Gud og dommens dag, som ikke forbyr det Gud og Hans  sendebud har erklært forbudt, og som ikke bekjenner sannhets religion av skriftfolkene, til de punger ut tributt i ydmykhet.      

9:73 Hør profet! Strid mot de vantro og hyklerne. Vær hard mot dem! Helvete blir deres herberge. Et sørgelig endelikt!  

47:4 Når dere møter de vantro i kamp, så gå løs på dem til de er helt nedkjempet, og bind stramme bånd. … Om Gud ville, kunne Han selv ta seg til rette overfor dem, men Han ønsker å sette noen av dere på prøve gjennom andre. De som kjemper og dør for Guds sak, deres gjerninger lar Han aldri løpe ut i intet.   

48:29 Muhammed er Guds sendebud, og de som er med ham, er harde mot de vantro og gode mot hverandre … 

5:33 Deres lønn som bekjemper Gud og Hans sendebud og farter omkring og stifter ufred på jorden, skal være at de drepes eller korsfestes, at hender og føtter avhugges kryssvis …  

5:51 Dere som tror, slutt dere ikke til jøder og kristne. De henger sammen. Den som slutter seg til dem, blir en av dem. Gud leder ikke urettferdige! 

5:72 Vantro er de som sier: «Gud, det er Kristus, Marias sønn» … for dem som gir noen plass ved Guds side, har Gud stengt paradiset, og deres herberge blir Ilden! For illgjerningsmenn er det ingen hjelpere. 

3:28 De som tror, må ikke slutte seg til vantro fremfor troende. De som gjør dette, hører slett ikke Gud til …  

9:111 Gud har kjøpt de troendes liv og eiendom mot paradisets have. De kjemper for Guds sak, de feller eller felles. Dette er et bindende løfte for Ham. … [Gud gir her et løfte som innebærer at de som kjemper for Guds sak og mister livet kommer til paradis.]   

9:123 Dere som tror, bekjemp de vantro som bor i nærheten! La dem finne hardhet i dere! Vit at Gud er med de gudfryktige.  

98:6 De vantro blant skriftefolkene og avgudsdyrkerne skal være i helvetes ild, og der skal de være og bli. Disse er de verste skapninger. 

2:282 …tilkall to mannlige vitner, eller en mann og to kvinner .. slik at hvis en av kvinnene skulle huske feil, så kan den andre påminne henne …. [Her sies at kvinners vitnemål har halvparten av den status som en manns vitnemål har.]

4:11 …En mannlig arving tilkommer to kvinneliges andel … [Her sies at kvinner kan arve halvparten av det en mann arver.]

4:34 Menn er kvinners formyndere … Derfor skal rettskafne kvinner være lydige … Dem som dere frykter oppsetsighet fra, skal dere formane, gå ikke til sengs med dem og gi dem stryk. Hvis de er lydige, så forfølg ikke saken … 

7:81 I begjær går dere til menn fremfor kvinner. Dere er i sannhet et folk som går over grensen. [Her sies at homofil praksis er forbudt.] 

Ved å lese opp slike sitater fra Koranen, som ifølge ekte muslimer altså er Guds egne ord, og som skal tas bokstavelig i den grad det er mulig, så burde både muslimer og islamkritikere være fornøyd. (Sitatene vi har gjengitt over er fra Einar Bergs oversettelse, og den finnes i flere utgaver. Det å oversette kan by på utfordringer, og man kan iblant få et bedre inntrykk av hva originalen egentlig sier ved å se på flere ulike oversettelser. Nedenfor har vi derfor gjengitt noen av disse versene, og noen andre, i en engelsk oversettelse.)   

Ifølge islam består Koranen av Guds egne ord formidlet til Muhammed via engelen Gabriel. (Koranen er da en annen type verk enn Bibelen; Bibelen består av skrifter skrevet av mennesker inspirert av Gud: Bibelen kan da inneholde feil, noe Koranen altså ikke gjør siden den inneholder Guds egne ord). Det som sies i Koranen skal da ikke forstås billedlig, det skal som nevnt forstås bokstavelig der det er mulig.  

Som sagt over, den løsningen vi foreslår her – at SIAN arrangerer høytlesning fra Koranen – burde gjøre alle fornøyd. Både kritikere og tilhengere av islam burde satt pris på at kjennskapen til hva islam virkelig står for blir styrket! 

La oss helt til slutt også kommentere politiets beslutning om å ikke tillate at SIAN-folkene skulle tenne fyr på et av sine eksemplarer av Koranen. Fra NRKs omtale: «– En slik markering er kontroversiell. Det er mye engasjement. Og derfor tillot vi ikke åpen ild. Det vil være en risiko for Sian, motdemonstranter og publikum, sier stabssjef i Agder politidistrikt Morten Sjustøl.»

Politet forbød dette fordi en slik handling er kontroversiell. Men politet bør beskytte alle borgeres frihet – også friheten til de som har kontroversielle meninger eller utfører kontroversielle handlinger så lenge de er fredelige. Som Thomas Jefferson så treffende formulerte det: «The legitimate powers of government extend to such acts as are only injurious to others. But it does me no injury for my neighbor to say there are twenty gods, or no God. It neither picks my pocket nor breaks my leg.»  

Siden det å brenne et eksemplar av en bok hverken innebærer fysisk skade på person eller at noen blir fratatt noe han eier, burde slike handlinger være fullt ut tillatt. Politiet burde beskytte alles frihet, men det de gjorde her var å krenke visse upopulære opposisjonelles frihet. Dette er svært ille. Graden av ytringsfrihet er et tegn på graden av sivilisasjon. Forsvinner ytringsfriheten forsvinner også sivilisasjonen.  

$$$$$$$$$$$$$$ 

2:191-193 “And slay them wherever you come upon them, and expel them from where they expelled you; persecution is more grievous than slaying. But fight them not by the Holy Mosque until they should fight you there; then, if they fight you, slay them ― such is the recompense of unbelievers, but if they give over, surely Allah is All-forgiving, All-compassionate. Fight them, till there is no persecution and the religion is Allah’s; then if they give over, there shall be no enmity save for evildoers.”

3:28 “Let not the believers take the unbelievers for friends, rather than the believers ― for whoso does that belongs not to Allah in anything ― unless you have a fear of them. Allah warns you that You beware of Him, and unto Allah is the homecoming.”

3:151 “We will cast into the hearts of the unbelievers terror, for that they have associated with Allah that for which He sent down never authority; their lodging shall be the Fire; evil is the lodging of the evildoers.”

4:34 “Men are the managers of the affairs of women for that Allah has preferred in bounty one of them over another, and for that they have expended of their property. Righteous women are therefore obedient, guarding the secret for Allah’s guarding. And those you fear may be rebellious admonish; banish them to their couches, and beat them. If they then obey you, look not for any way against them; Allah is All-high, All-great.”

5:33 “This is the recompense of those who fight against Allah and His Messenger, and hasten about the earth, to do corruption there: they shall be slaughtered, or crucified, or their hands and feet shall alternately be struck off; or they shall be banished from the land. That is a degradation for them in this world; and in the world to come awaits them a mighty chastisement.”

5:51 “O believers, take not Jews and Christians as friends; they are friends of each other. Whoso of you makes them his friends is one of them. Allah guides not the people of the evildoers.”

5:59-60 “Say: ‘People of the Book, do you blame us for any other cause than that we believe in Allah, and what has been sent down to us, and what was sent down before, and that most of you are ungodly?’ Say: ‘Shall I tell you of a recompense with Allah, worse than that? Whomsoever Allah has cursed, and with whom He is wroth, and made some of them apes and swine, and worshippers of idols ― they are worse situated, and have gone further astray from the right way.’”

5:72 “They are unbelievers who say, ‘Allah is the Messiah, Mary’s son.’ For the Messiah said, ‘Children of Israel, serve God, my Lord and your Lord. Verily whoso associates with Allah anything, Allah shall prohibit him entrance to Paradise, and his refuge shall be the Fire; and wrongdoers shall have no helpers.’”

8:12 “When thy Lord was revealing to the angels, ‘I am with you; so confirm the believers. I shall cast into the unbelievers’ hearts terror; so smite above the necks, and smite every finger of them!’”

8:39 “Fight them, till there is no persecution and the religion is Allah’s entirely; then if they give over, surely Allah sees the things they do.”

9:5 “Then, when the sacred months are drawn away, slay the idolaters wherever you find them, and take them, and confine them, and lie in wait for them at every place of ambush. But if they repent, and perform the prayer, and pay the alms, then let them go their way; Allah is All-forgiving, All-compassionate.”

9:29 “Fight those who believe not in Allah and the Last Day and do not forbid what Allah and His Messenger have forbidden ― such men as practise not the religion of truth, being of those who have been given the Book ― until they pay the tribute out of hand and have been humbled.”

9:73 “O Prophet, struggle with the unbelievers and hypocrites, and be thou harsh with them; their refuge is Gehenna ― an evil homecoming!”

9:111 “Allah has bought from the believers their selves and their possessions against the gift of Paradise; they fight in the way of Allah; they kill, and are killed; that is a promise binding upon Allah in the Torah, and the Gospel, and the Koran; and who fulfils his covenant truer than Allah? So rejoice in the bargain you have made with Him; that is the mighty triumph.”

9:123 “O believers, fight the unbelievers who are near to you; and let them find in you a harshness; and know that Allah is with the godfearing.”

47:4 “When you meet the unbelievers, smite their necks, then, when you have made wide slaughter among them, tie fast the bonds; then set them free, either by grace or ransom, till the war lays down its loads. So it shall be; and if Allah had willed, He would have avenged Himself upon them; but that He may try some of you by means of others. And those who are slain in the way of Allah, He will not send their works astray.”

48:29 “Muhammad is the Messenger of Allah, and those who are with him are hard against the unbelievers, merciful one to another.”

98:6 “The unbelievers of the People of the Book and the idolaters shall be in the Fire of Gehenna, therein dwelling forever; those are the worst of creatures.”

Den egentlige Nav-skandalen

Den mye omtalte Nav-skandalen er intet annet enn en kolossal skandale. Men det prinsipielt sett viktigste aspektet ved den har vi ikke sett omtalt eller kommentert noe sted, og derfor vil vi si litt om det her.

En oversikt fra en mainstream-kilde er å finne her: 

https://www.aftenposten.no/norge/i/K3XG47/trygdeskandalen-dette-vet-vi-og-dette-vet-vi-ikke

Det mest umiddelbare ved skandalen er at et stort antall mennesker er blitt fengslet i strid med gjeldende lov og rett. Dette har vært forferdelig for de som er rammet, og dette er behørig omtalt av et stort antall kommentatorer en rekke steder. Vi vil ikke bagatellisere viktigheten av dette, men dette er ikke hovedpunktet for oss. 

Før vi går videre må vi nevne det som dette handler om: en rekke personer har mottatt penger fra Nav, og en forutsetning for disse utbetalingene var at mottagerne skulle oppholde seg i Norge i den perioden de mottok disse pengene. De underskrev til og med et dokument som sa at de skulle oppholde seg i Norge. Hjemmelen for dette var en lov vedtatt av Stortinget, en lov som ble vedtatt under den forrige regjeringen, dvs. under den rødgrønne regjeringen ledet av Jens Stoltenberg. Men noen av de som mottok disse pengene reiste allikevel til utlandet og oppholdt seg der i en lengre periode. Det er noen av disse som er blitt idømt fengselsstraffer for trygdesvindel.

Men det første problemet er at det som Stortinget vedtok, og som altså er norsk lov vedtatt av Norges nasjonalforsamling, er i strid med regler vedtatt av EØS, og disse reglene trumfer norsk lov. Dvs. dersom Norges nasjonalforsamling vedtar lover som er i strid med EØS-regler, så er disse lovene ikke gyldige. Det som var utgangspunktet i denne saken var at noen av de som hadde mottatt penger fra Nav hadde brutt norsk lov, men loven var ikke gyldig fordi den var i strid med visse EØS-regler!

Den glimrende kommentatoren Elin Ørjasæter har tatt opp en rekke viktige punkter ved denne saken i en artikkel publisert hos Nettavisen, og vi gjengir noen av hennes poenger.

Ørjasæter bruker innledningsvis seg selv som eksempel, og skriver: «jeg har vært langtidssykemeldt flere ganger. Da fikk jeg klar beskjed fra NAV om at det var ulovlig å dra utenlands uten å søke først. Bare de som er for syke til å lese kan gå glipp av den informasjonen. Men de er vel også for syke til å reise noe sted. … Min kreftsyke slektning ønsket å tilbringe tid i feriehuset i Sør-Europa mellom cellegift-behandlingene. Hun søkte NAV om å reise og fikk ja, hver gang. Systemet slik det var, har faktisk fungert fint. NAVs saksbehandlere er rimelige og kan utvise skjønn, i hvert fall de fleste av dem. … Det er grunn til å tro at de fleste av NAVs såkalte ofre, visste at de brøt NAVs regler. Og disse reglene var laget av Stortinget som igjen var valgt av folket, altså oss alle. De som reiste forbrøt seg mot fellesskapet.»

Det som har skapt problemet er som vi nevnte over at EØS-regler er i strid med lover som er vedtatt av Norges lovgivende forsamling. Ørjasæter fortsetter: «Men denne saken har større perspektiver enn NAV. Dette handler om EØS-avtalens konsekvenser for norsk lov og rett … Et demokrati innebærer at de som betaler skatt også velger politikerne som vedtar lovene. Slik er det ikke i Norge, fordi EØS-avtalen innebærer at vi må gjøre de fleste av EUs lover til våre egne. Vi som betaler skatt må altså bare bøye oss for hva franskmenn, spanjoler og rumenere mener, det EU-politikerne mener er best for dem, det blir også norsk rett.» 

Ørjasæter kommer inn på bakgrunnen for at Stortinget vedtok en lov som sa at de som mottar slike penger fra Nav [bare for å skyte inn dette: selv om mange skriver «NAV» er det «Nav» som er korrekt skrivemåte] ikke kan reise utenlands: «Norge har verdens beste folkehelse og likevel verdens høyeste sykefravær. Det er selvfølgelig fordi vi har full lønn under sykdom. Ingen har talt skattebetalernes sak etter at NAV-skandalen sprakk. Men det er faktisk gode grunner til å legge reisebegrensninger på folk som får full lønn uten å jobbe, betalt av fellesskapet. … Vårt høye sykefravær i egen befolkning, kombinert med den åpenbare faren for velferdsturisme, er bakteppet for NAVs strenge kontrollrutiner. Velferdsturisme er at utenlandske statsborgere jobber en kort periode i Norge i den hensikt å få rett til velferdsgoder som kontantstøtte eller sykepenger. Det skal ikke mer enn fire ukers arbeid i Norge til før man blir medlem av norsk folketrygd. I tillegg til reisebegrensninger fra NAV, har arbeidsgiver plikt til oppfølging under sykefravær og NAV har omfattende oppfølging av folk som mottar arbeidsavklaringspenger. De som er i utlandet unndrar seg ofte slik oppfølging. Norske velgere har stemt på partier som ønsker slik oppfølging og kontroll, og som ønsker at brudd skal bli hardt sanksjonert av NAV …. .».

For å oppsummere dette viktige punktet: Det Stortinget vedtok var begrunnet ut i fra et ønske om å hindre at utlendinger skulle kunne jobbe et kort periode i Norge (minimum fire uker), bli erklært syke, reise hjem, og så leve i sitt hjemland på norsk trygd finansiert av norske skattebetalere i lang tid deretter.        

Ørjasæter beskriver her det som hun mener er den store skandalen: «Det som skjedde 30. oktober 2019 var at vi alle fikk EØS-retten i trynet med et smell. Hva de bestemmer i Stortinget har ingenting å si. Det er dette som er skandalen. At Stortinget i 1994 solgte unna det norske selvstyret til EU ved å få oss inn i EØS, uten at folket ble spurt gjennom en folkeavstemning. Norge er et lydrike under EU. Vi må følge de fleste av EUs forordninger (lover), uten av vi har vært med på å lage dem. Dersom vi hadde vært EU-medlemmer hadde vi vært med på beslutningene, slik … Men vi har altså valgt å stå utenfor. EU lager nye forordninger i ett eneste bankende kjør, som Norge svelger unna i samme tempo. Uten at vi har jurister som er gode nok til å forstå konsekvensene, i hvert fall ikke innen trygderetten….». 

Ørjasæter avslutter slik: «Norge får som fortjent. Vi er en gjeng sløve bavianer. For det første driver vi aktiv demokratisk selvskading ved EØS-avtalen. For det andre har vi et NAV som ikke har skjønt at det er EU som bestemmer trygderetts-utviklingen. Det er utrolig at et direktorat som forvalter en tredel av statsbudsjettet ikke kan bedre enn dette. Mine tanker går til de tusenvis av NAV-ansatte som har gjort jobben sin så godt de kunne, og som i dag omtales som om de «jakter på» folk. Og som må leve med en toppledelse som ikke en gang gidder å informere dem før tidenes rettsskandale sprekker i mediene. Ja, du leste riktig: NAV-ledelsen hverken informerte eller drøftet saken med de tillitsvalgte før de holdt sin pressekonferanse 28 oktober…». 

Vi vil sterkt anbefale hele Ørjasæter artikkel, som har den treffende tittelen «Velkommen til galehuset EØS», og vi linker til den nedenfor. Vi slutter oss til det aller meste av det hun sier, men vil tilføye et punkt som vi mener er svært viktig.

Som kjent var dert flere som varslet ulike myndigheter om at praktiseringen av loven (som var hjemmelen som satte disse trygdemottakerne i fengsel) var feil – men de ble ikke hørt. Her er et eksempel fra VG: 

«John Christian Elden tok opp feiltolkningen av EØS-regelverket i en NAV-sak som ble behandlet i Høyesterett. – Jeg fikk beskjed om at det ikke var tema for retten, sier han til VG. … Advokat John Christian Elden forsvarte mannen i 60-årene, som flere ganger hadde reist til Italia mens han mottok arbeidsavklaringspenger (AAP) … Mannen var blitt dømt til 75 dagers ubetinget fengsel i Nedre Telemark tingrett i 2016. Saken ble anket til lagmannsretten, og straffen ble omgjort til samfunnsstraff. Men så anket NAV straffeutmålingen videre til Høyesterett. … Selv om Høyesterett ikke skulle ta stilling til saksbehandlingsfeil, men straffeutmåling, mente Elden at feiltolkningen hadde betydning for om mannen skulle dømmes til fengsel eller samfunnsstraff – slik lagmannsretten mente. – Retten ville ikke diskutere denne problematikken. Jeg fikk beskjed om at det ikke var tema, da ankesaken ikke skulle ta stilling til skyld – bare straff, sier Elden. I disposisjonen viser Elden til en kjennelse i EFTA-domstolen fra 20. mars 2013, som ble brukt til å frikjenne en mann i Agder lagmannsrett. Kjennelsen konkluderte med at Norge ikke kunne stille krav om opphold i Norge til innbyggere som mottar trygdeytelser. Som VG har skrevet tidligere, viser dette at EFTA allerede i 2013 slo fast at norsk trygdelov bryter med EØS-avtalen. Likevel fortsatte Norge å praktisere som før. Høyesterett fikk dommen fra Agder og EFTA-uttalelsen på bordet sitt, sier Elden til VG. – Da jeg stilte spørsmål om retten var sikre på at forholdene var straffbare, fikk jeg beskjed om at det ikke var et tema for Høyesterett. Høyesterett dømte mannen til 75 dagers ubetinget fengsel for grovt uaktsomt trygdebedrageri.»

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/QoXwpR/john-christian-elden-tok-opp-nav-feil-med-hoeyesterett-i-2017-ble-ikke-hoert

En annen kommentar innledes slik: «Med den ene hånden gir politikerne innbyggerne i Norge stadig flere rettigheter. Med den andre fratar de dem muligheten til å kreve sin rett. Før eller siden måtte det gå galt. Et utarmet rettsapparat kan ikke over tid ivareta rollen som en kritisk og uavhengig statsmakt.»

https://www.itromso.no/meninger/2019/11/01/En-varslet-skandale-20302978.ece

Pressen har også fortalt om en del andre som varslet om feil praktisering av lovverket, men heller ikke disse ble hørt før saken sprakk for et par uker siden.  

Det som har skjedd er at Stortinget i god tro har vedtatt en lov som var i strid med overordnede  EØS-regler, og som derfor ikke var gyldig. Denne loven er blitt praktisert, dvs. håndhevet, av Nav, og et stort antall personer har fått råd basert på denne altså ugyldige loven. Disse har unnlatt å reise utenlands, selv om det hadde vært nyttig for dem (gode grunner til å reise utenlands kan f.eks. være  opphold som er begrunnet i helsesituasjonen, eller besøk hos familie og venner). Men noen har altså trosset det de ble pålagt fra Nav, og har reist allikevel. Nav-ansatte har fulgt norsk lov (eller det de trodde var gjeldende norsk lov) og anmeldt noen av disse til politiet, og noen av disse igjen er blitt dømt til fengsel. Noen har varslet om at denne praktiseringen har vært feil, og disse er altså ikke blitt hørt.

Her har vi altså en situasjon hvor hele rettsapparatet – advokater, jurister, politiet, dommere på alle nivåer, og til og med Høyesterett – ikke har kjent til det som var gjeldende lov i Norge! Og dette har pågått gjennom en periode på mange år, og denne feilaktige praksisen har pågått til tross for at enkelte har varslet om at lov-praktiseringen var feil! Det er dette som er den store skandalen her! Og den skandalen er kolossal! 

Hva er det dette forteller? Det forteller at mengden gjeldende lover som Ola og Kari må forholde seg til er blitt så stort at det er umulig å ha oversikt over dem – også for folk som har som jobb å følge med på slikt! (Som gjeldende lover inkluderer vi ikke bare lover vedtatt av Stortinget, men også implikasjoner av disse som finnes i forskrifter og rundskriv, og overordnede regler som Norge må følge pga. internasjonale allianser og avtaler, f.eks. regler gitt av EØS.)

Kort sagt: mengden lover, og andre regler som har en tilsvarende autoritet, er blitt et ugjennomtrengelig villniss som selv ikke de med de skarpeste macheter kan skjære seg igjennom. 

Dette betyr at vi er i ferd med å nærme oss en tilstand hvor det ber umulig å leve og virke på en naturlig måte uten å bryte lover. 

Hvorfor er utviklingen slik? Det blir slik fordi vi ikke har en fri økonomi hvor summen av borgernes preferanser mht. produksjon, forbruk, etterspørsel, sparing, etc. avgjør hva som blir produsert og investert (koordineringen av alle disse tingene i et fritt marked skjer gjennom den svært effektive markedsmekanismen). Vi har en regulert økonomi, hvor svært mye (mht. produksjon, forbruk, etterspørsel, sparing), og i stadig større grad, bestemmes av staten gjennom ulike typer reguleringer. Men i et regulert marked oppstår det skjevheter, og alle myndigheter tror at den eneste måte å korrigere slike skjevheter på er å innføre enda flere reguleringer. Derfor vil i en regulert økonomi mengden reguleringer bare øke og øke og øke …..   

Dette har en rekke konsekvenser: Det demper økonomisk vekst (for en regulering er intet annet enn en kombinasjon av begrensninger på produksjon og pålegg om å produsere noe som er mindre lønnsomt for aktørene) – og dette er ikke noe annet en redusert velstandsvekst, og en slik går etter hvert over i redusert velstand. Videre, det fører til at dyktige folk trekker seg ut av de mer regulerte bransjer og går over til mindre regulerte bransjer eller fra mindre frie land til mer frie land (kjent som «brain drain»); det fører til at folk med god grunn forstår mindre og mindre av det som er gjeldende kover og regler, og dette igjen fører til redusert respekt for politikere («politikerforakt»). Videre, det fører til omfattende misbruk av støtteordninger; og det fører til mer kriminalitet fordi stadig flere mister respekten for lov og rett fordi de ser stadig flere absurde lover og regler. Og det fører til at det dannes et stadig voksende fullstendig uproduktivt apparat av intelligente, arbeidsomme, langtidsutdannede mennesker som ikke har annet å gjøre enn å flytte på verdier skapt av andre («byråkrater»). Og jo flere lover og regler som blir vedtatt, jo større blir sannsynligheten for at de blir brutt, og jo større vil belastningen på rettsapparatet bli, og jo vanskeligere vil det bli å håndtere den stadig voksende saksmengden … Ayn Rand oppsummerte denne utviklingen slik: «One declares so many things to be crimes that it becomes impossible to live without breaking laws».  

Kan en slik utvikling og en slik tilstand unngås? Ja, den kan unngås. Dersom man har full markedsøkonomi, dvs. en økonomi hvor eiendomsretten gjelder fullt ut, og hvor det ikke er noen statlige regulering av produksjon, handel, forbruk, sparing eller investering, og hvor alle mellommenneskelige forhold er frivillige, vil alle disse problemene unngås. I et slikt system – for å ta ett eksempel – vil det som Nav gjør i dag (håndterer pensjoner, sykepenger, en rekke ulike trygder, mm.) bli håndtert av flere konkurrerende forsikringsselskaper, og de vil ikke overleve dersom de behandler sine kunder slik som Nav for ofte har behandlet sine brukere. Nav er reellt sett er et statlig  monopol, og alle burde vite at statlige monopoler sjelden når til topps når brukere skal kåre hvilke leverandører de er mest tilfreds med. (Vi linker til et par saker om dette nedenfor.)  

Dette frie systemet heter kapitalisme, eller laissez faire kapitalisme, og det er stabilt, krisefritt og det er gjennomført moralsk i og med at alle mellommenneskelige forhold er frivillige. I et slikt system er statens eneste oppgave å sikre borgernes frihet, dvs. staten skal drive politi, rettsapparat og det militære – og intet annet. Andre tilbud som det offentlige i dag står for: skole, helsevesen, pensjons- og trygdeordninger, infrastruktur, kultur mm. vil bli levert av private aktører finansiert av brukerne uten at de som i dag finansieres med penger tatt fra borgerne via stadig økende skatter og avgifter. I et slik system kan man kun få rikdom og innflydelse ved å produsere noe som andre er villige til å kjøpe, og det er ikke som i dag hvor man kan bli rik ved å utnytte støtteordninger eller ved å gjøre seg til talsmann for en pressgruppe og så kreve at den fortjener en større andel av felleskaken.        

Hvordan det går når staten er både aktør og regelgiver/dommer er denne Nav-skandalen et tydelig eksempel på. I disse sakene var det tre parter: den mistenkte, hans motpart Nav, og dommeren. Dette var egentlig to mot én fordi både Nav og dommerene representere samme aktør: Staten. 

Denne konkrete saken blir det nok ryddet opp i, og vil medføre en kolossal ekstrakostnad for skattebetalerne. Men det systemet som var den virkelige årsaken til skandalen – velferdsstaten – vil nok dessverre bestå i en god del år til, og dette fordi ingen ser de sammenhenger som gjorde denne skandalen mulig. Og den virkelige årsaken er altså at et regulert system som velferdsstaten etter hvert blir så komplisert at ingen forstår hva som foregår og hvilke regler som egentlig gjelder. Og da blir antall lovbrytere flere og flere og flere samtidig som skatter og avgifter blir høyere og høyere og antall byråkrater blir større og større og …. 

 

https://www.nettavisen.no/nyheter/velkommen-til-galehuset-eos/3423872838.html

 

 

 

 

 

Om misnøye med Nav:

«Etter vel ti år som psykisk sjuk med depresjoner og total energitomhet, er jeg i skrivende stund verre stilt enn noensinne. Og det er din skyld, NAV – og det er ikke første gang. Men nå er begeret fullt».

https://www.nrk.no/ytring/du-gjor-meg-sjuk_-nav_-1.12476805

«-Jeg trodde jeg skulle få hjelp, men i stedet blir jeg sakte, men sikkert ødelagt av byråkratene på NAV, sier hun».

https://www.ha-halden.no/nyheter/jeg-odelegges-av-byrakratene-pa-nav/s/1-2906373-6721659

Demokratenes reality-show

Neste år er det presidentvalg i USA, og en rekke toppolitikere fra det demokratiske partiet kjemper om å bli den som deres parti skal nominere til å utfordre den sittende republikanske presidenten, Donald Trump. Det tydeligste inntrykk av nominasjonskampen får vi i TV-debattene som arrangeres med ujevne mellomrom: på den første var det om lag tyve demokrater som deltok, men i de påfølgende debattene er det blitt færre og færre deltagere, og nå er vel antallet nede i under ti. Den endelige nominasjonen skjer på demokratens landsmøte neste sommer.   

Denne nominasjonsprosessen kan minne om et reality-show på TV: i begynnelsen er det et stort antall deltagere, og så blir de etter hver episode stemt ut av seerne, en etter en: seerne følger med på det deltagerne sier og gjør i hvert program underveis og stemmer ut den som de liker minst. I programmene konkurrerer deltagerne ved å oppfylle visse krav som serieskaperne har satt, ved å utføre visse oppgaver på en best mulig måte, og ved å fremstille seg selv på en best mulig måte og å fremstille de andre deltagerne på en mest mulig usympatisk måte, gjerne ved intensiv baksnakking. Til slutt står det én vinner igjen. 

Det finnes svært mange slike realityshow; bare på norsk TV har vi hatt Robinson, Big Brother, Paradise Hotel, Ex on the Beach, Nissene på låven, Farmen, mfl. (Det finns også en rekke talent-show hvor deltagerne f.eks. skal synge, danse, sjonglere eller trylle for å gjøre inntrykk på publikum og hvor publikum stemmer frem en vinner. Også disse programmene har en rekke likhetstrekk med realityshowene.) Grunnen til at disse programmene kalles realityshow er antagelig at deltagerne ikke følger et manus som er skrevet for dem, de spiller seg selv – eller den versjonen av seg selv de tror vil føre dem til øverste plass på seierspallen. Den som vinner er gjerne den som – i tillegg til å utføre de pålagte oppgavene best – klarer å kombinere det å være passe sympatisk og passe hensynsløs og å fremstille de andre deltagerne som nærmest totalt uegnede til å gå av med seieren.

Som man kan se er det en rekke paralleller mellom et realityshow og nominasjonskampen. Vi skal  se nærmere på bare noen få av de essensielle likhetene eller parallellene mellom dem. 

Helsetjenester for ulovlige immigranter

I USA finnes det et stort antall immigranter som har kommet seg ulovlig inn i landet (disse omtales av venstresiden som «undocumented immigrants»). Praktisk talt alle de demokratiske kandidatene vil at disse skal ha rett til gratis helsetjenester fra det offentlige, den eneste kandidaten som virker noe forbeholden i forhold til dette er tidligere visepresident Joe Biden. 

Kilde: «Democrats running for president have said they would support extending government health care coverage to undocumented immigrants — a big shift, since undocumented immigrants currently have little access to federal programs.»

https://edition.cnn.com/2019/09/11/politics/undocumented-immigrants-health-care-democrats/index.html

https://www.washingtonpost.com/graphics/politics/policy-2020/medicare-for-all/undocumented-immigrant-health-care/

Det offisielle tallet for antall slike udokumenterte immigranter i USA ca 11,5 millioner. 

https://americasvoice.org/why-dont-immigrants-come-here-legally-and-other-frequent-questions-about-immigration-reform/?gclid=EAIaIQobChMIxaKvoMnc5QIVl-N3Ch2Hdg4tEAAYAyAAEgIAmPD_BwE

Vår kommentar: det virker som om de politikerne som støtter et slik forslag ikke har en velbegrunnet plan om hvordan dette skal finansieres, og hvordan forslaget kommer til å virke i praksis. Hvis det blir innført vil det føre til at alle som trenger helsetjenester (unntatt de aller rikeste) vil stå i svært lange køer og vente på behandling, leger og sykepleiere vil sjelden kunne bruke nok tid på hver pasient pga. den voksende arbeidsbyrden. Tjenestene som tilbys vil da bli av dårligere kvalitet, og ansatte i helsevesenet vil flykte over til andre jobber pga. økt byråkrati og skjemavelde og stort arbeidspress. Dessuten vil skatter og avgifter øke sterkt for å finansiere dette. Ja, noen vil i en periode få tilbud de ellers ikke ville ha fått, men denne perioden vil ikke vare lenge. Kort sagt: alle tilbud på dette feltet vil bli dårligere og dårligere for praktisk talt alle. På litt lengre sikt blir dette en katastrofe. (Denne prosessen er allerede godt i gang, men dersom det plutselig kommer til mer enn ti millioner nye klienter/pasienter vil denne trenden forsterkes ytterligere.)    

Slik vil resultatet bli av en politikk som i utgangspunktet gikk ut på at alle skulle få gratis (eller billige/subsidierte) helsetjenester. Har man derimot et fritt, uregulert marked vil utviklingen være slik at flere og flere vil få tilgang til bedre og billigere helsetjenester.   

Opiod-krisen                 

En av kandidatene, senator Kamala Harris, ble under en debatt stilt spørsmål om «opiod-krisen» (et navn som er satt på det fenomen at svært mange i for stort omfang bruker smertestillende midler, kanskje uten egentlig å trenge dem): «Senator Harris, you want to hold the drug manufacturers that fueled the [opioid] crisis accountable. Are you in favor of sending those drug company executives to jail?»

Og hun svarte: «I am. And I will tell you, as a former prosecutor, I do think of this as being a matter of justice and accountability, because they are nothing more than some high-level dope dealers» (Flere av de andre kandidatene deler Harris´syn på dette.) 

Kilde: https://www.vox.com/policy-and-politics/2019/10/15/20916684/democratic-debate-opioid-epidemic-executives-sacklers

Vår kommentar: Senator Harris (og flere av de andre kandidatene) vil altså sende lederne («company executives») i firmaer som har produsert smertestillende midler i fengsel fordi noen bruker for mye av de medisinene de har produsert. Men man bør huske på at disse medisinene er godkjent av staten (FDA) før de kom i salg, de er utskrevet på resept av en lege til en bestemt pasient som legen mener har behov for dem, og pasientene har valgt å bruke dem. Senator Harris vil altså sende lederne i de firmaene som har produsert disse medisinene i fengsel pga. noen pasienters overforbruk. De som skal i fengsel er altså ikke byråkratene i FDA som har godkjent medisinene, ikke apotekerne som har solgt dem, ikke legene som har skrevet ut reseptene; de som skal i fengsel er de som har produserer dem. Det virker som om senator Harris, og de velgere hun forsøker å appellere til, nesten mener at bedriftsledere er skurker uansett hva de har gjort og uansett hva andre har gjort. La oss også ha sagt at det er all grunn til å tro at den totale effekten av disse medisinene er overveldende positiv, selv om enkelte dessverre har valgt å bruke dem på en måte som som i det lange løp ikke er bra for dem.  

Å bo nær jobben 

«Living close to work shouldn’t be a luxury for the rich» var innholdet i en Tweet sendt ut av kandidat og tidligere kongressmedlem for Texas Beto O’Rourke (han har nå trukket seg fra nominasjonskampen). «It’s a right for everyone [to live close to work]». I en vedlagt video kommenterte han dette ytterligere: «Here’s a tough thing to talk about, though we must. Rich people are going to have to allow, or be forced to allow, lower-income people to live near them….We force lower-income, working Americans to drive one, two, three hours in either direction to get to their jobs, very often minimum wage jobs».

Kilde: https://twitter.com/betoorourke/status/1171238016289034240

Vår kommentar: vi er ikke helt sikre på hva dette innebærer – skal staten bestemme hvor folk skal bo? Skal staten subsidiere husleier i «rike» områder»? Skal bedrifter etter statlige pålegg flyttes nærmere der hvor deres ansatte bor? Og hvordan foregår den nåværende tvangen som innebærer at noen blir tvunget til å bosette seg langt fra arbeidsplassen? Uansett vil gjennomføringen av noe slikt kreve en enorm statlig innsats som vil koste mye penger, og det apparat som skal utføre dette vil være svært lett å gjøre korrupt.  

Å måtte hjelpes frem fordi man er med i en gruppe som har vært dårlig behandlet  

I et samfunn hvor altruismen står sterkt vil det å fremstille seg som svak og hjelpetrengende være noe nær et trumfkort. Den som har spilt dette kortet oftest er senator og tidligere professor Elizabeth Warren. I studietiden ble hun kvotert frem fordi hun påstod at hun var av indiansk avstamning. Etter en DNA-test viste det seg at hun hadde mindre indianer-blod i seg enn gjennomsnittsamerikaneren. Det er ikke bare dette hun har løyet om; hun har også hevdet at hun mistet en jobb fordi hun ble gravid – men alt tyder på at heller ikke dette er sant: «Video appears to contradict Warren’s suggestion that school fired her over pregnancy». 

Kilde: https://www.foxnews.com/media/resurfaced-video-warren-fired-pregnant

https://www.youtube.com/watch?v=viBkraDDWho

Vår kommentar: Det ser ikke ut til at disse usannhetene har noen negativ innvirking på Warrens kampanje; hun er pr idag den som er den største favoritten til å bli nominert. 

Studielån

Mange amerikanske med en lang utdannelse bak seg sliter med store studielån. Det ser ut som om en god del av dem gjerne vil slippe denne gjelden. En av de kandidatene som går inn for slik gjeldsslette er gammelsosialisten Bernie Sanders: « … Mr. Sanders proposed legislation to eliminate student debt.» I dette får han støtte fra demokratenes nye stjerne, Alexandria Ocasio-Cortez. New York Times skriver: «The issue [elimination of student debt] is a priority for Ms. Ocasio-Cortez, who has openly talked about her struggle to pay off her student loans. She gave him her full support. “What a beautiful day to liberate ourselves from student debt,” Ms. Ocasio-Cortez said at the time. “It was literally easier for me to become the youngest woman in American history elected to Congress than it is to pay off my student loan debt,” she said. “That should tell you everything about the state of this.”». 

Kilde: https://www.nytimes.com/2019/10/17/nyregion/aoc-sanders-endorsement.html

https://www.nytimes.com/2019/10/17/nyregion/aoc-sanders-endorsement.html

https://www.youtube.com/watch?v=F2HXtoa65f8

Vår kommentar: Et lån må alltid betales tilbake på en eller annen måte. Det som er normalt, og rettferdig, er at den som har tatt opp lånet betaler det tilbake. Men det kandidat Sanders vil er at studielån IKKE skal betales tilbake av de som tok dem opp, han vil at de skal betales av folk som ikke har tatt opp disse lånene, dvs. han vil at skattebetalerne skal betale dem tilbake. Han vil altså at folk flest skal tvinges til å betale gjeld som åpenbart er tatt opp av uansvarlige ungdommer. Dette er reellt sett å belønne uansvarlighet (ved at de som har tatt opp lånene slippe å betale dem tilbake), og å straffe ansvarlighet (ved at vanlige folk som ikke har tatt opp slike lån blir tvunget til å nedbetale andres uansvarlige låneopptak). 

Det burde være enkelt å forstå signaleffekten av en slik ordning.     

Kandidater om hverandre  

Kandidat Tulsi Gabbard omtalte tidligere senator og tidligere utenriksminister Hillary Clinton på en noe oppsiktsvekkende måte (gjengitt nedenfor), men dette var dog etter at Clinton hadde angrepet Gabbard ved å si at «Gabbard was being “groomed” by Russia as a potential third-party candidate», og at hun omtalte Gabbard som «the favorite of the Russians». Her er Gabbards noe oppsiktvekkende svar, formidlet via Twitter: 

«You [Hillary Clinton], the queen of warmongers, embodiment of corruption, and personification of the rot that has sickened the Democratic Party for so long, have finally come out from behind the curtain. From the day I announced my candidacy, there has been a  concerted campaign to destroy my reputation. We wondered who was behind it and why. Now we know ― it was always you, through your proxies and powerful allies in the corporate media and war machine, afraid of the threat I pose. It’s now clear that this primary is between you and me. Don’t cowardly hide behind your proxies. Join the race directly.»

Kilde: https://www.breitbart.com/politics/2019/10/18/tulsi-gabbard-rips-hillary-clinton-queen-of-warmongers/

Vår kommentar: Det er tydeligvis ikke bare presidenten som behersker Twitter. 

Flere saker

Vi kunne ha omtalt mange flere saker: demokratenes holdning til kriminalitet (de vil ha en politikk som er svært ettergivende overfor kriminelle), islam (de er ettergivende for alle typer krav som er begrunnet ut i fra islam), de er motstandere av Israel og støtter de barbariske krefter som angriper Israel, de er reellt sett motstandere av ytringsfrihet og vil helst forby alle verbale uttrykk som noen kan oppfatte som krenkende, de vil tvinge alle til å følge deres normer mht. ulike grupper av minoriteter, f.eks. hvis en organisasjon vil ha skille mellom ulike grupper (menn/kvinner, heterofile/homofile) så skal dette ikke være tillatt – men selvsagt: slike forbud skal ikke omfatte muslimske organisasjoner, disse skal kunne diskriminere akkurat slik Koranen krever. De vil også ha en kraftig økning av skatter og avgifter, de vil ha flere reguleringer og flere offentlige tilbud og støtteordninger. De vil også innføre enda flere begrensninger på bruk av de eneste energikilder som gir ren, pålitelig og billig energi (bensin, olje, gass, atomkraft), og de vil satse på dyre og upålitelige energikilder: vindkraft, solkraft, etc., og dette for å løse et fiktivt problem: global oppvarming. 

Vi vil i tiden fremover muligens kommentere noen av disse sakene.    

Oppsummering

Vi må igjen sammenligne disse kandidatene med realityshowdeltagere. Flere undersøkelser, riktignok utført slik at de ikke oppfyller de strengeste videnskapelig krav, viser at realityshowdeltagerne ikke er spesielt gode i allmennkunnskap.

Her er linker til noen videoer som viser utdrag fra undersøkelsene: 

https://www.rb.no/paradise-hotel/reality-tv/realityserier/10-sporsmal-er-du-smartere-enn-en-paradise-hotel-deltaker/v/5-43-1015235

https://www.youtube.com/watch?v=gLU3QwRCFv4

https://www.youtube.com/watch?v=0R1GZMzsYqo

Her fra et nokså lignende intervju med Alexandria Ocasio-Cortez: 

https://www.dailywire.com/news/watch-ocasio-cortez-asked-how-shell-pay-everything-ben-shapiro

Hvis vi nå går tilbake til de demokratiske kandidatene og hva de mener om de saksområdene vi har omtalt over ser man tydelig at disse kandidatenes innsikt i hva som må til for å skape gode, harmoniske, fredelige, velstående og bærekraftige samfunn er langt under null, dvs. den er omtrent på samme nivå mht. allmennkunnskap som disse realityshowdeltagerne utviser. 

Det er altså slik at en av disse kandidatene kan gå seirende ut av den realityshowserien som demokratenes nominasjonskamp egentlig er, og vedkommende kan bli valgt til president i USA i november neste år. En skremmende tanke.   

Men hvem blir det? Hvem blir det som får æren av å utfordre president Trump ved valget om et år? (Kanskje vil den sittende presidenten da være nåværende visepresident Mike Pence; som kjent pågår det nå en riksrettsprosess som kan innebære at Trump blir avsatt. Denne prosessen er satt i gang av folk som ikke vil erkjenne det faktum at demokratene tapte presidentvalget i 2016.) Som vi har sett i enkelte andre realityshow kan vinneren også bli en som kommer inn fra sidelinjen rett før målstreken, og vi har sett spekulasjoner om at det kan bli Hillary Clinton, eller endog Michelle Obama, som kan bli hentet inn i siste liten fordi ingen av de andre kandidatene kan vinne selve valget i november. Også tidligere borgermester Michael Bloomberg har nå så sent som i forrige uke kastet seg inn i manesjen. Slik det ser ut nå vil vi tro at det blir Elizabeth Warren som blir utfordreren. Men det vil antagelig bli spennende helt frem til det demokratiske partiets landsmøte midt i juli neste år. 

Person og politikk: et eksempel fra Arbeiderpartiet 

Det er alltid interessant å lese gode biografier. En god biografi forteller historien om et menneskes liv og plasserer dette livet i en kontekst som gjør at biografien ikke bare gjengir hovedtrekkene i personens livsløp, men også tar med vedkommendes bakgrunn, historie, omgivelser, det som påvirket personen og personens påvirkning på sine omgivelser. (Biografier skrives kun om viktige personer, og de har alltid en betydelig påvirkning på sine omgivelser.)

Biografier handler da om reelle personers verdier, deres valg, deres konflikter, og om deres håndtering av den type utfordringer som dukker opp i alle menneskers liv.   

Man kan si at gode romaner også handler om slike ting, men alt som skjer i en roman er fullstendig oppdiktet av forfatteren. Forfatteren står derfor helt fritt til å ta med det som måtte illustrere det som han vil si med romanen. I en biografi skal ingen ting være oppdiktet, forfatteren skal så godt det er mulig ut i fra tilgjengelig kildemateriale fremstille det essensielle ved personens livsløp på en fair og redelig og objektiv måte. Romaner og biografier er derfor svært forskjellige, men det er også likhetspunkter: i en roman får man fremstilt forfatterens vurderinger og valg i en oppdiktet verden; i en biografi får man fremstilt en reell persons vurderinger og valg i virkelighetens verden. 

Leser man en god roman kan man nyte hvordan en oppdiktet person løser de problemer og håndterer de utfordringer som forfatteren stiller ham ovenfor; leser man en biografi kan man få innsikt i hvordan en reell person løser de problemer og håndterer de utfordringer som andre reelle mennesker stilte ham overfor. Fra begge typer bøker kan man hente mye lærdom.  

Det finnes et enormt antall gode romaner, og det finnes et kolossalt antall gode biografier, både om historiens mest kjente personer, og om mange mindre kjente personer. Vi vil kort anbefale to av de aller beste biografiene som finnes. Robert Caros fem binds biografi om president Lyndon Johnson er av alle regnet som en av de aller beste biografene som er skrevet, og Arild Stubhaugs biografi om matematikeren Niels Henrik Abel er helt glimrende. 

https://www.amazon.co.uk/Path-Power-Years-Lyndon-Johnson/dp/0712698795/ref=sr_1_4?keywords=robert+caro&qid=1572335508&sr=8-4

https://www.bokkilden.no/biografier-generelle/et-foranskutt-lyn-arild-stubhaug/produkt.do?produktId=142670

Begge disse biografiene er velskrevne og grundige; de forteller om sine respektive hovedpersoners liv, og setter personens liv og valg i en sammenheng som gjør at leseren får større innsikt i alt fra psykologi og historie til familieliv og karriereutfordringer – mmm. Biografien om Johnson forteller også om USAs historie fra midten av 1800-tallet, dog med hovedvekt på alt som det som hadde med politikk og det politiske spillet å gjøre, mens biografien om Abel også gir et bilde av Norge på de tiden Abel levde.   

På bakgrunn av det vi har sagt over skal vi kort kommentere et par punkter om Reiulf Steen, slik de fremkommer i Hans Olav Lahlums nyutgitte og glimrende biografi Reiulf Steen: historien, triumfene og tragediene.   

Mange av de yngre som leser dette vet kanskje ikke hvem Steen var, men han var en av de viktigste personene i Arbeiderpartiet i perioden fra noe før 1970 og til godt ut på 90-tallet. 

Dette er altså ikke en anmeldelse av Lahlums biografi, det er som sagt en kommentar til at par av de punktene som fremkommer i biografien. Disse punktene handler som tittelen på denne kommentaren sier om person og politikk, dvs. om et aspekt ved personen Steen og om hvordan hans parti benyttet ham, og om noen hovedtrekk i den politikken han og partiet sto for i perioden Steen var aktiv.  

Reiulf Steen (1933-2014), var formann i AUF i perioden 1961-63, formann i Arbeiderpartiet fra 1975 til 1981, han var samferdselsminister (1971-72) og handelsminister (1979-81), og norsk ambassadør i Chile (1992-96). Han var formann i Likestillingsrådet fra 1973 til 1976, og han var leder i Helsingforskomiteen gjennom hele 80-tallet. Steen var karismatisk, debattglad, belest, bereist, og han var en meget populær foredragsholder. Han var stort sett svært godt likt og respektert av alle han kom i kontakt med, uansett politisk tilhørighet. 

Etter min vurdering er Lahlums biografi svært god. Den er velskrevet, grundig, den er på alle punkter som omhandler Steen fair og rettferdig; og den tar med alt som bør være med i en slik bok.   

La meg skyte inn at jeg ikke har noen «inside information» som gjør at jeg kan vurdere det som denne boken forteller ut i fra et svært godt kjennskap til Steens liv og Aps historie i denne perioden. Jeg har kun vært politisk interessert siden slutten på 60- tallet, og jeg leste aviser og fulgte debatter på TV fra da. Jeg leste mye av og om Steen, og jeg så ham i debatter på TV. Jeg hadde også et kort og noe spesielt møte med ham mens han var handelsminister; vi hadde en liten prat og han var veldig hyggelig. Det bilde jeg har av ham ut i fra dette – avislesing, TV, et kort møte – stemmer helt overens med det bilde Lahlum gir av Steen i denne boken. Men i boken finner man en god del viktige detaljer som ingen utenforstående kjente til.   

Vi skal som sagt ta for oss to punkter. Steen fikk som man ser over en rekke viktige posisjoner.  Hva slags egenskaper må en person ha for å gjøre seg fortjent til slike posisjoner? Vi vil tro at en slik person må være ærlig, pålitelig, redelig, forutsigbar, lojal. Oppfylte Steen disse kravene?  

Steens privatliv 

Steen var glad i damer, og hadde en rekke forhold. Blant toppene i Ap sirkulerte det lister over hans  mange elskerinner, så dette var godt kjent innad i Ap. Nå er det ikke noe galt i å mange slike forhold, men dersom man bedrar en man er gift med, så er dette svært kritikkverdig. Steen hadde en rekke forhold på si´ mens han var gift med sin første kone, og vi vil si at en som gang på gang bedrar sin ektefelle er ikke et godt og anstendig menneske. En som er gift har ved å inngå ekteskap lovet sin ektefelle troskap, og dersom han eller hun bryter dette løftet ved å ha forhold bak ektefellenes rygg, er personen ikke å stole på. (Dersom ektefellen gir tillatelse stiller saken seg helt annerledes.) Steen brøt dette løftet en rekke ganger.    

Steen var som nevnt en karismatisk, trivelig og intelligent kjendis med makt og posisjon, og mange damer synes åpenbart at det er spennende å være sammen med en slik person. Alt tyder på at de aller fleste damene Steen ønsket og fikk et nærmere bekjentskap med, gjorde dette ytterst frivillig. Men i boken fortelles det om noen episoder hvor Steens tilnærmelser var uønskede. Om en ung stortingsrepresentant som senere ble stortingspresident fortelles følgende: Steen «fremsto som ubehagelig og pågående … han hadde lett for å gi omfavnelser og klemmer i møte med venner og kjente. Hun oppfattet det først ikke som problematisk, men merket [etterhvert] at han ved gjentatte anledninger ble mer pågående. Grensen for trakassering ble aldri krysset, men det var en uønsket og gjentakende fysisk tilnærming som gjorde at hun i 1983-85 bokstavelig talt forsøkte å holde ham på armlengdes avstand. Oppførselen var ikke bare upassende for en komiteleder i Stortinget, den sto også fjernt fra den tidligere likestillingsrådsformannens idealer om hvordan man skulle behandle medmennesker av begge kjønn …» (s. 332-333).

Et annet aspekt ved hans personlige liv var hans til tider kolossale alkoholforbruk. Igjen, nå er det ikke nødvendigvis noe galt i dette – og la oss også ha sagt at Steen iblant hadde ryggsmerter, nerveproblemer, og at han hadde en lidelse (unipolar depresjon) som først ble diagnostisert på 90-tallet. Tidlig i livet mistet han også nære slektninger, noe som neppe er bra for den mentale helse. Alkohol kan være et middel for å døyve smerter som har utgangspunkt i slike problemer. 

Steens store alkoholbruk førte til at han ved en rekke anledninger ikke kunne utføre oppdrag han hadde påtatt seg, og at han noen ganger opptrådte beruset ved anledninger hvor han skulle representere. Ved en anledning var han så beruset ved ankomst til en festmiddag holdt for en prominent utenlandsk gjest at vertinnen (statsminister Gro Harlem Brundtland) i sterke ordelag kritiserte vaktene som hadde sluppet ham inn. Boken forteller om et stort antall slike episoder.  

Vi vil understreke at vårt hovedpoeng ikke er å kritisere Steen for disse tingene (selv om det var kritikkverdig av ham å bli så beruset at han ikke kunne utføre vanlige oppdrag i en jobb han hadde påtatt seg), det som er vårt poeng er at det var sterkt kritikkverdig at ledelsen i Arbeiderpartiet, som svært godt kjente til disse tingene ved Steens livsførsel, allikevel plasserte ham i verv og stillinger som var uforenlig med denne type livsførsel. Ja, Steen var for partiet på mange måter en kolossal ressurs, men det burde ha vært lett for de sentrale i partiet å plassere Steen i en posisjon hvor denne type livsførsel ikke i betydelig grad var skadelig for det land og det parti og de ideer han representerte. 

Slik som dette nå er blitt allment kjent fremstår Steen som en hykler, og partiledelsen som plasserte ham i disse viktige posisjonene, fremstår som feige og unnvikende ved at de plasserte ham i posisjoner som var uforenlige med hans livsførsel og verdier. De burde ha gitt ham oppdrag hvor hans livsførsel ikke skapte den type problemer de virkelig skapte. Ja, de lot være å plassere ham i mer utsatte posisjoner som f.eks. utenriksminister og statsminister, allikevel vil vi si at det var uansvarlig å plassere ham i de posisjoner han fikk: alle kjente til at han alt for ofte drakk så mye at han ble fullstendig utilgjengelig selv når han skulle vært på jobb. 

En annen ting ved Steens livsførsel som var sterkt kritikkverdig var at han fullstendig forsømte sine fire barn; han hadde praktisk talt ingen kontakt med dem, bortsett fra når journalister skulle ta bilder som var ment å illustrerte Steens lykkelige familieliv. Lahlum sier at Steens kommunikasjon med sine barn «sto til stryk minus» (s. 276). På side 469 siteres en av Steens nære venner som sa at Steen «var alltid mye flinkere til å hjelpe andre enn til å hjelpe seg selv og sine nærmeste». Mitt syn er at dersom man har barn må man prioritere dem foran alt annet så lenge de er små (dvs. opp til de er kommet i tenårene, og hvis det er behov, lenger). Den oppførselen som Steen utviste her er etter mitt syn den aller dårligste og mest kritikkverdige egenskapen en lovlydig person kan ha. Dessverre var dette en alt for vanlig oppførsel for menn på denne tiden uansett hva slags karriere de hadde. Som så mange andre menn av denne typen hadde Steen en meget selvoppofrende ektefelle som i lang tid var lojal mot ham uansett hans oppførsel overfor henne og barna. Lahlum skriver: «Hun utslettet nærmest seg selv for å legge til rette for ham …» (s. 129). Også hun fikk etterhvert store alkoholproblemer; alle burde innse at selvoppofrelse ikke er veien til et godt liv.   

 

Politikken 

Steen var aktiv i Ap i en lang periode, og boken gjengir da naturlig nok en rekke standpunkter som Ap har inntatt (eller seriøst vurdert) opp igjennom årene. Vi skal gjengi et lite utvalg eksempler på dette. 

Som fersk politiker tok han «gjentatte ganger til orde for å sosialisere hele bank- og kredittsektoren – inkludert forsikringsselskapene» (s. 47). Han ville også «utvide demokratiet … gjennom å sikre de ansatte innflydelse på viktige avgjørelser i bedriftene» (s. 48).  På Aps landsmøte i 1969 gikk han sterkt inn fort et prinsipprogram som inneholdt en formulering om at de ville ha «et samfunn der demokratiet er en realitet i alle livets forhold [uthevet her]» (s. 134). Ap sier her eksplisitt at flertallet skal bestemme over alle borgeres anliggender; men under et slik regime er det intet rom for individuell utfoldelse eller frihet – dersom denne utfoldelsen inneholder elementer som et flertall ikke aksepterer. Dette er intet annet enn et tyranni. Et slikt regime blir ikke mindre tyrannisk ved at det har et flertall i ryggen.  

Steen innser allikevel at «vår evneløshet blir større og større når det gjelder løsningen av presserende fellesoppgaver» (s. 135), Sant nok, men de løsninger som sosialister og sosialdemokrater vil løse i tvungne fellesskap kan ikke løses på slike arenaer, problemene der vil bare bli større og større – noe som bekreftes av den utvikling vi ser omkring oss hver eneste dag. I et slikt system må politikere love mer og mer for å bli valgt, og velgere vil i stor grad stemme i samsvar med stemningsbølger uten å kjenne til eller være villige til å sette seg inn i fakta. Incentivene i dette systemet vil da ikke være slik at de fremmer innovasjon, produksjon og verdiskapning. (Vi har skrevet mye om dette andre steder og sier ikke mer om dette her.)   

Steen og de andre i ledelsen i Ap gikk in for noe de kalte bankdemokratisering (vedtatt i 1977), som innebar at flertallet av bankenes styrer skulle oppnevnes politisk, samtidig som de ansatte skulle ha 20 % av av styreplassene. Lahlum skriver at den ble «et stort slag i luften da den ble avskaffet etter få år» – den førte ikke til noen endringer i bankenes praksis (s. 236).    

Som samferdselsminister «tenkte han høyt om å innføre en høy aldersgrense for sykling og forbud mot rallycrosskonkurranser» (s. 155). Slike forbud ville aldri blitt innført, men at man i det hele tatt tenker slik er uttrykk for en mentalitet som ikke er beundringsverdig. Lahlum forteller at en gutt på ni år skrev til samferdselsminister Steen og var redd han ikke kunne bruke sin sykkel dersom en aldersgrense ble innført. Han fikk et hyggelig og beroligende svar fra statsråden (s. 156). Det var nok mange som ble urolige når de ble kjent med statsrådens uansvarlige høyttenkning. Men en ting de fikk gjenomført var et forbud mot rullebrett: Fra 1978 til 1989 var Norge det eneste land i verden hvor det var forbudt å selge, kjøpe eller stå på rullebrett. 

Tidlig på 80-taller mente Steen at man måtte vurdere å innføre «statlig konsesjonsordninger for ny datateknologi». Kommentarer til dette er overflødig, men Lahlum sier tørt at «forslaget vakte en viss oppsikt» (s. 286).  

Steen var tidlig på 80-tallet for at det skulle opprettes en ny TV-kanal i tillegg til NRK, men den måtte ikke bli reklamefinansiert: den måtte være «reklamefri og lisensfinansiert» (s. 334) – den måtte altså ifølge Steen være finansiert ved tvang og ikke ved frivillighet.     

Interessant er dette poenget: Steen «hadde sett problemet fra starten av sin formannsperiode. Han tok alt i 1974-75 til orde mot unødvendig byråkrati og for skjemasanering. Etter hvert tok han hardere i. «Det må være helt klart at det ikke er snakk om at Staten skal drive noen økt kontroll og detaljregulering av menneskers gjøre og laden. Tvert imot! Det enkelte menneske må i større grad ha frihet til å forme sitt liv i hverdagen og møte på færre byråkratiske stengsler fra det offentlige» uttalte han i et avisintervju våren 1979» (s. 295). 

Selvmotsigelsen er åpenbar: Steen vil på den ene side at Staten ikke skal drive noen økt kontroll og detaljregulering; på den annen siden vil han forby rullebrett, han vi forby at barn sykler, han vil forby at firmaer tar i bruk data uten konsesjon fra staten, han vil forby private å starte TV-kanaler, han vil forby private å drive bankvirksomhet uten statlig kontroll, etc.  

Angående byråkratiet og skjemaveldet så har dette bare  vokst og vokst og vokst siden da. Men dette er en utvikling som må skje i velferdsstaten. En slik utvikling er svært skadelig fordi byråkratiet krever stadig mer både av menneskelige og økonomiske ressurser. Byråkratiet er et apparat som ikke bare er helt unyttig, det reduserer produksjonen og dermed reduserer det velstanden. (Byråkratiet er til for å utføre den koordineringen av produksjon og forbruk som markedsmekanismen utfører gratis i en fri og uregulert økonomi. Også dette har vi skrevet utførlig om andre steder, og vi gjentar ikke begrunnelsen for dette her.)  

Steen «advarte mot følgene av høyredreiningen av Reagan og Thatcher, og avviste den markedsliberale guruen Milton Friedman som en falsk profet…» (s. 341). På sine eldre dager var Steen med i styret for Attac, en sterkt venstreorientert gruppe som arbeidet for å bekjempe globalisering og frihandel. Attacs syn var at frihandel vil føre til mer fattigdom. Steen var spesielt urolig for konsekvensene av høyrebølgen som rullet over store deler av verden fra ca 1980. Han hadde vært opptatt av slike ideer lenge; allerede omkring 1970 gikk han inn for «et sterkere overnasjonalt fellesskap for å ivareta freden og kontrollere markedskreftene» (s. 162). Steen så ikke at slike overnasjonale fellesskap, dvs organisasjoner, blir et stadig voksende apparat av mer eller mindre avdankede politikere som har et stadig voksende byråkrati under seg, og som derved koster stadig mer penger som tas fra de produktive, og som derved reduserer velstanden. Ett eksempel: EU-parlamentet har 751 delegater, og Kommisjonen har om lag 32 000 ansatte – og alt de gjør er ikke bare uproduktivt, det det gjør er å redusere all verdiskapning, og derfor førte det til redusert velstand. Steen & co vil ikke se at markedskreftene er summen av alle individers frivillige valg mht. kjøp, salg, arbeid, produksjon, investering, sparing, etc., og at alternativet til markedskreftene er statlige direktiver og tvang.    

«Den økonomiske nyliberalismen hadde han vært en markant kritiker av da den kom på 1970- og 1980-tallet» (s. 442). Men hva ble resultatet av denne internasjonale høyrebølgen? Den resulterte i en kolossal velstandsøkning og en kraftig reduksjon i fattigdom. Kommentatoren Johan Norberg beskriver dette: 

«Globalization’s greatest triumph: the death of extreme poverty. It is the greatest story of our time, and it’s one few have heard of. Mankind is defeating extreme poverty.The World Bank has just released its latest numbers, and according to them, the proportion of the world population in extreme poverty, i.e. who consume less than $1.90 a day, adjusted for local prices, declined from 36 percent in 1990 to 10 percent in 2015. Even though world population increased by more than two billion people, the number of extremely poor was reduced by almost 1.2 billion. It means that in the now much-despised era of globalization, almost 130,000 people rose out of poverty every day. Every one of those 130,000 represents another individual who get closer to a decent life with basic education, access to health care and opportunities in life. This is the greatest achievement in human history.»

https://thehill.com/opinion/finance/408546-globalizations-greatest-triumph-the-death-of-extreme-poverty

Steen er blitt beskrevet som en virkelighetsfjern drømmer, eller som Kåre Willoch beskrev ham: som en «naiv idealist» (s. 355). Som alle andre venstreorienterte hadde Steen ingen forståelse av hva som skaper gode samfunn; han bedrev ønsketenkning uten forankring i virkeligheten; han ville styre andre mennesker – selvsagt med deres eget beste som påskudd; og: han ville være snill og hjelpsom mot alle, men forsømte sine egne, noe som forteller at han anså makt og kjendisstatus som viktigere enn å gjøre noe som virkelig monnet der det var behov i hans nærhet. Han lærte ingen ting av de problemer som venstreorienterte ideologier alltid forårsaket når de blir satt ut i live, og han lærte aldri at veien til fred og velstand går gjennom økt individualisme og en friere økonomi. 

Beretningen om Reiulf Steens liv illustrerer og bekrefter dette i stort monn.  

 

$$$$$

 

Her er linker til et par anmeldelser av boken.  

https://www.nrk.no/kultur/bok/anmeldelse_-reiulf-steen.-historien_-triumfen-og-tragediene-av-hans-olav-lahlum-1.14755273

https://www.dagbladet.no/kultur/tragediens-annen-del/71736485

Trumps største tabbe 

Ja, listen over Trumps tabber er lang, så det er antagelig ikke opplagt for den som leser dette hva Trumps største tabbe er. Trump er heller ikke en person som sjelden begår tabber, for å si det slik. Trump er ikke bare en anti-intellektuell person, han er, hvis man da i det hele tatt kan sette en merkelapp på ham, en slags nasjonalist-proteksjonist-konservativ som handler på basis av mavefølelsen heller enn å tenke grundig igjennom en problemstilling før han treffer en beslutning. 

Dette innebærer naturlig nok at mye av det han gjør er feil. Det vi skal kommentere i dag er hans største tabbe, dvs. hans hittil største tabbe. Med hans modus operandi er det rimelig opplagt at det lett kan komme flere tabber av mer eller mindre den samme størrelsesorden i tiden fremover, alt tyder på at han vil bli sittende som president i fem år til.  

Han største tabbe til nå er hans klarsignal til Tyrkias sterke mann Recep Erdogan om at Tyrkia kan eskalere sin krig mot kurderne. Kurderne har som kjent i en årrekke være alliert med USA, og har vært til betydelig hjelp for USA i krigen mot visse islamist-grupper.  

Kurderne har ikke noe eget land, men de holder til i  et område som kalles Kurdistan, og som ligger i områder som omfatter arealer i Tyrkia, Syria, Irak og Iran. De vil gjerne opprette et eget land, og bla. av den grunn er forholdet til Tyrkia ikke spesielt harmonisk, for å si det slik.  

USA har altså i en årrekke reellt sett vært alliert med kurderne og har hatt ikke ubetydelige militære styrker i sterkt kurdiske områder. Men USA er også alliert med Tyrkia gjennom NATO! For noen dager siden besluttet Trump å gå videre med sine løfter om å trekke USA ut av krigene i dette området, noe som innebar at de amerikanske styrkene som var stasjonert sammen med kurdere skulle trekkes ut. 

La oss før vi går videre ytterligere poengtere at selv om kurderne har kjempet med USA mot islamistene i IS, så er de ikke mors beste barn, noe som går frem av artikkelen «Don’t Romanticize the Kurds»: 

https://www.frontpagemag.com/fpm/2019/10/dont-romanticize-kurds-andrew-bostom/

Vi vil også nevne at grupper på venstresiden i en årrekke har krevet at USA skulle trekke seg ut av krigene i dette området, men når dette nå virkelig skjedde fikk pipen en annen lyd. Her fra en leder i VG: «Sviket mot kurderne. Kurderne har vært USAs mest pålitelige forbundsfelle i kampen mot den såkalte islamske stat (IS) i Syria. Ingen har gjort mer for å nedkjempe terrorbevegelsen. Ingen har lidd større tap. Og likevel blir de sviktet i et stormaktsspill. Enda en gang.»

https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/nanLon/sviket-mot-kurderne

Også SVer Audun Lysbakken reagerer mot USA: «Lysbakken: Kurderne sviktes av vestlige allierte – Norge må på banen … ». 

https://www.smp.no/ntb/utenriks/2018/03/18/Lysbakken-Kurderne-sviktes-av-vestlige-allierte-–-Norge-må-på-banen-16306512.ece

Her er Lysbakken på Twitter: «En skam at Vesten vender kurderne ryggen. @SVparti krever en kraftig norsk protest mot Nato-landet Tyrkia!» 

https://twitter.com/audunlysbakken/status/975453185774182401

La oss også kort gjengi en oppsummering av de siste års utvikling i Tyrkia under Erdogan: «Tyrkia har gjennom flere tiår drevet en aggressiv assimileringspolitikk mot kurderne i eget land og slår hardt ned mot regimekritikere. Antall fengslede ordførere, opposisjonspolitikere, journalister og akademikere er helt uten sidestykke i NATO … De har gitt spillerom for jihadistiske [dvs. islamistiske] grupper …» (Eirik Eiglad i Aftenposten 18/10-19) 

Men tilbake til hovedsaken: Trumps beslutning, som innebar at 1000 amerikanske styrker/rådgivere i området Rojava (i den delen av Kurdistan som ligger i Syria) ble trukket ut av områder kurderne hadde kontroll over, var som nevnt reellt sett et klarsignal til Tyrkia om at de kunne intensivere sin krig mot kurderne, nå som de ikke lenger var beskyttet av USA. En annen aktør som satte pris på Trumps beslutning var Russland, som i flere år med betydelig suksess har forsøkt å innynde seg hos Tyrkia og som har ønsket å styrke sin stilling i Midt-Østen og i områdene omkring. Når USA trakk seg ut oppsto det et vakuum som Sovjet, unnskyld Russland, kan fylle. 

Her er Trump på Twitter 24/10: «The Oil Fields discussed in my speech on Turkey/Kurds yesterday were held by ISIS until the United States took them over with the help of the Kurds. We will NEVER let a reconstituted ISIS have those fields!» 

https://twitter.com/search?q=Turkey%2FKurds&src=typd

Dette kom altså etter at Trump hadde kunngjort at USA skulle trekke seg ut. Men tidligere har jo Trump hevdet at IS var knust. Nå sier han at de kan oppstå igjen! Da har «knusingen» ikke vært grundig nok.  

Kurderne har holdt 10 000 IS-terrorister som fanger, og Tyrkia er ikke så fiendtlig innstilt til IS som et NATO-land burde være – snarere tvert imot. Erdogan er islamist, så det at han har en viss sympati med IS burde ikke overraske noen. Hvis kurderne får militære problemer, noe de lett kan få når de står uten sin viktigste allierte mot en allianse av Tyrkia og Russland, kan det bli svært vanskelig for kurderne å fortsette å holde disse 10 000 terroristene i fangenskap.    

(Kilde på opplysningen om  de 10 000 fangene: https://edition.cnn.com/2019/10/14/politics/donald-trump-turkey-kurds-isis-prisoners-fact-check/index.html ) 

Først trekker altså Trump ut 1000 amerikanske soldater fra Rojava i syriske Kurdistan, og gir derved Erdogan grønt lys for å invadere kurdiske områder. Men i stedet for å sende troppene hjem, sender Trump dem til Irak/Syria. Så hevder Trump at «våpenhvilen» fungerer når den åpenbart ikke gjør det. Og hva skriver avisene etter dette?   

«The White House is considering options for leaving about 500 U.S. troops in northeast Syria and for sending dozens of battle tanks and other equipment, officials said Thursday, the latest in an array of scenarios following President Trump’s decision this month to remove all troops there.»

https://www.wsj.com/articles/u-s-weighs-leaving-more-troops-sending-battle-tanks-to-syria-11571958019

Det er også en intressant kommentar her: 

https://www.washingtonpost.com/world/national-security/trumps-focus-on-protecting-oil-in-syria-highlights-an-evolving-us-mission/2019/10/24/fbb91f3e-f68d-11e9-829d-87b12c2f85dd_story.html

Antagelig har Trump innsett at det var en feil å signalisere at USA ville trekke støtten til kurderne. Beslutningen om å trekke USAs støtte til kurderne var da en feil som Trump muligens ville ha begått dersom han hadde tenkt seg om før han tvitret. Og soldatene trekkes altså ikke ut allikevel, de sendes til Irak/Syria. Hm.   

Og hvor stiler Tyrkia på andre områder? 

Kanskje  denne veien: «Erdogan says it’s unacceptable that Turkey can’t have nuclear weapons» som sammen med dette er mer enn en smule urovekkende: «Turkey reboots with masterplan for Erdogan one-man rule until 2028»

https://www.reuters.com/article/us-turkey-nuclear-erdogan/erdogan-says-its-unacceptable-that-turkey-cant-have-nuclear-weapons-idUSKCN1VP2QN

https://www.euractiv.com/section/global-europe/news/turkey-reboots-with-masterplan-for-erdogan-one-man-rule-until-2028/

Hva er resultatet av dette? 

Tilliten til USA som alliansepartner er strekt redusert siden USA plutselig trakk støtten til kurderne. 

Det åpner for at islamisten Erdogan kan styrke kampen mot kurderne og hjelpe sine venner i IS.  

Den åpner for at Russland kan styrke sin stilling i området. 

(Mer om dette siet punktet her: 

https://theconversation.com/turkeys-invasion-of-syria-a-stark-warning-of-how-irrelevant-nato-could-become-125451 ) 

Russisk innflydelse vil ikke føre til økt individuell frihet og markedsøkonomi for å si det slik. Tyrkisk innflydelse, under Erdogan, vil ikke føre til økt religionsfrihet og ytringsfrihet, for å si det slik. 

Hva bør man gjøre? Man – Vesten – bør fortsette alliansen med kurderne, nedkjempe IS fullstendig, fjerne Erdogan fra Tyrkia og bygge opp den mer sekulære arven fra Atatürk som Erdogan er kommet langt i å avvikle, evt. å sparke Tyrkia ut fra NATO.  

Og som oppsummering: 

I perioden før annen verdenskrig førte USA en isolasjonistisk politikk, en politikk som var begrunnet ut i fra et håp om at dette ville holde USA utenfor alle kriger. Men da krigen (annen verdenskrig) først kom ble den enormt stor, og rammet USA hardt og direkte i og med angrepet på Pearl Harbor i november 1941. Som en lærdom av dette førte USA etter annen verdenskrig en annen linje, USA fulgte en politikk som innebar engasjement for å stanse kommunismen overalt hvor den bredte seg utover, enten den kom fra Sovjet eller Kina. I tillegg til opprettelsen av NATO var krigene i Korea og Vietnam viktigst, men USA engasjerte seg også i konflikter i land i Afrika og i Sør-Amerika. Denne politikken gikk ut på at USA skulle konfrontere mindre trusler i stor avstand fra eget territorium. På enkelte konkrete områder var politikken ikke vellykket, men hva ble resultatet? Kina fikk etter hvert et betydelig innslag av markedsøkonomi, Sovjet opphørte å eksistere, og hundretalls millioner av mennesker i den såkalte tredje verden ble løftet ut av fattigdom pga. større innslag av økonomisk frihet.

(Det største nederlaget var USAs tap og kommunistens seier i Vietnam midt på 70-tallet, et resultat som innebar at velstandsveksten der kom noen tiår senere enn det ellers ville ha kommet. Velstandsveksten kommer når de kommunistiske idealer om en statsstyrt økonomi blir forlatt, og fra 90-tallet ble kommunismen svekket overalt, unntatt på Cuba og i Nord-Korea, som fortsatt dessverre er svært ufrie og derved også fattige).         

Den nye militære trusselen, etter kommunismens fall, er militant islam, som for alvor begynte sin vekst etter at president Carter på 70-tallet trakk USAs støtte til sjahen av Iran og derved lot landet bli overtatt av krefter som gjorder landet om til en islamistisk republikk. Iran var under sjahen et forferdelig diktatur, og USA burde etter min ringe vurdering gjort langt mer for å gjøre landet sivilisert. Sjahens Iran var ille, men det islamistiske diktaturet som fulgte var og er mye verre, og dette regimet terroriserer ikke bare sin egen befolkning, men hele Vesten den dag i dag gjennom støtte til ulike terroristgrupper. 

Islamistisk terror (som utføres av en rekke grupper, og som støttes på ulike vis av Iran og Saudi-Arabia) er den største fiende i dag, denne fienden bør nedkjempes militært, og Vesten bør være lojal mot sine alliert i denne ekstremt viktige krigen.      

Med denne tabben snudde Trump den politikken som innebar at USA skulle bekjempe fiender og alliere seg med grupper som kjempet mot Vestens fiender. Denne tabben kan ha store negative konsekvenser i lang tid fremover.  

Volden i Oslo

Antall voldsepisoder i Oslo er nå blitt så stort at de er blitt gjenstand for bred omtale i mainstreammedia, som altså ikke lenger kan late som om de ikke forekommer. Her er noen eksempler på omtale av episoder som skjedde sist helg: 

NRK: «Unge grupper angriper fremmede … Etter en helg der gjenger med unge menn har gått til angrep på enkeltpersoner, er byrådslederen i Oslo bekymret …  – Det er ikke uvanlig med en hektisk natt til søndag med bråk og ordensforstyrrelser. Men det vi har lagt merke til er flere personer som går til angrep på en som er alene. Det sier operasjonsleder Tor Grøttum i Oslo politidistrikt søndag morgen. I løpet av natt til søndag rykket politiet ut til flere steder i hovedstaden der grupper med unge menn hadde sparket og slått ned personer som var for seg selv. Ifølge Grøttum er de fleste mistenkte menn i slutten  av  tenårene eller starten av 20-årene … På tre timer natt til lørdag ble politiet tilkalt 15 ganger på grunn av vold, og flere ganger handlet det om større grupper med unge menn som uprovosert gikk til angrep på enkeltpersoner».  

https://www.nrk.no/ostlandssendingen/unge-grupper-angriper-fremmede-1.14749048?fbclid=IwAR2oLuBQyIOr6IxuWJAcZIIulGZ_LBBkQzH89rT_84n8QAigptsg4yQkOsE

Aftenposten: «Eirik Lae Solberg (H) etterlyser grep etter uvanlig mange voldshendelser. Jan Bøhler (Ap) mener blind vold «terroriserer bymiljøet» … Da Oslo-politiet forberedte helgen, var det ingenting som tilsa at den skulle bli utenom det vanlige. Det var ingen store arrangementer det måtte tas hensyn til, og det begynner å bli lenge siden de varme sommerdagene som ifølge politiet øker risikoen for voldshendelser. Men natt til lørdag smalt det. I løpet av natten ble det registrert uvanlig mange tilfeller av uprovosert vold i hovedstaden. Politiet beskrev større grupper av menn som uprovosert gikk til angrep på enkeltpersoner og mindre grupper. Gjerningspersonene skal ha vært menn sent i tenårene med utenlandsk opprinnelse. De fleste hendelsene skjedde i sentrum.».

I Aftenposten leste vi også om et forslag til løsning på problemet, hentet fra Høyres gruppeleder i bystyret, Eirik Lae Solberg, som «varsler at Høyre kommer til å foreslå økt støtte til Natteravnene og til Røde Kors Gatemegling. –Oslo kommune må i større grad støtte opp om den frivillige innsatsen som gjøres. Det handler om å øke tilstedeværelsen av voksne personer i sentrum. Jeg håper det vil bidra positivt. Vi er uansett nødt til å tenke nytt og gjøre nye grep. Det kan gjøre det enklere for politiet å være på riktig sted til riktig tid, mener Solberg.» 

https://www.aftenposten.no/osloby/i/wP52dP/Reagerer-etter-voldshelg–Byradet-har-mistet-kontrollen-over-voldsutviklingen-i-Oslo

VG: «Helgen har vært preget av flere, tilsynelatende uprovoserte, voldshendelser i hovedstaden. En av de fornærmede var onkelen til justisminister Jøran Kallmyr (Frp).» 

Og hva foreslår Kallmyr som tiltak mot dette? VG forteller: «Justisministeren mener man har vært for milde mot ungdommer mellom 16 og 18 år. Nå vil han ha en egen enhet for unge kriminelle. Han viser til at dagens ungdomsenhet er for de med de lengste dommene, har et tungt oppfølgingsløp, og koster fire millioner kroner per plass. – Vi trenger ungdomsplasser med fokus på skolegang, jobbtrening og disiplin, men at vi tar de bort fra sitt miljø, sier Kallmyr. Vi har også 182 gjengangere her i Oslo alene, og da holder det ikke med bare åtte spesialtilpassede plasser for ungdom mellom 16 og 18 år. Derfor vil vi se om vi skal ha en annen type ungdomsfengselstilbud, fordi vi kan ikke la disse ungdommene gjentatte ganger begå vold mot andre. Tallene justisministeren viser til kommer fra den årlige Salto-rapporten som viser utviklingen i barne- og ungdomskriminaliteten i Oslo. I rapporten kommer det frem at de 182 ungdommene som er definert som gjengangere sto bak halvparten av kriminaliteten blant unge under 18 år i Oslo i fjor.»

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/g7KlgL/justisministerens-onkel-overfalt-i-oslo-blir-forbannet-og-redd

Man har altså 182 gjengangere, man har åtte plasser til denne type forbrytere, og de koster fire millioner per plass – antagelig er dette kostnaden per år.  

Et forslag som stadig kommer opp når denne type hendelser skjer er følgende: «Vil ta barnetrygden fra foreldre med barn som begår kriminalitet».

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/qLy0ww/vil-ta-barnetrygden-fra-foreldre-med-barn-som-begaar-kriminalitet

I alle disse sakene sier politiet at «det viktig for oss er å komme raskt til stedet, få raskt kontroll på og pågrepet personer som utøver den type vold. Da får vi tatt dem bort fra gata» – men det som er det viktige spørsmålet er hva som skjer med forbryterne etter dette. 

La oss også før vi kommer inn på dette nevne at en annen type kriminalitet, bilbranner, som i Oslo-området er blitt et betydelig problem. NRK skriver: «Over 100 bilbranner kan være påsatt i Oslo siden 2017. Rundt en tredel av alle bilbrannene i Oslo politidistrikt siden 2017 kan være påsatt. De fleste sakene henlegges ….  I 2017 ble det registrert 153 bilbranner, hvorav 62 kan være påsatt. I 2018 er det registrert 186 bilbranner, av disse kan 53 være påsatt …». 

https://www.nrk.no/ostlandssendingen/over-100-bilbranner-kan-vaere-pasatt-i-oslo-siden-2017-1.14691099

Antallet av disse sannsynlig påsatte bilbrannene som er oppklart av politet er null. 

Forslagene som skal løse disse problemene er altså å gi mer penger til Natteravnene, å ta barnetrygden fra foreldrene, og å etablere flere spesialtilpassede plasser av en type som koster fire  millioner per stk. 

Et mer originalt forslag fremmes i Dagbladet av leder av Oslo politiforening, Kristin Aga: «Det er helt åpenbart at mer tilstedeværende og synlig politi vil kunne bidra til å forebygge uønskede hendelser. Dersom man kjører ungdom som ikke oppfører seg bra hjem eller til barnevernet tidligere på kvelden, så vil man kunne forebygge at de utfører mer alvorlig kriminalitet seinere på kvelden.»  

https://www.dagbladet.no/nyheter/refser-politiet-etter-voldshelg/71729141

Som man kan forvente bekrefter store nyhetsformidlere som NRK og TV2 enda en gang sin useriøsitet og upålitelighet ved å utelate viktig informasjon om disse hendelsene: «De siste dagene har en rekke tilfeldige ofre blitt mishandlet i Oslo. Ifølge politiet har de unge gjerningsmennene innvandrerbakgrunn, noe som holdes «hemmelig» av NRK og TV2.»

https://www.document.no/2019/10/21/nrk-og-tv2-rapporter-om-ungdomsvold-i-oslo-ikke-ett-ord-om-hvem-som-star-bak/

Så, forslagene som er kommet for å få slutt på denne uprovoserte volden, som sist helg rammet innpå 20 tilfeldige personer i Oslo, er: å gi mer penger til Natteravnene, å ta barnetrygden fra foreldrene til voldsmenn som er yngre enn 18 år, eller å la politiet fungere som en slags gratis drosjetjeneste som kjører visse typer ungdommer hjem sent på kvelden.

Vi ser på disse tre forslagene etter tur:

1) Natteravnene. De gjør en god jobb, men er selvsagt ikke egnet til å ta kriminelle eller til å forhindre grov kriminalitet. Vi siterer fra et oppslag på document.no fra april 2018: «To rapporter fra natteravnenes vandringer fra sist fredag og lørdag taler sitt tydelige språk. Innvandrergutten ropte til natteravnene at «dette er vårt område, og dere er Natteravnene og skal tas». Da natteravnene ikke viste tegn til å etterkomme kravet, så fulgte de opp med «vi steiner dem» før steinene haglet mot natteravnene som måtte løpe og gjemme seg.» 

https://www.document.no/2018/04/24/vi-steiner-dem/

2) Å ta barnetrygden fra foreldrene. Vi vil tro at dette i praksis er umulig. En juridisk prosess som har dette som mål vil antagelig ta svært lang tid. Under en slik prosess vil det være så mange muligheter for forsinkelser, anker, etc. at når prosessen er ferdig vil voldsmennene allikevel være over 18 år, og da faller retten til barnetrygd allikevel bort.    

3) Å la politet supplere drosjenæringen: en slik ordning kan føre til at ungdommer sent på natten bestiller gratis transport hjem ved å tilkalle politiet og si «kjør meg hjem ellers så slår jeg ned en tilfeldig person!».

Vi skal kort skissere det som er løsningen på dette meget alvorlige problemet, men før vi kommer dit vil vi kort kommentere noe som Dagbladet fortalte forleden: «Fra 2014 fikk Norge to nye straffereaksjoner mot barn mellom 15 og 18 år – ungdomsstraffen og ungdomsoppfølging. Dette ble innført fordi kravene i barnekonvensjonen er at fengsel mot de under 18 bare skal benyttes når alle andre alternativer er prøvd. Ungdomsstraffen og ungdomsoppfølging er bygget på noen av de samme prinsippene som gjorde salto-samarbeidet mellom kommune og politi i Oslo vellykket: Samarbeid på tvers av etater, hvor NAV, kriminalomsorgen og spesialisthelsetjenesten har blitt trukket inn ved behov. Ungdomsstraffen kan blant annet inneholde krav om skolegang, arbeid, arbeidssøking, behandling hos psykolog, oppfølging fra barnevern eller helsetjenesten og avhold fra rusmidler. Et team skal sørge for at det følges opp i hvert enkelt tilfelle.

https://www.dagbladet.no/kultur/moralsk-panikk-hjelper-ikke/71732226

Det finnes altså en vedtatt ordning som innebærer «krav om skolegang, arbeid, arbeidssøking, behandling hos psykolog, oppfølging fra barnevern eller helsetjenesten og avhold fra rusmidler. Et team skal sørge for at det følges opp i hvert enkelt tilfelle» – men denne ordningen benyttes altså ikke. 

Hvorfor benyttes den ikke? Kanskje fordi den koster alt for mye, både av tid, penger og menneskelige ressurser. Enhver burde forstå at en slik ordning er umulig å gjennomføre i praksis. Denne ordningen er altså vedtatt, men som alle burde vite: politikere er som mange andre i dag mer opptatt av «virtue-signaling» – dvs. å vedta ordninger som viser at de har hjertet på riktig sted heller enn å vedta realistiske ordninger som virker i praksis.   

Det er dog et problem at denne ordningen finnes, og det som er riktig holdning nå er å oppheve den med en eneste gang. 

Før vi fortsetter: hva er årsaken til at slik kriminalitet – vold utført at unge muslimske gutter/menn rettet mot tilfeldige ikke-muslimer? (Gjerningsmennene er i hovedsak barn av muslimske innvandrere: deres foreldre kom hit for 20-30-40 år side, og de er norske statsborgere.) 

Et element her er en mangel på integrasjon. Disse kriminelle har i liten grad ønsket å integrere seg i det norske samfunnet (årsaken til dette kommer vi til nedenfor), og de har søkt seg til kriminelle gjengmiljøer. Selvsagt gjelder dette kun en meget liten andel av muslimske ungdommer; de fleste av dem er lovlydige mennesker som skaffer seg en utdannelse og jobber produktivt.   

Det å være med i disse gjengmiljøene gir penger og prestisje i visse miljøer, og det er meget risikofritt (pga. lave straffer). Men det er også en ideologisk komponent her: Islam hellige bok Koranen inneholder som kjent pålegg til muslimer som innebærer slike ting som «drep de vantro hvor dere enn måtte finne dem» og «skaff dere ikke venner blant de vantro», som hevder at kvinner i mange tilfeller har en mindreverdig posisjon, og som har dødsstraff for homofili, blasfemi, og for frafall fra islam. De som er tilhengere av en slik ideologi har liten respekt for annerledes tenkende, og vil ikke respektere en kultur som har religionsfrihet, ytringsfrihet og full likestilling mellom kvinner og menn og for homofile. At de ikke vil la seg integrere i en slik kultur burde ikke overraske noen. At i tillegg Vestens frie kultur er vellykket og at kultur hvor islam står sterkt er preget av fattigdom, vold og uro er ikke noe som gjør at de blir positivt innstilt til Vestlige verdier – og det som er det fremste symbol på Vestens suksess og velstand er privatbilen.  

Kort oppsummering av dette punktet: den type kriminalitet som vi nå opplever i voksende omfang er i betydelig grad ideologisk begrunnet. 

Så, hva kan man gjøre for å løse dette problemet? Løsningen innebærer at forbrytere må straffes, også unge forbrytere må straffes, og de må idømmes lange fengselsstraffer. 

Hva da med forbrytere i alderen 16 – 18 år? Vårt syn: den kriminelle lavalder bør settes ned til 14 år (slik den var i Norge frem til 1987).        

Personer som begår reell kriminalitet (innbrudd, ran, overfall, svindel, voldtekt, hærverk, drap, etc.) bør idømmes lange fengselsstraffer, og de må sone under kummerlige forhold. Dersom de begår ny kriminalitet når de kommer ut etter soning må de idømmes enda lengre straffer. 

Dersom man gjør dette vil kriminaliteten falle til nesten null i løpet av meget kort tid. Som kjent begås svært mye av kriminaliteten av en liten gruppe gjengangere, men grunnen til at de får mulighet til å begå så mye kriminalitet er at de ikke sitter i fengsel. Er de i fengsel så får de ikke gjort noe galt mot tilfeldige, fredelige mennesker. Slike straffer vil også virke avskrekkende; alle vil da vite at dersom de slår inn på kriminalitet som en karrierevei vil de sitte i fengsel i mange år. 

Documents redaktør Hans Rustad skisserer enkelte konkrete tiltak som kan settes i verk mer eller mindre umiddelbart: «Våre politikere kan når som helst vedta lover som avtvinger respekt: De kan  senke den kriminelle lavalder, bygge ungdomsfengsler, etablere hurtigdomstoler og lover som gir mulighet til hurtigutvisning og fratagelse av statsborgerskap. Det finnes en rekke sanksjoner myndighetene kan sette inn som innvandrere frykter. Men myndighetene har selv fraskrevet seg muligheten. Så lenge de gjør det, vil dette fortsette.»  [Det er litt merkelig at Rustad nevner innvandrere; disse kriminelle er ikke innvandrere selv om deres foreldre var det.]

https://www.document.no/2019/10/20/myndighetenes-valg-la-lovlosheten-bre-seg-eller-gjore-noe/

Hvorfor blir ikke dette gjort? Det blir ikke gjort fordi alle styres av den moralske grunnoppfatning de har, og den mest innflydelsesrike figur i Vesten i dag mht. moral er Jesus. Han oppsummert sm etikk slik: «Sett dere ikke imot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til. Vil noen saksøke deg og ta skjorten din, la ham få kappen også. Tvinger noen deg til å følge med en mil, så gå to med ham.» Videre sier Jesus at tilgivelse er viktigere enn rettferdighet.  

Det Jesus sier er et så utbredt ideal at det preger praktisk talt alles grunnleggende moralske holdninger; også de fleste ateister bygger på dette. Men en slik ideologi er bokstavelig talt ødeleggende for de som praktiserer den – en av de tingene denne moralen innebærer et at kriminelle skal behandles mildt, at de skal tilgis, og at de i stor grad skal få gå løse. 

(Her er forøvrig en fersk artikkel av en som merker denne etikken i praksis, og som er i ferd med å bli fortvilet over det den fører til: https://resett.no/2019/10/23/mitt-menneskesyn-vakler/ )

Denne etikken heter altruisme, og er altså nærmest enerådende som etisk ideal. Sosialisme, sosialdemokrati og velferdsstat er politiske implikasjoner av denne etikken. 

En ting til slutt. Dagbladet henviste til krav i Barnekonvensjonen, som bla, innebærer at etater skal samarbeide på tvers for å hjelpe kriminelle ungdommer, og som inneholder krav om skolegang, arbeid, arbeidssøking, behandling hos psykolog, oppfølging fra barnevern eller helsetjenesten og avhold fra rusmidler. Dette er en slags forbyggende arbeid, og det vil kreve enorme ressurser. De som er for slik ordninger mener åpenbart at staten skal ta penger fra folk, og bruke disse pengene på tiltak som skal lære kriminelle å ikke ta penger (og andre verdier) fra folk ….  

Vår syn: forebyggende arbeid er svært viktig. Men det kan kun skje i familien. Svikter familien her slik at barna blir kriminelle, må disse nå kriminelle behandles som voksne (dersom de er over lavalderen på 14 år) og straffes strengt, dog slik at alle straffer er proporsjonale.   

Hva vil skje fremover? De tiltak vi skisserer vil ikke bli gjennomført, og det er fordi de bygger på en helt annen etikk enn den som dominerer i dag. Dagens dominerende etikk er altruisme, men det som må til er at den dominerende etikken er rasjonell egoisme, en etikk som innebærer at man har all rett til å behandle kriminell på en slik måte at den kriminalitet de utfører bringes til opphør. Å fa aksept for denne etikken ligger nok dessverre langt frem i tid. De tiltak som vil blir gjennomført i tiden fremover vil bygge på altruismen, og de vil derfor ikke ha noen merkbar effekt over tid, og den utvikling vi har sett i det siste (med stadig flere overfall, mer hærverk, flere bilbranner, etc.) vil bare fortsette og fortsette i stadig større omfang.. …. 

 

Lovbrudd i det offentlige 

I pressen har vi i det siste sett en rekke oppslag om lovbrudd i det offentlige. Under overskriften «Over 5000 lovbrudd i Oslo kommune» forteller Nettavisen følgende: «Arbeidsmiljøloven er brutt i alle etatene til byråd Lan Marie Berg (MDG). Det skal være snakk om flere tusen brudd. … Bare i Vann- og avløpsetaten dreier det seg om 5.616 lovbrudd.» 

https://www.nettavisen.no/økonomi/nrkover-5000-lovbrudd-i-oslo-kommune/3423860333.html

ABC-nyheter forteller dette: «Etter avsløringen av 15.000 brudd på arbeidsmiljøloven, må både opposisjon og posisjon vurdere om man har tillit til Oslo-byråd Lan Marie Berg, mener Høyre.» 

https://www.abcnyheter.no/nyheter/politikk/2019/10/11/195617952/opposisjonen-kvesser-knivene-varsellampe-blinker-for-berg

Aftenposten: «Energigjenvinningstaten i Oslo brøt arbeidstidsbestemmelsene 37 ganger i august, ifølge miljøbyråd Lan Marie Berg (MDG)». 

https://www.aftenposten.no/osloby/i/xPy3yl/enda-flere-lovbrudd-i-energigjenvinningsetaten-i-oslo-kommune

Enda et eksempel, nå fra Vestlandet: «- «Saksgang full av lovbrudd. Støtende innholdstomt og i strid med loven». Slik beskriver jussprofessor Jan Fridtjof Bernt Bergen kommunes vedtak i avlastningssaker. Bergen kommune og Fylkesmannen i Hordaland får begge stryk for saksbehandlingen de yter til familier som trenger avlastning. BT har tidligere skrevet om flere familier med utviklingshemmede barn, som får for lite hjelp og sliter med kampen mot kommunen i tillegg.»

https://www.bt.no/nyheter/lokalt/i/O6On1/saksgang-full-av-lovbrudd

Og enda et eksempel: «Ett av tre fosterhjemsbarn fikk ikke lovpålagt oppfølging. Flere bydeler får refs fra fylkesmannen, grunnet manglende oppfølging av barn i fosterhjem. Samtidig avdekker en tilsynsrapport fra Fylkesmannen i Oslo og Akershus flere grove avvik hos barneverntjenesten. Tilsyn gjort i tidsrommet 27. november 2013–26. mai 2014, slår fast at bydelen ikke klarer å sikre at alle lovpålagte oppfølgingsbesøk gjennomføres. 30 prosent av fosterhjemsbarna i bydelen fikk ikke den oppfølgingen de har krav på: «Bydel Frogner har ikke tilstrekkelig systemer som sikrer at oppfølging og kontroll av barnets situasjon i fosterhjem utføres i tråd med lovens krav», konkluderes det.» 

https://www.aftenposten.no/osloby/i/zLwKv/ett-av-tre-fosterhjemsbarn-fikk-ikke-lovpaalagt-oppfoelging

Følgende eksempel er dog ikke et lovbrudd, men er i strid med et sterkt ønske fra f.eks. fagforeningene om reduksjon i antall midlertidige ansatte: «Offentlig sektor har dobbelt så mange midlertidige ansatte som det private». Og det foreslås en løsning: «Nå skal en ny lov gjøre det vanskeligere for staten å ha ansatte gående i midlertidige stillinger i årevis.» 

https://www.dagbladet.no/nyheter/ny-lov-skal-gi-offentlig-ansatte-jobb-innen-tre-ar-henrik-46-har-jobbet-i-15-ar-som-midlertidig-ansatt/67434824

De største tallet finner vi hos Aftenposten: «65.000 registrerte brudd på arbeidsmiljøloven i sykehjemsetaten i Oslo siden 2013». 

https://www.aftenposten.no/osloby/i/P9ww96/65000-registrerte-brudd-pa-arbeidsmiljoloven-i-sykehjemsetaten-i-Oslo-siden-2013

En sak fra NTB/Resett: «6.000 brudd på arbeidsmiljøloven i velferdsetaten i Oslo kommune. Velferdsetaten i Oslo kommune har totalt over 6.000 brudd på arbeidsmiljøloven fra 2016 til september i år, ifølge tall NRK har fått innsyn i. Bruddene kommer på toppen av tidligere omtalte brudd på arbeidsmiljøloven i andre etater i Oslo. Arbeidstilsynet åpnet i høst tilsyn som følge av avsløringene om bruddene. Nå er det dokumentert nesten 100.000 brudd på arbeidsmiljøloven i Oslo kommune de siste årene.»

https://resett.no/2019/10/21/6-000-brudd-pa-arbeidsmiljoloven-i-velferdsetaten-i-oslo-kommune/

Så, stat og kommune (inkludert sykehus etc.) følger altså ikke lover, lover som Stortinget har vedtatt og som alle er forpliktet til å følge. Det virker til og med som om de ansvarlige ikke bryr seg om disse lovene i det hele tatt. Hvorfor? Er det fordi de ansvarlige, de som altså bestemmer å gjennomføre ordninger i strid med gjeldende lover, er kriminelle, er det fordi de gir blaffen, eller er det en annen grunn? 

Men la oss si før vi går videre at alle disse bestemmelse som brytes har ett formål: å gi den ansatte bedre forhold på jobben, evt. å gi brukerne av offentlige tjenester et bedre tilbud. Dette gjelder, som man kan se av eksemplene over, slike ting som arbeidstid for de ansatte, rask saksbehandling og et godt tilbud for brukerne. 

Med andre ord; intensjonen bak de bestemmelsene som brytes, er god. Disse bestemmelsene er vedtatt – endog i lovs form – for å gi de ansatte bedre arbeidsforhold, og for å gi brukerne et bedre tilbud. Men som man kan se; de har ofte ikke dette resultatet. Det som skjer er altså at disse bestemmelsene ikke følges. (Nå sier vi ikke at slike bestemmelser aldri følges, vi sier bare at det ser ut som om de i betydelig grad ikke følges – Aftenposten forteller om hele 65 000 lovbrudd i én enkelt etat på seks år – og dette er noe vi altså kan lese ut av de avisartiklene vi henviste til over.) 

Alle vil at ansatte skal ha gode arbeidsforhold, og at kunder/brukere skal få gode tilbud. Men hvordan oppnår man dette? Det er dette som er det viktige spørsmålet. Det ser ut til at mange mener at man kan få til dette ved at staten vedtar lover som sier at det skal være slik. Men som vi ser av eksemplene over, slike lover blir i betydelig grad ikke fulgt. 

Det burde da ikke være så vanskelig å forstå at dette ikke er veien å gå for å sikre det som er formålet med disse lovene. 

Vi skal kommentere et aspekt ved dette nedenfor, men før vi kommer dit vil vi kort si hva som må til for at intensjonen bak slike lover skal oppfylles, dvs. sikre at ansatte skal få gode arbeidsforhold og at kunder/brukere får gode tilbud. 

Dette kan kun komme i stand som et resultat av økende velstand. Dette – at ansatte har gode arbeidsforhold og at kunder/brukere får gode tilbud – er et aspekt av økende velstand. Og hvordan får man økende velstand? Økende velstand kommer som resultat av akkumulering av kapital, dette fordi jo mer kapital som er akkumulert i et samfunn, jo mer produktive er borgene i dette samfunnet. Denne økede produktiviteten gir da utslag på en rekke områder, bla.i bedre lønninger, i bedre arbeidsforhold og i bedre tilbud/bedre produkter. 

Dette er den eneste vei å gå for å få til at ansatte skal få bedre arbeidsforhold og at kunder/brukere skal få bedre tilbud. 

Å tro at man kan få til dette – at ansatte skal ha gode arbeidsforhold og at kunder/brukere skal få gode tilbud – bare ved å vedta det i en lov, sier at man overhode ikke forstår hva som skaper velstand. 

Grunnen til at slike lover brytes er at man ennå ikke har oppnådd den velstand som kan sørge for at disse lovene kan bli fulgt. (Og grunnen til at slike lover blir fulgt er altså at man har den velstand som kan sikre at lovens pålegg blir fulgt. Et historisk eksempel: i fattigere tider var det nødvendig at barn jobbet. Etter hvert som velstanden steg og de voksne ble mer produktive, klarte de voksne å tjene såpass mye at behovet for at barna skulle jobbe, forsvant. Det var dette som førte til at barnearbeidet ble borte. Lover som forbød barnearbeid hadde ingen ting å si. Dersom lovene som forbød barnearbeid hadde kommet før velstanden ble så høy at familiene kunne unnvære barnas arbeid, ville barnearbeidet ha fortsatt selv om det var i strid med loven.)        

De som er for at det skal finnes slike lover, og som tror at slike lover kan sørge for at ansatte får gode arbeidsforhold og at kunder/brukere får gode tilbud, har ingen forståelse for og innsikt i hva som virkelig sikrer slike ting. Slike lover er utarbeidet av langtidsutdannede jurister og byråkrater, de er vedtatt av politikere, og de er støttet av pressen og akademia, og det er altså da ingen i disse miljøene som virkelig forstår hva som må til for at de skal kunne følges, dvs. hva som må til for å oppnå voksende velstand. 

Det er også skadelig at slike lover finnes, og det er flere grunner til dette. Dels er det skadelig ved at slike lover får folk til å to at man kan oppnå denne type resultater bare ved å vedta en lov som sier at det skal bli slik, noe man altså ikke kan. Det er også skadelig fordi det at det finnes lover som ikke følges, reduserer respekten for lov og rett. Som det heter i Frostatingsloven: «Med lov skal landet bygges, ikke med ulov ødes». Med «lover» her menes lover som beskytter den enkeltes liv, frihet og eiendom, og med «ulover» menes lover som krenker den enkeltes frihet og eiendom. Den type lover det er snakk om her, hvor arbeidsgivere blir pålagt å følge bestemmelser de ikke kan følge, er da ulover. 

Frihet innebærer retten til å skape, produsere og kjøpe/selge, og til å investere uten statlige hindringer og pålegg, og investeringer er resultat av akkumulering av kapital. Akkumulering av kapital kontinuerlig over tid er kun mulig i en fri økonomi, og derfor er det kun i en fri økonomi at det er mulig å ha jevnt stigende velstand. Statlige inngrep, statlige innskrenkninger på individuell frihet, vil redusere kapitalakkumuleringen, og vil derfor bremse velstandsutviklingen. Statlige inngrep er også slik at de skaper skjevheter, og siden mentaliteten i et samfunn som har reguleringer er en overbevisning om at reguleringer må til for å løse problemer, så vil de problemer reguleringer fører til føre til at det innføres enda flere reguleringer. Disse nye reguleringene vil igjen skape enda større problemer …. I en regulert økonomi vil derfor først veksten bli mindre, så vil den stanse opp, og så vil den bli negativ. Dette er en utvikling man har sett fullført i alle sosialistiske land, og man ser de innledende faser av denne utviklingen i dagens velferdsstater.         

Kort oppsummert: et godt samfunn kan ikke vedtas, det må skapes, og det skapes gjennom   produktivt arbeid. Skal produktivt arbeid skje (i stort omfang) i et samfunn må den enkelte ha frihet til å skape, produsere og kjøpe og selge uten hindringer fra hverken kriminelle eller fra staten.  Alle ulover er med på å redusere innsatsviljen og motivasjonen fra de produktive, og det er de produktive som skaper gode samfunn – og i gode samfunn vil lønningene bli høyere,  arbeidsbetingelsene vil bi bedre, og produkter og tilbud vil bli av bedre kvalitet.    

Er folket en fare for demokratiet? 

Ja, det er enkelte som påstår at folket er en fare for demokratiet. En av de siste som har hevdet dette er den svenske politikeren Hanna Wagenius, som er utdannet jurist og som har vært leder for det svenske Senterpartiets ungdomsforbund. I en kronikk som har fått den talende overskriften «Skippa folkomröstningar för demokratins skull», skriver hun: «Folkomröstningar är inte alltid bra för demokratin. När de används i komplexa frågor, eller frågor där alla alternativ inte ens existerar ännu, kan de tvärtom skada förtroendet för folkstyret. Låt oss slippa dem framöver.»

Videre fra kronikken: «Det här med folkomröstningar har legat tämligen högt upp i det allmänna medvetandet sedan Storbritannien röstade för att lämna EU i en sådan i slutet av juni 2016 – eftersom utträdet ännu inte är färdigt, så här drygt tre år senare. Brexitomröstningen är ett typexempel på hur en felanvänd folkomröstning kan förstöra – inte bara för ett land eller en union, utan framför allt för demokratin.» 

Men hun er ingen enslig svale: opp igjennom årene er det kommet en rekke innvendinger mot demokratiet, og det vanligste argumentet kan oppsummeres slik: «folk vil ha flere tilbud fra det offentlige, og de vil ha lavere skatter – og dette går ikke».   

Nylig kom en norsk kommentator med en ny vri på argumentet mot folks innflydelse på politikken. Her fra en artikkel som kommenterer utspillet : «… journalist og kommentator Hilde Øvrebekk tar til orde for nye regler for å hindre nyetableringer av typen Folkeaksjonen Nei til mer Bompenger (FNB) og det nye Industripartiet. «Det er ikke nok å ha bare én sak som trumfer alle andre i partiprogrammet. Verden er ikke så enkel at den handler bare om bompenger, oljeindustri eller vindmøller. Partier må være i stand til å se helheten, og å ha en plan for den økonomiske politikken som sørger for at vi klarer oss også i framtiden», skriver hun …. «Det er selvsagt et demokratisk problem hvis vi fratar nordmenn retten til å stifte et nytt parti. Flere partier skaper mangfold. Men vi bør kunne diskutere om det bør stilles strengere krav til partiene som stiller til valg»» (sitert fra en artikkel på Resett). 

Så, noen vil begrense den innflydelse folket har på politikken gjennom folkeavstemninger, og noen vil hindre etablering av nye partier dersom de ikke har et program som er godkjent av, vel, staten – som styres av de etablerte partiene … Det er verd å merke seg at alle slike forslag kommer i demokratiets navn og gir seg ut for å styrke demokratiet. Er ikke dette litt merkelig? Demokrati innebærer jo nettopp at folket skal styre. 

SNL definerer demokrati slik: «Demokrati, også kalt folkestyre, er en styreform der folket, forstått som landets voksne innbyggere, velger representanter som utformer lovene og tar viktige politiske beslutninger. I et demokrati kan innbyggerne også selv delta i utformingen av de politiske vedtakene.» 

Så, i et demokrati er det slik at folket bestemmer, enten indirekte ved at det velger representanter til en nasjonalforsamling som så bestemmer, eller direkte ved at folket bestemmer i en folkeavstemning. (Et problem her er at i dagens demokratier er folkeavstemninger som regel ment kun å være rådgivende og altså ikke bindende, men vi lar dette problemet ligge.) Det er også et viktig element at alle borgere skal kunne kan delta i den politiske prosess ved å stille til valg, f.eks. via et parti.   

Men som de sitatene vi gjenga mer enn antyder: når folkeavstemninger anvendes i komplekse spørsmål som folk flest ikke er i stand til å forstå eller har tid til å sette seg inn i, eller når det dannes partier som er mest opptatt av én sak uten å være i stand til å se helheten og som ikke har en plan for den økonomiske politikken som skal sørge for at vi klarer oss også i framtiden, så er dette visstnok ifølge enkelte skadelig for demokratiet. 

Disse kommentatorene, og mange med dem, har altså reellt sett det syn at folkets innflydelse er en fare for demokratiet. Det de egentlig ønsker er at folkets innflydelse må reduseres – og dette må til for å redde demokratiet. Her er det opplagt noe som skurrer. 

Det er mye man kan si til dette. Disse kommentarene mener åpenbart at partiene – de etablerte partiene – i motsetning til folk flest har innsikt i komplekse spørsmål og er opptatt av helhetsløsninger som, som det heter, skal sørge for at vi skal klare oss godt i fremtiden.

Men de store problemene som finnes i alle vestlige land – en enorm statsgjeld, og store problemer innen områder som helsevesen, eldreomsorg, skole, trygdevesen, arbeidsløshet, kriminalitet, etc. – tyder ikke på at de etablerte partienes har et velbegrunnet helhetssyn; hadde de hatt et velbegrunnet helhetssyn ville disse landene ikke hatt disse problemene. (Ikke alle vestlige land har problemer på de samme områdene, men alle har store problemer på flere av disse områdene). 

Det burde være opplagt at partiene, som har styrt i alle vestlige i mer enn 70 år, ikke har ført en politikk som har sørget for at vi vil klare oss godt. Mitt syn er at det ikke er noen ting som tyder på at partiene, dvs. de etablerte partiene, har gjort en god jobb på disse viktige områdene. 

Så hva er da det egentlige problemet?  

Demokrati – representativt demokrati – innebærer at folket velger de som skal styre. Kandidatene må, for å bli valgt, love mer og mer: «Stem på oss så skal vi gi dere bedre skole/bedre samferdsel/bedre helsevesen/bedre veier/bedre eldreomsorg/mer kultur/billigere kaffe/bedre vær, mmm». Dette er den type valgflesk vi blir tilbudt i hver eneste valgkamp. 

Alt det politikerne og partiene lover koster penger, og staten tar inn penger via skatter og avgifter. Skattene og avgiftene vil derfor måtte øke. Men det som tas inn på denne måten er ikke nok, og det tas derfor opp lån, noe både staten og kommunene gjør. Her er to eksempler fra Norge:

Først om statens gjeld fra Nettavisen ifbm. fremleggelsen av det siste statsbudsjettet: «Nederst i en tabell på side 50 i Nasjonalbudsjettet, slapp regjeringen mandag en liten bombe: I løpet av ett år har Folketrygden økt sine forpliktelser til alderspensjon med 366 milliarder kroner. Det betyr at staten hver eneste dag får økt sine pensjonsforpliktelser med over én milliard kroner. Dette kommer i tillegg til den kraftige økningen i uføretrygd. Folketrygdens totale forpliktelser til alderspensjon vil ved nyttår være 9088 milliarder kroner.» (Nettavisen, 8/10-19.) Til sammenligning: statsbudsjettet for 2020 har utgifter på ca 1415 mrd kr. 

(Disse opplysningene er altså en «bombe» for Nettavisens redaksjon. Dette sier en god del om hvor velorienterte vanlige journalister er.)  

Om Oslo kommunes gjeld, også fra Nettavisen: «Oslos gjeld eksploderer: Dette kan bli farlig. Oslo-byrådet får fortsette i fire nye år og starter nå sin andre periode med å legge frem et ambisiøst budsjett. De neste årene skal det investeres mye både i samferdsel og bygg. Det skal investeres i skoler, sykehjem og kjøp av kommunale boliger for titalls milliarder kroner de neste fire årene. På samferdselsiden starter de store investeringene i Fornebubanen, et prosjekt der kostnadsanslaget er nesten firedoblet siden 2013. Oslo kommunes økonomiplan gir framskrivninger for de fire neste årene, det vil si frem til 2023. I denne perioden vil gjelden øke kraftig. De neste fire årene vil Oslo-gjelden øke med hele 28,5 milliarder kroner, fra litt under 34,4 milliarder ved utgangen av 2019 til godt over 63,8 milliarder ved utgangen av 2023.» (Nettavisen, 26/9-19.)  Til sammenligning: Oslo kommunes budsjett for 2020 har utgifter på 77 mrd kr. 

Denne gjelden vil komme som økede skatter og avgifter i fremtiden, samtidig som at offentlige tilbud vil bli kraftig redusert både i omfang og kvalitet – slik sparing må til for å kunne betjene gjelden. Men folk flest stemmer altså for en slik politikk, og såkalt ansvarlige partier utøver den. 

Men de kommentatorene vi siterte mener at det er et stort problem at folket har for stor innflydelse, og at makten må samles hos etablerte partier som visstnok er i stand til å se helheten. Men de problemene vi nevnte tyder ikke på et de etablerte partiene og deres politikere, dvs. personer som fra tidlig i livet har valgt å bruke sitt yrkesliv på å bli valgt og på å styre oss, er i stand til å gjøre dette på en god måte.    

Så hvis vi oppsummerer: noen vil redusere folkets innflydelse på politikken og øke etablerte partiers makt fordi kun etablerte partier har mulighet til å drive en politikk basert på helhetstenkning og langsiktighet. Men vi har gitt eksempler på at etablerte partier i alle vestlige land IKKE har basert sin politikk på helhetstenkning og langsiktighet, de har basert sin politikk i stor grad på stemmefiske: «vi sier det vi må vi si for å bli valgt, og vi bryr oss ikke om om det vi gjør er ødeleggende på lang sikt» – hvis disse politikerne da i det hele tatt forstår hva de langsiktige konsekvensene av deres politikk er.

Hva er da egentlig problemet? Og hva er løsningen? 

Problemet er at de aller fleste tror at dersom de betaler litt i skatter og avgifter til det offentlige så vil de til gjengjeld få gratis (eller nesten gratis/sterkt subsidiert) fra det offentlige alt de trenger av tilbud innen skole, helse, pensjoner, kultur, infrastruktur, trygder, eldreomsorg, forskning, mmm. Men et slikt system kan ikke fungere i det lange løp. Et slikt system vil nødvendigvis føre til de problemer som alle land i Vesten nå har og som i årene fremover vil bli større, og som vi kort nevnte over: det er problemer innen helsevesen, eldreomsorg, skole, trygdevesen, arbeidsløshet, kriminalitet, mm. (Et system hvor det offentlige tar seg av en rekke oppgaver finansiert ved skatter, avgifter og låneopptak kalles «velferdsstat»). 

Poenget er ikke at folket har for stor innflydelse på politikken, poenget er at en den organiseringen som alle vestlige land har, og som praktisk talt alle er tilhengere, ikke er et bærekraftig system. Problemet er ikke demokratiet, problemet er velferdsstaten. Ja, disse henger sammen, men demokrati er en styringsmetode, mens velferdsstaten er en organisering som er et utslag av fundamentale verdier som dominerer i befolkningen  

Grunnen til at en velferdsstat ikke er bærekraftig er, kort oppsummert, at i den brytes den essensielle koblingen mellom produksjon og forbruk. Denne koblingen brytes ved at staten har ordninger som overfører verdier fra de produktive til de mindre produktive. Dette innebærer at incentivene i velferdsstaten er slik at de straffer gode egenskaper og belønner dårlige egenskaper. Sagt på en annen måte og med en litt annen vektlegging: alle samfunnssystemer belønner visse egenskaper, og i en velferdsstat belønnes de som kan sno seg i den stadige voksende jungelen av reguleringer og støtteordninger. Og la oss presisere en ting til: i en velferdsstat opplæres alle til å tro at de kan skyve en betydelig del av sine kostnader ved å leve over på andre (i og med at staten dekker store deler av kostnadene ved utdannelse, helseforsikring, pensjonsforsikring, kultur, bruk av infrastruktur, eldreomsorg, mmm.) Med andre ord: velferdsstaten belønner de mindre produktive, straffer de produktive, og dyrker frem en generell ansvarsløshet. 

Alternativet til dette systemet (velferdsstaten) er et system hvor hver enkelt tar seg av seg og sine ved å dekke sine egne utgifter med egen inntekt, og hvor staten kun tar seg av sine legitime oppgaver. Statens  legitime oppgave er å beskytte borgernes frihet, og dette gjør den ved å kun drive politi, rettsapparat og det militære. I et slikt system er det ingen tvungen skatt, ingen tvungne avgifter, ingen reguleringer, ingen overføringer, og ingen gratis-tilbud fra det offentlige, og det er heller ingen reguleringer av handel, hverken nasjonalt eller internasjonalt. I et slikt system er det da ingen jungel av statlige støtteordninger man kan sno seg i. Incentivene i dette systemet er at de som belønnes er de som produserer noe som andre er villige til å kjøpe. Dette systemet, et helt fritt og uregulert system hvor eiendomsretten gjelder fullt ut ut, kalles kapitalisme, eller laissez-faire-kapitalisme. I kapitalismen er det da ikke slik at staten deler ut goder til befolkningen, og det er da ingen politikere som må ta opp gjeld på statens vegne for å finansiere sine valgløfter.          

I dette systemet har man full individuell frihet, ethvert individ har rett til å handle akkurat slik det ønsker så lenge det ikke initierer tvang mot andre. Heller ikke staten har rett til å initiere tvang mot den enkelte borger. Dette systemet er da ikke et demokrati siden demokrati innebærer at flertallet kan bestemme alt mulig – og det er dette som er den opprinnelige betydningen av ordet «demokrati»: ubegrenset flertallsstyre. Dette systemet er en konstitusjonell republikk, og en slik har i sin grunnlov sterke begrensninger på hva statens oppgaver skal være. 

De amerikanske grunnlovsfedrene var sterkt kritiske til demokrati, og de etablerte USA som en konstitusjonell republikk, hvor statens makt var sterkt begrenset. (I demokratier ledes staten av en regjering som altså regjerer/styrer, mens i USA ledes statsapparatet av en administrasjon: USA har ikke regjeringer). Ønsket fra grunnlovsfedrene var at USA skulle være og skulle forbli fritt. Men det som bestemmer utviklingen, uansett formaliteter og hva lovens bokstav måtte si, er grunnleggende holdninger blant folk flest. En av grunnlovsfedrene, Benjamin Franklin, advarte mot utviklingen bort fra frihet og over til demokrati ved å si noe sånt som «Vi har nå et fritt samfunn, en republikk, og vi får håpe at vi klarer å beholde det slik». (En historiker oppsummerte dette slik: «…upon exiting the Constitutional Convention Benjamin Franklin was approached by a group of citizens asking what sort of government the delegates had created. His answer was: «A republic, if you can keep it». The brevity of that response should not cause us to under-value its essential meaning: …  republics are not merely founded upon the consent of the people, they are also absolutely dependent upon the active and informed involvement of the people for their continued good health [i.e. continued freedom]…». USA har etter dette beveget seg lang bort fra sine opprinnelige frihetsidealer, og har siden tidlig i det tyvende århundre vært en velferdsstat. Og ja, USAs statsgjeld er i denne perioden blitt enorm.  

Tilbake til hovedsaken: det er store problemer i alle demokratier, og sitatene vi gjenga innledningsvis bekrefter dette. Men de vi siterte  mener at løsningen ligger i å redusere folkets innflydelse på politikken, og de vil gjøre dette for å redde demokratiet. For det første er dette selvmotsigende. I et demokrati har folket innflydelse – å redusere eller innskrenke folkets innflydelse er da anti-demokratisk. Når noen skriver at de vil redusere folkets innflydelse i demokratiets navn vet de enten ikke hva demokrati innebærer, eller de forsøker å lure sine lesere. 

For det annet: Ja, det er kolossale problemer i alle velferdsstater, men disse kommer av at staten har tatt på seg oppgaver som ligger utenfor dens legitime oppgaver, og som fører til at 1) politikere må love mer og mer for å bli valgt, og 2) innbyggerne tror at de bare kan bruke med og mer av offentlige tilbud fordi disse tilbudene er jo (mer eller mindre) gratis – i en velferdsstat er den essensielle koblingen mellom produksjon og forbruk da brutt, og dette er på sikt ødeleggende fordi produksjonen da ikke vil holde tritt med forbruket. (Ja, Says lov, den viktigste lov innen sosialøkonomien, innebærer da at for andre er det motsatt, noen må da ha større produksjon enn forbruk. De som har større produksjon enn forbruk er de som har gitt lån; men en eller annen gang vil de ha tilbake det de har lånt bort ….).

Ja, problemene er der, men de kommer ikke av at folket har for mye å si, de kommer av at man har en samfunnsmodell som innebærer at staten har tatt på seg alle mulige oppgaver, og at alle borgere har rett til å motta en rekke goder fra staten. Modellen heter velferdsstat, og den styres av folket gjennom demokratiske valg.   

Men så lenge folk flest tror at dette er et godt system vil vi ha denne modellen – selv om den ikke er bærekraftig. Dvs. vi vil ha den inntil den bryter sammen, med store negative konsekvenser for alle.

De som kritiserer demokratiet har visse poenger, men problemet er et de aldri nevner: problemene skyldes velferdsstaten.    

Det bærekraftige alternativet til velferdstaten er full individuell frihet, dvs. laissez-faire-kapitalisme, et system hvor eiendomsretten gjelder fullt ut og hvor det ikke er noen reguleringer eller overføringer eller tilbud fra staten (bortsett fra at den beskytter borgernes frihet). Et slikt system er ikke et demokrati, det er en republikk. 

Vi avslutter med følgende: det er ikke slik at folket er en fare for demokratiet. Sannheten er at demokratiet, et system hvor et flertall skal kunne bestemme absolutt alt, er en fare for folket.  

 

 

 

 

 

 

https://resett.no/2019/10/10/svensk-politiker-mener-folkeavstemninger-er-en-trussel-for-demokratiet/

https://resett.no/2019/10/10/avis-kommentator-vil-ha-regler-for-a-hindre-ensakspartier-a-stille-til-valg/

https://www.nettavisen.no/okonomi/slar-alarm-om-oljefondet-oljeinntektene-vil-ikke-vaere-store-nok/3423857943.html

https://www.nettavisen.no/okonomi/oslos-gjeld-eksploderer-dette-kan-bli-farlig/3423851811.html

https://constitutioncenter.org/learn/educational-resources/historical-documents/perspectives-on-the-constitution-a-republic-if-you-can-keep-it