Demokrati, frihet og kultur – en kommentar til Torbjørn Røe Isaksens kronikk

Med utgangspunkt i en konferanse i hovedsak konservative politikere i København nylig diskuterer Torbjørn Røe Isaksen problemer i demokratiet i kronikken «Farvel, demokrati?» i Aftenposten 9/8. Kronikken inneholder enkelte gode poenger, men det er også en rekke punkter som burde ha vært med, men som ikke er der, eller som ikke er vektlagt sterkt nok. F.eks. er ordet «frihet» ikke nevnt i kronikken (dog er «ytringsfrihet» nevnt).

Vi vil nevne noen av Isaksens poenger; først et noe spesielt, men viktig eksempel som få eller ingen er villige til å ta lærdom av: mange konservative politikere hadde for ca 15 års tid siden det syn «at demokratiet kunne og måtte vinne frem. … Ikke minst preget det begrunnelsen for invasjonen av Irak i 2003 … Fasiten har vi i dag. Amerikanerne ble møtt som frigjørere. Først. Men så kollapset landet i anarki og vold. Det liberale demokratiet hadde universelle ambisjoner, men var ikke dermed universelt i den betydning at alle ønsket det velkommen».

Hvis vi trekker en parallell til annen verdenskrig var Tyskland og Japan okkupert i en årrekke etter at krigen var avsluttet. Dette skjedde for å sikre at enhver manifestasjon av de ideologiene som var opphavet til krigen i disse to landene, ble fjernet helt fra kulturen. Men etter at USA hadde vunnet krigen i Irak trakk den nyvalgte president Obama de amerikanske styrkene ut av Irak uten at de frihetsfiendtlige kreftene var knust – Obama ignorerte lærdommen fra Tyskland og Japan, en lærdom som det var nødvendig å ta til etterretning for å gjøre Irak til et stabilt og sivilisert land. Dersom USA og de allierte hadde trukket seg ut av Tyskland og Japan høsten 1945, etter at krigen var vunnet, hadde den tyske nasjonalsosialismen og den selvoppofrende keiserdyrkingen i Japan kunnet blomstret opp igjen, landene ville igjen ha blitt diktaturer, og da ville disse landene ikke fått den utvikling de fikk, en utvikling som gjorde begge land til økonomiske stormakter med stor velstandsvekst for innbyggerne.

Poenget er er at frihet forutsetter at visse verdier dominerer i kulturen – et land kan ikke bli fritt før landet kultur er preget av disse verdiene. Demokrati innebærer bare at flertallet skal bestemme, og de verdier som da dominerer i et land blir da de verdier som staten styrer etter. Vi så dette tydelig da det ble arrangert valg på Gaza etter at Israel trakk seg ut: terroristorganisasjonen Hamas vant valget. Ledere i Vesten, som selv representerte demokratier og som hadde kommet med oppfordringer om innføring av demokrati, så med en viss uro på dette, og forurettede Hamas-folk uttalte at «Dere ba oss innføre demokrati, vi har innført demokrati og dere er allikevel ikke fornøyd? Democracy = hypocracy!».

Demokrati er da opplagt ikke løsningen. Isaksen innser dette når han sier at land kan ha demokrati uten økonomisk velstand og vekst, og land kan ha økonomisk vekst og velstand uten demokrati.

La oss før vi oppklarer denne sammenhengen nevne et punkt hvor Isaksen slipper katta ut av sekken. Han skriver faktisk følgende: «Den demokratiske infrastrukturen [forutsetter] blant annet uavhengige institusjoner som universiteter, pressen eller frivillige organisasjoner. Et liberalt demokrati må ha en eller annen form for uavhengig og kritisk presse for å sikre at noen ser makthaverne i kortene.»

Isaksens poeng her er godt og viktig, men kan pressen, universitetene, forskningsmiljøene og frivillige organisasjoner være uavhengige når de i mange tilfeller er nær 100 % finansiert av staten? Dette gir ingen uavhengighet, tvert imot, det fører til at staten blir enda mektigere og at reell opposisjon får enda større vanskeligheter med å slippe til. Også konservative politikere mener at slik skal det være, dvs. at staten skal regulere og støtte alle mulige virksomheter og bedrifter (og ikke bare via Innovasjon Norge), noe som også gjør uavhengighet av staten vanskelig.

Det Isaksen og andre konservative burde ha vært tilhengere av er ikke demokrati, de burde ha vært tilhengere av individuell frihet. Demokrati betyr bare at flertallet bestemmer, mens frihet er retten for individer til å bestemme over seg og sitt, frihet er altså retten for individer til å bestemme over sin kropp, sin eiendom og sin inntekt.

Det som gir velstandsvekst er da ikke demokrati, det som gir vekst er respekt for eiendomsretten, noe som innebærer få (eller helst ingen) reguleringer av næringslivet. Vekst krever også en noenlunde stabil pengeverdi, dvs. det må ikke være inflasjon. Regimer som styrer landet slik at disse kravene i stor grad er oppfylt kan altså få økonomisk vekst, selv om det ikke avholdes valg, selv om det ikke finnes ytringsfrihet, selv om det ikke finnes politisk frihet, selv om den personlige friheten er liten (et eksempel er Chile under Pinochet). Likeledes, dersom et demokratisk valgt regime fører en politikk som ikke respekterer eiendomsretten og har stor inflasjon, vil landets borgere ikke oppleve velstandsvekst (et eksempel er Venezuela under Chavez/Maduros sosialistiske politikk).

Nå kan man si at Isaksen så vidt er inne på dette siden han hele tiden snakker om «liberalt demokrati», ikke «demokrati». Han skriver: «Samtidig kan det lett skape et overfladisk inntrykk av hva et liberalt demokrati faktisk er. Det er ikke simpelthen det samme som et demokrati som sådant, men et bestemt sett med politiske institusjoner kombinert med en bestemt politisk kultur. Flertallsmakten er åpenbart et viktig trekk også i et liberalt demokrati. Demokratier må ha frie valg, rettferdige valgregler og allmenn stemmerett. Men i flertallsmakten lurer det også en fare. Flertallets vilje slik den manifesterer seg gjennom politisk makt, behøver slett ikke være liberal og tolerant.»

Isaksen sier altså at det ikke er tilstrekkelig med demokrati, man må også ha politiske institusjoner kombinert med en bestemt politisk kultur. Han går ikke inn på hva denne kulturen må bestå av, men det kan jeg gjøre: Det eneste som kan gi stabil velstandsvekst over tid er altså full individuell frihet, og dette forutsetter at rasjonelle verdier dominerer i kulturen. Blant disse verdiene er individualisme, rasjonalitet, sekularitet, skille stat/religion, rettsstat, begrenset statsmakt, frihandel, stabile penger. Disse verdiene bygger igjen på det syn at det er moralsk høyverdig å arbeide for å tjene penger og skape et godt liv for seg og sine. Dersom det som betraktes som moralsk høyverdig er å kjempe og dø for Allah, eller å ofre seg for menneskeheten eller befolkningen eller økosystemet, eller å gi 70 % av det man tjener til det offentlige, vil det aldri vokse frem et fredelig samfunn preget av harmoni og velstand. Det er også slik at dersom disse rasjonelle verdiene har dominert i et samfunn – slik de gjorde i Vesten i lang tid – men så svekkes og etter hvert forsvinner, vil vi få den forvitringen Isaksen korrekt skisserer.

Isaksen beskriver reelle problemer, men det han antyder som løsning vil bare gjøre vondt verre. Det eneste som kan bringe Vesten – og alle andre land – på rett kjøl, er større individuell frihet (slik vi definerte dette ovenfor). Men dessverre er det slik at i alle land i Vesten blir friheten stadig mindre, og også de konservative partiene er med på å redusere friheten. At dette skjer også i Norge ser vi tydelig i den politikken som den sittende konservative regjeringen har fulgt siden den tiltrådte i 2013, den følger i akkurat samme spor som den rødgrønne regjeringen la opp til i årene før: statens årlige utgifter har økt (2006: 669 mrd kr, 2010: 907 mrd kr, 2015 1199 mrd kr, 2018: 1325 mrd kr – ca en dobling siden 2006), mengden reguleringer har økt, skjemaveldet er blitt enda mer komplisert, inflasjonen, dvs. reduksjonen i pengeverdien, siden 2006 har vært på ca 25 % (målt i KPI), etc.

Dette er ikke veien å gå dersom man vil ha en fremtid i velstand og vekst. Tvert imot. Det som trengs er mer individuell frihet, ikke mer demokrati. Isaksen burde ha skrevet «Farvel demokrati – velkommen frihet!»

 

 

https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/vmjz2B/Farvel_-demokrati–Torbjorn-Roe-Isaksen

Takk til Even Obrestad Hægstad som tipset meg om denne kronikken.

Atombombene over Japan

Det er i disse dager 73 år siden USA avsluttet andre verdenskrig ved å slippe to atombomber over Japan. Det som skjedde i de to byene som ble rammet (Hiroshima og Nagasaki) var grusomt, men totalt sett var dette den riktige tingen å gjøre. Å bruke atombomben sparte mange menneskeliv, og det fjernet det grusomme regimet som hadde styrt Japan inntil da.

Markeringen får bred omtale i norske medier (og i medier i andre land), men dekningen der er svært skjev og ensidig, ja direkte løgnaktig, se. f.eks. reportasjen på nrk.no som vi linker til nedenfor.          

Vi vil derfor kort nevne noen fakta som må tas med i betraktning dersom man skal kunne foreta en objektiv vurdering av bruken av atombomen. Siden vår omtale er relativt kort linker vi til en video og en artikkel som forklarer dette viktige tema i større dybde.  

Bruken av de to bombene stoppet krigen. Hadde ikke krigen stoppet da, ville japanerne kjempet til siste mann, kvinne og barn – bokstavelig talt – for å stå imot USA. Da ville millioner av japanere ha mistet livet. Enklete sier at USA kunne ha gjennomført en blokade og vunnet krigen på denne måten heller enn å bruke bomben, men Lewis sier i boken nedenfor at en blokade antagelig ville ha vart om lag fire måneder før Japan overga seg, og dette ville ha kostet en til to millioner japanske liv.

Den militære seieren knuste også den ideologien som var årsaken til terroregimet som Japans myndigheter sto for. (Det er som regel kun klare militære seire som gir fred; nazismen ble knust i Tyskland i 1945; etter at nazismen ble knust ble det fred i Europa, en fred som vil vare inntil det skulle dukke opp en annen tyrannistisk ideologi som får stor oppslutning). Etter at krigen var avsluttet var USA meget poplær i Japan, befolkningen fikk stor frihet og var meget takknemlig for at USA hadde fjernet det tyranniske regimet som hersket tidligere. Dette er grundig dokukmentert av John Lewis i boken Nothing Less than Victory, linket til nedenfor. 

USA valgte å slippe bomben over Hiroshima. Hvorfor Hiroshima? Wikipedia: «At the time of its bombing, Hiroshima was a city of both industrial and military significance. A number of military units were located nearby, the most important of which was the headquarters of Field Marshal Shunroku Hata’s Second General Army, which commanded the defense of all of southern Japan, and was located in Hiroshima Castle. Hata’s command consisted of some 400,000 men, most of whom were on Kyushu where an Allied invasion was correctly anticipated. Also present in Hiroshima were the headquarters of the 59th Army, the 5th Division and the 224th Division, a recently formed mobile unit. The city was defended by five batteries of 7-cm and 8-cm (2.8 and 3.1 inch) anti-aircraft guns of the 3rd Anti-Aircraft Division, including units from the 121st and 122nd Anti-Aircraft Regiments and the 22nd and 45th Separate Anti-Aircraft Battalions. In total, an estimated 40,000 Japanese military personnel were stationed in the city. Hiroshima was a supply and logistics base for the Japanese military. The city was a communications center, a key port for shipping, and an assembly area for troops. It was a beehive of war industry, manufacturing parts for planes and boats, for bombs, rifles, and handguns.» 

Her er en kort beskrivelse av en situasjon som viser forholdet mellom regimet og befolkningen under krigen (fra en artikkel på To the Point News):  

«As meticulously documented by historian Herbert Bix in Hirohito and the Making of Modern Japan, the Emperor issued [near the end of the war] an order for all Japanese civilians on Saipan [an island in the Pacific, soon to be invaded by US forces] to commit suicide. The order included the promise that, although the civilians were of low caste, their suicide would grant them a status in heaven equal to those honored soldiers who died in combat for their Emperor.

And that is why the precipice in the picture above [it can bee seen in the original article] is known as Suicide Cliff, off which over 20,000 Japanese civilians jumped to their deaths to comply with their fascist emperor’s desire – mothers flinging their babies off the cliff first or in their arms as they jumped.

Anyone reluctant or refused, such as the Okinawan or Korean slaves, were shoved off at gunpoint by the Japanese soldiers. Then the soldiers themselves proceeded to hurl themselves into the ocean to drown off a sea cliff afterwards called Banzai Cliff.» 

USAs seier fjernet det regime som sto bak slike grusomme forhold. Et annet resultat av USAs seier var den store velstandsvekst som kom Japans befolkning til gode etter 1945.

Japan startet krigen, og hadde begått grusomme ting bla. i Kina før WW2 brøt ut. I det store og hele førte USA krigen på en riktig måte. Bruken av atombomben forkortet krigen, og sparte da flere millioner menneskeliv.  

 

 

 

https://www.nrk.no/nyheter/til-minne-om-hiroshima-ofrene-1.12487758

https://www.amazon.com/Nothing-Less-than-Victory-Decisive-ebook/dp/B003CFBJ0U/ref=sr_1_1?ie=UTF8&qid=1533628796&sr=8-1&keywords=john+david+lewis

https://www.tothepointnews.com/2018/08/trump-and-truman/

https://www.youtube.com/watch?v=BmIBbcxseXM

https://www.theobjectivestandard.com/issues/2007-winter/american-victory-over-japan-1945/

 

 

 

 

 

Oppskrift på en katastrofe: sosialistiske Venezuela

«Inflasjonen kommer til å nå 1 million prosent i løpet av 2018 … » forteller Aftenposten i dag. 

Dette skjer i et land som for noen få år siden fikk et regime som var alle sosialisters ønskedrøm – lederen for omleggingen, Hugo Chavez, ble hyllet av Rødt og SV og av andre med samme ståsted  over hele verden. (Noen av disse har fjernet sine hyllester av Chavez fra sine nettsider – men sosialister har jo alltid levd av og på løgn og historieforfalskning, så dette er ikke overraskende i det hele tatt.)

Dagens artikkel i Aftenposten gir en oppsummering av hva som har skjedd (selvsagt uten å navngi den sosialistiske politikken som årsak, men dette er som man kan forvente fra Aftenposten, som for lenge siden forlot sin profil som avisen som ga leserne «solid bakgrunn for egne meninger»). 

Vi siterer fra denne artikkelen og skyter inn noen kommentarer:   

«Det er kanskje det tydeligste symbolet på hvor dyp krisen i Venezuela er – sedlene har en verdi på linje med papir. Inflasjonen kommer til å nå 1 million prosent i løpet av 2018 … -Dette vil være den verste inflasjonen noen gang på den vestlige halvkule, sier Antulio Rosales ved senter for Utvikling og Miljø ved Universitetet i Oslo.»

Vi skyter inn her at Venezuelas tidligere økonomi-tsar Luis Salas mente at inflasjon ikke hadde noe med pengepolitikk å gjøre: «Essays written by Salas describe scarcity and spiraling prices as the result of exploitation by businesses rather than government policy» (kilde Reuters, link nedenfor).  

Aftenposten: «Venezuela har store påviste oljereserver, omkring 300 milliarder fat, noe som mest sannsynlig er de største oljereservene i verden. Tidlig på 60-tallet sto Venezuela for produksjonen av mer enn 10 prosent av råoljen i verden. De hadde et bruttonasjonalprodukt høyere enn nabolandene Brasil og Colombia … I 1976 ble oljeindustrien nasjonalisert siden den gang har oljeeksport stått for en overveldende andel av Venezuelas inntekter. …  

Under Hugo Chavés ridde Venezuela på en historisk høy oljepris. Dette gjorde at regjeringen begynte å bruke penger over en lav sko. De brukte penger på alt, de bøttet ut penger i alle bauer og kanter .. . Velferdsprogrammer ble satt i gang og offentlige ansettelser gikk i taket. Nær tre millioner flere fikk jobb i staten på kort tid. … Venezuela importerte på 2000-tallet stadig flere produkter – biler, alkohol, båter, klær og mye mer. Regjeringen ville heller ha enorm mengde import utenfra, enn å støtte en lokal innenlandsproduksjon som ville danne en klasse med næringslivsfolk. …

Venezuela har siden 2003 under Chavés gjennomført priskontroller og satt faste priser på varer. Like etter innføringen ble Nestlé beordret av regjeringen til å selge en av sine produkter til en fjerdedel av prisen de tidligere hadde blitt solgt for … Dette ville gjort produksjonen ulønnsom og de stengte produksjonen i landet. Mange slike historier fulgte i årene som gikk … »

Aftenposten legger i artikkelen ikke stor vekt på folkeopprøret, at det er mangel på alt fra mat til toalettpapir, at kriminaliteten har skutt i været etc., etc. 

Det som rammet Venezuela er en typisk sosialistisk politikk: politikere som kan mindre enn null om hvordan en økonomi fungerer lover gull og grønne skoger til velgerene: «stem oss inn i maktens korridor og deres skal få alt dere ønsker dere; dere skal få alt gratis eller svært billig!» 

Et folk som mener at de har rett til å leve på andres bekostning og som kan mindre enn null om hvordan en økonomi fungerer stemmer dem inn og får til å begynne med det som de ønsket seg: noen får generøse trygder, noen får enkle og godt betalte jobber, varer i butikken blir billigere. 

Men etter kort tid begynner varene å forsvinne fra butikkene – og prisene går opp. Sentralbanken trykker opp mer penger «for å holde tritt med inflasjonen», som det heter, nominelle lønninger øker – men det gjør prisene også, og etter hvert sitter folk med hauger av pengesedler som er null verd  (Aftenposten: «[Det lages] vesker litt utenom det vanlige: De er laget av hundrevis av ekte pengesedler – den venezuelanske bolivaren»). Dette er sosialisme i praksis. 

La oss se på noen av de konkrete tingene Aftenposten nevner: oljeindustrien ble nasjonalisert, det ble gjennomført statlige priskontroller og staten satte faste priser på en rekke varer, statlige velferdsprogrammer ble satt i gang, offentlige ansettelser gikk i taket, regjeringen ville hindre at det oppsto en klasse med næringslivsfolk som utbyttet sine ansatte og la derfor hindringer i veien for innenlandsk produksjon. 

Kort sagt: den politikken som ble ført var enhver venstreorientert ønskedrøm. 

Resultatet ble som det måtte (vi siterer fra en tidligere post her på gullstandard): «Food has become so scarce in Venezuela after the economy collapsed that people are getting desperate … New Video Shows People … Eating Out Of Trash In Venezuela … Socialist nightmare: Venezualans now eating dogs, cats and piegons to survive».

Hva er det da som må til for å skape velstående samfunn? Det som må til er produksjon, produksjon í samsvar med folks etterspørsel, og for å få dette til må borgerne ha frihet. Statens oppgave skal da kun være å beskytte denne friheten. Legger staten hindringer i veien for produksjon, slik sosialistregimet i Venezuela gjorde, blir resultatet fattigdom. For å gjøre dette punktet klinkende klart: det som trengs er ikke statlig støtte til produksjon eller statlig beskyttelse av enkelte produsenter mot konkurranse, det som trengs er frihet, det som trengs er full individuell frihet! (Mer om dette kan man finne i boken Saysiansk økonomi.) Det som trengs er det stikk motsatte av en sosialistisk politikk! Hva sosialismen fører til fikk vi enda en gang se i Venezuela.

 

 

https://www.aftenposten.no/verden/i/A2V76z/Sedlene-er-mer-verdt-som-vesker-enn-til-bruk-som-betaling_-etter-Venezuelas-okonomiske-katastrofe-Ulikt-noe-vi-har-sett-pa-den-vestlige-halvkule-noen-gang_-sier-ekspert

https://www.reuters.com/article/us-venezuela-economy/for-economy-czar-of-crisis-hit-venezuela-inflation-does-not-exist-idUSKBN0UL27820160107

http://jeanbaptistesay.no

 

Venezuela: enda et eksempel på sosialismens sanne ansikt

 

 

Handelskrig!

Krig er en forferdelig ting; mennesker blir drept og lemlestet, bygninger, installasjoner og veier blir ødelagt etc. Men begrepet «krig» brukes også i andre sammenhenger, både om dårlige ting og gode ting: «krigen mot narkotika» er kolossalt ødeleggende, «krig mot fattigdom» fører til at det blir flere fattige, mens priskrig – hvor tilbydere senker priser for å få kundene til å kjøpe av nettopp dem – er et gode.    

Hva med handelskrig? En handelskrig starter når et land innfører toll for å «straffe» et annet land som allerede har innført toll. La oss gi følgende scenario som eksempel: Kina har innført toll på import fra USA. USA ber Kina fjerne tollen, Kina gjør det ikke – og USA svarer med å innføre toll på import fra Kina. Dette er handelskrig, og dette begrepet er brukt en del ganger i det siste etter at USAs president Donald Trump valgte å forlate den riktig nok langt fra rettlinjede veien mot økt frihandel som de fleste land inkludert USA til en viss grad har fulgt de siste årene. 

President Trump har til og med uttalt – selvfølgelig via en tweet – at «trade wars are good and easy to win».   

Fra nrk.no «Trump truer Kina med ny toll på 200 milliarder dollar. USAs president Donald Trump truer Kina med å innføre en ny toll på kinesiske varer til en verdi av rundt 1 600 milliarder kroner. Kina kaller det utpressing.  – Om Kina øker sine toller enda en gang, vil vi møte det med å innføre ytterligere toll på varer til en verdi av 200 milliarder dollar, sier Trump i en pressemelding mandag. Kina svarte raskt med samme mynt da USA fredag varslet 25 prosent toll på kinesiske importvarer til en verdi av 50 milliarder dollar. De lovet at de kinesiske mottiltakene vil avspeile de amerikanske i verdi og omfang. Det har satt sinnene i kok i Washington.» 

Trump, i likhet med en betydelig andel langtidsutdannede økonomer, tror åpenbart at Kina vil bli straffet dersom USA innfører toll på import fra Kina. Men de som i første omgang må betale er amerikanske forbrukere; når det innføres toll på kinesiske varer importert til USA, blir varene dyrere og forbrukerne må betale mer. (Ja, dette vil også føre til mindre salg, og lavere eksport fra Kina, og dette vil være uheldig for produsentene i Kina, men det vil først og fremst være negativt for forbrukere i USA.) 

Trump har altså lagt seg på en mer isolasjonistisk linje, og han har trukket USA fra enkelte forhandlingsrunder om økt frihandel. USA er f.eks. ikke med i forhandlingsrunden som nå foregår mellom EU og Japan. National Review skriver: «So why was the US missing from the table? First, because we abandoned the Trans-Pacific Partnership (TPP), which included Japan and a dozen other countries from around the Pacific Rim, covering over 40 percent of the global economy. The EU-Japan deal sends a message that while the US is pulling back from the global economy, other countries are not afraid to step forward. The agreement removes tariffs from imports and exports such as wines, cheeses, cars, and electronics. As Japan’s markets open, EU companies will save a little more than $1 billion a year. EU manufacturers and farmers will receive a massive tax cut–not to mention better access to the Japanese market than their US counterparts enjoy.» 

Dette innebærer at amerikanske bønder blir mer eller mindre utestengt fra viktige markeder og får redusert sitt salg. Men Trump har en «løsning»: milliarder av dollar i statsstøtte. NYT skriver: «To Ease Pain of Trump’s Trade War: $12 Billion in Aid for Farmers» Trump legger kostnadene på … skattebetalerne. 

De som følger nyhetene har fått med seg at det var visse mulige problemer mht. frihandelen mellom USA og EU. Trump og EUs president Jean-Claude Juncker snakket sammen under Trumps nylige besøk i Europa, og Junker traff spikeren på hodet med et utsagn for å få USA til ikke å innføre toll på import fra EU med trusselen om at dersom USA gjorde dette ville EU kunne gjøre det samme: «`If you want to be stupid,’ he told Mr. Trump, ‘I can be stupid, as well» (sitat hentet fra WSJ.) Det er i hvert fall noen som på et eller annet vis forstår at toll og andre begrensninger  på frihandelen er «stupid». 

Toll betyr at forbrukerne i importlandet må betale mer for det de kjøper av importerte varer. Dette reduserer etterspørselen i befolkningen (men fører til staten får større inntekter, noe som alltid er negativt dersom pengene brukes på andre ting enn de legitime statlige oppgavene (politi, rettsapparat, militært forsvar)). 

Toll innebærer også at den internasjonale arbeidsdelingen blir mindre, noe som reduserer velstanden for alle.   

Men hvis landene A og B handler med hverandre og B innfører toll på import fra A, hva bør da A gjøre? A bør fortsatt ha frihandel! A bør ikke innføre toll! At B har innført toll betyr at Bs regjering tvinger sine egne borgere til å betale mer for noe de kjøper (som er importert fra A). Hvis A som svar vurderer å innføre toll på import fra B, så sier de reellt sett følgende: «Hvis B straffer sine egne borgere ved å gjøre ting dyrere for dem å kjøpe, så skal jammen vi også straffe våre borgere på samme måte!» 

Ja, det er korrekt at dersom en bedrift i et annet land produserer samme type varer som en bedrift i eget land, så vil en toll på disse varene favorisere bedriften i eget land. Men dette er på bekostning av alle andre kunder/forbrukere i importlandet som fratas muligheten til å kjøpe billige importvarer, og på bekostning av den konkurranseutsatte bedriften, som fratas incentiver som gjør at den kan  øke sin produktivitet. Totalt sett vil en toll innebære et tap for hele befolkningen. 

Derfor: frihandel er et gode, og et land bør praktisere frihandel selv om andre land  ikke praktiserer frihandel. USAs og Trumps svar når andre land har toll burde ha vært følgende: «Vi fører ikke handelskrig! Når dere har toll på amerikanske varer som dere importerer, er dette meget uklokt. Det reduserer velstanden for deres egne borgere. Vi, derimot, vil at alle skal kunne produsere og selge til USA, og jo flere som gjør det, jo høyere bli velstanden for alle amerikanere! Så vi importerer, og legger ingen hindringer i veien for amerikanere som vil kjøpe noe som er produsert i andre land». 

Så, er «trade wars … good and easy to win»? Nei, de er alltid skadelige og de har ingen vinnere! 

Vil vil også sterkt anbefale Richard Salsmans artikkel «Protectionism as mutual maschoism», (selv om vi ikke er 100 % enig alt som sies i denne artikkelen), link nedenfor. 

Men kanskje er alt taktikk fra Trumps side. Noen hevder at Trump, for å få gjennomslag, har hevdet det stikk motsatt av det han egentlig mener: «Commerce Secretary Wilbur Ross: Trump’s End-Game Is «Zero Tariffs» With EU» (fra realclearpolitics). Det siste fra Trump er at han går inn for «the four big zeros»: null tollmurer, null hindringer av en andre typer enn toll, null subsidier og null hindringer av markedstilgang. I så fall er dette bra. Men det er vanskelig å vite hvor man har Trump. Dette er en mann som i en av sine offentlige uttaleser begår den bragd forveksle «would» og «wouldn´t»! 

Men kanskje alt er et spill for galleriet? Under den utrolige overskriften «Trump Sounds Normal in Private – It’s All an Act», skriver CNNs kommentator Julian Zelizer følgende: «Trump is playing a part in front of the cameras ― the norm-breaking, in-your face conservative populist…[Yet in private] he is methodical and controlled…He listens, absorbs and responds. He knows what is going on, and he wants a workable plan… Trump is much more strategic about how he conducts his business. Trump has a game plan that will allow him to pursue policy initiatives that matter to him and control and direct the media narrative about his presidency ― all the while working toward re-election in 2020… He is not the only president to be misjudged by his friends and foes… there is a method to his madness and that should be eye-opening for opponents who think there is no way he can possibly make it to the end of his term or get re-elected.» 

Uansett hvor dette ender vil vi gjenta følgende: handelskriger er ille, all frihandel – inkludert ensidig frihandel – er bra!  

 

 

 

 

Protectionism as Mutual Masochism

https://www.nrk.no/urix/trump-truer-kina-med-ny-toll-pa-200-milliarder-dollar-1.14089946

https://www.nationalreview.com/2018/07/eu-japan-trade-deal-america-was-wrong-to-sit-on-sidelines/

https://www.nytimes.com/2018/07/24/us/politics/farmers-aid-trade-war.html

https://www.wsj.com/articles/eus-white-house-trade-talks-went-from-uncertainty-to-lowered-tensions-1532624882

https://www.realclearpolitics.com/video/2018/07/26/commerce_secretary_wilbur_ross_trumps_end-game_is_zero_tariffs.html

https://amp.cnn.com/cnn/2018/07/25/opinions/michael-cohen-donald-trump-tape-strategy-zelizer/index.html

https://www.nrk.no/urix/trump-gjor-helomvending-om-russland-uttalelse_-_-jeg-trodde-det-var-opplagt-1.14130132

Hatefulle ytringer, grensen for ytringsfrihet og statens rolle 

Som kjent pågår det en kampanje mot noe som kalles «hatefulle ytringer». Kampanjen har visse innslag av gode poenger, men for det meste er den en sammenblanding av ting som ikke hører sammen. Vi skal kommentere noen av dem. 

Det er korrekt at det, spesielt i kommentarfelter etter oppslag i nyhetssider på Internett, blir lagt inn stort sett anonyme kommentarer som med en viss rett kan beskrives som «hatefulle». Hatet er rettet mot en rekke forskjellige mål, men blant de mest forekommende er FrP, USA, Trump, islam/muslimer, innvandringspolitikken, innvandrere, politikere, kapitalismen. 

Regjeringen er en av de aktører som står bak denne kampanjen, og på regjeringens nettside finner man følgende: «Regjeringens strategi mot hatefulle ytringer 2016–2020. Politisk erklæring mot hatefulle ytringer. Vi som politikere, offentlige myndigheter og sentrale samfunnsaktører forplikter oss til å bekjempe hatefulle ytringer og intoleranse. Ytringsfriheten er en umistelig verdi. Den står sterkt i Norge. Vi skal ikke spre eller oppfordre til hat. Vi er bekymret for omfanget av hatefulle ytringer på bakgrunn av kjønn, etnisitet, religion eller livssyn, nedsatt funksjonsevne eller seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. Ytringer som sprer hat mot andre mennesker kan ikke tolereres. Noen ytringer er forbudt etter norsk lov og skal straffeforfølges. Men også andre hatefulle ytringer kan ha alvorlige konsekvenser for enkeltpersoner, grupper og hele samfunnet. Offentlige myndigheter og undervisningsinstitusjoner har et særlig ansvar for aktivt å forebygge hatefulle ytringer og sørge for at personer som utsettes for dette får oppfølging.» 

Vi kan ikke se annet enn at regjeringen dels gir et svært skjevt bilde av det som foregår, dels blander sammen ting som ikke hører sammen, og dels er kampanjen basert på en selvmotsigelse. 

La oss se på de eksemplene som regjeringen gir og som skal utløse «hatefulle ytringer»: «kjønn, etnisitet, religion eller livssyn, nedsatt funksjonsevne eller seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk».  

De tingene som nevnes er elementer av individers identitet, men det er en vesentlig forskjell: noen er medfødt og noen er valgt. Kjønn er ikke valgt, og heller ikke er nedsatt funksjonsevne eller seksuell orientering valgt. Religion derimot, er valgt; den enkeltes religion er et sett av verdier og holdninger som den enkelte har valgt å slutte seg til (men kanskje ofte under forhold som innebærer et sterkt konformitetspress fra omgivelsene). 

Å kritisere noen – eller å gi uttrykk for hat mot noen – på grunn av egenskaper ved vedkommende som han eller hun ikke kan gjøre noe med er bare idiotisk (vi fremsetter her muligens en «hatefull ytring», men la gå …). Derimot, å kritisere noen for å ha valgt verdier og holdninger som inngår i en religion, må være fullstendig legitimt.    

Nå har formen på kritikken/ytringen en betydning her. Noen som ytrer seg er kunnskapsrike og kan formulere seg, mens andre har ikke i samme grad ordet i sin makt og de lander iblant på formuleringer som ikke ligger langt unna å være rene personangrep. Innbærer denne kampanjen at kun personer som kan formulere seg på en akademisk måte skal ha ytringsfrihet, mens de som ikke er så gode til å formulere seg ikke skal få lov til å si sin mening? 

Innebærer denne kampanjen at det skal være forbudt å fremme «hatefulle ytringer»? Hvem skal avgjøre om en ytring er hatefull eller ikke?  Regjeringen sier at «vi skal ikke spre eller oppfordre til hat …. Ytringer som sprer hat mot andre mennesker kan ikke tolereres». Betyr dette at regjeringen mener at slike ytringer skal forbys, og at de som fremsetter dem skal straffes? 

Men er det alltid galt å oppfordre til hat? Hva med å hate nazisme og kommunisme, ideologier som ikke bare førte til krig, fattigdom, nød og elendighet for millioner av mennesker i forrige århundre, men som også førte til at om lag 100 millioner mennesker mistet livet? Er det galt å hate disse ideologiene og personer som forsvarer og forfekter disse ideologiene i dag? 

Og hva med andre ideologier/religioner som krever undertrykkelse av annerledes tenkende, som har dødsstraff for blasfemi og frafall, som har dødsstraff for homofili, etc. – er det kritikkverdig å hate slike ideologier? 

Det er enkelte som gir uttrykk for sterk kritikk av politikerne, og muligens kan noe av denne kritikken beskrives som «hat». Men den politikken som føres, og som alle partiene på Stortinget står bak, er til skade for alle. Den tvinger oss til å betale mer og mer i skatter og avgifter, den tvinger oss til å sette oss inn i stadig nye regler for den minste ting man skaj gjøre, den tvinger oss til å fylle ut stadig flere skjemaer, den fører til økonomiske kriser med konkurser og arbeidsløshet, den fører til at flere blir rammet av reell kriminalitet og opplever en mer utrygg hverdag, og den fører til at flere må vente lenge på medisinsk behandling – er det en «hatefull ytring» å bruke kraftige, folkelige uttrykk for å kritisere politikere som er ansvarlige for dette? 

Videre, regjeringen blander sammen to ulike roller i sin kampanje: den blander sammen den rollen staten har, og den rollen en redaksjon har. Staten skal gi lover som organiserer hele samfunnet, mens en redaksjon skal gi regler for den publikasjonen den utgir. En redaksjon kan publisere hva den måtte ønske; dersom den bare vil publisere visse typer innlegg og meninger, og vil hindre andre i å slippe til, så har den all rett til det. Politikere derimot bør kun uttale seg om statens rolle og oppgaver, og la redaksjonene være frie helt uten statlig innblanding.

Statens rolle er altså helt annerledes enn en redaksjons rolle: den skal sikre alle borgeres frihet. Den skal sikre ALLE borgeres  frihet – den skal da også sikre friheten til de som har upopulære meninger. Den skal sikre friheten også til de som måtte formulere seg hatefullt mot andre og deres meninger. 

Med andre ord: hatefulle ytringer er innenfor ytringsfriheten – og regjeringen sier eksplisitt at «Ytringsfriheten er en umistelig verdi». 

Ytringsfriheten omfatter og gir rett til alle typer meningsytringer. (Det eneste som ikke er tiltatt å ytre er forretningshemmeligheter, militære hemmeligheter, opplysninger om private forhold ved enkeltpersoner, etc.). 

Det som ikke omfattes av ytringsfriheten er reelle trusler. Trusler som åpenbart ikke er alvorlig ment er innenfor ytringsfriheten, mens reelle trusler skal være straffbare. Slike bør anmeldes, og retten må eventuelt dømme den som har fremsatt dem. 

Hva er det da som skal forbys? Det som skal forbys er ikke noen type ytringer, det eneste som skal forbys (i tillegg til reelle trusler) er initiering av tvang, dvs. overfall, å gi noen juling, tyveri, ran,  innbrudd, svindel, voldtekt, drap, etc. 

For å oppsummere: regjeringens erklæring mot hatefulle ytringer er et sammensurium av uklar rolleforståelse, plassering av essensielt sett helt forskjellige eksempler i samme kategori, en misforståelser av hva ytringsfriheten er, og et helt uklart mål for kampanjen. 

Dvs. det er akkurat det man kan vente seg fra dagens norske politikere. 

 

 

 

 

https://www.regjeringen.no/contentassets/72293ca5195642249029bf6905ff08be/hatefulleytringer_uu.pdf

 

 

Trump – Nord-Korea 0 – 1

For noen uker siden ble president Trump hyllet, selv i MSM, fordi han hadde sikret fred, eller praktisk talt sikre fred, mellom Sør-Korea og Nord-Korea. Nord-Korea hadde også gitt opp sine atomvåpen-planer, ble det gitt inntrykk av. Vi, derimot, var ut i fra erfaringer fra tidligere forhandlinger mellom Nord-Korea og amerikanske presidenter, sterkt i tvil om det var oppnådd virkelige resultater (se vår kommentar 19. juni, link nedenfor). 

Men hva er status nå? Utenriksminister Mike Pompeo har enda en gang besøkt Nord-Korea, og fått …. ingenting (hvis vi da ser bort fra fornærmelser som at USA er «gangsterish».

Og ellers? Vi siterer fra Washington Post: «Diplomats say the North Koreans have canceled follow-up meetings, demanded more money, and failed to maintain basic communications, even as the once-isolated regime’s engagements with China and South Korea flourish … Meanwhile, a missile-engine testing facility that Trump said would be destroyed remains intact, and US intelligence officials say Pyongyang is working to conceal key aspects of its nuclear program.» 

Kort sagt: president Trumps offensiv på Korea-halvøya har ikke oppnådd noe som helst!

Vi er ikke overrasket. Tvert imot, det var akkurat noe slikt vi hadde forventet.   

 

https://www.washingtonpost.com/world/national-security/in-private-trump-vents-his-frustration-over-lack-of-progress-on-north-korea/2018/07/21/f6adef88-da7d-403e-9ec8-47d7876fa1de_story.html?noredirect=on&utm_term=.73dbda15cf02

 

Trump som utenrikspolitiker 

 

Ny bok sier det som må sies om konflikten i Midt-Østen  

«Konflikten i Midt-Østen» er en av vår tids aller største saker, og det har den vært siden ca 1980. Man bruker ordet «konflikt», men det er egentlig en krig, krigen mellom Israel på den ene siden og en rekke naboland og ikke-statlige grupper som Hamas, Hezbollah, PLO, på den andre.

Få andre temaer har vært gjenstand for så mye omtale i avisene, i nyhets- og kommentarsendinger på radio og TV, og få andre saker har vært gjenstand for så mange debatter og resolusjonsvedtak i FN. Hva er det så dette handler om? I 1948 ble det opprettet en jødisk stat i et område som heter Palestina, et område som tidligere hadde ligget under det Osmanske rike og som fra tidlig på 1900-tallet lå under Storbrittania. Jøder hadde holdt til i dette området tidligere, men det var svært lenge siden: jøder ble fordrevet derfra av romerne i det annet århundre, og var siden spredt over hele verden. Hele tiden drømte jøder flest om å komme tilbake til Israel – ved festlige anledninger uttrykte de ønsket «Neste år i Jerusalem!». Under fremveksten av nasjonalismen i Europa på 1800-tallet oppstod sionist-bevegelsen, en bevegelse som hadde som mål å etablere en jødisk stat i Palestina.

Jøder begynte da å reise tilbake til og etablere seg i området; de kjøpte land fra tidligere eiere, eller de etablerte seg på områder som var ueid. Etter det som skjedde under annen verdenskrig var det mange jøder som oppga håpet om å kunne leve i fred i ikke-jødiske stater, og mange reiste til dette området. 

Det er mye man kunne si om det som skjedde fra ca 1917 (året for Balfourerklæringen) og frem til 1948 (da staten Israel ble etablert), men vi utelater dette her. Vi spoler frem til det som skjedde da Israel ble opprettet: det nyetablerte landet ble angrepet av styrker fra alle land omkring. Det nye landet forsvarte seg godt, og etter hver ble det inngått fredsavtaler mellom Israel og noen av disse landene (Egypt, Jordan). 

Men krigen forsetter mellom Israel og andre grupper. Ledere i land som Iran, som har vært en islamsk republikk siden 1979, omtaler Israel som en kreftsvulst som må skjæres bort. Iran støtter en rekke grupper som stadig angriper Israel – med raketter, og ved å sende terrorister på selvmordsoppdrag inn i landet hvor de angriper tilfeldige israelere med alt fra kniver og slagvåpen til bomber. 

Hva er det så dette handler om? Det er flere ting: Da krigen begynte i 1948 flyktet et stor antall mennesker (arabere) fra området hvor krigshandlingene pågikk, og disse er fortsatt flyktinger, 70 år etter. Også disses barn, barnebarn og oldebarn beskrives som flyktninger. De bor i områder som i vanlige nyhetsmedier omtales som flyktningeleire, men disse leirene består ikke av midlertidige telt hvor matlagingsmulighetene er begrenset til å koke på en en primus, de bor i den type boliger og boligblokker som er vanlige i dette området. Enkelte krever at alle disse, både de opprinnelig 700 000 som flyktet i 1948 og alle deres etterkommere, i dag i alt ca 5 000 000 mennesker, skal få retten til å vende tilbake til de eiendommer som deres oldeforeldre forlot eller ble fratatt for 70 år siden. Videre hevdes det at dette er en krig om land – er det slik at landet tilhører jødene eller tilhører det arabere/palestinere? Bør det opprettes en palestinsk stat slik at også de araberne som bodde i Palestina i 1948 også får en egen stat? Og hvordan bør landene i Vesten forholde seg til de ulike sider – bør de som nå bistår i forhandlinger og gir store gaver i form av penger og våpen til begge sider, eller bør de følge en annen linje? (Det har pågått fredsforhandlinger mellom partene i flere tiår; i 1994 mottok PLOs Yassir Arafat og Israels Yitzhak Rabin og Shimon Peres Nobels fredspris for sin innsats under forhandlingene, men det er fortsatt langt fra fred i området. 

Elan Journos nye bok What Justice Demands: America and the Israeli-Palestinian Conflict (Post Hill Press 2018) går grundig igjennom alle problemstillingene som hører denne striden til. Boken er fylt med dokumentasjon på alle viktige ting som er skjedd, og han kommer med et råd om hvordan Vesten og USA bør forholde seg til konflikten. Han kritiserer også sterkt den politikken som er blitt ført overfor partene. 

Boken er som sagt meget innholdsrik, og den inneholder materiale som man sjelden ser når dette tema omtales. Vi skal ikke gi et sammendrag av alt leseren vil finne i boken, vi skal kort oppsummere noen av de poengene som man ikke finner andre steder, og som de som kun leser MSM aldri har sett nevnt eller diskutert.  

Journo nevner, som mange skribenter, at striden opprinnelig sto (og fortsatt står) mellom demokratiet Israel og diktaturer som Jordan, Syria, Egypt, Saudi-Arabia, Irak, Iran (etter hvert ble det inngått fredsavtaler med noen av disse, og forholdene i flere av landene har endret seg sterkt siden 1948).

Israel er en sivilisert rettsstat med høy velstand, rettssikkerhet, ytringsfrihet, frie valg. Ingen av landene omkring har dette. I de andre landene kan en bli idømt lange fengselsstraffer for å gjort noe som regimet ikke liker, f.eks. å ha kritisert regimet i et blogginnlegg, eller for å ha lagt ut en dansevideo på youtube. Det er ingen politisk opposisjon i disse landene, det er ingen reelle valg, ingen kritikk av myndighetene er tillatt, osv. Krigen står altså mellom på den ene siden et sivilisert og på mange viktige områder fritt samfunn, og på den andre siden en rekke barbariske diktaturer. Bare ut i fra dette burde det være opplagt at det er Israel som fortjener støtte. 

Men Journo ser det vesentlige poenget her: Hva slags stat skal man ha? Skal man ha en stat som gir borgerne frihet til å leve gode liv, eller skal man ha en stat som undertrykker sine borgere med et eller annet «høyere formål» som begrunnelse? Israel har betydelig frihet og gir borgerne mulighet til å blomstre (som er den klassiske filosofiske betegnelsen på et godt, aktivt og produktivt liv); Israel har høy levestandard og er et av de landene i verden som har mest innovasjon innen teknologi. Landene omkring er enten religiøse diktaturer eller militær diktaturer. Levestandarden er lav for befolkningen, men ikke for den lille eliten som sitter i maktposisjoner, eller for medlemmene i de «kongelige» familiene som lever på oljepenger, inntekter som de får fordi de nasjonaliserte eller eksproprierte, dvs. stjal, vestlige oljeselskapers eiendommer i landet.  

Men så kan man si at poenget ikke er dette, poenget er at flyktingene ikke har en egen stat, og at striden nå ikke er mellom Israel og Egypt, Jordan og Syra, krigen nå står mellom Israel og det palestinske folket, og de grupper som kjemper på vegne av palestinerne: Hamas, Hezbollah, PLO, mfl.    

Det er ikke uvanlig å si at dersom palestinerne får et nytt land med selvstyre så vil dette landet bli et sivilisert land med velstand og frihet. Journo refererer hovedpunktene fra PLO-leder Yassir Arafats tale i FN i 1974: «… The Palestinian movement seeks  a secular, «democratic» state, one that would embody progressive values. This … is the political end for the sake of which all of the romanticized «revolutionary» «armed struggle» was the means» (s. 147).

Arafat, som opprinnelig var agent for kommunistdiktaturet Sovjetunionens KGB, ble PLOs første leder i 1964. PLO utførte alt fra starten et stort antall terroraksjoner: «hostage-takings, hijackings, bombings and mass murder» (s. 146). Journo observerer at Arafats tale i FN til tross for dette ble møtt med «thunderous applause» (s. 147). 

Men hvordan vil en palestinsk stat se ut? Er det mulig å si noe om dette? Må man bare spekulere? Journo: «No need to speculate: there have been four Palestinian quasi-states that furnish ample data.  De fire tilfellene Journo tenker på er områder hvor palestinske frigjøringsgrupper over tid hadde full kontroll: et område i Jordan 1968-70, et område i Libanon 1970-82, PA (the Palestinian Authority) på Vestbredden fra 1994, og Gaza fra 2007. Det er all grunn til å regne med at det som er skjedd i disse områdene, hvor altså palestinske bevegelser har hatt nærmest full kontroll, er en forsmak på hvordan en palestinsk stat vi se ut. Og hva er erfaringene fra disse nesten-statene? Det er tyranniske, korrupte, det er ingen sivilisert rettspraksis, det er ingen ytringsfrihet. Journo oppsummerer om det som skjedde i det området PLO kontrollerte i Jordan: «The Palestinian factions ran their own «police» forces and courts of law. They arrested people and punished them at will. They imposed taxes, erected their own roadblocks, and swaggered through Jordan´s capital city Amman, flounting the regime´s authority. Some guerrillas began extorting «donations» at gunpoint …… [But after a while,] the Jordanian regime ordered its military to liquidate the nascent Palestinian mini-state: «Full warfare ensued: using heavy armor, artillery, and air attacks, the Jordanians inflicted a  shattering defeat.» By the end, three thousand Palestinians had been killed» (s. 148-49). Forholdene i i denne PLO-styrte mini-staten ligner svært på forholdene i de andre områdene kontrollert av PLO eller Hamas. Detaljer er å finne i Journos bok. Journo oppsummerer hva den palestinske bevegelsen egentlig er: «The Palestinian movement is a roving dictatorship in search of territory to dominate» (s. 148). Den som hevder å tro at en palestinsk stat vil bli vesentlig annerledes enn statene som nå ligger omkring Israel, eller vesentlig annerledes enn de fire nesten-statene som er blitt ledet av palestinske grupper, og som tror at en nyopprettet palestinsk stat vil bli noenlunde sivilisert og demokratisk med rettssikkerhet, ytringsfrihet, og med et politisk mangfold, har enten ingen virkelighetskontakt overhode, eller er løgnere. 

Hva så med retten til å vende tilbake? Det er slik at dersom noen i en krig må flykte fra sine eiendommer for å ikke bli bombet eller å komme i skuddlinjen, så bør de ha rett til å vende tilbake til sine eiendommer etter at krigen er avsluttet. Det er er to ting å si til dette. For det første: dette forutsetter at de som vil komme tilbake vil leve lovlydig i det land som nå har kontrollen over det område hvor deres eiendommer nå ligger. Er det rimelig å tro at et lands myndigheter vil slippe inn i sitt land et stort antall personer som har sin lojalitet til et annet lands regime, et regime som landet nettopp har beseiret i en krig? Er det grunn til å tro at arabere som måtte oppgi sine eiendommer vil leve lovlydig i Israel etter en tilbakevending? Vel, dette er et spørsmål som handler om motivasjonen for krigen, og det kommer vi tilbake til.

For det annet må man være klar over at eiendomsforholdene, i det område Israel nå ligger, i visse tilfeller var uklare før 1948. Mange eiendommer ble fra ca 1880 til 1948 kjøpt av jøder og sionister, men mange eiendommer var også i 1948 på en eller annen måte fortsatt disponert av arabere. Mange i denne gruppen disponere områdene midlertidlig, f.eks. som leietagere. Selv om en arabisk familie hadde brukt et område i generasjoner, er det allikevel mulig at familien ikke eide området (hvis vi tar utgangspunkt i det lovverket som gjaldt da). Hvis eieren da selger eiendommen, så mister den arabiske familien et område de har brukt i generasjoner, men som ifølge loven ikke var deres.     Kan man da si at de har en rett til å vende tilbake til en eiendom som var deres? Det er mer om denne type problemstillinger i boken. 

Hovedpoenget er allikevel dette: hva kan man gjøre med dette nå? Dersom en familie måtte forlate en eiendom de hadde brukt i generasjoner, men som ikke var deres og som eieren solgte – kan man da, 70 – 100 år etter kreve å få den tilbake? Nei, det kan man ikke. Man må også huske på at det ikke er tilfeldig at lovverket i alle siviliserte land har bestemmelser om foreldelse: dersom et krav ikke er tatt opp innen et bestemt antall år, så faller kravet. Disse kravene gjaldt eventuelt fra før 1948, og da er de mer enn 70 år gamle. Til dette kan man innvende at krigen førte til at kravet ikke kunne tas opp. Svaret på dette er noe vi nevnte tidligere: dersom noen virkelig hadde blitt fratatt eiendommer, så burde Israel ha latt dem vende tilbake dersom de ønsket å leve som lojale borgere i Israel. Men situasjonen er slik at få av dem vil si at ønsker dette, alt tyder på at mange vil fortsette krigen. Det disse palestinerne vil er både å vende tilbake samtidig som de der de kommer vil ønske å fortsette krigen. Hvorfor? Dette har å gjøre med hva som er motivet for krigen.

Hvis man ønsker å leve i fred og velstand vil man leve i et fritt samfunn med ytringsfrihet og rettssikkerhet. De som ønsker dette vil foretrekke å leve i Israel heller enn i Egypt, Jordan, Syria. Saudi-Arabia, Iran, eller Libanon – eller under Hamas på Gaza.

Men hva hvis målet ikke er å leve i fred og velstand, hva hvis målet er å spre islam? 

Alt tyder på at målet for de ulike pro-palestinske bevegelser ikke er å etablere områder hvor palestinere (og andre) kan skape seg gode liv i fred og frihet, alt tyder på at målet er å spre islam, og å bekjempe de som ikke vil at islamsk lov (sharia, som har dødsstraff for blasfemi, dødsstraff for homofili, dødsstraff for frafall fra islam, sterk kvinneundertrykkelse, etc.) skal være siste ord i alle mellommenneskelige forhold. De sier dette til og med selv, helt eksplisitt. Hamas´ Charter, Hamas´grunnleggende dokument, sier følgende: «The day that enemies usurp part of Moslem land, Jihad becomes the individual duty of every Moslem. In face of the Jews´usurpation of Palestine, it is compulsory that the banner of Jihad be raised» (sitert på s. 162). Da Hamas tok over Gaza etter at Israel trakk seg ut, uttalte de at dette markerte «the end of secularism and heresy on the Gaza strip» (s. 168). Forøvrig er det verd å merke seg at den gruppen som nå kjemper mest intenst mot Israel i hovedsak er finansiert av den islamske republikken Iran. 

Enkelte vil hevde at det er galt at et land etableres etter en krig. Men dette har vært vanlig i historien: et ferskt eksempel er de landene som oppsto da Jugoslavia sprakk på 80-tallet; da kom det en rekke grusomme kriger, og det ble etablert flere nye land. Et annet er USA – det erklærte seg uavhengig av kolonimakten England i 1776, noe som førte til flere år med krig. Landet fikk sin første president i 1789. Vietnam ble samlet til ett land etter en krig. Tyskland, derimot, ble samlet på fredelig vis, og Tsjekkia og Slovakia oppsto på fredelig vis etter en deling av Tsjekkoslovakia. Poenget er at land kan etableres etter kriger, og hvis man ikke er fornøyd  må man ta opp krigen igjen. De som tapte krigen som ble utløst da Israel ble dannet må enten finne seg i resultatet – at Israel eksisterer, eller de må fortsette krigen. Som nevnt har Jordan og Egypt sluttet fred med Israel, mens grupper som Hezbollah og Hamas fortsetter krigen.

Hvordan får man da en slutt på dette? Hvordan kan man få fred? Journo skriver: «History teaches us, as [Islam scholar Daniel] Pipes observes, that you make peace with «enemies that have been defeated»» (s. 232).

Den eneste vei til fred er en militær seier: «…the goal is to reach the day when followers of the Palestinian movement give up on their desire to liquidate Israel, when they feel defeated, when they put down their knives and suicide belts and rocket launchers, when they accommodate themselves to Israel´s continued existence» (s. 232). Veien til fred er en militær seier for Israel som er slik at den palestinske siden mister enhver motivasjon til å kjempe videre –  slik som de tyske nazistene mistet enhver lyst til å fortsett krigen i 1945.

At dette er vanskelig, er klinkende klart. Den palestinske siden er motivert av islam, tilhengerne har ingen ønsker om å leve gode liv i denne verden, det de ønsker er dø i kampen for Allah og for islam. Det Israel og dets allierte da bør – må – gjøre, er å oppfylle dette ønsket. De som har som eneste ønske å dø for Allah i kamp for islam, bør få dette ønsket oppfylt. Dette er da en vinn-vinn-situasjon!  

Man kan si at krigen mellom Israel og andre aktører i området begynte i 1948, og man kan si at krigen ennå ikke er avsluttet, mer enn 70 år etter. Krigen fortsetter til tross for at det har vært svært mange «fredsprosesser», dvs. forhandlinger om fredsavtaler. Ingen av disse har gitt fred. Enhver normalt oppgående og ærlig person burde da forstå at dette ikke er veien til fred. Dessverre ser det ut som om det ikke finnes noen ledere, hverken i Israel eller Vesten, som oppfyller begge disse kravene – krigen fortsetter, og personer blir drept eller får ødelagt sine liv hver eneste dag. De som lider mest er de palestinere som ønsker fred og som ikke har som eneste mål å dø for Allah, og disse våger vel ikke engang si hva de virkelig ønsker. 

Vesten bør støtte Israel fullt og helt, og vi bør hjelpe dem med å få til en militær sier. Vi bør slutte å gi midler til grupper som Hamas og Hezbollah og PLO, og vi bør betrakte dem som det de er og som de selv sier at de er: de er terroristorganisasjoner. Vi bør med andre ord ikke ha noe samarbeid med dem – de må kastes ut av alle organisasjoner hvor Vestlige land også er medlemmer. De må heller ikke få noen økonomisk støtte (selv om de påstår at den kun går til humanitære formål). Dett er eneste vei til fred. Dessverre har denne veien liten oppslutning.  

Folkene i området har levd i krig (med varierende intensitet) i mer enn 70 år. Det er umulig å leve gode liv under slike forhold. Også dette område bør få fred, men fred kan kun komme som resultat av en militær sier til en av sidene. En militær sier til den palestinske siden vil føre til at Israel opphører å eksistere, og at området blir underlagt et sharia-regime. En militær seier til Israel vil føre til at Israel vil fortsette som i dag, uten at borgene blir rammet av terroraksjoner (knivstikking av tilfeldige personer, selvmordsbombere, angrep av små grupper med økser eller skytevåpen, etc.) eller rakettild. 

Hva så med de såkalte flyktningene? La oss ha nevnt enda en gang at de aller fleste som omtales som flyktinger er ikke flyktinger, de har bodd på samme sted så lenge de har levd. Hvis de enorme midlene som Vesten gir som støtte, opphører, må de i større grad slutte å leve på trygd, finansiert av skattebetalere i Vesten, og begynne å leve av produktiv virksomhet. 

Videre, de arabiske landene burde ha sluppet disse menneskene inn i sine land etter 1948. Men det var i hovedsak to grunner til at de ikke gjorde det: for de første ønsket de at flyktningene skulle utgjøre et press mot Israel, og for det annet håpet de at tilstedeværelsen av flyktningene ville føre til at Vesten ville få sympati for den palestisnke siden og vende seg imot Israel. At dette har vært en vellykket strategi fra diktaturene som omringer Israel er opplagt. Ønsket om at disse menneskene skulle få gode liv i fred og frihet var aldri noe som muslimske ledere eller sekulære diktatorer noen gang la den miste vekt på.

For å oppsummere, hva er det denne konflikten handler om? Hovedpoenget er at Palestina en gang var muslimsk, og fundamentalistiske muslimer kan ikke akseptere at området nå ikke er underlagt islam. Dette går tydelig frem av Hamas´Charter, som vi siterte fra tidligere: «The day that enemies usurp part of Moslem land, Jihad becomes the individual duty of every Moslem. In face of the Jews´usurpation of Palestine, it is compulsory that the banner of Jihad be raised».              

Siden det er fundamentalistiske muslimer som har makten i praktisk talt alle muslimske organisasjonen, også de som finnes i land i Vest-Europa og USA, er det dette som blir politikken: Israel må opphøre å eksistere. Det er dette konflikten i Midt-Østen handler om – selv om ledere som presidentene Bush, Obama og Trump, og alle ledende politikere i Vest-Europa, benekter dette. 

Journos bok gir et vell av data som man bør kjenne til dersom man skal kunne ha en velbegrunnet mening om det som skjer. Det som er gjengitt i denne korte omtalen er bare noen få punkter fra boken, og alle disse, og en rekke andre, er grundig omtalt i boken. Boken anbefales på det varmeste, den er uunnværlig for den som vil være orientert om dette viktige tema. 

____________________

Etter at boken kom ut har Journo besvart enkelte spøsrmål om den: http://newideal.aynrand.org/tackling-top-5-objections-to-what-justice-demands/

Boken på amazon.com: https://www.amazon.com/What-Justice-Demands-Israeli-Palestinian-Conflict/dp/168261798X/ref=sr_1_1?ie=UTF8&qid=1531983577&sr=8-1&keywords=elan+journo+what+justice+demands

 

 

Kriminaliteten florerer som aldri før …

Vi har sett en rekke deprimerende avisoppslag de siste dagene. Vi siterer fra noen av dem: 

 «Mindreårige kriminelle: Ti barn er anmeldt 187 ganger i Oslo sentrum. De yngste kriminelle i hovedstaden står bak grov vold, narkotikakriminalitet og ran …Politiet mottar anmeldelser om alle typer kriminalitet: voldtekter, brannstiftelse, biltyveri, vold mot politiet og ran. Alle sakene henlegges på grunn av gjerningsmannens unge alder. Politiet er på defensiven og kommer nå med et desperat rop. – Vi får ikke gjort noe med disse ungdommene og folk som bor i områdene er redde for å gå i sine egne gater når ungdomsgjengene surrer rundt som biesvermer, sier Geir Tveit, som er leder for politiets forebyggende avdeling i Oslo sentrum. Han rister på hodet og tror nesten ikke på sin egen statistikk.» (Dagbladet).  

«Ungdomsgjeng skal ha kastet stein mot pubgjester på Tøyen i Oslo, Politiet fikk søndag kveld flere meldinger om en guttegjeng som lagde kvalm på Tøyen i Oslo. De skal blant annet ha kastet stein og appelsin på pubgjester. Politiet rykket ut med flere patruljer og møtte etter hvert på gjengen. Da politiet skulle notere seg personalia på dem, satte en av guttene seg til motverge.» (document).

«Fire personer ble pågrepet av politiet etter et masseslagsmål med et tjuetalls involverte ungdommer utenfor kinoen i Arendal mandag ettermiddag … Jernstenger ble benyttet som våpen i slagsmålet, og to personer ble kjørt til sykehus med skader, opplyser lokalavisen, som har offentliggjort et videoopptak et tipser gjorde på åstedet mens politiet roet gemyttene» (document).

Vi synes dette er ille, og verst er det for ofrene. Ofrene blir overfalt, slått, ranet, utsatt for steinkasting, eller kommer hjem etter en hyggelig tur ute på byen til et en bolig som har vært utsatt  for innbrudd. Det å bli utsatt for noe slikt er forferdelig, og det er ille der og da, men det kan også prege ens liv i mange år deretter. Kriminalitet er bare forferdelig, og det er grusomt å bli rammet av noe slikt.

Så hva gjør man for å få slutt på dette? Det ser ut til at det som myndighetene har forsøkt de siste 15-20-åene ikke har hatt noen effekt, problemene var der for 15 år siden  og de er der nå (vi har kommentert dem siden ca 2001, og noen av våre tidligere kommentarer på DLFs nettside er tilgjengelige nedenfor). 

For å løse et problem må man forstå problemets art, man må forstå hvorfor det er der, og man må ha rette løsninger. De som har sittet i ansvarlige politiske posisjoner de siste 20-50 årene har ikke hatt den riktige forståelsen, og det er derfor problemet fortsatt er med oss. 

Det riktige synet er følgende: kriminelle liker å plage andre. De nyter å kunne herse med folk, og de liker å fortelle seg selv at de lever uten å jobbe; de mener at bare tullinger jobber. De nyter å lure politet og rettsapparatet, og den enkelte kriminelle får status i sitt miljø etter hvor alvorlig kriminalitet han har begått og hvor lett han klarer å lure politi og rettsapparat til å gi dem milde straffer.  

Kriminelle er onde mennesker (men det er selvfølgelig gradsforskjeller, en lommetyv er mindre ond enn en torturist og drapsmann: på engelsk har man forskjellige ord som viser gradsforskjellen: «bad», «mean», «wicked», «evil»). De kriminelle må behandles deretter. 

Det eneste samfunnet/staten kan gjøre er å sette dem i fengsel slik at de ikke kan gå fritt omkring og plage andre. De må med andre ord idømmes strenge straffer. Men da vil noen si: det er umenneskelig å sett folk i fengsel i lange perioder. Vårt svar til dette er «Nei, det som er umenneskelig er å la kriminelle gå fri, det å la dem gå fri er umenneskelig overfor deres ofre». De som er milde mot de kriminelle er reellt sett på parti med den kriminelle og mot de kriminelles ofre.  

(Forebygging er en god ting, og kan forhindre at unge velger en kriminelle karrierevei når de vokser til. Men det eneste sted hvor et slik forebyggende arbeid kan skje på en effektiv og god måte er i familien. Dessverre er der de siste tiår ført en politikk som ha nedvurdert familien, og et stort antall barn har i de siste tiår vokst opp uten å ha hatt mye daglig kontakt med sine foreldre. Denne politikken er ført på basis av en ideologi som etter vårt syn helt feilaktig har betraktet familien som en foreldet og undertrykkende institusjon; sannheten er at familien er en av samfunnets aller viktigste institusjoner.)  

En annen innvending som fremdeles iblant dukker opp er følgende: Vil ikke disse unge som settes i fengsel der bli lært opp av mer erfarne kriminelle og bli mer hardbarkede forbrytere når de slippes ut? Vel, da må man bare la dem sitte så lenge at de ikke har krefter og energi til å fortsette å være kriminelle når de kommer ut.    

Nå ser det ut som om vi pr idag ikke har lover som gjør det mulig å idømme kriminelle strenge straffer, og at dagens lovverk er slik at kriminelle under en viss alder ikke kan fengsles i det hele tatt. Vi har her på gullstandard tidligere vært inne på det faktum at MSMs bruk av begrepet «barn» er noe tvilsom, og ser ut til å brukes i henhold til en politisk agenda; menn kan bli beskrevet som barn selv om det er godt over 20 år gamle, mens jenter på 11 år kan bli beskrevet som kvinner selv om de altså bare er 11 år gamle. Tidligere hadde vi en kriminell lavalder på 14 år, men vårt poeng her er at personer som begår kriminalitet ikke kan få gå fritt omkring  – uansett alder! Med andre ord må Stortinget vedta lover som gjør at det blir mulig å sette kriminelle i fengsel. Kommer dette til å skje med de partiene som sitter der nå? For å si det forsiktig: Neppe.

Det er flere detaljer om denne type saker i våre tidligere kommentarer, og den som er interessert henvises dit.

Vi vil bare oppsummere med å si at dette er et problem som har vær stort i flere tiår, og det er ikke blitt redusert, til tross for en stor innsats fra myndighetene hvis vi måler innsatsen i brukte penger,  trykksverte og papir, konferanser og velment, men egentlig tomt prat. Grunnen til at innsatsen har hatt så liten effekt er som vi nevnte innledningsvis at disse etablerte miljøer ikke har noen som helst reell forståelse av hva problemet er og hva løsningen da må være. 

Mest grunnleggende sett er problemet å finne i en utbredt og allment akseptert etikk, som, hvis den følges fullt ut, lar forbrytere herje fritt: «sett dere ikke imot den som gjør ondt mot dere … elsk dine fiender … dersom noen stjeler kappen din så gi ham skoene også … gjengjeld ondt med godt … tilgivelse er bedre enn rettferdighet … …etc.»

Så lenge dette er det dominerende etiske ideal vil kriminelle kunne herje med fredelige mennesker nærmest helt fritt. 

Vi derimot vil altså at forbrytere skal settes i fengsel, og at de skal sitte der lenge. Kun dette kan redusere kriminaliteten slik at vi ikke lenger kan lese i avisene om slike ting som vi siterte over.  

Hvis denne politikken følges vil vi kunne gå ut uten å risikere å bli overfalt, ranet eller kastet stein på, og vi vil komme hjem uten at leiligheten er blitt utsatt for innbrudd. 

Nå kan man aldri si at sannsynligheten for å bli rammet av noe kriminelt er null, selv ikke med vår politikk. Også i dag er sannsynligheten for å bli rammet svært liten. Men med vår politikk vil sannsynligheten for å bli rammet være langt lavere enn den er i dag. Et viktig poeng er også at kriminelle vil bli rettferdig behandlet, og de vet at dersom be begår en kriminell handling blir de sittende noen år i fengsel under kummerlige forhold.  

Men som alle vet; ingen i de etablerte miljøer er enige i vår poltikk: ingen av partiene på Stortinget, ingen i akademia, ingen i pressen – alle disse vil bare fortsette den samme forfeilede politikken som er blitt fulgt de siste tiårene. Men siden den hittil ikke har hatt den ønskede effekt vil de forsøke å gjennomføre den med enda større intensitet!  

Med andre ord: dersom du støtter den etikken vi kort omtalte ovenfor (eller holder den som et ideal) eller er med i et av de store partiene eller stemmer på et av de store partiene etter støtter den vanlige tompraten om forebyggede arbeid fra det offentlige, så støtter du en politikk som dyrker frem kriminalitet. Du støtter en poltikk som gjør verden til et mindre trygt sted. Du støtter da en politikk som øker sannsynligheten for å bli rammet av ran eller overfall eller innbrudd. 

 

 

 

 

 

https://www.dagbladet.no/nyheter/ti-barn-er-anmeldt-187-ganger-i-oslo-sentrum–vi-far-ikke-gjort-noe/69935386

https://www.document.no/2018/06/27/skremmende-masseslagsmal-i-arendal/

https://www.document.no/2018/05/21/ungdomsgjeng-skal-ha-kastet-stein-mot-pubgjester-pa-toyen-i-oslo/

Voldtekt i det nye Tønsberg

 

 

Noen av våre tidligere kommentarer om dette tema:

https://www.gullstandard.no/2018/05/03/politiet-misforstar-sin-oppgave/

http://www.stemdlf.no/node/2947/

http://www.stemdlf.no/node/3546/

http://www.stemdlf.no/node/3702/

http://www.stemdlf.no/node/4544/

Den kriminelles mentalitet – og et eksempel fra dagens journalistikk 

Hvis man spør en dømt kriminell (f.eks. en tyv) om hvorfor han sitter i fengsel svarer han antagelig «jeg ble tatt av politet». På et vis er dette et riktig svar, men det egentlig riktige svaret han burde ha gitt er følgende: «Jeg stjal noe. Jeg begikk en kriminell handling. Jeg brøt loven». 

Hvis den kriminelle blir konfrontert med dette vil han antagelig bortforklare sitt tyveri og si noe sånt som at «alle stjeler, alle er tyver – men jeg hadde uflaks og ble tatt. Forskjellen på meg og alle andre er at jeg ble tatt». 

Poenget er at den kriminelle som regel ikke legger vekt på at han gjør noe galt. Og han vet forskjellen på rett og galt. Psykologen Staunton Samenow, som har arbeidet med kriminelle i hele sin karriere, sier følgende i boken Inside the Criminal Mind: «Criminals know right from wrong. In fact, some know the laws better than their lawyers do. But they believe that whatever they want to do at any given time is right for them. Their crimes require logic and self-control.» (Dette utdraget fra boken er hentet fra et sammendrag av boken tilgjengelig på bokens side på amazon.com, link nedenfor). 

Poenget er altså at de kriminelle legger skylden på politiet for det gale som skjer med dem hvis de blir arrestert, dømt og fengslet, dvs. de gir politiet skylden for at de blir satt i fengsel. Det er slik den kriminelles mentalitet er. (Grunnen til at folk bryter lover er at de regner med at de negative konsekvensene av lovbruddet – straff, sosial stigmatisering, etc. – er mindre enn de fordelene de oppnår ved å bryte loven. Men å ha et system hvor kriminelle straffes slik at straffen ikke er avskrekkende, er intet annet enn å dyrke frem kriminalitet. Kriminalitet er svært negativt for de som rammes, og jo mer kriminalitet, jo flere blir rammet. På den annen side stemmer folk flest ved valg på partier som ønsker en mild kriminalpolitikk, så på et vis har de seg selv å takke når de blir rammet.)     

Vi kom til å tenke på dette da vi så reportasjene i MSM (Dagsrevyen, VG, TV2-nyhetene, etc.) om at «USA setter barn i leire» når ulovlige innvandrere blir satt i fengsel og deres barn satt i forvaring utenfor fengslet. 

Her er et par overskrifter: Nettavisen: «Trump må avslutte skammelig praksis. USAs politikk om å skille tusenvis av små barn fra sine foreldre er skammelig og må fordømmes». Nrk.no: «Fengsling av barn er motbydelig og sjokkerende. – Presidenten kan forandre denne praksisen med en enkel underskrift. Men han nekter å gjøre det for å fremme politikken sin. Det er motbydelig. Man bruker ikke mødre og barn som brikker i et politisk spill. Punktum.» Aftenposten: «Det fremstår som en slags storpolitikkens Fritzl-kjeller … Mange applauderer Trumps strenge innvandringspolitikk. Men ett sted går grensen». 

Det dette handler om – og det er ikke helt umulig å finne ut dette hvis man leser MSM svært nøye, en meget kunnskapsrik og oppmerksom leser kan finne en god del relevante fakta i MSM  – er at  personer kommer til USA, i hovedsak over grensen fra Mexico, og forsøker å kommer seg inn i USA uten å ha ordnet med visum, etc., som er nødvendig for å komme til USA i samsvar med USAs lover. Og i USA er det USAs lover som gjelder. 

Det er verd å legge vekt på, siden det sjelden eller aldri nevnes av norske medier som NRK, Aftenposten, Dagsavisen, Nettavisen, TV2, etc., at det som skjer i USA her er i samsvar med gjeldende lover, lover som har vært gjeldende i lang tid, men som de siste årene ikke er blitt håndhevet. 

Vi vil skyte inn her at vi er sterkt imot disse lovene, vi er tilhengere av en liberal innvandringspolitikk, men vi er også tilhengere av at gjeldende lover skal følges. Å bare følge de lover man liker eller er enige i, åpner for anarki og lovløshet, og det er en langt verre tilstand enn at lover vedtatt på demokratisk vis, følges. Er man uenige i gjeldende lover bør man arbeide for å endre dem; man kan ikke bare la være å følge dem eller kreve at politi og rettsapparat ignorerer dem.   

Journalistene kunne, hvis de hadde fulgt med, protestert da lovene ble vedtatt, eller de kunne ha lagt hovedvekten i sine betraktninger på å kritisere foreldre som tar med små barn ulovlig inn i et annet land. Men det gjør de ikke. 

Alle burde vite at en av de tingene som gjorde at Trump ble valgt til president for halvannet år siden var et løfte om en strengere innvandringspolitikk. USA har et problem med ulovlig innvandring – den fører til mer kriminalitet, og den fører til at ulovlig innvandrere jobber svart og konkurrerer da på ulike vilkår med de som er lovlig i landet, noe som skaper store problemer for hele næringslivet. 

Trumps løsning på dette, en løsning som vi altså ikke er enige i, er å begrense innvandringen (han har bla. lovet å bygge en mur mot grensen mot Mexico). Dette er noe alle burde vite, både potensielle innvandrere og journalister – vel, dette er noe alle disse vet, men velger å ikke legge vekt på.  

Nå kan man si at Trump kan endre praksis (om å sette ulovlige innvandrere i fengsel og sette deres barn i forvaring et annet sted) ved bare å komme med et dekret, og at han spiller et politisk spill for å få igjennom sin politikk. Men akkurat den samme kritikken kan man da fremme mot Trumps politiske motstandere; de kan ved å gå med på et av hans forslag få Trump til å endre praksis. På et vis er dette et politisk spill, men kritikken kan da rettes mot begge aktører. MSM fremstiller saken på sin sedvanlige løgnaktigere måte og legger all skyld på Trump.    

Det som har skjedd er at de som forsøker å ta seg ulovlig inn i USA har spekulert i at USAs lover ikke blir håndhevet, og journalistene har ignorert gjeldende lover og bare fortalt at det er Trumps skyld at de ulovlige innvandrere blir satt i fengsel fordi de bryter loven, og at dere barn ikke blir satt i fengsel, men blir plasser i forsvaring slik barn av andre kriminelle blir forvart når deres foreldre blitt satt i fengsel. 

La oss også skyte inn at norsk presses bruk av begrepet «barn» er noe uklart. F.eks. omtales mannlige migranter fra f.eks. Afghanistan, migramter som er godt over 20 år gamle, som «flyktningbarn» (selv om de hverken er flyktninger eller barn), mens 11 år gamle jenter som er blitt voldtatt av innvandrere omtales som kvinner. 

Så hva er det dette handler om? Trump ble valgt til president bla. for å stramme inn innvandringspolitikken Etter halvannet år innskjerper han gjeldende lovverk overfor personer som tar seg ulovlig inn i landet, og pressen fremstiller Trump som en barnemishandler. De som forsøker å ta seg inn i USA i strid med gjeldende lovverk blir ikke kritisert. Dette endte i går med at Trump, etter et betydelig press mot internasjonale ledere i land som Tyskland og Norge, har valgt å endre denne praksisen. 

Hva slags mentalitet som preger de ulovlige innvandrerne og de journalister, kommentatorer og politikere som kritiserer de som håndhever lovene, og ikke de som bryter dem og som tar med seg små barn ulovlig inn i et annet land, skal vi la leserne selv sette ord på. 

 

 

 

https://www.nettavisen.no/meninger/gunnarstavrum/trump-ma-avslutte-skammelig-praksis/3423504235.html

https://www.nrk.no/urix/michael-avenatti-til-nrk_-fengsling-av-barn-er-motbydelig-og-sjokkerende-1.14091704

https://www.aftenposten.no/meninger/kommentar/i/5V48OX/Presidenten-som-satte-barn-i-bur–Joacim-Lund

https://www.dagbladet.no/nyheter/mdg-ber-soreide-kalle-usas-ambassador-inn-pa-teppet/69920102

https://www.document.no/2018/06/20/trump-undertegner-presidentordre-som-gjor-slutte-pa-adskillelse-av-barn-og-voksne/

 

 

 

 

 

Trump som utenrikspolitiker 

Vi må tilstå at vi hele tiden hare vært svært skeptiske til Donald Trump som politiker. I en rekke kommentarer på DLFs nettside ga vi uttrykk for dette, helt fra han annonserte sitt kandidatur og til han ble innsatt som president i januar 2016. Etter at han ble valgt er det blitt klart at hans innsikt i politisk økonomi er svært nær null, noe som betyr at han antagelig er noe bedre på dette område enn profesjonelle politikere flest. Etter at han ble innsatt har arbeidsløsheten gått ned, den økonomiske veksten er på vei opp, og det ser ut til at stemningen innen næringslivet er optimistisk. Men innføringer av tollmurer er svært ille, og vil føre til negative virkninger for hele verdensøkonomien på sikt. 

Men det vi skal se på nå er hans utenrikspolitikk. Vi fryktet at han har ville vise seg enda mer udugelig enn mht innerikspolitikken. Men hva har skjedd? La oss se på noen av de tingene som har skjedd i det halvannet året som er gått siden han ble innsatt. 

Han har styrket USAs forhold til Israel, bla. ved å flytte USAs ambassade fra Tel Aviv til Jerusalem. 

USA har styrket den militære innsatsen mot Islamsk Stat (IS), som ser ut til å ha blitt kraftig svekket. 

Alliansene i Midt-Østen ser ut til å ha blitt endret slik at flere land nå er negative til Iran og mer positivt innstilt til USA og Israel. 

Han har svekket frihandelsordninger med Canada og Mexico, og latt være å underskrive TPP-avtalen (Wikipedia: «The Trans-Pacific Partnership (TPP) is a trade agreement between Australia, Brunei, Canada, Chile, Japan, Malaysia, Mexico, New Zealand, Peru, Singapore, Vietnam, and United States signed on 4 February 2016, which was not ratified as required and did not take effect. After the United States withdrew its signature, the agreement could not enter into force»).  

Han har nærmest vendt ryggen til G7, og ønsket at Russland skulle bli med slik at G7 ble G8. Redusert innsats fra USAs side overfor G7 innbærer at andre lands fordeler av å ha USA med, blir mindre.      

Han har trukket USA fra de ikke bare helt unyttige, men svært skadelige klimaavtalene.    

Han har trukket USA ut av atomavtalen med Iran, og signaliserer til opposisjonen i Iran at USA vil støtte dem dersom de forsøker å bli kvitt de tyranniske mullahene og deres islamistiske diktatur.  

Mye av dette er positivt, og tyder på at Trump er villig og i stand til å kjøre sin egen linje til tross for hva etablerte politiske miljøer, inkludert pressen, ønsker. Men vi gjentar at de ytterligere begrensningene i frihandelen er svært skadelig.   

Men den store saken, i hvert fall hvis vi dømmer etter mengden presseomtale, er muligens det som har  skjedd mht. Nord-Korea. Trump har møtt Nord-Koreas diktator, Kim Jung Il, og de har inngått en avtale hvor Kim har lovet å avvikle sitt atomvåpenprogram. 

Før vi kommenterer dette punktet må vi nevne at Trump fikk løslatt tre amerikanere som satt fanget i Nord-Korea; disse ble sluppet fri uten at USA (så vidt vi vet) måtte gjøre noe som helst. Dette var en god ting. Nord-Korea har også visstnok avviklet et anlegg for å teste atomvåpen. 

Men i forbindelse med dette kan man ane noe svært kritikkverdig som Trump representerer. Før møtet med Kim uttalte han bla. følgende: «No one has shown more contempt for other nations and for the well-being of their own people than the depraved regime in North Korea … It is responsible for the starvation and death of millions of North Koreans, and for the imprisonment, torture, killing, and oppression of countless more».

En rapport fra International Bar Association i 2017  fastslår at det i Nord-Korea foregår «systematic murder (including infanticide), torture, persecution of Christians, rape, forced abortions, starvation and overwork leading to countless deaths …» Den samme rapporten sier at Kims regime har «designed and perpetuated a brutal, totalitarian regime, a signature feature of which is a network of political prisons that has no parallel in the world today».

Dette er sant. Men etter møtet med Kim uttalte president Trump allikevel følgende: «[Kim has a] great personality and [is] very smart. Good combination … His country does love him. His people, you see the fervor. They have a great fervor … They’re gonna put it together, and I think they’re going to end up with a very strong country, and a country which has people ― that they’re so hard-working, so industrious. I think if you look at South Korea, someday, maybe in the not-too-distant future, it [North-Korea] will be something like that».  

La oss gjengi litt mer om forholdene i landet: «North Korea ranks 167 out of 167 countries in the Economist’s Democracy Index, 174 out of 176 in Transparency International’s corruption rankings, and 180 out of 180 in the Heritage Foundation’s index of economic freedom. Human Rights Watch says it «remains one of the most repressive authoritarian states in the world», with inhumane detention and forced labor imposed on its people by the Kim regime».

Og la oss gjenta det: den avtalen som er inngått  med Nord-Korea garanterer ingen ting –  annet enn at den åpner for fremtidige forhandlinger. Men slike avtaler har Nord-Korea inngått en rekke ganger tildligere, uten at at det er blitt realiteter av noe som helst. Nord-Korea gjør (på dette området) lite annet enn å inngå avtaler som de så aldri overholder. 

En kommentator, Robert Tracinski, brukte følgende overskrift da han skrev om denne avtalen: «Trump’s Diplomacy Is Just Bad Theater», og han skrev bla. følgende: 

«In their «unprecedented» one-on-one summit in Singapore, US President Donald Trump announced that he would suspend joint military operations with South Korea. In return, North Korean dictator Kim Jong-Un agreed to … um, er, let me check. OK, nothing. He agreed to do nothing in return. Read the «agreement» signed by Trump and Kim as the result of their meeting. What did they agree to do? To hold further talks. Here is the essence of the statement: «The United States and the DPRK [North-Korea] commit to hold follow-up negotiations». Yes, that’s right. After a lot of bluster about Trump disrupting the diplomatic status quo, we got the ultimate bit of status quo diplomacy: a meeting to agree to hold meetings … ».

Nord-Korea har inngått en rekke avtaler av denne typen, helt siden 1985, om å ikke utvikle atomvåpen – avtaler om å ikke teste slike våpen, om å ikke teste raketter, om å avvikle baser, etc. – og de har brutt absolutt alle avtalene (se linken til Bloomberg nedenfor). Så hvorfor tror Trump at hans avtale er annerledes? 

Trump tror at Nord-Korea vil holde denne avtalen fordi USA nå har å gjøre med en president som er annerledes: «a different president». Som Trump sa det på pressekonferanse etter møtet: «I just feel very strongly, my instinct, my ability or talent, they want to make a deal … That’s what I do. My whole life has been deals. I’ve done great at it. That’s what I do».

Men som forretningsmann har han nok aldri forhandlet med folk av samme type som tyrannen Kim Jong Il. 

Trump har hatt for vane å snakke positivt om diktatorer og tyranner. Her er et lite utvalg eksempler: I mars 2018 sa han at Kinas diktator Xi Jinping «is a great gentleman», og at «He’s now president for life. President for life! No, he’s great. And look, he was able to do that. I think it’s great. Maybe we’ll have to give that a shot some day. He’s the most powerful president in 100 years―you know, person in 100 years―in China. And he treated us tremendously well when I went over there». 

I 2014 sa han dette om Russlands sterke mann Vladimir Putin (formelt sett er han valgt, men reellt sett er han en diktator): «Well, he’s done an amazing job of taking the mantle…. And so smart [Trump sikter her til Russlands invasjon av Ukraina]. When you see the riots in a country because they’re hurting the Russians, OK, «We’ll go and take it over». And he really goes step by step by step, and you have to give him a lot of credit. Interestingly, I own the Miss Universe Pageant. We just left Moscow. He could not have been nicer. He was so nice and so everything. But you have to give him credit that what he’s doing for that country in terms of their world prestige is very strong».  

Når en intervjuer konfronterte Trump med det faktum at Putins regime har sørget for å få likvidert en rekke opposisjonelle og journalister, sa Trump følgende: «There are a lot of killers. Do you think our country [USA] is so innocent?» – Trump sammenligner Russland under Putin med det frieste landet verden noen gang har sett, hvilket bare er en vanvittig sammenligning. (Vi sier selvsagt ikke at USAs historie er plettfri, vi sier at den er bedre enn andre lands mht. å respektere borgernes frihet.)  

Det ser ut til at Trump har en forkjærlighet for sterke menn/diktatorer/tyranner, og han har snakket positivt ikke bare som nevnt om Putin og Kim, men også om Duterte, Assad, Erdogan,  al-Sisi (for mer om dette, se linken til NPR nedenfor).      

Kommentatoren Craig Biddle beskriver Trumps utsagn og holdning til tyranner slik: «This is a low point in American history and Western civilization». Det er vanskelig å være uenig. 

Skal man trekke en konklusjon av alt dette? Vi trekker følgende: Trump har gjort enkelt bra ting, isolert sett, men i det store og hele er han svært ille. Han hyller diktatorer, han beundrer sterke menn, han behandler tomme avtaler som store triumfer, og han begrenser frihandelen og har startet er ny handelskrig. 

Vi vil til slutt også nevne at mye av den kritikken som fremmes mot ham av MSM er totalt forfeilet, og også at den hyllest som han får av enkelte miljøer, ikke bare i USA men også i Norge, er like forfeilet.

Vårt syn er at på sikt vil Trumps innsats, til tross for enkelte positive ting han gjør, ha en negativ effekt på fred, frihet og velstand for hele verden.   

 

 

 

 

https://www.frontpagemag.com/fpm/270456/trumps-5-rules-ruling-world-daniel-greenfield

https://www.thesun.co.uk/news/6523705/donald-trump-tweet-lands-usa-kim-jong-un-meeting/

https://www.vox.com/policy-and-politics/2018/6/15/17467644/trump-kim-summit-fox-news

https://www.vox.com/world/2018/6/12/17452810/trump-kim-summit-north-korea-great-fervor

https://www.bloomberg.com/news/articles/2018-06-11/a-rough-guide-to-north-korea-s-many-promises-to-abandon-nukes

https://www.ibanet.org/Article/NewDetail.aspx?ArticleUid=8ae0f29d-4283-4151-a573-a66b2c1ab480

https://www.npr.org/2017/05/02/526520042/6-strongmen-trumps-praised-and-the-conflicts-it-presents

https://www.theobjectivestandard.com/2018/06/donald-trump-and-kim-jong-un-enemies-of-human-life/?utm_source=The+Objective+Standard