Hemmeligheten bak Alexandria Ocasio-Cortez´suksess

Alexandria Ocasio-Cortez er nyvalgt medlem av Representantenes hus i USA, og allerede før hun ble valgt inn var hun blitt en svært populær politiker. I dag har man en ganske sikker måte å måle dette på: antall følgere man har på Twitter. Her er hun den politiker i USA som har flest følgere (nest etter president Trump, selvfølgelig). 

Ocasio-Cortez er sterkt venstreorientert, og omtaler seg som «selverklært demokratisk sosialist». Hun arbeidet for gammelsosialisten Bernie Sanders´ kampanje foran nominasjon til presidentvalget i 2016.   

Dagbladet omtaler henne slik: «Alexandria Ocasio-Cortez har tatt amerikansk politikk med storm …», beskriver henne som «Demokratenes nye stjerneskudd», og forteller at hun «på kort tid har blitt umåtelig populær». Videre: «… i november ble hun en av frontfigurene da en bølge av kvinner og minoriteter veltet inn i Representantenes hus med Demokratenes seier i mellomvalget». Det Dagbladet skriver er representativt for hvordan mainstreampressen omtaler henne. Så hun er virkelig populær. I hvert fall hvis man skal tro Dagbladet og andre magasiner og blader som tilhører mainstream. 

Men hun har ingen innsikt i og forståelse for noe som helst. Et par eksempler. Nylig lanserte hun «the Green New Deal», åpenbart inspirert av Roosevelts New Deal, en pakke omfattende reguleringer av økonomien som førte USA inn i en av de største økonomiske krisene historien har sett (Norge ble også rammet av krise, og her ble dette tiåret kalt «de harde 30-åra»). 

Dagbladet skriver om hennes miljøplan: «nylig sjokkerte hun med å foreslå en radikal klimapakke som har fått navnet «Green New Deal», en plan for å bremse global oppvarming …». 

Dagbladet forteller selvsagt svært lite om hva denne pakken består av, men her er noen av elementene (sitert fra John Perazzos artikkel i frontpagemag): 

«It aims to make the U.S. 100 percent reliant on renewable energy sources (wind, water, solar) by 2035. …».

«It will require the investment of trillions of dollars and the creation of millions of high-wage jobs. [USA] must again invest in the development, manufacturing, deployment, and distribution of energy but this time green energy. …». 

«… the energy plan would require wealthy people «to start paying their fair share in taxes». …  Cortez suggested that tax rates of «60 or 70 percent» on top earners would be fair and appropriate».

Cortez siteres på følgende: «It’s going to require a lot of rapid change that we don’t even conceive as possible right now. What is the problem with trying to push our technological capacities to the furthest extent possible?»

«The Green New Deal would eliminate all fossil fuels from the U.S. electric grid by 2030, thereby forcing Americans to use much more expensive and much less reliable energy sources such as wind (which costs twice as much as power derived from coal and oil) and solar (which costs three times as much). The plan would also mandate trillions of dollars in spending on a government-approved «upgrade» of all homes and businesses in the United States ― to make them more «energy efficient».

Er poeng som ikke nevnes i artikkelen vi har sitert er at planen går inn for å erstatte fly med tog: «Air travel stops becoming necessary» (dette, og en rekke andre poenger, er hentet fra atr.org, link nedenfor).

Før vi går videre vil vi igjen konstatere at det ikke finnes noe klimaproblem; klimaet varierer naturlig, menneskets påvirkning er svært liten, og alle seriøse forskere vet dette. Politikere derimot bruker påstandene om en kommende klimakatastrofe for å tilrane seg enda mer makt. (Se f.eks intervjuene med Lars Bern linket til nedenfor.)  Den politikken Ocasio-Cortez står for er fullstendig vanvittig; dersom den gjennomføres vil USA bli som dagens Venezuela, som pga. den sosialistiske politikken som er ført der de siste årene under Chavez og Maduro, en politikk som Ocasio-Cortez støtter, har gått fra å være et rikt land til å bli lutfattig. 

Alexandria Ocasio-Cortez har et kunnskapsnivå som er omtrent som det en syvåring har, men hun kompenserer elegant for dette ved rett og slett å unnlate å svare på vanskelige spørsmål når denne type spørsmål en sjelden gang i blant dukker opp fra en journalist.

Her er et eksempel. I et intervju ble hun spurt om hvordan man skulle finansiere alle de dyre programmene hun forslår. 

«I think it’s that same exact thing. It’s that we … they say, «How are you gonna pay for it?» as though they haven’t used these same ways to pay for unlimited wars, to pay for trillion-dollar tax cuts and tax cut extensions. They use these mechanisms to pay for these things all the time. They only want to know … it just seems like their pockets are only empty when we’re talking about education and investing in human capital in the United States: education, healthcare, housing, and investing in the middle class. All the sudden, there’s nothing left. All the sudden, the wealthiest nation in the world, we’re just totally scarce. We have complete scarcity when it comes to the things that are most important. And so for me, I think it belies a lack of moral priority and that’s unfortunate. I think that a lot of these folks, especially those perhaps on the Democratic side, they don’t even see it, you know?… I legitimately think that they start kind of buying into conservative talking points. They get dragged into their court all the time. And I think it is because there is this really myopic and also just misunderstanding of politics as this flat, two-dimensional left-right thing.»

Ja, dette var hennes svar, og den som vil bekrefte at dette er korrekt gjengitt kan selv sjekke videoen fra dailywire nedenfor. Journalisten unnlot å følge opp dette ikke-svaret. Hun har også besvart samme spørsmål fra andre intervjuere på akkurat samme måte. 

Så hvorfor er hun da så populær? 

Det at hun er så populær viser at fakta og logikk ikke betyr mye i politikken. Det som har alt å si er karisma, sjarm, talegaver, selvtillit, og at man gir et inntrykk av at man vet hva man snakker om. Har man dette er man sikret suksess i politikken – forutsatt at en ekstremt viktig forutsetning er til stede: man må i praktisk politikk representere de grunnleggende filosofiske verdier som allerede finnes i befolkningen.   

Sagt på en litt annen måte: den som vil inn i politikken og bli valgt og bli kjendis, og som har karisma, sjarm, talegaver og selvtillit, er sikret suksess bare dersom hans eller hennes politikk er en manifestering av grunnleggende ideer som folk flest (eller en stor gruppe) allerede har sluttet opp om.  

Det er derfor Cortez er så populær. Hun ser godt ut. Hun er karismatisk og har store talegaver, og det hun sier er uttrykk for ting som mange i befolkningen allerede mener og slutter opp om: vi har problemer og derfor må vi ha flere reguleringer og staten må styre mer, de rike må betale mer slik at vi får hjulpet de svake og de fattige, vi står foran en klimakrise og løsningen er flere reguleringer, høyere skatter og subsidiering av fornybar energi, osv.

For å gjenta: Cortez er populær fordi hun bare sier det som svært mange allerede mener. Dette er hemmeligheten som sikrer suksess i politikken (vi gjentar også at dette er veien til suksess dersom formålet med engasjementet i politikken er å bli valgt inn i styre og stell).  

Dette betyr at dersom en person engasjerer seg i politikken og forsøker å bli valgt, dersom  han har sjarm og karisma, og har saklige argumenter og alle fakta og all logikk på sin side, vil ha ikke bli valgt uansett hvor mange debatter han vinner dersom hans standpunkter og verdier ikke allerede som finnes i betydelig grad i befolkingen. 

Skal en politiker bli valgt må de verdiene han gir uttrykk for allerede ha en sterk stilling i befolkningen når han stiller til valg. Dersom disse verdiene ikke har en slik sterk stilling vil han ikke bli valgt. 

Tre historiske eksempler: Dersom Adolf Hitler hadde stilt til valg i USA før 1800 ville han ikke fått noen oppslutning i det hele tatt: de verdiene har sto for hadde ingen oppslutning  i amerikansk kultur i denne tidsperioden. Hadde Thomas Jefferson stilt til valg i Tyskland på 1930-tallet ville han ikke fått noen oppslutning i det hele tatt: de verdiene har sto for hadde ingen oppslutning i tysk kultur i denne tidsperioden. Men Hitler i Tyskland på 30-tallet fikk stor oppslutning, og Jefferson i USA før 1800 fikk stor oppslutning. Tredje eksempel: Carl I. Hagen gjorde FrP til et stort parti mot slutten av 80- tallet; ved valget i 1989 gikk partiet frem fra 2 til 22 representanter. Dette var høyrebølgens tiår, liberalistiske ideer fikk økende oppslutning, og Carl I. Hagen var en mester i ri på denne bølgen. Hagen hadde da karisma, sjarm, talegaver, og selvtillit. (Dessverre var han fullstendig prinsippløs så han kastet bort suksessen med en gang og FrP som liberalistisk parti ble ødelagt. Partiet er nå et vanlig  sosialdemokratisk parti som til og med er kommet inn i regjering – belønningen det fikk for å kaste sine prinsipper er stor oppslutning og plasser rundt Kongens bord.)  

Nå kan man arbeide politisk uten å sikte på å bli valgt, og det finnes i hvert fall en norsk suksesshistorie som viser dette: AKP(ml). Partiet blei danna i 1972, og ble lagt ned i 2007. Partiet var et konsekvent kommunistparti, det hyllet diktatorer og massemordere som Stalin, Mao og Pol Pot, det arbeidet for å gjøre Norge om til et stalinistisk diktatur, det var for væpna revolusjon. 

Partiet besto av studenter, noen av dem nokså intelligente, men disse var helt uten virkelighetskontakt og fornektet opplagte og velkjente fakta innen alle fagområder, spesielt innen filosofi, historie og sosialøkonomi. Partiet stilte til valg, men kom aldri inn på Stortinget – men det var heller aldri deres mål. Partiets mål var å indoktrinere flest mulig mennesker i den kommunistiske ideologien, og her var deres suksess kolossal. Et meget stort antall mennesker lot seg indoktrinere, og mange av disse sitter nå, noen tiår etter partiets storhetstid, i viktige stillinger i akademia,  i forlagene, i pressen, i byråkratiet, i NGOer. Fra alle disse maktposisjonene har de en kolossal innflydelse i Norge i dag.

APKs suksess i sin indoktrineringsvirksomhet ser vi altså tydelig omkring oss i dag. AKP er i stor grad videreført i partiet Rødt, og dette partiet har på de siste meningsmålinger en stor oppslutning. En måling publisert 5. mars i år forteller at Rødt har en oppslutning på riksbasis på 7,2 %, (pollofpolls), og en annen måling viser at Rødt har en oppslutning på nesten 12 % i Oslo: «Rødt er en rakett … Rødt fikk en oppslutning på 11,8 prosent» (Dagbladet). 

Bakgrunnen for denne suksessen – eller egentlig tragedien – er at de som tilhørte miljøet omkring AKP ikke bare jobbet politisk, de satset også på en rekke andre arenaer for å spre sin marxistiske propaganda: de startet forlaget Oktober, plateselskapet Mai, teatergruppen Tramteatret, avisen Klassekampen. Også barn var med i målgruppen for denne indoktrineringen: Pelle Parafins Bøljeband var en regelmessig gjest i barneprogrammer på NRK omkring 1980. Flere av disse lever forsatt i beste velgående, men  propagandavinklingen er noe mindre åpenbar nå enn den var i startfasen.   

Så AKP og miljøet omkring gjorde det riktige for å oppnå makt og innflydelse: det fikk ingen oppslutning fra velgerne mens det var et parti, men folk som sognet til partiets arbeidet på sikt med å indoktrinere de lettlurte og virkelighetsfjerne med sin totalitære ideologi, og noen tiår etter er de på Stortinget og ser i dag frem til et kjempevalg i 2019. (Vi skyter inn at det er relativt enkelt å spre den kommunistiske ideologien; den er bare en sekulær variant av kristendommen, en ideologi som har stått sterkt i innpå 2000 år.) 

Vi oppsummerer: veien til suksess i politikken er følgende: på kort sikt vil en karismatisk person få oppslutning dersom han eller hun målbærer holdninger som allerede står sterkt i befolkningen. Fakta og logikk spiller ingen rolle. Det er dette som er årsaken til Ocasio-Cortez´suksess – og det samme prinsipp er også årsaken til Rødts suksess i dag. 

Dersom det man står for (dvs. de fundamentale ideene som ligger til grunn for det man mener i praktisk politikk) har liten oppslutning vil man ikke bli valgt. Det man bør gjøre da er å berede grunnen, dvs. man må arbeide for å spre de ideer som må feste seg i betydelig omfang  i befolkningen slik at man kan få oppslutning noen tiår frem i tid (slik AKP gjorde). 

  

 

 

 

 

https://www.dagbladet.no/nyheter/stjerneskuddets-uttalelse-skapte-raseri—respektlos/70856592

https://www.frontpagemag.com/fpm/272773/exactly-what-green-new-deal-john-perazzo

https://www.atr.org/green-new-deal-air-travel-stops-becoming-necessary

https://www.dailywire.com/news/34207/watch-ocasio-cortez-asked-how-shell-pay-everything-ben-shapiro

http://www.pollofpolls.no/?cmd=Kommentarer&do=vis&kommentarid=2555

http://www.pollofpolls.no/?cmd=Kommentarer&do=vis&kommentarid=2550

https://www.dagbladet.no/kultur/rodt-er-en-rakett-og-bjornar-moxnes-en-dyktig-politisk-pyroteknikker/69978177

Intervjuer med Lars Bern 

https://www.youtube.com/watch?time_continue=2&v=DRFO5njpMSE

https://www.youtube.com/watch?v=HmTGjIBrWqc

Bløffmakeren Donald Trump

Trump fremstilte seg som mesteren i The Art of the Deal – som altså er tittelen på en av de bøker han står som forfatter av. Dette var en beskrivelse som fint kan høre hjemme på en reklameplakat for et TV-show, men som vi har sett i de to årene Trump hat vært president, den gir det ikke et bilde av virkeligheten. Hadde den gjort det ville vi sett en rekke avtaler som viste at Trump var mannen som virkelig kunne gjøre «America great again». Men det finnes ingen slike avtaler. 

President Trumps reforhandling av den nordamerikanske frihandelsavtalen (ved virkelig frihandel er det ikke noe behov for noen avtale, men dette punktet lar vi ligge) besto kun av overfladiske endringer og å gi avtalen et nytt navn, dvs. det Trump har fått i stand er kun en rebranding. Mexico har ikke på noe vis gått med på å finansiere muren som skal bygges langs hele grensen mellom Mexico og USA, og Trump har heller ikke fått i stand en avtale med Kongressen om å bevilge pengene. I stedet har han erklært en «emergency situation», noe som muligens er formelt lovlig, men som ikke er i samsvar med intensjonen i de lover som gir presidenten slike fullmakter: situasjonen på grensen har vært slik som den nå er med noe varierende intensitet i mange år, og da er den pr. def. ingen «emergency».   

De penger Trump eventuelt klarer å skaffe for å bygge en slik mur (deler av den er allerede på plass) er da ikke skaffet fra Mexico, slik han lovet under valgkampen, pengene vil bli tatt fra amerikanske skattebetalere. 

I forhold til Kina er det ingen reelle endringer. Prosessen ser ut til å ha endt med en retur til forholdene slik de var før Trump ble president – og mht. det viktige punktet om at Kina skal begynne å respektere den type lover som gjelder for patenter og copyright som gjelder i siviliserte land, er det ingen ting som tyder på at dette er noe som vil skje i overskuelig fremtid; alt tyder på at Kina i det store og hele vil fortsette samme politikk som tidligere, dvs. å ikke respektere vestlige aktørers copyright/patenter. 

Hva så med Nord-Korea? Nord-Korea er at av de aller verste land på jorden: det er et kommunistdiktatur hvor et stort antall mennesker er satt i fangeleir under grusomme forhold bare får å ha blitt mistenkte for å være opposisjonelle eller bare for å ha utvist en avvikende oppførsel, og hvor lederen, Kim Jong-Un, har fått henrettet et stort antall mennesker på grusomme måter, blant dem sin onkel og sin halvbror. Denne barbariske tyrannen omtaler Trump som sin venn, og gir ham respekt ved å behandle ham som en likemann. Her er noe fra et referat om hvordan Trump beskrev denne vennen etter et av møtene med ham: «He [Trump] had known plenty of people who had grown up wealthy and whose families were powerful … Many of them emerged messed up … Kim wasn’t one of them» (kilde: CNN). 

Men hva skjer da med presset om å få Nord-Korea til å avstå fra å videreutvikle atomvåpen? 

Etter ett år og to personlige toppmøter oppnådde Trump … ingenting. Den koreanske diktatoren derimot, fikk akkurat det han trengte; han lurte Trump trill rundt – i hvert fall hvis vi skal skal tro en kommentator i Washington Post: «Trump got played by Kim Jong Un ― again. … Make no mistake, the collapse of this week’s U.S.-North Korea summit in Hanoi is a win for Kim Jong Un. Trump and his officials are already spinning this as a draw, stating that North Korea has promised to continue its testing moratorium, claiming unspecified progress was made inside the talks and promising the negotiations will continue. But by securing an extension of the process while giving up nothing on denuclearization, Kim can continue improving his country’s nuclear and missile capabilities, benefit from an ever-eroding sanctions regime and enjoy his elevated status as a newly respected member of the international community.»

Men hva med at økonomien i USA ser ut til å gå så godt? Det er betydelig økonomisk vekst, arbeidsløsheten er lav, og disse tallene er langt bedre enn de var under Trumps forgjenger.

Trump har fått til noen skattelettelser og noen dereguleringer, og på dette området er det slik at selv små endringer raskt fører til betydelig positive effekter på økonomien. Men Trump har i hovedsak innført disse ordningene på en måte som gjør at det vil bli svært enkelt å endre dem dersom det kommer en president som mener at skatteøkninger er en god ting. Trump ville – dersom han virkelig hadde vært en mester i the art of the deal – innført slike bedringer ved å gjøre dem permanente, og slik at en senere president ikke kunne legge kursen helt om ved bare å skrive under et papir. 

USA har en ordning med «executive orders», hvor presidenten har fullmakt til alene å bestemme enkelte viktige ting. I sin periode har Trump brukt denne muligheten omtrent dobbelt så ofte som sin forgjenger Obama. Mens Obama var president var Trump selvfølgelig sterkt kritisk til president Obamas omfattende bruk av slike «executive orders» – grunnen var at de kun var ment for relativt enkle ting som ikke krevde behandling i Kongressen, men nå brukes de som en måte som innebærer at Kongressen omgås. Det hører med til historien at den som oftest brukte slike «executive orders» var han som for alvor regulerte USAs økonomi nesten i hjel (noe som førte til krisen i «de harde 30-åra») og gjorde USA om til en velferdsstat stikk i strid med intensjonen i USAs grunnleggende prinsipper og dokumenter: Franklin D. Roosevelt. 

La oss også ta med vår tids viktigste utenrikspolitiske spørsmål: kampen mot militant islam, som en rekke grupper forsøker å spre med militær makt: IS, AlQaida, Taliban, Boko Haram, Hezbolla, Hamas, mfl. Bak disse står Iran og Saudi-Arabia – og Saudi-Arabia er alliert med USA! President Obama trakk amerikanske styrker ut av Irak fra 2008, noe som førte til en kraftig oppblomstring av militant islams slagkraft i Irak og områder omkring. Trump trappet opp igjen den militære innsatsen mot IS, og man har fått det inntrykk at IS nærmest er nedkjempet. Men man må ikke ta seieren på forskudd. På Document.no leste vi nylig følgende: «Amerikansk militærtopp advarer mot å tro at IS er knust».    

Så vi avslutter med å låne en formulering fra Robert Tracinski: Donald Trump er ikke en stor president, han spiller en på TV.       

 PS: I august 2015 skrev vi en kommentar om Trump hvor vi beskrev han som mann som er «all hat and no cattle». Vi står fortsatt for denne vurderingen. Men som så mange andre tok vi feil når vi sa at vi ikke trodde han ville bli valgt.  http://www.stemdlf.no/node/5724/ 

 

 

 

https://en.wikipedia.org/wiki/List_of_officials_purged_and_executed_by_Kim_Jong-un

https://en.wikipedia.org/wiki/Assassination_of_Kim_Jong-nam

https://edition.cnn.com/2019/02/26/politics/donald-trump-kim-jong-un-friendship-chemistry/index.html

https://www.washingtonpost.com/opinions/global-opinions/trump-got-played-by-kim-jong-un–again/2019/02/28/784a3228-3b8f-11e9-a2cd-307b06d0257b_story.html?utm_term=.fd0647c58868

https://www.washingtonpost.com/politics/trump-and-kim-downplay-expectations-as-key-summit-talks-begin/2019/02/28/d77d752c-3ac5-11e9-aaae-69364b2ed137_story.html?utm_term=.7aaadbb4de16

https://edition.cnn.com/2017/10/13/politics/donald-trump-executive-orders/index.html

https://www.al.com/news/2018/07/how_many_executive_orders_has.html

https://www.document.no/2019/03/07/amerikansk-militaertopp-advarer-mot-a-tro-at-is-er-knust/

Venstre i et nøtteskall 

La oss først si at vi med tittelen ikke mener at Venstre nå er blitt så lite at det får plass i et nøtteskall; det vi mener med tittelen er at vi meget kort skal skissere essensen av det som partiet Venstre virkelig er og de problemer det nå står oppe i. Og på det viktige spørsmålet om Venstre nå er blitt så lite at det vil forsvinne er svaret et klinkende klart Nei! Selv om Venstre nå har en oppslutning på meningsmålingene på omkring 2 %, så er vi sikre på at Venstre vil reise seg igjen til gamle høyder og kanskje komme opp på 4 eller i beste fall for dem 5 %! Hvorfor? Det kommer vi til etter hvert. 

Men hva er Venstres problem i dag? Vi gjengir det sammendrag som TV2s reporter Aslak Eriksrud ga i nyhetssendingen i går: «Lederen i Unge Venstre mener at velgerne ikke skjønner noen ting av hva Venstre står for, og dette er det partilederen som har ansvaret for, og de lanserer Sveinung Rotevatn som ny leder. Guri Mellby lanseres av andre som lederkandidat [selv om sittende leder Trine Skei Grand er valgt for å sitte frem til landsmøtet i 2020]. Distriktspolitikere er frustrert over manglende distriktsprofil, bypolitikere mener at Venstre ikke har noen urban profil, og dette er krevende. En Stortingsgruppe som opplever at partiledelsen nærmest forsvant etter at partiet gikk inn i regjering. Så det er mye frustrasjon i Venstre og når dette krydres med katastrofalt dårlige meningsmålinger på ett-  og to-tallet, som er dårlig selv til Venstre å være, så sier dette noe om hvor presset Trine Skei Grande er.» 

Det er i hovedsak to grunner til at Venstre nå har disse enorme problemene, og ifølge eksperter ligger an til å gjøre sitt dårligste kommunevalg noensinne. Til akkurat dette vil vi si at det er et halvt år igjen til valget, og at det er alt for tidlig å spå noe fornuftig om valgresultatet allerede nå. 

Men det er som sagt to hovedproblemer, og de henger intimt samen; det ene er en følge av det andre, eller: håndteringen av det ene er en følge av det andre. 

Det ene er lederens oppførsel, både i rollen som leder og som privatperson. Som leder har hun omtalt en lokallagsformann som «psykopat», en annen tillitsvalgt har hun omtalt som «han homoen», og en gang skjelte hun ut en partifelle under en telefonsamtale med et medlem av et annet parti – og dette skjedde mens flere kunne høre den pågående telefonsamtalen. I tillegg til dette kommer en hendelse under bryllupet til partiets nesteleder, hvor hun oppførte seg på en helt upassende måte. Bare denne siste hendelsen ville ha ført til at enhver annen leder i enhver annen organisasjon eller virksomhet hadde måttet forlate sin stilling. (Denne hendelsen var kjent blant norske journalister i flere år, men ingen skrev om den før Resett publiserte saken for litt over ett år siden. Dette bekrefter enda en gang at mange journalister ikke primært er opptatt av å informere, de er mer opptatt av å fremme en politisk agenda: de vil skade noen og fremme og/eller beskytte andre – noe som egentlig gjør at de ikke fortjener betegnelsen «journalist», men vi lar dette poenget ligge i denne omgang).

Denne siste saken ble kjent før Venstres landsmøte i fjor, men lederen, Trine Skei Grande , hadde visstnok instruert delegatene på landsmøtet om ikke å snakke om denne saken, hverken med hverandre eller til pressen, og landsmøtet endte med at Grande ble gjenvalg som leder, med trampeklapp og uten motkandidat. Noe slikt kunne bare skje i Venstre.

Men hvorfor er Venstre slik? For å forstå Venstre må man huske at Venstre i hovedsak alltid har vært slik som det er nå (bortsett fra at partiet nå har en leder som på alle vis er svært uegnet).  

I mange år ble Venstre regnet som et borgerlig parti, og det var med i flere borgerlige regjeringer. Man så skiftet det side. Før valget kjørte partiet en annonsekampanje med et (fiktivt) brudebilde med APs leder Gro Harlem Brundtland som brud og Venstres leder Odd Einar Dørum som brudgom: poenget var å vise at Venstre etter valget var villige til å gå i regjering med Arbeiderpartiet. Resultatet ble slik beskrevet av Dagbladet: «1985 poserte Dørum på valgplakater som nygift med Gro Harlem Brundtland. For første gang ramlet Norges eldste parti ut av Stortinget. I åtte år befant  Venstre seg i skyggenes dal.» 

Men Venstre kom tilbake, som det alltid gjør – etter at de hadde vendt tilbake til den borgerlige siden. 

Og dette er både Venstres problem og Venstres raison d’être: partiet er et sentrumsparti  med velgere som ikke riktig vet hvor de hører hjemme, de vet ikke om de hører til på samme side som Ap og SV, eller på samme side som Høyre og KrF. Litt mer presist, det er nok slik at velgerne i hovedsak foretrekker at partiet allierer seg med de borgelige heller enn med Ap og SV, men det er bare såvidt!     

Dette faktum har vært velkjent siden i hvert fall 50-tallet, hvor radiokomikeren Even  Brattbakken kunne si slike ting som at «Kona og jeg er begge med i Venstre så politisk sett står vi langt fra hverandre». Brattbakken ble spilt av Halfdan Hegtun, som var en kjent Venstremann. 

Det finnes flere vitser av samme type: «uansett hva du mener om politikk er du velkommen i Venstre» og «uansett hvilket politisk syn du har vil du finne varme meningsfeller og sterke  meningsmotstandere i Venstre». Typisk er også følgende: «Venstre er partiet for folk som ikke klarer å bestemme seg!». I 1972 sprakk Venstre på EU-saken: Venstre som parti hadde vedtatt å være imot norsk medlemskap, mens noen i Venstre var for. De som var for norsk medlemskap gikk ut av Venstre og dannet Folkepartiet Nye Venstre. På den første meningsmålingen etter splittelsen fikk Venstre og FNV 3,1 % hver. Før splittelsen hadde Venstre hatt 6,2 %. Onde, men nokså korrekte, tunger, sier at Venstre er splittet omtrent på midten i enhver sak. Men jeg vil skyte inn at Venstre i mange år var det eneste av Stortingspartiene som helt konsekvent var 100 % tilhengere av ytringsfriheten (ved at Venstre som eneste parti hele tiden var mot forbud mot blasfemi).        

Det som kort er skissert ovenfor er blitt sagt siden ca 1950, og det samme sies i dag. Vi gjentar noe vi siterte fra TV2s reporter ovenfor: «velgerne skjønner ikke noen ting av hva Venstre står for» – og det er altså fordi partiet mener absolutt alt og samtidig også det nærmest stikk motsatte. Partiet fremstår da som et parti som har lite annet å si enn «god jul og godt nytt år». 

Partiet er prinsippløst, det består av folk med forskjellige meninger, og hvor det lander i en bestemt sak er avhengig av hvordan fordelingen av delegatene på landsmøtet tilfeldigvis er blitt    

La meg fortelle en historie som vi ikke har skrevet om tidligere. Den skjedde under en valgkamp i Oslo, og følgende samtale utspant seg mellom en DLF-er og en fra Unge Venstre. (DLF var da blitt et 100 % konsekvent, prinsippfast, liberalistisk parti): 

DLF-er: Venstre  er et prinsippløst parti, det mener ikke noe bestemt, det er på begge sider i enhver sak. 

UV-er: Nei, vi er prinsippfaste!

DLF-er: Nei, jeg har lest Venstres prinsipprogram, og det er fullt av selvmotsigelser.         

UV-er: Når var det du leste programmet? 

DLF-er: Det var for ca tre år siden.

UV-er: Da forstår jeg. Det var det gamle prinsipprogrammet. Vi har et helt nytt prinsipprogram nå. 

DLF-eren måtte bare le, og UV-eren gikk bort med halen mellom beina (jeg overhørte selv samtalen.) 

Dette bildet av Venstre bekreftes også av en artikkel i Dagbladet i går, hvor en kommentator skriver følgende, riktignok kun om en bestemt sak: 

«Venstres fullstendige kollaps er så trist at jeg forventer gravøl og galgenhumor under helgas landsmøte. … Fredag 8. mars, selveste kvinnedagen, blir også dagen når likestillingsminister Grande skal forklare tillitsvalgte fra det liberale partiet hvorfor hun gikk med på den første innstrammingen av abortloven siden den ble innført. Abortstriden tar riktignok Venstre helt fantastisk på kornet: De er for og imot på samme tid. I dette tilfellet for og imot regjeringens politikk, som Venstre til daglig er ansvarlig for.» 

Kommentatoren skriver altså: «striden tar … Venstre helt fantastisk på kornet De er for og imot på samme tid». Og dette er Venstre i et nøtteskall. 

(Vi har ikke kommentert så mye av Venstres politikk i dag, men det har vi gjort mange ganger tidligere på DLFs nettside. Vi linker til noen av disse kommentarene nedenfor.) 

Innledningsvis nevnte vi at de to sakene henger sammen: oppslutningen om lederen på fjorårets landsmøte og mangelen på en klar politisk linje. Disse to tingene henger sammen fordi når man ikke har en politikk man må være lojal overfor, må man være lojal overfor lederen – så lenge det er mulig (dette gjelder altså de tillitsvalgte, og i langt mindre grad den alminnelige velger). Det var mulig i fjor, men burde ikke være mulig etter de mange nye avsløringen som er kommet.  

Så, blir dette landsmøtet, som Dagbladets kommentator tror, et gravøl? Er Venstres tid som et parti med representater på Stortinget forbi?  

Nei. 

Det som er det konkrete problemet nå er lederen. Dersom hun går av vil partiet reise seg igjen til gamle høyder, og komme opp på 4, kanskje hele 5 %!  Og vil det ikke ha problemer med å kommer inn på Stortinget!

Hvorfor? Fordi det alltid i det norske politiske systemet vil være behov for et parti som er på begge sider i enhver sak. Fordi det alltid er folk som ikke klarer å bestemme seg for om de hører sammen med Ap og SV eller sammen med KrF og Høyre. 

Og det er disse folkene Venstre representerer og er talsmann for!   

  

 

 

 

 

https://www.dagbladet.no/kultur/jeg-pakker-den-svarte-dressen-dette-blir-mer-begravelse-enn-landsmote/70834182

https://www.dagbladet.no/nyheter/sannheten-om-brudebildet/70307818

http://www.stemdlf.no/node/5362/

http://www.stemdlf.no/node/5188/

http://www.stemdlf.no/node/4349/

http://www.stemdlf.no/node/5775/

Store oljereserver oppdaget – men vil de komme til nytte? 

Den velstanden vi har i Vesten i dag er fantastisk. Tenk på hva du har og hva du kan gjøre uten noen som helst problemer. De fleste har bil eller kan på andre måter enkelt transportere seg og sitt dit de vil. Man kan dra på ferie til Syd-Europa eller til USA eller til Dubai. Man kan reise til Australia på en dag, en reise som for noen hundre år siden tok mange uker. Man har tilgang til et helsevesen som kurerer de fleste sykdommer, og man har tilgang til mat og klær og hus som er langt bedre enn hvordan  tilsvarende tilbud var for 100 og 500 år siden. Omgivelsene er rene, og det er praktisk talt ingen forurensning i luft og vann. Og tenk på alle gadgets og all underholdning man enkelt har tilgang til hele tiden. Man må dog merke seg at alt dette trenger energi for å kunne fungere. Vi kunne ramset opp mye mer, men vi vil bare konstatere at det velstandsnivå og den levestandard vi har i Vesten nå er den beste som noen gang har eksistert. 

Vil det fortsette fremover? Kanskje, kanskje ikke. 

Grunnen til at vi har det så godt nå er å finne i fundamentale filosofiske ideer: velstand er resultat av produksjon, og produksjon kommer dels av at man forstår virkeligheten og hvordan den er innrettet og fungerer, og av at entreprenører med utgangspunkt i en slik forståelse har hatt mulighet til å produsere, skape og selge i stor målestokk. Etikken er også et viktig element her: velstand er kun mulig i et samfunn dersom det betraktes som moralsk høyverdig å skape seg et godt liv ved produktivt arbeid. Som kontrast: dersom det som betraktes som moralsk høyverdig er å ofre seg for en gud eller for sine fiender eller for naturen/økosystemet og dersom fattigdom er ansett som høyverdig, er det umulig å oppnå velstand.   

Fundamentet for produksjon er i utgangspunktet å finne i realfag eller ingeniørfag; det handler om å finne ressurser i naturen, behandle dem, omforme dem, sette dem sammen på et nærmest uendelig antall måter, og tilby dem for salg, dvs. å tilby å bytte dem for noe som andre har produsert. For å kunne benytte denne metoden og sette dens resultater ut i livet må man ha et samfunn som er organisert slik at de kreative hverken stoppes av staten eller av kriminelle, dvs. man må ha har stor grad av individuell frihet; man må med andre ord ha et kapitalistisk system. (Disse verdiene står dessverre svakere nå enn de gjorde for et par hundre år siden, og derfor ser vi nå tegn til forfall på alle områder.) 

Alt dette ble gjort mulig ved anvendelse av metoder som innebar korrekt begrepsdannelse, induksjon, deduksjon, testing av teorier og hypoteser – kort sagt av en rasjonell metode. Denne metoden er i stor grad kartlagt, og er den vanlige videnskapelige metode for alle som tar utgangspunkt i at det eksisterer en objektiv virkelighet og hvor alt som eksisterer er noe bestemt, og at vi må rette oss etter denne virkeligheten i alt vi gjør.  

Den videnskap hvor man studerer koordineringen av produksjon, handel, sparing, penger, investering og forbruk – sosialøkonomi – er i motsetning til realfagene i en svært dårlig forfatning, og dette skyldes at grunnlaget for og metodene i dette faget i beste fall er uklare og ofte helt gale. I stor grad pga. dette (gale resultater innen både etikk og sosialøkonomi) har alle samfunn i Vesten valgt å organisere seg som velferdsstater, og dette er tragisk fordi denne modellen er ikke bare ikke bærekraftig, den er ødeleggende. (For kort å si hva faget sosialøkonomi er og hva det ikke er: det er betraktet som et fag som skal hjelpe myndighetene å styre økonomien, dvs. å regulere all aktivitet innen produksjon, investering, sparing, forbruk, etc., men det burde være velkjent ut ifra oppnådde resultater at styringen ikke gir gode resultater, noe som kommer av at faget ikke er godt forankret i virkeligheten. En riktig forståelse av faget innbærer at dets oppgave å skape forståelse for hvordan koordineringen av produksjon, investering, sparing, forbruk skjer; dette er det deskriptive aspektet av faget; det normative aspektet består i at det er et supplement til etikk.)

Det er denne samfunnsmodellen – velferdsstaten – og de premisser den bygger på, som er årsak til at landene i Vesten har perioder med kriser, arbeidsløshet og inflasjon, og at alle disse landene har en enorm statsgjeld, som for de fleste lands vedkommende ligger i intervallet  80 – 150 % av BNP. Videre, en betydelig andel av befolkningen i alle disse landene lever på trygd og er uproduktive, mange får ikke jobb eller jobber svart, og andelen eldre øker uten at pensjonssystemene kan tilpasses denne endringen. Hadde sosialøkonomien vært basert på korrekte metoder ville landene hatt høyere velstand enn de har i dag, problemer av den typen vi har nevnt ville ikke ha dukket opp, og samfunnsmodellen den ville ha vært basert på ville ha vært bærekraftig. Denne bærekraftige modellen forutsetter full individuell frihet, og heter altså kapitalisme. Etter mitt syn er den riktige metode innen sosialøkonomi den som ble skissert og benyttet av Jean-Baptiste Say, og jeg vil anbefale hans verker. Jeg har selv skrevet en innføringsbok i sosialøkonomi basert på Say, og info om den er å finne på en link nedenfor.)   

Grunnen til at jeg kort har skissert dette er at det er kommet en ny oppfinnelse som kan har store implikasjoner – hvis den holder det den lover og hvis den blir tatt i bruk. Og la oss også ha nevnt at denne oppfinnelsen så vidt vi har sett ikke er omtalt i norske media.  

Oppfinnelsen er et apparat som plassert i en satellitt kan oppdage potensielle lagre av olje etc. under jorden, og den har oppdaget enorme forekomster som hittil har vært ukjente.     

Hvis vi går tilbake til perioden fra ca 1920. til ca 2000, så sa eksperter hele tiden at jorden kun har olje igjen til å forsyne oss med energi i ca ti år til. Dette har selvsagt viset seg gang på gang å vær feil, men spådommene har allikevel stort sett kun gått på at man har olje i ca. ti år til. 

Men denne nye oppfinnelsen, og den siste generasjon av den, har funne at det er nok olje til å holde i svært lang tid fremover! 

Apparatet er et Hewlett-Packard «quantum gravimeter», og det ble først plassert i bane rundt jorden i 2008. Nå er en tredje generasjons-variant av dette apparatet satt i bane, og det har muligheten for å kartlegge med en oppløsning som er 1000 ganger bedre enn den første modellen. Grunnen til at dette gravimeteret har oppdager forekomster av potensielt fossilt brensel er at «coal, oil and natural gas in particular are highly differentiated gravitationally from the general mantle» og derfor er de «so easily spotted with this new imaging technology». Så vidt vi forstår er de forekomstene som vil vare i 500 år forekomster som finnes bare i USA!    

Dette er et resultat at ingeniørkunst på sitt aller beste, og har enorme konsekvenser, også politisk. 

Kilden sier da at det som USA hittil har utnyttet av olje på eget område er kun en liten del av det som potensielt finnes der, og at USA ikke lenger må basere seg på olje fra andre deler av verden (USA i dag er i stor grad selvforsynt med olje): «The USA was not just lifting-the-kilt on North American fossil fuels. We came to understand the global distribution of them. We came to know who had what, just what fossil fuel reserves existed in the Middle East, Russia, China, as well as with Friendlies, such as Europe, Australia, Canada, and Mexico». 

Men dette innebærer mer bruk av olje i fremtiden, og dagens kolossalt sterke og fullstendig irrasjonelle miljøbevegelse, som har kamp mot en helt fiktiv klimakrise som sin fremste slagmark, vil kjempe med nebb og klør mot bruk av (enda mer) olje. 

Så om denne olje vil kunne komme verden til gode gjenstår å se. 

Kilden vi benytter oss av hevder at opplysninger om disse resultatene vi har omtalt ikke er å finne på Google, med en klar antydning om at Google har stengt disse resultatene ute av politiske grunner: «Papers dealing specifically with gravimetric identification of fossil fuels were Google-disappeared», og dette fordi «huge fossil fuel reserves runs counter to the AGW (man-made global warming) meme». 

Dette resultatet er funnet ved hjelp av avansert ingeniørkunst, dvs. ved hjelp av rasjonelle metoder, men dersom oppdagelsene skal kunne komme oss til gode, må de utnyttes, og dette kan kun skje dersom man har stor grad av individuell frihet, og dersom kulturen ikke er dominert av primitiv overtro og andre irrasjonelle, frihetsfiendtlige ideer (og troen på en klimakrise som er skapt av vår bruk av fossilt brensel er en slik ekstremt irrasjonell forestilling). 

Vil disse oljereservene kunne bli utnyttet og tatt i bruk vil de kunne øke velstanden, men om de dominerende ideer og verdier tillter det, det er en annen sak. I Norge skjer jo bla. følgende: «Ap i Bergen sier nei til oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja». 

 

 

 

 

 

    

Kilde: «How Perception of Fossil Fuel Futures Have Evolved» av Ronald Voisin,

https://wattsupwiththat.com/2019/02/28/how-perception-of-fossil-fuel-futures-have-evolved/

http://www.jeanbaptistesay.no

https://www.aftenposten.no/norge/i/wElVd5/Ap-i-Bergen-sier-nei-til-oljeboring-i-Lofoten_-Vesteralen-og-Senja

Militærkupp i Sverige???

Nei, vi kjenner ikke til noen planer om at et slikt kupp er forestående, men en artikkel fra danske Ritzaus gjengitt på document.no fikk oss til å stille spørsmålet. 

Vi siterer fra documet.no: «Sverige har foretaget arrestationer af til sammen ti mennesker i forsvaret. Det hele begyndte for halvandet år siden og der er foretaget anholdelser helt op til for nylig. I alt ti mennesker er pågrebet. Vi taler om mennesker, der i det mindste for nogens vedkommende er højt placeret. Terror er ikke temaet, heller ikke spionage. Så er det nok et patriotisk forbund, der frygter at Sverige kan falde fra hinanden. En lignende celle er rullet op blandt eliteenheder i det tyske forsvar. Baggrunden var at man ville forberede sig på at overtage ansvaret i en situation, hvor fædrelandet var i fare. I Merkels Tyskland er den slags ikke acceptabelt. Opløsningen er kommet endnu længere i Sverige. Det er ikke mærkeligt at officerer drøfter, hvad man gør i en krisesituation.»

Hvis de arresterte har snakket om å «ta over for å holde orden i tilfelle sammenbrudd» så er det ikke første gang noe slikt skjer. En rekke ganger har befolkningen i et land stemt for en venstreorientert politikk, denne venstreorienterte politikken fører alltid til stigende fattigdom og uro, det nærmer seg kaos, samfunnet er kommet nær et sammenbrudd, og det militære (eller en «sterk mann») har tatt makten for å holde orden.    

Det ferskeste eksemplet, som er så ferskt at det fortsatt pågår, er Venezuela. Chavez´og etterfølgeren Maduros økonomiske politikk, sterkt støttet av venstreorienterte partier over hele verden, også i Norge, har ført til en så omfattende økonomisk krise at store deler av befolkningen lever nær sultegrensen, at lite er å få kjøpt i butikkene, at det er opptøyer i gatene, og en opposisjonspolitiker har utnevnt seg selv til president – så nå har Venezuela to personer som begge betrakter seg som landets president. (Hvorfor venstreorientert  politikk fører til kaos kommer vi kort til å beskrive nedenfor.) Dette vil antagelig ende med et væpnet konflikt med mange døde og hvor den ene siden vinner og får/tar makten.  

Et annet eksempel er Chile. Den sterkt venstreorienterte Salavdor Allende ble valgt til president i 1970. Hans politikk gikk ut på å innføre alle typer statlige inngrep og reguleringer, priskontroll, etableringskontroll, etc., og dette førte til streiker, gå sakte-aksjoner, problemer med å fremskaffe alle typer varer til befolkningen, osv. Dette endte med at «The Chamber of Deputies» (Underhuset i Chiles nasjonalforsamling) 22. august 1973 vedtok å anmode det miltære om å fjerne Allende med de midler som var nødvendige. Stemmetallene var 81 for, 47 mot. En kilde (Atlassociety) forteller at begrunnelsen inneholdt «a list of twenty legal and constitutional violations of President Allende’s government (including illegal detentions and torture), and it agreed to give information of this «grave breakdown of the legal and constitutional order of the Republic» to the Armed Forces, among other authorities, and to tell them that «by virtue of their function, of their oath to remain faithful to the Constitution and the law, it is up to them to put immediate end to all the situations referred to above, which infringe the Constitution and the law. This demand of the elected legislature to the armed forces was, in fact, a call to forcibly remove the president, who had initiated the use of violence with the purpose of imposing a communist dictatorship. The Armed Forces, led by the person who was then the commander-in-chief of the army and acting pursuant to the agreement of the House of Deputies, removed Allende and took power eighteen days later, on September 11, 1973, vowing to restore democratic rule once circumstances permitted. It was as though Hitler, another democratically elected leader, had been removed by the Reichstag before becoming a dictator. As The Economist said in an editorial only two days later: «The temporary death of democracy in Chile will be regrettable, but the blame lies clearly with Dr. Allende and those of his followers who persistently overrode the Constitution»».

Et annet eksempel er Tyskland. Det demokratiske styre i Tyskland etter første verdenskrig var ikke i stand til å løse de problemer som oppsto, og befolkningen hadde store problemer og levde under sterk fattigdom og uro. Inflasjonen var i perioder kolossalt høy: «1923 nådde inflasjonen 3.25 × 10^6 prosent per måned (prisene dobles annenhver dag)» (Wikipedia). Den «sterke mann» som lover å ordne opp, kom til makten på demokratisk vis i 1933, førte en sterkt venstreorientert politikk, og fikk stadig større støtte fra befolkningen. Dette endte dog med en enorm krig som la Tyskland i ruiner, bokstavelig talt. 

Man kan også på en slik liste ta med land som Egypt og Algerie. I 1992 fikk islamister stor oppslutning i valg i Algerie, og det militære kuppet for å hindre islamistene i å få makten og å innføre sharia. Noe lignende skjedde i Egypt i 2013 da den folkevalgte islamisten Mohammed Mursi ble avsatt ved et militærkupp og ny president (fra 2014) ble general Abdel Fattah al-Sisi. (Disse eksemplene er ikke fra Vesten, men tas med her fordi islam er en venstreorientert politisk ideologi.)

Så det er en viss presedens for at dersom den demokratiske orden fører til kaos, vil noen i det militære kunne gripe inn for som det heter å «gjenopprette ro og orden». (En variant av dette er at en «sterk mann» blir valg slik som i Tyskland i 1933, men omstendighetene der var meget spesielle.) 

Å få en periode med militærdiktatur er ille. Under et slik regime står den personlige friheten svakt, og svært ille ble det i Chile, hvor et betydelig antall opposisjonelle ble satt i fengsel og torturert, og mange av dem bare forsvant (sannsynligvis etter å ha blitt drept). Chiles diktator Pinochet gikk dog av frivillig av i 1990, når han mente at landet igjen var rede for et demokratisk styre.

Det som i hovedsak skjer er at økonomisk kaos fører til at noen tar over makten med kupp og vold og innfører diktatur. (Kan noe slikt skje i Sverige? Vi skal ikke svare på dette annet enn å nevne at en roman med tittelen It Can´t Happen Here, som først ble utgitt i 1935, nylig ble en bestseller fordi den visstnok på en nokså treffende måte beskrev ting som skulle komme til å inntreffe i 2016!) 

Men viktigst: hvorfor skjer slike ting? Slik kupp skjer når det inntreffer kaos, eller når kaos er nær forstående. Hvorfor inntreffer kaos? Kaos kommer av at myndighetene fører en gal politikk.

Samfunn bør organiseres slik at forbruk, produksjon, investering, sparing koordineres på en slik måte at alle kan få kjøpt det de trenger, slik at alle som kan og vil jobbe har en jobb å gå til, slik at sparepenger og investeringer er trygge, slik at at pengene har stabil verdi, slik at  de som må leve på trygd kan gjøre dette i sikker forvissning om at trygden ikke synker i verdi etter hvert som årene går. Samtidig må kriminalitet være lav, eller helst praktisk  talt null. 

Det er slik det bør være. Men med en venstreorientert  politikk er dette umulig. En venstreorientert politikk vil ødelegge alle forutsetninger som gjør velstående, siviliserte og og harmoniske samfunn mulig. Hvorfor?      

En venstreorientert politikk innebærer stadig flere reguleringer av næringslivet. Dvs. at alle som er produktive må følge flere og flere regler og forskrifter og forordninger pålagt av staten. En venstreorientert politikk innebærer at ingen skal ha fullt ansvar for seg selv, men alle skal ta ansvar for alle andre. En venstreorientert politikk innebærer at alle må rette seg etter det flertallet måtte mene (demokrati). En venstreorientert politikk innebærer stadig høyere skatter og avgifter, noe som innebærer at de som er produktive får stadig mindre belønning for sin innsats – en innsats som alle lever av.   At mange produktive da rømmer til enten bransjer som er mindre regulert og hvor skattetrykket er lavere eller til land hvor reguleringen er mindre trykkende er bare å forvente (et fenomen som er kjent som «brain drain»), og dette gjør produktiviteten lavere. En venstreorientert politikk innebærer at stadig flere kan leve på utbetalinger fra det offentlig uten bedrive produktivt arbeid, enten som trygdede eller som offentlige ansatt i helt uproduktive jobber. (Vi sier selvsagt ikke at alle som jobber i det offentlige er uproduktive; lærere og leger og bibliotekarer og brannmenn og veiarbeidere, mfl. er fullstendig produktive, men en rekke offentlig ansatte gjør lite annet enn å skrive brev til hverandre og å delta på hverandres helt uproduktive seminarer). Et annet aspekt ved en venstreorientert politikk er å gi lave straffer til kriminelle, som gjør at kriminaliteten stiger og gjør livet surt for vanlige mennesker. La oss også ha nevnt at en stat i et slik samfunn er avhengig av et omfattende propagandaapparat som skal fortelle folket at alt går bra, og at problemene er langt mindre enn de virkelig er. Statens omfattende støtteordninger for presse og informasjon går i hovedsak til medier som opprettholder det falske glansbilde som staten vil presentere, og organer av en viss størrelse blir anmodet om å spille på lag og ikke gi opposisjonene en plattform. Det ser ut til at en rekke store aktører synes dette er helt akseptabelt – dette antagelig fordi de ansvarlige deler det venstreorienterte grunnsyn som er basis for den politikken som føres.                 

Et samfunn som følger en venstreorientert politikk vil derfor i stadig større grad nødvendigvis nærme seg kaos.      

Det er tydelig for enhver at velferdsstatene i Vest-Europa nærmer seg en slik tilstand, og Sverige er på mange felter kommet lengst i denne utviklingen. 

At noen i det militære da har snakket sammen om å gjøre noe hvis det blir for ille er ikke overraskende i det hele tatt. 

Vi kan ikke la være å nevne at de som styrer i alle velferdsstater er demokratisk valgt, og at den politikken de fører er i samsvar med de verdier og holdninger befolkningen har. Med andre ord: de aller fleste støtter hovedlinjene i den politikken som føres, men problemet er at de ikke innser at den politikken de er for nødvendigvis må resultere i den tilstand som nå er under utvikling i alle velferdsstater, og som altså er kommet lengst i Sverige. 

Hva er det da som kan skape velstående, harmoniske, fredelige samfunn? Det primære er, som vi nevnte over, å koordinere alles produksjon, forbruk, sparing, etc. Dette kan ikke gjøres ved statlige direktiver, dette kan kun skje på ved markedsmekanismen, dvs. at alle handlinger, inkludert kjøp, salg, investeringer, sparing, etc., skjer frivillig, noe som innebærer at de involverte seg imellom blir enige om betingelser og pris uten noen form for statlig innblanding. Dessuten må de som begår reell kriminalitet straffes strengt, noe som vil føre til at kriminaliteten vil synke til nærmest null. Staten skal kun opprettholde kontrakter og avtaler og beskytte alles frihet. Denne organiseringen innebærer full individuell frihet, og denne samfunnsmodellen heter kapitalisme, eller laissez-faire-kapitalisme. Kapitalisme innebære fullt fravær av imitering av tvang, og er et system hvor alle mellommenneskelige forhold er frivillige. Dette er det eneste moralske og praktiske samfunnssystem.  

Dette systemet er i dag umulig å innføre, og grunnen er at de verdier som frihet bygger på er uforenlige med de ideer og verdier som dominerer i dag. Dagens dominerende ideer og verdier – kollektivisme, irrasjonalitet, altruisme som inkluderer plikten til å være med på å dekke andres ønsker og behov, å betrakte frihet som skadelig – er slik at de må føre til de resultater som vi ser omkring oss i dag, og som vi tydeligst ser i visse områder i Sverige. 

For å komme over på frihet må de dominerende ideer skiftes ut med de motsatte ideer: individualisme, rasjonalitet, rasjonell egoisme som innebærer retten for den enkelte til å bestemme over seg og sitt, og å betrakte frihet som et gode, at alle skal ha fullt ansvar for seg selv og at man ikke har noen plikt til å ansvar for alle andre, at alle har rett til å bestemme over seg og sitt uavhengig av hva et flertall måtte mene. Kun dersom disse ideene blir dominerende i kulturen kan et samfunn komme over på en kurs som vil medføre fred,  harmoni og velstand. 

       

 

 

 

 

https://www.document.no/2019/02/26/foruroligende-nettverk-i-det-svenske-forsvar/

https://atlassociety.org/commentary/commentary-blog/3966-how-chile-was-saved

https://no.wikipedia.org/wiki/Hyperinflasjon

Bedriver youtube, facebook og Google sensur? 

Det som er nevnt i overskriften er blitt en av den siste tidens viktigste temaer. Det er velkjent at disse nettstedene – for å kalle dem det – opprinnelig fungerte slik at hvem som helst kunne legge ut eller publisere hva som helst på dem (eller gjøre det tilgjengelig via dem), uansett innhold, og helt uten kostnad, men i det siste er det blitt klart at disse nettstedene fjerner noe av det innhold som er blitt publisert. Men hva er det som ikke passer? 

Som eksempel på dette gjengir vi et sitat fra en artikkel på document.no: «Oppmerksomme Document-lesere vil ha registrert at to videoer der en fransk journalist og forfatter kommenterer samfunnsutviklingen i sitt hjemland, ikke lenger lar seg spille av i sakene hvor vi har presentert dem [Videoene var opprinnelig lagt ut på youtube.] Bakgrunnen for dette er at verdens største nettsted for deling av videoer [youtube] har slettet hundrevis av videoene på kanalen tilhørende en pseudonym canadisk blogger som i årevis har offentliggjort TV-innslag fra en rekke vestlige medier [på youtube]».

De ansvarlige bak youtube har altså fjernet enkelte videoer som er blitt publisert hos dem. Tilsvarende har andre nettsteder gjort, bla. de vi nevnte innledningsvis: grupper og enkeltpersoner er blitt stengt ute fra facebook, Google har visstnok redigert sine algoritmer slik at visse resultater ikke kommer frem, etc. 

Det ser ut til at det disse nettstedene gjør er å fjerne innhold som de ansvarlige bak nettstedene vurderer som rasistisk eller krenkende (mot grupper som redaksjonen mener skal beskyttes mot slik krenking – og vi snakker her kun om verbale krenkelser). Videre er det også kommet beskyldninger mot Google om at de har vinklet sine søkemotorer slik at konservative nettsteder ikke får så prominente plasseringer blant søkeresultatene som de burde.       

Men er dette sensur? Er det slik at dersom youtube & co sletter ting som er lagt ut som som youtubes ledelse ikke ønsker skal være der, så bedriver de sensur?

La oss i hovedsak bruke youtube som eksempel, og la oss sammenligne en video lagt ut på youtube med et leserbrev sendt til en avis. Alle vil antagelig være enige i at dersom en avis ikke trykker alle leserbrev som sendes til dem, så er det den bedriver ikke sensur: en avis har ikke plass til alt og kan ikke trykke alt. Man kan si at da burde en avis trykke et representativt utvalg av de meninger som kommer til uttrykk gjennom leserbrevene, men også her må redaksjonen foreta et utvalg. Og avisens redaksjon har all rett til å bare publisere det utvalg redaksjonen finner riktig. Så de fleste vil være enig i et en avis ikke bedriver sensur når dens artikler og reportasjer og leserbrev er i samsvar med det redaksjonen ønsker å formidle til sine lesere.  

De som har andre meninger en de som avisen ønsker å publisere kan antagelig få sine meninger publisert i andre aviser, så alle kan komme til orde uansett hva de måtte mene. Nå kan man si at en leserbrevskribent når mange flere dersom han får sitt leserbrev publisert i Aftenposten heller enn i sin lille lokalavis, men dette har å gjøre med årsaken til at Aftenposten er blitt så stor: den publiserer i hovedsak kun det som dens lesere ønsker å lese, og dersom den publiserer mye materiale som leserne ikke ønsker, så vil den miste lesere, og dermed opplag og dermed inntekter. 

Youtube er annerledes på et viktig punkt: der er det ingen plassproblemer. Men allikevel har youtube en eier og en redaksjon, og de har all rett til å publisere det de vil publisere, og til ikke å publisere det de ikke vil publiere. Det er disse eierne som har bygget opp youtube til å bli den kolossale aktøren den er, og de har all rett til å disponere det slik de måtte  ønske.   

At youtube følger en redaksjonell linje er ikke sensur. Sensur er noe som kun staten kan bedrive: hvis staten sier at visse meninger er det forbudt å publisere, og bøtelegger eller fengsler de som gir uttrykk for slike meninger, så er det sensur. (Slike forbudte meninger finnes, bla. er det i de fleste land i EU forbudt å hevde at det som skjedde under Holocaust foregikk på en annen måte enn det som mange politikere mener skjedde.) 

Med andre ord: kun staten kan bedrive sensur. Dersom en privat aktør ikke vil publisere visse typer meninger så står den helt fritt til dette., og det er ikke sensur. 

Nå er det enkelte som sier at youtube & co er blitt så store at man ikke kan la dem holde på slik de ønsker. Enkelte konservative aktører – det er slike som gjerne blir diskriminert av youtube & co – vil at staten skal gripe inn med reguleringer og sørge for at i hvert fall deres videoer blir publisert på youtube. En av de som har tatt dette lengst er konservative Prager University. 

«PragerU files 2nd lawsuit against Google, YouTube for ‘restricting and restraining’ conservative speech. Popular conservative YouTube channel Prager University …. accuses Google of violating state law in multiple ways, namely “unlawfully restraining free speech and expression in violation of Article One, Section 2 of the California constitution;” “discriminating against PragerU (and other users) based on political, religious or other discriminatory animus in violation of the Unruh Civil Rights Act, Section 51 of the California Civil Code;” “engaging in unlawful, misleading, and unfair businesses practices in violation of the Unfair Competition Laws of the California Business and Professions Code,” and finally “violating YouTube’s terms of use, ‘Community Guidelines,’ and other content-neutral filtering policies and procedures.”» (sitat fra Christianpost).

Etter vårt syn er dette helt feilslått. Vi er dog ikke overrasket over dette; konservative er pr def prinsippløse, og at de i dette tilfellet ikke respekterer eiendomsretten, men vil regulere for å oppnå det de tror er fordeler for seg selv, viser bare at de egentlig har en venstreorientert mentalitet. 

Andre typer meninger som er blitt fjernet fra youtube er islamkritiske videoer, videoer som har et pro-Israel-standpunkt ang. krigen mellom Israel på den ene side og Hamas, Hezbolla mfl. på den andre.    

Youtube & co burde vært nøytrale og publisert alle typer meninger  uten å favorisere noen, men de har all rett til å ikke gjøre dette: de som eier disse nettstedene har all rett til å publisere hva de måtte ønske, og å ikke publisere det de ikke vil gjøre tilgjengelig for sine brukere. At de er blitt så store er irrelevant. 

Nå er det vårt syn at det er uklokt av dem å ikke være nøytrale, men det er opp til dem å bestemme dette; i et frihetsregime, som vi er for, har den som eier noe all rett til å disponere det han eier på den måte han måtte øsnke, enten det er uklokt eller ikke. Og de konservative som ønsker reguleringer, skader den siden de gir seg ut for å kjempe på ved å gå inn for reguleringer: alle reguleringer er krenkelser av frihet og øker statens makt. 

La oss også ha sagt at det finnes alternativer. Disse alternativene er ikke like store som youtube & co, men de finnes. De videoene som document linket til og som ble fjernet fra youtube er å finne på https://www.bitchute.com

Videoene som ble fjernet er å finne her: 

https://www.bitchute.com/channel/vladtepesblog/

Så disse videoene er ikke sensurert, det er bare slik at youtube ikke ønsker å formidle dem. Sensur blir det først hvis staten forbyr publisering av dem. Det er etter vårt syn meget uklokt av youtube & co å ha den vinklingen de har, men de har all rett til å ha den. 

  

 

 

  

  

https://www.document.no/2019/02/24/hva-som-kan-sies-2/

https://www.christianpost.com/news/prageru-files-2nd-lawsuit-against-google-youtube-for-restricting-and-restraining-conservative-speech.html

https://www.frontpagemag.com/fpm/262077/youtube-suspends-account-palestinian-media-ari-lieberman

Oppfølging om returnerende IS-krigere  

Onsdag publiserte vi en kommentar om hva som bør skje med de tilbakvendte IS-krigerne, og vi hevdet at dagens poltikk overfor disse returnerende krigerne er preget av altruisme. Etter at vi publisert vår artikkel leste vi Bruce Bawers kommentar om samme problematikk, og vi vil sitere noe fra den for å illustrere vår påstand. 

«Both the 2014 Guardian story and last Friday’s Euronews report were rather puzzling, because you would never imagine, after reading them, that ISIS terrorists have actually been returning for years to some of these countries without ever being prosecuted. Generally speaking, indeed, these countries’ approaches to the return of ISIS members appear to have been feeble, confused, and highly uneven, sometimes varying significantly from one part of a country to another. There have been claims that it’s all but impossible to prosecute these people successfully – partly because European courts eschew jurisdiction over atrocities committed in far-off places and partly because hard evidence is hard to come by. But in many cases the reluctance to prosecute also seems to be rooted in the twisted temptation, on the part of at least some European authorities, to regard these evil beheaders (or would-be beheaders) as victims.»

Returnerende IS-krigerne blir altså betraktet som ofre. 

«…everybody in Britain now knows the name of 19-year-old Shamima Begum, who left Britain in 2015 to join ISIS. Begum, who this weekend gave birth to her third child at a refugee camp in Syria, has said that she wants to go back to the U.K. and live at her parents’ home in London. Even though she’s refused to express the slightest remorse for her treason, people across Britain have fretted over her fate. For example, Richard Barrett, a former head of MI6, Britain’s counterpart to the CIA, has said that Britain should let her come home «if we are to stand by our values.» Shadow Home Secretary Diane Abbott concurs, saying she opposes «making people stateless.» On Sunday, a woman with a working-class British accent phoned into the two-hour Nigel Farage Show – on which Begum’s fate was Topic A – and insisted passionately that “we have a duty to look after that girl!»»

Så noen mener at «vi ha en plikt til å ta oss av» en kvinne som sluttet seg til terroristorganisasjonen IS og som åpent støtter den barbariske krigføring IS står for.

(Vi skyter her inn følgende som vi fant på rights.no: « … Shamima Begum (19) er fratatt britisk statsborgerskap.  … den unge kvinnen som reiste til Syria 15 år gammel, sitter nå i en flyktningleir kontrollert av kurdere og vil tilbake til London. … Begum har uten blygsel tilkjennegitt sin fulle støtte de siste dagene til henrettelser og alt IS har utført av grusomheter. Dette har blitt rapportert av medier nær sagt verden over. Så skjer dette: NRK Kveldsnytt rapporterer kvelden i går, 19 . februar, at hun er fratatt statsborgerskapet. Ikke ett ord nevnes om hennes ekstremistiske holdinger. Ikke ett! … Ikke ett eneste ord om at denne unge kvinnen og moren støtter avkappinger av hoder på «vantro». At hun ikke angrer livsvalget sitt. Ikke ett ord om at hun fremdeles støtter tanken om IS og et kalifat.» Sitat slutt fra rights.no. Link til hele innlegget nedenfor.  At NRKs nyhetsredaksjon igjen viser hvor løgnaktige de er mht. å skjule hva islamistiske terrorister egentlig mener og gjør, er ikke sjokkerende eller noen overraskende for oss; det er akkurat det vi forventer fra NRK. NRK er jo intet annet enn venstreorientert propagandakanal.)   

«…. «over sixty former ISIS fighters have returned to Canada, with more on the way», and that, instead of being imprisoned or prosecuted, they were being given “thorough rehabilitation.” Some leaders might worry about the risk that such terrorists pose to law-abiding citizens, but the Trudeau administration, unsurprisingly, is more concerned about the safety of the terrorists, whose «identities and locations» are being systematically concealed in order «to protect them».

IS-krigere i Canada blir bosatt under statlig beskyttelse ….. . Det burde ha blitt satt i en statlig leir for krigsfanger. 

«At least a few Dutch citizens who have fought for ISIS have reportedly been flown back home free of charge by the government and given places to live. In February 2017, De Volkskrant ran a rosy report claiming that returnees, then numbering about fifty, seemed to pose «no violent threat at all»; on the contrary, many of them, poor things, were themselves «traumatized.» (Reality check: by the time that piece appeared in De Volkskrant, returnees had already been involved in major terrorist attacks in Brussels and Paris.) «Last month,» reported the Economist in December 2017, «a court in the Netherlands convicted a 22-year-old Dutch woman» who had moved with her Palestinian husband to ISIS territory «of helping to plan terrorism. It then set her free.» Indeed, though there are ISIS trials in the Netherlands, the percentages don’t look good: as of February of last year, according to one source, only seven of 50 ISIS returnees had been tried and convicted of criminal charges, while eight were being prosecuted. The other day, the Netherlands’ Minister of Justice and Security, Ferdinand Grapperhaus, affirmed that his country is, at present, actively involved in repatriating female ISIS members who hold Dutch passports. He didn’t say anything about arresting them.»

«And Sweden? In that country, it’s up to individual municipalities to decide what to do about returning ISIS members. In 2015, Expressen reported that one such municipality, Örebro, was giving them jobs and offering them «help by a psychologist» to «process the traumatic experiences they’ve undergone.» In 2016, the Sun reported that the city of Lund was offering them «free housing, a driver’s license and a range of tax benefits.» (This policy was formulated in accordance with a criminologist’s warning that «terrorist fighters will face difficulties unless they are supported»; a Lund official, Anna Sjöstrand, explained: «We cannot say because you made a wrong choice, you have no right to come back and live in our society.»)» 

Terroristene blir ikke straffet eller satt i leir, de blir gitt hjelp fra psykolog slik at de kan prosessere de traumatiske opplevelsene de har vært igjennom. Og selvsagt får de leilighet, trygd, mm. 

Danmark er ikke mye bedre enn Sverige: «In 2014, the Guardian reported at length on «the so-called Aarhus model,» named after Denmark’s second-largest city, the premise of which was summed up as follows by a psychology professor at Aarhus University: «Look: these are young people struggling with pretty much the same issues as any others – getting a grip on their lives, making sense of things, finding a meaningful place in society. We have to say: provided you have done nothing criminal, we will help you to find a way back».»

Alle unge har utfordringer og problemer, og om noen velger å slutte seg til en barbarisk terroristorganisasjon så er dette er et av mange valg som alle er like legitime, og de som velger dette bør få hjelp og støtte.

Tyskland: «… the Berlin government believed that over 960 people had left Germany to fight for ISIS, and that about a third had already returned home. In that country, too, the goal is «deradicalization.» Although state, not federal, officials are responsible for carrying out that process, the federal government provides «support for families of those who left Germany to fight for Islamic State» and, since last year, has funded programs «to educate and deradicalize returning foreign fighters.»»

De tilbakevendte terroristene blir ikke satt i leir eller i fengsel, de blir plassert i programmer som skal deradikalisere dem samtidig som familiene får statlig hjelp og støtte. (Det er flere eksempler i Bawers artikkel, som er å finne på en link nedenfor.) 

Det er vanskelig å finne tydeligere eksempler på anvendelsen av det Jesus oppfordret oss til: «elsk dine fiender … sett dere ikke imot den som vil gjøre ondt imot dere … om noen tar skoene dine gi ham kappen også ….». Det som er idealet bak denne politikken er ren altruisme. 

La oss til slutt ha sagt at Bawer er en av de bedre kommentatorene i den konservative pressen, men selv ikke han nevner det som bør skje med IS-krigerne: de bør settes i en leir for krigsfanger inntil krigen er over; hans syn er at de bør stilles for retten. Så vi er ganske alene om vårt syn om at de bør settes i leir. 

 

 

 

 

https://www.frontpagemag.com/fpm/272907/dealing-europes-isis-returnees-bruce-bawer

https://www.rights.no/2019/02/sjokkerende-nrk-utelater-helt-at-is-kvinne-stotter-ekstremisme-som-halshugginger/

Hva bør skje med tilbakevendte IS-krigere? 

Et betydelig antall personer med norsk statsborgerskap, de fleste av dem med familiebakgrunn fra land i Midt-Østen, har deltatt for Islamsk Stat i kriger som i hovedsak pågår i Syria og Irak. (Islamsk Stat opererer primært i disse landene, men har som mål å innføre islam over hele verden: Foreignpolicy.com skriver: « …  Islamic State Declared War on the World. The group is more than a terrorist organization ― it’s a leading state sponsor of terrorism, and it’s expanding its reach to targets across the globe.») 

Vi skyter inn at dette selvsagt ikke bare gjelder norske statsborgere; alle vestlige land er i samme situasjon som Norge, muslimer fra alle land i Vesten har vervet seg for å kjempe for IS. Spørsmålet er hva som skal skje med disse krigerne etter at de vil avslutte sin krigsdeltagelse, eller etter at de har gått lei og ikke lenger ønsker å delta i krigene som pågår.   

Justisminister Tor Mikkel Wara ønsker å straffeforfølge disse krigerne: «– Alle norske borgere har rett til å reise tilbake til Norge, men de må regne med å bli straffeforfulgt. Dette er personer som aktivt har tatt et valg som står i skarp kontrast til vårt demokratiske fundament basert på frihet og respekt. De har støttet et voldsforherligende prosjekt som har tatt liv av annerledestenkende på de mest bestialske måter» (sitert fra Resett).

En kommentator, daglig leder i organisasjonen U-Turn, Atle Mesøy, sier det er riktig av Norge  å la disse såkalte fremmedkrigere returnere: «- Hvis ikke landene tar ansvar for fremmedkrigerne sine, mister de kontroll på dem, og da kan det hende at terrororganisasjoner blusser opp igjen, sier Mesøy i U-Turn, som er en ideell organisasjon som jobber med utenforskap, kriminalitet og voldelig ekstremisme» (sitert fra Resett). 

Nå kan ordet «straffeforfølge» være noe upresist i denne sammenhengen, men her er vårt syn på hva som bør skje med disse krigerne. 

For det første må man være helt klar på at «krig» og «kriminalitet» er to helt forskjellige kategorier. Mistenkte kriminelle skal stilles for retten, og evt. dømmes dersom retten finner at det fremlagte bevismaterialet holder til domfellelse. Men dette gjelder ikke fiendtlige krigere og soldater. I en krig tar man fiendtlige krigere og soldater til fange, og setter dem i en fangeleir til krigen er avsluttet. Disse personene har ingen krav på rettssak så lenge krigen pågår.    

La oss kort også skissere forskjellen mellom krig og kriminalitet (et tema jeg har diskutert utførlig i et kapittel i min bok Frihet, likhet, brorskap): En typisk kriminell handling – innbrudd, ran, overfall, voldtekt – består i at en person, eller en liten gruppe personer, skaffer seg penger/verdigjenstander eller andre goder på en rettighetskrenkende måte, dvs, ved å initierte tvang mot noen. Hvis noen kvitter seg med en annen person ved å ta livet av vedkommende, så er dette en kriminell handling. Krig er fundamentalt annerledes, krig er en i stor skala ideologisk begrunnet væpnet konflikt mellom to befolkninger, og hvor de med våpen stridende parter på begge sider handler på vegne av og med støtte fra befolkningen, og hvor de stridende støttes – direkte eller indirekte – av regjeringen i det landet hvor de oppholder seg eller opererer fra. IS regner seg som en stat – navnet er jo Islamsk Stat – og i den pågående krigen kjemper IS mot myndighetene i Syria og Irak (selv om man kan se opplysninger som tyder på at noen tror at krigen er i ferd med å gå inn i en sluttfase: «Iraq formally declares end to fight against Islamic State. Extremist group [is] driven from all Iraqi territory, says prime minister, but surviving militants could launch guerrilla war», sitert fra The Guardian).  

Poenget er at IS-krigerne er fiendtlige soldater og krigere, at de tilhører en front som eksplisitt har erklært krig mot Vesten, at denne fronten bekjenner seg til en ideologi som har som mål å spre denne ideologien til hele verden, og at representanter for denne ideologien har forsøkt å spre ideologien til hele verden helt siden ideologien ble skapt for ca 1300 år siden. Sagt på en annen måte: Disse IS-krigerne, som er norske statsborgere, har reellt sett deltatt i en krig mot Norge.  

En av IS´forløpere, alQaida, erklærte eksplisitt krig mot USA i 1996: «On August 23, 1996, Osama bin Laden signed and issued the «Declaration of Jihad Against the Americans Occupying the Land of the Two Holy Mosques,» meaning Saudi Arabia. It was the first of two explicit declarations of war against the United States. The declaration summed up bin Laden’s belief, categorical and uncompromising, that «there is nothing more imperative, after faith, than to repel the aggressor who corrupts religion and life, unconditionally, as far as possible.» In that line was the seed of bin Laden’s stance that even the killing of innocent civilians was justified in defense of the faith» (sitert fra thought.co.). Denne krigserklæringen er en eksplisitt erklæring av krig mot alle land i Vesten, ikke bare USA, men også USAs allierte gjennom NATO, fra alle grupper som bekjenner seg til islam og som vil spre islam med krig (en strategi som selvsagt ikke har støtte fra alle muslimer).       

La oss også si noen ord om forskjellen mellom «kriger» og «soldat»: soldater er ikledd uniform, de bærer ikke skjulte våpen, de angriper ikke sivile. Personer som deltar i en krig og som ikke oppfyller disse kravene betegnes som krigere. Det er opplagt at IS´hær består av krigere og ikke soldater. (Se linken til ihl-databases, Det er mye mer å si om dette, og en interessant diskusjon er å finne på en link til foreignpolicy nedenfor.)  

Det eneste riktige da er å betrakte de avhoppede IS-erne som fiendtlige krigere eller soldater, og å sette dem i leir i de land de returnerer til og la dem sitte der inntil krigen er avsluttet, dvs inntil IS og deres utallige allierte – alQaida, Taliban, Boko Haram, Hamas, Hizbolla, mfl. – har lidt et fullstendig militært nederlag. 

Først da bør man undersøke om de som da sitter i leir skal slippes fri eller straffes. (Hvis de har vært vanlige soldater skal de slippes fri, men dersom de har deltatt i massakre, tortur. e.l.  må de dømmes for dette.) 

Med andre ord: å stille de tilbakevendte IS-krigere for retten er å forveksle krig med kriminalitet, noe som er helt urettferdig, og som også vil føre til en kolossal belastning for rettsapparatet. Man kan spørre om det er riktig å la slike krigere sitte i leir kanskje i mange år, men dette er en del av den risikoen man løper når man deltar i en krig – deltar man i en krig kan man bli alvorlig såret, man kan bli drept eller man kan bli tatt til fange og bli sittende i leir til krigen er over. Hvis de som kommer tilbake til Norge (eller til andre land) ikke ønsket dette kunne de latt være å verve seg for IS. Leser man fremstillingene i mainstremmedia får man lett et inntrykk av at å delta i en krig for en islamistisk terroristorganisasjon er som å dra på en noen ukers spennende ferie, og når man er gått lei kan man bare uten videre og uten noen konsekvenser komme tilbake og nyte et gode liv i velferdsstaten. 

Hvorfor skjer dette? Hvorfor er vi så ettergivende overfor krigere som kjemper mot oss og våre allierte? Det som styrer dette er den etikk som dominerer i Vesten i dag, og vi har sitert denne etikkens fremste talsmann, Jesus, mange ganger før: «Sett dere ikke til motverge mot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til. Vil noen saksøke deg og ta skjorten din, så la ham få kappen også. Om noen tvinger deg til å følge med én mil, så gå to med ham». Denne etikken legger også langt større vekt på tilgivelse heller en rettferdighet: tilgivelse innebærer at man ikke skal bry seg nevneverdig om onde handlinger som man er blitt utsatt for. (Rettferdighet betyr at man skal behandle personer slik de gjør seg fortjent til ved egne valg.) Denne dominerende etikken heter altruisme, og dette er en etikk som sier at det som er moralsk høyverdig er å gi avkall på egne verdier til fordel for andre.

Poenget her er ikke at alle følger dette 100%. poenget er at praktisk talt alle mener at dette er et ideal, og at man bør følge det i hvert fall til en viss grad. Men dette er lite annet enn en tydelig oppskrift på egen død og fordervelse.  

For å oppsummere: de tilbakevendende IS-krigerne bør settes i leir som krigsfanger inntil krigen mot IS og deres allierte er avsluttet. Vil dette skje? Neppe. Det som vil skje er at noen av disse tilbakevendte krigerne vil fortsette krigen ved å utsette fredelige borgere i Norge for ulike typer angrep med f.eks. kniver, økser eller kjøretøyer.   

 

 

https://resett.no/2019/02/19/wara-vil-straffeforfolge-norske-is-krigere/

https://foreignpolicy.com/2015/11/16/how-the-islamic-state-declared-war-on-the-world-actual-state/

https://www.theguardian.com/world/2017/dec/09/iraq-formally-declares-end-to-fight-against-islamic-state

https://www.thoughtco.com/bin-laden-declare-war-on-us-2353589

https://en.wikipedia.org/wiki/Islamic_State_of_Iraq_and_the_Levant

https://ihl-databases.icrc.org/customary-ihl/eng/docs/v1_rul_rule4

https://foreignpolicy.com/2016/09/15/whats-a-soldier-whats-a-warrior-well-do-you-want-to-live-in-a-state-or-in-a-tribe/

Norwegian og Iran 

«Et fly i rødt, hvitt og blått står strandet i Iran. Der har det stått siden 14. desember fordi iranerne nekter eierne å fly inn reservedeler på grunn av USAs sanksjoner.»

Dette forteller en artikkel i Dagsavisen, og flyselskapet er selvsagt Norwegian. (Hovedtemaet for artikkelen er dog et annet enn det tema vi kort skal diskutere her, og vi kommer muligens tilbake til dette temaet ved en senere anledning). 

Det som har skjedd er at et fly fra Norwegian har fått alvorlige mekaniske problemer og må ha reservedeler for å kunne fly videre. Problemet er at flyet står i Iran, et land som pga. sitt tyranniske regime og sin altive støtte til terror mot Vesten, er under boikott av bla. USA. 

Dette er tragisk for Norwegian, fordi et av deres fly, et fly som er verdt kanskje 400 millioner kr, blir stående ubrukt.  

Men hvem er å klandre her? Er det USA? Er det Iran? Er det Norwegian selv?   

Det er at faktum at det islamistiske regimet i Iran er et av de verste regimer som har eksistert i den senere tid; befolkningen har ingen frihet, det er dødsstraff for handlinger som i siviliserte samfunn ikke vil regnes som forbrytelser (frafall fra islam, blasfemi, såkalte narkotikaforbrytelser), jenter kan giftes bort fra de er ni år gamle, etc. Befolkningen lider under en svært ufri økonomi, og det kom til et kraftig opprør for noen år siden. «Flere opposisjonelle ble den siste uken i 2009 drept i opptøyene som har blusset opp i Iran. Ifølge politiet ble 300 mennesker pågrepet, men disse meldingene er ikke bekreftet fra uavhengig hold» (fra en lengre artikkel i Aftenposten publisert i 2009). Disse opprørerne fikk ingen støtte fra Vesten; USA under ledelse av president Obama hadde åpenbart større sympati med det tyranniske islamistregimet enn med opprørerne.   

Videre, regimet er som antydet en betydelig sponsor for en rekke grupper som utfører terror mot Vesten, og regimet er en ledestjerne og et ideal for islamister over hele verden. Et slikt regime har ingen rett til å eksistere. 

Vi har tidligere sagt at dette regimet må fjernes med de midler som er nødvendige, inkludert militære midler. Dette kommer dessverre ikke til å skje med det første; befolkningen i Vesten er alt for altruistisk, ettergivende og tafatt til å kunne gå inn for noe slikt. Men enkelte land i Vesten har i hvert fall gjennomført en slags boikott av Iran, og det er i hvert fall noe. 

Men private firmaer kan boikotte Iran på eget initiativ, og det er det Norwegian burde ha gjort. Nå har Norwegian altså ikke gjort dette, og nå får det lide konsekvensene.

Vårt syn er altså at Norwegians problemer her skyldes en uklok politikk fra Norwegian selv. 

 

https://www.dagsavisen.no/nyemeninger/ingen-tårer-for-norwegian-1.1276957

https://www.aftenposten.no/verden/i/zgePO/Slik-utviklet-uroen-i-Iran-seg-i-2009

https://www.theobjectivestandard.com/issues/2011-summer/iranian-saudi-regimes/

https://www.theobjectivestandard.com/issues/2011-fall/911-ten-years-later/

Kriminelle skal tvinges til å motta hjelp ….? 

Det er et velkjent faktum at dersom man ferdes i et ukjent landskap med et kart som ikke stemmer med terrenget så vil man gå seg bort og ikke finne veien dit man skal. Tilsvarende, hvis man skal løse et problem må man først forstå problemet før man kan finne løsningen. Dvs. at man må ha en korrekt teori om årsaken til problemet før man kan løse det. Baserer man sine løsningsforsøk på en feil teori om årsaken til problemene, vil løsningsforsøkene kanskje gjøre problemene enda større.    

Vi kom til å tenke på dette velkjente poenget da vi for noen dager siden enda en gang fikk høre om et forsøk på å redusere kriminaliteten, et forsøk som politiet i Oslo forsøker å gjennomføre. 

Vi hørte først om saken i TV2-nyhetene, og vi henviser til den tilhørende artikkelen på TV2s nettside. 

Først konstaterer artikkelen at det er «rekordmange unge kriminelle i Oslo. Det er rekordmange unge gjengangere i hovedstaden», og så beskrives løsningsforslaget slik: «Nå ønsker politimesteren å tvinge de verste ungdomskriminelle til å motta hjelp». 

Vi gir noe mer bakgrunn før vi går videre: « … Oslo får stadig flere mindreårige lovbrytere som anmeldes gjentatte ganger, på tross av fjorårets innsats mot de ungdomskriminelle miljøene. Oslo politidistrikt har nå registrert 182 unge gjengangere i Oslo kommune. Teller man med hele politidistriktet er tallet 197. I 2017 var tallet 151. Unge gjengangere er ungdom mellom 10 og 17 år som har fire eller flere anmeldelser i løpet av et år.» 

Det er altså et betydelig antall unge kriminelle som gjennomfører et stort antall forbrytelser: innbrudd, ran, overfall, etc. Dersom disse gjerningsmennene ikke hadde fått anledning til å begå disse forbrytelsene ville deres ofre blitt spart for de forferdelige opplevelsene det er å bli utsatt for en forbrytelse: å bli overfalt må være en grusom opplevelse som kan prege en og gi en plager for resten av livet, og det å bli utsatt for innbrudd og få sitt hjem delvis ødelagt og bli fratatt kjære eiendeler må være grusomt. Det finnes også verre forbrytelser enn disse – voldtekt, drap, tortur – men det ser ut til at disse unge gjerningsmennene ikke har begått slike ting i stor grad. Men kanskje noen av dem vi gjøre slike ting senere i sin forbryterkarriere dersom de ikke stoppes – det er jo slik at forbrytere begynner i det små, de begynner med mindre alvorlige forbrytelser, og så begår de stadig mer alvorlige forbrytelser etter hvert som de blir mer hardbarket og avstumpet. 

Hva skal man gjøre med unge lovbrytere? Nå er vi ikke absolutt imot at man i enkelte tilfeller skal kunne vise en viss mildhet mot unge førstegangsforbrytere: de kan ha blitt lurt av mer erfarne forbrytere til å gjøre noe galt uten helt selv å forstå hvor galt det de gjør er – selv om alle som er 12-14 år eller eldre må forstå at det er galt å stjele, rane og å overfalle noen.

Men hva skal man da gjøre med ungdommer som er fra ca 14-15 år og som begår tyverier o.l.? Dette avhenger av hvordan man ser på dem. Er de kriminelle forvillede sjeler som trenger hjelp, støtte og omsorg, eller er de onde mennesker som liker å plage andre, som ikke bryr seg om den skade og ulykke de påføre sine ofre, som ikke bryr seg om de som rammes  av deres kriminalitet? 

De siste tiår er det det første synet som har dominert, noe som kommer tydelig til uttrykk i begrepet «kriminalomsorg». Før dette var det dominerende synet at de kriminelle fortjente å straffes, men nå har i lang tid den dominerende oppfatningen vært at det de kriminelle trenger og fortjener er «omsorg». 

Og hva har dette ført til mht. utviklingen av kriminalitet?    

SSBs historiske statistikk viser at antall etterforskede forbrytelser i 1952 var 27 172, mens i  1992 var antallet 234 992, som er innpå en tidobling. Den mildere holdningen, som bla, innebar kortere straffer, har altså ikke ført til redusert kriminalitet. Den som var den mest markante talsmannen for denne overgangen, som vi for enkelhets skyld kan kalle en overgang fra en streng til en mild kriminalpolitikk, var Inger Louise Valle (Ap), som var justisminister i perioden 1973-79. Men hun var ikke alene, og overgangen skjedde ikke over natten, overgangen fra mild til streng kriminalpolitikk, overgangen fra straff til omsorg, skjedde gradvis over en lengre periode. Denne omleggingen hadde også full tverrpolitisk oppslutning. Poenget her er dog at dette, som vi ser av statistikken, ikke førte til at det ble færre kriminelle eller færre forbrytelser. (Ja, det kan være andre medvirkende grunner til at kriminaliteten økte i denne perioden, f.eks. befolkningsvekst, men Norges befolkning ble ikke tidoblet fra 1956 til 1992.) den historiske statistikken vi siterte over slutter i 1992, men økningen kriminaliteten har bare fortsatt. For 2014 var antallet etterforskede forbrytelser kommet opp i hele 349 325.  

Men dette er etterforskede lovbrudd, ikke antall forbrytelser. Det er antagelig store mørketall her: mange forbrytelser blir ikke anmeldt – mange ofre ser ikke noen vits i å anmelde; politet gjør jo ikke noe med saken deres allikevel. Muligens er det også et betydelig antall forbrytelser som ikke blir etterforsket. Og dersom en person blir anmeldt for 50 innbrudd – teller dette da som én forbrytelse eller 50?   

Poenget er altså at endringen i synet på og behandlingen av de kriminelle ikke har ført til noe reduksjon i kriminalitet – og da kan man spørre seg om endringen har vært nyttig eller ikke. 

Og hva er det man betrakter som nyttig her? Hva er formålet med straff? Vi vil bare kort si til dette at det primære formålet med straff er å yte rettferdighet. Sekundært er formålet å være individ- og allmennpreventivt. 

Som sagt, å bli utsatt for noe kriminelt er forferdelig, og kriminalitet må reduseres til så nær null som overhode mulig. Lever du i et samfunn med nærmest null kriminalitet betyr at du aldri vil risikere å bli overfalt når du er en tur ute på byen, at du aldri vil komme hjem og finne at huset ditt er blitt utsatt for innbrudd, at du aldri kommer ut en morgen og ser at bilen din er oppbrent, at din butikk aldri vil bli utsatt for tyverier, at ingen stjeler identiteten din eller forsøker å presse deg for penger på Internett ved å true med å offentliggjøre personlige bilder, e.l. 

Hvordan er det mulig? Politiet har de ressurser som trengs for å få til dette, men dessverre brukes svært mye av dette på såkalt narkotikakriminalitet. Dersom narkotika legaliseres vil en enorm kapasitet i politi, domstoler og fengsler bli frigjort til å bekjempe reell kriminalitet (som altså er tyveri, innbrudd, ran, overfall, voldtekt, svindel, utpressing, hærverk, drap, etc.).  

Ofte hører vi i nyhetssendinger at «gjerningsmannen er en gammel kjenning av politiet» eller politiet etter et ran undersøker mistenkte «som tilhører et kjent ransmiljø». Men dette bety at personer som har begått en rekke kriminelle handlinger er på frifot og fortsatt kan være mistenkte i alvorlige saker – det ser altså ut som om den omsorgen og behandlingen de fikk mens de var innsatt ikke har hjulpet i neveverdig grad. 

Nå er det også kommet en nytt fenomen, eller et fenomen som pressen tidligere ikke har brydd seg med skrive om: politifolk trues av løslatte kriminelle når de ikke er på jobb. Document forteller dette om en sak som er hentet fra Danmark, men det er ingen grunn til å tro at tilsvarende ting ikke skjer her: Det fortelles at bander «nå oppsøker politifolk på fritiden for å skremme dem. En politimann satt i t-banen sammen med kjæresten da en mann kommer inn og setter seg rett ovenfor dem og nistirrer på ham. Han følger etter dem ut av vognen, dytter borti politimannen og sier: -Vi vet hvor du bor».     

Vårt syn er at kriminelle i all hovedsak er onde mennesker som liker å plage andre og som ikke bryr seg om, eller endog gleder seg, over den skade de påfører sine ofre. (Nå kan kriminelle handlinger klassifiseres etter grader av alvorlighet, og begrepet «ond» passer ikke på alle forbrytere: en som nasker er ikke like ond som en torturist og drapsmann. På engelsk finner man begreper som klart viser den nyansering som man kan ha behov for her: en person kan være «bad» eller «mean» eller «wicked», eller «evil».)  Ja, de burde fra de var barn blitt lært opp til å bli anstendige mennesker som ikke begår forbrytelser, men i enkelte tilfeller vil denne oppdragelsen ikke være god nok, eller barnet vil allikevel kunne vokse opp til å bli en dårlig person. Slik oppdragelse burde skje i familien, men er i de siste årene i stor grad overlatt til barnehagene, og barnehagene er ikke i stand til å utføre denne viktige og ressurskrevende oppgave like godt som en god familie kan. I så fall, dersom han (de fleste kriminelle er menn) velger å bli kriminell, er det ikke annet å gjøre enn å sette vedkommende i fengsel slik at han ikke kan begå innbrudd og ran og denslags mens han eller hun sitter i fengsel. Og dersom fengselsstraffen er lang vil vedkommende ikke utføre kriminelle handlinger i en lang periode. Det er en god ting, selv om den er nokså usynlig – man kan liksom ikke beregne antall forbrytelser som ikke er skjedd.   

Dette synet har som grunnleggende forutsetning at statens oppgave er å beskytte borgernes frihet og eiendom. Dagens syn på staten er annerledes. Dagens syn er at staten skal fungere som en slags reserveforeldre, og at den for å kunne gjøre dette skal kunne krenke borgernes frihet og eiendom i den grad og det omfang den måtte ønske (ingen av de store partiene ønsker å begrense statens makt; tvert imot utvides denne makten for hver dag som går). At dette ikke fungerer særlig godt er noe enhver som åpner øynene kan se, og ikke bare i kriminalstatistikken.

Hvis vi går tilbake til det som var oppslaget på TV2 så handlet dette om at politet vil redusere kriminaliteten hos et betydelig antall gjengangere ved å tilby dem hjelp. Disse kriminelle motsetter seg å motta slik hjelp, og da er politiets forslag at de skal tvinges til å motta hjelp. Dette er så vanvittig tullete at man ikke vet om man skal le eller gråte. De som går inn for dette er så forstokkede i sin manglende virkelighetskontakt at man kan lure på om de er riktig vel bevart. 

Vi mener altså at kriminelle skal straffes, og at de skal straffes strengt, dvs. idømmes lange fengselsstraffer. De som dømmes for la oss si tredje gang skal idømmes så lang straff at han når han slipper ut ikke lenger har energi til å bedrive kriminalitet. 

La oss før vi avslutter svare på følgende spørsmål: Er det ikke umenneskelig å sette forbrytere i fengsel? Nei, det som er umenneskelig er å la kriminelle gå løse slik at de kan fortsette å terrorisere og plage fredelige folk. 

La oss også ha sagt at det syn at kriminelle ikke er onde som fortjener straff, men er forvillede sjeler som trenger hjelp bunner i et feilaktig menneskesyn og en etikk som oppfordrer til selvoppofrelse som det moralske ideal. Denne etikkens fremste talsmann er Jesus, som som kjent sa følgende: «Sett dere ikke til motverge mot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til. Vil noen saksøke deg og ta skjorten din, så la ham få kappen også. Om noen tvinger deg til å følge med én mil, så gå to med ham». Denne etikken legger også langt større vekt på tilgivelse heller en rettferdighet: tilgivelse innebærer at man ikke skal bry seg nevneverdig om onde handlinger som man er blitt utsatt for. (Rettferdighet betyr at man skal behandle personer slik de gjør seg fortjent til ved egne valg.) Denne dominerende etikken heter altruisme, og dette er en etikk som sier at det som er moralsk høyverdig er å gi avkall på egne verdier til fordel for andre. 

Det som Jesus sier har vi alle hørt gjentatte ganger på skolen, i kirken og alle andre steder hvor etikk diskuteres, og alle setter dette opp som et ideal. Men en av de mest skadelige tingene dette idealet fører til i praksis er en voksende kriminalitet.

Vi avslutter med følgende helt ferske nyhetsoppslag (fra TV2 søndag 10/2): Antall angrep med kniv i Oslo har økt sterkt de siste årene: «Ifølge rapporten «Anmeldt kriminalitet i Oslo politidistrikt, 2018» ble det anmeldt 179 knivtrussel-saker i 2013. I 2018 hadde tallet steget til 240. Det er en økning på 34,1 prosent.» Og hvordan skal politet få en slutt på dette? «– Hvis man blir tatt mer enn én gang i løpet av seks måneder, vurderer politiet pågripelse og varetektsfengsling. En normal påstand i retten vil være 45 dager ubetinget fengsel». Dette er ikke så mye strengere enn en forsiktig dask på lanken og en skjennepreken! Det er ikke det minste rart at kriminaliteten øker! 

 

 

 

 

 

 

https://www.tv2.no/nyheter/10394850/

https://www.ssb.no/a/histstat/tabeller/8-8-4t.txt

https://www.document.no/2019/02/08/kniven-i-hjertet/

https://www.tv2.no/nyheter/10404457/