I dagens podkast snakker Magnus og Vegard om legalisering av alkohol, narkotika, medisiner og doping.
Podkasten er nå ikke bare tilgjengelig på YouTube, men også på Spotify:
Forfatter: Vegard Martinsen
Tucker Carlson som vår tids William Duranty
Det er kanskje ikke så mange som vet hvem William Duranty (1884-1957) var, så derfor: Han var journalist i New York Times, og på 30-tallet skrev han en rekke artikler om tilstanden i kommunistdiktaturet Sovjetunionen; disse artiklene førte til at han fikk Pulitzerprisen. Innholdet i disse artiklene viste seg å sammenfalle nærmest 100 % med det som var det sovjetiske regimets propaganda på denne tiden; de inneholdt svært lite om undertrykkelsen og fattigdommen som preget Sovjetunionen etter at NEP-perioden var avsluttet. (NEP-perioden var en kortvarig (1921-28) periode med stor grad av markedsøkonomi, dette for å få produksjonen opp; rett etter revolusjonen ble næringslivet kollektivisert, og produksjonen falt da kolossalt. Sovjets diktator Lenin innså at noe måtte gjøres, og han hadde såpass innsikt at han forstod at en fri økonomi ville føre til velstandsvekst. NEP-politikken brakte velstand, men ble forlatt fordi den stred mot de kommunistiske idealer. NEP er en forkortelse for «ny økonomisk politikk».)
Men tilbake til Duranty og USA på 30-tallet: Sosialismen sto svært sterkt blant intellektuelle i USA på denne tiden, og 30-tallet er med all rett kalt «the red decade». En betydelig andel av de intellektuelle anså innføringen av kommunismen i Sovjetunionen som et nobelt eksperiment; de var sterke tilhengere av den kommunistiske ideologien. Da det ble tydelig for de fleste at Durantys reportasjer var lite annet enn ren løgnpropaganda for kommunistregimet i Moskva, var det enkelte som krevde at han skulle bli fratatt Pulitzerprisen, men dette skjedde ikke.
Som kjent førte kollektiviseringspolitikken overfor bøndene i Sovjetunionen til at produksjonen av landbruksvarer gikk kraftig ned, noe som resulterte i en enorm sultkatastrofe. Den berørte cirka 40 millioner mennesker, og om lag 6 – 7 millioner mennesker døde; de fleste av disse holdt til i Ukraina (som fra 1922 til 1991 var en del av Sovjetunionen). Slik omtalte Duranty sultkatastrofen: «Any report of a famine in Russia is today an exaggeration or malignant propaganda». Duranty benektet dog ikke at det var matmangel og at mange døde på grunn av dette. Det er sannsynlig at Durantys positive reportasjer om tilstanden i Sovjetunionen var en medvirkende årsak til at president Roosevelt anerkjente Sovjetunionen i 1933.
Dette bringer oss over til Tucker Carlson og hans nylige intervju med Vladimir Putin. Tucker Carlson var i lang tid den mest populære politiske kommentatoren i USA, noe som ble mulig takket være hans ideologiske orientering, nasjonalkonservativismen, en ideologi som er nasjonalistisk, mot frihandel, mot innvandring, for reguleringer av næringslivet, og for en stor stat som skal ta seg av en rekke oppgaver. Carlson mistet sin jobb i Fox News, og er nå å finne på den kanalen som før het Twitter og som for tiden heter X. Det kan være vanskelig å si hva som var den egentlige grunnen til at han mistet jobben i Fox, men en betydelig årsak var antagelig at han der overfor seerne gjentok Donald Trumps påstander om omfattende fusk ved presidentvalget i 2020 som om han trodde at de var korrekte, selv om han privat innrømmet at han ikke trodde på disse påstandene. Han fortalte altså seerne noe han selv mente ikke var sant.
I utgangspunktet vil vi si at det ikke er noe galt i å intervjue Vladimir Putin. Putins regime har siden tidlig på 2000-tallet med større eller mindre åpenhet invadert en rekke av Russlands naboland, og i februar 2022 gikk Russland til en fullskala militær invasjon av Ukraina. Putin mener som kjent at oppløsningen av Sovjetunionen var en stor katastrofe, og han har som mål å forsøke å gjenopprette Russland som en stormakt, noe som inkluderer å legge under Russland områder som løsrev seg etter kommunismens sammenbrudd fra omkring 1990. Observante kommentatorer innså at dette var Putins mål allerede noen få år etter år 2000, men de fleste kommentatorer og politikere i Vesten så ikke disse faresignalene.
Under Putins regime er en rekke opposisjonspolitikere og en rekke journalister, og et stort antall forretningsmenn som har forsøkt å konkurrere med Putins interesserer, blitt tatt av dage på ulike måter: forgiftning, eksplosjoner, fall ut av vindu, flyulykker, plutselig sykdom. Kort tid etter at Tucker Carlson hadde forlatt Moskva, ble opposisjonspolitikeren Aleksej Navalny, som satt i fangeleir i Sibir, drept.
Det kunne være god grunn til å stille Putin spørsmål om disse tingene. Men Tucker Carlson gjorde ikke det. Han stilte ingen vanskelige spørsmål til Putin. Han spurte riktignok om hvorfor Russland invaderte Ukraina, men det han fikk som svar var en halv times lang historieforelesning som gikk ut på at Ukrainas landområde egentlig tilhører Russland og at ukrainere egentlig er russere.
Carlson kom ikke med oppfølgingsspørsmål til denne historiefremstillingen, som i beste fall må karakteriseres som svært skjev og som går utenom de viktige punktene.
Det viktige punktet er individuell frihet versus ikke-frihet; frihet inkluderer slike ting som næringsfrihet, ytringsfrihet, bevegelsesfrihet og politisk frihet. Slik Putin, og svært mange vanlige russere, betrakter Russland, er disse verdiene helt uforenlige med russiske verdier, men befolkningen i Ukraina har ønsket at disse verdiene i større grad skal prege Ukrainas kultur og politikk. Sagt på en annen måte: Ukraina ønsker å orientere seg i mer frihetlig retning, de ønsker å orientere seg vestover.
Når Putin derfor sier at Vesten har invadert Ukraina og at Russland må forsvare seg mot Vesten, og at det pågår en krig mellom Vesten og Russland på slagmarken i Ukraina, så er dette på en måte riktig, men det som er viktig er de fundamentale verdiene, ikke hvorvidt en befolkning som et kollektiv historisk sett hører til her eller der, som en del av den russiske befolkningen eller som en del av Vestens befolkning.
Putin hevder også som kjent at regimet i Ukraina er infisert av nynazister, noe som er en helt vanvittig påstand. På disse områdene kunne Tucker Carlson stilt en rekke interessante spørsmål, men det gjorde han ikke. Hvorvidt Carlson var feig og unnfallende, eller om han bare var kunnskapsløs, er det ikke noe poeng å spekulere i. Det man kan si er at det var lite som tydet på at det var stor forskjell i ideologisk orientering mellom Putin og Tucker Carlson.
Men enda verre enn Carlsons intervju var det som skjedde rett etterpå. Carlson gikk på rundtur i Moskva – og alt dette ble behørig filmet og gjort tilgjengelig på nett – og skrøt av hvor fantastisk flott arkitekturen var; han sa til og med at Moskva var vakrere enn noen by i USA. Han må være den eneste i verden som mener dette; Moskva er en ekstremt stygg by. (Jeg besøkte selv Moskva i 1978, og så hvor grusomt og stygt og fattigslig det var da. Forhåpentligvis er det noe bedre nå.) Carlson skrøt av undergrunnsstasjonene i sentrum av Moskva, og det er det mange som har gjort; de ser fantastisk flotte ut. Der finnes det heller ikke noe søppel som flyter omkring, det er ingen uteliggere, og det er ingen tagging; dette antagelig fordi de som vil forsøple eller tagge eller sove der er blitt sendt til Sibir eller et tilsvarende sted.
Tucker Carlson besøkte også en dagligvarebutikk, og han var svært overrasket hvor mye, og hvor mye gode varer, han kunne få kjøpt for 100 $. Det han glemte å nevne var at dette var en fin butikk midt i Moskvas rikeste strøk, og at 100 $ der er liten en formue. Hvis han skulle undersøke hvordan det sto til med tilbudet av forbruksvarer for den vanlige russer, burde han reist til en liten by et godt stykke utenfor sentrale Moskva, det kunne han også fått vite at mer enn en femtedel av boligene i Russland ikke har innlagt vann.
Få dager etter at Tucker Carlson hadde reist fra Moskva ble som nevnt opposisjonspolitikeren Navalny drept i en fangeleir, og under et intervju ble Carlson ble spurt om dette, og da svarte han noe sånt som at «Vel, USA dreper også folk».
Det virker som Carlson ikke forstår forskjellen på å drepe opposisjonspolitikere og journalister, og å ta livet av fiendtlige krigere og fiendtlige soldater. Så vidt vi vet er ingen opposisjonspolitikere eller kritiske journalister blitt drept av USAs myndigheter. Donald Trump sørget for at den iranske generalen Sulejmani ble drept ved et droneangrep for noen år siden og, og også under president Obama var det omfattende droneangrep mot terroristledere. Ja, noen av disse angrepene medførte at sivile er blitt rammet, men det er allikevel en essensiell forskjell på denne type angrep og på å drepe folk med radioaktiv forgiftning i England (Litvinenko), eller å sørge for at regimekritikere og uvennlige forretningsfolk faller ut av et vindu, noe som skjer ofte i Putins Russland.
Også Putin kommentert intervjuet etter at det var sendt, og han sa at han var overrasket over at Tucker Carlson ikke stilte vanskelige spørsmål. Putin: «… I honestly thought he would be aggressive and ask so-called sharp questions. And I wasn’t just ready for that, I wanted it, because it would have given me the opportunity to respond sharply in kind…. But he chose a different tactic» (newrepublic).
Putin forsøkte også å latterliggjøre Carlson ved kort å nevne at han (Carlson) hadde forsøkt å verve seg til CIA, men at CIA ikke ville ha ham. Putin selv, derimot, har en fortid som KGB-agent.
Vladimir Putin er det mange beskriver som en sterk mann, han er nasjonalist, og det ser ut til at de konservative i USA beundrer dette. Ikke bare ga Carlson tydelig uttrykk for dette under og etter intervjuet, men også den amerikanske nasjonalkonservatismens ledende figur, Donald Trump, har en rekke ganger uttalt seg positivt om Putin.
På 30-tallet logret USAs sosialistdominerte elite for det kommunistiske regimet i Moskva, og nå ser det ut til at eliten innen den nokså sterke nasjonalkonservative bevegelsen i USA også logrer for det fascistiske regimet i Moskva. Dette er egentlig ikke så overraskende, sosialister og konservative står egentlig ikke så langt fra hverandre, ideologisk sett, begge disse ideologiene er motstandere av individuell frihet og markedsøkonomi.
Det var visst en eller annen kjent person (Marx) som sa omtrent følgende: «Når historien gjentar seg, er det første gang som tragedie, andre gang som farse». Det ser ut til at dette passer på USAs utvikling fra å ha et betydelig antall kommunistsympatisører i sin elite på 1920- og 30-tallet, til å ha noe man med stor rett må kalle fascist-sympatisører 100 år senere. Men det å måtte plassere folk som Tucker Carlson og Donald Trump i USAs elite viser hvor elendig det står til i USA: «farse» ser ut til å være en korrekt betegnelse. .
.
.
Yaron Brook kommenterer Tucker Carlsons intervju
Eksempler på arkitekturen i Moskva
Podcast: Sverige – Fra folkehjem til gangstervold
I denne podcasten samtaler Magnus og Vegard om Sveriges utvikling fra å bli betraktet som verdens beste land til å bli et land hvor flere områder er blant de steder i verden med høyest forekomst av kriminalitet.
«Grotesk og egosentrisk» om helse, innovasjon og ambisjon
Noen ord i overskriften er satt i anførselstegn, dette fordi det er et sitat, et sitat hentet fra forsiden av Dagsavisen 7. februar, hvor den er brukt som lokkemat for et intervju med professor Thomas Hylland Eriksen.
Professor Hylland Eriksen er en av Norges aller mest brukte rikssynsere, dette til tross for at han som regel viser svært liten innsikt i og forståelse for de problemstillinger han uttaler seg om. Nedenfor linker vi til et innlegg publisert i Dagsavisen (bak betalingsmur), og her vil vi kommentere noen av de poengene han kommer med i dette intervjuet. (Vi vil dog nevne at en del av det han sier virker relativt fornuftig og ukontroversielt, og vi kommenterer ikke disse punktene.)
Intervjuet, som strekker seg over tre hele avissider, inkludert et stort fotografi av Hylland Eriksen, tar utgangspunkt i noe som avisen omtaler som jakten på evig liv. Det er dog ikke snakk om evig liv i religiøs forstand, det handler ikke om at vi skal bli/være udødelige i en annen tilstand etter at vi har avsluttet vårt jordiske liv, det det handler om er forskning som har som mål å forlenge livet; vårt inntrykk er ikke at Hylland Eriksen snakker om evig liv, bokstavelig talt.
Artikkelens ingress lyder som følger: «Det [forskning som har som mål å finne metoder som kan gjøre livet lenger] minner meg om styrtrike mennesker som vil til Mars, og som bygger kostbare overlevelsesrom med tanke på kommende katastrofer. Jeg synes det er grotesk og egosentrisk, sier Thomas Hylland Eriksen.»
Det er tre poenger her: overlevelsesrom, å reise til Mars, og egosentrisme. Overlevelsesrom har vi liten sans for, selv om slike muligens kan føre til at noen få mennesker vil kunne unngå en katastrofe som for eksempel krig, pandemi eller jordskjelv, men hvis en slik katastrofe skulle inntreffe er det lite å overleve til etterpå. Det man bør ha er fredelige, harmoniske, velstående samfunn, slik at man har muligheter for å utfolde seg, og slik at det er mange mennesker man kan omgås og handle med. Etter en katastrofe hvor mange dør og det meste blir ødelagt, vil det være ganske stusslig å leve, selv om man overleverer sammen med noen viktige eiendler og noen utvalgte venner og familiemedlemmer. Så, slik vi ser det, overlevelserom er ikke noe å satse på.
Men i motsetning til Hylland Eriksen synes vi at det å reise til Mars er en god ide. Hvorfor skulle det ikke være det? Antagelig var det noen som sa omtrent følgende til Columbus omkring 1490: «hva i alle dager skal du over havet etter? Hva er vitsen med å finne sjøveien til India? Hvorfor kan du ikke like godt bli her i Genova slik som din far og din bestefar? Tror du at du er mere verdt enn dine klassekamerater og dine venner? Tror du virkelig at du kan overtale så mange rike mennesker til å finansiere denne reisen at du kan gjennomføre dette? Tror du at du er en stor mann som skal gjøre store bragder og bli en viktig person i verdenshistorien? Nei, gutt, det du snakker om er galmannsverk, og du kommer til å bli glemt som alle andre, men hvis du blir husket så blir det som en gal person som kastet bort masse penger og mannskaper og skip på en håpløs oppgave».
Man kan ikke si sikkert at ordene virkelig falt slik, men det har alltid vært slik at de som har funnet og gått nye veier, de som har åpnet stengte dører som de fleste ikke trodde en gang var der, de er ofte blitt møtt med latterliggjøring og hån og motstand fra den kompakte majoritet.
Oppdagelsesreiser, både til sjøs og på alle andre områder (til polene, til høye fjell, til de store havdyp, gjennom ørkener og urskoger, ut i verdensrommet, og figurativt, inn i menneskets kropp, inn i menneskets sinn) er gode ting og kan bringe ny og viktig kunnskap til menneskeheten, kunnskap som kan gjøre menneskers liv bedre.
Hylland Eriksen ser ut til å være en ivrig talsmann for en anti-ambisiøs mentalitet, han tar stolt på seg oppgaven som talsmann for den kompakte majoritet som er fornøyd med det som er og som bekjemper de som har en positiv visjon for en bedre fremtid. Vi derimot, vi er absolutt for at vi mennesker skal forsøke å finne nye veier, oppdage nye ting, reise til nye steder, og hvis noen klarer å reise så mye kapital som er nødvendig for å reise til en annen planet så sier vi «Stå på og lykke til!!».
Og hva er galt med å være egosentrisk? Hver enkelt av oss har kun ett liv, og det er absolutt ikke noe galt i – snarere tvert imot – å gjøre sitt beste for leve dette livet så godt man overhodet kan. Man må dog merke seg at et godt liv innebærer å ha et godt forhold til sine nærmeste, det vil si til sine nærmeste slektninger og til sine kolleger og sine venner – hvis de da ikke gjør seg fortjent til noe annet; vanskelig personer, enten de er slektninger eller venner eller kolleger, bør man ikke ha noe å gjøre med. Det er også svært viktig at man er produktiv, man bør altså arbeide, skape verdier, slik at man kan leve et godt liv (et godt liv innebærer forbruk, og det som forbrukes må først produseres), og vårt syn er at ord som «egoisme» og «egosentrisme» betegner gode ting, ting som virkelig gjør livet bedre for den enkelte. Det er kun maktmennesker, personer som har som mål å styre og dirigere andre mennesker, som er imot dette. Maktmennesker har vi intet til overs for.
Journalisten spør om hvorfor dette med overlevelsesrom er grotesk, og Hylland Eriksen svarer: «En ting er at dette er en løsning for de veldig priviligerte. Om det skulle bli muligheter til å forlenge livet drastisk skal ingen komme og fortelle meg at fattige folk i Bangladesh vil få det samme tilbudet som mangemillionærer i New York.»
Hylland Eriksen mener altså at et tilbud er grotesk fordi det ikke med en gang kommer til alle, både fattig og rik, han mener det er kritikkverdig at de rike får tilbudet først.
Men slik er det jo med alt. Nye ting kommer, til å begynne med er de dyre, bare de rike får kjøpt dem fordi det er bare de som har nok penger, produsentene får inntekter og kan øke produksjonen (hvis da ikke staten legger hindringer i veien for produksjon), ting blir billigere og flere får råd til dem. Det finnes et enormt antall eksempler som bekrefter dette; vi kan bare nevne TV, eller som det het for 60 år siden, fjernsynsapparat. Omkring 1960 var det her i Norge bare et lite fåtall husstander som hadde TV. Nå, mer enn 60 år senere har praktisk talt alle husstander TV, og mange har flere TVer. Det er også blitt langt billigere enn de var da. Hva med mobiltelefoner? For 25 år siden var det praktisk talt ingen som hadde mobiltelefoner, men nå har jo praktisk talt alle mobiltelefon. Akkurat den samme utviklingen har vi sett når det gjelder automobiler, datamaskiner, vaskemaskiner, kjøleskap, mmm.
Å bruke som innvending mot et nytt tilbud at det bare kommer til de rike og ikke til de fattige, er bare så grenseløst uintelligent og virkelighetsfjernt at man nesten må være professor for å mene noe slikt.
Et stykke ut i artikkelen leser vi følgende: «Han tror den evige jakten på Ungdomskilden handler om det moderne menneskets klokketro på teknologisk kontroll.»
Det dette handler om er å leve bedre, å leve med færre plager, å sjeldnere bli rammet av sykdom, og å leve lenger. Vi kan overhodet ikke se at det er noe negativt i dette; slik vi ser det er dette bare positivt.
At man får stadig større kontroll med flere og flere ting er et stort gode. Ved å bruke teknologi ikke bare til å behandle sykdommer, men også til slike ting som å kunne leve bedre som resultat av god hygiene og bedre kosthold, har gjort livet til de som bor i Vesten langt bedre enn det er for de som bor utenfor Vesten, og langt bedre enn det var i Vesten for noen århundrer tilbake. Hylland Eriksen sier riktignok ting i intervjuet som slutter opp om dette, men han ser ut til å mene at selv om vi har oppnådd gode ting til nå, så er det ikke nødvendig å fortsette å forsøke å oppnå ytterligere forbedringer på disse områdene. Vi, derimot, har det stikk motsatte synet av det Hylland Eriksen har; vi sier at man bør fortsette med å forske på alt mulig som kan gjøre livene bedre, sunnere, og lengre.
«Hva vil det si å være menneske? Er det å være en individualist som skal proppe seg med piller, trene og drive med biohacking for å forlenge livet? Eller handler om å overgi seg til noe større, akseptere at du ikke kan bestemme over alt selv? undrer han. Fra et evolusjonsperspektiv er ikke spørsmålet hvorfor vi ikke kan leve evig, men hvorfor vi fortsetter å leve flere tiår etter at vi ikke lenger forplanter oss.»
Ved å bruke uttrykk som å «proppe seg med piller», forsøker Hylland Eriksen å latterliggjøre det å gjøre sitt beste for å leve et sundt og godt og langt liv, og det skulle være unødvendig å kommentere dette poenget ytterligere.
Hylland Eriksens forestilling om å overgi seg til noe større, mener vi er helt feil. Mennesker eksisterer som individer, det er individer som tenker og handler, og individer bør ha frihet til å tenke og handle slik de ønsker og slik de finner er best for vedkommendes eget liv, dog slik at man ikke initierer tvang mot andre mennesker.
Nei, vi kan ikke bestemme alt selv, men det er en logisk feilslutning å trekke fra dette den konklusjon at vi egentlig ikke bør bestemme noe selv.
Virkeligheten er gitt, og vi har visse forutsetninger som er gitt fra fødselen, og hver enkelt bør gjøre det best mulige ut av de forutsetninger vedkommende har. Alle kan rammes av sykdom eller ulykke, men ved å leve på riktig måte kan man sterkt redusere sannsynligheten for å bli rammet av slike ting.
Hylland Eriksen spør om hvorfor vi fortsetter å leve etter at vi ikke lenger forplanter oss, men hva så? Hvert individ lever, det har mulighet til å gjøre nyttige, gode og gledelige ting, og hvorfor i alle dager skal man slutte med det før det er helt nødvendig? Vi er absolutt for at man bør gjøre sitt beste for oss leve så lenge som man ønsker. Fra et evolusjonsperspektiv kan man godt stille det spørsmålet Hylland Eriksen stiller, men svaret er at de aller aller fleste individer ønsker å leve så lenge som mulig og så godt som mulig, det vil si uten å være plaget av slike ting som sykdom, ulykker, kriminalitet, krig. Ved å velge å leve i samsvar med riktige ideer og riktige verdier og riktige prinsipper kan man redusere muligheten for å komme ut for de tingene vi nettopp nevnte, men noen av dem må dominere i samfunnet man lever i for at de skal ha noen effekt. (For eksempel, dersom et samfunn domineres av en holdning som innebærer ettergivenhet overfor kriminalitet vil dette føre til mer kriminalitet, og dermed til økt sannsynlighet for å bli rammet av svindel, innbrudd, overfall, ran, voldtekt, drap. Hvis man lever i stater som viser ettergivenhet overfor tyranner og frihetsfiendtlige ideologier, vil dette øke sannsynligheten for at man blir utsatt for et militært angrep eller for terrorisme).
«Hva som skjer når vi dør er et mysterium.»
Det som skjer når man dør er at livet opphører, og da er alt slutt. Rasjonelt sett finnes det ikke noe liv etter døden, med andre ord er det som skjer når vi dør ikke et mysterium.
«Kanskje [innebærer] døden…. At du gir avkall på om din individualitet, ditt ego.»
Døden innebærer at man gir avkall på alt, selv om det kanskje feil å si «gir avkall på» – døden kommer enten man vil eller ikke, den er et faktum, og fakta bør man bare innrette seg etter.
«En fullassortert religion gir trøst. Ikke minst gjør det mulig for deg å forsone deg med din egen og andres dødelighet.»
Religioner er lite annet enn eventyr, og det er bare lettlurte personer som virkelig tror at en religion gir trøst. Dog, det nettverk man får ved å assosiere seg med og å omgås likesinnede, er for de fleste en svært positiv verdi i deres liv, og religiøse samfunn gir ofte slike nettverk. Dette har allikevel ingenting med religionens holdning til døden, og et mulig liv etter døden, å gjøre.
Hylland Eriksen kommer også inn på kryonikk; å fryse ned kroppen når man dør slik at den kan gjenopplives når videnskapen en gang i fremtiden har funnet en kur for det man døde av slik at man kan fortsette livet mer eller mindre der hvor man slapp. Enkelte som har planlagt å la seg fryse ned på denne måten sier at formålet er å treffe sine tipptipptippoldebarn, eller å se ut hvordan verden er blitt om 300 år.
Til dette med kryonikk vil jeg si at kroppen er en svært komplisert maskin (selv om kanskje «maskin» ikke er det rette ordet å bruke her), og at bevisstheten, som utfører/inneholder ting som sansing, observasjon, vurderinger, dannelse av verdier og prinsipper, erfaringer og minner, er resultat av et kolossalt antall kompliserte kjemiske og fysiske prosesser i kroppen og spesielt i hjernen. Svært små skader på hjernen kan føre til kolossale endringer ikke bare i helsetilstand, men også i personlighet – det finnes utallige eksempler på at personer etter en skade på hjernen har mistet hukommelsen, mistet deler av hukommelsen, eller forandret personlighet. Når man dør begynner alle elementer i kroppen å ødelegges umiddelbart, og det å tro at man kan fryses ned rett etter at man er død, at man kan oppbevares i nedfryst tilstand i kanskje noen hundre år, og så gjenopplives slik at man har omtrent den samme personligheten som før man døde når man gjenopplives, er en så lite plausibel forestilling at vi ikke kan si annet enn at de som tror på dette antagelig har den samme type mentalitet som de som tror på et liv etter døden (slik dette fremstilles i fundamentalistisk kristendom eller islam), eller reinkarnasjon (slik den forstås i hinduismen og buddhismen).
Allikevel, slik nedfrysing kan antagelig gi en slags trøst for denne type mentalitet. Hylland Eriksen er positiv til den type trøst en religion kan gi, men det ser ut som han er sterkt negativ til den trøsten man kan få ved å tro på kryonikk.
Jeg vil dog si at det ikke er totalt urimelig å tro at man kan gjenopplive en kropp som har dødd og som er blitt oppbevart i dypfryst tilstand i en lang periode, men å tro at et menneske, etter at det har vært gjennom en slik prosess, har en bevissthet som inneholder noe av det som var i bevisstheten til den som personen som ble fryst ned, er fullstendig umulig; det er like umulig som å akspetere at Jesus virkelig vekket Lazarus opp fra de døde.
Hylland Eriksen sier at «alle [religioner] har til felles at vi har svar på hva som skjer når du dør».
Dette er feil. Det alle religioner serverer når dette spørsmålet dukker opp er ikke et svar, det er en bløff.
Lenger ut intervjuet leser vi følgende: «Thomas Hylland Eriksen har liten tro på at du vil oppnå evig liv ved å jogge og spise gulrøtter hver morgen.»
Igjen bruker Hylland Eriksen en formulering som innebærer at han ønsker latterliggjøre forsøkene på å leve bedre og sunnere og lenger. Som nevnt over tror vi ikke at Hylland Eriksen bokstavelig talt mener evig liv, selv om han i intervjuet tillegges denne formuleringen, det det er det er snakk om er å leve lenger og og leve slik at man blir mindre plaget av sykdom.
La oss si litt om å leve lenger før vi kommenterer poenget om evig liv. Hvis vi går noen hundre år tilbake var levealderen mye kortere enn den er i dag, mange barn døde tidlig, og voksne levde sjelden til de var mer enn cirka 40 til 50 år. I dag er forventet levealder i Vesten omkring 80 – 85 år, og barnedødeligheten er svært nær null. Så å si alle betrakter dette som en god ting; det er tragisk å miste sine kjære, spesielt å miste sine barn, og man bør leve så lenge at man kan bli kjent med og til en viss grad ta seg av barn og barnebarn – og gjerne enda lenger.
Hvorfor skulle det være galt å forsøke å øke levealderen til 100, 120, eller kanskje 150? Det er mye nyttig og gledelig man kan gjøre i livet, og jo lenger man lever, jo mer kan man gjøre av slike ting. Man kan ha et givende arbeid, man kan være kreativ, man kan være entreprenør, man kan reise, man kan spise god mat, man kan oppsøke interessante steder, man kan dyrke hobbyer, man kan drive idrett, man kan nyte kunst, man kan spille sjakk eller bridge eller golf eller man kan spille dataspill, man kan omgås venner og kjente, og så videre. Alt dette er nyttig og gledelig for dem som opplever disse tingene, og jeg kan ikke se at det overhodet finnes noe argument for at man ikke skal forsøke å forlenge den tiden man kan gjøre slike ting.
Så, jeg er absolutt for at man skal forsøke å leve lenger. Men er det noe ønske om å leve evig? Jeg tror ikke det. Etterhvert som man blir eldre har man sett det meste, opplevd ganske mye, og ønsker om å oppleve nye ting blir unngåelig mindre.
Barn ser med spenning og forventning frem til det meste, dette fordi for dem er alt nytt; de har ikke store mengder erfaringer å se tilbake på. Men ettersom man blir eldre vil mye av det man kommer ut for, selv om det er mennesker man ikke har møtt før eller steder man ikke har besøkt eller bøker man ikke har lest, ligne på ting man tidligere har hatt kontakt med. Vi vil derfor tro at livslysten blir noe redusert etterhvert som man blir eldre, dette poenget er velkjent og er nedfelt i uttrykk som å bli «mett av dage».
Sagt på en annen måte, hvis man lever veldig lenge blir man lei av det meste, man har sett alt før, det kommer svært sjelden eller aldri nye ting og man blir lei. Dessuten, slike ting som den biologiske basis for alt, kroppens funksjonsevne inkludert slike ting som syn, hørsel og hukommelse, bli svakere. Ja, man kan sikkert forbedre dette til en viss grad, men jeg vil allikevel tro at aldringsprosessen kun kan svekkes og utsettes, jeg blir vil bli svært overrasket hvis det viser seg at man kan stoppe aldringsprosessen.
Men allikevel, selv om man klarer å stoppe aldringsprosessen og at man derved kan leve evig mens man er fysisk på toppen, noe man er når man er rundt 40-45 år gammel, tror jeg allikevel at man blir lei hvis man har levd et par hundre år.
Så, mitt syn er at ingen egentlig vil ha evig liv, men de fleste vil ha et noe lenger liv enn det som er vanlig i dag. Hvis man klarer å forsinke aldringsprosessen slik at man lever til man blir 120 eller 150, tror jeg at de aller fleste vil se på dette som en god ting.
Hylland Eriksen selv er fan av tanken om å bli kompostert når han dør. «Da kunne jeg kanskje gi næring til noen eiketrær eller dyr. Det vil jeg oppleves som veldig meningsfullt, for da er du en del av noe som er større enn deg selv nemlig den globale økologien.»
Til dette vil vi bare si at absolutt alt som lever tar opp næring, det vil si spiser mat i en eller annen form, men også at alt som lever er mat i en eller annen form. Det er bare slik det er, og slik er det enten vi vil eller ikke. Man kan god si at vi er en del av et kretsløp, og det er slik det er, og det må vi bare akseptere. Vi kan allikevel ikke se at dette har noen betydning for det livet man lever.
Vi er svært lite imponert over de innsikter som Dagsavisen formidler fra professor Hylland Eriksen i dette intervjuet. Det samme vil vi si om alt vi har sett av det professor Hylland Eriksen har gitt uttrykk for i et stort antall bøker og over enda flere spaltemeter i pressen i flere tiår.
Det Hylland Eriksen gir uttrykk for er egentlig en motstand mot ambisjon, både med hensyn til å leve eget liv bedre og lenger, og med hensyn til teknologi. Han driver endog med latterliggjøring av de som har ambisjoner på dette feltet; han bruker formuleringer som «proppe seg med piller», «drikke rare smoothies». Han latterliggjør også de som har ambisjoner om å reise til steder ingen har vært før.
Det Hylland Eriksen gjør her er intet annet enn å opptre som talsmann for Janteloven, hvis hovedpoeng er at man ikke skal tro at man er bedre enn andre. Janteloven er kritisk til alle som har ambisjoner om å gjøre noe annerledes enn det de som er rundt dem synes er tilfredsstillende. Man kan kanskje lure på om jeg tar i for sterkt her, men Hylland Eriksen sier dette eksplisitt: «Det … som er litt usjarmerende er troen på at du selv er så viktig». Det Hylland Eriksen da er talsmann for er altså intet annet enn stagnasjon – og stagnasjon er ikke en stabil tilstand, stagnasjon fører alltid til forfall: alternativene er kun vekst eller forfall.
$ $ $
Nedenfor gjengir vi et leserbrev vi fikk publisert i Dagbladet for en god del år siden, et leserbrev som inneholdt en kritikk av noe Hylland Eriksen skrev i en kronikk i Dagbladet. Deretter linker vi til en artikkel skrevet av en av de ytterst få norske kommentatorer vi har respekt for, Geir Levi Nilsen, men vi har en forsiktig innvending mot en av formuleringene han har brukt.
$ $ $
Publisert i Dagbladet 3. juli 2001:
Rimi-professor Hylland Eriksen slår til igjen! Den masseproduserende professor Thomas Hylland Eriksen har i Dagbladets kronikk «Rimi-samfunnet» 30. juni 2001 tydelig demonstrert hva han baserer sine meninger på. Med påstander som at vi nå har «markedsliberalismens totale dominans» og at personer med en fortid i organisasjoner som «Kapitalistisk Ungdom» nå «har inntatt både mediene og partiene», kan man tydelig se at det er fantasi, ikke fakta, som er basis for hans ytringer.
I dag går 70-80 % av all verdiskapning igjennom det offentlige, staten har nå solgt seg ned til 80 % eierandel i Statoil, staten dominerer bankvesenet, omtrent 100 % av sykehus og skoler er offentlig drevet, det offentlige er den dominerende aktør innen kringkasting, skattenivået øker – se for eksempel momsreformen, som ikke bare øker satsen til 24 %, men også utvider grunnlaget. Dette er fakta. Hvis Hylland Eriksen hadde hatt rett i at markedstenkningen hadde seiret, ville alle de nevnte prosentene vært null!
Og hvor finnes aviskommentatorer som fullt ut støtter markedet? Det et ingen – den eneste som er i nærheten er den utmerkede Egil Bakke. Journalister er ifølge undersøkelser så og si alle som en sterkt venstreorienterte, og de som nå sitter overalt i redaksjoner og organisasjoner og bedriftsstyrer, er tidligere AKPere. Hva med partier? Alle, unntatt ett, ønsker å øke statens, dvs. politikernes og byråkratiets, makt, kun Det Liberale Folkepartiet ønsker å redusere statens makt.
Det er selvsagt riktig at den allmenne retorikk nå er mer positiv til det frie marked, men en professor burde kunne forstå at retorikk er noe annet enn fakta. Det er også feilaktig når Hylland Eriksen beskriver Ayn Rand som en som primært er opptatt av «den tøylesløse konkurransens saliggjørende virkninger». Det hun sier er at mennesket må være rasjonelt og langsiktig, og avstå fra å initiere tvang mot andre mennesker. Årsaken til den utbredte korttenkthet som Hylland Eriksen beskriver, ligger i mangelen på rasjonalitet, men det er et for stort tema å ta opp her. Men Ayn Rands bøker anbefales. Hylland Eriksen har selvsagt rett i at masseproduksjon ofte fører til redusert kvalitet, men han burde kanskje begynne med seg selv?
$ $ $
Avslutningsvis anbefaler vi som nevnt artikkelen Geir Levi Nilsens artikkel «THOMAS HYLLAND ERIKSEN – NORGES STØRSTE BLØFF».
Vi vil bemerke at vi tar et forbehold om en av formuleringene formuleringene Levi Nilsen bruker om Hylland Eriksen. Han sier at Hylland Eriksen er «akademias svar på en døgnåpen bensinstasjon. alt er lettvint og du kan fylle på når som helst.». Vi synes at dette er urettferdig, en døgnåpen bensinstasjon er et stort gode for dens forhåpentligvis mange kunder; man vi har svært vanskelig for å tro at Hylland Eriksens voluminøse forfatterskap virkelig er et gode for hans lesere.
.
.
.
.
https://no.wikipedia.org/wiki/Janteloven
Hvem er Johan Galtung?
Johan Galtung døde i dag, 93 år gammel, og i den anledning publiserer vi om igjen en artikkel vi skrev om ham for noen år siden (opprinnelig publisert 30. april 2012).
Johan Galtung er i nyhetene igjen. Han er den typiske venstreintellektuelle: arrogant, nedlatende, skråsikker, tilsynelatende kunnskapsrik, med store talegaver, men fullstendig blottet for virkelighetskontakt. Han er da også professor i «fredsforskning». Utviklingen for slike personer – på samme måte som hele venstresiden – går fra det tilsynelatende troverdige til å bli mer og mer absurd, og så vil det ende i den rene komedie – eller tragedie.
Første gang jeg så ham på TV var noe før 1980. Han snakket om USA og Sovjetunionen, og han mente at disse landene – republikken USA og kommunistdiktaturet Sovjetunionen – ville bli mer og mer lik hverandre; han poengterte dette til og med ved å benytte betegnelsene US og SU. Ti år senere var USA sterkere enn noen gang før, mens Sovjet var i ferd med å bryte sammen (og var forsvunnet i løpet av noen få år).
I 1988 spanderte Morgenbladet en hel side på å gjengi noen av hans utsagn og profetier for å kontrollerte dem opp mot det som virkelig hadde skjedd. Hans treffprosent var omtrent null; dette gjelder de spådommer som Morgenbladet tok med. Det kan hende at han traff bedre på andre spådommer som avisen ikke tok med, men de som Morgenbladet tok med viser tydelig Galtungs kolossale mangel på virkelighetskontakt.
Her er et lite utvalg av de spådommer og vurderinger som Morgenbladet ramset opp 2. Januar 1988:
Spådom fremsatt i 1977: I 1987 vil to tredjedeler av Norges befolkning ha behov for psykiatrisk hjelp
1968: I 1980-årene vil alle nordmenn bo i byer»
1967: Ved årtusenskiftet vil lønnsinntektene ligge på på ca 100 000 kr
1967: Hippie-revolusjonen er noe av det sunneste som skjer i vår tid …
1968: I år 2000 vil vi ha like mange universiteter som vi i dag har gymnas
1968: I år 2000 vil det ikke lenger finnes bønder og småbrukere i Norge
1986: Om opphevelsen av apartheid i Syd-Afrika: To millioner svarte vil storme Johannesburg med atomkrig som konsekvens
1969: Storkonfliktens tid er over, kriger mellom nasjoner vil det i fremtiden bli få av
1979: Den mest sannsynlige storkrig vil oppstå mellom Sovjet og Kina
1968: I 1980 vil det ikke lenger være vanlig å gifte seg. Gruppe-ekteskap vil derimot forekomme ofte.
Men også andre aviser har skrevet om Galtungs absurditeter. Da Nobels Fredspris i 2010 ble tildelt den kinesiske opposisjonelle Liu Xiaobo tok Galtung avstand fra tildelingen, i følge Bernt Hagtvedt i Dagbladet med samme type argumentasjon som nazistene brukte da de protesterte mot fredsprisen til Carl von Ossietsky i 1935:
«Det er her de ubehagelige paralleller [mellom Galtung og nazistene] melder seg. I dag treffer Nordahl Griegs svar fra 1935 Johan Galtung. Påtakelig narsissistisk starter Galtung sin kommentar med å si at han vil «skryte litt av seg sjæl»» (Klassekampen 23. oktober). Og [Galtung] fortsetter: «Jeg er ofte i Kina og har møter med mennesker jeg kjenner i sentralkomitéen». Galtung «har forståelse for Kinas reaksjon mot fredsprisen til Liu». Kineserne «føler seg trampet på» (det samme gjaldt også som kjent Adolf Hitler). «Det kan være at Liu er blitt tatt for hardt. Jeg vet ikke hva kineserne har på ham …”».
Hvorfor er Galtung i nyhetene nå? Ja han har ifølge Dagbladet «lånt sin autoritet til klassisk antisemittisk propaganda».
Vi siterer fra Jon Færseths kronikk: «I et NRK-intervju onsdag gjentok fredsprofessor Johan Galtung påstanden om at det er «mye interessant» i det antijødiske skriftet Sions Vises Protokoller. Dette foreløpig kulminasjonen på en utvikling som har pågått siden i høst der Galtung mer og mer åpenlyst har leflet med antisemittiske forestillinger.
I et foredrag i september anbefalte Galtung bøkene til Erik Rudstrøm, som blant annet bygger på Sions Vises Protokoller, som en sentral kilde for å forstå frimurernes rolle i det norske samfunnet. Han har siden fortsatt å forsvare Rudstrøm, og har sist i et tilsvar til en artikkel i tidsskriftet Humanist anbefalt folk å selv lese protokollene og sammenlikne innholdet med verdenssituasjonen av i dag. I tilsvaret refererte han også til en tekst av den amerikanske nynazisten William Pierce. …
Fredsforskeren knytter seg dermed opp til en skremmende tradisjon. Sions vises protokoller utkom første gang i Russland i 1903, og er et produkt av den reaksjonære, antisemittiske ideologien som var framherskende blant mange tsarvennlige russere rundt forrige århundreskifte. Dokumentet hevder å være referat fra et hemmelige møte av jødiske ledere. Det hevdes at jødene har skapt den moderne kapitalismen og liberalismen, og i tillegg leder an i den internasjonale arbeiderbevegelsen. Videre påstås det at de styrer presse og frimurerlosjer, og har framprovosert alle kriger, revolusjoner og økonomiske kriser med det mål å oppnå et «jødisk verdensherredømme».
Mens det er hevet over tvil at protokollene er et falsum har de hatt en fatal virkningshistorie. Før første verdenskrig ble de brukt mot ethvert liberaliserings- og demokratiseringstiltak i Russland, blant annet av den høyreekstreme organisasjonen «De svarte hundre». Etter bolsjevikrevolusjonen ble teksten – sammen med annen antisemittisk konspirasjonslitteratur – spredt i masseomfang blant de kontrarevolusjonære «hvite» styrkene, blant annet for å piske fram pogromer. I Ukraina kan så mange som 150 000 jøder ha mistet livet i voldelige overgrep iscenesatt av de hvite styrkene, ukrainske nasjonalister og opprørske bønder. …”»(sitat slutt).
Det er bare logisk at en med Galtungs utgangspunkt ender opp med slike absurde standpunkter; dette er jo venstresidens utvikling; fra en såkalt «vitenskapelig sosialisme» til vår tids i sin ytterste konsekvens helt absurde venstreside som stort sett driver personangrep, både verbale og fysiske, som støtter tyranner som Castro og Chavez, som har en kriminell massemorder som Che Guevara som helt, og som støtter konspirasjonsteorier som hevder at skylden for alt som er galt – inkludert terrorangrep utført av militante muslimer! – ligger hos Vesten.
At Galtung da ender opp som en som reelt sett forfekter antisemittiske ideer burde ikke overraske noen som kjenner venstresidens egentlige credo.
Epilog: Galtung liker ikke det bråket som nå er oppstått i Norge så han har nærmest søkt landflyktighet. Hvor har han reist? Alle burde innse ha svaret er, men la oss allikevel nevne det: «Dette er en av grunnene til at jeg forlot Norge [sier Galtung] …på telefon fra Washington». Selvfølgelig søker han tilflukt i USA.
.
.
.
.
https://www.dagbladet.no/kultur/brannstifteren-galtung/63320217
https://www.dagbladet.no/kultur/johan-galtungs-moralske-striptease/64332587
https://groups.google.com/g/no.samfunn.politikk.diverse/c/vjbWmxGhdgo
Podcast: altruisme
I denne nye podcasten snakker Magnus og Vegard om altruisme.
Plikttjeneste for samfunnet?
«Sentrale krefter i Arbeiderpartiet vil gjeninnføre verneplikt og samfunnstjeneste for alle norske ungdommer. De får støtte fra flere partier og kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun». Dette forslaget stammer fra Stavanger Arbeiderparti, og ifølge NRK har det stor støtte i resten av partiet (link nedenfor).
Vi er prinsipielt mot verneplikt, men vil ikke her kommentere forslaget om å styrke verneplikten, og her er det vel dessverre nødvendig å presisere at vi mener den militære verneplikten. Hvert ungdomskull består i dag av cirka 60.000 personer, men allikevel er det bare cirka 10.000 av dem som utfører militær verneplikt. Vi er som sagt mot verneplikt, men før vi går videre vil vi presisere at vi også ønsker et svært sterkt forsvar, noe som da må gjennomføres med frivillige mannskaper, mannskaper som tilbys lønn og andre ordninger som gjør at man kan få et så sterkt forsvar og en så stor hær som er nødvendig. Vi skyter også inn at statens viktigste oppgave – og det burde også være statens eneste oppgave – er å beskytte borgernes frihet, og dette innebærer at man har et effektiv politi, et effektivt rettsapparat og et sterkt militært forsvar. Dette har vi gitt uttrykk for så lenge vi har vært involvert i politikken, men det som er vårt tema her er en bestemt del av forslaget fra Stavanger Arbeiderparti, den delen som ikke handler om militær verneplikt.
NRK oppsummerer forslaget slik: Forslagsstillerne «vil innføre et pliktår med samfunnsplikt, som alternativ til militærtjeneste, rettet prinsipielt mot helse- og sosialsektor, oppvekstfeltet og humanitære/frivillige organisasjoner.»
Det er noe underlige formuleringen om at man skal tvinges til å arbeide i/for frivillige organisasjoner lar vi ligge (plikt er i denne sammenhengen tvang), det vi skal fokusere vår kommentar på er poenget om at ungdom skal avtjene et pliktår som innebærer at de skal jobbe i helsesektoren.
Helsesektoren består av sykehus, sykehjem, pleiehjem, legekontorer, etc., og det er velkjent at det er store problemer på dette området. Det snakkes stadig om at det er for liten kapasitet, at behovet for tjenester langt overstiger tilbudet, og ordet «krise» blir stadig nevnt. Aftenposten har et eget nettsted med tittelen «Krisen i helsevesenet», og den oppdateres nærmest daglig.
Aftenposten har også de siste måneder brukt overskrifter som «Fastlegekrisen verre enn antatt», og «Tusener klager på fastlegeordningen. Landets pasientombud har aldri fått så mange klager på fastlegeordningen som i fjor. Mange pasienter har rett og slett ikke en lege å gå til» (linker nedenfor).
Fra Dagens Medisin henter vi følgende: «Fastlegekrisen – mer enn én krise. Fastlegekrisen er ikke bare én krise, men en rekke kriser som truer med å gi kollaps på flere viktige områder i helsevesenet. Er det mulig å løse flere kriser på en gang?».
(Nylig har vi sett oppslag som tyder på at fastlegekrisen nå er noe mindre enn den var for noen måneder siden, men selv om noe går i bølger over kortere tidsrom kan det allikevel være langsiktige tendenser.)
Som kjent er praktisk talt alt innen det norske helsevesenet finansiert og drevet av det offentlige (stat, kommune eller fylkeskommune, og for enkelhets skyld sier vi i fortsettelsen kun staten). Ikke bare drives praktisk talt 100 % av alle sykehus, pleiehjem, etc. av staten, det er staten som ansetter, det er staten som setter krav til utdannelse for de som skal arbeide der, det er staten som bestemmer lønns- og arbeidsforhold (dette dog i samarbeid med fagforeningene), det er staten som driver utdannelsesinstitusjonene, det er staten som finansierer studentene (i form av slike ting som gratis eller subsidierte stipendier og studielån).
Enkelte vil da si at det er krise til tross for at staten styrer, men vi vil hevde at de som har innsikt vil si at det er krise fordi staten styrer.
Innsikt? Vi tenker da på innsikt i hvordan en økonomi fungerer. Essensiell sett er det i en økonomi to parter: de som produserer og de som forbruker. (Hvis vi skal gi en formell definisjon på faget økonomi, eller sosialøkonomi: det er det fag i hvilket man studerer koordineringen av produksjon handel og forbruk av verdier i et samfunn med arbeidsdeling.)
Den viktige utfordringen er da – hvis vi ser dette fra fugleperspektiv – å finne ut hvordan man skal koordinere produksjon og forbruk slik at de som forbruker får det de trenger eller vil ha i tilstrekkelig mengde og av god kvalitet.
Det er på dette punktet at de aller fleste i dag tror at hvis man skal få stor nok produksjon til å tilfredsstille alles – eller de flestes – behov, må staten drive mye, finansiere det meste og dirigere alt. Men det er jo slik vi har det i dag, og til tross for at staten dirigerer alt er det krise.
Når staten dirigerer skjer dette med tvang. Helsevesenet i dag er finansiert ved tvang, det vil si via skatter og avgifter (ja, det er egenandeler for visse typer behandling, men de utgjør bare en liten del av helsevesenets inntekter). Som vi var inne på over er det også tvang når det gjelder statlige bestemmelser om hvem som skal kunne gi tilbud innen helsesektoren, og hva dette tilbudet skal bestå av.
Til tross for omtrent 100 % statlig styring av alt som har med helsevesenet å gjøre er det altså fortsatt store problemer, og nå vil altså viktige krefter i det som i mange år var landets største parti, som er landets viktigste parti, og det partiet som nå sitter som sterkest parti i regjeringen, at ungdommer skal tvinges til å jobbe et år for en symbolsk lønn i dette systemet.
For det første er dette ille for de som blir tvunget til å ta en slik jobb, de mister et år i den forstand at de i dette året ikke selv kan bestemme hva de vil gjøre – for eksempel kan de ikke bestemme om de vil ta en jobb de ønsker seg, eller om de vil ta en utdannelse som de mener vil være nyttig for dem i deres senere karriere, eller om de vil reise og utforske fremmede kulturer og andre kontinenter – eller om de vil gjøre noe annet. Et pliktår for staten innebærer at de selv ikke kan gjøre noe av dette.
For det annet er det ille for de som da skal nyte godt av det arbeidet disse skal utføre. Muligens vil de bli satt til å utføre enkle tjenester på sykehus og sykehjem, men det er vanskelig å tro at disse jobbene vil kunne bli utført på en spesielt god måte. Dessuten, å være syk eller pleietrengende, og så bli utsatt for en pleieassistent som egentlig helst vil være et annet sted med en annen oppgave, kan ikke være en veldig hyggelig oppgave for den som mottar det som burde være pleie og omsorg.
Men dessverre er holdningen blant folk flest allikevel slik at de tror at statlig tvang er løsningen på alle problemer, og derfor vil de store partiene støtte en politikk som innebærer stadig mer tvang på flere og flere områder.
Samfunnssystemer med stor grad av statlig tvang, for eksempel sosialismen og og velferdsstaten, er ikke stabile, de fører til forfall, det vil si lavere levestandard for stadig flere av de som lever i disse samfunnene. Dette begynner vi å se i alle velferdsstater, det vil si i alle land i Vesten. Dog, Norge er litt spesielt stilt på grunn av de store oljeinntektene, og den reduserte levestandarden er ikke ennå blitt påtrengende for folk flest, slik den altså er i ferd med å bli i alle andre vestlige velferdsstater.
Vårt syn er at også helsevesenet bør være fullstendig uregulert, det vil si helt uten statlige føringer og statlig innblanding og statlige krav og restriksjoner. Et slikt fritt system vil være fleksibelt, variert, mangfoldig, innovativt og ubyråkratisk. Et slikt system vil føre til at tilbudet blir stadig blir bedre for alle. Da vil krav til utdannelse, kompetanse, lønn, arbeidsforhold etc., bli tilpasset via markedsmekanismen slik at man får det man betaler for. Trenger man en behandling som medfører store kostnader vil man ha forsikringsordninger som dekker dette. Og siden velstanden i et slikt system vil øke, vil også tilbud på alle områder, inkludert helsevesenet, blir bedre og bedre etter hvert som tiden går.
Det som fører til større velstand er altså økt individuell frihet, noe som innebærer en reduksjon av mengden oppgaver staten påtar seg. Å tvinge ungdom ut i et pliktår for at de skal jobbe i et helsevesen som stadig får større og større problemer, er absolutt feil vei å gå. Et bedre helsevesen kan kun oppnås ved å fjerne offentlige reguleringer og restriksjoner på innovasjon, kreativitet og nyskapning. Men denne veien er dessverre ingen store partier som ønsker å gå.
.
.
.
https://www.aftenposten.no/norge/politikk/i/q1p17m/tv-2-fastlegekrisen-verre-enn-antatt
https://www.aftenposten.no/emne/krisen-i-helsevesenet
https://www.dagensmedisin.no/debatt-og-kronikk/fastlegekrisen-mer-enn-en-krise/253010
Podcast: egoisme
I denne podcasten snakker Magnus og Vegard om det etiske prinsippet egoisme.
Russlands krig mot Ukraina
Det er en stund siden vi har skrevet om krigen i Ukraina – dessverre ser det ut som om det ikke går så veldig bra for Ukraina. Vi hadde håpet at Ukraina med støtte fra Vesten ville klart å slå Russlands angrep tilbake, og at internt press i Russland på Putin ville føre til at Russland ville trekke seg eller ville avslutte sitt angrep. Dessverre, det ser ikke ut til å gå slik med det første, og kanskje vil denne krigen ende med at Ukraina må avstå deler av sitt territorium til angriperen. Hvis da ikke resultatet blir enda verre enn dette.
Putin som motiv for krigen var å hindre at vestlige, frihetlige, ideer, ideer som var i ferd med å få større innflytelse i Ukraina, også skulle spre seg inn i Russland. Årsaken til at krigen kunne bryte ut har vi også omtalt en rekke ganger her på Gullstandard; den er at Vesten har vært svakt og ettergivende (overfor Russland, overfor Kina, overfor Iran, overfor Hizbollah og Hamas) i flere tiår, inkludert at Vesten har tapt flere kriger, og at Vesten ikke reagerte på Russlands angrep på naboområder fra rett etter år 2000. Vesten har heller ikke reagert på at Russland under Putin fra tidlig på 2000 tallet utviklet seg i en stadig mer diktatorisk retning.
Et faktum som mange glemmer er at under president Bush hadde USA blitt enig med en rekke land i Øst-Europa om utplassering av forsvarsinstallasjoner inkludert raketter i disse landene, men rett etter at president Obama inntok Det Hvite Hus i 2009 gikk USA bort fra denne avtalen. Forholdet mellom Russland og USA var også blitt dårligere under Bush, men president Obama og utenriksminister Hillary Clinton ønsket å forbedre forholdet, og markerte dette ved symbolsk å trykke på en stor rød knapp; fotografier fra evenementet med utenriksministerne Hillary Clinton og Sergej Lavrov er å finne på link nedenfor.
President Trump var ikke mindre ettergivende overfor Russland (og han snakket i rosende ordelag om president Putin), men han advarte i hvert fall vesteuropeiske land om å ikke basere sin energiforsyning på tilførsel av gass fra Russland, noe som var blitt nødvendig etter at noen av disse landene, i størst grad Tyskland, meget uklokt hadde nedlagt mange av sine kjernekraftverk for isteden å satse på sol- og vindenergi, dette for å bekjempe en innbilt klimakrise. Rett etter at Russland invaderte Ukraina var dette et problem, men europeiske land med stor energiproduksjon og muligheter for eksport, dvs. Norge, har i betydelig grad klart å erstatte bortfallet av russisk gass til Tyskland.
Krigen
Som nevnt over ser det ikke ut til at det går spesielt bra for Ukraina, men det ser dog ut til at Ukraina i det siste har klart å få inn noen fulltreffere mot Russland:
«Voldsom brann etter doneangrep på raffineri i Volgograd. Natt til 3. februar rapporterte Russland igjen om et droneangrep i regionene Belgorod og Volgograd. Nedslaget resulterte i en storbrann på et oljeraffineri i Volgograd» (inyheter, link nedenfor).
En annen kilde: «… Ukraine hit the most important Russian facility with a single shot from 750 km» . (tiktok). Dette skal visstnok være et svært imponerende angrep sett fra Ukrainas side, og da må det ha også har rammet Russland ganske hardt.
Det som skjer på fronten i Ukraina er i stor grad en skyttergravskrig hvor soldatene holder til i skyttergraver og det er liten bevegelse, hverken frem eller tilbake. Ny teknologi, som for eksempel bruk av droner, har ført til at begge sider i stor grad vet hva den andre siden holder på med, og dette gjør bevegelser på slagmarken vanskeligere.
Trusler
I de siste dagene er det også kommet tegn som tyder på at krigen ikke går så godt for Russland, og ledende russiske politikere har trappet opp retorikken.
Ifølge VG har president Putin sagt at «Våre soldater fører en hellig og rettferdig kamp mot den nye utgaven av nynazismen. De russiske væpnede styrkene kjemper for Russland, for sannhet, for frihet og for fremtiden til landet vårt, sa Russlands president ifølge nyhetsbyrået Tass» (link nedenfor).
Det Putin her sier om at de bekjemper nynazisme, er bare fullstendig absurd, men det viser også at han kan være inne i en prosess hvor han blir mer og mer desperat, og da kan dette ende med at han blir mer og mer aggressiv. (Rett etter at Russland angrep Ukraina sammenlignet vi Putin med Shakespeares blodige tyrann Macbeth, og dessverre ser det ut til at parallellen mellom Putin og Macbeth blir stadig tydeligere etter hvert som tiden går. Link nedenfor)
Dagbladet forteller at Putin «TRUER FINLAND: Russlands president Vladimir Putin truet Finland i et intervju med det russiske statskanalen Rossija».
Dagbladet forteller også at «Natos atomvåpen [er] siktet mot Russland», noe som er naturlig dersom krigen er i ferd med å trappes opp. (Linker til Dagbladets to artikler nedenfor.)
Dette er i ferd med å bli farlig, og årsaken var den vi beskrev over: Flere tiår med svakhet og ettergivenhet fra Vestens side.
Russland
Rett etter Putins angrep vedtok en rekke vestlige land sanksjoner mot Russland, og de som sto bak sanksjonene trodde at dette ville sterkt svekke Russland på relativt kort tid.
En ny artikkel i E24 forteller allikevel at «Russisk økonomi vokser til tross for sanksjoner», og at «Russisk økonomi ligger i år an til å vokse omtrent like mye som den europeiske, og de omfattende sanksjonene mot landet virker ikke slik Vesten hadde håpet» (link nedenfor).
Vi siterer noen flere linjer til fra artikkelen i E24: «Russlands BNP krympet i 2022 med 2,1 prosent, men dette var langt unna vestlige spådommer om 15 prosent nedgang. Nedgangen ble også langt mindre enn det Verdensbanken hadde spådd. Det internasjonale pengefondet (IMF) anslår i år at russisk økonomi vil vokse med 0,7 prosent, og veksten blir i så fall på nesten samme nivå som europeisk økonomi der prognosen lyder på 0,8 prosent.»
Sanksjoner er lett å omgå; hvis Vesten nekter å selge for eksempel biler til Russland, vil Russland sørge for å få kjøpt slike biler via et naboland som ikke er utsatt for boikott fra Vesten. Hvis Vesten ikke vil kjøpe gass fra Tyskland vil andre land komme inn og kjøpe russisk gass, etc.
Vi har alltid vært av den oppfatning at sanksjoner er svært lette å omgå, og at innsiktsfulle politikere må forstå at slike sanksjoner kun er symbolpolitikk. (Vi er dog klar over at uttrykket «innsiktsfulle politikere» kanskje er en selvmotsigelse.)
Til tross for dette, ikke alt går godt i Russland; det er tvert imot ganske mye som går galt. Vi henter noen opplysninger fra Washington Post:
I 2024 har utgiftene til forsvaret økt med nesten 70 %. Dette, sammen med utgifter til politiet, innebærer at 40 % av statsbudsjettet går til militæret og til politiet. Dette betyr at alle andre utgifter er kraftig redusert, det vil si at utgifter til helsevesen og vedlikehold av ulike typer infrastruktur vil bli redusert med inn på 50 % i løpet av dette året og neste år. Dette innebærer også at det blir dyrere for folk flest å holde varmen; vinteren i Russland er fortsatt som regel svært kalde. Det er også økende motstand mot krigen fra den russiske befolkning. I år er det 10 år siden Russland okkuperte/annekterteKrim, og dette vil sannsynligvis bli markert med en offisiell feiring. Men det er grunn til å tro at en slik offentlig feiring vil utløse demonstrasjoner mot Putin mot krigen.
Når skal det riktignok være presidentvalg i Russland i midten av mars, men vi tror nok at det er rimelig sikkert at Putin vil bli gjenvalgt.
Russiske penger
Washington Post forteller at Russland har en store beløp innskutt i banker i Vesten. Kan man gjøre noe med disse pengene?
«When the full-scale Russian invasion occurred nearly two years ago, the United States and its allies froze Russian central bank funds in their own financial institutions. It is estimated that some $300 billion of Russian funds is being held in the West, with the bulk of it (roughly $200 billion) in Belgium’s Euroclear, a major financial clearinghouse. At least $5 billion of the Russian holdings are in the United States.
To put these figures into perspective, $300 billion is more than the sum total of all international aid pledged to Ukraine (roughly $264 billion) since Russia’s full-scale invasion on Feb. 24, 2022. It’s more than four times as large as the $64 billion aid package that is stalled in Congress.» (washington post, link nedenfor).
Hva som vil skje her er umulig å forutsi.
USAs innenrikspolitikk
I USA ser det ut til at Republikanerne i Kongressen nøler sterkt med å fortsette å være med på å bevilge penger til for å hjelpe Ukraina i denne krigen. Dette er ekstremt kritikkverdig, men er åpenbart et utslag av at mange konservative er nasjonalister, og at de beundrer sterke ledere, inkludert diktatorer, som ligger vekt på egen nasjon. (Vi sier ikke at dette er det eneste årsaken til de konservatives nøling med å bevilge støtte til Ukraina; andre årsaker kan være at de mener at USA heller bør bruke pengene på egne borgere, og politisk taktikkeri som går på å koble støtte til Ukraina til sterkere grensekontroll på grensen til Mexico, noe Biden-adminstasjonen er mer skeptisk til.)
Det virker som om Biden-administrasjon her gjør det rette, men hurtighet og effektivitet er ikke ord som det er enkelt å feste på hverken president Biden eller på hans administrasjon.
Blant Republikanerne er oppslutningen om å støtte Ukraina nokså svak, og hvis USAs president fra 20. januar neste år vil hete Donald Trump (noe vi ikke tror), er vi redde for at dette sterkt vil redusere sannsynligheten for at Putin går på et stort nederlag i denne krigen. Donald Trump har uttalt at han vil klare å få slutt på denne krigen i løpet av 24 timer, men som så mye annet den personen sier, dette er bokstavelig talt ikke bare utrolig, det er sprøyt.
Den siste er at den konservative TV-kjendisen Tucker Carlson nå har reist til Moskva for å intervjue Putin, åpenbart for at Putin skal få legge frem sine synspunkter på «konflikten»; dette er enda en bekreftelse på at svært mange konservative har en «soft spot» for sterke menn og diktatorer.
(Vårt syn om presidentvalget i USA er at siden Biden er svært upopulær vil han tape for en hvilken som helst Republikansk kandidat – unntatt Donald Trump. Dessverre ser det ut til at den eneste kandidaten Republikanerne er villig til å nominere som sin kandidat er nettopp Donald Trump.)
Avslutning
Hvis vi vender tilbake til Russlands grenser så ser det nå ut til at de siste hindringer for at Sverige skal få fullt medlemskap i NATO er fjernet, og at Putin da har oppnådd det stikk motsatte hadde jeg ønsket da han invaderte Ukraina: etter invasjonen er NATO kommet nærmere Russland grenser.
Uansett, vi bare gjentar at krigen i Ukraina er grusom, skylden ligger helt og fullt på Putin og hans meningsfeller som har makten i Russland. Det disse ønsket med krigen er som nevnt å hindre at vestlige frihetlige ideer, ideer som var begynt å få en viss innflytelse i Ukraina, spredte seg videre innover i Russland. Det er mulig han klarer å hindre dette i første omgang, men vi håper at han bare har klart å utsette denne prosessen noen få år.
Vi gir fortsatt fullt og helt støtte til Ukraina, og håper at krigen ble avsluttet på en slik måte at Ukrainas tap blir minst mulig. Som vi sa over, vi frykter at denne krigen ikke vil kunne avsluttes med at Russlands invasjon blir helt og fullt slått tilbake og at Putin blir avsatt. Til det er og har Vesten vært altfor svakt de siste tiårene.
Det er heller ikke umulig at krigen vil eskalere i månedene fremover.
.
.
.
.
https://www.dagbladet.no/nyheter/farligere-enn-folk-flest-forstar/80913985
https://www.dagbladet.no/video/-natos-atomvapen-siktet-mot-russland/MrcFPW0i
https://e24.no/internasjonal-oekonomi/i/y6p6kr/russisk-oekonomi-vokser-til-tross-for-sanksjoner
Podcast: subsidier – en brems på produktivitet
I denne episoden samtaler Magnus og Vegard om hvorfor subsidier bremser produktiviteten i sammfunnet.