Det store politiske skillet – og oppgjør om hva?

Det essensielle politiske skille mellom liberalister og sosialister (og sosialistenes mange allierte under en rekke forskjellige navn: sosialdemokrater, konservative, sentrumsorienterte, populister) går på synet på tvang (og vold). La oss før vi går videre definere disse essensielle begrepene. Vold er bruk av fysisk makt/kraft for å skade eller drepe en annen person (eller for å sette vedkommende i en passiv tilstand), mens tvang er trusler om bruk av vold for å få personer til å handle annerledes enn de selv ville ha valgt. (Vold er dog ikke alltid sammenfallende med tvang; det finnes frivillig vold for eksempel i kampsporter som boksing.) 

Vold består da av angrep mot en persons kropp med slag, spark, bruk av slagvåpen, kniv, øks, skytevåpen, etc., og har altså som mål å skade personen som blir angrepet. Formålet kan være så mangt, det kan være kriminelt (hvor gjerningsmannen skal rane sitt offer eller fjerne en vaktmann for å kunne gjennomføre et tyveri), eller det kan være på en eller annen måte ideologisk motivert – for eksempel for å svekke politiske motstandere, enten ved å true dem til taushet eller ved å fjerne dem fra den politiske arena (en rekke politiske ledere er gjennom historien blitt drept av politiske grunner). 

Tvang innebærer som nevnt trusler om vold. Den som bruker tvang sier til sitt offer at «hvis du ikke gjør som jeg sier så blir du utsatt for vold». Når det er staten som står for tvangen er det som reellt sett sies følgende: «hvis du ikke følger de regler vi har vedtatt kommer politiet og kaster deg i fengsel, og politifolkene vil bruke vold hvis du ikke adlyder og gjør som de sier».

Siden det å bli utsatt for vold er en forferdelig opplevelse (som vi skal komme litt mer tilbake til nedenfor) vil de fleste bare finne seg i tvangen uten å gjøre motstand. Derfor vil den statlige tvangen ofte være usynlig: alle bare gjør det staten har bestemt uten å mukke.  

Den eneste legitime bruken av vold (utenom kampsporter) er i nødvendig selvforsvar, og for å sette dømte kriminelle i fengsel. Derfor kan man si at tvang er akseptabelt under visse sjeldent forekommende forhold. Det som er uakseptabelt er initiering av tvang, det vil si å begynne å benytte tvang mot en fredelig person. Tvang og vold som svar på initiering av tvang er legitimt kun dersom det utføres i riktig omfang. Her kan man gå inn på poenget om at straff (som som regel består i å tilbringe et visst tidsrom i fengsel) skal være proporsjonalt med forbrytelsens alvorlighetsgrad, men dette ligger utenfor hovedpoenget for denne artikkelen. 

Vold

Vold er fysiske angrep på personer av den typen vi kort skisserte over. Å bli utsatt for vold er en forferdelig opplevelse. Det finnes allikevel grader her. Å få en ørefik under en krangel er noe helt annet enn å bli beskutt av en terrorist. Men all vold er forferdelig for den som blir rammet. 

Å bli utsatt for vold kan medføre alvorlig fysisk skade. Man kan ende opp med å få en blåveis, man kan få en brukket arm eller ben, man kan få et skuddsår, man kan miste et lem, man kan bli handikappet for livet – og selvfølgelig: man kan miste livet. 

De som overlever kan også få psykiske plager, plager som gjør store deler av resten av livet svært vanskelig. Også for slektninger av den som blir rammet kan voldsbruken være en forferdelig opplevelse.

For de som ikke er blitt rammet av vold kan det være vanskelig, ja, umulig, å vite hvordan det føles. Derfor er det vanskelig for utenforstående i ettertid å vurdere oppførselen til de som blir rammet. At de som blir rammet forsøker å redde seg selv på alle mulige måter er da noe man så si alltid må akseptere. Virkeligheten er aldri slik den blir fremstilt i actionfilmer, hvor noen få personer med enkle midler ofte klarer å uskadeliggjøre en eller flere voldsmenn slik at de fleste som gjerningsmannen ønsker å ramme, blir reddet.  Den eneste type kritikk som kan rettes mot noen i ettertid må være mot menn som har skjult seg bak kvinner og barn, og ledere som lot de de ledet i stikken under et angrep. 

De som er blitt rammet av vold fortjener i ettertid å bli møtt med forståelse, medfølelse og respekt, spesielt hvis volden var politisk motivert.  

Terroren på Utøya 

For 10 år siden ble Norge rammet av et av de verste terrorangrepene historien har sett. Med kaldt blod drepte Anders Behring Breivik unge AUFere på sommerleir på Utøya. I løpet av en times tid drepte han med fullt overlegg og kaldt blod om lag 70 unge mennesker. Med effektive skytevåpen skjøt han en etter en de unge menneskene som var samlet på øya: både gutter og jenter, uansett alder, ble meid ned. Dette var en så grusom hendelse at ord blir fattige: man vet ikke hvordan man skal beskrive hverken det som skjedde, eller den reaksjon man har på denne grusomme og avskyelige handlingen.  

Breiviks motiv var motstand mot islam. Hans mål var Arbeiderpartiet, og mer konkret: han ville eliminere en kommende generasjon av Arbeiderpartipolitikere. Breivik ville ramme det partiet som han mente hadde åpnet Norge for innflytelse fra islam. 

Men som det er med så mange slike voldelige aksjoner så ble nok effekten den motsatte av det gjerningsmannen ønsket; denne aksjonen styrket Arbeiderpartiet; det er jo ofte slik at de som blir ofre for vold får allmennhetens medfølelse og sympati.  

Oppgjøret 

I alle år etter det forferdelige som skjedde 22. juli 2011 har mange snakket om at det måtte tas et oppgjør med det som skjedde. Men hva vil et slikt oppgjør bestå i? Her er et lite utvalg representative formuleringer om hva et slik oppgjør bør bestå av, hentet fra de siste ukers debattinnlegg i avisene.  

«Dette er en anledning til å ta et oppgjør med hatet og konspirasjonsteoriene. En anledning til å ta et oppgjør med å se på høyreekstreme som en like stor terrortrussel som jihadister. En anledning til å ta et oppgjør med den stadig større aksepten for rasisme.» (Aftenposten, link nedenfor).

«Oppgjøret med hatet og høyreekstremismen var gjennomgående i taler på tiårsmarkeringen for 22. juli både i regjeringskvartalet og i Oslo domkirke.» (abcnyheter).

«[Raymond] Johansen ville gjøre Fremskrittspartiet ansvarlig. Ikke for drapene og bomben, men for å ha næret de ideene som til slutt endte i handlingene. I det såkalte manifestet til Anders Behring Breivik blir alle partiene – unntatt Frp – framstilt som en del av en marxistisk multikulturell allianse. «Han hatet, men ikke alle like sterkt», skriver Notaker. Han kommer også flere ganger tilbake til Raymond Johansens påpekning av at den ensomme ulven kommer fra en flokk.» (aftenbladet).

Jens Stoltenberg [som var statsminister da terrorangrepet skjedde] om oppgjøret: 

«– Det handler om å bekjempe rasisme, intoleranse, å bekjempe den typen høyreekstremisme som var motivet for terroren 22. juli. – Vi hørte i Dagsnytt atten at både Støre og Solberg vil, med rette, ta avstand fra høyreekstreme holdninger. Hvem er det da som har ansvaret for at oppgjøret tas? spør [Journalist]Atle Bjurstrøm. -Grunnleggende har vi alle ansvar … På skolen, på arbeidsplassen, blant venner. Når vi ser at de fordømmer mennesker på grunn av hudfarge, på grunn av religion. At de bygger fordommer, forteller usannheter, for eksempel at jøder, muslimer eller andre prøver å ta over landet vårt.» (Stoltenberg i Dagsrevyen 22. juli 2021.) 

Vi tar også med følgende fra Geir Lippestad, Breiviks forsvarer, som i motsetning til alle andre som deltok i meget omfangrike debatten mente at oppgjøret kom i og med rettsaken: 

«AUF ønsker et oppgjør med tankegodset bak terrorangrepet 22. juli – Geir Lippestad mener oppgjøret allerede er tatt» (nettavisen).

I sin kronikk i Aftenposten skrev Lippestad følgende: «Vi skal ikke etterlyse en verdikamp med 22. juli som utgangspunkt … Det endelige oppgjøret er allerede tatt i retten» (Aftenposten)

Kanskje fordi Lippestad er jurist, og derfor ser på en rettssak på en litt annen måte enn de fleste ikke-jurister, mener han altså at en dom avslutter en sak av denne typen. Mange vil være uenig i dette. 

Hva mangler? 

Hvis man ser på sitatene vi har gjengitt over (bortsett fra det fra Lippestad), sitater som er representative for hovedpoengene i det store antall artikler som er skrevet om det manglende oppgjøret, ser man at fokus er rettet mot et lite utvalg elementer. Man skal ta et oppgjør med hat, med rasisme, med konspirasjonsteorier, med det som kalles høyreekstremisme. 

Med rasisme menes antakelig kritikk av islam; med høyreekstremisme menes antakelig nasjonalistisk fascisme (som altså var Breiviks ideologi); med grupper som til en viss grad påståes å representere denne ideologien, dvs. FrP; med konspirasjonsteorier sikter man antakelig til overbevisningen enkelte har om at landene i Vest- Europa blir mer og mer influert av og påvirket av islam. 

Men hva er det som mangler her? Det er en ting man absolutt burde tatt et oppgjør med, og det kan vi ikke huske å ha sett i en eneste av de mange artikler vi har lest om det som omtales som det manglende oppgjøret etter 22. juli. Og det er et oppgjør med vold som politisk virkemiddel. Dette er noe ingen snakker om. Man kan lure på hvorfor. 

Hva de vil ta oppgjør med 

De som har kommet til orde i debatten hevder at man må ta et oppgjør med hat. Men er det alltid galt å hate? Det må vel være legitimt og akseptabelt å hate menneskefiendtlige ideologier. Det må vel være legitimt og riktig å hate Breiviks nasjonalistiske fascisme? 

Det finnes også andre menneskefiendtlige ideologier. Islam oppfordrer sine tilhengere til å «drepe de vantro hvor dere enn måtte finne dem», og den sier at guden de slutter opp om «skal kaste skrekk i de vantros hjerter». Den sier også at dens tilhengere ikke skal skaffe seg venner blant de vantro. Videre står den for sterk begrensning av individuell frihet (forbud mot blasfemi, forbud mot homofili, forbud mot frafall fra islam –  alle disse syndene har dødsstraff i islam). Vi vil enda en gang påpeke at ikke alle som kaller seg muslimer støtter opp om alle disse punktene; de fleste muslimer er anstendige, gode mennesker. Men ideologien – altså islam – er en sterkt frihetsfiendtlig og undertrykkende tankeretning. I land den dominerer og er gjennomført i landets politiske system hersker det fattigdom og undertrykkelse i et enormt omfang. Det må vel være lov å hate en slik ideologi? 

Hva med sosialismen, en ideologi som heller ikke gir rom for individuell frihet. Den er også gjennomført i en rekke land de siste 100 årene, og overalt har den ført til død og fordervelse, til fattigdom og undertrykkelse og elendighet i stor skala. Det må vel være lov å hate en slik ideologi. 

Det finnes ingen grupper av noen størrelse eller mer innflytelse som støtter Breiviks ideologi, og bra er det. Men både islam og sosialismen støttes av store, sterke og innflytelsesrike aktører (partier,  aviser, foreninger, kunstnere, akademikere, mm.). Men de som vil ta et oppgjør med 22. juli-terroren og ideologien bak, de vil ikke ta et oppgjør med islam eller med sosialismen,  de vil ta et oppgjør med Breiviks ideologi, en ideologi som ikke har noen betydelig aktører eller grupper på sin side. 

Ja, Breivik var med i FrP i kort periode, men han meldte seg ut fordi partiet sto for langt fra den ideologien han forfektet. Å sette FrP i bås med Breivik er helt meningsløst. 

Ideologi og mennesker

Uansett hva man sier er det noen som vil misforstå. Kritikk av en ideologi kan føre til at noen tolker dette som om ideologiens tilhengere kan trakasseres og utsettes for det som verre er.  Dette er dessverre et unngåelig faktum. Men å tolke dette beklagelige faktum slik at kritikk av ideologien ikke skal tillates, det er feil. For å bekjempe dette bør man i stor grad legge vekt på at personer som har en annen mening enn en selv bør behandles med respekt. Selv om man da kritiserer en menneskefiendtlig ideologi bør allikevel denne ideologiens tilhengere møtes med diskusjon, med argumenter, og aldri med trakassering, hetsing og vold.  

Men det finnes jo ideologier og aktører som både legitimerer og oppfordrer til vold mot meningsmotstandere. Folk på venstresiden har jo ofte kastet egg på ideologiske motstandere når de har holdt foredrag. Venstresidens avis heter jo Klassekampen, og den kampen det alluderes til i tittelen er vel neppe ene og alene en ideologisk kamp. Noen tilhørende miljøet som dannet Klassekampen for noen tiår siden drev jo også med hemmelig våpentrening; noe som skulle forberede dem på og fremskynde den væpna revolusjonen de mente burde komme. 

Og på enkelte ungsosialisters sommerleire var det jo noen som i lystig lag rundt leirbålet sang sanger med tekster som «vi skal gjelde Carl I Hagen med en rusten kniv, vi skal fylle våre badekar med onde Høyres blod». (Jeg gjengir ikke mer av teksten fra denne sangen her; den er vel fortsatt mulig å finne ved hjelp av Google.) 

Dette tyder ikke på at man viser respekt for meningsmotstandere; dette er til og med så forkastelig at det er en humoristisk fremstilling av vold mot politiske meningsmotstandere. 

For å gjenta et hovedpoeng: Det som må bekjempes er ikke hat mot menneskefiendtlige ideologier, det så må bekjempes er ønsker om å bruke trakassering og vold mot politiske meningsmotstandere. 

«Han kom fra en flokk ….» 

Ingen av aktørene på den konservative siden i norsk politikk har noen gang oppfordret til terror eller støttet Breiviks grusomme handlinger. Allikevel blir det hevdet at «han handlet alene, men han kom fra en flokk», det vil si at flokken skal ha en del av skylden for Breiviks grusomme gjerninger – og med flokken menes de som har kritisert islam; disse skal da holdes ansvarlig for Breiviks grusomme gjerninger. I det siste er dette blitt formulert av en rekke fremtredende politiske aktører, bla. av Aps leder Jonas Gahr Støre, med formuleringer som at partier og grupper som Høyre og FrP og nettaviser som dokument.no og Resett og HRS «har et spesielt ansvar for å hindre ekstremisme».  

Tidligere ordfører i Oslo Fabian Stang reagerte på dette ved å si blant annet følgende i et innlegg som han senere trakk tilbake: «Støre sa i realiteten at jeg og andre Høyre-politikere har et ansvar for de drap og lemlestelser terroristen begikk» 

Men som vi nevnte over det er alltid noen som misforstår. Dersom man kritiserer islam vil det alltid være noen som benytter dette som et klarsignal for trakassering og vold mot muslimer. Dette kan ikke bety at man skal legge lokk på all kritikk av islam. 

Men det er et annet område hvor uttrykket «han kom fra et flokk» virkelig har mening. Som nevnt over er det i islam en rekke oppfordringer til vold mot ikke-muslimer. Men når en muslim begår terror og bruker islam som begrunnelse, heter det aldri at «han kom fra en flokk». Når muslimer begår terror i islams navn heter det som regel at gjerningsmannen var psykotisk eller at han utførte «workplace violence» som følge av problemer på jobben eller at han led av utenforskap; det skjer sjelden eller aldri at islam blir trukket frem som årsak til terroren. 

Denne dobbeltmoralen illustrerer kanskje det som er hovedpoenget med beskyldninger mot den konservative siden. Formålet er å få kritikerne av den brede allianse mellom sosialistiske og pro-islamske grupper til å holde kjeft ved å koble dem til Breiviks grusomme handlinger. 

Hva er den egentlige meningen? 

Oppfordringen om å arbeide mot hat, mot rasisme, mot radikalisering, og mot ekstremisme er egentlig fullstendig innholdsløse. Det er mye som fortjener å bli hatet. Det som omtales som rasisme er gjerne velbegrunnet motstand og kritikk av islam. Hva er radikalisering? Er det å ha andre meninger enn den som den sosialdemokratiske konsensus står for? Og ekstremisme; hvis man for eksempel er en ekstrem tilhenger av individuell frihet og fredelig omgang mellom mennesker – er dette kritikkverdig? 

Det oppgjøret man burde ta er et oppgjør med vold som politisk virkemiddel. Men venstresiden kan ikke gå i mot vold fordi den bygger på vold og tvang i all sin politikk. Venstresiden betrakter ikke tvang bare som noe som er greit å bruke, de betraktet tvang (og dermed vold) som helt nødvendig. De forstår at de ikke kan gjennomføre sin politikk ved å bruke frivillighet, de må bruke tvang. Ved frivillighet vil folk flest flykte når sosialistene forsøker å gjennomføre sin politikk i et land. Dette har skjedd i hvert eneste land hvor sosialistene har fått makten: jo mer sosialisme, jo større flyktningestrøm.  

Det som alle innen mainstream omtaler som det oppgjøret man bør ta er egentlig et forsøk på gjøre all kritikk av sosialismen og sosialdemokratiet illegitim ved å koble den opp mot en terrorist som alle har tatt sterk avstand fra. De som snakker om oppgjøret og som ønsker at det skal tas et oppgjør ønsker egentlig å kneble all kritikk av deres egne standpunkter. 

Det er et oppgjør som bør tas – som må tas – og det er et oppgjør som innebærer at man må si så tydelig som overhode mulig at å bruke vold som politisk virkemiddel, det er totalt uakseptabelt. Vold er kun akseptabelt som nødvendig selvforsvar, og kun i den grad som er nødvendig for å stoppe angrep man blir utsatt for. I tillegg bør man tydelig og klart si at alle fredelige meningsmotstandere bør omtales og behandles på en fredelig og respektfull måte. Men det er kun liberalister som går inn for noe slikt. 
.

.

.

.

.

.

https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/5698pO/endelig-faar-vi-et-oppgjoer-etter-22-juli

https://www.abcnyheter.no/nyheter/norge/2021/07/22/195774439/oppgjoret-med-hatet-sto-sentralt-under-tiarsmarkeringen-for-22-juli

https://www.aftenbladet.no/kultur/i/vAw8b5/22-juli-oppgjoeret-som-aldri-kom

https://www.nettavisen.no/nyheter/lippestad-om-22-juli-oppgjor-man-kan-ikke-sette-breivik-stempelet-i-pannen-pa-dem/s/12-95-3424138595

https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/X8KEbg/vi-skal-ikke-etterlyse-en-verdikamp-med-22-juli-som-utgangspunkt

Terror og psykiatri

Dette er en sterkt utvidet versjon av en artikkel som opprinnelig ble publisert i min bok «SISTE ORD».

Det er ikke bare verdensmetropoler som New York, London, Paris og Madrid som er blitt rammet av terrorangrep de siste årene, også Norge og Oslo har vært rammet av til dels grusomme terrorangrep. De fleste norske angrepene har vært små, men et av dem, det som rammet Oslo/Utøya i 2011, var blant de største og mest grusomme terrorangrep verden har sett.

På ettermiddagen fredag 22. juli 2011 gjennomførte Anders Behring Breivik to angrep – først forsøkte han å sprenge regjeringskvartalet i Oslo, og deretter angrep han ungdommer på AUFs sommerleir på Utøya. Sprengningen av regjeringskvartalet lykkedes ikke, selv om åtte personer mistet livet i dette angrepet. På Utøya drepte han kaldt og metodisk cirka 70 ungdommer. Mange ble også skadet for livet. Breiviks mål var å ødelegge en kommende generasjon av arbeiderpartipolitikere, og motivasjonen var Arbeiderpartiets ettergivenhet overfor islam.

Med fullt overlegg drepte Breivik forsvarsløse ungdommer som oppholdt seg på en liten øy de ikke kunne rømme fra. Dette er uttrykk for en kynisme og en råskap som man sjelden ser maken til, og dersom norsk lovgivning hadde åpnet for det ville vi gått inn for dødsstraff for Breivik.

Andre terrorangrep i Norge

Men Breivik er ikke den eneste som har utført terrorangrep i Norge. Hans angrep var det klart største, mens en rekke andre angrep har hatt langt færre ofre. Men det som bestemmer hvorvidt noe er et terrorangrep er ikke antall ofre.

Hva er terror? Terror er angrep med formål å drepe eller skade mennesker (eller å ødelegge store materielle verdier) utført av små grupper mot mer eller mindre tilfeldige mål med hensikten å spre frykt for å oppnå et politisk mål*. Terrorangrep er altså ideologisk motivert. Det store antall angrep vi har sett i Vesten de siste årene er da klart å klassifisere som terrorangrep. Den motiverende ideologien i de aller fleste angrepene er islam. (Breiviks motivasjon var motstand mot islam).

Eksempler på terrorangrep er å styrte fly inn i bygninger, å sprenge en bombe på en togstasjon eller blant publikum på et arrangement, å kjøre en bil på fortauet for å ramme fotgjengere, å veive om seg med en kniv eller en øks for å skade eller drepe personer som tilfeldigvis befinner seg i nærheten, å sette fyr på biler – alt dette er angrep som er ment å ramme tilfeldige sivile, og alle disse er altså terrorangrep (såfremt de er ideologisk motivert).  

18. januar 2019 ble en ung kvinne stukket med en kniv i ryggen mens hun besøkte en Kiwi-butikk i Oslo (hun overlevde). PST klassifiserte dette som et terrorangrep. Gjerningsmannen ble arrestert, og document.no forteller: «Russeren som er terrorsiktet etter knivstikking i en Kiwi-butikk i Oslo, sa i avhør at han ville drepe flest mulig. Forsvareren hans mener han er syk. Russeren (20) kommer fra den islam-dominerte delrepublikken Basjkortostan, vest for Uralfjellene. Han har selv sagt i avhør at han har utført terror. Ola Lunde, som er russerens oppnevnte forsvarer, tror ikke på klientens terror-erklæring. Han mener 20-åringen var strafferettslig utilregnelig da han stakk kvinnen (25) i ryggen. I så fall havner han i helsevesenet og ikke i fengsel. Advokaten har ikke møtt klienten ennå, og heller ikke lest forklaringen hans».

VG skrev dette om denne saken noen dager etter angrepet: «[PST] vil ha rettpsykiatrisk undersøkelse   …   Hva mener PST om siktedes helsesituasjon? Vi har ingen forutsetninger for å vurdere hans helse på et faglig grunnlag, men vi kommer til å be om en prejudisiell observasjon, svarer [politiadvokat] Bakken Staff. Det betyr at sakkyndige skal gjennomføre en rettspsykiatrisk undersøkelse av 20-åringen. …  

Etter fengslingsmøtet opplyser politiadvokat Anne Karoline Bakken Staff i PST at den formelle siktelsen mot 20-åringen er etter straffelovens terrorparagraf 131. PST mener han har begått en terrorhandling med mål om å skape alvorlig frykt i befolkningen … Han har ikke sagt noe om hvorfor han kom hit, bortsett fra at han er muslim og at han er sint på europeere, fordi vi har det så godt. Det går litt på religion, å være en kristen er synd, mener han, sier [mannens forsvarer Ola] Lunde. Forsvareren mener 20-åringen trenger hjelp. – Han er en forvirret ung mann som har disse tankene, og han har behov for behandling. Foreløpig er han der at han sier han vil fortsette med disse aksjonene om han løslates. …» (link nedenfor).

Nedenfor gjengir vi noen kortere omtaler om enkelte andre terrorangrep i Norge.

«[Bussjåfør drept av passasjer i februar 2003.] Det kunne endt med katastrofe. Bussen kunne med letthet kjørt utfor stupet like ved. Men til tross for knivstikket, klarte sjåføren å stanse bussen, … sjåførene er svært opprørt over det som skjedde og vil hedre sin drepte kollega med å bære sørgebind. … Drapsmannen var asylsøker fra Etiopia. Dømt til tvungent psykisk helsevern» (NRK).

«Tre drept etter busskapring i Sogn og Fjordane … Bevæpnet med kniv gikk passasjeren til angrep på medpassasjerene på Valdresekspressen. … Gjerningsmannen er 30 år gammel, og asylsøker fra Sør-Sudan» (VG 4/11-13).

«Kjent skyldig i flykapring og drap. Den tiltalte i Kato Air-saken … er kjent skyldig i flykapring og drapsforsøk. Lagretten brukte mindre enn tre kvarter på å komme fram til kjennelsen torsdag formiddag. Den 34 år gamle asylsøkeren fra Algerie angrep de to pilotene med øks mens de satt i cockpiten. Flyet var under innflyvning til Bodø» (NRK 23/6-05).

«3. august 2004:. En norsk-somalier går amok på trikk 17 utenfor Bislett stadion i Oslo.

  … [En 23 år gammel mann] blir drept. Fem andre blir forsøkt drept med en såkalt Rambo-kniv. Gjerningsmannen stikker av fra stedet i en bil, men blir tatt dagen etter. Han får diagnosen paranoid schizofreni, og blir dømt til tvunget psykisk helsevern» (TV2).

«En 20 år gammel pakistaner knivstakk [NN] … til døde. [Mannen] ble drept mens han var på jobb på Coop Byggmax i Vadsø 14. juli i fjor. En 20 år gammel mann er dømt til overføring til tvungent psykisk helsevern etter knivdrapet… i Vadsø i sommer. Dommen falt i Øst-Finnmark tingrett mandag, melder NRK. Dommen er i tråd med aktors påstand. Den dømte, en 20 år gammel pakistaner med midlertidig opphold i Norge, var psykotisk da drapet ble begått» (document).

Psykiatrien

Som man ser fra sitatene over ser det ut til at psykiatrien blir involvert i de aller fleste av disse sakene.

Før Breivik ble stilt for retten gjennomgikk han en psykiatrisk evaluering. Den konkluderte med at han var gal. Dette uttrykket brukes ikke i psykiatrien og vi gjengir derfor også følgende fra Wikipedia, hvor den formelle diagnosen er å finne: «Rettspsykiaterne Synne Sørheim og Torgeir Husby ble oppnevnt av Oslo tingrett som sakkyndige. Deres rapport på 243 sider ble overlevert retten 29. november 2011. Den gav Breivik diagnosen paranoid schizofreni og hevdet at Breivik var psykotisk på gjernings- og observasjonstidspunktet og dermed strafferettslig utilregnelig…»

Men dette var ikke godt nok for myndighetene, og «Den 8. desember 2011 fremmet to bistandsadvokater krav om en ny psykiatrisk utredning». Hva ble så resultatet av denne evalueringen? Wikipedia forteller:

«Oslo tingrett valgte den 13. januar 2012 å oppnevne psykiaterne Agnar Aspaas og Terje Tørrissen som sakkyndige. … Den nye sakkyndigrapporten på 310 sider ble overlevert til Oslo tingrett den 10. april 2012 … De sakkyndige uttalte at samarbeidet med Breivik hadde vært bra. Rapporten konkluderte med at Breivik ikke led av paranoid schizofreni, og at observanden ikke var «psykotisk, bevisstløs eller psykisk utviklingshemmet i høy grad på tiden for de påklagede handlinger «. Den erklærer at  «observanden har ikke alvorlig psykisk lidelse med betydelig svekket evne til realistisk vurdering av sitt forhold til omverdenen, og han handlet ikke under en sterk bevissthetsforstyrrelse på tiden for de påklagede handlinger. Observanden er ikke lettere psykisk utviklingshemmet «, og at  «observanden var ikke psykotisk på tiden for undersøkelsene «. Den konkluderte med at Breivik er strafferettslig tilregnelig …».

Så, den første evalueringen sa at Breivik var psykotisk og strafferettslig utilregnelig, mens den nye evalueringen sa det motsatte. 

Manshaus 

Philip Manshaus´ attentatforsøk i en moské i Bærum (august 2019) var opplagt en terrorhandling. Heldigvis ble ingen drept i forsøket, og heldigvis ble også Manshaus overmannet av to staute karer som befant seg i moskeen og som fikk stanset ham før han fikk avfyrt noen drepende skudd. Før terrorhandlingen, eller terrorforsøket, hadde Manshaus allikevel dessverre klart å drepe sin adoptivsøster; Manshaus likte ikke at utlendinger kom til Norge, og siden søsteren var fjernadoptert mente han at hun burde drepes. 

Men var Manshaus ved sine fulle fem? Var han psykotisk? Han ble undersøkt av psykiatere, og som en overskrift i Aftenposten sa det: «Rettspsykiaterne finner ikke fnugg av psykotisk tenkning hos Manshaus». Fra artikkelen: «Det er ikke ofte vi finner tre rettspsykiatrisk sakkyndige som er så sikre i sine konklusjoner som i denne saken. Psykologspesialist Anne Lill Ørbeck og psykiaterne Rita Lyngved og Helge Haugerud har hatt 11 samtaler med Philip Manshaus på Ila fengsel. Det er langt flere samtaler enn det som er vanlig ved en rettspsykiatrisk undersøkelse. Sammenholdt med andre opplysninger i saken har de sakkyndige derfor hatt et omfattende materiale å forholde seg til da de skulle konkludere om tiltaltes mentale helse. Konklusjonene er krystallklare. Det finnes ingen tegn til psykose – Philip Manshaus er strafferettslig tilregnelig. Det er ingen åpenbare personlighetsforstyrrelser» (link nedenfor).

Så: Manshaus var ikke rammet av noen psykose (og heller altså ikke Breivik ifølge den andre  undersøkelsen). Kan det være slik at det er bare muslimske terrorister som er psykotiske i gjerningsøyeblikket eller lider av personlighetsforstyrrelser, og at anti-islamske terrorister aldri er psykotiske?  

Hamsun 

Vi tar en avstikker innom en gammel, men viktig sak. Som kjent var den store norske forfatteren Knut Hamsun sympatisk innstilt til nasjonalsosialismen og til Hitler. Under krigen og okkupasjonen var han nokså klart på okkupasjonsmaktens side. Da Hitler døde skrev han endog en kort hyllest: «Jeg er ikke verdig til at tale høirøstet om Adolf Hitler, og til nogen sentimental Rørelse indbyder hans Liv og Gjerning ikke. Han var en Kriger, en Kriger for Menneskeheden og en Forkynder av Evangeliet om Ret for alle Nasjoner. Han var en reformatorisk Skikkelse av høieste Rang…».

Hamsuns politiske sympatier var da åpenbart meget pinlig for norske myndigheter: Landets største dikter var landsforræder. Etter krigen ble han stilt for retten, men rettssaken, og det den egentlig handlet om, var meget komplisert og vi vil ikke gå inn på dette her. (Den som er interessert kan lese Torkild Hansens meget interessant bok om saken.) Men det som er blitt stående er en konklusjon etter rettssaken om at Hamsun led av «varig svekkede sjelsevner». Det som er blitt stående som budskapet fra rettsprosessen mot Hamsun er altså at han sympatiserte med nasjonalsosialistene fordi han ikke helt var ved sine fulle fem.

Det som skjedde her var at ledende personer innen statsapparatet satte noe som så ut som en psykiatrisk diagnose på en person som de ikke våget eller ønsket å dømme for en alvorlig forbrytelse, landssvik. (Vi vil nevne at uttrykket «varig svekkede sjelsevner» ikke er en medisinsk/psykiatrisk diagnose, det er en «rettspsykiatrisk betegnelse»). Med andre ord: Hamsun ble ikke dømt for landssvik; en slik dom ville vært pinlig for Norge. Hans sympati for nasjonalsosialismen ble forklart med at han var noe redusert i sin mentale kapasitet. Myndighetene brukte altså psykiatrien for å unngå å gjøre noe som det ville være politisk vanskelig å gjennomføre. (At Hamsun ikke led av noen redusert mental kapasitet kan man få bekreftet ved å lese hans siste bok, På gjengrodde stier, som kom ut i 1949.)

Terrorangrep i Norge 

Hvis vi ser på de terrorangrepene som er utført av muslimer i Norge de siste årene, ser vi at de aller fleste gjerningsmennene i de sakene vi har sitert om over er blitt klassifisert som psykotiske eller er blitt dømt til psykiatrisk behandling.

Det kan altså se ut som om myndighetene av politiske grunner bruker psykiatriske diagnoser for å unngå at en rettssak kommer opp, for å unngå en uønsket dom, eller for å få et ønsket resultatet av en rettssak. 

Man ville ikke ha noen landssviksak mot Hamsun og han ble erklært å lide av varig svekkede sjelsevner. Man ville ha en vanlig rettssak mot Breivik og når psykiaterne kom til at han var gal så ble det oppnevnt nye psykiatere som kom til en annen og politisk sett mer passende konklusjon. Manshaus ble umiddelbart erklært som ikke psykotisk. Når det gjelder terrorangrep utført av muslimer vil man ikke ta den politiske belastning det er å stille dem for en vanlig rettssak så de blir da også klassifisert som gale. («Gal» er et folkelig uttrykk som ikke hører hjemme hverken i psykiatrien eller i rettsapparatet; der brukes uttrykk som «varig svekkede sjelsevner» eller «paranoid schizofreni» eller «psykose».) 

Altså: Når anti-muslimske terrorister stilles for retten ignoreres eventuelle psykiatriske diagnoser, og all vekt legges på ideologien. Når muslimske terrorister havner i rettsapparatet kan det se ut som om det er det stikk motsatte som skjer: Da forsøker myndighetene å gjemme bort den ideologiske begrunnelsen terroristene selv benytter, og også eventuelle tilståelser, og all vekt legges på en psykiatrisk diagnose. Og som kjent: psykiatriske diagnoser er meget enkle å finne hos hvem som helst hvis man leter og ønsker å finne en slik.   

Er dette en rettsstat verdig? Nei. Dette er politisk manipulasjon av rettsprosesser, de utføres med en politisk agenda, og denne agendaen er å forsøke å ignorere eller å nedvurdere den faren som militant islam er. Ja, ved at terroristene blir erklært som sinnsyke blir den ideologiske begrunnelsen de selv benytter erklært totalt irrelevant og uviktig. Man kan si at de norske myndighetene her gjør en innsats for å redusere eller eliminere den betydningen islam har som begrunnelse for terrorisme, en begrunnelse som terroristene selv som regel sier at de har.

La oss helt til slutt si at vi ikke påstår at dette er en konspirasjon av noe skjult maktapparat. Det er ikke slik at noen personer må snakke sammen og bli enige om hva som skal skje. Det som skjer er bare et uttrykk for de holdninger og meninger og standpunkter og politiske synspunkter som finnes blant de personer som har høye posisjoner i det politiske maktapparat, et maktapparat som inkluderer inkludert rettsapparatet, akademia, pressen, byråkratiet, og psykiatrien. Og det de gjør i disse sakene er altså å forsøke å eliminere islam som en utløsende motivasjon for muslimske terrorister. 

Postscript om Nygaard-saken

«Nå var terroren komme til Norge». Med dette poenget begynner Odd Isungset sin bok om attentatet mot William Nygaard (Hvem skjøt William Nygaard?, Tiden  2010). Som mange husker ble William Nygaard beskutt og sannsynligvis forsøkt drept en morgen han var på vei til jobben høsten 1993. Nygaard var forlegger og hadde utgitt Salman Rushdies bok Sataniske vers på norsk. Forfatteren var i 1989 rammet av en fatwa utsendt av Irans religiøse leder Ayatolla Khomeiny, og den innebar en dødsdom mot forfatteren og alle som hadde med utgivelsen å gjøre. 

Fatwaen er av Isungset gjengitt slik (oversatt til norsk): «Forfatteren av boka Sataniske vers, som er i strid med islam, profeten og Koranen, og alle de som er innblandet i utgivelsen av den, er dømt til døden. Jeg ber alle muslimer om å likvidere dem, uansett hvor de finner dem» (Isungset, s. 419). Det ble også utlovet en stor pengebelønning, selvsagt i amerikanske dollar, til den som drepte Rushdie.

To av de som hadde oversatt boken til andre språk ble utsatt for attentater, og en av dem mistet livet. Forfatteren ble umiddelbart etter at fatwaen kom plassert under konstant vakthold. Flere bokhandler som hadde boken i salg ble også rammet av ulike former for sabotasje; for eksempel ble det kastet brannbomber mot noen av dem (noe som forøvrig også rammet bokhandler i Norge). 

Det som er den anerkjente oppfatningen av attentatet mot Nygaard er at gjerningsmannen opererte på vegne av Iran. Dette er oppfatningen selv om man ikke har hverken navn eller identitet på noen gjerningsmann. Man vet allikevel mye om gjerningsmannen, og mye tyder på at han samarbeidet med iranske myndigheter. Men var dette et terrorangrep? Det ser ut til at de aller fleste mener dette, inkludert Isungset, som skrev den store boken om saken. Denne oppfatningen er dog feil. 

Tittelen på Isungset bok er noe merkelig i og med at han ikke gir noe svar på hvilken person som utførte attentatet mot Nygaard, dette til tross for at politiet foretok en svært grundig etterforskning av saken. Imidlertid hadde politiet en mistenkt i saken, en person som de mente hadde fremskaffet våpenet som ble brukt. Dette var en ung norsk pakistaner som går under navet Ali, og som var en ivrig våpensamler og som eide en rekke sjeldne våpen, noen av dem ulovlige. Erling Folkvord omtaler denne mannen slik i sin bok om korrupsjon og udugelighet i Oslo-politiet (Det var ikke berre Eirik Jensen): 

«Ali, ein uføretrygda 24-åring med pakistanske foreldre vart fire år seinare [dvs. fire år etter drapet] mistenkt for medvirkning i drapsforsøket på Nygaard. Ali kom til Norge i lag med foreldra da han var seks år. Etter fatwaen hadde han i desember 1989 sagt til venner at han gjerne ville spore opp Rushdie. Han sa han kunne bli millionær og få heltestatus i den muslimske verden om å drap forfattaren. Handlingane hans både i månadene før drapsforsøket på William Nygaard i 1993 og i dagene etterpå, styrker mistanken om at han var innblanda» (Folkvord, s. 116).

Vi kan også nevne at denne Ali var en nær venn av stortingsrepresentant Jan Simonsen, FrP,  at han flere ganger hadde besøkt Simonsen på Stortinget og at han ved noen av disse anledningene hadde hatt med seg ulovlige våpen inn på Stortinget. 

Flere politifolk gjorde en grundig jobb med å etterforske denne Ali, og han ble arrestert og skulle stille i forhørsretten for varetektsfengsling. De politifolkene som var innblandet i etterforskingen var overbevist om at Ali var skyldig i medvirkning i og med at han skaffet våpenet som ble brukt mot Nygaard. Men saken kom aldri for retten. Visepolitisjefen i Oslo, kriminalsjef Roger Andersen, gikk bak ryggen på politiadvokaten og etterforskerne, og løslot Ali. Dette var noe Andersen gjorde helt på egenhånd, og løslatelsen av Ali skjedde en lørdag kveld. Dette var i strid med alle gjeldende regler. 

Folkvord skriver: «Da etterforskarane kom på jobb mandag morgen 30. mars 1998, fekk dei klar beskjed om å legge vekk etterforskninga av Nygaard-saka og ta fatt på andre oppgåver. Avdelingssjef Gunnar Larsen formidla orden fra kriminalsjef Andersen. I løpet av helga må leiarar på politihuset har stilt seg bak den lauslatinga kriminalsjefen beordra på laurdagskvelden» (Folkvord, s. 119-20)  

Det er aldri kommet noe svar på hvorfor Andersen beordret denne løslatelsen. Hvis vi skal spekulere så kan vi i kontekst av det vi har skrevet over undre oss over om løslatelsen skjedde for å svekke koblingen mellom attentatet/drapsforsøket og islam. Ali var en muslim som hadde fortalt venner av at han gjerne ville drepe Rushdie. En fellende dom mot Ali ville være en sterk kobling mellom islam og drapsforsøket på Nygaard.  

Men tilbake til sammenhengen mellom Iran og attentatforsøket mot Nygaard. Styret i Iran er organisert noe annerledes enn styret i de fleste andre land. I Iran finnes det to myndigheter; en religiøs/muslimsk og en sekulær. Det er den sekulære delen som utlendinger har kontakt med, det er den som administrerer staten, det er den som driver utenrikspolitikken, det er den som driver ambassadene, det er den som forhandler på vegne av Iran med andre land. Men denne sekulære staten er underlagt den religiøse/muslimske autoriteten, kalt Vokterrådet (på engelske Guardian Council). Fatwaen mot Rushdie ble som sagt bekjentgjort i 1989, og inntil 1998 stilte regjeringen i Iran seg bak dødsdommen. Men i 1998 uttalte president Mohamed Khatami at regjeringen ikke lenger støttet dødsdommen. Når journalister eller politikere spør representanter for den sekulære del av Irans maktapparat om dødsdommen og om attentatene, så sier de som sant er at de ikke har noe hverken med dødsdommen eller attentatene å gjøre. Alt tyder dog på at Vokterrådet fortsatt stiller seg bak dødsdommen. 

Vi kan altså gå ut ifra at det er Irans øverste myndighet som står bak dødsdommen og drapsforsøkene. Men attentatet mot Nygård er da ikke en terrorhandling. Terrorhandlinger utføres av private grupper og er rettet mot tilfeldige sivile med det formål å spre frykt, og hensikten med terrorangrep er å støtte opp om et bestemt ideologisk syn (evt. å bekjempe et bestemt ideologisk syn). Dersom det skjer angrep utført av en stat mot en bestemt person (eller en gruppe bestemte personer) er det ikke en terrorhandling. 

Dersom en stat utføre et attentat mot en statsborger i eget land er det heller ikke terror; det er – hvis det finnes lovhjemmel – bare statsmaktens opprettholdelse av landets eget lovverk. Hvis det ikke finnes lovhjemmel er det bare en forbrytelse, en kriminell handling utført av staten. Men i dette tilfellet rammet dødsdommen borgere i andre land: Nygaard er selvsagt norsk statsborger, Rushdie er britisk statsborger, og også oversetterne var statsborgere i andre land enn Iran.  

Så det som skjedde her var at en statsmyndighet forsøker å drepe bestemte personer, borgere i andre land, på andre lands territorium, og begrunnelsen for drapene (eller drapsforsøkene) er ideologisk/religiøs. 

Dette er da ikke en terrorhandling, det er en krigshandling (forutsatt at gjerningsmannen er en agent for Iran). 

Men tilbake til oppfatningen om at attentatet var et terrorangrep. Nå kan man jo spørre om alle de som har kommentert Rushdie-saken og Nygaard-saken om de med viten og vilje forkludrer begrepsbruken, eller man kan spørre om de ikke vet hva de snakker om. Kanskje vil de unngå å bruke ordet «krigshandling» for ikke å provosere Iran. Eller kanskje vet de ikke hva et terrorangrep egentlig er. Mitt syn per i dag er følgende: Disse politikerne og journalistene og kommentatorene er ikke klar over forskjellen på hva et terrorangrep virkelig er og hva en krigshandling er, og hvis de hadde vært klar over det ville de antagelig ikke våget å henge bjellen på katten; de ville neppe har våget å si at dette er en krigshandling. Det kan virke som om mange innen mainstream oppfører seg som om de tror at dersom man ikke snakker ut om et problem så blir det borte av seg selv. 

Fatwaen eller dødsdommen mot Rushdie, som altså er britisk statsborger, var opplagt en krigshandling. Et land har på et vis en juridisk rett til å henrette egne statsborgere dersom de bryter landets lover og dødsstraff er straffen for et slikt lovbrudd, men det som skjedde her var at Iran dømte til døden for blasfemi en person som var statsborger i et annet land – og forsøkte å gjennomføre denne dommen. Dette er ikke en terrorhandling, dette er en krigshandling.

Vi skyter også inn at fatwaen da reelt sett var en krigserklæring fra Iran. De landene som ble rammet av denne krigserklæringen, først og fremst Storbritannia og deres allierte i NATO, burde ha svart ved å si at «dersom Iran ikke trekker fatwaen tilbake innen 24 timer er vi i krig med Iran». Men dette skjedde selvfølgelig ikke, ingen prominente ledere i Vesten stilte seg bak Rushdie eller var villig til å forsvare ham eller ytringsfriheten.  

Men det som skjer er at myndighetene i de land som rammes av denne type krigshandlinger forsøker å la være å se hva som virkelig skjer og prøver å fremstille det som noe annet enn det det virkelig er. Det er mange som tror at det er enklere å late som om store viktige reelle problemer ikke finnes. Men en slik holdning vil aldri ha gode resultater i det lange løp; jo lenger man venter med å løse et stort problem jo større vil det bli. Og dette problemet kan bli så stort at det ikke kan løses. Vi gjentar hovedpoenget: attentatet mot William Nygaard var ikke en terrorhandling, det var en krigshandling mot Norge utført av Iran.

*Oxford English Dictionary bekrefter denne betydningen av «terrorisme». Under «terrorist» gir OED følgende definisjon: «a person who uses or favours violent and intimidating methods of coercing a government or community». Sitat fra utgave nr 9 av The Concise Oxford Dictionary, 1998. 






Folkvord, Erling: Det var ikkje berre Eirik Jensen. Om polititoppar og ukultur, SolumBokvennen AS 2021

Hansen, Thorkild: Prosessen mot Hamsun, Gyldendal 1996 

Isungset, Odd: Hvem skjøt William Nygaard?, Gyldendal 2010 



Engelsk Wikipedia om Vokterrådet 
https://en.wikipedia.org/wiki/Guardian_Council

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/xRozyG/pst-ingen-holdepunkter-for-at-knivangriper-20-samarbeidet-med-noen

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/5VavVz/knivofferets-bror-stakk-henne-med-to-hender-rundt-kniven?utm_content=row-15&utm_source=vgfront

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/pzb8G/tre-drept-etter-busskapring-i-sogn-og-fjordane

https://www.nrk.no/nordland/kjent-skyldig-i-flykapring-og-drapsforsok-1.97298

https://www.tv2.no/a/9843379/

https://www.nrk.no/ho/sjaforene-hedrer-drept-kollega-1.33091

http://www.sakkyndig.com/psykologi/artvit/boland2006.pdf

https://www.nettavisen.no/nyheter/fengsel-far-internasjonal-oppmerksomhet/2899152.html

Manshaus:

https://www.aftenposten.no/meninger/kommentar/i/WbVEEj/rettspsykiaterne-finner-ikke-fnugg-av-psykotisk-tenkning-hos-manshaus