God grunn til å feire grunnlovens egentlige innhold

Det er god grunn til å feire 17. mai, Norges grunnlovsdag. De fleste som feirer denne dagen feirer nasjonal selvgodhet, men denne dagens virkelige innhold – en markering av de frihetsideer som ble nedfelt i Norges grunnlov 17. mai 1814 – er det god grunn til å feire. 

Da grunnloven ble vedtatt, var den en av de mest progressive og opplyste i verden. Etter gjennombruddet for frihetlige ideer i USAs uavhengighetserklæring i 1776, var Norges grunnlov en av de første som la stor vekt på det vi i dag kaller individers rettigheter. I det store og hele er altså grunnloven, slik den ble vedtatt, i samsvar med en politikk som er et uttrykk for prinsipper om individuell frihet. Den er da, slik den opprinnelig var, i strid med hovedtrekkene i den politiske utvikling som har skjedd siden 1814.

Grunnloven inneholdt riktignok noen punkter som frihetstilhengere er uenige i (Norge skal være kongedømme, det skal være begrensninger på innvandring, staten har rett til å pålegge borgerne verneplikt, staten har rett til å innføre tvungen beskatning), men et stort antall punkter er i fullt samsvar med et politisk system med respekt for individers rettigheter:

Grunnloven sier at ingen skal dømmes uten etter lov og dom, at det skal være likhet for loven, at det er forbud mot tortur, at det skal være ytringsfrihet. Grunnloven legger også opp til at adelen skal avskaffes. Disse punktene er det alminnelig enighet om i dag, men enkelte punkter blir stadig brutt i dag: opprinnelig inneholdt grunnloven en bestemmelse om at staten kun skal ha rett til å beskatte befolkningen i det omfang som er nødvendig for å finansiere statens egne utgifter (dvs. til administrasjon) – grunnloven ga ikke tillatelse til beskatning til formål som velferd, overføringer, næringsstøtte, u-hjelp, etc.

Et tydelig tegn på endingen i den politikk som er ført de siste 200 år er følgende vesentlige endring i grunnlovens paragraf 101. Opprinnelig lød den slik: «Nye og bestandige Indskrænkninger i Næringsfriheten bør ikke tilstedes Nogen for Fremtiden». Det er klart at Stortinget etter 1814, og spesielt etter 1945, har vedtatt et stort antall lover som begrenser næringsfriheten. I 2014 ble denne paragrafen endret, og nå lyder den slik: «Enhver har rett til å danne, slutte seg til og melde seg ut av foreninger, herunder fagforeninger og politiske partier. Alle kan møtes i fredelige forsamlinger og demonstrasjoner. Regjeringen har ikke rett til å bruke militær makt mot innbyggerne uten etter lov, med mindre en forsamling forstyrrer den offentlige ro og ikke øyeblikkelig oppløses etter at de lovbestemmelser som angår opprør, tre ganger høyt og tydelig er opplest for forsamlingen av den sivile øvrighet.»

Nå står det ingen ting i grunnloven om næringsfrihet.

Det er all grunn til å feire den grunnloven som ble vedtatt 17. mai 1814. Dessverre er det lite igjen av de frihetsideer som da sto i høysetet, både i grunnloven og i det norske samfunnet. 
.

Sannhetsministeriet kommer – men hvorfor?

I flere land er det nå kommet planer som kan ende med at det opprettes noe som reelt sett er et statlig Sannhetsministerium. Ordet Sannhetsministerium er hentet fra George Orwells dystopi 1984 som i Wikipedia er omtalt slik: 

«[Bokens] handling er lagt til et [fremtidig] Storbritannia … som sammen med Amerika, Oseania og deler av Afrika utgjør staten  Oceania. Mesteparten av handlingen foregår i et mørkt og dystert bysamfunn,  London, hvor «Storebror» alltid ser deg og Tankepolitiet til en hver tid overvåker innbyggerne. Ideologien i samfunnet kalles  Ingsoc  (engelsk sosialisme). Det styrende sjikt (som personifiseres i den ikke-eksisterende Storebror) er Partiet. Partiets mål er å oppnå kontroll over innbyggernes bevissthet og følelser, over fortid og fremtid. …. Partiet har alltid kontroll over all informasjon i samfunnet. … Staten er delt inn i følgende ministerier; Sannhetsministeriet, som driver med propaganda og omskrivning av virkeligheten … ».

Dagens samfunn er ennå ikke bli slik som det som beskrives i 1984, men det er tydelig at vi er på vei…. 

Men hvorfor må det finnes et statlig Sannhetsministerium, hvorfor må det finnes et statlig organ som kontrollerer den informasjonen som folket får?

Vi har ikke tidligere hatt noe slikt, og i tidligere tider, hvis vi går noen tiår tilbake, var det heller ikke noe behov fra statens side for et slikt organ. Det vi kort skal se på her er hvorfor det nå er kommet et slikt behov. 

(Vi nevner i all korthet at den gangen kirke og stat var ett, kunne kirken fungerer som et slags sannhetsministerium (alt intellektuelt liv var den gang organisert i kirken), og ønsket om å skille kirke og stat var egentlig et ønske om et skille mellom politisk makt og intellektuelt liv; det var altså et ønske om at alt intellektuelt liv skulle være fritt og uavhengig av eksterne maktorganer (paven/kongen/staten). Det vi har gitt her er dog kun en ekstremt kort fremstilling av det som virkelig skjedde.)

Statens utallige oppgaver i dag

Men først: Statens legitime oppgave er å beskytte borgernes frihet – og kun det. Dette skjer ved at staten driver politi, rettsapparatet og militærvesen (samt den administrasjon som er nødvendig for å få disse organene til å fungere, inkludert register over de som har statsborgerskap og dermed stemmerett, etc.) 

Men staten er blitt større og større, og spesielt etter annen verdenskrig har staten tatt på seg enormt mange oppgaver i tillegg til de legitime oppgavene vi nevnte over: staten driver i dag ikke bare infrastruktur, skoler, og helsevesen, men også underholdning, kultur, forskning, og den står for utallige støtteordninger til alle mulige grupper over hele verden, faktisk.  (Vi kan bare nevne at det er mer enn 100 land som får u-hjelp fra Norge.)

For å kunne gjøre dette må staten ha støtte i befolkningen – og det har den. Den politikken som staten fører i dag har støtte fra praktisk talt 100 % av befolkningen. Alle er for at staten skal ta inn enorme beløp i skatter og avgifter og bruke dem på alle mulige gode tiltak, og alle er for omfattende statlig regulering av næringslivet. (Vi sier «alle» selv om det antagelig noen få tusen personer som ikke deler dette synet; men andelen av disse er kun noen få promiller.) 

Negative konsekvenser

Men statlig innblanding i økonomien og folks liv vil alltid ha negative konsekvenser. Det kan dog være vanskelig for den enkelte å se hva som er årsaken til de negative konsekvensene, og ofte blir derfor skylden for de negative konsekvensene lagt på feil sted. 

For å ta et ferskt eksempel som illustrerer dette: Enkelte legge skylden for de høye strømprisene på det frie marked. Sannheten er at det norske strømmarkedet er gjennomregulert av det offentlige.  Strømmen fraktes på noe som heter Statnett, strømprodusentene eies av kommuner, mesteparten av strømprisen er avgifter til staten, og det er reellt sett et statlig forbud mot effektiv privat strømproduksjon. Staten bestemte også at strømmarkedet i det sørlige Norge skulle kobles sammen med strømmarkedet i Tyskland og England, og siden disse har avviklet store deler av sin egen  effektive strømproduksjon, noe som er en viktig del av det grønne skiftet, er det mangel på strøm, og da blir strømprisen der høy. Da kan norske leverandører – kraftverk som eies av kommuner – selges inn strøm til den høye prisen som finnes i Tyskland og England, og siden statlige vedtak altså innebærer at det sør-norske markedet er koblet opp mot markedet i disse landene blir strømprisen da  høy også i Sør-Norge. Det er altså statlig innblanding i strømmarkedet som har skylden for de høye prisene, men allikevel er det mange som legger skylden på det frie marked. 

Siden annen verdenskrig har altså staten tatt på seg flere og flere oppgaver, oppgaver som går nærmere og nærmere inn på ikke bare den enkeltes eiendom og lommebok, men også hans kropp og sjel. Statlig innblanding i økonomien påvirker den enkelte eiendom og lommebok, mens helsevesenet og skoleverket/kulturlivet/forskningen påvirker hans meninger, hans oppfaringer og hans verdier. 

Alle har et nærmere forhold til sin kropp og sin sjel enn til sin eiendom og sin lommebok, så når statlig innblanding rammer kropp og sjel er det sannsynlig at flere vil reagere på de negative konsekvensene, og jo flere som reagerer, jo større er sannsynligheten for at reaksjonene blir rettet mot det som er den virkelige årsaken til problemene. 

Dette så vi tydelig under den såkalte pandemien, spredningen av coronaviruset, som førte til omfattende tiltak fra de offentlige, tiltak som innebar nedstengning av store deler av samfunnet, reiseforbud, isolasjon, noe nær påbud om tvangsvaksinering, og for første gang i historien ble friske mennesker satt i karantene – det som har vært vanlig har vært at syke mennesker ble satt i karantene, men denne gangen ble også friske mennesker reelt sett satt i karantene. 

Formuleringene brukt over er satt noe på spissen. Det var ingen tvangsvaksinering i Norge, men enkelte andre land innførte dette (ordningen varte dog ikke svært lenge). Reiseforbudet innebar at i en periode var det forbudt å reise på hytta i påsken, og kun de som hadde blitt vaksinert og kunne fremvise vaksinepass kunne reise fritt til utlandet. 

Mange mislikte de sterke restriksjonene på individuell frihet som disse tiltakene innebar, og mange var imot. De som var imot begrunnet dette ved å henvise til medisinsk ekspertise som hevdet – for å si det kort – at coronaviruset ikke var så farlig som myndighetene påstod, og at vaksinene kunne ha farlige bivirkninger både på kort og lang sikt. 

For at oppslutning om tiltakene skulle være så stor at de var mulige å gjennomføre måtte informasjon om at viruset ikke var så farlig og at vaksinene ikke var helt trygge, diskrediteres. Informasjon som slapp til på enkelte kanaler utenfor mainstream innebar at coronaviruset hadde lekket fra et laboratorium i Kina; at det var svært smittsomt og at kinesiske myndigheter visste om dette, men at de allikevel tillot kinesere som muligens var blitt smittet å reise til hele verden (spesielt ble Nord-Italia rammet da mange kinesere reiste dit fra Kina tidlig i 2020). Disse kildene sa også at kinesiske myndigheter visste hvor smittsomt viruset var, men forsøkte til å begynne med å dekke over dette faktum. Disse opplysningene ble av mainstream stemplet som useriøse, som  konspirasjonsteorier. Når vaksinene kom var det også noen som hevdet at de var mer farligere enn viruset, spesielt for unge, friske mennesker, og at de for de fleste var nokså unødvendig å ta. Disse opplysninger ble også av en rekke aktører i mainstream stemplet som livsfarlige konspirasjonsteorier, som desinformasjon, som falske nyheter. (En av vaksinene ble også raskt stoppet etter at den ble tatt i bruk fordi flere personer hadde dødd helt uventet etter å ha tatt vaksinen.) Nå i ettertid har det vist seg at disse teoriene, som i all hovedsak altså ble stemplet som konspirasjonsteorier og som usanne, viste seg å være korrekte. Motstand mot myndighetenes håndtering av coronaepidemien førte til opptøyer og demonstrasjoner i en rekke land, også i Norge. 

Når staten går ut over sine legitime oppgaver må den bygge på visse teorier: Staten støtter forskning, og forskning bygger på visse teorier om hvordan virkeligheten fungerer. Statens støtter skoler og universiteter, og da må staten gå god for de teoriene som elever og studenter blir opplært i. Staten støtter helsevesenet, og da må staten støtte de medisinske teorier som behandlingen i dette apparatet bygger på. Staten blander seg inn i økonomien, og da må den gå god for visse økonomiske teorier. Osv. 

Men på alle disse områdene finnes det, som eksemplet med corona viser, andre teorier; teorier som kanskje har betydelig oppslutning og som har helt andre implikasjoner enn de som dominerer i de apparatene staten støtter og/eller driver. Og når disse teoriene som har statlig godkjenning innebærer tiltak som er svært nærgående overfor enkeltindivider, kan det føre til motstand og endog opptøyer fra de som mener at andre teorier enn de staten bygger på, er korrekte. 

Corona-håndteringen er ikke det eneste eksempel på at myndighetene fører en politikk basert på feil grunnlag, eller at staten bygger sine tiltak på videnskapelig teorier som det er god grunn til å tvile på. Statlige tiltak basert på disse teoriene vil derfor kunne møte stor motstand. Vi kan nevne noen andre eksempler hvor statlig politikk bygger på feil teori: Klimapolitikken, innvandringspolitikken, politikken overfor islam og islamistiske regimer, politikken overfor etablerte og fremvoksende diktatoriske stater (Russland og Kina).  

På alle disse områdene er statens politikk bygget på feil oppfatning av virkeligheten, det vil si at politikken og statens personell bygger på feilaktige vitenskapelige teorier. At staten da finner det nødvendig å bekjempe de som står for alternative teorier er bare noe man da kan forvente. 

For å bøte på dette ser noen av de personene som finnes sentralt i statsapparatet at de må kontrollere den informasjonen som befolkningen får – ikke ved forbud mot visse meninger, men ved at en autoritet stempler visse meninger og standpunkter og fakta som usanne («falske nyheter») eller som useriøse («konspirasjonsteorier»). 

Før vi går videre siterer vi tidligere statsminister mm. Gro Harlem Brundtland, som for noen år siden beklaget seg over at «- Vi er i ferd med å miste kontroll over hva folk blir fortalt». Det var mye enklere i tidligere tider: Da var alle store aktører enige om det meste – det var kun det statlige NRK som drev radio og TV (det var forbudt for private aktører å operere på dette området), og alle de store avisene var enige om det aller meste, og det var ingen reell opposisjon – og det fantes ikke noe Internett hvor avvikende meninger kunne nå et betydelig publikum. Men på Internett slipper alle til, på nettet kan også aktører og personer med opposisjonelle meninger si hva de mener. 

Situasjonen nå er at avvikende meninger begynner å få stå stor oppslutning at de blir et problem for makthaverne, det vil si for staten og de store statsfinansierte apparatene, og for enkelte store private aktører. Det som er felles for alle disse er at de er tilhengere av en sterk stat og av en stor og omfattende statlig styring av, ja, alt. Derfor må noe gjøres. (På dette feltet går det ikke noe viktig skille mellom privat og offentlig, det viktige skillet går mellom de som er tilhengere av statlig styring og kontroll, og de som er tilhengere av individuell frihet. Også private firmaer kan være motstandere av individuell frihet; dersom private kan påvirke politikerne slik at reguleringene går i deres favør vil mange sterke private støtte statlige reguleringer.)

De første skritt

I Norge har to representanter fra Høyre fremmet et representantforslag som innebærer statlig bekjempelse av desinformasjon og falske nyheter. En oppsummering av forslaget lyder slik: 

«Stortinget ber regjeringen utrede hvordan offentlige myndigheter bedre kan samhandle på tvers av samfunnssektorer for å kontre falske nyheter og desinformasjon som spres eller forsterkes av fremmede trusselaktører. Det er behov for en gjennomgang av de ulike etatenes mandater, organisering og ressurser med sikte på å oppnå bedre samhandling og koordinering og dermed mer effektiv og rettidig respons.Stortinget ber regjeringen iverksette et systematisk og langsiktig nasjonalt arbeid mot falske nyheter og desinformasjon. Prosjektet bør gå over minst fem år, med oppstart i 2022. Prosjektet bør inkludere et større, tverrfaglig prosjekt i regi av Media City Bergen. Prosjektet skal direkte kunne bidra til å øke kunnskap og kompetanse om falske nyheter og desinformasjon og samtidig legge til rette for å utvikle nye løsninger og ny teknologi som kan benyttes i kampen mot falske nyheter og desinformasjon.» 

Men dette skjer ikke bare i Norge. I USA er det kommet et forslag om det skal opprettes noe som heter «  Disinformation Governance Board». Europa ligger ikke langt etter: «EU krever at IT-gigantene gjør mer for å hindre spredning av «fake news»». 

Det er all grunn til å regne med at dette kommer, det vil si at det kommer statlige organer som godkjenner hvilke nyheter som er sanne og hvilke som er usanne. De nyheter som vil bli stemplet som usanne eller som desinformasjon er de som består av opplysninger og fakta som taler imot de oppfatninger og holdninger som statens politikk bygger på. 

Som sagt, når staten skal gjøre mer enn å bare beskytte borgernes frihet må den bygger på visse teorier. Men det vil alltid være delte meninger om slike teorier. Etterhvert som statlige inngrep blir mer og mer nærgående overfor den enkelte vil det bli protester, og et statlig Sannhetsministerium vil ha som oppgave å forsøke å gjendrive de teoriene og oppfatningene som er grunnlaget for opposisjonen, og så tvil om de fakta og teorier som opposisjonelle krefter bygger på. 

Opprettelsen av et Sannhetsministeriet er bare en logisk implikasjoner av at staten skal gjøre mer enn å beskytte borgernes frihet. 

Sannhetsministeriet

Selv om Faktisk.no er en svært uviktig aktør så er den et slags første lite famlende skritt i retning av et statlig sannhetsministerium. Det Faktisk.no gjør i mange av sine saker er i all hovedsak å fokusere på noe som i beste/verste fall er ubetydelige unøyaktigheter i artikler skrevet av konservative, mens de nærmest totalt ignorerer store løgner som kommer fra venstreorienterte skribenter. Faktisk.no er i all hovedsak finansiert av de store mediene og staten (indirekte gjennom NRK). Den aktør som oftest har blitt utsatt for faktisk.nos snurrepiperier er Rights.no (et par linker er å finne nedenfor).

Når Sannhetsministeriet opprettes vil det være enkelt å fylle de da nyopprettede stillingene fra de som nå er ansatt i faktisk.no; de har jo kvalifisert seg ved gjentatte ganger å vise sin lojalitet overfor statsmakten og de ideer som støtter opp om den, og å kritisere alle som utfordrer den.

Helt avslutningsvis vil vi bare si at selvfølgelig finnes det mye usannheter og falske nyheter og desinformasjon på Internett, men måten å bekjempe det på er å være seriøs og pålitelig og objektiv. Et organ – en avis, en TV stasjon – som rapporterer objektivt om det som skjer i nyhetsbildet, som ikke bedrive propaganda for en eller annen politisk side, som er etterrettelig, som korrigerer feil som tidligere er begått, vil få tillit og dermed oppslutning og respekt – og betydelige seer-/lesertall. En aktør som stadig blir avslørt for å ha utelatt viktige ting eller sagt ting som er usanne vil miste respekt og dermed også lesere. At mange nyhetorganer innen mainstream reellt sett gjennom mange år har bedrevet løgnpropaganda er opplagt og velkjent, og har ført til at journalister er blant de yrkesgrupper som har lavest tillit av alle. Dette er en av grunnene til at mange søker til alternative nyhetskilder for å få informasjon om det som virkelig skjer; det man i mange tilfeller har fått i mainstreamorganer er lite annet enn ren propaganda. Dette skulle ikke være overraskende når man vet følgende om journalistene: «Over 40 prosent stemmer Rødt, SV eller MDG»

Mainstream har altså i stor grad drevet venstreorientert løgnpropaganda. («Venstreorienterte» er de som ønsker mere statlig makt og statlig kontroll over alt som skjer i samfunnet. Alle partier på Stortinget er da venstreorienterte – forslaget vi  siterte over om å ta de første skritt mot opprettelsen av et slags Sannhetsminsterium ble fremmet av to Høyre-representanter.)

Siden pressen i så stor grad har drevet propaganda er det ikke overraskende at den har mistet all troverdighet. Når opposisjonelle stemmer forsøker å komme til orde blir de av de samme venstreorienterte aktørene stemplet som om de bedriver desinformasjon og fremmer falske nyheter. Det er ingen grunn til å bli overrasket over denne utviklingen. Men venstreorienterte holdninger har så og si full oppslutning i samfunnet, og derfor vil Politikken som føres ha den som basis, og derfor vil utviklingen vi har sett de siste tiårene fortsette i noen år fremover med voksende fattigdom, nød, elendighet og uro som resultat. At det også vil komme et slags Sannhetsministeriet er bare noe vi kan forvente. 

Et slikt organ er altså noe som staten betrakter som nødvendig for å forsøke å sikre oppslutning om den politikken som den fører. Sannhetsministeriet vil ha som oppgave å forsøke å begrunne at politikken som føres ikke er årsak til de negative tingene som skjer. Et aspekt av dette er at det vil diskreditere opposisjonelle aktører og disse aktørers forklaring på årsaken til den negative utviklingen som kommer.  

Hvis staten hadde holdt seg kun til sine legitime oppgaver, dvs. hvis man hadde hatt et fritt samfunn, ville ikke staten hatt behov for noe Sannhetsministerium.

.

.

https://www.mediebedriftene.no/mediepolitikk/ytringsfrihet/ny-rapport-lav-tillit-til-medier-og-journalister/

https://www.digi.no/artikler/eu-krever-at-it-gigantene-gjor-mer-for-a-hindre-spredning-av-fake-news/510454

https://www.stortinget.no/nn/Saker-og-publikasjonar/publikasjonar/Representantframlegg/2021-2022/dok8-202122-146s/?all=true&fbclid=IwAR0UFGG8TMWED_cnthkmeCjIScdbUXRkPjSpsKQbws6MVUYcnxAjLOwXHfY