Velferdsstaten: det umulige ideal

Som samfunnsmodell har velferdsstaten praktisk talt universell oppslutning; f.eks er alle norske partier unntatt ett (Liberalistene) sterke tilhengere av den. Og hvis man ikke tenker godt etter kan det se ut som om velferdsstaten er en god modell: den innebærer at staten skal sikre alle borgere tilgang til det som regnes som nødvendige tjenester som barnehager og skole, helsetilbud, pensjoner og trygder, mm., dvs. at også de som ikke selv kan betale for tjenester på disse områdene skal ha tilgang til dem. I tillegg til denne type tilbud kommer statlige ordninger som sikrer at det finnes alt fra infrastruktur og forskning, parker og uberørt natur, fritids- og kulturtilbud, osv. Staten betaler helt eller delvis for alt dette, men man må ikke glemme at dersom staten betaler for noe så er det egentlig skattebetalerne som tvinges til å betale for det. I tillegg til de statlige tilbudene finnes det i velferdsstaten omfattende reguleringer av alt som skjer i næringslivet; det finnes bestemmelser om lønn og om arbeidstid, enkelte typer bedrifter må ha tillatelse fra staten for å kunne operere, det finnes regler om når butikker kan holde åpent og når de kan selge øl, det finnes bestemmelser om typer utdannelse som kreves i bestemte yrker, mm.

Alt dette betales altså ved at alle borgere betaler en andel av det de tjener i skatter og avgifter til det offentlige. Dette er ordnet slik at de som har mest betaler mer enn de andre, skatten er altså progressiv. Det er også slik at enkelte typer egenbetaling for tilbud som det offentlige leverer er lavere for de med små inntekter.

Man kommer iblant over uttrykk av typen «slå ring om velferdsstaten», noe som er litt pussig siden alle store partier, og alle andre store aktører som aviser, NGOer, intellektuelle, etc., er tilhengere av velferdsstaten, og ingen store aktører er imot den.

En av grunnene til at velferdsstaten har mange tilhengere er at mange tror at den eneste måte å bekjempe fattigdom på er å ha statlige tiltak og reguleringer som har som mål å hjelpe dem. Det er derfor det finnes slike ting som bestemmelser om minstelønn, som innebærer at det er forbudt å betale en lavere lønn enn det som staten har bestemt må til for at man skal få en rimelig materiell levestandard; gratis tilbud fra det offentlige mht. skole, helse, og trygder/pensjoner. Sannheten er at selv om slike tilbud kan ha en god effekt på kort sikt vil de alltid være ødeleggende for alle på lang sikt: incentivene i et slikt system, både for de som er mottakere av ordningene, de som forvalter ordningene (byråkratene), og de som skaper ordningene (politikerne), er slik at de reelt sett straffer de mest produktive og belønner de som er mindre produktive eller de som ikke er produktive i det hele tatt. Et slikt system vil derfor på sikt ødelegge velstanden siden produksjon ikke bare er en uunngåelig forutsetning for velstand, produksjon ER velstand.

Det er denne utviklingen – et forfall i velstand – vi nå ser tydelig tegn på i alle velferdsstater: i land som Hellas, Sverige, Tyskland, og USA er problemene mest tydelige. I disse landene ser man økende skatter, økende statsgjeld, økende kriminalitet, synkende kvalitet på de offentlige tilbud innen helse, skole og pensjoner, synkende kunnskapsnivå hos de som går ut av skoleverket både etter korte og lange «utdannelser», innskrenkninger i ytringsfriheten, og for mange en synkende levestandard. Alt dette er uunngåelige følger av de ordninger som er innført og som altså er integrerte bestanddeler av velferdsstaten. (La oss skyte inn at problemene som finnes i velferdsstatene ikke er de samme i alle land; ulike land har valgt noe ulike løyper, og derfor er ikke alle kommet like langt mot avgrunnen: Sverige er kanskje lengst frem mht. økende kriminalitet, mens Hellas er lengst frem mht. statsgjeld og arbeidsløshet blant unge. La oss også nevne at enkelte påstår at problemene i f.eks. England, Tyskland og Sverige skyldes innvandring. Dette er feil. Vi kommer tilbake til dette punktet nedenfor).

Velferdsstaten, som man kan si er innført for å hjelpe de svake til en bedre levestandard, vil altså over tid redusere levestandarden for alle – og ikke bare det, den vil føre til kolossale problemer som rammer de aller fleste: utbredt fattigdom, stor kriminalitet, endog sult.

Det er et godt formål å ville hjelpe de minst produktive til en bedre levestandard, men den eneste måten å gjøre dette på er å sørge for at velstanden i samfunnet som helhet øker. Dette kan kun skje ved akkumulering av kapital. Slik akkumulering av kapital gjør alle mer produktive, og derfor vil velstanden stige, og over tid vil dette komme alle til gode. Slik kapitalakkumulering er kun mulig i et samfunn hvor det er full respekt for eiendomsretten og full frihandel – dvs. slik velstandsøkning, som vil være kontinuerlig over tid, er kun mulig i et fullstendig kapitalistisk samfunn, dvs. et samfunn hvor statens eneste oppgave er å sikre borgernes frihet, og hvor alt ellers er fritt. Dette betyr at staten skal drive politiet, rettsapparatet og det militære, og at næringslivet er fritt og uregulert. Staten skal da altså ikke drive skoler eller helsetilbud eller pensjons- og trygdesystemer.

Man ser jo også klart av historien at jo friere et land er, jo større er velstanden, og man ser at dersom et land begynner å regulere økonomien og å innføre statlige gratistilbud til befolkningen, da øker fattigdommen. (Det aller siste eksempelet på dette er Venezuela.) Hvorfor er det slik at statlige gratistilbud etter noen tid fører til økt fattigdom? Fordi statlige gratistilbud nødvendigvis innebærer at motivasjonen for å jobbe produktivt blir redusert: slike gratistilbud fungerer reelt slik at staten tar penger fra de produktive og gir til de mindre produktive. De som jobber produktivt får da lavere nettolønn pga. økende skatter og avgifter, og de som ikke jobber så produktivt kan leve helt eller delvis på statlige støtteordninger eller i en statlig jobb med lave krav til produktiv innsats. At produktiviteten da synker burde ikke overraske noen.

Nedenfor er en liten liste over noen av de mange argumentene mot velferdsstaten, dvs. argumenter som viser at velferdsstaten er et uegnet system dersom målet er et samfunn preget av fred, harmoni og velstand:

Velferdsstaten styres av valgte politikere. De som blir valgt er da de som er dyktige til å drive valgkamp. Det er ikke nødvendigvis noen sammenheng mellom det å være dyktig til å drive valgkamp og å drive skoler, sykehus og trygde- og pensjonsordninger.

For å bli valgt må politikere stadig love mer og mer. Disse løftene koster penger, og derfor må statens utgifter i en velferdsstat hele tiden øke. Det er i hovedsak tre måter staten kan skaffe penger for å dekke disse utgiftene: den kan øke skatter og avgifter, den kan ta opp lån, og den kan gjøre det ved å gjøre pengene mindre verd (inflasjon).

I alle velferdsstater har skattenivået økt jevnlig, alle velferdsstater har enorm gjeld, og alle har opplevd kolossal inflasjon.

Eksempler fra Norge: Statsbudsjettets utgifter: 2005: 655 mrd kr, 2008: 848 mrd kr, 2019: 1377 mrd kr.

Alle velferdsstater har stor statsgjeld, dog ikke Norge. Men dersom man ta hensyn til fremtidige pensjonsforpliktelser viser det seg at også Norge har gjeld. Det følgende er fra en side som Finansdepartementet står bak: «Selv om vi sparer, er ikke fondet [oljefondet] på langt nær stort nok til å dekke framtidige alderspensjoner. Verdien av allerede opparbeidede rettigheter til framtidige utbetalinger av alderspensjoner fra folketrygden anslås til nesten 8 000 milliarder kroner ved utgangen av 2017. I tillegg kommer forpliktelser i Statens pensjonskasse, som utgjorde om lag 800 milliarder kroner ved utgangen av 2016, samt statens forpliktelser til uføre- og etterlattepensjoner i folketrygden. Sett under ett er disse pensjonsforpliktelsene langt større enn den samlede kapitalen i Statens pensjonsfond og den øvrige statlige nettoformuen.»

https://www.ungokonomi.no/samfunnsokonomi/oljeformue/statens-pensjonsfond/

Inflasjon: Kronen i 2019 er verd kun 3 % av den verdien den hadde før annen verdenskrig, dvs. en verdireduksjon på 97 %.

Inflasjon er skadelig på en rekke måter: den gjør det mindre attraktivt å spare fordi de oppsparte midlene stadig synker i verdi og derfor har den også det resultat at bankene får mindre midler å låne ut. Inflasjon gjør det også mer fristende å låne siden inflasjonen sørger for at det over tid blir lettere å betale tilbake det man har lånt siden pengene altså synker i verdi. Dette påvirker igjen rentenivået. Kombinasjonen av disse to effektene gjør at låne- og spare-markedet blir skjevt. Inflasjon gjør også at langtidsplanleggingen i økonomien blir vanskeligere siden aktørene ikke kan være sikre på hva pengene er verd om fem eller ti år, noe som fører til at aktiviteten i økonomien blir mer kortsiktig.

(Nå mener mange av de økonomer som slutter opp om de siste tiårs populære økonomiske teorier at staten må finjustere inflasjon og rentenivå for å holde arbeidsløsheten lav, men dette er en forestilling som er bygget på gale økonomiske teorier.)

Prismekanismen (=markedsmekanismen) allokerer ressurser i samsvar med alle de involvertes frivillige valg; prismekanismen er summen av alle de involvertes frivillige valg og preferanser. I en regulert økonomi er denne mekanismen satt ut av spill, og da blir resultatet totalt sett mindre optimalt.

Når prismekanismen settes ut av spill, noe som gjøres med statlige reguleringer, må det innføres en annen ordning for å allokere ressurser. Det organ, om man kan kalle det det, som allokerer ressurser i en regulert økonomi er byråkratiet. Byråkratiet består av intelligente, arbeidsomme, langtidsutdannede mennesker som altså utfører et arbeid som ikke bare er helt uproduktivt, det reduserer produktiviteten. Hadde disse menneskene hatt produktive jobber ville de kunnet bidratt til verdiskapningen og da gjort verdiskapningen større.

At det finnes offentlige organer og instanser som skal ta viktige avgjørelser som kan angå mange menneskers liv på positive og/eller negative måter åpner for korrupsjon, dvs. at tjenestemenn bestikkes av personer som har saker til behandling og som ønsker et bestemt vedtak. Korrupsjon viser seg også i at venner og slektninger av personer med viktige posisjoner i politikken eller i byråkratiet iblant blir ansatt etter prosedyrer som ikke helt er i samsvar med intensjonene bak det omfattende og detaljerte regelverket som selvsagt finnes.

Eksempel: «Ikke bare viser det seg at direktørens forlover og jaktkamerat ble ansatt i foretaket, etter at [byrådsleder Raymond] Johansen selv signerte både innstillingen, jobbtilbudet og kontrakten. «Direktørens stab» fant også plass til direktørens datter, etter tips fra sjefen selv om at hun kunne være en passende kandidat. Ved hele seks anledninger fikk datteren stillinger ingen andre hadde muligheten til å søke på, fordi stillingen aldri ble utlyst. Som om det ikke skulle være nok å innlemme forloveren og datteren i foretaket, ble også datterens samboer, direktørens svigersønn, en del av familien. Ved flere anledninger fikk han engasjementer i foretaket. Det var datteren som tipset HR-direktøren om kjærestens jakt på arbeid.»

https://www.document.no/2018/10/04/ny-skandale-i-oslo-kommune-denne-gang-med-raymonds-bror/

I en regulert økonomi vil det alltid oppstå uventede negative resultater av reguleringene. I en velferdsstat er løsningen på slike problemer alltid å innføre flere nye reguleringer, eller å presisere gjeldende reguleringer. Derfor vil lovverket alltid bli mer omfattende og mer komplisert, det vil utarbeides flere forskrifter og rundskriv som presiserer hva lovverket egentlig sier, og det vil bli stadig flere byråkrater. Dette gjør det stadig mer komplisert å drive næringsvirksomhet, og mindre bedrifter med få ressurser vil få problemer med å overleve.

De produktive liker som regel ikke å forholde seg til unødvendige lover og regler, og de vil derfor søke seg over til bransjer som er mindre regulerte, eller til land som er mindre regulerte. Dette velkjente fenomenet kalles «brain drain»., og er med på å redusere produktiviteten.

Vi skyter inn her at ikke alle lover er unødvendige; de lover som beskytter eiendomsretten og den enkeltes frihet er nødvendige. De lover som krenker frihet er skadelige, og kan med rette betegnes som ulover, og vi slutter oss til følgende fra Frostatingsloven: «med lov skal landet bygges, og ikke med ulov ødes».

I en velferdsstat vil skattesystemet ble mer og mer komplisert, og mange av de som har betydelige inntekter vil derfor drive omfattende skatteplanlegging for å redusere sin skattebyrde. Svært mye ressurser går med til dette, et arbeid som er et stort gode for de som holder på med det (de får jo beholde mer av de pengene de har tjent), men som er fullstendig uproduktivt.

Ellers lovlydige mennesker vil også bli fristet til å begå ulovligheter – for å redusere sin skattebyrde eller for å utnytte statlige støtteordninger som egentlig ikke omfatter dem. Den svenske økonomen Gunnar Myrdal, som ble tildelt Nobelprisen i økonomi i 1974, oppsummerte i 1978 denne utviklingen slik: «Den svenska hederligheten har varit en stolthet för mig och min generation. Nu har jag en förnimmelse av att vi genom dåliga lagar håller på att bli ett folk av fiffare. Av alla ofullkomligheter i vår inkomstbeskattning är för mig den allra allvarligaste att den direkt inbjuder till skatteflykt och skattefusk».

Det blir også stadig mer juks med de stadig mer omfattende støtteordningene. Eksempel: Oslo katolske bispedømme ble dømt for bedrageri i en sak om medlemsjuks. Bispedømmet ble ilagt en foretaksbot på 2 millioner kroner. De anket, men fikk ikke medhold i ønsket om å oppheve Kulturdepartementets vedtak om tilbakebetaling av 40 millioner kroner i statstilskudd.

Høye skatter og omfattende regelverk for alle bedrifter og praktisk talt all produktiv virksomhet gjør at noen vil unnslippe dette ved å jobbe svart. Svart arbeid ansees med rette som et stort problem, men den løsningen som alle tror på – flere kontroller, flere godkjennelsesordninger – vil bare gjøre problemet større. Det som er den reelle løsningen er å redusere skatter og avgifter og å fjerne reguleringer.

Vanligvis sparer man for å ha litt i bakhold dersom man skulle komme i en vanskelig økonomisk situasjon. I velferdsstaten er dette ikke nødvendig; kommer man i en vanskelig økonomisk situasjon får man hjelp fra det offentlige. Dette reduserer sparingen i samfunnet, noe som reduserer den mengde kapital bankene kan låne ut. Dette ressurser kapitalakkumulasjonen, og siden kapitalakkumulasjon er eneste vei til økende velstand reduserer dette velstandsveksten.

Ordninger som statlig subsidierte lån til utdanningssøkende fører til slike ting som at det bli for mange akademikere. Ja, mange vil sette pris på å ha en lang utdannelse, men hvis man ser dette fra et perspektiv som handler om en god utnyttelse av de samlede ressurser i et samfunn, så er dette ikke en optimal ressursutnyttelse. Mange av disse langtidsutdannede vil heller ikke få et produktivt arbeid som er i samsvar med den utdannelsen de har tatt.

I et fritt samfunn blir de belønnet som tilfredsstiller andres ønsker og behov. I en velferdsstat belønnes de som best klarer å sno seg i og utnytte jungelen av statlige reguleringer og støtteordninger.

I en velferdsstat er staten en tung aktør i viktige områder som skole, helse, trygder, og pensjoner. Men staten har også en legitim oppgave som innebærer at den skal være regelgiver/lovgiver og dommer. Dersom man får problemer i forhold til en av disse viktige områdene og må gå rettens vei for å løse dem, vil man ha staten både som motpart og som dommer.

I en velferdsstat har det offentlige tatt på seg en rekke konkrete oppgaver., f.eks. å drive skoler, svømmehaller, museer, sykehus. Disse må jevnlig vedlikeholdes, men det virker som om politikerne ikke er så opptatt av å bevilge penger til slikt vedlikehold, og derfor er det på disse områdene et kolossalt forfall med et stort behov for midler til vedlikehold. Dette etterslepet, som det kalles, er enormt:

«Stort etterslep på vedlikehold ved vann- og avløpsanlegg. Vedlikeholdsetterslepet ved norske vann- og avløpsanlegg beregnes til 390 milliarder kroner.

https://kommunal-rapport.no/2019/06/stort-vedlikeholdsetterslep-ved-norske-vann-og-avlopsanlegg

«Vi liker å sole oss i glansen av titler som «Verdens rikeste land» og «Verdens beste land å bo i», så hvordan har det seg at vi er et av de dårligste landene i Europa når det kommer til vedlikehold av offentlig eiendom?»

https://www.ifi.no/etterslep-til-ettertanke

«– Norske tog trenger 25 nye tog i året så langt vi kan se. Nå haster det å komme i gang med ny stor togkontrakt, sier direktør Øystein Risan i Norske tog, som eier og forvalter tog for utleie til persontogoperatører i Norge. – Det er kritisk. Vi er utsolgt, vi har ikke mer å gå på. Gamle tog betyr lavere pålitelighet. Det vil si mer forsinkelser og innstillinger, sier Risan til NRK. Han sier han trenger 3 milliarder kroner årlig til å investere i nye tog».

https://www.dn.no/samferdsel/oystein-risan/jon-georg-dale/nsb/etterslep-i-vedlikehold-kan-fore-til-togkrise-for-norske-passasjerer/2-1-582670

Hvorfor er politikere ikke spesielt opptatt av å drive vedlikehold av det som det offentlige eier? Kanskje fordi de foretrekker å bevilge penger til nye prosjekter: det er nye prosjekter som gir medieomtale; det er ikke mye omtale å hente på å vedlikeholde skoler og museer og svømmehaller og sykehus.   

Under ordninger med minstelønn, dvs. forbud mot å ansette folk til en lønn som er lavere enn et visst beløp som er bestemt av staten., vil de som har en produktiv innsats som er mindre verd enn dette beløpet, ikke komme inn på arbeidsmarkedet. Det vil da ikke få arbeidstrening, de vil ikke lære seg ferdigheter som gjør at de kan bli mer verd, og de vil ikke kunne avansere til jobber som har høyere lønn – i stedet havner de på trygd fra det offentlige.

Det innføres regler som har som mål å sikre ansettelsen til de som er ansatt (f.eks. i form av beskyttelse mot oppsigelse). Dette er det samme som å gjøre det vanskeligere å ansette folk. Enkelte arbeidsgivere velger da å ansette folk i stillinger som i mindre grad er omfattet av disse reguleringene, f.eks. i deltidsstillinger. Mange synes at det er et problem at så mange arbeidstagere ikke får fulle stillinger, men få forstår årsaken, som altså er den byrden offentlige reguleringer utgjør:      

«– Deltidsstillinger i helsesektoren et stort nasjonalt problem. Kun tre av ti ansatte i pleie- og omsorgssektoren i Norge jobber i full stilling. – Uakseptabelt, mener politiker. – Vi kan ikke ha det sånn i en moderne, fremtidsrettet kommune. Spesielt ikke i en sektor som er så viktig for å løse fremtidens velferdsutfordringer, sier Arbeiderparti-politiker Ida Pinnerød til NRK. I norsk kommunesektor jobber over halvparten av de ansatte deltid, og i pleie- og omsorgssektoren gjelder dette nær 70 prosent.» 

https://www.nrk.no/nordland/vil-bekjempe-uonsket-deltid-1.11786958

I en velferdsstat har alle med fast, lovlig opphold krav på å bli forsørget på skattebetalernes regning dersom de ikke kan/vil forsørge seg selv. Enkelte politikere forstår da at innvandring kan bli et problem, og har innført begrensninger på innvandring, noe som innebærer at det kan bli vanskelig å innvandre til landet. Enkelte vil da forsøke å komme til landet utenom de lovlige kanaler, og disse vil da ha et ulovlig opphold. Disse menneskene faller utenom alle vanlige ordninger: de kan f.eks. ikke jobbe i en vanlig jobb som følger vanlige regler for arbeidstid, oppsigelsebetingelser, tarifflønn, etc. De kan heller ikke gå til politiet dersom de blir utsatt for noe kriminelt; gjør de det vil de risikere å bli deportert.

Det er også slik at de som kommer på lovlig vis må ha tillatelse av myndighetene dersom de skal jobbe, de må ha «arbeidstillatelse». Smak på det ordet – «arbeidstillatelse» –  man må altså ha tillatelse av myndighetene for å jobbe for å tjene til livets opphold. Dette er bare grotesk!

Politikerne vedtar stadig nye lover, eller ulover, og politi og rettsapparat vil da redusere sin innsats overfor reell kriminalitet. Dette er en medvirkende effekt til økt kriminalitet. 

«I Lund i Skåne brennes det nå biler oftere enn annenhver dag. Likevel er ikke en eneste gjerningsmann mistenkt eller pågrepet. Nå konstaterer politiet at man ikke kan stanse denne kriminaliteten …».

https://resett.no/2019/07/27/svensk-politi-kapitulerer-i-kampen-mot-bilbrannene-oppfordrer-allmuen-til-a-spane-for-seg/

I en velferdsstat er det omfattende offentlig støtte til alt intellektuelt liv: det er statlige ordninger som støtter kunstgallerier, teatre, bokutgivelser, aviser, forskning, mm. Politikere bevilger penger til disse områdene, og det er byråkrater som bestemmer hvilke  prosjekter/teatre/aviser/tenketanker/bøker/etc. som skal få støtte. Dette innebærer naturligvis at de kunstnere og forskere og presseorganer som støtter opp om statens ideologi og statens politikk vil få støtte, og at reell opposisjon ikke vil få støtte. Dette innebærer en ensretting av alt intellektuelt liv.

En av de fundamentale grunnprinsipper som ligger som basis for velferdsstaten er ansvarsløshet/ansvarsfraskrivelse. Dvs. alle skal ha medansvar for alle andre (ved å bidra med en viss andel av sin inntekt til fellesskapet), men ingen skal ha ansvar for seg selv (ved å være forpliktet til å ta ansvar for seg og sine valg, f.eks. ved å forsørge seg selv og sin familie). En implikasjon av denne ansvarsløsheten, som velferdsstaten både bygger på og reellt sett oppmuntrer, er at dersom det går galt vil staten ordne opp – det står jo en jungel av støtteordninger klar til å ta seg av og hjelpe den som feiler.

På den annen side viser det seg ofte at når man trenger hjelp så kan det by på problemer. Man finner en rekke oppslag av denne typen: 

«Etter vel ti år som psykisk sjuk med depresjoner og total energitomhet, er jeg i skrivende stund verre stilt enn noensinne. Og det er din skyld, NAV – og det er ikke første gang. Men nå er begeret fullt».

https://www.nrk.no/ytring/du-gjor-meg-sjuk_-nav_-1.12476805

«-Jeg trodde jeg skulle få hjelp, men i stedet blir jeg sakte, men sikkert ødelagt av byråkratene på NAV, sier hun».

https://www.ha-halden.no/nyheter/jeg-odelegges-av-byrakratene-pa-nav/s/1-2906373-6721659

Et element av denne ansvarsløsheten er at kriminalitet ikke blir strengt straffet, og enhver burde forstå at dette igjen fører til økt kriminalitet. 

Som vi nevnte over er det enkelte som hevder at innvandring fører til store problemer. Dette er feil. Det som fører til den type problemer som innvandrings-kritikere legger vekt på er to ting:  1)Ettergivenhet overfor kriminalitet (en liten andel av innvandrere er kriminelle, og disse får i enkelte presseorganer stor oppmerksomhet), og 2)ordninger i velferdsstaten som innebærer at innvandrere som kommer til velferdsstater og får lovlig opphold automatisk får kost og losji og utdannelse, mm. på skattebetalernes regning. Kostnaden ved dette er ikke ubetydelig.

«– Mannlige ikke-innvandrere gir et positivt bidrag til de offentlige budsjettene på i alt 3,5 millioner kroner summert fra 25 år og ut livet. Det tilsvarende tallet for mannlige innvandrere fra landgruppe 3 er minus 6,0 millioner kroner, heter det. Landgruppe 3 omfatter Afrika, Asia, Latin-Amerika og Øst-Europa utenom EU. – Forskjellen på 9,5 millioner kroner motsvares i betydelig grad av at det offentlige har nettoutgifter på til sammen 5,4 millioner kroner fram til 25 år for en gutt som blir født i Norge, heter det videre. – Totalt sett over den delen av livsløpet en er bosatt i Norge, er forskjellen i de samlede offentlige nettoutgiftene mellom mannlige innvandrere og menn født i Norge anslått til 4 millioner kroner.»

https://www.hegnar.no/Nyheter/Politikk/2017/03/Saa-mye-koster-en-innvandrer?fb_comment_id=1744818262198649_1744835618863580

Og et eksempel fra Sverige: «Svenske Uffe … fra Stockholms-øya Lidingö er frustrert. Over telefon fikk han fredag beskjed fra kommunen om at han og hans to sønner må flytte fra den kommunale boligen de leier. Årsaken er at en flyktningfamilie som nylig kom til Sverige skal overta villaen, skriver nettavisen Mitt i Lidingö.»

https://www.nettavisen.no/nyheter/familie-kastes-ut-av-bolig-fordi-flyktninger-ma-ha-huset/3423230252.html

Enkelte har beskrevet velferdsstaten som et spleiselag, dvs. at man betaler noe inn og får noe ut. Men de som kommer som innvandrere får noe ut uten å ha betalt noe inn. Mange oppfatter dette som urettferdig.

Som nevnt har man i velferdsstaten rett til å benytte gratistilbud innen skole og helse (i noen tilfeller må man betale mindre egenandeler), men disse tilbudene er da betalt via skatter og avgifter. Men dersom man ønsker et skoletilbud til sine barn med et annet pedagogisk opplegg enn det som staten har valgt, eller et alternativt tilbud innen helse, må man betale for dette fullt ut selv, noe som betyr at da må man betale dobbelt opp – man må via skatter og avgifte betale for det offentlige tilbudet man ikke benytter, og så må man betale fullt ut av sin nettolønn for det tilbudet man benytter.     

Vi har gitt et lite utvalg eksempler på uheldige/skadelige elementer i velferdsstaten. Disse burde tydelig vise at velferdsstaten ikke er bærekraftig, og dyrker frem egenskaper som på sikt er skadelige. Det finnes en rekke eksempler på dette i dagens velferdsstater, noe alle avislesere blir jevnlig oppdatert på – men det ser ut til at det er vanskelig å trekke en logisk konklusjon fra alle disse eksemplene; til tross for den store daglige dose av eksempler som viser at velferdsstaten ikke fungerer så lever velferdsstaten som et ideal i beste velgående. Men i virkelighetens verden er det tydelig at den ikke kan fungere; den er et ideal som ikke kan gjennomføres, dette fordi den er basert på fantasi og ønsketenkning og ikke på fakta og logikk. 

Man kan da spørre om hvordan det vil ende. Antagelig slik: inflasjonen blir sterkere og alt blir dyrere. Skatter og avgifter øker. Nettolønningene blir mindre. Tilbudene fra det offentlige blir dårligere (lavere kvalitet og lengre ventetid/køer). Det blir vanskeligere å drive produktiv virksomhet. Forfallet i skolen fortsetter. Det blir flere ulykker fordi kvaliteten på alt fra biler og busser og tog og maskiner og apparater til de som utvikler og produserer lager og opererer dem blir dårligere. Det blir mer mobbing og mer kriminalitet, dvs. sannsynligheten for å bli trakassert eller ranet eller overfalt eller utsatt for innbrudd øker. Politet og rettsapparatet er til liten hjelp. Bygninger forfaller. Det blir mer søppel og mer tagging overalt. Enkelte varer er ikke å finne i butikkene. Osv. Dette er uunngåelige resultater av en samfunnsmodell som dessverre har nærmest universell oppslutning.

Verden vil bedras 

Uttrykket «Verden vil bedras» ble ifølge SNL skapt for noen hundre år siden, og sannere ord er sjelden sagt. Det er også all grunn til å tro at dette uttrykket godt kunne ha vært tatt i bruk lenge før det oppstod; lurendreiere og svindlere har vel alltid eksistert, og at de har funnet folk som har vært svært lette å lure er også et tragisk faktum.   

Uttrykket er som regel brukt i det vi kan kalle små sammenhenger, men passer også dessverre svært godt i enkelte store sammenhenger, og vi skal kort se på noen slike store bedrag, bedrag som er så store at de fører til katastrofale konsekvenser for millioner av mennesker. Felles for alle, både for de små og de store bedrag, er at de som lar seg lure enten ignorerer fakta, fakta de burde ha undersøkt før de tok viktige beslutninger; eller at de later som om produkter av oppspinn og fantasi uten forankring i fakta er virkelig eksisterende fakta; eller bare følger strømmen uten å tenke selv. 

Man kan lure på hvorfor så mange lar seg lure, og det er mange elementer som må tas hensyn til dersom man skal forsøke å besvare dette spørsmålet: Noe av det man blir fortalt som barn og som man da tror er sant vil ved nærmere undersøkelser vise seg å være usant, men oppfatninger og meninger som er dannet tidlig i livet kan være vanskelig å endre når man blir voksen og skal/må/bør tenke selv. Man kan også tro på noe som ikke er sant fordi mange andre tror på det samme, og da kan det være vanskelig å stå mer eller mindre alene med meninger som praktisk talt alle andre er sterkt uenige i. Karismatiske personer som søker makt kan være dyktige til å få andre til å følge seg nesten bare i kraft av sin personlighet, og de kan bygge opp store tilhengerskarer basert på meninger som reellt sett er lite annet enn tull og tøys. Til grunn for alle disse variantene ligger muligens også ren ønsketenkning, dvs. at man tror at det finnes enkle og behagelige løsninger på vanskelige utfordringer. Vi skal som sagt gå kort igjennom et lite utvalg bedrag som alle er så utbredt at de har hatt, og også i fremtiden antagelig vil ha, kolossale og negative konsekvenser for millioner av mennesker, konsekvenser som man kunne ha unngått dersom ikke så mange hadde latt seg bedra.   

Det første bedraget vi skal se på er religion. Det finnet svært mange religioner, og de er ganske forskjellige fra hverandre, men de mest utbredte typene har et innhold som er omtrent slik: det finnes en gud som har skapt verden, denne guden har gitt regler for hvordan mennesker bør leve, disse levereglene er kommet til utvalgte mennesker via åpenbaringer og er deretter skrevet ned i en bok. Levereglene innebærer som oftest at man ikke skal la seg friste av de goder livet har å by på, at man i stedet skal ofre seg for enten guden eller for andre mennesker, og de som gjør dette på en måte som guden finner tilfredsstillende vil bli belønnet med et liv i himmelriket etter døden. De som oppfører seg på en måte som guden ikke liker skal straffes ved at de kommer til helvete, et ikke spesielt trivelig sted hvor man vil lide i evig tid. Guden kan altså ifølge religionen gripe inn i historiens gang  for å straffe de som handler i strid med hans vilje, men guden kan også blidgjøres med ofre og/eller gode gjerninger.   

Religioner som krever at man skal tro på en variant av dette har milliarder av tilhengere, og alle disse menneskene gir med viten og vilje avkall på goder i dette livet fordi de altså tror at de får en belønning etter at de er døde. Men noen slik belønning kommer selvsagt ikke, så det disse menneskene gjør er å leve dårligere liv enn de ellers ville ha kunnet gjøre i tro og håp om å få en belønning som de altså burde forstå ikke vil komme. Vi håper at mange av de troende ikke tar religionen så veldig alvorlig og ikke lever så altruistisk som religionen krever, og at de derfor lever på en måte som gjør at de ikke får sin livskvalitet sterkt redusert, men dessverre er det mange som ofrer alt for å få det de tror er et liv i himmelriket. Men den egentlige belønningen de vil få er altså ingenting.

Nå kan man si at religioner har en positiv effekt selv om det ikke finnes noen himmelrike man kommer til etter at man er død; en religion gir den troende noe å tro på, den gir tilhengerne et fast punkt i tilværelsen, og den gir regler man kan leve etter, noe som klart er bedre enn å ikke ha noen normer å følge. Men det som ville ha gjort ens liv enda bedre er å følge prinsipper som er laget med det formål å sikre at man får et godt liv før døden heller enn å følge prinsipper som er laget med det formål at man skal tilfredsstille en gud som ikke eksisterer. La oss også ha sagt at religiøse bøker, bøker hvor religionen er definert, beskrevet og forklart, til en viss grad kan fungere som god skjønnlitteratur og gi leseren en viss innsikt i fundamentale problemstillinger som angår menneskers liv, slik annen god skjønnlitteratur kan.      

Religioner kan ikke begrunnes rasjonelt, dvs. den kan ikke begrunnes ut i fra fakta og logikk, og den som skal tro på det de forteller må forlate fornuften og i stedet basere seg på ikke-rasjonelle og dermed ikke-gyldige veier til kunnskap som ønsketenkning, følelser, tro eller åpenbaringer. Fornuften er en egenskap som alle har (fornuften er definert som evnen til å tenke med basis i observasjon av det som eksisterer og å foreta vurderinger i samsvar med logikkens lover). Andre påståtte veier til kunnskap, som f.eks. åpenbaringer, er som regel forbeholdt noen få utvalgte mennesker (som gjerne omtales som «profeter»), og disse får da en sterk autoritet i den organiserte bevegelsen som dannes på basis av religionen. Disse organisasjonene, og personer i dens maktapparat, kan da få sterk makt over et stort antall mennesker, og enkelte kan nok bli trukket til religionen ikke i hovedsak pga. dens trosinnhold, men pga. den makt, posisjon og prestisje som følger med å inneha verv i denne organisasjonen. 

Religioner har ført til at et kolossalt antall mennesker har levd dårligere liv enn de ellers hadde kunnet gjøre, og de har ført til enorm undertrykkelse og lidelse for svært mange mennesker: mange religioner har forbud mot blasfemi og homofili, forbud mot skilsmisse, pålegg om å ikke la seg friste av jordelivets gleder, mm., og slike forbud kan være skadelige eller i verste fall ødeleggende for mange menneskers liv. At maktapparatet har misbrukt sin makt overfor svake mennesker er også velkjent (se f.eks. sex-skandalene i den katolske kirke). Man vet også at «religionskrig» er et begrep man har kunnet finne anvendelse for så lenge religioner har eksistert, og at mange muslimer tar Koranens oppfordring «drep de vantro hvor dere enn måtte finne dem» på fullt alvor kan man finne bekreftelser på omtrent hver eneste dag.

For å oppsummere dette punktet: dersom du tror på en gud og den religionen han visstnok er overhode for, dersom du følger leveregler som guden eller hans presteskap har gitt slik at det har negative konsekvenser for deg selv, da er du bedratt. Dersom du arbeider for å spre en religion ved å forsøke å skaffe flere tilhengere til en religion, da er du en bedrager.  

Det andre bedraget vi skal se på er sosialismen. Man kan si at sosialismen som politisk bevegelse oppsto noe før 1850; Det Kommunistiske Manifest ble utgitt i 1848. Bevegelsen oppsto som en reaksjon på at, for å si det enkelt, fabrikkeiere var rike og levde i overflod mens arbeiderne var fattige og knapt hadde det de trengte for å overleve. (Også i tidligere tider var det forskjell på fattig og rik, på enkelt sagt adel og leilendinger, men da hadde leilendingene ingen mulighet til å legge grunnlaget for noen protest eller noe opprør. Med kapitalismen ble klassene adel og leilendinger erstattet av grupper som fabrikkeiere og arbeidere, men det er feil å omtale disse som klasser fordi om man var fabrikkeiere eller arbeider var resultat av den enkeltes egne frie valg, mens om man skulle tilhøre adel-klassen eller leilending-klassen var noe man ble født til. Med kapitalismen fulgte en generell velstandsøkning som kom alle til gode, arbeiderne fikk da stadig bedre levestandard, og fikk etter hvert så mye tid og krefter at de kunne begynne å organisere seg slik at de kunne starte en ny bred politisk bevegelse.)     

Bevegelsen skulle arbeide for en samfunnsorganisering hvor det ikke var noen forskjell i velstand – målet var likhet –  og hvor alle hadde det de trengte; slagordet ble at «man skulle arbeide/yte etter evne og forbruke/få etter behov». For å gjennomføre dette fullt ut måtte man ifølge sosialismen ha et klasseløst samfunn, et samfunn som ikke besto av på den ene side private kapitaleiere som var rike og på den annen side arbeidere som ikke eide noe. Dette «klasseløse samfunnet» ble omtalt som et kommunistisk samfunn. På veien mot dette samfunnet måtte man først ha en overgangsfase fra den eksisterende kapitalismen hvor staten på en eller annen måte overtok de privateide bedriftene, hvor lønninger på en eller annen måte ble utjamnet, etc. Denne midlertidige fasen er den sosialistiske fase, og etter en tid under sosialismen vil det vil ikke lenger være noen klassemotsetninger, behovet for en stat vil forsvinne (behovet for staten skyldtes ifølge sosialismen kun klassemotsetninger, og når klassemotsetningene er avskaffet blir behovet for staten borte), og man vil få det klasseløse kommunistiske samfunnet.    

Sosialismen ble en stor bevegelse fra ca 1900, og fikk i det tyvende århundre makten i en rekke land, først i Russland (i oktober 1917) og deretter i en rekke land i Øst-Europa, så i Kina, på Cuba, i Vietnam, og i Venezuela. Sosialistene fikk makten på ulike måter: etter statskupp (som i Russland, som etter kuppet fikk navnet Sovjetunionen), etter okkupasjon (landene i Øst-Europa ble okkupert av Sovjet etter 1945), etter borgerkrig (som i Kina og Vietnam), eller på demokratisk vis (som i Tyskland i 1933 når  nasjonalsosialistene kom til makten), og i Venezuela (i 1999). 

Alle disse landene ble raskt preget av politisk ufrihet, noe som ikke er overraskende da alle opposisjonelle ble betraktet som motstandere av arbeidernes rett til et levelig liv. Opposisjonelle ble i svært mange tilfeller dømt til lange opphold i fangeleire eller ble rett og slett henrettet. Næringsfriheten ble stadig innskrenket (unntatt i den korte NEP-perioden i Sovjet), og resultatet ble at all produksjon ble redusert. De sosialistiske land ble derfor etter hvert preget av stor fattigdom, endog sult. Sosialister i land som ennå ikke var blitt sosialistiske benektet at den elendighet som alltid ble resultatet av sosialismen eksisterte, de beskrev opplysninger om dette som ondsinnede løgner fra sosialismens motstandere, og hyllet de landene som var blitt sosialistiske. Tyranner og diktatorer som Lenin, Stalin, Hitler, Mao, Castro, Ho Chi Min, Chavez, mfl. ble alle hyllet som store helter av sosialister verden over inntil deres forbrytelser ble så åpenbare at selv de mest tungnemme sosialister måtte erkjenne fakta.

Vi går litt nærmere inn på det hittil siste landet som gikk sosialismens vei, Venezuela. Man kan si at landet ble sosialistisk etter at Chavez ble valg til president i 1999. Problemene begynte nærmest umiddelbart: privat næringsliv ble regulert og/eller overtatt av staten, det ble innført statlige ordninger som ga mer eller mindre gratis skole, helsetilbud, pensjoner og trygder til alle landets borgere, og mange ble ansatt i det offentlige med gode lønninger uten at de fikk noe produktivt å gjøre. Dette ble finansiert av landets store oljeinntekter, men når oljeprisen etter noen år sank oppsto problemer fordi inntektene ble redusert; regimet hadde på vanlig sosialistisk vis ingen mulighet til å tilpasse produksjonslivet til endrede omstendigheter. Landet hadde også en periode en finansminister som ikke trodde at inflasjon kunne oppstå selv om man trykte opp kolossale mengder med pengesedler, og når dette skjedde kom landet opp i en inflasjon på flere tusen prosent. Pr i dag er landet rammet av en enorm krise, butikkene er stort sett tomme, folk sulter og spiser sine katter og hunder, gjennomsnittsvekten for en venezuelaner er gått kraftig ned, ca 10 kg.    

«Venezuelans lose average of 19lb in weight due to nationwide food shortages, study suggests. Soaring inflation means basic items in short supply and unaffordable for many»

https://www.independent.co.uk/news/world/americas/venezuela-weight-loss-average-19lb-pounds-food-shortages-economic-crisis-a7595081.html

«The inflation rate hit 130,060% in 2018, according to the new [May 2019] data».

https://edition.cnn.com/2019/05/29/economy/venezuela-inflation-intl/index.html

Norske partier som NKP og AKP (som er opphavet til dagens parti Rødt) fornektet de forbrytelser og den undertrykkelse som foregikk i de sosialistiske land som de altså betraktet nærmest som idealer. NKP var pro-Sovjet og benektet alle grusomheter og all undertrykkelse som foregikk i Sovjet under Lenin og Stalin. AKP var pro-Kina og fornektet forbrytelsene under Mao, og de fornektet også det folkemord som skjedde i Kambodsja under Kinas allierte Pol Pot. Men hverken Rødt eller SV (som oppsto som en slags avlegger av NKP) hadde lært noe av dette og hyllet Chavez da han kom til makten i Venezuela.  

Dette er en uttalelse fra SVs landsstyre i 2004 etter et valgresultat som var positivt for Chavez: «Til MVR – Movimento Quinta Republica (den femte republikkens bevegelse, det viktigste regjeringspartiet i Venezuela) Kjære kamerater, Sosialistisk Venstreparti har med glede lagt merke til Nei-sidens seier i folkeavstemninga i Venezuela. Vi gratulerer med President Chavez og Den Bolivarianske Revolusjonens fortsatte mandat fra det venezuelanske folk! SV har sterke bånd til venstrekrefter i Latin-Amerika, og vi håper å kunne styrke båndene også til Venezuela Med hilsen SV »

Rødt kom med følgende uttalelse i 2009: «Rødt har gratulert Venezuela og president Chavéz med resultatet av folkeavstemningen 15 februar. Ja-flertallet var en seier for videreføringen av den bolivarske revolusjonen i Venezuela og for den anti-imperialistiske kampen både i hele Latin-Amerika og globalt. Resultatet gir det venezuelanske folket rett til å velge den presidenten de ønsker i det neste valget. Det er folket som får det siste ord. Fiendene av den bolivarske revolusjonen ønsket å eliminere den mest sannsynlige lederen for revolusjonen fra valget i 2012. Klassekampen i Venezuela er voldsom og har internasjonale følger. Partiet Rødt vil gjøre vårt beste for å øke solidariteten med den bolivarske revolusjonen blant folk i Norge.»

(Kilde er å finne her: https://www.gullstandard.no/2018/04/03/venezuela-enda-et-eksempel-pa-sosialismens-sanne-ansikt/ ) 

Sosialismen fører til fattigdom, undertrykkelse og ufrihet, og i verste fall til folkemord (noe som skjedde under Lenin, Stalin, Mao og Pol Pot, som altså alle ble hyllet av norske partier). 

For den som trenger en objektiv oppsummering av hva sosialismen er og har ført til kan vi anbefale dette foredraget av Alan Kors: 

https://www.youtube.com/embed/PCrYoYpWuDo?feature=oembed

For å oppsummere dette punktet: dersom du tror at man kan lage et godt og velstående og  harmonisk samfunn basert på sosialistiske prinsipper med en sterk stat som driver det meste og som regulerer all produktiv virksomhet, da er du bedratt. Dersom du arbeider for å spre sosialismen eller dersom du forsøker å skaffe flere tilhengere til denne ideologien, eller dersom du forsøker å få folk til å stemme på slike partier (SV, NKP og Rødt), da er du en bedrager: etter mer enn hundre år med sosialistiske forsøk som alle har endt med nød, fattigdom, undertrykkelse og elendighet, burde du forstå at dette alltid vil bli resultatet.   

Det tredje bedraget er det som miljøbevegelsen står for. Mange som sogner til miljøbevegelsen er genuint opptatt av at vi skal ha rent vann og ren luft og rene omgivelser, og i sitt opphav kan man si at dette var miljøbevegelsens mål. Men den endret seg slik at miljøbevegelsen ble en ren politisk bevegelse som er ute etter politisk makt for enhver pris; det den er ute etter nå er å innskrenke individuell frihet og å overføre makt til staten. Påskuddet er at dette er nødvendig å redde verden fra en miljøkatastrofe. Mange av de som støtter miljøbevegelsen er nok fortsatt opptatt av å hindre reelle miljøproblemer, men lederne i bevegelsen, f.eks. ledere i grønne partier og lederne i et utall miljøorganisasjoner, burde vite nok om fakta til å ta velbegrunnede standpunkter, og de burde da vite at påstandene om at vi står foran en miljøkatastrofe ikke er basert på fakta.  

Miljøbevegelsen har i løpet av de siste 30 årene tatt opp en rekke saker – sur nedbør, forurensning, avfallstoffer i mat og luft og vann, tilsetningsstoffer i matvarer, at vi slipper opp for ressurser, at det blir for mye søppel, befolkningseksplosjon, mm., og ofte varslet kommende katastrofer på basis av slike ting.      

La oss kort si at alle de katastrofevarslene som miljøbevegelsen har fremmet de siste årene har vist seg å være totalt feil. Alt de har stått for har vist seg å være feil. Alt. Vi skal ikke her gjendrive all den feilinformasjon som miljøbevegelsen har forfektet gjennom de siste tiårene, men det finnes mye seriøs litteratur hvor man kan finne slike gjendrivelser. Her vil vi kun anbefale biolog Morten Jødals glimrende bok Miljømytene: står vi framfor verdens undergang? som gjendriver alle saker som miljøbevegelsen har lagt størst vekt på å fremme de siste årene. 

Vi vil dog si noen få ord om den saken som miljøbevegelsen i dag legger størst vekt på: den såkalte klimakrisen. 

Miljøbevegelsen hevder at mennskelig aktivitet (utslipp av CO2 ved forbrenning av fossilt brensel som bensin, olje og gass) fører til en global oppvarming som også fører til mer uvær (mer regn, flere stormer og tornadoer), til at havnivået stiger, mm., og som vil gjøre kloden nærmest ubeboelig.    

Alt dette er feil, og at det er feil er dokumentert av forskere i så stor grad at det eneste en seriøs person kan si er at det finnes ingen merkbar menneskeskapt global oppvarming, og at det ikke finnes noen klimakrise. Det finnes altså ingen temperaturøkning som følge av menneskelig aktivitet, og det forekommer heller ikke mer uvær enn tidligere; isbjørnen er ikke i ferd med å dø ut pga. omfattende issmelting – som det mest annet følger slike ting naturlige svingninger.   

Det finnes som sagt enormt mye dokumentasjon på dette, og vi har skrevet om dette tidligere, bla. her: 

Klimakrisen 

For noen uker siden kom også dette: «Nitti italienske forskere med kraftfullt opprop mot «klimaalarmismen»», og i oppropet sier de blant annet følgende: 

«I de senere tiår er det spredd en feilaktig tese fra FNs klimapanel, om at en oppvarming på ca 0.9 C etter 1850 skal være unormal og skyldes utelukkende menneskeskapte utslipp av fossilt CO2. Menneskeskapte klimaforandringer er EN IKKE-BEVIST HYPOTESE avledet fra komplekse, feilaktige beregningsmodeller. De er programmert med en UOBSERVERT, OVERDREVEN CO2-effekt med UREALISTISKE katastrofeprediksjoner.

… .I stor kontrast til IPCC-hypotesen fremkommer et stadig økende antall vitenskapelige publikasjoner som nettopp viser betydelige naturlige variasjoner som modellene ikke kan reprodusere, bl.a. oscillasjoner i klima hvert ca. 60. år I årene 2000–2019 ble det observert en tilnærmet temperaturutflating avbrutt av sporadiske El Niño-/La Niña-variasjoner, som er værfenomener. Ifølge klimapanelet er effekten av CO2-økning ekstremt usikker med en temperaturøkning på fra 1–5 C ved en CO2-dobling fra 300 til 600 ppm (0.03 til 0,04 prosent). Denne usikkerheten er enorm. De alarmerende spådommer er derfor feilaktige siden de er basert på beregningsmodeller styrt av forskerne og som motbevises av eksperimentelle data. Klimavariasjonene er langt fra forstått. Den påståtte konsensus er uttrykk for en uvitenskapelig oppfatning, og eksisterer heller ikke. [uthevet her] Det er mange spesialister innen de ulike disipliner – klimatologer, meteorologer, geologer, geofysikere, astrofysikere – som gjenfinner betydningsfulle naturlige variasjoner. Tusenvis av vitenskapsfolk har tidligere uttrykt kritikk av IPCC…».

Nitti italienske forskere med kraftfullt opprop mot «klimaalarmismen»

Vi kan også nevne at en rekke norske fagfolk sto bak et opprop mot klimahysteriet for noen uker siden, og det hadde omtrent det samme innhold som det italienske oppropet vi henviste til over.   

Påstand: «Menneskeheten står overfor en trussel uten sidestykke i historien». [Fagfolk svarer:] Nei, det foreligger ingen dokumenterte fysiske, kjemiske eller biologiske bevis eller eksperimenter som underbygger dette. Ei heller klimahistorikk.

Påstand:«Vitenskapen er utvetydig, vi er inne i en sjette masseutryddelse, og vi vil rammes av katastrofer om vi ikke handler raskt og resolutt». [Fagfolk svarer:] Nei. Hva gjelder klimaet, ble det bare i 2018 publisert rundt 500 vitenskapelige artikler som knytter klimaendringene hovedsakelig til naturlige variasjoner. Det er med andre ord faglig uenighet om endringenes opphav. Påstanden om en biologisk masseutryddelse støttes ikke av dem som registrerer utdøing av arter: Verdens Naturvernunion (IUCN)». Mer om dette oppropet er å finne her:

Fagfolk om den påståtte klimatrusselen 

Enhver som har fulgt med i nyhetsbildet de siste årene vet at det er brukt enorme beløp på å bekjempe den påstått menneskeskapte globale oppvarmingen – og alt dette er fullstendig bortkastet. Det er i en rekke land i Vesten innført omfattende subsidieordninger for energiproduksjon og energiforbruk som ikke involverer brenning av fossilt brensel, dvs. for alt fra elektriske biler (som totalt sett forurenser mer enn bensindrevne biler) til energiproduksjon ved bruk av vindmøller, unnskyld, vindturbiner, som alle vet er upålitelige, svært lite effektive, og er en katastrofe for miljøet i de områder de blir satt opp. Alle disse tiltakene er svært skadelige, og enormt kostbare – og har ingen innvirkning mht. til å redusere den påstått menneskeskapte globale oppvarmingen.

Tilbake til hovedpunktet: det finnes ingen menneskeskapt global oppvarming. Klimaet styres i all hovedsak av solen, dvs. klimaendringer skyldes i all hovedsak variasjon i solens utstrålte energi. Menneskers bidrag gjennom utslipp av CO2 er ganske nær null. 

La oss også ha sagt at dersom miljøbevegelsen får det som den vil så innebærer dette at staten vil detaljstyre alt som har med leting etter, utvinning av, produksjon av, transport av og forbruk av energi å gjøre – noe som innebærer at staten vil kontrollere alt og alle, siden å bruke energi er en forutsetning for all menneskelig aktivitet. Miljøbevegelsens mål er å ha en stat som har full kontroll over alt. Et nylig forslag fra en ikke ubetydelig representant for miljøbevegelsen var at ingen skulle ha lov til å reise med fly mer enn tre ganger i året. (Antagelig vil representanter for staten og for  miljøbevegelsen bli unntatt fra et slikt forbud; de må jo fly verden rundt, helst i privatfly virker det som, for å delta på miljøkonferanser.) Det ønsket som ligger bak dette forslaget innebærer statlige kvoter for hvor mye du kan kjøre bil, statlige bestemmelser på hvor stor leilighet du kan ha, statlige regler om hvor ofte du kan kjøpe nye klær – alt som forbrukes er jo produsert ved bruk av energi ….     

Som sagt; det finnes intet saklig grunnlag for å påstå at mennesker har en merkbar innvirkning på klimaet. Hvis du tror at mennesker har en sterk påvirkning på de variasjoner i klima som forekommer, da er du bedratt. Dersom du arbeider for å spre det syn at mennesker har en sterk påvirkning på klimaendringer, og dersom du arbeider for å bruke statlig tvang for å reduserer utslipp av CO2, er du en bedrager. 

Vi skal kort stikke innom et fjerde område: kunst. 

Dersom du følger disse linkene vil du se eksempler på betydelig kunst: 

https://theculturetrip.com/europe/the-netherlands/articles/10-artworks-by-vermeer-you-should-know/

https://www.topofart.com/artists/Dali/art-reproduction/3396/Crucifixion-Corpus-Hypercubus-.php

https://no.wikipedia.org/wiki/Lars_Hertervig#/media/Fil:Lars_Hertervig_-_The_Tarn_-_Google_Art_Project.jpg

http://www.nasjonalmuseet.no/no/samlinger_og_forskning/vare_samlinger/kunst/edvard_munch_i_nasjonalmuseet/Skrik%2C+1893.b7C_wljO0f.ips

Dersom du følger disse linkene vil du se en annen type verker:

https://www.jackson-pollock.org/white-light.jsp

https://www.moma.org/collection/works/78699

https://www.kunstforeninger.no/wp-content/uploads/2018/09/Berge-A.V2-768×576.jpg

https://4.bp.blogspot.com/-1JWK3ix7BJI/WyC6ckO8wcI/AAAAAAAApHk/F4M86qEsJmkBwBEs4-qty6gV-UPIoSJEgCLcBGAs/s1600/20180128_115559.jpg

https://www.hostutstillingen.no/wp-content/uploads/2017/09/VK_5167-HDR-300×200.jpg

https://www.moma.org/interactives/exhibitions/2013/soundings/artists/10/works/

Ting som er i samme kategori som disse siste kan være pene, de kan være dekorative – men de er ikke kunstverker, de er i beste fall dekorasjoner, i verste fall er de bare skrot.  

Dersom du tror at verker i denne siste kategorien er kunst, da er du bedratt. Dersom de har skapt slike verker og utgir dem for å være kunstverker, dersom du har vært med på å kjøpe dem inn som kunstverker, dersom du vært med på å gi kunstnerstipend til de som har skapt slike ting, dersom du er ansatt i det statlige kunstapparatet (i et departement eller i et galleri eller i et museum) og plasserer verker av denne siste typen i samme kategori som virkelige kunstverker, da er du en bedrager.  

Hvordan skal man unngå å bli bedratt? 

Skal man unngå å bli bedratt må man basere sine meninger og oppfatninger og vurderinger på fakta og på en rasjonell, logisk vurdering av fakta. Fakta får man tilgang ved observasjon, men selvsagt må man i meget stor grad basere seg på andres observasjoner, noe som innebærer at man må basere seg på lesning. Og her må man sørge for at man leser et bredt utvalg av presse og litteratur. Vi vil så tydelig vi kan si at mainstreampressen er svært upålitelig – mainstreampressen er så skjev i sin dekning av aktuelle hendelser at den kunne ha fått et eget kapittel i en artikkel som denne. Derfor: ikke les bare mainstreampressen, les også alternative nyhetskilder. 

(Vi har tidligere anbefalt enkelte slike i denne artikkelen:  https://www.gullstandard.no/2019/04/05/trakassering-av-nrk/ ) 

For å oppsummere: for å unngå å bli bedratt: sørg for alltid å sjekke fakta, sørg for å lese et bredt utvalg av kilder, sørg for å ikke la deg lure til å godta fantasi og oppspinn som fakta, og la deg ikke lure av folk som kommer med løfter om at du skal få det godt uten at du selv må sørge for det ved produktivt arbeid, eller av folk som sier at din frihet forårsaker store problemer.

 

Ayn Rand om kunst og arkitektur 

(Dette er et svar til en artikkel om Ayn Rands syn på arkitektur, publisert på sivilisasjonen.no, link nederst.) 

I Bork S. Nerdrums interessante artikkel om Ayn Rands kunst- og arkitektursyn leser man dette i de to siste avsnittene: «Ornamenteringer er ikke meningsløse, ubrukelige detaljer, ….Ornamentering er resultatet av menneskets generøse overflod. Det forsterker kontakten med naturen og opphøyer tilværelsen. … Man kan ikke plassere den barokke skulpturgruppen Laocoön i et hus designet av Howard Roark. En en slik blanding harmonerer rett og slett ikke» – og jeg er helt enig i dette. Nerdrum avslutter med å si at Rands syn var at «ornamenteringer er … meningsløse, ubrukelige detaljer», og at det derfor «oppstår et praktisk problem i hennes estetiske teori» – og i dette er jeg uenig. I det følgende skal jeg begrunne min uenighet, og jeg vil også kommentere noen av de andre punktene som Nerdrum tar opp i sin artikkel. Artikkelen inneholder en rekke interessante punkter, og der hvor Nerdrum er uenig i Rands syn vil jeg forsøke å klargjøre hva hennes syn egentlig er. 

Aller først: Det er et vanlig prinsipp at man ikke kan ta en forfatter til inntekt for det hans eller hennes oppdiktede personer sier eller gjør. Romanpersoner er laget for at forfatteren skal illustrere visse poenger, men de oppfører seg også i samspill med romanens andre personer, og de sier og gjør ting som er farvet av romanens handling og dramatikk. Det er altså ikke slik at Rands synspunkter er i samsvar med alt Roark sier og gjør, og det er heller ikke slik at alt det Roark sier og gjør mht. sine byggeprosjekter er dekkende for Rands syn på kunst eller på arkitektur. Ja, Roark er Rands første «ideal man», men han er et levende menneske av kjøtt og blod, og han er preget av de erfaringer han har gjort og av de vurderinger han har foretatt tidligere i livet – og derfor er hans meninger, hans preferanser, hans smak og hans verdier spesielle for ham. Roarks syn på arkitektur er nok ikke i strid med Rands syn, men innenfor Rands syn på arkitektur er det plass til mer enn det som Roark gir uttrykk for i The Fountainhead. Jeg kommer tilbake til dette punktet nedenfor. 

Nerdrum skriver: «Et av Ayn Rands hovedverk, Kildens utspring (1943), er viet til temaet arkitektur. Helten i historien er Howard Roark, modernisten som underkjenner Parthenons storhet fordi rillene i søylene ikke har annen funksjon enn pynt.» 

Temaet i The Fountainhead (1943), som kom på norsk som Kildens utspring i 1949, er integritet, eller «individualisme versus kollektivisme, ikke i politikken, men i menneskets sjel». Romanens handling foregår dels i et arkitektmiljø og dels i et pressemiljø, og Rand sier i boken en god del om arkitektur som kunst. Man finner i boken meget interessante og originale ideer, og jeg tillater meg å gjengi to korte utdrag. Disse beskriver The Stoddard Temple, et av Roarks oppdrag. Først gir Rand en beskrivelse av et ordinært syn på hvordan et tempel/gudshus bør være etter vanlige normer, og det er Roarks motstander, kritikeren Ellsworth Toohey, som fører pennen:  

«Mr. Hopton Stoddard, the noted philanthropist, had intended to present the City of New York with a Temple of Religion, a non-sectarian cathedral symbolizing the spirit of human faith. What Mr. Roark has built for him might be a warehouse―though it does not seem practical. It might be a brothel―which is more likely, if we consider some of its sculptural ornamentation. It is certainly not a temple. It seems as if a deliberate malice had reversed in this building every conception proper to a religious structure. Instead of being austerely enclosed, this alleged temple is wide open, like a western saloon. Instead of a mood of deferential sorrow, befitting a place where one contemplates eternity and realizes the insignificance of man, this building has a quality of loose, orgiastic elation. Instead of the soaring lines reaching for heaven, demanded by the very nature of a temple, as a symbol of man’s quest for something higher than his little ego, this building is flauntingly horizontal, its belly in the mud, thus declaring its allegiance to the carnal, glorifying the gross pleasures of the flesh above those of the spirit. The statue of a nude female in a place where men come to be uplifted speaks for itself and requires no further comment. A person entering a temple seeks release from himself. He wishes to humble his pride, to confess his unworthiness, to beg forgiveness. He finds fulfillment in a sense of abject humility. Man’s proper posture in a house of God is on his knees. Nobody in his right mind would kneel within Mr. Roark’s temple. The place forbids it. The emotions it suggests are of a different nature: arrogance, audacity, defiance, self-exaltation. It is not a house of God, but the cell of a megalomaniac. It is not a temple, but its perfect antithesis, an insolent mockery of all religion. We would call it pagan but for the fact that the pagans were notoriously good architects. This column is not the supporter of any particular creed, but simple decency demands that we respect the religious convictions of our fellow men. We felt we must explain to the public the nature of this deliberate attack on religion. We cannot condone an outragoeus sacrilige.»

Her er forfatterens beskrivelsen av tempelet: 

«The Temple was to be a small building of gray limestone. Its lines were horizontal, not the lines reaching to heaven, but the lines of the earth. It seemed to spread over the ground like arms outstretched at shoulder-height, palms down, in great, silent acceptance. It did not cling to the soil and it did not crouch under the sky. It seemed to lift the earth, and its few vertical shafts pulled the sky down. It was scaled to human height in such a manner that it did not dwarf man, but stood as a setting that made his figure the only absolute, the gauge of perfection by which all dimensions were to be judged. When a man entered this temple, he would feel space molded around him, for him, as if it had waited for his entrance, to be completed. It was a joyous place, with the joy of exaltation that must be quiet. It was a place where one would come to feel sinless and strong, to find the peace of spirit never granted save by one’s own glory [alle uthevelser gjort her]. There was no ornamentation inside, except the graded projections of the walls, and the vast windows. The place was not sealed under vaults, but thrown open to the earth around it, to the trees, the river, the sun―and to the skyline of the city in the distance, the skyscrapers, the shapes of man’s achievement on earth. At the end of the room, facing the entrance, with the city as background, stood the figure of a naked human body.»

Sammenlign med hvordan katedraler er i virkeligheten; de har ofte enorme dimensjoner, og har  meget stor takhøyde (i bokstavelig, ikke figurativ, forstand), og formålet med dette er å gi de som befinner seg i kirkerommet en følelse av hvor små og ubetydelige de er når de er i nærvær av guddommen.  

https://www.dreamstime.com/interior-cologne-cathedral-germany-s-most-visited-landmark-attracting-average-people-day-which-corresponds-to-seven-image139298474

Nerdrum spør «hvordan man skal gå til verks for å bygge et hus  … som  … gir uttrykk for ens verdier», og jeg vil vel tro at dette er besvart i det som er gjengitt ovenfor.    

Nerdrum: «Det er naturlig å konkludere at et menneske er lykkeligere i en bygning som minner ham om naturen, enn i en bygning som støter ham bort fra den. For å illustrere problemet: Ayn Rands yndlingsarkitekt var Frank Lloyd Wright (virkelighetens Howard Roark). Han sverget til noe han kalte «organisk arkitektur» som var ment å skulle harmonere med menneskeheten og dens omgivelser. Dette er vakre ord, men et raskt øyekast på Wrights bygninger viser at ingenting kunne vært lenger unna sannheten. Bygningene han tegnet er funksjonalistiske, med harde, rette linjer som skjærer gjennom omgivelsene som kvasse knivstikk.» 

Nerdrums artikkel er her illustrert med et fotografi av Fallingwater, Lloyd Wrigts mest kjente bygning. Og et av de viktigste poengene med denne bygningen er at den ser ut som om den vokser ut av eller frem fra omgivelsene; den er så velintegrert med omgivelse som det er mulig å være. Jeg besøkte Fallingwater for et par år siden, og jeg opplevde ikke noe som tydet på at denne bygningen støtte meg bort fra naturen. Jeg har heller ikke hørt andre beskrive Fallingwater på denne måten. 

Nerdrum har dog rett i at mange av Llolyd Wrigts bygninger har «harde, rette linjer som skjærer gjennom omgivelsene som kvasse knivstikk». Men dette gjelder ikke alle, og han uttalte følgende: 

«The good building is not one that hurts the landscape, but one which makes the landscape more beautiful than it was before the building was built». Myke linjer og kurver finner man bla. i hans Guggenheim Museum i New York og i hans SC Johnson Administration Building, for bare å nevne to. 

https://www.thejakartapost.com/life/2019/06/01/new-exhibition-on-basquiats-social-activism-opening-at-ny-guggenheim-museum.html

https://www.flickr.com/photos/thompsonphotography1/7976698391

Jeg tror ikke Nerdrum har rett når han sier at «et menneske er lykkeligere i en bygning som minner ham om naturen», i så fall ville flere boliger minnet om fjellhuler eller vært laget av tømmer. 

Nerdrum skriver: «Howard Roark…, [er] modernisten som underkjenner Parthenons storhet fordi rillene i søylene ikke har annen funksjon enn pynt.» Dette er vel ikke helt rettferdig gjengitt. Roark kritiserer søylene fordi de er kopier i sten av søyler som hadde en nyttig funksjon da man ikke kunne bruke sten på denne måten, men kun kunne bruke tre. Å lage unødvendige sten-kopier av ting som var nyttige da de var laget av tre virker ikke optimalt. Jeg er dog enig i at Roarks kritikk skyter noe over mål, men dette kan jo komme av at Roark var ganske ung da han fremsatte den – man må ta hensyn til at også romanpersoner lever og utvikler seg over tid, og man kan ikke bruke ting fremsatt i ungdommelig overmot som representativt for samme persons modne og gjennomtenkte syn – og i hvert fall ikke uten videre for forfatterens synspunkt!    

Nerdrum skriver: Rands «syn på arkitektur stemmer nemlig lite overens med hennes øvrige estetikk, som verdsetter det klassiske. Rachmaninoff var for Rand den uovertrufne i musikken, i litteraturen sverget hun til Victor Hugo». 

Det er nok ikke helt riktig å klassifisere Rand som klassisist, (Nerdrums formulering er at Rands eststikk «verdsetter det klassiske»), hun omtalte seg selv som «romantisk realist». I The Romantic Manifesto, hennes samling av essays om estetikk, finner man en rekke steder kritikk av klassisismen. I bokens indeks finner man følgende: «Classisism: Romanticism as rebellion against; rules of, as improper criteria of esthetic value; school of, improperly regarded as representative of reason». Dessuten regnes nok ikke Rachmaninov som klassiker i musikkhistorien: blant klassisistene finner man Mozart, Beethoven og Schubert, mens komponister som Brahms, Tschaikovsky, Grieg, Richard Strauss og Rands favoritt Rachmaninoff regnes som romantikere. Victor Hugo er for Rand den aller fremste av de romantiske forfattere; i The Romantic Manifestos indeks er han beskrevet som «a top rank Romantic novelist». Blant andre forfattere som har skrever verker i samme kategori finner man bla. Dostojevskij, Sienkiewicz, Hawthorne, Conrad, Schiller.   

I Kildens Utspring forteller Rand dette: «En bygning skaper sin egen skjønnhet, og dens pryd beror på reglene for dens prinsipp og dens struktur, hadde Cameron sagt.» Nerdrum innvender at «Idéen om at en bygning «skaper sin egen skjønnhet» er subjektiv og mystisk». Jeg ser ikke dette. Camerons forsøker å si at en bygning skal være vakker slik den er konstruert og slik at dens nødvendige elementer og bestanddeler bidrar til dens skjønnhet, han sier at en bygning ikke skal  trenge funksjonelt sett unødvendig krimskrams for å kunne være vakker. Dette har han rett i. Men har sier ikke at pynt aldri er på sin plass. 

«Ayn Rand ville aldri ha sagt om en hellenistisk figur at den «skaper sin egen skjønnhet» eller at et litterært verk ikke er avhengig av et tema», sier Nerdrum. Jeg ser ikke helt hva som er poenget her: en skulptur er en helhet og er vel sjelden påklistret unødvendig krimskrams, mens bygninger ofte ble utsatt for slike forsøk på pynt. Rand skrev at «the four essential attributes of a novel are: Theme-Plot-Characterization-Style» (RM, s. 80), men også at alt som er med i en roman må ha en betydning for bokens tema; elementer i en roman som ikke støtter opp under bokens tema gjør boken dårlig eller mindre god – akkurat som unødvendig krimskrams gjør en bygning dårlig. Ordet «integritet» spiller på at noe henger sammen, at det er et udelelig hele. Et menneske bør ha integritet, og Roark sier at også en bygning har integritet: «A building is alive, like a man. Its integrity is to follow its own truth, its one single theme, and to serve its own single purpose. A man doesn’t borrow pieces of his body. A building doesn’t borrow hunks of its soul. Its maker gives it the soul and every wall, window and stairway to express it». Det samme kan sies om en roman og en skulptur!

Nerdrum trekker mot slutten av sin artikkel frem et par viktige elementer. «Som et moteksempel [mot Roarks forkjærlighet for rette linjer] utviser ikke Kallikrates og Iktinos’ Parthenon én eneste rett linje i konstruksjonen. Det gjør heller ikke planeten vi lever på. I stedet for å bekjempe naturen, slik modernistene gjør, lar klassisistene seg henføre av den og bli dens mester. [Jeg har allerede nevnt at Rand ikke er klassisist, hun er hun er romantisk realist.] Renessansens byutviklere forstod dette. På midten av 1400-tallet gjorde pave Pius II sin fødeby Corsignano om til den fullkomne renessanse-by og tilegnet den navnet Pienza. Det fascinerende med Pienza er at veiene og bygningene er bevisst konstruert med helninger og skjevheter for å gi den virkning at gatene er større enn det de faktisk er. Det moderne mennesket latterliggjør gjerne disse skakke og rare landsbyene. Likevel flokker de seg til dem og føler seg hjemme blant skrå, ujevne former. Dette er fordi naturen ikke er lineær, men sirkulær.» 

At en slik by kan være artig å besøke er nok riktig, men siden den ikke har vokst til en stor by konstruert på de samme prinsipper, og siden ingen storbyer er konstruert slik, er nok dette er sted mange godt kan besøke, men ikke vil bosette seg i. 

 Forøvrig tar Rand i The Fountainhead ikke opp byplanlegging i det hele tatt. Det finnes dog en bok om byplanlegging skrever av en Objektivist: Blight Ideas av David Wilens anbefales på det varmeste for den som er interessert i slikt.   

 Nerdrum: «I et avsnitt i De som beveger verden kjører heltinnen Dagny Taggart sammen med Henry Rearden langs en tom motorvei i Wisconsin. Hun forteller ham at menneskene hun hater mest av alle er de som klager over alle reklameskiltene langs veien som forstyrrer utsikten. Det hun kanskje glemmer er at disse menneskene ikke misliker reklameskilt som sådan, men at de misliker ting som ikke harmonerer med sine omgivelser.» 

 Dette er et godt poeng – hvis Rand ikke hadde lagt vekt på at integrasjon også må gjelde menneskers bygninger og konstruksjoner; i The Fountainhead legger Rand stor vekt på at en bygning må harmonere med sine omgivelser, den må være integrerte i omgivelsene. Dette må også gjelde reklameskilt.  

Nerdrum: «Ornamenteringer er ikke meningsløse, ubrukelige detaljer, slik Ayn Rand hevdet. Ornamentering er resultatet av menneskets generøse overflod. Det forsterker kontakten med naturen og opphøyer tilværelsen.» 

Rand hevdet aldri at ornamentering alltid er «meningsløse, ubrukelige detaljer», hennes poeng var at unødvendig ornamentering ikke kan gjøre en likegyldig konstruksjon vakker. 

Nerdrum: «Man kan være enig eller uenig i Rands arkitektursyn, men det er vanskelig å motsi at det oppstår et praktisk problem i hennes estetiske teori.» 

Jeg vil si at at man kan støte på problemer dersom man tror at hele den Objektivistiske teorien om arkitektur er å finne Roarks personlige preferanser innen arkitektur.    

Nerdrum: «Man kan ikke plassere den barokke skulpturgruppen Laocoön i et hus designet av Howard Roark. En en slik blanding harmonerer rett og slett ikke.» 

Nei, plasserer man Laocoön i noen av de bygningene Roark konstruerte og som er beskrevet i Kildens utspring, vil den nok ikke passe inn. Roark kunne nok designet en bygning hvor denne skulpturen hadde passet perfekt inn, og hvis han ikke kunne eller ønsket dette ville han henvist kunden til en annen arkitekt som fulgte de samme arkitektoniske prinsipper som Roark og som kunne utføre oppdraget på en glimrende måte.   

 

 

Ayn Rands feilslåtte syn på arkitektur

Mister vi ytringsfriheten?

Er vi i ferd med å miste ytringsfriheten – eller har vi allerede mistet den?  Man må stille seg dette spørsmålet etter to ferske dommer i det norske «retts»apparatet, og etter en faretruende utvikling hos enkelte private aktører.

Først de to dommene: 

«Mannen som i lagmannsretten ble dømt for hatefulle ytringer mot samer på nettet, anker ikke til Høyesterett. Den historiske dommen blir dermed stående».

https://www.abcnyheter.no/nyheter/norge/2019/06/11/195585227/historisk-dom-for-samehets-blir-staende

«Gulating lagmannsrett har dømt en 70 år gammel kvinne til 14 dagers ubetinget fengsel for kommentarer på Facebook om forfatter Sumaya Jird Ali». 

https://www.aftenposten.no/norge/i/pLVPlG/Kvinne-70-ma-i-fengsel-etter-a-ha-kalt-samfunnsdebattant-for-kakerlakk

To personer blir altså dømt til strenge straffer for ting de har sagt i en debatt (om man da kan kalle ordvekslinger på nettet for «debatter»). Dette er dog to spesielle tilfeller; disse to er dømt for å ha kommet med svært ufine og fornærmende karakteristikker av en enkeltperson eller en gruppe. 

Vi synes selvsagt at disse karakteristikkene er helt upassende, og mener at de ikke burde ha blitt fremført. Men vi er for ytringsfrihet, og mener at de hører inn under ytringsfriheten. Vi mener mao. at det ikke hører hjemme i en sivilisert rettsstat at man blir straffet for å ha sagt/skrevet slike ting som de to dømte har gjort. 

Her er enda et eksempel på at ytringsfriheten er på vikende front. «Politiet stoppet SIAN-demonstrasjon da Koranen ble kastet i bakken. Stopp islamiseringen av Norge (SIAN) demonstrerte i Drammen lørdag. Da taleren kastet Koranen på bakken, reagerte publikum kraftig. Politiet avbrøt aksjonen.»

https://www.smp.no/ntb/innenriks/2019/06/15/Politiet-stoppet-SIAN-demonstrasjon-da-Koranen-ble-kastet-i-bakken-19267179.ece

Politiet stoppet altså en demonstrasjon som burde være helt lovlig – politiet opptrådt her på vegne av de som vil stoppe meningsytringer og beskyttet ikke de som ytret seg. Politet burde ha beskyttet de som kastet boken i bakken – det er ikke i strid med norsk lov å kaste en bok i bakken, men det er et krav i islam at eksemplarer av Koranen skal behandles på en respektfull på måte. Det politiet gjorde her var ikke å følge norsk lov, det de gjorde var å handle på vegne av mobben og på vegne av krav i islam – og de beskyttet ikke ytringsfriheten.        

Vi definerer ytringsfrihet slik: «Ytringsfrihet er retten til å gi uttrykk for de meningene man måtte ha, uansett hvor upopulære og krenkende de måtte være. Ytringsfrihet inkluderer retten til å være blasfemisk, og retten til å gi uttrykk for oppfatninger som andre måtte anse som vanvittige eller meningsløse eller krenkende». 

Vi slutter oss til følgende fra Voltaire og George Orwell: «Jeg er uenig i hvert ord du sier, men vil til min dødsdag forsvare din rett til å si det», og «Ytringsfrihet betyr retten til å si det andre ikke vil høre».

Ethvert anstendig menneske er tilhenger av full ytringsfrihet. Ytringsfrihet er en av de store fanesakene fra opplysningstiden. Retten til å kunne gi uttrykk for sine meninger uten å bli kastet i fengsel ble for noen hundre år siden en viktig symbolsak for den økende individualismen og den økende friheten. Under et regime som respekterer ytringsfrihet kan man kritisere de dominerende holdningene og meningene i samfunnet, man kan kritisere presten og kirken, og man kan kritisere kongen og hans menn, og man kan kritisere makthaverne  – man kan kort sagt kritisere og latterliggjøre alt og alle uten frykt for å bli straffet og uten frykt for represalier.

I dag er det debatt om ytringsfriheten; ytringsfriheten er under press. Det er to hovedgrunner til dette. For det første vet de aller fleste ikke hva ytringsfriheten består i. Skal f.eks. terrorister og deres støttespillere ha rett til å oppfordre til terror og massedrap? Beskytter ytringsfriheten denne type utsagn? Den andre går på at påstått svake grupper må beskyttes mot hets og fornærmende utsagn.  

La oss presisere hva ytringsfrihet er. Ytringsfrihet innebærer retten til å gi uttrykk for de meninger man måtte ønske. Det er altså meninger man fritt kan ytre – ytringsfrihet er ikke retten til uten videre å formidle faktaopplysninger som f.eks. forretningshemmeligheter, forsvarshemmeligheter eller opplysninger om bestemte personers privatliv. Ytringsfrihet inkluderer ingen rett til å rope «det brenner!» i en fullsatt teatersal, og den omfatter heller ikke retten til å komme med reelle oppfordringer til kriminelle handlinger eller å fremsette reelle trusler. Som sagt, ytringsfriheten omfatter retten til å gi uttrykk for de meningene man måtte ha – uansett hvor ukloke og krenkende de måtte være. 

En av de sakene vi omtalte over handlet om at en same hadde gått rettens vei for å få dømt en person som hadde sagt noe krenkede om samer; samer skal da visstnok være en svak gruppe og dens medlemmer skal da ikke tåle å bli omtalt på ufine måter. For egen del vil vi si at dette er helt på tvers av vår tidligere oppfatning av samer som tøffe folk som tåler en støyt, og som ikke lar seg krenke av idiotisk fyllerør. Vårt poeng her er at alle må tåle å bli omtalt på en nedsettende måte, alle burde ha en mental styrke som gjør at man uten videre avviser tull og tøys som tull og tøys, og ikke flyr til politiet når noen sier noe negative om en selv eller den gruppen man tilhører.       

Dessverre ser vi en utvikling som innebærer en innskrenkning av ytringsfriheten i flere land: i England er en rekke personer nektet innreise fordi de er kjent som islamkritikere: Geert Wilders, Pamela Geller og Robert Spencer har alle blitt stoppet på grensen til England. Myndighetenes begrunnelse gikk på at disse personene ville skape uro i England dersom de deltok på møter der, og dermed er den reelle begrunnelsen at myndighetene ikke vil beskytte disse kjente politikernes og skribentenes rett til ytringsfrihet. 

Også i USA skjer lignende ting, selv om ytringsfriheten der står sterke enn i noe annet land, dette fordi USA har et tillegg til grunnloven som klinkende klart sier at ytringsfrihet «skal finde sted»: «Congress shall make no law respecting an establishment of religion, or prohibiting the free exercise thereof; or abridging the freedom of speech, or of the press; or the right of the people peaceably to assemble, and to petition the government for a redress of grievances»

Allikevel forekommer det tilfeller der staten griper inn mot personer som har gitt uttrykk for upopulære meninger: en person som hadde laget en (svært dårlig) spillefilm om Muhammed (kalt «Innocence of Muslims») og publiserte den på youtube, ble arrestert ene og alene fordi han hadde laget denne filmen – som kjent er det innen islam forbudt å avbilde Muhammed. 

Her fra nrk.no i 2012: «Det hvite hus ba fredag YouTube om å revurdere publiseringen av filmen «Innocence of Muslims». Oppfordringen ble raskt avvist av nettgiganten Google, som eier YouTube. Selskapet opplyser likevel at det har begrenset tilgangen til videoen i land som India, Indonesia, Egypt og Libya. Årsaken skal ikke være amerikansk press, men lokale lover og regler. Den omstridte videoen er blitt erklært ulovlig i landene hvor YouTube har innført restriksjoner. …

https://www.nrk.no/urix/youtube-nekter-a-fjerne-video-1.8323327

Mannen ble arrestert pga. denne filmen, men han kunne ikke dømmes pga. den; USA har ikke lover som gjør dette mulig. Men han ble altså arrestert pga. filmen, og president Obama ba youtube om å «revurdere publiseringen av filmen», en formulering som er Orwelliansk nytale for sensur. 

Før vi går videre vil vi si at at ytringsfrihet er sivilisasjonens siste skanse. I Vestens velferdsstater er det lite frihet igjen: mengden reguleringer vokser med en eksplosiv fart, offentlige utgifter – som er det reelle målet for skatte- og avgiftstrykket – vokser, kvaliteten på det offentlige tilbudet innen skole, helse, pensjoner, kultur, etc., blir av stadig mer tvilsom art, og det enkelte individs handlingsrom blir stadig mer innskrenket. Mange anstendige mennesker er allikevel lojale mot lover og regler, men det er dog en grense for dette – og den går ved ytringsfriheten. Dersom  ytringsfriheten forsvinner vil myndighetene måtte regne med at denne lojaliteten vil blir merkbart redusert.  

Sagt på en annen måte: for at et samfunn skal kunne være noenlunde fredelig må folk flest respektere de lovene som finnes. Dette – at folk flest respekterer lovene – er også en forutsetning for velstand; et samfunn hvor lovbrudd forekommer i betydelig grad kan ikke opprettholde et høyt velstandsnivå, dette fordi velstand forutsetter at produksjon og handel bare kan skje under stabile og forutsigbare rammer, noe som ikke er mulig dersom det ofte forekommer lovbrudd. 

Dette er grunnen til at det er viktig at lovene er riktige; som det heter: «med lov skal landet bygges og ikke med ulov ødes». Etter vårt syn er skillet mellom lover og ulover mellom de lover som formulerer prinsipper som handler om beskyttelse av individuell frihet og de som krenker individuell frihet. Krenkelser av individuell frihet vil over tid føre til at samfunn bryter sammen, kun samfunn med full individuell vil kunne ha stabilitet og velstand over tid. Ytringsfrihet er et av flere uttrykk for individuell frihet, og alle lover som handler om begrensninger  av ytringsfrihet er derfor ulover. 

Et eksplisitt eksempel på dette er straffelovens paragraf 185 om «Hatefulle ytringer». Hvor det bla. heter:  «Med bot eller fengsel inntil 3 år straffes den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring.  … Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse, b) religion eller livssyn, c) homofile orientering, eller d) nedsatte funksjonsevne.»

Ytringer som rammes av denne loven burde alle vært tillatt. De som står bak loven ønsker primært å ramme de som er kritiske til islam og de som er kritiske til innvandring. Dersom slike hatefulle ytringer er rettet mot andre grupper – dersom f.eks. Resetts lesere omtales som «kloakkrotter» eller dersom en frisør som ønsker å markere motstand mot militant islam og derved blir kalt «nazifrisør» – kommer det ingen reaksjon fra politiet eller fra domstolene. 

Videre, lovens formuleringer rammer kun de debattanter (for å kalle dem det) som ikke har en utpreget akademisk debattform. Det er all grunn til å forvente at også personer som har meninger som loven er ment å ramme, men som formulerer  seg noe mer sobert, vil være en sannsynlig fremtidig målgruppe for noe som reelt sett er å hindre opposisjonelle stemmer å komme til uttrykk. 

Vi skal gå et skritt videre: plattformer som youtube, facebook, google og twitter var i sin barndom åpne for alle, dvs. de lot brukere bruke disse publiseringsplattformene uansett hvilke meninger som kom til uttrykk. (Google er primært et søkeverktøy, og kritikken går på at google bruker søkealgoritmer som vinkler resultatene slik at venstreorienterte resultater blir prioritert: søker du på  f.eks. liberalisme vil google kunne gi en venstreorientert kritikk av liberalismen som førsteresultat.) Men i det siste har alle disse forsøkt å stenge ute aktører som gir uttrykk for meninger som mange på venstresiden ikke liker: det som har skjedd er at personer som har brukt disse plattformene til å gi uttrykk for islamkritiske eller nasjonalistiske eller konservative meninger er blitt stengt ute ved at de har fått sine kontoer fjernet. Disse har tidligere brukt kontoer på facebook og google og de andre til å spre sitt budskap, og dersom de blir stengt ute fra disse vil de ikke nå så mange mennesker som de gjorde tidligere. Dette kan for dem føre til langt lavere oppslutning, og til at inntekter blir redusert (inntekter er avhengig av hvor mange lesere som man når). 

Nå har enkelte konservative som er blitt stengt ute fra facebook & co tatt til ordre for at staten må komme inn og regulere de fire store (som altså er facebook, youtube, google og twitter). Men dette er farlig: for det første er disse selskapene private, og staten har da ingen rett til å blande seg opp i hvordan de drives: dersom de vil vinkle sine resultater så har de all rett til dette. Disse firmaene  burde dog forstå at ved å oppføre seg slik så ødelegger de det som burde være det viktige for enhver virksomhet som driver generell publisering og nyhetsformidling: upartiskhet.  

For det annet er det feil å tro at staten vil garantere upartiskhet: som vi har sett er ikke staten idag noen tilhenger eller beskytter av ytringsfriheten. Dersom det kommer statlige reguleringer av firmaer som de fire vi snakker om vil det antagelig føre til to ting: det vil ikke bli lettere å nå et stort publikum med meninger som ikke er i samsvar med de venstreorientertes verdensbilde, og dersom det skulle komme andre aktører som tar opp konkurransen med de fire, vil også disse kunne bli underlagt det nye sensurregime som vil bli innført av de som nå ber om reguleringer av facebook, youtube, google og twitter.

Til slutt vil vi bare bemerke at de siste innskrenkninger i ytringfriheten har skjedd under konservative regjeringer både i Norge, i Tyskland og i England. Så de konservative er ingen alliert i liberalisters kamp for ytringsfriheten. Tvert imot; de konservative er, akkurat som de andre på venstresiden, imot all individuell frihet, inkludert ytringsfriheten.