Velferdsstaten: det umulige ideal

Som samfunnsmodell har velferdsstaten praktisk talt universell oppslutning; f.eks er alle norske partier unntatt ett (Liberalistene) sterke tilhengere av den. Og hvis man ikke tenker godt etter kan det se ut som om velferdsstaten er en god modell: den innebærer at staten skal sikre alle borgere tilgang til det som regnes som nødvendige tjenester som barnehager og skole, helsetilbud, pensjoner og trygder, mm., dvs. at også de som ikke selv kan betale for tjenester på disse områdene skal ha tilgang til dem. I tillegg til denne type tilbud kommer statlige ordninger som sikrer at det finnes alt fra infrastruktur og forskning, parker og uberørt natur, fritids- og kulturtilbud, osv. Staten betaler helt eller delvis for alt dette, men man må ikke glemme at dersom staten betaler for noe så er det egentlig skattebetalerne som tvinges til å betale for det. I tillegg til de statlige tilbudene finnes det i velferdsstaten omfattende reguleringer av alt som skjer i næringslivet; det finnes bestemmelser om lønn og om arbeidstid, enkelte typer bedrifter må ha tillatelse fra staten for å kunne operere, det finnes regler om når butikker kan holde åpent og når de kan selge øl, det finnes bestemmelser om typer utdannelse som kreves i bestemte yrker, mm.

Alt dette betales altså ved at alle borgere betaler en andel av det de tjener i skatter og avgifter til det offentlige. Dette er ordnet slik at de som har mest betaler mer enn de andre, skatten er altså progressiv. Det er også slik at enkelte typer egenbetaling for tilbud som det offentlige leverer er lavere for de med små inntekter.

Man kommer iblant over uttrykk av typen «slå ring om velferdsstaten», noe som er litt pussig siden alle store partier, og alle andre store aktører som aviser, NGOer, intellektuelle, etc., er tilhengere av velferdsstaten, og ingen store aktører er imot den.

En av grunnene til at velferdsstaten har mange tilhengere er at mange tror at den eneste måte å bekjempe fattigdom på er å ha statlige tiltak og reguleringer som har som mål å hjelpe dem. Det er derfor det finnes slike ting som bestemmelser om minstelønn, som innebærer at det er forbudt å betale en lavere lønn enn det som staten har bestemt må til for at man skal få en rimelig materiell levestandard; gratis tilbud fra det offentlige mht. skole, helse, og trygder/pensjoner. Sannheten er at selv om slike tilbud kan ha en god effekt på kort sikt vil de alltid være ødeleggende for alle på lang sikt: incentivene i et slikt system, både for de som er mottakere av ordningene, de som forvalter ordningene (byråkratene), og de som skaper ordningene (politikerne), er slik at de reelt sett straffer de mest produktive og belønner de som er mindre produktive eller de som ikke er produktive i det hele tatt. Et slikt system vil derfor på sikt ødelegge velstanden siden produksjon ikke bare er en uunngåelig forutsetning for velstand, produksjon ER velstand.

Det er denne utviklingen – et forfall i velstand – vi nå ser tydelig tegn på i alle velferdsstater: i land som Hellas, Sverige, Tyskland, og USA er problemene mest tydelige. I disse landene ser man økende skatter, økende statsgjeld, økende kriminalitet, synkende kvalitet på de offentlige tilbud innen helse, skole og pensjoner, synkende kunnskapsnivå hos de som går ut av skoleverket både etter korte og lange «utdannelser», innskrenkninger i ytringsfriheten, og for mange en synkende levestandard. Alt dette er uunngåelige følger av de ordninger som er innført og som altså er integrerte bestanddeler av velferdsstaten. (La oss skyte inn at problemene som finnes i velferdsstatene ikke er de samme i alle land; ulike land har valgt noe ulike løyper, og derfor er ikke alle kommet like langt mot avgrunnen: Sverige er kanskje lengst frem mht. økende kriminalitet, mens Hellas er lengst frem mht. statsgjeld og arbeidsløshet blant unge. La oss også nevne at enkelte påstår at problemene i f.eks. England, Tyskland og Sverige skyldes innvandring. Dette er feil. Vi kommer tilbake til dette punktet nedenfor).

Velferdsstaten, som man kan si er innført for å hjelpe de svake til en bedre levestandard, vil altså over tid redusere levestandarden for alle – og ikke bare det, den vil føre til kolossale problemer som rammer de aller fleste: utbredt fattigdom, stor kriminalitet, endog sult.

Det er et godt formål å ville hjelpe de minst produktive til en bedre levestandard, men den eneste måten å gjøre dette på er å sørge for at velstanden i samfunnet som helhet øker. Dette kan kun skje ved akkumulering av kapital. Slik akkumulering av kapital gjør alle mer produktive, og derfor vil velstanden stige, og over tid vil dette komme alle til gode. Slik kapitalakkumulering er kun mulig i et samfunn hvor det er full respekt for eiendomsretten og full frihandel – dvs. slik velstandsøkning, som vil være kontinuerlig over tid, er kun mulig i et fullstendig kapitalistisk samfunn, dvs. et samfunn hvor statens eneste oppgave er å sikre borgernes frihet, og hvor alt ellers er fritt. Dette betyr at staten skal drive politiet, rettsapparatet og det militære, og at næringslivet er fritt og uregulert. Staten skal da altså ikke drive skoler eller helsetilbud eller pensjons- og trygdesystemer.

Man ser jo også klart av historien at jo friere et land er, jo større er velstanden, og man ser at dersom et land begynner å regulere økonomien og å innføre statlige gratistilbud til befolkningen, da øker fattigdommen. (Det aller siste eksempelet på dette er Venezuela.) Hvorfor er det slik at statlige gratistilbud etter noen tid fører til økt fattigdom? Fordi statlige gratistilbud nødvendigvis innebærer at motivasjonen for å jobbe produktivt blir redusert: slike gratistilbud fungerer reelt slik at staten tar penger fra de produktive og gir til de mindre produktive. De som jobber produktivt får da lavere nettolønn pga. økende skatter og avgifter, og de som ikke jobber så produktivt kan leve helt eller delvis på statlige støtteordninger eller i en statlig jobb med lave krav til produktiv innsats. At produktiviteten da synker burde ikke overraske noen.

Nedenfor er en liten liste over noen av de mange argumentene mot velferdsstaten, dvs. argumenter som viser at velferdsstaten er et uegnet system dersom målet er et samfunn preget av fred, harmoni og velstand:

Velferdsstaten styres av valgte politikere. De som blir valgt er da de som er dyktige til å drive valgkamp. Det er ikke nødvendigvis noen sammenheng mellom det å være dyktig til å drive valgkamp og å drive skoler, sykehus og trygde- og pensjonsordninger.

For å bli valgt må politikere stadig love mer og mer. Disse løftene koster penger, og derfor må statens utgifter i en velferdsstat hele tiden øke. Det er i hovedsak tre måter staten kan skaffe penger for å dekke disse utgiftene: den kan øke skatter og avgifter, den kan ta opp lån, og den kan gjøre det ved å gjøre pengene mindre verd (inflasjon).

I alle velferdsstater har skattenivået økt jevnlig, alle velferdsstater har enorm gjeld, og alle har opplevd kolossal inflasjon.

Eksempler fra Norge: Statsbudsjettets utgifter: 2005: 655 mrd kr, 2008: 848 mrd kr, 2019: 1377 mrd kr.

Alle velferdsstater har stor statsgjeld, dog ikke Norge. Men dersom man ta hensyn til fremtidige pensjonsforpliktelser viser det seg at også Norge har gjeld. Det følgende er fra en side som Finansdepartementet står bak: «Selv om vi sparer, er ikke fondet [oljefondet] på langt nær stort nok til å dekke framtidige alderspensjoner. Verdien av allerede opparbeidede rettigheter til framtidige utbetalinger av alderspensjoner fra folketrygden anslås til nesten 8 000 milliarder kroner ved utgangen av 2017. I tillegg kommer forpliktelser i Statens pensjonskasse, som utgjorde om lag 800 milliarder kroner ved utgangen av 2016, samt statens forpliktelser til uføre- og etterlattepensjoner i folketrygden. Sett under ett er disse pensjonsforpliktelsene langt større enn den samlede kapitalen i Statens pensjonsfond og den øvrige statlige nettoformuen.»

https://www.ungokonomi.no/samfunnsokonomi/oljeformue/statens-pensjonsfond/

Inflasjon: Kronen i 2019 er verd kun 3 % av den verdien den hadde før annen verdenskrig, dvs. en verdireduksjon på 97 %.

Inflasjon er skadelig på en rekke måter: den gjør det mindre attraktivt å spare fordi de oppsparte midlene stadig synker i verdi og derfor har den også det resultat at bankene får mindre midler å låne ut. Inflasjon gjør det også mer fristende å låne siden inflasjonen sørger for at det over tid blir lettere å betale tilbake det man har lånt siden pengene altså synker i verdi. Dette påvirker igjen rentenivået. Kombinasjonen av disse to effektene gjør at låne- og spare-markedet blir skjevt. Inflasjon gjør også at langtidsplanleggingen i økonomien blir vanskeligere siden aktørene ikke kan være sikre på hva pengene er verd om fem eller ti år, noe som fører til at aktiviteten i økonomien blir mer kortsiktig.

(Nå mener mange av de økonomer som slutter opp om de siste tiårs populære økonomiske teorier at staten må finjustere inflasjon og rentenivå for å holde arbeidsløsheten lav, men dette er en forestilling som er bygget på gale økonomiske teorier.)

Prismekanismen (=markedsmekanismen) allokerer ressurser i samsvar med alle de involvertes frivillige valg; prismekanismen er summen av alle de involvertes frivillige valg og preferanser. I en regulert økonomi er denne mekanismen satt ut av spill, og da blir resultatet totalt sett mindre optimalt.

Når prismekanismen settes ut av spill, noe som gjøres med statlige reguleringer, må det innføres en annen ordning for å allokere ressurser. Det organ, om man kan kalle det det, som allokerer ressurser i en regulert økonomi er byråkratiet. Byråkratiet består av intelligente, arbeidsomme, langtidsutdannede mennesker som altså utfører et arbeid som ikke bare er helt uproduktivt, det reduserer produktiviteten. Hadde disse menneskene hatt produktive jobber ville de kunnet bidratt til verdiskapningen og da gjort verdiskapningen større.

At det finnes offentlige organer og instanser som skal ta viktige avgjørelser som kan angå mange menneskers liv på positive og/eller negative måter åpner for korrupsjon, dvs. at tjenestemenn bestikkes av personer som har saker til behandling og som ønsker et bestemt vedtak. Korrupsjon viser seg også i at venner og slektninger av personer med viktige posisjoner i politikken eller i byråkratiet iblant blir ansatt etter prosedyrer som ikke helt er i samsvar med intensjonene bak det omfattende og detaljerte regelverket som selvsagt finnes.

Eksempel: «Ikke bare viser det seg at direktørens forlover og jaktkamerat ble ansatt i foretaket, etter at [byrådsleder Raymond] Johansen selv signerte både innstillingen, jobbtilbudet og kontrakten. «Direktørens stab» fant også plass til direktørens datter, etter tips fra sjefen selv om at hun kunne være en passende kandidat. Ved hele seks anledninger fikk datteren stillinger ingen andre hadde muligheten til å søke på, fordi stillingen aldri ble utlyst. Som om det ikke skulle være nok å innlemme forloveren og datteren i foretaket, ble også datterens samboer, direktørens svigersønn, en del av familien. Ved flere anledninger fikk han engasjementer i foretaket. Det var datteren som tipset HR-direktøren om kjærestens jakt på arbeid.»

https://www.document.no/2018/10/04/ny-skandale-i-oslo-kommune-denne-gang-med-raymonds-bror/

I en regulert økonomi vil det alltid oppstå uventede negative resultater av reguleringene. I en velferdsstat er løsningen på slike problemer alltid å innføre flere nye reguleringer, eller å presisere gjeldende reguleringer. Derfor vil lovverket alltid bli mer omfattende og mer komplisert, det vil utarbeides flere forskrifter og rundskriv som presiserer hva lovverket egentlig sier, og det vil bli stadig flere byråkrater. Dette gjør det stadig mer komplisert å drive næringsvirksomhet, og mindre bedrifter med få ressurser vil få problemer med å overleve.

De produktive liker som regel ikke å forholde seg til unødvendige lover og regler, og de vil derfor søke seg over til bransjer som er mindre regulerte, eller til land som er mindre regulerte. Dette velkjente fenomenet kalles «brain drain»., og er med på å redusere produktiviteten.

Vi skyter inn her at ikke alle lover er unødvendige; de lover som beskytter eiendomsretten og den enkeltes frihet er nødvendige. De lover som krenker frihet er skadelige, og kan med rette betegnes som ulover, og vi slutter oss til følgende fra Frostatingsloven: «med lov skal landet bygges, og ikke med ulov ødes».

I en velferdsstat vil skattesystemet ble mer og mer komplisert, og mange av de som har betydelige inntekter vil derfor drive omfattende skatteplanlegging for å redusere sin skattebyrde. Svært mye ressurser går med til dette, et arbeid som er et stort gode for de som holder på med det (de får jo beholde mer av de pengene de har tjent), men som er fullstendig uproduktivt.

Ellers lovlydige mennesker vil også bli fristet til å begå ulovligheter – for å redusere sin skattebyrde eller for å utnytte statlige støtteordninger som egentlig ikke omfatter dem. Den svenske økonomen Gunnar Myrdal, som ble tildelt Nobelprisen i økonomi i 1974, oppsummerte i 1978 denne utviklingen slik: «Den svenska hederligheten har varit en stolthet för mig och min generation. Nu har jag en förnimmelse av att vi genom dåliga lagar håller på att bli ett folk av fiffare. Av alla ofullkomligheter i vår inkomstbeskattning är för mig den allra allvarligaste att den direkt inbjuder till skatteflykt och skattefusk».

Det blir også stadig mer juks med de stadig mer omfattende støtteordningene. Eksempel: Oslo katolske bispedømme ble dømt for bedrageri i en sak om medlemsjuks. Bispedømmet ble ilagt en foretaksbot på 2 millioner kroner. De anket, men fikk ikke medhold i ønsket om å oppheve Kulturdepartementets vedtak om tilbakebetaling av 40 millioner kroner i statstilskudd.

Høye skatter og omfattende regelverk for alle bedrifter og praktisk talt all produktiv virksomhet gjør at noen vil unnslippe dette ved å jobbe svart. Svart arbeid ansees med rette som et stort problem, men den løsningen som alle tror på – flere kontroller, flere godkjennelsesordninger – vil bare gjøre problemet større. Det som er den reelle løsningen er å redusere skatter og avgifter og å fjerne reguleringer.

Vanligvis sparer man for å ha litt i bakhold dersom man skulle komme i en vanskelig økonomisk situasjon. I velferdsstaten er dette ikke nødvendig; kommer man i en vanskelig økonomisk situasjon får man hjelp fra det offentlige. Dette reduserer sparingen i samfunnet, noe som reduserer den mengde kapital bankene kan låne ut. Dette ressurser kapitalakkumulasjonen, og siden kapitalakkumulasjon er eneste vei til økende velstand reduserer dette velstandsveksten.

Ordninger som statlig subsidierte lån til utdanningssøkende fører til slike ting som at det bli for mange akademikere. Ja, mange vil sette pris på å ha en lang utdannelse, men hvis man ser dette fra et perspektiv som handler om en god utnyttelse av de samlede ressurser i et samfunn, så er dette ikke en optimal ressursutnyttelse. Mange av disse langtidsutdannede vil heller ikke få et produktivt arbeid som er i samsvar med den utdannelsen de har tatt.

I et fritt samfunn blir de belønnet som tilfredsstiller andres ønsker og behov. I en velferdsstat belønnes de som best klarer å sno seg i og utnytte jungelen av statlige reguleringer og støtteordninger.

I en velferdsstat er staten en tung aktør i viktige områder som skole, helse, trygder, og pensjoner. Men staten har også en legitim oppgave som innebærer at den skal være regelgiver/lovgiver og dommer. Dersom man får problemer i forhold til en av disse viktige områdene og må gå rettens vei for å løse dem, vil man ha staten både som motpart og som dommer.

I en velferdsstat har det offentlige tatt på seg en rekke konkrete oppgaver., f.eks. å drive skoler, svømmehaller, museer, sykehus. Disse må jevnlig vedlikeholdes, men det virker som om politikerne ikke er så opptatt av å bevilge penger til slikt vedlikehold, og derfor er det på disse områdene et kolossalt forfall med et stort behov for midler til vedlikehold. Dette etterslepet, som det kalles, er enormt:

«Stort etterslep på vedlikehold ved vann- og avløpsanlegg. Vedlikeholdsetterslepet ved norske vann- og avløpsanlegg beregnes til 390 milliarder kroner.

https://kommunal-rapport.no/2019/06/stort-vedlikeholdsetterslep-ved-norske-vann-og-avlopsanlegg

«Vi liker å sole oss i glansen av titler som «Verdens rikeste land» og «Verdens beste land å bo i», så hvordan har det seg at vi er et av de dårligste landene i Europa når det kommer til vedlikehold av offentlig eiendom?»

https://www.ifi.no/etterslep-til-ettertanke

«– Norske tog trenger 25 nye tog i året så langt vi kan se. Nå haster det å komme i gang med ny stor togkontrakt, sier direktør Øystein Risan i Norske tog, som eier og forvalter tog for utleie til persontogoperatører i Norge. – Det er kritisk. Vi er utsolgt, vi har ikke mer å gå på. Gamle tog betyr lavere pålitelighet. Det vil si mer forsinkelser og innstillinger, sier Risan til NRK. Han sier han trenger 3 milliarder kroner årlig til å investere i nye tog».

https://www.dn.no/samferdsel/oystein-risan/jon-georg-dale/nsb/etterslep-i-vedlikehold-kan-fore-til-togkrise-for-norske-passasjerer/2-1-582670

Hvorfor er politikere ikke spesielt opptatt av å drive vedlikehold av det som det offentlige eier? Kanskje fordi de foretrekker å bevilge penger til nye prosjekter: det er nye prosjekter som gir medieomtale; det er ikke mye omtale å hente på å vedlikeholde skoler og museer og svømmehaller og sykehus.   

Under ordninger med minstelønn, dvs. forbud mot å ansette folk til en lønn som er lavere enn et visst beløp som er bestemt av staten., vil de som har en produktiv innsats som er mindre verd enn dette beløpet, ikke komme inn på arbeidsmarkedet. Det vil da ikke få arbeidstrening, de vil ikke lære seg ferdigheter som gjør at de kan bli mer verd, og de vil ikke kunne avansere til jobber som har høyere lønn – i stedet havner de på trygd fra det offentlige.

Det innføres regler som har som mål å sikre ansettelsen til de som er ansatt (f.eks. i form av beskyttelse mot oppsigelse). Dette er det samme som å gjøre det vanskeligere å ansette folk. Enkelte arbeidsgivere velger da å ansette folk i stillinger som i mindre grad er omfattet av disse reguleringene, f.eks. i deltidsstillinger. Mange synes at det er et problem at så mange arbeidstagere ikke får fulle stillinger, men få forstår årsaken, som altså er den byrden offentlige reguleringer utgjør:      

«– Deltidsstillinger i helsesektoren et stort nasjonalt problem. Kun tre av ti ansatte i pleie- og omsorgssektoren i Norge jobber i full stilling. – Uakseptabelt, mener politiker. – Vi kan ikke ha det sånn i en moderne, fremtidsrettet kommune. Spesielt ikke i en sektor som er så viktig for å løse fremtidens velferdsutfordringer, sier Arbeiderparti-politiker Ida Pinnerød til NRK. I norsk kommunesektor jobber over halvparten av de ansatte deltid, og i pleie- og omsorgssektoren gjelder dette nær 70 prosent.» 

https://www.nrk.no/nordland/vil-bekjempe-uonsket-deltid-1.11786958

I en velferdsstat har alle med fast, lovlig opphold krav på å bli forsørget på skattebetalernes regning dersom de ikke kan/vil forsørge seg selv. Enkelte politikere forstår da at innvandring kan bli et problem, og har innført begrensninger på innvandring, noe som innebærer at det kan bli vanskelig å innvandre til landet. Enkelte vil da forsøke å komme til landet utenom de lovlige kanaler, og disse vil da ha et ulovlig opphold. Disse menneskene faller utenom alle vanlige ordninger: de kan f.eks. ikke jobbe i en vanlig jobb som følger vanlige regler for arbeidstid, oppsigelsebetingelser, tarifflønn, etc. De kan heller ikke gå til politiet dersom de blir utsatt for noe kriminelt; gjør de det vil de risikere å bli deportert.

Det er også slik at de som kommer på lovlig vis må ha tillatelse av myndighetene dersom de skal jobbe, de må ha «arbeidstillatelse». Smak på det ordet – «arbeidstillatelse» –  man må altså ha tillatelse av myndighetene for å jobbe for å tjene til livets opphold. Dette er bare grotesk!

Politikerne vedtar stadig nye lover, eller ulover, og politi og rettsapparat vil da redusere sin innsats overfor reell kriminalitet. Dette er en medvirkende effekt til økt kriminalitet. 

«I Lund i Skåne brennes det nå biler oftere enn annenhver dag. Likevel er ikke en eneste gjerningsmann mistenkt eller pågrepet. Nå konstaterer politiet at man ikke kan stanse denne kriminaliteten …».

https://resett.no/2019/07/27/svensk-politi-kapitulerer-i-kampen-mot-bilbrannene-oppfordrer-allmuen-til-a-spane-for-seg/

I en velferdsstat er det omfattende offentlig støtte til alt intellektuelt liv: det er statlige ordninger som støtter kunstgallerier, teatre, bokutgivelser, aviser, forskning, mm. Politikere bevilger penger til disse områdene, og det er byråkrater som bestemmer hvilke  prosjekter/teatre/aviser/tenketanker/bøker/etc. som skal få støtte. Dette innebærer naturligvis at de kunstnere og forskere og presseorganer som støtter opp om statens ideologi og statens politikk vil få støtte, og at reell opposisjon ikke vil få støtte. Dette innebærer en ensretting av alt intellektuelt liv.

En av de fundamentale grunnprinsipper som ligger som basis for velferdsstaten er ansvarsløshet/ansvarsfraskrivelse. Dvs. alle skal ha medansvar for alle andre (ved å bidra med en viss andel av sin inntekt til fellesskapet), men ingen skal ha ansvar for seg selv (ved å være forpliktet til å ta ansvar for seg og sine valg, f.eks. ved å forsørge seg selv og sin familie). En implikasjon av denne ansvarsløsheten, som velferdsstaten både bygger på og reellt sett oppmuntrer, er at dersom det går galt vil staten ordne opp – det står jo en jungel av støtteordninger klar til å ta seg av og hjelpe den som feiler.

På den annen side viser det seg ofte at når man trenger hjelp så kan det by på problemer. Man finner en rekke oppslag av denne typen: 

«Etter vel ti år som psykisk sjuk med depresjoner og total energitomhet, er jeg i skrivende stund verre stilt enn noensinne. Og det er din skyld, NAV – og det er ikke første gang. Men nå er begeret fullt».

https://www.nrk.no/ytring/du-gjor-meg-sjuk_-nav_-1.12476805

«-Jeg trodde jeg skulle få hjelp, men i stedet blir jeg sakte, men sikkert ødelagt av byråkratene på NAV, sier hun».

https://www.ha-halden.no/nyheter/jeg-odelegges-av-byrakratene-pa-nav/s/1-2906373-6721659

Et element av denne ansvarsløsheten er at kriminalitet ikke blir strengt straffet, og enhver burde forstå at dette igjen fører til økt kriminalitet. 

Som vi nevnte over er det enkelte som hevder at innvandring fører til store problemer. Dette er feil. Det som fører til den type problemer som innvandrings-kritikere legger vekt på er to ting:  1)Ettergivenhet overfor kriminalitet (en liten andel av innvandrere er kriminelle, og disse får i enkelte presseorganer stor oppmerksomhet), og 2)ordninger i velferdsstaten som innebærer at innvandrere som kommer til velferdsstater og får lovlig opphold automatisk får kost og losji og utdannelse, mm. på skattebetalernes regning. Kostnaden ved dette er ikke ubetydelig.

«– Mannlige ikke-innvandrere gir et positivt bidrag til de offentlige budsjettene på i alt 3,5 millioner kroner summert fra 25 år og ut livet. Det tilsvarende tallet for mannlige innvandrere fra landgruppe 3 er minus 6,0 millioner kroner, heter det. Landgruppe 3 omfatter Afrika, Asia, Latin-Amerika og Øst-Europa utenom EU. – Forskjellen på 9,5 millioner kroner motsvares i betydelig grad av at det offentlige har nettoutgifter på til sammen 5,4 millioner kroner fram til 25 år for en gutt som blir født i Norge, heter det videre. – Totalt sett over den delen av livsløpet en er bosatt i Norge, er forskjellen i de samlede offentlige nettoutgiftene mellom mannlige innvandrere og menn født i Norge anslått til 4 millioner kroner.»

https://www.hegnar.no/Nyheter/Politikk/2017/03/Saa-mye-koster-en-innvandrer?fb_comment_id=1744818262198649_1744835618863580

Og et eksempel fra Sverige: «Svenske Uffe … fra Stockholms-øya Lidingö er frustrert. Over telefon fikk han fredag beskjed fra kommunen om at han og hans to sønner må flytte fra den kommunale boligen de leier. Årsaken er at en flyktningfamilie som nylig kom til Sverige skal overta villaen, skriver nettavisen Mitt i Lidingö.»

https://www.nettavisen.no/nyheter/familie-kastes-ut-av-bolig-fordi-flyktninger-ma-ha-huset/3423230252.html

Enkelte har beskrevet velferdsstaten som et spleiselag, dvs. at man betaler noe inn og får noe ut. Men de som kommer som innvandrere får noe ut uten å ha betalt noe inn. Mange oppfatter dette som urettferdig.

Som nevnt har man i velferdsstaten rett til å benytte gratistilbud innen skole og helse (i noen tilfeller må man betale mindre egenandeler), men disse tilbudene er da betalt via skatter og avgifter. Men dersom man ønsker et skoletilbud til sine barn med et annet pedagogisk opplegg enn det som staten har valgt, eller et alternativt tilbud innen helse, må man betale for dette fullt ut selv, noe som betyr at da må man betale dobbelt opp – man må via skatter og avgifte betale for det offentlige tilbudet man ikke benytter, og så må man betale fullt ut av sin nettolønn for det tilbudet man benytter.     

Vi har gitt et lite utvalg eksempler på uheldige/skadelige elementer i velferdsstaten. Disse burde tydelig vise at velferdsstaten ikke er bærekraftig, og dyrker frem egenskaper som på sikt er skadelige. Det finnes en rekke eksempler på dette i dagens velferdsstater, noe alle avislesere blir jevnlig oppdatert på – men det ser ut til at det er vanskelig å trekke en logisk konklusjon fra alle disse eksemplene; til tross for den store daglige dose av eksempler som viser at velferdsstaten ikke fungerer så lever velferdsstaten som et ideal i beste velgående. Men i virkelighetens verden er det tydelig at den ikke kan fungere; den er et ideal som ikke kan gjennomføres, dette fordi den er basert på fantasi og ønsketenkning og ikke på fakta og logikk. 

Man kan da spørre om hvordan det vil ende. Antagelig slik: inflasjonen blir sterkere og alt blir dyrere. Skatter og avgifter øker. Nettolønningene blir mindre. Tilbudene fra det offentlige blir dårligere (lavere kvalitet og lengre ventetid/køer). Det blir vanskeligere å drive produktiv virksomhet. Forfallet i skolen fortsetter. Det blir flere ulykker fordi kvaliteten på alt fra biler og busser og tog og maskiner og apparater til de som utvikler og produserer lager og opererer dem blir dårligere. Det blir mer mobbing og mer kriminalitet, dvs. sannsynligheten for å bli trakassert eller ranet eller overfalt eller utsatt for innbrudd øker. Politet og rettsapparatet er til liten hjelp. Bygninger forfaller. Det blir mer søppel og mer tagging overalt. Enkelte varer er ikke å finne i butikkene. Osv. Dette er uunngåelige resultater av en samfunnsmodell som dessverre har nærmest universell oppslutning.

2 kommentarer til «Velferdsstaten: det umulige ideal»

  1. «As economist Bryan Caplan has written:

    “…irrationality, like ignorance, is sensitive to price, and false beliefs about politics and religion are cheap. If you underestimate the costs of excessive drinking, you can ruin your life. In contrast, if you underestimate the benefits of immigration, or the evidence in favor of the theory of evolution, what happens to you? In all probability, the same thing that would have happened to you if you knew the whole truth.”

    Just as holding a comforting false belief is rock-bottom cheap, so is expressing a socially-advantageous false belief.

    False beliefs about economics and political philosophy may be devastating in aggregate, but for the individual the cost of choosing to embrace fallacy is negligible. So, as Caplan argues, it is perfectly rational for many to stubbornly cling to false but “emotionally appealing” beliefs. There are no individual, internalized costs that could possibly outweigh whatever emotional benefit the false belief might have.»Virtue Signaling: Why Political Debates on the Internet Are So Often Pointless

    1. «…it is perfectly rational for many to stubbornly cling to false but “emotionally appealing” beliefs. …» .

      Ikke enig i dette. Det er kanskje lettvint, men det er ikke rasjonelt. Og man kan vel regne med at enkelte i Venezuala vil angre på og bli fortvilet fordi at de støttet den sosialistiske politikken som ødela landet. De som er rasjonelle og undersøker temaet grundig og tar beslutninger på basis av alt som finnes av fakta vil støtte den korrekte politikken, den som virkelig fører til samfunn preget av fred, harmoni og velstand, og de vil ikke angre.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *