Måned: mai 2024

I denne podcasten snakker Magnus og Vegard om den nye boken «USA: fra frihetsideal til bananrepublikk». Med utgangspunkt i de siste presidentvalgkampene forteller boken om USAs situasjonen i dag, hvordan USA oppsto og om utvilkingen som har skjedd frem til i dag.

Det er god grunn til å feire 17. mai, Norges grunnlovsdag. De fleste som feirer denne dagen feirer nasjonal selvgodhet, men denne dagens virkelige innhold – en markering av de frihetsideer som ble nedfelt i Norges grunnlov 17. mai 1814 – er det god grunn til å feire. 

Da grunnloven ble vedtatt, var den en av de mest progressive og opplyste i verden. Etter gjennombruddet for frihetlige ideer i USAs uavhengighetserklæring i 1776, var Norges grunnlov en av de første som la stor vekt på det vi i dag kaller individers rettigheter. I det store og hele er altså grunnloven, slik den ble vedtatt, i samsvar med en politikk som er et uttrykk for prinsipper om individuell frihet. Den er da, slik den opprinnelig var, i strid med hovedtrekkene i den politiske utvikling som har skjedd siden 1814.

Grunnloven inneholdt riktignok noen punkter som frihetstilhengere er uenige i (Norge skal være kongedømme, det skal være begrensninger på innvandring, staten har rett til å pålegge borgerne verneplikt, staten har rett til å innføre tvungen beskatning), men et stort antall punkter er i fullt samsvar med et politisk system med respekt for individers rettigheter:

Grunnloven sier at ingen skal dømmes uten etter lov og dom, at det skal være likhet for loven, at det er forbud mot tortur, at det skal være ytringsfrihet. Grunnloven legger også opp til at adelen skal avskaffes. Disse punktene er det alminnelig enighet om i dag, men enkelte punkter blir stadig brutt i dag: opprinnelig inneholdt grunnloven en bestemmelse om at staten kun skal ha rett til å beskatte befolkningen i det omfang som er nødvendig for å finansiere statens egne utgifter (dvs. til administrasjon) – grunnloven ga ikke tillatelse til beskatning til formål som velferd, overføringer, næringsstøtte, u-hjelp, etc.

Et tydelig tegn på endingen i den politikk som er ført de siste 200 år er følgende vesentlige endring i grunnlovens paragraf 101. Opprinnelig lød den slik: «Nye og bestandige Indskrænkninger i Næringsfriheten bør ikke tilstedes Nogen for Fremtiden». Det er klart at Stortinget etter 1814, og spesielt etter 1945, har vedtatt et stort antall lover som begrenser næringsfriheten. I 2014 ble denne paragrafen endret, og nå lyder den slik: «Enhver har rett til å danne, slutte seg til og melde seg ut av foreninger, herunder fagforeninger og politiske partier. Alle kan møtes i fredelige forsamlinger og demonstrasjoner. Regjeringen har ikke rett til å bruke militær makt mot innbyggerne uten etter lov, med mindre en forsamling forstyrrer den offentlige ro og ikke øyeblikkelig oppløses etter at de lovbestemmelser som angår opprør, tre ganger høyt og tydelig er opplest for forsamlingen av den sivile øvrighet.»

Nå står det ingen ting i grunnloven om næringsfrihet.

Det er all grunn til å feire den grunnloven som ble vedtatt 17. mai 1814. Dessverre er det lite igjen av de frihetsideer som da sto i høysetet, både i grunnloven og i det norske samfunnet. 

Vi har aldri tidligere hatt TV-en stående på under hele Melodi Grand Prix-sendingen, men i år hadde vi det for første gang. Hovedgrunnen var at vi ville se hvordan Israel gjorde det. Nå ble det ikke slik at Israel vant (Sveits vant, Israel ble nr 5) , men sendingen gjorde inntrykk, og vi vil kort kommentere et par av de tingene vi merket oss. 

Siden det var Sverige som vant i fjor var det nå Sverige som arrangerte evenementet, og det så ut til å være ytterst profesjonelt gjennomført. Programlederne virket dyktige og hadde full oversikt over alt som skjedde, scenen virket fleksibel og ble med små grep endret fra innslag til innslag slik at den passet til hvert enkelt nummer (i hvert fall så det slik ut for oss), og stemmegivningen på slutten ble gjennomført uten noen form for svikt.   

De fleste av bidragene kan ikke karakteriseres som vanlige sanger, de så i de fleste tilfeller ut som om poenget bak nummeret var å lage mest mulig eksentriske kostymer og dansetrinn. Musikken var for så å si samtlige numre ensformig og totalt intetsigende. Uttrykket «freak show» er vel det som best passer som en helhetlig beskrivelse av sendingen. Det norske bidraget var svært nært å være en vanlig, men kjedelig, sang med en nokså passende dans til, men – og ikke for første gang for Norges del – dette nummeret havnet på en desidert sisteplass. 

Vi husker sånn nogenlunde hvordan Melodi Grand Prix så ut for noen tiår siden, og da var det stort sett relativt normale sanger, noen av dem ganske fengende med melodier som lett satte seg fast i øret, fremført på en normal måte av personer som så normale og velstelte ut, dvs. artistene brukte ikke kostymer og det var sjelden at forseggjorte dansenumre var en del av fremføringen. Slik er det altså ikke lenger, de fleste numrene var nå meget eksentriske, og noen av dem var godt over grensen til det absurde. Ett eksempel: det mest spennende ved det finske nummeret var å forsøke å se om sangeren var naken nedentil eller hadde på seg hadde på seg en underbukse. Nummeret ble avsluttet med at en meget liten shorts ble heist ned fra taket, og at sangeren tok den på. Hvorvidt han hadde en underbukse under eller ikke ble aldri avklart.   

Det er ikke noe galt at man har et show hvor artister i forseggjorte kostymer utfører avansert koreograferte dansetrinn, men det viktigste burde være musikken, og i de siste årene har det musikalske innholdet blitt i all hovedsak dårligere og dårligere, eller i hvert fall mindre og mindre minneverdig. 

Det finnes nok en grunn til at denne utviklingen har skjedd, og den skal vi si et par ord om litt lenger ned, men vårt inntrykk var at de som var i underholdningsbransjen og som betraktet seg selv som ikke-kommersielle og noe finere enn de artister som fremførte den enkle populærmusikken som ble fremført i Melodi Grand Prix, de rynket på nesen av de artistene som opptrådte i og den musikken som ble fremført i MGP; de ville markere avstand til den enkle og, slik de så, den kommersielle populærmusikken som MGP-artistene representerte. Dette preget også hvordan MGP ble omtalt i avisene før konkurransen; MGP var for almuen og ikke for de som mente at de selv var en smule intellektuelle og avanserte og ikke-kommersielle. Men dette endret seg. Nå virker det som om også underholdningsartister med et noenlunde intellektuelt selvbilde også heier på og er ivrig opptatt av det som skjer i MGP. Så, samtidig som MGP er i stadig større grad blitt et freak show, har personer i underholdningsbransjen og i pressen og tilhørende områder i stadig større grad sluttet opp om og gitt uttrykk for respekt for MGP. 

Hvorfor er det blitt mer og mer vekt på kostymer og dansetrinn, og mindre og mindre vekt på musikken? Kanskje fordi det å koke ihop absurde kostymer og sprø dansetrinn er langt enklere enn å finne på gode melodier og gode tekster.  

Slik vi ser det er dette ikke noe annet enn (enda) et uttrykk for et kulturelt forfall.

Heldigvis ble arrangementet gjennomført uten incidenter (en av deltagerne ble visstnok diskvalifisert på grunn av av ufin oppførsel, men dette er ikke en viktig sak bortsett fra at denne artisten da ser ut til å ha sviktet sitt hjemmepublikum og den TV-stasjon som hadde gitt ham oppdraget å representere sitt hjemland i MGP). 

Dessverre kan man ikke i vår tid tar for gitt at musikkfestivaler gjennomføres uten alvorlige incidenter. En musikkfestival i Israel 7. oktober i fjor ble angrepet av militante muslimer, og mer enn 1000 personer ble drept. En musikkfestival i Moskva i mars i år ble angrepet av militante muslimer, og om lag 150 personer ble drept. En Ariana Grande-konsert i Manchester i 2017 ble angrepet av en militant muslim, og mer enn 20 personer ble drept. Hvorfor? Det er sikkert flere grunner, men en av dem er at enkelte ekstreme muslimer hevder at musikk er forbudt i islam. (Vi har skrevet om akkurat dette poenget tidligere her på Gullstandard, og en link til den artikkelen er gjengitt nedenfor.) 

Musikk skal være underholdende og interessant og spennende og moro, og folk burde kunne samles for å oppleve å nyte musikk – og samtidig føle seg trygge. Slik er det dessverre ikke lenger i dag. Militante muslimer kan når som helst gå til angrep på publikum ved slike anledninger. Heldigvis ble MGP i Malme ut ut gjennomført uten noen slike incident, og det er bra. 

Det så dog ut til at publikum hadde det moro, og MGP vekker åpenbart interesse og glede hos mange mennesker, og dette er en god ting. Man vi kan styre vår begeistring. Det er svært lite sannsynlig at vi vil se neste års MGP-sending; det lille vi så av årets finale frister ikke til gjentagelse. .

.

.

https://www.gullstandard.no/2020/04/20/tre-goder-og-en-ideologisk-implikasjon/

I denne podcasten snakker Magnus og Vegard om bistand, striden rundt oljefondet og Israel, og et visst fotografi av utenriksministeren sammen med en terroristsympatisør.

«Hun kan ikke regulere seg bort fra løgn og bedrag» er overskriften på en leder i Aftenposten for noen uker siden (12/4), og personen det siktes til er kultur- og likestillingsminister Lubna Jaffery, som på vegne av regjeringen har iverksatt et prosjekt som har som mål å utarbeide en strategi mot desinformasjon. 

La oss før vi går videre presiserer hva en regulering er: En regulering er et statlig inngrep i/begrensning på den private eiendomsretten. Spørsmålet er altså hvorvidt reguleringer overfor de som har som oppgave å formidle og å fremskaffe kunnskap – presseorganer, tenketanker, skribenter, akademikere, forskere – kan hindre spreding av «desinformasjon», dvs. usannheter, løgner og «fake news». 

Vi siterer fra lederen: «Løgn og bedrag er den mest alvorlige globale risikoen de neste to årene. Det slo Verdens økonomiske forum (WEF) fast da risikoanalysen «The global risks report 2024» ble presentert i Davos i januar. Også de årlige risikovurderingene fra Nasjonal sikkerhetsmyndighet, E-tjenesten og PST advarer mot desinformasjon.

Tre milliarder mennesker skal gå til valgurnene de neste to årene, blant annet i Norge. Ved hjelp av sosiale medier og kunstig intelligens kan ikke bare valgresultatet påvirkes, men det kan sås tvil om valgets legitimitet. Det kan i sin tur føre til splittelse, politisk uro, vold og terrorisme – og en uthuling av demokratiske prosesser. Som i USA akkurat nå.

For en drøy uke siden hevdet den anonyme kontoen «End Wokeness» på X (tidligere Twitter) at mer enn to millioner illegale innvandrere i Pennsylvania, Arizona og Texas kan ha brukt et smutthull til å registrere seg for å stemme i det forestående amerikanske presidentvalget.

X-eier Elon Musk og presidentkandidat Donald Trump var blant dem som delte påstanden. Den er blitt tilbakevist, men har utvilsomt svekket tilliten til demokratiet ytterligere. I helgen varslet Støre-regjeringen en kommende strategi mot desinformasjon. «Skadepotensialet er stort hvis noen lykkes i å skape mistillit og uro, eller for eksempel sår tvil om demokratiske valg», sa kultur- og likestillingsminister Lubna Jaffery (Arbeiderpartiet).»

Så, usanne opplysninger kan påvirke velgerne til å stemme feil, i hvert fall slik sittende politiske makthavere ser det. 

Videre fra lederen: «Spørsmålet er hvem som skal få definere hva som er sant. Både i et innspillsmøte til strategien og i høringen om ny straffelov har Norsk Redaktørforening advart mot å gå i samme retning som totalitære regimer. Der definerer gjerne regimet hva som er desinformasjon og forfølger dem som sprer den. Det vil gjøre vondt verre. Det finnes ikke én enkel løsning på det høyst reelle problemet med desinformasjon. Befolkningen må lære seg kildekritikk. Teknologigigantene må ansvarliggjøres. Og mediepolitikken må sikre de redaktørstyrte mediene mulighet til å drive fri, kritisk og uavhengig journalistikk også i fremtiden. Desinformasjon er en av vår tids største trusler. Derfor er det riktig av regjeringen å lage en strategi for å bekjempe det.» 

Det ser ut til at Aftenposten, klokelig nok, mener at statlige reguleringer ikke er en løsning på problemet med usannheter som spres i pressen og på nett. Klokt. Vi skal dog gå litt dypere inn på dette punktet enn det andre kommentator vanligvis gjør.

Dagens stat trenger forskning

Statens legitime oppgave er å beskytte borgernes frihet. Dette er statens eneste legitime oppgave. Men i dag er det slik at alle stater gjør svært mye annet i tillegg til de legitime oppgavene. Stater driver helsevesen, skole, kulturinstitusjoner, infrastruktur, pensjons- og trygdeordninger. I tillegg regulerer de økonomien. Noen stater i Vesten bruker også enorme beløp på å løse det imaginære problemet menneskeskapt global oppvarming. På alle disse områdene innebærer statlig politikk til dels enorme begrensninger på og innskrenkninger av individuell frihet, og et aspekt av denne frihetsinnskrenkningen er at borgerne også påføres enorme kostnader i form av skatter og avgifter. Alt dette fører til at velstanden er betydelig lavere enn den ellers ville ha vært. 

For å legitimere de store kostnadene og de store begrensninger på individuell frihet må politikerne som sitter med makten henvise til gode argumenter for politikken de tvinger igjennom, de må henvise til forskning som begrunner inngrepene, tiltakene og kostnadene. Staten begrunner altså sin politikk ved å henvise til forskere som mener at (for å ta noen få aktuelle eksempler) menneskeskapte klimaendringer er et stort problem og at restriksjoner på vanlige folks bilkjøring, flyreiser og bruk av plastposer vil hindre en livsfarlig global oppvarming; de henviser til forskere som mener at omfattende sosial isolering og nærmest obligatoriske vaksinasjonsprogrammer må til (måtte til) for å hindre spredningen av farlig smitte (koronaviruset); og de henviser til forskere som mener at næringslivet må reguleres for at vi skal ha stabil og voksende velstand, en politikk som blant annet inkluderer tvangspålagte restriksjoner på frivillige produksjon og handel, og pålagt bruk av statlige utstedte penger som ikke kan ha en stabil verdi.  

La oss si at det finnes seriøse forskere som har kommet frem til at disse tre tingene. Men alle burde vite at det også finnes seriøse forskere som har helt andre synspunkter enn disse. Noen mener at klimaendringer er helt naturlige og at det vi har opplevd de siste tiårene ikke er utenom de normale svingningene; noen forskere mente at tiltakene mot koronavirus for folk flest var helt unødvendige og svært skadelige; og noen forskere mener at stabil og voksende velstand kun kan oppnås med respekt for eiendomsretten, markedsøkonomi, frihandel og stabile penger. 

Forskerne i den andre gruppen står da for synspunkter som er stikk i strid med det politikerne i maktposisjoner ønsker skal være sannheten. 

Da kan vi komme en situasjon hvor hele statlige det maktapparatet, inkludert akademia (i stor grad finansiert av staten), store deler av pressen (som enten må ha tillatelse fra staten for å eksistere (TV-stasjoner), eller som i stor grad finansieres av staten) mener én ting; og så er det en gruppe forskere som mener det stikk motsatte. Disse forskerne står da ofte utenfor akademia, de slipper ikke til i mainstreampressen og de slipper ikke til på de store TV-kanalene. De må da gjøre sitt beste for å informere publikum fra plattformer som er utenfor mainstream. 

Er det overraskende at de forskerne som er i opposisjon til grunnlagene for den statlige politikken av makthaverne av de aktører som spiller på lag med staten blir beskrevet som useriøse, som om de farer med løgner, usannheter og «fake news» – som om de sprer desinformasjon? 

Det er også slik at mange oppdager feilaktige påstander og opplysninger i mainstreammedia, og dette svekker tilliten til det budskapet som mainstreamaktørene fremmer. Dette fører til mistillit, noe som igjen fører til at det blir enkelt å slutte seg til standpunkter og meninger og skribenter som gir uttrykk for andre standpunkter enn de som dominerer i mainstream. Kan dette være en medvirkende årsak til at tvilsomme påstander og direkte usannheter lett spres i informasjonskanaler som er utenfor mainstream? 

Vi bare spør.  

En gammel vits 

Mange kjenner følgende gamle vits, men den er allikevel verd å gjenta: regjeringen erklærte at dens politikk hadde vel vært vellykket, og ga SSB i oppdrag å finne data som bekreftet dette. SSB er statlig finansiert og lever da reelt sett på regjeringens nåde. Det kan derfor være fristende for SSB å publisere håndplukkede utvalg av data slik at oppdragsgiveren stilles i godt lys.  

Som et nokså ferskt praktisk eksempel på samme prinsipp kan vi nevne at da «Cicero – senter for klimaforskning» ble opprettet (i 1990) fikk institusjonen en formålsparagraf som sa at dens oppgave var «Å fremskaffe kunnskap som kan bidra til å løse det menneskeskapte klimaproblemet». En slik formålsparagraf legger føringer på den forskningen som instituttet var ment å bedrive, men forskning med føringer er ikke forskning, det er propaganda. (Denne formålsparagrafen, som slapp katten ut av sekken, ble senere endret.)

Vårt hovedpoeng er dog følgende: dersom staten trenger forskning som begrunnelse for sin politikk, og dersom staten finansierer forskning, vil dette nødvendigvis føre til at det legges føringer på forskningen. Og da, som vi sa over, er det ikke forskning, da er det propaganda. 

Staten vil da også ønske å styrke den overbevisende kraft som denne såkalte forskningen har, og da må den også svekke alternative stemmer. Og da blir det enkelt å påstå at det budskap som kommer fra aktører utenfor mainstream er «fake news» og løgner og usannheter, uansett hva realitetene er. 

En ny vits 

Vi nevnte over at Aftenpostens lederskribent ga uttrykk for et klokt standpunkt (statlige føringer på hva som er sannhet er ikke veien å gå for å løse problemet). Men denne klokskapen satt ikke så veldig dypt. Lederen sier også at «mediepolitikken må sikre de redaktørstyrte mediene mulighet til å drive fri, kritisk og uavhengig journalistikk også i fremtiden».

Det er korrekt at de store mediene på enkelte områder har bedrevet god journalistikk, men det er opplagt at mainstreampressen gir et skjevt bilde av en rekke viktige saker i nyhetsbildet. Vi kan kort nevne islam, innvandring, klima, og corona-epidemien, Biden, Trump, Iran, krigen mellom Israel og diverse islamistiske grupper. På disse viktige områdene fungerer praktisk talt samtlige store presseaktører som propagandaorganer for visse synspunkter, synspunkter som stemmer overens med det som makthaverne bygger sin politikk på, og dette skjer samtidig med at disse organene nekter opposisjonelle stemmer å komme til orde. (Det er kanskje litt for sterkt å si at mainstreamorganer nekter opposisjonelle stemmer å komme til orde, men at de i meget stor grad favoriserer visse synspunkter og prøver å gjøre andre standpunkter illegitime, er opplagt.) Vi vil presiserer at dette ikke er sensur, private aktører i pressen har lov til å publisere akkurat hva de vil, men når de utestenger viktige opposisjonelle synspunkter er det rent hykleri når de beskriver seg selv som om de bedriver «fri, kritisk og uavhengig» journalistikk. 

Når Aftenpostens lederskribenten sier at mediepolitikken må sikre de redaktørstyrte medienes mulighet til å bedrive fri, kritisk, uavhengig journalistikk, vet man derfor ikke om man skal le eller gråte. Det han egentlig gjør er å be om statsstøtte, eller beskyttelse mot konkurranse, noe som kanskje blir nødvendig hvis publikum får så liten tillit til det manistreamorganer skriver at de ikke lenger kan klare seg på inntektene de får ved å tilby et produkt til mulige kjøpere som kan velge å kjøpe eller velge å avstå. 

Ja, det er sant at det er mye som er usant og mye som er tvilsomt av det som er å lese på på de ikke-redaktørstyrte medienes plattformer. Men dette problemet ville vært ikke-eksisterende hvis de store mediene hadde bedrevet objektiv journalistikk, man ville ikke fått dette problemet hvis hvis de ikke dekket over viktige sannheter. Det at de store mediene dekker over viktige sannheter er årsaken til at de useriøse nyhetsformidlerne har vokst frem som et alternativ. Når alle vet at man ikke får hele sannheten i de store avisene og på de store TV-kanalene, vil det nødvendigvis vokse frem alternativer, og disse kan ofte være tvilsomme.  

Oppsummert: dersom de store mediene ikke hadde vært så løgnaktige ville problemet med useriøse nye alternative informasjonskilder ikke har vokst frem i det hele tatt. De store mediene har seg selv å takke for at mange ikke stoler på dem, og for at mange tror på useriøse kanaler som ofte inneholder ting som ikke er faktabasert. 

WEF

Aftenpostens lederartikkel henviste til WEF – World Economic Forum – og likesinnede aktører som hevder at løgn og bedrag kommer til å bli et  voksende sikkerhetsproblem i årene som kommer. 

Vi skal ikke si så mye om WEF her, det har vi gjort i en rekke tidligere artikler på gullstandard og vi linker til noen av dem nedenfor. WEF er en organisasjon hvor innflytelsesrike politikere og andre aktører møtes for å utveksle ideer og planer. WEF har ingen formell makt, men er allikevel en svært innflytelsesrik aktør i den politikken som føres i vestlige land. Poenget her er at WEF er sterke tilhenger av alle typer statlig styring og derved av flere reguleringer.  

Et slagord WEF har brukt er «you’ll own nothing and be happy», men siden eiendomsrett er en nødvendig forutsetning for frihet og velstand, viser dette at frihet og velstand ikke er verdier som WEF setter høyt. 

At WEF frykter at alternative velbegrunnede standpunkter skal få stor oppslutning er ikke overraskende, og som det heter: angrep er det beste forsvar, så er det kanskje en god strategi fra WEFs side å stemple opposisjon som basert på løgn og bedrag. 

Hva dette egentlig handler om 

Det problem som Aftenpostens lederskribent påpeker er reelt, men det kan kun løses dersom man får et samfunn med totalt skille mellom stat og økonomi. Dersom staten skal styre økonomien og samfunnet, vil det nødvendigvis føre til at staten må benytte propaganda for å begrunne sin politikk, og siden politikken må ha oppslutning for å kunne bli gjennomført må staten svekke og dempe opposisjonelle stemmer. Skrittet fra dette til å karakterisere opposisjonelle stemmer som om de farer med usannheter eller «fake news» er kort. Ja, noe av det som kommer fra aktører utenfor mainstream er løgn og bedrag, «fake news» og desinformasjon, men ikke alt. Hadde de store medieaktørene virkelig gjort det de sier at de gjør og det de er ment å gjøre, ville de gitt en objektivt dekning av nyhetsbildet, og problemer med «fake news» og desinformasjon fra alternative nyhetskilder ville ikke oppstått.   

Det hver enkelt leser bør gjøre er å lese mange forskjellige nyhetskilder. Dette er det eneste som kan sikre at man blir velorientert om det som foregår.  

Vi har sett enkelte stemmer i mainstreammedier oppfordre til boikott av visse alternative kommentarplatformer. Vi gjør det stikk motsatte: Vi sier at man bør lese flere kommentatorer, og at man bør sørge for å dekke et så bredt politisk spenn som overhodet mulig (dette må dog sees i sammenheng med den enkelte lesers tid og interesser). Vi sier derfor: Les kritisk, og prøv å forstå ting så dypt som mulig ved å se på de fundamentale premissene som ligger til grunn for det som hevdes eller påstås. Helt til slutt vil vi si at det virker rimelig å gå ut ifra at de som mener at man skal boikotte visse kommentatorer har noe å skjule. 
.

.

.

Vanskelige tider – og litt om årsaken

Nye toner