POLITIET

Politiet er i hardt vær for tiden. Vi skal gi en vurdering av årsakene til dette, og som vanlig vil vi her gi en vinkling som ikke er å finne andre steder. Vi skal kommentere det som er skjedd med politiet – eller det som politiet er blitt utsatt for – de siste månedene, og vi skal komme inn på det som er den virkelige årsaken til det som har skjedd. Det som skjer er alvorligst i USA, men i det store og hele skjer det samme i alle land i Vesten. Vi kan ikke hente alle typer eksempler fra alle land, men henter dem i hovedsak fra Skandinavia, USA, Storbrittania og Australia. 

Angrep på politiet

Vi kjenner alle til den nylige hendelsen i Los Angeles hvor to politimenn blir skutt på kloss hold mens de sitter i sin tjenestebil. (Hendelsen finnes på video, link til BBC nedenfor.) De to alvorlig skadede politimennene blir sendt til sykehus og utenfor samles det raskt en folkemengde som roper til de alvorlig skadede politimennene «Vi håper dere for helvete dør, jævler!» (noe fritt oversatt til norsk). Hele aksjonen ser ut til å være godt planlagt.  

I utgangspunktet høres dette utrolig ut, men det er sant. Og dette er ikke den eneste saken hvor slike ting skjer. I de siste par år har et stort antall politifolk i USA blitt drept på denne måten, dvs. ikke i skuddveksling med kriminelle, men ved at en gjerningsmann bare har skutt politifolk mens de var på jobb under fredelige omstendigheter.   

En rekke bystyrer i USA har også redusert budsjettene for politiet i byen, etter oppfordringer om å «defund the police» – med en begrunnelse som går ut på at en betydelig del av politiets innsats går ut på å trakassere svarte, og at en redusert politiinnsats vil føre til redusert kriminalitet. 

Den sterkt venstreorienterte politikeren Alexandria Ocasio-Cortez ble spurt om hvordan USA vill se ut med et «defunded police», og på Twitter svarte hun at det ville se ut som forstad: «It looks like a suburb. Affluent white communities already live in a world where the choose to fund youth, health, housing etc more than they fund police … When a teenager or preteen does something harmful in a suburb (I say teen bc this is often where lifelong carceral cycles begin for Black and Brown communities), White communities bend over backwards to find alternatives to incarceration for their loved ones to ‘protect their future,’ like community service or rehab or restorative measures. Why don’t we treat Black and Brown people the same way?»  (Et skjermbilde av denne tweeten er å finne på en link til marieclaire nedenfor.)

«Ingen røk uten ild» heter det, og det finnes mange tilfeller hvor politifolk har vært altfor hardhendte overfor svarte mistenkte, og at mange svarte er blitt drept av politifolk ifbm. Arrestasjoner er sant. Det som utløste denne siste og fortsatt pågående bølgen av protester mot politiet, inkludert dødelige angrep på politifolk, var drapet på George Floyd under en arrestasjon utført av polititjenestemannen Derek Chauvin.     

Det finnes også tilfeller hvor politiet i USA urettmessig er blitt beskyldt for å ha brukt mer vold/ildkraft enn nødvendig mot svarte (to eksempler på dette er tilfellene Rodney King og Breanna Taylor, men i begge disse tilfellene var politiets maktbruk legitim), og også slike saker har ført til store opptøyer, selv om politiet altså handlet i samsvar med gjeldende regler.

Det hele bildet 

Men skal man finne ut hva som skjer kan man ikke basere seg på enkelthendelser, man må se på det store bildet. Og da er spørsmålet: er det slik at amerikanske politifolk mer eller mindre systematisk trakasserer svarte? Er det slik at politifolk i betydelig omfang er rasister?  Og svaret på dette er Nei. Heather MacDonald forsker på politiets virksomhet, og hun skriver følgende: «There Is No Epidemic of Fatal Police Shootings Against Unarmed Black Americans» (link nedenfor til Manhattan Institute), og at påstandene om systematisk rasisme fra politiets side er en myte. Overskift i WSJ: «The Myth of Systemic Police Racism» (link til WSJ nedenfor). Den som vil lese med om dette kan google Heather MacDonald og «police racism».  

Vi godtar det som er MacDonalds konklusjon: det er rom for forbedringer i politet, men det ligger ingen systematisk rasisme bak politiets virksomhet. Ja, antall svarte er overrepresenterter i antall arrestasjoner hvis man sammenligner med befolkningen som helhet, men de er ikke overrepresentert dersom man ser på fordelingen blant kriminelle; det er et sørgelig faktum at svarte er overrepresentert blant kriminelle i USA. (Dette er i stor grad et resultat av den politikken som er blitt ført overfor svarte i hovedsak siden midt på 60-tallet, da venstreorienterte politikere kraftig intensiverte støtteordninger og offentlige gratistilbud til fattige. Siden svarte da var overrepresentert blant fattige ble de også overrepresentert blant de kriminelle. Grunnen er at slike tiltak passiverer mottagerne, og at de for ofte har det resultat at mottagerne drives over i kriminalitet. Når dette kobles med et forbud mot narkotika, som får mange til å tro at handel med narko innbærer lettjente penger, og milde straffer for kriminelle, er dette en oppskrift på en katastrofe, en oppskrift som USA har fulgt i mer en 50 år. En annen årsak til at svarte er overrepresentert blant de kriminelle er at de er i stor grad blitt fortalt av hele den kulturelle eliten (presse, akademia, etc.) at deres problemer stort sett skyldes fordommer og rasisme blant hvite, og noen er da ute etter hevn mot hvite.  

Men det er ikke bare i USA at politet har problemer. I de siste årene har man sett en rekke avisoverskrifter av følgende type: «I en rekke storbyer i Vest-Europa finnes det no-go-soner hvor politet ikke våger seg inn», «Politet blir jaget av mobb» (den finnes en rekke videoer på youtube som viser slike hendelser, se link nedenfor), «Ungdommer har ikke lenger respekt for politiet». «Svensk politi trenger politibeskyttelse … » (denne siste påstanden er så absurd og utrolig at vi synes vi må ta med dokumentasjonen, link nedenfor).  

Men det er flere typer fakta som er relevante for det vi skal frem til. Før vi henter disse vil vi ha sagt at vi går ut i fra at de fleste politifolk er dyktige og gjør en tilfredstillende jobb, Og selvsagt, politi er absolutt nødvendig for å holde kriminaliteten i sjakk. Ovenfor nevnte vi tilfeller hvor venstreorienterte bystyrer i USA gikk inn for å «defund the police», dvs. å redusere bevilgningene og dermed aktiviteten til politiet i vesentlig grad, og resultatet ble det stikk motsatte av hva de venstreorienterte hadde ventet seg: det skjedde en sterk økning i kriminaliteten. Her er to av mange overskrifter som forteller dette:  «Police Wrestle With Surge in Crime in U.S. Cities Amid Defunding Efforts. A violent summer hits some major U.S. cities as police face budget cuts due to the pandemic and efforts to combat police brutality» (WSJ). «Buffalo Considering Defunding Police,  Its Murder Rate is Up 71%» (frontpagemag).

Men det er mer, og vi minner om at dette handler om årsakene til at politet er utsatt for kritikk, angrep og direkte sabotasje, og til og med drap. 

Politiets image 

I en rekke store kriminalsaker de siste årene har det vist seg at politiets innsats har vært totalt inkompetent. Sakene vi tenker på er drapene på president Kennedy og Lee Harvey Oswald i november 1963, drapet på statsminister Palme i februar 1986, terrorangrepet i Oslo 22. juli 2011. Ja, disse sakene er spredt mellom forskjellige land, og det er stor avstand mellom dem i tid, men dette er saker som det hele tiden snakkes om i mediene, og disse mediene forteller da om igjen og om igjen hvor utrolig inkompetent politiets innsats var i disse sakene. 

Videre, de siste par år er det dukket om en sjanger TV-serier som er blitt svært populær: «true crime». Denne sjangeren har eksistert i litteraturen i mange år, men er nå også blitt populær TV-underholdning. Disse seriene handler som regel om uoppklarte saker, og seeren håper vel at de journalistene som lager seriene har klart å finne nye spor som gjør at gjerningsmannen kan bli tatt, en gjerningsmann som politiet ikke har klart å finne. 

Også i Norge er det laget slike serier: om Orderud-saken, om Birgitte Tengs-saken, om Marianne-saken, om Wiborg-saken, om Iranzo-saken, om Nesset-saken, om Scandinavian Star-saken. For tiden er det visstnok også i arbeid en serie om Baneheia-saken. Kanskje kommer det også en serie om Bjugn-saken, en sak hvor syv personer, inkludert bygdas lensmann, ble arrestert av politiet på basis av fullstendig absurde anklager. Ingen ble dømt i denne saken. 

Disse seriene har så og si aldri ført til at sakene er blitt oppklart. Ett unntak fra dette er en av de utallige seriene fra USA, «I´ll Be Gone in the Dark». De som sto bak denne serien, eller rettere, de som sto bak boken den var bygget på, klarte virkelig å finne en draps- og voldtektsmann som over flere tiår hadde drept minst 13 personer og gjennomført mer enn 50 voldtekter. Politiet hadde jaktet på denne mannen i flere tiår uten suksess, og det viste seg da han ble avslørt at han var en – spolier alert – politimann.

Det klareste og sterkeste budskap seeren mottar fra disse TV-seriene er at politet har vært utrolig inkompetent. (I hvert fall virker det slik i ettertid, men vi minner om at det er lett å være etterpåklok). I flere av de norske seriene får man vite at det som var politiets modus operandi var å finne en sannsynlig gjeringsmann, og så presse ham til å tilstå gjenom utspekulerte og trakasserende forhørsteknikker. Bevismateriale som ikke støttet opp om at denne mistenkte var skyldig ble ignorert, bagatellisert eller lagt bort. Grunnen var et ønske om å få avsluttet saken og triumferende kunne fortelle pressen at «Saken er løst! Den arresterte har tilstått!» 

I ettertid er det kommet for en dag at i disse sakene finnes det en rekke falske tilståelser. Ja, politet innrømmer i dag at det var slik da – at mistenkte ble presset til å tilstå – men at det ikke lenger skjer i dag. Vi håper dette er korrekt, men vårt poeng her er det budskap dagens seere mottar fra disse saknene. 

Vi minner også om Liland-saken og Fritz Moen-saken, saker hvor politiet etter betydelig etterforskning mente at disse to var drapsmenn og fikk dem dømt, mens de egentlig var uskyldige. Og vi minner om de mange sakene med påstander om politi-vold, dvs. påstander om at politifolk nærmest for moro skyld banket opp fredelige men muligens irriterende arrestanter. Spesielt var det en sak i Bergen på 70-tallet hvor påstander om politi-vold florerte i stort omfang. Nå er det mye som tyder på at hele denne saken var et falsum, men det må jo ha vært en grunn til at påstandene kunne fremsto som plausible.      

Kunstens oppgave 

I tillegg til dette har vi en rekke krimserier på TV, serier hvor det flommet over av korrupte politifolk. Helten er som regel ikke korrupt, men han har kollegaer som er korrupte. Ja, de fleste politifolk er selvsagt ærlige og dyktige, men hvis det finns noen som er … , ja, vi sier det rett ut: når det finnes noen som reellt sett er kriminelle i politiuniform, så er dette ødeleggende for hele politi-etaten.      

Det er slik at folk flest ikke lærer ved å lese seriøs og grundig faglitteratur, de lærer heller ikke spesielt mye på skolen (bortsett fra å kunne lese og skrive og regne; det de lærer om f.eks. historie, samfunnsfag og miljø er stort sett galt), og det er umulig for en vanlig leser å lære noe fra å lese en eller noen få aviser; skal man lære noe fra avisene må man lese et stort antall aviser som er hentet fra alle sider av et bredt ideologisk spektrum. Men allikevel: folk flest lærer. Hvor kommer da denne lærdommen fra? Den kommer i all hovedsak fra kunsten, nærmere bestemt fra litteraturen. I tidligere tider lærte folk av Homer og Chaucer og Cervantes og Shakespeare og Dickens og Ibsen og Beecher Stowe og Orwell og mange andre (ja, slike forfattere var folkelesning i tidligere tider), men i dag må man regne film og TV-serier som den mest utbredte og tilgjengelige formen for litteratur. Så, det folk kan og forstår (eller tror de kan og forstår) om hvordan verden er og hvordan den fungerer har de i all hovedsak lært fra film og TV-seier. Og som nevnt, krimserier flommer over av korrupte og udugelige politifolk.      

Hvorfor er det slik at kunsten i dag gir et så negativt bilde av politiet? Det er fordi den skapes av personer som har et negativt syn på politiets oppgave, og politiets oppgave er fundamentalt sett å beskytte enkeltindividers liv og eiendom. 

Politiet i dag  

Vi kan også henvise til noen ferske saker som viser hvordan dagens politi utfører sin oppgaver:  

VG: «Her aksjonerer politiet mot ballongselgere. Oslo-politiet brukte deler av nasjonaldagen til å trampe i stykker ulovlig solgte heliumballonger.» [Politikerne, i sin visdom, hadde forbudt bruk av helium i ballonger.]

Dagbladet: [Den svenske skuespilleren Adam Pålsson har fått traumer etter han ble overfalt av væpnet politi i fjor, og forteller:] -Før ga jeg meg bare helt og tenkte at andre mennesker har kontroll over sikkerheten og så videre, det tar jeg ansvar for selv i dag. Når jeg ser en politibil har det alltid vært en sikkerhetsfaktor for meg, men nå får jeg puls når jeg ser en politibil. Jeg beklager å si det, men jeg følger jeg ikke kan stole på dem, sier Pålsson i intervjuet, gjengitt av  Aftonbladet.»

Og vi har en rekke eksempler av denne typen: Etter overskriften «Et inkompetent politi preget av systemisk anti-rasisme og fordommer mot nordmenn» skriver document.no om en sak som begynte at med at «… en innvandrerfamilie bråkte mye i en blokkleilighet. … Det generelle bildet var en total mangel på respekt for husordensreglene i borettslaget: bråk, søppel i trappen, hærverk og utrivelig oppførsel. Først og fremst var bråket på nattestid det mest plagsomme. …Han som eide leiligheten, framleiet privat. Det var en stor leilighet på over hundre kvadratmeter». Naboene klaget, og det endte med at de som klaget nærmest ble trakassert av politet og beskyldt for rasisme og hatprat. (Hele saken er å finne på link nedenfor.) 

Her er ett av mange ferske eksempler på at politiet med vold går løs på personer som demonstrerer mot de strenge tiltakene som ble innført ifbm. Corona-viruset: «Australia’s Violent Enforcement of Lockdowns Sparks Memories of the Eureka Rebellion … ….footage reveals a little of the current scene, with Aussies protesting against draconian lockdowns, and police in riot gear arresting them in large numbers» (link FEE). Dette eksemplet er fra Australia. Ovenfor henviste vi til tilfeller hvor politiet rømte fra bøller, her ser vi at politet opptrer som bøller overfor fredelige demonstranter. Dette eksempelet er altså fra Australia, men det finnes tilsvarende eksempler fra Storbritannia, Sverige, Norge, Tyskland. 

En løgner lyver ikke hver gang han sier noe, en tyv stjeler ikke alt han kommer lover – slike folk lyver og stjeler en gang i blant. Men de er allikevel tyver og løgnere, og de kan ikke stoles på. Men hvis noen få politifolk er kriminelle (f.eks. ved å presse frem falske tilståelser, ved å banke opp arrestanter, ved å legge vekk bevis som ikke passer inn i en foretrukken teori om hvem som er gjerningsmann) så er dette ødeleggende for politet som helhet – disse få enkletpersonenes kriminelle handinger ødelegger for hele politietaten. Dette skaper mistro og motstand mot politet.    

Udugelighet 

Før vi kommer til avslutningen vil vi kort si noe om udugeligheten som opplagt finnes også i politiet – men ikke bare der. Udugelighet finnes overalt, men den blir mer utbredt jo større den offentlige sektoren i samfunnet er. Grunnen er at incentivene i en regulert økonomi i mindre grad går ut på tilfredsstille kunder og brukere; i en regulert økonomi går incentivene i større grad ut på tilfredstille de som regulerer og de som bevilger penger, dvs. staten og politikerne. Med andre ord: jo større det offentliges andel av økonomien er, jo mer udugelighet blir det i alle bransjer og sektorer i samfunnet, også i den private sektor (som altså ikke er fri, den er regulert av staten). Dette gjelder også politiet: jo større offentlig sektor er, jo mer udugeliget blir det også der. Men politet er en spesielt viktig etat fordi politifolk har rett til å bruke tvang og vold, og derfor er det viktig at udugeligheten der blir så liten som overhode mulig, og dette kan kun oppnås i størst mulig grad ved at offentlig sektor er så liten som mulig, dvs. at den kun tar seg av de legitime offentlige oppgavene (politi, rettsapparat, det militære). 

Så, politiet har ofte vist seg udugelig, politifolk er (for) ofte korrupte, de presser frem falske tilståelser, de bruker mye krefter på bagateller heller enn å prioritere viktige saker, og de flykter når de virkelig trengs og overlater områder til hardbarkede kriminelle (i no-go-sonene).

Og alt dette skjer mens mange politi-kollegaer på en aller annen måte aksepterer det, og mens politiets ledelse – politidirektør, justisminister, regjering – godtar det!  

Dette er uholdbart! Politiet – slik det burde fungere – har en ekstremt viktig jobb, og den er å beskytte alle som oppholder seg i landet mot kriminalitet. 

Men det som har skjedd er at det er blitt en etat som prioriterer uviktige ting, som lar de virkelig kriminelle alt for ofte være i fred, som iblant flykter hals over hode fra kriminelle de burde ha uskedliggjort, som i enkelte saker planter bevis eller presser frem tilståelser de vet er falske bare for å gi inntrykk av at de har oppklart en viktig sak.

La oss ta med ett poeng til: politimannen som drepte George Floyd, Derek Chauvin, hadde i årene før mottatt innpå 20 klager på sin oppførsel som politimann. Han var allikevel fortsatt i jobben, han var beskyttet av sin fagforening. Det samme gjelder for en rekke andre bøllete politifolk: de blir i jobben fordi fagforeningene beskytter dem. 

Ja, politifolk har en farlig og vanskelig jobb, og de må ofte ta viktige og farlige beslutninger på et øyeblikks varsel, beslutninger som kan føre til at personer de er i nærkontakt med kan bli skadet eller drept. Politifolk bør ha et handlingsrom for de beslutninger de tar og de handlinger de utfører uten å risikere å miste jobben. Men å holde småkriminelle George Floyd i et dødelig grep i innpå ti minutter mens han ligger nede på bakken, det er fullstendig uakseptabelt!  

På bakgrunn av alt dette burde det være lett å forstå at kritikk mot og angrep på politiet skjer. 

Vi støtter selvsagt ikke angrep på politiet. Men politi-etaten må rydde opp. Alt snusk må vekk. Alle politifolk som oppdager snusk hos sine kolleger må melde fra, og etaten selv må ha ordninger som sørger for at slike politifolk bli fjernet. Fagforeninger må ikke beskytte tjenestemenn som reellt sett er kriminelle. Videre burde det være slik at politiet kun beskjeftiget seg med reell kriminalitet, og ikke alt mulig annet som de blir beordret til i dag – reell kriminalitet er initiering av tvang overfor andre, dvs. tyveri, svindel, drap, voldtekt, overfall, innbrudd, hærverk, etc. Men for å komme dit kreves en radikal endring av den politikken som føres, og dette ligger selvsagt utenfor politiets område; politiet må rette seg etter det som folket i valg bestemmer, og som regjeringen som utøvende maktorgan beordrer.     
.

.

.

.

.

https://www.dagbladet.no/kultur/stoler-ikke-pa-politiet/72870566

https://fee.org/articles/australias-violent-enforcement-of-lockdowns-sparks-memories-of-the-eureka-rebellion/amp?__twitter_impression=true

https://www.bbc.com/news/world-us-canada-54137838

https://www.marieclaire.com/politics/a32849383/alexandria-ocasio-cortez-defund-the-police/

https://www.manhattan-institute.org/police-black-killings-homicide-rates-race-injustice

Politiet jages 

«Svensk politi trenger politibeskyttelse»

https://www.wsj.com/articles/the-myth-of-systemic-police-racism-11591119883

https://www.frontpagemag.com/point/2020/08/buffalo-considering-defunding-police-its-murder-daniel-greenfield/

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/WwOdg/her-aksjonerer-politiet-mot-ballongselgere

Islam og ytringsfrihet

«Muslimer bør være tilhengere av ytringsfrihet» hevder Fatima Almanea og Mohammad Usman Rana i en kronikk i Aftenposten 10. september. Vi skal diskutere noen av de poengene de tar opp, men først vil vi si at det er en svært god ting at muslimer støtter ytringsfrihet; ytringsfrihet er et svært viktig element i siviliserte samfunn; uten ytringsfrihet vil ingen andre friheter kunne overleve. Og et samfunn uten frihet vil etterhvert forfalle.   

De to viktigste tingene i kronikken vi skal se på er metoden forfatterne bruker for å argumentere for sitt syn, og hvorvidt deres konklusjon, basert på de premisser de bruker, er holdbar. Vi skal også gi en skisse av hvordan et holdbart argument for ytringsfrihet ser ut.  

MUSLIMER MÅ FØLGE MUHAMMED

Muslimer betrakter Muhammed som et perfekt menneske, som et ideal alle muslimer må etterstrebe å emulere, dvs. de bør i alle situasjoner handle slik Muhammed handlet. Det viktigste innhold i islam utenom Koranen er Hadith, som SNL beskriver slik: Hadith er er «normerende overleveringer om profeten Muhammad. Den klassiske definisjonen er: Fortellinger om profeten, hva han sa, gjorde eller stilltiende samtykket til. Disse fortellingene blir sett som profetens sunna (tradisjon), og fremheves som eksempel for de troende på hva som er riktig og god levemåte for muslimer. I tillegg til Koranen blir hadith-samlingene betraktet som en kilde for rettsvitenskapen (fiqh). Den vekt som legges på hadith har sammenheng med profeten Muhammads autoritet og med lovens sentrale rolle i islam». 

Kronikken henviser til hendelser i Muhammeds liv, og vi gjengir to sitater, sitater som skal begrunne at Muhammed var tilhenger av ytringsfrihet – og dette er for kronikkforfatterne et avgjørende argument for at muslimer også skal være tilhengere av ytringsfrihet: «Under tiden sin i byen Taif ble profeten Muhammad møtt med massiv utskjelling og vold fra folkemasser, hvilket medførte at han ble tvunget til å forlate Taif. Det er rapportert at profeten blødde så mye at hans føtter var dynket i blod. Da han fikk tilbud om å hevne seg mot menneskene som utøvde denne verbale og fysiske volden mot ham, avslo han imidlertid tilbudet og svarte istedenfor med å be en bønn for dem. Han svarte på sjikane med barmhjertighet».

Et annet sitat: «Profeten ble ikke sjelden utsatt for harselerende dikt i sin samtid. Men hvordan håndterte han dette? På en humoristisk og avvæpnende måte. Eksempelvis ble han av sine motstandere og polyteister i lyrikken kalt «Mudhammam» istedenfor «Muhammad». «Muhammad» betyr «den lovprisede», mens forvrengningen «Mudhammam» kan oversettes med «den klanderverdige».  … På vittig, vennlig og elegant vis avfeide profeten Muhammad karikering av ham i datidens poesi.»

Kronikkforfatterne argumenter for at man skal tåle kritikk uten å svare med vold eller krav om sensur, og som begrunnelse henviser de altså til tilfeller hvor Muhammed tålte kritikk og reagerte med «barmhjertighet» eller ved å avfeie det på «vittig, vennlig og elegant vis».  

RASJONELL BEGRUNNELSE

Er dette en rasjonell måte å argumentere på? Nei, det er det ikke. Skal man argumentere rasjonelt må man basere seg på fakta og logikk, og man må ha en faktabasert standard for hva som moralsk sett er riktig eller godt. Menneskets liv er en rasjonell standard for etiske goder; det som er etisk godt er det som virkelig gjør menneskers liv bedre. Skal man følge en slik metode for å begrunne ytringsfrihet må man si at gode liv forutsetter rasjonell tenkning: skal man skape et godt liv for seg og sine må man kunne skape verdier som opprettholder og forbedrer livet. For å kunne få i stand dette må man kjenne til virkeligheten man befinner seg i, og handle i samsvar med de lover som styrer den. «Nature, to be commanded, must be obeyed», som Francis Bacon sa det. Skal man kunne adlyde naturen/virkeligheten må man kjenne den, og den eneste måte å kjenne den på er ved observasjon, egen eller andres, og logisk analyse.

Tenkning forutsetter altså undersøkelse av fakta, logiske resonnementer, men også kommunikasjon med andre for å høre deres erfaringer og vurderinger – andre kan ha kommet frem til ting som er nyttige og som en selv ikke har sett, og som kan være nyttige å inkludere i et resonnement. Slik kommunikasjon skjer altså ved at de involverte ytrer seg til hverandre. Begrensninger av slik kommunikasjon er da intet annet enn restriksjoner på den enkeltes mulighet til rasjonell tenkning. Restriksjoner på ytringsfrihet er da intet annet enn restriksjoner på tenkning, og siden rasjonell tenkning er en forutsetning for gode liv, er begrensinger på ytringsfrihet begrensning på gode liv. Ytringsfrihet er derfor en bærebjelke for en sivilisasjon som verdsetter frihet, fred, harmoni og velstand.    

Nå kan man si at ytringsfriheten slik den er definert her kun beskytter korrekt tenkning og kommunikasjon av korrekte ideer. Hvis man skal ha et skille som innebærer at korrekte ideer beskyttes, mens ideer som er feil ikke skal beskyttes, må man ha en autoritet som med vold og tvang skal kunne forby kommunikasjon av ideer som denne autoriteten vurderer som feil. Enhver burde kunne se de farer som ligger i en slik ordning; det finnes utallige eksempler på at nye ideer, ideer som gamle autoriteter betrakter som feil, allikevel har vist seg å være korrekte. Dersom man hadde hatt en slik ordning ville nye, korrekte og verdifulle ideer kunne bli forbudt fordi gamle autoriteter mente at de var feil. 

Det er da slik at begrunnelser for individuell frihet (ytringsfrihet inngår som en del av individuell frihet) tar utgangspunkt i at det som skal beskyttes er riktige og gode handlinger, men frihetsprinsippet ender opp med å tillate alle typer handlinger unntatt de som initierer tvang overfor andre. Grunnen til dette er at det er opp til hver enkelt å avgjøre hva som er sant og riktig og viktig for denne personen i den situasjonen han er i, og at tvang for å gjennomføre «riktige» handlinger ofte ikke vil være til gode for den personen det gjelder: hver enkelt må selv finne ut hva som er rett og riktig ved egen tenkning. 

Som sagt: en rasjonell begrunnelser for ytringsfrihet er basert på en standard som fundamentalt sett sier at det som er moralsk riktig er det som virkelig gjør menneskers liv bedre. Å basere en begrunnelse på hva en historisk person gjorde er ikke noen rasjonell begrunnelse – den har da f.eks. ingen overbevisende kraft for personer ikke ikke betrakter denne historiske personen som et ideal, og det man bør har er argumenter som er gyldige overfor alle mennesker. Det kan også ofte være uklart hva en historisk person virkelig gjorde, og han han kan ha handlet forskjellig i ulike epoker av sitt liv.     

Men tilbake til argumentet i kronikken: der var begrunnelsen for ytringsfrihet at Muhammed i flere tilfeller møtte kritikk og hån med vennlighet og barmhjertighet. Men var det alltid slik? Er dette bildet av Muhammed korrekt? 

MUHAMMED FRA OPPOSISJON TIL POSISJON

I begynnelsen av sin karriere som profet hadde Muhammed få tilhengere, hans religion var en av mange religioner og trosretninger i det området han opererte, og han og hans tilhengere ble – som alle andre profeter – utsatt for hån, kritikk og ulike typer angrep fra de som ikke delte hans synspunkter eller trodde på det han fortalte om visjoner og åpenbaringer han hadde mottatt fra Gud via engelen Gabriel. Og som Almanea og Rana hevder i kronikken: Muhammed svarte da på slike angrep med mildhet og tilgivelse. Men dette var altså i den perioden da Muhammeds religion og bevegelse sto svakt, det var mens muslimer var i mindretall. Etter hvert ble Muhammads bevegelse større, og islam ble den dominerende religionen. Og hva skjedde da? Hvordan oppførte Muhammed seg da overfor kritikere og fiender?   

En rekke sitater Hadith er av samme type som de som kronikkforfatterne viser til og som oppfordrer til toleranse og barmhjertighet, men disse er i all hovedsak fra den perioden da Muhammed ledet en liten flokk og ikke hadde noen makt. Senere fikk Muhammed stor makt etter at han forlot Mekka og erobret Medina; han hadde ingen makt i Mekka, men ble etter mye krig og vold den sterke mann i Medina. Sitater fra ra Hadith som omhandler hans tid med makt her har gjerne et helt annet innhold enn i de som kronikkforfatterne gjengir. 

Det finnes altså eksempler på at Muhammed ikke alltid mente at krenkelser av ham skulle gjengjeldes med vennlighet. I en Hadith gjengitt i sin helhet nedenfor fortelles at en jødisk slave ble drept av sin eier fordi hun gjentatte ganger i ord krenket profeten; når Muhammad fikk vite om dette erklærte han at drapsmannen ikke skulle straffes for drapet.    

Fra Halvor Tjønns biografi om Muhammed henter vi dette: «Aabdullah ibn Khatal, en annen av dem Muhammed erklærte skulle drepes …. dro til Mekka hvor han frafalt troen. «Han laget spottende vers om Muhammed og lot dem fremføre av to løsaktige sangerinner … sangene ble fremført for folk i Mekka …». Den dagen da Muhammed trengte inn i Mekka og kunngjorde dødsdommen over Ibn Khatal,  ….. trakk Abu Barza ham fram og drepte ham … Av de to sangerinnene ble bare én henrettet, den andre ble spart…. Sara var erklært fredløs fordi også hun hadde sunget spottende sanger om Muhammed. En gang i Medina hadde hun bedt Muhammed om tilgivelse, men så hadde hun på et senere tidspunkt sunget de samme sangene om igjen i Mekka. De hun nå etter at Mekka var erobret [av Muhammed] igjen falt i hans hender, lot han henne henrette ….» (s. 313).

Wikipedia skriver at en rekke vers fra Hadith forteller at rett etter at Muhammed hadde erobret Mekka beordret han henrettelse av et stort antall fiender. En av dem var Ka’b ibn al-Ashraf, som fortjente å dø fordi han hadde fornærmet Muhammed:  «It has been narrated on the authority of Jabir that the Messenger of Allah [Muhammed] said: Who will kill Ka’b b. Ashraf? He has maligned Allah, the Exalted, and His Messenger. Muhammad b. Maslama said: Messenger of Allah, do you wish that I should kill him? He said: Yes. He said: Permit me to talk (to him in the way I deem fit). He said: Talk (as you like).» (— Sahih Muslim, 19:4436). Her fortelles altså at en som hadde snakket stygt om («maligned») Allah og Muhammed måtte drepes.  

Dette følgende ekstreme eksemplet kan også nevnes for å vise hva slags menneske Muhammed egentlig var, og hvordan muslimer forholder seg til alt han gjorde: Under Muhammeds tid var det en rekke slag mellom muslimer og jødiske stammer. I noen tilfeller lot Muhammed de overlevende slippe fri etter at de hadde tapt slaget, men med Quarish-stammen skjedde følgende: Etter at jødene hadde vært beleiret i 24 dager overga de seg, og ba om å få lov til å forlate byen og å få lov til å ta med seg kun noen få personlige eiendeler. Først sa Muhammed ja til dette, men så ombestemte han seg. Han bestemte at isteden skulle alle menn drepes, og kvinner og barn skulle fordeles som konkubiner og slaver for soldatene. (Å være konkubine innebærer at kvinnen skal være tilgjengelig for stadige voldtekter.) Pengene ble også fordelt – Muhammed selv tok en femtedel av byttet. Mennene, innpå 1000 fullstendig forsvarsløse personer, ble drept ved at de fikk strupen skåret over med sverd. Muhammed selv valgte seg en ung kvinne som konkubine, men først viste han henne de massakrerte likene av hennes slektninger. Muslimer blir iblant bedt om synspunkter på dette, og her er et eksempel på et svar: «Når det forlanges at muslimer tar avstand fra profeten Muhammed, slik det har blitt krevd i sammenheng med profetens henrettelse av jøder i Medina, blir det vanskelig. For tar jeg avstand fra profeten er jeg ikke lenger muslim (uthevet her). Forlanger man noe slikt vil alle grupperinger i islam – fra de mest ekstreme til de mest liberale – samles mot den ytre fienden…». Den som uttalte dette var Basim Gholzan, tidligere redaktør for nettsiden islam.no og tidligere imam. (Kilde: «Fri tanke» nr 4/2003.)  

Dessuten, byen Taif, som nevnes i kronikken, var forøvrig en av siste byene som ble erobret av Muhammed, og han nektet å godta byens kapitulasjon før statuen av byens gud, Al-Llat, var blitt ble ødelagt. Også fra dette eksemplet kan man få det inntrykk at Muhammed ikke var spesielt tolerant overfor livssyn som avvek fra hans eget.    

Det ser ikke ut som om det bilde kronikkforfatterne gir av Muhammeds holdning til de som kritiserer ham er helt dekkende. Man bør skille mellom Muhammeds handlinger før han fikk makt, og de handlinger han utførte etter at han fikk makt. Dersom man kun siterer fra Hadith vers som viser hvordan han handlet var før han fikk makt, får man ikke et riktig bilde. Det virker som om kronikkforfatterne plukker ut de vers som viser at Muhammed var tilgivende overfor kritikere, og ignorerer vers som viser at han ofte var nådeløs mot kritikere da han hadde makt til å stanse dem.  

DOBBELTMORAL I VESTEN 

Vi vil også føye til at kronikkforfatterne har et godt poeng når de påpeker dobbeltmoralen en rekke vestlige land utviser mht. ytringsfrihet. De skriver: «I Frankrike, der sekularisme i praksis defineres som ateisme, ble en klesreklame forbudt av fransk rett i 2005 da katolikker oppfattet den som støtende – mens myndighetene i italienske Milano forbød den på eget initiativ. I flere europeiske land er det – oftest med rette – forbudt å benekte holocaust og promotere nazistisk ideologi.»  

Vårt syn er at ytringsfriheten bør være total. Ytringsfriheten omfatter retten til å gi uttrykk for sine meninger uansett hvor radikale eller absurde de måtte være; den omfatter dog ikke retten til å avsløre slike ting som militære hemmeligheter eller retten til å fremsette reelle trusler. Vi deler altså ikke kronikkforfatternes syn om at såkalt «fornektelse av holocaust» bør forbys; også slike meninger beskyttes av ytringsfriheten. 

Men kronikkforfatternes hovedpoeng, at Muhammed var tolerant overfor kritiske ytringer, ser for oss ut til ikke å være hele sannheten. Da han fikk makt ser det ut til at han var en sterk motstander av ytringsfrihet – som forøvrig er en politikk som føres i alle land der islam står sterkt. 

Det kan se ut som om mange muslimer støtter det syn på ytringsfrihet som kronikkforfatterne gir uttrykk for, men når de sier at Muhammed virkelig var tolerant overfor kritikk, så ser det ikke slik ut. Vi kan ikke si annet enn at alt tyder på at ytringsfrihet og islam er uforenlige.  

.

.

.

.

.

.

Kronikken:

https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/0Kjw7A/hvordan-boer-norske-muslimer-reagere-mot-hets-og-provokasjoner

https://quranx.com/Hadith/AbuDawud/USC-MSA/Book-38/Hadith-4348/

https://en.wikipedia.org/wiki/Islam_and_blasphemy

https://en.wikipedia.org/wiki/Rajm

Halvor Tjønn: Muhammed – slik samtiden så ham, Dreyer 2011

.

.

.

.

.

.

Sunan Abu Dawud  /  Book 38  /  Hadith 4348 Narrated Abdullah Ibn Abbas:

A blind man had a slave-mother who used to abuse the Prophet (ﷺ) and disparage him. He forbade her but she did not stop. He rebuked her but she did not give up her habit. One night she began to slander the Prophet (ﷺ) and abuse him. So he took a dagger, placed it on her belly, pressed it, and killed her. A child who came between her legs was smeared with the blood that was there. When the morning came, the Prophet (ﷺ) was informed about it. He assembled the people and said: I adjure by Allah the man who has done this action and I adjure him by my right to him that he should stand up. Jumping over the necks of the people and trembling the man stood up. He sat before the Prophet (ﷺ) and said: Messenger of Allah! I am her master; she used to abuse you and disparage you. I forbade her, but she did not stop, and I rebuked her, but she did not abandon her habit. I have two sons like pearls from her, and she was my companion. Last night she began to abuse and disparage you. So I took a dagger, put it on her belly and pressed it till I killed her. Thereupon the Prophet (ﷺ) said: Oh be witness, no retaliation is payable for her blood.

Pravda-prisen

Å være journalist er en viktig oppgave. En journalist skal ved å skrive i pressen informere publikum om viktige ting som skjer, han eller hun skal skrive saklig om aktuelle forhold slik at publikum, etter å ha lest et journalistisk arbeid, er godt informert om noe viktig som har skjedd.

Men i enhver sak er det mange fakta som kan være relevante, og det journalisten skal gjøre er å sette seg inn i saken, finne ut så mye han kan innenfor de rammer han har, og så velge ut de fakta som er relevante, de som har noe å si for hvorfor det som skjedde virkelig skjedde slik det skjedde. Journalisten må ikke la personlige preferanser og fordommer påvirke det utvalg av fakta han tar med i en artikkel; gjør han dette er det ikke journalistikk han bedriver. 

Det er dog allikevel antagelig umulig å sikre at slike personlige forhold ikke på noe vis påvirker det journalisten skriver, men det han eller hun da må gjøre er å gjøre sitt beste for at personlige preferanser ikke skal påvirke det han skriver. Det journalister i sin rapportering må gjøre er å være tro mot den saken de skriver om, journalisten må være tro mot objektet – han må være objektiv.   

(Det er ikke uvanlig, men feil, å si at objektivitet er umulig. Dersom journalisten virkelig gjør sitt beste for å ta med alt som er relevant og viktig, og ikke vinkler sin fremstilling i samsvar med egne preferanser eller eget syn eller egne fordommer, så er han objektiv. Ja, to journalister kan da fremstille samme sak på noe forskjellige måter, men hvis begge har fulgt det som kort er skissert over så er begge allikevel objektive selv om altså deres artikler ikke er identiske. Det som er sagt her er bygget på en aristotelisk forståelse av objektivitet. Det syn at objektivitet er umulig bygger på en platonsk forståelse av objektivitet, og Platons syn er, slik vi ser det, feil. Dette er dog ikke stedet for å gå nærmere inn på dette.)   

DEN FJERDE STATSMAKT

Pressen har som sagt en viktig oppgave, det er ikke uten grunn at den er kalt den fjerde statsmakt (dette er et noe problematisk uttrykk, og vi kommer til det nedenfor).  SNL: «Fjerde statsmakt er en uoffisiell betegnelse på pressen som referer til medienes selvpålagte rolle som samfunnsovervåker. Pressen skal avsløre maktmisbruk gjennom den såkalte «vaktbikkje-rollen». Begrepet «den fjerde statsmakt» knytter an til prinsippet om delingen av statsmakten mellom den lovgivende, utøvende og dømmende myndighet, se maktfordelingsprinsippet.»  Pressen skal da også føre en slags kontroll med det som skjer i samfunnet ved å si ifra dersom noe upassende skjer. Dette er problematisk siden en rekke viktige aviser ikke lever av inntekter fra lesere og annonsører, de lever av inntekter fra staten. En fersk artikkel på Nettavisen oppgir disse tallene for pressestøtten i 2019: Klassekampen mottar 42 millioner, Bergensavisen 35 millioner, Vårt Land 33 millioner, Dagsavisen 29 millioner, Nationen 21 millioner og Dagen 15 millioner. I tillegge kommer NRK, som nærmest er helfinansiert av staten, dvs. at skattebetalerne er tvunget til å bla opp for å finansiere NRK: for 2020 mottar NRK av staten ca 5,7 mrd kr. Kanskje man kan da si at disse vaktbikkjene er kjøpt og betalt av den største aktøren de har som oppgave å passe på?  

En avis som ikke ser det som sin oppgave å informere sine lesere, men som f.eks. ser det som sin oppgave å propagandere for et bestemt politisk syn, og som gjør dette ved å vinkle sine nyhetsartikler slik at viktige fakta holdes tilbake for leserne, er kanskje en avis, men det den bedriver er da ikke journalistikk. Det finns så vidt vi vet ikke noe ord som betegner en journalist som velger å skrive slike artikler for denne type avis, men innen medisinen vil en lege som praktiserte sitt yrke på denne måten bli omtalt som en kvakksalver. 

Selvsagt kan en avis også publisere kommentarer, og kravet til disse er et helt annet enn til kravet til reportasjer; her kan skribenten gi uttrykk for akkurat det han mener. Det het da også før i tiden at den største synd i pressen er å blande reportasje og kommentarer i samme artikkel. Men i dag er forskjellen på kommentar og reportasje ofte liten: det kan nesten se ut som om alle reportasjer er kommentarer. 

EKSEMPLER

Fra norsk presse kan altså man finne et enormt antall eksempler hvor journalisten skriver om en sak, men unnlater å ta med viktige fakta, dette åpenbart for å bruke saken for å fremme et bestemt synspunkt, som regel et politisk syn. Av de utallige slike saker man har sett de siste årene er kanskje NRKs romkvinne-sak den mest åpenbare. Den handlet om de negative virkningene av menneskesmugling. 

Denne reportasjen på NRK ble i etterkant strekt kritisert av flere aktører. Vi siterer fra en av de mest kritiske, som kom i Dagbladet: «I reportasjen unnlot NRK-reporter Runar Henriksen Jørstad å fortelle at romkvinnen han intervjuet var dømt for medvirkning til voldtekt av sin den gang 11 år gamle datter.»

Videre: «I stedet for å fortelle om den svært grove barnevoldtekten, ble saken i NRK Lørdagsrevyen fremstilt som en kulturkollisjon mellom norsk rettssystem og sigøynernes tradisjoner, hvor barna måtte reise og jobbe sammen med de voksne. Kvinnen fikk fremstille saken som sigøyneres tradisjonelle måte å leve på – uten å bli konfrontert med det groveste hun faktisk var dømt for: Medvirkning til voldtekt av sin mindreårige datter. I reportasjen sier romkvinnen også at hun ikke har gjort noe galt og at hun tenker på barna sine hver dag. …». 

Dagbladet er meget krass si sin vurdering av NRK: «Dagsrevyens groteske journalistikk» var overskriften, og artikkelen begynner slik: «Dagsrevyen brukte åtte minutter på en lørdag til en rørende reportasje. Som de visste var usann, [alle uthevelser her] og der de bevisst fortiet en voldtekt av en elleve år gammel jente. ÅTTE MINUTTER MED USANNHETER:  Lørdag 12. januar gikk det helt galt for Dagsrevyen. Men de visste hva de gjorde. Lørdag 12. januar  brukte Dagsrevyen mer enn åtte minutter på en reportasje om en rumensk kvinne  dømt for menneskehandel i Bergen tingrett. Åtte minutter er svært lang tid i Dagsrevyen. En nyhetssending har sjelden så god tid til å presentere alle fakta i en sak. NRK er Norges rikeste mediehus. Ingen har større ressurser. NRK er en statlig eid allmennkringkaster vi alle plikter å betale lisens for. Slik får Dagsrevyen en unik mulighet til å lage god journalistikk og et særlig ansvar for å få det riktig. Men  lørdag 12. januar gikk det helt galt. Selv om NRK hadde  godt kjennskap til saken de dekket. Selv om det ble reist sterke innvendinger i redaksjonen» (kilde Dagbladet, link nedenfor). 

Ironisk nok er journalisten som sto bak denne reportasjen til og med styremedlem i SKUP, Siftelsen for en kritisk og undersøkende presse. SKUP er etablert for å fremme den kritiske og undersøkende journalistikken i Norge.» (Kilde: VG) 

Dette er kanskje den mest kjente av de mange sakene hvor et viktig nyhetsorgan bevisst velger å feilinformere sine lesere/seere om en viktig sak, og her er poenget at de feilinformerer for å skape sympati for de som oppholder seg i landet ulovlig, åpenbart med et ønske om at staten skal la enda flere komme inn i landet. (Hvorfor det er slik at mange oppholder seg ulovlig i landet blir aldri  kommentert i de store mediene, men det er kort fortalt fordi en velferdsstat ikke kan ha fri innvandring; siden alle som oppholder seg lovlig i en velferdsstat har rett til å få en mengde goder på skattebetalernes bekostning må den lovlige innvandringen begrenses, noe som naturlig nok fører til en betydelig ulovlig innvandring, I et samfunn hvor man ikke har rett på goder fra staten vil det ikke finnes noen menneskesmugling.)   

Den vanlige typen feilinformasjon men ser i pressen er sjelden at det gis åpenbare usannheter, dvs. at journalisten forteller noe som er direkte usant. Det som som regel skjer er at viktige fakta forties, eller blir tillagt mindre vekt enn de burde dersom målet var å gi en objektiv fremstilling av et saksområde.   

Et ferskere eksempel, også fra NRK, finner vi i et av programmene i serien Folkeopplysningen. NRKs nettside forteller at «[Programleder] Andreas Wahl undersøker … tema[er] hvor det er stort sprik mellom det folk tror og det forskningen kan fortelle oss». Dette høres ut som et prisverdig opplegg for en programserie, og i flere av dem er visstnok vanlige og utbredte myter avslørt som … ja, myter (et av de siste programmene i denne serien tar opp resirkulering, og forteller at det som spares av ressurser ved resirkulering av husholdningsavfall i beste fall er ubetydelig, og i verste fall mer ressurskrevende enn å kaste, noe som åpenbart kom som en overraskelse på mange av de som kun lar seg «informere» av aktører i mainstreammedia).  

Men helt galt gikk det da programmet skulle undersøke om det virkelig var saklig grunnlag for å hevde at vi står foran en menneskeskapt katastrofe pga. global oppvarming som følge av vår bruk av fossilt brensel. Det som påstås er at den energi som driver våre biler og busser og fly, og som driver våre fabrikker, og som varmer våre hus når det er kaldt, i hovedsak energi fra olje, kull og gass, fører til en global oppvarming som vil ødelegge verden. En slik dommedag er blitt tidfestet en rekke ganger de siste 40 år, men spådommene har aldri slått til.

Klimaproblematikken er blitt diskutert et stor antall ganger i NRK, men de har aldri invitert forskere som hevder at det i all hovedsak er solen som styrer klimaet, og at menneskelig aktivitet (utslipp av CO2 ifbm. forbrenning av fossilt brensel) kun har lite å si.   

Men Folkeopplysningen så det som sin oppgave å komme til bunns i dette, og inviterte noen som ikke sluttet opp om klimahysteriet. For muligens første gang i NRKs historie ble altså fagfolk som ikke deler det syn at vi står foran menneskeskapt katastrofe som følge av global oppvarming, invitert til å være med i programmet. Hvordan gikk det? Hele historien er å finne på en lenke til Klimarealistene nedenfor, men her er noen utdrag fra artikkelen skrevet av professor Ole Henrik Ellestad; 

«NRK brøt avtalene med Klimarealistene i Folkeopplysningens klimaprogram 3. oktober. Redaksjonell frihet og klippefrihet prioriterte misbruk av barn, en kaffehandler, en psykolog, en useriøs historieprofessor, noen halvkvedede viser fra forskere og en kurve basert på veldokumentert dataforfalskning av historiske variasjoner. Programmet ble derfor ufint, uten vitenskapelig integritet og uetisk. ,,, Alt i programmet ble lureri for å sikre regien, med Klimarealistene som den forutbestemte «prügelknabe». Løftene og forpliktelsene forsvant i medienes selvbestaltede tolkning av redaksjonell frihet med tilhørende ‘klippemishandling’. Det er som om myndighetene hadde fått innvilget et av de klassiske TV-aksjonsprogram på sine premisser. Resultatet ble ufint, uten vitenskapelig integritet og uetisk – uverdig et opplysningssamfunn.» Dvs. Budskapet fra de inviterte klimarealistene ble klippet slik at de viktige argumentene ikke kom tydelig frem i programmet.  

Så, programmet drev ikke folkeopplysning, det bare ga seg ut for presentere seriøs informasjon mens det egentlig bedrev ren løgnpropaganda, i dette tilfellet ved å med utgangspunkt i et nokså omfattende materiale å sile og vinkle og klippe slik at publikum enda en gang fikk det feilaktige bilde som viste det samme som er blitt propagandert nærmest unisont av de store mediene de siste tiårene.  

I reportasjer i aviser om klimasaken leser vi ofte følgende: «Det siste året er det varmeste som noen gang er målt» og det skrives slik for å gi inntrykk av at vi er utsatt for – og åpenbart årsak til – en oppvarming som bare blir sterkere og sterkere. Og det er korrekt at de siste årene er blant de varmeste som er målt. Men det de journalistene som formulerer seg slik ikke sier er at målingene kun har pågått i de siste ca 150 år, og at klima er en stor ting som man må se over lengre tidsperioder. Ser man gjennomsnittstemperaturen over de siste 1000 år vil man se at dagens temperaturer ikke er spesielt høye, og ser man over de siste 10 000 år vil man se at de variasjoner vi har hatt de siste 150 eller 1000 år er klart innenfor de naturlige svingninger. Nedenfor linker vi til en graf som viser dette.           

Det finnes et stort antall eksempler fra media også de sist årene og ukene og dagene hvor journalisten åpenbart med viten og vilje utelater viktige fakta, fakta som får saken han skriver til å se helt annerledes ut.

Noen ferskere eksempler: Mediene forteller om omfattende opptøyer, plyndring og kriminalitet i mange storbyer i USA (det som utløste dette var drapet på George Floyd i mai i år). Mediene forteller dog ikke at så og si alle disse byene har en politisk ledelse utgått fra det demokratiske partiet, som er sterkt venstreorientert, og at den politiske ledelse i  alle disse byene da har ført en politikk som nærmest oppmuntrer til forfall: høye skatter får de produktive til å flytte, høye trygder og sosialhjelp og gratis offentlige tjenester får uproduktive til å komme, og når slikt kobles sammen med lave straffer for kriminalitet, burde det være opplagt å fortså at resultatet blir som vi nå ser. Vi har aldri sett denne sammenhengen nevnt i noen av de mange reportasjene som mainstreammedia har skrevet om det som skjer i USA (dette skjedde sommeren og høsten 2020).

I praktisk talt alle reportasjer om islam i mainstreammedia unnlater skribentene å omtale enkelte viktige elementer i islam, elementer som gjør at kritikk er mer enn legitimt. Blant de tingene som ikke nevnes er pålegg om at frafall fra islam skal straffes med døden, og det samme gjelder blasfemi og homofili. Islam inneholder pålegg om at dens tilhengere ikke skal ha venner blant de vantro, og man finner også pålegg som sier «drep de vantro hvor dere enn måtte finne dem», og man finner slike ting som «Vi vil kaste redsel i de vantros hjerter fordi de har stilt guder ved siden av Allah; noe Han ikke har åpenbart noen fullmakt for. Deres bolig er Ilden! Og ondt er de urettferdiges hjemsted!». Muslimer pålegges å underkaste seg dette – ordet «islam» betyr da også «underkastelse».

Når mainstreamskribenter forteller om motstand mot islam og så unnlater å nevne slike fakta som vi nettopp gjenga, så blir deres reportasjer rene løgnhistorier; de er ikke journalistikk, de er løgnpropaganda.

Norske medier har ofte rapportert om palestinere protesterer mot Israels okkupasjon – uten å nevne hva palestinerne som regel mener med okkupasjon. Det de som regel mener er noe de kaller «al-Nakba», «den store katastrofen», og dette er opprettelsen av Israel. Disse palestinerne mener at Israels eksistens er en okkupasjon av det de mener er palestinsk/arabisk/islamsk land, og når de vil ha slutt på okkupasjonen mener de at de vil fjerne Israel. Dette har vi ikke noen gang sett omtalt i norske mainstreammedier; dette er da et viktig faktum som journalistene som skriver om dette utelater.     

En rekke ganger de siste årene har man sett reportasjer om den forferdelige situasjonen i Venezuela: arbeidsløshet, tomme butikker, sterkt økende fattigdom, sult, inflasjon, folk flykter til nabolandene, etc., men årsaken – den sosialistiske politikken som ble ført under Chavez og Maduro – blir aldri nevnt som årsak.

Det er enkelt å komme med flere eksempler på hvordan mainstreammedia unnlater å inkludere viktige fakta i sine reportasjer, f.eks. de enorme kostnadene som dagens innvandringspolitikk fører med seg (innvandring til kapitalistiske land er et stort gode, innvandring til velferdsstater innebærer som regel enorme kostnader) blir så og si aldri omtalt. Hvor dårlig miljøpolitikk det er å satse på såkalt fornybar energi (sol, vind) blir praktisk talt aldri omtalt i vanlige aviser eller på TV, og dette gjelder også når det er vokst opp en stor folkelig motstand mot vindturbinene, en motstand som er kommet alt for sent til å ha stor effekt. Og det opplyses heller ikke hvor mye strømprisen er gått opp i land som har satset stort på å innføre fornybar energi (Tyskland, Storbrittania).        

EN NY PRIS?

Kommunistdiktaturet Sovjetunionen varte fra revolusjonen i 1917 til det brøt sammen i 1991. I denne tiden var det ingen individuell frihet, og det var heller ingen ytringsfrihet. All informasjon som ble formidlet til befolkningen skjedde gjennom offisielle publikasjoner hvor alt innhold var skrevet slik at det støttet opp om statens politikk. All informasjon som kunne skade staten og kommunismen ble fortiet. Viktigst av avisene som fantes var Pravda, som var kommunistpartiet offisielle avis. Viktigst av de andre avisene var Izvestia, som var statsmaktens offisielle avis. 

«Pravda» er det russiske ordet for «sannhet», og «izvestia» er det russiske ordet for «nyheter», men siden disse avisene kun fungerte som propagandaorganer for staten og kommunismen, var det lite å finne av saklige nyhetsreportasjer i disse avisene; det het at «man finner ingen sannheter i Pravda, og man finner ingen nyheter i Izvestia». Det fantes dog en liten undergrunnspresse; stensilerte trykksaker med viktig, men forbudt, informasjon ble spredt i noen få eksemplarer i all hemmelighet. Der var forbundet med strenge straffer å være involvert i spredingen av disse trykksakene, som gikk under navnet «samiszdat»; ordet «samizdat» betyr noe sånt som selv-publisert. (Vi tillater oss å ta med følgende poeng: dersom den intellektuelle ensretting i et samfunn blir svært stor vil dette ensrette alle vanlige publikasjoner, og det kan da se ut som om selv-publisering er den eneste måte for de virkelig opposisjonelle å få sitt budskap ut.)   

Pravda var og er symbolet på en avis eller et presseorgan som fungerer som en propagandakanal for myndighetene, og som riktignok omtaler nyheter, men som alltid vinkler  sine fremstillinger og som velger ut hvilke fakta de skal rapportere og hvilke de skal utelate ut i fra hva som passer et bestemt politisk syn, evt. hva som støtter opp om myndighetenes politikk. Nyheter og fakta som ikke støtter opp om ideologien eller politikken blir utelatt.

Journalistene som skrev for Pravda var da egentlig kun propagandaskribenter, de var ikke journalister slik legitime journalister er (og som vi kort beskrev innledningsvis). Det de gjorde var å tilpasse sitt utvalg av fakta ikke til hva som var viktig og relevant, det de gjorde var å tilpasse det de skrev slik at det sluttet opp om og støttet opp om en bestemt politisk ideologi.  Det Pravda (og alle andre tillatte nyhetformidlere i Sovjet) var opptatt av var å dekke over den elendighet og fattigdom som sosialismen førte til, og å dekke over den velstand og frihet som kapitalismen førte til, og man kan med stor rett hevde at dagens journalister tar på seg akkurat den samme oppgaven.  

Eksemplene gitt over illustrerer at det mange norske journaliser gjør i dag er omtrent der samme som journalistene som skrev i Pravda gjorde. De feilfremstiller saker for å støtte et bestemt politisk syn. De er – for å gjenta parallellen fra medisinen – ikke i samme kategori som leger, de er å sammenligne med kvakksalvere. 

Det burde vært mer oppmerksomhet om dette. En måte som kanskje kan ha denne effekten er å regelmessig dele ut en pris til den journalist som f.eks. sist uke klarest og tydeligst har ignorert viktige fakta i en reportasje han skrev. Og som en hyllest til historiens mest opplagt løgnpropagandaorgan kan denne prisen kalles Pravda-prisen! De som mottar en slik Pravda-pris vil da få en type oppmerksomhet som de har gjort seg fortjent til! Vi mener altså at det burde finnes pris som deles ut (f.eks. ukentlig) til sist ukes mest løgnaktige «journalist». 

Hvis noen vil benytte dette forslaget så er det bare å ta det. Men de som evt. tar det bør være oppmerksomme på at det vil være krevende å dele ut en slik pris, dette fordi det hele tiden er så mange kandidater som gjør seg verdige til å motta denne prisen. Både de som nominerer kandidater til prisen, og juryen som skal finne den mest verdige vinneren, vil ha et stort arbeid foran seg. Man kanskje det kan føre til at den omfattende usakligheten i norsk presse blir noe mindre. 
.

.

.

.

.

https://www.dagbladet.no/kultur/dagsrevyens-groteske-journalistikk/63996155

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/K0dqE/derfor-unnlot-nrk-aa-fortelle-om-barnevoldtekt

https://tv.nrk.no/serie/folkeopplysningen

Gjennomsnittstemperatur 10 0000 år

https://jonova.s3.amazonaws.com/graphs/lappi/gisp-last-10000-new-a.gif

Snik-islamisering?

For noen år siden (i 2009) hevdet FrPs leder Siv Jensen at det pågikk en «sniik-islamisring» av Norge, dvs. at enkelte trekk ved norsk samfunnsliv, trekk som tidligere hadde vært allment aksepterte, måtte endres fordi de var i strid med pålegg fra islam. Blant de eksemplene som var aktuelle da var krav om bruk av hijab til politi-uniform, egne bønnerom for muslimske drosjesjåfører, egne gamlehjem for muslimer, redusert bruk av håndhilsing (enkelte muslimer hevder at det er forbudt for muslimske kvinner å håndhilse på fremmede menn). Hun fikk svært mye kritikk for denne påstanden, og vi er nok enige i at det som skjer ikke er en snikislamisering, Men kritikken mot Jensen gikk på at det ikke var noen innflydelse fra islam på utviklingen i Norge. 

Etter vårt syn burde mange av de tingene som var fremme i debatten da være nokså ukontroversielle, men vi tar sterk avstand fra bruk av hijab til politiuniform (og det samme gjelder uniformer for militære og for dommere): det er helt uakseptabelt at en person i en slik posisjon gir uttrykk for sterk støtte til en bestemt politisk ideologi, som islam jo (også) er, og bruk av hijab viser slik støtte.

Men det er andre elementer ved islam som burde vekke sterk uro. Islam inneholder jo som kjent pålegg om at frafall fra islam skal straffes med døden, og det samme gjelder blasfemi og homofili. Islam inneholder pålegg om at dens tilhengere ikke skal ha venner blant de vantro, og man finner også pålegg som sier «drep de vantro hvor dere enn måtte finne dem», og man finner slik ting som «Vi vil kaste redsel i de vantros hjerter fordi de har stilt guder ved siden av Allah; noe Han ikke har åpenbart noen fullmakt for. Deres bolig er Ilden! Og ondt er de urettferdiges hjemsted!». Muslimer pålegges å underkaste seg dette – ordet «islam» betyr da også «underkastelse». Et betydelig antall muslimer tar dette bokstavelig, og muslimer har utført et kolossalt antall terrorangrep med henvisninger til islam som begrunnelse. Selvsagt er det ikke slik at alle muslimer støtter dette, men noen gjør det, og disse kan da forårsake mye uro, bråk, kriminalitet og terror. Men det viktigste punktet for mange muslimer i Vesten i da er å stanse all åpen kritikk av islam, det er å hindre at kritikk av islam skjer i mainstreamfora. 

Naturlig nok er det da de siste årene dukket opp grupper som er imot at islam skal få innflytelse i Norge. En av disse het FOMI (Forum mot islamisering), som senere skiftet navn til SIAN (Stopp islamiseringen av Norge). Blant andre grupper som er motstandere av islam finner man også Human Rights Service, og nettaviser som resett.no og document.no. Men det er SIAN som er mest aktivistisk; SIAN arrangerer markeringer og demonstrasjoner; de andres aktiviteter er mer akademiske, og stort sett kun verbale. Ja, pennen er mektigere enn sverdet, men noen ganger er man utsatt for angrep som er slik at kun sverdet er nyttig. 

SIAN arrangerer demonstrasjoner og brenner et eksemplar av Koranen for å vis avsky mot dens innhold (å brenne en bok noe som er og bør være lov så lenge forhold relatert til brannsikkerhet, etc. er ivaretatt). Men mange muslimer kan ikke akseptere at Koranen skjendes på denne måten, og går til fysisk angrep på SIAN-folkene, og SIANs leder ble nylig slått til blods under en markering.  

I det siste har SIAN arrangert markeringer flere steder i landet, og lørdag 29/8 var det en stor markering foran Stortinget. Nettavisen rapporterte: «Anti-islamske Sian ble møtt av et stort antall motdemonstranter i Oslo lørdag. Flere personer ble pågrepet under og etter markeringen. … Ingen ble alvorlig skadd, men politiet så seg like før klokka 15 lørdag nødt til å avbryte markeringen til Sian … på grunn av fare for liv og helse. Da hadde Sian holdt det gående i nesten to timer med harde utfall mot muslimer og islam. – Det er elementer blant motdemonstrantene som ødelegger for den lovlige ytringen på begge sider. Skadeverk og forsøk på vold er ikke en ytring, og det ønsker vi å slå ned på, uttalte innsatsleder Torgeir Brenden til Nettavisen ved 15-tiden. – Samtidig må vi berømme alle disse voksne som var på utsiden av sperringene og forsøkte å roe gemyttene og som klarte å ta dette ned, sier Brenden.» 

Men det skjedde også noe – eller ganske mye! – i etterkant som ikke er i orden, det skjedde mye som er fullstendig uakseptabelt. 

Umiddelbart etter SIANs markering: « … hva var det som skjedde på slutten? …  Det ble … kastet jernstenger mot politiet. I stedet for at vi skulle bruke mer maktmidler enn nødvendig, valgte vi [politiet] å avbryte markeringen og håpe at det skulle roe situasjonen, noe det også gjorde, sier [politiet]. 29 personer fra motdemonstrantene ble kjørt i arresten, opplyste Oslo-politiet senere på kvelden. …» (all linker nedenfor).

Ifølge  Dagbladet  skal demonstranter også ha angrepet politibiler i etterkant av demonstrasjonen. De skriver at «da en rekke politibiler kjørte vekk fra Karl Johan ved 15.30-tiden, ble bilene angrepet av en rekke motdemonstranter. Video viser flere som slår, sparker og hopper opp på bilen … Etter at demonstrasjonen var over, angrep en rekke motdemonstranter politiets biler.» 

Her er noen flere sitater fra et utvalg avisartikler: 

«Islamsk Råd: Koran-brenning skal ikke dekkes av ytringsfriheten». 

«SIAN politianmeldt av Antirasistisk Senter».

«Erna Solberg om SIAN: – Jeg tar sterkt avstand fra alt det de står for». En kommentator skriver om dette: «Flere dager etter at ungdomspøbelen [som består av sosialister og islamister] har angrepet SIAN og politiet i Bergen og Oslo, kommer statsminister Erna Solberg på banen. Men hun har ikke noe å si om pøbelens herjinger – det eneste hun formidler er at hun «tar sterk avstand fra alt som SIAN står for»».  

«Politiet trakk seg vekk etter sammenstøt med demonstranter». 

«Den omstridte islamfiendtlige gruppen SIAN holder lørdag en markering på Festplassen i Bergen, hvor det oppstod sammenstøt. VG har sett bilder og video fra stedet som viser at SIAN-leder Lars Thorsen blir slått ned, etter at personer tok seg forbi gjerdene som politiet hadde satt opp.»

«Satte fyr på Koranen – da grep politiet inn og avsluttet SIANs demonstrasjon». 

«Bibliotek gir etter for press: Nekter SIAN å holde møte». 

Et vitne observerte dette: «Den voldelige mobben, godt dokumentert i diverse filmklipp og bilder som yngre menn med innvandrerbakgrunn – beveget seg helt ned mot Kirkeristen der de kastet stein mot politiets hester.  En yngre kvinne i 30-årene  blir naturlig opprørt og ber de slutte. Hva skjer? Jo, hun blir overfalt og hatefylle ytringer – der «hore» er hyppig brukt – renner over henne.»

Aftenposten har, åpenbart med stor tilfredshet, tatt inn en artikkel fra en forsker ved navn Jørgen Lorentzen, og den har overskriften «Er det politiets oppgave å sørge for at Koranen kan bli skjendet». Med begge bena trygt plantet i bakvendtland skriver Lorentzen at SIANs aktiviteter er en «Trussel mot demokratiet», og at «Å kaste stein på politiet er vold. Å rive i stykker Koranen er også vold: vold mot litteraturen…». De som vold forsøker å begrense ytringsfriheten ser ikke ut til å være et like stort problem for Lorentzen. Lorentzen bruker også begrepet «vold» feil. Begrepet «vold» brukes bare når personer bruker fysisk makt mot andre mennesker, det er ikke vold når når man bruket fysisk makt mot ikke-levende objekter. Å sammenligne det å slå noen til blods eller kaste stein mot en person – som er vold – med det å rive i stykker en bok, er bare helt meningsløst. Er det vold å hugge ned et tre? Er det vold å rive en forfallen bygning? Lorentzen mener åpenbart at slike ting er vold. 

Ja, det er spesielt å brenne en bok, men dette er en bok som har et sterkt menneskefiendtlig budskap (og som vi kort refererte innledningsvis). Å brenne den for å markere avstandtagen til det den står for burde være – og er – tillatt.   

Før vi kommer med våre hovedpoenger tar vi med dette fra Nettavisen 4/9 (i en omtale av en debatt på NRK dagen før hvor SIANs leder var invitert): «En av de som deltok i debatten var SIANs leder Lars Thorsen. Ifølge programleder Fredrik Solvang var det ingen som ønsket å debattere direkte med ham.» At NRK inviterte hovedpersonen i saken ble ikke mottatt med forståelse: «Hard kritikk mot Solvang for å invitere SIAN til Debatten» (Kilde: Resett). (De som er kritiske er venstreorienterte skribenter, og disse har ikke uventet enkel tilgang til mainstreammedia.)  

Men man finner også følgende overskrifter, som nyanserer noe det bildet vi har tegnet over: «Antirasistisk Senter vil samle organisasjoner og partier på venstresida til fredelige demonstrasjoner», og Aftenposten publisert en kommentar med tittelen «Jo, det er politiets oppgave å sørge for at Koranen kan skjendes».  

Så til våre kommentarer om dette: 

Vi nevnte over at det finnes andre aktører som er kritiske til islam enn SIAN, og det som kommer fra disse har i det store og hele en akademisk form. SIANs uttalelser er ikke alltid, slik; de bruker ofte er mer folkelige og mindre nyanserte formuleringer. Og vi må si at SIAN ofte bruker en retorikk som vi vil ta sterk avstand fra. Men allikevel er SIAN beskyttet av ytringsfriheten. 

Ytringsfrihet tillater at alle skal ha rett til å gi uttrykk for sine meninger (ytringsfriheten beskytter dog ikke reelle trusler). Så vidt vi kjenner til er i hovedsak alt SIAN sier innenfor de rammer som beskyttes av ytringsfriheten, og de har da rett til å arrangere møter hvor de gir uttrykk for sitt budskap. (At noen av SIAN-folkene i kampens hele – og her dette uttrykket bokstavelig ment! – kan komme med utsagt som er reelle trusler endrer ikke på det poeng at i all hovedsak er SIANs aktiviteter beskyttet av ytringsfriheten.)

Enkelte beskylder SIAN for å ha et rasistisk budskap. Lorentzen, f.eks. i innlegget vi henvise til over, innleder sitt innlegg med å si at SIANs aksjon er «Åpenbart rasistisk».  Men det å si at islamkritikk er et utslag av rasisme, er en enorm feilslutning. Rasisme er en primitiv ideologi som sier at et individs moralske egenskaper er påvirket av vedkommendes rase, og som regel mener en rasist at mennesker som har en annen hudfarve enn den vedkommende selv har er mindreverdige. (Nå er det tvilsomt om man virkelig kan snakke om raser når det gjelder mennesker, men vi lar dette poenget ligge og går ut i fra at mennesker med forskjellig hudfarve tilhører forskjellige raser. Rase er således en biologisk kategori.) 

Å påstå at den som kritiserer islam er rasist er feil; det som kritiseres er en ideologi, og det burde være fritt frem å kritisere alle ideologier. En ideologi er et mer eller mindre integrert sett med ideer, og dette er ikke en biologisk kategori. Kanskje grunnen til at enkelte som er pro-islam forsøker å gi inntrykk av at all kritikk av islam er rasisme for å hindere kritikk i å automatisk gjøre den irrelevant, og dette er kanskje noe de gjør fordi islam er svært vanskelig å forsvare. De punktene fra islam vi siterte innledningsvis er bare noen få av mange lignende poenger som Koranen og hadith flommer over av. Så, kanskje påstandene om at kritikk av islam er et uttrykk for rasisme er et forsøk på å beskytte islam fra saklig  kritikk. (Antagelig vil mange si at saklig kritikk er velkommen, men rasismebeskyldningene sitter allikevel løst når kritikken kommer; både HRS, Document.no og Resett er ofte beskyldt for å være rasistiske, og det av norske journalister og akademikere, folk som burde vite bedre …– og som antagelig vet bedre, som som lyver pga. den politiske agenda de har). Enda verre er det at enkelte forsøker å fremstille islam-kritikk som en sykdom; islamofobi. Ja, mye av kritikken av islam er på et lavt saklighetsnivå, men dette gjelder jo på alle saksområder som diskuteres, så hvorfor skal islam stå i en særstilling her?        

Det er da sant at SIANs innlegg og artikler ikke alltid har en akademisk form, men det kan ikke være slik at ytringsfriheten skal være forbeholdt de med doktorgrad eller tilsvarende. 

Vi avslutter dette poenget med følgende eksempel, som burde være oppklarende: Dersom NN sier til en person at «du er en dårlig person fordi du har mørk hud/kommer fra et annet land» så er dette et uttrykk for rasisme. Men å si til en person at «at den ideologien du forfekter vil gjøre stor skade» er ikke rasisme, det er samme type kritikk som tilhengere av alle andre ideologier til alle tider er blitt utsatt for. Også personer som har tilbrakt lang tid i utdannelseapparatet og som derved har fått svekket sin evne til å tenke rasjonelt og faktabasert, burde kunne se forskjellen.      

Det som har skjedd ifbm. SIANs aksjoner er at det har møtt frem store grupper av voldelige motdemonstranter, disse har forsøke å sabotere SIAN møter, de har kastet stein på SIAN-folkene, og SIANs leder er blitt slått til blods. 

Politet har til en viss grad forsøkt å beskytte SIAN, men har også i visse tilfeller gitt opp. Når politet trakk seg tilbake etter aksjonen i Oslo førte det til at enkelte motdemonstranter gikk til angrep på politibiler og politihester, enkelte kvinner ble utsatt for overgrep (men neppe mer enn utskjelling og ubehagelig tafsing). Dekning av disse hendelsen i mainstreammedia – NRK, TV2, Aftenposten, Dagbladet, mfl. – var skjev, og dekket i stor grad over det som SIANs motstandere bedrev. Man kan si at det de gjorde bekreftet SIANs budskap. 

For å hindre at slike ting gjentar seg for ofte har SIAN fått fra politiet forbud mot å arrangere møter i visse områder – men det politiet burde ha gjort var å sørge for at SIANs markeringer forløp uten at de ble angrepet med vold.   

Det som skjer er altså at de som med vold og trusler forsøker å hindre SIAN å komme med sitt budskap i betydelig grad lykkes, og de lykkes på en måte som innebærer at politet trekker seg tilbake og overlater håndhevingen av lov og orden til islamister, og at mainstreammedia gir en feilaktig fremstilling av det som da skjer. 

Det som skjer er at kritikk av islam blir fremstilt som noe som ufint som bare primitive mennesker, dvs. rasister, bedriver, og disse må man ikke ha noe som helst kontakt eller omgang med – noe man tydelig så da lederen av SIAN ble invitert til debatt på NRK, da var det som nevnt ingen som ville debattere med ham. (Dette er fra vår side intet forsvar for SIANs retorikk og språkbruk, fra vår side er dette kun et forsvar for ytringsfriheten; den skal som nevnt også gjelde folk som ikke alltid har en akademisk måte å formulere seg på.) Kritikk av islam blir skjøvet mer og mer bort fra mainstremmedia. Kritikk av islam blir bekjempet med vold, og en rekke aktører som oppfattes som tunge, legger skylden for dette på de som kritiserer islam, og forsvarer da reellt sett voldsbrukerne.    

Det som skjer er ingen snik-islamisering. Det som skjer er at all kritikk av islam skal skyves bort fra sentrale arenaer. Det som skjer er en helt åpen islamisering, og så og si alle tunge aktører – akademikere, presse, partier – slutter opp om dette.  

Hvorfor skjer dette? Det skjer fordi islam og dagens nærmest enerådende politiske ideologi, sosialismen, er to ideologier som står meget nær hverandre. Vi henviser til noen tidligere artikler hvor vi har gått inn på dette (linker nedenfor), «Islam: den ellevte landeplage», «Islam, rasisme, islamofobi» og «Islamofobi vs. Islamofili».
.

.

.

.

.

.

https://www.nettavisen.no/nyheter/flere-personer-pagrepet-under-sian-markering-i-oslo—politiet-matte-avbryte/3424011969.html

https://www.nettavisen.no/okonomi/kraftige-reaksjoner-mot-fredrik-solvang-etter-sian-debatt/3424014282.html

https://direkte.vg.no/nyhetsdognet/news/bt-sian-leder-slaatt-ned.pdHhdiHHJ

https://www.nettavisen.no/nyheter/innenriks/erna-solberg-om-sian–jeg-tar-sterkt-avstand-fra-alt-det-de-star-for/3424012662.html

https://www.tk.no/meninger/erna-solberg-og-sian/o/5-51-851715

https://www.dagbladet.no/nyheter/demonstranter-angrep-politiet/72791852

https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/EWd9Ql/er-det-politiets-oppgave-aa-soerge-for-at-koranen-kan-bli-skjendet

«Islam: den ellevte landeplage». En noe utvidet versjon av et foredrag holdt 

2. oktober 2003

http://vegardmartinsen.com/islamdenellevtelandeplage.htm

«Islamofobi vs. islamofili»

«Islam, rasisme, islamofobi»

http://www.stemdlf.no/node/4926/

USA enda en gang

Det som skjer mange steder i USA – opptøyer, vold, drap, plyndring, en exodus fra mange storbyer – er svært alvorlig, og er sannsynligvis et tegn på at USA vil gå over i en ny fase, en fase som innebærer at landet ikke lenger vil være det landet som mange med stor rett hevdet var det beste landet i verden.

(Exodus – betydelig utflytting – skjer i hovedsak fra byer og delstater som i lang tid er blitt styrt av venstreorienterte politikere, politikere som er blitt valgt med stor støtte i befolkningen, også med stor støtte fra de som nå flytter ut.)

Vi har skrevet om dette fra flere vinklinger tidligere; i artikler som «New York på kanten av avgrunnen», «Den fundamentale årsaken til det som skjer i USA», «Folkerepublikken California», «Anarki i Seattle».

Vi har dog ikke kommentert dag-til-dag-politikken i USA. Vi hadde planer om å gjøre dette, men så kom vi over to meget gode artikler om dette på document.no, og i stedet for å skrive noe selv vil vi bare anbefale disse to artiklene.

Den ene er «The Attempt to Overthrow America» av Guy Millière, som er professor ved universitetet i Paris. Ingressen lyder slik: _ «The wave of riots that has followed the death of George Floyd in Minneapolis on May 25 appears to have nothing to do with Floyd’s death and everything to do with groups seeking to overthrow America Mayors of many cities and other local officials have deliberately protected criminals over law-abiding citizens and allowed the destruction to take place [uthevet her]»_

Hele artikkelen er å finne på en link gitt nedenfor.

Den andre artikkelen vi anbefaler, «Et hus i strid med seg selv» av Christian Skaug, bygger på en artikkel av canadieren Tal Bachmann. Den tar for seg det alvorlige skillet mellom to grupper i USAs befolkning. Tidligere var det slik at disse gruppene i det store og hele var enige om å være uenige, og de levde sammen i fred. Men i dag er det annerledes, og holdningen til president Trump brukes i artikkelen for å illustrere dette: «Half the country can’t glance at Trump without envisioning him in a Nazi uniform shouting from the Luitpoldarena podium in Nuremberg; the other half just sees a pragmatic, commonsense guy, albeit of eccentric appearance, who just wants to make America great–hell, even just functional–again after decades of mismanagement».

I artikler her på Gullstandard har vi forsøkt å forklare hvorfor det er blitt slik (spesielt i artikkelen «Den fundamentale årsaken til det som skjer i USA»), og vi henviser den interesserte dit.

Som sagt, vi anbefaler sterkt de to artiklene på document.no. Men vi må ta et forbehold. Document.no, og forfatterne av disse artiklene, ser ut til å være Trump-tilhengere. Det er ikke vi.

Trump er en prinsippløs, kunnskapsløs nasjonalist-konservativ, og hans ståsted er da svært langt fra vårt. Vi vil ikke gå i detalj på å begrunne dette enda en gang her, men vi vil bare gjengi et ferskt eksempel som illustrerer dette.

Nylig ga Trump – selvsagt på twitter – støtte til Laura Loomer, som nylig vant et primærvalg i et valgdistrikt i Florida. Det som er spesielt ved dette er at Loomer er en ekstrem konspirasjonsteoretiker. (se link til reason.com nedenfor). Det er ikke uvanlig at man finner konspirasjonsteoretikere i ytterkantene av visse politiske miljøer, men det er typisk Trump å trekke slike personer inn i mainstream.

Noe tidligere hadde Trump uttrykt støtte til Marjorie Taylor Greene, som man kan si slutter opp om QAnon, og på et spørsmål på en pressekonferanse om QAnon sa han følgende: «I don’t know much about the movement, other than I understand they like me very much, which I appreciate, but I don’t know much about the movement. . . . I’ve heard these are people that love our country. . . . I don’t know, really, anything about it other than they do, supposedly, like me». (Sitatet er å finne på linken til whitehouse.gov nedenfor.)

Så, en gruppe som liker Trump får rosende ord fra presidenten fordi de liker ham. Om hva gruppen ellers måtte mene, vel, det kjenner ikke Trump til. Men en som leser aviser vet noe mer enn Trump også om dette. Her er et oppfølgingsspørsmål med svar fra presidenten. På spørsmål om QAnons forestilling om at Trump «secretly [is] saving the world from this satanic cult of pedophiles and cannibals», svarte Trump følgende «I haven’t heard that. But is that supposed to be a bad thing or a good thing? I mean, you know, if I can help save the world from problems, I’m willing to do it».

Igjen, vi vil anbefale de to artiklene fra document.no, men som sagt, vi deler ikke document.nos begeistring for Trump!

https://www.whitehouse.gov/briefings-statements/remarks-president-trump-press-briefing-august-19-2020/

https://www.gullstandard.no/2019/06/