Islam og ytringsfrihet

«Muslimer bør være tilhengere av ytringsfrihet» hevder Fatima Almanea og Mohammad Usman Rana i en kronikk i Aftenposten 10. september. Vi skal diskutere noen av de poengene de tar opp, men først vil vi si at det er en svært god ting at muslimer støtter ytringsfrihet; ytringsfrihet er et svært viktig element i siviliserte samfunn; uten ytringsfrihet vil ingen andre friheter kunne overleve. Og et samfunn uten frihet vil etterhvert forfalle.   

De to viktigste tingene i kronikken vi skal se på er metoden forfatterne bruker for å argumentere for sitt syn, og hvorvidt deres konklusjon, basert på de premisser de bruker, er holdbar. Vi skal også gi en skisse av hvordan et holdbart argument for ytringsfrihet ser ut.  

MUSLIMER MÅ FØLGE MUHAMMED

Muslimer betrakter Muhammed som et perfekt menneske, som et ideal alle muslimer må etterstrebe å emulere, dvs. de bør i alle situasjoner handle slik Muhammed handlet. Det viktigste innhold i islam utenom Koranen er Hadith, som SNL beskriver slik: Hadith er er «normerende overleveringer om profeten Muhammad. Den klassiske definisjonen er: Fortellinger om profeten, hva han sa, gjorde eller stilltiende samtykket til. Disse fortellingene blir sett som profetens sunna (tradisjon), og fremheves som eksempel for de troende på hva som er riktig og god levemåte for muslimer. I tillegg til Koranen blir hadith-samlingene betraktet som en kilde for rettsvitenskapen (fiqh). Den vekt som legges på hadith har sammenheng med profeten Muhammads autoritet og med lovens sentrale rolle i islam». 

Kronikken henviser til hendelser i Muhammeds liv, og vi gjengir to sitater, sitater som skal begrunne at Muhammed var tilhenger av ytringsfrihet – og dette er for kronikkforfatterne et avgjørende argument for at muslimer også skal være tilhengere av ytringsfrihet: «Under tiden sin i byen Taif ble profeten Muhammad møtt med massiv utskjelling og vold fra folkemasser, hvilket medførte at han ble tvunget til å forlate Taif. Det er rapportert at profeten blødde så mye at hans føtter var dynket i blod. Da han fikk tilbud om å hevne seg mot menneskene som utøvde denne verbale og fysiske volden mot ham, avslo han imidlertid tilbudet og svarte istedenfor med å be en bønn for dem. Han svarte på sjikane med barmhjertighet».

Et annet sitat: «Profeten ble ikke sjelden utsatt for harselerende dikt i sin samtid. Men hvordan håndterte han dette? På en humoristisk og avvæpnende måte. Eksempelvis ble han av sine motstandere og polyteister i lyrikken kalt «Mudhammam» istedenfor «Muhammad». «Muhammad» betyr «den lovprisede», mens forvrengningen «Mudhammam» kan oversettes med «den klanderverdige».  … På vittig, vennlig og elegant vis avfeide profeten Muhammad karikering av ham i datidens poesi.»

Kronikkforfatterne argumenter for at man skal tåle kritikk uten å svare med vold eller krav om sensur, og som begrunnelse henviser de altså til tilfeller hvor Muhammed tålte kritikk og reagerte med «barmhjertighet» eller ved å avfeie det på «vittig, vennlig og elegant vis».  

RASJONELL BEGRUNNELSE

Er dette en rasjonell måte å argumentere på? Nei, det er det ikke. Skal man argumentere rasjonelt må man basere seg på fakta og logikk, og man må ha en faktabasert standard for hva som moralsk sett er riktig eller godt. Menneskets liv er en rasjonell standard for etiske goder; det som er etisk godt er det som virkelig gjør menneskers liv bedre. Skal man følge en slik metode for å begrunne ytringsfrihet må man si at gode liv forutsetter rasjonell tenkning: skal man skape et godt liv for seg og sine må man kunne skape verdier som opprettholder og forbedrer livet. For å kunne få i stand dette må man kjenne til virkeligheten man befinner seg i, og handle i samsvar med de lover som styrer den. «Nature, to be commanded, must be obeyed», som Francis Bacon sa det. Skal man kunne adlyde naturen/virkeligheten må man kjenne den, og den eneste måte å kjenne den på er ved observasjon, egen eller andres, og logisk analyse.

Tenkning forutsetter altså undersøkelse av fakta, logiske resonnementer, men også kommunikasjon med andre for å høre deres erfaringer og vurderinger – andre kan ha kommet frem til ting som er nyttige og som en selv ikke har sett, og som kan være nyttige å inkludere i et resonnement. Slik kommunikasjon skjer altså ved at de involverte ytrer seg til hverandre. Begrensninger av slik kommunikasjon er da intet annet enn restriksjoner på den enkeltes mulighet til rasjonell tenkning. Restriksjoner på ytringsfrihet er da intet annet enn restriksjoner på tenkning, og siden rasjonell tenkning er en forutsetning for gode liv, er begrensinger på ytringsfrihet begrensning på gode liv. Ytringsfrihet er derfor en bærebjelke for en sivilisasjon som verdsetter frihet, fred, harmoni og velstand.    

Nå kan man si at ytringsfriheten slik den er definert her kun beskytter korrekt tenkning og kommunikasjon av korrekte ideer. Hvis man skal ha et skille som innebærer at korrekte ideer beskyttes, mens ideer som er feil ikke skal beskyttes, må man ha en autoritet som med vold og tvang skal kunne forby kommunikasjon av ideer som denne autoriteten vurderer som feil. Enhver burde kunne se de farer som ligger i en slik ordning; det finnes utallige eksempler på at nye ideer, ideer som gamle autoriteter betrakter som feil, allikevel har vist seg å være korrekte. Dersom man hadde hatt en slik ordning ville nye, korrekte og verdifulle ideer kunne bli forbudt fordi gamle autoriteter mente at de var feil. 

Det er da slik at begrunnelser for individuell frihet (ytringsfrihet inngår som en del av individuell frihet) tar utgangspunkt i at det som skal beskyttes er riktige og gode handlinger, men frihetsprinsippet ender opp med å tillate alle typer handlinger unntatt de som initierer tvang overfor andre. Grunnen til dette er at det er opp til hver enkelt å avgjøre hva som er sant og riktig og viktig for denne personen i den situasjonen han er i, og at tvang for å gjennomføre «riktige» handlinger ofte ikke vil være til gode for den personen det gjelder: hver enkelt må selv finne ut hva som er rett og riktig ved egen tenkning. 

Som sagt: en rasjonell begrunnelser for ytringsfrihet er basert på en standard som fundamentalt sett sier at det som er moralsk riktig er det som virkelig gjør menneskers liv bedre. Å basere en begrunnelse på hva en historisk person gjorde er ikke noen rasjonell begrunnelse – den har da f.eks. ingen overbevisende kraft for personer ikke ikke betrakter denne historiske personen som et ideal, og det man bør har er argumenter som er gyldige overfor alle mennesker. Det kan også ofte være uklart hva en historisk person virkelig gjorde, og han han kan ha handlet forskjellig i ulike epoker av sitt liv.     

Men tilbake til argumentet i kronikken: der var begrunnelsen for ytringsfrihet at Muhammed i flere tilfeller møtte kritikk og hån med vennlighet og barmhjertighet. Men var det alltid slik? Er dette bildet av Muhammed korrekt? 

MUHAMMED FRA OPPOSISJON TIL POSISJON

I begynnelsen av sin karriere som profet hadde Muhammed få tilhengere, hans religion var en av mange religioner og trosretninger i det området han opererte, og han og hans tilhengere ble – som alle andre profeter – utsatt for hån, kritikk og ulike typer angrep fra de som ikke delte hans synspunkter eller trodde på det han fortalte om visjoner og åpenbaringer han hadde mottatt fra Gud via engelen Gabriel. Og som Almanea og Rana hevder i kronikken: Muhammed svarte da på slike angrep med mildhet og tilgivelse. Men dette var altså i den perioden da Muhammeds religion og bevegelse sto svakt, det var mens muslimer var i mindretall. Etter hvert ble Muhammads bevegelse større, og islam ble den dominerende religionen. Og hva skjedde da? Hvordan oppførte Muhammed seg da overfor kritikere og fiender?   

En rekke sitater Hadith er av samme type som de som kronikkforfatterne viser til og som oppfordrer til toleranse og barmhjertighet, men disse er i all hovedsak fra den perioden da Muhammed ledet en liten flokk og ikke hadde noen makt. Senere fikk Muhammed stor makt etter at han forlot Mekka og erobret Medina; han hadde ingen makt i Mekka, men ble etter mye krig og vold den sterke mann i Medina. Sitater fra ra Hadith som omhandler hans tid med makt her har gjerne et helt annet innhold enn i de som kronikkforfatterne gjengir. 

Det finnes altså eksempler på at Muhammed ikke alltid mente at krenkelser av ham skulle gjengjeldes med vennlighet. I en Hadith gjengitt i sin helhet nedenfor fortelles at en jødisk slave ble drept av sin eier fordi hun gjentatte ganger i ord krenket profeten; når Muhammad fikk vite om dette erklærte han at drapsmannen ikke skulle straffes for drapet.    

Fra Halvor Tjønns biografi om Muhammed henter vi dette: «Aabdullah ibn Khatal, en annen av dem Muhammed erklærte skulle drepes …. dro til Mekka hvor han frafalt troen. «Han laget spottende vers om Muhammed og lot dem fremføre av to løsaktige sangerinner … sangene ble fremført for folk i Mekka …». Den dagen da Muhammed trengte inn i Mekka og kunngjorde dødsdommen over Ibn Khatal,  ….. trakk Abu Barza ham fram og drepte ham … Av de to sangerinnene ble bare én henrettet, den andre ble spart…. Sara var erklært fredløs fordi også hun hadde sunget spottende sanger om Muhammed. En gang i Medina hadde hun bedt Muhammed om tilgivelse, men så hadde hun på et senere tidspunkt sunget de samme sangene om igjen i Mekka. De hun nå etter at Mekka var erobret [av Muhammed] igjen falt i hans hender, lot han henne henrette ….» (s. 313).

Wikipedia skriver at en rekke vers fra Hadith forteller at rett etter at Muhammed hadde erobret Mekka beordret han henrettelse av et stort antall fiender. En av dem var Ka’b ibn al-Ashraf, som fortjente å dø fordi han hadde fornærmet Muhammed:  «It has been narrated on the authority of Jabir that the Messenger of Allah [Muhammed] said: Who will kill Ka’b b. Ashraf? He has maligned Allah, the Exalted, and His Messenger. Muhammad b. Maslama said: Messenger of Allah, do you wish that I should kill him? He said: Yes. He said: Permit me to talk (to him in the way I deem fit). He said: Talk (as you like).» (— Sahih Muslim, 19:4436). Her fortelles altså at en som hadde snakket stygt om («maligned») Allah og Muhammed måtte drepes.  

Dette følgende ekstreme eksemplet kan også nevnes for å vise hva slags menneske Muhammed egentlig var, og hvordan muslimer forholder seg til alt han gjorde: Under Muhammeds tid var det en rekke slag mellom muslimer og jødiske stammer. I noen tilfeller lot Muhammed de overlevende slippe fri etter at de hadde tapt slaget, men med Quarish-stammen skjedde følgende: Etter at jødene hadde vært beleiret i 24 dager overga de seg, og ba om å få lov til å forlate byen og å få lov til å ta med seg kun noen få personlige eiendeler. Først sa Muhammed ja til dette, men så ombestemte han seg. Han bestemte at isteden skulle alle menn drepes, og kvinner og barn skulle fordeles som konkubiner og slaver for soldatene. (Å være konkubine innebærer at kvinnen skal være tilgjengelig for stadige voldtekter.) Pengene ble også fordelt – Muhammed selv tok en femtedel av byttet. Mennene, innpå 1000 fullstendig forsvarsløse personer, ble drept ved at de fikk strupen skåret over med sverd. Muhammed selv valgte seg en ung kvinne som konkubine, men først viste han henne de massakrerte likene av hennes slektninger. Muslimer blir iblant bedt om synspunkter på dette, og her er et eksempel på et svar: «Når det forlanges at muslimer tar avstand fra profeten Muhammed, slik det har blitt krevd i sammenheng med profetens henrettelse av jøder i Medina, blir det vanskelig. For tar jeg avstand fra profeten er jeg ikke lenger muslim (uthevet her). Forlanger man noe slikt vil alle grupperinger i islam – fra de mest ekstreme til de mest liberale – samles mot den ytre fienden…». Den som uttalte dette var Basim Gholzan, tidligere redaktør for nettsiden islam.no og tidligere imam. (Kilde: «Fri tanke» nr 4/2003.)  

Dessuten, byen Taif, som nevnes i kronikken, var forøvrig en av siste byene som ble erobret av Muhammed, og han nektet å godta byens kapitulasjon før statuen av byens gud, Al-Llat, var blitt ble ødelagt. Også fra dette eksemplet kan man få det inntrykk at Muhammed ikke var spesielt tolerant overfor livssyn som avvek fra hans eget.    

Det ser ikke ut som om det bilde kronikkforfatterne gir av Muhammeds holdning til de som kritiserer ham er helt dekkende. Man bør skille mellom Muhammeds handlinger før han fikk makt, og de handlinger han utførte etter at han fikk makt. Dersom man kun siterer fra Hadith vers som viser hvordan han handlet var før han fikk makt, får man ikke et riktig bilde. Det virker som om kronikkforfatterne plukker ut de vers som viser at Muhammed var tilgivende overfor kritikere, og ignorerer vers som viser at han ofte var nådeløs mot kritikere da han hadde makt til å stanse dem.  

DOBBELTMORAL I VESTEN 

Vi vil også føye til at kronikkforfatterne har et godt poeng når de påpeker dobbeltmoralen en rekke vestlige land utviser mht. ytringsfrihet. De skriver: «I Frankrike, der sekularisme i praksis defineres som ateisme, ble en klesreklame forbudt av fransk rett i 2005 da katolikker oppfattet den som støtende – mens myndighetene i italienske Milano forbød den på eget initiativ. I flere europeiske land er det – oftest med rette – forbudt å benekte holocaust og promotere nazistisk ideologi.»  

Vårt syn er at ytringsfriheten bør være total. Ytringsfriheten omfatter retten til å gi uttrykk for sine meninger uansett hvor radikale eller absurde de måtte være; den omfatter dog ikke retten til å avsløre slike ting som militære hemmeligheter eller retten til å fremsette reelle trusler. Vi deler altså ikke kronikkforfatternes syn om at såkalt «fornektelse av holocaust» bør forbys; også slike meninger beskyttes av ytringsfriheten. 

Men kronikkforfatternes hovedpoeng, at Muhammed var tolerant overfor kritiske ytringer, ser for oss ut til ikke å være hele sannheten. Da han fikk makt ser det ut til at han var en sterk motstander av ytringsfrihet – som forøvrig er en politikk som føres i alle land der islam står sterkt. 

Det kan se ut som om mange muslimer støtter det syn på ytringsfrihet som kronikkforfatterne gir uttrykk for, men når de sier at Muhammed virkelig var tolerant overfor kritikk, så ser det ikke slik ut. Vi kan ikke si annet enn at alt tyder på at ytringsfrihet og islam er uforenlige.  

.

.

.

.

.

.

Kronikken:

https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/0Kjw7A/hvordan-boer-norske-muslimer-reagere-mot-hets-og-provokasjoner

https://quranx.com/Hadith/AbuDawud/USC-MSA/Book-38/Hadith-4348/

https://en.wikipedia.org/wiki/Islam_and_blasphemy

https://en.wikipedia.org/wiki/Rajm

Halvor Tjønn: Muhammed – slik samtiden så ham, Dreyer 2011

.

.

.

.

.

.

Sunan Abu Dawud  /  Book 38  /  Hadith 4348 Narrated Abdullah Ibn Abbas:

A blind man had a slave-mother who used to abuse the Prophet (ﷺ) and disparage him. He forbade her but she did not stop. He rebuked her but she did not give up her habit. One night she began to slander the Prophet (ﷺ) and abuse him. So he took a dagger, placed it on her belly, pressed it, and killed her. A child who came between her legs was smeared with the blood that was there. When the morning came, the Prophet (ﷺ) was informed about it. He assembled the people and said: I adjure by Allah the man who has done this action and I adjure him by my right to him that he should stand up. Jumping over the necks of the people and trembling the man stood up. He sat before the Prophet (ﷺ) and said: Messenger of Allah! I am her master; she used to abuse you and disparage you. I forbade her, but she did not stop, and I rebuked her, but she did not abandon her habit. I have two sons like pearls from her, and she was my companion. Last night she began to abuse and disparage you. So I took a dagger, put it on her belly and pressed it till I killed her. Thereupon the Prophet (ﷺ) said: Oh be witness, no retaliation is payable for her blood.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *