Pravda-prisen

Å være journalist er en viktig oppgave. En journalist skal ved å skrive i pressen informere publikum om viktige ting som skjer, han eller hun skal skrive saklig om aktuelle forhold slik at publikum, etter å ha lest et journalistisk arbeid, er godt informert om noe viktig som har skjedd.

Men i enhver sak er det mange fakta som kan være relevante, og det journalisten skal gjøre er å sette seg inn i saken, finne ut så mye han kan innenfor de rammer han har, og så velge ut de fakta som er relevante, de som har noe å si for hvorfor det som skjedde virkelig skjedde slik det skjedde. Journalisten må ikke la personlige preferanser og fordommer påvirke det utvalg av fakta han tar med i en artikkel; gjør han dette er det ikke journalistikk han bedriver. 

Det er dog allikevel antagelig umulig å sikre at slike personlige forhold ikke på noe vis påvirker det journalisten skriver, men det han eller hun da må gjøre er å gjøre sitt beste for at personlige preferanser ikke skal påvirke det han skriver. Det journalister i sin rapportering må gjøre er å være tro mot den saken de skriver om, journalisten må være tro mot objektet – han må være objektiv.   

(Det er ikke uvanlig, men feil, å si at objektivitet er umulig. Dersom journalisten virkelig gjør sitt beste for å ta med alt som er relevant og viktig, og ikke vinkler sin fremstilling i samsvar med egne preferanser eller eget syn eller egne fordommer, så er han objektiv. Ja, to journalister kan da fremstille samme sak på noe forskjellige måter, men hvis begge har fulgt det som kort er skissert over så er begge allikevel objektive selv om altså deres artikler ikke er identiske. Det som er sagt her er bygget på en aristotelisk forståelse av objektivitet. Det syn at objektivitet er umulig bygger på en platonsk forståelse av objektivitet, og Platons syn er, slik vi ser det, feil. Dette er dog ikke stedet for å gå nærmere inn på dette.)   

DEN FJERDE STATSMAKT

Pressen har som sagt en viktig oppgave, det er ikke uten grunn at den er kalt den fjerde statsmakt (dette er et noe problematisk uttrykk, og vi kommer til det nedenfor).  SNL: «Fjerde statsmakt er en uoffisiell betegnelse på pressen som referer til medienes selvpålagte rolle som samfunnsovervåker. Pressen skal avsløre maktmisbruk gjennom den såkalte «vaktbikkje-rollen». Begrepet «den fjerde statsmakt» knytter an til prinsippet om delingen av statsmakten mellom den lovgivende, utøvende og dømmende myndighet, se maktfordelingsprinsippet.»  Pressen skal da også føre en slags kontroll med det som skjer i samfunnet ved å si ifra dersom noe upassende skjer. Dette er problematisk siden en rekke viktige aviser ikke lever av inntekter fra lesere og annonsører, de lever av inntekter fra staten. En fersk artikkel på Nettavisen oppgir disse tallene for pressestøtten i 2019: Klassekampen mottar 42 millioner, Bergensavisen 35 millioner, Vårt Land 33 millioner, Dagsavisen 29 millioner, Nationen 21 millioner og Dagen 15 millioner. I tillegge kommer NRK, som nærmest er helfinansiert av staten, dvs. at skattebetalerne er tvunget til å bla opp for å finansiere NRK: for 2020 mottar NRK av staten ca 5,7 mrd kr. Kanskje man kan da si at disse vaktbikkjene er kjøpt og betalt av den største aktøren de har som oppgave å passe på?  

En avis som ikke ser det som sin oppgave å informere sine lesere, men som f.eks. ser det som sin oppgave å propagandere for et bestemt politisk syn, og som gjør dette ved å vinkle sine nyhetsartikler slik at viktige fakta holdes tilbake for leserne, er kanskje en avis, men det den bedriver er da ikke journalistikk. Det finns så vidt vi vet ikke noe ord som betegner en journalist som velger å skrive slike artikler for denne type avis, men innen medisinen vil en lege som praktiserte sitt yrke på denne måten bli omtalt som en kvakksalver. 

Selvsagt kan en avis også publisere kommentarer, og kravet til disse er et helt annet enn til kravet til reportasjer; her kan skribenten gi uttrykk for akkurat det han mener. Det het da også før i tiden at den største synd i pressen er å blande reportasje og kommentarer i samme artikkel. Men i dag er forskjellen på kommentar og reportasje ofte liten: det kan nesten se ut som om alle reportasjer er kommentarer. 

EKSEMPLER

Fra norsk presse kan altså man finne et enormt antall eksempler hvor journalisten skriver om en sak, men unnlater å ta med viktige fakta, dette åpenbart for å bruke saken for å fremme et bestemt synspunkt, som regel et politisk syn. Av de utallige slike saker man har sett de siste årene er kanskje NRKs romkvinne-sak den mest åpenbare. Den handlet om de negative virkningene av menneskesmugling. 

Denne reportasjen på NRK ble i etterkant strekt kritisert av flere aktører. Vi siterer fra en av de mest kritiske, som kom i Dagbladet: «I reportasjen unnlot NRK-reporter Runar Henriksen Jørstad å fortelle at romkvinnen han intervjuet var dømt for medvirkning til voldtekt av sin den gang 11 år gamle datter.»

Videre: «I stedet for å fortelle om den svært grove barnevoldtekten, ble saken i NRK Lørdagsrevyen fremstilt som en kulturkollisjon mellom norsk rettssystem og sigøynernes tradisjoner, hvor barna måtte reise og jobbe sammen med de voksne. Kvinnen fikk fremstille saken som sigøyneres tradisjonelle måte å leve på – uten å bli konfrontert med det groveste hun faktisk var dømt for: Medvirkning til voldtekt av sin mindreårige datter. I reportasjen sier romkvinnen også at hun ikke har gjort noe galt og at hun tenker på barna sine hver dag. …». 

Dagbladet er meget krass si sin vurdering av NRK: «Dagsrevyens groteske journalistikk» var overskriften, og artikkelen begynner slik: «Dagsrevyen brukte åtte minutter på en lørdag til en rørende reportasje. Som de visste var usann, [alle uthevelser her] og der de bevisst fortiet en voldtekt av en elleve år gammel jente. ÅTTE MINUTTER MED USANNHETER:  Lørdag 12. januar gikk det helt galt for Dagsrevyen. Men de visste hva de gjorde. Lørdag 12. januar  brukte Dagsrevyen mer enn åtte minutter på en reportasje om en rumensk kvinne  dømt for menneskehandel i Bergen tingrett. Åtte minutter er svært lang tid i Dagsrevyen. En nyhetssending har sjelden så god tid til å presentere alle fakta i en sak. NRK er Norges rikeste mediehus. Ingen har større ressurser. NRK er en statlig eid allmennkringkaster vi alle plikter å betale lisens for. Slik får Dagsrevyen en unik mulighet til å lage god journalistikk og et særlig ansvar for å få det riktig. Men  lørdag 12. januar gikk det helt galt. Selv om NRK hadde  godt kjennskap til saken de dekket. Selv om det ble reist sterke innvendinger i redaksjonen» (kilde Dagbladet, link nedenfor). 

Ironisk nok er journalisten som sto bak denne reportasjen til og med styremedlem i SKUP, Siftelsen for en kritisk og undersøkende presse. SKUP er etablert for å fremme den kritiske og undersøkende journalistikken i Norge.» (Kilde: VG) 

Dette er kanskje den mest kjente av de mange sakene hvor et viktig nyhetsorgan bevisst velger å feilinformere sine lesere/seere om en viktig sak, og her er poenget at de feilinformerer for å skape sympati for de som oppholder seg i landet ulovlig, åpenbart med et ønske om at staten skal la enda flere komme inn i landet. (Hvorfor det er slik at mange oppholder seg ulovlig i landet blir aldri  kommentert i de store mediene, men det er kort fortalt fordi en velferdsstat ikke kan ha fri innvandring; siden alle som oppholder seg lovlig i en velferdsstat har rett til å få en mengde goder på skattebetalernes bekostning må den lovlige innvandringen begrenses, noe som naturlig nok fører til en betydelig ulovlig innvandring, I et samfunn hvor man ikke har rett på goder fra staten vil det ikke finnes noen menneskesmugling.)   

Den vanlige typen feilinformasjon men ser i pressen er sjelden at det gis åpenbare usannheter, dvs. at journalisten forteller noe som er direkte usant. Det som som regel skjer er at viktige fakta forties, eller blir tillagt mindre vekt enn de burde dersom målet var å gi en objektiv fremstilling av et saksområde.   

Et ferskere eksempel, også fra NRK, finner vi i et av programmene i serien Folkeopplysningen. NRKs nettside forteller at «[Programleder] Andreas Wahl undersøker … tema[er] hvor det er stort sprik mellom det folk tror og det forskningen kan fortelle oss». Dette høres ut som et prisverdig opplegg for en programserie, og i flere av dem er visstnok vanlige og utbredte myter avslørt som … ja, myter (et av de siste programmene i denne serien tar opp resirkulering, og forteller at det som spares av ressurser ved resirkulering av husholdningsavfall i beste fall er ubetydelig, og i verste fall mer ressurskrevende enn å kaste, noe som åpenbart kom som en overraskelse på mange av de som kun lar seg «informere» av aktører i mainstreammedia).  

Men helt galt gikk det da programmet skulle undersøke om det virkelig var saklig grunnlag for å hevde at vi står foran en menneskeskapt katastrofe pga. global oppvarming som følge av vår bruk av fossilt brensel. Det som påstås er at den energi som driver våre biler og busser og fly, og som driver våre fabrikker, og som varmer våre hus når det er kaldt, i hovedsak energi fra olje, kull og gass, fører til en global oppvarming som vil ødelegge verden. En slik dommedag er blitt tidfestet en rekke ganger de siste 40 år, men spådommene har aldri slått til.

Klimaproblematikken er blitt diskutert et stor antall ganger i NRK, men de har aldri invitert forskere som hevder at det i all hovedsak er solen som styrer klimaet, og at menneskelig aktivitet (utslipp av CO2 ifbm. forbrenning av fossilt brensel) kun har lite å si.   

Men Folkeopplysningen så det som sin oppgave å komme til bunns i dette, og inviterte noen som ikke sluttet opp om klimahysteriet. For muligens første gang i NRKs historie ble altså fagfolk som ikke deler det syn at vi står foran menneskeskapt katastrofe som følge av global oppvarming, invitert til å være med i programmet. Hvordan gikk det? Hele historien er å finne på en lenke til Klimarealistene nedenfor, men her er noen utdrag fra artikkelen skrevet av professor Ole Henrik Ellestad; 

«NRK brøt avtalene med Klimarealistene i Folkeopplysningens klimaprogram 3. oktober. Redaksjonell frihet og klippefrihet prioriterte misbruk av barn, en kaffehandler, en psykolog, en useriøs historieprofessor, noen halvkvedede viser fra forskere og en kurve basert på veldokumentert dataforfalskning av historiske variasjoner. Programmet ble derfor ufint, uten vitenskapelig integritet og uetisk. ,,, Alt i programmet ble lureri for å sikre regien, med Klimarealistene som den forutbestemte «prügelknabe». Løftene og forpliktelsene forsvant i medienes selvbestaltede tolkning av redaksjonell frihet med tilhørende ‘klippemishandling’. Det er som om myndighetene hadde fått innvilget et av de klassiske TV-aksjonsprogram på sine premisser. Resultatet ble ufint, uten vitenskapelig integritet og uetisk – uverdig et opplysningssamfunn.» Dvs. Budskapet fra de inviterte klimarealistene ble klippet slik at de viktige argumentene ikke kom tydelig frem i programmet.  

Så, programmet drev ikke folkeopplysning, det bare ga seg ut for presentere seriøs informasjon mens det egentlig bedrev ren løgnpropaganda, i dette tilfellet ved å med utgangspunkt i et nokså omfattende materiale å sile og vinkle og klippe slik at publikum enda en gang fikk det feilaktige bilde som viste det samme som er blitt propagandert nærmest unisont av de store mediene de siste tiårene.  

I reportasjer i aviser om klimasaken leser vi ofte følgende: «Det siste året er det varmeste som noen gang er målt» og det skrives slik for å gi inntrykk av at vi er utsatt for – og åpenbart årsak til – en oppvarming som bare blir sterkere og sterkere. Og det er korrekt at de siste årene er blant de varmeste som er målt. Men det de journalistene som formulerer seg slik ikke sier er at målingene kun har pågått i de siste ca 150 år, og at klima er en stor ting som man må se over lengre tidsperioder. Ser man gjennomsnittstemperaturen over de siste 1000 år vil man se at dagens temperaturer ikke er spesielt høye, og ser man over de siste 10 000 år vil man se at de variasjoner vi har hatt de siste 150 eller 1000 år er klart innenfor de naturlige svingninger. Nedenfor linker vi til en graf som viser dette.           

Det finnes et stort antall eksempler fra media også de sist årene og ukene og dagene hvor journalisten åpenbart med viten og vilje utelater viktige fakta, fakta som får saken han skriver til å se helt annerledes ut.

Noen ferskere eksempler: Mediene forteller om omfattende opptøyer, plyndring og kriminalitet i mange storbyer i USA (det som utløste dette var drapet på George Floyd i mai i år). Mediene forteller dog ikke at så og si alle disse byene har en politisk ledelse utgått fra det demokratiske partiet, som er sterkt venstreorientert, og at den politiske ledelse i  alle disse byene da har ført en politikk som nærmest oppmuntrer til forfall: høye skatter får de produktive til å flytte, høye trygder og sosialhjelp og gratis offentlige tjenester får uproduktive til å komme, og når slikt kobles sammen med lave straffer for kriminalitet, burde det være opplagt å fortså at resultatet blir som vi nå ser. Vi har aldri sett denne sammenhengen nevnt i noen av de mange reportasjene som mainstreammedia har skrevet om det som skjer i USA (dette skjedde sommeren og høsten 2020).

I praktisk talt alle reportasjer om islam i mainstreammedia unnlater skribentene å omtale enkelte viktige elementer i islam, elementer som gjør at kritikk er mer enn legitimt. Blant de tingene som ikke nevnes er pålegg om at frafall fra islam skal straffes med døden, og det samme gjelder blasfemi og homofili. Islam inneholder pålegg om at dens tilhengere ikke skal ha venner blant de vantro, og man finner også pålegg som sier «drep de vantro hvor dere enn måtte finne dem», og man finner slike ting som «Vi vil kaste redsel i de vantros hjerter fordi de har stilt guder ved siden av Allah; noe Han ikke har åpenbart noen fullmakt for. Deres bolig er Ilden! Og ondt er de urettferdiges hjemsted!». Muslimer pålegges å underkaste seg dette – ordet «islam» betyr da også «underkastelse».

Når mainstreamskribenter forteller om motstand mot islam og så unnlater å nevne slike fakta som vi nettopp gjenga, så blir deres reportasjer rene løgnhistorier; de er ikke journalistikk, de er løgnpropaganda.

Norske medier har ofte rapportert om palestinere protesterer mot Israels okkupasjon – uten å nevne hva palestinerne som regel mener med okkupasjon. Det de som regel mener er noe de kaller «al-Nakba», «den store katastrofen», og dette er opprettelsen av Israel. Disse palestinerne mener at Israels eksistens er en okkupasjon av det de mener er palestinsk/arabisk/islamsk land, og når de vil ha slutt på okkupasjonen mener de at de vil fjerne Israel. Dette har vi ikke noen gang sett omtalt i norske mainstreammedier; dette er da et viktig faktum som journalistene som skriver om dette utelater.     

En rekke ganger de siste årene har man sett reportasjer om den forferdelige situasjonen i Venezuela: arbeidsløshet, tomme butikker, sterkt økende fattigdom, sult, inflasjon, folk flykter til nabolandene, etc., men årsaken – den sosialistiske politikken som ble ført under Chavez og Maduro – blir aldri nevnt som årsak.

Det er enkelt å komme med flere eksempler på hvordan mainstreammedia unnlater å inkludere viktige fakta i sine reportasjer, f.eks. de enorme kostnadene som dagens innvandringspolitikk fører med seg (innvandring til kapitalistiske land er et stort gode, innvandring til velferdsstater innebærer som regel enorme kostnader) blir så og si aldri omtalt. Hvor dårlig miljøpolitikk det er å satse på såkalt fornybar energi (sol, vind) blir praktisk talt aldri omtalt i vanlige aviser eller på TV, og dette gjelder også når det er vokst opp en stor folkelig motstand mot vindturbinene, en motstand som er kommet alt for sent til å ha stor effekt. Og det opplyses heller ikke hvor mye strømprisen er gått opp i land som har satset stort på å innføre fornybar energi (Tyskland, Storbrittania).        

EN NY PRIS?

Kommunistdiktaturet Sovjetunionen varte fra revolusjonen i 1917 til det brøt sammen i 1991. I denne tiden var det ingen individuell frihet, og det var heller ingen ytringsfrihet. All informasjon som ble formidlet til befolkningen skjedde gjennom offisielle publikasjoner hvor alt innhold var skrevet slik at det støttet opp om statens politikk. All informasjon som kunne skade staten og kommunismen ble fortiet. Viktigst av avisene som fantes var Pravda, som var kommunistpartiet offisielle avis. Viktigst av de andre avisene var Izvestia, som var statsmaktens offisielle avis. 

«Pravda» er det russiske ordet for «sannhet», og «izvestia» er det russiske ordet for «nyheter», men siden disse avisene kun fungerte som propagandaorganer for staten og kommunismen, var det lite å finne av saklige nyhetsreportasjer i disse avisene; det het at «man finner ingen sannheter i Pravda, og man finner ingen nyheter i Izvestia». Det fantes dog en liten undergrunnspresse; stensilerte trykksaker med viktig, men forbudt, informasjon ble spredt i noen få eksemplarer i all hemmelighet. Der var forbundet med strenge straffer å være involvert i spredingen av disse trykksakene, som gikk under navnet «samiszdat»; ordet «samizdat» betyr noe sånt som selv-publisert. (Vi tillater oss å ta med følgende poeng: dersom den intellektuelle ensretting i et samfunn blir svært stor vil dette ensrette alle vanlige publikasjoner, og det kan da se ut som om selv-publisering er den eneste måte for de virkelig opposisjonelle å få sitt budskap ut.)   

Pravda var og er symbolet på en avis eller et presseorgan som fungerer som en propagandakanal for myndighetene, og som riktignok omtaler nyheter, men som alltid vinkler  sine fremstillinger og som velger ut hvilke fakta de skal rapportere og hvilke de skal utelate ut i fra hva som passer et bestemt politisk syn, evt. hva som støtter opp om myndighetenes politikk. Nyheter og fakta som ikke støtter opp om ideologien eller politikken blir utelatt.

Journalistene som skrev for Pravda var da egentlig kun propagandaskribenter, de var ikke journalister slik legitime journalister er (og som vi kort beskrev innledningsvis). Det de gjorde var å tilpasse sitt utvalg av fakta ikke til hva som var viktig og relevant, det de gjorde var å tilpasse det de skrev slik at det sluttet opp om og støttet opp om en bestemt politisk ideologi.  Det Pravda (og alle andre tillatte nyhetformidlere i Sovjet) var opptatt av var å dekke over den elendighet og fattigdom som sosialismen førte til, og å dekke over den velstand og frihet som kapitalismen førte til, og man kan med stor rett hevde at dagens journalister tar på seg akkurat den samme oppgaven.  

Eksemplene gitt over illustrerer at det mange norske journaliser gjør i dag er omtrent der samme som journalistene som skrev i Pravda gjorde. De feilfremstiller saker for å støtte et bestemt politisk syn. De er – for å gjenta parallellen fra medisinen – ikke i samme kategori som leger, de er å sammenligne med kvakksalvere. 

Det burde vært mer oppmerksomhet om dette. En måte som kanskje kan ha denne effekten er å regelmessig dele ut en pris til den journalist som f.eks. sist uke klarest og tydeligst har ignorert viktige fakta i en reportasje han skrev. Og som en hyllest til historiens mest opplagt løgnpropagandaorgan kan denne prisen kalles Pravda-prisen! De som mottar en slik Pravda-pris vil da få en type oppmerksomhet som de har gjort seg fortjent til! Vi mener altså at det burde finnes pris som deles ut (f.eks. ukentlig) til sist ukes mest løgnaktige «journalist». 

Hvis noen vil benytte dette forslaget så er det bare å ta det. Men de som evt. tar det bør være oppmerksomme på at det vil være krevende å dele ut en slik pris, dette fordi det hele tiden er så mange kandidater som gjør seg verdige til å motta denne prisen. Både de som nominerer kandidater til prisen, og juryen som skal finne den mest verdige vinneren, vil ha et stort arbeid foran seg. Man kanskje det kan føre til at den omfattende usakligheten i norsk presse blir noe mindre. 
.

.

.

.

.

https://www.dagbladet.no/kultur/dagsrevyens-groteske-journalistikk/63996155

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/K0dqE/derfor-unnlot-nrk-aa-fortelle-om-barnevoldtekt

https://tv.nrk.no/serie/folkeopplysningen

Gjennomsnittstemperatur 10 0000 år

https://jonova.s3.amazonaws.com/graphs/lappi/gisp-last-10000-new-a.gif

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *