Presidentvalget i november

USA skal velge president i november, og alternativene er Donald Trump og – en fra det demokratiske partiet som ennå ikke er nominert (kandidater fra andre partier vil ikke ha noen mulighet til å bli valgt). Vi skal i dag kort kommentere hva som vil bli det sannsynlige resultatet alt etter hvem som blir sittende i Det Hvite Hus i neste periode – enten det blir Trump eller Sanders eller Buttigieg; de to siste er de som hittil ligger best an i demokratenes nominasjonsprosess, en prosess som hittil ikke er kommet spesielt langt. 

 Trump ligger pr idag godt an til å bli gjenvalgt: økonomien ser ut til å gå bra, Trump har en stil som gjør ham populær blant store grupper av velgere, han har i betydelig grad klart å fremstille seg som om han rydder opp blant korrupte politikere og byråkrater i Washington (et av hans slagord i valgkampen var «drain the swamp!»). De meget omfattende angrepene mot ham (f.eks. at han var kjøpt og betalt av russerne, og mange andre typer angrep med påstander om at han er rasist, fascist, etc.) viste seg å ikke holde vann eller å ha noen effekt. Riksrettsprosessen, som hadde et meget tynt grunnlag, endte med frifinnelse. Alle disse angrepene fikk for mange det resultat at de bare bekreftet at det var Trumps motstandere som var korrupte – akkurat slik han hadde påstått. 

Det finnes gode konservative og det finnes dårlige konservative. Blant de gode finner vi Barry Goldwater, Margareth Thatcher og Ronald Reagan – og jeg kan ikke komme på flere enn disse tre hvis vi holder oss til internasjonalt kjente politikere. De gode konservative går inn for lave skatter, en begrenset stat, dereguleringer og privatiseringer. De er tilhengere av frihandel, og de vil ikke øke statlig gjeld. (Selv gode konservative kan svikte på noen av disse punktene; det er kun konsekvente liberalister som er gode på alle disse punktene.) 

Donald Trump er svært langt fra å kunne plasseres i nærheten av disse gode konservative. I motsetning til de gode konservative er Trump strekt anti-intellektuell, og videre, hans flipp-flopping,  prinsippløshet og forakt for sammenhengende resonnementer og ideologisk konsistens er allerede legendarisk, og bekrefter med all tydelighet at han ikke er noen god konservativ.   

Han har foretatt noen dereguleringer og gjennomført noen skattelettelser, som er bra, men han har ikke gått inn for økt frihandel, snarere tvert imot, USAs kolossale gjeld fortsetter å øke i samme tempo som under hans forgjengere. 

Folk har allikevel fått det bedre under Trump:  «More in U.S. Say They Are Better Off Than in Past Elections». 

https://news.gallup.com/poll/285593/say-better-off-past-elections.aspx

Men en velstand bygget på låneopptak er ikke en stabil basis for en bedre fremtid.   

Som person er Trump noe annerledes enn alle andre tidligere presidenter, og han oppfører  seg på en måte som er helt upassende for en president, ja for en hvilken som helst anstendig person. Det finnes svært mange eksempler på dette, men vi tar bare med ett, som i en avis ble omtalt slik: «»I could stand in the middle of Fifth Avenue and shoot somebody and wouldn’t lose any voters, OK? It’s, like, incredible,» Trump said during an event in Iowa. When he made the remark, he mimicked firing a gun with his fingers».

https://www.newsweek.com/nypd-says-theyd-arrest-trump-if-he-shot-someone-1467588

Men Trump er sjarmerende og slagferdig; mange synes han er morsom i sin omtale av andre politikere: han satte navnet «Pochahontas» på senator Elizabeth Warren fordi hun gjennom sin karriere i akademia løy om at hun var delvis indianer for å nyte godt av kvoteringsordningene; den ikke spesielt energiske guvernør Jeb Bush omtalte han som «low energy Bush», Nord-Koreas diktator ble omtalt som «Rocket man» etter at han truet med å angripe USA med atomraketter, Mike Bloomberg er «Mini Mike» fordi han er et hode kortere enn Trump, osv.    

At Trump har foretatt et meget stort antall utskiftinger i sin administrasjon er ikke nødvendigvis et tegn på dårlig lederskap, det kan være det motsatte. Hans påstand om at hans administrasjon fungerer som «a well oiled machine» er dog noe tvilsom, og hans beskrivelse av seg selv som «a very stable genius» er enda mer tvilsom. Hans enorme aktivitet på Twitter har den fordel at han kan tale direkte til velgerne i korte og visstnok poengterte meldinge uten at fiendtlig innstilte journalister kan vrenge på det han sier, men innholdet er ofte slik at det ifølge tradisjonell målestokk ikke er verdig en president. Men allikevel. Trump er ganske populær: «Trump Job Approval at Personal Best 49%». 

https://news.gallup.com/poll/284156/trump-job-approval-personal-best.aspx

Et viktig element som bør nevnes er at Trump er den eneste politikeren vi vet om som direkte har gått løs på på venstresidens kjernesaker, han har tatt tyren ved hornene og ikke vært ettergivende slik alle andre konservative politikere i betydelig grad har vært. Dette er også hovedgrunnen til at folk i pressen, i byråkratiet og i akademia hater ham så intenst som de gjør; det er derfor de fremstiller ham som en rasistisk og fascistisk tulling.  

Men det viktigste er den politiske linjen. Dersom Trump blir gjenvalgt vil det for republikanerne være en bekreftelse på at Trumps kurs er den som partiet bør fortsette i, dvs. etter en Trump-seier vil republikanerne bli mer nasjonalistiske, mindre frimarkedsvennlige, de vil legge enda mindre vekt på ideologi og prinsippfasthet. Etter vårt syn er dette ikke en oppskrift på langsiktig suksess, dette er en oppskrift på fiasko. Dersom Trump taper vil det være et signal om at republikanerne bør legge om kursen i motsatt retning, dvs. til en kurs som er mer ideologisk, mer frihandelsvennlig, etc.  

Men ønsker vi at Trump skal tape i november? Hva vil skje da? Og hvem vil da vinne?  

I det demokratiske partiet er det nå en liten håndfull kandidater som skiller seg ut og som har kommet best ut i de nominasjonsvalgene som hittil er blitt avholdt. De som ligger best an er gammelsosialisten Bernie Sanders og nykomlingen Pete Buttigieg. Tidligere favoritter som Obamas visepresident Joe Biden og senator Elizabeth Warren ser ut til å sakke akterut.  

Vi skal ikke gå så mye inn på deres politikk her: det har vi gjort i en tidligere kommentar her på Gullstandard: 

Demokratenes reality-show

Et viktig element for å bli valgt er at kandidaten er likandes,  er sjarmerende, er en hyggelig person, er en som folk vil kunne gå på en pub og ta en øl med. Politikere som ikke har denne egenskapen blir sjelden valgt.    

Blant de som hadde denne egenskapen i stort monn finner vi Ronald Reagan, Bill Clinton, Barack Obama, og Donald Trump. George Bush jr hadde også til en viss grad denne egenskapen. Blant de som ikke har denne egenskapen finner vi Al Gore, Mitt Romney, Hillary Clinton, Joe Biden, Elizabeth Warren. (Det kan hende at politikere kommer til makten selv om de ikke har denne egenskapen, men da blir de valgt fordi de er åpenbart dyktige og sterke og skiller seg klart ut fra alternativene. Margareth Thatcher var blant disse.) 

Grunnen til at vi nevner dette er at den som nå ligger fremst blant demokratene er en som totalt mangler denne sjarmen. Bernie Sanders er totalt usjarmerende; han er bare en gretten gammel gubbe på 78 som skjeller og smeller mot storkapitalen, og som vil at staten skal gi alle alt de virkelig trenger gratis. Sanders er altså sterkt venstreorientert, og siden det demokratiske partiet har fått mange sterkt venstreorienterte medlemmer ligger han nå best an av de som forsøker å bli nominert. Sanders lå også best an til å bli nominert i forrige runde (nominasjonen i 2016), men da grep ledelsen i partiet inn og snøt Sanders for nominasjonen; de mente at han ikke kunne vinne presidentvalget og ga nominasjonen til en som de trodde var en sikker vinner, Hillary Clinton.  

Sanders er som sagt en gammelsosialist; og dette bekreftes i måten han har tenkt å styre på. Han vil bruke «executive fiats» fordi «we cannot accept delays from Congress», og via slike «executive fiats» vil han bla. «ban … the exportation of crude oil to combat climate change». 

https://www.nationalreview.com/news/sanders-prepares-to-sign-dozens-of-executive-orders-upon-taking-office-we-cannot-accept-delays-from-congress/

Han vil altså gjennomføre en sterkt venstreorientert politikk med totalitære midler, stikk i strid med den maktfordeling og de «checks and balances» som den amerikanske grunnloven la opp til. At sosialistiske politikere ikke vil bry seg om slike ting er ikke overraskende i det hele tatt. Det er heller ikke overraskende at norsk mainstreampresse holder slike ting skjult. Men denne politikken vil være umulig å gjennomføre gitt det amerikanske politiske systemet. Så en president Sanders vil ikke få gjennomført noe som helst av det han har lovet. Han vil være en total fiasko, han vil leve opp til sine initialer. Amerikanske presidenter blir ofte omtalt med sine initialer: FDR, JFK, LBJ, DT, så at Sanders vil bli omtalt som BS er bare som fortjent! Men Sanders kommer ikke til å bli president, men hvis han gjør det kommer han i meget stor grad til å bekrefte ordtaket om løven og skinnfellen – og venstreorienterte ideer vil bli påført enda et nederlag.  

En valgseier til Sanders vil diskreditere både Trumps linje blant republikanerne og Sanders´ linje blant demokratene. Kanskje det beste vi kan håpe på er at Sanders vinner valget i november. 

En annen kandidat som har gjort det godt i primærvalgene så langt er tidligere borgermester Pete Buttigieg. Han kan norsk (han lærte seg norsk ikke for å lese Ibsen p originalspråket, men for å lese Erlend Loe), og han er klar favoritt hos NRK. Han er ca 40 år yngre enn de andre ledende kandidatene, og står politisk sett nærmere sentrum enn de andre. Tidligere visepresident Joe Biden står også noe nærmere sentrum enn de andre, men vi tror han er ute av dansen etter svært dårlige resultater i de primærvalgene som hittil er holdt. Han er også noe forvirret, og har ved en rekke anledninger oppført seg upassende. Han har heller ikke fått noen støtte fra den fortsatt populære Obama, som han altså var visepresident for.   

Kan Buttigieg bli valgt? Neppe. Han har ingen storpolitisk erfaring; han har kun vært borgermester i en by med 100 000 innbyggere. Nå er det slik at amerikanere som regel velger outsidere til presidenter, de vil ofte ha en som ikke er en del av det etablerte politiske miljøet i Washington. Den vanligste bakgrunnen er å ha vært guvernør i en delstat; Carter, Reagan, Clinton, Bush jr., var alle guvernører før de ble president. Det er sjelden at senatorer blir valgt: de to eneste eksemplene fra de siste 60 år er Kennedy og Obama.   

(Johnson, Nixon og Bush sr. var alle visepresidenter for populære presidenter før de ble valgt.) Og for å ha nevnt det: Sanders er senator.   

Men mest problematisk for Buttigieg er antagelig at han er åpent homofil og at han er gift med en mann. Det er etter vårt syn ikke noe galt i dette, men vi har vanskelig for å tro at en mann med en slik familiesituasjon kan slå igjennom hos de store kristne velgergruppene i USA. Vi tror altså at Buttigieg ikke er valgbar.   

Vi har sagt litt om fire kandidater: Biden, Sanders, Buttigieg og Warren. Men i det siste er det kommet til at par nye kandidater: Mangemilliardæren Mike Bloomberg, som visstnok har en formue på 60 milliarder dollar, og som kan kjøpe så mange annonser og valgmedarbeidere han vil, mener at ingen av de andre kandidatene er valgbare, og vil selv prøve å bli valgt. Han har vært borgermester i New York (da valgt som republikaner), og er kanskje mest kjent for å ha fått kriminaliteten kraftig ned, og for å ha forbudt salg av brus i store begre.     

«New York crime did drop when 2020 hopeful Michael Bloomberg was mayor …» 

https://www.politifact.com/factchecks/2019/dec/02/michael-bloomberg/new-york-crime-did-drop-when-2020-hopeful-michael-/

«New York City plans to enact a far-reaching ban on the sale of large sodas and other sugary drinks at restaurants, movie theaters and street carts, in the most ambitious effort yet by the Bloomberg administration to combat rising obesity.» (30. mai 2012)

Allikevel ser Bloomberg ut til å være en mer sentrumsorientert kandidat enn de andre som forsøker å bli Trumps utfordrer i november.  

Også overraskelsepersonen i nominasjonsvalget i New Hampshire, senator Amy Klochubar, som kom på fjerde plass foran både Biden og Warren, er mer sentrumsorientert enn de andre kandidatene. Man det er for tidlig å si mye om hennes sjanser fremover. Hvis Bloomberg og Kochubar er med i racet om noen uker skal vi si mer om dem.   

For å summere opp: det demokratiske partiets kandidater er helt håpløse, få velgere møter frem i nominasjonsvalgene, disse valgene blir inkompetent gjennomført, og det dette viser er at det demokratiske partiet er dødt. Dvs. de fremste kandidatene er gamle (Sanders og Biden er nesten 80 år, Warren er 70). Buttigieg er bare 38, men han er ikke valgbar. 

Hovedgrunnen til denne håpløse situasjonen er at partiet er tatt over av sterkt venstreorienterte aktivister, og de sterkt venstreorienterte står ikke for noe annet enn hat mot de rike, krav om enda høyere skatter, og krav om at flere skal få gratistilbud fra det offentlige (gratis helsetjenester til alle, inkludert ulovlige innvandrere; ettergivelse av studentgjeld, mm.), utjamning, krav om enda mer omfattende reguleringer av all produksjon for å redde klimaet, større ettergivenhet overfor kriminelle, etc.

Også den meget frittalende James Carville, tidligere strateg for det demokratiske partiet, mener at partiet er blitt alt for venstreorientert: «James Carville, a former top adviser to President Clinton, laid out a scathing critique of his party, arguing that it drifted way too far to the left and was on the way to failure as a result of pushing extreme policy ideas.»We just had an election in 2018. We did great. We talked about everything we needed to talk about and we won,» he said in a Vox interview published on Friday. «And now it’s like we’re losing our damn minds. Someone’s got to step their game up here.» Carville added that he considered himself a «liberal» rather than a centrist — but Democrats went too far even for him. «They’ve tacked off the damn radar screen,» he said when asked if the party moved too far left.» 

https://www.foxnews.com/media/carville-dems-losing-damn-minds?fbclid=IwAR3b-wI5-csS-rKpr45Z4lyl2HLWsEfY6YYDVfa4IJQTRvN0OiM7H8Ni3dY

Et slik parti vil ikke kunne få stor og bred oppslutning – men det kan allikevel vinne valg fordi alternativene ikke er så mye bedre, og fordi mange velgere er så fed up av politikk at de lar være å stemme. Vi nevner også i forbifarten at en ikke ubetydelig andel venstreorienterte er sikre på at de selv har rett og at motstanderne er svært uanstendige mennesker.  Obama beskrev som kjent mange velgere som hørte til på den andre politiske fløyen som at «they get bitter, they cling to guns or religion or antipathy to people who aren’t like them or anti-immigrant sentiment or anti-trade sentiment as a way to explain their frustrations», og Hillary Clinton beskrev dem som «deplorables» og at de hadde synspunkter som var «racist, sexist, homophobic, xenophobic, Islamaphobic». Denne holdningen innebærer at mange av dem ikke har respekt for vanlige demokratiske spilleregler, og kan føre til at de setter igang løgnkampanjer for å hindre politisk motstandere i å komme til makten (kampanjen for å hindre at Brett Kavanaugh ble utnevnt til dommer i Høyesterett er bare ett av mange eksempler.) 

At enkelte av dem da ikke vil nøle med å jukse ved selve valget burde ikke komme som en overraskelse. Som kjent er det slik at i enkelte valgdistrikter er listene over de som har stemmerett ikke helt a jour, for å si det slik, og da kan man få enkelte til å stemme under andre navn enn deres eget. Demokratene er imot lover som krever at velgere skal vise legitimasjon, «voter ID», når de stemmer, og de begrunner dette med at det kan være kostbart både i tid og penger å skaffe seg f.eks. et førerkort, og at dette ikke burde hindre noen som virkelig har stemmerett i å stemme. Men det er vanskelig å dokumentere hvorvidt dette fører til omfattende juks ved valgene.    

Som alltid vil presidentvalget i USA være spennende, men de gangene demokratene har stilt med sterkt venstreorienterte kandidater – McGovern i 1972, Mondale 1984 – har de gått på store tap. Antagelig vil det samme skje denne gangen hvis ikke noe uforutsett skjer. Men uforutsette ting kan skje når som helst.   

 

Årsaken til at Magnus Carlsen ikke ble årets navn 

Magnus Carlsen er tidligere blitt hedret med utmerkelsen Årets navn på Idrettsgallaen (i 2014), men foran siste Idrettsgalla ble han ikke engang nominert, dette til tross for at han i perioden fra november 2018 til desember 2019 vant hele tre VM-titler, og ellers hadde en svært suksessfull sesong i 2019. Man kan trygt si at i 2019 var han Norges mest suksessfulle utøver – men allikevel ble han ikke nominert som Årets navn. Hvorfor? 

Kriteriene for å bli valgt til Årets navn er slik: «Vinneren av Årets navn er den utøveren/laget som stemmes frem av folket selv, basert på nominering fra hovedjuryen. Juryen kan ved nominering til Årets navn praktisere en videre tolkning av det tradisjonelle idrettsbegrepet.» 

https://www.idrettsgalla.no/nominerte/priskategorier/årets-navn/

Som kjent har statsselskapet Norsk Tipping monopol på pengespill i Norge. Norsk Tipping driver et stort antall ulike spill, alt fra Lotto og fotballtipping til drifting av verdens mest kjedelige spilleautomater, automater som er plassert i de mest utrivelige hjørnene i landets Narvesenkiosker. Nr en oversikt over de spillene som Norsk Tipping driver kan man finne her: https://www.norsk-tipping.no

Spill om penger som ikke foregår i Norsk Tippings regi er strengt forbudt (dette gjelder forhåpentligvis ikke når vennegjenger spiller om småbeløp). Det er i hovedsak to formål med dette monopolet: dels skal betydelige andeler av inntektene gå til idretten gjennom Idrettsforbundet, og dels skal spillere hindres i å spille bort for mye penger; det er visstnok en maksgrense som de som spiller i Norsk Tippings regi kan spille for per måned – overskrider man denne grensen blir spillerens konto sperret. Staten har her tatt den rollen som foreldre har overfor barn, noe som de fleste i dag vel synes er som det bør være! 

Før vi går videre nevner vi at det foregår svært mye spill om penger på Internett i regi av utenlandske selskaper, og at dette foreløpig ligger helt utenfor Statens kontroll.  

En del av statens inntekter fra spillingen fordeles gjennom Idrettsforbundet til alle sportsgrener som er organisert gjennom Idrettsforbundet, men ingen av disse midlene går til sjakken, dette fordi Sjakkforbundet ikke kan være medlem i Idrettsforbundet. Grunnen til at sjakken ikke er med i Idrettsforbundet er at Idrettsforbundet har spesielle regler for barneidrett, mens i sjakken kan barn konkurrere på like fot som voksne: En sjakkspiller på 10 år kan være like god som en spiller som er 20 år eller 50 år, og derfor konkurrerer de på like fot. Men i alle de idretter som er organisert i Idrettsforbundet er det slik at en utøver på 20 år er langt bedre enn en på 10 år, og de kan derfor ikke konkurrere sammen. Skal sjakken komme med i Idrettsforbundet må den følge regler for klasseinndelinger som passer godt på alle idrettsgrener, men som ikke passer for sjakken i det hele tatt. Derfor er Sjakkforbundet ikke med i Idrettsforbundet.  

Magnus Carlsen vil gjerne at også sjakken skal tilgodeses med sponsormidler, og siden dette er umulig gjennom Idrettsforbundet, har han valgt å samarbeide med spillfirmaet Unibet om en avtale som innebærer at Unibet sponser Carlsen mot at Unibet donerer betydelige midler til norsk sjakk. Unibets mål er å løse opp Norsk Tippings monopol på pengespill i Norge, de vil altså inn på det norske markedet. Sponsingen av Carlsen skal gjøre dette lettere.  

Dagbladets Espen O. Sæther oppsummerer argumentene mot å nominere Carlsen til Årets navn: «For rent politisk er Magnus Carlsen i løpet av nettopp 2019 blitt persona non grata; totalt uønsket, når den norske idrettsbevegelsen … samles foran et rekordstort TV-publikum for å feire seg selv. Selvsagt ikke som person, men i kraft av de holdningene han dette året har fremmet i forhold til det norske frivillige barne -og ungdomsarbeidet. AKKURAT det burde altså noen av de sentrale idrettslederne vært modige nok til å forklare ham. I oppstusset rundt nominasjonen før jul gikk toppidrettssjef Tore Øvrebø rundt grøten. Det var det lett å gjøre med en ærespris som blir delt ut på grunnlag av «en videre tolkning av det tradisjonelle idrettsbegrepet». Men egentlig for lett for fagsjefen for norsk toppidrett.

For her skulle Øvrebø og de andre idrettslederne ha stått opp for de beste verdiene i denne folkebevegelsen. For fellesskapet, rausheten og det lokale engasjementet som Magnus selv gjorde narr av sist sommer da han forsøkte å kuppe Norges Sjakkforbund ved å kjøpe stemmer nok på sjakktinget til å selge denne sporten til et privat utenlandsk gamblingselskap.»

https://www.dagbladet.no/sport/uonsket-pa-tv-showet/71978507

I siste del av det vi siterer henviser Dagblad-skribenten til at Carlsens «forsøkte å kuppe Norges Sjakkforbund ved å kjøpe stemmer nok på sjakktinget til å selge denne sporten til et privat utenlandsk gamblingselskap». 

Bakgrunnen for dette var at Sjakkforbundets kongress 2019 skulle stemme over et forslag for ledelsen om å inngå samarbeide med det private spillfirmaet Kindred for å oppheve Norsk Tippings spillmonopol mot at sjakken skulle få betydelige midler til å drive barne- og ungdomsarbeid. Carlsen støttet dette forslaget, og satset betydelige ressurser for å få flertall for det på Sjakkforbudets kongress sommeren 2019.   

Vi vil først bemerke at det er noe spesielt å kalle dette for et kupp når Carlsens formål var å få flertall for et forslag som kom fra ledelsen i forbundet, når det skjedde helt åpent, og når det skjedde i fullt samsvar med gjeldende vedtekter! Riktignok opprettet Carlsen en ny klubb og betalte kontingenten til medlemmene for at denne nye klubben skulle bli representert på forbundets kongress og derved få stemme ved avstemningen, men som sagt, alt var åpent og i samsvar med vedtektene. Å beskrive det Carlsen forsøkte som å selge sjakken til et privat utenlandsk gamblingselskap er noe merkelig: det avtalen med Kindred gikk ut på var at sjakkforbundet skulle få midler til å drive ungdomsarbeid mot at Sjakkforbundet skulle arbeide for å løse opp Norsk Tippings spillmonopol. Sæthers poeng om at Carlsen med sitt utspill gjorde narr av «fellesskapet, rausheten og det lokale engasjement» i bevegelsen er bare typisk for Dagbladet og fortjener ingen kommentar. Forøvrig fikk forslaget om samarbeid med Kindred ikke flertall på Sjakkforbundets kongress i 2019.   

Men tilbake til hovedsaken: Carlsen ble ikke Årets navn, og det på grunn av noe som Dagbladet formulerte slik: «[Carlsen ble ikke tildelt denne utmerkelsen pga.] de holdningene han dette året har fremmet i forhold til det norske frivillige barne -og ungdomsarbeidet». 

Og hvilke holdinger er det? Jo, han vil løse opp Norsk Tippings spillmonopol! Det motstanden mot Carlsen som Årets navn koker ned til er at han ikke deler det sosialdemokratiske konsensus som i denne saken sier at spill om penger (utenfor Internett) kun skal foregå i statlig regi og under statlig kontroll. (Og for å ta med noe som mange mener er et viktig  punkt: Også private spillselskaper kan ha begrensninger på hvor mye man kan spille for per måned.) 

Det er altså åpenbart slik at dersom man ikke deler det sosialdemokratiske konsensus så fortjener man ingen ærespriser. Uansett hvor god man er. Magnus Carlsen er historiens beste sjakkspiller, han har vært verdens beste spiller i ti år, han har vunnet ti verdensmesterskap, og han hadde sin beste sesong noensinne i første del av 2019! Men siden han ikke deler det sosialdemokratiske konsensus mht. spillpolitikk så fortjener han altså ingen ærespris! Skal du bli satt pris på i Norge må du være sosialdemokrat; hvis du har synspunkter som faller utenfor det som sosialdemokratiet godtar, da er du ikke et godt menneske og da skal du ikke settes pris på i norsk organisasjonsliv uansett hvor store bragder du har utført. Slik er det, og  slik har det vært lenge! Tragisk!    

Høye lederlønninger? 

Med jevne mellomrom dukker det i pressen opp artikler som hevder at enkelte ledere tjener for mye. Denne gangen er det Nettavisen, som med utgangspunkt i et utspill fra Olav Thon, kaster seg på karusellen. Vi siterer fra artikkelen som ligger her:

https://www.nettavisen.no/okonomi/olav-thon-ut-mot-lederlonnsfest/3423910645.html 

«Olav Thon reagerer på lederlønnsfesten i norsk næringsliv. – Jeg har jo uttalt meg om lederlønninger og har jo fått enkelte debattinnlegg mot mine tanker, men jeg mener at ingen ledere er verdt så høye lønninger som det viser seg at enkelte i næringslivet får, sier Olav Thon (96) …  Lønnen til norske toppledere har økt kraftig de siste tiårene, og mye mer enn den gjennomsnittlige årslønnen. Equinor-sjef Eldar Sætre tjente for eksempel 13,5 millioner kroner i 2018, mens de 30 beste topplederne i Norge tjente i snitt 14 millioner kroner året før. … Lønnsfesten er også stor i bransjer der snittlønnen ellers er lav. Sjefen for Norges største dagligvarekonsern, Norgesgruppen, har allerede fått like mye lønn i 2020 som en gjennomsnittlig butikkansatt får på ett år». Det er ikke bare lønninger som trekkes frem, ofte snakkes det også om fallskjermer eller sluttpakker, dvs. store utbetalinger som en sjef får dersom han må gå av.  

Såvidt vi kan se er det sjelden at disse disse artiklene inneholder noe mer enn synsing; man får vite hva journalister og enkelte siterte synes om at noen får stor lønn; det er sjelden eller aldri at man kommer over en virkelig begrunnelse for hvorfor enkelte ledere får eller fortjener svært høye lønninger – eller hvorfor de ikke fortjener høy lønn. 

En leder har et kolossalt ansvar, og det er en viktig og krevende jobb å lede en stor bedrift, å virkelig lede en stor bedrift er ikke en 9-til-4-jobb. Det er utallige områder lederen må ha god kjennskap til, og han må ofte ta både raske og riktige avgjørelser på en rekke forskjellige områder. Tar han gal beslutning kan bedriften tape store penger, eller den må si opp ansatte eller i verste fall legge ned. Det er svært mye verdt for en bedrift, dens eiere og dens ansatte å unngå slike ting. 

Som man kan forvente er det ikke svært mange som kan utføre en slik jobb; det er få av dem, og når etterspørselen er høy der hvor tilbudet er lavt blir prisen høy. Hvis vi ser på en relativt enkel jobb som ikke krever spesielt store kunnskaper og som mange kan utføre, blir prisen/lønnen lav. Dette er utgangspunktet for at noen lønninger er høye og noen er lave. 

Et annet poeng er at dersom en ansatt med lav lønn gjør en tabbe som fører til at han mister jobben vil han som regel ikke ha spesielt store vanskeligheter med å finne seg en ny jobb. Man dersom en leder gjør en alvorlig feil – og jobben han har innebærer at han ofte må ta raske avgjørelser som har store konsekvenser – vil han i verste fall kunne bil hengt ut i pressen som den som var årsaken til at bedriften gikk overende. Det kan da bli svært vanskelig for ham å finne en ny jobb. Har han hatt en høy lønn som sikrer at han kan klare seg i noen år uten jobb, vil han kunne fungere som en bedre leder mens han er leder. 

Vi må også huske at det er en bedrifts styre som (på vegne av eierne) ansetter en leder og som bestemmer hans lønn (og evt. fallskjerm). Det er ingen andre som har noe med hva lønnen er; alle typer lønninger (og andre ting som har med ansettelsen å gjøre) bør avtales mellom de som ansetter og den som ansettes. Det bør være helt og fullt opp til de som er direkte involvert (den ansatte og de som ansetter) om de vil gjøre publikum kjent med hva lønnen er. 

Desom du ikke liker lønnspolitikken i et firma, hvis du f.eks. synes at de fleste ansatte har for lav lønn og at lederne har for høy lønn, er det enkelte ting du kan gjøre: du kan kjøpe deg inn som deleier i bedriften (kjøpe aksjer), og så forsøke å påvirke bedriftens lønnspolitikk på møter i bedriftens organer. Dersom du ikke får medhold kan du selge deg ut av bedriften. Også som kunde er det noe du kan gjøre. Dersom du kjøper varer fra et firma som du synes ha for høye lederlønninger så kan du slutte å kjøpe bedriftens varer og gå over til en konkurrent som du synes har en bedre lønnspolitikk. Dette er muligheter du vil ha i et fritt, uregulert marked.

Men i dag har vi en regulert økonomi, en økonomi hvor alle aktører drukner i stadig flere reguleringer og bestemmelser som de er pålagt å følge, bestemmelser som kan innebære at firmaet er beskyttet mot konkurranse. Det kan også forekomme at utvalgte firmaer mottar store beløp fra staten gjennom ulike støtteordninger, eller at det finnes noe som må beskrives som rene statsselskaper, dvs. selskaper som får mesteparten av sine inntekter direkte fra staten. NRK er et godt eksempel på dette, NRK får hvert år ca 6 mrd kr i statstilskudd. Hva med lederlønningen i NRK? Nrk.no opplyser at «Fire av åtte i NRKs absolutte toppledelse tjente godt over statsminister Erna Solberg (H) i 2017. Kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen tjente aller mest med en skattbar inntekt i 2017 på mer enn 3.1 millioner kroner. Det er dobbelt så mye som statsministeren og to og en halv ganger mer enn kulturministeren som «eier» NRK.»

https://www.nrk.no/norge/dette-tjener-toppledelsen-i-nrk-1.14282643

Det som kan gjøres med høye lederlønninger i bedrifter som på ulike vis er støttet eller beskyttet  av staten er å privatisere disse bedriftene helt og fullt og frikoble dem fra alle de fordeler og ulemper som staten har gitt dem, og da er vi på den modellen vi skisserte over. Siden vi brukte NRK som et eksempel tar vi også med følgende: NRK er annerledes enn alle andre statsbeskyttede firmaer. NRK gir inntrykk av å være en ytterst profesjonell mediebedrift, men alle vet at det er mye å kritisere den for, f.eks. er den sterkt overbemannet (noe som lett blir tilstanden i firmaer som får sine inntekter fra staten og ikke ved å selge sitt produkt til sine kunder i konkurranse med andre tilbydere). Viktigst er dog følgende: NRK er en mediebedrift som på mange områder er lite annet enn et propagandaapparat for en venstreorientert politisk ideologi. Man kan trygt si at NRK i Norge i dag har samme funksjon som kommunistpartiorganet Pravda hadde i gamle Sovjetunionen; det er et propagandaapparat for makthaverne. Og for å gjøre det enda mer kritikkverdig er det slik at de som utsettes for denne propagandamaskinen blir tvunget til å finansiere den over skatteseddelen. Da burde det være enkelt å forstå at lederen for statens propagandaapparat her høyere lønn enn statsministeren. (Og bare for å ha sagt det: når NRK har denne rollen i dag går vi ikke inn for en privatisering av NRK, vi mener at NRK må nedlegges.)  

Vi avslutter med et ferskt eksempel fra USA: Boeings CEO, Dennis Muilenburg, fikk nylig sparken etter at to av selskapets 737 MAX styrtet. Når det ble kjent at Muilenburg endte opp med en sluttpakke på 62 millioner dollar, kom det ikke uventet en god del kritikk.  

«Dennis Muilenburg, the recently-ousted CEO of Boeing, is leaving with a $62 million payout …This substantial award comes despite being fired for poor handling of the fatal crashes, aftermath, and continued suspension from service of the 737 Max. Also on Friday other workers lost their jobs because of the 737 Max: 2,800 employees of Boeing supplier Spirit AeroSystems.» 

Men han mistet også noe: «On his departure, Boeing stripped him of his bonus, any severance pay, and other incentives worth nearly $15 million. However, that still left him with a parting package of $62 million made up of Boeing stock, pension payments, and other deferred contributions.» 

https://www.businessinsider.com/boeing-muilenburg-payout-same-time-thousands-layoffs-2020-1?r=US&IR=T

Det kan se ut som om Dennis Muilenburg (og andre ledere på dette nivået) ble betalt for å feile. Men dette er det stikk motsatte av sannheten, som vi nevnte blir de godt betalt for å ta risko, for å ta sjanser, for å prøve nye ting. Og som det heter: «den som intet våger intet vinner» – ledere blir som nevnt betalt for å ta slike sjanser, og dette inkludere muligheten for feile og derved å måtte miste jobben dersom det går galt.

Å lede et firma av denne størrelsen er en enormt stor og viktig og krevede jobb, og rett person kan utgjøre et hav av forskjell. Den rette person kan lede firmaet til store produksjonsøkninger og skape enorm profitt, mens feil person kan føre til at firmaet mister evnen til å produsere, og kanskje til at tusenvis av mennesker mister jobben. Eksempler: Steve Jobs hadde en enorm positiv virkning på Apple da han kom tilbake til selskapet  i 1997, mens Ken Lay ødela Enron (som gikk konkurs i 2001). Problemet er at det kan være problematisk for et styre å finne ut om den lederen de er i ferd med å ansette er en Jobs eller en Lay – og dersom de finner ut at det er en Lay de har ansatt må de kunne kvitte seg med ham på kort varsel. Da må han ha en avtale som gjør at han kan gå på dagen, og en slik avtale må ha elementer som gjør at lederen er villig til å gå. En slik bestanddel kan være en generøs sluttpakke. 

Vi må nevne at Muilenburg ikke på noe vis var (med)ansvarlig for at de to Boeing-flyene styrtet. 737 MAX-programmet ble startet og fullført under hans forgjengere; han var sannsynligvis kun en syndebukk. En kommentator oppsummerer: «He was becoming seen as [uthevet her] not only a public relations obstacle but a regulatory barrier». 

https://www.latimes.com/business/story/2019-12-23/boeing-737-max-dennis-muilenburg

Slik er det når man er på toppen: skjer det noe galt kan det hende at sjefen må gå selv om han ikke har gjort noe galt. Har Muilenburg noe å klage på? Vel, han endte opp med en formue, men han får neppe noen viktig jobb igjen med det første. Og poenget er: dersom han hadde blitt tilbudt en slik jobb uten sluttpakke ville han antagelig ikke tatt denne jobben. Sagt på en annen måte: uten slike sluttpakker ville en god del dyktige folk ikke tatt jobber som innbærer risiko, og den totale produktiviteten ville ha vært lavere enn den er.      

Vi oppsummerer: Alle reguleringer som gir fordeler (eller ulemper) til enkelte bedrifter bør fjernes slik at alle bedrifter konkurrere på lik linje, og det er eierne som har all rett til å bestemme hvor mye de vil betale de som er ansatt i bedriften; det er ingen andre som har noe med dette å gjøre. Og hvis du som kunde eller ansatt eller deleier ikke er fornøyd med den lønnspolitikken firmaet fører kan du la være å ha noe med firmaet å gjøre.