«Moneyland»: Den som graver en grav … 

I de siste tiår har verden opplevd en kraftig velstandsøkning. Man kan vise dette ved å henvise til noe som alle i Vesten direkte opplever: vi har fått Internett og mobiltelefoner og Netflix og dataspill og hundrevis av TV-kanaler. Mange i Vesten reiser oftere og lenger enn de gjorde tidligere. Ny teknologi har gjort en rekke typer medisiner og sykehusbehandling mer effektive. Biler er blitt mer komfortable og sikrere. Alt dette forteller at velstanden er blitt høyere. Årsaken til dette er at det har skjedd en vesentlig produktivitetsøkning. Dessverre har ikke velstandsøkningen for folk flest blitt så stor som de siste års produktivitetsøkning skulle tilsi, dette fordi mye av produktivitetsøkningen er gått til å ese ut byråkratiet og til å iverksette en rekke meningsløse miljøtiltak (vi sier dog ikke at alle miljøtiltak er meningsløse). Men disse tiltakene har bred folkelig oppslutning, så folket har seg selv å takke for at velstandsutviklingen er betydelig mindre enn den skulle ha vært. 

Også utenfor Vesten har det vært en velstandsøkning. En artikkel forteller at de siste tiårs globalisering, dvs. den større utbredelsen av frihandel og markedsøkonomi, har ført til antall mennesker som lever i stor fattigdom er betydelig redusert. Kommentatoren Johan Norberg skriver om dette: «It is the greatest story of our time … Mankind is defeating extreme poverty. The World Bank has just released its latest numbers, and according to them, the proportion of the world population in extreme poverty, i.e. who consume less than $1.90 a day, adjusted for local prices, declined from 36 percent in 1990 to 10 percent in 2015. Even though world population increased by more than two billion people, the number of extremely poor was reduced by almost 1.2 billion. It means that in the now much-despised era of globalization, almost 130,000 people rose out of poverty every day.» 


Men noen hevder at denne liberaliseringen har en stygg bakside. En fersk bok, Moneyland, innledes med at forfatterens beskriver sitt besøk til en korrupt politikers private eiendom, en eiendom som ble tilgjengelig for publikum etter at han mistet makten i 2014: 

«Everyone had known that Viktor Yanukovich [president of Ukraine 2010-2014] was corrupt, but they had never seen the extent of his wealth before. At a time when ordinary Ukrainians’ wealth had been stagnant for years, he had accumulated a fortune worth hundreds of millions of dollars, as had his closest friends. He had more money than he could ever have needed, more treasures than he had rooms for. All heads of state have palaces, but normally those palaces belong to the government, not to the individual. 

In the rare cases – Donald Trump, say – where the palaces are private property, they tend to have been acquired before the politician entered office. Yanukovich, however, had built his palace while living off a state salary, and that is why the protesters flocked to see his vast log cabin. They marveled at the edifice of the main building, the fountains, the waterfalls, the statues, the exotic pheasants. It was a temple of tastelessness, a cathedral of kitsch, the epitome of excess. Enterprising locals rented bikes to visitors. The site was so large that there was no other way to see the whole place without suffering from exhaustion, and it took the revolutionaries days to explore all of its corners. The garages were an Aladdin’s cave of golden goods, some of them maybe priceless. The revolutionaries called the curators of Kiev’s National Art Museum to take everything away before it got damaged, to preserve it for the nation, to put it on display. 

There were piles of gold-painted candlesticks, walls full of portraits of the president. There were statues of Greek gods, and an intricate oriental pagoda carved from an elephant’s tusk. There were icons, dozens of icons, antique rifles and swords, and axes. There was a certificate declaring Yanukovich to be ‘hunter of the year’, and documents announcing that a star had been named in his honour, and another for his wife. Some of the objects were displayed alongside the business cards of the officials who had presented them to the president. They had been tribute to a ruler: down payments to ensure the givers remained in Yanukovich’s favour, and thus that they could continue to run the scams that made them rich. 

Ukraine is perhaps the only country on Earth that, after being looted for years by a greed-drunk thug, would put the fruits of his and his cronies’ execrable taste on display as immersive conceptual art: objets trouvés that just happened to have been found in the president’s garage. None of the people queuing alongside me to enter the museum seemed sure whether to be proud or ashamed of that fact. Inside the museum there was an ancient tome, displayed in a vitrine, with a sign declaring it to have been a present from the tax ministry. It was a copy of the Apostol, the first book ever printed in Ukraine, of which perhaps only 100 copies still exist. Why had the tax ministry decided that this was an appropriate gift for the president? How could the ministry afford it? Why was the tax ministry giving a present like this to the president anyway? Who paid for it? No one knew. 

In among a pile of trashy ceramics was an exquisite Picasso vase, provenance unknown. Among the modern icons there was at least one from the fourteenth century, with the flat perspective that has inspired Orthodox devotion for a millennium. On display tables, by a portrait of Yanukovich executed in amber, and another one picked out in the seeds of Ukrainian cereal crops, were nineteenth-century Russian landscapes worth millions of dollars. A cabinet housed a steel hammer and sickle, which had once been a present to Joseph Stalin from the Ukrainian Communist Party. How did it get into Yanukovich’s garage? Perhaps the president had had nowhere else to put it? 

The crowd carried me through room after room after room; one was full of paintings of women, mostly with no clothes on, standing around in the open air surrounded by fully clothed men. By the end, I lacked the energy to remark on the flayed crocodile stuck to a wall, or to wonder at display cabinets containing 11 rifles, 4 swords, 12 pistols and a spear. Normally, it is my feet that fail first in a museum. This time, it was my brain.» (s. 4-6).

I boken leser man videre at politikeren eide en rekke selskaper: «coal mining companies … which were [for legal purposes] owned in the Caribbean», «a medicine racket … run out of Cyprus»; «an illegal arms trade traced back to Scotland»; «a market selling knock-off designer goods … legally owned in the Seychelles». Alt dette har politikeren kjøpt seg inn i med inntekter han har skaffet fra beskatning av landets befolkning . Forfatteren sier at «the sheer complexity of corruption  … makes me dizzy, like a maths problem too complicated to understand, a sinkhole opening at my feet». 

Dette er bare fra de første sidene i boken Moneyland. 

Hva er forfatterens poeng? Hans poeng er at de siste års liberaliseringer har ført til at korrupte politikere og korrupte forretningsfolk er blitt i stand til å skumme fløten av mye av de verdiene som skapes, og at disse verdiene omsatt i penger brukes til å sikre noen få rikfolk og politikere den overdådige og idiotiske luksusen som Yanukovich og mange andre boltrer seg i. Forfatteren mener at med bedre reguleringer og bedre kontroll vil disse pengene ikke bli bruk til lystyachter og luksusleiligheter og smykker og reiser og opphold i luksusomgivelser og flotte biler og ekstravagante armbåndsur for en korrupt elite, de ville bli brukt til bedre skoler og bedre helsetilbud og bedre lønninger for folk flest.    

Bokens fulle tittel er Moneyland: Why Thieves And Crooks Now Rule The World And How To Take It Back, og den er skrevet av journalisten Oliver Bullough. Tittelen gjør klart hva boken handler om, men kanskje en annen variant av boktittelen gjør budskapet enda klarere: Moneyland: Where the Rich go to Escape Our Democracy. 

Før vi går videre nevner vi at boken ikke overraskende er blitt tildelt en rekke utmerkelser, bla. er den blitt kåret som Årets bok av Sunday Times, Economist,  Daily Mail og The Times, og den er vinner av «the Creative Nonfiction prize at the Wales Book of the Year [sic]». 


Boken er selvsagt også oversatt til norsk, og da er tittelen Pengeland – hvordan finanseliten og de superrike stjeler fra folket og truer demokratiet; det ser ut til at forleggere i alle land, og også i Norge, elsker slike bøker. 

Så hva er det den handler om? Pengeland er ifølge Norli bokhandels omtale «et sted der de rike skjuler sin formue for å slippe skatt og de mektige utnytter systemet til å stjele. Det er et land hvor gigantiske summer flyttes rundt, utenfor all kontroll. De superrike lever globalt og pengene strømmer over grensene, der eventuelle kontrollinstanser ikke kan følge etter. Gjennom alle historiene i boken fletter forfatter Oliver Bullough inn en rød tråd: Når finansinstitusjoner i Europa og USA har blitt sentre for hvitvasking, er noe fundamentalt galt med hvordan økonomien fungerer. Skatteparadiser, maltesiske pass, korrupsjon, amerikansk hemmelighold, skallselskaper i Panama, truster i Jersey, stiftelser i Liechtenstein – når de superrike på denne måten kan betale seg fri fra gjeldende lover og regler, undergraves demokratiet. Pengeland er en rystende fortelling fra 2000-tallet om rikdom, makt og hemmelighold.» 


Altså: Pengeland er et land uten grenser, uten landområde, uten flagg, og ligger utenfor all politisk kontroll. Rikfolk kan allikevel helt lovlig plassere sine penger der slik at de unndras så og si all beskatning. Dette skjer som regel ved at firmaer har sitt hovedkontor i et virkelig land med ingen eller svært lav skatt – i et såkalt skatteparadis – og selv om de opererer i andre land med et vanlig skattenivå, blir formuene og profitten disse firmaene skaper umulige å beskatte. Bullough kritiserer ikke bare de som unndrar seg beskatning, han kritiserer også de som spekulerer i ulike valutaer og på denne måten ifølge han kan ødelegge lands økonomi.  

Og her er altså ifølge Bullough og alle som betrakter boken budskap som viktig og godt, hovedpoenget: disse firmaene og deres rike eiere håver inn masse penger og unndrar dem fra beskatning, og dette er ille fordi disse skatteinntektene kunne ha blitt brukt på å heve befolkningenes velstandsnivå! I stedet blir mye av disse pengene brukt til slike ting som vi beskrev innledningsvis, dvs. unyttig og idiotisk luksus for korrupte politikere og rikfolk. 

Men la oss gå dypere til verks. Dette handler om å beskatte firmaer og deres rike eieres formuer, og det handler om å bruke disse skatteinntektene til goder for folket. Det handler altså om velferdsstaten og dens finansiering. 

Som kjent, velferdsstaten begynte å bli innført for alvor etter annen verdenskrig, og dens vekst skjøt fart etter ca 1960. Dette skjedde i alle land i Vesten. Velferdsstaten innebærer at politikerne lover at det skal bli flere og flere og mer og mer generøse offentlige tilbud (skole og helse, pensjoner og trygder, kultur og infrastruktur, støtteordninger på stadig flere områder, mmm.), folket stemmer på disse politikerne, politikerne får makt og gjennomfører noe av det de har lovet. Slike tilbud koster penger, og da ble naturlig nok også skattenivået høyere og høyere (og den statlige gjelden vil også øke). Denne veksten er uunngåelig fordi politikerne stadig må love mer og mer for å bli valgt, og for å finansiere dette må skatter og avgifter, og etter hvert statlige låneopptak, øke og øke og øke.  

Bullough, som ikke uten poeng setter likhetstegn mellom velferdsstat og demokrati, skriver på side 27 at «…the core function of democracy [is to] tax the citizens, and use the proceeds for the common good …», og på side 33 at «The Welfare State in Great Britain provides universal healthcare and free education. The innovations were remarkably successful: economic growth in most Western countries were almost uninterrupted throughout the 1950s and 1960s, with massive improvements in public health and infrastructure. All of this did not come cheap, though, and taxes had to be high to pay for it». 

Ja, det som beskrives her er sant, men han beskriver ikke det som skjedde etter hvert: skattenivået økte og økte (selv om det var et lite brudd med noen skattereduksjoner under Thatcher), statsgjelden økte, byråkratiet este ut, kvalitetsutviklingen på de offentlige tilbudene både innen skole og helse ble noe ujevn, pensjonssystemene er konkurs, og den økonomiske veksten ble etter hvert vesentlig lavere. Her er representative tall (fra Norge): økonomisk vekst i perioden 1975-2000 var ca 4-5 % per år, i perioden fra 2000 har den ligget på ca 2 %. 

En mer detaljert fremstilling over den økonomiske vekst i Storbrittania i denne perioden er å finne her: 


Pussig nok nevner Bullough ikke dette viktige poenget, dvs. at veksten ble mindre etter hvert (noe som kommer av at økonomien i en velferdsstat blir  mer og mer regulert og byråkratisert, noe som gjør at alt går tregere), men vi går over til de tre hovedpoengene: skatteunndragelse, spekulasjon, idiotisk pengebruk.

Bullough kritiserer de som forsøker å unndra seg beskatning. Disse unndragelsene er dog lovlige, men de er i strid med velferdsstatens og demokratiets intensjon. Bullough nevner at på 60-tallet i UK var skattenivået for enkelte som hadde store inntekter på 95 %, men han sier ikke noe om hvorvidt slike skattesatser var urimelig høye (disse satsene ble satt noe ned under Thatcher).

Men er det galt å unndra seg beskatning? Det som skjer er at noen tjener penger, og så opplever de som har tjent disse pengene at en stor andel av dem blir tatt fra dem – er det da overraskende at de som er ofre for dette forsøker å unndra seg eller forsøker å redusere skattebyrden mest mulig? Etter mitt syn burde dette ikke overraske noen.         

Det virker som om Bullough tror at den eneste måten å sørge for at en befolkning får en høy levestandard (en høy levestandard inkluderer gode skoler, et godt helsevesen, gode pensjons- og trygdeordninger, rent miljø, gode produkter av alle slag til salgs for rimelige priser, rettferdige og effektivt håndhevede lover, etc.) er å finansiere dette ved å ta fra de rike. Altså mener han at folk flest ikke kan skaffe seg en høy levestandard ved eget arbeid, han mener at en høy levestandard kun kan komme folk flest til gode ved at de rike tvinges til å betale for den. Dette er imidlertid feil. Forsøker man å tvinge de rike til å bidra, vil følgende nødvendigvis skje: flere og flere vil bli betraktet som rike og skattenivået vil derfor øke for alle, noe som fører til ulike former for skatteflukt, f.eks. til land med lavere skatt (dette ble vanlig i Storbrittania på 50- og 60-tallet, hvor mange forlot UK og dro til USA, et fenomen som fikk navnet «brain drain») eller inn i den svarte økonomien. Offentlige tilbud vil over tid bli dårligere fordi de reelt sett er offentlige monopoler uten reell konkurranse, og fordi de styres på en måte som i liten grad fremmer innovasjon og effektivisering. Byråkratiet vil vokse, den økonomiske veksten vil bremses opp, den statlige gjelden vil etter hvert bli så stor at den ikke kan håndteres på en måte som unngår enorme problemer. Denne ødeleggende modellen heter velferdsstat, og Bullough tar feil når han tror at dette er den eneste modellen som kan skape velstand for folk flest. Sannheten er at den tvert imot vil ødelegge velstanden for folk flest. Det eneste som kan skape stabil velstandsvekst over tid er akkumulering av kapital, noe som gjør alle mer produktive. Vi kommer tilbake til dette poenget.  

Bullough kritiserer valutaspekulanter fordi de kan ødelegge lands økonomier. Men hva er det som skjer ved valutaspekulasjon? Anta at en spekulant sitter med et stort beløp i italienske lire. Så finner han ut at myndighetene (sentralbanken) i Italia vil redusere verdien av liren, f.eks. for å gi inntrykk av økonomien i Italia er bedre enn den egentlig er, eller for å finansiere politikernes valgløfter før et valg, eller for å favorisere landets eksportbedrifter på bekostning av de som importerer. Blir verdien av liren redusert vil spekulanten tape store penger. Han vil derfor forsøke å veksle liren inn i en valuta som ikke vil bli utsatt for slik verdireduksjon. Men hvem er det som handler kritikkverdig her? Mitt syn er at det er den italienske sentralbanken, og politikerne som styrer den, som handler kritikkverdig, ikke spekulanten som selger sine lire for å unngå et stor tap. Alle slike spekulasjoner kunne unngås dersom pengene hadde en stabil verdi. Denne løsningen nevnes ikke av Bullough. 

Men Bullough sier følgende på side 47: «If only everyone had listened to Keynes and created an international currency at Bretton Woods … ».  (Under en konferanse i Bretton Woods i 1944 ble en rekke viktige land enige om regler og institusjoner som skulle gjelde for alt økonomisk samkvem mellom disse landene etter krigen.) Sannheten er at det fantes en «international currency», en som ikke kunne manipuleres av noen politikere: denne valutaen var og er gull! Men ingen av representantene ville ha en valuta som var uavhengig av enhvers kontroll og som de ikke kunne styre etter politikernes forgodtbefinnende. Et pengesystem forankret i gull ble derfor ikke valgt på Bretton Woods. Det var allikevel en viss kobling mellom de vestlige lands valutaer og gull etter Bretton Woods, og denne koblingen varte frem til 1971, da president Nixon «lukket gullvinduet», dvs. han opphevet fullt og helt koblingen mellom gull og dollar. Fra 1945 til 1974 var alle vestlige valuter nokså stabile pga. denne forankringen i gull, men fra 1974 fikk alle land i Vesten flere år med betydelig inflasjon, og tilhørende økonomisk krise, noe som alltid vil kunne forekomme når man har valutaer som ikke er forankret i gull. 

Bullough legger stor vekt på at politikere misbruker skattepenger på fordeler til seg selv og sine familier, og at de bruker enorme beløp på «luksus» (slik vi så Yanukovich gjøre i eksemplet over).

Men her har vi altså et system hvor politikerne bare kan vedta at staten kan ta inn penger (for å si det enkelt) som en viss prosent av hvert enkelts inntekt pluss en viss prosent av hver enkelts formue pluss en viss prosent av hvert firmas overskudd pluss en viss prosent av det folk bruker på dagligvarer og klær pluss en viss prosent av det de bruker på bensin pluss en viss prosent av det de bruket på strøm pluss en viss prosent av det de bruker på tobakk pluss en viss prosent av det de bruker på alkohol pluss en viss prosent av det de bruker av sukkerholdige varer, etc. 

At staten skal ta inn disse pengene er vedtatt av i lovs form av landets lovgivende forsamling, og pengene kreves da inn av et apparat (ligningsvesenet) som har full støtte av landets politi og rettsapparat. Videre, det er politikere og byråkrater som bestemmer hva disse pengene skal brukes til. Man burde da ikke bli overrasket over at denne gruppen av politikere og byråkrater tiltrekker seg folk som primært er interessert i å mele sin egen kake uten hensyn til andre, eller at rene kriminelle ønsker å få en eller annen posisjon i dette systemet. Og det er dette Bullough beskriver: dette apparatet, som lovlig kan forsyne seg med stigende andeler av alles verdiskapning, blir i stadig større grad fylt opp av kriminelle. Men ifølge Bullough, og alle som har skrytt boken opp i skyene, er problemet de som forsøker å unndra seg denne stadig tyngede beskatningen, problemet er ikke det systemet som er laget slik at det tiltrekker seg kriminelle! De som vil beskytte seg mot dette stadig økende skattenivået flykter til det som Bullough kaller Pengeland, men det ser ut som om Bullough og hans mange meningsfeller befinner seg i Bakvendtland! Vi vil understreke dette poenget: problemene som Bullough & co er opptatt av oppstår fordi man har et system som er basert på at et stort antall oppgaver skal finansieres med tvungen skatt!    

Noen av de problemer som Bullough trekker frem er reelle, men løsningene han foreslår er det stikk motsatte av de reelle løsninger:   

Bullough støtter velferdsstaten, men velferdsstaten er ikke bærekraftig, over tid vil velferdsstaten ødelegge alle gode ting: skole og helsevesen vil forfalle, trygde- og pensjonsordninger vil gå konkurs, utbredt ansvarsløshet fører bla. til alt fra et generelt forfall til mer kriminalitet, etc.

Det er kun én vei til stabil velstandsøkning over tid, og det er akkumulering av kapital. Dette kan kun skje i en økonomi med en sikker eiendomsrett som gjelder fullt ut.   

Bullough støtter tvungen skatt for å finansiere velferd, men et slikt system vil kreve større og større utgifter, politikerne vil forsøke å øke inntektene,  skatte- og avgiftsnivået vil da øke og øke, og dette vil naturlig nok føre til at flere og flere på ulike vis vil forsøke å redusere sin skattebyrde. 

Bullough nevner ikke det som er løsningen på valutaspekulasjon, som er å sikre at penger har stabil verdi, f.eks. ved en gullstandard, eller ved «free banking». 

Bullough vil eliminere skatteparadisene – men det at disse finnes bremser skatteøkningene i vanlige land, og reduserer skatteflukten fra disse landene. Men det beste ville ha vært om alle land var skatteparadiser, dvs. at staten kun sto for sine legitime oppgaver (politi, rettsapparat, det militære) og at alt annet ble drevet av private aktører. Dette er et system hvor hver enkelt sparer og investerer til sin egen pensjon, hvor han forsikrer seg mot sykdom og uførhet, hvor han kjøper skoleplass til sine barn, etc.; dette systemet er sterkt forskjellig fra dagens system hvor alle disse områdene er underlagt statlig tvang og politiske hestehandler, hvor de i større eller mindre grad lider av synkende kvalitet og mer byråkrati, hvor alternativene er svært dyre, og hvor de offentlige standardtilbud finansieres av en skatte- og avgiftsskrue som strammes hardere og hardere.  

Tvert imot, det Bullough foreslår som løsning vil bare gjøre problemene enda større. Han vil ha et samfunn hvor de rike tvinges til å betale mer og mer, men resultatet er at de som skal tvinges til å betale mest bruker sine penger ikke på produktive investeringer, som ville ha økt velstanden for alle, men de bruker en betydelig del av sine penger på tullete luksusting – dette fordi slike ting er vanskeligere for myndighetene å beskatte enn en bedrift som produserer ting som folk på en eller annen måte synes er nyttige og derved kjøper. 

Bullough er åpenbart tilhenger av demokrati, men ser ikke at demokrati er det samme som flertallsdiktatur, og han nevner heller ikke noen av de utallige problemene som demokratiet fører med seg; ikke engang det velkjente poenget om pressgruppenes krig om felleskaken, blir nevnt. Om forholdet mellom flertallet og det enkelte individ ser det ut til at Bullough overhode ikke har tenkt på hvilken selvbestemmende sfære den enkelte skal ha.  

Bokens undertittel sier at boken vil forklare «Why Thieves And Crooks Now Rule The World». Å si at de «rule the world» er overdrevet, men at slike folk disponerer en ikke ubetydelig andel av verdiskapningen, en andel som kunne ha blitt bedre anvendt dersom målet er økt velstand for folk flest, er sant. Men grunnen til at de klarer å bemektige seg en så stor andel av verdiskapningen er at  det systemet som Bullough & co ønsker, et system som skal ta fra de rike og gi til de fattige, dvs. det system vi har i dag bortsett fra at de rike ikke skal kunne slippe unna, er et kriminelt system, det er et system som i sin kjerne er kriminelt (selv om det er lovlig). Og at kriminelle kommer til topps i et kriminelt system burde ikke overraske noen.   

Et ordtak sier at «den som graver en grav for andre faller selv i den». Dette er ikke noe som alltid skjer, men det skjer iblant; den som forsøker å ramme andre vil ende med å skade seg selv. Bullough og hans utallige meningsfeller ønsker at folk flest skal ha det bra – men de tror at dette kun kan oppnås ved å «ta de rike», dvs. ved å ta penger fra de rike og bruke disse pengene på gode tilbud til alle. Dette vil opplagt skade de rike. Men det som vil skje i et slikt system er at de rike vil forsøke å unnslippe dette på flere måter, og en av dem er å redusere sine investeringer. Dette fører til at velstandsveksten blir mindre, og etter hvert vil velstanden falle. Bullough & co vil ta de rike og slik hjelpe de fattige og de mindre rike, men det systemet det er for vil føre til at alle blir fattigere. De som tror at man kan skape velstående samfunn ved å ta fra de rike opplever at resultatet blir det motsatte: samfunn som er basert på å ta fra de rike vil etter hvert oppleve forfall og økende fattigdom for så og si alle.        


Presidentvalget i november

USA skal velge president i november, og alternativene er Donald Trump og – en fra det demokratiske partiet som ennå ikke er nominert (kandidater fra andre partier vil ikke ha noen mulighet til å bli valgt). Vi skal i dag kort kommentere hva som vil bli det sannsynlige resultatet alt etter hvem som blir sittende i Det Hvite Hus i neste periode – enten det blir Trump eller Sanders eller Buttigieg; de to siste er de som hittil ligger best an i demokratenes nominasjonsprosess, en prosess som hittil ikke er kommet spesielt langt. 

 Trump ligger pr idag godt an til å bli gjenvalgt: økonomien ser ut til å gå bra, Trump har en stil som gjør ham populær blant store grupper av velgere, han har i betydelig grad klart å fremstille seg som om han rydder opp blant korrupte politikere og byråkrater i Washington (et av hans slagord i valgkampen var «drain the swamp!»). De meget omfattende angrepene mot ham (f.eks. at han var kjøpt og betalt av russerne, og mange andre typer angrep med påstander om at han er rasist, fascist, etc.) viste seg å ikke holde vann eller å ha noen effekt. Riksrettsprosessen, som hadde et meget tynt grunnlag, endte med frifinnelse. Alle disse angrepene fikk for mange det resultat at de bare bekreftet at det var Trumps motstandere som var korrupte – akkurat slik han hadde påstått. 

Det finnes gode konservative og det finnes dårlige konservative. Blant de gode finner vi Barry Goldwater, Margareth Thatcher og Ronald Reagan – og jeg kan ikke komme på flere enn disse tre hvis vi holder oss til internasjonalt kjente politikere. De gode konservative går inn for lave skatter, en begrenset stat, dereguleringer og privatiseringer. De er tilhengere av frihandel, og de vil ikke øke statlig gjeld. (Selv gode konservative kan svikte på noen av disse punktene; det er kun konsekvente liberalister som er gode på alle disse punktene.) 

Donald Trump er svært langt fra å kunne plasseres i nærheten av disse gode konservative. I motsetning til de gode konservative er Trump strekt anti-intellektuell, og videre, hans flipp-flopping,  prinsippløshet og forakt for sammenhengende resonnementer og ideologisk konsistens er allerede legendarisk, og bekrefter med all tydelighet at han ikke er noen god konservativ.   

Han har foretatt noen dereguleringer og gjennomført noen skattelettelser, som er bra, men han har ikke gått inn for økt frihandel, snarere tvert imot, USAs kolossale gjeld fortsetter å øke i samme tempo som under hans forgjengere. 

Folk har allikevel fått det bedre under Trump:  «More in U.S. Say They Are Better Off Than in Past Elections». 


Velstand bygger på produksjon, og produksjonen i alle land i Vesten er stor og er en solid basis for dagens velstand. Men dersom låneopptakene blir for store kan det gi problemer på sikt.    

Som person er Trump noe annerledes enn alle andre tidligere presidenter, og han oppfører  seg på en måte som er helt upassende for en president, ja for en hvilken som helst anstendig person. Det finnes svært mange eksempler på dette, men vi tar bare med ett, som i en avis ble omtalt slik: «»I could stand in the middle of Fifth Avenue and shoot somebody and wouldn’t lose any voters, OK? It’s, like, incredible,» Trump said during an event in Iowa. When he made the remark, he mimicked firing a gun with his fingers».


Men Trump er sjarmerende og slagferdig; mange synes han er morsom i sin omtale av andre politikere: han satte navnet «Pochahontas» på senator Elizabeth Warren fordi hun gjennom sin karriere i akademia løy om at hun var delvis indianer for å nyte godt av kvoteringsordningene; den ikke spesielt energiske guvernør Jeb Bush omtalte han som «low energy Bush», Nord-Koreas diktator ble omtalt som «Rocket man» etter at han truet med å angripe USA med atomraketter, Mike Bloomberg er «Mini Mike» fordi han er et hode kortere enn Trump, osv.    

At Trump har foretatt et meget stort antall utskiftinger i sin administrasjon er ikke nødvendigvis et tegn på dårlig lederskap, det kan være det motsatte. Hans påstand om at hans administrasjon fungerer som «a well oiled machine» er dog noe tvilsom, og hans beskrivelse av seg selv som «a very stable genius» er enda mer tvilsom. Hans enorme aktivitet på Twitter har den fordel at han kan tale direkte til velgerne i korte og visstnok poengterte meldinge uten at fiendtlig innstilte journalister kan vrenge på det han sier, men innholdet er ofte slik at det ifølge tradisjonell målestokk ikke er verdig en president. Men allikevel. Trump er ganske populær: «Trump Job Approval at Personal Best 49%». 


Et viktig element som bør nevnes er at Trump er den eneste politikeren vi vet om som direkte har gått løs på på venstresidens kjernesaker, han har tatt tyren ved hornene og ikke vært ettergivende slik alle andre konservative politikere i betydelig grad har vært. Dette er også hovedgrunnen til at folk i pressen, i byråkratiet og i akademia hater ham så intenst som de gjør; det er derfor de fremstiller ham som en rasistisk og fascistisk tulling.  

Men det viktigste er den politiske linjen. Dersom Trump blir gjenvalgt vil det for republikanerne være en bekreftelse på at Trumps kurs er den som partiet bør fortsette i, dvs. etter en Trump-seier vil republikanerne bli mer nasjonalistiske, mindre frimarkedsvennlige, de vil legge enda mindre vekt på ideologi og prinsippfasthet. Etter vårt syn er dette ikke en oppskrift på langsiktig suksess, dette er en oppskrift på fiasko. Dersom Trump taper vil det være et signal om at republikanerne bør legge om kursen i motsatt retning, dvs. til en kurs som er mer ideologisk, mer frihandelsvennlig, etc.  

Men ønsker vi at Trump skal tape i november? Hva vil skje da? Og hvem vil da vinne?  

I det demokratiske partiet er det nå en liten håndfull kandidater som skiller seg ut og som har kommet best ut i de nominasjonsvalgene som hittil er blitt avholdt. De som ligger best an er gammelsosialisten Bernie Sanders og nykomlingen Pete Buttigieg. Tidligere favoritter som Obamas visepresident Joe Biden og senator Elizabeth Warren ser ut til å sakke akterut.  

Vi skal ikke gå så mye inn på deres politikk her: det har vi gjort i en tidligere kommentar her på Gullstandard: 

Demokratenes reality-show

Et viktig element for å bli valgt er at kandidaten er likandes,  er sjarmerende, er en hyggelig person, er en som folk vil kunne gå på en pub og ta en øl med. Politikere som ikke har denne egenskapen blir sjelden valgt.    

Blant de som hadde denne egenskapen i stort monn finner vi Ronald Reagan, Bill Clinton, Barack Obama, og Donald Trump. George Bush jr hadde også til en viss grad denne egenskapen. Blant de som ikke har denne egenskapen finner vi Al Gore, Mitt Romney, Hillary Clinton, Joe Biden, Elizabeth Warren. (Det kan hende at politikere kommer til makten selv om de ikke har denne egenskapen, men da blir de valgt fordi de er åpenbart dyktige og sterke og skiller seg klart ut fra alternativene. Margareth Thatcher var blant disse.) 

Grunnen til at vi nevner dette er at den som nå ligger fremst blant demokratene er en som totalt mangler denne sjarmen. Bernie Sanders er totalt usjarmerende; han er bare en gretten gammel gubbe på 78 som skjeller og smeller mot storkapitalen, og som vil at staten skal gi alle alt de virkelig trenger gratis. Sanders er altså sterkt venstreorientert, og siden det demokratiske partiet har fått mange sterkt venstreorienterte medlemmer ligger han nå best an av de som forsøker å bli nominert. Sanders lå også best an til å bli nominert i forrige runde (nominasjonen i 2016), men da grep ledelsen i partiet inn og snøt Sanders for nominasjonen; de mente at han ikke kunne vinne presidentvalget og ga nominasjonen til en som de trodde var en sikker vinner, Hillary Clinton.  

Sanders er som sagt en gammelsosialist; og dette bekreftes i måten han har tenkt å styre på. Han vil bruke «executive fiats» fordi «we cannot accept delays from Congress», og via slike «executive fiats» vil han bla. «ban … the exportation of crude oil to combat climate change». 


Han vil altså gjennomføre en sterkt venstreorientert politikk med totalitære midler, stikk i strid med den maktfordeling og de «checks and balances» som den amerikanske grunnloven la opp til. At sosialistiske politikere ikke vil bry seg om slike ting er ikke overraskende i det hele tatt. Det er heller ikke overraskende at norsk mainstreampresse holder slike ting skjult. Men denne politikken vil være umulig å gjennomføre gitt det amerikanske politiske systemet. Så en president Sanders vil ikke få gjennomført noe som helst av det han har lovet. Han vil være en total fiasko, han vil leve opp til sine initialer. Amerikanske presidenter blir ofte omtalt med sine initialer: FDR, JFK, LBJ, DT, så at Sanders vil bli omtalt som BS er bare som fortjent! Men Sanders kommer ikke til å bli president, men hvis han gjør det kommer han i meget stor grad til å bekrefte ordtaket om løven og skinnfellen – og venstreorienterte ideer vil bli påført enda et nederlag.  

En valgseier til Sanders vil diskreditere både Trumps linje blant republikanerne og Sanders´ linje blant demokratene. Kanskje det beste vi kan håpe på er at Sanders vinner valget i november. 

En annen kandidat som har gjort det godt i primærvalgene så langt er tidligere borgermester Pete Buttigieg. Han kan norsk (han lærte seg norsk ikke for å lese Ibsen på originalspråket, men for å lese Erlend Loe), og han er klar favoritt hos NRK. Han er ca 40 år yngre enn de andre ledende kandidatene, og står politisk sett nærmere sentrum enn de andre. Tidligere visepresident Joe Biden står også noe nærmere sentrum enn de andre, men vi tror han er ute av dansen etter svært dårlige resultater i de primærvalgene som hittil er holdt. Han er også noe forvirret, og har ved en rekke anledninger oppført seg upassende. Han har heller ikke fått noen støtte fra den fortsatt populære Obama, som han altså var visepresident for.   

Kan Buttigieg bli valgt? Neppe. Han har ingen storpolitisk erfaring; han har kun vært borgermester i en by med 100 000 innbyggere. Nå er det slik at amerikanere som regel velger outsidere til presidenter, de vil ofte ha en som ikke er en del av det etablerte politiske miljøet i Washington. Den vanligste bakgrunnen er å ha vært guvernør i en delstat; Carter, Reagan, Clinton, Bush jr., var alle guvernører før de ble president. Det er sjelden at senatorer blir valgt: de to eneste eksemplene fra de siste 60 år er Kennedy og Obama.   

(Johnson, Nixon og Bush sr. var alle visepresidenter for populære presidenter før de ble valgt.) Og for å ha nevnt det: Sanders er senator.   

Men mest problematisk for Buttigieg er antagelig at han er åpent homofil og at han er gift med en mann. Det er etter vårt syn ikke noe galt i dette, men vi har vanskelig for å tro at en mann med en slik familiesituasjon kan slå igjennom hos de store kristne velgergruppene i USA. Vi tror altså at Buttigieg ikke er valgbar.   

Vi har sagt litt om fire kandidater: Biden, Sanders, Buttigieg og Warren. Men i det siste er det kommet til at par nye kandidater: Mangemilliardæren Mike Bloomberg, som visstnok har en formue på 60 milliarder dollar, og som kan kjøpe så mange annonser og valgmedarbeidere han vil, mener at ingen av de andre kandidatene er valgbare, og vil selv prøve å bli valgt. Han har vært borgermester i New York (da valgt som republikaner), og er kanskje mest kjent for å ha fått kriminaliteten kraftig ned, og for å ha forbudt salg av brus i store begre.     

«New York crime did drop when 2020 hopeful Michael Bloomberg was mayor …» 


«New York City plans to enact a far-reaching ban on the sale of large sodas and other sugary drinks at restaurants, movie theaters and street carts, in the most ambitious effort yet by the Bloomberg administration to combat rising obesity.» (30. mai 2012)

Allikevel ser Bloomberg ut til å være en mer sentrumsorientert kandidat enn de andre som forsøker å bli Trumps utfordrer i november.  

Også overraskelsepersonen i nominasjonsvalget i New Hampshire, senator Amy Klochubar, som kom på fjerde plass foran både Biden og Warren, er mer sentrumsorientert enn de andre kandidatene. Man det er for tidlig å si mye om hennes sjanser fremover. Hvis Bloomberg og Kochubar er med i racet om noen uker skal vi si mer om dem.   

For å summere opp: det demokratiske partiets kandidater er helt håpløse, få velgere møter frem i nominasjonsvalgene, disse valgene blir inkompetent gjennomført, og det dette viser er at det demokratiske partiet er dødt. Dvs. de fremste kandidatene er gamle (Sanders og Biden er nesten 80 år, Warren er 70). Buttigieg er bare 38, men han er ikke valgbar. 

Hovedgrunnen til denne håpløse situasjonen er at partiet er tatt over av sterkt venstreorienterte aktivister, og de sterkt venstreorienterte står ikke for noe annet enn hat mot de rike, krav om enda høyere skatter, og krav om at flere skal få gratistilbud fra det offentlige (gratis helsetjenester til alle, inkludert ulovlige innvandrere; ettergivelse av studentgjeld, mm.), utjamning, krav om enda mer omfattende reguleringer av all produksjon for å redde klimaet, større ettergivenhet overfor kriminelle, etc.

Også den meget frittalende James Carville, tidligere strateg for det demokratiske partiet, mener at partiet er blitt alt for venstreorientert: «James Carville, a former top adviser to President Clinton, laid out a scathing critique of his party, arguing that it drifted way too far to the left and was on the way to failure as a result of pushing extreme policy ideas.»We just had an election in 2018. We did great. We talked about everything we needed to talk about and we won,» he said in a Vox interview published on Friday. «And now it’s like we’re losing our damn minds. Someone’s got to step their game up here.» Carville added that he considered himself a «liberal» rather than a centrist — but Democrats went too far even for him. «They’ve tacked off the damn radar screen,» he said when asked if the party moved too far left.» 


Et slik parti vil ikke kunne få stor og bred oppslutning – men det kan allikevel vinne valg fordi alternativene ikke er så mye bedre, og fordi mange velgere er så fed up av politikk at de lar være å stemme. Vi nevner også i forbifarten at en ikke ubetydelig andel venstreorienterte er sikre på at de selv har rett og at motstanderne er svært uanstendige mennesker.  Obama beskrev som kjent mange velgere som hørte til på den andre politiske fløyen som at «they get bitter, they cling to guns or religion or antipathy to people who aren’t like them or anti-immigrant sentiment or anti-trade sentiment as a way to explain their frustrations», og Hillary Clinton beskrev dem som «deplorables» og at de hadde synspunkter som var «racist, sexist, homophobic, xenophobic, Islamaphobic». Denne holdningen innebærer at mange av dem ikke har respekt for vanlige demokratiske spilleregler, og kan føre til at de setter igang løgnkampanjer for å hindre politisk motstandere i å komme til makten (kampanjen for å hindre at Brett Kavanaugh ble utnevnt til dommer i Høyesterett er bare ett av mange eksempler.) 

At enkelte av dem da ikke vil nøle med å jukse ved selve valget burde ikke komme som en overraskelse. Som kjent er det slik at i enkelte valgdistrikter er listene over de som har stemmerett ikke helt a jour, for å si det slik, og da kan man få enkelte til å stemme under andre navn enn deres eget. Demokratene er imot lover som krever at velgere skal vise legitimasjon, «voter ID», når de stemmer, og de begrunner dette med at det kan være kostbart både i tid og penger å skaffe seg f.eks. et førerkort, og at dette ikke burde hindre noen som virkelig har stemmerett i å stemme. Men det er vanskelig å dokumentere hvorvidt dette fører til omfattende juks ved valgene.    

Som alltid vil presidentvalget i USA være spennende, men de gangene demokratene har stilt med sterkt venstreorienterte kandidater – McGovern i 1972, Mondale 1984 – har de gått på store tap. Antagelig vil det samme skje denne gangen hvis ikke noe uforutsett skjer. Men uforutsette ting kan skje når som helst.   


Årsaken til at Magnus Carlsen ikke ble årets navn 

Magnus Carlsen er tidligere blitt hedret med utmerkelsen Årets navn på Idrettsgallaen (i 2014), men foran siste Idrettsgalla ble han ikke engang nominert, dette til tross for at han i perioden fra november 2018 til desember 2019 vant hele tre VM-titler, og ellers hadde en svært suksessfull sesong i 2019. Man kan trygt si at i 2019 var han Norges mest suksessfulle utøver – men allikevel ble han ikke nominert som Årets navn. Hvorfor? 

Kriteriene for å bli valgt til Årets navn er slik: «Vinneren av Årets navn er den utøveren/laget som stemmes frem av folket selv, basert på nominering fra hovedjuryen. Juryen kan ved nominering til Årets navn praktisere en videre tolkning av det tradisjonelle idrettsbegrepet.» 


Som kjent har statsselskapet Norsk Tipping monopol på pengespill i Norge. Norsk Tipping driver et stort antall ulike spill, alt fra Lotto og fotballtipping til drifting av verdens mest kjedelige spilleautomater, automater som er plassert i de mest utrivelige hjørnene i landets Narvesenkiosker. Nr en oversikt over de spillene som Norsk Tipping driver kan man finne her: https://www.norsk-tipping.no

Spill om penger som ikke foregår i Norsk Tippings regi er strengt forbudt (dette gjelder forhåpentligvis ikke når vennegjenger spiller om småbeløp). Det er i hovedsak to formål med dette monopolet: dels skal betydelige andeler av inntektene gå til idretten gjennom Idrettsforbundet, og dels skal spillere hindres i å spille bort for mye penger; det er visstnok en maksgrense som de som spiller i Norsk Tippings regi kan spille for per måned – overskrider man denne grensen blir spillerens konto sperret. Staten har her tatt den rollen som foreldre har overfor barn, noe som de fleste i dag vel synes er som det bør være! 

Før vi går videre nevner vi at det foregår svært mye spill om penger på Internett i regi av utenlandske selskaper, og at dette foreløpig ligger helt utenfor Statens kontroll.  

En del av statens inntekter fra spillingen fordeles gjennom Idrettsforbundet til alle sportsgrener som er organisert gjennom Idrettsforbundet, men ingen av disse midlene går til sjakken, dette fordi Sjakkforbundet ikke kan være medlem i Idrettsforbundet. Grunnen til at sjakken ikke er med i Idrettsforbundet er at Idrettsforbundet har spesielle regler for barneidrett, mens i sjakken kan barn konkurrere på like fot som voksne: En sjakkspiller på 10 år kan være like god som en spiller som er 20 år eller 50 år, og derfor konkurrerer de på like fot. Men i alle de idretter som er organisert i Idrettsforbundet er det slik at en utøver på 20 år er langt bedre enn en på 10 år, og de kan derfor ikke konkurrere sammen. Skal sjakken komme med i Idrettsforbundet må den følge regler for klasseinndelinger som passer godt på alle idrettsgrener, men som ikke passer for sjakken i det hele tatt. Derfor er Sjakkforbundet ikke med i Idrettsforbundet.  

Magnus Carlsen vil gjerne at også sjakken skal tilgodeses med sponsormidler, og siden dette er umulig gjennom Idrettsforbundet, har han valgt å samarbeide med spillfirmaet Unibet om en avtale som innebærer at Unibet sponser Carlsen mot at Unibet donerer betydelige midler til norsk sjakk. Unibets mål er å løse opp Norsk Tippings monopol på pengespill i Norge, de vil altså inn på det norske markedet. Sponsingen av Carlsen skal gjøre dette lettere.  

Dagbladets Espen O. Sæther oppsummerer argumentene mot å nominere Carlsen til Årets navn: «For rent politisk er Magnus Carlsen i løpet av nettopp 2019 blitt persona non grata; totalt uønsket, når den norske idrettsbevegelsen … samles foran et rekordstort TV-publikum for å feire seg selv. Selvsagt ikke som person, men i kraft av de holdningene han dette året har fremmet i forhold til det norske frivillige barne -og ungdomsarbeidet. AKKURAT det burde altså noen av de sentrale idrettslederne vært modige nok til å forklare ham. I oppstusset rundt nominasjonen før jul gikk toppidrettssjef Tore Øvrebø rundt grøten. Det var det lett å gjøre med en ærespris som blir delt ut på grunnlag av «en videre tolkning av det tradisjonelle idrettsbegrepet». Men egentlig for lett for fagsjefen for norsk toppidrett.

For her skulle Øvrebø og de andre idrettslederne ha stått opp for de beste verdiene i denne folkebevegelsen. For fellesskapet, rausheten og det lokale engasjementet som Magnus selv gjorde narr av sist sommer da han forsøkte å kuppe Norges Sjakkforbund ved å kjøpe stemmer nok på sjakktinget til å selge denne sporten til et privat utenlandsk gamblingselskap.»


I siste del av det vi siterer henviser Dagblad-skribenten til at Carlsens «forsøkte å kuppe Norges Sjakkforbund ved å kjøpe stemmer nok på sjakktinget til å selge denne sporten til et privat utenlandsk gamblingselskap». 

Bakgrunnen for dette var at Sjakkforbundets kongress 2019 skulle stemme over et forslag for ledelsen om å inngå samarbeide med det private spillfirmaet Kindred for å oppheve Norsk Tippings spillmonopol mot at sjakken skulle få betydelige midler til å drive barne- og ungdomsarbeid. Carlsen støttet dette forslaget, og satset betydelige ressurser for å få flertall for det på Sjakkforbudets kongress sommeren 2019.   

Vi vil først bemerke at det er noe spesielt å kalle dette for et kupp når Carlsens formål var å få flertall for et forslag som kom fra ledelsen i forbundet, når det skjedde helt åpent, og når det skjedde i fullt samsvar med gjeldende vedtekter! Riktignok opprettet Carlsen en ny klubb og betalte kontingenten til medlemmene for at denne nye klubben skulle bli representert på forbundets kongress og derved få stemme ved avstemningen, men som sagt, alt var åpent og i samsvar med vedtektene. Å beskrive det Carlsen forsøkte som å selge sjakken til et privat utenlandsk gamblingselskap er noe merkelig: det avtalen med Kindred gikk ut på var at sjakkforbundet skulle få midler til å drive ungdomsarbeid mot at Sjakkforbundet skulle arbeide for å løse opp Norsk Tippings spillmonopol. Sæthers poeng om at Carlsen med sitt utspill gjorde narr av «fellesskapet, rausheten og det lokale engasjement» i bevegelsen er bare typisk for Dagbladet og fortjener ingen kommentar. Forøvrig fikk forslaget om samarbeid med Kindred ikke flertall på Sjakkforbundets kongress i 2019.   

Men tilbake til hovedsaken: Carlsen ble ikke Årets navn, og det på grunn av noe som Dagbladet formulerte slik: «[Carlsen ble ikke tildelt denne utmerkelsen pga.] de holdningene han dette året har fremmet i forhold til det norske frivillige barne -og ungdomsarbeidet». 

Og hvilke holdinger er det? Jo, han vil løse opp Norsk Tippings spillmonopol! Det motstanden mot Carlsen som Årets navn koker ned til er at han ikke deler det sosialdemokratiske konsensus som i denne saken sier at spill om penger (utenfor Internett) kun skal foregå i statlig regi og under statlig kontroll. (Og for å ta med noe som mange mener er et viktig  punkt: Også private spillselskaper kan ha begrensninger på hvor mye man kan spille for per måned.) 

Det er altså åpenbart slik at dersom man ikke deler det sosialdemokratiske konsensus så fortjener man ingen ærespriser. Uansett hvor god man er. Magnus Carlsen er historiens beste sjakkspiller, han har vært verdens beste spiller i ti år, han har vunnet ti verdensmesterskap, og han hadde sin beste sesong noensinne i første del av 2019! Men siden han ikke deler det sosialdemokratiske konsensus mht. spillpolitikk så fortjener han altså ingen ærespris! Skal du bli satt pris på i Norge må du være sosialdemokrat; hvis du har synspunkter som faller utenfor det som sosialdemokratiet godtar, da er du ikke et godt menneske og da skal du ikke settes pris på i norsk organisasjonsliv uansett hvor store bragder du har utført. Slik er det, og  slik har det vært lenge! Tragisk!    

Høye lederlønninger? 

Med jevne mellomrom dukker det i pressen opp artikler som hevder at enkelte ledere tjener for mye. Denne gangen er det Nettavisen, som med utgangspunkt i et utspill fra Olav Thon, kaster seg på karusellen. Vi siterer fra artikkelen som ligger her:


«Olav Thon reagerer på lederlønnsfesten i norsk næringsliv. – Jeg har jo uttalt meg om lederlønninger og har jo fått enkelte debattinnlegg mot mine tanker, men jeg mener at ingen ledere er verdt så høye lønninger som det viser seg at enkelte i næringslivet får, sier Olav Thon (96) …  Lønnen til norske toppledere har økt kraftig de siste tiårene, og mye mer enn den gjennomsnittlige årslønnen. Equinor-sjef Eldar Sætre tjente for eksempel 13,5 millioner kroner i 2018, mens de 30 beste topplederne i Norge tjente i snitt 14 millioner kroner året før. … Lønnsfesten er også stor i bransjer der snittlønnen ellers er lav. Sjefen for Norges største dagligvarekonsern, Norgesgruppen, har allerede fått like mye lønn i 2020 som en gjennomsnittlig butikkansatt får på ett år». Det er ikke bare lønninger som trekkes frem, ofte snakkes det også om fallskjermer eller sluttpakker, dvs. store utbetalinger som en sjef får dersom han må gå av.  

Såvidt vi kan se er det sjelden at disse disse artiklene inneholder noe mer enn synsing; man får vite hva journalister og enkelte siterte synes om at noen får stor lønn; det er sjelden eller aldri at man kommer over en virkelig begrunnelse for hvorfor enkelte ledere får eller fortjener svært høye lønninger – eller hvorfor de ikke fortjener høy lønn. 

En leder har et kolossalt ansvar, og det er en viktig og krevende jobb å lede en stor bedrift, å virkelig lede en stor bedrift er ikke en 9-til-4-jobb. Det er utallige områder lederen må ha god kjennskap til, og han må ofte ta både raske og riktige avgjørelser på en rekke forskjellige områder. Tar han gal beslutning kan bedriften tape store penger, eller den må si opp ansatte eller i verste fall legge ned. Det er svært mye verdt for en bedrift, dens eiere og dens ansatte å unngå slike ting. 

Som man kan forvente er det ikke svært mange som kan utføre en slik jobb; det er få av dem, og når etterspørselen er høy der hvor tilbudet er lavt blir prisen høy. Hvis vi ser på en relativt enkel jobb som ikke krever spesielt store kunnskaper og som mange kan utføre, blir prisen/lønnen lav. Dette er utgangspunktet for at noen lønninger er høye og noen er lave. 

Et annet poeng er at dersom en ansatt med lav lønn gjør en tabbe som fører til at han mister jobben vil han som regel ikke ha spesielt store vanskeligheter med å finne seg en ny jobb. Man dersom en leder gjør en alvorlig feil – og jobben han har innebærer at han ofte må ta raske avgjørelser som har store konsekvenser – vil han i verste fall kunne bil hengt ut i pressen som den som var årsaken til at bedriften gikk overende. Det kan da bli svært vanskelig for ham å finne en ny jobb. Har han hatt en høy lønn som sikrer at han kan klare seg i noen år uten jobb, vil han kunne fungere som en bedre leder mens han er leder. 

Vi må også huske at det er en bedrifts styre som (på vegne av eierne) ansetter en leder og som bestemmer hans lønn (og evt. fallskjerm). Det er ingen andre som har noe med hva lønnen er; alle typer lønninger (og andre ting som har med ansettelsen å gjøre) bør avtales mellom de som ansetter og den som ansettes. Det bør være helt og fullt opp til de som er direkte involvert (den ansatte og de som ansetter) om de vil gjøre publikum kjent med hva lønnen er. 

Desom du ikke liker lønnspolitikken i et firma, hvis du f.eks. synes at de fleste ansatte har for lav lønn og at lederne har for høy lønn, er det enkelte ting du kan gjøre: du kan kjøpe deg inn som deleier i bedriften (kjøpe aksjer), og så forsøke å påvirke bedriftens lønnspolitikk på møter i bedriftens organer. Dersom du ikke får medhold kan du selge deg ut av bedriften. Også som kunde er det noe du kan gjøre. Dersom du kjøper varer fra et firma som du synes ha for høye lederlønninger så kan du slutte å kjøpe bedriftens varer og gå over til en konkurrent som du synes har en bedre lønnspolitikk. Dette er muligheter du vil ha i et fritt, uregulert marked.

Men i dag har vi en regulert økonomi, en økonomi hvor alle aktører drukner i stadig flere reguleringer og bestemmelser som de er pålagt å følge, bestemmelser som kan innebære at firmaet er beskyttet mot konkurranse. Det kan også forekomme at utvalgte firmaer mottar store beløp fra staten gjennom ulike støtteordninger, eller at det finnes noe som må beskrives som rene statsselskaper, dvs. selskaper som får mesteparten av sine inntekter direkte fra staten. NRK er et godt eksempel på dette, NRK får hvert år ca 6 mrd kr i statstilskudd. Hva med lederlønningen i NRK? Nrk.no opplyser at «Fire av åtte i NRKs absolutte toppledelse tjente godt over statsminister Erna Solberg (H) i 2017. Kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen tjente aller mest med en skattbar inntekt i 2017 på mer enn 3.1 millioner kroner. Det er dobbelt så mye som statsministeren og to og en halv ganger mer enn kulturministeren som «eier» NRK.»


Det som kan gjøres med høye lederlønninger i bedrifter som på ulike vis er støttet eller beskyttet  av staten er å privatisere disse bedriftene helt og fullt og frikoble dem fra alle de fordeler og ulemper som staten har gitt dem, og da er vi på den modellen vi skisserte over. Siden vi brukte NRK som et eksempel tar vi også med følgende: NRK er annerledes enn alle andre statsbeskyttede firmaer. NRK gir inntrykk av å være en ytterst profesjonell mediebedrift, men alle vet at det er mye å kritisere den for, f.eks. er den sterkt overbemannet (noe som lett blir tilstanden i firmaer som får sine inntekter fra staten og ikke ved å selge sitt produkt til sine kunder i konkurranse med andre tilbydere). Viktigst er dog følgende: NRK er en mediebedrift som på mange områder er lite annet enn et propagandaapparat for en venstreorientert politisk ideologi. Man kan trygt si at NRK i Norge i dag har samme funksjon som kommunistpartiorganet Pravda hadde i gamle Sovjetunionen; det er et propagandaapparat for makthaverne. Og for å gjøre det enda mer kritikkverdig er det slik at de som utsettes for denne propagandamaskinen blir tvunget til å finansiere den over skatteseddelen. Da burde det være enkelt å forstå at lederen for statens propagandaapparat her høyere lønn enn statsministeren. (Og bare for å ha sagt det: når NRK har denne rollen i dag går vi ikke inn for en privatisering av NRK, vi mener at NRK må nedlegges.)  

Vi avslutter med et ferskt eksempel fra USA: Boeings CEO, Dennis Muilenburg, fikk nylig sparken etter at to av selskapets 737 MAX styrtet. Når det ble kjent at Muilenburg endte opp med en sluttpakke på 62 millioner dollar, kom det ikke uventet en god del kritikk.  

«Dennis Muilenburg, the recently-ousted CEO of Boeing, is leaving with a $62 million payout …This substantial award comes despite being fired for poor handling of the fatal crashes, aftermath, and continued suspension from service of the 737 Max. Also on Friday other workers lost their jobs because of the 737 Max: 2,800 employees of Boeing supplier Spirit AeroSystems.» 

Men han mistet også noe: «On his departure, Boeing stripped him of his bonus, any severance pay, and other incentives worth nearly $15 million. However, that still left him with a parting package of $62 million made up of Boeing stock, pension payments, and other deferred contributions.» 


Det kan se ut som om Dennis Muilenburg (og andre ledere på dette nivået) ble betalt for å feile. Men dette er det stikk motsatte av sannheten, som vi nevnte blir de godt betalt for å ta risko, for å ta sjanser, for å prøve nye ting. Og som det heter: «den som intet våger intet vinner» – ledere blir som nevnt betalt for å ta slike sjanser, og dette inkludere muligheten for feile og derved å måtte miste jobben dersom det går galt.

Å lede et firma av denne størrelsen er en enormt stor og viktig og krevede jobb, og rett person kan utgjøre et hav av forskjell. Den rette person kan lede firmaet til store produksjonsøkninger og skape enorm profitt, mens feil person kan føre til at firmaet mister evnen til å produsere, og kanskje til at tusenvis av mennesker mister jobben. Eksempler: Steve Jobs hadde en enorm positiv virkning på Apple da han kom tilbake til selskapet  i 1997, mens Ken Lay ødela Enron (som gikk konkurs i 2001). Problemet er at det kan være problematisk for et styre å finne ut om den lederen de er i ferd med å ansette er en Jobs eller en Lay – og dersom de finner ut at det er en Lay de har ansatt må de kunne kvitte seg med ham på kort varsel. Da må han ha en avtale som gjør at han kan gå på dagen, og en slik avtale må ha elementer som gjør at lederen er villig til å gå. En slik bestanddel kan være en generøs sluttpakke. 

Vi må nevne at Muilenburg ikke på noe vis var (med)ansvarlig for at de to Boeing-flyene styrtet. 737 MAX-programmet ble startet og fullført under hans forgjengere; han var sannsynligvis kun en syndebukk. En kommentator oppsummerer: «He was becoming seen as [uthevet her] not only a public relations obstacle but a regulatory barrier». 


Slik er det når man er på toppen: skjer det noe galt kan det hende at sjefen må gå selv om han ikke har gjort noe galt. Har Muilenburg noe å klage på? Vel, han endte opp med en formue, men han får neppe noen viktig jobb igjen med det første. Og poenget er: dersom han hadde blitt tilbudt en slik jobb uten sluttpakke ville han antagelig ikke tatt denne jobben. Sagt på en annen måte: uten slike sluttpakker ville en god del dyktige folk ikke tatt jobber som innbærer risiko, og den totale produktiviteten ville ha vært lavere enn den er.      

Vi oppsummerer: Alle reguleringer som gir fordeler (eller ulemper) til enkelte bedrifter bør fjernes slik at alle bedrifter konkurrere på lik linje, og det er eierne som har all rett til å bestemme hvor mye de vil betale de som er ansatt i bedriften; det er ingen andre som har noe med dette å gjøre. Og hvis du som kunde eller ansatt eller deleier ikke er fornøyd med den lønnspolitikken firmaet fører kan du la være å ha noe med firmaet å gjøre.