Det er i hovedsak to måter å fastsette pris på på en vare eller en tjeneste på: 1) Noen kan bare bestemme nærmest i vilden sky hva er prisen skal være, eller 2) man kan la de involverte – kjøper og selger – frivillig bli enige om pris. I det første tilfellet kan prisen bli hva som helst, i det andre tilfellet vil den bli slik at tilbud og etterspørsel balanserer.
I det første tilfellet kan prisen bli for lav og alle varer blir da utsolgt umiddelbart, eller den kan bli for høy og varen blir da ikke solgt – men det som er vanligst er at prisen blir noe som er i mellom disse to ekstreme alternativene.
Et eksempel på det første tilfellet ser man i ettertraktede konsertbilletter som iblant blir utsolgt på bare et par minutter; det andre tilfellet kan vi se når ettertraktede samleobjekter som for eksempel sjeldne malerier blir lagt ut for salg til en altfor høy pris slik at de ikke blir solgt.
Men dette kan også gjelde vanlige varer, for eksempel tjenester innen helsevesenet, hvor for lav pris fører til køer og ventelister. Et eksempel på for høy pris kan man se på nybygde leiligheter fører til at leilighetene ikke blir solgt og blir stående tomme. Når prisen er for høy og varen ikke blir solgt fører dette oftest ganske raskt til at prisen ble satt ned, men der prisene for lav er det sjelden man gjør noe; det betraktes som et gode at ting har lav pris, og de som bestemmer ser bort fra det faktum at det å måtte stå i venteliste også er en kostnad for de som skal kjøpe varen. Som man forstår forekommer for lave priser kun i regulerte økonomier eller i bransjer hvor det offentlige har en stor andel, og vi skal kort se på to ferske eksempler: flytrafikken og skolevesenet.
Lærerne streiket fordi de lå an til å få et dårlig lønnsoppgjør, fordi cirka 20 % av de som underviser ikke er lærerutdannet, fordi rekrutteringen er dårlig, og fordi lærere med lang utdannelse har lavere lønn enn andre med tilsvarende utdannelse.
Slagord som «nå må det satses på skolen» og «utdanning må lønne seg», og det poeng at en god skole har gode lærere og at gode lærere er viktig for elevenes trivsel og ikke minst for deres utdannelse, ser ikke ut til å ha hatt noen effekt på de bevilgende myndigheter – som er de som reelt sett bestemmer hva lønnen skal være.
Argumentene de streikende lærerne har henvist til ser ut til å være gode, men til tross for tre måneders streik ligger lærerne an til å få samme lønnsøkning som andre, noe som visstnok betyr at de i enda større grad henger etter andre lønnsutviklingen. Streiken førte dog ikke til det resultat lærerne ønsket seg, men mange elever har da vært uten undervisning i innpå tre år (for å sette det noe på spissen) – mange gikk glipp av undervisning under corona-tiltakene, og nå forløp de første ukene av inneværende skoleår uten at elevene fik undervisning.
Det kan virke naturlig å sammenligne denne streiken med streiken blant SAS ansatte i sommer. Den førte til enorme problemer for svært mange reisende og endte med at de som streiket ikke fikk vesentlig bedre lønnsbetingelser enn de hadde før streiken.
Med andre ord: elever og reisende ble utsatt for store problemer av det vi vil si er hensynsløse piloter og lærere uten at de som streiket oppnådde noe av det de ønsket å oppnå.
Det er da noe alvorlig galt i måten lønns- og arbeidsbetingelser fastsettes på. Som nevnt innledningsvis er det to måter slike ting kan bestemmes på: noen bestemmer prisen/lønnen, eller det frie markedet bestemmer prisen/lønnen.
De pilotene som streiket i SAS måtte gi seg i og med at de i utgangspunktet forsøke å få til et høyere lønnsnivå enn det som var vanlig for deres kolleger som fløy for utenlandske flyselskap; flybransjen er internasjonal og norske piloter konkurrerer med utenlandske piloter. De norske pilotene kan derfor ikke ha et høyere lønnsnivå enn det som er vanlig for piloter ansatt i utenlandske selskaper. (Ja, det var faktisk slik at noen av de streikende pilotene ønsket at staten skulle bevilge penger til SAS for at de skulle få høyere lønn enn sine utenlandske konkurrenter. Enhver burde forstå at et slikt forslag er absurd.)
Vi har altså hatt to streiker som ikke har gitt de streikende de ønskede resultater, og som har ført til enorme problemer for de som er rammet av streikene.
Å løse denne type problemer – for lav lønn – med streik av den typen vi har sett er da helt åpenbart en feil tilnærmingsmåte. Før vi går videre vil vi si at vi ikke er prinsipielt imot streik; streik kan være nyttig hvis det oppstår ekstreme situasjoner på arbeidsplassen, men streik for å forbedre ellers normale lønns- og arbeidsforhold er en helt feil måte å nærme seg problemet på.
Pilotene i SAS er nå en del av et internasjonal marked, og det er umulig å få hevet lønnen høyere enn markedsprisen. (Vi skyter inn at markedsprisen er den prisen som blir resultatet dersom alle aktører frivillig blir enige om hva prisen ved et kjøp skal være.) Da SAS nærmest hadde monopol på store deler av flytrafikken i Norge (på innenlandsruter var det visstnok bare flyselskapene Widerøe og Bråthen SAFE som fikk lov til å konkurrere med SAS på enkelte ruter), hadde ikke kundene noe valg og da kunne lønningene i SAS være høyere enn markedsnivået rett og slett fordi kundene ikke fritt kunne velge andre flyselskap. Og da var jo prisen på flybilletter langt høyere enn den er i dag. Men når markedet er fritt blir lønningene på markedsnivå – og de pilotene som synes at denne lønnen er for lav må da finne seg noe annet å gjøre hvis de skal ha høyere lønn.
For å oppsummere situasjonen med hensyn til SAS: Lønningene er gått ned fordi flytrafikken er blitt langt mer markedsbasert enn den var da SAS-pilotene hadde kunstig høy lønn, noe de hadde fordi staten beskyttet dem mot konkurranse.
Men med hensyn til lærerne er det annerledes. I all hovedsak kan man betrakte den norske skolen som et offentlig monopol, et monopol som det i tillegg er gratis å benytte. Alle lærerne er ansatt av det offentlige, og alle lærere har omtrent de samme lønnsbetingelser – dog justert for utdannelse og ansiennitet.
Lærerne streiker fra sommer til streiken ble avsluttet med tvungen lønnsnemnd for noen få dager siden. Det er cirka 100.000 lærere i Norge, og av disse var det cirka 8.000 som var i streik. Cirka 70.000 elever ble på en eller annen måte rammet av streiken.
Lærerne streiket for vesentlig høyere lønn, men det fikk de ikke.
Hvis lærerne streiket for høyere lønn til alle lærere ville et lønnsoppgjør som ga kraftig utslag i den enkelte lærers inntekt være en enorm kostnad for det offentlige. Det er svært vanskelig å se at et slikt lønnsoppgjør da kan være mulig.
Streiker kan gi de streikende de ønskede resultater eller noe i nærheten av ønskede resultater dersom de streikende er få og kan stenge en hel bedrift eller en hel bransje og dette samtidig vil ha sterkt negative konsekvenser for mange mennesker. At de streikende er få betyr at en vesentlig lønnsøkning ikke vil bli så veldig dyr, og streiken må dessuten ha en umiddelbar negativ effekt for mange menneskers produktive arbeid. Hvis f.eks. en liten gruppe kunne hindre veldig mange i å komme på jobb så ville de relativt enkelt kunne heve sine egne lønninger etter en streik. Hvis for eksempel flyvelederne hadde streiket og hadde lammet all flytrafikk ville de hatt betydelige muligheter for å få gjennomslag for sine krav.
De to streikene vi snakker om hadde ikke denne effekten. De som skulle reise med SAS kunne reise med andre flyselskap, og om noen elever gikk uten lærere noen uker eller måneder – vel, det var ingen involverte aktører med stor makt som brydde seg noe særlig om dette; kunnskapsministeren uttalte til og med etter streiken at det ville være rimelig enkelt for skolene å ta igjen den undervisning som elevene hadde gått glipp av i den tiden streiken varte.
Ingen av de to streikene vi har omtalt førte til de ønskede resultater, men dette var av helt forskjellige årsaker. Pilotene fikk ikke høyere lønn fordi det er en del av internasjonal marked, og må ha et lønnsnivå som er på omtrent samme nivå som det som er hos andre aktører. Men med læreren er det helt annerledes.
Det er noen som tror at «sammen er vi sterke». Dette er korrekt i noen sammenhenger, men ikke i alle. Det er cirka 100.000 lærere i Norge. De er ansatt i det offentlige. (Et svært lite antall lærere er ansatt i private skoler, og vi ser bort fra dem.) Dersom disse skulle få en vesentlig lønnsøkning ville dette innebære enorme utgifter for det offentlige siden det altså er så mange av dem. Å tro at en streik da skulle kunne gi lærerne en kraftig lønnsøkning er bare naivt.
En lærerstreik vil ikke ramme noen som de bevilgende myndigheter virkelig betrakter som viktige aktører. De bevilgende myndigheter anser altså ikke elevene som viktige aktører. De bevilgende myndigheter lar altså både lærere og elever reellt sett gå for lut og kaldt vann.
Hva bør lønnsnivået for lærere være? Det er umulig å si. Man kan ikke bare synse om slikt. Ja, det er viktig at man har gode lærere og at elevene får en god utdannelse men hvordan dette skal omsettes i lønn til lærerne er bokstavelig talt umulig for enkeltpersoner å si. At lærernes lønn er for lav i dag er dog opplagt: det er dårlig rekruttering, mange av de som er ansatt som lærere har ikke riktig utdannelse, osv., og dette er tydelige tegn på at lønningene er for lave. Men streik er åpenbart feil metode for å få høyere lønn for lærerne.
Lønn avhenger av en rekke faktorer, og den eneste effektive og rettferdig måte av det slik på er å la de som er involvert frivillig bli enige om hva lønnen skal være. De som er involvert her er elevenes foreldre, lærerne, og de som eier og/eller administrerer skolen. Den beste måten å få et effektivt skolesystem på er å ha mange små private aktører, mange private skoler, og at de som benytter skolen også er de som betaler skolen: de som benytter skolen er elevene og med de som betaler mener vi deres foreldre eller foresatte.
I et slikt tilfelle ville foreldre kunne følge med på skolens kvalitet og plassere sine barn på en skole enn de mener er god for deres barn. Hvis de blir misfornøyd kan de kreve mer av skolen eller flytte sine barn til en bedre skole. Dette vil også da påvirke det de ville betale for sine barns skoleplass. Etter hvert vil lønnsnivå bli slik at det balanserer ønsket om kvalitet med hvor mye foreldrene er villig til å investere i sine barns utdannelse.
Med et slikt system av mindre skoler som konkurrerte med hverandre, et system som er helt uten noen form for offentlig innblanding, vil man få et rettferdig lønnssystem. I dag har vi et system hvor det offentlige bestemmer det meste over elevenes hverdag, og deres foresatte påvirkningsmulighet er svært liten. Vi har med andre ord et statlig styrt skolesystem hvor elevenes – det vil si deres foreldres påvirkningsmulighet – er ekstremt liten. Resultatet ser vi: Lærerne tjener mindre enn andre offentlige ansatte med tilsvarende utdannelse, cirka 20 % av de som underviser er ikke lærerutdannet, og rekrutteringen er dårlig. Vi kan også nevne slike ting som at det er dessverre omfattende vold i skolen. Dagsavisen: «Vold og trusler i Osloskolen: Eksplosiv økning i rapporterte hendelser siden 2016. Spytting, kloring, biting, spark, slag og trusler: Det er hva ansatte i Osloskolen stadig oftere sier at de opplever på jobb. Fra 2016 til 2019 økte tallet på rapporterte volds- og trusselhendelser fra 1.940 til 4.840.»
Det er slik det går i sektorer hvor det offentlige er en stor aktør. De som har trodd at en offentlig skole er den beste muligheten for å få en god skole og for å få et godt undervisningstilbud og et godt arbeidsmiljø, vel, de er ikke særlig godt orientert om hvordan en økonomi fungerer.
Vi har altså et stort offentlig tilbud uten konkurranse (de svært få private skoler som finnes utgjør ingen reell konkurranse til det offentlige skolesystemet) – hvordan kan man tro at et slikt system kan fungere godt over tid?
Vårt standpunkt med hensyn til hvordan skolesystemet bør forbedres er å finne i DLFs stortingsprogram, og vi gjengir noe av det her:
I dag går de aller fleste elever i den offentlige skolen, og problemene i denne er velkjente: alt fra dårlig standard på skolebygninger via en forgubbet og til dels dårlig utdannet lærerstand til en katastrofal mangel på kvalifiserte realfagslærere til at norske elever scorer svakt på internasjonale undersøkelser av elevenes kunnskaper — og alt dette til tross for at Norge er blant de land i verden som bruker mest penger per elev på skolen. Dette viser klart at prosjektet med en offentlig enhetsskole er mislykket.
DLF mener altså at dagens offentlige skole bør privatiseres. Denne privatiseringen kan foregå på følgende måte: I første omgang bør hver enkelt skole fullt og helt styres av et råd valgt av lærere ved skolen og foreldrene som har sine barn som elever ved skolen. Dette rådet kan da selv bestemme skolens pensum, undervisningsopplegg, regler for opptak, faglige og pedagogiske krav til lærere, osv. Vi har full tillit til at lærere og foreldre kan styre skolen svært godt, og vi mener at skolen vil bli langt bedre dersom de som er direkte involvert i skolen — lærerne og foreldrene — ikke blir underlagt de politiske myndigheter og byråkratene i Kunnskapsdepartementet.
Til å begynne med skal skolene finansieres av midler overført fra det offentlige, og disse midlene kan dette rådet disponere slik det måtte ønske. Etter hvert må dog skolen finansieres av direktebetaling fra foreldrene — dette vil foreldrene ha råd til i og med at skattene senkes i samme grad som overføringene fra det offentlige gradvis opphører. (Universiteter og høyskoler kan privatiseres på samme måte, men disse må nok i betydelig grad også finansieres med gaver, fond, testamentariske gaver, etc.)
Det er dessverre ingenting som tyder på at kursen vil legges om i den retningen som DLF gikk inn for og som vi nå går inn for, og derfor tyder absolutt alt på at den negative utviklingen på alle områder i skolen bare vil fortsette i årene fremover. Og hvis du er tilhenger av en offentlig skole så støtter du reellt sett denne sterkt negative utviklingen.
.
.
.
.