Dokumentaren om amazon 

Amazon.com er blitt et av verdens aller største selskaper, og han som startet selskapet – Jeff Bezos – er blitt en av verdens aller rikeste menn. At man kan bli så rik på å selge bøker er meget tilfredstillende for alle oss lesehester; bøker rommer alt: spenning, underholdning, opplysning, ideer – det er ideer som styrer verden og ideer spres gjennom bøker. Bibelen, Koranen, Second Treatise on Government, The Wealth of Nations, A Treatise on Political Economy, The History of the Decline and Fall of the Roman Empire, Das Kapital, Mein Kampf, The General Theory of Employment Interest and Money, Human Action og Atlas Shrugged er alle bøker som har påvirket verden – på godt og ondt. Men spreding av ideer/bøker forutsetter et godt nettverk av bokhandler, og Amazon er verdens mest effektive bokhandelkjede. 

Amazon ble startet midt på 90-tallet, og solgte til å begynne med kun bøker. Det nye var at de gjorde det over Internett; gjennom et nett som (etter hvert) koblet sammen alle datamaskiner og alle mobiltelefoner i hele verden, kunne alle enkelt bestille de bøkene de ønsker og få dem levert av postverket i sin postkasse. 

Amazon begynte som en idé i Jeff Bezos´ hode, og er i dag som nevnt et av de aller største selskapene i verden. Dette er en fantastisk suksesshistorie, og amazons virksomhet omfatter i dag langt mer enn å selge bøker som publikum bestiller på sine datamaskiner.

Amazon har da naturlig nok vært gjenstand for mye oppmerksomhet i alle fora. Vi vil fokusere på en dokumentarfilm som er vist på NRK, og som nå fortsatt er tilgjengelig – via Internett, selvsagt –  på nrk.no (link nedenfor).   

Dokumentaren inneholder en del opplysninger om selskapet, og til del interessante intervjuer med forsvarere og kritikere; en av de som blir intervjuet er redaktør i det liberalistiske Reason Magazine. 

Det fortelles at modellen ikke var bare å selge bøker, modellen var å bygge opp et nettverk som koblet sammen selgere og kjøpere av alle mulige slag. Dvs. målet var ikke at amazon bare skulle  være en bokhandel, målet var at amazon skulle bli et nettverk som koblet sammen alle kunder i hele verden, nærmest uansett hva de skulle kjøpe. Amazon skulle også koble sammen et utall ulike butikker fra en rekke bransjer. I dag kan man kjøpe svært mye gjennom amazon, ikke bare bøker, men også møbler, klær, musikk (CDer og nedlasting), programvare, dataspill, og meget mer.      

Mht. bøker fungerer dette nå slik at amazon dels har enorme lagre av bøker som de selger direkte, og i tillegg har amazon koblet til seg et nettverk av små bokhandler som selger mer sjeldne eller gamle bøker som er utsolgt fra sine opprinnelige forlag. Alt dette gjør at amazons tilbud av bøker er enormt! 

Ja, det er mulig at disse små bokhandlene kunne ha solgt sine bøker til en høyere pris dersom de ikke måtte betale en andel til amazon for å være med i amazons nettverk, men ved å være med i dette nettverket har det til gjengjeld hele verden som et tilgjengelig marked, noe de ikke ville ha hatt dersom de ikke hadde vært tilknyttet amazon. Så dette er en vinn-vinn-situasjon for alle parter – for  amazon, for den lille bokhandelen, og for kunden som får tak i en vanskelig tilgjengelig bok. Men i den nevnte dokumentaren er dette fremstilt som noe negativt i og med at den lille bokhandelen må betale en andel av sin omsetning til amazon, noe som dokumentaren får til ved å nærmest ignorere der fordelene vi nevnte. 

Dokumentaren inneholder også enkelte andre poenger som innebærer en kritikk av amazon: 

de betaler lite skatt, de er så store at de hemmer konkurransen, de gir ikke sine sjåfører og bud gode arbeidsforhold (til å begynne med benyttet amazon posten for levering av det de solgte, men forsøker nå å la egne distribusjonskanaler overta denne jobben). 

Følgende ble til og med uttalt av de som sto bak dokumentaren: «Hvor lenge skal vi la amazon ture frem?» 

Etter vårt syn er ingen av elementene i kritikken holdbare, tvert imot, de er basert på en helt feil oppfatning av hvordan en økonomi fungerer. La oss ta disse punktene i rekkefølge:  

Ang. skatt: å beskatte et firma er en indirekte måte å beskatte firmaets kunder på. Dersom amazon må betale mer skatt blir deres produkter tilsvarende dyrere. Må amazon betale mer skatt må kundene betale mer for de bøkene (og de andre tingene) de kjøper. Det er altså vanlige folk, vanlige boklesere, som må betale den skatten som amazon blir ilagt. Man kan også si at skatt fører til at amazons kan investere mindre i utvikling av nye prosjekter, men dette vil jo også føre til et dårligere tilbud til kundene over tid; investering skjer jo for å skape nye og bedre produkter.     

Ja, amazon er et kolossalt stort selskap.Men det har oppnådd denne størrelsen fordi mange kunder synes de får et godt tilbud fra selskapet, og fordi mange ønsker å jobbe for selskapet. Hvordan kan dette være kritikkverdig? Det å bli stor viser kun suksess i å tilfredsstille kunder og ansatte, og slik vi ser det er dette en god ting. 

Hindrer størrelse konkurranse? Nei, så lenge enhver kan etablere konkurrenter er det fri konkurranse. Det eneste som virkelig kan begrense konkurranse (hvis vi ser bort fra kriminalitet) er statlige hindringer for etablering og drift. Skal man bedre muligheten for at det skal finnes mange forskjellige tilbydere er det kun ett virkemiddel som kan benyttes: statlige hindringer på etablering og drift må fjernes: helt fri konkurranse har man dersom eiendomsretten respekteres fullt ut.

(Og la oss her ha nevnt at også innen næringslivet går det meste i bølger: firmaer dukker opp, blir store, og så forsvinner de på en eller annen måte; de går konkurs eller de overtas av andre aktører. IMB var store på 70- og 80-tallet, men er ikke en dominerende aktør i dag, PanAm var en periode et stort flyselskap, men finnes ikke i dag, etc. For å sitere en autoritet: «…Large corporations drop like flies. Take a cross section of the dominant corporations at any particular time, many of them will be out of business a few decades later, while firms nobody has ever heard of will have popped up on the scene from some garage in California …» (Black Swan, s 221; vi gjengir en link til amazons side (selvsagt) om boken nedenfor).      

Dokumentaren hevder også at de som jobber for amazon har dårlige forhold. Arbeidsforhold, som alt annet, kan alltid bli bedre. Men de som jobber der har antagelig valgt disse jobbene fordi de er de beste jobbene de kan få. Dersom politikere pålegger arbeidsgiver å betale mer vil antagelig en betydelig andel av de som jobber der miste jobben – og dette er antagelig et dårligere alternativ for dem: å ha en jobb med lav lønn er bedre enn å ikke ha en jobb.  

Så det virker som om de som har laget dokumentaren mangler innsikt i hvordan en økonomi  fungerer. Men dette er akkurat som man kan forvente av folk som i sine studier har lært vanlig tradisjonell sosialøkonomi. 

La oss oppsummere med å si at amazon er et glimrende firma, at det har gjort alle typet bøker (og en god del andre produkter) lett tilgjengelig for mennesker over hele verden, at det har vært en god forretningsforbindelse for en rekke mindre firmaer. Dersom man er kritisk til at amazon blir et stort selskap (eller er kritisk til andre elementer ved amazons forretningsførsel) kan man bare la være å handle hos dem.  

   

 

 

 

  

https://tv.nrk.no/program/KOID28002015/amazon-effekten

The Black Swan: Second Edition: The Impact of the Highly Improbable:

https://www.amazon.com/Black-Swan-Improbable-Robustness-Fragility/dp/081297381X/ref=sr_1_2?keywords=black+swan&qid=1551771598&s=gateway&sr=8-2

Har «the loony left» overtatt? 

I USA har man ofte bruk for uttrykket «the loony left», et uttrykk som treffende beskriver en stadig mer dominerende gruppering på den politiske venstreside. (Det er vanskelig å oversette dette uttrykket til norsk som f.eks. skrulle-venstre, fordi det finnes et norsk parti som heter Venstre, og det er ikke de som sogner til dette partiet som menes. Vi vil derfor bruke det amerikanske uttrykket.)  

Etter at den største fløyen venstresiden fikk ristet av seg sine kommunistiske sympatier utover på 20-tallet så den ut til å være en seriøs politisk bevegelse med prisverdige hensikter: den ville bedre forholdene for arbeidsfolk, den ville heve deres lønninger, bedre deres arbeidsforhold, den ville at folk flest skulle ha tilgang til sykeforsikringer og pensjoner, den kjempet for likestilling mellom mann og kvinne, de hevdet at de var for ytringsfrihet, de var kritiske til religion, etc.   

Problemet var at venstresiden ikke forsto hvordan disse gode hensiktene kunne gjennomføres slik at disse forbedringene skal kunne bli varige verdier mens samfunnet allikevel kunne fungere slik at velstanden fortsatt økte. Venstresiden valgte å innføre disse tingene ved å benytte statlig tvang, noe som etter hvert gjorde fortsatt velstandsøkning umulig. (Dette er ikke stedet for å gå grundig inn på dette, men vi vil bare kort si at de nevnte tingene er resultater av økning av velstand, og det eneste som kan øke velstanden stabilt over tid er akkumulering av kapital- Dette kan igjen kun skje i samfunn som har full respekt for eiendomsretten, dvs. i samfunn som har en fri økonomi. Dersom man forsøker å øke velstanden ved statlige tvangstiltak vil man etter hvert fjerne de incentiver som fører til økt velstand, og det er derfor samfunn som fører en venstreorientert politikk etter hvert forfaller og går til grunne.)    

Venstresidens ideologi fikk stadig større oppslutning etter 1945, og personer med et venstreorientert politisk syn var snart å finne overalt i alle viktige fora. De var i pressen, i akademia, i forlagene, som lærere i skolen, i forskningsmiljøene, i miljøbevegelsen, i alle større partier (også i de parter som kalles konservative), og etter hvert også til og med i næringslivet – og alle støttet opp om denne venstreorienterte politikken. Svært mange av de som var i næringslivet sa at de betalte sin skatt med glede og at de ville ha flere reguleringer! 

Men de som var mest ideologisk orientert forsto hva de måtte gjøre. Venstresiden bygger på en grunnidé om at det finnes svake grupper, og at de som tilhører disse må støttes, hjelpes og beskyttes. Opprinnelig var dette vanlige arbeidsfolk, men etter hver som den fortsatt noenlunde frie økonomien fikk råde, steg disses velstand (noe som altså ikke skjedde pga fagforeningenes trusler eller statlige pålegg, dette skjedde som et helt naturlig resultat av økende velstand som igjen fulgte av at mengden akkumulert kapital ble større). Så de ideologisk sterke, og det var disse som ledet bevegelsen, måtte finne nye grupper de påsto trengte støtte og beskyttelse. De måtte også få det til å se ut som om vanlige handlinger og uttalelser egentlig er truende overfor et vell av nydefinerte svake grupper – hvorfor skulle de ellers trenge beskyttelse i samfunn som ble mer og mer velstående? 

Disse ideologisk førende fant da en rekke grupper som de kunne hevde trengte beskyttelse, og de som hadde noe negativt å si om dem måtte da pent hold kjeft.    

Her kunne vi nevnt et stort antall grupper som ideologisk sterke venstreorienterte mener er svake, og som må beskyttes på alle vis, men vi nevner kun noe få. 

Èn gruppe er muslimer. Det er mer enn en milliard muslimer i verden, de har makten i et stort antall land, det er ca 30 millioner av dem i Europa. Svært mange av dem ønsker at deres religiøse lovverk – sharia, et lovverk som innebærer et religiøst diktatur som ikke har noen respekt for individuell frihet – skal innføres i landene i Europa.  

De venstreorienterte mener at muslimer er en svak gruppe, at de må beskyttes på alle vis, og at nærmest all kritikk av islam er uttrykk for en sykdom: «islamofobi». I dag er det blitt slik i Vesten at dersom man uttaler seg krenkende om muslimer, kan man bli satt i fengsel eller straffet på annen måte. Personer som skriver bøker kan oppleve at vanlige bokhandler nekter å selge disse bøkene etter press fra muslimske organisasjoner. Har man kritisert islam kan man bli nektet innreise til land som England, dette selv om muslimske imamer som preker hat mot Vesten og hyller jihad sjelden har problemer med å få innreise. 

Ofte er dette – trangen til å beskytte diverse grupper – forkledt som anti-rasisme. De venstreorienterte ser rasisme overalt, og sier f.eks. at kritikk av islam egentlig er et uttrykk for rasisme, dette selv om islam er en ideologi, og at enhver kan slutte seg til den uavhengig av rase/hudfarve.        

Et annet eksempel: en ny gruppe som venstresiden krever må beskyttes er trans-personer, dvs. personer som tror f.eks. at menn er kvinner selv om de er født som menn, eller vice versa.

De venstreorienterte (dvs. noen av dem) mener at kjønn ikke er medfødt, at det er en tillært sosial konstruksjon, og at barn burde kunne velge fritt hvilket kjønn de vil være. De ideologisk sterke på venstresiden går da inn for at man ikke skal omtale barn som «han» eller «hun», de vil at man skal bruke det kjønnsnøytrale «hen».

Nedenfor gir vi noen eksempler på dette, men før vi kommer dit vil vi bare kort neve at det i  dominerende miljøer ikke finnes noen reell opposisjon mot dette. Det er som sagt de med ideologisk tyngde på venstresiden (ja, det kan se ut som en selvmotsigelse å si dette) som går inn for dette, og det ser ut til at stadig flere følger det opp. Og det er som sagt ingen tung opposisjon, noe man tydelig kan se av den politikken som føres i f.eks. Norge, Tyskland og Storbrittania, som alle har konservative regjeringer. Í Norge får sterkt venstreorienterte grupper som pusher den agendaen vi har omtalt store beløp i statsstøtte av den konservative regjeringen. I lovverket er det også innført omvendt bevisbyrde i saker som har med rasisme å gjøre, og det er forbudt å komme med «hatefulle ytringer», og det har forekommet at noen er blitt idømt fengsel for å ha kommet med slike ytringer.      

Vi kunne tatt med enda flere grupper som de fleste på venstresiden betrakter som svake, men vi never kun en: de kriminelle. Venstresidens syns på disse har ført til at kriminelle ikke skal straffes, de skal få omsorg – den etat som tar seg av dem heter da også Kriminalomsorgen. Vi sier ikke mer om akkurat dette tema annet enn å anbefale de som har sterke nerver å se dokumentarfilmen «Seattle is dying», linket til nedenfor, en film som viser hva en slik politikk i sin ytterste konsekvens fører til, en politikk som har bred oppslutning av byens politikere.      

Til slutt, før eksemplene, noen få ord om hvorfor det er blitt slik. Hvordan kunne en bevegelse som i utgangspunktet kunne se ut til å ha beundringsverdige motiver, ende som det vi nå ser? 

Hovedgrunnen er at de venstreorienterte ikke så hvorfor problemene var der, og de så heller ikke hva som var den reelle løsningen. De gikk da inn for en politikk som innebar at (og vi setter dette her noe på spissen) ingen skal ha ansvar for seg selv, men alle skal han ansvar for alle andre. Videre, de mener at statlig tvang og reguleringer er løsningen på alle problemer, at det finnes en rekke svake grupper som man må etablere statlige tiltak for å beskytte og hjelpe. Som basis for alt dette ligger et verdenssyn som innebærer at man hverken er spesielt opptatt av eller dyktige til å ha intim kontakt mellom sin tenkning og virkeligheten.   

Hvis vi antar at målet er et samfunn preget av fred, harmoni og velstand, så er det mulig å oppnå dette. Men et slikt samfunn bygger på individuell frihet, no som innebærer fravær av tvang. Men venstresiden bygger på tvang, og da må resultatet bli et annet. I et fritt samfunn vil de lykkes best de som er best i stand til å produsere det som andre etterspør, mens i et samfunn bygget på tvang vil de lykkes best de som er flinkest til å begrunne og benytte tvang. Skal man oppnå gode samfunn må man altså legge en riktig kurs.   

En kurs som er feil kan til å begynne med ligge nær en riktig kurs, men etter hvert som avstanden fra utgangspunktet øker vil avviket fra den kursen som gir gode samfunn bli større og større. Den kursen alle land i Vesten følgere er venstresidens kurs; også konservative partier følger denne kursen. Det vi ser nå, og som vi kommer til å se mer av i fremtiden, blir derfor bare mer og mer absurd. Men det er slik det må gå når utgangspunktet er de verdier og de tenkemetoder de venstreorienterte bygger på.   

Her er noen eksempler. Eksemplene er hentet fra hele Vesten fordi det er samme trend overalt, og vi kunne lett has funnet mange flere eksempler. Kildene er å finne  på lenker nedenfor:

*«[Islamkritikeren] Geert Wilders pågrepet og sendt hjem. Den nederlandske parlamentarikeren Geert Wilders ble nektet adgang til Storbritannia i dag» (Aftenposten). 

«Pamela Geller and Robert Spencer [who are critics of islam] have been denied entry to Britain. According to the Home Office if you are a non-Muslim and you make the following statement your presence will be deemed ‘not conducive to the public good’ and you will be barred from entering the United Kingdom: «‘It [Islam] is a religion and a belief system that mandates warfare against unbelievers for the purpose for establishing a societal model that is absolutely incompatible with Western society. Because of media and general government unwillingness to face the sources of Islamic terrorism these things remain largely unknown.’» If, on the other hand, you are a Muslim and you say the following then the UK government has no problem with you, and you can come in to the UK to do a speaking tour: «‘Devotion to Jihad for the sake of Allah, and the desire to shed blood, to smash skulls and to sever limbs for the sake of Allah and in defense of His religion, is, undoubtedly, an honor for the believer.’» (fra document.no) 

*«Jordan Peterson nektes å gjesteforelese på Cambridge University».  

Jordan Person er en karismatisk psykologiprofessor fra Toronto som først ble verdensberømt etter at han nektet å følge statlige pålegg om å bruke «hen» i stedet for «han» og «hun» (denne fremstillingen er noe forenklet.) Han er også en kraftfull motstander av venstresidens mest absurde standpunkter mht. kjønn.   

*«Jordan B. Petersons [bestselgende bok] 12 Rules for Life trekkes fra bokhandlere på New Zealand»

 Siden Peterson er oppfattet som en motstander av venstresiden, og dermed opplagt er betraktet som en rasist, ble denne millionselgende boken forbudt etter et terrorangrepet som rammet bedende muslimer i en moske på New Zealand.  

*«Byrådet i Oslo vil innføre «hen». Det rødgrønne byrådet i Oslo ønsker å bruke pronomenet «hen» i det kommunale språket og sender nå spørsmålet ut på kommunal høring, skriver VG». (document.no)

Byrådet i Oslo består av SV, Ap og MDG. 

*«… Black Box-regissør … påstår at de med makt i Norge er rasister». 

Dette var overskriften. Her er sitatet: («– Det som er blitt veldig tydelig er at for å oppnå makt i Norge i dag så må du enten være rasist, eller du må akseptere rasistisk retorikk på ett eller annet vis. Det gjelder ikke bare høyresiden, det gjelder også venstresiden, sa [regissør Pia Maria] Roll.»

*VG fabrikkerte nylig et sitat for å støtte én side i en intern maktkamp i Ap, og redaktøren i VG, som nylig ble utpekt som Årets redaktør, ser ut til å ha visst om dette uten å reagere før det ble allment kjent gjennom uavhengige kilder som Resett. Flere krever nå at redaktøren må gå av. (Se artikkel fra Nettavisen lenket til nedenfor.) 

*Dagbladets helt ukritiske beskrivelse av den amerikanske politikeren Alexandria Ocasio-Cortez inneholder formuleringer som at hun «har tatt amerikansk politikk med storm …», at hun er  «Demokratenes nye stjerneskudd», og forteller at hun «på kort tid har blitt umåtelig populær», og inneholder praktisk talt ikke et eneste kritisk ord, dette til tross for at Ocasio-Cortez har et kunnskapsnivå som en syvåring, noe selv de som jobber i Dagbladet burde være i stand til å forstå.  

*Etter at konservative Brett Kavananugh ble godkjent som høyesterettsdommer i USA til tross for den løgnkampanjen som ble satt i gang mot ham av aktører på venstresiden for å forhindre at han ble utnevnt som høyesterettsdommer, sendte Marie Simonsen ut følgende twittermelding: «USA er styrt av hvite gamle menn som hater kvinner. I dag ble det slått fast». Nå er det vel ikke tilstrekkelig at Simonsens mobil blir utstyrt med alkolås, men intet anstendig presseorgan kan ha Simonsen blant sine ansatte. Det er da ganske passende at hun er ansatt i Dagbladet. 

*Britiske myndigheter går til ny sak mot Tommy Robinson: «Den britiske regjeringsadvokaten har besluttet å gå til ny sak mot Tommy Robinson, som igjen anklages for forakt mot retten etter at han filmet utenfor Leeds Crown Court i forbindelse med en rettssak mot voldtektsforbrytere i mai 2018. Robinson, som egentlig heter Stephen Yaxley-Lennon, ble i den forbindelse fengslet mens han filmet på gaten, men siden løslatt etter å ha fått medhold i en anke i august, hvor det ble påvist saksbehandlingsfeil i prosessen mot ham» (Fra document.no).

*En sak til om Robinson: «Amazon bans book on the Koran co-authored by Tommy Robinson after the EDL founder was taken off Facebook, Twitter and Instagram. Tommy Robinson’s book ‘Mohammed’s Koran’ has been removed from sale. Removal comes weeks after Robinson kicked off of Facebook and YouTube. Furious co-author Peter McLoughlin said even ‘Mein Kampf is for sale on Amazon’ but that their £14 book has been banned. Amazon said content was deemed ‘inappropriate’ despite claims of high sales» (fra dailymail). 

Vi vil tro at den gamle venstresiden ikke ville ha støttet disse merkverdige tiltakene.

 

https://www.aftenposten.no/verden/i/lABKk/Geert-Wilders-pagrepet-og-sendt-hjem

Noe er alvorlig galt

Jordan Peterson nektes å gjesteforelese på Cambridge University

Jordan B. Petersons 12 Rules for Life trekkes fra bokhandlere på New Zealand

Byrådet i Oslo vil innføre «hen»

NRK-seere er flau på vegne av Black Box-regissør som påstår at de med makt i Norge er rasister

https://www.nettavisen.no/nyheter/gard-steiro-hadde-nesten-17-minutter-lang-samtale-med-sofie-%2827%29-samme-dag-som-vg-publiserte-giske-videoen/3423628970.html

 

https://www.aftenposten.no/meninger/leder/i/GG39lm/Aftenposten-mener-Steiro-ma-ta-ansvar-selv

Hemmeligheten bak Alexandria Ocasio-Cortez´suksess

Britiske myndigheter går til ny sak mot Tommy Robinson

https://www.dailymail.co.uk/news/article-6776721/Amazon-bans-Koran-book-authored-Tommy-Robinson-EDL-founder-taken-social-media.html

Wara-saken 

Det var mange som fikk sjokk torsdag 14. mars kl 1600: PST opplyste på en pressekonferanse at de tidligere på dagen hadde arrestert justisministerens samboer! Dette var ille nok uansett hva grunnen kunne være, men det som var grunnen gjorde det enda verre. Justisministerens hjem hadde de siste månedene vært utsatt for ulike typer av hærverk:  tagging av ordet «rasist» på husvegg, tagging på bil, brann i en søppeldunk. Dette toppet seg fredag 8. mars: da var justisministerens bil stukket i brann. Grunnen til at justisministerens samboer var arrestert var at PST mistenkte at det var hun som sto bak det siste av disse angrepene! Hun var altså mistenkt for selv å ha tent fyr på bilen. Den arresterte er altså samboer til politiets øverste sjef, og mistanken var bygget på en teori om at hun selv sto bak hærverk rettet mot henne selv og hennes familie, altså inkludert justisministeren.    

Jeg har aldri hørt om noen sak som er i nærheten av å ligne denne. Men saken har da også en noe spesiell bakgrunn. Så la oss se på denne før vi går videre. 

Dette begynte med at teaterselskapet Black Box Theatre satte opp en forestilling kalt «Ways of Seeing», og i denne ble det vist filmopptak av huset til Wara-familien. Stykket hevdet at Wara og en rekke andre norske toppolitikere og andre prominente personer tilhører et rasistisk nettverk – hele 20 personer er visstnok navngitt i stykket.   

På hjemmesiden til teateret er forestillingen ifølge et leserbrev i Vesterålen Online omtalt slik: «Pia Maria Roll/Hanan Benammar/Sara Baban/Marius von der Fehr har kartlagt nettverkene som har interesse av å gjøre Norge til et mer rasistisk samfunn. Hvem er de og hva oppnår de med det?» (Leserbrevet inneholder en link til teaterets nettside, men vi fant ikke sitatet der; muligens er det fjernet i etterkant.) 

Med andre ord: teaterforestillingen hevdet at Wara tilhører et nettverk «som har interesse av å gjøre Norge til et mer rasistisk samfunn».

Dette er selvfølgelig en helt vanvittig påstand; den når ikke engang opp til å være idiotisk. Men like selvfølgelig er det at den er innenfor de rammer ytringsfriheten setter.

I etterkant av dette kom det første tilfellene av hærverk på Waras hus. Waras samboer, Laila Bertheussen, mente angrepne kunne ha sammenheng med det som ble vist i teaterforestillingen, og anmeldte angrepene til politiet. Samtidig med at det kom flere tilfeller av hærverk som beskrevet over, kom politiet ingen vei; de fant ikke ut noe om hvem som hadde utført hærverket. Selv om politet hadde satt opp overvåkingskameraer, var det intet på opptakene fra disse som kunne peke på hvem som sto bak hærverket. 

Etter at dette startet skrev Waras samboer en kronikk og fortalte at hun mente at filmingen av deres hjem var en krenkelse av privatlivets fred, og at hun mente at teaterforestillingen var den grunnleggende årsaken til hærverket på hennes hjem. Hun dukket også opp på en av forstillingene og filmet noe av den, og hun skrev også enkelte kritiske innlegg på facebook., Mange mene at tonen i disse innleggene ikke var helt passende for en statsrådfrue.  

Bertheussens kronikk, som har titten «De kaller det kunst, jeg kaller det en grov invasjon av mitt privatliv», inneholdt blant annet dette: 

 «4. april får landet en ny justisminister. 5. april filmer fremmede mennesker vårt hjem uten tillatelse. Et hjem jeg befinner meg i nesten hele døgnet, hver dag, hver uke, tidvis med sterke smerter. Jeg føler meg trygg i eget hus. Gardinene åpne og lyset på. Jeg ante ingenting om hva som skjedde på utsiden, rett utenfor mitt eget trygge hjem. Der står de, på privat grunn, og filmer i skjul mens jeg er hjemme. De filmer stuevinduet og soveromsvinduet, og der inne er jeg. Jeg som aldri har oppsøkt offentlighetens lys. Jeg som alltid har satt pris på min anonymitet. Det er inntrengere og jeg er uten mulighet til å forsvare meg. Hadde jeg visst at de var der ute hadde jeg selvsagt fått dem fjernet.»

De som filmet har utvist en oppførsel som er svært respektløs, men som burde være lovlig (dersom vi ser bort fra punktet om at de som filmet tok seg inn på privat grunn uten eiers tillatelse).      

Saken utløste stor debatt, og mange på venstresiden mente at det som vises i stykket er innenfor det som ytringsfriheten beskytter. Vi er enige med dem i dette. Men de på venstresiden har ikke alltid holdt ytringsfrihetens fane høyt, for å si det slik.  

For noen år siden (i oktober 2014) holdt svenske Lars Vilks (som er blitt truet på livet gjentatte ganger etter at han tegnet Muhammed, noe som islam forbyr), et foredrag på Deichmanske bibliotek i Oslo. Temaet var den svenske kunstneren Dan Park, som har skapt en rekke meget provoserende verker. Hans varemerke er å utfordre venstresidens fordommer og forestillinger, og han er blitt fengslet en rekke ganger for å ha utfordret meninger og holdninger som venstresiden betrakter som hellige (det han er dømt for kalles i Sverige «hets mot folkgrupp»). Park er også blitt utsatt for flere fysiske overfall. Da Vilks skulle holde sitt foredrag møtte det opp en rekke demonstranter som mente at Deichmanske bibliotek ikke skulle legitimere de holdninger som Vilks og Park sto for; de mente at dersom Deichmann leide ut et lokale så legitimerte de dermed de meninger som kom til uttrykk. Blant demonstrantene var representanter for og medlemmer av Antirasistisk senter,  AUF, MDG, Ungdom mot rasisme, Radikal Portal, mfl. For disse var visst ikke ytringsfriheten så veldig viktig. 

Så det virker som om venstresidens forsvar for ytringsfriheten ikke er spesielt prinsipielt forankret. 

Som sagt ble Bertheussen arrestert torsdag 14.mars. Begrunnelsen var at hun selv skal ha tent på bilen. Hun skal visstnok ha gjort dette for å vise at angrepene mot hennes hjem var alvorlige, og at politet derfor burde intensivert sitt arbeid for å finne de som hadde stått bak de første tilfellene av hærverk    

Begrunnelsen for arrestasjonen var at hun hadde overtrådt straffelovens § 225 bokstav b) «for å ha foretatt noe som vekker mistanke om at en straffbar handling er begått, uten at den er det».   

Mange trodde da at Bertheussen vill tilstå, og forventet at de som følte med henne ville si at hun begikk denne kriminelle handlingen fordi hun hadde fått et sammenbrudd etter det presset hun var blitt utsatt for etter det som skjedde i teaterforestillingen og hærverket på boligen. Noen omtalte henne også som et offer i denne saken. Vi vil 

her skyte inn at vi tar sterk avstand fra den meget utbredte holdningen om at de kriminelle er ofre. De kriminelle går bevisst inn for å skade andre, og det er de som er utsatt for de kriminelle som er ofre, ikke de som utfører de kriminelle handlingene. Hvis Bertheussen er skyldig er hun ikke et offer, hun er en kriminell. Ja, hun er blitt utsatt for et stort og ubehagelig press av denne forestillingen, men denne type press er noe man må tåle nå man er en prominent person eller er i familie med en prominent person. Slik er det bare. Vil man være anonym så må man velge en vei som innebærer anonymitet. Sagt på en annen måte: dersom Wara ville at familien skulle beholde sin anonymitet burde han ikke tatt jobben som justisminister. Antagelig tenkte han igjennom denne problemstillingen før han sa Ja til å ta jobben, men han forestilte seg nok ikke hvor dypt enkelte venstreorienterte er villige til å synke for å spre sin på alle vis menneskefiendtlige ideologi.               

Men tilbake til saken: hun tilsto ikke, hun nektet for å ha stått bak hærverket. Hennes forsvarer, John Christian Elden, mente også at grunnlaget for arrestasjonen og siktelsen var tynn.  

Dagbladet gjenga for noen dager siden det som var politiets bevismateriale mot Bertheussen, og vi siterer: 

«Bevisene. Dagbladet får bekreftet at det var tre bevis vurdert av PST, og deretter vurdert av en uavhengig dommer, som førte til pågripelse av Laila Anita Bertheussen og en ransakelse av samboerparets felles bolig. Bevis 1. Inngangsdøra til parets bolig skal flere ganger ha vært i bevegelse. Sikkerhetsfirmaet Stanley har på vegne av politiet i Oslo montert bevegelsessensorer på døra. Bevis 2. Overvåkningskameraer plassert både på og ved parets eiendom, samt utenfor eiendommen viser ingen ting i det aktuelle tidsrommet. Noe PST mener utelukker en annen gjerningsperson. Bevis 3. Et av overvåkningskameraene som sikkerhetsselskapet Stanley har montert på eiendommen til Wara/Bertheussen har vært ute av funksjon. Det er foreløpig ikke kjent hvorfor overvåkningskameraet ikke virket. Dette undersøkes nå videre av eksperter».

Vi er langt fra å være eksperter på politietterforskning, men vi synes at dette bevismaterialet er svært tynt. Vi kan ikke forstå at dette kan være grunnlag for å arrestere noen. Hvis dette er alt politet har kan vi ikke forstå at Bertheussen kan dømmes, og vi kan heller ikke se at det er velbegrunnet at Bertheussen står bak disse tilfellene av hærverk. (Å ha en privat, personlig mening om hvem som har gjort dette har et noe lavere krav til begrunnelse/bevis enn det som er nødvendig for å dømme noen i en rettssak.)

Stortingsrepresentant fra FrP, Christian Tybring-Gjedde, som også var navngitt som en av rasistene i teaterforestillingen, har tatt til order for at teateret burde miste sin offentlige støtte (teateret får 12 mill kr i støtte fra Oslo kommune i 2019).  Dette viser også en fullstendig prinsippløs holdning fra FrP-eren – å kutte støtte til et bestemt teater er lite annet enn politisk sensur. Det man burde gjøre var å kutte all offentlig støtte til alle teatre og alle andre kulturutrykk; kun da kan man få et fritt og uavhengig kulturliv. (La oss også ha sagt at all  offentlig støtte til alle oppgaver som ikke hører inn under  de legitime offentlige oppgaver bør kuttes.)  

Men tilbake til hovedpoenget: vi har ingen anelse om hvem som kan ha stått bak hærverket mot Waras bolig, og vi synes at bevismaterialet mot hans samboer er tynt. Hvis det ikke blir noen velbegrunnet dom mot Bertheussen i denne saken er dette da en enorm politiskandale.  

For å oppsummere: Prominente aktører på venstresiden har enda en gang bekreftet sin forakt og respektløshet overfor enkeltmennesker, og deres vrangforestillinger om at en rekke prominente personer i Norge arbeider for å fremme rasisme i Norge er ikke engang idiotisk, og viser enda en gang hvor liten virkelighetskontakt deres ideer og verdier har.

Uansett hvordan dette ender er det en tragedie for Tor Mikkel Wara og hans barn, og også for samboeren, dersom hun er uskyldig. Er hun uskyldig er dette en kolossal politiskandale. 

    

https://www.vol.no/meninger/2019/03/18/«Når-rasist-stempling-forkles-som-kunst»-18683125.ece

 

https://www.blackbox.no/artikkel/refleksjoner-rundt-etterdonningene-av-ways-of-seeing/

https://www.dagsavisen.no/kultur/islamkritisk-pa-deichmanske-1.291836

https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/zLKB1r/de-kaller-det-kunst-jeg-kaller-det-en-grov-invasjon-av-mitt-privatliv

https://www.vg.no/nyheter/i/zLKo55/samboeren-til-tor-mikkel-wara-ut-mot-teaterforestilling-de-er-inntrengere?utm_content=row-7&utm_source=vgfront

https://resett.no/2019/03/19/sv-er-fra-nordland-kritiserer-black-box-rasist-stempling-forkledd-som-kunst/

Avslørende om venstresidens totalitære og diktatoriske sjel 

Alle aktører som vanligvis blir plassert langt til venstre på den politiske skala har hatt perioder hvor de har hyllet eller støttet diktatoriske eller tyranniske regimer. Arbeiderpartiet hadde på 1920-tallet en periode hvor det var alliert med kommunistregimet i Sovjetunionen, mens i praktisk talt hele sin levetid var NKP knyttet til det samme regime. AKP var enda mer ekstremt; det var tilsvarende knyttet til kommunistregimet i Kina, og hyllet ikke bare Kinas tyrann Mao, men også andre diktatorer og massemordere som Castro, Enhver Hoxa og Pol Pot, mens AKPs arvtager Rødt støttet Chavez i Venezuela. (Dette siste eksempelet er helt ferskt. Chavez satt ved makten fra 1999 til sin død i 2013, og gjorde lite annet enn å innskrenke alle friheter i Venezuela. Som følge av dette er landet i dag lutfattig. Under hele denne perioden støttet Rødt helhjertet Chavez´ stadig mer undertrykkende regime.) 

Tidligere er dette området – norsk venstresides omfavnelse av diktatorer, massemordere og tyranner – lite omtalt av historikere; de eneste verker vi kjenner til som har tatt opp dette i noen bredde er Bård Larsen i boken Idealistene (utgitt av Civita i 2011), og den helt nyutkomne Revolusjonens barn: politiske utopiers makt i Norge: Venstresiden mellom demokrati og diktatur 1911-2018, som denne artikkelen er en omtale av. (Man kan dog si at ferske verker som Kaj Skagens Norge vårt Norge (2018) og Terje Tvedts Det Internasjonale Gjennombruddet (2017) berører disse temaene.) Sverige var også her tidligere ute enn Norge. Parlamentarikeren Per Ahlmark ga allerede i 1994 ut boken Vänstern och tyranniet, hvor Ahlmark avslører hvordan den svenske venstresiden nærmest konsekvent har tatt side for tyranniske regimer og mot individuell frihet. Mange har ventet på en tilsvarende bok om den norske venstresiden, og i stor grad oppfyller Revolusjonens barn dette ønsket.     

Hvorfor er ikke dette kommet før nå? Hvorfor er det så få som har ønsket å avsløre venstresidens historie? At partiene selv ikke har hatt noe sterkt ønske om å eksponere sin ikke bare pinlige, men nesten kriminelle fortid, er i stor grad er helt forståelig. At historikere og andre akademikere for det meste har latt dette eksplosive temaet ligge er også forståelig; de aller fleste av dem hører til på venstresiden.  

Men nå begynner det å løsne, og av de nevnte verker er nok Revolusjonens barn den mest ambisiøse. Den er skrevet av fire faghistorikere som hver tar for seg sitt avgrensede tema: Torgrim Titlestad tar for seg venstresidens historie i første halvdel av det tyvende århundre, og Frode Fanebust tar for seg perioden fra annen verdenskrig og frem til 2018. Disse to delene er nokså grundige og omfattende, og dekker godt det som skjedde på venstresiden både i dens forhold til andre land (USA, Sovjetunionen, Kina, Albania, Kambodsja), og det som skjedde av maktspill internt på venstresiden. Vi nevner kort noen temaer: Aps tilknytning til Sovjet og senere brudd med Moskva, NKPs lojalitet til Moskva, som gikk så langt at partiet nærmest 100 % ble drevet fra Moskva både ideologisk og økonomisk; avskallingen i Ap som førte til dannelsen av SF; SFs ungdomsorganisasjon SUF som ble til SUF (ml) og som utviklet seg til AKP(ml); AKPs lojalitet til Kina og Mao og holdningen til til Pol Pots massemord i Kambodsja (ga de støtte til massemordet eller bare fornektet de det som skjedde?); samarbeidet mellom EU-motstandere som førte til først samarbeidet mellom SF, deler av AP og NKP i Sosialistisk Valgforbund som senere ble til Sosialistisk Venstreparti; samarbeidet mellom AKP-folk og enkelte andre i Rød Valgallianse som utviklet seg til partiet Rødt, osv. 

Det er ikke mye her som kommer overraskende på en som har vært en ivrig avisleser de siste 50 år, men det er fint at dette materialet nå er samlet i en lett tilgjengelig bok.  

Før vi går videre vil vi bare anbefale boken til alle som er interessert i norsk politisk historie, og i det som egentlig er venstresidens ideologi og hva venstresiden egentlig står for. Det venstresiden egentlig står for er noe helt annet enn det glansbilde som mange forbinder med de ord som venstresiden utallige talsmenn bruker: samhold, fellesskap, solidaritet, fellesnytten foran egennytten.       

De delene som er skrevet av Fanebust og Titlestad er grundige og gode, og trekker linjen helt frem til vår tid. Vi kommer inn på noen temaer fra disse noe lenger ned. Det er også to andre historikere som er involvert i boken; Stephane Courtois og Antonio Elorza. Kapitlene disse to har skrevet er tynne. Courtois´ kapittel skal ta for seg venstresidens historiske bakgrunn; hans kapittel heter da også «Bakteppe». På 19 sider tar han for seg den russiske revolusjon som egentlig var to revolusjoner, én i februar og én i oktober. Den som skjedde i oktober var egentlig et kupp hvor kommunister avsatte det demokratisk valgte regimet. AKP-miljøets forlag, Oktober, er navngitt etter dette kuppet. Videre, Courtois tar for seg den franske revolusjon, og temaet «sosialismen oppstår». Pussig nok nevner Courtois  ikke Rousseaus innflydelse på den franske revolusjon og den terroren som fulgte.  

Rousseaus ideer dominerte fransk intellektuelt liv fra ca 1760. Hans grunnsyn var at følelser sto over fornuft og logikk, og i politikken mente han at mennesket opprinnelig eksisterte i en tilstand av fredelig likestilling, og at lykken forsvant pga. innføringen av eiendomsrett, sivilisasjon og bruken av redskaper og maskiner. I motsetning til John Lockes vekt på individers rettigheter la Rousseau vekt på kollektivets betydning. Sammen danner alle mennesker i et samfunn ifølge Rousseau en nærmest organisk enhet, og politikken skal føres på basis av en generell vilje, en almenvilje, som uttrykker det felles gode. Men hva som er det felles gode er ikke det fellesskapet ønsker, det er en elite som skal bestemme ut i fra det eliten mener at alle egentlig burde foretrekke.

Revolusjonshelter som Robespierre og Saint-Just betraktet seg som å være prinsipielle egalitære republikanere, og deres fremste inspirator var Rousseau. Ifølge Robespierre ble manglene i enkeltpersoner rettet opp ved å opprettholde det felles gode som han konseptualiserte som folks kollektive vilje; en ide som var avledet av Rousseaus forestilling om almenviljen.

Rousseaus forslag til den troskapsed som han ønsket at staten Korsika skulle kreve av sine innbyggere illustrerer dette: «Jeg gir meg selv, min kropp, min vilje og alle mine krefter til den korsikanske nasjon, og gir den full disposisjonsrett over meg og alle som avhenger av meg». At dette raskt førte til et terrorvelde burde ikke være overraskende i det hele tatt. Som kontrast, Lockes individualistiske frihetsteori om individers ukrenkelige rettigheter som var grunnlaget for dannelsen av USA, førte til at USA raskt ble det mest frie og velstående land i historien. Som sagt, det er overraskende at Courtois´ ikke en gang nevner Rousseau: han fikk jo stor betydning ikke bare for den franske revolusjon, man også for venstresidens ideologi.   

Den andre utlendingen som er medforfatter av boken, Antonio Elorza, har skrevet et etterord  på ca ti sider. Et av hans hovedpoenger ser ut til å være å etablere en forskjell mellom diktaturer som er totalitære og diktaturer som er totalistiske – tittelen på dette etterordet er da også «Totalitarisme og totalisme». Forskjellen ser ut til å være at under totalitarismen må man ikke opponere mot diktaturet, mens under totalisme må man være en ivrig tilhenger av regimet og vise dette ved å delta på møter og parader, lytte til diktatorens timelange taler, etc. For meg ser det ut som om totalisme er et diktaturs første fase, en fase som varer så lenge de som innførte diktaturet tror at det vil resultere i gull og grønne skoger som de lovet at det ville gjøre. Etter hvert innser alle at dette ikke vil skje, alle blir mer resignerte, gir mer elle mindre blaffen i alt, og nøyer seg med å kreve at det ikke skal være noen åpen opposisjon. I sitt kapittel inkluderer dog Elorza islam som et eksempel på totalitarisme, noe som er positivt. 

Vi går nå over til å kommentere noen av de viktige prinsipielle punktene i boken.   

Som nevnt var Arbeiderpartiet tidlig på 1900-tallet et kommunistparti, og Titlestad gjengir følgende vedtak fra 1921: «Arbeiderpartiet skal utvikle et rent kommunistparti, som ikke bare i sine programerklæringer, men i hele sitt arbeid skal følge den kommunistiske taktikk og la alle sine aksjoner befruktes av denne» (s. 66) Og hva innebar en slik taktikk? I Russland Sovjet skjedde følgende: «Bolsjevikpartiet, som hevdet å representere arbeideres og bønders interesser, begynte … fra 1918 å skyte og deporteres titusener av bønder som motsatte seg at deres avlinger ble frarøvet dem av statsmakten» (s. 35). 

Etter hvert la Ap bort den kommunistiske kursen, men den ble tatt over av andre partier som fortsatte på den kursen Ap var på omkring 1920; Ap brøt organisatorisk med Moskva i 1923 (s. 76). LO fortsatte sitt nære samarbeid med kommunistregimet i Moskva, og fikk store økonomiske bidrag til ut på 30-tallet.  

Andre partier hadde et godt forhold til kommunistregimene. Fremtredende AKP-folk var stolte av å ha besøkt Mao og Pol Pot, og toppfolk i SV besøkte Øst-Tyskland på 80-tallet. Boken tar også for seg temaer som sjølproletariseringa AKP satte i verk, utfrysing av de som ikke marsjerte i takt, overtagelse og kupping av ellers tverrpolitiske grupper, mmm.   

Et av de mest interessante fenomenene som er omtalt i boken, et stort tema som egentlig fortjener en egen bok, er arbeiderbevegelsens forsøk på å bygge opp et parallellsamfunn i Norge. Arbeiderfolkene ønsket ifølge sine ledere ikke menge seg med borgerskapet, og dannet sine egen foreninger og lag på en rekke områder: de hadde egne idrettsforeninger, egne sangforeninger, egne teatergrupper, en egen butikkjede, egne avholdsforeninger, og til og med et eget sjakkforbund (som var en underavdeling av Arbeidernes Idrettsforbund). De venstreorienterte ville heller ikke feire 17. mai: 17. mai ble fremstilt som «de fete grossereres beruselsesdag, [hvor] overklassens barn hengir seg til løyer, [og] de voksne til drikk og utsvevelser» (det var Aps fremste mann tidlig på 1900-tallet, Martin Tranmæl, som slik beskrev feiringen av nasjonaldagen (s. 135). Boken siterer en historiker: «Ord som «nasjonal» og «fedreland» var ikke gangbar mynt annet enn som angrepspunkter mot det borgerlige samfunn» (s. 136).  Venstresiden var heller ikke så begeistret for det militære, som de så på som borgerskapets undertrykkelsesapparat.

Alt dette var sterkt  medvirkende årsaker til at nasjonalfølelsen sto svakt blant de som sognet til arbeiderbevegelsen, og til at det militære forsvar var i så dårlig forfatning da tyskerne angrep i 1940. Det var krigen og okkupasjonen som igjen vekket nasjonalfølelsen, og forsøket på å danne et eget parallellsamfunn opphørte i de første tiår etter 1945.  

Det er mye mer man kunne referere fra Titlestads interessante fremstilling av perioden frem til 1940, men vi hopper nå over til etterkrigstiden. Fanebust gjør grundig rede for det meste som skjedde på venstresiden, og han legger ikke skjul på noe. Han legger stor vekt på Einar Gerhardsens dyktighet som praktisk politiker, og også Håkon Lies ansvar for å lede Ap trygt inn i USAs favn som medlem av NATO.     

Han forteller om studentopprør, Vietnamkrigens betydning for de venstreradikale, og om venstresidens tomhet etter Sovjets sammenbrudd og Kinas svik; lederne i Kina forkastet Mao og å innførte en langt friere økonomi, en nyorientering som raskt ga en betydelig velstandsvekst i Kina).

De venstreorienterte gikk da over til en tilsynelatende ny politikk. De skulle ikke lenger kjempe for statlig overtagelse av næringslivet, nå skulle de bare regulere mer, utjamne mer, og innføre flere offentlig gratistilbud. Det kom inn to nye ideologier/bevegelser: islam og miljøbevegelsen. Store deler av de som tidligere var doktrinære sosialister kastet seg på miljøbevegelsen og brukte dennes ide – vår frihet er i ferd med å ødelegge jorden og kun statlige reguleringer og inngrep kan redde oss – som påskudd for ytterligere statlige reguleringer og innskrenkelse av frihet, som er det samme som venstresiden alltid har gått inn for.        

Videre, i samsvar med forstillingen om at «min fiendes fiende er min venn» ble venstresiden alliert med islam. Venstresiden hevdet at de var imot imperialisme og kolonialisme, og siden islam kjempet imot vestlig innflydelse i områder hvor islam  tidligere sto sterkt, så det ut som om islam og venstresiden hadde samme fiende: individualisme, individuell frihet, den enkeltes rett til å leve sitt liv slik han eller hun selv ønsker. 

Selv om venstresiden hevdet at den sto for kvinners rettigheter, homofiles rettigheter, og ytringsfrihet, og islam var sterkt imot dette (islam mener at kvinner er underordet, og at homofile handlinger og blasfemi skal straffes med døden), så omfavnet venstresiden islam som om de var nære slektninger som ikke hadde sett hverandre på mer enn 1000 år. Hva venstresiden da egenetlig mener burde med dette være klinkende klart. 

 Sosialismen og islam viste seg å være nærmest identiske tvillinger selv om de kom til verden på ulike tidspunkter. Islam ble født i en irrasjonell tid og ble en religion, sosialismen ble født inn i en tid hvor rasjonaliteten sto noe sterkere og ble da markedsført som en rasjonell teori («videnskapelig sosialisme»). Men begge ideologiene har som mål å gi tvangsmakt til noen få og å undertrykke folk flest. Begge ideologiene tiltrekker seg maktmennesker og resulterer i fattigdom, undertrykkelse, nød og elendighet overalt hvor de blir innført.

Fanebust er svært god på forholdet mellom venstresiden og islam, men legger alt for liten vekt på venstresidens forhold til miljøbevegelsen.   

Selv om jeg uforbeholdent vil anbefale boken, er det enkelte punkter jeg er kritisk til, og hvor boken kunne gått dypere inn i problemstillingene. 

Boken setter opp som alternativer demokrati vs. diktatur. Men det er ikke noen fundamental forskjell på disse to: i et diktatur er det et lite mindretall som bestemmer, mens i et demokrati er det flertallet som bestemmer. For den som blir bestemt over og som hindres i å gjøre det han vil (av fredelige handlinger), spiller det mindre rolle om de som hindrer ham har et flertall bak seg eller ikke. Ja, man kan si at i et demokrati er det frie valg og ytringsfrihet, men som alle vet: det er så liten forskjell mellom de partiene som blir valgt til å lede at få merker forskjellen om man få en ny regjering, og mht. ytringsfrihet så blir denne stadig begrenset med og mer i Vestens demokratier. Demokrati og diktatur er da ikke essensielt sett forskjellige; de er to alen av samme stykke. Alternativet er full individuell frihet, hvor hver enkelt har rett til å utføre alle handlinger som ikke innebærer initiering av tvang mot andre. Frihet er retten for den enkelte til å bestemme over sin kropp, sin eiendom og sin inntekt.     

Alternativene demokrati vs. frihet bygger på de mer grunnleggende alternativene kollektivisme vs. individualisme. Kollektivisme sier at gruppen er det primære og at hver enkelt må rette seg etter det gruppen, dvs. dens ledere – politikerne – måtte bestemme. Individualismen sier at individet er den primære enhet, og at ethvert individ skal ha rett til å handle slik de selv finner riktig så lenge det ikke initierer tvang mot andre. Etter mitt syn er individualisme det riktige grunnsyn fordi det er individer som tenker og handler (jeg har diskutert denne problemstillingen utførlig i et kapittel i min bok Krig, fred, religion og politikk). Kun individualisme fører til frihet, men kollektivisme fører til tvang og diktatur (og demokrati er bare en sminket variant av diktatur).  Sagt på en anne måte: kommunisme, sosialisme, nasjonalsosialisme (nazisme) og fascisme er alle venstreorienterte ideologier.          

Et viktig element i de venstreorienterte visjon er å skape «det nye mennesket». «Arbeidet for å skape det nye mennesket  … er en sentral del av kampen for å skape det sosialistiske samfunnet» (s. 83).    

Det er lite som viser venstresidens ønsketenkning og manglende virkelighetskontakt så klart og tydelig som akkurat dette ønsket. Det man bør gjøre er å finne ut hvordan mennesket er,  og så skape en etikk og en politisk teori som gjør at mennesket kan skape seg et godt liv og organisere samfunn slik at dette blir mulig. Dvs. man ser på virkeligheten først, og lager så teori, filosofi, etikk, og politikk ut i fra dette. Men det venstresiden gjør er å fantasere frem en etikk og en politikk, og så skal de lage et nytt menneske som passer til denne fantasimodellen. At dette fører til massemord på de som ikke kunne eller ville tilpasse seg de venstreorientertes fantasifoster burde ikke overraske noen; venstresiden har ingen respekt for de enkelte menneske og dets ønsker om selv å skape seg et godt liv ved produktiv innsats og fredelig sameksistens; det venstresiden tenker er på denne måten: «tilpass deg vår modell eller så dreper vi deg!» De mer moderate på venstresiden går dog ikke så langt; de setter bare avvikerne i fengsel (noe som skjer i Norge i dag). 

Hva er da venstresiden, og hva er høyresiden? Jeg har skrevet utførlig om dette et annen sted (link nedenfor), og vil her bare gi en kort skisse med utgangspunkt i det som sies i denne boken. Venstresiden består ifølge forfatterne av partier som Rødt, NKP, SV og Ap (og deres tidligere versjoner), samt aviser som Klassekampen, og de som sogner til disse miljøene. Boken gir ingen formell definisjon av begrepene «høyresiden» og «venstresiden», men man leser følgende på side 7-8: «Heller enn å snakke om bevegelser på den ytre høyre- og venstresiden som totale motsetninger, er det på høy tid å erkjenne at kommunisme og fascisme er ideologiske søskenbarn i en familie om også huser islamismen. Disse ideologiene forenes i sin totale forakt for individet … ». 

Ja, kommunisme og fascisme og nasjonalsosialisme og islamisme er alle totalitære bevegelser som ikke har noen respekt for det enkelte individ. Men da burde forfatterne ha sett at motsetningen til de nevnte bevegelsene da må være en tankeretning som innebærer full respekt for det enkelte individ. 

Den korrekte måte å definere venstresiden og høyresiden blir da slik: venstresiden består av de aktører (partier, organisasjoner, personer) som vil øke statens* makt, dvs. som vil ha høyere skatter og avgifter, ha flere statlige reguleringer, og flere statlige støtteordninger og tilbud som gis mer eller mindre gratis** til befolkningen. Høyresiden består av de aktører (partier, organisasjoner, personer) som vil redusere statens makt, dvs. som vil ha lavere skatter og avgifter, ha færre statlige reguleringer, og færre statlige støtteordninger og tilbud.

(*Når vi skriver «staten» inkluderer vi i dette også andre fellesskap som man er tvunget til å være med i så som kommuner og fylkeskommuner. **Med «gratis tilbud» mener vi tilbud som ikke betales av brukeren når han benytter dem, men er betalt av borgerne gjennom alle typer skatter og avgifter.)

Det virker som om bokens forfattere plasserer partier som Høyre og FrP på høyresiden. Men kan en slik oppfatning være korrekt? Vi har nå hatt en regjering med disse to partiene som de tyngste aktører siden valget i 2013, og hva har skjedd? Her er noen av de tingene som regjeringen har innført (eller vil innføre): den har utvidet verneplikten, den har redusert kvinners rett til selvbestemt abort, den har innskrenket ytringsfriheten, den har økt skatter og avgifter, den har intensivert reguleringene av næringslivet og forbudt nye tjenester som Uber, den vil innskrenke retten til aktiv dødshjelp, og den fjerner muligheten for tollfri import (grensen for tollfri import var i mange år 200 kr, så ble den økt til 350 kr, og nå skal denne grensen fjernes helt). Dette er ikke en høyreorientert  politikk. Dette er ikke en politikk som gjør den enkeltes frihet større.     

La oss før vi avslutter nevne en pussig trykkfeil. Nå skal man normalt ikke legge vekt på trykkfeil i en slik bok; man er klar over at korrekturlesing er en avansert kunst og at små forlag (boken er utgitt på Omnibus) ikke har like store ressurser som f.eks. Gyldendal kan sette inn på dette området. I denne boken er det en og annen trykkfeil, men det er en trykkfeil som burde ha blitt oppdaget; den opplyser at terrorangrepet mot USA i september 2001 skjedde 9. september (s. 249). Ja, datoen for dette angrepet omtales som 911– men dette er 11. september. 

Helt til slutt. Til tross for de innvendinger vi har anbefaler vi boken på det varmeste. Boken har samlet en rekke opplysninger og en rekke gode vurderinger som bør være og nå endelig er er lett tilgjengelige for alle. At vi synes at forfatterne burde ha gått dypere på enkelte grunnleggende problemstillinger endrer ikke på dette. 

Da boken ble lansert arrangerte document.no et møte hvor de to norske forfatterne snakket om bokens temaer, og vi vil også anbefale alle å se videoopptaket av dette møtet (link nedenfor).   

 

 

 

 

 

 

https://www.bokkilden.no/historie/revolusjonens-barn-frode-fanebust/produkt.do?produktId=19563278

https://www.bokkilden.no/politikk-og-regjering/krig-fred-religion-og-politikk-vegard-martinsen/produkt.do?produktId=11190169

https://www.gullstandard.no/2018/11/01/venstresiden-og-hoyresiden-korrekt-definert/

https://www.document.no/2019/03/08/video-av-motet-7-mars-den-norske-venstresidens-totalitaere-aspekter/

Hemmeligheten bak Alexandria Ocasio-Cortez´suksess

Alexandria Ocasio-Cortez er nyvalgt medlem av Representantenes hus i USA, og allerede før hun ble valgt inn var hun blitt en svært populær politiker. I dag har man en ganske sikker måte å måle dette på: antall følgere man har på Twitter. Her er hun den politiker i USA som har flest følgere (nest etter president Trump, selvfølgelig). 

Ocasio-Cortez er sterkt venstreorientert, og omtaler seg som «selverklært demokratisk sosialist». Hun arbeidet for gammelsosialisten Bernie Sanders´ kampanje foran nominasjon til presidentvalget i 2016.   

Dagbladet omtaler henne slik: «Alexandria Ocasio-Cortez har tatt amerikansk politikk med storm …», beskriver henne som «Demokratenes nye stjerneskudd», og forteller at hun «på kort tid har blitt umåtelig populær». Videre: «… i november ble hun en av frontfigurene da en bølge av kvinner og minoriteter veltet inn i Representantenes hus med Demokratenes seier i mellomvalget». Det Dagbladet skriver er representativt for hvordan mainstreampressen omtaler henne. Så hun er virkelig populær. I hvert fall hvis man skal tro Dagbladet og andre magasiner og blader som tilhører mainstream. 

Men hun har ingen innsikt i og forståelse for noe som helst. Et par eksempler. Nylig lanserte hun «the Green New Deal», åpenbart inspirert av Roosevelts New Deal, en pakke omfattende reguleringer av økonomien som førte USA inn i en av de største økonomiske krisene historien har sett (Norge ble også rammet av krise, og her ble dette tiåret kalt «de harde 30-åra»). 

Dagbladet skriver om hennes miljøplan: «nylig sjokkerte hun med å foreslå en radikal klimapakke som har fått navnet «Green New Deal», en plan for å bremse global oppvarming …». 

Dagbladet forteller selvsagt svært lite om hva denne pakken består av, men her er noen av elementene (sitert fra John Perazzos artikkel i frontpagemag): 

«It aims to make the U.S. 100 percent reliant on renewable energy sources (wind, water, solar) by 2035. …».

«It will require the investment of trillions of dollars and the creation of millions of high-wage jobs. [USA] must again invest in the development, manufacturing, deployment, and distribution of energy but this time green energy. …». 

«… the energy plan would require wealthy people «to start paying their fair share in taxes». …  Cortez suggested that tax rates of «60 or 70 percent» on top earners would be fair and appropriate».

Cortez siteres på følgende: «It’s going to require a lot of rapid change that we don’t even conceive as possible right now. What is the problem with trying to push our technological capacities to the furthest extent possible?»

«The Green New Deal would eliminate all fossil fuels from the U.S. electric grid by 2030, thereby forcing Americans to use much more expensive and much less reliable energy sources such as wind (which costs twice as much as power derived from coal and oil) and solar (which costs three times as much). The plan would also mandate trillions of dollars in spending on a government-approved «upgrade» of all homes and businesses in the United States ― to make them more «energy efficient».

Er poeng som ikke nevnes i artikkelen vi har sitert er at planen går inn for å erstatte fly med tog: «Air travel stops becoming necessary» (dette, og en rekke andre poenger, er hentet fra atr.org, link nedenfor).

Før vi går videre vil vi igjen konstatere at det ikke finnes noe klimaproblem; klimaet varierer naturlig, menneskets påvirkning er svært liten, og alle seriøse forskere vet dette. Politikere derimot bruker påstandene om en kommende klimakatastrofe for å tilrane seg enda mer makt. (Se f.eks intervjuene med Lars Bern linket til nedenfor.)  Den politikken Ocasio-Cortez står for er fullstendig vanvittig; dersom den gjennomføres vil USA bli som dagens Venezuela, som pga. den sosialistiske politikken som er ført der de siste årene under Chavez og Maduro, en politikk som Ocasio-Cortez støtter, har gått fra å være et rikt land til å bli lutfattig. 

Alexandria Ocasio-Cortez har et kunnskapsnivå som er omtrent som det en syvåring har, men hun kompenserer elegant for dette ved rett og slett å unnlate å svare på vanskelige spørsmål når denne type spørsmål en sjelden gang i blant dukker opp fra en journalist.

Her er et eksempel. I et intervju ble hun spurt om hvordan man skulle finansiere alle de dyre programmene hun forslår. 

«I think it’s that same exact thing. It’s that we … they say, «How are you gonna pay for it?» as though they haven’t used these same ways to pay for unlimited wars, to pay for trillion-dollar tax cuts and tax cut extensions. They use these mechanisms to pay for these things all the time. They only want to know … it just seems like their pockets are only empty when we’re talking about education and investing in human capital in the United States: education, healthcare, housing, and investing in the middle class. All the sudden, there’s nothing left. All the sudden, the wealthiest nation in the world, we’re just totally scarce. We have complete scarcity when it comes to the things that are most important. And so for me, I think it belies a lack of moral priority and that’s unfortunate. I think that a lot of these folks, especially those perhaps on the Democratic side, they don’t even see it, you know?… I legitimately think that they start kind of buying into conservative talking points. They get dragged into their court all the time. And I think it is because there is this really myopic and also just misunderstanding of politics as this flat, two-dimensional left-right thing.»

Ja, dette var hennes svar, og den som vil bekrefte at dette er korrekt gjengitt kan selv sjekke videoen fra dailywire nedenfor. Journalisten unnlot å følge opp dette ikke-svaret. Hun har også besvart samme spørsmål fra andre intervjuere på akkurat samme måte. 

Så hvorfor er hun da så populær? 

Det at hun er så populær viser at fakta og logikk ikke betyr mye i politikken. Det som har alt å si er karisma, sjarm, talegaver, selvtillit, og at man gir et inntrykk av at man vet hva man snakker om. Har man dette er man sikret suksess i politikken – forutsatt at en ekstremt viktig forutsetning er til stede: man må i praktisk politikk representere de grunnleggende filosofiske verdier som allerede finnes i befolkningen.   

Sagt på en litt annen måte: den som vil inn i politikken og bli valgt og bli kjendis, og som har karisma, sjarm, talegaver og selvtillit, er sikret suksess bare dersom hans eller hennes politikk er en manifestering av grunnleggende ideer som folk flest (eller en stor gruppe) allerede har sluttet opp om.  

Det er derfor Cortez er så populær. Hun ser godt ut. Hun er karismatisk og har store talegaver, og det hun sier er uttrykk for ting som mange i befolkningen allerede mener og slutter opp om: vi har problemer og derfor må vi ha flere reguleringer og staten må styre mer, de rike må betale mer slik at vi får hjulpet de svake og de fattige, vi står foran en klimakrise og løsningen er flere reguleringer, høyere skatter og subsidiering av fornybar energi, osv.

For å gjenta: Cortez er populær fordi hun bare sier det som svært mange allerede mener. Dette er hemmeligheten som sikrer suksess i politikken (vi gjentar også at dette er veien til suksess dersom formålet med engasjementet i politikken er å bli valgt inn i styre og stell).  

Dette betyr at dersom en person engasjerer seg i politikken og forsøker å bli valgt, dersom  han har sjarm og karisma, og har saklige argumenter og alle fakta og all logikk på sin side, vil ha ikke bli valgt uansett hvor mange debatter han vinner dersom hans standpunkter og verdier ikke allerede som finnes i betydelig grad i befolkingen. 

Skal en politiker bli valgt må de verdiene han gir uttrykk for allerede ha en sterk stilling i befolkningen når han stiller til valg. Dersom disse verdiene ikke har en slik sterk stilling vil han ikke bli valgt. 

Tre historiske eksempler: Dersom Adolf Hitler hadde stilt til valg i USA før 1800 ville han ikke fått noen oppslutning i det hele tatt: de verdiene har sto for hadde ingen oppslutning  i amerikansk kultur i denne tidsperioden. Hadde Thomas Jefferson stilt til valg i Tyskland på 1930-tallet ville han ikke fått noen oppslutning i det hele tatt: de verdiene har sto for hadde ingen oppslutning i tysk kultur i denne tidsperioden. Men Hitler i Tyskland på 30-tallet fikk stor oppslutning, og Jefferson i USA før 1800 fikk stor oppslutning. Tredje eksempel: Carl I. Hagen gjorde FrP til et stort parti mot slutten av 80- tallet; ved valget i 1989 gikk partiet frem fra 2 til 22 representanter. Dette var høyrebølgens tiår, liberalistiske ideer fikk økende oppslutning, og Carl I. Hagen var en mester i ri på denne bølgen. Hagen hadde da karisma, sjarm, talegaver, og selvtillit. (Dessverre var han fullstendig prinsippløs så han kastet bort suksessen med en gang og FrP som liberalistisk parti ble ødelagt. Partiet er nå et vanlig  sosialdemokratisk parti som til og med er kommet inn i regjering – belønningen det fikk for å kaste sine prinsipper er stor oppslutning og plasser rundt Kongens bord.)  

Nå kan man arbeide politisk uten å sikte på å bli valgt, og det finnes i hvert fall en norsk suksesshistorie som viser dette: AKP(ml). Partiet blei danna i 1972, og ble lagt ned i 2007. Partiet var et konsekvent kommunistparti, det hyllet diktatorer og massemordere som Stalin, Mao og Pol Pot, det arbeidet for å gjøre Norge om til et stalinistisk diktatur, det var for væpna revolusjon. 

Partiet besto av studenter, noen av dem nokså intelligente, men disse var helt uten virkelighetskontakt og fornektet opplagte og velkjente fakta innen alle fagområder, spesielt innen filosofi, historie og sosialøkonomi. Partiet stilte til valg, men kom aldri inn på Stortinget – men det var heller aldri deres mål. Partiets mål var å indoktrinere flest mulig mennesker i den kommunistiske ideologien, og her var deres suksess kolossal. Et meget stort antall mennesker lot seg indoktrinere, og mange av disse sitter nå, noen tiår etter partiets storhetstid, i viktige stillinger i akademia,  i forlagene, i pressen, i byråkratiet, i NGOer. Fra alle disse maktposisjonene har de en kolossal innflydelse i Norge i dag.

APKs suksess i sin indoktrineringsvirksomhet ser vi altså tydelig omkring oss i dag. AKP er i stor grad videreført i partiet Rødt, og dette partiet har på de siste meningsmålinger en stor oppslutning. En måling publisert 5. mars i år forteller at Rødt har en oppslutning på riksbasis på 7,2 %, (pollofpolls), og en annen måling viser at Rødt har en oppslutning på nesten 12 % i Oslo: «Rødt er en rakett … Rødt fikk en oppslutning på 11,8 prosent» (Dagbladet). 

Bakgrunnen for denne suksessen – eller egentlig tragedien – er at de som tilhørte miljøet omkring AKP ikke bare jobbet politisk, de satset også på en rekke andre arenaer for å spre sin marxistiske propaganda: de startet forlaget Oktober, plateselskapet Mai, teatergruppen Tramteatret, avisen Klassekampen. Også barn var med i målgruppen for denne indoktrineringen: Pelle Parafins Bøljeband var en regelmessig gjest i barneprogrammer på NRK omkring 1980. Flere av disse lever forsatt i beste velgående, men  propagandavinklingen er noe mindre åpenbar nå enn den var i startfasen.   

Så AKP og miljøet omkring gjorde det riktige for å oppnå makt og innflydelse: det fikk ingen oppslutning fra velgerne mens det var et parti, men folk som sognet til partiets arbeidet på sikt med å indoktrinere de lettlurte og virkelighetsfjerne med sin totalitære ideologi, og noen tiår etter er de på Stortinget og ser i dag frem til et kjempevalg i 2019. (Vi skyter inn at det er relativt enkelt å spre den kommunistiske ideologien; den er bare en sekulær variant av kristendommen, en ideologi som har stått sterkt i innpå 2000 år.) 

Vi oppsummerer: veien til suksess i politikken er følgende: på kort sikt vil en karismatisk person få oppslutning dersom han eller hun målbærer holdninger som allerede står sterkt i befolkningen. Fakta og logikk spiller ingen rolle. Det er dette som er årsaken til Ocasio-Cortez´suksess – og det samme prinsipp er også årsaken til Rødts suksess i dag. 

Dersom det man står for (dvs. de fundamentale ideene som ligger til grunn for det man mener i praktisk politikk) har liten oppslutning vil man ikke bli valgt. Det man bør gjøre da er å berede grunnen, dvs. man må arbeide for å spre de ideer som må feste seg i betydelig omfang  i befolkningen slik at man kan få oppslutning noen tiår frem i tid (slik AKP gjorde). 

  

 

 

 

 

https://www.dagbladet.no/nyheter/stjerneskuddets-uttalelse-skapte-raseri—respektlos/70856592

https://www.frontpagemag.com/fpm/272773/exactly-what-green-new-deal-john-perazzo

https://www.atr.org/green-new-deal-air-travel-stops-becoming-necessary

https://www.dailywire.com/news/34207/watch-ocasio-cortez-asked-how-shell-pay-everything-ben-shapiro

http://www.pollofpolls.no/?cmd=Kommentarer&do=vis&kommentarid=2555

http://www.pollofpolls.no/?cmd=Kommentarer&do=vis&kommentarid=2550

https://www.dagbladet.no/kultur/rodt-er-en-rakett-og-bjornar-moxnes-en-dyktig-politisk-pyroteknikker/69978177

Intervjuer med Lars Bern 

https://www.youtube.com/watch?time_continue=2&v=DRFO5njpMSE

https://www.youtube.com/watch?v=HmTGjIBrWqc

Bløffmakeren Donald Trump

Trump fremstilte seg som mesteren i The Art of the Deal – som altså er tittelen på en av de bøker han står som forfatter av. Dette var en beskrivelse som fint kan høre hjemme på en reklameplakat for et TV-show, men som vi har sett i de to årene Trump hat vært president, den gir det ikke et bilde av virkeligheten. Hadde den gjort det ville vi sett en rekke avtaler som viste at Trump var mannen som virkelig kunne gjøre «America great again». Men det finnes ingen slike avtaler. 

President Trumps reforhandling av den nordamerikanske frihandelsavtalen (ved virkelig frihandel er det ikke noe behov for noen avtale, men dette punktet lar vi ligge) besto kun av overfladiske endringer og å gi avtalen et nytt navn, dvs. det Trump har fått i stand er kun en rebranding. Mexico har ikke på noe vis gått med på å finansiere muren som skal bygges langs hele grensen mellom Mexico og USA, og Trump har heller ikke fått i stand en avtale med Kongressen om å bevilge pengene. I stedet har han erklært en «emergency situation», noe som muligens er formelt lovlig, men som ikke er i samsvar med intensjonen i de lover som gir presidenten slike fullmakter: situasjonen på grensen har vært slik som den nå er med noe varierende intensitet i mange år, og da er den pr. def. ingen «emergency».   

De penger Trump eventuelt klarer å skaffe for å bygge en slik mur (deler av den er allerede på plass) er da ikke skaffet fra Mexico, slik han lovet under valgkampen, pengene vil bli tatt fra amerikanske skattebetalere. 

I forhold til Kina er det ingen reelle endringer. Prosessen ser ut til å ha endt med en retur til forholdene slik de var før Trump ble president – og mht. det viktige punktet om at Kina skal begynne å respektere den type lover som gjelder for patenter og copyright som gjelder i siviliserte land, er det ingen ting som tyder på at dette er noe som vil skje i overskuelig fremtid; alt tyder på at Kina i det store og hele vil fortsette samme politikk som tidligere, dvs. å ikke respektere vestlige aktørers copyright/patenter. 

Hva så med Nord-Korea? Nord-Korea er at av de aller verste land på jorden: det er et kommunistdiktatur hvor et stort antall mennesker er satt i fangeleir under grusomme forhold bare får å ha blitt mistenkte for å være opposisjonelle eller bare for å ha utvist en avvikende oppførsel, og hvor lederen, Kim Jong-Un, har fått henrettet et stort antall mennesker på grusomme måter, blant dem sin onkel og sin halvbror. Denne barbariske tyrannen omtaler Trump som sin venn, og gir ham respekt ved å behandle ham som en likemann. Her er noe fra et referat om hvordan Trump beskrev denne vennen etter et av møtene med ham: «He [Trump] had known plenty of people who had grown up wealthy and whose families were powerful … Many of them emerged messed up … Kim wasn’t one of them» (kilde: CNN). 

Men hva skjer da med presset om å få Nord-Korea til å avstå fra å videreutvikle atomvåpen? 

Etter ett år og to personlige toppmøter oppnådde Trump … ingenting. Den koreanske diktatoren derimot, fikk akkurat det han trengte; han lurte Trump trill rundt – i hvert fall hvis vi skal skal tro en kommentator i Washington Post: «Trump got played by Kim Jong Un ― again. … Make no mistake, the collapse of this week’s U.S.-North Korea summit in Hanoi is a win for Kim Jong Un. Trump and his officials are already spinning this as a draw, stating that North Korea has promised to continue its testing moratorium, claiming unspecified progress was made inside the talks and promising the negotiations will continue. But by securing an extension of the process while giving up nothing on denuclearization, Kim can continue improving his country’s nuclear and missile capabilities, benefit from an ever-eroding sanctions regime and enjoy his elevated status as a newly respected member of the international community.»

Men hva med at økonomien i USA ser ut til å gå så godt? Det er betydelig økonomisk vekst, arbeidsløsheten er lav, og disse tallene er langt bedre enn de var under Trumps forgjenger.

Trump har fått til noen skattelettelser og noen dereguleringer, og på dette området er det slik at selv små endringer raskt fører til betydelig positive effekter på økonomien. Men Trump har i hovedsak innført disse ordningene på en måte som gjør at det vil bli svært enkelt å endre dem dersom det kommer en president som mener at skatteøkninger er en god ting. Trump ville – dersom han virkelig hadde vært en mester i the art of the deal – innført slike bedringer ved å gjøre dem permanente, og slik at en senere president ikke kunne legge kursen helt om ved bare å skrive under et papir. 

USA har en ordning med «executive orders», hvor presidenten har fullmakt til alene å bestemme enkelte viktige ting. I sin periode har Trump brukt denne muligheten omtrent dobbelt så ofte som sin forgjenger Obama. Mens Obama var president var Trump selvfølgelig sterkt kritisk til president Obamas omfattende bruk av slike «executive orders» – grunnen var at de kun var ment for relativt enkle ting som ikke krevde behandling i Kongressen, men nå brukes de som en måte som innebærer at Kongressen omgås. Det hører med til historien at den som oftest brukte slike «executive orders» var han som for alvor regulerte USAs økonomi nesten i hjel (noe som førte til krisen i «de harde 30-åra») og gjorde USA om til en velferdsstat stikk i strid med intensjonen i USAs grunnleggende prinsipper og dokumenter: Franklin D. Roosevelt. 

La oss også ta med vår tids viktigste utenrikspolitiske spørsmål: kampen mot militant islam, som en rekke grupper forsøker å spre med militær makt: IS, AlQaida, Taliban, Boko Haram, Hezbolla, Hamas, mfl. Bak disse står Iran og Saudi-Arabia – og Saudi-Arabia er alliert med USA! President Obama trakk amerikanske styrker ut av Irak fra 2008, noe som førte til en kraftig oppblomstring av militant islams slagkraft i Irak og områder omkring. Trump trappet opp igjen den militære innsatsen mot IS, og man har fått det inntrykk at IS nærmest er nedkjempet. Men man må ikke ta seieren på forskudd. På Document.no leste vi nylig følgende: «Amerikansk militærtopp advarer mot å tro at IS er knust».    

Så vi avslutter med å låne en formulering fra Robert Tracinski: Donald Trump er ikke en stor president, han spiller en på TV.       

 PS: I august 2015 skrev vi en kommentar om Trump hvor vi beskrev han som mann som er «all hat and no cattle». Vi står fortsatt for denne vurderingen. Men som så mange andre tok vi feil når vi sa at vi ikke trodde han ville bli valgt.  http://www.stemdlf.no/node/5724/ 

 

 

 

https://en.wikipedia.org/wiki/List_of_officials_purged_and_executed_by_Kim_Jong-un

https://en.wikipedia.org/wiki/Assassination_of_Kim_Jong-nam

https://edition.cnn.com/2019/02/26/politics/donald-trump-kim-jong-un-friendship-chemistry/index.html

https://www.washingtonpost.com/opinions/global-opinions/trump-got-played-by-kim-jong-un–again/2019/02/28/784a3228-3b8f-11e9-a2cd-307b06d0257b_story.html?utm_term=.fd0647c58868

https://www.washingtonpost.com/politics/trump-and-kim-downplay-expectations-as-key-summit-talks-begin/2019/02/28/d77d752c-3ac5-11e9-aaae-69364b2ed137_story.html?utm_term=.7aaadbb4de16

https://edition.cnn.com/2017/10/13/politics/donald-trump-executive-orders/index.html

https://www.al.com/news/2018/07/how_many_executive_orders_has.html

https://www.document.no/2019/03/07/amerikansk-militaertopp-advarer-mot-a-tro-at-is-er-knust/

Venstre i et nøtteskall 

La oss først si at vi med tittelen ikke mener at Venstre nå er blitt så lite at det får plass i et nøtteskall; det vi mener med tittelen er at vi meget kort skal skissere essensen av det som partiet Venstre virkelig er og de problemer det nå står oppe i. Og på det viktige spørsmålet om Venstre nå er blitt så lite at det vil forsvinne er svaret et klinkende klart Nei! Selv om Venstre nå har en oppslutning på meningsmålingene på omkring 2 %, så er vi sikre på at Venstre vil reise seg igjen til gamle høyder og kanskje komme opp på 4 eller i beste fall for dem 5 %! Hvorfor? Det kommer vi til etter hvert. 

Men hva er Venstres problem i dag? Vi gjengir det sammendrag som TV2s reporter Aslak Eriksrud ga i nyhetssendingen i går: «Lederen i Unge Venstre mener at velgerne ikke skjønner noen ting av hva Venstre står for, og dette er det partilederen som har ansvaret for, og de lanserer Sveinung Rotevatn som ny leder. Guri Mellby lanseres av andre som lederkandidat [selv om sittende leder Trine Skei Grand er valgt for å sitte frem til landsmøtet i 2020]. Distriktspolitikere er frustrert over manglende distriktsprofil, bypolitikere mener at Venstre ikke har noen urban profil, og dette er krevende. En Stortingsgruppe som opplever at partiledelsen nærmest forsvant etter at partiet gikk inn i regjering. Så det er mye frustrasjon i Venstre og når dette krydres med katastrofalt dårlige meningsmålinger på ett-  og to-tallet, som er dårlig selv til Venstre å være, så sier dette noe om hvor presset Trine Skei Grande er.» 

Det er i hovedsak to grunner til at Venstre nå har disse enorme problemene, og ifølge eksperter ligger an til å gjøre sitt dårligste kommunevalg noensinne. Til akkurat dette vil vi si at det er et halvt år igjen til valget, og at det er alt for tidlig å spå noe fornuftig om valgresultatet allerede nå. 

Men det er som sagt to hovedproblemer, og de henger intimt samen; det ene er en følge av det andre, eller: håndteringen av det ene er en følge av det andre. 

Det ene er lederens oppførsel, både i rollen som leder og som privatperson. Som leder har hun omtalt en lokallagsformann som «psykopat», en annen tillitsvalgt har hun omtalt som «han homoen», og en gang skjelte hun ut en partifelle under en telefonsamtale med et medlem av et annet parti – og dette skjedde mens flere kunne høre den pågående telefonsamtalen. I tillegg til dette kommer en hendelse under bryllupet til partiets nesteleder, hvor hun oppførte seg på en helt upassende måte. Bare denne siste hendelsen ville ha ført til at enhver annen leder i enhver annen organisasjon eller virksomhet hadde måttet forlate sin stilling. (Denne hendelsen var kjent blant norske journalister i flere år, men ingen skrev om den før Resett publiserte saken for litt over ett år siden. Dette bekrefter enda en gang at mange journalister ikke primært er opptatt av å informere, de er mer opptatt av å fremme en politisk agenda: de vil skade noen og fremme og/eller beskytte andre – noe som egentlig gjør at de ikke fortjener betegnelsen «journalist», men vi lar dette poenget ligge i denne omgang).

Denne siste saken ble kjent før Venstres landsmøte i fjor, men lederen, Trine Skei Grande , hadde visstnok instruert delegatene på landsmøtet om ikke å snakke om denne saken, hverken med hverandre eller til pressen, og landsmøtet endte med at Grande ble gjenvalg som leder, med trampeklapp og uten motkandidat. Noe slikt kunne bare skje i Venstre.

Men hvorfor er Venstre slik? For å forstå Venstre må man huske at Venstre i hovedsak alltid har vært slik som det er nå (bortsett fra at partiet nå har en leder som på alle vis er svært uegnet).  

I mange år ble Venstre regnet som et borgerlig parti, og det var med i flere borgerlige regjeringer. Man så skiftet det side. Før valget kjørte partiet en annonsekampanje med et (fiktivt) brudebilde med APs leder Gro Harlem Brundtland som brud og Venstres leder Odd Einar Dørum som brudgom: poenget var å vise at Venstre etter valget var villige til å gå i regjering med Arbeiderpartiet. Resultatet ble slik beskrevet av Dagbladet: «1985 poserte Dørum på valgplakater som nygift med Gro Harlem Brundtland. For første gang ramlet Norges eldste parti ut av Stortinget. I åtte år befant  Venstre seg i skyggenes dal.» 

Men Venstre kom tilbake, som det alltid gjør – etter at de hadde vendt tilbake til den borgerlige siden. 

Og dette er både Venstres problem og Venstres raison d’être: partiet er et sentrumsparti  med velgere som ikke riktig vet hvor de hører hjemme, de vet ikke om de hører til på samme side som Ap og SV, eller på samme side som Høyre og KrF. Litt mer presist, det er nok slik at velgerne i hovedsak foretrekker at partiet allierer seg med de borgelige heller enn med Ap og SV, men det er bare såvidt!     

Dette faktum har vært velkjent siden i hvert fall 50-tallet, hvor radiokomikeren Even  Brattbakken kunne si slike ting som at «Kona og jeg er begge med i Venstre så politisk sett står vi langt fra hverandre». Brattbakken ble spilt av Halfdan Hegtun, som var en kjent Venstremann. 

Det finnes flere vitser av samme type: «uansett hva du mener om politikk er du velkommen i Venstre» og «uansett hvilket politisk syn du har vil du finne varme meningsfeller og sterke  meningsmotstandere i Venstre». Typisk er også følgende: «Venstre er partiet for folk som ikke klarer å bestemme seg!». I 1972 sprakk Venstre på EU-saken: Venstre som parti hadde vedtatt å være imot norsk medlemskap, mens noen i Venstre var for. De som var for norsk medlemskap gikk ut av Venstre og dannet Folkepartiet Nye Venstre. På den første meningsmålingen etter splittelsen fikk Venstre og FNV 3,1 % hver. Før splittelsen hadde Venstre hatt 6,2 %. Onde, men nokså korrekte, tunger, sier at Venstre er splittet omtrent på midten i enhver sak. Men jeg vil skyte inn at Venstre i mange år var det eneste av Stortingspartiene som helt konsekvent var 100 % tilhengere av ytringsfriheten (ved at Venstre som eneste parti hele tiden var mot forbud mot blasfemi).        

Det som kort er skissert ovenfor er blitt sagt siden ca 1950, og det samme sies i dag. Vi gjentar noe vi siterte fra TV2s reporter ovenfor: «velgerne skjønner ikke noen ting av hva Venstre står for» – og det er altså fordi partiet mener absolutt alt og samtidig også det nærmest stikk motsatte. Partiet fremstår da som et parti som har lite annet å si enn «god jul og godt nytt år». 

Partiet er prinsippløst, det består av folk med forskjellige meninger, og hvor det lander i en bestemt sak er avhengig av hvordan fordelingen av delegatene på landsmøtet tilfeldigvis er blitt    

La meg fortelle en historie som vi ikke har skrevet om tidligere. Den skjedde under en valgkamp i Oslo, og følgende samtale utspant seg mellom en DLF-er og en fra Unge Venstre. (DLF var da blitt et 100 % konsekvent, prinsippfast, liberalistisk parti): 

DLF-er: Venstre  er et prinsippløst parti, det mener ikke noe bestemt, det er på begge sider i enhver sak. 

UV-er: Nei, vi er prinsippfaste!

DLF-er: Nei, jeg har lest Venstres prinsipprogram, og det er fullt av selvmotsigelser.         

UV-er: Når var det du leste programmet? 

DLF-er: Det var for ca tre år siden.

UV-er: Da forstår jeg. Det var det gamle prinsipprogrammet. Vi har et helt nytt prinsipprogram nå. 

DLF-eren måtte bare le, og UV-eren gikk bort med halen mellom beina (jeg overhørte selv samtalen.) 

Dette bildet av Venstre bekreftes også av en artikkel i Dagbladet i går, hvor en kommentator skriver følgende, riktignok kun om en bestemt sak: 

«Venstres fullstendige kollaps er så trist at jeg forventer gravøl og galgenhumor under helgas landsmøte. … Fredag 8. mars, selveste kvinnedagen, blir også dagen når likestillingsminister Grande skal forklare tillitsvalgte fra det liberale partiet hvorfor hun gikk med på den første innstrammingen av abortloven siden den ble innført. Abortstriden tar riktignok Venstre helt fantastisk på kornet: De er for og imot på samme tid. I dette tilfellet for og imot regjeringens politikk, som Venstre til daglig er ansvarlig for.» 

Kommentatoren skriver altså: «striden tar … Venstre helt fantastisk på kornet De er for og imot på samme tid». Og dette er Venstre i et nøtteskall. 

(Vi har ikke kommentert så mye av Venstres politikk i dag, men det har vi gjort mange ganger tidligere på DLFs nettside. Vi linker til noen av disse kommentarene nedenfor.) 

Innledningsvis nevnte vi at de to sakene henger sammen: oppslutningen om lederen på fjorårets landsmøte og mangelen på en klar politisk linje. Disse to tingene henger sammen fordi når man ikke har en politikk man må være lojal overfor, må man være lojal overfor lederen – så lenge det er mulig (dette gjelder altså de tillitsvalgte, og i langt mindre grad den alminnelige velger). Det var mulig i fjor, men burde ikke være mulig etter de mange nye avsløringen som er kommet.  

Så, blir dette landsmøtet, som Dagbladets kommentator tror, et gravøl? Er Venstres tid som et parti med representater på Stortinget forbi?  

Nei. 

Det som er det konkrete problemet nå er lederen. Dersom hun går av vil partiet reise seg igjen til gamle høyder, og komme opp på 4, kanskje hele 5 %!  Og vil det ikke ha problemer med å kommer inn på Stortinget!

Hvorfor? Fordi det alltid i det norske politiske systemet vil være behov for et parti som er på begge sider i enhver sak. Fordi det alltid er folk som ikke klarer å bestemme seg for om de hører sammen med Ap og SV eller sammen med KrF og Høyre. 

Og det er disse folkene Venstre representerer og er talsmann for!   

  

 

 

 

 

https://www.dagbladet.no/kultur/jeg-pakker-den-svarte-dressen-dette-blir-mer-begravelse-enn-landsmote/70834182

https://www.dagbladet.no/nyheter/sannheten-om-brudebildet/70307818

http://www.stemdlf.no/node/5362/

http://www.stemdlf.no/node/5188/

http://www.stemdlf.no/node/4349/

http://www.stemdlf.no/node/5775/

Store oljereserver oppdaget – men vil de komme til nytte? 

Den velstanden vi har i Vesten i dag er fantastisk. Tenk på hva du har og hva du kan gjøre uten noen som helst problemer. De fleste har bil eller kan på andre måter enkelt transportere seg og sitt dit de vil. Man kan dra på ferie til Syd-Europa eller til USA eller til Dubai. Man kan reise til Australia på en dag, en reise som for noen hundre år siden tok mange uker. Man har tilgang til et helsevesen som kurerer de fleste sykdommer, og man har tilgang til mat og klær og hus som er langt bedre enn hvordan  tilsvarende tilbud var for 100 og 500 år siden. Omgivelsene er rene, og det er praktisk talt ingen forurensning i luft og vann. Og tenk på alle gadgets og all underholdning man enkelt har tilgang til hele tiden. Man må dog merke seg at alt dette trenger energi for å kunne fungere. Vi kunne ramset opp mye mer, men vi vil bare konstatere at det velstandsnivå og den levestandard vi har i Vesten nå er den beste som noen gang har eksistert. 

Vil det fortsette fremover? Kanskje, kanskje ikke. 

Grunnen til at vi har det så godt nå er å finne i fundamentale filosofiske ideer: velstand er resultat av produksjon, og produksjon kommer dels av at man forstår virkeligheten og hvordan den er innrettet og fungerer, og av at entreprenører med utgangspunkt i en slik forståelse har hatt mulighet til å produsere, skape og selge i stor målestokk. Etikken er også et viktig element her: velstand er kun mulig i et samfunn dersom det betraktes som moralsk høyverdig å skape seg et godt liv ved produktivt arbeid. Som kontrast: dersom det som betraktes som moralsk høyverdig er å ofre seg for en gud eller for sine fiender eller for naturen/økosystemet og dersom fattigdom er ansett som høyverdig, er det umulig å oppnå velstand.   

Fundamentet for produksjon er i utgangspunktet å finne i realfag eller ingeniørfag; det handler om å finne ressurser i naturen, behandle dem, omforme dem, sette dem sammen på et nærmest uendelig antall måter, og tilby dem for salg, dvs. å tilby å bytte dem for noe som andre har produsert. For å kunne benytte denne metoden og sette dens resultater ut i livet må man ha et samfunn som er organisert slik at de kreative hverken stoppes av staten eller av kriminelle, dvs. man må ha har stor grad av individuell frihet; man må med andre ord ha et kapitalistisk system. (Disse verdiene står dessverre svakere nå enn de gjorde for et par hundre år siden, og derfor ser vi nå tegn til forfall på alle områder.) 

Alt dette ble gjort mulig ved anvendelse av metoder som innebar korrekt begrepsdannelse, induksjon, deduksjon, testing av teorier og hypoteser – kort sagt av en rasjonell metode. Denne metoden er i stor grad kartlagt, og er den vanlige videnskapelige metode for alle som tar utgangspunkt i at det eksisterer en objektiv virkelighet og hvor alt som eksisterer er noe bestemt, og at vi må rette oss etter denne virkeligheten i alt vi gjør.  

Den videnskap hvor man studerer koordineringen av produksjon, handel, sparing, penger, investering og forbruk – sosialøkonomi – er i motsetning til realfagene i en svært dårlig forfatning, og dette skyldes at grunnlaget for og metodene i dette faget i beste fall er uklare og ofte helt gale. I stor grad pga. dette (gale resultater innen både etikk og sosialøkonomi) har alle samfunn i Vesten valgt å organisere seg som velferdsstater, og dette er tragisk fordi denne modellen er ikke bare ikke bærekraftig, den er ødeleggende. (For kort å si hva faget sosialøkonomi er og hva det ikke er: det er betraktet som et fag som skal hjelpe myndighetene å styre økonomien, dvs. å regulere all aktivitet innen produksjon, investering, sparing, forbruk, etc., men det burde være velkjent ut ifra oppnådde resultater at styringen ikke gir gode resultater, noe som kommer av at faget ikke er godt forankret i virkeligheten. En riktig forståelse av faget innbærer at dets oppgave å skape forståelse for hvordan koordineringen av produksjon, investering, sparing, forbruk skjer; dette er det deskriptive aspektet av faget; det normative aspektet består i at det er et supplement til etikk.)

Det er denne samfunnsmodellen – velferdsstaten – og de premisser den bygger på, som er årsak til at landene i Vesten har perioder med kriser, arbeidsløshet og inflasjon, og at alle disse landene har en enorm statsgjeld, som for de fleste lands vedkommende ligger i intervallet  80 – 150 % av BNP. Videre, en betydelig andel av befolkningen i alle disse landene lever på trygd og er uproduktive, mange får ikke jobb eller jobber svart, og andelen eldre øker uten at pensjonssystemene kan tilpasses denne endringen. Hadde sosialøkonomien vært basert på korrekte metoder ville landene hatt høyere velstand enn de har i dag, problemer av den typen vi har nevnt ville ikke ha dukket opp, og samfunnsmodellen den ville ha vært basert på ville ha vært bærekraftig. Denne bærekraftige modellen forutsetter full individuell frihet, og heter altså kapitalisme. Etter mitt syn er den riktige metode innen sosialøkonomi den som ble skissert og benyttet av Jean-Baptiste Say, og jeg vil anbefale hans verker. Jeg har selv skrevet en innføringsbok i sosialøkonomi basert på Say, og info om den er å finne på en link nedenfor.)   

Grunnen til at jeg kort har skissert dette er at det er kommet en ny oppfinnelse som kan har store implikasjoner – hvis den holder det den lover og hvis den blir tatt i bruk. Og la oss også ha nevnt at denne oppfinnelsen så vidt vi har sett ikke er omtalt i norske media.  

Oppfinnelsen er et apparat som plassert i en satellitt kan oppdage potensielle lagre av olje etc. under jorden, og den har oppdaget enorme forekomster som hittil har vært ukjente.     

Hvis vi går tilbake til perioden fra ca 1920. til ca 2000, så sa eksperter hele tiden at jorden kun har olje igjen til å forsyne oss med energi i ca ti år til. Dette har selvsagt viset seg gang på gang å vær feil, men spådommene har allikevel stort sett kun gått på at man har olje i ca. ti år til. 

Men denne nye oppfinnelsen, og den siste generasjon av den, har funne at det er nok olje til å holde i svært lang tid fremover! 

Apparatet er et Hewlett-Packard «quantum gravimeter», og det ble først plassert i bane rundt jorden i 2008. Nå er en tredje generasjons-variant av dette apparatet satt i bane, og det har muligheten for å kartlegge med en oppløsning som er 1000 ganger bedre enn den første modellen. Grunnen til at dette gravimeteret har oppdager forekomster av potensielt fossilt brensel er at «coal, oil and natural gas in particular are highly differentiated gravitationally from the general mantle» og derfor er de «so easily spotted with this new imaging technology». Så vidt vi forstår er de forekomstene som vil vare i 500 år forekomster som finnes bare i USA!    

Dette er et resultat at ingeniørkunst på sitt aller beste, og har enorme konsekvenser, også politisk. 

Kilden sier da at det som USA hittil har utnyttet av olje på eget område er kun en liten del av det som potensielt finnes der, og at USA ikke lenger må basere seg på olje fra andre deler av verden (USA i dag er i stor grad selvforsynt med olje): «The USA was not just lifting-the-kilt on North American fossil fuels. We came to understand the global distribution of them. We came to know who had what, just what fossil fuel reserves existed in the Middle East, Russia, China, as well as with Friendlies, such as Europe, Australia, Canada, and Mexico». 

Men dette innebærer mer bruk av olje i fremtiden, og dagens kolossalt sterke og fullstendig irrasjonelle miljøbevegelse, som har kamp mot en helt fiktiv klimakrise som sin fremste slagmark, vil kjempe med nebb og klør mot bruk av (enda mer) olje. 

Så om denne olje vil kunne komme verden til gode gjenstår å se. 

Kilden vi benytter oss av hevder at opplysninger om disse resultatene vi har omtalt ikke er å finne på Google, med en klar antydning om at Google har stengt disse resultatene ute av politiske grunner: «Papers dealing specifically with gravimetric identification of fossil fuels were Google-disappeared», og dette fordi «huge fossil fuel reserves runs counter to the AGW (man-made global warming) meme». 

Dette resultatet er funnet ved hjelp av avansert ingeniørkunst, dvs. ved hjelp av rasjonelle metoder, men dersom oppdagelsene skal kunne komme oss til gode, må de utnyttes, og dette kan kun skje dersom man har stor grad av individuell frihet, og dersom kulturen ikke er dominert av primitiv overtro og andre irrasjonelle, frihetsfiendtlige ideer (og troen på en klimakrise som er skapt av vår bruk av fossilt brensel er en slik ekstremt irrasjonell forestilling). 

Vil disse oljereservene kunne bli utnyttet og tatt i bruk vil de kunne øke velstanden, men om de dominerende ideer og verdier tillter det, det er en annen sak. I Norge skjer jo bla. følgende: «Ap i Bergen sier nei til oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja». 

 

 

 

 

 

    

Kilde: «How Perception of Fossil Fuel Futures Have Evolved» av Ronald Voisin,

https://wattsupwiththat.com/2019/02/28/how-perception-of-fossil-fuel-futures-have-evolved/

http://www.jeanbaptistesay.no

https://www.aftenposten.no/norge/i/wElVd5/Ap-i-Bergen-sier-nei-til-oljeboring-i-Lofoten_-Vesteralen-og-Senja