Person og politikk: et eksempel fra Arbeiderpartiet 

Det er alltid interessant å lese gode biografier. En god biografi forteller historien om et menneskes liv og plasserer dette livet i en kontekst som gjør at biografien ikke bare gjengir hovedtrekkene i personens livsløp, men også tar med vedkommendes bakgrunn, historie, omgivelser, det som påvirket personen og personens påvirkning på sine omgivelser. (Biografier skrives kun om viktige personer, og de har alltid en betydelig påvirkning på sine omgivelser.)

Biografier handler da om reelle personers verdier, deres valg, deres konflikter, og om deres håndtering av den type utfordringer som dukker opp i alle menneskers liv.   

Man kan si at gode romaner også handler om slike ting, men alt som skjer i en roman er fullstendig oppdiktet av forfatteren. Forfatteren står derfor helt fritt til å ta med det som måtte illustrere det som han vil si med romanen. I en biografi skal ingen ting være oppdiktet, forfatteren skal så godt det er mulig ut i fra tilgjengelig kildemateriale fremstille det essensielle ved personens livsløp på en fair og redelig og objektiv måte. Romaner og biografier er derfor svært forskjellige, men det er også likhetspunkter: i en roman får man fremstilt forfatterens vurderinger og valg i en oppdiktet verden; i en biografi får man fremstilt en reell persons vurderinger og valg i virkelighetens verden. 

Leser man en god roman kan man nyte hvordan en oppdiktet person løser de problemer og håndterer de utfordringer som forfatteren stiller ham ovenfor; leser man en biografi kan man få innsikt i hvordan en reell person løser de problemer og håndterer de utfordringer som andre reelle mennesker stilte ham overfor. Fra begge typer bøker kan man hente mye lærdom.  

Det finnes et enormt antall gode romaner, og det finnes et kolossalt antall gode biografier, både om historiens mest kjente personer, og om mange mindre kjente personer. Vi vil kort anbefale to av de aller beste biografiene som finnes. Robert Caros fem binds biografi om president Lyndon Johnson er av alle regnet som en av de aller beste biografene som er skrevet, og Arild Stubhaugs biografi om matematikeren Niels Henrik Abel er helt glimrende. 

https://www.amazon.co.uk/Path-Power-Years-Lyndon-Johnson/dp/0712698795/ref=sr_1_4?keywords=robert+caro&qid=1572335508&sr=8-4

https://www.bokkilden.no/biografier-generelle/et-foranskutt-lyn-arild-stubhaug/produkt.do?produktId=142670

Begge disse biografiene er velskrevne og grundige; de forteller om sine respektive hovedpersoners liv, og setter personens liv og valg i en sammenheng som gjør at leseren får større innsikt i alt fra psykologi og historie til familieliv og karriereutfordringer – mmm. Biografien om Johnson forteller også om USAs historie fra midten av 1800-tallet, dog med hovedvekt på alt som det som hadde med politikk og det politiske spillet å gjøre, mens biografien om Abel også gir et bilde av Norge på de tiden Abel levde.   

På bakgrunn av det vi har sagt over skal vi kort kommentere et par punkter om Reiulf Steen, slik de fremkommer i Hans Olav Lahlums nyutgitte og glimrende biografi Reiulf Steen: historien, triumfene og tragediene.   

Mange av de yngre som leser dette vet kanskje ikke hvem Steen var, men han var en av de viktigste personene i Arbeiderpartiet i perioden fra noe før 1970 og til godt ut på 90-tallet. 

Dette er altså ikke en anmeldelse av Lahlums biografi, det er som sagt en kommentar til at par av de punktene som fremkommer i biografien. Disse punktene handler som tittelen på denne kommentaren sier om person og politikk, dvs. om et aspekt ved personen Steen og om hvordan hans parti benyttet ham, og om noen hovedtrekk i den politikken han og partiet sto for i perioden Steen var aktiv.  

Reiulf Steen (1933-2014), var formann i AUF i perioden 1961-63, formann i Arbeiderpartiet fra 1975 til 1981, han var samferdselsminister (1971-72) og handelsminister (1979-81), og norsk ambassadør i Chile (1992-96). Han var formann i Likestillingsrådet fra 1973 til 1976, og han var leder i Helsingforskomiteen gjennom hele 80-tallet. Steen var karismatisk, debattglad, belest, bereist, og han var en meget populær foredragsholder. Han var stort sett svært godt likt og respektert av alle han kom i kontakt med, uansett politisk tilhørighet. 

Etter min vurdering er Lahlums biografi svært god. Den er velskrevet, grundig, den er på alle punkter som omhandler Steen fair og rettferdig; og den tar med alt som bør være med i en slik bok.   

La meg skyte inn at jeg ikke har noen «inside information» som gjør at jeg kan vurdere det som denne boken forteller ut i fra et svært godt kjennskap til Steens liv og Aps historie i denne perioden. Jeg har kun vært politisk interessert siden slutten på 60- tallet, og jeg leste aviser og fulgte debatter på TV fra da. Jeg leste mye av og om Steen, og jeg så ham i debatter på TV. Jeg hadde også et kort og noe spesielt møte med ham mens han var handelsminister; vi hadde en liten prat og han var veldig hyggelig. Det bilde jeg har av ham ut i fra dette – avislesing, TV, et kort møte – stemmer helt overens med det bilde Lahlum gir av Steen i denne boken. Men i boken finner man en god del viktige detaljer som ingen utenforstående kjente til.   

Vi skal som sagt ta for oss to punkter. Steen fikk som man ser over en rekke viktige posisjoner.  Hva slags egenskaper må en person ha for å gjøre seg fortjent til slike posisjoner? Vi vil tro at en slik person må være ærlig, pålitelig, redelig, forutsigbar, lojal. Oppfylte Steen disse kravene?  

Steens privatliv 

Steen var glad i damer, og hadde en rekke forhold. Blant toppene i Ap sirkulerte det lister over hans  mange elskerinner, så dette var godt kjent innad i Ap. Nå er det ikke noe galt i å mange slike forhold, men dersom man bedrar en man er gift med, så er dette svært kritikkverdig. Steen hadde en rekke forhold på si´ mens han var gift med sin første kone, og vi vil si at en som gang på gang bedrar sin ektefelle er ikke et godt og anstendig menneske. En som er gift har ved å inngå ekteskap lovet sin ektefelle troskap, og dersom han eller hun bryter dette løftet ved å ha forhold bak ektefellenes rygg, er personen ikke å stole på. (Dersom ektefellen gir tillatelse stiller saken seg helt annerledes.) Steen brøt dette løftet en rekke ganger.    

Steen var som nevnt en karismatisk, trivelig og intelligent kjendis med makt og posisjon, og mange damer synes åpenbart at det er spennende å være sammen med en slik person. Alt tyder på at de aller fleste damene Steen ønsket og fikk et nærmere bekjentskap med, gjorde dette ytterst frivillig. Men i boken fortelles det om noen episoder hvor Steens tilnærmelser var uønskede. Om en ung stortingsrepresentant som senere ble stortingspresident fortelles følgende: Steen «fremsto som ubehagelig og pågående … han hadde lett for å gi omfavnelser og klemmer i møte med venner og kjente. Hun oppfattet det først ikke som problematisk, men merket [etterhvert] at han ved gjentatte anledninger ble mer pågående. Grensen for trakassering ble aldri krysset, men det var en uønsket og gjentakende fysisk tilnærming som gjorde at hun i 1983-85 bokstavelig talt forsøkte å holde ham på armlengdes avstand. Oppførselen var ikke bare upassende for en komiteleder i Stortinget, den sto også fjernt fra den tidligere likestillingsrådsformannens idealer om hvordan man skulle behandle medmennesker av begge kjønn …» (s. 332-333).

Et annet aspekt ved hans personlige liv var hans til tider kolossale alkoholforbruk. Igjen, nå er det ikke nødvendigvis noe galt i dette – og la oss også ha sagt at Steen iblant hadde ryggsmerter, nerveproblemer, og at han hadde en lidelse (unipolar depresjon) som først ble diagnostisert på 90-tallet. Tidlig i livet mistet han også nære slektninger, noe som neppe er bra for den mentale helse. Alkohol kan være et middel for å døyve smerter som har utgangspunkt i slike problemer. 

Steens store alkoholbruk førte til at han ved en rekke anledninger ikke kunne utføre oppdrag han hadde påtatt seg, og at han noen ganger opptrådte beruset ved anledninger hvor han skulle representere. Ved en anledning var han så beruset ved ankomst til en festmiddag holdt for en prominent utenlandsk gjest at vertinnen (statsminister Gro Harlem Brundtland) i sterke ordelag kritiserte vaktene som hadde sluppet ham inn. Boken forteller om et stort antall slike episoder.  

Vi vil understreke at vårt hovedpoeng ikke er å kritisere Steen for disse tingene (selv om det var kritikkverdig av ham å bli så beruset at han ikke kunne utføre vanlige oppdrag i en jobb han hadde påtatt seg), det som er vårt poeng er at det var sterkt kritikkverdig at ledelsen i Arbeiderpartiet, som svært godt kjente til disse tingene ved Steens livsførsel, allikevel plasserte ham i verv og stillinger som var uforenlig med denne type livsførsel. Ja, Steen var for partiet på mange måter en kolossal ressurs, men det burde ha vært lett for de sentrale i partiet å plassere Steen i en posisjon hvor denne type livsførsel ikke i betydelig grad var skadelig for det land og det parti og de ideer han representerte. 

Slik som dette nå er blitt allment kjent fremstår Steen som en hykler, og partiledelsen som plasserte ham i disse viktige posisjonene, fremstår som feige og unnvikende ved at de plasserte ham i posisjoner som var uforenlige med hans livsførsel og verdier. De burde ha gitt ham oppdrag hvor hans livsførsel ikke skapte den type problemer de virkelig skapte. Ja, de lot være å plassere ham i mer utsatte posisjoner som f.eks. utenriksminister og statsminister, allikevel vil vi si at det var uansvarlig å plassere ham i de posisjoner han fikk: alle kjente til at han alt for ofte drakk så mye at han ble fullstendig utilgjengelig selv når han skulle vært på jobb. 

En annen ting ved Steens livsførsel som var sterkt kritikkverdig var at han fullstendig forsømte sine fire barn; han hadde praktisk talt ingen kontakt med dem, bortsett fra når journalister skulle ta bilder som var ment å illustrerte Steens lykkelige familieliv. Lahlum sier at Steens kommunikasjon med sine barn «sto til stryk minus» (s. 276). På side 469 siteres en av Steens nære venner som sa at Steen «var alltid mye flinkere til å hjelpe andre enn til å hjelpe seg selv og sine nærmeste». Mitt syn er at dersom man har barn må man prioritere dem foran alt annet så lenge de er små (dvs. opp til de er kommet i tenårene, og hvis det er behov, lenger). Den oppførselen som Steen utviste her er etter mitt syn den aller dårligste og mest kritikkverdige egenskapen en lovlydig person kan ha. Dessverre var dette en alt for vanlig oppførsel for menn på denne tiden uansett hva slags karriere de hadde. Som så mange andre menn av denne typen hadde Steen en meget selvoppofrende ektefelle som i lang tid var lojal mot ham uansett hans oppførsel overfor henne og barna. Lahlum skriver: «Hun utslettet nærmest seg selv for å legge til rette for ham …» (s. 129). Også hun fikk etterhvert store alkoholproblemer; alle burde innse at selvoppofrelse ikke er veien til et godt liv.   

 

Politikken 

Steen var aktiv i Ap i en lang periode, og boken gjengir da naturlig nok en rekke standpunkter som Ap har inntatt (eller seriøst vurdert) opp igjennom årene. Vi skal gjengi et lite utvalg eksempler på dette. 

Som fersk politiker tok han «gjentatte ganger til orde for å sosialisere hele bank- og kredittsektoren – inkludert forsikringsselskapene» (s. 47). Han ville også «utvide demokratiet … gjennom å sikre de ansatte innflydelse på viktige avgjørelser i bedriftene» (s. 48).  På Aps landsmøte i 1969 gikk han sterkt inn fort et prinsipprogram som inneholdt en formulering om at de ville ha «et samfunn der demokratiet er en realitet i alle livets forhold [uthevet her]» (s. 134). Ap sier her eksplisitt at flertallet skal bestemme over alle borgeres anliggender; men under et slik regime er det intet rom for individuell utfoldelse eller frihet – dersom denne utfoldelsen inneholder elementer som et flertall ikke aksepterer. Dette er intet annet enn et tyranni. Et slikt regime blir ikke mindre tyrannisk ved at det har et flertall i ryggen.  

Steen innser allikevel at «vår evneløshet blir større og større når det gjelder løsningen av presserende fellesoppgaver» (s. 135), Sant nok, men de løsninger som sosialister og sosialdemokrater vil løse i tvungne fellesskap kan ikke løses på slike arenaer, problemene der vil bare bli større og større – noe som bekreftes av den utvikling vi ser omkring oss hver eneste dag. I et slikt system må politikere love mer og mer for å bli valgt, og velgere vil i stor grad stemme i samsvar med stemningsbølger uten å kjenne til eller være villige til å sette seg inn i fakta. Incentivene i dette systemet vil da ikke være slik at de fremmer innovasjon, produksjon og verdiskapning. (Vi har skrevet mye om dette andre steder og sier ikke mer om dette her.)   

Steen og de andre i ledelsen i Ap gikk in for noe de kalte bankdemokratisering (vedtatt i 1977), som innebar at flertallet av bankenes styrer skulle oppnevnes politisk, samtidig som de ansatte skulle ha 20 % av av styreplassene. Lahlum skriver at den ble «et stort slag i luften da den ble avskaffet etter få år» – den førte ikke til noen endringer i bankenes praksis (s. 236).    

Som samferdselsminister «tenkte han høyt om å innføre en høy aldersgrense for sykling og forbud mot rallycrosskonkurranser» (s. 155). Slike forbud ville aldri blitt innført, men at man i det hele tatt tenker slik er uttrykk for en mentalitet som ikke er beundringsverdig. Lahlum forteller at en gutt på ni år skrev til samferdselsminister Steen og var redd han ikke kunne bruke sin sykkel dersom en aldersgrense ble innført. Han fikk et hyggelig og beroligende svar fra statsråden (s. 156). Det var nok mange som ble urolige når de ble kjent med statsrådens uansvarlige høyttenkning. Men en ting de fikk gjenomført var et forbud mot rullebrett: Fra 1978 til 1989 var Norge det eneste land i verden hvor det var forbudt å selge, kjøpe eller stå på rullebrett. 

Tidlig på 80-taller mente Steen at man måtte vurdere å innføre «statlig konsesjonsordninger for ny datateknologi». Kommentarer til dette er overflødig, men Lahlum sier tørt at «forslaget vakte en viss oppsikt» (s. 286).  

Steen var tidlig på 80-tallet for at det skulle opprettes en ny TV-kanal i tillegg til NRK, men den måtte ikke bli reklamefinansiert: den måtte være «reklamefri og lisensfinansiert» (s. 334) – den måtte altså ifølge Steen være finansiert ved tvang og ikke ved frivillighet.     

Interessant er dette poenget: Steen «hadde sett problemet fra starten av sin formannsperiode. Han tok alt i 1974-75 til orde mot unødvendig byråkrati og for skjemasanering. Etter hvert tok han hardere i. «Det må være helt klart at det ikke er snakk om at Staten skal drive noen økt kontroll og detaljregulering av menneskers gjøre og laden. Tvert imot! Det enkelte menneske må i større grad ha frihet til å forme sitt liv i hverdagen og møte på færre byråkratiske stengsler fra det offentlige» uttalte han i et avisintervju våren 1979» (s. 295). 

Selvmotsigelsen er åpenbar: Steen vil på den ene side at Staten ikke skal drive noen økt kontroll og detaljregulering; på den annen siden vil han forby rullebrett, han vi forby at barn sykler, han vil forby at firmaer tar i bruk data uten konsesjon fra staten, han vil forby private å starte TV-kanaler, han vil forby private å drive bankvirksomhet uten statlig kontroll, etc.  

Angående byråkratiet og skjemaveldet så har dette bare  vokst og vokst og vokst siden da. Men dette er en utvikling som må skje i velferdsstaten. En slik utvikling er svært skadelig fordi byråkratiet krever stadig mer både av menneskelige og økonomiske ressurser. Byråkratiet er et apparat som ikke bare er helt unyttig, det reduserer produksjonen og dermed reduserer det velstanden. (Byråkratiet er til for å utføre den koordineringen av produksjon og forbruk som markedsmekanismen utfører gratis i en fri og uregulert økonomi. Også dette har vi skrevet utførlig om andre steder, og vi gjentar ikke begrunnelsen for dette her.)  

Steen «advarte mot følgene av høyredreiningen av Reagan og Thatcher, og avviste den markedsliberale guruen Milton Friedman som en falsk profet…» (s. 341). På sine eldre dager var Steen med i styret for Attac, en sterkt venstreorientert gruppe som arbeidet for å bekjempe globalisering og frihandel. Attacs syn var at frihandel vil føre til mer fattigdom. Steen var spesielt urolig for konsekvensene av høyrebølgen som rullet over store deler av verden fra ca 1980. Han hadde vært opptatt av slike ideer lenge; allerede omkring 1970 gikk han inn for «et sterkere overnasjonalt fellesskap for å ivareta freden og kontrollere markedskreftene» (s. 162). Steen så ikke at slike overnasjonale fellesskap, dvs organisasjoner, blir et stadig voksende apparat av mer eller mindre avdankede politikere som har et stadig voksende byråkrati under seg, og som derved koster stadig mer penger som tas fra de produktive, og som derved reduserer velstanden. Ett eksempel: EU-parlamentet har 751 delegater, og Kommisjonen har om lag 32 000 ansatte – og alt de gjør er ikke bare uproduktivt, det det gjør er å redusere all verdiskapning, og derfor førte det til redusert velstand. Steen & co vil ikke se at markedskreftene er summen av alle individers frivillige valg mht. kjøp, salg, arbeid, produksjon, investering, sparing, etc., og at alternativet til markedskreftene er statlige direktiver og tvang.    

«Den økonomiske nyliberalismen hadde han vært en markant kritiker av da den kom på 1970- og 1980-tallet» (s. 442). Men hva ble resultatet av denne internasjonale høyrebølgen? Den resulterte i en kolossal velstandsøkning og en kraftig reduksjon i fattigdom. Kommentatoren Johan Norberg beskriver dette: 

«Globalization’s greatest triumph: the death of extreme poverty. It is the greatest story of our time, and it’s one few have heard of. Mankind is defeating extreme poverty.The World Bank has just released its latest numbers, and according to them, the proportion of the world population in extreme poverty, i.e. who consume less than $1.90 a day, adjusted for local prices, declined from 36 percent in 1990 to 10 percent in 2015. Even though world population increased by more than two billion people, the number of extremely poor was reduced by almost 1.2 billion. It means that in the now much-despised era of globalization, almost 130,000 people rose out of poverty every day. Every one of those 130,000 represents another individual who get closer to a decent life with basic education, access to health care and opportunities in life. This is the greatest achievement in human history.»

https://thehill.com/opinion/finance/408546-globalizations-greatest-triumph-the-death-of-extreme-poverty

Steen er blitt beskrevet som en virkelighetsfjern drømmer, eller som Kåre Willoch beskrev ham: som en «naiv idealist» (s. 355). Som alle andre venstreorienterte hadde Steen ingen forståelse av hva som skaper gode samfunn; han bedrev ønsketenkning uten forankring i virkeligheten; han ville styre andre mennesker – selvsagt med deres eget beste som påskudd; og: han ville være snill og hjelpsom mot alle, men forsømte sine egne, noe som forteller at han anså makt og kjendisstatus som viktigere enn å gjøre noe som virkelig monnet der det var behov i hans nærhet. Han lærte ingen ting av de problemer som venstreorienterte ideologier alltid forårsaket når de blir satt ut i live, og han lærte aldri at veien til fred og velstand går gjennom økt individualisme og en friere økonomi. 

Beretningen om Reiulf Steens liv illustrerer og bekrefter dette i stort monn.  

 

$$$$$

 

Her er linker til et par anmeldelser av boken.  

https://www.nrk.no/kultur/bok/anmeldelse_-reiulf-steen.-historien_-triumfen-og-tragediene-av-hans-olav-lahlum-1.14755273

https://www.dagbladet.no/kultur/tragediens-annen-del/71736485

2 kommentarer til «Person og politikk: et eksempel fra Arbeiderpartiet »

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *