Som alle vet er Jordan Peterson, en kristen, konservativ psykologiprofessor fra Canada, blitt akademias nye rockestjerne, han behersker youtube og hans forelesninger som ligger ute er sett av titusener av mennesker og de vekker til dels stor begeistring, (Vi kommenterte ham her på Gullstandard for noen dager siden.) En av de viktigste grunnene til at han har fått så mye oppmerksomhet er at han retter treffsikker og velformulert kritikk mot de siste manifestasjoner av den venstreorientert ideologien. Vi henter følgende fra The Guardian:
«He certainly doesn’t sit well with the usually left-leaning academic establishment. Apart from anything else, he believes most university humanities courses should be defunded because they have been «corrupted by neo-Marxist postmodernists» – particularly women’s studies and black studies. This has led him to be branded a member of the alt-right – although his support for socialised healthcare, redistribution of wealth towards the poorest and the decriminalisation of drugs suggests this is far from the whole story. He defines himself as a «classic British liberal». But he also says – when challenged for being a reactionary – that «being reactionary is the new radicalism».
Peterson has largely been in the news for his blazing, outspoken opposition to much of the far-left political agenda, which he characterises as totalitarian, intolerant and a growing threat to the primacy of the individual – which is his core value and, he asserts, the foundation of western culture.»
Som sagt, Peterson får stor oppmerksomhet og er blitt utsatt for kritikk i MSM. Mange ser på Peterson som motvekten mot en venstreorientert ideologi som i stadig større grad dominerer mer og mer av alle samfunnets institusjoner: staten, akademia, pressen, endog private selskaper som Google, Facebook og youtube legger hindringer i veien for spreding av materiale som avviker fra det venstreorienterte verdensbildet.
Det finnes en annen talsmanns for opposisjon mot den stadig voksende venstreorienterte ideologien, Ayn Rand, og det kan være interessant å sammenligne disse tos fundamentale holdninger.
Rand er som kjent en bestselgende romanforfatter. Hennes mest kjente romaner The Fountainhead (1943) og Atlas Shrugged (1957) er klassikere som fortsatt selger innpå en halv million eksemplarer hvert år. I disse, og i en rekke essays, la hun frem et filosofisk system, Objektivismen, som etter Rands død i 1982 er fremstilt og diskutert i en rekke bøker, bla. Objectivism: The Philosophy of Ayn Rand av Leonard Peikoff (1991), Ayn Rand’s Normative Ethics: The Virtuous Egoist (2006) av Tara Smith og Blackwell´s Companion to Ayn Rand (2016) redigert av Greg Salmieri og Allan Gotthelf.
Rand står for individualisme, rasjonalitet, rasjonell egoisme, full politisk og økonomisk frihet (dvs laissez faire kapitalisme) og ateisme. Hun taler venstresiden, inkludert de konservative rett imot på alle punkter – en av hennes artikler heter «Conservatism: An Obituary», og hun er fortsatt en inspirasjon for individualister over hele verden.
Rands tilstedeværelse er nå blitt så stor at hun nærmest daglig blir kritisert i ulike avisartikler i den engelskspråklige verden.
(Gogle tilbyr en tjeneste hvor de daglig sender linker til artikler om et selvvalgt tema, og de som abonnerer på artikler om Rand får nå tilsendt 4-10 linker hver dag, selv om antallet kan variere.)
Men dessverre består artiklene praktisk talt alltid, og uvvisst av hvilke grunn, av ren stråmannsargumantasjon. Her er et ferskt eksempel, fra en link mottatt fra Google 5/3: «…As a normal teenager, I went through a period of self-absorption, searching for meaning. I found it in Barry Goldwater’s Conscience of a Conservative and the writings of Ayn Rand. The philosophy of Conservatism, as they defined it, fit my adolescent needs. The world really was all about me. Selfishness was a virtue. Personal success, even at the expense of others was a worthy goal. I wallowed in this world of the self for more than a year …» Tittelen på artikkelen er: «My Philosophy: grow up..!» – som om det å vokse opp er en filosofi; en filosofi er et sett med tenkemetoder, verdier og normer … (Les gjerne hele denne vurderingen av Rands filosofi på linken nedenfor).
Men det som er dagens tema er forholdet mellom Rand og Peterson. La oss først si at Peterson er fan av Rands romaner; men han mener at hennes romanpersoner er endimensjonale, hun plasserer ikke «the struggle between good an evil in the characters, but between her characters, she does not show the struggle within the characters », og han sier at Rand ikke er «a great mind».
La oss kort kommentere poenget om litteraturen: Rand viser tydelig «the struggle within a character» i den idealistiske kommunisten Andrei i We the Living (1936) som oppdager at kommunismen i praksis viser seg å være noe helt annet enn han forventet, og i personer som Dagny og Rearden i Atlas Shrugged.
Og i seriøs litteratur er det ikke striden mellom godt og ondt som er interessant – dette finner man i barnelitteratur som som f.eks. hos Tolkien, det som er interessant er striden mellom den gode og den som nesten er god, og denne konflikten finner man f.eks. i forholdet mellom Roark og Wynand i The Fountainhead. Og en utvikling mot større innsikt finner vi hos en rekke av Rands personer, bla. Kira, Roark, Dagny, Rearden, Cheryl.
Enkelte som er blitt flasket opp på annenrangs litteratur vi muligens hevde at disse personene er endimensjonale fordi de ikke har rusproblemer, ikke har hatt en vond barndom, ikke sliter med dårlig selvbilde, eller ikke må ta seg av en slektning som lider av en alvorlig sykdom, men det Rand vil foretelle har intet behov for slike ingredienser.
Men til hovedpunktet. Hva er den fundamentale forskjellen mellom Rand og Peterson i deres syn på verden og menneskets lodd.
Rand oppsummerte sitt syn slik: «My philosophy, in essence, is the concept of man as a heroic being, with his own happiness as the moral purpose of his life, with productive achievement as his noblest activity, and reason as his only absolute. … By the grace of reality and the nature of life, man―every man―is an end in himself, he exists for his own sake, and the achievement of his own happiness is his highest moral purpose».
Her er en oppsummering av Petersons syn, en oppsummering som ser rimelig saklig ut selv om den er hentet fra den venstreorienterte The Guardian:
«Life is tragic. You are tiny and flawed and ignorant and weak and everything else is huge, complex and overwhelming. Once, we had Christianity as a bulwark against that terrifying reality. But God died. Since then the defence has either been ideology – most notably Marxism or fascism – or nihilism. These lead, and have led in the 20th century, to catastrophe. … Happiness’ is a pointless goal. Don’t compare yourself with other people, compare yourself with who you were yesterday. No one gets away with anything, ever, so take responsibility for your own life. You conjure your own world, not only metaphorically but also literally and neurologically. These lessons are what the great stories and myths have been telling us since civilisation began.»
Overskriften på artikkelen i The Guardian er slik: «Jordan Peterson: «The pursuit of happiness is a pointless goal»». Dette er ikke en overskrift som avisen har valgt i blinde,. Her er et sitat fra vaskeseddelen til hans siste bok: «Happiness is a pointless goal, he shows us [in the book]. Instead we must search for meaning, not for its own sake, but as a defence against the suffering that is intrinsic to our existence.»
I en dokumentar om Peterson (på youtube, linket til nedenfor) snakker Peterson om «transcendentale sannheter». Hva betyr så «transcendent»? SNL skriver følgende: « Et fenomen sies i filosofien å være transcendent hvis det er en forutsetning for, bakenfor, utenfor, eller hinsides all menneskelig erfaring». Vi synes det er merkelig at samme ord kan brukes både om noe som er forutsetning for kunnskap, og som hinsides alle kunnskap (eller som SNL sier det, hinsides erfaring). Det som er rimelig å ta som utgangspunkt for både Petersons og den vanlige språkbruken er nok betydningen «hinsides menneskelig erfaring». Det er rimelig å gå ut i fra at Peterson mener dette i og med hans forhold til religion og hans syn på Jung. Peterson sier altså at man må bygge sine oppfatninger og verdier på ting som ikke kan begrunnes på rasjonelt vis, de må bygge på (det vi vil kalle) fantasi og oppspinn.
Rand, på den annen side, hevdet at man måtte være rasjonell, noe som innebærer «the recognition and acceptance of reason as one’s only source of knowledge, one’s only judge of values and one’s only guide to action. It means one’s total commitment to a state of full, conscious awareness, to the maintenance of a full mental focus in all issues, in all choices, in all of one’s waking hours. It means a commitment to the fullest perception of reality within one’s power and to the constant, active expansion of one’s perception, i.e., of one’s knowledge. It means a commitment to the reality of one’s own existence, i.e., to the principle that all of one’s goals, values and actions take place in reality and, therefore, that one must never place any value or consideration whatsoever above one’s perception of reality. It means a commitment to the principle that all of one’s convictions, values, goals, desires and actions must be based on, derived from, chosen and validated by a process of thought―as precise and scrupulous a process of thought, directed by as ruthlessly strict an application of logic, as one’s fullest capacity permits.»
I samme dokumentar snakker Peterson også om ansvar – men ikke på en tilfredsstillende ig tilstrekkelig tydelig måte. Hvis man mener ansvar for seg og sitt og egne handlinger, er dette i samsvar med Ayn Rands syn. Hvis man derimot mener at man skal ha ansvar for andre mennesker, for deres valg og handlinger, så vil Rand si at man ikke har noe slik ansvar. Hva Peterson mente gikk ikke tydelig frem av dokumentaren. (La oss skyte inn at det ser ut som om venstresiden mener at man ikke har ansvar for seg og siit, men at man har ansvar for alle andre. Vi vil tro at Petersons syn ligger nærmere dette syn enn Rands syn.)
Så forskjellen på Rand og Peterson er rimelig klar.
Petersons kritikk av dagens manifestasjoner av den venstreorienterte ideologien er ofte treffsikre, men den veien han anbefaler oss å gå er ikke en vei å følge dersom man vil gjøre sitt beste for å oppnå et lykkelig liv.
https://www.theguardian.com/global/2018/jan/21/jordan-peterson-self-help-author-12-steps-interview
http://www.gdnonline.com/Details/320733/My-philosophy-Grow-up
https://www.youtube.com/watch?v=ofVqp-RMDpE
https://www.youtube.com/watch?v=k9aHYj93xJY
https://www.youtube.com/watch?v=EjqXXengN1s