Corona-viruset

Vi har alle sett de til dels grusomme og skrekkinnjagende overskriftene de siste dagene, ikke bare de som forteller at svært mange vil bli syke og at mange vil dø pga. Corona-viruset, men også de overskriftene som forteller om det som rammer svært mange av oss som vil forbli friske: SAS permitterer 90 % av sine ansatte. Norwegian permitterer også flesteparten av sine ansatte, flyplasser stenges, hoteller tar ikke imot besøkende og permitterer ansatte, folk får ikke reise til sin egen hytte, konserter og idrettsarrangementer avlyses, biblioteker og treningssentre stenges, skoler stenges, restauranter får ikke lov til å ha så mange gjester som tidligere, butikkers åpningstider innskrenkes, folk oppfordres til ikke å reise hvis det ikke er strengt nødvendig, enkelte land tillater ikke lenger utlendinger å komme inn i landet, staten vil støtte bedrifter som får problemer med likviditeten (pga. de innførte restriksjonene) med 100 mrd kr, mange har ingen jobb å gå til enten fordi arbeidsplassen deres er stengt eller fordi de må ha hjemmekontor, noen hamstrer dagligvarer, etc. Livet er for mange blitt helt annerledes enn det var inntil torsdag 12. mars, da myndighetene innførte strenge restriksjoner på, vel ja, det meste.

Det kan se ut som om disse tiltakene er god begrunnet: formålet er å hindre spredning av et virus (Covid-19, populært kalt Corona) som kan gjøre folk alvorlig syke. Viruset begynte visstnok å angripe mennesker i Kina, og har deretter spredt seg til store deler av den vestlige verden, i hovedsak på grunn av stor reisevirksomhet.  

Dagbladet oppdaterer kontinuerlig tallene for hvor mange som er rammet, og her er tallene for de siste dager slik de er publisert hver morgen:  

16/3

Påvist i Norge 1090, døde i Norge 3

Smittet i verden 169 389, døde i verden 6513

17/3

Påvist i Norge 1333, døde i Norge 3

Smittet i verden 181 546, døde i verden 7126

18/3

Påvist i Norge 1463, døde i Norge 4

Smittet i verden 197 146, døde i verden 7126

VG opplyser 18/3 at antall innlagt på sykehus i Norge er 71. 

Viruset ser ut til kunne ramme mange, noen snakker om at 50 –  60 % av verdens befolkning vil bli rammet, men at de fleste ikke vil bli syke eller kun få milde symptomer. De som kun blir mildt angrepet kan allikevel smitte andre, og noen utsatte grupper – eldre, folk som allerede er svekket pga. andre sykdommer, folk med dårlig immunforsvar – kan bli alvorlig syke og i verste fall dø. 

Restriksjonene på reiser og store ansamlinger er innført for å begrense spredning av smitten, dvs. for å sørge for at spredningen skjer saktere enn den ellers ville ha spredt seg. Dersom smitten spres i et lavere tempo enn dersom restriksjonene ikke hadde blitt innført, vil belastningen på helsevesenet bli spredt over et lengre tidsrom, og derved vil helsevesenet bedre kunne klare å håndtere epidemien. (Dette kalles «å flate ut» kurven som viser antall smittede over tid.)  

Dersom man blir smittet vil man merke disse symptomene (ifølge NHI Norge): «I begynnelsen ligner symptomene på COVID-19 de man vanligvis ser ved influensa og forkjølelse. Mange opplever sykdommen som en lett forkjølelse. Typiske symptomer er Tørrhoste, Slitenhet eller utmattelse, Feber, Tung pust, Muskelsmerter.»

https://nhi.no/livsstil/egenomsorg/symptomer-coronavirus/

Dette ligner på en vanlig influensa, og også influensa kan være dødelig for noen; i Norge  dør ca 300 – 600 personer av influensa hvert år. Men å bli rammet av Corona kan bli langt farligere enn å få en vanlig influensa; Corona ser ut til å være dobbelt så smittsomt og ti ganger så dødelig som vanlig influensa. En amerikansk ekspert (dr. Amesh Adalja, Senior Scholar at the Johns Hopkins University Center for Health Security, som har gitt en rekke intervjuer om dette) har uttalt at i USA vil i løpet av ca 12-18 måneder om lag halvparten av befolkningen bli rammet av Corona, og av disse vil om lag 20 % trenge behandling på sykehus. Av de som rammes vil om lag 1 % dø – noe som betyr at i USA vil innpå 2 millioner mennesker kunne dø som følge av Corona-smitten, og dette vil skje over en periode på mer enn 18 måneder. (Det er en betydelig usikkerhet i disse tallene, og vi har også rundet av tallen vi oppgir.) De som blir hardest rammet er de som har et svekket immunforsvar pga. andre sykdommer eller høy alder. For å sette dette i kontekst: antallet i USA som dør av influensa er ca 35 000 per år, og antallet som dør i trafikkulykker er om lag 37 000.  I USA finnes det om lag 1 million sykehussenger, disse er stort sett i kontinuerlig bruk, og dersom det kommer innpå 30 millioner nye syke som følge av Corona, vel, da sprenges kapasiteten. …   

Det er derfor det å flate ut kurven er nyttig.  

Men man må huske at vi tidligere har vært utsatt for varsler om en rekke forestående kriser som alle har vist seg å bli langt mindre farlige enn det som ble hevdet da krisene ble annonsert: SARS-viruset i 2003, Fugleinfluensaen i 2005, Svineinfluensaen i 2009, Ebola i 2014, Zika-viruset i 2016. 

Man må også huske på at selv om politikerne er velmenende og gjør det de mener er riktig for å løse det de betrakter som reelle problemer, må man huske på disse momentene: politikerne vil vise at de er viktige, politikerne vil vise at de er handlekraftige, og politikerne vil gjøre noe slik at de i ettertid kan hevde, dersom det går galt, at de i forkant gjorde alt de kunne for å løse problemet. Man må ikke glemme disse momentene når man skal vurdere de tiltak som politikerne har satt i verk for å løse denne krisen. 

Som nevnt over har myndighetene satt i verk en rekke tiltak for å begrense smitten, inkludert å stoppe mesteparten av alle flyreiser, å begrense møter og ansamlinger av folk, å forby folk å reise til sine hytter (hyttene eies av folk fra store kommuner og ligger gjerne i små kommuner; folk skal ikke reise til sine hytter for ikke å belaste helseapparat i de små kommunene dersom de blir syke), etc. 

Spørsmålet er om staten har rett til dette, og om det er riktig å gjøre alt dette. I dag har staten rett til dette; Smittevernloven gjør at staten kan legge alle typer begrensinger på den enkeltes handlefrihet dersom begrunnelsen er å stoppe en farlig smitte i å spre seg i befolkningen. Men burde det være slik? 

Ja, i visse tilfeller bør staten har rett til å begrense smitte ved å innskrenke individers frihet og i verste fall sette smittebærende personer i karantene med tvang. Dette kan skje overfor personer som utgjør en direkte fare for andre mennesker ved vanlig sosial omgang. (Helsetilstanden til disse andre spiller en rolle her; og det man må gå ut fra er at de har en gjennomsnittlig helsetilstand.) 

Slik jeg ser det er Corona-viruset ikke farlig for personer med en vanlig helsetilstand dersom de ikke er ganske gamle. Noen med en vanlig helsetilstand kan bli syke og få noe som ligner en muligens noe forsterket influensa, men det er kun personer med et svakt immunforsvar som kan bli alvorlig syke eller i verste fall dø. 

Hver enkelt bør sørge for å ha et godt immunforsvar (ved å innta mye frukt, grønnsaker og kornprodukter, ved å ikke røyke, ved å ikke bruke mye rusmidler, ved å holde kroppen i form med fysisk aktivitet, ved ikke å være overvektig, ved å unngå stress, ved å få nok søvn, ved å innta nødvendige tilskudd som f.eks. D-vitamin om vinteren hvis man får lite sollys, Omega3 dersom man ikke spiser fisk, etc.). Slik kan den enkelte sikre seg slev mot å bli rammet av et stort antall sykdommer. 

Tiltak for å begrense smitte er nyttig og begrenser utbredelsen. Å holde avstand til andre, å ikke håndhilse, å ikke oppsøke store menneskemengder er gode tiltak som begrenser utbredelsen og i siste instans kan redde liv.  

Men slik utbredelsen av Corona skjer i Norge i dag, er de restriksjoner staten har innført alt for strenge. De tiltak som er innført vil ha store negative konsekvenser for alle. 

Myndighetene har opplyst at vi ikke kommer til å gå tomme for mat, og det er grunn til å tro at myndighetene snakker sant på dette punktet. Men svært mange av de tilbudene vi benytter oss til daglig er ikke tilgjengelige så lenge disse restriksjonene gjelder: vi kan ikke reise (langt), vi kan ikke gå på konserter eller teater eller kino eller quiz, vi kan ikke gå på restaurant, vi kan ikke gå på skolen, vi kan ikke gå på  treningsstudio, vi kan ikke gå til frisøren eller til tannlegen eller til en optiker, etc. Dette innebærer en sterkt reduksjon av svært manges livskvalitet. Å bare sitte hjemme hver dag og se flere sesonger av TV-serier på HBO og Netflix eller å stadig oppdatere sin status på facebook er ikke store bestanddeler av et godt liv.   

Tiltakene vil ikke bare sterkt redusere livskvaliteten for de aller fleste, det vil også føre til at et stort antall mennesker, de som gjør alle disse gode og nyttige tilbudene mulige, mister jobben. 

Men noen svært viktige poenger når vi nærmer oss slutten: Myndighetenes tiltak ser ut til å være basert på en forutsetning om at alle kan rammes like hardt av viruset. Dette er, såvidt vi forstår, feil. Hvis vi holder oss til de som er normalt sunne, vil barn og unge ikke rammes, voksne kan bli syke og få noe som ligner en influensa, men gamle kan rammes hard og i verste fall dø. Et riktig tiltak vil da være å foreslå å isolere kun de gamle og de som omgås gamle. Å isolere alle, slik dagens tiltak i stor grad reellt sett innebærer, er feil. 

Ja, det er opplyst at de som ikke er gamle skal isoleres (dvs. ikke ta del i store ansamlinger av folk) av hensyn til deres besteforeldre, men det burde være et valg de selv foretar: besteforeldrene kan selv velge å ta imot besøk av unge slektninger eller venner som har vært på konsert og restauranter og hos frisøren, eller de kan si at pga. smittefaren vil de ikke ha besøk. Og de som skal besøke sine besteforeldre kan la være å gå på teater og de kan utsette sin time hos tannlegen.  

At så mange bedrifter direkte eller indirekte er pålagt å legge ned sin virksomhet i en periode er svært ille. Dette betyr at den produksjonen som disse bedriftene hadde stått for i denne perioden ikke vil finne sted, og dette innebærer en sterk reduksjon av den generelle velstanden. 

At staten skal bruke om lag 100 mrd kr på å hjelpe disse bedriftene (ved å gi lån og lånegarantier til bedrifter som mister inntekter, til å gi lønn til ansatte som får sterkt redusert sine inntekter i denne perioden, etc.) er forståelig ut i fra myndighetenes premisser, men det ville ha vært bedre, langt bedre, for alle om bedriftene kunne få fortsette sin produksjon og at hver enkelt kunne vurdere sin egen situasjon og sin egen risiko og kunne handle ut i fra dette.    

Hva med helsevesenets kapasitet? VG opplyser 18/3 at antall nordmenn som er lagt inn på sykehus er 71. Ikke et stort tall. Antagelig er et stort antall testet, så belastningen er nok langt større enn dette tallet antyder. Kan det bli langt flere tilfeller de neste ukene og månedene? Det henvises ofte til Italia, hvor det pr 18/3 er 31 506 som er døde, noe som utgjør en andel på 52,1 pr 100 000 innbyggere. Et tilsvarende tall for Norge vil være ca 2500. Tallet for Italia er høyt, men man må huske på at Italias befolkning har en høy gjennomsnittsalder og at italienerne har en omgangsform som innebærer mye nærkontakt: dvs. de klemmer hverandre. 

Problemene kan bli større i tiden fremover, og på litt sikt må man tenke på slike ting som en vaksine  (som det kan ta et år eller mer å produsere). I denne tiden er det da feil å stenge ned produksjon og å spre frykt. En venn av meg, en ung voksen med et robust utseende, sa til meg for noen dager siden at hans sønn på ca 7 etter å ha hørt om dette på skolen hadde spurt ham «pappa, kommer du til å dø?». Den frykt som oppslagene i avisene og på TV skaper må ikke undervurderes.   

Hva med den økede belastningen på helsevesenet? I dagens situasjon bør helsevesenet forsterke sin kapasitet (noe som allerede er gjort ved at personell med helsefaglig utdannelse, men som i dag ikke jobber i helsevesenet, er oppfordret til å tre inn i nyopprettede stillinger). Men på sikt bør man få til mer fleksible løsninger, dvs. løsninger som innebærer at kapasiteten kan varieres og evt. utvides uten byråkratiske hindringer; og at at den enkelte selv kan vurdere sammenhengen mellom risiko og kostnad og hvor økt risiko kombineres med økt kostnad. Dagens system med finansiering via skatter og avgifter, og hvor tilbudet bestemmes av politikere som som regel hverken kan eller vil legge kun saklige kriterier til grunn for sine beslutninger, er ikke en klok måte å organisere et helsevesen på. Man bør ha en ordning med private tilbud og private forsikringer, og hvor hver enkelt kan skaffe seg en forsikring som dekker kostnadene som måtte oppstå ved sykdom. Da vil slike ting som karantene bli en del av den kontrakten man inngår med sitt forsikringsselskap. Dette er dog ikke anledningen for å gå dypere inn på dette.  

Situasjonen utvikler seg, men dette er vår vurdering på formiddagen 18/3.Vi håper at alle generelle tiltak som rammer befolkningen blir fjernet snart, og at kun tiltak som beskytter utsatte grupper blir beholdt. De som føler seg smittet bør holde seg unna andre, men de som vil risikere å bli smittet (hvor belønningen er å delta i en stor menneskemengde. f.eks. som en del av et et kinopublikum) bør ha anledning til det. Tiltakene som skal begrense spredning av smitte (bedre hygiene, unngå nærkontakt, etc.) er gode og bør fortsette inntil krisen er over. 

Vi avslutter med to helt forskjellige vurderinger fra to leger. Den ene ble intervjuet på NRK i går og hun mente at det kunne bli ca 150 000 dødsfall i Norge pga. Corona, og at myndighetene måtte sette i verk enda strengere tiltak. 

«Forsker Gunhild Alvik Nyborg mener spredningen av koronaviruset i Norge er ute av kontroll og tar til orde for full isolasjon. Nyborg mener ansvarlige myndigheter ikke gjør nok for å stanse spredningen av viruset, og hun frykter at vi kan se tall på syke og døde på linje med det som skjer i Italia. – Dette er krig. Det er som å si at tyskerne er på vei, men at det ikke er så farlig, for de kommer sikkert ikke til å gjøre så mye skade. Vi må gjøre noe med dagens strategi. Vi har mistet kontrollen, nå haster det, vi må våkne, og vi er nødt til å brette opp ermene og slåss, sier Nyborg i et intervju med Fredrik Solvang i Debatten på NRK. Hun har doktorgrad i farmako-epidemiologi og mener at alvoret om spredningen og konsekvensene av koronaviruset ikke har gått opp for norske myndigheter og folk flest. – Viruset sprer seg mye raskere enn vi hadde tenkt. Vi har ingen kontroll, det er ingenting som tilsier at kurven vil flate ut, sier Nyborg.» 

En annen lege kom til orde i Dagsavisen 16/3, og hadde i langt større grad bena på jorda. Vi siterer fa artikkelen:   

«Advarer mot uante konsekvenser av ekstreme koronatiltak. Å stenge folk inne kan koste mer enn vi får igjen, advarer epidemiekspert. Det er lite forskning og usikkert kunnskapsgrunnlag for så inngripende og voldsomme smitteverntiltak som den norske regjeringen og andre land nå iverksetter, sier epidemiforsker Svenn-Erik Mamelund ved Oslo Met. [Oslo Metropolitan University]

– Før dette utbruddet startet var ikke slike tiltak foreslått av Verdens helseorganisasjon, selv ikke ved en svært alvorlig pandemi, sier Mamelund til Dagsavisen. …

– Hovedargumentet mot så ekstreme tiltak var at det ville være for inngripende i folks frihet, og at ulempene sosialt og økonomisk ville være for store. Dessuten hadde vi ikke gode faglige bevis på at det virker, sier Mamelund.

– Vi er kommet inn i en fase der det kan se ut til at det i større grad er politiske myndigheter og i mindre grad fagekspertene som påvirker hvilke tiltak som settes inn. Tiltakene overgår alt vi tidligere har opplevd, vi har ikke noe å sammenligne med. Det er nå mer uklart for meg hva som er faglig fundert, sier han. Å bli stengt inne og ikke få leve et normalt liv med venner, familie og jobb kan også ha store psykiske konsekvenser for innbyggerne, sier Mamelund. En helt fersk studie publisert i det anerkjente medisinske tidsskriftet The Lancet nå i mars, viser at karantene og isolering har alvorlige konsekvenser for den psykiske helsen. Det kan føre til posttraumatisk stresslidelse, fortvilelse og sinne. I verste fall kan lidelsene bli langvarige. …». 

https://www.dagsavisen.no/nyheter/verden/advarer-mot-uante-konsekvenser-av-ekstreme-koronatiltak-1.1682286

«Uanede konsekvenser»

Den store saken nå er selvsagt myndighetenes stenging av store deler av økonomien for å hindre ytterligere spredning av Corona-viruset. Denne stengningen vil ha store negative konsekvenser, men vi regner med at den ikke vil føre til en total ødeleggelse av økonomien. Vi vil sannsynligvis komme tilbake med en kommentar om dette om ikke lenge. Artikkelen nedenfor handler om noe som inntil for noen dager siden var den normale tilstanden innen økonomien.

«Nå har politikerne vedtatt en lov ingen hadde forutsett konsekvensene av!» Dette var innledningen til en reportasje på Dagsrevyen en gang for mange år siden. Hva slags lov var dette? Bakgrunnen var at i enkelte bransjer var det slik at etterspørselen varierte gjennom året, og bedriftene permitterte da noen ansatte i perioder hvor aktiviteten var lav. Dette er åpenbart uheldig for de som blir permittert, og politikerne syntes de måtte gjøre noe. Dette endte med at en lov ble vedtatt i Stortinget, en lov som var ment å bøte på problemet. Som kjent må et lovforslag igjennom en lang prosess før det blir vedtatt. Et utkast må utarbeides av byråkratene i angjeldende departement, utkastet må sendes ut på en høringsrunde til utvalgte høringsinstanser, og før behandlingen i Stortingets plenum må forslaget diskuteres i partienes Stortingsgrupper. Til slutt er det debatt og avstemning i Stortinget og så, hvis loven blir vedtatt, gjelder loven fra en bestemt dato. 

Men av alle som hadde hatt befatning med loven i denne lange prosessen var det altså INGEN som hadde innsett hva som ville bli resultatet. Heller ikke journalistene i Dagsrevyen hadde innsett hva denne loven ville føre til – de sa som nevnt at «INGEN hadde forutsett konsekvensene». Bedriftene hadde altså ansatte som de ikke hadde bruk for. Bedriftene hadde ikke oppdrag som ga inntekter som kunne finansiere lønnen til disse ansatte. Før loven ble innført ble disse ansatte da altså permittert (som innebar at de ikke hadde arbeid og fikk en redusert lønn i en viss periode; noe av denne lønnen ble visstnok dekket av staten), men den nye loven hindret dem i dette, den hindret altså bedriftene i å permittere ansatte. Det som ble resultatet var at disse ansatte da ikke ble permittert, i stedet ble de sagt opp (og fikk altså ikke noen form for lønn fra bedriften). Dette var altså den konsekvensen som ingen hadde forutsett før loven ble vedtatt! Etter mitt syn var det helt opplagt at loven ville få dette resultatet, og mitt syn er også at at det burde være svært enkelt å forstå dette. Lovens intensjon var at bedrifter skulle beholde ansatte som de ikke hadde bruk for, som de ikke hadde arbeid til, og som ikke kunne gjøre en produktiv innsats for bedriften. Det burde være enkelt å forstå at i en slik situasjon var det å si opp disse ansatte det eneste bedriftene kunne gjøre.   

Dagsrevyens formulering forteller at ingen av de som var involvert i utarbeidelsen, vurderingen, diskusjonen og behandlingen av loven hadde noen som helst innsikt i økonomiske årsakssammenhenger. For den som forstår hvordan en økonomi fungerer er resultatet opplagt, men for de som tilhører mainstream kom altså resultatet som en total overraskelse, dvs. i Dagsrevyens treffende og helt dekkende formulering som «noe som INGEN hadde forutsett». 

Vi kom til å tenke på denne saken da vi så en reportasje om AB5, som ble gjeldende i California fra 1/1-2020. Vi berørte denne loven såvidt i en kommentar her på Gullstandard for et par uker siden, men nå har den vært gjeldende et par måneder, folk merker effektene, og reaksjonene har begynt å komme. Loven gjelder «gig workers», som Wikipedia definerer slik: «Gig workers are independent contractors, online platform workers, contract firm workers, on-call workers and temporary workers. Gig workers enter into formal agreements with on-demand companies, for example Uber or TaskRabbit, to provide services to the company’s clients.» 

Hva er AB5? «What does California gig economy law AB5 do?…. [It is a] California law restricting gig work like rideshare driving and freelance writing [and it] went into effect Jan. 1, and many are calling for a repeal of the regulation that Gov. Gavin Newsom, a Democrat, signed in September. The law, sponsored by state Assemblywoman Lorena Gonzalez, requires many businesses to treat their gig workers as employees, and it is meant to encourage companies to create more full-time positions. AB5 even caps the number of articles that freelance journalists can complete for each media outlets.»

https://www.foxbusiness.com/money/ab5-california-gig-economy-lorena-gonzalez

Formålet med loven var å få deltidsansatte over på fulltidsjobber eller over på mer stabile, sikre og forutsigbare arbeidsforhold – noe mange i utgangspunktet tror er en god ting. Men dette fører til at et stort antall personer som foretrekker å jobbe en gang i blant, f.eks. frilansskribenter som skriver en artikkel nå og da, musikere som spiller en gang eller to i uken, kokker som tar på seg oppdrag ved spesielle anledninger, etc., enten må over på full jobb eller må slutte i jobben. Også bedrifter fikk problemer: grunnen til at de ansetter folk til slike deltidsjobber eller korttidsjobber kommer av at de kun trenger disse folkene i de periodene de ansetter dem …  og nå kan de ikke lenger gjøre dette.     

Mange protesterer mot dette. Fra artikkelen lenket til over: «But groups from truckers to freelance journalists to Postmates drivers have taken legal action over AB5, with varying success. The trucking industry scored one of the first wins against AB5 after a judge temporarily exempted more than 70,000 independent truckers from the law. Meanwhile, franchise owners have said the law casts a «cloud of uncertainty» over their businesses and hope to work with lawmakers to retool AB5.» 

Også i pressen er det protester, selv om journalister flest til å begynne med var tilhengere av loven: «Media Cheered AB5 Law Now Causing Media Layoffs. California new law helps unions but hurts journalism.» 

https://www.wsj.com/articles/media-cheered-ab5-law-now-causing-media-layoffs-11580334696

Folk i pressen var altså for loven, men det var før de forsto hva den ville innebære: ifølge sitatet over hjelper den fagforeninger, men skader journalistikken.

Krav om unntak fra loven er kommet: «All in all, 34 separate pieces of legislation related to AB 5 were introduced in the Legislature in the last seven weeks. Most of the bills would expand the list of occupations not required to be considered an employee of a business and exempt from mandatory payroll taxes and workplace benefits. Two of the bills would exempt pharmacists from AB 5. Other proposals would amend the law to make clear that marriage therapists, youth sports referees and loggers should not be considered employees under the law.»

https://www.latimes.com/california/story/2020-02-28/proposals-change-ab5-independent-contractors-labor-law-california

« ….Media Layoffs: Hundreds Of Freelance Workers Cut Ahead Of California’s New Gig Economy Law. Vox Media is reportedly letting hundreds of freelance writers go as a new California law gets ushered in, affecting the classification of contract workers. The job cuts primarily affect California freelancers that are contracted by SB Nation, a sports website under Vox Media. California Gov. Gavin Newsome signed Assembly Bill 5 (AB5) into law in September. The new law will require employers to reclassify their contract workers as full-time employees and offer them benefits such as minimum wage and health care. As the California law applies to Vox Media, contract workers are prohibited from submitting more than 35 pieces a year. The layoffs at Vox Media will also reportedly affect its Curbed and Eater news sites. John Ness, director of team brands at SB Nation, wrote in a blog post about the layoffs, “This is a bittersweet note of thanks to our California independent contractors. In 2020, we will move California’s team blogs from our established system with hundreds of contractors to a new one run by a team of new SB Nation employees.”»

https://www.ibtimes.com/vox-media-layoffs-hundreds-freelance-workers-cut-ahead-californias-new-gig-economy-2887254

Los Angeles Times skriver om reaksjonene mot AB5, «The AB5 backlash»: «Singers, actors, dancers, theaters sound off on freelance law. AB5, California’s new gig economy law, has left the state’s performing artist community in a state of fear and confusion. The law is intended to reduce worker misclassification, making it harder for companies to treat workers as independent contractors. It establishes a test to determine whether workers are employees who should receive minimum wage, paid sick days and other benefits. But the law’s ambiguous language ― specifically the use of the phrase “fine artist” without actually defining the term ― already had led arts organizations to postpone or cancel productions and has sent others scrambling to raise more money to comply with the law. …». 

https://www.latimes.com/entertainment-arts/story/2020-02-12/how-ab5-is-impacting-california-readers-in-the-performing-arts

Vi avslutter sitatene med to tragiske eksempler, eksempler som viser at konsertserier hvor det er blitt fremført klassisk musikk må termineres pga. AB5.  

«After 40+ years of classical music concerts offered outside with family and friends, the Lake Tahoe Music Festival will call a wrap to our summer festival with two performances in August of 2020. New CA employment law AB-5 requirements add to the challenge of meeting our financial goals and create the final stressor on our small non-profit organization. For several years we have experienced the same slowly eroding philanthropic support of cultural life faced by other small arts organizations in our state. We now join many who also face increased uncertainty regarding employment costs and infrastructure needs associated with AB-5. So we will bring our festival to a close with pride in our long-time contribution to community life in North Tahoe and Truckee.

https://www.tahoemusic.org/index.html

«New California Law Begins to Wreak Havoc With Arts Organizations. Right at the beginning of the new year, Island City Opera made an announcement, which has immediate reverberations in musical circles, likely to be the first of numerous similar statements:

“It is with a heavy heart that, due to circumstances beyond our control, we must postpone our current plans for the March 2020 production of Dame Ethel Smyth’s The Wreckers.”

The reason? “As of Jan. 1, 2020, the State of California put into effect new regulations. Island City Opera (ICO), with the guidance of legal counsel, has determined that these new rules apply to ICO and present significant new administrative and financial requirements.”»

https://www.sfcv.org/music-news/new-california-law-begins-to-wreak-havoc-with-arts-organizations

AB5 innebærer altså enda en ytterligere innskrenkning av næringsfriheten, og som alle reguleringer av økonomien har den negative konsekvenser for de aller fleste som blir berørt.  

De som er tilhengere av slike reguleringer av økonomien har svært liten innsikt i hvordan en økonomi fungerer. I en økonomi er det millioner – milliarder – av mennesker, og de skal alle (helst) ha mat og klær og hus og jobb og alt umulig annet som er mulig å skaffe (utdannelse, tilgang til helsevesen, gadgets, Internett, kulturtilbud, fritidstilbud, rent miljø, pensjonsordninger, trygdeordninger, mmm). Men alt det som folk forbruker må først produseres.  

Hvordan koordinerer man alt dette? Hvordan koordinerer man best denne enorme produksjonen og dette enorme forbruket slik at man får velstående og fredelige og harmoniske samfunn med gode produkter, gode jobber for alle som kan jobbe, rent miljø, etc.   

Det de aller aller fleste tror i dag er at man kan få til dette ved å la staten bestemme hvordan det meste skal være. Ved å la staten bestemme (eller i stor grad påvirke) priser, lønninger, arbeidsforhold, pensjoner, trygder, etc., så blir alt bra, tror de fleste. Men av erfaring vet man – og eller man burde vite – at dette går aldri bra. Det system hvor staten bestemmer alt, dvs. sosialistiske systemer, gjør rike land fattige på noen få tiår (Venezuela er det siste av mange skrekkeksempler på dette), eller fattige land forblir fattige. Velferdsstaten, den modellen som er blitt innført med nærmest universell oppslutning i alle vestlige land, er bare en mildere variant av sosialismen, og den viktigste forskjellen mellom dem er at forfallet går noe saktere i velferdsstaten enn det gjør under sosialismen.    

Grunnen til at systemet med statlig dirigering ikke fungerer (dersom målet er å skape velstand) er at i et slikt system blir incentivene for produksjon i betydelig grad fjernet gjennom statlige inngrep. Under et slikt regime vil først produksjonen bli gradvis redusert (i forhold til hva den kunne ha vært), og siden velstand er produksjon, blir også velstandsveksten da redusert. Går det lenger vil velstanden bli merkbart mindre. I velferdsstaten går som nevnt denne utviklingen noe langsommere enn under sosialismen.   

Det som best koordinerer all produksjon, handel og forbruk er et system hvor alle aktører tillates å handle frivillig med alle andre aktører, og hvor eiendomsretten gjelder og respekteres fullt ut. Da kan enhver tilpasse sin produksjon og sitt forbruk til andres forbruk og produksjon, og all handel skjer frivillig på betingelser som aktørene seg imellom blir enige om. Hvis enhver kan tilpasse sine preferanser til andres preferanser gjennom prismekanismen, har man det system som mest effektivt koordinerer alles produksjon og forbruk med alle andres forbruk og produksjon; da har man et fritt marked, man har laissez faire kapitalisme. 

Men det er svært få som forstår dette, og derfor opplever vi slike ting som AB5. Og inntil svært mange forstår dette vil vi fortsette å få slike ting som AB5, med de ødeleggende effekter slike lover har.  

Det eneste som kan gi gode samfunn preget av harmoni og velstand er frihet, full individuell frihet. Frihet betyr at hvert individ skal ha full rett til å bestemme over seg og sitt, dvs. at det har full rett til ikke å bli tvunget til å «bidra til fellesskapet», at det har full rett til å beholde det de tjener og til å kunne kunne disponere det selv, at det har full rett til å kunne produsere og handle og forbruke uten at noen andre har noen rett til å blande seg inn i det de bedriver så lenge det er fredelig. Dessverre er det slik at i dag er praktisk talt alle imot dette systemet av moralske grunner, og det er derfor demokratiet har nærmest full oppslutning. (Demokrati er et system som innebærer at flertallet har rett til å tvinge alle til å adlyde det flertallet måtte bestemme.) Så lenge vi har oppslutning om demokratiet vil vi ha et økonomisk system hvor statlige pålegg betraktes som om de er naturens orden. 

Faget sosialøkonomi er et støttefag for etikk, noe som innebærer at den etikken som dominerer i et samfunn vil prege de teorier som dominerer innen faget sosialøkonomi i dette samfunnet. Dersom den dominerende etikken anser frihet og velstand som goder vil sosialøkonomiske teorier som beskriver hvordan disse tingene kan oppnås ha en sterk posisjon innen faget. Dersom den dominerende etikken forfekter selvoppofrelse og ufrihet (dvs. anser likhet som et gode, mener at det bør være likhet nærmest helt uavhengig av den enkeltes innsats, betrakter statlig styring som et gode, anser individuell frihet som skadelig), vil sosialøkonomiske teorier som beskriver hvordan statens styring av økonomien bør skje, ha en sterk posisjon innen faget. 

Dette kommer av at alle økonomer i sin forskning må foreta et stort antall valg: om hvilke fakta de bør legges vekt på, hvilke artikler som bør leses, hvilke konferanser de bør delta på, etc., og hva den enkelte økonom velger å fokusere på blir nødvendigvis preget av de grunnverdier vedkommende har. (Dette gjelder selvsagt ikke bare innen økonomi, det gjelder i alle fag, og det er kun svært naive sjeler som vil benekte dette.)   

En økonom som er tilhenger av den dominerende etikken (altruisme, motstand mot frihet, anser statlig styring som et gode) vil i sin forskning altså komme til resultater som støtter opp om teorier som er i samsvar med de grunnleggende verdier han har. Dersom det oppstår problemer vil han automatisk foreslå statlige reguleringer som løsning på problemene. Han vil også ha problemer med å forstå at frihet gir gode resultater og at statlig styring gir negative resultater. En økonom med dette utgangspunktet vil, når det oppstår problemer, foreslå løsninger som innebærer enda mere statlig styring. En økonom som derimot støtter frihet vil, når det oppstår problemer, finne løsninger som består i dereguleringer, privatiseringer og skatte- og avgiftslettelser. 

Se på eksemplene om AB5 over: det som foreslås fra aktørene som rammes er at det skal lages unntak og tilpasninger for akkurat dem: så vidt vi har sett er det ingen i mainstream  som vil fjerne hele loven. En økonom som er tilhenger av frihet vil, som løsning på de problemer som AB5 skaper, ikke gå inn for at enkelte grupper skal innvilges unntak fra loven, han vil fjerne hele loven.     

Vi sa at den dominerende etikken er imot velstand, men, som eksemplene over viser, når det treffes tiltak basert på denne etikken, og de virkelig fører til redusert velstand (dvs. lavere inntekt) for noen, så kommer det protester. Hva er sammenhengen her? Dette er er eksempel på det klassiske skillet mellom ord og handling: Folk sier at de er imot velstand (eller er tilhengere av utjamning, eller er mot økonomisk vekst, eller vil redusere sitt CO2-avtrykk, etc.), men få av de som sier dette mener virkelig dette også i handling. Derfor er de i ord for en politikk som er for redusert velstand, noe de gir uttrykk for i stemmegiving i valg, men allikevel protesterer de når effekten av dette rammer dem selv. Det er dette som skjer her.      

Den dominerende etikken i alle land i Vesten i dag er altruisme, en etikk som sier at det som er moralsk er å gi avkall på egne verdier til fordel for andre. Dette etiske grunnsynet er imot  frihet og velstand, og innebærer en legitimering av statlig styring og utjamning. Så lenge den dominerende etikken er slik vil samfunnets produksjonsapparat i betydelig grad bli organisert i samsvar med disse verdiene, noe som innebærer skatter, avgifter, reguleringer og støtteordninger.  

Kort sagt: så lenge altruismen dominerer vil økonomien bli underlagt statlig styring, og siden alle som slutter opp om denne etiske teorien tror at alle problemer kan løses med enda mer statlig styring, vil det bli flere og flere og mer og mer omfattende statlige inngrep i økonomien, og inngrep i økonomien er intet annet enn hindringer av produksjon og handel – noe man tydelig ser av sitatene vi gjenga over om virkningene av AB5.  

Velstand er resultat av at individer produserer verdier for å skape gode liv for seg og sine, og at de kan gjøre dette uten tvangsmessige hindringer fra staten, og at de kan handle/bytte med andre uten statlig innblanding. (Slik statlig innblanding begynner i det små, og da blir problemene også små. Men det vil fortsatt oppstå problemer som krever nye tiltak, mengden statlige inngrep vil øke og øke, og da vil også problemene vokse og vokse ….)

Det å kunne skape og produsere og handle/selge uten innblanding fra staten er en implikasjon av en etikk som heter rasjonell egoisme. Velstand og frihet hører derfor intimt sammen, og bygger altså på og forutsetter egoisme. Man kan derfor ikke få frihet og velstand før egoisme har oppnådd bred aksept i kulturen. Så lenge altruismen dominerer vil det derfor fortsette å komme lover som har negative konsekvenser «som ingen har forutsett». 

Så lenge altruismen dominerer vil vi derfor få flere og flere reguleringer; disse vil ha stadig større negative konsekvenser, og ingen (innen mainstreammiljøer) vil være i stand til å kunne forutse disse negative konsekvensene – de mener jo, i samsvar med sine grunnholdninger, at statlig styring er bra. Og når de ser disse negative konsekvensene så lander de på en løsning som er å innføre enda flere reguleringer. Sic transit gloria munda.       

Velferdsstaten Canada

Canada er kjent som landet hvor ingenting skjer. Dvs. alt går rolig for seg, alle har det visstnok bra, men det skjer ingen store positive ting på noe område. Kan du nevne en stor kunstner fra Canada? En forfatter? En film? En roman? En videnskapsmann? En musiker?   Neppe. (Vel, Neil Young og Leonard Cohen er fra Canada, men de måtte flytte til USA for å gjøre karriere; dvs. det var intet apparat i Canada som kunne gjøre dem til de verdensstjerner de etter hvert ble.) Dette er det normale i relativt rolige områder som ligger nær dynamiske områder: de med ambisjoner forlater det rolige området og drar til det dynamiske området, et fenomen kjent som «brain drain», og det rolige området blir en bakevje som tappes for talent og hvor ingenting skjer. Den eneste canadiske intellektuelle som er noenlunde kjent i dag er vel Jordan Peterson, og vi kommer om litt til det poeng som gjorde ham kjent, et poeng som sier en god del om tilstanden i Canada i dag.    

Å ha det lungt og stille og rolig er ikke bra i det lange løp; har man det slik blir det stagnasjon. Det som gir fremgang er uro, kreativitet og dynamikk. Det ser ut til at disse viktige elementene har vært lite tilstede i Canada i noe nær hele landets historie. Og ikke nok med det; det er kommet en rekke nye elementer inn i kulturen, elementer som har en direkte ødeleggende effekt. Hvis man spør om hvordan tilstanden i Canada er i dag får man i følge en kommentator dette svaret (linker nederst):

«The economy is at a standstill …». Han utdyper: «… legislatures and City Halls have been barricaded [by demonstrators], blockades dot the landscape, roads and bridges have been sabotaged, trains have been derailed (three crude-by-rail spillages in the last two months), goods are rotting in warehouses, heating supplies remain undelivered, violent protests and demonstrations continue to wreak havoc». 

Og som resultat; «… Industry and manufacturing are abandoning the country in droves and heading south [to the somewhat freer USA]».

Dette er altså resultat dels av at det er vanskelig å drive industri og produksjon pga. reguleringer, og dels av sabotasje av en betydelig del av den industri som finnes. Hvorfor skjer dette:   

«A left-leaning electorate has … empowered a socialist government promoting all the [alleged important causes] of the day: global warming or “climate change,” radical feminism, indigenous sovereignty, expansionary government, environmental strangulation of energy production, and the presumed efficiency of totalitarian legislation».

Hva er kjernen? Samme kommentator refererer: «Still, [Prime Minister Justin] Trudeau may have been right about one thing when he told The New York Times that Canada had no core identity …  Canada was always two “nations,” based on two founding peoples, the French and the English …». 

Vi utdyper dette poenget nedenfor. Kommentatoren fortsetter. 

«… it may be closer to the truth to portray Canada as an imaginary nation which comprises three territories and ten provinces, two of which, Quebec and Newfoundland, cherish a near-majoritarian conception of themselves as independent countries in their own right. Newfoundland narrowly joined the Confederation only in 1949 and Quebec held two successive sovereignty referenda that came a hair’s breadth from breaking up the country.

The latest entry in the exit sweepstakes is oil-rich but hard-done-by Alberta, a province which suffered under the National Energy Program introduced in 1980 by the current PM’s father Pierre Trudeau. Alberta is currently struggling under a concerted left-wing campaign … to prevent the development of its vast oil reserves. Alberta has always resented the indifference to and domination of the Canadian West by the so-called Laurentian Elite comprising “the political, academic, cultural, media and business elites” of central Canada. There is now a Wexit movement gathering momentum. [Wexit Alberta, a movement that wants Alberta to exit from Canada].

It might just as plausibly be argued that Canada is composed of a veritable congeries of competing, self-identified mini-nations―English, French, Islamic, Chinese, Sikh, native tribes  … and sundry political constituencies affiliated with the Global Left.» 

Kommentatoren sier videre dette om politikken i Canada sammenlignet med med i USA: «It is often noted that USA is a nation evenly divided between progressivist and conservative populations, a civil dilemma not easily resolved. But Canada is divided approximately 65-35 by these constituencies, and if one considers that the federal Conservative Party in its present manifestation can fairly be described as Liberal Lite [den korrekte norske oversettelsen av det amerikanske ordet «liberal» er «venstreorientert», så «Liberal elite»  betyr altså «venstreorientert elite»], the breakdown is more like 95-5. This means there is no chance of reconciliation between our political disparities, such as they are, and Canada is doomed to plummet down the esker of every failed socialist experiment that preceded it and, indeed, that is presently on display in various foundering nations around the globe―North Korea, Cuba, Venezuela, and counting.» 

Vi gjentar dette viktige poenget: I USA er fordelingen mellom venstreorienterte og konservative ifølge denne kommentatoren ca 50-50, men i Canada er fordelingen ca 95-5. 

Det kommentatoren forteller om Canada kan med stor rett beskrive alle velferdsstater (unntatt USA) i dag. Men det er allikevel noe spesielt med Canada. Velgerne stemmer for en stadig mer venstreorientert politikk, politikken flyttes til venstre (dvs. i retning av flere reguleringer av produksjon, høyere skatter og avgifter, flere tilbud fra det offentlige, flere ansatte i uproduktive stillinger i det offentlige, etc.), og resultatet av dette blir nødvendigvis mindre vekst, stagnasjon, forfall.  

Samme kommentator skriver et annet sted: «To describe Canada as a totalitarian state-in-progress sounds like a gross and indeed absurd exaggeration. Yet many premonitory signs are present. In the words of political philosopher William Gairdner, author of The Book of Absolutes, The Great Divide, and The Trouble with Canada, Canada «has just crossed the red line between soft-socialism and soft-totalitarianism».

Gairdner has assembled a virtual mountain of evidence for his claim: Bill C-25 seeking to impose «diversity» on all corporations; financial penalties against organizations that do not comply with government programs; a teeming brigade of government surveillance «inspectors» ― that is, spies: wage spies, speech spies, feminist spies, pay equity spies, Human Rights spies; paralegal bodies known as Human Rights Tribunals with the power to levy crippling fines, bankrupt families, and shut down businesses, impose prison time for contempt of court, and compel conformity via «re-education.»

The list goes on. Bill C-16 prohibits discrimination on the basis of gender identity and gender expression, which sounds unexceptionable except for the obvious fact that «discrimination» is in the eye of the offended beholder and the government enforcer. The bill effectively mandates that citizens address others by their preferred pronouns and transgender fantasies ― or else! It’s «zir,» «ze,» «zem,» or «zeir,» or you’re done for. It’s Emily, not Brian, or your job’s in peril. The Ontario Human Rights Code stipulates that «refusing to refer to a trans person by their chosen name and a personal pronoun that matches their gender identity … will likely be discrimination» in social areas like employment, housing, education, and so on».

Vi skyter inn her at det var dette siste som gjorde professor Jordan Peterson verdensberømt: det universitet han var ansatt ved krevde at de ansatte skulle omtale studenter som medlemmer av det kjønn de følte at de tilhørte, ikke det kjønn de virkelig tilhørte. Eksempel: Dersom en mann følte seg som kvinne og betrakter seg som kvinne så skulle de ansatte omtale vedkommende som «kvinne», «hun» eller «henne». Peterson nektet å følge dette pålegget, og hans energiske forsvar for sine synspunkter i debatter med studenter, debatter som raskt ble å finne på youtube, førte til at han raskt ble verdensberømt. Etter dette har den meget karismatiske og taleføre Peterson klart å få et stort publikum og klart å få enorme inntekter ved å preke sitt gammeltestamentlige budskap for et voksende publikum. Men tilbake til kommentatoren:       

«As Queen’s University law professor Bruce Pardy writes, «human rights have become a weapon to normalize social justice values and delegitimize competing beliefs.»There are other laws on the books, bills such as C-59,  C-75, and C-76, that reduce and even criminalize freedom of expression, infringe on privacy rights, compromise due process, and render government transparency a thing of the past.

The assault against normalcy, common sense, civil rights, and charter freedoms gives no indication of relenting. Bill S-202, an act to amend the Criminal Code now before Parliament, would outlaw what the government misleadingly calls «Conversion Therapy» ― that is, by criminalizing parents, lawyers, physicians, and church leaders who object to state-compelled hormone-drugging and genital mutilation procedures, the bill would effectively prevent minor children undergoing forced transgender operations, surgical and hormonal, from receiving the help they need. «This whole agenda to sterilize and mutilate children,» write the editors of Action4Canada, «is pure evil and in violation of … the Charter of Rights and Freedoms, the Universal Declaration of Human Rights, The International Covenant on Civil and Political Rights, as well as a physician’s ethical commitment promising to ‘First, do no harm.'»

In an article for the National Post, columnist Rex Murphy, one of that rare breed of truth-telling Canadian journalists, writes: «This government, or the agencies of this government, are establishing a pattern of misusing the authority of the law.»Among other instances of official malfeasance, Murphy skewers the Liberal government’s fraudulent case against Rebel News founder Ezra Levant for publishing and promoting a book critical of Prime Minister Justin Trudeau, The Librano$, during the October 2019 election without «registering» the book with a government agency. «Can anybody name any other book, ever,» Murphy asks, «which has been the subject of an investigation by the Commissioner of Canada elections? … Will PEN Canada, defender of authors and journalists, take up the banner for Mr. Levant?». Rhetorical questions, obviously.

As of this writing, new developments have come to the fore. Not satisfied with relying on the misapplication of electoral law or conducting dodgy prosecutorial attacks on individuals whom the party wishes to intimidate, silence, or arrest, Trudeau’s Liberals are considering a motion requiring all news content–creators to procure a government license for approved content, thus controlling public access to information. «These are autocrats that Canada has empowered,» writes spokesman for Canadians for Language Fairness Gordon Miller (personal communication). «Now we will pay the price.»

Not content with such despotic measures, the CRTC (Canadian Radio-Television and Telecommunications Commission) proposes to identify news sites that are «accurate, trusted, and reliable» with the intent to enhance the «diversity of voices.»Truth be told, there are precious few «accurate, trusted, and reliable» news sites in Canada. As in the U.S., they are almost all parabellum outfits, taking dead aim at honest reporting. Moreover, we know that emphasizing «diversity of voices» is equivalent to the imposition of the grievance-driven identity-group and social justice model on public broadcasting while constraining factual reporting and bridling the dissemination of genuine news. It is, in effect, tantamount to a government monopoly on information, which, as Conservative shadow minister for industry and economic development Michele Rempel Garner rightly warns, «puts us in league with countries that control the media.»

That the warning comes from a Conservative M.P. who, like the majority of her colleagues, has embraced many of the Liberals’ woke policies and progressivist attitudes shows how far gone we are. Indeed, the contagion has spread throughout the House. All of Canada’s political parties signed on to Bill C-76, which received royal assent in December 2018 and imposes further restrictions on third-party speech during extended election periods. This is to be expected. Every political party steers to the Left, including, as noted, the Conservatives, who are essentially Liberal Lite. Trudeau is simply the most visible embodiment and effective bellwether of the political virus infecting the country. …

These are developments that should not be dismissed as mere desultory details. They add up. As Gairdner points out, soft totalitarianism is a considerable way from hard totalitarianism.  «But it all starts somewhere, and this week, the road got shorter.»  There is a sort of political Martini curve at work as Canada races to keep up with the Leftist conformity of the modern international elite.  Regrettably, Canada has no Donald Trump or Viktor Orbán or Boris Johnson on the current political horizon.  Nor is there a term limit on the office of prime minister, which suggests that a socialist troll and ideological jamoke like Justin Trudeau may be in power for years to come.  The one party that promised a return to social, political, and fiscal sanity, Maxime Bernier’s The People’s Party of Canada, was deep-sixed by the media and wiped out at the polls.  That tells us all we need to know.

To say it can’t happen here ― the title of Sinclair Lewis’s 1935 novel, though he targeted the wrong constituency ― is an expression of overweening confidence and lack of historical awareness.  One does not have to think back to the demise of the Weimar Republic in Germany.  A mere glance at the European Union’s unelected, bureaucratic authoritarianism, or a recognition of what the Democrat Party is demonstrably planning for the United States, should awaken us to the danger. To be awakened, we might remark, is the opposite of being woke. Canada stands as a vivid illustration of what would be in store for the U.S. under a Democrat administration. It can happen here, and it is happening right now, right here, in Canada.»

Vi skal kort med utgangspunkt i et fugleperspektiv si noe om hvorfor dette skjer i Canada. Hvis vi går noen hundre år tilbake i tid ser vi at (det som ble) USA var en engelsk koloni, mens (det som ble) Canada i hovedsak var en fransk koloni. Ideer som stammet fra England, i hovedsak fra John Locke, fikk stor innflydelse på hvordan USA ble dannet; uavhengighetserklæringen fra 1776 var tydelig basert Lockes ideer om individuell frihet; USA ble grunnlagt av en intellektuell elite som i meget stor grad var tilhengere av full individuell frihet, og som etablerte et statsapparat som var basert på dette. Som kjent kom det til frigjøringskrig mellom kolonimakten England og koloniene i Amerika, en krig som endte i 1783.

Canada var som nevnt i betydelig grad en fransk koloni, men Frankrike sa fra seg områdene etter tap for England i syv-års-krigen i 1763. Canada var et stort område med (som nevnt over) mange folkegrupper, og staten ble ikke eksplisitt dannet på basis av frihetlige og individualistiske prinsipper, slik det skjedde i USA. 

Canada har derfor utviklet seg ganske annerledes enn USA. USA ble en smeltedigel av ulike folkegrupper som ble forent under prinsippet om individuell frihet (med slaveriet som et grusomt unntak inntil slutten av borgerkrigen i 1865), mens Canada, takket være stor fransk innflydelse, ble et land hvor kollektivistiske ideer sto og står sterkt. Igjen, fransk innflydelse innebærer at ideene til Jean-Jacques Rousseau (1712 – 1778) står sterkt. Vi skrev om Rousseaus ideer og innflydelse i et tidligere innlegg her på Gullstandard, og vi linker til det nedenfor. 

Noe som illustrerer fransk innflydelse er at fransk er et offisielt språk i Canada (likestilt med engelsk), og alle statlige dokumenter publiseres på begge språk. Riktignok bruker mer enn halve befolkningen engelsk som dagligspråk, mens fransk brukes av ca 20 %. Fransk er det offisielle språket i delstaten Quebec, som har et større innslag av borgere av fransk avstamning enn de andre provinsene.   

(Som en kuriositet: den franske presidenten Charles de Gaulle tok under et statsbesøk i Canada i 1967 i en tale i Montreal til orde for at Quebec burde løsrive seg fra Canada, en slags Quexit. Dette forårsaket en internasjonal skandale. Mer om dette er å finne i en artikkel på Wikipedia linket til nedenfor).     

Poenget her er at Canada er et land hvor kollektivistiske og sosialistiske ideer står sterkt, hvor individualistiske og frihetlige ideer står svakt, og hvor også miljøbevegelsen står sterkt. Man kan diskutere hvorvidt Roussaeu er sosialismens far – andre kandidater er Platon og Marx – men det er ingen tvil om at Roussaeu er miljøbevegelsens far. Det var han som først påstod at velstand og sivilisasjon ikke er goder, at man burde vende tilbake til naturen (selv om han ikke formulere seg akkurat slik), og at industrialisme har en skadelig effekt på mennesket.   

En noe underlig artikkel om dette på SNL inneholder bla. følgende: «»Tilbake til naturen» er et uttrykk som med urette tillegges Jean-Jacques Rousseau, trolig på grunn av en setning i romanen Émile (1762): «Alt er godt fra skaperens hender, alt forkvakles under menneskets hender».  …. Rousseau betraktet også sivilisasjonens fremvekst som et nødvendig onde.» 

Fra en annen artikkel om Rousseau på SNL: «Hans originalitet beror særlig på at han så negativt på fornuften og vitenskapens fremskritt midt i opplysningstiden. Gjennom sin dyrking av naturen … er han sterkt assosiert med romantikken. I Discours sur les sciences et les arts hevdet Rousseau at mennesket av naturen er godt, men at kulturen har gjort det slett og har ødelagt følelses- og instinktlivets umiddelbare lykke. Dette engasjerende skriftet gjorde ham med ett slag til Frankrikes førende forfatter, og han gjentok suksessen med Om ulikheten mellom menneskene – dens opprinnelse og grunnlag i 1755, hvor han hevdet menneskenes likhet og forfektet synspunkter som har spilt stor rolle for utviklingen av det moderne demokratiet…». Og demokrati og frihet er uforenlige; demokrati innebærer at flertallet skal bestemme; frihet betyr at hvert enkelt individ skal kunne bestemme over seg og sitt.        

Disse ideene, de ideene som tilskrives Rousseau, er sterkt til stede i hele Vesten i dag (dog noe mindre sterkt i USA enn i de andre landene), men de står sterkt i Canada. Det burde være enkelt å se at den miljøpolitikken som føres henger intimt sammen med de fundamentale ideene hos Rousseau: hyllest av uberørt natur, motstand mot industri og sivilisasjon, og hans vektlegging av følelser er en konsekvens av at han så negativt på fornuften og positivt på «instinktlivet». Ett eksempel på dette – å betrakte følelser som viktigere enn fornuft (fornuft innebærer at man legger avgjørende vekt på fakta) – er at man ikke tilhører det kjønn man er født til, man tilhører det kjønn man føler at man tilhører. 

(Vi skyter inn i en parentes for å si at det land som ligger nært opptil Canada mht. kjønnspolitikk, for å kalle det det, er Sverige, og Rousseaus innflydelse på Sverige har vi kommentert i en tidligere artikkel her på Gullstandard. Link nedenfor.)    

Hva kan dette oppsummeres til? Alle land i Vesten er velferdsstater, velferdsstatens grunnlag er ikke fakta og logikk, dvs. velferdsstaten er ikke bygget på analyse av hva som virkelig kan gi gode samfunn over tid, velferdsstaten er basert på ønsker om å sørge for at alle har det bra ved å ta fra de rike og gi til de mindre rike – den er altså bygget på ønsketenkning. Men den politikken som velferdsstaten innebærer vil føre til at produksjonen etter hvert stopper opp siden incentivene til de som produserer stadig svekkes. Og siden produksjon er velstand, vil velstanden bli mindre og mindre – noe man tydelig ser i alle sosialistiske samfunn: sosialistiske land går raskere mot avgrunnen enn velferdsstatene fordi sosialismen ligger enda lenger til venstre enn den ideologien som ligger til grunn for velferdsstaten. 

Det som skjer i alle velferdsstater viser tydelig at fremtiden ikke er lys. De har alle store problemer – men iblant på ulike områder. Alle velferdsstater har stor statsgjeld, men noen har større gjeld enn andre; Hellas er blant de land med størst gjeld. Alle har en stagnerende økonomi, med mindre vekst enn de hadde for noen tiår siden. Alle har voksende kriminalitet, men her ligger kanskje Sverige i tet. Men mht. såkalt kjønnspolitikk ligger Canada i tet. 

Den utviklingen vi ser i Canada, i Sverige, i Hellas, og i foreløpig noe mindre grad i de andre velferdsstatene, vil vi etter hvert se i alle velferdsstater. Det som skjer er en noe nær opplagt implikasjon av de grunnleggende verdier som velferdsstaten er bygget på: kollektivisme, altruisme, følelsesdyrking, tvang som moralsk høyverdig, etc. Så lenge disse verdiene dominerer i kulturen i alle land i Vesten vil den utvikling vi nå ser bare fortsette i årene fremover.        

https://www.americanthinker.com/articles/2020/02/canada_a_totalitarian_stateinprogress.html

https://en.wikipedia.org/wiki/Vive_le_Québec_libre

https://snl.no/tilbake_til_naturen

https://snl.no/Jean-Jacques_Rousseau

Noen dypere poenger rundt påstandene om klima

Følgende historie er velkjent i dag: Vitenskapen har brakt oss kunnskap om verden, om fysikk, kjemi, matematikk, medisin og humanistiske fag. Dette har over mange år ført til en stor velstandsøkning, mange nyttige og morsomme duppeditter, internett og datamaskiner, og medisiner som gjør at vi lever lenger og friskere liv. Forskning er et felt som stadig bringer menneskeheten fremover, og hvor man finner ut mer og mer. Fra rundt 1960-tallet begynte forskere å forstå mer av klima, og de oppdaget at mennesket hadde en stor inflytelse på klima. Forskerne samarbeidet godt, benyttet solide og gode vitenskapelige metoder. Mange prisbelønte forskere var med. Forskerene presenterte sine oppdagelser på konferanser og i tidsskrifter som var grundig fagfellevurdert. Spesielt FN ga forskerene en god arena for internasjonalt samarbeid, slik som alltid var ideen med FN. Der samlet de seg i FNs klimapanel og varslet om store utfordringer med global oppvarming av planeten grunnet bl.a. utslipp av CO2. De ble møtt av noe kritikk, men denne kunne enkelt avvises med at de fleste seriøse forskere var enige. Hvis man ikke er enig så må årsaken rett og slett være at man fornekter vitenskap. Dette er seriøse vitenskapsfolk fra verden rundt som har undersøkt dette grundig og som har vært svært nøye med å bruke gode vitenskapelige metoder. De har også vunnet mange priser. Løsningen på klimaproblemene er å inngå avtaler om stor statlig makt over bedrifter og menneskers liv for å stoppe problemene. De som motstrider seg dette er onde mennesker som ikke bryr seg om konsekvensene klimakrisen vil få for alle på jorden.

Denne historien høres kanskje rett frem ut, men hvis man har tatt utdannelse på et universitet, vært i akademia, lest en bok om vitenskapsmetode eller sett populærvitenskap på TV, så bør man ha lagt merke til en del ideer og holdninger som ikke samsvarer godt med denne historien. La oss nå se litt nøyere på hvilke ideer som dominerer og florerer innen moderne vitenskap og akademia, og som er ansett som seriøst.

Tre svært innflytelsesrike filosofer er Platon, Immanuel Kant (1724–1804) og David Hume (1711–76). Disse er pensum i filosofi og vitenskapsmetode verden over. Deres syn er ansett som det aller mest seriøse og grunnleggende. La oss se på hver av dem.

Platon er en så betydningsfull filosof at noen sier at all filosofi etter Platon er fotnoter til Platon. Platon mente at folk er delt inn i to kategorier. De som ser virkeligheten slik den er, og de som ser en forvrengt versjon av den. Platons hulelignelse illustrerer dette synspunktet. Folk flest er som fanger i en hule og ser kun skygger av den virkelige verden som utspiller seg utenfor. Filosofene er ikke fanger i hulen og kan se verden slik den egentlig er. Platon mente derfor at verden skulle styres av filosof-konger som forsto verden, og ikke av alminnelige folk som kun så en forvrengt versjon av den.

Dette synet ble tatt enda lenger av den mest innflytelsesrike filosofen på vår tid, Kant. Kant mener at sansene ikke gir oss tilgang til virkeligheten i det hele tatt. Så kunnskap kan ikke være basert på observasjon. Kant er ansett som en svært viktig filosof, han er ansett som meget seriøs – en rollemodell for hvordan seriøse filosofer jobber. Hans syn på at sansene ikke gir oss kunnskap om verden er svært utbredt, bredt akseptert og regelmessig undervist på universiteter verden over. Alikevel så sier den vanlige historien at vitenskapsfolk studerer virkeligheten med en god og solid vitenskapelig metode og har funnet ut hva som er sant. Men hvordan er det mulig å samtidig mene dette og at sansene ikke gir oss tilgang til virkeligheten slik den egentlig er?

En annen svært innflytelsesrik filosof er Hume. Hans svar på induksjonsproblemet er pensum i vitenskapsmetode verden over. Hume mente at det ikke var mulig å forutsi fremtiden basert på et endelig antall observasjoner. Å utlede noe generelt fra et endelig antall tilfeller kalles induksjon. Hume sin konklusjon, som er nært universelt akseptert blant forskere, er at induksjon ikke er mulig. Et vanlig eksempel som blir brukt er sorte svaner. Uansett hvor mange hvite svaner du har sett, hvordan kan du konkludere at alle svaner er hvite? Før trodde man nemelig det, og det viste seg at det finnes sorte svaner. Altså påståes det at induksjon er ugyldig. Alikevel så sier den vanlige historien at vitenskapsfolk studerer virkeligheten med en god og solid vitenskapelig metode og har funnet ut hva som er sant. Men hvordan er det mulig å samtidig mene dette og at det ikke er mulig å vite hvordan fremtiden skal være basert på et endelig antall tidligere observasjoner?

Tre svært innflytelsesrike vitenskapsfilosofer er Popper, Kuhn og Feyerabend. Disse er pensum i vitenskapsmetode verden over og danner ofte en stor del av et kurs om vitenskapelig metode. La oss se på disse.

Popper mente at det ikke var mulig å bevise at noe er sant, bare å motbevise det. Han mente videre at en teori som det ikke var mulig å motbevise ikke kunne bli ansett som vitenskapelig, da det en vitenskapsman gjør er å prøve å motbevise teorier. Dette er et nært universelt akseptert syn, og gjentaes i alt fra universiteter til populærvitenskap. Poppers kriterium kalles falsifiserbarhet. Alikevel så sier den vanlige historien at vitenskapsfolk studerer virkeligheten med en god og solid vitenskapelig metode og har funnet ut hva som er sant. Men hvordan er det mulig å samtidig mene dette og at det ikke er mulig å bevise at noe er sant, bare at det ikke er sant?

La oss nå se på Kuhn. Kuhn mente at vitenskapen går i sykluser. Vitenskapsfolk blir enige om en del ting; det danner seg konsensus om noen ideer. Disse ideene kalles et paradigme. Noen andre vitenskapsfolk utfordrer så disse ideene. Hvis de lykkes med å slå igjennom med nye ideer, skifter paradigme til noe nytt. Kuhn mente at de nye ideene kunne godt motsi de gamle, og at de ikke behøvde å være en forbedring. De var kun annerledes. De første ideene var sanne først og så var de andre ideene sanne etterpå. Alikevel så sier den vanlige historien at vitenskapsfolk studerer virkeligheten med en god og solid vitenskapelig metode og har funnet ut hva som er sant. Men hvordan er det mulig å samtidig mene dette og at sannhet kun er hva som er konsensus på et gitt tidspunkt og at det kan bli usant på et senere tidspunkt?

Nå til Feyerabend. Feyerabend mente at det ikke fantes noen vitenskapelig metode i det hele tatt (i boken «Against Method») og at fornuft ikke virker,  ikke bør brukes i vitenskapen og fører til trøbbel (i boken «Farewell to Reason»). Alikevel så sier den vanlige historien at vitenskapsfolk studerer virkeligheten med en god og solid vitenskapelig metode og har funnet ut hva som er sant. Men hvordan er det mulig å samtidig mene dette og at det ikke finnes en vitenskapelig metode, at fornuften ikke virker, ikke bør brukes og at den fører til trøbbel?

I den grad noen mener at det kan være en vitenskapelig metode, så er de metodene som presenteres den hypotetisk-deduktive metode og aksiom-deduksjons metoden. 

Den hypotetisk-deduktive metoden er inspirert av Popper. Her skal man komme med en påstand, så skal man dedusere konsekvenser og så sjekke om dette stemmer. Hvis det ikke stemmer, så har man avvist påstanden, og hvis det stemmer så må man sjekke flere tilfeller for å se om det ikke stemmer alikevel. Man kan aldri si om noe er sant. Alikevel så sier den vanlige historien at vitenskapsfolk studerer virkeligheten med en god og solid vitenskapelig metode og har funnet ut hva som er sant. Men hvordan er det mulig å samtidig mene dette og at man kun kan motbevise en påstand og aldri bevise at den er sann?

I aksiom-deduksjon metoden så finner man først på påstander som føles selvfølgelige eller som bare er tilfeldige. Så deduserer man svært mye fra disse. Denne metoden har nær universell oppslutning blant matematikkere og er ansett som svært seriøs, og en modell for hvordan vitenskap skal utføres. Alikevel så sier den vanlige historien at vitenskapsfolk studerer virkeligheten med en god og solid vitenskapelig metode og har funnet ut hva som er sant. Men hvordan er det mulig å samtidig mene dette og at det er en solid metode å kun deduserer fra påstander man føler er selvfølgelige eller som er tilfeldig?

Vitenskaper er i dag delt inn i to kategorier: Rene og anvendte. Rene vitenskaper er ikke basert på virkeligheten via sansene og kommer frem til sannhet. Anvendte vitenskaper er annenrangs og anvender resultatene fra de rene vitenskapene. At disse anvennelsene tilsynelatende noen ganger virker er ansett som et mysterium. At det noen ganger ikke virker er som forventet. Alikevel så sier den vanlige historien at vitenskapsfolk studerer virkeligheten med en god og solid vitenskapelig metode og har funnet ut hva som er sant. Men hvordan er det mulig å samtidig mene dette og at det er et mysterium at anvendelse av rene vitenskaper tilsynelatende noen ganger virker?

Moral er vitenskapen om hva man bør og ikke bør gjøre. I dag er det nær universell enighet med Hume om at man ikke kan utlede hva man bør gjøre fra hva som er. Dette kalles er-bør problemet og svaret som gis er at man ikke kan utlede hva man bør gjøre fra hva som er. Alikevel så sier den vanlige historien at vitenskapsfolk studerer virkeligheten og har funnet ut hva man bør gjøre. Men hvordan er det mulig å samtidig mene dette og at det ikke er mulig å utlede «bør» fra «er»?

At noe er sant betyr at en påstand er i tråd med virkeligheten, og virkeligheten er tilgjengelig via sansene våre. De forståelsene av sannhet som er nær universelt aksepterte er enten at sannhet er konsistens med andre aksepterte ideer eller at sannhet er konsensus. Alikevel så sier den vanlige historien at vitenskapsfolk studerer virkeligheten med en god og solid vitenskapelig metode og har funnet ut hva som er sant. Men hvordan er det mulig å samtidig mene dette og at sannhet er kun er konsistens med andre ideer eller konsensus?

Gitt at vitenskapsfolk i dag mener at sansene ikke er gyldige (noe de er), at induksjon ikke er gyldig (noe det er), at sannhet ikke har noe med virkeligheten å gjøre (noe det har), at man ikke kan vite at noe er sant (noe man kan), at man ikke kan utlede et «bør» fra et «er» (noe man kan), at det ikke er noen vitenskapelig metode (noe det er), at fornuften ikke virker (noe den gjør), at, hvis det er en vitenskapelig metode, så er den basert på tilfeldige påstander (noe den ikke er), at rene vitenskaper finner sannhet ved må være uten observasjon (noe de ikke gjør), så er dette svært gode grunner til å ønske å ettergå påstandene deres nøyere og å ha en debatt om hva som blir påstått.

En korrekt betegnelse på de aksepterte filosofiske og vitenskapsfilosofiske ideene hos vitenskapsfolk er skeptisisme. Dette bør ikke være overraskende gitt det som er presentert over. Når skeptisister plutselig er helt sikre og helt enige, så er det ikke rart man lurer litt. Det er meget ironisk at de som setter spøsmålstegn ved skeptisistenes plutselige skråsikkerhet selv blir kalt skeptikkere.

Vitenskapsfolk bør heller omfavne induksjon, fornuft, logikk og sansenes gyldighet. Da vil de også omfavne en debatt om sannhet – hvordan virkeligheten faktisk er – istedenfor de desperate, patetiske forsøkene på å stilne debatten med hersketeknikker, noe som er mer forventet væremåte for skråsikre skeptisister.

Reguleringer og ny teknologi: noen skrekkeksempler

Hvis en kultur er noenlunde rasjonell og er kommet opp på et visst velstandsnivå vil ny teknologi bli utviklet og tatt i bruk på måter som gjør alles liv bedre og enklere (eller på måter som de involverte tror gjør deres liv bedre). Man kan finne utallige eksempler på dette bare ved så se seg omkring: TV, mobiltelefoner, Internett, dataspill, og dette er eksempler fra de siste tiårene hentet fra alles dagligliv i dag. Men kan også hente eksempler fra industrien, fra helsevesenet, fra reiselivet, fra arkiveringsmetoder, fra bibliotekene og deres lagersystemer, etc. Men i noen tilfeller kan ny teknologi bli gjenstand for reguleringer som legger begrensninger på eller i verste fall stanser bruken av den. (Reguleringer er statlig pålagte begrensninger på individers bruk av noe de eier; alle reguleringer er krenkelser av eiendomsretten).    

Der er ikke bare utvikling av teknologi som krever frihet, også bruken av den forutsetter  frihet for den enkelte bruker. Det finnes tilfeller hvor ny teknologi ble forbudt, men det vanlige er at den blir underlagt politisk vedtatte reguleringer. (Det må neves at politiske makthavere ikke opererer i et vakuum; det de gjør har i store trekk støtte fra størstedelen av befolkningen – hvis befolkningen ikke slutter opp om det makthaverne gjør vil de miste  makten, og dette gjelder også i diktaturer.)

Her er et par eksempler fra ikke så gammel historie; kopimaskiner til privat bruk var forbudt i det kommunistiske Sovjetunionen, og private radio- og TV-sendinger er forbudt (eller kun tillatt for private aktører etter tillatelse fra staten) i så og si alle land. 

Men med Internett er det kommet en rekke nye anvendelser, og vi skal se på et par slike. Kombinasjonen av Internett, smarttelefoner med GPS og drosjenæringen skulle kunne åpne for en kolossal innovasjon, og dette skjedde faktisk for noen få år siden, hvor firmaer som Uber og Lyft utviklet meget innovative tilbud for både kunder og sjåfører. Denne innovasjonen gjorde at flere kunne jobbe i bransjen, til at drosjene ankommer kunden raskt  og effektivt, og at til tilbudet nærmest kontinuerlig og i sanntid tilpasser seg variasjoner i etterspørselen i og med at prisene umiddelbart endrer seg når det er grunn til det: dersom f.eks. etterspørselen øker vil prisene gå opp slik at flere sjåfører vil tre inn og øke tilbudet og derved dekke den økene etterspørselen og slik at det samtidig demper etterspørselen, og vice versa.    

Men i Norge er Uber og lignende tjenester forbudt, og det ser ut til at en av de viktigste årsakene til dette er at slik Uber er organisert kan det bli vanskelig å beskatte sjåførene i samsvar med gjeldende regler. Vi siterer fra SNL:  

«Uber er et internasjonalt transportselskap som organiserer taxi-liknende oppdrag i rundt 70 land. Uber ble etablert i San Francisco i USA i 2009, og startet virksomhet i Norge i 2014. Gjennom en egen mobilapp kan passasjerer avtale kjøreoppdrag og pris med sjåfører som er knyttet til Uber. Også betalingen skjer gjennom appen.  … Ubers virksomhet er omstridt og konfliktfylt i flere land, og regnes som konkurrent til den tradisjonelle taxinæringen som forutsetter offentlig løyve. Motstanderne av Uber stempler tilbudet som pirattaxivirksomhet, mens Uber selv omtaler seg som en samkjøringstjeneste, basert på at sjåfør og passasjer deler omkostningene. … [I Norge er] selskapets virksomhet … i konflikt med flere offentlige … etater. Ettersom betalt persontransport krever løyve, [må] være tilknyttet en drosjesentral, [må] ha kjøreplikt og følge en maksprisregulering [og det var en rekke sjåfører som ikke fulgte disse påleggene], hadde politiet ved utgangen av 2016 avskiltet over 60 biler. Også skattemyndighetene interesserte seg tidlig for Ubers virksomhet på grunn av påstander om mangelfull innbetaling av skatt. I 2017 trakk Uber Norge den kontroversielle reisefunksjonen Uber Pop fra det norske markedet, hvor privatpersoner på vegne av Uber kunne frakte kunder med egen bil uten løyve. Den omdiskuterte funksjonen ble fjernet for å unngå flere uoverensstemmelser med norske myndigheter. Ubers ledelse uttalte at funksjonen vil bli gjeninnført på det norske markedet, dersom de nødvendige politiske reguleringene blir gjort.» 

https://snl.no/Uber

Så, det å kjøre personer i bil fra et sted til et annet på en systematisk måte mot betaling forutsetter at sjåføren har løyve, er tilknyttet en drosjesentral, har kjøreplikt og følger en maksprisregulering. Og i tillegg, fordi det for en slik virksomhet kan være vanskelig å beregne skatt, ble Uber i Norge reellt sett forbudt! 

Her har man et stor teknologisk nyvinning som kan gjør et viktig og godt tilbud bedre og billigere for et stort antall personer, og så ble det reellt sett forbudt fordi det ble for komplisert å tilpasse det til gjeldende reguleringer.   

Men det er ikke bare på denne måten – med krav om løyve og mistanke om skattesvik – Uber kan bekjempes. De fleste av Uber sjåfører kjører deltid, og her var det enkelte som fant et ankepunkt; som kjent er det enkelte som er motstandere av at noen arbeider deltid.   

I delstaten California ble det sent i fjor vedtatt en lov, kjent som AB5,  som la begrensinger på muligheten til å arbeide deltid. Her er en mer utførlig forklaring:

«California Assembly Bill 5 (AB5), popularly known as the “gig worker bill,” is a piece of legislation signed into law by Governor Gavin Newsom in September 2019. Scheduled to go into effect on Jan. 1, 2020, it will require companies that hire independent contractors to reclassify them as employees, with a few exceptions. The bill expands on a ruling made in a case that reached the California Supreme Court in 2018, Dynamex Operations West, Inc. vs. Superior Court of Los Angeles. ….

The most immediate implication of AB5 and its one-two-three test is that it turns independent contractors into employees. “The key factor for gig companies is ‘2,’ which says that anyone performing work for a company that is the same as the business of that company is presumed to be an employee,” says Danielle Lackey, chief legal officer at Motus, which provides reimbursement solutions for businesses with mobile-enabled workforces.

  under the new bill, if employers begin classifying gig workers as employees, it means these workers will be entitled to a minimum wage, expense reimbursements, employee benefits, rest breaks, and the other benefits afforded to employees under California state law. In that sense, the bill creates a level playing field between those working in the gig economy and those hired as regular employees.» 

https://www.investopedia.com/california-assembly-bill-5-ab5-4773201

Kort sagt: AB5 innebærer at mange som tidligere jobbet deltid, eller tok et oppdrag en gang i blant når det passet dem å jobbe,  ikke lenger kan jobbe deltid; nå må de jobbe fullt (eller oppfylle visse krav mht. mengde samlet arbeidstid) eller miste sine oppdrag. Dette gjelder ikke bare Uber-sjåfører som tok oppdrag en gang i blant, det gjelder også skribenter som skrev en artikkel en gang i blant for en avis eller et tidsskrift, det gjelder musikere som spilte  en gang i blant, det gjelder kokker som tok oppdrag for en restaurant en gang i blant, etc. Det var nye teknologi, spesielt enkle måter å kommunisere og reise på, som gjorde det enkelt for mange å ta slike deltidsoppdrag.  

Loven har ført til en rekke protester, og vi siterer: 

«Since AB5 took effect on January 1, hundreds of thousands of Californians are finding their businesses in tatters. Musicians can’t join bands for a one-night gig, chefs can’t join forces with caterers, nurses can’t work at various hospitals, and writers must cap their submissions per media outlet to 35 per year. Under the law, these freelancers can no longer conduct the same business-to-business transactions they have for years or even decades. Clients with whom they fostered valuable relationships are gone–as are their successful careers and incomes. An overwhelming majority of professionals in fields affected by AB5 identify as liberals and have generally voted [for Democrats]. Today, however, many are so disillusioned with their representatives that they’re changing political loyalties….

(Vi skyter inn at den korrekte oversettelsen til norsk av det amerikanske «liberal» er «venstreorientert»; vi skyter inn dette for å understreke at flere norske skribenter med vilje feiloversetter «liberal» til det norske «liberal», som ikke betyr «venstreorientert», dette for å unnlate å koble den meget ukloke politikken amerikanske «liberals» står for til den venstresiden disse norske skribentene selv tilhører.)           

Vi fortsetter sitatet:  

«Lorena Gonzalez, the San Diego assembly member who authored AB5, faces public condemnation wherever she goes. Online and in person, independent contractors are confronting Gonzalez and demanding a repeal of the law. Her condescending response: independent contractors need the protection of union-driven labor laws. In a damning KUSI news interview, Gonzalez denied that AB5 has resulted in widespread income loss. Her dismissive attitude has fueled outrage against Democrats. ‘Lorena Gonzalez is doing a great job turning everybody red,’ says Rivera.

Apparently oblivious to the reaction in California, congressional Democrats have passed HR 2474, a national version of AB5, known as the ‘Protecting the Right to Organize’ or ‘PRO Act.’ The PRO Act, designed to boost union membership, will put 57 million independent contractors across the country out of work if it becomes law. These enterprising professionals will be forced into low-paying jobs–if they can find them–with none of the autonomy, flexibility, or opportunity that they currently enjoy. When the Trump administration denounced the bill, people who normally hiss at mention of the president’s name found themselves in a peculiar position: feeling grateful.

As for Gonzalez, she’s up for reelection this year and is aiming for secretary of state in 2022. Her campaigns will be tougher than she likely imagines. The movement against her is ramping up.

‘I see a revolution on the horizon,’ says David Mills, a musician from Lake Elsinore who created the Facebook group Freelancers against PRO Act. ‘[This may be the final straw that breaks the camel’s back. But I think it’s leading to something good. The American people on all sides are waking up. We’ve gotten too caught up in partisan support. Now we’re paying attention. There is a huge uprising. People had to lose their jobs to find out what it was.’»

https://www.city-journal.org/california-gig-worker-law-revolt

Og flere reguleringer kommer: 

«On Tuesday, Assemblymembers Lorena Gonzalez (D–San Diego) and Christina Garcia (D–Bell Gardens) introduced Assembly Bill (A.B.) 2389. The bill would require adult entertainers and video performers, including webcam performers, to obtain a business license and complete a state-mandated training course before being allowed to ply their trade. Requirements for that training would be developed by the state’s Department of Industrial Relations (DIR), which would, in turn, be advised by a new 10-member, governor-appointed board composed of two adult film actors, three dancers, two medical doctors, a therapist, and a money manager. This training will be a minimum of two hours and will provide information on reporting workplace injuries, sexual harassment, and sex trafficking. Adult performers would be required to cover the cost of this training. The bill would also require that they be finger-printed».

https://reason.com/2020/02/20/california-bill-would-require-occupational-licenses-for-porn-actors-strippers-cam-girls/?fbclid=IwAR3rq2Yd_wNjlXZBa9WwQMOlgiOiw0_LIrpGAO82GiU3w3sX5OpwmDXXuD0

Alle disse reguleringene er skadelige. De hindrer folk i å jobbe med det de, gitt deres situasjon, ønsker å jobbe med, og de hindrer publikum i å få et tilbud som de ønsker. Kort sagt, de innebærer at alle de involverte får det dårligere enn de eller ville ha hatt det, ut i fra deres egne vurderinger. 

Det man bør ha er et system som fullt ut respekterer hvert individs frihet og fullt ut respekterer eiendomsretten. I et slikt system er det ingen begrensinger på individers frivillige samkvem, og det er ingen statlige hindringer for de forbedringer av menneskers liv som det er mulig få til i et fritt samfunn hvor rasjonelle verdier står sterkt.

Vi her på Gullstandard er mot alle reguleringer, vi er for at eiendomsretten skal gjelde fullt ut, vi er med andre ord for full individuell frihet, vi er for laissez faire kapitalisme! Kun et slikt system kan sikre en jevn velstandsvekst som kommer alle til del; kun et slikt system er helt uten hindringer for at ny teknologi skal kunne bli tatt i bruk av all som ønsker det.    

«Moneyland»: Den som graver en grav … 

I de siste tiår har verden opplevd en kraftig velstandsøkning. Man kan vise dette ved å henvise til noe som alle i Vesten direkte opplever: vi har fått Internett og mobiltelefoner og Netflix og dataspill og hundrevis av TV-kanaler. Mange i Vesten reiser oftere og lenger enn de gjorde tidligere. Ny teknologi har gjort en rekke typer medisiner og sykehusbehandling mer effektive. Biler er blitt mer komfortable og sikrere. Alt dette forteller at velstanden er blitt høyere. Årsaken til dette er at det har skjedd en vesentlig produktivitetsøkning. Dessverre har ikke velstandsøkningen for folk flest blitt så stor som de siste års produktivitetsøkning skulle tilsi, dette fordi mye av produktivitetsøkningen er gått til å ese ut byråkratiet og til å iverksette en rekke meningsløse miljøtiltak (vi sier dog ikke at alle miljøtiltak er meningsløse). Men disse tiltakene har bred folkelig oppslutning, så folket har seg selv å takke for at velstandsutviklingen er betydelig mindre enn den skulle ha vært. 

Også utenfor Vesten har det vært en velstandsøkning. En artikkel forteller at de siste tiårs globalisering, dvs. den større utbredelsen av frihandel og markedsøkonomi, har ført til antall mennesker som lever i stor fattigdom er betydelig redusert. Kommentatoren Johan Norberg skriver om dette: «It is the greatest story of our time … Mankind is defeating extreme poverty. The World Bank has just released its latest numbers, and according to them, the proportion of the world population in extreme poverty, i.e. who consume less than $1.90 a day, adjusted for local prices, declined from 36 percent in 1990 to 10 percent in 2015. Even though world population increased by more than two billion people, the number of extremely poor was reduced by almost 1.2 billion. It means that in the now much-despised era of globalization, almost 130,000 people rose out of poverty every day.» 

https://thehill.com/opinion/finance/408546-globalizations-greatest-triumph-the-death-of-extreme-poverty

Men noen hevder at denne liberaliseringen har en stygg bakside. En fersk bok, Moneyland, innledes med at forfatterens beskriver sitt besøk til en korrupt politikers private eiendom, en eiendom som ble tilgjengelig for publikum etter at han mistet makten i 2014: 

«Everyone had known that Viktor Yanukovich [president of Ukraine 2010-2014] was corrupt, but they had never seen the extent of his wealth before. At a time when ordinary Ukrainians’ wealth had been stagnant for years, he had accumulated a fortune worth hundreds of millions of dollars, as had his closest friends. He had more money than he could ever have needed, more treasures than he had rooms for. All heads of state have palaces, but normally those palaces belong to the government, not to the individual. 

In the rare cases – Donald Trump, say – where the palaces are private property, they tend to have been acquired before the politician entered office. Yanukovich, however, had built his palace while living off a state salary, and that is why the protesters flocked to see his vast log cabin. They marveled at the edifice of the main building, the fountains, the waterfalls, the statues, the exotic pheasants. It was a temple of tastelessness, a cathedral of kitsch, the epitome of excess. Enterprising locals rented bikes to visitors. The site was so large that there was no other way to see the whole place without suffering from exhaustion, and it took the revolutionaries days to explore all of its corners. The garages were an Aladdin’s cave of golden goods, some of them maybe priceless. The revolutionaries called the curators of Kiev’s National Art Museum to take everything away before it got damaged, to preserve it for the nation, to put it on display. 

There were piles of gold-painted candlesticks, walls full of portraits of the president. There were statues of Greek gods, and an intricate oriental pagoda carved from an elephant’s tusk. There were icons, dozens of icons, antique rifles and swords, and axes. There was a certificate declaring Yanukovich to be ‘hunter of the year’, and documents announcing that a star had been named in his honour, and another for his wife. Some of the objects were displayed alongside the business cards of the officials who had presented them to the president. They had been tribute to a ruler: down payments to ensure the givers remained in Yanukovich’s favour, and thus that they could continue to run the scams that made them rich. 

Ukraine is perhaps the only country on Earth that, after being looted for years by a greed-drunk thug, would put the fruits of his and his cronies’ execrable taste on display as immersive conceptual art: objets trouvés that just happened to have been found in the president’s garage. None of the people queuing alongside me to enter the museum seemed sure whether to be proud or ashamed of that fact. Inside the museum there was an ancient tome, displayed in a vitrine, with a sign declaring it to have been a present from the tax ministry. It was a copy of the Apostol, the first book ever printed in Ukraine, of which perhaps only 100 copies still exist. Why had the tax ministry decided that this was an appropriate gift for the president? How could the ministry afford it? Why was the tax ministry giving a present like this to the president anyway? Who paid for it? No one knew. 

In among a pile of trashy ceramics was an exquisite Picasso vase, provenance unknown. Among the modern icons there was at least one from the fourteenth century, with the flat perspective that has inspired Orthodox devotion for a millennium. On display tables, by a portrait of Yanukovich executed in amber, and another one picked out in the seeds of Ukrainian cereal crops, were nineteenth-century Russian landscapes worth millions of dollars. A cabinet housed a steel hammer and sickle, which had once been a present to Joseph Stalin from the Ukrainian Communist Party. How did it get into Yanukovich’s garage? Perhaps the president had had nowhere else to put it? 

The crowd carried me through room after room after room; one was full of paintings of women, mostly with no clothes on, standing around in the open air surrounded by fully clothed men. By the end, I lacked the energy to remark on the flayed crocodile stuck to a wall, or to wonder at display cabinets containing 11 rifles, 4 swords, 12 pistols and a spear. Normally, it is my feet that fail first in a museum. This time, it was my brain.» (s. 4-6).

I boken leser man videre at politikeren eide en rekke selskaper: «coal mining companies … which were [for legal purposes] owned in the Caribbean», «a medicine racket … run out of Cyprus»; «an illegal arms trade traced back to Scotland»; «a market selling knock-off designer goods … legally owned in the Seychelles». Alt dette har polikerenen kjøpt seg inn i med inntekter han har skaffet fra beskatning av landets befolkning . Forfatteren sier at «the sheer complexity of corruption  … makes me dizzy, like a maths problem too complicated to understand, a sinkhole opening at my feet». 

Dette er bare fra de første sidene i boken Moneyland. 

Hva er forfatterens poeng? Hans poeng er at de siste års liberaliseringer har ført til at korrupte politikere og korrupte forretningsfolk er blitt i stand til å skumme fløten av mye av de verdiene som skapes, og at disse verdiene omsatt i penger brukes til å sikre noen få rikfolk og politikere den overdådige og idiotiske luksusen som Yanukovich og mange andre boltrer seg i. Forfatteren mener at med bedre reguleringer og bedre kontroll vil disse pengene ikke bli bruk til lystyachter og luksusleiligheter og smykker og reiser og opphold i luksusomgivelser og flotte biler og ekstravagante armbåndsur for en korrupt elite, de ville bli brukt til bedre skoler og bedre helsetilbud og bedre lønninger for folk flest.    

Bokens fulle tittel er Moneyland: Why Thieves And Crooks Now Rule The World And How To Take It Back, og den er skrevet av journalisten Oliver Bullough. Tittelen gjør klart hva boken handler om, men kanskje en annen variant av boktittelen gjør budskapet enda klarere: Moneyland: Where the Rich go to Escape Our Democracy. 

Før vi går videre nevner vi at boken ikke overraskende er blitt tildelt en rekke utmerkelser, bla. er den blitt kåret som Årets bok av Sunday Times, Economist,  Daily Mail og The Times, og den er vinner av «the Creative Nonfiction prize at the Wales Book of the Year [sic]». 

https://www.tanum.no/_moneyland-oliver-bullough-9781781257920

Boken er selvsagt også oversatt til norsk, og da er tittelen Pengeland – hvordan finanseliten og de superrike stjeler fra folket og truer demokratiet; det ser ut til at forleggere i alle land, og også i Norge, elsker slike bøker. 

Så hva er det den handler om? Pengeland er ifølge Norli bokhandels omtale «et sted der de rike skjuler sin formue for å slippe skatt og de mektige utnytter systemet til å stjele. Det er et land hvor gigantiske summer flyttes rundt, utenfor all kontroll. De superrike lever globalt og pengene strømmer over grensene, der eventuelle kontrollinstanser ikke kan følge etter. Gjennom alle historiene i boken fletter forfatter Oliver Bullough inn en rød tråd: Når finansinstitusjoner i Europa og USA har blitt sentre for hvitvasking, er noe fundamentalt galt med hvordan økonomien fungerer. Skatteparadiser, maltesiske pass, korrupsjon, amerikansk hemmelighold, skallselskaper i Panama, truster i Jersey, stiftelser i Liechtenstein – når de superrike på denne måten kan betale seg fri fra gjeldende lover og regler, undergraves demokratiet. Pengeland er en rystende fortelling fra 2000-tallet om rikdom, makt og hemmelighold.» 

https://www.norli.no/pengeland

Altså: Pengeland er et land uten grenser, uten landområde, uten flagg, og ligger utenfor all politisk kontroll. Rikfolk kan allikevel helt lovlig plassere sine penger der slik at de unndras så og si all beskatning. Dette skjer som regel ved at firmaer har sitt hovedkontor i et virkelig land med ingen eller svært lav skatt – i et såkalt skatteparadis – og selv om de opererer i andre land med et vanlig skattenivå, blir formuene og profitten disse firmaene skaper umulige å beskatte. Bullough kritiserer ikke bare de som unndrar seg beskatning, han kritiserer også de som spekulerer i ulike valutaer og på denne måten ifølge han kan ødelegge lands økonomi.  

Og her er altså ifølge Bullough og alle som betrakter boken budskap som viktig og godt, hovedpoenget: disse firmaene og deres rike eiere håver inn masse penger og unndrar dem fra beskatning, og dette er ille fordi disse skatteinntektene kunne ha blitt brukt på å heve befolkningenes velstandsnivå! I stedet blir mye av disse pengene brukt til slike ting som vi beskrev innledningsvis, dvs. unyttig og idiotisk luksus for korrupte politikere og rikfolk. 

Men la oss gå dypere til verks. Dette handler om å beskatte firmaer og deres rike eieres formuer, og det handler om å bruke disse skatteinntektene til goder for folket. Det handler altså om velferdsstaten og dens finansiering. 

Som kjent, velferdsstaten begynte å bli innført for alvor etter annen verdenskrig, og dens vekst skjøt fart etter ca 1960. Dette skjedde i alle land i Vesten. Velferdsstaten innebærer at politikerne lover at det skal bli flere og flere og mer og mer generøse offentlige tilbud (skole og helse, pensjoner og trygder, kultur og infrastruktur, støtteordninger på stadig flere områder, mmm.), folket stemmer på disse politikerne, politikerne får makt og gjennomfører noe av det de har lovet. Slike tilbud koster penger, og da ble naturlig nok også skattenivået høyere og høyere (og den statlige gjelden vil også øke). Denne veksten er uunngåelig fordi politikerne stadig må love mer og mer for å bli valgt, og for å finansiere dette må skatter og avgifter, og etter hvert statlige låneopptak, øke og øke og øke.  

Bullough, som ikke uten poeng setter likhetstegn mellom velferdsstat og demokrati, skriver på side 27 at «…the core function of democracy [is to] tax the citizens, and use the proceeds for the common good …», og på side 33 at «The Welfare State in Great Britain provides universal healthcare and free education. The innovations were remarkably successful: economic growth in most Western countries were almost uninterrupted throughout the 1950s and 1960s, with massive improvements in public health and infrastructure. All of this did not come cheap, though, and taxes had to be high to pay for it». 

Ja, det som beskrives her er sant, men han beskriver ikke det som skjedde etter hvert: skattenivået økte og økte (selv om det var et lite brudd med noen skattereduksjoner under Thatcher), statsgjelden økte, byråkratiet este ut, kvalitetsutviklingen på de offentlige tilbudene både innen skole og helse ble noe ujevn, pensjonssystemene er konkurs, og den økonomiske veksten ble etter hvert vesentlig lavere. Her er representative tall (fra Norge): økonomisk vekst i perioden 1975-2000 var ca 4-5 % per år, i perioden fra 2000 har den ligget på ca 2 %. 

En mer detaljert fremstilling over den økonomiske vekst i Storbrittania i denne perioden er å finne her: 

https://en.wikipedia.org/wiki/Economy_of_the_United_Kingdom

Pussig nok nevner Bullough ikke dette viktige poenget, dvs. at veksten ble mindre etter hvert (noe som kommer av at økonomien i en velferdsstat blir  mer og mer regulert og byråkratisert, noe som gjør at alt går tregeree), men vi går over til de tre hovedpoengene: skatteunndragelse, spekulasjon, idiotisk pengebruk.

Bullough kritiserer de som forsøker å unndra seg beskatning. Disse unndragelsene er dog lovlige, men de er i strid med velferdsstatens og demokratiets intensjon. Bullough nevner at på 60-tallet i UK var skattenivået for enkelte som hadde store inntekter på 95 %, men han sier ikke noe om hvorvidt slike skattesatser var urimelig høye (disse satsene ble satt noe ned under Thatcher).

Men er det galt å unndra seg beskatning? Det som skjer er at noen tjener penger, og så opplever de som har tjent disse pengene at en stor andel av dem blir tatt fra dem – er det da overraskende at de som er ofre for dette forsøker å unndra seg eller forsøker å redusere skattebyrden mest mulig? Etter mitt syn burde dette ikke overraske noen.         

Det virker som om Bullough tror at den eneste måten å sørge for at en befolkning får en høy levestandard (en høy levestandard inkluderer gode skoler, et godt helsevesen, gode pensjons- og trygdeordninger, rent miljø, gode produkter av alle slag til salgs for rimelige priser, rettferdige og effektivt håndhevede lover, etc.) er å finansiere dette ved å ta fra de rike. Altså mener han at folk flest ikke kan skaffe seg en høy levestandard ved eget arbeid, han mener at en høy levestandard kun kan komme folk flest til gode ved at de rike tvinges til å betale for den. Dette er imidlertid feil. Forsøker man å tvinge de rike til å bidra, vil følgende nødvendigvis skje: flere og flere vil bli betraktet som rike og skattenivået vil derfor øke for alle, noe som fører til ulike former for skatteflukt, f.eks. til land med lavere skatt (dette ble vanlig i Storbrittania på 50- og 60-tallet, hvor mange forlot UK og dro til USA, et fenomen som fikk navnet «brain drain») eller inn i den svarte økonomien. Offentlige tilbud vil over tid bli dårligere fordi de reelt sett er offentlige monopoler uten reell konkurranse, og fordi de styres på en måte som i liten grad fremmer innovasjon og effektivisering. Byråkratiet vil vokse, den økonomiske veksten vil bremses opp, den statlige gjelden vil etter hvert bli så stor at den ikke kan håndteres på en måte som unngår enorme problemer. Denne ødeleggende modellen heter velferdsstat, og Bullough tar feil når han tror at dette er den eneste modellen som kan skape velstand for folk flest. Sannheten er at den tvert imot vil ødelegge velstanden for folk flest. Det eneste som kan skape stabil velstandsvekst over tid er akkumulering av kapital, noe som gjør alle mer produktive. Vi kommer tilbake til dette poenget.  

Bullough kritiserer valutaspekulanter fordi de kan ødelegge lands økonomier. Men hva er det som skjer ved valutaspekulasjon? Anta at en spekulant sitter med et stort beløp i italienske lire. Så finner han ut at myndighetene (sentralbanken) i Italia vil redusere verdien av liren, f.eks. for å gi inntrykk av økonomien i Italia er bedre enn den egentlig er, eller for å finansiere politikernes valgløfter før et valg, eller for å favorisere landets eksportbedrifter på bekostning av de som importerer. Blir verdien av liren redusert vil spekulanten tape store penger. Han vil derfor forsøke å veksle liren inn i en valuta som ikke vil bli utsatt for slik verdireduksjon. Men hvem er det som handler kritikkverdig her? Mitt syn er at det er den italienske sentralbanken, og politikerne som styrer den, som handler kritikkverdig, ikke spekulanten som selger sine lire for å unngå et stor tap. Alle slike spekulasjoner kunne unngås dersom pengene hadde en stabil verdi. Denne løsningen nevnes ikke av Bullough. 

Men Bullough sier følgende på side 47: «If only everyone had listened to Keynes and created an international currency at Bretton Woods … ».  (Under en konferanse i Bretton Woods i 1944 ble en rekke viktige land enige om regler og institusjoner som skulle gjelde for alt økonomisk samkvem mellom disse landene etter krigen.) Sannheten er at det fantes en «international currency», en som ikke kunne manipuleres av noen politikere: denne valutaen var og er gull! Men ingen av representantene ville ha en valuta som var uavhengig av enhvers kontroll og som de ikke kunne styre etter politikernes forgodtbefinnende. Et pengesystem forankret i gull ble derfor ikke valgt på Bretton Woods. Det var allikevel en viss kobling mellom de vestlige lands valutaer og gull etter Bretton Woods, og denne koblingen varte frem til 1971, da president Nixon «lukket gullvinduet», dvs. han opphevet fullt og helt koblingen mellom gull og dollar. Fra 1945 til 1974 var alle vestlige valuter nokså stabile pga. denne forankringen i gull, men fra 1974 fikk alle land i Vesten flere år med betydelig inflasjon, og tilhørende økonomisk krise, noe som alltid vil kunne forekomme når man har valutaer som ikke er forankret i gull. 

Bullough legger stor vekt på at politikere misbruker skattepenger på fordeler til seg selv og sine familier, og at de bruker enorme beløp på «luksus» (slik vi så Yanukovich gjøre i eksemplet over).

Men her har vi altså et system hvor politikerne bare kan vedta at staten kan ta inn penger (for å si det enkelt) som en viss prosent av hvert enkelts inntekt pluss en viss prosent av hver enkelts formue pluss en viss prosent av hvert firmas overskudd pluss en viss prosent av det folk bruker på dagligvarer og klær pluss en viss prosent av det de bruker på bensin pluss en viss prosent av det de bruket på strøm pluss en viss prosent av det de bruker på tobakk pluss en viss prosent av det de bruker på alkohol pluss en viss prosent av det de bruker av sukkerholdige varer, etc. 

At staten skal ta inn disse pengene er vedtatt av i lovs form av landets lovgivende forsamling, og pengene kreves da inn av et apparat (ligningsvesenet) som har full støtte av landets politi og rettsapparat. Videre, det er politikere og byråkrater som bestemmer hva disse pengene skal brukes til. Man burde da ikke bli overrasket over at denne gruppen av politikere og byråkrater tiltrekker seg folk som primært er interessert i å mele sin egen kake uten hensyn til andre, eller at rene kriminelle ønsker å få en eller annen posisjon i dette systemet. Og det er dette Bullough beskriver: dette apparatet, som lovlig kan forsyne seg med stigende andeler av alles verdiskapning, blir i stadig større grad fylt opp av kriminelle. Men ifølge Bullough, og alle som har skrytt boken opp i skyene, er problemet de som forsøker å unndra seg denne stadig tyngede beskatningen, problemet er ikke det systemet som er laget slik at det tiltrekker seg kriminelle! De som vil beskytte seg mot dette stadig økende skattenivået flykter til det som Bullough kaller Pengeland, men det ser ut som om Bullough og hans mange meningsfeller befinner seg i Bakvendtland! Vi vil understreke dette poenget: problemene som Bullough & co er opptatt av oppstår fordi man har et system som er basert på at et stort antall oppgaver skal finansieres med tvungen skatt!    

Noen av de problemer som Bullough trekker frem er reelle, men løsningene han foreslår er det stikk motsatte av de reelle løsninger:   

Bullough støtter velferdsstaten, men velferdsstaten er ikke bærekraftig, over tid vil velferdsstaten ødelegge alle gode ting: skole og helsevesen vil forfalle, trygde- og pensjonsordninger vil gå konkurs, utbredt ansvarsløshet fører bla. til alt fra et generelt forfall til mer kriminalitet, etc.

Det er kun én vei til stabil velstandsøkning over tid, og det er akkumulering av kapital. Dette kan kun skje i en økonomi med en sikker eiendomsrett som gjelder fullt ut.   

Bullough støtter tvungen skatt for å finansiere velferd, men et slikt system vil kreve større og større utgifter, politikerne vil forsøke å øke inntektene,  skatte- og avgiftsnivået vil da øke og øke, og dette vil naturlig nok føre til at flere og flere på ulike vis vil forsøke å redusere sin skattebyrde. 

Bullough nevner ikke det som er løsningen på valutaspekulasjon, som er å sikre at penger har stabil verdi, f.eks. ved en gullstandard, eller ved «free banking». 

Bullough vil eliminere skatteparadisene – men det at disse finnes bremser skatteøkningene i vanlige land, og reduserer skatteflukten fra disse landene. Men det beste ville ha vært om alle land var skatteparadiser, dvs. at staten kun sto for sine legitime oppgaver (politi, rettsapparat, det militære) og at alt annet ble drevet av private aktører. Dette er et system hvor hver enkelt sparer og investerer til sin egen pensjon, hvor han forsikrer seg mot sykdom og uførhet, hvor han kjøper skoleplass til sine barn, etc.; dette systemet er sterkt forskjellig fra dagens system hvor alle disse områdene er underlagt statlig tvang og politiske hestehandler, hvor de i større eller mindre grad lider av synkende kvalitet og mer byråkrati, hvor alternativene er svært dyre, og hvor de offentlige standardtilbud finansieres av en skatte- og avgiftsskrue som strammes hardere og hardere.  

Tvert imot, det Bullough foreslår som løsning vil bare gjøre problemene enda større. Han vil ha et samfunn hvor de rike tvinges til å betale mer og mer, men resultatet er at de som skal tvinges til å betale mest bruker sine penger ikke på produktive investeringer, som ville ha økt velstanden for alle, men de bruker en betydelig del av sine penger på tullete luksusting – dette fordi slike ting er vanskeligere for myndighetene å beskatte enn en bedrift som produserer ting som folk på en eller annen måte synes er nyttige og derved kjøper. 

Bullough er åpenbart tilhenger av demokrati, men ser ikke at demokrati er det samme som flertallsdiktatur, og han nevner heller ikke noen av de utallige problemene som demokratiet fører med seg; ikke engang det velkjente poenget om pressgruppenes krig om felleskaken, blir nevnt. Om forholdet mellom flertallet og det enkelte individ ser det ut til at Bullough overhode ikke har tenkt på hvilken selvbestemmende sfære den enkelte skal ha.  

Bokens undertittel sier at boken vil forklare «Why Thieves And Crooks Now Rule The World». Å si at de «rule the world» er overdrevet, men at slike folk disponerer en ikke ubetydelig andel av verdiskapningen, en andel som kunne ha blitt bedre anvendt dersom målet er økt velstand for folk flest, er sant. Men grunnen til at de klarer å bemektige seg en så stor andel av verdiskapningen er at  det systemet som Bullough & co ønsker, et system som skal ta fra de rike og gi til de fattige, dvs. det system vi har i dag bortsett fra at de rike ikke skal kunne slippe unna, er et kriminelt system, det er et system som i sin kjerne er kriminelt (selv om det er lovlig). Og at kriminelle kommer til topps i et kriminelt system burde ikke overraske noen.   

Et ordtak sier at «den som graver en grav for andre faller selv i den». Dette er ikke noe som alltid skjer, men det skjer iblant; den som forsøker å ramme andre vil ende med å skade seg selv. Bullough og hans utallige meningsfeller ønsker at folk flest skal ha det bra – men de tror at dette kun kan oppnås ved å «ta de rike», dvs. ved å ta penger fra de rike og bruke disse pengene på gode tilbud til alle. Dette vil opplagt skade de rike. Men det som vil skje i et slikt system er at de rike vil forsøke å unnslippe dette på flere måter, og en av dem er å redusere sine investeringer. Dette fører til at velstandsveksten blir mindre, og etter hvert vil velstanden falle. Bullough & co vil ta de rike og slik hjelpe de fattige og de mindre rike, men det systemet det er for vil føre til at alle blir fattigere. De som tror at man kan skape velstående samfunn ved å ta fra de rike opplever at resultatet blir det motsatte: samfunn som er basert på å ta fra de rike vil etter hvert oppleve forfall og økende fattigdom for så og si alle.        

https://www.amazon.co.uk/gp/product/1781257930?pf_rd_p=f20e70b1-67f9-48d1-8c78-ba616030b420&pf_rd_r=QHF5T8QG3YMD5B5P9WSR

Presidentvalget i november

USA skal velge president i november, og alternativene er Donald Trump og – en fra det demokratiske partiet som ennå ikke er nominert (kandidater fra andre partier vil ikke ha noen mulighet til å bli valgt). Vi skal i dag kort kommentere hva som vil bli det sannsynlige resultatet alt etter hvem som blir sittende i Det Hvite Hus i neste periode – enten det blir Trump eller Sanders eller Buttigieg; de to siste er de som hittil ligger best an i demokratenes nominasjonsprosess, en prosess som hittil ikke er kommet spesielt langt. 

 Trump ligger pr idag godt an til å bli gjenvalgt: økonomien ser ut til å gå bra, Trump har en stil som gjør ham populær blant store grupper av velgere, han har i betydelig grad klart å fremstille seg som om han rydder opp blant korrupte politikere og byråkrater i Washington (et av hans slagord i valgkampen var «drain the swamp!»). De meget omfattende angrepene mot ham (f.eks. at han var kjøpt og betalt av russerne, og mange andre typer angrep med påstander om at han er rasist, fascist, etc.) viste seg å ikke holde vann eller å ha noen effekt. Riksrettsprosessen, som hadde et meget tynt grunnlag, endte med frifinnelse. Alle disse angrepene fikk for mange det resultat at de bare bekreftet at det var Trumps motstandere som var korrupte – akkurat slik han hadde påstått. 

Det finnes gode konservative og det finnes dårlige konservative. Blant de gode finner vi Barry Goldwater, Margareth Thatcher og Ronald Reagan – og jeg kan ikke komme på flere enn disse tre hvis vi holder oss til internasjonalt kjente politikere. De gode konservative går inn for lave skatter, en begrenset stat, dereguleringer og privatiseringer. De er tilhengere av frihandel, og de vil ikke øke statlig gjeld. (Selv gode konservative kan svikte på noen av disse punktene; det er kun konsekvente liberalister som er gode på alle disse punktene.) 

Donald Trump er svært langt fra å kunne plasseres i nærheten av disse gode konservative. I motsetning til de gode konservative er Trump strekt anti-intellektuell, og videre, hans flipp-flopping,  prinsippløshet og forakt for sammenhengende resonnementer og ideologisk konsistens er allerede legendarisk, og bekrefter med all tydelighet at han ikke er noen god konservativ.   

Han har foretatt noen dereguleringer og gjennomført noen skattelettelser, som er bra, men han har ikke gått inn for økt frihandel, snarere tvert imot, USAs kolossale gjeld fortsetter å øke i samme tempo som under hans forgjengere. 

Folk har allikevel fått det bedre under Trump:  «More in U.S. Say They Are Better Off Than in Past Elections». 

https://news.gallup.com/poll/285593/say-better-off-past-elections.aspx

Velstand bygger på produksjon, og produksjonen i alle land i Vesten er stor og er en solid basis for dagens velstand. Men dersom låneopptakene blir for store kan det gi problemer på sikt.    

Som person er Trump noe annerledes enn alle andre tidligere presidenter, og han oppfører  seg på en måte som er helt upassende for en president, ja for en hvilken som helst anstendig person. Det finnes svært mange eksempler på dette, men vi tar bare med ett, som i en avis ble omtalt slik: «»I could stand in the middle of Fifth Avenue and shoot somebody and wouldn’t lose any voters, OK? It’s, like, incredible,» Trump said during an event in Iowa. When he made the remark, he mimicked firing a gun with his fingers».

https://www.newsweek.com/nypd-says-theyd-arrest-trump-if-he-shot-someone-1467588

Men Trump er sjarmerende og slagferdig; mange synes han er morsom i sin omtale av andre politikere: han satte navnet «Pochahontas» på senator Elizabeth Warren fordi hun gjennom sin karriere i akademia løy om at hun var delvis indianer for å nyte godt av kvoteringsordningene; den ikke spesielt energiske guvernør Jeb Bush omtalte han som «low energy Bush», Nord-Koreas diktator ble omtalt som «Rocket man» etter at han truet med å angripe USA med atomraketter, Mike Bloomberg er «Mini Mike» fordi han er et hode kortere enn Trump, osv.    

At Trump har foretatt et meget stort antall utskiftinger i sin administrasjon er ikke nødvendigvis et tegn på dårlig lederskap, det kan være det motsatte. Hans påstand om at hans administrasjon fungerer som «a well oiled machine» er dog noe tvilsom, og hans beskrivelse av seg selv som «a very stable genius» er enda mer tvilsom. Hans enorme aktivitet på Twitter har den fordel at han kan tale direkte til velgerne i korte og visstnok poengterte meldinge uten at fiendtlig innstilte journalister kan vrenge på det han sier, men innholdet er ofte slik at det ifølge tradisjonell målestokk ikke er verdig en president. Men allikevel. Trump er ganske populær: «Trump Job Approval at Personal Best 49%». 

https://news.gallup.com/poll/284156/trump-job-approval-personal-best.aspx

Et viktig element som bør nevnes er at Trump er den eneste politikeren vi vet om som direkte har gått løs på på venstresidens kjernesaker, han har tatt tyren ved hornene og ikke vært ettergivende slik alle andre konservative politikere i betydelig grad har vært. Dette er også hovedgrunnen til at folk i pressen, i byråkratiet og i akademia hater ham så intenst som de gjør; det er derfor de fremstiller ham som en rasistisk og fascistisk tulling.  

Men det viktigste er den politiske linjen. Dersom Trump blir gjenvalgt vil det for republikanerne være en bekreftelse på at Trumps kurs er den som partiet bør fortsette i, dvs. etter en Trump-seier vil republikanerne bli mer nasjonalistiske, mindre frimarkedsvennlige, de vil legge enda mindre vekt på ideologi og prinsippfasthet. Etter vårt syn er dette ikke en oppskrift på langsiktig suksess, dette er en oppskrift på fiasko. Dersom Trump taper vil det være et signal om at republikanerne bør legge om kursen i motsatt retning, dvs. til en kurs som er mer ideologisk, mer frihandelsvennlig, etc.  

Men ønsker vi at Trump skal tape i november? Hva vil skje da? Og hvem vil da vinne?  

I det demokratiske partiet er det nå en liten håndfull kandidater som skiller seg ut og som har kommet best ut i de nominasjonsvalgene som hittil er blitt avholdt. De som ligger best an er gammelsosialisten Bernie Sanders og nykomlingen Pete Buttigieg. Tidligere favoritter som Obamas visepresident Joe Biden og senator Elizabeth Warren ser ut til å sakke akterut.  

Vi skal ikke gå så mye inn på deres politikk her: det har vi gjort i en tidligere kommentar her på Gullstandard: 

Demokratenes reality-show

Et viktig element for å bli valgt er at kandidaten er likandes,  er sjarmerende, er en hyggelig person, er en som folk vil kunne gå på en pub og ta en øl med. Politikere som ikke har denne egenskapen blir sjelden valgt.    

Blant de som hadde denne egenskapen i stort monn finner vi Ronald Reagan, Bill Clinton, Barack Obama, og Donald Trump. George Bush jr hadde også til en viss grad denne egenskapen. Blant de som ikke har denne egenskapen finner vi Al Gore, Mitt Romney, Hillary Clinton, Joe Biden, Elizabeth Warren. (Det kan hende at politikere kommer til makten selv om de ikke har denne egenskapen, men da blir de valgt fordi de er åpenbart dyktige og sterke og skiller seg klart ut fra alternativene. Margareth Thatcher var blant disse.) 

Grunnen til at vi nevner dette er at den som nå ligger fremst blant demokratene er en som totalt mangler denne sjarmen. Bernie Sanders er totalt usjarmerende; han er bare en gretten gammel gubbe på 78 som skjeller og smeller mot storkapitalen, og som vil at staten skal gi alle alt de virkelig trenger gratis. Sanders er altså sterkt venstreorientert, og siden det demokratiske partiet har fått mange sterkt venstreorienterte medlemmer ligger han nå best an av de som forsøker å bli nominert. Sanders lå også best an til å bli nominert i forrige runde (nominasjonen i 2016), men da grep ledelsen i partiet inn og snøt Sanders for nominasjonen; de mente at han ikke kunne vinne presidentvalget og ga nominasjonen til en som de trodde var en sikker vinner, Hillary Clinton.  

Sanders er som sagt en gammelsosialist; og dette bekreftes i måten han har tenkt å styre på. Han vil bruke «executive fiats» fordi «we cannot accept delays from Congress», og via slike «executive fiats» vil han bla. «ban … the exportation of crude oil to combat climate change». 

https://www.nationalreview.com/news/sanders-prepares-to-sign-dozens-of-executive-orders-upon-taking-office-we-cannot-accept-delays-from-congress/

Han vil altså gjennomføre en sterkt venstreorientert politikk med totalitære midler, stikk i strid med den maktfordeling og de «checks and balances» som den amerikanske grunnloven la opp til. At sosialistiske politikere ikke vil bry seg om slike ting er ikke overraskende i det hele tatt. Det er heller ikke overraskende at norsk mainstreampresse holder slike ting skjult. Men denne politikken vil være umulig å gjennomføre gitt det amerikanske politiske systemet. Så en president Sanders vil ikke få gjennomført noe som helst av det han har lovet. Han vil være en total fiasko, han vil leve opp til sine initialer. Amerikanske presidenter blir ofte omtalt med sine initialer: FDR, JFK, LBJ, DT, så at Sanders vil bli omtalt som BS er bare som fortjent! Men Sanders kommer ikke til å bli president, men hvis han gjør det kommer han i meget stor grad til å bekrefte ordtaket om løven og skinnfellen – og venstreorienterte ideer vil bli påført enda et nederlag.  

En valgseier til Sanders vil diskreditere både Trumps linje blant republikanerne og Sanders´ linje blant demokratene. Kanskje det beste vi kan håpe på er at Sanders vinner valget i november. 

En annen kandidat som har gjort det godt i primærvalgene så langt er tidligere borgermester Pete Buttigieg. Han kan norsk (han lærte seg norsk ikke for å lese Ibsen p originalspråket, men for å lese Erlend Loe), og han er klar favoritt hos NRK. Han er ca 40 år yngre enn de andre ledende kandidatene, og står politisk sett nærmere sentrum enn de andre. Tidligere visepresident Joe Biden står også noe nærmere sentrum enn de andre, men vi tror han er ute av dansen etter svært dårlige resultater i de primærvalgene som hittil er holdt. Han er også noe forvirret, og har ved en rekke anledninger oppført seg upassende. Han har heller ikke fått noen støtte fra den fortsatt populære Obama, som han altså var visepresident for.   

Kan Buttigieg bli valgt? Neppe. Han har ingen storpolitisk erfaring; han har kun vært borgermester i en by med 100 000 innbyggere. Nå er det slik at amerikanere som regel velger outsidere til presidenter, de vil ofte ha en som ikke er en del av det etablerte politiske miljøet i Washington. Den vanligste bakgrunnen er å ha vært guvernør i en delstat; Carter, Reagan, Clinton, Bush jr., var alle guvernører før de ble president. Det er sjelden at senatorer blir valgt: de to eneste eksemplene fra de siste 60 år er Kennedy og Obama.   

(Johnson, Nixon og Bush sr. var alle visepresidenter for populære presidenter før de ble valgt.) Og for å ha nevnt det: Sanders er senator.   

Men mest problematisk for Buttigieg er antagelig at han er åpent homofil og at han er gift med en mann. Det er etter vårt syn ikke noe galt i dette, men vi har vanskelig for å tro at en mann med en slik familiesituasjon kan slå igjennom hos de store kristne velgergruppene i USA. Vi tror altså at Buttigieg ikke er valgbar.   

Vi har sagt litt om fire kandidater: Biden, Sanders, Buttigieg og Warren. Men i det siste er det kommet til at par nye kandidater: Mangemilliardæren Mike Bloomberg, som visstnok har en formue på 60 milliarder dollar, og som kan kjøpe så mange annonser og valgmedarbeidere han vil, mener at ingen av de andre kandidatene er valgbare, og vil selv prøve å bli valgt. Han har vært borgermester i New York (da valgt som republikaner), og er kanskje mest kjent for å ha fått kriminaliteten kraftig ned, og for å ha forbudt salg av brus i store begre.     

«New York crime did drop when 2020 hopeful Michael Bloomberg was mayor …» 

https://www.politifact.com/factchecks/2019/dec/02/michael-bloomberg/new-york-crime-did-drop-when-2020-hopeful-michael-/

«New York City plans to enact a far-reaching ban on the sale of large sodas and other sugary drinks at restaurants, movie theaters and street carts, in the most ambitious effort yet by the Bloomberg administration to combat rising obesity.» (30. mai 2012)

Allikevel ser Bloomberg ut til å være en mer sentrumsorientert kandidat enn de andre som forsøker å bli Trumps utfordrer i november.  

Også overraskelsepersonen i nominasjonsvalget i New Hampshire, senator Amy Klochubar, som kom på fjerde plass foran både Biden og Warren, er mer sentrumsorientert enn de andre kandidatene. Man det er for tidlig å si mye om hennes sjanser fremover. Hvis Bloomberg og Kochubar er med i racet om noen uker skal vi si mer om dem.   

For å summere opp: det demokratiske partiets kandidater er helt håpløse, få velgere møter frem i nominasjonsvalgene, disse valgene blir inkompetent gjennomført, og det dette viser er at det demokratiske partiet er dødt. Dvs. de fremste kandidatene er gamle (Sanders og Biden er nesten 80 år, Warren er 70). Buttigieg er bare 38, men han er ikke valgbar. 

Hovedgrunnen til denne håpløse situasjonen er at partiet er tatt over av sterkt venstreorienterte aktivister, og de sterkt venstreorienterte står ikke for noe annet enn hat mot de rike, krav om enda høyere skatter, og krav om at flere skal få gratistilbud fra det offentlige (gratis helsetjenester til alle, inkludert ulovlige innvandrere; ettergivelse av studentgjeld, mm.), utjamning, krav om enda mer omfattende reguleringer av all produksjon for å redde klimaet, større ettergivenhet overfor kriminelle, etc.

Også den meget frittalende James Carville, tidligere strateg for det demokratiske partiet, mener at partiet er blitt alt for venstreorientert: «James Carville, a former top adviser to President Clinton, laid out a scathing critique of his party, arguing that it drifted way too far to the left and was on the way to failure as a result of pushing extreme policy ideas.»We just had an election in 2018. We did great. We talked about everything we needed to talk about and we won,» he said in a Vox interview published on Friday. «And now it’s like we’re losing our damn minds. Someone’s got to step their game up here.» Carville added that he considered himself a «liberal» rather than a centrist — but Democrats went too far even for him. «They’ve tacked off the damn radar screen,» he said when asked if the party moved too far left.» 

https://www.foxnews.com/media/carville-dems-losing-damn-minds?fbclid=IwAR3b-wI5-csS-rKpr45Z4lyl2HLWsEfY6YYDVfa4IJQTRvN0OiM7H8Ni3dY

Et slik parti vil ikke kunne få stor og bred oppslutning – men det kan allikevel vinne valg fordi alternativene ikke er så mye bedre, og fordi mange velgere er så fed up av politikk at de lar være å stemme. Vi nevner også i forbifarten at en ikke ubetydelig andel venstreorienterte er sikre på at de selv har rett og at motstanderne er svært uanstendige mennesker.  Obama beskrev som kjent mange velgere som hørte til på den andre politiske fløyen som at «they get bitter, they cling to guns or religion or antipathy to people who aren’t like them or anti-immigrant sentiment or anti-trade sentiment as a way to explain their frustrations», og Hillary Clinton beskrev dem som «deplorables» og at de hadde synspunkter som var «racist, sexist, homophobic, xenophobic, Islamaphobic». Denne holdningen innebærer at mange av dem ikke har respekt for vanlige demokratiske spilleregler, og kan føre til at de setter igang løgnkampanjer for å hindre politisk motstandere i å komme til makten (kampanjen for å hindre at Brett Kavanaugh ble utnevnt til dommer i Høyesterett er bare ett av mange eksempler.) 

At enkelte av dem da ikke vil nøle med å jukse ved selve valget burde ikke komme som en overraskelse. Som kjent er det slik at i enkelte valgdistrikter er listene over de som har stemmerett ikke helt a jour, for å si det slik, og da kan man få enkelte til å stemme under andre navn enn deres eget. Demokratene er imot lover som krever at velgere skal vise legitimasjon, «voter ID», når de stemmer, og de begrunner dette med at det kan være kostbart både i tid og penger å skaffe seg f.eks. et førerkort, og at dette ikke burde hindre noen som virkelig har stemmerett i å stemme. Men det er vanskelig å dokumentere hvorvidt dette fører til omfattende juks ved valgene.    

Som alltid vil presidentvalget i USA være spennende, men de gangene demokratene har stilt med sterkt venstreorienterte kandidater – McGovern i 1972, Mondale 1984 – har de gått på store tap. Antagelig vil det samme skje denne gangen hvis ikke noe uforutsett skjer. Men uforutsette ting kan skje når som helst.   

 

Årsaken til at Magnus Carlsen ikke ble årets navn 

Magnus Carlsen er tidligere blitt hedret med utmerkelsen Årets navn på Idrettsgallaen (i 2014), men foran siste Idrettsgalla ble han ikke engang nominert, dette til tross for at han i perioden fra november 2018 til desember 2019 vant hele tre VM-titler, og ellers hadde en svært suksessfull sesong i 2019. Man kan trygt si at i 2019 var han Norges mest suksessfulle utøver – men allikevel ble han ikke nominert som Årets navn. Hvorfor? 

Kriteriene for å bli valgt til Årets navn er slik: «Vinneren av Årets navn er den utøveren/laget som stemmes frem av folket selv, basert på nominering fra hovedjuryen. Juryen kan ved nominering til Årets navn praktisere en videre tolkning av det tradisjonelle idrettsbegrepet.» 

https://www.idrettsgalla.no/nominerte/priskategorier/årets-navn/

Som kjent har statsselskapet Norsk Tipping monopol på pengespill i Norge. Norsk Tipping driver et stort antall ulike spill, alt fra Lotto og fotballtipping til drifting av verdens mest kjedelige spilleautomater, automater som er plassert i de mest utrivelige hjørnene i landets Narvesenkiosker. Nr en oversikt over de spillene som Norsk Tipping driver kan man finne her: https://www.norsk-tipping.no

Spill om penger som ikke foregår i Norsk Tippings regi er strengt forbudt (dette gjelder forhåpentligvis ikke når vennegjenger spiller om småbeløp). Det er i hovedsak to formål med dette monopolet: dels skal betydelige andeler av inntektene gå til idretten gjennom Idrettsforbundet, og dels skal spillere hindres i å spille bort for mye penger; det er visstnok en maksgrense som de som spiller i Norsk Tippings regi kan spille for per måned – overskrider man denne grensen blir spillerens konto sperret. Staten har her tatt den rollen som foreldre har overfor barn, noe som de fleste i dag vel synes er som det bør være! 

Før vi går videre nevner vi at det foregår svært mye spill om penger på Internett i regi av utenlandske selskaper, og at dette foreløpig ligger helt utenfor Statens kontroll.  

En del av statens inntekter fra spillingen fordeles gjennom Idrettsforbundet til alle sportsgrener som er organisert gjennom Idrettsforbundet, men ingen av disse midlene går til sjakken, dette fordi Sjakkforbundet ikke kan være medlem i Idrettsforbundet. Grunnen til at sjakken ikke er med i Idrettsforbundet er at Idrettsforbundet har spesielle regler for barneidrett, mens i sjakken kan barn konkurrere på like fot som voksne: En sjakkspiller på 10 år kan være like god som en spiller som er 20 år eller 50 år, og derfor konkurrerer de på like fot. Men i alle de idretter som er organisert i Idrettsforbundet er det slik at en utøver på 20 år er langt bedre enn en på 10 år, og de kan derfor ikke konkurrere sammen. Skal sjakken komme med i Idrettsforbundet må den følge regler for klasseinndelinger som passer godt på alle idrettsgrener, men som ikke passer for sjakken i det hele tatt. Derfor er Sjakkforbundet ikke med i Idrettsforbundet.  

Magnus Carlsen vil gjerne at også sjakken skal tilgodeses med sponsormidler, og siden dette er umulig gjennom Idrettsforbundet, har han valgt å samarbeide med spillfirmaet Unibet om en avtale som innebærer at Unibet sponser Carlsen mot at Unibet donerer betydelige midler til norsk sjakk. Unibets mål er å løse opp Norsk Tippings monopol på pengespill i Norge, de vil altså inn på det norske markedet. Sponsingen av Carlsen skal gjøre dette lettere.  

Dagbladets Espen O. Sæther oppsummerer argumentene mot å nominere Carlsen til Årets navn: «For rent politisk er Magnus Carlsen i løpet av nettopp 2019 blitt persona non grata; totalt uønsket, når den norske idrettsbevegelsen … samles foran et rekordstort TV-publikum for å feire seg selv. Selvsagt ikke som person, men i kraft av de holdningene han dette året har fremmet i forhold til det norske frivillige barne -og ungdomsarbeidet. AKKURAT det burde altså noen av de sentrale idrettslederne vært modige nok til å forklare ham. I oppstusset rundt nominasjonen før jul gikk toppidrettssjef Tore Øvrebø rundt grøten. Det var det lett å gjøre med en ærespris som blir delt ut på grunnlag av «en videre tolkning av det tradisjonelle idrettsbegrepet». Men egentlig for lett for fagsjefen for norsk toppidrett.

For her skulle Øvrebø og de andre idrettslederne ha stått opp for de beste verdiene i denne folkebevegelsen. For fellesskapet, rausheten og det lokale engasjementet som Magnus selv gjorde narr av sist sommer da han forsøkte å kuppe Norges Sjakkforbund ved å kjøpe stemmer nok på sjakktinget til å selge denne sporten til et privat utenlandsk gamblingselskap.»

https://www.dagbladet.no/sport/uonsket-pa-tv-showet/71978507

I siste del av det vi siterer henviser Dagblad-skribenten til at Carlsens «forsøkte å kuppe Norges Sjakkforbund ved å kjøpe stemmer nok på sjakktinget til å selge denne sporten til et privat utenlandsk gamblingselskap». 

Bakgrunnen for dette var at Sjakkforbundets kongress 2019 skulle stemme over et forslag for ledelsen om å inngå samarbeide med det private spillfirmaet Kindred for å oppheve Norsk Tippings spillmonopol mot at sjakken skulle få betydelige midler til å drive barne- og ungdomsarbeid. Carlsen støttet dette forslaget, og satset betydelige ressurser for å få flertall for det på Sjakkforbudets kongress sommeren 2019.   

Vi vil først bemerke at det er noe spesielt å kalle dette for et kupp når Carlsens formål var å få flertall for et forslag som kom fra ledelsen i forbundet, når det skjedde helt åpent, og når det skjedde i fullt samsvar med gjeldende vedtekter! Riktignok opprettet Carlsen en ny klubb og betalte kontingenten til medlemmene for at denne nye klubben skulle bli representert på forbundets kongress og derved få stemme ved avstemningen, men som sagt, alt var åpent og i samsvar med vedtektene. Å beskrive det Carlsen forsøkte som å selge sjakken til et privat utenlandsk gamblingselskap er noe merkelig: det avtalen med Kindred gikk ut på var at sjakkforbundet skulle få midler til å drive ungdomsarbeid mot at Sjakkforbundet skulle arbeide for å løse opp Norsk Tippings spillmonopol. Sæthers poeng om at Carlsen med sitt utspill gjorde narr av «fellesskapet, rausheten og det lokale engasjement» i bevegelsen er bare typisk for Dagbladet og fortjener ingen kommentar. Forøvrig fikk forslaget om samarbeid med Kindred ikke flertall på Sjakkforbundets kongress i 2019.   

Men tilbake til hovedsaken: Carlsen ble ikke Årets navn, og det på grunn av noe som Dagbladet formulerte slik: «[Carlsen ble ikke tildelt denne utmerkelsen pga.] de holdningene han dette året har fremmet i forhold til det norske frivillige barne -og ungdomsarbeidet». 

Og hvilke holdinger er det? Jo, han vil løse opp Norsk Tippings spillmonopol! Det motstanden mot Carlsen som Årets navn koker ned til er at han ikke deler det sosialdemokratiske konsensus som i denne saken sier at spill om penger (utenfor Internett) kun skal foregå i statlig regi og under statlig kontroll. (Og for å ta med noe som mange mener er et viktig  punkt: Også private spillselskaper kan ha begrensninger på hvor mye man kan spille for per måned.) 

Det er altså åpenbart slik at dersom man ikke deler det sosialdemokratiske konsensus så fortjener man ingen ærespriser. Uansett hvor god man er. Magnus Carlsen er historiens beste sjakkspiller, han har vært verdens beste spiller i ti år, han har vunnet ti verdensmesterskap, og han hadde sin beste sesong noensinne i første del av 2019! Men siden han ikke deler det sosialdemokratiske konsensus mht. spillpolitikk så fortjener han altså ingen ærespris! Skal du bli satt pris på i Norge må du være sosialdemokrat; hvis du har synspunkter som faller utenfor det som sosialdemokratiet godtar, da er du ikke et godt menneske og da skal du ikke settes pris på i norsk organisasjonsliv uansett hvor store bragder du har utført. Slik er det, og  slik har det vært lenge! Tragisk!    

Høye lederlønninger? 

Med jevne mellomrom dukker det i pressen opp artikler som hevder at enkelte ledere tjener for mye. Denne gangen er det Nettavisen, som med utgangspunkt i et utspill fra Olav Thon, kaster seg på karusellen. Vi siterer fra artikkelen som ligger her:

https://www.nettavisen.no/okonomi/olav-thon-ut-mot-lederlonnsfest/3423910645.html 

«Olav Thon reagerer på lederlønnsfesten i norsk næringsliv. – Jeg har jo uttalt meg om lederlønninger og har jo fått enkelte debattinnlegg mot mine tanker, men jeg mener at ingen ledere er verdt så høye lønninger som det viser seg at enkelte i næringslivet får, sier Olav Thon (96) …  Lønnen til norske toppledere har økt kraftig de siste tiårene, og mye mer enn den gjennomsnittlige årslønnen. Equinor-sjef Eldar Sætre tjente for eksempel 13,5 millioner kroner i 2018, mens de 30 beste topplederne i Norge tjente i snitt 14 millioner kroner året før. … Lønnsfesten er også stor i bransjer der snittlønnen ellers er lav. Sjefen for Norges største dagligvarekonsern, Norgesgruppen, har allerede fått like mye lønn i 2020 som en gjennomsnittlig butikkansatt får på ett år». Det er ikke bare lønninger som trekkes frem, ofte snakkes det også om fallskjermer eller sluttpakker, dvs. store utbetalinger som en sjef får dersom han må gå av.  

Såvidt vi kan se er det sjelden at disse disse artiklene inneholder noe mer enn synsing; man får vite hva journalister og enkelte siterte synes om at noen får stor lønn; det er sjelden eller aldri at man kommer over en virkelig begrunnelse for hvorfor enkelte ledere får eller fortjener svært høye lønninger – eller hvorfor de ikke fortjener høy lønn. 

En leder har et kolossalt ansvar, og det er en viktig og krevende jobb å lede en stor bedrift, å virkelig lede en stor bedrift er ikke en 9-til-4-jobb. Det er utallige områder lederen må ha god kjennskap til, og han må ofte ta både raske og riktige avgjørelser på en rekke forskjellige områder. Tar han gal beslutning kan bedriften tape store penger, eller den må si opp ansatte eller i verste fall legge ned. Det er svært mye verdt for en bedrift, dens eiere og dens ansatte å unngå slike ting. 

Som man kan forvente er det ikke svært mange som kan utføre en slik jobb; det er få av dem, og når etterspørselen er høy der hvor tilbudet er lavt blir prisen høy. Hvis vi ser på en relativt enkel jobb som ikke krever spesielt store kunnskaper og som mange kan utføre, blir prisen/lønnen lav. Dette er utgangspunktet for at noen lønninger er høye og noen er lave. 

Et annet poeng er at dersom en ansatt med lav lønn gjør en tabbe som fører til at han mister jobben vil han som regel ikke ha spesielt store vanskeligheter med å finne seg en ny jobb. Man dersom en leder gjør en alvorlig feil – og jobben han har innebærer at han ofte må ta raske avgjørelser som har store konsekvenser – vil han i verste fall kunne bil hengt ut i pressen som den som var årsaken til at bedriften gikk overende. Det kan da bli svært vanskelig for ham å finne en ny jobb. Har han hatt en høy lønn som sikrer at han kan klare seg i noen år uten jobb, vil han kunne fungere som en bedre leder mens han er leder. 

Vi må også huske at det er en bedrifts styre som (på vegne av eierne) ansetter en leder og som bestemmer hans lønn (og evt. fallskjerm). Det er ingen andre som har noe med hva lønnen er; alle typer lønninger (og andre ting som har med ansettelsen å gjøre) bør avtales mellom de som ansetter og den som ansettes. Det bør være helt og fullt opp til de som er direkte involvert (den ansatte og de som ansetter) om de vil gjøre publikum kjent med hva lønnen er. 

Desom du ikke liker lønnspolitikken i et firma, hvis du f.eks. synes at de fleste ansatte har for lav lønn og at lederne har for høy lønn, er det enkelte ting du kan gjøre: du kan kjøpe deg inn som deleier i bedriften (kjøpe aksjer), og så forsøke å påvirke bedriftens lønnspolitikk på møter i bedriftens organer. Dersom du ikke får medhold kan du selge deg ut av bedriften. Også som kunde er det noe du kan gjøre. Dersom du kjøper varer fra et firma som du synes ha for høye lederlønninger så kan du slutte å kjøpe bedriftens varer og gå over til en konkurrent som du synes har en bedre lønnspolitikk. Dette er muligheter du vil ha i et fritt, uregulert marked.

Men i dag har vi en regulert økonomi, en økonomi hvor alle aktører drukner i stadig flere reguleringer og bestemmelser som de er pålagt å følge, bestemmelser som kan innebære at firmaet er beskyttet mot konkurranse. Det kan også forekomme at utvalgte firmaer mottar store beløp fra staten gjennom ulike støtteordninger, eller at det finnes noe som må beskrives som rene statsselskaper, dvs. selskaper som får mesteparten av sine inntekter direkte fra staten. NRK er et godt eksempel på dette, NRK får hvert år ca 6 mrd kr i statstilskudd. Hva med lederlønningen i NRK? Nrk.no opplyser at «Fire av åtte i NRKs absolutte toppledelse tjente godt over statsminister Erna Solberg (H) i 2017. Kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen tjente aller mest med en skattbar inntekt i 2017 på mer enn 3.1 millioner kroner. Det er dobbelt så mye som statsministeren og to og en halv ganger mer enn kulturministeren som «eier» NRK.»

https://www.nrk.no/norge/dette-tjener-toppledelsen-i-nrk-1.14282643

Det som kan gjøres med høye lederlønninger i bedrifter som på ulike vis er støttet eller beskyttet  av staten er å privatisere disse bedriftene helt og fullt og frikoble dem fra alle de fordeler og ulemper som staten har gitt dem, og da er vi på den modellen vi skisserte over. Siden vi brukte NRK som et eksempel tar vi også med følgende: NRK er annerledes enn alle andre statsbeskyttede firmaer. NRK gir inntrykk av å være en ytterst profesjonell mediebedrift, men alle vet at det er mye å kritisere den for, f.eks. er den sterkt overbemannet (noe som lett blir tilstanden i firmaer som får sine inntekter fra staten og ikke ved å selge sitt produkt til sine kunder i konkurranse med andre tilbydere). Viktigst er dog følgende: NRK er en mediebedrift som på mange områder er lite annet enn et propagandaapparat for en venstreorientert politisk ideologi. Man kan trygt si at NRK i Norge i dag har samme funksjon som kommunistpartiorganet Pravda hadde i gamle Sovjetunionen; det er et propagandaapparat for makthaverne. Og for å gjøre det enda mer kritikkverdig er det slik at de som utsettes for denne propagandamaskinen blir tvunget til å finansiere den over skatteseddelen. Da burde det være enkelt å forstå at lederen for statens propagandaapparat her høyere lønn enn statsministeren. (Og bare for å ha sagt det: når NRK har denne rollen i dag går vi ikke inn for en privatisering av NRK, vi mener at NRK må nedlegges.)  

Vi avslutter med et ferskt eksempel fra USA: Boeings CEO, Dennis Muilenburg, fikk nylig sparken etter at to av selskapets 737 MAX styrtet. Når det ble kjent at Muilenburg endte opp med en sluttpakke på 62 millioner dollar, kom det ikke uventet en god del kritikk.  

«Dennis Muilenburg, the recently-ousted CEO of Boeing, is leaving with a $62 million payout …This substantial award comes despite being fired for poor handling of the fatal crashes, aftermath, and continued suspension from service of the 737 Max. Also on Friday other workers lost their jobs because of the 737 Max: 2,800 employees of Boeing supplier Spirit AeroSystems.» 

Men han mistet også noe: «On his departure, Boeing stripped him of his bonus, any severance pay, and other incentives worth nearly $15 million. However, that still left him with a parting package of $62 million made up of Boeing stock, pension payments, and other deferred contributions.» 

https://www.businessinsider.com/boeing-muilenburg-payout-same-time-thousands-layoffs-2020-1?r=US&IR=T

Det kan se ut som om Dennis Muilenburg (og andre ledere på dette nivået) ble betalt for å feile. Men dette er det stikk motsatte av sannheten, som vi nevnte blir de godt betalt for å ta risko, for å ta sjanser, for å prøve nye ting. Og som det heter: «den som intet våger intet vinner» – ledere blir som nevnt betalt for å ta slike sjanser, og dette inkludere muligheten for feile og derved å måtte miste jobben dersom det går galt.

Å lede et firma av denne størrelsen er en enormt stor og viktig og krevede jobb, og rett person kan utgjøre et hav av forskjell. Den rette person kan lede firmaet til store produksjonsøkninger og skape enorm profitt, mens feil person kan føre til at firmaet mister evnen til å produsere, og kanskje til at tusenvis av mennesker mister jobben. Eksempler: Steve Jobs hadde en enorm positiv virkning på Apple da han kom tilbake til selskapet  i 1997, mens Ken Lay ødela Enron (som gikk konkurs i 2001). Problemet er at det kan være problematisk for et styre å finne ut om den lederen de er i ferd med å ansette er en Jobs eller en Lay – og dersom de finner ut at det er en Lay de har ansatt må de kunne kvitte seg med ham på kort varsel. Da må han ha en avtale som gjør at han kan gå på dagen, og en slik avtale må ha elementer som gjør at lederen er villig til å gå. En slik bestanddel kan være en generøs sluttpakke. 

Vi må nevne at Muilenburg ikke på noe vis var (med)ansvarlig for at de to Boeing-flyene styrtet. 737 MAX-programmet ble startet og fullført under hans forgjengere; han var sannsynligvis kun en syndebukk. En kommentator oppsummerer: «He was becoming seen as [uthevet her] not only a public relations obstacle but a regulatory barrier». 

https://www.latimes.com/business/story/2019-12-23/boeing-737-max-dennis-muilenburg

Slik er det når man er på toppen: skjer det noe galt kan det hende at sjefen må gå selv om han ikke har gjort noe galt. Har Muilenburg noe å klage på? Vel, han endte opp med en formue, men han får neppe noen viktig jobb igjen med det første. Og poenget er: dersom han hadde blitt tilbudt en slik jobb uten sluttpakke ville han antagelig ikke tatt denne jobben. Sagt på en annen måte: uten slike sluttpakker ville en god del dyktige folk ikke tatt jobber som innbærer risiko, og den totale produktiviteten ville ha vært lavere enn den er.      

Vi oppsummerer: Alle reguleringer som gir fordeler (eller ulemper) til enkelte bedrifter bør fjernes slik at alle bedrifter konkurrere på lik linje, og det er eierne som har all rett til å bestemme hvor mye de vil betale de som er ansatt i bedriften; det er ingen andre som har noe med dette å gjøre. Og hvis du som kunde eller ansatt eller deleier ikke er fornøyd med den lønnspolitikken firmaet fører kan du la være å ha noe med firmaet å gjøre. 

Presidentenes synderegister

Vi snakker selvfølgelig om amerikanske presidenter, og det vi kort skal se på her er alvorlige feil de begikk mens de satt i Det Hvite Hus, feil som fikk alvorlige følger ikke bare for USA, men for verden. Feilene er ikke tabber, de er begått etter at presidenten og hans rådgivere hadde tenkt grundig igjennom problemstillingene. Disse feilene er solid forankret i og bygget på verdier som er stikk motsatt av de verdier USA ble grunnlagt på. Disse feilene har derfor i stor grad skadet USA og Vesten. Vårt syn er at dersom disse feilene ikke hadde blitt begått hadde USA og verden i dag vært et langt bedre sted, et sted hvor mange av de problemer vi nå har, og vil få i enda større grad i fremtiden, ikke ville ha eksistert.    

(Vi tilføyer at det vi gir her ikke er en komplett liste, og at vi har lagt hovedvekten på hendelser og beslutninger som som regel ikke er blitt tillagt stor vekt av mainstream-skribenter som f.eks. Lahlum og Moen i deres bøker om amerikanske presidenter.)    

Vi legger hovedvekten på det som skjedde i det tyvende århundre, og vil gå helt frem til i dag. Vi vil dog minne om at en stat alltid fører en politikk hvor hovedtrekkene har bred oppslutning i befolkningen, og at skylden for det som vedtas ikke ligger på presidenten//regjeringen/administrasjonen alene.  

Før vi går videre minner vi om at USA er verdenshistoriens sterkeste makt; den har en kolossal styrke innen videnskap, kultur og økonomi, og også mht. militær makt. Under annen verdenskrig knuste USA (sammen med noen allierte, men USA var klart den sterkeste makt i denne alliansen) de tyranniske regimene i Tyskland og Japan, og holdt disse landene okkupert i flere år, noe som var nødvendig for å utradere de ideologiene som de krigshissige regimene i disse landene var bygget på. Etter at okkupasjonene var over fikk begge disse landene konstitusjoner og regimer som i ikke ubetydelig grad bygget på Vestens verder, og begge ble store industrimakter med stigende velstand for befolkningene. 

USA ble eksplisitt bygget på ideen om full individuell frihet, men dessverre satt slaveriet så fast i 1776 at det ikke var mulig å avvikle det umiddelbart; det forsvant først etter ca 100 år og en borgerkrig. Denne borgerkrigen, som endte i 1865, tok ca 750 000 liv, og slaveriet ble da opphevet. (Selvsagt ble svarte i stor grad utsatt for alvorlig diskriminering i lang tid etter dette, men den ble gradvis redusert, og ble kraftig redusert etter store demonstasjoner på 60-tallet). Perioden mellom 1865 og ca 1913 var den frieste i USAs historie, og det finnes utallige beskrivelser av det som skjedde i denne perioden. Vi henter en fra Bill Bryson: «Between 1850 og 1900 every measure of wealth, productivity and well being skyrocketed in America. The country´s population in the period tripled, but its wealth increased by a factor of thirteen. … The number of millionaires, fewer than twenty in 1850. rose to forty thousand by the century´s end» (Bill Bryson: At Home, s. 313. I denne boken er det også mye mer å finne om denne enorme velstandsveksten.) 

Velstandsveksten førte til at det ble flere og større universiteter, og langt flere som tok en høyere utdannelse. Det ble da opprettet mange nye stillinger ved de nye og de gamle universitetene, og i betydelig grad hentet man da inn folk som hadde universitetsutdannelse. Siden det i forkant var små muligheter til å få slik utdannelse i USA hadde de skaffet seg den i Europa, i hovedsak i Tyskland. Det som var høyeste mote i universitetene der på slutten av 1800-tallet var ideene til Kant og Hegel (og implisitt ideer fra deres inspirator Rousseau). USAs universitetsutdannede elite ble da opplært av folk som var infisert av de kollektivistiske og frihetsfiendtlige ideene fra disse tenkerne.              

Tidlig i USA sto frihetsideene, ideer som stammet fra i hovedsak John Locke og grunnlovsfedre som Thomas Jefferson, høyt, og politikken og undervisningen ved universitetene var i stor grad basert på disse ideene. Men så kom det altså en forandring  mot slutten av 1800-tallet – eliten hadde fått andre ideer, såkalt «progressive» ideer fra Europa og spesielt Tyskland .   

Teddy Roosevelt (president fra 1901 til 1909) var en av disse progressive. I en tale i 1910 sa han at individers rettigheter (dvs. de som sikrer individuell frihet, og som uavhengighetserklæringen bygget på) må settes til side hvis formålet er å fremme fellesnytten. Han mente også at problemene som ulikhet i velstand fører med seg er sammenlignbare med de problemer som borgerkrigen førte med seg. 

Fra Wikipedia om talen hvor han sa dette: «Roosevelt made the case for what he called «the New Nationalism» … The central issue he argued was government protection of human welfare and property rights, but he also argued that human welfare was more important than property rights.He insisted that only a powerful federal government could regulate the economy and guarantee justice, and that a President can succeed in making his economic agenda successful only if he makes the protection of human welfare his highest priority. Roosevelt believed that the concentration in industry was a natural part of the economy. He wanted executive agencies (not the courts) to regulate business. … In terms of policy, Roosevelt’s platform included a broad range of social and political reforms advocated by progressives.» Vi skyter inn at alle reguleringer av økonomien er krenkelser av eiendomsretten. 

https://en.wikipedia.org/wiki/New_Nationalism_(Theodore_Roosevelt)

Hele talen: https://teachingamericanhistory.org/library/document/new-nationalism-speech/

Woodrow Wilson (1913-21) var en typisk akademiker; han var tidligere professor og president for Johns Hopkins University. Han var også progressiv, og sa slike ting som at «Freedom to-day is something more than being left alone». Han fikk USA med i første verdenskrig, men sa at USA ikke hadde noen «selfish ends to serve» ved å gå inn i krigen. Innpå 5 000 000 amerikanere tjenestegjorde i denne krigen; av disse mistet ca 115 000 livet og 320 000 ble såret.  

Etter krigen ønsket Wilson at konflikter skulle mellom land løses uten krig, og han var en ivrig forkjemper for opprettelsen av Folkeforbundet (USA ble dog ikke med). Et av prinsippene Wilson la stor vekt på var at ingen land hadde noen rett til å blande seg inn i et annet lands «indre anliggender» – så hvis et land innførte et kommunistisk eller islamistisk eller nazistisk diktatur så var dette noe som ikke angikk andre land, og de hadde ingen rett til å gjøre noe med det. Dette prinsippet fikk stor oppslutning, og førte bla. til at man respektere Hitlers og Stalins diktatuarer, og senere til at diktaturer og demokratier er likeverdige medlemmer av Folkeforbundets arvtager FN.       

Vi avslutter med å gjengi følgende fra artikkelen om Wilson på Wikipedia: «Det var under Wilson at raseskille ble innført i Washington, D.C»; Wilsons parti var det parti som sto sterkest i de områder som før borgerkrigen hadde slaveri.    

Wilson ble etterfulgt av Warren G. Harding (1921-23). Hans fremste og viktigste positive egenskap var at han hadde den type utseende som en president bør ha. Han var udugelig og korrupt, og som Wikipedia sier: «Harding is often rated as one of the worst presidents in historical rankings 

Hardings visepresident var Calvin Coolidge (1923-29), og han overtok da Harding uventet døde i 1923. Coolidges motto var «America´s business is business». Han var sterk tilhenger av fritt næringsliv, og lot alt klare seg selv; han gjorde nærmest ingen ting som president, og fikk tilnavnet «Silent Cal» fordi han sa og gjorde så lite. At politikere ikke gjør noe, dvs. at de ikke innfører nye lover og reguleringer, er en god ting, siden det er blitt slik at praktisk talt 100 % av alle nye lover er skadelige for velstand og vekst. Denne laizzes-faire-politikken innebar stabile rammebetingelser, og USA opplevde en enorm velstandsvekst: «the roaring twenties». Dessverre var alkohol forbudt (fra 1920-33), noe som førte til at kriminelle syndikater kunne vokse frem (mafiaen).

Coolidge ble gjenvalgt i 1924, men stilte ikke i 1928. Den som stilte da var Colidgens partifelle Herbert Hoover (1929-33), som fikk stor medvind pga. Coolidges suksess og popularitet. Hoover var imidlertid i motsetning til Coolidge progressiv, og aviste laizzes-faire i favør av en «progressive middle way» mellom frihet og styring. Hans politikk gikk inn for en rekke støtteordninger og reguleringer, og statlig kontroll av flytrafikk og radiosendinger begynte under ham. I visse tilfeller støttet han tvungen organisering av arbeidere i fagforeninger: «We are passing from a period of extremely indvidualistic action into a period of associational activities». Etter at krisen inntraff i 1929 gikk han inn for en rekke offentlige programmer – offentlige byggeprosjekter, subsidier for visse varer, etc. – som var ment å hjelpe, men alle slike inngrep er slik at de hindrer de tilpasninger som ville ha skjedd automatisk i et fritt marked. Hoover ble naturlig nok ikke gjenvalgt i 1932, men hans etterfølger Franklin D. Roosevelt fortsatte den samme politikken, og krisen varte derfor helt til andre verdenskrig begynte.  

Forklaringen på hvorfor krisen inntraff er å finne en rekke steder, og den består av mange elementer og vi har skrevet om det mange ganger tidligere. Denne gangen henter vi bare ett kort poeng fra mainstreamforfatteren Bill Bryson: Han hevder at The Fed (The Federal Reserve, USAs Sentralbank, som formelt er uavhengig av politikerne) i 1927 tvang igjennom en rentenedsettelse, til tross for store protester fra en rekke bankfolk. «The cut in interest rates had an explosive effect.  – `the spark that lit the forest fire`, in the words of economist Liaquat Ahmed.  … Over the next year, stocks would more than double … and the volume of … loans to investors would rise by more than $ 1 billion …. » (Bryson: One Summer, s. 289).  Dette kom til en brå slutt i oktober 1929.

The Fed ble etablert i 1913, og skulle regulere bankene, pengeverdi og rentenivå. Etter hvert fikk de også monopol på å utstede penger. I et fritt marked finnes det ikke noen slik institusjon, der har man «free banking», noe som vil resultere i at penger forankres i en gullstandard, at pengeverdien er stabil, og at rentene fastsettes av markedet, og altså ikke som under The Fed av politikere og byråkrater. Etableringen av The Fed var den første skritt som ble tatt for å innskrenke den næringsfrihet som inntil da i stor grad hadde preget USA og gjort USA svært velstående. 

Den økonomiske krisen som startet i 1929 er velkjent: arbeidsløsheten steg til 25 %, gjennomsnittsinntekten sank med 33 %, produksjonen falt med 50 %, aksjemarkedet sank med 90 %, og 11 000 banker gikk konkurs – alt dette var en følge av at lover og regler hindret de tilpasninger som ville ha skjedd i et fritt marked.   

Franklin D. Roosevelt (1933-1945) tok et avgjørende skritt for å gjøre USA om til en velferdsstat med sin «New Deal». Han arvet krisen som kom i 1929, men hans politikk førte til at den varte gjennom hele 30-tallet: «De harde tredveåra». Han innførte et forbud for private å eie monetært gull (barrer og mynter; å eie smykker o.l. var fortsatt tillatt); alt slikt privat gull ble ekspropriert til underpris.  

Roosevelt ga uttrykk for sitt progressive syn i sin tiltredelsestale i 1933: «If we are to go forward, we must move as a trained and loyal army willing to sacrifice for the good of a common discipline. We are, I know, ready and willing to submit our lives and property to such discipline, because it makes possible a leadership which aims at a larger good. I assume unhesitatingly the leadership of this great army. … I shall ask the Congress for the one remaining instrument to meet the crisis ― broad executive power to wage a war against the emergency, as great as the power that would be given to me if we were in fact invaded by a foreign foe.» Det var altså ikke bare i Tyskland og Sovjet at kollektivistiske ideer sto sterkt.

På tredvetallet fikk nasjonalsosialismen større og større utbredelse i Europa under ledelse av Hitlers Tyskland. Hitler ville fjerne alle jøder fra Europa, og et stort antall jøder flyktet mens de hadde livet i behold. Blant disse var det et stort antall sterkt venstreorienterte akademikere og intellektuelle – blant dem var folk som Horkheimer, Fromm, Adorno, Marcuse, Einstein, Bertolt Brecht – og mange av disse ble ansatt ved universiteter i USA, hvor de raskt fikk en svært stor innflydelse på USAs intellektuelle liv. (En som hadde en annen grunninnstilling enn disse venstreorienterte var økonomen Ludwig von Mises; han flyktet fra okkupasjonen av Østerrike via Sveits til USA, men fikk aldri noen akademisk stilling i USA). 

Etter annen verdenskrig spredte kommunismen seg raskt flere steder i verden. Landene i Øst-Europa ble nærmest okkupert av Sovjet, og USA lovet Vest-Europa beskyttelse gjennom opprettelsen av NATO. Det kommunistiske Nord-Korea invaderte Sør-Korea i 1950, og etter tre år med hard krig hadde USA og FN slått angrepet tilbake. Sør-Korea er i dag et blomstrende land, mens Nord-Korea fortsatt er et ekstremt fattig og svært ufritt kommunistdiktatur. Da det kommunistiske Nord-Vietnam invaderte Sør-Vietnam valgte  USA å hjelpe Sør-Vietnam: ideen var at det er bedre å bekjempe kommunismen langt borte enn å vente på at den kommer til USA. Dette begynte forsiktig under president Kennedy (1961-63), men eskalerte kraftig under hans etterfølger Lyndon B. Johnson (1963-69). Denne krigen var imidlertid umulig å vinne, spesielt fordi den kommunistiske siden mobiliserte en femtekolonne som med voksende intensitet utover 60-tallet iverksatte store demonstrasjoner i storbyer i USA og Europa mot USAs innblanding i krigen. Motstanden ble så stor at Johnson valgte å ikke stille til gjenvalg i 1968. Om lag 3 000 000 amerikanere tjenestegjorde i Vietnam, og på det meste var det 500 000 der samtidig. Ca 58 000 av disse mistet livet. Krigen påførte også Vietnam store skader, og kanskje så mange som en million vietnamesere mistet livet. Krigen sluttet med kommunistisk seier i 1975, og hele landet ble et diktatur med stor undertrykkelse, stor fattigdom og et rekordstort antall flyktninger som forsøkte å komme seg vekk. Etter noen tiår gikk dog landet bort fra den harde kommunismen, og er i dag et langt bedre land enn det var i årene etter at krigen sluttet.        

Johnson fullførte oppbygningen av velferdsstaten med sin plan for «The Great Society» og sin «War on Poverty»; en politikk hvor statlige støtteordningene var ment å løse fattigdomsproblemet. Men disse ordningene førte bare til at problemene økte; incentivene i slike ordninger er slik at de skaper eller forsterker de problemene de er ment å løse.    

Richard M. Nixon (1969-74) foretok den endelige frikoblingen mellom gull og dollar, noe som åpent for den inflasjon som fulgte i årene etter dette. Han sa også at «Nå er vi alle Keynesianere». Nixon åpnet forholdet mellom USA og kommunistdiktaturet i Kina og tyrannen Mao Zedong, noe som førte til at Kinas diktatur på en rekke områder og av en rekke nasjoner ble akseptert som et legitimt regime. 

Det var også Nixon som startet «The War on Drugs», en «krig» som førte til at alle problemer forbundet med narkotika ble enda større, og at også utenforstående begynte å bli rammet av den reelle kriminalitet som forbudet førte med seg.    

Gerald Ford (1974-77) overtok som president etter at Nixon gikk av pga. Watergate-skandalen. Det er ikke så mye å si om ham, annet enn at han trodde at man kunne bekjempe den voksende inflasjonen med oppfordringen «Whip Inflation Now!», og det ble laget buttons med dette slagordet. Wikipedia: «Whip Inflation Now (WIN) was a 1974 attempt to spur a grassroots movement to combat inflation in the US, by encouraging personal savings and disciplined spending habits in combination with public measures, urged by U.S. President Gerald Ford.» 

Under Jimmy Carter (1977-81) fortsatte alt å bli verre og verre: inflasjonen steg, arbeidsløsheten ble større, et fenomen som ifølge Keynesiansk teori ikke skulle kunne eksistere, og som fikk navnet stagflasjon. Carter laget i valgkampen 1976 en «misery index» som besto av summen av disse to (prosentene for inflasjon og arbeidsløshet) og fikk muligens styrket oppslutning pga. løfter om å løse disse problemene. Men under Carter ble disse problemene bare enda større.     

Carter er spesielt kjent for en tale han holdt juli 1979 hvor han beskrev hvor elendig det sto til, og den ble nylig omtalt slik: «Forty years ago … Jimmy Carter gave one of the worst speeches in American presidential history. Reading it again, I am surprised to see that the notorious “malaise” speech is even worse than I remember.» 

https://www.washingtonexaminer.com/opinion/columnists/forty-years-ago-jimmy-carters-malignant-malaise-speech

Talen: https://www.youtube.com/watch?v=kakFDUeoJKM

Denne begredelige tilstanden i amerikansk (og verdens) økonomi oppsto altså rett etter at den siste koblingen mellom gull og dollar ble opphevet.

Under Carter avviklet USA sin støtte til sjahens regime i Iran. Sjahen var vest-orientert, men hans regime var allikevel et tyranni hvor ingen form for opposisjon var tillatt. Alternativet var dog enda verre: sjahen ble avsatt i en revolusjon og Iran ble en islamistisk republikk, og etter hvert et senter for støtte til islamistisk terror over mesteparten av verden. Kort tid etter revolusjon ble USAs ambassade i Teheran invadert og okkupert av iranske «studenter», og 52 av de ansatte ble tatt som gisler. Carter gjorde ingen ting for å slå tilbake det som reellt sett var en invasjon av amerikansk territorium. (Han sendte riktignok en styrke spesialsoldater som skulle hente ut gislene, men aksjonen ble rammet av en ulykke på turen til ambassaden, og oppdraget ble avblåst). Hadde Carter svart på denne invasjonen av ambassaden på en riktig måte (dvs. med et tilstrekkelig sterkt militært svar), er det meget  sannsynlig at perioden fra 1979 ikke ville ha vært preget av et stort antall islamistisk terrorangrep utført av islamister. Carter forsøkte å bli gjenvalgt i 1980, men led et enormt nederlag. Carter var USAs desidert verste president – før Obama. Vi nevner også at det var Carter som begynte å trekke religion inn i amerikansk politikk; før ham var det i USA et vanntett skott mellom religion og politikk.     

Ronald Reagan (1981-89) hadde rykte på seg for å være en hardere leder enn sveklingen Carter, og gislene i Teheran ble sluppet fri den dagen Reagan tiltrådte som president. Reagan var en god konservativ, og han fortsatte med en ikke ubetydelig styrke de dereguleringer og skattelettelser som ble begynt under Carter (han gjennomførte dog dette i langt mindre grad enn han lovet i valgkampen), og de startet en oppgangstid som kun med mindre avbrudd varte til 2008. Hans hovedagenda var allikevel kampen mot kommunismen, og hans opprustningspolitikk og støtte til opposisjonelle i Sovjet fremskyndet sterkt Sovjets sammenbrudd. Hans plan for å vinne den kalde krigen mot den kommunistiske blokken  – «We win, they loose» – viste seg å være den rette. 

Men i sin kamp mot kommunismen støttet Reagan de som kjempet mot Sovjets invasjon av Afghanistan (Mujahedin), og disse folkene var ikke på lag med USA, tvert imot, de var islamister. De gruppene som der på 80-tallet fikk støtte (penger, våpen, opplæring) fra USA utviklet seg senere til å bli Taliban og al-Qaida. På denne tiden var Vestens kjennskap til islam svært dårlig, men folk i Reagans administrasjon burde ha visst hva de gjorde da de ga støtte til Mujahedin. Folkene i Mujahedin trodde at de hadde nedkjempet en anti-islamsk supermakt (det kommunistiske Sovjet); de fikk blod på tann og bestemte seg for å nedkjempe den gjenværende supermakten: USA.    

Forholdet mellom Iran og USA var dårlig etter ambassadeokkupasjonen, og samtidig var Iran i krig med Irak (fra 1980 til 1988), og i denne perioden var det derfor et nokså nært samarbeid mellom USA og Irak, som var ledet av diktatoren Saddam Hussein. 

I oktober 1983 ble en militærbase i Beirut rammet av to kraftige bilbomber, og blant de drepte var 241 amerikanske soldater og 58 franske soldater. Det svaret Reagan ga på dette terrorangrepet, som var utført av islamister, var å trekke de amerikanske styrkene ut av Libanon: det kom intet reellt militær svar. Også dette styrket islamistene syn om at de lett kunne overvinne USA.    

Den på alle vis relativt anonyme George Bush sr ble valgt til president i 1988 fordi han var visepresident for den meget populære Reagan, men han ble ikke gjenvalgt i 1992. Den nye mann i Det Hvite Hus ble den ekstremt karismatiske, men fullstendig prinsippløse levemannen Bill Clinton.  

Mens Bush sr var president invaderte Irak Kuwait, som var alliert med USA. USA samlet i allianse med FN en enorm militær styrke og kastet raskt Saddams tropper ut av Irak. Men de gikk ikke inn i Irak og avsatte Saddam, slik de burde ha gjort: Saddams diktatur fikk fortsette. Det ble inngått en våpenhvile, en våpenhvile som bla. innebar at Saddam skulle dokumentere at han hadde destruert sine masseødeleggelsesvåpen (MØV). Alle burde ha forstått at Saddam aldri hadde tenkt å følge denne avtalen, og han oppfylte praktisk talt ingen av kravene i den, og derfor truet FN utover 90-tallet gjentatte ganger med å ta opp igjen krigen. Saddam visste at ingen vestlige ledere ville starte en ny krig, og han ga blaffen i truslene fra FN. Saddam la også planer om å drepe USAs tidligere president George Bush sr, og dette var en av grunnen til at USAs kongress i 1998 vedtok en lov som sa at USA skulle forsøke å gjennomføre et regime-skifte i Irak («The Iraq Liberation Act»).       

I det store og hele fortsatte Clinton den politikk som var ført siden 1980. Han forsøkte dog å få til en slags statlig overtagelse av helsevesenet, men lykkedes ikke (noen år senere klarte president Obama å gjennomføre dette). Han gjennomførte noen innstramninger i enkelte statlige støtteordninger, med det resultat at flere kom inn i arbeidslivet. Han uttalte også en gang at «the era of big government is over». Her tok han dessverre grundig feil. 

I 1993 ble World Trade Center i New York utsatt for et omfattende terrorangrep utført av muslimske terrorister. Målet var å få et av tårnene til å tippe over (en kraftig bombe ble utløst i garasjen under et av tårnene), men aksjonen var mislykket selv om seks mennesker ble drept og flere enn 1000 skadet. Clintons administrasjon forholdt seg til dette som om det var en helt vanlig kriminalsak. 

Etter Clinton ble lettvekteren George Bush jr valgt til president (2001-09), og han sto for noe som ble kalt «compassionate conservatism», dvs. en sterkt venstreorientert konservatisme. Han oppsummerer et utslag av denne tankeretningen her: «It means we use the mighty muscle of the federal government in combination with state and local governments to encourage owning your own home. That’s what that means. And it means — it means that each of us, each of us, have a responsibility in the great country to put something greater than ourselves — to promote something greater than ourselves.» Det er stor avstand mellom dette og uavhengighetserklæringens prinsipp om individers rett til «life, liberty and the pursuit of happiness».   

Bush var på vakt da islamistiske terrorister angrep flere mål i USA 11. september 2001. Terroristene var organisert i nettverket al-Qaida, og hadde hovedbase i Afghanistan. USA krevde al-Qaida-lederen Osama bin Laden og hans folk utlevert. Taliban, som hadde makten i Afghanistan, nektet å utlevere terroristene, og med FNs og NATOs støtte gikk USA til krig i oktober 2001. Etter kort tid var Taliban nedkjempet, og det ble innsatt et mer sivilisert regime i landet. Men å drive nasjonsbygging i et land som Afghanistan er nærmest umulig, og fortsatt pr idag er det utenlandske styrker i Afghanistan og det pågår fortsatt kamper mellom disse og ulike muslimske og nasjonalistiske grupper. Regjeringen i Kabul har liten kontroll over landet. 

Bush bestemte seg også for å invadere Irak: dels fordi Saddam ikke hadde fulgt våpenhvileavtalen etter at USA og FN hadde kastet Irak ut av Kuwait (Saddam skulle dokumentere at han hadde destruert sine MØV, noe han aldri gjorde), dels fordi USA noen  år tidligere hadde vedtatt en lov som innebar at USA skulle arbeide for regimeskifte i Irak, dels fordi Saddam var en grusom tyrann, dels fordi Saddams regime støttet terroristgrupper som angrep USAs allierte Israel, og, viktigst: frykten for at Irak skulle la terroristgrupper få MØV som de kunne bruke i angrep mot Vesten. Alle (FN, flere vestlige lands etterretningstjenester, avhoppere fra Saddams regime) mente at Irak fortsatt var i besittelse av MØV (som de hadde brukt i krigen mot Iran), men etter at første fase i krigen var avsluttet med en enkel seier til USA og de ca 30 land som var alliert med USA i denne krigen, fant man ingen slike våpen. Det er opplagt at han hadde hatt slike våpen, men hvor ble de av? Muligens ble de flyttet til Syria og overlatt til sympatiserende grupper der før USAs angrep, men mest sannsynlig er at de bare forfalt og ble ubrukelige; Saddam lot antagelig være å dokumentere overfor FN at våpnene ikke fantes lenger fordi han ikke ville miste ansikt).      

Bush jr brukte om lag ett år på å forsøke å få FN med på en invasjon av Irak, men til ingen nytte. Sterke land som Kina, Tyskland, Russland og Frankrike ville ikke støtte USA pga. utenforliggende politiske motsetninger, og USA gikk til krig sammen med ca 30 andre land, blant dem UK, Japan, Australia, Danmark (noe norsk presse beskrev som «USAs alenegang»). Det er meget kritikkverdig at en amerikansk president føler at han nærmest må be FNs om tillatelse for å gå til krig på USAs vegne.               

Som nevnt, første fase av krigen mellom USA og Irak var over på noen få uker, med en total seier til USA. Men som man husker fra seirene over Tyskland og Japan: disse landene ble lagt under en sterk okkupasjon i flere år, dette for å knuse de menneskefiendtlige ideologiene som var grunnlaget for tyranniene i disse landene. Men Bush trodde at alle vil ha frihet, at alle vil ha fred, så hans mål var å innføre demokrati i Irak; det var der ingen forsøk på å innføre en konstitusjon og et styresett som virkelig ga betydelig frihet, slik det skjedde i Tyskland og Japan. Okkupasjonen ble svak, og da vokste det opp en rekke grupper som ville at Irak skulle bli et islamistisk diktatur, eller i hvert fall ikke skulle innføre et regime etter vestlig modell. Krigen blusset opp igjen, og USA sendte flere soldater og klarte på et vis å holde disse gruppene i sjakk. Men når Obama overtok etter Bush i 2009, trakk han ut de amerikanske soldatene og krigen blusset kraftig opp igjen – og den pågår fortsatt pr idag  med varierende intensitet. Det vakuum som oppsto etter at de amerikanske soldatene forsvant førte til oppblomstring av blant annet terroristgruppen Islamsk Stat. Irak i dag er meget langt i fra å være et stabilt land.

Vi nevner kort også årsaken til finanskrisen 2008. Den ble skapt av The Fed ved dens leder Ben Bernanke. Økonomen Richard Salsman forklarer: «How did Bernanke create this horrible morass? First, in 2006-2007 he deliberately inverted the Treasury yield curve [se fotnote om dette], even while knowing it would cause a recession and credit-financial crisis. Second, he imposed on the reeling economy a $1.7 trillion flood of «quantitative easing» (QE), euphemistic for the hazardous policy of money-printing. His first policy caused economic stagnation, his second policy caused monetary inflation, and combined, his policies have generated «stagflation» — the corrosive mix last seen in the 1970s. It’s the direct opposite of the supply-side polices (pro-growth, sound-money) that made the 1980s and 1990s so prosperous.

https://www.forbes.com/sites/richardsalsman/2011/07/17/how-bernankes-fed-triggered-the-great-recession/#1f4de3e761d9

Barack Obama ble valgt i 2008 og satt til 2017. Han var egentlig sterkt venstreorientert, men klarte til en viss grad å fremstå som en sentrumspolitiker. Hans kanskje viktigste sak var å innføre et system med billige helsetjenester til alle, noe som ble kalt Obamacare. Dette var egentlig et forsøk på en statlig overtagelse av hele helseforsikringsindustrien. Til en viss grad klarte han dette – Republikanernes motstand mot «reformen» ble svakere og svakere, og til slutt stemte de for reformen. Resultatet ble, som man kunne forvente, at de fleste fikk dyrere og dårligere helseforsikringer. (USAs helseforsikringssystem er slik organisert og administrert at helseforsikringer som regel følger en ansettelse, og har man en jobb så har man en god helseforsikring. Utenom dette er de meget kostbare for forsikringstageren, og det som må til for å gjøre det godt til en overkommelig pris er en fullstendig deregulering, men dette er ikke stedet for å gå inn på dette.)        

Obama var ofte svært ettergivende overfor islamistiske grupper og regimer. En gang uttalte han at «The future must not belong to those who slander the prophet of Islam». Nå kan man diskutere hva dette egentlig betyr, men at Obama har en «soft spot» for islam er opplagt. 

I 2009 brøt det ut store demonstrasjoner i Teheran mot regimet i Iran, men demonstrantene  fikk ingen støtte fra Obama. Obama inngikk også en avtale med Iran om at de ikke skulle utvikle atomvåpen, en avtale som ingen kan tro at de vil holde. Til gjengjeld sørget Obama for at Iran fikk overført enorme midler i kontanter. Og Ja, også under Obama sponset Iran terrorangrep over store deler av verden uten at det fikk noen konsekvenser for regimet.        

11. september 2012 ble den amerikanske ambassaden i Benghazi, Libya, angrepet av muslimske terrorister. En av de som ble drept var ambassadøren. Obamas administrasjon hevdet at angrepet var en hevn mot USA fordi en helt ukjent amatørfilmskaper hadde laget en film om Muhammed og publisert den på youtube. Å avbilde Muhammed er forbudt i islam. Filmskaperen ble arrestert, Obama ga inntrykk av at han ikke så poenget med datoen, og Obama satte åpenbart heller ikke ytringsfriheten spesielt høyt.

Obamas USA fremsto som svakt og ettergivende, noe som bla. førte til at Putins Russland kunne ture frem; i  2014 annekterte Russland Krim, og samme år intensiverte Russland sin innblanding i Ukraina. Også Georgia opplevde mer russisk innblanding fra 2008. Den tidligere KGB-agenten Putin var ikke spesielt fornøyd med at det kommunistiske Sovjet gikk i oppløsning og ble delt opp i en rekke mindre stater.      

Obama hadde også liten respekt for folk flest, og for de som var uenige med hans politiske syn; en gang uttalte han seg svært lite pent om de som støttet hans motstander i valget i 2008: The Guardian skrev om dette: «Referring to working-class voters in old industrial towns decimated by job losses, the presidential hopeful said: «They get bitter, they cling to guns or religion or antipathy to people who aren’t like them or anti-immigrant sentiment or anti-trade sentiment as a way to explain their frustrations».» 

https://www.theguardian.com/world/2008/apr/14/barackobama.uselections2008

Han hadde også et grunnleggende kollektivistisk syn: « … if you’ve been successful, you didn’t get there on your own. You didn’t get there on your own. … If you were successful, somebody along the line gave you some help. There was a great teacher somewhere in your life. Somebody helped to create this unbelievable American system that we have that allowed you to thrive. Somebody invested in roads and bridges–if you’ve got a business, you didn’t build that [uthevet her]. Somebody else made that happen. The Internet didn’t get invented on its own. Government research created the Internet so that all the companies could make money off the Internet. The point is, is that when we succeed, we succeed because of our individual initiative, but also because we do things together. There are some things, just like fighting fires, we don’t do on our own. I mean, imagine if everybody had their own fire service. That would be a hard way to organize fighting fires» (fra en tale holdt 13/7-2012). 

(Dette sitatet kan dog tolkes noe mer velvillig overfor Obama enn enkelte gjorde i valgkampen.) 

Obama var også sterkt medansvarlig for NATOs bombing av Libya i 2011. Libyas diktator Gadaffi var ingen snill gutt, men under ham var landet noenlunde stabilt. En rekke vestlige ledere bestemte seg for å ville støtte innføringen av demokrati i landet, og når en opprørsgruppe så ut til å bli påført et kraftig nederlag av Gadaffis styrker, blandet NATO seg inn og bombet Gadaffis styrker. Borgerkrigen endte med nederlag for Gadaffis styrker, Gadaffi selv ble lynsjet, og landet har siden da vært et anarki med store lidelser for de fleste i landet. (Også norske styrker deltok i bombingen av Libya.)  

Men det verste som skjedde under Obama har vi allerede nevnt: han trakk de amerikanske soldatene ut av Irak. Det oppsto et vakuum som førte til oppblomstring av blant annet terroristgruppen Islamsk Stat. 

Til alles overraskelse vant Donald Trump presidentvalget i 2016. Han hadde ingen politisk erfaring, men det ser allikevel ut som om han klarer det politiske spillet godt. Han representerer en prinsippløs, populistisk konservatisme: elitene (i media, i akademia, i byråkratiet) hater ham intenst, og dette er gjensidig. Eliten brukte og bruker alle midler for å stoppe ham; nå har de også satt i gang en riksrettsprosess for å få ham avsatt, og grunnlaget for denne er så spinkelt som det kan få blitt. Trump har hele tiden gått til frontalangrep på alle venstresidens kjepphester, og han er blitt svært populær hos vanlige folk. Politikken han fører er akkurat som man kan forvente av denne type konservative: noen skattelettelser og dereguleringer, utvalgte bedrifter tilgodeses med store subsidier,  men det innføres begrensninger på frihandel og innvandring. Videre er det ingen reduksjon av velferdsstaten, og låneopptakene fortsetter i samme store tempo som tidligere. Flere indikatorer (økonomisk vekst, arbeidsledighet, etc.) sier at økonomien går godt under Trump.  

Hedligvis har Trump mht. Iran snudd 180 grader fra den kurs USA hadde under Obama: Trump har uttrykt støtte til de som demonstrerte mot det islamistiske diktaturet, og med et rakettangep avlivet han Irans terrorgeneral Suleimani. Trump intensiverte også innsatsen mot IS i krigen i Irak/Syria, men han sendte også signaler som tydet på at han ville avvikle USAs støtte til kurderne, som hadde vært en viktig alliert under krigen mot IS. (Hva som egentlig skjedde her er noe uklart.) Trumps tilbakeholdne linje i denne pågående konflikten/krigen har åpnet for at Russland kan engasjere seg mer aktivt.    

Dessverre ser det ut til at Trump har sans for diktatorer og «sterke menn»: han har som sine forgjengere et godt forhold til Saudi-Arabia, hvilket er helt forkastelig; han har snakket positivt om Russlands Putin, om Tyrkias Erdogan og om Nord Koreas Kim Jong-un. Trump har inngått en avtale med Nord-Korea om at de ikke skal utvikle atomvåpen, men det er ikke å forvente at Nord-Korea vil holde en slik avtale. Bare det å inngå en avtale med et slik gangster-regime er forkastelig. 

Det ser ut til at Trump er langt mer prinsippløs enn sine forgjengere, noe som på et vis er en imponerende bragd, men den er ikke spesielt beundringsverdig – det aller siste pr 26/1 er at han plutselig er blitt motstander av kvinners rett til selvbestemt abort.    

Hvordan står det til i dag? På viktige universiteter opplever man følgende: konservative talere nektes å holde taler («de-platforming»), det kommer krav om «safe spaces» og «trigger warnings» når venstresidens kjepphester utfordres, alle som ikke adlyder venstresidens agenda beskyldes for å være rasister. Videre, det finnes visstnok langt flere kjønnsidentiteter enn mann og kvinne, og en professor kan miste jobben dersom han benytter feil pronomen om en student (dvs. hvis han omtaler en kvinne som føler seg som mann som «hun» eller «henne» kan han miste jobben). «Diversitet» er det nye faneordet; men det er aldri snakk om diversitet mht. ideer, det er kun snakk om diversitet mht. egentlig irrelevante kriterier som kjønn, hudfarve, legning, etc. Hvis noe viktig har sin opprinnelse fra «dead white males» så er det dermed ofte automatisk diskvalifisert fra å være relevant. Det forekommer skoleskytinger hvor som oftest én gjerningsmann med en kjent trøblete fortid dreper et stort antall medelever, og det er en utbredt ettergivenhet for reell kriminalitet. Mange storbyer har et stort antall hjemløse som fyller parker og friområder med teltleirer og avfall. Hvor utbredte disse problemene egentlig er er det vanskelig å si, men at de er store og voksende, det er opplagt.     

Den etablerte pressen er svært lite pålitelig; det set ut som om mange journalister ikke er opptatt av å rapportere objektivt om det som skjer, men fungerer som pressetalsmenn for en venstreorientert agenda. Klimahysteriet når nye høyder nesten hver eneste dag, og alle offentlige budsjetter øker og øker, og det gjør da også den offentlige gjelden. Det er utbredt ettergivenhet for islam, det er motstand mot Israel, sosialismen står sterkt blant unge, og gammelsosialisten Bernie Sanders er den mest populære politikeren blant unge.     

Alt dette skyldes manglende virkelighetskontakt,og dette skyldes igjen at tenkere og filosofer som Hegel og William James og John Dewey og Marcuse og Horkheimer og mange flere har fått dominere universitetene i mange tiår uten at motforestillinger har fått komme til orde i betydelig grad. Og bak Hegel & co finner vi Rousseau og Kant.      

Det som skjer er at friheten stadig innskrenkes, noe som er i samsvar med det Hegel og Rousseau sto for: Rousseau menet at folket skal styres etter «almenviljen», som er det folket egentlig vil, og Hegel mente at frihet er retten til å adlyde staten. Mye tyder på at USA er på vei dit. 

I det store og hele er det en trend her. Med tre avbrekk går den nærmest rettlinjet fra Teddy Roosevelt og frem til idag. Presidentene handler ikke i et vakuum, de gjør i det store og hele det folket vil at de skal gjøre – så presidentene er ikke de eneste skyldige, problemet er den kulturelle trenden og de verdier som dominerer i kulturen. Avbrekkene fra denne trenden er Coolidge, Reagan og Trump. Den første av disse var meget god, den andre var god på noen områder, mens den siste er dårlig på de fleste områder. Mitt syn er at den negative trenden kommer til å fortsette med den presidenten som etterfølge Trump, uansett hvilket parti han eller hun representerer.      

I dag ser vi begynnende tegn til kaos, og det kommer etter mitt syn til å bli et voksende problem i årene fremover. Det eneste som etter mitt syn, dagnes kulturelle landskap tatt i betraktning, kan snu dette er at en religion kommer til makten, dette fordi de ideer som lå til grunn for uavhengighetserklæringen og som grunnlovsfedrene sto for, og som preget USAs kultur og politikk i årene fra ca 1865 til 1900, ikke er å finne i mainstreamkulturen i dag. En utvikling hvor religion vi stå sterkere er også ille. 

Det som burde finnes var en ide om at hvert menneske kan bli et godt menneske ved å ta rette, fornuftsbaserte valg, at man har rett til å jobbe produktivt for å skape et godt liv for seg og sine uten tvangsmessig innblanding fra andre, og at man må basere seg på fakta og logikk og ikke på  virkelighetsfjern ønsketenkning slik alle religioner og alle former for sosialisme er bygget på. Men i mainstream er det ingen oppslutning om et slikt livssyn, hverken i eller utenfor USA.

Pga. sin styrke på alle viktige områder er det USA som styrer verden. Dit USA går følger Vesten etter, der hvor USA sier stopp til kreftene utenfor Vesten vil disse kreftene stoppe opp. Men USA har i mange tiår ledet i feil retning og sagt stopp på gale steder og tidspunkter. Vi kan ikke se noe som tyder på at denne trenden vil snu. 

Det er derfor liten grunn til optimisme mht. den utviklingen som vil komme i årene fremover. 

 

 

 

 

$$$$$$$$$$$$$$

Fotnote om invertert yield-kurve: «Yield curve becomes inverted when short-term rates exceed long-term rates. … An inverted yield curve occurs when long-term yields fall below short-term yields. … Under unusual circumstances, investors will settle for lower yields associated with low-risk long term debt if they think the economy will enter a recession in the near future. … Economist Campbell Harvey’s 1986 dissertation showed that an inverted yield curve accurately forecasts U.S. recessions. An inverted curve has indicated a worsening economic situation in the future 7 times since 1970».

https://en.m.wikipedia.org/wiki/Yield_curve#Inverted_yield_curve

 

$$$$$$$$$$$$$$

Hans Olav Lahlum: Presidentene fra George Washington til Barack Obama

https://www.bokkilden.no/amerikansk-historie/presidentene-hans-olav-lahlum/produkt.do?produktId=13222943

Ole O. Moen: USAs presidenter fra George Washington til Donald J. Trump

https://www.bokkilden.no/amerikansk-historie/usas-presidenter-ole-o-moen/produkt.do?produktId=14403590

Bill Bryson: At Home 

https://www.amazon.co.uk/At-Home-History-Private-Bryson/dp/178416187X/ref=sr_1_1?keywords=bryson+at+home&qid=1579935017&sr=8-1

Bill Bryson: One Summer: America 1927 

https://www.amazon.co.uk/One-Summer-America-1927-Bryson/dp/0552772569/ref=sr_1_1?crid=9RQQT0402TJS&keywords=bill+bryson+one+summer+america+1927&qid=1579935077&sprefix=bill+bryson+one+summer+%2Cdigital-text%2C175&sr=8-1