Russlands krig mot Ukraina

Det er en stund siden vi har skrevet om krigen i Ukraina – dessverre ser det ut som om det ikke går så veldig bra for Ukraina. Vi hadde håpet at Ukraina med støtte fra Vesten ville klart å slå Russlands angrep tilbake, og at internt press i Russland på Putin ville føre til at Russland ville trekke seg eller ville avslutte sitt angrep. Dessverre, det ser ikke ut til å gå slik med det første, og kanskje vil denne krigen ende med at Ukraina må avstå deler av sitt territorium til angriperen. Hvis da ikke resultatet blir enda verre enn dette.  

Putin som motiv for krigen var å hindre at vestlige, frihetlige, ideer, ideer som var i ferd med å få større innflytelse i Ukraina, også skulle spre seg inn i Russland. Årsaken til at krigen kunne bryte ut har vi også omtalt en rekke ganger her på Gullstandard; den er at Vesten har vært svakt og ettergivende (overfor Russland, overfor Kina, overfor Iran, overfor Hizbollah og Hamas) i flere tiår, inkludert at Vesten har tapt flere kriger, og at Vesten ikke reagerte på Russlands angrep på naboområder fra rett etter år 2000. Vesten har heller ikke reagert på at Russland under Putin fra tidlig på 2000 tallet utviklet seg i en stadig mer diktatorisk retning. 

Et faktum som mange glemmer er at under president Bush hadde USA blitt enig med en rekke land i Øst-Europa om utplassering av forsvarsinstallasjoner inkludert raketter i disse landene, men rett etter at president Obama inntok Det Hvite Hus i 2009 gikk USA bort fra denne avtalen. Forholdet mellom Russland og USA var også blitt dårligere under Bush, men president Obama og utenriksminister Hillary Clinton ønsket å forbedre forholdet, og markerte dette ved symbolsk å trykke på en stor rød knapp; fotografier fra evenementet med utenriksministerne Hillary Clinton og Sergej Lavrov er å finne på link nedenfor. 

President Trump var ikke mindre ettergivende overfor Russland (og han snakket i rosende ordelag om president Putin), men han advarte i hvert fall vesteuropeiske land om å ikke basere sin energiforsyning på tilførsel av gass fra Russland, noe som var blitt nødvendig etter at noen av disse landene, i størst grad Tyskland, meget uklokt hadde nedlagt mange av sine kjernekraftverk for isteden å satse på sol- og vindenergi, dette for å bekjempe en innbilt klimakrise. Rett etter at Russland invaderte Ukraina var dette et problem, men europeiske land med stor energiproduksjon og muligheter for eksport, dvs. Norge, har i betydelig grad klart å erstatte bortfallet av russisk gass til Tyskland. 

Krigen 

Som nevnt over ser det ikke ut til at det går spesielt bra for Ukraina, men det ser dog ut til at Ukraina i det siste har klart å få inn noen fulltreffere mot Russland: 

«Voldsom brann etter doneangrep på raffineri i Volgograd. Natt til 3. februar rapporterte Russland igjen om et droneangrep i regionene Belgorod og Volgograd.  Nedslaget resulterte  i en storbrann på et oljeraffineri i Volgograd» (inyheter, link nedenfor).  

En annen kilde: «… Ukraine hit the most important Russian facility with a single shot from 750 km» . (tiktok). Dette skal visstnok være et svært imponerende angrep sett fra Ukrainas side, og da må det ha også har rammet Russland ganske hardt. 

Det som skjer på fronten i Ukraina er i stor grad en skyttergravskrig hvor soldatene holder til i skyttergraver og det er liten bevegelse, hverken frem eller tilbake. Ny teknologi, som for eksempel bruk av droner, har ført til at begge sider i stor grad vet hva den andre siden holder på med, og dette gjør bevegelser på slagmarken vanskeligere. 

Trusler

I de siste dagene er det også kommet tegn som tyder på at krigen ikke går så godt for Russland, og  ledende russiske politikere har trappet opp retorikken. 

Ifølge VG har president Putin sagt at «Våre soldater fører en hellig og rettferdig kamp mot den nye utgaven av nynazismen. De russiske væpnede styrkene kjemper for Russland, for sannhet, for frihet og for fremtiden til landet vårt, sa Russlands president ifølge nyhetsbyrået Tass» (link nedenfor).  

Det Putin her sier om at de bekjemper nynazisme, er bare fullstendig absurd, men det viser også at han kan være inne i en prosess hvor han blir mer og mer desperat, og da kan dette ende med at han blir mer og mer aggressiv. (Rett etter at Russland angrep Ukraina sammenlignet vi Putin med Shakespeares blodige tyrann Macbeth, og dessverre ser det ut til at parallellen mellom Putin og Macbeth blir stadig tydeligere etter hvert som tiden går. Link nedenfor) 

Dagbladet forteller at Putin «TRUER FINLAND:  Russlands president Vladimir Putin truet Finland i et intervju med det russiske statskanalen Rossija». 

Dagbladet forteller også at «Natos atomvåpen [er] siktet mot Russland», noe som er naturlig dersom krigen er i ferd med å trappes opp. (Linker til Dagbladets to artikler nedenfor.) 

Dette er i ferd med å bli farlig, og årsaken var den vi beskrev over: Flere tiår med svakhet og ettergivenhet fra Vestens side.  

Russland 

Rett etter Putins angrep vedtok en rekke vestlige land sanksjoner mot Russland, og de som sto bak sanksjonene trodde at dette ville sterkt svekke Russland på relativt kort tid. 

En ny artikkel i E24 forteller allikevel at «Russisk økonomi vokser til tross for sanksjoner», og at «Russisk økonomi ligger i år an til å vokse omtrent like mye som den europeiske, og de omfattende sanksjonene mot landet virker ikke slik Vesten hadde håpet» (link nedenfor).

Vi siterer noen flere linjer til fra artikkelen i E24: «Russlands BNP krympet i 2022 med 2,1 prosent, men dette var langt unna vestlige  spådommer om 15 prosent nedgang. Nedgangen ble også langt mindre enn det  Verdensbanken  hadde spådd. Det internasjonale pengefondet (IMF)  anslår i år at russisk økonomi vil vokse med 0,7 prosent, og veksten blir i så fall på nesten samme nivå som europeisk økonomi der prognosen lyder på 0,8 prosent.»

Sanksjoner er lett å omgå; hvis Vesten nekter å selge for eksempel biler til Russland, vil Russland sørge for å få kjøpt slike biler via et naboland som ikke er utsatt for boikott fra Vesten. Hvis Vesten ikke vil kjøpe gass fra Tyskland vil andre land komme inn og kjøpe russisk gass, etc.  

Vi har alltid vært av den oppfatning at sanksjoner er svært lette å omgå, og at innsiktsfulle politikere må forstå at slike sanksjoner kun er symbolpolitikk. (Vi er dog klar over at uttrykket «innsiktsfulle politikere» kanskje er en selvmotsigelse.) 

Til tross for dette, ikke alt går godt i Russland; det er tvert imot ganske mye som går galt. Vi henter noen opplysninger fra Washington Post: 

I 2024 har utgiftene til forsvaret økt med nesten 70 %. Dette, sammen med utgifter til politiet, innebærer at  40 % av statsbudsjettet går til militæret og til politiet. Dette betyr at alle andre utgifter er kraftig redusert, det vil si at utgifter til helsevesen og vedlikehold av ulike typer infrastruktur vil bli redusert med inn på 50 % i løpet av dette året og neste år. Dette innebærer også at det blir dyrere for folk flest å holde varmen; vinteren i Russland er fortsatt som regel svært kalde. Det er også økende motstand mot krigen fra den russiske befolkning. I år er det 10 år siden Russland okkuperte/annekterteKrim, og dette vil sannsynligvis bli markert med en offisiell feiring. Men det er grunn til å tro at en slik offentlig feiring vil utløse demonstrasjoner mot Putin mot krigen. 

Når skal det riktignok være presidentvalg i Russland i midten av mars, men vi tror nok at det er rimelig sikkert at Putin vil bli gjenvalgt. 

Russiske penger 

Washington Post forteller at Russland har en store beløp innskutt i banker i Vesten. Kan man gjøre noe med disse pengene? 

«When the full-scale Russian invasion occurred nearly two years ago, the United States and its allies froze Russian central bank funds in their own financial institutions. It is estimated that some $300 billion of Russian funds is being held in the West, with the bulk of it (roughly $200 billion) in Belgium’s Euroclear, a major financial clearinghouse. At least  $5 billion of the Russian holdings are in the United States.

To put these figures into perspective, $300 billion is  more than the sum total  of all international aid pledged to Ukraine (roughly $264 billion) since Russia’s full-scale invasion on Feb. 24, 2022. It’s more than four times as large as the  $64 billion aid package  that is stalled in Congress.» (washington post, link nedenfor).  

Hva som vil skje her er umulig å forutsi. 

USAs innenrikspolitikk 

I USA ser det ut til at Republikanerne i Kongressen nøler sterkt med å fortsette å være med på å bevilge penger til for å hjelpe Ukraina i denne krigen. Dette er ekstremt kritikkverdig, men er åpenbart et utslag av at mange konservative er nasjonalister, og at de beundrer sterke ledere, inkludert diktatorer, som ligger vekt på egen nasjon. (Vi sier ikke at dette er det eneste årsaken til de konservatives nøling med å bevilge støtte til Ukraina; andre årsaker kan være at de mener at USA heller bør bruke pengene på egne borgere, og politisk taktikkeri som går på å koble støtte til Ukraina til sterkere  grensekontroll på grensen til Mexico, noe Biden-adminstasjonen er mer skeptisk til.)  

Det virker som om Biden-administrasjon her gjør det rette, men hurtighet og effektivitet er ikke ord  som det er enkelt å feste på hverken president Biden eller på hans administrasjon. 

Blant Republikanerne er oppslutningen om å støtte Ukraina nokså svak, og hvis USAs president fra 20. januar neste år vil hete Donald Trump (noe vi ikke tror), er vi redde for at dette sterkt vil redusere sannsynligheten for at Putin går på et stort nederlag i denne krigen. Donald Trump har uttalt at han vil klare å få slutt på denne krigen i løpet av 24 timer, men som så mye annet den personen sier, dette er bokstavelig talt ikke bare utrolig, det er sprøyt. 

Den siste er at den konservative TV-kjendisen Tucker Carlson nå har reist til Moskva for å intervjue Putin, åpenbart for at Putin skal få legge frem sine synspunkter på «konflikten»; dette er enda en bekreftelse på at svært mange konservative har en «soft spot» for sterke menn og diktatorer. 

(Vårt syn om presidentvalget i USA er at siden Biden er svært upopulær vil han tape for en hvilken som helst Republikansk kandidat – unntatt Donald Trump. Dessverre ser det ut til at den eneste kandidaten Republikanerne er villig til å nominere som sin kandidat er nettopp Donald Trump.) 

Avslutning

Hvis vi vender tilbake til Russlands grenser så ser det nå ut til at de siste hindringer for at Sverige skal få fullt medlemskap i NATO er fjernet, og at Putin da har oppnådd det stikk motsatte hadde jeg ønsket da han invaderte Ukraina: etter invasjonen er NATO kommet nærmere Russland grenser. 

Uansett, vi bare gjentar at krigen i Ukraina er grusom, skylden ligger helt og fullt på Putin og hans meningsfeller som har makten i Russland. Det disse ønsket med krigen er som nevnt å hindre at vestlige frihetlige ideer, ideer som var begynt å få en viss innflytelse i Ukraina, spredte seg videre innover i Russland. Det er mulig han klarer å hindre dette i første omgang, men vi håper at han bare har klart å utsette denne prosessen noen få år. 

Vi gir fortsatt fullt og helt støtte til Ukraina, og håper at krigen ble avsluttet på en slik måte at Ukrainas tap blir minst mulig. Som vi sa over, vi frykter at denne krigen ikke vil kunne avsluttes med at Russlands invasjon blir helt og fullt slått tilbake og at Putin blir avsatt. Til det er og har Vesten vært altfor svakt de siste tiårene. 

Det er heller ikke umulig at krigen vil eskalere i månedene fremover. 

.

.

.

.


https://www.google.com/search?client=safari&sca_esv=e71176eaa949f85f&rls=en&sxsrf=ACQVn0_yIvhH3g3OjiHUFquyngwV6jwFfQ:1706858784010&q=clinton+lavrov+red+button%C2%A0&uds=AMwkrPtkjFsUFCPF8lI2MzesRuLpGYaM61H0o4u-5uUn_j5pCZ1VpVYBf1bBCw-bXGNTYOwbpjxRK5JdbCwbCqumkvnvSXFd1pvESfXt0bzEgJYnHoBTs9sHELQPc71vXwMA8EdgND2d&udm=2&sa=X&ved=2ahUKEwifq4K8kIyEAxWKevEDHTFIA5cQtKgLegQIDxAB&biw=1728&bih=1227&dpr=2

Voldsom brann etter doneangrep på raffineri i Volgograd

https://www.tiktok.com/@bandemamasamba/video/7331407787781590304?_r=1&_t=8jaBNkuvGRV&social_sharing=1

https://www.vg.no/nyheter/utenriks/i/JQjvXj/vladimir-putin-mener-at-russland-foerer-en-hellig-og-rettferdig-krig-i-ukraina-en-ekspert-reagerer-sterkt-paa-uttalelsene

https://www.dagbladet.no/nyheter/farligere-enn-folk-flest-forstar/80913985

https://www.dagbladet.no/video/-natos-atomvapen-siktet-mot-russland/MrcFPW0i

Er Putin Macbeth?

https://e24.no/internasjonal-oekonomi/i/y6p6kr/russisk-oekonomi-vokser-til-tross-for-sanksjoner

https://www.washingtonpost.com/opinions/2024/01/22/frozen-russian-funds-for-ukraine/?utm_source=substack&utm_medium=email

To-stats-løsning?

Etter den siste opptrapping av krigen mellom Israel og palestinerne representert ved først og fremst Hamas, har en rekke aktører – utenriksministre, andre politikere, tidligere politikere, journalister – igjen luftet muligheten for at løsningen på denne krigen, som med varierende intensitet har pågått i mer enn 75 år, er en to-stats løsning, en løsning som går ut på at det skal opprettes en palestinsk stat. Dette, tror de, skal skape fred mellom Israel og palestinerne. 

Disse aktørene tror altså åpenbart at dersom palestinerne får sin egen stat så vil de akseptere Israels eksistens, og angrepene på Israel vil opphøre. Vi kan ikke si at vi slutter oss til denne konklusjonen. 

Nå har denne ideen blitt diskutert i mange år; mange husker den såkalte Oslo-prosessen som ble innledet tidlig på nittitallet. Et hovedmål i denne forhandlingsprosessen, som foregikk mellom PLO  og Israel, og som hadde ambisiøse, men kunnskapsløse, norske politikere som meglere/møteledere, var etableringen av en palestinsk stat. Partene kom aldri til noen enighet. Man kan spørre seg om hva det er som får disse aktørene til å tro at de skal komme til enighet denne gangen. 

Hva er palestinernes mål?

Mange tror åpenbart at palestinere ønsker sin egen stat. Dette er dog ikke deres primære mål. Deres primære mål er å fjerne Israel; deres mål er at Israel skal opphøre å eksistere.  

Ledende politikere i Iran, som er islams ideologiske fyrtårn, har også sagt at Israel er en kreftsvulst som bør fjernes. Hamas´ charter sier også eksplisitt at Israel skal opphøre å eksistere

Samme budskap fikk man fra en en fremstående representant for Hamas da han ble intervjuet på Dagsrevyen 16. november i fjor: «det aldri har vært noe Israel, og at det aldri skal være noe Israel». 

Dagsrevyens reporter forsøkte å bortforklare det Hamas-representanten sa ved å hevde at dette var «krigsretorikk»; det var ikke dette Hamas` representant egentlig mente. (Se gjerne opptaket selv, det er å finne på en link nedenfor.) 

Man kan dog spørre i hvilken grad Hamas representerer palestinerne synspunkter, men befolkningen på Gaza valgte Hamas som sin politiske ledelse i et fritt, demokratisk valg for innpå 20 år siden, og alt tyder på at befolkningen på Gaza i stor grad fortsatt slutter opp om Hamas. Det har ikke vært avholdt valg etter dette valget, men det er ikke noe som tyder på at befolkningen har gjort opprør mot Hamas. 

Derfor kan man trygt si at Hamas i meget stor grad representerer palestinerne – og som sagt: Hamas´ mål er å fjerne Israel. Hamas ønsker ikke en to-stats løsning, Hamas ønsker en én-stats-løsning, de ønsker at området hvor Israel nå ligger skal erstattes av en ny stat som heter Palestina. 

Historien

Det virker som om mange tror at det området hvor Israel når ligger for mer enn 75 år siden var befolket av arabere/palestinere, at de hadde en stat/land som het Palestina, og så kom jøder inn i området fra slutten av 1800-tallet, jødene jaget araberne vekk og etablerte sin egen stat, Israel, som en erstatning for det som da var Palestina. Denne historieoppfatningen er feil. 

Dette handler om området som ligger øst for Middelhavet, et område som i mange århundrer lå under det osmanske riket. Det osmanske riket var på den tapende siden i første verdenskrig, og området ble liggende under Storbritannia (deler av området lå dog under Frankrike). 

I tiden etter første verdenskrig ble det opprettet en rekke stater i dette området, Saudi-Arabia ble opprettet i 1932, Libanon ble opprettet i 1943, Jordan og Syria ble opprettet i 1946. I alle disse landene var praktisk talt hele befolkningen arabere. Israel ble opprettet i 1948. 

Jødene fantes over hele verden, men de kom opprinnelig fra det området hvor Israel nå ligger. Grunnen til at de var spredt over hele verden var at de ble jaget vekk fra Israel av romerne for omtrent 2000 år siden. På slutten av 1800-tallet vokste det i Europa frem bevegelse som innebar at det burde være en sammenheng mellom folk og land: grupper som hadde en kulturell identitet og en geografisk tilhørighet burde ha sitt eget land. Flere land i Europa ble opprettet etter at denne ideologien fikk utbredelse, og blant jødene oppstod det en bevegelse som innebar at de burde lage sin egen stat der hvor de opprinnelig kom fra, altså Israel. Ideologien denne jødiske bevegelsen var basert på ble kalt sionisme. Mot slutten av 1800-tallet begynte stadig flere jøder å reise til dette området, og etter annen verdenskrig, hvor et stort antall jøder ble drept av nazistene; ønsket de av forståelige grunner ikke lenger å holde til i Tyskland/Polen (de fleste konsentrasjonsleirene lå i Polen). De var heller ikke ønsket velkommen i noe annet land i Europa, og mange av dem så det da som sin eneste mulighet å dra til (det som ble landet) Israel. Britene hadde også tidligere lovet jødene å opprette en jødisk stat, eller et jødisk nasjonalhjem, øst for Middelhavet. (Dette skjedde i Balfour-erklæringen i 1917.)

Arabere som holdt til i det som ble Israel ønsket i det store og hele ikke at jødene skulle komme dit, dette selv om mange arabere som holdt til i området var villige til å selge sine eiendommer til jøder som kom fra Europa. 

Etterhvert ble det klart at jødene kom til å opprette sin egen stat i Israel, og de arabiske landene som holdt til omkring gjorde det klart at de ville gå til krig mot denne nye staten. Arabere som holdt til i  (det som ble) Israel ble oppfordret til å komme seg vekk fra krigssonen, alle regnet med at den arabiske siden ville oppnå en klar seier i denne krigen, og da ville disse araberne som hadde flyktet kunne vende tilbake til de stedene de hadde tilhold. 

Det er helt klart at noen arabere reiste etter oppfordringer fra ledere i arabiske land om at de skulle reise, men det er også like klart at noen ble jaget vekk av jødiske immigranter. Antall arabere som flyktet eller ble jaget var cirka 700 000. Krigen endte dog med at Israel vant, og de arabere som hadde flyktet kunne da ikke vende tilbake. 

Dette skjedde altså i 1948, og de som flyktet omtales fortsatt som flyktninger, og deres etterkommere omtales også som flyktninger, og nå er det mer enn to og en halv million slike etterkommere. 

Noen av disse flyktningene holder til på den såkalte Vestbredden, men mange av dem er også i Gaza, og disse områdene lå inntil 1967 under henholdsvis Jordan og Egypt. 

Vi skyter inn her at PLO ble opprettet i 1964, men PLOs mål var aldri å frigjøre Vestbredden og Gaza fra Jordan og Egypt. Det er rimelig tydelig at PLOs mål allerede i 1964 var å eliminere staten Israel. Vi nevner også PLOs første leder var den egyptiskfødte KGB-agenten Yassir Arafat; når Arafat snakket på arabisk sa han tydelig at PLOs mål var å eliminere Israel, når han derimot snakket på engelsk var han ikke like tydelig på dette punktet. 

I 1967 kom det altså til en ny krig, og den endte med at Israel erobret både Gaza og den såkalte Vestbredden. (Israel erobret da også Golanhøyden fra Syria, men dette området er ikke relevant for flyktningeproblematikken.)

Vi skyter også inn at de jødiske navnene på det område alle omtaler som Vestbredden er Judea og Samaria. Man kan legge merke til at alle journalister konsekvent bruker uttrykket Vestbredden om dette området, noe som klart og tydelig sier at området ikke har noe arabisk navn; de eneste navnene som finnes er de jødiske navnene. Det er mer enn rimelig å anta at dersom området hadde hatt et arabisk navn ville journalistene ha brukt dette navnet. Det man kan slutte av dette er at området ikke hadde stor betydning for arabere før Israel gikk seirende ut av krigen i 1967.    

Tilbud om palestinsk stat 

Israelvenner hevder gjerne at Israel en rekke ganger har tilbudt palestinerne sin egen stat, men at palestinske representanter gang på gang har sagt Nei til slike forslag. Men det som har skjedd er at Israels tilbud har inneholdt klausuler om at den palestinske staten ikke skal kunne ha full kontroll med alt, Israel vil forbeholde seg retten til å kontrollere hva som denne palestinske staten importerer. Grunnen er at Israel med god grunn frykter at en slik palestinsk stat vil bli en base for angrep på Israel, og derfor har israelske myndigheter krevet at de skal kontrollere at denne staten ikke importerer krigsmateriell: skytevåpen, ammunisjon, bomber, sprengstoff, etc. Det er dette den palestinske/arabiske siden ikke har kunnet akseptere, og derfor har de sagt Nei til tilbud fra Israel om å opprette en egen stat under slike forhold. 

Den palestinske siden ønsker som sagt ikke en egen stat, de ønsker å eliminere Israel. I svært stor grad var Gaza allikevel en palestinsk stat etter at Israel trakk seg ut for innpå 20 år siden. Befolkningen valgte som sagt Hamas til å styre området, og de styrte uten innblanding fra Israel. Det vil si, Israel forsynte området med strøm, vann og Internett, store antall Gaza-beboere som trengte sykehusbehandling fikk slik behandling i Israel, og, viktigst, Israel kontrollerte hva som ble importert til området; formålet med denne kontrollen var å hindre at det ble importert våpen, ammunisjon, sprengstoff og annet krigsmateriell. Angrepet på Israel 7. oktober i fjor viste dessverre at denne kontrollen må ha vært svært lite effektiv. 

Grensegjerde

Omkring år 2005 trakk Israel seg helt ut av Gaza, de overlot området til palestinerne og etterhvert deres valgte representanter, Hamas. Mange palestinere som bodde på Gaza jobbet i Israel, og pendlet frem og tilbake hver dag. Men etterhvert ble Israel rammet av stadig flere terrorangrep utført av personer som bodde på Gaza, og de så seg da nødt til å stenge denne trafikken. Det ble satt opp et grensegjerde for å hindre terrorister i å komme seg fra Gaza inn i Israel. Dette gjerdet var meget effektivt; antall angrep Israel sank drastisk etter at dette gjerdet ble satt opp. 

Imidlertid viste det seg at dette gjerdet var helt uten effekt da Hamas angrep Israel 7. oktober i fjor.  

7. oktober 2023

7. oktober angrep Hamas ungdommer på en musikkfestival sør i Israel. De angrep også bosetninger i området, og de aller fleste av de ca 1200 som ble drept var sivile. Disse ble drept på til dels grusomme måter, og vi vil ikke gå i detaljer om dette her; vi vil bare nevne at Hamas-folkene filmet mange av de grusomhetene de utførte, de gjorde opptak på sine mobiltelefoner og sendte opptakene hjem til familiemedlemmer og slektninger. Noen Hamas-folk ringte hjem til mamma og pappa og skrøt av hvor mange jøder de hadde drept. Foreldrene var som regel stolte av hva deres sønner hadde gjort mot jødene.

I sin omtale av Hamas´ massakre brukte Daily Mail følgende overskrift og ingress: «The October 7 ‘genocide’ video evidence in full: Civilians are slaughtered and mutilated, terrified families rounded up like cattle and Hamas terrorists ring proud parents to boast of atrocities in footage … 

MailOnline has exclusively obtained the sickening video … It shows terrified Jewish families rounded up like cattle and Palestinian extremists ring their parents to boast of committing atrocities on October 7.»

Den som har gode nerver kan se opptak av dette på en nettside vi har lenke til nedenfor. 

Islam står svært sterkt blant araberne, og Koranen inneholder formuleringer som «drep de vantro hvor dere enn måtte finne dem», og «jøder er avkom av aper og griser», noe som kan forklare at mange muslimer har et negativt syn på jøder. Et annet svært viktig relevant punkt kommer vi til nedenfor. 

Forhandlingløsning

Disse to sidene har forhandlet utallige ganger, det er også inngått utallige fredsavtaler – men alle er blitt brutt. 

Men man må spørre seg: er en forhandlingsløsning mulig? Den ene siden er fanatisk bestemt på at den andre siden skal elimineres. Er det da mulig å komme til en fremforhandlet fredsløsning på en slik konflikt?

Mitt syn er at dette ikke er mulig. Hamas-siden, som har stor støtte fra palestinerne, ønsker ikke en to-stats løsning, det de ønsker er en én-stats-løsning hvor det sosialdemokratiske Israel er erstattet av et shariastyrt Palestina. 

Kan man ha en forhandlingsløsning med en aktør som oppfører seg slik som Hamas-folkene gjorde 7. oktober? 

En historiske parallell: Mot slutten av andre verdenskrig ble det klart for mange i Europa hva nazistene Tyskland og hva de hadde holdt på med, dette selv om nazistene forsøkte å skjule hva som hadde foregått i Auschwitz og Birkenau og Bergen Belsen og andre steder. En annen parallell: Japans brutale krigføring i Kina på 30-tallet kulminerte i den såkalte Nanking-massakren, og denne er i meget stort grad forsøkt dekket over av japanske myndigheter den dag i dag. 

Men Hamas-krigerne forsøkte ikke å skjule det de gjorde mot jøder 7. oktober. De filmet, skrøt av hva de hadde gjort, og la opptakene ut på nettet. Hamas-krigerne var langt mer barbariske ene nazistene og japanerne var på 30- og 40-tallet.  

En annen historisk parallell: Var det noen som ville at de allierte skulle gå til forhandlinger med nazistene tidlig i 1945? Neppe. Det er langt mindre grunn til å gå inn i forhandlinger med Hamas enn det var å gå inn i forhandlinger med Hitler og Göring og Himmler og co om en fredsløsning mellom de allierte og Nazi-Tyskland tidlig i 1945.

Det Israel bør gjøre er det samme som de allierte gjorde overfor Nazi-Tyskland i 1945: Da viste de allierte tyskerne hva nazismen hadde ført til for Tyskland, og dette var nødvendig for å få tyskerne til å gi fullstendig avkall på nazismen. 

I en klassisk formulering uttalte Winston Churchill tidlig under annen verdenskrig gang at «Dersom de vil ha krig med oss skal vi gi dem krig inntil de har fått nok». Dette er den riktige måten å forholde seg til en krig mot en barbarisk fiende på. De allierte krevde at Nazi-Tyskland skulle kapitulere betingelsesløst, og en slik avslutning på en krig er nødvendig for å få en varig fred.  

Samme strategi bør Israel føre overfor Hamas. Hamas kan avslutte krigen den dag i dag, hvis de sier følgende: «vi aksepterer Israels rett til å eksistere, og vi vil ikke lenger utføre noen angrep mot Israel». Kommer Hamas med en slik uttalelse, formulert på en troverdig måte, er krigen over. 

Det Israel bør gjøre er altså å vise palestinerne hva deres oppslutning om Hamas fører til for dem. Oppslutningen om Hamas fører til at det de har blir ødelagt.  

Det har vært enorme ødeleggelser på Gaza, og det er fordi Gaza i det store og hele har vært en militærbase for Hamas. Befolkningen på Gaza, ved deres demokratisk valgte ledelse, Hamas, har mottatt enorme beløp fra naive ledere i Vesten, ledere som tror at årsaken til problemene er fattigdom, og de tror at ved å gi palestinerne penger vil de slutte å ønske å krige mot Israel. Denne oppfatningen er helt feil, og det er også rimelig opplagt at stor del av pengene som er gitt er gått til Hamas-ledernes private bankkonti, og at en stor del også er gått til å bygge opp militær infrastruktur på store deler av Gaza. 

Krigen fører til enorme lidelser for sivilbefolkningen i Gaza, men krigen kan som sagt avsluttes umiddelbart dersom Hamas avslutter sin kamp for å eliminere Israel. Inntil dette skjer har Israel all rett til å krige inn til Hamas kapitulerer betingelsesløst. 

Hva er den egentlige årsaken til krigen? 

Islam har som kjent dødsstraff for blasfemi. Frafall fra islam er en stor synd. Det mest verdifulle en muslim kan gjøre er å kjempe og dø for å utbre islam eller for å forsvare islam. 

Det området hvor Israel nå ligger har i en lang periode vært underlagt ikke jøder, men muslimer.  det området Israel ligger som et viktig område: Muhammed fløy til himmelen fra Jerusalem. 

Hebraisktro.no forteller: «Historien er Muhammed fløy nordover på sin hest Burak, som hadde to vinger og et menneskeansikt. Etter et stopp på Sinaifjellet landet de ved stedet for moskéen i Jerusalem. På dette tidspunkt senket himmelen en stige ned for å bære Muhammed til den syvende himmel der han møtte Abraham, Isak, Josef, Moses, og Jesus og mottok deres velsignelse til å bli Guds siste profet. Deretter vendte Muhammed tilbake via stigen til Jerusalem hvorfra Burak fløy ham til Mekka. Muslimer peker på fotavtrykket som Burak la igjen da Muhammed hoppet opp på ryggen hans for tilbaketuren til Mekka» (link nedenfor). 

Jerusalem er altså et viktig sted for islam, og muslimer kan aldri akseptere at dette området ikke er under muslimsk kontroll. 

Dedikerte muslimer kan derfor aldri akseptere Israels eksistens. 

Å  tro at det kan komme til en forhandlingsløsning mellom personer med vestlig ideologisk orientering og denne type muslimer, det er verre enn naivt.  

Det sies at det å forsøke det samme om igjen og om igjen og om igjen, og så vente et annet resultat enn det resultat man har fått alle de tidligere gangene, er definisjonen på et eller annet, men i farten husker jeg ikke hva det er. 

Slagord

I store byer i hele verden har det de siste månedene vært demonstrasjoner til støtte for Hamas. Blant slagordene som er brukt finner man «Fritt Palestina» og «From the river to the sea, Palestine will be free».     

Demonstrantene betrakter Israel som en illegitim okkupasjonsmakt, og palestinerne som en undertrykt folkegruppe. De ønsker at okkupasjonsmakten skal fjernes, og de mener antagelig at området da vil være et fritt og fredelig område hvor jøder og arabere sammen kan leve i fred. Det andre slagordet er uttrykk for et ønske om at området fra Jordan-elven i øst til Middelhavet i vest skal frigjøres fra det de mener er en jødisk kolonisasjon. 

Demonstrantene mener altså at dersom den jødiske staten forsvinner og araberne får makten i området, vil området bli fritt. Til dette vil vi bare bemerke at samtlige arabiske land er diktaturer med svært liten individuell frihet, og at de sterkeste kreftene på palestinsk side, Hamas og Hizbollah, er ekstreme muslimer som ønsker shariadiktatur. (PLO var mindre religiøst orientert, men PLO er i dag langt svakere enn Hamas og Hizbollah.) 

Hvordan henger dette sammen med ønske om fritt Palestina? Antakelig mener de at dersom et område er styrt av flertallet så er det fritt, dette selv om dette flertallet for eksempel ønsker et sharia-diktatur. 

Og hva vil skje med jødene hvis den såkalte palestinske siden går seirende ut av denne konflikten? De vil ikke kunne leve trygt i en palestinsk stat styrt av arabere, så de vil antagelig bli drept eller måtte rømme. Men hvor skal de rømme til? 

De land som finnes i området omkring Israel er Libanon, Syria, Jordan, Saudi-Arabia. Disse landenes areal er 117 ganger større enn Israels areal; Israels areal utgjør altså cirka 1 % av dette området. Dog, mye av Saudi-Arabia er ørken, og hvis vi holder Saudi-Arabias areal utenfor er de andre landenes areal 13 ganger større enn Israels areal.    

Du skulle ikke være umulig å plassere flyktningenes etterkommere i disse arabiske/islamske landene. 

Men det de fleste arabiske ledere og det fleste fleste arabere ønsker er ikke et godt og levelig liv for flyktningene og deres etterkommere, det de vil er å eliminere Israel. Derfor nekter disse arabiske landene å ta imot de palestinske flyktningene, flyktningene vil heller ikke til noen av disse landene selv om disse landene har samme språk og samme kultur og samme religion; det flyktningene vil er å vende tilbake til de områdene deres oldeforeldre flyktet fra for 75 år siden – og grunnen til dette er at de vil sørge for at området igjen blir dominert av islam. 

Har folk rett til et land? 

Men enkelte vil jo hevde at palestinerne er et folk og at et folk har rett til et land. Dette er et syn som mange har, men slik jeg ser det er dette feil. Det er ikke slik at folk har rett til et land, mitt syn er at individer har rett til frihet. 

Hvis det er en konflikt mellom to grupper, for eksempel mellom to folk eller mellom to land – for eksempel mellom jøder og arabere, eller mellom Ukraina og Russland – er det som regel slik at den ene aktøren større grad respektere individuell frihet enn den andre. Den siden man da bør støtte er den siden som i størst grad representerer individuell frihet (eller i minst grad krenker individuell frihet). Under Hamas vil den individuelle friheten være ikke-eksisterende, mens Israel i ikke ubetydelig grad respekterer individuell frihet. 

Den såkalte konflikten i Midtøsten står det mellom det jøder i et sosialdemokratiske Israel på den ense siden representerer, og arabere som ønsker å eliminere Israel og erstatte det eksisterende landet Israel med et nytt land, Palestina, som vil bli et sharia-diktatur. 

Hva må til for å oppnå fred? 

Som vi har sagt her på Gullstandard mange ganger tidligere: det blir først fred i Midtøsten når den ene siden vinner en klar militær seier, noe som skjer når den ene siden kapitulerer og oppgir alle videre planer om fortsatt krigføring. Dersom man ikke får dette, men i stedet satser på fredsavtaler og våpenhviler og forhandlingsløsninger, vil disse ikke være reelle, de vil bli brutt kort tid etter at de er undertegnet. 

Krigen mellom Israel og diverse arabiske land og arabiske grupper har pågått med varierende intensitet siden 1948. Fred blir det når den ene siden vinner en klar militær seier. Jo tidligere Hamas og Hizbollah kapitulerer og akseptere Israels eksistens, jo raskere blir det fred og jo raskere vil den arabiske befolkningen få mulighet til å bedre sin levestandard. Men så lenge den arabiske sidens primære ønske er å eliminere Israel, vil det ikke bli fred.  
.

.

.

.

.

Intervju med representant for Hamas på Dagsrevyen: 

https://tv.nrk.no/serie/dagsrevyen/202311/NNFA19111623/avspiller

Daily Mail om Hamas´ videoer:

https://www.dailymail.co.uk/news/article-13005021/october-genocide-evidence-video-slaughtered-mutilated-hamas-terrorist-israel.html

Videoer fra Hamas´ angrep på Israel 7. oktober

https://saturday-october-seven.com

Hebraisktro.no

http://hebraisktro.no/ht/Fem_myter_om_Midtsten_2.html

Krig?

En artikkel i Daily Mail forteller at det er store mulighet for krig – og da snakker vi ikke om krig langt unna, vi snakker om krig i Europa, en krig som kanskje også kan involvere fredelige Norge – i løpet av de kommende årene. Vi siterer: 

«Nato braced for all-out war with Russia in the next 20 years: Top defence chief issues starkest warning yet and says civilians and governments must brace for cataclysmic conflicts and potential conscription. Admiral Rob Bauer urged civilians to prepare for cataclysmic  conflicts. 

A top  defence chief has revealed that NATO forces are bracing for an all-out war with Russia in the next two decades. Admiral Rob Bauer, the chairman of NATO’s Military Committee urged both civilians and governments to prepare for cataclysmic conflicts and the chilling prospect of being conscripted.

‘We have to realise it’s not a given that we are in peace. And that’s why we [NATO forces] have the plans, that’s why we are preparing for a conflict with Russia,’ Bauer told reporters after a meeting of NATO defence chiefs in Brussels» (link nedenfor). 

Krig er grusomt, krig er forferdelig, krig fører til død og lemlestelse og lidelser og selvfølgelig også til enorme materiell ødeleggelser. Dette er noe vi tydelig ser i dag på Gaza, hvor svært mange er blitt drept og hvor det er enorme materielle ødeleggelser. Denne krigen er et resultat av Hamas´ angrep på Israel 7. oktober i fjor. Israels mål er å eliminere Hamas, og det er et helt legitimt mål. Israel har all rett til å fortsette krigen, og til å eskalere den, inntil Hamas kapitulerer totalt og betingelsesløst. 

Men tilbake til varslene om mulig krig i Europa. Hvorfor luftes muligheten for at det kan bli krig i Europa i løpet av et par tiår? 

Det finnes et ordtak som sier at «hvis du vil ha fred, forbered deg på krig!». Det er sannheten i dette ordtaket som forteller hvorfor det kan bli krig. Vesten har ikke forberedt seg på krig; på dette ekstremt viktige punktet har Vesten sviktet totalt. 

Med Vesten mener jeg de land hvor man til en viss grad har oppslutning om prinsipper som individuell frihet, ytringsfrihet, markedsøkonomi, frihandel. Ja, i de fleste land i Vesten er oppslutningen om disse prinsippene blitt svakere de siste årene, og dette er forklaringen  på at Vesten også har sviktet det viktige prinsippet om å være forberedt på krig. De områder som ligger utenfor Vesten er da i hovedsak Russland, den arabiske verden, Kina, og store deler av Afrika. Inkludert i Vesten er da ikke bare Vest-Europa og Amerika, men også for eksempel Japan, Sør-Korea, Taiwan, Australia.

Vesten vant klart over nasjonal-sosialistiske Tyskland og over tyranniske Japan i annen verdenskrig, men etter dette har Vesten ikke vunnet en eneste krig. 

Det er kanskje feil å si at Vesten ikke har vunnet en eneste krig etter 1945; Israel har vunnet par kriger mot noen av sine naboland (men grupper som Hamas og Hezbolla fortsetter å krige mot Israel), og Storbritannia vant en kort krig mot Argentina tidlig på åttitallet. Man kan også si at Vesten vant den kalde krigen mot kommunistdiktaturet Sovjetunionen. 

Men de to sterkeste kreftene mot fred og frihet og velstand i dag er militant islam, de totalitære kreftene i Russland, og Kina. 

Aktører som kjemper for militant islam har utført et kolossalt antall angrep mot Vesten, og Vestens ledere eliter har ikke erkjent at det er terrorister som representerer militante islam som står bak, og at militant islam er en fiende av alt Vesten står for. I moderne tid begynte denne krigen etter at Iran ble en islamistisk republikk på slutten av 70-tallet, noe som skjedde etter at USA under president Carter avsluttet sin støtte til sjahens regime i Iran. (Sjahens Iran var et diktatur med en god del primitive trekk, men det var langt bedre enn det som fulgte etter at ayatolla Khomeini fikk makten.) Man kan si at den første hendelse i denne krigen var Irans okkupasjon av USAs ambassade i Teheran i november 1979. Det største av de utallige angrepene militante islamister har utført mot Vesten var det som skjedde 11. september 2001. Dette angrepet førte til USA-ledede kriger i Afghanistan og Irak, kriger som var svært lite vellykkede. Verst var nederlaget i Afghanistan for et par år siden, da 20 års krigsinnsats ble avsluttet med en ytterst pinlig tilbaketrekning, og de som hadde makten i Afghanistan før 11. september 2001 – Taliban – fikk makten tilbake da USA trakk seg ut. 

De totalitære kreftene i Russland ble mer og mer tydelige etter årtusenskiftet, og allerede omkring 2006 ble det klart hva som var Putins mål; han ønsket å gjenopprette Russland som en stormakt; hvorvidt Sovjetunionen virkelig var en stormakt kan diskuteres, men landet hadde kontroll over alle land i Øst-Europa, holdt liv i enkelte kommunistdiktaturer langt unna, som for eksempel Cuba, og støttet såkalte frigjøringsbevegelser i Afrika. 

Vestens elite har mot begge disse ødeleggende kreftene – militant islam og det totalitære Russland – forsøkt å late som om den kolossale faren som disse to aktørene representerer, ikke har eksistert. 

Gjentatte terroraksjoner fra militant islam, inspirert av blant annet regimene i Iran og Saudi-Arabia, er blitt ignorert, det vil si de er blitt betraktet som kriminelle handlinger og ikke som en ideologisk motiverte angrep med formål å spre en ideologi, en ideologi som er helt uforenlig med Vestens individualisme, frihet og velstand.  

Putins stadige angrep på interne opposisjonelle, både på individer, partier og presset, og på landområder i Russlands nærhet, er også blitt ignorert, det vil si man har erkjent at angrepene har skjedd, men man har ikke sett dette som et ledd i en overordnet plan som har gått ut på å ekspandere Russlands makt og territorium. 

At disse farene er blitt ignorert har gitt angriperne blod på tann, og angrepene er blitt sterkere og sterkere og sterkere. 

For to år siden gikk Russland til et storskala militært angrep på Ukraina, men dette var bare den siste av en rekke mer anonyme angrep som Russland har utført på noen av sine nærliggende områder, blant dem aksjoner i Georgia og annekteringen av Krim. 

Vestens ignorering av angrepene fra aktører som representerer militant islam førte til Hamas´ angrep på Israel 7. oktober 2023, og nå Houtienes angrep på skipsfarten i Rødehavet. (Både Hamas, Hizbollah og Houtiene er ikke langt unna å direkte representerer Iran.)

Som nevnt, vil man ha fred må man forberede seg på krig. Vestens ledere har ikke forberedt seg på krig, de har ikke sørget for å ha en militær styrke som kan slå tilbake noe angrep, de har stukket hodet i sanden og forsøkte å innbille seg og andre at store, reelle trusler fra Russland og islam farer ikke har eksistert. Dessuten, de farer som har eksistert har man forsøkt å tro kan løses ved dialog og pengestøtte (pengestøtte er gitt med utgangspunkt i den ekstremt naive oppfatning at problemer, som f.eks., terroraksjoner, ikke er ideologisk motivert, men skyldes fattigdom…..). 

Resultatet av den politikken som er blitt ført de siste tiårene kan bli krig. En stor krig. 

Enkelte husker at Vesten ved Storbritannia forsøkte å være ettergivende overfor Hitler i mange år før annen verdenskrig brøt ut mot slutten av 1939. (Vi skyter her inn i en parentes at andre steder i verden har man andre oppfatninger av når annen verdenskrig begynte. I Afrika mener man at annen verdenskrig begynte med fascistiske Italias invasjon av Etiopia i 1935, i Asia mener man at annen verdenskrig begynte med tyranniske Japans invasjon av Kina i 1937, i Europa mener man at annen verdenskrig begynte med nazistiske Tysklands invasjonen av Polen i 1939.) Mange husker vel ordtaket som sier at det eneste man lærer av historien er at ingen lærer av historien. 

Ettergivenheten som Vesten har vist overfor militant islam og overfor Russland er tragisk og kan ende med en stor krig med enorme ødeleggelser. 

Vi håper at Vesten fortsetter å støtte Ukraina, og at Vesten fortsetter å støtte Israel. Kanskje det er feil å si «fortsetter» å støtte Israel, de oppfordringer som er kommet fra Vestens ledere til Israel går ut på at Israel må være tilbakeholdne i sin krig mot Hamas. Dette er intet annet enn å støtte Hamas, og å støtte Hamas er intet annet enn å støtte voldelige aktører som forsøker å spre islam og å innføre sharia, og dette er for Vesten intet annet enn en selvmordsstrategi. Ja, militante islamister, inkludert Hamas, har som mål å spre islam og sharia over hele verden.  

Vi avslører med noen ord om hvordan en krig bør føres. Hvis man engasjerer seg i en krig må man vinne. Man må først angripe militære mål, så strategisk mål, så politiske mål, og til slutt sivile mål hvis dette er nødvendig for å vinne krigen. Målet er at fienden skal gå med på en betingelsesløs kapitulasjon, og jo tidligere den gjør det, jo mindre skade blir den (fienden) påført. 

Det var en slik strategi de allierte fulgte overfor Nazi-Tyskland og Japan i annen verdenskrig, og det var en riktig strategi. De barbariske ideologiene som hadde ført til Tysklands og Japans aggressive krig for å spre sine ideologier, ble, som en følge av denne strategien, knust.

Kun en krig som føres på denne måten kan gi varig fred etter at den er avsluttet. 
.

.

.

https://www.dailymail.co.uk/news/article-12981021/Nato-braced-war-Russia-20-years.html

Det absurde Norge

Vi har ikke kommet langt inn i dette nye året, men allerede nå har vi sett avisoppslag om innpå et halvt dusin fullstendig absurde saker, saker som pressen gir stor oppmerksomhet og som også fortjener oppmerksomhet. Imidlertid er det slik at praktisk talt alle som kommer til orde i mainstreamorganer i større eller mindre grad støtter det vi vil si er feil side i disse sakene. Med andre ord; mainstreamaktører støtter det absurde i de sakene vi kommer til å omtale nedenfor. Vi her på Gullstandard derimot, vi har et annet syn. 

Soningsforhold og menneskerettigheter

Den kanskje mest absurde saken er terroristen Breiviks søksmål mot staten. De fleste husker at Breivik 22. juli 2011 med kaldt blod drepte om lag 70 ungdommer på sommerleir på Utøya, og tidligere samme dag hadde han forsøkt å sprenge regjeringskvartalet. Han ble reelt sett dømt til livsvarig fengsel, men flere ganger har pressen skrevet om hans soningsforhold, soningsforhold som vi synes ser nokså luksuriøse ut; de er i hvert fall langt langt bedre enn denne grusomme terroristen fortjener. 

Nå har han – og ikke for første gang  – gått til søksmål mot staten fordi soningsforholdene i fengselet er for dårlige, de er ifølge Breivik i strid med menneskerettighetene!

Vi skal ikke si så mye om disse soningsforholdene, men han har i praksis en leilighet med en rekke bekvemmeligheter tilgjengelig. Dette er langt langt bedre enn han fortjener. Vårt syn er at han burde  sone under kummerlige forhold resten av livet. 

Den formelle bakgrunn for hans søksmål er noe som heter menneskerettigheter, en erklæring vedtatt av FN og som i hovedsak gir fordeler til personer som utifra sin egen innsats ikke fortjener disse fordelene – og som åpenbart også setter et minstekrav til hvordan selv grusomme terrorister skal straffes. Vårt syn på dette er at disse menneskerettighetene bør skrotes; det at en terrorist som Breivik med menneskerettighetene i hånden kan gå til sak mot staten for å få enda mer luksuriøse soningsforhold etter at han med kaldt blod drepte innpå 70 ungdommer viser bare hvor absurde disse menneskerettighetene er. 

(Teorien om individers rettigheter er noe helt annet enn det som er innholdet i disse såkalte menneskerettighetene. Teorien om individers rettigheter sier at individer har rett til å bestemme over seg og sitt, og at alle har rett til å bli beskyttet mot initiering av tvang fra andre. Menneskerettighetene derimot, som ble vedtatt av FN i 1948, inneholder paragrafer som sier at hver enkelt har rett til å få ting fra andre; dette for at alle skal ha et visst velstandsnivå uavhengig av egen innsats, og disse menneskerettighetene er da i strid med prinsippet om individers rettigheter. Vi støtter fullt og helt teorien om individers rettigheter, og vi er sterkt imot de menneskerettighetene som innebærer at man har rett til å få noe fra andre bare fordi man er til.)

Elektriske busser

En annen absurd sak er det at det har vært enorme problemer med busstrafikken i Oslo. De politiske myndigheter har vært svært opptatt av å redde klimaet; vi vil ikke si mye om akkurat denne problemstillingen her, men vi vil si at klimaet kun i svært liten grad lar seg påvirke på noe som helst vis av menneskers adferd. Bestemmelser, lover, regler som politikerne har vedtatt med klima som begrunnelse innebærer alltid til dels betydelige reduksjoner av velstand for svært mange mennesker – de er kun et slag i luften, de har ingen effekt på klimaet og de koster svært mye. Disse kostnadene er det skattebetalerne, det vil si folk flest, som på en eller annen måte må dekke. 

Et av tiltakene som ble innført i Oslo for å redde klimaet er å erstatte en rekke busser som gikk på bensin eller diesel med busser som bruker elektrisk energi som drivkraft. (Hvis meningen hadde vært å skrote de gamle bussene, de som går på diesel/bensin, så kunne de grønne si at de hadde et poeng, men disse bussene er jo solgt til andre land hvor de fortsetter å kjøre på bensin/diesel, og da har dette tiltaket ingen effekt med hensyn til å redusere utslippene av CO2. De har dog en effekt på Norges klimaregnskap, og dette er vel for klimavennene langt viktigere enn det de oppfatter som reelle tiltak.) 

«Alle bussavganger i Oslo sør innstilles etter kuldetrøbbel. Alle avganger til og fra Holmlia, Kolbotn og Hauketo innstilles mandag ettermiddag og kveld på grunn av problemer med de elektriske bussene.» (Dette er hentet fra Adresseavisen, og det er mulig de overdriver noe når de sier at alle bussavganger er innstilt. Link nedenfor.)

Allerede for 50 år siden visste jeg at batterier fungerer dårlig når det er kaldt. Ja, høyst sannsynlig er batterier blitt mye bedre på disse 50 årene, men det har vist seg at de mange elektriske bussene har fungert svært dårlig under den sterke kuldeperioden vi har hatt de siste ukene. Sjåfører kommer på jobben om morgenen og skal hente ut en buss for å kjøre sin vanlige rute, og så finner de at bussen, som har stått til lading hele natten, kun er 13 % oppladet; når det er kaldt tar det lenger tid å lade et batteri. 

Før man kjøpt inn elektriske busser burde disse har blitt grundig testet under norske værforhold, det vil si de burde også bli testet i svært kaldt vær. Det er ingenting som tyder på at dette er blitt gjort. 

Siden de elektriske bussene fungerer så dårlig i kaldt vær har dette medført at et stort antall bussavganger – kanskje så mange som flere tusen – er innstilt, noe som selvfølgelig har ført til at mange reisende er blitt stående og fryse på holdeplassene og kanskje har kommet hjem mange timer senere enn de hadde forventet. 

Politikere flest har ønsket å benytte noe som kalles «fornybar energi», det vil si sol og vind, og de vil ikke bruke energi som hentes fra olje og kull og kjernekraft. Energieksperten Alex Epstein har satt et langt bedre navn enn «renewables» på disse såkalt fornybare energitypene, han kaller dem «unreliables», dvs. «upålitelige». Dette er en meget treffende beskrivelse. 

Grenseløs frekkhet

Når vi er inne på denne problemstillingen må vi trekke frem bystyremedlem i Oslo, Abdullah Alsabeehg. Den frekkhet han har utvist i denne saken vil antakelig ikke bli slått med det første. Det han reelt sett gjorde var å legge skylden for de mange innstilte bussavgangene på den nye byrådet i Oslo, det som kun har sittet noen få uker, dette selv om beslutningen om å innføre disse bussene ble tatt av det forrige byrådet, som besto av Arbeiderpartiet og De grønne. Vi siterer fra Nettavisen: 

«Når temperaturen synker mot tjue minus, står elbussene i Oslo og Ruter må innstille flere tusen bussavganger. Nå kaller Arbeiderpartiets tidligere varaordfører i Oslo Abdullah Alsabeehg, det borgerlige byrådet inn på teppet for busskaoset. Det er en ganske sterk ansvarsfraskrivelse å legge skylden på en byråd som knapt har satt seg i stolen, for beslutninger som ble tatt av det rødgrønne byrådet [hvor Alsabeehgs parti var den største deltager]» (link nedenfor). 

Vårt syn er at bensindrevne biler fungerer best, og at den som ønsker en pålitelig bil som fungerer godt hele året bør satse på bensin. Vårt syn er også at bussparken bør erstattes med kjøretøy som drives av bensin eller diesel. En bensindrevet bil starter i kulda, den har lang rekkevidde, den kan fylles på bensinstasjoner som kanskje ikke finnes på hvert eneste gatehjørne, men som er godt innenfor rekkevidde for den bensinen de fleste har i bensintanken. Fordelen med elektriske biler skal være at de ikke slipper ut CO2 der hvor de kjører og at de heller ikke på noe vis forurenser der hvor de kjører – men forurensingen som oppstår når bilen produseres er ganske kolossal. Bilenes batterier bruker også en rekke metaller som det krever svært mye innsats for å graves opp. Dessuten, moderne bensinbiler forurenser svært lite. Etter vårt syn er bensin den aller beste drivstoff som en bil kan bruke; bensin har klart mest energi i forhold til slike ting som mengde og vekt. Diesel fungerer også bra, men så vidt jeg har forstått har også dieselbiler iblant problemer med å fungere godt når det er kaldt. Biler som drives på bensin og diesel er også langt mindre utsatt for plutselig å begynne å brenne, et problem som ikke er ubetydelig når det gjelder elektriske biler. Det har vært et stort antall bilbranner som har oppstått i og med at elektriske biler har selvantent, men av en eller annen grunn så skriver ikke pressen så mye om slike ting. 

Slutte å jobbe tidlig?

En annen historie er blitt diskutert i noe lengre tid, og kanskje mer i Danmark enn i Norge. Kristin Clemet fra Civita hadde en kronikk om dette i tema i Aftenposten for noen dager siden (link nedenfor). Det saken handler om er om det er greit – eller moralsk? – å gå av med pensjon før man strengt tatt er så utslitt at man må. Clemet skriver: 

«»Flukten fra hamsterhjulet»» var overskriften på en  reportasje  i Dagens Næringsliv i julen. Der kunne vi lese om et knippe personer som ikke vil gjøre som  regjeringen sier. Mens både regjeringen og den borgerlige opposisjonen mener at vi må arbeide mer for å redde velferdsstaten, vil disse personene arbeide mindre.» Clemet spør: «Er det beundringsverdig eller usolidarisk å trekke seg tilbake fra arbeidslivet for å leve et enklere liv og være mer sammen med familien når man fortsatt er ung og arbeidsfør?» 

Tenk! – det er noen som ikke vil gjøre som regjeringen sier. Skrekk og gru!  

Det som mer enn antydes som et alternativ her er at vi nærmest skal tvinges til å ikke benytte oss av de reglene som finnes dersom de er til fordel for den enkelte og kanskje til ulempe for staten. 

Før vi går videre vil jeg nevne en ting som skjedde med en bekjent av meg: Han gikk av med pensjon så tidlig han kunne, og det var om lag 5 – 7 år før han måtte gå av. En av hans kolleger, en som var sterk venstreorientert, sa til ham at det å gå av så tidlig var usolidarisk. 

Usolidarisk med hva? Usolidarisk med velferdsstaten? Min bekjente hadde og har den velbegrunnede oppfatning at velferdsstaten er skadelig, og at den reduserer alles velstand. Akkurat på dette ene punktet – å gå av tidlig – kunne min bekjente få en bedre tilværelse ved å gå av så tidlig han kunne, men hans kollega mente altså at han skulle være solidarisk med et system som min bekjente mente hadde vært og er skadelig for ham. 

Velferdsstaten er en samfunnsmodell som ikke er bærekraftig, og noen politikere forstår dette. De forsøker derfor å skyve problemene foran seg så langt det går. Det skulle være unødvendig å si at ingen politikere fra de store partiene går inn for endringer som innebærer at samfunnsorganiseringen endres slik at vi kommer over på en bærekraftig modell. Et av de tiltakene politikerne går inn for er å få flere til å stå i jobb lenger. Dette betyr med andre ord at pensjonsalderen vil bli forsøkt hevet, og at alle oppfordres til å stå lenger i jobben. Men hvilke forpliktelser har det enkelte individ overfor dette systemet? Slik vi ser det har i hvert fall de som er imot velferdsstaten absolutt ingen forpliktelse til å stå i jobben lenger enn de selv ønsker. 

Hvis vi hadde hatt et bærekraftig pensjonssystem, et system med private pensjoner (og altså ikke et statlig pensjonssystem slik vi har i dag, hvor pensjonene bestemmes av politiske hestehandler og ikke av fakta), kunne hver enkelt bestemme selv hvor mye han ville betale inn til en pensjonsforsikring og hvor mye han da kunne få ut alt dette når han valgte å gå av med pensjon. Hver enkelt vil da selv kunne bestemme hvor mye han ville betale inn i pensjon, når han skulle gå med pensjon og hvor mye han ville få utbetalt når han var pensjonist. Et slikt system vil være fleksibelt, dette fordi forsikringsselskapene vil tilpasse seg utviklingen i slike ting som levealder og helsetilstand. Systemet vil derfor være bærekraftig, dette i motsetning til det systemet vi har i velferdsstaten. 

Mange vil kanskje si at en velferdsstat fungerer godt i en tidlig fase, men etterhvert vil problemene bli større og større og større. Dette er jo svært tydelig i denne utviklingen vi har sett også i Norge de siste årene; velstandsutviklingen de siste årene har ikke vært god for folk flest, og det er god grunn til å hevde at det som kommer til å skje i årene fremover kommer til å bli enda verre. 

Vårt syn er at det er helt moralsk å utnytte alle de goder som finnes slik at man selv får et bedre liv.  (Det skulle være unødvendig å presisere at vi mener at disse ordningene kun skal utnyttes i samsvar med gjeldende lover og regler; vi forsvarer ingen lovbrudd og vi forsvarer ingen kriminalitet.) 

Drap

Det siste punktet vi tar opp i dag er det mest alvorlige. I løpet av årets første uke ble fem personer drept i Norge. Flere av dem var kvinner, og de ble drept av tidligere partnere eller bekjente. Gjerningsmennene har tidligere vært i klammeri med rettsapparatet fordi de har vært truende eller voldelige overfor disse kvinnene, men er etter disse tidligere sakene kun blitt ilagt besøksforbud, og begreper som «fotlenke», «voldsalarm og «omvendt voldsalarm» er blitt brukt i omtalen av disse sakene.  

Før vi kommer til vår vurdering av hva som bør gjøres, vil vi sitere en overskrift fra Aftenposten: «Justisministeren til menn som begår vold: Søk hjelp. Du gjør noen andre veldig, veldig vondt» (lenke nedenfor). 

Vi kan dessverre ikke si noe annet enn at dette viser at justisministeren har en helt infantil holdning til dette enorme problemet. Å tro at en desperat, voldelig mann vil avstå fra vold etter en oppfordring om at han bør søke hjelp og at han ikke bør utsette andre for noe som er veldig veldig vondt, er bare fullstendig urealistisk. 

Dessverre er det slik at mange kvinner er utsatt for trusler, trakassering og vold og det som verre er fra nåværende eller tidligere partnere. Dette er bare grusomt. Men hva kan man gjøre med det? 

Vårt syn er at dersom en person bruker vold mot en annen så fortjener vedkommende å komme i fengsel. 

Vi er ikke tilhengere av slike ting som voldsalarm og besøksforbud – det finnes jo utallige eksempler på at slike tiltak overhodet ikke beskytter den svake parten i denne type saker. (Noen vil kanskje innvende at de kanskje har god effekt i 80 % eller 90 % av de sakene hvor de blir brukt, men dette betyr at de ikke har noen effekt i 10 % til 20 % av sakene. Dette er etter vårt syn mer enn tilstrekkelig som begrunnelse for at slike ting – besøksforbud, voldsalarm, fotlenke –  aldri bør brukes; som vi sa over: de som bruker vold fortjener å komme i fengsel. Da vil noen muligens innvende at da er det synd på de 80 til 90 % som vil følge bestemmelsene, men til det vil vi si at dette burde de ha tenkt på før de brukte vold mot sin tidligere eller nåværende partner.)  

Aftenposten hadde en artikkel om denne saken fredag 12. januar, og overskriften er som følger: «250 har brutt besøksforbudet minst 10 ganger». Artikkelens ingress sier at «De verste er anmeldt til sammen nesten 4000 ganger». Det er vanskelig å trekke noen annen konklusjon av dette enn at slike ting som besøksforbud i mange tilfeller ikke har noen som helst effekt for å beskytte de som trenger beskyttelse.  

Voldelige personer hører hjemme i fengsel. Å tro at slike ting som besøksforbud og oppfordringer om å søke hjelp vil ha noen effekt på voldelige personer, er bare grenseløst naivt, og det at man satser på slike ting setter dessverre et betydelig antall kvinner i stor fare. 

Avslutning

Vi har snakket om innpå et halvt dusin saker, og vårt syn er helt annerledes enn det som er utbredt blant folk flest. Men det er de synspunktene som er utbredt som har ført til til dels enorme problemer. Den politikken som føres er i det store og hele i samsvar med hva folk flest mener. 

Det mest sentrale punktet her er det som anses som moralsk riktig, og det som ansees av folk flest som moralsk riktig i dag er å ofre seg: å ofre seg er å gi avkall på ting som er goder for en selv til fordel for andre. En slik etikk innebærer at man gir avkall på ting som er til fordel for en selv, og innebærer ettergivende overfor onde mennesker. 

Det er denne etikken – som heter altruisme – man ser implikasjoner av i alle sakene ovenfor. Denne etikken er ødeleggende både for de individer som praktiserer den, og fordi samfunn hvor den etikken står sterkt. Vi støtter ikke denne etikken. Den etikken vi står for kalles rasjonell egoisme, og den innebærer at man skal gjøre sitt beste for å få et godt liv. Et av de viktigste elementene i denne etikken er vektleggingen av verdiskapning, produktivt arbeid. Et annet prinsipp som denne etikken vektlegger er at man ikke har noen rett til å initiere tvang mot andre mennesker. Denne etikken innebærer da næringsfrihet, frihandel, og en sterkt begrenset stat som har som eneste oppgave å beskytte borgernes frihet.  

Vi får ikke rettet på politikken, altså den politikken som fører til slike ting som vi har diskutert over, før rasjonell egoisme er like dominerende i kulturen som altruismen er i dag. 

At terrorister bør ha luksuriøse soningsforhold, at man ikke skal sette voldelige menn i fengsel, at kriminelle skal behandles på en mild og ettergivende måte, at man skal jobbe lenger for å redde et ubrukelig samfunnssystem, at man skal satse på busser som ikke fungerer i kulda for å redde klimaet – disse tingene er alle konsekvenser av en selvoppofrelsesetikk.  

Det absurde Norge er en opplagt implikasjon av det altruistiske i Norge.  

.

.

.

https://www.adressa.no/nyheter/innenriks/i/Knwqz4/alle-bussavganger-i-oslo-soer-innstilles-etter-kuldetroebbel

https://www.nettavisen.no/norsk-debatt/satser-alt-pa-at-velgerne-er-dumme-og-har-mistet-hukommelsen/o/5-95-1569920

https://www.aftenposten.no/meninger/kommentar/i/BW8x8g/en-historie-om-hamsterhjulet-og-velferdsstaten

https://www.aftenposten.no/norge/i/y6PyKg/justisministeren-til-menn-som-begaar-vold-soek-hjelp-du-gjoer-noen-andre-veldig-veldig-vondt