Vi har ikke kommet langt inn i dette nye året, men allerede nå har vi sett avisoppslag om innpå et halvt dusin fullstendig absurde saker, saker som pressen gir stor oppmerksomhet og som også fortjener oppmerksomhet. Imidlertid er det slik at praktisk talt alle som kommer til orde i mainstreamorganer i større eller mindre grad støtter det vi vil si er feil side i disse sakene. Med andre ord; mainstreamaktører støtter det absurde i de sakene vi kommer til å omtale nedenfor. Vi her på Gullstandard derimot, vi har et annet syn.
Soningsforhold og menneskerettigheter
Den kanskje mest absurde saken er terroristen Breiviks søksmål mot staten. De fleste husker at Breivik 22. juli 2011 med kaldt blod drepte om lag 70 ungdommer på sommerleir på Utøya, og tidligere samme dag hadde han forsøkt å sprenge regjeringskvartalet. Han ble reelt sett dømt til livsvarig fengsel, men flere ganger har pressen skrevet om hans soningsforhold, soningsforhold som vi synes ser nokså luksuriøse ut; de er i hvert fall langt langt bedre enn denne grusomme terroristen fortjener.
Nå har han – og ikke for første gang – gått til søksmål mot staten fordi soningsforholdene i fengselet er for dårlige, de er ifølge Breivik i strid med menneskerettighetene!
Vi skal ikke si så mye om disse soningsforholdene, men han har i praksis en leilighet med en rekke bekvemmeligheter tilgjengelig. Dette er langt langt bedre enn han fortjener. Vårt syn er at han burde sone under kummerlige forhold resten av livet.
Den formelle bakgrunn for hans søksmål er noe som heter menneskerettigheter, en erklæring vedtatt av FN og som i hovedsak gir fordeler til personer som utifra sin egen innsats ikke fortjener disse fordelene – og som åpenbart også setter et minstekrav til hvordan selv grusomme terrorister skal straffes. Vårt syn på dette er at disse menneskerettighetene bør skrotes; det at en terrorist som Breivik med menneskerettighetene i hånden kan gå til sak mot staten for å få enda mer luksuriøse soningsforhold etter at han med kaldt blod drepte innpå 70 ungdommer viser bare hvor absurde disse menneskerettighetene er.
(Teorien om individers rettigheter er noe helt annet enn det som er innholdet i disse såkalte menneskerettighetene. Teorien om individers rettigheter sier at individer har rett til å bestemme over seg og sitt, og at alle har rett til å bli beskyttet mot initiering av tvang fra andre. Menneskerettighetene derimot, som ble vedtatt av FN i 1948, inneholder paragrafer som sier at hver enkelt har rett til å få ting fra andre; dette for at alle skal ha et visst velstandsnivå uavhengig av egen innsats, og disse menneskerettighetene er da i strid med prinsippet om individers rettigheter. Vi støtter fullt og helt teorien om individers rettigheter, og vi er sterkt imot de menneskerettighetene som innebærer at man har rett til å få noe fra andre bare fordi man er til.)
Elektriske busser
En annen absurd sak er det at det har vært enorme problemer med busstrafikken i Oslo. De politiske myndigheter har vært svært opptatt av å redde klimaet; vi vil ikke si mye om akkurat denne problemstillingen her, men vi vil si at klimaet kun i svært liten grad lar seg påvirke på noe som helst vis av menneskers adferd. Bestemmelser, lover, regler som politikerne har vedtatt med klima som begrunnelse innebærer alltid til dels betydelige reduksjoner av velstand for svært mange mennesker – de er kun et slag i luften, de har ingen effekt på klimaet og de koster svært mye. Disse kostnadene er det skattebetalerne, det vil si folk flest, som på en eller annen måte må dekke.
Et av tiltakene som ble innført i Oslo for å redde klimaet er å erstatte en rekke busser som gikk på bensin eller diesel med busser som bruker elektrisk energi som drivkraft. (Hvis meningen hadde vært å skrote de gamle bussene, de som går på diesel/bensin, så kunne de grønne si at de hadde et poeng, men disse bussene er jo solgt til andre land hvor de fortsetter å kjøre på bensin/diesel, og da har dette tiltaket ingen effekt med hensyn til å redusere utslippene av CO2. De har dog en effekt på Norges klimaregnskap, og dette er vel for klimavennene langt viktigere enn det de oppfatter som reelle tiltak.)
«Alle bussavganger i Oslo sør innstilles etter kuldetrøbbel. Alle avganger til og fra Holmlia, Kolbotn og Hauketo innstilles mandag ettermiddag og kveld på grunn av problemer med de elektriske bussene.» (Dette er hentet fra Adresseavisen, og det er mulig de overdriver noe når de sier at alle bussavganger er innstilt. Link nedenfor.)
Allerede for 50 år siden visste jeg at batterier fungerer dårlig når det er kaldt. Ja, høyst sannsynlig er batterier blitt mye bedre på disse 50 årene, men det har vist seg at de mange elektriske bussene har fungert svært dårlig under den sterke kuldeperioden vi har hatt de siste ukene. Sjåfører kommer på jobben om morgenen og skal hente ut en buss for å kjøre sin vanlige rute, og så finner de at bussen, som har stått til lading hele natten, kun er 13 % oppladet; når det er kaldt tar det lenger tid å lade et batteri.
Før man kjøpt inn elektriske busser burde disse har blitt grundig testet under norske værforhold, det vil si de burde også bli testet i svært kaldt vær. Det er ingenting som tyder på at dette er blitt gjort.
Siden de elektriske bussene fungerer så dårlig i kaldt vær har dette medført at et stort antall bussavganger – kanskje så mange som flere tusen – er innstilt, noe som selvfølgelig har ført til at mange reisende er blitt stående og fryse på holdeplassene og kanskje har kommet hjem mange timer senere enn de hadde forventet.
Politikere flest har ønsket å benytte noe som kalles «fornybar energi», det vil si sol og vind, og de vil ikke bruke energi som hentes fra olje og kull og kjernekraft. Energieksperten Alex Epstein har satt et langt bedre navn enn «renewables» på disse såkalt fornybare energitypene, han kaller dem «unreliables», dvs. «upålitelige». Dette er en meget treffende beskrivelse.
Grenseløs frekkhet
Når vi er inne på denne problemstillingen må vi trekke frem bystyremedlem i Oslo, Abdullah Alsabeehg. Den frekkhet han har utvist i denne saken vil antakelig ikke bli slått med det første. Det han reelt sett gjorde var å legge skylden for de mange innstilte bussavgangene på den nye byrådet i Oslo, det som kun har sittet noen få uker, dette selv om beslutningen om å innføre disse bussene ble tatt av det forrige byrådet, som besto av Arbeiderpartiet og De grønne. Vi siterer fra Nettavisen:
«Når temperaturen synker mot tjue minus, står elbussene i Oslo og Ruter må innstille flere tusen bussavganger. Nå kaller Arbeiderpartiets tidligere varaordfører i Oslo Abdullah Alsabeehg, det borgerlige byrådet inn på teppet for busskaoset. Det er en ganske sterk ansvarsfraskrivelse å legge skylden på en byråd som knapt har satt seg i stolen, for beslutninger som ble tatt av det rødgrønne byrådet [hvor Alsabeehgs parti var den største deltager]» (link nedenfor).
Vårt syn er at bensindrevne biler fungerer best, og at den som ønsker en pålitelig bil som fungerer godt hele året bør satse på bensin. Vårt syn er også at bussparken bør erstattes med kjøretøy som drives av bensin eller diesel. En bensindrevet bil starter i kulda, den har lang rekkevidde, den kan fylles på bensinstasjoner som kanskje ikke finnes på hvert eneste gatehjørne, men som er godt innenfor rekkevidde for den bensinen de fleste har i bensintanken. Fordelen med elektriske biler skal være at de ikke slipper ut CO2 der hvor de kjører og at de heller ikke på noe vis forurenser der hvor de kjører – men forurensingen som oppstår når bilen produseres er ganske kolossal. Bilenes batterier bruker også en rekke metaller som det krever svært mye innsats for å graves opp. Dessuten, moderne bensinbiler forurenser svært lite. Etter vårt syn er bensin den aller beste drivstoff som en bil kan bruke; bensin har klart mest energi i forhold til slike ting som mengde og vekt. Diesel fungerer også bra, men så vidt jeg har forstått har også dieselbiler iblant problemer med å fungere godt når det er kaldt. Biler som drives på bensin og diesel er også langt mindre utsatt for plutselig å begynne å brenne, et problem som ikke er ubetydelig når det gjelder elektriske biler. Det har vært et stort antall bilbranner som har oppstått i og med at elektriske biler har selvantent, men av en eller annen grunn så skriver ikke pressen så mye om slike ting.
Slutte å jobbe tidlig?
En annen historie er blitt diskutert i noe lengre tid, og kanskje mer i Danmark enn i Norge. Kristin Clemet fra Civita hadde en kronikk om dette i tema i Aftenposten for noen dager siden (link nedenfor). Det saken handler om er om det er greit – eller moralsk? – å gå av med pensjon før man strengt tatt er så utslitt at man må. Clemet skriver:
«»Flukten fra hamsterhjulet»» var overskriften på en reportasje i Dagens Næringsliv i julen. Der kunne vi lese om et knippe personer som ikke vil gjøre som regjeringen sier. Mens både regjeringen og den borgerlige opposisjonen mener at vi må arbeide mer for å redde velferdsstaten, vil disse personene arbeide mindre.» Clemet spør: «Er det beundringsverdig eller usolidarisk å trekke seg tilbake fra arbeidslivet for å leve et enklere liv og være mer sammen med familien når man fortsatt er ung og arbeidsfør?»
Tenk! – det er noen som ikke vil gjøre som regjeringen sier. Skrekk og gru!
Det som mer enn antydes som et alternativ her er at vi nærmest skal tvinges til å ikke benytte oss av de reglene som finnes dersom de er til fordel for den enkelte og kanskje til ulempe for staten.
Før vi går videre vil jeg nevne en ting som skjedde med en bekjent av meg: Han gikk av med pensjon så tidlig han kunne, og det var om lag 5 – 7 år før han måtte gå av. En av hans kolleger, en som var sterk venstreorientert, sa til ham at det å gå av så tidlig var usolidarisk.
Usolidarisk med hva? Usolidarisk med velferdsstaten? Min bekjente hadde og har den velbegrunnede oppfatning at velferdsstaten er skadelig, og at den reduserer alles velstand. Akkurat på dette ene punktet – å gå av tidlig – kunne min bekjente få en bedre tilværelse ved å gå av så tidlig han kunne, men hans kollega mente altså at han skulle være solidarisk med et system som min bekjente mente hadde vært og er skadelig for ham.
Velferdsstaten er en samfunnsmodell som ikke er bærekraftig, og noen politikere forstår dette. De forsøker derfor å skyve problemene foran seg så langt det går. Det skulle være unødvendig å si at ingen politikere fra de store partiene går inn for endringer som innebærer at samfunnsorganiseringen endres slik at vi kommer over på en bærekraftig modell. Et av de tiltakene politikerne går inn for er å få flere til å stå i jobb lenger. Dette betyr med andre ord at pensjonsalderen vil bli forsøkt hevet, og at alle oppfordres til å stå lenger i jobben. Men hvilke forpliktelser har det enkelte individ overfor dette systemet? Slik vi ser det har i hvert fall de som er imot velferdsstaten absolutt ingen forpliktelse til å stå i jobben lenger enn de selv ønsker.
Hvis vi hadde hatt et bærekraftig pensjonssystem, et system med private pensjoner (og altså ikke et statlig pensjonssystem slik vi har i dag, hvor pensjonene bestemmes av politiske hestehandler og ikke av fakta), kunne hver enkelt bestemme selv hvor mye han ville betale inn til en pensjonsforsikring og hvor mye han da kunne få ut alt dette når han valgte å gå av med pensjon. Hver enkelt vil da selv kunne bestemme hvor mye han ville betale inn i pensjon, når han skulle gå med pensjon og hvor mye han ville få utbetalt når han var pensjonist. Et slikt system vil være fleksibelt, dette fordi forsikringsselskapene vil tilpasse seg utviklingen i slike ting som levealder og helsetilstand. Systemet vil derfor være bærekraftig, dette i motsetning til det systemet vi har i velferdsstaten.
Mange vil kanskje si at en velferdsstat fungerer godt i en tidlig fase, men etterhvert vil problemene bli større og større og større. Dette er jo svært tydelig i denne utviklingen vi har sett også i Norge de siste årene; velstandsutviklingen de siste årene har ikke vært god for folk flest, og det er god grunn til å hevde at det som kommer til å skje i årene fremover kommer til å bli enda verre.
Vårt syn er at det er helt moralsk å utnytte alle de goder som finnes slik at man selv får et bedre liv. (Det skulle være unødvendig å presisere at vi mener at disse ordningene kun skal utnyttes i samsvar med gjeldende lover og regler; vi forsvarer ingen lovbrudd og vi forsvarer ingen kriminalitet.)
Drap
Det siste punktet vi tar opp i dag er det mest alvorlige. I løpet av årets første uke ble fem personer drept i Norge. Flere av dem var kvinner, og de ble drept av tidligere partnere eller bekjente. Gjerningsmennene har tidligere vært i klammeri med rettsapparatet fordi de har vært truende eller voldelige overfor disse kvinnene, men er etter disse tidligere sakene kun blitt ilagt besøksforbud, og begreper som «fotlenke», «voldsalarm og «omvendt voldsalarm» er blitt brukt i omtalen av disse sakene.
Før vi kommer til vår vurdering av hva som bør gjøres, vil vi sitere en overskrift fra Aftenposten: «Justisministeren til menn som begår vold: Søk hjelp. Du gjør noen andre veldig, veldig vondt» (lenke nedenfor).
Vi kan dessverre ikke si noe annet enn at dette viser at justisministeren har en helt infantil holdning til dette enorme problemet. Å tro at en desperat, voldelig mann vil avstå fra vold etter en oppfordring om at han bør søke hjelp og at han ikke bør utsette andre for noe som er veldig veldig vondt, er bare fullstendig urealistisk.
Dessverre er det slik at mange kvinner er utsatt for trusler, trakassering og vold og det som verre er fra nåværende eller tidligere partnere. Dette er bare grusomt. Men hva kan man gjøre med det?
Vårt syn er at dersom en person bruker vold mot en annen så fortjener vedkommende å komme i fengsel.
Vi er ikke tilhengere av slike ting som voldsalarm og besøksforbud – det finnes jo utallige eksempler på at slike tiltak overhodet ikke beskytter den svake parten i denne type saker. (Noen vil kanskje innvende at de kanskje har god effekt i 80 % eller 90 % av de sakene hvor de blir brukt, men dette betyr at de ikke har noen effekt i 10 % til 20 % av sakene. Dette er etter vårt syn mer enn tilstrekkelig som begrunnelse for at slike ting – besøksforbud, voldsalarm, fotlenke – aldri bør brukes; som vi sa over: de som bruker vold fortjener å komme i fengsel. Da vil noen muligens innvende at da er det synd på de 80 til 90 % som vil følge bestemmelsene, men til det vil vi si at dette burde de ha tenkt på før de brukte vold mot sin tidligere eller nåværende partner.)
Aftenposten hadde en artikkel om denne saken fredag 12. januar, og overskriften er som følger: «250 har brutt besøksforbudet minst 10 ganger». Artikkelens ingress sier at «De verste er anmeldt til sammen nesten 4000 ganger». Det er vanskelig å trekke noen annen konklusjon av dette enn at slike ting som besøksforbud i mange tilfeller ikke har noen som helst effekt for å beskytte de som trenger beskyttelse.
Voldelige personer hører hjemme i fengsel. Å tro at slike ting som besøksforbud og oppfordringer om å søke hjelp vil ha noen effekt på voldelige personer, er bare grenseløst naivt, og det at man satser på slike ting setter dessverre et betydelig antall kvinner i stor fare.
Avslutning
Vi har snakket om innpå et halvt dusin saker, og vårt syn er helt annerledes enn det som er utbredt blant folk flest. Men det er de synspunktene som er utbredt som har ført til til dels enorme problemer. Den politikken som føres er i det store og hele i samsvar med hva folk flest mener.
Det mest sentrale punktet her er det som anses som moralsk riktig, og det som ansees av folk flest som moralsk riktig i dag er å ofre seg: å ofre seg er å gi avkall på ting som er goder for en selv til fordel for andre. En slik etikk innebærer at man gir avkall på ting som er til fordel for en selv, og innebærer ettergivende overfor onde mennesker.
Det er denne etikken – som heter altruisme – man ser implikasjoner av i alle sakene ovenfor. Denne etikken er ødeleggende både for de individer som praktiserer den, og fordi samfunn hvor den etikken står sterkt. Vi støtter ikke denne etikken. Den etikken vi står for kalles rasjonell egoisme, og den innebærer at man skal gjøre sitt beste for å få et godt liv. Et av de viktigste elementene i denne etikken er vektleggingen av verdiskapning, produktivt arbeid. Et annet prinsipp som denne etikken vektlegger er at man ikke har noen rett til å initiere tvang mot andre mennesker. Denne etikken innebærer da næringsfrihet, frihandel, og en sterkt begrenset stat som har som eneste oppgave å beskytte borgernes frihet.
Vi får ikke rettet på politikken, altså den politikken som fører til slike ting som vi har diskutert over, før rasjonell egoisme er like dominerende i kulturen som altruismen er i dag.
At terrorister bør ha luksuriøse soningsforhold, at man ikke skal sette voldelige menn i fengsel, at kriminelle skal behandles på en mild og ettergivende måte, at man skal jobbe lenger for å redde et ubrukelig samfunnssystem, at man skal satse på busser som ikke fungerer i kulda for å redde klimaet – disse tingene er alle konsekvenser av en selvoppofrelsesetikk.
Det absurde Norge er en opplagt implikasjon av det altruistiske i Norge.
.
.
.
Ang voldsalarm og besøksforbud: kan det ikke være legitimt å innføre dette for voldelige kriminelle etter at de har sonet sin straff? Altså, ikke slik det brukes idag.
Min oppfatning har vært at dersom en straff er sonet ferdig så har forbryteren gjort opp for seg, og da mener jeg det er galt at han skal pålegges en ytterligere straff (som det å gå med en fotlenke eller å være omfattet av et besøksforbud innebærer).
Hvis han fortsetter å trakassere sitt offer etter at han er sluppet ut, så er det mitt syn at han skal inn i fengsel igjen.