De konservative, høyresiden og venstresiden – i politikken og i pressen

Det var enkelte som hadde forhåpninger om en kursomlegging da vi fikk en konservativ regjering etter valget i 2013. Regjeringen, som besto av Høyre og FrP (og som som nylig er supplert med Venstre), ble endog kalt «blåblå» for å understreke at nå skulle en annen kurs følges, nå var det ikke lenger de rødgrønne som regjerte!

Men de ble raskt skuffet, kursen fortsatte i det store og hele på samme vis: statens utgifter økte i omtrent samme tempo som under den forrige regjeringen (statens utgifter er det som staten bruker, og det er en grei indikasjon på skatte- og avgiftsnivået), en rekke offentlige tilltak ble styrket og det kom ingen merkbare dereguleringer og privatiseringer. Selv om regjeringspartiene hadde lovet avbyråkratisering og skattelettelser. skjedde ingen ting av dette i merkbar grad.

Det finnes mengdevis av eksempler som kan bekrefte dette. Vi gjengir to sitater fra Aftenposten: «Avgiftene har økt med rundt 6,6 milliarder kroner under Frp-leder Siv Jensens tid som finansminister» (14/2-18).

«Det var i fjor totalt 1018 flere ansatte i direktoratene og departementene enn det var i 2013. Det utgjør en vekst på 4,9 prosent, som er større enn befolkningsveksten i samme periode. Samtidig har det vært en nedgang i antall sysselsatte i privat sektor. Nær en tredjedel av alle yrkesaktive i Norge jobber nå i offentlig sektor. Regjeringen påpeker at veksten i antall statlige ansatte skyldes en satsing på helse, politi, utdanning og samferdsel. Men tallene viser at andelen sentrale byråkrater vokser raskere enn de som jobber «på gulvet» under direktoratene: I de såkalte «ytre etatene», som blant annet utgjør politiet, Nav og Statens vegvesen, er veksten på 2,75 prosent» (3/5-17).

Vanligvis opererer man i politikken med en høyre-til-venstre-skala, og man kan da lure på om hvor denne konservative regjeringen hører hjemme på denne skalaen – er det på høyresiden eller er det på venstresiden?

FrP var opprinnelig et parti som ville ha «sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige  inngrep», et standpunkt som alle vil si klart hører til på høyresiden. Men partiet ville også ha begrensninger på innvandringen, et standpunkt som hører til på venstresiden. Partiets utvikling  viser tydelig at det er den venstreorienterte del av partiet som har fått gjennomslag i partiets politikk og profil; hele FrPs program hører nå til på venstresiden (med enkelte bagatellmessig unntak)

Men før vi går videre, la oss klart definere begrepene «høyresiden» og «venstresiden»?

Høyresiden står i kontrast til venstresiden, og venstresiden består av partier og grupper som vil øke statens makt over den enkelte: de vil ha høyere skatter og avgifter, de vil ha flere reguleringer, de vil nasjonalisere og ekspropriere, de vil svekke eiendomsrettens betydning, og de vil utvide mengden av «gratis»-tilbud og støtteordninger fra det offentlige på stadig flere områder. Høyresiden derimot vil styrke det enkelte individs råderett over seg og sitt, den vil redusere skatter og avgifter, den vil privatisere og deregulere, den vil overføre offentlige eiendommer til privat eierskap, den vil overlate tilbud som er offentlige til det frie marked (den har som mål at staten kun skal ta seg av de legitime statlige oppgavene politi, rettsapparat og det militære). Høyresiden står for individuell frihet, venstresiden står for  statlig styring, regulering  og kontroll!

(Nå vil enkelte hevde at man kan definere «høyresiden» annerledes; noen vil si at høyresiden består av ideologier og bevegelser som legger vekt på nasjonen, på tradisjoner, på den religionen som dominerer i landet. Men en slik definisjon er basert på ikke-essensielle egenskaper ved det som skal defineres, og da vil den kunne omfatte helt ulike bevegelser i forskjellige kulturer. Definisjoner basert på ikke-essensielle egenskaper er ugyldige.)

At Rødt, SV og Ap står på venstresiden er ut i fra dette helt opplagt. Men de blåblå har ikke fulgt det som kreves av partier på høyresiden, så man må da enkelt kunne konkludere at FrP og Høyre befinner seg på venstresiden av den politiske skala. (Hvilke partier befinner seg da på høyresiden i Norge idag? Vi hadde DLF, som ble lagt ned ved årsskiftet, og vi har Liberalistene.)

Man la oss se på et på andre saker som er ganske avslørende. Nylig gikk nesten alle partier på Stortinget inn for å utvide verneplikten (dette var fra 2015; det var visst bare KrF som var imot). Altså, både Høyre og FrP støttet en typisk standpunkt som hører til på venstresiden – høyresiden er imot tvungen verneplikt. Og mht. innvandring så vil den sittende regjering forsøke å begrense den. Dette er også et standpunkt som hører hjemme på venstresiden, høyresiden er for individuell frihet, og dette innebærer fri innvandring.

(La oss også ha sagt at dagens innvandring i stor grad består av å gi opphold til flyktninger, asylsøkere, gi tillatelse til familiegjenforening, etc.).

Nå kan man si at fri innvandring ikke er forenlig med en velferdsstat – en ordning som innebærer at man har rett til å bli forsørger og utdannet på skattebetalernes bekostning dersom man har lovlig opphold i landet og ikke vil eller kan forsørge seg selv. Høyresiden er da imot velferdsstaten da den ikke er forenlig med individuell frihet og derfor ikke er bærekraftig – men de blåblå er sterke tilhengere av velferdsstaten. De vil forsøke å redusere innvandringen for å redusere de problemer som blir tydeligere og tydeligere i velferdsstaten.

(At de som står enda lenger til venstre enn det blåblå, både vil ha velferdsstat og en relativt stor innvandring av den typen mange land i Vest-Europa har mottatt de siste årene, viser bare enda en gang at de ikke har en spesielt velutviklet virkelighetskontakt.)

Så valget mellom blåblå og rødgrønne er et valg mellom to ganske identiske grupper som begge står på venstresiden, men vi finner det mer riktig å omtale Høyre og FrP som konservative og ikke som høyreorienterte.

Man la oss gå litt videre: MSM (Aftenposten, Dagsavisen, VG, Dagbladet Dagsrevyen/NRK, TV2,  Klassekampen, Ny Tid, etc.) tilhører klart venstresiden. De er heller ikke primært nyhetsorganer, de er propagandaredskaper for et nokså sterkt venstreorientert samfunnssyn. Med aktuelle saker som utgangspunkt publiserer de artikler som har som formål ikke å informere, men å propagandere. Alternative stemmer slipper sjelden eller aldri til i disse organene. Tragisk nok overlever denne pressen i hovedsak på enorme beløp den mottar i statsstøtte, eller som resultat av beskyttelse mot konkurranse.

Men takket være et fortsatt fritt Internett er det kommet noen alternative stemmer som er mer åpne for alternative standpunkter. Vi tenker på kommentarsider som rights.no., document.no og resett.no.

Vi finner det ikke helt korrekt å omtale dem som aviser (eller nettaviser), men det at vi beskriver dem slik betyr ikke at vi på noen måte å nedvurdere dem; vi er takknemlige for at de finnes fordi de bringer informasjon og synspunkter som man ikke finner i MSM.

Men vårt poeng er følgende: står de på høyresiden? Rights.no er nettsiden til Human Rights Service, hvor Hege Storhaug er primus motor. Storhaug er en av de få feminister som tar feminisme på alvor. Hun er opptatt av den enorme kvinneundertrykkelse som finnes  i islamske miljøer. Dette er en viktig sak, og vi har stor respekt for hennes innsats på dette feltet (selv om hun som alle andre iblant trår litt feil). Storhaug tilhører venstresiden, bla. har hun eksplisitt sagt at hun anser velferdsstaten som en god samfunnsmodell (se f.eks. hennes bok Men størst av alt er friheten). Vårt inntrykk er at HRS vil begrense innvandringen, forby hijab, etc. Dette er standpunkter som hører til på venstresiden. Mao. rights.no hører til på venstresiden.

Document.no fremmer også berettiget kritikk av islam, men er også imot innvandring fra land hvor islam står sterkt. Ellers er det tydelig at document.no støtter opp om velferdsstaten, og er eksplisitt kritisk til all liberalisme. Mao. document.no tilhører venstresiden.

Det som er forskjellen på disse og MSM er i hovedsak at de inneholder omfattende kritikk av islam. Men å kritisere islam, og å være skeptisk til islam er bare sunn fornuft, det er ingen grunn til å stemple noen som høyreorienterte bare fordi de er kritiske til en religion som oppfordrer sine tilhengere til å «drepe de vantro hvor de enn måtte finne dem», som forfekter utbredt kvinneundertrykkelse, som har dødsstraff for homofili, blasfemi og for frafall fra islam. At mange på venstresiden later som om disse faktaene ikke eksister, og beskylder de som setter fokus på dem for å være rasister, bekrefter bare enda en gang venstresidens nærmest totale virkelighetsfornektelse.

Hva så med Resett? Vi har sett en større bredde i de synspunkter som publiseres der enn noe annet sted, og det er bra. De har også publisert nyheter som MSM har ønsket å holde skjult, og det er også bra. Men er det høyreorientert? Det er ikke så lett å svare på dette. Resett publiserer ofte gode kommentarer fra en rekke skribenter med ulike synspunkter, og igjen, det er noe vi setter pris på.

Men har de publisert noen som er høyreorienterte? Vi kommer litt tilbake til dette, men la oss først si at det ser ut som om Resett er kritisk til og vil begrense innvandringen. Dette er som vi har nevnt et standpunkt som hører til på venstresiden. Vi har heller ikke sett noe som tydelig viser at Resett er skeptisk til velferdsstaten. Men det er kanskje slik at det ikke passer redaksjonen å gi uttrykk for standpunkter på slike saker.

Det finnes dog en kilde som kan gi en indikasjon på hvor Resett befinner seg på den politiske skala. Resett har publiser en del video-intervjuer. De er forbilledlig laget, i motsetning til de vi ser på TV2 og på NRK; her er det en rolig intervjuer som stiller saklige spørsmål og som lar intervjuobjektene snakke ut. Det er slik det skal gjøres. Men hvem er blitt intervjuet?

Vi kan nevne akademikeren Bjørn Nistad, som er Putins fremste forsvarer i Norge, gammelkommunisten Pål Steigan (planlagt), den venstreorienterte islam-kritikeren Walidf al Kubaisi, Dagbladets John O. Egeland (og noen flere). Men Resett har ikke benyttet noen intervjuobjekter som er å finne på høyresiden.

Vi nevner en ting til fra Resett. Typisk for Resetts vinkling er er en artikkel med tittelen «Det statlige overforbruket må ned». En høyreorientert skribent hadde skrevet «Det statlige forbruket må ned» – det må ned til kun å finansiere de legitime statlige oppgave som er politi, rettsapparat og det militære.

(Vi vil også skyte inn at Resett nylig har publisert en artikkel om et tema som ligger nær denne artikkelens tema: «Vi har utviklet to venstresider, og kvittet oss med høyresiden». Vi leste denne artikkelen dog først etter at denne artikkelen her på Gullstandard ble skrevet.)

For å oppsummere: Partier som Høyre og FrP hører ikke til på høyresiden; de hører til på venstresiden. Alternative nyhetskilder på nett hører heller ikke til på høyresiden, men de innser at velferdsstat og stor innvandring ikke er forenlige, og de velger da ikke det høyreorientertere standpunktet å bygge ned velferdsstaten, de velger det frihetsfiendtlige standpunktet: de vil begrense innvandringen.

https://www.aftenposten.no/norge/i/6n3roW/6_6-milliarder-i-okte-avgifter-med-Frp-i-regjering

https://www.aftenposten.no/norge/politikk/i/0R960/I-opposisjon-varslet-Frp-krig-mot-byrakratiet-Na-har-staten-over-1000-flere-byrakrater

https://resett.no/2018/02/14/vi-har-utviklet-to-venstresider-og-kvittet-oss-med-hoyresiden/

https://resett.no/2018/02/15/det-statlige-overforbruket-ma-ned/

 

Appendiks: Hva mener vi som liberalister bør gjøres med det problem som terrorisme utført av islamister er?

Vi siterer fra en artikkel vi tidligere har publisert på DLFs nettside ( http://stemdlf.no/node/5771 ):

 

… Politikere er de som er valgt til å lede staten, dvs. de skal benytte dette apparatet – politiet, etterretningen og det militære – for å sikre borgernes frihet og trygghet. Dette skal de gjøre ved å uskadeliggjøre de som krenker friheten.I dette tilfelle – vi snakker om terror utført av militante muslimer – er det stater som Iran og Saudi-Arabia, det er organisasjoner som IS/ISIL (og en rekke andre som har samme misjon som IS: alQaida, BokoHaram, Hamas, Hizbolla, PLO, mmm.) Alle disse er direkte støttespillere til terrorangrep, de yter støtte på en eller flere områder: militært, økonomisk, organisatorisk, ideologisk.

Det som skjer er at disse gruppene fører krig mot Vesten, en krig som ikke føres på den måten som var vanlig inntil for noen tiår siden (hvor krigen begynte med en krigserklæring og/eller en invasjon av uniformerte soldater og/eller blokader til havs og bombing fra fly, etc.), det som skjer nå er at større eller mindre grupper som befinner seg i Vesten angriper tilfeldige sivile i de store byene med våpen (kniver, økser, geværer) eller med sivile transportmidler (fly, biler).

De som reellt sett skjer er at Vesten er under angrep. Og Vestens ledere later som om dette ikke er en del av en krig, og at vi bare skal ignorere angrepene og ikke yte den type motstand som er nødvendig for å få slutt på angrepene.

Hva bør da Vestens ledere gjøre? Når det forekommer angrep på politet (og sykebiler, brannbiler, etc.) må politiet bruke de midler som er nødvendige for å stanse angrepene, og dette inkluderer bruk av skarpe skudd. Personer som dømmes for vold må ilegges lange fengselsstraffer (om London-terroristen: London Terror Suspect Had Long History of Violence).

Mht. terror må alle miljøer hvor planlegging av terror kan forekomme, overvåkes. Videre må grupper som står bak terrorangrep (ISIS, mfl.) nedkjempes militært. De regimer som på en rekke ulike vis – ideologisk, økonomisk, militært – støtter terror mot Vesten, f.eks. Iran og Saudi-Arabia, må også fjernes. De vestlige land burde hatt en militær-allianse som hadde som oppgave å forsvare Vesten og som kunne tatt på seg et slikt oppdrag. Dessverre har ikke de vestlige land noen slik militær-allianse i dag (NATO er en vits). Grunnen til at den politikk vi nettopp har skissert ikke gjennomføres er at Vesten ikke har den moralske styrke som man må ha for å forsvare seg – og å forsvare seg betyr å eliminere de som angriper (slik Vesten gjorde overfor regimene i Tyskland og Japan i WW2). En klar politimessig/militær seier over islamistiske krefter av den typen vi nettopp nevnte er den eneste vei til å eliminere problemene med terror utført av islamister.

Men vil dette føre til at antall angrep utført av uorganiserte enkeltterrorister (som bare tar en bil eller en øks og angriper tilfeldige sivile) opphører?

Vårt svar på dette er Ja. Slike angrep vil ikke opphøre umiddelbart, men antallet vil synke og til slutt vil problemet nærmest opphøre. Hvorfor? Grunnen til at enkeltterrorister nå tar til våpen er at de vil alliere seg med «the winning side»: Vesten er under angrep, Vesten svarer ikke, Vesten går fra skanse til skanse,Vesten nedkjempes, Vesten taper – islamistene er nå «the winning side». Men dersom islamistiske regimer og grupper elimineres ved at de nedkjempes militært, vil islamistene være «the losing side» – og det er ikke attraktivt å slutte seg til den siden som taper. En historisk parallell: det var nok endel nazister igjen i Tyskland sommeren 1945, men de var ikke høye i hatten og de hadde nok problemer med å rekruttere nye folk. Hvorfor? Fordi de hadde tapt den krigen de hadde satt i gang, og de hadde tapt den så klinkende klart at det var ingen tvil om at de hadde tapt. Skal man eliminere trusselen fra islamister må islamistiske grupperinger bringes i samme situasjon som nazismen var sommeren 1945: den var knust, nazismen var død, og det er det den bør være. Vesten bør sørge for at islamismen kommer i en tilsvarende tilstand, og dette kan kun skje ved at alle islamistiske regimer og grupper påføres et knusende militært nederlag. …

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *